Kommentar i Dagbladet – Den siste sivilarbeidaren
60 Meninger FREDAG 16. DESEMBER 2011 Ideer DIKTET Trå over Fingrene graver i jord. Skitt under neglene. Lukten av mørke fra fars munn. Avstanden mellom å si gress og å trå barbeint over. Casper André Lugg Hentet fra debutsamlinga «Lite rekviem» (Cappelen Damm 2011) h Diktspalta trykker ei uke med Lugg. MILITÆRNEKTERLOVEN § 1 (Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner): Er det grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, herunder at han derved tvinges til å bryte verdier som for han er av fundamental betydning og som er knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan påreknes brukt i dagens forsvar, fritas han for slik tjeneste i samsvar med reglene i denne lov. Den gamle krigarkulturen og ny-militariseringa av Den siste KOMMENTAR KULTURTIPSET Klassisk country på boks CD-BOKS: Countrymusik- ken har eksistert som sjanger siden de første utgivelsene med Jimmie Rodgers og The Carter Family på 20-tallet, og fant sin form gjennom Hank Williams på 50-tallet. Den har også avfødt en rekke undersjangrer, fra bluegrass til våre dagers popcountry. I den fantastiske billigserien som presenterer 25 originalalbum i en liten boks til en billig penge (fra 349 kroner) – med originalcoverne – er det nå countrymusikkens tur. Underlig nok starter boksen så seint som i 1959, med Marty Robbins' cowboysanger på «Gun Fighter Ballads and Trail Songs», men de som er med på «The Perfect Country Collection» (Columbia/Sony) har vitterlig fortjent sin plass i countryhistorien. Det er umulig å nevne alle, men samlingen hopper selvfølgelig ikke bukk over essensielle utgivelser som Johnny Cash-klassikeren «At Folsom Prison»(1968) eller Waylon Jennings' «Honky Tonk Heroes» (1973), og selvfølgelig er Willie Nelsons «Red Headed Stranger» (1975) med. Bidrag fra Tanya Tucker, George Jones, Tammy Wynette, Merle Haggard, Highwaymen, Alan Jackson, Mary Chapin Carpenter, Patty Loveless og Brad Paisley – sistnevnte med gjennombruddsalbumet «Mud On The Tires» (2003) – er også soleklare representanter for det beste innen sjangeren. Morsomt er det også at «Neck And Neck» (1990), Chet Atklins'album med Mark Knopfler, har fått plass. Den eneste jeg finner grunn til å sette spørsmålstegn ved er albumet som avslutter samlingen, Montgomery Gentrys «You Do Your Thing» (2004). Det er utrolig mange andre som hadde fortjent plassen bedre. Men det betyr lite. Dette er uansett årets soleklare julegave til countryelskeren! Øyvind Rønning Musikkanmelder i Dagbladet KULTUR I BILDER KARDINALSYND: Dette kunstverket har fått tittelen «Cardinal Sin» og er signert den britiske kunstneren Banksy. Det består av en kopi av en byste av en kardinal fra 1700-tallet. Ansiktet er filt bort og er dekket av en mosaikk av baderomsfliser. Dette er en kommentar til den katolske kirkens misbruk av barn og de konsekvente forsøkene på å dekke over skandalene. Foto: Reuters/Scanpix gjeringskrigar, men ikkje i NATO-forsvaret. Den situasjonen løyste seg då dei propagandistisk revolusjonære i staden slo seg på «politisk militærteneste» - til stor fortvilelse for offiserskorpset. ANDRE ANTIMILTARISTAR had- Andreas Hompland hompland@online.no Å NEKTA MILITÆRET er eit av dei alvorligaste vala eg har gjort i livet mitt. Det var ei djupt personlig handling, men også ein del av tidsånden. Under den kalde krigen, med militær opprusting og atombombespøkelset hengande over oss, nekta mange radikale unge menn å vera med på vanvitet. Det måtte finnast andre og ikkje-valdelige utvegar. Gandhi sto høgt i kurs, og Arne Næss og Johan Galtung var hans profetar. Fredsforskaren sat sjøl 16 månader i fengsel for uautorisert militærnekting. KONSEKVENTE PASIFISTAR som var mot all bruk av valdsmakt av alle slag i alle situasjonar, uavhengig av tid og rom, slapp rimelig greitt frå det av samvitsgrunnar. Det same gjorde dei som nekta militærteneste på religiøst grunnlagar: Jehovas vitne og mange pinsevennar. Dei var ikkje så opptatt av krig og fred og sånn, men å nekta militærteneste var ein del av den religiøse pakka deira. I MILITÆRNEKTERLOVA av 1937, revidert i 1953, heitte det at ein vernepliktig kunne få fritak dersom han «ikke kan gjøre militærtjenste av noen art uten å komme i konflikt merd sin alvorlige overbevisning». Det var ikkje nok at samvittigheta og overtydinga var djup og alvorlig; ho måtte også vera absolutt og ikkje situasjonsbestemt. Etter mye politisk strid og mange rettssaker og fengslingar kom det i 1965 inn eit tillegg av masseødeleggelsesvåpen. Det letta trykket på atompasifistane, men ikkje for dei politiske militærnektarane som klart såg situasjonar der krig og valdsbruk var nødvendig. Der ville dei sjøl stilla opp, til dømes i revolusjonar og rettferdige fri- de det ikkje så enkelt. Vi måtte reflektera og grava samvitsfullt i vår overtyding og kjenna etter kor alvorlig ho var, for det var jo eit beklagelig faktum at den alternative tenesta var eit halvt år lenger enn militærtenesta. Så skulle vi formulera søknad om fritak og møta til forvitnelige og forvirrande avhøyr hos politiet. Lensmannen som avhøyrte meg to gonger, var svært mistruisk og nedlatande og heldt lange formaningstalar. Så var han då også reserveoffiser. Eg svarte så godt og ærlig eg kunne, og det må ha gjort eit visst inntrykk, for til slutt spurte han om eg ikkje bare kunne seia at eg var religiøs, slik Aril Edvardsen hadde gjort, så slapp vi alt dette ubehagelige maset. Men han må vel ha anbefalt mi overtyding som djup nok, for søknaden blei innvilga på høgare nivå. SIVILARBEID , heitte det. Eg kom først til fordeling på Dillingøy, ein leir på ei øy i Vannsjø ved Moss. Der las eg «Det skjeve smil i rosa» av Paal Brekke og mange andre dikt og romanar saman med poeten i overkøya. Så bar det til Østfold fjernhjelpskolonne i Våler. Der var eg markør under sivilforsvarskurs, låg raudmåla og ille tilreidd ute i skogen, blei bandasjert og boren på båre. Innimellom rydda vi opp og gjorde klar til neste kust. Og når det ikkje var meir å gjera av denslags, banka vi stein med slegge. Det var ikkje heilt enkelt å røpa for andre sivilarbeidarar at eg var utplassert i ein sivilforsvarsleir, for dei mest konsekvente nekta all befatning med Sivilforsvaret fordi det var ein del av totalforsvaret. Men det var ingen åpning i loven for totalnekting, så fleire blei dømde til 16 månaders fengsel. Trubaduren Fred Ove Reksten sveltestreika kvar gong han blei sett inn, før han slapp unna og levde i landflyktighet i Irland til han passerte aldersgrensa på 44 år. Sjøl hamna eg noen veker på ein verneheim for utbrende alkoholikarar i Mesnali. Men då eg kom for godt ut av det med klientane, blei eg skyssa vidare til Polioinstituttet i Skien som dreiv sosialmedisinsk etterbehandling av slagpasientar. Der var eg i 12 månader som ein slags vaktmesterassistent og ærendsgut. På fritida tok eg artium som privatist og var aktiv i det lokale Fredskontoret. Den allmenne verneplikta har styrka samanhengskreftene i dette landet. DEN SISTE MILITÆRNEKTAR: Mats FREDSRELEVANT ARBEID var eit krav fleire gjekk i fengsel for, mellom andre Sverre Røed Larsen. I det militære fekk dei opplæring i å verna land og folk med våpen. Når vi hadde fått godkjent vår militærnekting, var det eit rimelig rettferdskrav at vi fekk ei meiningsfull teneste i samsvar med nektingsgrunnlaget. Eller i det minste eit kurs i ikkje-voldelig freds- og konfliktløysing. Det blei gjort noen forsøk i Ringebu, og i 1984 kom det faktisk ein forkule på Hustad leir i Fræna på Nordmøre. Den blei nedlagt i 2002 då den gamle straffarbeidsleiren for landssviksdømte blei gjort om til fengsel og Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll.
© Copyright 2024