1. No category

Minner fra Voldsminde
Erindringsglimt fra 1940 – 1950
Fritt gjengitt etter hukommelsen
1
Forord
Disse små erindringsglimt fra mine oppvekstår på Voldsminde, er skrevet på bakgrunn
av at jeg svarte ja til en utfordring.
Ideen, eller rettere utfordringen kom under en kaffeprat med Tore Eid, Sognepresten i
Lademoen kirke. Vi satt og mimret litt over oppvekstårene, dvs. årene mellom 1940 og 1960,
og samtalen dreide seg om miljøet samt de mange små og store hendelser vi husket fra denne
tiden. Tore mente at noen burde fortelle fra denne tiden, da våre opplevelser ville være både
historisk interessante og ikke minst et viktig bidrag når historien om Voldsminde en gang skal
skrives. Slik ble jeg utfordret til å skrive det jeg husket fra denne tiden.
For å få frem bredde og nyanser, er det en fordel at flere deltar. Det ligger derfor en åpen
invitasjon til å bidra med selvopplevde eller andres glimt fra denne tiden.
Bidragene kan sendes til e-postadresse: tore.eid@live.no eller efurune@loqal.no
Ønsker du å fortelle istedenfor å skrive selv er det bare ta kontakt så finner vi en løsning.
PS. Blir historiene mange og gode, kan det bli aktuelt og publisere dem i en eller annen
form.
10.01.2012
Egil Furunes
2
Forandringer og flytting.
Med utbruddet av krigen i 1940, ble det for mange familier store forandringer. Mange
evakuerte fra byen, til slekt og venner ute på landsbygda. Var de blant de relativt få som
eide en hytte eller landssted, så dro de dit. Dette er et minne som har festet seg til tross
for at jeg bare så vidt var fylt fem år. Jeg husker at jeg fra stuevinduet så tyske tropper
som kom marsjerende på rekke og rad mens andre satt bak på lastebiler som kjørte i
full fart, noen inn mot byen, andre ut
Osloveien eller mot andre mål. Dette
skjedde samtidig som folk i byen begynte å
flykte ut av byen. Offentlige transporter som
ikke var stoppet, var fulle av folk som ville
ut av byen. Det virket som om alle mulige
transportmidler ble tatt i bruk. Noen på
sykkel med oppakningen både foran bak,
enkelte hadde en handkjerre de dro på,
også hestevogner var stuet fulle av folk på tur ut av byen. Ryktene og skrekken for at
byen ville bli bombet hadde spredd seg som ild i tørt gress og folk flyktet i panikk, ja, det
fortelles at enkelte dro fra hjemmet uten å låse dører eller ta med seg annet enn det de
stod og gikk i. Utover sommeren og høsten roet stemningen seg noe, og flesteparten
flyttet tilbake, det gjorde vi også etter å ha tilbrakt noen uker hos familie som bodde på
Selsbakk. Det ble en merkbar forandring, offentlige bygninger var beslaglagt og satt
under tysk administrasjon, tyske vaktposter så du overalt og fra flaggstengene vaiet
hakekorset.
Det skjedde også forandringer i folket ved at de som sympatiserte med tyskerne ble
synliggjort, nazismens ideologi fikk nå også i Norge et ansikt. På den annen side vokste
den norske patriotisme og samlet folket til samhold og motstand. På hver sin side møtte
de krigens realiteter, noen som frontkjempere eller i annen tjeneste for tyskerne,
samtidig som den norske motstandsstyrken gjorde sine første erfaringer enten i direkte
eller indirekte kamp mot angriperne. Etter at den norske militære motstanden var slått
ned, trodde vel tyskerne at også kampviljen var slått. Der tok de grundig feil, den
nasjonale patriotismen var tvert i mot styrket, og sakte kom den skjulte motstanden i
gang, en motstand som vokste både i bredde og styrke. Mange dro over til Sverige i
håp om å få organisert motstanden derfra, andre dro til England for delta aktivt derfra.
Slik førte også krigen til at familier ble splittet.
Vi bodde den gang på Ilevollen 16, hvor mor i tilknytning til leiligheten, også drev sin
frisersalong. Huset grenset på baksiden opp mot Ila folkeskole, og da tyskerne hadde
okkupert skolen, følte vi en økende uro for naboskapet. Det å ha fienden tett på seg
føltes ubehagelig samtidig som at det var uro og støy til alle døgnets tider. Da ryktene
begynte å fortelle at tyskerne aktet å okkupere også omkringliggende hus, spesielt de
med større leiligheter, da var også tiden inne for vår familie å søke etter annet husvære.
Tidlig på våren 1941 flyttet vi inn i Lademoen kirkeallé 8, og en ny og annerledes
tilværelse var begynt.
3
Den første tiden
Voldsminde var et relativt nytt boligområde, de siste byggene ble innflytningsklare i
slutten av 1940 og vi var blant dem som fikk flytte inn her i en helt ny leilighet. I hver
oppgang var det seks leiligheter på to rom og kjøkken, hver leilighet var ca 45-50m2.
Det var familier av ulik sammensetting som flyttet inn, alt fra barnløse til familier med 5 –
6 unger. Det var mennesker med både sosial og yrkesmessig forskjellig bakgrunn som
nå skulle bo seg til som naboer. Å være det en kan kalle fattig var den gang ikke noe
uvanlig, og slett ikke noen skam. I den tiden var gjenbruk også ganske alminnelig og
som vistes ved at de fleste hadde en blanding av både nyere og eldre møbler, de eldste
var ofte arv etter besteforeldre, og var av uslitelig kvalitet. Også klær og andre ting
kunne bære preg å ha gått i arv flere ganger. Vi ungene brydde oss ikke om den sosiale
statusen, vi verdsatte de personlige egenskapene, bl.a. kameratskap og dyktighet,
enten det var i sport eller andre ferdigheter. Samholdet var godt, og det var heller ikke
uvanlig at den ene familien hjalp den andre når det trengtes. Det sosiale fellesskap ble
sterkt på grunn av at vi bodde tett på hverandre, men også fordi krigen manet til felles
front. Ett var sikkert, det var et barnerikt område med stadig tilvekst og økende
kameratflokker, eller gjenger som det ble kalt. Disse grupperingene (gjengene) oppstod
fort innenfor de forskjellige blokkområder. Det var trolig et behov for trygghet, samt på
en måte å vise samhold på som skapte gjengene. Hvor du bodde var avgjørende, men
du måtte også bli akseptert ved å vise at du var dem likeverdig, det var den sosiale
likheten som knyttet oss sammen.
Det var derfor ikke så enkelt for en ny innflyttet Ila-gutt, da han i pene klær ble sendt ut
på gata for å møte hverdagen. Et nytt fjes betydde automatisk både spørsmål og
konfrontasjon, både språk og klesdrakt ble vurdert, og provoserte til litt knuffing for å
avklare nykommerens karakter. Etter å ha blitt provosert til å måle krefter med et par
utfordrere, fått revet skjorte og slått hull på både strømpe og kne, men også forsvart
meg såpass at også utfordrerne var preget, skjedde forandringen. Jeg husker at før jeg
selv ble lagt i bakken, så hadde den ene fått seg en nesestyver slik at han blødde. Så
plutselig var ”mottagelsen” over, jeg hadde tydeligvis vist såpass motstand at jeg ble
godtatt. Duellantene forentes i ettertid over en pose med drops og var senere de beste
venner. Når en var akseptert som en i flokken, og stilt under dens kollektive beskyttelse,
så betydde det også at en ”måtte tute med de ulver en var sammen med”. Enten det var
å stille opp for en kamerat som trengte hjelp eller det var å delta på slang eller annet
fanteri, så ble det forventet av deg at du var med.
Skolegang
Det året jeg begynte på skolen var både Lademoen og Lilleby skole okkupert av
tyskerne. Jeg som tilhørte Lilleby krets, fikk beskjed om å møte på Finnes barnehjem,
som nå skulle fungere som skole. Bygningen var en herskapelig grå murgård med preg
av opprinnelig å ha vært en privat bolig og den lå riktig så idyllisk til ned mot
Ladebekken. Der møtte jeg for første gang vår lærerinne, frk. Setsaas, som kom til å
herske over oss i fem lange år. Frk. Setsaas var en streng og myndig dame som ikke
4
tålte noe tull, men hun kunne også
samtidig være både mild og
elskelig, ja direkte moderlig enkelte
ganger. Det jeg husker best var den
daglige utdelingen av tran, en for
meg uforglemmelig seanse, og som
resulterte i at jeg fikk en
evigvarende avsky for dette stoffet.
Vi ble stilt opp i en rekke og med
medbrakt skje gikk vi imot det
uunngåelige, en spiseskje breddfull
av en heslig gul veske som ble skjenket fra en grønnaktig flaske. Konsistensen og lukt
minnet mye om det jeg hadde sett fiskerne på Frøya brukte sammen med tjære til å
impregnere alt fra lærstøvler til seil samt til erstatning for linolje, jeg syntes den var
forferdelig. Det ble å lukke øynene, klype for nesen og svelge unna og håpe på at en
ikke spydde, jeg kan enda i dag fornemme smaken. Å forsøke og snike seg unna ved
og ”glemme” å ta med skje var ingen god løsning, hun hadde alltid en eller flere i
beredskap. Tran skulle vi ha og jeg har lurt litt på om denne tvangsforingen kom av
omtanke eller av en bakenforliggende årsak. Jeg så aldri at hun selv drakk dette stoffet.
Vi startet dagen med stående å synge fedrelandssangen, men den ble etter kort tid
byttet ut med Alle fugler små og lignende nøytrale sanger. Også sang var det nå
restriksjoner på. Før vi fikk spise den medbrakte matpakken, sang vi bordbønn ”I Jesu
navn går vi om bord---” vi lærte tidlig den forvrengte versjonen, men nåde oss om
frøken hørte oss. Ellers så var
Finnes barnehjem et greit sted å
være, spesielt den høsten vi var der,
for rett utenfor gjerdet vokste det
flere sorter grønnsaker, både gulrot,
neper og kålrabi samt at det også
var noen bærbusker og epletrær. Det
forsvant nok en del under
friminuttene, men på den annen side
så vi heller ingen andre som høstet
inn avlingen før snøen kom og
dekket over.
Klassebilde fra tiden på Finnes barnehjem
Etter nyttår ble vi sendt til et nytt sted
for å holde skole. Vi var til stadighet på flyttefot, fra lokale til lokale, Jeg husker vi var
innom både Gråmølna og Trondheim Husmorskole, samt flere andre lokaler som fortsatt
var tilgjengelig. Jeg husker ikke alle stedene, men vi endte til sist opp på Strindheim
skole hvor vi ble værende til krigen sluttet.
Toalettforholdene på disse tilfeldige stedene som ble brukt som skole var ikke av de
beste. De var oftest ikke beregnet for mer enn til noen få, og ikke til en flokk unger, og
hygienen ble da også deretter.
Utedo var ikke uvanlig, heller ikke at det var overfylte stamper, og slik var det også på
Finnes barnehjem. Jeg husker at doet var et rødmalt hus i en etasje og med en fem
seks dører som førte inn til hver sitt do. Stampene var som regel fulle og benken med et
5
hull i innbød ikke til å sette seg, det var ordentlig grisete. Når stampen en gang i blant
ble tømt, dvs. skiftet ut med en ny, kom ”dokjørerne”. Den fulle stampen ble med et grep
om den ene hanken svingt opp på ryggen og så båret ut og plassert på lastebilplatten.
Nå var det sjelden at det var lokk på stampene så det skulle ikke så mye til før innholdet
skvulpet over, resultatet behøver ingen beskrivelse.
Skolegangen og undervisningen ble preget av all flyttingen, men også av at det etter
hvert ble mangel på det meste av undervisningsmateriell. Bøker ble lappet og reparert
etter beste evne, pennesplitter var rasjonert, og de blyanter vi fikk var av så dårlig
kvalitet at de brakk eller delte seg for et godt ord. I ettertid er det all grunn til å berømme
”frøkna” vår som klarte å administrere en stor klasse med gutter, stadig på flyttefot og
allikevel i stand til å gi oss noe lærdom i alle de fag vi skulle ha. Jeg minnes henne både
i respekt og i takknemmelighet, hun må ha hatt en utrolig energi kombinert med en god
porsjon yrkesstolthet og vilje av jern.
Fritid og lek
Som unger flest gikk fritiden med til ulike aktiviteter som fotball og annen sport, samt,
ikke minst, litt rampestreker. Området mellom blokkene i Hans Nielsen Hauges gate var
en yndet lekeplass. Det var store lerketrær til å klatre i og en åpen plass til både fotball,
kappløp og basse. For ikke å glemme ”og kast land” som foregikk ved at vi tegnet opp
en sirkel som ble delt inn i like mange felt som deltagere. Etter tur kastet vi en kniv fast
i bakken inne i en av de andres felt for å røve land fra
ham. Falt kniven eller bommet du, da var det
nestemann sin tur. På den åpne plassen vi spilte
fotball var målene i begynnelsen markert med to
steiner, men etter en tid ”lånte” vi materiale til
ordentlige mål. Her ble det utkjempet fotballdueller og
her skaptes lovende talenter som senere, etter krigen,
ble fremtredende spillere på lagene til bl.a.
Idrettslaget Nid ar.
Glade gutter
Løkkefotballen var uten tvil det som engasjerte mest,
og spilte i mange sammenhenger en viktig rolle, ikke
minst etter at alle sportsklubber var stengt av
tyskerne. Her fikk de ”gamle” samlet ungdommen og
her fikk de som tilskuere anledning til å møtes og
vedlikeholde interessen for bl.a. fotball, men det
vedlikeholdt også gammelt vennskap.
Ved de uformelle kampene ble lagene tatt ut ved at to utvalgte, annen hver gang fikk
rope til seg en spiller og prosessen med å velge lag gikk både på trynefaktor og
dyktighet. Reglene for spillet ble bestemt før hvert oppgjør, og varierte litt etter hvor
viktig kampen var. Jeg husker bl.a. at en av de mest brukte var at tre cornere resulterte i
straffespark. Under kampen var alle dommere og enkelte ganger ble avgjørelsene vel
harde, som den gang jeg sto i mål og ikke klarte å berge en ball med skru i. Takken for
denne tabben var grov kjeft samt at en eller annen understreket sin vrede ved å kaste
en solid stein. Den traff meg midt i pannen og jeg gikk ned for telling. Jeg hadde fått et
6
kraftig sår som nå silblødde. Støttet av to spillere ble jeg avlevert hjemme uten at noen
forklaring ble gitt. Etter plastring og ansiktsvask stilte jeg igjen på banen, men nå som
tilskuer.
Familiene som bodde i første etasjen bak det ene målet, trakk seg av erfaring bort fra
kjøkkenvinduene når fotballen begynte å rulle. Det var ikke direkte sjelden at en ball tok
knekken på ei rute eller to, og det var av naturlige årsaker heller ingen fornøyelse og
måtte gå og be om å få igjen ballen som nå befant seg innendørs. En kan si det slik, vi
lærte å ta imot grov kjeft og enkelte ganger lærte vi også noen nye ord. Med hjelp av
tomflasker, tigging hjemme og litt til, ble ny rute som regel ordnet i løpet ev en dag eller
to. Foruten å delta som aktiv spiller, tok jeg frivillig på meg jobben med å lappe sammen
fotballen når den revnet i en søm. Med ei spesialnål og beket tråd ble revnene sydd
sammen. Ballen vi hadde var godt brukt og det var ikke uvanlig at den revnet i en søm,
det skjedde nesten daglig og det er vel synd å si at ballen hadde sin opprinnelige form
etter en del gangers lapping, Ufasongen gjorde at spretten ble helt uberegnelig og det
kunne på sin side skape komiske situasjoner. Ballen spratt ofte dit du ikke ventet den,
og da kunne det bli både bom og sleivspark.
I sine perioder tok ”basse” over for fotballen, og her var det spillerens kombinasjon av
både taktikk og god teknikk som var avgjørende, men i visse spill var det også rå makt
som gjaldt. I de harde og groveste spillene var enkelte av deltagerne utstyrt med
støvler eller solide beksømsko, og da kunne det gå hardt for seg. Stamp og sleivspark
mot legger og føtter resulterte i mange oppskrapete og såre legger, og hinkende exspillere. Den outrerte basse var ikke et spill for pyser, da var det både ære og prestisje
som ble lagt i spillet, det var nesten på nivå med ”seire eller dø”. I det vanlige spillet gikk
det stort sett pent for seg, og hvor de dyktigste kunne gå med bassen og holde den i
luften lenge før de med et velrettet skudd ble plassert i motparten ring. Det var både et
morsomt og spennende spill som da foregikk.
Den leken som var mest utfordrende foregikk i de tre store lerketrærne som stod i den
øvre delen av plassen. Bare det og komme seg opp i de digre trærne var nærmest
umulig hvis du ikke kjente til hvor festene for fot og
hender var. Oppe blant de svære grenene ble det
bl.a. lekt ”tatt’n”; en ikke ufarlig lek som foregikk
mellom grenene og hvor kunsten var å bevege seg
opp og ned mellom grenene på en slik måte at den
som jaget ikke fikk fatt i deg. I det midterste treet
var det festet et solid tau, og var du så heldig å ha
fått tak i dette, kunne du nå svinge deg over til det
Konfirmanter fra 50 årene
borteste treet og sitte der. Med et godt grep om
tauet, var det nå ingen som fikk tak i deg.
En annen yndet lek var kappkjøring rundt kirka, en var hest og en var kusk. Den som
var hest fikk et tau tredd bak nakken og under armene og kusken hadde tampene til å
styre med. Her gjaldt det ikke at bare hesten var rask til bens, men kusken måtte også
kunne løpe like fort. Det var som på travbanen, fellesstart hvor starteren med lange
lyder ropte: klaarr – eeeen – toooo – kjøøør, også bar det avsted. Vi løp runde på
7
runde så fort vi kunne og den seirende fikk sin ros og heder. Jeg kan ikke huske at det
var noen form for premier, men det var moro og stor stas å vinne.
Kirken med sin spesielle byggestil, murt opp av grove rektangulære steinblokker, var
som skapt til å klatre i. De grove fugene mellom steinen ga godt feste både for føtter og
fingrene. I begynnelsen var målet å klatre rundt kirken på den lave gesimsen uten å
falle ned, senere ble det å klatre oppover som ble utfordringen. Å komme høyest opp
var målet, og det er rart at ingen falt ned. Enkelte var fryktesløs for høyde, og det var
ikke sjelden at noen kom seg helt opp på taket. Sporten fikk imidlertid sin ende etter at
kirketjeneren en gang til sin store forskrekkelse så en yndling helt oppe ved klokken.
Han ble kommandert ned, og fikk sin lekse opplest at neste gang ble det både politi,
prest og brannvesen han måtte svare for (Vår Herre ble visst ikke nevnt). Leksen ble
visst både lang og varm for synderen holdt seg i ettertiden langt bort fra både kirke og
kirketjener.
En yndet vintersport var å henge bak på trikken, oftest var det god gli på snøen mellom
trikkeskinnene og da ble det en artig og spennende tur. Fullt så artig var det ikke når vi
ble knepet av konduktøren, som avkrevde oss både navn, adresse og hvilken skole vi
gikk på. Den som her ikke var kjapp til å bløffe, risikerte brev fra politiet og etterfølgende
konsekvenser, men som regel gikk det bra.
Skøytebilen, som gikk under navnet ”uvelta”, var en enkel konstruksjon, to planker i
kryss som en T. På den bakre og tversgående planken var det i hver ende en fastspikret
treklosse med en skøyte på. På den planken som vendte fremover, var skøyten montert
helt fremst og slik at den kunne styres med. De gjevest hadde panserskøyter både fordi
de hadde best gli, men også var sikrere i svingene. Enkelte hadde flottet opp
skøytebilen med flere lag med strisekker slik at den ble behagelig å ligge på.
Skøytebiler hvor det var montert en kasse til å sitte i var bare skøytebil, ikke uvelta. På
uvelta lå vi på magen og kjørte, det ga god stødighet og også større fart og fort kunne
det gå.
Enkelte ganger så fort at fremskøyta ikke fikk feste i svingene og
det
gikk rett frem isteden. ”Æss Æss an” dvs. Veimester Krohgs
gt, var både bratt og krevende med sine svinger, og med
hornskøyter under bilen gikk det ikke alltid helt bra. Min
bil var utstyrt med skruskøyter bak og en gammel
hornskøyte foran. Ned den siste bakken gikk det fort,
alt for fort og der veien møter Gamle Kongevei, der
gikk det galt. Den gamle hornskøyte fikk ikke tak og isteden for å svinge gikk det rett
frem. Et gammelt gjerde med morkne sprosser stoppet ferden. Hodet mitt stakk ut på
baksiden av gjerde etter å ha knekt et par sprosser. Jeg lå der, fortsatt delvis på
skøytebilen, kroppen på ene siden og med hodet tredd gjennom gjerdet. Et komisk syn,
men jeg var for ør i toppen til å reagere på latteren og spørsmålet; ”åssen greide du
dette? Du må da skjønn at du mått sving. ”
Jeg ble dratt frem og plassert på en sparkstøtting og deretter fraktet hjem for plastring
og litt skjenn. En stor kul i hodet og litt hodepine ble resultatet av for stor fart, men
største skylden hadde fremskøyte som ikke fikk feste i svinge. At det ikke gikk verre,
skyldes trolig at toppluen min var dobbel strikket og hadde en stor dusk på toppen og at
sprossen var morken.
8
Stadsingeniør Dahls gate var en annen av de populære gatene for aking. Det var én
ulempe, tyskernes store lastebiler kjørte ofte denne veien til og fra festningen, og var
det glatt ble det sakte fart både oppover og spesielt nedover. Den krappe svingen
nederst var lei på glatt føre og det hendte at enkelte tyskere fikk besøke grøfta på tur
ned. Som sagt, vi akte skøytebil og tyskerne kjørte forsiktig nedover engstelig for å gli
ut i grøften. Det ble da heller ikke bedre for sjåføren når en skøytebil suste frem mellom
forhjulene på bilen. Det gikk sport i å utføre dette og det var like populært hver gang vi
hørte forskrekkete tyskere rope etter oss.
Var forholdene de rette, tok vi også akebakken på Kuhaugen i bruk og det gikk like bra
med uvelta der også.
En vinter, det var i en periode med litt mildvær, hadde aking på baken og på pappesker
eller akebakken forandret bakken til en sklie av is. Noen prøvde skøytebilen, men jeg
hadde lånt en skikkelig kjelke av en nabo. Det var en flott sportskjelke av tre med
stålmeier, med polstret setertrekk i plysj, og
med snorstyring. Nå var det ikke slik at
kjelken ble vridd til den siden når du trakk i
snorene for å styre, den hadde isteden en
lang styrestang bak, det var omtrent som
en hale til å styre med. En kamerat og jeg
hadde dratt kjelken helt opp på toppen av
bakken, og vi så nå for oss det rittet ned
bakken samt at vi etter en liten sving suste
ut på veien. Vi regnet med at vi kom til å ha
slik fart at vi kom helt frem til
Innherredsveien. Vi satte utfor - kompisen
fremst, han skulle styre, og jeg bak. Ned
bakken gikk det forrykende fort og vi
nærmet oss slutten på bakken og det
stakittgjerde som vi måtte svinge unna for å
komme gjennom åpningen og ut på veien.
Da jeg syntes at han ventet vel lenge med
å svinge, ropte jeg sving, sving, dra alt du
orker. Resultatet ble at snora røyk og
styrehalen falt av. Jeg så at dette ikke ville
gå bra, vi kom til å kjøre rett inn i gjerdet
selv om vi nå bremset med begge beina.
Jeg hadde reist meg og stod på beina
samtidig som jeg hold fast i kjelken. De
siste meterne før kjelken braste inn i
gjerdet, slapp jeg taket og kjelken for frem og dundret inn i gjerdet. Kompisen som nå lå
bakover med spenntak i kjelken, braste med kjelken inn i gjerdet hvorpå han ble slengt
fremmover og fikk seg en real trøkk i sammenstøtet med gjerdet. Jeg som nå kom
seilende på baken etter kjelken, møtte nå vraket av kjelken som kom i retur. Jeg kjente
den traff meg i låret, og det ble skikkelig vondt. Den ene spilen i setet hadde slått hull på
buksen og hang fast og buksen ble nå ytterligere revet i stykker da jeg frigjorde meg fra
kjelken. Min første tanke var; nå ble det skjenn å få for nok en ødelagt bukse. Oppe og
9
stående på en fot konstaterte jeg at jeg blødde fra et stort gapende sår bak på låret.
Igjen ble transporten til heimen en sparkstøtting, og med restene av kjelken på slep.
Hjemme ble det stor oppstandelse og etter et kjapt besøk hos dr. Schmidt, bar det
direkte til Røde Kors. Denne gangen var ikke plaster løsningen, såret krevde både litt
«fiksering» og et dusin korssting samt at jeg fikk en diger bandasje over såret. Hjemme
ble det frivillig husarrest en ukes tid, og senere flere besøk på sykehuset for stell og
kontroll. Stingene ble nappet ut da såret hadde grodd som det skulle. Far, som hadde
bakgrunn som snekker og hadde et godt håndlag, reparerte kjelken og den ble som ny
igjen, men å låne den igjen, kom aldri mer på tale.
Det er rart med unger og leker, det går liksom i perioder og det ene går over i det andre
uten at noen egentlig har lagt noe plan, den bare er der. I en periode var det sprettert
som fenget, men her var vi avhengig av å ha tilgang til strikk og det var det ikke alltid vi
hadde. Strikken som ble brukt til tetting av syltetøyglassene, syltestrikk, var kraftige og
derfor populære. Ulempen var at når det minket i mors lager av syltestrikk så var de lett
og spore, men ikke like lett å komme unna at du hadde forsynt deg av noe du ikke
hadde lov til. Vanlig strikk var mangelvare, men kom vi over en kassert sykkelslange
hadde vi strikk i massevis.
Å blåse rognebær var en populær aktivitet på høsten, forutsatt at vi fant egnede rør av
hundekjeks eller lignende. Det kunne svi ganske bra om du ble truffet på bar hud av en
eller flere bær. Den store lidenskapen var imidlertid pil og bue. Å spikke rette piler av
oppstrimlet kassebord, var et spørsmål om teknikk og en kvass kniv. Å finne passe
emne som dugde til bue var ikke alltid like enkelt. De fleste emnene vi fant av rettvokste
greiner i passe tykkelse var enten for myke eller så knektes de når de ble spent.
Redningen ble bromlagret til Kuløy, der ”fant vi” stålspiler som opprinnelig hadde vært
brukt når de røkte sild. De var ca 60 cm lange, tykk som en strikkepinne og hadde en
utmerket spenst. Vi laget langbuer ved at et antall spiler ble lagt i riktig forhold, tykkest
på midten og tettsurret med hyssing, da ble det en bue som var hard, men samtidig
hadde en fantastisk spenst. Det var ikke noe problem å skyte pilen et par hundre meter
av sted. Med dette redskapet gikk vi på jakt etter, - nei, jeg skal ikke si mer om det.
Rottefangeren
Ett år var vi spesielt plaget av rotter og en populær aktivitet var å redusere bestanden
mest mulig. Uten å nevne navn, husker jeg at det var en som var spesielt aktiv. Det var
nesten som han hadde en egen glede av å fange disse beistene og det etterfølgende
ritual. Jeg husker spesielt en episode, det var mens han hadde en kortvarig karrière
som visergutt for en av strøkets kolonialforretninger. Historien var som følger; vi var
noen stykker som, i en av småttene mellom blokkene, kastet mynt på strek. Disse
rommene mellom blokkene var vel tenkt som brannsikring, men det var også her
søppelspannene var plassert samt at det ofte var lagret favner med ved der. Overfylte
søppelspann, dårlig renhold og vedstabler var et ideelt sted for rotter og i perioder
vrimlet det av dem. Vi var som sagt opptatt med å kaste på strek da vi plutselig ble var
en diger og feit rotte som snuste etter godbiter rundt et av søppelspannene. Vi var ikke
et øyeblikk i tvil, den skulle vi ta. Å steine dem var den vanligst måten for avliving og
mens vi lette etter passende ammunisjon, kom ”Klaus” (la oss kalle ham det) forbi, han
10
var på vei for å levere kolonialvarer. Varene bar han på ryggen i en stor og rund
bastkurv og hvor innpakkingen av varene var som vanlig på den tid, papirposer eller
enkle papiromslag. Han oppfattet kjapt vårt forestående, og grep inn i jakten ”nei, nei, vi
tar den levende”, sa han og dermed vrengte han kurven av seg og tømte alle varene på
bakken. Jakten var i gang og kolonialkurven var nå omgjort til et fangstredskap. Rutinert
kommanderte han oss til å skremme rotten frem fra gjemmestedet den nå hadde under
ett av spannene samtidig som vi skulle jage den mot han. Rotten kom frem og sprang
frem og tilbake for å finne skjul, men Klaus var som et lyn og plasserte kurven over
rotta. Med en fantastisk teknikk brukte han kurven i en roterende bevegelse slik at rotta
ble kastet rundt og rundt inne i kurven. Da den endelig slapp fri fra kurven var den slått i
halvsvime og Klaus grep den straks i halen hvoretter han i trumf veivet den rundt i
luften. Fortsatt svingene med rotta småløp han opp mot Innherredsveien, rotta som
sannsynligvis nå var død eller helt utslått ble nå plassert på trikkeskinnen, rett ut for
Voldsminde fargehandel, samtidig som trikken startet fra holdeplassen nedenfor
Rosendal Kino. Det ble en spesiell lyd da trikken kjørte over rotta, men den var ingen
ting mot det som kom fra butikksjefen på fargehandelen da han kom farende ut og fikk
øye på oss. Det ene utstillingsvinduet var oversprøytet med blod og fastklistrede tarmer,
og reaksjonen fra butikksjefen var ikke til å ta feil av. Hans opphisselse glødet i luften,
og vi skjønte årsaken til det, resultatet hadde blitt et helt annet enn det vi hadde regnet
med. Vi trakk oss skyndsomt tilbake mens truslene om represalier fortsatt haglet etter
oss, vi tilbake til myntkastingen og Kurt til kurven og varene.
Kundene fikk da varene sine, noe forsinket og ikke helt lytefrie etter håndteringen. Kurt
fikk derimot sparken samme dag, men pytt, hva var vel det mot en slik opplevelse?
Senere måtte jeg be pent om unnskyld til butikksjefen, mitt nærvær til historien var
rapportert, og mor var ikke nådig selv om hovedpersonen var en annen.
Mobbing og rampestreker
Mobbing og rampestreker var heller ikke den gang noe ukjent fenomen. Det var alltid et
eller annet offer som fikk gjennomgå, enten så hadde vedkommende brutt en av de
mange og uskrevne lovene innen gjengen eller noe annet som krevde straff. På vinters
tid var det oftest en hardhendt døping i snø gjerne i kombinasjon med at det ble dyttet
store snøklumper innenfor skjortehalsen, den tapende var ikke bare ydmyket, men ble
også ganske våt når snøen på innsiden smeltet. Ble du i tillegg satt i fotlås rundt en
lyktestolpe, ja da satt du der inntil du fikk hjelp til å komme deg løs. Om sommeren
kunne avstraffelsen bestå i å bli tvangsforet med stor og sur rabarbra, valget var mellom
å spise eller å få den gnidd inn i ansiktet. Å fylle en boks med vann og plassere den på
dørklinka eller stille en flaske vann på skrå mot ytterdøra før vi ringte på, var ustyrtelig
moro. Jo da, vi var ikke Guds beste barn, for mye verre ting foregikk også uten at jeg
skal røpe det her. En av de mer uskyldige rampestreker vi gjorde, var å feste et tau
med litt slakke i mellom ytterdøren på to leiligheter i samme etasje og så ringe på
dørklokka til begge. Da dørene gikk innover var det ingen som kom seg ut da begge dro
for å få åpnet døra og slik stod de og slamret med dørene inntil de forstod at bare en
kunne løse problemet. Å spille på vindusruta med sugekopp, sytråd og harpiks, var
moro i en periode, og så lenge vi ikke ble oppdaget.
11
Flaskesamlere og skjærsliperne som ofte var på farten, fikk til sine tider også
gjennomgå. En strisekk med flasker, hvor noen flasker var fylt med vann eller det som
verre var, ga alltid resultat når den ble slengt over skulderen. En stakkars skjærsliper
gikk også lenge og lette etter slipeutstyret sitt, som ble borte mens han leverte nyslipte
kniver til en kunde i en av oppgangene. Han var en omstreifer, tater kan hende, i alle
fall var språket han brukte ukjent, men gløden og faktene tilsa at det var langt i fra noen
aftenbønn han messet på. Når ofrene for vår sprett prøvde å fakke oss, berget vi oss
som regel ved å flykte inn på Jernbeton sin lagerplass som lå midt mellom byggene.
Når sant skal sies så var lageret til Jernbeton både lekeplass og en viktig kilde til gratis
materiale når det var hyttebygging på gang. ”Klubbhuset” ble reist i løpet av et par
dager, levde en kort stund, for så å møte sin skjebne ved at de opprinnelige eierne av
materialet eller engstelige naboer fikk det revet og restene tilbakeført til dit det kom fra.
Vi slapp som regel unna med kjeft og en lusing, i verste fall husarrest i et par dager. Det
var da ikke vår feil at materialene lå så lagelig til og fristet unge sjeler til litt kreativ
innsatts.
Jentene
Forholdet mellom kjønnene var ikke den gang som i dag. Det var et klart skille hvor
jentene hadde sitt med mor og barn lek, eller hoppe paradis eller tau, mens guttene
spilte fotball, klatre i trær eller bedrev med fantestreker. Jeg tror at dette skillet ikke bare
kom av ulik lek, men også ble forsterket ved at skolen delte
elevene i rene jente- og gutteklasser. Dette kjønnsskille
skapte en slags frykt eller sjenerthet som sikkert preget
guttene langt mer enn jentene. For eksempel å bli plassert i
en jenteklasse når du skulle straffes for en forseelse på
skolen, var ikke bare straff, det var ydmykende og en
fornærmelse av verste slag. Den allmenne oppfatning var at
jenter var noe herk og burde vært sendt dit pepperen gror, og
motsatt, gutter var ramp som du aldri kunne stole på og som
det burde være forbud mot. Disse holdningene varte til de
plutselig en dag sto og kikket på hverandre og fant ut at de
var ikke så verst allikevel, i alle fall så lenge ingen andre så
dem, og derfra utviklet livet seg. Puberteten og hormonene
danset like hett den gang som nå, men som sagt bare når
ingen så det. Senere ble det naturlig både å lose en utvalgt
rundt på skøytebanen eller gå hånd-i-håndturer og i en mørk krok ”kline” litt.
Oppdagelsesferdene var begynt, og naturen avslørte etter hvert sine pirrende
hemmeligheter. Det var en samling flotte jenter, populære og omsvermet til enhver tid,
og det hendte vel at hos enkelte så ble strikken tøyd så langt den gikk. Akk ja, det var
en tid full av dampende spenning hvor hormoner jobbet på spreng og feromonene brøt
ned all motstand. Vi måtte alle gjennom vårens brytninger før vi nådde sommerens lyse
og harmoniske dager. Det var en tid som for mange står som den sommeren en ble
voksen, i alle fall noen erfaringer rikere.
12
Nå var det også slik at enkelte (helt feilaktig) mente at ”gresset var grønnere andre
steder. Bl.a. så vi under krigen at enkelte jenter, tydelig var blendet av uniformen, og
derved mente at de tyske soldatene var et bedre parti. Vi ikke bare mislikte det, men
foraktet dem som åpenlyst gikk arm i arm med fienden, og dette ble da også oppfattet
som et svik som skulle huskes. I den første tiden etter krigen ble de da også husket og
fikk gjennomgå for dette. Reaksjonen med å skjære håret av dem med kniv, mens
andre ble snauklippet med saks, føltes den gang som en rimelig og rettferdig straff. I
dag, mange år etter, virker vel avstraffelsen både primitiv og overdrevet brutal, de var
da stort sett bare jentunger som vanskelig kunne forstå konsekvensen av sine
handlinger. Om det var denne bitre opplevelsen, økonomisk nød eller en naturlig
legning vet jeg ikke, men det fortelles at enkelte senere ble ganske så aktiv innenfor
verdens eldste yrke. Merket som de var, hadde de det sikkert ikke så lett og de hadde
kanskje ikke noe annet valg, men det var jo en godt betalt stilling de gikk til.
Kundekretsen brydde seg ikke om fortiden, de var mer interessert i varene, og det var
også jentene tydelig vis godt fornøyd med.
Krigen og vår hverdag
Som barn flest barn, hadde vi et ambivalent forhold til ”herrefolket”. Vi utnyttet dem
gjerne, men var både litt redd, samtidig som vi også foraktet og avskydde dem. Noe av
det først jeg lærte i utnyttelsens ånd var, ”has do bong”. Sagt med den rette holdningen
resulterte det ofte i en tildeling av drops eller sjokolade, men like ofte også, Verschwind,
Senere plukket jeg opp ”raus mensch” og ”du bist ein teufel”. Vi klarte oss lenge med
dette uten at vi forstod verken betydning eller hva virkningen av å bruke dem kunne bli.
På vinters tid og jeg tror det var i en periode hvor soldatene hadde fått beskjed om
innynde seg, hendte det at de lekte med oss i skliene. Mange av de vanlige soldatene
var ganske omgjengelig, og det hendte at de viste frem foto av familien og ga uttrykk for
at de var her mye mot sin vilje. Vi begynte etter hvert å bli vant til å se dem enten det
var enkeltvis eller i marsjerende tropper. Det kom stadig nye krav og restriksjoner, bl.a.
ble den alminnelige frihet til å ferdes hvor du ville, sterkt begrenset. Det ble innført
sonebevis som regulerte friheten til å gjelde bare for det område hvor du bodde og
skulle du utenfor din sone måtte du søke om grensepass. Vi lærte oss å leve med
fienden, men aksepterte dem aldri.
Patriotisme og nazister
Som i så mange andre sammenhenger, var det også her noen som av en eller annen
grunn gikk over til fienden. Flere ble da også medlem av Nasjonal Samling eller NS som
det het til daglig, i utgangspunktet et politisk parti som ble ledet av Vidkun Quisling. I
grunnen er det rart at NS som var et nasjonalsosialistisk parti med tydelige rasistiske
trekk, klarte å verve over 40.000 registrerte medlemmer. Jeg tror det var partiets antikommunistiske holdning som var begrunnelsen, og håper at det ikke var NS sin
akselererende utøvelse av rå vold og rasistiske holdninger mot sine landsmenn som
trakk. At folk flest trakk seg unna dem var naturlig fordi omgang og fraternisering med
fienden var utilgivelig, men også fordi mange fryktet nazistenes ivrige angiveri. De
verste var imidlertid dem som i det skjulte jobbet for tyskerne som angivere. Det var nok
av dem som på alle måter forsøkte å infiltrere seg i det samhold som var grodd frem
13
mellom likesinnede venner og naboer. I sitt falske spill, utga de seg for å være glødende
patrioter, i håp om å kunne avsløre en jøssing.
Bak nedtrukne rullegardiner møttes små grupper av kvinner til sine syforeninger og
mennene til kortspill eller andre aktiviteter. Slik grodde vennskap og patriotisme frem
samtidig som disse lukkede kretsene gjorde det
vanskelig for angiverne å få innpass. Det tok da
heller ikke lang tid før tyskerne la ned forbud mot
sammenkomster i lag og forbund som ikke var
godkjent og kontrollert av dem. Det de ikke klarte
eller ikke våget var å stenge kirken, og husker jeg
ikke feil så ble søndagens gudstjenester godt
besøkt, spesielt der hvor presten hadde for vane
Syforeninga
å formulere prekenens tekst til en patriotisk tale.
Slike holdninger hadde sin pris, og flere ble da
også fengslet eller fjernet fra stillingen. Så tett som vi bodde var det ikke noe stort
problem med å følge med på naboenes aktiviteter, tynne vegger og felles luftekanaler
avslørte mye. Til tross for dette fortsatte de små syforeninger og kortlagene å møtes, og
her ble de siste nyheter utvekslet og diskutert og videreformidlet, ofte rett foran nesen
på fienden.
For å spe på inntektene hadde mor så smått begynt å praktisere sitt håndverk igjen. På
formiddagen og om ettermiddagen ble kjøkkenet omgjort til frisørsalong, dvs. en stor
hårtørrer og annet utstyr ble trillet frem, også kom kjerringene i tur og orden til avtalt tid.
Gjerne kom de et par stykker i lag og da gikk praten, det ble både litt alminnelig sladder,
men også ”dem sei og har hørt”-nyheter, som var betegnelsen for siste nytt om krigen.
Slik ble kjøkkenet vårt også en nyhetssentral, helt til vi fikk et tips om at vi var under
overvåking, da ble det brått slutt på friseringa og utstyret ble pakket bort. Det eneste
minnet jeg har er en av mors sakser, en Biedermeier nr 11 extra quality. En utmerket
saks, som selv etter over 70 år er skarp nok til håret.
Isfronten mot nazistene ble etter hvert bastant, men gikk dessverre også ut over deres
barn. De ble isolert, og fikk bl.a. problemer med å skaffe seg venner og de ble også
utlukket fra nesten all lek. I utgangspunktet var det jo ikke deres feil at foreldrene deres
hadde valgt den andre siden, men for barna ble det et valg som de fikk lide for i mange
år fremover. En annen virkning var at mange av dem derfor søkte kontakt bland andre
barn med tyskervennlige foreldre, resultatet endte ofte med medlemskap i unghirden. I
uniform og flere i lag, kunne de da fritt ta igjen overfor enkeltpersoner eller familier som
falt i unåde. Med vold, hærverk, tyveri og spinkle anklager gjorde de livet surt for
mange, og iveren vokste med suksessen. Å ta til motmæle eller anmelde slike forhold
var nytteløst, og resulterte ofte i represalier, i uniform og i flokk var de uangripelige. Nå
hendte det at de enkeltvis og helst i sivilt antrekk, ”gikk seg på” et par stykker iført
finnlandshette som ga dem, det vi kalte, skikkelig rundjuling. Knyttnever gjorde jobben
sammen med tamp eller en solid trekjepp. Da vanket det både blåveis, rennende
neseblod, og en gang i blant ei utslått tann eller to.
14
Våpen og radio
Ganske tidlig under krigen ble det kunngjort at alle våpen skulle leveres til nærmeste
politistasjon. Trusselen var at det ville gjennomføres husundersøkelser og fant de ulovig
oppbevart radio eller våpen, ville den skyldige bli satt i fengsel eller skutt. Fengsling
betydde enten Vollan Kretsfengsel i Klostergata eller Falstad utenfor Levanger. Begge
stedene ble beryktet for sin brutale behandling av fangene, og det skulle lite til før
fangene ble skutt. Vi var etter hvert blitt vant til oppslag hvor teksten begynte med;
”Skutt blir den som ----”, og av frykt eller også av respekt for offentlige pålegg, etterkom
de fleste påbudene. Far var lite lysten til å levere fra seg hagla, ivrig jeger som han var,
og det var en tung avgjørelse som ble tatt etter hardt press fra mor. Først gikk våpenet,
et belgisk Bayard haglegevær, som i følge far var unikt og uerstattelig, noe jeg etter
hvert forstod for hver gang han snakket om det fulgte det gjerne en jakthistorie med på
kjøpet. Dernest ble den ene av to radioer levert, den andre ble ”sendt på landet” hvor
det i største hemmelighet ble lyttet til ”Nytt fra London”. Oppfinnsomheten og viljen til å
skjule radio eller et våpen var stor, selv med de alvorlige konsekvenser det ville få hvis
det ble oppdaget. Gjemt inne i eller bak falske vegger i skuffer og skap, og i mange
andre fantasifulle gjemmesteder, ble radioen, enten i original utgave eller strippet for
plasskrevende materiale, oppbevart og lyttet til. Det ble meg fortalt at en i slekten,
under hele krigen hadde både våpen og radio skjult inne i et stort gulvur som sto inne i
stua. De som hadde en skjult radio. var ofte viktige informanter om krigens utvikling, og
selv om de visste at de løp en stor risiko fortsatte de virksomheten.
Røyklegging og overvåking
Rundt omkring i byen og på strategiske steder hadde tyskerne
satt ut fat med kjemikalier som når de ble blandet med luft
utviklet røyk. Ved flyangrep, dvs. når fly- alarmen gikk, kom det
en eller to tyskere på sykkel og åpnet kranen slik at kjemikalene
som stod under trykk sprøytet ut. Røken var på samme måte
som den flytende væskes, etsende, og tyskerne som åpnet bar derfor gassmaske til
beskyttelse. Når signalet ”faren over” hørtes stengte de og forlot stedet. Røykteppet og
den litt sure lukten som lå over byen, kunne i stille vær vare i flere timer før den ble
borte. Det hendte at nøkkelen de brukte til å åpne
fatet med, ble stående igjen på fatet og det ble
enkelte gangeren en for stor fristelse. Et kjapt lite
spark på den, var nok til å åpne kranen litt slik at
røyksyren sivet ut, men uten forstøvning ble det
ingen røyk, bare en stor dam etter hvert som
beholderen tømtes. Dagens gode gjerning var
utført.
Tyskerne hadde etter hvert blitt både
mistenksomme og litt nervøse, og SS-soldatenes aktivitet sørget for at
konfrontasjonene ble både hyppigere og utført med enn sjeldent rå brutalitet. Brutale
avhør og tortur av råeste slag var deres varemerke, og bare å vite at den kunne ramme
hvem som helst, basert på falske rykter eller et tips fra en av overløperne, skapte en
frykt som alle følte.
15
Blendingspåbud ble innført tidlig (høsten 1940) og sorte rullgardiner prydet alle vinduer.
I begynnelsen var en ikke så nøye med tildekkingen, en rettet bare på det hvis politiet
varslet. Gjentagelser og grove tilfeller, kunne imidlertid føre til bøter opp til et par hundre
kroner. Etter at SS-soldatene kom inn i bildet, ble en ekstra nøye med tildekkingen,
ingen ønsket besøk av SS-soldater og deres harde represalier på grunn av dårlig
blending. Etter mørkes frembrudd og uten et eneste lys ble det bekmørkt i gatene, og
lite trivelig hvis du måtte ut. Var det innført portforbud var det ingen som uten grunn
våget seg ut. Visitasjon og passkontroll var obligatorisk, og var en uheldig og møtte en
tysk patrulje og ikke kunne dokumentere hvor en kom fra eller skulle, ble det trøbbel.
Var det nødvendig å bruke lys, så skulle det være blendet slik at det ikke lyste oppover,
bare nedover. Sykler og de få bilene som var i bruk, hadde nedblendete lykter slik at
bare en smal stripe lys vistes.
Nervøse tyskere og gatekrig
På grunn av flere sabotasjehandlinger samt likvidering av et par tyske agenter, begynte
tyskerne og spesielt de yngste som var nylig utkommandert å vise trekk av anspent
nervøsitet. Når de stod på vakt skulle det derfor ikke så mye til før de, spesielt på mørke
kvelder og netter, så både sabotører og kommandosoldater i alt og alle. Det skulle lite til
før skuddsalvene gikk hvis ikke et anrop ble besvart som ventet. Hva som utløste det
jeg nå forteller, er jeg ikke sikker på, men noen mente at det måtte være en full tysker
eller nazist som hadde fyrt av et skudd eller flere. Andre mente at det var en hjemlaget
rakett, laget av avispapir dyppet i ugressalt, som var avfyrt mot Lademoen skole. Det
var både mørk og litt skodde denne kvelden det skjedde, så ingen hadde vel egentlig
sett hva som var årsaken. Imidlertid så ble det full utrykning fra vakta på skolen, og de
må ha vært særdeles nervøse og sikre på at det var noen som angrep dem. Etter at
fortroppen hadde avfyrt noen skudd mot noe de trodde var fiender, utviklet det seg fort.
Skuddene ble sikkert hørt på skolen og utløste alarm, og nå ble en hel tropp
utkommandert og på full fart inn i krigen. Maskingevær ble plassert i stilling bl.a. på
hjørnet ved Kirkealleen 2, samt at andre soldater snek seg i stilling. Det må ha vært
vaktlaget som fortsatt jakten og satte fart i krigen ved å fortsette og skyte på skygger, vi
hørte av skuddene at de var ganske nære og at noen salver trolig kom fra hushjørnet på
andre siden av gaten. Noen med maskingeværet eller maskinpistol besvarte denne
skytingen i den tro at det sikkert var fienden. Det ble avfyrt flere salver inntil tyske rop
fikk stoppet denne interne krigen. Det roet seg etter hvert, men tyskerne holdt vakt til
dagslyset kom, da pakket de sammen og tuslet tilbake. Ute på gaten plukket vi tomme
hylser og pekte og snakket om merkene i husveggene etter kulene. En av leilighetene i
1. etg i Hans Nielsen Hauges gate hadde fått den største medfarten, der var
stuevinduet knust og inne på stueveggen var det flere hull etter kuler. Jeg husker ikke
om tyskerne hadde skutt noen av sine egne eller andre, men jeg mener det var lite
kommentarer etter hendelsen, i alle fall ikke offentlig.
Tilfluktsrom
16
I kjelleren var det i tilegg til at hver familie hadde hver sin vedbod og matbod også et
stort felles vaskerom og et tilsvarende stort rom for etterbehandling av tøyet. Det ble nå
bestemt at kjelleren skulle utstyres slik at den kunne fungere som tilfluktsrom. Beboere
utstyrte rommene med madrasser, bord og stoler samt annet utstyr som kunne gjøre et
opphold behagelig. Av myndighetene fikk vi brannslukkingsutstyr, det var to-tre bøtter
samt en liten håndrevet pumpe med en meterlang gummislange på. Pumpen skulle
settes ned i en bøtte med vann og så var det bare å pumpe i vei så kom det en liten
vannstråle som i beste fall nådde et par meter frem. Til beskyttelse mot gass, skulle vi
fukte tepper og dekke vinduene med. Foran hvert vindu ble det på utsiden satt opp
kasser fylt med sand til vern mot splinter. Når alarmen gikk skulle vi omgående trekke
ned i kjelleren medbringende nødvendige klær, sengetepper og mat. Så satt vi da der,
litt nervøse og samtalen var lavmælt som om vi var engstelig for å bli hørt av noen
utenfor. Enkelte ganger var ”faren over” før vi var kommet ordenlig på plass, andre
ganger ble vi sittende i flere timer. Verst var det når alarmen gikk om natten, da var det
ekstra uhyggelig, samtidig som det også kunne være spennende. Våget du å dra opp
rullegardinen, kunne du stå i mørket å se lysstrålene fra lyskasterne som feide over
himmelen på jakt etter eventuelle fly.
I tillegg til kjellere som tilfluktsrom, var det enkelte steder også gravd ut tilfluktsrom i
bakken. Det vi hadde på Voldsminde var nærmest å regne som en jordkjeller. Det var
et langt rom med inngang fra to sider, rommet var innvendig kledd med planker direkte
mot sand og jord og støttet opp av grovt tømmerverk. Når det regnet sivet det vann inn
som ble til dammer på gulvet. I hver ende av rommet var det et rom med en åpen dostamp, samt plass til spade og brannbøtte. Midtpartiet var på begge sider, og langs
veggene utstyrt med benker til å sitte på. Det var anslagsvis plass til 60-70 personer.
Det var verken lys eller mulighet for oppvarming slik at talglys eller parafinlamper var
eneste lyskilde. Det var et klamt og lite trivelig sted, hvor lukten av fuktig jord blandet
seg med lukten av do-stampene som ikke ble tømt. Jeg var der en gang under flyalarm,
og minnes den nevnte lukten samt nå også lukten av svette og av at noen hadde kastet
opp, det var ubeskrivelig og jeg snek meg ut og sprang hjem.
Alle tilfluktsrom var som naturlig var, ulåst, både den i jordhaugen og i kjellerne.
Jordkjelleren var ikke noe sted å være, det eneste den var brukbar til var når du ble
pissetrengende. Kjellerlokalene var derimot ofte i bruk, men da vi stort sett ikke fikk lov
til å være der, måtte vi snike oss ned uten en lyd. Hva vi gjorde der? Noen fikk brukte
det til godkjente formål, mens andre bare gjorde det de gikk dit for, hva det nu kunne
være, i all stillhet.
Bombing av Dora
Både tyskerne og vi var engstelige for flyangrep og bombing, spesielt etter at tyskerne
var begynt
å bygge Dora. Dora er som kjent navnet på de store ubåtbunkerne som
ble bygget nede på Nyhavna, og skal i følge historien være blant de største
havneanlegg tyskerne bygget for ubåter. Det er ikke i tvil om at dette var viktige mål for
de allierte da de tyske ubåtene utgjorde den største trusselen mot bl.a. konvoiene til
Murmansk. Den sommeren det store angrepet kom, var jeg på ferie ute på Frøya. Jeg
husker det var middagshvile (det var middag kl 1300), og vi lå og halvsov ute på bakken
da vi ble var en uvanlig dur. Etter hvert og i retning av duren, dukket det opp som en
sverm av små prikker og som etter hvert ble til fly. De fløy rett over oss og antallet
17
syntes uendelig, duren ga ekko mellom bergveggene og synes og aldri ta slutt. Rett opp
for oss og en 300-400 meter unna hadde tyskerne et observasjonstårn og en
kanonstilling, Synet må ha lammet tyskerne fullstendig for det ble ikke løsnet et eneste
skudd fra dem, og det skjønner jeg godt.
I Trondheim gikk flyalarmen og tåkeleggingen skjulte snart store deler av byen,
Luftskytsen begynte å dundre etter hvert som flyene fløy inn over byen samtidig som
tyske kampfly gikk på vingene, bl.a. fra Lade. De allierte bombeflyene slapp til
sammen 316 bomber, hver på 250 kilo. Alle de seks verkstedene på
Ladehammerkaia ble ødelagt samt et par båter som lå der ble truffet, men i relasjon
til antall bomber var ikke treffene på de militære anleggene store. De traff alt annet enn
ubåtanlegget, og om de hadde truffet dette, så var det fire meter tykke og armerte
betongtaket bombesikkert. Derimot traff de bebyggelsen på Lade, Rønningssletta og
Charlottenlund. Både Gassverket og Krigsmarinearsenalets hovedkvarter inne på
Vinmonopolet i Strandveien ble truffet. På Vinmonopolet hadde et pengeskap eller
hvelv hadde fått en fulltreffer, og i følge øyenvitner så hadde det regnet med sedler over
strøket. Det var vissnok flere som fikk et uventet ”lønnstillegg” den dagen.
Da jeg noen dager senere kom tilbake til byen var det spennende å kikke i
bombekratrene vi fant, vi lette etter og samlet på splinter, og dem var det mange av.
Matkuponger og matauk
Det var knapphet på nesten alt, mest fordi tyskerne beslagla det, men også fordi
vareimporten og det meste av råvarer var stoppet opp. Det lille vi kunne skaffe oss ble
styrt av tildelte rasjoneringsmerker, men det var ingen garanti for at vi fikk kjøpt varene.
Du måtte være til stede når kjøpmannen fikk sin tildeling, for beholdningen han hadde
fått forsvant i løpet av kort tid. Ja, enkelte ganger så var han utsolgt før varene kom inn
i butikken. Børsing og under-disken-salg hørte med til dagens orden, og ofte var det de
med god råd og som med overpris hadde sikret seg godene. Svartebørshaiene ble rike
av sitt ulovlige salg av rasjonerte varer, og ga grunnlag for flere bedrifter som også ble
vel ansett etter krigen. Enkelte var så godt organisert at de var i stand til å skaffe det
meste, da selvsagt til skyhøye prise.
Jeg husker det bl.a. ble laget sko av både papir og fiskeskinn, pene å se på, helt til de
ble våte av regn. Det heter at når nøden er stor så spiser også fanden fluer. Riktig så
langt gikk det ikke, men det må ha vært nære på for mange og mange nye produkter
dukket opp. Det var flere erstatningsprodukter bl.a. av både kaffe, te, tobakk og
matprodukter. Å reparere klær og sko eller gjenbruke ble vanlig. Selv lærte jeg å
reparere skoene mine enten det var en søm som var gått opp eller halvsåling. Det siste
var avhengig av om en hadde sålelær, og det var det ikke så helt lett å skaffe. To av
mine onkler drev hver sitt skomakerverksted og jeg tror det kom noen lærsåler derfra. Å
sy ny snipp til skjorta av skjorteflaket, eller vrengsy ei kåpe var også alminnelig. Jeg
husker en onkel av meg hadde en skjorte som det bare var brystet igjen på, resten
hadde gått til snipper. Det var heller ikke alle som hadde brød på bordet eller noe til
middag hver dag. Sulten plaget de fleste. Andre var derimot både oppfinnsomme og
hadde evnen til å skaffe seg mat av ett eller annet slag. De sies at bestanden av bl.a.
katter sank dramatisk under krigen samt at begrep som villaggris og burhøne stammer
fra den tiden.
18
I verandakasser og potter og kar dyrket vi både tomater, agurk og sukkererter. Ut over
det som ble spist ferskt, ble tomater og agurker syltet og noe av ertene ble brent og malt
som erstatning for kaffe. På en liten åkerlapp vi hadde tilgang til, ble det dyrket
grønnsaker og nær sagt alt som kunne gro og var spiselig. I en periode var kaninhold
også en del av matauken. Vi hadde dem i bur laget av trekasser og med en nettingdør i
front. Flere bur stod side ved side og gjerne stablet flere i høyden. Å sanke løvetann og
gress til mat for dem ble en jobb som tok sin tid. De skulle ha mat og vann hver dag,
men vi skulle også sørge for vinterfôr til dem, tørke og lagre dette i sekker. Burene sto i
bakgården og det hendte at en og annen kanin ble borte for oss, kanskje noen hadde
åpnet døren til buret og kaninen hadde rømt, men det var sikkert andre som også satte
pris på en kaninsteik. For oss sluttet kaninholdet etter at vi måtte ta hånd om et kull med
kaninunger, moren til de 10 12 ungene var søkk borte. For å berge dem tok vi dem opp
på badet hvor de tilbrakte noen dager i badekaret. De fikk godt stell og ingen av dem
led noe nød, men etter hvert gjorde vi det. Selv om vi skiftet papirunderlag så ble det en
stram lukt av avføringen deres. Men det verste var at da badekaret var omgjort til
kaninbinge, ikke bare savnet vi det, men vi følte at det luktet kanin av oss også. Deres
neste oppholdssted ble en romslig pappkasse plassert ute på verandaen. Det var
skåret små luftehull i kassen og den var lukket på toppen. Hva som hadde skjedd vet
jeg ikke, men en dag var kassen bikket og kaninene løse. Det ble oppdaget da noen
nesten hadde fått en kaninunge i hodet og ble vitne til at nummer to tok spranget fra
tredjeetasje. Da vi ble gjort oppmerksom på tragedien, ble nå den reduserte flokken
samlet inn igjen til et kort og midlertidig innendørs opphold, i esken. Vi ga opp
kaninholdet etter dette, og jeg var ikke lei for det, jeg likte kaniner best levende.
Hver høst syklet vi ut til Byneset, hvor vi plukket både nyper, blåbær og villbringebær,
som det ble laget både syltetøy og saft av. Sukker var det lite av så det meste ble kokt
og lagret uten sukker for senere å bli brukt bl.a. som syltetøy og da ofte også uten
sukker. Far hadde en robåt liggende ute på Byneset, og i helgene brukte han den ofte til
sjøfisket. Ferieturen til Frøya, betydde også matauk, og vi hadde alltid med oss en liten
tønne med saltet sild og fisk samt hvalkjøtt og spekk tilbake. Spekesild eller sildsuppe
av spekesild var og er ikke min livrett, og er forsatt ikke det jeg velger først, jeg ganske
enkelt avstår. Spekket ble i mangel av flesk, stekt som erstatning og det smakte i
grunnen ikke så verst sammen med fisken.
Å skaffe det daglige brød var en kamp og ikke minst bød det på utfordringer når det var
snakk om rasjonerte varer. Vi hadde slekt på Stjørdal. En av fars brødre og hans familie
bodde i et hus som lå så nære flyplassen at tyskerne tok huset deres. Onkel og tante
fikk tre dager på seg til å flytte ut og fikk bare med seg det aller nødvendigste. De fikk i
all hast leid et gammelt og slitt kårhus på en gård oppe i bygda.
Jeg minnes jeg en gang skulle besøke onkel og tante, både for å få et par dager på
landet, men også for å prøve å få kjøpt noe egg eller flesk. Muligheten til litt matauk lå
alltid langt fremme i tankene og hvor var ikke mulighetene større enn på en bondegård,
trodde vi. Oppholdet og detaljene var avtalt med tante og onkel pr brev. Utstyrt med
ryggsekk, med litt klær og ei 2 liters spann og en masse formaninger, ble jeg sendt med
toget til Hell. Det var som regel kontroll på toget, men tyskerne var mest interessert i å
sjekke de voksne og slik slapp jeg gjennom. Fremme på Hell var det bare å ta bena fatt
19
de to-tre kilometerne som var igjen. Jeg ble møtt av mitt søskenbarn, og med han på
sykkel og jeg til bens gikk turen oppover bygda. Oppholdet ble trivelig, men noe
matauke ble det ikke. Da tante spurte for meg ble svaret, ”nei, flesk det hadde de så lite
av at det rakk ikke til dem selv engang og hønene hadde verpepause akkurat da”.
Sannhet var at bonden både børste og solgte til tyskerne. Etter mye om og men skulle
jeg få kjøpe to egg og en liter melk, eggene kostet 5 kroner stykke og melken tror jeg de
forlangte tre kroner for. Det ble med melken for eggene hadde vi ikke råd til. Skuffelsen
var stor, men beskjedenhet har aldri vært bøndenes sterke side. Det var første og siste
gangen vi forøkte å skaffe oss noe fra bønder. Vår reaksjon var forståelig, og vi håpet at
dette var et særtilfelle, noe ettertiden viste at vi dessverre tok fullstendig feil i.
En gang i blant var det kjøtt på middagsbordet, ikke kanin eller den sjeldne og lille biten
vi fikk kjøpt av vår rasjonerte kvote, nei, det var vilt. Med utgangspunkt fra onkels hytte
på Byneset, drev far og onkel med bl.a. snarefanget av både fugl og hare. Fangsten
foregikk langs de nærmest kornåkrene og i skogsområdet opp mot Bymarka. Skogsfugl
var sjelden, derimot gikk det mye på duer, kråke og måse, samt at ei og annen
åkerrikse gikk i nettet, det samme gjorde ærfugl. Fangstmetodene var både
utspekulerte og mange, en var ikke så nøye på det, bare den virket. Hensikten helliger
midlet, og et godt måltid av fugl eller hare ble spist med andakt.
Røykesugen, og tobakksplanter m.m.
Blant rasjonerte varer var selvsagt også tobakk og sprit, og når suget ble for stort var
det utrolig hvor oppfinnsom enkelte ble. I vinduskarmen vokste ”tobakksplanter” side
ved side med vanlige stueplanter, de ivrigste dyrkerne hadde små drivhus og drev i stor
stil med ”heimavla”. Det var en omstendelig prosess før tobakksbladene omsider kunne
brukes i snadda eller som rullings. Først skulle bladene tørkes, og så modnes med en
eller annen ”marinade” for å få den rette smaken. Det ble eksperimentert med ulike
tilsetninger for få frem god smak. Noen sverget til en selvkomponert blanding av
syltetøy bestående av bær, frukt og litt hemmeligheter, andre hadde spesialkomponerte
oppskrifter med urter og mye annet rart. Etter modningsprosessen ble bladene skåret i
tynne strimler og pakket i poser før de ble omsatt. Om det smakte vet jeg ikke, men
lukten var noe spesiell for å si det pent. Flere varianter av ulike planter ble også brukt
som erstatning for tobakk, deriblant både parkslirekne, ryllikblader og hestehov, samt
roten av kvann. Den siste gikk også som erstatning for skråtobakk. Alt det gikk an å
røyke ble brukt. Bestefar kjøpte bestandig skråtobakk på
den lille kvoten han fikk og etter en runde med tygging ble
restene tørket og stappet i pipa. Når han fyrte opp dette
stoffet så spredde det seg en eim av en intens sur røyk i
rommet. Jeg kan enda se ham for meg der han satt i stua
med pipa og fyrstikkesken i handa, klar til å fyre opp igjen
når innholdet i snadda sluknet, og det gjorde det ofte.
Etter den sure røyken å dømme, tror jeg at ”heimavla” av
alle slag ble forsøkt. En nabo av oss gikk vissnok lengre,
foruten at han prøvde restene som ble igjen i pipa som
snus, ble det påstått at han også tørket hestskit og
blandet i tobakken for å drøye den. Ellers så ble også
bladene av bjørk eller også granskjegg brukt til å drøye tobakken med. Alt ble prøvd for
20
å skaffe seg tobakk, bl.a. byttet enkelte gjerne bort spritrasjonen sin mot tobakk, ja til og
med å bytte sprit mot tobakk med tyskerne gikk an. Spesielt var det akevitt og ”krydra”
tyskerne satte stor pris på, blankt brennevin var visst ikke like populært. ”Handelen”
foregikk på kveldstid, og der det passet best å oppnå kontakt, bl.a. ved Rosendal kino.
Om det er sant vet jeg ikke, men det fortelles at da spritkvoten var gått opp i røyk og
tobakksuget fortsatt var stor, var det noen som pisset på en tom akevitt flaske og byttet
den mot tobakk. Det het seg videre at det var et par tyskere som i ettertid stadig var på
jakt etter synderne. Etter dette ebbet visst byttehandelen ut, det var ikke trygt lengre å
tilby å bytte akevitt mot sigaretter.
Det hendte at det ble satt vin av både bær og epler, samt av frosne poteter, når en fikk
fatt på gjær. Den gamle kunsten med ølbrygging på rugkorn ble også et hobbyprosjekt.
Ikke alt var av beste klasse, og når det knep om så ble halvfabrikata også konsumert.
Ettervikningene ble som; ”det romler i magen som
fosselåt, det brakar i broki som bøsseskott”; det ble både
dårlig mage og mer til.
Tørrsprit på boks ble løsningen for de mest alkoholiserte,
de begynte med rødsprit som ble silt gjennom en
brødskalk og fortsatte med tørrsprit på boks da det ble
slutt på den vanlige. Det var en stabil gjeng som hold til
på nordsiden av kirkegården like ved
jernbaneundergangen mot Ståltaufabrikken. Tørrspriten ble spist direkte fra boksen
med skje eller smurt på en brødbit og ned gikk det, det ble jo både mat og rus. Når vi en
gang i blant gikk forbi stedet, minnes jeg det var en egen og spesiell lukt der, det var en
blanding av dårlig mage og rødsprit. Haugene med rustne spritbokser og annet
etterlatenskap var godt synlig i flere år etter at brukerne ble borte.
Kuhaugen
Kuhaugen var for oss unge en friplass og yndet lekeplass, om vinteren var det
skikjøring og hopp, og om sommeren var det indianer og cowboy. Den gamle
reservedammen som lå der, Froskdammen, var et fast tilholdssted hvor vi tente leirbål
og røkte fredspipe med innhold av tørket løv. Den største og mest populære bakken var
mellom Schøllers gate og opp mot toppen av Hans Finnes gate. Den gang var det bare
noen få hus langs Schøllers gate, samt at det var en gård som lå på toppen av bakken.
Kuhaugen var opprinnelig gammelt beiteområde for Rønningen gård, men solgt til
Kommunen rundt 1900. Området var delvis skogkledd, hovedsaklig av løvtre, men også
med åpne sletter og jorder som strakk seg innover Strinda og Moholt. Området ble tidlig
besatt av tyskerne da det var et viktig strategisk område, derfra hadde de en perfekt
oversikt over både byen og flere mil omring.
Det rare var at selv om tyskerne hadde både flere kanonstillinger, store lyskastere og
annet militært utstyr der, samt også drev med militære øvelser der, ble vi sjelden eller
aldri jaget. Så lenge vi i holt oss litt på avstand med vår lek skjedde ingen ting, og de
godtok også at vi satt og så på selv
når de øvde med granatkasting og
skarpe granater.
Det ble bygget flere brakkeleirer i
området, hvor den største var
21
Persaune leir, og det var også en stor fangeleir med serbere og russere der. Husker jeg
ikke feil så var det disse fangene som ble brukt til å bygge ubåtbunkerne Dora 1 og 2.
Det var et tragisk bilde å se fangene stå innenfor piggtråden, eller når de godt bevoktet
marsjerte til og fra Nyhavna. Dårlig kledd, utsultet og magre kom de gående og når
vaktene ikke så det så stakk vi ofte til dem en matpakke. Vi syntes inderlig synd på dem
og jeg tro at matpakkene ble en viktig ressurs for dem, en ressurs de ønsket å beholde
og slik utviklet det seg også en byttehandel. Vi ga dem brød når vaktene ikke så det, i
bytte mot produkter de hadde laget, sannsynligvis med nokså primitive hjelpemidler. Det
var bl.a. esker av både tre og metall samt noen flotte utskårne krokodiller og fugler,
fargelagt i flotte farger. De flotteste var med bevegelige delene som på et moderne
leketøy, det var håndverk av første klasse.
Apropos brød
Tyskerne hadde også som alt annet, lagt sin klamme hånd på noen av byens
brødfabrikker og som nå bare produserte brød til deres eget bruk. Sannsynligvis var det
for å sikre seg jevn og sikker tilgang av brød, bakt av de beste råvarer som bare de
kunne skaffe. Eller kanskje også for å unngå at produksjonen ble sabotert eller at brød
av deres kvalitet ble solgt til nordmenn. Ikke vet jeg, men ryktene fortalte at de bakte
både loff og andre for oss uoppnåelige bakervarer. En av disse bakeriene lå i Gamle
Kongevei (jeg tror det var Dampbakeriet), og duften av nybakt godt brød killet i nesen
hver gang vi gikk forbi. Vi hadde også lagt merke til at tyskerne hentet brødet selv, og at
det lå i åpne kasser bak på lasteplassen. Ingen vakter og bare beskyttet av det vanlige
seildukskapellet og som bak sjelden var lukket. Dette var en uimotståelig fristelse for
gutter med en enorm brødhunger. Finbrødet vi fikk kjøpt var av dårlig kvalitet, tungt og
som regel med en bred rand av rå deig, kort sagt lite godt og lite appetittlig.
Med duften av deilig brød i nesen, ble spiren til operasjon brød klekket ut, et par av oss
raskeste skulle løpe opp bilen like etter at de var svingt ut porten. Mens bilen ennå
hadde moderat fart skulle vi henge oss fast i karmen og lempe ut så mange brød vi
klarte til de som skulle samle opp og sikre fangsten. Jeg var blant dem som skulle løpe
opp bilen og det gikk bra flere dager, det ble ikke så mange brød vi fikk tak i, men det
ble da noe til alle. Min siste gang kunne ha sluttet med en katastrofe, men jeg hadde
lykken med meg denne gangen også. Jeg hadde løpt opp bilen og hektet meg opp på
bak luken da kanvasen ble dratt til side og to tyskere kom til syne. Jeg reagerte
instinktivt og slapp meg ned samtidig som de forsøkte og gripe fatt i meg, heldigvis var
jeg raskere enn dem, det eneste de fikk tak i var toppluen min. En hjemmestrikket rød
lue med dusk, en lue jeg satte stor pris på, husker jeg. Bilen hadde stoppet og de to
vaktene var i ferd å hoppe av bilen for fakke oss. I utgangspunktet var de sjanseløs i
løpet, de i store lærstøvler mot oss i labber og som dessuten kjente smutthullene i
strøket. Jeg var sistemann i gjengen da vi sprang så fort vi kunne opp mot Frostaveien.
Inn i nærmeste port og over gårdsplassen og et gjerde, over en ny gårdsplass og et nytt
gjerde. Vi følte oss trygge da vi endelig var kommet så langt at vi hadde krysset den
gamle kirkegården og befant oss bak Rosendal kino. Det vil helst gå godt, men det var
en tynn og lite troverdig historie som ble gitt som forklaring for en lue i manko.
22
Slakting av gris
I skurene på Lademoen skole hadde tyskerne etablert eget grisefjøs og etter lyden av
snøfting og grynt måtte det være ganske mange. Det var sikkert både enklere og mer
praktisk for dem å ha kjøttet gående så nært. Dessuten levde garnisonsgrisene godt på
matrestene etter sine herrer. Det var nok mange som kunne ha tenkt seg ei svinesteik
eller to, men herrefolket var ikke særlig villig til å dele. Grynting og lukt delte de gjerne
med oss, bare ikke kjøttet. Slaktinga foregikk for åpen sene i skolegården og ble tydelig
gjennomført på en gammel og barbarisk måte. Hylene fra grisen hørtes både godt og
lenge, men det kunne ta sin tid før det endelig ble stille. Fra kirkebakken kunne vi se at
grisen ble dradd ut av bingen av tre-fire mann, noen holdt i ørene mens andre dyttet
eller dro grisen etter halen. Det var et brutalt basketak før grisen lå på benken og
slakteren endelig klarte å stikke den slik at den blødde i hjel. Nå hendte det en gang i
blant at grisen slet seg og la på sprang rundt i skolegården, Da ble det full jakt på grisen
i forsøkt på og fanget den igjen, noe de ikke alltid lyktes med..Grisen hadde sikkert
forstått at dens dager nå var talte og var på ingen måte interessert i å la seg fange.
Tyskerne på sin side prøvde på alle vis med hoiing og skrål å få grisen opp i et hjørne,
som oftest ga de ga opp og skjøt grisen ved første mulighet. De var jo krigere og vant
med å skyte en stakkar uten å spørre om det passet. Om det er sant vet jeg ikke, men
jeg har hørt fortalt, at en rømt gris hadde kommet seg ut i parken og først ble skutt etter
en intens jakt blant busker og blomster bed. Hva grisen tenkte om dette er ikke godt å
si, men kanskje det var noe med; det er av sine egne en skal ha det.
Rosendal kino
På tross av at tyskerne bare ga tillatelse til skandinaviske og tyske filmer, var kinoen det
stedet hvor vi i en liten stund kunne få hverdagen litt på avstand. Det var obligatorisk at
det før filmen, ble vist tysk propagandafilm. Det var som regel en film med forvrengte
nyheter, og derfor hendte det ofte at det ble buet til den når propagandaen ble for
provoserende. Mange ganger var det så ille at flere
reiste seg og gikk. En gang var bråket ekstra ille, da
kom lyset på og vi fikk beskjed om at ved
gjentagelse ble det ingen film. Vi unge foretrakk
bakerste benk på galleriet og derfra gjorde vi våre
sprett. Å smelle en papirpose eller lage lyder og
annet bråk, var vår måte å markere at vi var
misfornøyd med propagandafilmene. Det hendte
selvfølgelig at synderen ble oppdaget, og da ble
han som regel og under protester kastet ut. Jeg
husker at en gang hadde noen tømt kjemikalier på
gulvet som det direkte luktet drit av, lukten var så intens at det ble tomt i stolrekkene
omkring. Hvem synderen var? Aner ikke.
Over kinolerretet, var bildet av kong Haakon erstattet med et av Quisling, og han var en
forræder og verre enn både nazistene og Hitler, mente vi. Utstyrt med sprettert, som vi
den gang ofte var, ble bildet et fristende mål. Det var ikke få ”skudd” som ble sendt mot
bildet etter at filmen var begynt og det hendte også at vi hørte treff. Det var ikke
23
vanskelig for kinovakten og gjette hvor synderne satt. Tatt på ”fersken” og etter at
vaktene hadde beslaglagt våpnene hos et par stykker, samt med trusselen om både
nektet adgang til kinoen og det som verre var, fikk bildet henge i fred. De var tydelig ikke
mer glad i Quisling enn oss, men måtte stoppe oss for egen skyld.
Det var ikke alltid vi hadde penger til kinobillett, og da gjaldt det å alliere seg med en
kompis som hadde finansene i orden. Med løfte om fremtidig gjenytelse skulle han
sørge for at en av sidedørene til kino salen var ulåst slik at vi kunne snike oss inn etter
at filmen var begynt. Enkelte ganger gikk det bra, mens andre ganger ble vi knepet og
omgående kastet ut. En av vaktene på kinoen var vi spesielt engstelig for, han var høy
og hadde buskete øyenbryn og bart ikke ulik von Bustenskjold. Ble du tatt av ham,
hadde du problemer i lang tid for han hadde tydelig en egen evne til å huske ansikt.
Neste gang du kom med billett og ville inn ble både du og billetten nøye gransket, og i
denne handlingen lå det en tydelig advarsel; ikke prøv deg på noe tull.
Tyskere på ski
Å se på tyske soldater som skulle lære seg å gå på ski var noe av det artigste vi kunne
oppleve. Det var for oss et fornøyelig skue nå de helt hjelpeløse prøvde å lære seg de
elementære kunstene som å stå eller renne. I en hjelpeløs og bredsporet passgang
stavret de av gårde, på flat mark gikk det så noenlunde helt til passgangen gikk over til
noe i nærheten av bred spagat eller de kom for langt bakpå og deiset overende på
ryggen. Da begynte moroa for alvor, noen ble liggende fastlåst med stavene under seg,
mens andre klarte å flette skiene og falle på ryggen med skiene under seg. Det var
ubetalelig komikk å betrakte deres hjelpeløse forsøk på å komme seg opp. Enkelte som
hadde greid å komme seg opp i sittende stilling prøvde gang på gang å reise seg ved å
støtte seg på stavene. Resultatet ble det samme hver gang, skiene gikk fremover og
tyskeren bakover. Etter en innbitt kamp i mislykkede forsøk på å reise seg, ende det
med at snømennene fikk hjelp eller at de fikk løsnet skiene. Ned bakkene gikk det ofte
nesten på helsa løs. Her skjedde alt fra de enkleste fall til reale kollbøtter og til ublide
møter med trær og kratt som kantet løypene. Ett skal de ha, de var iherdige og ga seg
ikke, selv om de forstod at deres strabaser var til stor fornøyelse for oss. Spesielt moro
var det når de øvde i full utrustning, med ryggsekk og karabinen i kryss foran på brystet.
Da ble både fallene og de etterfølgende problemer med å komme seg opp større på
grunn av sekk og våpen. Øvelse gjør mester, heter det, og om dette ikke gjaldt alle, så
greide de da til sist å mestre skiene og stå ned bakkene, på sin måte.
Det var tradisjon at familien vår var på skitur hver søndag fra snøen hadde lagt seg til
de siste restene forsvant etter påske. Mine første par ski fikk jeg i julegave det året jeg
fylte to år og fra da av ble jeg fast deltager på turene. I begynnelsen stabbet jeg litt av
gårde mellom mor og far, men for det meste satt jeg på toppen av ryggsekken til far.
Senere ble det mer på egne bein og opp fikk bakkene jeg ofte drahjelp, enten i et tau
som far hadde festet i ryggsekken eller jeg hang etter den ene staven hans. Slik lærte
jeg tidlig å gå på ski og nedover var det aldri noen bakke som var for vanskelig eller
bratt, tvert i mot og jo fortere jo bedre.
Denne forhistorien er nødvendig og som innledning til følgende hendelse:
Det var en strålende ski søndag, sol fra skyfri himmel og vi skulle legge turen om
Grønnlia og Skistua. Som vanlig startet turen fra toppen av Steinberget, for å få mest
mulig ut av dagen var vi alltid tidlig ute. Som regel var vi på vei allerede rundt åtte
24
halvni-tiden. Det var god gli på skiene, så turen til Grønlia gikk ”som smurt”, og etter
en rast i solbakken, med kaffebål og det
nistepakken hadde å by på, gikk turen opp til
Skistua som en lek. Etter en kort stopp der,
og et kontant avslag på å få renne ned
Rustadrenna, fordi vi skulle om Lian, var det
ingen grunn og heller nytteløst å diskutere
med faderen. Av erfaring visste jeg at å mase videre ikke ville føre til noe godt. Passe
sur staket jeg meg derfor mot Skistumyra og løypa ned til Lian, mens foreldrene kom et
lite stykke bak. Som sagt så hadde jeg god gli på skiene, og gled fint i den slakke
skråningen ned mot myra. Foran meg og i samme sporet, oppdaget jeg en tysk ski
patrulje i fullt utstyr. Iført sine hvite skidrakter med stor sekk på ryggen og mauser på
skrå foran på brystet. Det ville ha vært et imponerende syn hvis skiferdighetene hadde
stått i forhold. Men uansett stil, var syv-åtte tyskere i fullt utstyr skremmende nok til at
ingen forlangte fritt spor ved å rope det vanlige ”Løype!”. Det var såpass til gli at
tyskerne, ustøe som de var, hadde bredsporet skiføring og prøvde å bremse med en
ski på hver side av sporet. Bak kom jeg, fortsatt litt gretten og med mye bedre gli i
sporet hadde jeg ikke til hensikt å ødelegge farten med å skifte spor. Løype, løype,
ropte jeg så høy jeg kunne, men ingen reaksjon, derimot nærmet jeg meg den bakerste
tyskeren fort. Godt sammenkrøpet og helt nede på skiene, hørte jeg mor rope ett eller
annet, men for sent. Mellom de skrevende tyskerbena føk jeg som ei kule, og den ene
etter den andre ble ”gjennomkjørt.”. Det ble rop og skrik bak meg der de deiste
overende den ene etter den andre. Det ble fullt kaos da de både datt på baken og kjørte
inn i hverandre. Noen av dem ble visst skikkelig forbannet, det kunne høres både på
ropene og det jeg i ettertid oppfattet av det opphavet mitt senere snakket om. Noe
skjenn ble det ikke, bare en formaning om aldri å gjenta bedriften. Mine foreldre, som
forskrekket hadde sett hva poden deres hadde utrettet, var tett på meg da vi hastet på
vei mot lian. Konsekvensen ved å stoppe, var såpass usikker at de foretrakk ikke å
gjøre det mer spennende enn det alt var. På vei ned passerte vi enda en liten
skipatrulje, men nå på god avstand. Det ble ingen stopp på Lian denne gangen, men
rett ned til byen og hjem. Alt i alt hadde det vært en vellykket tur, dog med en litt uventet
og vel spennende mellomakt, etter mine foreldres smak. Imidlertid, jeg er en av de få
som har klart å felle et helt lag med tyskere uten å bruke kuler og krutt.
Spleis og Lamo kjemperne
På større arbeidsplasser og kanskje mest innenfor bestemte miljøer, var det tradisjon
med den såkalte fredagsspleisen. Med lønningsposen i handa var de rike og bladde
villig opp til ei ½ 45, eller to og for enkelte kunne fredagsspleisen vare helt til
lønningsposen var tom. Det var derfor ikke uten grunn at kjerringene møtte opp utenfor
porten og ventet på gubben og lønningsposen. Det var heller ikke uvanlig at det
oppstod uenighet utenfor arbeidsplassen om hvem som skulle disponere pengene. Det
hendte sågar at håndfaste kjerringer tok pengen med makt, eller at de kom for sent og
kvitterte med et realt svingslag eller to.
25
Vognmenn og hest staller var det flere av i nabolaget, og det var da også noen av
kuskene som en gang i blant ”spilte glasstrompet”, som en sa. Det var ikke få ganger at
hestene fant veien hjem til stallen på egen hånd, med en full og sovende kusk bakpå
vogna. Sakte og i bedagelig fart ruslet hesten hjemover, og ble stående utenfor stallen
helt til noen forbarmet seg over ekvipasjen.
Blant innbyggerne var det fedre som ikke bare drakk seg full, men i tillegg kunne bli
både kranglete og aggressiv. Det skulle lite til før det endte med bråk. Vi hadde tre-fire
stykker av dem i nabolaget, greie til hverdags, men som sagt ikke helt gode når de
drakk og det gjorde de ofte. Det begynte vel som regel med litt hverdagskrangel, eller
det var en uoverensstemmelse som hadde ligget en tid til modning, og nå skulle ”2. i
ellevte” jævelen få. Godt glødd av spriten og ikke helt stø på foten, barket de sammen.
Mer eller mindre ukontrollerte svingslag suste gjennom lufta, oftest var det lufta som fikk
det, men når de traff så hørtes det godt. Det gikk hardt for seg og de var ikke direkte
vakre å se på når de endelig ga seg, enten av utmattelse eller den ene mente han
hadde fått nok. Med blåveis, hovnede kinnbein og blodige lepper ravet taperen
hjemover, ikke helt presentabel i tøyet heller. Det ble
ikke akkurat fest i heimen av slikt. Navn skal ikke
nevnes, men det var som sagt noen fra Voldsminde
samt flere fra Boligan og Nerlamon. I edru tilstand var
de tilsynelatende gode kompiser, men det var som regel
når flaskefôret de hadde spleiset på helt eller delvis var
konsumert at bråket startet. Det skulle ikke mer til enn
at en av dem tok en større slurk av flaska enn de andre,
så startet bråket.
Det store gateslaget
I ettertid har jeg tenkt litt over hva som var årsaken til at guttene i flere av boområder i
nabolaget, ofte var i konflikt med oss i nye Voldsminde. Aggresjonen mot oss var ikke
lokalisert til bare én bestemt gjeng, men den kom fra flere kanter. Det var for eksempel
Bolian på en side, Ulstadløkkveien og Lade på den andre sider. Til og med i Ila og
Ilsvikøra var det en gjeng som skulle ta oss av en eller annen grunn. Jeg vet ikke
årsaken, men har lurt litt på om det kanskje kom av at vi var mange og derigjennom
26
markerte oss sterkt. I fotball var vi uslåelig og senere i klubbsammenheng var det
overtallighet med spillere fra oss. Eller var det fordi vi dominerte i billettkøa på
Rosendal eller var det, nei, det blir bare spekulasjoner. I alle fall, oppgjør mellom dem
og oss var i en periode ganske så ofte. Enkelte ganger holdt det med at et par-tre
stykker hadde et basketak, med slag og ryggtak. Resultatet kunne ende i ei sprukket
leppe eller en blodnese, og det avgjorde som regel kampen. Andre ganger gikk det
hardere for seg med tresverd eller tamp, det ble ikke så mye blod, men det kjentes vel
så godt om ikke verre å bli truffet av en svingende tamp eller et tresverd.
Den gangen en større flokk fra Ila kom overraskende på besøk var det ikke en eller to
de skulle ta, nei alle Lamonittene skulle få skikkelig bank. Det må ha vært tanken etter
det antall de kom i. De kom i to puljer med trikken, utstyrt med tresverd, skjold og lange
stenger borget de seg foran kirka mens de ventet på neste trikk med resten av flokken.
Hva som startet slaget husker jeg ikke, men plutselig strømmet det gutter til fra hele
strøket. Noen hadde plukket med seg slagvåpen, tresverd eller kraftige stokker, andre
plukket med seg steiner til slyngen eller til å kaste. Det gikk hardt ut over et stakittgjære
hvor sprosser ble revet av for å slåss med. Om det satt en spiker i eller flere igjen i
sprossa var det ingen som brydde seg om. Slaget bølget frem og tilbake med skrål og
skrik og stokker og sverd som gikk i klinsj eller traff sitt mål. Bråket hadde etter hvert
trukket folk ut på verandaene og gata, hvor de forskrekket bivånet det hele. Flere av
”krigerne” fikk etter hvert nok, for ikke å si sitt banesår. De satt eller lå på bakken mer
eller mindre skamslått og bløende eller satt ut av spill av ande årsaker. Slaget var i ferd
med å ebbe ut av seg selv da politiet dukket opp for å roe gemyttene. De gangføre
forsvant på et blunk, andre hjalp og støttet en kompis som trengte hjelp og slik forsvant
vi alle før politiet rakk å gjøre noe. På valplassen lå det igjen både tresverd og stokker
som et vitnemål om slaget. Etter hva som ble fortalt, var det et par stykker som i
etterkant også måtte til lege for å bli sydd, mens andre var tydelig merket med
blåmerker og hevelser både her og der. Hvem som fikk mest bank? Spør du en fra Ila
så var det vi. På den annen side så var det en skrøpelig og ille medfaren flokk som drog
seg tilbake og hjem til Ila. I ettertid hadde vi heller aldri noe bråk med dem, så vi tolker
det i vår favør.
Sild og måsefangst
Det var en vinterdag Hilmar og jeg hadde vært nede på kaia og snoket til oss ei bøtte
med småsild at vi kom på tanken å fange måser fra taket, kjøtt var da tross alt bedre
enn sild. Det var som sagt smått med kjøtt, men om det var det eller et gryende
jegerinstinkt som kom frem eller ren rovlyst, det vet jeg ikke. Noe må det i alle fall ha
vært som satte oss på tanken og fikk oss til å pønske ut fangstmetoden. Etter å ha
plukket ut de største sildene som skulle gå til steikasild, snek vi oss opp på loftet med
resten av silda. Vi hadde funnet ut at det måtte la seg gjøre å fiske måsen med sild
som agn, vi hadde jo sett at måsen slukte silda hel, og da så. Vi rigget oss til med et
gammelt bord som stod laglig under et takvindu og med en krakk oppe på bordet rakk vi
akkurat opp til vinduet når vi sto oppe på krakken. Inne på loftsbua vår var det et godt
utvalg av fiskesnører og kroker så vi hadde snart ordnet til hver vårt håndsnøre med en
solid angel i. Deretter skar vi opp passe store sildbiter, egnet på kroken og klatret opp
på stolen for å kaste agnet sammen med noen flere silde biter ut på det snødekte taket.
Enden på snøret var feset til klesnorene som var spent opp, og så var det bare å vente.
27
Det tok ikke lang tid før den første måsen landet og
satte i sitt frydefulle rop ”mat he-he-he-her”, før den
begynte å sluke i seg sild biter. Plutselig var det
fullt av skrikende måse over oss og snart hadde vi
fast fisk, unnskyld, fast måse. Flaksende og
skrikende ble de to første måser dradd ned
gjennom takvinduet, den første ble henrettet med
et par velrettede hammerslag, Den andre ante nok
at det var bedre å miste silde biten enn livet så den
klarte å gulpe opp både sild og krok for plutselig
fløy den oppe under taket på jakt etter en utgang til
friheten. Vi lot den bare fly, det var flere måser igjen
opp på taket. Om vi klarte å dra inn tre eller fire måser til husker jeg ikke, men at det ble
skrik og leven, det husker jeg. Den fritt flygende måsen hadde gitt opp håpet om finne
en utgang og satt nå på en bjelke oppe under taket og klaget sin nød og skottet ned på
oss, mens vi var i ferd med å klargjøre pil og bue for å fortsette jakten på den. Vi var ille
tilgriset, men het av jaktiver og konsentrasjon. Brått gikk loftsdøra opp, og der sto
jegernes mødre, andpusten og røde i ansiktet etter å ha stormløpt opp trappene. I et
blikk fanget de situasjonen, på gulvet i en haug av fjær og blod lå det døde måser,
stående på gulvet ”englebarna” blodig og fjærkledd med hver sin bue klare til å skyte en
måse som oppe under taketm klagende hadde begynt på ”mor måses død”. Først så
skjedde det ingen ting, så begynte kjakene på mødrene å gå i rasende fart uten at en
lyd kom frem, vi hørte i vært fall ikke noe, før de plutselig kom på å sette lyd til. Det var
et verbalt uvær som veltet inn over oss da de i munnen på hverandre både spurte og
fortalte oss hva vi drev på med, hvorpå de brått avbrøt ordflommen og fanget inn hver
sin håpefulle som var i ferd med å flykte. Toppleid etter håret ble jeg eskortert ned og
inn på badet med beskjed om vask og klesbytte, og jeg kunne bare vente til faderen
kom hjem. Hvordan det gikk senere med meg og måsen oppe under taket? Skjenn ble
det, men et par dager senere hadde vi måse til middag, nydelig tilberedet som bare mor
kunne det.
Påkjørselen
Etter at radioene var konfiskert og den frie underholdning sterkt regulert ble fortidens
form for underholdning tatt opp igjen, spill-selv-aktiviteten ble en prøvens og hard tid for
både private pianolærere og musikkskoler. Vi hadde som de fleste ikke piano, men
derimot så hadde faderen (etter hva han fortalte) spilt mandolin og fele i et lite
bygdeorkester i sine pure unge dager. Jeg fikk aldri ut av ham hvor lenge han var med
og hvor mange ganger de hadde spilt til dans, men han øvde stadig på fiolin og
Mustalainen og et par andre sørgmodige melodier. Det var aldri spørsmål om jeg ville
begynne å spille, nei valget var piano eller fiolin. Valget var enkelt; valgte jeg fiolin
kunne jeg øve hjemme, valgte jeg piano så måtte jeg øve hos mors tante som bodde på
Øya. Det ble fiolin, og faderen forærte meg stolt et eksemplar av ei gnikkekasse i ¾
størrelse, den var tydelig brukt, men hadde en klar og myk tone.
Jeg begynte på musikkskolen, leste noter og gnikket meg relativt greit ut av kattejamret
og over i hørbare låter. Jeg hadde tydelig et lite talent, for ut i det andre eller var det
28
tredje året hadde jeg kommet såpass i gang at jeg hadde fått Stoltenberg som lærer.
Det var høsten ’43 at skjebnen trådte til og det ganske hardt. Jeg var på vei hjem fra en
øvelse og var gått av trikken på holdeplassen vis-à-vis Lademoen kirke og stod og
ventet på at trikken skulle gå, så jeg kunne krysse gaten. Da kommer det en tysk
panserbil, en slik en som hadde hjul foran og belter bak, kjørende opp bak trikken og
braste inn på fortauet. Selv sto jeg bak trikken klar til å gå over gaten og da panserbilen
kjørte opp på fortauet ble jeg skremt av dette og løp ut i gaten for ikke å bli meiet ned.
Det jeg ikke så var at i motsatt retning, og for meg skjult av trikken, kom en stor, militær
lastebil, og jeg løp meg rett på den. På hver av forskjermene hadde bilen en stang med
en rund kule på toppen, den traff meg i tinningen samtidig som høyre fot kom under
hjulet. Instinktivt hadde jeg grepet fatt i stangen og det hindret at jeg ikke kom helt under
bilen. Blødende ble jeg båret opp til dr. Smith som la en kompress over såret i hodet og
trøstet mor, som nå kom til etter å ha blitt varslet, ”han har sluppet med skrekken.” Jeg
ble båret hjem og lagt til sengs, men jeg blødde såpass mye at flere håndklær ble
gjennomtrukket av blod og slik lå jeg till far kom hjem Han så på meg, kjente på foten
min og strøk på dør etter en kort beskjed til mor, ”jeg henter Smith”. Hva han hadde sagt
til Smith aldri er fortalt, men en tydelig nervøs Smith kom småløpende etter far som
langet ut foran. Sykebil ble omgående rekvirert, og på Røde Kors ble diagnosen ”med
skrekken” byttet ut med; brudd på hodeskallen, brudd i kneet, to store sår under kneet
hvor huden hadde revnet, brist i leggbeinet og vridd og forstrekt ankel. De lappet meg
sammen og etter et par måneder var jeg hjemme igjen, men jeg ble borte fra skolen i 4
måneder. Det rare er, eller kanskje det var skjebnen, jeg hadde fullstendig mistet
interessen for å spille samtidig som lyden av en fiolin gjorde direkte vondt. Først etter
mange år ble jeg i stand til å lytte til fiolinspill, og det er i dag blant mine
favorittinstrumenter å lytte til.
Jeg har mange ganger senere lurt på om skjebnen bare dyttet til meg eller tok kråkefot
på meg. Først fikk jeg fiolin og begynte å like og spille, for deretter å fjerne både evnen
og gleden ved å spille. I alle fall synes jeg at kombinasjonen av de to tyske kjøretøyene
som dukket opp er å tøye grensen av tilfeldigheter noe langt.
Fis(k)epølse og annet
Sjokolade eller annen form for snavl var det lite eller ingen ting å få kjøpt av under
krigen, unntaket var den beskjedene rasjonen vi klarte å skaffe en gang i blant.
Erstatningen ble bl.a. ”gatapøls” med lompe. I begynnelsen var det kjøtt og et tilnærmet
normalt innhold i pølsene, men kvaliteten sank proporsjonalt med det pølsemakeren
måtte blandet inn i farsen som erstatning. Smaken ble etter hvert fjernt fra pølse, det
smakte røkt og noe annet, jeg er sikker på at dagens mattilsyn ville politianmeldt
produsenten for både innhold og mer til. Da vi begynte å finne fiskebein i pølsa forstod
vi at den spesielle smaken kom av godt krydret røkt fisk og da hele rognklaser dukket
opp, da var vi sikker på hvor pølsa kom fra. Salget av dette stoffet foregikk stort utenfor
kinoene og var til tross et relativt populært innslag mens en ventet på å få kjøpt billetter.
Pølsa ble fisket opp av en kasserolle, som ble holdt varm av en primus og den flytende
væsken pølsa fløt i minnet mye om god og gammel fiskekraft. Den ble deretter pakket
inn i en potetlefse laget av dårlige poteter og rugmel. Kamuflert med sterk sennep
kunne dette ofte være hard kost for en tander mage. Den spesielle eimen av denne
pølsa kjentes godt og ikke sjelden registrerte du at den også kom i bølger under filmen.
29
Det var kort sagt noe muffens med pølsene, og jeg erindrer en overskrift i avisa,
”pølsemaker tatt for ulovlige tilsetninger i pølsa, hans kone var også innblandet.”
Å lage sirupsknekk var populært, men det var bare én ulempe og det var knappheten på
sukker. Som erstatning ble mye rart prøvd og i en periode gikk det på en type saft som
etter lang tids koking stivnet og minnet om drops. Ikke smaken, men at fargen var grønn
og at det smakte krydder av et eller annet slag. Ellers så lette vi etter lakrisrot og andre
urter det gikk å tygge på, bl.a. plukket vi kvae fra grantreet og tygde. Denne
eksperimenteringen ga nok enkelte av oss smaksopplevelser vi gjerne kunne vært
foruten. Utenom sur eller bitter smak kunne det gi både munnsår eller også at en ble litt
”løs i fisen”).
Sigaretter
Alt skulle prøves og sigaretter var ingen unntagelse. Som unger flest hadde vi sett hvor
godt humør enkelte ble i når de fikk seg en blås. Tobakk var rasjonert og mangelvare,
men det hendt at enkelte hadde en velfylt tobakkspung og var tankeløs nok til å vise sin
rikdom ved åpen å stappe seg ei pipe. Straks var det en eller annen kjenning som i en
kameratslig tone ba om et stapp, og var en så naiv at en ga fra seg tobakkspungen så
ble det benyttet mange triks for å forsyne seg mest mulig. Tobakksugen gjorde at ordet
måtehold var helt glemt til fordel for griskhet og ureale metoder. Noen hadde ei ekstra
romslig snadde som ved slike anledninger ble stappet så hardt at det rakk for flere
normale piper. Andre holdt pipehodet i handa slik at det lå nesten skult og stappet
vekselvis i snadda og i handa samtidig som han pratet hyggelig og avledende med
pungens eier. Som sagt, oppfinnsomheten var stor og vennskap ble ofte satt på en hard
prøve. Min introduksjon til tobakken skjedde også under krigen, men jeg husker ikke
hvordan vi var kommet i besittelse av ei eske sigaretter. Vi ble fort enige om at vi skulle
utforske denne skatten i fellesskap og unisont. På motsatt side av gata ved Kirkealléen
10 var det satt opp ei brakke for oppbevaring av sand og noe redskap. Brakka var av en
enkel konstruksjon, og vi hadde for lengst siden skaffet oss vår private inngang fra
baksiden ved å løsne på et par fjøler. Utstyrt med sigarettene og fyrstikker smøg vi oss
inn gjennom hullet hvoretter vi i tur og orden fikk hver vår sigarett. Øyeblikket hvor vi fikk
fyr var minneverdig, og jeg kan fortsatt de det for meg, fem håpefulle i ring som
hulkinnet suger i seg sigarettrøyk for deretter å bryte ut i hosterier som kunne måles
opp mot kikhoste. Vi prøvde både to og tre ganger, men resultat ble det samme om ikke
verre for i tillegg til hosteriene var enkelte begynt å få en blekgrønn farge i ansiktet
samtidig som røyken hadde gitt tårevåte øyer. Slik sto vi da hodet til far stakk inn
gjennom åpningen, han hadde ingen problemer med å oppfatte situasjonen. Jeg mener
jeg så at det rykket litt i munnviken da han sa; ”jasså, det er her du er, det er middag”.
Mer ble ikke sagt, heller ikke om hva han hadde sett, han mente sikkert at vår erfaring
og tilstand var nok straff.
Fred og opprydding
30
I de første dagene etter at tyskerne hadde kapitulert, fulgte vi med i den jublende
strømmen av ungdom som fartet rundt om i byen. Tyske og nazistiske symboler ble
revet ned fra vegger og tak, trampet på og ødelagt. De forhatte blendingsgardinene ble
revet ned og enkelte steder brent på bål. ”Tyskertøser” og nazister ble oppsporet og
straffet i all offentlighet eller overlevert til hjemmefronten eller politiet. De som bodde i
Voldsminde ble på ingen måte spart, naboer var raske til å fortelle ”nazijegerne” hvor
synderne bodde, her var det ingen nåde å få. Det var en hektisk tid som kulminerte med
17. mai, en dag som verken før eller senere er feiret med større glede.
Krigen var endelig over og etter en historisk feiring av 17. mai, samt hårklipping av
tyskertøsene, og andre private hevnaksjoner, roet oppstyret seg etter hvert.
Tilbakeføringen til et normalt samfunn skjedde med en besluttsomhet og i et tempo vi
ikke har sett i det offentlige siden den gang. Etter fem harde år var landet ribbet for det
meste av både materiell og økonomi, men handlekraftige menn lot seg ikke stoppe av
slike bagateller. Det var vesentlig å få et ”norsk” preg på landet så fort som mulig, bl.a.
ble offentlige steder og bygninger på rekordtid ryddet for ”herrefolkets preg”. Skolene
som tyskerne hadde brukt som kaserner, ble ryddet og satt i stand slik at vi kunne flytte
inn da nytt skoleår startet. Det var stor stas og alle gledet seg over at nomadetiden var
over, vi hadde endelig fått vårt eget klasserom.
I løpet av de første ukene etter at krigen var slutt, ble både nazister og frittgående
tyskere samlet inn og plassert i de samme lokalene de selv hadde holdt nordmenn
fanget i. Men i motsetning til deres egen adferd, fikk de selv både nok mat og en
rettferdig behandling. I ettertid forstår en at det å nøytralisere rundt 350 000 tyske
soldater og ca. 50000 nazister var en jobb som må ha krevd både besluttsomhet og en
profesjonell holdning av både våre politikere og forsvaret. Med russiske styrker som
”befriere” av Nord Norge og Engelske og Amerikanske styrker i sør kunne det uten den
norske handlekraften lett ha utviklet seg annerledes.
De forhatte grønnkledde militære, tyskerne, var borte fra hverdagen, isteden var det
utplassert norske, engelske og amerikanske soldater som vakter på de viktigste
installasjonene etter tyskerne. Kampen om krigsbyttet var allerede i gang og ”de allierte”
krevde at alt krigsmateriell etter tyskerne skulle destrueres. Kanostillinger ble demontert
eller sprengt og jeg minnes at på flyplassen på Lade ble de tyske flyene i tur og orden
sprengt. Minelagte områder ble merket og ryddet og husker jeg ikke feil så var det
tyske soldater som ble satt til å grave opp dem. Ellers så var bybildet preget av hyppige
flåtebesøk og alt det bar med seg, og ikke alt var like velkomment. Det gikk ikke
bestandig like pent for seg når de møttes på dansefester og konkurrerte om samme
dame, det gjorde heller ikke saken enklere at både nordmenn og ”gjestene” hadde
kikket litt for dypt i glasset. For å si det enkelt, både gjestenes eget MP og det norske
politiet hadde nok å gjøre. Til tross for kampen om damene enkelte ganger ble vel hard,
ble det knyttet forbindelser både på den ene og andre måte. Sjømenn er sjømenn og er
kjent for å pløye seg frem både på hav og i havn.
Etterkrigstid og nyttårsfeiring
31
For oss unge begynte nå en spennende tid, vi gikk på oppdagelsesferd bl.a. i bunkere
og tyske depot. Rundt Ladehammeren og flyplassen på Lade var det flust med
muligheter. De fleste depot og bunkere var åpne og var dørene stengt, så ble de fort
åpnet. Det var ikke vakthold av noe slag slik at vi hadde fri tilgang til det meste, og vi
herjet visst ganske stygt enkelte steder. Etterlatt utstyr og ammunisjon av nær sagt alle
typer var tilgjengelig og vi rasket til oss det vi kom over. Eller vi i ren ødeleggelseslyst
og som hevn over tyskerne ødela det vi kom over. Fant vi gevær eller pistolammunisjon
så brøt vi løs kulene og brukte kruttet, enten ble det tømt i en liten haug eller pakket
godt inn i avispapir også tent på. Prosjektilene vi hadde brutt løs ble brukt i spretterten,
det var en ammunisjon som brukt slik kunne være drepende farlig. Det beste var når vi
kom over granater, ingen tenkte på at det var farlig, når vi skrudde av granathodet og
tømte hylsen for kruttstenger eller kruttposer. Også vanlig dynamitt, fenghetter og
tjærelunte kom vi over og ”tok vare på”. Ikke alt hva vi foretok oss i denne tiden bør
fortelles, noe bør få ligge gjemt i minnet til evig tid.
Nevnes kan vel at enkelte brukte kruttet i selvlagete skytevåpen, Det var som regel et
rør tettet i den ene enden og festet med kramper eller spiker til en trepistol eller gevær.
Krutt og kule ble stappet i røret og avfyrt med å tenne ei kort lunte som gjennom et lite
hull i røret ga fyr til ladningen. At det som oftest gikk bra skyldtes mer flaks enn
forstand, men enkelte ganger gikk det også galt. Det hendte at røret revnet uten annen
skade enn små sår eller brente fingre, andre ganger gikk det verre. Jeg husker at en
gutt jeg kjente godt, ble skikkelig hardt skadd. Med en hjemmelaget pistol hadde han
brent av en ekstra kraftig ladning med det resultatet at røret løsnet, rekylerte og traff
ham midt i panna slik at det stod fast. Legen som fjernet røret, mente at han overlevde
fordi han var tjukk i hue, han hadde kanskje rett i det. I alle fall så har han fortsatt er
godt synlig arret i pannen etter røret.
Blant alt det vi forsynte oss med, var også signalskudd og det i ganske rikelige
mengder. Signalpistoler var det derimot svært få av, og også vanskelig å få låne av dem
som hadde en. Oppfinnsomme som vi var, fant vi derfor fort opp en erstatning, Med en
signalpatron som mal ble det på ei trefjøl spiret fast treklosser slik at signalpatronen
som lå i midten var omsluttet av trestykkene. For effektivitetens skyld, ble det laget
utskytningsramper med plass til flere skudd ved siden av hverandre. Disse ble så
spikret opp på et stakittgjerde, og fylt opp med signalpatroner. Avfyringen skjedde ved
at en holdt ei fjøl med en spiker i mot tennhetten og en annen slo til fjøla med en
hammer. Utover høsten gikk det mange skudd i været på denne måte, men mange ble
gjemt unna for å brukes på nyttårsaftenen.
Den første nyttårsaftenen etter krigen husker jeg godt. Allerede dagen før selve dagen,
begynte rakettene å suse opp fra utskytingsbatteriene slik at på
selve nyttårsaftenen ble det derfor litt knapt med raketter. Litt
før midnatt ble jeg tilropt av moren til en gutt som var noe eldre
enn oss, ”storgutta” som vi kalte dem. Egil, kom hit ropte hun,
fra gangen hentet hun en papirsekk som hun rakte meg, ”se
her, det er Torleif sitt, men jeg vil ikke ha det i huset lengre”. E
rask titt nede i sekken avslørte akkurat det vi i øyeblikket savnet
mest, i sekken var det en mengde signalpatroner. Lykkelig over
gaven sprang jeg med papirsekken over skulderen mens jeg
ropte til kameratene, ”hei, jeg har flere raketter her i sekken”.
32
Det var vel det dummeste jeg kunne ha gjort, for på et blunk var jeg omringet av en
flokk med stor raketthunger. De rev og slet i sekken og jeg kjempet i mot det beste jeg
kunne, til sist lå jeg på bakken med sekken under meg mens krafsende hender rev
sekken i filler. Jeg hadde fått tak om noe jeg mente var et skipsbluss, det kjentes både
lengre og litt kraftigere ut enn en signalrakett og det skulle jeg i hvert fall ha. Da det ikke
var mer igjen av sekken, ble jeg liggende igjen alene og kunne endelig reise meg opp
med min dyrkjøpte ”rakett” Det jeg stod med, godt trykket mot brystet, var ei velbrukt og
solid sykkelpumpe av før krigsmodell. Da var jeg lite blid og sykkelpumpa gikk samme
vei som rakettene, men uten det smell eller lys som raketten hadde. Det fyrverkeri som
sykkelpumpa ikke ga, det tok jeg visst igjen med all den verbale gnist jeg i farten kom
på. Den nyttårsaftenen husker jeg godt og jeg har siden av en eller annen grunn, ikke
kunnet se ei sykkelpumpe uten at det har pirret i gamle minner.
Ut over høsten hadde de allierte bestemt at alt tysk materiell skulle tilintetgjøres, og
mengder av både nytt og fullt brukbart utstyr, også det som var mangelvare gikk opp i
røyk eller ødelagt på annen måte. På Lade flyplass ble alt av fly og tyngre utstyr sprengt
i stykker og selv om vi gjennomsøkte vrakene fant vi aldri noen radio eller kamera som
ikke var ødelagt. Senere ble vrakene samlet inn og lagret ved smelteverket og da
endelig oppdaget vi noe som kunne brukes. Rør av aluminium som i dimensjon passet
til å blåse rognebær med ble saget fri fra flyvrakene og kuttet i passe lengder. Vi ble
selvsagt oppdaget av smelteverkets folk og igjen ble de unges kreativitet og gjenbruk av
en mangelvare stoppet.
Etter hvert så fikk vi tilbake skolen vår og alt ble på en måte nytt. Idrettslagene
gjenopptok sine aktiviteter og derved ble interessene dreid mot dette, fotball og håndball
om sommeren, ishockey og ski om vinteren. I tillegg kom nå friheten til å ferdes hvor du
ville, områder som tyskerne hadde stengt ble nå tilgjengelig og spør om vi benyttes oss
av dette. Det var en herlig tid.
Fenghetter og dynamitt
Blant det vi like etter krigen ”fant” var bokser med fenghetter, dynamitt og tjærelunte. At
det ikke gikk galt kan vi takke høyere makter for. Vi lekte krig i sandvollene inne på
flyplassen. Bygde veier og festninger som vi sprengte med fenghettene. Dynamitten
pakket vi i flasker, bandt en stor stein fast til flasken, tente lunten og kastet den ut i
Ladebekken ovenfor demningen. Så var det i all hast å søke dekning før det smalt og
skit og gjørmeskura sto høyt til værs, stanken etterpå var ubeskrivelig. Etter hvert ble
det galskap, noen hadde sett på film at lunten ble klemt fast i fenghetten med tennene
og etterlignet dette. Å bruke så kort lunte i fenghetten at det smalt like etter at den ble
kastet, var også noe som ble prøvet. Forbildet var at i filmen brukte helten
dynamittpakninger med kort lunte som kasteskyts mot angriperne. Jo kortere lunte jo
bedre, heldigvis for oss var det ingen som fikk for kort lunte. Smellene var blitt lagt
merke til og en dag dukket et par politi opp på smelteverksiden, og vi foretok full retrett,
som snikende indianere forsvant vi oppover bekkedalen skjult av busker og høyt gress.
Epleslang blant angler og bjeller
Epleslang ble aldri oppfattet som noe ulovlig og i likhet med å stjele, det var tvert i mot
sport og ble oftest utført etter både rekognosering og planlegging. Vi tenkte vel sjelden
33
på at våre hageutflukter kunne få enkelte hageeiere til å bli ganske desperate i sin trang
til å beskytte eplene. Vi godtok å få en real hævar og ble vi knepet, noe jeg aldri ble, så
var det en risiko vi måtte regne med. Stille som mus smøg vi oss frem, fylte lommer og
genser med epler og forsvant like stille. Fullt så stille gikk det ikke for seg når eieren
hadde hengt bjeller på greinen, det var i slike øyeblikk vi satte ekstra pris på å ha
turnsko samt god trening i å hoppe over gjerder. Etter å ha opplevd at enkelte hageeiere
i tillegg til bjeller også hadde utstyrt treet med fiskekroker, ble vi mer nøye med
rekognoseringen. Det var i en slik sammenheng jeg ble med en av kompisene som
hadde fått seg jobb som avisbud. På et av stedene gikk vi en snarvei gjennom en
eplehage og da jeg så alle de store og fine glasseplene som hang der og nærmest ba
om å bli plukket, ble det for mye fristelse. Jeg plukket epler mens jeg vant, helt til et
vindu i huset ble åpnet og vi fikk høre hva slags ramp vi var. Vi kom oss i en fart ut av
hagen, og jeg gikk aldri mer dit og det gjorde heller ikke kompisen, karrièren som
avisbud hadde fått en brå slutt.
Hævar
En som aldri ble en av oss, la oss kalle han Anton, han drev med sine egne sysler og
var for bleik etter vår mening, bl.a. hoppet han både tau og paradis sammen med
jentene. Av en eller annen grunn opptrådte han slik at han både irriterte og provoserte
oss slik at han fikk vel mer bank enn vennskap fra oss. Nå var
det en dag to-tre stykker av oss drev og skjøt med pil og bue
mot en blink vi hadde tegnet på sandkassen foran
kjellervinduet, vi hadde piler med spiker foran slik at de satt
fast i treveggen. Det var da Anton kom og begynte med et
eller annet midt foran der vi hadde blinken, og da vi ba ham
om å flytte seg svarte han hadde rett til å være der. Etter
gjentatte ganger å ha forsøkt å få han til å flytte seg, og fått
det samme svaret, hadde han provosert oss nok. For å understreke vår irritasjon og
skremme han vekk, sendte jeg av gårde en pil mot blinken, uheldig vis for han traff pilen
ham i leggen og ble stående fast der. Reaksjonen ble spontan, og med et vræl forsvant
han inn døra til oppgangen og vi var fornøyd og mente at nå var den saken ute av
verden. Ikke før var det ro igjen før far til Anton kom fykende ut av døra, fikk øye på meg
og kom med knyttet neven mot meg samtidig som han rasende brølte til meg. På kort
tid lærte jeg flere nye ord samt hva han aktet å gjøre med meg, og min reaksjon ble en
hastig flukt fra stedet. Bort mot kirka gikk det i ekspressfart; jeg først og han etter sint
som ei villkatt, rundt kirka bar det og ned mot sjokoladekiosken og inn i Olsen-gården.
Der var det reist en stige opp mot taket og den entret jeg i rekordfart. Da den illsinte
forfølgeren begynte å klatre i stigen, satt jeg på takkanten klar til å dytte stigen vekk,
men da han skjønte hva resultatet kunne bli oppga han forsøket. Andpusten og rød i
ansiktet fortsatte han med sin verbale anklager samtidig som han vekselvis ristet i
stigen og knyttet neven mot meg. Kjeftbruket hans hørtes godt, men da det smalt i ei
dør inne i gangen ble han brått stille og forsvant ut porten i en fart. Det var ingen som
kom ut, men jeg satt på taket helt til en av kompisene kom og sa at faren var over, for
denne gangen. Da jeg senere kom hjem var mor orientert. Han kadde stått nede på
gaten og ropt hva han mente om meg, men mor hadde også hørt og sett forløpet. Visst
34
fikk jeg skjenn, og beskjed om å slutte med pil og bue samt holde meg langt vekk fra
både Anton og faren hans. Ikke klarte jeg å slutte med pil og bue og ikke klarte jeg å
holde fingrene vekk fra Anton, men det er en annen historie.
Feskhandler’n
Fiskehandleren var en av dem som frekventerte miljøet i Lamoparken og for å si det
enkelt, han var en ivrig deltager både på den ene og
andre måte. Det var derfor like sjeldent å se ham edru
som uten en skramme i ansiktet. Når sant skal sies så
hadde han også sine klare dager, og da var han både grei
og snill, og ikke minst flink med fisk. Det ryktes fort når
han hadde god fisk å selge, og da sto kjerringene i kø for
å sikre seg et fiskemåltid eller to, men hadde han ei fylleri
så holdt de faste kundene seg av erfaring vekk. De visste
at da ble fisken som fiskehandleren, blass i blikket, løs i
fisken og luktet like ille. Dessverre var ikke alle kjent med
disse periodiske kvalitetsendringene på så vel fiskehandler som fisk, og det ble derfor
årsaken til følgende hendelse. Det ble fortalt; en litt finere frue hadde kommet inn på
utsalget, om det var tilfeldig eller fordi hun hadde hørt om den gode kvaliteten, vet en
ikke, men inn kom hun for å kjøpe fisk. Utsalget var i et kjellerlokale og ikke alltid like
godt opplyst, så hun oppfattet ikke situasjonen med det samme, men derimot bar lukten
for ikke si stanken ikke noe godt bud om god kvalitet. Hvordan samtalen har forløpt sier
historien ingen ting om, men hun må sannsynligvis ha kritisert kvaliteten både på fisk og
eier på enn slik måte at fiskehandleren ikke bare var fornærmet, men ble skikkelig
forbannet og skal også ha utløst følgende kommentar og handling: ”E itj fesken bra nok
te ei forbanna snobbat sosietetkjerring, så e’n i hvert fall itj bra nok te årntlige folk”,
hvorpå han i damas påsyn hadde dratt ut ”snabben” og pisset på fisken. Å bli kritisert
for dårlig fisk, der gikk grensen.
Engler på kirkegården
Spøkelser var noe vi alle trodde på og var redde for, spesielt var vi redde for å gå nære,
for ikke å si inn på kirkegården etter at det var blitt mørkt. De verste spøkelseshistorier
ble fortalt, og slik skremte vi opp hverandre, før manndomsprøven skulle utføres. Den
besto i at du alene skulle gå inn på kirkegården etter at det var mørkt, og legge seg ned
i snøen og lage en snøengel, jo lengre inn du gikk jo modigere var du. Jeg var et lite
stykke inn på kirkegården, og kikket meg nervøst omkring før jeg la meg ned og i full
fart laget snøengelen. Heldigvis dukket det ingen døding opp, og heller ikke var det
noen etter meg da jeg løp mot porten og ut. Der ventet resten av gjengen, ”Så du noen,
hørte du noe, åssen va det?” Spørsmålene haglet og litt kjekt svarte jeg, ”det der va da
itj no”. Men jeg lurer fortsatt på to ting, hva tenkte de som dagen etter så snøenglene,
og hva var det som hadde beveget seg bak en av støttene litt lengre bort?
Hvordan vi lærte å svømme
35
Korsvika var badeplass nr.1 for oss og vår faste tilholdssted så sant temperaturen i sjø
og luft var sånn noenlunde, dvs. ikke kaldere enn en 15 – 16 grader i sjøen.
Miljømessig var ikke stedet av det beste, for inne i bukta kom kloakken fra området
rundt ut samt at strømmen fra bysiden førte med seg ”flytende landganger” fra kloakken
som kom ut nedenfor Vinmonopolet, men ellers så var stedet topp. I den innerst bukta
holdt de yngste til og best var det her når det var flo, da rakk ikke gubbene å flyte opp,
men ble ført ut og ned av strømmen. Her var det øvelsessvømming med livbelter og
flåter å padle seg frem med mens de helt yngste satt nakne i strandkanten plasket og
puttet det de fant i munnen eller andre steder. Vi litt eldre lå oppe på haugen ovenfor
stupebrettet og så nære storguttene vi fikk komme. Med jevne mellomrom stormet
horden ned til stupebrettet for å bade derfra, noen stupte fra brettet mens andre stupte
eller hoppet fra berget; alt foregikk under skrik og latter. Nå var det slik at det aldri ble
godtatt å ligge oppe på haugen sammen med de andre dersom du ikke kunne svømme.
Når det ble oppdaget at du ikke behersket kunsten så fikk du raskt tilbud om å lære det,
sa du ja så var det frivillig og svarte du nei så ble du allikevel på meldt ”kurset”.
Opplæringen var både enkel og kort, med makt ble du tatt med ut på stupebrettet og
lempet ut i sjøen. Den som ikke på egen hånd klarte å kravle seg til lands, men isteden
kavet seg opp til overflaten, gulpet sjøvann og fektet med armene, ble rutinert hentet inn
av lærerne. Etter å ha gulpet opp sjøvannet og fått tilbake pusten sånn noenlunde gikk
turen på ny ut på stupebrettet, og slik holt de på til du endelig klarte å komme deg inn til
land ved egen hjelp. Tøft, og litt brutalt, men vi lærte å svømme.
Kullfyring og brannslukking
Voldsmindebyggene var i utgangspunktet ment å være enkle og rimelige bygg og var
derfor også enkel i konstruksjon. Ytterveggene var i armert betong og innvendig
isolasjon var 5 cm korkplater lagt direkte på betongen, som deretter ble dekket med 13
mm porøsplater og det var det hele. Husene var kalde om vinteren og varme om
sommeren, og spesielt kalde var de ytterste leilighetene, der slo kulden inn slik at det
rimet inne på veggen, og kanaler og spiker vistes tydelig. Rikelig med ved og koks var
derfor en nødvendighet for å holde varmen i huset, men det var ikke bestandig like
enkelt å skaffe dette, særlig koks. Vi var derfor ofte på Rosenborg-kaia for å plukke
koksbiter som var falt av grabben under lossing, noen ganger var det ingen ting eller vi
ble jaget av vakten, andre ganger fikk vi nok til å fyre par-tre dager. Ikke alle hadde
knapphet på brensel, bl.a. så jobbet faren til en av kompisene på Kulkompagniet, og
hjemme hos dem var det aldri kaldt, tvert i mot. Han bodde i 1. etg mot den ene
endegavlen og i stua var ovnen plassert mot ytterveggen. De fyrte med kull, og på de
kaldeste dagene kunne du både se og kjenne at veggen utvendig var varm; bl.a. var det
et ovalt og mørkere felt som vist hvor ovnen sto. Så var det en råkald dag vi var hjemme
hos han, moren var gått et ærend og vi var alene da Tor snufser ut i luften ”det lukter
røyk her” og det syntes jeg ikke var noe rart for fronten av kaminen lyste svakt rødt.
Den var rødglødende etter at trekken var satt opp for at kulla skulle ta ordentlig fyr, og
så hadde det blitt glemt å skru den ned. Vi ble fort enige om at når det luktet brent så
var det mulig at bakveggen kunne ta fyr og det måtte vi forhindre. Nå skal det
innrømmes at jeg sjelden nøler med å ta fatt på en oppgave, og som den handlingens
kar jeg var aksjonerte jeg. Ei vaskebøtte ble hentet frem og fylt med vann, og i full fart
36
inn på stua med den, åpnet ovnsdøra og kylte innholdet i bøtta inn i ovnen. Det sa
BOFF SHYYYYYSSSS, og ovnen rugget på seg samtidig som vi hørte at noe sprakk,
det veltet en sur og intens røyk ut av ovnen, ikke ulik den som damplokomotivene lager
og som nå la seg som et grått teppe oppe under taket. Vi var stumme der vi sto og
kikket vekselvis mot den fortsatt fresende ovnen og opp mot skydekket under taket.
Etter å ha vekslet blikk med Tor mumlet jeg visst noe om at ”det gir sæ no, det blir itj
brann no”, men det ante meg at stedet ikke egnet seg for videre opphold. Det ville
sannsynligvis bli både varmt igjen og mer til når mora kom hjem så jeg sa ”ha det”, og
forlot stedet før uværet kom hjem. Da jeg et par dager senere traff på moren skjønte jeg
fort at det var mi skyld alt sammen, Tor hadde ikke deltatt i brannøvelsen. Ja, han
hadde nesten ikke vært hjemme da det skjedde, virket det som, men skitt au litt kjeft
tålte jeg når det berget Tor fra en omgang av faren. Noe godt kom det da ut av
episoden, de fikk ny ovn.
Takvandring
Det er utrolig hva aktive unger kan finne på, ikke minst hvis det kobles til prestasjoner
av det litt vågale slaget eller rett og slett fantestreker. De byggene, høyblokkene, som
er i fire etasjer hadde flatt tak, og fra loftet var det adgang til taket gjennom en takluke,
det var en kort stige opp til luka samt at luke kunne stenges nedenfra med en slå. Vi var
stadig oppe på taket, noe vi selvfølgelig ikke hadde lov til, og vaktmesteren, som for
øvrig bodde i samme gård, var dragen som voktet over friheten til taket. Det hendte ofte
at vi ble oppdaget og han kom opp på taket for å få tak i disse jævelungene som aldri
kunne høre etter, men som reven har flere ganger til hiet, slik hadde vi også alltid
tilgang til minst to luker, så når han kom opp av den ene takluka så forsant vi ned den
andre. Dette gikk bra helt til han lurte oss ved først å stenge rømnings veien vår for
deretter å gripe oss på tur ned, han var ikke nådig og vi fikk vel som fortjent. Å bli tatt
var både ydmykende, og såret vår stolthet så dette skulle hevnes. Planen var enkel,
først snek et par oss, ikke helt lydløst, seg opp på taket og som planlagt alarmert det
vaktmesteren og som vanlig sikret han seg ved først å stenge rømnings veiene for
deretter å komme opp på taket. Det han ikke visste var at vi overvåket ham, og så snart
han kom ut etter å ha stengt en rømningsvei, var vi og åpnet den samtidig som en
annen snek seg etter han og straks fikk stengt luken han gikk opp på taket gjennom. I
mellomtiden hadde de som var oppe på taket gått ned gjennom den andre luken og
stengt denne etter seg. Nå var vaktmesteren stengt ute på taket, gått i sin egen felle og
vår ære var gjenopprettet. Om han ble sint? Det er bare fornavnet, men han ble da
frigjort etter at noen forstod hva ropene fra taket gjaldt.
Ål og dassmort
Rosenborgkaia var et viktig område, her var foruten kull og kokslager, både trelast firma
og mekanisk verksted. På motsatt side lå skipsverkstedene Ørens mekaniske og
Trondhjems mekaniske, som i dagligtale ble forkortet til Øra og Tronhjems mek., begge
stedene var viktige arbeidsplasser, og for oss var det mye spennende å se ikke minst
når en ny båt skulle sjøsettes. Vannkvaliteten inne i bassenget var enkelt sagt ikke
badekvalitet, det var oljesøl og annet flytende gods samt at langs båtverftene lå det mye
jernskrot og spann med rester av maling eller bunnsmøring og rustet. I tillegg kom
kloakken fra deler av Rosenborg ut innerst i bassenget. Det som berget bassenget fra å
37
bli en stinkende pøl var den naturlige drenering som flo og fjære samt elva utførte. Det
relativt friske vannet og den rike flommen av proteiner som strømmet ut, gjorde at det
var både fisk og mye annet som trivdes der. Etter arbeidstid og på søndagene var det
alltid noen som satt på kai kanten og fisket, og de fikk både torsk og sei, samt ål som
det var mye av. Enkelte solgte fangsten og det ble fortalt att de fikk spesielt godt betalt
for ål både hos røykeriene og noen av byens restauranter, den var både større og
feitere enn vanlig. Jeg var der en gang, men da jeg kom hjem med fangsten ble den
tvert avvist og henvist til søppelkassen. Av lukten den førte med seg var det ikke tvil om
hvor den kom fra, og dassmort og ål var det ingen idé å komme hjem med.
Vi unge var fortsatt mest opptatt av og utforske mulighetene til å snoke litt godteri eller
gjøre en byttehandel. Det vi hadde tatt fra depotene ble nå omsatt i sigaretter og
matvarer, selv husker jeg at jeg byttet til meg en stor boks med te som var blandet med
tørrmelk. Vi hadde te i mange måneder av denne boksen. Flåtebesøkene var av både
strategisk militær betydning og et sjarm fremstøt ovenfor sivilbefolkningen, så det ble
arranger omvisning på et eller flere av skipene hver gang de kom på besøk. Kampen
mot kommunismen var i gang og å knytte allianser var høyt prioritert. For oss var
muligheten til å få komme om bord på krigsskipene en spennende opplevelse og de
ivrigste blant oss greide å lure seg til flere runder før vi ble stoppet. Om bord fant vi fort
ut at byssa var et lite paradis, for der kunne vi tigge til oss noe godt. Den gangen var ei
stor skive loff med smør og syltetøy en nytelse som ble husket lenge og klarte vi å snike
til oss en plate sjokolade eller en pakke tyggegummi var dagen berget.
Rettsystemet begynte også på behandlingen av overløperne og avsa dommer i et
tempo vi senere heldigvis ikke har opplevd. I ettertid er det flere som har antydet at en
rekke av domsavsigelsene var preget av hastverk og en svart hvit holdning uten
nevneverdig vilje til nyansering. Vår klasse fulgte deler av rettsaken mot Rinnan banden
og vi hadde som oppgave å beskrive det vi så. Jeg og et par andre i klassen hadde fått
som oppgave å lage tegninger av bandemedlemmene (noen ble nok direkte kopiert fra
avisene). Både referatene og tegningen var gode og både læreren og vi var fornøyd
med resultatet. Planen var å samle materialet, både det som var skrevet og sakset fra
avisene samt tegningene, for eventuelt å stille det ut på skolen eller bevare det som
elevarbeide. Da nytt skoleår begynte hadde vi fått ny lærer i tegning og han hadde
kastet alt, ”det hørte ikke med til pensum og var noe vi ikke skulle holde på med” sa
han. Det ble ymtet at han var ”stripet” dvs. sympatisert med både nazistene og
tyskerne under krigen og dette kan kanskje ha vært årsaken til reksjonen på vårt
arbeide.
Hagla og radioen
Radioer og våpen som ble beslaglagt i begynnelsen av krigen begynte langsomt å finne
sine eiere, men mye var borte. Etter flere runder hos politiet kom far hjem med en radio
som tydelig ikke var vår, men den funket og da fikk den bli inntil vi fikk igjen vår egen.
Sitt kjære haglegevær dukket imidlertid ikke opp og etter utallige runder hos politiet kom
han hjem med en gammel modell av en Bajard. Det var en dobbelløpet med haner og
underlås, tydelig velbrukt, men den hadde det spesielle Damaskløpet. Det var i grunnen
38
et misfoster av et våpen og tydelig satt sammen av to ulike våpen da løpet var pent
siselert, mens skjeftet og låskassen var helt glatt samt at tetningen mot løpet også var
dårlig. Vi brukte hjemmeladete patroner med svartkrutt og når du brente av et skudd
freste det ut røyk mellom låsekassen og løpet, men det du traff var stein dødt.
Damaskløpets spesielle egenskaper hadde ikke tapt seg. Far hadde fått den som lån og
etter en tid måtte han levere den tilbake, den originale låsekassen var kommet til rette
og våpenet viste seg å være et klenodium tilhørende en eller annen kakse. Slukøret
kom han hjem med en gammel enkeltløpet hagle med hane, en kaliber 16, det var et
slitent våpen full av gravrust i løpet. I sin tid ble det mitt og jeg har beholdt det som et
nostalgisk minne for å henge på veggen, men nå er det innelåst i våpenskapet.
Jul
Det var fortsatt rasjonering på mange varer, men børsingen tok heldigvis slutt og sakte
fyltes hyllene hos kjøpmannen med varer vi ikke hadde sett på flere år. Det var ingen
som beklaget at Sikori kaffeerstatning, B-såpe og brød av dårlig mel, samt mange flere
surrogater ble erstattet med ekte saker. Den første fredsjulen ble, etter forholdene, et
kulinarisk etegilde med hjemmelaget julebakst, ribbe og svinesteik i gammel tradisjon.
Det både luktet og smakte vidunderlig. Det beste var imidlertid at blendingsgardinene
var borte og hvor hvert vindu lyste mot deg med den glans som bare en fredens jul kan
gi. Levende lys på juletreet var vakkert, men også årsaken til mang en tragedie og de
fleste familier var derfor påholdende med å brenne lys på treet. Da elektrisk
juletrebelysning så smått begynte å komme i butikkene igjen etter krigen, ble stadig
flere fristet til å kjøpe et sett selv om prisen var relativt høy. Jeg husker ikke når vi fikk
elektriske lys på juletreet, men jeg tror det var omring 1943 eller 44. Det jeg minnes var
at de var hjemmelaget og at far og en onkel av meg produserte noen sett som ble
omsatt innen familien. Hvor delene kom fra vet jeg ikke, men lysene var oransje farget
isolasjons strømpe med en liten 6 eller 12 W pære i toppen. En grønn og en gul ledning
forbandt pærene, loddet i en seirekobling og deretter ble lysene festet til en klesklype
slik ar de kunne festes til en gren på treet. Vårt hjemmelagede holdt i flere år, men
måtte til sist vike for ett kjøp sett.
Det gamle er best
Det er noe rart med smak og vaner. Bacon eller stekt flesk tror jeg ikke vi hadde de siste
årene under krigen. Årsaken lå nok ikke bare på vareknapphet, men mor valgte nok å
benytte rasjoneringsmerkene og den lille kvoten på andre kjøttvarer. Som erstatning
brukte vi stekt hvalspekk, det gikk bra til fisk enten den var kokt eller til grovfiskball. I det
hele var vi blitt flinke til å finne alternative produkter til de varene som tyskerne la beslag
på. Jeg minnes at den første biten av stekt flesk smakte både rart og uvant i forhold til
hvalspekk og jeg savnet smaken av sprøstekt spekk. Ulike former for kaffe erstatningen
forsvant etter hvert som tilgangen til ekte kaffe økte, og når det var nykokt kaffe på
kjelen kunne vi lukte det på langt hold. Ekte tobakksvarer kom også tilbake i butikk
hyllene og nå smilte bestefar fra øre til ører mens han pattet på snadda, men nå luktet
det godt. En ting jeg satte ekstra stor pris på, var at den forhatte sild suppen ble
erstattet med god kjøttsuppe etter gammel oppskrift.
Sko av papir eller fiskeskinn og med såle av tre forsvant fra hyllene i skobutikkene og
ble erstattet av sko av skinn og lær. Moteskaperne begynt så smått og virke igjen og jeg
39
husker spesielt to skomoter. Den ene var å spikre skobesparere under helene og
tåspissen. Fortauene i byen var stort sett belagt med store steinheller og når du gikk på
dem hørtes smellet av jernene godt. Lyden minnet om når tyskernes jernbeslåtte sko
trampet frem, men jeg tror ingen assosierte det med den lyden. Den andre moten fikk
navet traktorsko på grunn av de overdrevne store og tykke sålene. Det var bare en feil
med de første skoene som ble solgt, sålene var laget av rågummi. Jeg tror at dette
materialet ble valgt på grunn av at sålene skulle være ekstra tykke, men samtidig så
myk at den bøyde seg når du gikk. Svakheten var at sålene ikke var stabile,
de tålte ikke belastningen og du trampet dem fort flate samtidig som de
vokste i bredde, det andre var at de tålte ikke varme. På varme dager når
solen hadde gjort steinhellene glovarme, smeltet sålene og det kjentes som
det var lim under skoene. Samtidig med traktorskoene kom pjatt- moten
hvor det skulle være smale bukselår og høye oppbrett dekorert med ei rad
med knapper. Jakken skulle være bredskuldret og ekstra sid med skrå
lommer, et stort slips med Hawaii motiv og en flatpullet hatt, stilen skulle være
slapp og blasert. Det var swing-pjattenes tid med swing jitterbug og twist samt
at
moten også skapte sin egen stil hvor en av dansemotene var at armene skulle
være bøyd med albuen tett inntil kroppen og hendene slapt hengende ned mellom hver
gang du svingte partneren. Det var en slapp stil og utøverne fikk fort tilnavnet
lammegjengen.
I det hele så svingte motekapere seg ganske så heftig rundt 1950
årene, samtidig som ungdommen fikk eller også skapte sin egen stil. Damene fjonget
seg i fotsid New look og glamour i beste Hollywood stil samtidig som den løsere
ungdomsmoten vokste i både bredde og påfunn. Det var en heftig tid som samtidig var
preget av både skaperglede og fortsatt vareknapphet. At enkelte varer fortsatt var i
knapphet eller rasjonert skyltes at myndighetene fryktet et for stort press på økonomien.
Det gikk nok litt over stokk og stein til sine tider og medførte enkelte ganger at
byggprosjekter kunne frembringe både humor og fortvilelse. Jeg har bl.a. hørt at enkelte
som etter mye strev og innsats endelig hadde fått tildelt byggeløyve ikke kom videre på
grunn av at de ikke fikk tildelt bl.a. sement. Rasjonering og søknadsprosedyrer var til å
fortvile over og byråkratene var en maktfaktor som måtte strykes pent med hårene. Det
gikk nesten tjue år før alt ble tilnæret normalt, bl.a. ble det fritt salg av person bil først i
slutten av 1960.
Sverige og ferie
Straks etter frigjøringen kom det tilbud om ferieopphold i Sverige for norske skolebarn.
Det var et tilbud organisert av svenske Redd Barna og Sanitetsforeningen i Norge og
hvor innlosjeringen i Sverige skulle være hos private. Formålet var å gi oss riktig og
sunn mat samt god pleie under oppholdet. Utvelgelsen skjedde etter personlig
fremmøte sammen med en pårørende og hvor du ble kjent verdi eller ikke etter en raskt
vurdering. Jeg husker den gruppen jeg kom med i, under ledelse av noen fra Røde
Kors, først tok toget til Storlien hvor vi måtte byttet til et svensk tog. Forskjellen mellom
det Norske og det svenske toget er noe jeg minnes godt, vi startet i en mørk og godt
innrøkt kupe med harde og ubekvemme benker, for så og bytte over til myke og
innbydende dyprøde plysj seter. Det luktet annerledes også, eller rettere det luktet ikke
40
noe særpreget. I alle fall ikke noe som festet seg til minnet. Det var i alle fall en
luksusfølelse som vi ikke hadde opplevd tidligere.
Vårt bestemmelsessted var Ånn et lite og beskjedent sted utenfor Åre. Der ble vi ble
innlosjert på en skole og fordelt på to store rom, guttene for seg og jentene godt adskilt
fra oss. Innredningen var nøktern, en ferdig oppredd jernseng med en stol plassert ved
fotenden av hver seng, i to rader stod sengene. Dekorasjonen var ei svart tavle på den
ene kortveggen og bortsett fra noen store lyskupler i taket var rommet nakent. Her
skulle vi være mens vi ventet på en vertsfamilie, og jeg tror de fleste håpet det ble
kortvarig, det var et sted uten følelser. Etter en tre fire dager var de fleste fordelt og selv
havnet jeg på en gård et stykke opp for Enafors. Gården lå ensomt til et par hundre
meter opp fra jernbanen, og den eneste naboen de hadde var en av jernbanens
banevoktere. Vokterboligen lå bare noe få meter fra jernbaneskinnene og der bodde det
kun to voksne og en elghund som knurret og reiste bust når jeg kom for nære huset.
Det var et grå ragget beist som tydelig ikke likte mennesker, i hvert all ikke gutter.
Heldigvis var den lenket til en solid løpestreng med like solid kjetting og jeg er sikker på
at hadde den kommet seg løs så hadde den spist meg levende.
Vertsfamilien var et ektepar i femtiårene, begge husker jeg som snille og omtenksomme
mennesker. Han var en mann av få ord og var den rake motsetningen til kona som var
både moderlig og ikke minst pratsom. Jeg fikk høre at de hadde to voksne barn, en gutt
som var student og ei jente som var ”sjukskjøterska”. De var begge flytter hjemmefra og
kom bare hjem i helgene en gang i blant. Så meningen var vel at jeg skulle være en
erstatning som skulle bøte på stillheten etter at barna deres hadde flyttet ut. Det var
ingen ting å utsette på ”gubben og gumman”, de var som sagt både snille og
omtenksomme, men det var liksom ikke det selskapet en elveåring var mest sugen på.
Jeg deltok i det gårdsarbeide som de mente passet for en spedbygget gutt. Så det ble
mest for selskaps skyld jeg fikk være med og rake og snu høyet før det ble hengt på
staurhesje eller stakk. Fjøsarbeide besto i å gi hesten for, eller å skyve kumøkka i renna
ned i hullet til fraukjelleren, etter melkingen ble kyrne sluppet ut på beite. Det ble
allikevel mye fritid som skulle brukes, så jeg fartet mye omkring på en damesykkel jeg
fikk låne, men turene begrenset seg til en kjerrevei som snodde seg et stykke oppover
til en elv, samt et godt oppgått tråkk som gikk over noe myr før de ble borte. Når
sykkelen ble for kjedelig, ble sykkelturene erstattet med at jeg drog på oppdagelsesferd
i områder som ikke egnet seg for sykkel. Det var mye fugl å se bl.a. både ryper, heilo og
andre fjell fugler og det var alltid spennende å se hva som dukket opp når jeg listet meg
frem. Kjedelig var det ikke, men det ble litt stusslig en gang i blant og jeg kan ikke nekte
for at et av høydepunktene var den ukentlige handleturen til butikken på Enafors. Da
kunne det vanke en godbit eller to, en pose karameller eller boller med rosiner i, når
gumman var i det lune. Slik gikk ukene uten de helt store opplevelsene, men jeg la på
meg flere kilo som et resultat av god mat og pleie. Det er et matminne som har brent
seg fast og som står for meg som noe av det beste jeg har smakt. Et lite stykke bort fra
hovedbygningen lå et lite hus helt for seg selv. Jeg tror de kalte det for mastu og ble
benyttet til både baking og spiseplass på varme dager under slåtten. Den spesielle
dagen holdt kona og nabokona på med baking, store leiver av flatbrød og noe de kalte
pletter. Plettene lignet på små pannekaker og som ble stekt i et jern lik vaffeljernet til
mor, det var større og hadde rundinger i stedet for hjerter. Jeg spurte hva det var hun
41
laget og ble straks buden på en smak. ”Ta noen stykken och ha på sylt og sur grædde,
det er godt!” Det var nyrørt blåbær og rømme. De tre fire plettene jeg hadde fått smakte
himmelsk og var borte på et blunk. Mitt sultne blikk utløste morsinstinkter i henne og jeg
måtte bare forsyne meg. Ikke viste hun at pannekaker var en av mine favoritter, bare at
dette var mye, mye bedre og nå var jeg ikke sen å be. De fortsatte med sitt, og jeg åt
og åt, jeg hadde jo fått lov til ”bare forsyn deg” Da en dryg andel av det ferdigstekte var
borte ble jeg stoppet og jaget på dør. En slik storspiser ville de ikke ha i hus, det ble
sagt med et smil samtidig som jeg fikk høre at nå måte hun lage en ny porsjon. Jeg var
stinn mett og vel fornøyd og smaken, den minnes jeg fortsatt. Mitt forhold til sildesuppe
har jeg nevnt før og her lærte jeg å kjenne en matrett som om mulig var enda verre,
blodpølse. Bare navnet på denne ufyselige retten, som ble servert med sirup, kålrabi og
poteter, får meg til å vemmes. Du er ganske så hjelpeslør når en velmenende matmor
øser på tallerkenen din og tror at blodpudding tilhører en av dine favoritter. Grøss og
gru, etter å ha slitt meg gjennom ei skive sa det stopp, ikke en bit mer ville jeg ha. Den
siste biten ville ikke ned, den vokste i munnen og jeg var både svett og kvalm da jeg
omsider klarte å presse den ned. Jeg har aldri vært noen stordrikker av melk, men for å
døyve smaken gikk to glass ned på høykant. Neste gang retten kom på bordet spiste
jeg poteter most med smør og holdt meg langt unna blodpølsa.
Før hjemturen ble jeg dresset opp fra topp til tå og ved avreisen måtte jeg love å
komme og feire julen sammen med dem, men det er en annen historie. Det var stas å
komme hjem igjen og i de første dagene vi var sammen med kompisene, hadde vi
”glemt” å snakke norsk. I en periode var det inn og svorske for på den måten å fortelle
at vi hadde vært i Sverige.
Gymlærer’n.
På skolen fikk vi etter hvert normale forhold med timeplaner og nye rutiner og bøker.
Vår frøken Setsaas hadde valgte igjen å starte med en første klasse, og det betydde at
vi også fikk ny klasseforstander, Haugen. At han hadde deltatt som troppsturner i O.L. i
1938 ble fort kjent, og han la heller ikke skjul på at han var stolt over dette. Haugen var
en mann det stod respekt av, han var rettrygget og gikk som han var leder for en
turntropp, han skred frem som ved en defilering. I alle falle ble han om mulig rettere i
ryggen samt at brystkassen ble jekket opp et hakk, når han ledet oss inn i
linjegymnastikkens rytmiske strekk og tøy. Iført en blå og utvasket treningsdrakt med de
fem O.L. ringene både foran og bak på drakten, drev oss med jernhard disiplin. Han var
da nærmet ekstatisk og i sitt indre opplevde han sikkert OL-deltagelsen på nytt. Det var
med styrke og presisjon han tvang oss igjennom de samme øvelsene gang på gang før
han var fornøyd. Det vi Ikke viste var at hans mål var å skape en oppvisningstropp i
linjegymnastikk av oss. En tropp han skulle dra rundt med til andre skoler og
demonstrere sin hjertesak, rytmisk linjegymnastikk. ”Mens sana in corpore sano”, fikk vi
høre. Og slik ble det, jeg tror vi var på de fleste av byens skoler og ble vist frem, under
ledelse av Haugen i sin falmete OL-drakt. Han var en god lærer for oss, streng og
rettferdig og behandlet oss alle likt, ingen ble prioritert. Hans klokkertro på at
linjegymnastikk og idrett var veien til ikke bare styrket kropp og sjel, men også bedre
læring, viste at han var forut for sin tid. Våre karakterer lå da også godt over middels
samt at flere hadde toppkarakter i ni av ti fag.
42
Kruttstenger og hærverk
Det var en ny tid på gang, men trangen til og utforske krigens etterladenskaper (les
ervervet fra tyske depoter) var sterkere enn advarslene. Det ble en opplevelsesrik tid
hvor vi nasket med oss det vi kom over og så oss nytte av, samt at til tider tok lysten til å
rasere helt av. Jeg husker at et lager fullt av radiorør og lamper til lyskastere fikk
gjennomgå, det smalt som bomber når rørene og de store lampene knustes mot
betonggulvet. Andre steder plukket vi med oss bajonetter, hjelmer, gassmasker,
regnduker, kort sakt det vi så oss gagn i. Det vi så oss spesielt nytte av var ammunisjon,
enten det var granater til kanoner eller kulevåpen. Pistol- og geværammunisjon ble
demontert og prosjektilet ble til sprettertammunisjon, kruttet ble tent på enten i små
hauger eller vi laget mønster eller navn som ble stående etter att kruttet var brent.
Uredde skrudde vi av sprenghodet på granaten og tømte hylsen for kruttstenger eller
poser med kruttflak, kruttstengene var mest populære. Når du tente på ei kruttstang i en
ende ble de til små fresende raketter som føyk dansende bortetter gulvet. I friminuttene
ble det i et ubevoktet hjørne av skolegården arrangert kappløp med kruttstenger. En tre
fire stenger ble lagt ved siden av hverandre og tent på samtidig og den som føyk lengst
vant. Tiden med kruttstenger fikk en brå slutt etter at en av lærerne, for øvrig en dyktig
men stillfarende mann, ble møtt av et røykfullt klasserom og fresende kruttstenger da
han kom inn i rommet. Han sa ikke et ord, men snudde og gikk ut igjen. Etter en stund
kom skolens rektor og klasseforstander inn, og da ble det sagt noe, ganske mye
egentlig. Den kollektive straffen ble tre dager med ekstratimer og så langt jeg husker ble
det notert som rampestreker, og ingen melding med hjem mot løfte om aldri
gjentagelser. Kjente de lukten av brent krutt inne på skolens område visste de hvem
synderne var og da ble det ingen nåde, utvising og politianmeldelse var utsiktene vi ble
forespeilet. Kruttiden var definitiv over, men vi hadde fortsatt både signalpatroner,
fenghetter og svartkruttluntene vi hadde ”funnet”. Tiden med ”kuler og krutt” var
spennende så lenge den varte, dvs. inntil myndighetene fikk stoppet tilgangen, men det
må ha vært savnet av dette, for oss heftige leketøy, som førte oss til andre muligheter.
Hvordan vi fikk rede på det husker jeg ikke, men et vanlig middel mot ugress ble
løsningen. Ugressalt (klorsur kalsium) hadde den egenskap at når det ble blandet med
brennbare stoffer så ble det eksplosivt og som et resultat av denne viten var vi gang
igjen. Å bløte opp papir i vann tilsatt midlet, var den mest brukte metode og tørket ble
det et lettantennelig stoff som hadde mye til felles med krutt. Vi laget raketter av
sammenrullede aviser eller papp rør og godt pakket med ”stoffet” ble de til fresende
gjenstander som føyk av gårde. Det ble også laget knallbomber hvor effekten var alt fra
et lite poff til et skikkelig kanonsmell. Sprengstoffet ble pakket tett sammen og deretter
surret tett med hyssing slik ar det ble en ball. Hvor farlig produktet vi lekte med var, fikk
jeg demonstrert en kveld jeg var på Rosendal kino. Jeg ble sittende ved siden av en
gutt fra nabolaget som jeg kjente. Etter litt småprat om filmen vi ventet på sa han
plutselig, ”jeg har noe her som brenner veldig---” han klappet seg på lommen og
dermed sa det poff og ildmørja stod ut av lomma hans. Flammen brant fort et stort hull i
buksa og blottet et stygt forbrent lår. At det vakte oppsikt er mildt sagt, han illskreik av
smerte mens røyken dreiv om oss. De som satt nærmest hadde reist seg fra setet og
43
stod og ropte og pekte mot oss samtidig som to kinovakter kom løpende. Heldig vis
oppfattet de situasjonene og sammen bar de gutten ut, han ble fraktet rett over gata og
opp til Dr Smith som både bodde og hadde kontor der. Da jeg traff på ham noen uker
senere fikk jeg vite at det var en alvorlig forbrenning han hadde fått og at utsiktene var
et stort arr etter skaden var rimelig store.
.
Idrett
Utover høsten i ’45 var de fleste spotsklubbene i gang igjen og vi som var opptatt av
”kampen om lærkula” måtte være med i en klubb. Vi kunne velge mellom flere klubber
som hadde sitt sete i Østbyen, men det måtte være en klubb som passet oss, dvs. den
måtte ikke være dominert av gutter fra et konkurrerende område. Valget ble AIFklubben Sprint som holdt til på Reina-banen og som før krigen hadde et klubbhus nede
ved Strandveien. Sprint var i ferd med å inngå et samarbeide ned sportsklubben Lyn, en
annen av klubbene som også hadde base på Lademoen. Resultatet av
sammenslåingen ble at de endret navn til IL Nidar og her var vi fra Voldsminde i flertall, i
alle fall i den aldersgruppen vi hørte inn under.
Fotball ble prioritert, men tilgangen til baner var dårlig. De banene som Østbyen hadde
før krigen var tatt i bruk til andre formål, bl.a. var Reinabanen tatt i bruk som vedlager.
Vis-à-vis Lade fabrikker lå det som en gang var ”Ørnjæle” og hvor både fotballklubben
Ørn og løkkefotballen hadde levde sitt liv. Det som var igjen av plassen ble etter krigen
omgjort til park og lekeplass for barn. Før det ble park hadde vi fotballtrening der, men
måtte nå vike plassen for de aller yngste. En forespørsel til kommunen om å få bruke
stedet som treningsbane ble avslått og det var da smått med treningsmuligheter i
nærheten. Buranbanen var ikke ”vår” bane, og var som regel opptatt av andre eller det
ble spilt kamp der. Oppe på Ladehammeren var det ei slette som kunne brukes til å
spille fotball på, og det var også laget til et mål i hver ende, to trestolper med et
panelbord på toppen som tverrligger. Det var primitive greier og målene var både skeive
og ustødig, men det verst var selve sletta. Den var ikke bare ujevn, men stykkevis så
steinet at det minnet nesten som om noen hadde fylt på et dekke av grov pukk og glemt
toppdekke av jord og sand. Vi hadde et par blodige oppgjør på denne banen før vi flyttet
til en gresslette rett ut for Lade gård og ved siden av flystripen, men oppholdet der ble
også av kort varighet. ”Buranbanen” ble for oss det stedet hvor vi spilte kamper, men
jeg kan som sagt ikke huske om vi hadde trening der. Ørn hadde bygget sitt klubbhus
ved banen og utenom kampene var det nok de som benyttet den mest.
Nidar hadde fått en tomt til nytt klubbhus like ved undergangen i Jarleveien. Arbeidet
med å bygge huset ble et dugnadsarbeid det står respekt av, hele tomta ble for hånd
gravd ut ned til full kjeller og massen ble kjørt ut på trillebåre. Deretter ble grunnmuren
støp og til sist ble det reist et laftet tømmerhus på grunnmuren. Vi unge fikk også ta vår
del av arbeidet, bl.a. husker jeg at vi kittet alle sprekkene i tømmerstokkene før vi malte
veggene. Det var et relativt stort hus med en stor høyloftet sal i 1. etg med tilliggende
kjøkken og kontorer. I 2. etasje var det et møterom og i kjelleren lå toaletter og
garderober samt badstue og dusjanlegg.
Vi hadde endelig fått et fast utgangspunkt og det ble mer system i treningen. Bjørn
Hansen ”Tjamen” var trener og pådriver for oss i klassen gutter og junior, og han hadde
et godt talent for dette. Han var flink til å motivere samtidig som han drev oss i en
44
beinhard kondisjon og styrketrening. Jeg husker spesielt treningen vi hadde en vinter
hvor vi som regel startet fra klubbhuset og gikk innover mot Lade og flyplassen. Vi
startet i et rolig tempo som etter hvert økte slik att vi i bakken opp mot Lade kirke
småløp. Etter en kort pause kom den beinharde biten, i djupsnøen vekselvis gikk og
spurtet vi over hele flyplassen helt frem til Ranheimsvegen, også tilbake på samme vis.
Alternativt så spilte vi fotball i djupsnøen. Det ble etter hvert mye idrett, fotball og
håndball om sommeren og ishockey og ski på vinteren. I tillegg kom speideren med
sine orienteringsløp og turer, fritidsproblemer var et ukjent begrep, derimot var det å få
tid til alt et problem.
Det var slik den gangen at ville du være med, enten det var fotball eller en annen idrett,
så måtte du ta deg frem til arenaen for egen maskin. Så enten gikk vi eller så brukte vi
sykkel for å komme oss frem til der det skulle foregå, å bli transportert var nesten
utenkelig. Det var ikke tradisjon for det, men også fordi biler var en sjeldenhet og lå
utenfor våre muligheter. Skulle vi lengre av sted, hendte det vi fikk penger til trikk eller
annen offentlig transport eller at noen hadde fått låne en lastebil der de jobbet. Stående
på en åpen lastebil, var det både en luftig og kald transport, men ingen tenkte på det.
Så fremt kampene ble spilt innenfor byens genser gikk det greit og møte til avtalt tid,
men var det lengre unna kunne det ofte by på problemer da rutetidene til buss eller tog
oftest ikke passet med når kampen startet.
Som ventet ble fotball den grenen som ble prioritert og både guttelaget og junior gjorde
det bra på banen, bl.a. ble juniorlaget kretsmestere et år. Det ble også mange turer,
bl.a. minnes jeg turen til Ytteren utenfor Mo i Rana. Jeg husker vi ble innlosjert i en stor
lagerhall med skyvporter, tydelig et tideligere tysk depot av ett eller annet slag. Der lå vi
på flatseng dvs. rett på gulvet noen i sovepose og andre med bare et par ullteppe over
seg, og jeg tror det var mange som sov dårlig. Vi måtte vaske oss i ei lita elv som rant
like ved og jeg minnes at vannet var så hard at såpa skummet ikke, men vannet var
også så kaldt at vi ble fort rene allikevel. Ja, enkelte trengte bare å stikke tåa ned i
isvannet for å bli ferdig med morgenvasken. Dårlig sengeleie, bare kaldt vann, det hjalp
ikke, vi vant kampene uansett. I denne perioden var vi uslåelige og så suverene at
ballen sjelden var på vår banehalvdel og målmannen bare satt ved målet og kjedet seg.
Dette var Nidars gullalder i fotball for gutter og junior. Men så fikk vi beskjed om at det
ville bli noen forandringer, ”Tjamen” forsvant som trener og lagleder og vi skulle få en
ny. Det var prestisje i å være trener og leder for vinnerlagene og noen med ambisjoner
og behov for å fremheve seg hadde presset seg inn. Da motivatoren ble borte forsvant
noe av spillergleden og vi begynte å tape kamper. Den nye ledelsen forstod ikke
betydningen av å bygge fellesskap samt å motivere den enkelte. Da trivselen ble borte
ble også viljen til trening også mindre og det ble lett å finne en unnskyldning for ikke å
møte opp.
For å ha flere tilbud til medlemmene ble det dannet en håndballavdeling. Håndball
hadde ingen tradisjon blant medlemmene og det første laget bestod stort sett av
fotballspillere som ville prøve noe nytt eller ble med for det så gøy ut. Oppe på
Rosenborg lå det en liten bane som vi spilte håndball på om sommeren og ishockey om
vinteren. Det var primitive tilstander på bane og omtrent alt utstyr var slitt eller på
grensen til sammenbrudd. Garderoben var et lite trangt og uisolert skur som stod
45
nærmest av gammel vane og om vinteren skiftet da også de som hadde mulighet til det
hjemme. Er herrehåndball en tøff sport i dag så var den ikke noe mildere den gang, i
alle fall så var den mindre disiplinert. Etter den første kampen husker jeg at flere hadde
fått til dels hard medfart, bl.a. hadde en fått knekt nesen, en annen kom med en solid
blåveis. Etter flere stygge taklinger var det til tider flere som satt på utvisningsbenken
enn gjenværende spillere på banen, men moro hadde det vist vært. Etter en tid kom det
yngre spillere med og spillestilen ble mildere og vi spilte en del kamper uten at vi klarte
å markere oss noe særlig. Vi tapte vel omtrent hver kamp og det var nok årsaken til at
det stadig ble vanskeligere å stille med fullt lag. Etter en sesong hvor jeg i tillegg til å
spille, frivillig hadde tatt på meg oppgaven med og både vaske draktene og kalle inn
spillere til trening eller kamp, ga jeg opp.
Bandy og ishockey
Bandy var fotballens vintersport, i alle fall virket det slik når det gjaldt skøyteføre
seniorspillere. Majoriteten av det laget Nidar stilte med var aktive eller x aktive
fotballspillere, det var kun når de manglet noen til fullt lag at vi yngre ble spurt. Nå var
ikke bandy den grenen vi syntes best om, den minte for mye om en slags fotball. Vi
spilte på Rosenborg fotballbane, i full størrelse, og både banens størrelse og spillestilen
innbød ikke til det kjappe spillet som det vi ønsket oss. Ishockey var den sporten som vi
hadde lyst til å prøve. Vi samlet oss og ba om et møte med klubbens ledelse og presset
hardt på for å få etablert en ishockey-avdeling. I det første møtet fikk vi blankt nei,
klubben hadde ikke resurser til enda en ny avdeling dessuten kostet utstyret spillerne
måtte ha for mye. Vi så poenget og etter en liten diskusjon tok vi kontakt med et par av
de etablerte lagene og fikk løfte om at de ville hjelpe oss. I første omgang betydde det
at vi fikk låne fullt utstyr til keeper når de ikke brukte det selv. Vi ba om et nytt møte med
klubbledelsen og etter hardt press og løfte om at vi skaffet oss utstyr selv, fikk vi med
stort forbehold lov til å sette i gang. For å si som sant er, vi hadde ikke peiling hva vi
hadde begitt oss ut på. Vi hadde ordnet med en treningskamp mot Wing og hadde etter
fintelling nok spillere til laget, dvs. dem som hadde ”hockeyskøyter”, men vi hadde ingen
ekstra spillere som innbyttere. Vår debut i ishockey ble en underlig seanse og til større
moro for tilskuerne enn oss, de lo i vært fall like mye som de applauderte. Våre
motstandere entret scenevant banen iført fullt utstyr, med hjelm, bryst og
skulderbeskyttere, leggbeskyttere, korkbukse og polstrede skøyter, samt fulltallige
innbytterrekker.
Vi var siste lag ut og jeg tror tilskuerne stirret vantro på den flokken som kom inn på
banen, seks mann. Vårt utstyr var noe enklere enn det som det andre laget hadde.
Topplue var standard, alle hadde ei utvaska skjorte utlånt av fotballavdelingens
utrangerte lager, tredd over en genser eller to, nedentil hadde vi nikkers eller
treningsbukse i bomull med ullstrømper oppover leggen, til leggbeskyttelse hadde vi de
samme leggskinnene vi brukte i fotball. Unntaket var keeperen vår, han hadde fått låne
fullt utstyr inklusive skøyter. Det var bare et problem, både skøytene og utstyret var
minst to nummer for stort. Han hørte heller ikke blant dem som stod stødigst på
skøytene og han dannet nok et eget nivå der han staket seg frem mot buret, vekselvis
på skøytestålet og innsiden av læret. Dommeren lurte på om vi hadde tenkt å spille i
dette ”turantrekket” og da vi bekreftet dette, frasa han seg alt ansvar for mulige skader.
Etter at vi hadde spredd oss utover banen i en slags formasjon, begynte kampen. Vi
46
sluttet å telle målforskjellen allerede i første omgang og jeg tror heller ikke at noen
hadde en annen oversikt enn at vi hadde ikke skåret et eneste mål. Det var en brutal
maktdemonstrasjon mot en gjeng som manglet alt, bortsett fra uskarpe skøyter. Vi ble
ett lett bytte når vi prøvde å gjøre en brå sving eller andre manøvrer som krevde
skarpslipte skøyter. Som oftest sklei vi ukontrollert av gårde eller så flatet vi ut, og det
skulle ikke store dytten til før vi mistet styringen. Selv erfarte jeg, mørbanket etter harde
taklinger og møter med vantet, at dette var langt tøffere enn antatt. Det viste seg også
at skøytene jeg hadde kjøpt brukt var uegnet til ishockey. Etter at jeg hadde stoppet en
puck med utsiden av foten valgte jeg å stå over flere øvelser av samme slag. Etter tre
pinefulle omganger, tilsa antall blåmerker og smerte at å spille ishockey uten nødvendig
beskyttelse, var å leke gladiator litt for mye. På sitt vis hadde vi imponert, vi gikk inn i
taklingene med dødsforakt og det vi manglet av spilleferdighet tok vi igjen ved aldri å gi
oss. Keeperen vår var vel den som imponerte mest, han hadde etter beste evne forsvart
buret i alle mulige stillinger inklusive både knestående og liggende på ryggen. Vi maste
oss til flere kamper stort sett med samme resultat, vi tapte med 0 mål mot et tosifret til
motparten. Vi ga oss etter en sesong, hovedsakelig på grunn av klubbledelsens
manglende vilje til støtte oss, men også fordi vi ikke greide å skaffe oss nødvendig
utstyr.
Nidarhytta.
Klubben hadde ervervet en liten hytte, en drøy halvtimes vei fra Gåsbakken og oppe i
Strindamarka og mot Engelsåsen. Om klubben hadde kjøpt eller fått den som gave
husker jeg ikke, men nyheten ble mottatt med jubel. Den ble annonsert som et
samlingssted prioritert for trening, friluftsliv og et sted hvor lagene kunne være samlet ei
helg eller noen flere dager. Hytta var i to etasjer, med en enkel standard. Utvendig var
det en veranda og derfra kom du inn i en gang og fra denne inn til ei stue eller til
kjøkkenet. Fra gange gikk det ei bratt trapp opp til annen etasje som var delt i to rom
med køyer langs veggene. Nedenfor hytta var det et uthus med tilhørende ”toseter”. Vi
dro ofte til hytta i helgene og under ledelse av vår trener Bjørn, hadde vi som regel ei
helg med mye trening av ulike slag. Det var løpeturer innover marka ofte kombinert med
fotballtrening på ei myr, fotballen var som regel med og vi hadde mye moro under leken.
Vi konkurrerte med hverandre, med alt fra ”førstemann over myra” til førstemann hit
eller dit, det var trening med moro. Det ble arrangert terrengløp om sommeren og om
vinteren var det langrenn og hopp. Det sosiale samholdet var godt og det var sjelden
uenighet om noe, bortsett fra når dostampen måtte tømmes. Da var det ingen frivillige
og de som til sist ble pålagt oppgaven protesterte høylydt uten at det hjalp. Tilskyndet
av muntre tilrop måtte de bære stampen til anvist sted, grave opp et passe hull også
tømme innholdet der. Det var en direkte dritjobb, men den måtte gjøres uansett hvor lite
vi likte det.
Etter at Bjørn forsvant som trener for oss skjedde det også her en forandring. Så langt
jeg minnes, var det ingen plan i treningen og heller ingen som engasjerte og drev oss
fremmover. Vi ble kort sagt mer eller mindre overlatt til oss selv. Nå var det også slik, vi
fikk ikke dra alene på hytta, men måtte alltid ha en eller flere seniorer med. Nå var ikke
det noe problem da det som oftest var noen fra hyttestyret som var til stede, men det
ble ikke som før. Uten vår vante treners motivering og pådriv, forsvant også vår egen
treningsiver og da enkelte av seniorene heller ikke var så nøye med om de brøt
47
alkoholforbudet, forsvant trivselen helt. Denne utviklingen skjedde omtrent samtidig
med at klubbhuset oftere og oftere ble utleid til fester i helgene. Det var en liten kjerne
fra klubbledelsen som drev utleievirksomheten og da klubben trengte inntekter ble alt
som kunne gi mynt i kassa prioritert. Denne salgs og utleievirksomheten ble etter hvert
så givende att det fortrengte de sportslige aktiviteter som samlet medlemmene.
Idrettsmiljøet tørket sakte med sikkert opp og med det forsvant også de unge aktive.
Det skjedde også saker og ting på hytta som ikke hørte hjemme i et sportsmiljø eller for
den slag skyld i et hvilken som helst miljø. Etter rykter om bl.a. nattlige aktiviteter på
loftet mellom en av lederne og noen gutter, ble det tatt affære av klubbstyret. Hvordan
det kom opp vet jeg ikke, men da det også var snakk om anmeldelse til politiet var det
lite informasjon som kom ut. I alle fall var det noen som forsvant fra klubben, viss nok
utvist etter hva jeg hørte.
Konfirmasjon
Å bli konfirmert var den gang likeså obligatorisk som å bli døpt, dessuten var det å få
”presthanda på hauet” det første skrittet inn i de voksnes rekker. Det å bli betraktet som
voksen ble bl.a. symbolisert ved enkelte gaver og ikke minst ved at du fikk dress med
lange bukser, kappe og hatt. Før i tiden la en kanskje mer vekt på tradisjoner og
symbolske handlinger i forbindelse med våre tidsskiller. Til eksempel ved fødsler kom
slekt og venner med barselsgraut eller ammekake til moren, symbolikken var at hun
måtte få tilbake kreftene etter fødselen. Ved barnedåpen fikk barnet som regel en sølv
skje som symbol på at barnet måtte vokse opp til velstand og glede. Når de fleste
guttene den gang, som konfirmasjons gave fikk en eller annen form av en toalettveske
med barberkost og høvel, så var dette også en slags symbolikk på at du var voksen.
Men før du kom så langt så skulle du ”gå for presten” dvs. vi skulle proppes fulle av
Guds ord og betydningen av det å bli konfirmert. Gjennomsnittlig var vel vårt forhold til
prest og kirke nokså perifert. En to tre stykker av guttene hadde vært en tur innom
søndagsskolen, men da det bare var jenter der hadde de bakket ut. Det var ikke det
stedet som fristet oss mest, dessuten var kirka litt skummel, ja nesten likeså skummel
som kirkegården. Så vi var både skeptiske og litt spent da vi møtte til første time og ble
sluppet inn av kirketjeneren. Vi fryktet det verste og var egenlig lite villige til å få mer av
det vi anså som helt bortkastet og bruke tid på, å pugge salmevers og katekismusen.
Det var omtrent likt med gutter og jenter som trampet inn i Johanneskapellet og som tok
plass i de to benkeradene som stod der. Jentene skulle sitte på rekken som stod
nærmest vinduet og guttene på motsatt side. Hvordan jentene følte det skal jeg ikke
spekulere på, de skravlet som vanlig og de freidigste skottet litt småflørten over til oss
og fikk noen slengbemerkninger tilbake. Det var ikke fritt for at vi bråkte litt til tross for
kirketjenerens hysjing, men da presten kom inn ble det brått stille, nå var det alvor. Etter
navneopprop og en kort orientering, annonserte presten at nå synger vi den kjente
salmen (jeg tror det var) Milde Jesus, Og så stemte han i med klar røst ”Milde Jesus du
som sagde--, etter den første linjen fikk han selskap av jentene, først et par også alle.
Fra guttene kom det ikke en lyd, men etter flere tause, men talende anmodninger var
det et par stykker som prøvde å henge med, tydelig ukjent med både tekst og melodi.
Det ble ingen suksess og presten var tydelig missfornøyd med vår innsatts og vi måtte
48
også innrømme at salmeverset var litt ukjent for oss. Straffen for vår taushet var at til
neste gang forlangte han at vi kunne teksten og sang med, hvis ikke ville vi hver i sær
bli hørt i teksten. Resten av tiden brukte han til å lese fra testamentet og etter hva som
føltes som en evighet lukket han boken. Vi fikk vite hva neste time skulle handle om,
også skulle vi be Fader Vår før vi skiltes. Det ble igjen en solo opptreden støttet av mye
mumling, presten virket noe oppgitt og mente tydeligvis at vi var en håpløs flokk. Og
verre skulle det bli.
Neste oppmøte for presten satte på et vis standard for resten av tiden vi skulle ha til
forberedelse til konfirmasjonen. Vel benket og
med presten på plass kom det vi fryktet,
salmesangen. Presten hadde ikke glemt vår
taushet ved forrige avsynging av Milde Jesus,
ei heller straffen han gitt og nå forlangte han at
guttene skulle synge det første verset alene.
Han startet friskt etter ” en – to – tre - Milde
Jesus du som sagde” Det ble solosang fulgt av
et par klare guttestemmer, men da ingen andre
fulgte på avbrøt han. ”Nå syng med alle
sammen, kom igjen gutter dette kan dere”,
Også på ny frisk, En – to – tre – Milde Jesus du
so -. Så stemte guttesiden i for fullt, og du
”Milde Jesus” for et kor. Rommet ble fylt av
hese og skingrende falske stemmer, som skiftet
mellom dype toner og gikk opp i fistel i det
stemmen sprakk.” Den Tause Gruppen” hadde
avslørt sin svakhet hva sangen angikk, samtlige
var i stemmeskifte. Etter det første verset ble vi
stoppet og røde i toppen stod vi der, jentene
kniste mens presten kremtet mens han lette
etter noe passende å si. Så kom det ” dere er
fritatt for å delta i sangen, men dere vil bli hørt i
teksten”, han nevnte ikke våre kråkelåter med et ord og det satte vi pris på.
Høytlesningen var et ork og et huff, ikke minst når han ba enkelte om å lese ett stykke,
gjerne en av lignelsene, for deretter og ba oss om en forkaring. Det engasjerte oss lite
og da det i tillegg var ganske varmt i rommet, satt vi nok og halvsov for det meste. Nå
var benkene både harde og lite komfortable å sitte på, ja de var slik som datidens
kirkebenker skulle være for å unngå at menigheten sovnet. I et forsøk på finne en
behagelig stilling strekte vi oss ut så vi mer lå under benken, eller vi stemte føttene mot
benken foran og fikk vår benk til å vippe bakover. Så satt vi der og vippet i takt, det var
gjerne de to tre bakerste benkene som bedrev denne øvelsen. Så skjedde selvfølgelig
det som ikke skulle skje, vippen ble så voldsom at bakerste benk tippet over og landet
med et brak på ryggen. Ut fra restene krøp en tre fire gutter, skamfull, rød i toppen og litt
fortumlet etter fallet. Det ble ingen lang preken presten holdt i sakens anledning,
samtlige fire ble utvist for to uker. I tillegg skulle de bekjenne gjerningen ovenfor sine
foreldre samt tenke gjennom hvorfor de var her. Det ble slutt på vippingen og under
49
trussel om og ikke å bli konfirmert dette året, sleit vi oss gjennom resten av
forberedelsene. Vi ble da til sist konfirmert og iført datidens mote, dress, kappe og hatt,
var vi verdensherrer og klare for en ny tilværelse. Andre dagen skulle feires, det var
tradisjon at den nye statusen skulle feires. Sammen med noen jenter som ble konfirmert
samtidig med oss, bestilte vi drosjer fra holdeplassen på Rosendal. Turen ble bestilt til
Fossestuen restaurant og her skulle det festes. Det var tidlig på mandag ettermiddag og
ikke en sjel utenom oss inne i restauranten, den gikk tydelig på sparebluss og var
slettes ikke av det triveligste stedet vi kunne tenke oss, men skitt vi var kommet dit for å
feste. Omsider dukket det en servitør opp og kjekt bestilte vi en flaske Dubonnet og en
eske sigaretter av merket Speed. Men nei så enkelt var det ikke, det var spiseplikt når vi
skulle ha vin, og etter litt diskusjon ble det akseptert at et smørbrød med karbonade gikk
som varm mat. Karbonade med erter og løk var grei kost det, og de smakte da også
som forvente, kanskje litt bedre en vanlig. Da karbonaden ar server kom også flasken
med Dubonet og det ble skjenket i guttenes glass. Vi løftet glassene og sa skål og
nippet forsiktig til innholdet, først en gang også en gang til. Etter min mening var det
slettes ikke godt og etter grimasene på de andre, var det tydelig at smaken ikke var som
forventet. Et par av jentene ville også smake og resultatet ble de samme, Dubonnet var
heller ikke deres favoritt. Å innrømme fiaskoen var et nederlag og dessuten hadde vi
betalt dyrt for flaskeforet, så ned skulle det selv om smaken var som vond medisin. Etter
å ha tømt flasken og pattet opp sigarettene, var det flere som både var ustø i ganglaget
samt hadde en gusten grønn farge i ansiktet. Det rettet seg litt etter å ha stått en stund
krombøyd bakom nærmeste busk, samt fått litt frisk luft en stund. Så godt som blakke,
trasket vi tilbake til byen hvor vi besøkte det som var av tivoli og brukte våre siste kroner
på pølse med lompe. De heldige gikk hjemover hand i hand med kveldens utkårede, og
vi følte vi var voksne nå.
Fra skole til arbeid
Den gang var den obligatoriske skole
syv år og ville du gå videre så måtte du
selv søke der du ønsket. Etter syv år
ble vi splittet, noen valgte det som den
gang gikk under navnet middelskolen
dvs. enten Trondheim Kommunale
Realskolen eller Gerhard Schøning
skole, mens andre ville begynne på
framhaldsskolen, som tilsvarer en
enklere utgave av dagens 8. og 9.
klasse, mens andre valgte å begynne å
jobbe, noen som læregutt, andre bare
for å tjene penger.
Tiden etter konfirmasjonen samt ny
skole endret mye på det vante, det ble
både nye venner og til dels endringer
interesser. Gjengen i gata ble erstattet
med det nye, enten det var nye venner
fra andre miljøer eller at nye
50
interesseområder skapte avstad til det gamle. Tenårene var definitivt over og ved at en
selv følte seg voksen, ble det stadig vanskeligere å forstå at foreldrene ikke ville se det
på samme måte. Grunnlaget for å opponere mot de etablerte ble skapt gjennom mangel
på kommunikasjon samt alt det nye som tvang seg fem. Trender og idoler ble bl.a. skapt
av den flom av nye både amerikanske og europeiske filmer som ble vist og ikke minst
de nye musikkformene som dukket opp. Ungdommen sugde det til seg og kopierte både
stil og væremåte, til de eldres hoderystende fortvilelse. Endret seg gjorde også
samfunnet, alt var i den moderne støpeskje og mye av det gamle skulle erstattes med
nytt. Det er skrevet mye om etterkrigstiden og de endringene som presset seg frem, så
det behøver jeg ikke å gå inn på. Men på det lokale plan, i boligområde skjedde det
også endringer. Nå da krigen var over virket det som om familiene trakk seg litt tilbake,
de søkte ikke sammen så ofte som under krigen. Noe av årsaken lå nok i at
formidlingen av nyheter nå kom via dagspresse og radio og slik forsvant også noe av
behovet for å være sammen. I tillegg ble det økte tilbudet av film, teater og
danserestauranter nå også en konkurrent til det private samværet. Det ble stillere i
gatene etter hvert som gjengene ble spredt og skulle du treffe kjente var det sikrest å ta
turen om Rosendal Kino. Der traff du alltid noe som enten skulle inn for å se en film eller
bare stod der, det kom alltid noen en kunne slå av en prat med. Rosendal var godt
besøkt i den tiden, mest fordi det ble vist filmer som trakk ungdommen. Det gikk i
Tarzan med Jonny Weismuller, westernfilmer både med og uten indianere og for og ikke
glemme actionfilmene med den barske Eddie Constantine. Når Eddie var på lerretet var
det lang kø lenge før billettsalget startet og stod du i køen var det mange du fikk i
oppdrag å kjøpe billetter for. Så kom de amerikanske krigsfilmene og jeg må innrømme
at det var en fryd å se når tyskere og japanere fikk som fortjent, selv om det bare var på
film. Nå var det ikke bare krigens grusomhet som fenget, det var like mye den militære
stilen og kameratskapet den viste. Jeg tror jeg fikk med meg de fleste filmene i denne
sjangeren og de var nok en av årsakene til at jeg senere søkte befalsskolen, selv om
det også betydde både beinhard disiplin og plikttjeneste etter skolen, men det er en
annen historie.
Hester og travbanen.
Mitt første møte med en løpeglad hest var under krigen og ute på Frøya. Gårdshesten i
”Ohra” var en ravnsvart og vakker hingst som bar det kraftfulle navnet Odin og som på
alle måter levde opp til navnet. Hans fyrighet og appetitt på det annet kjønn må ha vært
berømt for det kom stadig besøk til han og som ble møtt med forventningsfulle vrinsk.
På den annen side, til hverdags, var han både snill og veloppdragen og elsket å bli
klødd eller striglet. Han var som et lam, helt til du spente han foran ei vogn. Da var det
aldri spørsmål om å smatte for å få han til å gå, det var mer om å holde igjen. De sa det
var traverblod i ham og det tror så gjerne for maken til løperglede ser en ikke hver dag
hos gårdshester. Odin og jeg ble gode venner og når eg ropte på han så kom han alltid
løpende til meg, han visste nok at jeg hadde en eller annen godbit å by på.
Leangen travbane og stallene virket som en magnet på noen av oss, ikke bare for at det
var et spesielt miljø der, men det var spennende med hest. En av guttene fra
Voldsminde, Kalle, var et par år eldre en meg, var en av dem som hadde funnet veien til
stallene. Kalle var litt spesiell og var ikke blant dem som hadde fått den beste starten i
livet og var kanskje heller ikke blant de gløggeste. I alle fall så var ikke alle hans
51
handlinger preget av rasjonell vurdering, tvert i mot så virket det som om han ga blanke
”f” i det meste. Hans forhold til Leangen og hester var spesielt, her fant han tydelig både
et fristed og utløsning for noe han bar på dypt inne i seg. Han kunne stå lenge og holde
om en hest mens han klappet og strøk hesten samtidig som han med lav stemme
snakket til den. Det virket som om han betrodde seg til hesten og at den svarte med en
forståelsesfull humring. Et annet særtrekk med Kalle var hans forhold til alkohol. Hver
helg kjøpte han en flaske 45 % og en flaske Kryddera. Nå var det ikke slik at han drakk
så mye selv nei tvert i mot, for etter et par glass så sovnet han. Fikk ha mer så utløste
det noe som vi kalte dilla eller delirium, før han sovnet. Det er ingen grunn til å beskrive
tilstaden hans nærmere, men vakkert var det ikke. Kompisene var klar over hvordan
Kalle reagerte og sørget alltid for å roe han og deretter få han til sengs, før de fortsatte
festen på Kalles brennevin.
Jeg var ofte sammen med Kalle inne på stallene og det var nok på grunn av han jeg
både fikk ” lufte hestene”, dvs. småkjøre noen runder inne på banen eller på veiene i
omegnet, og også prøve meg som jockey. Jeg fikk ri et par runder på banen og det var
nok, jeg likte ikke å stå fremoverbøyd på hesten og holde meg fast med bare å klemme
leggene inntil hesten. Jeg følte at det var ikke jeg som hadde styringen og var lite
komfortabel med bare å være med på ferden.
Det beste med tiden i stallene var det jeg lært om hest, hvor intelligente de var, men
også hvor de på samme tid kunne være både kontaktsøkende og full av fanteri. Ble
den trygg på deg var den nesten som en hund, glad over å se deg og villig til og både
følge og yte sitt beste for deg.
Byens vannhull og glade dager
Som mange andre ble min utdannelse styrt av økonomi eller rettere mangel på
økonomi. Vi hadde ganske enkelt ikke råd til at jeg kunne ta den utdannelsen jeg hadde
lyst til. Så valget ble framhaldsskole og deretter handelsskole for så å begynne å tjene
penge. Jeg gikk inn i yrkeslivet det året jeg fylte 16 år og begynte som volontør på
Sporveien. Tittelen tilsa at jeg var kontorlærling, men i virkeligheten var jeg bud. Riktig
nok hadde jeg egen pult og ansvaret for å registrere alt som ble gjenglemt på trikken,
men ellers så bestod jobben i alt fra å kjøpe tobakk og Bayer til kassereren til å kalle inn
reservemannskap til trikken. Jeg var alt fra regningsbud til to ganger i uken å ta drosje til
Norges Bank med opp til et par 100 kg med mynter som var fordelt på en 15 til 20
sekker. For denne innsatsen fikk jeg 136 kroner i måneden og etter å ha betalt for meg
hjemme hadde jeg hele 75 kroner til meg selv. Etter to år, begynte jeg som yngstemann
i en av byens fornemste butikker innen tekstil metervare og som 18 åring begynte jeg
samtidig å oppdage hva byen hadde å by på.
Å ta en tur på byen betydde som oftest at enten håpet du å treffe kjente på et av byens
mange ølsjapper, eller og trave strøket i håp om møte ei du hadde et godt øye til. Det
var hormonene som dreiv deg til denne håpefulle vandringen, men uteble den første var
det flere å ta av.
Det var som sagt mange steder en kunne få tilfredstilt ølhungeren på. Øverst i Nordre
gate lå Victoria restaurant, populært kalt Vika, dernest Bagatell ute i Kongens gate. På
52
vei dit passerte du Gamle Trondhjem, Gamla på Torvet. De mer avanserte foretrakk
steder som Larsen hotell, Cesil, eller Regina for å nevne noen. De mer kondisjonerte
hadde Britannia og Hjørnet eller for ikke å glemme Phoenix hotell som også gikk under
navnet hønfix. Alle hadde sine spesialiteter og sine mer eller mindre faste gjester. En
tidligere bronsevinner fra OL i spydkast var hyppig gjest på Phoenix. Han ble bukket inn
på ettermiddagen i edru tilstand og lempet ut når konsumet hadde nådd grensen til hvor
han ville demonstrere innendørs spydkast med sin spaserstav. Ved et par anledninger
hadde han fått gjennomført kastet inne i spisesalen med det resultat at et av de store
veggspeilene hver gang måtte fornyes. Staven stod fast i treveggen bak speilet og etter
disse ”hallelujakastene” passet
betjeningen på som smeder. Når de
mente at grensen var nådd, ble han
under til dels ville protester lempet
ut eller også kjørt hjem. Dagen etter ble
han igjen bukket inn som en kjær
stamgjest og til full service, det var stil og
klasse over betjeningen på den
tiden. Høfligheter var omtrent som ” Skal det være
noe mer Arne, før vi kaster
deg ut?”
Det er rart å tenke tilbake på hvordan spisevanene har endret seg i løpet av 60 år. Når
vi samlet oss på en kafé var menyvalget noe annerledes enn i dag. Det gikk stort sett i
smørbrød med enten karbonade med erter og løk, eller stekt rogn med remulade samt
gjengangeren karbonade med speilegg, og som drikke oftest kaffe eller te. Om dette var
sunnere enn dagens pizza og cola skal være usagt, men personlig synes jeg
femtiårenes meny er å foretrekke.
Da dette var tiden før TV, gikk vi mye på kino. På spenningsfilmene var selve filmen
prioritert, mens på de mer showpregete og underholdningsfilmer var fokus ofte på et
annet plan. Det var godt å sitte der i den varme og halvmørket salen og holde rundt
kveldens utkårede, intimiteten ble tolket og det hendte at vi gikk glipp av noe av
handlingen i filmen. Om sommeren var det tivoli på minst en to tre steder i byen, dvs.
det var flere boder med ulike former av spill hvor du kunne vinne en premie. I tillegg var
det til faste tider opptreden av alt fra klovner til ulike slag av artristeri. Hadde du ikke
annet å foreta deg så stakk du innom en tur for å se om det var noen kjente der.
Strøket var Nordre gate, men traff du ingen kjente der så ble løypen utvidet fra Sentrum
kino og opp til kinoene i Prinsens gt. En eller flere i lag kunne vi vandre denne ruten
enten for å slå i hjel litt tid, men samtidig på jakt etter en hyggelig avslutning på kvelden.
Det var glade dager selv om det også var en tid full av forandringer, men ser en bort fra
den evige jakten etter den rette, så var det en tid uten de store bekymringene eller
forpliktelser. I 1954 ønsket Forsvaret å stifte bekjentskap med meg. På sesjonen ble vi
gransket, målt og veid og etter godkjent legesjekk med attesten Stridende A søkte jeg
like godt om opptak på Befalsskolen. Tidlig i mars 1955 satt jeg derfor sammen med to
til fra byen på toget, vi skulle alle tre til Befalsskolen for infanteriet i Sør- Norge med
adresse Gimlemoen i Kristiansand. En ny tid hadde begynt.
I løpet av de 14 årene jeg bodde på Voldsminde, hendte det mye og det er mange
minner som dukker opp når en først begynner å tenke etter. Noe egner seg ikke til å
komme på trykk, og noe av det en har skrevet er kanskje på linje med fiskehistorier, de
blir bedre for hver gang de fortelles. Men sanne, selvfølgelig er de det, en tuller ikke
med fortia.
53
Egil Furunes
----------ooooOoooo--------
Fra barndommens gate
ved Terje Wangberg
«Ufordragelig lukt fra Ranheim, fra denne papirfabrikken østfra, mot bydelen Lademoen og
særlig Lilleby og Voldsminde», kunne en mor berette fra et vidåpent soveromsvindu, en
julimorra fra leiligheten i fjerde etasje i La'veien. Da var det godvær. Godvær på grunn av
Ranheimslukt. Ikke bare i «tolva», men også i «åtta og tia» selvfølgelig, så nær som disse
boligblokkene lå hverandre.
Og i Enkgata, både hos Emanuel, Leif og hjemme hos vakre, lyshårede Hildegun.
Denne Pedersengården var kanskje litt for finbebodd, med en altfor vakker, firkantet hage i et
arbeiderstrøk. Isådd plen, keiserkroner, syriner og vakre kornblomster sammen med en og
annen guloransje blomkarse. De sto litt forsiktig og tilbakeholdent og tilbudt gromuligheter like
ved taknedløpet hos Leif i den lille sidebygningen til høyre for gjerdeporten. Ung-gutten Rolf,
med de fine, mørkebrune brillene, ble alltid plystret inn til kveldsmaten. Derfor fikk han av
gategutta det litt ufordragelige hundetilnavnet Pluto, men av mor og far ble han tildelt
finstueplass for natte-oppbevaring av den flotte nyinnkjøpte, rødfargede tohjulsykkelen. Pluto
var muligens i orden overfor DBS-gleder på grusveiene. De som gikk langsmed de grå
leiegårdene, arbeiderboligene.
De mange og meget høye lønnetrærne langs «hæstgata» Ladeveien var en pryd og en glede. Til
og med folk der oppe i fjerde-etasjene hadde «lønn». Om ikke annet så inn mot sine soverom
og stuevinduer.
Enkgatas storslagenhet var like godt skjult for offentlig innsyn som den som lå bak
Evensensgårdens plankegjerde til høyre for gateoppkjørselen. Huseieren «Olsenkjærringa», der
oppe i sin skråtalanlagte lille leilighet, var sikkert glad både for sitt litt høye plankegjerde og for
sine leieboere i første etasje. De skapte trygghet for det ensomme, gamle mennesket i sine
sortfargede side skjørt. Lenger oppe i den korte, vakre Enkgata, med de små velstelte hagene,
fantes både Vagnilds, med den etter hvert tilkommende læreren, og fotballinteresserte Ihlebys.
De bodde i det bitte, lille huset som lå ganske like inntil overlærerboligen ved Lilleby skole med
den store flaggstanga. Skolen var æresskolen for all Lillebyboere. De mellom sju og fjorten, altså
54
alder ikke gatenummer.
Sildsupslukt var i grunnen det eneste som kunne oppfattes som konkurrent til denne
østværspapirstanken inne fra Ranheim. Denne suplukta ble rene helligdommen i motsetning til
denne ufordragelighetstrekken, som la seg over og omkring boligblokkene i La'veien. Når den
kom sigende ble de fleste vinduene mot «hæstgata» lukket. Det var på de dagene det var
østatrekks-godvær. Ska' det værra, så ska' det værra. Også annen matlukt kjentes fra saltkjøtt og
næpgrøt, kjøttkak og kålstuing og ikke å forglemme spekesild. Potetkaka ble stekt på mange
Aga-komfyrer med magasinplate. Gassmatlaging måtte skje ved hjelp av penge-automaten i
kjelleren. Det var gjerne stekt sild eller salt uer med potet.
Skopussesangeren bodde i andre etasjens trappeoppgang, vegg i vegg med den koseglade kattedama. Altan-mennesket, med alle sine «hvor er du pus?». Den ble mathjulpet og
oppoverassistert til andre etasje av den litt tilårskomne, småråtne hele-veggen-langstrakte
gårdsstigen. Damen ble godmor både til sin egen go'-gutt og til alle andre av leiegårdens
«gategutter».
Bakgårdens sangere og musikanter var det flere av. De spilte trekkspill med påmonterte
munnspill til stor glede for alle hjemmeværende husmødre. Da kunne pengepungen av og til få
en ubehagelig avlasting av en femøring. Den ble gjerne innpakket i et lite gråpapir og nedkastet
fra en og annen av de lange altanene.
Mælkbutikken lå i første etasje med godhetens velsignede literoppmåler og dette litt
tilbaketrukne, eldre og beskjedne fruentimmer. Hun måtte, etter strevsomme melkedager, bli
belemret med lyden fra hele to andreklasses guttunger, fra den likeved-beliggende skole og
lurmedbrakt harpiks fra en ganske nærliggende fabrikk, samt ekstra sterk sytråd fra en grønn,
ganske stor sykurv der opp i mælkebutikkens fjerde etasje. Det hele brukt med
gutteufordragelige gneldremusikaliteter mot bak-gårdens stuevindu hos dette litt runde og
vennligsinnede, velmelkende vesen. Fra et blikktak, i en bakgård. Diskret utført.
Hadde det ikke vært for denne Berlinbåtimportete germaneren fra mange Herrens år siden, han
som bodde i rettovergangen-leiligheten, så kunne kanskje harpikskonserteringen blitt en ikkeapplauderende begivenhet. Men vegg-i-veggbeboeren hadde gjort sine lytteobsevasjoner.
Dessverre.
Muligens kunne årsaken til denne konsert-offentligheten være mellom-europeerens kjennskap
til nødvendig fiolonbuet trang til harpiks. Altså vedkommendes erfaringer til tyske
strykemusikanters harpiksforbruk ved nasjonens kunstneriske utskeielser der nede i
Deutschland. Den literoppveiende melkedamen forble like mennesklig forståelsesfull og velvillig
med sine «ekstramål». I hvert fall etter noen tid. De to «harpiksgutta» fant da trygt å kunne
melkebøtteframlegge sine moderlige ønsker om melk. Ved klaverundervisning ble det heldigvis
ikke brukt hverken sytråd eller harpiks. I hvert fall ikke den gangen. Det kom enkelte
musikantrøvere til gode.
55
Hvor Finnes det et barnehjem? I La'veien var det ett, Finnes barnehjem - for gutter. Det
storslagne hjørnebygget med det altfor høye netting-gjerdet. Hvitt og ruvende i all sin enkelthet.
Bestyrerinnen var respektert av både av de innenfor og utenfor netting-gjerdet. Et kamerathjem
var det.
Alt dette er så mange år siden, at skribenten av disse kortfattede «mimringer», ser seg nødt til å
la seg selvmistenke, en for lengst overkommet sekstifemårsjubilant, for å være en noe etablert
krabat med gryende demens. I det minste til tider.
En bønn måtte til: Kjære Gud, gi meg ord. Gi meg minne. Gi meg navn. Gi meg hus!». Da kom de
– minnene. Om gammelgården, Jystadgården, Jægershvile, Rønningsletta, La'dalen, Stuaveggen.
Og mennesker: Lillemann med vesken og klokka som alltid var «så mange som herfra og bort til
trikken». Flirop, flaskesamleren med strisekken, gamlingen som av og til så absolutt skulle vise
fram sine edlere kroppsdeler til gateungene. Han var likevel noe «hensynsfull» og brukte litt
bortgjemte steder til sine demonstrasjoner.
Gatas småbutikker er minnerike. Fra ettøres-Olsen helt nede ved Palmin, såpefabrikken,
oppover til Schelvan og Spjelkavik, like ved trikkholdeplassen, forbi fiskehandleren Sjøvik til den
lille kaféen, den med fotballspillet, på gatehjørnet i «tia» og fram til Rudolf, han uten
butikklokale, som mest mulig anonymt og direkte fra bukselommen solgte gummiartikler til
reddsomme, ikkepappa-ønskende mannfolk. Det skjedde helst på fredager, i femtida, på vei
hjem fra arbeidsplassen med den lille, brune lønningsposen på innerlomma.
Fredager var litt spesiell for noen av mannfolkas hjemkomst. Den kom gjerne litt senere på
kvelden enn ellers i uka. Så fremt ikke kona allerede hadde møtt opp på arbeidsplassen og fått
med seg lønningsposen. Hvis ikke, kunne ektemannen med de resterende kronene som ikke var
omsatt i noe sterkt og «drekkandes» i lomma, ha problem med å forholde seg til «hæstgata».
Også snilde og godlynte vognmann Ivar, liggende bak på hestvogna, ble kjørt til Jystadgården av
Gampen. Noen god-onde naboer mente å vite at hesten på slike kvelder selte av seg selv.
La'veienskjærlighetene, alle disse minnene, rundt nittenførti-femtiårsopplevelsene, de er der
nesten alle. Selv de minnene som i dag ikke skulle trenge å være her. De opprinnelige,
sjøsykegrønne
Ladeveis-soveromsfargene som eneste veggisolasjon, forringet ikke lytterforholdene. Heller ikke
hjalp beskjeden om å vise respekt for alle de nærliggende nabovennene. Ladeveisfortroligheter,
ufordragelighetsanmerkninger, glameldinger ble til rabling på de okergule veggene i porten til
nummer «tolv». Dette var ikke senere års grafittiumenneskelig tagging med unormalfortegnet
Idioti.
Portrommet i «tolva» hadde pisslukt og tre søppeldunker, som ble de russiske krigsfangers matskåler i ulovlige øyeblikk, men også godlynte rablerier på portveggene med både «Jeg sykler
56
med deg på livets landevei» og Gerd og Ottos: «Du og jeg skal gå den samme vei» og vakre
«Nidelven stille». Kjærlighetsanmerkninger var det mange av. Det skulle bare mangle, men også
et og annet hakekors. Også disse menneskene fantes, men minnes med taushet.
Alle blir gitt sin egen vei å gå. Ingen kan gå den samme veien. De Ladeveis, Italianoterte,
«mimringer»avsluttes med: Grønn var min barndoms gate. Jeg glemmer den aldri.
Terje Wangberg, mars 2006.
I-05030 Montefranco, Italia.
Minner fra etterkrigstidens Voldsminde
Fortidens opplevelser blir framtidens minner.
De som her tas fram er skrevet i 3.person.
Ikke minst av hensyn til personvernet. Det er
likevel gjort ett unntak
Voldsminde blir til.
Drabantby er et forholdsvis moderne begrep. Det dukket nok først opp i etterkrigstidens Norge.
Men har alltid vært en del av en byutvikling. Generelt står det for en bydelsdannelse med
nødvendige serviceinstitusjoner. Slik også med bydelen Østbyen i Trondheim. Den omfatter alt
østafor Nidelva. Allerede lenge før 1900-tallet hadde folk bosatt seg fra Bakke bru og langs elva
og fjorden. Det var boligmangel inne i byen og befolknings-veksten var stor. I tiden 1800 til 1875
hadde befolkningen tredoblet seg, fra vel 8000 til nesten 24000. Dessuten ble det for dyrt for de
fleste å bo inne i byen. Tomteprisene var for høye og byggereguleringene for omstendelige.
Tjenestefolk, sjøfolk, tømmermenn, håndtverkere og dagleiere hadde ikke råd. De flyttet ut av
byen og bosatte seg i byggebeltet omkring byen. Spesielt etter at Bakke bru sto ferdig i 1886
gikk folkestrømmen for alvor mot øst. Fra Bakke bru, på østsida av elva lå byens viktigste
skipsindustri, Ørens mek. verksted og TMV. De aller fleste, særlig mellomklassen, bosatte seg på
Møllenberg og Rosenborg. Men alle kunne ikke bo der. Folk flyttet enda lenger øst og nord. Slik
ble drabantbyen Lademoen til, som en forstad eller bydel i Østbyen.
Lademoen utgjorde alt område fra jernbanebrua langs Lamofjæra helt til Ladehammeren, opp
57
til Voldsminde, der bygrensa gikk den gangen, og til Gamle Kongvei. I 1893 ervervet Trondheim
kommune hele området. Kommunen la reguleringsplaner. I løpet av få år var det bygget to
folke-skoler, kirke, postkontor, meieri, politi- og brannstasjon, anlagt park, forbedret de sanitære
forhold så langt råd og forsterket veianlegget. Bebyggelsen var sammensatt. Blokker og småhus
sto side om side. Unntakene var langs sørsiden av Innherredsveien fra Buran opp til den gamle
kirkegården, på motsatt side av Lademoen kirke, og for det meste i området innenfor
Mellomveien og jernbanelinja. Der ble det omkring 1915 bygd blokker. Små leiligheter på ett og
to rom med toalett i oppgangen eller ute i bakgården. Blokkbebyggelsen var årsaket av to
forhold. Myndighetene innførte murtvang i 1904. Bolignøden måtte avhjelpes. Fra 1890 og fram
til 1914 hadde byens befolkning fordoblet seg og utgjorde knapt 50.000. I Østbyen bodde det
faktisk flere enn i den gamle bykjernen. Ved å bygge blokker kunne man bygge større og høyere.
Lik murkasernene ute i Europas industribyer.
Bolignøden vokste og behovet for flere nye boliger var en stadig påminnelse.
Entrepenørselskapet Jernbeton ville bygge arbeiderboliger til en rimelig pris. På 1930-tallet fikk
de overta sportsklubben Rapp sin fotballbane, da klubben la «fotballen på hylla». De satset i
stedet på håndball. Banen lå mellom kirka og den nye kirkegården, som lå i den andre enden av
området. Likeså fikk de overta det området som var igjen av Voldsminde gård. Her ble
Voldsminde 2 reist med en rekke blokker anlagt i et slags atrium med en stor åpen plass i
midten. På den plassen gjerdet Jernbeton inn sitt materialdepot. Fortsatt sto hovedbygningen
på Voldsminde gård ut mot Innherredsveien. Voldsminde 1, som også hadde tilhørt gården, var
allerede fullt utbygget. Det besto av små én- og toetasjes trehus. De lå på sørsiden av
Mellomveien inntil det nye byggeprosjektet.
Utbyggingen ble lagt merke til. I ytterkant av de mange dårlige arbeiderboligene på Lademoen
oppførte entrepenøren noe nytt og moderne. Hver av leiligheten skulle ha eget bad og klossett
og minst 1 soverom i tilknytning til stue og kjøkken. Noe slikt hadde ingen tidligere ment var
nødvendig. I hvert fall ikke for arbeiderklassen.Voldsminde ble nærmest et lite paradis i
Østbyen. Det het seg at folk kom fra andre bydeler for å beskue herlighetene. Borte var stanken
fra alle doene. Man trengte heller ikke å benytte seg av Østre folkebad eller ta fram
badestampen til lørdagsvasken. Det ble stor rift om leilighetene og de fyltes raskt. Folk kom fra
ulike kanter av byen og slo seg ned. Eldre ektepar og barnerike familier. Ingen betalte innskudd
og husleien var rimelig. Det hele sto ferdig før verdenskrigen kom til byen.
Etter hvert ble depotet til Jernbeton flyttet. I 1953-4 kom det tre nye blokker på det frigjorte
tomteområdet. Leilighetene her var 1 rom større enn de øvrige. Gatene i området fikk navn
knyttet til kirke og misjon. Den ene ble gitt navn etter den folkelige lekpredikanten Hans Nilsen
Hauge. Den andre ble oppkalt etter samenes apostel, Thomas von Westen, som var født her i
byen. Begge disse gatene, som gikk parallelt i hver sin ende av utbyggingsfeltet, ble bundet
sammen av Lademoen
kirkeallé, som gikk på tvers av dem fra kirka til kirkegården. Unntaket var Anders Buens gt. Den
58
gikk i nordlig retning fra Innherredsveien mellom kirka og Voldsminde 2 og Lademoen skole og
Voldsminde 1. I sin tid krysset den Mellomveien og munnet ut i hjørnet av Ulstadløkkveien. Ved
gradvis utvidelse av skolen med et nytt gymnastikkbygg er gaten nå stengt for gjennomgang.
Den «oppstår» igjen på andre siden av Mellomveien. Gaten fikk navn etter
arbeiderpartimannen og stortingspolitikeren Anders Buen. Han satt på Stortinget fra 1906 –
1921. Han var avisredaktør og ble valgt fra byens 4.valgkrets, som var Lademoen. I den enden av
Lademoen park, som smalner ned mot Buran, står et større minnesmerke om ham. Det ble hver
1.mai bekranset av byens og bydelens sosialister, noe unger også fikk være med på, selv uten
politisk tilhørighet.
Noen har hevdet at Voldsminde ikke tilhører Lademoen bydel. Lademoen derimot, ble det
påstått, utgjorde alt innenfor Innherredsveien i sør, Mellomveien i øst, Lamofjæra like til
Ladehammeren i nord og vest. Noen ville til og med begrense det kun til området mellom
jernbanelinja, Meråker-banen som ble åpnet i 1882, og Lamofjæra. Begge påstander strider mot
både byplanleggernes og utbyggerens tanker. Selv da trikken ble lagt til bydelen, fikk trikkeruta
navnet Lademoen. I 1936, da utbyggingen av Voldsminde startet, ble sporveislinjen selvsagt
utvidet og lagt som en sløyfe rundt blokkene, fra Buran og opp langs Innherredsveien, svingte av
mellom Thomas von Westens gt. og kirkegården for så å følge Mellomveien tilbake til Buran.
Ved den nye endestasjonen ble også den ene av byens to trikkestaller lagt.
Folk måtte ha trivdes, for det ble stabile boforhold. Så langt man vet bodde noen førstegangsinnflyttere der fortsatt til et stykke ut på 1990-tallet. Noen overtok også barndomshjemmet
etter at foreldrene døde. For flere ble det likevel trangt. I etterkrigsåra var boligtilbudet i byen
enda magrere enn før krigen og etterspørselen langt større. Ikke sjeldent måtte nygifte flytte inn
hos den enes foreldre og dele på den plassen som var. En hovedgrunn til bolignøden i de første
årene etter krigen var gjenoppbyggingen av det nedbrente Finnmark. Alt ledig byggemateriale
skulle sendes nordover.
Den som likevel klarte å få reist seg et lite hus brukte det trevirke som var å få tak i fra kasser og
emballasje. Først utpå 1950-tallet bedret det seg noe. Ikke minst da Strinda kommune avsto
Lade til Trondheim. Veletablerte bedrifter i byen fikk overta hver sine områder, som de igjen
utparsellerte til sine ansatte.
Et krigsminne
Når man er født under krigen blir det ikke mange krigsminner. Men ett står som spikret fast.
Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje var jeg så redd den natten at det brente seg inn i hukommelsen.
Jeg var ikke gamle karen senhøstes 1944, knapt 2,5 år. Det hele skjedde tidlig på morgenkvisten,
omkring kl. 04.00. I blokka, der jeg bodde i 3.etasje, hørtes det godt når tyske soldater med
jernskodde støvler sprang oppover trapper av betong. Det vekket også meg. Mor og en eldre
bror sto allerede og så ut bak blendingsgardinene på stua. Bråket passerte oss og fortsatte opp
til 4.etasje. Jeg var for liten til å nå opp til vinduet, men mor hvisket til meg at det sto en tysk
lastebil nede på gaten. Tydeligvis forsto hun hva som var i ferd med å skje. Etter en lang stund
kom soldatene ned igjen sammen med naboen vår, som de hadde arrestert. Hva galt eller
59
illegalt han hadde gjort var ingen helt sikre på. Lenge trodde både hans kone og de andre
voksne at han ble kjørt til Vollan fengsel eller i værste fall til Falstad. Først da krigen var over på
våren året etter fikk man vite at tyskerne allerede samme morgen hadde kjørt ham til
Heimdalsmyrene. Der ble han umiddelbart skutt. Han fikk etter kriden sitt gravsted på
Tilfredshet kirkegård og ikke på Lademoen. Sannsynligvis var det en æresbevisning, da
Tilfredshet i folks bevissthet var hovedkirkegården i byen. De av byens ledende personer, som
ikke hadde tilhørighet til Domkirken og kirkegården der, ble lagt på Tilfredshet. De gangene min
familien besøkte vårt familiegravsted på Tilfredshet, var vi alltid innom hans gravsted. Selv følte
jeg en slags stolthet ved å stå der. Han var en krigshelt som ga sitt liv for vår frihet. Samtidig var
han en nær nabo, selv om jeg aldri kan husk å ha møtt ham.
Lademoen barnehage
Barnehagen åpnet første gang 14.februar 1893 under navnet Lademoen barneasyl. Det spesielle
navnet «asyl» skrev seg fra eieren Trondhjems Asylselskap, som ble stiftet allerede i 1827 av en
del av byens sosialt bevisste borgere. Først bar stiftelsen navnet De Nødlidnes Venner, men i
1849 ble navnet endret. Denne institusjonen er i dag den eldste i landet som driver barnehager.
Man følte den gangen et særlig ansvar for barna. På Lademoen krydde det av barn.
Boforholdene var elendige, familienes økonomi svak og barna trengte et sted hvor de kunne få
næringsrik kost og lære seg sosial adferd.
I mange år før barneasylet på Lademoen kunne åpne sine dører hadde det pågått forberedelser.
Først da man i 1887 fikk tomt i Østersundsgt. av eierne av Rosenborg, begynte planene å ta
fastere former. I 1890 og følgende år bevilget Trondhjems Sparebank kr. 1.000,-, samt at det ble
gitt noen testamentariske gaver til formålet. Da Trondhjems Brændevinssamlag i 1892 ga kr.
10.000 til bygging av et hus og et senere tilskudd på kr. 9.350 kunne det hele realiseres.
Man minnes en lignende historie da inntekter fra «kong alkohol» skulle bidra til et godt sosialt
formål. Et dansk bryggeri ville finansiere nytt orgel til byens kirke. Saken ble behandlet i
Menighetsrådet. Rådet avslo gaven, da man ikke ønsket at orgelet skulle reises for ølpenger.
Svaret fra bryggeriet lød: «Vi bekrefter at disse pengene ikke er innkommet på salg av øl, men
ved salg av mineralvann».
Barneasylet var åpent for alle fra 3 år og opp til skolepliktig alder. Oppholdet var gratis. Det
første året var 210 barn innskrevet. Ikke alle møtte hver dag, men i de første måneder var det
daglig 122 barn til stede. I en av asylets grunnregler lød det: «Asylets Virksomhed skal gaa ut
paa at paavirke Børnene i kristelig Aand, vænde dem til Sannferdighed og Lydighed, gjøre dem
omgjængelige med hverandre og anspore dem til Renlighed og Orden». I dag heter dette kristen
formålsparagraf og øvelse i sosial adferd. I mange år ble barnehagen drevet av 2 til 3 voksne. Èn
bestyrer og 1 til 2 hjelpere eller assistenter. Av økonomiske grunner var den ene hjelperen i en
periode bare 14 år. Hennes månedslønn var kun kr. 10, mens en voksen ville ha kostet det
dobbelte. I det hele var dårlig økonomi en stadig påminnelse. Så sent som i 1919 hadde de
60
store vinduene ingen gardiner og lite å kle de kolde gulv med. Barna satt på pulter, som var
arvet fra skolen.Vannet måtte varmes fra en kjele i kjelleren. Det var utedo og barna hadde
nesten ingen leker. Men man så det som viktigere å prøve å kle de dårligst stilte barna med det
de hadde av gjenværende midler. Med flittige hender og god fantasi fikk de driften til å gå
rundt.
På Lademoen er det utallige barn og foreldre gjennom mange tiår, både før og etter de to
verdens-kriger og et tiår med økonomisk verdenskrise, har mye å takke Lademoen barnehage
for. Mange, for ikke å si de fleste, fikk nok med seg noen grunnleggende verdier ut i livet.
Mange, vil man tro, kan tenke tilbake på Kristine Holm, hele Lademoens tante Kikki, med stor
takknemlighet. Hun arbeidet i 48 år (1919-1967) ved barnehagen og var dens bestyrer i 32 av
dem, fra 1935.
Lilleby skole
Det samlet seg etter hvert mange barnefamilier på Lademoen. Lademoen skole, som sto ferdig i
1905, ble snart for liten. Skulle alle barn få den obligatoriske 7-årige skolegangen måtte det
bygges enda en skole. I 1911 sto Lilleby folkeskole ferdig til bruk. I elevtall ble den nesten like
stor som Lademoen. Fra 1936 måtte også alle barna på Voldsminde få plass. I etterkrigstiden,
med sine store barnekull, var det sikkert et vanskelig puslespill for skolemyndighetene å få plass
til alle. Det synes å gå fram av skolekretsene. De var ganske innfløkte. For Voldsmindes del
måtte alle barn med Innherredsveien som bostedsadresse tilhøre Lademoen skole, selv om de
bodde i Voldsminde-blokkene. Alle de andre barna på Voldsminde ble tilført Lilleby. Utover
1950-tallet var det omkring 700-800 barn på hver av skolene, hvor Lademoen hadde flest.
Skoleminner
Folkeskolen, som det het den gangen, var en 7-årig skole. Man begynte det året man fylte 7 år.
Ukene besto av 6 skoledager, mandag til lørdag. Skoledagen hadde 6 timer, noe mindre for de
aller yngste klassene. Hver time varte 45 minutter. Friminuttene var på 10 minutter, med et
langfriminutt, gjerne kalt langfrikvarter, etter 3.skoletime. Det var dagens lengste kvarter og
varte i 25 minutter.
Etterkrigstidens skole var preget av autoritet. I lærerstaben hersket det hierarki. Yngre lærere og
nyansatte måtte innordne seg systemet. Det kom særlig til uttrykk på lærerrom men også i
lærer- møter, i den grad man hadde slike. Det var rangordning også rundt lærernes spisebord.
Nåde den som satte seg feil. Det ble ubønnhørlig påtalt. Synderen måtte gå canossagang til rett
plass. Heller ikke skulle nyansatte vise initiativ eller foreslå forandringer, hverken i faglig innhold
eller disiplinære saker. Det som var godt nok i går, var selvsagt mer enn godt nok for
morgendagen. Ønsket en lærer fornyelse i faget, måtte det skje i all stillhet.
61
Skolefrokost
Skolefrokost var et tiltak av skolemyndighetene for at elevene skulle få godt og riktig kosthold.
Krigens år hadde vært fattig på sunn og viktig ernæring. Årene etter ble ikke særlig bedre. Enten
var det mangel på sunne matvarer eller folk hadde ikke råd til å kjøpe. Den såkalte
«Oslofrokosten» ble forbildet. Frokosten ble holdt i spisesalen, som lå i kjelleren, før skoledagen
begynte. For kontrollens skyld fikk elevene utdelt ukentlige matkort. Hver morgen ble kortet
klippet i eller stemplet før man fikk komme inn til frokost. Elever som skulket unna skulle raskt
kunne avsløres. Ei skjei tran var obligatorisk inngangsdrikk. Den kvalmende transmaken satt i
langt utover dagen. Frokosten besto av to tørre, grove brødskiver, én med ost og én med
leverpostei, i tillegg fikk man melk og eple. Osteskiven gikk greit ned, men med leverposteien
var det langt værre. Sammen med transmaken forsterket den kvalmen. Ville noen ha mer mat,
lokket de med ferskt helkornbrød med nypepurré. Det var snadder for sultne unger. En eller
annen glup elev fant råd, både for å bli kvitt leverposteiskiva og raskt få tak i brødet med
syltetøy. Han klemte leverposteiskiva under bordplata. Der satt den som støpt. Det gikk greit i
noen dager. Men leverposteien størknet, «limet» løsnet og brødskive etter brødskive falt ned på
gulvet. Dermed var man var avslørt og måtte finne andre løsninger. Det hendte vel også at noen
puttet leverposteiskiva i lomma.
Dobbeltgjengeren
Lilleby skole hadde på 1940-50-tallet en overlærer (idag: rektor) som både var høy og slank. På
spesielle merkedager gikk han i lang mørk frakk og bowlerhatt. På Lademoen het den «skalk»,
en halvmåneformet stiv hatt. At overlæreren noen ganger kledde seg slik var noe man først
lærte etter hvert. Slik var han kledd den 17. mai i 1950.
Allerede ved 8-tiden om morgenen var elevene samlet på skolegården. Det skulle være en
spesiell markering før avmarsj til Katedralskolen og barnetoget. På utetrappen inn til gymsalen
sto noen menn. Omlag 700 elever var samlet rundt den trappa. Det var rangordning her også.
De som gikk i 1. klasse måtte selvsagt finne seg i å stå bakerst. Derfra var det uråd å kjenne igjen
de der fremme på trappa. Musikkorpset spilte opp til «Ja, vi elsker». Alle skulle synge med. Men
ikke alle kunne eller ville. For de eldste, som gikk i 6. eller 7. klasse, var det ikke «barskt nok» å
synge. De mindre kunne neppe teksten. Etter sangen kom «kongen» fram. På lang avstand så
han nøyaktig ut som kong Haakon den 7. I lang mørk frakk og med «skalken» på hodet.
Riktignok tok han den av mens han talte. Der sto altså kongen på Lilleby skolegård en tidlig
morgen og talte til elevene. «Så flott gjort», tenkte førsteklassingen, «kongen her i Trondheim,
på hans skole og lurte på hvordan han klarte å rekke tilbake til Oslo og slottsbalkongen bare vel
én time senere?». Det ble han stående å fundere på og hørte sikkert ikke et ord av det
«kongen» sa. Høytaleranlegget, som var satt opp for anledningen, bar heller ikke lyden så langt.
Senere, kanskje først neste 17.mai, forsto han sammenhengen. Da gjentok det samme seg.
62
Lilleby skoles overlærer var den ekte kongens dobbeltgjenger. I hvert fall på lang avstand.
Lærerautoriteten
Var det hierarki innbyrdes lærerne, kom den enda mer fram mellom lærer og elev. De hadde
kommandoen. Det de sa eller gjorde var alltid rett, også i disiplinærsaker. Lærerne sto fritt til å
avgjøre og utdele den straff de mente elever fortjente for sine forseelser. Noen lærere var svært
hardhendte. Noen slo, andre brukte hjelpemidler å slå med. Det var først korporlig straff etter
lærerens skjønn og humør. Etterpå kom formaningen. Noen ganger var straff på sin plass, men
langt fra det enkelte lærere utmålte. Fikk eleven straff, holdt han/hun det for seg selv. I hvert fall
ble det ikke fortalte hjemme. Da vanket det oftest mer juling. For læreren hadde selvsagt rett.
Autoriteter fantes ikke bare på skolen. De florerte i aller høyeste grad også i hjemmene og
barnas erfaringer var at autoriteter holdt sammen. Det var deres styrke.
Et overgrep
Et rykte er et rykte. Det kan si så mye, alt fra sannhet til løgn. Det gikk et rykte på skolen. Det ble
aldri dementert, men hadde litt ulike variasjoner alt etter hvem som brakte det videre. Rykte
gikk ut på at noen elever i øverste klasse gjorde kort prosess mot en lærer. Han måtte ha gjort
seg umåtelig upopulær. Hva det gikk ut på fortalte ikke rykte. Det holdt seg til selve
«ugjerningen»: Noen elever overfalt denne læreren og dro ham med seg bort til jernbanelinja
(Meråkerbanen). Et nettinggjerde skilte skolegården fra linja. Hvordan de fikk læreren over det,
vites ikke. Men over kom han. Der bandt de ham fast til skinnene og forlot stedet. Ingen av
elevene ante noe om når neste tog kom.
På lærerrommet i 2. etasje vendte vinduene ut mot skolegården og jernbanelinja. Mens det hele
pågikk sto forskremte lærerne bak vinduene og betraktet hendelsen. Ingen turte å gripe inn.
Men da elevene forlot den fastbundne læreren og forsvant, løp noen av hans kolleger ned og
fikk befridd ham. De visste vel heller ikke når neste tog kom. Her gjaldt det å handle raskt før liv
gikk tapt.
Juling som skolefag
Noen elever fikk gjennomgå mer enn andre. Mens enkelte, særlig de flinkeste, helst ble skånet.
«Ørtævene» satt løst. Lærernes lugging, risting, kliping og hva mer var hørte nærmest til dagens
orden. Det var obligatorisk oppstilling ute før hver time. Sommer som vinter. På to rekker skulle
elevene stå. De mest nidkjære lærerne forlangte snorrette rekker. Derfra kommer visst uttrykket
«skolerett». Sto man ikke slik kunne et stort nøkkelknippe komme susende og med stor kraft
ramme sitt mål. Helst bakfra så eleven(e) ikke så det og rakk å «dukke». Slike treff satte merker
når den traff et bakhode eller nakke. I hvert fall på sommeren, da man hverken hadde lue, skjerf
eller tykk jakke som beskyttelse. Andre lærere brukte pekestokk. Én brukte stokken alltid i
klasserommet.
Var det uro i klassen, slo han den mot kateteret. Det ga gjenklang i rommet. Etter lang øvelse
hadde han lært å slå slik at tuppen av stokken gikk av og skjøt som et prosjektil gjennom
63
rommet. Da gjaldt det for elevene å dukke raskt ned bak pultene. Siden kom det fram at denne
læreren hadde en spesialavtale med sløydlæreren om egen leveranse av pekestokker.
Alle friminuttene måtte tilbringes utendørs, uansett vær og føreforhold. Frisk luft skadet ingen,
mente skolen. Var det kaldt, var det lite fristende å være ute. Enten sto man i lé av en vegg eller
tok tilflukt på toalettet, inntil inspiserende lærer kom og jaget disse ut. En sjelden gang lurte
man seg til å bli inne i klasserommet. Ble man oppdaget vanket det selvsagt straff. En gang ble
to elever avslørt. En av dem var dårlig likt av denne læreren. Han fikk straffen først. To
knallharde «ørtæver» fulgte i rask rekkefølge. En på hvert kinn. Ansiktet ble rødflammet. Så fikk
begge beskjed om å melde seg for klasse-forstanderen. De to turte ikke annet og på ny fikk den
samme «syndebukken» gjennomgå. Han var heller ikke denne lærerens yndlingselev. Slag mot
hode og kropp ble resultatet. Blåmerkene kom senere, men det nyttet lite å klage. Man fikk ta
det som kom, som en mann, selv om man bare var 10-12 år.
Den fysiske avstraffelsen skjedde oftest innendørs, i klasserommet. Da var læreren trygg. Ingen
voksne kunne tilfeldigvis være vitne, bare elevene. Av dem var det ingen som sa noe. Enten
turte man ikke eller man visste at det ikke nyttet. Hva skulle en elev, et barn, kunne stille opp
mot en lærer? Det var tapt sak. Risikoen var mer straff. Best å la være.
På liv og død
En lærer med ukontrollert sinne var farlig. Særlig hvis han var 90 kg, atletisk og stinn av muskler.
Minst én gang holdt det på å koste liv. Det skjedde i klasserommet. Læreren satt ved kateteret.
Han tegnet forslag til nytt dusjanlegg til gymsalen. Elevene var satt til å gjøre lekser. Å få gjøre
leksene på skolen var ellers noe man likte godt, så slapp man hjemme. Læreren var helt
oppslukt med sitt. Da hadde han en tendens til å gjøre ansiktsgrimaser. På avstand så det helt
latterlig ut. En elev satt og betraktet ham. Lærerens mange merkelige grimaser ble for komiske.
Til slutt brast eleven ut i latter, høyt og lydelig for alle. Læreren kvakk til da også han ble vár
latteren. Reiste seg fra stolen i all hast og nesten løp ned til eleven, som nå lo hemningsløst.
Underveis hadde sinnet tatt læreren. Blodrød i ansiktet spyttet han ut: «Hva flire du av, gutt?!».
Gutten var snartenkt og svarte: «Jeg ler av han» og pekte på en medelev. Denne eleven hadde
lenge sittet rolig og arbeidet med det han skulle. Han skjønte ingenting da to stålarmer grep fatt
i ham, løftet ham opp og slengte ham bortover klassserommet. Plukket han opp igjen, ristet
ham som en filledukke og slepte ham mot vinduet. Det så vitterlig ut som han var i ferd med å
hive gutten ut i gjennom det. Da slo besinnelsen ned i læreren. Klasserommet lå faktisk i
2.etasje. I stedet dyttet han den sønderslåtte eleven bortover mot pulten hans. «Sætt dæ,
gutt!!!» var alt han klarte å si.
I neste time hadde angermannen overmannet læreren. Da visste klassen hva som kom til å skje.
Læreren ville lese dikt. Det var hans måte å sone for sine brutaliteter. Klassen satt da med
armene i kors og se andektige ut. Men det holdt hardt. For læreren ble alltid så grepet av det
han leste at underleppa begynte å dirre. Om han ble beveget av diktet eller sin egen stemme,
står fortsatt ubesvart. Men elevene måtte fortvilt tenke på noe som avledet det tragikomiske
synet, et eller annet, for ellers hadde de sprutet ut i unison krampelatter. Da ville 3. verdenskrig
64
ha brutt ut.
Friminutt
Skoletimene varte alltid i 45 minutter. De startet hver dag kl 08.30, seks dager i uken. Mellom
hver time var det 10 minutters pause, de sårt etterlengtede friminutter. Men mellom 3. og
4.time varte pausen 25 minutter. Det såkalte langfrikvarter. Skolen sluttet kl 14.05, alltid.
Friminuttene ble brukt til ulike aktiviteter. På sommeren var det mest ulike ballspill. De minste
jentene kunne hoppe «paradis» eller tau, mens de store gutta «jynte» gjerne på de største
jentene, de som hadde begynt å få litt damefasong. Om vinteren var det ikke fritt for noe
snøballkasting eller man bare fikk tiden til å gå, så man kunne komme seg inn å få litt varme i
kroppen igjen. For klærne mange hadde på seg vernet ikke særlig godt mot kulden. Kanskje
hadde man også vært en tur i snøen og var bløt.
Noen ganger, etter at læreren hadde hatt en av sine brutale forestillinger, ble friminuttet fylt
med de involvertes utblåsing. Man hermet lærerens grimaser, ordbruk og fakter. Framføringene
var briljante. Fakta ble gjerne spritet opp med fantasi, godt inspirert av medelevers
applauderende latter. Det hele pågikk i håp om at læreren kunne se det hele fra lærerrommet.
Det gjorde sitt til å forsterke tablået. Det var god psykoterapi i slike friminutt.
Noen ganger ble det slåssing i friminuttet. Da var det som regel et oppgjør mellom gutter. Helst
som hevn for et eller annet. Jentene hadde andre metoder å ta igjen på. Oftest var
gutteoppgjøret kun mellom to. Det gikk på boksing med bare nevene eller bryting. Alt etter hva
hevneren følte han var sterkest i. Neseblod kunne rinne, ei tann kunne forsvinne. Kampen var
ikke over før den ene ga seg eller skoleklokka ringte inn til time. Disse slåsskampene skjedde på
nordsiden av skolebygget, i en åpen passasje mot naboene. Der var man i lé for lærerenes
skarpe blikk og med plass til både kamphaner og heiagjeng. Oftest foregikk slike kamper etter
skoletid. Da hadde man tid nok til å gjøre dem ferdige.
To skammelige påfunn
Mobbing er et moderne ord, men langt fra noe moderne fenomen. Mobbing har skjedd helt fra
tidenes morgen. I ord, handling eller væremåte er det alltid noen som mobber eller blir mobbet.
Det skal ytterst lite til for at sånt skjer. Det trenger ikke en gang å være noe spesielt med offeret.
Eller det kan være underliggende grunner, så som sjalusi, dårlig kjemi mellom personer eller rett
og slett et behov for å hevde seg. Så finner man seg et offer.
Man hadde i klassen en gutt med en kommunist til far. Kommunister var farlige. Det hadde
tyskerne lært mange til å tro i løpet av krigens fem år. Det var bare å se til Sovjetunionen og
Stalin. Jo yngre man var og dess mindre man forsto av storpolitikken, dess farligere ble de
norske kommunistene. Når de mest kjente av dem ble overvåket av samfunnets spesialenhet,
måtte det være noe i trusselen. Ingen røk uten ild. Det var slik man tenkte. I en periode etter
krigen følte nok en del av landets kommunister seg som en pariakaste i samfunnet.
Den stakkars kommunistsønnen måtte bøte dyrt for farens politiske syn. På skolegården var det
65
et lite firkantet, én-etasjes hus. Man kalte det grisehuset. Det het seg at mens tyskerne
okkuperte skolen under krigen drev de med grisehold der. Flere år senere var huset enda ikke
flidd og ryddet. Det så fortsatt ut som et grisehus. Det var spennende å bryte seg inn. Blant all
skitt og lort fant man én gang også et flagg med hakekors på. Det gjemte man til senere bruk. En
dag ble den nevnte gutten utsatt for et angrep. Han hadde i åpen diskusjon bekjent at han delte
farens politiske syn. Det kunne ikke skje ustraffet. Det var som man så for seg Stalin og hele den
røde armé stå ved skoleporten klar for å starte sin revolusjon også her. Gutten var farlig. Han
måtte uskadeliggjøres. Resolutt ble han fanget, bundet og tjoret fast i grisehuset. Skoleklokka
ringte og alle fangevokterne sprang til time. Ingen husket i forfjamselsen å frigjøre fangen.
Allerede ved oppstilling ble han savnet. Ingen torte si hvorfor. Timen gikk sin gang, mens fangen
sonte sin brøde i grisefengslet. Men da læreren flere ganger i løpet av timen bemerket fraværet,
forsto man alvoret. Fangen måtte slippes i neste friminutt. Fortsatt satt ubehaget mot gutten
fast i klassekameratene. Fangen kunne ikke slippes fri uten vilkår. Man bandt det gjemte
naziflagget fast på ryggen hans. Med bakbundne hender ble han jaget over skolegården. Flagget
blafret med hele sitt grufulle motiv. For en straff han måtte igjennom.
Det hele ble bare ytterst tragisk. Ikke der og da, enda var gjengen fylt av et felles hat mot
fienden. Men senere, mange år senere, da vett og forstand begynte å komme på plass i noen av
de skyldige. Da bet angeren seg fast. Siden har den sittet der i en sår samvittighet. En skammelig
og forkastelig ugjerning. Selv etter å ha bedt personen om unnskyldning og fått tilgivelse, selv da
sitter det der som en mørk skamplett i sinnet.
Ved skolestart det siste året hadde overlærer ansatt en ung, kvinnelig lærer. Hun var nyutdannet
og pen. Hun ble klasseforstander for en førsteklasse med jenter. Skolen var den gang delt i rene
jente- og gutteklasser. De hadde til og med hver sine innganger. Man hadde forsøkt å ha jenter
og gutter i samme klasse. Men det var helt mislykket. Det ble for bråkete. Hva som var grunnen
til det som her skal fortelles vet man ikke den dag i dag. Inspeksjon i langfriminuttet gikk på
omgang mellom lærerne. Denne dagen, en tidlig vårdag, var det hennes tur. På en eller annen
måte fikk hun hævar av en guttegjeng. Om det var oppmagasinert våryrhet hos guttene eller
noe annet, vet man som nevnt ikke. Uansett, de jaget henne over skolegården. Til sist søkte hun
tilflukt på jentetoalettet. Guttene enset ikke det. De fulgte etter. Hva som skjedde der inne, vites
heller ikke. Men læreren ble umiddelbart sykmeldt etter hendelsen og kom aldri tilbake til
Lilleby skole.
En utvisning
Sløyd var for enkelte ikke det mest interessante faget. Det kom nok særlig av at håndlaget ikke
var det beste. Men også sløydlæreren må ta sin del for manglende motivasjon. Hadde man ikke
anlegg, fikk man aldri hjelp. Undervisningen skjedde ved egen prøving og feiling. Feilet man
mange nok ganger, ble man bare oversett.
En høst hadde skolen kjøpt inn en svipenn, slik at man kunne gravere bokstaver, tegn og figurer i
tre. Det var et spennende og nymotens redskap. Sent på høsten fikk man i oppgave å lage en
brød-fjøl til morsdagen. Når fjøla var ferdig, skulle man få bruke svipennen til å skrive «Til Mor»
på den. De fleste gjorde seg ekstra flid og produktene ble flotte. Én av elevene strevde og
66
strevde, men fikk det ikke til. Enten var det, i følge læreren, at hjørnene ikke stemte eller
langsidene var skeive. Noe var det hele tiden. Eleven høvlet og siktet, siktet og høvlet, mens
brødfjøla ble mindre og mindre. All hjelp sløydlæreren ga var en oppgitt hoderisting. Gang på
gang fikk eleven beskjed om å gå tilbake til høvelbenken og gjøre det bedre. Det som skulle bli
en flott brødfjøl, ble bare ei trefjøl, som såvidt kunne brukes til å sette en kaffekjel på. Den var
ikke en gang værdt å bli overrakt som gave.
Denne episoden fikk ettervirkninger. Læreren hadde gitt opp denne håpløst upraktiske eleven,
så han utviste ham fra sløydtimene. Det neste halvåret fram mot sommeren kunne man i hver
sløyd-time se en enslig elev vandre hvileløst omkring i skolegården. Ingen annen lærer tok noen
gang opp saken hans.
Den fysiske fostringen
Det ble lagt stor vekt på at elevene ikke dovnet hen. Skolen hadde god erfaring med at barns
fysiske form var viktig for deres øvrige prestasjoner. Gjennom gymnastikk, ulike ballspill og på
annen måte forsøkte man å ivareta dette. Men med begrensede ressurser var det lite man
kunne gjøre utenfor skolens område. Likevel la man årlig vekt på å arrangere en skidag for hele
skolen.
Gymnastikk var et fag Lilleby skole la stor vekt på. Sikkert langt mer enn hva de øvrige skoler
gjorde. Det skyldtes nok alene gymnastikklæreren. For ham var «faget» den rene lidenskapen.
De fleste elever ble i løpet av de 7 årene ganske flinke. Men selv om man fikk karakter i faget, så
betydde den ingenting. Ville man inn på realskole var det bare karakterene i teoretiske fag som
betydde noe. Gymkarakteren var null verdt, nærmest å sammenligne med den man fikk i
oppførsel.
Gymtimen begynte alltid med å springe i en rekke rundt i gymsalen, mens man sang: «Vi
vandrer med freidig mot» eller vi marsjerte til ord og toner fra: «Sangens glade tropp, nå
marsjerer opp». Timen var inndelt i ulike øvelser. Etter å ha varmet opp ble forskjellige
apparater satt utover. Hopp over bukk og hest var obligatorisk for alle. Det var ikke bare å
komme seg over. Det skulle gjøres med eleganse. Så likt turnere som mulig. Spensten hos noen
var mangelvare. Enten sprang man seg rett på bukken eller hesten og slo pusten ut av seg. Eller
man ble sittende oppe på dem. At læreren til tider var oppgitt eller rettere sagt irritert var
tydelig.
Svært få elever kunne svømme. Det ville gymlæreren gjøre noe med. I hele byen var det bare
Sing-saker skole som hadde svømmehall. For at alle skoler skulle få lik tilgang til den, fikk hver
skole tilmålt tid. Det var langt fra nok til å lære alle å svømme. Gymlæreren visste råd. Han leide
et flytt- bart svømmebasseng, som kunne slås opp i gymsalen. Bassenget var ikke stort, kanskje
10 x 5 m. Det ble fylt med vann. Det gikk nok med noen tusen liter. Det gikk ikke an å svømme,
men man ble fortrolig med å være i vann. De fleste elevene hadde hverken bad eller dusj
hjemme. Hel kropps-vask skjedde i en liten badestamp på kjøkkengulvet. Det ga aldri noen
vannfølelse. Dessuten var det et nødvendig onde.
Opplevelsen av å være i bassenget var en fornøyelse. Men den ble overskygget av
67
nestentragedien med å tømme det. Da holdt det på å gå liv. For å få tømt vannet av bassenget
måtte man krype under bunnen og løfte den opp. Det var tungt. Det krevde at alle elever hjalp
til. Noen sto på utsiden og tok tak i seilduken på hver side. Andre krøp på alle fire under
bunnen. Læreren passet på at vannet rant ut der det skulle. Man startet fra den ene enden og
flyttet seg etterhvert bortover mot utløpet, som var i den andre enden. De som var under
strammet ryggen opp mot bunnen. De som sto på utsiden løftet så godt de kunne. Det gikk
sent men godt, en stund. Etter hvert som vannet rant ut, kunne de under bassenget trekke seg
ut én for én. Det måtte skje kvikt samtidig med at de på utsiden tok i og løftet ekstra. Den siste
ble for sen. Det oppfattet ikke læreren. Gutten ble stående midt under. Bassenget var tungt, selv
med lite vann. Seilduken sluttet seg tett omkring ham og med sin tyngde presset ham ned mot
gulvet. En redningsaksjon måtte til. Alle elevene tok tak i bunnen på den ene langsiden og av
alle krefter løfte de den opp. Læreren krøp under og trakk gutten ut. Det gikk bra, men kunne
ha gått riktig galt. Læreren lånte aldri mer et slikt basseng. I stedet tok han den forsommeren
klassen med til Korsvika. En gang bydelens yndede badested. Der lærte de fleste
svømmekunsten.
På de årlige skidager var det mange elever som ikke hadde eget skiutstyr. Men skolen hadde
etter krigen overtatt kasserte ski og staver fra Forsvaret. Dette utstyret var derfor langt fra
moderne. Skiene var nærmest hvitmalte planker uten spenst. Dette utstyret ble utlånt til de
elever som ikke hadde eget. At fattigdommen slik ble synliggjort, var det ingen lærer som tok
hensyn til. Heller ikke at 8-10 åringer måtte gå med 2 m lange og tunge plankeski og staver som
var like høye som dem selv. På ski skulle man og på ski kom man. Men det var nok på slike dager
at mange elever var borte på grunn av akutt sykdom. Forfall kunne man også registrere blant
visse lærere. Gjerne de samme hvert år.
Én eneste gang i løpet av 7 år ble det holdt en skikonkurranse mot en annen skole. Ila skole var
motstanderen. Det skulle skje oppe ved selveste Skistua. Rennet var, så vidt man husker, bare
for gutter. Skolen leide buss til de som skulle konkurrere. Deltakernes forventninger var skyhøye.
Men dagen ble langt fra det man hadde sett for seg. Ingenting var gjort ferdig på forhånd.
Mesteparten av tiden brukte man til å legge løyper. Elevene måtte hjelpe til. Noen skulle gå
langrenn, andre kjøre slalom. Langrennsløypa ble ei lita sløyfe og slalomløypa til en flat og kort
utforløype. Det meste av tiden gikk med til alle forberedelsene. Man måtte være tilbake innen
skoleslutt. Konkurransene ble avviklet i ekspressfart. Det hele ble en gedigen fiasko. Av det man
husker var det ingen, i hvert fall ikke blant lærerne, som hadde oversikt over resultatene. Så den
dag i dag vet ingen hvem som vant, hverken i langrenn eller slalom/utfor eller hvilken skole som
gikk av med seieren. Denne ski-konkurransen ble aldri senere nevnt med et ord, hverken fra
skolens ledelse eller av lærerne. Men deltakerne, både de fra Ila og Lilleby, hadde tross alt hatt
en anderledes skoledag.
Om det var egne arrangement for jentene kan man ikke huske. Men fotballturnering for gutter
var en årlig begivenhet. Den var for alle byens skoler. Innledende runder ble spilt mellom skoler
fra samme bydel. Finalen ble holdt på stadion på Øya. Lerkendal var utelukket. Den var bare for
de voksne. Dessuten hadde den gressmatte, mens stadion var grusbane. Det betød ingenting at
barna falt på grusen og blødde fra sår både på ben, armer og hodet. Barn var jo bare barn, mens
gresset var viktigere å ta vare på. I Østbyen var det oftest Bispehaugen som kom til finalen. Det
68
var byens største skole med over 1100 elever. Der var det også flere talenter. Det har vist seg
siden i RBK.
Sparing til klassetur
Det var tradisjon at 7. klasse fikk dra på tur. Den skulle være en minnerik avslutning på
skoletiden. Mange hadde drømmer om hvor turen skulle gå. Enkelte klasser var så langt
avgårde, så som til Ålesund. For at turen kunne gjennomføres måtte klassen spare ukentlig etter
familienes og egne evner. Man hadde hver sin sparebok, hvor læreren førte inn det beløpet
elevene kom med. Det var oftest alt fra 25 øre og opp til én krone. I løpet av skoleåret kunne det
likevel bli en god sum. Resten sponset skolen. Da turen nærmet seg og reisemålet kunngjort, ble
det ingen stor jubeldag for klassen. Tur til Steinkjer var ikke det mest eksotisk turmål man så for
seg og lite husker man også fra den turen.
Fritid
I Voldsminde hadde man nesten aldri noen fritidsproblemer. Når man bodde i et område med
mange barn var det så og si alltid noen å leke med. De gangene det ikke var noen å oppdrive,
fant man på noe selv. Kuhaugen var et yndet fristed, både den nedre og øvre. Den ene lå litt
høyere enn den andre. Derav betegnelsene. På den øvre fantes også den største nøtteskogen.
Nøtteplukking om høsten var populært. Men det er uråd å huske om nøttene ble omsatt for
salg. Ellers var man stadig på jakt etter salgbare ting. For knapphet på lommepenger var et
stadig hodebry. Man ville jo på kino eller fikk lyst på godter. Alt kostet penger, også den gangen.
Men penger vokste ikke på trær, slik som de nesten gjør i dag. Den gangen krevde det god
fantasi eller mye arbeid å skaffe dem til veie.
Ut av pengeknipa.
Våren var årets store salgstid. Hvis påsken kom sent plukket man gjerne «kattlabber» for salg.
Folk satte stor pris på å ha det til pynt. Men den største innkomsten kom ved salg av passende
buketter med løv. Begge deler fant man oppe på Kuhaugen. Sankingen måtte skje i god tid før 1.
og 17.mai. Noen ganger, hvis våren var kald, satte man bukettene i vann et par dager så «ørene»
kom til syne. Da gikk de som varmt hvetebrød. Det ble penger av slikt.
Noen gikk langt mer systematisk til verks. De skaffet seg hjelpere blant de yngre. Noen av dem
plukket løvet. Andre solgte det. Oftest ga det 10 øre for hver bukett, både for plukker og selger.
Hver bukett gikk for 25-30 øre til kundene. Dermed ble det litt på hver. Men alltid mest til
«bakmennene», da de yngste ikke var så støe på å telle.
En annen «pengemaskin» var flaskepanten. Tomme spritflasker var mest populære. De ga størst
avkastning. Man fant de fleste blant buskene i Lamo'parken. Det ble konsumert mye sterk drikke
der. Men søppeldunkene var heller ikke av veien. Skulle man på sin innsamlingtur ikke finne
noe, hverken i parken eller i dunkene, ringte man gjerne på hos dem man visste tok seg en slurk
eller tre.
De hadde oftest tomflasker stående i kjellerboden. Man tok med seg så mange man klarte. Ofte
brukte man ei lita drakjerre eller en barnevogn å ha flaskene i. Særlig hvis man skulle til
69
Vinmonopolet i Strandveien, ved foten av Ladehammeren. Det var et godt stykke vei dit. Hadde
man også litt spesielle flasketyper kunne det gi et godt utbytte.
Enkelte lå også på lur oppe ved steinbruddet på vei opp mot Kuhaugen. Der, omgitt av busker, lå
en liten åpen plass hvor «drikkeran» pleide å samle seg. Det var et sted hvor de fikk være i fred
og utenfor oppsyn. Når flaskefóret deres var tomt og tørsten etter mer meldte seg, forlot de
stedet.
Etter dem kunne det ligge små og større mynter i gresset. Om ikke annet så lå tomflaskene
igjen.
I en periode etter krigen fantes det både én-krones og to-krones-sedler. De første var grønne.
De andre røde. Én gang var det to gutter som fant en rød to-krone-seddel etter et drikkeslag på
nevnte plass. De tenkte nok at den seddelen aldri ville bli savnet. Med ett følte de seg nyrike.
Det var mye å få for to kroner, f.eks. fire kinobilletter, à kr. 0,50, eller en diger pose med
brunsukker, tyve biter løs-sjokolade, ti Fox med sitronsmak og mye mer. Det var bare å velge. De
kjøpte i stedet sigaretter til eget bruk. Det lå mye spenning i en røyk. Det ble en tipakning South
State. For det røkte faren til den ene. Gutten hadde vært der mange ganger i samme ærend for
sin far, så ekspeditrisa fattet ikke mistanke. Pakken kostet vel én krone. Det ble mye
vekslepenger tilbake til godteri. Men de turte ikke kjøpe det der for da ville de blitt avslørt. Med
lomma full av «småpenger» skyndte de seg mot sjokoladekiosken, som lå nede i et lite søkk, like
ved Lademoen kirkeallé. Problemet var at da måtte de passere blokka der den ene bodde. Det
var risikabelt, for mora hans fulgte på en eller annen måte alltid med bak stuevinduet. Det gjaldt
å late som ingenting, prate og le, for at alt skulle se normalt ut. Men denne mora hadde
ørneblikk og ante uråd. Hun ropte på dem begge. Det var ingen vei utenom enn å tusle inn. De
gjemte sigarettpakken i kjelleren før den ene meldte seg. Han nektet alt, men alle småpengene i
lomma skranglet. «Å», tenkte han, hvorfor gjemte jeg ikke dem også!». Han sto på sitt. Intet galt
var skjedd eller gjort. Men mora skjønte godt at noe var på gang for lomme-penger hadde han
aldri. Hun ropte på kameraten og forhørte han. Det var en god gutt, som alltid sa sannheten.
Dermed var det gjort. Sigarettpakken måtte fram, likeså pengene. De beholdt hun og faren tok
sigarettene. Selv fikk han som takk en god porsjon juling og husarrest i flere dager. Da dette
skjedde i skolens sommerferie føltes det som tredobbel straff.
Krigslek
Kuhaugen var som skapt for lek. Der utkjempet man mang en strid mellom cowboysere og
indianere. Busker og trær var ypperlige skjulesteder. Man laget spyd, pil og bue og andre våpen
av ørdergreiner (or). Så lekte man krig. Ofte så intenst at noen ble skadet. Først når blodet rant
godt, stoppet leken og de skadde ble hjulpet hjem for behandling.
Gatekamper var ingen sjelden kost. Man kan ikke huske om det var indre stridigheter , såkalte
«borgerkriger», mellom barna i blokkene på Voldsminde. Inntrykket var at de i Voldsminde alltid
sto sammen mot barn fra andre gater. Særlig mot de som bodde i og omkring Frostaveien og
Nedre Møllenberg. Disse kampene pågikk også til blodet sprutet.
70
Det bodde en gutt i Voldsminde 1, i Gisle Johnsonsgt. Han var psykisk handikappet. Han hette
Torbjørn, men fikk selvsagt oppnavnet «Toillbjørn». Det virket ikke som han tok seg nær av det.
Viktigere var det for han å få være sammen med de andre. Han var et par-tre år eldre. Stor og
sterk og med et stemmevolum som kunne skremme enhver. Det var også det man brukte ham
til. Med sitt hjemmesnekrede sverd ble han alltid sendt fremst i kamp. Med sitt voldsomme
krigsbrøl skremte han fienden på flukt. Med denne frontkjemperen i første rekke ble det aldri
noen riktige gatekamper. De var vunnet før de begynte.
Rosendal kino
Kinoen var en institusjon på Lademoen. Der gikk alle de filmer som de øvrige kinoene i byen
ikke ville vise. Alle filmene med indianere og cowboysere, Hoppalong Cassady, Tom Mix, Tarzan,
Helan og Halvan og mye mer. Her startet også på midten av 1950-tallet Rock'n Roll-epedemien i
byen etter filmen av samme navn. Alle disse filmene var som magneter. De dro til seg barn fra
hele byen. Kinosalen var nesten bestandig stappet med forventningsfulle unger. Det unisone
hylet som horden utløste, da lyset i salen ble slukket og filmen begynte, løftet nesten taket av
den store bygningen.
I lange perioder hadde de fleste barna på Voldsminde pengetørke. Dermed ble det heller ingen
kinobesøk. Det var full krise. De har nok rett som hevder at nød er mat for hjernen. Etter noe
tanke-virksomhet fant man løsningen. På langsiden av kinoen var det to utganger. De hadde en
lengde på 3-4 meter. Inn mot selve salen hang det portiérer. I motsatt ende var utgangsdøren.
Den hadde en spesiell låsmekanisme, som kunne åpnes og lukkes uten nøkkel. Der lå løsningen.
Man skranglet de små myntene man hadde, så det ble til en billett. Den som fikk billetten fikk
ansvaret for at de andre også kom seg inn. Framgangsmåten ble til ved prøving og feiling. Det
var alltid to kinovakter ved barneforestillinger. Den ene sto ved hovedinngangen og tok imot
billettene. Den andre gikk vakt i salen. «Operasjon inngang» måtte skje med lynets hastighet.
Bare minuttet før filmen skulle begynne, snek han med billetten seg usett inn bak portiéren,
som skjulte utgangen og åpnet låsen. Rett utgang var avtalt på forhånd. Slik slapp de øvrige inn.
Straks salen ble mørklagt og filmen skulle begynne, sprang de inn i spredd uorden og satte seg.
Det hele var over på sekunder. Vakten var utspilt og barna fikk sin etterlengtede underholdning.
Denne taktikken ble brukt i lang tid.
Om man hadde moralske skrupler tviles det på. I krig og kjærlighet åpnes det for ulike metoder.
Barnas kjærlighet til kino og film kvalte nok effektivt eventuell dårlig samvittighet.
Det fantes også en annen måte å komme seg inn på. Særlig hvis det var lang kø ved billettluka.
Det hendte ikke sjelden at det var utsolgt lenge før køen var tom. Hadde man penger til billett,
gikk man bare forbi køen og opp trappa og lot som man skulle se på filmbildene, som hang
utenfor inngangen. I et ubevoktet øyeblikk, hos de fremste i køen, smatt man inn foran dem og
vips sto man først. Billetten ble løst og filmaftenen reddet.
Etter hvert som åra gikk forlot man barndommen og trådde inn i tenåra. Da ble også adferd og
vaner endret. Det var «tøft» å stå på gatehjørnet sammen med jevnaldrende. Da forsto man
mer og mer hvor viktig det er med fellesskap og tilhørighet. Praten gikk livlig og problemer ble
drøftet. Det er ikke bare de gamle som vet best. De unge vet alt enda bedre. Det gjentar seg i
71
hver ny generasjon.
I tenåra er man også på jakt etter spenning. Noe som bryter med den grå hverdagen. I slutten av
1950-åra trengte Rosendal kino omfattende vedlikehold. Kinosalen var nedslitt. Arbeidet ble
påbegynt. Én kveld sto tenåringsgjengen på sitt faste hjørne og pratet. Interessen for kinoen
hadde vært der i alle år. Noen hadde lyst til å se hvor langt arbeidet var kommet. Å bryte seg inn
ga litt spenning. Det er noe rart med denne gjengmentaliteten. Den smitter. Om man egentlig er
i mot, så lar man seg overtale. Det gjelder å holde sammen og ikke vise feighet. Gjengen brøt
seg inn. Mot den ene veggen i salen sto reist en lang stige. Noen måtte selvsagt klatre i den. Det
gikk galt. Stigen bikket og knuste det nystøpte gulvet. Hva ellers som ble ødelagt huskes ikke,
men skader ble det. Så omfattende at det ble en politisak. Én etter én ble man innkalt til politiet
i Hornemannsgården for avhør. Innen gjengen fant man fort ut hvem som hadde sladret på de
andre. Oppmøtet hos politiet var for de fleste første gang. Kanskje også den siste. Det føltes
skummelt å sitte overfor en politi. Man var redd. Hva ville straffen bli? Kom man i fengsel eller
på institusjon? Var framtida ødelagt? Disse og andre tanker plaget de fleste. Det tok nattesøvna.
Straffen ble todelt. Man skulle gå til arbeidsfolket og be om unnskyldning. Med det var straffen
sonet. Hvis ikke, kom det til å få mer alvorlige følger. Så vidt man husker var det bare én eller to
som lot være. Men de havnet også senere i politiets klør. I denne saken handlet politiet svært
klokt og pedagogisk. Her hadde de forstått at de fleste var livredde ungdommer, som angret
dypt. Av erfaring var de trygge på at disse ikke kom til å begå nye lovbrudd.
Om opplevelsen med politiet hadde satt en kraftig støkk i tenåringene, så klarte ikke den å
holde dem borte fra kinoen. Men heretter oppsøkte de den bare i lovlig ærende – for å se film.
Foillkailla – blott til lyst?
I Voldsminde bodde det alle typer menn. De fleste var vanlige og ordentlige med arbeid og
ansvar. Noen få var nærmest toillkailla, andre ble foillkailla. Ofte var det de samme. Det var
særlig rundt helgene at kong alkohol kom på besøk i hjemmene. På lørdagskveldene var det
mange som tok seg en dram eller tre, mens andre brukte hele helga til ei sammenhengende
fyllekule. De fleste hadde trang økonomi og ikke råd til de beste drikkevarene. Det ble helst
kjøpt B-sortering, Old brandy eller hjemmebrent. Slikt «dårlig» drikke hadde sin virkning. Den
gikk utover balansen og vettet. Man kom ut av kurs med begge deler. Med for mye slikt
innabords ble man foillkaill. Noen var det ofte. Andre en gang i mellom. Drikken virket visst sånn
at enten sovnet man eller ble mere tørst. Ble det tomt for fluidum og man enda ikke hadde
sovnet måtte det skaffes mer. Da fikk det briste og bære med det pekuniære. På den måten
svirret det til tider foillkailla rundt om på Lademoen, på vei til en eller annen drikkekamerat.
Noen dro også til byen hvor serveringsstedene enda var åpne.
På søndager, særlig i sommerhalvåret, så man ofte en strøm av fedre med barn på tur. Det var jo
et vakkert syn. Turen gikk rundt havna for å se på båtene. Men turen om havna var bare et
påskudd. Målet var egentlig jernbanerestauranten. Fedrene var tørste etter en fuktig lørdag.
Restauranten på jernbanen var eneste stedet i byen som serverte øl tidlig på søndager.
På mange arbeidsplasser i Østbyen var det «spleis» på lønningsdag. Drikkepresset var stort og
lønningsposen ble de dagene ganske slunken. Etterpå sjanglet man seg full og slukøret
72
hjemover. Hva foillkaillen fryktet mest, der han subbet seg på hjemvei, er uvisst. Kanskje kjeften
fra kona? Angerens tunge bør? Ungenes sult og gråt eller den kommende ukes smalhans?
Sannsynligvis klarte ikke en eneste fornuftig tanke å trenge inn i en omtåket hjerne. Han hadde
formodentlig nok med å klare å holde seg på føttene på et for ham gyngende underlag.
Det var to foillkailla på Voldsminde som alltid holdt sammen. Spesielt når de var fulle. De bodde
på hver sin ende av samme gate. To kortvokste kraftklumper. Nesten hver eneste lønningsdag
hadde de fått for mye. På veien hjem støttet de hverandre. Oppover Lamoparken og langs hele
kirka øvde de på å finne sin egen balanse. For ved enden av kirka skulle de til hver sin kant.
Denne balanse-kunsten var alltid et kostelig syn. Straffen for fyll kom dagen etter. Den svei.
Konene tvang dem til å handle mat i butikken. Tydelig en skammens og fornedrelsens tur. For
ingen menn gjorde det den gangen. I hvert fall ikke i på Voldsminde og i andres påsyn.
Sammenkrøket og skamfull lusket de i vei.
Alkoholen hadde ikke bare en berusende virkning. Den fikk også mange tragiske konsekvenser.
Familier gikk i oppløsning. Økonomien ble lagt i ruiner. Spriten gikk på helsa løs. Uansett hvilken
elendighet de voksne stelte til for seg, var det likevel barna som led mest. «Far din e' ein
foillkaill!» «Mora di drekk!» var vondt å høre for et barn. Langt verre var det at foreldre lærte
sine barn å løse problemer med alkohol.
Man husker tre kamerater. To av dem vokste opp i Voldsminde. Den tredje bodde i «boli'an» i
Mellomveien. De var jevngamle og hadde holdt sammen fra de var ganske unge. Faren til den
ene «gauket» hjemme. På lør- og søndager kom det en jevn strøm med kjøpere på besøk. Den
andre var farløs og mora klarte ikke å hamle opp med ham. Den tredje bodde hos bestemora.
Disse tre var under oppveksten stadig i klammeri med politiet. Fyll og spetakkel fulgte dem. Én
av dem begikk sitt første ran i en butikk i eget nabolag. Han var nok ikke den skarpeste kniven i
skuffen. Politiet kunne bare hente ham hjemme. Det gikk til slutt som det måtte gå med de tre.
Først ble de tvangsendt til sjøs. Håpet var vel at sjømannslivet skulle få dem på rett kjøl. Men
bare to til tre måneder senere var de tilbake. Sjøfolka hadde gitt dem opp. Livet deres ble bare
tragisk. De årene de levde ble en vandring mellom fengsel og flaskefór. De døde forholdsvis
unge alle tre.
En tragisk død.
Mora til en av de tre var gift med han som drev med hjemmebrent. Hun hadde denne sønnen
og to yngre døtre. Den yngste var bare 5-6 år da tragedien skjedde. Den tragiske formiddagen
var det bare mora og den yngste hjemme. Til datteren fortalte mora at hun skulle på butikken.
Det var siste gangen hun så sin mor i live. Fra hjemmet gikk mora antagelig rett til Korsvika.
Noen dager senere fant de henne druknet på Fosensiden av fjorden. Fjordstrømmene hadde
ført henne dit. Å ta sitt liv hadde hun nok planlagt. Kanskje i lang tid. Med så store familiære
påkjenninger var det rart at hun hadde holdt ut så lenge. At det var planlagt skyldes de spor
man fant i etterkant. Personlige eiendeler, som klokke og ringer, hadde hun lagt fra seg i
kjøkkenskapet før hun gikk hjemmefra.
De fremmede
73
Hver vår fikk Voldsminde besøk av fremmede. Om de var tatere eller sigøynere vites ikke. Siden
har man lært at navnet tater er en gammel betegnelse på sigøyner. De er et blandingsfolk av ulik
opprinnelse. Allerede på 1100- eller 1200-tallet utvandret de fra Nord-India og spredde seg over
hele Europa. I dag heter det at de, som holder til i Norge, er av romanifolket fra Øst-Europa. De
var nomader, som ikke ville innrette seg etter samfunnets ordninger. De bodde i egne kolonier,
utenfor allfarvei. De ønsket ikke innsyn. Oppholdt de seg lenge nok på et sted og samfunnet ville
tvinge barna på skole, dro de videre.
De kom alltid gående. To og tre sammen. Først kom kvinnene. Kledd i sine spesielle klær, side
skjørt og skaut på hode med store ringer både i ører og på fingrer. Brune i huden. Rene var de
ikke og heller ikke særlig pene. De bar på visper og øser, kniver og spann. Det ville de selge. De
var så pågående at folk ble litt redde. De solgte en del på det. Etter dem kom klokkeselgerne,
knivsliperne og loddekarene. De var selvsagt menn. De var like pågående. Knivene som folk
nettopp hadde kjøpt var, nær sagt, sløve. De trengte å slipes. Klokkene gikk bare noen timer. De
var overbevisende i sine salgsargumenter og ytterst utholdende. Oppnådde de ikke salg, kunne
de bli sinte. Folk lot seg derfor overtale. Kanskje mest for å bli kvitt dem. Når nyheten om at de
var i området ble kjent, lukket ikke folk opp for dem. Bak mang en gardin sto man og så om de
dro videre. Da kunne roen og freden igjen senke seg over Voldsminde.
Ulike aktiviteter
I dampradioens dager var det lite som holdt ungene innendørs. Det måtte i så fall være
barnetimen på lørdager. Men alt man kunne finne på ute fenget mer. Leken var variert. Fotball
spilte man på den delen av kirkegården som enda ikke var tatt i bruk. Området mellom Thomas
Hirschsgt og der kirkegårdsgjerdet den gang gikk var velegnet. Time etter time kunne spillet
pågå. Også på den gamle, nedlagte kirkegården, på motsatt side av kirka, lot det seg gjøre å
sparke fotball. Det var før kommunen høvlet ned området for å lage et nytt veikryss. Men herfra
ble man helst jaget. De som bodde i trehusene langs Gamle Kongevei likte ikke barn. I hvert fall
ikke de som kom fra Voldsminde. «Kom dere tilbake til der dere hører hjemme», var skjellsord
som ljomet etter dem.
Mellom blokkrekkene som grenset til Anders Buens gt og Hans Nilsen Haugesgt lå det en åpen
plass. Det var før det ble bygget barnehage der. Flere lerketrær i sørenden var ypperlig å klatre i.
De hadde stått i uminnelige tider og vokst seg mektige. På bakken, i skyggen av trærne, spilte
man «basse». Man streket opp runde sirkler eller kvadratiske ruter og fordelte dem mellom
deltakerne. Hver skulle forsvare sin. «Bassen» var tauet sammen av strikk eller tynne remser fra
en gummi-slange. Man brukte innsiden av foten til å sparke eller sentre bassen til en av de
andre. I basse-konkurranser gjaldt det å «finte ut» motstanderen så bassen traff bakken
innenfor motstanderens sirkel eller rute. Da var han ute. Den som til sist sto igjen hadde vunnet.
Allerede tidlig på våren, straks snøen var borte, begynte pengespillet. Man kastet mynter mot
en strek. Kasteavstanden kunne være to eller tre meter. Flere enn én måtte delta. Det var
nesten som i poker. Det var penger å vinne. Den store forskjellen var at ferdigheten her ikke satt
i hodet men i hånda. Når alle hadde kastet var det mynten nærmest eller som lå på streken som
hadde vunnet. Vinneren kunne innkassere potten. Slik holdt man på til noen var blakke eller
74
ikke ville mer. Det var helst ett-, to-og femører som ble brukt. Var det mange deltakere kunne
gevinsten bli ganske bra likevel. Nede i Lamo'parken holdt de voksne til. Der gikk av og til
storspillet for seg. Særlig hvis flaskefóret hadde gjort sin virkning. Ti- og femtiører var ingen
sjeldenhet. Med noen ekstra drammer innabords satset man også sedler. De ble lagt i en
fystikkeske og kastet mot streken. Da kunne potten virkelig bli stor.
Bading hørte sommeren til. Korsvika var stedet. På varme sommerdager kunne det bli fullt av
folk. Store og små, voksne og barn. På det ene berget var det montert stupebrett. Det var for de
store. Der var vannet dypere. De yngre, de som ikke kunne svømme, brukte sandstranda. På
svabergene rundt var det fint og ligge til tørk i sola. Gradvis endret badevannet seg til det verre.
Trondheim kommune overtok Lade fra Strinda. Det ble bygget en del boliger i alléen ned til
Korsvika. Det så ut som kloakken fra dem gikk rett i sjøen. Det var lite fristende å svømme
mellom ekskrementer som lå og fløt i vannskorpa. Man flyttet badeplass, først til Devlebukta.
Stranda der var det mindre egnet. Man endte til sist opp i Ringvebukta.
En sjelden gang dro man til Lian. Da måtte man ta Lianbanen. Den kostet penger. Det var for
langt å gå. Lianvannet var nok ikke renere og mindre helsefarlig, men det var varmere. Skulle
man dra dit tok man med mat og drikke. Penger utover trikkebillett hadde man ikke. Slike turer
var en nytelse. Det ga følelse av å være turist. Man var jo på langtur.
Gratis trikketurer
Trikken var et populært kommunikasjonsmiddel. Mange reiste med den. Men det kostet penger.
Det hadde ungene sjelden. Om man hadde noen mynter, ville man ikke bruke dem på trikk. Det
føltes bortkastet. I stedet fant man andre måter å ta trikk på – gratis. Man fant ut at
konduktøren alltid gikk fram til føreren, da trikken forlot Buran stoppested. Han kom ikke
bakover for å løse billetter før trikken forlot endestasjonen ved trikkestallen. Da trikken alltid
hadde tilhenger tok det sin tid før han rakk å nå helt bak. På de eldste trikkene var det ingen
dører. Både foran og bak, både på motor- vogn og tilhenger, var det plattform for stående. Man
kunne hoppe på og av, også under fart. Snek man seg på ved Buran kjørte man gratis rundt hele
Voldsminde og tilbake igjen. Det gjaldt å hoppe av i god tid før trikken stoppet på Buran. Ellers
satt man i konduktørens klør. Av og til, muligens de gangene konduktøren ville skremme ungene
til å slutte med «sporten», kom han for tidlig bakover. Trikken hadde for stor fart til å hoppe av.
Konduktørene tok fatt i blindpassasjerene og skremte dem så godt han kunne. Ungene tok da
noen dagers pause og så var det på'n igjen.
«Tour de France»
Sykkel fikk man først i tenåra, hvis man overhodet fikk noen. Men de fleste klarte å skrangle
sammen så pass med penger at de kunne kjøpe én. Det ble framkomstmidlet de neste årene.
Også sykkelen kunne brukes til ulik lek. Enten man lærte seg små kunstner, så som å sykle uten å
holde i styret eller løfte forhjulet over en strekning. Enkelte etterlignet de cowboysere de hadde
sett på kino. Sprang avsted med sykkelen og hoppet på under fart. Men det gjorde man ikke så
mange ganger. For det gikk utover underlivets edlere deler. Men å stå på den en pedal på
sykkelens ene side, slik «kugutta» gjorde på hesten, var et mer vanlig kunststykke.
75
Sykkelen kunne også brukes til konkurranse. Det var gjevt å kopiere Tour de France. Man laget
to løyper. Den korteste gikk rundt Lade. Den lengste var t/r Vikhammer. Det var alltid fellesstart.
I feltet kunne det være både 10 og 15 gutter. Så langt man husker ble seirene jevnlig fordelt
mellom deltakerne. Men fysiske premier uteble. Æresfølelse fikk holde.
Hyttebygging
Entrepenøren Jernbeton hadde sitt materialdepot midt inne mellom blokkene. Det gikk et
netting-gjerde rundt hele depotet. Det var bare 1,5 m høyt og ingen hindring for spreke
unggutter. Noen hadde også avbitertang. Det gjorde turen inn mye enklere. Inne på området
fantes det høyde på høyde med trelemmer. De var 1 x 0,5 m og ble brukt til forskaling. Disse
egnet seg ypperlig til å bygge hytter med. Noen bygde også hyttene sine oppe i lerketrærne på
lekeplassen. Men hyttene fikk ikke stå i fred lenge. Jernbeton likte dette dårlig. De trengte
lemmene og hentet dem tilbake. Kjærringene i strøket likte det enda dårligere og rev hyttene
ned. Men de turte ikke å klatre i trær, så de hyttene fikk stå noe lengre. Det tok ikke lang tid fra
ei hytte var revet til den ble bygget opp igjen. Et raskt byks over gjerdet eller gjennom hull i det
og platter var i ungenes hender igjen. Etter hvert gikk man lei av møysommelig å bygge opp det
som raskt ble revet ned.
Vinterlek
Så langt man minnes var det flest kalde og snørike vintrer i oppveksten. Det trenger ikke å
stemme. Det er bare slik at det er disse vintrene som huskes. For det var da man fikk utfolde
seg. Var det slaps og bløtt eller lite snø måtte vanlige aktiviteter stilles i bero.
Det var mindre trafikk i de dager. Men det betydde ikke at det var mindre farlig å ferdes ute i
trafikken. Leken var med å forsterke risikoen. Man hadde ord og uttrykk i de dager som kanskje
er mer ukjente i dag. «Å broije» er et slikt ord eller uttrykk. Det betyr «å henge etter» eller
«henge fast i» en bil, buss eller trikk. På kalde vinterdager var bakken såpass glatt at man skled
lett. Da kunne man henge et godt stykke. Men det gikk ut over skotøyet. Beksømsko eller
«bækkerter», som de ble kalt, var best. Der var skosålen så tykk at den tålte påkjenningen. Dess
større fart kjøretøyet hadde, dess bedre følte man seg. I dag kalles det vel «å få et kick». Aller
best var det å broije trikken. Skinnene var så glatte at det hele gikk, ja, som en lek. Å få eller ha
«hævar» er en annen betegnelse. Med det mentes at noen sprang etter en annen for å hevne
noe. Kanskje hadde man fått en snøball i hodet og det måtte hevnes.
Skirenn i gata var nesten en årlig foreteelse. Løypa gikk rundt de blokkene som lå nærmest kirka.
Kirka selv var rundingsbøye. Noen gikk på såkalte planker. Det var gamle ski hvor spensten i skia
var oppbrukt. Andre hadde mer normale turski. Alt var av tre. Plastikkski var enda ikke
oppfunnet.
Kondisjonen var så forskjellig. Skismørning var ukjent for mange. De som hadde litt peiling
brukte stearin eller sølv-voks. Det var flat løype, så var man armsterk kunne det gi god fart med
staking. Det bodde i strøket én gutt som, på grunn av sykdom, hadde vanskelig for å gå. Den
gutten hadde et enormt pågangsmot. Selv med sitt handikapp var han med på all lek. Han stilte
76
alltid til start på slike skikonkurranser og gjennomførte den. At han kom langt etter de andre
spilte ingen rolle, hverken for ham eller de andre. De få, som ikke deltok, heiet mer på ham enn
på den som vant.
Kjelke var en vidunderlig oppfinnelse. I bratte bakker tilfredsstilte den alle fartsbehov. Det var
flere
egnede akebakker oppover mot Kuhaugen. Den beste ble kalr SS'an. Den var full av svinger.
Derav navnet. Den gikk fra Skyåsveien og helt ned til Gamle Kongevei. På godt isføre ga det en
utrolig fart. Noen turte aldri å starte fra toppen. En gang satte en gutt utfor. Han var alene.
Kjelken hadde både ratt og bremse. Han skulle være skodd for det meste. Men ikke for den
farten det ble. Det siste stykket gikk ned Jebeveien og inn i Gamle Kongevei. Der svingte man
vanligvis til venstre, i flukt med at Jebeveien gikk på skrå. Problemet den dagen var at en eldre
dame var på feil sted til gal tid. Det var umulig å svinge utenom henne eller å bremse. Til det var
farten for høy. Fronten på kjelken traff henne like over ankelen. Damen fløy i været, begikk en
saltomortale i luften og landet på bena bak kjelken og deretter på baken på grunn av
rotasjonen. Det var nok et C-moment av ypperste klasse, som hun aldri ville klart hverken før
eller siden. Hun var neppe seg bevisst hvilken turner hun i det øyeblikket hadde vært.
Sannsynligvis forsto hun ingenting fra hun ble truffet og til hun satt på bakenden. Hell i uhellet
var at hun merkelig nok ikke ble skadet. Hun reiste seg og børstet av seg snøen. Strøk gutten på
kinnet og uten et ord gikk hun videre. Tilbake sto en fortvilet og skamfull gutt. Problemet kom
kort etter. En mann hadde sett opptrinnet. Han tok gutten i kraven og skjelte ham ut. Her skulle
politiet få beskjed, så det ble slutt på denne livsfarlige kjelkekjøringen. Under sterkt press oppga
gutten navn og adresse. I mange dager, kanskje i uker, gikk han og fryktet for et politibesøk.
Å hoppe i snø var nok ingen sjeldenhet. Men slik hopping som det her tenkes på var kanskje ikke
helt vanlig. På hjørnet av Innherredsveien og Anders Buens gt. lå en tre-etasjes blokk. Den var
bygget i vinkel. Den lille bakgården var inngjerdet. Om vinteren ble det måket vei i bakgården fra
kjøkkeninngangen og bort til søppelkassene. På snørike vintrer ble denne snøen kastet til side
og ble til en høy snøhaug. Der sto det også en stige, som rakk opp til taket. Fra stigen hoppet
man og landet i snøhaugen. Det utviklet seg raskt til å bli en konkurranse. Hvem turte å klatre
høyest og hoppe derfra? Rekorden, så langt man husker, var fra vinduene i 3.etasje. Men også
denne leken tok en brå slutt. Én modig gutt hoppet. Han hadde ikke på forhånd sjekket snøens
konsistens. Etter regn var snøhaugen blitt ganske hard. Det fikk han merke. Knærne slo opp i
haka og tungespissen ble kappet kontant av. Det ble det siste hoppet.
Skøyter og romantikk
Buranbanen var et yndet fristed for de yngre. Der sparket man fotball om sommeren og gikk på
skøyter når isen var lagt. Isleggingen sto kommunen for. Svært få hadde ordentlige skøyter. De
fleste hadde hornskøyter eller skruskøyter. Skruskøytene var, som navnet lød, skøyter man
skrudde på beksømsko. Hadde man vært sløv med å olje skruene etter siste gangs bruk, rustet
skruene og ga brukeren store problemer med å få festet dem. Man lekte seg på isen til kulden
hadde gjort bena følelsesløse og leggmusklene såre.
Med åra ble Rosenborgbanen stedet man dro til. Der var banen opplyst. Ikke flombelyst, men
77
såpass at men ikke skøytet i dypeste mørke. Gjennom et par høyttalere på taket av
stadionbrakka kom det musikk. Alle beveget seg samme vei. Runde etter runde. Jenter og gutter
om en annen. Var man heldig eller modig kunne man få jentelos. For å få los strakte man ut en
vott eller skjerf eller noe lignende mot jenta. De modigste rakte ut hånda. Grep jenta fast var
man der og da i lykkerus. Så gikk man sammen en runde eller ti. Kanskje ikke så pratsom, mere
følsom. Men man gikk sammen. Noen par gikk enda lenger. Krøp over de høye snøkantene langs
banen og var i lé for nysgjerrige blikk.
Kjærringer på godt og vondt og én snild mann.
Var det ulike typer menn som bodde på Voldsminde, var det i hvert fall stor forskjell på
kjærringer. Noen var forsiktige og gjorde lite av seg. Andre var mer frampå. Noen kledde rollen
som kjærringer i værste forstand. Særlig ei av det siste slaget trodde hun betydde mer enn alle
andre. All var redd henne, også de voksne. Ja, endog hennes egen ektefelle. Hun brydde seg
med alt som foregikk, særlig det hun ikke hadde noe med. Barn likte hun ikke. Kanskje til nød
sine egne. Barn skulle hverken sees eller høres. Med 30-40 barn bare i det nærområdet, måtte
det gå galt fra tid til annen.
En vår satte man ut benker på den åpne plassen, der barnehagen siden kom. Benkene var
selvsagt for å sitte på. Ganske greit for småbarnsmødre å kunne møtes og samtidig ha oppsyn
med barna som lekte. Én dag plassen var helt tom, kom noen gutter og satte seg på en av
benkene. En av dem ble sittende på armlenet og med bena på setet. «Vaktbikkja» fanget inn
hendelsen. Etter noen dager fikk guttens foreldre brev fra borettslagets bestyrer. Brevet truet
med utkastelse. Gutten ble av foreldrene tvunget til å be bestyreren om unnskyldning. Det
gjaldt å redde boretten. Det ble en søvnløs natt før besøket. Erfaringene med bestyreren var
mildt sagt fryktelige. Nervene satt på yttersiden da han banket på og gikk inn på kontoret hans.
Gutten fryktet det verste. Pussig nok, ble det en forholdsvis god opplevelse. Kanskje hadde de
begge en felles frykt for det spetakkelet av et kvinnfolk.
Andre kunne være omtenksomme og nyttige. Med nyttig tenkes det pekuniært. Mangt et
kinobesøk ble reddet av disse koner. De hadde den nødvendige mynten som manglet til
kinobilletten en lørdags ettermiddag. Eller de samlet villig på tomflaskene til neste gang man
kom innom. Slike damer fikk unge sjeler til å svulme av takknemlighet.
Snildmann ble han kalt, den snildeste mannen i gata. Han var buss-sjåfør. Om det var fordi han
var barnløs selv og savnet barn, vites ikke. Men en mer snild mann mot unger kan man ikke
huske fra oppveksten. Han kjørte som nevnt buss. Av og til fikk han ta med bussen hjem og
parkere utenfor sin bolig. Når man så ham komme kjørende møtte ungene fram fra alle krinkler
og kroker. Nesten alltid fikk man sitte på. Da kjørte han sløyfen rundt Voldsminde. Ungene satt
som lys. Det var opplevelser man levde lenge på. I hvert fall til neste gang.
Den store, stygge ulven.
Voldsmindes forretningsfører, kalt Bestyreren med stor B, var en lite elsket person. Særlig var
han fryktet blant de yngre generasjoner. Han hadde innredet sitt kontor i en leilighet i Thomas
von Westens gt. Fra den hersket han med uinnskrenket makt over Voldsmindes beboere i flere
78
tiår. Av den grunn måtte han ha gjort jobben sin godt, sett fra eierens ståsted. Man går ut fra at
han hadde ansvar for alt vedlikehold, vinter som sommer, de løpende utgifter og innkomne
midler. Det siste var nok i hovedsak husleien. Den gang var det ingen som eide sin egen bolig.
Alt var på framleie og det ga selvsagt eieren, ved bestyreren, alt å si i området.
Husleien skulle betales forskuddsvis den 1. i hver måned. Ved for sen betaling ble det truet med
oppsigelse. Også andre grunner, slik som nevnt ovenfor, ga grunn til utkastelse. Namsmannen,
som var utkastelsesmyndighet, og denne bestyreren var på samme lag. Oftest var det barna
som, på vegne av foreldrene, måtte gå til kontoret med husleia. Med husleieboka og de
kontante midler beveget man seg mot kontoret med frykt og beven. Store midler, etter datidens
målestokk, forflyttet seg langs husveggene hver 1. i måneden. Om man var redd? Ja, for å miste
pengene. Men aldri for å bli ranet. Det var aldri i tankene. Man hørte heller aldri om noe slikt.
Inn på diktatorens enemerker slapp man inn bare én og én. Var han opptatt, måtte man pent
vente. Så langt man husker var kontoret i brunt. Det som opprinnelig ikke var brunt, ble det
ganske fort av all røyken. For han røkte mye. Kontoret var nesten tåkelagt i perioder. Selv var
han en liten, rund mann med mørkt hår og dyp, skarp stemme. Når stemmen hans smalt i
veggene hørte man etter med bankende hjerte. Han var nesten alltid gretten. Kanskje var det
fordi han på de månedlige husleiedagene måtte jobbe. På de øvrige dagene var vel innsatsen av
det lettere slaget.
Med sirlig skrift ble betalingen innført både i husleieboka og hans protokoller. Med et bryskt
«her» fikk man boka tilbake. Nesten alltid føyde han til: «Gå rett hjem og vær tilbake den 1. i
neste måned». Skulle nesten tro at han ikke skjønte at man også hadde annet å gjøre enn å
betale husleie.
Sild og lukt til besvær
Gjennom året sto det ofte sild på middagsbordet. Saltet eller røkt sild, stekt eller kokt,
sildesuppe eller noe annet hvor sild var hovedingrediens. Sild var billig mat i de dager. Dessuten
var det visst sunt. Det var til og med de som likte det. Egentlig var sild redningsbøyen for mang
en familie-økonomi. Det var mange som tydde til sild for at husholdningspengene skulle rekke
ut uka. Særlig på sommeren, på de varme dager, kunne det enkelt registreres alle som hadde
sild til middag. Da sto kjøkkenvinduene oppe og sildestanken lå som et klamt teppe over
Voldsminde. Den var nesten like ille som svovellukta fra Ranheim papirfabrikk, når det blåste
østavær.
Silda hadde bein i seg. Ufattelig mye bein. Selv etter å ha plukket fisken i småbiter for å fjerne
beina, var det nok av dem tilbake. De merket man i munnen. Det var som om de vokste og satte
seg fast i munn og svelg. Selv med kvalmefølelse i kropp og sjel slapp man ikke unna. Alt måtte
spises opp. Det var fast regel uten et fnugg av unntak. Det gikk med noen glass vann for å få den
79
ned.
Krystallapparat, radio og lørdagskos
For den som måtte komme tidlig inn på lørdager, var kanskje barnetimen på radio en erstatning
for utelekene. Men de første årene etter krigen var det få som hadde radio. De hadde tyskerne
inndratt under krigen. De så man heller aldri igjen. Men etter et par år, da folk begynte å få
bedre råd, tok omsetningen av radioer seg kraftig opp. Flere hadde i den radioløse tiden såkalte
krystallapparat eller -mottaker. Det var en snurrig innretning. Det var en svært enkel radio, som
krevde kraftige signaler. Den besto av en detektor, en omformer av krystall, en peilepinne og
hodetelefoner. Detektoren lå inne i et lokk av glass. Peilepinnen satt fast i glassveggen, halvveis
inne og resten utenfor glasset. Med pinnen skrapte man på krystallet/detektoren til man fikk
lyd. Det krevde litt tålmodighet. Men gjengivelsen kunne til tider være god. I det minste var det
en god erstatter for mangel på en ordentlig radio.
Lørdagsgodter, slik som barna i dag fóres med, var ukjent. Men behovet for søtt var den gangen
like mye til stede. Da måtte man ta det man hadde. Brødskalker var ikke favorittkost. På lørdager
tok man ukens lager av tørkede skalker og skar dem i terninger. Terningene ble lagt i en
suppetallerken og så helte man varm kakao over. Det smakte vel så godt som dagens godteri.
Man kunne også ta skiver av finbrød med smør og sukker på og legge dem på en varm
ovnsplate. Når smøret og sukkeret var smeltet var lørdagskosen klar for nytelse. Det smakte
fortreffelig og var billig.
Tarzans etterkommer
Man hadde gode venner og bestevenner. Bestevenner var de man var mest sammen med. En
slik bestevenn hadde et par slektninger, kanskje var de tanter, som bodde i nærheten. Kom man
på besøk hos dem bød de alltid på «pikekyss». Ikke in natura, men små «kaker», som nærmest
smeltet på tunga. Var man godterisyk la man alltid inn et kort besøk. At besøkene ble korte var
nok tantene ikke misfornøyde med.
Én gang foreldrene til den ene bestevennen var bortreist, skulle disse elskelige tantedamene
være barnevakt. De var nok høyst uvant med barn. I deres verden satt barn i ro på ett sted og
lekte stilt og rolig. Men gutten de skulle passe gjorde ikke det. Han hadde fantasi og mot til
dristige påfunn. Tarzan var en av hans forbilder. Tantene bodde i 3.etasje. På kjøkkenet var det
to vinduer. Det ene kunne åpnes og hadde såkalt «haspe». Det var et feste, en vindfanger så
vinduet kunne være åpent selv om det blåste. På kino hadde han sett at Tarzan slengte seg
mellom trærne ved hjelp av lianer.
En liane er en slags plante eller tre som ligner på et tau som henger ned fra tretoppene. Lianer
kan bli opptil 100 m lange. Haspen kunne med god fantasi være en slik liane. Gutten ville leke
80
Tarzan, krøp ut av vinduet og hang seg i haspen. Han svingte seg hit og dit. Det måtte gå galt.
Haspen var festet i en øyeskrue i vinduskarmen. Den tålte nok kraftige vindkast, men ikke en
guttekropp på kanskje 20-25 kilo. Festet røk og gutten falt. Fra 3.etasje ble det et tungt fall.
Bakken var steinet. Om han brakk ben og armer huskes ikke, men hodeskallen sprakk. Lenge lå
han på sykehuset og det var et mirakel at han i det hele tatt overlevde. Det het seg i ettertid at
om den andre bestevennen hadde vært med, ville også han ha prøvd seg med de samme
jungelkunstner. Da hadde det nok gått liv.
Mer illegal virksomhet
De vanlige guttestreker kunne man ikke fri seg fra. Epleslang var en av dem. Om det var mer lyst
enn misunnelse som drev en, er det vanskelig å svare på. Kanskje var det begge deler, både lyst
på eple og at noen hadde det man selv ikke eide. Enkelte steder utenfor Voldsminde lå det noen
fine eplehager. Særlig innover mot Strindheimskrysset. At eplene smakte surt spilte ingen rolle.
Over gjerdet og fem raske fingre nappet med seg et par epler. Så et nytt byks tilbake over
gjerdet. Det gikk fortere enn eieren klarte å reagere. Trodde man. Men eieren var lei disse
epletyvene. Selv om han ikke giddet å plukke dem selv, så skulle heller ikke guttunger få lov. Det
var et ressonnement man ikke helt forsto. Ved neste raid hadde han tredd piggtråd på toppen
av nettinggjerdet. Det oppdaget man ikke i farten. Da piggene stakk seg inn i håndflatene gjorde
det vondt. I forfjamselsen datt man ned på gjerdet og piggtråden satte seg fast i buksa. Med
blødende hender og revnet bukselår trakk man seg skyndsomt tilbake. Da sårene var leget gjaldt
det å finne en annen hage.
En guttegjeng var samlet på nyttårsaften. Det var enda tidlig på kvelden. Den ene hadde laget
en slags bombe. Den var ikke stor, kanskje 10 x 10 cm. Formet som en firkantet ball av tau.
Spreng-kraften var ukjent. Sprengningen skulle skje på hjørnet av Lademoen kirkeallé. Den ble
påtent og guttene stilte seg på betryggende avstand. Men bomben gikk ikke av. Det oppsto
usikkerhet i gjengen. Hva nå? Skulle de prøve å tenne den igjen? Hva om den gikk av mens de
prøvde? Lenge sto de og veide for og imot. Til sist var de sikre på at fenghetten hadde sluknet.
Én gikk fram og tente den på nytt. I samme stund kom en eldre herre gående. Han gikk på
samme fortau hvor bomben lå. Hva skulle man gjøre?. Guttene så at nå røk det fra bomben.
Den kom til å gå av. Mannen ante intet og nærmet seg bomben. Den gikk av i det mannen
passerte. Heldigvis var den ikke så sterk. Men sterk nok til at trykket og forskrekkelsen gjorde at
han falt overende. Hatten hans fløy som en fjær gjenom luften. Guttene sto på avstand. Da de
forsto at han var mer forskremt enn skadet sprang de derfra.
Det var populært den gangen å lage små bomber. Særlig til nyttårsaften. Det var for dyrt å
kjøpe. La man dem i en postkasse av metall ga de størst effekt. Da fløy kassen himmelhøyt og
hadde gjort sitt «i livet», både som postkasse og bombemål. Det het seg at en ungdom sprengte
hele 10 kasser på én og samme nyttårsaften.
81
Lademoen kirke
Kirka var et naturlig midtpunkt. Den ble brukt til mye, både innvendig og utenpå. De normale
aktiviteter var gudstjenester og møter. Utover etterkrigsåra var det mange som deltok på disse.
Men det ble færre utover 1950-åra. Kanskje kan man si at kirkas betydning for folk avtok i takt
med deres bedrede kår. Etter en spesiell menighetsaksjon i 1957 tok kirkebesøket seg noe opp
igjen.
Kirkeklokene var en velkjent lyd på Lademoen. De ringte i følge enkelte både i tide og utide.
Hver kveld klokken ni kunne man høre dem. Da varslet de at ungene skulle inn for kvelden.
Enkelte hørte den ringingen aldri, da de allerede sov sin «søteste søvn». Ved hver gravferd
ringte klokkene gravfølget var på vei fra kirka til kirkegården. Men det var ringingen på søndager,
som noen mente var værst. Det var lovpålagt varsling før hver gudstjeneste. Den begynte
allerede kl. 10. Neste gang kl. 10.25 og igjen kl.10.55. For de som sov ut lørdagsrusen eller
hadde dårlig sovehjerte kunne det sikkert være en påkjenning. Klokkene ringte også om
kvelden, før aftensangen. Den startet kl. 18.
For barn opp til tenåra var det søndagsskole i kirka før gudstjenesten. Barna ble inndelt i
grupper etter alder. De yngste holdt til i grupper på ulike steder i kirkerommet. Andre ble
plassert i det som hette Johanneskapellet og noen brukte sakristiet. Disse samværene var
populære. Mang en lamonitt var i en kortere eller lengre periode innom søndagsskolen.
Etterkrigsåras konfirmantkull var store. Det var ikke uvanlig med over 200 konfirmanter hvert år.
Gjennom vinteren gikk de «for presten» og fikk undervisning. På våren, 2.søndag i mai, var den
store konfirmasjonsdagen på Lademoen. Noen dager, eller søndagen før, var det såkalt
overhøring.
Da skulle konfirmantene vise hva de kunne. Med foreldre og søsken som tilhørere var det nokså
nifst for de fleste å stå der på kirkegulvet og bli «forhørt». Tøffe gutter og jenter ble helst
lavmelte i den situasjonen. Noen kunne litt, mange kunne lite eller ikke noe.
Undervisningstimene ble holdt hver 14.dag, vekselsvis for gutter og jenter. Man fant det best å
skille kjønnene. Timene ble holdt i kirkerommet. Det var ingen god løsning, men kirken hadde
ikke andre lokaler. Kullet ble oppdelt i grupper på 50-60. Med så mange ungdommer samlet på
en gang var det en altfor stor utfordring for presten. De unges interessen var laber. Tankene var
helt andre steder. For dem gjaldt det å få timen(e) til å gå. Noen avtalte hva de skulle gjøre
etterpå. Andre slumret hen. Enkelte fant også ut at det gikk an å skjære i treverket på benkene.
«Å, så kjedelig», var det én som sukket høyt, mens han gjespet hørlig. «Hvem var det som sa
det?», ropte presten. «Å, han har sovnet igjen», kom svaret. Slik forløp tiden og vinteren.
Den store dagen for konfirmantene begynte med utdeling av hvite kapper. De var anskaffet for
at alle skulle være like. Hensynet til de dårligst stilte var nok hovedårsak. For mange familier var
konfirmasjonen en stor økonomisk belastning. Konfirmanten skulle ha klær og sko, selskap og
gave. Det tæret sterkt på et allerede for trangt budsjett. Flere foreldre måtte handle det de
trengte på krita. Med avbetaling hver uke eller måned tynget gjelden resten av året. De aller
82
dårligst stilte kunne få litt hjelp av det offentlige. Bet man skammen i seg var det mulig å søke
om støtte. Det som skulle være en god og minnerik dag for de unge, betød for noen foreldre på
mye nattevåk og vanskelige avgjørelser.
De hvitkledde konfirmantene stilte i to lange rekker utenfor kirka. Rekkene kunne strekke seg fra
hoveddøra, rundt hjørnet mot Innherredsveien, langs kirkeveggen og forbi drosjeholdeplassen i
retning Lademoen kirkeallé. Man marsjerte inn med presten i front. Konfirmantene skulle sitte
på de første benkene i kirka. Jentene på venstre side, guttene på høyre. Gudstjeneste kunne
vare i godt over 2 timer. Etter tekstlesning, salmer og preken fulgte selve
konfirmasjonshandlingen. I avtalte grupper gikk de unge fram til alterringen og knelte der. Med
håndspåleggelse ba presten for hver jente og gutt. Det tok sin tid. Etter gudstjenesten var det
gratulasjoner og privat fotografering.
Andredag var et begrep den gangen. Skolene ga konfirmantene fri. De unge kledde seg i sin
fineste stas. Man møtte sine venner. De som hadde fått pengegaver dro på byen. Drømmer
skulle realiseres. Men det var ikke bare konfirmantene som hadde en fridag. Også presten fikk
en høyst tiltrengt dag til eget bruk. Det fortelles om en lamo'prest som benyttet den dagen
spesielt. Hvert år han hadde konfirmanter brukte han andredagen til å ta seg en tur på byen.
Hvis han traff på kolleger på Nordre gt. ropte han, mens han slo ut med armene: « Ferdig med
konfirmantene!!». Det var nok langt fra de unge som følte undervisningen tyngst. Presten hadde
nok en langt større påkjenning. Dagen etter den berikende andredagen var det kveldsgudstjeneste med nattverd for konfirmanter og familier. Om det var obligatorisk minnes ikke.
Å bli konfirmert var fortsatt viktig også i samfunnets øyne. Mest i tidligere tider, men enda var
det et kriterium for å få jobb. Søkte man en viserguttjobb ble man gjerne spurt om man var
konfirmert.
Arbeidsgiveren var nok ikke så interessert i søkerens Gudstro. Men konfirmasjonen fungerte
som en slags attest både på vandel og alder. Det var vanskelig å få fast jobb uten å være
konfirmert. Denne ordning forsvant nok mer og mer utover 1950- og 1960-tallet.
Ble kirka mye benyttet innendørs, var den også populær til utendørs bruk. Rundt hele kirka, vel
én meter over bakken, gikk det en gesims. Den var en utfordring. Det gikk sport i å balansere på
den uten å falle ned. Man satte føttene på den ca. 5 cm brede gesimsen og presset forkroppen
mot kirke-veggen. Ved å klore seg fast med fingrene i ujevnheter på veggen klarte man å bevege
seg sidelengs framover. Etter hvert ble det til en konkurranse. Enkelte klarte aldri mer enn noen
meter. Andre kom lengre. De flinkeste holdt det gående i flere runder.
83
Mot de voksne år.
Årene gikk og tenårene var på hell. Da ble ikke lenger gata og området så viktig. Med alderen
flyttet interessene seg. Minnene ble til på andre steder og i nye omgivelser. Det er først i godt
voksen alder, særlig etter at arbeidslivet er endt, at barndommens rike minner på ny synker inn
og gjør en mer nostalgisk. Men underveis dit, var ikke tida med alle minnene på Voldsminde
glemt. De var bare lagt til side i hukommelsens arkiv. Underveis i livet glemte man ikke hvor man
kom fra. Det var det ingen grunn til.Tross mange såre og onde minner. De fleste var likevel lyse
og gode. Mange har sagt at Voldsminde var det beste strøket i byen å vokse opp i. Det kan
sikkert mange fra andre steder også si om sin bydel. Men man har aldri hørt andre enn de fra
Lademoen si: «Å være lamo'nitt er en adelstittel!».
Tore Eid
Erindringer fra en ”LAMOGUTT” som i unge år emigrerte til Amerika
Vi flyttet i 1939 til Lademoen Kirkealle nr. 10, til en moderne blokkleilighet i et kompleks kalt
Voldsminde. Det var en liten leilighet i andre etasje. Vi hadde en liten stue, et svært lite kjøkken
og ett soverom.
Krigen var en forferdelig tid og som jeg helst vil glemme, men jeg vil trekke frem to episoder
som jeg husker godt:
Det var en dag jeg og en kamerat var nede ved Buran. Da kom det en tysk lasebil, rundet hjørnet
ved meieriet og kjørte ut i Innherredsveien. Bilen, som var fullastet med esker og kartonger,
hadde god fart. I svingen, like ved der vi stod, falt en kartong av lasset. Kartongen gikk i stykke
da den traff gata og da vi løp til så vi at den var full av ”Bon-Bons”. Vi nølte ikke med å forsyne
oss. Vi stappet lommene fulle og puttet alt det vi fikk plass for inn under skjorta. Nå hastet det
med å komme seg vekk for tyskerne hadde lagt merke til at noe hadde falt av lasset. Bilen
stoppet og en tysk soldat var på vei tilbake for å hente kartongen. Da stakk vi av. Det var dagen
under krigen at det ble godteri på "Lamogutan".
At guttestreker kan utløse krise viser følgende historie:
Det var en nazist som bodde på hjørnet av Lademoen Kirkealle og Hans Nielsen Hauges gate.
Han var en riktig vemmelig og brautende type. En kveld hadde han noen andre nazister på
besøk. Etter bråket å dømme var det stor fest og ingen hemninger. Det var tydeligvis ingen
rasjonering, hverken på det ene eller det andre der i gården. Noen gutter bestemte seg for å ha
litt moro med dem, så de ringte på dørklokka hans nede på gaten og stakk av. Nazisten åpnet
døra, men det var selvsagt ingen der. Han gikk ut på altanen for å se om noen var nede på gata.
Der var det heller ingen. Vi ventet en stund og så gjorde vi det om igjen. Etter et par-tre ganger
var nazisten blitt skikkelig forbanna. Fra altanen øste han ut skjellsord over pøblene, som ikke
viste respekt og hva de kunne vente seg når de ble tatt. For virkelig å understreke alvoret og
skremme, trakk han pistolen sin og fyrte av en to tre skudd i lufta. Det han ikke regnet med var
at tyskerne på Lademoen skole også hørte skuddene og en patrulje rykket ut for å se hva det
84
var. De må ha vært både mørkredde og skvetne for med ett var krigen på Voldsminde i gang.
Jeg minnes godt den dagen 2.verdenskrig var over. Det var en varm dag og jeg befant meg nede
ved meieriet på Buran. Vi visste at krigen snart ville være slutt og at kapitulasjonen i Norge da
ville bli varslet med kirkeklokker eller flyalarm. Da flyalarmen satte i med den lange tonen, som
betydde faren over, ble det først litt forvirring. Da noen så ropte ”krigen er over” ble det liv.
Folk jublet og skrek og var helt ellevill av glede. Nå var det slik at det var forbudt å være i
besittelse av et norsk flagg. Den som ble tatt i å oppbevare et flagg ble fengslet og risikerte
dødsstraff. Det forbudet var det ikke mange som hadde brydd seg om. Med ett så begynte det
å flagge fra nesten annethvert vindu og fargene rødt, hvitt og blått lyse godt opp. Så kom de
engelske soldatene og deretter de amerikanske. Da de første amerikanske krigsskip ankret opp i
fjorden, fikk vi tak i en robåt og rodde ut til dem. Sjømennene kastet ned mat til oss. Det var
kjærkomment. Vi fikk brød, te og bokser med Corned beef. Også tyggegummi, da. Jeg husker
det godt.
Krigen var over og alle ting begynte å roe seg ned til et normalt tempo. Krigsforbryterne ble
fanget og stilt for retten. Noen ble henrettet, andre fikk lange fengselsstraffer.
Jeg meldte meg inn i Speideren da den startet opp igjen. Der likte jeg meg godt. Da verdens
Jamboree for guttespeidere ble holdt i Mandal i 1947, var jeg heldig som fikk delta. Mandal
ligger helt på sydspissen av Norge og er en vakker liten by med lave og hvitmalte trehus. Da
kong Haakon VII kom på besøk til vår leir, fikk jeg for første gang også sett ham på nært hold.
Det var kjekt.
Med freden kom også muligheten til å sette i gang med lokale kulturaktiviteter. På Voldsminde
ble det startet et barneteater. Ildsjelen og igangsetteren var Gustav Johannsen, som bodde i
Lademoen Kirkealle 6. Han fikk med seg noen barn og foreldre i aktiviteten og for egen regning
leide han et kjellerlokale i en av høyblokkene. Slik
hadde teatergruppen et sted å være. Jeg (Bjørn
Heglie) fikk flere oppgaver, bl.a. var jeg pådriver og
inspirator for teatergruppen. I kjellerlokalet bygget
vi en teaterscene med kulisser og ikke minst et flott
sceneteppe. For å skaffe materiale til teppet gikk vi
fra dør til dør og tigget slips. Det ble sydd sammen til
et farge-sprakende og flott sceneteppe.
Noen av oss gikk sammen om å skrive sketsjer til en
forestilling med tittelen ”Frem med smilet”. Etterpå
øvde vi inn stykkene og prøvde dem ut på naboer og
85
familie. Interessen for hva vi drev med var stor. Gustav Johannsen leide Studentersamfunnet
slik at alle skulle få plass. I tillegg ordnet han med både annonsering og det som måtte til.
Publikum skuffet ikke. Salen ble fylt opp til siste plass.
Vi fikk strålende kritikker i byens aviser, som bl.a. hadde overskrifter som ”Voldsmindebarna
kan det” Spesielt fikk jeg som teatersjef ros og oppmerksomhet, noe som igjen førte til at jeg
ble engasjert på Trøndelag Teater. Der fikk jeg spille med flere kjente skuespillere, bl.a. Toralf
Maurstad. Jeg var med i flere stykker.
Kopi av avisomtale etter matinéen i Studentersamfunnet:
Voldsmindebarna kan det!
Mange voksne teaterkunstnere kunne prise
seg Iykkelige for en slik begeistret / hyllest
som Voldsmlnde-barna fikk I
Studentersamfunnet i går. På den første
forestillingen var det så fullt i rundsalen at
selv Bjelland ikke kunne ha pakket den
tettere, og det ungdommelige publikum
tok høylydt aktørene til sine hjerter. Barna i
salen var om mulig like interessert som
barna på scenen var målbevisste. En
ønskekombinasjon for alle scenens barn.
B a r n e t e a t r e t E k ko v i s t e så sine
kunster. Det er ikke godt å vite hva og hvem
en skal nevne først, de små danserne var jo
noen hjertetyver, men også sketsjene ble
gjennomført med all den sikkerhet en kunne
forlange. Konferansieren holdt godt på
notene, og teatersjef/instruktøren er allsidig
og nesten for scenevant.
Det gikk på engelsk og dansk og svensk og
riksmål og trøndersk og bergensk, var det
noen sak! Og musikktrioen besto av
kapellmester Stoltenberg, Erna Bekhaug og
Tore Bækken, som sammen er gode
Voldsminde beboere. Trykt program var det
også og det fortelles at de medvirkende var:
Voksenforestillingen etterpå var like
vellykket, og bifallet like hjertelig.
Iscenesetter og teatersjef Bjørn H e g l i e ,
ko n f e r a n s i e r P e r O t t sen, Tor D a hl,
Kjell Gulliks e n , H a n s B e r g e , H a n s
H o r g h a g e n , K j e l l H a l t b r e k ke n og på
spinnesiden (de står sist!) Ester E i d e, Astri
Johansen, Astri D a hl, Inger A n d e rs e n ,
I n g e r D a h l o g K i rs t e n F j e l d s e t h .
Voldsminde Interesse klubbs Barneteater
har en imponerende rekke unge aktører.
Kabareten ”fram med smilet» bød på både
sang, dans, opplesning og sketsjer. Den
anonyme forfatteren har prestert flere
originale ting, og instruktøren viser en
rutine som er nesten profesjonell (men husk
at aktørene alltid har ansiktet mot
publikum, ellers drukner teksten).
Mønstringen av Interesse klubbens
forskjellige avdelinger var fornuftig:
handarbeid, filateli, knopslåing, radio og
sportsgruppe. Den gjorde med en gang!
tilstelningen berettiget.
.
P—o.
Fasit: Kabareten var riktig vellykket. Men
ennå en gang: Et barneteaters virkelige
oppgave er å spille teater, ikke revy eller
kabaret.
Og til slutt noterer vi oss at ' begge
forestillingene gjentas i dag'.
oooOooo
86
87
Alvorlig og «arti» stykke på
Voldsminde amatørteater.
Energisk teatersjef på 13 år besøker
redaksjonen.
Byens yngste teatersjef, 13-åringen
Bjørn Heglie, kunne forleden «overta» en fiks liten scene som
Voldsmindebeboerne har laget i stand for
kvartalets barneamatør -teater, og den smarte fyren overtok med en
morsom takketale. Nå sitter han anbrakt i en dyp stol i redaksjonen
s
u og orienterer en smule
om repertoaret framover. Han har
byttet ut kunstnersløyfen og «flndressen» med et mer dagligdags
sportsantrekk. Han er på vei til skoytebanen og er altså ingen ensidig
Thalias disippel.
«Vi leser nå på et stykke som er skrevet av søskenbarnet mitt og som
er sønn til lysmesteren pa «orntliteatret», sier teatersjefen. «Det er et
alvorlig stykke. Senere skal vi skrive et arti et, med pussige roller. Det alvorlige stykket
handler om en gutt som heter Sven. Han får en gjeng med seg på et innbrudd, men de angrer
seg og melder seg. Senere får de ikke jobb fordi de har vært straffet. Det ser vanskelig ut,
men de lover hverandre at det skal gå bra likevel. " Stol på det», sier Sven, og med det slutter
tredje og siste akt. Tilsammen tar det tre kvarter å spille stykket, iberegnet pausene.
Hvor mange roller er det?
5 jenteroller og 5 gutteroller. Det var ikke noen lett jobb for meg å fordele dem. Men i lovene
våre heter det at alle i amatørteatret har sine rettigheter. De som ikke får noen rolle i det ene
stykket skal ha det i neste. Slik blir ingen misnøye. Det er 18 medlemmer i amatør-teatret og
på mandag begynner vi prøvene for alvor. Det blir å øve med rolleheftet i hendene til å
begynne med. Men etter en viss tid vil jeg kreve at alle kan utenat det de skal si og gjøre. Vi
prøver i det nye kjellerlokalet vårt.
En gang i februar blir det premiere.
- Går dere på ortnlig teater?
- Vi har sett «Julestjernen» og jeg synes at han som spilte Sonja var god.
Og så går vi mye på kino. Vi vil ha stykker med spenning i, eller morsomme stykker med Åke
Söderblom og slike. Blir det for mye klemming og kyssing blir vi guttene pa Voldsrninde
søvnige, og da lener vi oss bak i stolen og sover eller vitser.
- Opptrer du ofte på skolen?
87
88
- Lørdagene har vi hyggetimer, og da har jeg vært med og opptrådt.
Jeg og tre gutter skal lage en avis til folkene ombord på «Ottar Jarl», som klassen vår har
adoptert. Det er arti å adoptere båter, og læreren vår, Harald Haugen, var lur som fant på
det.
Er du aldri nervøs når du opptrer?
- Jeg er litt spent av og til, men ikke redd.
Dermed synes teatersjefen vi har
opplysninger nok og gjør seg klar til å gå på Stadion. Våre siste spørsmål bringer for dagen at
han er best i klassen på skøyter, men langt fra god nok. Han innrømmer også at han ikke er sa
verst på skolen, men her røper teatersjefens fjes at han nok er litt beskjeden.
oooOooo
Tiden etter krigen var svært arbeidskrevende og alle var opptatt av hurtigst mulig å ta igjen
det tapte og få et normalt liv etter fem lange år under tysk okkupasjon. Vi hadde et felles
mål og stilte opp for hverandre. Så langt jeg husker var det også lite kriminalitet i denne
tiden.
Å røyke sigaretter eller pipe var forbeholdt de voksne.
Vi fikk alltid høre at for å røyke tobakk måtte du være voksen. Slik ble det å røyke et mål i seg
selv. Kunne du ”ta deg en røyk” var du voksen og da måtte det selvfølgelig prøves. Nå var det
slik at mor og far hadde nedlagt forbud mot å prøve seg på denne øvelsen. Resultatet ble da
selvfølgelig at det fristet enda mer. Entreprenørfirmaet Jernbetong hadde et stort inngjerdet
lagerområde. Det lå midt mellom blokkene. Store sementrør og kummer lå i rekker og rader
på bakken, slik at vi kunne krype fra den ene ”rørgaten” til den andre. Et ønskested for å leke
eller gjemme seg. I tillegg var det et par store lagerskur hvor det var lagret forskjellige
bygnings-materialer og utstyr. Her inn på dette lagerområdet kunne vi på ettermiddagene
utfolde oss og føle oss trygge mot å bli forstyrret. Her ble også kunsten å røyke utforsket. Ikke
sjelden ble resultatet at vi ble svimmel, fikk vondt i hodet og følte oss riktig dårlige. Men
neste gang noen hadde sigaretter var tidligere erfaringer glemt eller fortrengt. Kameratskap
forpliktet og den kollektive opplevelse var avgjørende.
Fra folkeskolen minnes jeg en spesiell episode. En av lærerne hadde bestandig ei
nøkkelhanke i handa når han gikk rundt i klassen. Han gikk og raslet med den og understreket
ofte det han sa med å banke i pulten med den. En dag vi hadde skriftlig prøve og han gikk
som vanlig rund for å kontrollere oss, skjedde det. Jeg visket noe til han som satt ved siden
av meg, da var det at læreren brått snudde seg og klasket til meg. Han traff meg på munnen
med nøkkelhanka rett i overleppa så blodet piplet frem. Da jeg kom hjem med den hovne
overleppa ble «farsan» riktig sint. Dagen etter gikk han til overlæreren og det ble riktig
ballade. Etter dette var jeg ikke spesielt populær hos denne læreren.
88
89
Folkeskolen ble avsluttet på Lilleby skole. Deretter begynte jeg på Trondheim kommunale
middelskole, populært kalt «Kommen».
Etter skoletid spilte vi ofte fotball på det vi kalte Jordet. Det er den åpne plassen ved
blokkene i Hans Nilsen Hauges gate. Rosendal kino hadde barneforestillinger hver lørdag. Da
gikk det mye på svenske komedier med bl.a. Åke Søderblom og Nils Poppe eller den
amerikanske «Abbot og Costello» (populært kalt «helan og halvan»). Jeg husker også en
kontrollør som hette Kallan. Han passet på så ingen av guttene fikk lurt seg inn. Det var da
om å gjøre at en av oss gikk i en retning så Kallan kunne ta ham. Mens Kallan hadde det
travelt med å fakke ham og få kastet ham ut, var det to andre som lurte seg inn.
Når jeg ser tilbake på denne tiden føler jeg at det må ha vært noen av de beste årene i mitt
liv.
Jeg vokste opp med noen fantastiske gutter og jenter.
Min familie emigrerte til USA i 1951, og etter 61 år har jeg fremdeles kontakt med noen av de
guttene jeg vokste opp med. Jeg reiser til Trondheim fra tid til annen, og det er et privilegium
å kunne sette seg ned sammen med noen av mine gamle venner, ta en øl og nyte et måltid
norsk mat og prate om gamle dager.
Bjørn Heglie
89