Med fokus på Vestre Gran
12 Fredag 21. september 2012 Fredag 21. september 2012 Lange tanker Med fokus på Vestre BARE: Abborpinner. Så er vi i gang igjen, da D et tok litt tid å pakke bilen og komme hjem fra hytta? Innelivet hadde vel som vanlig bevirket at både garderobe og løst inventar hadde økt i både antall og kubikk. Det meste måtte du finne en plass til, og dermed inngi deg i diskusjon om plass for smått og stort som ikke var direkte involvert i manøvreringen nedover dalen. Med tungt hjerte måtte du forlate en umalt vegg og takstein på gli. Bygene, den ene våtere enn den andre, førte til at det gikk rent i surr for et stakkars familieoverhode. Tre ukers ferie er i minste laget for å betjene tre hytter, bobil, båt og en liten kåk i skogbrynet på beste vestkant. Som mange år før, endte fjellferien også denne gang med spørsmålet om å selge hele skiten. Imidlertid kom dere ikke fra det faktum at hytta var arvet etter tre gavmilde, men akk så vidløftige tanter, som hadde som spesiale å sitte lett antrukket på verandaen og skrive dagbøker om hva de foretok seg i mer påkledd tilstand. Salg av hytta ble nedstemt – mot en stemme. Båten var for lengst innlemmet i familien og var kilde til fantasifulle beretninger i sene nattetimer. En sviger-aspirant, med heftige følelser overfor veldreid avkom, kom en dag med gitar og fremmede dufter. Kort etter kom imidlertid bygdas øvrighetsperson og tok med seg både gitar og trubadur. Så brukte du resten av ferien til å forklare resten av familien hendelsen i relasjon til deler av straffeloven. Så var det hytta og maling. Vannbrett og vindskier hadde stått på arbeidslista i flere år. Mose og sopp storkoste seg og fjellbjørka hadde funnet vekstvilkår mellom taksteinene. Noe måtte gjøres før hytta ubønnhørlig knelte for forfallet. Og så båten. Den skulle jo også vært malt og satt bak lås og slå. For så vidt var det kanskje bra den unnslapp, for som vanlig ved avslutning av fjelloppholdet, kom en hærskare gamle venner «innom som snarest» og ville bidra med noe til middagen. Men som før ble det bare abborpinner, og den som har satt seg fore å renske abbor, vet at det er en langdryg affære. Det var nok også de besøkendes erfaring, før de ble reddet fra sultedøden av gårsdagens vaffel og friskt fjellvann. Men det kan være mye annet som skjer før en må gå på jobben en silde mandag i august. Du er kanskje av de som er skjelven i hendene og kortpustet etter koffertbæring, inn og utsjekking, av- og påkledning, toll og tull. Så sleper du deg til jobben med resten kontantbeholdningen i lommen, og overlater eventuell rest av klingende mynt til de som måtte befinne seg i heimen. Du synker ned på kontorstolen, slår på datamaskinen og stirrer inn i fiktive kurver og tall. Eller du er tilbake i fjøset og konstaterer at landbruksvikaren har gjort jobben. Du har fortsatt øresus fra landsskytterstevnet i ørene og ergrer deg over en bom og fem åttere, sure oppstøt og dårlig ånde. I skumringen går du ned til åkerreina og konstaterer at åkeren ikke har lagt seg, men står rank og gul med store aks. Du rygger SUV-en og campingvogna under tak og rusler inn på kjøkkenet. Der ligger en lapp på bordet: «Mat i kjøleskapet. Har lagt meg». Du blir sittende med kaffekoppen og kveldsnytt, før du kvelder ved siden av henne som skrev lappen. Det siste du tenker på er om det blir en tyttebærtur seinere i høst? Men i morra er det på’n igjen! Ole Bjøralt er pensjonist og bor på Bjøralttoppen med god utsikt over store deler av Hadeland. Han er med i styret for Hadeland Museumslag og medlem av Årbokutvalget. VESTRE GRAN: Som leder av Fokus Vestre Gran er Therese Henriette Watz opptatt av å styrke bygda som framtidig bosted og et sted for Therese Henriette Watz rekker å være superengasjert for Vestre Gran, ved siden av bankjobb som bedriftsrådgiver, småbarnsmor og rodeleder for innsamlingsaksjon. Jørn Haakenstad jh@hadeland.net l 979 84 367 VESTRE GRAN: – Beskriv deg selv med maks fem ord. – Utadvendt, positiv, ressurssterk, «sta» gladjente. – Hva er dine sterke sider? – Pågangsmotet mitt og at jeg ikke gir meg så lett. – Har du noen uvaner? – Det har jeg helt sikkert, men da må du spørre mannen min, Bjørn. – Er du med på aktiviteter på fritida? – Etter et par år med restaurering av gammelt gårdshus, kombinert med to MØT ■ Navn: Therese Henriette Watz ■ Alder: 38 år ■ Yrke: Bedriftsrådgiver i Sparebanken Ringerike Hadeland ■ Sivilstand: Gift, to barn, på 3 og 6 år. små barn, har det blitt dårlig med organisert aktivitet. Men turer i skog og mark gjør alltid godt. – Er det et realityprogram på tv du kunne ha passet inn i? – Tja, det helt sikkert, nå om dagen er jo alt «reality-tv», så noe hadde nok passet. – Er glasset halvt fullt eller halvt tomt? – Det er alltid halvt fullt! – Hva er ditt yndlingsreisemål? – De seneste årene har det vært reiser mot varmere strøk, med sol og varme, som gjelder. – Hva er det sprøeste du har gjort? – Det tror jeg ikke passer seg på trykk! He-he. – Hva er yndlingsmat og drikke? – Mannen min er ikke så fornøyd med at jeg kaller meg «øljente», men en kald pils er jo veldig godt da – gjerne i kombinasjon med tapas. – Passerer du tollen på rødt eller grønt? – Grønt. – Du er ikke opprinnelig hadelending? – Jeg er oslojente. – Det var ... – Kjærligheten som dro meg hit til Hadelands navle, Vestre Gran. Jeg traff en staut hadelending og vi flyttet inn på gård etter hans bestemor. – Du jobber i bank? – Sparebanken Ringerike Hadeland, som bedriftsrådgiver. Fredag 21. september 2012 13 Gran Tenkt & opplevd HØST: Dramatiske farger før alt blir grått, sort og deretter hvitt. En slags trøst med høst aktiviteter. – Er det yrkesbakgrunnen din? – Nei, jeg har også jobbet i databransjen og for Hov Dokka. Jeg var med og utarbeidet lokalkonsept da DnB NOR og Gjensidige ble samlokalisert. Jeg har vært i nåværende jobb siden 2008 og har arbeidssted i Gran. – Er Hadeland spennende for en bedriftsrådgiver? – Veldig spennende. Det skjer mye i Gran og det vil det fortsette å gjøre framover. – Dessuten er du leder i Fokus Vestre Gran. – Jeg ble forespurt og takket ja. – Hva er de viktigste sakene framover for Fokus Vestre Gran? – Nå jobber jeg sammen med resten av styret for å få på plass økonomisk støtte fra blant annet kommunen, slik at vi får utviklet en stedsutviklingsplan. Det blir et viktig arbeidsdokument for helhetlig å kunne kartlegge og planlegge arealutnyttelse i denne delen av kommunen, og for å videreutvikle Vestre Gran og Grymyr. – Du har blitt skikkelig lokalpatriot? – Jeg er engasjert i det som skjer i Vestre Gran og at området fortsatt skal være et attraktivt sted å bo. Det er et sterkt engasjement her og vi skal gjennom Fokus Vestre Gran kanalisere dette videre til de rette instanser. Vi vil sikre at bygda opprettholder attraktive aktivitetstilbud som idrettslag, skole, barnehage, kor og andre lag og foreningstilbud. – Er det fordeler med å komme utenfra når det gjelder et slik ver v og foreningsengasjement? – Det kan være en fordel. Det er nok en av grunnene til at jeg ble forespurt. Vestre Gran skal være et attraktivt lokalsamfunn å bosette seg i. Det er ikke plass til alle i Gran sentrum og ikke alle vil bo i blokk. – Du har kort veg til jobb og får sett både bygd og sentrum? – Jeg jobber ti minutter unna idyllen, landlig til og flott ved Randsfjorden. Nå er det uansett ikke avstander å snakke om på Hadeland. Det kan ta mer tid å komme seg rundt i Oslo til tilbud og nødvendige tjenester. – Du har flere jern i ilden? – Jeg er rodeleder for høstens innsamlingsaksjon for Amnesty. Jeg ble forespurt og kunne ikke takke nei. – Da er det vel ikke igjen tid til så mye annet? – Nå skal jeg ikke si ja til mer før det jeg driver med nå har roet seg, jeg har to unger, og den ene er ny skoleelev. – Men Vestre Gran blir fortsatt i fokus. – Det blir det. Vestre Gran må ikke bli et fraflyttingssted. Jeg ble over veldet første gang jeg så hjemmesiden til Forum Vestre Gran og merket den flotte drivkraften hos folk her på folkemøtet før jeg ble forespurt om lederver vet i styret. Det er veldig mange som er med på å få ting gjort. Vi må også stå sammen for å få til ting. Det blir uansett en hektisk og spennende høst framover. HADELAND: September. Et litt knotete ord å uttale i forhold til mai du skjønne milde. Vi er inne i den første av fire «-bermåneder». Oktober er litt tøffere i klang, november er en lang tunnel og desember er stress før nissen ødelegger klærne sine i skorsteinen. September høres ut som et danseband. I kveld spiller September i sine nye klær på lokalet. Kom og sjå. Det de fleste vet er at overgangen fra glorete dansebandantrekk og flørting i vind med et visst varmegradeinnhold, blir brutal overgang og fornedrende striptease, når oktober jager innspurt i vannrett regnvær mot november. Imens kan vi nyte løvverk som ser ut som fyrverkeri fra bjørkelegger, før lønnetrærne tar det meste av oppmerksomheten med sine særegne fargeskift og dramatiske framtoning. Ei stakkars gran blir svett av spjåket, men kan humre med konglekjeften og vite at ei lønn er akkurat som lønn for arbeid og slit. Plutselig er alt vekk. Grana kan så sukke seg gjennom vinteren i tung og hvit drakt og være illustrasjon i beskrivelser av tjue minus. For en som har passert livets flertall av vårdager har høsten fått en økt interesse. Det har ikke noe med vankelmodig sinnelag eller morbiditet å gjøre. Det går ufravikelig mot høsten. Det er en slags forsoning i det. Ikke at forståelsen for høsten blir så mye dypere, spesielt i en måned som heter september, men det er en slags trøst med høst. Det at alt som faller av og blåser vekk blir til noe igjen. Det kan til og med lokke fram filosofiske flytetanker, uten at aristotles-divisjonen og salige Descartes blir utkonkurrerte. Det blir nytt liv etter den bjørka som står ribbet til bark og kvist i november. Løvhaugene blir noe. Selvfølgelig skal jeg ikke plage leserne nå med en forelesning om kompostering, men naturens rundgang er ufravikelig. Blir jeg ei gammel bjørk, eller lønn, eller ei or, så vet jeg allerede at skjønnhet er forgjengelig. Forfengeligheten vil sikkert likevel henge igjen til det siste. Det gjelder å gnistre til det siste. Som et tre i livets skog så har det også blitt avleggere. Det henger også som en tanke på en kvist i høstmånedene. Det kommer noen etterpå. Sola stikker fram på en klar septemberdag. Den varmer litt i le av et bjørkeholt. Himmelen er aldri så blå som om høsten. Et vindkast spiller en liten raslesonate. Dagene blir kortere. Som livet. Nettene blir lengre. Som tankene. Gult, oransje og rødt blafrer i vinden. Alt blir til jord. September. Ikke mai. Et godt stykke unna juni og juli også. Denne august er en uvelkommen kalenderdørselger, stress og mas etter at ferien er over og skolen starter igjen. September. En snuplass for timeglasset. Et innblikk i visshet. Et blad som flagrer fra ei grein, som et fnugg i evigheten. Som et menneske. Jørn Haakenstad
© Copyright 2024