1. No category

03
10
ins p i r a
Tidsskrift for anestesi- og intensivsykepleiere
inspira 3 2 010
SIDE
1
!,.3& &AGKONGRESS ss 2ETTEN TIL EN VERDIG D’D ss -EDISINSK SIMULERING ET M’TE MELLOM
UTDANNING OG PRAKSISFELT ss "RUK AV DAGBOK TIL RESPIRATORPASIENTER VED NORSKE INTENSIVAVDELINGER
ss .OKIAS ss '& OG FAGDAGER FOR .3&,)3 I /SLO
I S S N 0809 – 9707
Leder
Marit Vassbotten Olsen, Leder ALNSF
Hildegunn Synnevåg, Leder NSFLIS
Så er vi her – ingen leder fra vår kjære Anne Marie i dette
nummeret…..
En høvding blant oss har trukket seg tilbake fra ledervervet i ALNSF
- det vil merkes! ALNSF Fagkongress og GF er nettopp gjennomført
i Fredrikstad. Avgjørelsen om å takke av som leder var gjort tidligere,
men på GF ble det alvor. Anne Marie ble takket av både med alvor,
latter og gode ord, noe vi kommer tilbake til senere i dette nummeret.
Men om du er takket av Anne Marie fortsetter ditt engasjement.
Noen oppgaver vil du fortsette, og ellers vet vi at du vil følge med oss
videre fra sidelinjen – og at råd kan hentes når behovet er der. Det gir
trygghet for ferskingen som står klar, og som med spent forventing
overtar skuten. Og oppgavene ligger klare, GF har sagt sitt om mange
viktige saker - organisasjonstilknytning, assosiert medlemskap,
viktigheten av å ha et fagtidsskrift i papirutgave, utfordringer i
daglig drift, Pasta prosjekt, kompetansebygging fra utdanning til
arbeidstaker og Spesialistgodkjenning, for å nevne noen.
Så har ikke skuten ALNSF bare skipper, men også et godt mannskap
om bord. Nye og gamle styremedlemmer med pågangsmot og en
medlemsgruppe med stor faglig innsikt, gjør at jeg med stor trygghet
kan ta skuta ut i åpent hav – eller kanskje mot nye høyder?
Jeg dristet meg til noen sammenligninger mot ekstremsport i
valgtalen min - en ekstremsporter graderer utfordringer. Jeg kom til
at vannskisport tok meg opp til nivå 4, og fallskjermhopp (ETT) opp
noen hakk høyere – hvor kan da lederverv i ALNSF plasseres?
Godt da å vite at få (om noen) har nådd Mount Everest alene team arbeid er viktig for framgang og mulighet for å nå mål. Dette
ble også bekreftet i en av forelesningene på fagkongressen, der
pasientsikkerhet var tema.
inspira
inspira 2
3 2010
2 010
SIDE
2
Elverafting ble tatt fram som eksempel på at det som kan se ut som
dumdristig, planløs lek, i fellesskap er planlagt ned til minste detalj
for å kunne lykkes. Det er viktige tanker både for oss som styre og
oss alle som anestesisykepleiere. Vi drives ikke av planløs lek, men
planlegger i detalj - og forventer å lykkes.
Lykkes gjorde også lokalgruppen i Østfold – takk for et flott
arrangement – både faglig og sosialt! Mange flotte forelesninger,
under tematikken Cave anestesi. Betraktninger om hvordan vi som
anestesisykepleiere skal og bør gå fram. Hvordan vi håndterer ulike
oppgaver under en operasjon, bør få oss til å tenke, men neppe få
resten til å klare seg uten anestesisykepleierne!
Ser fram til oppgaven og samarbeidet med dere alle!
Marit Vassbotten Olsen
Våre fagdager og Generalforsamling er vel overstått og jeg vil takke
dere i lokalgruppa i Oslo for innsatsen før og under arrangementet.
Lokalgruppa i Vest-Agder takket for maten og presenterte seg som
neste års arrangement med flotte sanginnslag. Jeg tror vi alle kan
se frem til flotte dager i Kristiansand neste år med flere kulturelle
innslag.
Landstyret konstituerer seg i begynnelsen av oktober og fordeler
arbeidsoppgaver og legger planer for det neste året. Vi skal fortsette
med faglig fokus og profilering. Vi har behov for innspill fra dere
lokalgrupper og medlemmer.
I september har vi gitt innspill til NSF angående sak om
redusert økonomisk kompensasjon for intensivstudentene i våre
videreutdanninger. Det ble gjort en grovkartlegging i sommer som
viser at det er ca 90-100 ledige plasser ved våre videreutdanninger,
dvs, nesten 1/3 del av plassene står ledige. Oslo/Akershus og
Vestlandet er de mest utsatte. Dette er til stor bekymring for
oss. Arbeidsgiver (helseforetak) snakker nå om mangel på
intensivsykepleiere og ser på ”hurtigløsninger”. Det nevnes 1
årig videreutdannelse i Sverige eller Australia og ”gå tilbake
til” bedriftsinterne utdanninger. De 1 årige videreutdanningene i
utlandet mangler praksis, slik at de som tar utdanningen i utlandet
må ha opp til ½ års praksis etter sin videreutdanning. Utdanningene
i Norge er på 1,5 år og vi har fokus på funksjonsdyktighet når man
er ferdig med sin videreutdanning. Hvordan kan arbeidsgivere sikre
en funksjonsdyktig intensivsykepleier med videreutdanninger fra
utlandet? Det er faktisk opp til arbeidsgiver å godkjenne utdannelsen
og være sikre på kvaliteten i den.
Vår bekymring er et misforhold mellom etterspørsel og antallet
intensivsykepleiere som utdannes, og antall søkere og de som
starter utdanningen. Videreutdanningene ved høyskolene er
rammefinansiert, og intensivstudentene betaler ikke for utdanningen.
Men de har behov for en finansiering under utdanningen. Årsaken
til at mange takker nei er en forverring av de studiesosiale vilkårene
under utdanningen, mangelfull markedsføringen av utdanningen,
organisatoriske endringer, uforutsigbarhet med hensyn til jobb og
påvente av master.
Lokalgruppa i Vestfold har også tatt tak i denne saken og skrevet et
brev til arbeidsgiver om sin bekymring. Helseforetaket finansierer nå
plasser for noen studenter.
Vi vet at i Nord-Trøndelag gir de lønn og beholder de sosiale
rettigheter. De har fokus på å ha nok tilgang på spesialutdannede
sykepleiere. Det er flott. Landsstyret og utdanningsutvalget vil
fortsatt ha et fokus på dette.
I ”Sykepleien” nr. 11 2010 kunne vi lese om spesialistgodkjenning
for anestesisykepleiere og helsesøstre. Det er disse 2 gruppene som
er i gang med prosjekter tilknyttet dette. Vi er i dialog med fagsjef
Mette Dønåsen, som foreløpig har bedt oss vente med prosjekter.
Vi har gitt klart uttrykk om at dette er viktig også for oss og vi vil
ikke bli forbigått. Vi har en fortsatt dialog og fokus på dette. Dette er
spesielt viktig når arbeidsgivere ønsker å utdanne intensivsykepleiere
i utlandet.
Hildegunn Synnevåg
inspira
INNHOLD
Tidsskrift for anestesi- og intensivsykepleiere
Innhold i artikler står for forfatterens egen
mening. Dette samsvarer ikke nødvendigvis
med synet til styrene i ALNSF og NSFLIS eller
redaksjonen.
All redaksjonell korrespondanse til ALNSF og
NSFLIS sendes til:
Ansvarlig redaktør
Karin Jensvold
Gauselvågen 47, 4032 Stavanager
T arbeid: 51 51 33 26
M: 99 32 88 48
E: inspira@alnsflis.no
03
10
14
25
7
ALNSFs redaksjonsutvalg
Ragna Kleppa
T privat: 51 58 27 93
T arbeid: 51 83 41 66
E: ragna.kleppa@uis.no
Astrid Høie Bøe
T arbeid: 51 51 86 98
E: astbo@online.no
NSFLISs redaksjonsutvalg
Inger Emilie Værland
T privat: 51 86 10 90
T arbeid: 51 51 84 91
E: inger.emilie@arnt.birkedal.no
Helga K. Langhelle Freyer
T arbeid: 51 51 91 38
E: helga.freyer@gmail.com
Anna Karlsen
T privat: 51 66 85 06
T arbeid: 51 51 91 38
E: karlsenanna@hotmail.com
Abonnement
Leder
Marit Vassbotten Olsen, Leder ALNSF, Hildegunn Synnevåg, Leder NSFLIS
2 ALNSF Fagkongress 2010
Astrid Høie Bøe
5 Retten til en verdig død
Gro Bjørnø
7 Medisinsk simulering - et møte mellom utdanning og praksisfelt
Stine Gundrosen og Hilde Engesnes
14 Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger
Anny Norlemann Holme, Eva Gjengedal, Ragne Eskerud, Sissel Lisa Storli
19 Nokias 2010
Karin Jensvold og Nils Ivar Trondsen
25 GF og fagdager for NSFLIS i Oslo
Inger Emilie Værland
27 Gratis distribuert til medlemmene av
NSFLIS og ALNSF.
Andre abonnenter i Norge: 200,Abonnenter i andre nordiske land: 250,-
Bestilling av abonnement:
inspira@akuttjournalen.com
ALNSF – nytt
30
NSFLIS – nytt
31
Annonser
Kjell O. Hauge
koh@akuttjournalen.com
M: +47 932 41 621
Design
1. februar
1. mai
1. september
1. november
Utgivelsesdato
Nr 1
Nr 2
Nr 3
Nr 4
15. mars
15. juni
15. oktober
15. desember
ALNSF på internett
www.alnsf.no
NSFLIS på internett
www.nsflis.no
ALNSF-styret
Leder
Styremedlem
Styremedlem
Styremedlem
Styremedlem
Styremedlem
Vararepresentant
NSFLIS-styret
Leder
Nestleder
Kasserer
Sekretær, Web ansvarlig
Utdanningsansvarlig
Internasjonal kontakt
1. varamedlem
2. varamedlem
Marit Vassbotten Olsen
Beate Stock
Gunn Glimsdal
Carla Migliosi Nilssen
Stine Thorvaldsen Smith
Are Stegane
Bente Lüdeman
marit.vassbotten.olsen@helse-bergen.no
stockbeate@gmail.com
gunnglimsdal@hotmail.com
carla.nilssen@STHF.no
stine.smith@online.no
Hildegunn Synnevåg
Siw Øfstegaard Heimdal
Stein Å. Teppen
Erik Bonesmo
Tove A. Gulbrandsen
Elin Steffenak
Ellen Granerud
Helene Andreassen
hi-syn68@online.no
siwhei@c2i.net
stein@teppen.no
ebonesmo@ntebb.no
tove.gulbrandsen@hiof.no
elinstef@online.no
Ellen.granerud@getmail.no
helenean@online.no
SIDE
Nr 1
Nr 2
Nr 3
Nr 4
inspira 3 2 010
Materiellfrister
3
Akuttjournalen
Ayna Camilla Eno
Liv K. Norland
artdirector@akuttjournalen.com
T: +47 99 59 16 86
&557
&557V\PSRVLXPL2VOR
V\PSRVLXPL2VOR
FRQWLQXRXVUHQDOUHSODFHPHQWWKHUDS\
FRQWLQXRXVUHQDOUHSODFHPHQWWKHUDS\
2VOR8QLYHUVLWHWVV\NHKXV8OOHYnOQRYHPEHUVWRUHDXGLWRULXP
Lunch og fremmøte Velkommen ved møteleder Overlege Kjell Olafsen Akutt Nyresvikt på Intensiv Overlege Sigrid Beitland Grunnleggende begreper og prinsipper ved CRRT Overlege Kjell Olafsen State of the art Professor D. Kindgen-­Milles Pause med kaffe og frukt Antikoagulasjon ved CRRT Professor D. Kindgen-­Milles Forsert alkalisk diurese Overlege Sigrid Beitland Kasuistikk fra Medisinsk Intensiv Overlege Kirsti Andersson Kasuistikk fra Kirurgisk Intensiv Overlege Kjell Olafsen Ernæring av Intensivpasienten med AKI og ved CRRT Overlege Nina Meidell Pause og mat Dosering av medikamenter ved CRRT Farmasøyt Hilde Sporsem 17.15. Retningslinjer for CRRT ved OUS Ullevål, utarbeidet etter retningslinjer for Kunnskapsbasert praksis. Overlege Dr. med. Elin Helset 17.35. Perioperativ nyresvikt. Risikofaktorer, diagnose, behandling Overlege Dr. med. Jan F og resultater. Bugge 18.00. Diskusjon og evt. besøk på Ullevåls intensivavdelinger 3nPHOGLQJWLO.DUHQ%\HLQQHQRNWREHUHSRVWNDUHQE\H#XOOHYDOQR
Arrangør er Oslo Universitetssykehus Kirurgisk Intensiv Ullevål AMBU LARYNGSMASKE
- UNIK ANATOMISK ENGANGSMASKE
Ambu Laryngsmaske er støpt i en kurve som
følger anatomien i hals og svelg. Den unike
formen lar pasientens hode ligge i en naturlig
bakoverbøyd stilling mens masken er i bruk.
Ta kontakt for mer informasjon.
Distributed by:
Snøgg AS, Pb. 5444 Strai, NO-4671 Kristiansand
Tlf: 38 03 90 60, E-mail: snogg@snogg.no, www.snogg.no
Panel av foreleserne ALNSF Fagkongress 2010
Nok en vellykket ALNSF kongress er gjennomført, denne gang med ALNSF Østfold som arrangør. Fredrikstad,
byen ved utløpet av Glomma og nordeuropas best bevarte festningsby, tok i mot oss i strålende høstvær. Marit
Solberg, leder av lokalgruppa var stolt og glad da hun ønsket deltakerne velkommen til en kongress med fokus
på kvalitetssikring, pasientsikkerhet, egen praksis og hygiene.
Astrid Høie Bøe
Anestesisykepleier og redaksjonsmedlem
Etter åpningsseremonien startet Henrik Syse, filosof og seniorforsker
i PRIO (institutt for fredsforskning) forelesningene med et
fengslende foredrag om arbeidsmoral i endringsprosesser. Travelhet,
ny teknologi og stadige endringer stiller høye krav, ikke bare til
faglighet, men også til vår evne til å ivareta det medmenneskelige.
Det er når vi har dårlig tid at det er viktig å ivareta de grunnleggende
etiske verdiene. Vi må planlegge slik at det skapes rause rom for
refleksjon, etikk, kollegialitet og medmenneskelighet.
Gro Jamtveit fra nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
ønsket å motivere for en kulturendring der forskning kombinert med
erfaring danner grunnlaget for våre prosedyrer. Hun informerte
om helsebiblioteket der man finner kunnskapsoppsummeringer,
systematiske oversikter over forskning som er gjort innenfor de
enkelte temaer. Vi må lære oss til å sammenligne vår arbeidspraksis
og våre prosedyrer med den forskningen som finnes. Kvalitet er
ikke bare å gjøre de riktige tingene, men også å gjøre dem riktig.
Oslo universitetssykehus har vært igjennom en endringsprosess,
og Marit Aakvik Sønstebø, leder av anestesisykepleieavdelingen,
hadde et innlegg om organiseringen av avdelingen. OUS har
etablert driftsteam bestående av kirurger, operasjonssykepleiere,
anestesisykepleiere og anestesileger på alle enheter. Disse står for
gjennomføring av operasjonsprogram, prioriteringer og strykninger
m.m. Et team har ansvar for ca 10 operasjonsstuer. Ulemper
Etter en lang og inspirerende kursdag var det klart for fest på
Båthusteateret med humor, taler og avskjed med Anne Marie.
Styret i ALNSF overrakte gaver og godord, deretter ble det allsang
og høy stemning som rørte til tårer. Arrangørene serverte deilig
fingermat og vartet opp med musikk som fikk mange til å svinge
med dansefoten.
5
Bjørg Ingunn Fjogstad og Nils Ivar Trondsen bidro med
ytterligere informasjon om hvordan man kan implementere
etterutdanningsprogrammet i en travel hverdag. De har utarbeidet
kursmaler som kan tilpasses den enkelte avdelings behov for
kompetanse. I arbeidet med kompetanseplanene vil avdelingen være
nødt for å tenke langsiktig og legge planer for gjennomføringen.
Malene finner du på www.alnsf.no.
SIDE
Min vei videre gikk til lederseminaret. Jon Petter Blixt avholdt et
foredrag om hvordan få tid til pasientsikkerhet i en travel hverdag.
Feil forekommer, og det er når man sitter med fasiten at det er
vanskelig å forstå hvordan feilen kunne skje. Bruk av problemkoder,
avviksmeldinger, Global Trigger Tool og sjekkliste for trygg kirurgi
er hjelpemidler som benyttes for å lære av feil og er med på å
redusere mortalitet og komplikasjonsfrekvens i vår behandling av
pasienten.
med en slik organisering kan være tendens til blokktenkning der
det er vanskelig å se seg selv som en del av en stor organisasjon,
dessuten mange ledernivåer og byråkrati. Fordelen er selvstendige
avdelinger med store påvirkningsmuligheter. Avdelingen planlegger
å innføre modulene fra Spesialistgodkjenningen gradvis fra 2011.
Evalueringer fra Rikshospitalet har vist gevinster både når det
gjelder kvalitet, engasjement, ansvarsgjøring m.m.
inspira 3 2 010
Bente Lüdeman foreleste om temaet ”Fagutvikling under
omstilling”. Endringer medfører ofte nye rammer og vilkår som
kan gjøre det vanskelig å se målet med endringen. Skal man lykkes
med endringsprosesser må man skape en kultur der medarbeiderens
faglighet blir sett og hørt.
Andre kongressdag startet med plenumsdebatt der temaet var ”På
jobb i dag, på forsiden av VG i morgen”. Panelet var sammensatt
av kommunikasjonsdirektør, Sykehuset i Østfold, representanter
fra presse, helsetilsynet og fagpersonell. Mediene er nesten daglig
i kontakt med pasienter som ønsker å melde saker. De fleste
journalister tar ansvar og er opptatt av et høyt presisjonsnivå,
men taushetsplikten og lang behandlingstid i helsetilsynet
skaper en ubalanse i informasjonen som videreformidles.
Kommunikasjonsdirektøren påpekte at det er ikke uvanlig at folk
aksepterer informasjonen de får på sykehuset, men når de kommer
hjem blir de påvirket av familie og venner. Helsepersonell skal gjøre
en god jobb også når det er gjort feil, og må følge opp via telefon og
fastlege også etter hjemreise.
4 på kongress
Kristina Dahlgren, Lovisenberg Sykehus
Jeg har hatt flotte dager her i Fredrikstad.
Kjempefint arrangement. Synes spesielt
at forelesningen om etikk var bra. Har
dessuten fått nyttig påfyll i forhold til
kunnskapsbasert praksis
Geir Løvdal, Kongsberg Sykehus
Dette er første gang jeg er på kongress.
Synes det har vært veldig bra, høyt
faglig nivå og flott opplegg som har vært
profesjonelt gjennomført. Det har vært
inspirerende å være her og jeg håper jeg
får anledning til å delta også en annen
gang.
Marit Vassbotn Olsen la fram resultatene fra ALNSF
legemiddelprosjektet; ”Arbeider anestesisykepleier innenfor lovens
rammer?” Det var levert ut 1200 spørreskjema og 407 svarte, og
halvparten av dem kjente til den nye forskriften. Resultatene viser
at ikke alle følger lovverket, ca 50 % gjennomfører for eksempel
dobbelkontroll.
Solveig Lunde, Colusseumklinikken, Stavanger
Jeg har vært på mange studiedager, første
gang som student for 30 år siden. Det
har vært lærerike dager i Fredrikstad
og innholdet har absolutt svart til
forventningene. Synes spesielt Henrik
Syse sitt innlegg om etikk var bra.
Finnmark lokalgruppe stilte opp med dans, flotte bilder fra vidda og
inviterte med stor gjestfrihet alle velkommen til neste år.
Gunnar Skogås, St. Olav, avsluttet kongressen med et spennende
foredrag om fremtidens operasjonsrom, et samarbeidsprosjekt
mellom forskning og utvikling av ny teknologi. I følge ham vil
teknologi som i dag brukes i laboratoriet i løpet av få år være
virkelighet på norske sykehus.
Kathrine og Kjersti Boye, Levanger Sykehus
Alltid moro med fagkongress, kjekt å
treffe andre og diskutere fag. Mange
gode forelesninger, men har dessverre
mistet noen pga lille Kathrine. Synes av
og til at forelesningene blir litt generelle,
og skulle ønske at man kunne gått mer i
dybden på noen temaer.
Lokalgruppa i Østfold med Marit Solberg i spissen har vært
igjennom en spennende og kreativ tid som har satt fokus på
anestesisykepleiefaget både i avdelingen og i styret. Gratulerer med
en godt gjennomført fagkongress med gode forelesere og spennende
temaer. Vel blåst!
Vinnere av stipend 2010
Stipend fra ALNSF: 7500 kr
6
Stipend fra Baxter: 10 000 kr
inspira 3 2 010
SIDE
Mona Stusvik Ellingsæther, Oslo US
Under ALNSFs fagkongress i Fredrikstad ble det offentliggjort
hvem som fikk tildelt årets stipend. Vi takker hjertelig de firmaene
som sammen med ALNSF gjør det mulig å dele ut stipend. De
heldige vinnerne er:
Bente Tettum, Elisabeth Reine og Bente Bastiansen, Oslo US.
Prosjekt: Inhalasjonsanestesi – utarbeide kunnskapsbaserte
retningslinjer. Målsetning er å utarbeide prosedyrer.
Stipend fra Fresenius Kabi: 10 000 kr
Torgunn Sæther, Lillehammer
Masterstudie i klinisk sykepleie tilknyttet HiG. Ønsker å skrive om
PICC-Line kateter. Sykepleiebasert teknikk.
Masterstudie i helseadministrasjon: Ole Berg studiet, UiO.
Tverrfaglig studie, helseadm, helseledelse, helseøk, helserett, samf.
medisin m.m. Tema: Hva kan en leder gjøre for å legge til rette for
retningslinjer.
Torbjørg Søyland Hopen, Haukelans sykehus, Bergen.
Prosjekt: Skrive historieskrift for ALNSF. Stipendmidlene øremerkes
trykking og distribusjon av historieskriftet.
Helen Børhaug og Birthe Haukeland, Haraldsplass, Bergen
Prosjekt: Se på oppvekst av bakterier i ventilasjonsslanger. Er det
sammenheng mellom langtidsbruk og bakterievekst?
Retten til en verdig død
Artikkelen er basert på en essey i helseetikk ved Misjonshøyskolen i Stavanger våren 2009.
Intensivavdelingen er en høyteknologisk avdeling. Ved innleggelse på intensiv, får pasienten en slags blanko
fullmakt til de mest avanserte og kostbare ressurser som er tilgjengelig på et sykehus, både med tanke på
teknologi, kostbare medisiner, bemanning og eksperthjelp.
Gro Bjørnø Intensivsykepleier, Stavanger Univeristetssjukehus
For de fleste pasientene vil dette representere et stort gode, og
faktisk et være eller ikke være. Men en del pasienter befinner seg i
en randsone. Noen skulle kanskje aldri ha vært innlagt på intensiv
avdeling, fordi de er så gamle eller så syke at de burde vært spart
for den påkjenningen det er å få en slik behandling i avslutningen
av sitt liv. Andre ganger er forløpet for pasienten etter hvert så
dårlig at en på et eller annet tidspunkt bør trappe ned eller avslutte
behandlingen.
er et hinder for en persons fulle autonomi. En som handler strengt
paternalistisk overtar vurderinger og avgjørelser for en annen uten å
rådføre seg med den som valgene angår. Personer som blir paternalisert
kan føle seg tvunget til å oppgi sin autonomi” (2). Slike holdninger
har presset fram behovet for sterkere rettigheter for pasienten, bla
gjennom Pasientrettighetsloven med stor vekt på pasient autonomi.
Emanuel Kants kategoriske imperativ pålegger oss å handle slik at
vår ”maksime” (regel) kan bli en allmenn lov. Samtidig forbyr den
oss å bruke menneskeheten bare som et middel. Mennesket er et
mål i seg selv (pliktetisk tilnærming). Den forplikter oss også til
menneskelig frihet og verdighet.
Utilitarisme. I en utilitaristisk tilnærming vil en handlings
moralske verdi bedømmes ut fra dens nytteverdi i forhold til
samfunn og enkelt individ. Den rette handling er den som i sum
Regeletikken kan oppfattes som rigid og lite smidig i møte med den
enkelte pasient, og kan også være uttrykk for paternalisme (faderlig
styring) (2). Helsevesenet har en lang tradisjon med den holdningen
at det er legen (evt. sykepleieren) som vet best, og har dermed liten tro
på at pasienten kan ta valg vedrørende sin egen helse.” Paternalisme
SIDE
Regeletikken finner svaret på etiske problemer hos en ytre
autoritet, for eksempel Gud (de 10 bud), kongen, lovverket etc, og
henviser dermed til regler, systemer og ytre styringsmekanismer.
Overordnede spørsmål og enkelttilfeller drøftes i lys av regelverket
som profesjonen har satt opp (1).
inspira 3 2 010
Profesjonsetikk. Helsevesenet /sykehuskulturen er preget av
at hver profesjon har utformet sine yrkesetiske retningslinjer, som
samles under betegnelsen profesjonsetikk. De er utformet av og for
profesjonene selv som uttrykk for faglig autonomi, og som bidrag
til regulering av egen virksomhet. De profesjonsetiske reglene
representerer verdier dypt forankret i faget. Profesjonsetikken har
med seg elementer fra konsekvensetikk, pliktetikk, prinsippbasert
etikk og dyds etikk, men har tradisjonelt vært mest forbundet med
regel/plikt etikk. Reglenes funksjon er i tillegg til å være kjøreregler
for faget, også å bidra til bevisstgjøring og etisk refleksjon rundt
arbeidet (1).
7
Etiske og juridiske retningslinjer
Som grunnlag for de beslutninger vi tar for, og forhåpentligvis også
med, pasienter i sykehushverdagen ligger en del juridisk og etisk
føringer.
Illustrasjonsfoto: Marte M. Strandskog
resulterer i størst mulig velvære. Utilitarismen regnes som en del
av konsekvensetikken der menneskets handlinger vurderes ut fra de
konsekvenser de får, og en velger den løsningen som har de beste
konsekvensene. Hvilke konsekvenser en regner som best avhenger
av hvilke verdimål en legger til grunn.
Allmennetikk er medisinsk etikk grunnlagt på allmenn
moral. Allmennmoral er vanlige menneskers moral. Det er et
åpent moralsystem, på godt og vondt, og inkluderer også negative
justeringsmekanismer som for eksempel janteloven. Alle bør og kan
reflektere over allmennmoralen.
inspira 3 2 010
SIDE
8
Dydsetikken er også sterkt til stede i norsk helsevesen. Den
hippokratiske ed forutsetter dyder som grunnlag for forsvarlig
legelig håndverk, for eksempel vennlighet, rettskaffenhet og dialog.
Aristoteles regner visdom, mot, måtehold og rettferdighet til de
greske kardinaldydene. Dydsetikken legger vekt på væren framfor
gjøren. Den er ikke orientert mot handling eller konsekvens,
men mot personens karakteregenskaper. Det som motiverer våre
handlinger er dyder og karakteregenskaper (for eksempel evnen til å
vise omsorg), ikke plikter, prinsipper eller konsekvenser.
Den hippokratiske lege ed. Sykepleiere, så vel som leger,
vil føle seg forpliktet til å ivareta pasienten ut fra den hippokratiske
lege ed ”Jeg vil etter evne og beste skjønn gi forskrifter om livsførsel
til gagn for de syke, og jeg vil verge dem fra slikt som fører til skade
og urett”. Plikten til å redde liv vil her stå sentralt, og er nedfelt i
lovverket og i yrkesetiske retningslinjer for så vel sykepleiere som
leger.
Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere § 2.2.
”Sykepleieren beskytter og bevarer liv til det fra naturens side må
anses som avsluttet. Tiltak som har til hensikt å framskynde en
pasients død, dvs. aktiv dødshjelp, må ikke anvendes. En sykepleier
må ikke hjelpe en pasient til selvmord. Å bidra til at hensiktsløs livs
forlengende behandling avsluttes eller ikke påbegynnes, regnes ikke
som aktiv dødshjelp” (3). Tilsvarende tekst finnes i etiske regler for
leger § 5.
Plikten til å redde liv er eksplisitt uttrykt i Helsepersonelloven § 7 som angår øyeblikkelig hjelp: ”Helsepersonell skal straks
gi den helsehjelpen de evner når det må antas at hjelpen er
påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av
pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv
om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten
motsetter seg helsehjelpen” (4).
På den andre siden er rettighetene til pasienten blitt kraftig styrket
gjennom blant annet Pasientrettighetsloven. Her blir det
enkelte individ ivaretatt. § 4,1 påpeker at ”Helsehjelp kan bare gis
med pasientens samtykke” (5) og omtaler videre hva det vil si å ha
samtykkekompetanse. § 4-9 understreker at pasienten har rett til å
nekte helsehjelp i særlige situasjoner. Er pasienten ute av stand til
å formidle et slikt behandlingsønske, skal helsepersonell unnlate å
gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir
tilsvarende ønsker.
Synspunkter fra forskjellige faglige hold
I følge artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening, ”Avslutning
av respiratorbehandling ved AML” er det i norsk lov to etiske
prinsipper som blir vektlagt ved avslutning av livs forlengende
behandling: Pasientautonomi, behandling skal aldri gis mot den
kompetente pasients ønske, og forbud mot eutanasi (6).
Det skilles mellom aktiv og passiv dødshjelp. I passiv dødshjelp dør
pasienten av sin grunnsykdom når behandlingen trekkes tilbake.
Ved aktiv dødshjelp (eutanasi), som er forbudt ved lov i Norge,
dør pasienten av et medikament gitt i den hensikt å ta livet av
vedkommende.
I artikkelen ”Avgrensning av intensivbehandling” påpekes det at
begrepet passiv dødshjelp ser ut til å ha blitt et etablert begrep, men
kan gi feil assosiasjoner (7). Forfatteren foretrekker derfor begreper
som avgrensing, avstå fra eller avslutte behandling (Withholding
and withdrawal of life support), og påpeker at å avstå fra eller
avslutte intensivbehandling hos pasienter med en håpløs prognose
er en etablert og alminnelig akseptert praksis.
Ikke uten grunn har det vokst fram et behov hos folk for å ta
tilbake regien. Ingen av oss kan bestemme hvordan vi vil dø, men
gjennom å skrive et livstestamente, (utarbeidet av Landsforeningen
Mitt livstestament), ”kan vi be om å ikke bli holdt kunstig i live
med ekstraordinære midler når det ikke lenger er håp om en
bevisst livsopplevelse” (2). Som helsearbeider har vi i følge Natvig
ingen juridisk plikt til å etterkomme et slikt ønske, dvs ingen vil
rettsforfølge meg som sykepleier hvis jeg unnlater å følge pasientens
ønske, men ”I praksis vil ofte et kompetent ønske fra pasienten om å
få dø når tiden er inne, virke moralsk bindende” (2).
Diskusjon
For å belyse problemstillingen vil jeg ta utgangspunkt i en
pasientsituasjon som representerer en vanlig etisk konflikt jeg som
intensivsykepleier kan oppleve i praksis.
Pasient Per er en 87 år gammel mann som blir innlagt som
øyeblikkelig hjelp på sykehuset fordi han har akutte sterke smerter
i magen som krever umiddelbar medisinsk behandling. På dette
punktet er det ingen som stiller spørsmål. Det er innenfor rammene
av de plikter et moderne helsevesen pålegges gjennom lovverket og
gjennom yrkesetiske retningslinjer. Handlingen blir lett å begrunne
ut fra en pliktetisk tilnærming. Plikten til å redde liv står sentralt
i den rettslige reguleringen av helsetjenesten. I vårt samfunn er
det også en allmennetisk forventning om at mennesker i akutt nød
og smerte blir ivaretatt av helsevesenet på en omsorgsfull måte,
uavhengig av alder og helsetilstand for øvrig.
Et døgn etter at Per er blitt operert har vi som behandlingsteam
fått et bedre total bilde av hans helsestatus. Journalen viser at Per
er både hjerte- og nyresyk. Pårørende komplimenterer bildet med
Rammene for Per burde være ”optimale” for en fredelig og verdig
avslutning på livet, og burde ikke representere noen etiske dilemmaer.
Han er gammel, kona forteller at han har skrantet lenge, de har
snakket om at de ikke vil holdes kunstig i live. Etter operasjonen
er han er fri for smerter, det har vi heldigvis fått bekreftet fra han
selv. Han har alle sine samlet rundt seg i en atmosfære av omsorg og
varme. Sykepleiere ivaretar hans behov for pleie og smertelindring.
Man skulle tro at dette er så naturlig at det nesten er vakkert.
Når det mest naturlige vil være å dø, hvorfor fortsetter vi da
behandlingen nærmest inntil det meningsløse? Svaret på dette ser ut
til å være sammensatt.
Plikten til å redde liv For de fleste med arbeid innen spesialisthelsetjenesten er det plikten
til å redde liv som vil veie tyngst. Helsepersonell kan bli saksøkt
for å unnlate å yte øyeblikkelig hjelp, jf helsepersonelloven § 7:
”Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må
antas at hjelpen er påtrengende nødvendig”. Denne plikten ligger
spesielt tungt på legene fordi beslutningsansvaret blir deres. En
del leger opplever offentlig kritikk for feil beslutninger. Noen
opplever også å bli rettsforfulgt for beslutninger som de etter beste
evne og hensikt, har tatt for pasienten. Det er ikke vanskelig å
skjønne at dette kan være belastende. Ifølge artikkelen ”Avslutning
av respiratorbehandling ved amyotrofisk lateralsklerose”, gis
pasientrettighetsloven § 4-9 forrang framfor pliktregelen i
helsepersonelloven § 7 om å yte øyeblikkelig hjelp. Døende
pasienters autonomi går altså foran legens følelse av plikt til å gi
livsforlengende behandling (6). Dette kan tolkes som at en rigid
regeletisk tilnærming må vike for respekten for enkeltindividets
integritet og ukrenkelighet, og at pasientens autonomi er blitt styrket.
9
Teknologifiseringen av helsevesenet som har funnet sted fra 1960
tallet og utover, ved for eksempel innføring av dialysebehandling,
respiratorbehandling, transplantasjoner, kunstig befruktning osv.
har flyttet grensene for hva som er en ”naturlig død”. Helsevesenet
og samfunnet har trengt nye lover å navigere etter, som for eksempel
tansplantasjons- og abortloven (1). Husebø påpeker i sin artikkel at
”etter at den enkeltes død ble sykeliggjort og innlagt på institusjon,
er det på godt, og kanskje mer på vondt, legene som har blitt de store
regissører, dirigenter og hærførere” (8).
Det er da mine spørsmål melder seg. Er ikke dette et naturlig
tidspunkt å trekke behandlingen tilbake? Er det ikke slik at ut fra en
allmennetisk vurdering ønsker vi en fredelig og verdig avslutning
på livet, både for oss selv og dem vi er glad i? Oppfylles ikke her det
kategoriske imperativ, når jeg som sykepleier ønsker for pasienten
det jeg ville ønsket for meg selv eller mine? En refleksjon en ofte kan
høre når pårørende i etterkant snakker om hvordan deres nærmeste
døde, er ”Han fikk en fredfull død, uten smerter,” eller ”Han fikk
lov å dø mens han enda hadde et liv”. Inneforstått at det var godt han
fikk dø nå, han slapp å bli pleietrengende, dement eller lidende på
slutten av livet.
SIDE
Den amerikanske teologen og samfunnskritikeren Ivan Illich
beskriver i boken ”Medisinsk nemesis” hvordan døden er blitt
medikalisert i det moderne velferdssamfunnet, og at dette har gjort
slutt på epoken ”naturlig død” og at ”den vestlige verdens menneske
har mistet retten til å være hovedpersonen ved sin egen død…Den
tekniske død har overtatt hele dødsprosessen” (1).
informasjon om at Per har sittet mye i en stol det siste året fordi
hans helse har skrantet. Han har i løpet av døgnet på intensiv
utviklet anuri, en tilstand uten urinproduksjon, som han vil dø av
etter noen dager dersom han ikke får dialysebehandling. Dialyse
legen har avslått behandling fordi blodtrykket er så lavt at han
ikke ville tåle det. Per holdes i live ved hjelp av to medisiner som
holder blodtrykket oppe. Legeteamet beslutter at han ikke skal
gjenopplives hvis han får hjertestans. Pårørende viser omsorg for
både Per og for hverandre. De virker som fornuftige og jordnære
personer. De samles og støtter hverandre fordi de ser at situasjonen
er alvorlig, noe de også har fått informasjon om av legen. Det ligger
ingen forventning hos pårørende til at vi som helsepersonell skal få
Per igjennom den akutte fasen, heller en stille aksept av at livet hans
er på vei mot en slutt.
inspira 3 2 010
Stein Husebø påstår i sin artikkel ”Omsorg for eldre” at ”Døden
er død”, og spør videre ”Blir vi frarøvet uerstattelige verdier i vår
siste levetid fordi helsevesenet formidler at de kan løse problemet?”
(8). Husebø er en av et fåtall norske leger som har stått fram å sagt
at han har hjulpet pasienter til å dø, og er dermed talsmann for
eutanasi i Norge. Når jeg tar med hans artikkel i diskusjonen her, er
det fordi han stiller viktige spørsmål for debatten rundt temaet ”en
verdig død”. Jeg ønsker samtidig å understreke at for meg er dette en
diskusjon om å la mennesker få dø naturlig og med verdighet, uten å
bli holdt kunstig i live, og ikke en diskusjon om eutanasi.
Makt og paternalisme
Sykepleiere vil også oppleve at plikten til å redde liv er en
primæroppgave. Å være del av et team som daglig redder liv,
slik som på en intensivavdeling oppleves sterkt og meningsfullt.
Samtidig er vi på godt og vondt fritatt fra beslutningsansvaret når
store avgjørelser skal tas. Som sykepleier har jeg når alt kommer
til alt bare uttalerett. Det er selvfølgelig lettere å mene mye om
en ikke skal stå til ansvaret for beslutningene etterpå. Legene kan
velge å høre på våre innspill, eller de kan velge å la det være. Hvor
mye vi som sykepleiere blir invitert til å delta i diskusjonene når
store avgjørelser skal tas, avhenger av flere ting som; vakthavende
leges holdninger, hvor travelt det er i avdelingen, organisering
og bemanning eller om en annen kan passe pasienten mens det
tverrfaglige møtet pågår. Ofte blir våre innspill hørt, og går inn som
en del av beslutningsgrunnlaget, men ikke alltid.
Ulike kulturer, tradisjoner og funksjoner
Sykepleiere og leger har tradisjonelt tatt vare på ulike kulturer
og funksjoner på en intensivavdeling. Legenes kunnskap om
sykdomsbildet hos den enkelte pasient dannes på grunnlag av
vurderinger av blodprøver, røntgen bilder, kliniske undersøkelser
av og visitt hos pasienten, journalnotat fra tidligere innleggelser,
sporadiske samtaler med pårørende og dialog med annen medisinsk
ekspertise. Nødvendig informasjon kan være svært begrenset når
pasienten har kommet inn som øyeblikkelig hjelp, det står om livet og
beslutninger må tas fort. Dette fører til at leger ofte må ta vanskelige
beslutninger på spinkelt grunnlag. På vår intensivavdeling har legen
ansvar for alt fra 2-3 pasienter på dagtid og opp til 12 pasienter
på vakt. Det sier seg selv at tiden til den enkelte pasient og deres
pårørende av og til kan bli veldig begrenset.
inspira 3 2 010
SIDE
10
Sykepleiertjenesten på intensiv er organisert slik at hver sykepleier
har en pasient, og en sykepleier er alltid ”bedside.” Kontinuitet er
høyt prioritert, derfor vil en ofte ha samme pasient 8-10 timer i
strekk, 2-5 dager etter hverandre, og noen ganger i ukevis. Dette gir
sykepleieren en unik fordel når det gjelder å skaffe et helhetlig bilde
av hvordan pasienten har det til vanlig, enten fra pasienten direkte
(når mulig), eller gjennom pasientens pårørende. Intensivsykepleiere
som har jobbet noen år ved avdeling har opparbeidet et godt klinisk
blikk, og stor kompetanse på vurdering av akutt, kritisk syke
pasienter. Når store beslutninger skal tas om behandling, og eventuelt
tilbaketrekking av behandling, vil denne kunnskapen bidra til et
mer helhetlig bilde og gi grunnlag for riktigere beslutninger.
Fordi sykepleiere og leger kommuniserer på hver sine arenaer, og
ikke alltid har tid eller sted til å utveksle sitt kjennskap til pasienten,
oppstår det ofte sprik mellom de to gruppenes synspunkter.
Sykepleiergruppen kan være først ute med å foreslå at behandlingen
bør avsluttes, nettopp fordi vi har hatt en nær dialog med pasienten
og pårørende, og kanskje tidlig har oppfattet og gjort oss til talsmenn
for deres ønsker. Ved store etiske dilemma som gjelder beslutninger
om avsluttende behandling, er det ikke alltid slik at legen har den
største kunnskapen. I artikkelen ”Pasientens selvbestemmelse ved
livets avslutning” i forbindelse med etablering av kliniske etikk
komiteer ved Norske sykehus, påpekes det at ”Sammensetningen i
komiteen skal være bred, slik at man får fram pleiepersonalets syn,
de pårørendes syn og ikke minst pasientens syn der det er mulig. Når
spesialister med samme kompetansenivå er uenige er det ofte ulik
vektlegging av verdier som er årsak til konflikten. I verdispørsmål
er ikke leger mer spesialister enn andre” (9). Det er derfor til å
undres over at sykepleiere ikke har en mer naturlig plass når slike
vurderinger skal gjøres.
Dialog
I de fleste yrker vil kommunikasjon og gode dialoger mellom partene
være avgjørende for hvor gode beslutninger som tas. Dessverre
er helsevesenet kjent for dårlige tradisjoner her. Paternalistiske
holdninger som ”Vi vet hva som er best for deg” har vært rådende.
Det er få sammenhenger der maktubalansen er mer uttalt enn på
et sykehus, der det er svært tydelig hvem som er ”den svake part”.
Dette framholdes også av Aslak Syse i ”Pasientrettigheter med
kommentarer”, der han hevder at maktubalansen blir større og
medvirkningsmuligheten for pasienten mindre jo mer komplisert
behandlingsnivået er og jo høyere kompetanse behandlerne har (10).
Maktubalansen og asymmetrien i forholdet mellom lege og pasient,
men også mellom sykepleier og pasient, og mellom sykepleier og
lege er fortsatt sterkt til stede, selv om positive endringer har funnet
sted. Det er ikke uten grunn at de fleste klagene Pasientombudet får
er rettet mot leger, og går på pasientens opplevelse av ikke å bli hørt,
nedlatende holdninger og mangel på informasjon.
Gode dialoger krever framfor alt tid, noe som ofte er en mangelvare
i en travel intensiv hverdag. Ofte er det mer enn en eksistensiell
beslutning som skal tas på en vakt, her dreier det seg om liv og død
døgnet rundt.
En verdig død Stein Husebø påpeker i sin artikkel ”Husk at du skal dø” at
helsevesenet fører folk bak lyset med signaler om at alt kan kureres,
at det går an å lure døden. Han hevder at svært få mennesker ønsker
å dø, unntaket er de døende selv. Hans erfaring er at det store flertall
av døende gir et hovedsignal i den siste tiden: ”Tusen takk for livet,
innsatsen og kampen. Men for meg er nå døden et bedre alternativ”
(11). I løpet av 20 års erfaring som sykepleier på intensiv er dette en
observasjon som også jeg har gjort. I en del tilfeller har både pasienten
selv og pårørende gitt signaler om at ”livet har nådd sin naturlige
slutt, jeg ønsker å dø”. Problemet for dem er at de har kommet på
feil avdeling. På intensivavdeling er nemlig fokus å redde liv. Av
og til oppleves det som vi misforstår vårt oppdrag. Det føles tungt
å være ”bedside” sykepleier å fortsette en behandling mot pasient/
pårørendes ønsker og som en selv stiller seg spørrende til. Husebø
stiller spørsmål om ”vi blir frarøvet uerstattelige verdier i vår siste
levetid fordi helsevesenet formidler at de kan løse problemet” (11).
Jeg opplever at mange av våre pasienter hadde hatt en mer verdig
avslutning på sitt liv uten en teknifisert intensivbehandling.
Per var en av de heldige som hadde alle rammer på plass for en
verdig avslutning. Ikke alle gamle og syke er så ”heldige” som han.
De dør med tuber og slanger inn i alle kroppens åpninger, respirator
og dialysebehandling, aortaballongpumpe, pacemaker og piccokateter. Settingen er en travel sykehus-sal delt med 3 andre like syke
pasienter og hjerte-lungeredning langt inn i døden, mens pårørende
sitter på gangen og venter. Slik er det ingen av oss som ønsker å dø
hvis vi får velge.
Konklusjon Målet mitt som sykepleier er på bredest mulig grunnlag å kunne tale
pasientens sak, ut fra et helhetlig (holistisk) pasient syn. Refleksjon
og bevissthet rundt etiske tema kan bidra til større åpenhet og
dialog, både mellom pasient/pårørende og behandlende helseteam,
og mellom sykepleiere og leger, noe jeg er overbevist om vil komme
pasienten til gode.
Jeg etterlyser også en større debatt og åpenhet rundt retten til
en verdig død, ikke bare internt i medier som Tidsskrift for Den
Norske Lægeforening og Sykepleien, men også i offentlige medier
som aviser og TV. Dette vil gi allmennheten en større mulighet til
å danne seg tanker, og kunne påvirke beslutningsprosessene når de
før eller siden stilles overfor valg rundt seg eller sin nærmestes død.
Pasient og pårørende er ofte usikre i sin rolle i møte med et intensiv
behandlings team. Å støtte dem i sin refleksjon rundt hva deres
egentlige ønsker og valgmuligheter er, og i sine ytringer overfor
behandlende legeteam kan være et viktig bidrag.
Å stille spørsmål rundt pågående behandling krever mot. Vi må
få lov å tro at vår kunnskap og kjennskap til den enkelte pasient
vi står ”bed-side”, gjerne vakt etter vakt og uke etter uke, gjør at
de spørsmål vi stiller bør oppfattes som relevante og tas på alvor.
Som sykepleiere må vi tørre å ”ta plass” og tale pasientens sak når
beslutninger skal tas.
Hva som er pasientens beste kan i mange tilfeller virke uklart.
Det kan være store sprik i oppfatningen av hva som er en verdig
død og hva som er et leveverdig liv.
Så store og vanskelige
spørsmål skal det heller ikke finnes lettvinte svar på. Som Marie
Aakre påpeker i artikkelen ”Verken forlenge eller forkorte livet”
i forbindelse med Kristina-saken ” Det er fortsatt sant at mange
lider pga. overbehandling, og at dialogen med involverte parter
er tilfeldig og utydelig. Respekt for liv betyr også å avklare om
tiden er inne for å sikre den syke en verdig død”, og videre ”Det
er mitt grunnsyn at dette skal ingen enkeltpersoner avgjøre
alene. Verken pasient, pårørende eller legen alene bør ha dette
ansvaret. Kompleksiteten er for stor. Tverrfaglig dialog gjennom
utholdende prosesser med involverte parter er nødvendig” (12).
Større bruk av tverrfaglig sammensatte etiske råd ved det enkelte
sykehus, og nye Nasjonale retningslinjer (mai 2009), vil kanskje
også bidra til å løse disse vanskelige spørsmålene på en etisk
høyverdig måte.
Referanser
1. Ruyter, Knut W., Førde, Reidun, Solbakk, Jan Helge, Medisinsk og
helsefaglig etikk, Gyldendal, 2008
2. Natvig, Randi-Susanne, Sykepleieetikk, Gyldendal Akademisk, 2004
3. Sykepleieretiske retningslinjer
4. Helsepersonelloven
5. Pasientrettighetsloven
6. Holmøy,T. ,Aarrestad,S., Engstad,P., Ottesen S., (Ullevål
universitetssykehus), Aslak Syse (Institutt for offentlig rett), Reidun
Førde (Seksjon for medisinsk etikk) UiO, Avslutning av
respiratorbehandling ved amyotrofisk lateral sklerose, Tidsskrift for
Den norske legeforening, nr.7, 2009
7. Harboe, Svein (Anestesiavdelingen SUS), Avgrensning av
intensivbehandling, Tidsskrift Norsk Lægeforening, nr.22, 1991
8. Husebø, Stein (overlege ved Verdighetssenteret), Omsorg for eldre,
artikkel i Aftenposten 27. mars 2009
9. Laake,J.H.,
Rosseland,
L.A.,
Winnem,B.M.,
Pasientens
selvbestemmelsesrett ved livets avslutning,Tidsskrift Norsk
Lægeforening nr 3, 2002
10. Aslak Syse, (Institutt for offentlig rett), Pasientrettigheter med
kommentarer, 2001
11. Husebø, Stein, artikkel ”Husk at du skal dø”
12. Aakre, Marie (Leder Faglig Etisk Råd), Verken forlenge eller forkorte
livet, Tidsskriftet Sykepleien, 3/0
Det er som en markant fagperson og leder Kristine vil bli husket.
Hennes engasjement var glødende, helt til det siste, selv om hun
Kristine var født og oppvokst i Dalsbygda, nord i Østerdalen, og
hjembygda var alltid nær henne. Vi som deltok i begravelsen der
fredag 2. juli, var glade for å kunne følge henne ”hjem”. Det oppleves
som en gave å ha kjent Kristine, og våre tanker går først og fremst
til hennes nærmeste familie, som så altfor tidlig mistet henne. For
alle oss kolleger på Anestesiavdelingen spesielt, men også på Ahus
generelt, vil Kristines innsats og spor være med oss videre. I dyp
takknemlighet over alt Kristine ga, lyser vi fred over hennes minne.
Anestesiavdelingen, Akershus universitetssykehus
SIDE
Etter grunnutdanning i sykepleie på Elverum og spesialutdanning
i intensivsykepleie på Lillehammer, begynte Kristine i 1978
som spesialsykepleier på intensiv/recovery på datidens SiA
(Sentralsykehuset i Akershus). Og det var her, i Anestesiavdelingen på
nå Akershus universitetssykehus (Ahus), hun skulle virke. Allerede
året etter, i 1979, ble hun samme sted ansatt som avdelingssykepleier,
i 1998 avanserte hun til avdelingsoversykepleier og i lengre perioder
fungerte hun som avdelingssjef for Anestesiavdelingen. Hennes
siste stilling var som assisterende avdelingssjef samme sted.
de senere årene pga sykdom ikke var i jobb. I tillegg var hennes
væremåte av en slik art at alle likte og respekterte Kristine. Hun
så de ansatte som sykehusets største ressurs, og det er mange i
Anestesiavdelingen i dag som er ansatt av henne.
inspira 3 2 010
Kristine Johaug døde mandag 21. juni på lindrende enhet,
Skedsmotunet, etter lengre tids kamp mot kreftsykdom. Hun ble 57 år.
11
Minneord – Kristine Johaug
SmartX Trådløs invasiv trykkmonitorering fra Smiths Medical
‡ SmartX mottaker -­ passer til alle typer monitorer.
‡ SmartX sender
-­ for 4 eller 2 transducere.
Trykksignalene overføres trådløst fra sender til mottakerenheten.
Unik trådløs trykkmonitorering basert på bluetooth teknologi. www.medinor.no
– Hygienisk munnstell redder liv!
q4
reduserer infeksjoner -­utfør munnstell hver fjerde time!
‡(QNOHVW
‡Mest hygienisk
‡Lik prosedyre
‡Alt inkludert
www.kvinto.no
!
T
E
H
- for bedre livskvalitet
Tlf: 22 72 03 00
Fax: 22 72 03 01
E-post: post@kvinto.no
Y
M e d i s i n s k e Pr o d u k t e r
N
KvinTo AS
Brobekkveien 107
0582 Oslo
Medisinsk simulering – et møte mellom utdanning og praksisfelt
Et fellesprosjekt for høgskole, intensivavdeling og Medisinsk SimulatorSenter i Trondheim
Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) og St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim, ønsket å støtte
fellesprosjekter som kunne bidra til tettere kontakt og økt samarbeid mellom høgskole og praksisfelt.
Stine Gundrosen 1, Hilde Engesnes 2 Intensivsykepleier MSc, Avdelingssjef Medisinsk
SimulatorSenter, St.Olavs Hospital / NTNU / Helse
Midt-Norge
2
Intensivsykepleier, Avdelingsleder, Intensivavdelingen St. Olavs Hospital.
1
inspira 3 2 010
SIDE
14
Eksisterende praksismodell/praksisundervisning er basert på å
lære gjennom samhandling og refleksjon med kontaktsykepleiere
i praksis. Kontaktsykepleierne har det sykepleiefaglige ansvaret
for pasientbehandlingen i tillegg til ansvaret for å legge til rette
for studentens læring. Begrenset tid i praksis medfører at studenter
under videreutdanning i intensivsykepleie opplever få vanskelige
kliniske situasjoner. Når kritiske situasjoner oppstår er pasienten
avhengig av øvede hender, og det er naturlig at det er de erfarne
sykepleierne som trår til. Dette har betydning for erfaringsgrunnlaget
studentene får i å håndtere akutte situasjoner. Studentene ønsket
seg muligheten til å trene på slik håndtering i trygge omgivelser og
kontaktsykepleierne ved intensivavdelingen etterlyste metoder for å
utnytte klinisk praksis som læringsarena.
Både kunnskaper, ferdigheter og verdigrunnlag viser seg gjennom
handling i intensivsykepleie. Gjennom handling blir kunnskap
synlig og tilgjengelig for diskusjon. En kan analysere kunnskapen
ved å spørre ”hva skjedde?”, ”hvorfor ble det slik?”, ”hvilke
konsekvenser fikk valg av handling?” og ”hvordan vil en angripe
en lignende situasjon senere?”.
Medisinsk SimulatorSenter er en treningsarena for læring gjennom
refleksjon knyttet til handling. Det trenes ved å gjenskape akutte
medisinske situasjoner i scenarioer. Avansert datatastyrt dukke i
realistiske omgivelser og videoopptak under trening gir mulighet
til å reflektere over ”kunnskap i handling” gjennom debriefing.
Det skapes en situasjon som er troverdig slik at den kan omsettes i
den virkelige verden (1). På mange måter representerer scenarioer
dermed det Donald Schön beskriver som en virtuell verden,
anvendbar for refleksjon gjennom sin troverdighet. I den virtuelle
verden kan en sette ned farten, rydde unna forstyrrende elementer
og oppheve eller kontrollere noe av det som hindrer refleksjon i det
daglige (2).
Debriefing etter simulatortrening innebærer en diskusjon med
utgangspunkt i synlig kunnskap i handling der det er veilederens
oppgave å stille åpne spørsmål for å initiere til refleksjon. En
overlater til deltakerne å artikulere tankeprosessen i handling.
Ved å lytte, vise virkelig interesse og gripe fatt i betydningsfulle
momenter i deltakernes refleksjoner, oppnår en samtidig motivasjon
til å delta i refleksjonsprosessen. Geir Halland viser til Edgar
Schein når han beskriver fire sentrale områder som praktisk
utgangspunkt for motivasjonstenkning: Mestring, anerkjennelse,
ansvar og mening (3). Vi er gjerne vår egen verste kritiker, og
for noen sitter det langt inne å si noe positivt om seg selv. Ved å
balansere de faglige utfordringene sikrer en at alle har mulighet til
å oppleve mestring. I tillegg er det viktig at veilederen bevisst ser
etter konkrete eksempler på mestring under handlig og dermed kan
gi alle deltakerne feedback som forbindes med anerkjennelse (3).
Videoopptak er et godt hjelpemiddel for å underbygge feedback.
”Erfaring innebærer å se kritisk på gyldigheten av tidligere kunnskap ut fra nye opplevelser og inntrykk. Erfaring skapes ved DWYLUHÀHNWHUHURYHUHWKDQGOLQJVIRUO¡SHWWHUSnRJVHUNULWLVNSn
hvordan tenkningen fungerte i forhold til praksis.” (4 s. 189)
Gjennom denne beskrivelsen inkluderer Lauvås og Handal
refleksjon i prosessen som skal til for å bygge erfaring (4). Debriefing
er en undervisningsmetode for å skape ny erfaring gjennom nettopp
å utnytte deltakernes tenkning i praksis.
I rapport fra Institute Of Medicine, USA 2001: ”To Err is Human;
Building a Safer Health System” anslås det at mellom 44 000 og
98 000 mennesker dør på grunn av medisinske feil i USA hvert
år (5). Rapporten diskuterer betydningen av organisatoriske og
menneskelige faktorer som bakgrunn for disse tallene. ”Human
factors” vektlegges i stor grad når det gjelder sikkerhet innen ulike
risikofylte virksomheter. Luftfart og militært forsvar er eksempler
på dette. Menneskelige faktorer innebærer både kognitive, mentale
elementer og sosiale, personlige egenskaper (6). I dette ligger blant
annet evner til vurdering, planlegging, oppmerksomhet, samarbeid,
kommunikasjon og ledelse. Non-Technical Skills (NTS) brukes som
fellesbetegnelse på slike faktorer (6). Studier viser at mellom 50-80
% av kritiske hendelser i akuttmedisinsk behandling kan knyttes
til sviktende NTS (6,7). Det er liten tradisjon for undervisning og
trening på Non-Technical Skills i akuttmedisin generelt (8,9,10).
Rapporten fra USA foreslår blant annet teamtrening i simulator,
for å øke sikkerheten og unngå feil behandling i akuttmedisinske
avdelinger (5).
Med dette som bakgrunn valgte videreutdanning i sykepleie,
intensivlinjen, Intensivavdelingen ved sykehuset og Medisinsk
SimulatorSenter i Trondheim å gå sammen om et prosjekt
som innebar et undervisningstilbud både til studenter og
kontaktsykepleiere. Medisinsk simulering og debriefing var rammen
for å nå læringsmålene som innebar; håndtering av akutte hendelser,
Non-Technical Skills og veiledningsteknikk i praksis.
Del 1) Teoretisk undervisning for kontaktsykepleiere (3,5 time pr
gruppe à 6-8 deltakere – totalt 22 deltakere)
Hovedtemaer:
t Non-technical skills
t Pedagogisk plattform
t Debriefing – metode for læring gjennom refleksjon over
handling
Del 2) Trening i Medisinsk SimulatorSenter med påfølgende
debriefing/refleksjon. (3,5 time pr gruppe à 6-8 deltakere. Totalt 20
studenter og 22 kontaktsykepleiere)
Studentene ble introdusert for simulatordukken og utstyret i
Medisinsk SimulatorSenter (familiarisering). Deretter trente de på
mottak av sepsispasient.
Læringsmål: Prioritering av oppgaver
Vurdering av pasient
Kommunikasjon og samarbeid
Kontaktsykepleierne observerte studentene og fikk praktisk trening
i å debriefe studentene etter simulatortreningen.
Læringsmål: Observere handling med tanke på refleksjon og læring
Skape refleksjon over handling, rettet mot
studentenes læringsmål
Kontaktsykepleierne mottok feedback på sin debriefing av
pedagogisk leder i Medisinsk SimulatorSenter.
Del 3) Evaluering
I fellesskap ble det diskutert bruk av debriefing som metode for
refleksjon over handling i praksis, og gitt en muntlig evaluering
av prosjektet. Både studenter og kontaktsykepleiere fikk i tillegg
mulighet til anonym skriftlig evaluering gjennom tilsendt
evalueringsskjema. Høgskolen og Intensivavdelingen beskrev nytten
av prosjektet og prosjektgruppen gjennomførte et evalueringsmøte.
Resultater
Alle studentene under videreutdanning i intensivsykepleie og deres
kontaktsykepleiere på intensivavdelingen ble invitert til å delta.
SIDE
inspira 3 2 010
Metode
Prosjektgruppen bestod av Hilde Engesnes, avdelingsleder med
ansvar for fagutvikling ved intensivavdelingen, høgskolelektor Thor
Albriktsen ved HiST og leder for Medisinsk SimulatorSenter, Stine
Gundrosen.
De fleste studentene var fornøyd med skriftlig info på forhånd.
Noen mente imidlertid at mer informasjon kunne redusert stress.
Alle studentene vurderte introduksjonen til simulatortreningen
som god og viktig for å dempe stressnivået. Evaluering av selve
simulatortreningen inneholdt beskrivelse av en ukjent situasjon, litt
kunstig, men lærerik. En av studentene mente stressnivået var så
høyt at innsatsen ikke reflekterte kompetanse i en reell situasjon,
og la en demper på læringsutbyttet. Debriefing ble evaluert som
nyttig og avgjørende. Refleksjon, feedback og det å dele erfaring
ble sett på som vesentlig. På spørsmål om hva som var det viktigste
de lærte, svarte studentene klar og tydelig kommunikasjon, gjøre
hverandre gode gjennom samarbeid og prioritere oppgaver rasjonelt
i et mottak. Studentene mente undervisningsprosjektet ville blitt
bedre ved mer informasjon på forhånd og med flere treninger.
15
Studentenes evaluering:
Alle studentene deltok i den muntlige evalueringen av prosjektet.
I tillegg fikk de tilsendt evalueringsskjema i posten med ferdig
adressert og frankert svarkonvolutt.
Kontaktsykepleiernes evaluering:
Alle kontaktsykepleierne deltok i den muntlige evalueringen av
prosjektet. I tillegg fikk de utlevert evalueringsskjema på avdelingen.
Alle var fornøyd med den skriftlige informasjonen på forhånd.
Teoriundervisningen ble vurdert som nyttig, tankevekkende og
motiverende. Introduksjonen til simulatortreningen ble vurdert
som god. Noen av kontaktsykepleierne kommenterte overvekt av
observatører i forhold til studenter, og opplevde at dette påvirket
stressnivået til studentene. De gav uttrykk for at det var annerledes
å observere studentene under trening enn å observere dem i
praksissituasjoner. I praksis gjøres en mer helhetlig vurdering av
studentene og det var uvant å holde fokus på konkrete, definerte
læringsmål under simuleringen. Debriefing ble kommentert med
opplevelsen av behov for struktur, god nytte av teoretisk ramme,
uheldig med overvekt av kontaktsykepleiere, undring over
forskjellen på hva en observerer og studentenes beskrivelse av egen
opplevelse og bevisstgjøring rundt behov for trening på debriefing.
Det største læringsutbytte ble beskrevet i form av bevisstgjøring
i forhold til betydningen av refleksjon i praksis. Mestring og
et positivt fokus ble fremhevet for å stimulere studentene til
læring. Også kontaktsykepleierne mente at repeterte øvelser
kunne gjort undervisningsprosjektet bedre både for studenter
og kontaktsykepleiere. En av kontaktsykepleierne foreslår å
implementere debriefing som undervisningsmetode i praksisfeltet
og evaluere dette.
inspira 3 2 010
SIDE
16
Intensivavdelingen:
Intensivavdelingen ser det som veldig viktig å kunne gi sine
kontaktsykepleiere en teoretisk plattform og mulighet til å trene
på veiledning, debriefing /refleksjon i en uforstyrret ramme. Å
være veileder i tillegg til ansvarsfulle arbeidsoppgaver med kritisk
syke pasienter oppleves som svært krevende. En god veileder
betyr mye for kvaliteten på praksisdelen av studiet og dermed for
funksjonsdyktigheten til den nyutdannende intensivsykepleieren.
Det hadde vært ønskelig å kunne tilby alle kontaktsykepleiere en
tilsvarende kombinasjon av teoriundervisning og praktisk trening
på debriefing og refleksjon. Positive tilbakemeldinger fra de
kontaktsykepleierne som deltok i prosjektet bekreftet at dette var
nyttig og et kjærkomment tilbud som har vært savnet.
ASP Videreutdanning i sykepleie, Høgskolen i Sør-Trøndelag
For HiST, Avdeling for sykepleierutdanning, er det viktig at
kontaktsykepleierne har pedagogisk kompetanse i tillegg til
den sykepleiefaglige kompetansen. Gjennom dette prosjektet
har en gruppe kontaktsykepleiere ved en av praksisavdelingene
fått muligheten til teoretisk innføring i og praktisk utprøving av
hjelpemidler i den utfordrende praksisveiledningen. For HiST har
det vært en nyttig erfaring å bidra til denne typen kompetanseheving.
Kontaktsykepleiernes kompetanse knyttet til Non-Technical Skills,
debriefing og refleksjon er svært nyttig for HiSTs studenter i praksis.
Alle som har veiledningsoppgaver og ansvar for tilretteleggelse av
studentenes læringsarbeid i høyteknologiske sykehusomgivelser
burde hatt tilbud om å delta i denne typen eller lignende prosjekter.
Prosjektgruppens evaluering:
Prosjektgruppen opplevde at gjennomføringen av prosjektet gikk
etter planen. Det var en positiv holdning til deltakelse fra både
studenter og kontaktsykepleiere. Struktur og metoder var gunstige i
forhold til læringsmål.
Teoriundervisningen ble lagt opp som dynamisk undervisning,
bygget på dialog med deltakerne. Dette innebar at innhold og
presentasjonsform ble tilpasset kontaktsykepleiernes erfaring og
kunnskap.
Vanskelighetsgraden i scenarioet i simulatoren ble tilpasset
erfaringsgrunnlaget til studentene. Ingen av studentene hadde trent
i simulator tidligere. Det ble lagt vekt på informasjon for best mulig
forutsigbarhet og opplevelse av mestring.
Ukjent treningsform og observasjon under trening påvirket
stressnivået til studentene. Det ville vært en fordel om studentene
hadde fått anledning til å gjøre seg bedre kjent i simulatoren.
Kontaktsykepleierne observerte studentene under trening, og brukte
sine observasjoner til å debriefe studentene. Teoriundervisningen
hadde lagt et grunnlag for å velge fokus under observasjon.
Observasjonene gav grunnlag for refleksjon etter trening. Å trene
på å få andre til å reflektere, var en ny opplevelse for de fleste
kontaktsykepleierne. En treningsøkt er for lite for å beherske
dette. Prosjektgruppen anbefaler derfor repeterte øvelser både for
kontaktsykepleiere og studenter.
Diskusjon
Både den muntlige og skriftlige evalueringen reflekterte at
kontaktsykepleiere og studenter opplevde simulering som en nyttig
læringsarena.
Betydningen av en undervisningsarena for å lære kommunikasjon
og samhandling, må ikke undervurderes. En episode fra
simulatortreningen kan være et eksempel:
Tre studenter jobbet sammen om mottak av ”sepsispasienten”.
Lederen i teamet hadde mer erfaring fra intensivavdeling enn de
to andre. Leder var opptatt av rask start av antibiotika, og delegerte
oppgavene med å ta blodkulturer og blande antibiotikainfusjon. Selv
prioriterte leder aktiv væske- og pressorbehandling for å stabilisere
et kritisk lavt blodtrykk. Samtidig steg respirasjonfrekvensen til
”pasienten” og O2-saturasjonen sank gradvis uten at det ble gjort
umiddelbare tiltak. Under debriefingen reflekterte studentene
over årsaken til dette, og det kom frem at en av teammedlemmene
hadde observert respirasjoneproblemene, men regnet med at leder
hadde kontroll. Både bevissthet rundt egen manglende erfaring,
ønsket om å fullføre den delegerte oppgaven og kjennskap til leders
kompetanse påvirket vurderingen. Denne episoden gav et godt
utgangspunkt for å diskutere hvordan ulik forståelse av situasjoner
kan påvirke samhandling. Teammedlemmenes ansvar og leders
rolle ble samtidig satt i sammenheng med kommunikasjonsmetoder
for å unngå slike hendelser.
Simulator
'HEULH¿QJ
Akutt kritisk sykdom øker forekomsten av feil og uønskede
hendelser. Kompleksitet i sykdomsbildet og behov for avansert
behandling innebærer flere ”anledninger” til å gjøre feil. Kritisk
syke blir i tillegg overvåket i større grad enn andre pasienter. Dette
gir en utvidet mulighet til å oppdage feil og dermed registrere
dem (11). I tillegg til gode rutiner for registrering av feil, er det
avgjørende at en utnytter kunnskap om mekanismer bak feil til
trening og undervisning. Ved å definere NTS som læringsmål
både for studenter under videreutdanning og kontaktsykepleiere i
praksis, vil en kunne øke bevisstheten rundt dette. Kommunikasjon
og samhandling er vesentlige elementer for å unngå å gjøre feil
og medisinsk fullskala simulering gir gode muligheter til å trene
på slike ferdigheter. Trening i simulator, inkludert refleksjon over
NTS i forbindelse med akutte situasjoner, kan øke bevisstheten til
aktørene og ha betydningen for forekomst av feil (5).
repertoar under videreutdanning. Simulering anvendes i økende
grad som undervisningsmetode innen helsefag både nasjonalt og
internasjonalt (13). Studier viser at repeterende praksis ved bruk av
simulering i utdanningsløp har betydning for læringsutbytte (14).
17
SIDE
Oppsummering
Gjennom dette fellesprosjektet mellom høgskole og praksisfelt
fikk vi prøvd ut medisinsk simulator som undervisningsarena
både for studenter under videreutdanning i intensivsykepleie
og kontaktsykepleiere som har ansvar for praksisveiledning i
intensivavdelingen. Studentenes evalueringer tilsa at simulering kan
anvendes til mengdetrening i å håndtere sjeldne akutte hendelser.
Stress i forbindelse med simulering kan dempes ved informasjon
og repeterte øvelser. Mulighet til å reflektere sammen med andre
ved debriefing hadde vesentlig betydning der kommunikasjon
og samhandling ble fremhevet som læringsutbytte. Debriefing
innebærer en struktur for refleksjon i en gruppe. Kontaktsykepleierne
mente denne strukturen kunne overføres til praksisveiledning av
studenter i intensivavdelingen og at det var behov for trening både
i å observere og skape refleksjon. Medisinsk SimulatorSenter ble
oppfattet som en egnet arena også for slik trening.
inspira 3 2 010
Et overraskende, men viktig funn var at studentene gav uttrykk
for at det opplevdes mye sterkere å bli observert og vurdert i
simulatorsenteret enn i klinisk praksis. Dette påvirket stressnivået
hos enkelte av studentene slik at de mente det reduserte
læringsutbyttet. At det opplevdes som mer stressende å bli observert
på en treningsarena enn i klinisk praksis var en interessant erfaring
for prosjektgruppen. Studentenes opplevelse av stress underbygges
av Müller et al som fant signifikant økning i cortisol- og
amylasekonsentrasjon hos deltakere i forbindelse med testscenarioer
i simulator. Målinger etter gjentatte scenarioer viste signifikant
reduksjon i de samme konsentrasjonene (12). Å trene i medisinsk
simulator innebærer å blottstille sine kunnskaper, holdninger og
personlige egenskaper på en helt spesiell måte. Selv om vi vektla
at simulatorundervisningen var trening, ikke en test, opplevde
noen av studentene at de ble satt på prøve. Familiarisering med
omgivelser, utstyr og undervisningsmetode kan ha hatt betydning.
Studentenes utsagn om forutsigbarhet, i form av informasjon på
forhånd og muligheten til repeterte simuleringer, understreker hvor
viktig trygghet er for å skape lærerike opplevelser. Det samme vil
være gjeldende i klinisk praksis. Anledningen til å gjøre det samme
flere ganger, øker forutsigbarhet og trygghet. Klinisk praksis er
den viktigste læringsarenaen for å utvikle erfaring og ”kunnskap i
handling” under videreutdanning i sykepleie. Medisinsk simulering
eller andre former for trening vil aldri kunne erstatte dette, men
kan være er et godt supplement for å øke den enkelte students
Både studenter og kontaktsykepleierne fremhevet betydningen
av debriefing etter simulatortrening. Muligheten til å reflektere
over kunnskap, dele erfaringer i tillegg til å gi og motta feedback,
representerte læring for begge grupper. Kontaktsykepleierne la vekt
på hvordan den strukturerte debriefingsmetoden kunne anvendes
for å skape refleksjon i praksis. I tillegg ble det bemerket hvordan
definerte læringsmål påvirket observasjonen av studentene og
gjorde det lettere å gi konkret feedback. Den profesjonelle feedback
under læring som inkluderes i simulatorundervisning løftes frem
som avgjørende for hva og hvor mye studenter sitter igjen med av
kunnskap (13). Utfordringer i klinikken, i tillegg til at det er få akutte
situasjoner for hver student, er å finne anledninger til å reflektere
sammen med andre. Pasientens medisinske situasjon krever full
oppmerksomhet fra alle involverte, og gir ofte lite rom til debriefing
der og da. Ved å tilpasse rammer for praksisveiledning, tilby
pedagogisk trening til kontaktsykepleiere og inkludere refleksjon
over handling i praksisveiledning, vil strukturert debriefing, slik det
brukes i simulator, også kunne anvendes for læring i klinikken.
Referanser:
1. Gundrosen S. Medisinsk Fullskala Simulering som Undervisningsmetode
for Sykepleiere som Håndterer Kritisk Syke Pasienter – En Randomisert
Kontrollert Studie. Masteroppgave i Helsevitenskap, Det Medisinske
fakultet, NTNU. Trondheim 2009.
2. Schön D. Den reflekterende praktiker. Hvordan professionelle tænker,
når de arbejder. Oversatt av Fiil S. Århus: Forlaget Klim, 2001: (1.
utgave) Kap 1, 2, 5, 6 og 9.
3. Halland G Læring gjennom stimulerende samspill, Fagbokforlaget
Vigmostad & Bjørke AS, 2004, kap 2-5
4. Lauvås P & Handal G (1990) ”Veiledning og praktisk yrkesteori” J.W.
Cappelens forlag a.s. Oslo 2000 s 65-83, 101-104 og 175-191.
5. Kohn LT, Corrigan JM, Donaldson MS. To Err is Human. Building a
Safer Health System. Committee on Quality of Health Care in
America, Institute of Medicine. Washington, D.C: National Academy
Press, 2001.
6. Fletcher GCL, McGeorge P, Flin RH et al. The role of non-technical
skills in anaesthesia: a review of current literature. British Journal of
Anaesthesia 2002; 88: 418-429.
7. Reader T, Flin R, Lauche K et al. Non-technical skills in the intensive
care unit. British Journal of Anasthesia 2006; 96: 551-559.
8. Lighthall GK, Barr J, Howard SK et al. Use of a fully simulated
intensive care unit environment for critical event management training
for internal medicine residents. Critical Care Medicine 2003; 31: 24372443.
9. MacDowall J. The assessment and treatment of the acutely ill patient
- the role of the patient simulator as a teaching tool in the undergraduate
programme. Medical Teacher 2006; 28: 326-329.
10. Smith CM, Perkins GD, Bullock I et al. Undergraduate training in the
care of the acutely ill patient: a litterature review. Intensive Care
Medicine 2007; 33: 901-907.
11. Bion JF, Heffner JE. Challenges in the care of the acutely ill. The
Lancet 2004; 363: 970-977.
12. Müller MP, Hänsel M, Fichtner A et al. Excellence in performance and
stress reduction during two different full scale simulator training
courses: A pilot study. Resuscitation 2009; 80: 919-924.
13. McFetrich J. A structured litterature rewiew on the use of high fidelity
patient simulators for teaching in emergency medicine. Emerg. Med J
2006; 23: 509-511
14. McGaghie WC, Issenberg SB, Petrusa ER & Scalese RJ. A critical
review of simulation-based medical education research: 2003-2009.
Medical Education 2010; 44: 50-63
Ny redaktør
i Inspira
Har du interesse for mediearbeid og syntes Inspira er et viktig informasjonsorgan? Har du nær kjennskap til fagområde innen anestesiog intensivsykepleie?
Da utfordrer vi deg til å overta oppgaven som ny redaktør i Inspira.
Det etableres en redaksjonsgruppe i samarbeid med
redaktør.
Nødvendig opplæring vil bli gitt.
Lønn etter avtale.
Høres dette spennende ut?
Kontakt ALNSF eller NSFLIS styre.
Kontakt redaktør for mer informasjon om stillingens
innhold: inspira@alnsflis.no, 993 28 848
Nasjonale anbefalinger for dagbokpraksis ved norske intensivavdelinger
18
intensivpasienter er i gang. Arbeidet ledes av en arbeidsgruppe i nært samarbeid med en bredt
SIDE
Arbeidet med å utforme nasjonale anbefalinger for skriving og overlevering av dagbok til
sammensatt referansegruppe som dekker ulike kompetanseområder slik som etikk, jus, faglig ledelse
inspira 3 2 010
og erfaring fra dagbokvirksomhet. Arbeidsgruppen består av Sissel Lisa Storli, Universitetet i Tromsø
(leder), Ragne Eskerud, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud, Anny Norlemann Holme, Høgskolen
Stord/Haugesund, Eva Gjengedal, Høgskolen i Molde/ Universitetet i Bergen og Hildegunn
Synnevåg, leder NSFLIS. Anbefalingene vil sendes ut på høring våren 2011.
Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger
Det har vært skrevet dagbok til intensivpasienten i Norge siden tidlig på nittitallet.
I 1984 ble det ved revmatologisk avdeling, Hvidovre Hospital, København prøvd ut et prosjekt som het ”Dialog i
sygepleje”, en praktisk omsorgmodell med en skriftlig dialog mellom pasient og sykepleier (1).
Forskning de siste ti år viser at pasienter kan bære med seg et
mangfold av minner fra intensivoppholdet, ofte dominert av sterke
følelser, og de kan streve med å skille mellom ”drøm” og ”virkelighet”
(8-10). Slike minner kan resultere i mentale og fysiske plager som
det kan være problematisk å leve med i ettertid (11). Pasienter søker
etter å få innsikt i hva som har skjedd med dem (12,13) og å finne
sammenheng og mening i minnene (14).
Flere studier har vist at nettopp dagbok kan være en måte å hjelpe
pasienten på (14-16), og at dagbokskriving og oppfølgingssamtaler
utfyller hverandre (17,18). En nylig publisert effektstudie viser også
I og med at det forelå relativt lite kunnskap om hvordan intervensjonen
ble drevet og hvor utbredt den var, ble det i 2006 gjennomført en
studie i Danmark der man ønsket å kartlegge dette. Studien viste
at hensikten med intervensjonen var uklar, at den i liten grad var
regulert av retningslinjer og at den heller ikke ble kombinert med
videre oppfølging (20). I etterkant er det gjennomført lignende
undersøkelser ved svenske og norske intensivavdelinger (21,22). I
denne artikkelen vil vi presentere og diskutere noen funn fra den
norske studien (22).
Hva gjorde vi?
Hensikten med studien var å kartlegge bruken av dagbøker til
respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger, hvordan dagbøker
blir anvendt, hvilket grunnlag praksis bygger på og hvilke erfaringer
personalet har gjort seg.
Det ble derfor naturlig å velge en kvalitativ tilnærming hvor det
ble gjort semi-strukturerte telefonintervju. Avdelingssykepleier
ved samtlige intensivavdelinger i Norge ble kontaktet pr telefon
og spurt om avdelingen hadde respiratorpasienter og om de tilbød
dagbok til denne pasientgruppen. De som bekreftet dette, og som
ønsket å delta i studien ble bedt om å forespørre en sykepleier som
hadde god innsikt i dagbokens historikk i avdelingen og nåværende
dagbokpraksis om hun var villig til å delta i et intervju. De som ønsket
det ga skriftlige samtykke til å delta. Det ble innhentet tillatelse fra
ledelsen ved den enkelte intensivavdeling, og studien ble meldt til
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).
For å kunne sammenligne data bygget den norske intervjuguiden
på den danske (20), men den hadde en mer åpen utforming og ble
tilpasset norske forhold. Intervjuene ble foretatt av forfatterne som
også utgjorde prosjektgruppen. Intervjuene som varte fra ca ½ til 1
time, ble tapet og senere nedskrevet ordrett.
19
Omsorgsmodellen dannet grunnlag for utvikling av dagbok for
intensivpasienter ved Ullevål sykehus (2). Denne dagboken ble en
forløper for dagens praksis. Forskning relatert til pasienterfaringer var
på denne tiden sparsom, og en gjeldende oppfatning var at pasienten
hadde et ”tomrom” i hukommelsen fra behandlingsperioden som
informasjon i dagboken kunne bidra til å fylle (2). I årene som fulgte
viste ny forskning at pasienter hadde minner om opplevelser fra
intensivtiden, men at de gjerne var fragmenterte og drømmelignende
(3-6). Personalet ved flere intensivavdelinger ble inspirert av
dagbokpraksisen ved Ullevål sykehus. Det ble utviklet skrivemåter
som inkluderte både beskrivelser av konkrete hendelser og undring
inn mot pasientens egne opplevelser i situasjonen (7).
at dagbokintervensjon har positiv påvirkning på angst og depresjon
to måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen (19).
SIDE
2
inspira 3 2 010
Anny Norlemann Holme , Eva Gjengedal , Ragne Eskerud 3, Sissel Lisa Storli 4
1
Høgskolelektor, Avdeling helsefag, Høgskolen Stord/
Haugesund, 2 Professor, Avdeling for helse- og sosialfag,
Høgskolen i Molde/ Institutt for samfunnsmedisinske
fag, Universitet i Bergen, 3 Intensivsykepleier, klinisk
spesialist i intensivsykepleie, intensivavdelingen, Vestre
Viken HF, Sykehuset Buskerud, Drammen
4
Førsteamanuensis, Institutt for helse og omsorgsfag,
Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.
1
VIDEREUTDANNING I PREHOSPITALT
ARBEID FOR ANESTESISYKEPLEIERE
TILBYS I SAMARBEID MED HØGSKOLEN I GJØVIK (HIG)
OG ANESTESISYKEPLEIERNES LANDSGRUPPE AV
NORSK SYKEPLEIERFORBUND (ALNSF)
MÅL MED STUDIET
Å gi anestesisykepleiere økt kunnskap og
handlingskompetanse i;
Ţ5SBOTQPSUPHVUSZLOJOHTUKFOFTUFWFE
større ulykker og katastrofer.
Ţ.FEJTJOTLFQSPTFEZSFSGPSJOOTBUTQ¤
skadested.
Ţ,VOOFJWFSLTFUUFBLVUUNFEJOTLFUJMUBL
sammen med ambulansepersonell.
Studiet vil bestå av tre kurs som inneholder simulerings- og ferdighetstrening,
obligatoriske arbeidskrav og avsluttes
med en eksamen i to deler. Den nye prehospitale avdelingen er svært godt egnet
til simulering i akuttmedisin og ulykker i
realistiske omgivelser. Simuleringsøvelsene tar utgangspunkt i ulike hendelser
som de møter prehospitalt.
STUDIETS INNHOLD
Ţ0SHBOJTFSJOHBWQSFIPTQJUBMUKFOFTUF
Ţ"LVUUNFEJTJO
Ţ4JLSJOHBWWJUBMFGVOLTKPOFSMVGUWFJThåndtering, ventilasjon, sjokk og væskeresuscitering)
Ţ)KFSUFMVOHFSFEOJOH
Ţ,PNNVOJLBTKPOPHTBNIBOEMJOH
Ţ,POżJLUI¤OEUFSJOHPHFHFOTJLLFSIFU
Ţ&UJLLPHMPWHJWOJOH
Ţ5SBVNFS
Ţ"SCFJEQ¤TLBEFTUFEPHWFELBUBTUSPGFS
ALNSF (Anestesisykepleiernes Landsgruppe av Norsk Sykepleierforbund) og
Høgskolen Gjøvik har samarbeidet om
innholdet og organisering av studiet.
STUDIETS ORGANISERING
I januar 2011 starter videreutdanning i
prehospitalt arbeid for anestesisykepleiere ved Høgskolen i Gjøvik.
Studiet er lagt opp som et deltidsstudium over et halvt år med tre samlinger med til sammen 10 dager.
FAKTA
Varighet 1/2 år deltid
Studiepoeng 15
Opptakskrav Videreutdanning i
anestesisykepleie
Opptak ved Høgskolen i Gjøvik,
www.hig.no
Oppstart Januar 2011
Søknadsfrist 15. november 2010
Pris kr. 9500 ,Kontaktinfo Studenttorget, tlf.
61 13 54 00, e-post: studenttorget@hig.
no eller anestesi@gmail.com
UTTALELSER FRA TIDLIGERE STUDENTER
UTTALELSER FRA TIDLIGERE STUDENTER
«Engasjerte lærarar frå HIG, svært bra
kvalitet på både forelesarar og praktisk
undervisning/simulering, samt passe stor
studentgruppa, førte til stort læringsutbytte.»
«I overgangen frå å jobba på anestesi
avdeling og til å jobba som SAR-sykepleier offshore, opplevde eg fort at da ikkje
var tilstrekkeleg med bare intrahospital
erfaring. Etter studiet på Gjøvik har eg fått
ny forståing for prehospital pasientbehandling, og føler meg langt betre rusta for
jobben.»
«Simuleringstrening har gitt meg mykje ny
erfaring og kunnskap, og var den kjekkaste
og svært lærerik del av studiet.»
«God faglig oppdatering, simulering som
opplevdes svært realistisk, alt i alt lærerikt, anbefales.»
«Utbytterike simuleringstreninger. Her erfarte jeg ikke minst hvor viktig samarbeid
og komunikasjon er i akuttsituasjoner, og
fikk øve på akutt medisinske prosedyrer.
Oppgaveskrivingen var ikke så vanskelig
som jeg fryktet».
«Studiet har gode forelesere, oppdaterte
bøker og artikler om prehospital virksomhet og akuttmedisinsk behandling. Høgskolen har en avansert simlab som har gitt
meg en unik mulighet til praktisk trening
og økt handlingskompetanse prehospitalt.
Jeg har hatt god nytte av økt kompetansen
ved flere ambulanseutrykninger senere».
Datamaterialet ble analysert etter ”Template metoden” som i den
danske studien. Prosessen består av flere trinn: Først lages en manual
for koding av data (en template), deretter kodes teksten før den
sorteres og fortettes i den hensikt å se sammenhenger og helhet (23).
Analyseprosessen ble hovedsaklig utført i felleskap i prosjektgruppen
i den hensikt å styrke studiens gyldighet. Prosjektgruppens
medlemmer er alle intensivsykepleiere med varierende erfaringer
både med hensyn til dagbokskriving og forskning, en variasjon som
har bidratt til fruktbare diskusjoner underveis i hele prosessen.
maskebehandling. Omtrent halvparten sa at før de begynner å skrive,
vurderes det hvorvidt pasienten vil ha nytte av dagboken eller ikke på
bakgrunn av forventet overlevelse og forventet respiratortid.
Hva viser studien?
Vi ønsker å løfte fram følgende forhold som framkom gjennom
intervjuene; at dagbokskriving har et relativt stort omfang, at den
blir sett på som en omsorgshandling, at den bør innebefatte en videre
oppfølging og at den krever kvalitetssikring og prioriterte ressurser.
Et omsorgsuttrykk
Sykepleierne tilkjennega at de betrakter dagboken som en hjelp på
veien videre i form av en ”gave” til pasienten, et konkret uttrykk
for omsorg som synes å ha betydning for utseende, skrivemåte og
innhold.
Mange skriver dagbok
Ved de 70 intensivavdelingene som behandlet voksne pasienter
i respirator i Norge i 2008, ble det skrevet dagbok til denne
pasientgruppen ved 31 avdelinger hvorav 30 er representert i studien.
Avdelingenes fartstid når det gjelder dagbokskriving varierer fra ett
til 18 år. Åtte informanter karakteriserte aktiviteten ved sin avdeling
som høy, hvilket vil si at det skrives til de fleste som oppfyller
kriteriene og stort sett daglig. 15 ga uttrykk for at aktiviteten
varierer, mens sju beskrev aktiviteten ved deres avdeling som lav.
Aktivitet har også sammenheng med hvor i forløpet pasienten er.
Det blir gjerne skrevet flere notat når pasienten er i oppvåknings- og
mobiliseringsfase enn i ”sovefase”.
”Når de leser i dagboken så sier de jo nettopp det – at de føler
omsorgen i den. At det at vi skriver slik… at de ikke bare er en i
mengden, men en som vi har brydd oss om, en som vi vil hjelpe.”
De fleste avdelingene bekreftet at de har en eller annen form for
retningslinjer som sier noe om målgruppe, dagbokens utseende og
innhold/språk, oppbevaring, eierskap og overlevering.
To tredjedeler av informantene oppga at de skriver dagbok kun til
respiratorpasienter, mens de resterende sa at de også kan skrive
til andre intensivpasienter, som for eksempel pasienter med
Videre understreket de viktigheten av å utvise varsomhet i valg av
tekst og bilder, for å ivareta pasientens verdighet. Spesielt advarte
informantene mot å gjengi sensitive opplysninger, som for eksempel
informasjon om ulykker og dødsfall og mot å ta bilder som i ettertid
kan virke støtende
”Vi er veldig opptatt av at vi må være varsom… eller veldig bevisst
på hva vi skriver… at det ikke skal kunne bli krenkende på noe måte.
Men samtidig så vil vi gjerne formidle noen realiteter, og de er jo
ofte sterke. Så det blir å bruke et skjønn, hele tiden… og så dette
med at vi er åpne for å diskutere med hverandre… ”Kan jeg skrive
slik, tro?”
21
Samtlige la vekt på at språket skal være personlig, men ikke privat. Det
skal være lett forståelig og bør derfor ligge nært opp til dagligspråket.
Medisinske ord og uttrykk bør unngås. Omsorgsdimensjonen gir
seg også uttrykk ved at sykepleierne skriver ned undringer over
hvilken betydning ulike hendelser kan ha for pasienten. De mente
at slike undringer kan bidra til å knytte sammen konkrete hendelser
i avdelingen og pasientens egne fragmenterte minner. De forsøker å
skrive en fortelling som kan møte pasientens egen fortelling slik at
han bedre kan forstå hva han har gjennomlevd. Mange ga uttrykk
for at omsorgsperspektivet styrkes når de får tilbakemeldinger fra
pasient om at dagboken oppleves som omsorg.
SIDE
I følge informantene ble personalet inspirert til å starte og skrive
dagbok både via videreutdanning og pionervirksomhet lokalt og
nasjonalt, men også via konferanser, studiebesøk, forskning og
utviklingsarbeid. Motivasjon til å fortsette skrivingen kom først og
fremst fra positive tilbakemeldinger fra pasient og pårørende. ”Det er
veldig viktig dette med samtaler, - det å møte pasientene igjen etterpå
og se at det betyr noe. At de faktisk kan ha hjelp av det vi gjør og at
de setter sånn pris på dagboken!” En annen faktor som ble beskrevet
som betydningsfull for motivasjon og aktivitet, var entusiasmen til
lokale ”ildsjeler” som gjerne fungerte som pådrivere i avdelingen,
enten noen med et spesielt ansvar for dagbokaktiviteten eller andre.
”Vi har jo dagbokgruppen som oppmuntrer og veileder på skriving.
(…) Men vi har også det vi kaller ”motivatorer” som har et spesielt
ansvar for å motivere andre. Det fungerer kjempebra!”
Samtlige vektla at dagboken skal se pen ut, og forsiden er derfor
gjerne dekorert med bilder fra naturen eller et kunstverk med
symbolverdi. Mange har også et dikt på forsiden eller som en
innledning. Første del inneholder ofte standardisert informasjon om
avdelingen, en ”ordbok”, der tekniske ord og uttrykk forklares samt
generell informasjon om dagbokskriving. Selve dagboknotatene
innledes gjerne med et kort resymé om hva som har skjedd med
pasienten så langt i forløpet og avsluttes med et oppsummeringsnotat.
Alle notater dateres og signeres. Både format og materiale varierer,
men et løsbladsystem der ark kan fjernes eller legges til synes å være
utbredt. De fleste fortalte at de tar fotografier av pasienten som på
ulike måter benyttes i dagboken.
inspira 3 2 010
”Det kan faktisk gå dager av og til mellom hvert notat, avhengig
av hvor mye som skjer. Når pasienten begynner å våkne, skal
mobiliseres – da skrives det ofte hyppig.(…) Da blir det mer synlig
at det er en dialog, at vi ser uttrykkene hans bedre og kan skrive litt
om det.”
Alle oppga at det primært er sykepleierne som skriver i dagboken.
Over halvparten oppfordrer imidlertid pårørende til å skrive sin
egen dagbok, eller de kan skrive på løse ark som senere settes inn
i pasientens dagbok. Noen få lar også pårørende skrive i selve
dagboken.
Flere ga uttrykk for at det å skrive kan forbedre kvaliteten på
omsorgen til pasienten, fordi sykepleieren blir mer var for pasientens
uttrykk og handler ut ifra det.
Samtlige oppga at de betrakter dagboken som pasientens eiendom. De
fleste var svært reflektert i synet på at dagboken er et dokument som
skiller seg markant fra annen dokumentasjon av helseopplysninger.
”Vi skal ikke skrive noe av medisinsk karakter som ikke er å finne
i journalen, dette er skrevet i dagligspråk til pasienten som et ”du”.
Det synes likevel å herske noe ulike oppfatninger om hvorvidt
dagboken bør behandles som en del av pasientjournalen eller ikke.
De som behandler den som en del av journalen, tar kopi som enten
oppbevares innlåst eller skannes til pasientens elektroniske journal.
Etter dødsfall overleveres dagboken relativt ofte til pårørende etter
en individuell vurdering. De fleste hadde retningslinjer i starten som
tilsa at dagboken skulle makuleres hvis pasienten døde, nettopp fordi
dokumentet ble ansett som ”pasientens eiendom”. Flere fortalte
imidlertid at tilbakemeldinger fra pårørende som har fått dagboken,
har ført til endringer i retningslinjer. ”Når de fortalte om hvor meget
boken hadde betydd for dem… dette med at de syns omsorgen
det var skrevet ned gjorde så godt, da kunne vi jo ikke tillate oss å
fortsette med å makulere dem!” Ved noen avdelinger kombineres slik
overlevering med en etterlattesamtale.
Oppfølgingstilbud
Det var overraskende at så mange avdelinger, store som små,
kombinerer dagbokskriving med videre oppfølging. Over halvparten
syntes å ha et systematisk oppfølgingstilbud i form av samtaler med
pasientene etter utflytting til sengepost eller utskrivelse. Noen har
mer sporadiske oppfølgingstilbud, mens kun sju informanter sa at de
ikke har oppfølgingssamtale ved sin avdeling. Likevel anså de fleste
av disse oppfølging som et viktig anliggende som de gjerne hadde
sett at de kunne tilby. En av informantene som hadde erfaring fra
oppfølging fra sitt tidligere arbeidssted, uttrykte det slik:
inspira 3 2 010
SIDE
22
”Det jeg er så opptatt av er å få i gang oppfølgingen. Det vet jeg vil
gi sykepleierne et bedre grunnlag til å kjenne, ja virkelig kjenne…
hvor mye dagboken kan bety for pasienten i det med å skape mening
i det han bærer med seg, og som vi jo sier er hensikten med det vi
holder på med!”
Flere av de som har et systematisert oppfølgingstilbud, understreket
sterkt at det å skrive dagbok krever en eller annen form for oppfølging.
”Det er ikke bare å sende boka ut med pasienten i senga eller å sende
den i posten – vi mener at vi må tilstrebe og overlevere den på en god
måte – både teksten og bildene kan jo være så sterke - ”.
Det er, i følge informantene, i de aller fleste tilfeller sykepleierne
som kjenner pasienten, som gjennomfører samtalen. Noen steder
deltar også lege. Flere åpner også for at nære pårørende kan delta.
Dagboken synes å bli anvendt aktivt i disse oppfølgingssamtalene
ved at sykepleieren enten tar utgangspunkt i et dagboknotat, eller
pasienten reiser spørsmål som er relatert til teksten. En praksis som
flere sa fungerer godt, er at dagbokansvarlig eller den sykepleieren
som kjenner pasienten, tilbyr dagboken til pasienten etter overflytting
til sengepost og har en kort samtale om hva den inneholder. Selve
oppfølgingssamtalen avtales etter dette.
Ressurser og kvalitetssikring
Dagbokskriving og oppfølgingssamtaler i særdeleshet krever
tilgang på ekstra ressurser. Å få et helhetlig opplegg til å fungere
ble fremhevet som et lederansvar og ble satt i sammenheng med at
tilstrekkelige ressurser øremerkes.
”Jeg er helt avhengig av at ledelsen prioriterer dette, altså at jeg får
avsatt tid til å følge med skrivingen, lese gjennom tekst, overlevere
på en god måte før pasienten er reist hjem – og ikke minst få til
oppfølgingssamtalene! Det hender jo at jeg blir bedt om å forskyve
en dag, men da skal det virkelig ”stå på hodet” i avdelingen. Så sterkt
prioriterer min leder dette!”
Nær halvparten ga imidlertid uttrykk for at de ikke får tildelt noen
ekstra ressurser øremerket dagbokskriving eller oppfølging, men at
de hadde fått noe ved oppstart. Noen få sa at de får tildelt tid mens ca
en tredjedel hevdet at de kun blir tildelt ressurser sporadisk, det kan
være noe tid til å holde møter eller halve dager i turnus.
Både koordineringsmulighet og grad av kvalitetssikring synes
å henge sammen med ressurstilgangen. De fleste avdelingene
har en gruppe eller enkeltpersoner som er tillagt et særlig ansvar
både for koordinering og kvalitetssikring av tekst og bilder. Den
eller de ansvarlige skal være pådrivere, drive undervisning, sørge
for revidering av retningslinjer og kvalitetssikre virksomheten.
Informantene påpekte at det er svært utfordrende å ivareta alle
oppgavene innenfor snevre ressursrammer. Mange ga uttrykk for at
de ønsker nasjonale anbefalinger som omhandler etiske og juridiske
forhold samt løfter fram ressursbehov.
Hvordan kan vi forstå resultatene?
Studien viste at dagbokskriving er en forholdsvis utbredt virksomhet
ved norske intensivavdelinger. Den ble omtalt med stor entusiasme av
informantene, og det er åpenbart at det nedlegges mye arbeid for å få
ordningen til å fungere best mulig. Tilbakemeldingene informantene
får fra pasienter og pårørende syntes da også å være entydig positive,
noe som også støttes av andre studier (17,18,24). En overordnet
hensikt med dagbokskriving er at den skal forebygge seinplager.
I følge en klinisk kontrollert studie skårer ”dagbokpasienter”
lavere med hensyn til angst og depresjon enn kontrollgruppen to
måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen (19). I fagmiljøet
er det for øvrig stor enighet om at et omsorgsfullt miljø også vil
kunne bedre pasientens muligheter for vellykket rehabilitering
både fysisk og mentalt (25,26). I studien som omhandler svensk
dagbokpraksis, drøftes det om dagbøker og oppfølging også bidrar
til å forbedre og videreutvikle omsorgen for pasientene (21).
Informantene i vår studie la stor vekt på at det å skrive dagbok er
en uttalt omsorgshandling. Aktiviteten holdes oppe og utvikles av
entusiastiske intensivsykepleiere, noe også den danske studien viser
(20). Dette kan være noe av grunnen til at dagbøker skrives til tross for
beskjedne ressurser. I følge informantene varierer ressurstildelingen
mellom avdelingene, men generelt indikerer data at det er snakk om
beskjedne tildelinger.
Vi har sett at den første dagbokpraksis ble utviklet ved Ullevål
sykehus, og at grunnelementer derfra fortsatt er gjenkjennelige
i og med at det fortsatt legges vekt på å skrive ned konkrete
De tidlige dagbokpraksiser la vekt på at dagboken var pasientens
eiendom, og at dagboken skulle skrives slik at pasientens verdighet
ble ivaretatt. Studien viser at sykepleierne fortsatt er opptatt av
å holde seg innenfor etiske og juridiske normer når det gjelder
skriving, eierskap og oppbevaring. Likevel avdekkes ulike praksiser
der noen oppfatter dagboken som en del av journalen mens andre
ikke gjør det. Begge kan ha rett. Det avgjørende er kanskje hvordan
en vurderer opplysningene som gis i dagboken. Journaldata er
helseopplysninger med klinisk betydning som er beregnet på
helsepersonell. Dagboknotatene er av en annen karakter. De er
uttrykk for sykepleiernes forsøk på å verbalisere egen undring
over pasientens situasjon slik at han i ettertid skal ha mulighet til å
forstå mulige betydningsfulle sammenhenger. Dagboken er primært
beregnet på pasienten og kan ut fra et slikt resonnement karakteriseres
som et omsorgsdokument. Vårt anliggende i denne sammenheng er
ikke å trekke konklusjoner, men å løfte fram de ulike praksiser som
vi har fått innblikk i.
Det kan se ut som noen premisser må ligge til grunn for å kunne
lykkes. Det dreier seg om tilstrekkelig ressurser, retningslinjer,
TAKK
Vi vil takke alle informantene som sjenerøst har delt med oss egne
og avdelingens erfaringer med dagbokskriving. Vi vil også takke
NSFLIS som har bidratt i prosjektet med tildeling av stipend til
arbeidet. I tillegg vil vi takke Norsk selskap for sykepleieforskning,
Nordisk forening for forskning i intensivsykepleie, Nordic College
of Caring Science ( NCCS) og Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud
for økonomisk støtte.
Referanser
1. Nortvedt, L. (1987). Vellykket prosjekt. Sykepleien, 74(20), 6-11.
2. Schou, I. Nordvik, M., Torseth, A.M., Fet, U., Thon, I., Møkkelgård, M.
(1993). Dagbok til intensivpasienter. Nye fagoskopet, 7(4), 9-10.
3. Laitinen, H. (1996). Patients´ experience of confusion in the intensive
care unit following cardiac surgery. Intensive Critical Care Nursing,
12(2), 79-83.
4. Granberg, A. Bergbom Engberg, I. Lundberg, D. (1998). Patients´
experience of beeing critical ill or severely injured and cared for in an
intensive care unit in relation to ICU syndrome. Part 1. Intensive Critical
Care Nursing, 14(6), 294-307.
5. Gjengedal, E. (1994). Understanding a world of critical illness: a
phenomenological study of experiences of respirator patients and their
caregivers. Bergen: Department of Public Health and Primary Health
Care, Division of Nursing Science, University of Bergen.
6. Storli, S.L. (1999). Den forunderlige reisen: et forsøk på å forstå mer
av det forunderlige i intensivpasienters levde erfaring. Tromsø: Avdeling
for sykepleievitenskap, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i
Tromsø.
7. Lind, R., Storli, S.L. (1998). Filosofien får følger. Tidsskriftet Sykepleien,
86(1), 57-59.
8. Granberg, A., Engberg, I.B., Lundberg, D. (1999). Acute confusion and
unreal experiences in intensive care patients in relation to the ICU
syndrome. Part II. Intensive Critical Care Nursing, 15(1), 19-33.
9. Lof, L., Berggren, L., Ahlstrom, G. (2006). Severely ill ICU patients
recall of factual events and unreal experiences of hospital admission and
ICU stay – 3 and 12 months after discharge. Intensive critical Care
23
Videre kan det å skrive dagbok også ha betydning for fagutvikling.
Møte med den enkelte pasient, det å se pasienten i situasjonen - ha
en undrende, åpen holdning samt de positive tilbakemeldinger fra
oppfølgingssamtalene, synes å ligge til grunn for den inspirasjon
og drivkraft flere sykepleiere har til å skrive dagbok. Slik kan det å
skrive dagbok, spesielt kombinert med mulighet for å møte pasienten
senere til samtale, kanskje også bidra til å hindre utbrenthet.
AVSLUTNING
I dagens knapphet på tid og ressurser deler vi sykepleiernes reelle
bekymring for om dagboken vil overleve i framtiden. Noen studier
underbygger dagbokens betydning for pasientens rehabilitering,
men her er det behov for mer forskning. Aktiviteten krever
god kvalitetssikring i forhold til oppbevaring, gjennomlesing,
overlevering og oppfølging. Nøkkelord må bli ledelsesansvar
og tilstrekkelig med ressurser. Å skrive dagbok kan inngå i den
daglige aktiviteten ved mange intensivavdelinger. Det vil naturlig
være ulikt aktivitetsnivå i forhold til dagbokskriving i Norge i og
med det fins ulike størrelser på intensivavdelingene og dermed ulikt
antall pasienter. Informantene ga uttrykk for et ønske om nasjonale
anbefalinger i forhold til dagbokrelaterte spørsmål. Dette arbeidet er
nå igangsatt.
SIDE
Sykepleierne ga uttrykk for at de prøver å bli kjent med pasienten
som den personen han er. De er opptatt av dialog, noe som også
har røtter i pionertiden. Ved å skrive ned sine egne undringer
over hvilke betydning ulike hendelser kan ha for pasienten, retter
de oppmerksomheten mot pasientens uttrykk. I denne skrivende
nærheten til pasienten trer mennesket tydeligere fram. Pasientens
uttrykk gjør inntrykk på sykepleieren. Hun berøres. I denne tilstanden
av åpenhet og undring er det sykepleieren fatter noe om pasienten.
Hun er mottakelig for ”innfallet”, et uttrykk Kari Martinsen (27)
bruker om en måte å være tilstede i situasjonen på. For å kunne være
åpen for slike innfall, må en kunne gi rom for innfallet. Martinsen
kaller slike tilstander for ”mellomøyeblikk”. En stopper opp og lar
tankene sveve fritt. Slik kan innfallet – en ny tanke eller oppdagelse
- komme. Sykepleieren kan ha sittet ved pasientens seng og skrevet i
dagboken mange ganger, men plutselig ved et innfall, i et glimt kan
hun se pasienten i et annet lys og får en ny forståelse av situasjonen.
Hun blir mer var for pasientens uttrykk og handler i forhold til det. I
følge Martinsen krever innfallet at vi har tilstrekkelig med tid og rom.
”Innfallets språk er langsomt undrende” (28, s.123). Dagbokskriving
bidrar i følge informantene til en bedre kvalitet på pleie og omsorg.
dagbokansvarlige og oppfølging. Ildsjeler har også en betydning.
Det sees på som et lederansvar å få denne helheten til å fungere.
Studien viser at det synes å være en sammenheng mellom
dagbokansvarlig, ressurser og aktivitet. De avdelingene som har en
eller flere med dagbokansvar, nødvendige ressurser og systematiske
oppfølgingssamtaler har en høyere dagbokaktivitet enn andre
avdelinger. Dagboken er en viktig kilde i oppfølgingssamtalen, den
danner grunnlaget. Positive tilbakemeldinger om at dagboken betyr
mye for pasienten, kan bli ”driven” i dagbokskrivingen.
inspira 3 2 010
hendelser som omtales som informasjon. Det synes å ha befestet
seg en dagbokpraksis med røtter fra denne pionertiden. Praksisen
er imidlertid under stadig utvikling da det foregår kontinuerlige
diskusjoner blant sykepleierne spesielt rettet mot etiske og juridiske
utfordringer knyttet til dagboken. Det kan blant annet dreie seg om
bruk av bilder og ikke minst det juridiske omkring dagbokens status
som dokument.
Nursing, 22(3), 154-166.
10. Storli, S.L., Lindseth, A., Asplund, K. (2007). “Being somewhere else”
– delusion or relevant experience? A phenomenological investigation into
the meaning of lived experience from being in intensive care. International
Journal of Qualitive Studies on Health and Well-Being, 2(3), 144-159.
11. Jones, C., Griffiths, R.D., Humphris G., Skirrow, P.M. (2001). Memory,
delusions, and the development of acute posttraumatic stress disorder related symptoms after intensive care. Critical Care Medicine, 29(3): 573580.
12. Griffiths, R.D., Jones C. (2001). Filling the intensive care memory gap?
Intensive Care Medicine, 27(2), 344-346.
13. Storli, S.L., Lindseth, A., Asplund, K. (2008). A journey in quest of
meaning: a hermeneutic-phenomenological study on living with
memories from intensive care. Nursing in Critical care, 13(2), 86-96.
14. Bergbom, I., Svensson C., Berggren, E., Kamsula, M. (1999). Patients’
and relatives’ opinions and feelings about diaries kept by nurses in an
intensive care unit: pilot study. Intensive and Critical Care Nursing; 15(4),
185-191.
15. Backman, C.G., Walther, S.M. (2001). Use of a personal diary written on
the ICU during critical illness. Intensive Care Medicine, 27(2), 426-429.
16. Roulin, M., Hurst, S., Spirig, R. (2007). Diaries Written for ICU Patients.
Quality Health Researh, 17(7), 893-900.
17. Engström, Å., Grip, K., Hamrén, M. (2009). Experiences of intensive care
unit diaries: “touching a tender wound”. Nursing in Critical Care, 14(2),
61-67.
18. Storli, S.L., Lind, R. (2009). The meaning of follow-up in intensive care:
patients’ perspective. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 23(1),
45-56.
19. Knowles, R.E., Tarrier, N. (2009). Evaluation of the effect of prospective
patient diaries on emotional well-being in intensive care unit survivors: A
randomized controlled trial. Critical Care Medicine, 37(1), 184-191.
20. Egerod, I., Schwartz-Nielsen, K., Hansen, M., Lærkner, E. (2007). The
extent and application of patient diaries in Danish ICUs in 2006. Nursing
in Critical Care, 12(3), 159-167.
21. Åkerman, E., Granberg-Axell, A., Ersson, A.Fridlund, B., Bergbom, I.
(2010). Use and practice of patient diaries in Swedish intensive care units:
a national survey. Nursing in Critical Care, 15(1), 26-33.
22. Gjengedal, E., Storli, S., Holme, A., Eskerud, R.(2010). An act of caring
– patient diaries in Norwegian intensive care units. Nursing in Critical
Care, 15(4), 176-184.
23. Crabtree, B.F., Miller, W.L. (1999). Using codes and code manuals. A
template organizing style of interpretation. In: Crabtree BF, Miller WL.
(eds) Doing Qualitative Research (s.163 – 177). 2nd Edition. Thousand
Oaks, CA: Sage Publications.
24. Schou, I. (1997). Dagbok til intensivpasienter: et middel for å hjelpe
pasienten til å huske oppholdet på intensivavdelingen: en hensiktsmessig
sykepleieintervensjon som kan hjelpe pasienten til å få bearbeidet
opplevelser fra oppholdet. Oslo: Universitetet i Oslo.
25. Jones, C., Bäckman, C., Capuzzo, M., Flaatten, H., Rylander, C., Griffiths,
R.D. (2007). Precipitants of post-traumatic stress disorder following
intensive care: a hypothesis generating study of diversity in care. Intensive
Care Medicine, 33(6), 978-985.
26. Angus, D.C., Carlet, J., Brussels, R.P. (2003). Surviving intensive care: a
report from the 2002 Brussels Roundtable. Intensive Care Medicine,
29(3), 368-377.
27. Martinsen, K. (2008) Innfallet og dets betydning i liv og arbeid.
Metafysisik inspirerte overveielser over innfallets natur og måter å vise
seg på. Klinisk sygepleje, 1(22), 20-32.
28. Martinsen, K. (2005) Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo, Akribe as.
,NIPT¯XMP OXTEWMIRXWMOOIVLIX
)XZMOXMKFMHVEKXMPFIHVIXTEWMIRXWMOOIVLIXIVEX
EPXLIPWITIVWSRIPPVIKIPQIWWMKSKW]WXIQEXMWO
ZIHPMOILSPHIVSKZMHIVIYXZMOPIVWMROSQTIXERWI
+NIRRSQQIVIRRoVLEV0EIVHEPLNYPTIX
WMRIOYRHIVQIHP WRMRKIVWSQQ XIVYPMOI
PŸVMRKWFILSZMRRIRJSVFoHIKVYRRYXHERRMRK
SKPŸVMRKToEVFIMHWTPEWWIR
1IHYXKERKWTYROXMPŸVMRKWQoPJSVHIYPMOIJEK
KVYTTIRIToHMREVFIMHWTPEWWOERZMFMWXoQIH
P WRMRKIVWSQKMVHIERWEXXIWX VVIJEKPMKXV]KKLIX
RSIWSQMKNIRZMPJSVFIHVITEWMIRXWMOOIVLIXIR
8EKNIVRIOSRXEOXWoZMPIREZZoVIOSRWYPIRXIV
OYRRILNIPTIHIKQIHEPXJVEIROPIXVIRMRKW
TVSHYOXIVXMPQIVSQJEXXIRHIXSXEPP WRMRKIV
8VIRMRKWP WRMRKIVJVE0EIVHEP1IHMGEP
[[[PEIVHEPRS
NOKIAS 2010
Karin Jensvold Redaktør Inspira
Den lille øygruppa på 62º nord ønsket de rundt 450 NOKIASdeltagerne velkommen med strålende solskinn og tette tåkebanker
om hverandre. Spisse topper med vulkanavleiringer, bratte klipper
og særpregede steinformasjoner. Alt omgitt av hav. Mektig.
Men først og fremst var vi kommet for å være med på NOKIAS,
den nordiske kongress for intensiv- og anestesisykepleiere. Kongressens innhold var på linje med den færøyske natur og klimaet – flott,
variert og med rom for ettertanke.
Ett eksempel fra programmet var siviløkonomen, -ingeniøren og
legen Magnus Lord fra Sverige. Han presenterte LEAN-metodikken,
hvordan de ulike prosesser i helsetjenesten kan optimaliseres med å
forenkle og koble sammen aktiviteter. Med hans bakgrunn ble dette
naturlig nok både energisk og interessant fremstilt.
Fra hjemmebanen fikk vi et blikk inn i helsevesenets utfordringer
i et samfunn med rundt 50 000 spredte innbyggere, forhold som
vanskelig kan sammenlignes med andre deler av Norden.
Mads Gilbert, som ikke trenger øvrig presentasjon, berørte
tilhørerne med sitt budskap om familiens og relasjoners betydning i
traumemottagelse.
Det var flere parallelle forelesninger innen anestesi, intensiv,
utdannelse og frie foredrag. Programmet ble presentert av dyktige
fore-lesere fra hele Norden og fra begge faggruppene, samt flere
anestesileger. Ulik tilnærming til fagstoff og god bredde omkring
tema ga et spennende og lærerikt innhold.
Men Færøyene bød ikke bare på natur og fag. Vi fikk også være med
på en reise i den færøyske historie og kultur, entusiastisk og stolt
presentert gjennom guiding, sang, dans og sagn. I tradisjon tro ble
vi godt traktert. Hjemmelagde småkaker til kaffe-pausene, sushi til
lunch og en herlig festmiddag.
Dessuten lagde vi historie - aldri før har så mange mennesker vært
samlet til kongress på Færøyene. Og hvilken forsamling!
Referat fra utdanningssesjonen
Nils Ivar Trondsen Leder etterutdanningsutvalget ALNSF
dette kvalitetssikret, på lokalt, nasjonalt, nordisk og internasjonalt
nivå?
Etter denne innledningen presenterte representanter fra
de enkelte land sine utdanningsmodeller, for anestesi- og
intensivsykepleieutdanning. I presentasjonene kom det klart fram at
det er til dels store ulikheter mellom de nordiske land.
Anne Marie Gran Bruun, avtroppende leder av ALNSF og
instituttleder ved Høgskolen i Vestfold, innledet utdanningssesjonen
ved NOKIAS med et kort foredrag hvor tittelen var: ”Likheter
forener oss, ulikheter kan vi lære noe av”. Noen sentrale
spørsmål hun stilte var: I hvilken grad reflekteres dagens
utdanninger helsevesenets behov for kompetanse? Er de nordiske
utdanningenes nivå i samsvar med europeiske og internasjonale
føringer? I hvilken grad er helsevesenet bevisst de utfordringer
som fri flyt av helsepersonell innebærer? Hvordan blir
Danmark har valgt fortsatt å ha videreutdanningene bedriftsinterne
og ikke tilknyttet høgskolene. Selv om det faglige nivået i stor
grad tilsvarer for eksempel de norske utdanningene med 2 års
varighet, har altså danskene valgt å stå utenfor det internasjonale
gradssystemet i utdanningen.
I Finland velger studentene retning allerede etter to år på
sykepleierhøgskolen og den totale lengden på utdanningene
: aktivitetskalender
ETTERUTDANNINGSUKA FOR SPESIALSYKEPLEIERE
25. - 28. oktober 2010
varierer ut fra valgt retning. Klinisk sjukvård (bl.a. anestesi- og
intensivsykepleie) er totalt 4 år, mens jordmorutdanningen er totalt
4,5 år.
Oslo Universitetssykehus, Ullevål
Kontaktpersoner/ påmelding:
Intensiv: sbnyhs@uus.no / Anestesi: btet@uus.no
www.ulleval.no - Gå videre til Fagfolk / Undervisning /
Fagmøter og kurs
I Sverige er intensiv- og anestesiutdanningen 1 årig. En del sykehus
har traineeprogram på 6 mnd for at studentene skal får utviklet sin
handlingskompetanse, men dette er opp til det enkelte sykehus å
tilby.
ETTERUTDANNINGSKURS FOR ANESTESISYKEPLEIERE
25. – 28. oktober 2010 Oslo Universitetssykehus
www.alnsf.no
TNCC 2010 26.10.10 Ålesund
09.11.10 Bergen
23.11.10 Trondheim
30.11.10 Oslo
www.tncc.no
NORDISK BARNEANESTESIKURS FOR ANÆSTESI OG INTENSIVTERAPI
28. - 30. januar 2011 København
www.boerneanaestesi.dk og www.alnsf.no
KURS I LUFTVEISHÅNDTERING
11. februar 2011 Trondheim
www.alnsf.no
MEDIKAMENTHÅNDTERINGSKURS
18. – 19. mars 2011
Bergen
www.alnsf.no og www.nsflis.no
København, Danmark
www.efccna2011.dk
inspira 3 2 010
SIDE
26
EfCCNa, EUROPEISK KONGRESS FOR INTENSIVSYKEPLEIERE
24. – 26. mars 2011
NSFLIS generalforsamling og faglige seminar 2011
14. – 16. september 2011
Kristiansand
www.nsflis.no
Kurs eller andre begivenheter som ønskes annonsert under
Aktivitetskalenderen sendes på mail til ansvarlig redaktør:
inspira@alnsflis.no
Island har nå utviklet og fått godkjent masterprogram for
sine videreutdanninger. For å få godkjent sin utdanning i
anestesisykepleie stilles det kvantitative krav til studentene. De må
ha gjennomfør minimum 450 anestesier og ha dokumentert totalt
1700 timer undervisning, inklusive 24 timer operasjonssykepleie
og 76 timer med simulering. De ligger altså litt foran Norge med
hensyn til utvikling av masterutdanning. Som kjent utvikles det
masterprogram for videreutdanningene i ABIO(K) ved flere
høgskoler/universitet i Norge, men det er foreløpig ikke noen som
har fått godkjent sine utdanningsprogram.
Foruten presentasjon av utdanningene, la Marit Vassbotten Olsen
fram ALNSF sitt nyutviklete kompetanseprogram for etterutdanning
som del av en spesialistgodkjenning, se www.alnsf.no
Det var også en presentasjon av NORDANNET, et utviklings- og
samarbeidsprogram for videreutdanningen i anestesisykepleie
for de nordiske land. Høgskolene i Oslo og Bergen er Norges
representanter i dette nettverket. Programmet legger til rette for
utveksling både for studenter og lærere. I tillegg til det faglige har
utvekslingsprogrammet en viktig kulturell side, hvor forståelsen av
hverandres kultur er et vesentlig aspekt.
Det er også et tilsvarende utvekslingsprogram for intensivsykepleie
støttet av Nordisk Ministerråd. Norges representanter her er
Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Bergen.
Til slutt i utdanningssesjonen presenterte Ingrid Egerod NOFI,
Nordisk forening for forskning i intensivsykepleie. Foreningen
arrangerer temadager forskjellig steder i Norden og har også
forskningssamarbeid i form av prosjekter, se fullstendig presentasjon
under NOKIAS og foredrag på: www.greengate.fo
GF og fagdager for NSFLIS i Oslo
Årets GF og fagdager ble arrangert i Oslo. Dagene ble innledet med NSFLIS generalforsamling. Sakene fra GF
blir presentert mer grundig en annen plass i Inspira, her kommer en liten stemningsrapport. Dårlig økonomi
var et tema som gikk igjen og kontingentøkning ble vedtatt. Det var en viss motsetning mellom lokalgrupper og
landsstyret, noe som førte til at ikke alle sakene som landsstyret hadde lagt fram ble vedtatt.
Inger Emilie Værland
Intensivsykepleier og redaksjonsmedlem Inspira
Inspiras skjebne er også uviss. Bladet trenger både ny redaktør og
sannsynligvis ny redaksjon. Men økonomi var et tema her også
– det koster å trykke og sende bladet ut til medlemmene. Skal vi
samarbeide med andre eller flere enn ALNSF? Akutt sykepleiere,
sykepleiere innen kardiologi og operasjon er aktuelle faggrupper.
Fagkomiteen hadde gjort en god jobb og her er bare plass til noen
smakebiter av årets fagdager. De fleste powerpoint presentasjonene
fra foredragsholderne er tilgjengelige på NSFLIS sine hjemmesider
og alle oppfordres til å ta en kikk!
Åpningsforedrag var en videreføring av hovedtemaet og het ” å gjøre
en forskjell”. Nina Olsvold har forsket på den normative og praktiske
betydning av ansvar for sykepleie i sykehus. Som sosiolog ser hun på
ansvar som sosial praksis og hun observert intensivsykepleiere. Det
viktigste var måten intensivsykepleierne håndterte den relasjonelle
Kari Sørensen snakket videre om temaet vurdering av smerte og
sedasjon. Denne gangen i forhold til barn på respirator. Utfordringen
er å finne det rette nivået, ikke for mye eller for lite. COMFORT
scale er den mest pålitelig når det gjelder smertevurdering av
barn. Den er validert for alle aldre og alle nivåer av nevrologisk
utvikling. Det er viktig å huske at det ikke er noen sammenheng
mellom hemodynamiske variabler og kliniske skalaer. Å begynne
27
Et tema som gikk igjen var bruk av vurderingsverktøy i forhold til
smertelindring, sedering og delirium. Hilde Wøien og Irene Randen
presenterte resultatene fra en nasjonal og en lokal kartleggingsstudie
angående bruk av smertelindring og sedasjonspraksis ved
intensivavdelinger. Forskerne konkluderte med at det er behov
for nye sedativa og analgetika med færre bivirkninger. Bruk av
protokoller og verktøy vil kunne gi en bedre praksis når det gjelder
å vurdere pasientens behov for sedasjon og smertelindring. Bedre
samarbeid mellom leger og sykepleiere er også viktig, samtidig kan
pårørende også bidra.
SIDE
Tittel for årets fagdager var ”Intensivsykepleie gjør en forskjell”.
Dette temaet kom igjen i flere av foredragene. Det var gledelig at
fagkomiteen hadde satset på sykepleiere som foredragsholdere.
Av 19 foredragsholdere var hele 12 sykepleiere. I tillegg var det 4
intensivsykepleiere som hadde frie foredrag. Det var også 6 postere
som var laget av intensivsykepleiere. Det ble formidlet både egen
forskning, oppsummert forskning og viktig erfaringskunnskap.
biten av behandling, det vil si stell, kommunikasjon, bevegelse,
berøring, og observasjon. Den største utfordringen for sykepleieren
var fra det var håpløst for pasienten til en avgjørelse til å avslutte
behandling var tatt. Sykepleierne ble stående alene med pasienten
i det daglige. Legene som skulle ta beslutninger befant seg lengst
fra pasienten. Et forbedringspotensial ligger i et tettere samarbeid
mellom leger og sykepleiere. Et stabilt personale er også viktig, skal
man samarbeide godt må man bli kjent med hverandre.
inspira 3 2 010
En annen konsekvens av økonomien er at NSFLIS fagdager og
GF reduseres til 3 dager. Det er også færre deltakere på GF, fordi
arbeidsgiver bare gir fri til den faglige biten. I år var det ca dobbelt
så mange deltakere på fagdagene som på GF. Den tradisjonelle ”Bli
kjent kvelden” er utelatt og i år var det kun festmiddag som sosialt
arrangement. Det var nok mange som savnet et sosialt møtested hvor
kollegaer fra forskjellige deler av landet kan møtes.
å bruke vurderingsverktøy i en avdeling er krevende, blant annet
Terapeutisk kommunikasjon med ungdom handler om å forklare,
må personalet skoleres og testes. Det er viktig å huske at prosedyre
skape trygghet og veilede. Det kan være lettere at helsepersonell
relaterte smerter ofte er større enn smerte som følge av sykdommen,
informerer enn at foreldre eller andre pårørende gjør det.
og den smerten er det vi som helsepersonell som påfører.
Fikk vi svar på om intensivsykepleiere gjør en forskjell? Kanskje ikke,
Det var hele fire foredrag om barn på årets fagdager og det var stor
men noen av foredragene peker mot forbedringspotensial i forhold
interesse for disse. Kari Bugge hadde et interessant foredrag om barn
til å vurdere pasienten. Disse studiene viste også at å implementere
som pårørende. Helsepersonell lovens § 10 sier at helsepersonell
ny kunnskap er både tid- og arbeidskrevende. Det er gledelig at det
har plikt til å ivareta barn i forhold til informasjon og nødvendig
presenteres ny og pågående forskning utført av intensivsykepleiere
oppfølging. Loven krever at institusjoner i spesialisthelsetjenesten
på årets fagdager. Det oppfordres til å lese artikler når de publiseres.
skal ha barneansvarlig personell. Kari Bugge formidlet sin erfaring
Vi får håpe at det kommer enda flere deltakere på fagdagene 2011
med barn som pårørende. Det tar tid for små barn å vende seg til
i Kristiansand. Påfyll i form av kunnskapsformidling som på årets
og forstå endring. Å få tillit av små barn og tilrettelegge på små
fagdager er alltid inspirerende og ikke minst er det hyggelig å treffe
barns premisser tar også tid. Informasjon krever gjentakelse og
kolleger fra hele landet.
konkretisering med gjenstander.
inspira 3 2 010
SIDE
28
Årets intensivsykepleier 2010
Årets intensivsykepleier er en ettertraktet tittel og i år var det hele
7 som var nominert. Den heldige ble Siv Stafseth - et navn som
er kjent for mange. Hun ble svært overrasket da hun fikk prisen.
I begrunnelsen het det blant annet at hun har arbeidet faglig både
nasjonalt og internasjonalt. Hun har lang tid som intensivsykepleier
og har vært avdelings- og fagutviklingssykepleier ved Ullevål.
Hun er nå ansatt som fagutviklingssykepleier (MNSc) ved
Intensivavdelingen i det som nå heter Oslo Universitetssykehus.
Det betyr at hun skal arbeide opp mot alle intensivavdelingene i de
sammenslåtte sykehusene. Hun veileder blant annet sykepleiere som
tar klinisk stige og mastergrad. Hun har også vært aktiv i NSFLIS
både lokalt og i landsstyret.
Siv har vært prosjektleder med NAS (Nursing Activities Score), på
norsk kalt Norsk intensivregistrering av Aktiviteter for Sykepleiere.
Mange kjenner til andre registreringer av intensivpasienter som
NEMS og SAPS II. Hun har vært med å oversette NAS-verktøyet
fra engelsk til norsk. Fordelene med NAS er i følge Siv at den viser
det aktuelle arbeidet, det vil si ca 80 % av tidsbruket, som utføres
av sykepleierne. Det scores for eksempel på hygiene, stell, sårskift,
støtte til pårørende og pasienter. På denne måten kan man få et
godt mål for pleietyngde og behovet for bemanningsressurser. Det
anbefales å kikke på NSFLIS
hjemmeside. Der er det flere
linker til NAS. Så langt bruker 11
av 50 intensivavdelinger i Norge
NAS.
Siv skal arbeide videre med det
som kalles ”benchmarking”.
Det vil si å se på økonomiske
ressurser og bemanning ved
intensivavdelinger.
Til
det
trengs det gode ”robuste”
driftsindikatorer
og
NAS
kan være en av disse.
Driftsindikatorer skal inngå i beregning av kostnader for drift av
intensivavdelinger. Ved å registrere ulike driftsindikatorer kan man
sammenligne intensivavdelinger ved forskjellige sykehus. Dette er
benchmarking som er et nytt begrep i helsevesenet. Siv har søkt
om økonomisk støtte for å arbeide videre med denne utviklingen
i Norge. Årets intensivsykepleier hviler ikke på laurbærene og vi
ønsker henne lykke til med arbeidet videre!
Kjære Anne Marie
Ja - en høvding i blant oss har trukket seg tilbake fra ledervervet i
ALNSF - det vil merkes!
På fagkongressen i Fredrikstad ble Anne Marie takket av med både
alvor, latter og gode ord.
Mye kan sies om deg både som leder og person – og dette kom også
fram i flere sammenhenger denne helgen.
I stikkord kan tas fram - tydelighet, vidsyn, selvstedighet for
anestesisykepleiere, men også vektlegging av samarbeid og
Sang til Anne Marie
teamarbeid.
Viktig er også å få med din raushet og det å se den enkelte. Vi har hatt
mye moro sammen og vi setter stor pris på din alltid inkluderende
holding og gjestfrihet
De siste 12 årene har du styrt faggruppen ALNSF med myndig og
trygg hånd, og du har fått gjort mye! Spesialistgodkjenningsprosjektet
er vel det største du tok fatt på, og du kom nesten i mål. Vi ville
gjerne sett det gjennomført i din tid som leder. Når det likevel ikke
ble slik, håper vi at løsninger ligger i nær framtid.
Ny leder taler til den avgåtte
Som det ble tatt fram i sangen som var skrevet til deg, og med stor
iver ble framført av alle på festkvelden under fagkongressen.
Som leder er du tyd’lig, bevisst på vår funksjon
Selvstendighet er viktig, det har vært din visjon
Og spesialist var målet, vi ville nå en topp
3nWURVVDYQRHQWU¡NNHUVnJLUYLLNNHRSS
For det handler om å se folk
Det handler om å tro
At det beste for andre (UnJM¡UHGHPJRG¶
Det handler om å styrke
Vår tro på oss selv
Det gjelder å tro på
Anne Marie mottar avskjedspresang
$WYLInUGHWWHO¶
TUSEN TAKK Anne Marie for det du har brakt til ALNSF som
gruppe, for ditt fagengasjement og klare ledelse, men og for din
interesse for den enkelte. Mange har nytt godt av gode ord og
vennlig omsorg, og gode vennskap er knyttet!!
Du er en institusjon blant oss og navnet ditt vil stå som ett av de store
i ALNSF historie!
Varme hilsener fra alle i ALNSF
Anne Maries siste tale under festmiddagen
ALNSF – nytt
ALNSF GF 2010
Årets GF hadde mange saker på dagsorden. De mest spennende var kanskje
drøftingssaken om ALNSF organisasjonstilknytning og saken om assosiert
medlemskap.
Stine T. Smith, styremedlem ALNSF
Verdenskongress IFNA - Haag juni 2010
Dette året var det Nederlands tur til å være vertskap for verdenskongressen
for anestesisykepleiere. Før kongressen startet var det to dagers møte
for International Federation of Nurse Anesthesists (IFNA). Her var alle
medlemslandenes representanter samlet, og Marit Vassbotten Olsen var
ALNSFs representant. På sakslisten var både statusrapport fra det enkelte
medlemsland, utdanning og praksisstatus tema. Det ble valgt ny president og
Jaap Hoekman fra Nederland ble ny vice president. Marit Vassbotten Olsen
ble valgt inn som Executive Commitee, som betyr at Norge nå igjen har plass
i IFNAs styre. Under møtet ble det også besluttet å nedsette en ny komité –
Practice Committee, hvis oppgave blir saker opp mot anestesisykepleiernes
arbeid i praksisfeltet. En annen viktig sak på møtet var IFNAs historieskrift
som nå er ferdig. Arild Sørensen fra Norge har sammen med finsk kollega
gjort en kjempeflott jobb med å nedtegne IFNAS historie. Viktig er det også
å notere at verdenskongressene nå arrangeres hvert annet år. Neste kongress
er i Lublijana i 2012.
Så startet selve kongressen – under mottoet ”Meet the young proffessionals”.
Her var ulike tema presentert. Posters og frie foredrag var det mange av og
Norge var representert med flere foredrag.
Videre var det et flott sosialt program der noen av høydepunktene var beachparty på den fine stranden utenfor Haag og festmiddag i en gammel trikkehall.
Se ellers mer info på www.ifna.com
Lokalgruppelederkonferanse (LGK) 25. september i Fredrikstad Det er alltid hyggelig å møte lokalgruppelederne fra alle kanter av landet.
Sammen bringer de med seg gleder og utfordringer fra sine hjemtrakter. GF
sakene var hovedtema for denne konferansen. Dette gav utgangspunkt for
mange og gode diskusjoner og innspill som videre ble tatt med til GF dagen
etter. Virksomhetsplan og budsjett ble gjennomgått. Organisasjonstilknytning,
assosiert medlemskap, InspirA og TNCC var andre saker som ble diskutert.
Lokalgruppelederne kom også her med nyttige og gode innspill.
Videreutdanning i anestesisykepleiere prehospitalt arbeid for inspira 3 2 010
SIDE
30
- et samarbeid mellom ALNSF og Høgskolen i Gjøvik - 15 studiepoeng for
kull 3/2011.
I juni i år fullførte kull 2 sin videreutdanning i prehospitalt arbeid. Med svært
gode tilbakemeldinger er studentenes evalueringer hyggelig lesning. Flere
studenter uttrykker imidlertid ønske om mer simuleringsøvelser og lengre
samlinger.
Gjennom å øke samling 2 med én dag slik at det blir ti dager med samling
totalt, imøtekommes studentenes ønske om mer simulering. Videre vil en
skriftlig gruppeoppgave erstatte fagnotat, og denne gruppeoppgaven vil telle
som eksamen sammen med den praktiske simuleringsøvelsen. Litteraturen er
litt endret, og skriftlig pensum noe økt.
ALNSFs organisasjonstilknytning
Gruppen som var nedsatt for å se på ALNSFs organisasjonstilknytning hadde
gjort et grundig arbeid og ulike alternativer til organisering ble framlagt. Det
var også gjort en SWOT analyse (styrker, svakheter, muligheter, trusler) av
de ulike alternativene, der lokalgruppene via sine ledere hadde gitt innspill.
Diskusjonen gikk livlig i salen der også gjester fra NSF ved fagsjef Mette
Dønåsen og leder for Sentralt Fagforum Frank Oterholt var representert.
Oppsummering konkluderte med at det framkommer både frustrasjon
og skuffelse med NSF som moderorganisasjon. Det ble pekt på konkrete
forbedringsområder som NSF må finne løsninger på opp mot ALNSF.
Fordeling av ressurser ut mot faggrupper / interessergrupper, problemer med
medlemsregistrering, utfordringer med hjemmesiden og videre arbeid mot
spesialistgodkjenning var noen tema som var tatt fram. Her gjorde GF det
klart at NSF må ta tydelige grep og jobbe for forbedring. Representantene fra
NSF imøteså videre samarbeid og ønsket å ta opp de konkrete sakene som
var kommet fram.
Assosiert medlemskap av ALNSF
Assosiert medlemskap var også på sakslisten. Dette var en av anbefalingene
fra gruppen som har sett på organisasjonstilknytning.
Ønske fra ALNSF styre var å åpne for at anestesisykepleiere som er
medlemmer i andre fagorganisasjoner eller som ønsker å være uorganisert,
også kan være medlemmer av ALNSF. Da med mulighet for utalerett, men
ikke være valgbare til ALNSF styrer. Det er eksempler på slik organisering
fra andre land eks Sveits og USA. Ut fra NSF vedtekter tolker ALNSF styre
det slik at dette kunne være mulig ved at de ikke blir fullverdige medlemmer.
Ønske var at ALNSF skulle være samlende for alle anestesisykepleiere
uansett øvrig organisering. Slik vil en kunne utnytte kunnskap fra ulike
sammenhenger og sammen være sterke. Diskusjonen var god også her, men
det var delte meninger om vi hadde mulighet for å åpne for denne typen
medlemskap. Da dette var en sak som måtte føre til vedtektsendringer, valgte
ALNSFs styre å trekke saken for å utrede den videre.
InspirA
InspirA og tidskrift i papirformat var en annen GF sak mange var interessert i.
NSF har innledet en sak med forslag om å utgi felles tidsskrift for flere
faggrupper. Videre ble InspirA som nett-tidsskrift tatt opp. ALNSF opplever
at vi ikke vet nok om NSF sitt alternativ så langt, og vi er ikke klar for kun
nettutgave ennå. På bakgrunn av gode diskusjoner, så ble vedtaket om å
beholde InspirA i nåværende form vedtatt.
Sammenslåing av Etterutdanningsutvalget og Utdanningsutvalget Siste GF sak som tas fram her er forslag om å slå sammen Etterutdanningsutvalget og Utdanningsutvalget i ALNSF.
Antall studiepoeng skal gjenspeile studiets arbeidsbelastning. Studienemda
ved Høgskolen i Gjøvik har på bakgrunn av disse endringene godkjent
en økning fra 10 til 15 studiepoeng. Vi tror endringen vil bidra til å gjøre
studietilbudet enda bedre. Med 15 studiepoeng er det også mulig å søke
Lånekassen.
I forbindelse med etterarbeid opp mot Spesialistgodkjenningen (SPAAS) er
det laget kursmaler for alle de obligatoriske kompetansekravene som ligger
i SPAAS. Dette er maler som kan benyttes inn mot alle anestesiavdelinger
og som kan bli en del av avdelingenes kompetanseprogram. Ønske om å se
kompetanse hos anestesisykepleierne i en helhet, fra utdanning og videre inn i
avdelingene, gjør det nyttig og hensiktsmessig å slå sammen de to utvalgene.
Dette ble også enstemmig vedtatt av GF.
Se www.alnsf.no/www.hig.no
Se ellers www.alnsf.no vedr. kursmaler/kompetanseprogram.
NSFLIS – nytt
Årets GF var for første gang på en halv dag. Dette ble utfordrende for
landsstyret. Vi ønsker jo at NSFLIS medlemmer skal være aktive på GF.
NSFLIS hadde da GF papirene ble sendt ut 2160 medlemmer. Av disse
medlemmene var det 131 stemmeberettigede på årets GF. Det betyr at 6 % av
medlemsmassen er med å avgjøre hvordan og hva NSFLIS skal jobbe med.
Vi håper at dere som deltok synes det var viktig å delta, og at vi kan bli 10 %
på GF i Kristiansand til neste år.
På lokalgruppekonferansen i februar ble det bestemt at landsstyret skulle
legge orienteringssakene som vedlegg i GF papirene. Dette var for at GF
skulle bli arrangert på en halv dag. De sakene viser hva landstyret jobber
med, men vi trenger ikke bruke tid fra GF på de sakene.
En av sakene på GF var kontingent økning som ble vedtatt. NSFLIS er
avhengig av en stabil inntekt. Kontingenten er økt til 450 kr for vanlige
medlemmer og 220 kr for intensivstudenter og pensjonister. Prosentandelen
til returkontingenten blir uforandret. Dvs. at det også blir en økning av
returkontingenten
Landsstyret
På årets GF var det også valg til landsstyret. To styremedlemmer og en vara
gikk ut av landsstyret. Tor-Magnus Molund har vært landsstyrets representant
i EfCCna.
Grete Sandve Lapin har vært kassereren vår. Siv Karlsson Stafseth har vært
første vara til landsstyret. Alle ble valgt i Bergen på GF 2008. De har gjort en
stor innsats for NSFLIS i de årene de har sittet i landsstyret. Vi takker dem for
den flotte jobben de har gjort!
Det nye landsstyret har fått to helt nye medlemmer og en som ble gjenvalgt.
Vi har også fått ett nytt varamedlem.
Tove Gulbrandsen som har vært utdanningsansvarlig ble gjenvalgt.
I neste års budsjett har vi satt av penger til bl.a. profilering. Vi trenger en ny
roll-up. Dessuten må vi trykke opp flere brosjyrer. Selve medlemsvervingen
er nok en lokalgruppe oppgave. I 2012 er NSF 100 år og dette skal markeres
skikkelig. NSF har som mål å bli 100 000 medlemmer innen jubileet skal
feires i september 2012. Vi har sagt vi håper å kunne være 2500 medlemmer
inne samme frist. Vi er NSFs nest største faggruppe. Det er viktig at vi
profilerer oss.
Fag, kunnskap og kompetanse:
Det trengs mange nye intensivsykepleiere i fremtiden. Ved profilering av faget
kan vi også rekruttere flere sykepleiere til å ta intensivutdanningen. Vi er
opptatt av at intensivsykepleierne holder ett høyt faglig nivå. De skal ha topp
kompetanse og ha mulighet til å holde seg oppdatert. Derfor har landsstyret
en som er utdanningsansvarlig i styret. På den måten kan vi i landsstyret følge
med på hva som skjer med utdanningen vår.
Utdanning, videreutdanning og master:
NSFLIS mener dette er så viktig at vi har ett eget utdanningutvalg. Det ble
valgt på GF i Lillestrøm i fjor. I tillegg sitter den som er utdanningsansvarlig
i utvalget. De gjør en stor jobb for alle medlemmene våre. Utvalget ser blant
annet på hva som skal gjøres med at alle studieplassene til intensivutdanningen
ikke blir fylt opp, selv om det er nok søkere. Det er bekymringsfullt at det
utdannes færre intensivsykepleiere enn det er plasser til.
Bemanning og kvalitet:
Dette vet vi, etter lokalgruppemøtet i Oslo, opptar mange medlemmer.
Noen intensivavdelinger har en stor andel sykepleiere uten intensivutdanning.
Skal de ha samme oppgaver som intensivsykepleierne? Hva kan vi gjøre for å
påvirke vår avdeling? Er det rett at det skal telles personer på vakt? Jeg mener
at det er kompetansen som er på avdelingen som skal styre pleien.
Lønns og arbeidssosiale vilkår:
NSFLIS er en faggruppe. Vår oppgave er å holde NSF lokalt og sentralt
oppdatert på arbeidsosiale forhold som påvirker jobben vår. Det er mange
intensivsykepleiere som er 55+. De sykepleierne har rett til å slippe
nattevakter etter søknad. Hvordan skal vi få det til at alle som ønsker det, kan
få slippe nattevakter. Det er en stor vaktbelastning på våre intensivavdelinger.
De fleste har i gjennomsnitt 1 nattevakt i uka. Hvem skal dekke opp netter
som blir fritatt?
Internasjonalt samarbeid:
Elin Steffenak fra Tromsø og Stein Teppen fra Akershus er de nye
medlemmene i landsstyret.
Internasjonalt samarbeid står sterkt i NSF. I NSFLIS har vi prioritert nordisk,
NOSAM og EfCCNa. Dette vil vi forsette med.
Ellen Granerud fra Oslo er nytt varamedlem.
Fagdagene Det nye landsstyret har i skrivende stund ikke vært samlet til konstituering.
Vårt første møte er i Oslo helt i begynnelsen av oktober.
Satsingsområder for 2011
Dette var en egen sak på GF. Vi forventet kanskje en større respons på GF
enn det landsstyret fikk på denne saken. Landsstyret ønsker innspill fra
”Intensivsykepleie gjør en forskjell” var tittelen på årets fagdager. Det var
mange som fikk dette bekreftet under fagdagene. Oslogruppen hadde ett flott
faglig program. Dette er en flott måte å få faglig påfyll på.
Allerede nå kan dere begynne tenke på neste års fagdager i Kristiansand. Vi
ønsker at flest mulig av NSFLIS medlemmer kommer på våre fagdager.
31
GF
0HGOHPPHUSURÁOHULQJRJPHGOHPVYHUYLQJ
SIDE
Det er i skrivende stund 3 uker siden vårt årlige arrangement ble holdt i
OSLO. NSFLIS`lokalgruppe i Oslo, ved leder Anna Solveig Mengeshol,
hadde gjort en kjempejobb. GF-Oslo 2010 ble ett flott arrangement. Vi som
deltok fikk noen spennende og lærerike dager.
lokalgruppene på hva dere vil at landsstyret spesielt skal jobbe med. Er det
noe dere synes er viktigere enn andre ting?
inspira 3 2 010
Siw Øfstegaard Heimdal, nestleder NSFLIS
Z ä¤õØõõ
Z ä¤õØ
ӎ‚¢AÝæϽ¢¨
ӎ‚¢AÝæϽ¢¨
2/
2/
ÏnÓn¢ŽæÓ AQŽ !¨Ï‚n 0
•nÏeÏæÓ ìnŽ ¯ä
õ€s€ $ӗ¨
2n—n{¨¢ ää }s sõ õõ
2n—n{A–Ó ää }s sõ õ¯
ííí½{ÏnÓn¢ŽæӍ–AQŽ½¢¨
ÏnÓn¢ŽæÓ AQŽ !¨Ï‚n 0
•nÏeÏæÓ ìnŽ ¯ä
õ€s€ $ӗ¨
2n—n{¨¢ ää }s sõ õõ
2n—n{A–Ó ää }s sõ õ¯
ííí½{ÏnÓn¢ŽæӍ–AQŽ½¢¨
/-$0
/-$0