Akt 4 2011 på nett her! - Norges Kristelige Studentforbund
Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 4 2 0 11 - 2 5 . å r g a n g KJÆRLIGHET I NY DRAKT Bidragsytere: • • • • • • • • Ingrid Brækken Melve Olaf Engestøl har skrevet om «Gud og Mammon» Oda Evjen har skrevet om sin første forbundshelg Gaute Brækken har intervjuet Anne Anita Lillevold Ingvar Skjerve har skrevet om Konservatisme Vi ønsker også velkommen til ny Tromsø-sekretær, James Martin. En presentasjon av ham kan du lese på side 26 Illustrasjonsbilde på forsiden, side 5 og 11 er tatt av Bibelselskapet/Dag Kjær Smemo Sian O`Hara har tatt bildet «Religionenes møtepunkt» og bildet til «Utsikt til innsikt» AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening. Bladet kommer ut fire ganger i året. Forsidebilde: Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Andreas Ihlang Berg Redaktør: Ida M. Haugen Gilbert Heidi Sævareid (1984) er kritiker, oversetter og språkkonsulent. Tidligere har hun jobbet som redaktør i Cappelen Damm. Hun har skrevet omtale av essayet «The Body’s Grace». Layout: Christoffer Horsfjord Nilsen Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo Ingrid Brækken Melve er teologistudent, og nestleder i Arbeidsutvalget. www.forbundet.no e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert. Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn. Oda Helen Evjen er nytt redaksjonsmedlem i Akt. Hun er 22 år gammel, kommer fra Ås og studerer ved Bachelorprogrammet i Religion og Samfunn ved UiO. Trykk: Flisa Trykkeri Opplag: 1200 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse. ISSN: 0801-9975 2 akt nr 4 - 2011 Lost in Translation Oversettelse av tekst fra et språk til et annet er virkelig et kronglete landskap, med stor risiko for å gå seg vill. Og særlig når det gjelder religiøse tekster, må språket være like presist som et NASAkart for at man ikke skal komme helt ut av kurs og forsvinne inn i en eller annen skrekkinngytende sekt som forplanter tvangstanker om at alt man gjør – enten man trør på kumlokk, krysser svarte katters ferd over veien, eller smerter sin søsters hjerte – får fryktinngytende konsekvenser fra en Gud som tilrette legger de grusomste situasjoner for at man skal prøves i troen og «ledes ut i fristelse». I 2011-oversettelsen av Fadervår heter det nå heller «La oss ikke komme i fristelse». Da er det ingen gud som med vilje frister oss, som var det gud selv som inviterte slangen inn i paradiset. Alle oversettelser innebærer en stor risiko for at mening forsvinner og endres på veien. Skal vi tolke en handling som hensikt eller konsekvens, som en fortelling eller som et påbud? Oversettelsen har STOR betydning for hvilke oppfatninger leseren sitter igjen med. Vi vet at forståelse av bibelske tekster har avgjørende betydning for hvordan millioner av mennesker lever livene sine, på godt og vondt. Avtroppende Korsvei-prest Knut Grønvik og student prest Anne Anita Lillebø forteller i denne utgaven av Akt om hvordan de lever med bibeltekstene. Måtte du selv ta deg i vare for å gå deg vill i denne utgaven av Akt. Vi ønsker deg en velsignet adventstid, og en glad og hellig juletid! akt nr 4 - 2011 3 Akt er en trivelig liten redaksjon bestående av frivillige bidragsytere – alle med ulik erfaringsbakgrunn – som møtes annenhver torsdag for å mekke blad. Sammen utgjør de en fargerik kombinasjon av ideer og tanker som setter sitt preg på den redaksjonelle prosessen. Til gjengjeld får de dele sine tanker i trykket form og bidra til å sette sine ideer på dagsorden. Og ikke minst – redaksjonell erfaring innenfor et godt sosialt miljø. Har du lyst til å bli med i team-Akt, sier du? Skriv noen ord om hva du driver med og gjerne noen ideer om hva du kan tenke deg å bidra med. Send så til ida@forbundet.no Du behøver ikke å ha redaksjonell erfaring fra før, men legg gjerne ved tekstprøver – altså eksempler på noe du har skrevet. Det er også mulig å bidra med saker uten å være en del av redaksjonen. Akt trenger både fotografer og skri benter til å bidra med reportasjestoff, intervjuartikler, anmeldelser, kronikker og lyse ideer til tema og løsningsforslag. Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 3 o g 4 2 0 0 9 - 2 3 . å r g a n g Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 3 2 0 1 0 - 2 4 . å r g a n g sterke messer sterke meninger forbundet i 110 år T En god bank for Knif - en god bank for deg! Er din arbeidsgiver tilknyttet KNIF, kan vi tilby DEG kjempegode priser på banktjenester! Kontakt Kai Kyllingstad på telefon 38 17 37 81 eller på e-post kky@sparebankenpluss.no TOLKNINGSROM akt nr 4 - 2011 5 Tekst o g foto: Ida Marie Haugen Gilbert Radikal profil: Huseier med radikal profil På åttitallet bodde avtroppende Korsveiprest Knut Grønvik i økologisk kollektiv i skogen. I dag har han vanskelig for å slå seg helt til ro i sin enebolig i Bærum. I 1985 gikk Knut Grønvik forbi noen kassehus i et villastrøk og sa til seg selv at «slik skal jeg aldri bo». Da bodde han i kollektivet «Fredens bolig» på Krokskogen utenfor Oslo. Kollektivet tok i mot mennesker i livskrise. De dyrket egen økologisk mat og delte det lille de eide. – Det er klart det var enklere å være idealist når jeg ikke hadde fast inntekt og penger på konto. Nå er jeg en alminnelig villaeier i Bærum. Verken øvre eller nedre sjikt, helt på midten, sukker Knut Grønvik Han tar ikke lett på å ha henfalt til det materielle og økonomiske etablissementet. Som villaeier i Bærum, er han usikker på om Bevegelse med veiledning Grønvik ser ikke ut til å ha slått seg til ro med noen sikker konklusjon. Han snarere søker, undrer – kan det kanskje være noe i dette? Han klarer i hvert fall ikke å slå seg til ro med å ha vært raddis; han hviler ikke på laurbærene fra fortiden som kollektivist. Snarere søker han å definere nye muligheter i den situasjonen han er i nå. Definisjoner som også kan hjelpe andre til å se mulighetene der de er. Om han ikke lenger nødvendigvis står åpen for endring i bosted og hverdagsmøblement, så er en ting sikkert – at gudsbilder, bibelbudskap og mennesker er punkter som han verken er eller blir ferdig med. Som aktiv i Korsvei-bevegelsen i mer enn 25 år, forholder han seg til veivisere snarere enn absolutter. – I Korsvei var vi en gang inne i en fase hvor vi prøvde å skrive et omfattende teologisk dokument: «The Ultimate Theological Statement Ever!», ler han, men blir fort seriøs igjen. – Vi forsøkte formulere og nedtegne det helt riktige om hvordan det egentlige kristne liv burde være. Vi ble veldig trøtte av dette, og la det etter hvert på hylla. Etter noen år sto vi igjen ved fire enkle formuleringer som vi kaller «veivisere»: «Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere, fremme rettferdighet.» Å være på vei Grønvik tror «leve enklere» er den veiviseren det er vanskeligst å følge i rike Norge. Først sto det «leve enkelt». Det var enda vanskeligere. «Leve enklere» etterlater et rom av muligheter, et rom «Det er min og kirkens lange erfaring at det er en kraft i disse tekstene til å forandre mennesker. Gud kan nå oss gjennom dem.» han er rett person for en spalte som «radikal profil»; «...nå som jeg har blitt kapitalist», sier han. I sorgen over at det likevel endte med bankkonto og selveierbolig, oppdaget han nye muligheter. – En gang, like etter at jeg hadde flyttet inn, satt jeg og ba og sørget over at jeg likevel hadde endt opp i et slikt hus. Da fikk jeg en av mine få, men relativt klare erfaringer av at Gud ser meg. En veldig sterk og tydelig erkjennelse steg fram: Hvis ikke det er mulig å leve radikalt som Jesu disippel i dette boligfeltet – da har jeg ingenting å si til min nabo. Grønvik tenker seg om noen sekunder før han med undring i stemmen verken fastslår eller spør, men sier: – Det kan da ikke være evangeliets hensikt å tømme Bærum for innbyggere. 6 det bastante «leve enkelt» stenger for. – Vi bør ikke gå i den fella at vi definerer hva det er «å leve enkelt». Men hele tiden prøve å leve enklere i en overflodssituasjon, kan være godt både for oss selv, medmennesker og skaperverket. Grønvik etterlater et pusterom i det han sier. Så det er ikke enten, eller? Vi trenger ikke radikalt rykke opp tilværelsen med rot, flytte ut i skogen, leve av luften og det jorda gir oss. Eller, alternativt innse at vi er og blir fortapte sjeler i forbrukersamfunnets runddans. Grønvik fremmer mulighetene, der vi er. – Alle disse veiviserne peker på en bevegelse. For meg er dette et viktig grunnbilde, en modus, i kristentroen. Jeg er mindre opptatt av setningen jeg fikk fra oppveksten i en bedehustradisjon, som «innenfor eller utenfor – hvor skal du stå en gang?». akt nr 4 - 2011 Grønvik mener dette «enten, eller» og «innenfor eller utenfor» bygger grenser, skiller – man stopper opp, slutter å bevege seg, det fostrer passivitet fremfor handling, man møter veggen fremfor muligheter. – Jeg er opptatt av at vi beveger oss mot et sentrum. I dette sentrum står en Gud som kommer oss i møte gjennom Jesus Kristus. Jeg mener at alt handler om å være på vei dit, sier han og trekker trådene tilbake til Korsvei. – Hele veimetaforikken er viktig i Korsveisammenheng, men de er jo det i bibeltekstene også. Det hele begynte med å følge Jesus. En politisk, handlekraftig Kristus Helt siden starten i 1985 har forbruker samfunnet vært et bakteppe for Korsveifestivalene og bevegelsen de skapte. Nå som vi står på en korsvei mellom 1978- og 2011-oversettelsen av Skriften, kan det være naturlig å spørre: – Hvordan kan bibelteksten være en veileder når det gjelder etiske og politiske spørsmål? Hvilke handlinger og hvilke valg former Skriften meg til å ta? – I min verden er Jesus den helt sentrale nøkkelen til disse spørsmålene. Det går an å lese veldig mye ut i fra Jesu måte å være menneske på. Det går linjer fra Jesus Kristus til etiske og politiske preferanser. Ikke alle vil finne de samme preferansene. Men det burde være temmelig vanskelig å bortforklare at Jesus advarer sterkt mot å hope seg opp rikdom, sier han med sakte opptrappende anstrengelse i stemmen. Anstrengelsen tiltar når han kommenterer forbrukersamfunnet han selv kjenner seg fanget i. – Evangelieteksten og Jesu ord er en radikal kritikk av samfunnet vi lever i. Også mitt eget liv. Aktivt disippelskap Oppriktigheten fostrer spørsmålet man lett utsetter i en post-moderne tid. En tid det faktisk er litt stilig å tilhøre båsen «radikal»: – Finnes det i dag noe mer radikalt enn å stadig sørger for å ha sansene åpne for søken? Som våger å la sine standpunkter møte tidens tann? Heller enn å tviholde på samme sannhetsforståelse og overbevisning som man hadde for tredve år siden? – Jeg mener at det er på tide at «de kristne» igjen blir disipler, etterfølgere. Kallet til å følge Jesus er like gyldig i dag som den gang han levde blant oss. Det handler om å påvirkes, veiledes av Jesu måte å gå fram på. Også når vi leser Bibelen trenger vi den samme holdningen. Lese for å bli påvirket, veiledet. Lese for å møte Gud. Lese for å bli lest. Å la Gud nå oss Knut Grønvik fremhever to måter å lese Bibelen på, to måter som slett ikke utelukker hverandre. Men som preger møtet med teksten. – Jeg pleier å sette opp mot hverandre to forskjellige tilnærmingsmåter til bibelteksten: å lese for å bli informert og å lese for å bli formet. Den første gjør lett teksten til et personlig er jeg mest opptatt av den andre. Den har gitt meg noen veldig livgivende oppdagelser, forklarer Grønvik. Han mener bibelteksten i stor grad handler om erfaringer med Gud, gjort av mennesker før oss. Når vi leser, kan teksten lede oss inn i vårt eget møte med Gud. – men også erfaringer vi gjør oss her og nå. «Det burde være temmelig vanskelig å bortforklare at Jesus advarer sterkt mot å hope seg opp rikdom.» råmateriale vi bearbeider for å meisle ut våre gudsbilder. Den andre handler om at vi selv er råmaterialet, og teksten et redskap Gud bruker for å meisle ut sitt bilde i oss. Jeg hopper ikke over den mer teologiske lesemåten, men – Det er min og kirkens lange erfaring at det er en kraft i disse tekstene til å forandre mennesker. Gud kan nå oss gjennom dem. akt nr 4 - 2011 Knut Grønvik (født 1953) er oversetter, forfatter og prest i Stiftelsen korsvei, tilhører Lommedalen menighet i Bærum. Han har i en årrekke skrevet tekster til forberedelse av søndagens tekst i avisa Vårt Land. I tillegg til engasjement i Korsveibevegelsen og i Lomme dalen menighet er Grønvik aktiv i den økumeniske retreatbevegelsen. (Kilde: Wikipedia.no) 7 Tekst o g foto: Ida M H Gilbert Kunsten å favne Gud i språket Kan en ny bibeloversettelse påvirke vårt gudsbilde? Hvor stor betydning har valg av ord for den gud vi møter i teksten? Vi spurte oversetter og Korsveiprest Knut Grønvik. Presten og skribenten jobber selv halve arbeidstiden som oversetter. Han er derfor meget klar over problemene med å oversette tekst. Hvis han opplever en meningsmessig forskyvning blir han først og fremst nysgjerrig på hva som påvirker dette valget. – Jeg er i utgangspunktet veldig for ventningsfull til den nye bibeloversettelsen, ikke minst fordi en overskrift over arbeidet har vært «re-metaforisering». Der forrige oversettelse gikk langt i å forklare bildene grunnteksten bruker, lar man dem nå mer stå som de står, med den motstanden og gleden de vekker. Han tenker seg om før han trekker opp et velkjent eksempel på to oversettelser av samme ord – hvor ordvalget klinger forskjellig. – De har nå kokt «kjød» ned til konkrete begreper: «kjøtt», «kjøtt og blod», og enkelte forflate uttrykket «under himmelen» til å hete «i hele verden»? Oversettelse som endrer gudsbildet Et punkt hvor Grønvik selv sendte forslag til den nye oversettelsen, er i historien om «den blindfødte mannen» i Johannes 9. Han mener vi her har et godt eksempel på hvordan valg av ord i oversettelsen stor betydning for hvordan Gud fremstår - hvilket gudsbilde leseren danner seg gjennom teksten. – I 78-oversettelsen står det at «verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde (at han ble født blind, red.anm) for at Guds gjerninger skulle åpenbares for ham». Her trer det frem en gud som sitter tilbakelent i årevis, og lar denne blinde mannen sitte og tigge for at Guds gjerninger skal bli åpenbart, sier Grønvik for å illustrere språkets påvirkningskraft. Grønvik viser med dette eksempelet hvordan små enkle ordvalg i oversettelsen kan ha betydning for leserens gudsbilde. – Ut fra den greske grunnteksten er det ingen spesiell grunn til å velge «for at» – man kan like gjerne velge «slik at». Noe som gir en ganske annen betydning. At når nå først så galt har skjedd – at han ble blind – så kan Guds gjerninger åpenbares. Det er ingen grunn Her trer det frem en gud som sitter tilbakelent i årevis, og lar denne blinde mannen sitte og tigge for at Guds gjerninger skal bli åpenbart steder «menneske». Forrige utgave har en hel mengde forklarende omskrivninger, som «mennesket slik det er av naturen», «vår onde natur», «vår syndige natur» etc. Grønvik trekker inn et viktig aspekt ved den gode oversettelsen. – Jeg er ikke tilhenger av at oversettelsen forklarer for mye, oversettelsen kan godt by på motstand, både når det gjelder å forstå og å for så vidt akseptere teksten. Å la poesien i fred – Jeg er for eksempel er gammel nok til å lært noen bibelvers fra 1930-oversettelsen utenat. I Apostelens gjerninger 4 står det om Jesus at «det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» I 1978-oversettelsen ble det til: «I hele verden er det ikke gitt noe annet navn». Grønvik stopper opp før han spør: – Hva tenkte oversetterne på når han trodde at den vanlige bibelleser trengte en forklaring på «under himmelen»? Hvorfor kunne de ikke la poesien få stå i fred? Og hva foregikk inni hodet på oversetteren når de mente at de måtte 8 til å velge å oversette med HENSIKT framfor FØLGE, sier Grønvik og viser hvordan ordvalg berører temaer som har med Det ondes problem å gjøre. Hvor den ene oversettelsen fremstiller en gud som med hensikt lar sykdom skje – for at noe godt kan skje. Mens det er en annen gud som gjør godt ut av noe som allerede er. – Der handler jo oversettelser også om hva slags etterlatt inntrykk har leseren av temaer som lidelse og Gud, sier Grønvik, fornøyd med ny oversettelse. Nå har oversetterne valgt helt glimrende, synes jeg. De skriver bare «men nå kan guds gjerninger åpenbares på ham». Tusenkronersspørsmålet – Er det noe spesielt du har reagert på i den nye oversettelsen? For eksempel det kjente dilemmaet mellom å oversette Messiasprofetien hos Jesaja med «ung kvinne», heller enn «jomfru»? – Tusenkronersspørsmålet når det gjelder dette valget, er: Hvorfor oversatte de sytti jødiske lærde med «jomfru» 200 år før Jesu fødsel? De akt nr 4 - 2011 som oversatte Det gamle testamentet til gresk, var i hvert fall ikke lenger unna forståelsen av hebraisk enn vi er, og de var enige om at her var det på sin plass å oversette med jomfru, undrer Grønvik, selv om han er enig i at det egentlig betyr «den unge jenta». – Ordet kan med full rett oversettes med den unge jenta, det er jo det ordet betyr. Men hvorfor disse jødiske lærde valgte jomfru, er det spørsmål som gjør at man ikke skal slå seg helt med ro med at vi har fått rett ord nå, sier Grønvik. Åpner for jenter i søskenflokken Han fremmer nok et eksempel på en verdifull effekt av ny oversettelse. – Jeg er veldig glad for at de nå – tredve-førti år for sent – innfører «søsken» fremfor «brødre». De som oversatte i syttiårene var nok ikke helt klare for det. Men vi som studerte på den tiden var veldig klare! sier Grønvik, som på denne tiden studerte teologi ved Menighetsfakultetet. – Det er også bra at de går bort fra det gammelmodige «Fader» og skriver «Far» om Gud. Problemet her er at «Far» i bestemt form, altså «faren», gir assosiasjoner vi helst ikke vil forbinde med Gud. Derfor unngår de bestemt form, også der det språklig sett kunne vært mest naturlig. Fra en gud som forlater, til en som gir håp I Fadervår heter det nå «Vår Far i himmelen!» Grønvik mener en ny oversettelse av «Fader vår» er positivt, men samtidig også litt truende, og ukjent, for alle som har vokst opp med og levd lenge med den gamle oversettelsen av den kjente bønnen fra Jesus. – Selv synes jeg den nye versjonen har blitt bra: Det er fint at de kom fram til å oversette med «la oss ikke komme i fristelse», heller enn «led oss ikke inn i fristelse». Grønvik er glad for at oversettelsen også her, som ved eksempelet med den blindfødte mannen, drar oss bort fra oppfatningen om en gud som lar det vonde skje, med hensikt. – Aller best er det er at de har gått over til ordet «tilgi våre synder», heller enn «forlat». I dagligtale betyr jo «forlat» først og fremst «gå bort fra», sier Grønvik og viser hvordan det kan gå an å ta dette. – Hvis man virkelig legger vrangviljen til, kan vi oppfatte dette «forlat oss vår skyld, slik vi og forlater våre skyldnere», om en bønn om at Gud går bort fra oss syndere – slik vi også vender ryggen mot de som har gjort noe urett mot oss. – Jo, ordvalg er absolutt med på å prege våre gudsbilder, konkluderer Knut Grønvik. KKSF JOBBER MED DOKUMENTARFILM OM PALESTINA Oliven mot kuler i Palestina Etter intifadaen i 2000 har palestinske olivenbønder blitt holdt borte fra markene sine under innhøsting. De er blitt trakassert av settlere og israelske militære. Derfor ble det satt igang et prosjekt der frivillige fra hele verden ble invitert til Palestina i oktober for å hjelpe til med innhøstingen – slik at det var vanskeligere for israelerne å stoppe dem. Norges kristelige studentforbund deltar i dette programmet. Og Kristiansandsavdelingen jobber med en dokumentarfilm om prosjektet. Vi ønsker å filme dette til neste år – altså oktober 2012. Men ting tar tid, og vi ønsker alt nå å sette igang med å planlegge og finne penger til prosjektet. Regissør er Janic Heen, som alt har en lang film-cv. Fotograf er Hans Kristian Riise som også har filmet både dokumentarer og langfilm. Du vil lære både om å lage en profesjonell dokumentar, og om situasjonen i Palestina. Vi håper også at vi kan sende en delegasjon fra Kristiansand til Palestina i Oktober 2012 – og at nettopp du kan være en av disse. Spørsmål? Kontakt sekretær Kristian Mosvold, tlf. 93 60 06 47, kristian@forbundet.no. Matpakkeprosjekt i Osloforbundet Midt i en rikdom som ville fått Salomon til rødme, sitter det mennesker og ber om småpenger. De sover på gatene og livnærer seg av det de som haster forbi finner det for godt å gi dem. Stort sett haster vi også forbi. Gjennom matpakkeprosjektet skal vi prøve å gjøre det annerledes. En morgen i oktober gikk en gjeng fra Oslo Kristelige Studentforbund(“Osloforbundet”) ut i hovedstaden med matpakker og kaffe. Osloforbundets matpakkeprosjekt er i gang! Hvorfor gjør vi dette? Gjør vi det fordi vi tror at vi på dette viset berger noen fra fattigdom og utstøtelse? Nei. En matpakke og en kopp kaffe gjør ikke noen stor forskjell. Vi skal ikke lage oss illusjoner om at vi med en slik handling forandrer mye. Dette er ikke en erstatning for å engasjere oss for en mer human rusomsorg, styrking av psykiatrien eller en mer rettferdig fordeling. Tvert imot. Gjør vi det fordi vi tror at dette gjør oss til bedre mennesker enn de som løper forbi på vei til jobben? Nei. Vi gjør det fordi vi kan, og dermed er forpliktet til det. Ikke fordi vi skal salve vår såre samvittighet. Ikke for å føle oss bedre. Men fordi vet at det er vår plikt som kristne å se alle. Vi gjør dette for å minne oss og dem om deres menneskelighet. At de som sitter og ber om penger, grunnleggende sett er det samme som oss. Hver og en av dem er like unik og verdifull som hver og en av oss. Vi gjør dette for å minne oss om at det egentlig ikke burde finnes noe “oss” og “dem”. Vi skal ikke slutte å kreve forbedringer. Vi skal mase på politikere og kirkeledere om at de skal gjøre mer for de fattige. Men mens resolusjonene skrives og vedtakskverna maler langsomt, sitter det folk midt i blant oss og ber om en tikroning. Deres menneskeverd, deres rett til å bli sett, kan ikke vente. Bli med du også! Følge med på www.forbundet.no og på Facebook for tidspunkt! akt nr 4 - 2011 Lurer du på noe vedrørende matpakkeprosjektet, ta kontakt med leder i Osloforbundet: Ragnhild Oppsahl 90 07 44 24 ragnhild.opsahl@gmail.com 9 Tekst o g foto: Gaute Brækken Søker det hellige i stillheten Anne Anita Lillebø er studentprest på Universitetet i Oslo. Hun har mange års erfaring med kristen dypmeditasjon, og oppfordrer gjerne studenter til å slå av mobiltelefonen for en stille stund. Studentprestenes kontor på Blindern er plassert slik at det er lett for studenter å stikke innom for en prat, uten å ha en avtale på forhånd. Atmosfæren av tillit og prestens taushetsplikt gjør at mange studenter oppsøker Anne Anita Lillebø i løpet av en uke, for samtaler som kan romme hele livet. Noen av dem trenger å sette ord på egen tro og tvil, i trygg avstand fra sitt fordi min fortelling og hvem jeg er preger min søken mot det hellige. Kristen dypmeditasjon Lillebø har meditert regelmessig i mange år, og har ledet andre i kristen dypmeditasjon. – I stillheten kan man øve seg på å hvile i Gud – bare være til. Stillheten gir meg mindre «Å lære meditasjon kan sammenlignes med å lære seg å spise med kniv og gaffel.» eget kristne miljø. Alle kommer med et behov for å bli møtt. Se det gudegitte i andre Det finnes mange måter å møte andre mennesker på. Hun har valgt alltid å prøve å se etter det gudegitte i «den andre». – En samtale må ikke nødvendigvis inne holde Gudstro for å kunne gi et møte med det hellige. Et tilfeldig møte med en annen kan innebære en opplevelse av noe hellig. Ofte møter jeg det hellige i dialogen med mennesker fra andre religioner og livssyn – i vår felles tro på menneskene. Hun mener at det hellige kan oppdages på uventede steder. – Alt man omgir seg med kan vitne om det hellige. En tur på fjellet kan vitne om Guds storhet. Det handler ikke nødvendigvis om en følelsesmessig opplevelse av et møte med det hellige, men like mye om hvordan man tenker og hvilken forståelse som får prege hvordan man ser verden. Faren er selvfølgelig at man kan ende opp med å kristeliggjøre absolutt alt og det er kanskje ikke nødvendig. Det må være lov å gå en tur i skogen uten å måtte relatere det til sin tro. For Lillebø er jorden hun går på et uttrykk for Guds storhet. Det er spennet mellom stor heten og sårbarheten som beveger henne mest. Hun mener at for eksempel buddhister kan ha en like stor opplevelse av noe som er større, som det hun selv kan. - Det gudegitte finnes like mye i mennesker som tror annerledes enn meg selv. Det som gjør et møte spesifikt kristent handler om meg selv, 10 kontrollbehov og mer rom for å ta imot og akseptere meg selv slik jeg er. Rammene er det som først og fremst skiller kristen dypmeditasjon fra andre former for meditasjon. Hun mener at det er stor forskjell på å meditere i et kirkerom og i en meditasjonshall. – Vi sitter sammen i et kirkerom og mediterer, alltid med åpne øyne. Da unngår vi å forsvinne inn i egne tanker. Meditasjonsfellesskapet med andre kristne og sanseinntrykkene fra blant annet kirkekunsten, gjør dette til en spesifikk kristen meditasjon. Noen foretrekker også å be Jesusbønnen stille inne i seg for å fokusere. På innpust ber man da: «Herre Jesus Kristus», og på utpust: «miskunn deg over meg». Hvorfor meditere Lillebø vil ikke fremheve meditasjon fremfor andre trospraksiser, fordi hun mener at ulike måter å utøve troen på utfyller hverandre. – Trospraksiser er viktig, jeg tror alle har et behov for å gjøre tro. For noen kan dette innebære meditasjon, mens det for andre like gjerne kan være å engasjere seg politisk. Anne Anita Lillebø på utkikk etter studenter som vil utforske stillheten akt nr 4 - 2011 Hun fremhever bønn med formulerte ord som en annen viktig praksis, fordi dette innebærer en viktig mulighet til å klage til Gud. Meditasjon er en av mange former for stille bønn, det å form ulere ord og setninger inni seg når man ber er en annen. Hun er bevisst på at det som passer for noen, kanskje ikke er like bra for andre. – Meditasjon er ikke for alle, kanskje du heller skal ta deg en joggetur? I stillheten settes prosesser i gang, tanker og inntrykk fordøyes – og tankene sorteres lettere. Dette fører til at en faller mer til ro etter meditasjonen. – Det finnes også ulike typer stillhet, legger hun til og gjør oppmerksom på at stillhet kan være smertefullt for mange – Ikke all stillhet oppleves godt, og jeg tror alle opplever stillhet på ulike måter. Hun legger vekt på at man må øve seg for å klare å finne roen. – Noen ganger klarer jeg ikke å samle tankene fordi jeg har så mye å tenke på. «Det må også være lov», prøver jeg da å si til meg selv. Still heten skaper rom for å bli bedre kjent med seg selv, og her kan en øve seg på å akseptere, ikke dømme, dette som en finner i seg selv, sier hun og peker på verdien av aksept og raushet – ikke bare overfor andre, men også overfor seg selv. Hvordan komme i gang For å ha utbytte av meditasjon, må man gjøre det regelmessig. Hun mener at én gang i uken kan være nok, men man må sitte stille i minst tjue minutter hver gang for å falle til ro. – Det krever selvdisiplin å klare å sitte stille i tjue minutter. Derfor anbefaler jeg at du finner noen å meditere sammen med, sier hun og sammenlikner det med å synge i kor. – Vi hjelper hverandre til å være stille, fordi vi vil unngå å forstyrre de andre. Å lære meditasjon er å lære seg en metode for å søke stillheten eller det hellige. Det er en form for disiplin som kan sammenlignes med å spise med kniv og gaffel, som også er en form for disiplin og samtidig en smart måte å få i seg maten på, legger hun til og smiler. Det finnes også bestemte måter å sitte på mens man mediterer, viser det seg. – Det er fordi det ikke finnes så mange posisjoner som det er mulig å sitte stille i over lengre tid. Når man har trent på det en stund, kan man meditere både oftere og lengre hver gang. Å sette i gang med dette helt på egen hånd, er visst ikke så lett. En introduksjon må til. – Ønsker du et kristent meditasjonstilbud for studenter, er det bare å ta kontakt! Bibel på tvers av studentorganisasjoner Onsdag 19. oktober ble den nye bibeloversettelsen lansert og overlatt verden, etter elleve år med hardt arbeid fra eksperter innen alt fra lingvistikk og poesi til gresk syntaks. At mange hadde store forventninger til oversettelsen ble understreket av fullstappet domkirke. Forbundet sto sammen med representanter fra Laget og Ny generasjon og delte ut smaksprøver på nyoversatte passasjer i Bibelen. akt nr 4 - 2011 11 av Ingvar Skjerve Noe å miste Finnes det noen grunn til å være konservativ? Bli med Forbundssekretær Ingvar Skjerve på skeptisistisk tankereise i konservatismens utilfredsstillende argumentasjonsbyggverk. Foto: Lise Falch Det er blitt «in», på et vis, å være konservativ. Fra tid til annen hevder et og annet flogvit at det er «radikalt». Bare så det er sagt; jeg liker det ikke. Jeg er ikke begeistret for konservatismen eller folk som liker å kalle seg konservative. Den politiske og/eller teologiske konservatismen vil i mine øyne forbli et forsvar for privilegier og urettferdige hierarkier. Jeg skal spare alle som gidder å lese dette, for den uttrøttende øvelsen det er å lese noens forsøk på å late som om de er objektive. Jeg mener imidlertid oppriktig at det finnes innvendinger mot den moderniteten og liberaliteten som er blitt allemannseie i vårt samfunn som noen burde bringe til torgs. Det finnes en oversett, og i en bestemt forstand, konservativ tradisjon, en som i Norge stort sett bare har øvd innflytelse i sykepleien og i teologien. Jeg tenker på den skapelses teologiske samfunnskritikken som ble utviklet av særlig teologen Knud Ejler Løgstrup - gjort kjent utenfor Teologisk fakultet av sykepleie teoretikeren Kari Martinsen. «Shopkeeper anarchism» I England har Martinsen en noe mer politisk slagkraftig, fjern slektning, i rød-toryismens wonderboy, Philip Blonde. En engelsk venn av meg kalte Blonds visjoner for «shopkeeper anarchism», og det er ganske betegnende, i alle fall for hva Blond 12 foreslår av løsninger. Det er det lokale og nære som burde dominere, slik han ser det. Misforstå meg rett; jeg sier ikke at Blond og Martinsen er to alen av samme stykket, men de har en del til felles. Begge legger fram en samfunnskritikk basert på et forsvar for noe som var, som er truet - en slags grunnleggende konservatisme. Deres tematikk er forskjellig, deres argumen tasjon kommer fra forskjellige hold - men de er begge forsvarere av noe som moderniteten ikke helt klarer å fange opp; av de tette, forpliktende bånd mellom menneskene. De vektlegger, slik jeg ser det, at vi har et ansvar for hverandre, som strekker seg utover det klassiske, liberale prinsippet om at ens frihet tar slutt der en annens begynner. Nå er det ikke nødvendigvis et dårlig prinsipp, men det kan ende opp som en nokså dvask form for ansvar. Det kan lede oss til et litt trasig sted, der man i grunnen ikke skal gjøre stort mer for andre mennekser enn å unngå å tråkke på deres tær eller i deres bed. Noe ganske annet er det, og som Martinsen sier «se den andre som mitt Jegs du». Hjernevask Martinsens forsvarer noe ved mennesket som kanskje tar skade av for mye effektivitet og rasjonalitet, og ligger litt i utkanten av hva vi egentlig har språk om. Dette er skumle og aparte greier i dagens Norge. I både et moderne sosialistisk og et liberalistisk perspektiv blir forsvaret av «menneskenes livsverden mot kolonisering fra den teknisk vitenskapelige fornuft», slik Martinsen nok ville uttrykt det, pussig, for ikke å si latterlig. Det er veldig mye mat for Harald Eia i dette tankegodset. Hvor tåpelig er det ikke å ville bruke mindre teknologi i pleien av den syke, liksom? Hvor noldus er det ikke å lengte tilbake til en tid med mange, mindre, lokalbaserte firmaer, når vi vet hvor mye mer effektivt det er med store, internasjonale konserner? Hva er det antibiotika, mobiltelefoner og internett ikke har gjort bedre, liksom? Hallo. Get a life! Det er ikke til å undres over at det ikke er mange som vil målbære denne type kritikk. Det er en snarvei til total utdefinering. Samtidig vet alle som noensinne har pleiet syke og døende, eller på annet vis hatt med mennesker i dyp krise akt nr 4 - 2011 å gjøre, at det er noe her. Det er noe som står på spill. Vi har mer å miste enn våre lenker. Å formulere det på et vis som er entydig, forståelig eller populariserbart er antagelig nærmest umulig. Dette er tung og seig materie, litt bortenfor entydige begreper. Kanskje bortenfor begreper i det hele tatt. Derfor er det også dømt til å tape i en tid og en offentlighet som vil ha «sterke meninger», «klar tale» – og lite annet. Grenser for politikk – fri maktflyt Den norske, konservative bevegelsen er i alle fall ikke et sted for folk med slike meningers mot. Norske «liberalkonservative» (og smak på den selvmotigelsen, å se om ikke Kari Martinsens begreper om kraften i de uforente motsetninger har noe for seg) nøyer seg stort sett med å forsvare alt hva den økonomiske eliten måtte foreta seg, mot de visstnok fæle politikerne. Deres konservatisme handler om å sette grenser for politikk, og sørge for minst mulig grenser for annen makt. Antroposofien representerer kanskje i praksis det nærmeste vi kommer en bevegelse med rotfeste i dette tankegodset i Norge. Dens idègrunnlag er mystiske greier, for å si det å en annen måte: skrullete. Men i Steinerskolene, CampHillene og det biodynamiske jordsbruket, har den antroposofiske bevegelsen skapt mange rom for det litt sakte, skjøre og sårbare ved mennesket. (Ikke minst for mange av de sakte, skjøre og sårbare.) Det er all grunn til å være kritisk til antroposofene og antroposofien, men de fortjener litt ros for akkurat dette. Litt «tross seg selv», som Jon Rognlien så treffende har formulert det, har antroposofene skapt noe verdifullt. Det er lett å le av lillakledde tanter med Ank rundt halsen som "Jobber med mennesker", utifra en eller annen skrullete, mystisk motivasjon. Det er i det hele tatt alt for lett å le av alle som forsøker å bry seg. Det er enkelt og behagelig, å krype inn i det dessilusjonerte, ironiske skallet sitt, og le befriende av alle som prøver. De fleste moderne, politiske teorier og idelogier har dessuten et eller annet rasjonale for å la være på menyen. Å gjøre som Martinsen krever at en skal, å være nærværende og mottakelig for andre menneskers appell er risikabelt. Av Mina Berg Kristen og sosialist – motsetninger? Jeg er kristen. Men jeg er ikke bare kristen. Jeg er også sosialist og feminist, og sitter i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom. For noen kan dette virke som motsetninger. Å være kristen blir av mange sett på som uforenelig med det å være radikal feminist og sosialist. I diskusjon med dem har jeg alltid understrekt at det finnes mange ulike retninger innen kristendommen. Ikke alle kristne meiner homofili er synd. Ikke alle kristne ser familien som den mest grunnleggende strukturen i samfunnet. Ikke alle kristne støtter Israels okkupasjon av Palestina. Kort sagt, ikke alle kristne er konservative, og ikke alle kristne stemmer KrF. Dette pleier å være lett å forklare folk. Jeg har alltid tatt det som en selvfølge at jeg sjøl skal få lov til å definere mitt forhold til religion og hvilke retning innen kristendommen jeg tilhører. De fordommene jeg har møtt som kristen, har det alltid vært lett å bryte ned ved å snakke om hva jeg personlig legger i det å være kristen. Jeg har alltid hatt rom for å ta avstand fra de kristne retningene jeg ikke identifiserer meg med og ikke vil assosieres med. Det har vært viktig for meg fordi det er deler av det kristne miljøet jeg som sosialist og feminist overhode ikke vil identifisere meg med. Det var først i sommer jeg skjønte jeg hvor utrolig heldig jeg faktisk er som får lov til å ha min religiøse overbevisning i fred. Etter 22. juli skreiv jeg i Vårt Land om det å være kristen midt i terroren. Jeg skreiv om hvordan jeg i dagene etter terroren ikke klarte å ta på meg det korskjedet jeg pleier å gå med. Som alle andre ble jeg djupt sjokkert av terrorangrepene 22. juli. Alle ekspertene kunne umiddelbart fastslå at dette var typisk Al Qaida, og at den islamistiske terroren om sider hadde kommet til Norge. Selv om man selvsagt ikke visste noe sikkert, antok alle at muslimer sto bak. Så kom sjokk nummer to. Gjerningsmannen var ikke en skummel mullah. Gjerningsmannen var en hvit, kristen konservativ vestkantgutt som ville kjempe for ”kristne verdier”. Plutselig hadde terroristene erobra min religion. Hvordan kunne jeg da bruke korskjedet mitt? Skulle jeg gå rundt med symbolet på den religionen terroristen meinte han slåss for? Jeg ville ikke på noen som helst måte bli satt i forbindelse med de verdiene han påsto han sloss for. Og hvordan skulle vel de menneskene jeg møtte kunne vite at jeg er en helt annen type kristen enn ham? Det lille korskjedet mitt sier ikke noe om at jeg er kristensosialist. Det finnes ikke egne symboler for liberale kristne og kristenfundamentalister. Selv om det nå virker irrasjonelt, føltes det som et hån mot offrene og alle vennene mine i AUF å gå med korset dagene etter terroren. Det føltes som en støtte til terroristen og det han sto for. Heldigvis forsvant terroristens religion fort ut av fokus. I stede for å snakke om koblinga kristendom og terror, snakka man om hans tilknytning til høyreradikale miljøer og frimurerlosjen. Ingen krevde at kristne skulle ta avstand fra terroren på bakgrunn av at gjerningsmannen var kristen. Det var en selvfølge at jeg ikke hadde noe som helst med terroren å gjøre sjøl om jeg tilhører samme religion. Kirka sto sentral i den nasjonale akt nr 4 - 2011 sørgeprosessen, og mangre brukte nettopp religion til å komme seg gjennom de tunge dagene. Men jeg klarte ikke å glemme følelsen. Følelsen av at noen kuppa religionen min og brukte den som unnskyldning for ekstremt hat og massedrap. Følelsen av at det som for meg symboliserer tro og håp, plutselig kunne settes i forbindelse med terrorisme. Og jeg trur jeg for første gang fikk et innblikk i hvordan det har vært å være muslim de siste ti årene. Hvordan det har vært å bli holdt personlig ansvarlig for ekstreme uttalelser en overhode ikke støtter. Hvordan det har vært å bli assosiert med folk en er fundamentalt uenig med. Hvordan det har vært å bli mistenkt for å støtte terror bare fordi en tilhører samme religion som enkelte terrorister. Jeg trur mange nordmenn har hatt et veldig ensidig syn på muslimer. Vi har ikke tatt innover oss at islam har mange ulike retninger, akkurat som kristendom. Vi har ikke tenkt over at unge, liberale muslimer sikkert har like stort behov for å få definere sin egne religiøse identitet som jeg og andre progressive kristne har. På samme måte som jeg ikke vil assosieres med kristne mørkemenn og domme dagsprofeter, vi ikke mine muslimske venner assosieres med islamister. Det er en grunn til at Magdi fra Karpe Diem synger om at han utsetter å si at han er muslim til han allerede har blitt litt kjent med folk. Han er redd for hva folk vil tro om han hvis de får vite at han er muslim. I følge loven har vi religionsfrihet i Norge. Men hvis vi skal ha virkelig religionsfrihet, må folk kunne få ha religionen sin i fred. De må sjøl kunne få definere sin religiøse identitet. Folk skal ikke trenge å skamme seg over sin tro eller være redde for å stå fram som religiøse på grunn av de fordommene de blir møtt med. Det finnes like store forskjeller blant muslimer som blant kristne. På samme måte som folk godtar at jeg er radikal feminist og kristensosialist, må de godta at det finnes mange muslimer som ikke passer inn det tradisjonelle bilde av «den konservative muslimen». Ekte religionsfrihet innebærer å få være religiøs på sine egne premisser. 13 Tekst o g foto: Gaute Brækken Mystikk og bønn Susanne Grimheden er prest og åndelig veileder. Nysgjerrig og full av forventning deltok jeg på hennes mystikkseminar under inTerdependencefestivalen. På seminaret lærte jeg stille bønn med løftede hender Store norske leksikon definerer mystikk som en «umiddelbar, direkte opplevelse av tilværelsens dypeste virkelighet, av naturens enhet og harmoni, eller av kontakt med en guddom». Opplevelsen sies å integrere mystikeren med den høyere virkelighet han eller hun opplever. Hvor mystisk dette enn høres ut, så gjorde Susanne Grimheden det ganske konkret for oss på seminaret da vi fikk prøve en helt ny måte å be på. Inspirert av ikoner Bibelen oppfordrer oss til å be med løftede hender – men akkurat hvordan satt eller sto de bibelske skikkelser når de ba? Det kan vi ikke vite med sikkerhet. Ikonene er noe av det eldste som finnes innen kristen kunst, og i disse bildene fant Grimhedens åndelige veileder inspirasjon til å prøve en mer bibelsk måte å be på. Ikoner viser fromme personer som står med hendene foran seg, med overarmene ned langs siden og tett inntil kroppen. Underarmene er bøyd rett oppover, og håndflatene vendt mot hverandre. Å prøve denne nye bønneposisjonen har forvandlet Grimhedens bønneliv for alltid. Etter å ha sittet slik, i stille bønn, en time hver dag i et år, vil hun nå lære fra seg denne måten å be på, til oss som deltar på seminaret. Når hun er ferdig med introduksjonen blir vi derfor instruert til å legge oss på rygg på gulvet. Be i mig Jeg ligger vondt. Jeg har en stor og hard pute under ryggen, mellom ryggbladene. Armene mine har jeg strakt over hodet, og hendene hviler mot gulvet. Det er trangt og ubehagelig. Men med Susannes beroligende stemme i øret puster jeg likevel langsomt inn og ut slik jeg får beskjed om. Jeg trekker pusten dypt ned i lungene. Øynene mine er lukket. Det er som om den underlige liggestillingen åpner opp brystkassen min slik at lungene fylles på en ny og uvant måte. Det fyller meg med en boblende energi. Noen minutter etterpå blir vi bedt om å sette oss opp, og jeg setter meg på gulvet på en av bønneputene. Vi får nye instrukser. Jeg sitter 14 med strak rygg, og med åpne håndflater foran meg, fingrene lett sprikende, utstrakt og vendt rett oppover. Grimheden går rundt og sørger for at alle gjør det på riktig måte. Hun hevder at det er mulig å sitte stille i denne posisjonen i minst en time. Jeg tviler. Øynene mine lukker seg på ny, og den behagelige prestestemmen sier i takt med åndedrettet: «Du som är kärlek – be i mig.» En ball av energi Etter en stund merker jeg hvor slitsomt det er å holde hendene oppe. Grimheden oppmuntrer oss til å motstå fristelsen til å ta dem ned, og forsikrer oss om at det er helt normalt å kjenne litt prikking, og at det ikke er farlig. Når jeg har sittet slik i omtrent ti minutter, merker jeg forandringen. Det kjennes som om det er en kraft mellom hendene mine. Jeg prøver forsiktig å bevege håndflatene mot hverandre, men det lar seg ikke gjøre. Det er som om jeg holder en stor ball av energi rett foran meg. Kroppen min fylles av en uvant sitring, mens jeg puster og ber stille, ordløst. Så er det over. Vi får beskjed om å åpne øynene, og sakte vender vi tilbake til her og nå, til rommet vi sitter i, til de andre studentene på seminaret, til Susannes oppsummering. Den gode opplevelsen fortsetter å sitte i kroppen lenge, lenge etterpå. Kristen mystikk er verken skummel eller overnaturlig, bare god. En behagelig bønn full av energi. Skuffet? Kanskje litt. Men det frister til gjentakelse. akt nr 4 - 2011 av Gunnar Winther, Nidaros bisped ømmeråd Kirkelig ekteskap for alle! Jeg hadde gleden av å være redaktør for studentavisa ved et av våre mindre universitet på slutten av 80-tallet. Om vi var journalistisk dristige får andre avgjøre, men det er grunn til å anta at det hevet seg et øyenbryn eller to da mine medstudenter en høstdag fikk et tykt temanummer om homofili i hendene. I lederen snakket jeg varmt om respekt for lesbiske og homofile – og ønsket lykke til i varige og forpliktende parforhold. Tanken om likekjønnede ekteskap hadde nok ikke sneket seg inn i hodet på veldig mange enda, vi snakker tross alt om forrige årtusen, fire år før partnerskapsloven ble vedtatt. Er dette relevant i en diskusjon om kirkens ekteskapsliturgi foran Kirkevalget 2011? Ja, for det synliggjør at samfunnet har beveget seg i riktig retning i løpet av disse 22 årene. Noe som i høyeste grad også gjelder for kirken. kandidatene vil mene at homofile og lesbiske ikke bør få gifte seg i kirken. Argumentasjonen vil variere noe, men det vil bli vist til både bibelens ord og skaperordenen. Jeg leser meg fram til motsatt konklusjon. I det nye testamentet er det bare Paulus som taler eksplisitt mot homofili. Når dette settes opp mot den overveldende totaliteten i Jesu ord og gjerninger, der budskapet om nestekjærlighet, barmhjertighet og respekt er så gjennomsyrende, må forbudene til Paulus vike: De har rett og slett ikke tilstrekkelig relevans, verken i forhold til bibelen som helhet eller den tiden og det samfunnet vi beveger oss i. Ekteskapet som et viktig fundament i samfunnet blir etter min mening ikke svekket gjennom kirkelige ekteskap for lesbiske og homofile, det blir styrket. Derfor håper jeg at det ikke skal ta alt for lang tid før vi får se lesbiske eller homofile par stråle for Guds åsyn i mange av de vakre kirkene våre. Artikkelen er hentet fra http://kristenogprogressiv.org En milepæl i den såkalte homofilisaken var den grundige uttalelsen til den norske kirkes lærenemnd januar 2006, med de påfølgende vedtakene i kirkerådet og bispemøtet året etter – og endelig Kirkemøtets vedtak i november 2007. Der ble det fastslått at homofile i partnerskap skal kunne ordineres/vigsles og få tjenestebrev i Den norske kirke. Så fulgte debatten om den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Hovedintensjonen med loven er å likestille lesbiske og homofile ekteskap med det heterofile ekteskapet. Derfor gikk jeg som menighetsrådsleder ut i media sommeren 2008 og kalte ekteskapsloven for ”en velsignet lov”. Nåværende leder for Kristelig Folkeparti i Nord-Trøndelag gikk hardt i rette med meg for dette, og utbasunerte at ”Winther står alene”. Det gjorde jeg ikke. Nå venter mange av oss utålmodig på den kirkelige utredningen om ekteskap og samliv. Utvalget ledet av biskop Helga H. Byfuglien vil imidlertid ikke ha noen avgjørende betydning for meg personlig – jeg vil uansett arbeide for at det utarbeides en liturgi for ekteskapsinngåelse mellom to personer av samme kjønn. Det er min klare trosoverbevisning at homofile og lesbiske har like stor rett som heterofile til å ta del i den velsignelsen som ekteskapet kan være. Da må kirken også være sitt ansvar bevisst og utarbeide en liturgi for dette. Ved kirkevalget er det sannsynlig at flertallet av akt nr 4 - 2011 15 av Oda Helene Evjen, medlem i Osloforbundet. Min første forbundshelg! Helgen 30.september til 2.oktober var Forbundet samlet på nydelige Haugtun i Oppland. Programmet bestod av blant annet av spennende seminarer med internasjonale gjester, en utforskende teaterworkshop om det hellige, masse sosialt samvær (inkludert badestamp og badstu!), en svært uortodoks messe på loftet, og ikke minst hyggelige og inspirerende samtaler over et bugnende matbord. Som relativt ny forbunder var helgen en utrolig interessant opplevelse, og det av mange grunner. Allerede første dagen forstod jeg at Haugtun er et helt spesielt, nærmest sagnomsust sted i Forbundets historie og det var flott å få ta del i denne tradisjonen. Jeg fikk høre fortellinger om nåværende professorers ivrige virksomhet på gården og om den nyskapende, frie, radikale stilen over møtene deres, en ånd som syntes å ligge igjen over dalen som en eventyraktig og mystisk morgentåke da vi så ut av vinduet neste dag… Jeg ble spesielt overrasket over hvor mye nytt jeg lærte den helgen. Temaene varierte fra vold mot kvinner i Sri Lanka i forbindelse med både krigen og tsunamien til hvordan det er å leve som homofil eller lesbisk i Kenya hvor segregering og trusselen om vold er en del av hverdagen. Etter å ha bodd i Nairobi i to år måtte jeg til Norge for å møte kenyanere som følte seg frie til å fortelle åpent om sin ikke-heterofile seksualitet. Hvilket ansvar har religion, både hjemme og borte, for disse og lignende former for undertrykkelse, enten det skjer i en krig med religiøse overtoner eller som en del av de sosiale normene i et samfunn? Workshopen satte også mange tanker og følelser i gang. Hva gjør et ritual til hellig? Hvordan kan det å passere rundt en tung sten i en ring mens vi synger på et fremmed språk endre noe i meg? Stenen forandrer seg jo ikke? Og hvorfor er det så En ivrig gjeng er samlet for å snakke om vold mot kvinner. 16 akt nr 4 - 2011 vanvittig konfronterende å delta i en øvelse hvor vanlige måter å kommunisere på brytes og erstattes med klare blikk, kun utvalgte, gode ord og spontane bevegelser? Denne helgen viste meg både hvor lett og hvor utfordrende det kan være å forsøke å endre det som allerede er etablert i faste ritualer i religiøse så vel som i det sosiale rom. Til slutt, i løpet av helgen ble det tent en liten gnist i meg i forhold til hva Forbundet faktisk kan være med på internasjonalt. Visste du for eksempel at vi sentralt har en gruppe unge kvinner fra hele verden som er en unik ressurs ved møter i FN? Med et stort, selvstendig globalt nettverk og engasjement for alt som skjer mellom religion, spiritualitet og samfunn er jeg overbevist om at det finnes et enormt potensiale for hva som er mulig! Christine Housel, generalsekretær i World Student Christian Federation, bidro med internasjonale perspektiver Sumathy Sivamohan fra Sri Lanka viste to av sine dokumentarfilmer og innledet til diskusjon akt nr 4 - 2011 Raifi fra Kenya snakker om det å være lesbisk i en afrikansk kontekst Maurs fra Kenya snakker om prosjektet som han deltar på i Norge, «Sexuality and spirituality» 17 av Ol af Engestøl Illustrasjonsfoto: shuttersto ck Matteus kapittel 6.Vers 24 Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Ingen kan tjene to herrer sier Jesus i denne teksten. Det er ikke åpenbart ved første øyekast, men la oss se på hva ordet «herre» i denne betydningen skal bety. Ordet Jesus bruker i grunnteksten er ordet «kyrios» som er det ordet som betegnet en slaveeier eller eneveldig konge. Om vi skal gi en oversatt mening kunne kanskje Jesus på moderne norsk sagt: Ingen kan være underlagt to ledere. Dermed blir det klarere hva dette «herre» innebærer. Videre sier Jesus at man vil hate den ene og elske den andre, eller snarere å holde seg til den ene og ta avstand fra den andre, dette ser også ut til å følge fra antakelsen at man ikke kan være underlagt to herrer når de to er i strid med hverandre. Konklusjonen blir dermed at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Mammon betyr kort og godt velstand, rikdom eller grådighet. Man kan altså ikke tjene både Gud og velstanden. Jaget etter stadig å få mer vil, om man følger det, føre en person bort ifra Gud – da man ikke kan tjene både Gud og grådigheten. Elsker man penger vil man hate Gud og ikke ville ha noe med han å gjøre, en kristen kan i utgangspunktet ikke ha rikdom og velstand som livsmål. Hvordan er så situasjonen i dag? Hva lærer samfunnet, og hva lærer verden oss om hva som er viktig? Hva ser vi på TV, leser i avisen og hører om rund bordet i kantina? Forhåpentligvis flere ting, men legg merke til det, så vil du se at fokuset på at mer penger, mer nytelse og færre bekymringer stadig forkynnes som det som skal til for at du skal få et godt liv. Stadig oftere blir du fortalt at dette er hva som bør være ditt livsmål. Og når vi tenker oss om og snakker ærlig om livet, er det ikke slik vi også opplever det? Vi spinker og sparer etter å kjøpe oss noe, så får vi det til slutt, men etter en kort tid går vi lei 18 og det betyr ikke så mye for oss lengre. Vi tar fort rikdommen for gitt, det blir som å drikke saltvann jo mer man drikker det tørstere blir man, rikdommen gir ingen tilfredsstillelse på sikt. Om du spiser sjokolade hver dag, så er ikke sjokolade så stas lenger. Som dere sikkert vet så er sukker noe kroppen blir avhengig av, om man spiser mye sukker vil man bare ha mer, men om man lar vær så forsvinner suget. Det er faktisk slik at om man unngår sukker så vil man kunne smake sødmen i en gulrot. Kanskje er det dette som bibelen snakker om i at det er stor vinning i måtehold og nøysomhet, man finner gleder der andre ikke finner dem. Dette er ingen enkeltstående bibeltekst som handler om noe perifert i den kristne tro. Faktisk er det ingenting som bibelen advarer så hardt mot som kjærlighet til penger, rikdom og jag etter nytelse. Både fordi jaget etter rikdom vil føre deg bort ifra gud, men også fordi rikdommen kan skape problemer her på jorden. Om selv om du kanskje ikke viste det, så er det nettopp bibelen som betegner penger som roten til alt ondt. Hør bare hva som står i Timoteus kapittel 6 vers 10: Den som kommer med en annen lære og ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører gudsfrykten til, er hovmodig og skjønner ingenting. Han er bare syk etter diskusjon og ordkrig, og dette skaper misunnelse, ufred, beskyldninger, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som har mistet dømmekraften og er kommet bort fra sannheten; de mener gudsfrykten er en vei til vinning. Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og akt nr 4 - 2011 gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser. Når man leser resten av teksten i Matteus 6. kan man risikere å få den vrangforestillingen at den kristne ikke trenger å tenke på penger da Gud uansett vil ta vare på han slik han tar vare på liljene på marken. Vers 33 sier oss: Søk først Guds rike og hans rettferd, så skal de få alt det andre i tillegg. Et sentralt spørsmål vil være, hva skal dette bety. Jeg vil dele opp verset i to deler: Hva vil det si å først søke Guds rike og hans rettferd. Det følger egentlig fra teksten, det betyr at det viktigste i livet må være å følge Jesus og hans bud og la det være rettesnoren for livet vårt i stedet for alt mulig annet som fører vill. Enda viktigere betyr det at dette må få prioritet over andre ting vi driver med, og det er lettere sagt enn gjort. Det var dette våre forgjengere betegnet som «det ene nødvendige». Dette som må være målet for den kristnes liv, nettopp å følge Jesus gjennom ord og gjerning. Den andre teksten handler om hva vi skal få, om vi først søker Guds rike. Og det er sannelig ikke lite som blir lovet, «alt annet i tillegg». Det er noen som hevder at ut ifra disse versene kan man slutte at om man først følger Jesus så vil man få materiell overflod. Det anser jeg ikke for å være en troverdig fortolkning og jeg skal nå begrunne hvorfor. Det nevnes aldri materiell overflod. Bibelen snakker om å få alt det andre i tillegg, men tatt i betraktning at den både sterkt advarer mot materiell rikdom, og sier at det ikke er det som betyr noe. Når man er død får man uansett ikke glede av de skattene man har samlet seg på jorden, man bør heller samle seg skatter i himmelen. Dermed er det mer troverdig at det er snakk om de ting som bibelen betegner som en sann glede. Slik som åndens frukter og samfunn med Gud noe som er mye mer verdifullt. Om materiell og økonomisk rikdom er så farlig som bibelen sier at den er, hvordan kan den da være en gave ifra Gud? Som sagt er det ingenting som bibelen advarer så mye imot som materiell rikdom, hvordan kunne dermed dette farlige og som man ikke bør tenke på, være en gave ifra Gud? Det er vel nesten som å be Gud gi deg masse uforpliktet sex eller en real fyllekule – fordi det er dette du har lyst på. Hvordan levde Jesus og hans disipler? Det kanskje mest radikale med Jesu forkynnelse er hans betingelsesløse: «Følg meg» forlat alt du eier og alle dine fremtidsdrømmer og følg meg. Slik han sa til den unge rike mannen som ville sikre seg evig liv og spurte Jesus om hvordan. Han sa at han måtte selge alt han eide og gi det til de fattige, og han ble svært trist da han var svært rik. Vi får vite at Jesu forgjenger, døperen Johannes kledde seg kun i en kappe av kamelhår og spiste honning og gresshopper i ødemarken, intet luksusliv akkurat. Har du forresten tenkt på hvor mye 40 sølvpenger var? Den summen som Judas forrådte Jesus for. Det utgjorde ca. 3 månedslønner. Bibelen forteller oss at Judas var disiplenes ”kasserer”, om de hadde levd i overflod burde han vel heller stjålet fra kassen deres i stedet for å gjøre seg så åpent til deres fiende for 3 månedslønner. Tatt i betraktning at vi får vite navn på 12 av dem og at bibelen snakker om at det også var flere, så er det vanskelig å forestille seg at de levde i særlig stor luksus når, selv sammenlignet med de andre borgerne i deres samfunn, Judas gikk så langt som til å forråde Jesus for 40 sølvpenger. Om det var slik at de som dedikerte seg til Jesus fikk materiell rikdom kunne man jo forestilt seg at disse måtte være svært rike, de som hadde forlatt alt og fysisk fulgte etter Jesus. Dermed anser jeg de såkalte herlighets teologienes bibelfortolkning som svært lite troverdig, det er nok heller snakk om andre ting man får ved å følge Jesus, ting som betyr så mye mer enn penger. Det ser ut til at herlighetsteologien hadde sine representanter også på Paulus sin tid. I Timoteus versene hører vi om de som mener at gudsfrykten er en vei til vinning, noe Paulus som vi leser tar sterk avstand fra. Det Paulus derimot skriver i sitt brev er at gudsfrykt med nøysomhet er stor vinning, og det er langt mer i tråd med det vi leste i Matteus versene. Vinningen i å være frigjort fra begjæret og finne glede i gudsfrykt med nøysomhet og slik slippe de farene og lidelsene bibelen sier at materiell rikdom fører med seg. I middelalderen ble blant annet disse to versene tolket som at det var synd å være rik og tjene penger, det tror jeg nok i beste fall er en forenkling. Ja, bibelen advarer mot rikdommen som en stor fare til fall, men den sier ikke eksplisitt at det er galt å være materiell rik. Om vi ser på andre gode egenskaper bibelen snakker om, slik som i dette Timoteus verset med nøysomhet, og andre steder med arbeidsmoral så er det en kombinasjon som legger grunnlaget for materiell rikdom. Når man jobber hardt, og dermed i mange tilfeller tjener penger, og senere forvalter dem nøysomt så fører det til materiell rikdom. Som en digresjon kan det nevnes at dette var en del av grunnlaget for sosiologien Max Weber sin akt nr 4 - 2011 bok «Protestantismens etikk og kapitalismens ånd». Man skulle jobbe hardt og tjene penger, men ikke bruke dem på seg selv, men reinvestere dem. Slik mente han grunnlaget for det moderne kapitalistiske samfunnet ble lagt. Det er altså ikke noe galt i seg selv å tjene penger. Hva kan vi lære? Hva kan vi altså lære av disse tekstene? Det er ikke noe galt i å tjene penger, det som er galt er om det blir et mål i seg selv som tar den plassen Gud skal ha i den kristnes liv, plassen til det ene nødvendige, det er en fare man må være svært oppmerksom på. Bibelen advarer sterkt mot materiell rikdom, og at det kan føre både til lidelse på jorden, og, langt mer dramatisk: bortfall fra Gud og det evige liv. Nøysomhet er en av åndens frukter og noe vi bør trakte etter og be om. Gudsfrykt med nøysomhet legger grunnlaget for et sunt forhold til rikdom, der rikdommen blir et middel for å ære gud. Som kristne bør vi også stille oss noen spørsmål til refleksjon og selvransakelse: • Hvilken rolle spiller rikdom og nytelse i ditt eget liv? • Hva er ditt livsmål? • Eier du noe du ikke var villig til å gi opp om Gud kalte deg til det? Avslutningsvis kan du tenke på den gamle og gode salmen «Deg å få skoda» der et av versene sier det så fint: Rikdom og ære som menneske gjev, er ikkje meir enn den morknande vev. Du er min arv som varer til sist, himmelske konge, det veit eg for visst. 19 Forbudne udefinerte frukter Er det synd å være homofil? Er det synd å ha sex før ekteskapet? Dette er spørsmål som har opptatt kirken i lang tid. Den har ikke alltid vært like opptatt av spørsmålet om hva sex er. Av Heidi Sævareid, skribent, litteratur kritiker og oversetter for Cappelen Damm I et essay skrevet så tidlig som i 1989, og presentert for The Gay and Lesbian Christian Movement det året, søkte nåværende erkebiskop Rowan Williams å kaste lys over hva sex er. Teksten “The Body’s Grace” er fremdeles radikal innse at sex er samhandlende overgivelse. Det er å nekte å la sin kropp bli gjenskapt av et annet menneskes blikk. Sex kan anses som et middel til fysisk nytelse. Men for at nytelse skal springe ut i kroppen, må den være der for en annen – den må ses, aksepteres og ivaretas, og det innebærer å overgi seg til det å skape nytelse hos den andre. «Sex er i høyeste grad risikofylt. Her er det ikke tale om kjønnssykdommer og uønsket graviditet, men om det å ta sjansen på å bli sett av et annet menneske – og la sitt begjær bli sett.» og nytenkende, og beveger seg hinsides de flate spørsmålene om synd eller ikke-synd. Williams snakker imidlertid om at det finnes destruktiv og pervers seksualitet. Her er ikke vigselsattesten eller legningen det avgjørende. Den verste tilnærmingen vi kan ha til sex, mener Williams, er å bruke den offentlige ekteskapsinngåelsen til å stemple alt som foregår utenfor som syndig, og alt som foregår innenfor som sunt: “[A]n absolute declaration that every sexual partnership must conform to the pattern of commitment or else have the nature of sin and nothing else is unreal and silly.” Seksualitet på avveie Hva er det da som kjennetegner seksualitet på avveie? Williams sier det slik: “Sexual perversion is sexual activity without risk, without the dangerous acknowledgement that my joy depends on someone else’s as theirs does on mine.” Sex er i høyeste grad risikofylt. Her er det ikke tale om kjønnssykdommer og uønsket graviditet, men om det å ta sjansen på å bli sett av et annet menneske – og la sitt begjær bli sett. Dette kan være skremmende, for det finnes et potensielt ubehag i det å bli sett og dermed definert av en annen, og i det å la sin egen nytelse være avhengig av en annen. Risikoløs sex er å nekte å la akten preges av denne gjensidige avhengigheten – å nekte å 20 “To desire my joy is to desire the joy of the one I desire,” sier Williams. Det er ikke ekteskap i seg selv eller seksuell legning som sikrer den modige og ydmyke holdningen som skal til for å ha et sunt og livskraftig seksualliv, men trofasthet og tillit. Forklarer homofiliangst Jeg kom i tanker om Rowan Williams’ tekst da jeg så filosof Nina Karin Monsen slynge ut sin avsky for homofili på NRK-programmet Trygdekontoret. Monsen mener at årsaken til at folk blir homofile, er at heterofilien er så vanskelig. Mange synes det er enklere å “gå over” til det andre laget, men dette bør man ikke gjøre, mener Monsen, man bør heller gå i seg selv. Er man tro mot sitt eget hjerte, vil man ikke finne på å bli homofil. Hvor kommer denne angsten for homofilien fra? Det samme spør Williams seg om i “The Body’s Grace”. Han forsøker så å svare på det – i følgende ordelag: “I wonder whether it is to do with the fact that same-sex relations oblige us to think directly about bodiliness and sexuality in a way that socially and religiously sanctioned heterosexual unions don't.” Homofil sex tvinger oss derimot til å rette blikket mot hva betydningen av begjær er i kraft av seg selv, og ikke som ledd i en reproduktiv prosess, sier Williams. Homofil sex tvinger oss til å tenke på både smerten og gleden ved sex uavhengig av en konkret “pay-off ” (barn). og fortsetter: “The odd thing is that this sense of meaning for sexuality beyond biological reproduction is the one foremost in the biblical use of sexual metaphors for God’s relation to humanity.” Kristne er ofte glad i å snakke om familieverdier, men da er det verdt å merke seg hvor ofte Bibelen omtaler kjærlighet i “ikke-biologiske” begreper. Salomos Høysang er gjennomsyret av ideen om det seksuelle begjæret, ikke om reproduksjon. Og både Jesus og Paulus drøfter ekteskapet uten å vise til reproduksjonsaspektet. Det er med andre ord ganske mye i Bibelen som leder oss til å tenke på seksualiteten som først og fremst en kilde til glede. Dette får Williams til å utlede følgende: “If we are afraid of facing the reality of same-sex love because it compels us to think through the processes of bodily desire and delight in their own right, perhaps we ought to be more cautious about appealing to Scripture as legitimating only procreative heterosexuality.” Våge å bli sett og anerkjent Heterofili er vanskelig, påstår Nina Karin Monsen. Hun burde nok heller sagt at sex er vanskelig og risikofylt. Seksualitetens vansker og risikoer kan man ikke flykte fra, samme hvilken legning man har. Men der gjensidig respekt, tillit og hengivelse finnes, er det mulig for mennesket å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp – i troen på at de vil bli sett og anerkjent av en annen. “Properly understood, sexual faithfulness is not an avoidance of risk, but the creation of a context in which grace can abound because there is a commitment not to run away from the perception of another.” Tvinger oss ansikt til ansikt med begjæret Heterofil sex kan i prinsippet oppfylle et konkret mål: reproduksjon. Dette gjør det mulig å ta fokuset bort fra seksualitetens indre logikk. akt nr 4 - 2011 Heidi Sævareid (1984) er kritiker, oversetter og språkkonsulent. Tidligere har hun jobbet som redaktør i Cappelen Damm. Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie. akt nr 4 - 2011 21 Tekst o g foto: Gaute Brækken Gjensidig avhengig Forbundets svenske søsterorganisasjon kaller seg for KRISS – Kristna Studentrörelsen i Sverige. Hver høst inviterer de til inTerdependencefestivalen i Gøteborg, bare noen timers togtur fra Oslo. I år var jeg så heldig å få delta. KRISS i Gøteborg holder til i Hagakyrkans församlingshem sentralt i byen, sammen med bl.a. studentprestene. Her foregår festivalen, med mellom 20 og 30 deltakere, enkle brødmåltider og overnatting i sovepose på kjellergulvet. Opplegget er enkelt og gjenkjennelig, studentene vennlige og imøtekommende. En lang diskusjon om inkludering og et påfølgende vedtak i 2009 sørger for at det kun serveres veganmat og at det ikke nytes alkohol. Det går derfor med store mengder te. Filmgudstjeneste Fredag kveld er det filmgudstjeneste i Hagakyrkan. Dette regnes som en av høydepunktene under festivalen. Etter salmesang og bibellesning slukkes lysene i kirken. En spillefilm vises på storskjerm. 22 Vi sitter sammen i det store og mørke kirkerommet og ser film utover kvelden. Etterpå kommer en av studentprestene og knytter noen tanker til filmen og bibeltekstene. Anna som er lederen av KRISS bidrar så med det musikalske, mens vi andre går sammen to og to på en annerledes bønnevandring. Det er kjente elementer som å tenne lys og skrive bønnelapper, men også et rom der man kan leke med ballonger, og et bord med fotografier som skal skape refleksjon. Kvelden avsluttes med åpen scene der alle kan bidra med sine kulturelle talenter. Eksistensiell ensomhet Hoveddelen av festivalen består av seminarer, og det er mange spennende seminarholdere. Her kan man få lære mer om mystikk, religionsdialog, veganmatlaging og det å bo akt nr 4 - 2011 i en kommunitet. Kristendom og humanisme, kristendom og pasifisme, kristendom og anarkisme – ikke lettvinte temaer her, nei! Noe for en hver smak, rett og slett. Jeg velger meg seminaret om eksistensiell ensomhet, ledet av psykologen Ulla-Stina Johansson. Hun trekker frem noen nye og uvante perspektiver på livet. Noen ganger er vi faktisk helt alene, for eksempel i møte med et vanskelig valg. Ingen andre kan ta valget for deg, og sånn sett er du alene. Man kan oppleve i perioder at relasjoner til medmennesker blir tomme og meningsløse. Det må man lære seg å leve med, mener hun. Eksistensiell tomhet innebærer lidelse, men denne smerten er ikke skadelig for oss! Vi som er kristne må også håndtere den eksistensielle ensomheten, sier denne kristne psykologen ut i fra egne erfaringer. Jeg klarer ikke å få med meg alt, men skjønner at det er viktige tema om livsmestring hun tar opp. KRISS driver sitt arbeid på fire Universiteter i Sverige, med lite penger og helt uten ansatte. Mitt første møte med KRISS var så absolutt positivt, og nå følger jeg KRISS på Facebook for å se om det er mer inspirasjon å hente til Forbundsarbeidet i Norge. Vi står jo sammen i en tverrkirkelig verdensorganisasjon, og vi er gjensidig avhengige av hverandre! HENTET FRA WWW.KIRKEN.NO Islamsk/kristen fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge presenterte 22. november en fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme. Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke presenterte fellesuttalelsen sammen med Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge. Fellesuttalelsen er et hjelpemiddel for å kjempe mot ekstremisme i alle former. - Vi har definert kjennetegn på religiøs ekstremisme og kommer med konkrete oppfordringer til hva som bør gjøres, sier Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Sammen med Mehtab Afsar, generalsekretær i Islamsk Råd Norge, presenterte hun fellesuttalelsen i Oslo. - Mange har et bilde av den religiøse ekstremisten er en terrorist med langt skjegg og i et bestemt antrekk, men det er dette vi må bryte ned. For religiøs ekstremisme kan du finne på arbeidsplassen og i samfunnet for øvrig. De siste årene har vi sette en skremmende utvikling, særlig de første timene etter at bomben ble sprengt i regjeringskvartalet 22. juli ble dette tydelig for oss alle, da den gjengse oppfatning var at det var islamistiske terrorister som sto bak ugjerningen, sier Mehtab Afsar. I uttalelsen heter det blant annet: - Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg. Fellesuttalelsen peker på at religiøs ekstremisme er blitt en del av den globaliserte virkeligheten og refererer både til terrorhandlingene 11. september 2001 og i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Men Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd Norge er vel så opptatt av å forebygge og motarbeide religiøs ekstremisme som skjer i lokale sammenhenger. Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd håper å stimulere til offentlig debatt om religiøs ekstremisme, og vil i den sammenheng tilby bistand til menigheter og moskeer. - Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norge reiste til Bosnia høsten 2010. Møtet med overlevende fra folkemordet i Srebrenica og den religiøse ekstremismen som fortsatt preger området, gjorde uutslettelige inntrykk. Denne reisen ble et viktig steg i vårt arbeid mot religiøs ekstremisme, forteller Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd. Les hele artikkelen på http://goo.gl/6uN4c akt nr 4 - 2011 23 Av: Elisabeth Fongen o g Sara Moss Vi er tre heldige utvalgte som fikk dra på tur med Forbundet. Turen gikk til Det hellige land, Palestina. Turen bød på sterke møter og minner for livet. 24 akt nr 4 - 2011 I Palestina deltok vi på olivenplukkeprogrammet til Joint Advocacy Initiativ (JAI). Oliventrær står sentralt i det palestinske samfunnet. Alle har et forhold til oliventrær, enten så eier familien oliventrær eller så kjenner man noen og hjelper til med innhøstingen. Men forholdene blir stadig verre for olivenbøndene. De blir direkte eller indirekte hindret i å komme og høste. Noen steder er det bygging av muren som fører til at olivenlunder blir okkupert eller avstengt, men ofte er det bygging av nye israelske bosetninger som krever mer av palestinernes land. Olivenlunder i nærheten av muren eller bosetninger får ofte restriksjoner, så det f. eks. blir ulovlig å leie inn arbeidere som kan høste oliven. Et stort problem er generelt også at israelerne ødelegger trær og at nybyggerne setter fyr på trær. Israelerne har ødelagt ca 1,5 millioner trær, mens JAI og støttespillere har planta 69 000 trær som er sponset av internasjonale. som Forbundet støtter. Her gjøres det et svært viktig stykke arbeid i å forbedre kvinnenes livssituasjon. Å delta på treplanting eller olivenplukking er en konkret solidaritetshandling med våre palestinske brødre og søstre. Til sammen var vi på programmet i år en gruppe på ca 130 stykker fra 16 land som drog rundt på ulike olivenlunder for å hjelpe med olivenhøstingen på Vestbredden. I begynnelsen gikk det veldig tregt og vi tvilte på nytteverdien, men etter hvert fikk vi taket på det! Men, uansett hvor mange kilo oliven vi klarte å plukke – Den viktigste jobben gjør vi her hjemme, når vi forteller videre hva vi har sett til deg som leser dette. Gå inn på www.jai-pal.org og les mer! Vi håper denne turen kan på nytt skape engasjement rundt Forbundets Palestinaarbeid. Vi var ikke bare på olivenlundene, vi fikk også være litt turister i Palestina. Vi fikk se både Hebron, Bethehem og Jerusalem. Alle tre er byer hvor Israels sikkerhetspolitikk rammer hardt, og dagliglivet til palestinerne blir stadig vanskeligere. Vi var øyevitner til at den lokale guiden vår i Hebron ble angrepet verbalt av en bosetter, mens guiden vår i Jerusalem ikke kunne bevege seg som han ville fordi enkelte områder i gamlebyen var kun for jøder. Turen innebar også en tur til kvinnesenteret i Abu Dis akt nr 4 - 2011 25 Tekst: Ida M. H. Gilbert Fra fotballpub til kristent studentforbund Guds veier er uransakelige. Tromsøforbundets nye sekretær, James Martin, kom i kontakt med forbundet på fotballpub. Hvem er så du for en da? Jeg er 37, jobber nå som lærer, men har jobbet som ingeniør i 6 år i Irland. Da jeg flyttet til Norge videreutdannet jeg meg ved Universitetet i Tromsø. Her tok jeg en mastergrad i matematikk, i tillegg til et års Praktisk Pedagogisk Utdanning. Av interesser står fotball øverst på lista. Celtic fra Glasgow i Skottland er favorittlaget mitt – kanskje ikke helt overraskende, siden jeg er irsk, men de er også kanskje det nærmeste man kommer et «økumenisk» fotballag – med tanke på hvor delt Glasgow er når det gjelder trossamfunnene. 26 Tromsøforbundets splitter nye sekretær, iren James Martin kom i kontakt med forbundet gjennom engelsk fotball. Et «økumenisk fotballag»? Dette må du forklare nærmere. Jo, nå skal du høre. Mens erkerivalene Glasgow Rangers alltid har vært en «rent» protestantisk klubb, så har Celtic alltid vært (til tross for sine sterke irske katolske røtter) en klubb som har vært åpen og inkluderende for alle. Folk fra alle trossamfunn har vært velkommen. Dette gjenspeiles i historien deres, og særlig da de var på sitt mest suksessrike og vant Europacupen (i 1967) med et lag som inneholdt bare skotter, som alle sammen var født innenfor 48 km av stadion. Laget var en salig blanding av både katolikker og protestanter. Liverpool er det andre favorittlaget mitt. Jeg bruker mye tid på å se dem på TV. Jeg trener også selv, og prøver å dra på spinning tre ganger i uka, i tillegg til en styrketime nå og da, men er ikke like flink til det. Jeg er medlem i filmklubben her i Tromsø, og liker å se på film som er litt (eller helst veldig) annerledes enn «mainstream Hollywood»-filmer. Jeg drar også ofte til utlandet, og har familie i England, Frankrike, USA og Irland, så mulighetene er mange. gikk bort for å snakke med han, fant jeg ut at han verken var irsk eller skotsk – men norsk! Det viste seg at han hadde bodd i både Irland og Skottland og kjente veldig godt til hjemkulturen min. Vi ble venner, så på en del fotballkamper og drakk en del øl i lag. Så inviterte han meg til et møte en kveld. Det skulle komme en dansk prest for å holde messe, og snakke om politisk aktivisme i Latin-Amerika. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg hørte at det var «en kristen gruppe». Om det hadde vært noen andre enn Askild (Gjerstad), så ville jeg kanskje takket nei. Men jeg gikk på møtet og traff en del andre folk, blant annet Tom (Tornedal) og Per Ivar (Thorstad). Jeg begynte å skjønne at dette her var litt annerledes enn jeg hadde trodd, og at folk hadde et mer radikalt og åpent syn på ting enn jeg hadde regnet med... – and the rest is history. Hvordan kom du i kontakt med Forbundet? I løpet av det første året jeg bodde i Tromsø, dro jeg innom en fotballpub for å se på en kamp mellom Celtic og Rangers. Jeg ble veldig overrasket over å oppdage at det satt en annen kar (som tidligere var sekretær i Tromsøforbundet) i Celtic-drakt der. Da jeg Du var nettopp med på «badestamphelga» på Haugtun, og fikk en plutselig og intensiv introduksjon av Forbundsfolket. Hvordan er inntrykket så langt? Jeg har fått et veldig positivt inntrykk av de som er med i Forbundet (og som jeg traff på Forbundshelga). Helga var helt fantastisk, akt nr 4 - 2011 veldig artig og avslappet, men samtidig interessant med foredrag om viktige temaer. Jeg traff veldig mange trivelige folk, med mye interessant å si og veldig mange som var veldig kunnskapsrike. Særlig innenfor sine «egne felt» – om det skulle være IT eller teologi. Det ble nesten som jeg følte meg litt flau når folk begynte på teologiske diskusjoner, fordi jeg følte meg ganske svak på temaet i forhold til mange av dem. Samtidig følte jeg aldri at noen var nedlatende mot meg, eller at det var noen forventninger til at jeg skulle være ekspert på området. Jeg følte også at om jeg hadde noe å bidra med, så var det bare å komme med det. Jeg tror det kanskje er et særpreg ved Forbundet, at medlemmene er tolerante overfor ulike meninger. Du er ire og katolikk – hva tenker du om et økumenisk fellesskap som Forbundet? Som ire har jeg sett i mitt eget land hva slags konsekvenser det kan ha når man kun fokuserer på forskjellen mellom kristne grupper. De siste årene har vi heldigvis også sett i Irland hvor bra ting kan være når folk konsentrerer seg om hva de har felles. Vi har egentlig mye mer som forener oss enn det som skiller oss, så jeg mener at vi bør konsentrere oss om det vi har felles. Så er det lettere å bli enig om de tingene vi er uenig om etterpå. Jeg mener uansett at det er sunt å møte folk med et annet perspektiv enn ditt eget. At det er sunt å høre på hva andre har å si, hva andre tenker. Når man lytter til folk og prøver å forstå dem, blir det noen ganger slik at det plutselig trer fram en mening av ting som før virket uforståelig. Jeg tror at noen av oss tar med oss veldig mye fra barnetroen inn i det voksne livet. Ofte oppstår en del konflikter mellom denne og nye ting som utfordrer dette. Hvorfor skulle det for eksempel være problematisk at en kvinne er prest? Det virker på meg som om Forbundet er en mer «voksentenkende» kristen gruppe. Jeg er katolikk og føler at jeg har fått veldig mange av verdiene mine derfra. Dette har i stor grad vært med å påvirke den jeg er i dag. Jeg ser mange av de samme verdiene i de menneskene jeg har truffet i Forbundet. Til slutt: Hva er meningen med livet? Meninga med livet er tallet 42. (The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, red. anm.) Religionenes møtepunkt: Bildet er tatt av journalist Sian O`Hara på øya Penang i Malaysia på julaften i fjor. Malaysia er et muslimsk land. Men bildet er tatt i en indisk (hindu) bydel. Bildet er fra en videobutikk som solgte Jesus-filmer. Siden det var jul. akt nr 4 - 2011 27 forbundsstoff Fruktbar forbundshøst Mye har skjedd denne høsten. Først ut var det kirkevalget hvor vi i forbundet ledet alliansen ”Raus folkekirke”. Vi startet debatt om demokratireformen, hvor jeg tok til ordet for at et reelt demokrati i kirken ikke kan basere seg på de konservative kreftenes ønske om å holde stemmeoppmøtet nede. Ikke minst viser det at valgformen slik den er i dag ikke er tilfredsstillende når ti prosent av stemmene ble forkastet. Skal vi oppnå målet om at kirken fortsatt skal være en folkekirke i fremtiden, er kirkemøtet nødt til å åpne opp for andre og ukonvensjonelle (i kirkelig sammenheng) valgformer. Hvordan stat, fylke og kommune greier det, er ikke vanskelig å finne svar på. «Skal vi oppnå målet om at kirken fortsatt skal være en folkekirke også i fremtiden, er kirkemøtet nødt til å åpne opp for andre og ukonvensjonelle (i kirkelig sammenheng) valgformer.» Raus folkekirke har så langt opplevd å få inn 22 kandidater som ble anbefalt. Det er veldig bra, men dessverre har kirkemøtet ikke forandret seg betydelig siden forrige runde. Vi har derimot fått inn nestleder Ingrid Brækken Melve i kirkemøtet som representant for ungdommens kirkemøte. Med henne på laget har jeg tro på at vi fortsatt kan få til ett og annet i kirken. Like før valget var ferdig, fikk vi besøk av to palestinske forbundere fra vår søsken organisasjon i Palestina. Dette er et ledd i vårt palestinaprosjekt. Et prosjekt som inne bærer årlig utveksling av erfaringer vi som forbundere gjør innenor våre ulike områder. Tre forbundere fra Norge er i skrivende stund på olivenhøstingsoppdrag i Palestina. Kristiansandsforbundet er samtidig i gang med et spennende dokumentarf ilmsprosjekt om utvekslingen og olivenhøstingen. Dette prosjektet kan du lese mer om på våre nettsider forbundet.no. Her er det bare å si lykke til! Til slutt vil jeg oppfordre til godt mot inn i den mørke eksamenstiden. 28 akt nr 4 - 2011 forbundsstoff Utsikt til innsikt: En alminnelig Kabul formiddag i november 2011. Bildet er tatt av Sian O`Hara, Akts korrespondent i Kabul (foto av Sian O`Hara i Kabul) akt nr 4 - 2011 29 forbundsstoff Av Gro Lindstad, Daglig leder i FOKUS Kvinnefredsprisen Lørdag 10. desember deles Nobels fredspris ut i Oslo Rådhus. Klokken 17:30 samme ettermiddag møtes vi i tusentall på Youngstorget med appeller og kulturelle innslag, før det tradisjonsrike fakkeltoget går mot Grand Hotell for å hylle prisvinnerne. I år er det FOKUS, Forum for kvinner og Utviklingsspørsmål, som arrangerer toget sammen med Norges Fredsråd, paraply organisasjonen for norske fredsorganisasjoner. - Vi regner med at norske kvinner stiller kvinnesterke opp i en felles hyllest til tre fantastiske kvinner som virkelig har gitt ansikt til kvinner som endringsagenter i land i krig og konflikt, sier daglig leder i FOKUS, Gro Lindstad. Hun sier videre at årets pris til Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman er en stor anerkjennelse av det viktige arbeidet som gjøres av kvinner for å skape fred. Prisen fremhever samtidig viktigheten av å tydeliggjøre, gjennomføre og styrke FNs Sikkerhetsrådsresolusjon nummer 1325. Bakgrunn Etter årelang kamp og aktivt pådriverarbeid fra 30 en samlet internasjonal kvinnebevegelse vedtok FNs sikkerhetsråd i 2000 resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det var første gang i FNs historie at Sikkerhetsrådet vedtok en resolusjon der kvinner ble anerkjent som aktive endringsagenter og ikke bare ofre for krig og konflikt. Målet med resolusjon 1325 er å øke kvinners deltagelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter, i tillegg til å styrke kvinners behov for beskyttelse og ivaretakelse av deres menneskerettigheter i konflikt- og postkonfliktsituasjoner. Denne resolusjonen krever full inkludering av kvinner i fredsprosesser gjennom inkluderingen av et kjønnsperspektiv i fredsbyggende arbeid før og etter en konflikt. -I veldig mange tilfeller er det menn som fremforhandler freden og legger premissene for institusjonell gjenoppbygging i områder som akt nr 4 - 2011 har vært preget av krig og konflikt, sier Hedda Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd. Kvinner har en svært sentral posisjon i den sivile gjenoppbyggingen, men dette er et arbeid som ikke blir kreditert på samme måte som menns innsats, verken av maktinnehavere eller internasjonale bidragsytere. Langemyr fastholder at kvinner må få en mer sentral plassering både i diplomatiet og på de strukturelle arenaene for fredsbygging, i tillegg til at den sivile innsatsen kvinner gjør i langt større grad anerkjennes. Alt dette bærer fredsprisen med seg et håp om. Resolusjon 1325 Resolusjon 1325 er først og fremst sivilsamfunnets fortjeneste og sivilsamfunnets resolusjon. Det er blant kvinnene på grasrota og i deres ofte uformelle nettverk at holdninger dannes og forbundsstoff kunnskap utvikles og utveksles. Samspillet mellom lokale kvinnegrupper og internasjonale organisasjoner som FOKUS er uhyre viktig. Den internasjonale kvinnebevegelsen kan tilføre sin kunnskap, solidaritet og midler, men det er de modige, lokale kvinnenes eget arbeid som er det aller viktigste når freden skal vinnes. Ved hjelp av SR 1325 har man fått noen globale regler for hvilke rettigheter kvinner har og hvordan fredsavtaler etter hvert ikke bare omtaler menns og kvinner forskjellige behov i freds- og forsoningsprosesser, men også tar med deres forskjellige perspektiver og prioriteringer. - Det er fremdeles mye ugjort arbeid på dette feltet, men vi ser klare fremskritt, sier Gro Lindstad. Årets fredspris er et gledelig eksempel på hvilken verdens mest prestisjetunge fredspris kan være med å løfte dette arbeidet internasjonalt. Det har gang på gang vist seg at uten kvinners deltakelse er det vanskelig å skape en bærekraftig fred. Årets prisvinnere Alle årets tre nobelprisvinnere har brukt intensjonene i FNs resolusjon 1325 i sitt arbeid. Ellen Johnson Sirleaf var den første statslederen som aktivt tok resolusjonen i bruk i gjenoppbyggingen av det krigsherjede Liberia. Hennes administrasjon har styrket kvinners rettigheter innenfor alle områder, blant annet gjennom lovverk som ivaretar kvinners verdighet og slår ned på kriminelle handlinger særlig kvinner utsettes for. Johnson har blant annet opprettet en spesialenhet i politiet som arbeider med å etterforske seksualisert vold etter borgerkrigen i landet. Grasrotaktivisten Leymah Gbowee fra samme land mobiliserte liberiske kvinner i kampen mot krig og terror gjennom ikkevoldelige aksjoner på en så effektiv måte at diktatoren Charles Taylor ble tvunget til forhandlingsbordet for deretter å bli tvunget til å gå av. Gbowees historie om kvinners kamp og mobilisering uten våpen i hånd har blitt til dokumentarfilmen «Pray the devil back to hell», en film som har gått sin seiersgang verden over. -Denne kvinnen er et spesielt godt eksempel på hva ikke-voldelig, sivil motstand og endringsvilje kan føre til og Gbowee er i så måte den som klarest faller innenfor kriteriene av hva Nobel i sin tid ønsket å vektlegge, hevder Hedda Langemyr. Mobilisering Jemenittiske Tawakkol Karman har i likhet med Gbowee mobilisert kvinner på grasrotnivå. Hun grunnla menneskerettighetsgruppen Kvinnelige journalister uten lenker i 2005. Kvinnene har hatt en nøkkelrolle i opprøret mot president Ali Abdullah Salehs autoritære regime. Inspirert av nobelprisen til Karman tar nå langt flere kvinner enn tidligere til gatene i Jemen for å være med i protesten. 26. oktober i år brant kvinnene sine slør i protest mot det brutale regimet til president Saleh. Karmans mål er å skape en ikkevoldelig revolusjon gjennom folkelig motstand etter mønster fra Egypt. Hennes klare, fredelige linje har fått kvinnene ut i gatene for å protestere mot det voldelige regimets overgrep. - Vi er godt fornøyde med årets Fredspris, sier Hedda Langemyr og Gro Lindstad. Alle de tre prisvinnere representerer på ulike måter ikke-voldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, og betydningen av kvinners deltagelse i samfunnslivet. Prisen er imidlertid også en pris for sivilsamfunnets innsats og for fredsbevegelsen verden over. Det er mange år siden prisen har blitt tildelt vinnere som i like høy grad representerer det Nobels testamente forfekter viktigheten av. Denne prisen gir dermed også håp om at fremtidige utdelinger på samme måte vil være mer i tråd med de intensjonene Nobel hadde med prisen, avslutter Langemyr og Lindstad. Av Ingrid Brækken Melve Feltrapport fra Ungdommens kirkemøte Jeg var Forbundets representant på Ung dommens Kirkemøte 2011. Selv har jeg aldri før deltatt på noe relatert til ungdomsdemokratiet i Den norske kirke. Jeg har vært redd for «ungdom» siden jeg var barn, og kidsa gjør meg fortsatt litt skjelven. Og med mine 25 år, er jeg ikke helt komfortabel med å kalles «ungdom» heller. Selv om «ungdom» i dag ofte defineres som aldersgruppa 15-30. Mennesker i aldersgruppa 15-30 er ingen homogen masse. Selvfølgelig er vi ikke det. Derfor kan slike begreper som «ungdoms gudstjenester», «ungdomsprest» o.l virke noe innsnevrende og tilslørende. Og forestillingen om at mennesker i aldersgruppa 15-30 egentlig liker det samme, er opptatt av de samme temaene, og liker samme type gudstjenesteliv kan i tillegg skape så trange kategorier at det kan, som ung, være vanskelig å føle seg som en «riktig» ungdom. Hva om en hadde uttalt like generalistiske påstander om hva mennesker i aldersgruppa 45-55 liker og ikke liker? Ungdommens kirkemøte representerer heldigvis et meget bredt spekter av mennesker i aldersgruppa 15-30. Der var det lovsangs entusiaster, speidere, bibelskoleelever, kirke akt nr 4 - 2011 musikere, raddiser, raddis-nerder, atleter, stille piker, stille gutter, goth-babes og israels venner. Og jeg fikk vervet nye medlemmer til Forbundet! Ikke blant israelsvennene eller bibelskoleelevene, riktignok, men blant kids som anser det som en selvfølge at homser og lesber skal ha de samme rettighetene i kirka som alle andre. Og jeg følte meg kul – kidsa «digget» Forbundet, de syntes det var «fett» at vi fantes, men at vi burde bli mye mye større og mer synlig. Og kidsa har alltid rett! 31 Returadresse: akt Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo Du såg meg før eg såg meg sjølv No er eg redd du ikkje vil kjenne meg att ikkje kan sjå din son Av Tarald Stein, fra Framandkar (Tiden 2008)
© Copyright 2024