1. No category

_________ORIGO_________
av: Jan Bording
Kapittel 1
Det var to tanker som stod i hodet på meg. Den ene var
fornuften som sa "du har ikke sovet på 36 timer, kast anker
her i le bak øyene mens du enda kan holde øynene åpne". Den
andre var den sterkeste, den sa "kom deg vekk mens det enda er
tid!".
Over meg raste tunge nattskyer inn fra havet som en hær
av hylende ånder. Kulingen hadde rast i to døgn og var villere
enn noen sinne. Havet var flatt der inne bak Hvaler-øyene, men
den hissige krusingen der vindkulene tok tak kastet onde
trusler mot meg om hva jeg kunne vente meg på den andre siden.
Otas baug skar utrettelig havet i to på veg ut kanalen
mellom øyene. Hun var en 30 fots fiskebåt komplett med
skikkelig fiskebåtmotorlyd og telefonkiosk-styrhus. Inntil
året før hadde hun vært en utenkelig drøm for mitt minimums
husholdningsbudsjett, men min svoger hadde snakket meg inn i
partnerskap, kjøpt båten, funnet ut at den ikke passet for
han, og ordnet et nedbetalingsopplegg for meg før jeg i det
hele tatt hadde fått tenkt ut at jeg ikke hadde råd.
Til da hadde min befatning med havet vært den beskyttede
Sagesundsfjorden utenfor Tvedestrand. Her hadde vi hver sommer
så lenge jeg kunne huske rodd rundt i en pram under bestefars
tolerante oppsyn. Vinden kunne ikke bli sterk nok, bølgene
ikke høge nok der inne. Havet var en venn som bare ville leke.
Ota tilhørte det ordentlige havet, bygget som hun var for
fiske på Vestlandet. For meg var hun en veg ut fra
hverdagsslitet til eventyret. Ikke et stygt ord om jobben min,
men den tiden var jo ikke min.
Etter 12 års skyttegravsekteskap hadde jeg vært skilt i
to år. Krigen ble ikke slutt av den grunn, det var bare et
spørsmål om våpen med lengre rekkevidde. Jeg ville bare glemme
det hele, som om det aldri hadde vært noe, men med fem felles
barn går ikke det. Fire av dem bodde hos meg og den yngste,
Karina, som i navnet bodde hos moren, tilbrakte også
mesteparten av tiden hos meg. Fem barn og hus tok derfor
resten av tiden.
Misforstå meg ikke, barna var selve sola i min
tilværelse. Det å komme hjem fra jobb og høre løpende skritt i
huset fra alle kanter, det å bli overfalt av fem barn som alle
samtidig skulle fortelle dagens siste nyheter, det er det få
ting i livet som kan måle seg med. Kveldene da alle sammen
skulle leses for, da de eldste kom for å høre når jeg leste
for de yngste, ja selv bleieskift nummer 18 000 fra mine
hender var en rikdom jeg var vel bevisst. Men likevel, drømmen
om å komme seg ut, gjøre noe eventyrlig, den må være der. Og
selvfølgelig var det plass til ungene i den drømmen og.
Vi klarte i alle fall fint å få plass i Ota da vi den
sommeren dro ut fra Sagesund etter at min del av ferieukene
sammen med ungene nærmet seg slutten. Hele tiden hadde det
regnet og jeg må tilstå at jeg hadde vært mer opptatt av å få
malt ferdig OTA enn av å være sammen med ungene. Det var ikke
få slengbemerkinger jeg fikk av mine foreldre og min søster
fordi de følte at de måtte passe dem når jeg ikke gjorde det.
Det var ikke helt riktig. Når man har ett barn gjeter man det
livredd for alt som kan skje og som da selvfølgelig skjer. Når
man har fem passer ungene seg selv, man må bare være i
nærheten, og som regel skjer det da heller ikke noe galt.
Ingen barn slår seg mer enn de som endelig ser sitt snitt til
det etter at foreldrene har holdt rundt dem siden de var små.
Jeg hadde en helt spesiell grunn denne sommeren til å ha
Ota skinnende. Og selv om jeg ikke hadde snakket så mye om
Torill til familien, skjønte de sammenhengen og bar til en
viss grad over med min manglende barnepassinnsats.
Endelig var Ota ferdig og jeg stablet alle fem ombord og
tøffet ut fra Sagesund. Karina var 5 år gammel, fremdeles
bleiebarn, men fryktløs som få. Tvillingene Mattis og Maria
var 7, Jon Anders 10 og den ansvarstyngede eldstebroren Jan
Kåre var 11 år. Det var han som lagde mat og skiftet på Karina
når jeg styrte.
På veg opp fra Sagesund til den lille øya utenfor Tjøme
der Torill holdt til tok gjengen min raskt Ota i besittelse.
De klatret rundt på ruffen og hyttetaket. De hang utenfor
rekkverket, stod på baugen og hoppet i de høgeste bølgene og
lekte sisten rundt hytta.
Knapt ett døgn etter avreisen tøffet vi stolte av båten
inn ved siden av min kommende svigerfars tresnekke. Før
fangelina var festet hadde ungene vrimlet i land som maur på
en sukkerbit. Høylytt stormet de rundt på den lille øya og var
alle steder på en gang.
Torill kom fra en familie med lang ett og tobarns
tradisjon. Selv hadde hun Gro som da var seks fra et tidligere
ekteskap som hadde begynt og sluttet samtidig med mitt. Ellers
var en kusine av Gro på øya med sine foreldre. Hele familien
satt samlet da vi kom og konverserte rolig og sivilisert. De
to barna var i sentrum av oppmerksomheten som alltid og satt
som tente lys når de ikke forsiktig skrittet over farlige
steiner for å komme ned til den tryggeste badeplassen. Etter
30 års ferie på samme øya følte familien seg trygg. Her var
det jeg slapp løs min Åsgårdsrei i mitt første møte med min
kommende svigerfamilie.
Pater familias tok høvelig imot oss og anviste
ankerplass, meget bekymret for om ankeret mitt ville holde. Da
han omsider var klar til å hilse på ungene var de alle og
ingen steder, men vi hørte dem godt. En stund satt den
tålmodige mann i sin families skjød og tålte oss, så ga han
sin kone Ellinor klar beskjed om at enten forsvant vi eller så
forsvant han, før han med en høvdings verdighet trakk seg
tilbake til sin kahytt. Ellinor varslet Torill og Torill
varslet meg.
Det var ikke annen råd, jeg samlet sammen horden og
tøffet videre innen en halv time var gått. Langt utenfor
Verdens ende fant vi ly for den tiltagende kulingen og før jeg
hadde fått surret båten forsvarlig lå mine små engler i sin
dypeste søvn over og under hverandre rundt i båten.
For meg ble det ingen søvn den natten. Helt siden Torill en
dag den våren stod i porten min for å hente Gro hjem fra
Marias bursdagsselskap hadde det vært klart at store
forandringer var i vente. Det var måten Torill gikk på, måten
hun sto på, trygg i pakt med jorden under seg. Alt Torill
gjorde var lyst og lett, som et friskt pust, som et mildt lys.
Ikke noe krevende, ikke besettende, men så uendelig lokkende.
Etter et par kvelder sammen var vi blitt enige om en ukes
båttur. Den første usikkerheten var om jeg klarte å få
plassert ungene hos moren som avtalt. Det var umulig å si
hvordan det ville gå.
Jeg fant meg en plass på utsiden av skjæret hvor de
stadig voksende bølgene danset sin mektige dans mot de
urokkelige svabergene. Larmen og sjøsprøyten omsluttet meg der
jeg satt og renset min sjel som en ridder før møtet med
dragen. Hele mitt liv til nå lå klart for meg, i all sin
mislykkethet og sørgelighet. De tolv harde årene. Alle vennene
som forsvant en etter en etter skilsmissen. Ikke fordi de tok
parti, men fordi jeg så tydelig så tvilen i ansiktet deres.
Noen ganger hadde jeg tatt kampen opp, men det var som å
fortsette den 12 år lange ekteskapskrangelen med mellommenn.
Så jeg ga opp, trakk meg tilbake og overlot henne alle.
Jeg husket kvelden separasjonen ble avtalt og jeg mistet
Karina. Hun ville ha med både Maria og Karina. Jeg kjempet med
alt jeg hadde, gamblet med hva en rettssak ville føre til og
klarte til slutt å beholde Maria. Karina klarte jeg ikke.
Karina som sov trygt i senga si mens dette pågikk. Karina som
jeg hadde matet, stelt og sunget for hver kveld, som jeg hadde
fulgt til barnehage hver morgen og hentet etter arbeidstid.
Karina som kom løpende til meg når hun slo seg for at jeg
skulle blåse bort det vonde. Henne var det jeg måtte gi opp
fordi jeg visste hva en barnefordelingssak kunne føre til.
Ikke noe i vårt samfunn er helligere enn morskjærlighet, ikke
noe mer mistrodd enn farskjærlighet, og ingenting tydet på at
noen hadde den minste forståelse for hvor viktig det er for
barn i en større barneflokk å beholde hverandre.
Nesten ett år bodde likevel Karina hos meg. Jeg hadde så
smått begynt å håpe på at det skulle fortsette da jeg en dag
fikk beskjed om å pakke alle sakene hennes til dagen etter. En
halvgammel mann som ikke ville se på meg kjørte moren opp til
døra vår og lastet Karinas klær opp i bilen. Jeg hadde gjemt
unna en
Der ute
strakte
fjernet
av skal
eneste sparkebukse som jeg vætte med tårer den natta.
på det nakne skjæret veltet alt fram på nytt og havet
bølgene sine forsiktig helt opp der jeg satt. De
diskré tårene som for å si at alt er over nå, fra nå
alt bli bra.
Ved firetiden om morgenen dabbet vinden av noe. Ennå mens
ungene sov løsnet jeg fortøyningen og startet på overfarten
til Hvaler. Bølgene var vel tre meter høge, de kom fra siden
og så rank som Ota var måtte jeg ta spenntak i styrhusveggen
for å holde meg på bena. En etter en kom ungene opp. Med
søvntunge øyne satt de seg ved rekka med bena dinglende i
vannet stukket inn under jernrekkverket og kastet opp. Under
hele overfarten satt de der og spydde og sang om hverandre.
Etter hvert tok vinden seg opp og vi var ganske utslitte da vi
endelig kom i ly bak Kirkøy.
Overleveringen gikk over all forventning. Noen
forsinkelser, ting som måtte ordnes, de siste prutinger om
hvor mye penger som jeg skulle bidra med og så kunne jeg dra.
Ikke et ord hadde kommet ut om Torill. Med hjertet i halsen
tøffet jeg ut fra brygga så fort jeg kunne uten at det skulle
virke mistenkelig. Da var hele dagen gått, mørket lukket seg
som en ond hånd over øyene og vinden ulte sine forbannelser
rundt styrhuset. Kunne jeg bare komme meg over til Tjøme nå
var jeg berget. Her var det ikke snakk om rasjonell tenking,
her var det ren panikk. Så altfor mye sto på spill, så altfor
mye kunne gå galt og himmelen og havet gjorde ikke det minste
forsøk på å dempe panikken.
Slik var det jeg den natta tøffet ut i kanalen mellom to av
Hvalerøyene for å ta det siste oppgjøret med onde makter for å
vinne min prinsesse.
Ettersom Ota nærmet seg åpningen av kanalen ble sjøen mer
og mer opprørt. Ytterst ute åpnet kanalen seg helt. Her var
det flere grunner og fem staker ifølge kartet. Jeg fikk bare
øye på tre i mørket og mistet fort følingen med hvor jeg var.
Bølgene kom skummende fra alle kanter. Ota kastet seg hit og
dit som en pingpong ball. Snart ble jeg dratt rundt, snart
rullet vi så kraftig at jeg ikke lenger visste hva som var opp
og ned. Jeg følte meg som en leke i hendene på en ond kjempe.
Plutselig viste ekkoloddet at bunnen nærmet seg raskt. Et
øyeblikk var den nede på null før jeg fikk propellen i revers
for full maskin og bakket ut. Skjelvende og stuptrøtt og
desperat lirket jeg Ota meter for meter fram i den
kjempemessige vaskemaskinen. Hvor lang tid det gikk vet jeg
ikke, men omsider var jeg såpass langt ute at det ikke lenger
var fare for grunner.
En liten øy lå ved åpningen av kanalen. Fornuften
overmannet meg endelig og jeg kjørte Ota i le av øya og kastet
anker. Jeg sovnet før hodet traff puta - og våknet en time
etter, trøttere enn noen sinne, av at Ota dunket mot bunn.
Ankeret hadde dregget.
Opp i vinden igjen, opp med ankeret, finne en ny
ankerplass og ut med ankeret.
Denne gangen fikk jeg sove en halv time før kjølen ble
maltraktert mot rullesteinene på bunn. Da jeg kom opp denne
gangen så jeg et bord stikke ut fra siden av båten. Et
øyeblikk trodde jeg det var skroget som var knust, men da
ville jo Ota være sunket for lengst. Jeg måtte uti vannet for
å sjekke og fant ut at det var stråkjølen som var løsnet. Det
er et ekstra bord som er festet under kjølen for å ta av for
nettopp slike situasjoner. Det var lett å rive helt av.
Nå var det ingen bønn, jeg måtte bare la det stå til og
legge utpå fjorden igjen, uansett vær, uansett mangel på søvn.
Halvt i svime trakk jeg opp ankeret og satte meg til rette
foran styrhuset der det var et utvendig ratt. Mens Ota gled ut
mot det ventende ragnarokk gjorde jeg opp mitt regnskap med
Gud. Fort gjort egentlig, jeg mener: skyldspørsmålet er jo
avgjort og benådningssøknaden allerede godkjent, men likevel
er det tider i livet da det er greit å sjekke. Dette var en
slik tid og bedøvet av søvnmangel traff vi sjøene Ota og jeg
vel forberedt på det neste liv.
Men Ota har aldri vist noen særlig dødstrang. Helt
uanstrengt tok hun bølgene ubekymret lett. Heiste seg lekent
opp på toppene og danset litt før hun stille akte ned igjen.
Da var det jeg oppdaget at noe manglet. Det var vinden. Det
var bare en svak bris igjen av den, og når jeg riktig så etter
var bølgene riktignok høye, men runde og fine på toppene.
Kulingen var over. Helt inne i fjæresteinene gled små åpne
snekker fram og tilbake og dorget makrell.
Bak meg lå ennå svarte skuffede skyer over Hvaler, men i
øst ble den røde løperen rullet ut for morgensola. Jeg hadde
vunnet. I beruset overmot nøt jeg hver bølge over hele ytre
Oslofjord. Kartet over Verdens ende lot jeg ligge og gled i
seiersrus rett gjennom et av Norges farligste skjærgårder der
sjøene brøt på skvalpeskjær rundt meg. Jeg var usårbar.
Neste morgen våknet jeg av at Torill kom over knausen og
ned mot sundet der jeg hadde fortøyd. Hun var omhyllet av
sollys og vi var langt, langt fra Hvaler.
Knapt noe er vel mer oppskrytt i livet enn ungdomstiden. Min
var heller ensom. Men mange lange stunder gikk til å spinne en
tråd av drømmer. Noen ferdig drømmepike ble det ikke, men
renningen hadde jeg en klar formening om.
Så ble det jo ikke slik. "Det er vel sånn livet er" tenkte
jeg og tråden ble pakket langt bort. Så langt bort at den
eneste drøm som ble igjen var drømmen om en rolig
pensjonisttilværelse som jeg tok fram når hverdagsslitet og
krigen ble for kraftig.
Midt i livet ble jeg igjen ubundet. Hvis man da kan se
bort fra fem barn å sørge for. En dag står Torill i porten og
jeg kjenner igjen renningen fra mine ungdomsdrømmer. Jo mer
jeg så, jo mer likte jeg det bildet hun hadde vevet av tråden
min. "Rolig nå" sa jeg til meg selv, "Nå er du voksen, ta deg
god tid, husk du er brent før."
Så møttes alle drømmer i en gammel fiskebåt i ytre
Oslofjord.
I en uke skinner sola ovenfra og innenfra. Vi snakket oss
fram til Tristein fyr og kastet anker for natten i yr glede på
det ytterste skvalpeskjær vi fant. Vi var uovervinnelige,
hvorfor skulle vi søke ly. Ved Jomfruland gråt vi. Utenfor
Portør sang vi. Ved Lyngør danset vi på solvarme svaberg og
malte bølger i akvarell.
Men gifte oss skulle vi ikke enda. Jeg ville bruke god tid
og bli helt sikker. Torill ville ikke gifte seg i det hele
tatt.
Tre måneder etter var vi gift.
Og her, hvor de fleste eventyr slutter, begynner dette.
Kapittel 2
Som regel bestemmer vi ikke mye selv. Store beslutninger gror
enten langsomt fram, eller det er simpelthen ikke annet valg.
Men det hender, en gang i livet kanskje, av man i løpet av
sekunders betenkning kan treffe et valg som avgjør flere år av
ens liv. Jeg fikk den muligheten og lot meg et kort øyeblikk
beruse av den makten over egen skjebne som plutselig var der.
Det hele ble startet av en tilfeldig bemerkning, eller var den
kanskje ikke så tilfeldig?
Det skal si til min svigerfars forsvar at han hadde gode
grunner til å være skeptisk. Torill hadde ikke hatt det lett
på sin side og det å flytte inn og bli mor til fem ekstra barn
er ikke akkurat ansett som å vinne i det store lotteriet. Jeg
sverget for meg selv at jeg fortsatt skulle ta arbeidet mine
barn medførte, men heldigvis fikk jeg aldri sagt dette høgt.
Torill overtok hele husstellet med den største selvfølge. Ett
barn ville vi ha sammen og Joakim kom da også på våren. Dermed
avanserte Torill fra ett barn på halv tid til 7 barn,
flesteparten på hel tid. I tillegg arbeidet hun full tid som
vindusdekoratør. Og likevel sprudlet hun av overskuddsenergi.
Vår første jul sammen tok Torill fullstendig kommandoen
over alle forberedelser og jeg storkoste meg. I romjula satt
og lå vi alle fornøyde omkring i stua og nøt julegodt fra vårt
tradisjonelt bugnende godtebord. Noen av ungene var ivrig
opptatt av terningspill, andre satt krøllet opp i en stol og
leste bøker de hadde fått. Torill og jeg lå på sofaen og leste
høgt for hverandre fra "Red Admiral", familien som seilte
jorden rundt. Det var Torills gave til meg.
Etter siste siden la Torill boka fra seg og slang liksom
tilfeldig ut i lufta:
- Det skulle vi gjort også, seilt jorda rundt.
Det er jo sånn man sier flere ganger hver dag.
Standardsvaret var alt på veg opp til min bevissthet. Jeg
kunne bare si: "Ja, ikke sant", og dermed kunne livet, som i
det siste var blitt ytterst behagelig, rolig gli videre.
Men i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg hadde
mitt livs mulighet innen rekkevidde. Vår samlede formue var
negativ, vi hadde ingen båt, ingen kunnskap om bygging eller
seiling. Jeg hadde bygget en jolle til Ota og lært en ting
grundig: båtbygging tar ti ganger så lang tid som man antar og
koster ti ganger så mye, og med en så stor båt som vi ville
trenge... Dessuten ville vi bli ni personer som trengte mat
hele veien rundt.
På den andre siden: Var det ikke dette som var den store
drømmen som alltid siden vi leste "Rundø" som barn hadde spøkt
i underbevisstheten? Var det ikke det jeg alltid sa jeg skulle
gjøre hvis jeg vant det store loddet? Var det ikke det alle
drømte om? Var ikke det akkurat noe nettopp vi skulle gjøre?
Mitt eneste trumfkort i det øyeblikket var Torill. Vi
følte oss uendelig rike og uovervinnelige. På to sekunder
kalkulerte jeg rask at vi i løpet av fem år minst med maksimal
innsats kanskje kunne klare å skaffe båt og penger. Fem år med
intens sparing, overtidsarbeid og lange byggekvelder. Fem
utmattende år der vi ikke ville tåle mye motgang. Kunne vi
klare det. Ja, konkluderte jeg, hvis Torill virkelig mener
spørsmålet alvorlig.
Jeg snudde meg mot henne og sa:
- Mener du virkelig det, det vil ikke bli lett.
- Jovisst mener jeg det, sa min vakre, kloke prinsesse,
enhver manns drøm, og jeg så på henne at hun mente det og at
hun visste hva det innebar.
- Da gjør vi det, sa jeg.
Det hele tok bare et par sekunder. I over ti år framover
skulle denne beslutningen prege hver eneste dag.
Det første som måtte gjøres var å brenne alle broer. Dette
skulle bli en lang hard jobb og hvis det var for lett å bare
ombestemme seg så ville fristelsen ligge der hele tiden. Vi
fortalte derfor alle vi kjente hva vi hadde bestemt oss for.
Flesteparten var som ventet svært skeptisk til at dette lot
seg gjennomføre og det gjorde det ekstra viktig å klare dette.
I motsetning til vanlig oppfatning anser jeg ikke stolthet som
noen dyd, men på denne måten kunne den brukes fornuftig. Etter
noen uker var det helt umulig å ombestemme seg, det ville
simpelthen bli for flaut.
En båt er nødvendig for en jordomseiling. Den kunne enten
kjøpes eller bygges. Vi fant fort ut at vi ville bygge. Slik
båtmarkedet ble hadde det kanskje vært billigere å kjøpe, men
det visste vi ikke da. Vi regnet på marginalskatt og
muligheter for ekstrajobb og vurderte hvor vanskelig det ville
være å foreta reparasjoner på en ukjent båt og så videre i
samme dur. Egentlig lette jeg bare etter argumenter for å
rettferdiggjøre det jeg egentlig hadde lyst til, å bygge båt.
Skikkelig dårlig gjort mot Torill egentlig, det ville bli
slik at jeg koste meg og snekret mens hun fikk alt det
kjedelige husarbeidet. Vi visste det godt begge to, men Torill
blunket ikke engang. Sjelden har noen ofret mer for en drøm.
Neste valg var båttype og byggemetode. Skulle vi bygge i
plast, betong, stål eller tre? Jeg snakket med alle jeg traff,
leste alt jeg kom over, og gjorde etterhvert en stor
oppdagelse. Havet er så utrolig mangfoldig at uansett hvilken
båt du har kan du med stor patos hevde at akkurat den er
verdens beste. Alle gjør det. Alle kan finne argumenter som
taler for den båten man har. Har man skarp hekk kan man
argumentere med at den krysser bedre. Har man flat hekk kan
man si at den tar bølgene bedre bakfra. Har man en smal båt er
den rask, har man en brei båt er den stø.
Selv etter havarier der det er tydelig at
konstruksjonssvakheter kunne være årsaken, ser man også
sjelden at noen kritiserer båtbyggeren. Havet er så lunefullt
og behovene så mange at man aldri kan gardere seg helt mot
uhell. Neste gang er det min tur. Derfor er båtverdenen den
mest amatørvennlige man kan komme ut for. Jeg snakker ikke nå
om en vanlig gjennomsnittlig norsk prestisjebåteier. Han vet
som nordmenn flest alt, har selv bare det beste, og alle andre
gjør klokt i å følge hans råd. Nei jeg snakker om virkelige
båtfolk, de som har mer enn ett hav bak seg, og har lært noe
av det.
Jeg grep min nye erkjennelse begjærlig. Den betydde at jeg
kunne bygge båten i tre - for det var det jeg likte, og at jeg
kunne ha gaffelrigg - for det var ikke noe flottere enn en
skikkelig gaffelrigget tomaster.
Ingenting er menneske mer egnet til å bygge i enn tre. Med
en datamaskin kan man beregne bruddstyrken i en stålplate hvis
den er flat og jevntykk, men med det blotte øyet kan et vanlig
hendig menneske vurdere en komplisert ujevn tregrein, straks
beregne hvor tyngdepunktet er og hvor tung den er. Man har en
nøyaktig oppfatning av hvor vanskelig greina vil være å bøye,
hvorvidt man klarer å brekke den og i tilfelle hvor den vil
brekke og hvordan bruddet vil se ut. Jeg arbeider med
datamaskiner, jeg vet hva de kan klare, ta mitt ord for det,
den menneskelige hjerne er langt overlegen når det gjelder
levende materialer.
Dessuten lukter tre godt når man arbeider med det,
overflaten er varm og vakker. En trebåt lukter bedre, er en
hvile for øyet og lyden av bølger mot et treskrog - nei, det
var ikke noe valg for oss.
Vi fant tegninger til båten vår hos en amerikansk designer og
bestilte de for penger Torill uventet fikk for noe gammelt
tilgodehavende. Modellen var basert på Joshua Slocums båt
Spray. Slocum var den første som seilte jorda rundt alene. Man
anså det for å være umulig på hans tid.
Tegningene var dyre, men det var likevel lenge før vi
kunne bygge. Alt måtte tegnes på nytt, alle detaljer og
byggemetoder måtte planlegges. Et år tok det, og det var like
greit, for vi hadde ikke et rødt øre å bygge for.
Den våren ble Joakim født og da han var knapt noen uker gammel
ble det ryddet en plass til han sammen med de andre 6 ungene
foran i ruffen i Ota. Denne sommerferien skulle vi på langtur.
I forhold til de båtfolk vi kjente var vi svært så
dristige. Vi kjørte nesten aldri innaskjærs når det var
raskere å gå på utsiden og en liten kuling var ingen grunn til
å ligge rolig, men til nå hadde vi alltid kunnet se land.
Denne sommeren skulle vi helt til Danmark og opp langs
svenskekysten. Til Danmark var det 60 nautiske mil fra
Sagesund.(En nautisk mil er 1852 meter.). Med moderat fart
ville det ta 12 timer regnet vi ut.
En kveld da havet lå flatt som smeltet bly justerte vi
turtallet, peilet inn kompasset og satt avgårde med kurs for
Skagen. Torill tok første vakt og jeg skulle liksom sove. Det
var ikke lett. En tung følelse av å ha satt hele familien i
fare overmannet meg. Bare en tomme gammelt treverk hindret oss
fra å drukne. Hva om det blåste opp til storm?
Det ble lettere da jeg overtok rattet og kjente hvordan
Ota mestret havet, følte hvordan hun lystret roret og hørte
motoren trives.
Da morgenen kom var alt land borte. En liten bris farget
havet mørkeblått og sola hang bare for oss på en blå himmel.
En nesten himmelsk fred senket seg over båten. All engstelse
for motorsvikt, plutselige lekkasjer eller uvær forsvant. For
uansett hva som skjedde kunne man likevel ikke gjøre noe med
det. Man måtte ta alt som det kom. Verden var bare Ota med
himmel over og et lite stykke hav omkring, så enkel og
ukomplisert.
Siden har jeg ofte undret meg over denne merkelige
stemningen på det åpne havet. Så lenge man kan se land
vurderer man hele tiden om man kan komme fort nok i havn om
det skulle blåse opp eller om man er langt nok ute til å unngå
skjær. Men straks landet er borte blir verden igjen enkel.
Etter tretten timer så vi fremdeles ikke land. En svensk
fiskebåt lå og ordnet med noe garn og vi gled helt borttil og
spurte om veien til Skagen. De så vantro på oss, men anga
riktig kurs og lengde. Det var enda flere timer igjen.
Endelig så vi fyret og siden små hus ved Skagen. Straks
var anspentheten tilbake. Her var masse grunner og det gjaldt
å vite hvor man var. Ute på sjøen lå et svart skvalpeskjær med
en varde og en stake på. Det fantes ikke på kartet der jeg
lette mer og mer febrilsk. Til slutt stoppet vi motoren helt.
Vi kunne ikke kjøre videre før vi viste hvor vi var og den øya
måtte stå på kartet.
Ungene hang over rekka og stirret på den rare øya.
- Kanskje det er en U-båt, sa Jon Anders, familiens
vittige hode. Vi var ikke ferdig med å le av vitsen før øya
begynte å bevege seg og dukket. Det var en U-båt. Jon Anders
var den som måpte mest.
Nå var alt greit og vi kom velberget og triumferende inn
til Skagen havn. Den var alt full av hvite plettfrie
plastbåter i alle størrelser. Ota er en vakker båt som brakte
fram lovord overalt hvor vi kom. Vi prydet til og med forsiden
av et båtblad en gang. Men i Skagen havn var det ingen som så
skjønnheten i hennes værbitte ytre. Derimot så de jernlista
rundt skroget som var så praktisk når vi la til brygger og
fjellskrenter. Vi gjorde som alle andre og la oss til inn i
mølja av båter, men på alle båtene rundt oss satt engstelige
båteiere med båtshaka klar for å hindre oss i å komme inntil.
Ikke all verdens fendere beroliget dem.
Jeg hadde hatt vakt i 12 timer og trengte å sove og Torill
og ungene trengte å erobre Skagen, så vi lå noen timer før vi
av ren hensynsfullhet forlot havna. Først da gikk båteierne
rundt nedenunder til sin ankerdram. Vi ankret simpelthen opp
utenfor stranda og det var jo mye bedre.
Dette var en egenskap med Ota vi skulle lære å sette stor
pris på i den overfylte skjærgården rundt Skagerak. Vi fikk
alltid ligge i fred uansett hvor vi fortøyde. En plastsnekke
som forsøker å finne en øde bukt for seg selv har straks
femten andre tett inntil, men hvor vi lå kom aldri noen andre.
Jeg skylder på jernfenderlista, men det kan også ha vært synet
av de 7 virkelystne som kravlet rundt båten som fluer på en
hestelort.
På turen opp langs svenskekysten fikk vi både regn og
kuling. Verst var det for Jan Kåre og Jon Anders som måtte
sove på dekk under en presenning. Men siden været hadde vært
fint lenge hadde dekksplankene tørket inn og sprukket så
vannet rant like godt overalt på båten. I lasterommet hvor
flesteparten av oss sov var det bare 60 cm under taket. Når
det regnet inn noen dager i trekk ble det svært ukoselig.
Men ingen ville hjem. Ingen klaget og alle ble med på alle
helgeturene resten av året. Det var klart at vi hadde det
beste mannskap som kunne oppdrives for en jordomseiling. Og
det som var klarest var at jeg hadde vært usedvanlig heldig
med kone. Menn liker jo å virke tøffe, det er en del av
rollen, men hvor mange har en kone som kan stå og lage mat i
en kahytt på 1.5 ganger to meter med 7 barn rundt seg i os og
flammer fra en sviktende parafinovn, med alle klær våte og
vannet silende fra taket for tredje dag på rad - og likevel
være sprudlende blid - og enda glede seg til neste tur.
Vel hjemme tok vi fram sydhavskartene våre. Vi hadde kjøpt to
kart som til sammen dekket hele Stillehavet. Kartet over den
østlige delen var tilsynelatende helt hvitt. Så man nærmere på
det var det små prikker her og der som var øyer og små ringer
som var korall-atoller. Vi ville gjerne se hvor langt vi hadde
seilt i løpet av sommeren i forhold til Stillehavet. Så viste
det seg at hele Skagerrak kunne legges inne i den største
korallatollen. Da gikk det opp for oss hvor store havene
virkelig er. Hvordan skulle vi klare å seile jorda rundt?
Dette året skulle alle detaljer i skuta vår bestemmes. Alle
farer måtte forutsees, alt måtte dimensjoneres så det var
sterkt nok. Hvert ledige minutt på dagen funderte jeg på hva
som ville skje om vi traff et skjær og det ble hull i båten,
om den drev inn på en fjellskrent. Kunne noe gjøres med båten
så den tålte slikt bedre. Hva kunne gjøres for å unngå at noen
ble truffet av bommen og slått overbord. Hva kunne gjøres for
å finne igjen noen som falt overbord. Hvordan kunne skuffer
konstrueres så ting ikke falt ut selv om båten gikk rundt. Kan
båten bygges sjørøversikker?
Jeg er redd jeg var ganske distre det året. Om jeg syklet
eller gikk tumlet jeg alltid med slike tanker. Vi leste alt vi
kom over og snakket med alle vi møtte. Mye fant vi ut, men det
store spørsmålet som opptak meg var det ingen som kunne svare
på: "Hvor ille kan egentlig bølgene bli?". De som hadde vært i
storm omtalte den alltid svevende. Mye tydet på at stormer
slett ikke var så ille som man kunne tro. Bølgene blir
riktignok høge, men de brekker ikke i hele sin høyde, kun
toppen brekker av og kan falle ned på båten, men bare fra
liten høyde. Kon Tiki overlevde jo storm med en stråhytte på
dekk.
Men straks man hadde trøstet seg med beroligende meninger
kom det andre. En vestlending fortalte om en bølge som hadde
flatet ut et vinkeljern som var skrudd fast til dekk. Sjøfolk
fortalte om bølger som hadde slått inn baugen på svære tankere
og krøllet stålbjelker som spagetti. Heldigvis finnes det en
forklaring på slikt som går ut på at moderne båter ofte går
med 20 knops fart rett inn i sjøene, en liten seilbåt blir noe
ganske annet, den gir seg etter bølgene. Så ble jeg beroliget
en stund til jeg fant de første historiene om de helt
spesielle stormbølgene.
Man har fått fram modeller av stormbølger i modelltanken i
Trondheim så man vet litt om hvordan de dannes. En gruppe
store bølger kan slå seg sammen til en gigantisk bølge. Disse
bølgene kan bli så lange og store at det er synlig fra
satellitt. De bryter i ett sett. En sjømann beskrev en slik
bølge som en frådende kjeft som åpnet seg vidt opp og slukte
alt den kom over. To jordomseilere vi leste beskrev
opplevelsen med en slik bølge på omtrent samme måte.
Etter at de hadde ridd av en storm hele natta og det
verste så ut til å være over, ble de var en hvit stripe i
horisonten. Først ble synet mottatt med glede. De trodde det
var et glimt av sola som var i ferd med å trenge seg gjennom
stormskyene. Men så viste det seg at det var skummet av en
bølge som kom imot dem. Den strakte seg fra horisont til
horisont og var umulig å komme utenfor. Den brøt i hele sin
lengde og var vanvittig høg. Begge båtene ble slått helt
rundt. De overlevde, men mastene brakk.
Så jeg ble like bekymret igjen. I timevis gransket jeg
tegningene av båten og prøvde å tenke ut hva som ville ryke
først i en slik situasjon. Og overalt hvor jeg fant svake
punkter lagde jeg forsterkninger. Men like fullt lå engstelsen
der, kunne jeg ta med hele familien ut i noe slikt.
Kapittel 3
Her er oppskriften på hvordan man lærer seg båtbyggerkunsten:
Man kjøper en bok om båtbygging, det finnes massevis, og leser
den nøye. Legg merke til at alt er så herlig funksjonelt. Det
finnes grunner for alt, ting kan forklares. Så kjøper man en
ny bok om båtbygging og leser den. Legg nå merke til at det er
svært lite nytt fra siste bok. Kjøp så en tredje bok og les
den like nøye. Hvis du har lest nøye nå og valgt gode bøker
skal den tredje boka nesten ikke inneholde noe nytt. Da er du
utlært - i teorien.
De tre bøkene pluss alle andre man kan få fatt i, bør stå
lett tilgjengelig, for man vil ha behov for å slå opp i dem
igjen og igjen. Hvilket beviser at man egentlig ikke lærte så
mye av å lese bøkene.
Det finnes dessuten masse kunnskap rundt omkring blant
folk i båtmiljøer. Problemet er å sortere ut hva som er riktig
og hva som er bløff. Ingen folkeslag jeg har vært borti er mer
skråsikre allvitende enn det norske. Ta alt med en klype salt
og lytt mest til de lavmælte.
Tradisjon har gjennom alle tider vært en garanti for
kvalitet, ikke minst i båtmiljøer. Glem det. Sunn fornuft og
forståelse av hva som skjer er langt viktigere.
Den britiske flåten på Nelsons tid er en av
sjøfartshistoriens høydepunkter. Aldri har stoltere skip seilt
i en mektigere flåte. Fjerne trompetfanfarer lyder i luften
bare man nevner dens navn. I virkeligheten var det hele en
haug halvråtne vrak bemannet med tvangsutskrevne havneboms som
bare holdt ut fordi de var beruset av rom hele tiden. Vel,
havnebomsen er ikke viktig i denne sammenhengen, det er
båtbyggingen som er poenget.
Disse mektige skipene ble bygget av eik, et meget godt
materiale. Først bygget man spantene, og det er greit nok. La
oss nå si du var en båtbyggerlærling på den tiden. I dyp
ærefrykt hadde du fulgt hvordan utlærte båtbyggere med et
utrolig øyemål og håndlag hadde satt sammen det imponerende
skjelettet, men til din forundring lot de det hele stå ute i
regnet. Sommeren gikk og høsten satte inn. Ut på vinteren ble
det vakre treet svart av mugg. På våren grodde det grønn mose
på eikestokkene.
Da er det du går til din mester og bestyrtet forteller han
at treet råtner jo, noen har glemt å dekke det til. Den gamle
båtbygger smiler lunt og sier at slik kan det nok se ut, men i
virkeligheten herder treet. Nei, sier du, det herder ikke det
råtner. Da blir den gamle båtbyggeren streng i blikket og spør
om du, som ikke har bygget så mye som en vaskebalje, vil motsi
de gamle mestere som bygget båter den gang man virkelig kunne
bygge båter. I århundrer har man latt spantene herde ett år
før man setter på ytterhuden, hør og lær av de gamle vise!
Skamfull går du bort, flau over din manglende ydmykhet og
lærevillighet.
Nelsons skip var halvråtne på jomfruturen. Etter to-tre år
måtte mesteparten av treverket byttes ut og et par år etter
var skipet kondemnert. Båtbyggerne hadde gode tider og all
eika forsvant. Et godt eksempel på at en yrkesgruppe som gjør
en dårlig jobb kan leve høgt på det, som for eksempel
juristene gjør det i våre dager.
Men ikke et vondt ord om dagens trebåtbyggere. De har god
greie på hva de driver med, er rause på råd og utrolig
sympatiske mennesker. Man blir ikke rik av å bygge trebåter i
dag. Bare de som virkelig har kjærlighet til faget holder ut.
Nei, lytt aldri til tradisjoner såfremt de ikke kan
begrunnes. I dag er det fullt mulig å lære nok ved å lese et
par bøker og benytte sunn fornuft til å bygge en full brukbar
båt. Med det verktøy som finnes er heller ikke håndlaget
lenger så viktig som før. Man bygger ikke så fort som en
båtbygger, ikke så pent kanskje, og et par småfeil vil det nok
være rundt omkring, men du kan seile verden rundt med
resultatet. Mens du seiler finner du ut alt du gjorde feil,
men du kan altså komme rundt.
Hvor selvsikker jeg var i den tiden, hvor beruset av
fornuft. Jeg kunne jo ikke vite at nettopp verdens mest
tradisjonsbelastede yrkesutøvere, juristene, skulle by på en
større trussel enn noen kjempebølge.
Etter ett år var båten vår ferdig planlagt i minste detalj.
Samtidig hadde jeg hatt ekstraarbeid og tjent inn penger nok
til trematerialer. Selv for en trebåt representerer dette bare
1/5 av kostnadene. Torill og jeg reiste Romerike rundt og
besøkte alle sagbruk før vi fikk et godt tilbud på plank. Her
tilbrakte vi en dag med å sortere ut ti kubikkmeter fra store
hauger med ferdig tørket furu. Dette fikk vi kjørt til et
enmannssagbruk på Skjedsmokorset. I en ferieuke var jeg
hjelpemann her og nøt synet og lukten av hver eneste ferdig
sagde og høvlede list som kom jevnt glidende ut fra de hylende
maskinene.
Endelig lå alle materialene ferdig stablet utenfor huset.
Men vi kunne ikke begynne byggingen riktig enda. Huset vi
bodde i var opprinnelig en tomannsbolig og med
familieforøkelsen fungerte det ikke så godt lenger. Torill
fant på en genial ombygging og vi pusset opp hele greia. Det
krevdes selvdisiplin. Det er mye morsommere å bygge båt.
Rundt omkring i Norge står det masse halvferdige båter. Vi
hørte om alle disse. Det å bygge skroget er så morsomt og går
så lett, men etterhvert blir det mer og mer arbeid og mindre
og mindre synlig resultat ettersom båten skal ferdigstilles.
Vi bestemte derfor å gjøre det motsatte, bygge de små
tidkrevende detaljer først. Det passet også best med lommeboka
og det gjorde at båten sto kortest mulig tid ute til eventuell
sjenanse for naboene.
Det første vi bygde var taljene. Disse dreide vi av gamle
epletrær og eikestokker vi hadde funnet. De fungerte ikke så
bra viste det seg senere, noen av dem var OK, men de fleste
byttet vi ut underveis med kryssfinertaljer. Dernest fulgte
rattet. Vi ville ha et stort gammeldags ratt. Det tok faktisk
like lang tid å bygge rattet som å legge et lag lister på hele
skroget.
Dette var en morsom tid. Hver uke var det nye ting som
skulle lages. Fram mellom hendene mine vokste kryssholt,
skuffer, spanter, bordplater og gulvplater. Ferdig pusset og
lakket ble de stuet bort først inne i huset, siden under
presenninger ute i haven. På jobben sto en metalldreibenk til
hobbyformål som jeg lærte å bruke og her ble det laget
taljehjul og riggebolter. Jeg fant et sveiseapparat og etter
en del eksperimentering fikk jeg laget alt beslag på båten.
Torill fulgte ivrig med og hver gang noe riktig lekkert
var ferdig tok hun det med seg og brukte det til
vindusutstillingene sine. Ratt, spanter og jolle har alle
prydet butikkvinduer i Oslo.
Samtidig med den hektiske byggevirksomheten skjedde det
interessante ting på jobben også. Jeg nevner det her fordi det
jeg lærte her ble mitt utgangspunkt for det som skjedde
senere. Jeg arbeidet hele tiden på Televerkets
forskningsinstitutt. Det nye som skjedde var at jeg ble dypt
involvert i moderne produktutvikling på sitt aller beste. Mens
båten ble bygget i fritiden utviklet vi to generasjoner av
verdens første kommersielle bildetelefoner på jobben. Det å
planlegge et spissteknologisk produkt som en bildetelefon
viste seg faktisk å være veldig likt det å planlegge en båt.
Vi var alle nødt til å lære nye ting og jeg mener drastisk
nye. Selv er jeg elektroingeniør, men mye av det jeg måtte
arbeide med sorterer vel egentlig under psykologi.
Bildetelefon er ennå ikke noe stort produkt. De færreste
har råd til å kjøpe det. Likevel lå det mange årsverk med
forskning bak et så enkelt spørsmål som om kamera skulle være
over eller under skjermen, hvor store tastene på tastaturet
skulle være, hvor harde de skulle være å trykke på, hvilken
knapper som skulle være der og hvordan de skulle stå i forhold
til hverandre. Produktet skulle selges og erfaringer har vist
at det er slike ting som avgjør om kunden kan bruke det.
Både båtbygging og bildetelefonbygging var så velsignet
effektivt å arbeide med. Hver times arbeidsinnsats betydde
noe. De lå fornuft bak alle anstrengelser. Det var lov å
spørre hvorfor og kreve et svar. Jeg følte at arbeidet fløt av
seg selv fra hendene mine, at jeg hver dag gjorde noe nyttig
både på jobb og hjemme.
Det hele skulle vise seg å være en farlig mental rus som
gjorde meg uegnet til å fungere i resten av samfunnet. Det er
vanskelig å gi avkall på fornuft og målrettethet når man først
er blitt vant til det. De fleste tror at det er fornuften som
rår i hele vårt moderne samfunn, men jeg har en stygg mistanke
om at det ligger mer målrettet fornuft bak utviklingen av et
dørhåndtak enn bak planlegging av hele det norske rettsvesenet
for eksempel.
Hjemme fyltes rom etter rom med båtdeler. Når store ting
skulle pusses lå tåka tett i hele huset. Mer enn en gang
glemte jeg å lukke dørene slik at hele stua så ut som etter at
den første snøen hadde falt. I slike situasjoner sukket Torill
en tanke oppgitt, men jeg ble tilgitt alt. Ettersom det nærmet
seg slutten på første byggefase var det ganske vanskelig å
komme seg fram inne. Kjølstokken lå i hele gangens lengde og
halvveis inn på kjøkkenet. Torill hadde en bestevenninne som
ikke kunne besøke oss i denne tiden fordi hun ikke klarte å
klatre over delene.
Ungene hadde ingenting imot utviklingen. Ville de snakke
med meg visste de hvor jeg var og jeg hadde ofte en bisitter
mens jeg holdt på. Særlig lille Karina som alltid trengte
ubegrenset oppmerksomhet når hun var på besøk fulgte nøye med.
Snekring smitter og alle hadde til tider sine egne prosjekter.
Eldstemann Jan Kåre bygde seg to speedbåter i løpet av denne
tiden.
Jeg har fortalt om Torills far og det er en betegnelse han har
fortjent, men egentlig var han en onkel. Torills egentlige far
forlot landet da Torill var liten og hun vokste opp hos sin
onkel og tante. Den egentlige faren bodde i Florida og da han
hørte om vårt prosjekt ble vi invitert til en tre ukers
seiltur i båten hans til Bahamas. Vi var helt uten
tropeerfaring og ble fristet så mye av dette at vi ofret noen
av båtbyggepengene og en sommerferie. Det var bare Torill og
jeg og Joakim som kunne reise. Det første vi lærte var en
forsmak av det amerikanske byråkrati. Vår første søknad om
visum for Joakim ble avslått fordi vi ikke hadde fylt ut
rubrikken om han tidligere var straffet for narkotikasmugling.
Han var da to år gammel.
Sven som svigerfar heter, tok oss med overalt. Det føltes
som juks å ta tropegledene slik på forskudd, men det var mye å
lære. Særlig lærte vi at det var viktig å ha god lufting, det
var utrolig varmt. En dag tok Sven oss med til en marina inne
i landet hvor han kjente et eldre Hollandsk par, ekte
langturseilere som hadde bodd i båten i 8 år og hadde seilt
over Atlanteren. Vi hadde lest om slike og hørt om dem, men
aldri snakket med dem. Stemningen var nesten høytidelig da vi
svingte inn på en større tomt med masse båter støttet opp med
trestokker.
I Florida i juli var det umulig å bevege seg uten i bil
med airconditioning. Da vi gikk ut av bilen slo varmen mot oss
som om vi skulle ha åpnet en bakerovnsdør. I den andre enden
av tomta, bak et håpløst råttent treskrog som lå som et
dinosaursjellett i varmedisen, stod en eldre dame og malte
iherdig på en plastbåt. Hun var liten og spe av vekst, tydelig
over pensjonsalderen, men i den kvelende varmen så utrolig
energisk. Vår første langturseiler. Endelig hadde vi mulighet
til å få førstehånds greie på hvordan det virkelig var der ute
på havet, få svar på alle de spørsmål vi brant inne med fordi
forfatterne aldri skrev om dem.
Sven hadde fortalt hva han visste om reisen deres over
Atlanterhavet. De hadde kommet ut i en forrykende storm og det
var bare de to om å skifte på å styre. Ærbødig betraktet jeg
det lille mennesket som hadde stått trofast ved roret i svarte
natta midt ute på Atlanterhavet mens frådende vannmasser kom
tordnende bakfra.
Hun så knapt opp da vi kom, liret av seg de nødvendige
høflighetsfrasene og fortsatte like iherdig å male. Vi prøvde
oss forsiktig med et spørsmål om stormen. Hun ble tydelig
irritert. Hvorfor skulle alle bare snakke om storm,
mesteparten av tiden var været fint. Vi var ikke interessert i
finvær, det visste vi hvordan var, men hvordan var det
egentlig å være i storm?
Endelig lot hun penselen falle mens hun stirret langt
fremfor seg.
- Ingen ønsker noensinne å se slike bølger. Du må bare
styre rett fram og ikke snu deg. Med et irritert kast satte
hun i gang med penselen enda kraftigere enn før. På Svens
forespørsel opplyste hun at de skulle sette ut båten i neste
måned og deretter seile videre til Karibien. Så fikk vi ikke
mer ut av henne og takket pent for oss.
På hjemvei fortalte Sven at de hadde malt på denne båten i
seks måneder nå og hele tiden skulle de ut neste måned. En
gang de hadde vært der hadde de begynt å pusse opp jolla og
etter en måned var de ferdige med en åre.
Da vi året etter snakket med Sven i telefonen fortalte han
at de hadde solgt båten og flyttet på land. For meg ble det
store spørsmålet enda viktigere etter dette. Havet var mer
skremmende enn noen sinne.
Kunne jeg utsette familien min for et hav jeg ikke kjente
styrken av med en båt jeg egentlig ikke visste hva tålte?
Ville jeg like å bare reise i to år, tenk om jeg ble desperat
av kjedsomhet uten jobben og båtbygging å fore rastløsheten
med? Jeg hadde aldri sittet stille lenge av gangen. Var det
gjennomtenkt å selge huset og bruke alle pengene? Så mye strev
det hadde vært å etablere seg i et hus den gang jeg var ung og
sterk, ville vi klare det igjen. Var det moralsk forsvarlig å
bruke to år av våre alles liv til bare å drive dank, rynket
ikke Gud på øyenbrynene av slik ansvarsløs egoisme.
Så mye lettere det hadde vært om Gud i en drøm hadde sagt:
"Bygg en ark og ta din familie med og dra, Jeg har et stort
oppdrag til dere". Men Gud gjorde ikke det, vel han sa ikke
nei heller, men hele ansvaret måtte vi ta selv og skulle vi
tro halvparten av hva folk rundt oss sa var det hele svært så
uansvarlig.
Om natta drømte jeg at båten sank i et forrykende uvær og
jeg måtte se på mens en etter en av ungene ble trukket under.
Til sist gikk Torill under og det desperate blikket hennes
brant seg fast i meg og jeg visste at det var min skyld.
Kapittel 4
En nydelig varm dag på høsten ble kjøkkenvinduet slått på vidt
gap. Tomme for tomme lirket hele familien den tunge
kjølstokken ut. En ny æra i byggingen var i gang. I løpet av
noen dager sveiset jeg sammen en tom jernkjøl opp ned oppå
kjølstokken. Dette hadde jeg tenkt nøye ut skritt for skritt
gjennom hele vinteren. Så snudde vi den tomme kjølen og satte
den godt ned på svære trestokker. Derfra skulle den ikke
flyttes før båten var ferdig. Haven var okkupert for godt.
Før snøen kom var kjølen fylt med jernskrap og sement og
kjølstokken og bunnskottene ferdig montert. Vi trakk en
presenning over det hele og fortsatte arbeidet inne. Rett som
det var måtte jeg i løpet av vinteren ut for å børste snø av
presenningen eller bare for å krype innunder. Det hele så ut
som et kjempemessig avspist fiskebein. Kjølen var festet med
lange skruer opp gjennom kjølstokken og bunnskottene. Boltene
var minst så mange og så tykke som noen bok hadde anbefalt,
men ville det holde.
Når den store bølgen kom, når hele båten fikk grundig
juling, skulle en håndfull jernbolter slenge den tre tonn
tunge kjølen rundt, prøve å riste den av båten. Hva om de røk?
Hva om boltene ble dratt rett gjennom treverket? Hva om hele
bunn på båten slik den lå der nå ble dratt av resten? Jeg
prøvde å tenke meg hvilke krefter det var tale om, prøvde å
føle hva 3 tonn var, men det var umulig. Smådeler var lett å
føle seg trygg på, men nå kunne jeg ikke lenger tenke meg
styrken. Igjen og igjen sjekket jeg om det skulle være noen
feil i konstruksjonen, noen svake punkter jeg hadde oversett.
Jeg tenkte nøye gjennom hva vi skulle gjøre hvis roret
røk, masta brakk, motoren stoppet eller en falt overbord om
natta i kuling når det var umulig å se og umulig å seile mot
vinden. Hver ledige stund gikk til slike spekulasjoner og mer
enn en gang ble byggeplanene endret for å gjøre båten enda
kraftigere.
De første to årene hadde mine fem vært hos moren i
sommerferien og en del helger. Det hadde gitt Torill og meg en
kjærkommen mulighet til å være alene sammen. Etter hvert
stoppet dette opp, men Karina fortsatte å komme så ofte som
mulig. Hun ble jo skolejente etter hvert, men så sant skolen
hadde fri var hun hos oss. Vi gjorde alt for at hun skulle
føle seg hjemme hos oss, men hun var ofte trist og sjalu på
søskene sine og krevde veldig mye oppmerksomhet.
På tross av byggingen var vi mye ute og fartet i denne tiden.
Vi var på kanotur, bærturer, skiturer og fjellturer og ikke å
forglemme alle turene med Ota. Alt så Torill og jeg på som
forberedelse til den store turen. Nesten alltid var alle med
helhjertet. Det tydet på at vi var godt rustet til to år
sammen på en liten båt. All denne aktiviteten tok tid og noe
måtte vike. Det ble husmoren i oss som måtte ofres. Nå har et
plettfritt hus aldri vært hverken en realitet eller et mål for
meg, Torill hadde et noe bedre rulleblad, skjønt heller ikke
hun var noe naturtalent, men vi hadde da opprettholdt en viss
ukentlig gjennomgang av huset. De to årene jeg var alene var
fredagen ukens siste store kraftanstrengelse. Hele huset
skulle gås gjennom etter arbeid og middag.
Nå vant naturen innpå. Støvet la seg på vegger og tak og
på gulvet åt søla fra leirjorda ute seg inn under dekke av
sagflis. Tappert holdt vi stand, men tiden strakk ikke til og
vi ble etter hvert trengt tilbake inntil vi bare hadde
kjøkkenet igjen som et rent fristed. Stua klarte vi også og
til en viss grad, men alle møblene var utslitt for lenge siden
og det var ikke snakk om å kaste bort penger på nye, penger
som kunne brukes til epoxy og lakk. Utgifter til klær og mat
måtte vi også holde på et minimum, men noen nød var det jo
ikke snakk om.
Ungene var som unger flest og gled lekende lett inn i det
nye systemet, ja de ledet an. Husmoren inne i oss hadde det
vondt og vi var flaue når det kom uventede gjester, vi løp
foran og feide det verste rotet under sofaen og la tepper over
de slitte møblene, men alt i alt gikk det forbausende bra.
Ifølge husmorboka skulle vi bukket under for pest. Rot
skulle føre til at vi ikke kunne arbeide der. Dessverre
husmorbok. Vi var aldri syke. Vel - hver høst slo det vel på
en liten forkjølelse, men vi hadde ikke bodd i Norge uten. Og
jeg skulle likt å se det ordensmenneske som fikk mer arbeid
unna enn oss i denne tida. Erkjennelsen av hva som er sundt og
hva som er effektivt sank langsomt ned i oss, men det er en
erkjennelse man skal fare varsomt med. Så mange livsverk er
brukt i kampen mot uorden og støv at man skal være forsiktig
med å betvile den edle hensikt.
Sommeren som fulgte var en ren besettelse. På et par kvelder
var spantene og dekksbjelkene limt til kjølstokkene og dermed
lå hele båten i hagen. Først nå fikk vi se hvor stor den var.
Vi løp rundt skjelettet helt opphisset og så fra alle kanter,
det ble jo båt av trebitene! Inventardelene kom på plass og de
første veggene. Hver dag grodde noe nytt fram. Flere og flere
av naboene la om søndagsturen sin slik at de kunne beskue
framdriften.
En ny vinter fulgte under plastpresenninger og aktiv
innsats inne. Neste sommer ble skroget listet. Det var den
eneste jobben i hele byggeperioden som kunne bli litt
kjedelig. Tre lag med lister ble lagt, ett tykt lag innerst og
to tynne lag utenpå. Mellom hvert lag måtte skroget pusses
glatt med vinkelsliper. Hagen ble dekket med en halv meter
sagmugg. Torill gjorde mesteparten av den jobben. Også Jan
Kåre, eldstemann var etterhvert aktivt med i arbeidet, de
andre var ennå bare tilskuere og sjauere i kritiske
operasjoner.
Det var tydelig en båt nå, men så lenge hadde jeg drømt om
stunden da den skulle på vannet at det hele hadde mer preg av
en drøm enn virkelighet. Båtbygging var blitt en del av
dagliglivet og skroget en del av hagen. Det var vanskelig å
tenke seg noe annet. På lyse kvelder hendte det at jeg tok
presenningen av og satt meg på fordekket. Med øynene lukket
prøvde jeg å tenke meg at båten var på vannet, men det virket
som en umulig drøm. Jeg prøvde å mane fram den velslitte
drømmen om turen ut Oslofjorden på starten av jordomseilingen.
For mitt indre øye så jeg starten på en kinofilm. Jeg satt
i salen og så meg selv på lerretet kjekt stående i baugen mens
Håøya gled forbi. Rulleteksten, den dramatiske musikken, alt
forberedte publikum på det store eventyret. Som jeg satt der
på dekk ble det mer og mer fantastisk, hinsides enhver
realistisk virkelighet. Båten var under meg, solid og
virkelig, men jeg hadde vanskeligheter med å tro det.
På høsten ble Ota solgt. Trist, men nødvendig. Ota var en
båt med sjel og vi var mektig stolte av henne, men vi trengte
penger til motor. Motor var det jeg fryktet mest, alt annet
kunne jeg reparere med nål, tråd, plankebiter og lim. Vi
kjøpte en brukt motor, en 70 hp Ford, marinisert traktormotor.
Det jeg ikke tenkte over da jeg kjøpte den var at den ikke
hadde gir. Motorselgeren skaffet meg et tilbud på gir også,
men så manglet det et svinghjulshus mellom giret og motoren.
Da det var ordnet viste det seg at det fremdeles manglet to
spesialplater før det hele kunne settes sammen. Omsider var
hele puslespillet ferdig, men billig ble det ikke. Jeg har
heller aldri siden tort å kjøre motoren på fullt.
Det å heise motoren opp i båten ble et høydepunkt for hele
familien den vinteren. Den flere hundre kilo tunge jernklossen
skulle heises opp fem meter, inn over kjølen og senkes ned på
plassen sin. Vi laget heisekran av mesanmasta og taljene og
det hele tok tre dager. Resten av vinteren sydde vi seil.
Symaskinen var ikke laget for dette og tråden røk ustanselig,
men vi ble da ferdig med storseilet og fikk sydd sammen
panelene på de andre.
Da våren kom begynte innspurten for alvor. Vi kunne ikke
tenke oss en sommer uten båt og det ville si at båten måtte på
vannet 12. juli. Utrolig nok var alt klart da dagen kom.
Naboer og venner var samlet til dåpen og heisekrana var i
anmarsj. Det var 3 mil til vannet og for denne turen var det
bestilt en trailer. Den kom også og sjåføren tok en runde
rundt båten.
- Nei, denne er for stor, jeg kan ikke ta den.
- Men du har jo fått alle målene over telefonen. 40 fot
lang 4.5 m bred og 4 m høg! Nei, han kunne ikke ta den og
forsvant med bilen sin.
Så sto vi der hele selskapet, ferien var begynt, krana
måtte betales for og vi hadde ikke penger til to runder. Men
kranføreren som ankom løste det hele. Han ringte en annen
bileier som straks stilte opp og dermed var vi i gang.
Marit, prestekone og vår gode venninne døpte båten
"Origo". I matematikken er origo sentrum, det alt måles ut
fra. Når man er ute på havet og ikke ser land noen steder
føles en båt akkurat slik.
Så forlot Origo hagen vår. 6 år etter at tegningene var
kjøpt. Det var ingen gledens dag for meg, jeg var altfor
nervøs. Den ble løftet over telefonlinjene og der ble den
hengende i sytråden fra krana mens bileieren og kranføreren
diskuterte hvilken retning den skulle settes ned. Jeg var
livredd, men ingen av debattantene ville gi seg. Kranføreren
la beina på instrumentpanelet og nektet å gi seg. Origo
pendlet sakte i vinden over hustakene. Der krana sto var jorda
løs og elastisk. Kranhjula sank langsom nedi og etterhvert ble
det tydelig at krana sto skjevt.
Plutselig satte en alarm i gang. Kranføreren lente seg
bedagelig fram og slo den av.
- Hva var det? Jeg hadde mine anelser.
- Bare helningsalarmen. Han bekreftet den kommende
katastrofen som den selvfølgeligste ting i verden. Skjønte han
ikke at 10 år av mitt liv hang og dinglet der over ledningene.
- Hender det ikke at du velter.
- Å - det er mange år siden sist.
Omsider ble profesjonistene enige om den riktige retningen
og Origo ble senket på traileren som så altfor liten ut. Sett
bakfra så det uforsvarlig ut å balansere en så stor båt på en
så liten henger. Vi fulgte etter der livsverket vårt svaiet
seg langs motorveien, med to hjul på fortauet forbi bomringen,
opp og ned trange gater gjennom Oslo, til vi endelig stoppet
på Bispekaia. Krana kom etter og på ny svevet Origo, men denne
gangen var bakken hard og det var vann under hvis noe skulle
ryke.
Jeg var overbevist om at Origo skulle synke, at vannet
skulle fosse inn, eller at et eller annet latterlig dumt
skulle skje som jeg ikke hadde tenkt på, men Origo la seg som
en svane og fløt nesten som hun skulle. Litt baktung, det var
alt. Jeg løp som en lemen og kikket ned alle steder, men ikke
noe vann kom inn. Mastene ble heist på rekordtid og Origo lå
der i all sin jomfruelighet med vannet klukkende langs
båtsiden. Hjemme lå haven ødelagt, det manglet en båt der.
Meget forsiktig kjørte vi vidunderet rundt i indre Oslofjord.
Det ble snart klart at kjølinga på motoren ikke fungerte. Nye
rør og slanger måtte til før vi kunne kjøre på mer enn
tomgang. Unger og bagasje ble så pakket inn og vi startet på 4
ukers ferie i Origo for første gang.
Jeg sov ikke mye de første dagene. Rett som det var kom en
ny lyd. Var det skroget som holdt på å sprekke opp, var det
kjølen som ramlet av? Da de første bølgene av noe størrelse
kom utenfor Færder satt jeg som på nåler og ventet
katastrofen. Utenfor Lyngør blåste det liten kuling rett imot
og Origo stampet hardt. Da var det jeg så opp og oppdaget at
mesanmasta ravet rundt som om den snart skulle velte. Egentlig
rørte den svært lite på seg, men det så så nifst ut at jeg
besluttet å kjøpe strekkfisker og bytte ut de gammeldagse
jomfruene. Det kostet, men løste problemet.
Vi tenkte å seile inn Sagesundsfjorden med storseilet som
var det eneste seilet som var ferdig. Det var ikke mulig viste
det seg. Uansett hvordan vi la roret svingte Origo opp mot
vinden. Senere lærte vi hvordan det skulle gjøres, men å seile
en langkjølet tomaster var tydelig svært forskjellig fra
jolleseiling som jeg var vandt med.
Vi kjørte videre nedover sørlandskysten. Båten fløt hver
dag. Motoren tikket og gikk og selv om vi noen ganger måtte
klatre opp i riggen for å få storseilet opp eller ned,
fungerte det også på et vis. Snart var klyveren, det største
forseilet også ferdigsydd og klar til å prøves. Det beste var
at skroget virket helt solid, det var aldri et knirk i
sammenføyningene, Jeg var fornøyd, men ikke overbevist.
Ved utløpet av Ulvøysund blåste det liten kuling rett
imot. Vi kjørte for motor gjennom sundet og ut i bølgene som
brøt friskt på begge sider av utløpet. Det slo meg at dette
var det stedet jeg helst ikke ville oppleve at motoren
stoppet. Med Ota ville det i alle fall vært en sikker
katastrofe, den hadde jo ikke seil, men vi hadde heller ikke
klart å seile Origo ennå uten motor. Jeg hadde ikke før tenkt
tanken før motoren hostet og stoppet. Det var luft i
dieselpumpa på grunn av en dårlig pakning. Origo ble med ett
levende av febrilske hender som heiste storseilet og den nye
klyveren. Nå måtte ikke noe sette seg fast. Origo har stort
vindfang og var snart på full fart sidelengs mot de skarpe
skjærene ved utløpet. Som vi halte og dro i tauene hørte vi
drønnene fra bølgene som ble knust mot land.
Endelig var de to seilene oppe. Først gikk Origo enda
fortere sidelengs. Vi stålsatte oss og styrte nedover mot
brenningene. Endelig fikk Origo nok fart til at vi kunne legge
opp igjen. Skjærene var nå så nære at jeg ikke trodde vi ville
klare det. Vi siktet så høgt vi måtte for å komme forbi den
første hindringen. Langsomt ség skuta mot den visse død, men
på mirakuløst vis fikk den halt seg rundt skjæret med knapt 20
meters klaring.
Nå måtte vi snart baute, snu båten, for ikke å seile rett
på land lenger nede. Ved første forsøk kom ikke båten rundt.
Vi mistet all fart og kom enda 50 meter nærmere land før
farten var stor nok til et nytt forsøk. Det var ikke vann nok
til flere bommerter. Like før Origo mistet farten blafret
plutselig klyveren over og dro skuta rundt. Vi hadde klart
vår første baut!
Da vi også klarte av det siste skjæret med få meters
margin hadde vi det åpne havet foran oss. Det var ikke slik
jeg hadde tenkt meg at vi skulle lære å seile, men det
fungerte.
Vi kom til Danmark det året. De to resterende seilene,
fokk og mesan ble ferdigsydd mens vi seilte.
På vinteren lå Origo ved Hovedøya utenfor Oslo. Nå var de
verste barnesykdommene plukket av. Neste år skulle den
virkelige prøveturen være. Målet var å komme til England og
tilbake i løpet av ferien.
Kapittel 5
Nå var det ikke lenger noen båt i haven. Litt småsnekring av
hyller og inventar kunne man jo pusle med, og det var nok
lister igjen til en jolle, men det store rushet var over.
På jobben var dette året et kontinuerlig kriseår.
Bildetelefonen skulle vises på messe til høsten og en rekke av
de tingene som måtte gjøres før det lå langt etter planen. Jeg
var dypt inne i de fleste av dem. Egentlig passet det bra for
var det noe vi trengte nå var det overtidspengene.
Da ferien kom og alt var pakket ned og klart i Origo til
den store prøveturen, virket enda ikke bildetelefonen godt nok
til at resten av gjengen kunne arbeide mens jeg var borte. Jeg
fikk klar beskjed om ikke å reise før de første bildene kom
gjennom. Den siste uka skrev jeg 94 timer. Lørdag morgen lå
Origo fortøyd med hele familien ombord utenfor laboratoriet på
Høvik der vi arbeidet. Alt så håpløst ut, det var så mye som
ikke virket som det skulle enda. Så kl.4 natt til søndag kom
gjennombruddet. Det første bildet kom gjennom. Det var totalt
uklart, alle småfirkantene som bildet var bygd opp av var opp
ned og fargene helt håpløse, men man kunne se at bildet rørte
seg når man rørte seg foran kamera. Det var nok, jeg fikk lov
å reise.
Mens vi hadde Origo på vannet de første årene opplevde vi
bare to typer vær, stille eller kuling. Nordsjøen må være
verdens verste hav å seile i. I tillegg er det som regel
motvind. Helt fra Færder kjempet vi oss fram mot kulingen. Det
regnet og vinden var iskald. Alle som ikke hadde vakt krøp
godt ned under dynene for å prøve å holde varmen. Selv ikke
det gikk så bra for alt var så fuktig.
Ti mil utfor Færder ble rormann vár bevegelse i vannet
foran båten.
- Delfiner, det er delfiner her! Delfiner var noe vi
hadde håpet på å oppleve i Syden, her i Norge hadde vi aldri
sett noe, men det var virkelig delfiner. Alle som en styrtet
på dekk, tynt kledd noen av oss, og hang helt betatt over ripa
foran i baugen. Annenhver bølge slo ondskapsfullt over ripa og
dusjet oss våte og baugen stampet slik at vi måtte holde oss
fast på nedturen for ikke å miste kontakten med dekket (slik
føltes det i alle fall), men ingen rikket seg før den siste
delfinen var forsvunnet for godt. Alle var i ekstase resten av
kvelden.
Også utenfor Danmark så vi tre delfiner det året. Da var
det havblikk og varmt og godt og vi kunne tydelig se delfinene
der de lekte under baugen. Hverken før eller siden har vi sett
delfiner i Nordsjøen. Ønsket de oss velkommen til storhavet?
Vinden var aldri slik at vi kunne forlate Danskekysten og
sette kurs for England. Vi seilte fra havn til havn nedover
vestkysten. På strekket til Thyborøn i Limfjorden sa
værmeldinga sterk kuling. Liten kuling er da nesten alle
småbåter surrer seg godt fast i lune havner. I stiv kuling er
det bare de aller dristigste som våger seg utpå, men sterk
kuling er nummeret før storm, virkelig storm. Vi hadde lest
alt som var av jordomseilerbøker og mange hadde skildret harde
stormer. Ved nøyere gransking viste mange av disse stormene
seg å være stiv kuling eller mindre.
Jeg hadde i alle fall ingen grunn til å våge livet og
båten i en sterk kuling som attpåtil sto mot land. Vel tålte
båten liten kuling, det hadde vi prøvd, og en eller annen gang
måtte vi vel prøve sterkere vind, men jeg var redd. Da vi
endelig fosset inn i gjennom det smale sundet til Limfjorden
surfet vi på tre meter høge bølger med en liten kuling bakfra
og jeg pustet lettet ut.
Vi gikk i land og spaserte straks ut mot sjøen igjen.
Skulle tro vi hadde nok nå, men nei, det var her ting skjedde.
Vinden var økt til stiv kuling og økte fortsatt. Vi så betatt
på det ville raseriet i havet mens sola sank og jeg var
sjeleglad for at Origo lå trygt i le. Men sånn skulle det ikke
bli.
Vel tilbake i Origo begynte mannskapet å murre. Nå blåste
vinden fra en slik retning at vi kunne krysse oss til England
og hvis vi ikke tålte en skarve kuling, hvordan kunne vi da
seile rundt jorda? Jeg trodde ikke mine egne ører. Hadde de
ikke sett villskapen der ute? En og en ble spurt og Torill og
alle ungene var enstemte, de ville ut.
De få danskene som sikker meget mot sin vilje var ute i
dette griseværet så forundret etter Origo der hun tøffet ut
fra sin lune havn og la seg med baugen mot havet i kanalen.
Motoren brølte for full gass, men det hørtes knapt over
hylinga av vinden. Uhyre sakte tvang propellen oss mot de fire
meter høge bølgene som rullet ustanselig inn mot oss. Hele
tiden kom fiskebåtene fossende mot oss inn mot trygg havn.
Bølgene var så krappe at midtdekket deres ofte var under vann
mens baugen og hytta stakk opp.
Seil som ikke er i bruk er bendslet. Det vil si de er
surret sammen for ikke å blafre i vinden. Nå fikk jeg Jan Kåre
til å fjerne bendslinga på klyveren slik at vi raskt kunne
heise seil dersom motoren skulle svikte. For at ikke seilet
skulle fylles med vind og dra båten rundt måtte han bli der
ute på baugen og ligge på seilduken. I bølger er det ikke noe
sted som husker så mye på seg som baugen. Inn fra havet rullet
en av de virkelig store, sikkert fem meter høg. Vi så den da
den enda var langt ute.
Jan Kåre hadde mer enn nok med å holde seilduken samlet.
Han så ikke bølgen før vi skrek. Da så han den høgt over seg.
Der inne på grunna i kanalen brøt bølgen i hele sin høyde. En
moderne seilbåt med spiss baug ville nok kjørt baugen inn i
denne, men Origo er så brei foran at hun steilet og tok hele
vannveggen på kjølen. For oss som sto midt i cockpiten kjentes
bølgen som et kraftig hammerslag som slo beina vekk under oss.
Origo reiste seg på høgkant og stod et øyeblikk på hekken på
toppen av bølgen. Da er det Jan Kåre kommer seg etter
vannspruten, får øynene opp igjen og ser denne gangen havet
under seg, langt langt nede. Han sverget senere at det var
minst ti meter. I svevet snudde Origo seg på tvers av kursen
før hun landet nederst i bølgedalen på den andre siden. Ikke
et knirk var kommet fra skroget, kjølen hang fremdeles på og
mastene sto like stive. Hele mannskapet jublet av fryd. Jeg så
bare vantro på dem. Hva var det for en gjeng gærninger jeg var
sammen med.
Vel ute heiste vi klyver og mesan og la oss på kryss mot
villskapen. Hele natta lå vi med babord rekke nedgravd i vann.
Vinden halte oss av gåre i vill fart til baugen smalt inn i en
bølge, før vi fikk summe oss tok vinden tak i båten som med en
kjempehånd, satte den på rett kurs og kastet den inn i neste
bølge. Om og om igjen hele natta. Bølgene vokste til fire og
fem meter pluss en ekstra stor en som brakk over båten og
fylte cockpiten med vann. Det var midt på natta på Mattis og
Torills vakt, da blåste det en kort stund virkelig storm og vi
kunne ikke annet enn å seile imot, for i le lå Danskekysten.
Nede i kahytten var det umulig å gjøre noe. Båten lå så på
at bunnvannet kom opp og skvalpet oppover veggene. Det er
alltid litt oljesøl fra motoren og det varte ikke lenge før
hele dørken var såpeglatt. Det var en utfordring å bevege seg
fra den ene enden av båten til den andre i fullt regnutstyr på
slikt føre når båten rullet og steilet og spratt. Å spise
eller lage mat, for ikke snakke om å vaske opp var et
mareritt. Oppe var livet friskere, man så stort sett hva som
kom, om man da klarte å åpne øyene mot vinden. Å snakke sammen
var umulig for vinden hylte uavlatelig.
Hvilken følelse av triumf, hvilken seier er det ikke da å
våkne opp til en ny morgen og se at vinden har løyet, vi har
ridd stormen av. Seilene var like hele, ikke et tau eller en
sjakkel viste tegn til slitasje og hele mannskapet var like
optimistiske foran en jordomseiling. Javel, unger er gjerne
gærne, men Torills make skal man lete lenge etter.
Likestilling på tross, eventyrlyst er ikke det som mest preger
selv moderne kvinner. Jeg tror ikke jeg kjenner noen andre som
ville tatt den bølgen over seg som Torill gjorde og være like
blid dagen etter.
Vi kom ikke til England det året heller. Vi drev i tåka
til Helgoland. Ferien ble for kort. Men som prøvetur betraktet
var turen god nok til å godkjenne skuta. Nå manglet bare
penger pluss spørsmålet om hva som skulle skje med Karina. Det
var plass til henne ombord og hun hadde vært med på alle
turene, men hun bodde hos sin mor og vi var innforstått med at
hun ikke ville få lov. De andre barna så moren en gang i
halvåret på denne tiden og forholdet var ikke det beste.
Mattis og Maria ville bli 16 år året etter, men siden vi hadde
passene deres regnet vi med at det ville gå. Karinas pass
hadde jeg lovet å levere tilbake og noen ganger er man bare
for ærlig. Det hadde vært best for alle at jeg hadde beholdt
det.
Bildetelefonen kom på utstilling i Genève den høsten. Den
virket sjelden mer enn et halvt minutt av gangen og som regel
klarte vi ikke å kople opp samtalen, likevel hadde vi som
skulle demonstrere den klar beskjed om å late som om den var
feilfri og at alle feil skyldtes det dårlige nettet på
utstillingen. Den unnskyldningen virket på de fleste, men ikke
på nettleverandørene og vi så jo ikke hvem som var hvem. Alle
de store land i Europa og de største firmaene i USA og Japan
hadde også ferdig sine bildetelefoner, men vår var, om jeg
skal si det selv, klart best og billigst, eller den ble det da
vi senere rettet feilene. Så solgte den da også mest i Europa
i årene som fulgte.
Da jeg kom hjem fra Genève fikk jeg høre at Karina ikke
hadde noe sted å bo. De var blitt kastet ut av leiligheten og
Karina hadde fått nok. Kunne hun få lov til å bo hos oss?
Helt uventet var det ikke. Jordomseilingen hadde lite med
dette å gjøre. De siste årene hadde Karina hatt det stadig
tøffere hjemme. Endelig var beslutningen tatt ut av mine
hender. Da barnehaven hadde henvendt seg til meg noen år før
hadde jeg ikke hatt nok til å helt sikkert vinne en sak,
heller ikke da skolen hennes gjorde det samme senere. Da
Karina hadde bodd hos oss et halvt år for å ri av en krise to
år før hadde jeg måtte love å sende henne tilbake. Nå var hun
13 år og hadde selv bestemt det. Nå kunne jeg trygt overlate
spørsmålet til retten - trodde jeg.
Jeg "kidnappet" Karina første dag jeg var hjemme. Jeg
traff henne på skolen sammen med rådgiveren. Da hadde hun
ordnet alt med skolen sin og var klar til å flytte. Det var
heller ikke noe problem med skolen hos oss. Etter et par dager
var Karina hjemme hos oss igjen for godt. Men rettsspøkelset
gjenstod.
Den første runden kom etter få uker. Det var en foreløpig
forhandling hvor man skulle fastslå hvor Karina skulle bo
inntil den virkelige forhandlingen. Jeg skal si mye stygt om
det norske rettssystem, men den første forhandlingen var slik
alle tror og håper at det hele fungerer. Dommeren snakket
alene med Karina og når skittentøyvasken startet fra den andre
siden holdt det at jeg spurte dommeren om det var noen hensikt
å svare på dette. Hun ristet lettet på hodet og Ragnarokk
uteble.
Karina ville flytte, hun var over 12 år og ingenting
gjorde oss uskikket til å ha henne. Det var alt vi førte fram
for det var nok. Slik er loven og ingen jurist klarte å
ødelegge for den denne gangen.
Karina skulle bo hos oss, greit, men det vanskeligste
gjenstod. For at hun fortsatt skulle bo hos oss når vi reiste
på jordomseiling måtte hun ha pass. Jeg tenkte jo at alle
norske borgere har rett til pass og at dette ville være en
enkel formalitet å få til. Retten hadde jo bestemt hvor det
var best for Karina å bo og det var jo justisdepartementet som
skrev ut pass. Likevel, jeg sov ikke godt om nettene de
månedene det tok fram til hovedforhandlingen.
Kapittel 6
Det er vanskelig å skrive om det som hendte nå. Ikke fordi jeg
ikke har lyst til å fortelle det, men fordi jeg har altfor
lyst. I den store sammenheng er vel det hele en fillesak, noe
som skjer hver dag og som alle bare må finne seg i. For meg
var det jo ikke sånn. For meg falt en himmel ned. Derfor er
det vanskelig å ikke bli revet med når jeg skriver om det, og
hvis jeg blir revet med vil det bli et stygt kapittel, for de
følelsene jeg har omkring det som hendte er langt fra pene.
I rettssaken som fulgte kunne alt som var tatt opp i den
første saken komme opp på nytt. Derfor var Karina med som
vitne også denne gangen. Full av tillit fulgte hun med, trygg
på at jeg kunne ordne alt. Jeg følte meg langt fra trygg.
Rettsmøte begynte med at motpartens advokat prøvde å få Karina
til å skifte mening. Da det ikke gikk trakk han fram
trumfesset sitt. De ville nok kanskje tape saken, sa han, men
de kunne anke, først til lagmannsretten og når de tapte også
der, til høgsteretten. Dermed ville det gå minst fire år før
saken var endelig avgjort og før den tid ville ikke Karina få
pass.
Var dette sant? Jeg snudde meg mot advokaten min, hun
nikket stumt. Dommeren så min reaksjon og bekreftet det jeg
nettopp hadde hørt. Slik var norsk lov. Det var neppe slik de
som laget loven tenkte seg at den skulle brukes, men det var
slik resultatet var blitt når loven var satt inn i juristenes
verden.
Plutselig var hele situasjonen snudd. Uansett hva Karina
hadde vært igjennom, uansett hva som ville skje med henne om
hun ikke fikk bli med oss, det var ingen måte det norske
rettssystem lenger kunne hjelpe henne, det hadde bundet sine
egne hender med loven om anke.
Vel klar over sitt overtak fortsatte advokaten. Han ville
ha et tilbud fra meg, hva ville jeg gi for at Karina skulle
bli med. Var mitt tilbud godt nok kunne de tenke seg å gå med
på et forlik. Et forlik kunne ikke ankes sa han. Jeg så på min
advokat og hun nikket igjen, jeg så på dommeren og hun
bekreftet det. De var ærlige mennesker, utvilsomt, og sikkert
gode jurister begge to, men det skulle vise seg at her tok de
grundig feil.
Halvtimen som fulgte hadde et uvirkelig skjær over seg.
Jeg kunne ikke tro at det var sant. Der satt vi i en rettssal
i rettsstaten Norge og forhandlet om hvor mange penger jeg
skulle betale for at mitt barn skulle få fri. Offentlig
arrangert pengeutpressing!
Først ville motparten beholde barnetrygd og bidrag for
Karina for ikke å "tape" noe. På en eller annen måte klarte
jeg å prute det ned et stykke derfra. Hvordan vet jeg ikke nå
for jeg hadde ikke noe å spille på. Jeg visste at om ikke
Karina kunne bli med oss ville hun ende opp på et barnehjem
eller hos fosterforeldre, det var utenkelig for henne å flytte
tilbake nå etter hva som hadde skjedd både før og etter at hun
flyttet til oss. Ting som jeg ikke har skrevet om. Hele tiden
mens vi prutet så jeg Karina for meg på brygga alene mens vi
seilte ut mot eventyret. Det gikk ikke. Vi hadde måttet bli
hjemme, men hvordan kunne vi det etter alle disse årene med
denne turen som det store målet som vi nesten hadde nådd?
Uansett hva de forlangte hadde jeg måttet betale.
En avtale ble satt opp. Foruten at Karina skulle ha rett
til eget pass og pengesummen som skulle betales månedlig under
jordomseilingen, ble det satt opp en del andre punkter om
godkjenning av båten, undervisning og kontakt med moren under
reisen. Ikke noe annet enn jeg ville gjort likevel og heller
ikke noe viktig punkt for min motpart. Helst var det vel tatt
med for å gi det hele et anstendigere inntrykk. Det ble litt
diskusjon om godkjenning av båten, motparten ville først ha en
godkjenning som for store båter. Da jeg innvendte at det ville
koste mer enn hele reisen, gikk de uten videre med på at en
kompetent persons uttalelse var nok. Det var tydelig at det
var pengesummen som var det viktige. Jeg hadde allerede et
papir fra forsikringsselskapets spesialist, så det trodde jeg
var greit.
Motparten ville ha betenkningstid og alle vi andre gikk på
gangen. For sikkerhets skyld spurte jeg advokaten min og
dommeren om denne avtalen virkelig var god nok. Kunne jeg ta
den med til passkontoret og få nytt pass dersom moren
ombestemte seg? Det bekreftet de begge.
Slik var det jeg ble utsatt for pengeutpressing i en norsk
rettsal. Senere skulle det vise seg at min anklage mot
rettssystemet også må inkludere bondefangeri. Den avtalen jeg
skrev under som var garantert av både dommer og advokat,
skulle vise seg å være null verd for meg, men brukbart nok til
siste bokstav for min motpart.
Lykkelig uvitende om dette gikk Karina og jeg på McDonalds
sammen med Torill for å feire at vi hadde kjøpt Karina. Et
positivt minne hadde vi fra det norske rettsapparat. Dommeren
hadde gitt oss all sympati og sagt hun var sjokkert, men kunne
ikke gjøre noe. Og her har jeg ikke mer positivt å si om hele
det norske justisdepartementet og alle dets underavdelinger
som vi senere skulle stifte bekjentskap med.
Neste sjokk den våren var husprisene. Mens vi bygde båten
hadde husprisene steget jamt og trutt og vi var trygge på å få
nok penger til reisen ved å selge huset. Så, mot slutten hadde
prisfallet begynt. En dag jeg kom hjem fra jobben lå brevet
fra eiendomsfirmaet i postkassa. Der sto summen de trodde vi
ville få visste jeg da jeg åpnet det med skjelvende hender.
Summen som sprang meg i øynene var langt lavere enn vi hadde
trodd. Vi hadde ikke penger nok til reisen.
Ingen stor katastrofe, hvem ville vel sende oss en
medfølende tanke? Luksusproblem. Vel - vi hadde løpt et 8 år
langt maraton og hadde nærmet oss mål bare for å få greie på
at målet var flyttet enda et år. Vi bet tennene sammen i
stillhet og gikk inn for å tjene mest mulig og bruke minst
mulig i året som kom.
Denne sommeren skulle vi i alle fall til England. Som
ventet fikk ikke Karina passet sitt, men det skremte oss ikke,
vi hadde jo avtalen fra byretten og troppet freidig opp på
passkontoret for å få nytt pass. Nei, dessverre, moren hadde
skrevet til passkontoret og sagt nei.
Jeg har aldri kranglet med offentlige tjenestemenn før,
men denne gangen frådet jeg av raseri. I dagene som fulgte
fikk de ikke et øyeblikks ro. To timer før avreisen fikk vi et
pass med gyldighet 4 uker.
Vi kom til England. Origo kunne vi stole på. Havet var det
samme, kanskje litt mer medvind dette året, vi trengte det.
Vel tilbake sendte jeg en anke på passkontorets avgjørelse til
justisdepartementet. Det ville ta fire uker sa man. Etter fem
måneder ringte jeg en eddiksur saksbehandler som sa man
fortsatt arbeidet med saken. Vel to uker senere fikk jeg svar:
"Siden saken fortsatt ikke var avgjort kunne man ikke skrive
ut pass". Byretten var ferdig med saken, forliket var
"rettskraftig" og opp og avgjort. Det var umulig for meg å ta
saken opp igjen der. Men for justisdepartementet var saken
enda i gang.
Mens standarden verden over for hvordan man skulle lage
bildetelefon tok form viste det seg at dersom en som hadde
bildetelefon prøvde å ringe til en vanlig telefon, ville det
ta minst 11 sekunder før det begynte å ringe i den andre
enden. Dette gjaldt for det nye digitale nettet som tusenvis
av mennesker hadde arbeidet med over hele verden i titalls av
år. Man hadde glemt å ta hensyn til at det kunne komme
apparater i nettet som både kunne være bildetelefoner og
vanlige telefoner. Dette kom som et sjokk på oss alle sammen
og jeg og flere med meg reiste rundt på møter verden over for
å tvinge gjennom en forandring i det nye nettet før det ble
for sent. Etter enorme anstrengelser fikk vi dreiet
utviklingen slik at det i alle fall på sikt ville takle den
vanskelige situasjonen bedre. Vi pustet lettet ut for selv om
ingen kunder hadde prøvet det nye nettet enda, ville de klart
ha stusset over å måtte vente 11 sekunder lenger enn de var
vant til. Et slikt nett kunne vi ikke være bekjent av å
levere.
Vi hadde Origo i Oslofjorden det året. Mesteparten av
småbåtene i Sør-Norge hører jo hjemme her og man skulle tro
forholdene var gode. I Oslo kommune visste de ikke noe om hvor
man kunne legge båter. En hel dag brukte jeg til å ringe rundt
til forskjellige avdelinger. Til sist fikk jeg anbefalt to
steder å ankre opp. Jeg valgte det ene, men før Origo hadde
fått hvile seg en uke ble vi kjeppjaget av en illsint
marinaeier som leide ut moringer like ved. Han kalte oss
pirater. Så leide vi en moring på en av øyene til en pris som
var tre ganger så høg som det jeg betalte for den dyreste
hybelen mens jeg studerte. I første kuling røk moringen og
hadde det ikke vært fordi marinaen holdt vakt på grunn av de
svake moringene, ville Origo endt sine dager her. Dagen etter
fikk vi besøk av en av vaktene som ville ha 175 000 kr i
bergingslønn.
Endelig fikk vi plass ved de vintertomme bryggene til en
av båtforeningene på Hovedøya. En menneskevennlig oase i
verdens mest båtrike og båtfiendlige by. Innenfor Hovedøya
ligger kilometervis av tomme brygger hele året. Enkelte av dem
kan kun brukes av småbåter på grunn av gamle råtne
bryggerester, men de bevoktes av en havnesjef som nidkjær
jager bort alle båter og bøtelegger alle parkerte biler.
Men på Hovedøya blomstrer gjestfriheten som en løvetann i
asfalten. Når en båteier skal laste opp båten for sommeren må
kona snike bilen ut på brygga og lastingen skje med motoren i
gang og med engstelige blikk etter havnesjefens bil. I ferien
kan oslomannen nyte godt av gratis brygger langs hele resten
av norskekysten i hver lille småby og tettsted, men nåde den
sørlending som tar båten sin til Oslo. Kanskje ikke rart at
oslofolk går under navnet "oslinger" på Sørlandet.
Heldigvis for oss hadde vi mulighet både på Sørlandet og
på Tjøme, så med tid og stunder fikk vi redet en moring for
Origo hvor den var velkommen.
Jeg skrev brev til min motparts advokat, mange. "Hva mer
krever dere for at Karina skal få passet sitt, hva vil dere?".
Aldri noe svar. Jeg ringte. Først fikk jeg løfte om svar som
jeg aldri fikk, så sprakk det for han. Han ville ikke ha noen
flere telefonsamtaler eller brev for han tjente ikke penger på
slikt. Endelig utpå våren kom han opp med at en erklæring fra
forsikringsselskapets båtekspert om at båten var sjødyktig
skulle være nok. En uke etter sendte jeg erklæringen
rekommandert, tre uker etter fikk jeg den i retur fra
postkontoret, uhentet.
Det var ikke annen råd enn å gå til advokaten min igjen.
Det var ikke lett for hver time advokaten brukte måtte jeg
arbeide 7 timer overtid for å betale, meget billig forsikret
hun. Vi kunne seile flere dager på den summen. Vi trengte
penger nå, ikke utgifter. Advokaten ble i fyr og flamme. Hun
hadde selv en sak gående privat mot den andre advokaten og
ikke å hente rekommandert post på postkontoret var en alvorlig
advokatforseelse som kunne brukes som pressmiddel.
Det virket nok for jeg fikk en telefon fra advokaten hvor
han var meget spak og lovet å anbefale at vi fikk passet
straks. Jeg fakset det papiret han ikke hadde hentet og fikk
en ny telefon noen timer etter. Han var ikke lenger min
motparts advokat.
En gang i tiden hadde jeg ringt til fylkesmannen og fått vite
at om det ble det minste problem med felles foreldrerett, så
ville den bli strøket og hele retten overført til den barnet
bodde hos. Kanskje de hadde andre lover. Jeg ringte for å
høre. Nei, nå var loven forandret og det skulle veldig mye til
å oppheve felles foreldrerett.
- Men hva skal jeg gjøre, skal Karina bo hos
Fosterforeldre mens vi er borte!
- Ja tror du du kan få til det, det ville jo være en fin
løsning.
På denne tiden ble huset vårt solgt til omtrent den antatte
prisen. Pakking og forberedelser var godt i gang og det
begynte å gå opp for slekt og venner at vi virkelig skulle
reise. «Vet dere virkelig hva dere går til, i utlandet har
dere ikke rettsbeskyttelse som her i landet" var en vanlig
kommentar. Når jeg svarte ærlig og oppriktig hva jeg mente om
norsk rettsbeskyttelse ut fra dyrekjøpt erfaring, trodde alle
at jeg bare var flåsete.
Fra Gros dagbok 31/5-93
Vi har solgt huset. Det var trist. Nå begynner jeg å grue meg litt til å dra. Reise
fra alle vennene mine, bestefar, pappa og co. Jeg håper jeg slipper å være så
mye sjøsyk på turen. Vi har bare 2 basket-cuper igjen. Jeg har begynt å vende
meg til ikke å spille så mye basket nå. Rart å tenke på at det bare er 5-6 uker til
vi skal dra.
5/6-93
Vi har tatt ut salongbordet, må være ute av huset 1.juli. Det er ikke en måned
til engang. Det er ekkelt å tenke på synes jeg.
19/6-93
I dag spilte jeg min siste basketkamp på to år og min siste kamp i Lillestrømtrøya. Det var trist. Det er så mye som skjer nå for tida. Så mange forandringer.
Basketen er ferdig, huset er nesten tomt (de har hogd ned kastanjetreet),
skolen er snart slutt og jeg drar snart på jordomseiling. Det er en så merkelig
følelse. Jeg både gruer og gleder meg. Denne perioden er noe jeg vil komme
til å huske på senere.
24/6-93
Nå er det nesten helt tomt på veggene her. Jeg har tatt ned alle medaljene
mine og pakka ned det meste i pappesker. Litt trist. Bare en uke til vi må være
ute av huset så vi har bare 7 netter igjen å sove her i Magnus gate i Lillestrøm.
Det var ikke lett å finne krefter til å flytte ut av huset i
denne tiden, men det måtte gjøres. Omsider satt vi der på
gulvet i det tomme huset som var gjort klart for en ny
familie. Nå brant den siste brua. Var det riktig dette, eller
var det fullstendig sinnsvakt. Jeg tenkte på alle de årene da
ungene var små og vi hadde bodd rundt i leide leiligheter,
hvor viktig det hadde vært for meg da å få et eget hus. Da så
endelig muligheten var der og jeg kunne flytte inn i eget hus
og sitte på trappa på min egen tomt - det var en stor dag. Vi
var blitt glad i huset alle sammen, og stolte av det, og nå
hadde vi ofret det. Slik regnestykket så ut nå med alle de
utgiftene vi hadde til advokater og deres innfall, ville vi
være blakke når vi kom tilbake. Ville vi klare enda en gang,
så sent i livet å skaffe et hus?
Kapittel 7
Jeg lærte mange nye ord i denne tiden. Det finnes for eksempel
noe som heter namsmann. Han er i stand til å lese en avtale og
har makt til å si hva den betyr. Han leste vår for et passelig
rettsgebyr og kom fram med en uttalelse som kunne vært
orakelet i Delfi verdig. Avtalen slo fast at Karina skulle ha
pass - skrev han - men den sa ikke hvilket pass. Han kunne
derfor ikke med makt hente passet hos moren.
Obs! Obs, dette er ikke noe roman, dette er ikke noe jeg
dikter opp for riktig å dumme ut norsk rettsvesen.
Det var nå få uker igjen til min permisjon fra Televerket
startet og vi var alt i ferd med å levere fra oss huset. Da
måtte vi reise.
Neste stopp på rettsvesenets spøkelsestog var namsretten.
Her var det ingen bønn, her skulle retten klart si fra hva som
var rett og galt og så tvinge det igjennom. Så ble jeg i alle
fall forklart og blåøyd som jeg er trodde jeg enda engang
advokatene.
Min første advokat var opptatt med en annen sak, men hun
skaffet meg sin egen advokat, Geir, uten ekstra omkostninger
for meg. Geir var en snodig type, han veide alle ordene sine
meget omhyggelig. Det tok litt tid å snakke med han, men man
fikk tillit til hva han sa. Ikke fordi det kom så mange klare
uttalelser, men hvem kan vel uttale seg klart om utfallet av
juristenes store pokerspill. I stedet for stresskoffert hadde
han en liten fillete ryggsekk, det alene borget for
menneskelighet.
Geir forberedte saken til minste bokstav, livredd for å
gjøre en eller annen liten feil. Det er nemlig slik i
rettsludoen at hvis man gjør en formell feil så kan retten
avvise saken, det vil si, man taper selv om man har rett. Og
det er ikke noe retten heller vil enn å avvise en sak, for da
kommer alle tidligere hjem til middag. Spesielt la Geir mye
vekt på å finne ut alt om dommeren som skulle ha saken. Her lå
all makt skjønte jeg. Dommeren var rask, sa han, ville ha
sakene fort unnagjort. Det var jo en fordel - eller?
To uker før avreisen troppet vi opp i Oslo Namsrett. Jeg
hadde med alle fem barna som vitner. Geir likte ikke dette.
Retten liker ikke barn som vitner, selv om de er over 20 år.
Man sier sikkert at man vil skåne barna, kan jeg tenke meg,
men et menneske som er 16 år og over liker ikke at andre skal
bestemme over sitt liv uten i det minste å få si sin mening.
I de siste månedene hadde Torill og jeg knapt sovet en hel
natt sammenhengende, så bekymret hadde vi vært. Hele familien
var samlet om prosjektet vårt og alle visste hvordan saken
stod fra dag til dag. Vi var en familie mot resten av
samfunnet og vi trengte hverandre. Alle som en sto last og
brast med Karina og planene florerte for hva vi skulle gjøre
hvis retten enda en gang skulle svikte.
Jeg var en nervebunt på den tiden. Min plan for den
kommende saken var desperat. Jeg ville tvinge dommeren til å
se sitt ansvar. Der alle andre instanser kun hadde svart "ikke
mitt bord" ville jeg forlange at han innså at det var hans ord
som avgjorde Karinas og hele familiens skjebne. Det var ikke
tid til ytterligere utsettelser. Ikke bare fordi vi ikke
lenger hadde inntekt eller hus, men også fordi vi måtte over
Nordsjøen og Biscaya før høststormene.
Min motpart hadde fått en ny advokat, jeg vil kalle han
Janus. Med et smil som gikk to ganger rundt hodet og nesten
opp til øynene stormet han inn i rettssalen og la fra da av
beslag på dommeren. Dommeren så skeptisk ut i begynnelsen:
Geir studerte dommeren grundig. Ute på gangen satt ungene. De
hadde hørt dommeren si til sekretæren sin at han var bekymret
for om han ville komme tidsnok hjem til middag denne dagen,
saken så vanskelig ut.
Da dommeren ville vite navn og fødselsdager på alle
involverte spratt motparten opp som førsteklassinger som vil
gjøre inntrykk på læreren. Vi lot de rolig få hele æren uten å
vite at vi med det tapte saken. Dommeren gjorde et vesen av å
overse meg. Helst ville han at kun jurister skulle tale
tydeligvis. Først ba han derfor om at vi ville la være å kalle
inn vitnene.
Jeg ville ikke. Det var barna saken gjaldt og hvordan
kunne dommeren dømme rett uten å vite hva et nei fra hans side
ville føre til for både Karina og de andre. Janus hadde
dessuten sørget for at også Mattis og Marias sak skulle
diskuteres. De var enda under 18 og derved uten rettigheter.
Han ville ta fra dem passene og dommeren ville ikke engang
høre hva som da ville skje med dem, hvor de skulle gjøre av
seg.
- Stol på meg. sa Geir, - la dommeren få viljen sin, det
er best. Jeg trodde Geir øynet en løsning og gikk med på det.
Kanskje man derved kunne begrense saken til bare å diskutere
selve avtalen. Dommeren pustet tydelig lettet og snudde seg
til motparten for å bli klødd i øret igjen. "Selvfølgelig
ærede dommer, meget klokt ærede dommer".
Så begynte selve saken. Etter Geirs korte saklige innlegg
som kun gikk ut på hvordan vi hadde prøvd alle andre
muligheter før vi gikk til namsretten skulle jeg få lov til å
si noe. Ikke at dommeren så noe fram til det. Med demonstrativ
motvilje snudde han seg mot meg med et blikk som man ellers
reserverer for jordrotter. Tappert prøvde jeg å se en annen
retning og samlet notatene mine med skjelvende hender. De
første setningene gikk bra, men med en fallende følelse i
maven var jeg klar over at dette virket lite overbevisende. Så
begynte Janus å avbryte meg. Mer skulle det ikke til før jeg
begynte å stamme. Smilet hans da han oppdaget det kan jeg enda
se for meg. Det ble mer enn en avbrytelse.
Jeg ble ferdig, rasende på meg selv, men jeg tviler på at
dommeren hadde hørt et eneste ord. Det var i alle fall intet
håp om at han etter min tale skulle føle ansvaret for mine
barn særlig tyngende. Nå hvilte alt på Geir, dette var jo hans
spill.
Motpartens innlegg var adskillig mer velregistrert.
Janus, som for et par dager siden ikke visste hvem noen av oss
var, tegnet et omstendelig og dramatisk bilde av situasjonen.
Han beskrev den gode moder som ofret alt for omsorgen for sine
barn og den slemme fader som også var så dum at han ikke
øyeblikkelig hadde gått til namsretten. Alt skulle jeg ha
gjort feil. Han trakk min motpart fram for å vitne om hva for
et slett menneske jeg var og hvilke av mine mange mangelfullt
utviklede sjelsevner som var mest framtredende.
Han stilte meg spørsmål åpenbart egnet til å dumme meg ut
på en eller annen måte. Hver gang han vendte seg mot meg var
ansiktet en studie av hånlig forakt, men straks han snudde seg
mot dommeren strålte "smilet" fram igjen. Han trakk fram en
bunke "beviser". Jeg bladde vantro gjennom haugen av
dokumenter og ble hengende ved et skriv om at min motpart
hadde sikkerhetsalarm hjemme. Hva i alle dager hadde det med
saken å gjøre?
Janus var en strålende advokat, helt i topp av sitt fag.
Uten noe konkret å komme med og med en masse fakta imot seg
tegnet han et så hjerteskjærende bilde at dommeren slukte
hvert ord. Kun for timelønn kjempet han en kompromissløs kamp
for å ødelegge det vi hadde bygget opp med hardt arbeid i 8
år. Uten å ha snakket med Karina brukte han alle midler for å
tvinge henne vekk fra sin familie og hjem og inn i et
fosterhjem. Moralske skrupler var fremmedord for Janus. Den
perfekte leiemorder, den perfekte leiesoldat, den perfekte
advokat.
Geir sa ingen ting, bare satt og stirret oppmerksomt på
dommeren hele tiden. Jeg prøvde å få han til å protestere når
påstandene ble dokumenterbare løgner, men det var bare
motvillig. Geir spilte sitt spill på dommeren og var ingen
hjelp for meg. Jeg hadde det vond, jeg har aldri blitt så
tråkket på i mitt liv.
Klimaks kom da Janus beviste med å spørre min motpart at
jeg var faglig smalsporet og helt uten evne og kunnskap til å
undervise Karina, mens derimot min motpart var mye mer egnet.
En ting var at jeg hadde 19 års skolegang derav 12 med
allmennfag og hun bare 8, men hva ville de nå? Skulle hun være
med båten? Uansett hva som skjedde ville Karina enten
undervises av oss, eller av en vanlig skole. Dommeren sa
ingenting.
I pausen ble det bråk på gangen. Ofrene og vitnene som
satt på gangen og ikke fikk delta i det som skulle bestemme
deres liv de nærmeste årene var klart frustrerte og da min
motpart prøvde å snakke til dem fikk hun noen svar hun ikke
likte. Da hun så prøvde å fike til Jan Kåre var han snar nok
til å parere ved å gripe tak i armen hennes. Klart defensivt
forsvar. Hun inn i rettsalen med et skrik: "Se hva hr. Bording
har fått mine barn til å gjøre mot meg!". Jeg snudde meg trett
bort og la merke til at dommeren gjorde det samme. Men ikke
Janus. Han for ut på gangen hvor han fikk hele historien i
sitt første møte med sine ofre. Men den passet jo dårlig for
hans fremstilling, så han laget sin egen. Han åpnet døra til
rettsalen så alle kunne høre og sa liksom henvendt barna: "Men
det var vel ikke nødvendig å slå for det" Hvorpå han full av
moralsk indignasjon kom inn igjen. En praktfull advokat. Men
ungene hadde noe å snakke om noen uker fremover.
- De kommer til å påkjære, sa Geir til meg. Han hadde
tydeligvis kommet til at vi ville vinne saken på tross av
spillfekteriet. Anke, et forlik kunne jo ikke ankes var det
sagt, så hadde det vist seg at man jo bare kunne la vær å
følge det. Men namsretten kunne i alle fall ikke ankes hadde
jeg hørt. Nei - sa Geir, men den kunne påkjæres. Forskjellen
mellom anke og påkjæring forsto jeg aldri, så var jeg altså
like langt som før byretten.
Geir gikk inn for et nytt forlik. Denne gangen, sa han,
skal passene leveres inn til dommeren og det er han som avgjør
om punktene er oppfylt. Men da må Mattis og Marias pass også
leveres inn. Jeg var knust og uten håp. Jeg som aldri gamblet,
jeg likte ikke kronespill engang. Nå ble jeg altså tvunget til
å spille poker med mine barn som innsats. Lever inn to pass,
kast terningene som du vet er falske og kanskje du vinner
passene tilbake pluss Karinas.
Hva om jeg løp ut nå. I løpet av dagen kunne jeg få
installert Mattis og Maria på et sted ingen ville finne dem. I
Danmark for eksempel. Da kunne vi komme oss avgårde med alle
de andre i alle fall. Men Karina ville stå på brygga og jeg
ville antakelig miste selv besøksretten til henne slik dette
systemet fungerte. For alt jeg nå visste om norsk rettsvesen
var det vel heller ikke usannsynlig at de senket båten og
sendte meg til tvangsarbeid i kullgruvene på Svalbard. "Skjerp
deg, hold ut litt til, du kan ikke svikte Karina", "Stol på
meg" sa Geir. Jeg ga opp livet og lot Geir samle restene.
Dommeren lyste opp da vi foreslo forlik, nå var det håp for
middagen likevel. Motparten slo også straks til. Geir hadde
altså rett likevel, de ville ha tapt. Hele Janus' angrep hadde
bare vært spill for galleriet.
Så var det å lage punktene i den nye avtalen. Vi skulle
foreslå tre trebåtbyggere og motparten skulle velge en. Han
skulle så vurdere båten. Nå har de fleste visse kjepphester og
med bare litt uflaks kunne vi fort komme borti en trebåtbygger
som f.eks. ikke likte det limet vi brukte. Når man ikke har
råd til å tape er en hver tapssjanse uakseptabel, men jeg
måtte bøye meg.
Et nytt punkt var sykeforsikring. Slik avtalen ble, var
vi nødt til å tegne den i Norge hvor det kun var et selskap
som ga slike forsikringer og til mye høgere pris enn utlandet,
men OK. Et punkt om undervisningsopplegg til Karina som skulle
godkjennes av Karinas skole falt meg tungt. Hverken dommeren,
min advokat eller Janus (etter hva han sa) visste hva en
pedagog mente med ordet "undervisningsopplegg", men det skulle
jeg altså skaffe.
Da vi forlot rettsalen trodde Geir vi hadde vunnet, jeg
var sikker på at vi hadde tapt.
Fra Gros dagbok 28/6-93
Det er ikke lenge til avreisen nå, forhåpentligvis. Det eneste problemet nå er
passet til Karina. Det var rettsak i dag. Jan synes ikke det gikk så veldig bra, tror
jeg. Han måtte levere inn passene til Mattis og Maria. Jeg vet ikke hvorfor. Tenk
om vi ikke får passene tilbake. Drar vi uten dem? Det kan vi jo ikke... Det er så
mye som skjer nå. Jeg er liksom inne i mitt livs store forandringsprosess. Som
Maria sier:" Nå skal jeg pakke bort alt og begynne på nytt". De som har kjøpt
huset vårt har vært og satt alt inn i stua, kjelleren og hagen. De er så frekke
trenger seg på før vi har flytta ut. Har vært sammen med Eirik og Anders i dag.
De lurer hele tiden på om dette er siste gangen de ser meg før jeg drar.
2/7-93
I går flytta vi ut. Trist! Jeg gikk rundt for siste gang og det var helt tomt der. Det
var full panikk hjemme med vasking og rydding før de kom og skulle hente
nøkkelen. Jeg bor ikke i Lillestrøm lenger. Ekkelt å tenke på at jeg aldri mer kan
gå inn der.
Trebåtbyggeren kom. En lun liten danske. Han kastet et blikk
på båten, tok i den med kjærlige hender og gikk pliktskyldigs
en liten runde. Etterpå fikk han kaffe i kahytten. Han
formelig malte som en katt så lenge han var ombord. Vi måtte
skaffe papir og blyant og han skrev flott og feiende at båten
kunne seiles på alle hav. Har jeg sagt noe stygt om
båtbyggere? Glem det, det finnes ikke bedre mennesker. Han ba
til og med om så lite at vi måtte plusse på litt.
Som fryktet betydde "undervisningsopplegg" noe som i praksis
ikke lot seg skaffe i rimelig tid til rimelig kostnad. Da kom
hjelpen fra uventet hold. Far til Gro, den som i hele verden
hadde størst grunn til å ønske at vi ble hjemme, han hadde jo
daglig kontakt med Gro. Han var ansatt som inspektør på
Karinas skole og han samlet sammen papirer og laget et opplegg
sammen med en uttalelse som var akkurat det vi trengte.
Nå brant jorden under Janus. Offeret hans så ut til å
slippe unna. Han ringte opp rektor på skolen og forklarte hva
inspektørens brev inneholdt på en slik måte at rektor fordømte
hele skrivet. Janus forsøkte også å få en skriftlig uttalelse
om at skolen fant hele reisen uforsvarlig. Det fikk han
heldigvis ikke.
Nå viste det seg selvfølgelig at så lenge Janus nektet å
godkjenne at jeg hadde oppfylt mitt punkt, så lenge gjorde
heller ikke dommeren noe. Heldigvis var Janus så uforsiktig at
han presiserte hva han ville, nemlig at rektor også skulle gå
god for opplegget. Geir ringte rektor og måtte godsnakke en
halv time for i det hele tatt å få roet henne såpass ned at
hun var tilsnakkelig. Hva hadde Janus sagt?
Far til Gro ble ikke det minste bekymret da vi fortalte
han hva slags problemer vi hadde fått han opp i. Han tok med
opplegget og skrivet og viste alt for rektor, som straks
forandret mening. Det som sto i opplegget kunne enhver ha
skrevet sa hun etter å ha lest det hele. Det var ikke det hun
sa etter å ha fått Janus fremstilling. Hva skal man si om
Janus innsats? Intrigemaking heter det på godt norsk, mon tro
hva den juridiske betegnelsen er. Mon tro hva taksten er for
den slags innsats. Rektor skrev i alle fall det vi ønsket.
- Man må begynne å spørre seg om Janus' motivering, sa
Geir. I det siste var han blitt svært så slepphendt med
ordene. Dommeren for eksempel hadde han karakterisert som
"sosekopp" etter rettsaken. Fra Geirs munn var det store ord.
Jeg tror at dommeren egentlig hadde makt hele tiden til å
avgjøre det hele. Hadde han det ville neppe Janus sagt noe
imot, han sa aldri imot dommeren. Men hadde dommeren gjort det
måtte han selv ta ansvar og er det noe rettssystemet er
konstruert for så er det å spare jurister for ansvar.
Under rettsstyret hadde Torill fått noen stygge blødninger.
Det viste seg at hun hadde en godartet svulst i livmoren.
Dersom den ikke ble fjernet ville blødningene bli verre og
verre og smertene øke. Det var ett års ventetid for slike
operasjoner. Torill hadde aldri vært syk og nå kom altså en ny
katastrofe.
Men det var ingen dommer som skulle avgjøre Torills
operasjon, ikke noe byråkrati med "overarbeidete" jurister.
Det var et menneske, en lege på sykehuset, som skjønte at det
ville være ille for oss å vente et år nå og ordnet så Torill
kom rett inn. Det hensynet som dommeren ikke engang gadd tenke
på var altså nok for en lege til å få Torill forbi hele
ventelista.
Fra Gros’ dagbok 7/7-93
En stor dag, vi var nemlig på dagsrevyen. De filma da de andre kom seilende
inn. Jeg og jan sto på brygga. Først filmet de litt nede, så var de klare for
intervjuene. "Vi tar først Jan", sa de. Jan måtte være med foran i baugen og vi
satt spente igjen og lurte på hvem som var neste offer. Joakim! Opp i
båtsmannsstolen med han, klar til et intervju. Så var det Mammas tur. Videre
skulle de ha en gutt og en jente. Det ble selvfølgelig meg og Mattis. "Hva
gleder dere dere mest til", var første spørsmål. Da kamera sakte gled over til
meg etter at Mattis hadde svart sa jeg nervøst at jeg gleda meg til å oppleve
mye spennende, komme til USA og Australia, slippe unna skolen, og at jeg
synes det er gøy å seile. Da jeg så meg selv på TV angra jeg selvfølgelig på alt
jeg ikke sa og synes jeg så dum ut. Men jeg har i hvert fall vært på TV!
Enda hadde vi ikke passene. Huset var solgt og nye flyttet
inn. På den avtalte datoen lå Origo i all sin glans ved Aker
brygge og slekt, venner og kolleger var samlet til avskjed. Vi
var intervjuet i dagsrevyen to dager før og pressen møtte opp
ved avreisen. Men passene surret rundt i hodet på meg og jeg
var så sliten at det hele gikk i en uvirkelig dis for meg.
Dette var dagen vi hadde drømt om i mange år, triumfdagen,
dagen da jeg skulle stå på baugsprydet med kinomusikken og
rulleteksten, da hverdagen skulle vike plassen for eventyret.
Regnet silte ned da vi kjørte ut Oslofjorden. Jeg prøvde
å gå fram på baugsprydet, men det virket liksom ikke. Jeg fant
et Donald-blad nede og flyktet fra verden.
Fra Torills dagbok.
Det var en fantastisk lykkefølelse å ha så mange venner som viste at de var
interessert og glade i oss som hadde møtt opp. Humøret mitt var på topp. Jeg
følte en lykkerus som var ubeskrivelig. Måtte klemme og hilse på alle. Det ble
viftet med et enormt norsk flagg da vi dro fra brygga. Jeg gråt ikke denne
gangen. Det var bare som en stor fest.
På Tjøme lastet vi inn mer bagasje og hadde en ny avskjed. Vi
skulle forlate Norge fra Sagesund og der ble vi liggende mens
Torill var inne til operasjon og mens vi ventet på passene.
Avreisedatoen kom og gikk og vi hadde enda ikke passene. Geir
var på ferie og hadde overlatt saken til enda en advokat.
Dette var en riktig dreven ung type som passet bedre til
Janus' stil. Det hele gikk nå ut på å overtale Janus til å
godta rektors brev. Dommeren gjorde som vanlig ingen ting.
Vi trengte tiden, de siste månedene hadde vi vært så utslitte
av nattevåking og bekymringer om passene at veldig lite var
blitt gjort. Vi var ikke så effektive nå heller og mesteparten
av bagasjen sto stablet rundt i båten i pappkasser. Som dagene
gikk mistet vi troen på at vi noen sinne skulle komme avgårde.
Kapittel 8
Fra Marias dagbok
Jeg hadde hele tiden tro på at vi fikk passene. Jeg klarte nemlig ikke å forestille
meg at det ikke ble en jordomseiling, jeg hadde jo gått og sett fram til det så
lenge jeg kunne huske. "Skjer det noe går det alltid bra til slutt" er mitt motto og
det har aldri feila.
- Ja nå har jeg passene her. Hentet dem i dag morges.
- Er det virkelig sant! Jeg kan nesten ikke tro det. Hvor
fort kan du få sendt dem.
- Passene sender jeg så fort jeg har fått honoraret mitt. Det
var slettes ikke lett skal jeg si deg, en hard nøtt han Janus,
det var adskillig godsnakking som skulle til før han ga seg.
Jeg måtte love både det ene og det andre på dine vegne.
- Javel, og hva har du lovet?
- Nei, det skal du ikke bry deg om. Det viktigste er at dere
har passene og kan komme dere avgårde, men send pengene først.
En halv time senere var jeg i banken og betalte den siste
advokaten, nå gjaldt det å stå på slik at vi kunne komme oss
av gåre før noe nytt skjedde. Det føltes som en feil at vi i
det hele tatt hadde fått passene og vi var sikre på at straks
feilen var oppdaget ville vi ha hele landets politi etter oss.
Ulogisk, javel, men logikken var forlengst forsvunnet fra
denne saken, vi kunne ikke stole på noen. Avreisedatoen ble
fastlagt straks passene skulle være ankommet.
Ingenting galt skjedde. Passene kom og avreisen var
fastsatt. Denne gangen var det bare nær familie og noen venner
som skulle sis adjø til. En bil kom rullende inn på brygga. På
passasjersiden satt en kraftig dame med mørke solbriller,
kunne det være? Ved siden av meg stivnet Karina og Maria til.
I tankene overveide jeg hvor fort vi kunne komme utenfor
tolvmilsgrensa hvis det skulle komme til kamp. Da steg damen
ut og vi kunne puste lettet, det var bare en journalist.
Rundt omkring meg begynte tårene å renne. Det sier litt
om den tilstanden vi var i at det kom helt uventet på meg. Jeg
hadde vært så opptatt av passene og av å komme oss avgårde før
noe mer skjedde at det triste med avskjeden var helt glemt.
Jan Kåre som var 21 år gammel og eldstemann hadde fått seg
kjæreste året før og de to sto helt oppløst for seg selv.
Søsteren og moren min var helt knust og faren min og
yngstemann Joakim slapp hverandre ikke den dagen.
Ut Sagesundsfjorden lot vi det hjemmelagde stereoanlegget
fylle fjorden med en sørgmodig trompetsolo. Om og om igjen.
Maria kom til meg med våte kinn og ba meg slå av, det ble så
trist, men jeg lot den gå til Sagesund var ute av syne.
Min far ble med til følgebåten forlot oss utenfor de
ytterste skjærene. Hele tiden satt han og Joakim og holdt hard
i hverandre. For første gang snek en tvil seg inn hos Torill
og meg, hva var det vi hadde gjort? Det var jo ikke for å såre
noen at vi dro på denne turen. Da farfar dro satt Joakim bak
og så etter følgebåten til den forsvant. Han sa ikke et ord.
Mens tårene rant og vi proppet i oss alt avskjedsgodtet
frisknet vinden umerkelig til. Snart var kulingen et faktum,
vi måtte reve seil. Da var det at toppseilet ikke ville ned.
Både Mattis og Jon Anders måtte opp i masta for å berge det.
Etter den prestasjonen vaklet de begge ned i køya og ble der.
Da røk klyverfestet og klyveren blafret vilt og slo om seg med
de svære tretaljene, skalleknekkerene, til jeg fikk halt
seilet ned. Da jeg kom tilbake til cockpiten var det bare
Torill igjen, de andre lå sjøsyke av sorg, sjokolade og sjø.
Vi innså vår begrensning og lurte oss inn bak neste holme
straks alle følgebåtene var ute av syne. Her kastet vi anker
og sov den natta, få kilometer fra Sagesund.
Det ble flere stopp langs norskekysten for enten var det
stille eller kuling midt imot og en natt blåste det enda
storm. Men vi ringte ikke hjem og sa ikke hvor vi var, vi var
enda innenfor tolvmilsgrensa. Ved Lindesnes svingte landet og
vi måtte endelig gi oss havet i vold.
Det siste vi så av Norge forsvant i en tåkedis der vi
drev avgårde nesten uten vind. Så kom en liten kuling imot og
så var det stille igjen. På en eller annen måte klarte vi
likevel å hale oss mot Skottland.
Ganske raskt falt vi inn i vaktordningen som skulle
gjelde for hele reisen. Alle uten Joakim (9) delte likt på
vaktene. En vakt var på to timer, natt og dag.
Kjøkkentjenesten gikk også på omgang, en dag hver. Da skulle
tre brød bakes, det skulle ordnes med frokost, lunch og middag
og det skulle vaskes opp.
Under nattvaktene kledde vi på oss alt. Alle gensere,
varmedress, votter og lue. Etter to timer var vakta over og
med skjelvne valne fingre kledde man av seg og hutrer en blå
kropp inn under en fuktig kald dyne. Sammenkrøpet ventet man
på søvnen.
Likevel var nattevaktene noe av det fineste. Var vi
heldige var det andre båter ute. I timevis kunne vi stirre på
et lys som nærmer seg og prøve å finne ut om det var en
borerigg eller en båt. Og hva slags båt.
Men det er kulda som preget oss i Nordsjøen. Vi krøp sammen og
utsatte alle gjøremål til varmen som vi visste ville komme. Vi
orket ikke vaske oss. Vi orket ikke vaske klær. Heldigvis var
nesa så tett av forkjølelse at vi ikke kunne lukte oss selv,
men vi visste hvordan vi lukta.
Tre dager ute i Nordsjøen blåste det opp midt imot. Vi regnet
med at vinden ville spakne til natta. Den var frisk da vi
skulle legge oss, så jeg ba bare Gro holde så langt opp mot
vinden som mulig. Mens hun styrte og vi sov økte vinden til
stiv kuling. Hun vekket oss ikke, men kjempet med kursen helt
alene i mørket med alle seil satt.
Ved 12-tiden våknet jeg. Da var vinden øket til stiv
kuling. Origo raset avgårde som på rallycross uten støtdemper.
Jeg hadde ikke merket at vinden var øket der jeg lå i
akterkahytten, men da jeg stakk hodet opp av luka var
forandringen åpenbar. Vinden var aggressiv, tok ikke
pustepauser, men forsøkte å bøye båten ned hele tiden. Bølgene
var svarte og truende og hvite på ryggen der de forsvant bak
oss etter fullført gjerning.
Jan Kåre hadde neste vakt og sammen kom vi oss opp på
dekk. Vi måtte ta ned storseilet og klyveren. Vi kunne ikke gå
normalt omkring på båten i slikt vær. Båten gynget ikke, den
ble kastet opp og ned. Samtidig tippet den sidelengs, steilet
og stampet. Dekket ble oversprøytet av vann hele tiden og var
glatt å gå på. Så vi gikk ikke, vi klatrer framover. Det var
så mørkt at vi ikke kunne se tauene vi arbeidet med. Det
eneste som synes var en anelse av hvitt før en frådende bølge
slo inn over oss og sprutet iskaldt vann ned i nakken der vi
bøyde hodet for å ta imot. Båten heiv seg i de møtende sjøene.
Bare det å bevege seg et par meter bortover dekk krevde at man
holdt seg fast med armer og bein, knep øynene sammen mot
vinden for å se bølgene som nærmet seg og dukket hver gang
spruten sto over båten.
Det er en frisk følelse å baske med seil som vinden hele
tiden vil rive ut av hendene på deg, på en båt som hele tiden
prøver å kaste deg av. Det går kun fordi man vet hvor hvert
tau er og kan utføre alle operasjonene i blinde. Vel, Jan Kåre
kunne det i alle fall og som vanlig var det en fryd å arbeide
sammen med han. Vi tenkte så likt.
Bølgene ble ikke høgere enn vel 2 meter. Til det varte
kulingen for kort. Men de får en egen karakter i slik vind. I
bris kommer de pent etter hverandre. Noen større enn andre,
men ganske regelmessig og pent. I kuling virker det som om
alle småbølgene samler seg. I lange perioder er sjøen helt
flat. Så lenge varer det at man får inntrykk av å ha seilt inn
i en lun havn. Så rugger båten på seg og to tre svære bølger
som tydelig har ondt i sinne sparker båten rundt.
Men hele tiden, også i de rolige periodene, lå båten
kraftig på. Alle vaiere var så stramme som fiolinstrenger. De
kjempet en lydløs kamp mot naturkreftene som vi ikke kjente
styrken eller utfallet av. Jeg led med mesanmasta.
Kjære Gud, nå er vi i dine hender. Jeg beklager så meget,
jeg skulle sikkert holdt meg på land, men nå er vi her og vi
må bare ta det som kommer.
Fra Torills dagbok
Det blåste opp til stiv kuling på natta. Jeg grudde meg veldig for 400-vakta.
Det hadde vært umulig å sove til nå. Jeg visste det var kalt og surt der oppe.
Men så måtte jeg til pers iført overlevelsesdrakt, polvotter og lue. Stupmørkt når
jeg kom opp til Maria. Men det viste seg at det var bedre å være oppe enn
nede akkurat da. Vi raste elegant avgårde. Bølgene virket enorme, men
overhode ikke skremmende. Jeg var bare så utrolig trygg på båten og nøt
farten, mørket og de enorme kreftene. Jeg var faktisk lykkelig. En flamme lyste
opp forut fra en borerigg. En gassflamme som brenner opp overflødig gass. Det
var spennende å passere den om natta.
Vi voksne sov ikke så lenge kulingen varte. Dagen etter
stilnet vinden til bris og vi kunne seile igjen. Vi hadde kun
vunnet 3 nm mot Skottland i løpet av ett døgn.
Omsider angret Nordsjøen seg og dreide vinden ørlite
sydlig, nok til at vi kunne sette alle kluter til og rase mot
målet. Etter et døgns drømmeseilas la vi til ved Frazerburgh
og den delen av mannskapet som ikke hadde vakt kom krypende
opp fra sengene sine hvor de hadde ligget for å holde varmen i
den iskalde Nordsjøen.
Slik var det vi flyktet fra Norge. Et eventyr skulle det vært,
en gledesdag, en triumfens klimaks etter mange års innsats.
Men nå var vi jagede kriminelle som skulte over skulderen der
vi ilte avgårde og lurte på hvor lange den norske retts klør
var.
Det er ikke langt fra Norge til Skottland, ikke så stor
forskjell i klima eller natur heller. Likevel så vi knapt en
annen båt langs hele kysten opp til Inverness. I Norge yrer
det av småbåter både innenfor og utenfor skjærene og i hvert
tettsted er det en butikk med båtutstyr. I Skottland så vi en
annen seiler og to lastebåter på hele turen. Vi var anløpet
Frazerburgh for å få kart til Inverness, men det var ikke å
oppdrive. I den trange fjorden der tidevannsstrømmene vasker
fram og tilbake over skumle skjær måtte vi derfor "føle" oss
fram forsiktig.
Men vi var i utlandet, virkelig utland. Det var små slott
oppe i åssiden og en flokk seler hvilte på stranda. Innerst i
fjorden lekte en flokk delfiner der strømmen og skjærene var
verst. Vi etter. I flere timer satt vi båt og helse på spill
for å komme så nær som mulig, men disse delfinene var lite
lekne og holdt seg unna.
I Inverness gikk alle ned i sine benker for å finne
penklærne, og kom opp med en haug våte filler med jordslag og
mugglukt. Regnet og grovsjøen hadde gjort sitt, båten var ikke
så tett vi hadde trodd. Det lovet ikke bra for resten av
turen. Vi trålet Inverness og fant plastkasser i alle
størrelser. Med de kunne vi dobbeltsikre alt tøy.
Fra Marias dagbok 5/8-93
I dag har det skjedd mye. Da vi dro ut fra brygga i Inverness for å dra til
inngangen av kanalen, gikk vi på grunn! Det var mye strøm der og plutselig
hørte vi et brak og båten krenga nesten helt over. Jeg satt foran på dekk og så
i kikkerten på alle delfinene som lekte i strømhvirvlene da det skjedde. Da jeg
prøvde å krabbe opp mot den andre siden skled jeg bare ned igjen, så mye
krenga vi. Jeg trodde vi skulle synke, men tilslutt kom vi oss løs. Så bar det opp
slusene. I dag har vi kjørt opp i alt 7 sluser, vi har bare 22 igjen. Det var slitsomt.
Vi la oss inntil en brygge for å handle boksemat. Da vi kom tilbake satt det en
mann og tegna båten vår. Vi måtte dra før han ble ferdig, men det så ut til å
bli kjempefint. Så bar det oppover kanalen. Det var kjempekoselig og
avslappende å bare kjøre sakte innover, ikke noe bølger. Alle som gikk forbi
vinka til oss og mange tok bilder (som vanlig). Nå ligger vi for anker i en bukt i
Loch Ness. Vi tok en tur inn til land og inn i skauen hvor vi fikk løpt fra oss og lekt
litt. Det var så deilig å bare løpe og løpe gjennom skogen over alle hindere.
Herlig !!!
Fra Inverness seilte vi på den Kaledoniske kanal tvers
gjennom Skottland. Kanalen går gjennom tre sjøer, en av dem er
Loch Ness. Vi trengte dette avbruddet. Ingen
navigasjonsproblemer, ingen bølgeproblemer. Vi klarte
riktignok å gå på grunn før innløpet til kanalen i den strie
elva utenfor Inverness. Vi hadde jo trodd at grunnene var
merket i alle fall innenfor bygrensen. Noen skotter på land lo
og applauderte da vi lå oppå rullesteinene og vippet.
Heldigvis var tidevannet på vei inn og løftet oss av.
Ellers ble kanalturen fin. Det regnet hele tiden og var
iskaldt på land og i vann, men vi gikk flere turer innover det
skotske "Highland" over skoger og myrer med tåkedotter over.
Det var helt som en god norsk ferie og vi slappet mer av for
hver dag.
Joakim som var ni år da var i fyr og flamme over alle
beina han fant og hadde snart nok knokler til å bygge sin egen
sau. Det var egentlig dinosaurknokler han ville ha funnet. Her
var han ekspert og kunne navnene på de fleste. Nå måtte han
finne fram bøker om sauer. I dagevis var han opptatt av sine
studier.
Midt i Loch Ness ligger Urquhart Castle eller det som er
igjen av det en gang så praktfulle slottet. Sentrum for flere
århundre av skotsk historie og sentrum for alle
sjøuhyreobservasjoner. Vi snakket ikke om rettsaken i denne
tiden, fortrengte det hele så godt vi kunne, men den var der.
Disse vakre slottsruinene på det idylliske neset fikk meg bare
til å tenke på menneskelig tåpelighet og ondskap.
Gjennom årene hadde utallige liv gått tapt i kampen for
neset og hva var hensikten? Det fantes ikke rike
jordbruksområder rundt slottet og siden skottene ikke brukte
båter lå det så vanskelig til som overhode mulig, gjemt unna
bak den store sjøen langt oppe i ødemarka. Slottet ligger
nederst i en skråning mot vannet og en håndfull bueskyttere
kunne hindre alle å komme ut. Og sjøen selv var de så redd for
at de bare så uhyrer. Så hva sloss de for, et statussymbol?
Men kanalene myknet oss opp. Det var sol da vi kjørte de
lengste strekkene. Vi satt på dekk, på bommen og oppe i masta
og gled gjennom et vennlig eventyrlandskap med høysletter,
jorder, sauer og små haver. Det var vanskelig å tro at det
noensinne hadde vært krig der.
Fra Torills dagbok
Det var veldig idyllisk opp over mot Loch Ness. Stier på hver side av den trange
kanalen. Vi passerte skogkledde åser, bondegårder med gressende sauer og
striglede golfbaner. En måtte helst opp i salingshornet for å se alt. Selv Joakim
holdt stand oppe i masta til min forskrekkelse, uten sikringstau.
Så kom vi til Loch Ness i strålende sol.
Skarpe grønnkledde åser og der, var det ikke et lite eventyrslott med runde tårn
og røde spir inne mellom trærne. Vi ankret opp utenfor en stor strand med
noen strandede enorme røtter. Den ene var så stor at hele mannskapet fikk
plass oppå den. Vi brukte ikke lang tid på å komme til land. Kjekt med motor
på jolla, særlig når vi hadde mistet begge årene over Nordsjøen. Vi klatret i
trærne, løp barbeint på stier gjennom høgt ormegress, slo hjul og lekte gjemsel.
Jan var blitt varm nok til å ta et bad når vi kom tilbake, men han påsto det
bare var 14-15 grader. Jeg varmet meg vann og helte bøtte over meg i stedet.
Det var nok litt behageligere.
På den andre siden begynte alvoret igjen. I tillegg til regn
og styggvær er vestkysten av Skottland kjent for sine
tidevannsstrømmer. De hadde vi ingen erfaring med fra
sørlandskysten og de virket skremmende. Uansett hvordan jeg
snudde og vendte på kartet og losboka fant jeg ingen vei
gjennom hvor det ikke sto sterke advarsler om hvirvelstrømmer
og mange meter høge brytende strømbølger. Jeg torde ikke
overlate roret til noen andre og mens de sov styrte jeg hele
natta gjennom øypartiet. Til min lettelse gikk det uten
problemer, tidevannet var lavt akkurat da.
Da morgenen grydde slo vi av motoren og heiste seil i den
svake morgenbrisen. Rundt båten på god avstand dukket det opp
selhoder og delfiner og vi nøt det hele i morgensola.
Plutselig ble vi var at det skummet hvitt innved land. Vi var
på full fart baklengs inn i Corrywreckan, det farligste
strømsundet langs hele kysten. Heldigvis startet motoren og vi
kom oss unna.
Inn i Irskesjøen seilte vi med en liten kuling i ryggen.
Det var godt for uten det ville vi aldri klart oss mot
strømmen. Tidevannsstrømmer går fram og tilbake, men av en
eller annen grunn gikk de alltid motsatt av den retningen vi
skulle. Vi lærte aldri å mestre det der.
Utenfor Dublin la vi til ved marinaen i Howth. Her ble vi
ønsket velkommen av en kanadisk langturseiler og et par
fastboende seilere. Så overstrømmende var mottakelsen og så
maritimt var miljøet at vi for første gang følte oss som
virkelige langturseilere. Uten erfaring enda riktignok, men vi
var i alle fall så langt hjemmefra at ingen vanlige
ferieseilere nådde hit.
Jan Kåre ringte hjem til kjæresten og kom sønderknust
tilbake. Hun savnet han.
Det var noe ved Irland som gjorde at vi følte oss
velkomne. Det er vanskelig etterpå å sette fingeren på hva det
var, men vi følte det alle sammen. Kanskje ligger årsaken i
irsk historie. Den handler nemlig om vikinger. Irene elsket å
fortelle om vikingene og om alle stedsnavnene som hadde
nordisk opphav. De lærer mer om norsk vikinghistorie her enn
vi gjorde på skolen hjemme. Det rare er at mens vi skammer oss
over vikingenes framferd husker irene dem med glede.
Hovedpoenget er nemlig at etter vikingene kom normannerne og
med dem engelskmennene. Så for irlenderne var vikingtiden
tiden før engelskmennene og da foretrakk de vikingene. Men de
hadde ikke noe imot engelskmenn personlig forsikret de.
Var Irland gjestfritt så var Irskesjøen det motsatte. Dag for
dag kjempet vi oss nedover kysten i tåke, motvind og motstrøm.
Båttrafikken var også skummel her. En natt våknet jeg av at
Jon Anders starta motoren. Da jeg stakk hodet ut av luka så
jeg rett opp på overbygget til en kjempetankbåt, få meter
foran baugen. Tankeren hadde passert oss i god avstand i tåka,
men så, da Jon Anders trodde den var vel forbi, hadde den
snudd og kommet rett imot oss. Kanskje ville de forsikre seg
om at alt var i orden.
En annen måneløs natt i tåke og liten kuling var det
nifseste vi til da hadde opplevd. I flere timer kjørte vi i
nærheten av farlige grunner og prøvde å finne fram til havn.
Det var så mørkt at vi så ikke vannet utenfor båten. Lanterna
vår farget den ene halvdelen av tåke-universet rødt og den
andre grønt. Det var som om vi var alene i verden, som om det
ikke fantes noe utenfor båten.
Vi så vår første hai i Irskesjøen. En fire meter lang
håbrann fulgte båten et stykke med slangeaktige bevegelser med
rygg og halefinne over vann. Vi hadde lest om dette i mange
bøker, sett det på bilder og på fjernsyn, men å se det i
virkeligheten... Vi fulgte haien med øyene lenge etter at den
bare eksisterte i vår fantasi.
Fra Torills dagbok
Mattis hadde kjøkkentjeneste i dag. Maken til glød og entusiasme. Først ble
ruffen vasket grundig, deretter ble ovnen og bordet skinnende rent. Så bakte
han halvgrove rundstykker og nydelig fletteloff. Etterpå gikk han i gang med
fruktsalat. Ellers fikk vi stekte poteter, pølsesnabber, tomatbønner og eggerøre.
Anders og Jan Kåre er spesialister på gode kjøttkaker og deilige salater, Mattis
på luftige brød og Gro lager best grøt. Alle synes det er mye jobb å ha
kjøkkentjeneste. Du må servere frokost til alle kl. 900, bake 3 stk. grovbrød, lage
middag med salat hvis vi har eller eventuelt dessert. Sjokolade mousse er mest
populært. Ellers vaske opp og holde rent.
Vi leser en masse bøker. Jentene er
akkurat ferdige med tre bind av Margrethe Mitchells "Tatt av vinden". Maria
holder på med syvende bind av Jalna-bøkene. Selv har jeg lest Erling Bache og
Schult Kamphenkel's reiseskildringer fra 1930-årene. Nettopp ferdig med en bok
av Maxim Gorkij. Dette er bøker jeg arvet etter min bestefar. Dessuten prøver
Jan og jeg å lære oss spansk. Ellers går det mye i musikk når de ligger i køyene
sine. Jan har laget bokser som de kopler seg på så de slipper å bruke batterier.
Jeg er glad alle har høretelefoner for jeg trives best når det er stille og fredelig.
Når Jan tar de store høgtalerne på dekk har vi rene diskoteket, men da går det
mest i klassisk eller Øystein Sunde. Det gjør vi bare når vi er langt til havs.
Endelig rundet vi sydøstspissen av Irland og fikk vinden
bak oss. Det var like kaldt og surt som det hadde vært hele
tiden siden vi forlot Sagesund. Vi måtte hoppe på dekk for å
få varmen i alle vinterklærne. Omsider seilte vi i riktig
retning. Den natta var som å sove i en vaskemaskin. Båten
rullet besatt i bølgene bakfra. Dagen etter skummet vi inn til
Baltimore. En liten by på sørvestspissen av Irland med 15
barer og to butikker. Herfra skulle vi krysse Biscaya.
Mange historier hadde vi hørt om dette forferdelige
havet. Mens vi lå ved Aker brygge hadde vi en gammel båtbygger
ombord som fortalte om noen venner av han som hadde druknet da
båten de seilte med ble knust mot klippene utenfor Kapp
Finisterre ved enden av Biscaya. Veteraner i Howth som hadde
seilt her flere ganger hadde alltid enten storm eller stille.
På grunn av forsinkelsene var vi lovlig sent ute. Det var bare
et par uker igjen før den verste måneden. Losbokas oppskrift
var klar, man skulle vente til et høgtrykk kom inn over
Atlanterhavet.
Nede på brygga lå en fiskebåt. Jeg spurte meg fram og
fikk til sist tak i en fisker. Om han viste noe om været.
Nei... Men vi hadde ikke noe håp om å finne flere fiskere her,
så vi spurte videre. Endelig løsnet det og vi fikk en lang
detaljert beskrivelse av værsituasjonen. Han viste alt, malte
fram for våre øyne høgtrykket som akkurat nå beveget østover
ute fra Atlanterhavet, alt som boka sa. Så det var kanskje en
bra tid å seile til Spania på? Nei... Han kunne ikke love
godvær, men den første uka ville det i alle fall bli fint. Mer
kunne ingen meteorolog love oss og vi heiste anker samme dag.
Vårt første ukjente, beryktede hav.
Kapittel 9
Raskt forsvant Irland bak oss. De taggete øyene sank baklengs
ned bak horisonten og vi ble alene med det ville havet. En
liten kuling dyttet oss utålmodig i ryggen. Bølger fra
vestkysten av Irland og fra sørkysten møttes under oss og
holdt gjensynsparty. Origo hadde problemer med å finne ut hva
som var opp og ned, men vi frydet oss for det var medvind og
vi var kalde og Spania og Portugal lå foran oss og hvem har
vel hørt om kulde der.
Andre dagen var ulykka ute. Jon Anders hadde
kjøkkentjeneste og sto ved komfyren da en ekstra stor bølge
tippet en kjele med kokende vann over han. Vi fikk øst kaldt
vann over såret så fort vi kunne, men han fikk store 2.grads
forbrenninger på låret. Nærmeste lege var 4-5 dager unna, vi
kunne ikke snu for mot denne vinden kom vi ikke av flekken.
Heldigvis grodde såret bra.
Hele Biscaya gikk med nøyaktig det samme praktfulle
været. Ettersom vi kom klar av Irland ble bølgene mer ordnet
og vi hadde ikke flere problemer. Radioen varslet sterk kuling
ved Kapp Finisterre hele tiden fram til den dagen vi skulle
rundt, da avtok den til liten kuling. Vi nøt det hele. Hver
dag steg lufttemperaturen en grad og stadig så vi nye ting.
Den vakre Sabine-måken med klare svarte og hvite tegninger så
vi for første gang her.
Dagen før Kapp Finisterre så vi hval blåse i horisonten.
Vi svingte mot blåsten og passerte to vågehvaler på trygg
avstand. Motoren ble startet og båten snudd og på tross av at
seilene som fremdeles var opp forsøkte å skyve båten bakover,
kjempet vi oss opp mot bølgene. Dette ville vi se nærmere på.
Denne gangen passerte vi dem på bare 50 meters hold. De holdt
på med et eller annet. Havet rundt dem var rødt og det var som
det fløt svære tangklaser i vannet. En hvalekspert har senere
gjettet på at det var en hvalfødsel på gang. Det viste ikke vi
da, men vi ante at det var noe spesielt og torde ikke
forstyrre kjempedyra mer enn nødvendig.
Vi svingte Origo rundt igjen og gjenopptok den gamle
kursen. Den skulle ta oss forbi hvalene på trygg avstand. Men
hvalene tenkte annerledes. De kom mot oss. Hundre meter unna
forsvant de under overflaten. Det var tre meter høge bølger og
opprørt sjø, men vi speidet så godt vi kunne etter hvor de
ville dukke opp. Jeg følte meg langt fra trygg. Jan Kåre ivret
for at vi skulle forfølge dem mer, men vi andre hadde sett
størrelsen og kalkulert i vårt stille sinn hva de kunne gjøre
med den lille båten vår.
Plutselig dukket hvalene opp, side om side, bare femten
meter fra båten og med kollisjonskurs! Vi klamret oss til hva
vi fikk tak i og ropte advarsler til hverandre. Videokamera
som vi hadde klart for å filme hvalene falt på dekk og ble
liggende å filme rekka mens det hele varte. Vi var så nære at
vi kunne se detaljene rundt blåsehullene. Skrekkslagne holdt
vi oss fast da mangfoldige tonn med muskler fosset mot oss.
Så, akkurat i det vi ventet smellet, dukket hvalene og
smøg seg så vidt under kjølen. Vi pustet ikke før de igjen
dukket opp hundre meter på den andre siden.
Dagen etter rundet vi Kapp Finisterre i strålende sol og
god fart bare fem dager etter at vi forlot Irland. En liten
flokk delfiner ønsket oss velkommen og vi jublet tilbake. Selv
en liten hai vinket med halefinnen til Biscayas beseirere.
Knapt to uker etter vår overfart blåste det full orkan i
Biscaya. Over hele Europa viste TV-en bilder av knuste
bryggeanlegg og båter på land der vinden hadde vært verst. Så
var det godt Janus ikke hadde drøyet lenger.
Vår første landkjenning i Sør Europa var havnebyen Leixos ved
den vakre byen Porto. Vi kom fram sent på kvelden og da vi var
usikre på hvordan innsjekkingen skulle gjøres kastet vi
likegodt anker utenfor havna og lå der til dagen etter. Så vi
kom trygt til Portugal. Himmelen var blå og det lå en varmedis
over åsene. Kunne vi tro at vi omsider hadde funnet sommeren?
Det var bare 16 grader i vannet, men det var palmer på land.
Første etappe i vår familieodysse var i alle fall unnagjort og
vi var ikke lite stolte. Nå skulle vi inn i Porto og hente vår
første poste restante sending, brev hjemmefra. Hvis de der
hjemme visste hva som forventes av dem skulle Gro og Mattis nå
endelig få greie på hvem som skjøt målene for LSK mot
Rosenborg.
Portugal ble vårt første møte med tollbyråkratiet. I
England hadde vi sjekket inn via telefon, Irland var enda
lettere, der ringte vi bare en telefonsvarer. I Portugal
skulle man sjekke inn og ut av alle havner man var i. Jeg
hadde nylig vært i Portugal på tjenestereise. Da så de ikke
engang på passene da vi kom ut av flyet, men når man kommer
med båt blir alt annerledes. Nå kunne jo det skyldes at det er
mye lettere å smugle med en båt, men når tollerne aldri kommer
ombord og derfor ikke får se annet enn de papirene man har med
forsvinner jo den mulige forklaringen. En gang hadde det nok
en hensikt, men i tidens løp har vel alle som engang visste
det død ut og ingen tør forandre en forordning når man ikke
vet hva for noe fryktelig som vil skje om den forsvinner.
Først skrev jeg navn, passnummer, yrke osv. på alle
ombord samt alle detaljer om båten på et skjema ved marinaen.
Senere kom en toller ut til oss for å fylle ut nøyaktig det
samme skjemaet på nytt. En beskjeden og høflig liten mann
utstyrt med en 5 cm lang blyant som han holdt ytterst mellom
tommel og pekefinger. Han ville ikke bry oss med å gå ombord,
lente seg bare over rekka for å bruke dekket som underlag.
Problemet var at han kun snakket portugisisk.
I alle bøkene vi hadde lest var det tale om at man tok
med alle skipspapirene til myndighetene. Vi hadde ikke noe
skipspapir og hadde derfor vært noe nervøse for det. Det
eneste vi hadde var en liten gul lapp fra politiet i
Lillestrøm der alt sto på norsk. Denne lappen viste jeg fram
og følte meg ikke lite dum, men den var OK.
Vi var bare to dager ved Porto og jeg rakk aldri det
tredje kontoret jeg visstnok skulle vært innom. Fordi vi var
så grønne sjekket vi heller ikke ut, da skulle vi gått gjennom
alle kontorene på nytt. Det ble likevel ikke noe problem
senere.
Vi rakk å ta Kardemommebytrikken fra 1920 mellom Leixos og
Porto og bygge sandslott på stranda.
Langs hele kysten av Portugal møtte vi flokker av
delfiner. Straks de så båten bøyde de av og fulgte baugen vår
et stykke. Hver gang stormet vi på dekk og sloss om de beste
plassene til det betagende skuespillet. Helt uten anstrengelse
gled disse store dyra raskt forbi oss, elegant rundet de
overflaten for et raskt pust og så var det i full fart mot ny
undervannsakrobatikk. Var bølgene krappe kunne vi se flokker
på ti delfiner skulder ved skulder surfe ned bølgefronten. De
var så yre og lekne og hadde alltid dette rare smilet og vi
var helt betatt. Vi hang under baugsprydet for å prøve å ta på
dem, men det gikk aldri. En morgen gikk "delfinalarmen" fire
ganger bare i løpet av frokosten. Vi ble aldri trette.
Så en dag kjørte vi inn i et område der delfinene spratt
høgt. Vanligvis rundet de bare overflaten for å puste, men her
spratt de flere meter opp, av og til med doble saltomortaler i
lufta. Fler og fler ble det av dem og snart var hele havet
fullt av hoppende delfiner. Vi var helt i ekstase. Jeg kan
enda se for meg Jon Anders som løp som en hodeløs høne fram og
tilbake for å få med seg alle sprangene. Han var forlengst
gått tom for superlativer og bare gjentok "det er fantastisk"
hele tiden. Jan Kåre knipset som besatt med kameraet sitt, men
det er ikke lett å få gode bilder når alle i en gruppe hopper
samtidig og er borte igjen to sekunder etter at de kom opp av
vannet. Da Jan Kåre fikk rettet kamera mot babord side etter
at en delfin hadde gjennomført trippel forlengst salto femti
meter fra båten, gikk han glipp av de to delfinene som forlot
vannet samtidig mot hverandre og passerte på en meters hold i
hver sin nydelige salto på styrbord side av båten. Og når han
kom i riktig stilling for en mulig ny synkronstuping, gikk han
glipp av delfinen som tok salto over baugsprydet vårt. Det tok
tid før vi rev oss løs fra denne arenaen for å fortsette
sydover.
Vår fremste delfinutkikk var Maria. Hun var 17 år og
naturlig genert. På land og sammen med andre båter holdt hun
seg alltid i bakgrunnen, men på det åpne havet speidet hun
utrettelig etter alt liv. Hun så så mange hvaler og delfiner
og haier som vi aldri så at noen begynte å erte henne med at
hun diktet det opp. Men hver gang vi trengte skarpe øyne var
det Maria vi ropte på.
Vi rundet sørspissen av Portugal en måneløs natt. En
flokk delfiner kom for å leke foran baugen. Det var for mørkt
til å se selve delfinene, men morilden rundt dem lyste
kraftig. Som selvlysende havfruer med et langt slør av lysende
stjerner lekte de foran baugen i det klare vannet. De flettet
slørene sine sammen og lagde lange buktninger og slynger som
om de vevet en bildevev. Alle kom stille opp fra kahytten og
fortapte seg en times tid i den betagende balletten før de
gikk og la seg, men Maria ble sittende ved rekka til den siste
sølvstrimen buktet og slynget seg bort fra båten.
Jeg hadde en siste jobb for Televerket. Det gjaldt et
møte i Genève man ville ha meg med på. Det passet bra for
lommeboka. Origo med mannskap satte meg av i Vilamoura og
seilte selv videre for å finne seg et billig sted å ligge
langs sørkysten av Portugal. For meg var det rart å komme
tilbake til jobben igjen. Vanligvis er slike møter kjedelige,
men nå var det nærmest uutholdelige. Dagene strakte seg ut og
all luksusen med hotell med bad og restaurantmat til tross,
jeg kunne ikke komme fort nok tilbake til Origo.
Torill hadde mye å fortelle da de hentet meg på
flyplassen. De hadde funnet seg et sted ved Olaho utenfor en
flat sandøy. På øya var det en liten landsby med en kirke, men
ingen prest. Det var så mye kriminalitet på øya at ingen prest
hadde villet ta jobben ble det sagt. Innenfor Origos
ankringsplass lå vraket av en fiskebåt. Den var blitt skyllet
på land sammen med fem tonn hasj og ingen eiere av båten hadde
vist seg.
Jan Kåre hadde funnet seg en dykkerkamerat her og var
invitert ut på nattdykk. De hadde møttes på avtalt sted, men
kameraten var en time for sent og da han kom var han tydelig
beruset. Han måtte alltid ha seg en blås marihuana før han
dykket var forklaringen. Fort fikk han Jan Kåre til å dempe
lykta si, krabbefiske var ulovlig. De fikk nå famlet seg fram
til dykkestedet og lot seg gli umerkelig ned i vannet før de
slo på lyset.
Strømmen tok godt tak og Jan Kåre lurte på om dette var trygt,
men nei, det var ingen problem ble det sagt. Nå er Jan Kåre
tøff av natur og er ikke lettskremt så dykket ble gjennomført
og Jan Kåre fikk flere svære krabber som ble solgt under
bordet til en lokal restaurant. Jeg var glad jeg var tilbake
før noen var arrestert.
Jan Kåre styrte Origo ut til ankerplassen etter at de
hadde hentet meg. For full fart kjørte han inn i et trangt
sund ut mot havet. For enden av sundet tårnet høge bølger seg.
Det viste seg at strømmen gikk ut av sundet i en rasende fart.
Vi raftet ut. Der strømmen møtte havet tårnet strømbølgene seg
som spisse fjelltopper flere meter til værs. Origo danset
twist og prøvde å riste av seg alt løst på dekk. Jan Kåre lo.
Heldigvis mistet vi ikke mer enn en åre og bensintanken til
jolla.
Det som virkelig skremte meg var da Jan Kåre sånn i en
bisetning fortalte at det var i det sundet de hadde dykket den
natta. Hadde han mistet taket i land i den strømmen kunne han
vært halvveis til Madeira før han kom opp til overflaten.
Ekkoloddet var defekt og laderen ladet ikke, men begge
deler fikk jeg fikset neste dag. Jeg fikk også hilse på Origos
nye bekjentskap, "Ovedie" med mannskap. Senere fant vi ut at
det var tre båter fra Norge som la ut på jordomseiling det
året. Ovedie var den andre. Skipperen Arne var en solid
trønder som allerede hadde en jordomseiling bak seg. Han hadde
nylig giftet seg med Anne Helene og dette var deres
bryllupsreise. De hadde med seg en unggutt fra et ungdomshjem,
Jan. Han fikk fin kontakt med mannskapet vårt.
Historien om Jans langtur ble et tankekors for meg.
Sosialkontoret betalte alle utgifter og lønn til Arne og Anne
Helene for å ta han med på denne verdifulle opplevelsen. Den
samme stat som hadde lagt alle slags hindringer i veien for
like gamle Karina og behandlet oss nesten som kriminelle
betalte faktisk for Jans tur.
Det var varmt i været der vi lå, men i vannet var
temperaturen enda lav, nede i 16 grader. Enda kunne vi ikke
kaste alle klær og tine oss opp etter den kalde nordiske
sommeren, men i sydvest lokket Madeira og Kanariøyene og snart
tøffet vi ut på et speilblankt hav for å finne en vind som
skulle føre oss mot varmen.
Kapittel 10
Ikke et vindpust hjalp oss vekk fra Portugal. Vi lot motoren
gjøre jobben og nøt sola på dekk mens fastlands Europa
forsvant bak oss i varmedisen for siste gang. Havet var
glassklart og blått og duvet uendelig langsomt i lange glatte
dønninger. Vi rullet om på maven og lå og så nedover i det
klare blå. Så langt hadde vi aldri sett nedover før. Fred
åndet i hvert bølgeskvulp der Origo pløyde glassåkeren for
motor med kurs for Madeira.
Når man ser slik dypt ned i havet glir tankene lett og
man kan innbille seg at man ser store havdyr og stimer av
eksotiske fisk. Men, hei - det var jo virkelige fisk der nede,
en stim av svære tunfisk! Hvor var fiskesakene? Samtlige
styrtet hver til sin kant for å finne fiskesakene fra den gang
gamle Ota fylte fryseren, hvor var det nå alt sammen. Mer og
mer febrilsk ble letingen til Jon Anders endelig kom opp med
en liten blank sluk på en tynn sene og Snoopystanga til
Joakim. Uti med sluken. Tunfisken beit villig, kjempet litt og
slapp sluken. Om og om igjen. Vi dro opp for å sjekke. Krokene
var helt rettet ut. Her måtte det større saker til.
Vill jubel da noen fant en svenskepilk og 0.8 mm sene.
Uti med det. Så beit det til igjen og vi var en svenskepilk
fattigere. Snøret måtte være råttent.
Vi fant en ny svenskepilk og et nytt snøre, utrolig hva
vi hadde bare vi leita lenge nok. Jan Kåre var den heldige
denne gangen. Der nappa det til og dragkampen begynte. Jan
Kåre tok spenntak i rekka og dro. Vi så blodet begynte å renne
fra hendene hans der snøret skar seg gjennom, så røk det
snøret også.
Men nå var Jan Kåre sint. Han fant fram en flaggline og
en kjempemessig haikrok. Til søkke brukte han tre ett kilos
blylodd fra dykkerbelte. Der stod han på akterdekket og pilket
med begge hender - og fikk aldri napp. Vi måtte bare innse at
fra nå av var det helt andre fisk enn torsk og makrell som
skulle fanges, vi trengte nytt utstyr.
Som bestilt kom vinden straks tunfisken forsvant. Den
portugisiske passaten var gavmild det året og vi seilte natta
i møte med fulle seil i en behagelig liten bris. Morgenen
etter klukket det like friskt ved baugen og noen bølger av
betydning var det ikke, Origo stevnet mot Madeira stø som et
fjell. Etter en stund ble vi vár at horisonten oppførte seg så
underlig og til vår overraskelse fant vi ut at vi faktisk var
i de høgeste bølgene vi til da hadde opplevd. Lange helt
glatte dønninger kom rullende inn fra Atlanterhavet. Vi måtte
klatre halvveis opp i mesanmasta for å se over toppen på de
høgeste som målte vel 6 meter.
Turen til Madeira var drømmeseilas hele veien. Vinden var
jevn og god og Origo gjorde fast 115 nautiske mil (en nautisk
mil er 1854 meter) i døgnet uten at vi behøvde å røre hverken
seil eller ror. Origos stammor Spray var kjent for det at den
kunne styre seg selv så det lå tydelig i slekta. Noen ganger
var bølgene oppe i 5 meter, men nå var vi på dypt vann der
selv vindbølger blir lange og snille. For en som er vant til
Nordsjøen er alle hav rolige.
På denne turen så vi for første gang havskilpadder. De
ser helt malplassert ut midt ute på havet der de kommer
padlende med hode over vann. Som regel dykket de i god avstand
fra båten. En annen underlig figur her var månefisken. Første
gang vi så den trodde vi det var en hai for ryggfinnen plasket
slapt fram og tilbake på overflaten. På kloss hold så vi hele
fisken, en stor blank tallerkenfisk, som en flyndre på høgkant
og med store troskyldige øyne. De blir opptil 1500 kg tunge
leste vi, og jo større de blir, jo seinere svømmer de. Det er
helt utrolig at noe sånt kan overleve med haier i farvannet.
Noen sier den har tykk hud som geværkuler preller av på og det
kan jo være forklaringen.
Fra Televerket hvor jeg jobbet hadde vi blitt utstyrt
med en liten satellitt jordstasjon for småbåter. Med denne
kunne vi sende og motta telegrammer hvor som helst i verden.
Nå fikk vi telegram om at venner av oss og kjæresten til Jan
Kåre ville komme til Kanariøyene om ikke mange dagene. Vi
måtte faktisk holde 100 nautiske mil om dagen for å nå det.
Svært optimistisk om man så på hele turen til nå, men her gikk
jo alt så lett.
Vi ankom Madeira etter knapt fem dager, men kunne ikke
stoppe mer enn en dag der. Vi som hadde gledet oss til
fotturer i fjellet på denne grønne øya med de spennende
fjellformasjonene. I løpet av dagen rakk jeg å sjekke inn og
ut og få to timer imellom til å prøve å finne en bank som
virket. Både politi og toll skulle fylle ut samme skjema som
jeg hadde ferdig utfylt med fra fastlandet, de skulle gjøre
det i kvadruplikat, og det skulle gjøres langsomt og nøyaktig.
Jan Kåre var den som fikk mest ut av Madeira for han fikk
vasket klærne sine på et myntvaskeri. Det var viktig når
kjæresten skulle komme.
Vi rakk likevel å stoppe noen timer på naboøya Deserta
Grande. Her kunne man plukke ville tomater sto det i losboka,
men vi fant ikke et tomatblad, kun noen hyggelige
reservatvoktere som dessverre ikke kunne gi oss lov til noen
lengre tur uten spesialtillatelse. Strandkanten på denne øya
var et eventyr i seg selv. Underlige farger og formasjoner i
steinen fortalte om en opprørt vulkansk fortid.
I frisk fart raste vi videre, men da vi om kvelden dagen
etter så de ubebodde Selvagens øyene kunne vi ikke dy oss.
Kartet antydet et ubestemt antall skjær og vi så ikke øya som
annet enn en ubestemmelig skygge i mørke, men vi fant fram til
en liten bukt hvor det lå en annen båt og hvor det var et lite
hus til oppsynsmannen på land. Vi holdt ankervakt hele natta
og lyttet til lyden av tusen gråtende spebarn på land. Øya var
eneste tilholdssted for en spesiell sjøfuglart. Da dagen kom
var alle de voksne sjøfuglene ute på jakt. En fransk ornitolog
som var på besøk tok oss en tur rundt på øya.
Selvagensøyene er kjent for sitt utrolig klare vann. Med
dykkermaske fikk vi følelse av å sveve i løse lufta. De mest
dykkergale, alle guttene pluss Karina, hadde knapt hodet over
vann den dagen vi var der. Det var ikke mye å se, noen huler,
et par små tropefisk og stein, men romfølelsen under vann var
fantastisk.
Vi lettet anker igjen og fosset videre og etter mindre
enn to dager fant vi plass på marinaen i Las Palmas Gran
Kanari i god tid til å møte gjester hjemmefra på flyplassen
samme dag.
Så var ikke båtbyggingen min en fullstendig fiasko. Vi
hadde i alle fall klart å seile til Syden. Mange kom ikke så
langt. Jeg følte ikke lite stolthet da vi fortøyde Origo ved
siden av båter fra hele verden som var kommet hit for det
store spranget over Atlanterhavet.
Etter første tur til byen kom Mattis tilbake med en spansk
gutt på slep. De skjønte ikke et ord av det han hele tiden
prøvde å si. Jeg hadde lært meg ett par hundre spanske ord på
den tiden. Ikke mye, men Oliver kunne neppe mer enn ti
engelske. Han tok meg høytidelig i hånda, men husket ingen av
ordene sine. Med armer og ben og hele kroppen ba han meg vente
mens han åpnet den lille sekken sin og fant fram et ark med
"Lesson one".
- Jeg heter Oliver.
Triumf. Febrilsk leting gjennom to nye ark,
- Jeg heter Margaritha.
- Du, Margaritha?
- Nei, nei! - Blar febrilsk
- er søster, familie, hvordan?
Oliver rev seg i sitt sorte krusete hår, fektet med sine lange
hengslete armer og mimet en lang forklaring med sitt brune
gummiansikt, men jeg fant aldri ut hva han mente. Det skulle
vise seg å være typisk for Oliver.
Oliver laget seg raskt og ubedt en plass hos oss som
tolk, guide og altmuligmann. Begynte vi å tørke av bordet var
han der, tok kluten ut av hendene våre og tørket ferdig, dro
vi for å handle tok han straks ledelsen. Han kjente hele byen,
alle butikkene og hvor varene stod. Han ropte og vinket til
alle, stoppet biler og hentet smil ut fra bilvinduene.
Taxisjåfører, butikkpersonale, alle kjente han. Lenge etter at
vi var lut lei av å lete etter en vare trakk han oss rundt og
ga seg aldri. Så tjenestevillig, så slitsom.
Da kvelden kom var han fortsatt ombord. "Han vil sikkert
ha penger" mente noen, "han går ikke før han får betalt". Jeg
var nå ikke helt overbevist, men som skipper var det min jobb.
Med en diskre seddel og begrenset ordforråd forsøkte jeg:
- For deg, takk, guide, butikker, takk.
Det var som om jeg skulle slått han i ansiktet, han skjøv
pengene fra seg, ville ikke se dem, og gjemte hodet under
armen for å vise hvor bedrøvet han var. Et par ganger til
forsøkte jeg, men nei. 14 år gammel var han og gatebarn, men
penger var han for stolt til å ta imot! Jeg ga opp og tilbød
kveldsmat i stedet, det gikk bedre.
Et halvt brødstykke senere var fornærmelsen glemt, Oliver
satt innerst inne i cabinen med et brødstykke i den ene hånden
og sang på sitt valgspråk: "Don't worry, be happy", mens han
trommet takten med to ledige bein og en arm.
Det ble tid for å legge seg, men Oliver var ennå høgt og
lavt og viste ikke tegn til å gå. Jeg måtte bla opp noen
gloser før jeg spurte:
- Hvor sover du om natta?
Oliver slo likegyldig ut med hendene,
- her, der, i en båt..
- Har du en seng i natt?
- nei.
Han så forventningsfullt ned i cabinen, men der lå det åtte
fra før av. Normalt sover sju der og da er det ikke mer plass,
eller luft, og nå hadde vi i tillegg en gjest fra Norge.
- Ikke mulig, men her..der?
Jeg pekte forskjellige steder på dekk.
Vi ble enige om at cockpiten var det beste stedet og jeg
hentet puter og sovepose. Jeg tok ikke den beste posen, det
var ikke godt å vite om han ville stikke av med den.
Oliver hostet hele natta. På morgensiden begynte det å
regne. Straks jeg hørte det skyndet jeg meg opp. Der sto
Oliver våt til skinnet i regnet. Soveposen og putene hadde han
dyttet ned i cabinen, selv ble han på sin plass.
- Du, skole?
- nei.
- 14 år, ikke skole?
Oliver bladde lenge i ordboka vår før han fant ordet "flukt".
- du på flukt?
- ja, ja
- flukt fra ... ?
- min mor! Noen ganger er min mor snill, da sover jeg hjemme,
men noen ganger... - Han gjorde stygge grimaser for å vise
hvor sint og slem hun var.
Vi passet godt på at Oliver aldri var alene i båten. Nå
visste han hvor ting var og det var ikke godt å vite hva han
kunne stikke av med. Det var heller ingen som ville ha han med
til byen. Som regel ble han med meg. En gang det var min tur
til å gå alene ble han igjen med Torill og minstemann Joakim.
Oliver gikk da helt inn for sin oppgave som barnevakt. De to
mimet til hverandre og fisket krabber i timevis og hadde ingen
språkproblemer.
Den andre natta rigget jeg til solseil over soveplassen
hans, men morgenen etter fant jeg han nede i cabinen. Etter
hvert viste han også hvor maten var når han var sulten og
dykkermaska mi når han skulle fange krabber. Ville han ha
musikk lå han i køya til Jon Anders med Discman-en til Gro og
spilte Karinas CD på full styrke.
Den tredje dagen skulle vi dra fra Las Palmas, men Oliver
visste det ikke. Vi var engstelige for at han skulle naske med
seg et eller annet like før vi dro. Jeg visste heller ikke
hvordan jeg skulle få forklart avreisen med det ordforrådet
jeg hadde. Dessuten gruet jeg meg. Så vi sa ingenting.
Først en time før midnatt var vi klare til å dra og jeg
kunne ikke lenger utsette det:
- Vi.. båten..(jeg pekte ut havna). Farvel Las Palmas. OK for
deg?
Oliver ble bare litt paff, mimet tårer, vinket farvel på
lissom og tok straks opp "don't worry, be happy". Jeg var
lettet.
Men ettersom alt ble ferdig og motoren startet og
fortøyningene i ferd med å bli kastet og Oliver fremdeles ikke
viste tegn til å gå i land, måtte jeg til en gang til. Jeg
pekte på Oliver, så på land. Da gikk han. Jeg fulgte han opp
på brygga. Han var plutselig så lut i ryggen. Hadde han trodd
han kunne være med? Den lille sekken og turnskoa hans lå
fremdeles på akterdekket. Jeg hentet det til han, men han
viste liksom ikke hva han skulle gjøre med det.
- Du OK, din mor sympatisk nå?
- ja, ja - han nikket, men uten overbevisning.
- Noe du vil ha?
En lang stund gikk. Flere ganger forsøkte han å løfte blikket
fra bakken.
- Don't worry, be happy?
- ja
Men han mente det ikke. Vi ble stående lenge i tussmørket uten
å si noe. Så tok han til slutt imot penger til taxi hjem, til
sin far, ikke sin mor. Jeg tilbød han mere penger, men nei. Vi
hadde laget en matpakke til han, men det var ikke det heller
han ville ha av oss. En siste gang tok han opp sekken og rev
et ark ut av boka si og skrev adressen til faren sin opp for
meg. Jeg forsøkte å spørre om Oliver hadde samme etternavn,
men nei, han het bare Oliver.
Det siste jeg så av Oliver var en utydelig skygge under
palmene, halvveis vendt bort fra meg. Han gråt ikke, han var
14 år, men jeg var 45 og jeg gråt.
Kapittel 11
Den siste hippie bodde på en strand på Tenerife, og da vi var
der fikk han noe å le av.
Jeg var ganske sur da vi ankret opp der. Natta før hadde
vi fomlet oss fram til Los Christianos og denne dagen hadde
jentene vært så lenge i byen at det var langt på ettermiddagen
før vi kom avgårde. Så for å unngå enda et nattanløp, måtte vi
gå inn mot kysten etter få mil. Vi styrte etter en annen
seilbåt som lå fortøyd. Plassen så håpløst kjedelig ut, en
slak skråning ned mot havet med masse bebyggelse. Ankringen
gikk heller ikke uten bråk og rot.
Det var da vi hevet blikket at vi så at vi hadde kommet
til en av de beste ankerplasser til nå. Fra der vi lå så vi
ikke hotellene, bare de underlige forvridde sandsteinsklippene
og stranda innerst inne i bukta hvor bølgene rullet
uavlatelig.
Oppe i klippene var det tilløp til huler, det måtte vi
finne ut av. Ved kveldstider dro en jollelast av oss inn for
nærmere øyensyn. Det viste seg å være sti opp. På de bratteste
stedene var det hogget inn fotfeste i sandsteinen. På begge
sider vokste kaktus og ørkenkratt.
Det viste seg at hulene var bebodd! Foran inngangen var
det hengt tepper av palmeblader og bambus. Inni var det tepper
på gulvene av siv. En rekke husgeråd av blikkbokser og glass
stod sirlig plassert langs naturlige hyller i veggen. På en
hylle lå flere nygarvede geiteskinn.
Stien førte videre og vi fant flere huler, noen med
terrasser og små haver. De fleste bar spor etter forfall, men
det var også ting som tydet på at det ennå bodde folk her.
Enkle primitive husgeråd av tomme syltetøyglass og bambus.
Sola gikk ned og hele bukta ble badet i et orange lys. Vi
ble alle grepet av en uvirkelig stemning, som om vi var satt
tusener av år tilbake og nettopp hadde oppdaget en
huleboerkoloni. Det var da vi hørte trommen.
Opp fra stranda bar lyden av en svak jungeltromme som
langsomt ble sterkere og sterkere. Rytmen var rask og vill og
rørte ved urinstinktene dypt inne i oss. Så begynte sangen. Om
det var ord i den vet jeg ikke, den var sammensatt av arkaiske
toner uten definert melodi. Ursangen fra det indre av Afrika
som fant gjenklang i huleboeren inne i oss. Den mesterlig
utførte trommingen og sangen fylte hele bukten og fløt sammen
med det orange lyset og brenningene fra stranda til en
lovprising av den synkende sol.
Som barn fortrollet av fløyta til rottefangeren av Hameln
ble vi trukket ned stien mot stranden.
Midt på stranden like opp i fjellsiden var det bygget et
platå av svarte steiner. Oppå denne var et indianertelt av
palmeblader. Utenfor satt en ung mann, naken, med kraftig
kopperbrun kropp og langt lyst hår og skjegg. Den siste
hippie. Han satt i lotusstilling med den store tromma skrått
over bena og øynene festet på sola som sank i havet.
Lenge etter at vi hadde rodd tilbake til båten og sola
bare var ett minne, bar vinden lyden av trommene ut til oss.
Den samme drivende takten.
Dagen etter ble vi liggende på samme sted og se på alle
charterbåtene fra Los Christianos som kom to ganger hver med
nye lass av turister som skulle se på klippene og bade. Mens
dette pågikk var hippien ikke å se. Ellers drev han frem og
tilbake på stranda sammen med et par andre huleboere. Han
blandet seg ikke med de tyske nudistene som kom etter
turistene. Vi bestemte oss for å prøve å filme neste
kveldskonsert. Det var ikke alle som hadde fått oppleve
stemningen og vi hadde store vanskeligheter med å forklare hva
vi hadde opplevd. Vi som hadde vært der skjønte det, men de
andre så bare skeptiske på Maria der hun forklarte og fektet
med armene.
Endelig nærmet solnedgangen seg. Vi pakket videokamera og
kamera i håndkle og søppelpose og putret inn til stranda.
Lyset var der som før og vi tok bilder, nå manglet bare
trommekonserten. Hippien satt på sin pidestall, men uten
tromme enda. Vi ventet. Sola begynte å forsvinne. Vi så
forventningsfulle på hippien. Da reiste han seg, gikk inn i
teltet, og kom ut med en bolle suppe. Den spiste han med
andakt mens sola forsvant. Vi fikk ikke filmet noen
trommekonsert.
Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg tilbake til
båten før det ble helt mørkt. Bølgene slo ennå inn mot
stranda. Det gjaldt å beregne riktig. Etter mye fomling fikk
vi endelig jolla forbi brenningene med Jon Anders oppi og
tilslutt sprengløp vi ut med kameraposen og slang den opp i
jolla. Det gjaldt å få kamera tørt gjennom.
- Ro, Anders, ro! Alle sammen stod til livet i vann og
skjøv jolla av gåre. Da svartner sjøen utenfor oss og opp av
dypet kommer en bølge større enn noen annen. Den vokser og
vokser sammen med skriket som stiger opp fra oss. Tre meter
over jolla krøller toppen seg, jolla reiser seg på høykant,
men når ikke opp. Med Jon Anders oppi kommer den mot oss i
vertikal stilling, fullfører loopen grasiøst og legger seg
over oss alle som for å beskytte oss mot kaskadene av vann som
følger etter. På en eller annen måte kom alle under jolla. På
en eller annen måte ble ingen alvorlig skadet. Blåmerkene fant
vi først dagen etter. Oppå alt sammen fløt kameraposen.
Motoren startet selvfølgelig ikke og Jon Anders og jeg
padlet jolla senere ut til båten i mørket. Vi gjetet tre
jenter foran oss som måtte svømme mens vi forsikret dem om at
det ikke var fare for hai. Alt jeg før hadde sagt om at man på
grunn av haier ikke måtte svømme i mørket, det gjaldt ikke i
dag, det kom sikkert ikke hai.
Under over under, kameraene fikk ikke en dråpe vann,
påhengsmotoren derimot hadde det ikke helt bra, den fikk vi
ikke lenger liv i.
I ettertid har jeg fundert over om vi kanskje skulle ha
forsøkt å snakke med hippien, fått historien hans og kanskje
tillatelse til å ta bilder. Men jeg hadde vel egentlig ikke
lyst til det heller. Det ville ha ødelagt hele fortryllelsen
om det skulle vise seg at det dreide seg om en frustrert
rørlegger fra Hakadal som ikke hadde råd til hotell i
sommerferien.
Det finnes hippie-kolonier andre steder på Kanariøyene
også. De inngår til og med som en severdighet i
turistbrosjyrene. Så når de hoppet av fra forbrukersamfunnet,
hoppet de ikke langt nok.
Vi hadde en fin tid på Kanariøyene, vi kjøpte ny fiskestang og
fikk endelig landet noen flotte tunfisk. Torsk og sei og selv
makrell hadde vært nesten umulig å lure ungene til å spise
hjemme, men etter en meget skeptisk prøverunde ble tunfisk vår
nye favorittrett, den smaker mer av kjøtt enn av fisk.
Men hver natt drømte jeg om rettsaken. Hver ledig stund
på dagen da seilene gjorde hele jobben gikk jeg gjennom hele
saken punkt for punkt, om og om igjen. "Det har ingen hensikt"
prøvde jeg å si til meg selv," du kunne like lite hindre det
som skjedde som du kunne stoppet et snøskred." Hver natt
våknet jeg ved totiden og gjenopptok grublingen. Som regel
våknet Torill også, hun hadde det samme problemet. Uansett hva
jeg prøvde for å tenke på noe annet, gled tankene tilbake til
den samme evige rundgangen.
Vi dro tilbake til Las Palmas for å vinke kjæresten til Jan
Kåre farvel og for å handle til turen ned til Afrika og over
Atlanteren. Det var tvilsomt om vi kunne få kjøpt noe særlig i
Afrika. Vi fikk også forbedret båtens seileregenskaper ved å
sette på en toppmast og en forlengelse på baugsprydet.
Oliver ble gledestrålende da han oppdaget oss og flyttet
straks inn og var med på alle innkjøpene. Han lå nede i
kahytten med streng beskjed om ikke å titte inn i sengene til
jentene. En natt var han borte. Han forsvant sammen med to
eldre gutter. Da han kom tilbake på morgenkvisten hadde han en
ny Walkman.
Avskjeden nærmet seg igjen og Oliver ville vite hvor vi
skulle. Da han hadde forsikret seg om at vi skulle langt og
ikke tilbake til Kanariøyene og at han ikke kunne være med tok
han det som en mann. Denne gangen ville han ta imot penger for
å kunne besøke moren sin. Hun hadde falt ned en trapp og
brukket lårbeinet en gang hun løp etter Oliver og nå ville han
besøke henne på sykehuset.
Turen fra Kanariøyene til Dakar var den lengste til da, vel
800 nautiske mil. Etter noen dagers frisk vind befant vi oss
utenfor Vest Sahara i fullstendig vindstille. Litt for nær
etter min smak, landet lå i krig med Marokko og kysten er
kjent for sine sjørøvere, men det var lite vi kunne gjøre
annet enn å tøffe litt for motor noen timer om dagen.
Det var en litt deprimert dag. Jan Kåre hadde nettopp
ymtet bortpå om at han ville hoppe av i Karibien og dra hjem
for å studere. Han mente dette var kjedelig i lengden. Det er
rart hvor sårende en slik meningsytring kan være. Alle vi som
synes vi hadde det fint fikk ødelagt noe av gleden ved det vi
opplevde. Som om det var noe helt hverdagslig.
Jeg lå i senga og leste da jeg hørte lina løpe ut fra
fiskestanga. I et par byks var jeg oppe. Det var helt umulig å
sveive inn. Jeg måtte bare se på at fisken dro ut
hundremetervis med snøre. De andre var kommet styrtende til.
Endelig skjedde det noe. Jeg så ikke at fisken hoppet, men de
andre jublet "sverdfisk", "blue marlin". Verdens gjeveste
sportsfisk. Den som amerikanere betaler tusenvis av dollar
dagen for å få sjansen til å få på kroken.
I Portugal var det avertert fisketurer ved en av
marinaene. Det var masse bilder av en stor sverdfisk som var
fisket på en slik tur. Ved nærmer ettersyn viste det seg at
alle bildene var av samme fisk, og alle var datert 1952. Det
er ikke hver dag man får en Marlin. Og den vi hadde på kroken
da var heller ingen småfisk. I alle fall så den ut til å måle
tre meter der den spratt bortover vannflaten i et rasende
forsøk på å riste av seg kroken.
Etter en stund stoppet fisken og ble stående dørgende
stille. Det var umulig å rikke den. Så kom den mot meg og jeg
sveivet så svetten skvatt for å holde følge. Igjen gikk snøret
ut og fisken gikk rett ned.
En halv time senere hadde jeg krampe i armene og overlot
stanga til Mattis. Kampen fortsatte enda en halv time. Flere
ganger kom den opp til overflaten og hoppet. Nå så jeg den og.
Det så ut som den sto på halen i vannskorpa og steppet fram og
tilbake. Et vanvittig tempo. Andre ganger kom den opp som en
delfin og viste hele den praktfulle ryggfinne. Men kroken
satt.
Langsomt ble fisken svakere. Vi fikk den inn meter for
meter. Endelig var den rett under kjølen.
Da var det at fisken gikk under båten og snøret kilte seg
fast. Et langt sekund så vi at snøret strammet seg. Vi var
lammet, ikke en eneste ide falt ned i oss. Ikke en eneste av
alle de tingene vi senere fant ut at vi skulle ha gjort.
Snøret røk.
Vi var deprimert resten av dagen. Som om vi hadde håpet
at en Marlin skulle få Jan Kåre på andre tanker.
To dager senere så vi blåsten av hval langt borte. I to timer
kjørte vi mot den. Da var vi plutselig omringet av hval på
alle kanter. Spermasetthvaler denne gangen, eller også kalt
kaskelott. Den største tannhvalen. Havet var flatt og hvalene
fredelige så vi ville se hvor nær vi kunne komme.
Hvalene svømte i små grupper. De lot oss komme på hundre
meters hold, så dukket de. Men utover dagen ble de mer og mer
vant til oss. Til slutt kom vi helt inntil.
Fire 15 meter lange hvaler svømmer bedagelig under
Afrikas sol side om side. Den femte hvalen er Origo. Vi kunne
fint hoppe fra rekka ned på ryggen til den nærmeste. En gang
hadde vi 13 hvaler samtidig mindre enn 30 m unna.
Jon Anders var inne på tanken på å hoppe uti til dem,
men Moby Dick var også en spermasetthval. Hjemme hadde vi et
blekkhus skåret ut av en spermasett-tann. Det var svært. Jeg
har aldri hørt om menneske etende hvaler, men det er ikke så
lett å se forskjell på en blekksprut og Jon Anders i vannet.
Så jeg sa nei.
Vindstilla hold seg. To dager etter hvalene hadde vi turens
til da største opplevelse.
Havet var blankt med små vindkrusninger her og der. De
første dagene brakte de alltid med seg håp om at det skulle
blåse opp, men nå trodde vi ikke på det lenger. Vi viste at
det blåste på havet rundt oss fordi det kom svære dønninger
glidende fra nord. Akkurat den retningen vi ønsket oss vind
fra. Vi husket langsomt opp og ned under en stikkende
Afrikansk sol.
Ingen orket å studere den dagen. Noen satt og spikket
trebåter på dekk, mens andre gjorde seg ferdig med de siste
Donald-ene hjemmefra. Vi hadde hatt med en ganske bra samling.
Delfinalarmen gikk midt på dagen. Nå hadde det vært en stund
siden sist og alle stormet fram på fordekket for å se. Det var
en ny type. Grindhvalen har ikke nebb som de andre delfinene,
men et rart rundt hode. Det spesielle smilet som er så
karakteristisk for delfinene så ut til å gå rundt hele hodet.
Det viste seg å være flere små flokker rundt omkring oss. De
største hvalene var på over 4 meter. Sikkert et halvt tonn
tunge. Til da hadde vi ikke våget å svømme sammen med hvaler,
men nå lå alle forholdene til rette. Havet var riktig, vi
hadde tid og grindhvalene var rolige og bedagelige.
Mattis, Jan Kåre, Jon Anders og jeg var de første uti,
tett fulgt av Karina som vanlig. Vannet var ikke så klart her.
Sikten var knapt ti meter, lite etter hva vi var blitt vant
til. Vi svømte lenge rundt etter flokkene uten å komme så nær
at vi kunne se dem under vann. Delfinene hadde nok hele tiden
full kontroll med oss og ville ikke slippe oss innpå.
Etter en halvtime hadde vi nesten gitt opp håpet der vi
svømte midt ute på åpne havet med Origo langt bak oss. Da så
jeg endelig skyggen av to delfiner langt borte.
Forsiktig svømte jeg mot dem. Det var ikke godt å vite
hvordan de ville reagere. De andre var rundt meg. Nå kom vi
stadig nærmere og nærmere. Etter en stund var det vi som trakk
oss tilbake når en delfin snudde for å se på oss. Endelig kom
vi helt innpå.
Delfinene svømte sammen i grupper. Ca. ti stykker i en
tett klynge. De ville være så tett innpå hverandre som mulig.
Farten var så bedagelig at vi fint nådde dem igjen.
Til slutt var det bare Torill og minstemann Joakim igjen
for å styre båten. Alle vi andre menget oss med havdyrene i
taus ekstase.
Mitt største øyeblikk var en gang jeg svømte rett bak
halene til fem stykker. Plutselig snudde alle samtidig hodet
ned og ble stående på hodet i vannet med buken mot meg og se
på meg. Litt paff tok jeg mot til meg og svømte til jeg var
like ved halene. Da steg de langsomt opp rundt meg. En liten
unge på et par hundre kilo var mest nysgjerrig og kom helt
nære meg. Jeg kunne stukket fingeren i det kjempemessige øyet
dens, så nær var den. Men da jeg strakte ut hånden for å
klappe den vek den unna akkurat så vidt.
Vi ble kalde og gikk opp, men ikke før var vi på dekk før
hele flokken kom tilbake til båten og liksom inviterte oss
uti.
Flere ganger gjentok dette seg til vi endelig startet
motoren og tøffet videre. Det var som å reise fra gode venner.
En halv time senere måtte vi svinge unna kursen igjen. En
tre meter lang hai måtte studeres nærmere. Jon Anders sto på
baugsprydet med en hjemmelaget harpun og forsøkte et kast da
den var rett under. Hadde han truffet hadde han neppe fått den
opp, så stor var den.
Etter de bøkene vi hadde måtte det være en hvithai.
Verdens farligste hai. Vi er litt skeptisk fordi vi mener den
er sjelden, men vi fant ingen andre i bøkene som passet. Dagen
før hadde vi sett en hammerhai som er adskillig lettere å
kjenne igjen.
Det rare er at vi reflekterte ikke noe særlig over det å
treffe verdens mest beryktede menneskeeter i det havet vi for
en halv time siden hadde svømt i. Vi hadde en grenseløs tillit
til delfinene, deres godvilje mot mennesker og deres evne til
å skremme bort hai. Dette viste seg senere ikke å være riktig.
Tvert imot hender det ofte at haier følger delfiner.
Enda en time senere traff vi tre månefisk. Tre
tinntallerkener på høykant i vannskorpa som stirret mot oss
med sitt måpende blikk.
Avslutningen på dagens safari var noen spermasetthval som
vi kjørte opp på siden av og fulgte et stykke.
En gang hadde vi kommet bare et par meter fra den
nærmeste av fire hval som svømte skulder mot skulder. Et
stykke holdt vi samme fart. Vi filmet og knipset og jublet
mens de ti-femten meter lange kolossene buktet seg gjennom
vannet. Da vi også fikk en hvalhale opp i luften like ved
båten synes vi vi hadde oppnådd det som var mulig.
Så avsluttes dagen med en gul afrikansk sol som detter
ned i havet og Maria med sitt falkeblikk får se en hval langt
borte som spretter helt over vann. Ikke en helt vanlig dag,
men ikke helt uvanlig heller. Vind var det ikke og det tegnet
til å bli en like dårlig distanse den dagen som dagen før, men
ingen misunte vennene hjemme som satt på skolepulten og leste
naturfag.
Kapittel 12
Da vinden først kom holdt den helt til Dakar. 12 dager hadde
vi brukt på turen, det var det lengste vi til da hadde vært på
sjøen uten å se land, men lite i forhold til det som skulle
komme. Inn til Dakar seilte vi i en enorm stim av tunfisk.
Underlig med så mye fisk og så få fiskebåter utenfor en by med
så mange sultne mennesker. Dakar var som en grønn oase i
forhold til de golde Kanariøyene. Palmer og busker prydet
klippene utenfor byen. Hovedstaden i Senegal, Afrikas
vestligste by og den vestlige sivilisasjons port til Afrika
ble det sagt.
Vi fant ingen havnemyndigheter. Det var ingen åpenbare
tollbygninger i havna og ingen svarte på VHF-en. Det passet
oss egentlig godt for vi visste vi trengte visum til Senegal
og det hadde vi ikke. Vi ga derfor fort opp og kjørte videre
forbi byen til en yachtklubb vi hadde lest om. Merkelig nok
fant vi den og. Finner ikke vi myndighetene, finner vel ikke
de oss heller.
"Cercle de voile de Dakar" var en nedslitt yachtklubb fra
den tiden Senegal var fransk koloni. Den fungerte som et slags
kollektiv der klubbsjefen ble valgt blant de som bodde der.
Dette var ingen marina der båter bare ble en dag eller to,
slik vi gjorde. Nei, alle de andre båtene hadde vært der minst
et halvt år, noen mange år. Ikke det at de hadde slått seg ned
i Dakar, nei, de skulle straks seile videre. Neste år kanskje.
Vi fant aldri ut hvorfor folk ble så lenge her. Alle
klubbmedlemmene var franske eller frankofile som en tysker vi
snakket en del med. Han så mer fransk ut enn noen franskmann
og snakket engelsk med fransk aksent selv om han ikke hadde
kunnet et ord fransk da han kom et år tidligere. Hvorfor han
ble? Nei, maten var billig her.
Mesteparten av dagen satt klubbmedlemmene rundt bordene
på tunet og spiste eller pratet. Et par var opptatt med å
bygge seiljoller, på ingen måte noen fulltidsengasjement det
heller. Tiden sto stille. De gikk ikke ut annet enn for å
handle eller spise. Det virket som de hadde funnet en bakevje
i verden hvor de kunne være i fred. Ankertauene hadde langt
grønt gress.
Det var ikke lett å finne havnemyndighetene viste det
seg, og innsjekkingen ville nok bli svært plundrete, men det
var vel ingen hast. Det vanlige var å vente en måned før man
sjekket inn fikk vi høre. Vi lot det hele fare.
Utenfor klubben lå de svartes forstad til Dakar. Kilometervis
med trange gater som kjempet om plassen med tusenvis av små
forfalne ett etasjes murhus eller leirhus. Ned mot stranda
bodde alle de som ikke hadde hus. De bodde i skur satt sammen
av søppel, biter av bølgeblikk, forskjellige trebiter, filler,
deler av en plastkanne. De lekehyttene vi bygde som barn av
ting vi fant var villaer i forhold til disse husene. Noen
hadde ikke engang søppel nok, de bodde under en duk spent opp
som et solseil. Overalt måtte man trå forsiktig for ikke å
tråkke i den søpla som ikke egnet seg til husbygging. Ingen
gjorde noe for å fjerne den. Selv bølgene var kraftløse der de
forsøkte å vaske stranda, for sjøen var tung av flytende,
råtnende avfall. To meter fra en kasse der en mor lagde mat
til små barn som lekte omkring, lå et rottelik på størrelsen
med en katt.
Intetanende ga vi oss i veg på oppdagelsesreise inn i
denne byen. Da vi gikk fra båten var vi flaue fordi vi bare
hadde flekkete og utslitte klær. Her følte vi det som om vi
pranget med vår rikdom. Mye av de klærne vi brukte var kjøpt
brukt eller arvet. Etter at de var blitt så slitte og flekkete
at vi ikke kunne vise oss i dem, ble de til arbeidstøy. Når de
omsider ikke holdt sammen lenger ble de degradert til filler
til å tørke olje av motordeler. De klærne de fleste i Dakar
gikk med ville ikke vi engang ha brukt til filler. All farge
var borte, de var alle grå og de så ut til å skulle dette av
kroppen på dem hvert øyeblikk.
Fattigdommen kom som et sjokk på oss. Vanligvis var vi en
lystig gjeng når vi gikk i land for å erobre nye steder. Her
ble vi plutselig en gruppe uhorvelig rike, blærete turister.
Klærne våre lyste som neonlys der vi som de eneste hvite
spankulerte nedover gata.
Da varmen ble for mye for oss stoppet vi ved den største
butikken vi fant i hele forstaden, omtrent på størrelse med et
klesskap, og kjøpte en colaboks til hver. Da jeg betalte gikk
det opp for meg at det tilsvarte en halv gjennomsnittlig
månedslønn etter hva vi hadde lest om landet. Colaen ble
plutselig vanskelig å drikke. Vi sto midt i et kryss og rundt
omkring langs gata og fra skurene fulgte tause øyne oss. Gro
var den eneste som reagerte fornuftig. Hun ga den halvfulle
boksen til en liten gutt med store svarte øyne. Overveldet av
lykke løp han og delte den med søsteren sin.
Det var folk over alt. De sto i klynger og pratet eller
satt på provisoriske benker. Mange hadde brettet ut tepper på
fortauet eller midt i gata hvor de satt og spilte kort.
Matlaging, barnestell og tøyvask ble gjort hvor man fant en
ledig plass. En mann lå på et lite teppe midt i gata med
skrevende ben og klødde seg på maven. Geiter, høner og esler
hørte like selvfølgelig hjemme i gatebildet, bare ikke vi.
Som vi gikk stilnet praten. Tusen mørke øyne fulgte oss. En og
annen slengbemerkning vakte dempet munterhet. En sjelden gang
ble vi hilst med et "bonjour", men aldri mer enn et høflig
smil. Bare barna torde smile til oss og bare hvis de var mange
sammen. Etter at en hadde hilst alvorlig på oss ble det
plutselig veldig morsomt og alle ville ta disse farlige dyra i
hånda. Vi grep takknemlig de små nevene.
Kanskje var det kameraene våre som ødela for oss. Straks
vi ville ta et bilde spratt flere opp og viftet advarende med
pekefingeren. Når barna fikk oss for seg selv nede ved stranda
ville de gjerne bli fotografert, men også blant dem var det
gjerne en liten tulle med alvorlig blikk som viftet "fy-fy"
med pekefingeren og da måtte vi bare pakke kameraene bort
igjen. På yachtklubben mente de at det var religiøse grunner.
Senegal er muhammedansk. Kanskje var det så, men to ganger ble
vi oppfordret til å fotografere, en gammel mann som var
spesielt stolt av geita si og en ung mann i en ny flott drakt.
Det kan simpelthen være at man ikke ville bli fotografert
fordi alle skammet seg over klærne og husene.
Vi gikk tilbake til båten dypt rystet og prøvde å sette ord på
det vi hadde opplevet. Selv Jan Kåre var rystet og han lar seg
ikke vippe av pinnen så lett. Vi hadde ikke gått gjennom en
by, vi hadde gått gjennom soverommene til folk. Vi hadde gått
gjennom soverommene til folk som skammet seg over sine skitne
sengetepper. Folk som så på oss som om det var vi som hadde
skitnet til sengeteppene. Den nakne fattigdommen hadde brent
seg inn i oss. Og hvordan kunne mennesker bo så tett, totalt
uten privatliv, døgnet rundt.
Likevel - de så lykkelig ut. De eide verden. De gikk med
hodet høgt og så hverandre trygt i øynene. De lo ofte, bare
ikke til oss. De klødde seg på maven mens alle så på.
Det er en stor kulturell forskjell mellom Norge og
Sverige har jeg hørt og selv har jeg ofte følt meg forskjellig
fra de andre i Europas byer, men dette var som å lande på en
fremmed planet. På tross av alt vi hadde lest og lært, det
virkelige Afrika tok pusten fra oss.
Dagen etter fulgte tyskeren oss til Dakar og viste oss banken
hvor vi kunne ta ut penger. Banken var et tempel av den typen
man bygde for Mammon i forrige århundre. De som arbeidet der
inne gikk alvorlig og forsiktig omkring, tynget av sitt store
ansvar og høye status. Man følte seg som en lus. Bankkortet
vårt slo seg vrang igjen så vi fikk bare ut 600 kr, men selv
denne lille transaksjonen kostet et par timeverk å få
gjennomført.
Da vi skulle ut gjennom glassdørene ble vi var et oppløp
utenfor, mange unge mennesker med fargerike plagg hengende
over armen forsøkte å komme inn eller i alle fall sikre seg en
plass nærmest døra. Det kommer vi fort gjennom tenkte vi, men
den gang ei, det var nemlig oss de hadde ventet på. Det var
Dakars bukseselgere. Som en sverm av sinte jordveps gikk de
løs på oss:
"God dag kaptein, hvordan har du det», og Man måtte jo
svare like høflig tilbake.
"Hvordan har familien din det?" Jeg var en fremmed i et
fremmed land og måtte følge skikkene og svarte ett eller
annet.
"Det er en ære for meg å få selge disse utsøkte plaggene til
deg" Aha - nå var kortene på bordet, jeg svarte kontant nei.
"Men se på disse fargene, hvilke farger kunne du tenke deg?"
Nei, jeg skulle ikke ha noe.
"Men denne da? Prisen er bare 250 kr" Nei, nei, nei.
"Hva er din pris da, kaptein" Nei!!!
"Hvilket land kommer du fra?" Nei,
Lenge tok det å bli kvitt den første, men han gikk ikke
for det, han måtte jo prøve alle de andre i gruppen også og
det kunne jo hende at jeg hadde skiftet mening en halv time
senere. Før den første ga seg sto de andre i kø, "Master!"
"Kaptein!", "Min herre!", "Min venn!", "Min bror!" Tilbudene
haglet fra alle kanter og alle prøvde å fange blikket mitt,
det var intet sted jeg kunne snu meg.
Vi dannet en ring med ryggene ut for å kunne rådslå. I en
tett skare rundt oss sto selgerne og underbød hverandre. Vakta
i banken kom bort og ba oss flytte oss fordi vi sperret
fortauet. Vepsebolet fulgte. Problemet var at mannskapet
skulle ha penger. Diskret prøvde vi å smugle pengene over, men
hver seddel ble fulgt av hundre par øyne. Noen sedler puttet
jeg i lomma for rask adgang. Jeg ville ikke ta opp pungen så
ofte. Strategien var nå at en gjeng skulle prøve å kjøpe mat
og resten skulle bli med meg å prøve å kjøpe det vi trengte
til båten. På signal strenet de to gruppene avgårde i hver sin
retning. Taktikken virket, det ble forvirring i vepsebolet,
men bare en kort stund.
Snart hadde vi hver vår del av bolet etter oss. Etter
avtale så vi ikke på dem engang. Fordi jeg så en annen veg
forsvant pengene ut av lomma mi i trengselen. Hele dagen holdt
de ut og falbød varene sine mens vi langet ut på jakt etter
jernvarehandlere. På fortauene sto flere selgere med sine
varer på små bord eller kasser. Det hendte i begynnelsen at vi
stoppet fordi vi så noe interessant, men da ble vi straks
beleiret av eieren av varene og alle de andre selgerne rundt
omkring. Alle insisterte på å hilse først og helst tørrprate
om været og hvor vi kom fra.
Endelig fant vi den gata hvor jernvarene lå. Flere hundre
små butikker vegg i vegg. Alle hadde det samme utvalget, ingen
visste noe om varene de solgte og ingen visste hvor man kunne
få tak i sjakler. Eller de ville i alle fall ikke fortelle
det. Ikke en ting av det vi hadde på lista fikk vi tak i.
Torill og jeg hadde vært i Marokko på bryllupsreise. Her hadde
vi tatt en tur til medinaen i Marrakech, en trang gate
fullstappet av selgere. Guiden hadde forberedt oss i bussen og
dumpet oss alle sammen i enden av gata. En kort stund ble vi
fulgt gjennom og samlet sammen i en restaurant på den andre
siden. Da var vi helt utslitte og oppstemt og syntes det hadde
vært fryktelig artig.
Dakar var noe annet fordi vi hadde spesielle ting vi
måtte ha tak i og fordi vi ikke hadde råd til å sløse bort
penger på suvenirer. Men først og fremst fordi vi ikke hadde
noen guide som kunne samle oss opp før vi var helt utslitt. Vi
klarte omsider å løpe fra bukseselgerne og fant oss en trapp i
en bakgate hvor det ikke var noen mennesker. Mens vi satt der
og prøvde å finne oss selv igjen kom en mor med to små barn.
De var kledd i de verste filler og sulten var skrevet i de
store øynene deres. Tause holdt de fram tomme, skitne, små
hender.
- Nei! sa jeg mekanisk, så overlegent avvisende på dem og
snudde meg demonstrativt bort. Uten en lyd slepte de seg
videre. "Hvordan bli drittsekk. Tre timers intensivkurs i
Dakar." Jo, jeg skal si jeg var stolt over meg selv.
Da vi møttes som avtalt etter noen timer hadde de andre
fremdeles den samme svermen av bukseselgere på slep. Mat hadde
de ikke fått tak i. Mens vi prøvde å bli enige om hva vi
skulle gjøre var det en av selgerne som insisterte på å få
oppmerksomheten. Han ga seg ikke. Jeg ble så sint at de andre
nesten måtte holde meg igjen så jeg ikke skulle fly på den
forbausede negeren. Han var jo bare hyggelig og skulle gi oss
et godt kjøp.
Jeg er ikke rasehater. Jeg kjøper heller av en svart
dørselger enn av en hvit. Ved mange anledninger har jeg
truffet negre privat og i arbeidet og fordi de er mer sjeldne
enn hvite har jeg foretrukket å snakke med dem framfor de
hvite. Som alle andre nordmenn har jeg nådeløst fordømt
apartheid, men i Dakar ville jeg gitt mye for en restaurant
med skiltet "Kun for hvite" utenfor.
Vi fant en restaurant som vel var åpen for alle, men som
hadde så høye priser at bare hvite hadde råd til å gå der. Her
drøyde vi en brus så lenge vi synes vi kunne. Vi sammenliknet
erfaringer. Bukseselgerne hadde vært verst. Men som vi satt
der og erfaringene enda var ferske kom vi på at det også hadde
vært andre grupper der ute i byjungelen. Bukseselgerne var
velkledde og velfødde og etter prisen på varene deres tydelig
en overklasse, men bak dem, uten ressurser til å trenge seg
fram, for ydmyke til å heve røsten, hadde tiggerne stått med
tause fremstrakte armer og skamfulle eller desperate blikk.
Det var gamle utsultede mennesker og barn med oppblåste mager.
Det var krøplinger uten ben med bare filler surret om restene
som slepte seg langs rennesteinen med hendene. De var ikke
blitt fetere av oss, pengene våre var i bukseselgerenes
lommer.
Vi listet oss ut av restauranten og fant en nesten øde
gate. Det skulle være et supermarked der et sted med høge
priser og dørvakt. Etter en halvtimes forgjeves leting spurte
Jon Anders en velkledd neger. Han var svært så hyggelig,
fortalte om broren som bodde i Norge og sine egne reiser og i
det hele tatt. Jeg var skeptisk, han skulle sikkert ha penger
han og. Nei da, han skulle gjerne vise oss supermarkedet og
det skulle ikke koste oss en øre. Vel, jeg fulgte med, ikke
mye annet å gjøre. Etter hvert tødde jeg opp jeg og og da vi
kom til de lukkede dørene på supermarkedet som ikke åpnet før
etter to timer, og han tilbød seg å vise oss de svartes
marked, sa vi ja under forutsetning av at det ikke skulle
koste noe. I det hele tatt å snakke om slikt til en så
hyggelig mann som bare ville hjelpe, hvor dypt kunne man
synke.
Nå hadde vi ikke flere senegalske franc, men det kunne
greit ordnes. Opp i en sidegate henvendte vår venn seg til en
skummelt utseende kraftig type i turban. Han var muslim og
dermed garantert ærlig, sa vår guide. Bare kristne stjeler.
Sammen med turbanen var en liten skulende livvakt. Etter
fordekte blikk til alle kanter ble vi geleidet inn i en
snuskete restaurant med persienner foran vinduene. Livvakten
holdt utkikk gjennom persiennene mens turbanen vekslet
sveitsiske franc til senegalske. Pengeveksling var ulovlig
forsto vi, men i banken ville jo dette ha tatt timer.
Vår venn ledet oss så videre innover i storbyjungelen.
Endelig kom vi til trappa ned til de svartes marked. Over
markedet var et tak som samtidig tjente som søppelplass. Vi
hadde følelsen av å gå ned i en hule under en enorm
søppelhaug. Markedet var en travel handelsplass av det
eksotiske slaget hvor frukt, grønnsaker og kjøtt og all slags
krimskrams ble solgt. Vår venn hjalp oss til de rette prisene
og ordnet opp. Plutselig var det to av dem. En "bror" hadde
dukket opp og nå var det en foran og en bak oss. I
forvirringen fikk vi kjøpt et par appelsiner og noe krydder
før vår venn hadde en spesiell overraskelse for oss.
Ut av markedet bar det, i raskere tempo denne gangen.
Broren gikk foran og feide unna bukseselgerne og vår venn gikk
bak og jaget oss fram. Utenfor markedet var det massevis av
små boder med mye interessant skrot, men vi ble bestemt jaget
videre. Den siste kilometeren småløp vi.
Endelig var vi framme ved overraskelsen. En buksebutikk
drevet av enda en "bror" hvor vi kunne få bukser til halv
pris. Nærmere bestemt dobbelt så mye som gatas bukseselgere
hadde tilbudt på slutten. Så familiære var vi blitt med vår
"venn" at vår sosiale kodeks nærmest tvang oss til å kjøpe
noe.
Etterpå skulle vår "venn" følge oss tilbake, men nå var
det plutselig ikke så interessant lenger. Han antydet veien
med å peke nedover gata. Den første "broren" var med til
gatehjørnet og tok så ordet. Han forklarte at vår "venn" hadde
kone og tre barn og ikke noe jobb og at det ville være
passende at vi ga han en liten gave. Helt paffe trakk vi fram
en femtilapp, men den ble bryskt avvist. To hundre og femti
var absolutt minimum, han hadde jo fulgt oss hele dagen. Ja,
og så måtte jo "broren" også ha det samme, han hadde jo også
fulgt oss.
Vel tilbake til yachtklubben ble vi passet opp av en ung
franskmann: "Var ikke Dakar en flott by?" sa han
entusiastisk. Jeg er redd mine manerer var en smule nedslitte,
jeg ble bare stående å måpe. Så har jeg da aldri følt at jeg
har forstått franskmenn.
Den natta drømte jeg at jeg gikk i Dakar og alle bukseselgere
og guider var Janus. En underlig drøm. Hva er vel likheten
mellom en advokat i en norsk rettsak og en kjeltring i Dakar?
Likevel ble jeg ikke kvitt drømmen.
Kapittel 13
Dakar, sa franskmennene på yachtklubben, er den mest
siviliserte byen i hele Afrika. Alle andre, f.eks. Banjul i
Gambia som vi skulle til etterpå, var mye verre. Der var det
bare tjuver og kjeltringer og sjørøvere. Men Dakar var en
trivelig og vakker by, og her fikk man kjøpt alt. Likevel dro
vi fra Dakar etter to dager uten å ha fått kjøpt noe av det vi
skulle. Vinden var frisk og etter vel ett døgn så vi lysene
fra Banjul på kveldshimmelen.
Etter alle advarslene vi hadde fått dro vi ikke inn til
byen om kvelden. Vi kastet anker i god avstand fra land ute på
en sandbanke ut mot havet og satt ankervakt hele natta mot
sjørøvere. Det ble en lang natt. Rett som det var kom en
mørklagt kano forbi, vi slo av alle lys og håpet de ikke ville
se oss.
Vinden økte på til liten kuling og bølgene ble høgere og
høgere der vi lå og rykket og slet i ankertauet. Før sola sto
opp torde jeg ikke mer, motoren startet heldigvis som alltid
og vi fikk opp ankeret. Da var ankerstammen bøyd. Langsomt
famlet vi oss fram for å finne leden inn til Banjul. Sola sto
høgt på himmelen da vi i trygg avstand kjørte forbi. Vi var
blitt sterkt advart mot å legge til i byen.
Denton bridge var det eneste stedet der vi kunne ligge
trygt, men veien dit var ikke enkel. Vi fant utløpet av
kanalen som førte fram. Her fløt tidevannet fram og tilbake og
laget en labyrint av kanaler i mangrovene. Kanalen slynget seg
fram med stadige utstikkere til siden. Stadig måtte vi velge
en av to veier og vi var slett ikke sikre på å finne veien ut
igjen. Vi hadde vår fulle hyre med ikke å gå på grunn, men til
slutt viste ekkoloddet null dybde under kjølen og vi kom ikke
lenger.
Varmen var trykkende i den vindløse kanalen. Jeg tok
jolla for å ro litt oppover for å se om jeg kunne finne noen
vei videre. Da var det jeg rodde rett inn i steinalderen. Ved
bredden staket en gammel neger med hvitt skjegg seg opp elven.
Han stod i en uthulet trestokk som var svart av elde. Selv var
han kledd i en mørk brun kappe. Det var som om hele
framtoningen var grodd ut av søla langs bredden. Så perfekt
avstemt med naturen omkring. Det var ingenting på mannen eller
i båten som tydet på at steinalderen var over.
Jeg rodde bort til han og spurte om veien til Denton
bridge. Han smilte lurt med store hvite tenner og begynte på
en lang forklaring som minnet mest om en magisk besvergelse.
Hovedbudskapet så ut til å være at jeg ikke skulle velge en
eller to, men "zero". For å vise hva han mente med zero satte
han en finger rett i været. Jeg takket pent og rodde videre
uten å ha blitt særlig klokere.
Vi måtte lete oss ut av mangrovene igjen og kjøre tilbake til
Banjul. Her fant vi en ankerplass i respektfull avstand fra
oppankrede fiskebåter og havna. Da vi rodde inn ble vi
imidlertid møtt av noen alvorlige havnearbeidere som sterkt
rådet oss til å flytte båten til den andre siden av havna.
Slik den lå kunne vi nås fra den fattige delen av byen. Så
måtte vi til med ankeret igjen.
Endelig var vi klare for den første innsjekkingen i et
Afrikansk land. Vi visste den var temmelig komplisert og
vanskelig å finne ut av. Siden jeg måtte ha med meg passene
våre fant vi ut at jeg også måtte ha livvakt. Jon Anders og
Mattis ble utpekt. De kledde seg i kortermede trøyer slik at
musklene riktig skulle vises og mørke solbriller. En skulle gå
foran og en bak meg og de skulle hele tiden være på vakt. Som
en mafiaboss med følge bega vi oss så inn til byen.
Så viste det seg at Banjul var en adskillig vennligere og
tryggere by enn Dakar. I forhold til alle andre byer var den
stressende, men i forhold til Dakar rene freden. Ingen
gateselgere praiet oss. Noen krøplinger tigget som i Dakar,
men de satt i rullestol, ikke i søla. Alt i alt virket Banjul
noe mer velstående og noe mer demokratisk. De fattige var ikke
så fattige og de rike ikke så prangende. Overalt stoppet folk
oss og smilte og hilste uten å ha noe å selge.
Et par jenter stoppet brått da de så Jon Anders og
begynte å le. Det var noe vi var vant til. I Irland hadde han
gått omkring med sin hjemmesydde grønne flanelsdress med
tilhørende grønn alpelue. Barna der kalte han The Gentle Green
Giant. Her i Afrika hadde han dyrket fram et langt hakeskjegg
og det var det jentene lo av. De ikke bare lo, de pekte og
rullet seg rundt på gata i krampelatter. Da vi kom forbi
unnskyldte de seg latterkvalt. Vi fant senere ut at den type
skjegg var reservert for høgere geistlige muslimer.
Men noen myndigheter fant vi ikke. Så løp vi rett på
Samba som var ute og lette etter oss. Han var noe beruset og
heller skitten i tøyet, men presenterte seg som havnekaptein i
en rolig og tillitsfull tone. "Samba er en bra kar" sa alle
som sto omkring, det sto alltid noen omkring i Afrika, "han
ordner alt". Vi trodde han ikke, men fulgte med. Han tok oss
med hjem, et lite rom i et murhus han delte med sin strenge
mor. Heller fattigslig, men TV var der. Her kom han fram med
en mappe hvor han hadde alle sine anbefalingsbrev fra andre
yacht-kapteiner og fra noe som så ut som myndigheter. Vi leste
gjennom og lærte at Samba var en bra kar som jobbet hardt og
var ærlig. Myndighetene fant han skikket til å ta seg av toll
og emigrasjon. "Nå er dere sjekket inn" sa Samba. Nå visste
han at vi var der og det var nok. Det var derfor helt
unødvendig å oppsøke toll, emigrasjon og karantenekontor.
Havnesjefen skulle vi besøke i morgen, men han var en bror av
Samba så det skulle gå bra.
Samba virket beskjeden og vennlig og det var ingen tvil
om at han hadde nettverket sitt i orden. Han visste at vi
hadde ligget ute for anker og at vi hadde forsøkt å finne
Denton bridge. Det viste seg at Samba hadde sett det som sin
misjon å være en fullstendig serviceinstitusjon for båter som
oss, myndighetene gjorde ingen ting og andre fantes ikke, men
Samba kjente hele byen og hele byen kjente han og varslet han
hver gang en båt var i sikte. Det var ingen andre båter der
den tiden vi var i Gambia så vi hadde Sambas fulle
oppmerksomhet hele tiden.
Sambas problem var at han drakk. Det er ille nok i Norge,
men i et muslimsk samfunn gjorde det han nesten som en
spedalsk.
Vi ble trukket av gåre og plasserte oss i en bil mens
Samba hentet eieren. Vi trodde det hadde noe med innsjekkingen
å gjøre og fulgte lydig med. Turen gikk ut til et svensk
turistsenter hvor Samba spurte seg fram og fant et passende
utvalg norske og svenske turister som han presenterte for oss.
Javel. Endelig fant han en svensk turoperatør, men vi hadde jo
ikke noe usnakket. Selve hensikten med turen var nok å besøke
en liten lav murkjeller ute i parken foran hotellinngangen. Vi
huket oss ned etter Samba og kom inn til en sandhaug av
legemsstørrelse. Graven til Sambas farfar. En meget god mann,
sa Samba, en stor mann, Imamen for hele området. Vi hadde en
høytidelig stund der vi mintes den store mann.
150 kr skulle bileieren ha for turen. Småpenger for oss
mente Samba. Jeg følte meg lurt igjen.
Før besøket hos havnesjefen dagen etter hadde Samba
dresset seg opp og var klink edru, men meget nervøs. Meget
underdanig fulgte han oss opp trappene og inn på et kontor.
Her satt sekretæren til havnesjefen og var for fin til å hilse
på oss vanlige dødelige, og hans sekretær igjen som hilste på
oss, men ikke på Samba. Etter en stund fikk vi audiens til
hans høyhet havnesjefen personlig som selvfølgelig ikke dermed
var forpliktet til å se på oss. Men vi fikk da vår tillatelse
til å seile opp elva og Samba pustet lettet. Hvis havnesjefen
virkelig var hans bror som han sa var slektsbåndene heller
tynne. En annen mor, sa Samba, faren hadde flere koner.
Samba fortalte om konflikten med Senegal. Det hadde vært
statskupp i Gambia mens presidenten var i bryllupet til lady
Di. Presidenten hadde da reist til Senegal og skrevet under på
en samarbeidsavtale med regjeringen der for å berge sitt
presidentembete. Resultatet var at Senegal sendte tropper for
å styrte kuppmakerne.
- Jeg så dem komme, sa Samba, - svevende inn over byen
her i helikopter. Tju-tju-tju. Han illuderte hvordan de satt
i helikoptrene og skjøt ned mot byen.
- Hvorfor gråter du Samba, sa de til meg. De skjøt vennen
min. Jeg så han dø. Men Sverige hjalp oss, de fikk Senegal til
å trekke seg tilbake. Vi er svensk koloni nå.
- Men presidenten, ville dere ha han tilbake etter det
han hadde gjort?
- Vi hadde ingen andre. Dessuten hadde han ikke drept
noen. Ikke han. Ingen politikere bryr seg om folk likevel, de
bare samler penger til seg selv.
Da vi var i banken og jeg kommenterte at kassadamene så
ut til å være i en høgere klasse fortalte han at de ikke
tjente mer enn 1600 kr/mnd. Alle småselgerne rundt på gata
tjente mer. Utrolig etter min oppfatning. Men banksjefen
tjente mye. Dersom man ville ha lån, måtte man gi 10 % som
gave til banksjefen. Det var vanlig og helt akseptert. Selv
måtte han betale alle funksjonærer hver gang han f.eks. ville
ha et stempel i et pass. Det var slik det var og ikke noe å
gjøre med.
To soldater vi snakket med fra den Gambiske hær hadde et
mer positivt bilde av landet. Gambias grenser var ikke trukket
opp av europeere, de hadde vært sånn alltid. Politisk var
landet stabilt, mente de, på tross av statskuppet for noen år
siden. Dette var velutdannede folk og de avgjort mest
"siviliserte" vi traff. De hjalp oss å finne ankerplass, var
høflige og tilbød hjelp uten at det så ut til å være forventet
noe betaling. Vi pratet lenge med dem. Den ene snakket 5
stammespråk pluss engelsk. Hæren i Gambia besto av tre
utransjerte kanonbåter. Fra den bakgrunn virket et militærkupp
underlig, men noen måneder senere ble det faktisk militærkupp
i Gambia fordi soldatene ikke hadde fått lønninger.
Vi var lettet da vi endelig var klare til å seile oppover
elva. Den første natta lå vi ankret opp utenfor bredden
nederst i floden og hørte ukjente dyrelåter fra skogen
innenfor. Natta vrimlet av insekter av forskjellige typer. Vi
fanget en kneler som Joakim laget bur til og foret med
gresshopper. Med objektiv, vitenskapelig oppmerksomhet
studerte han hvordan de levende gresshoppene ble spist. Jan
Kåre og et par andre rodde inn og klarte å forsere
mangroveskogen og komme inn til slettelandet innenfor. De kom
opprømte tilbake og fortalte om store kattespor. Vi var
virkelig i Afrika.
Noen hadde fortalt oss at det fantes krokodiller i
sideelven Bintang. Vi brukte derfor første dagen til å seile
oppover denne. Inne i landet fantes ikke et vindpust. Lufta
var trykkende varm og elvevannet så ugjennomsiktig at vi ikke
torde bade der. De innfødte bodde i landsbyer langs bredden,
men vi så ikke at de badet noen gang. Vi kunne helle bøtter
med vann over oss, men så skittent var vannet at selv om vi
rant av svette gjorde vi ikke det heller.
Hele dagen stirret vi intens mot bredden etter apekatter,
krokodiller eller flodhester. Vi så ingen, men fugler var det
masse av. Hegrer, ørn og stork. Origo gled for motor gjennom
det brune vannet. Vi gikk i land her og der og så nærmere på
savannelandskap, saltsletter og mangrover. Mangrovetrær har
røtter som starter langt oppe på stammen og vokser ned til
vannet. Mange av røttene har som regel enda ikke nådd ned og
henger som tau fra stammen. Den opprinnelige trestammen er
borte nederst. Mangroveskogen er ypperlig å klatre i. Røttene
er stive og gode å holde i, bladverket høgere oppe skygger for
sola og under er det svarte krokodillevannet. Vi kappklatret
gjennom skogen med plusspoeng for dristige hopp og minuspoeng
for å dette ned i vannet.
Mot kvelden kom ikke Origo lenger. Et tau var spent over
hele elva med to kanoer bundet fast på midten. En fisker
vinket febrilsk med en lykt for å få oss til å stoppe. Det var
tid for å ankre opp likevel så vi gjorde så. Jeg tok jolla og
rodde bort til fiskeren for å se hva han gjorde og hvorfor han
hadde sperret hele elveløpet som ifølge våre papirer skulle
være seilbart enda mye lenger.
Det var en lokal reketrål vi hadde støtt på. To svære
rekehover spent opp med et sinnrikt system av tau og stokker.
Fiskeren var en ung mann, kullsvart med grå fillete klær. Han
arbeidet med en intens konsentrasjon for å få opp trålen i
løpet av de få minuttene det tok for tidevannet å snu. Jeg
hang meg på en av kanoene og så på. Fascinert. Det var den
første afrikaner jeg hadde sett som virkelig jobbet siden vi
kom til Afrika. Ja - forresten - det var en neger i Senegal
som hadde som jobb å kutte jernbaneskinner i små biter. Vi så
han to dager sage som besatt med en baufil mens 20 andre hang
rundt og så på.
Fiskeren arbeidet målbevisst og imellom takene fikk han
forklart, meget høflig, at han dessverre ikke kunne prate med
meg akkurat nå, men at han senere ville ha god tid. Endelig
var han ferdig og ble med bort til Origo. Han ville gjerne ha
litt vann sa han og vi spanderte vår siste cola og en flaske
godt drikkevann. Det ble et verdig møte mellom to kulturer,
mellom likeverdige mennesker. Det var godt å se at det var
mulig også i Afrika.
Fiskeren snakket engelsk på en uklar måte, men det var
innholdet i det han sa som var mest fremmedartet. Han snakket
med høytidelige vendinger og tanker som i en ridderroman. Da
han så alle barna våre holdt han et langt foredrag om
nødvendigheten av å oppdra barn til ærlige mennesker som ikke
stjeler, selv for sine foreldres nøds skyld. Vi forsøkte å få
enkle praktiske opplysninger om hvor vi skulle finne apekatter
og krokodiller. Det var umulig å få han til å forstå at noen
hadde noen interesse i å se apekatter, dem var det alt for
mange av, en plage. Krokodiller, han ble fjern i blikket og ga
seg til å resitere et slags eventyr om krokodillen som ser
sola om morgenen og åpner gapet vidt opp. Så lukker den det
igjen med et smell som høres vidt og bredt. Fra da av
oppfattet vi alle smell som krokodiller.
Når det gjaldt arbeidet sitt var han helt klar. Det var
247 fiskeres som han oppover elva, fortalte han, så det var
umulig for oss å komme videre. Den natta regnet han med å få
40 kg reker som han ville få 22 kr/kg for. Hovene hans kostet
7000 kr stykke nye, men hans var kjøpt brukt for noen
hundrelapper.
Det var et hardt liv han malte for våre øyne. Dag for dag
måtte han streve for å få mat nok til å brødfø familien sin.
Ble han syk ville alle gå under. Jeg satt og regnet på tallene
hans og spurte forsiktig hvorfor han ikke kjøpte et sett garn
til så han kunne tjene dobbelt så mye. Nei, han levde fra hånd
til munn og han ville aldri få så mye til overs at det ville
bli mulig. Dette visste han, han var trygg i sitt syn på sin
rolle og oppgave. Han gjorde som sin far og hans far før han
hadde gjort på samme måte som alle andre fiskere i landsbyen.
Jeg presset ikke på. Vi var gjester i hans verden og til tross
for hans klare forklaring av den forretningsmessige delen av
arbeidet sitt var det ganske sikkert mye vi ikke viste.
Likevel virket det utrolig at han levde som fattig mens en
investering tilsvarende noen få dagers arbeid ville være nok
til å doble inntekten og derved gi en trygg økonomi. En fisker
i Norge har gjerne investert i utstyr tilsvarende flere års
lønninger.
Natta var beksvart og bare ansiktene våre var synlige i
lyset fra parafinlampa på dekk. Alle var fjetret av fiskeren
og hans historie. Som gjengave for vannet fikk vi et øsekar
fullt av gårsdagens reker før han forsvant lydløst i sin
uthulte trestammekano. Da først ble vi var alle moskitoene og
slo av lykta.
Kapittel 14
Mens vi sov den natta hadde flere fiskere bak oss spent opp
garna sine slik at vi hadde et svare strev for å forsere dem
for å komme tilbake til hovedløpet. Hvert tau representerte
livsgrunnlaget for en familie og vi ville nødig ødelegge noe,
men vi måtte jo samtidig komme oss ut. Jan Kåre så noe han
mente var en krokodille og jeg så et liten bjørneliknende
vesen rote rundt blant døde trestammer. Hele dagen tok det før
vi kom ut i den brede floden igjen.
Vi ankret opp for natta ute i floden så nær land vi kunne
komme uten å gå på grunn. Det var slik vi var blitt fortalt
man skulle gjøre hos havnesjefen. Utpå natta ble vi vekket av
et rykk i båten og Gro som kom løpende og sa at det hang et
garn foran vinduet hennes i senga.
Ute var det stup mørkt, men ved hjelp av lommelykt fant
vi at det var et mange hundre meter langt drivgarn som hadde
fanget Origo og lå nå rundt ankertauet og strammet.
Tidevannsstrømmen var på 3-4 knop og det var umulig å trekke
garnet rundt ankertauet. Straks hørte vi lyden fra en
påhengsmotor og en kano med tre kraftige negre kom heller
ublidt opp til siden av Origo. Den høgeste av dem førte ordet.
Det var kun en løsning: garnet måtte kappes sa han og vi måtte
betale omkostningene.
- Men vi ligger ankret opp slik som havnesjefen sa og vi
har ankerlyset på. Dere derimot har ikke noen som helst
markering på garnet deres.
- Man har ikke slikt i Afrika.
- Men dere følger jo med garnet i båt og måtte vel se
ankerlyset vårt.
- En mann må ha søvn. Det var tydelig han var ute på tynn
is nå, men han insisterte på å kappe garnet. Det hele var en
ulykke het det nå, men vi skulle, av sympati for de fattige
fiskere, betale reparasjon av garnet. I en time prøvde vi å få
overbevist fiskeren om at vi kunne få garnet løs uten å kappe
det, men helt forgjeves. Han var fisker og kunne sitt fag, det
var kun en løsning: kutt garnet. Til slutt forbød vi dem å
gjøre noe som helst og gikk forut til ankertauet. Fiskerbåten
forsvant akterut.
Vi bandt et avlastningstau til ankertauet ovenfor garnet,
slapp ut hele ankertauet og trakk det rundt garnet som derved
ble fritt og fløt raskt forbi under båten. Fiskerbåten kom
tilbake.
- Nå har vi kuttet garnet og dere må betale ut fra
sympati. Hvorvidt han virkelig hadde kuttet garnet eller ikke
vet vi ikke, men han klarte etter enda en times parlamentering
å få oss til å betale de siste 80 kr vi hadde i lokal valuta.
Han ville ha det dobbelte og trodde ikke et øyeblikk på at vi
ikke hadde mer, som vi faktisk ikke hadde. Ikke store summen,
men vi var lut lei av å bli utnyttet.
Ikke før hadde vi sovnet etter strabasene før et nytt
rykk i båten fortalte om enda et garn. Denne gangen kunne
ingen i fiskebåten hverken engelsk eller fransk. To unge menn
forsøkte med mye smil og bevegelser å få oss til å forstå at
de ville låne en kniv og kutte garnet og så skulle vi betale
etterpå. Nå skjønner ikke vi tegnspråk og ingen av oss kunne
forstå hva de ville. Mennene lo oppgitt og viste med tegnspråk
at vi var dumme. Vi svarte oppmuntrende på norsk. I båten satt
også to gutter i tiårs alderen med store vettskremte øyne.
Vi gjentok operasjonen med ankertauet, men denne gangen hang
en maske i garnet fast i en skrue under båten. Jeg måtte til
med dykkermaske ut i gjørmevannet for å få garnet løst. I
fiskerbåten så de på med store øyne. Muligens hadde de sett
folk forsvinne ned i vannet før, men aldri noen komme opp
igjen. Vi ga fiskerne noen pakker sigaretter og de virket
fornøyd med det. Men barna smilte aldri, bare gjorde taust alt
de fikk beskjed om.
Heldigvis møtte vi ikke flere drivgarn på vår ferd
Oppover elva. De eneste båtene vi så var små uthulte
trestammer. Noen med påhengsmotor, noen av plast. Varmen ble
verre og verre og det gjorde det ikke bedre at vannet i
tankene våre etter hvert ble udrikkelig. Det smakte realt
myrvann. Men mangroveskogen på begge sider trollbandt oss. Vi
fortøyde Origo ved innløpet til små sideelver som var så
trange at trærne møttes over hodene våre. Her rodde vi inn med
jolla helt hypnotisert av stillheten inne blant de enorme
trærne. Av og til hørtes et knepp fra en grein som brakk,
eller var det en krokodille, og skriket fra grønne papegøyer
som flyktet over hodene våre. Det ga gjenlyd i jungelen som i
en katedral. Vi hvisket til hverandre i ærefrykt.
Endelig lyktes det tre av oss å komme på kloss hold av en
flokk apekatter. De klatret på mangroverøttene på samme måte
som vi hadde gjort, bare en tanke fortere. Helt inntil tre
meters avstand kom de. Så hadde vi oppnådd noe av det vi
skulle.
Oppe ved Kau Ur var det sjanser for å treffe ville
elefanter. Da vi ankret opp der for natta hørte vi lyder fra
jungelen som vi straks katalogiserte som løver, elefanter
eller i det minste antiloper. Sannsynligvis var det esler. Men
oppi alle jungellydene kom rytmen fra en tromme og sang. Dette
var ingen frustrert hippie-rørlegger-trommeslager på
Kanariøyene. Dette var ekte saker.
Dagen etter rodde vi i retning av trommelyden og fant en
sti som gikk innover slettelandet. En meter lang firfisle
skvatt unna på sin stakkato måte der den hadde gjemt seg oppi
en uthult trestamme-kano. Helt innved elva lå en risåker. Der
vi gikk gled en grønn slange ut i vannet rundt risplantene. Vi
var våte av svette før vi var hundre meter fra vannet, jorden
under oss glødet. Etter rismarkene kom et område med brunsvidd
jord. Her beitet kveg, fullførte ørkenifiseringen ved å plukke
opp de siste gresstråene. Bakenfor kveget fant vi landsbyen.
Landsbyen kunne gå rett inn i en Tarzan film uten falske
kulisser av noe slag. Runde leirhytter med spisst stråtak
omgjerdet av pallisadeverk av spisse stokker. En vei gikk
tvers gjennom byen. Utenfor satt de unge menn i sine blå og
brune kapper under et kjempemessig skyggefullt tre. Byens
eldste satt på torget, et slags hus uten vegger. Kvinnene
arbeidet ved og i husene sine i fargerike klær. En malte korn
på den urgamle måten med en stokk og en morter. Esler, høner
og geiter ruslet fritt omkring.
Vi hadde tenkt å spasere gjennom landsbyen ubemerket og
"vindus-shoppe" diskret på nordmenns vis. Veien gikk jo
gjennom landsbyen og for å komme videre måtte man jo gå der.
Det gikk ikke. Alle ville hilse på oss. Vi var jo nye. De unge
mennene tilbød oss hjemmelaget øl. Alle ville håndhilse og
høre hvordan vi hadde det og hvor vi kom fra og om vår familie
hadde det bra. Vi var litt engstelige med kamera, men da vi
trakk det fram stilte straks hele landsbyen seg opp i
formasjon, folk kom løpende fra alle husene omkring. De mest
dristige kvinnene stilte seg foran i dramatiske positurer og
tok noen dansetrinn.
Torill tok dette som innbydelse til å være med og prøvde
noen dansetrinn selv. Som på et lenge innøvd signal satt hele
landsbyen i å synge. Noen klappet takten, noen var forsangere,
noen koret og noen jodlet indianerhyl i falsett. Så perfekt,
så samstemt. Det ga gjenklang langt inn i knoklene våre, vi
følte menneskehetens urhistorie dirre langt inn i sjelen. Vi
var i Afrika, tidløshetens Afrika, savannene og jungelens
Afrika.
Aldri har jeg vært så hvit, aldri så mye turist, aldri så
mye effektiv arbeidsnarkoman. Hvordan kan dere stå så trygt på
jorden, fortell meg det! Når fikk dere evig borgerrett i
verden? Om jeg viet meg et helt hardt arbeidsliv til å kjøpe
meg en plass i mine nærmestes ubetingede aktelse vet jeg jeg
aldri ville klare det, men dere ser så trygge ut. Fortell meg
det før dere blir spist opp av byene og blir tiggere og
småsvindlere uten selvrespekt. Fortell dere selv det, la ikke
verden glemme deres hemmelighet!
Tilbake på Origo fortalte Jan Kåre at han hadde bestemt seg
til å reise tilbake til Norge for å fortsette studiene. Vi
hadde ant det, vi hadde sett det, vi hadde forstått at det var
eneste løsning, men det kom som et sjokk. Her opplevde vi
selve eventyret og han kjedet seg og ville hjem. Det var jo
kanskje forståelig. Han hadde kjæreste hjemme. Han hadde
studiene sine som han var blitt lidenskapelig opptatt av. Og
han ble sjøsyk og klarte ikke å studere på båten som han hadde
tenkt.
Full av engstelse studerte jeg de andre. Hadde de det på
samme måte. Var de alle mer eller mindre presset med på turen
fordi jeg ville det. Hadde jeg ubevisst manipulert dem?
En etter en forsikret de andre at de ville ikke annet enn å
fortsette og litt etter litt trodde jeg dem. Men det var trist
med Jan Kåre. Han var den som under hele forberedelsen hadde
snakket mest om turen, hjulpet mest med bygging av båten og
forberedt seg mest ved å kjøpe inn undervannskamera og
dykkerutstyr. Det gikk opp for meg at mye av min motivering
for hele turen var en grandios avslutning på ungdomstiden for
barna, en gave i toppklasse som jeg hadde trodd særlig Jan
Kåre ville ha satt pris på. Han var liksom typen.
Vel, jeg hadde tatt feil. Det er ikke lett å vite på
forhånd hvem som vil like en slik tur. Som Jan Kåre formulerte
det da han kom hjem. "Det er noe annet med Pappa og Jon
Anders. De kan sitte i timevis og bare se utover havet!"
Hvordan det nå var, ble Jan Kåres beslutning en nedtur for oss
alle. Varmen, innsektene og det dårlige vannet hadde vært
vanskelig nok og nå var lufta gått ut av oss. Baboon Island
hvor det bodde en flokk sjimpanser og hvor sjansene var størst
til å se både flodhester og krokodiller, den øya lå enda en
dagsreise oppover. Det var liksom ikke energi igjen i oss. Vi
snudde og begynte vår triste tilbaketur til Banjul.
Nå fikk vi virkelig prøvet satellittjordstasjonen vår. Den var
utlånt av Televerket til reisen vår som et forsøk, og nå fikk
vi se nytten. Mens vi seilte inne i Afrikas jungel hvor det
ikke fantes postkontor eller telefon, ikke engang vei, fikk vi
ordnet med flybillett fra Banjul og hjem ved hjelp av venner
hjemme. Det er kanskje vanskelig å forstå at dette er så
fantastisk for de som ikke selv har vært i Afrika. I Banjul
hadde jeg hatt problem med å få penger ut på bankkortet. Det
viste seg å være en liten feil i bankens database hjemme, men
det kostet meg 800 kr, alle pengene vi hadde, i
telefonregninger for å ordne den lille detaljen, og det var i
Gambias hovedstat. Ofte var vi lite glade for de meldingene
som kom via satellitten og forstyrret vår fred, men nå var vi
glade for den smule sivilisasjon.
Denne gangen fant vi Denton bridge. Her lå et par andre båter
også, de første vi hadde sett i Gambia. De tilhørte lokale
folk. Samba fant oss like etterpå. Det forbauset meg litt. Da
vi skulle dra opp elven og det gikk opp for meg at Samba ikke
fikk betalt for sitt arbeid som "havnekaptein", men forventet
tips fra meg hadde jeg fått jeg problemer igjen. Vi hadde på
ingen måte råd til å betale han for alle de timene han hadde
brukt på oss og ikke hadde vi bedt om den hjelpen heller. Jeg
hadde derfor stukket til han lusne 80 kr da vi dro. Like fullt
sto han der da vi kom ned igjen, like tjenestevillig som
alltid.
Denne gangen var han kjørt i en kano av noen kamerater.
De hadde ikke bensin til å kjøre tilbake og ga seg ikke før
halve vårt dyrebare bensinlager skvulpet i tankene deres.
Samba ble igjen og ordnet transport til byen i en hvit
Mercedes. Sur og mutt og overlegen satte jeg meg inn sammen
med Jan Kåre, hva skulle jeg betale for dette tro? Siden ingen
ba om noe fikk ingen noe. Vel ute av bilen fortalte Samba at
sjåføren var et parlamentsmedlem. Så var det godt jeg ikke
hadde tilbudt drikkepenger.
Av gruppen pengevekslere valgte jeg den yngste. I Gambia
var pengeveksling lovlig. 550 sveitserfranc a 6 dalasi. Gutten
ga meg en ferdig bunke av en uhorvelig tykkelse. Litt for lite
profesjonelt, hvordan kunne han vite hvor mye jeg hadde tenkt
å veksle. Jeg ga meg til å telle høgt. Langt om lenge var det
klart at bunken bare var vel halvparten av beløpet. Straks
fikk jeg en ny bunke sammen med tydelig kroppsspråk som sa at
nå var alt i orden. Jeg telte, enda manglet mye. Meget nervøs
tok gutten opp en lommekalkulator tastet inn 550 x 6 slik at
jeg kunne se det, så en rask fingerbevegelse før han viste meg
svaret: 2850 dalasi. Tenk å ville lure meg med så simple knep,
i matematikk var jeg i alle fall på trygg grunn. Jeg tok
kalkulatoren fra han og regnet på nytt så han kunne se det.
Nye seddelbunker, svetten rant, seddel for seddel ble
overlevert. Jeg telte høgt. Rundt oss sto en tett flokk og
overvar operasjonen. Pengeveksleren var i ferd med å miste
ansikt. Da de siste sedlene nærmet seg var det som livet ebbet
ut av han. Jeg lot han beholde de siste, noe måtte han få
"snyte" meg for.
En gammel mann møtte meg på gata, om jeg husket han. Det
var han som hadde hjulpet jentene opp fra jolla til brygga,
nydelige jenter, særlig den lyshårede, Gro. Jeg ville vel ikke
selge henne? Han lo, helt alvorlig var det vel ikke. Men litt
var det vel verd den hjelpen han hadde gitt, litt kunne jeg
vel gi han for det, hva? Dette var tredje gang han hadde
forsøkt, han fikk ikke noe nå heller, men var like blid. Jeg
begynte visst å få grepet på dette her nå, men jeg likte ikke
meg selv.
Torill og jentene tok en tur på egen hånd til
supermarkedet. De visste hvor det var og det fortalte de også
han som hang seg på dem, om og om igjen, de trengte ingen
guide. Nei da, han skulle bare samme veg, ville bare være
hyggelig. Vel framme forlangte han 50 kr for å ha hjulpet dem
hele dagen. Såpass måtte han ha for huset hans kostet
600kr/mnd. og kona 200 kr/mnd. og det var ikke hver dag han
fikk guidet noen turister.
Neste dag skulle vi hente billettene til Jan Kåre. Uten
Sambas vitende tok vi buss utover, vi hadde ikke råd til flere
dyre drosjer. Bussen var en utrangert norsk buss, "Oslo" sto
det foran - så det er i Gambia de havner. Bussjåføren visste
ikke hvor vi måtte gå av, men mannen foran skulle vise oss.
Dermed var vi huka igjen. Vi ble ikke kvitt han før han hadde
fått sine blodpenger, stakkars mann - hadde jo benet i gips,
etter å ha satt oss av på feil sted i håp om at vi ville kjøre
han hjem med drosje først. Så måtte vi til med drosje igjen.
Denne gangen var vi lure og satte oss ikke inn i drosjen før
prisen var avtalt, men akk, på et øde sted stoppet drosjen mer penger. Nå var vi passe forbannet, lukket munnen og kom
fram dit vi skulle med sit-down streik.
Hvilken utrolig lettelse å kjøpe fly-billetten av en
svenske.
Så kom tiden da vi måtte si farvel til Jan Kåre. Samba hadde
forsynt oss med sekker av frukt og grønnsaker, billig, men
elendig kvalitet. Han hadde fått mer penger denne gangen og
var høflig og fornøyd som alltid, Gambias eneste beskjedne
mann, han hadde sluttet å drikke nå og var blitt et nytt og
bedre menneske, sa han.
På brygga sto en tett skare av tilskuere da jeg prøvde å
si farvel. Stadig kom en løpende og ropte til meg. Først så
jeg opp og hilste på dem, men hver gang var det en som ville
selge noe. En kraftig kar var spesielt pågående. Han tilbød
seg å fjerne søpla vår for 20 dalasi (16 kr). Noe dyrt, men
for å bli kvitt han gikk jeg med på det. Straks spratt 5 karer
ned på båten og lempet plastsekkene opp på brygga der 10 nye
mann tok i mot, åpnet sekkene og kastet seg over innholdet.
Jeg vendte meg mot Jan Kåre igjen og hjalp han opp på brygga
med bagasjen. Han var min eldste sønn og den første som
flyttet hjemmefra. Vi skulle ikke få se han på to år. Hva
skulle jeg si? Søppelmannen kom tilbake og jeg ga han 20
dalasi. Han fnyste og ga pengene tilbake, det var "dallas'"
han hadde ment, amerikanske dollar. 20 dollar for et par
sekker søppel, det var for drøyt. Han trakk opp en bunke
papirer og viste meg hva det forrige norske skipet, Sagafjord
hadde betalt. Jeg nektet likevel og tok imot sekkene som
mannskapet lempet tilbake. Før jeg fikk vekslet noen ord med
Jan Kåre kom noen av mannskapet tilbake. Formannen var en
idiot, sa de, 20 dollars var altfor dyrt. De ville ta søppelet
for 30 dalasi. De fikk sine 30 dalasi og ikke før var de i
land med søpla før vi skjøv fra og kom oss unna. En eldre mann
falt nesten i vannet der han kom ropende: "Kaptein, kaptein
kjøp en maske til kona di?"
På brygga sto Jan Kåre og så etter oss. Hele flokken
kastet seg over han og ville bære bagasjen. Slik forlot min
eldste sønn familien for å klare seg alene i verden. Jeg var
knuget av nederlag og sorg der jeg sto og fulgte Jan Kåres
desperate kamp for å mestre horden. Den ville han klare bra,
det tvilte jeg ikke på, men det å ta med Jan Kåre og dykke i
Karibien og Stillehavet og Rødehavet hadde vært en av mine
mange gode drømmer de årene jeg bygde båten.
Senere skrev Jan Kåre at alt hadde gått greit. Tre ganger
hadde han blitt forsøkt ranet, men uten problem, amatører mente han. Samba hadde tatt han med til dyrehagen hvor Jan
Kåre hadde satt seg på en levende krokodille mens Samba sto
bak gjerdet og ikke torde gå inn. Jan Kåre var ikke redd for
noe, uten kjedsomheten.
Kapittel 15
Det var som å sette seg ned etter en fullført maraton da vi så
Afrikas jord forsvinne bak oss. Vi brukte våre siste krefter
til å heise seil og sette kursen vestover mot Kapp Verde
øyene. Så krøp alle ned i sengene sine og ble der hele reisen
når da ikke vakttjeneste og måltider krevde en innsats.
Atlanterhavet var ikke i sitt beste hjørne. Det blåste
liten kuling fra nordvest og vi ble liggende å stampe i krappe
sjøer.
Bare jeg satt oppe på dekk nesten hele tiden og så
trassig på bølgene som sto i kø for å sparke baugen vår opp i
været og sprute over dekk i skuffelse hver gang det ikke
lyktes å velte Origo rundt. Været passet meg. I hodet mitt
raste en annen storm. Afrika hadde blåst nytt liv i rettsmarerittet mitt. Jeg var blitt opprørt over måten vi var
behandlet på, men skjønte ikke helt hvorfor jeg reagerte slik.
Alle guidene som med så stor dyktighet hadde manipulert oss
inn i situasjoner vi ikke ønsket. Selv om vi visste hvor det
bar var det nesten umulig å komme seg unna. Slik opplevde vi
da ikke hjemme, hva var det for noe galt med afrikanerne?
Men det stemte jo ikke, for i kampen for Karinas pass
hadde jeg jo opplevd det samme gang på gang. Hver gang
advokatene lovet at nå skulle saken avgjøres, viste det seg at
det ble nye forviklinger og hver gang endte det opp med at jeg
måtte betale nye penger til guidene - unnskyld: advokatene.
Forskjellen var at Afrikas guider var arbeidsløse og sultne
mens advokatene hadde juridisk embetseksamen.
Men i Afrika måtte jeg hele tiden gå ut fra at alle ville
snyte meg. Pengevekslere, sidemannen på bussen,
drosjesjåføren. Hjemme kunne vi stole på folk. Igjen måtte jeg
gjøre et unntak for advokater - teknikken var umiskjennelig
lik. Det koster ingen ting, sier afrikaneren før han gjør noe,
man av sympati vil dere betale likevel. Saken kan ikke ankes
sier advokaten før han tar jobben, men den kan påkjæres, sier
han etterpå. Guidene, gateselgerne, fiskerne - alle ville ha
pengene mine, men gikk ikke løs på meg personlig. Advokatene
ville ha både pengene og selvrespekten.
Noe var fryktelig galt, jeg fikk ikke lenger verden til å
stemme, jeg var opprørt for måten jeg var behandlet på først i
retten i Norge og så på gata i Afrika. Jeg skrek av trass mot
de største bølgene som dundret mot baugen, ikke høgt - jeg
ville ikke vekke de sjøsyke der nede. Det gjorde godt å være
Origo og knuse seg gjennom vannslottene, spre de til alle
kanter fordi jeg skulle fram, gå rett på den veien jeg skulle
uten hensyn til hva jeg måtte tråkke ned. Hvor har vi den
ideen fra at vi har krav på å bli behandlet respektfullt og
rettferdig? Livet er en kamp, en jungel, bare den sterke
overlever. I alle fall i Afrika og den norske rett.
Se den bølgen der - det svære bestet rett der fremme. Se
hvor den brisker seg og hever seg høgt over alle andre. Se
hvor arrogant den styrer rett mot oss, hvor seiersbevisst. Det
er Janus. Se, nå har vi han her - ha, tror du den vannveggen
skremmer meg. Der fikk du som fortjent. Skynd deg å samle
sammen skummet ditt nå, kanskje finner du en mindre båt lenger
nede som du kan knuse, men meg tar du ikke!
Dag etter dag satt jeg der til vi en natt nesten kjørte oppå
land på en av Kapp Verde-øyene. Da måtte jeg roe meg ned for å
møte nye myndigheter og et nytt folk. Vi la bi og ventet på
grålysningen mens vi drev ned mot Praia, hovedstaden på øyene.
Fem døgn etter avreisen fra Banjul ankret vi opp i den
trøstesløse grå havna. To dager skulle vi være der. Vi skulle
kjøpe mel og sjakler og vi skulle få tillatelse til å besøke
en annen øy lenger nord i øygruppen.
Før vi dro hadde vi fått greie på at sønnen til min
tremenning var gift med en pike fra Kapp Verde. Det var derfor
meningen å hilse på der. Problemet var at vi kjente til en
amerikaner som hadde fått problemer på nettopp den øya noen år
før. Han hadde kommet dit uten på forhånd å ha skriftlig
tillatelse fra Praia. Resultatet var at han ble jaget på sjøen
av den lokale offentlige tjenestemann som sto på stranda og
skjøt etter han med gevær mens amerikaneren heiste seil for å
komme unna. En tillatelse måtte vi derfor ha.
Toll og emigrasjonsoffiseren i Praia var en meget sindig
mann som tok den store arbeidsbelastningen å sjekke inn en hel
båt i løpet av bare en dag. Første problem var at alle ombord
måtte levere et fotografi av seg selv som skulle klistres på
et omfattende skjema som måtte fylles ut, puttes i en egen
konvolutt og katalogiseres i det store arkivet. For to dagers
opphold. Det var flere skjema for hver person og en rekke for
båten. Her møtte den brave mann et problem for han hadde ikke
flere skjema, men han hadde et brukt skjema og en skrivemaskin
og et blankt ark, så det lot seg løse.
Få offentlige tjenestemenn i noen land mestrer touchmetoden for maskinskriving. Denne benyttet den mer vanlige
LFT-metoden (Let-Finn-Trykk) og jeg hørte bokstavene treffe
arket en etter en mens jeg fylte ut 8 emigrasjonsskjema. Så
var det å sitte og vente. Plutselig gikk takten opp til ett
tegn i sekundet. Tjenestemannen hadde kommet til det punktet
der det sto "Ytterlige kommentarer". Siden dette var midt på
arket og det ikke var flere spørsmål, var hele siden stiplet
med tomme linjer. Etterat tjenestemannen hadde stiplet hele
arket - en bemerkelsesverdig prestasjon, uten opphold, bare
når han byttet hender - skrev han med blyant over stiplingen:
"Ingen".
Vel, egentlig vet jeg ikke nøyaktig hva han skrev for han
snakket bare portugisisk. Det likner litt på spansk, så jeg
brukte de ordene jeg kunne, men det tok sikkert en halv time
for oss å bli enige om fargen på båten. En utmerket mann,
pliktoppfyllende. Han var den første tjenestemann som
noensinne besøkte båten vår og faktisk telte hvor mange som
egentlig var ombord. Det var bare fordi jeg ikke hadde med
bilder og vi måtte ut på båten for å hente dem, men likevel.
Før jeg var klar til havnekapteinen var dagen gått. Først
neste dag kom jeg dit og da jeg skulle sjekke ut igjen hos
toll-emigrasjonsmannen fikk jeg greie på at han var hjemme den
dagen. Gårsdagens påkjenning hadde vel vært for store, så vi
måtte bli tre dager i Praia. Den spesielle tillatelsen fikk vi
heller ikke. Jeg forsøkte å be om den på alle de språk jeg
visste. Jeg til og med tegnet en tegneserie for å vise hva vi
ønsket, men tjenestemannen bare smilte og nikket. Kanskje vi
likevel ikke trengte tillatelse? Men vi var blakke og vinden
gikk imot og vi lengtet bare til storhavets fred, så det ble
ikke noe besøk denne gangen.
Sjakler hadde de ikke i Praia heller og bare noen få kilo
mel. Men vi fikk diesel og gass. Hadde vi ikke snakket med en
annen seiler som lå ankret ved siden av oss, ville det nok
tatt nye tre dager å finne fram, men når vi fikk ordnet det
viste det seg å være den billigste diesel og den billigste
gassen vi til da hadde fått.
Så vi vet ikke egentlig hvordan Kapp Verde er. På en måte
har vi ikke vært der. Vi var ikke i humør til å treffe folk
heller, sykelig mistroiske som vi var blitt etter Afrika. Uten
Gro da selvfølgelig, som fanget oppmerksomheten til en gutt
eller to og fikk nye brevvenner. Senere har vi hørt mye pent
om landet. Vi får dra tilbake en dag og se.
Så en disig første dag i desember forsvant Kapp Verde i tåka,
som den vel egentlig aldri var ute av så lenge vi var der.
Foran oss lå vårt første storhav, Atlanterhavet. Om et par
dager ville alle returmuligheter være borte, vi ville ikke se
land før den andre siden av havet. Vi ville være helt overlatt
til oss selv. Kom en storm måtte vi ri den av, det ville ikke
være mulig å finne ly noen steder. Vi var fullstendig i havets
vold - endelig.
Å seile i passaten er som å ta bussen, hadde jeg hørt hjemme,
du går på og bare henger med til du kommer dit du skal. Andre
igjen hadde fortalt dystre historier om vindstille og storm.
Vi slapp i alle fall å lete etter passaten, den lå på lur
straks vi kom klar av skyggen av Kapp Verde.
Jeg kjente knapt Origo igjen. Kunne dette være den båten
jeg hadde limt sammen bit for bit mens jeg undret meg på
hvordan havet egentlig var. Kunne dette være den båten som
alltid kom sist når vi prøvde diskret å kappseile med noen?
Her var hun dronning, dette kunne hun. Vi heiste seilene og
justerte roret første dagen og deretter tok Origo over. Hun
visste hvor vi skulle og om vi var nybegynnere på havet var
hun allerede en gammel veteran. Det var som å se sine barn
vokse opp og bli flinkere enn en selv.
Dag og natt jaget Origo vestover, aldri trett. Bak oss
bygde Atlanteren bølge etter bølge, alle forskjellige, men
Origo tok dem alle. Noen ganger var de små, da bare ristet hun
dem overlegent av seg, andre ganger vokste de til 4 og 5
meter, da var Origo i sitt ess. Helt uanfektet seilte hun mens
bølgene bygget seg opp bak, stablet seg oppå hverandre til
sjøen svartnet i en steil vegg bak oss og vi begynte å bli
engstelige for at hele bølgen skulle falle over oss. Da,
akkurat i rett øyeblikk, like før bølgen skulle brekke, løftet
Origo på hekken og satte seg på den. Så jaget hun nedover
bølgesiden i berusende fryd i skumkavet. Når så bølgen ga opp
og krøp skamfullt under kjølen vår for å samle sammen restene
foran baugen, ristet hun av undertrykt latter og satte ned
farten en smule for å vente på neste bølge.
Denne gangen tok det ikke lang tid før sjøsyken var
nedkjempet og mannskapet krøp opp fra sengene og opp på dekk.
Her satt de og nøt havet eller puslet med forskjellige sysler.
Jon Anders satt de siste stingene i jageren, et langt smalt
forseil som vi heiste helt forrest, foran klyver og fokk. Hele
seilet hadde han sydd for hånd, et uvanlig stort prosjekt til
han å være så det var en ny Jon Anders som heiste det seilet.
Etter det gikk han, Mattis og Joakim i gang med
modelseilbåter. De avtalte et kapprace når båtene var ferdig
og alle hadde sine hemmeligheter som skulle sikre dem seieren.
Gro, den pliktoppfyllende, satt flittig med sitt skolearbeid
nesten hele dagen og Karina prøvde også. Det gikk ikke like
glatt, motivasjonen var ikke den samme. Så var det da heller
ikke helt frivillig fra hennes side. Torill og jeg leste
spansk og Maria så utover havet.
En dag så hun delfiner igjen. Det traff seg slik at
vinden tok en pustepause akkurat da og farten til Origo var
ikke større enn at vi kunne henge i tau under baugen for å
være der delfinene var. Vannet var krystallklart med 40 meters
sikt og like under 30 varmegrader. Vi telte rundt 40 delfiner
samtidig i vannet sammen med oss pluss noen svære tunfisk.
Delfinene hadde mye moro med oss. De kappes om hvem som kunne
snike seg innpå oss bakfra uten at vi merket det og da vi
prøvde å ta på dem ertet de oss med aldri å la oss komme
nærmere enn en håndsbredd.
Fra Marias dagbok 4/12-93
...Det var helt vidunderlig å ligge i vannet og se på dem. De fleste delfinene var
foran ved baugen så vi slang ut noen tau foran og hang oss der. Det var en
STOR opplevelse. Noen ganger svømte de helt bort til deg. De kom nedenfra
dypet og opp imot deg med de spisse snutene sine. Ca. en meter fra stoppet
de og la seg på siden og studerte oss. Stilig å få øyekontakt med dem. Etter
hvert gikk de andre opp. Da hadde vi vært ute i over en time og de frøs. Da
jeg ble helt alene ble delfinene tøffere. De kom alle mye nærmere og jeg følte
meg som en av gjengen. De kom helt bort til meg, smøg seg bakfra og helt
inntil meg. Flere ganger var jeg så nærme at jeg trengte bare å ta ut fingrene
for å berøre dem, men jeg visste at de bare ville svømme unna hvis jeg prøvde,
så jeg lot være. Det var kjempefestelig å se på delfinene når de lekesloss. De
beit etter hverandre og vi fikk se alle tennene. Er glad de ikke ville lekeslos med
oss.
Fra Gros dagbok 6/12-93
6.døgnet på sjøen. Vi kjeder oss ikke. I går fikk vi en 2. kg's dorado på kroken.
Jeg og mamma lagde en kjempegod fiskemiddag med sjokolademousse til
dessert. Jageren ble heist i dag. Anders har jobba lenge med å sy den så han
hadde grunn til å være stolt. Fortsatt samme vinden og behagelige bølger.
Gjør rundt 100 nm i døgnet. Jeg vet egentlig ikke helt om jeg har lyst til å
komme fram før jul. Det hadde vært artig med en julefeiring midt ute på havet.
Jobba med skole i 2 timer.
Den største faren på en slik tur er at man kan falle i
vannet uten at noen ser det. Man skal ikke seile langt unna
før det er umulig å finne et lite hode i de svære bølgene.
Særlig om natta er det snakk om sekunder. Vi hadde derfor
alltid livline på i ensomme nattevakter. Nå hadde vi lest om
flere aleneseilere som hadde omkommet tross livline fordi de
ikke hadde klart å klatre opp i båten igjen. Jeg hadde bygget
inn faste stigetrinn på begge sider av båten for nettopp en
slik situasjon og nå lå alt til rette for å prøve.
En etter en hoppet vi overbord med tau i tre knops fart
og forsøkte å klatre tilbake til båten. De første forsøkene
gikk ikke så bra, motstanden i vannet var utrolig og det var
nesten umulig å få beina opp på stigetrinnene. En etter en
måtte vi trekke opp på dekk utslitt etter forsøket.
Mattis derimot var naturlig atlet og ga ikke opp så lett.
Noen organisert idrett hadde han aldri drevet noe særlig med,
men han hadde startet treningen i senga med knebøyninger
døgnet rundt da han var en dag gammel. Før han var året hadde
han ristet i stykker to lekegrinder og slitt ut alle
barnevaktene. Nå nærmet han seg 18 år og hadde kropp som en
gresk gud. Etter kort tid fant han ut hvordan det skulle
gjøres og vi andre fant ut ved å se på. Snart kunne vi alle
henge etter en halvtimes tid og så lekende lette trekke oss
opp selv i over 6 knops fart. Hvis bølgene da også hadde en
viss størrelse var det et herlig massasjebad å bli trukket av
gåre. Resten av reisen gjorde vi det daglig.
En dag Mattis hang etter som vanlig kom han nesten
flygende opp av vannet med ropet "hai, kjempehai!". En svart
skygge like lang som båten kom glidende opp bak han og opp til
overflaten i vannet rett ved siden av oss. Der blåste den en
diger fontene, trakk pusten og dykket. Det var ingen hai, men
en vågehval. Snart kom enda en hval opp. Få sekunder etter
hang vi etter alle sammen i lange tau bak båten som agn på en
line og fikk se hvalene på 5 meters hold svømme forbi oss.
Stadig kom de tilbake for å se på oss, de var et utrolig
grasiøst syn under vann.
Fiskestanga fra Kanariøyene sto fast på hekken med en
sluk på slep. Fra tid til annen hørtes knatringa fra snella og
hver gang fór hele mannskapet opp av halvdvalen de satt i og
løp om kapp for å være den som fikk æren av å trekke inn
fisken. Ingen av de fiskene vi fikk kjente vi hjemmefra og det
var bra for svært få av oss var særlig glad i fisk hjemme. Her
fikk vi tunfisk, wahoo, kongemakrell og dorado. Alt under 5 kg
gikk som småfisk, store var bare de over 10. Samtlige hadde
fast fint kjøtt og stekt i krydder spiste alle med stor
appetitt.
Doradoen eller dolphin som amerikanerne kaller den, ofte
feil oversatt til delfin, er en merkelig fisk. Den har høg
panne og lang ryggfinne og er grønn og gul i vannet. Når den
trekkes opp blir den først som skinnende nyslått gull. Så kan
den i løpet av få sekunder skifte til den klareste blå før
fargene falmer hen til grått når fisken er død. Doradoen jager
flygefisk. Ofte så vi den jage i overflaten med ryggen over
vann og en febrilsk sprettende flygefisk like foran. Det
hendte at sjøfugler fulgte doradoene og kastet seg inn i
jakten. Da lå fuglen en halv meter over doradoen og prøvde å
snappe flygefisken i lufta mens doradoen prøvde det samme
under vann. Av en eller annen grunn holdt doradoene seg gjerne
i nærheten av båten vår i dagevis og jaget der, noen netter
kunne vi lyse ned i vannet og se opp til 5 10 kg's dorado
svømme i fast formasjon like bak eller på siden av båten.
Flygefisk, store som pir eller små som sardiner, enslige eller
i stimer spratt rett som det var opp foran baugen og fløy sine
usannsynlige flygeturer. Fisken er ikke spesielt lett, den
synker jo i vann, og vingene er latterlig små.
Likevel kunne de fly i glideflukt hundrevis av meter like over
overflaten. Om natta fløy de høgere og det hendte mer enn en
gang at nattevakta ble truffet av noe vått og hardt.
Ellers var nattevaktene en fin tid. Båten styrte seg selv
og det var sjelden andre båter å se, bare et par ganger i
løpet av hele overfarten og alltid på god avstand.
Stjernehimmelen er spesielt spennende på senhøsten og mange
timer ble brukt til å se stjerneskudd. De ser man jo hjemme
og, men aldri som ute på havet. Natta er så varm at en T-trøye
er nok og båten duver avslappende i de nattsvarte bølgene. De
fleste stjerneskudd lever bare det vanlige sekundet, men så er
det noen sjeldne som eksploderer som nyttårsraketter, og så er
det de virkelig store. Den største jeg så falt bak meg.
Plutselig var hele båten lys og havet var lyseblått som om
dagen så langt jeg kunne se. Da jeg snudde meg så jeg de siste
restene av stjerneskuddet lyse opp himmelen som sola selv.
Fra Marias dagbok 19/12-93
Fem dager igjen til Jul. Nå har jeg nettopp starta nattevakta, sitter i cockpiten
og skriver. Månen er oppe heldigvis så jeg blir ikke blenda av den lille lampa
jeg må ha på. I dag har jeg spilt fele, bare litt for det gikk ikke å spille med
fløyta (som Gro spilte på) fordi den ikke var stemt. (Ups! nå seiler vi 300 grader,
jeg må få'n ned på 270 grader ellers går det ikke, uff, strever med å få den
ned. Ånei, nå gårn rett ned til 240 grader, får svinge litt opp da.) Ellers har vi spilt
keyboard og fløyte i hele dag. Da vi satt og spiste middag gikk plutselig
fiskealarmen. Alle reagerte like fort og alle storma likt bort til trappa. Gjett om
det var lang kø'a. Karina dytta meg opp i rompa på Torill som ikke hadde
kommet seg opp enn, mens hu skreik "fort deg!!" og jeg skreik på Torill "fort deg",
mens Torill skreik på Gro. Anders var allerede i gang med å sveive inn da vi kom
opp. Han var ikke helt sikker på om den var svær. Det så i hvert fall ikke sånn ut
sa'n. Plutselig så vi fisken spratt. DEN svære dorado'n, minst en meter lang og
med skikkelig pannebrask. Kult, men det tok litt tid å sveive den opp selv om
den ikke kjempa så mye. Den bare svømte et stykke unna båten i samme fart
og retning som oss. Den var sterk og holdt seg der ute. Til slutt fikk vi den da opp
og den ligger nå i en bolle ferdig filert. den veide bare 8 kg, men den var lang.
Vi har nå to sirisser ombord. Spør meg ikke hvordan. Jeg hørte det først nå i
sted, men har hatt mistanke til det lenge. Har ikke hatt vind i dag heller. Har seilt
1-2 knop. 320 nm igjen. Vi kommer sikkert ikke frem til Jul. Nei nå kjører vi 240
grader igjen. Karina kom opp nå, kliss våt av svette, hu måtte lufte seg. Klokka
er nå kvart på to, må vekke Torill snart.
Rettsaken surret enda i hodet på meg. Jeg drømte om den hver
natt og våknet og kunne ligge i timevis og forgjeves prøve å
tenke på noe annet. Om og om igjen var jeg i rettsalen på nytt
og sa det jeg skulle ha sagt, knuste dommer og advokater med
min uslåelige logikk og satte de skikkelig på plass med min
moralske tordentale. Men ettersom dagene gikk kunne det gå
lenger og lenger tid da elendigheten var glemt.
Endelig en dag omtrent midt ute i Atlanteren falt freden
over meg. Rettsaken var borte og det gikk for alvor opp for
meg at jeg virkelig seilte i passaten, midt i eventyret. Jeg
løp fram til baugsprydet og sto stolt ytterst ute som en
gallionsfigur. Filmmusikken kom naturlig og fylte
verdensrommet. Endelig var det gått opp for meg at jeg var på
jordomseiling.
Dagen etter slo Janus til igjen.
Kapittel 16
Torill så det på meg straks hun kom inn i akterkahytten hvor
jeg nettopp hadde mottatt telegrammet hjemmefra.
- Hva er det, er det fra henne igjen? Så hadde saken
spøkt for henne også selv om det var lenge siden vi hadde hørt
noe nå.
- Ja, det er fra advokaten, hun vil ha pengene hun skulle
ha etter den første kontrakten, hvis ikke vil hun at reisen
skal avbrytes og Karina skal flyttes tilbake til henne.
Torill blir aldri sint, men i denne saken kokte raseriet i
henne også. På en måte var det godt å se reaksjonen hennes.
- Hvordan kan hun, etter alt du har gjort for Karina i alle
disse årene og så godt som hun har det nå!
Vi måtte sitte en stund for oss selv for å roe oss ned.
Torill freste, jeg var oppgitt. Mesteparten av det som sto i
meldingen var vi ganske trygge på var ren bløff. For å hente
Karina hjem mot hennes vilje nå, og det var aldri noen tvil om
Karinas vilje, var helt umulig. Men var det det? Jeg var ikke
lenger sikker og Torill stolte ikke lenger på noe som hadde
med rettssystemet å gjøre. Det ville ikke forbause oss det
minste om retten ombestemte seg med hensyn på hvor Karina
skulle bo bare på Janus' ord. For alt vi viste ville Interpol
stå på brygga på den andre siden og arrestere oss for
kidnapping.
Vi kom fram til at realistisk var det vel lite som kunne
skje. Det var kun pengene som var problemet og de kunne de
neppe ta før vi kom hjem. Truslene var basert på den første
avtalen og det var helt riktig at jeg ikke hadde betalt som
avtalt. Hvorfor skulle jeg det, jeg hadde jo ikke fått passet
til Karina på den avtalen, de hadde anket videre og både
justisdepartementet og namsmannen hadde jo tolket avtalen som
ikke bindene for dem, da kunne den vel ikke være bindene for
meg.
Da vi gikk med på avtalen regnet jeg ut at vi så vidt
kunne klare det økonomisk. Siden det var det blitt flere
rettsmøter og nye uventede advokatutgifter og utgifter til
oppfylling av den nye kontrakten. Nå hadde vi ikke nok penger
om vi måtte betale.
- Når er svarfristen? spurte Torill. Jeg sjekket og ble
ikke engang forbauset. Brevet var sendt den dagen Janus visste
at vi la ut fra Kapp Verde og svarfristen var to uker, i god
tid før vi kunne komme over Atlanterhavet. Fristen var alt ute
enda vi hadde bedre samband med land enn noen annen båt vi
hadde truffet. Vi besluttet ikke å gjøre noe, de fleste slike
brev, som vi hadde fått mange av fra Janus' forgjengere opp
gjennom tidene, var bare tomme trusler når det kom til stykke.
Advokater er nå engang betalt for å skremme folk.
Så hvorfor skulle jeg bekymre meg? Hvorfor skulle jeg
ofre det en tanke? Hele Afrika var fullt av folk som hadde det
mye verre enn meg. Luksusproblemer, det var det det var. Jeg
var på jordomseiling, langt unna den norske "lov"s arm. Karina
stortrives ombord, hele familien sto samlet, sola skinte,
vinden var bra og havet azurblått.
Det er ikke noe problem for meg, tenkte den store
doradoen. Den lille kroken i munnviken kan ikke gjøre meg noe
så lenge jeg er frisk og sterk. Det henger en line i den, men
den kan jeg ryke lett med et av mine voldsomme kast. Kjenn så
forsiktig de drar i lina, det er bare så vidt de klarer å
slepe meg avgårde. Nei, en sånn liten krok er ingenting å bry
seg om.
Dagene gikk og det mest dramatiske som skjedde var at de
private lagrene av sjokolade og brus begynte å gå tomme. På
grunn av forskjellige inntekter og forskjellig tid siden
konfirmasjonen var formuen til mannskapet meget variert. Et
lyst hode fant ut at de med dårlig råd hadde seng på babord
side av båten og de med penger lå på styrbord. Babord side ble
derfor kalt slummen.
Mattis var av de fattigste, men hadde etterhvert utviklet
et eget inntektsgrunnlag ombord. I Afrika hadde han kjøpt opp
store lager med brusbokser og ganske riktig, nå var kursen
blitt så høg at det lønnet seg å selge. Tidligere på reisen
hadde det også vært store muligheter til å tuske til seg
verdisakene med nattevakter og oppvasker, men nå hadde
inflasjonen ødelagt. En nattevakt sto nå i tre seigmenn og en
bit sjokolade.
Jeg ventet på stormen. Hver dag satt jeg klistret til
radioen for å oppfatte den franske værmeldingen gjennom
radiosusen. Hver kveld studerte jeg himmelen kritisk for tegn.
Jeg fant masse stormsignaler, men passaten blåste like jevnt.
Vel, noen kraftige kulinger var det jo, men det var bare gøy
så lenge de kom bakfra. Mindre båter hadde sine problemer
hørte vi etterpå, men Origo krysset Atlanteren med tørre dekk.
Etter 21 dager steg konturene av St. Lucia grønn og frodig opp
av havet som forutsagt. Vi var blitt dypvannsseilere. Ikke
uten litt dårlig samvittighet, for denne turen hadde jo vært
helt problemfri, Atlanteren hadde oppført seg eksemplarisk.
Reisen hadde vært et eneste langt gjesp som en seiler uttrykte
det, men for et deilig gjesp.
Fra Gros dagbok 22/12-93
JIPPI, VI HAR KRYSSA ATLANTEREN !!!
Det var jeg som så land først i dag. Jeg kan nesten ikke tro at det er lille julaften
i morgen. Jeg gleder meg til vi skal dra inn å handle. Det første jeg skal gjøre
da er å kjøpe meg en stor softice og en iskald cola. Det er lenge siden det...
Jeg er sjuk etter å treffe noen andre folk nå. Føler for å prate og bli kjent med
noen. Lurer på hvordan de innfødte her er? I morgen skal jeg ringe pappa å
fortelle at vi kom velberga fram på bare 21 døgn. Slett ikke verst! Denne dagen
må huskes lenge.
Hjemme hadde vi oppfattet Karibien som et slags ferieland for
amerikanere. Vel, litt visste vi jo om Cuba, Tahiti og
Jamaica, de store landene her, men de små er nesten ukjent.
Det ligger et perlekjede av øyer fra Sør-Amerika og i en stor
bue opp til Florida. De er delt opp i masse små land med
større eller mindre tilknytning til det opprinnelige
koloniland. Sågar en gammel dansk koloni finnes her. Masse
ministater med få tusen innbyggere hver. På annenhver øy
snakker de engelsk og fransk. Lenger sør går det i spansk. I
tillegg har de gjerne lokale språk. Man kan seile nesten hele
veien med bare endagsetapper. Hver dag et nytt land, et nytt
språk. Levestandarden varierer enormt fra øy til øy og det er
en klar sammenheng mellom dominerende hudfarge og livsstil. De
øyene der det er nesten ren svart befolkning, etterkommere
etter negerslaver, er de fattigste.
De hvite badestrendene og feriehotellene så vi nesten
ingen av. De eneste amerikanske turister vi så noe særlig av
var de som hadde leid seilbåter. Stort sett var det
lokalbefolkningen som preget øyene og gjorde det spennende å
seile der.
St. Lucia er en liten øystat med mest rene negere. Vi
sjekket inn på en fullstappet marina få dager før jul, men
ankret opp i bukta utenfor for julefredens skyld. Noen særlig
julestemning var det vanskelig å få til i varmen. Stormasta
fungerte som juletre og vi gikk rundt denne og sang norske
julesanger kledd i våre afrikanske kostymer. På land begynte
discomusikken like etterpå. Vi hørte ikke tonene helt ut til
oss, men rytmen bar godt. De hadde tydeligvis bare en rytme og
denne holdt de gående til langt på dag første juledag.
Fra Marias dagbok 24/12-93
Vi ligger utenfor en meget eksotisk strand. Vi svømte inn i stad og da vi gikk for
å klatre i palmene møtte vi på noen digre påfugler. Det er første gang jeg ser
de levende, stilig! Vi måtte gå mellom dem bort til palmene som vi klatra i. Ikke
akkurat som vi pleier å gjøre på julaften, nei. Nå skjærer Torill opp steika.
Nå er klokka halv elleve. Jeg ligger og
svetter ihjel på dekk. Alle har gått og lagt seg for dette har vært en slitsom dag.
Julemiddagen var kjempegod, skikkelig svinesteik med masse surkål. Orka
nesten ikke bevege meg etterpå. Vi fikk heldigvis kald brus takket være pappa
som hadde kjøpt is nok til å fylle en svær kasse. Etter middagen gikk vi opp og
satte oss i cockpiten med gitar og fløyte og sang alle julesangene vi kunne.
På sørsiden av øya bandt vi fangelina fast i et palmetre
på land. St, Lucias beste dykkested var et rev like ved og en
liten by med de nødvendige butikker lå en kilometer unna. Her
var vi turister noen dager.
Rundt stranda var det bygget opp en lokal turistindustri,
riktignok uten de helt store ambisjonene. Stranda ble betjent
av to grupper "boatboys". De med og de uten båt. De med båt
var overklassen. Båten var en lang kano med 40 hp
påhengsmotor.
Når man ankom stranda med båt ble man møtt av begge
grupper som straks ville binde fast fangelina til en palme mot
et passende honorar rundt 50 kr. Vi var forberedt og hadde vår
medbrakte boatboy Mattis klar som straks stupte uti og svømte
i land. Vi hadde vært i Afrika og lot oss ikke lure så lett.
Vi ble tilbudt kokosnøtter, bare 35 kr stykke, personlig
hentet og avbastet på stedet. Store klaser bananer til bare
tre ganger kursen hjemme i Norge samt annen frukt til samme
pris. Vi takket pent nei.
Frakt til byen var imidlertid interessant og siden det
bare var en kilometer og befrakteren var en heller sjaber kano
tilbød vi norsk drosjetakst og trodde vi var rause. Boatboyen
bare fnyste og dro uten engang å forsøke å prute. Under det
firdobbelte var han ikke interessert i. Så kunne de vel ikke
være så fattige, tenkte vi, og gikk.
Det kunne være artig å snakke litt nærmere med en av
disse boatboyene om andre ting enn prisen på varer og
tjenester. En dag rodde jeg inn til land og satt meg ned foran
en palme og ventet. Etter få minutter kom en av dem bort til
meg. Han bodde i en hule ved enden av stranda og vi hadde sett
han gå fram og tilbake uten å ha noe å gjøre hele dagen.
- Velkommen til paradis, hilste han meg med. Om jeg var
interessert i frukt, nei jeg hadde ikke penger på meg. Han ble
sittende likevel og vi hadde en lengre prat. Han fortalte at
han levde av "jobben" sin på stranda, at han hadde det fint,
ville ikke være noe annet sted, og han forsørget kone og to
barn på det han tjente. Kona bodde i byen.
Politisk hadde mannen mye han skulle sagt. St. Lucias
største problem var at en tyrker hadde kjøpt hele øya og gjort
seg selv til president. Politikere kunne man ikke stole på.
Hva han stemte på? Jo, det var det partiet med - han sang noen
strofer og tok noen dansetrinn. Om jeg kjente til det partiet,
nei - det kunne jeg ikke si. Det andre partiet - en ny melodi
og nye trinn, var ikke noe tess. Han stemte på det første
fordi de ga så fine gaver. Selv hadde han ikke fått noen, men
han kunne ha klart å få noe på det forrige politiske møte hvis
han hadde vært mer frempå.
Senere fikk jeg greie på at den tyrkeren det var snakk om
nok ikke var president og ikke eide mer enn plantasjen på den
andre siden av åsen, men den hadde han til gjengjeld sperret
godt inne med to væpnede vakter der veien gikk inn på området
hans.
Vi kom riktig godt overens etterhvert boatboyen og jeg,
så jeg fant ut at jeg ville sette yrkeslivet hans litt på
prøve ut fra vestlige forutsetninger.
- Hvorfor har dere så høye priser. 35 kr for en kokosnøtt
er langt mer enn vi betaler hjemme og der vokser de ikke på
annethvert tre som her.
- Vel vi plukker jo nøttene personlig fra treet og vi får
ikke solgt så mange i løpet av uka. Såpass må vi ha for å
klare oss - Så var det kanskje ikke så stor forskjell på
forretningsfolk hjemme og her. Men jeg kunne jo ikke dy meg.
- Hvorfor gjør du ikke noe mer av det. Det er jo så mange
rike mennesker her. Hvorfor bygger du for eksempel ikke noen
enkle stoler og bord her av bambus og lager en grillpeis under
palmen der. Tenk hva du kunne ta for en grillfest.- Mannen så
bare medfølende på meg, vi rike europeere stresset så mye,
leste jeg i øynene hans.
- Men jeg lager jo grillparty her rett som det er.
Båtfolket vil ikke ha stoler, jeg bare legger noen palmeblad
på bakken som de kan sitte på og så fyrer jeg opp et bål med
kokosnøtter som de kan grille på. Er du interessert i en
grillkveld. Jeg kan lage en for deg for bare 500 kr?
Han fikk solgt sine grillkvelder, men ikke til oss.
Derimot klarte han selvfølgelig å lure på meg noen kokosnøtter
og frukt før vi skiltes og jeg overlot han til sitt paradis.
Byen var en tett klynge av murhus i sentrum og fattigslige
plankehus i utkanten. Om kvelden gikk folk over gata og gjorde
sitt fornødne i strandkanten. Om dagen gikk små svarte griser
rundt og spiste det opp. Hver kveld var folk samlet inni hus
med farge-TV. De det ikke var plass til hang inn av vinduet
for å se og resten satt på trappa for å være i nærheten av de
andre. Vi kjente igjen den afrikanske måten å være sammen på.
Underlig så mye av den afrikanske kultur som hang igjen etter
så mange generasjoner i en annen verden. Noe hadde de lært: de
hilste ikke på oss der vi gikk forbi, forsiktige med hvor vi
tråkket, bare fulgte oss med øynene. Det var et turistkontor i
byen. Som de eneste turister gikk vi inn her og etter bare en
halv time fikk vi utlevert et eksemplar av begge brosjyrene de
hadde å dele ut. Relativt effektivt, det var jo bare tre
ansatte. Brosjyrene viste hvor byens severdigheter var.
Svovelkilder, leste vi, regnskog med varme kilder og varme
fosser man kunne bade i. Dette var jo spennende. Brosjyrene
viste ikke nøyaktig hvor herlighetene var, men anbefalte å
leie en lokal guide. Vi fant fort en nede på stranda og takket
være vår lange erfaring nå klarte vi å prute ned prisen fra
200 kr til 70. Guiden komplimenterte oss, vi var nok ikke
lette å lure. Guiden skulle vise oss alt. Så la vi avgårde.
To hundre meter oppe i veien sto et skilt: "Til
svovelkildene". Dette kunne vi jo ha funnet selv. Rett inne i
skogen satt en mann på en trebenk under et tre. Fra en gren
dinglet et skilt med "resepsjon". Her måtte vi betale 3
kr/mann for å komme videre. Enda et par hundre meter gjennom
noe som vel under tvil må karakteriseres som regnskog kom vi
til en liten bekk. Den rant ned en liten fjellskrent og hvis
man sto nederst var det akkurat nok vann til at en person
kunne dusje. Da vi kjente etter var vannet ganske riktig
lunkent og jo, det luktet av svovel. Guiden vår stoppet
tydelig tilfreds med dagens arbeid. For sikkerhets skyld
spurte jeg:
- "Er dette alt?
- Ja, dette er alt. Guiden forsvant med et lunt glimt i
øyet.
St. Lucias største severdighet lå imidlertid under vann.
Korallrevet var det største i hele øygruppen.
Dykkerforretningen med utleie var drevet av hvite og som
overalt i verden var prisene her så høye at noen
familiedykking hadde vært umulig. Heldigvis hadde vi med eget
utstyr. Til og med en dykkerkompressor til å fylle flaskene
hadde vi klart å kjøpe brukt like før vi dro. På mange av
øyene i Karibia er det forbudt å dykke uten med lokal guide,
men her hadde heldigvis ingen tenkt på den inntektskilden
enda.
Vi var fire som dykket: Maria, Jon Anders, Mattis og meg.
De andre nøyde seg med å snorkle i overflata. På et korallrev
trenger man ikke gå dypt for å finne fisk og farger så for det
meste snorklet vi alle sammen, men når vannet er klart er det
en egen opplevelse å kunne "fly" nede på dypet og følge etter
skilpadder og piggskater uten å måtte opp for å puste hele
tiden.
Et korallrev er så fremmedartet første gang man ser det
at det er vanskelig å forstå at det tilhører vår verden.
Former og farger er så underlige og nesten overdrevne mange
steder. Fiskene følger samme mønster. Hjemme er det tydelig at
fiskene er fornuftige og kler seg i kamuflasjefarger, men på
et korallrev ser det ut til at fiskene kappes om å være mest
synlige. Klare skarpe farger, striper og prikker og flekker i
lysende kontrastfarger. Og så er det så usannsynlig mange
fisk. En liten korallstein kan huse flere fisk enn en
fornuftig akvarieeier ville ha i et like stort akvarium.
Vi utforsket revet til vi kunne det utenat alle sammen. Det
fenget like mye som jeg hadde håpet på. Vannet holdt over 25
grader her og sikten en 20 meter. Ikke av de beste, men i
forhold til Sørlandet rene eventyret. Hele familien tilbrakte
en stor del av tiden under vann. De største opplevelsene var
når vi klarte å fange skilpadder med hendene.
På land vokste det kokospalmer, bananer og sitrusfrukter.
Det bodde mange mennesker omkring som sikkert eide alle trærne
så vi rørte ikke noen. Men kokosnøtter var det knapt noen som
plukket. De lå i hauger rundt trærne i skogen. Underlig nok
var det ingen innsekter her, muligens på grunn av den
umerkelige dampen fra svovelkildene. Dermed var det knapt
fugler i skogen heller, bare en og annen kolibri.
Fra Gros dagbok 30/12-93
I dag tok jeg meg en lang joggetur opp til en fjelltopp. Den nylagte asfaltveien
slynga seg oppover imellom øyas tette jungel. Her var trær med mango og
papaya. Bananpalmene sto tett i tett, men med bare grønne, umodne
bananer. Jeg snudde meg flere ganger for å nyte utsikten nedover det grønne
dalsøkket og utover havet. Jeg kunne så vidt skimte Origo som en prikk der
nede ved strandkanten. Vi er som vanlig den eneste trebåten. Rundt oss ligger
flere hvite privatcruisere og leiebåter med bleike turister. Ingen ekte
jordomseilere som oss. Da jeg sto på toppen og så utover merka jeg meg hvor
blått og klart havet egentlig er. Kontrasten til havet og den grønne skogen i
skinnet fra sola var så fin. Da jeg kom ned var det bare å kaste klærne og la
kroppen synke ned i vannet til en herlig avkjøling. Jeg tenkte på hvor kaldt det
måtte være for de der hjemme nå, alle de tykke klærne som hver dag måtte
av og på, de tidlige, kalde morgenene på vei til skolen... leksene ... Og her lå
jeg og plaska i Sydhavet i selveste Karibien. Nei, livet er vel urettferdig, men
samtidig også så utrolig herlig...
På vei ned møtte jeg en innfødt jente
på min alder. Vi veksla ikke mange ordene, men smilte til hverandre og tok
følge et lite stykke nedover. Koselig! Like ved båten vår ligger et gamlehjem.
Jeg tok veien gjennom hagen deres. Da jeg fikk øye på en gammel mann som
satt alene under et tre, gikk jeg bort og slo av en prat. Mannen smilte bredt og
var tydeligvis glad for selskap. Han fortalte meg med sin dårlige engelsk hva
slags frukt det var på treet over oss. Det var mango, og han ga meg en så jeg
kunne smake.
Gros store problem da hun dro hjemmefra var om hun kunne
klare å få spilt basketball på turen. Hun hadde med egen ball
og på Kanariøyene hadde hun fått med de andre til en bane på
stranda hvor de lokale guttene spilte. På St. Lucia gikk hun
også avgårde en kveld og fant en bane med lokale ungdommer
inne i byen. Her var hun blitt kjent med en jente. Hun var 19
år, men kunne ikke gå i byen alene. På nyttårsaften skulle det
være en slags fest i byen og Gro hadde avtalt at jenta skulle
bli med oss.
Vi plukket henne opp på avtalt sted. Festen var ikke helt
som vi hadde tenkt oss. Man kunne kjøpe noe slags grillmat på
torvet og det var en høgtaler med noe slags musikk. Ellers
hang folk bare omkring. Musikken viste seg å være noe
spesiell. En plate med en orkesterrytme gikk om og om igjen
hele dagen og en etter en kom lokale krefter til under
jublende applaus for å "rappe". Små gutter og voksne menn
sloss om mikrofonen for å rappe sine historier til den eggende
rytmen. Mest populær var en tannløs gammel mann som virkelig
hadde taket på det. Dessverre skjønte vi ikke et ord av
historiene.
Jentene våre forsøkte å dra i gang en dans i parken ved
siden av høgtalerne. Innbyggerne i Karibien skal jo være så
flinke til å danse. Noen av guttene som hang der fulgte
interessert med og prøvde seg også med noen trinn, men kun
jentene våre gjorde alvor av det. Vel, Norge eksporterer jo
Kameler til Europa og sand til Sahara, så nå får vi vel lære
Karibier å danse også.
Vi fikk oss noe mat i en lokal restaurant og hadde det
hyggelig sammen med den lokale jenta til tiden kom da hun
måtte leveres hjemme. Utenfor huset hennes hang en del voksne
menn. De rådet oss høylytt til å gi jenta en pengegave til
avskjed. Det ødela hele kvelden for meg. Skal det være umulig
å være noe annet enn en pengesekk når man er hvit i en
Afrikansk kultur?
Før vi forlot St. Lucia rakk vi et besøk i den lokale kirken
der en søndag. Den viste seg å være katolsk. Knapt ti eldre
damer var møtt opp fra hele byen. Vi doblet nesten menigheten
da vi kom. Presten med sine korgutter gjennomførte messen uten
å se på noen av oss. Ikke skjønte vi stort heller da det hele
foregikk på latin og lokalspråk. Men vi fikk
vi gikk, bare brød riktignok, vin er kun for
katolske kirke. Etter gudstjenesten forsvant
bakdøra uten å veksle et ord eller blikk med
de gamle damene prøvde å snakke med oss.
da nattverd før
prester i den
presten ut
noen. Heller ikke
Kapittel 17
Vi tråklet oss bedagelig gjennom perlekjedet av øyer. Neste øy
var Martinique, men der snakket de fransk og det gjorde ikke
vi, så vi dro direkte til Dominica hvor de snakket engelsk
igjen. Her fikk jeg endelig oppfylt en barndomsdrøm. På torvet
fikk vi kjøpt en bunt bananer for bare 20 kr. Det var 25 kg
flotte bananer. Båten var 3 km unna, men jeg bar bunten på
ryggen hele veien. Rett som det var kom en bort for å tilby
seg å bære, men tross verkende skuldre avfeide jeg alle. Disse
bananene skulle forbli billige. For en gangs skyld skulle vi
kunne spise ubegrenset med frukt. Bananene hang grønne og fine
på bommen i tre dager. Så ble alle modne samtidig. Etter den
dagen tok det lang tid før vi orket å tenke på bananer igjen.
Vi fant fram til en guide som for en overkommelig pris
skulle ta oss med til den kokende innsjøen. Guiden var
rastafari, om enn ikke helt ortodoks. Han hadde nemlig nylig
klippet håret sitt. Håret er mannens krone forklarte han og
uten langt flettet hår var han ikke fullgod. Rastafari regnes
som en religiøs sekt, men guiden var ikke helt enig. Det gikk
ut på å gjøre gode ting sa han og lese i bibelen. Hørtes
religiøst nok ut for meg.
Turen fram til den kokende innsjøen gikk nesten halvveis
over øya gjennom tett regnskog. En underlig frodig og likevel
død skog. Plantelivet var overdådig, men heller ikke her
fantes innsekter. Ikke mygg, ikke fluer, ikke maur eller mark.
En og annen usynlig fruktspisende fugl skrek av og til, ellers
var skogen stille og uten bevegelser.
Veien fram var en smal tydelig sti gjennom et svært så
kupert terreng. Det gikk opp og ned hele tiden og i alle
bakkene var det laget trappetrinn av avsagde kokospalmer.
Varmt var det på tross av regnet som stadig silte ned og
gjorde bakken sleip og sølete, og vi var helt ute av trening
etter det bedagelige seilerlivet. Men som ekte nordmenn så vi
det som vår plikt å vise guiden hva vi var gode for. Ingen
amerikanere tok denne turen fortalte han, det var for hardt.
Vi satte opp farten. Guiden gikk tilsynelatende helt uanfektet
mens vi prøvde å tyne enda noen skritt ut av en verkende
kropp. Så klarte vi også turen på en meget god tid og fikk
også høre dagen etter at selv guiden hadde hatt noen problemer
med å virke uanfektet. Det var godt å høre.
På turen passerte vi daler hvor alle bekkene kokte. En
dyp bekk vi fant med godt varmt badevann var ren medisin for
verkende muskler. Selve den kokende innsjøen så ut som en
kjempediger gjettegryte 50 m i diameter. Den boblet og kokte
hele tiden og dampen fra den skjulte bredden på den andre
siden. Likevel var ikke dette hovedattraksjonen på øya. Det
største var en ferskvannsinnsjø hvor man kunne bade. Guiden
trodde oss visst ikke helt da vi prøvde å forklare at slike
hadde vi faktisk flere av hjemme.
Som vanlig var vi på jakt etter reservedeler. Da vi
spurte i en jernvare etter en drivreim var det en gutt som
insisterte på å vise oss veien. Så var det altså ubedte guider
her også. Mens han trakk oss avgårde fra butikk til butikk
fulgte vi motvillige og sure med mens vi regnet ut hvor lite
vi kunne slippe unna med å gi han. Endelig fant vi drivreima,
men da vi snudde oss mot gutten hilste han bare og forsvant.
Vi ble stående å måpe, ikke lite skamfulle over måten vi hadde
behandlet han på. Hva hadde Afrika gjort med oss?
På turen tilbake til båten ble vi plutselig tiltalt på norsk.
Det var lenge siden. Det var flere norske båter som hadde
krysset Atlanterhavet det året, men de var alle sammen dratt
sydover for å feire jul der før vi kom fram. Dette viste seg å
være et ungt par fra Drammen, på jordomseiling som oss, men
uten båt. Vi fikk dem ombord og fikk høre en underlig
historie.
Egentlig hadde de tenkt seg på haiketur til Danmark. Før
de riktig fikk stoppet var de kommet til Gibraltar og da de
fikk haik med en svensk aleneseiler som skulle til Karibien så
de ingen grunn til å snu der heller. Ingen av dem hadde hatt
noen seilererfaring, men det hadde ikke vært noe problem.
Derimot hadde de røket uklar med svensken og blitt satt i land
på Martinique med få timers varsel og uten noe særlig penger
og uten noe sted å bo.
I løpet av dagen ble de kjent med noen av de innfødte som
bodde oppi skogen der og før kvelden falt på hadde de tak over
hodet, jobb og mat. Siden hadde de reist over til Dominica og
bodde på samme måte her, fullstendig uten problemer. Det var
rastafari-miljøet de hadde blitt mottatt av og opptatt i.
Livet var enkelt. Maten vokste i skogen. Riktignok var det
noen som eide alle frukttrær der også, men når eieren ikke var
tilstede var det vanlig akseptert at man kunne forsyne seg.
Hus kunne man bygge seg oppi skogen hvor som helst og en liten
kjøkkenhage kunne fort produsere det som ikke vokste vilt,
marihuana for eksempel. Trengte de penger var det bare å ta
noe av frukten og selge på gata - ikke noe problem forsikret
de.
Mye rart har jeg hatt på dekk, men dette var noe av det
underligste. Kunne disse tilhøre samme verden som meg. Uansett
hvor mye vi kjempet med å holde igjen pengestrømmen hadde vi
funnet at det var dyrt å leve overalt. Og enda så mye penger
vi brukte ble vi ofte sett surt på her og følte oss som
snyltere. Ikke minst fordi vi ikke ville kjøpe grønnsaker til
ublu priser fra rastafari-negrene. Men disse to hadde blitt
mottatt som gjester der vi var kunder, som venner der vi var
turister.
Han var høg og velskolert med vestkantdialekt, hun
snakket mer østkant. De var velstelte, godt orientert, mer et
par jeg ville forventet å finne på en finere klubb enn i et
rastafarimiljø. 100 dollar var alt de eide og de regnet med å
reise jorda rundt på det. Vi hadde flere billass med
nødvendighetsartikler i skuffer og benker rundt på båten. De
hadde en liten slunken sekk. Her var de litt uenige, han mente
at de dro på altfor mye krimskrams og suvenirer.
Jeg hørte de fortelle med stigende undring. Det de gjorde
kunne jeg aldri gjøre etter. Jeg ville hele tiden bekymre meg
over om jeg hadde penger nok, hvordan jeg skulle få råd til
hjemreisen, hva som ville skje om politiet skulle få tak i
meg, hvor jeg skulle sove i morgen. Jeg ville simpelthen ikke
hatt mot.
"Mennesker er rare" sier vi og tenker da gjerne på
amerikanere. På hollandske Sint Maarten traff vi dem alle
sammen. De fleste amerikanere ser Karibien fra dekket på et
cruise-skip. Det var masse slike skip der, halvparten var
norske selv om de gjerne hadde Bahamas-flagg av skattehensyn.
Og hvor stopper så disse skipene fulle av ferielystne
amerikanere som i to uker har unnsluppet det enorme
kjøpesenteret som heter USA? Jo de stopper i Phillipsburg,
Sint Maarten, for der er det eneste sted i Karibien man kan
handle.
Sint Maarten har ikke grønne skoger, svovelkilder eller
hvite strender slik som de andre øyene. I lang tid måtte de se
på at alle turistene dro forbi og økonomien var dårlig. Så
fant de på å deklarere øya som skattefri sone. Nå stopper alle
cruise-skip der så passasjerene kan komme seg i land å handle
skattefrie T-trøyer, smykker og elektriske artikler. Riktignok
er det ikke så billig der som i USA, men sammenliknet med de
andre øyene her kommer de heldig ut.
Nå er Sint Maarten den rikeste øya i hele Karibien. Hver
dag vi lå der kom nye kjempecruiseskip inn og tømte en maurtue
av kjøpehungrige amerikanere ut i hovedgata i byen. Halvparten
av dem stilte seg straks i kø utenfor "Burger-king" som hadde
tilbud på hamburgere.
På veg til Sint Maarten fant vi en liten rød gummijolle
flytende ute på det øde hav en tidlig morgen. Det var
selvfølgelig Maria som så den. Vi fisket den opp så den slapp
å seile hele den lange veien til Syd-Amerika alene. Det var
ikke godt å si hvor den var kommet fra. Det kunne være fra en
passerende båt eller fra ett av tre land. Sint Maarten var ett
av dem og Phillipsburgh en av havnene her. Små muligheter til
å finne eieren der altså, heldigvis, men vi skulle nå likevel
prøve for ordens skyld. Jolla var akkurat en slik vi hadde
trengt og ønsket oss i tillegg til den hjemmelagde vi hadde
som ikke rommet hele familien. Særlig Joakim satt hele dagen
og så seg forelsket på jolla.
Innsjekkinga hos politiet var en lang kø. Foran meg i
køen sto en fortvilet tysker og forklarte sin nød til mannen i
luka. Jeg kunne ikke la være å høre hva han sa selv om jeg
gjerne skulle ha sluppet. Han hadde mistet jolla si og viste
ikke sin arme råd. Båten var leid og han hadde ikke penger til
å kjøpe ny. Selvfølgelig var det hans jolle og han var
himmelfallen da jeg prikket han på skulderen og fortalte det.
Noen har utrolig flaks, mens andre ...
Vi prøvde å komme i land på klippeøya Saba, men bølgene var
for høye. Vi fikk likevel dykket der i et dramatisk
undervannslandskap. Bølgebevegelsene gikk helt ned til bunnen
slik at vannet ikke var så klart og vi husket fram og tilbake
rundt høge korallklipper. Her så vi vår første storhai under
vann. En vel tre meter lang nurse-hai lå på bunn med hodet inn
i en hule. Maria og Jon Anders var noe engstelige, men jeg
ville nå likevel prøve å få den ut så vi kunne se hele haien.
Det lå en løs stein like ved på størrelse med en fotball, som
jeg kastet på den. Dessverre traff jeg ikke, men jeg klarte nå
likevel å få skremt Jon Anders. Han hadde lest at en hai som
blir angrepet av en i en gruppe - meg - gjerne angriper en
annen - han -.
Vi besøkte enda et par øyer i de Britiske Jomfruøyene før
vi måtte videre. Synd egentlig for Jomfruøyene var noe av det
fineste vi så i Karibien. Øde øyer bare bebodd av ville geiter
og kaniner som var satt i land der til fordel for eventuelle
skipbrudne. Vrakdyking og sandstrender. Vi hadde en avtale om
besøk i Florida og måtte bare seile i ett de siste 11 dagene.
Til å begynne med var vinden like god som den alltid hadde
vært siden vi forlot Kapp Verde, men etter hvert som vi kom
forbi Hispaniola og opp på nordsiden av Cuba spaknet den. Vi
innstilte oss på reisen som de garvede sjøfolk vi var blitt,
satte ned tempoet og lot en dag følge den neste uten å gjøre
noe overilt. Vi så været an i tre dager før vi tok den
ekstrajobben det var å heise toppseil.
Det var masse dorado ved Cuba. Problemet var at vi ikke
klarte å få dem opp. En etter en kom opp til båtripa før vi
mistet den. En dag fikk vi en 14 kg's dorado på kroken, men da
vi skulle huke kleppen i den og løfte den opp stakk den av med
hele utstyret, men kroken holdt enda. Som sagt var det ingen
torsk dette her, det er uhyre krefter i storhavsfiskene. Nå
hadde vi ingen muligheter for å løfte fisken opp. Kroken og
snøret var ikke sterkt nok til et slikt løft over vann.
Det var kun en løsning, jeg hoppet uti med et tau til å
binde rundt halen på fisken. I tillegg hadde jeg med et tau
til å holde i for båten seilte jo fortsatt. Fisken ga seg ikke
frivillig og rundt og rundt bar det mens vi surret oss inn i
tauer og snøret. Noen sier at doradoen spiser mennesker. Denne
hadde et hode like stort som mitt og jeg kunne se i det store
øyet at den tenkte på det da runddansen gikk som verst. Dette
var sportsfiske på alvor. Hadde doradoen funnet ut at den
ville svømme nedover nå ville den fint ha trukket meg med så
surra inn som jeg var. Men jeg var jo størst da og fikk til
slutt et halvstikk rundt halen på den.
Etter å ha forsynt oss av godbitene på fisken hang vi
resten etter i et tau for å lokke hai. Maria insisterte på
det. En hel dag hang den der og vi begynte å tvile på om hai i
det hele tatt kan lukte blod. Dessuten ville vi gjerne bade,
men ikke sammen med et blodig kadaver i et hav fullt av haier.
Den andre dagen kom det faktisk en hai. En liten silkehai på
halvannen meter var det. Ikke så mye skremmende før vi leste i
haiboka om en slik hai på samme størrelse som hadde skamfert
to dykkere samtidig. Vi hadde en badeplatttform på den ene
siden av båten. Når vi lå på den kunne vi holde hodet under
vann og se på haien spise. Den var svært aggressiv og jaget
oss stadig opp.
Akkurat mens dette holdt på kom selvfølgelig to vågehval
på besøk. Hva skulle vi velge? Vi valgte begge deler. Mattis
og jeg ålte oss forsiktig ned i vannet ved baugen og nøt synet
av kjempene med ett øye hele tiden på haien som spiste bak
båten.
De siste dagene ble lange, vi gledet oss til Florida nå.
Det var ett av hovedmålene for turen. Torills far bodde jo her
og nå var det mange år siden vi hadde sett han. Vinden var
ikke like ivrig og døgnetappene ble dårligere og dårligere.
Jon Anders lærte seg å knyte pålestikk med tærne mens vi andre
bare satt og så mismodig på det blanke havet. Siste dagen
blåste det opp. Det passet bra for da måtte vi krysse
Golfstrømmen og uten vind hadde vi drevet nordover.
I Golfstrømmen så vi for første gang de portugisiske
krigsskipene. Dette er ikke båter, men giftige maneter med
seil. De så ut som bobler på vannet, men ved nærmere ettersyn
kunne vi se det delikat utformede glass-seilet som gjorde at
manetene kunne seile over hele Atlanterhavet og til og med
krysse mot vind. Under seilet hang blå giftige tråder som noen
hevdet kunne drepe et menneske.
Det amerikanske kartet vi hadde for innseiling viste seg
ikke å gi noen dybder der det begynte å bli grunt. Grunnen var
at man skulle kjøpe et nytt kart for denne delen. Merkingen
selv her i USAs mest båtrike del var elendig og vi måtte kaste
anker straks vi kom inn på grunna og ligge natta over. Dagen
etter famlet vi oss fram innover sandbankene til vi endelig
fant Marathon. Torills far Sven og kona hans Gail møtte oss på
brygga.
Kapittel 18
Den kloke kaptein kler av seg all stolthet når han går i land
for å "sjekke inn" i et nytt land. Her har han ingenting han
skulle ha sagt, ingen lover han kan holde opp for seg, ingen
trusler han kan benytte. Ingen kan vite helt sikkert hvor mye
man må betale for å sjekke inn. I verste fall kan man få en
klekkelig bot fordi man for eksempel ikke har skaffet visum på
forhånd. Argumenter og sunn fornuft hører ikke hjemme i denne
verdenen mellom landene.
Til nå hadde jeg ikke hatt noe problem. Jeg gikk i land
forberedt på en lang dag og var uendelig tålmodig. Dette traff
stort sett midt i blinken. Aldri fikk jeg problem med
aggressive tollere eller bestikkelser. Sannsynligvis var det
flere som hintet om litt smøring til det byråkratiske
maskineriet, men jeg skjønte det aldri og derfor ga alle opp.
Det var jo ikke noen grunn til å trekke ut behandlingen når
man ikke kunne tjene noen penger på å fjerne forsinkelsen
likevel.
I USA hadde vi ikke ventet noe særlig problem med
innsjekkingen. Vel er de nøye i Miami og redde for ulovlig
latinamerikansk innvandring, men de er da siviliserte
mennesker - trodde vi.
Til å begynne med så det hele effektivt og gjennomtenk
ut. Som om noen faktisk hadde satt seg ned og tenkt gjennom
hvordan det hele skulle fungere. Innsjekkinga var en telefon
som man løftet røret av og straks fikk jeg en stemme i tale.
Til denne stemmen leste jeg opp alle data og passnummer og alt
som var.
- Velkommen til USA, sa stemmen og jeg var lettet og
imponert over effektiviteten.
- Bare en liten formell detalj: Siden dere er utlendinger
må papirene vises fram på Key West innen 48 timer. Kort sagt,
vi hadde knapt begynt på innsjekkinga. Stemmen kunne ikke si
hvor på Key West vi skulle, men ga oss to telefonnummer som vi
skulle ringe straks vi kom dit.
Key West lå 80 km unna. Det eneste offentlige
transportmiddel var en Greyhound buss som gikk en gang om
dagen. Torill og jeg bordet denne etter å ha fortøyd Origo
trygt i kanalen utenfor svigerfar Svens leilighet.
I Key West gikk jeg rett til første telefonkiosk og
ringte det ene nummeret.
- Dette er en telefonsvarertjeneste for emigrasjonen.
Emigrasjonen er nå stengt.
- Men hvor er emigrasjonen?
- Beklager, dette er et telefonsvarerfirma, jeg vet ikke.
Legg igjen Deres telefonnummer så vil emigrasjonen ringe Dem
opp.
- Jeg har ikke telefon, jeg er utlending, jeg står ved en
telefonkiosk og ingen telefonkiosker i USA har nummer.
- Dessverre, da kan jeg ikke hjelpe Dem, sa stemmen og la
på. Lettere desperat ringte jeg det andre nummeret. Dette var
til et telefonsvarerfirma for tollvesenet. De viste heller
ikke hvor tollvesenet var og ba meg legge igjen telefonnummer.
Vi travet i veg gjennom byen på kryss og tvers for å prøve
å finne toll eller emigrasjon. Etter noen timer fant vi
kystvakta og vakten i porten her lyttet medfølende til vår
historie og fant ut for oss hvor vi skulle gå. Det viste seg å
være 100 meter fra der vi først hadde ringt. I samme bygning
lå både toll og emigrasjon og helseinnklarering og ingen av
dem var stengt.
Tålmodig tråklet vi oss gjennom papir etter papir i de
mange kontorer. Men noe var galt. Det hang en følelse av
forestående katastrofe i lufta rundt oss. Sekretærer og
helsepersonell som tok imot papirene våre så medfølende på oss
og sendte oss videre. Til slutt var det bare ett kontor igjen.
Vi satt oss pent og beskjedent på de små pinnestolene i det
store tunge brune rommet der emigrasjonsoffiseren, en myndig
matrone, tronet bak et digert skrivebord. Vi ante at nå skulle
dommen falle:
- Dere har ikke visum. Sa hun kort.
Men dette kunne ikke være riktig, vi hadde jo fått vite at man
ikke lenger trengte visum for besøk i USA.
- Joda, det var nok riktig det, sukket matronen tungt. Man trengte ikke visum hvis man flyr inn. Kommer man derimot i
båt trenger man visum. Det er svært beklagelig, hele tiden
kommer det folk inn fra hele verden som ikke har fått riktig
beskjed her.
Vi overveide muligheten for å seile til Bahamas og få
visum der og så seile tilbake. Det ville fort ta noen uker og
vi hadde ikke så god tid. Vind og strøm gjorde en slik tur
vanskelig. Dessuten sa matronen at ambassaden i Nassau var
ansatt for å ta seg av bahamanere og ikke nordmenn og de kunne
nekte å gjøre oss den tjenesten. Hun skjønte helt av seg selv
at vi ikke kunne seile tilbake til Norge for å få visum. Da
gjensto en mulighet som matronen forklarte for oss.
Vi kunne la båten ligge i USA, man er da fleksibel, og så
kunne vi alle fly til Bahamas og tilbake. Da ville vi komme
inn til landet med fly og ikke trenge visum.
Denne "enkle" løsningen var noen hakk for dyr for oss.
Normalt ville jeg her takket høflig og forlatt dette landet
som ser på seg selv som verdens beskytter mot det
kommunistiske byråkrati, men Torill var fortvilet. Hun var
ikke så bevandret i byråkratisk tankegang som jeg og så bare
en annen kvinne bak skrivebordet. Til henne fortalte hun hele
historien om hvordan vi hadde bygget en båt i 6 år for å komme
hit til USA for å besøke faren hennes som hun ikke hadde sett
på flere år. Hun fortalte om Gro og Joakim som knapt hadde
sett sin bestefar og som nå endelig hadde muligheten.
Det hjalp. Den strenge matronen som i virkeligheten hadde
hatt full adgang til å skrive ut visum hele tiden, smeltet.
Hun skrev ut en måneds visum på humanitært grunnlag til oss
alle sammen. I resepsjonen gratulerte de oss, det var svært få
som fikk en slik ære. Regel er regel, man skal fly inn og
"Ordnung muss sein".
Å du fordervede, skakkjørte ungdom! Mannskapet som i et halvt
år hadde nytt det beste av hva verden kunne by på med sol og
sjø og seiling under stjernene, bananer og fersk fisk - de
kunne ikke komme fort nok i land for å ta til seg av
sivilisasjonens goder. Svigerfar Sven hadde masse å by på i så
måte. En leilighet i Marathon i The Keys med adgang til
biljardrom, tennisbane og svømmebasseng ved kanalen hvor Origo
fikk ligge. Enda en leilighet hadde han i Pompano, byområdet
nord for Miami. Vi fordelte tiden mellom disse to. Mannskapet
lå pal og så på TV fra morgen til kveld og kunne bare rive seg
løs når det gjaldt en tur til Mc Donalds. Noe bading i poolen
og biljard ble det, og selvfølgelig var de med når
storhandelen skulle gjøres.
Hadde vi ikke hatt kjente i Florida ville vi antakelig ha
funnet at vi ikke kunne få kjøpt noe som helst der. Man må
være kjent og man må ha bil. Bysentra som vi kjenner fra
resten av verden fant vi ikke i Florida. I Norge samler vi
alle butikkene våre så tett som mulig i byene og vi bor på så
store tomter om mulig utenfor med et hus godt inne på tomta. I
Florida var det omvendt. Banken midt i sentrum lå midt i en ti
måls tomt med parkanlegg rundt det hele og selvfølgelig egen
parkeringsplass. Nærmeste butikk lå 100 m unna like romslig
arrangert. Boligstrøkene derimot var trange rekkehus med
minimal uteplass. Vi fikk god gåtrening her, men for de store
innkjøpene ble vi kjørt. Nå gikk det opp for oss hvilken
katastrofe oljerasjoneringen hadde vært her. Folk kunne
faktisk sulte ihjel midt i byen fordi de ikke kom fram til
butikken uten bil.
Regnskapet vårt hadde begynt å vise farlige tendenser. Vi
hadde vært så slitne de første månedene at ingen av oss hadde
orket å prøve å få kontroll på pengestrømmen og siden hadde
den fortsatt av egen tyngde. Ikke det at vi gikk på
restauranter eller kjøpte suvenirer og klær, så mye penger
hadde vi ikke, men vi hadde et minimumsbudsjett fra starten av
og selv en milkshake ekstra pr mann gjorde utslag. Det ble
litt for mye av det lille ekstra som vi ble så sultne på
sjøen. Det gikk fort noen cola og sjokolade og hamburgere når
vi var på land. Med 8 personer blir det penger selv av det og
forbruket var tydelig for stort. Min far som hadde fått jobben
å være vår kontaktmann hjemme sendte illevarslende beregninger
og anbefalte oss sterkt å snu og reise hjem.
For en jordomseiler er Stillehavet det store målet. Å snu
uten å ha kommet dit ville være et rent nederlag. Hadde bare
Atlanterhavet vært målet hadde vi ikke orket å bygge i seks
år. Vi måtte finne en annen løsning. Løsningen var å handle i
USA. Prisene her var jevnt over bedre enn i noe annet land i
verden og utvalget var ikke å klage på. Vi handlet. Vi fylte
garasjen og entreen til svigerfar med varer. Han hadde en
pickup som han regnet med kunne frakte varene til Marathon,
men da avreisedagen kom måtte det tre biler til. Da hadde vi
også mat for et år og vel så det.
Vi var så heldige å komme fram til Florida samtidig som
vinter-OL i Lillehammer startet. Dette var en av grunnene til
TV-tittinga. Det var godt å være nordmann i USA på den tiden.
Sportsreporterne i avisa gjorde et stort nummer av at de ikke
engang visste hvor i verden Norge var da de skulle avgårde for
å dekke begivenheten. Fjernsynsdekninga ble en eneste lang
norgesreklame og så engasjerte ble fjernsynsfolka at de
begynte å sende gamle norske filmer som "Kampen om
tungtvannet". Her ble det bevist at det i virkeligheten var
Norge som vant den andre verdenskrigen og hindret nazistene i
å bygge atombombe. Vi sa ikke noe på det.
En venninne av Gro og moren hennes som var en venninne av
Torill kom på besøk hjemmefra. Sammen leide vi en bil og dro
til Disneyworld. I en dag lot vi oss fortrylle i verdens mest
profesjonelle fornøyelsespark. Her var alt tenkt på. Selv de
uunngåelige køene var arrangert slik at de var spennende å stå
i. Ingenting var spart når det gjaldt å gjøre illusjonene
komplette. Det var som å oppleve en Spielberg film i
virkeligheten. Ingenting kunne forarge, alt var rent, nesten
sterilt. Da vi skulle hjem og batteriet på bilen var flatt kom
det tre servicebiler gratis som var der nettopp for slike
tilfeller.
Det var mennesker i USA også. Hyggelige mennesker og
lette og komme i kontakt med. Omtrent halvparten av dem var
millionærer virket det som, men selv de rikeste kasta skjorta
og tok et tak hvis svigermors møbler skulle flyttes.
Ved kanalen i Marathon var gjennomsnittsalderen sånn like
før pensjonsalderen. Fruene satt ved svømmebassenget med
ansiktet dekket av beskyttende kremer og vendt mot sola.
Mannfolka liknet alle på John Wayne og svinset rundt på brygga
og slo av en prat med dyp stemme og stor selvtillit. Om det
kom av en dårligere alderspensjon enn i Norge eller en sunnere
livsinnstilling vet jeg ikke, men nesten alle her arbeidet med
planer for en pensjonistjobb. Sven for eksempel ville bli
hummerfisker og ta med turister på dypvannsfiske.
Nederst i kanalen holdt en jeger og fangstmann fra Alaska
på å ordne fiskeutstyret sitt. Han holdt på å pusse opp et fly
som han skulle bruke til tilbringertjeneste i Alaska på hans
gamle dager. Vi så de som hadde sluttet å jobbe også. De satt
på benken utenfor aldersboligene og prøvde å få tiden til å
gå. Det liknet mer Norge.
Det var noe spesielt med denne Alaskamannen som fanget
meg. Han hørte ikke hjemme i den amerikanske plastikkverdenen
i Florida, men likevel var det rom for han.
- I Alaska, sa han, kan du gå naken omkring i skogen. Den
er så stor at du aldri vil treffe et annet menneske.
Øynene hans fortalte at han gjorde nettopp det, gikk
naken rundt i skogen.
Mennene i Marathon var interessert i båten vår, fruene
var imponert over mannskapet. De så de lekte sammen alle fra
den minste til den største i svømmebassenget, de så Joakim
spille biljard med Mattis hele dagen, og de så aldri at de
kranglet. Helt utrolig fra deres synspunkt. Som foreldre tok
vi selvfølgelig hele æren.
En måned var vi landfast. Så heiste vi igjen seil med
kurs for Cuba. De amerikanske myndigheter trodde vi skulle til
Mexico. De likte ikke at folk dro til Cuba. Blokaden var tett
og bitter.
Med 8 mennesker ombord hadde vi hatt lite plass til å
gjemme unna alt vi hadde med hjemmefra. Gro hadde hele tiden
hatt problem med hvor hun skulle legge basketballen sin. Det
fantes ikke en ledig plass da vi kom kjørende med 3 tonn
matvarer fra Pompano som skulle stues inn. Bare mel hadde vi
800kg av. 800 brusbokser hadde mannskapet kjøpt samt lassevis
av 5kg's poser med sjokolade. Det var jo så billig, det ble jo
så dyrt. Det ble jo så mye. På en eller annen måte gikk det
likevel. Senga som Jan Kåre hadde ligget i før han reiste hjem
ble stappet full. Ferskmat dinglet ned fra taket og det var
ikke lenger plass til beina under kartbordet. Som en
fullstappet pølse ség Origo ut i Golfstrømmen med kurs for
matmangelens Cuba.
Kapittel 19
Berlinmuren var falt, Sovjet raknet, Albania åpnet og Kina var
først og fremst kinesisk. Cuba var den siste av de
tradisjonelt kommunistiske statene. Jeg er ikke sikker på hva
vi ventet å finne der. Beslutningen om å dra dit var tatt i
sofakroken hjemme den gang alle problemer var langt framme og
man hadde lyst til å gjøre noe sprøtt. Hemingways Cuba ville
vi i alle fall ikke finne.
Knapt var vi innenfor tolvmilsgrensa før vi ble praiet av
et militærfartøy. Vi fortalte hvor vi skulle og hvor vi kom
fra og straks ble vi gitt fritt leide. Nå kunne vi ikke snu. I
den amerikanske losboka sto det mange advarsler om cubanske
fyr som ikke virket, men vår erfaring fra Cuba-kysten var at
de hadde de eneste fyr i hele Karibien som virket, de
amerikanske inkludert. Vi hadde ingen problemer med å finne
innløpet til Hemingway marina.
Problemet var at vi ikke var helt sikre på innløpet og
det brøt stygt rundt bøya som viste leden. Heldigvis kom en
seiler ut akkurat da og vi praiet den på radio og spurte hvor
den kom fra. Som et barn som blir tatt på veg fra kakeboksen
ga de en lang stotrende forklaring om at de bare skulle ut som
snarest for å teste om maskinen virket og at de straks skulle
komme tilbake igjen. Da det omsider gikk opp for dem at vi
ikke var kystvakta, bare en annen turist som spurte om veien,
fikk vi et bryskt svar tilbake. Jovisst var det Hemingway
marina.
Vi lot det stå til og kjørte gjennom revet til smult vann
like innenfor. På land sto militære og vinket oss høflig, men
bestemt inn til en brygge. På rekke og rad kom de. Politi,
kystvakt, tollere, veterinærer, lege og emigrasjon. To og tre
fra hvert kontor med hver sin bunke papirer. De sto på brygga
og spurte høflig om å få komme ombord. Så spurte de om å få gå
ned og så om de kunne få lov til å sette seg. Det ble trangt
nede i kahytten. Papirer ble spredd utover hele bordet og alle
satte i gang og arbeide besatt med å fylle ut alt sammen. Av
og til så de opp og stilte et høflig spørsmål. Som om de var
redd for å forstyrre. Det var helt klart at her gjaldt det å
komme gjennom bunken med minst mulig besvær for oss. Vi var de
ærede gjester. En helt ny opplevelse for oss.
En amerikaner som ble tatt av politiet med et cubansk
stempel i passet kunne få en bot på 10000$. Vi ble derfor
spurt høflig om vi ville ha stempel i passet eller ikke. Vi
måtte selv fylle ut et skjema om hvorfor vi var kommet.
Diskret ga mannen oss et ferdig utfylt skjema som viste
hvordan det kunne fylles ut. Der sto det at angjeldende båt
hadde motorhavari og hadde måtte søke nødhavn i Cuba. Et lite
hint om at de hjalp så gjerne mot USAs byråkrati.
Reglene sa at alle matvarer skulle undersøkes, hver boks,
hver pose. To veterinærer ble satt på oppgaven og selv om vi
var forberedt tok det tre timer å komme gjennom. Begge
veterinærene snakket flytende engelsk, den ene viste seg å
være tidligere professor i biologi på universitetet. Hva
gjorde han her? De var vennligheten selv og mens de gravde seg
gjennom vårt utrolige matlager med store øyne fortalte de om
tilstanden i Cuba.
Etter Sovjets fall hadde u-hjelpen fra Sovjet til Cuba
forsvunnet. Den hjelpen hadde vært nødvendig for å klare seg
mot USAs boikott. Nå var det ikke lenger nok mat i landet. En
gang eksporterte Cuba mat, nå hadde de bare halvparten av hva
de selv trengte. Nytt var at nå kunne en cubaner eie
amerikanske dollar, hvis han fikk tak i dem. Derfor var det så
populært å arbeide med turister. Etter at man ikke kunne kjøpe
mer for cubanske peso fordi alt var rasjonert fantes det nå et
lovlig svart marked, men der kunne man bare bruke dollar.
Offisiell vekslekurs var litt over en dollar på en peso. På
gata kunne man med litt pruting få hundre peso for en dollar.
Etter innlastinga på brygga i Florida hadde vi funnet spor
etter en mus i benkene våre. Det bekymret veterinærene. Dagen
etter kom to leger og brukte to timer på å legge ut musegift.
Ingenting av alt dette kostet oss ett rødt øre. Musa så vi
aldri mer til. Alt som viste tegn til musebitt, selv en
plastpose med suppeposer inni hvor bare plastposen var bitt i,
ble omhyggelig fjernet og tatt til et laboratorium for
analyse. Vi fikk tilbake en kvittering på at alt var
destruert. Mon det.
Vi fortøyde i en ensom kanal med hundre meter byggeplass
til begge sider. Ved neste kanal lå en håndfull andre båter.
Til å betjene oss var det ansatt noe omkring tre hundre
mennesker, en stor del med universitetsutdannelse. For en pris
pr natt som var lavere enn en halvhjertet marina hjemme fikk
vi tilkopling til vann, strøm, telefon og radio. Det var
luksuriøse dusjer og swimmingpool og gratis lege døgnet rundt.
Knapt var vi fortøyd før en kelner med iskalde gratis drinker
dukket opp flankert av to pene piker for å ønske oss
velkommen.
Vi har aldri følt oss så populære. Det skyldes kanskje
håpet om å tjene en dollar eller to, men de var så diskrete
alle sammen at det aldri ble påtrengende.
Første gang Gro skulle dusje spurte hun en vaskehjelp om
det kostet noe ekstra. Hun ble avkrevd to dollar, noe dyrt
synes vi og kom til å nevne det på turistkontoret. De fortalte
straks at vi ikke skulle betale noe og ikke før var vi gått
før hele staben på marinaen ble innkalt til ekstraordinært
møte. Folk kom strømmende fra alle kanter. Den ulykkelige
vaskehjelpen ble kalt på teppet og måtte forklare sin
antinasjonale innstilling. Det hele skyldtes at hun ikke hadde
forstått hva Gro sa, sa hun, hun var dessverre ikke så sterk i
engelsk. Hun ble dømt til ekstra engelskundervisning i et
halvt år, men pengene fikk vi aldri igjen.
Vi ville gjerne se Havanna. Den lå knapt to mil unna, men
drosje ble for dyrt for oss. Bussen derimot kostet nesten
ingenting. Da vi forhørte oss på turistkontoret om når og hvor
bussene gikk ble de imponert. De tok oss for eksentriske
millionærer som ville prøve folkelivet. Sannheten, at vi knapt
hadde noen penger igjen etter handlinga i USA holdt vi for oss
selv.
Bussene ble en opplevelse. De var gode nok, bare så
altfor få. Køene var enorme og folk hadde en imponerende
køkultur. Alle visste nøyaktig hvor i køen de hørte hjemme og
ingen snek. Et sted tok en gruppe halvmilitære på seg oppgaven
å holde køen ordnet, helt unødvendig. Det var en noe underlig
opplevelse å bli veiledet i busskø av maskingevær. Når bussene
var erklært fulle kunne bare så mange komme på som gikk av.
Turen inn til Havanna tok en time, tilbaketuren tre.
Man kunne tydelig se at Havanna en gang hadde vært en rik
og vakker by. Luftige parker, svære ornamenterte bygninger,
brede hovedgater og trange sidegater med tett av smijerns
verandaer oppover husveggene. En gang vakker, men ikke nå
lenger. Det var som om alt vedlikehold var stoppet opp for
mange år siden. Noen bygninger var i full gang med å dette
sammen der de sto, bare holdt oppe av bjelker som var satt i
jorda og kilt fast under utspring på de skrånende murveggene.
Fra en veranda fem etasjer oppe var en familie i gang med å
hale opp vannbøtter som ble fylt fra en kran på gata.
Vannsystemet var brutt fullstendig sammen. Men folk var
velkledd og ingen tagg.
For oss var det den ideelle by å gå i akkurat da. Det var
ingenting som kunne friste oss til å bruke penger. Faktisk så
vi knapt en eneste butikk som var åpen. Hvor cubanerne fikk
maten sin fra er fortsatt et mysterium. En eneste butikk for
cubanere så vi, den solgte et bredt utvalg av grønnsakrasper.
Ellers var det en suvenirbutikk for turister hvor man kunne
kjøpe ting med bilder av Che, den store folkehelten her.
Vi var blitt rådet til å ha med oss såpe og godterier.
Jeg synes det hele var ganske flaut. Man går ikke ut på gata i
Oslo og sier: "God dag frue skal det være et stykke såpe". Ved
første øyekast ser folk i Havanna ut som folk i Oslo. Men
Torill hadde nå tatt med det vi hadde. Gro hadde sukkertøy og
Mattis hadde tyggegummi.
Det tok ikke mange sekundene for Torill å bli kvitt såpa.
En mor med to barn var overveldet av takknemlighet. Vi ble
omringet av barn og voksne som ville ha godteri. En gammel
mann uten tenner ba så pent om tyggegummi, han fikk et
sukkertøy som vi synes passet bedre og ble så takknemlig at
han takket med begge hender. Jeg trodde ikke mine egne øyne,
Cuba, en gang verdens ledende sukkerprodusent, måtte tigge om
sukkertøy.
Ved en liten park nede ved havna sto tre trubadurer i
fullt nasjonalt cowboyutstyr og trakterte trekkspill og
gitarer. Det var landarbeidere fra et fattig distrikt som var
kommet til byen for å tjene noe ekstra. De sang utrolig bra og
vi stilte oss opp i nærheten for å høre. Straks fikk de øye på
oss og før vi visste ordet av det sto de foran oss og sang med
et hundretalls begeistrede tilskuere bak seg. Vi sto klemt opp
mot et gjerde og følte oss ikke lite forlegne.
I over en time sang de. Den ene spanske folkesangen
vakrere enn den andre. To musikkstudenter tok på seg å være
våre guider og de tolket for oss resyméet som den ene
musikanten ga oss før hver sang. Tekstene var så utrolige
tragiske. De handlet om fattige mødre med utsultede barn som
drepte sin far som slo sin mor og ble henrettet. Jo mer
tragisk en sang var jo mer smilte musikantene da de sang og jo
mer lo folk. Fra en filminnspilling like ved kom en mafioso
fra 30-årene og spradet rundt og bidro til stemningen. Så
lystig ble det etterhvert at et par politimenn kom for å se
hva som sto på. De ble stående i passe avstand for å høre på,
for musikantene var virkelig gode og de storkoste seg mens de
sang.
Jeg er sikker på at avskjeden hadde vært like hjertelig
om de ikke hadde fått en øre av oss. Som det var stakk vi en
seddel diskret i lomma til en av dem og da vi gikk kysset de
Gro på handa og Torill på kinnet. Vi var rørt til tårer alle
sammen. Til avskjed fremførte de Quantanamera slik den skal
synges og som jeg aldri kommer til å høre maken til.
Musikkstudentene fulgte oss for å vise oss byen. Oppe i
gata ble den ene anholdt av en politimann. Han ble trukket til
siden og forhørt mens vi sto og ventet. Svetten drev av han og
redselen lyste i øynene. Han måtte fram med en liten blå bok
som politimannen studerte og skrev i mens han forhørte. Den
andre studenten sa det var på grunn av oss og ivret for at jeg
kunne hjelpe hvis jeg sa at studenten var min venn.
Etter en stund gikk jeg bort til politimannen og prøvde å
si så med de få spanske glosene jeg kunne. Den avhørte
studenten ble likblek og benektet på det sterkeste at jeg var
en venn. Politimannen ba meg høflig vente, dette hadde ikke
noe med oss å gjøre. Vi fikk aldri greie på hva som egentlig
hendte. Studenten ble etterhvert frigitt og fulgte oss videre.
Det var tydelig på grunn av oss han ble stoppet. Selv om
myndighetene gjerne ville ha turister, var de muligens redd
for for mye fraternisering.
Studenten nektet å svare når vi spurte om episoden, det
var ingenting. Det var det nifseste av alt.
De tok oss med til minneplassen for Castros overtakelse.
I et glasshus var båten han kom til Cuba med stilt ut. Utenfor
sto flyet han hadde bombet med, tanksen han hadde kjørt inn i
Havanna med, kanonen han hadde skutt med, maskingeværet
hans... Jeg kunne ikke dy meg og fortalte om 17.mai toget
hjemme. Studentene ville heller snakke musikk.
Det ble sent på kvelden før vi kom tilbake til marinaen.
Ved inngangen var butikkene for turister ennå åpne. Velholdte
glassbygninger med all verdens dyre varer for dollarturister.
Vi så aldri en kunde i noen av disse, bare betjeningen som
gikk rundt med fjærkoster og tørket støv av varene.
For å seile langs kysten av Cuba trengte vi en
seilingstillatelse. Den kostet 50$ fikk vi vite av damen som
hadde som fulltidsjobb å skaffe slike tillatelser. Vi synes
det var for mye og takket nei. Dagen etter kom hun ut til oss
og sa at vi kunne få en tillatelse for 25$. Det godtok vi. Nå
var det visse regler vi måtte oppfylle for å få en slik
tillatelse. Man måtte ha redningsvester til alle. Vi hadde
overlevelsesdrakter til to og vester til resten. Dette sto det
ikke noe om i reglene. Damen tygget på blyanten. Så skulle vi
ha nødbluss. De var i redningsflåta vår, så de kunne hun ikke
få se. Ny tygging.
Damen forsvant til kontoret sitt og kom forbausende nok
tilbake med en tillatelse. Problemet med vestene og blussene
var løst på en genial måte. I et kommentarfelt var vi pålagt å
skaffe det manglende utstyret i første havn utenfor Cuba.
Logisk nok for i Cuba kunne man jo ikke kjøpe dette. Slik skal
byråkrati takles. Vi var fornøyd og damen var fornøyd. Nå
hadde hun jo fått solgt en tillatelse denne måneden også.
Vi seilte til vestspissen av Cuba, til et lite turiststed
som heter Maria la Gorda. Veterinæren hadde anbefalt oss å
dykke der. I tillegg til brakker for en håndfull usynlige
nasjonale turister var det en militærforlegning på stedet. En
ung gutt med forlegen autoritet og noen få engelske ord var
myndighetene på stedet og fikk alle papirene våre. Så kunne vi
kaste anker i den hvite sanda et sted hvor det ikke var for
mye koraller og ikke for langt fra palmestranda innenfor.
Rett under båten var et rent snorkleparadis. Bedre enn noe vi
hadde sett til nå. Vannet var utrolig klart, korallene lyste i
alle farger bare overtruffet av myriadene av småfisk. Snart
fikk vi gjort i stand dykkerflaskene til Maria, Mattis, Jon
Anders og meg og vi svømte utover mot dypet. Noen hundre meter
ute var det ikke mere korallhoder. Den hvite sanda skrånet
nedover med bølgemønster mot det svarte dypet. Vi fløy
nedover, tok langsomme saltomortaler og grasiøse piruetter.
Romfølelsen i dette klare vannet var enorm.
På rundt 30 meters dyp så vi plutselig et fjell foran
oss. Nesten helt opp til overflata gikk det, en fjellkjede av
korall full av grotter og skar og tuneller. Vi svømte gjennom
disse og kom ut til den andre siden hvor korallveggen forsvant
ned mot det forbudte dyp. Vi stoppet på fremspring og utførte
fantasifulle stup over avgrunnen i langsom kino. Mattis og
Maria ble så oppslukt av frihetsfølelsen at de glemte dybden
og Jon Anders måtte ned på 40 meter for å hale dem opp.
Normalt går vi ikke dypere enn 20 meter.
Tre ganger fikk vi besøkt dette dykkerparadiset før en
båt full av kraftige dykkerinstruktører passet oss opp.
Smilende og med omtrent fem ord på engelsk seg imellom fikk de
forklart at vi dessverre ikke kunne dykke med luft uten følge
av en lokal instruktør. Så var vi jaget ut av paradiset.
Dessverre hadde vi ikke penger nok til å betale Cuba det det
var verdt. Vi var blitt oppriktig glad i dette folket som var
så vennlige og gjestfrie. De hadde selvrespekt og viste oss
respekt. Det er en kvalitet som slett ikke alle folkeslag
hadde hatt i møte med oss båtfolk. I hele Karibien og MellomAmerika traff vi ikke på mer velutdannet og arbeidsdyktig
folk. Landet i seg selv var en fruktbar oase.
Men frukten hang på trærne uten å bli høstet. Langs hele
kysten hvor fisken bet villig så vi ikke en fiskebåt. Og
folket sultet.
Det å reise fra land til land på den måten vi gjorde var en
underlig opplevelse. Vi opplevde ikke det samme som vanlige
turister som blir presentert for kremen av det landet de
kommer til. Vi var nødt til å manøvrere oss gjennom
myndighetenes papirgrenser og vi var nødt til å få kjøpt mat
og utstyr til videre seilas og til lokal pris. Så kort tid som
vi hadde var dette ofte alt vi rakk. Det inntrykket vi fikk av
et land var derfor fra de menneskene vi traff i butikker og på
kontorer og på gata. Den delen av landet vi så var gjerne
havneområdet. Vi rakk aldri å sette oss grundig inn i noen av
kulturene, vi måtte bare forbli nordmenn og tråkke i salaten
så ofte som nødvendig.
Likevel, vi følte overalt at vi fikk sett glimt av
landene som var ekte og at vi skjønte litt av landenes sjel.
Det var ikke det samme å sitte hjemme og lese om landet og se
reportasjer på TV. Ikke et stygt ord om journalister, de må
selge sine ting innenfor snevre rammer, men det var som regel
vanskelig å kjenne igjen et land fra reportasjer.
Jeg kan bare fortelle hva vi så og opplevde og i Cuba
opplevde vi først og fremst et folk vi gjerne skulle sett mye
mer til.
Kapittel 20
Enda engang seilte vi over Golfstrømmen. Denne gangen det
korte hoppet over til Mexico. I seilerkretser har Mexico lenge
hatt ry på seg for korrupte tollere. Det var bare et sted man
kunne sjekke inn uten altfor store utgifter, nemlig Isla
Mujeres. De gode dykkerstedene som alle reiser til kostet
hundre dollar mer å sjekk inn i. Nå ville vi gjerne se søvnige
mexicanske småbyer hvor folket nøt sin siesta under sin
sombrero så vi dro optimistiske inn til den lille øya som var
oppkalt etter kvinnelige gudestøtter sør på øya, Isla Mujeres,
kvinnenes øy.
Ganske riktig. Både toll, emigrasjon og helsemyndigheter
var hjerteligheten selv. Så var det heller ikke noe godt sted
å dykke her, sombrero var kun for turister og selv siesta var
ukjent. Mujeres var en vaskeekte turistøy. Hele den velstelte
byen på nordsiden hvor vi lå var laget for turister selv om
også lokalbefolkningen brukte den.
Mannskapet stortrives likevel. Det var en flombelyst
basketbane i byen hvor Gro dro med seg de sprekeste hver dag
for å spille med de lokale. Man kunne også leie scootere for
en billig penge. Så mange veier å kjøre på var det ikke, men
bare det å kunne kjøre uten å ta sertifikat først var stort
for de fleste ombord i Origo.
Nå fikk vi se resten av øya og den var ikke riktig like
velstelt. De små landsbyene var mer grå enn hvite og preget av
søppel og fattigdom. Det lå et tjern midt på øya med by rundt
hele. Det ble brukt som søppelplass. På le side av sjøen var
lukta så ille at det svei i øynene. Men mexicanerne var blide.
Da vi kom ble vi praiet på VHF-en av en nordmann som
inviterte oss til lunch. Lars Engebretsen viste seg å være
kaptein og eneste nordmann på et flytende casino. Han var
arketypen på en kaptein. Vennlig og lavmælt gikk han som den
eneste avslappede person gjennom et multikulturelt mylder av
folk som ville snakke med han om det ene eller det andre. Han
formelig oste av autoritet og trengte aldri gjøre annet enn å
løfte på det ene øyebrynet for å få sin vilje gjennom.
Rent maritimt var jobben lite krevende. Oppgaven var å
kjøre båten utenfor tolvmilsgrensa slik at kasinoene kunne
åpnes og tilbake om kvelden når gjestenes lommebøker var
tomme.
Vi ble servert en luksuriøs lunch og nøt det hele som
kapteinens spesielle gjester. Vi misunte han likevel ikke.
Jobben var lett, lønna bra, men han kjedet seg.
Passaten som hadde tjent oss så vel helt siden Portugal hadde
forsvunnet første gang vi passerte Cuba. Der vi nå skulle var
ruta preget av normalt motvind med en hyppig forekomst av
storm i medvindsretning. Hver dag gikk jeg til havnekontoret
for å sjekke værmeldingen. Da vi hadde tenkt å dra blåste det
opp til storm og vi måtte vente enda noen dager. Endelig
dabbet vinden av til kuling og vi la i veg for å gjøre mest
mulig av medvinden.
Ut på natta frisknet vinden til igjen. I stiv kuling
gjenoppfrisket vi sjøsykens kvaler. Alt var elendighet. Ut på
morgenkvisten stilnet det av, helt av, og så kom en svak vind
rett imot. En stund seilte vi på denne vinden så godt vi
kunne. Som alltid studerte vi himmelen rundt oss flittig etter
tegn på værforandringer.
Det var da vi så skypumper for første gang. De så ut som
lange buktende slanger fra vannflaten og opp til skyene hvor
de videt seg ut til en trakt. Vinden skiftet brått retning her
og i overgangen mellom de to vindene sto skypumpene på rad og
rekke. Hverken på den ene eller den andre siden av vindskille
var vinden særlig kraftig og vi seilte bedagelig med alle seil
ca. 50 meter fra en av vindsøylene. Det så helt uvirkelig ut.
Som om en ånd rotet opp vannflaten. Inne i skypumpa gikk
vinden så sterk at vann ble blåst rett opp av de rolige
bølgene og sugd helt opp til skyene.
Seilasen til Costa Rica ble noe frustrerende på grunn av
lite vind og dårlig retning på den vinden som var. Ikke engang
hyppig besøk av delfiner, hval og fisk på kroken klarte å
bedre inntrykket av en lettere ubehagelig reise. Like før land
landet to svaler på dekk. Om natta fløy de ned i kahytten og
overnattet på matskapet. Neste dag satt de på dekk og var så
tamme at Joakim kunne klappe dem. I flere timer lå han på
maven og forsøkte å mate dem. Den ene spiste litt og snart tok
den til vingene med kurs mot Costa Rica som da bare var få mil
unna. Den andre var så utslitt at den døde der den satt. Dette
skjer stadig til sjøs. Fugler som ikke normalt flyr over vann
lander helt utslitt på dekk og de fleste dør av utmattelse
etter en stund.
Også en teleks om at Janus hadde brakt saken inn for
namsmannen bidro til å farge denne turen grå. Jeg hadde
egentlig trodd at det hele hadde vært en ny bløff, men når jeg
nå var varslet i tide skrev jeg en omfattende forklaring som
jeg hadde stor tro på. Saken hadde knapt vært ute av tankene
mine en eneste dag de siste årene, men nå var det hele såpass
på avstand at jeg mente å se ting klarere. Det hele var jo
egentlig svært så enkelt.
Etter at byretten hadde hørt begges innlegg og snakket
med Karina hadde dommeren kommet fram til at Karina skulle bo
hos oss. Jordomseilingen var også med i denne vurderingen. Så
retten måtte jo ha ment at Karina skulle være med oss. For det
trengte hun pass. Det burde jo være enkelt siden
justisdepartementet også skriver ut pass.
Vår forbrytelse var ikke annet enn at vi fulgte opp
rettens avgjørelse. Så hadde alt rotet seg til på grunn av ren
udugelighet i rettsapparatet.
De to "forlikene" var tvunget fram med det ene argument
at køene for å få saker opp i lagmannsretten var mange år
lange. Det første "forliket" hadde jo vist seg å være helt
uten verdi for meg så om nå Janus kunne tvinge ut penger på
denne avtalen hvor jeg ikke hadde kunnet få ut noe, da måtte
jo hele avtalen være rent bondefangeri. Min høgt betalte
advokat og dommeren som skrev den burde ha advart meg.
Slik tenkte jeg og det hele var så klart og enkelt og når
jeg nå satte det hele ned punkt for punkt på papiret i ordnede
pene ord, da måtte jo namsmannen forstå at her var begått et
justismord. Jeg ville ikke bli forbauset om det sågar kom en
unnskyldning på vegne av det norske rettsapparat for all den
uhygge de hadde laget for oss. Dommere er jo mennesker med
samme adgang til sunn fornuft som oss andre.
Men nattesøvnen var ødelagt igjen.
Limon i Costa Rica var en skitten søvnig by som tydeligvis var
bygget en gang av driftige mennesker med store planer, men nå
var de tydeligvis flyttet alle sammen. Det var masse mennesker
der, det var ikke det, men bygningene falt langsomt sammen,
søpla fløt i gatene og folk gikk langsomt som om de ikke hadde
noen klar formening om hvor de skulle. Banken var like
forfallen som resten og utenfor sto en væpnet vakt med
børsepipa i bakken og hvilte seg på kolben. Hver dag samlet en
lang kø seg utenfor arbeidskontoret.
Den store attraksjonen i Limon hadde vært jernbanen opp
til hovedstaden. Den hadde gått for å være verdens vakreste
der den slynget seg gjennom en eventyrlig regnskog opp mot
fjellene. De første vi møtte hadde glemt hvor jernbanen lå,
men etter hvert fant vi fram til stasjonen, like forfallen som
alt det andre. Skinnene fant vi også, men de enkelte
skinnestykkene hadde vanskelig for å finne igjen hverandre.
Det virket helt usannsynlig at noe tog noen gang kunne ha
holdt seg på disse skinnene 100 meter uten å spore av. Så var
også det hele nedlagt ett år tidligere. Den siste turen på de
skinnene måtte ha vært litt av en opplevelse. Ingen i Costa
Rica så ut til å vedlikeholde noe som helst.
Etter et par dager heiste vi anker igjen og la i veg på
den siste etappen før Stillehavet. Nå var siste frist til å
bestemme seg om vi skulle snu eller dra videre. Problemet var
at økonomien var svært dårlig. Min far som tok seg av
bankkontiene våre satte opp regnestykker som viste at vi
simpelthen ikke hadde råd til å dra helt rundt jorda. Han
ivret for at vi skulle snu nå mens leken var god. Vi hadde jo
vist at vi kunne seile langt. Men Atlanterhavet rundt er ikke
verden rundt. Vi ante de helt store opplevelser på den andre
siden av Panama og å gi opp nå ville være et klart nederlag.
Det var lite penger igjen fordi så mye hadde gått til
Karinas pass og fordi Torill og jeg de første månedene ikke
hadde hatt krefter til det faste grep på økonomien som var
nødvendig for å klare dette. Det siste året da alt skulle
ordnes og da vi skulle jobbe natt og dag for å legge opp
penger hadde vi også vært nesten lammet av den utrolige
rettshistorien. Det var ikke tvil om hvorfor vi hadde dårlig
råd så å gi opp nå ville være det samme som å tildele Janus
seieren.
Er man så primitiv i moden alder at stoltheten har slik
makt. Ja, utvilsomt. Sinnet som kokte under overflaten hos oss
var rått og vilt. Janus kunne vinne alle slag, men selve
krigen ville vi vinne. Vi ville seile rundt hele jorda om vi
så skulle padle de siste hav på en tømmerflåte.
Jeg kjente ikke meg selv igjen. Hele livet hadde jeg
nesten aldri blitt sint, det var noe som var kommet de siste
årene. Mens mine venner forbannet verden når de slo seg sa jeg
"au". Når de skjelte ut hverandre for den minste uenighet ble
jeg såret og innesluttet eller argumenterte febrilsk. Jeg
sloss hele småskolen, men bare for moro. Selv når store gutter
ga meg skikkelig juling kunne jeg aldri få meg til å slå etter
ansiktet. Men nå. Om vi ble tvunget hjem visste jeg ikke hva
som ville skje om jeg traff Janus på gata. Raseriet ulmet som
Krakatao før utbruddet, det stjal all kraft fra meg og jeg
hadde ikke lenger mulighet til å kontrollere det.
Vel ute på havet igjen fikk vi nytt telegram. Namsmannen
hadde tatt pengene ut av kontoen vår. Janus hadde vunnet alt.
Denne gangen var det ikke mye ferniss igjen i meg. Jeg skrev
et telegram til namsmannen som glødet av vrede. Jeg anklaget
han og hans bande for pengeutpressing, bondefangeri og tyveri.
Ikke så mye for å vinne noen sak, men for å lette noe på
trykket. Nå var det på tide at det skinnhellige juristpakket
fikk høre hva de drev med.
Etter få dager fikk jeg et høflig formelt telegram fra
namsmannen som sa at min anke var godkjent.
Igjen var jeg optimist. En ny dommer skulle lese
papirene. Nå måtte vi da finne et tenkende vesen i den andre
enden!
På nytt hadde vi motvind. Denne gangen ble vi presset inn i
bukta før Panama. Her møtte vi et underlig fenomen. Strøm og
vind fra forskjellige kanter møttes midt i bukta så sjøen
kokte som i et elvestryk. To - tre meter høge bølger toppet
seg overalt og brakk til alle kanter som en fontene. Origo
stampet som om den kjørte i vaskebrett. Jolla som hang i
davitene bak og som aldri hadde blitt våt selv i de største
bølgene og stiv kuling bakfra ble nå stadig truffet av sjøene
og måtte tas inn. Land var så langt unna at vi ikke kunne se
det og det hele virket unaturlig. Et helt hav i opprør uten
påviselig grunn.
Det var mye snakk om økonomi ombord. Mattis, vår mest
helhjertede pessimist var overbevist om at vi ikke ville klare
å seile rundt. Diskusjonen gikk høgt. Ingen våget å tenke på
resultatet hvis vi tapte også anken. Vi satte opp et nytt
krisebudsjett og mente at det skulle kunne gå hvis alle var
heltent. Med stor omhyggelighet fortalte Torill og jeg hva vi
mente å fortsette reisen innebar, skulle vi gjøre det måtte vi
i alle fall være sikker på at alle visste hva de gikk til og
at alle var enige.
En liten frykt hadde jeg som vanlig for at flere av dem
egentlig ville hjem. Ofte satt de og diskuterte vennene
hjemme, butikkene og lærerne. Mattis gjorde ingen hemmelighet
av at han lengtet hjem til kameratene og Joakim hadde jo ingen
jevnaldrende ombord. Den eneste det aldri var tvil om var
Karina. Hun var så absolutt der hun ville være og holdt aldri
opp å si det.
Fra Gros dagbok 24/3-93
Vi har hatt en liten diskusjon i dag. Noen av oss er skeptiske på om vi klarer oss
rundt jorda på de pengene vi har. Særlig Mattis. Jeg tror alle egentlig har lyst til
å dra videre. Jan har bedt oss tenke på det før vi kommer til Panama. Jeg for
min del kan ikke tenke meg å snu nå. Vi er jo snart i Stillehavet, jo! Er det ikke
det som skal være paradiset?!
Fra Marias dagbok
Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det. For meg var det ikke noe tvil. Jeg ville
fortsette. Farfar og dem trodde ikke at vi skulle fortsette så farfar har ennå ikke
sendt noe post til Equador. Men vi skal fortsette selv om til og med jeg
begynner å bli litt nervøs for resten av turen. Vi har jo endelig kommet til
Stillehavet. Hva om Mamma finner på noe mer? Vi som har så lite penger fra
før av.
En etter en fikk vi lirket ut av hva de forskjellige
ville og tilslutt hadde vi en frist der alle skulle si sin
mening. Det var ingen tvil. Alle ville videre. Selv Mattis var
ikke i tvil om det, men han var bekymret for økonomien. Det
var vi alle.
Nå var loddet kastet, vi skulle rundt, koste hva det
koste ville.
Kapittel 21
Helt siden vi forlot den norske båten Ovedie i Portugal hadde
vi ropt på den på VHF-en hver gang det var den minste mulighet
til at de kunne være i nærheten. Vi hadde et visst håp om å
finne dem på en av øyene i Karibien, men de svarte aldri på
anropene våre. Begeistringen var derfor stor da vi hørte de
velkjente stemmene kalle oss opp før vi fikk sluppet ankeret
utenfor Colon, byen på Atlanterhavssiden av Panamakanalen.
Ovedie skulle gjennom kanalen dagen etter, men lovet å vente
på den andre siden.
Colon er verdens farligste by. Det er alltid vanskelig
med slike påstander, de har jo ikke vunnet noen VM i farlig
by, men Colon er farlig. I Miami og New York kan man promenere
i gatene i alle fall midt på dagen uten å være spesielt på
vakt, i Colon må man alltid titte over skulderen. Årsaken er
den klassiske: stor fattigdom og stor rikdom har delt samme by
i for lang tid. Alle som oppholder seg i byen mer enn få dager
må regne med å bli ranet minst en gang. Noen båtfolk har
skrevet indignerte brev til båtbladene og fortalt at de er
blitt ranet opp til to ganger på en dag. I Colon hørte vi om
en gruppe svensker som troppet opp på politistasjonen i bare
underbuksa etter en tur på byen. En annen mann ble ranet to
ganger på samme dag og andre gang tok de alt han hadde. I
stivt sinne strenet mannen uten en tråd på kroppen inn på
politistasjonen. Mindre morsomme er historier om fingre som
blir kuttet av i forbifarten midt i storgata for å få tak i en
ring.
Det var anbefalt å ta drosje fra marinaen til den delen
av byen som inneholdt alle de offisielle bygningene. Turen var
ikke lenger enn to hundre meter og det var en væpnet vaktpost
midtveis, så jeg tok sjansen på å gå mens jeg knuget mappa med
passene inn til meg og holdt årvåkent øye med alt rundt. I
bydelen hvor alt foregikk var det væpnet vakt utenfor og inni
hver eneste bygning.
Panamakanalen er eneste mulighet for båter som ikke vil
ta den lange og farlige omveien om Kapp Horn. De aller fleste
båtene vil bare gjennom så fort som mulig. Dessverre er det jo
slik at små land ofte har samme problemer som små barn. Panama
har et klart markeringsbehov. USA drev nemlig enda kanalen da
vi seilte gjennom. Ikke så rart egentlig all den stund det var
de som i sin tid bygde den for enorme kostnader. USA skulle ha
en viss sum av oss for å bruke kanalen, men for at vi ikke
skulle glemme at vi seilte i Panama hadde de på sin side
bygget opp en gigantisk byråkratibedrift.
Det tok meg tre dager å ordne alle papirene som var
nødvendig. Jeg mistet fort oversikten over hva papirbunkene
som jeg bar fra det ene kontoret til det andre egentlig var
for noe. Vi måtte kjøpe tillatelse til alle ombord for å få
lov til å seile i Panama pluss en rekke andre avgifter. Da de
tre dagene var omme hadde vi tillatelse til å være i Panama i
de tre dagene pluss en dag til kanalen. Hver dag gikk jeg fram
og tilbake på den farlige veien med papirbunken, men det gikk
heldigvis bra hver gang.
I flokk og følge bega vi oss inn i selve byen straks den
første innsjekkingen var klar. Hovedgatene i Colon har moderne
butikker og er relativt trygge, men sidegatene var sterkt
advart mot. Folk stoppet oss faktisk på gata og advarte oss da
de så vi var utlendinger. Likevel, vi måtte jo se sidegatene.
Mange som vi var følte vi oss trygge nok.
Det mest synlige tegn på fattigdom var som vanlig
søppelhaugene. I noen sidegater hadde de gjort et forsøk på å
i alle fall rydde fortauene. All søpla var måket sammen til en
meterhøg haug midt i gata. Det er et paradoks at søppel som
flyter i gatene alltid eksisterer side om side med stor
arbeidsløshet. Man kunne jo tro at den arbeidsløse kunne bruke
litt av sin ledige tid til å frakte søpla vekk, men slik
fungerer ikke byene. Colon var en by som vrimlet av mennesker
og sidegatene yrte av glade barn. Men barn er jo alltid glade.
I hver butikk av noen størrelse var det en væpnet vakt.
Supermarkedene hadde to. En i døra og en inne i butikken. Vi
skvatt litt første gang vi rundet en stabel med
frokostblandinger og sto ansikt til ansikt med en soldat med
maskingevær og fingeren parat på avtrekkeren. De hadde alltid
fingeren parat. Noe særlig betryggende var det ikke med en
slik vakt. Hva om noen butikkranene stormet inn - som kunder
ville vi jo komme midt i skuddlinjen. Da var det bedre å bli
ranet.
Vi handlet det vi skulle og vakta utenfor døra skaffet
straks en drosje. Før han slapp oss ut på gata hentet han den
andre vakta slik at vi hadde en årvåken vakt på gata og en på
trappa mens vi lastet varene inn i drosja. De speidet nervøst
opp og ned gata hele tiden mens det foregikk.
Det ene USA-kontoret som jeg måtte gjennom for å få papirene
var en oase. Det satt en ung effektiv mann bak pulten. Han
skuffet papirene fram og tilbake som en som visste hva det
hele dreide seg om. Ellers er det vanlig at funksjonærer
behandler slike papirer med en blanding av forakt, ærefrykt og
vantro, som om de aldri har sett dem før. Denne mannen
konverserte flytende mens papirene fløt fra hendene hans. Det
var heller jeg som så på papirene med vantro.
Først skulle jeg skrive under på at jeg hadde det
nødvendige antall liner og minst fire mann ombord til å
håndtere linene, at motoren var i orden og at vi hadde nok
diesel osv. Til sist skulle jeg så skrive under på at om noe
galt skulle skje i kanalen var det helt og holdent min feil
fordi utstyret mitt var for mangelfullt til å seile gjennom
kanalen. Dette var noe alle skulle skrive under på. Her luktet
det advokater lang vei.
Mannen hevet seg suverent over det hele og ga et så
beroligende inntrykk at jeg skrev under på alt. Plutselig gikk
det opp for meg at han var neger. Før vi la ut på denne
seilasen hadde alle negere jeg hadde truffet vært som han,
eller egentlig som alle andre jeg kjente. Men nå hadde vi møtt
den opprinnelige negeren i landsbyene inne i Gambia - en mann
med løftet hode fullt av helt andre tanker. Vi hadde møtt
bynegeren i slummen i de afrikanske byene – fullstendig
korrumpert av kulturkollisjonen. Vi hadde møtt etterkommerne
etter slavene i Karibien som enda etter så mange generasjoner
ikke hadde gjenvunnet sin stolthet eller funnet ut hvordan de
skulle takle den nye verdenen. Nå var ringen sluttet og jeg
satt igjen overfor en neger fra min egen kultur. Han ville vel
være like fremmed overfor de andre negerne som jeg var.
Var det riktig å ta en løve fra savannene og spenne den for
plogen som en hest. Kanskje ikke, men løver trenger for stor
plass, i en verden med fire milliarder mennesker er det ikke
plass til nomader og jegere. Verden mangler kanskje ennå
oppskriften på hvordan Afrika skal temmes, om det skal temmes.
Jeg ble revet ut av mine tanker av mannen på den andre siden
av bordet. Han ville vite hva jeg synes om Colon.
Tydeligvis ville han svært gjerne høre noe pent. Jeg hadde
ikke noe pent å si. Forsiktig ymtet jeg frempå at det var
kanskje en noe voldelig by med alle disse væpnede vaktene
rundt omkring. Den brave hesteløven fra advokatsavannene ble
storlig forbauset. Var det mye vold i Colon? Forbauset mumlet
jeg noe om sidegater og supermarked. Han var like uforstående.
Slik var det da overalt i verden var det ikke? Jeg sa ikke
mer. Denne mannen var tydeligvis for tilpasningsdyktig for
meg.
Endelig opprant dagen da vi kunne seile inn i kanalen. Bundet
sammen med et par andre båter kom vi gjennom slusene opp til
Gatun-sjøen uten problemer. Lenger var ikke første etappe.
Losen som hadde lest sin avis siden vi forlot Colon dro hjem
etter å ha dirigert oss til en ankerplass rett etter slusene.
Vannet var ferskt og klart og over 30 grader varmt. En gang i
tiden hadde sjøen krydd av vannslanger, men nå hadde de
innfødte spist alle sammen. Noen små ufarlige krokodiller,
kaimaner fantes her, men de hindret oss ikke i å bade og kose
oss i det uvante ferskvannet.
Like før sola gikk ned hørte vi noen voldsomme dyrelyder
inne fra skogen. Det bare måtte være brøleaper. Vi puttet sju
av mannskapet opp i jolla og den siste på seilbrettet da det
ikke var mer fribord i jolla, og satte av sted i retning av
lydene. På en liten strand under noen kjempemessige trær gikk
vi i land og gravde oss barbente gjennom det tette buskaset.
Lyden var lenger borte enn vi hadde trodd og apene var enda
noen hundre meter unna i den tette skogen da mørket kom og vi
måtte skynde oss tilbake. Egentlig heldig for vi har hørt
senere at brølapene ikke liker besøk. Så lite faktisk at de
ynder å kaste ekskrementer etter inntrengere.
Mens vi kjempet oss gjennom buskaset tilbake kom en
opprørt fremmed stemme til oss fra sjøen. Det var en
amerikansk gutt på et seilbrett. Han hadde bodd ved sjøen i
mange år og kjente forholdene. Mens vi prøvde å finne plass
til våre bare ben i tornekrattet listet han opp alle de
giftige slangene som fantes nettopp der hvor vi gikk. Det var
ikke nok med støvler og dagslys for slangene lå også oppe i
trærne. Gutten virket forundret da vi alle sammen kom
helskinnet ut på sjøen igjen.
Dagen etter kom losen tidlig og jaget oss gjennom Gatunsjøen og kanalen fram til slusene på den andre siden. Losen
hadde bare ett ønske, å komme fram så fort som mulig. Noe
særlig snakkesalig var han ikke og han visste mindre enn oss
om jungelen omkring. Skogen var praktfull, vi brant etter å gå
i land for å komme bort til alle de spennende trærne som
vokste i sann overflod langs bredden og på alle de små øyene i
sjøen. Noen ganger så vi snurten av en ape i trærne eller en
mandata i vannet, men alltid måtte vi bare stå på, losen
skulle fram fortest mulig.
For oss var kanalen et eventyrlandskap som vi drømte om å
komme tilbake til uten los, i en kano kanskje. Det var
vanskelig å forstå at her hadde flere titusener mistet livet
av varmen og tropesykdommer for å få gravd ut kanalen. For dem
hadde denne jungelen vært et helvete.
Flokker med pelikaner og bølgene etter en flyktende
krokodille fortalte oss at vi var kommet til en ny verden da
vi kjørte inn i slusene på den andre siden for å bli heist ned
til Stillehavet. Der sto Anne Helene og Arne på Ovedie og ga
oss stående applaus. Jeg forsto det ikke da, den turen var da
ikke noe spesielt. Men Arne hadde gjort turen før og han
visste hva det var for et sprang vi hadde gjort i og med denne
korte kanalturen. Hadde jeg visst det hadde jeg nok også sett
nøyere på den flåten av båter som lå ankret opp utenfor
stedets eneste marina. Borte var multimillionærbåtene fra
Karibien. Her var ikke lenger bare store penger som seilte
rundt i nypussa plastbåter, her var de virkelige jordomseiler
som seilte på eventyrlyst og entusiasme. Det var her det store
seilereventyret begynte.
Panamabukta helt ut til Galapagos er et av verdens mest
beryktede havstrekninger. Ikke på grunn av sterke vinder, men
på grunn av manglende vinder. Passaten fra Atlanterhavet
mister kraften allerede over Karibien og over Mellom-Amerika
kommer den ikke. For å gjøre saken verre er bukta møtepunktet
for flere store havstrømmer. Humboldtstrømmen fra Antarktis
ender her og har med seg kaldt vann. Selv på ekvator kan
badevannet bli lovlig kaldt. I seilskutetiden var strøm og
mangel på vind noe av det farligste man kunne ha og det var
mange skuter som drev hjelpeløse på revene i sin tid.
Galapagos kalles på spansk de forheksede øyer. Dette
navnet fikk de fordi de så ut til å flytte seg hele tiden. Når
en seilskute møysommelig hadde klart å komme så nær at øyene
var i sikte om kvelden, kunne de være borte morgenen etter.
En av de mer kjente forlis var der mannskapet forliste og ikke
skuta. Etter fem uker i fullstendig vindstille var mannskapet
blitt så desperate at de gikk i livbåtene for å forsøke å ro
til land. Livbåtene kom aldri fram, men skuta var i like god
stand da den ble funnet.
Vi la utpå dette underlige havet helt planløst og
uforberedt. Egentlig hadde vi tenkt oss til Equador, men da
Ovedie veldig gjerne ville ha følge til Marquesas hang vi oss
på. Vi skulle ha fylt diesel og vann på marinaen ved kanalen,
men så hadde vi røket uklar med sjefen der. Helt uforskyldt.
Etter å ha hørt prisen de skulle ha pr. dag for å henge på
bøyene deres kastet vi heller anker ved siden av. Etter hvert
ble det flere med samme idé og marinasjefen svor krig. Vi ble
nektet å bruke kystens eneste brygga og hvis vi ville ha vann
eller diesel skulle vi først betale medlemskap i marinaen og
deretter en natts bøyeleie. "For en frekkhet" tenkte vi, "vi
drar heller til en annen marina".
Etter noen dagers leting helt ned til Perlas øyene, som
vi også hadde kuttet ut fra planen vår fordi en seiler nylig
var blitt skutt der av bevæpnede desperados, måtte vi gi opp.
Det fantes ikke flere marinaer i Panamabukta. Ovedie så ikke
ut til å ville vente lenger og vi la ut på lykke og fromme med
kvart tank med diesel og lite vann. Foran oss lå det store
stillebeltet og 3000 nautiske mil, det lengste strekket på
hele turen.
Dagene gikk i perfekt latmannsliv. Vi er veldig flinke
til det. Siden vinden knapt orket å kruse det flate havet så
vi ingen hensikt i å arbeide så mye med seilene. Vi rørte oss
knapt likevel.
- Det er så hyggelig å seile flere sammen, sa Arne på
Ovedie. Hadde han heist alle seil ville han vært langt foran.
Vi satt og lå rundt på dekk hele dagen. Om morgenen så vi
pelikanene komme flygende fra land i milelange rekker. En
etter en fløy de med få meter til fuglen foran og knapt en
meter til vannet under. Av og til fløy lederfuglen litt høgere
som om den fløy over en usynlig hindring. Alle fuglene bak
fulgte så lydig etter. På avstand så det ut som buktende
slanger.
- Det er så fint å se andre seil på havet, sa Arne.
Om dagen så vi på havet. Her var delfiner og hvaler og en
og annen djevelrokke som hoppet høyt opp i lufta langt borte,
et utrolig fruktbart hav. Nytt var at havet fløt av søppel,
trestokker og avrevne greiner antagelig fra en eller flere
elver. Vi var bortom for å se på alt spennende. Vi plukket opp
en svart gummislange etter ett traktorhjul, den kunne vi
sikkert få bruk for. Litt senere fant vi en hel tømmerstokk av
balsa. Riktignok vasstrukkent og markstukken, men for noen
modellbåter vi kunne bygge når den en gang tørket. Vi fikk den
ombord.
- Jeg har sittet her og sett på Origo og jeg tror nok at
dere kunne få litt større fart hvis dere justerte litt på
seilene, sa Arne.
Arne hadde seilt jorden rundt før med en treskøyte. Han
ble blank i øynene når han snakket om den, men på denne turen
hadde han fått tak i en plastbåt med moderne skrog og seil.
Det hadde gått for seint for ham forrige gang. Ovedie hadde
også store problemer med å holde igjen for å holde følge med
oss. De måtte reve alle seilene så det var bare en liten flik
igjen til tross for at vi hadde fulle seil. Når vinden kom
imot og vi måtte krysse kunne Ovedie kjøre nesten rett mot
vinden mens vi knapt kom på tvers.
- Det er så hyggelig å seile flere sammen, sa Arne igjen.
Var det ikke en liten undertone i stemmen hans?
Om kvelden og nattevaktene satt vi og pratet og så på det
evige lydløse tordenværet over land og lyttet til den
merkelige brusingen i vannet av små sinte bølger som ble
dannet der to strømmer møttes. Vi holdt øye med Ovedie så de
kunne sove. Litt skulle de ha igjen for frustrasjonen.
Endelig en dag klarte vi på en høflig måte å bli enige om
at det beste nok var at vi skilte lag. Før vi skiltes rakk vi
å få den store fisken.
Etter forsmedelsen utenfor Afrika da vi hadde mistet
sverdfisken hadde vi gitt om håpet om en slik mulighet igjen.
Bedageligheten ombord ble derfor straks feid vekk da stanga
sang ut og en vill og gal kjempefisk med sverd og et stort
praktfullt seil av en ryggfinne danset bortover vannskorpa på
halen med vår krok i munnen.
Hver gikk til sin post. Denne gangen kunne vi det, denne
gangen skulle vi få den opp. Mattis holdt stanga, Jon Anders
styrte båten og jeg sto klar med kleppen til det avgjørende
støtet. De andre holdt seg klokelig på avstand og var
heiagjeng.
Nervene var i helspenn. Rundt og rundt kjørte vi for å
hindre fisken i å dra snøret under båten. Den kunne alle
knepene, men det kunne vi også og langsomt fikk vi halt den
inn. Rett som det var satte den av gåre igjen. Rett ned, mot
båten eller rett opp så høyt den kom. I en time spilte den
sitt livs rolle med det mest oppmerksomme publikum den
noensinne kunne ha fått. Så fikk vi kleppen i den og heiste
den opp.
Den var stor, kjempediger! Vekten var 32 kg, men lengden
var hele 275 cm. Vel oppe på dekk datt kroken ut av munnen på
den.
Vi fotograferte til kameraene gikk varme, tok ut de beste
stykkene og ga Ovedie i avskjedspresang. Så skiltes våre
veier. Ovedie firte ut rullefokka og forsvant mot Galapagos i
den lette brisen som hadde den en rakett i hekken. Vi plasket
videre på vår bedagelige måte, men nå mot Equador som planlagt
fra starten av.
Kapittel 22
Midt i Panamabukta ligger en liten steinknatt, 250 meter høy
og ikke så veldig mye lenger. Den må da være ubebodd tenkte
vi. Øya het Malpelo og tilhørte Columbia. Det var måneder
siden vi hadde ligget på et sted som ikke krydde av folk og
dessuten var det så lite vind at det tok to dager å nå øya
etter at vi hadde sett den første gang. Stor var vår skuffelse
da vi på kloss hold oppdaget en militærforlegning oppe i
bakken.
Eneste måte å komme i land på Malpelo var å ta jolla bort
til en taustige som hang ned fra et langt stupebrett ut fra
fjellveggen. Dønningene var et par meter høye og det gjaldt å
ta tak i stigen når jolla var som høgest. Det var ikke så
enkelt som det høres ut. En bølgetopp kan fort etterfølges av
en ny og høgere topp, særlig når det er bølgereflekser fra
land. Da gjaldt det å klatre fort for ikke å bli våt.
En delegasjon fra Origo kom seg opp og klatret
trappetrinnene i fjellet opp til militærbrakka. Vi måtte banke
på vinduet før de oppdaget oss. De var ikke engang klar over
Origo som lå ankret opp like nedenfor.
Troppen besto av en håndfull unge gutter i sivile klær og
barbeint. De hadde sko, men ikke skolisser. Sjefen var like
ung og man kunne bare se hans militære grad ved at han tenkte
seg litt om før han smilte. En kunne litt engelsk. Ingen hadde
noen problem med at vi lå ankret opp og selvfølgelig kunne vi
gå i land. Pass og papirer, nei, hvorfor det?
Vi likte straks denne militære troppen fra et av verdens
mest våpeninfiserte land som på den tiden lå i borgerkrig med
sine egne kokainkonger. Våpen eller uniformer så vi ikke. Det
stod et sjakkbord der og noen magasiner og ellers fordrev
soldatene tiden med å prate og hygge seg. En måned skulle de
være der for å passe på et omfattende radioanlegg, som
forøvrig ikke virket.
Meget forsiktig fikk de fortalt oss om sin personlige
nød. Sukkersekken deres var sprukket første dagen da den
skulle heises opp. Dessuten hadde de fått lite fisk siden de
bare hadde hyssing og bøyde spiker. Nå driver ikke vi
vanligvis og utruster militærforlegninger verden rundt, men
her gjorde vi et unntak. Før vi dro hadde de sukker i teen og
hele forlegningen sto side om side på en fjellhylle og dro opp
talløse røde fisk. Det er de blideste soldatene jeg noen sinne
har sett.
Malpelo var en underlig øy. Foruten soldatene bodde det
tre slags dyr der. Sjøfugl, krabber og firfisler. Alle delte
samme området. Da vi på norsk vis bygde varde på toppen av
fjellet fant vi røde krabber under annenhver stein. Fuglene
var altfor tamme. Man måtte gå rundt dem.
Som vi sto og pratet med soldatene kom susingen fra et
jetfly i lav høyde rett over hodet på oss. "Mirage" sa
soldatene og flirte. Det var en sjøfugl som med sammentrukne
vinger kom rasende nedover fjellsiden, korteste vei til havet.
Den som var en sjøfugl på Malpelo. Oppe fra steinspranget i
fjellsiden var det bare å strekke ut vingene og gli langsomt
langs de dramatiske fjellsidene ned til matfatet. Eller om
sulten var stor, leke Mirage hele veien ned rett over bakken.
Noen fjell simpelthen innbyr til å fly ned fra. Som om man
dypt inne har minner om hvordan det var. Kanskje vi ikke
stammer fra apene likevel.
Vi banket en bolt i en sprekk i fjellsiden nede ved
vannkanten og fortøyde jolla. Dønningene gjorde det vanskelig,
men vi fikk da på oss dykkermaske og kom oss uti. Sikten var
dårlig, bare 5-10 meter, men aldri så vi flere fisk på ett
sted. Mange steder var det antall fisk som begrenset sikten og
ikke vannet.
Stimer med røde og gule og blå småfisk passerte i ett
sett fra forskjellige retninger. Store tette stimer med blanke
jack-fisk og blåstripet rainbow-runner kom plutselig
ingenstedsfra, fylte havet en stund, og forsvant. Like over
bunn sto det tett med groupier opp til 10 kg tunge. På bunn lå
det hauger med mureneål og gapte. Det var så mange at de måtte
ligge oppå hverandre.
Mattis spiddet en 10-kg's grouper. Det var den første vi
til da hadde spiddet og den stakk av med spydspissen etter en
hard kamp. Som Mattis kjempet som hardest kom en 3 meters
hammerhai glidende et par meter fra han. Den gadd ikke engang
snu seg, her var mat nok.
Vi svømte gjennom kløfter så fulle av fisk at vi ikke
kunne se utgangen. Midt oppe i stimen av fisk mot oss kom en
og annen hai. Aldri hverken før eller siden har vi sett en
slik fisketetthet som på Malpelo.
Ankerfeste var dårlig. Siste dagen våknet vi langt fra
øya enda vi hadde hatt ankervakt hele natta. Da hang ankeret
rett ned på 70 meters dyp. Selve ankeret veide 55 kg og med
kjettingen ble det tungt. Vi hadde ingen ankervinsj så normalt
ankret vi ikke så dypt. Tre og tre halte i lag på skift til
ankeret var oppe. Svette heiste vi seil i den svake brisen og
drev videre.
Vi krysset ekvator før vi kom fram. Tre ganger faktisk.
Fram og tilbake gikk det. Vinden var like dårlig hele veien.
Langt utenfor Equador lå lange umerkede fiskegarn som vi måtte
forsere om natta. Her var fiskerne våkne og loset oss rundt,
så det gikk bra. Til takk ga de oss rogn fra dorado.
Galapagosøyene er et av de stedene i verden vi virkelig
kunne ha tenkt oss å reise til. Ikke bare er naturen, dyre- og
fiske-livet helt spesielt, men hele den underlige historien
til disse øyene var vi blitt godt kjent med fra bøkene. Den
gale tannlegen med stålgebiss, grevinnen og det uoppklarte
mordet, den norske fiskebollefabrikken. Problemet var bare at
det var dyrt. Så mange og store avgifter og restriksjoner
eksisterte at vi fant vi ikke hadde råd.
Vi seilte derfor til fastlandet istedet, til byen Manta.
Her betalte vi 600 kroner for å få lov til å være i tre dager.
Senere fikk vi høre at det året hadde man betalt mindre på
Galapagos. Det var en feide mellom de forskjellige myndigheter
på en av øyene og havnekapteinen hadde fortalt båtfolket at de
ikke behøvde å gå til emigrasjonen. I samlet flokk hadde
båtfolket gått på havnekapteinens side og fått presset prisen
hos emigrasjonen ned til en tiendedel.
Manta betalte seg likevel for oss for diesel var billig, gass
kostet 1/20 av det den gjorde hjemme og vann var gratis.
fra Gros dagbok 21/5-94
Vi har blitt kjent med en australsk familie på båten "Mary Lou". Det er tre
ungdommer ombord og vi har hatt det kjempegøy sammen i de to dagene vi
har vært her. Om kveldene har vi gått på kino, også har vi spilt biljard og
vannpolo i svømmebassenget på yachtklubben. Dette er de første
ungdommene vi har møtt på turen. Det er visst ikke mange familier som oss
som seiler rundt, mest eldre ektepar. Synd! Håper vi treffer May Lou seinere i
Stillehavet.
Franskmannen i båten ved siden av oss hadde betalt det
samme i innsjekkinga som oss, men han hadde fått 10 dagers
opphold. Mary Lou fikk 3 måneder for den samme summen. Årsaken
til forskjellsbehandlinga var lenge et mysterium helt til den
dagen jeg sjekket ut.
I porten på politistasjonen ble jeg stoppet av en brydd
mann med gevær. Etter mye fakter og spanske gloser ble det
klart at jeg ikke kunne komme inn fordi jeg hadde kortbukser.
Det var damer der inne, de kunne ta anstøt. Utenfor på gata
gikk flere lokale menn med kortbukser og enkelte av kvinnene
hadde miniskjørt, men inn på politistasjonen kom man ikke uten
lange bukser. Det var ikke annet å gjøre enn å dra tilbake og
grave fram noen krøllete langbukser. Slike plagg er vanskelig
å holde i orden på en båt.
Mattis og Jon Anders var med meg i drosja til mitt neste
forsøk på å sjekke ut. De skulle kjøpe bananer på torget. Jeg
ble gjenkjent mens jeg betalte drosja og da Mattis viste sine
bare ben ble det liv i politifolka. De som hang rundt porten
strammet seg opp med et fast grep på geværet, fra vaktstua
strømmet de ut, på benken ved muren spratt de opp alle de som
hadde sittet der. Selv de som sov under tuntreet var våkne og
bevæpnet da jeg kom ut av drosja. Her skulle anstendigheten
forsvares med våpen i hånd.
Straks de så at mine ben var dekket av flekkete og
skrukkete, men lange bukser, løste hele militærblokaden seg
opp i store smil og jeg ble høflig ledet inn til det aller
helligste.
Senere snakket jeg med kapteinene i de andre båtene og vi
fant ut at franskmannen hadde hatt halvlange bukser da han
sjekket inn og australieren i May Lou lange, rene bukser med
korrekt press. Derav kom tydeligvis forskjellen i tid vi fikk
være i Equador.
Så forlot vi det amerikanske kontinent og satte kursen
for Pitcairn etter vår opprinnelige plan. Turen var på vel
3000 nautiske mil. Selv sola bruker tre timer på den turen.
Før vi dro rakk vi endelig et møte med en ekte indianer.
De stolte Aztekere, Mayafolk, Inkaer og hva de heter alle
sammen. Vi rakk ikke å møte de gjenlevende. Ikke før vi var
klar til å hale opp ankeret kom en ut til oss. Han var en
liten gammel mann i grå klær i en gebrekkelig pram. På tofta
hadde han tre syltetøyglass med noe uklart brunt noe oppi.
- Honning. Sa han mutt på dårlig spansk og satte et glass
på rekka vår. Jeg smilte og prøvde å legge all min respekt for
de gamle kulturfolk i smilet, men honning skulle jeg dessverre
ikke ha.
- Honning. Gjentok han lettere forarget, hadde jeg ikke
hørt? På alle tilgjengelige språk og uttrykksformer forsøkte
jeg på en høflig måte å si at vi ikke skulle ha. Storlig
forbauset tok han nølende ned glasset, ristet på hodet og
rodde like mutt tilbake.
Mattis og Karina halte opp storseilet. Mattis løftet
gaffelfoten og Karina spissen. Underveis småkranglet de som
vanlig om hvor fort den andre skulle dra, gaffelen måtte
løftes rett. Storseilet blafret litt før det fant den svake
brisen fra sør og lot seg fylle mens tauverket ble kveilet
sammen og hengt opp på knaggene rundt stormasta. Maria og Gro
fjernet bendslinga på de tre forseilene og heiste fokk, klyver
og jager i rask rekkefølge. Torill fikk hjelp av Joakim til å
heise mesanseilet på den bakerste masta, og tilslutt heiste
Jon Anders toppseilet over storseilet. Det var han som hadde
ordnet blokker og tau og alle andre tviholdt på at de ikke
forsto hvordan det skulle heises.
Så var det bare å lene seg tilbake og la Origo prøve seg
på Stillehavet etter beste evne. Verdens største hav.
Drømmenes hav. Her hadde de foregått alle de eventyrlige
historiene vi hadde lest. Etterhvert hadde dette havet blitt
et eventyr for oss, noe som ikke kunne tilhøre denne verden.
Det var havet bortenfor alle blåner, dit vi aldri ville komme,
og nå seilte vi der selv.
Som ventet var det lite tak i vinden og den kom fra gal kant.
I dag etter dag kom vi stadig lenger nordover til vi nesten
krysset ekvator igjen. En kveld så vi land. Det var øyene San
Cristóbal og La Española på Galapagos. Da angret vi at vi ikke
hadde tatt på oss utgiftene og dratt dit likevel, men nå var
det for sent, vi måtte videre.
Noen drømmer skal få forbli drømmer. Noen øyer skal
forbli bleke skygger i horisonten. Noe land skal forbli
uoppdaget. Vi hadde mange melankolske kvelder igjen å leve og
vi trengte Galapagosdrømmen til da.
Dagen etter var horisonten igjen ubrutt, stillebeltet
fant ut at vi hadde hatt nok og trakk seg nordover. Fra
nordøst kom en fin bris som tok et godt tak i riggen og dyttet
oss vennlig og bestemt mot Pitcairn. Hele mannskapet våknet
liksom av transen. Skolebøker ble trukket fram og en hittil
ukjent arbeidslyst tok tak i oss. Her skulle vi være i minst
en måned i vår egen verden uten noe til å forstyrre oss.
Trodde vi da. Selvfølgelig tok vi feil.
En dag beit en blåhai på kroken. To meter lang var den og
tanngarden var stor nok til å vekke beundrende grøss hjemme.
Først måtte vi imidlertid få den opp og det var ikke så greit
når man helst ikke ville komme for nær. Det var ikke noe
problem så lenge haien hang langt bak på kroken og vi bare
kunne trette den ut. Problemet kom da haien hang langs siden
på båten og vi skulle få den opp på dekk. Jon Anders meldte
seg frivillig. Han heiste seg forsiktig ned på nederste trinn
på badestigen og bandt et tau rundt halen på haien. Han har
hele tiden senere benektet at han skalv på hånda. Vi så nå hva
vi så. Haien reagerte ikke før det var for sent.
Tauet gikk over en blokk i toppen av mesanmasta. Ideen
var at vi med dette tauet kunne stå på god avstand og heise
haien opp på dekk. Før alt var klart datt sola ned og vi måtte
ha lykt for å se hva som foregikk. Langsomt halte vi i tauet
fra fordekket og så haien bli heist opp sprellende med hodet
ned. Halvannen meter over dekk måtte den for å komme over tau
og vaier. Alt fungerte smertefritt. Nå gjaldt det bare å heise
den ned på dekket. Da satt tauet fast i blokka. Haien ble
hengende i passe bitehøyde over dekk og først nå ble vi var at
Origo gynget ikke uvesentlig på seg i bølgene. Toppen av
mesanmasta svingte mange meter til begge sider og haien fikk
etter hvert god fart.
Susende over dekk snart framover mot fordekket, snart i
sirkler over akterdekket husket det glefsende uhyret med flere
rader sylskarpe tenner. Det var umulig å forutsi hvor den
ville svinge. I tillegg var det blitt bek mørkt. Mattis og jeg
klarte begge så vidt det var å komme oss forbi kjevene og opp
på mesanbommen. Ideen var å klatre høgere enn haien for å
løsne tauet i blokka. Det var en bommert. Vi sto begge på den
svingende bommen og kjempet om den ytterste plassen mens haien
kom faretruende nær beina våre.
Endelig stoppet haien sin ville ferd et lite øyeblikk
rett over åpningen ned til akterkahytten og slapp hele
magesekken ned på dørken. Vi erklærte dyret dødt og klarte med
felles anstrengelser å få manøvrert liket ned på dekket. Nå
hadde vi lært hvordan man ikke skal fiske hai. Straks den var
forsvarlig bundet kastet forsker Joakim seg over den.
Det var riktig at huden føltes som sandpapir. Vi prøvde
den på en trekloss og den fungerte utmerket. Kjevene var
vanskelig å få ut og rense for kjøtt og når de tørket vrei de
seg til det ugjenkjennelige. Joakim tok ut tennene og samlet
dem på små glass.
Om natta landet små og store flygefisk på dekket. Det var
vi vant til, det nye var at vi også fant små blekkspruter.
Utrolig at slike dyr kan hoppe så høgt. Selv få centimeter
lange blekkspruter hoppet over to meter opp fra bølgene.
Delfinene var selvfølgelig med oss. Her hadde de en ny
lek som fascinerte oss på lange nattevakter. Rundt omkring i
vannet lå klaser med selvlysende plankton. De lyste bare når
de ble irritert og uten delfiner så vi dem ikke, selv baugen
på Origo klarte ikke å tenne dem. Delfinene derimot svømte
foran båten i sikksakk fra det ene planktonflaket til det
andre og tente dem. De flammet opp som blitzpærer i hvite
kraftige lys.
Mange prøver å forklare delfiners oppførsel ut fra rent
praktiske hensyn. Det at de leker foran baugen på båter er
fordi de rir på baugbølgen for å spare energi sier man. Andre
mener de gjør det for å klø seg på ryggen. Vi er ikke i tvil.
Delfiner leker. Vi har selv flere ganger hengt med dykkermaske
på i baugen der bølgen er og sett det. Delfinene har ingen
nytte av denne bølgen, de svinser jo fram og tilbake hele
tiden. Ikke har vi sett dem klø seg heller. Energi har de
dessuten mer enn nok av. De leker med båten, prøver å komme så
nær som mulig og mange ganger leker de også med oss når vi
hopper uti. Hver flokk oppfører seg forskjellig fra alle
andre. Delfiner ble vi aldri lei av å studere.
Spekkhoggere fikk vi aldri se, men på turen til Pitcairn
hadde vi en stund følge med en flokk "falske spekkhuggere". De
er mindre enn de "ekte", men har samme tanngarden. Jon Anders
hadde laget seg en undervannsdrage som han kunne henge etter i
et langt tau bak båten. Ved å vri på dragen kunne han elegant
kjøre opp og ned og til siden som en slags undervanns
supermann. Spekkhuggerne elsket denne. Da Jon Anders hang på
flokket de seg rundt han. Noen snappet etter svømmeføttene
hans. Jon Anders hadde den store følelsen av å være en av
gutta, delfingutta.
Senere har vi hørt om falske spekkhuggere som har tatt
tak i svømmeføtter og trukket svømmere under. Det må være for
å leke for det er vanskelig å tenke seg delfiner som
ondsinnet. I USA er denne delfintilliten strukket til det
absurde som man jo gjerne venter seg fra den kanten. I enkelte
akvarier behandler man syke mennesker med å la dem ta på
delfiner i bassenget. Delfinene skal ha helbredende kraft. Da
det å la kvinner føde under vann ikke lenger var banebrytende
nok innførte man delfiner i vannet. Det skulle virke
beroligende på moren og fødselen skulle gå lettere.
Helt siden Afrika har vi hoppet uti til delfiner ved
enhver anledning og selv om de nok kunne føle at vi trengte
oss på har de aldri vært aggressive. Det er utrolig at man så
blindt kan stole på et vilt dyr som uten problemer kunne tatt
livet av oss hadde det villet. Delfinene dreper hai ved å
stange dem i stor fart. Når vi går i land i fremmede land er
vi alltid varsomme med menneskene der. Vi kan ikke stole på at
de ikke vil oss vondt, men delfiner stoler vi på.
Fra Gros dagbok 3/6-94
Vi har god vind og Origo suser avgårde i mørket. Klokken er 1930 og det er
Marias og Mattis' 18 års dag. Det har vært ganske huskete sjø i dag, som alltid
på bursdager. Men, greit nok, så lenge vi seiler i riktig retning. Under 2000
nautiske mil igjen til den ubebodde øya Ducie, litt før Pitcairn. En stilig palmeøy.
Gleder meg! Siste døgnetappe var på 135 nautiske mil, det nest beste vi har
gjort siden Norge. nå har vi seilt i 13 dager allerede. Det går jo veldig fint. Vi har
tydeligvis blitt vant til å seile nå. Ingen klager eller er utålmodige etter å komme
til land. Blir rastløs noen ganger, men det går fort over. I dag har jeg tatt meg fri
fra skolearbeid. Det var deilig, men i morgen er det på'n igjen. Nå har jeg vakt,
må nesten slutte.
Kapittel 23
Etter nesten en måned på sjøen begynte ting å gå galt. Den
farligste situasjonen oppsto faktisk på grunn av Coca Cola.
Aldri i noen av de sikkerhet-til-sjøs-fikserte båtbladene
hadde jeg sett noen advarsler mot Cola.
En nattevakt da jeg gikk ned i hytta foran for å koke meg
litt te ble jeg vår en svak lukt av gass. For sikkerhets skyld
skrudde jeg av gasskrana og ga meg til å snuse omkring. Hele
Karinas benk oste av gass. Hadde jeg forsøkt å tenne på
blusset ville hele båten gått i lufta. Men hvordan kunne dette
ha skjedd? Gassen ble ført fra gasstanken i et eget luftet rom
bak do og fram til ovnen gjennom Karinas benk i
forskriftsmessige kopperrør.
Karina hadde bunnen av benken full av colabokser fra USA
og det var her vi fant løsningen. Saltvann hadde sprutet ned i
benken fra en åpen luke. Ikke mye, men nok til at
aluminiumsboksene med cola rustet istykker. Colaen hadde så
rent ned på gassrørne. Cola er en kraftig syre, så kraftig at
den hadde etset store hull i kopperrørene som vanligvis er
rustfri og evigvarende. Karina var mest bestyrtet over sitt
reduserte colalager.
Vi siktet oss inn på øya Ducie. Det er en ubebodd øy i
Pitcairn-gruppen. Hele tiden kom vinden midt imot. Stadig
kraftigere blåste det til vinden var oppe i stiv kuling.
Bølgene vokste til 6 meter og de brøt over oss der vi forsøkte
forgjeves å komme nærmere Ducie. Når vi var nord for øya kom
vinden fra syd. Når vi endelig kom vest av øya hadde vinden
snudd til øst. Nesten hele sirkelen rundt seilte vi uten noen
gang å komme nærmere enn 20 nautiske mil fra øya. Da ga vi opp
og satte i stedet kursen mot neste ubebodde øy: Henderson.
Den natta våknet jeg med en følelse av stor fare. Det tok
en stund før det gikk opp for meg at grunnen var lyden fra
riggen. Den sang på en uhyggelig måte som jeg aldri hadde hørt
før. Skroget sang av vann som fosset forbi i stor fart og vi
lå kraftig på. Jeg kjente etter i senga ved siden av meg. Den
var tom. Så var det Torill som hadde vakt. Hun ville nok si
ifra om vinden ble for sterk, men det hørtes uhyggelig ut.
Plutselig ble lyden villere enn noen sinne. Origo krenget
voldsomt over. Så lød et voldsomt brak etterfulgt av en
rasende blafring fra et seil og en vill dunking i båtsiden.
Over bråket fra vinden og seilet lød Torills rop etter hjelp.
Dette var sannhetens øyeblikk. Som jeg lå der i senga i en
slags tilstand av sjokk var jeg klar over at vi for første
gang var ute i en virkelig storm og at noe hadde brukket. Det
var nå det var bruk for sjømannskap, dette var en av de
situasjonene jeg hadde forsøkt å tenke gjennom i lange
bekymrede våkenetter alle årene Origo ble bygget. Nå skulle
det vise seg om Origo var god nok. Om vi var gode nok.
Likevel lå jeg i senga stiv som en stokk, livredd.
Som alle andre har jeg alltid vært helten i alle mine
dagdrømmer. I alle vanskelige situasjoner har jeg trodd jeg
ville kunne holde hodet kaldt. Som barn hadde jeg klatret mye
i trær og hver gang en gren brakk hadde jeg alltid gjort de
riktige bevegelsene og berget meg. Det hadde gitt meg en viss
selvsikkerhet helt til vi nesten mistet Origo året før
avreisen.
Torills fetter som hun hadde vokst opp med og kalte bror,
kona hans og deres to barn skulle være med oss en seiltur fra
Sagesund og ut i skjæra. De hadde riktignok egen tresnekke,
men åpent hav og bølger var de ikke vandt med. Vi hadde hatt
noen problemer med styrevaieren mellom rattet og roret. På veg
ut løsnet vaieren igjen, men vi fikk festet den provisorisk
slik at vi kom ut på åpent hav.
Det blåste frisk bris, men bølgene var knapt over
halvmeteren så vi gratulerte oss selv med maksvær for denne
lille demonstrasjonen til vi så passasjerene våre klamre seg
livredde til cockpiten. Det var ikke annet å gjøre enn å snu
for å komme innaskjærs igjen.
Rett etter Møkkalasset fyr måtte vi svinge til styrbord
og seile med vinden rett bak mellom en lang øy med steile
fjellskrenter på den ene siden og skvalpeskjær på den andre.
Stormasta bøyde seg nesten forover av presset og Origo skummet
avgårde som en rakett.
Da er det jeg kjenner at rattet liksom dør mellom hendene
mine. Styrevaieren hadde mistet taket igjen. Roret svingte
løst og i neste øyeblikk svingte Origo rett til babord,
seilene fikk maksimal skyvekraft og vi fosset i en vanvittig
fart mot fjelløya bare få meter fra oss uten styring.
Bare jeg hadde erfaring med nødroret bak. Jeg slapp det
ubrukelige rattet og styrtet ned, rev vekk hylla foran
rorstammen, klemte inn reserverorstammen, men fikk ikke inn
bolten. Det var ikke tid, jeg la meg på roret for å svinge
nedover - og brakk reserverorpinnen.
Hvert øyeblikk ventet jeg å høre smellet da baugen ble
knust mot fjellveggen og all vår innsats de siste seks årene
bli redusert til en haug med våt flis. Beina under meg begynte
å skjelve ukontrollert, det var et under at jeg kunne stå, men
det var bare en ting å gjøre. Med tvungne veloverveide
bevegelser satt jeg inn restene av reserverorpinnen igjen og
denne gangen ga jeg meg ikke før bolten var gjennom og
mutteren på. Hvert sekund som gikk var jeg overrasket over at
smellet ikke var kommet. Med bolten i fungerte restene av
rorpinnen på et vis og jeg klarte å legge roret helt over.
Oppe fra dekk hadde alle ropt "styrbord" i panikk hele tiden.
Rett etter at jeg hadde fått roret over gikk alle over til å
rope "babord" og jeg la roret tilbake igjen. En stund gikk det
slik fram og tilbake. Så gikk stemningen der oppe over til
rent kaos. Noen ropte "styrbord", noen "babord" og noen "rett
frem".
Det var ikke mening å få i noe og jeg gikk opp for å
orientere meg. Det jeg fikk se der vil jeg aldri forstå. Vi
hadde seilt rett gjennom den lange ubrutte øya. Det var et
smalt sund akkurat bredt og dypt nok til at Origo til nød
kunne komme gjennom og før jeg hadde rukket å få reserveroret
i funksjon hadde vi seilt rett gjennom uten å komme borti noen
av sidene. Jeg var skråsikker på at det sundet aldri hadde
vært der før. Her hadde jeg seilt siden jeg var liten. Det var
som om vi hadde kløvet fjellet som Moses kløvde havet. Torill
og Jan Kåre sa det samme, de kunne ikke huske annet enn at det
hadde vært en sammenhengende øy.
Da jeg kom opp lå Origo på siden av vinden og drev ned
mot noen lave skjær. Oppi riggen hang seilene halvveis nede
med taukveila til opphalet i en knute høgt oppe i
salingshornet slik at seilet ikke kom ned. Det var grunnen til
panikken, men det var ikke lenger noen fare for det var smul
sjø der inne bak skjæra og vi drev langsomt nok sidelengs ned
mot skjæret. Jeg klatret opp i masta og satt fullstendig rolig
og løsnet knuten slik at seilet kunne tas ned. På den måten
berget jeg ansikt. Torill og de andre trodde jeg hadde full
kontroll, men jeg viste at jeg hadde sviktet fra første stund.
I ettertid så jeg klart at jeg skulle ha blitt på dekk og
sendt en annen ned. Broren til Torill hadde foreslått å bruke
motoren før jeg styrtet ned, men jeg var for oppskjørtet til å
høre etter. Det var det jeg skulle ha gjort: satt motoren i
revers og hjulpet til med å få ned seilene på en riktig måte.
Reserveroret hadde jeg demonstrert for de andre. Slik det var
valgte jeg å gjøre noe jeg visste nøyaktig hvordan skulle
gjøres framfor å bli oppe å ta avgjørelsene. Det var bare
flaks som hadde berget Origo den gangen.
Men nå var vi ikke i svømmeavstand fra land, men midt ute i
Stillehavet hvor det aldri gikk båter. Det var ikke frisk
bris, men storm, og hvis jeg ikke reagerte snart kunne hva det
nå enn var som var ødelagt dunke hull i båten og senke den.
Jeg fikk løftet armen opp og slått på leselampa. Takk Gud,
strømmen virket. Den lille pæra lyste opp senga og trespantene
og gjorde et lite hjørne av verden trygg og varm. Det var nok
til at panikken løsnet i meg. Jeg lot lyset brenne for nå
trengte jeg vissheten om noe varmt trygt, og kom meg opp på
dekk.
Jeg var førstemann oppe. Så hadde ikke panikken vart så
lenge likevel. Torill sto skrevende med et bein på hver side
av cockpiten og tviholdt på rattet med hvite knoker. På begge
sider raste skumsjøene bakover som en stri elv. Stormasta sto
- heldigvis - og mesanmasta og. Det var jagerbommen, det
ekstra baugsprydet vi hadde montert på Kanariøyene for å få
plass til jageren, som var brukket. Surret inn i vaiere og
tauverk lå den langs siden av båten og slo.
Snart var Jon Anders der ved siden av meg og vi fikk halt
vrakrestene inn over rekka. Rutinen våknet i oss. I mørket
fant vi tau og surret alt fast og vi fikk ned klyveren slik at
vi bare hadde fokk og mesan oppe. Origo roet seg og vi pustet
ut i cockpiten mens Gro fant fram vindmåleren. Jovisst var det
storm.
Årsaken til bruddet var at vi hadde vært slumsete igjen.
Den ene vaieren til jagerbommen hadde røket noen dager før og
vi hadde laget til en ny. I sjøgangen hadde det ikke vært
mulig å få strammet den skikkelig og jagerbommen fikk derfor
ikke den støtte den skulle ha. Det skulle vi visst og ikke
hatt jageren oppe i så hardt vær.
Gjort var gjort og når alt kom til alt klarte vi oss
ganske bra. Den opprinnelige riggen hadde ingen problemer og
Origo mestret både sjø og vind som om det skulle være en
skarve kuling. Jeg klappet den stolt på dekksbordene og gikk
ned og la meg igjen.
Morgenen etter var stormen over, bølgene hadde roet seg
og foran oss så vi silhuetten av Henderson. Etter 36 dager på
sjøen skulle vi igjen føle fast grunn under føttene.
"En ulykke kommer sjelden alene", sier man, men Henderson så
ikke ut som noen ulykke. Sola brøt gjennom skylaget for riktig
å vise hvor grønn og frodig øya var. Formen var underlig, hele
øya var et flatt platå ca. 30 meter høgt. Platået var dekket
av ugjennomtrengelig buskas. Rundt nesten hele øya gikk steile
taggete klipper rett ned i sjøen hvor det var umulig å komme
inn, men på nordvestsiden var det en liten kritthvit strand
med kokospalmer. Det var vår første riktige tropeøy. Øyene vi
hadde sett i Karibien hadde vært for store, for bebygde. Denne
var uberørt.
Losboka fortalte om skjeletter som var funnet i huler på
sørsiden. En gang hadde det bodd folk her i kortere eller
lengre tid. Var det passerende polynesiere, skipbrudne eller
sjørøvere? Senere fortalte Brian på Pitcairn oss mange
historier om øya. En mann hadde forsøkt å bo der sammen med en
apekatt, men begge måtte hentes etter kort tid. Det var ikke
annet enn kokosnøtter å spise på øya. Etter det hadde en
amerikansk oljemillionær villet kjøpe øya, hugge ned buskaset
på toppen, frakte jord dit og lage en kvegfarm. Det ville
sikkert blitt verdens dyreste kjøtt. Avtalen var ferdig laget
mellom mannen og Pitcairn-boerne, men var blitt stoppet av New
Zealand som administrerer øyene.
Da vi kom så vi bare den innbydende stranda og
palmetrærne hvor vi kunne plukke så mye nøtter vi orket. Selv
om det ikke var synlig fra sjøen lå det et korallrev helt fra
stranda og 50 meter utover. Revet var flatt og lå like under
vannflaten. Ytterst sluttet revet med fingerliknende spisse
koraller. Der skrånet bunnen ned fra 10 meter under revet og
enkelte steder var det noen sandgroper hvor det var mulig å
legge et anker når været kom fra den riktige siden. Noe le var
det ikke.
Vi fikk ankeret på plass. Mattis stupte uti for å
kontrollere at det lå som det skulle og kom entusiastisk opp
og fortalte at han hadde sett minst ti haier. Mattis og jeg
svømte til land for å sondere. Det kom noen lave dønninger inn
fra vest som brøt over revet. Vi fant en liten vik innover som
dels skjermet dønningene. Ved å svømme inn der kunne vi
forsere revet på et vis.
Vi red på bølgene inn til vi fikk tak i den taggete
revkanten. Så gjaldt det å holde fast mens vannet strømmet
utover igjen. Når neste bølge kom ble vi løftet opp og ført
innover revplatået. Straks bølgen snudde satt vi beina på bunn
og kunne vasse videre innover. Såre enkelt. Vi vendte tilbake
med de gode nyhetene.
Uten tanke på at vi burde ha ankervakt ombord forlot vi
alle båten og svømte innover. De tingene vi ville ha med oss
puttet vi oppi jolla som Mattis svømte inn med.
Dønningene hadde økt noe siden vi svømte inn først.
Strømmen ut av den lille vika var så sterk at mange av oss
hadde vanskelig for å kjempe imot. Torill strevde hardt for
hun hadde ikke svømmeføtter. Bølgene som brøt på begge sider
skremte henne og en stund svømte hun i ren panikk mot
revkanten mens kreftene svant.
Jeg visste ikke hvordan Torill hadde det. Hun skulle ha
hjulpet Joakim inn, men hadde tidlig fått Mattis til å overta
han. Mattis mestret denne kunsten fra første stund på en måte
ingen av oss kunne kopiere. Han hadde heller ikke
svømmeføtter, men siden han var så kraftig svømte han nesten
like fort som oss og han kunne raskere sette beina under seg
på revet og gå. Uten anstrengelse tok han Joakim på ryggen og
svømte inn med han.
Jeg måtte hjelpe Gro og Maria inn. Etter en del fomling
fant vi et sted hvor strømmen var svakere og kom oss oppå
revet. Selv her måtte vi se oss godt for, for det var flere
store hull i revet med skarpe kanter som vi kunne falle nedi
og bli skrapet opp av når skumbølgene kom veltende bak oss.
På stranda lå Torill helt utslått, ennå med rester av
dødsangst i øynene. Hun hadde brukt sine siste krefter på å
komme inn og hadde vært sikker på å bli trukket under i
brenningene. Hun hadde ikke bedt om hjelp og ingen av oss
hadde vært klar over hvordan hun strevde. Jeg satt meg ned ved
siden av henne og ventet å få en skyllebøtte fordi jeg hadde
lokket alle i land ved å si at det var enkelt. Redsel og sinne
henger jo sammen. Men Torill er noe for seg selv, tanken at
det skulle være min skyld hadde ikke streifet henne.
Vi glemte fort den vanskelige landingen for vi var på en
virkelig paradisøy som ingen eide og hvor vi var helt alene. I
Costa Rica hadde vi kommet over en jernvarehandel med billige
macheter, meterlange kniver til å hugge seg vei i jungelen
med. Alle hadde sine lærslirer kjekt dinglende i beltet for nå
var endelig muligheten der. Et tog av Indiana Jones kopier
bega seg inn i kokosskogen og nåde den grein som stengte veien
for oss. Den ble fjernet med voldsomme huggslag.
Ugjennomtrengelig sa losboka om buskaset på platået, nå skulle
vi riktig vise hva vi kunne trenge gjennom.
Bak oss forsvant Origo av syne der hun lå med ankertauet
like over sylspisse koraller og en sikker død i brenningene
like innenfor skulle tauet kuttes av.
Opp til platået måtte vi klatre. Trærne ved siden av
skråningen var lettere å klatre i enn selve skråningen så vi
klatret opp her på apekattvis. Vel oppe var vi ikke bare på
toppen av platået, vi var også på toppen av buskaset. Så tett
og flatt var det at vi fint kunne gått over hele øya på toppen
av buskene med ski eller truger. Her hjalp ingen macheter. Men
utsikten var fin og vi så at Origo lå fremdeles der hun
skulle.
Vi klatret tilbake til stranda og gikk barbeint i den
kritthvite sanda. Her og der lå en råtnende kokosnøtt eller et
palmeblad, men ellers var stranda helt ren. Hjemme er strender
alltid dekket av plastavfall. Det samme finner man i Afrika og
Karibien. Stillehavet er ennå rent.
Torill hadde kommet seg nå og nøt sydhavsparadiset like
mye som oss. Vi satt der i sanda og så bølgene bryte på revet.
Høge vannvegger tårnet seg opp og brøt i kaskader av vann. Fra
tid til annen kom bølgevegger av den typen vi hadde sett på TV
med surfere som dristig våger seg like inn under skavlen før
den bryter. Et praktfullt syn.
Sola var på vei ned og vi måtte komme oss tilbake. Først
da gikk det opp for oss at vi hadde problemer. Det praktfulle
bølgespillet der ute hadde ikke vært slik da vi kom inn. Fra
sørvest hadde det plutselig kommet store tunge dønninger der
vi måtte ut. De var ikke praktfulle lenger, de var et inferno.
Utenfor skummet rykket og slet Origo i ankertauet. Hun ville
ikke leve mange sekundene i de brenningene om det røk. Ville
vi?
Kapittel 24
Mattis tok det hele med ro. Var han ikke kongen på revet?
Etter at vi hadde lastet all bagasjen opp i jolla trasket han
utover med den mens vi satt på stranda og så. Halvveis ute kom
en to meter høg skumrygg veltende mot han. Hodet til Mattis
forsvant, men jolla red over selv om det så skummelt ut. Da
skummet la seg så vi ryggen til Mattis der han ubekymret gikk
videre.
Neste bølge var enda større. Den var ikke engang brutt da
den traff Mattis. Vannveggen tårnet flere meter over han.
Jolla hadde ikke en sjans. Vi så den gå rundt før skummet tok
den. Etter en evighet dukket hodet til Mattis opp langt fra
den kantrede jolla. Han svømte like uanfektet.
Det var klart at i alle fall Joakim ikke kunne komme ut
gjennom de brenningene. Svært få andre hadde lyst til å prøve
heller. I første omgang gjaldt det å redde det som kunne
reddes etter jolleveltet. Der lå klær og macheter og mest
verdifullt av alt: undervannskamera som Jan Kåre hadde latt
oss låne etter at han dro hjem fra Gambia. Å reise hjem uten å
få med bilder fra Stillehavet under overflaten ville være for
ille. Dessuten hadde vi bildene fra de falske spekkhuggerne på
filmen inne i kamera. Først og fremst gjaldt det selvfølgelig
ikke å sette liv og helse på spill.
Jeg styrtet ut for å hjelpe Mattis med jolla. Den fløt
tungt og alle forsøk på å trekke den på land var håpløse.
Bølgene slo over revet og tok med seg kaskader av vann som
rant ut i den lille vika vi var kommet inn. Strømmen dro oss
mot vika. Hjelpeløse så vi svære bølger tårne seg over oss og
om og om igjen ble vi slått under mens vi drev utover forbi de
skarpe revtakkene. Dykkermaska mi ble revet av meg, men Jon
Anders plukket den opp igjen, han var uti han og.
Jolla var sprukket langs akterskottet og toftene
forsvunnet. Jeg kunne bare fortøye den til Origo før jeg
prøvde å komme tilbake for å berge vrakrestene. Men strømmen
ut av vika ble for sterk for meg. Å svømme over revet ytterst
ute der strømmen gikk innover så for farlig ut. Jeg måtte gi
opp og svømte tilbake til Origo. Etter hvert kom Mattis, Jon
Anders og sannelig også Karina ut. I land var Torill, Joakim
Gro og Maria.
Sola var like over horisonten. I syd kom en svart
skybanke, kanskje ble det uvær til natta, regn. De der inne
hadde ikke noe annet enn badetøy, ikke noe vann, ikke mat. Om
det blåste opp kunne vi ikke ligge der vi lå lenger, vi måtte
seile avgårde. Med tanke på hvor vanskelig det hadde vært å
nærme seg Ducie når været var imot kunne det gå lang tid før
vi i så fall kunne komme tilbake. Og disse dønningene fra
sydvest, kanskje var de helt normale, kanskje ville det gå
uker før de la seg.
Vi hadde tydeligvis gjort en kjempetabbe. Dette var vi
ikke vandt med. Såpass store øyer hjemme kan man alltid svømme
ifra på le side i alle fall, men her kom det dønninger fra
alle kanter og klippeveggene var livsfarlige på alle andre
sider av øya.
Det var klart at vi i alle fall måtte få sendt inn vann.
Vi hadde en oppblåsbar lekejolle som egnet seg. På den surret
vi en vannkanne, litt mat, klær og tepper og toppseilet som de
kunne bruke til tak. Mattis var den eneste som kunne ha sjanse
til å få den inn og han tok jobben uten å blunke.
Som jeg så han streve seg innover hoppet jeg uti jeg og
for i alle fall og hjelpe til det første stykke. På en eller
annen måte fant vi et hull i bølgene og kom oss oppå revet
uten problemer begge to.
På land var alle lettet over at de slapp å forsøke seg på
svømmeturen. Mattis og jeg måtte tilbake for å passe båten.
Som vanlig hadde Mattis ingen problem. Jeg derimot fikk ikke
noe til å stemme. Da jeg var nesten ved kanten av revet
innerst i vika kom en ufattelig stor bølge mot meg. Det var
ingenting jeg kunne gjøre annet enn å holde hendene over hodet
og kroppen slapp.
Kast i kast ble jeg hvirvlet innover i en sky av skum.
Etter en stund fikk jeg et glimt av revene under meg på full
fart innover, hvilket måtte bety at jeg var på veg utover. Før
jeg kom opp og fikk luft kom en ny bølge og en ny tur i
vaskemaskinen. Denne gangen var jeg dypt under det skarpe
revutspringet da skummet forsvant, flere meter under vann og
jeg trengte luft desperat. Strømmen gikk i hvirvler og det tok
lang tid før jeg var på høyde med revkanten.
Da kom en ny bølge. Nå kom rutinen fra all dykkingen til
hjelp. Lungene brant etter luft men det gjaldt framfor alt å
ikke få panikk. Rolig svømte jeg oppover og utover uansett om
strømmen dro meg under. Igjen nærmet jeg meg overflaten og her
kom bølgene mot meg så raskt at jeg skjønte at jeg var kommet
i strømskavlene ytterst i vika.
Når man holder pusten over det punktet da man må ha luft,
hender det at behovet tilsynelatende forsvinner. Man merker
ikke behovet for luft. Dette er en farlig tilstand. Fra da av
kan man holde det gående sekunder, kanskje minutter, men så
kommer bevisstløsheten uten forvarsel. Denne tilstanden var
jeg i. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å fortsett å svømme mot
overflaten og med strømmen og for all del ikke få panikk.
Først ytterst i vika fikk jeg hodet over vann og rakk et par
raske pust før en ny bølge brakk. Etter det gikk alt lett.
Bølgene brøt ikke lenger, bare husket oss svakt opp og ned og
når vi så innover mot land så de like ufarlige ut som da vi
første gang svømte ut. At havet kan være så forrædersk!
Fra Torills dagbok
... Jeg var iført bikinibukse, hadde ikke tatt med meg noe i land. Men vi hadde
to plastbeholdere med Jans og Anders sin joggebukse og genser. Ellers hadde
vi tre vannflasker med vann. Mattis kom tilbake fra Origo for å få oss med ut,
men det var bare Karina som ville. Vi forklarte at vi ville overnatte. Kanskje det
ble bedre i morgen. Mattis hadde allerede masse småsår på beina og noe på
ryggen etter korallene. De er forferdelig skarpe. Karina og Mattis gikk ut til
revkanten og ble borte i et par store bølger. De klarte seg fint ut til Origo. Etter
en halv time så vi plutselig den lille gummijolla til Joakim bli låret fra Origo med
en seildukspakning oppå. Mattis og Jan sleit som gale med jolla imellom seg.
De prøvde først med tau, men måtte gi opp. Tauet ble kutta av korallene eller
hang seg opp. De forsvant i skum og strømhvirvler. Utrolig, men snart hadde de
gummijolla på land. Nå hadde det begynt å mørkne litt. Så guttene gikk på
såre føtter ut til revkanten og klarte seg gjennom bølgene. Rånifst!!! Men skal si
vi var takknemlige. Her trakk vi av presenning og fire lag søppelsekker. Fire
teppeposer, machete, gensere, bukser, 25l vanntank, 2 grove hjemmebakte
brød, en boks skinke og boks med peanøttsmør og smørkniver. I vanntett boks
var det en walkie talkie som vi skulle kalle dem opp med hver time og fyrstikker.
Nå var det bare å fortsette der vi slapp og prøve å kutte palmeblader uten
kniv. Kløvde kokosnøtter med machete. Vi hadde alt vi trengte. Vi trakk
seilduken mellom palmer inne ved skogkanten. La tett med palmeblader i
bånn og la teppeposer oppa. Palmeblader stakk vi ned som vegg mot
stranda. Det var hundrevis av landkrabber og til og med rotter hadde vi sett,
men vi var trygge på land og kunne krype ned i soveposer. Vi synes egentlig
det var gøy. Joakim koste seg og sovnet fort ved siden av meg. Det tok tid før
jeg sovnet for jeg lyttet til alle lydene, vinden som ulte og pep. Lå Origo trygt?
Tenk om det ble kuling og storm og vi måtte være her i dagevis. Til slutt sovnet
jeg godt etter å ha snakket med Karina på natte-ankervakt som sa det ikke
blåste så ille der ute hos dem.
På land hadde de skipbrudne ingen slike problemer. De var i en
ekte Robinson Crusoe situasjon og var heltent. Med machetene
som Jon Anders hadde funnet igjen på bunnen gikk de løs på
palmeskogen og hugg ned palmeblader til madrass og levegger.
Over det hele spente de toppseilet til et skråtak i tilfelle
regn. Utover kvelden etter at sola var borte hadde de tent seg
bål av drivved og koste seg med maten vi hadde sendt.
De var ikke alene på øya. Det var en liten vingeløs fugl
der som løp mellom buskene. Den fantes bare på Henderson.
Mesteparten av tiden var fuglene på flukt fra rottene som det
vrimlet av. De frekkeste var likevel alle de store røde
landkrabbene som kravlet og krøp hele natta rundt beina deres
når de skulle sove.
Sov gjorde de alle på tross av rottene og krabbene. Vi
ombord i Origo satt hele natta på skift og hold bekymret øye
med brenningene like innenfor. Det gjaldt å reagere raskt hvis
ankeret skulle svikte.
Neste dag var brenningene like ille. På land gikk de
manngard etter de forsvunne tingene våre. De fant deler til
jolla og mesteparten av klærne. Dykkerknivene våre og
undervannskamera var borte. Gro satte seg fore å skaffe fisk.
Hun spikket et spyd av palmeblad og forsøkte seg på de små
røde revfiskene som vrimlet rundt beina hennes der hun vasset.
Teknikken hennes var nok ikke god nok for hun fikk ikke en
eneste.
Like lite lykkes Torill som fanget landkrabber. Krabbene
var lette å finne og hun samlet dem i en grop, men før bålet
var klart hadde alle stukket av. Noen holdt seg hardnakket ved
palmehytta, men de hadde alt fått egne navn og ingen hadde
hjerte til å ta dem. Noen kokosnøtter var alt de klarte å
fange.
På Origo reparerte vi jolla så godt vi kunne og sjekket
ankeret. Det viste seg at tauet til det ene ankeret var kuttet
ev en korall i løpet av natta. Det andre ankeret som vi brukte
som vekt for å holde kjettingen nede, det var beste måte å
ankre opp i bølger, hadde heldigvis huket seg fast i en annen
korall.
Vi kom på at de savnede tingene kanskje var dratt utover
av bølgene. Vi dro i gang kompressoren og fikk fylt
dykkerflaskene. Få meter under vann var brenningene redusert
til sterke strømmer som vekslet mellom å gå den ene eller den
andre veien. På vei mot revet møtte jeg et håndkle som drev 5
meter utover, 4 tilbake, 5 utover...
Selve revet var gjennomhullet som en sveitserost av
huler. De var akkurat store nok til at vi kunne komme gjennom.
Hulene førte til hullene i revet innenfor revkantene og var
ofte rene labyrinter. Veggene var glattskurt av vannet. Når
strømmen gikk innover ble vi suget inn i tunellene som av en
støvsuger. Så gjaldt det å finne noe å holde seg fast i mens
strømmen gikk like kraftig tilbake. Kamera fant vi ikke. I
løpet av dagen røk ankertauet to ganger til.
Tredje dagen var ikke leken like morsom lenger. Heldigvis
så bølgene ut til å avta noe utover formiddagen og vi ble
enige om å gjøre et forsøk. Mattis svømte til land med et tau
som vi festet til et anker utenfor revet og et tre på land. Så
tok han Joakim på ryggen og kom seg ut. Gjennom brenningene
bar det uten at noe skjedde.
Fra Torills dagbok
... Tauet var tynt så det kunne ikke hjelpe deg for å holde balansen når du gikk
ut mot revkanten. Jeg ble slått ned av en stor bølge og mistet nesten
dykkermaska. Jeg måtte snu for å stramme maska. Korallene er forferdelig
vonde å gå på, men nå fikk det briste eller bære. Neste bølge klarte jeg uten å
ramle og så kunne jeg hive meg uti neste bølge igjen mens jeg dro meg
framover med tauet. Jeg var heldig og dro meg helt ut til bøya. Jan hadde sett
meg bli slått ned av første bølge og var på veg til å redde meg, men da var
jeg allerede helt framme ved båten og han svømte rett forbi meg uten å se
meg.
En etter en kom de seg ut jentene også ved å holde seg i
tauet. Bare Torill hadde problemer med dykkemaska si.
Dykkermaske var ikke bare nødvendig for å se under vann for å
finne veien over revet, man flyter også lettere. Uten maske og
snorkel må hodet holdes over vann og da må nødvendigvis beina
holdes nedover og man risikerer å sparke borti revet. Med
maske flyter man med hele kroppen i overflaten. Det er der man
må være når bølgen kommer.
Lettelsen var stor da en etter en av de skipbrudne
krabbet ombord.
Nå gjensto bare utstyret på land og kamera. Det ble
Mattis og jeg som igjen ga oss i veg. Bølgene var klart mindre
nå og jeg grep tillitsfullt tak i revkanten da strømmen snudde
for å vente på neste bølge som skulle løfte meg pent inn.
Vannet rant forbi meg og jeg sank ettersom bølgedalen kom
nærmere. Da bølgen skulle ha kommet var jeg fortsatt i gang
med å synke. Til slutt lå jeg på tørre revet og hørte brølet
fra kjempebølgen som tårnet seg flere meter over meg. Dette
gikk aldri bra.
Revet var så skarpt at vi skar oss på det bare vi klemte
hardt de gale stedene. Hadde vi blitt kastet mot det ville vi
blitt skåret i strimler. Grunnen til at vi klarte oss så bra
var at strømmene i bølgene alltid gikk parallelt med revet.
Som jeg lå der og ventet på å bli knust mot revet av tonnevis
med vann, snek bølgen en vanntunge under meg og løftet meg
over revkanten akkurat i det øyeblikket vannveggen traff. Da
bølgen trakk seg tilbake var jeg halvveis til land uten å ha
truffet revet en eneste gang.
Mattis trasket ytterst på revkanten og lette etter
kamera. Der jeg hadde kjempet for livet spaserte han som om
det var på tørre land. Av og til ble han feid overende av en
bølge, men like fort var han oppe og lette videre. Skummet
gjorde det vanskelig å lete og vi hadde nær gitt opp da han
plutselig satte i et brøl og løftet kamera over hodet. Ytterst
på revet hadde det ligget i et søkk og blitt vasket rundt hver
gang en bølge slo. Det var noen hakk her og der, men linsa var
uten riper og det var bare noen få duggdråper inni.
Det var bare oppryddingsarbeidet som gjensto, men nå tok
bølgene til å øke igjen. Mitt siste minne fra revet ved
Henderson er synet av Mattis på toppen av en kjempebølge. Jeg
kavet inne i vika med å få løs et tau som hadde viklet seg inn
i revfingrene og Mattis var på vei for å hjelpe. På sjøen er
en 6 meter høg dønning bare kos, men her med det skarpe revet
under meg var det vannvittig nifst å se Mattis komme mot meg
ridende på hundrevis av tonn med vann.
Da vi igjen fikk hodet over vann, uskadd som alltid ropte
jeg til Mattis og ba han glemme resten. Han var allerede under
vann igjen og ga seg ikke før hver minste taustump var samlet
sammen.
Ankeret kom opp lenge etter solnedgang. Da hadde de to
ankrene surret seg inn i hverandre til en eneste vase.
Tauender hang der de ikke skulle og tross stor forsiktighet
kom et tau inn i propellen. Heldigvis var vinden riktig og vi
fikk seilt unna. Den vakre lokkende Henderson øya. Vår første
landkjenning etter 36 døgn. Vår første paradisøy. Vi kommer
aldri til å føle oss trygge i brenningene etter den.
Da Henderson-øya forsvant i månelyset var den like vakker
og innbydende som da vi kom.
I dagene som fulgte krabbet Mattis og jeg omkring på
båten og brukte bare albuene når noe skulle flyttes på. Føtter
og hender hadde dype kutt etter revene som bare motvillig
ville gro. Da kom vi til å tenke på alle haiene som hadde vært
der da vi kastet anker. De hadde vi ikke skjenket en tanke der
vi kavet i sjøen med blødende sår.
Fra Marias dagbok
Jeg var ikke redd for at det skulle bli storm og Origo måtte dra uten oss. Det
tenkte jeg omtrent ikke på i det hele tatt! Jeg synes det var gøy og spennende
å måtte overnatte. Hadde egentlig alltid drømt om å gjøre det en gang,
overnatte ute i naturen og finne mat. Derfor ble det egentlig litt skuffende å få
tepper og mat, særlig når vi allerede hadde finni kokosnøtter (spiselige). Jeg
hadde allerede planlagt å grave meg ned i sanda når jeg skulle sove. Jeg var
glad da den første dagen gikk og vi måtte overnatte en natt til og jeg ble
skuffa da bølgene hadde roa seg neste dag.
To dager senere dukket profilen av Pitcairn opp en tidlig
morgen. Nest etter Hawaii og Tahiti er Pitcairn Stillehavets
mest kjente øy. Hit dro mytteristene med Bounty etter å ha
satt den forhatte kaptein Blight i langbåten. Først var de
innom Tahiti etter kjærestene sine og et par polynesiere som
uten å vite det var tiltenkt en slags slaverolle. Så dro de
hit og brant Bounty for her måtte de bli.
Innen noen fant dem på Pitcairn hadde de klart å ta livet
av hverandre nesten alle sammen. Det var bare en gammel mann
igjen av mytteristene da den første engelske skuta kom, men
det vrimlet av barn og kvinner og det er deres etterkommere
som lever der ennå. Det er skrevet flere bøker om folket på
Pitcairn og spilt inn flere store spillefilmer.
Spesiell for oss var Kari Boye Youngs bok. En norsk jente
som hadde lest og drømt om øya hele livet. Hun var sanndrømt.
Både øya og øyas magistrat vant hennes hjerte og så vidt vi
viste bodde hun fortsatt der.
Torill var den som anropte Pitcairn på VHF-en da vi var i
passe avstand. Straks svarte en vennlig stemme og da han hørte
vi var norske ba han oss vente et øyeblikk så skulle vi få
snakke med en norsk dame.
Da vi 12 dager senere heiste anker igjen var det flere som
gråt. Vi forlot venner vi ikke ville miste og en øy vi aldri
hadde sett eller noen gang ville se maken til. Øya, menneskene
der og tiden vi var der har fått et gyllent skjær når vi ser
tilbake på det. Omtrent slik Adam og Eva måtte ha sett tilbake
på paradiset. Men da vi kom seilende kjente vi ingen og visste
ikke annet enn hva bøkene hadde fortalt.
- Hei er dere endelig kommet fram, kom stemmen på norsk,
høgt og klart som var hun hos oss i båten og så hjertelig at
Torill spontant svarte
- Hei Kari vi var så redde for at dere ikke skulle være
hjemme.
Så lang tid tok det å bli venner med Kari og Brian. Før
vi hengte mikrofonen fra oss var vi invitert til å bo hos dem
så lenge oppholdet varte.
Brian sto i jolla si og ventet på oss da vi kom fram for
å vise hvor vi skulle kaste anker. Dette er Pitcairns svake
punkt, det finnes ingen steder med ly for været. Brian var en
kraftig kar. Han liknet mer poloneser enn europeer selv om han
vel var omtrent lik blanding som alle på Pitcairn. Det passet
han bra for han insisterte selv på å være poloneser. Som
vanlig i engelske kolonier, sitt engelske blod ville han ikke
være bekjent av.
Vi kastet anker der Brian anviste like utenfor "the
landing", landingsplassen pitcairnerene brukte for båtene
sine. En knøtt liten molo som de rundet ridende på bølgene som
rullet inn. Bak moloen var en bred slak hønsetrapp. Når
bølgene gikk høgt gjaldt det å trekke båten opp hønsetrappa
før neste bølge trakk den ut. Så sant det var bølger av noe
størrelse, og det var det ofte, var turen inn og ut fullt på
høyde med hva et anstendig tivoli kan tilby av nifse
kjøreturer.
Om de ville kunne pitcairnerne fint forbedret
havneforholdene. I alle fall kunne de ha lagt ut trygge
moringer. Året før hadde et eldre ektepar mistet livet da
ankeret deres dregget på samme sted som vi lå og båten deres
ble knust mot klippene. Likevel ble ingenting gjort. Vel tok
pitcairnerne hjertelig imot alle som kom i land, men de var
også tilfreds med antallet. Slik det var kom bare de som
virkelig ville i land og slik ville de ha det.
Vi ville i land og fordi vi fant noe skrapjern på bunnen
som vi surret ankeret til holdt vi ut i de villeste bølger
uten engang å flytte båten. Vi laget ny rekord for ankring på
samme sted. To andre båter kom mens vi var der og måtte dra
etter få timer, men vi hang. Det var Barefoot og Gry som vi
senere skulle se mye til.
Vi var ventet. En katamaran med en fransk smugler ombord
hadde forlatt Manta noen dager etter oss. Den seilte fortere
enn oss og var kommet fram lenge før. Claude, som smugleren
het hadde fortalt at vi var underveis. Claude skulle vi også
treffe senere. I samlet tropp ble vi fraktet inn til
landingsplassen og fra der med trehjulede motorsykler opp til
Kari og Brians hus. Der bodde vi hele tiden. Om dagen måtte en
være på båten som ankervakt og om natta fire, men de andre sov
og spiste på land.
Andre dagen var vi på bursdagsselskap i nabohuset. I
dagene som fulgte var vi på piknik eller i selskaper andre
steder. Jeg var sikker på at vi ikke ville få en slik
oppvartning når vi en gang kom hjem til venner og slektninger
som den vi fikk på Pitcairn.
Brian var vår første poloneser. Han hadde svær mave som
polynesiere gjerne har, men han bar den med spenst og
verdighet. Når han satt båten sin på sjøen ned hønsetrappa sto
han lenge og vurderte bølgene til tiden var moden. Så skjøv
han den tunge hjemmelagde båten i gang så lett som om den var
laget av papp. Nedover hønsetrappa bar det i økende fart mens
Brian sprintet i galopp etter. Nederst møttes båt og opprørt
sjø på en ublid måte og Brian spratt som en ball oppi båten
som gjerne steilet som en vill hest.
For å få båten opp trengtes to mann. Brian hadde en bror
Terry, som alltid var der når Brian trengte hjelp. Terry sa
aldri noe, bare var der og gjorde det som skulle med et genert
smil. Når Brian skulle ut med båten tok han sin bærbare VHF
som alle hadde på Pitcairn, og sa kontant:
"TerryTerryTerryTerry". Uten å vente på svar hoppet han så på
sykkelen sin og når han kom ned til landingsplassen sto alltid
Terry og ventet.
En gang hadde Brian vært magistrat, sjef på øya. I
protest hadde han gått fra stillingen og var nå bare
postmester. Den stillingen tok et par halvtimer hver uke og
sto helt i stil med de jobbene de andre på Pitcairn hadde.
Alle hadde offisielle stillinger. Ellers brukte Brian tiden
til kjøkkenhagen, suvenirsalg når en turistbåt en sjelden gang
passerte, men først og fremst på amatørradioen sin. Han var
sin egen herre og når det kom gjester som oss hadde han alltid
tid.
Hvordan han hadde lært det er ikke godt å si, men Brian
kjente alle gamle polynesiske hemmeligheter. Han kunne styre
små båter gjennom brenningene, han kunne fridykke til store
dyp og fange fisk med harpun. Om han kunne klatre opp i
palmetrær etter kokosnøtter vet jeg ikke, man gjorde ikke det
lenger. Kokosmelka de brukte var på boks fra New Zealand.
Ville man ha brødfrukt skøyt man den ned med gevær.
Pitcairns hovedinntekt kommer fra salg av frimerker til
samlere. Deretter kommer salg av T-trøyer og treskurd til
turistbåter. Med det de får i støtte fra England som ennå eier
øya og fra New Zealand som vel betaler alle de offisielle
stillingene, lever de et godt liv. Passerende båter legger
gjerne igjen ting de kan unnvære og dette bidrar også.
Fattige er de ikke. Husene deres er svære. Så er de også
enkle å bygge. Veggene er av finér og dører trenger man
strengt tatt ikke for det beste er jo å la de stå åpne
likevel. Kari og Brian hadde ekstra stort hus for de pleide å
huse passerende sjøfolk.
Kari hadde rom fulle av bøker, der var hun unik. Andre
rom i huset inneholdt hauger med gamle smalfilmer og nyere
videotaper. De fleste hus hadde to sett videoutstyr og store
tapesamlinger. Alle hadde trehjulede motorsykler og gikk aldri
ut uten. Det var bratt på Pitcairn og veiene var sølete.
Felles hadde de gravemaskiner og bulldosere, kjekt om man
skulle anlegge kjøkkenhage. Der var komplette
snekkerverksteder, der var tennisbaner. Frimerker er bra
butikk.
Hver dag var vi på fotturer rundt på øya. Det var en helt
fantastisk øy å gå på. Naturen var så variert, det var hele
tiden noe nytt. Vi tok ikke med niste. Langs veien vokste de
søteste appelsiner, mandariner og bananer. Det var bare å
forsyne seg. Når vi traff folk hilste vi som gamle kjente. Er
det rart vi stortrives.
Det må være en naturlov som sier at i paradis er det
slanger. Pitcairn-samfunnet var i ferd med å rakne. Ikke fordi
de manglet noe. Kanskje nettopp fordi de ikke mangler noe.
Problemet var likt for alle små øyer vi besøkte. Gjester er
godt mottatt, men innflyttere blir aldri helt akseptert.
Underlig at et så lite samfunn som Pitcairn med 50 mennesker
ikke innser at de er avhengige av nytt blod for å overleve.
Det var to ungjenter på øya og en gutt i gifteferdig
alder. Ikke mye å velge i. Uten innflyttere ville alle flytte
ut. Likevel var det vanskelig for innflyttere å bli helt
akseptert, de var jo ikke ekte Pitcairnere.
Kari var et oppkomme av vidd og humør, en energibunt,
belest og interessert i alt vi kunne fortelle. Mens vi var der
hang det latinske verb på alle dørstokker, hun hadde fått det
for seg at hun skulle lære latin. Karis problem var at hun
snakket rett fra leveren. En herlig egenskap fra vårt
synspunkt, men det er ikke alle som setter pris på en slik
egenskap hos en innflytter.
Første dagen vi var der troppet vi opp på gudstjeneste i
adventistkirken på øya. Det er den mest uhøytidelige
gudstjenesten jeg har vært på. Den var kjemisk ren for liturgi
og rett som det var fløy en spøkefull bemerkning mellom prest
og menighet. Som vi satt der og tenkte på liturgien hjemme
virket den som et nedstøvet minne fra katolsk middelalder.
Det var lys og medmenneskelighet og gudsfrykt over
gudstjenesten på Pitcairn.
Mark het presten. Han kom fra Australia og hadde samme
problem som Kari, men han skulle jo bare være der et par år.
Mark kunne teologisk gli rett inn i kirken hjemme og hans stil
som prest var nesten identisk med en av prestene vi kjente i
Lillestrøm. Underlig så likt det kunne være. Selv Marks
største problem var velkjent.
På en tur til Pitcairns ferieøy, Oeno, var Mark grepet i
å bade "for sin fornøyelses skyld" på sabbaten. Som ellers i
verden var det de gamle damene som grep han. Ifølge King James
bibeloversettelse fra femtenhundretallet skulle man ikke more
seg på sabbaten. Det sitatet de gamle damene benyttet var en
feiloversettelse hadde Mark forklart, nyere oversettelser
hadde rettet det opp.
Mark badet ikke mer på sabbaten. Ikke på Pitcairn.
Antakelig reiser han hjem med det første.
Aldri har noen gitt Origo en bedre kompliment enn Mark.
Han insisterte på å komme ombord for å se den inni. Som ventet
måtte han legge seg ned etter få sekunder og han var sjøsyk
hele resten av dagen. Så mye hadde ingen ofret for å se Origo
før.
Det var frekt slik vi la beslag på Kari og Brians
gjestfrihet. Stadig tok vi det opp med dem, men begge blåste
det bort.
- Do I look worried? Var Brians faste svar. Så han at det
ikke var nok til å overbevise oss forklarte han alvorlig.
- Dere er mine venner, jeg er glad for at dere er her. Jeg
håper vinden vil holde seg i vest i mange dager slik at dere
må være her.
Kalenderen trakk og en dag gled våre drømmers øy fra oss
i frisk bris fra øst.
Da vi dro måtte vi stoppe Brian etter at han hadde hugget
ned den tiende bananklasen til oss. En båt kom ut til oss med
en kurv appelsiner fra mennesker vi ikke kunne huske å ha sett
før. Joakim hadde bodd hos Kari hele tiden vi var der og gråt
når han måtte ombord i Origo igjen. Var ikke Brian også litt
rar i stemmen?
Vi savnet allerede de vennlige gjestfrie og lekende
Pitcairnere. Vi savnet villmannskjøringen med motorsykler på
stupbratte veier, dorging rundt øya i 15 knop på jakt etter
store tunfisk og wahoo. Tennisturneringene. Matbordet til Kari
og Brian.
- Dere glemte geitosten, kom Karis stemme i radioen. Vi
hadde ikke glemt geitosten. Ikke etter nesten ett år på sjøen
med bare syltetøy og peanøttsmør. Kari hadde nevnt at vi
skulle få noe, men vi synes ikke vi kunne ta det opp når vi
dro. Vi hadde spist nok av hennes mat som det var.
Vi nølte ikke, tok ned seilene og startet motoren. Mot
hard sjø kjempet vi oss tilbake til "the landing" hvor Brian
kom ut med 5 kg geitost og enda mer appelsiner. Om ikke
pitcairnere ellers husker oss vil de huske oss for det. Ingen
av dem likte geitost.
Ingen av oss så framover da Pitcairn forsvant bak oss. Vi satt
i hver vår ensomme verden og sorterte våre følelser med øynene
vendt mot Pitcairn. Jeg måtte finne fram de skuffene i mitt
brysts kommode hvor de virkelig gode følelsene er bevart. Det
var mange ledige plasser der. Etter som man blir eldre og mer
kynisk skjer det ikke så veldig ofte at man finner gull.
Der lå minnet om bestefar som tok meg på kneet og fortalte om
livet på seilskuter da jeg var liten. Der var minnet om den
første turen med Ota og Torill. Omtrent imellom disse passet
Pitcairn.
Vi fortalte hverandre om og om igjen: om vi ikke opplevde
noe annet på jordomseilinga hadde Pitcairn likevel betalt for
alt vi hadde satset.
Fra Gros dagbok 8/7-94
Klokka er nå 300 på natta og jeg har en halvtime igjen av ankervakta mi. Det
var egentlig meningen at vi skulle dra i dag, men heldigvis så gjorde vi det ikke.
Forrige natt var det min og Maria sin tur til å ligge oppe hos Kari. Har ikke sovet
så godt på lenge. På morgenen satt vi på med Brian på sykkelen opp til skuret
hans på toppen. Ingenting er som en sånn kjøretur oppover og nedover
Pitcairns bakker i den kjølige morgenluften. På hjemveien kjørte vi innom
Tedside helt ned til strandkanten på vestsiden av øya. Da vi var på toppen
lovet jeg og Maria hverandre at vi engang skal tilbake å besøke Pitcairn.
Denne øya er bare helt fantastisk.
Kapittel 25
Dagen etter avreisen fra Pitcairn fikk vi telegram fra
namsmannen. Det var flere sider langt, men de kunne klart seg
med et par linjer. Vi hadde tapt anken fullstendig og måtte
også dekke motpartens saksomkostninger.
Egentlig hadde jeg vel visst det hele tiden. Det lå
liksom i kortene at vi skulle være evige tapere. Raskt leste
jeg gjennom hele telegrammet. Egentlig var det morsom lesning,
hvis man kunne se det på avstand. Jeg hadde skrevet at jeg var
under tvang da jeg skrev under på avtalen og det var
akseptert, men siden det ikke var noe ny tvang hadde det ikke
betydning. Den skjønte jeg ikke. Jeg leste fort videre.
Dommeren hadde brukt mye tid på mitt argument om at vi
trengte pengene for å komme hjem. Der trakk hun fram en grei
lov. I det tilfelle man ikke hadde fast inntekt skulle retten
la det være igjen nok til å leve i to måneder. At vi var i
Stillehavet og ikke kunne komme hjem på to måneder var vår
skyld, skrev den ansvarlige dommer. Hun hadde også funnet ut
at vi kunne selge båten.
Første sted vi kunne selge båten var Tahiti. For å bli
der utover en uke måtte vi betale 60000 kr i depositum. Hadde
vi hatt det hadde vi ikke trengt å selge båten. Australia var
neste og det var et halvt års seiling unna. Hadde ikke vi
allerede lagret nok mat i båten til å klare oss til Australia,
ville vi altså sultet ihjel med dommerens velsignelse. Ingen
steder kunne vi få arbeidstillatelse på så kort varsel.
Hele tiden understreket dommeren at jeg burde ha visst
dette på forhånd. Som om jeg hadde skrevet under på den
avtalen om jeg visste hva den innebar. Hverken dommere eller
advokater hadde kunnet fortelle meg på noe punkt i prosessen
hva som ville skje. Men jeg skulle altså ha visst det.
Da klarte jeg ikke holde avstand lenger. Her hadde de
laget et lovverk som var så komplisert at man var nødt til å
leie en advokat for å få greie på hva loven sa og så...
Dette gikk ikke. Saken var ferdig. Den kunne ankes
videre, men skulle jeg gjøre det måtte jeg jo ha et minimum av
tro på at det fantes tenkende vesener i den andre enden. Det
hadde jeg ikke lenger og derfor måtte jeg få hele saken ut av
hodet. Vi hadde tapt. Vi hadde mat til Australia og der måtte
vi skaffe oss jobb, svart eller hvitt. Uansett kunne jeg ikke
fortsette å gruble dag og natt.
Jeg fant meg en ensom plass bak på akterdekket. Pitcairn
var forsvunnet og de grå bølgene speilet skyene over oss. Jeg
og meg måtte ha en alvorlig prat.
- Du kan ikke fortsette å tenke på dette, du må glemme
det. Hele turen blir jo ødelagt både for deg og de andre hvis
du skal gå rundt som en svart sky.
- Men jeg kan jo ikke, jeg kan ikke hindre at jeg våkner
midt på natta og koker av raseri!
- Du må.
- Men jeg skjønner jo ikke hva som har skjedd.
- Ditt problem er at du alltid skal skjønne hva som
foregår. Tenk på dette som en tyfon. Du skjønner ikke en
tyfon, du argumenterer ikke med den, du er nødt til å ta den
som den er.
- Men her er det jo mennesker som har rota det til..
- Og hvilken av dem ville du gi skylda?
- Nei, alle de jeg har hatt med å gjøre er vel fanget av
systemet. Det er de som laga systemet som har skylda.
- Det er der du tar feil. Det er ingen som har laget
dette systemet. Det er ingen prosjektgruppe som har definert
hva rettssystemet skal gjøre, det er ingen designere som har
tenkt ut et rettsmaskineri, det er ingen forskergruppe som har
målt hvordan retten fungerer og foreslått endringer. Retten
ble født for flere tusen år siden. Fram mot middelalderen
hadde det grodd fram et system som sikret juristene et godt og
ansvarsfritt utkomme, de vil aldri komme ut av middelalderen.
Nei, dette gikk ikke. Nå gikk begge meg løs på retten.
Fantes det ikke en rolig del av meg som kunne snakke meg til
fornuft? Jeg skifta stilling der jeg satt. Hodet var varmt,
maven kokte, hva skulle jeg gjøre for å fortrenge hele saken.
De elendige psykologene. Her hadde de kun vært opptatt av
hvordan man skulle grave fram fortrengte traumer, kunne de
ikke heller gi en oppskrift på hvordan man kunne fortrenge
dem. Det var det jeg trengte.
Mitt problem var at jeg var tekniker. I min kulturkrets
skulle alt begrunnes. Vi var avhengige av å selge systemene
våre, vi måtte selge noe som virket. Vi kunne måle på kroner
og øre hvor gode systemene våre var. Vi kunne se at det lønte
seg å ansette til og med statsvitere og psykologer for å
vurdere systemene. Vi kunne se at det lønte seg å sette himmel
og jord i bevegelse for å fjerne en forsinkelse på 10 sekunder
i systemet.
Få år før hadde Josephson fått nobelprisen i fysikk. Han
hadde gjort sin oppdagelse mens han ennå var student. Den
stred mot all tidligere fornuft, likevel måtte fysikere verden
over akseptere at han hadde rett fordi likningene talte sitt
tydelige udiskutable språk.
Hvilken smart ung jurist kan oppleve det samme. Eller
psykolog eller statsviter for den saks skyld. Hvilket ungt
geni som plutselig fant løsningen på krig-fred problematikken
i verden ville bli hørt! Han ville ikke engang få lov å snakke
i de ferdigutdannedes forsamling før han hadde ansenitet og
annerkjennelse og hadde lært å si det samme som alle andre.
En gang var naturvitenskapen også på det stadiet. For to
tusen år siden var matematikk mer magi enn logikk. Romerske
matematikere lærte å multiplisere tosifrede tall ved hjelp av
kvadrattabeller og sju års utdannelse. I dag kan en tiåring
mer matematikk en dem fordi matematikken har renset ut alle
krav til tradisjoner og ansenitet og er blitt ren logikk.
Når vil fornuftens tidsalder nå juristene, når vil de bli
ansvarlige for sine resultater?
Vi reiser til Afrika for å studere fremmede kulturer. Vi
graver på gamle tomter etter fortiden. Det holder lenge å
stikke over til nabofakultetet på universitetet. Mitt største
kultursjokk var ikke Dakar, men namsretten i Oslo.
Så mitt problem, så jeg i et øyeblikks klarsyn, var at
jeg var fanget mellom to kulturer. Min oppdragelse sa meg at
autoritetene hadde rett og min fornuft sa noe annet.
- Er du nå fornøyd? Kan du nå roe deg ned. Kan du nå se
det slik at du er slått av rettsfjellet, men kan likevel løfte
hodet. Som Pascal sa sånn omtrent: "Om et fjell faller over
mennesket og knuser det, er likevel mennesket størst, for
mennesket vet at det blir knust mens fjellet ikke er seg
bevisst".
Den satt tenker jeg. Ro deg ned nå. Slapp av. Du seiler
på Stillehavet. Alle drømmers mål. Du har blitt lommekjent på
Pitcairn, du skal snart til Tahiti, Bora Bora, Fiji. Båten
flyter, havet er blått og varmt og klart.
Men hadde jeg hatt den dommeren her !!!!
Flagget vårt var falmet og slitt på denne tiden. Store deler
ytterst var bare slitt vekk. Vi lot det henge. Det var en viss
mørk tilfredsstillelse å se på det.
Tre dager tok det til Gambier. Dette er en gruppe vulkanske
øyer omgitt av en ring av koraller. Vi seilte inn til
hovedøya, Mangareva. I sikksakk gjennom trange korallpassasjer
seilte vi med hjertet i halsen. Vi synes vi måtte for det lå
en annen gaffelrigget trebåt der. Det var Pillar fra
California. På dekk satt en pensjonert privatdetektiv og hans
kone og nøt vår seilas. Vi måtte bare seile. Vi tok ikke ned
seilene før ankeret gikk.
Det var godt at vi viste hva vi var gode for ved
innseilinga for Pillar var et smykke. En velpusset perle av en
båt. Hjemmelaget som vår, men med mer erfaring og omhu bak.
Origo så ut som den var hundre år gammel og ikke lakket siden
sjøsettingen. Vi hadde ikke råd til å investere det som
trengtes til en oppussing og ikke tid heller. Først og fremst
orket vi ikke engang tenke på det i varmen. Ut fra Panama
hadde Origo ikke sett så aller verst ut, men nå var det knapt
lakk igjen der sola skinte som hardest.
I Gambier kom vi for første gang for alvor i kontakt med
båtsigøynerne, de evige vandrerne, som vi jo selv var. To år
er jo en slags evighet. Et titalls båter lå der og ventet på
at lavtrykkene oppe fra ekvator skulle passere.
Etiketten blant seilere var vidunderlig enkel. Man ror
opp til en båt og sier "Så fin båt dere har" og så blir man
invitert ombord. Eller man inviterer ombord folk som kommer
roende og sier "Så fin båt dere har". Det siste var det
vanligste for oss, for selv om Origo var vanstelt var hun en
tradisjonell trebåt med tradisjonell rigg. Selv hardnakka
plastbåteiere kom langveisfra for å ta bilde av oss.
Plutselig hadde vi masse venner. Når vi spaserte på land
stoppet båtfolk oss for å slå av en prat. I løpet av samtalen
sa alle:
- Har dere truffet Gøran på Gry? Er ikke det en hyggelig
kar.
Vel, vi hadde truffet Gøran, i både Panama og Pitcairn.
Det var en svenske med en svær flott plastbåt. I Panama hadde
han ligget like bak oss da strømmen snudde. Torill og jentene
var alene på båten og de hadde noe problem med ankere som gikk
inn i hverandre når alle båtene plutselig ville ligge den
andre veien. Gøran hadde kommet forbi med jolla si og hjulpet
til. Hele tiden hadde han sett ned og mumlet lavt, men
hørbart, og fordømt alle som oss som ankret opp med tau og
ikke kjetting.
Derfor hadde ikke vi likt Gøran. Da han kom til Pitcairn
mens vi var der snakket vi selvfølgelig høflig på radioen. Han
fortalte at han kom fra Påskeøya hvor han hadde brukket
ankervinsjen. Det er slikt som bare kan skje når man har
kjetting og vi kjente skadefrydens djevel stikke oss mens han
fortalte.
Gøran måtte betale 10 dollar for hver tur inn og ut til
landingsplassen på Pitcairn. Brian fortalte at de likte ikke
svensker.
Etter å ha hørt hvor hyggelig Gøran var et par ganger
fortalte vi historien fra Panama og innrømmet at vi faktisk
fant han en smule arrogant. Straks senket de andre seilerne
stemmen og fortalte oss hele historien.
Gøran drakk. Visst var han en hyggelig kar, særlig når
han var full, men av og til stakk det en skikkelig arrogant
djevel i han. Særlig gikk det ille ut over mannskapet hans,
fikk vi høre. Det var to gutter, tyske Martin og danske Tom.
De hadde ikke sukker til teen fikk vi høre, Gøran ville ikke
kjøpe mer. Ikke fikk de låne noen jolle heller, selv om det
var to joller ombord på Gry, Martin måtte svømme over til
Pillar når han skulle spille sjakk.
Likevel, eller kanskje nettopp fordi han var arrogant,
Gøran viste seg å være den sentrale figur i det lille
samfunnet av langturseilere. Vi hadde mye besøk av Martin og
Tom. Diskusjonen gikk da på hvem av dem som hadde det verst
under Gøran.
Tom og Marin var kommet ombord hos Gøran i Panama. Det
mannskapet Gøran hadde før dem hadde forlatt båten i protest.
Særlig Tom hadde vært veldig glad for båtplassen. Han hadde
bodd en stund i et tre på marinaen ved Colon. Penger var ikke
hans sterke side.
Mannskapet ble rent sosiale i Gambier. Jon Anders var
støtt på Pillar og lærte om rigging av seilbåter av en
virkelig spesialist. Jentene var enten og diskuterte
skjellsamlinger på Aschimekaya eller de var med advokaten på
Barefoot opp i skogen for å stjele bananer.
De innfødte kom vi ikke mye i kontakt med. De var travelt
opptatt med å tjene seg rike på sine perlefarmer etter hva vi
hørte. Jonny snakket vi selvfølgelig med, alle snakket med
Jonny.
Lavtrykket kom. Vindkast med orkanstyrke feide ned
fjellsiden av Mangareva og blåste vann rett opp av sjøen. Vi
hadde ett anker ute med 20m kjetting og det andre hang som
vekt midt på tauet. Det holdt uten problemer. Gøran dregget
med 5 anker og 150 m kjetting ute.
Mellom lavtrykkene tok vi en tur til en annen øy innenfor
revet, Aukena. Den ene siden av øya var ubebodd og her fant vi
en paradisøy med Kokosnøtter, appelsiner, sitroner, grapefrukt
og brødfrukt. Ingen plukket der lenger, man dyrket heller
perler. Utenfor lå den hviteste hvite sandstrand langs hele
øya hvor det klareste blå lagunevann hvisket stille.
En skikkelig krise oppstod i Gambier. Doen var defekt.
Gummimembranen var sprukket. Det finnes folk som seiler uten
do, men hos oss vokste panikken. Da var det vi fant fram
gummislangen vi hadde funnet flytende i Panamabukta. Den
klippet vi til og krisen var avverget. Ellers spleiset vi
jagerbommen med noe plank vi hadde funnet drivende på havet et
sted, og gjorde et nytt forsøk på å tette vannlekkasjen i
kjølevannet. Det var nok å gjøre.
Etter det andre lavtrykket hadde passert tok vi sjansen
og seilte avgårde mot Tahiti. De andre ble igjen og studerte
sine værfaksimiler. Alle koralløyene imellom måtte vi hoppe
over, tiden begynte å bli knapp. Vi hadde ikke regnet med å
bli så lenge på Gambier.
Ti dager tok det til Tahiti. Det kunne vært kortere hvis
vinden hadde vært bedre de første dagene. Det kunne vært
kortere hvis ikke Mururoa hadde ligget midt i veien. Mururoa
er øya hvor franskmennene sprengte atombombene sine. Vi hadde
streng beskjed om å holde en avstand på minst 50 nautiske mil
fra øya. Kulingen ville bare ikke la oss komme forbi. Til
slutt lot vi det stå til og smatt over øya i en avstand av ti
mil en mørk natt. Ingen stoppet oss.
Det var kuling og tåke da vi fosset inn mot Taravao midt
på Tahiti. Den sagnomsuste vakre øya var bare grå skog som
forsvant opp i skylaget.
Inne bak revet var det blikk stille og vi fant en bra om
enn noe ensom ankringsplass. Ingen innfødte kom ut til oss i
sine utriggere. Ingen vahiner i stråskjørt danset for oss på
stranda. Oppe på veien gikk en evig strøm av biler.
Dagen etter var vi tidlig oppe for å ta bussen til
Papeete. Vi fant en ledig plass mellom tahitierne. En etter en
kom de inn i bussen iført europeiske klær, fant tause sine
plasser og stirret tomt framfor seg. Akkurat som hjemme. Langs
veien lå villabebyggelsen. Fine villaer med høge gjerder
rundt. Det var kokospalmer her og der, ellers kunne det vært
forstedene hjemme. Nærmere Papeete ble veien en fire felts
motorvei.
Tahiti var et økonomisk mysterium. Papeete var en moderne
velstelt europeisk småby. Havna var travelt opptatt med en
strøm av containerskip som kom med varer. De gikk tomme
tilbake. Noe kopra ble ennå produsert her, noen kilo perler
skiftet eier, men ingenting kunne forklare den velstanden vi
så. Selv en turistguide for Tahiti stilte seg det samme
spørsmål og kunne ikke svare.
Sikkert var det at Frankrike pumpet masse penger inn i
sitt øyrike. Til gjengjeld fikk de makt, om ikke lov, til å
sprenge sine atombomber - og tilsynelatende ikke mye mer.
Tahitiere hatet franskmenn sa noen kilder. Vel så ille var det
vel ikke, men de likte dem ikke. Minst av alt likte de den
franske regjering. Selv om det var her pengene kom fra. Nå
liker ikke de fleste franskmenn heller sin regjering.
Vi fant ikke ut av dette, vi var mer opptatt av et annet
mysterium, det polynesiske folket.
Jon Anders og jeg var på vei inn til sentrum etter en
dags traving gate opp og gate ned for å finne en del til
båten. Fra den andre siden av gata roper en mann på oss, om
han kunne kjøre oss inn til byen? Da han hørte at vi skulle
helt til Taravao, 60 km unna, tilbød han seg straks å kjøre
oss hele veien, han skulle i nærheten selv. John som han kalte
seg ville trene på engelsken sin. Han var lærer på en av
atollene. I fritida drev han en liten perlefarm. En måned i
året hadde han ferie. Da lot han alt bli hjemme og levde i en
palmehytte på en ubebodd øy og spiste bare hva øya og havet
ga.
John sprudlet av tiltakslyst og livsglede. Han stoppet
hos familien sin for å presentere oss. Før han satte oss av
fortalte han at han hadde vært veldig heldig den dagen siden
han hadde truffet oss. Det var en stor ære og glede for han.
Han fikk oss til å føle oss så vel.
Nå begynte vi å se nøye på folk omkring oss. De var alle
som John. Måten de gikk på gata: de stresset ikke, men visste
hvor de skulle. Det var et glimt i øynene hos alle som
fortalte om driv.
For en generasjon siden bodde både polynesieren og
senegaleseren i stråhytter. De var begge franske kolonier. I
dag bor polynesieren i villa og senegaleseren i skur. Hva er
polynesierens hemmelighet?
Eller hva er vår hemmelighet, hvorfor er vi så rike som
alle andre tydeligvis vil være?
Hjemme hadde vi hørt all verdens mer eller mindre
politiske forklaringer på dette. Min forklaring var etter
hvert at forskjellige kulturer hadde forskjellig innstilling
til å arbeide. Jeg ville ikke gjettet det hjemme, men vi
setter faktisk mye inn på å gjøre en god jobb når vi først har
en.
Hjem
me hadde jeg vært på jakt etter en spesiell mutter til
kjølvannsrøra mine. Jeg hadde mutteren med meg. Det var en
læregutt som sto bak disken. Han tok mutteren, sa "3/8 tomme
universalledd" og gikk rett bort og hentet flere. Jeg reagerte
ikke på det da for alle gjør vel slik. Men det er ikke slik i
andre land.
I Panama trengte jeg en slik mutter til og gikk til
hovedstadens største rørleggerforretning. Mannen bak disken
studerte mutteren lenge. Så ropte han på de to andre bak
disken og jeg måtte tegne og forklare hvordan mutteren skulle
brukes. Etter hvert ble alle de andre kundene omkring trukket
inn, deriblant tre rørleggere. Da kom de fram til at det var
en del av et universalledd. På nytt måtte jeg tegne og
forklare.
Så kom de først med en mutter som var dobbelt så stor, så
med en som var av jern og ikke messing som den jeg hadde, og
så endelig med en som var av messing og riktig størrelse, men
den hadde gale gjenger. Jeg ga opp og tenkte at jeg vel kunne
tvinge den på og ba om en ekstra i tilfelle det skulle gå
galt. Det fikk jeg. Det var først da jeg kom til båten at jeg
oppdaget at den siste mutteren også hadde riktig gjenge.
Slikt opplevde vi gang på gang. Når vi skulle kjøpe
sjakler i Gambia, lister i Senegal eller lampeglass i
Karibien. Varekunnskap fantes ikke, men prute kunne de.
Nå skulle jeg sette polynesierne på prøve. Igjen trengte
vi flere muttere for nå lakk kjølvannsrøra 20l vann om dagen.
Gutten bak disken kjente ikke straks igjen mutteren, men da
det gikk opp for han at det var et universalledd, så han
straks at det var 3/8 tomme og hentet to stykker til meg.
På en generasjon har polynesieren i Fransk Polynesia hoppet
fra steinalder til moderne europeisk levesett. Han ser ut til
å stortrives med det. Det eneste de har beholdt av det gamle
på Tahiti er gjestfriheten og smilet.
Fine greier - men eksotisk er det ikke. Papeete er ikke
mer eksotisk en Drøbak.
Mannskapet fikk luft under vingene på Tahiti. Hver dag
haiket de de 60 km fra Taravao til Papeete og tilbake. Hver
dag kom de opphisset tilbake og fortalte hvor vennlig folk var
og hvor lange omveier de hadde kjørt på grunn av dem.
Gro var drivkraften bak utfluktene. Det skjedde noe med
henne på Tahiti. I Spania, Afrika og Karibien hadde guttene
overøst henne med komplimenter, nok til å gjøre enhver
innbilsk. Men det var Tahiti som fjernet ungpikesløret og
gjorde henne til en selvsikker ung dame. Det var ingen
romanse, hun var jo alltid sammen med andre av mannskapet, men
noe må det ha vært. Kanskje den polynesiske måten å behandle
sine medmennesker på, vi vet ikke, men Gro sprang ut i sin
fulle blomst på Tahiti.
Kapittel 26
En dag kom Gry og ankret opp nedenfor oss. Gøran og jeg hadde
begge PC-er med problemer. Hans floppydisk var gått og min
harddisk likedan. Ved å sette sammen de delene som virket
kunne vi kanskje ordne problemene. Min harddisk viste seg å
være helt død, men Gøran kunne med mye triksing i alle fall
berge sine data.
Som jeg satt der hos Gøran kom Martin og Tom som holdt på
å gjøre rent i båten. De hadde et problem. Støvsugeren virket
ikke. Gøran tente straks.
- Vet dere hvorfor den ikke virker, sa han uten å
undersøke. Martin og Tom hadde opplevd dette før, de sto bare
tause og ventet.
- Dere har støvsugd vann med den. Dere er så forbannet
late at dere ikke gidder å hente klut for å få opp vannet!
De protesterte ikke. Tok bare imot meget beklemt over at
jeg måtte høre på. Tause tok de støvsugeren til side for å
prøve å ta den fra hverandre.
Gøran bannet og forbannet alltid når han snakket. Det
falt så naturlig. Pent oppdratt som jeg var hadde jeg aldri
brukt slikt språk. Andre rundt meg hjemme brukte det
selvfølgelig, likevel har ingen brukt det så forførende som
Gøran. For i det hele tatt å kunne diskutere de tekniske
problemene med han gled jeg umerkelig inn i samme sjargong.
Hvor ansvarsløs man blir, hvor overlegen man føler seg når
alle disse idiotene som har laget de elendige delene som ikke
virker, kan få sitt pass ettertrykkelig påskrevet. Hadde jeg
vært der lenger hadde hele min pene oppdragelse gått i vasken.
Innvendig var jeg moden for en endring av språkbruk.
En dag inviterte vi Grys mannskap på middag. Bare Gøran kom,
han hadde ikke sagt fra til de andre. Vi rodde over for å
hente dem. Martin var der alene. Tom hadde rømt.
Han hadde forsøkt å snakke med Gøran, men var bare blitt
avfeid. Da han forkynte at han ville forlate skuta hadde ikke
Gøran engang giddet høre på. Nå var han borte og Gøran var
knust. Hvordan kunne de gjøre det mot han? Var han slik en
drittsekk. Gøran stilte spørsmålet direkte til Martin som
brukte lang tid på å finne en nøytral uttalelse. Litt for lang
tid.
Da Gøran hadde roet seg en smule kremtet Martin og sa at
han hadde en hilsen fra Tom. Harkende og nølende og stadig på
jakt etter måter å si beskjeden på uten å såre for mye kom det
fram. Tom ville si at han tross alt var overbevist om at det
fantes noe godt i Gøran. Dypt inne. Det var sikkert pent ment.
Tom hadde fremdeles ikke et rødt øre. Antakelig sov han oppi
skogen, skjønt med tahitiernes gjestfrihet kunne det like
gjerne hende han sov i en seng. Han hadde bestemt seg for å
reise hjem og bli forfatter. Det var et dansk konsulat i
Papeete som sikkert ville gi han penger til hjemreise. Trodde
han. Konsulen var dessverre bortreist noen uker for
øyeblikket.
Jeg hadde fått en flaske rom som avskjedspresang. Vi
drikker jo ikke så den var enda like hel. Torill mente at
tiden var inne nå til å åpne den. Gøran grep den begjærlig og
middagen og spriten gled ned.
Da flaska var nesten tom tok Torill den diskret til side.
Da hadde Gøran begynt å snakke svensk. Det gjorde han aldri
edru. Det var 25 år siden han forlot Sverige og det var ikke
mye som bandt han lenger. Etter 6 år i Florida hadde han tjent
nok penger til båt og litt ekstra. Nå så han slutten på
pengene. Tom hadde forlatt han og alvorligst av alt. Det var
slutt mellom han og kjæresten hans gjennom mange år. Kjæresten
hans var en dame som seilte sammen med sønnen sin. De lå i
Papeete.
Torill hentet to øl vi hadde kjøpt til panama-losen som
viste seg ikke å drikke. Gøran grep begge.
Gøran bekymring nå var også at han ville få problem med
emigrasjonen når han skulle sjekke ut og Tom ikke lenger var
der. Myndighetene i Fransk Polynesia er spesielt på vakt mot
avhoppere. Gøran regnet med at han ikke bare måtte betale
hjemreisen for Tom, men også for ettersøkingen og opphold i
fengsel til han kunne sendes hjem.
Ølet var borte og Gøran grep kjelen med saus og tømte
den.
Livet var falt fullstendig sammen for Gøran. Som han
tenkte over det var Martin en utmerket fyr. Han var ikke som
Tom. Martin var voksen og viste hva som skulle gjøres.
Gøran grep flaska med dressing og tømte den. Om bare
kjæresten ...
Vi fikk endelig reparert kjølvannsrørene skikkelig i Papeete.
Jon Anders spleiset nye vaiere for baugsprydet og ordnet nytt
stag til jageren av noe rustfri vaier vi fikk av Gøran. Man
kunne få tak i alt i Tahiti, men prisene var astronomiske.
Ingen betaler skatt her, myndighetene tar inn penger ved å
legge en kjempemoms på importerte varer. Folk var så vant med
høye priser at selv lokalt dyrkede tomater var ukjøpelige.
I Papeete fikk vi endelig en prat med Claude. Det var han som
hadde varslet vår ankomst til Pitcairn. Claude var en sann
eventyrer. Han hadde vært gatemaler i Moss og trivdes godt med
det for nordmenn var rause. Sverige hadde vært håpløst. Han
hoppet med fallskjerm fra fjelltopper og han var nå heltids
smugler. Nå lå han i Papeete for å selge båten for å skaffe
penger til en tur til Antarktis.
Claude hadde vært verden rundt. Han viste hvor ting var
billige og hvor han kunne få solgt dem. I Panama hadde han for
eksempel kjøpt 50 Walkman til 19 dollar stykke. Han solgte
alle til en butikk som lå vegg i vegg med tolleren på
Mangareva. Der fikk han 45 dollar for hver og de ble straks
hengt opp og priset til 90 dollar. Et kupp for den lokale
befolkning.
Tollere var aldri noe problem for Claude. Så sant han
ikke solgte noe rett under nesa på en toller var det aldri
noen som plaget han. Så mye for papirhaugene vi strevde med på
tollstasjonene.
Claude var en ærlig man. Han nektet å selge oss
vindgeneratoren sin fordi den var dårlig. Det var vanskelig å
se noe moralsk forkastelig med handelsvirksomheten hans også.
Kjøp og salg av varer på den lovlige måten verden over virket
ofte enda mer tvilsomt.
Hvorfor kostet for eksempel en brukt bildynamo som man
selv skrudde ut av et bilvrak hos en skraphandel i Norge like
mye som nye ellers i verden? Man må opp i flere hundre prosent
luksusskatt for å forklare slik, eller
importørfortjeneste.
Moorea, Huahine, Tahaa, øy etter øy seilte vi forbi i Fransk
Polynesia mens vi kalte opp Ovedie på radioen. Vi viste at de
var i nærheten for de hadde etterlatt en beskjed på ett av
brevene til oss i Papeete. Endelig, på Tahaa svarte de og vi
hadde et hjertelig gjensyn. Nå hadde de funnet en annen båt,
et sveitsisk prestepar, som de seilte sammen med. De holdt
samme fart som dem. Sammen seilte vi alle til Bora Bora, selve
perlen i Fransk Polynesias turistparadis.
Jentene avgårde for å haike. Mot ettermiddagen kom de
tilbake i en utriggerkano sammen med en polynesier. Han var
turistguide og levende opptatt av sitt yrke og sine planer for
å starte egen business på Tonga. Normalt betalte turistene 40
dollar pr. snute for en tur med han, men siden de hadde haiket
hadde jentene fått en gratis svømmetur med mating av skater.
Dagen etter, sa han, skulle han komme tilbake og ta oss alle
med til hairiding, gratis.
Vi hang over rekka alle sammen og bombarderte han med
spørsmål. Hvordan kunne man ri på en hai? Meget enkelt og helt
ufarlig, sa mannen. For de som vil prøve fikk vi følgende
oppskrift:
Trekk først pusten dypt, det blir en stund til neste
gang.
For å lokke haien har du med en blødende fisk som du
holder i hånden. Når haien kommer for å ta den fører du fisken
tett inntil brystet slik at haien må svømme så nær at den
nesten stryker langs kroppen din.
Husk å slippe fisken når haien biter.
Når ryggfinna til haien passerer nesa di griper du fatt i
den med begge hender. Haien får nå panikk og vil forsøke å
riste deg av. Nå gjelder det ikke å miste taket. Gjør du det
vil haien sannsynligvis snu seg og bite deg.
Straks du har noenlunde kontroll over haien skifter du
grep så du holder begge sidefinnene. Dette er den mest
kritiske fasen, men med litt øvelse greier du det nok.
Nå kan du styre haien. Skal du oppover trekker du begge
finnene til deg, skal du svinge trekker du i den ene. Det er
viktig å få taket på det raskt for haien har nå en tendens til
å forsøke a skrape deg av mot korallene hvis du ikke klarer å
styre den unna.
Alt dette foregår under vann og du kan kanskje være
fristet til å slippe taket for å komme opp å puste. Ikke gjør
det. Haien er enda farlig. Du må henge på et minutt eller to
til haien er helt utslitt. Først da kan du trygt la den gå,
eller ta den med opp til turistene så de kan se den og klappe
den.
Jeg har gjengitt oppskriften vi fikk for polynesieren kom
aldri tilbake. Kanskje var han mindre lysten til å ha med far
og tre brødre også, tre jenter alene var vel morsommere.
Kanskje fikk han annet å gjøre. Kanskje glemte han det hele
fordi været var pent. Jan Kåre sendte oss sterke oppfordringer
hjemmefra om å forsøke oppskriften selv, men vi fikk oss
liksom aldri til det.
Med alle våre spørsmål hadde vi glemt å spørre hvor store
hai vi kunne prøve oss på.
Hairiding og haimating viste seg å være et populært
tilbud til turister rundt på øyene. Noen steder var det
imidlertid blitt forbudt på grunn av alle ulykkene. Bare til
orientering.
Siste dagen på Selskapsøyene som de kalles nærmet seg. Vi
hadde sjekket ut allerede på Tahiti fordi vår måned der var
ute. Franskmenn er imidlertid ganske tolerante slik og tillot
gjerne at vi stakk innom andre øyer senere.
Så en dag kom Gry seilende og fortøyde under mye leven i
Origo der vi hang på en skral bøye. Ombord var en strålende og
sprudlende Gøran. Han liknet en liten nisse der han smilende
sto i en flokk unger. Martin ordnet litt forlegent med tauene.
Rundt det hele, som bølger fram og tilbake mellom båtene var
en skokk polynesiske barn. Gøran hadde plukket dem opp der han
kjøpte diesel.
Ungene var overalt, mest rundt Gøran. Han bøyde seg og ga
en nydelig jente på en 12-13 år en god klem.
- Sånn kunne jeg ikke gjøre i Sverige. Foreldrene ville
blitt hysteriske og kalt meg en gammel gris. Og det har de jo
helt rett i. Men her er det ikke sånn.
Den gamle grisen Gøran var som et nytt menneske. Han
hadde sjekket ut på Tahiti som oss og der hadde de ikke
oppdaget at han manglet ett av mannskapet. Nå var han levende
opptatt av å stelle pent med Martin.
Dagen etter seilte Gry mot Tongatafu. Det var ikke dit
Gøran opprinnelig hadde tenkt, men Martin hadde funnet seg ei
jente i Papeete som bodde der. Helt håpløst egentlig, for hun
var forlovet.
Jon Anders stuet unna en kanne med tjære og en rull
tjæregarn som han hadde fått av en underlig gammel
entusiastisk trebåtbygger i båten nedenfor. Båten hans var ny
og velstelt, men kunne likevel vært over hundre år gammelt.
Her var det gamle best i hver detalj. Det var ikke mange
trebåter vi så utenfor Nordsjøen. Vi måtte snakke med dem
alle.
Vi seilte mot Fiji.
Det vil si, vi seilte egentlig bare ut på Stillehavet. Hvor vi
skulle var ikke helt klart. Først prøvde vi å følge etter
Ovedie til Suvarov og Samoa, men så var ikke vinden gunstig
for oss. Vi klarte ikke seile så høgt. Et par dager forsøkte
vi, så lot vi det hele fare.
Vi fant aldri noen skikkelig vind i Stillehavet. Ikke en
slik god traus passat som i Atlanterhavet. Vinden kom og gikk
og som regel var den for svak. Disse fjærlette plastbåtene
fløy avgårde som dun i brisen. Endelig kunne de lufte alle
seilene sine. Origo var bygget for orkan og trengte vel
egentlig en orkan for å få samme farta.
Det hendte vi fikk små kulinger også. Hvis retningen var
riktig trivdes vi riktig godt. Plastbåtene dro forbi oss da
også, men ikke så fort. På radioen klaget de over det harde
været. Mer enn en gang hørte vi frisk bris omtalt som storm.
Uansett hvor mye det blåste i Stillehavet så vi aldri
farlige bølger. I Nordsjøen brekker bølgene på toppen straks
det er noe vind å snakke om. En liten vegg av vann reiser seg
på de høgeste bølgene og kaster seg framover. I Stillehavet
brakk bølgene alltid i bakkant. Toppene bare falt sammen
bakover. Sannsynligvis vil en orkan ha sine egne lover, men
selv folk som hadde vært ute i storm fortalte det samme.
Som regel var det lite vind og det som kom kom bakfra. Da drev
Origo langsomt framover mens forseilene blafret hver gang en
bølge dreide båten litt unna. Når seilene blafret slo de borti
vaiere og sømmene på seilet ble slitt. Rett som det var måtte
Jon Anders og Torill til med nål og tråd.
Ellers var arbeidslysten på bunn. Det var for godt bare å
slange seg i skyggen av seilet og se på havet eller lese en
god bok.
Via teleksen fikk vi enda et trusselbrev om at reisen
måtte avbrytes og Karina komme hjem. Selv ikke det klarte helt
å ødelegge den bedagelige stemningen. Jeg vurderte trusselen
til å være ufarlig og for en gangs skyld hadde jeg rett.
Den 16. dagen kom vi fram til Niue. Det var ingen spesiell
grunn til å reise dit. Øya lå bare der. Hvorfor ikke stikke
innom?
Niue er et lite miniland langt fra alle andre øyer. Den
administreres av New Zealand, men enkelte øyboere hevdet at de
var helt selvstendige. De få husene vi fant var alle splitter
nye og moderne. Det samme var bilene. Når polynesiere lar
andre styre seg gjør de det ikke gratis.
Få steder fant vi den polynesiske magien sterkere enn
her. En mann slo av en prat på brygga og straks følte vi at vi
hadde kjent han hele livet, at han var veldig glad for å se
oss og at vi hadde gjort dagen hans lysere ved bare å være
der. Selv om det bare var en samtale på få ord om veien til
butikken. De bare er slik.
Mannskapet fant motorsykkelutleie og spleiset til tre
sykler. Ikke så mye for å se seg omkring som for det å kjøre.
Her kunne jo selv Karina kjøre. Lykkelige gjorde de den ene
veien på øya utrygg til en politibil vinket dem til siden.
- Førerkortet takk.
Meget bleke stotret de fram en forklaring. Det var jo ikke
bare det at ingen hadde lappen, vi hadde ikke engang sjekket
inn fordi vi kom på en lørdag da alt var stengt.
Så viste det seg jo at selv myndighetenes ansikt smiler
på Niue. Førerkort skaffer man seg ved å betale to kroner, mer
skal det ikke til. Å sjekke inn var det heller ikke så nøye
med når vi skulle være så kort, politimannen ville bare at de
skulle skrive navnet sitt i gjesteboken.
Dagen etter vi kom var en søndag og vi hadde valget
mellom to kirker, en metodistkirke og en mormonerkirke.
Mormonere står utenfor det kirkefelleskapet vi tilhører fordi
de i tillegg til Bibelen har andre skrifter de setter like
høgt. Som de fleste andre hadde vi hatt besøk av
mormonermisjonærer hjemme. Vi hadde tatt pent imot dem og nå
hadde vi muligheten til å gjengjelde visitten.
Kledd i det fineste vi kunne prestere troppet vi nesten
fulltallige opp utenfor kirken deres. Noen flekker er det
umulig å unngå på tøyet på en båt og strykejern finnes jo
ikke, men likevel, man kunne se vi hadde anstrengt oss.
Mormonermenigheten så det ikke. Der stilte alle menn i
slips, stiv skjorte og dress. Damene hadde alle lange,
tilknappede kjoler. Vi så straks at vi ikke passet helt inn og
for å være høflige spurte vi pent om å få lov å komme inn. Det
tok mange minutters rådslaging før de helligste fant ut at de
skulle vise nåde og slippe oss ustelte syndere inn.
Folk som ikke har hatt mye med byråkrati eller jurister å
gjøre kan ofte trekke den feilaktige konklusjon at mennesket
er en rasjonell skapning som lar seg styre av fornuft. Få ting
viser klarere at de tar feil enn slipset. Av alle de tusen
klesplagg som er oppfunnet kan det være få som er mer
upraktiske, ubehagelige og rett ut usunne. Dressen og skjorta
som følger med bedrer ikke saken det minste.
Likevel har dette halsrepet bredd seg som få andre plagg.
Det er blitt en uniform for alle som vil fram i den merkantile
verden over hele kloden. Der penger er målsetningen blir
slipset obligatorisk. I vår del av verden, hvor pengene har
slik status, er det steder man ikke blir ansett som velkledd
uten.
Men i en kirke...
Vi hadde jo lest om det. Bokskrivende seilere hadde
fortalt om sin store forbauselse når de fant
mormonermisjonærer i dress og slips på de brennende varme
strendene i Stillehavet. Det skal sterk tro til slikt.
Kirken var innredet som en rettsal. Talerstolen i midten
ble brukt etter tur av en lang rekke talere. På hver side satt
"meddommerne" og bak på en tribune satt antakelig spesielt
prominente personer. Vi var de eneste hvite i salen. Det meste
foregikk på lokalspråk, men noen hadde innlegg på engelsk.
Felles for alle innleggene var at knapt noen lyttet. Selv de
helligste satt og så ut av vinduet. På benkene satt de
velkledde og leste ukeblader helt åpenlyst. Den eneste raden
hvor oppmerksomheten var påtakelig var den raden vi satt på.
Selv om språket er uforståelig kan man lese mye av
kroppsspråket. Dessverre, vi leste lite engasjement.
Etter en stund ble nattverd delt ut. Alle fikk, både små
og store. De som satt med sitt ukeblad behøvde ikke engang
heve blikket, alt ble sendt rundt. Alle - bare ikke vi. Brød
og vin ble sendt langs benkene, men når det kom til oss ble
det omhyggelig båret rundt.
Da nattverden ble innstiftet delte Jesus med alle, selv
Judas. Vi ble ikke ansett like verdige i mormonerkirken på
Niue fordi vi ikke hadde slips.
På kirkebakken gikk menigheten genert forbi oss. Bare et
par tillitspersoner presterte hjertelighet. Sånt er jo vanlig
hjemme. Et evig hjertesukk blant menighetene hjemme var jo at
vi overså nykommere. Til nå hadde vi trodd at det hadde med
nordmenn å gjøre. Så er det kanskje menighetssituasjonen selv
som det er noe galt med.
Vi gikk tilbake til landeveien og brygga hvor vi straks
igjen kunne føle oss hjemme sammen med de allestedsnærværende
hyggelige menneskene. Mange av dem var sikkert mormonere.
Utenfor brygga i Niue svømmer en knølhval. Den har bodd der i
mange år. Man ser den sjelden, men om man som vi dykker ned
til et par meters dyp befinner man seg plutselig i hvalens
konsertsal. "Den tause verden" er ikke lenger taus. Hvalen
synger.
Knatrende trommesolo, dype basstoner og kvitrende
fløytespill. Alt fra det samme underlige kjempedyret. Vemodig
og vakkert. Så lenge vi kunne holde pusten var vi de eneste
tilhørere i en enorm katedral. Hvalens sang kom til oss
gjennom to hundre meter vann og ble reflektert fra klippene
inne ved land. Akustikken var fantastisk.
Etter en stund ble sangen kraftigere. Snart kunne vi høre
den tydelig selv helt oppe i vannskorpa. Karina vinket iherdig
på meg og der så vi begge kjempen som en blek skygge gli under
oss. Bare sidefinnene var fem meter lange hver.
På Niue fant vi to kirker og en katedral.
Kapittel 27
Etter 8 dager til på sjøen kom vi til Fiji. Turen var grei
nok. Som vanlig var det mat som opptok mannskapet mest. Særlig
privatlagrene som på denne tiden hadde avansert fra sjokolade
til egg og tomatbønner. Mattis tragedie på turen var at han
tapte to egg til Jon Anders i Backgammon. Jeg fikk omsider
undervannskamera til å virke etter oppholdet i brenningene på
Henderson. Gleden ble kort for like etter gikk PC-tastaturet i
stykker og jeg fikk en ny umulig reparasjon å tenke på.
Fiji må sette stor pris på sine gjester. 7 mannskapslister
skulle grensemyndighetene ha. Man må tro at hver av listene
ble behørig lest og stuet bort på hvert sitt respektive
kartotek.
Fiji rant ikke over av penger som Fransk Polynesia. Det
var et selvstendig land og måtte pent skaffe seg hva det
trengte selv. Fattige var de likevel ikke. Ukjent for
verdensopinionen var den rasistiske politikken på øyene. Over
halvparten av innbyggerne var indere. De hadde kommet hit
gjennom generasjoner og var vel de som mest hadde arbeidet opp
næringslivet. Likevel hadde de ikke stemmerett. Vi merket det
ikke på annen måte enn at vi måtte oppgi hvilken rase vi
tilhørte ved innsjekkinga.
Hovedstaden i Fiji, Suva var en av de tre byene i
Stillehavet hvor det gikk an å handle. I motsetning til
Papeete var alt billig her og ettersom pengebeholdningen vår
nærmet seg nullpunktet var det et godt sted å proviantere for
reisen til Australia.
Vi ville gjerne også se noen av de ytre øyene.
Mesteparten var så vanskelige å få lov å reise til at vi
simpelthen ikke hadde dager nok til papirarbeidet. Vi valgte
øya Kandavu, en dagsreise lenger syd. To dager kunne vi unne
oss der og vi tenkte å dykke hele tiden.
De fleste landsbyene på øya hadde tak av bølgeblikk, men
det fantes steder med mer tradisjonelle bygg. Vi kjørte langs
land til vi fant en landsby med bare stråhytter. Det var bare
så vidt vi rakk å kaste anker før mørket kom. Jentene avgårde
med lommelykt og Gro i spissen for å finne de innfødte.
Så viste det seg jo at stråhyttene var kun for turister.
Men om vi ville oppleve ekte tradisjonell polynesisk sang og
dans så var vi velkomne i hoved hytta om kvelden.
Den kvelden satt vi alle pent på stråmatter på gulvet i
hoved hytta. Ved siden av oss satt de turistene som bodde i
stråhyttene. Første punkt på programmet var kava-seremonien.
Kava lages av en trerot som støtes i morter og drikken smaker
i beste fall sagflis. Den har en svak narkotisk effekt. På
Fiji brukes den til seremonielle anledninger og til lystige
kvelder som denne.
Egentlig skulle kavarøttene tygges først av en jomfruelig
gutt, men vi klagde ikke. En halv kokosnøtt var felles
drikkebeger. Vi holdt ut i 5 runder før vi tok sjansen på å
takke nei. Heldigvis tok de det ikke ille opp.
Mens dette holdt på var en gjeng lattermilde innfødte i
gang med å henge et forheng av laken tvers over rommet. Bak
dette romsterte de fnisende som førsteklassinger som skal ha
juleavslutning for foreldrene.
Teppet gikk opp og tre modne jenter og to gutter med
gitar sto pent på linje. De var kledd i plaststråskjørt over
shortsen og hadde halsbånd av isopor. Blomstene bak øret var
ekte. Gitarene kunne kanskje vært tradisjonelle. Det spørs
hvor lange tradisjoner man snakker om, men kassettspilleren
med orkestermusikk bak dem var klart av ganske ny årgang.
Sang etter sang ble fremført under like stor entusiasme
og skjulte smil. Mange av sangene skulle det hoftevrikk til og
det var det bare en som klarte, de andre hold hendene litt ut
fra hoftene som om de hvilte der og beveget hendene svakt fram
og tilbake. Det skulle illudere hoftevrikk. Dansen forøvrig
var tradisjonell nok: tradisjonell amerikansk TVunderholdning-dans.
Da sangen tok slutt og diskoteket var erklært åpent takket
vi pent for oss og famlet oss i en lang rekke gjennom den
beksvarte skogen med bare en lommelykt. Visst hadde vi
opplevet den polynesiske kultur. Hva er vel mer typisk for
polynesieren enn smilet? Så får heller folk danse og kle seg
og synge som de vil.
Den høvdingen som ublidt la båten sin an mot vår morgenen
etter smilte ikke. Han ville vite hvorfor vi ikke hadde kommet
til han før vi ankret opp. En høvding i Fiji eier hele
landsbyen, øya omkring, revet og havet. Teknisk sett kan man
ikke engang bade uten hans tillatelse. Vi forklarte at vi
hadde kommet sent og var nødt til å kaste anker før mørket
kom. De andre i høvdingbåten nikket samtykkende, det var en
god nok forklaring. Høvdingen hadde mer galle han ville bli av
med, men da han så han var alene lot han det bli med det. Nå
skulle han en tur til naboøya, men når han kom tilbake regnet
han med å se oss i landsbyen hans innerst inne i bukta og vi
måtte ha alle papirene klare til inspeksjon.
Da høvdingen kom tilbake var vi over alle blåner. Det er
ca. 5 nautiske mil. Her fant vi en øde bukt utenfor synsvidde
hvor vi kunne dykke hele den siste dagen vi hadde.
Skjellmanien bredte raskt om seg. Her var masse fine
cowrieskjell. Det spesielle med dem er ikke de fine mønstrene,
men at de ved riktig stell forblir blankpolerte selv når de er
tørre. Når vi fant noe nytt ga vi det til Joakim som strakt
kastet seg over bøkene sine for å finne ut hva det var. Det
hendte også han visste uten å se. Han hadde lest bøkene
forlengs og baklengs.
Vi fant de underligste skjell. Et av dem kunne foreta
baklengs salto. Dersom man la det på ryggen strakk det en lang
tentakel ut som gjorde et så voldsomt kast at skjellet spratt
rundt og landet rett. Andre av de vakreste skjellene var
simpelthen dødelige. De hadde giftige pigger på tentakelen sin
og hvis man holdt dem på gal måte kunne de stikke. Giften var
ikke så veldig dødelig, sa skjellboka, av en eller annen grunn
døde man bare ved hvert fjerde stikk.
For å få ut innmaten i skjellene var det forskjellige
strategier. Noen måtte ligge og råtne en uke. Så ble de tatt
fram og renset med pinsett og fiskekroker mens en tung råtten
lukt fylte hele båten.
Terje het en gutt. En dag seilte han ut fra Norge for å finne
varmere land, en prinsesse og et halvt kongerike. Som tenkt så
gjort.
Terje Dahls bøker og artikler hadde kommet akkurat i
riktig tid for oss da vi bygde Origo og slukte alt som hadde
med jordomseiling å gjøre. Terje skulle nå ikke rundt, han
hadde tenkt å bli der. Han fant sin Emma og sin egen øy innen
et atoll i Tuvalu hvor han slo seg ned som tradisjonell
polynesier. Et langt hopp for en reklamemann fra Lambertseter.
Vi hadde snakket mye om vi skulle ta den lille omveien og
besøke han. Dessverre var dagene våre blitt for korte. Eller
heldigvis, for han var der ikke lenger. Han sto i
Fotoforretningen i Suva sammen med oss da vi kom for å hente
bildene våre der. Torill kjente han igjen straks.
Det skal visst ikke være lett for en nordboer å flytte
til Stillehavet. For Kari var det de innfødte som var
problemet, for Terje var det været. Tuvalu er så nær ekvator
at det ikke skal være orkaner der, likevel var det tre orkaner
som traff den lille øya på en sesong. Terje måtte ta sin
familie og flykte til Fiji for å berge livet. Nå trente han
Fijis nasjonale bordtennislag - gratis, skrev noen artikler
for å livberge seg og var hele tiden på utkikk etter et nytt
livsgrunnlag.
Tragisk slutt? Nei, for Terje, Emma og den lille datteren
Sonja var en av de mest harmoniske små familier vi hadde sett.
Hver gang de så på hverandre var det kjærlighet og respekt i
blikket.
I huset de leide utenfor Suva satt vi en kveld på
stråmatter på gulvet, bortenfor sofaseksjonene og spiste ekte
Tuvalumat og så Emma danse. For dem var det aldri snakk om å
miste kontakten helt med folket sitt. På en måte lærte vi mer
om Tuvalu enn Fiji den tiden vi var i Suva.
Ovenfor oss lå en romslig hjemmesmidd båt. Polske Jedrek med
sin finske familie var mennesker vi lærte å sette stor pris på
de få timene vi hadde sammen. De var i samme økonomiske
situasjon som oss å skulle til Australia for å arbeide. Jedrek
var utdannet fiolinist, men spilte Keyboard og gitar på
nattklubber. Vi klang sammen på en måte, Jedrek og jeg. Han
fortalte om den galeste jordomseiler til da.
Jeg husker ikke hva han het, men båten het Lena og han
var russer og 60 år gammel. Straks jernteppet falt dro han
avgårde med 1000 rubler som han ikke kunne veksle noen steder
og 100 amerikanske dollar som var stjålet i Albania. Jedrek
møtte han da han kom utsultet fram til Tahiti uten flere
penger. Det ble samlet inn penger blant det øvrige båtfolket
til han.
Det var ikke bare det at han ikke hadde penger. Han
snakket kun russisk og han var hellig overbevist om at
byråkrati var en russisk oppfinnelse som ikke fantes utenfor
jernteppet. Som russer trengte han visum til nesten alle land,
men på grunn av sin overbevisning nektet han å bry seg om det.
I Suva måtte Jedrek trygle han om i det minste søke om visum
til Australia hvor de var spesielt strenge. Vi vet ikke hvor
det ble av han, vi spurte etter han opp Rødehavet, men ingen
hadde sett han.
8 dager etter Fiji kastet vi anker en kort stund utenfor øya
Futuna i Vanuatu. Fra en palmehytte inne ved land kom en
beskjeden ung mann padlende ut til oss. Kanoen hans var ny,
men laget til minste detalj med lokale materialer. Utriggeren
var staga opp og festet med nøye tilskjærte pinner og seige
røtter. Mannen selv var levende interessert i vår båt og gikk
flere ganger rundt masta vår og innprentet seg hver detalj
mens vi beundret hans båt.
Vi hadde ikke et eneste ord felles så alt foregikk på
tegnspråk og smilet var der hele tiden.
Øya Tanna lå midt i leden vår. Etter få timer var vi
fremme der. Rett nedenfor den aktive vulkanen fant vi en liten
bukt hvor det lå flere båter.
Vanuatu er et selvstendig øyrike på samme måte som Fiji.
Egentlig må man sjekke inn på hovedøya, men den lå langt oppe
i motvind og vi håpet på å unngå det. Rett utenfor bukta lå en
multimillion-yacht og sjekket ut. Vi snakket med kapteinen som
fortalte at den slags bare var mulig for folk med drøssevis av
penger, som han. Selv hadde de betalt 600$ for å få tolleren
fløyet ut. Etter en stund tilbød han oss og bruke samme
toller. Vi praiet mannen, men dessverre, han hadde ikke med
seg papirer nok til å ta oss også.
Rundt bukta lå tre landsbyer. De hadde gått sammen om å
lage en yacht-club. De hadde laget stier opp fra vannet med
trappetrinn og rekkverk. Utenfor stråhytta som var klubbhuset
hadde de snekret liggestoler av småpinner. Det var satt opp en
liten stråhytte til utedo og flere til overnattingsbungalower.
Ronny bestyrte det hele. På oppslagstavla i klubbhuset stod
det etterlyst skruer og maling til liggestolene. Et eget
oppslag fortalte at tips var forbudt på øya.
Ronny kunne ikke akseptere at vi ikke fikk sjekke inn.
Han ba oss bare komme i land. Vi kunne forsyne oss av vann og
benytte liggestolene og stranda og vi kunne gå omkring i
landsbyene. Imens skulle han kontakte politiet på den andre
siden av øya og høre hva de kunne gjøre.
Tanna er en vidunderlig vakker øy. Den er grønn og
kupert. En støvete landevei mellom landsbyene slynget seg
under kjempemessige løvtrær som gjorde at menneskene vi så
komme mot oss bærende på grønnsaker fra havene sine, så bitte
små ut. Landsbyene var nesten bare stråhytter. De var ordnet i
pene rekker med god avstand mellom. Overalt var bakken ryddet
og feiet ren.
Alle vi møtte smilte og hilste. Bare barna var litt
nervøse, de hadde ikke sett så mange hvite før. En ung gutt
med to små søsken kom padlende ut til oss med noen sitroner.
Kanoen hans var hjemmelaget som den på Futuna. De to småbarna
kom bare meget engstelige ombord til oss. De fikk en kopp brus
hver. Av måten de drakk den på var det tydelig at de aldri før
hadde smakt noe liknende.
Om kvelden var mannfolka avgårde og drakk kava på sin
faste plass. Jentene våre tok en tur inn i landsbyen og fant
alle kvinnene og barna rundt bålet. De ble straks trukket inn
i samtalen, med bare få ord felles språk. Gjestfriheten var
til å ta og føle på på Tanna.
Tomas ropte på oss da vi gikk forbi. Gammel og grå og
smilene kom han ut av det velstelte strå-huset sitt fram til
hageporten for å prate. Han snakket brukbart engelsk. Tomas
var far til Ronny og bestefar til ei lita jente som hang i
buksebeinet hans. En gang, fortalte han, var han sammen med
utvalgte fra de andre øyene blitt sendt til Paris med fly. De
skulle finne ting som kunne være til nytte i det nye landet.
Han husket enda mellomlandingsstedene.
-Hva fant du i Paris? Spurte jeg. Svaret kom kvikt,
-Counsil (Råd), jeg fant Counsil. Tomas kastet seg ut i en
engasjert beskrivelse av hva han mente med Council og hvorfor
det var så fint. I begeistringa gled han over i det offisielle
språket som er pidgin-engelsk og praktisk talt uforståelig. Vi
oppfattet at det hadde noe med et slags råd som bestemte ting
i landsbyen.
Ellers likte ikke Tomas Europa.
- Dere har altfor mye "Something". TV og radio og
boksåpnere og biler og masse møbler. Når man har et palmetre
og en kjele og en kniv trenger man ikke så mye mere, sa den
gamle vismannen. Han var kledd i utblekede klær, kanskje de
eneste han hadde. I hytta hans var det neppe mer enn
stråmatter på gulvet og det aller enkleste husgeråd og han var
opplagt lykkelig.
- Det er fordi det er kaldt hos oss, forsøkte jeg meg
- Hele vinteren må vi være inne. Vi kan ikke sitte ute
under et palmetre og prate med naboen. Vi må sitte inne og
fyre og se på veggen. Da trenger man alle disse tingene for å
ha noe å se på, for å ha noe å gjøre i våre små huler i de
lange vår, vinter og høstmånedene. Dere vet ikke hvor heldige
dere er som kan være ute hele året.
Tomas smakte litt på det, trodde det ikke helt, men
godtok det.
Vi var mye rundt i landsbyene. Ofte sendte Ronny med en
guide for å vise oss vei. Ingenting kostet noe. De innfødte
flettet noen nydelige stråmatter som mannskapet kastet sine
øyne på. Fram fra gjemmer trakk de gamle dykkermasker,
stoffruller, T-trøyer og risposer. Alt ble levert Ronny som så
byttet godene bort i stråmatter. Røverkjøp for de lokale.
Gutten som byttet til seg dykkermaska var ikke helt sikker på
hva han hadde fått og måtte spørre om det virkelig var en sånn
sak man kunne se under vann med.
I bukta under vulkanen svømte det en dugong. Den likner
en stor sel, men er det ikke. Den har barter og huggtenner som
en hvalross. 2-300 kg tung er den og lys gul av farge. Denne
spesielle dugongen hadde bodd i bukta i 12 år og var godt likt
fordi den jaget bort haiene. Ungene sto i vannkanten og
plasket i vannet og klappet den på hode fryktsomt når den kom.
Jon Anders og Mattis var på skjelljakt i det mudrete vannet da
Jon Anders plutselig sparket borti noe levende. Han kom seg
mot land i en viss fart. Mattis som ikke hadde svømmeføtter
sparket snart kraftig borti noe som hindret svømmetaka hans.
Han også satt kursen mot land, men før han kom så langt kjente
han noe gripe omkring seg og han ble trukket helt under. Etter
en desperat kamp klarte han å komme seg løs og opp på den
lille steinen hvor Jon Anders fra før sto og balanserte.
Der sto de strandet og ropte til vi fikk hentet dem med
jolla. De viste ikke om dugongen. Vel oppe i båten så vi
skyggen av dyret svømme omkring oss. Ingen hadde noen særlig
lyst til å hoppe uti.
Da var det jeg så min store sjanse til en heltedåd av de
helt store. Jeg viste jo at dyret var vennlig i
utgangspunktet, så jeg lot meg gli uti vannet og plasket
forsiktig for å lokke dugongen til meg.
Straks så jeg det uklare omrisset av dyret som svømte
rett mot meg. Den gled først tett inntil så jeg kunne klappe
den. Det var som å klappe et piggdekk. Den tykke huden var
dekket av små hornpigger. Så vred dyret seg rundt og strakte
luffene mot meg. Det var slik Mattis var trukket under. Med en
hånd på maven til dyret kunne jeg holde den unna. Da bøyde den
hodet med de svære huggtennene mot meg og jeg måtte holde en
hånd på nesa dens også. Med et kast var dyret unna, men kom
straks tilbake for å forsøke på nytt.
Igjen og igjen kom den til jeg fant at mitt heltemot var
tilstrekkelig bevist og kom meg tilbake til båten. Det
stakkars dyret ville jo bare ha en god klem. En amerikaner som
hadde forsøkt å ri på den noen dager før hadde fått seg en
skikkelig omgang. Dugongen hadde slått han mot bunnen for å
bli kvitt påhenget. De innfødte lekte bare med dyret på grunt
vann. Men alt i alt var den like vennlig som alt på Tanna.
Utenom politiet da, men det er jo det vanlige. De kunne ikke
sjekke oss inn fordi de ikke hadde bensin. Det rare var at det
var helt i orden av vi oppholdt oss i landsbyene og på
stranda. Vi fikk bare streng beskjed om ikke å gå opp til
vulkanen uten å være sjekket inn.
Vulkanen lå få kilometer overfor oss. Rett som det var
buldret det i bakken og vi så røyken fra utbruddet. Overalt
falt et fint svart støv ned fra himmelen. Det vi ville var å
gå opp til vulkanene om kvelden. Da kunne man titte forsiktig
over kanten av krateret og se glødende lava bli kastet hundre
meter opp i lufta.
Til nå hadde vi ikke kunnet betale Ronny noe som helst.
Alt var jo gratis på denne marinaen hans og ingen skulle ha
tips. Det eneste de kunne tjene på var at vi leide guider og
bil til turen opp til vulkanen. Vi ville det så gjerne, Ronny
ville det, men politiet sa at kanskje fikk de bensin likevel
og kom og hvis vi da var oppe ved vulkanen, ville det bli
svære bøter.
Vi måtte forlate Tanna uten å få sett vulkanen. Vi tok
farvel med Ronny og hele familien hans og det hele var meget
trist. Etter bare to dager var det som å forlate gamle venner.
Etter mye press klarte vi å få Ronny til å ta imot 20$ til
marinaen. Så mye har vi aldri før fått for 20$. Triste til
sinns seilte vi langs Tanna og så fyrverkeriet fra vulkanen
langt til havs.
Da Tanna forsvant forsvant den siste av Stillehavets øyer
bak oss. For oss hadde de vært et perlekjede fra Pitcairn til
Tanna. Levestandarden hadde avtatt mens vi seilte vestover. Vi
seilte på en måte bakover i tiden til de mest tradisjonelle
innbyggerne som vi hadde funnet på Tanna. Likevel, de kunne
alle ha vært en stor familie. Gjestfriheten, vennligheten,
smilet og pågangsmotet. Det hadde preget dem alle vi hadde
møtt. Vi etterlot oss en gjeld til dette store vennlige hav,
en gjeld vi aldri vil få betalt.
Østenfor sol og vestenfor måne ligger et slott, vakrere enn
noe annet. Fra hundrevis av meter nede begynner veggene å
bygge seg opp i underlige buer og nisjer. Øverst er slottet
flatt, kuttet av like før det skulle bryte gjennom
havoverflaten og røpe for alle hvor det ligger. Vi så det. Vi
hadde seilt mot det i dagevis. Petrie rev sto det på kartet.
Vi så ikke selve revet, vi så skummet av bølgene som brakk
rundt hele revet. Nær inntil skumkanten fant vi en undersjøisk
terrasse med sand nok til å holde ankeret vårt. Herfra gled vi
ned i den tause verden med en hale av luftbobler etter oss.
Fire stykker av oss skulle innta slottet.
Nede ved foten av en av veggene fant Jon Anders en
huleinngang. Sammen fløt vi inn i hula så langt at alt lys ble
borte. Her gjorde hula en sving, det kom lys fra den andre
kanten og gjennom en trang passasje kom vi ut i den første
ballsalen. Taket var av glass, veggene var store koraller i
dype gul og grønnfarger med noen kraftige blåfarger
innimellom. Helt oppe ved taket gikk fargene over i hvitt og
rødt. Langs veggene så vi flere huleinnganger, grotter og
bueganger til andre rom.
På det hvite sandgulvet lå tre hvittipphaier og voktet
salen. Straks vi kom, svømte de imot oss og inspiserte oss en
stund før vi ble funnet verdige til å fortsette.
Store fargesprakende papegøyefisk arbeidet flittig langs
veggene. Stimer av jackfisk og rainbowrunner trente til
ettermiddagens ballettforestilling. Skyer av knallblå småfisk
gikk i takt inn og ut av en stor gul korall for å lage disko
lyseffekter. En gang innover mot det innerste av slottet åpnet
seg bak en av korallsøylene. Gulvet var bredt dekket med hvit
sand. De mørkegrønne veggene skrånet innover og samlet seg
nesten til en buegang. byggverket var brutt av en ujevn,
taggete åpning opp mot sollyset. Langt innover gikk gangen,
til ingen mennesker lenger fikk plass mellom veggene.
Petrie rev, hundre mil fra New Caledonia som er nærmeste
land. Hinsides denne verden.
21 dager tok turen fra Tanna til Torsdagsøya i Australia. 21
dager bare avbrutt av et kort besøk på Petrie rev. Det var
siste bit av Stillehavet som skulle dekkes av vår kjøl. Melet
begynte å smake mer og mer av melbiller, mannskapet var trøtte
av altfor mye seiling og lite landligge helt fra Bora Bora.
Heldigvis tok vinden seg noe opp og ble kraftigere jo nærmere
vi kom Torres stredet.
Jeg fikk PC-en til å virke, men så ble det stadig nye
problemer med batteriladeren på motoren. Her hadde jeg
foretatt dyptgående reparasjoner tidligere på turen, men nå
gnistret det stygt i vindingene.
Dagene ble lange og like og humøret amper. En dag sølte
Mattis en dråpe av sin dyrebare eggedosis på bordet. Han
tørket det ikke opp fordi han mente det var kjøkkentjenestens
jobb. Det mente ikke Jon Anders som hadde kjøkkentjeneste og
diskusjonen ble høy og hard.
Det skulle mindre til enn det. En dag brukte de to til å
krangle om matematikk var et puggefag eller ikke. Da måtte
kapteinen bruke sin myndighet til å stoppe diskusjonen. Alle
var irritable i varmen og de lange seildagene, men ingen andre
sprakk. Vi led i stillhet.
Bare så umåtelig langsomt kryper kryssene våre over
kartet. Vi koker innvendig av utålmodighet når vinden uteblir.
Orkansesongen nærmer seg og vi skulle forlengst vært ute av
Stillehavet. Så endelig en dag øker vinden på, den friskner
betraktelig på. Vi får en komplett levert liten kuling på
hekken. Alle seil breies ut for å fange opp hver minste del av
den. Kom igjen nå! Bølgene vokser til 2 og tre meter. Over oss
raser flortynne skyer mot Torres. Gi på, ta i prøv og dytt oss
over ende! Vi seiler, vi fryder oss, vi raser mot Torres.
Kapittel 28.
I Torresstredet døde vinden bort for aldri å komme tilbake.
Stredet er et speilblankt brennende blankt hav med lave
palmeøyer strødd omkring. Vi kunne ikke gå i land på noen av
disse. Den Australske kystvakta patruljerte daglig med fly og
helikopter og bøtela alle overtredelser. Vi så bare lengtende
etter øyene der de fløt forbi oss i varmedisen. Det var det
flateste havet vi hadde sett. Svære sjøslanger med gule og
svarte tverrstriper kunne ses på mils avstand der de
malplassert buktet seg over havet. Noen skilpadder lyste opp
som øyer i havspeilet.
Under den dirrende overflaten var det flere og sultnere
haier enn vi noensinne hadde møtt. En dag hang jeg etter båten
i et tau for å kjøle meg som vanlig. Noen av jentene hadde
sluttet med dette i det siste etter å ha sett alle haiene ved
Ashmore reef. Vi hadde stoppet der like før Torres for å ha
dykket på det berømte Great Barrier Reef, men vannet var
uklart og korallene grå, bare haiene florerte. Rett etter at
jeg kom opp av vannet den dagen beit det på kroken som hadde
hengt ved siden av meg og vi landet en to meter lang hai.
Den haien hadde vi ikke bruk for, vi ville bare ha ut
kroken, så vi tok et tau rundt halen på den og heiv den uti.
Kanskje kunne den lokke til seg flere hai. Etter få minutter
var det et svare liv bak hekken. Haien gikk rundt og rundt
sammen med noe digert svart noe. Det så ut som en gigantisk
vaskemaskin bak der. En fire meter lang hai hadde angrepet den
lille. Etter få sekunder hadde den saget hele kroppen i to og
svelget forparten. Knapt mer enn halen hang igjen i tauet.
Haiskinnet hadde vært så seigt at jeg måtte kleppe den lille
haien i maven for i det hele tatt å få kleppen gjennom. Det
tok to dager før jeg hang etter båten igjen.
Flere dager motret vi gjennom dette havets ørken før vi
endelig etter mye rot fant den riktige veien inn til
Torsdagsøya. Det viste seg å være et koselig lite sted med to
overmåte hyggelige grensevakter. Det er dyrt å komme til
Australia, men vi slapp med minstetaksten, ca. 400 kr.
Vanligvis går man nøye gjennom all mat og alle småting ombord
som kunne tenkes å bære smitte til Australias tre, plante
eller dyreverden. Hos oss gjorde de det bare rent summarisk.
Vi var lettet. Vi hadde ventet at de skulle ta nesten all
maten vår. Det hadde ryktene latt oss tro.
Verden er god, udiskutabelt, utelukkende god - når man
sitter under et skyggefullt tre på Torsdagsøya med en iskald
milkshake i hånda. Ingenting annet betyr noe akkurat da. All
bekymringer skrumper inn og eksisterer ikke lenger. Ingen
tragedie er så stor et ikke en ny slurk av milkshaken kan
skjule den. I den lille gata gikk typiske australiere og
gjorde typisk australske ting. Vi nøt verden så lenge
milkshaken varte.
Fra Gros dagbok 5/11-94
Har vært her på øya i 4 dager nå. Hver kveld har jeg og Mattis spilt basket med
noen høye og gode lokale gutter. De hadde det store tempoet og jeg ble
sliten med en gang. Men det var kjempegøy! Det er så fint miljø her. Alle som vil
kan bare hoppe inn og være med å spille. I dag skjedde det noe ekstra gøy.
Da vi satt og så på en guttekamp i hallen kom det ei jente på min alder og
spurte om jeg ville være med å spille neste kamp. Laget hennes mangla
nemlig en spiller. Gjett om jeg ville!!! Jeg forhørte meg litt om hvordan de skulle
spille og ble godt kjent med Tanja. Vi bytta adresser, så nå har jeg nok en venn
her på den andre siden av kloden. Jeg fikk starte og treneren ba meg være
ballfører. Det var endel publikum der. Laget jeg spilte på var bra og vi leda
mye etter bare noen minutter. Jeg mista ballen noen ganger og bomma på
endel skudd, men ellers gikk det jo bra. Det var jo tross alt ett og et halvt år
siden forrige gang jeg spilte kamp. Det var kjempegøy å spille igjen. Jeg var
den eneste lyse på banen. I morgen tidlig må jeg opp kl. 6 for øyas kretslag skal
trene i hallen og Tanja spurte om jeg ville være med. Topp dag. Basket er gøy!
På Fredagsøya seilte vi båten på grunn på høyvann. Da
vannet sank sine fire meter lå Origo trygt på sanddyner og vi
kunne skrape den og male under for første gang siden Norge.
Det trengtes. Innimellom øktene badet vi i det varme vannet
eller vi satt en hatt på hodet og våget oss på et par timers
safari gjennom den dirrende varme skogen. Vi ble belønnet av
kenguruer som lydløst og elegant hoppet gjennom det knastørre
løvverket foran oss. En og annen skrikende papegøye så vi og.
Tolleren stakk innom for å se hvordan vi hadde det og om alt
var i orden.
Før vi ante ordet av det var vi igjen på havet med kurs
av Darwin. Vinden var der ikke, havet var den samme brennende
varme ørkenen. Vi svettet og motret oss gjennom varmedisen og
håpet at hver liten sky vi så skulle gi oss et vindpust.
En dag ble vi tatt igjen av en indonesisk fiskebåt. Den var
større enn oss og gikk mye fortere. Ombord sto et titalls unge
menn med svulmende muskler og smilte, eller flirte de
ondskapsfullt? Ti meter bak oss la de seg som på slep og
uansett hvordan vi svingte hang de på.
Mange klokere artikkelskrivere enn oss hadde tjent gode
penger på slike hendelser. Ingenting selger bedre hjemme enn
sjørøverhistorier. En hadde skrevet en hel artikkel bare ut
fra det at en passerende fiskebåt hadde hatt våpen ombord. En
annen båt hadde solgt haugevis av artikler fordi fiskerne mot
kvelden hadde trukket i finlandshetter. Hvem andre enn
sjørøvere trekker vel i finlandshetter? Hadde de vært lenger i
Indonesia ville de sett at dette var svært vanlig mot kvelden.
Indonesere er redde for å fryse på hodet. Vi så senere fiskere
med pelslue med øreklaffer i 30 graders varme. Men hvem vil
vel kjøpe artikler om fiskere som kler seg mot kulda.
De hjemme hadde sendt oss alle disse sjørøverartiklene
for å advare oss. De skulle vært med der vest av Torres da
fiskerne tok fram sine lange kniver og lot fingrene gli
prøvende langs eggen mens de så utfordrende på oss. Kanskje
var jeg litt nervøs. Vi prøvde å late som ingenting, svingte
liksom tilfeldig unna, men fiskebåten holdt følge for halv
maskin.
Etter en stund var det ikke så morsomt lenger. Heldigvis
hadde vist fiskerne også fått nok. De satte fart på maskinen
og freste forbi oss. Vi smilte og vinket og de farlige
sjørøverne smilte og vinket tilbake. Vi hadde egentlig trengt
de artikkelpengene.
Fisken bet villig her og om vi var raske fikk vi den hel
opp. Det hendte bare hodet kom opp fordi en hai hadde tatt
resten.
En flokk delfiner kom for å følge oss et stykke der vi
motret gjennom havspeilet. Vi slo av motoren og hoppet uti for
å leke litt. Engstelige trakk delfinene seg unna, men opp fra
dypet kom 5 hai sirklende. Det var da fortærende hvor
innpåslitne slike kunne være. Vi insisterte på å bli værende i
vannet. Haier var vi ikke redde for. Høgere og høgere kom de
og sirkelen de svømte i ble trangere og trangere. Her var da
fisk nok, hvorfor plage oss? Haiene begynte å bli raske i
bevegelsene, de var bare et par meter unna nå.
Plutselig fant vi alle ut samtidig at vi hadde fått nok.
Stigen opp ble overfylt da alle skulle opp. Her kunne vi ikke
engang bade i fred midt ute på havet.
Etter noen dager kom en svak ubetydelig bris. Den øket
etter hvert til lett bris, så vidt nok til å fylle seilene og
Origo halvveis seilte, halvveis drev haveien til Darwin. Etter
ti dager kastet vi anker sammen med de andre havsigøynerne.
Darwin var en moderne by. Knapt tjue år før oss hadde en orkan
jevnet byen med jorda og alt var bygd opp nytt. Aldri hadde vi
vært i en mer gjennomsivilisert by. Alt var rent og ordentlig
og alt fungerte. Selv telefonkioskene hadde hele
telefonkataloger og ingen tegninger på veggene. Vi brukte dem
flittig for satellittsenderen vår var i ustand og vi måtte
prøve å finne ut hva som skulle gjøres med den. Vi endte opp
med å sende den hjem slik at vi var uten satellittforbindelse
helt fram til Sri Lanka. Dieselpumpa var sviktet like før
innseilinga. Vi hadde holdt den i gang bare med
aluminiumsbiter og gummipumpe til vi kom i havn. Og så var det
PC-en da som trengte både det ene og det andre.
Vi fikk post i Darwin. Regnskapet hjemmefra viste tydelig
at vi nå var uten penger, men et brev fortalte at mine
foreldre ville betale for oss hjem som forskudd på arven. Vi
likte lite at det skulle bli nødvendig, men slekta ønsket oss
hjem og det gjorde jo ting unektelig enklere for oss. Nå slapp
vi å se oss om etter jobb i Darwin. Egentlig var vi veldig
lettet når vi kjente etter. Ingen av oss var noe særlig flinke
til å skaffe jobber og vi hadde gruet fælt for hvordan den
delen ville gå. Det finnes folk som ordner seg jobb overalt
uten den minste anstrengelse, men ingen av oss var slik. Så
vår oppgave i Darwin ble bare den langt enklere å handle inn
det vi trengte til turen videre.
Darwin var en effektiv moderne by hvor alt gled
knirkefritt. Folk gikk målbevisst fra et sted til et annet og
hadde på sivilisert vis dårlig tid. Midt oppe i all denne
effektiviteten satt urinnvånerne, australnegrene og ventet. De
var ikke med og arbeidet, man så dem ikke bak disken eller med
stresskoffert eller vaskebøtte. De satt overalt hvor de kunne
finne en grasflekk og tiden sto stille rundt dem. Man fikk
inntrykk av at de nettopp var kommet inn fra bushen og hadde
oppdaget disse merkelige bygningene der hvor skogen hadde
stått før. Nå satt de der og ventet på at de skulle forsvinne
igjen og skogen komme tilbake.
Så man nøye etter var sivilisasjonens spor likevel
tydelige. De fleste hadde moderne klær og mange var moderne
overstadig beruset.
En nylig lovendring hadde gitt alt land som ikke var tatt
i aktivt bruk tilbake til australnegrene. I tillegg fikk de
full sosialstøtte samt en rekke ekstratiltak beregnet på å
bringe dem i takt med det moderne samfunnet. Det hadde vist
seg å være en svært vanskelig oppgave. Det å arbeide hver dag
stred mot alt de var vant med fra tidligere. Vandringslysten,
det at ett eller annet skjedde på den andre siden av byen
eller at nytt vilt var sporet oppe i åsen: hvem kan vil bli
igjen på det samme stedet og arbeide da.
Mange lå i rennesteinene. Etter at sosialpengene var
brukt opp tagg de av forbipasserende. Simple uteliggere,
velferdssamfunnets skamplett? Foraktet av alle skikkelige
mennesker?
Det var ikke slik. Alle australiere vi snakket med hadde
dyp respekt og en like dyp dårlig samvittighet overfor
australnegrene. Nevnte vi noen av de negative trekkene vi
hadde observert senket de alltid stemmen og tok til å fortelle
om nedslakting av urinvånerne opp gjennom nybyggertiden. Selv
i vårt århundre, fortalte de, hadde plantasjeeier utstyrt sine
arbeidere med våpen og oppfordret dem til å skyte buskmenn i
fritida.
Grufulle historier, men ingen av dem vi snakket med hadde
selv hatt noen del i dem. Likevel tok de på seg den kollektive
skylden til samfunnet og godtok alle vanskelighetene
australnegrene hadde med å sivilisere seg. Av alle
siviliserte, moderne og rike land vi har vært i står Australia
i et eget lys. Vi bøyer oss i støvet for et folk som har klart
å bli rike i en fattig del av verden med sin samvittighet i
behold.
Å handle inn i Darwin ble ikke så lett som det hørtes ut for
det var så forferdelig varmt. Det eneste vi hadde i hodet der
vi slepte oss langs Darwins gater var milkshaken på
iskrembaren hvor det var aircondition. I varmen gled tankene
gjennom hodet som sirup. Ombord i Origo var det så varmt at vi
ikke orket noe. Etter en tur til den andre siden av byen for å
fylle gassflaskene ble flaskene stående på akterdekket. Vi
orket ikke katte ankeret, bare lot det henge. Det var
simpelthen for varmt til å gjøre noe annet enn det absolutt
nødvendig ste.
Og dagene gikk. Orkansesongen var allerede offisielt
startet. Vi burde ha vært avgårde for lenge siden. Hver kveld
kom tordenværet. Kraftige stormbyger pisket sjøen og lynene
gnistret som på et diskotek. Samme sky kunne produsere flere
lyn i sekundet eller den kunne sende ut et lyn som gikk fra
horisont til horisont med masse avstikkere som et liggende
juletre. Aldri har vi sett slike lyn som i Darwin.
En kveld kommer tordenværet tidligere enn vanlig. På radioen
melder de at vindfronten kommer i 120 km i timen. I Origo
taler radioen for tomme kahytter for alle er i land for den
siste storhandelen. Ennå er det blikk stille og selv himmelen
tier om hva som skal komme. Rundt omkring på båtene vimser
folk omkring for å sikre alt løst for denne vinden har orkans
styrke.
Like over seks om kvelden treffer vinden som om en dør
var blitt åpnet. Bølgene vokser raskt til to meters høyde og
alle båtene i havna rykker voldsomt i fortøyningene. Origo får
det svingende ankeret i klemme og etter få minutter klippes
fortøyningstauet av.
På båten nedenfor sitter kapteinen på dekk for å holde
motoren i gang for å avlaste fortøyningen. Han ser at Origo
kommer i drift, men regner med at det er folk ombord. Først
bakker Origo unna, så kommer hun framover. Først når Origo
kjører baugsprydet inn i baugsprydet til kapteinenes båt
forstår han at Origo er ubemannet. Han får mer enn nok med å
få sitt eget skip fri. Origo river seg løs med brukket forstag
og opphakket båtside og etterlater seg en båt med liknende
skader.
Et par hundre meter til skjener Origo før hun treffer
steinspranget ved kaia. Her arbeider hun seg opp på de spisse
steinene og henger seg fast i jernskrapet som ligger her. I to
meter høye bølger hamres hun igjen og igjen ned på det ublide
underlaget.
En av kapteinene ringer kystvakta og forteller at en båt
ligger i fjæra og trenger øyeblikkelig assistanse. Han får
beskjed om at kanalen er opptatt for værmelding og blir bedt
om å vente, så skal de komme tilbake til saken. De kom aldri
tilbake.
Et titalls båtfolk fra båtene omkring forlater sine egne
båter i det øsende regnværet for å komme Origo til hjelp. De
små jollene klarer ikke å trekke henne ut. Hjelpeløse ser de
Origo blir mast i stykker i brenningene.
Da vi strømmet mannsterke inn i supermarkedet var himmelen
blå. Det var ingen tegn til uvær. Vi hadde skrapt sammen våre
siste australske penger, nå skulle alt omsettes i matvarer.
Det var ikke godt å vite når vi kunne kjøpe hermetikk neste
gang. Hva som fantes i Sri Lanka var usikkert og opp Rødehavet
var vareutvalget heller magert. I verste fall kunne vi ikke
regne med å få påfyll før Gibraltar. Darwin var velutstyrt,
men prisene høgere enn resten av Australia så hver boks måtte
snus på to ganger før vi kjøpte den.
Endelig var innkjøpene over og vi fikk manøvrert alle
pappkassene ut på fortauet. Da regna det tett, stormen var
allerede over. Jeg rakk å løpe over til en telefonkiosk for å
ringe hjem og si fra at nå dro vi og at alt var vel.
De første kassene ble lempet over i jolla sammen med
halvparten av mannskapet. Mer var det ikke plass til. Det var
bekmørkt på den tiden. Vi måtte bare ro i den retning Origo lå
til vi kom så nærme at vi kunne se den. Denne gangen tok det
veldig lang tid. Etter hvert gikk det opp for oss at Origo
ikke var der lenger. Vi gransket havna rundt oss og der, inne
ved land, så vi en silhuett som liknet.
Vi fossrodde mot mastene og fant Origo fortøyd til en
svær bøye. Baugsprydet og båtsiden talte sitt tydelige språk
om hva som var skjedd. Origo fløt. Det var en god ting, men
kanskje ikke nok. Det var tydelig at hun var berget under
vanskelige forhold. Først var vi sjokkert over hva som var
skjedd, så var vi lettet fordi hun var berget, så tenkte vi på
bergingslønn.
Hvor begrepet bergingslønn kommer fra vet jeg ikke, men
mange steder i verden har det gått ut over alle proporsjoner,
som så mange ting der jurister kan tjene penger. Vi kjente til
en båt som var gått på en sandbanke i Karibien. Det var ingen
skader på båten og den ville sannsynligvis komme fri ved
første høgvann. Båten var seilt av en aleneseiler som ikke
hadde vært på land på lang tid og som fant at dette var en så
god anledning som noen. Et anker sikret båten og seileren gikk
i land.
Før høyvann var båten "berget" av lokale fiskere som
ville ha halvparten av båtens verdi i bergingslønn for ti
minutters arbeid. Saken havnet i retten og etter lange
forhandlinger ble bergingslønnen presset ned til en tredjedel.
Karibien er spesielt ille. Ansvarlige båtblader forteller at
det er dyrere å forsikre båten der enn noe annet sted. Ikke
fordi det er farlig å seile der: det finnes knapt et rev eller
en skjult grunne i hele Karibien, øyene ligger få timers
seiltur fra hverandre og vinden blåser jevnt og konstant fra
samme side. Problemet er at det er så mange
erstatningsbevisste amerikanere der. Skjer det minste uhell
blir amerikanere oppfordret via TV-reklamen til å ringe et
gebyrfritt nummer og dermed tar erstatningsadvokaten over. Får
han ikke til noen erstatning betaler klienten ingenting.
Vinner han får advokaten 40 %. Slik rettsapparatene fungerer
er det alltid en viss sjanse for å vinne slik at advokatene
gjør gode penger og båteiere må betale høye
forsikringspremier.
Australia har også dårlig ord på seg for sin justis. En
båteier som leverte båten inn for å få skiftet motor fikk så
mye problem med mekanikeren og rettssaker at skiftet kostet en
halv million kroner før alt var ferdig, ti ganger så mye som
verdien av motoren.
Alt dette hadde jeg i hodet der jeg satt på et herjet
båtdekk bare opplyst av de gule gatelysene fra byen og ventet
på at bergingsmannskapet skulle komme og legge fram sine krav.
En ting var sikkert: jordomseilingen var slutt her og nå.
Det tok ikke lang tid før en jolle kom putrende opp til
båtsiden og jeg fikk slengt et tau ombord. Oppi jolla satt en
kraftig kar med strittende hvitt helskjegg. Günther var
egentlig tysker, men nå innvandret australier. Han fortalte
hele historien om bergingen.
Etter at alle småjollene hadde forgjeves forsøkt å få
Origo løs hadde de fått tak i folk fra en Indonesisk båt som
hadde en svær kraftig jolle. Med denne hadde de fått Origo løs
og bundet den til nærmeste bøye. De hadde ikke funnet
lensepumpa og hele mannskapet hadde stått klar med bøtter for
å øse om det skulle bli nødvendig. Som det var fløt gulvet
over med diesel, men det så ikke ut til at det kom inn vann.
De beklaget meget, sa Günther, at de hadde gått ombord i båten
uten at jeg var til stede, men det var i beste mening.
Jeg måtte stille spørsmålet selv, hvor mye skulle de ha
for denne bergingen? Sjelden har jeg ventet mer spent på noe
svar. Günther lot meg ikke vente lenge. Han blåste på sin
karakteristiske måte og sa at nei sånn gjorde man ikke ting
her i Australia. Båtfolk måtte hjelpe hverandre, nei
bergingslønn - var det likt seg.
Jeg tenkte på de 175 000 kr som ble forlangt i
Oslofjorden da den leide bøya røyk og det håpefulle kravet da
ankeret dregga ved Høvik og forsto at jeg ikke kunne ha
havarert båten noe bedre sted enn i Darwin, Australia. Selv en
liten erkjentlighet til alle de impliserte ville ha ruinert
oss.
Günther hadde rett. Dagen etter kom alle de impliserte
for å gi sin versjon av det som hendte og for å ønske oss
lykke til. Da han som hadde fått ødelagt baugen sin da Origo
slet seg kom og bare var opptatt av skadene på vår båt måtte
jeg insistere på i det minste å få lov til å betale for
materialer til reparasjon. Men nei, han ville ikke ta imot
noen ting. Det var vi som var i ulykka og hvis det var noe han
kunne hjelpe med var det bare å si fra.
Det var ikke noe han kunne hjelpe med for Günther tok på
seg alt. Fire stykker av mannskapet overnattet i båten hans
alt første natta på grunn av all dieseldampen hos oss. Senere
tok han og Beverly seg av alle som ble til overs i
reparasjonssjauen og huset dem i sin 4 masters selvbygde
jernbåt, ga dem mat og tok dem med til krokodilleparken og
McDonalds med alt betalt. Oss slitere lånte han generator og
verktøy og kjøpte deler til oss. Vi sto på programmet hans
natt og dag til Origo igjen var seilbar.
For Günther var sin egen herre. En høyst fargerik person.
Hva han levet av var noe uklart. Han hadde eid en lang rekke
båter, mange av dem hadde han bygd selv. Antakelig hadde han
tjent godt på dem, men ikke noe som framkom på selvangivelsen.
Nå drev han med chartertrafikk til Indonesia. Vel, egentlig
ikke det heller, det var bare snakk om tur med venner som
delte utgiftene. At store deler av utgifts budsjettet gikk
gjennom Günther var ikke noe skattemyndighetene hadde noe med.
Men at Günther hadde hjerte på rett plass skulle ingen
betvile.
Jeg var stolt da jeg så hvor lite skade det var på Origo
etter den medfarten hun hadde fått. Så hadde ikke all den
ekstra styrken vært forgjeves. Hele babord side så ut som den
var angrepet av kjempekrokodiller som hadde forsøkt å gnage
båten i stykker. Den var fliset opp og hakket opp, men bare to
steder var selve hovedskroget gjennomboret og begge steder var
over vann. Dieseltanken var bare et tett rom inntil skroget og
bygd av tre. Den hadde sprukket i sammenføyningene to steder
da skroget fikk den verste julinga og mange hundre liter
diesel hadde rent først ut i matbenkene våre og videre ut på
gulvet.
Oppi benkene fløt all den nyinnkjøpte osten og
langtidsmelka og andre matvarer. Vi tørket av dieselen så godt
vi kunne og faktisk ble nesten alt berget. Selv osten som bare
var pakket i papp og sølvpapir holdt dieselen ute. Gasstankene
som så skjødesløst hadde stått på akterdekket var borte. Vi
fant dem igjen senere langs bryggene, men gassen var ute.
Havna i Darwin ga oss plass langs en reparasjonsstativ der
båten sto på tørt land ved lavvann. Der var tilgjengelig strøm
og dusj og alt var gratis.
Første natta Origo sto her var vi alle invitert til
Günthers til middag. En gang måtte Günther kjøre meg den lange
veien tilbake fordi jeg hadde fått det for meg at fortøyningen
til stativet var for stramt. Vi slakket på det, men da vi kom
til Origo senere på kvelden så vi at den var blitt for slakk.
Origo hadde kommet for langt fra stativet under høyvann og når
lavvannet kom hadde hun falt mot stativet til en så lav vinkel
at mastene lå langt over på den andre siden. Uheldigvis hadde
det samtidig kommet en annen båt på den andre siden som også
lå skrått. Resultatet var at toppmasta vår brakk. Så hadde vi
det og. Jeg sverget aldri å forlate båten igjen.
I tre dager sto vi der i den brennende varmen og arbeidet
innbitt fra morgen til kveld. Fordi vi hadde bygget båten selv
og fordi den var av tre var det mulig å få lappet den såpass
sammen at det ikke var noen fare å seile videre. Utseende var
noe ødelagt, ikke mye, men styrken var nær den samme.
Toppmasta ble spjelket og heist opp den siste natta og vi var
igjen klare til å dra.
Vi rakk å ta farvel med Serge og Robin på deres
hjemmebygde stålbåt. Et usedvanlig tiltalende og hyggelig
bekjentskap. Serge var regjerende verdensmester i
jordomseiling i liten båt. Han hadde seil rundt i en 3.5m
metallboks med mast og seil. På det strekket vi nå skulle ut
på, Darwin til Kokos Keeling, hadde han seilt gjennom tre
orkaner.
For en så liten båt er bølgene ufarlige. Uansett hvor
store og ville de blir vil de aldri få skikkelig tak i båten.
Den vil sprette unna som en kork. Så det var ikke Serges
problem. Verre var det at han ikke fikk nok luft og at alt ble
fuktig og klamt og varmt. I flere dager ble han kastet rundt
inni blikkboksen sin til han ikke hadde hud igjen på kroppen.
Også andre rekordforsøk hadde Serge forsøkt seg på. Ved et
forsøk på å krysse Stillehavet i uteriggerkano måtte han og
broren berges i en storm utenfor Filippinene. Da vi traff han
hadde han mer enn nok med å plukke kokosnøtter ned fra
hagetrærne i Darwin for god betaling mens Robin var på jakt
etter mer krevende arbeid. Hun snakket en rekke fremmedspråk,
derav svensk, og var den som hadde "sponset" byggingen av den
båten de hadde nå. Meget koselige mennesker.
Orkansesongen var nå et faktum, men vi måtte avgårde.
Turen til Kokos Keeling var ikke lenger enn over
Atlanterhavet, småtteri for oss nå, men vi måtte regne med
lange dager med vindstille. Hvis vi da ikke fikk det motsatte
- orkan.
Kapittel 29
Timorsjøen var som ventet, flat og blank og dirrende av hete.
Den ladet opp til orkansesongen. Vanntemperaturen steg til 33
grader og det ble nesten for varmt til å bade i. Nede i
kahytten var temperaturen over 40 grader. Hele sjøen hadde et
lokk av kokende luft over seg, masse energi klar for orkanene.
Vi fikk en liten prøve på kreftene fra tid til annen. Det kom
tordenbyger drivende over havet. Der troperegnet strømmet ned
ble lufta satt i bevegelse og en kort tid blåste det
vanvittig. Før en slik byge seilte vi i flau vind så vidt nok
til å fylle seilene. Vi så bygen komme på sjøen. Grensen
mellom kuling og flau vind var som en skarp strek. Vi tellet
ned kulingen: fem - fire - tre - to -en -null! Straks la båten
seg over og vi var i stiv kuling. Ved slike anledninger røyk
fall og opphal, seilene blafret vilt før vi fikk dem ned. Så
hadde vi noe å pusle med når vinden etter et par timer
forsvant og vi var tilbake på det flate havet.
Det var ikke bare tauverket som gikk. Det var sømmer som
gikk opp i seilene etter gnaging mot vaiere, VHF-en gikk og
måtte repareres og doen måtte borres opp og det måtte lages
nye membraner. Jeg hadde nok å gjøre når jeg orket, de andre
holdt seg unna alt som smakte av anstrengelse. Bortsett fra
Jon Anders da, som tok på seg alt riggearbeid og sågar
spleiset vaiere for å få penere termineringer.
Vi krabbet mer enn seilte over Timorsjøen. Litt vind kom
fra forskjellige kanter, men aldri nok til noe skum rundt
baugen.
Brevene vi hadde fått i Darwin ble tatt fram og finlest.
Hjemme ble venner et år eldre. Jentene kunne fortelle at
venninnene deres var begynt å drikke. Halve klassen var kommet
i fyllearresten 17. mai, en i klassen var begynt å selge hasj
på skolen. Helt normal utvikling hjemme, men her ute virket
det hele absurd. Som foreldre fikk vi følelsen av at det
egentlig var uforsvarlig å ta ungdommen med til Norge. Her
hadde vi ikke vært redd for dem på noen måte.
Av og til fikk vi besøk av delfiner eller spermasetthval,
men de var sjelden i humør til å leke med oss. Haiene kom
villig nok. Arbeidslysten rant bort i varmen. Sjokoladen i
julekalenderen som var innkjøpt i Darwin måtte spises med
skje.
I slike stunder blir maten viktig, men heller ikke den
var som den skulle. Dieselen som hadde skvulpet mellom benkene
etter havariet i Darwin hadde trengt ned i vanntankene. Det lå
et fett belegg av diesel på toppen av vannglasset. Vi drakk
dieselte og dieselsaft og likte det lite. Det hjalp ikke at
melka også smakte diesel. Melet fra USA var også ved veis ende
og vi hadde ikke noe annet. Melbillene hadde gode dager, de
kravlet og krøp over oss når vi skulle sove. Verst var det at
de satt en ekkel smak på melet slik at brødet av og til ble
helt uspiselig. Flere sekker med mel måtte bare kastes.
Den store melbillekrigen var i gang. Av og til tok vi ut
alle melsekkene, feide opp hauger med melbiller under dem og
silte alt melet. Etter slike økter vrimlet det først av biller
som var skremt opp, så døde disse ut og vi fikk en pause, men
så tok bestanden seg langsomt opp igjen. Vi ble ikke vant til
melbillesmaken, vi ble nesten allergisk. Snart hevdet noen at
det smakte melbiller selv av teen, men det var nok diesel.
Også på vestsiden av Torres er det et rev som heter
Ashmore. Vi stoppet her en dag for avvekslingens skyld. Revet
var ikke av Petrie-standard, men det var mange store fisk å se
på. En halvannenmeters skilpadde ga også dagen innhold. Skjell
var det massevis av. Etter en ukes godgjøring ble alle
skjellene tatt fram en dag for å renses. På le side av båten
kunne ingen puste den dagen, lukta var for tung.
Knapt en uke bak oss i sporet ble Annette født. Første
dagen var hun bare sterk kuling, men vokste raskt til orkan og
sterk orkan. Vi var da så langt unna at det bare falt en bris
på oss. Hver sjette time fikk vi inn orkanvarslene og plottet
inn hvordan Annette beveget seg. Heldigvis gikk hun ikke i vår
retning, men vi pustet ikke helt ut før hun gikk på land langt
syd av Darwin. Etter det holdt vi nøye oppsyn med to lavtrykk
som lå og ulmet like foran oss. Slik hadde Annette sett ut
også før hun hadde bestemt seg for hva hun ville bli.
Hver dag våknet vi våte av svette og gruet for varmen når
sola kom høgt. Stemningen var amper ombord. Gro og Jon Anders
trente iherdig på gitar som de hadde lært seg siden Torres og
det hjalp endel. Mattis klaget på all øvingen, men fikk ikke
gehør for klagene sine. Hver kveld var vi alle samlet og så de
praktfulleste solnedganger.
Ettersom vi nærmet oss Kokos Keeling ble stemningen
lettere og vi hadde lange hyggelige pratestunder. Det var
nesten trist da de 26 dagene var til ende og vi seilte inn
åpningen i revet i en svak, svak bris.
Kokos Keeling øyene har en underlig historie. De begynte som
en privat kokosplantasje med innført malaysisk arbeidskraft.
Det var historier om harem av kvinner som tilhørte eieren av
øya som betalte sine arbeidere med plastikkpenger han selv
laget. Sikkert er det at øyene er nylig behandlet i FN fordi
malaysierne ble behandlet som slaver. Enda en sak for
Australiernes ømme samvittighet. Egentlig ville ingen ha
øyene. De ble innlemmet i Storbritannia ved en misforståelse
etter langt påtrykk fra eieren av øya som ville ha beskyttelse
av den britiske flåten. Det var egentlig en annen øygruppe som
skulle innlemmes.
Da det gikk opp for Australia at det var de som hadde
øyene her tok de affære. Malaysierne fikk velge hva de ville
og nesten alle ville bli boende og bli Australske borgere.
Problemet er jo at kokosplantasjen ikke drives lenger og noen
annen inntekt har ikke øyene. Så nå bor det fire hundre
malaysiere på Home Island som stort sett har til oppgave å ta
vare på seg selv. 70 Australiere som har sloss om å få jobbe
et år her bor på West Island og tar vare på Malaysierne.
Direction Island, selve perlen blant dem alle, ligger isolert
og ubebodd og benyttes til rekreasjon og av besøkende båter
som oss.
Den siste båten hadde forlatt øya to måneder før vi kom.
Ingen hadde forventet at flere båter skulle komme før
orkansesongen var over og det tok noen timer før man klarte å
tromme sammen mannskap nok til å sjekke oss inn. Tre overmåte
hyggelige grensevakter ordnet papirene raskt og
havnekapteinen, en lavttalende liten polakk ved navn Georg
lovet oss all mulig bistand.
Så var vi alene på Direction Island med flere tusen
kokospalmer, en hvit strand rundt det hele og en telefonkiosk.
Det var tre dager igjen til jul og vi benyttet anledningen til
å ringe hjem og fortelle at alt var vel. En artig opplevelse å
stå barbeint i den varme korallsanda under kokospalmene og
snakke med familien hjemme som ventet på jul i slaps og kulde.
Dette var vår første rene korallatoll. Alle øyene var kun
laget av koraller og de dannet en ring med en stor åpen, grunn
sjø i midten hvor det var farlig å seile på grunn av alle
korallhodene. Koraller er i seg selv kolonier av millioner
bitte små polypper, et eventyr av samarbeid, men Kokos Keeling
kan på mange måter ses på som en eneste stor levende
organisme. Alle korallene rundt den milelange kysten vokste
nemlig ut fra en plan. På de sidene hvor monsunbølgene slo inn
var dybden akkurat slik at bølgene rullet inn i lagunen mens
returvannet ble igjen. Hele atollet virket derfor som en
bølgedrevet pumpe der vann ble pumpet inn over de lave
korallene og rant ut på nordsiden der det var dypt.
Noen år slo monsunen feil, grensen for nordøstmonsunen
kom så langt syd at vinden kom fra gal side. I slike år ble
det massedød blant alt livet i lagunen. Pumpesystemet virket
ikke og vannet ble rødt av alle avfallsstoffene som ikke ble
fraktet bort.
Det var lenge siden en slik katastrofe da vi var der.
Lagunen vrimlet av liv og vannet var klart og blått. Vi dykket
også mye på utsiden av øya ut mot havet. Der bølgene vasket
mot korallene laget de huler og grøfter hvor de dyrebare
skjellene gjemte seg. Der i brenningene patruljerte også to
djevelrokker. Svære svarte mantaer som så ut som flygende
gulvtepper der de kom svømmende. Hvite under og svarte oppå.
Georg kjørte oss til Home Island med vannkannene våre så vi
kunne ta ferja til West Island og bussen til senteret der vi
kunne få fylt på friskt vann uten dieselsmak. En lang vei for
noen dråper vann. Han ordnet med frakt av dieseltønner for oss
og til julekvelden kom han med bøtter med is og en svær
tunfisk han hadde fisket. Ut på julekvelden kom han og hentet
oss til Carroll piknik på West Island.
Stranda ut mot havet var pyntet med kulørte lykter i
palmeskogen bak. Utover kvelden kom folk familievis og benket
seg på kokosnøtter rundt bålet. Da mørket falt ble det delt ut
stearinlys i små pappholdere og sangtekster. Et høgtaleranlegg
skaffet orkester og kor som forsangere og så sang vi med alle
sammen. Til vår forbauselse kunne vi nesten alle melodiene og
ingen sang så høgt som oss.
Bak musikken hørte vi den tause hviskingen av bølgene mot
den kritt hvite stranda. Det var jul i tropenatta. Når bålet
døde kastet en eller annen på mer kokosnøtter eller drivved.
Der lyset fra bålet møtte havet vasset noen små barn omkring
og lekte. Luften var tung av tropelukt og den svake osen av
stearin. Vi var tause da Georg kjørte oss hjem til Origo den
kvelden.
Senere kom Georg med familie og hadde piknik på Direction
Island. Utover lange kvelder satt vi og foret bålet med
kokosnøtter og spilte gitar eller lyttet til Georgs lavmælte
fortelling fra sin oppvekst i det fattige Polen.
Det slo meg at alle de tre spesielt hjelpsomme personene
vi hadde møtt på turen var innflyttere. I tillegg til Georg
var det tyske Günther i Australia og Kanadiske Bud i Irland.
Alle var lykkelige i sitt nye hjemland, men de hadde et
spesielt øye for gjester fra utlandet.
Våre lange solfylte dager på Kokos måtte ta en ende. Vi var
enda på overtid, hver dag som helst kunne orkanen slå til.
Nyttårsdag var vinden gunstig og vi heiste seil. Igjen hadde
vi et flatt hav med lite håp om stabile vinder foran oss. Vi
skulle over stillebeltet ved ekvator til Sri Lanka. Heldigvis
hadde vi fått kjøpt to tønner diesel og fått lastet inn noe
dieselfritt vann.
Like før Kokos Keeling forsvant bak oss bet det på kroken
og en nydelig tunfisk på 24 kg ble landet på dekk. Tre dager
hadde vi den ene middagen bedre enn den andre, så ble
plutselig alle syke. Pulsen steg til det dobbelte og en
dundrende hodepine satte inn med oppkast og blodsprengte øyne.
Heldigvis ga det seg med det og siden spiste vi ikke av samme
fisken mer enn to dager.
Vi tok fram fintøyet fra de dypeste gjemmene for å lufte
det og fant at vi var for sene. Nesten alt var råttent. Nå var
det flere av oss som ikke hadde presentabelt tøy å komme hjem
i lenger. Saltvannet hadde funnet veien til hver minste krok i
båten og alt som ikke var tatt fram den siste måneden var
ødelagt.
Selv rettsaken dukket fram fra tid til annen. Ofte merket
jeg at Torill hadde snakket lenge til meg uten at jeg hadde
hørt noe fordi jeg var langt inne i en endeløs gjentakelse av
saken. Stillheten var ødelagt for meg, jeg kunne ikke sette
meg ned og la tankene flyte slik jeg alltid hadde kunnet, nå
rant de alltid ned i samme hull. På en måte var vi nå på
hjemtur og det var vel det som gjorde at jeg ikke kunne la vær
å tenke på hva som ville skje når vi kom hjem. Ville det bli
flere komplikasjoner? Jeg visste at min far hadde hendene
fulle enda med flere utidige inkassoer som Janus hadde satt i
sving mens den første ble behandlet. Alt dette måtte jeg få en
orden på når jeg kom hjem.
På en eller annen måte gikk dagene og en gjenstridig vind
måtte tilslutt gi etter og skyve oss i riktig retning. 23
dager tok det, men så en dag kunne vi endelig kaste anker i
havna i Galle i Sri Lanka. Vårt første asiatiske land. Vi
forventet oss ikke så mye, vi var på hjemvei og stoppet uten
store planer. Det var for ille å seile forbi Asia uten å gå
innom.
Kapittel 30
Begrepet kulturnasjon fikk igjen sin betydning i Sri Lanka.
Ikke på grunn av byggverk. Sri Lankernes kultur ligger i
folket. Portugiserne har vært der, engelskmennene har vært
der, men Sri Lankeren har beholdt sin væremåte og sin
selvrespekt. De er flittige, flinke og har ambisjoner. Så
hvorfor er de ikke rike? Kanskje er de for mange på for lite
land.
Kun på ett område ante vi kolonimaktenes fotefar.
Byråkratiet fungerer elendig. For å sjekke inn måtte vi betale
en agent noe som tilsvarte tre månedslønner for en vanlig
arbeider. Alle de forskjellige avarter av grensemyndigheter
hadde tomme skrivebord og en seng på bakrommet hvor de stort
sett oppholdt seg. Selv det å hente den nye satellittantenna
på flyplassen tok hele dagen og krevdes en dyr agent for å få
til.
Ellers var Sri Lanka billig å leve i, svært billig. Vi
ble rike i all vår fattigdom. Første dagen dresset vi oss opp
og spiste fin middag på et meget fasjonabelt hotell i britisk
kolonistil. Svære spisesaler med søyler og innendørs hager og
hvitkledde kelnere som svinset rundt og serverte. For dette
betalte vi 15 kr per person. Om vi tok til takke med å spise
stående på de enklere stedene med hendene som bestikk kostet
en god middag 4 kr.
Galle var slik Østen skal være. Et vrimmel av fargerike
mennesker i gatene, tett i tett med små butikker, esler og
oksekjerrer og kuer som vandrer fritt. Ikke fordi de var
hellige, men fordi de var de eneste som forsøkte å fjerne noe
av søpla i rennesteinen.
Toget var dyrere enn buss og kostet 7 kroner for den
mange timer lange turen til Colombo for å hente
satellitterminalen. Fordi vi var først ute hadde vi
vindusplass. Senere fant vi ut hvor utrolig heldige vi var.
Normalt fikk vi bare ståplass på gangen selv om vi møtte et
tomt tog som kom inn. De andre passasjerene var bare for
raske. En gang Mattis satte seg på gulvet måtte han bli
sittende der, det var ikke plass til å reise seg. Jeg ble
gjerne stående så trangt at om armene var ned langs siden var
det utenkelig å klø seg på nesa. Og som man står og prøver å
puste i takt med sidemann kommer konduktøren blidt klatrende.
Første gang hadde vi heldigvis vindusplass. Mil etter mil med
flatt kulturlandskap med jevnt spredd bebyggelse gled forbi
vinduet. Fra togvinduet var det liten forskjell mellom fattig
og rik. Alle husene var enkle, først nærmere byen ble de
fattigslige. I hagene drev folk og reparerte biler eller spant
kokostau.
Ved et stoppested fikk en liten gutt øye på meg og kom
styrtende. Med foldede hender og et blikk som kunne tigge mat
fra en hund ba han om litt penger. Neppe fordi han var i noen
nød, folk sultet ikke. Jeg syntes det hele var litt vittig og
fant en passe liten seddel og ga han, ca. 7 kr. Gutten så
vantro på seddelen og løp triumferende mot kameratene sine.
Her skulle det bli fest.
Først senere gikk det opp for meg at gutten hadde fått en
halv dagslønn. Det hadde nok blitt trengsel på perrongen
hjemme hvis barn kunne få 500 kr av fremmede bare ved å se
bedende på dem gjennom togvinduet. Det er på denne måten at
turister er farlige. Senere så vi at der det var turister var
folk blitt griske og frekke. Hvorfor arbeide hele dagen når du
kan få flere dagslønner av en dum turist for en flette av
kokosfiber eller en bunt oregano eller bare som betaling for å
bli fotografert. Men i det store og hele møtte vi ærlige
mennesker med selvrespekt. Lette å snakke med, lette å la være
å snakke med hvis man ikke følte for det. Vi trivdes i Sri
Lanka og ble værende lenge.
Vi hadde fått noen penger til jul hjemmefra. De ble
enstemmig besluttet å brukes til en tur inn i landet. En
nabobåt anbefalte en guide med stor bil og i tre dager var vi
vaskeekte turister. Vi ble overrasket over hvor forskjellig
det var fra det vi vanligvis opplevde. Guiden visste hva
turister ville. Vi forsøkte om og om igjen å forklare at vi
hadde dårlig råd. Guiden fant riktignok billige hoteller, men
ikke de virkelig billige losjiene man kunne få blant vanlige
folk. Han ville ikke tro at det var det vi ville. Vi forsøkte
å forklare at vi heller ville se en enkelt elefant som
arbeidet på et sagbruk enn en hel elefantflokk på zoo. Det var
ekte folkeliv og natur vi ville se og ikke turistutstillinger.
Ja da - sa guiden og stoppet for at vi skulle fotografere en
gammel dame som "helt tilfeldig" satt i veikanten under et
lite stråskjul og flettet halvhjertet på kokostau når
turistene stoppet.
Guiden var buddhist og svært from. Han stoppet ved hvert
lite tempel, la på noen øre i sparebøssa ved døra og ba en
kort bønn. Det var da også bare buddhisttempel han viste oss
av byggverk. Vi så verdens største Buddha-statue og vi så
tempelet hvor Buddas tann var oppbevart under et svært
gulltak. "Makan til tannpleie" sa Jon Anders. Vi var lite
imponert over hverken byggverk eller utsmykking. Maleristilen
minnet mest om billige glansbilder og alle buddhafigurene var
jo like enten de var små eller store.
Buddhismen i Sri Lanka forbauset oss på mer enn en måte.
Buddha var en prins som levde i Katmandu for 2500 år siden.
Hans problem var hvordan man skulle unnslippe verdens
bekymringer og lidelser og all elendighet. Noe annet enn
elendighet så han visst ikke. En dag gikk det et lys opp for
han og han begynte å forkynne noe som vel egentlig var mer
filosofi enn religion. Alt i denne verden var uvesentlig:
rikdom, fattigdom, smerte, sykdom, følelser. Det gjaldt å
fjerne seg helt fra det til den grad at det skulle være helt
uvesentlig enten man levde eller døde. En oppbyggelig historie
fra hans lære handler om en prins som kastet seg ut fra en
klippe for at hans knuste legeme skulle berge noen tigerunger
fra sultedøden.
I Sri Lanka står blomsterselgere klare utenfor tempelet.
Turister bør ha med seg blomster til tempelet. Man betaler
inngangspenger for å komme inn, man betaler en obligatorisk
guide. Man oppfordres til å kaste penger på buddhafiguren, til
å gi donasjoner til vedlikehold av tempelet. Så når man er
ferdig skal guiden ha tips og man må betale for å få sine sko
ut av garderoben. Det virket mer som om pengene var
hovedhensikten enn noe uvesentlig.
I bilen kasta jag meg over guiden. Noen annen sjanse
ville jeg ikke få til å få snakke med en hengiven buddhist. I
motsetning til de fleste hengivne kristne hadde han ingen
interesse av å fortelle om sin tro. Noe fikk jeg ut av han.
Man trodde ikke lenger på at det var mulig for noe annet
menneske etter Buddha å oppnå nirvana - å bli så hellig at man
slipper den evige sjelevandringen fra liv til liv. Ut fra hva
jeg hadde lært om buddhisme var det jo nettopp nirvana som var
selve hensikten med hele læren. Man trodde også på mange
guder. I den hellige tanns tempel var det malerier av flere av
dem, krigsguder og andre.
Det var ikke annet å gjøre enn å sette en svær strek over
alt jeg hadde lært om buddhisme. Det ble for mange åpne
spørsmål.
Men Sri Lanka var et nydelig land å kjøre gjennom.
Menneskene var så utrolig maleriske, vi ville fotografere alle
sammen, men da kom de styrtende og ville ha penger så vi kunne
ikke det heller. I Kandy fikk vi stoppet bilen for vi så
apekatter på søppelcontainerne. Alle styrtet ut med kamera,
bananer og brød. En flokk små aper lot seg nølende mate mens
vi var henrykte. Guiden sto undrende og så på oss. Her hadde
han vist oss verdens største Buddha og buddhismens største
helligdom, han hadde tatt oss med til de fineste butikker og
til en teplantasje. Ingen ting hadde fått oss til å falle i
staver før disse skitne apekattene som rotet i søpla.
En ting falt i smak av det guiden hadde å tilby. En liten
zoologisk hage rett utenfor Galle hadde tamme dyr man kunne
klappe. Der var løver, leoparder, krokodiller og slanger.
Apene vi hadde sett var der også, men de satt trygt i bur med
et skilt utenpå som forklarte at disse apene var spesielt
farlige.
Gro hadde en fast rutine nå. Med stor beslutsomhet ga hun
seg i veg gjennom gatene i havnebyen Galle hvor vi lå ankret.
Basketballen hadde hun under armen og hun ga seg ikke før hun
fant en bane. I Galle fant hun en på pikeskolen - om det var
mulig å bruke den? En væpnet vakt fulgte Gro til skolens
rektor. Her sto vakten i stiv honnør mens Gro noe paff
forklarte hva hun ville. Jo - det kunne vel la seg ordne. Gro
fikk beskjed om å møte opp på skolen dagen etter kl. 900.
Mattis og alle jentene stilte opp dagen etter og på banen
sto det oppmarsjert ti jenter i kritthvite skoleuniformer og
ventet på sin trener: Gro. Det gikk bra, det gikk veldig bra.
Jentene ville spille mer og hver dag kom det flere til. Og
selv om Gro, Maria og Karina ble veldig populære og fikk gaver
hver dag så var det vel kanskje Mattis som var det store
trekkplasteret. Få har vel likt seg bedre på pikeskole enn
han.
Da Torill og jeg stakk innom en dag for å se på kom alle
jentene pent bort for å hilse på oss. Da vi dro kom de for å
ta oss alvorlig i hånda til adjø. På plenen bak drillet to
hundre jenter i hvit uniform i militær eksersis.
En mann vi kom i snakk med het Abraham, før hadde han
vært muhammedaner og heroinslave og het Mohammed, nå var han
kristen og helbredet og hadde skiftet navn. Han var guide i
Galle museum og skulle ikke ha penger for tjenestene sine.
Tvert imot kom vi gratis inn fordi vi var i følge med han.
Museet var en meget ukritisk samling gjenstander som hadde det
tilfelles at de alle var minst ti år gamle. Greit nok med
møbler og smykker, men elektriske barbermaskiner fra 1960
virket noe malplassert. Der var en større samling potteskår,
det vil si knust porselen fra før krigen lempet oppi en diger
trekiste.
Ettersom vi gikk tok kvaliteten på utstillingen seg opp,
her satt folk og utførte diamantsliping og gullsmedarbeid på
gammeldags vis. Helt umerkelig forandret utstillingen seg til
det gikk opp for oss at vi var i en gullsmedforretning med
stort kjøpepress. Vi kom oss ut med pengene i behold.
Abraham hang på. Han tilhørte en pinsevennmenighet og før
vi skiltes var vi invitert til søndagsmøte.
Pinsemenigheten i Galle møttes hver søndag i en
fattigslig murgård. De var gjennomgående kledd i hvitt og satt
på matter på gulvet. Mennene på venstre side og kvinnene på
høyre. Eneste musikkinstrument var en tromme. Utrolig hvor mye
bedre sang det ble med den enn med et orgel. Pinsevenner
skiller seg ut verden over ved å være mer høyrøstet på møtene
sine enn andre. Det gjaldt i Galle også, men kanskje er Sri
Lankere mer musikalske, bønnene deres hørtes mer ut som
flerstemt sang enn hos deres mer kaotiske norske trosfeller.
Ikke at det betyr noe, men siden nesten hele mannskapet var
med og ingen av dem hadde vært på pinsevennmøte før var jeg
takknemlig for den noe mykere varianten.
Vi følte oss meget velkomne. Kvinnene som ledet
menigheten visste ikke hva de skulle gjøre for at vi skulle
føle oss velkomne. Vi ble invitert til å spise med dem og man
hentet engelskkyndige til å prate med oss. Før vi gikk måtte
vi lete lenge før vi fant en diskret kasse på veggen til
frivillige bidrag.
Det var mulig å få venner i Sri Lanka. Det var mulig å
slå av en prat på toget eller med en tigger på gata, det var
mulig å smile til folk på gata, det var mulig å si nei til en
suvenirselger, det var mulig å føle seg vel. Vi fablet alle om
å komme tilbake med ryggsekk og telt og gå gjennom landet.
Likevel var det ingen av de smilende Sri Lankerne Gro tapte
sitt hjerte til, men en sjømann.
På havneområdet drev mannskapet på en filippinsk båt og
spilte volleyball mens de ventet på avreise. De var unge,
smilende, veloppdragne og sprudlende. Det ble øyeblikkelig
kontakt med mannskapet vårt. Sri Lankere advarte oss mot dem,
filippinske sjøfolk blir sett ned på overalt, men vi har
sjelden sett mer tiltalende ungdom.
Det måtte nesten føre til noe. Torill og jeg hadde som
foreldre flest voktet ungene nøye hele reisen. Så fort som vi
reiste hadde det aldri vært noe problem, men i Sri Lanka ble
vi for lenge.
Vel - det skjedde ingenting. Gro er jo så fornuftig og
filippineren var en forutseende og ansvarsfull ung mann og de
visste begge at det ikke kunne bli noe. Torill og jeg skjønte
at vi måtte komme oss avgårde før det ble for alvorlig, men
båten var ikke klar.
Plutselig en dag oppførte motoren seg underlig og det
viste seg at den var full av kjølevann der det skulle være
olje. Noe slikt hadde den tidligere eieren av motoren fortalt
om og jeg telegraferte panisk hjem og fikk Jan Kåre til å
oppsøke mekanikeren hjemme som var spesialist på motoren og
som hadde reparert den sist. Jeg fikk svar tilbake med
anbefaling om å skifte ut blokka. Stort mer kan man ikke
skifte ut på en motor uten å kjøpe ny. Det ville ta uker å
skaffe en ny blokk og uker å bytte for ikke å snakke om hva
det ville koste.
Stemningen var laber da vi ble praiet av en sørafrikansk
seiler som kom roende med sin kone og et kvinnelig mannskap.
Han lurte på om det var en Ford vi hadde, han mente å ha hørt
det på lyden dagen før, verdens beste motor. Jeg var ikke helt
enig med han akkurat da og forklarte hva som var skjedd.
- Det er en enkel sak, sa han straks, det er antakelig
frostpluggen som det er rustet hull i.
- Absolutt mest sannsynlig, en enkel reparasjon, sa hans
kone.
- Det skjer rett som det er, sa hans kvinnelige mannskap.
- Ta av toppdekselet og se hvor det lekker, sa sørafrikaneren
og rodde til land. Da han kom tilbake hadde jeg funnet hullet
og han trengte bare et raskt blikk for å stadfeste at han
hadde hatt rett.
- Hvordan skal jeg få av den pluggen og hvordan skal jeg
få tak i ny, spurte jeg.
- Du trenger ikke noen av delene, du kan lime hullet
igjen, sa den meget sympatiske sørafrikaneren.
Et så godt og billig råd vil jeg aldri forvente å få av
noen mekaniker hjemme, det var helt i min stil og motoren ble
så god som ny med et par dråper lim.
Fra Torres til Kokos Keeling hadde vi vært helt utenfor
seilersesongen, men i Galle var vi igjen dumpet midt i stimen.
Da vi kom lå et tjuetalls båter fra en jordomseilings reagatta
i havna. Det var store dyre båter med all verdens tekniske
innretninger fra fryseanlegg til hydrauliske vakuum-toaletter
med ferskvannsspyling. De lå akkurat lenge nok til å
oversvømme turistnæringen og til å få reparert alle de
tekniske vidundrene sine. Sørafrikaneren med den tekniske
innsikten hadde gjort gode penger der, for nesten alt går i
stykker til sjøs, og de hadde råd til å betale.
Etter få dager dro armadaen igjen på sin neste etappe,
men enda lå det masse båter i havna. Det var båter som var
kommet gjennom Thailand og Indonesia. Hovedsakelig Australske
jordomseilere, men også fra alle verdens andre hjørner. Vi
fikk venner overalt. To båter fanget spesielt min interesse,
det var "That" fra Guatemala, en kjempesvær trimaran bygget og
seilt av amerikaneren Mark. Mark hadde svære bustete,
utstikkende barter og snakket entusiastisk med hele kroppen.
Han var snekker og nesten hele båten var reservert
snekkerverksted. Under dørken hadde han 8 kubikkmeter med
palisander som han skulle dreie boller av i Middelhavet. Selv
bodde han bare i et lite hjørne.
Den andre båten var en mini frihåndsversjon av Columbus
karavell. Båten var helt spesiell, men det skulle vise seg at
eieren var enda mer spennende.
Alberto het han og var lang og mørk og ubarbert. Kona
hans var filippinsk og selv om hun var uvanlig høg til
filippiner og være, var hun liten ved siden av han. Alberto
hadde vokst opp i høgere middelklasse i Argentina på en farm.
Broren drev nå farmen og betalte Alberto 200$ i måneden i leie
når han hadde råd, så Alberto var fri.
Det var en klar linje i Albertos liv, han søkte det enkle
og han søkte eventyr. Han hadde krysset Stillehavet i en
uthult trestamme. Ikke for å sette noen rekord, men fordi han
hadde lyst. Få dager etter Galapagos hadde båten gått rundt og
kart, mat, kompass og utstyr forsvunnet i bølgene. Alberto
satt igjen med en dunk vann og en dunk frokostblanding og en
slags ide om hvor Marquesas befant seg 3000 nautiske mil
sørvestover.
- Det var i grunnen allright, sa Alberto, vannmangel var
det eneste problemet, munnen var tørr de siste ukene da jeg
måtte nøye meg med en halv liter vann om dagen.
Albertos konklusjon etter turen var at han i grunnen ikke
trengte alle disse tingene han hadde mistet. Komfyr var bare
problemer, hvem trengte vel varm mat. Kompass var helt
unødvendig når sol og stjerner holdt seg på plass.
Han hadde funnet en bok om polynesisk navigasjon og fra
da av kastet han sekstant og klokke. Han lærte seg utenat
posisjonen til 52 stjerner og hver natt han var ute og seilte
lå han på ryggen og stirret oppover langs en loddsnor for å se
når en kjent stjerne passerte rett over båten. Da visste han
breddegraden sin. Stjernene har samme breddegrad året rundt.
Lengdegraden kunne han bare gjette ved å se på båtens fart og
ved å ha øynene med seg. En flytende kokosnøtt lå høgt i
vannet hvis den nettopp hadde falt fra en palme,
bølgemønsteret kunne røpe en nærliggende øy, passerende båter
viste skipsleia, fugler og skyer røpet land.
Et år da broren var nær konkurs og ikke kunne betale
Alberto noe hadde han vandret omkring i India. Uten familie
eller tilknytning av noe slag var han fattigere enn den
fattigste mann i India. Likevel gikk det aldri en dag uten at
han spiste seg mett. Der var templer som serverte mat for
alle, der var muligheter for småjobber, der var gjestfrie
mennesker overalt. Alberto kunne fortelle levende om alt han
hadde sett. I timevis skildret han morsomme episoder med
apekatter i India da han skjønte vi var interessert. Det var
som vi satt ved siden av han i det lille rommet han hadde leid
for et par dager og hadde ikke annet å gjøre enn å studere
apekattene.
Alberto hadde en livsfilosofi, han hadde rike kunnskaper
om det meste, men først og fremst var han en vis mann. Han
hadde tenkt over sin plass i livet og levde etter sine ideer.
En tid hadde han vært gift med en innfødt i Papau New
Guinea og bodde i en landsby der til den lokale
emigrasjonsmannen fikk nyss om det og sparket han ut.
Detaljene her fikk jeg ikke vite, men det må ha vært en
rystende opplevelse for Alberto. Noen år senere da han kom
seilende med sin uthulte kano gikk han rundt igjen utenfor
Papua New Guinea. Alle andre ville ha søkt til land, men
Alberto var så redd for emigrasjonsmannen at han seilte heller
videre uten mat og vann.
Den båten Alberto seilte i Galle hadde han bygget på
Filippinene av et eneste sedertre. Væpnet med en motorsag
hadde han grovskåret ut av treet alt han trengte og bygget
dette underlige skipet. Det var nydelig håndarbeid i skuta.
Alt var enkelt. Det var ingen motor, men årer. Ingen benker
eller bord, man sov og spiste på gulvet. Ingen skap, de få
eiendelene som ikke fikk plass i ryggsekken lå på små hyller.
Den eneste luksus var en jernkasse opphengt på hekken hvor man
i stille vær kunne tenne et lite bål og varme vann eller mat.
Albertos kone var ikke like begeistret for enkeltheten.
Hun kom fra fattige kår og lengtet etter litt luksus, han kom
fra rike kår og strevet etter det enkle. Nå var hun gravid og
hvordan Alberto ville takle en hel liten familie i sin enkle
livsstil, det var noe jeg gjerne skulle vite. Dessverre seilte
Alberto mot Afrika mens vi skulle opp Rødehavet.
Det var lett å snakke med Alberto, som om vi hadde vokst
opp sammen. Han skjønte hva jeg egentlig spurte om selv der
det var vanskelig å finne ord. Når vi snakket om natur og
menneskekulturer la han vekt på de samme tingene som oss. Vi
var på en måte så like, men jeg kunne aldri ha levet hans liv.
Jeg levde i et totalt beskyttet samfunn. Jeg hadde hatt
fast inntekt fra en stilling jeg ikke kunne sies opp fra. Jeg
levde i et land med et sosialt sikkerhetsnett som sikret at
jeg aldri behøvde å sulte eller fryse uansett hvor dumt jeg
stelte meg. Selv her ute i utlandet kunne jeg sannsynligvis få
penger fra nærmeste ambassade til å komme hjem. (Akkurat det
vet jeg ikke sikkert for på den tiden kjempet min far
forgjeves mot folkeregisteret hjemme som hadde fått det for
seg at vi var utvandret.) Jeg burde være den som følte meg
trygg, som kunne ta økonomiske sjanser.
Likevel - mesteparten av mitt voksne liv hadde angsten for
en dag ikke å kunne betale alle regningene vært der. De fleste
jeg kjente hadde det også sånn: pengene strømmet inn, men noen
ganger strømmet de fortere ut. Man blir en slags
pengeslusevokter som holder igjen av alle krefter for at
dammen ikke skal gå tom og noe fryktelig skje. I vår rike,
trygge verden hvor pengemangel ikke burde være noe problem er
vi mer opptatte av penger enn noen annen og mer nervøse for at
vi ikke skal strekke til. Er det noe feil med sikkerhetsnettet
vårt, er forbrukerpresset over evne?
Alberto satt der, trygg i sin fattigdom, viss på at han
ville klare seg hvor som helst i verden. Argentina har ikke
noe sikkerhetsnett, ingen sosialomsorg, Albertos trygghet lå i
at han følte seg trygg på folks gjestfrihet. Tro om han ville
klart seg i Norge?
En kveld satt jeg, Mark fra "That" og Alberto i cockpiten
på Origo og satt navn på verdens problemer. Jeg dristet meg
til et utspill om en teori som i den siste tiden hadde blitt
stadig klarere for meg.
- Egentlig kommer all vanstyre i verden fra juristene, sa
jeg kategorisk. Rettsapparatene fungerer ikke og det er
tydelig hvem som har laget reglene for toll og
emigrasjonsmyndighetene bare for å nevne noe.
Mark var ikke umiddelbart enig. Han satt i sin lyserøde
overall og tvinnet sine lange barter. Det var
forsikringsselskapene han hadde mest imot, men ved nærmere
ettertanke kom han fram til at det nok var jurister som hadde
laget dem og. Han fortalte en historie om sin forrige båt som
var havnet på et rev. Han fortalte med hele kroppen i
helamerikansk meget dramatisk fortellerstil. Vi satt fjetret
mens han tok oss med fra havariet til han til slutt fikk
utbetalt skarve 1200$ for båten sin. Det at advokaten hans som
hadde brukt 10 minutter på saken fikk samme beløpet hadde han
ikke tenkt over før vi nevnte det.
Alberto godtok utsagnet mitt uten videre. Jurister hadde
ingenting i hans verden å gjøre.
- Jeg har kommet fram til, sa Alberto, at korrupt politi
er bedre enn en korrupt regjering. Noen andre styringsformer
hadde han ikke funnet. Med en litt vid definisjon av
korrupsjon var alle vestens regjeringer korrupte. Når vi
steiler av en slik påstand reagerer vi akkurat som en fra
Panama reagerte når vi klaget over volden der. Sett fra
Albertos side brukte regjeringene sin makt til å fremme egne
ideer og ikke folkets, og var derved korrupte.
Mark grep tråden og fortalte en typisk historie fra
Guatemala:
En gang hadde Mark kjørt en venninne fra en annen båt til
byen. På tilbaketuren hadde han vært så uheldig å kjøre på
rødt lys i nærheten av en politibil. Politibilen vinket han
etter seg til de kom til en øde strekning der begge steg ut av
bilene.
- Dette var alvorlige greier, sa politimannen og listet
opp Marks synder: 50$ for kjøring mot rødt lys, 200$ for
kidnapping av en utenlandsk kvinne, 150$ for tyveri av bilen
...
Mark kjente reglene og forsøkte ikke engang å protestere.
Han tok fram lommeboka og viste fram de små sedlene han hadde,
tilsammen ca. en dollar.
- Tusen takk, sa politimannen, smilte bredt og grep
begjærlig pengene som han delte med sin kollega før de hilste
og forsvant.
Alberto nikket gjenkjennende og bekreftet at slik var det.
Når politiet var korrupt var de også sårbare, de kunne ikke
gjøre for mye skade for de kunne alltid stå overfor en person
som kjente en av sjefene deres. Som regel holdt det med en
liten pengesum for å bli kvitt dem. Man måtte bare ikke ha mye
penger på seg.
Jeg visste ikke, det hørtes besnærende ut. Utvilsomt lever
store deler av verden under slike forhold og kanskje er det
slik at folk stort sett er tryggere da. Hvis man skulle komme
i konflikt med juristene hjemme nøyer i alle fall ikke de seg
med det man for øyeblikket har i lommeboka; og at jussen kunne
virke like tilfeldig hjemme som i Guatemala kunne jo jeg
skrive under på.
Vi dro altfor tidlig fra Galle. Jeg skulle snakket mer med
Alberto.
Omsider var motoren i orden, diesel og vanntankene fylt og
alle papirene drøvtygd. Origos besøk i Asia var over. Flere av
de store land i Østen rakk vi ikke. India hadde for store
byråkratiske barrierer for oss til å klatre over på så kort
tid, men Alberto fortalte at India var mye likt Sri Lanka.
Thailand skulle vi vært i, der var folk enda blidere og
prisene enda lavere og livet enda enklere. Indonesia hadde vi
heller ikke fått sett.
Likevel, Sri Lanka var et smilets land og vi drar gjerne
tilbake. Faktisk ble det i ettertid en av våre favoritter. Det
var vemodig å se landet forsvinne under horisonten da seilene
fyltes.
Særlig for Gro da. Lenge etter at det var blitt mørkt og
ingen kunne se noe lenger satt hun på hekken og stirret
bakover. Først da kom hun framover til meg som hadde vakt og
fortalte om filippineren.
Kapittel 31
Maldivene likte ikke langturseilere. Mange muslimske land har
det slik. Man kan sjekke inn i Maldivene, men bare i Male. Der
blir man henvist til et reservat for seilbåter. Man er uren. I
Sri Lanka hadde vi hørt rykter om to nye steder man kunne
stoppe og etter få dagers seiling var vi en morgen ved
åpningen til et korallatoll. Det var ingen andre båter i syne,
men etter noen timers leting fant vi en landsby. Det var
langgrunt og vi måtte kaste anker langt ute før jeg dresset
meg opp og rodde inn med papirene. De kunne ikke si annet enn
nei. Det skulle vise seg at nei var det ordet de ikke kunne
si.
En flokk lekende unger kom springende forventningsfullt
mot meg da jolla traff den kritthvite stranda. Straks jeg
hoppet ut og de fikk se meg skvatt de forskremt unna og ble
stående i trygg avstand og se måpende på meg. Muligens hadde
de aldri sett en hvit mann før. Stranda var noe av det
vakreste jeg har sett. Det var noe mykt over de høge
kokospalmene, noe fredfullt over de fargerikt kledde mennene
som satt i skyggen under et brødfrukttre, noe rent over de små
nette husene innover i skogen. Over var himmelen knall blå. En
ung smilende mann kom løpende mot meg tilkalt av de lokale. De
andre kunne ikke mer enn ti ord engelsk, han kunne noe mer,
ikke mye mer. Han arbeidet på presidentens kontor i Male og
var her på ferie. Med mange smil førte han meg til et lite
kontor.
Et enslig nytt, tomt skrivebord sto på gulvet omgitt av
tomme vegger. En velkledd høflig ung tjenestemann tok imot.
Han hadde ingen skjema, men stilte de vanlige spørsmålene ut
fra en liten avrevet håndskrevet lapp.
Da han var ferdig spurte jeg spent:
- Er alt i orden nå?
- Ja.
- Kan vi gå i land nå.
- Ja, alt er i orden.
- Er det altså slik at resten av familien min kan komme i
land nå?
- Ja, dere kan ikke gå i land.
- Kan vi eller kan vi ikke.
- Alt i orden, dere kan ikke gå i land før vi får svar på
radioen fra Male.
- Og hvor lang tid tar det?
- Meget snart.
Så jeg ble sittende der og vente mens de to andre så
forventningsfullt på meg. Etter en stund tok de meg ut på
verandaen, satte meg i en kurvstol og ga meg en nyåpnet
kokosnøtt å drikke. Selv tok de ikke noe for det var i måneden
Ramadan da muslimer hverken kan spise eller drikke så lenge
sola er oppe.
Da kokosnøtten var tom og jeg ikke hadde flere høflige
ting å si spurte guiden forsiktig:
- Skal du gå snart.
- Venter vi ikke på beskjed fra Male.
- Jo vi venter og den kommer meget snart, kanskje alt i
morgen. Da skal jeg straks komme ut på båten til dere med
beskjed.
Samme kveld kom en underlig farkost roende ut den lange
veien til oss. Båten var gammel og spinkel og så full av unge
menn at det bare var få fingerbredder med fribord. De fleste
måtte stå. Det ble trangt på Origos dekk. Praktisk med Ramadan
for vi visste ikke hva vi skulle bydd dem. De ville bare sitte
og se og smile. Vi forsøkte å konverser, men selv om noen
kunne litt engelsk var det fryktelig vanskelig fordi de svarte
bekreftende på alt vi spurte om uansett. Det virket som det
var forbudt å si nei og det mest høflige var tydeligvis å
svare det de trodde vi ville at de skulle svare. Vi brukte
lang tid på å prøve å få et klart svar på om tolken var vokst
opp på øya eller ikke før vi ga opp.
Dagen etter kom en fiskebåt full av folk og la inntil oss.
Ombord var en ung mann som ble utpekt som selveste øysjefen.
Han var litt morskere enn de andre. Han kom ombord og stilte
noen spørsmål.
- Dere kan få lov til å ankre båten i lagunen her, sa han
før han gikk.
- Kan vi få gå i land.
- Ja, dere kan ikke gå i land.
Så vi kom aldri i land på Maldivene. Vi ankret opp for
kvelden ute ved innseilingen til lagunen. Like før sola gikk
ned var Karina og jeg ute og svømte etter noen mantafinner vi
mente å se. Karina så djevelrokkene først, men hun hadde ikke
svømmeføtter på seg og klarte ikke holde følge. Jeg lå en
stund noen meter over en av dem som rolig flagret langs bunn.
Da jeg dykket ned under den fikk den tydeligvis øye på meg.
Mens jeg gikk opp igjen snudde den seg etter så den tilslutt
svømte opp ned med den hvite buken opp mot meg. En lang stund
svømte vi slik til jeg kom for nære og den stakk av.
Takk, Maldivene, vi angrer ikke besøket.
Så var vi på det åpne hav igjen med mange dagers seiling foran
oss til Jemen hvor vi skulle stoppe i Aden. Vi var midt i
stimen nå, på kortbølgen hørte vi hvordan hele
jordomseilerflåten var fordelt over den Arabiske bukt. Alle
seilte raskere enn oss, men de som hadde startet etter oss tok
oss igjen i grupper på tre og fire. Noen kjente vi fra Sri
Lanka, noen ble vi kjent med på VHF-en da de passerte oss.
En underlig samling trekkfugler var vi. Elsket av noen
land, fryktet av andre. Fullastet med dyrt utstyr var vi.
Myndighetene på de stedene vi ankret opp kunne knapt nok
kontakte hovedkvarteret sitt, vi hadde radiokontakt med hele
verden. De tøyde en kulepenn til det ytterste, vi hadde PC-er,
printere og kopieringsmaskiner.
Hvert år på samme tid kom trekkfuglbåtene svermene over
den Arabiske bukt. De første båtene som gikk i land
rapporterte til de andre. Var myndighetene vanskelige kom det
ikke flere båter dit det året, var de vennlige ble havnene
fulle.
Da vi var der var det bare velstand. På det tidspunktet vi
forlot Norge var Aden nylig åpnet etter en tids krig. Da vi
var i Stillehavet var det kamper der igjen, men nå var alt
fred. Radioen summet av opplysningen om at diesel bare kostet
50 øre literen der.
De andre var rikere enn oss. De dro til Oman. Enda et
muslimsk land som lenge hadde vært stengt for langturbåter,
men som nå var åpnet. Et nydelig rikt land sa de som var der,
men kostbart. De dro til Djibouti. Nydelige jenter i Djibouti
sa de, men dyrt. Vi holdt kursen mot Aden.
23 dager seilte vi fra Sri Lanka til Aden, ikke medregnet
de to dagene i Maldivene. 23 dager nesten uten bølger, bare
med en svak sidevind. Det var som å seile på en innsjø. Vi var
imponert over Origo som gled som en pil gjennom vannet med
bare et pust av vind. Så kom plastbåtene forbi oss. En etter
en fór de forbi selv når vinden var så svak at våre tunge seil
bare blafret dødt. Moralen sank hos mannskapet. Vi slo på
motoren for å bedre stemningen, men selv da kunne vi ikke
holde følge.
Karina arbeidet hardt med lekser hele den Arabiske bukt. I
Atlanterhavet hadde hun vært så dårlig motivert og vi hadde
ikke hatt hjerte til å presse. Det hadde jo vært meningen fra
starten at hun skulle lese til 9.ende klasse privatisteksamen,
men etter alt rettsstyret om nettopp det var det hverken
hennes eller vår beslutning lenger. Vi ville jo helst glemme
alt det styret, så vi glemte lekselesinga og.
I Stillehavet hadde vi hjulpet Karina så hun kunne sende
hjem svar på oppgaver for å hindre bråk, i det Indiske hav
regnet vi faren for over. Så etter Sri Lanka hadde vi fått
vite at skolereglementet nå var slik at hun for det første
muligens kunne klare eksamen, for det andre at hun dermed var
sikret plass neste år. Hvis hun ikke gikk opp derimot ble det
straks problemer.
To dager hadde Karina fått på seg før hun måtte melde seg
opp til eksamen. Hun gråt. Ingen satt mer pris på det frie
livet vi hadde enn hun, ingen verdsatte hvert stykke av hav vi
seilte høgere. Nå måtte hun arbeide kontinuerlig hele
Rødehavet opp og Middelhavet kunne hun ikke være med på. Det
var urettferdig, men reglementets ubønnhørlige logikk kunne
ikke diskuteres. Karina tok selv beslutningen og gjennomførte
den beundringsverdig. Fra morgen til kveld arbeidet hun hele
den Arabiske bukt som hun aldri før hadde arbeidet.
Fra Gros dagbok 24/2-94
Solnedgangstid. Jeg har satt meg godt til rette her på hyttedekket. Sjøen er
rolig. Bare et lite vindpust dytter oss enda noen mil lenger vestover. Alt er så
fredelig og deilig. Må nok snart ta på meg T-skjorte for det er allerede begynt å
bli kaldere. Det er bare 27 grader nå og kaldere skal det bli. I det siste har jeg
sittet endel på baugsprydet, sett utover havet og tenkt. Meste av tankene
mine har gått til Sri Lanka og Cecilio, men jeg har også tenkt at jordomseilinga
snart er over. Jeg tenker på hvor mye jeg egentlig kommer til å savne dette
livet. Bare det å sitte her og se utover sjøen, på bølgene, på den blå himmelen,
solnedgangen, flygefiskene, delfiner, bølgeskummet og mye, mye mer. Det er
så deilig å lukke øynene, slappe helt av og lytte til lyden av vannet som
skummer seg i baugen når Origo pløyer seg igjennom. Hjemme blir alt så
hverdagslig og stressende i forhold til dette.
Fra Marias dagbok 4/3-94
Store bølger og vind i dag og. Vinden har løya enda noe, det er spådd lite vind
for i morra. Begynte på vask i dag, har lagt det i vann til i morra. Ellers har jeg
skrivi litt på brevene og har bada mye, lenge. Det er sååå behagelig å bare
henge der etter båten, massasjebad. Det er så deilig å være her ute. Vi har
snart vært her i en måned, det føles som en uke. Kunne gjerne vært her ute i
to-tre måneder til. Har ikke noe behov for å dra inn til land nå. Kommer til å
savne havet. Det er nå 170 nautiske mil igjen. Kommer fram mandag morgen.
Jeg har ikke noe lyst. NEI, sier jeg til Pappa. Nå er Rødehavet rett rundt hjørnet,
d.v.s. at Norge ikke er langt unna. Nei dette går altfor fort for meg, jeg føler
meg ikke klar ennå.
Tolleren i Aden var en lettere korpulent mann. Klærne var
valgt med omhu og han fingret hele tiden med et fargerikt
silkesjal han hadde over skulderen. Mannen sto i skarp
kontrast til kontoret som minnet mest om en tom potetkjeller.
Bordplata på skrivebordet var i full oppløsning og skuffene lå
i en haug inne i bordet. To ganger måtte han lete gjennom hele
haugen for å finne den lille lappen jeg skulle fylle ut.
Tålmodig hadde jeg sittet der en halv time mens masse
mennesker gikk ut og inn. Han hadde ikke villet klarere meg
før alle var gått. Det hele tok to minutter når han først kom
i gang. Tolleren fulgte spent med da jeg skrev nøyaktig hvor
mange dollar vi hadde med oss. Det glimtet i øynene hans da
jeg tydeligvis gikk rett i fella og skrev summen som den var.
Medhjelperen hans kom nå inn. Det forbauset meg litt fordi
jeg hadde ikke regnet med å se han mer etter at jeg ikke hadde
forstått at han ville ha penger for å vise meg veien til
kontoret. Tolleren forklarte meg nå den ene loven i landet som
var viktig. En dollar forklarte han, kunne veksles i 12 Rials
i banken. Det var det eneste lovlige sted. På gata kunne man
få 80 Rials for en dollar, men det var på det strengeste
forbudt.
Da han var trygg på at jeg hadde forstått reiste han seg
møysommelig, rettet på sjalet sitt og stilte seg i døra med
ryggen til.
- Gi han noen penger, sa medhjelperen hans innstendig. Jeg
spilte dum, hvorfor skulle jeg gi han penger?
- Han kan hjelpe deg med alt mulig.
- Hva skulle det være, jeg trenger ikke hjelp.
- Han kan hjelpe deg å få kjøpt billig diesel og medhjelperen bøyde seg fortrolig mot meg - han kan veksle
penger for deg.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble rasende. Vi hadde altfor
lite penger som det var og bare tanken på å fore korrupte
embetsmenn bød meg imot. Jeg spilte dum til de ga opp.
Det var noen båtfolk som prøvde å veksle i banken. De ble
vennlig advart. Ingen vekslet i banken. På gata fikk man ikke
80 Rials som tolleren hadde tilbudt, men 115. Man fikk det
over disk på de største supermarkedene og man fikk de i store
vekslingsdisker i hovedgata. Disse hadde mer imponerende
bygninger enn banken som liknet et fjøs. Det sto "Veksling"
med store bokstaver over en svær disk som vendte ut mot gata
helt åpent. Man la sine dollar på disken og fikk 115
Rials/dollar tilbake. Noen stor etterforskning kunne det
umulig være fra politiets side for å bli kvitt svartebørsen.
Om man hadde vekslet lovlig ville Aden vært et dyrt sted,
som det var, var det utrolig billig. Altfor billig for vår
slunkne lommebok. Det var veldig vanskelig ikke å kjøpe
mengder av billig smør og ost fra Sveits som var merket
"Nødhjelp, må ikke selges".
Uansett hva man gjorde om man handlet i butikk, kjøpte
diesel eller gass, foregikk det på en måte som tydelig viste
at noe var ulovlig. På kaia utenfor tollbua ble alt ordnet,
alle visste hvem som så etter diesel og hvor mye siste seiler
hadde gitt fra seg til tolleren.
Aden er en havneby i et dramatisk fjellandskap. På de
spisseste toppene var restene etter tidligere tiders
festningsverk. Krig hadde vært hverdagskost her i mange tusen
år bakover i dette gammeltestamentlige landet. Veggene i byen
var fulle av kulehull og overalt var ruinene etter granater og
bomber. Ingen så ut til å forsøke å bygge opp igjen landet.
Det fløt av søppel langs alle rennesteiner og ingen fjernet
det. Handelstanden var uventet ærlig. Det var faste priser på
alle varer, selv på markedet, og selv svartebørskursen som
vekslet litt hver dag opererte med like vekslingskurser
overalt. Noen direkte fattigdom så vi ikke.
Jeg var nedtrykt og ergerlig etter møtet med tolleren og
skjelte ut Aden opp og ned da jeg kom tilbake til båten for å
slippe mannskapet i land. De strømmet likevel i land og kom
opprømte tilbake og fortalte om blide mennesker og lave
priser. De dro meg med til en butikk hvor vi kjøpte fire liter
iskrem som vi satt rundt i to klynger på et renere sted i
rennesteinen og spiste med medbrakte teskjeer.
Folkelivet i Aden er det rareste jeg har sett. Mennene
levde som i alle muslimske land det gjeveste livet. De drev
rundt i gatene når det var noe interessant å se, de satt
sammen hele kvelden på spisestedene, de hadde faste plasser på
sprinkelsenger på torvet eller små liggeplasser de hadde
spikret seg langs veikanten.
Kvinnene snek seg rundt i svarte gevanter og skulle ikke
bli sett. Hvor de trives i sin svarte tilværelse kom tydeligst
til uttrykk i hvordan de kledde sine små jenter. De så ut som
små ballerinaer der de løp rundt mellom søpla i rennesteinen
iført ballkjoler i all verdens farger, bare ikke svart. Det
var tyll og kniplinger og broderte blomster, det var sløyfer
og silkebånd. Det var som om de var kledd ut til et skuespill
om alver eller et slottsball, ikke til å leke i bakgården. Var
de en mors skrik etter farger og skjønnhet, eller var de kledd
slik for at guttene skulle tidlig legge merke til dem? Guttene
var ikke på langt nær så pent kledd, men så lenge de var små
lekte i alle fall gutter og jenter sammen.
Etter få dager var tankene fulle av diesel og vann og en
gasstank var levert til fylling. Kun utsjekkinga gjensto før
vi kunne reise.
Emigrasjonsoffiseren strålte som en sol da han på
forlangende fikk se mitt tollskjema.
- Aha, så du har deklarert hvor mye dollar du hadde. Men
du har sikkert vekslet, har du ikke, alle veksler. Men vær
ikke redd, jeg skal hjelpe deg, om du betaler 10 dollar til
meg skal jeg ikke fortelle tolleren at du reiser.
Noe låste seg fullstendig for meg. Jeg kunne ikke se dette
som en hverdagslig sak. For meg var det hele rettsmaskeraden
hjemme på nytt i liten målestokk. Som jeg ble lurt til å gå
med på et forlik i byretten skulle jeg bli lurt til å betale
en relativt liten sum her. Men i det øyeblikket jeg betalte
var jeg medskyldig i korrupsjon og jeg ville ha så godt som
tilstått at jeg hadde gjort noe ulovlig. Jeg ville være helt i
den skurkens lomme. Nå hadde jeg ikke penger på meg, sa jeg,
og fikk utsatt avgjørelsen til jeg hadde vært på båten.
På veg ut ble jeg innkalt til tolleren, han hadde fått
høre at jeg skulle reise via andre kanaler. Denne gangen gikk
han rett på sak og ville gjerne se våre dollar for å forsikre
seg om at vi ikke hadde vekslet svart.
Vi hadde jo brutt loven, det sto ikke til å nekte, men
aldri i verden om jeg ville bøye meg for noen av disse
skurkene. Jeg så tolleren rett i øynene og sa at selvfølgelig
skulle han få se pengene om det var det han ville. Det ville
han. Jeg gikk.
Jeg gikk rett til emigrasjonsmannen og forlangte bryskt å
få passene våre. Jeg kokte. En stund kvitret skurken videre
som om alt var i orden.
- Er du lykkelig kaptein.
- Nei, jeg er rasende.
- Hvorfor det, på slik en fin dag.
- Hva heter du.
- Assak, kaptein Assak. Jeg tok fram en blokk og blyant og
skrev omhyggelig ned med skjelvende hender.
- Hei, hva skal du med det.
- De er til min rapport.
Det var slik en barnslig bløff, hvem skulle vel jeg
rapportere til, hva kunne vel jeg rapportere uten vitner. Men
det virket, smilet forsvant brått fra Assaks ansikt og han
ropte på en politimann fra gata som raskt kom inn. Denne så
brydd på meg, stilte seg med ryggen til meg og forsøkte å roe
ned Assak som tydelig ville at noe skulle gjøres.
Politimannen gikk og Assak kastet passene på bordet, sa at
noen stempel fikk jeg ikke og ba meg komme meg ut av hans
kontor. Jeg bladde langsomt gjennom passene med skjelvende
hender, det stempelet vi hadde fått ved innreisen var tydelig
ikke avhengig av noe utreisestempel.
På veg ut kom tollerens hjelper løpende etter meg.
- God reise, alt i orden, ropte han.
Sannsynligvis hadde ryktet om min "rapport" allerede nådd
tolleren som fant det best å hoppe av lasset. Vi kunne ikke
være sikre. Det var de som var på hjemmebane og vi hadde brutt
loven. Nå sto det ikke spesifisert at det dreide seg om
dollarsedler på tollerskjema, bare utenlandske sedler og verdi
i dollar. Vi hadde småsedler fra 15 forskjellige land.
Sammenlagt kanskje halve det beløpet vi trengte, men aldri i
verden om tolleren klarte å finne vekslingskursen. 1000
pesetas høres jo mye ut og hvordan skulle han taksere Cubanske
dollar som vi hadde vekslet svart, men som hadde en mye høgere
offisiell kurs.
Vi regnet med å kunne bløffe oss ut om tolleren skulle
komme, men vi måtte vente på gasstanken som var lovet
middagstid før vi kunne dra.
I fem timer satt vi på nåler og ventet før tanken endelig
kom. Tolleren hadde ikke vist seg. Vi måtte anrope havnesjefen
for å kunne seile ut. Han kunne stoppet oss, men gjorde det
ikke. Vi pustet ikke ut før vi var utenfor 12 mils grensen.
Først flere dager etter Aden fant vi ut at Torills pass ikke
var i bunken. Vi dro ikke tilbake for å hente det.
Så dessverre Mark og Alberto. Jeg går ikke inn for deres
anbefalte løsning med korrupt politi. Jeg innrømmer at
argumentene deres er riktige. Forskjellen er liten. I Aden tok
de loven om veksling og brukte den til egen vinning. I Norge
tok de loven om anke og brukte den også på en helt annen måte
enn meningen var til stor vinning for advokatene. Det korrupte
politi var unektelig bedre, det nøyde seg med 70 kr mens det
forvitra statsapparat tok rundt 70 000 kr. Ut fra det burde jo
valget være enkelt.
Saken er at ideene om rettferdighet og demokrati er for
godt hamret inn i oss fra barnsben. Vi føler oss ansvarlige
for våre styresmakter og vi har tvangstanker om rettferdighet.
Så er vi da evig fordømt til konflikt med makten. Eneste
mulighet til et godt liv er å styre unna, holde seg langt unna
rettsapparatet og betale sine parkeringsbøter med et smil.
Fra Gros dagbok 8/3-94
Da Jan kom tilbake etter å ha sjekka inn var han veldig sliten og helt oppgitt.
"Dette stedet er akkurat som Afrika. Alle vil guide deg rundt og er ute etter
penga dine. Nei, her skal vi ihvertfall ikke være lenge." Det minska jo litt av
lysten til å dra inn til land, men stedet måtte jo ses med egne øyne også. Jan
hadde fått totalt galt inntrykk av Aden og Sør Yemen. Her var det ingen som så
oss som "vandrende hvite pengesekker" og heller ingen som maste om å få
guide oss rundt. I stedet var det flere innfødte som kom bort og ønska oss
velkommen til Yemen mens de smilte over hele ansiktet. "Vil dere være med inn
her og få en kopp te" var det en som spurte. Vi hadde dessverre ikke tid
akkurat da. Det som gjorde størst inntrykk på oss var all søpla som lå overalt.
Også det at alle kvinnene var tilslørt i svart fra topp til tå. Det så ut som de var i
sorg alle sammen og at de kom rett fra en begravelse. En annen ting som
fasinerte meg var alle de små falleferdige murhusene som sto tett i tett fra byen
og oppover de bratte fjellskråningene. Det var så malerisk og jeg irriterte meg
over at det ikke var lov å fotografere.
Adenbukta snevret seg inn til en flaskehals der den gikk inn i
Rødehavet. All den svake vinden som hadde drevet oss over den
Arabiske bukt måtte gjennom her. Vinden gikk opp i liten
kuling og vi ble blåst gjennom flaskehalsen. Seilene som ikke
hadde kjent sterk vind på uker hadde det vondt og klyveren
revnet langs to sømmer. Fort gikk det, men før vi kom til
Eritrea hadde vi brukt opp medvinden i Rødehavet. Derfra og
opp var vi spådd et mareritt av motvind og storm. Det eneste
vi hadde å håpe på var stilleperioder da vi kunne motre opp.
Men først skulle vi besøke Eritrea. Et splitter nytt land
som nettopp var åpnet for turbåter etter å ha vært absolutt
tabu før på grunn av den 30 år lange krigen. I Sri Lanka hadde
de ikke engang visst hvordan Eritrea staves og jeg måtte vise
dem på kartet hvor det var da vi sjekket ut.
Kapittel 32
Den ukjente soldat i Eritrea er enda ikke begravet. Han ligger
mellom tornebuskene utenfor Massawa. Sola har tørket han ut og
maurene rensket skjelettet hvitt. Bare huden på hendene og
føttene er tilbake, og en fillete skjorte og bukse.
Ingen desperate småhandlere møtte oss da vi gikk i land i
Massawa Eritrea, ingen tvilsomme guider trengte seg innpå.
Hele folket var i arbeid. Som i Aden var byen halvveis i
ruiner av kuler og granater, men ulikt Aden var man i fullt
arbeid over alt med å reparere og bygge opp igjen. En natt ble
hele hovedgata gravet opp, hvilte de aldri?
Det var nesten rart å gå i en Afrikansk by hvor man kunne
gå i fred. Vi hadde ventet oss et nytt Gambia bare enda
fattigere. Fattigere var de nok, men turister var noe nytt her
og ingen kjente enda til hvordan man raskt kunne bli rik på
oss. Lønningene for en faglært arbeider var 200 kr/måneden,
hvor lett ville det ikke være å tigge en daglønn.
Som vanlig var Gro ute med basketballen sin og dermed var
vi i inngrep med befolkningen. Mattis og Gro praktiserte sine
basketferdigheter mens Karina og Maria ble adoptert av to
entusiastiske 5 åringer blant tilskuerne.
Karina feiret sin 17 års dag her og vi inviterte
basketlaget til Origo. Det kom en full jollelast av 17-18
åringer. De var alle svarte som ibenholt, men ellers kunne de
være som en gjeng hjemmefra. Noe høfligere riktignok, men
humøret og ungpikefnisingen var der.
Men de var ikke som ungdom hjemme. Noen av dem hadde flere
års militærtjeneste bak seg. Fra de var 12 år hadde de kunnet
få være med i krigen. Fra de var 13 år hadde de kunnet få
våpen. Gutter som jenter.
Akki var 18 år. Nå lærte hun engelsk og geografi på skolen
som våre barn. Få år før hadde hun ligget i bushen med et
maskingevær.
- Har du virkelig skutt mot noen, spurte Gro.
- De var mine fiender, sa Akki og skøyt en salve med et
usynlig maskingevær.
- De var så mange.
Så kanskje var ikke den ukjente soldat en han, kanskje det var
en hun. Føttene var nesten hele, hendene og. Det så bare slik
ut, huden lå som hansker rundt knoklene. De var så små.
Kanskje var den ukjente soldat en 13 år gammel jente.
Vi ble alle invitert hjem til Akki. Vi gikk langs de brede
gatene, forbi ruinene av Akkis tidligere hjem. De hadde vært
velstående, huset hadde i alle fall vært stort med en romslig
hage. De hadde kommet seg ut 15 minutter før bomben traff og
rømt opp i fjellene hvor de hadde bodd i huler. Vi så bare en
steinhaug med et pent gjerde omkring.
Som vi gikk der stoppet plutselig alle de svarte som på
kommando og ble stående der de var. Vi så oss litt usikre
omkring og lurte på om det var en slags lek, men alle var
alvorlige og vi stoppet vi og. På veien stoppet biler og alle
inni kom ut og ble stående ved siden av bilen.
Etter en stund lød et fløytesignal og alle fortsatte der
de var. Samtalen ble gjenopptatt der den hadde stoppet. Bilene
kjørte videre. Det hadde vært flaggfiring, forklarte de. Alle
hadde stått i giv akt for flagget.
Vi passerte en koptisk kirke og alle vendte seg mot den og
korset seg før de gikk videre.
Akki bodde enkelt sammen med familien sin. Vi så bare ett
rom som hadde dør ut i hagen. Et gedigent møbel med glassdører
med fint service bak sto ved den ene veggen, et symbol på det
gode liv. Familiens stolthet. Ellers var det noen nedslitte
møbler, ett skrivebord og en seng.
Akkis mor kom med et lite bærbart ildsted og en kurv med
kjøkkenutstyr og tilberedte kaffe for oss. Hun satt på gulvet
i døråpningen og ristet kaffebønnene og malte dem i en morter.
Vannet kokte hun separat og etter en del helling fram og
tilbake ble vi servert kaffen i små kopper.
De unge danset for oss, mest moderne danser til diskomusikk. De snakket om hva de ville bli, om mulighetene for å
komme inn på skoler, om mulighetene for at noen kunne betale
det de trengte for å leve mens de studerte. Det var en så
utrolig prektig ungdom, de var levende opptatt av gjenreising
av landet og helhjertet bak den sittende regjering. Riktignok
gjorde de noen feil, sa de, men de var jo så nye, man måtte la
de få litt tid på seg for å lære hvordan det skulle gjøres.
Hadde de ikke også danset til amerikanske musikk og
spekulert på muligheten av å slå seg opp som profesjonelle
dansere i Amerika kunne noen mistenkt dem for å være
kommunistisk fanatikere. Det passet bare ikke, her var ingen
tabuer. Vi var simpelthen i et ungt land og oppdaget for
første gang hvor gammelt vårt eget land var.
Torill, Joakim og jeg tok bussen ut av byen for å prøve å gå
mot fjellene vi så i det fjerne. Før fjellene var landskapet
helt flatt. Siden det var vinter var varmen til å holde ut der
vi trasket innover en tørr, endeløs steinslette med
tornebusker. Stein og torner, stein og torner. Det var ingen
variasjon.
Etter en stund fant vi flere sauekadaver. Mange av dem så
ikke ut til å være slaktet. Joakim var veldig interessert. Han
hadde måttet kaste sauebeina sine fra Skottland for ikke å få
karanteneinspektører på nakken og her lå det komplette
beinrangler, hans store lidenskap. Han slo forsiktig innpå å
ta med en hodeskalle. En hel okse fant vi og. Bare huden og
skjelettet var igjen. Huden var intakt, oksen var simpelthen
tørket ut uten at noen hadde tatt kjøttet - i et land med
hungersnød? Joakim så lenge på skallen med horn.
Lenger ute på sletta begynte svarene på gåtene å komme.
Det lå noen istykkerskutte soldathjelmer under buskene. På
åpne plasser lå det rad etter rad med små steinhauger. Noen av
dem hadde en avrevet bit med plastikk reist som en
minnestøtte. Vi var kommet på en slagplass. Her mellom
tornebuskene hadde krigen rast få år før. Her hadde de dødd.
Her hadde de gravlagt ofrene for å slippe å frakte dem. Ingen
av gravene hadde navn.
Så fant vi den ukjente soldat. Vi trodde først det var et
sauekadaver og Joakim løp avgårde for å finne skallen. Da han
fant den så han straks at det ikke var sau. Jeg så en liten
menneskefot, Torill så en sammenkrøllet hånd.
De var vi som reagerte mest. Joakim studerte det hele
ivrig som den lille vitenskapsmann han er. Han kommenterte
hvordan hodehuden med håret var intakt mens resten av ansiktet
var borte, han la merke til at kroppsdelene var strødd
omkring, men at det ikke var tegn til rovdyr.
Vi tok et bilde av soldaten, var det respektløst? På bildet
fant vi senere tre føtter. Kanskje var det ikke en soldat,
kanskje var det flere, kanskje var det rester som var igjen
etter at de andre var begravet.
Vel ute av sletta fant vi til vår lettelse en levende
kamel som sto og gresset. Nå kunne vi få Joakim til å tenke på
andre ting tenkte vi voksne. Kamelen sto ved en gedigen
gravplass for italienske soldater fra første verdenskrig. Der
var marmor og smijerns kors og en hengelås for at ikke
uvedkomne skulle komme inn.
En dag når Eritrea har bygget opp landet sitt og skaffet
seg sitt levebrød vil de ganske sikkert huske sine døde og gi
dem et verdig minnesmerke. Det var ganske sikkert ikke mangel
på respekt som gjorde at de ble liggende, man hadde simpelthen
ikke tid.
Kanskje vi skulle ha gravet ned soldaten. Kanskje vi
skulle satt ned et kors og bedt en bønn. Der og da virket det
som helligbrøde å røre det som var igjen. Få graver har talt
tydeligere og sterkere til oss enn de hvite beina dekket med
en fillete uniform, få minnesmerker har tydeligere ropt om den
meningsløse prisen et lite menneske skal måtte betale for at
et land skal bli fritt.
Kapittel 33
Om det finnes noen enveiskjøringer til sjøs må det være
Rødehavet. Vinden blåser fra nord til syd hele året. Vi skulle
nordover, mot enveiskjøringen. Det er ikke bare det at det er
motvind som gjør Rødehavet beryktet, det er det at denne
motvinden brått kan bli så altfor sterk og stormene kan vare
lenge her. Det er et par måneder på våren da det er mindre
vanskelig enn ellers å komme seg opp og vi var på tampen av
denne sesongen. I denne tiden er det stilleperioder hvor man
kan motre oppover.
Vi fikk erfare det alt sammen: motvinden, stormene og noen
få korte stilleperioder hvor vi peiset på det motoren kunne
klare. Vi brukte en måned på de skarve 1000 sjømilene og mer
enn et tonn med diesel. Jo høgere vi kom, jo verre ble været.
Det virket som vi aldri skulle komme fram.
Selv plastbåtene som seilte adskillig bedre enn oss mot
vinden hadde det hardt. Mange vi traff i Port Suez betrodde
oss at de kom til å hate Rødehavet. Det er sterke ord fra folk
som normalt prøver å virke på høyde med enhver situasjon.
Til å begynne med gikk det greit nok. Vinden var imot, men
så svak at vi kunne seile behagelig om ikke effektivt. Vi tok
likegodt et kryss helt over til Saudi Arabia. Der lå en masse
spennende korallatoller, heldigvis ubebodd, for araberne likte
ikke båtfolk og hadde stengt grensene for oss.
Vi hadde
håpet på å kunne bruke Loranen vår i Rødehavet. Den var det
beste posisjonssystem vi hadde, men trass i at
instruksjonsboka sa det skulle være et Loran-nett her, fikk vi
ikke inn noe. Så begynte satellittnavigatoren å svikte også,
og døde tilslutt helt. Nå hadde vi bare sekstanten igjen i det
havet hvor vi mer enn noe annet hadde trengt gode
navigasjonsinstrumenter.
Da vi nådde Saudi Arabiasiden døde vinden helt ut akkurat
da vi kom til et nydelig lite atoll. Ingen arabere var i sikte
og vi rodde i land og fant rester etter skilpaddeegg og små
spor ned til vannet. Så fristende var øya at vi kastet bort en
hel natt med vindstille blankt hav hvor vi lå og drev utenfor
bare for å få en tur til på øya. Det skulle bli vårt siste
atoll på reisa.
Litt rakk vi å kjøre før vinden kom igjen. For siste gang
stoppet vi for å svømme med noen delfiner som passerte. De
holdt seg på god avstand og vi fulgte etter lenger og lenger
fra båten. Det var bare Mattis, Joakim og meg denne gangen.
Plutselig så jeg en delfin som bare var få meter unna og hadde
full fart mot meg. Det var selvfølgelig ingen delfin, men en
hai. En velvoksen oksehai denne gangen, av mange rangert som
menneskeeter nummer 3 etter hvithaien og tigerhai. Straks jeg
snudde hodet og så på den reagerte den som haier flest: bøyde
unna på en påtatt tilfeldig måte som om den egentlig hadde
tenkt å gjøre det hele tiden.
Haien kom tilbake, stadig nærmere og vi hadde vår fulle
hyre med å beskytte Joakim med stive blikk på haien mens han
svømte mot båten.
Vinden som kom økte raskt til sterk kuling. Rett imot
selvfølgelig. Havet som hadde vært speilblankt produserte
utrolig fort anselige bølger. Ut over natta økte det på til
liten storm. Da tok vi ned storseilet og klyver og seilte med
bare mesan og fokk. Det var ikke lenger snakk om å holde
høyden og mil for mil drev vi sydover igjen.
Den natta ble hard. Bølgene var vel neppe over 4 meter,
men de var så krappe. Vi hørte når de største bølgene kom selv
om vinden ulte i riggen hele tiden. Origo ble kastet opp i
lufta, men det var nedturen som var verst. På baksiden av
bølgen skled vi nedover i vill fart. Den neste bølgen kom så
tett bakpå at vi traff den som farta var størst nedover. Da
føltes det som om Origo hadde landet på harde fjellet. Jeg lå
våken og følte med hver eneste kjølbolt hver gang slaget kom.
Det var ingen tegn til mindre vind dagen etter. Jeg satt
på akterdekket hele dagen og tok solhøyder mens jeg holdt meg
fast med tærne. Det var nesten umulig å få nøyaktige nok
målinger. Få timer før solnedgang nærmet vi oss noe som etter
mine beregninger skulle være en inngang i det ytre revet
utenfor Sudan. Utrolig nok fant vi revkanten nesten der den
skulle være. Jeg klatret opp stormasta for å se hvor revene
var. Der måtte jeg sitte i to timer og klamre meg til masta
for ikke å bli kastet av i sjøgangen mens den iskalde vinden
blåste meg stiv.
En halv time før mørket kom fant vi sannelig også den
lille lagunen i det indre revet, Marsa Fijab, og jeg kunne
krøke meg ned av masta og rett i seng for å pleie min første
influensa på turen.
Ut fra varmedisen over de ørkenaktige slettene kom fire
kameler med ryttere. De leiret seg rett innenfor båten vår og
lå der hele dagen i håp om å få solgt sine tjenester. Vi hadde
bare så vidt penger nok til Suezkanalen, men det viste seg at
tre dollar og en halv times pruting var nok til at alle fikk
prøvesittet kamelen. Kanskje alt for mye. Torill rodde ut til
dem med litt mat også. En gang vil vi dra tilbake dit og leie
kameler til en tur opp i fjellene som kom og gikk som ånder i
bakgrunnen etter som varmedisen tillot øyet å se dem.
Etter to dager var vinden såpass svak at vi våget oss ut
igjen. I noen dager ble vi liggende å krysse fåfengt i
motvinden. Stemningen var laber ombord. Mattis kom hver dag
med nye beregninger som viste at vi umulig kunne komme fram
tidsnok. Hver dag ble tallene hans verre. Doen gikk
ettertrykkelig i stykker. Selve hjertet av mekanismen, en
liten hevarm, viste seg å være laget av messing som etter en
stund ble sprø i saltvann. Etter mange forsøk kom jeg fram til
en slags løsning med noe holdbarhet, men det medførte helt nye
teknikker for i det hele tatt å få noe ned. Løs mave ble en
velsignelse. Mange tydde til den store doen på hekken.
Maten begynte å ta slutt. Alt det gode pålegget var
forsvunnet i det Indiske Hav. Det var bare jordbærsyltetøy
igjen. Alt melet, selv det nye hvetemelet fra Sri Lanka smakte
av melbiller og i drikkevannet tok dieselen aldri slutt. Vi
måtte skjære ned til en boks corn-beef til middag. Det ble
bare et par gram kjøtt pr mann så mange som vi var. Fisk fikk
vi ikke mer. Grønnsaker var bare et minne. Kanskje hadde vi
spart vel mye når vi handlet i Sri Lanka, men vi levde på lån
og måtte være forsiktige. Dessuten hadde vi regnet med å være
oppe i Suez ved disse tider.
Så kom kulingen igjen. Midt imot. I stiv kuling raste vi
for fulle seil mot en liten øy vi så i horisonten. Geziret
Zabargad viste seg å være et stoppested for charter
dykkerbåter. Vi hang oss på revet ved siden av en svensk
tremaster og diverse svære cabincruisere som alle var
fullastet med dykkere.
Badevannet var ikke lenger hva det hadde vært. Det krevdes
viljestyrke å hoppe uti, men noe måtte vi jo gjøre de tre
dagene vi ble liggende her å vente på at kulingen skulle gi
seg. Eneste lyspunkt var en lunsj i den svenske båten. Bare
synd det ikke var middag.
Fra Gros dagbok 1/4-94
Vi er alle matleie for tida. Matlageret blir mindre og mindre og det er ikke lenge
før hele benken er tømt. Klarer å presse ned en skive med jordbærsyltetøy til
hvert måltid, men det er bare så vidt. Noen ganger begynner jeg til og med å
lengte etter peanøttsmør.
4/4-94
Vi er desperate etter noe mat nå. Så tomt som nå har vi aldri hatt det. I går
åpna vi det siste glasset med sjokoladepålegg som vi hadde gjemt på. Det
gikk på to måltider. I natt drømte jeg om kjøttkakemiddag og sjokolade. Nå
må vi bare handle snart.
Stille og kuling om hverandre. Vi kjempet oss videre. For
hver mil vi kom nordover økte vindstyrken. Det blåste alltid
imot. For hver dag falt temperaturen. Det var ikke lenger
snakk om å løpe naken opp på dekk om natta når vakta ropte om
hjelp fordi tauverk røyk eller en tanker nesten kjørte oss
ned. Nå måtte man trekke i fult nordsjøkostyme med lue og
skjerf bare for å stikke nesa opp. Mange gikk bare ut av senga
for å spise og for å ha vakt.
Så gikk oljekjøleren til girkassa i stykker og vi kunne
bare kjøre for halv fart. Til vår forundring fikk vi en dag
med ikke bare stille, men et lite drag av medvind. Da denne
vinden altfor raskt snudde til den vanlige motvinden og økte i
styrke var vi like ved den egyptiske byen Safaga. Som så mange
andre trette seilere gikk vi inn og ga oss det egyptiske
byråkrati i vold.
Til alle tider hadde Egypt vært advart mot i alle båtguidene.
Papirarbeidet var for omstendelig, langsomt og plagsomt til at
det var verdt å stoppe. I tillegg var det den berømte
egyptiske "backsheesh". Det er et fellesnavn på smøring av
funksjonærer og gaver til en mengde mennesker som ikke
fortjener gaver. I det siste var ting blitt noe lettere, men
den generelle beskrivelsen passer fremdeles bra til Egypt.
Jeg var etterhvert blitt så lei byråkrati at jeg var
oppfarende og sur før hver innsjekking. For å bøte på dette
hadde Torill foreslått at hun kunne overta for meg. I Egypt
falt jeg for fristelsen og utropte Torill til kaptein. Meget
nervøs gikk hun inn til ulvene med alle papirene. Etter at
passet hennes var forsvunnet i Aden hadde hun brukt et gammelt
utgått pass. Det var aldri godt å vite hvordan det ville bli
mottatt.
Etter en lang stund kom Torill lettere rystet tilbake.
Papirarbeidet var en ting, det mest plagsomme var den måten
alle mannfolka så på henne, hvordan de forsøkte på alle måter
å ta på henne og hvordan de nøye hadde gått gjennom alle
jentenes pass og lenge studert bildene. Det eneste gunstige
var at hun hadde sluppet å betale noe backsheesh fordi sjefen
på kontorene var galant og sa at siden hun var kvinne skulle
hun slippe.
Rett i helene på Torill kom to velvoksne tollere. De hadde
ikke noe spesielt ærend. Med fakter og et par engelske ord
forsøkte de å fortelle meg hvor flott de syntes det var at jeg
hadde sendt dem en kvinne for innsjekkinga. Sa trengte de seg
ned mellom jentene som satt i cockpiten, la armene rundt
skuldrene deres og tilbød oss alle gratis tur til pyramidene.
Nå hadde vi ikke hatt råd til visum for andre enn Torill og
meg, men det spilte ingen rolle, sa tollerne. Vi takket nei.
Alle de andre ankret opp utenfor et tysk turistkompleks i
utkanten av byen og vi fulgte etter. Her var det ingen
kontroll og vi lot hele mannskapet få gå i land, visum eller
ikke.
Det tok et par dager for oss å få penger ut av banken og
få handla det vi trengte, og det vi ikke trengte. Etter det
dårlige matstellet ombord ble fristelsen for stor for
mannskapet da det ble oppdaget at sjokolade var utrolig
billig. Alle ukepengene og forskudd på ukepenger gikk til
innkjøp av store hauger. Dessuten var dette siste sjanse til å
kjøpe eksotiske suvenirer med hjem som gaver.
Om Eritrea hadde bedret vårt syn på Afrika etter våre
erfaringer med vestafrika tidlig på reisen, ødela Egypt
inntrykket ettertrykkelig. Igjen var vi vandrende pengehauger
som fritt kunne svindles. Vi fant ikke en ærlig drosjesjåfør
og nektet etterhvert konsekvent alle tilbud enda prisen falt
til nesten ikke noe. Små 12-setere kjørte som busser
kontinuerlig mellom ankerplassen og byen og her var prisen
fast og lav. Vi trengte aldri vente mer enn ett minutt. Men
selv der måtte vi være på vakt. En gang vi ble alene i bussen
la vi merke til at den ikke tok opp flere passasjerer. Etter
flere mistenksomme henvendelser til sjåføren fikk vi til slutt
grei på at det nå var en "special bus" bare for oss og at
prisen var femdobbelt.
Endelig sprakk det for meg. Med høg stemme og veivende
knyttnever gjorde jeg det helt klart hva jeg ville. Til min
forbauselse ble vi ikke kastet ut, sjåføren ble helt spak, sa
bare "OK, OK" og begynte å ta opp flere passasjerer. Jeg fikk
lyst til å ta buss hele dagen.
Handelsstanden i byen var like ille, og jentene hadde enda
et problem. Overalt hvor de gikk fikk de lange blikk og dulgte
tilbud etter seg. Alle ville ta på dem eller trenge seg innpå
dem. Sine egne kvinner hadde de låst ettertrykkelig inne, de
så man knapt, så våre som i tillegg var lettere kledd var rene
pornoshowet for dem. For første gang torde ingen av jentene
våre gå alene i byen, selv to jenter sammen. Ikke det at de
hadde fått lov.
Noe som bekymret Torill, som jo var kaptein og skulle
sjekke ut, var at alle ble veldig godt kjent i byen. Overalt
hvor vi gikk fikk vi høre hvor barna våre hadde vært og hva de
hadde kjøpt. Alle kjente dem, og de hadde jo ikke visum.
Den dagen vi skulle sjekke ut dro som vanlig hele
mannskapet samlet til byen. Knapt var de inne før en båt
ublidt la inntil oss og to mann kom ombord. Den ene
presenterte et identitetskort med bare uleselig egyptisk
skrift og sa han var politimann og ville se passene våre og
telle dem som var ombord.
Det var ikke annet å gjøre enn å spille uskyldig. Torill
som ikke var noe flink til det ble plutselig meget opptatt
under dekk. Politimannen fikk passene og bladde sånn passelig
interessert i dem, han holdt dem opp ned. Som svar på masse
uforståelige spørsmål fikk de en mannskapsliste. Endelig kom
de med sitt egentlige ærend. Om jeg hadde noen magasiner.
Da det ble klart at vi bare hadde norske ukeblader og
Yachting World ombord og ikke et eneste playboy til dem
engang, ja ikke engang sigaretter, forsvant politimennene.
Torill var helt mo i knærne og måtte nesten støttes inn
til havna for å sjekke ut. Jeg satt utenfor alle kontorene
innenfor hørevidde i tilfelle hun skulle bli antastet.
Heldigvis ble det ikke nevnt noe om mannskapets ulovlige
landgang. Derimot måtte hun håndhilse på 8 tollere og en
tilsvarende mengde av andre like viktige personer før hun
slapp unna.
Senere viste det seg at de hadde tatt altfor mye for
visumene i Safaga. Vi hadde betalt nok for 15 visum med det vi
betalte for våre to. Med en så komplisert jobb som
emigrasjonsfolk har kan man vel ikke regne med at de også skal
holde rede på forskjellige gebyr for forskjellige land.
Da bare suezgulfen gjenstod blåste det på nytt opp og vi måtte
søke tilflukt bak Ras Mohammad, et av verdens mest kjente
dykkersteder. Vi tok oss en svømmetur først midt oppe i
klyngen av dykkerbåter. Revet og fiskene var virkelig
storslagne, men temperaturen var for lav for oss nå så
svømmeturen ble kort. Et vrak var den store attraksjonen som
alle så ut til å dykke på. Det dreide seg om noen stålbjelker
og tusen istykkerslåtte doskåler som lå strødd utover bunnen.
Ras Mohammad ligger på sydspissen av Sinai-halvøya. Like
innenfor ligger fjellene hvor Moses fikk de ti bud. Påskeaften
kostet vi på oss et par timers fottur innover dette
fantastiske fjellandskapet hvor gamletestamentets Israel hadde
vandret i 40 år. Det var det nærmeste vi kom Bibelens land. Vi
hadde tenkt det som et høydepunkt på reisen, men nå hadde vi
hverken penger eller tid lenger.
De siste milene fram til Suez ble kaldere og lenger jo
nærmere vi kom. Vinden blåste iherdig imot og kulda fikk
fullstendig overtaket. Om natta famlet vi oss fram langs
skipsleie og var nær på å bli påkjørt flere ganger av digre
tankere. Hvor vi kunne klorte vi oss fast bak en knaus som
kunne gi le mens den verste motvinden herjet.
Da det var to timers kjøring igjen og agenten ville vite
når vi kom fram la vi like godt på et døgn. Egentlig trodde vi
da at vi aldri ville nå fram. Rødehavet hadde tatt våre siste
krefter.
Kapittel 34
Den andre dagen i Port Suez fikk jeg æren av å treffe prinsen
selv. Han satt i skyggen under et tre på marinaen og vinket
meg nådig til seg. En mann i 60-årene kanskje. Han var kledd i
en prikkfri lys dress og store solbriller. Prinsen ville vite
om vi hadde det bra på alle måter og om alt var lagt til rette
for oss og om vi hadde sett pyramidene. Jo, vi hadde ikke noe
å klage over.
Vi hadde fulgt det enstemmige rådet fra alle våre kilder.
Straks vi kom til havn hadde vi påropt oss "The Prince of the
Red Sea" som vår agent for oppholdet i Suez og reisen gjennom
kanalen. Teoretisk kan man klare seg uten agent i Egypt, men
ifølge bøkene måtte man da beregne seg minst tre dagers
papirarbeid og det bare hvis man visste hvor mye backsheesh
hver av funksjonærene skulle ha. Med prinsen som agent hadde
vi knapt sett et papir og prinsens ansatte skulle ikke ha
backsheesh, en enorm lettelse bare det.
Pyramidene hadde vi ikke sett, vi hadde dårlig råd og
dårlig tid forklarte jeg. Faktisk hadde vi ikke sett oss i
stand til å kjøpe visum til mannskapet engang. De måtte være
på båten. Prinsen ble meget fortørnet over dette og tilbød oss
straks turen til pyramidene på kreditt. Vi kunne betale når vi
kom hjem. Nå hadde jeg liten lyst på mer gjeld enn vi allerede
hadde når vi kom hjem så jeg takket pent nei til prinsens
store sorg.
Dagen etter ble jeg tilkalt til prinsens båt. Den var en
gammel nedslitt, flittig overmalt lørje av en båt. Jeg fant
prinsen på akterdekket der han satt og konverserte en annen
seiler mens gamle Abdullah, en liten spretten alltid smilende
altmuligmann, gjorde i stand vannpipa til prinsen. Tidligere
hadde jeg så vidt snakket med denne seileren som jeg forsto
hadde forsøkt å få prinsen til å redusere agentprisen. Det var
kommet nye konkurrenter med mye lavere priser, men prinsen
holdt på sitt.
Med noe leting fant jeg et rent sted å sitte ned. Prinsen
satt på trappa, men så ut som han satt på en trone. Dressen
hans var like uplettet som om den var ny fra butikken. En
stund ble vi sittende og prate om løst og fast før Prinsen
vendte seg mot meg:
- Vi er alle Allahs barn. Jeg har sett på din utmerkede
familie og det gjør meg ond i hjertet at dine barn ikke får se
pyramidene. Derfor har jeg besluttet at jeg vil forære dere
reisen gratis.
Hjemme vil jeg vel hoppet på et slikt tilbud, men nå hadde
vi vært noen dager i Egypt og fått mange gavetilbud. Hver gang
hadde det ligget noe under. Det var tollerne i Safaga som
tilbød seg å kjøre oss rundt mens de så langt etter jentene og
det var alle suvenirbutikkeierene som ville spandere te og små
suvenirer slik at vi skulle føle oss forpliktet til å kjøpe
noe. Det virket hver gang. Men hva var det prinsen kunne ha
for baktanker?
- Det er veldig generøst av Dem, vi kan umulig ta imot.
Dessuten skal vi gå gjennom kanalen i morgen og vi har jo ikke
visum.
Prinsen banket irritert med pipa og Abdullah kom løpende
for å rense den og fylle ny tobakk.
- Ikke tenk på kanalen, det skal jeg ordne. Visum skal jeg
også ordne. Vær så snill, tenk på dine barn som ikke får se
pyramidene.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si.
- Hør her, jeg er en gammel mann som snart skal dø. Allah
vil at vi alle skal være gavmilde overfor de fattige. Vi er
alle Allahs barn og han vil ha barmhjertighet. Tenk når du
engang selv er gammel og skal vandre hen hvor viktig det er å
ha gode gjerninger. Prinsen var blitt dypt beveget. Han tok
av seg solbrillene og pusset dem og stemmen sviktet nesten.
- Javel, jeg er meget overveldet.
- Å, jeg er så glad. I morgen skal bilen stå klar for å
kjøre dere til Kairo og pyramidene. Prinsen vendte seg mot
den andre seileren:
- Er dette i orden for dere andre seilere?
- Ja, selvfølgelig.
- Jeg vil ikke at det skal bli sagt at jeg gjør forskjell
på folk. Jeg vil at du skal fortelle til alle de andre at jeg
gjør dette av mitt hjertes godhet, av barmhjertighet. Jeg
spanderer turen og jeg reduserer agentprisen med 60 $ for
denne fattige familien så de kan få råd til å se pyramidene og
museet.
Seileren ble sendt av gåre for å spre budskapet, jeg ble
sittende fordi prinsen ville det slik. I taushet røkte han sin
vannpipe bare avbrutt av en irritert salve til Abdullah som
straks kom løpende for å rense pipa på nytt og ha i ny tobakk.
Første gangen hadde han ikke renset godt nok, forklarte
prinsen meg.
Mannskapet var som ventet ikke det minste lei for å
utsette kanalturen en dag til fordel for en tur til Kairo.
Morgenen etter sto en bil med sjåfør til vår rådighet og etter
et par timer var vi i Kairo hvor vi spiste lunch på McDonalds.
Mannskapet insisterte og jeg måtte bare gi meg. Torill og jeg
ville foretrukket egyptisk mat.
Vi så museet med alle mumiene og figurene fra 7000 års
egyptisk historie. Vi så til Joakim ikke orket mer. Da hadde
resten av mannskapet ventet fullstendig museumsutslitte en
time. Pyramidene og Sfinksen lå rett utenfor byen. Vi lot oss
overvelde av størrelsen på pyramidene. Enestående minnesmerker
over hva maktmisbruk kan føre til, etter min mening.
Hundretusenvis av slaver viet sine liv til å bygge disse
kolossale steinhaugene med bare et bitte lite rom inni. Alt
for at farao skulle bedre sin status i det neste liv. Med den
innsatsen kunne de bygget et bedre liv for hele Egypt. Tidenes
største egotripp var det. Men dekorative er de.
Nå hadde vi sett Egypt på ekte turistvis og gjorde oss
igjen klare til å dra dagen etter. Da fikk vi beskjed om at
prinsen hadde utsatt vår avreise enda en dag. Han ville gjerne
invitere hele familien til middag i sitt hjem.
Den dagen lå vi fortøyd opp til prinsen båt ved brygga
fordi vi skulle fylle vann. Som vi lå der ble to sauer leid
opp i prinsens båt og slaktet på fordekket. Bybarn som vi er
snudde vi oss vekk da vi så kniven og blodspruten. Bare Joakim
fulgte nøye med hele prosessen. Prinsen kom innom.
- Allah har sagt at man skal gi mat til de fattige. Derfor
har jeg tatt med disse sauene fra min gård for at de fattige
skal få kjøtt. I morgen vil jeg ta med esler som dere kan ha
med til deres gård i Norge.
Denne gangen måtte vi takke nei til prinsens tilbud.
Eslene ville neppe trives på fordekket og dessuten hadde vi
ikke noen gård. De fattige denne gangen viste seg å være
prinsens ansatte, og oss da selvfølgelig. Dessverre kom vi
ikke til prinsens hjem, men vi fikk da en utmerket middag på
hans kontor.
Dagen etter fikk vi igjen beskjed om at prinsen hadde
utsatt vår avreise enda en dag. Gro hadde funnet en basketbane
og prinsen tenkte at de sikkert ville være en dag til nå da de
hadde visum. Vi rakk så vidt å få sagt fra at vi dessverre
måtte komme oss videre nå.
Prinsen rakk ikke å komme til brygga for å ta avskjed som
han hadde lovet. I stedet kalte han oss opp over radioen på
den kanalen alle båtene der lyttet til. Det passet seg slik at
jeg var plaget av en liten forkjølelse den dagen slik at
stemmen min stadig sviktet da jeg takket prinsen over radio
med lange blomstrende setninger for hans generøsitet mot oss.
Jeg tror prinsen ble fornøyd.
To dager tok kanalturen. Så lå vi plutselig i Middelhavet en
mørk kveld og startet kampen mot motvinden igjen. Karinas
eksamen nærmet seg og vi måtte sende henne hjem fra Kreta for
at hun skulle nå det.
Hele veien hadde vi enten stille eller motvind. Da
satellittnavigatoren sviktet i Rødehavet og det viste seg ikke
å være noen Loran-kjede der hadde vi sett fram til Middelhavet
der Loran-en skulle virke igjen, men her hadde de slått av en
av senderne så vi måtte til med sekstanten igjen. Noen dager
var motvinden så lei og solpeilingene så usikre at vi ikke
kunne si sikkert om vi i det hele tatt kom nærmere Kreta.
Middelhavet var ikke det spor bedre enn Rødehavet. I tillegg
til at det var motvind var vinden helt uberegnelig. En dag vi
lå og krysset i stiv kuling stoppet vinden plutselig brått. I
fem minutter lå vi og blafret med seilene i vindstille før
plutselig kulingen ble skrudd på igjen. Dette var enda flere
hundre mil fra nærmeste land. Ellers skiftet vinden styrke i
ett sett så vi måtte hele tiden arbeide med seilet. Vannet var
kaldt og det var ikke noe liv å se bortsett fra noen få
nervøse delfiner. Vi var lut lei Middelhavet lenge før vi
endelig klarte å karre oss inn i havna i Heraklion på Kreta.
Vi kommer fra den materielt sett mest vellykkede kulturen i
verden. Våre templer er supermarkedene som vi i Origo hadde
funnet igjen hele verden rundt. I Bora Bora eller Suez kunne
vi gå inn i et supermarked og straks være lokalkjent. Etter et
raskt overblikk kunne vi gjette nesten hvor hver eneste vare
stod, vi hadde en ganske nøyaktig ide om hva slags varer vi
kunne vente og finne, og selv om teksten på innpakningene var
uforståelig, kunne vi skjønne av farge og form hva som var
inni. For alt er jo så likt det vi ser hjemme.
Vi og våre supermarkeder og vår kultur vinner innpass over
hele verden. På godt og vondt, vi ser ut til å vinne verden
for våre kremmere uten sverdslag. Men hva som skal til for de
mindre begunstigede folkeslag til å bli rike som oss er det
ikke lett å finne ut av. Selv vi vet vel ikke helt hvordan
historien har formet oss til slike flittige og effektive
arbeidsbier som vi nå en gang er blitt.
En afrikaner som reiser til Europa for å lære vil se masse
flittige mennesker med lange studier bak seg, men er han
observant vil han se at de som virkelig tjener penger er de
som kjøper og selger. Er det da rart om halve Banjul prøver å
finne lykken ved å selge Rollex-ur og rustne sjakler til
hverandre. Det er lett for en utenfra å overse at man trenger
mange bier for at man skal bli rik som honningsamler. Det er i
det hele tatt lett å se kulturens blomster og glemme matjorda.
Det beste eksempelet vi traff er vel Dennis.
Dennis var en av Kenyas virkelig vellykkede unge menn. Fra små
kår hadde han arbeidet seg ut fra fillete klær og matlaging på
gulvet i jordhyttene og opp til velkledd hotelldirektør. Han
hadde fått stipend for å studere videre på Kreta. Her traff vi
han sammen med Tor og Douglas da de tre spaserte på piren.
Tor var norsk, kunstmaler, bohem. Han malte intense
visjonære bilder i sterke farger som rant nedover lerrete. Han
hadde vandret fattig, ikke i Paris som malere gjorde før i
tida, men i Nepal og India og masse andre steder. Enda ung ekstremt søkende.
Douglas var kanadier. Tidlig oppdaget han at han kunne
selge. Uansett hva, han solgte bedre enn alle. Snart tjente
han penger som gress, kjørte rundt i dyre biler og hadde alt.
Naturligvis måtte han da en dag spørre seg selv "hvorfor
driver jeg med alt dette her?". Enda ung, enda sterk, hadde
han mot og kraft til å bryte opp. Han grep sin gitar og dro.
På Kreta bodde han i en umøblert leilighet han lånte av en
venn. Vi ville kalle det en kjeller. Han bodde dårligere enn
folk flest i Eritrea. Han levde av det han fikk som
gatesanger. På dårlige dager måtte han leve på loff og
agurker. Han var lykkelig.
Dennis fra Kenya, som jo hadde hatt den motsatte
utviklingen, var den klart mest pertentlig kledde. Når de gikk
bortover piren husket maleren Tor avgårde, gatesanger Douglas
spratt, mens Dennis spaserte. Jeg husker ikke om han hadde noe
i hendene, men han gikk som om han hadde en juvelbesatt
spaserstokk. Dennis var den eneste som ikke likte grekere. Han
var også den eneste som kunne snakke gresk.
Jeg ville vite hva han drev med.
- Jeg videreutdanner meg som hotelldirektør. Jeg får
verdens beste utdannelse.
- Skal du tilbake til Kenya og bli rik da?
- Nei, når jeg er ferdig her er jeg overkvalifisert til
alle jobber i Kenya. Jeg har for høg utdannelse.
- Det er vel et tøft yrke du har valgt, de jeg kjenner i
den bransjen jobber natt og dag.
- Å nei, arbeidsmiljøvernlovene sier høyst 8 timer om
dagen. Vil de at jeg skal jobbe mer enn det må de spørre pent
og da skal jeg ha betalt for det. Som da datamaskinen på
hotellet slo seg vrang og bare jeg viste hvordan den skulle
startes opp. Da måtte de betale.
Via telefon fikk vi ordnet en flybillett hjem for Karina
med et svensk reiseselskap. Sent på kvelden møtte vi opp som
avtalt på Heraklion flyplass bare for å finne ut at flyet gikk
fra en annen flyplass to timers kjøretur borte. Det gikk uten
Karina. Det var få flyavganger i uka og alle andre fly var
fulle. Vi var fortvilet da vi traff Dennis på vei ut til Origo
ute på piren. Dennis fikk hele historien.
- Det hadde ikke skjedd hvis jeg hadde vært med.
- Hva mener du, det gikk jo ikke noe fly derfra.
- Jeg kjenner det internasjonale språket. Du hadde snakket
med dem i telefonen og avtalt en plass på flyet. Da må
reiseselskapet skaffe Karina plass. De er forpliktet. Hadde
jeg vært med skulle jeg snakket med dem på det internasjonale
forretningsspråket og de måtte skaffe plass.
- Men det gikk jo ikke flere fly til Skandinavia derfra i
dag.
- Det er deres problem, hadde jeg vært der og snakket
gresk til dem ville de skaffet plass.
- De jeg snakket med snakket svensk. Kanskje det ville
vært mulig å få plass til Karina på det flyet som går senere i
natt fra den andre flyplassen, men det var fullt sa de.
- Flyene er aldri helt fulle. Vil du at jeg skal snakke
gresk med dem så Karina får plass?
- De er svenske.
Det var kanskje noe i det Dennis sa, noe måtte vi gjøre
for det var kort tid igjen til eksamen for Karina. Sammen med
Dennis gikk vi til en telefonkiosk og jeg ringte til
turoperatøren igjen. Denne gangen prøvde jeg å hinte noe borti
at det var deres feil også som ikke hadde sagt at flyet ikke
gikk fra den normale flyplassen. Noe måtte det være i det
Dennis sa for operatøren protesterte ikke. Han lovet ikke
plass heller, men anbefalte oss å reise ut til den andre
flyplassen. Dennis var ikke helt fornøyd med utfallet.
- Hadde du latt meg få snakke gresk med han skulle du fått
en sikker plass og de skulle betalt alt.
- Operatøren var svensk, han skjønner bedre norsk. Men
hvordan kommer vi ut til flyplassen i løpet av to timer?
- Jeg kan skaffe deg en billig leiebil, jeg skal snakke
gresk med bilutleieren så han gir deg et godt tilbud.
- Det ville passe bra for vi har ikke mye penger nå.
- Jeg trenger ikke penger jeg. Jeg kan få masse slike
plastkort som jeg kan kjøpe for. Da kan jeg kjøpe for 20-30
000 kr på hvert kort.
- Men du må da betale kortene etter hvert.
- Nei, ikke når du kjenner de internasjonale reglene. Det
er bare jeg som kjenner de hemmelige nummerne på kortene og så
lenge jeg husker dem kan jeg handle.
Heraklion kryr av bilutleiere. Tar du av en sidegate til
du kommer godt unna sentrum og så tar av en sidegate til der
veien ser mest øde ut kan de være sikker på at det er minst
tre bilutleiere der. Vi skulle bare leie en bil en natt, fra
stengetid om kvelden til åpningstid dagen etter. Dennis fant
etter et bomskudd et byrå som kunne leie ut en bil. Lenge
parlamenterte de på gresk. Så måtte jeg forklare på engelsk
hva jeg ville, tro hva Dennis hadde snakket om, så snakket
Dennis lenge igjen. Tiden var knapp.
Endelig ble vi enige om hvor mye det ville koste og jeg
betalte forskudd. Utålmodig reiste jeg meg for det var langt å
kjøre og vanskelig å finne fram i mørket. Dennis hadde enda
mye gresk han ville ha sagt. Så måtte jeg betale enda noen
dryge sedler. Det tok lang tid å veksle dem, jeg var fra meg
av utålmodighet før alt var ordnet. Noen av sedlene gikk
videre til Dennis. Det var derfor de hadde øket prisen.
- Det er provisjon. Slik er reglene fordi jeg arbeider i
hotellbransjen.
Endelig kom vi oss avgårde. Karina, Torill og jeg raste
over Kreta på bekmørke ukjente veier med altfor kort tid i en
bil som ble den dyreste leiebil jeg noensinne har hatt. For
den natta kostet den like oppunder det en flytur tur-retur
Norge-Kreta med en ukes hotellopphold kostet. Hadde ikke flyet
også vært forsinket hadde vi aldri funnet fram i tide.
Jordomseilinga var slutt for Karina. Hun kunne ha kjøpt en
egen liten båt og seilt alene for det som turen hennes hadde
kostet oss, men det var jo ikke hennes feil. Man skal aldri
vente takk av sine egne barn. Det er jo av foreldrene barna
lærer hva de kan forvente seg av verden. Utnytter man dem tror
de det er deres plikt, skjemmer man dem bort tror de at de har
krav på det. Men Karina viste hva hun hadde fått, hun hadde
sett hva det hadde kostet. Noen annet enn en klem kunne hun
ikke gi, men det er mange måter å klemme på. Den jeg fikk var
så full av takk at det var verdt alt. Alle våkenettene, det å
bli tråkket på av Janus i rettssalen, alle pengene, raseriet,
bitterheten - det var verdt det. Vi er skuls verden og jeg.
Karina ga fullt vederlag i en klem før vi fikk kranglet henne
inn på flyet hjem.
Douglas hadde invitert oss alle på middag før Karina dro. Han
hadde ingen penger og invitasjonen gjaldt for en 15-20
mennesker. Kvelden før tok han derfor gitaren og stilte seg
opp i en gågate. Han sang kun egenkomponerte sanger. Rolige,
behagelige om ikke geniale. Han sang brukbart, spilte
tilstrekkelig, men han så på mennesker som gikk forbi, sang
til hver enkelt av dem, sang pengene ut av lomma på dem.
Middagsbordet ble overfylt. Så mye mat var det at vi måtte
kaste ut bordet. Ikke hadde det vært stoler til alle heller.
Bedre da å legge duken på murgulvet og la folk sette seg ned
rundt omkring. Der satt vi da hele Origo-mannskapet,
gatesangeren, maleren, to svenske sosialarbeidere, haikeren
fra Texas, to greske studenter, den engelske punkeren og
Dennis.
Det vil si Dennis satt ikke, han sto. Han var for fint
kledd til å sitte. Negeren fra Kenya, fra jordhyttene, kunne
ikke lenger sitte på gulvet slik alle disse menneskene fra de
rike hjem i vesten. Negeren som var overkvalifisert til å
jobbe i Kenya, men som neppe ville få jobb som krovert engang
i Europa med sitt syn på arbeidstid som han hadde lært på
Europas skoler. Negeren som hadde lært alle triksene for å
komme seg fram, men ikke ante noe om alle fellene han ville gå
i. Negeren som hadde lært seg skikk og bruk og hvordan fint
folk skulle kle seg og hva som var viktig i livet; og som
hadde møtt denne gjengen som kastet det hele over bord. Dennis
var forvirret.
Morgenen etter kastet vi loss igjen etter bare to dager på
Kreta. I tillegg til å ordne Karinas reise, bli kjent med
bohemene og en norsk meditasjonsferiegjest hadde vi sett byen,
handlet og kranglet med havnemyndighetene som ville ha en
latterlig høg pris for å ligge ved piren.
Været var imot oss fra første stund og etter to dager
måtte vi søke ly bak en odde, fremdeles på Kreta. Klyveren
hadde revnet og vi var slitne. Mens orkankastene raste nedover
oss fra fjellsiden fant vi vår egen lille dryppsteinhule nede
ved vannkanten. Det var ville geiter som gjemte seg i små
huler, og fjellsiden duftet av timian. Før Heraklion hadde
Kreta sett ut som en sammenhengende gigantisk turistmaskin,
men her var det mange mil til nærmeste hus og vi fikk et lite
friskt pust av gresk natur som ga oss lyst til å komme tilbake
også dit en gang.
Kapittel 35.
Fra Gros dagbok 8/5-95
200 nautiske mil igjen til Malta: Dagene er laaange og kjedelige. Seilt i en uke
nå og vi har motvind igjen. Jeg øyna et lite håp om en rask seilas da vi for to
dager siden fikk god sidevind, men nei..., det var for godt til å være sant for
dagen etter dreide den tilbake. Vi må se å komme oss fort fram nå for vi er
omtrent tomme for drikkevann. Ferskvannspumpa er ødelagt så vi har bare
klart å få opp noen få liter. Men alt vannet vi har smaker verre enn verst og er
fullt av diesel. Prøver å filtrere det, men det hjelper ikke. Det går til nød an i
kakao, men jeg orker bare ikke å drikke det reint. Dieselsmaken går rett
gjennom teen også så det er ikke mye jeg drikker om dagen. Drømmer om brus
og frisk melk.
13/5-94
I dag har jeg sovet hele dagen. Krysser oss fram og tilbake. Det blåser som bare
det. Jeg hater motvind. Jeg liker ikke å seile nå. Blir så motløs av dette
drittværet. Nå vil jeg fortest mulig hjem. Kan vi ikke få riktig og behagelig vind....
PLEASE!!!
Det tok ni dager til Malta. Ni dager! Vi kunne gått på den
tiden. Det var enten kuling rett imot eller det var helt
stille. All piffen var gått ut av oss. Vi ville bare hjem. Det
var ingen av de stoppene som gjensto som var noe spennende.
Havet var dødt og det var kalt å sitte på dekk. Egentlig var
det bare en som virkelig lengtet hjem. Mattis satt klistret
til radioen hele dagen. Nå fikk han for først gang inn NRK og
annenhver time kom han ut av sin lyttepost i senga for å
fortelle oss siste nytt fra Norge. Vi andre var heller dystre
der vi satt og prøvde å holde på minnet om det varme
Stillehavet.
Det eneste avbrekket var når doen gikk tett enda en gang.
Denne gangen var det Marias tur til å renske opp. Det var
hennes tredje gang. Vi andre holdt oss på trygg avstand mens
hun holdt på.
Egentlig skulle vi ikke stoppe lengre på Malta enn at vi
rakk å hente posten og kjøpe ny vannpumpe, men andre dagen sto
vannspruten ut av kjølvannspumpa på motoren. Malta var full av
forretninger med motorrekvisita. Det tok flere dager å komme
gjennom alle for å forsikre seg om at en slik pumpe ikke
fantes på øya. Denne gangen var vår redningsmann svensk og het
Kjell. Han var vaskeekte sjømann og ansatt på en minesveiper
lengre ute på brygga. En hel dag fulgte han meg rundt som
kjentmann og dagen etter brukte han til å få laget en
midlertidig reparasjon som satte oss i stand til å fortsette.
Så var det ny tur ut i Middelhavet, tolv dager denne
gangen. Endelig fikk vi enkelte dager med noe brukbar vind
slik at humøret steg noen hakk. Det var en god morgen da vi
våknet opp og så Gibraltars klippe over oss. I innseilinga til
havna kom vinden i orkankast nedover fjellsiden slik at Origo
ble blåst sidelengs bakover selv om vi gikk for full maskin.
Gibraltar var ikke lenger så billig som det en gang hadde
vært, men vi fikk da kjøpt det vi trengte. På innstendig
oppfordring hjemmefra kjøpte vi også en GPS. Det er et lite
elektronisk vidunder som på kort tid forteller nøyaktig hvor
du er hvor som helst i verden. Nyeste nytt i navigasjon. Vi
pakket bort sekstant og de gamle instrumentene. Så gikk også
det siste vi hadde av penger, men nå skulle vi ikke stopp før
vi var hjemme - trodde vi.
Få dager etter Gibraltar svingte vi innom Olaho hvor familien
hadde ventet i båten mens jeg var i Sveits en menneskealder
før. Der krysset vi vårt gamle kjølvann og ble i det
øyeblikket virkelige jordomseilere.
Mil for mil krysset vi oss vestover til Cap Vicente hvor
Europas sørvestlige hjørne ligger. Fra da av skulle vi bare
nord og så østover. Vinden var akkurat så mye vestlig at vi
kunne gjøre god fart med seil og motor og håpet var til å ta
og føle på ombord.
Da røk giret.
Uten motor ble vinden for mye imot. For å gjøre det hele verre
går det en jevn strøm sydover langs Portugalkysten. Vi fant
fort ut at vi måtte gå i land i første havn. Sines lå bare
20nm unna, vi kunne se bygningene der, men det tok to fulle
dager før vi endelig kunne slippe ankeret utenfor stranda. Det
var helt klart at uten motor ville vi aldri komme hjem med
disse vindforholdene.
Vi måtte ty til kredittkortet nå. Heldigvis viste det seg
at det bare var flensen til giret som var gått og når Torill
og jeg selv tok bussen til Lisboa og gikk rundt der hele
dagen, fant vi til slutt den ene riktige forretningen. Men for
å få av og på flensen måtte jeg flytte hele motoren forover
ved hjelp av jekk og trestokker. Det var to fulle dagsverk
bare det.
Da den nye flensen skulle prøves kom det noen skjærende
lyder fra motorrommet. Det var vannpumpa som Kjell hadde
reparert i Malta som nå gikk for godt. Det ble enda en tur til
Lisboa.
Selv om jeg så Sines gjennom et flimmer av motorolje fant
mannskapet seg godt til rette. De gled inn i fest og
volleyballmiljøet på stranda sammen med de lokale ungdommene.
For dem ble oppholdet en av de finere opplevelsene. De trengte
det. Det var enda lang vei hjem. Vi kunne ikke vente medvind
før nærmere den Engelske Kanal og følelsen av at båten var i
ferd med langsomt å falle sammen, snek seg innpå oss.
Endelig motret vi videre langs Portugal mens vinden døde.
Eksosrøret lakk etter sjauinga med motoren så vi kunne ikke
være under dekk før jeg fikk surra på glassfiber og Sikaflex.
Da en oljeslange begynte å lekke faretruende fikk jeg tettet
den også etter tredje forsøket. Hver dag måtte vi helle på mer
kjølvann på motoren fordi det lakk ut i kjølerørene under. Til
slutt måtte vi fylle på hver annen time. Så døde den splitter
nye GPS-en. Tause gravde vi fram sekstanten igjen.
Heldigvis holdt stilla seg hele veien opp. Seil hadde vi
nesten mistet troen på, vi hadde jo knapt sett annet enn
motvind helt siden det Indiske hav. Men øverst oppe ved Kapp
Finisterre der kysten svinger østover og Biscaya begynner, der
kom vinden. Imot selvfølgelig, finnes det noe annet. Fra
speilblankt hav steg vinden til stiv kuling i løpet av få
minutter. Som natta falt på økte styrken til sterk kuling der
vi lå på skarp kryss med retning, ikke østover som vi skulle,
men nordvest over. Vi måtte komme unna land.
Rundt Kapp Finisterre gikk handelsskipene i kø. De fulgte
faste skipsruter som på en havets motorvei. Vi måtte krysse
leden, men det så ut til å gå bra. I time etter time fulgte vi
lysene fra båtene som nærmet seg. Vi så dem bare når vi var på
toppen av de stadig voksende bølgene. En, to og tre båter
passerte oss før vi kom fram. Jeg hadde vakt og burde vel ha
bedt noen der nede holde seg våkne og påkledd, men de var så
slitne av den harde sjøen. Jeg beregnet at dersom den fjerde
båten holdt samme fart som de tre andre ville vi kunne passere
foran den så jeg la ned det jeg kunne for å komme fort over.
Nå er det ikke mye styring igjen når Origo seiler med bare
klyver og mesan i sterk kuling rett imot. Vi kan legge litt
ned og litt opp, men skal vi baute eller svinge ned med vinden
må seilene justeres og det trengs mange mann til i så hardt
vær.
Det var noe som ikke stemte med den fjerde båten. Var den
ikke kommet mye nærmere? For sent gikk det opp for meg at den
kjørte mye raskere enn de tre andre. Jeg ville ikke klare å
krysse foran den. Opp mot vinden ville Origo ikke. Bølgene og
vinden trakk baugen ned uansett hvor mye jeg la roret over.
Plutselig var båten bare hundre meter fra der den kom stampene
i de tunge sjøene. Det var for sent å få opp noe mannskap nå.
Jeg ropte ned at noen måtte starte motoren så vi kunne komme
oss rundt ved hjelp av den. Jeg hørte starteren gå, men
motoren tente ikke. Dieselrøret var tett.
Det var ingenting som tydet på at de hadde sett oss på
handelsskipet. Farten var den samme og de svingte ikke en
tøddel. Kanskje satt de og fulgte oss på radaren og hadde alt
under kontroll, kanskje var vi ikke synlige på radaren,
kanskje satt styrmann og så på video og ødela nattsynet slik
at han ikke hadde sett oss i det hele tatt. Den sjømannen som
tilfeldigvis sto på akterdekket og så ned på oss så i alle
fall temmelig overrasket ut der vi plutselig kom ut av mørket
og strøk forbi bare noen meter ifra. Han rakk ikke å se annet
enn våre likbleke ansikter før vi igjen var oppslukt av
mørket.
Beina sluttet ikke å skjelve før lysene fra nye båter
passerte langt bak oss og det var helt klart at vi var kommet
over. Ikke lenge etter revnet klyveren. Vi heiste fokka, men
det beste vi kunne oppnå var å ligge nesten stille med baugen
opp mot vinden. Dagen etter gikk med til å sy sammen klyveren
igjen.
Så endelig dreide vinden slik at vi kunne seile i nesten
riktig retning. Det var utrolig sånn humøret steg. Endelig var
vi ferdige med motgangen, nå ville det ikke være mange dagene
igjen. En hel dag satt vi med små smil og så vannet skumme om
baugen. Så forsvant vinden. På med motoren igjen. Så stoppet
motoren.
Denne gangen var det alvorlig. Selve innsprøytingspumpa
var gått. Hjertet av motoren. Den delen som jeg hadde lovet
meg selv aldri å prøve meg på, den hadde brent seg fast. Vi
var midt ute i Biscaya. Uten vind. Den eneste vinden vi kunne
håpe på var motvind og den kunne bli sterk. Det var ikke annet
å gjøre enn å gå på med krum hals. All strøm ble slått av. Vi
seilte uten lanterner. Tente dem bare når skip kom i vår
retning. For meg var det å dukke ned i oljepølen igjen. Etter
tre dager hostet motoren lovende og startet tilslutt nølende
mens jeg så vantro på. Men ikke mer nå, vær så snill, ikke mer
motorproblem før vi kommer hjem!
Hele veien over Biscaya, hele veien inn i den Engelske
kanel, det var ikke noe vind. Motoren holdt. Vi lyttet til
hvert stempelslag. Vi fylte på kjølvann annenhver time. Vi
luktet inn i motorrommet, lyste rundt med lommelykt ustanselig
for å se om noe var løst. Motoren startet ikke lenger så
villig når vi måtte stoppe, men den gikk.
18 dager etter Sines stoppet vi på Guernsey. 4 og en halv
time stoppet vi. Nok til å fylle på en tom dieseltank, nok til
et glimt av landjorda og litt god mat, så var det ut i
motstrømmen og den etter hvert tiltagende motvinden igjen.
Igjen og igjen bladde jeg gjennom den omfattende
værstatistikken jeg hadde for kanalen og Nordsjøen. Vi skulle
hatt medvind. Det er alltid medvind der. Prøvde ikke vi i tre
år før vi kom til England fordi det hele tiden blåste sydvest.
Værkartene bekrefter det. Helt fra Biscaya skulle vi hatt
sydvest. Hvorfor hadde vi da bare fått nordøst?
En god ting hendte oss. Vi fikk ikke tåke før ved utløpet
av kanalen, men der kom den også. Nordsjøen ble slik vi husket
den, bare mye verre. Tåke, motvind, regn og isende kulde. Hele
tiden dukket store tankere eller ferger ut av tåka, skar forbi
like foran oss og forsvant. På gasskomfyren sviktet det siste
blusset. En ny frostplugg i motoren begynner å lekke. Det
eneste morsomme, i alle fall for de andre var da doen enda en
gang gikk tett og jeg fikk den lyse ideen å rense den opp med
trykkluft fra en dykkerflaske. Det fungerte utmerket, jeg
hadde bare glemt å ta hensyn til at trykkluft inn i tanken ble
til trykkspyler ut av tanken straks jeg fjernet
luftmunnstykket. Jeg luktet ikke godt den dagen.
Vi mistet nesten troen på at vi noen sinne skulle komme
fram. Vi var nærmest apatiske. Tåken ute seg inn i tankene
våre. Vi ventet på neste uhell, neste ulykke. Men hver dag kom
vi et lite stykke lenger.
Først 11 dager etter Guernsey ankret vi opp inne i havna i
Hirtshals i Danmark. En vennlig havnekaptein ønsket oss
velkommen som alltid før. Ut på kvelden kom Jan Kåre og Karina
med ferge fra Norge. Karina hadde gjennomført eksamen og var
svært fornøyd. Endelig var vi fulltallige igjen og kunne seile
hjem slik vi la ut. Kanskje hadde vi verdensrekord i
jordomseiling med stor familie. Det var nesten ingen andre
barn ute og seilte. Den største familien vi hadde truffet
hadde bare tre barn og de skulle ikke helt rundt.
Brisen var frisk da vi kastet loss for siste gang. Origo
la seg godt over på siste langspurten og fosset mot Norge.
Endelig fikk vi vind.
To år minus en uke etter at vi forlot Sagesund står vi igjen
inn Tvedestrandsfjorden. En liten gruppe småbåter har kommet
for å følge oss inn. Sola bryter gjennom skylaget og
svabergene på Sandskjær glitrer i den klare lufta etter
regnet. Ingen av de landene vi har vært i har hatt svaberg.
Tverrdalsøya viser en skarp profil i de klareste grønnfarger.
Palmeskogene var grå i forhold. Min mor og søster kommer
sprettende i en speedbåt med et svært norsk flagg. I Sagesund
flagger alle for oss. Så var det godt å komme hjem likevel.
Men som jeg står på fordekket og ser Tverrdalsøya i festskrud
kommer bildet av Pitcairn tydelig fram for mitt indre øye. Den
stolte raggete fjellknausen midt ute på verdens største hav.
Og der er Tahiti slik vi så den dukke fram av regndrevet. Der
er Cocos Keelings hvite strand og evige sol, der er Sri Lankas
skare av fiskerkanoer. Alt glir i ett for meg der jeg står og
favner hele verden.
Den store bølgen som jeg hadde vært så redd for da vi dro,
hadde aldri kommet. Vi hadde respekt for havet, men var ikke
redd det lenger. Kjølen hang ennå på. Det var helt andre ting
som hadde ødelagt for oss, men vi eide verden, det kunne ingen
ta fra oss, blakke som vi var. Verden hadde vært snill, mye
vennligere enn vi hadde trodd. Vi hadde blitt hilst med smil
og velkomstord hele verden rundt. Folk smilte mer der ute.
Først når vi nå kom hjem hørte vi daglig snakk om krig og
elendighet, de fleste ville heller snakke om krigen i Bosnia
enn om reisa vår. De snakket mer om opptøyene i Sir Lanka enn
det vi hørte på gata i Galle. Vi følte oss forskjellig, som om
vi bar på en hemmelig kunnskap.
Et par uker senere står jeg ved Pollen i Arendal. Det er juli
og sol og pollen yrer av liv. Mattis er forlengst i Lillestrøm
på jakt etter hybel før skolen begynner. Jon Anders har fått
seg jobb i nærheten og flytter også for seg selv. De andre
følger med Torill og meg til Mandal og min nye jobb. Ting
ordner seg.
I det ene hjørnet av brygga setter to ungdommer i gang med
en forrykende munnspillduett. Trappene ned til brygga er
fullstappet av dovne, glade mennesker med god tid og reker.
Forretningene bak meg har alt. Smilende butikkpersonale som
kan sine ting. Jeg kjenner røttene gro under meg.
En tresnekke duver blidt i de små bølgene inne i havna
mens eieren kveiler opp fangelina. Han tar seg god tid.
Velpleid treverk speiler seg i vannet. Omsider setter han
propellen i gir og snekka glir ut av havna mens bølgene
klukker lett om baugen. Jeg følger den med blikket så lenge
jeg kan se den. Hvor seiler Jedrek nå tro, vil han dra opp
Rødehavet? Hvor langt har Alberto kommet mot Afrika i sin
galeon?
Det var en regel vi hadde, dypvannsseilerne, havets
sigøynere som vi var. Vi var for forskjellige, for frie til å
ha flere regler, men denne ene hadde vi: Vi sa aldri farvel.
Vi sa "på gjensyn".
jan.fredrik@bording.no