1. No category

28
LØRDAG
02. MARS 2013
PORTRETTET
Gårdsidyll: Elisabeth Bergem har funnet paradiset på Bergsøya.
29
Møte med
Hun holdt et fast grep rundt tømmene
allerede som lita hestejente. Nå coacher
Elisabeth Bergem både seg selv og andre
gjennom livet.
t øyeblikk angrer vi på at vi har avtalt et
møte med Elisabeth akkurat i dag. Søla
skvetter svart av asfalt mens vi kjører ut av
byen. Snødrevene er så tette at vi ikke ser Frei der
vi halser ned Gomabakken på vei innover mot
Bergsøya.
Vi skulle tatt praten en sommerdag, tenker vi,
vel vitende om at den idylliske bukta på Halset,
ikke langt unna Gjemnessundbrua, byr på både
fersk sei og en og annen smålaksen når det er vær
til den slags. Jo, vi skulle absolutt valgt en sommerdag, eller i det minste en lysvårdag med kaffekopp på trammen.
E
Men så, idet 97-modellen
hoster seg ut av Krifasttunnelenn, åpner paradiset seg.
Her skinner vintersola over
vakkert vinterlandskap, og
nede ved Halsetbukta er det
flere enn Elisabeth som har
funnet det jordiske paradiset. En flokk kanadagjess har også valgt å besøke
henne denne dagen, og får et par timer til beiting
før de jages over til naboen.
– Hils på Ginger, roper Elisabeth. Ginger er en
innvandrer fra Tyskland som har fått husrom
nede på Hallsethylla, som er navnet på garden. Og
Ginger, som betyr ingefær, er en sportsponni som
ikke helt har vent seg til den kalde nordmørsvinteren ennå, men lyser opp når hun får treffe Turbo og Tobben, to halvbrødre av typen shetlandsponni som allerede er kommet seg utendørs. Beitepusserne er betegnelsen Elisabeth bruker på
ponniene, for de ble anskaffet for å få småbruket
tilbake i opprinnelig nedbeitet stand.
ben sover seg gjennom livet. Totalt forskjellige, ler
Elisabeth, og lar oss videre hilse på Griselda, en
skikkelig kosegris bestående av vietnamesisk hengebuksvin pluss noen andre gener. Det tar ikke
mange sekundene før den dukker opp når Elisabeth nøffer oppmuntrende til den. Da vet den at
det venter ei kneippskive eller to.
Inne i fjøset hopper kaniner rundt, og det har
også vært geiter på småbruket som Elisabeth tidligere har benyttet i arbeidet med barn som trenger
særlig omsorg.
Det 96 mål store småbruket
Hallsethylla består av et
våningshus fra 1904, ei løe
fra 1880 og et naust. Der
venter småbåten på varmere dager før Elisabeth og
fiskestanga lar seg friste
utpå.
– Dette er paradis på jord,
sier Elisabeth, og forteller
hvordan hun havnet her.
– Jeg er jo oppvokst på et middels stort bruk i
Bådalen på Averøya. Bestefar Alfred dyrka opp
jorda med handmakt og greip, i tillegg til å være
emissær og klokker. Bestemor var organist, så du
skjønner jeg fikk en del barnelærdom inn, smiler
Elisabeth.
Pappa Arild jobbet opp garden videre, bygde et
av de første kaldfjøsene i landet i 1992, og i 2005
var det blitt samdrift i Norges 5. største fjøs. Besetningen var økt fra 15 til 120 melkekyr.
– Oppveksten på bestefars gård var et bonderomantikkparadis. Og det er sikkert det samme jeg
har prøvd å gjenskape her. Nå i ettertid setter jeg
kanskje enda mer pris på en oppvekst der vi faktisk var en familiebedrift. Den gang tenkte
jeg nok at det ville vært kulere med foreldre
som hadde «fast jobb» og som kunne dra på
sydentur. Jeg sto og pakket rundballer sommeren gjennom, men jeg lærte å bli glad i å
arbeide. Lærte at vi aldri gikk hjem før jobben var gjort.
– Disiplin og arbeidslyst fikk jeg, men ble
«Oppveksten på bestefars
gård var et bonderomantikkparadis.»
Vi hilser en smule avmålt på de firbeinte.
– Ginger er bare én centimeter unna å kalles
hest, og hun er for øvrig til salgs, sier Elisabeth,
og gir den ingefærfargede et vennskapelig klapp i
det den geleides innenfor strømgjerdet.
– Tobben og Turbo er født på nøyaktig samme
dag, men med ett års mellomrom. 9. mai. Turbo er
sjefen, en smarting som står for spilloppene. Tob-
31
Storbil: Elisabeth Bergem foran sin tankbil
7076, den gang hun var sjåfør for Averøy billag
og kjørte melk for Tine.
Nasjonaldag: Elisabeth Bergem og barna Tonje og Daniel
pyntet til 17. maifeiring i 2009.
re, for allerede før sertifikatet var tatt, var hun
satt opp på skiftplana at hun skulle hente melk på
Gossen. Det ble melkerute i Fræna den sommeren.
Fremdeles med en matchvekt på 52 kilo skulle hun
håndtere en 50 tonn og 19 meter lang melketransport.
– Det skal jo ikke gå an, men det var for min
egen del. Ikke for å bevise noe for andre. Og slik
har det vært som en rød tråd gjennom livet mitt så
langt. Jeg kan ikke skylde på andre. Jeg tar valgene mine selv, og når jeg møter på vanskelige
valg, så vet jeg at jeg har klart større oppgaver tidligere. Det gir selvtillit.
Selv om Tine Høgset ble
lagt ned, så kunne det fortsatt vært melkerute for Elisabeth, for hun trivdes med
jobben.
– Men Tonje kom til verden, og å kombinere sjåføryrket som alenemor til to barn, ble for tøft. Opp
før fem om morgenen, og uvisst når du kunne slutte for dagen. Det ble for tøft.
Men Hallsethylla lå der, og Inn på Tunet ble neste satsing. Elisabeth var tilbake i omsorgsbusinessen, denne gang med såkalt grønn omsorg der
barn på avlasting kunne bo hos henne.
– Det var alle slags oppdrag for barneverntjenesten. Det ble et helhetlig tilbud 24 timer i døgnet, og
beklageligvis så ble det altfor mye jobb i forhold til
det som ble igjen. Alt gikk inn i drifta. Men jeg ville ikke vært den tida foruten.
Når ungene endelig åpner seg og gir en klem tilbake, er det gull verdt.
– Og når åtteåringen hvisker meg i øret «Takk
for at du skryter av meg, Elisabeth», så kommer
tårene. Men samfunnet er ikke klart for å investere i den type arbeid med barn. Dessverre.
I svevet: Elisabeth Bergem fra kamikaze-turneringen på akebrett vinteren 2010.
Jobben måtte flyttes ut av heimen. I dag er Elisabeth med i kontorfellesskapet i Bølgen Næringshage. Herfra driver hun sitt nye prosjekt EBE Coaching.
– Jeg har jobbet parallelt noen år med kunder, så
jeg starter ikke på bar bakke. Jeg hjelper mennesker med veivalg i livet, og jeg kan gå inn i konflikter både privat og i jobbsituasjon. Jeg kan ta krisehåndtering i bedrifter, og hjelpe til i kommunikasjonen mellom ledelse og ansatte. Uante arbeidsområder.
Men på ett punkt skiller Elisabeth seg ut her
også. Vi hadde nær sagt,
selvfølgelig.
– Jeg er klarsynt.
«Jeg er ikke noe orakel,
men jeg kan ikke fornekte
den delen av meg.»
Hvem beundrer du?
Mennesker med ett hundre prosent integritet.
Hun avviser leende at det
her dreier seg om spådomskunster eller engleskole,
men er dønn seriøs når hun
påstår at dette er enda et
verktøy i verktøykassa hennes for å hjelpe folk. At
hun er en dyktig samtalepartner, er det mange
andre på Bergsøya som kan underskrive på. Hun
er engasjert. Men klarsynt?
– Jeg har på en måte et ekstra øye, eller et sett
ekstra antenner, som gjør at jeg suger til meg
informasjon i løpet av meget kort tid, informasjon
som er usagt, men som jeg føler sterkt og klart.
Bilder og følelser dukker opp i hodet mitt, bilder
jeg kan formidle videre med minst mulig tolking
fra min side.
– Dette gjør meg bare til en enda bedre coach,
sier Elisabeth.
Vi kunne snakket mye mer om konfliktløsning,
og Jesper Juuls filosofi, om innlevelsesevne eller
klarsynthet. Om å se bilder eller fornemme stemmer. Men tida løper fra oss.
Hvem provoserer deg?
Uærlige voksne som karrer til seg selv, uten tanke på
andre.
Konfirmant: 7. mai 1989 var Elisabeth konfirmant. Her
med mamma Inger-Lise og pappa Arild.
Elisabeth påstår likevel hun er jordnær. At det
ikke er snakk om høytflygende hokuspokus.
– Jeg er heller ikke noe orakel, men jeg kan ikke
fornekte den delen av meg. Nå er det offentlig
kjent, sier hun.
Derimot vil vi ha et avskjedsord fra paradiset på
jord, om Bergsøya, midt i smørøyet mellom Kristiansund, Tingvoll og resten av Gjemnes.
Det er ikke lenge siden skolen på Gjemnes ble
lagt ned.
– Jo, vi tapte skolen, men vi vant kampen. Engasjementet for å bevare skolen var stort, og det
sveiset oss på ytre sammen. Vi fikk en ny samhørighet og identitet. Jo, i ettertid så vant vi så det
dundret.
En kan velge å tenke velsignet vei, og ikke forbannet bom.
– Vi valgte å legge ballen død da skolen ble endelig nedlagt. Vi gnager ikke på det mer. Vi la også
ballen om ny privatskole død.
– Lokaldemokratiet holdt vi høyt. Det var folkemøter på alt som skjedde på ytre, og i dag så går vi
enda rettere i ryggen. Det er et utrolig godt naboskap her på ytre, og vi har funnet hverandre på en
ny måte.
– Dette er paradiset på jord.
GOD HELG
Jan Øivind Jensen
jan.oivind.jensen@tk.no
Leser nå?
«Kraften» av Rhonda Byrne. Det handler i korthet om at
det du sender ut i verden, det får du tilbake.
30
PORTRETTET
LØRDAG
02. MARS 2013
Spellemann: Elisabeth
Bergem liker musikk, og
tidlig prøvde hun seg på
munnspillet.
Oppgave: Elisabeth fikk tidlig jobben
med å ta sekken på ryggen for å gå og
hente posten.
Jobbejente: Bare fire år
gammel, og allerede i
gang med strikkingen.
vel skadeskutt på den måten at jeg ikke vet
hva fri og ferie er, halvveis skjemter Elisabeth.
– Så en dag for vel 10 år siden, mens jeg var
på nabogården her for å hente melk, jeg kjørte
tankbil for Averøy Billag den gangen, så datt
øynene på denne plassen. Og hjertet gjorde et
hopp.
Den gården blir aldri til salgs, tenkte Elisabeth.
– Men jeg visste da at jeg måtte finne meg en slik
plass. Mens andre folk gjerne tenker at de skal
skaffe seg et lite gårdsbruk
når de blir pensjonister, så
tenkte jeg omvendt. Jeg ville ha det med det samme.
Og tro det eller ei, da jeg
finleste TK mindre et halvt
år senere, så lå Hallsethylla
ute til salgs. Prisen var passert millionen, forferdelig
mye penger for et småbruk den gang, men jeg bare
måtte ha det.
Elisabeth har funnet fram tynnlefser og kaffe, og
understreker med en gang at det er tante Bjørg
som skal ha æren for lefsene. Det første som møter
oss i gangen er en plakat med Kardemommeloven:
«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og
snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».
Den er undertegnet politimester Bastian.
– Det er meg i et nøtteskall. Andre synes jeg er
mer tante Sofie. Selv var Pippi Langstrømpe det
store idealet da jeg og bestekompisen Gletta, en
hest jeg fikk av bestefar da jeg var ti år, saumfarte
hele Bådalen.
Elisabeth vokste opp i den trua at hun var Pippi
Langstrømpe. Alt hun kunne gjøre, det kunne
også Elisabeth klare. Men Bergsøy-Pippi har ikke
vært like tøff bestandig. Ikke den vinterdagen for
Hestejente: Elisabeth Bergem har alltid likt å være den som holder i tømmene. Her kjører hun fjordamerra
Dokka med pappa Arild og lillebror Trygve bak, og søskenbarn Harald foran.
to år siden da vannet frøs, og hun bar vann til den
store gullmedlajen.
– Hestene ble sendt til pappa på Averøy. Ungene
ble sendt til fedrene sine, og der satt jeg på knærne ute i vinternatta klokka tre på natta med en
hårføner for å prøve å tine ledningen. Etter at
vannledninga den perioden hadde frosset tre ganger, og 40-liters spann med vann var lempet alene,
kom tårene. Det ble for mye ...
Det har vært noen tøffe dager innen omsorgsjobbing også, der en til slutt har følt seg invadert av
både system og mennesker
24 timer i døgnet. For det
var egentlig omsorgsarbeider hun skulle bli, jenta som
likte å holde et fast grep i
tømmene, både på hesten og
seg selv, og etter hvert også
andre.
Hun flyttet til Trondheim
og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Etter tre år kom
Elisabeth ut som sosionom.
– Jeg skulle jobbe med folk, så utdanninga var
definitivt den rette, men jeg var nok den eneste i
kullet som stemte borgerlig.
Mens de fleste søkte seg jobber i førstelinjetjenesten, den gang på sosialkontor, ble hun den yngste som fikk jobb på Veksthuset i Molde med sine
23 år.
– Veksthuset var et klart førstevalg for meg. Jeg
begynte rett i institusjon. Når du skal gi ordre til
40 år gamle eks-torpedoer, så skal du ha ryddet litt
i egne systemer først. Der kom jeg med ei matchvekt på 52 kilo og hadde aldri i livet tidligere sett
så mye som en hasjklump.
Men hun var aldri redd.
– Bruker du hodet og hjertet rett, så kan det
være mye god omsorg i et godmodig tupp i ræva
«Det er meg i et nøtteskall. Andre synes jeg er
mer tante Sofie.»
Familie: Elisabeth (38), Daniel (14) og Tonje (7).
Yrke og utdanning: Elisabeth er utdannet sosionom,
med bachelor i sosialt arbeid. Senere yrkessjåførutdanning, seminarleder i Jesper Juuls filosofi. Har startet
EBE Coaching.
Hva driver du med om 10 år?
Da driver jeg firmaet mitt EBE Coaching ennå, og jeg vil
være godt i gang med å ta en master i rettsvitenskap,
det vil si jurist.
og et solid NEI.
– Så lenge du behandler menneskene med
respekt, og er ett hundre prosent ærlig, så går det
bra. Du må tore å være ærlig, ikke spille tøff. Jeg
begynte der 8. januar 1998, og sluttet 31. mai 2001,
sier hun. Datoer og tall sitter som spikret. Ikke
bare disse. Nesten alt annet også.
– Det kan til tider være litt plagsomt å ha hodet
fullt av unyttig kunnskap. Jeg vil ikke si at jeg har
klisterhjerne, for jeg må også jobbe for å tilegne
meg kunnskap, men det som kommer inn, blir sittende.
Elisabeth har alltid gjort det hun har ønsket,
overbevist om at bare en bestemmer seg for noe,
så får en det til.
– Jeg er typen som alltid følger magen. Et magemenneske. Om magefølelsen sier ja, og hodet nei,
så følger jeg magen. Det er å utfordre seg selv som
er spennende. Jeg har alltid gjort det jeg har
ønsket, selv om det har fått konsekvenser.
Så mens hun jobbet på Veksthuset i Molde, spinket og sparte hun til å få råd til å kjøre opp på lastebil og vogntog.
– Det var ingen kvinnefrigjøringsgreie fra min
side. Eller at jeg skulle vise pappa at også jeg klarte det, for han kjørte nemlig dyretransport om
somrene, og jeg fikk være med.
– Nei, dette var mitt Mount Everest. Min utfordring. Å klare 14-timers dager med tankbil vintersdag opp og ned gårdsveier med varierende
brøytekvalitet, på stålis, og med kjettingene av og
på. Fikk jeg til dette, så ville jeg klare alt. Jeg tok
en og en time, og kjørte opp til lastebil i januar
2001. Deretter ADR-bevis, et kompetansebevis på
at jeg kan kjøre farlig gods. Som dynamitt. Og i
juni kjørte jeg opp til vogntog.
Elisabeth nådde til topps på sitt fjell. Forventningene til at hun skulle klare det var rimelig sto-
Ditt musikkvalg:
Lara Ffabian går trutt på CD-spilleren. Ellers 80-tallsmusikk og Radio Norge.