1. No category

 Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Norwegian Society of Pharmacology and Toxicology
Member of EPHAR IUPHAR EUROTOX IUTOX
Vintermøtet
på Beitostølen
2014
www.nsft.net
2 3 Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi Torsdag 23. januar
13:0015:00
15:00
15:15
Lunsj
Velkommen
v/ NSFTs leder Jørn A. Holme
BEITOHALLEN
Marine næringsmidler: miljøgifter versus omega 3/6
Felles symposium
Møteleder: Trond Brattelid (NIFES)
BEITOHALLEN
15:15
15:35
Gunstige, dokumenterte helseeffekter av omega 3
Christian Drevon (UiO)
15:35
15:55
Prenatal exposure to marine nutrients and adverse effects
on the outcomes (Possible role of various environmental
pollutants)
Pål Weihe (SDU, DK)
15:55
16:15
Forekomst og toksikologisk relevans av miljøgifter i sjømat
Trond Brattelid (NIFES)
10 min Pause
16:25
16:45
Gunstige helseeffektar av omega-3? Lærdom frå dyrestudiar
og epidemiologiske studiar
Bodil Bjørndal (UiB)
16:45
17:05
Plantebasert fiskefor: gresset er ikke alltid grønnere….
Bente Torstensen (NIFES)
Kaffe
Toksikologi: Marine
miljøgifter
Møteleder: Tor F. Holth (UiO)
Besseggen 1
Farmakologi: Farmakogenetikk
Møteleder: Sara Bremer (OUS)
Besseggen 2
4 Nasjonal
17:20 overvåkingsstrategi for
miljøgifter
17:40 Norith Eckbo
(Miljødirektoratet)
17:20
17-30
Farmakogenetikk
Sara Bremer (OUS)
Effects of legacy POPs in
17:40
17:30
highly contaminated
Greenland sharks
18:00
17:50
Tomasz Ciesielski (NTNU)
TPMT-genotyping ved
azatioprin/merkaptopurinbehandling. Hvor står vi?
Arne Røseth (Lovisenberg
Diakonale Sykehus) Health impacts of
persistent organic
18:00
17:50
pollutants (POPs) present
–
in farmed salmon: From
18:20
18:10
cells to humans
Jerome Ruzzin (UIB)
CYP-Screening - Ett
värdefullt hjälpmedel i
differentialdiagnostik av
depressiva symtom och
farmakaoptimering inom
geriatrisk aldersoptimering
Börje Bjelke (Ahus)
Hazardous effects of low18:20
dose exposure to marine
pollutants
18:40
Pål Weihe (SDU, DK)
18:10
18:30
Genomsekvensering implikasjoner for
farmakogenetikk
Dag Undlien (OUS)
18:30
18:50
Etiske og juridiske
problemstillinger ved
gentesting
Sissel Rogne
(Bioteknologinemda)
Miljøgifter: status og
18:40
fremtid
Ketil Hylland (UiO)
19:00
19:30
20:00
22:00
18:50
Diskusjon
19:00
Samling i baren
Middag
Kveldsnytt
BITIHORN
Fredag 24. januar
12:3014:00
Lunsj
Antibiotika og resistensutvikling
Fellessymposium
Møteleder: Martin Steinbakk (FHI)
5 14:00
14:20
Antibiotikaresistens – trender i tiden
Martin Steinbakk (FHI)
14:20
14:40
Antibiotikaresistens i akvakulturnæringen
Henning Sørum (NVH)
14:40
15:00
Reversering av antibiotikaresistens
Pål J Johnsen (UiT)
15:00
15:20
Bruk og misbruk av antibiotika
Hege Salvesen Blix (FHI)
15:20
–
15:30
Diskusjon
Kaffe
6 Frie foredrag 1
Farmakologi
Toksikologi
Møteleder: Tim Hofer (FHI)
Besseggen 1
Low dose-rate gamma
16:00 irradiation in combination with
low selenium diet – genotoxic
16:12 effects in blood
Anne Graupner (FHI)
Møteleder: Kjetil Andressen
(UiO)
Besseggen 2
More potent lipid lowering effect by
rosuvastatin compared to fluvastatin
in everolimus treated renal
transplant recipients
Ida robertsen (UiO)
16:12
16:24
Inflammatory properties of
mold alone or in combination
with air pollution particles in
human monocytes and
macrophages
Elisabeth Øya (FHI)
Increased lipid oxidation and
decreased lipid storage in myotubes
from Plin2 knock-out mice
Johanne Jensen (UiO)
16:24
16:36
Effects of long-term exposure of
3,4-methylenedioxymethamphetamine (”ecstasy”)
on neuronal transmitter
transport, brain immunoregulatory systems and
progression of experimental
periodontitis in rats
Oddvar Myhre (FHI)
Effect of exercise on fatty acid
metabolism in cultured human
myotubes
Mari Gilde Brubak (UiO)
16:36
16:48
2-hydroksyetylmetakrylat
(HEMA) motvirker
lipopolysakkarid (LPS) induserte
effekter i RAW264.7 celler –
betydningen av glutation
Jan T. Samuelsen (NIOM)
Is the ’Postinjection
Delirium/Sedation Syndrome’ (PDSS)
– a rare side effect of the injectable
form of the atypical antipsychotic
drug olanzapine – an example of ’The
Forgotten Diagnosis’?
Tor Skomedal (UiO)
Gir nanopartikler oksidativt
16:48 stress i bronkiolære epitelceller
(BEAS-2B) og vil dette påvirke
17:00 pro-inflammatoriske responser?
Tonje Skuland (FHI)
17:00
17:12
Heparanase-overexpression reduces
plaque pathology in Alzheimer’s
disease transgenic mice
Charlotte Jendresen (UiO)
Pause (12 min)
7 17:12
17:24
Cellular and molecular
responses to multiwalled carbon
nanotubes may be modulated
by the pro-inflammatory IL-1
gene
Shan Zienolddiny (STAMI)
Receptor-G protein Interaction –
FRET- and FRAP-based
characterization of
5-HT receptor-G protein
preassociation and low versus high
potency Gs activation
Andrea Ulsund (UiO)
17:24
17:36
Kontaminantar i norsk
oppdrettslaks frå 1999 til 2011, og
deira effekt på matvaretryggleik
Ole Jakob Nøstbakken (NIFES)
Dual inhibitors of ABC transporters
and PDE5 to potentiate antineoplastic
action.
Anna Subbotina (UiT)
17:36
17:48
Transmaternal exposure to
bisphenol A, but not phthalates,
accelerates diabetes type 1
development in NOD mice
Johanna Bodin (FHI)
The influence of CYP3A, PPARA and
POR genetic variants on the
pharmacokinetics of tacrolimus and
cyclosporine in renal transplant
recipients
Ingrid Lunde (UiO)
17:48
18:00
Individuell dosering av takrolimus til
nyretransplanterte
Elisabet Størset (OUS)
18:00
–
18:20
Norsk Kreftgenomikkonsortium;
Genombasert analyse av
kreftmutasjoner som påvirker
respons på terapi
Ola Myklebost (OUS)
Postervisning
Toksikologi
18:00
19:30
20:00
Farmakologi
Møteleder: Oddvar Myhre
Møteleder: Vigdis Aas
18:30
(FHI)
(HiOA)
KONFERANSEAVD.
BEITOHALLEN
19:30 Basal farmakologi: 4 postere
Human toksikologi: 7
postere
Klinisk farmakologi: 5
Økotoksikologi: 3 postere
postere
Middag
Lørdag 25. januar
8 Generalforsamling og årsmøter
09:00
09:00
Årsmøte
Årsmøte
Seksjon for toksikologi
Seksjon for farmakologi
09:30
09:30
Besseggen 1
Besseggen 2
09:30
10:30
12:30
14:00
Generalforsamling
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi
Besseggen 2
Lunsj
Doping
Fellessymposium
Møteleder: Per Wiik Johansen (OUS)
BEITOHALLEN
14:00
14:30
Dopinghistorikk og selsomme opplevelser i antidopingarbeidet
gjennom mange år
Inggard Lereim (NTNU)
14:30
15:00
Anabole steroider – gir de langvarige prestasjonsfremmende
effekter?
Jo Bruusgaard (UiO)
15:00
–
15:30
Designerdop og gendoping – veien frem mot det perfekte
bedrag?
Per Wiik Johansen (OUS)
Kaffe
9 Frie foredrag 2
16:00
16:12
16:12
16:24
Toksikologi
Klinisk farmakologi
Møteleder: Ketil Hylland
(UiO)
Besseggen 1
Møteleder: Stein Bergan
(OUS)
Besseggen 2
Role of the liver in large
molecule- and nanoparticles
drug delivery
Bård Smedsrød (UiT/D´LIVER)
Forekomst av miljøgifter i
akvatisk miljø i BosniaHerzegovina
Merete Grung (NIVA)
Functional compartmentation of the
cGMP signal generated by natriuretic
peptides in failing rat heart
Lise Román Moltzau (UiO)
The inotropic effects of levosimendan
and its active metabolite, OR-1896, are
predominantly due to PDE3 inhibition
and not calcium-sensitization.
Øivind Ørstavik (UiO)
16:24
16:36
Alterations in the hepatic
proteome of polar cod
(Boreogadus saida) after
dietary exposure to
benzo(a)pyrene
Marianne Brattås (UiB)
Biomarkører hos nyretransplanterte –
en pilotstudie
Rolf Anton Klaasen (OUS)
16:36
17:48
Using precision-cut liver slices
of Atlantic cod (Gadus
morhua) to study single and
mixture effects of
environmental contaminants
Marta Eide (UiB)
Farmakogenetikk og – dynamikk av
immunsuppressiva hos transplanterte
pasienter
Margrete Kasbo (OUS)
17:48
17:00
Are biomarkers useful for
Norwegian environmental
monitoring programs?
Eivind Farmen
(Miljødirektoratet)
Prenatal exposure to antidepressants
and language competence at age three.
Results from a large population based
pregnancy cohort in Norway.
Marte Handal (FHI)
Kaffe
Toksikologi
Hormonforstyrrende stoffer
Møteleder: Jørn A. Holme (FHI)
Besseggen 1
Farmakologi
Kreftutvikling og legemidler
Møteleder: Olav Flaten (HUNEMO
AS)
Besseggen 2
10 Hormonforstyrrende
17:30
stoffer: Helseeffekter og
regulering
17:50
Birgitte Lindeman (FHI)
17:30 Kan hormonspiral forebygge
livmorkreft?
17:50 Anne Ørbo (UiT)
17:50 The endocrine disruptor
bisphenol A and diabetes
18:10 Johanna Bodin (FHI)
Endokrin behandling av
17:50
brystkreft; en hundreåring i
kontinuerlig utvikling
18:10
Per Eystein Lønning (UiB)
Hormonforstyrrende
18:10
stoffer:
reseptorinteraksjoner
18:30
Anders Goksøyr (UiB)
Må industrien løse sirkelens
18:10 kvadratur?
Utvikling og klinisk tilgang
18:30 av nye kreftlegemidler
Olav Flaten (HUNEMO AS)
Endocrine disrupting
effects in Daphnia magna 18:30 linkage between
18:30 Progestiner og kreft fra et
klinisk farmakologisk ståsted
mechanistic studies and
18:50 risk assessment
18:50 Georg Sager (UiT)
Knut E. Tollefsen
(UMB/NIVA)
20:00
Festmiddag
Søndag 26. januar
08:00
12:00
Brunsj
11 Innholdsfortegnelse
Program
3
Velkommen til NSFTs Vintermøte nr. 42
12
Oversikt over styremedlemmer i NSFT
12
NSFT vintermøter
14
Årsberetning for 2013 16 Innkalling til generalforsamling i NSFT 20 Statutter for NSFTs tildeling av pris for beste artikkel 21 Årsberetning 2013 Seksjon for farmakologi 22 Innkalling til årsmøte i Seksjon for farmakologi 25 Årsberetning 2013 Seksjon for toksikologi 26 Innkalling til årsmøte i Seksjon for toksikologi 29 Hotelloversikt 30 Inviterte foredrag 31 Frie foredrag 53 Frie foredrag toksikologi 53 Frie foredrag økotoksikologi 61 Frie foredrag basal farmakologi 65 Frie foredrag klinisk farmakologi 70 Postere 78 Postere toksikologi 79 Postere økotoksikologi 86 Postere basal farmakologi 88 Postere klinisk farmakologi 91 Deltagerliste 96 99
Stipendmottagere 2014 12 Velkommen til NSFTs Vintermøte nr. 42
Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi (NSFT) har arrangert vintermøter hvert år
siden 1973, det vil si at årets møte er nummer 42 i rekken. Selskapets styre gikk i 1972 sterkt
inn for å få i gang nasjonale møter, som både kunne bli et kontaktforum og en faglig arena
for selskapets voksende antall medlemmer fra de ulike deler av landet.
I det programmet leveres til trykking er det i 2014 påmeldt 129 deltakere til møtet (ledsagere
og barn ikke inkludert) og det er 29 inviterte foredragsholdere fordelt på 7 symposier. Til
sammen er det meldt inn 28 frie foredrag og 19 postere fordelt på basal farmakologi, klinisk
farmakologi, toksikologi og økotoksikologi.
Styret i NSFT takker for året som har gått og håper at deltakerne får både faglig og sosialt
påfyll på årets vintermøte.
Vennlig hilsen
Styret
Oversikt over styremedlemmer i NSFT
NSFTs hovedstyre
Leder: Jørn A. Holme
Sekretær: Sara Bremer
Kasserer: Vigdis Aas
Styremedlem: Vibeke Thrane
Representant for bedriftsmedlemmer: Benedikte Thunes Akre
Representanter fra seksjonsstyrene: Kjetil Wessel Andressen og Tor Fredrik Holth
Varamedlemmer: Nils Tore Vethe, Jannike Mørch Andersen og Aina Westrheim Ravna
Seksjon for farmakologi
Leder: Kjetil Wessel Andressen
Sekretær: Sigrid Narum
Styremedlem: Børge Myrlund Larsen
Styremedlem: Elena Kvan
Kontaktpersoner for seksjon for farmakologi
Bergen: Jon Andsnes Berg
Trondheim: Ola Dale
Tromsø: Aina Westrheim Ravna
Seksjon for toksikologi
Leder: Tor Fredrik Holth
Styremedlem: Ingrid Aarre Daae
Styremedlem: Tim Hofer
Styremedlem: Oddvar Myhre
Styremedlem: Helge Johnsen
Styremedlem: Sara Leeves
Styremedlem: Trond Brattelid
Kontaktpersoner for seksjon for toksikologi
Bergen: Anders Goksøyr Trondheim: Åse Krøkje Tromsø: Eldbjørg S. Heimstad Kristiandsand: Hege Stubberud 13 14 NSFT vintermøter Som ny leder i NSFT er jeg blitt utfordret av resten av styret til å skrive et alternativ til det tradisjonelle klippet fra NSFTs vintermøtehistorikk som vanligvis er en del av møteprogrammet på Beito. Jeg vil komme med en liten oppdatert historikk om hva som har skjedd den siste tiden. Dessuten vil jeg benytte anledningen til å fortelle litt om mine egne minner fra vintermøtene og ønsker fremover. Jeg deltok på mitt første vintermøte i 1981. Da oppdaget jeg at veldig mange medlemmer i NSFT ikke bare hadde faglige fellesinteresser, men også en stor felles glede i ulike skiaktiviteter og over vakkert vinterlandskap. 1981 var også året hvor Norsk Farmakologisk Selskap (NFS) ble til Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi (NSFT) og Seksjonen for klinisk farmakologi ble opprettet. Toksikologisk forening som var en forening hvor økotoksikologi var sentral, ble slått sammen med Seksjon for toksikologi i NSFT i år 2000. På årsmøtet i NSFT 2006 ble det vedtatt å endre navnet på Seksjon for klinisk farmakologi til Seksjon for basal og klinisk farmakologi, for å samle hele farmakologimiljøet i denne seksjonen. For å forenkle og harmonisere seksjonsnavnene ble det på årsmøtet i 2012 vedtatt å endre navnet fra Seksjon for basal og klinisk farmakologi til Seksjon for farmakologi. Møtene på Beito gir en helt unik mulighet til samtidig å treffe personer både fra det farmakologiske og toksikologiske miljøet. Dette er veldig positivt siden toksikologien har mye å lære fra de ulike miljøene i farmakologien og motsatt. Til vintermøtene inviterer foreningen foredragsholdere fra de mer basale farmakologiske og toksikologiske miljøene, til miljøer som har et mer direkte anvendt fokus som hhv klinisk farmakologi og regulatorisk (human-­‐ og øko-­‐) toksikologi. Vi inviterer også foredragsholdere fra basale medisinske, cellebiologiske, molekylære og biokjemiske fagområder som kan inspirere og berike de farmakologiske og toksikologiske miljøene. Sammen med foredrag i farmakologi og toksikologi utgjør slike foredrag fellessesjonene som er viktige møteplasser for farmakologer og toksikologer; og som viser hvorfor miljøene er samlet i en forening. Jeg har gjennom deltagelse på vintermøtene lært meg å sette veldig stor pris på denne bredden. Den får jeg ikke på noe annet møte i inn-­‐ eller utland. Den har ført til at min egen vitenskapelige interesse og produksjon opp gjennom årene også har favnet veldig bredt. Møtene har videre vært med på å skape og opprettholde en vedvarende nysgjerrighet og stort engasjement. Nettverket som jeg blant annet har fått bygd opp gjennom hyppig deltagelse på vintermøtet på Beito, har bidratt til at jeg har vært så heldig å få samarbeide med en lang rekke dyktige forskere i inn-­‐ og utland som ofte har hatt komplementære kunnskaper til mine egne. Jeg ønsker som leder av NSFT spesielt at unge studenter i farmakologi og toksikologi skal få de samme mulighetene til å få bredde, inspirasjon og årlige oppdateringer innen sitt fagområde som jeg hadde, og til å skaffe seg nye bekjentskaper på tvers av tradisjonelle fagområder og alder. Ikke minst ønsker jeg selvsagt at de skal få en mengde gode minner fra samtaler med kollegaer og venner under skiturer i vakre omgivelser, i badstue eller i forbindelse med inntak av deilig mat og drikke. Jeg ønsker dere et riktig godt vintermøte 2014, og håper vi sees igjen i årene som kommer, Jørn Jørn A Holme 15 16 Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi Årsberetning 2013
1. Styrets sammensetning
Generalforsamlingen i NSFT ble holdt 26. januar 2013 på Radisson BLU Resort Beitostølen.
Styrets sammensetning etter valget på generalforsamlingen har vært som følger:
- Leder: Jørn A. Holme (2013-2015)
- Sekretær: Sara Bremer (2012-2014)
- Kasserer: Vigdis Aas (2013-2015)
- Styremedlem: Vibeke Thrane (2012-2014)
Vararepresentanter:
- Nils Tore Vethe (2013-2014, kasserer 2011-2013)
- Jannike Mørch Andersen (2012-2014)
- Aina Westrheim Ravna (2012-2014)
Seksjonene har utpekt følgende representanter til styret:
- Toksikologi: Tor Fredrik Holth
- Farmakologi: Kjetil Wessel Andressen
Representant for industrien:
- Benedikte Thunes Akre
Valgkomité for 2014:
- Dagny Sandnes (2013-2015)
- Knut Erik Tollefsen (2013-2015)
- Hedvig Nordeng (2012-2014)
- André Gottås (2012-2014)
André Gottås er revisor for selskapet fra januar 2013.
2. Styrets arbeid
Det har vært avholdt 9 møter i hovedstyret. Deler av styrets arbeid har vært utført via e-post.
Styret har i perioden jobbet med:
- Organisering av NSFTs faglige virksomhet (Vår-, Høst- og Vintermøte)
- Planlegging og organisering av utdeling av Poulssonprisen
- Organisering av styrets arbeid og møter
- Oppgradering av NSFTs nettsider: Innhenting og gjennomgang av tilbud. Oppfølging av
teknisk arbeid utført av Netlab. Opplæring i bruk av ny publiseringsløsning. Oppdatering av
informasjon og skjemaer på NSFTs nettsider. Se også pkt. 3. Økonomi.
- Overgang til ny medlemsdatabase og oppdatering av medlemsregister
- Rekruttering av nye medlemmer
- Formidling av informasjon på NSFTs nettsider og i nyhetsbrev
17 - Europeisk registrert toksikolog (ERT)-registreringer
- Finansiering av Selskapets aktiviteter
3. Økonomi
Økonomien til NSFT vurderes som tilfredsstillende. Selskapet har i 2013 hatt ekstraordinære
kostnader i forbindelse med en nødvendig nettsideoppgradering. Netlab informerte i februar
2013 om at NSFTs daværende publiseringsløsning, eRedaktør versjon 1.6, skulle fases ut i
løpet av året, og at det derfor var nødvendig å oppgradere NSFTs nettsider. Etter å ha vurdert
tilbud fra ulike leverandører valgte styret å oppgradere til eRedaktør versjon 2.7 fra Netlab.
Det tekniske arbeidet ble utført i mai-juni 2013 og kostnadene for oppgraderingen ble totalt
kr 35000,- (eks. mva.).
Medlemskontingentene fra 2013 opprettholdes for 2014: kr 350,- for vanlige medlemmer, kr
100,- for studentmedlemmer og kr 3500,- for bedriftsmedlemmer.
Deltakeravgiften for Vintermøtet 2014 har blitt økt med kr 100,- for ikke-medlemmer, mens
den reduserte deltakeravgiften for medlemmer (m/betalt kontingent 2013) er uendret fra
2013. Dette innebærer at det nå ”lønner” seg å betale medlemskontingenten for deltakere på
vintermøtet (kontingent på kr 350,- gir kr 400,- reduksjon i deltakeravgift). Det er ikke
planlagt endringer i deltakeravgiften for Vintermøtet 2015.
For Vintermøtet 2014 er det satt av totalt kr 10000,- til reisestipend for studenter som
presenterer poster eller fritt foredrag. Utgiftene til inviterte foredragsholdere til
toksikologisesjonen ”Marine Miljøgifter” vil bli dekt fra en egen NSFT-konto som er
øremerket faglige arrangementer innen persistente organske miljøgifter.
4. Faglig virksomhet
Vintermøtet
Vintermøtet 2013 ble holdt på Radisson Blu Resort Beitostølen 24.-27. januar. Det var
påmeldt 117 deltakere (ledsagere og barn ikke inkludert) og det var 28 inviterte
foredragsholdere fordelt på 7 symposier. Symposiene hadde følgende hovedtema:
- Fosterskader og utviklingsskader av legemidler og kjemikalier
- Kombinasjonseffekter
- ABC-transportører
- Nevrodegenerative sykdommer
- Use of stem cells in pharmacological and toxicological research
- Metoder/risikovurdering i toksikologi
- Syntetiske cannabinoider
Tema for kveldsnytt var: ”Kan naturlige produkter bidra til kroniske nervesykdommer?” ved
Hans Utkilen, Folkehelseinstituttet.
Til sammen var det meldt inn 26 frie foredrag og 22 postere fordelt på basal farmakologi,
klinisk farmakologi, økotoksikologi og toksikologi.
18 Vårmøter i toksikologi
Seksjon for toksikologi arrangerte et fagmøte med tema "Helse- og miljøskader av
luftforurensning: hysteri eller virkelighet?". Møtet ble holdt 25. april på Folkehelseinstituttet,
Oslo.
I tillegg arrangerte NSFT, Forbrukerrådet, Naturviterne og Polyteknisk forening et felles
symposium med tema ”Hvordan kan forbrukerne sikres en giftfri hverdag?”. Symposiet fant
sted 14. mai i Litteraturhuset, Oslo, og filmopptak fra symposiet er tilgjengelig fra NSFTs
nettsider.
Vårmøte i farmakologi
Seksjon for farmakologi arrangerte 23. mai et symposium med tema "Hvorfor registreres det
ikke flere legemidler?" Møtet ble holdt på Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.
Høstmøter i toksikologi
Seksjon for toksikologi arrangerte et symposium med tema ”Kjemikalier i
forbrukerprodukter: er vi trygge?”. Symposiet fant sted 9. oktober på Folkehelseinstituttet,
Oslo.
Høstmøte i farmakologi og toksikologi i Tromsø
NSFT – Tromsø arrangerte 12. november et ”bli kjent”-høstmøte med presentasjon av lokale
forskningsmiljøer innen farmakologi og toksikologi ved Universitetssykehuset i Nord-Norge,
Universitetet i Tromsø, Norsk institutt for luftforskning, Framsenteret og D´liver.
Poulssonforelesningen
Poulssonmedaljen 2013 innen basal farmakologi ble tildelt Thue W. Schwartz, professor i
molekylær farmakologi ved Københavns Universitet, Danmark. Medaljeoverrekkelsen og
Poulssonforelesningen "Metabolic Reseptology - Molecular, cellular and in vivo
pharmacology of metabolic 7TM GPCR targets" fant sted 13. november ved Universitetet i
Oslo. Poulssonforelesningen ble fulgt av et seminar med foredrag innen basal farmakologi.
5. Medlemmer
Selskapet har 356 medlemmer (per 01.01.2014). Av disse har 82 medlemmer oppgitt
tilhørighet til farmakologiseksjonen, 139 til toksikologiseksjonen og 55 medlemmer har
tilhørighet til begge seksjonene. De resterende medlemmene har ikke valgt
seksjonstilhørighet.
Den nye medlemsdatabasen gir medlemmer muligheten til selv å sjekke hvilke opplysninger
som er registrert og evt. redigere kontaktinformasjon. Medlemmer uten funksjonell epostadresse og manglende medlemskontingent fjernes automatisk fra databasen. Dette har
bidratt til at vi i dag har registrert funksjonelle e-postadresser for alle medlemmene (vs. 92 %
i 2012) og at medlemstallet for 2013 i større grad reflekterer ”aktive” medlemmer.
Det er fortsatt mange medlemmer som ikke har betalt medlemskontingent. Ved utgangen av
2013 hadde 61 % av medlemmene betalt medlemskontingenten for 2013. Dette er imidlertid
en forbedring fra 2012 hvor andelen var 52 %.
6. Formidling av faglig informasjon i nyhetsbrev og på nettsider
NSFT har i løpet av 2013 sendt ut 10 elektroniske nyhetsbrev til samtlige medlemmer.
Nyhetsbrevene inneholder bl.a. informasjon om kommende kurs og arrangementer innen
farmakologi og toksikologi.
19 Faglig informasjon er nå samlet under en egen menyfane ”Faglig innhold” på NSFTs nye
nettsider. Her finnes også en ny oversikt over forskningsgrupper i Norge innen farmakologi
og toksikologi.
NSFT opprettet 25. mai 2012 en egen side på Facebook. Her annonseres alle møter og
relevant informasjon. Det er per i dag (6.1.2014) 130 personer som følger siden.
7. Toksikologen
Medlemsbladet ”Toksikologen” har blitt sendt ut (elektronisk versjon) til samtlige
medlemmer i mars (nr. 1), september (nr. 2) og desember (nr. 3). Lenker til bladet har også
blitt publisert på NSFTs nettsider, i nyhetsbrev og på NSFTs Facebook-side.
8. Registreringsordningen for Europeisk-registrerte toksikologer (ERT)
Registreringsordningen er underlagt NSFT og er administrert gjennom en nasjonal
godkjenningskomité. Komitéen har bestått av Anna Mehl (leder), Christine Bjørge, Åse
Krøkje, Ketil Hylland, Hubert Dirven, Steinar Øvrebø, Espen Mariussen, Hege Stubberud og
Birgitte Lindeman.
Mer informasjon om ordningen finnes på NSFTs nettsider: http://nsft.net/registrert-toksikolog
Styret for 2013 takker for seg og ønsker det nye styret lykke til i det videre arbeidet.
Oslo, januar 2014
Jørn A. Holme (leder)
Sara Bremer (sekretær)
Vigdis Aas (kasserer)
Vibeke Thrane (styremedlem)
Kjetil Wessel Andressen (leder, Seksjon for farmakologi)
Tor Fredrik Holth (leder, Seksjon for toksikologi)
Benedikte Thunes Akre (industrirepresentant)
Nils Tore Vethe (vara)
Jannike Mørch Andersen (vara)
Aina Westrheim Ravna (vara)
20 Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi Innkalling til generalforsamling i NSFT
Beitostølen, 25. januar 2014, kl 09.30
Dagsorden:
1. Konstituering av generalforsamlingen ved sekretær Sara Bremer.
a. Godkjenning av møteinnkalling og dagsorden
b. Valg av ordstyrer og referent
2. Årsberetning for 2013 - gjennomgang ved Sara.
3. Økonomi - gjennomgang ved kasserer Vigdis Aas.
a. NSFTs regnskap for 2013 og budsjett for 2014.
4. Valg ved valgkomiteen.
a. Nytt styre
b. Ny valgkomité
5. Forslag til ny NSFT pris for årets beste vitenskapelige artikkel - gjennomgang ved Sara.
a. Bakgrunn: Styret i NSFT ønsker å innføre to nye priser for beste artikler som
utgår fra hhv. norske farmakologi- og toksikologimiljøer hvert år, med første
tildeling på vintermøtet 2015. Det er planlagt en pris innen farmakologi (klinisk
og basal vurderes samlet) og en innen toksikologi (human- og økotoksikologi
samlet). Prisvinnere vil bli invitert til å holde et foredrag på vintermøtet (lørdagen)
hvor de presenterer funnene i en større og mer generell sammenheng.
Deltakeravgift, reise og opphold (1 overnatting) vil dekkes av NSFT.
b. Styret har utarbeidet et forslag til statutter for prisen som vil bli gjennomgått. Det
er ønskelig med innspill fra NSFTs medlemmer.
6. Eventuelt
Oslo, 9. januar 2014
Hovedstyret i NSFT
21 Statutter for NSFTs tildeling av pris for beste artikkel
1. Formålet med prisen er å hedre gode publikasjoner, og de respektive fagmiljøene de
springer ut fra, innen farmakologi og toksikologi.
2. Det deles ut en pris innen farmakologi (klinisk og basal farmakologi vurderes
sammen) og en pris innen toksikologi (human- og økotoksikologi vurderes sammen).
3. Prisen deles ut hvert år på NSFTs Vintermøte. Første tildeling i 2015.
4. Alle medlemmer av NSFT kan nominere artikler. Det må presiseres hvem av
forfatterne som skal regnes som hovedforfatter. I tillegg til artikkelen ønskes en kort
begrunnelse (< ½ side) for valg av det nominerte arbeidet. Det er mulig å nominere
egne arbeider, men bare ett arbeid som hovedforfatter.
5. Artikler som nomineres må være akseptert for publikasjon i perioden fra 1.november
året før til 31.oktober inneværende år.
6. Det er ingen føringer når det gjelder tidsskrift, alder på nominert prisvinner eller om
forfatteren(e) sitter i noen av NSFTs styrer.
7. Frist for nominasjon er 1.november året før prisutdelingen. Nominasjonen sendes per
e-post til NSFTs hovedstyre: nsft@nsft.net.
8. For å unngå inhabilitet vil hovedstyret, etter fristens utløp, sette sammen en
evalueringskomité for hhv farmakologi og toksikologi bestående av 3-5 medlemmer
av NSFT. Det skal gis en begrunnelse for valg av prisvinnere. Hovedstyret
godkjenner avgjørelsene.
9. Prisvinnerne skal få beskjed før 1.desember.
10. Prisvinnerne blir invitert til å holde et foredrag på det kommende vintermøtet (lørdag)
hvor de presenterer arbeidet. NSFT dekker deltakeravgift, reise og hotellopphold (1
natt) tilsvarende som for inviterte foredragsholdere.
22 Årsberetning 2013
NSFT, Seksjon for farmakologi
Det følgende er styrets beretning om aktiviteter i perioden fra 26. januar 2013 til 25. januar
2014. Årsberetningen legges fram for godkjenning på årsmøtet i Seksjon for farmakologi på
Beitostølen 25. januar 2014.
Styret har hatt følgende sammensetning:
Leder: Kjetil Wessel Andressen (2012-2013)
Sekretær: Børge Larsen (2013-2014)
Styremedlem: Sigrid Narum (2011-2014)
Styremedlem: Elena Kvan (2012-April 2013)
Kontaktpersoner utenfor Oslo har vært:
Bergen: Jon Andsnes Berg
Trondheim: Ola Dale
Tromsø: Aina Ravna
Representant for seksjonen i NSFTs hovedstyre har vært Kjetil Wessel Andressen.
Valgkomiteen har bestått av Finn Olav Levy og Marte Handal
Styret har i perioden avholdt 7 styremøter, fem fysiske møter og to telefonmøter, og har ellers
hatt fortløpende kontakt via e-post og telefon om aktuelle saker. Seksjonen har i 2013 hatt
137 medlemmer. Av disse er 55 i tillegg medlem av Seksjon for toksikologi. Totalt registrerte
medlemmer i NSFT er 356.
EPHAR (www.ephar.org)
Neste EPHAR-møte:
Seventh European Congress on Pharmacology (EPHAR 2016)
İstanbul, Turkey, 2016
http://www.ephar2016.org/
NSFT kan søke midler fra EPHAR til å avholde EPHAR Lectures, EPHAR Symposia og
EPHAR Instructional Courses. Søknadsfrist 31.1.2014. Dette kan det være verdt å huske på
ifm. arrangement av vår-, høst- og vintermøter, men det krever planlegging i god tid.
IUPHAR (www.iuphar.org)
Neste IUPHAR-møte:
XVIIth World Congress of Basic and Clinical Pharmacology 2014
Cape Town, South Africa, July 13 - 18, 2014
http://www.wcp2014.org/
NSFT kan ha en representant på generalforsamlingen.
Vår- og Høstmøte 2013
Seksjonen forberedte og inviterte til Vårmøte 23. mai kl. 12.30 til 16.00 på Rødt auditorium,
Rikshospitalet med tema «Hvorfor registreres det ikke flere legemidler?»
23 Følgende foredrag:
Jan Petter Akselsen (Statens legemiddelverk) "Hva er trendene for registrering av nye
legemidler?"
Leif Rune Skymoen (Nansen Neuroscience network) "Hvordan kan farmasøytisk industri få
registrert flere legemidler?"
Jo Klaveness (Farmasøytisk Institutt, UiO og Drug Discovery Laboratory AS) "Er det basis
for næringsutvikling basert på legemiddelinnovasjon i Norge? Muligheter og utfordringer"
Kjetil Tasken (Bioteknologisenteret og Norsk senter for molekylærmedisin) "Kan akademia
screene for nye legemiddel-targets og aktivt delta i utvikling av legemidler?"
Bjørn Klem (Oslo Cancer Cluster) "De små private innovative selskapenes utfordringer i
legemiddelutvikling"
Tove Flem Jacobsen (Clavis Pharma) "Kliniske studiers betydning for å lykkes i et
utviklingsløp"
Ivar S. Kristiansen (Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, UiO) "Samsvar mellom de
nye legemidlene og dagens/ morgendagens helseutfordringer"
Ordstyrer: Kjetil W. Andressen, NSFT.
Det var et utmerket fremmøte med ca. 60 tilhørere.
Poulsson-medaljen for 2013
Poulsson-medaljen for 2013 ble delt ut innen basal farmakologi og tilfalt professor Thue W.
Schwartz (Department of Neuroscience and Pharmacology, University of Copenhagen) 13.
november i Nye Auditorium 13, Domus Medica.
Følgende seminar ble holdt:
13.00-13.10 Welcome and short presentation of Poulsson award recipient 2013: Prof.
Thue W. Schwartz, Department of Neuroscience and Pharmacology, University of
Copenhagen by Jørn Holme, Folkehelseinstituttet and leader of NSFT
13.10-13.55 Poulsson award lecture “Metabolic Receptology – Molecular, cellular and
in vivo pharmacology of metabolic 7TM GPCR targets”
Thue W. Schwartz, professor of Molecular Pharmacology, University of Copenhagen
14.15-14.45 “Homology models of membrane proteins: tools in the search of new
antidepressant drugs”
Mari Gabrielsen, University of Tromsø
14.45-15.15 “Unraveling molecular complexes of serotonin receptors”
Kjetil Wessel Andressen, University of Oslo
24 Vintermøtet 2014
Seksjonen har deltatt i utformingen av programmet for NSFTs vintermøte.
Vårmøte 2014
Seksjonen har forberedt sammen med Norsk Farmasøytisk selskap, RELIS, UiO og
produsentene av nyere antikoagulantia og warfarin vårmøtet: «Nye perorale antikoagulantia
(NOACs) – et farmakologisk gjennombrudd?»
Møtet finner sted: Rikshospitalet, 9. april 2014.
Regnskap
Regnskapet for seksjonen har i 2013 vært håndtert sammen med regnskapet for NSFT som
helhet. For en formell økonomisk oversikt henvises det derfor til NSFTs regnskap.
Avslutning
Seksjonsstyret for 2013 takker for seg og ønsker det nye styret lykke til med det videre
arbeidet.
Børge Larsen (Sekretær)
Sigrid Narum (Styremedlem)
Kjetil Wessel Andressen (Leder)
25 Innkalling til årsmøte i
Seksjon for farmakologi, NSFT
Beitostølen, 25. januar 2014, kl. 09:00-09:30
DAGSORDEN:
1. Konstituering av årsmøtet
a. Godkjenning av møteinnkalling og dagsorden
b. Valg av ordstyrer og referent
2. Årsberetningen for seksjon for farmakologi 2013
3. Godkjenning av budsjett for seksjon for farmakologi
4. Valg av
a. nytt styre i Seksjon for farmakologi
b. ny valgkomité
5. Orienterings- og diskusjonssaker
a. Vår- og høstmøte 2014. Diskusjon av aktuelle tema.
b. Innspill vedrørende neste vintermøte
6. Eventuelt
26 Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi Årsberetning 2013 – seksjon for toksikologi
Styret for toksikologiseksjonen i året 2013: Tor Fredrik Holth (leder: 2013-2014), Helge
Johnsen (styremedlem: 2010-2014), Oddvar Myhre (styremedlem: 2011-2014), Tim Hofer
(styremedlem: 2012-2014), Sara Leeves (styremedlem: 2012-2014), Ingrid Aarre Daae
(styremedlem: 2013-2015), Trond Brattelid (styremedlem: 2013-2015)
Kontaktmedlemmer: Anders Goksøyr, Åse Krøkje, Eldbjørg S. Heimstad, Hege Stubberud
Redaksjonen i toksikologen: Paulien Mulder (redaktør), David Eidsvoll, Malene Vågen
Dimmen, Marte Melnes
Valgkomiteen: Jørn Holme, Solveig Aamodt
Medlemstall 2013: Seksjon for toksikologi hadde ved årsskiftet 139 medlemmer, og 55
medlemmer som har tilhørighet til bade seksjon for farmakologi og seksjon for toksikologi.
Se hovedstyrets årsberetning angående omlegging til ny medlemsdatabase.
Styremøter: Styret har i perioden avholdt 4 møter og omfattende e-post aktivitet.
Årsmøte 26.01.2013: Årsmøtet for toksikologiseksjonen ble avholdt på vintermøtet på Beito
januar 2013.
Vårmøte 25.04.2013: “Helse- og miljøskader av luftforurensning: hysteri eller virkelighet?”
(3t - Store Auditorium, FHI). Ordstyrere: Per E. Schwarze (FHI), Jørn A. Holme
(FHI/NSFT). Symposiet ble arrangert i forbindelse med Luftens år – fokus EUs miljøpolitikk
2013, og var delt i to deler: Del 1: “Fra luftforurensning til helseutfall/miljøkonsekvenser”
med foredrag á 15 minutter; “Måling av luftforurensning: direkte og ved hjelp av modeler
(Dag Tønnesen/Leonor Tarrason, NILU), “Hva forteller epidemiologiske studier (“burden of
disease”)?” (Per Schwarze, FHI), “Hva forteller eksperimentelle studier?” (Magne
Refsnes/Marit Låg, FHI), “Effekter på miljø” (Thorjørn Larssen, NIVA). Etterfulgt av en 20
minutters kaffepause ble del 2 “Grenseverdier utendørs: er de tilstrekkelige mht. Å beskytte,
og er de til å leve med?” gjennomført med 10 minutters foredrag: “Regelverk, kilder og
status” (Siri Sorteberg, KLIF), “Hva gjøres og bør gjøres for å redusere problemer med
trafikk?” (Pål Rosland, Vegdirektoratet), “Tar vi nok hensyn til de mest følsomme av oss fra
deres ståsted?” (Britt Ann Kåstad Høiskar, NAAF), “Er grenseverdiene til å leve med fra
storsamfunnets ståsted?” (Jon Olav Alstad, NAF). De hele ble avsluttet med en 30 minutters
paneldebatt der foredragsholderne fikk diskutere seg i mellom og publikum anledning til å
stille spørsmål. Initiativ ble tatt for direkteoverføring av møtet fra Oslo til Bergen, men lot
seg teknisk ikke gjennomføre. Møtet ble derfor filmet og er tilgjengelig på NSFTs nettsider.
Vårmøte 14.05.2013: “Hvordan kan forbrukerne sikres en giftfri hverdag?” (3t –
Litteraturhuset i Oslo). Seminaret ble arrangert i samarbeid med Forbrukerrådet (FR),
Polyteknisk forening og Naturviterne. Ordstyrer: Gunnstein Instefjord (FR). Åpning av Randi
27 Flesland (direktør FR), “Hva trengs for å sikre forbrukerne en giftfri hverdag?” (45 min Ketil Hylland, UiO, Helga Pedersen, parlamentarisk leder Arbeiderpartiet, Nikolai Astrup,
miljøpolitisk talsmann Høyre), “Kjemikalietest av barnerom” (15 min, Christian Dye, NILU),
“Hormonforstyrrende stoffer – hvor farlige er de egentlig?” (20 min - Julie Boberg,
Danmarks Tekniske Universitet), “Skadelige kjemikalier i forbrukerprodukter – hva er
hovedutfordringene?” (20 min - Jan Hammar, Kemikalieinspektionen Sverige), “Hvorfor skal
vi være bekymret for hormonforstyrrende stoffer? Oppsummering av en ny rapport fra UNEP
og WHO” (15 min - Georg Becher, FHI), “Hva gjør norske myndigheter?” (20 min - Anne
Mari Opheim, KLIF, Kari Bryhn, Mattilsynet), Oppsummering og avslutning ved Sissel
Rogne (styreleder PF og direktør Bioteknologinemnda). Møtet ble filmet og er tilgjengelig på
FRs nettsider.
Høstmøte 09.10.2013: “Kjemikalier i forbrukerprodukter: er vi trygge?” (3t – Store
Auditorium, FHI). Møtet ment som et mer faglig rettet oppfølgingsmøte til vårmøtet
14.05.2013. Ordstyrer: Tor Fredrik Holth (UiO/NSFT). Del 1 “Eksponering og effecter”:
“PFOA – risikovurdering av potensielle helseeffekter hos mennesker” (15 min – Kristine
Bjerve Gutzkow, FHI), “PFC’er i brannskum erstattet med fluorotelomerer – på rett vei?” (15
min – Gro Dehli Villanger, UiO/Avinor), “Ftalater og bisfenol A i norske matvarer” (15 min
– Amrit Kaur Sakhi, FHI), “Utgjør naturlig forekommende toksiner en større risiko enn
kjemikalier?” (15 min – Gunnar S Eriksen, VetInst). Del 2 “Regulatoriske aspekter”:
“Regulering av farlige stoffer – krav til dokumentasjon og konsekvensvurderinger” (30 min –
Marit Kopangen/Ingunn Correll Myhre, Miljødirektoratet), “Om arbeidet med substitusjon
hos en av verdens største malingsprodusenter (chemical policy og utvikling av Sens)” (30
min – Johnny Kvernstuen, Jotun), “Er informasjonen tilstrekkelig: er forbrukere og miljø
sikret mot skadelige kjemikalier??” (30 min – Aina Seland, Svanen Miljømerking).
Vintermøtet 2014: Arbeid mot vintermøtet ble gjennomført både vår og høst med flere
bidragsytere også utenfor styret for å få frem ønskede og interessante felles- og
toksikologisymposier.
Toksikologen: Tidsskriftet har kommet ut som nettutgave med 3 nummer, hvert på ca 25
sider.
Aktivitet: Mer aktivitet utenfor Oslo har vært ønsket, og var noe av grunnen til at en
prøveordning med opptak og publisering av møter på hjemmesiden ble opprettet.
Tilbakemeldingene har ikke vært mange, så ordningen kan gjennomføres ved ønske/behov.
Det ble brukt et enkelt webcamera med opptaksfunksjoner i Camtasia relay (støttet av bl.a.
UiO).
Møte i Bergen er under planlegging v/Trond Brattelid.
Eldbjørg S. Heimstad (NILU, Tromsø) ønskes velkommen som nytt kontaktmedlem.
Registreringsordning for toksikologer: Den norske komiteen for godkjenning av Europeiskregistrerte toksikologer (ERT) har i 2013 bestått av: Anna Mehl (leder), Christine Bjørge (til
2016), Åse Krøkje (til 2015), Ketil Hylland (til 2015), Hubert Dirven (til 2015), Steinar
Øvrebø (til 2016), Espen Mariussen (til 2016), Hege Stubberud (til 2014) og Birgitte
Lindeman (til 2014).
Komiteen har mottatt 3 søknader om registrering og 4 søknader om re-registrering i 2013.
Søknadene var oppe til behandling i ERT-komitéen 10. januar 2014.
28 I forbindelse med Eurotox sin ERT-workshop i Stockholm i 2012, foreslo de svenske og
danske toksikologiforeningene et mulig samarbeid og mulighet for en felles nordisk ERTregister. Sverige og Danmark arbeider nå for å opprette ERT-registre, men Finland var et av
de første landene som opprettet dette. Samarbeidet ble diskutert på møtet i den norske ERTkomitéen før lederen deltok på en nordisk workshop i København i januar 2013. Den norske
ERT-komitéen mener at siden det er begrenset med både tid og penger for ERT-arbeid, så går
vi ikke inn for at det opprettes et felles nordisk register. Vi vil imidlertid gjerne samarbeide
på andre måter, f.eks diskusjon av retningslinjer og samarbeid om kurs i toksikologi. Dette
arbeidet vil fortsette i 2014.
ERT-komitéen har i 2013 oppdatert informasjon på nettsidene og diverse egne skjemaer.
Lederen har også skrevet et innlegg om Eurotox og ERT i Toksikologen i samarbeid med
Paulien Mulder. Komitéen har også jobbet med å oppdatere oversikten over toksikologikurs
som tilbys i Norge. Dette vil legges og på NSFTs nettsider og også kommuniseres til
EUROTOX slik at det kan publiseres til deres nettsider.
Oddvar Myhre deltok på generalforsamlingen til EUROTOX på vegne av toksseksjonen i
NSFT. Lederen deltok på ERT-møtet på EUROTOX-kongressen i Interlaken, Sveits i
september 2013. Der ble blant annet erfaringene med de nye retningslinjene diskutert. Ny
leder av EUROTOX’ Registration sub-komité etter Mumtaz Iscan, er Bas Baaubloer
(Nederland).
Oslo, Januar 2014
Styret i toksikologiseksjonen NSFT
29 Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi Innkalling til årsmøte i toksikologiseksjonen i NSFT
Beitostølen, 25. Januar 2014, kl 09.00
Dagsorden:
7. Konstituering av årsmøtet
a. Godkjenning av møteinnkalling og dagsorden
b. Valg av ordstyrer og referent
8. Årsberetning for toksikologiseksjonen 2013
9. Valg
a.
b.
c.
d.
nytt styre i toksikologiseksjonen
redaksjonsmedlemmer til toksikologen
ny valgkomité
nye medlemmer til komitéen for registrering av Eurotoxgodkjente toksikologer
10. Møter 2014 – nye forslag og videreføring av idéer
Vårmøte nanopartikler, april.
Besøkende forskere?
11. Eventuelt
Oslo, januar 2014
Styret i toksikologiseksjonen NSFT
Hotelloversikt
Første gang en er på Beitostølen høyfjellshotell (Radisson Blu Resort Beitostølen) kan det
være vanskelig å vite i hvilken retning en skal gå for å få med seg de første foredragene.
Dersom det ikke er en folkemengde å følge etter foreslås følgende:
Beitohallen: Andre etasje, ta til venstre. Beitohallen er i enden av korridoren.
Konferanseavdelingen: Andre etasje, gå rett fram gjennom glasshallen. Her finner du
rommene Besseggen 1 og Besseggen 2.
30 31 INVITERTE FOREDRAG (IF)
IF1. Gunstige, dokumenterte helseeffekter av omega 3 fettsyrer.
Christian A. Drevon
Avdeling for ernæringsvitenskap, Institutt for medisinske basalfag, Medisinske Fakultet,
Universitetet i Oslo
c.a.drevon@medisin.uio.no
Problemstilling
Omega 3 fettsyrer (n-3FS) er en klasse av flerumettede fettsyrer som er tillagt gunstige
biologiske effekter i forhold til en rekke sykdommer. Det gis en oversikt over hvilke effekter
som reproduserbart kan dokumenteres.
Metode
Egne og andres studier som spenner fra epidemiologiske observasjoner til intervensjonsstudier hos mennesker og dyr, i tillegg til cellebiologiske og molekylærbiologiske studier.
Resultater
Det fokuseres på de marine n-3FS med 20 og 22 karbonatomer som alt overveiende
syntetiseres og overføres gjennom i næringskjeden i havet.
Den største oppmerksomheten har n-3FS fått vedrørende de gunstige effektene på plasma
triglyserider, inflammasjon, hjertekarsykdommer og som essensielle fettsyrer for utvikling av
sentralnervesystemet. For en del av disse effektene finnes det overbevisende basalbiologiske
så vel som kliniske data som gjør at kunnskapen er solid basert vitenskapelig. Dette gjelder
effekten på plasma trigyserider og hjernens utvikling, mens data er noe mer sprikende når det
gjelder hjertekarsykdommer og inflammasjonssykdommer. Virkningsmekanismen for
hvordan n-3FS er dårlig substrat for triglyseridsyntese og for at n-3FS hemmer inkorporering
av andre fettsyrer i triglyserider er godt beskrevet (1, 2, 3). Likeledes finnes det en serie
studier som tyder på at n-3FS har betydning for så vel kognitiv funksjon (4) som strukturell
oppbygning av hjernen (5) hos menneske. Inntak av n-3FS har en gunstig effekt på
rheumatoid artritt, men ikke signifikant effekt på f eks atopisk eksem og psoriasis. Likeledes
har inntak av n-3FS en helsefremmende effekt i noen studier av hjertekarsykdommer, mens
det i andre studier ikke kan påvises signifikante effekter.
Konklusjon
Et kosthold med 1-2 gram langkjedet n-3FS vil senke plasma triglyserider og ha en gunstig
effekt på hjernens utvikling og kognitiv funksjon, mens effekten på inflammasjons- og
hjertekarsykdommer er mer varierende.
Referanser
1) Rustan AC, Nossen JO, Christiansen EN, Drevon CA. J Lipid Res. 1988, 29, 1417-26.
2) Rustan AC, Drevon CA. J Intern Med Suppl. 1989,731,31-8.
3) Drevon CA, Nenseter MS, Brude IR, Finstad HS, Kolset SO, Rustan AC. Can J
Cardiol. 1995, 11 Suppl G:47G-54G.
4) Helland IB, Smith L, Saarem K, Saugstad OD, Drevon CA. Pediatrics. 2003, 111,
e39-44.
5) Walhovd KB, Storsve AB, Westlye LT, Drevon CA, Fjell AM. Neurobiol Aging.
2013 Nov 21.
32 IF2. Prenatal exposure to marine nutrients and adverse effects on the outcomes
(Possible role of various environmental pollutants)
Pál Magni Weihe, MD
Department of Occupational Medicine and Public Health, The Faroese Hospital System.
pal@health.fo
Several industrial pollutants from far away become accumulated in marine human food.
While the extent of this pollution is being characterized, research on the potential adverse
health effects has lagged behind. Assessment of the long-term consequences requires
prospective studies with sophisticated clinical examinations and confounder control. We have
chosen to carry out studies in the Faroes, because a part of the population is highly exposed
to food contaminants from the tradition of eating pilot whale meat (methylmercury) and
blubber (polychlorinated biphenyls, PCBs, and other persistent lipophilic compounds). By
analyzing blood from pregnant women, blood from the umbilical cord and breast milk, an
understanding of the methylmercury and organochlorine exposure of the foetus has been
obtained (Grandjean et al., 1997, Steuerwald et al., 2000).
In the Faroese cohort studies of new born, methylmercury appeared a much stronger
neurotoxicant than did PCB, but a weak tendency of PCB neurotoxicity was seen in children
who at the same time had a high prenatal exposure to methylmercury (Grandjean et al, 2001).
Also, in the second Faroese cohort, a decreased neurological optimality scores was seen at
increased methylmercury exposures, while PCB did not have an independent effect
(Steuerwald et al. 2000). In conjunction with other evidence, and descriptive studies of
human mercury exposures in the arctic, these findings indicate that methylmercury is an
important neurotoxicant at levels exceeded in several regions.
Developmental PCB exposure is associated with immunotoxic effects on serum
concentrations of specific antiboidies against diphtheria and tetanus vaccinations. The
immune system development during the first years of life appears to be particularly
vulnerabele to this exposure (Heilmann et al. 2010)
Because these food contaminants occur along with essential nutrients in seafood, attention
must also be paid to the fact that some adverse effects may appear to be quenched by the
beneficial influence of healthy (though polluted) foods. When such benefits are taken into
account (Budtz-Jørgensen et al., 2007), the adverse effects appear to be even greater than
previously reported. Our findings illustrate that seafood contaminants should be looked at
conjointly, and that the health benefits of seafood ought to be optimised by avoiding the
pollutants.
References:
Budtz-Jørgensen E, Grandjean P, Weihe P. Separation of risks and benefits of seafood intake.
Environ Health Perspect 2007 115:323-32.
Grandjean P, Weihe P, White RF, Debes F, Araki S, Yokoyama K, Murata K, Sørensen N,
Dahl R, Jørgensen PJ. Cognitive deficit in 7-year-old children with prenatal exposure to
methylmercury. Neurotoxicol Teratol 1997; 19: 417-28.
33 IF3. Forekomst og toksikologisk relevans av miljøgifter i sjømat
Trond Brattelid
Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) - Trygg og sunn sjømat
Postboks 2029 Nordnes, 5817 Bergen,
tbr@nifes.no
Fisk og annen sjømat, en betydelig kilde til flere essensielle næringsstoffer, blir sett på som
en viktig del av et sunt kosthold. Helsedirektoratets siste anbefalinger er å spise to til tre
fiskemåltider i uken, hvorav halvparten bør være fet fisk. Det er dokumentert at de marine
omega-3 fettsyrene EPA og DHA forebygger hjerte-karsykdom, og en frisk person trenger
1,75 g marint omega-3 i uken for å bidra til en god hjertehelse. Med store utfordringer i
råstofftilgang har store deler av marine ingredienser blitt erstattet med planteråstoff i dagens
laksefôr og dette har medført en reduksjon i oppdrettslaksens nivå av omega-3 de siste 20
årene. For å dekke omega-3behovet, er det allikevel tilstrekkelig med en eneste middag med
oppdrettslaks pr. uke. Sjømat inneholder langt mer enn marint omega-3. Blant annet har
sjømat en unik sammensetning av protein av svært høy kvalitet, vitaminer og mineraler.
Inntak av sjømat er også forbundet med eksponering for miljøgifter som akkumuleres i den
marine næringskjeden, og da spesielt fet fisk som har moderate nivåer av stabile fettløselige
organiske miljøgifter. NIFES har de siste årene hatt fokus på hvordan disse miljøgiftene
påvirker utvikling av livsstilsykdommer som fedme og diabetes.
Unge C57BL/6 mus har blitt eksponert for enkelte PCB kongenere og blandinger og eller
DDE tilsatt i fôret i 12 uker for å analysere hvordan det påvirker utviklingen av fedme og
diabetes.
Det er ingen klare tegn på at de enkelte kongenerne eller blandingene har en betydelig effekt
på utviklingen av fedme eller diabetes i denne musemodellen. Det er imidlertid indikasjoner
på at laks oppdrettet på fôr med soyaolje kan ha en ugunstig effekt på risikoen for å utvikle
fedme og diabetes.
Det er et stort behov for nye studier av rissiko-nytte-evalueringen av sjømat inkludert.
IF4. Gunstige helseeffektar av omega-3? Lærdom frå dyrestudiar og epidemiologiske
studiar
Bodil Bjørndal1, Elin Strand1,2, Ottar Nygård1,2, Rolf K. Berge1,2
1
Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen
2
Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus, Bergen
Bodil.Bjorndal@k2.uib.no
Problemstilling
Inntak av omega-3 polyumetta feittsyrer (n-3 PUFA) har vore assosiert med betra lipidprofil
og redusert risiko for hjarte- og karsjukdom. Nyleg utgitte metaanalyser har derimot ikkje
påvist ein klar samanheng mellom n-3 PUFA og redusert risiko for hjarte- og karsjukdom og
dødelegheit. Dette kan delvis skuldast betre generelle behandlingsrutinar for hjartepasientar,
men også ulik effekt av n-3 PUFA i enkelte subgrupper av pasientar. Vi har nytta dyrestudiar
i kombinasjon med humane epidemiologiske studiar for å undersøke mekanismane bak n-3
PUFA effektar nærare. I tillegg har den kunstige feittsyra og PPAR-agonisten
tetradecylthioacetic acid (TTA) vist seg å vere eit nyttig verktøy for å studere stimulert
mitokondrie-aktivitet, lipidmetabolisme og hjartefunksjon.
Metode
I ein større prospektiv studie vart inntak av n-3 PUFA knytt til akutt myokardinfarkt i
hjertapasientar med eller utan diabetes. Ulike dyremodellar har blitt nytta for å sjå på effekten
34 av n-3 PUFA og TTA-inntak på lipidmetabolisme, fettsyresamansetning, oxidativt stress og
hjartefunksjon.
Resultat
Vi har vist at høgt n-3 PUFA inntak er assosiert med signifikant redusert risiko for akutt
myokardinfarkt i hjartepasientar med diabetes, men ikkje i pasientar utan diabetes. I både
langtids- og kortttids dyrestudiar har vi observert at n-3 PUFA (EPA og DHA) frå fiskeolje
aukar mitokondrie-aktivitet og reduserer lipogenese. Dette fører til nedgang i plasma
triglyserid, som kjent frå humane studiar. Vi har også demonstrert at til tross for høge doser
med fiskeolje kombinert med lang behandlingstid er ikkje lipotoksisk skade auka samanlikna
med kontroll. Negative effektar som lipidakkumulering i lever og forverring av inflammasjon
i tarm vart derimot observert. Vi har også vist at effekten av TTA og n-3 PUFA er ulik i
hjarte og lever, og at auka mitokondrie-aktivitet gav motsatt effekt på hjartefunksjon i
diabetiske og villtype musemodellar.
Konklusjon
Kombinasjonen av dyremodellar og humane studiar kan vere viktig for å forstå dei
helsefremmande effektane av n-3 PUFA.
IF5. Plantebasert fiskefor: gresset er ikkje alltid grønnere…
Bente E. Torstensen, Forskningsdirektør for Fiskeernæring
Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES)
Postboks 2029 Nordnes, 5817 Bergen,
bto@nifes.no
All mat inneholder miljøgifter. Det gjør også oppdrettslaks, noe som ofte får mye
oppmerksomhet både i Norge og i de markedene Norge eksporterer sjømat til. De marine
miljøgifter lagres gjennom den marine næringskjeden og finnes i fiskemel og fiskeolje. Men
etter at det ble mer råvarer fra planteriket i laksefôret, er det mindre dioksin og
dioksinliknende PCB i oppdrettslaks. Dagens oppdrettslaks inneholder mindre av disse
giftene enn annen fet fisk.
Det betyr ikke at vi kan slappe av med kontrollen. Nye fôrråvarer fra planteriket og andre
kilder kan føre til at nye miljøgifter og plantevernmidler kommer inn i fiskefôret. Ett
eksempel er sprøytemiddelet endosulfan som er forbudt å bruke i store deler av verden, men
fremdeles kan forekomme i planteråvarer. Mengden endosulfan som er tillatt i fiskefôr i
europa er lavere enn det som er tillatt i fôr til landdyr. Blant annet soyaprotein til fiskefôr kan
være forurenset med endosulfan og vi vet fra vår forskning at mengden forurensing som er
tillatt i fiskefôr ikke utgjør risiko for laksens eller vår helse. Men det kan være en rekke andre
forurensinger fra ikke-marine råvarer i fiskefôret. Vi må vite hvilke det dreier seg om og
hvilken risiko de kan utgjøre for fiskens og folks helse.
Fôrråvarer, fiskefôr og filet fra oppdrettslaks sjekkes årlig for eventuelle ulovlige stoffer og
andre fremmedstoffer. I 2012 ble mer enn 11.000 oppdrettslaks samlet inn og analyser ble
gjort av NIFES på oppdrag av Mattilsynet for å dokumentere innhold av ulike fremmedstoff
og legemiddelrester.
Alle analyserte data av fremmestoff i fiskefôr og oppdrettsfisk er offentlig tilgjengelig
(www.nifes.no). Tilsvarende data for andre matvarer eksisterer i EFSAs (Europeiske
vitenskapskomité for trygg mat) risikovurderinger, og noen eksempler på innhold av ”nye”
og tradisjonelle miljøgifter i oppdrettslaks og annet mat blir presentert.
35 IF6. Nasjonal overvåkingsstrategi for miljøgifter
Norith Eckbo
Miljødirektoratet
Norsk miljøgiftovervåking har gjennomgått store endringer de siste årene. Før overvåket vi
utslipp fra industrien med hjelp av referansestasjoner i mindre belastede områder. I dag er
industriutslipp godt regulert gjennom forurensningsloven og industrien er selv pålagt å
overvåke sine utslipp. Den nye store kilden for miljøgifter og potensielt skadelige stoffer er
befolkningen selv.
Men hvordan regulerer man en befolkning? Kjemikalier reguleres gjennom internasjonalt
konvensjonsarbeid dersom de er persistente, bioakkumulerende eller toksiske. Med andre ord,
det er ikke lenger nok å kun måle nivåer av miljøgifter, overvåkingen må også inneholde
metoder for å si noe om hvordan miljøgiftene oppfører seg i næringsnett og hva slags effekter
de har der de ender opp. I 2013 startet Miljødirektoratet opp tre nye overvåkingsprogrammer
for å svare på nettopp dette, og inkluderte nye metoder og miljøgifter i allerede eksisterende
programmer.
De norske programmene skal også gi informasjon om tilførsler av forurensing til havområder,
kunne vurdere miljøtilstand opp mot Vanndirektivet og rapportere på indikatorer til bruk i
norske havforvaltningsplaner. Hvordan oppnår man alle målene uten å miste kvaliteten i
dataene?
I 2013 ble Miljødirektoratet til ved at Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) og
Direktoratet for naturforvaltning (DN) slo seg sammen. Sammenslåingen har som mål å svare
på mer komplekse miljøproblemer, på tvers av overvåkingsprogrammer. Hva slags
muligheter gir dette?
IF7. Effects of legacy POPs in highly contaminated Greenland sharks
Tomasz Maciej Ciesielski
Department of Biology, Norwegian University of Science and Technology, NO-7491
Trondheim
tomasz.ciesielski@bio.ntnu.no
Problemstilling
Persistent organic pollutants (POPs) are of great concern in the Arctic environment. Due to
biomagnification through the food web, these lipophilic compounds can reach high
concentrations in top predators. In Svalbard, the high prevalence of marine mammals in the
stomach of Greenland sharks (Somniosus microcephalus) strongly suggests that they
commonly feed as top predators. High levels of legacy POPs have been already reported in
Greenland sharks from the Canadian Arctic and Iceland. In teleost fish, marine mammals and
seabirds, legacy POPs have been shown to interfere with the vitamin A and vitamin E
homeostasis. Thus, there is the potential for negative health effects from these legacy
compounds in Greenland sharks.
Metoder
In the present study we examined the relationship between plasma levels of legacy POPs and
plasma vitamin A (retinol [RET], retinyl palmitate [RPA]) and vitamin E (α-tocopherol [αTOC]) in 43 Greenland sharks from Kongsfjorden area, Svalbard.
Resultater
The concentrations of legacy POPs in plasma of Greenland sharks were on average higher
compared to hepatic concentrations which were previously reported in individuals from
36 Iceland and Davis Strait, Canada. The highest concentrations among the analysed POP
groups were found for DDTs (mean 8069 ng/g l.w., range: 900–59,707 ng/g l.w.), PCBs
(mean 5766 ng/g l.w.,range 1344–16,106 ng/g l.w.) and chlordanes (mean 1551 ng/g l.w.,
range: 323–5756 ng/g l.w.). We found significant inverse relationships between RET
concentrations and the concentrations of the dioxin-like compounds PCB-118 and PCB156/171, and the non-dioxin-like compounds PCB-99 and PCB-128. Furthermore, significant
inverse relationships between RPA and 18 of the 38 POP compounds were found. Moreover,
there were significant positive associations between α-TOC and 13 of the 27 PCB congeners.
Konklusjon
This is the first study reporting the relationships between retinoids and tocopherol and POPs
in Greenland sharks. The results suggest that these vitamin systems can be affected by the
high POP concentrations found in Greenland sharks from Svalbard. Since vitamins, and in
particular retinoids, play an important role for the development, embryogenesis,
reproduction, and immune function, there is reason for concern that the high concentrations
of POPs reported in Greenland sharks may have effects on their health, reproduction, and
survival. However, the present study is correlative and thus the potential interplay between
POP and vitamin dynamics of Greenland sharks must be interpreted cautiously, pending
further research on this issue among elasmobranchs.
IF8. Health impacts of persistent organic pollutants present in farmed salmon: From
cells to humans.
Jérôme Ruzzin
Department of Biology, University of Bergen.
jerome.ruzzin@bio.uib.no
Persistent organic pollutants (POPs), including dioxins, polychlorinated biphenyls (PCBs)
and organochlorine pesticides, are chemicals that are omnipresent in our environment. POPs
are highly resistant to biodegradation and consequently bioaccumulate in living organisms. In
humans, for example, the half-life of PCBs with few chlorine atoms is approximately 5-6
years on average, while more chlorinated PCBs have a half-life two to three times longer.
Today, POPs are detected in all humans, including babies, and represent a major public
health concern [1, 2].
Initially known for their ability to impair reproductive function and cause cancer, POPs have
emerged as potent endocrine disruptors and have been linked to type 2 diabetes, obesity,
stroke and cardiovascular disease [3]. Importantly, the contribution of POPs to metabolic
diseases has been observed in the general population, thereby indicating that our current
levels of POP exposure (considered to be safe by different authorities) can significantly threat
human health.
Whereas the health status of babies may be affected by POP exposure during in utero and
breastfeeding period [4], adults are mainly exposed to POPs through the consumption of fatty
food, especially fatty fish [5]. In this presentation, we will discuss how POPs present in
farmed Atlantic salmon, a major dietary source of POPs, can impair endocrine and metabolic
homeostasis in cell and rodent models as well as humans.
1
2
State of the Science of Endocrine Disrupting Chemicals - 2012. WHO and UNEP
2013.
Ruzzin J. Public health concern behind the exposure to persistent organic pollutants
and the risk of metabolic diseases. BMC Public Health 2012; 12: 298-302.
37 3
Ruzzin J, Lee DH, Carpenter DO, Jacobs DR, Jr. Reconsidering metabolic diseases:
The impacts of persistent organic pollutants. Atherosclerosis 2012; 224: 1-3.
Govarts E, Nieuwenhuijsen M, Schoeters G, et al. Birth weight and prenatal exposure
to polychlorinated biphenyls (PCBs) and dichlorodiphenyldichloroethylene (DDE): a
meta-analysis within 12 European Birth Cohorts. Environ Health Perspect 2012; 120:
162-70.
Fromberg A, Granby K, Hojgard A, Fagt S, Larsen JC. Estimation of dietary intake of
PCB and organochlorine pesticides for children and adults. Food Chem 2011; 125:
1179-87.
4
5
IF9. Hazardous effects of low-dose exposure to marine pollutants
Pál Magni Weihe, MD
Departement of Occupational Medicine and Public Health, The Faroese Hospital System.
pal@health.fo
The global pollution with mercury and persistent organic pollutants has contaminated the
marine mammals and the humans consuming them. The origin of the contaminants is in
general not to be found within the arctic area. The pollution from industrial and densely
populated areas far away is reaching the arctic by air- and ocean currents and concentrates in
the food chain and reaches its highest concentrations in marine mammals, which is the
traditional food of many arctic populations.
Epidemiological studies in several Arctic communities have shown much higher
concentrations of pollutants in blood, hair, and umbilical cord blood and mother’s milk
compared to societies at lower altitude. These concentrations often exceed the regulatory
standards used by international and national authorities.
Thus the crucial question is whether these high concentrations of pollutants have any
negative impact on the public health of these societies. The Faroe Islands are not a formal
part of the Arctic. However, the magnitude of human pollution and the exposure pathways
are the same as north of the Arctic Circle. Hence, the Faroes could be used as a model
community regarding the health effects from marine pollutants. Anticipating the foetuses are
more vulnerable to contaminants then children and adults we have conducted cohort studies
on new born for more than two decades. Repeated follow-up examinations have shown subtle
effects on the central nervous system, the cardio-vascular system and the immune system.
The number of fish servings seems to modify the effect of mercury on the brain. However,
we found no evidence that selenium was a significant protective factor against
methylmercury neurtoxicity and selenium intake can therefore not explain the benefits
associated with fish intake. The contaminants in the blubber of the pilot whale adversely
affect the immune system so that the children react more poorly to immunizations.
Contaminants in pilot whales appear to increase the risk of developing Parkinson’s disease in
those who often eat pilot whale. The risk of hypertension and arteriosclerosis of the carotid
arteries is increased in adults who have an increased exposure to mercury. The most recent
findings is that marine food pollutants is a risk factor for hypoinsulinemia and type 2 diabetes
among elderly Faroese residents. Impaired insulin secretion appears to constitute an
important part of the type 2 diabetes pathogenesis associated with exposure to persistent
lipophilic food contaminants.
Genetic and dietary differences in other communities with a similar contaminant exposure
can modify the effect seen in the Faroes. However, it is a reasonable assumption that the
38 findings in the Faroes can be reproduced in other communities with a similar exposure
profile. If so the Arctic communities are paying a health price for the trans-boundary global
pollution in which they are only little responsible.
IF10. Miljøgifter: Status og fremtid
Ketil Hylland
Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo
ketil.hylland@ibv.uio.no
Det registreres tusenvis av nye kjemikalier hvert år. Bare en brøkdel av disse vil ende opp i
produkter eller avløp. Det er imidlertid åpenbart at menneskeheten står overfor en enorm
utfordring for å forstå betydningen av tilstedeværelsen av et stadig økende antall syntetiske
stoffer, både for oss selv og miljøet. Eksponeringsveier for mennesker og organismer i
akvatiske og terrestriske økosystemer er ulike, men det er overraskende mange av de samme
stoffene som er aktuelle. Unntaket er stoffer som brytes relativt lett ned i miljøet, som
eksempelvis parabener. En annen forskjell er at noen organismer, slik som fiskespisende
sjøfugl, vil ha spesielt høy eksponering for biomagnifiserende stoffer på grunn av total
avhengighet av en føde med høyt innhold av miljøgifter1.
Gjennom de siste tiårene har det vært en utvikling mot et økende antall miljøgifter, men med
lavere konsentrasjoner av hvert enkelt stoff. I dag finnes det en blanding av de ”klassiske”
miljøgiftene, som PCB, PBDE, dioksiner, og ”nye” stoffer i de fleste økosystem. I tillegg til
menneskeproduserte stoffer vil det i de fleste økosystem være målbare mengder av naturlig
forekommende miljøgifter som metaller og PAHer, samt i noen systemer naturlige toksiner
fra alger, planter eller sopp. I dag er den relative betydningen av ulike miljøgifter i stor grad
arts- og økosystemavhengig, men det er åpenbart at det er veldig begrensede kunnskaper om
interaksjoner mellom stoffer og med andre miljøfaktorer i en eventuell miljøpåvirkning.
Det benyttes ikke på langt nær de ressurser som ville ha vært nødvendige for å begrense
utlekking og andre tilførsler av de persistente, ”klassiske” miljøgiftene, så de vil finnes i
norske økosystem og organismer i mange tiår framover selv om nivåene gradvis vil synke.
Konsentrasjoner i arktisk fauna har vært og kommer til å være en nyttig indikasjon på den
storskala utviklingen for relativt flyktige, persistente og lipofile miljøgifter som PCB og
bromerte flammehemmere. I urbane områder vil miljøet i tillegg til synkende nivåer av de
”klassiske” stoffene motta en kompleks blanding av et økende antall stoffer med varierende
grad av persistens og et bredt spekter av biologisk aktivitet. Det kommer til å bli en stadig
økende utfordring å holde oversikt over hvilke stoffer som finnes, deres metabolitter og ikke
minst eventuelle effekter på organismer.
1 betegnelsen ”miljøgift” på norsk og dansk oversettes mest presist med ”hazardous substance” på engelsk og er derfor relevant for både human toksikologi og økotoksikologi; i tillegg til å være toksiske via en eller annen mekanisme, er egenskaper som persistens og bioakkumulerbarhet sentrale; også stoffer som strengt tatt ikke oppfyller disse kriteriene regnes imdlertid også som miljøgifter – slik som mange hormonforstyrrende stoffer
39 IF11. Farmakogenetikk
Sara Bremer
Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
sbremer@ous-hf.no
Farmakogenetikk, eller farmakogenomikk, er vitenskapen om hvordan genetiske faktorer
påvirker virkningen til legemidler. Dette omfatter både genvarianter som påvirker
legemidlers farmakokinetikk, og genvarianter som har betydning for legemidlers effekt på
f.eks. reseptorer, enzymer eller ionekanaler (farmakodynamikk).
Farmakogenetiske analyser er allerede veletablert i klinisk praksis innen mange
terapiområder, og bruken er økende. Cytokrom P405 (CYP)-enzymer spiller en sentral rolle i
metabolismen av mange ulike legemidler. Aktiviteten til flere av CYP-enzymene er i stor
grad genetisk betinget, og analyse av CYP-genvarianter kan være nyttig for å optimalisere
behandlingen med legemidler som f.eks. warfarin, klopidogrel, takrolimus, vorikonazol, flere
psykofarmaka, opioider, betablokkere, protonpumpehemmere m.fl. En annen viktig analyse i
klinisk bruk er genotyping av tiopurin metyltransferase (TPMT). Enzymet TPMT er involvert
i metabolismen av azatioprin og merkaptopurin, som blant annet brukes ved behandling av
hhv. autoimmune sykdommer og leukemi. Pasienter med TPMT-genvarianter som gir
manglende enzymaktivitet vil få mye kraftigere cytotoksisk effekt enn forventet ved standard
dosering. Dette kan resultere i livstruende tilstander (benmargshemming) og lange
behandlingspauser i påventet av restitusjon.
Den nye dypsekvenseringsteknologien, også kjent som ”high throughput” sekvensering
(HTS), vil åpne for mange nye muligheter innen farmakogenetikk, samtidig som det vil bli
billigere og raskere å få utført genanalyser. Teknologien vil imidlertid også føre til
utfordringer, både med hensyn til datahåndtering, klinisk tolkning, lovverk og etikk.
IF12. TPMT-genotyping ved azatioprin/merkaptopurin-behandling, hvor står vi ??
Arne Røseth,
Gastroenterologisk seksjon, Lovisenberg Sykeus, Oslo
Kronisk inflammatorisk tarmsykdom (IBD) affiserer omtrent 1% av populasjonen i vest
Europa og USA/Canada, og er økende. Grunnbehandlingen har vært steroider; 5-acetyl
salisylsyre (5ASA) og ikke minst immun-modulerende stoffer som Azathioprin/6MP alene
eller sammen med anti TNF behandling. Kombi-behandling har i RCT vist seg å være mer
effektivt enn alene-behandling (TNF eller AZA). I dag er behandlingsmålet “slimhinnetilheling” men siden koloskopi både er ressurskrevende og plagsomt, følges
betennelsesaktivitet ved hjelp av calprotectin i feces. FCal har i en rekke studier vist seg å
korrelere godt til graden av sykdomsaktivitet, og verdier < 250 mg/kg er indikasjon på
slimhinnetilheling ved IBD.
Grunnstammen ved immunmodulerende behandling har tradisjonelt vært AZA, med økende
interesse for Mtx de senere årene. For å optimalisere AZA-behandlingen slik at man oppnår
slimhinnetilheling, er det svært viktig at vi kan dosejustere ved hjelp av 6TGN/MMP
metabolitter og ikke som tidligere; vurdere klinikken. Endringer tar lang tid, og klinikken
korrelerer svært dårlig med graden av slimhinneaffeksjon.
Responsen ved AZA behandling er veldig varierende fra pasient til pasient, bl a pga
mutasjoner i TPMT-genet og dels ukjente faktorer.
40 Feildosering er ikke uvanlig og kan gi enten terapisvikt og/eller tildels alvorlige bivirkninger
fra beinmarg og/eller lever/pancreas.
Det er i dag lite publikasjoner på nytten av TPMT-testing, og det er forsatt kontroversielt, bl a
pga kostnader. Derimot vet vi en del om nytten av måling av metabolittene 6TGN / MMP
som er inkludert i guidelines på begge sider av Atlanteren. Det er også kommet en del
litteratur på nytten av å kombinere AZA med Allopurinol for å redusere syntesen av den
levertoksiske metabolitten 6MMP.
Siste ord i diskusjon om bruken av AZA i behandling av IBD er nok ikke sagt, og muligheten
til å oppnå slimhinnetilhelingen er kontroversiell. Min personlige erfaring med måling av
metabolitter for å optimalisere behandlingen er svært god, og har resultert i at jeg ikke har
benyttet steroider i behandlingen av aktiv IBD på mer en 10 år.
IF13. CYP-Screening - Ett värdefullt hjälpmedel i differentialdiagnostik av depressiva
symtom och farmakaoptimering inom geriatrisk aldersoptimering
Börje Bjelke
M.D., Ph.D., Prof., Overlege, Specialist in Geriatrics
Department of Neurology, Akershus University Hospital, Lørenskog, Norway and/;
Division of Medicine and Laboratory Sciences, University of Oslo, Norway
Tel +47 97160042
Email. Borje.Bjelke@Medisin.UiO.no
Problemstilling
Vid kognitiv utredning (demensutredning) utgör depressiva symtom ett delsymtom i den
neurodegenerativa sjukdomsbilden samt en differentialdiagnos där depressiva symtom är
orsaken till de kognitiva symtomen. En subgrupp av patienter med depressiva symtom utgörs
av patienter med bipolar lidelse med unipolärt förlopp. Denna grupp har ofta behandlats
under åtskilliga år med ett flertal antidepressiva utan att få adekvat symtomkontroll.
Inom geriatriken är en av våra viktigaste uppgifter att optimera funktionsnivå och
livskvalitén i vardagen hos äldre personer. I denna individgrupp förekommer ofta en
övermedicinering framför allt avseende dosering och även en multipharmaci som i vissa fall
är orsakad av biverkningar från andra läkemedel.
Metode
Samtliga patienter är hänvisade för en kognitiv utredning. I standardutredningen ingår ett
standardiserat klin kem lab paket inkluderande APOE, avbildning av hjärnan, kognitiva tester
inkluderande MMSE, klocktest, och Cornell test på depressiva symtom. Samtliga patienter
genomgår även spinalpunktion för analys av betamyloid, total-Tau och phospho-Tau. I
behandlingsförloppet ingår farmakaoptimering, diagnostik och behandling i relation till
diagnostiska fynd samt kvalitétsuppföljning av insatt behandling. I behandlingsförloppets
tidigare fas tas CYP screening på indikation. Vanliga kliniska indikationer är; terapisvikt på
antidepressivum, multipharmaci med biverkningar där ofta indikation finns för fortsatt
behandling.
Resultater
Hos patienter med terapisvikt på mångårig behandling med antidepressivum är CYP
screening ett kraftfullt verktyg i differentaldiagnostik mellan depression på grund av
störningar i serotonin/noradrenalinsystemen och bipolar lidelse. Med avsaknad av kliniskt
betydelsefulla mutationer i CYP systemet och adekvat antidepressiv medicinering utan effekt
blir slutsatsen att reevaluera diagnosen och behandla för bipolar lidelse med unipolärt
förlopp.
41 Äldre personer är mera vulnerabla för felmedisinering och i kombination med dålig
kunskap hos hälsopersonal och allmännheten om äldre individers förväntade normala
respektive optimala funktionsnivå får detta ibland förödande konsekvenser. För optimering
av äldre personers funktionsnivå krävs ofta intervention i flera neuronala nätverk och
receptorsystem. Äldre inivider har förändrad kompartmentalisering i kroppen och förändrad
metabolism vilket medför att teapeutiska intervallen blir mindre. Här underlättar många
gånger en kännedom om patientens CYP profil möjligheten att snabbare titrera ut en optimal
medicinkombination.
Konklusjon
- CYP screening bör inkluderas i utredningen av svårbehandlade depressiva symtom.
- Äldre individer med behov av polypharmaci bör erbjudas en CYP-screening för att minska
risken för sekundär överdosering.
- Koncentrationsanalys av läkemedel ur denna aspekt har visat sig ha ett begränsat värde.
IF14. Genomsekvensering - implikasjoner for farmakogenetikk
Dag Undlien
Avdeling for medisinsk genetikk, Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo
d.e.undlien@medisin.uio.no
High throughput sekvensering (HTS) har i løpet av få år gjort DNA sekvensering millioner
ganger mer effektiv sammenlignet med tradisjonell Sanger sekvensering. Parallelt med
utviklingen av HTS har kostnadene for genomsekvensering falt dramatisk, og på
verdensbasis har antallet som har fått sekvensert hele eller deler av sitt genom økt kraftig. Det
forventes at bruken av metoder som genomsekvensering eller eksomsekvensering i
helsevesenet vil øke raskt i årene som kommer. Ved kartlegging av genomer vil man få mye
informasjon om genetisk variasjon som går utover det som var den direkte årsaken til at
undersøkelsen ble utført, inkludert opplysninger om farmakogenetisk variasjon. Dette
innebærer at flere og flere mennesker vil ha data liggende med implikasjoner for
farmakologisk behandling. Dette åpner for gjenbruk av genomdata etter som nye medisinske
problemstillinger oppstår og for at man kan hente fram farmakogenetisk informasjon når
behovet kommer. Dette vil kreve en betydelig utvikling og oppgradering av IKT systemer i
helsevesenet. I foredraget vil jeg gi konkrete eksempler som belyser hva slags data man får
ved genomsekvensering og farmakogenetiske implikasjoner av denne typen undersøkelser.
IF15. Etiske og juridiske problemstillinger ved gentesting
Sissel Rogne,
Bioteknologinemda
For informasjon
http://www.bion.no/
42 IF16. Antibiotikaresistens – trender i tiden
Martin Steinbakk
Avdeling for bakteriologi og infeksjonsimmunologi, Folkehelseinstituttet
Martin.Steinbakk@fhi.no
Antibiotikaresistens har fått økende oppmerksomhet og den Britiske helsedirektøren Sally
Davies uttalte våren 2013 at «Resistance to antibiotics risks health 'catastrophe' to rank with
terrorism and climate change». På grunn av raskt økende antibiotikaresistens har vi snart ikke
effektive antibiotika. Det er estimert at i Europa i 2007 døde 25000 mennesker ekstra pga
antibiotikaresistens.
Data fra ulike internasjonale overvåkningsprogram viser en kraftig økning i resistente
mikrober, særlig blant Enterobacteriaceae. NORM/NORM-vet 2012 (1) viser at også i Norge
øker resistensgraden særlig blant Haemophilus infleunzae, og tarmbakteriene (E. coli,
Klebsiella, Salmonella, Shigella).
Det er særlig resistens blant tarmbakterier som skaper bekymring. Tarmen inneholder
milliarder av bakterier per gram fæces. Vi får i oss slike mikrober gjennom mat og drikke.
Studier har vist at mens 4-10% av populasjonen i Holland er bærere av ESBL-positive E. coli
før utreise så er 30-50% bærere av slike mikrober etter hjemkomst fra besøk i land i
middelhavsområdet, Midtøsten og Sør-øst Asia (2). Nylig er det publisert data som viser at
1/3 av kyllingfileter i Norske butikker var kolonisert med ESBL-positive E. coli (1).
Resistens mot ampicillin og tetracyklin hos «norsk» Salmonella har økt fra 20% i 2003 til
50% i 2012. Om lag 10% av slike bakterier har gener for kinolonresistens. Over 5% E. coli
fra blodkultur er ESBL-positive, mot bare ca 0,5% i 2003.I 2012 var 5,7% av E. coli i
blodkultur resistente mot gentamicin og 11,3% resistente mot ciprofloxacin.
MRSA finnes sjelden i blodkultur i Norge (ca 1% av alle S. aureus), men er vanlig i mange
andre europeiske land (10-50% av alle S. aureus). Nedsatt følsomhet for penicillin er vanlig
blant pneumokokker (5-6%), men høygradig resistens er fortsatt sjelden i Norge. Også hos
Haemophilus infleunzae er det nå vanlig med penicillin-resistens. Ca 10% skyldes
betalaktamase som gir høygradig resistens mot ampicillin, mens endret penicllinbindende
protein som oftest bare gir lavgradig ampicillin-resistens finnes hos ca. 15%.
Antibiotikaresistens øker i et slikt omfang at moderne medisinske behandlingsprinsipper er
truet.
1. NORM/NORM-VET 2012. Usage of Antimicrobial Agents and Occurrence of
Antimicrobial Resistance in Norway. Tromsø / Oslo 2013. ISSN:1502-2307 (print) /
1890-9965 (electronic)
2. Paltansing S et al. Extended-Spectrum β-Lactamase–producing Enterobacteriaceae
among Travelers from the Netherlands. Emerging Infectious Diseases 2013; 19 (8):
1206-13
43 IF17. Antibiotikaresistens i akvakulturnæringen
Henning Sørum,
NMBU-Veterinærhøgskolen, Oslo, Norge
Akvakulturnæringen er både globalt og nasjonalt den raskest voksende bioproduksjonen for
human ernæring. De fleste land med ferskvanns- eller saltvannsressurser har eller planlegger
akvakulturproduksjon, dette gjelder både u-land og i-land. Som i alle andre bioproduksjoner
er det en direkte sammenheng mellom dyretetthet, miljøkvalitet, fôring og
stressbelastningsnivå og utvikling av infeksjonssykdommer hos produksjonsdyrene i
akvakulturen.
Mange av segmentene i den globale oppdrettsnæringen er helt avhengige av å benytte
antibiotika for å kontrollere utbrudd av bakterielle infeksjoner i fiskepopulasjoner under
oppdrett. Preventive tiltak i form av gode driftsrutiner og redusert tetthet er svært viktige og i
særlig grad har vaksinasjonsregimer vist seg viktige i å forebygge mikrobielle infeksjoner hos
oppdrettsfisk. Det tar tid å utvikle god nok kunnskap om de spesifikke infeksjonssykdommer
til å kunne produsere effektive vaksiner. Effektive antibiotika er det viktig å ha i beredskap i
enhver bioproduksjon. Imidlertid viser mange studier fra en rekke land at også i akvakulturen
utvikles det antibiotikaresistens både hos de patogene bakteriene og i bakteriene i sedimenter
og vannmiljøet ellers ved gjentatt bruk av antibiotika på en lokalitet med fiskeoppdrett. Dette
fører i første omgang til ineffektiv behandling av infeksjoner hos oppdrettsfisken, men også
til at miljøets bakterier utvikler et potensiale for å overføre sine antibiotikaresistensegenskaper til andre bakterier for eksempel fiskepatogene bakterier men også til bakterier
som kan ha en relasjon til både landdyr og menneske gjennom for eksempel
fiskematprodukter, drikke- og badevann.
I norsk lakseoppdrett har det foregått en utvikling i forhold til infeksjonskontroll som har gått
gjennom driftstilpasning og etablering av effektive vaksinasjonsstrategier. Det er et
kontinuerlig arbeid for å tilpasse vaksiner og drift for å unngå infeksjoner og antibiotikabruk.
Strategiene har vært vellykkede og har resultert i at den norske oppdrettsnæringen har brukt
ekstremt lave mengder antibiotika per produsert fisk siden 1995. I tiåret før dette ble det
derimot benyttet relativt store mengder antibiotika per produsert fisk.
Eksempler på utvikling av antibiotikaresistens i akvakulturen og noen faglige og fagpolitiske
kommentarer til dette vil bli gitt fra blant annet Japan og andre asiatiske land og fra Norge,
Canada og Chile.
IF18. Reversering av antibiotikaresistens
Pål J. Johnsen, Institutt for Farmasi, Det Helsevitenskapelige Fakultet, UIT Norges Arktiske
Universitet.
Det er en klar sammenheng mellom forbruk av antibiotika og utvikling og spredning av
antibiotikaresistens. Sammenhengen mellom redusert forbruk av disse essensielle
legemidlene og redusert forekomst av resistens er langt ifra like klar og det ser ut til at
resistensdeterminanter kan persistere i bakteriepopulasjoner i flere tiår etter intervensjoner
som fører til redusert/terminert antibiotikabruk. I prinsippet betyr dette at fra bakterienes
perspektiv er resistens mot antimikrobielle legemidler lett å få men vanskelig å miste. Her
presenteres de ulike prosessene som regulerer forekomst av antibiotikaresistens i
bakteriepopulasjoner i en evolusjonsbiologisk kontekst. Videre vil jeg peke på alternative
strategier i skjæringspunktet mellom medisinsk mikrobiologi og evolusjonsbiologi som kan
føre til både lavere forekomst og redusert utvikling av antibiotikaresistens.
44 IF19. Bruk og misbruk av antibiotika
Hege Salvesen Blix
Avdeling for legemiddelepidemiologi, Nasjonalt Folkehelseinstitutt
Hege.salvesen.blix@fhi.no
Bruk av antibiotika er den viktigste årsak til utvikling av resistente mikrober. Et viktig tiltak
for å motvirke resistens er derfor å unngå overforbruk og å forbedre bruken av antibiotika.
Overvåkning og forskning på antibiotikaforskrivning og resistensutvikling vil kunne gi viktig
informasjon og vil tilrettelegge for helsepolitiske råd om hvordan antibiotikabruken kan
optimaliseres.
I Norge har det vært mulig å følge antibiotikaforbruket i over 40 år og en kan følge trender i
bruken av antibiotika; i primærhelsetjenesten, i sykehjem, på sykehus og til dyr. Dette gjøres
ved å hente data fra apotek- og grossistbasert legemiddelstatistikk og fra Reseptregisteret.
Longitudinelle trender av humant bruk viser at antibiotikabruken i Norge er relativt lav og
stabil, men svakt økende over år. Vi har et høyt forbruk av smalspektrede midler
sammenliknet med andre land, men bruken av bredspektrede midler øker. Det er alders- og
kjønnsforskjeller og geografiske variasjoner. Det er også forskjeller mellom forskrivende
leger. Noen av disse forskjellene indikerer unødvendig bruk og misbruk, men så lenge vi ikke
har diagnoseopplysninger kan vi ikke vurdere potensielt overforbruk eller evaluere kvaliteten
av forskrivningspraksis utfra legemiddeldatabasene. Punktprevalensundersøkelser viser at det
er ulik praksis i antibiotikaforskrivning på sykehus og sykehjem og at det er potensiale for
forbedringer. Studier i allmennpraksis har vist at leger med mange konsultasjoner forskriver
mer bredspektret antibiotika og oftere.
Det har vært etterlyst intervensjonsmetoder som kan optimalisere antibiotikabruken. Nye
retningslinjer for bruk av antibiotika i primærhelsetjenesten og i helseinstitusjoner kan bidra
til å bedre forskrivningspraksis, men det er også rom for tiltak og intervensjoner som kan
optimalisere bruken av antibiotika i Norge. Nylig har en norsk randomisert, kontrollert studie
i allmennpraksis vist at en sammensatt intervensjon av kollegabasert veiledning og bruk av
tilbakemeldingsstatistikk av egen forskrivningspraksis kan gi mer hensiktsmessig
antibiotikaforskrivning. Det er også viktig å øke kunnskapen til brukerne med hensyn til
hygiene, risikoadferd og kunnskap om for hva, hvordan og når antibiotika kan brukes.
I Norge har vi god oversikt over antibiotikabruken. Det er store forskjeller i bruk og det er
fortsatt mulighet for forbedring. Det er viktig å finne gode, enkle løsninger for hvilke
intervensjoner som egner seg best til å optimalisere antibiotikabruken. Informasjon om riktig
bruk må rettes mot forskrivere av antibiotika, og mot befolkningen.
IF20. Dopinghistorikk og selsomme opplevelser i antidopingarbeidet gjennom mange
år.
Inggard Lereim
NTNU
IF21.Anabole steroider-gir de langvarige prestasjonsfremmende effekter?
Jo Bruusgaard
Department of Molecular Biosciences, University of Oslo
I studien ble mus eksponert for anabole steroider i en kort periode, noe som resulterte i økt
muskelmasse og antall cellekjerner i muskelfibrene. Etter tre måneders avbrekk fra steroider
(noe
45 som tilsvarer omtrent 15% av levetiden til mus) vokste musklene deres med 30% dersom de
ble
eksponert for 6 dager med belastningstrening. Ikke-behandlede mus viste ingen signifikant
vekst i
samme periode. Dersom samme mekanisme for "muskel-hukommelse" opptrer hos
mennesket, kan man snakke om en effekt som kan vare i opptil flere tiår. Resultatene av
denne forskningen kan føre til en ny debatt omkring dagens dopingregler fastsatt av Verdens
antidopingbyrå (WADA). WADA opererer i dag med en utestengelse på maks 2 år for
idrettsutøvere som blir tatt for doping.
IF22. Designerdop og gendoping – veien frem mot det perfekte bedrag?
Per Wiik Johansen
Avdeling for klinisk farmakologi, Rikshospitalet, UiO
per.w.johansen@rikshospitalet.no
Dopingmetodene har gradvis blitt mer og mer sofistikerte, og fra 1990-årene har endogene
(kroppsegne) stoffer i økende grad blitt benyttet som dopingmidler (erytropoietin (EPO),
testosteron, veksthormon, ulike vekstfaktorer etc). Trenden med bruk av endogene stoffer
innen doping, spesielt blant idrettsutøvere, skyldes at disse stoffene er betydelig vanskeligere
både å påvise og tolke betydningen av i en dopinganalyse. Dette setter store krav til
laboratorienes analysevirksomhet, og det er svært ressurskrevende å utvikle og opprettholde
en adekvat analysevirksomhet/-teknikk i tråd med dagens krav.
Nå synes en ny trussel å dukke opp i horisonten, nemlig gendoping. Gendoping er definert
som ikke-terapeutisk bruk av celler, gener, genetiske elementer eller modulering av
genekspresjon som gir muligheter for å øke utøvers yteevne. Gendoping har vært anført på
World Anti-Doping Agency (WADA’s) dopingliste siden 2003, da man ønsket å være i
forkant av utviklingen på dette feltet. Man har i lengre tid vært klar over at gendoping vil
komme og at det vil bli en stor utfordring å påvise denne avanserte formen for doping. Mange
ulike gener vil her være kandidater.
Det er mange potensielle farer ved bruk av gendoping. Foreløpig må dette anses som
eksperimentell behandling og det bekymringsfulle er at det er unge, friske mennesker som
utsettes for slik behandling. Man kan heller ikke forvente at gendoping vil foregå i trygge
omgivelser med farmasøytisk renhet av alle stoffer og alle nødvendige fasiliteter til stede, slik
som ved kliniske utprøvinger innen genterapi. Mest sannsynlig vil bruk av gendoping foregå
innenfor mindre trygge rammer og med redusert kvalitet på medisinsk oppfølging.
Gendoping vil sette store krav til analyse- og deteksjonsteknologi på laboratoriene,
lovgivning på dette feltet, utdannelse og opplysning på alle plan og økt grad av samarbeid
mellom de ulike aktørene på dette markedet. Dette vil være grunnpilarene i bekjempelsen av
det som kan bli idrettens svøpe – genetisk designede idrettsutøvere.
Det skremmende er at til tross for potensielt betydelige bivirkninger av slik behandling så er
utøvere og deres støttepersonell villige til å bruke dette. Dette er viser at helseperspektivet
ikke står i høysetet blant potensielle brukere av slike teknikker.
46 IF23. Hormonforstyrrende stoffer: Helseeffekter og regulering
Birgitte Lindeman1
1
Divisjon for Miljømedisin, Nasjonalt Folkehelseinstitutt
Birgitte.lindeman@fhi.no
Det har over flere ti-år vært en økende forekomst av noen typer hormonrelaterte
sykdommer i mennesker (bl.a. bryst- og testikkelkreft, type 2 diabetes, fedme, hypotyreose).
Livstil og miljøfaktorer er antatt å bidra til økningen av slike sykdommer, men de
underliggende årsakene er trolig komplekse. Vi utsettes daglig for en rekke fremmedstoffer
via eksponering gjennom mat, luft og ulike produkter. Enkelte av disse forbindelsene kan
påvirke hormonsystemet i dyr og mennesker. Et sentralt spørsmål er om den eksponeringen
vi utsettes for av stoffer med hormonforstyrrende egenskaper kan bidra til helseskade. Man er
spesielt bekymret for eksponering som foregår i kritiske perioder av utviklingen og som kan
ha varige effekter.
Nylig konkluderte en internasjonal ekspertgruppe med at det er behov for en
reduksjon av eksponering for hormonforstyrrende stoffer (HFS) (WHO/UNEP »State of the
Science of Endocrine Disrupting Chemicals-2012». Rapporten slår fast at det stadig er
vesentlige kunnskapshull når det gjelder sammenhengen mellom eksponering for HSF og
helseeffekter og at økt kunnskap er nødvendig for å få en effektiv regulering av slike stoffer.
Forfatterne peker videre på noen eksempler på klare assosiasjoner mellom
kjemikalieeksponering og skadelige effekter på reproduksjon (kryptorkisme), nervesystemet
(ADHD) og visse typer kreft. Konklusjonene i WHO-rapporten reflekterer det fokus man har
på HFS i EU og også globalt. EUs strategi for HFS fra 1999 er under revidering og en
oppdatert versjon ventes i 2014. Regulering av HFS er allerede tatt inn i deler av EUs
kjemikalielovgivning. I EU kommisjonen arbeider man nå med å få på plass såkalte
horisontale kriterier for å identifisere slike stoffer som skal benyttes på tvers av regelverk.
For tiden pågår det en konsekvensanalyse av foreslåtte kriterier, og vedtatte kriteriene vil
forhåpentligvis være på plass i løpet av 2014.
For å kunne karakterisere et stoff som hormonforstyrrende i regulatorisk sammenheng
vil man måtte kunne vise at stoffet kan føre til en uønsket helseeffekt, at det påvirker
hormonsystemet og at det er en sannsynlig sammenheng mellom hormonpåvirkningen og den
uønskede helseeffekten. Det eksisterende batteriet av tester for å identifisere kjemikaliers
iboende egenskaper må dermed forsterkes med sensitive endepunkter for deteksjon av
hormonforstyrrende effekter. I en OECD-rapport fra 2012 blir et utvidet batteri av in vitro og
in vivo tester for evaluering av HFS beskrevet. Det er flere utfordringer rundt regulering av
HSF i tillegg til å få en enighet om kriterier for identifisering av stoffene og utvikling av et
bedre testbatteri. Blant annet diskuterer man metoder for å sette akseptable grenseverdier og
prosedyrer for å vurdere betydningen av eventuelle kombinasjonseffekter. Verktøykassen for
den regulatoriske toksikologien må med andre ord rustes opp.
Referanser
OECD, ENV/JM/MONO(2012)23, no 178
47 IF24. The endocrine disruptor bisphenol A and diabetes
Johanna Bodin
Dep. of Food, Water and Cosmetics, Div. of Environmental Medicine, Norwegian institute of
Public Health, Oslo, Norway
Johanna.Bodin@fhi.no
The production of the endocrine disrupter bisphenol A (BPA) is estimated to more than 6,2
million tonnes world wide in 2013. BPA is used in polycarbonate plastic and to polymerize
epoxy resins, found in the inner lining of metal cans for food and beverage storage. BPA is
also present in cigarette filters, soap, detergents and a variety of plastic containers.
Oral intake is the main source for BPA in humans, since it can leak from the plastic into food
in low levels. BPA binds to the estrogen like receptor gamma, but is physiologically inactive
after metabolization and is secreted in the urine within 24 hours after intake. Epidemiological
studies show associations between the urinary levels of BPA and diabetes type 2. There are
about 382 million people with diabetes in the world today. Type 2 diabetes is known as a life
style disease connected to unhealthy diet resulting in high blood glucose due to insulin
resistance. In type 1 diabetes, which corresponds to a tenth of all diabetes cases, there is a
lack of insulin due to autoimmune destruction of insulin producing beta cells in the pancreas.
Type I diabetes developes mainly due to genetic mutations in antigen recognition sites and
can be triggered by environmental factors. All Scandinavian countries are within the top ten
countries in the world with the highest incidence of diabetes type 1 and this can not only be
explained by the genetic background.
Results from toxicological studies in animals reveal that BPA induces insulin secretion and
causes insulin resistance, a feature of type 2 diabetes. We have shown that BPA accelerates
diabetes in an animal model of type 1 diabetes both after long time exposure and after
explicit exposure during pregnancy and early life in this mouse model, the non obese diabetic
(NOD) mouse. We show that the mechanisms could be a direct toxic effect in the beta cells
and macrophages in the pancreas and cause a systemic alteration in immune cells.
Macrophages in the pancreas are responsible for clearance of dead cells and a weakened
function can result in an attraction of immune cells causing pancreatic inflammation, called
insulitis, which is a feature of type 1 diabetes.
Even though the level of BPA in food, beverages and consumer products is very low a
continuous exposure or exposure in sensitive stages like the fetal or early life could possibly
result in higher frequencies of allergies, auto immune diseases or diabetes type 2.
IF25. Hormonforstyrrende stoffer - reseptorinteraksjoner
Anders Goksøyr1
1
Institutt for biologi, Universitetet i Bergen
anders.goksoyr@bio.uib.no
Hormonforstyrrende stoffer er stoffer som påvirker funksjonen til hormonsystemet og
dermed kan forårsake skadelige effekter på individer, deres avkom, eller populasjonen (IPCS,
2002). Kunnskapen om hormonforstyrrende stoffer, deres virkemekanismer og deres effekter
på mennesker og naturmiljøet er stadig økende (Bergman et al., 2012). Sentralt i
virkemekanismen for hormonforstyrrende stoffer står interaksjon med reseptorer, både med
membranreseptorer og med kjernereseptorer. Kjernereseptorer er en gruppe
transkripsjonsfaktorer, de virker som brytere på DNA og regulerer hvilke gener som til
enhver tid skal brukes. Kjernereseptorene er ligand-aktiverte transkripsjonsfaktorer, noe som
betyr at de aktiveres av små molekyler med affinitet til reseptorens ligandbindende sete.
48 Fysiologiske ligander for kjernereseptorer er steroidhormoner, lipider og andre metabolsk
aktive forbindelser. Kjernereseptorer er inndelt i 7 grupper (NR0-6), der de mest kjente er
NR3 (steroidhormonreseptorene, inkl. ER, AR, PR og GR) og NR1 der vi finner viktige
metabolske regulatorer som TR (1A-subgruppen), PPARs (NR1C), og VDR, PXR og CAR
(NR1I) (Germain et al., 2006). Siden hormonforstyrrende stoffer ble identifisert som et
problem i miljøet tidlig på 1990-tallet har fokus utvidet seg fra å være rettet mot stoffer med
hormonhermende effekt (for eksempel østrogene forbindelser som virker via ER) til også å
omfatte studier av hvordan ulike stoffer kan modulere aktiviteten til reseptorer i NR1gruppen (Goksøyr, 2006). Det er nå kjent at hormonforstyrrende stoffer kan påvirke
aktiviteten til kjernereseptorer på flere ulike måter, noe som kompliserer bildet, spesielt når
ulike stoffer virker sammen i organismen. Påvirkningen kan skje direkte gjennom
ligandaktivering og økt gentranskripsjon, men også på ulike indirekte måter, for eksempel
ved proteasomaktivering, fosforylering, sensitering, eller epigenetiske mekanismer (Tabb &
Blumberg, 2006). Ytterligere komplisert blir bildet av at kjernereseptorene fremviser til dels
store artsforskjeller i aminosyresekvens, noe som er vist å føre til artsspesifikke responser på
ulike ligander. Resultater fra studier av kjernereseptorer fra ulike arter (menneske, isbjørn,
sebrafisk, torsk osv.) vil bli presentert og diskutert.
Referanser
Bergman Å et al. (eds.), 2012. State of the science of endocrine disrupting chemicals – 2012.
UNEP/WHO.
Germain P. et al., 2006. Overview of nomenclature of nuclear receptors. Pharmac. Rev.
58:685-704.
Goksøyr A. 2006. Endocrine disruptors in the marine environment: mechanisms of toxicity
and their influence on reproductive processes in fish. J. Toxicol. Environ. Health, Part A,
69:175–184.
IPCS, 2002. Global assessment of the state-of-the-science of endocrine disruptors. Geneva,
Switzerland, WHO, International Programme on Chemical Safety.
Tabb M. & Blumberg B., 2006. New Modes of Action for Endocrine-Disrupting Chemicals.
Mol. Endo. 20:475–482.
IF26. Endocrine disrupting effects in daphnia magna – linkage between mechanistic
studies and risk assessment
K.E. Tollefsen1,2*, M.T. Cronin3, Ø. Evensen4, F. Falciani5, T. Høgåsen1, T. Iguchi6, C.
Lalone7, K. Langford1, A. Lilicrap1, E.J. Perkins8, K. Petersen1, B. Salbu2, Y. Song1, I. Sylte9,
K.V. Thomas1, N. Garcia-Reyero Vinas10
1
Norwegian Institute for Water Research, Oslo, Norway, 2Norwegian University of Life
Sciences, Ås, Norway, 3Liverpool John Moores University, L3 3AF, Liverpool, UK,
4
Norwegian School of Veterinary Science, Oslo, Norway, 5University of Liverpool, Liverpool,
UK, 6National Institute for Basic Biology, Okazaki, Japan, 7U.S. Environmental Protection
Agency, Duluth, USA, 8US Army Engineer Research and Development Center, Vicksburg,
USA, 9University of Tromsø, Tromsø, Norway, 10Mississippi State University, Jacksonville,
USA.
*ket@niva.no
Background: A number of exogenous compounds have the potential to interfere with the
endocrine system of animals and potentially perturb vital endocrine processes to a degree
causing an adverse effect (outcome) on ecologically relevant endpoints such as growth,
development and reproduction. These endocrine disrupting (ED) effects have been well
characterised in aquatic vertebrates and mammals due to a well-defined endocrine system and
49 substantial research effort the last decades, but knowledge of ED effects in a large range of
species are still poorly characterised. Lack of knowledge of ED effects in non-vertebrates is a
major limiting factor to properly perform risk assessment of endocrine disrupting chemicals
(EDCs) across taxa.
Methods: The present project aims to develop and evaluate adverse outcome pathways
(AOPs) for ED in the freshwater crustacean Daphnia magna by linking responses at the
molecular level with adverse outcomes relevant for regulatory processes. Computational and
experimental methods will be used to identify possible ED targets in D. magna and identify
novel EDCs in crustaceans by targeted in vitro bioassays. ED mode of action will be
investigated in in vivo studies by un-biased toxicogenomics, functional assays and
standardised regulatory tests to link perturbations of key molecular events to adverse
outcomes of regulatory relevance.
Results: The data obtained in the project aim to expand the knowledge of ED effects in
Daphnids and expand AOPs for future implementation within regulatory frameworks. The
results obtained show that endocrine targets such as the Ecdysterone (EcR) and the Juvenile
hormone/Methoprone-tolerant (MetR) receptor are susceptible to different environmental
chemicals and that perturbations of associated pathways may cause ED effects. These
receptors are well conserved across arthropods and suggest that key apical endpoints such as
molting, sexual development and reproductive fitness may be affected by a number of
environmental chemicals. The results obtained in the first year of the project will be
presented to illustrate the approach taken to link mechanistic information to more regulatory
focussed approaches.
Conclusions: ED is far less characterised in invertebrates than vertebrates. Results do
however suggest that the endocrine systems in invertebrates such as crustaceans are
susceptible to different environmental chemicals and that ED effects may occur after
exposure to ecologically relevant exposure scenarios.
Acknowledgements: Norwegian Research council for funding to project NFR-221455
“Adverse Outcome Pathways for Endocrine Disruption in Daphnia magna, a conceptual
approach for mechanistically-based Risk assessment”. IF27. Kan hormonspiral forebygge utvikling av livmorkreft?
Anne Ørbo1,2, Marit Arnes 1, Bjørn Straume,3
1
Institutt for medisinsk biologi, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø,
Norges arktiske universitet.
2
Klinisk patologi, Universitetssykehuset i NordNorge, UNN
3
Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
E-mail: anne.orbo@uit.no
Problemstilling
Forekomsten av livmorkreft i den vestlige del av verden har økt med 50 % i løpet av de siste
10 årene (1). De fleste tilfeller av livmorkreft utvikles gjennom forstadier (endometriehyperplasi). Den viktigste årsaken til utvikling av livmorkreft og hyperplasi er langvarig
ensidig østrogen stimulering. Forstadier med høyest risiko for kreftutvikling behandles
kirurgisk. De med lavere risiko har tradisjonelt fått per oral behandling med progestiner, men
bare halvparten av pasientene har vist seg å respondere på slik behandling. Man har til nå
ikke hatt forskningsbaserte nasjonale rutiner for dosering og varighet av
hyperplasibehandling. Studier har vist at hormonspiralen (LNG-IUD, Mirena ®) gir hundre
ganger høyere intrauterine konsentrasjoner av progestinhormon sammenlignet med per oral
behandling (2). Dessuten kan slik behandling vedvare over år. Hensikten med denne studien
50 var å undersøke om LNG-hormonspiral er mer effektiv som terapi for endometriehyperplasi
med lav- og middels risiko sammenlignet med konvensjonell per oral behandling (3).
Metode
170 kvinner 30-70 år med endometriehyperplasi ble inkludert i en prospektiv, nasjonal,
multisenterstudie og randomisert til ett av tre behandlingsalternativ: Hormonspiral i 6
måneder, Medroxyprogesteron (MPA) per os 10 mg kontinuerlig i 6 måneder eller MPA 10
mg per os 10 dager per måned i 6 måneder. Alle hadde skriftlig informert samtykke. Studien
var godkjent av REK.
Resultater
Alle pasientene i spiralgruppen (53/53) og 96% av kvinnene i kontinuerlig oral gruppe
(46/48) hadde respons på behandlingen. Bare 69% av kvinnene i cyclisk oral gruppe (36/52)
var respondere. Bivirkninger var relativt vanlig med minimale forskjeller mellom gruppene.
Konklusjon
Dette er den første klinisk randomiserte multisenter studien som sammenligner hormonspiral
med tablettbehandling. Stuiden viser at hormonspiral er mer effektiv som behandling for
endometriehyperplasi sammenlignet med oral progestinbehandling.
Referanser
1. Norwegian Cancer Registry. Annual report. Oslo: Norwegian Cancer Registry, 2009
2.Nilsson CG, Haukkamaa M, Vierola H, Luukkainen T. Tissue concentrations of
levonorgestrel in women using a levonorgestrel-releasing IUD. Clin Endocrinol (Oxf)
1982;17:529–36.
3.Ørbo A, Vereide AB, Arnes M, Pettersen I, Straume B. Levonorgestrel-impregnated
intrauterine device as treatment for endometrial hyperplasia: a national multicentre
randomised trial. BJOG Accepted 16 July 2013. Published Online 29 November 2013.DOI:
10.1111/1471-0528.12499
IF28. Endokrin behandling av brystkreft; en hundreåring i kontinuerlig utvikling
Per Eystein Lønning
UIB
Endokrin behandling av brystkreft startet så langt tilbake som i 1896 med Beatson’s berømte
oppdagelse der han viste at fjerning av eggstokkene kunne gi dramatisk tumor-regress og
palliasjon hos premenopausale kvinner med metastatisk sykdom. Vel 50 år senere kom
additiv behandling med syntetiske østrogener, androgener samt glukokortikoider. Et
vitenskapelig rasjonale for bruk av endokrin behandling kom imidlertid først på 1960-tallet,
med Elwood Jensens påvisning av østrogen-reseptorer i brystkreftvev.
Det virkelige gjennombruddet for endokrin terapi kom med1) introduksjonen av
tamoxifen i 1970-årene, samt 2) de første studiene som viste at ovariell ablasjon, som kun
gav temporær palliasjon ved metastatisk sykdom, reduserte dødelighetsrisikoen ved bruk
adjuvant. Med tamoxifen fikk man for første gang et effektivt preparat som gav minimale
bivirkninger. Og da studier utover 1970-80-tallet kunne vise klar reduksjon i dødelighet for
pasienter med ER+ svulster som ble behandlet med medikamentet adjuvant, ble tamoxifen
raskt standard adjuvant terapi; i begynnelsen for pasienter med påviste lymfeknutemetastaser,
men i takt med publisering av store metanalyser som dokumenterte medikamentets positive
effekter også for lymfeknute negative pasienter.
51 I parallell med dette ble en ny klasse medikamenter; aromatase-hemmere, utviklet. Mens 1.
generasjonspreparatet aminoglutethimide var like effektivt som tamoxifen gav det betydelige
bivirkninger. Utover 90-tallet fikk man imidlertid de nye såkalte «3.-generasjons-hemmerne»
anastrozole, letrozole og exemestane, som ikke bare gav lite bivirkninger men og viste seg
mer effektive enn tamoxifen.
Feltet er i kontinuerlig utvikling. I 2012 viste 2 store studier at tamoxifen gitt over 10 år som
adjuvant behandling gav bedret overlevelse enn 5-års terapi. Framfor alt har vi nå i tillegg
sett positiv effekt av kombinasjon av «targeted terapi» rettet mot den såkalte mTOR veien og
aromatase-hemmere, en indikasjon på at hyperaktivering av Akt/mTOR veien er en av
mekanismene bak utvikling av behandlingsresistens. Likeså har man kunnet påvise
aktiverende mutasjoner i østrogenreseptor-genet i en del svulster etter at de har utviklet
behandlings-resistens. Med implementering av såkalt «next generation sequencing» som ikke
bare vil omfatte genetiske men etter hvert epigenetiske forandringer i tillegg håper vi at
mekanismene for resistensutvikling kan kartlegges i overskuelig fremtid og gi et biologisk
rasjonale for utvikling av nye terapeutiske strategier.
IF29. Må industrien løse sirkelens kvadratur?
Utvikling og klinisk tilgang av nye kreftlegemidler
Dr.med. Olav Flaten
Hunemo AS
Framskritt i molekylær biologi har bidratt til et løft i kreftforskningen de siste 10-15 årene
som vi neppe har opplevd tidligere. Tidligere og bedre diagnostikk, økning i incidens og
bedre behandlingsmuligheter har ført til et press på kreftbehandlingen over hele verden.
Målrettet terapi med typebestemmelse av kreftformen har ført til en mengde
behandlingsskjemaer, og ofte med terapeutisk alternativ til ganske små, separate
pasientgrupper.
Innenfor onkologi har vi derfor fått et helsegap som synes vanskeligere å lukke enn mange
andre helsegap.
Utvikling av nye legemidler: «Cost of failure» er den store kostnadsdriveren, kan man lykkes
bedre med andre forretningsmodeller vil vi se at nye innovasjoner kan prises på nåværende
eller til og med lavere nivåer. Vi ser nedbygging av «Big Pharma» sine egne R&D kolosser,
og en større risiko-deling med små biotech-firmaer og akademiske institusjoner. Ny
orientering om den klassiske fase I-IV som bedre tilpasses små, spesielle pasientgrupper med
andre behov for kriterier for endepunkter
Klinisk tilgang: De små skritt er også verdt å gå. Framgangen i kreftbehandlingen de siste
årene har ikke vært preget av sjumilsskritt, men at man har bygget stein på stein. Tilpasse,
uten å neglisjere «fourth hurdle» slik at ny behandling kan tas i bruk. Eksempel er Cancer
Drug Fund i UK. Verdibasert tilgang og verdibasert prising er nye prinsipper som enda ikke
er konsolidert, men som vil kunne være metoder som bidrar til raskere tilgang og aksept av
ny behandling.
Konklusjon: Klinisk tilgang av nye kreftlegemidler med verdi for pasientene er ikke primært
avhengig av at industrien reduserer prisene. Industrien må ta sin del ved å redusere sine
kostnader ved utvikling og feilslag. Myndighetene må ta sin del ved å vurdere hele
godkjenningsprosessen, akseptere de små skritt, og ta i bruk en verdibasert vurdering som
tilgodeser mulighetene for pasientene, ikke bare på gruppenivå, men helt ned på nivå med
den enkelte pasient.
52 IF.30 Progestiner og kreft fra et klinisk farmakologisk ståsted
Georg Sager
Medisinsk farmakologi og toksikologi, Institutt for medisinsk biologi, Det helsevitenskapelige
fakultet, Universitetet i Tromsø
georg.sager@uit.no
Problemstilling
Progesteron har en rekke fysiologiske funksjoner slik som regulering av menstruasjonssyklus
og graviditetsutvikling. Den cellulære effekten er basert på interaksjonen med progesteron
reseptorene. Med bakgrunn i dette, er det i løpet av de siste 50 årene utviklet legemidler som
modulerer de fysiologiske effektene. Det gjelder for eksempel p-piller og abort-piller.
Klinisk farmakologi har som oppgave å skreddersy farmakoterapi basert på kunnskap om
intra- og interindividuell variasjon i legemiddelrespons. Ved per oral bruk av progestiner kan
man få en betydelig variasjon i biologisk tilgjengelighet på grunn av første passasje effekt.
Også farmakodynamikken bidrar til variasjon.
Reseptorbestemmelse ved enkelte
kreftsykdommer er basis for estimat av vevsfølsomheten. For ca. 75 år siden oppdaget man at
progesteron og andre steroidhormoner utløste akutte effekter som umulig kunne forklares ved
hjelp av de “klassiske” reseptorene. Disse effektene ble derfor klassifisert som non-genome
selv om de gjennom en signal kaskade kan påvirke gen transkripsjon. I behandling av noen
typer kreft kan denne non-genome effekten utnyttes. Nye legemidler som balanserer denne
dualiteten (“dual and balanced action”) vil forhåpentligvis kunne gi viktige bidrag til
fremtidens farmakoterapi.
Konklusjon
Ved hjelp av ny kunnskap, ny teknologi og nye legemidler kan det bli mulig å individualisere
behandlingen av enkelte kreftformer bedre enn i dag.
Etteranmeldt plassert under frie foredrag farmakologi fredag.
Norsk Kreftgenomikkonsortium; Genombasert analyse av kreftmutasjoner som
påvirker respons på terapi
Ola Myklebost
Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet, 0424 OSLO
ola@genomics.no
I de senere år har såkalt “neste-generasjons”, eller “dyp”, sekvenseringsteknologi gitt
dramatisk bedre muligheter til å karakterisere genetisk variasjon i de mange biologiske
egenskaper og mekanismene som er mål for medisinsk behandling, og som kan føre til ulike
bivirkninger og resistensmekanismer. Studiet av denne variasjonen og dens betydning for
sykdomsutvikling og behandlingsmuligheter danner grunnlaget for såkalt persontilpasset
medisin. Potensialet er antagelig størst innenfor kreftbehandling, der vi foreløpig fokuserer på
de somatiske mutasjonene som nå i stor skala kan identifiseres i svulstene, og de
konsekvenser disse har for proteiner som er mål for kreftbehandling. Norsk
Kreftgenomikkonsortium er et samarbeid mellom forskere og klinikere i alle helseregioner,
med det mål å etablere felles metodikk, kompetanse og forståelse av hvordan slike
mutasjonsanalyser kan utnyttes i kreftbehandlingen. Vi er i gang med sekvenseringen av ca
100 tumor/normalpar fra åtte kreftformer, samt alle kinasegener i ca 150 cellelinjer fra de
53 samme kreftformene. Mutasjonsspektrene vil sammenholdes med utfallet av medikamentell
behandling av pasientene, og potensialet for nye, målrettede behandlingsstrategier vil
vurderes. Ofte vil man finne nye mutasjoner i kjente mål for terapi, evt kjente mål i nye
kreftformer, og potensialet for aktuelle mutasjoner som observeres i pasienter eller cellelinjer
vil studeres i mer detalj i eksperimentelle systemer for å kunne utvide anvendelsen av
eksisterende terapier eller foreslå helt nye strategier.
Mer informasjon på kreftgenomikk.no
Frie foredrag
BF = Basal farmakologi KF = Klinisk farmakologi TF = Toksikologi
De frie foredragene er på 12 minutter hver, hvorav 10 minutter er til foredraget og 2 minutter
er til spørsmål og diskusjon.
NSFTs pris for beste frie foredrag 2014
I 2007 ble det opprettet en pris til beste foredragsholder innen respektive fagområde. En
priskomité vil vurdere alle bidrag og finne en vinner innen hvert fag. Hver vinner får tildelt
diplom og en vandreplakett under festmiddagen lørdag 25. januar. Priskomiteen for frie
foredrag i humantoksikologi og økotoksikologi består av Tor Fredrik Holth, Tim Hofer og
Ketil Hylland. Priskomiteen for frie foredrag i basal og klinisk farmakologi består av Kjetil
Wessel Andressen, Stein Bergan, Eili Tranheim Kase og Sigrid Narum.
Prisvinnere fra 2013 var:
Klinisk farmakologi: Kristine Hole, OUS, Rikshospitalet
Basal farmakologi: Mari Gabrielsen, Universitetet i Trømsø
Human toksikologi: Elisabeth Øya, FHI
Økotoksikologi: Tor Fredrik Holth, Biologisk institutt, UiO
Frie foredrag - toksikologi
TF1. Low dose-rate gamma irradiation in combination with low selenium diet –
genotoxic effects in blood
Anne Graupner1, Christine Instanes1, Jill M. Andersen1, Dag A. Brede2, Espen Govasmark2,
Ole Christian Lind2, Anicke Brandt-Kjelsen2, Hans Bjerke3, Astrid Liland3, Henrik
Rasmussen1, Deborah Oughton2, Stephen D. Dertinger4, Brit Salbu2, Gunnar Brunborg1, Ann
Karin Olsen1
1
Department of Chemicals and Radiation, Norwegian Institute of Public Health, Oslo; 2 The
Norwegian University of Life Sciences, Ås; 3 The Norwegian Radiation Protection Agency,
Østerås, Norway; 4 Litron Laboratories, Rochester, USA; anne.graupner@fhi.no
Problemstilling
There is limited knowledge about effects of chronic low-dose rate gamma irradiation and the
validity of the linear no-threshold (LNT) hypothesis at low doses (<100 mGy).
In several regions in the world, including Norway, the soil is poor in selenium (Se).
Consequently, food (e.g. wheat, vegetables, meat) grown in these areas has a corresponding
low Se-level leading to potential sub-optimal Se blood-levels in human blood. Se has a
protective function against oxidative stress as for example caused through irradiation.
The purpose of the study was to investigate effects of chronic low dose-rate gamma
irradiation and the potential of protective influence of low Se levels. We investigated
54 genotoxic endpoints in mice deficient in the ability to repair oxidized DNA because of the
lack of Ogg1 gene (Ogg1-/-) coding 8-oxoguanine DNA glycosylase as well as wild-type
mice (Ogg1+/-).
Metode
In 2012, an installation for continuous gamma irradiation of rodents was established at UMB.
Sexually mature male F1-mice were exposed to low dose-rate gamma irradiation (1.63
mGy/h, 60Co-source) for 45 days (total dose of 1.71 Gy). F1-mice were fed with a diet of
either a Se-poor (0.01 mg Se/kg) or Se-proficient (0.23 mg Se/kg) diet based on whole wheat
grain produced at UMB. The F1-mice were bred from parents fed commercial forage but with
similar Se concentrations. The Genotoxicity induced in blood cells by irradiation, low
selenium diet or a combination of both was assessed by measuring (i) DNA damage using the
single cell gel electrophoreses (SCGE or Comet assay) with emphasis on oxidized DNA, (ii)
induction of micronuclei (MN) and (iii) induction of mutations by the recently developed
Pig-a method. Moreover, Glutathione peroxidase (GPx)-activities and total selenium
concentration in liver were assessed.
Resultater
Preliminary results indicate that the frequencies of MN and mutations in blood cells are
increased following the low dose-rate gamma irradiation irrespective of Se-status and
genotype.
Konklusjon
The results of this study contribute to the lack of knowledge in the low dose area (black box)
but further experiments in this low dose area are needed since we actually do know very little
chronic low dose exposure.
Financial support: Research Council of Norway, DoReMi, CERAD
TF2. Inflammatory properties of mold alone or in combination with air pollution
particles in human monocytes and macrophages.
Elisabeth Øya1, Fikirte D. Zegeye1, Magne Refsnes1, Johan Øvrevik1, Anani KJ Afanou2,
Wijnand Eduard2 and Jørn A Holme1
1
2
Department of Air Pollution and Noise, Norwegian Institute of Public Health, Oslo
Department for Chemical and Biological Work Environment, National Institute of Occupational Health, Oslo
elisabeth.oya@fhi.no
Introduction
During recent years, several studies have shown associations between humid indoor
environments/mold and respiratory-related disease outcomes. In this study, we hypothesize
that there is an association between exposure to several species of mold and the induction of
inflammation and that this may contribute to various adverse health effects associated with
indoor dampness. More specifically, we used in vitro cultures of human immune cells to
investigate the inflammatory responses of different species of mold and air pollution
particles, alone and in combination.
Methods
We examined various immune responses of X-ray inactivated spores and hyphae from 4
different species; Aspergillus fumigatus (AF), Penicillium chrysogenum (PC), Aspergillus
versicolor (AV) and Stahybotrys charatrum (SC), in addition to lipopolysaccharide (LPS)
and air pollution particles (diesel exhaust particle (DEP) and crystalline silica particle (MinU-sil)). Spores represent the resting stage, whereas hyphae the active stage of the mold. Our
55 cell model was the human monocytic leukaemia cell line THP-1. Both THP-1 monocytes and
phorbol 12-myristate 13-acetate (PMA)-differentiated THP-1 macrophages were used to
characterize the inflammatory effects induced by the different compounds. The inflammatory
potential was evaluated by protein expression and release (real-time RT-PCR and ELISA
respectively).
Results
PMA-treated THP-1 cells were found to be the most sensitive cell model with regard to
mold-induced inflammatory responses. In general there were distinct species differences, and
the hyphae stages seem to induce a much stronger response of inflammatory markers (Tumor
necrosis factor alpha (TNF-α) and Interleukin-1 beta (IL-1 β)) than spores. PMA-treatment
leads to a dramatic increase in IL-1β secretion after exposure to AF hyphae, LPS, DEP and
Min-U-sil. Co-exposure with LPS or AF hyphae increases Min-U-sil-induced IL-1β in both
cell systems, while co-exposure with LPS or AF hyphae increases DEP-induced IL-1β only
in macrophages.
Conclusion
There were species differences with regard to immune responses, and the active stages of
mold were most responsive. The co-operative effects of air pollution particles and mold
exposures in immune cells revealed that exposure to mixed compounds may be more potent
than the single compounds given alone.
TF3. Effects of long-term exposure of 3,4-methylenedioxymethamphetamine (“ecstasy”)
on neuronal transmitter transport, brain immuno-regulatory systems and progression
of experimental periodontitis in rats
Torbjørn Breivik *,†, Inger Lise Bogen ‡,§, Kristin Huse Haug ‡, Frode Fonnum ‡, PerKristian Opstad‡, Oddvar Myhre ‡, (oddvar.myhre@fhi.no)
*Department of Periodontology, Faculty of Dentistry, University of Oslo; †Department of
Pathology and Forensic Odontology, Faculty of Dentistry, University of Oslo; ‡Norwegian
Defence Research Establishment, Division for Protection; §National Institute of Public
Health, Department of Drug Abuse Research and Method Development, and National
Institute of Public Health, Department of Chemicals and Radiation.
Background
3,4-Methylenedioxymethamphetamine (“ecstasy”) is a ring-substituted amphetamine and a
popular drug of abuse, mainly used among young people. In addition to the ability to induce
euphoria, ecstasy abuse is associated with a range of acute and some long-term hazardous
effects. The reported adverse effects of ecstasy intoxication include cardiac arrhythmias,
hypertension, hyperthermia, increased heart rate, anxiety, serotonin (5-HT) syndrome, liver
complications, seizures, coma, and in rare cases death. After long-term ecstasy abuse, the
greatest adverse effect is its impact on cognition and mood disturbances, which can last for
months after cessation of drug intake. The acute effects of ecstasy exposure are well studied,
while the effects of long-term ecstasy treatment on neuronal signaling and immune responses
have not been adequately examined. Furthermore, controlled animal studies of the effects of
MDMA on periodontitis have previously not been reported.
Objectives
The main purpose of the present study was to investigate how long-term ecstasy treatment
affects neurotransmitter systems in the brain, and to investigate whether such changes
correlated with the development and progression of the well-defined psychosomatic ailment
periodontitis.
Methods
56 The rats were exposed to ecstasy (7.5-10 mg/kg/day i.p.) or saline five days a week for four
consecutive weeks. Neurotransmitter uptake in nerve cell terminals (synaptosomes) and
synaptic vesicles were studied. Radiographic examination of periodontal bone loss and
histological examination of periodontal tissue loss were performed to study periodontal
disease progression.
Results
Ecstasy induced a significant reduction in the synaptosomal reuptake of serotonin, while the
uptake of dopamine was significantly increased 20-25 hours after the last injection of ecstasy.
In contrast, the synaptosomal uptake of noradrenaline and the vesicular uptake through the
vesicular monoamine transporter 2 were not affected. Compared to controls, ecstasy -treated
rats developed significantly more periodontitis
Conclusion
Long-term exposure to ecstasy affects the serotonergic and dopaminergic transport systems in
the rat brain and increased the susceptibility to the psychosomatic ailment periodontitis
following disturbances of brain immune-regulatory systems. These results are interesting
with respect to recent research showing that changes in neurotransmitter signaling may alter
the reactivity of brain-controlled immunoregulatory systems controlling pathogenic
microorganisms colonizing mucosal surfaces.
TF4. 2-hydroksyetylmetakrylat (HEMA) motvirker lipopolysakkarid (LPS) induserte
effekter i RAW264.7 celler – betydningen av glutation
Jan T.Samuelsen1, Anita Solhaug2, Vibeke Ansteinsson1,3, Jørn A.Holme4, Anette K.Bølling4
1
Nordisk institutt for odontologiske materialer, Sognsveien 70A, 0855 Oslo, 2Veterinærinstituttet, avdeling
for kjemi og toksikologi, Pb 750 Sentrum, 0106 Oslo, 3Seksjon for biomaterialer, Det MedisinskOdontologiske Fakultet, Universitetet i Bergen, 4Avdeling for miljømedisin, Nasjonalt folkehelseinstitutt,
Pb 4404 Nydalen, 0403 Oslo; jts@niom.no
Problemstilling
Metakrylater frigjøres fra resinbaserte tannrestaureringsmaterialer i pasientens munn den
første tiden etter plassering. Kompleksdannelse mellom metakrylater og cellulært glutation,
samt økte nivåer av reaktive oksygenforbindelser (ROS) er vist i flere cellekulturstudier, og
dette har blitt foreslått som en mulig mekanisme for metakrylat-indusert celledød. Dental
biofilm (plakk) kan inneholde gram-negative bakterier som produserer lipopolysakkarid
(LPS). Et viktig ledd i kroppens forsvar mot mikrober er utskillelse av cytokiner fra bl.a.
makrofager, og LPS fører til cytokinutskillelse fra makrofager i kultur. Vi har tidligere vist at
slik LPS-indusert cytokinutskillelsen reduseres når makrofager eksponeres for metakrylat
monomerer, men den underliggende mekanismen er hittil ikke kartlagt. Målet med denne
studien har vært å undersøke om endringer i glutation-nivåer kan være involvert i disse
effektene ved å bruke to kjente glutation-modulatorer; butylsulfoximine (BSO) som hemmer
glutation syntese og oxothiazolidinecarboxylsyre (OTC) som er et legemiddel som øker
glutation syntese.
Metoder
Musemakrofagcellelinjen RAW264.7 ble benyttet som modellsystem. Cellene ble eksponert
for LPS (500 ng/ml) og 2-hydroksyetylmetakrylat (HEMA; 0,25-2 mM) samtidig i 24 timer,
eller for HEMA i 24 timer med en påfølgende samtidig inkubering i 24 timer. Cellene ble
også eksponert for BSO og OTC i de samme eksponeringsscenariene. IL-1b utskillelse ble
målt med ELISA, mens glutation og ROS ble målt med flowcytometri som fluorescens etter
tilsetting av hhv. monobrombiman (MBBr) og dichlorofluorescein-diacetat (DCF-DA).
Resultater
LPS eksponering av RAW264.7 cellene ga økt utskillelse av IL-1b, men HEMA eksponering
førte til signifikant lavere nivåer. Det var ingen vesentlige forskjeller på de to eksponerings-
57 scenariene. Forbehandling med BSO i 24t førte også til redusert LPS-indusert utskillelse av
IL-1b, men reduksjonen var ikke like markert som for HEMA. Tilsvarende forbehandling
med OTC økte utskillelsen av IL-1b sammenlignet med LPS alene. Både HEMA og BSO
reduserte glutation-nivået i cellene men med ulikt tidsforløp; HEMA førte til en forbigående
nedgang med en økning etter 24 timers eksponering, mens BSO ikke reduserte nivåene før
etter 24 timer men nivået holdt seg lavt i minst 48t. Samtidig eksponering for BSO og HEMA
førte til en ytterligere reduksjon av IL-1b nivåene sammenliknet med HEMA alene. Ved
samtidig eksponering for OTC og HEMA så OTC ut til å motvirke den HEMA-induserte
reduksjonen i IL-1b nivåer, men effekten var tydeligere ved forbehandling med OTC.
Konklusjon
Glutation-modulatorene BSO og OTC påvirker LPS-indusert cytokinutskillelse fra
RAW264.7 makrofager. Samtidig inkubering med HEMA og glutation-modulatorer antyder
at endringer i glutation-nivåer kan være en involvert i HEMA sin reduksjon av LPS-indusert
utskillelse av IL-1b, men videre studier er nødvendige for en bedre forståelse av forskjellene i
tidsforløpet mellom effektene av HEMA og BSO.
TF5. Gir nanopartikler oksidativt stress i bronkiolære epitelceller (BEAS-2B) og vil
dette påvirke pro-inflammatoriske responser?
Tonje Skuland, Johan Øvrevik, Marit Låg, Magne Refsnes
Avdeling for luftforurensning og støy, Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Pb 4404, 0403 Oslo; tonje.skuland@fhi.no
Bakgrunn: Silika nanopartikler (SiNP) blir i dag brukt i en rekke produkter, både innenfor
mat og kosmetikk. Det er knyttet stor usikkerhet til om eksponering for nanopartikler kan gi
helseskadelige effekter på mennesker, dyr og miljø. Derfor er det viktig å studere effekt av
nanopartikler blant annet med hensyn på betennelsesreaksjoner (inflammasjon), som kan
indikere en uheldig effekt. Vi har i tidligere studier vist at SiNP med en størrelse på 50 nm
(Si50) gir utskillelse av pro-inflammatoriske cytokiner (IL-6 og IL-8) i en bronkial epitelial
lungecellelinje (BEAS-2B) (1-2). I tillegg har vi vist at MAPKinase p38, NFκB-systemet og
TACE/TGF-α/EGFR er involvert i cytokinutskillelsen (3).
Problemstilling: Dannelse av reaktive oksygen forbindelser (ROS) er vist i mange studier
etter eksponering for nanopartikler. Vår hypotese er at Si50 gir ROS dannelse, og at ROS
påvirker den pro-inflammatoriske responsen ved å aktivere en eller flere signalveier i cellene.
Metoder: BEAS-2B celler ble dyrket i LHC-9 medium. Det siste døgnet før eksponering for
Si50 (200 µg/ml) ble mediet byttet til DMEM:F12. Cellene ble eksponert for Si50 i opptil 4
timer med hensyn til målinger av ROS, og analyser av p-MAPK p38 og p-NFκB p65 . For
måling av TGF-α frigjøring og heme-oksygenase (HO-1) mRNA ble cellene eksponert i
opptil 6 timer, for måling av IL-6 og IL-8 i 20 timer. I noen av forsøkene ble cellene
transfektert med HiPerfect og siRNA mot en NADPH oksidase analog, Duox-1. Dannelsen
av ROS ble målt ved hjelp av et oksiderende og fluoriserende fargestoff, CM-H2DCFDA,
både i en plateavleser og ved hjelp av flowcytometri. Dannelsen av HO-1 mRNA måles ved
RT-PCR. Cytokinproduksjonen (IL-6, IL-8 og TGF-α) måles ved ELISA, og effekten på
cellesignaliseringsproteiner ved western.
Resultater:Eksponering for Si50 ga i våre eksperimenter en cellulær økning av HO-1 mRNA,
som er en viktig antioksidant, samt en svak økning i ROS dannelse som ga grunnlag for
videre studier. Forbehandling med N-acetylcystein (NAC) som er en generell anti-oksidant
og transfeksjon med siDuox-1, reduserte cytokinutskillelsen av IL-6 og IL-8 etter
eksponering for Si50. Si50-indusert fosforylering av MAPK p38 og NFκB p65 ble også
58 redusert etter behandling med både NAC og siDuox-1. TGF-α utskillelsen så imidlertid ut til
og bare bli redusert av NAC.
Konklusjon:BEAS-2B celler danner noe ROS når de eksponeres for Si50. ROS-dannelsen ser
ut til å være med på å trigge pro-inflammatoriske responser (IL-6 og IL-8) via MAPKinase pp38,
NFκB
p65
og
en
kløving
av
pro-TGF-α.
Fosforyleringen
av
cellesignaliseringsproteinene (p38 og p65) påvirkes av NADPH oksidase aktiviteten, mens
frigjøringen av TGF-α ser ut til å være NADPH oksidase-uavhengig.
Referanser:
1. M. Gualtieri et al., Nanotoxicology (2011).
2. T. Skuland, J. Ovrevik, M. Lag, M. Refsnes, Toxicol In Vitro (2013).
3. T. Skuland, J. Ovrevik, M. Låg, P. E. Schwarze, M. Refsnes, submitted manuscript to
Nanotoxicology.
TF6. Cellular and molecular responses to multiwalled carbon nanotubes may be
modulated by the pro-inflammatory IL-1 gene
Yke Jildouw Arnoldussen1, Asbjørn Skogstad1, Vidar Skaug1, Mayes Kasem1, Aage
Haugen1, Nathalie Benker2, Stephan Weinbruch2, Ron N. Apte3 and Shan Zienolddiny1*
1
Department of Biological and Chemical Work Environment, National Institute of Occupational Health, Pb
8149 Dep., N-0033, Oslo, Norway
2
Environmental Mineralogy, Institute of Applied Geosciences, Technical University Darmstadt, Schnittspahnstr.
9, D-64287 Darmstadt, Germany
3
The Shraga Segal Department of Microbiology, Immunology and Genetics, The Faculty of
Health Sciences, Ben Gurion University of the Negev, Beer Sheva 84105, Israel
Email: shan.zienolddiny@stami.no
Background
Increasing evidence links exposure of multi-walled carbon nanotubes to different cellular
outcomes highlighting the need for a better understanding of the cellular processes involved.
As multiwalled carbon nanotubes (CNT) may induce inflammation, studies have focused on
the importance of various cell signaling pathways involved in inflammation and cell survival
and/or death in response to CNT exposure. Elevated levels of interleukin-1 (IL-1) proteins, in
particular IL-1β, greatly enhance the intensity of the inflammatory response. The aim of this
study was to investigate the role of IL-1 in response to exposure of CNT and to identify
signaling pathways involved in the observed effects.
Methods
The cells derived from BALB/c wild type (WT) mice and IL1-knock out (IL1-KO) cells from
BALB/c IL-1α/β deficient mice were used. Two different types of CNT were used, CNT-2
and CNT-1, and were compared with UICC Crocidolite as another fibrous shaped particle.
Results
We found significant differences in the cellular responses between the two different cell lines
upon CNT exposure. The focus was on dose- and time-dependent changes in cellular
cytotoxicity, cell morphology, apoptosis, and possible regulation of factors involved in these
responses when comparing WT and IL1-KO cells.
Conclusion
The results indicate a role for IL-1 signaling in regulating the cellular and molecular effects
of CNT fibers.
59 TF7. Kontaminantar i norsk oppdrettslaks frå 1999 til 2011, og deira effekt på
matvaretryggleik
Ole Jakob Nøstbakken1, Helge Hove,1, Arne Duinker1, Anne-Katrine Lundebye1, Marc H.G.
Berntssen1, Rita Hannisdal1, Bjørn Tore Lunestad1, Amund Maage1, Bente E. Torstensen1,
Kåre Julshamn1
1
NIFES (Nasjonalt Institutt For Ernæring og Sjømatforsking)
Problemstilling
Kontaminantar som dioksin, PCB, og tungmetall er ein global trussel for matvaretryggleik.
Især den akvatiske biota kan bioakkumulera mange ulike kontaminantar, og potensielt gjere
sjømat til ei kjelde for human eksponering.
Metode
Gjennom eit overvakingsprogram, initiert av EU, har mattilsynet samla inn filet frå oppdretta
Atlantisk laks for kjemisk analyse av ei rekkje kontaminantar. Desse har vorte analysert av
NIFES og utgjer eit materiale på over 2300 prøvar som strekkjer seg tilbake i tid til 1999.
Desse resultata har vorte samanstilt og sett i samanheng med dagens etablerte anbefalte
tolerable inntaksnivå (TWI) frå mellom anna European Food Safety Authority (EFSA)
(EFSA 2012) og Scientific Committee of Food (SCF) (SCF 2001).
Resultat
Nivå av kvikksølv og metalloid arsen, sum dioksin og dioksinlik PCB, DDT og PBDE i filet
frå Atlantisk laks synte seg å minka gjennom dei siste ti år. kadmium, bly, brominerte
flammehemmarar (utanom PBDE) og fleire organoklorerte pesticid vart målt rundt
deteksjonsgrensene, og det var difor ikkje mogleg å observere trendar for desse. PCB6 og
kvantifiserbare nivå av pesticid synte stabile nivå gjennom dei siste 10 år.
Konklusjon
Det generelle nivå av kontaminantar har vorte redusert i norsk oppdrettslaks. Sett i høve til
TWI så vil nivået i dag tillate opp til seks måltid av 200g laks i veka, dersom ein reknar laks
som einaste kjelda til kontaminantar. Den avgrensande faktoren for TWI er sum dioksin og
dioksinliknande PCB.
Referansar
EFSA (2012). "Scientific Opinion on the risk for public health related to the presence of mercury and
methylmercury in food." EFSA Journal 2012 12: 241.
SCF (2001). On the Risk assessment of Dioxins and Dioxin-like PCBs in food. E. commision.
Brussels.
TF8. Transmaternal exposure to bisphenol A, but not phthalates, accelerates diabetes
type 1 development in NOD mice
J Bodin1, A. K. Bølling2, A. Wendt3, L. Eliasen3, R. Becher2, F. Kuper4, M. Løvik1,5,
U.C.Nygaard1
1
Department of Food, Water and Cosmetics, Norwegian Institute of Public Health, Oslo,
Norway
2
Department of Air Pollution and Noise, Norwegian Institute of Public Health, Oslo, Norway
3
Department of Clinical Sciences Malmö, Islet Cell Exocytosis, CRC, Malmö, Sweden
5
Department for Cancer Research and Molecular Medicine, Faculty of Medicine, Norwegian
University for Science and Technology, Trondheim, Norway
60 4
TNO Nutrition and Food Research, Zeist, The Netherlands
Johanna.bodin@fhi.no
Problemstilling
Type 1 diabetes (T1DM) is an autoimmune destruction of insulin producing beta cells in the
pancreas with a genetic predisposition that can be triggered by environmental factors. We
have previously shown that bisphenol A (BPA) accelerates the spontaneous diabetes
development in the diabetes-prone non obeses diabetic (NOD) mice. Here, we hypothesized
that oral exposure to a combination of the rapidly metabolized endocrine disruptors BPA and
phthalates, which is relevant for human mixed exposures, might give a further effect on
diabetes development in NOD mice.
Metode
A possible link between the development of T1DM and exposure through drinking water
from before birth and throughout life to BPA (1mg/l), a mixture of phthalates (DEHP 1mg/l,
DBP 0.2mg/l, BBP 10mg/l and DiBP 20mg/l) and a combination of BPA and the phthalate
mixture was investigated in NOD mice. Blood glucose was monitored weekly from 6 weeks
of age in offspring and pancreas was analysed histologically. Spleenocytes were stimulated in
vitro with LPS and Con A and the cytokines were analysed with cytometric bead array
followed by flow cytometry.
Resultater
BPA exposure resulted in increased prevalence of diabetes and decreased number of tissue
resident macrophages. Interestingly, BPA exposure also impaired the phagocytic activity of
peritoneal macrophages. None of these effects were observed after phthalate exposure alone
or together with BPA. Exposure to BPA alone or in combination with phthalates resulted in
decreased cytokine release (TNFa, IL-6, IL-10, IFNg, IL-4) from in vitro stimulated
splenocytes, indicating a systemic change in immune function.
Konklusjon
We conclude that BPA, but not phthalates or the combination of BPA and phthalates,
accelerates the diabetes development in NOD mice, possibly via decreased number and
function of macrophages in pancreatic islets.
TF9. Role of the liver in large molecule- and nanoparticles drug delivery
Bård Smedsrød1,2, Kjetil Elvevold2
1
Dep Medical Biology, University of Tromsø, Norway; 2D’Liver, Tromsø, Norway
In spite of the great therapeutic potential of large molecule drugs and nanoparticles treatment
strategies, and the enormous amount of resources having been spent on their development,
the progress in this field has been limited. When developing large molecule- and
nanoparticles based drugs a major goal has been to produce variants that are able to target the
cell type where the wanted therapeutic activity is to be delivered. Thus, a great part of the
preclinical work to establish a functional large molecule- and/or nanoparticles drug has been
to test interaction and eventually uptake of the substance in cultured cells. Subsequently
testing of the substance in animal models have often resulted in the disappointing observation
that the liver takes up the substance, unless very high drug concentrations are administered to
saturate the liver uptake. Chemical treatment of the large molecule drug candidate, and even
administering it in nanoparticles, may sometimes decrease somewhat the liver uptake. But
these treatment strategies may also result in a lower ability of the substance to target the
target cells and there bring about the therapeutic activity.
61 To solve the problem of unwanted hepatic uptake of these molecules it is necessary to explain
the mechanism(s) of uptake. Large blood borne molecules, including large molecule drug and
nanoparticles, are removed in the liver primarily by specialized scavenger cells via their
specific uptake receptors (Am.J.Phyiol 201,303:R1217). Unlike the main cell type of liver,
the liver parenchymal cell that make up more than 90% of the liver volume, the scavenger
cells represent only a minor part of the liver mass, but yet make up about a third of the cell
number. These scavenger cells line the minute liver capillaries (termed liver sinusoids) that
make up the vasculature of the liver, and are exposed to the large molecule blood constituents
before they normally have a chance to reach the hepatocytes. A detailed knowledge about the
scavenger function of these cells and their receptors are a prerequisite to design strategies to
avoid unwanted hepatic uptake. Of note, this same knowledge will enable strategies to target
large molecule drugs and nanoparticles to selected types of liver cells.
Kjetil Elvevold (PhD)
Senior Scientist
D’Liver AS
NO-9294 Tromsø
kjetil@dliver.com
Frie foredrag Økotoksikologi
TF10. Forekomst av miljøgifter i akvatisk miljø i Bosnia-Herzegovina
M. Grung1, C. Harman1, E. Fjeld1, C. Harman1, H-F. Braaten1, M. Šober2, J. Đeđibegović2,
A. Marjanović2, K. Sinanović2, T. Larssen1, S. Ranneklev11
1
Norwegian
Institute
for
Water
Research
(NIVA),
Oslo,
Norway
2
Faculty of Pharmacy, University of Sarajevo, Sarajevo, Bosnia and Herzegovina
mgr@niva.no
Problemstilling
I motsetning til utstrakt kunnskap om forekomst av miljøgifter EU og USA, er det mangel på
slik kunnskap i Bosnia og Herzegovina. Landet har nettopp ratifisert
Stockholmkonvensjonen, og må få oversikt over forekomst av persistente organiske
miljøgifter (POPs). I den forbindelse har vi undersøkt to av hovedelvene i landet (Neretva og
Bosna) for om mulig å kartlegge miljøstatus i de to elvene.
Metode
En kombinasjon av passive prøvetakere, høyvolums-vannprøvetakere, sedimentprøver og
biologisk materiale ble benyttet i undersøkelsene. Prøvene ble analysert med henblikk på de
vanligste POP, det vil si polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), polyklorerte
bifenyler (PCB), bromerte flammehemmere (PBDE) og pesticider. I tillegg er noen av
fiskeprøvene analysert for metyl-kvikksølv.
Resultater
I Bosna var nivåene av PAH høyt, både i vann- og sediment-prøver, og nivåene av PAHmetabolitter i fisk var også høyt. Dette var forventet, siden området i nord er mer
industrialisert enn områdene langs Neretva.. Nær byen Doboj var innholdet av PAH i
sediment så høyt at nivået regnes som akutt giftig for vannlevende organismer. I fisk var også
nivåene av metyl-kvikksølv i fisk så høye at de nærmer seg omsetningsgrensen i EU.
62 I Neretva var nivåene av flere miljøgifter lavere, men vi fant at nivået av bromerte
flammehemmere i fisk var høyere enn i fisk fra Bosna, spesielt nedstrøms Mostar.
Isomersammensetningen tydet på at utslippet av disse flammehemmerne er av nyere dato enn
det som var tilfelle for Bosna.
I løpet av 2013 har vi gjort lignende undersøkelser i den tredje store elven i BiH – Vrbas, slik
at kunnskapen om miljøstatus for hovedelvene i BiH snart vil være mer komplett.
Konklusjon
Resultatene viser at det er ulik miljøstatus i de to elvene. Miljøstatus i Neretva er relativt god,
men det er høyere forekomst av bromerte flammehemmere i denne regionen. Bosna viser
som ventet høyer nivåer av miljøgifter, og det er mest sannsynlig lokale kilder til de
observerte nivåene.
TF11. Alterations in the hepatic proteome of polar cod (Boreogadus saida) after dietary
exposure to benzo[a]pyrene
Marianne Brattås1*, Odd André Karlsen1, Anders Goksøyr1 and Jasmine Nahrgang2
1
Department of Biology, University of Bergen, Norway
Department of Arctic and Marine Biology, University of Tromsø, Norway
*
Presenting author, marianne.brattas@mbi.uib.no
2
Increased industrial offshore activities and production of oil and gas in northern waters raises
the question of impact of polycyclic aromatic hydrocarbons (PAHs) on key Arctic marine
organisms. One of these is the polar cod (Boreogadus saida), which is the primary food
source for Arctic marine mammals and seabirds and there is a growing interest in using polar
cod as fat and protein source in commercial aqua feed. In this present work, we have
explored the effects of dietary PAH exposure on the hepatic proteome of polar cod using
benzo[a]pyrene (BaP) as a PAH model-compound. It has been suggested that a dietary route
of exposure plays a significant role in the exposure of polar cod, but this has been given
considerably less focus than the waterborne route.
Polar cod were force-fed every third day during 14 days to a low (0.4 ± 0.16 µg/g fish) and
high (20 ± 5.6 µg/g fish) dose of BaP mixed in Calanus finmarchicus (3-5% body weight); or
Calanus finmarchicus with acetone (solvent control). The hepatic proteome were obtained
and subjected to label-free LC-MS/MS analyses. Seventy proteins were found to respond to
BaP exposure between the controls and the highest exposure group. Preliminary functional
analyses indicate that several cellular pathways are affected by the dietary BaP exposure,
including a strong response of enzymes involved in the biotransformation of xenobiotics.
This study was financed by the Norwegian Research Council and the University of Tromsø,
through the POLARISATION project (# 214184).
63 TF12. Using precision-cut liver slices of Atlantic cod (Gadus morhua) to study single and
mixture effects of environmental contaminants
Cristina Bizarro1,2, Marta Eide3, Daniel Hitchcock3, Anders Goksøyr3, Maren OrtizZarragoitia1,2
1
Dept. of Zoology and Cell Biology, University of the Basque Country, Spain
2
Research Centre of Experimental Marine Biology and Biotechnology (PIE), Spain
3
Dept. of Biology, University of Bergen, Norway
marta.eide@bio.uib.no
Problem
The Atlantic cod (Gadus morhua) is widely distributed in the North Atlantic where it is
exposed to effluents from both onshore and offshore industries. Thus, it is important to have
reliable and reproducible in vitro systems for studying effects of contaminants in the cod
liver. Using precision-cut liver slices (PCLS) from cod has shown to be a promising
alternative (Eide et al., in press). Toxicological in vitro studies traditionally seek to
investigate mode of action of single compounds. However, as organisms are exposed to a
cocktail of contaminants in the environment, it is also relevant to study the effects of the
compounds in mixtures.
Method
We exposed PCLS from male cods to the pesticide chlorpyrifos, the xenoestrogen 17αethynylestradiol (EE2), the plasticizer bis(2-ethylhexyl)phthalate (DEHP), and the surfactant
perfluooroctanoic acid (PFOA), individually and in mixtures for 24 and 48 hours.
Transcriptional effects of selected genes involved in the chemical defensome were
investigated by quantitative real-time PCR.
Results
We found time-dependent effects on gene transcription in the cod PCLS following exposure
to both individual compounds and mixtures. Among selected contaminants, exposure to EE2
caused significant changes in transcription of several genes investigated. Moreover, the
effects were more marked when livers were exposed to the mixtures.
Conclusion
Gene transcription in cod PCLS was differently affected when exposed to compounds
individually and in mixtures. This is an important aspect to consider when investigating
effects of environmental contaminants.
References
Eide M, Karlsen OA, Olsvik PA, Goksøyr A, Aquatic Toxicology, in press
64 TF13. Are biomarkers useful for Norwegian environmental monitoring programs?
Eivind Farmen1
1
Miljødirektoratet
Eivind.farmen@miljodir.no
Problemstilling
Many different biomarkers have been used or are under development, and they all have
different strengths and weaknesses. In the current presentation, an independent assessment of
a large number of biomarkers, performed by consultant Enviro Planning AB, will be
presented. The potential use of biomarker analyses in Norwegian monitoring programs will
be discussed.
Metode
Various biomarkers were collected from monitoring programs in various countries and from
the scientific literature. The biomarkers were given scores for five properties that were
considered important for environmental monitoring: specificity for chemicals, ecological
relevance, ability to provide early warning, ability to detect different types of chemicals and
mixtures, current status in environmental monitoring, and feasibility of the analysis. Based
on the properties, the biomarkers were then ranked for usefulness in environmental
monitoring
Resultater
The current use of biomarkers in national monitoring programs was found to be over-focused
on specificity of classic industry related chemicals, with less emphasis on ecological
relevance and ability to detect integrated effects of chemicals and mixtures. Alternative
biomarkers which may counteract this bias will be discussed.
Konklusjon
Biomarkers are, and will continue to be, an important constituent of national environmental
monitoring programs mainly due to their ability to integrate effects of multiple contaminants
and show ecologically relevant effects. However, effort is required to ensure a better
monitoring strategy enabling the shift from industrial sources to urban population of pollution
for future emerging contaminants.
65 Frie foredrag basal farmakologi (BF)
BF1. Increased lipid oxidation and decreased lipid storage in myotubes from Plin2
knock-out mice.
J. N. Jensen1, G. H. Thoresen1, Y. Z. Feng1, I. K. Knabenes1, J. Lund1, Y. K. Lee2, A. R.
Kimmel2, E. T. Kase1, A. Rustan1, K. T. Dalen3.
1
Departement of Pharmaceutical Biosciences, School of Pharmacy, University of Oslo,
Norway.
2
Laboratory of Cellular and Developmental Biology, Clinical Endocrinology Branch,
National Institute of Diabetes and Digestive and Kidney Diseases, The National Institutes of
Health, Bethesda, USA.
3
Department of Nutrition, Institute of Basic Medical Sciences, University of Oslo, Norway.
johannnj@student.farmasi.uio.no
Introduction:
Lipid droplets (LD) consist of a lipophilic core of neutral lipids, mainly triacylglycerol
(TAG), surrounded by a phospholipid monolayer and lipid droplet associated proteins. The
perilipin family of lipid droplet associated proteins (encoded by the Plin1-5 genes) help to
regulate LD function, and in skeletal muscle perilipin2 is most abundant. The role of
perilipin2 in regulation of energy metabolism in skeletal muscle cells is still unclear. One
theory is that perilipin2 inhibits lipolysis of TAG by reducing the contact between lipases and
the lipid droplet. It has been shown that perilipin2 is important for the storing of FFA in lipid
droplets, and increased amount of perilipin2 has been associated with increased insulin
sensitivity. We have studied the effect of perilipin2 in muscle comparing cultured skeletal
muscle cells from Plin2 +/+ and Plin2 -/- mice.
Method:
Satelite cells from Plin2 +/+ and Plin2 -/- mice were isolated, proliferated and differentiated
over 4 or 5 days to myotubes. Substrate oxidation assays were carried out with for 4 h with
[14C]oleic acid (OA) as well as pretreatment with [14C]OA and lipase inhibitors for 24 or 4 h.
Glycogen synthesis assay were carried out with D[U-14C]glucose in the presence or absence
of 100 nmol/L insulin over 3 h, as well as pretreatment with 40 µM bovine serum albumine
(BSA) or 100 µM OA over 24 h. Deoxyglucose uptake assay were carried out with
[3H]deoxyglucose in the precense or absence of 100 nM insulin for 1 h as well as
pretreatment with 100 µM OA for 24 h.
Results:
Oxidation of oleic acid (OA) was increased i Plin2 -/- myotubes compared to Plin2 +/+
myotubes. Less OA was accumulated and stored in lipid droplets in Plin2 -/- myotubes,
which had fewer lipid droplets compared to Plin2 +/+ myotubes. In contrast, both oxidation
and uptake of glucose, as well as glycogen synthesis, was reduced in Plin2 -/- myotubes. The
expression of genes important for lipid uptake, mitochondrial function and TAG synthesis
was influenced by the lack of perilipin2. More results are yet to come.
Conclusion:
The results indicate that perilipin2 protein is important for storage of OA in LDs in
myotubes. Without perilipin2, OA goes towards mitochondrial oxidation and the oxidation of
OA increases while the oxidation of glucose decreases.
66 BF2. Effect of exercise on fatty acid metabolism in cultured human myotubes
Mari Gilde Brubak1, Jenny Lund1, Eili T. Kase1, G. Hege Thoresen1,2, Arild C. Rustan1.
1
Department of Pharmaceutical biosciences, School of Pharmacy, University of Oslo.
2
Department of Pharmacology, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo and Oslo
University Hospital.
marigbru@student.farmasi.uio.no
Introduction:
347 million people over the world have diabetes, and most of them have diabetes type 2.
Physical activity is important in order to prevent and treat diabetes. In this study the fatty acid
metabolism in subjects with normal and impaired glucose metabolism, was examined after a
period of 12 weeks of extensive strength and endurance training.
Method:
Skeletal muscle cells were isolated from m. vastus lateralis of male volunteers. Biopsies were
taken before and after an extensive training period consisting of two sessions of endurance
training and two sessions of strength training per week. The training period lasted for 12
weeks. Both subjects with normal and impaired glucose metabolism were included in this
study. The skeletal muscle cells were cultured and differentiated into multinucleated
myotubes. Lipid metabolism was studied using radiolabeled [1-14C] oleic acid. Expression of
genes involved in energy metabolism were investigated with qPCR.
Results:
Results from studies on human myotubes indicated that an extensive training period of 12
weeks affected fatty acid metabolism in the myotubes. In the group with impaired glucose
metabolism, but not in the group with normal glucose metabolism, fatty acid oxidation was
increased after training. Myotubes from the group with normal glucose metabolism showed
decreased lipid accumulation after the training period, while lipid accumulation was
unchanged in the group with impaired glucose metabolism. In addition, expression of some
genes involved in energy metabolism appeared to be altered after the training period.
Conclusion:
Exercise appeared to exert effects on fatty acid metabolism in skeletal muscle cells after 12
weeks of training, and thus some of the effects of training in vivo seems to be conserved in
human myotubes in vitro. However, more data are needed to be able to draw final
conclusions.
BF3. FRET- and FRAP-based characterization of 5-HT7 receptor-G protein
preassociation and low versus high potency Gs activation
Andrea H. Ulsund, Ornella Manfra, Finn Olav Levy and Kjetil W. Andressen
Department of Pharmacology, Faculty of Medicine and KG Jebsen Cardiac Research Centre
and Center for Heart Failure Research, University of Oslo and Oslo University Hospital,
Oslo, Norway
andreahu@medisin.uio.no
How G-protein-coupled serotonin receptors (GPCRs), G proteins and effectors are
structurally organized and whether their interaction is static or dynamic is important for their
function and biological effects and conceivably for their function as targets for
pharmaceutical intervention in diseases. We have previously compared the Gs-coupled 5-HT4
and 5-HT7 serotonin receptors and revealed fundamental differences in their interaction with
67 G protein: whereas the function of 5-HT4 receptors is consistent with collision coupling, the
pharmacological properties of 5-HT7 receptors best fit a model with receptor and Gs
preassociated in the absence of ligand. In this study, we wanted to directly examine if the 5HT7 receptor and G protein are truly preassociated and if so, determine the intracellular
domain of the receptor responsible for this interaction. In addition, we describe a novel,
bimodal, agonist-induced activation of Gs by 5-HT7 receptors with a large low-potency and a
smaller high-potency component that could result from a preassociated receptor-G protein
complex.
To test 5-HT7 receptor interaction with Gs, we used FRET (Fluorescence Resonance Energy
Transfer) and FRAP (Fluorescence Recovery After Photobleaching) with fluorescently
labeled β1-adrenergic, 5-HT4 or 5-HT7 receptors and different G protein subunits. Agonistactivation of β1-adrenergic or 5-HT4 receptors, as expected, increased FRET indicating an
interaction by collision coupling. In contrast, FRET experiments with labeled γ and α G
protein subunits indicated a conformational change within and subsequent dissociation of a
preassociated complex of 5-HT7 receptor and Gs. Consistent with this, FRAP experiments
with antibody-immobilized receptors demonstrated that 5-HT7, in contrast to 5-HT4
receptors, also prevented or delayed Gs diffusion in the cell membrane, confirming
preassociation of 5-HT7 receptors with Gs.
To identify the intracellular structural determinants of the receptors responsible for these
differences in receptor-G protein interaction, we constructed chimeric receptors, in which
intracellular segments of the 5-HT7 receptor were exchanged with corresponding segments
from the 5-HT4 receptor. The chimeric exchanges only had minor effects on ligand binding
affinity. However, exchange of either the C-tail or intracellular loop 3 selectively eliminated
the low-potency component of the bi-modal Gs activation by the wild type 5-HT7 receptor. In
these constructs, agonists stimulated adenylyl cyclase with a high potency similar to the highpotency component of the wild type 5-HT7 receptor. Both FRET and FRAP experiments
identified the C-tail to be responsible for the preassociation of the 5-HT7 receptor with Gs.
Thus, the C-tail from the 5-HT4 receptor converted the 5-HT7 receptor from being
preassociated with Gs into a collision-coupled receptor that associated with G protein upon
agonist-activation.
In conclusion, the C-tail and, to some degree, the intracellular loop 3 have been identified to
be responsible for the characteristic preassociation and bimodal Gs coupling of the 5-HT7
receptor.
BF4. Dual inhibitors of ABC transporters and PDE5 to potentiate antineoplastic action.
Anna Subbotina, Georg Sager, Aina Westrheim Ravna
Medical pharmacology and toxicology, Department of medical biology, University of Tromsø
anna.v.subbotina@uit.no
Introduction
The family of human ATP-binding cassette (ABC) transporters includes 48 genes, which
encode diverse transmembrane proteins that are involved in the transport of various
substances out of the cells. The two members of the family, ABCC4 and ABCC5, transport
cyclic nucleotides out of cell. High levels of cyclic nucleotides activate the cascade of
intracellular events leading to apoptosis and cell cycle retardation. In the in vitro studies,
PDE5 inhibitors were shown to induce caspase-dependent apoptosis and increase sensitivity
to chemotherapy in several cancer cell lines. Sildenafil (Viagra®) and other PDE inhibitors
inhibit significantly the efflux activity of several ABC transporters, including ABCC4 and
68 ABCC5.
The main objective of our study is the discovery of novel cGMP modulators with dual and
balanced action on PDE5 and ABCC5 for cancer treatment.
On the other hand, compounds that preferentially inhibit ABC drug efflux without binding to
PDE5 could be used in co-therapy with antineoplastic therapeutic agents to overcome drug
resistance.
Our group previously reported the identification of a series of 11 novel ABCC5 inhibitors by
virtual ligand screening. These compounds were confirmed to inhibit significantly ABCC5
dependent cGMP transport, 7 of them significantly better than sildenafil.
Methods
In this study, we use the combination of molecular modeling in silico methods and in vitro
assays to study the inhibitory activity of the novel sildenafil-like compounds. Docking studies
were performed using the ICM molecular modeling software (Molsoft LLC).
Phosphodiesterase activity assay was developed. The assay is used for measuring the IC50
values of the novel compounds for the inhibition of PDE5. In the assay, the activity of the
recombinant human PDE5A is measured using the scintillation counting of the [3H]cGMP
breakage values.
Results
When docked to the crystal structure of PDE5, the chosen compounds showed similar to
sildenafil bonding mode. The compounds had similar to sildenafil binding poses. The
sildenafil-like heterocyclic ring system spatially occupied the same position as in the crystal
structure of PDE5 with sildenafil. The pyrazolopyrimidinone group stacked against Phe820.
The compounds formed two hydrogen bonds with Glu817, which was previously shown to
play key role in PDE5 inhibitors bonding. Additionally, compounds 2 and 6 formed third
hydrogen bond with Met816.
Conclusions
The combination of molecular modeling techniques and laboratory assays allows us to
explore the relationship between the structure of the protein-binding site with ligands and
enzyme activity. IC50 and inhibition constant values, measured by this assay, will be
compared with docking and scoring of the inhibitors into the PDE5 crystal structure.
BF5. Functional compartmentation of the cGMP signal generated by natriuretic
peptides in failing rat heart
Lise Román Moltzau1,2, Jan Magnus Aronsen3,4, Silja Meier1,2, Jonas Skogestad2,3, Ivar
Sjaastad2,3, Tor Skomedal1,2, Jan-Bjørn Osnes1,2, Finn Olav Levy1,2, Eirik Qvigstad1,2
1
Department of Pharmacology, Faculty of Medicine, University of Oslo and Oslo University
Hospital, Oslo, Norway, 2K.G. Jebsen Cardiac Research Centre and Center for Heart
Failure Research, Faculty of Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway, 3Institute for
Experimental Medical Research, Faculty of Medicine, University of Oslo and Oslo University
Hospital, Oslo, Norway, 4Bjørknes College, Oslo, Norway
l.r.moltzau@medisin.uio.no
Problem
Natriuretic peptides (NPs) are used as biomarkers in heart failure (HF) as they increase with
severity of the disease. We earlier found a negative inotropic (NIR) and positive lusitropic
response (LR) to CNP in failing heart ventricle which could be explained by the concerted
effects of phospholamban (PLB) and troponin I (TnI) phoshorylation through protein kinase
G (PKG). In this study we investigate and compare the functional responses to the natriuretic
peptides (NPs) BNP and CNP and relate them to cGMP regulation by phosphodiesterases
(PDEs) and effects on downstream targets.
69 Methods
Contractility (inotropic and lusitropic responses), cGMP levels, PDE activity, Ca2+ transient
measurements and protein phosphorylation were measured in left ventricular muscle strips or
ventricular cardiomyocytes from failing hearts of Wistar rats 6 weeks after myocardial
infarction.
Results
BNP, as opposed to CNP, did not cause a NIR or LR, despite increasing cGMP levels of both
NPs. Both the BNP- and CNP-induced cGMP elevation was mainly and markedly regulated
by PDE2, and only marginally increased by PDE3 or PDE5 inhibition. The functional
consequences did not correspond to the changes of cGMP. PDE3 inhibition increased the
potency of the CNP-induced NIR and LR while PDE2 inhibition desensitized the CNPinduced NIR, but not LR. As a whole, CNP-induced functional responses were only modestly
regulated by PDEs compared to the cAMP-mediated functional responses to β1-adrenoceptor
stimulation, which are highly regulated by PDEs. Further, combined PDE2, 3 and 5 inhibition
failed to reveal any functional responses to BNP alone, despite an extensive cGMP elevation.
BNP decreased, whereas CNP increased the amplitude of the Ca2+ transient. BNP did not
increase PLB and TnI phosphorylation or Ca2+ extrusion rate constant, whereas CNP did.
Cyclic GMP elevations by BNP and CNP in cardiomyocytes were additive and the presence
of BNP did not alter the NIR to CNP, or the CNP-induced PLB and TnI phosphorylation.
Conclusion
A functional compartmentation of the cGMP signal generated by BNP and CNP suggests
different roles of the two NPs in the failing heart.
BF6. The inotropic effects of levosimendan and its active metabolite, OR-1896, are
predominantly due to PDE3 inhibition and not calcium-sensitization.
Øivind Ørstavik1,2,3, Ornella Manfra1,2,3, Tor Skomedal1,2,3, Jan-Bjørn Osnes1,2,3, Finn Olav
Levy1,2,3, Kurt Allen Krobert1,2,3
1
Department of Pharmacology, Faculty of Medicine, University of Oslo and Oslo University
Hospital, Oslo, Norway
2
Center for Heart Failure Research, Faculty of Medicine, University of Oslo, Norway
3
K.G. Jebsen Cardiac Research Centre, Faculty of Medicine, University of Oslo, Oslo,
Norway
oivinors@gmail.com
Aims: Levosimendan (Lev) has two mechanisms for generating a positive inotropic response
(PIR); calcium-sensitization and phosphodiesterase (PDE) 3 inhibition. We recently
published that PDE3 inhibition by levosimendan is sufficient to account for the PIR in failing
human heart. In this study we aimed to evaluate the active metabolite of levosimendan, OR1896, and determine if its PIR is also predominantly from PDE3 inhibition. We also looked at
the effect of levosimendan on cAMP-dependent (β-adrenergic (β-AR)) or calcium
sensitization-dependent (α-adrenergic (α-AR)) receptor systems, wanting to strengthen our
finding that the functional inotropic mechanism of levosimendan is mediated by PDE3
inhibition. All responses were compared with that of the classical calcium-sensitizer
EMD57033 (EMD) or other PDE inhibitors.
Methods: Contractile force was measured in normal rat ventricular strips. OR-1896 was
administered in the absence of timolol and in the presence and absence of other PDE
70 inhibitors. Concentration-response curves were administered for the β-AR (isoprenaline) and
the α-AR (phenylephrine) signaling pathways. Data are given as EC50 and % above basal.
Results: OR-1896 generated a maximum PIR of 33.1±10.4% (n=6) at 1 µM. This PIR was
enhanced in the presence of the PDE4 inhibitor rolipram (Rol) and absent in the presence of
either the PDE3 inhibitor cilostamide (Cil) or milrinone (Mil) (PIR: Rol: 89.2±14.1%, Cil:
0.5±5.3%, Mil: 3.2±4.4%, n=6). Lev, OR-1896 and EMD all shifted the concentrationresponse relationship of the β-AR system to a lower concentration of agonist. The
combination of EMD with Lev or OR-1896 further sensitized the β-AR concentrationresponse relationship, suggesting two different mechanisms of sensitization. Only EMD
sensitized the calcium-sensitization dependent α-AR system (EC50: EMD: 11±2 µM vs. ctr:
17±3 µM, n=6), whereas Lev and OR-1896 were without effect (EC50: Lev: 17±1 µM vs.
OR-1896: 15±3 µM vs. ctr: 17±3 µM). The addition of Lev with EMD did not increase the
sensitization beyond that of EMD alone (EC50: EMD+Lev: 12±1 µM vs. ctr: 17±3 µM).
Conclusion: The PIR to OR-1896 appears to be mediated by enhancing cAMP signalling
through PDE3 inhibition. Lev and OR-1896 both sensitize cAMP-dependent pathways,
whereas they do not influence calcium-sensitization dependent pathways. These findings
reinforce our prior findings that Lev primarily exerts its cardiac inotropic effects through
PDE3 inhibition and not calcium-sensitization.
Frie foredrag klinisk farmakologi (KF)
KF1. More potent lipid lowering effect by rosuvastatin compared to fluvastatin in
everolimus treated renal transplant recipients
Robertsen I1, Åsberg A1,2, Granseth T2, Vethe NT3,4, Akhlaghi F5, Ghareeb M5, Molden E1,6,
Reier-Nilsen M 7, Holdaas H2 and Midtvedt K2
1
Department of Pharmaceutical Biosciences, School of Pharmacy, University of Oslo
2
Department of Transplant Medicine, Oslo University Hospital
3
Department of Medical Biochemistry, Oslo University Hospital
4
Department of Pharmacology, Oslo University Hospital
5
Biomedical and Pharmaceutical Sciences, College of Pharmacy, University of Rhode Island
6
Center of Psychopharmacology, Diakonhjemmet Hospital
7
Department of Nephrology, Drammen Hospital
ida.robertsen@farmasi.uio.no
Background
Dyslipidemia is a risk factor for premature cardiovascular morbidity and mortality in renal
transplant recipients (RTR). Pharmacotherapy with mTOR inhibitors aggravates dyslipidemia
thus necessitating lipid-lowering therapy with fluvastatin, pravastatin or atorvastatin. These
agents may not sufficiently lower lipid levels and therefore a more potent agent like
rosuvastatin maybe needed.
Methods
We have aimed to assess the lipid-lowering effect of rosuvastatin as compared to fluvastatin
in RTR receiving everolimus. Safety was assessed as the pharmacokinetic (PK) interaction
potential of a rosuvastatin/everolimus combination in RTR. A 12-hour everolimus PKinvestigation was performed in twelve stable RTR receiving everolimus and fluvastatin (80
mg/day). Patients were then switched to rosuvastatin (20 mg/day) and a follow-up 12/24-hour
71 PK-investigation of everolimus/rosuvastatin was performed after one month. All other drugs
were kept unchanged.
Results
In RTR already receiving fluvastatin, switching to rosuvastatin further decreased LDLcholesterol and total cholesterol by 30.2±12.2% (p<0.01) and 18.2±9.6% (p<0.01),
respectively. Everolimus AUC0-12 was not affected by concomitant rosuvastatin treatment,
80.3±21.3 before and 78.5±21.9 µg*h/L after, respectively (p=0.61). Mean rosuvastatin
AUC0-24 was 157±61.7 ng*h/mL, about 3-fold higher than reported in the literature for nontransplants. There were no adverse events and none of the patients had or developed
proteinuria.
Conclusions
Rosuvastatin showed a superior lipid-lowering effect compared to fluvastatin in stable RTR
receiving everolimus. The combination of everolimus/rosuvastatin appears to be as safe as
the everolimus/fluvastatin combination.
KF2. Is the ’Postinjection Delirium/Sedation Syndrome’ (PDSS) – a rare side effect of
the injectable form of the atypical antipsychotic drug olanzapine – an example of ’The
Forgotten Diagnosis’?
1
Tor Skomedal, 2Sigrid Hanem, 3Terje Dybvik, 4Stein Opjordsmoen Ilner.
Department of Pharmacology, University of Oslo; Department of Anaesthesiology, Rikshospitalet2 and
Ullevål3, Oslo University Hospital; 4Department of Psychiatry, Oslo University Hospital and Institute of clinical
Medicine, University of Oslo, Oslo
tor.skomedal@medisin.uio.no
1
In contrast to use of the longacting injectable (LAI) forms of risperidone and paliperidone,
the use of olanzapine LAI is sometimes followed by a syndrome called ‘Postinjection
Delirium/Sedation Syndrome (PDSS) (1). PDSS is probably the consequence of a very
seldom leak into the bloodstream from the deposition site causing a transient very high serum
concentration (2). Although PDSS has been the focus of intense investigations (1,3,4,5), no
one has raised the possibility that at least partly, the PDSS is caused by blockade of central
nervous muscarinergic cholinergic receptors. Oral ingestion of large amounts of olanzapine
has been reported to cause a condition that resembled a central anticholinergic syndrome and
physostigmine quickly reversed the symptoms almost completely both in adults (5) and in a
child (6). Even if these reports contained two and one cases only, they are clearly ’proof of
concept’ that olanzapine can elicit a physostigmine sensitive syndrome that is compatible
with central anticholinergic influence. Olanzapine (and clozapine) differs from other atypical
antipsychotic drugs by a high affinity for muscarinergic cholinergic receptors in addition to
high affinity for the dopamine-D2 receptors (7, 8). The affinities for e.g. histamine-H1
receptors and for serotonin-5HT2A receptors are rather similar for olanzapine, risperidone
and paliperidone. Only use of olanzapine has been reported to cause PDSS (1).
The ’Central Anticholinergic Syndrome’ (CAS) is due to blockade of muscarinergic
cholinergic receptors in CNS by antimuscarinergic medication (e.g. atropine, scopolamine).
The symptomatology is complex and nonspecific (9,10) and the condition may easily be
overlooked if the attention is not especially aroused, most often postoperatively, and
therefore it has been called ’The forgotten diagnosis’ (10). The term “Central Anticholinergic
Syndrome” was coined and introduced by Longo in 1966 (11). The condition was earlier
called 'postoperative delirium’, ’atropine poisoning’ and ’anticholinergic syndrome’. Forrer
& Miller (12) showed in1958 that physostigmine was able to reverse the action of large doses
72 of atropine given to induce coma as a somatic treatment in psychiatry. Crowell & Ketchum
(13) showed in 1967 that physostigmine also reversed the effects of scopolamine given to
healthy voluntary persons. Rupreht & Dworacek (14) described in 1976 in their classical
paper in detail the treatment of more than 200 cases of central anticholinergic syndrome
treated with physostigmine. The use of physostigmine will rather immediately reverse most
of the symptoms and a fast response to physostigmine will therefore contribute to confirm the
diagnosis. Direct observations of reactions to use of physostigmine in PDSS will establish if
the speculations presented above will turn out to be correct.
In our view, the combination of clues indicating a central anticholinergic syndrome,
however, very strongly revives ‘The Forgotten Diagnosis’ once more.
Literature.
1. Novakovic V, Adel T, Peselow E et al. Clin Neuropharmacol 2013; 36: 59-62
2. McDonnell DP, Detke HC, Bergstrom R et al. . BMC Psychiatry 2010; 10: 45
3. Detke HC, McDonnell DP, Brunner E et al. BMC Psychiatry 2010; 10: 43
4. Kane JM, Detke HC, Naber D et al. Am J Psychiatry 2010; 167: 181-189
5. Weitzberg M, Mazzola JL, Bird SB et al. Clin Toxicol 2006; 44: 319-325
6. Hail SL, Obafemi A, Kleinschmidt KC. Clin Toxicol 2013; 51: 162-166
7. Chew ML, Mulsant BH, Pollock GP. et al. J Am Geriatr Soc 2008; 56; 1333-1341
8. Meyer JM. I: Brunton L, Chabner B, Knollman B. red. Goodman & Gilman’s The
Pharmacological Basis of Therapeutics. 12th Edition. McGrawHill Medical 2011: 417-455
9. Breivik H. Tidsskr Nor legeforen 1975; 95: 1771-1776
10. Moos DD. J PeriAnesth Nursing 2007; 22: 309-321
11. Longo VG. Pharmacol Rev 1966; 18: 965-996
12. Forrer GR, Miller JJ. Amer J Psychiatry 1958; 115: 455-458
13. Crowell EB, Ketchum JS. Clin Pharmacol Therap 1967; 8: 409-414
14, Rupreht J, Dworacek B. Acta Anaesthesiol Belg 1976; 27: 45-60
KF3. Heparanase-overexpression reduces plaque pathology in Alzheimer’s disease
transgenic mice
Charlotte Jendresen1,2, Reidun Torp2, Hao Cui3, Xiao Zhang3, Jin-Ping Li3, Lars Nilsson1,4
1
Institute of Clinical Medicine, University of Oslo and Oslo University Hospital, Norway.
2
Institute of Basic Medical Science, University of Oslo, Norway.
3
Department of Medical Biochemistry and Microbiology, Biomedical Center, Uppsala
University, Sweden.
4
Department of Public Health & Caring Sciences, Uppsala University, Sweden
c.b.jendresen@medisin.uio.no
Problemstilling
Alzheimer’s disease (AD) is the most common dementia disorder, and approximately 35
million individuals are affected worldwide. AD neuropathology is characterized by senile
plaques, intracellular neurofibrillary tangles, and vascular amyloid angiopathy. The amyloidβ precursor protein (AβPP) cleavage products, Aβ, are highly prone to form Aβ fibrils, the
building blocks of senile plaques. Heparan sulfate proteoglycans (HSPGs) are ubiquitously
present in extracellular matrices and cell surfaces and have been associated with senile
plaques in AD and transgenic animal models. The aim of study was to examine if HSPGs are
simply passive bystanders in amyloid formation or active regulators of the process in vivo.
Metode
AβPP-transgenic mice with plaque pathology were investigated in this study. A total of 25
mice were single transgenic, and of these 8 mice were injected i.p. with lipopolysaccharide
73 (LPS) one month before euthanization. A total of 20 mice were bitransgenic; also
overexpressing the HSPG-degrading enzyme, heparanase. Of these, 3 mice were injected
with LPS. All mice were euthanized at age 15 months, and 20 µm coronal sections were
examined for plaques with Congo Red (CR) histological staining and by
immunohistochemistry (IHC) for Aβ1-40 and Aβ1-42. Plaque load in the cerebral cortex was
quantified blindly with image analysis, and the four groups were compared. The amount of
Aβ1-40, Aβ1-42 and soluble AβPP (sAβPP) was analyzed in 2 month-old single and double
transgenic mice by Aβ ELISAs and also investigated with western blots for cleaved AβPPfragments of APP-processing.
Resultater
Bitransgenic heparanase-overexpressing mice had significantly fewer plaques than singly
AβPP transgenic mice (p < 0.05 for Aβ1-40 and Aβ1-42 IHC, and p < 0.001 for CR). Single
transgenic AβPP mice injected with LPS had fewer plaques than single transgenic without
LPS. There seemed to be no obvious effect of LPS-injection on the double transgenic,
heparanase-overexpressing mice (sampling of more mice is ongoing). There was no
significant difference in the amount of sAβPP, Aβ1-40, and Aβ1-42 in mice at age 2 months.
Konklusjon
In the present study, AβPP processing was found not to be affected by heparanaseoverexpression. Heparanase-overexpression decreased the plaque burden and cerebrovascular
amyloid in the mice. An i.p. LPS-injection cleared plaques in the single AβPP-transgenic
mice, but not in the double-transgenic heparanase-overexpressing AβPP mice. Increased
immune activity in a late stage of the pathology might help clearing of plaques, and
heparanase might reduce immune activity thus preventing increased clearance. Further
studies are needed to investigate the mechanism whereby heparanase lowers plaque burden.
KF4. The influence of CYP3A, PPARA and POR genetic variants on the
pharmacokinetics of tacrolimus and cyclosporine in renal transplant recipients
Ingrid Lunde1, Sara Bremer2, Karsten Midtvedt3, Beata Mohebi1, Miriam Dahl1, Stein
Bergan1,4, Anders Åsberg1,3 and Hege Christensen1
1
Department of Pharmaceutical Biosciences, School of Pharmacy, University of Oslo
2
Department of Medical Biochemistry, Oslo University Hospital, Rikshospitalet
3
Laboratory for Renal Physiology, Medical Department, Oslo University Hospital,
Rikshospitalet
4
Department of Pharmacology, Oslo University Hospital, Rikshospitalet
ingrid.lunde@farmasi.uio.no
Background
Tacrolimus (Tac) and cyclosporine (CsA) are mainly metabolized by CYP3A4 and CYP3A5.
Studies in renal transplant recipients have identified CYP3A5 genotype as an important
determinant of both CsA and Tac pharmacokinetics. Recent studies have identified several
other sequence variants with a possible additional influence on CYP3A activity. The aim of
the present study was to assess the effect of CYP3A5*3, CYP3A4*22, PPARA c.2091003G>A, PPARA c.208+3819A>G and POR*28 alleles on Tac and CsA dose-adjusted
concentrations (C/D) in renal transplant recipients early post-transplant.
Method
All patients (n=177) were genotyped for CYP3A4*22, CYP3A5*3, POR*28, PPARA c.2091003G>A and PPARA c.208+3819A>G using real-time PCR and melting curve analysis with
allele specific hybridization probes or PCR RFLP methods. Drug concentrations and
administered doses were retrospectively collected from patient charts at Oslo University
74 Hospital, Rikshospitalet, Norway. One steady state concentration was collected for each
patient. Steady state was defined as at least 3 days after last dose-adjustment for Tac and 4
days after last dose-adjustment for CsA.
Results
A significant impact of the CYP3A5*3 allele on Tac exposure was observed. Patients with
POR*28 and PPARA variant alleles demonstrated 15% lower (P=0.04) and 19% higher
(P=0.01) Tac C0/D, respectively. CsA C2/D was 53% higher among CYP3A4*22 carriers
(P=0.03).
Conclusion
We confirmed that CYP3A5*1 is significantly associated with lower Tac C0/D ratio in kidney
transplant recipients. Additionally, sequence variants in PPARA (c.209-1003G>A and
c.208+3819A>G) and POR*28 significantly influenced the Tac C0/D ratio. For CsA, only the
CYP3A4*22 allele was associated with different C2/D ratios. Pre-transplant genotyping of
these sequence variants may help identifying renal transplant recipients at risk of calcineurin
inhibitors (CNI) over- or underexposure and contribute to reduce CNI related adverse events
by more optimal determination of the starting dose.
KF5. Individuell dosering av takrolimus til nyretransplanterte
Elisabet Størset1, Christine Staatz2, Nick Holford3, Stein Bergan1,4, Sara Bremer1,
Anders Åsberg1,4, Karsten Midtvedt1
1
Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, 2 School of Pharmacy, University of Queensland
3
Department of Pharmacology and Clinical Pharmacology, University of Auckland
4
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Elisabet.Storset@ous-hf.no
Problemstilling
Takrolimus er et immundempende legemiddel som bl.a. benyttes etter nyretransplantasjon.
Oppstartsdosen av takrolimus beregnes i dag proporsjonalt med pasientens vekt. Doseringen
av takrolimus er imidlertid utfordrende fordi ulike pasienter trenger svært ulike doser for å
oppnå samme målkonsentrasjon i blodet. Dette medfører at mange pasienter i tidlig fase etter
transplantasjon kan få for høy dose med økt risiko for alvorlige bivirkninger eller for lav dose
med fare for avstøtning. Blodkonsentrasjoner av takrolimus måles derfor hyppig de første
ukene etter transplantasjon, og flere dosejusteringer er vanligvis nødvendig. Risikoen for
over- eller underdosering kan trolig reduseres ved å benytte en populasjonsfarmakokinetisk
doseringsmodell til å beregne individuell dosering. Hensikten med denne studien var å
utvikle en doseringsmodell for takrolimus etter nyretransplantasjon og å evaluere modellen
eksternt ved bruk på nye pasienter.
Metode
En populasjonsfarmakokinetisk doseringsmodell ble utviklet i programvaren NONMEM®
basert på totalt 3100 takrolimus fullblodkonsentrasjoner fra 242 voksne nyretransplanterte
(69 ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet og 173 ved Princess Alexandra Hospital i
Brisbane). Pasientegenskaper ble inkludert i doseringsmodellen basert på forventede
fysiologiske og farmakologiske sammenhenger. Modellen ble eksternt evaluert ved å beregne
takrolimus-konsentrasjoner hos 72 uavhengige pasienter (alle ved Oslo universitetssykehus
Rikshospitalet) de første tre ukene etter transplantasjon.
Resultater
75 Pasienter som uttrykker funksjonelt CYP3A5-enzym hadde 30 % høyere clearance (P
<0,001) og 18 % lavere biotilgjengelighet (P =0,046) av takrolimus. Doseringsmodellen
inkluderer informasjon om CYP3A5-genotype, pasientenes estimerte fettfrie vekt og
fordeling av takrolimus til røde blodceller (basert på individuelle hematokritverdier). I tillegg
tar modellen hensyn til prednisolondose. Dette er basert på en teoretisk interaksjon hvor
prednisolon induserer CYP3A og P-glykoprotein og dermed kan påvirke eliminasjon og
biotilgjengelighet av takrolimus. I den eksterne evalueringsgruppen varierte doseringen fra 2
mg til 14 mg daglig for å oppnå samme takrolimus fullblodkonsentrasjon. Modellen beregnet
doseringsbehovet uten systematisk feil og forholdsmessig presist (median prediksjonsfeil:
< 0,1 %, median absolutt prediksjonsfeil: 15 %).
Konklusjon
Doseringsmodellen har potensial til å forutsi individuell dose av takrolimus etter
nyretransplantasjon. En prospektiv studie pågår for ytterligere å evaluere modellens
nytteverdi.
KF6. Biomarkører hos nyretransplanterte – en pilotstudie Rolf Anton Klaasen1,5, Nils Tore Vethe1, Sara Bremer2, Kristine Hole1,5, Margrete Kasbo2,5, Christine Berg2,5, Morten Skauby3, Pål-­‐Dag Line3, Karsten Midtvedt4, Stein Bergan1,5 1Avdeling for Farmakologi, 2Avdeling for medisinsk biokjemi, 3Avdeling for transplantasjon, 4Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, 5Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo rolkla@ous-­hf.no Problemstilling Det er nødvendig å balansere den immundempende behandlingen hos transplanterte pasienter for å redusere forekomsten av bivirkninger og avstøtningsepisoder. En potensiell strategi er å tilpasse behandlingen i forhold til biomarkører som predikerer immunstatus eller immundempende legemiddeleffekt. Hensikten med denne pilotstudien er å identifisere biomarkører som beskriver effekten av immundempende behandling hos nyretransplanterte. Metode
Pasientgrunnlaget (n=23) bestod av de novo nyretransplanterte behandlet med mykofenolat,
takrolimus og glukokortikoider (totalt skal 30 pasienter inkluderes i studien). Prøver ble tatt
før transplantasjon, samt før (t0) og 1,5 timer etter (t1,5) dosering ved 6-9 dager, 5-7 uker og 1
år etter transplantasjon. Det ble målt konsentrasjoner av mykofenolat i plasma. Biomarkører
relatert til mykofenolats virkemekanisme ble kvantifisert ved LC-MS/MS i mononukleære
celler fra perifert blod (PBMC): Guanin og adenin i ex vivo-aktiverte og non-aktiverte
lymfocytter, samt maksimal reaksjonsdannelse av XMP som markør for IMPDH-kapasitet.
Målte biomarkører vil relateres til klinisk utfall.
Resultater
Median konsentrasjon av MPA-C0 var 1,3 mg/L, 2,8 mg/L og 2,2 mg/L, og MPA-C1,5 var 5,2
mg/L, 5,1 mg/L og 5,0 mg/L ved henholdsvis 6-9 dager, 5-7 uker og 1 år etter
transplantasjon. Guaninnivået steg 4,5 ganger ved ex-vivo-aktivering preoperativt og 1,3 og
0,8 ganger etter 5-7 uker og 6,8 og 2,4 ganger etter 1 år postoperativt ved henholdsvis t0 og
t1,5. Tilsvarende tall for adenin var 3,2 preoperativt, 1,2 og 0,8 ved 5-7 uker og 3,6 og 2,3 ved
1 år for henholdsvis t0 og t1,5. IMPDH-kapasitet ble økt 25 ganger ved ex-vivo-aktivering
76 preoperativt, 6,8 og 2,4 ganger ved 5-7 uker og 37 og 13 ganger ved 1 år for henholdsvis t0
og t1,5.
Konklusjon
Guanin- og adeninnivåer samt IMPDH-kapasitet ble redusert etter dosering av mykofenolat.
Økningen av guanin og adenin ved ex-vivo-aktivering i forhold til non-aktiverte ble redusert
postoperativt, men økte noe fra 5-7 uker til 1 år. Kapasitetsøkingen for IMPDH ved ex-vivoaktiverte PBMC var redusert ved 5-7 uker, men var høyere ved 1 år enn preoperativt. Disse
preliminære data viser at måling av IMPDH-kapasitet i ex-vivo-aktiverte lymfocytter har
potensiale som biomarkør for individualisering av mykofenolat.
KF7. Farmakogenetikk og – dynamikk av immunsuppressiva hos transplanterte
pasienter
Margrete Kasbo1,5, Sara Bremer1, Nils Tore Vethe2, Elisabet Dahl Johansson1,5, Rolf Anton
Klaasen2,5, Lene Pham1,5, Morten Skauby3, Karsten Midtvedt4, Pål-Dag Line3, Stein Bergan2,5
1
Avdeling for medisinsk biokjemi, 2Avdeling for Farmakologi, 3Avdeling for transplantasjon,
4
Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
5
Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
makasb@ous-hf.no
Problemstilling
Standard immundempende regime ved nyretransplantasjon består av takrolimus,
mykofenolat, glukokortikoider og induksjonsbehandling med basiliximab. Det er store
forskjeller i dosebehov og effekt av legemidlene mellom pasienter. Konsentrasjonsmålinger
reflekterer ikke nødvendigvis den biologiske effekten og vil ha begrenset nytteverdi de første
dagene av behandlingen. Det er derfor ønskelig å finne alternative farmakodynamiske og
farmakogenetiske parametere som kan bidra til ytterligere individualisering av
legemiddelbehandlingen. Mykofenolat og takrolimus metaboliseres i stor grad av hhv. UDPglukuronosyltransferaser (UGT) og cytokrom P450 (CYP)3A4 og CYP3A5, og genvarianter
av disse enzymene kan ha betydning for mykofenolat- og takrolimuskinetikk. Takrolimus
virker immundempende ved å hemme kalsinevrin og transkripsjonen av NFAT-regulerte
cytokiner. Genuttrykket av disse cytokinene kan være en potensiell farmakodynamisk markør
for kalsinevrinhemmerrespons.
Metode
Studien inkluderer 23 nyretransplanterte pasienter (planlagt 30 pasienter) med blodprøver før
og ca. 1, 6 og 52 uker etter transplantasjon. Effekten av kalsinevrinhemming ble målt ved
kvantifisering av cytokinene interleukin-2, kolonistimulerende faktor 2 og interferon-gamma
før og 1,5 time etter takrolimusdose. Genuttrykket ble analysert ved revers transkripsjon og
sanntids-PCR på LightCycler® 480 (Roche, Tyskland), og genotyping av CYP3A4, CYP3A5
og UGT1A9 ble utført ved smeltekurveanalyse.
Resultater
Takrolimuskonsentrasjonen før dose (C0) var stabil og innenfor det terapeutiske området for
de fleste pasientene (3-7 µg/L de første 6 månedene og deretter 3-5 µg/L). Konsentrasjonen
1,5 timer etter dose (C1,5) var imidlertid mer variabel (6,3 – 33,4 µg/L) og høyest 1 uke etter
transplantasjon med C1,5 median 13,4 µg/L vs. 8,7 µg/L uke 6 (P=0,034). Takrolimus C1,5
over 15 µg/L var assosiert med kraftig hemming (> 80 %) av NFAT-regulerte cytokiner.
Pasienter med takrolimus C1,5 mellom 5 og 10 µg/L viste imidlertid 30 ganger forskjell i
77 cytokinrespons. En pasient med pågående subklinisk rejeksjon hadde liten grad av
cytokinhemming (< 20 %) til tross for at takrolimus C0 var innenfor det terapeutiske området.
Pasienter med funksjonelt CYP3A5-enzym hadde behov for dobbelt så store takrolimusdoser
sammenlignet med pasienter som ikke uttrykker dette enzymet.
Konklusjon
Farmakodynamisk monitorering av NFAT-regulert genuttrykk og genotyping av CYP3A5 kan
være verdifulle tilleggsverktøy for ytterligere individualisering av takrolimusbehandling.
KF8. Prenatal exposure to antidepressants and language competence at age three.
Results from a large population based pregnancy cohort in Norway.
Svetlana Skurtveit1,2, Randi Selmer1, Christine Roth1, Sonia Hernandez-Diaz3 and Marte
Handal1
1
Norwegian Institute of Public Health, Div. of Epidemiology, Oslo, Norway
2
University of Oslo, Norwegian Centre for Addiction Research, Oslo
3
Department of Epidemiology, Harvard School of Public Health, Boston, United States
marte.handal@fhi.no
Objectives To examine the association between maternal use of selective serotonin reuptake
inhibitors (SSRI) in pregnancy and language competence in their children at age three years
taking into account maternal symptoms of anxiety and depression.
Design Population based prospective pregnancy cohort study.
Setting The Norwegian Mother and Child Cohort Study; that recruited pregnant women from
1999 through 2008. Population 45266 women with 51748 singleton pregnancies.
Methods The association between short- or long term use of SSRI during pregnancy and
language competence in the child was investigated using ordinal logistic regression with
estimated standard errors allowing for clustering for multiple pregnancies.
Main Outcome Measures Children's language competence at age three measured by maternal
report on a validated language grammar scale.
Results Women reported use of SSRI in 386 (0.7%) pregnancies. Of these 161 (42%)
reported long-term use. Of all children (N=51748) age three years: 39841 (77 %) were rated
as talking in long and complicated sentences; 9847 (19 %) talking in fairly complete
sentences; 1727 (3.3 %) talking in 2-3 –word phrases; 192 (0.4 %) talking in one-word
utterances and 141 (0.3 %) were rated as not yet talking, or talking unintelligible. Compared
to children whose mothers took no SSRI adjusted odds ratios (OR) of having a lower
language score were 1.11 (95% CI 0.80-1.55) and 2.26 (1.59-3.22) for short term and for long
term SSRI use, respectively. Symptoms of anxiety and depression in pregnancy were
independently related with language competence, adjusted OR 1.10 (1.00-1.21) and 1.28
(1.09-1.49) for short term and long term symptoms, respectively.
Conclusions Prolonged use of SSRI during pregnancy was associated with lower language
competence in children by age three independently of depression. Having depression
symptoms throughout pregnancy had an independent effect.
78 Postere
BP = Basal farmakologi KP = Klinisk farmakologi TP = Toksikologi
Toksikologi
Posterne henges opp på anvist plass i glasshallen før konferanseavdelingen.
Postervisningen ledes av: Oddvar Myhre
Basal og klinisk farmakologi
Posterne henges opp på anvist plass på skillevegger i Beitohallen. Postervisningen ledes av:
Vigdis Aas
Hver poster får plass tilsvarende en plakat på rundt 80 x 120 cm (bredde x høyde). Alle
postere må henges opp med tape. Tape vil bli lagt ut ved de merkede plassene.
Presentasjon
3-minutters presentasjon av posterens budskap. Pek på hovedpoengene og få frem:
•
Problemstilling
•
Hvordan studien er utført.
•
Hovedfunn
•
Konklusjon
Ta opp hovedtrekkene og unngå detaljer. Dette er ikke et vanlig foredrag og målet er at
tilskuerne skal få lyst til å studere posteren nærmere etterpå.
Presentasjonen blir fulgt av en ledet diskusjon/spørsmål/svar - så lenge diskusjonslederen
tillater (ca. 3 min).
Postersesjonen avsluttes med en fri posterdiskusjon. Her går man tilbake til de enkelte
posterne og utfolder seg sammen med spesielt interesserte.
NSFTs posterpris 2014
En posterpriskomité vil vurdere alle bidrag og finne en vinner innen hvert fagområde. Hver
vinner får tildelt diplom og en vandrepokal/-plakett under festmiddagen lørdag 25. januar.
Komiteen for bedømming av postere i humantoksikologi og økotoksikologi består av Oddvar
Myhre, Shan Zienolddiny og Merete Grung. Komiteen for bedømming av postere i klinisk og
basal farmakologi består av Vigdis Aas, Børge Larsen og Laila Sortvik Nilssen.
Posterprisvinnere fra 2013:
Klinisk farmakologi: Jon Andsnes Berg, Haukeland universitetssykehus
Basal farmakologi: Kjersti Bergh Ånonsen, UiO
Human toksikologi: Nicolai Bach, FHI
Økotoksikologi: Tage Bratrud, UiO
79 Postere – toksikologi (TP)
TP1. Effects of fat type on lipid peroxidation derived aldehyde products in testis cells
Trygve Danielsen, Birgitte Lindeman, Gunnar Brunborg, Ketil Hylland1 og Tim Hofer
Department of Chemicals and Radiation, Norwegian Institute of Public Health, Oslo
1
Department of Biosciences, University of Oslo
Several diseases, conditions and chemical exposures involve oxidative stress with production
of reactive oxygen and nitrogen species (ROS/RNS; e.g. O2•-, H2O2, ROOH, ROO•, RO•,
HClO, •OH, NO•, ONOO-) that can inflict damage to cellular macromolecules (e.g. nucleic
acids, proteins and lipids). Oxidative stress can also induce lipid peroxidation which
generates toxic reactive secondary species that react with cellular macromolecules. The
species formed depend on the type of lipid present in cellular membranes, and
polyunsaturated fatty acids (PUFAs) are often affected due to the presence of double bonds.
In this project a human testicular germ cell tumor cell line cultivated in media containing the
PUFAs omega (Ω)-3 and -6 will be exposed to free radical-inducing agents with subsequent
measurement of the toxic aldehyde adducts from 4-hydroxy-2-hexenal (HHE; from Ω-3) and
4-hydroxy-2-nonenal (HNE; from Ω-6) by immunohistochemical detection using a
microscope. The influence of PUFAs on the rate of lipid peroxidation will be followed using
the indicative lipophilic probe C11-BODIPY (fluorescent red) which decomposes into green
fluorescent products upon free radical attack within membranes. In addition, protein
carbonyls (markers of oxidative stress) will be measured either using immunocytochemistry
or ELISA.
After having validated the methodology, analyses in vivo will be attempted to inform on the
potential role of oxidative stress in on-going in vivo studies of male fertility and obesity
(mouse sperm/testis analyses) and effects of gamma irradiation exposure (various mouse
tissues).
Some results from the immunohistochemical detection of protein carbonyls in human
lymphocytes have been done and will be shown.
TP2. Environmental contaminants in mother and child - Is there a correlation between
mothers seafood intake and levels of environmental persistent organic contaminants in
mother and child at 3, 6 and 12 months post partum
Kaja Sørli1,2*, Runa B. Barnung1,2*, Maria W. Markhus1, Pedro Araujo 1, Josef D. Rasinger1,
Marian K. Malde1, Øyvind Lie1, Robin Ørnsrud1, Ingvild E. Graff1, Siv Skotheim3, Hanne C.
Braarud3, Kjell M. Stormark3, Trond Brattelid1
1
Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES), Bergen, Norway
2
Det Medisinsk - Odontologiske Fakultet, Universitetet i Bergen, Norway
3
Regional Centre for Child and Youth Mental Health and Child Welfare, Uni Health, Uni
Research, Bergen, Norway
*Both contributed equally
Kaja.Sorli@nifes.no
Runa.BorgundBarnung@nifes.no
Background and objectives
Seafood is a unique source of essential nutrients like marine n-3 fatty acids, vitamin D and
B12, and trace minerals including iodine and selenium. While seafood is a natural part of a
healthy balanced diet, it may also contain some undesirable environmental contaminants such
as persistent organic pollutants (POPs), which can have detrimental effects on our health. The
risk-benefit of seafood is under debate, especially for fatty fish which may contain lipophilic
80 POPs. Recently the Norwegian health authority advised pregnant women to avoid eating
more than two meals of fatty fish per week (Helsedirektoratet, 2013), this to reduce foetal
exposure to contaminants which could interfere with development. In this study the levels of
POPs in serum samples from mother and child is compared to seafood intake to estimate the
intake of contaminants from seafood and also quantify the levels of contaminants transferred
from mother to child.
Method
This study is part of the prospective longitudinal population-based study “Nutrition, Mental
Health and Infant Development” that took place in a municipality in Western-Norway.
Blood were sampled from mothers in the 28th gestation week and at 3, 6 and 12 months after
birth for both mother and child. Eating habits were established by seafood-FFQ, a 24-hour
recall interview and an interviewer administrated food frequency questionnaire. The
following POPs: PCB 118, PCB 138, PCB 153, PCB 180, PBDE 47 and p.p.-DDE, were
extracted from 100 µl serum and analysed by High Resolution Gas Chromatography – High
Resolution Mass Spectrometry (HRGC-HRMS) in a method recently established at NIFES.
Results and conclusion
Preliminary results of the various contaminants indicate a good correlation between mother
and child, with the children displaying lover levels of contaminants when compared to the
mothers. Further more detailed statistical analyses and comparison of contaminant levels and
seafood intake are pending.
Helsedirektoratet (2013). Presisering av kostråd om fisk. Tilgengelig på:
http://helsedirektoratet.no/Om/nyheter/Sider/presisering-av-kostrad-om-fisk.aspx (Lastet ned
13.12.2013)
TP3. Salmon and king crab trypsin stimulate interleukin-8 and matrix
metalloproteinases via protease-activated receptor-2 in the skin keratinocytic HaCaT
cell line.
Sampada S. Bhagwat 1,2), Anett K. Larsen3), Jan-Olof Winberg 4,2),Ole-Morten Seternes4),
Berit Bang1,2)
1) Department of Occupational and Environmental Medicine, University Hospital of
North Norway, NO- 9038 Tromsø, Norway.
2) Department of Medical Biology, Faculty of Health Sciences, UiT- The Arctic
University of Norway, NO- 9037 Tromsø, Norway.
3) Section for Arctic Veterinary Medicine, department of Food Safety and Infection
Biology, Norwegian school of Veterinary Science, Tromsø, Norway.
4) Department of Pharmacy, Faculty of Health Sciences, UiT- The Arctic University of
Norway, NO- 9037 Tromsø, Norway.
Issue:
Prevalence of occupational skin symptoms among the workers of the seafood processing
industry has been documented earlier. In this study we spotlight on salmon (Salmo salar) and
king crab trypsin (Paralithodes camtschaticus) as inducers of inflammation in skin cells via
secretion of inflammatory mediators. Protease activated receptors (PAR)-2 in skin play an
important role in physiology and pathology. Therefore we explored the involvement of PAR2 in mediating the release of Interleukin (IL)-8 and matrix metalloproteinases (MMP) -2 and
-9 subsequent to exposure of skin keratinocytes to salmon and crab trypsin.
Method:
Human skin keratinocytes (HaCaT cells) were used as cell model. Cultured HaCaT cells were
exposed to different concentrations of purified salmon and king crab trypsin and PAR-2
81 peptide agonist (H-Ser-Leu-Ile-Gly-Lys-Val-NH2) SLIGKV-NH2 for 48 hours. IL-8 levels
and presence of matrix metalloproteinases were measured using enzyme linked
immunosorbent assay (ELISA) and gelatin zymography respectively. Involvement of PAR-2
was investigated using specific siRNA against hPAR-2.
Result:
We observed that salmon and crab trypsin exhibit individual differences in stimulating the
release of inflammatory mediators. Salmon trypsin enhanced the secretion of IL-8 and MMP2 and crab trypsin enhanced the secretion of IL-8, MMP-2 and MMP-9 in a dose dependent
manner. Using specific small interfering RNA (siRNA) against PAR-2, we confirmed that the
increase in secretion of IL-8, MMP-2 and MMP-9 in skin keratinocytes following exposure
to salmon and crab trypsin was mediated via activation of PAR-2.
Conclusion:
These results suggest that exposure to proteases from the seafood may lead to inflammatory
reactions in skin via PAR-2 stimulation.
TP4. Pro-inflammatory potential of different sizes of silica nanoparticles in bronchial
epithelial lung cells (BEAS-2B)
Hang Le Thuy Pham1,2, Tonje Skuland2, Magne Refsnes2, Marit Låg1,2
1
School of Pharmacy, University of Oslo 2 Norwegian Institute of Public Health
hang.le.thuy.pham@fhi.no
Introduction
Nanotechnology is a growing industry where nanomaterials are found in many products and
used for different biomedical purposes. Humans may also be exposed to nanoparticles (NP)
through occupational exposure and air pollution. This development results in an increasingly
need for safety assessment of nanoparticles. The increasing interest in particles of nanometer
range is due to their possession of intrinsic physiochemical properties, which differ from their
respective bulk material. As the particle size is reduced, the surface/mass-ratio increases.
Hence, different particle sizes of the same material will probably inherit different properties.
Furthermore, the size of the particles may also decide how the organism treats the particle.
The biological effects of nanoparticles might therefore be directly connected to particle size.
Objective
The study aims are to identify and characterize the acute pro-inflammatory responses of three
different sizes of silica nanoparticles (siNP) in BEAS-2B-cells, and to determine which
signaling proteins may participate in these responses. This will be studied with the cytokines
interleukin (IL)-6 and IL-8 as primary endpoints. The release of the cytosolic enzyme lactate
dehydrogenase (LDH) will be used as a cytotoxic marker.
Methods
A bronchial epithelial cell line, BEAS-2B, is used in this study. The cells are grown in LHC9-medium and substituted with DMEM:F12-medium 1 day prior to particle exposure. The
cells are exposed with increasing concentrations of siNP (0-200 µg/ml) of 10 nm (Si10), 12
nm (Si12) and 50 nm (Si50) sizes for 20 hours. The release of IL-6, IL-8 and CCL5 are then
analyzed by the enzyme-linked immunosorbent assay (ELISA), and LDH by colometric LDH
assay. Further on, the cells were pre-treated, 1 hour prior to exposure of Si10 (25 µg/ml) and
Si50 (200 µg/ml), to different chemical inhibitors of signaling proteins important in
inflammation. After 20 hours, the release of IL-6 and IL-8 was measured. Additionally,
phosphorylated signaling proteins, mitogen-activated protein kinases (MAPKs) p38, JNK and
ERK, were analyzed by Western blotting after exposure for 0.5-4 hours.
82 Results and conclusion
There were differences in toxicity between the three particle sizes, with an increase in proinflammatory response upon reducing particle size. This confirms the theory that reduction in
particle size increases toxicity. Interestingly, Si10 was much more toxic than Si12. The
inflammation was mediated partly through epidermal growth factor receptor (EGFR) and the
MAPKs p38 and JNK, as previously demonstrated for other NPs. Western blotting indicates
an increase of phosphorylated p38, JNK and ERK for both Si10 and Si50. Si10 and Si50 also
seemed to mediate cytokine responses by the same signaling proteins; the proteins were
however involved to different extent for the particles. Thus, even if there is a large difference
in their pro-inflammatory response, it seems that they activate the same signal mechanisms.
TP5. Molecular modeling of the MK5-p38α complex
Inger Lindin1, Yimingjiang Wuxiuer1, Aina Westrheim Ravna1, Ugo L. Moens2 and Ingebrigt
Sylte1
1
Medical Pharmacology and Toxicology, and 2 Research Group for Molecular Inflammation,
Department of Medical Biology, Faculty of Health Sciences, UiT The Arctic University of
Norway, Tromsø, NO-9037, Norway.
Mitogen-activated protein kinase-activated protein kinase 5 (MK5) is a key player in one of
the major signaling pathways in cells, the mitogen-activated protein kinase pathway. Studies
have indicated that MK5 is involved in tumor growth and progression, tumor suppression,
embryogenesis, anxiety, locomotion, hearth function, inflammatorial responses, cell motility
and cell cycle regulation, but the exact biological role of MK5 is not completely understood
[1]. Compounds regulating MK5 activity may be of therapeutically value in different disease
conditions, and structural information about MK5 and the molecular mechanisms involved in
functional regulation by interaction partners are therefore of great interest. In vitro studies
have showed that p38 can phosphorylate and activate MK5 [2] and also regulate the cellular
localization of MK5 [2]. In the present study, we are using a homology model of MK5 to
study the molecular interactions between MK5 and p38α. Electrostatic surface calculations
indicated that electrostatic interactions are driving forces for recognition and binding between
the protein partners. Molecular dynamics simulations for 100 ns showed that not only the p38
docking region, but also amino acids in the activation segment, αH helix, P-loop, regulatory
phosphorylation region and the C-terminal end of MK5 were involved in forming a very
stable MK5-p38α complex, and that p38α binding decreases the residual fluctuation of the
MK5.
References
1. Cargnello, M.; Roux, P. P., Microbiology and Molecular biology reviews : MMBR 2011, 75, (1),
50-83.
2. Ni, H.; Wang, X. S.; Diener, K.; Yao, Z., Biochemical and Biophysical Research
Communications 1998, 243, (2), 492-6.
3. Gerits, N.; Mikalsen, T.; Kostenko, S.; Shiryaev, A.; Johannessen, M.; Moens, U., Journal of
Biological Chemistry 2007, 282, (51), 37232-43.
83 TP6. The role of a mother’s seafood intake in late pregnancy and postpartum- mercury
levels in hair of mothers and children.
Hilde Anette R Høgden1,2, Annette Bernhard1,3, Maria Wik Markhus1,2, Heidi Amlund1,
Anne-Katrine Lundebye1, Livar Frøyland1, Lisbeth Dahl1, Josef D. Rasinger1, Marian
Kjellevold Malde1, Ingvild Eide Graff1, Vibeke Moe4,5, Lars Smith4,5, Kjell Morten
Stormark6, Trond Brattelid1
1
National Institute of Nutrition and Seafood Research, Bergen, Norway
2
Faculty of Medicine and Dentistry, University of Bergen, Norway3 Department of Biology,
University of Copenhagen, Denmark
4
National Network for Infant Mental Health, Centre for Child and Adolescent Mental Health
Eastern&Southern Norway, Oslo, Norway
5
Department of Psychology, Universitet of Oslo, Norway
6
Centre for Child and Adolescent Mental Health Uni Health, Bergen, Norway
abe@nifes.no
In Norway, the nutrition authority's advice to the general population (including pregnant
women) is to increase the seafood intake. Studies have shown that a low SI in general has
been shown to correlate with higher rates of postpartum depression (Hibbeln, 2002), whereas
supplementation with marine n-3 fatty acids have been found to improve depressive
symptoms (Freeman et al., 2006). In addition, high seafood intake during pregnancy showed
better infant cognition. However, seafood is the main dietary source for mercury exposure
which is suspected to lower infant cognition. The available results on how perinatal mercury
exposure affects child cognition are inconsistent and currently available data is inconclusive
as to whether or not a maternal diet rich in seafood results in adverse effects on the nervous
system of the developing child. Presently, no national data on Hg levels in mothers and
children are available. Thus, knowledge regarding the impact of seafood intake during
pregnancy on the child's development might be of great importance for the food and nutrition
authorities in giving scientific based recommendations and advice.
The present study is part of a longitudinal research project that focusses on the effects of
seafood intake in mothers and children in different parts of Norway. To evaluate the role of
seafood nutrients and contaminants on cognitive development, hair mercury levels in mothers
and infants 6 weeks after birth are compared with the dietay habits of the mother. First results
will be presented here.
Method
The study is a prospective population study with prenatal enrolment of the participants.
Mothers from 8 different well baby clinics in Norway were asked to fill out validated
questionnaires regarding seafood intake at different time points during their pregnancy. Hair
samples of both mothers and children were taken 6 weeks after birth, representing the Hg
burden of the mother during the last 2 months of pregnancy and transfer to the child during
the same period. A total number of 746 samples (upper and lower 25 percentile of all
samples, based on SI at pregnancy week 32) were analyzed for total mercury content using
atomabsorptionspectrophotometry in a direct mercury analyzer (DMA-80).
Results
Mercury levels in hair of mothers of all different well baby clinics showed an average of 374
ng/g with a minimum of 23 ng/g and a maximum level of 2208 ng/g. The levels in children
were 332 ng/g hair, with a minimum level of 16 ng mercury/g hair, and a maximum level of
2343 ng mercury/g hair. The levels of mothers and children were strongly correlated at all of
the stations.
84 Conclusion
A substantial amount of mercury is transferred from mother to child during pregnancy and
the first weeks of lactation. Only a few samples exceeded the reference dose of 1000 ng/g set
by USEPA, whereas none exceeded the limit of 5000 ng/g set by WHO
References
Freeman, M.P., Hibbeln, J.R., Wisner, K.L., Brumbach, B.H., Watchman, M., and Gelenberg, A.J.
(2006). Randomized dose-ranging pilot trial of omega-3 fatty acids for postpartum depression. Acta
Psychiatrica Scandinavica 113, 31-35.
Hibbeln, J.R. (2002). Seafood consumption, the DHA content of mothers’ milk and prevalence rates
of postpartum depression: a cross-national, ecological analysis. Journal of Affective Disorders 69, 1529.
TP7. Corrosion and in vitro toxicity of dental casting alloys
Ketil H. Haugli1,2, Morten Syverud2, Jan Tore Samuelsen2
1
Institutt for radiografi og tannteknikk, Høgskolen i Oslo og Akershus
2
Nordisk institutt for odontologiske matarialer, NIOM, Universitetet i Oslo
Ketil.hegerstrom-haugli@hioa.no
Problemstilling
Tannrestaureringsmaterialer blir brukt i stor skala i hele befolkningen. Spørsmål knyttet til
mulige skadevirkninger av utlekksprodukter har gitt opphav til bekymring og usikkerhet. De
mest brukte materialene er kompositter, keramer og legeringer.
I denne in vitro studien er korrosjonsmotstand og mulige toksiske effekter av tre dentale
legeringer vurdert. Det gjøres en statisk og en dynamisk korrosjonstest på legeringene. Dette
for å undersøke tyggekrefters mulige innvirkning på korrosjon.
Metoder
Det ble preparert 3 prøvelegemer fra 3 ulike legeringer (3×3). To av legeringene var koboltkrom basert, mens én var palladium-sølv basert. Prøvelegemene ble utsatt for en statisk
korrosjonstest ifølge ISO 22674:2006 (1 uke i melkesyreløsning, 37°C). Dette er ment som
en akselerert test for å imitere orale betingelser. I tillegg ble prøvelegemene utsatt for en
dynamisk korrosjonstest der prøvelegemene ble utsatt for syklisk belastning (ellers samme
betingelser som statisk test). Løsningene fra begge korrosjonstestene ble analysert med
inductively coupled plasma mass spectrometry (ICP-MS).
THP-1 monocyttceller ble dyrket i RPMI 1640 medium. Cellene ble eksponert for
fortynninger av ioner (forskjellige salter av de ulike elementene) påvist i
korrosjonsløsningene. MTT assay og cellesyklusmålinger ble benyttet for å analysere de
eksponerte cellene.
Resultater
Den statiske korrosjonstesten viste at små forskjeller i Co-Cr legeringers sammensetning kan
påvirke korrosjonsbestandigheten. Utlekk av Co varierte med snitt på 15.1 µg/cm2 fra den
ene legeringen, mens den andre hadde i snitt 0,5 µg/cm2. I sølv-palladium legeringen var sink
det elementet med høyest konsentrasjon i korrosjonsløsningen (9,3 µg/cm2). ZnCl2, ZnSO4 og
Zn(NO3)2 viste alle en klar dose respons sammenheng i MTT-testen. ZnCl2 så ut til å gi minst
toksisk effekt. Videre data fra cellekulturforsøk og dynamisk korrosjonstest er under
utarbeidelse. Dette vil bli presentert og diskutert.
Foreløpig konklusjon
• Kobolt-krom legeringers korrosjonsmotstand påvirkes av andre elementer. Innhold av
niob, wolfram og molybden kan ha betydning.
85 • Zn kan virke toksisk på THP-1 celler ved økende konsentrasjon (målt ved MTT).
Mer data trengs for å kunne konkludere toksisk potensiale til legeringselementer i denne
studien.
TP8. In-vitro study of the genotoxic effect of a substituted furan on transfected hamster
cells.
Minor Payne Huffman, Anja Hortemo Sæther, Trine Husøy
Dept. of Food, Water, and Cosmetics
Division of Environmental Medicine
Norwegian Institute of Public Health
Minor.Payne.Huffman@fhi.no
Our investigation into the genotoxic effects of substituted furans will help to fill a void in the
existing knowledge base on these possible carcinogens and explain the mechanistic properties
of 2,5 dimethyl furan (DMF). Furans are used as additives in the commercial food industry,
but can also occur when carbohydrates are processed at high temperatures.
The molecular structure of the parent DMF and reactive metabolic derivatives formed during
biotransformation suggest that the mutagenic nature of DMF could cause DNA strand breaks,
alkyl labile sites and oxidized base pairs. Similar substances demonstrate related biochemical
activation pathways involving sulfonation and possible ring-opening epoxide formation.
The experimental model involves using transfected CHO hamster v79 cells containing both
cytochrome p450 enzyme (CYP) and sulfotransferase. The monooxygenase system
involvement in digestion is well described in the published literature and the inclusion of
CYP p450 and sulfotransferase in the transfected cells will strengthen our interpretation of
the results obtained from the comet analysis.
The v79 transfected cells express human enzymes making this in-vitro system more relevant
to what occurs during human metabolism and also more representative in terms of sensitivity
to the DMF than conventional models. Our in-vitro model alleviates the economic/ethical
concerns associated with animal experiments and can be standardized to include modified
protocols for other toxicants.
We completed the initial phase of testing using a broad range of DMF concentration. Results
from the initial pilot test show an interesting tail to head ratio at lower concentrations of
DMF. Chemical analysis of the medium will be conducted to confirm that the hydrophobic
DMF is dissipated in the medium and is effectively cells suspended in the medium. The
comet method is well established in our lab and can detect single and double strand breaks in
the DNA and will be modified to explore further genotoxic effects on DNA.
86 Postere – økotoksikologi (TP)
TP9. Revealing the impacts of persistent organic pollutants (POPs) on steroidogenesis using
the H295R and mouse Y1 cell lines.
Authors: Kareem Eldin Mohammed Ahmed1, Odd André Karlsen1, Ralf Kellmann2, Erik
Ropstad3, Anders Goksøyr1.
1. Department of biology, Faculty of mathematics and Natural Sciences, University of
Bergen.
2. Hormone Laboratory, Haukeland University Hospital
3. Department of production of Animal Medicine, Norwegian School of Veterinary Science,
Oslo.
It has been demonstrated that particular environmental contaminants such as phthalate esters and
polychlorinated biphenyls (PCBs) have disruptive effect on the endocrine functions in exposed
humans and wildlife. The concern is that several of modern-day trends in diseases and
dysfunctions may be due to such exposure. Many of these pollutants alter the function of the
hypothalamus-pituitary-adrenal axis (HPA), which is shown to be crucial for the stress response
in vertebrates. Moreover, improper stimulation of the HPA axis may lead to fluctuation in the
levels of aldosterone synthesis, which is the end product of the HPA. This could cause significant
tissue damage to the central nervous system, heart and kidney. The human H295R adrenocortical
carcinoma cell line and the mouse Y1 cell line have been used previously to evaluate the key
enzymes that play a major role in steroid synthesis. In the present work we will use these cell
lines as models in combination with proteomic and metabolomic approaches to study the effects
of various environmental contaminants on the HPA. We will be investigating 25 compounds
form various chemical groups such as polychlorinated biphenyls (PCBs), polycyclic aromatic
hydrocarbons (PAHs), brominated flame retardants (BFRs) and certain pesticides. We intend to
expose cells to both single compounds and mixtures of these compounds to investigate if their
synergistic effects occur.
TP10. Does Pxr genotype affect the expression of cyp3a65 in zebrafish?
Daniel Hitchcock1, Roger Lille-Langøy1, Irene Biancarosa2,3, Ståle Ellingsen2, Anders
Goksøyr1
1
Department of Biology, University of Bergen, Norway;
2
National Institute of Nutrition and Seafood Research (NIFES), Norway;
3
Marche Polytechnic University, Italy
danny.hitchcock@gmail.com
Problem
The promiscuous xenobiotic receptor (PXR, Nr1i2) is a nuclear receptor which regulates the
transcription of genes for enzymes involved in the biotransformation of xenobiotic
compounds, most importantly the cyp3a genes. It can be activated by a range of pollutants
and has been found to contain allelic variation within some species, including zebrafish
(Danio rerio; Bainy et al. 2013). Sequence variation could affect PXR function and
consequently target gene expression (i.e. enzyme activation). This study aims to determine
whether there is a relationship between the zebrafish nr1i2 genotype and phenotype.
Method0
Nr1i2s from different strains of zebrafish were sequenced and utilised in a luciferase reporter
gene assay to assess in vitro activation of Nr1i2 by clotrimazole, a drug known to activate
87 Nr1i2 and induce cyp3a65 transcription in zebrafish. To assess in vivo activation of Nr1i2,
zebrafish embryos were exposed to clotrimazole, RNA was extracted from pools of 10
embryos, cDNA was synthesised, and the transcription of cyp3a65 was quantified by realtime PCR. Methods for linking nr1i2 genotype and phenotype in individual embryos are
being developed.
Results
We have identified different nr1i2 genotypes in zebrafish and shown that sequence variation
within Nr1i2s resulted in differences in activation by clotrimazole in vitro. A large degree of
variation in cyp3a65 transcript levels of pooled zebrafish embryos has been detected. RNA
extraction of single zebrafish embryos provided yields sufficient for cDNA synthesis. This
study is currently working on ensuring RNA integrity of individual embryos.
Conclusion
If allelic variants of zebrafish nr1i2 are found and linked to differing levels of cyp3a65
transcription, this could suggest a relationship between nr1i2 genotype and phenotypic
enzyme induction. This could have implications for toxicological studies using zebrafish and
exposures to compounds acting through Nr1i2.
References
Bainy ACD, Kubota A, Goldstone JV, Lille-Langøy R, Karchner SI, Celander MC, Hahn ME
Goksøyr A, Stegeman JJ, 2013, Aquat Toxicol 142-143, 447-457.
TP11. Karakterisering av CYP24A1 og VDR i torsk (Gadus morhua): Kan miljøgifter
påvirke regulering?
Ina Blindheim Johansen1, Elisabeth Ueland1, Odd André Karlsen2, Marta Eide2, Roger LilleLangøy2, Anders Goksøyr2
1
Institutt for molekylærbiologi, Universitet i Bergen, Norge
Institutt for biologi, Universitet i Bergen, Norge
Ina.blindheim.johansen@student.uib.no
2
Problemstilling
Kjernereseptorene er en superfamilie av ligandaktiverte transkripsjonsfaktorer. Subgruppen
NR1I omfatter vitamin D reseptoren (VDR), promiskuøs xenobiotika reseptor (PXR) og
konstitutiv androstan reseptor (CAR). Genomet til atlanterhavstorsken (Gadus morhua) er
sekvensert (Star et al 2011), og preliminære bioinformatiske undersøkelser identifiserer to
vdr-paraloger, vdra og vdrb, samt Vdrs målgen cyp24a1 som koder for cytokrome P450
monooksygenasen Cyp24a1. CYP24a1 er involvert i nedbrytning og syntese av
fremmedstoffer, kolesterol, steroider, andre lipider, men primærrollen til Cyp24a1 er trolig å
begrense aktiveringen av Vdr ved å initiere nedbrytningen av den aktive formen av vitamin
D, 1-α,25-(OH)2D3 eller kalsitriol.
Metode
RNA ble renset fra torskelever, cDNA ble syntetisert og cyp24a1, vdra og vdrb amplifisert
ved PCR. In vitro aktivering av Vdr-paralogene ble studert i et luciferase reporter assay med
både kalsitriol og utvalgte endogene og eksogene stoffer. Et system for uttrykning av
rekombinant Cyp24a1 fusjonert med maltose-bindende protein i E. coli BL21 celler ble
utviklet.
88 Resultater
Torskens Cyp24a1, samt Vdra og Vdrb ble klonet fra torskelever. Både torskens Vdra og
Vdrb aktiveres av kalsitriol, men i luciferase reporter assayet er både EC50 og maksimal
luciferaserespons forskjellig for de to paralogene. Studier av ligandaktivering indikerte også
at en rekke eksogene stoffer kan ha en antagonistisk effekt på Vdra og Vdrb. Rekombinant
Cyp24a1 ble uttrykt i E. coli Bl21 celler.
Konklusjon
Økt forståelse om funksjonen til VDR og kartlegging av CYP24A1-aktiviteten i torsk kan
utvide kunnskapen om hvordan metabolismen i denne organismen blir påvirket av
miljøgifter. I forhold til ligandspesifisitet ser det ut til at torskens Vdra og Vdrb er svært
spesifikke da de aktiveres av kalsitriol, men i liten grad av andre stoffer. Cyp24a1 fra torsk
kan uttrykkes rekombinant i E. coli.
Postere – basal farmakologi (BP)
BP1. Epigenomic signatures of treatment response in rheumatoid arthritis patients
Kari Guderud1, Siri Tennebø Flåm1, Helle Akselsen1, Maria D. Mjaavatten2, Tore Kvien2,
Marthe Mæhlen2, Benedicte A. Lie1
1
Department of Medical Genetics, University of Oslo and Oslo University Hospital, Ullevål
2
Department of Rheumatology, Diakonhjemmet Hospital
kari.guderud@medisin.uio.no
Background
Response to methotrexate treatment varies greatly between RA patients, making
identification of reliable biomarkers of response an important area of research. The disease
mechanisms in RA are not fully understood, but there is unquestionably a strong autoimmune
component to the disease, where the immune system initiates an inflammatory process in the
synovial joints. RA is a complex genetic disease, where the heritability is 50-60%. The
current number of confirmed genetic risk variants for RA is over 50 (GWAS catalogue). Still
the established genetic risk variants only explain about 25% of the overall disease risk.
Epigenetic mechanisms regulate gene expression and are sensitive to external stimuli, thereby
bridging the gap between environmental and genetic factors. Pharmacogenomic studies have
shown that RA patient’s variation in drug response is associated with genetic variation in
certain genes. Epigenetic aberrations can affect drug treatment by modulating the expression
of key genes, thereby contributing to individual differences in drug response. Gene
expression is regulated through several mechanisms, where epigenetic modifications
represent an important regulator and also function as a link between genetic background and
the environmental influence. Recent studies suggest that epigenetic control of gene
expression may be important in RA; we have therefore hypothesized that differential
epigenetic modification and DNA methylation patterns may provide useful biomarkers of
response to methotrexate.
Methods
We will include patients from the clinical trial NOR-VEAC in Diakonhjemmet hospital.
From the NOR-VEAC cohort, patients with newly diagnosed RA will be recruited at their
very first visit. Many of the patients will start methotrexate treatment as a first choice of
treatment. We will collect blood samples for epigenomic studies at the patient’s first visit
(prior to treatment) and three months into their methotrexate treatment. About 70 patients are
89 recruited in this cohort yearly, and about 50 will be eligible for inclusion in our epigenetic
project. We will collect the samples and separate relevant immune cells (CD4 T cells
(dividing memory and naïve), CD8 T cells (dividing memory and naïve), regulatory T cells,
B cells and Th17 cells). The methylation profile will be explored in the patient’s immune
cells by deep sequencing at the different time points during treatment. The treatment response
seen in the patients will be correlated with change seen in the methylation profile.
Aims
Our aims are to obtain a comprehensively overview of epigenetic signatures related to
successful methotrexate treatment and to identify epigenomic modulations induced by
methotrexate treatment.
BP2. Compartmentation of receptor-induced cGMP signalling in normal and failing
hearts
Ornella Manfra, Finn Olav Levy and Kjetil Wessel Andressen
Department of Pharmacology, Center for Heart Failure Research and K.G. Jebsen Cardiac
Research Centre, University of Oslo and Oslo University Hospital
ornella.manfra@medisin.uio.no
Myocardial levels of C-type natriuretic peptide (CNP) are increased in heart failure (HF) and
increase cGMP, through particulate guanylyl cyclase NPRB receptor-stimulation. Our group
has previously shown that CNP induce a negative inotropic and positive lusitropic response
in normal and failing hearts. In addition, we have shown that, in HF, activating these
receptors enhance the positive inotropic response to β1-Adrenergic and 5-HT4 receptors via a
mechanism where increased cGMP levels inhibit PDE3 and thereby the degradation of cAMP
from these receptors. These effects were not observed when activating other NPR receptors
with ANP and BNP, indicating a tight compartmentalized response. We therefore
hypothesize that cAMP and cGMP are increased in distinct intracellular compartments in
cardiac cells. We therefore want to clarify the organization of functional cGMP
compartments and how they affect inotropic responses. To achieve this, we use intracellular
FRET1-based sensors for cGMP that allows studies at subcellular level to examine the local,
intracellular level of cGMP in cardiomyocytes. We are currently constructing new FRETbased cGMP sensors, located to specific anchoring and structural proteins close to the
contractile apparatus, able to measure both localization and concentration of cGMP after
stimulation of NPR receptors. Further studies will determine the contribution of different
phosphodiesterases to the compartmented response.
The cGMP signaling in the hearth is still unclear and it is of great interest to determine
possible relevant clinical implications.
1
FRET = Fluorescent resonance energy transfer
BP3. Receptor-mediated phosphorylation of titin reduces passive tension in rat cardiac
myocytes
Selene J Sollie, Lise R. Moltzau, Finn Olav Levy and Kjetil Wessel Andressen,
Department of Pharmacology, Center for Heart Failure Research and K.G. Jebsen Cardiac
Research Centre, University of Oslo and Oslo University Hospital
s.j.sollie@medisin.uio.no
Diastolic heart failure, often referred to as HFpEF (Heart failure with preserved ejection
fraction), is more common than previously assumed, and accounts for about 50% of heart
failure cases. Currently, there is no good treatment for this condition. Alterations associated
90 with HFpEF are hypertrophy, impaired LV filling, fibrosis, increased LV stiffness and altered
expression and phosphorylation of elastic sarcomeric proteins. One of the most interesting
sarcomeric proteins involved in regulating passive stiffness of cardiac myocytes is the giant
protein titin (~3000 kDa). It reaches from the Z disk to the M line, connected to both myosin
and actin filaments. The protein is important for the structural integrity of the myofibrils and
additionally contributes to the passive tension of cardiac myocytes. The protein kinases A
(PKA) and G (PKG), activated by cAMP and cGMP, respectively, phosphorylate titin at
specific residues, resulting in decreased passive force of the cardiac myocytes, thus allowing
more stretching. This can potentially reduce ventricular wall stiffness and lead to increased
ventricular filling during the diastole.
The main aim of this study is to determine which receptor-mediated signaling pathways
induce PKA- or PKG-dependent titin phosphorylation. Thereafter, we will measure the
passive force development after stimulating cardiac myocytes through these pathways.
Method:
Rat cardiac myocytes were isolated and β-adrenergic receptors (β-AR) or natriuretic peptide
receptors (NPRs) were activated by isoproterenol or ANP (atrial natriuretic peptide), BNP
(brain NP) and CNP (C-type NP), respectively, in the absence and presence of
phosphodiesterase (PDE) inhibitors. Proteins were isolated from the stimulated cells and run
on 3-8% Tris-acetate gels. Phosphorylated and total titin were visualized with Pro-Q
Diamond phosphostain and SYPRO Ruby stain, respectively. Passive tension (force) of
single cardiac myocytes was measured by gluing cells onto glass rods and performing a
stretching protocol.
Results:
CNP, but not ANP or BNP increased total titin phosphorylation by 20%. CNP-mediated
phosphorylation of titin was not enhanced by PDE inhibition. Surprisingly, activation of PKA
through stimulation of β-AR did not enhance total titin phosphorylation.
Conclusion:
Stimulating cardiac myocytes with CNP increases titin phosphorylation, most likely through
NPR-B-generated cGMP activating PKG, which phosphorylates titin. This may potentially
lead to a decrease in passive force development.
BP4. Docking evaluation of SERT compounds in homology models of DAT and NET
Krishanthi Gunathasan, Ingebrigt Sylte and Mari Gabrielsen
Medical pharmacology and toxicology, Department of medical biology, University of Tromsø
kgu004@post.uit.no
The serotonin, dopamine and noradrenaline transporters (SERT, DAT and NET, respectively)
are located within the cell membrane of presynaptic neurons. They are responsible for the
reuptake of the neurotransmitters from the synaptic cleft and thereby play important roles in
the termination of neurotransmission. SERT and NET are important targets for the major
classes of antidepressant drugs, which act by inhibiting the reuptake of the serotonin and/or
noradrenaline and hence enhance neurotransmission. All three transporters are also targeted
by psychostimulant drugs such as cocaine and the amphetamines. The disadvantages of the
currently available antidepressant drugs are that they have numerous unwanted side effects
and that the onset of antidepressant action may take weeks to develop. Development of new
antidepressant drugs is thus important. In order to identify new SERT inhibitors, we have
91 previously screened five commercial databases using a multi-step virtual screening (VS)
protocol and identified 46 compounds with SERT Ki values < 1000 nM (unpublished
results). Because of the high structural similarities between the three monoamine transporters,
the 46 compounds also need to be evaluated in DAT and NET. Hence, in the present study,
homology models of DAT and NET were constructed based on the 3D structure of the
prokaryotic homologous leucine transporter (LeuT) and a flexible docking protocol was used
to predict the binding of the 46 compounds in DAT and NET. Our results suggest that several
of the SERT binders also may interact with NET and DAT.
Postere – klinisk farmakologi (KP)
KP1. Generisk takrolimus hos eldre nyretransplanterte pasienter
Olsen Ingerø A1, Robertsen I1, Bergan S1,2, Vethe NS2, Bremer S1, Åsberg A1,2, Midtvedt K2
1
Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
2
Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet
aleksaol@student.matnat.uio.no
Problemstilling
Takrolimus (Tac) er et potent immunsuppressivt legemiddel som brukes rutinemessig etter
organtransplantasjon. Tac doseres morgen og kveld, karakteriseres av et smalt terapeutisk
vindu og styres etter trough/C0-målinger. For lav eksponering kan føre til avstøtning og tap
av organ mens for høy eksponering øker muligheten for redusert nyrefunksjon og utvikling
av graft fibrose. Begge deler forkorter transplantatets forventede levetid.
I 2009 utløp patentet for takrolimus (Prograf® fra Astellas). To generiske Tac-formuleringer
(Tacni® fra Teva og Tacrolimus Sandoz® fra Sandoz) er nå godkjent av norske myndigheter.
Bioekvivalenskriteriene for Tac er satt av EMA til 90-111% for AUC-ratio og 80-125% for
Cmax-ratio etter enkeltdose gitt til friske (oftest yngre) frivillige. Etter anbudsrunder for Oslo
universitetssykehus var Prograf® førstevalget frem til 2011 mens Tacni® vant anbudet i
2012. I 2012 var gjennomsnittsalderen ved nyretransplantasjon i Norge 54 år (range 1- 81 år)
og 28 % > 65 år. Både klinisk erfaring og tidligere studier har vist at farmakokinetikken (PK)
til immundempende legemidler er forskjellig hos eldre og yngre pasienter. Hensikten med
denne studien var å undersøke om Tacni® er bioekvivalent med Prograf® hos eldre
nyretransplanterte pasienter.
Metode
Pasientene som kom til nyretransplantasjon og var over 60 år ble forespurt om deltagelse i en
prospektiv, singel senter, åpen, kryss over studie. Pasienter som gav signert samtykke ble
randomisert til enten å starte med originalpreparat (Prograf® ) eller generisk Tac (Tacni®). I
stabil fase ca. 6 uker etter transplantasjon gjennomgikk alle pasientene en 12-timers PK
undersøkelse (PK 1). Samme kveld byttet pasientene til motsatt Tac-formulering (1:1 doseratio). Etter ytterligere 7-10 dager ble en ny 12-timer PK-undersøkelse (PK 2) gjennomført.
Ingen forandring av Tac-dosen eller doser/bruk av andre legemidler ble gjort i perioden 1
uker før PK1 til PK 2. Bioekvivalenskriteriene til EMA ble benyttet til statistisk analyse i
studien.
Resultater
Totalt 28 pasienter ble randomisert og 25 (22 menn/3 kvinner) med en gjennomsnittsalder på
69 år (range 60 – 78 år) gjennomførte begge PK dagene. Hos eldre nyretransplanterte
pasienter var de to Tac formuleringen ikke bioekvivalente; 90 % konfidensintervall var 1.091.25 for AUC0-12-ratioen og 1.35-1.65 for Cmax-ratioen. Cmax for Prograf® og Tacni® var
henholdsvis 19.6 ±6.3 µg/L og 30.2 ±11.6 µg/L. Absorbsjonshastigheten var raskere for
Tacni® og tid til Cmax (Tmax) var henholdsvis 1.1 ±0.5 og 1.4 ±0.7 timer for Tacni® og
92 Prograf® (P = 0.03). Forskjellene kunne ikke detekteres ved trough/C0 –målinger av Tac; 6.6
±1.5 µg/L for Tacni® og 6.6 ±1.4 µg/L for Prograf® (P = 0.80).
Konklusjon
Hos nyretransplanterte pasienter over 60 år er det generiske takrolimuspreparatet Tacni® ikke
bioekvivalent med originalpreparatet Prograf®. Tacni® gav økt Tac eksponering som kan
forkorte nyretransplantates og pasientens levetid.
KP2. Preliminær biotilgjenglighet av en ny nasal formulering av nalokson
Ida Tylleskär1, Arne Skulberg1, Turid Nilsen2, Phatsawee Jansook3, Ola Dale1
1
Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk(ISB), DMF, NTNU
2
ISB og PROMEC, DMF, NTNU
3
Faculty of Pharmacy, Siam University, Thailand
Ola.Dale@ntnu.no
Problemstilling
Overdose er et alvorlig problem i rusmiljøet i Norge. Nalokson er motgift til heroin og andre
opioider, og brukes i dag intravenøst(IV) og intramuskulært(IM). Nasalt nalokson er foreslått
som alternativ til IV/IM; det er lett å administrere og minsker risikoen for blodsmitte av
ambulansepersonellet. Nasalt nalokson kan også utplasseres blant brukerne som en
«respirasjonsstarter». Tidligere studier har benyttet sprayer med lav konsentrasjon av
virkestoffet, og derfor måttet gi sprayen i volum langt over de anbefalte 200 µl for nasale
administrasjoner. Det har medført svært lav nasal biotilgjengelighet på 4 % [1] sammenlignet
med naloksonpulver (biotilgjenglighet: 30 %) [2]. Vi har i samarbeid med akademiske
formuleringsfarmasøyter utviklet en formulering som kan gis med engangs (bidose)
nesespray fra Aptar. Målet med studien er å undersøke formuleringens biotilgjengelighet.
Metode
Pilotstudien er en randomisert toveis-overkryssingsstudie i 5 friske, frivillige menn hvor
nalokson enten er gitt IV, 1 mg, eller intranasalt (IN), 2mg (100 µl av 20mg/ml). Blodprøver
ble tatt ved 2, 5, 10, 15, 20, 25, 30, 35, 45, 60, 90, 120, 240 og 360 minutter etter at
medikamentet er gitt. Serumkonsentrasjoner av nalokson ble bestemt med en validert metode
basert på væskekromatografi-tandem massespektrometri (LC-MSMS). Metoden er validert og
etablert med laveste kvantiteringsgrense (LOQ) = 0.05ng/ml. Data ble analysert med «noncompartmental» teknikk (Win-Nonlin Standard 5.21). Primært utkomme var absolutt
biotilgjengelighet (AUCIN/AUVIV x 100). Sekundære utkommer var maksimal
serumkonsentrasjon (Cmax) og tid til Cmax (Tmax).
Resultater
Sju menn ble vurdert mhp inklusjon. To tilfredstilte ikke inklusjonskriteriene, og i alt 5
friske, frivillige menn (20-25 år) gjennomførte studien. Gjennomsnittlig biotilgjenglighet var
52%, Tmax 16 min og Cmax 4,2 ng/ml. Serumkonsentrasjoner holdt seg i gjennomsnitt
høyere ved IN administrasjon enn IV etter ca 20 min.Det ble ikke registrert annet enn milde
bivirkninger i studien. Fire av fem forsøkspersoner kjente smak av sprayen, beskrevet som
”bitter” og ”smaker medisin”, men ingen oppfattet det som ubehagelig.
Konklusjon
Vår nalokson nesespray tolereres godt. Den har høyere biotilgjenglighet, kortere Tmax og
høyere Cmax enn tidligere rapportert[1][2]. De lovende funnene i denne studien må bekreftes
i en mer omfattende studie av nasalt naloksons farmakokinetikk.
93 [1] Dowling J, Isbister GK, Kirkpatrick CM, et al, 2008, Ther Drug Monit 30, 490-6
[2] Middleton LS, Nuzzo PA, Lofwall MR, et al, 2011, Addiction, 106, 1460-73
KP3. Aktivitet av P-glykoprotein i mononukleære celler fra perifert blod
AHLSEN K1, ROBERTSEN I1, ÅSBERG A1,2, CHRISTENSEN H1
1
Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
2
Seksjon for nyremedisin, Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus,
Rikshospitalet
kathriah@student.farmasi.uio.no
Innledning/Problemstilling
P-glykoprotein (P-gp), en ATP-avhengig efflukspumpe lokalisert blant annet i lymfocytter,
har som funksjon å beskytte celler og vev mot fremmedstoffer. Immunsuppressive legemidler
som ciklosporin, takrolimus og everolimus, har sitt virkested intracellulært i lymfocytter, og
er substrater for P-gp. P-gp kan derfor tenkes å være involvert i reguleringen av den
intracellulære eksponeringen, og dermed også effekten av disse legemidlene. I en tidligere
studie i nyretransplanterte pasienter ble det vist at pasienter hadde lavere konsentrasjon av
ciklosporin i T-lymfocyttene inntil noen dager før en rejeksjonsepisode sammenlignet med
pasienter uten rejeksjon. Andre studier har vist en oppregulering av P-gp i lymfocytter ved
rejeksjon. Måling av intracellulære konsentrasjoner og bestemmelse av P-gp aktivitet ex vivo
vil dermed kunne være med på å gi relevant informasjon for en individuell immundempende
behandling i transplanterte pasienter. Hensikten med dette arbeidet var å utvikle og validere
en ex vivo metode for bestemmelse av P-gp aktivitet i lymfocytter fra nyretransplanterte
pasienter. Metoden skal brukes til å måle aktiviteten i RITA-studien (se eget abstrakt på
Vintermøtet).
Metode
Humane perifere mononukleære blodceller (PBMC) ble isolert fra perifert fullblod (fra friske
frivillige) ved tetthetsgradientsentrifugering med Leucosep-rør. De isolerte cellene ble
inkubert med det fluoriserende P-gp substratet Rhodamin123 i et Roswell Park Memorial
Institute (RPMI)-medium i 30 minutter ved 37°C. Cellene ble så vasket to ganger med RPMI
og 2% fetalt kalveserum (FCS), og deretter inkubert (60 minutter, 37°C) med eller uten en
selektiv hemmer av P-gp (zosuquidar). Deretter ble cellene vasket med fosfatbufret
fysiologisk saltvann (PBS) og 2% FCS før fluorescence ble målt på en mikroplateleser
(Victor™). P-gp aktivitet ble bestemt ved å beregne ratio av Rhodamin fluorescens med og
uten zosuquidar med 3 paralleller.
Resultater og diskusjon
Innledende forsøk har vist stor intra- og interforsøksvariasjon i fluorescence på ferskt isolerte
celler. Ratioer fra 1,1 til 2,3 er blitt bestemt for ulike personer, noe som kan indikere
variablitet i P-gp aktivitet mellom individene. Ulike konsentrasjoner (0,01 µM, 0,1 µM, 1 µM
og 10 µM) av P-gp hemmeren og ulikt antall celler brukt i forsøkene er parametere testet i
utviklings- og optimaliseringsprosessen. I tillegg har metoden blitt testet på cryopreserverte
PBMC. Videre optimalisering av metoden er nødvendig og foreløpige resultater vil bli
presentert på møtet.
94 KP4. CYP3A4-aktivitet ex vivo i individuelle humane intestinale mikrosomer
Lilleengen A1, Lunde I1, Sandbu R2, Åsberg A1, Christensen H1
1
Avdeling for farmasøytisk biovitenskap, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo, 2Senter
for Sykelig Overvekt, Sentralsykehuset i Vestfold, Tønsberg
annikol@student.farmasi.uio.no
Problemstilling
Cytokrom P450 (CYP)-enzymet CYP3A4 er det kvantitativt viktigste CYP-enzymet i lever
og tarm og er ansvarlig for metabolisme av over 50% av alle legemidler. Individuell variasjon
i CYP3A4-uttrykk og -aktivitet fører til stor variasjon i systemisk legemiddeleksponering
mellom pasienter og potensielt også innad i en pasient over tid. Resultater fra en studie i
sykelig overvektige pasienter indikerer at det er en invers sammenheng mellom body mass
index (BMI) og uttrykk av CYP3A4 i tarm og lever1. Mekanismen for dette er ikke klarlagt,
men pasientenes inflammatoriske tilstand kan være involvert, siden cytokin aktivitet har vært
vist å føre til nedregulering av CYP3A4. Sykelig overvektige pasienter kan derfor ha større
risiko for overdosering av legemidler. Dette skal undersøkes videre ved å studere CYP3A4aktivitet i mikrosomer isolert fra tynntarm hos pasienter med ulik grad av overvekt, fra
normal BMI til sykelig overvekt (BMI > 40 kg/m2). Hensikten med dette arbeidet var å
utvikle en metode for isolering av mikrosomer ved homogenisering og subcellulær
fraksjonering av tarmbiopsier. CYP3A4-aktiviteten skal bestemmes ex vivo i disse
individuelle humane intestinale mikrosomene (HIM) ved bruk av midazolam som probe.
Metode
Biopsier fra jejunum fra en pasient som gjennomgikk bariatrisk kirurgi (NCT00331565) ble
homogenisert med Potter-Elvehjem eller Dounce homogenisator. Homogenatet ble
sentrifugert ved 7.400 g i 10 minutter i ultrasentrifuge. Supernatanten ble videre sentrifugert
ved 104.000 g i en time. Pelleten, som inneholdt mikrosomer, ble reløst i 0,25 M sukrosebuffer og fryst ned ved -70°C. I metabolismeforsøkene ble mikrosomer (0,21-0,35 mg
protein/ml) preinkubert ved 37°C i 118 mM Tris-H2SO4 (pH 7,4), 0,5 mM MgSO4 og 1,6 mM
NADPH i 5-10 minutter. Midazolam ble tilsatt i konsentrasjoner fra 0,5 til 20 µM, og
prøvene ble inkubert i 7,5 minutter. Metabolismen ble terminert ved tilsetning av iskald
acetonitril og inkubering på is i 30 minutter. Mengde 1-hydroksymidazolam (1-OH MDZ)
dannet ble deretter bestemt ved en validert LC-MS metode. Enzymkinetiske analyser ble
gjort i Graphpad Prism versjon 4.
Resultater og diskusjon
Det ble påvist CYP3A4 aktivitet i HIM ved bruk av både Potter-Elvehjem og Dounce
homogenisering. Mengden 1-OH MDZ dannet i mikrosomene økte med økende midazolam
konsentrasjon og ikke-lineær regresjon ga best tilpasning ved bruk av ligning som beskriver
substrathemming. Estimerte enzymkinetiske parametere for dannelse av 1-OH MDZ ga
tilsvarende intrinsic clearance verdier for mikrosomer dannet med de to homogeniseringsmetodene. Foreløpige data tyder på at det er lavest variabilitet ved anvendelse av PotterElvehjem homogenisator. Ytterligere forsøk vil bli utført for å bestemme hvilken metode som
skal benyttes i den kliniske studien.
(1)
Ulvestad M. et al. Clin Pharmacol Ther 2013: 82; 1219-1226
95 KP5. Betydningen av ADH1C genotype for alkohols effekt på hjerte-karsykdom og
coloncancer
Gudrun Høiseth1,2, Gun Peggy Knudsen3, Per Magnus4, Øyvind Næss4, Kristian Tambs3, Jørg
Mørland1
1
Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning, Nasjonalt folkehelseinstitutt
2
Senter for psykofarmakologi, Diakonhjemmet sykehus
3
Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt
4
Divisjon for epidemiologi, Nasjonalt folkehelseinstitutt
gudrun.hoiseth@fhi.no
Problemstilling
Det er tidligere funnet en sammenheng mellom alkohol og en rekke forskjellige sykdommer.
Vi studerte sammenhengen mellom alkohol og henholdsvis hjerte-karsykdom og
coloncancer. Det har tidligere vært foreslått at genotype for det alkoholmetaboliserende
enzymet ADH1C er viktig for denne sammenhengen. Langsom metabolisme i dette enzymet
kan føre til økte etanol-konsentrasjoner i blod og dermed større grad av effekt på hjertekarsystemet. Langsom metabolisme kan også føre til mindre dannelse av acetaldehyd, som er
et carcinogen som kan ha betydning i utvikling av krefttilstander, særlig lokalt i tarm. Vi
studerte derfor også om sammenhengen mellom alkohol og henholdsvis hjerte-karsykdom og
coloncancer var avhengig av ADH1C genotype.
Metode
Materialet fra denne studien er fra befolkningsundersøkelsen CONOR (n=171 623).
Opplysninger (selvrapportert) om alkoholinntak ble koplet til dødsårsaksregisteret og
kreftregisteret og pasienter ble delt i studiegrupper av henholdsvis hjerte-kardødsfall og
coloncancertilfeller. Kontrollgruppen utgjorde personer uten disse tilstandene. Til sammen
2000 personer (studiegrupper og kontrollgruppe til sammen) ble genotypet for høy Vmax
(γ1) og lav Vmax (γ2) variant av ADH1Cezymet.
Resultater
Det ble funnet en nedsatt odds ratio (OR) for hjerte-kardødsfall hos brukere av alkohol i
forhold til avholdspersoner. Denne var derimot lik blant langsomme omsettere i ADH1C
(homozygot for γ2 allelet) sammenlignet med raske. OR for hjerte-kardødsfall hos de som
drakk alkohol i forhold til avholdspersoner var 0.62 (95% KI 0.43-0.88) for raske omsettere
og 0.62 (95% KI 0.42-0.91) for langsomme omsettere.
Når det gjelder sammenheng mellom alkohol og coloncancer fant vi en økt risiko for
coloncancer hos alkoholkonsumenter i forhold til avholdspersoner. Hazard ratio for
coloncancer var økt til 1.24 (1.09-1.41) hos de som drakk alkohol en gang i uken. Hos de som
drakk alkohol mer enn en gang i uken var hazard ratio 1.20 (1.04-1.39). Det var ingen
signifikant effekt av AHD1C genotype på denne sammenhengen (Cox regresjon, p=0.15).
Konklusjon
Brukere av alkohol har nedsatt risiko for hjerte-kardødsfall og noe økt risiko for tilfeller av
coloncancer. Genotype for enzymet ADH1C var derimot ikke viktig for denne
sammenhengen. Denne studien, som har et større materiale enn tidligere studier, kan derfor
ikke bekrefte tidligere funn av en slik sammenheng mellom ADH1C genotype og alkohols
effekt på henholdsvis hjerte-karsykdom og coloncancer.
96 Deltakerliste vintermøtet 2014
Etternavn
Aas
Ahlsen
Ahmed
Andersen
Andressen
Bang
Barnung
Bergan
Bernhard
Bhagwat
Bjelke
Bjørndal
Blix
Bodin
Bohne
Brattelid
Brattås
Bremer
Brubak
Bruusgaard
Ciesielski
Dahl
Dale
Danielsen
Fornavn
Vigdis
Kathrine
Kareem Eldin
Mohammed
Jannike Mørch
Kjetil Wessel
Berit
Runa
Stein
Annette
Sampada
Börje
Bodil
Hege Salvesen
Johanna
Victoria
Trond
Marianne
Sara
Mari Gilde
Jo Christiansen
Tomasz
Knut Helkås
Ola
Trygve
Dimmen
Dirven
Drevon
Malene Vågen
Hubert
Christian A.
Eckbo
Eide
Ekeren
Farmen
Flaten
Furu
Goksøyr
Graupner
Grung
Guderud
Gunathasan
Handal
Haugli
Henjum
Hilberg
Hitchcock
Hofer
Holme
Holth
Huffman
Norith
Marta
Leni
Eivind
Olav
Kari
Anders
Anne
Merete
Kari
Krishanthi
Marte
Ketil H.
Kristi
Thor
Daniel
Tim
Jørn A.
Tor Fredrik
Minor Payne
Arbeidssted
Høgskolen i Oslo og Akershus
Farmasøytisk institutt, UiO
Universitetet i Bergen
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Farmakologisk institutt, UiO
Arbeids- og miljømedisinsk avdeling UNN Tromsø
NIFES/UiB
Oslo universitetssykehus, Avd. for farmakologi
NIFES
UiT/UNN
Akershus universitetssykehus
Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen
Nasjonalt folkehelseinstitutt/UIO
Folkehelseinstituttet
Høgskolen i Bergen
NIFES
Universitetet i Bergen
Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Atlantis Medisinske Høgskole/ Univeristietet i Oslo
NTNU
Biosafe
NTNU/St.Olavs Hospital
Universitetet i Oslo, master via MIKS pÂ
folkehelseinstituttet
NTNU
Folkehelseinstituttet
Department of Nutrition, Institute of Basic Medical
Sciences, Faculty of Medicine, University of Oslo
Miljødirektoratet
Universitetet i Bergen
Folkehelseinstituttet
Miljødirektoratet
Hunemo AS
Folkehelseinstituttet
Universitetet i Bergen
FHI/MIKS
NIVA
OUS, Ullevål / Medisinsk Genetikk UiO
Universitetet i Tromsø
Nasjonalt Folkehelseinstitutt
NIOM/HiOA
Avdeling for farmakologi, UiO
Fürst medisinsk laboratorium
Department of Biology, University of Bergen
Folkehelseinstituttet
Folkehelseinstituttet
Universitet i Oslo
Folkehelseinstituttet og UIO
97 Husby
Ragna Tingstad
Hylland
Høiseth
Ingerø
Jendresen
Ketil
Gudrun
Aleksander
Olsen
Charlotte
Jensen
Johansen
Johansen
Johnsen
Kasbo
Kase
Kjeldgaard
Johanne Nyquist
Per Wiik
Ina Blindheim
Pål Jarle
Margrete
Eili Tranheim
Helena
Klaasen
Kvernstuen
Larsen
Lereim
Levy
Lilleaas
Lilleengen
Lindeman
Lunde
Lyså
Lønning
Løseth
Låg
Manfra
Melnes
Moltzau
Rolf Anton
Johnny
Børge Myrlund
Inggard
Finn Olav
Edel Marie
Anniken Oline
Birgitte
Ingrid
Roy A.
Per Eystein
Mari Engvig
Marit
Ornella
Marte
Lise Roman
Myhre
Myklebost
Nakken
Narum
Nilsen
Nilssen
Nilsson
Nossen
Nøstbakken
Osnes
Pham
Ravna
Refsnes
Refsum
Oddvar
Ola
Karl Otto
Sigrid
Odd Georg
Laila Sortvik
Lars
Ida
Ole Jakob
Jan-Bjørn
Hang Le Thuy
Aina
Magne
Helge
Riemer
Robertsen
Rogne
Ruzzin
Røseth
Sager
Astrid Kolind
Ida
Sissel
Jerome
Arne
Georg
Institutt for farmasi og bioingeniørfag, Fakultet for
helsefag, Høyskolen i Oslo og Akershus
Institutt for biovitenskap. Universitetet i Oslo
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Farmasøytisk Institutt, UiO.
UiO, Instititutt for Klinisk Medisin, Avdeling for
Farmakologi
Universitetet i Oslo
Oslo Universitetssykehus
Molekylærbiologisk institutt, Universitet i Bergen
Institutt for Farmasi, UIT
UiO/OUS
Farmasøytisk institutt
UiO, Instititutt for Klinisk Medisin, Avdeling for
Farmakologi
Farmasøytisk Institutt UiO / Rikshospitalet OUS
Jotun A/S
Helsedirektoratet
NTNU
Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo
Folkehelseinstituttet
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Folkehelseinstituttet
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
Haukeland Universitetssykehus
NTNU
Folkehelseinstituttet
Farmakologisk institutt, UiO
NTNU
Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus,
Farmakologisk institutt
Nasjonalt folkehelseinstitutt
OUS - Radiumhospitalet
Spesialsykehuset for epilepsi
Senter for Psykofarmakologi
DMF, NTNU
Statens legemiddelverk
Universitet i Oslo
NTNU
NIFES
Farmakologisk institutt, Universitetet i Oslo
Universitetet i Oslo / FHI
Universitetet i Tromsø
Folkehelseinstituttet
Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet
Sykehus
NTNU
Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
Bioteknologinemnda
Universitet i Bergen
Lovisenberg Diakonale Sykehus
Universitetet i Tromsø
Samuelsen
Sharikabad
98 Skauby
Skjelmerud
Skomedal
Skottene
Skuland
Skurtveit
Smedsrød
Sollie
Steinbakk
Jan Tore
Mohammad
Nouri
Ragnhild Heier
Torkild
Tor
Elise
Tonje
Svetlana
Bård
Selene Julie
Martin
Stensrud
Stokke
Størset
Subbotina
Camilla
Kjell Torgeir
Elisabet
Anna
Sylte
Ingebrigt
Sørli
Sørum
Thrane
Tollefsen
Torget
Torstensen
Ulsund
Undlien
Vethe
Weihe
Kaja
Henning
Vibeke
Knut Erik
Vidar
Bente
Andrea
Dag
Nils Tore
Pål
Wuxiuer
Zienolddiny
Ørbo
Ørstavik
Ørvoll
Øya
Åsberg
Yimingjiang
Shan
Anne
Øivind
Elin Øien
Elisabeth
Anders
NIOM
Vitus apotek, Bekkestua
Avdeling for medisinsk biokjemi, OUS
Norsk legemiddelhåndbok
Universitetet i Oslo, Farmakologisk institutt,
NTNU
Folkehelseinstituttet
Nasjonalt Folkehelseinstitutt
D'Liver AS
Farmakologisk institutt, UiO
Avdeling for bakteriologi og infeksjonsimmunologi,
FHI
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Fürst Medisinsk Laboratorium
Oslo universitetssykehus Rikshospitalet
Medical pharmacology and toxicology, Department
of medical biology, University of Tromsø
Medisinsk farmakologi og toksikologi, IMB, UiT
Norges Arktiske Universitet
NIFES, UiB
Norges veterinærhøgskole
Helsedirektoratet
NIVA
NTNU
NIFES
Farmakologisk institutt, UiO
Oslo universitetssykehus
Oslo universitetssykehus
Afdeling for Arbejdsmedicin og Folkesundhed,
Færøerne
Norges arktiske universitet
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Universitet i Tromsø
Farmakologisk Institutt
Medisinsk farmakologi og toksikologi
Folkehelseinstituttet
Universitetet i Oslo
99 Stipendmottakere 2014
Aleksander Olsen Ingerø
Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo
Anniken Oline Lilleengen
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Daniel Hitchcock
Department of Biology, University of Bergen
Hang Le Thuy Pham
Universitetet i Oslo/ Folkehelseinstituttet
Ina Blindheim Johansen
Molekylærbiologisk institutt, Universitet i Bergen
Johanne Nyquist Jensen
Universitetet i Oslo
Kaja Sørli
NIFES/Universitetet i Bergen
Kathrine Ahlsen
Farmasøytisk institutt, UiO
Ketil H. Haugli
NIOM/Høgskolen i Oslo og Akershus
Margrete Kasbo
Farmasøytisk Institutt, UiO/Rikshospitalet OUS
Mari Gilde Brubak
Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo
Rolf Anton Klaasen
Farmasøytisk Institutt, UiO/Rikshospitalet OUS
Runa Barnung
NIFES/Universitetet i Bergen
Trygve Danielsen
Universitetet i Oslo/Folkehelseinstituttet