Mai 2010 Liahona - res.ldschurch.eu
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige • Mai 2010 Taler fra generalkonferansen Et vindu med glassmaleri opprinnelig fra møtehuset til Adams menighet i Los Angeles, California, USA; gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum Det første syn, kunstner ukjent I 1820 gikk den unge Joseph Smith inn i en lund i nærheten av sitt hjem for å be om å få vite hvilken kirke han skulle slutte seg til. Som svar på sin bønn fikk han se Faderen og Sønnen: «Jeg så en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg. … Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham! » ( Joseph Smith – Historie 1:16-17). Innhold mai 2010 Årgang 74 • Nummer 5 2 Oversikt over den 180. årlige generalkonferanse LØRDAG MORGEN 4 Velkommen til konferansen President Thomas S. Monson 6 Prestedømmets kraft President Boyd K. Packer 10 Over tjenerinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager Julie B. Beck 13 Pliktens vei Biskop Keith B. McMullin 16 Vår Forløsers klippe Eldste Wilford W. Andersen 18 Mødre og døtre Eldste M. Russell Ballard 22 Hjelp dem på veien hjem President Henry B. Eyring LØRDAG ETTERMIDDAG 26 Oppholdelse av Kirkens funksjonærer President Dieter F. Uchtdorf 27 Rapport fra Kirkens revisjonsavdeling, 2009 Robert W. Cantwell 28 Statistisk rapport, 2009 Brook P. Hales 29 Mødre som underviser barn i hjemmet Eldste L. Tom Perry 32 Den velsignelse Skriftene er for oss Eldste D. Todd Christofferson 36 Hjelpende hender, frelsende hender Eldste Koichi Aoyagi 38 Når Herren befaler Eldste Bruce A. Carlson 40 Vær årvåkne … med all utholdenhet Eldste David A. Bednar 44 Ingen plass for min sjels fiende Eldste Jeffrey R. Holland PRESTEDØMSMØTET 47 Helbredelse av syke Eldste Dallin H. Oaks 51 En misjonærs guddommelige kall Eldste Ronald A. Rasband 54 Det storartede aronske prestedømme David L. Beck 56 Fortsett i tålmodighet President Dieter F. Uchtdorf 60 Med all flid President Henry B. Eyring 64 Forberedelse gir velsignelser President Thomas S. Monson SØNDAG MORGEN 68 «Du er mine hender» President Dieter F. Uchtdorf 75 Han lever, pris hans store navn! Eldste Richard G. Scott 78 Vend deg til Herren Eldste Donald L. Hallstrom 81 Så våre barn kan se Frelserens ansikt Cheryl C. Lant 83 Vi følger Jesus Kristus Eldste Quentin L. Cook 87 Han er oppstått! President Thomas S. Monson SØNDAG ETTERMIDDAG 91 Generasjoner sammenføyet i kjærlighet Eldste Russell M. Nelson 95 Vår plikt overfor Gud: Foreldres og lederes oppgave med den oppvoksende generasjon Eldste Robert D. Hales 98 Mamma sa det Eldste Bradley D. Foster 101 Alle ting samvirker til det gode Eldste James B. Martino 103 Utvikle god dømmekraft, og unngå å dømme andre Eldste Gregory A. Schwitzer 106 Det som angår rettferdighet Eldste Francisco J. Viñas 108 Å, la meg høre om Jesus Eldste Neil L. Andersen 112 Avslutningsord President Thomas S. Monson UNGE KVINNERS FELLESMØTE 114 Vær frimodig Ann M. Dibb 117 Gi aldri, aldri, aldri opp! Mary N. Cook 120 Husk hvem du er! Elaine S. Dalton 123 Videopresentasjon: Jeg har et mål 124 Lykkelig alle sine dager President Dieter F. Uchtdorf 72 Generalautoriteter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige 128 De talte til oss: Gjør konferansen til en del av livet 130 De talte til de unge 132 Fortegnelse over historier 133 Undervisning for vår tid 133 Hjelpeorganisasjonenes generalpresidentskaper 134 Nytt fra Kirken Oversikt over den 180. årlige generalkonferanse LØRDAG MORGEN, 3. APRIL 2010 Presidium: President Thomas S. Monson. Ledet av: President Dieter F. Uchtdorf. Åpningsbønn: Eldste Yoshihiko Kikuchi. Avslutningsbønn: Eldste Erich W. Kopischke. Sang av Tabernakelkoret; Mack Wilberg, dirigent; Richard Elliott og Andrew Unsworth, organister: «Hvor det er skjønt, min Herre Gud», Salmer, nr. 80; «La oss stemme i et kor», Salmer, nr. 24; «Det er solskinn i min sjel idag», Salmer, nr. 177; arr. Wilberg, ikke utgitt; «Led oss, o du store Jehova», Salmer, nr. 48; «Han sendte Sønnen», Barnas sangbok, 20-21, arr. Hofheins, ikke utgitt; «Så sikker en grunnvoll», Salmer, nr. 42, arr. Wilberg, ikke utgitt. LØRDAG ETTERMIDDAG, 3. APRIL 2010 Presidium: President Thomas S. Monson. Ledet av: President Dieter F. Uchtdorf. Åpningsbønn: Eldste Lynn G. Robbins. Avslutningsbønn: Eldste Craig C. Christensen. Sang av et kombinert kor fra Orem Institute of Religion; Ryan Eggett og Allen Matthews, dirigenter; Bonnie Goodliffe, organist: «Kom, lytt nå til profetens røst», Salmer, nr. 18; «Min Frelsers kjærlighet», Barnas sangbok, 42-43, arr. Dayley, utg. Jackman; «Ha takk for profeten du sendte», Salmer, nr.17; «Nærmere deg, min Gud», Salmer, nr. 82, arr. Duffin, ikke utgitt. PRESTEDØMSMØTET, LØRDAG AFTEN, 3. APRIL 2010 Presidium: President Thomas S. Monson. Ledet av: President Henry B. Eyring. Åpningsbønn: Eldste Keith K. Hilbig. Avslutningsbønn: Eldste Michael John U. Teh. Sang av et prestedømskor fra Brigham Young University; Ronald Staheli, dirigent; Clay Christiansen og Richard Elliott, organister: «Gud elsket oss, sin Sønn oss ga», Salmer, nr. 99, arr. McDavitt, ikke utgitt; «Velg det rette», Salmer, nr. 131, arr. Hall, ikke utgitt; «Lover den Herre Gud», Salmer, nr. 29; «Jernstangen», Salmer, nr. 202, arr. Staheli, ikke utgitt. SØNDAG MORGEN, 4. APRIL 2010 Presidium: President Thomas S. Monson. Ledet av: President Henry B. Eyring. 2 Liahona Åpningsbønn: Eldste Kenneth Johnson. Avslutningsbønn: Eldste Wolfgang H. Paul. Sang av Tabernakelkoret; Mack Wilberg og Ryan Murphy, dirigenter; Andrew Unsworth og Clay Christiansen, organister: «On This Day of Joy and Gladness», Hymns, nr. 64; «Jesus Krist oppstanden er», Salmer, nr. 117; «This Is the Christ», Moody, arr. Bradford, utg. Nature Sings; «Se, Herren konge er», Salmer, nr. 43; «Når Han kommer igjen», Barnas sangbok, 46-47, arr. Murphy, ikke utgitt; «Jesus Kristus er oppstanden» Salmer, nr. 115, arr. Wilberg, ikke utgitt. Strong», A Brand New Year: 2010 Youth Celebration, ikke utgitt; «O, du salighetens klippe», Salme, nr. 148, arr. Kasen, utg. Jackman; «Så sikker en grunnvoll», Salmer, nr. 42, diskant arr. Webb. SØNDAG ETTERMIDDAG, 4. APRIL 2010 BUDSKAP FOR HJEMMELÆRERE OG BESØKENDE LÆRERINNER Presidium: President Thomas S. Monson. Ledet av: President Henry B. Eyring. Åpningsbønn: Eldste Christoffel Golden jr. Avslutningsbønn: Biskop Richard C. Edgley. Sang av Tabernakelkoret; Mack Wilberg og Ryan Murphy, dirigenter; Linda Margetts og Bonnie Goodliffe, organister: «Du kongers konge, kom», Salmer, nr. 22, arr. Murphy, ikke utgitt; «Jesus, Once of Humble Birth», Hymns, nr. 196, arr. Kasen, utg. Jackman; «Han lever, min Forløser stor», Salmer, nr. 66; «O, bli hos meg, det aften er», Salmer, nr. 51, arr. Wilberg, ikke utgitt. LØRDAG KVELD, 27. MARS 2010, UNGE KVINNERS FELLESMØTE Presidium: President Thomas S. Monson. Ledet av: Elaine S. Dalton. Åpningsbønn: Karlee Gubler. Avslutningsbønn: Kendrick Smaellie. Sang av et Unge kvinners kor fra stavene Lehi Utah, Lehi Utah øst, Lehi Utah nord og Lehi Utah syd; Merrilee Webb, dirigent; Bonnie Goodliffe, organist: «Høyt oppå fjellets topp», Salmer, no. 4, arr. Webb, ikke utgitt; «Kjære barn, din Gud er nær deg», Salmer, nr. 49, arr. Watkins, ikke utgitt; «Be TALER FRA KONFERANSEN Du finner taler fra generalkonferansen på mange språk ved å gå inn på conference.lds.org. Velg deretter språk. Lydopptak fra konferansen skal normalt være tilgjengelig på distribusjonssentrene innen 2 måneder etter konferansen. Som budskap for hjemmelærere og besøkende lærerinner velger du den talen som best dekker behovene til dem du besøker. OMSLAGSSIDEN Forsiden: Fotografi av president Thomas S. Monson og søster Frances Monson: John Luke. Siste omslagsside: Fotografi av Salt Lake tempel: Weston Colton. FOTOGRAFIER FRA KONFERANSEN Bilder fra generalkonferansen i Salt Lake City ble tatt av Craig Dimond, Welden C. Andersen, John Luke, Matthew Reier, Christina Smith, Les Nilsson, Scott Davis, Lindsay Briggs, Cody Bell, Mark Weinberg, Weston Colton, Jenica Heintzelman, Brandon Flint, og Robert Casey; i Argentina av Lucio Javier Fleytas og Cristian Rafael López Fonseca; i Brasil av Laureni Ademar Fochetto og Ana Claudia Soli; i Chile av Oscar Schmittner; i Den tsjekkiske republikk av Bev Robison; i Frankrike av Carlos Gonzalez; i Filippinene av Edwin Redrino og i Oregon, USA, av John Snyder. MAI 2010 ÅRG. 74 NR. 5 LIAHONA 09285 170 Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges offisielle norske tidsskrift Det første presidentskap: Thomas S. Monson, Henry B. Eyring, Dieter F. Uchtdorf De tolv apostlers quorum: Boyd K. Packer, L. Tom Perry, Russell M. Nelson, Dallin H. Oaks, M. Russell Ballard, Richard G. Scott, Robert D. Hales, Jeffrey R. Holland, David A. Bednar, Quentin L. Cook, D. Todd Christofferson, Neil L. Anderson Redaktør: Spencer J. Condie Rådgivere: Keith K. Hilbig, Yoshihiko Kikuchi, Paul B. Pieper Administrerende direktør: David L. Frischknecht Redaksjonssjef: Victor D. Cave Redaktør: Larry Hiller Grafisk ansvarlig: Allan R. Loyborg Redaksjonssjef: R. Val Johnson Redaktører: Jenifer L. Greenwood, Adam C. Olson Seksjonsredaktør: Ryan Carr Redaksjonsassistent: Susan Barrett Redaksjonsmedarbeidere: David A. Edwards, Matthew D. Flitton, LaRene Porter Gaunt, Annie Jones, Carrie Kasten, Jennifer Maddy, Melissa Merrill, Michael R. Morris, Sally J. Odekirk, Joshua J. Perkey, Chad E. Phares, Jan Pinborough, Richard M. Romney, Don L. Searle, Janet Thomas, Paul VanDenBerghe, Julie Wardell Sekretær: Laurel Teuscher Bilderedaktør: Scott Van Kampen Produksjonssjef: Jane Ann Peters Design og produksjon: Cali R. Arroyo, Collette Nebeker Aune, Howard G. Brown, Julie Burdett, Thomas S. Child, Reginald J. Christensen, Kim Fenstermaker, Kathleen Howard, Eric P. Johnsen, Denise Kirby, Scott M. Mooy, Ginny J. Nilson Forhåndstrykking: Jeff L. Martin Trykkerisjef: Craig K. Sedgwick Distribusjonssjef: Randy J. Benson Oversettelse: Petter Svanevik Abonnement eller adresseendring ordnes gjennom tidsskriftsrepresentanten eller direkte gjennom distribusjonssenteret i Tyskland. Gratis telefon: 00800 3478 3388. Abonnementspris pr. år: NOK 64 (inkl. mva. og porto), betales til konto nr.: 6118.07.13629. For abonnement og priser utenfor USA og Canada, kontakt ditt lokale distribusjonssenter eller en leder i din menighet eller gren. Send manuskripter og spørsmål til Liahona, Rm. 2420, 50 E. North Temple St., Salt Lake City, UT 841500024, USA; eller e-post til: liahona@ldschurch.org. Liahonas lokalredaksjon: Redaksjonens adresse: Asmund H. Hernes Reistadlia 363425 REISTAD Tlf.: 32 84 25 58 Nyhetsredaktør: Asmund H. Hernes Liahona (et navn fra Mormons bok som står for «kompass» eller «veiviser») utgis på albansk, armensk, bislama, bulgarsk, kambodsjansk, cebuano, kinesisk, kroatisk, tsjekkisk, dansk, hollandsk, engelsk, estisk, fijiansk, finsk, fransk, tysk, gresk, haitisk, hindi, ungarsk, islandsk, indonesisk, italiensk, japansk, kiribati, koreansk, latvisk, litauisk, gassisk, marshallesisk, mongolsk, norsk, polsk, portugisisk, rumensk, russisk, samoansk, sinhalesisk, slovensk, spansk, svensk, tagalog, tahitisk, tamil, telugu, thai, tongansk, ukrainsk, urdu og vietnamesisk. (Hyppigheten varierer for de forskjellige språkområder.) © 2010 Intellectual Reserve, Inc. Ettertrykk forbudt. Trykt i USA. Tekst og bildemateriale i Liahona kan kopieres til leilighetsvis, ikke-kommersielt bruk i kirken eller i hjemmet. Bildemateriale kan ikke kopieres hvis det er påført anmerkning om at kopiering ikke er tillatt. Spørsmål om opphavsrett rettes til Intellectual Property Office, 50 East North Temple, Salt Lake City, UT 84150, USA: e-post: corintellectualproperty@ldschurch.org. For Readers in the United States and Canada: May 2010 Vol. 74 No. 5. LIAHONA (USPS 311) Norwegian (ISSN 1522-9238) is published monthly by The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 50 East North Temple, Salt Lake City, UT 84150. USA subscription price is $10.00 per year; Canada, $12.00 plus applicable taxes. Periodicals Postage Paid at Salt Lake City, Utah. Sixty days' notice required for change of address. Include address label from a recent issue; old and new address must be included. Send USA and Canadian subscriptions to Salt Lake Distribution Center at address below. Subscription help line: 1-800-537-5971. Credit card orders (Visa, MasterCard, American Express) may be taken by phone. (Canada Poste Information: Publication Agreement #40017431) POSTMASTER: Send address changes to Salt Lake Distribution Center, Church Magazines, PO Box 26368, Salt Lake City, UT 84126-0368. TALERE I ALFABETISK REKKEFØLGE Andersen, Neil L., 108 Andersen, Wilford W., 16 Aoyagi, Koichi, 36 Ballard, M. Russell, 18 Beck, David L., 54 Beck, Julie B., 10 Bednar, David A., 40 Carlson, Bruce A., 38 Christofferson, D. Todd, 32 Cook, Mary N., 117 Cook, Quentin L., 83 Dalton, Elaine S., 120 Dibb, Ann M., 114 Eyring, Henry B., 22, 60 Foster, Bradley D., 98 Hales, Robert D., 95 Hallstrom, Donald L., 78 Holland, Jeffrey R., 44 Lant, Cheryl C., 81 Martino, James B., 101 McMullin, Keith B., 13 Monson, Thomas S., 4, 64, 87, 112 Nelson, Russell M., 91 Oaks, Dallin H., 47 Packer, Boyd K., 6 Perry, L. Tom, 29 Rasband, Ronald A., 51 Schwitzer, Gregory A., 103 Scott, Richard G., 75 Uchtdorf, Dieter F., 26, 56, 68, 124 Viñas, Francisco J., 106 EMNEOVERSIKT Barn, 22, 40, 81, 108 Begjær, 44 Bud, 13, 38 Bønn, 13, 114 Den hellige ånd, 10, 103, 117, 120 Det aronske prestedømme, 51, 54, 60 Dyd, 120, 123 Død, 87 Dømmekraft, 103 Døtre, 18 Eksempel, 18, 95 Familie, 6, 29, 40, 81, 91 Fedre, 6 Flid, 60 Forberedelse, 64 Foreldre, 95, 106 Forsoningen, 75, 83 Fred, 78 Generalkonferanser, 112 Guddommelig natur, 120 Helbredelse, 47 Hjelpeforeningen, 10 Hjem, 29, 95 Humanitærtjeneste, 4 Håp, 16 Inspirasjon, 51 Jesus Kristus, 16, 32, 68, 75, 78, 81, 83, 87, 98, 101, 108, 112 Kirkens vekst, 4 Kjærlighet, 68, 98 Lydighet, 13, 38, 103, 114 Lykke, 124 Læring, 40 Misjonærarbeid, 51 Mormons bok, 40 Morsrollen, 18, 29, 98 Mot 114, 117 Motgang, 78, 101, 124 Normer, 64 Omvendelse, 36 Oppstandelse, 87 Personlig fremgang, 22, 95, 117 Perspektiv, 101 Plikt overfor Gud, 22, 54, 60, 95 Plikt, 13, 60, 95 Pornografi, 44 Prestedømme, 6, 56 Prestedømsvelsignelser, 6, 47 Profeter, 114 Redning, 22, 36 Rettferdighet, 106 Sannhet, 32 Sikkerhet, 83 Skjønnhet, 120 Skriftene, 32, 106, 114, 117 Slektshistorie, 91 Sømmelighet, 18 Templer, 4, 91 Tillit, 54 Tjeneste, 36, 64, 68 Tro, 16, 47, 56, 120 Trofasthet, 44 Trøst, 68 Tålmodighet, 56 Undervisning, 29, 75, 106, 108 Unge kvinner, 123 Utholdenhet, 124 Velsignelser, 38 Vitnesbyrd, 40, 117 Ærlighet, 64 Åpenbaring, 10 Mai 2010 3 LØRDAG MORGEN | 3. april 2010 Av president Thomas S. Monson Velkommen til konferansen Takk, brødre og søstre, for deres tro og hengivenhet til Jesu Kristi evangelium. D et er så godt, mine kjære brødre og søstre, å møtes igjen. Denne konferansen markerer at det er 180 år siden Kirken ble organisert. Vi er så takknemlige for profeten Joseph Smith, som søkte sannheten, som fant den og som under Herrens ledelse gjenga evangeliet og organiserte Kirken. Kirken har vokst jevnt og trutt siden den dagen i 1830. Den fortsetter å forandre stadig fleres liv hvert år, og den brer om seg over hele jorden idet vår misjonærstyrke finner frem til dem som søker etter sannheten. Igjen vil vi oppfordre Kirkens medlemmer til å ta godt imot nye konvertitter og dem som finner veien tilbake til Kirken, omgi dem med kjærlighet og få dem til å føle seg hjemme. Takk, brødre og søstre, for deres tro og hengivenhet til Jesu Kristi evangelium. Takk for alt dere gjør i deres menigheter og grener, i deres staver og distrikter. Dere tjener hverandre godt og med glede, og utretter mye godt. Måtte Herren velsigne dere når dere streber etter å følge ham og adlyde hans bud. Siden forrige gang vi møttes, har Kirken fortsatt å yte sårt tiltrengt humanitærhjelp på forskjellige steder i verden. Bare de siste tre månedene har vi gitt humanitærhjelp i Fransk Polynesia, Mongolia, Bolivia, Peru, Arizona, Mexico, Portugal og Uganda, for å nevne noen. Aller nyligst har vi bidratt i Haiti og Chile etter voldsomme jordskjelv og tsunamier i disse områdene. Vi vil uttrykke vår kjærlighet til Kirkens medlemmer som har måtte lide i disse katastrofene. Dere er med i våre bønner. Vi er dypt takknemlige til dere alle for deres villighet til å bidra til humanitærarbeidet ved å gi av deres ressurser og, i mange tilfeller, deres tid, deres talenter og deres ekspertise. I år er det 25 år siden humanitærprogrammet ble en del av vårt velferdsarbeid. Hvor mange det er som har blitt hjulpet gjennom dette programmet, kan aldri måles på en god måte. Vi vil alltid anstrenge oss for å være blant de første på pletten ved katastrofer, uansett hvor de rammer. Kirken fortsetter å vokse og gå fremover. Byggingen av templer er en indikasjon på denne veksten. Vi bekjentgjorde nylig et nytt tempel som skal bygges i Payson, Utah. Vi bekjentgjorde også at Ogden Utah tempel vil gjennomgå en omfattende renovering. De neste tre månedene vil vi innvie nye templer i Vancouver, British Columbia, i Gila Valley, Arizona, og i Cebu City på Filippinene. Senere på året vil andre templer bli innviet eller gjeninnviet. Vi vil fortsette å bygge templer over hele verden etter hvert som det blir flere medlemmer. Hvert år blir millioner av ordinanser utført i templene for våre avdøde slektninger. Måtte vi fortsette å trofast utføre slike ordinanser for dem som ikke er i stand til å gjøre det selv. Mange av dere vet at kort tid etter oktoberkonferansen hadde min kjære Mai 2010 5 hustru Frances et fall som ga henne brudd i hoften og skulderen. Etter to vellykkede operasjoner og flere ukers sykehusopphold, kunne hun komme hjem. Hun har det bra, og fortsetter å gå i retning av full restitusjon. Hun var tilstede på Unge kvinners fellesmøte forrige lørdag, og har tenkt å være tilstede på et møte eller to denne helgen. Hun sa faktisk i siste øyeblikk: «Jeg vil gå i dag!» Og hun er her! Sammen med meg vil hun uttrykke dyp takknemlighet til vår himmelske Fader og til alle dere for deres bønner og gode ønsker på hennes vegne. Mine brødre og søstre, vi har kommet hit for å bli undervist og inspirert. Vi ønsker velkommen de av dere som er nye i Kirken. Andre av dere strever med problemer, med utfordringer, med skuffelser, med tap. Vi er glad i dere og ber for dere. Dere vil få høre mange taler om mange forskjellige emner i evangeliet de neste to dagene. De menn og kvinner som skal tale til dere, har søkt himmelens hjelp med de budskapene de skal gi oss. Det er min bønn at vi må bli fylt med Hans ånd mens vi lytter og lærer. Dette ber jeg om i Jesu Kristi, vår Herre og Frelsers navn. Amen. ■ 6 Liahona Av president Boyd K. Packer President for De tolv apostlers quorum Prestedømmets kraft Prestedømmet har ikke den styrke det skulle ha og vil ikke ha den før prestedømmets kraft blir fast forankret i familiene. J eg taler til fedrene i familiene og til familier overalt i Kirken. For mange år siden innførte vi korrelasjonsprogrammet under president Harold B. Lees ledelse. President Thomas S. Monson sa den gangen: «I dag leirer vi oss mot det største oppbud av synd, last og ondskap vi noensinne har vært vitne til … Slagplanen som vi kjemper etter for å frelse menneskesjeler, er ikke vår egen. Den [kom gjennom] inspirasjon og åpenbaring fra Herren.»1 I løpet av de årene med korrelasjon ble hele Kirkens organisasjonsmessige struktur endret. Hele pensumet ble omstrukturert. Organisasjonenes formål og innbyrdes forhold ble definert på nytt. Nøkkelordet de årene med korrelasjon og restrukturering var prestedømme. President Monson talte også om Gideon, en helt i Det gamle testamente. Gideon ble valgt til å lede Israels hær, som var på flere tusen. Men ut fra dem valgte han bare 300 menn. Gideon valgte sine rekrutter på en interessant måte. Når mennene drakk vann fra en elv, la de fleste seg ned … for å drikke. Disse ble ikke valgt. Noen få førte vannet opp med hånden og drakk og var helt på vakt. Det var de som ble valgt.2 Vi lever i en tid med «kriger, rykter om kriger og jordskjelv på forskjellige steder».3 Som profetert er «hele jorden … i opprør,»4 og «Satan er på ferde rundt omkring i landet».5 Han søker å ødelegge alt som er godt og rettferdig.6 Han er Lucifer, som ble kastet ut fra Guds nærhet.7 Til tross for alt dette har vi svært positive følelser for det som ligger foran oss. Gideons lille hær lyktes fordi, som det står: «De ble stående hver på sin plass.»8 «Evangelieutdelingen i tidenes fylde»9 ble innledet ved at Faderen og Sønnen viste seg for den unge gutten Joseph Smith.10 Deretter viste engelen Moroni Joseph hvor platene som inneholdt Mormons bok, var blitt gravd ned.11 Joseph mottok kraft til å oversette dem.12 Mens de oversatte, leste Joseph og Oliver Cowdery om dåp. De ba for å få vite hva de skulle gjøre.13 En himmelsk budbærer, døperen Johannes, kom til dem. Han overdro til dem Det aronske prestedømme, «som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse».14 Deretter kom apostlene Peter, Jakob og Johannes, som sto Herren nærmest i hans virke, og overdro det høyere prestedømme15 til Joseph og Oliver, eller «Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden».16 Prestedømmet, sier Skriftene, skulle kalles etter Melkisedek, den store høyprest som Abraham betalte tiende til.17 Dette ble deres myndighet. Gjennom prestedømmets nøkler hadde de tilgang til alle himmelens krefter. De ble befalt å bringe evangeliet til alle nasjoner.18 Det har aldri vært lett å etterleve Jesu Kristi evangelium. Det var ikke lett da Han levde, og det var ikke lett i Kirkens første tid. De første hellige ble gjenstand for ubeskrivelig lidelse og motstand. Det er mer enn 180 år siden prestedømmet ble gjengitt. Nå er vi nesten 14 millioner medlemmer. Likevel er vi svært få sammenlignet med jordens milliarder av mennesker. Men vi er de vi er, og vi vet hva vi vet, og vi skal gå videre og forkynne evangeliet. Mormons bok gjør det klart at vi aldri vil dominere tallmessig. Men vi har prestedømmets kraft.19 Profeten Nephi skrev: «Og det skjedde at jeg så Guds Lams kirke, og dens antall var få … Ikke desto mindre så jeg at Guds Lams kirke som besto av Guds hellige, også var over hele jorden, og deres herredømme på jorden var lite på grunn av ugudeligheten til den store skjøge som jeg så.»20 President Joseph Fielding Smith sa: «Selv om det kan bli sagt … at vi bare er en håndfull sammenlignet med … verden, kan vi likevel sammenlignes med surdeigen som Frelseren talte om, og som til slutt vil heve [eller oppløfte] hele verden.»21 Vi kan, og når tiden er inne, vil vi visselig øve innflytelse på hele menneskeheten. Det vil være kjent hvem vi er og hvorfor. Det kan synes håpløst. Det er umåtelig vanskelig. Men det er ikke bare mulig, men sikkert at vi vil vinne kampen mot Satan. For noen år siden holdt jeg en tale med tittelen «Hva enhver eldste skulle vite – En lærebok om prinsipper for prestedømslederskap». Senere, da den skulle utgis, endret jeg tittelen til «Hva enhver eldste skulle vite – og også enhver søster».22 Jeg tar med søstrene fordi det er nødvendig at alle forstår hva som forventes av brødrene. Med mindre vi sikrer oss mødres, døtres og søstres oppmerksomhet – disse som øver innflytelse på sine menn, fedre, sønner og brødre – kan vi ikke ha fremgang. Prestedømmet vil tape stor kraft hvis søstrene blir neglisjert. Prestedømmet er den myndighet og kraft som Gud har gitt menn på jorden for å handle på vegne av ham.23 Når prestedømsmyndighet blir utøvet riktig, gjør prestedømsbærere det Han ville gjøre hvis han var tilstede. Vi har gjort det svært bra med hensyn til å distribuere prestedømmets myndighet. Vi har etablert prestedømsmyndighet nesten overalt. Vi har quorumer av eldster og høyprester over hele verden. Men jeg tror at fordelingen av prestedømsmyndighet har gått raskere enn utdeling av prestedømmets kraft. Prestedømmet har ikke den styrke det skulle ha, og vil ikke ha det før prestedømmets kraft blir så fast forankret i familiene som den skulle være. President Harold B. Lee sa: «Det synes klart for meg at Kirken ikke har noe valg – og har aldri hatt det – når det gjelder å hjelpe familien mer med å utføre dens guddommelige misjon, ikke bare fordi det er himmelens orden, men også fordi dette er det mest praktiske bidrag vi kan gi våre unge – å hjelpe til med å forbedre kvaliteten på livet i siste-dagers-hellige Mai 2010 7 hjem. Uansett hvor viktige våre mange programmer og organisasjonsmessige anstrengelser er, skulle de ikke erstatte hjemmet, men støtte opp om det.»24 President Joseph F. Smith sa følgende om prestedømmet i hjemmet: «I hjemmet ligger alltid den presiderende myndighet hos faren, og i alle hjemmets anliggender og familiesaker er det ingen høyere myndighet. For å illustrere dette prinsippet vil kanskje ett eksempel være tilstrekkelig. Det hender av og til at eldster tilkalles for å salve familiemedlemmer. Blant disse eldster kan det være stavspresidenter, apostler og også medlemmer av Kirkens første presidentskap. Det er ikke riktig i en slik situasjon at faren stiller seg i bakgrunnen og venter at eldstene skal lede forrettelsen av denne viktige ordinans. Faren er der. Det er hans rett og plikt å presidere. Han skulle utpeke den som skal salve og den som skal fremsi bønnen, og han skulle ikke føle at fordi det er menn med presiderende myndighet i Kirken tilstede, så er han fratatt sine rettigheter til å lede forrettelsen av denne evangeliets velsignelse i sitt hjem. (Hvis faren er fraværende, skulle moren anmode den som har presiderende myndighet, om å lede.) Faren presiderer ved bordet, under bønn og gir generell veiledning for familiens liv uansett hvem som er tilstede.»25 Under Vietnam-krigen holdt vi en rekke spesielle møter for medlemmer av Kirken som var kalt til militærtjeneste. Etter et slikt møte i Chicago sto jeg ved siden av president Harold B. Lee da en fin, ung siste-dagershellig fortalte ham at han hadde permisjon for å besøke sitt hjem, og deretter var han beordret til Vietnam. 8 Liahona Han ba president Lee gi ham en velsignelse. Til min store overraskelse sa president Lee: «Din far skulle gi deg velsignelsen.» Svært skuffet sa gutten: «Min far vet ikke hvordan han skal gi en velsignelse.» President Lee svarte: «Reis hjem, gutten min, og fortell din far at du skal reise ut i krig og ønsker å motta en fars velsignelse. Hvis han ikke vet hvordan det skal gjøres, sier du at du vil sitte på en stol. Han kan stå bak deg og legge hendene på ditt hode og si det som kommer til ham.» Denne unge soldaten gikk bedrøvet bort. Omkring to år senere møtte jeg ham igjen. Jeg husker ikke hvor. Han minnet meg på denne hendelsen og sa: «Jeg gjorde det som ble sagt. Jeg forklarte min far at jeg ville sitte på stolen og at han skulle legge hendene sine på hodet mitt. Prestedømmets kraft fylte oss begge. Dette var en styrke og beskyttelse gjennom de farlige krigsmånedene.» En annen gang var jeg i en by langt unna. Etter en konferanse ordinerte og beskikket vi ledere. Da vi var ferdige, spurte stavspresidenten: «Kan vi ordinere en ung mann til eldste? Han skal straks reise på misjon?» Svaret var naturligvis ja. Da den unge mannen kom frem, gjorde han tegn til tre brødre om å følge ham og stå der mens han ble ordinert. På bakerste rad la jeg merke til en tro kopi av gutten og spurte: «Er det din far?» Den unge mannen svarte: «Ja.» Jeg sa: «Din far vil ordinere deg.» Han protesterte: «Men jeg har allerede bedt en annen bror ordinere meg.» Jeg sa: «Unge mann, din far vil ordinere deg, og du kommer til å takke Herren for denne dagen.» Så kom faren frem. Heldigvis var han eldste. Hvis ikke, kunne han raskt ha blitt det! I det militære ville de kalle dette en «krigsfullmakt». Noen ganger blir slike ting gjort i Kirken. Faren visste ikke hvordan han skulle ordinere sin sønn. Jeg la armen rundt ham og hjalp ham gjennom ordinansen. Da han avsluttet, var den unge mannen eldste. Så skjedde noe storartet. Fullstendig forandret omfavnet far og sønn hverandre. Det var tydelig at det aldri hadde skjedd før. Gjennom sine tårer sa faren: «Jeg fikk ikke sjansen til å ordinere de andre guttene mine.» Tenk over hvor mye mer som ble oppnådd enn om en annen hadde ordinert ham, selv en apostel. Selv om prestedømmet nå finnes over hele verden, oppfordrer vi enhver eldste og høyprest, enhver prestedømsbærer, å stå, i likhet med Gideons lille, men mektige styrke på 300, på sin egen plass. Nå må vi vekke enhver eldste og høyprest, i hvert quorum og hver gruppe, og faren i hvert hjem, så de forstår kraften i Den allmektiges prestedømme. Herren sa at «det som er svakt i verden skal komme frem og bryte ned de mektige og sterke».26 Profeten Nephi fortalte også at «Guds Lams kraft falt på de hellige i Lammets kirke og på Herrens pakts folk som var adspredt over hele jordens overflate», og sa at «de var væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet».27 Vi trenger hver eneste en. De trette eller utslitte eller late, også de som er nedbøyd av skyldfølelse, må komme tilbake gjennom omvendelse og tilgivelse. Altfor mange av våre prestedømsbrødre lever ikke opp til sine privilegier og Herrens forventninger. Vi må gå fremover, sikre på prestedømmets himmelske kraft. Det er en kilde til styrke og oppmuntring å vite hvem vi er og hva vi har og hva vi må gjøre i Den allmektiges verk. Herren har sagt: «Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte.».28 Hjem uten prestedømmet skal våkes over og bli betjent av prestedømmets quorumer. På denne måten vil ingen velsignelser mangle i noen bolig innen Kirken. For mange år siden var en familie samlet rundt sengen til en gammel, liten dansk kvinne. Blant dem var hennes middelaldrende opprørske sønn. De siste årene hadde han bodd hjemme. Gjennom tårer bønnfalt han: «Mor, du må leve. Mor, du kan ikke dø.» Han sa: «Mor, du kan ikke gå. Jeg vil ikke la deg gå.» Den lille moren så opp på sønnen og sa med sin danske aksent: «Men hvor er din kraft?» Paulus sa: «[Vi er] bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.»29 At Herrens verk vil seire, er det ikke noen tvil om. At vi må samle all vår styrke og forene oss er selvsagt. Prestedømmets myndighet er med oss. Etter alt vi har samordnet og organisert, er det nå vårt ansvar å aktivere prestedømmets kraft i Kirken. Prestedømmets myndighet gis ved ordinasjon. Prestedømmets kraft kommer ved at vi trofast og lydig holder pakter i ære. Den styrkes ved å utøve og bruke prestedømmet rettferdig. Og nå, fedre, jeg vil minne dere om deres kalls hellige natur. Dere har prestedømmets kraft direkte fra Herren til å beskytte deres hjem. Det vil komme tider da denne kraften er alt som står som et skjold mellom deres familie og motstanderens ugagn. Dere vil motta veiledning fra Herren ved Den hellige ånds gave. Motstanderen forstyrrer ikke aktivt våre møter i Kirken, kanskje bare leilighetsvis. I det store og hele har vi frihet til å samles som vi ønsker, uten mye forstyrrelse. Men han og de som følger ham, angriper stadig hjemmet og familien. Det største håp for all aktivitet i Kirken er at en mann og hans hustru og deres barn er lykkelige hjemme, beskyttet av evangeliets prinsipper og lover, trygt beseglet i det evige prestedømmets pakter. Alle lover, prinsipper og krefter, alle læresetninger, ordinanser og ordinasjoner, enhver pakt, tale og nadverd, ethvert råd og enhver korreksjon, beseglingene, kallene, avløsningene, tjenesten – alt dette har som sitt ultimate mål å fullkommengjøre den enkelte og familien, for Herren har Mai 2010 9 sagt: «Dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.»30 Jeg bærer vitnesbyrd om prestedømmets kraft som er gitt Kirken for å beskytte og veilede oss. Og fordi vi har denne, har vi ingen frykt for fremtiden. Frykt er det motsatte av tro. Vi går fremover, sikre på at Herren vil våke over oss, spesielt i familien. Jeg bærer vitnesbyrd om ham i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Thomas S. Monson, «Correlation Brings Blessings», Relief Society Magazine, apr. 1967, 247. 2. Se Dommerne 7:4-8. 3. Mormon 8:30; se også Lære og pakter 45:26; Joseph Smith – Matthew 1:23, 28. 4. Lære og pakter 45:26; se også Lære og pakter 88:91. 5. Lære og pakter 52:14. 6. Se Lære og pakter 10:22-23. 7. Se Johannes åpenbaring 12:7-9; Lære og pakter 29:36-37; 76:25-26. 8. Dommerne 7:21. 9. Lære og pakter 112:30. 10. Se Joseph Smith – Historie 1:17. 11. Se Joseph Smith – Historie 1:33-34, 59. 12. Se innledningen til Mormons bok; Lære og pakter 135:3. 13. Se Joseph Smith – Historie 1:68-69. 14. Lære og pakter 13:1. 15. Se Lære og pakter 27:12-13. 16. Lære og pakter 107:3. 17. Se Lære og pakter 107:2-4; se også Hebreerbrevet 7:1-4; Alma 13:15. 18. Se Lære og pakter 42:58. 19. Se 1. Nephi 14:14. 20. 1. Nephi 14:12:00. 21. Joseph Fielding Smith, i Conference Report, okt. 1968, 123. 22. Se Boyd K. Packer: «Hva enhver eldste skulle vite – og også enhver søster: En elementær innføring i prinsippene for prestedømmets styre», Lys over Norge, nov. 1994, 15-24. 23. Se Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith (1999), 141; Joseph Smiths oversettelse, 1. Mosebok 14:28–31. 24. Harold B. Lee: «Preparing Our Youth», Ensign, Mar. 1971, 3; uthevelse tilføyd. 25. Joseph F. Smith: Læresetninger i evangeliet, 246. 26. Lære og pakter 1:19. 27. 1. Nephi 14:14. 28. Lære og pakter 82:10. 29. Efeserne 2:20-22. 30. Moses 1:39. 10 Liahona Av Julie B. Beck Hjelpeforeningens president Over tjenerinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager Vi vet at vi lykkes hvis vi lever slik at vi gjør oss verdige til, mottar og vet hvordan vi skal følge Ånden. D et siste året har jeg møtt tusenvis av siste-dagers-hellige kvinner i mange land. Listen over utfordringer disse søstrene møter, er lang og gir grunn til ettertanke. Det er familieproblemer, økonomiske prøvelser, elendighet, ulykker og sykdom. Det hersker mye forvirring og ikke nok fred og glede. Til tross for at populære media hevder det motsatte, er ingen rike nok, vakre nok eller dyktige nok til å unngå vanskeligheter i livet. Spørsmålene søstre stiller, er alvorlige og innsiktsfulle. De gir uttrykk for uro for fremtiden, sorg over urealiserte forventninger, ubesluttsomhet og dårligere selvbilde. De viser også et sterkt ønske om å gjøre det som er riktig. Jeg har utviklet et overveldende vitnesbyrd om den verdi Guds døtre har. Så mye avhenger av dem. Når jeg har snakket med søstrene, har jeg følt at det aldri har vært et større behov for sterkere tro og personlig rettskaffenhet. Det har aldri vært et større behov for sterke familier og hjem. Det har aldri vært mer som kunne gjøres for å hjelpe andre som er i nød. Hvordan styrker man tro og familier, og yter hjelp?1 Hvordan finner en kvinne i vår tid svar på sine spørsmål og står sterk og urokkelig imot utrolig motstand og vanskeligheter? Personlig åpenbaring En god kvinne vet at hun ikke har nok tid, energi eller anledning til å ta seg av alle mennesker eller gjøre alt det gode hun lengter etter å gjøre. Livet er ikke rolig for de fleste kvinner, og hver dag synes å kreve at man utfører en million oppgaver, og de fleste er viktige. En god kvinne må stadig stå imot fristende og forræderiske budskap fra mange hold. De sier henne at hun har rett til mer tid uten ansvarsoppgaver og at hun fortjener et lettere liv og mer uavhengighet. Men med personlig åpenbaring kan hun prioritere riktig og navigere livet trygt. omgitt av hjelp også gjennom urolige tider. Vi har blitt befalt å sette vår lit til den Ånd som leder oss til «å handle rettferdig, til å vandre ydmykt, til å dømme rettferdig».5 Vi har også blitt fortalt at denne Ånd vil opplyse vårt sinn, fylle vår sjel med glede og hjelpe oss å vite alt vi skulle gjøre.6 Lovet personlig åpenbaring gis når vi ber om den, forbereder oss og går frem i tro og stoler på at den vil bli utøst over oss. Hjelpeforeningen – underviser, inspirerer og styrker Evnen til å kvalifisere seg til, motta og handle ifølge personlig erfaring er den aller viktigste ferdighet vi kan erverve oss i dette liv. Å kvalifisere seg for Herrens ånd begynner med å ønske seg denne Ånden og innebærer en viss grad av verdighet. Å holde budene, omvende seg og fornye pakter som er inngått i dåpen, fører til den velsignelse det er alltid å ha Herrens ånd hos oss.2 Å inngå og holde templets pakter tilfører også åndelig styrke og kraft til en kvinnes liv. Mange svar på vanskelige spørsmål finnes ved å lese Skriftene, for Skriftene er en hjelp til åpenbaring.3 Innsikt man finner i Skriftene, samles over tid, så det er viktig å bruke noe tid på Skriftene hver dag. Daglig bønn er også nødvendig for å ha Herrens ånd hos oss.4 De som oppriktig søker hjelp gjennom bønn og skriftstudium, har ofte papir og blyant i nærheten for å skrive ned inntrykk og tanker. Åpenbaring kan komme time for time og minutt for minutt når vi gjør det som er riktig. Når kvinner viser omsorg slik Kristus gjorde, kan de motta kraft og fred som veileder dem når hjelp trengs. Eksempelvis kan mødre føle Åndens hjelp også når trette, bråkende barn krever oppmerksomhet, men Ånden kan trekke seg bort hvis de blir sinte på barna. Å være på riktig sted gjør at vi kan motta veiledning. Det krever en bevisst innsats å redusere forstyrrelser, men å ha åpenbaringens ånd gjør det mulig å overvinne motstand og holde ut i tro gjennom vanskelige dager og nødvendige rutinegjøremål. Personlig åpenbaring lar oss forstå hva vi skal gjøre hver dag for å styrke tro og personlig rettskaffenhet, styrke familier og hjem, og søke dem som trenger vår hjelp. Fordi personlig åpenbaring er en konstant fornybar kilde til styrke, er det mulig å være Dessuten har Herren i sin visdom sørget for en hjelpeforening som hjelper hans døtre i disse siste dager. Når Hjelpeforeningen fungerer på en inspirert måte, løfter den kvinner opp og ut av en urolig verden og inn på et liv som forbereder dem til det evige livs velsignelser. Det sentrale for denne foreningen er ansvaret for å hjelpe søstre å styrke tro og personlig rettskaffenhet, styrke familier og hjem, og oppsøke og hjelpe andre som er i nød. Gjennom Hjelpeforeningen kan søstre motta svar på sine spørsmål og bli velsignet ved alle søstrenes samlede åndelige kraft. Hjelpeforeningen bekrefter Guds døtres sanne og evige natur. Den er en hellig tillit, et ledende lys og et system for årvåken omsorg som underviser og inspirerer kvinner til å være sterke og urokkelige. Dens motto, «Nestekjærlighet svikter aldri»,7 er nedfelt i alle gode kvinner. Når en pike kommer over til Hjelpeforeningen, eller når en kvinne blir døpt inn i Kirken, blir hun en del av et søsterfellesskap som styrker henne i hennes forberedelse til evig Mai 2010 11 liv. Å bli medlem av Hjelpeforeningen betyr at en kvinne er pålitelig, og man kan stole på at hun yter et betydelig bidrag i Kirken. Hun fortsetter å gå fremover som person uten å motta mye synlig belønning eller ros. Hjelpeforeningens annen president, Eliza R. Snow, sa følgende til søstrene: «Vi ønsker å være damer som utretter noe, ikke ifølge det verden legger i ordet, men passende ledsagere for Gudene og De hellige. På organisert måte kan vi hjelpe hverandre, ikke bare ved å gjøre godt, men ved å foredle oss selv, og enten det er få eller mange som står frem og bidrar til å fremme dette store verk, vil det være de som fyller hederlige stillinger i Guds rike… Kvinner skulle være kvinner og ikke småbarn som trenger å bli anerkjent og korrigert hele tiden. Jeg vet vi liker å bli verdsatt, men om vi ikke blir vist all den påskjønnelse vi synes vi fortjener, hvilken rolle spiller det? Vi vet at Herren har gitt oss et stort ansvar, og det finnes ikke noe ønske som Herren har gitt oss i rettferdighet, uten at det vil bli realisert, og det beste vi kan gjøre for oss selv og for hverandre, er å lutre og 12 Liahona foredle oss i alt som er godt og som gjør oss kvalifisert for disse ansvarsoppgavene.»8 Hvordan måle suksess Gode kvinner har alltid et ønske om å vite om de lykkes. I en verden der målene på suksess ofte er forvrengt, er det viktig å søke anerkjennelse og bekreftelse fra riktige kilder. For å omskrive en liste i Forkynn mitt evangelium – vi gjør det bra når vi utvikler Kristi egenskaper og streber etter å adlyde hans evangelium med nøyaktighet. Vi gjør det bra når vi søker å forbedre oss og gjør vårt beste. Vi gjør det bra når vi styrker tro og personlig rettskaffenhet, styrker familier og hjem, og oppsøker og hjelper andre som er i nød. Vi vet at vi lykkes hvis vi lever slik at vi gjør oss verdige til, mottar og vet hvordan vi skal følge Ånden. Når vi har gjort vårt aller beste, kan vi likevel oppleve skuffelser, men vi vil ikke være skuffet over oss selv. Vi kan være sikre på at Herren er fornøyd når vi føler at Ånden arbeider gjennom oss.9 Fred, glede og håp er tilgjengelig for dem som måler suksess riktig. En åpenbaring i Profeten Joel sier oss at i de siste dager skal Guds sønner og døtre profetere, og Herren vil utgyte sin Ånd over sine tjenere og tjenerinner.10 President Spencer W. Kimball gjentok denne profetien da han sa: «Mye av den store vekst vi ser i Kirken i de siste dager, vil finne sted fordi mange gode kvinner i verden (som ofte har en bemerkelsesverdig indre følelse overfor åndelige ting) vil trekkes mot Kirken i store skarer. Dette vil skje i den grad Kirkens kvinner greier å utstråle rettferdighet, og i den grad Kirkens kvinner – på en positiv måte – blir sett på som spesielle og forskjellige fra alle andre kvinner i verden… På denne måten vil Kirkens kvinners eksempler være en utmerket styrke både for Kirkens vekst i antall og for dens åndelige vekst i de siste dager.»11 Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesu Kristi evangelium er sant. Herren stoler på at hans døtre gjør sin del for å styrke Sions hjem og bygge opp hans rike på jorden. Når de søker og gjør seg verdig til personlig åpenbaring, vil Herren utøse sin Ånd over sine tjenerinner i disse siste dager. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Se Jakobs bok 2:17, Mosiah 4:26, Lære og pakter 38:35; 44:6. 2. Se Lære og pakter 20:77. 3. Se 2. Nephi 32:3. 4. Se 3. Nephi 19:24-33. 5. Lære og pakter 11:12. 6. Se Lære og pakter 11:13-14. 7. Se 1. Korinterbrev 13:8. 8. Eliza R. Snow, tale til Lehi menighets Hjelpeforening, 27. okt. 1869, Lehi menighet, Alpine (Utah) stav, i Relief Society, Minute Book, 1868–79, Kirkens historiske bibliotek, Salt Lake City, 26–27. 9. Se Forkynn mitt evangelium (2004), 11. 10. Joel 3:1-2. 11. Spencer W. Kimball, «De rettferdige kvinners rolle», Lys over Norge, mai 1980, s. 149. Av biskop Keith B. McMullin Annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd Pliktens vei Plikten krever ikke fullkommenhet, men den krever flid. Den gjelder ikke bare det som er tillatt, men det som er dydig. D ette er en urolig verden. Strid og katastrofer finnes overalt. Det føles iblant som om selve menneskeheten står i fare. Om vår tid sa Herren: «Himlene skal ryste og likeledes jorden, og store trengsler skal være blant menneskenes barn, men jeg vil bevare mitt folk.»1 Vi skulle finne stor trøst i dette løftet. Selv om katastrofer fullstendig forstyrrer «livets jevne gang»2, trenger de ikke ødelegge vårt liv. De kan vekke oss til erindring, 3 «vekke [oss] til en forståelse av [vår] plikt mot Gud»4 og holde oss «på pliktens vei»5. I Holland under 2. verdenskrig brukte familien Casper ten Boom sitt hjem som skjulested for personer som var jaget av nazistene. Dette var deres måte å leve ut sin kristne tro på. Fire medlemmer av familien mistet livet fordi de gjorde dette. Corrie ten Boom og søsteren Betsie tilbrakte grufulle måneder i den beryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Betsie døde der – Corrie overlevde. I Ravensbrück lærte Corrie og Betsie at Gud hjelper oss å tilgi. Etter krigen var Corrie fast bestemt på å spre dette budskapet. Ved én anledning hadde hun nettopp talt til en gruppe mennesker i Tyskland som led etter krigens herjinger. Hennes budskap var: «Gud tilgir.» Det var da at Corrie ten Booms trofasthet frembrakte sin velsignelse. En mann kom bort til henne. Hun gjenkjente ham som en av de grusomste vaktene i leiren. «Du nevnte Ravensbrück i talen din,» sa han. «Jeg var vakt der… Men siden den gang har jeg blitt en kristen.» Han forklarte at han hadde søkt Guds tilgivelse for de grusomme tingene han hadde gjort. Han rakte frem hånden og spurte: «Vil du tilgi meg?» Corrie ten Boom sa så: «Det kan ikke ha vært mange sekunder han sto der – med utrakt hånd – mens det for meg virket som timer hvor jeg kjempet med det vanskeligste jeg noensinne hadde måttet gjøre… … Budskapet om at Gud tilgir har en betingelse, nemlig at vi tilgir dem som har gjort oss vondt… … ”Hjelp meg!” ba jeg inni meg. ”Jeg kan løfte hånden. Det kan jeg klare. Du får sørge for følelsen.” … Stivt og mekanisk tok jeg den utrakte hånden. Da jeg gjorde det, skjedde det noe utrolig. Ilingen startet i skulderen min, jagde nedover armen og sprang ut i hendene våre. Så strømmet en helbredende varme over hele meg, og jeg fikk tårer i øynene. ”Jeg tilgir deg, bror!” gråt jeg. ”Av hele mitt hjerte.” Vi ble stående en lang stund og holde hverandre i hånden, den tidligere vakten og den tidligere fangen. Jeg hadde aldri kjent Guds kjærlighet så intenst som jeg gjorde da.»6 For dem som skyr ondskap og lever et godt liv, som streber etter en bedre tid og holder Guds bud, kan ting bli bedre og bedre selv i møte med tragedier. Frelseren viste oss veien. Fra Getsemane, korset og graven steg han opp i triumf, og bragte liv og håp til oss alle. Han bød oss: «Kom, følg meg.»7 President Thomas S. Monson har sagt: «Om vi skal kunne gå med hevet hode, må vi yte vårt bidrag til livet. Om vi skal nå vårt mål og vende tilbake for å bo hos vår Fader i himmelen, må vi holde hans bud og leve i samsvar med Frelserens eksempel. Hvis vi gjør det, vil vi ikke bare nå vårt mål, som er evig liv, men vi vil også etterlate oss verden rikere og bedre enn den ville ha vært om vi ikke hadde levd og utført våre plikter.»8 Mai 2010 13 I Bibelen finner vi disse inspirerte ordene: «Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.»9 Hva er plikt? Den plikt jeg snakker om, er det vi forventes å gjøre og være. Det er et moralsk imperativ som frembringer i enkeltpersoner og samfunn det som er rett, sant og ærefullt. Plikten krever ikke fullkommenhet, men den krever flid. Den gjelder ikke bare det som er lovlig, men det som er dydig. Den forbeholdes ikke bare mennesker med stor makt eller av høy byrd, men hviler i stedet på en grunnvoll av personlig ansvar, integritet og mot. Når vi gjør vår plikt, er det en tilkjennegivelse av vår tro. President Monson sa om dette: «Jeg elsker og verdsetter høyt det edle ordet plikt.»10 For medlemmer av Jesu 14 Liahona Kristi Kirke består pliktens vei i å holde våre pakter i hverdagen. Overfor hvem og hva er vi forpliktet? Først og fremst går pliktens vei til Gud, vår evige Fader. Han er frelsesplanens opphavsmann, skaper av himmel og jord, og av Adam og Eva.11 Han er sannhetens kilde,12 kjærligheten legemliggjort,13 og grunnen til at det finnes forløsning gjennom Kristus.14 President Joseph F. Smith sa: «Alt vi har, kommer fra [Gud]… I og av oss selv er vi bare en livløs leirklump. Liv, intelligens, visdom, dømmekraft og fornuft er alt sammen Guds gaver til menneskenes barn. Han gir oss vår fysiske styrke og våre mentale evner… Vi skulle hedre Gud med vår intelligens, med vår styrke, med vår forstand, med vår visdom og med alle de evner vi er i besittelse av. Vi skulle trakte etter å gjøre godt i verden. Dette er vår plikt.»15 Man kan ikke gjøre sin plikt overfor Gud Faderen uten å gjøre det samme mot Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus. Å holde den ene i ære fordrer ærbødighet for den andre, for Faderen har sagt at det bare er i og ved Kristi navn at man fullt ut kan oppfylle denne befalingen.16 Han er vårt Forbilde, vår Forløser og vår Konge. Når menn og kvinner, gutter og jenter gjør sin plikt overfor Gud, føler de seg tilskyndet til å gjøre sin plikt mot hverandre, mot sin familie, mot sin kirke og sitt land, mot alt som er betrodd dem. De er forpliktet til å foredle sine talenter og være lovlydige, gode mennesker. De blir ydmyke, føyelige og lette å be. Måtehold overvinner fråtsing. Lydighet styrer deres flid. Fred kommer over dem. Borgere blir lojale, samfunn blir velvillige og naboer blir venner. Himmelens Gud blir tilfreds, jorden blir beroliget, og denne verden blir et bedre sted17. Hvordan følger vi pliktens vei midt i en krise? Vi ber! Det er alles sikre vei til kunnskap. Det er alles forbindelseslinje til himmelen. Apostelen Paulus sa: «For Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn.»18 Ydmyk, oppriktig og inspirert bønn gir oss alle tilgang til den guddommelige veiledning vi så sårt trenger. Brigham Young sa: «Menneskene er iblant rådville og fylt av bekymringer og problemer… Likevel lærer vårt skjønn oss at det er vår plikt å be.»19 Jesus lærte oss: «Dere må alltid våke og be så dere ikke kommer i fristelse… Derfor må dere alltid be til Faderen i mitt navn… Be til Faderen i deres familier, alltid i mitt navn, så deres hustru og deres barn kan bli velsignet.»20 For at bønner skal være effektive, må de være i harmoni med himmelens plan. Troens bønn bærer frukt når en slik harmoni finnes, og denne harmonien finnes når bønner er inspirert av Den hellige ånd. Ånden forteller oss hva vi skulle be om.21 Uten denne inspirerte veiledning har vi lett for å «be ille»22, og søke vår vilje og ikke «din vilje»23. Det er like viktig å bli veiledet av Den hellige ånd når vi ber, som det er å bli opplyst av den samme Ånd når vi mottar et svar på bønn. Slike bønner nedkaller himmelens velsignelser fordi vår Fader «vet hva [vi] trenger til før [vi] ber ham»24, og han besvarer alle oppriktige bønner. I siste instans er det Faderen og Sønnen som lover: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.»25 Jeg bærer vitnesbyrd om at pliktens vei blir tydelig merket gjennom urokkelig tro på Gud den evige Fader og hans Sønn Jesus Kristus, og gjennom bønnes kraft. Denne veien må vandres av alle Guds barn som elsker ham og ønsker å holde hans bud. For de unge fører den til personlig fremgang og forberedelse. For voksne fører den til fornyet tro og besluttsomhet. For den eldre generasjon fører den til perspektiv og utholdenhet i rettferdighet til enden. Den utstyrer alle trofaste reisende med Herrens styrke, beskytter dem mot vår tids onder og begaver dem med kunnskapen om at «slutten på det hele … er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.»26 I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Moses 7:61, uthevelse tilføyd. 2. Joseph F. Smith: Læresetninger i evangeliet, 137. 3. Mosiah 1:17. 4. Alma 7:22. 5. Helaman 15:5. 6. Corrie ten Boom: Tramp for the Lord (1974), 54-55. 7. Lukas 18:22. 8. Thomas S. Monson, brukt med tillatelse. 9. Predikantens bok 12:13; uthevelse tilføyd. 10. Thomas S. Monson, «Plikten kaller», Lys over Norge, juli 1996, 46. 11. Se Lære og pakter 20:17-19. 12. Se Lære og pakter 93:36. 13. Se 1. Johannes 4:8. 14. Se Johannes 3:16; Helaman 5:10-11. 15. Joseph F. Smith, i Conference Report, okt. 1899, 70; uthevelse tilføyd. 16. Se Moroni 10:32-33; Lære og pakter 59:5. 17. Se Alma 7:23, 27. 18. 1. Peter 3:12. 19. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young (1997), 45, uthevelse tilføyd. 20. 3. Nephi 18:18-19, 21. 21. Se Lære og pakter 50:29-30. 22. Jakobs brev 4:3. 23. Matteus 6:10. 24. Matteus 6:8. 25. Matteus 7:7. Se også Joseph Smiths oversettelse, Matteus 7:12-13. 26. Predikantens bok 12:13; uthevelse tilføyd. Mai 2010 15 Av eldste Wilford W. Andersen i De sytti Vår Forløsers klippe Jeg vitner om at de som holder hans bud, vil vokse i tro og håp. De vil få styrke til å overvinne alle livets prøvelser. F or mange år siden besøkte jeg Nauvoo, Illinois, sammen med familien. Der hadde Kirkens tidlige medlemmer søkt tilflukt. Mange hadde mistet sitt hjem og sin gård, og noen hadde mistet sine kjære i de stigende forfølgelsene. I Nauvoo samlet de seg og bygget en ny og vakker by. Men forfølgelsene opphørte ikke, og i 1846 ble de igjen tvunget til å forlate sine hjem – denne gangen midt på vinteren. De stilte opp vognene sine i Parley Street og ventet på tur til å krysse den islagte Mississippi-elven på vei til en ukjent fremtid. Da vi sto i Parley Street og reflekterte over deres elendige situasjon, fanget en rekke treskilt festet til gjerdestolper, min oppmerksomhet. På skiltene var det utskåret sitater fra de lidende medlemmenes dagbøker. Da vi leste sitatene, oppdaget vi til vår forundring at det ikke fantes fortvilelse eller motløshet i ordene, men snarere optimisme, bestemthet og til og med glede. De var fylt av håp, det håp som gjenspeiles i dette sitatet fra dagboken til Sarah DeArmon Rich, februar 1846: «Å ta fatt på en slik reise om vinteren … ville ha fortonet seg som å gå rett inn i dødens gap, 16 Liahona men vi hadde tro … [og] vi følte glede over at vår utfrielses dag hadde kommet.»1 Disse tidlige hellige var hjemløse, men slett ikke uten håp. Deres hjerter var knust, men deres kampånd var sterk. De hadde fått en dyp og viktig lærdom. De hadde lært at håp, med dets medfølgende velsignelser fred og glede, ikke er betinget av omstendighetene. De hadde oppdaget at håpets sanne kilde er tro – tro på Herren Jesus Kristus og hans altomfattende forsoning, den eneste sikre grunnvoll vi kan bygge vårt liv på. I dag er en annen gruppe pionerer eksempler på dette viktige prinsippet. Tirsdag 12. januar rammet et massivt jordskjelv Haiti. Jordskjelvet la hovedstaden Port-au-Prince i ruiner. Virkningene var katastrofale – anslagsvis 1 million mennesker mistet sitt hjem, og over 200 000 er bekreftet omkommet. Mens verden fulgte med på den enestående internasjonale hjelpeinnsatsen, pågikk et annet bemerkelsesverdig og inspirerende redningsarbeid i Port-au-Prince – ledet av en komité av lokale ledere av Kirken, organisert etter prestedømmets modell og drevet ved inspirasjon. Komiteens medlemmer besto blant andre av de to stavspresidentene og de to hjelpeforeningspresidentene på stavsplan i Portau-Prince, samt misjonspresidenten, som i en alder av 30 år presiderer over 74 heltidsmisjonærer i Haiti Port-auPrince misjon. Alle misjonærene hans er fra Haiti, og mirakuløst nok ble ingen av dem skadet i det voldsomme jordskjelvet. Disse inspirerte lokale lederne fikk ansvar for Kirkens ressurser, ressurser som omfattet de sjenerøse bidragene fra mange av dere. Innbyggerne på Haiti er dypt takknemlige for disse bidragene. Under komiteens ledelse kom lastebillass med forsyninger nesten umiddelbart fra Den dominikanske republikk. Bare noen dager etter jordskjelvet kom fly med mat, vann, rensingssystemer, telt, ulltepper og legemidler, sammen et legeteam. De ni møtehusene i og rundt Portau-Prince var for det meste uskadet – enda et bemerkelsesverdig mirakel. I ukene etter jordskjelvet ble de tilfluktsrom for over 5000 haitiere og distribusjonssentre for mat, vann og medisinsk hjelp. Grunnleggende behov ble dekket, og orden begynte å ta form midt i kaoset. Selv om de trofaste hellige har hatt store lidelser, er de fulle av håp for fremtiden. I likhet med de tidlige pionerene i 1846, er deres hjerte knust, men deres kampånd sterk. De lærer oss også at håp, lykke og glede ikke er resultater av omstendighetene, men av tro på Herren. Profeten Mormon, som selv opplevde mange vanskelige omstendigheter, forsto og forklarte denne læren: «Og videre, mine elskede brødre, vil jeg tale til dere om håp… Se, jeg sier til dere at dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning … , og dette på grunn av deres tro på ham i henhold til løftet. Derfor, hvis et menneske har tro, må han nødvendigvis ha håp, for uten tro kan det ikke være noe håp.»2 Håp kommer av tro på Jesus Kristus. Han har allerede overvunnet verden, og har lovet at han vil tørke våre tårer hvis vi bare vil vende oss til ham, tro og følge3. Noen som i dette øyeblikk føler seg fortvilet eller motløs, lurer kanskje på hvordan de kan få håp igjen. Hvis du er en av dem, husk at håp kommer som en følge av tro. Hvis vi vil bygge opp vårt håp, må vi bygge opp vår tro. Tro på Frelseren innebærer mer enn bare overbevisning. Apostelen Jakob sa at selv djevlene tror og skjelver4. Men sann tro krever innsats. Forskjellen på djevlene og denne kirkes trofaste medlemmer er ikke tro, men innsats. Troen vokser ved å holde budene. Vi må anstrenge oss for å holde budene. I Bible Dictionary leser vi: «Mirakler frembringer ikke tro, men sterk tro utvikles gjennom lydighet til Jesu Kristi evangelium. Troen kommer med andre ord gjennom rettferdighet.»5 Når vi streber etter å holde Guds bud, omvender oss fra våre synder og lover å gjøre vårt beste for å følge Frelseren, får vi stadig større tillit til at alt vil ordne seg gjennom forsoningen. Disse følelsene bekreftes av Den hellige ånd, som fortrenger det våre pionermødre og -fedre kalte «unyttig kummer». Til tross for våre prøvelser føler vi velvære og et ønske om å synge sammen med dem at «alt er vel»6. Jeg ønsker ikke å bagatellisere klinisk depresjon. For noen ligger løsningen på depresjon og angst i behandling gitt av dyktige fagfolk. Men for de fleste av oss begynner tristhet og frykt å smelte bort og bli erstattet med lykke og fred når vi setter vår lit til opphavsmannen til lykkens plan, og når vi utvikler tro på Fredsfyrsten. En nær venn av meg døde nylig av kreft. Han og familien hans har stor tro. Det var inspirerende å se hvordan deres tro bar dem gjennom denne vanskelige tiden. De ble fylt med en indre fred som holdt dem oppe og styrket dem. Med deres tillatelse vil jeg lese fra et brev fra et familiemedlem, skrevet bare noen dager før hennes far gikk bort: «De siste dagene har vært spesielt vanskelige … Da vi samlet oss rundt pappas seng i går kveld, følte vi Herrens ånd sterkt, og dette var i sannhet en trøst for oss. Vi føler fred… Dette har vært det vanskeligste noen av oss har opplevd, men vi føler fred gjennom kunnskapen om at … vår Fader i himmelen har lovet at vi skal få være sammen som familie igjen. Da legen fortalte pappa på sykehuset at det ikke var mer de kunne gjøre, så han på oss alle med fullkommen tro, og spurte frimodig: ”Er det noen i Mai 2010 17 dette rommet som har et problem med frelsesplanen?” Det har vi ikke, og vi er takknemlige for en far og en mor som har lært oss å ha full tillit til planen.» Jeg retter meg til alle som lider, alle som sørger, alle som nå opplever eller vil oppleve prøvelser og utfordringer i dette liv. Mitt budskap er til alle som er redde eller motløse. Mitt budskap er bare et ekko, en påminnelse om stadig trøst og råd fra en kjærlig Fader til sine barn siden verdens begynnelse. «Husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.»7 Jeg vitner om ham, at han har overvunnet verden, at han aldri vil glemme eller forlate oss, for han har gravert oss i sine hender8. Jeg vitner om at de som holder hans bud, vil vokse i tro og håp. De vil få styrke til å overvinne alle livets prøvelser. De vil oppleve en fred som overgår all forstand.9 I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Sarah DeArmon Rich, i Carol Cornwall Madsen: Journey to Zion: Voices from the Mormon Trail (1997), 173-74; staving modernisert. 2. Moroni 7:40-42. 3. Se Johannes’ åpenbaring 7:14-17. 4. Se Jakobs brev 2:19. 5. Bible Dictionary, «Faith». 6. «Kom, hellige», Salmer, nr. 26. 7. Helaman 5:12. 8. Se 1. Nephi 21:16. 9. Se Filipperbrevet 4:7. 18 Liahona Av eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum Mødre og døtre I disse siste dager er det nødvendig – til og med avgjørende – at foreldre og barn lytter til og lærer av hverandre. B rødre og søstre, for seks måneder siden talte jeg til fedre og sønner på generalkonferansens prestedømsmøte. Som dere kanskje har gjettet, har mine fem døtre, 24 jente-barnebarn og stadig flere jenteoldebarn bedt om like mye tid. I dag vil jeg derfor hovedsakelig tale til Kirkens mødre og døtre. Min kjære hustru Barbara har hatt en evig avgjørende innflytelse på våre døtre og jente-barnebarn – og de på henne. Mødre og døtre bidrar i vesentlig grad til å hjelpe hverandre å utforske sine uendelige muligheter, til tross for de undergravende innflytelser fra en verden hvor en kvinnes og en mors rolle blir forvrengt og manipulert. I en tale til Kirkens kvinner for nesten hundre år siden, sa president Joseph F. Smith: «Dere skal ikke la dere lede av verdens kvinner. Dere skal lede verdens kvinner i alt som er prisverdig, alt som er Gudlignende, alt som er oppbyggende og rensende for menneskenes barn» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith [1998], 184). Søstre, vi, deres brødre, kan ikke gjøre det dere har blitt guddommelig utpekt til å gjøre fra før verdens grunnleggelse. Vi kan prøve, men vi kan aldri håpe å etterligne deres unike talenter. Ingenting i denne verden er så personlig, så nærende eller så livsendrende som en rettferdig kvinnes innflytelse. Jeg forstår at noen av dere unge kvinner ikke har mødre som dere kan snakke med om disse tingene. Mange av dere kvinner har for øyeblikket ingen døtre i deres liv. Men fordi alle kvinner i sin guddommelige natur har iboende både talentet til og ansvaret for å være mor, gjelder det meste av det jeg skal si, like mye for bestemødre, tanter, søstre, stemødre, svigermødre, ledere og andre veiledere som iblant fyller tomrommene etter disse viktige mor-datter-forholdene. Unge kvinner, deres mødre forguder dere. I dere ser de løftet om fremtidige generasjoner. Alt dere oppnår, alle utfordringer dere overvinner, gir dem ublandet glede. På samme måte er deres bekymringer og hjertesorg, deres mødres bekymringer og hjertesorg. I kveld vil jeg gi dere unge kvinner noen forslag til hvordan dere kan få mest mulig ut av deres forhold til deres mor. Dernest har jeg noen tanker om hvordan mødre kan ha størst mulig innflytelse på sine døtre, så vel som på andre medlemmer av sin familie. Det er dessverre altfor lett å illustrere forvirringen og forvrengningen av kvinnens rolle i dagens samfunn. Usømmelige, umoralske og hemningsløse kvinner fyller etermediene, har monopol på tidsskrifter og vises på filmlerreter – alt mens de blir hyllet av verden. Apostelen Paulus talte profetisk om «vanskelige tider» som vil komme i de siste dager, og nevnte spesifikt noe som må ha virket spesielt vanskelig for ham: «kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster» (2. Timoteus 3:6). Dagens populærkultur får ofte kvinner til å virke tåpelige, betydningsløse, tankeløse og maktesløse. Den gjør dem til objekter og viser dem ingen respekt. Den antyder at de bare kan gjøre noe betydningsfylt ved å forføre – uten tvil det mest utbredte og farligste budskapet djevelen sender til kvinner om dem selv. Mine kjære unge kvinner, av hele mitt hjerte oppfordrer jeg dere til ikke å se på moderne kultur for å finne forbilder og veiledere. Vær så snill å finne i deres trofaste mødre det mønster dere skulle følge. Ha dem som forbilder, ikke kjendiser hvis normer ikke er Herrens normer, og hvis verdier ikke gjenspeiler et evig perspektiv. Se på deres mor. Lær av hennes sterke sider, hennes mot og hennes trofasthet. Hør på henne. Hun er kanskje ingen racer på SMS. Hun har kanskje ikke engang en Facebook-side. Men når det gjelder det som hører hjertet og Herren til, har hun et vell av kunnskap. Når dere nærmer dere tiden for ekteskap og deres første barn, vil hun være deres største kilde til visdom. Ingen annen i verden elsker dere på samme måte eller er villig til å ofre så mye for å oppmuntre dere og hjelpe dere å finne lykke – i dette liv og for evig. Elsk deres mor, mine unge søstre. Respekter henne. Hør på henne. Stol på henne. Hun vil bare deres beste. Hun er opptatt av deres evige trygg- het og lykke. Vær snill med henne. Vær tålmodig med hennes ufullkommenheter, for hun har dem. Det har vi alle. Nå vil jeg dele noen tanker med dere mødre om den spesielle rolle dere spiller i deres døtres liv. Vi har en venn som ofte reiser sammen med slektninger. Noe hun ser på hver eneste reise, er hvor lik de unge kvinnenes oppførsel er deres mødres. Hvis mødrene er sparsommelige, er døtrene det også. Hvis mødrene er sømmelige, er døtrene det også. Hvis mødrene går med badesko og andre uformelle klær på nadverdsmøtet, gjør døtrene det samme. Mødre, deres eksempel er ekstremt viktig for deres døtre – selv om de ikke sier det. Gjennom hele verdenshistorien har kvinner alltid lært bort moralverdier. Denne undervisningen begynner i vuggen og fortsetter gjennom resten av deres barns liv. I dag bombarderes samfunnet med budskap om kvinners Mai 2010 19 og mødres roller som er farlige, ugudelige og villfarne. Å følge disse budskapene kan sette deres døtre på veien til synd og selvødeleggelse. Deres døtre vil kanskje ikke forstå dette om dere ikke forteller dem, eller enda bedre, viser dem hvordan de kan ta gode valg. Som mødre i Israel er dere deres døtres første forsvarslinje mot verdens falskhet. Mødre, jeg forstår at det iblant kan virke som om deres barn ikke følger med på de lærdommer vi prøver å gi dem. Tro meg – jeg har sett de fraværende blikkene i tenåringers øyne akkurat når dere kommer til det dere synes er den beste delen av deres undervisning. Jeg lover at selv når dere tror at døtrene deres ikke hører et ord dere sier, lærer de likevel av dere når de følger med på om deres handlinger og ord stemmer overens. Som Ralph Waldo Emerson skal ha sagt: «Det du gjør, taler så høyt at jeg ikke kan høre hva du sier» (se Ralph Keyes, The Quote Verifier [2006], 56). Lær deres døtre å finne glede i å oppdra barn. Det er her deres kjærlighet og talenter kan ha størst evig betydning. Sett dette i sammenheng med president Harold B. Lees formaning om at «det viktigste dere … 20 Liahona noen gang kommer til å utføre, vil bli innenfor veggene i deres eget hjem» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Harold B. Lee [2001], 134). Dette gjelder naturligvis oss alle, men det er spesielt sterkt med tanke på forholdet mellom mødre og døtre. Mødre, lær deres døtre at en trofast Guds datter unngår fristelsen til å spre rykter eller dømme en annen. I en tale til Hjelpeforeningen i Nauvoo forklarte profeten Joseph for søstrene at «tungen er et ustyrlig lem – ti stille om ting som ikke har noen betydning» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 455). I de senere år har en rekke artikler, bøker og filmer blitt skrevet om kvinner og jenter som sprer rykter og er «vemmelige». Satan prøver alltid å undergrave den mest verdifulle delen av en kvinnes guddommelige natur – omsorgstrangen. Forholdet mellom en mor og en datter er der en datter lærer å gi omsorg ved å få omsorg. Hun blir elsket. Hun blir undervist og får førstehåndserfaring med hvordan det føles at noen bryr seg nok om henne til å korrigere henne, og samtidig til stadig å oppmuntre henne og tro på henne. Husk, søstre, at Gud er kilden til all moralsk og åndelig styrke. Vi får tilgang til denne styrken ved å inngå pakter med Ham og holde disse paktene. Mødre, lær deres døtre viktigheten av å inngå pakter, og vis dem så hvordan de kan holde disse paktene på en slik måte at de vil ønske å leve verdig til å komme til templet. I dagens samfunn innebærer dette å snakke med deres døtre om seksuelle temaer. Deres døtre og deres sønner vokser opp i en verden som åpent omfavner tidlig, tilfeldig og tankeløs løsaktighet. Usømmelige, ukyske kvinner glamoriseres og blir altfor ofte hyllet og etterlignet. Selv om det er ting vi kan gjøre i våre hjem og familier for å begrense vår eksponering for disse usmakelige sidene av dagens samfunn, er det umulig for deres døtre helt å unngå de skamløse seksuelle budskapene og forlokkelsene som omgir dem. Dere må ha hyppige, åpne samtaler hvor dere lærer deres døtre sannheten om disse temaene. De trenger for eksempel å forstå at når de går med klær som er for stramme, for korte eller med for dyp utringning, sender de ikke bare feil signaler til unge menn de omgås med, men de viderefører i sitt eget sinn den feilslutning at en kvinnes verdi bare avhenger av hennes sensuelle appell. Dette hverken har vært eller vil komme inn under den rettferdige definisjonen på en trofast Guds datter. De trenger å høre dette – tydelig og ofte – fra deres munn, og de trenger å se riktige og konsekvente eksempler på dette i deres egne normer for påkledning, personlig pleie og sømmelighet. Alle ungdommer vil med større sannsynlighet inngå og holde pakter hvis de lærer å gjenkjenne Åndens tilstedeværelse og røst. Lær deres døtre om ting som har med Ånden å gjøre. Vis dem Skriftene. Gi dem erfaringer som vil hjelpe dem å verdsette den velsignelse som prestedømsmyndighet er for dem. Ved å holde sine pakter vil de lære å høre Herrens røst og motta personlig åpenbaring. Gud vil virkelig høre og besvare deres bønner. GUFtemaet for 2010 gjelder våre ungdommer og oss alle: «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore» (Josva 1:9). Dette vil lede dem trygt frem til velsignelsene i Herrens hus. Sørg for at de vet at det å holde pakter er den sikreste veien til evig lykke. Lær dem om nødvendig hvordan de omvender seg og holder seg rene og verdige. Hvis dette virker kjent, mine brødre og søstre, så er det fordi jeg har talt til foreldre og deres barn på tre generalkonferanser på rad. I april i fjor oppfordret jeg ungdom til å lære av fortiden. Jeg siterer fra den talen: «Når dere er villige til å lytte og lære, kommer noen av livets viktigste lærdommer fra dem som har gått foran dere… Deres liv vil bli så mye bedre om dere følger de store eksemplene til Kristi trofaste tilhengere» («Lær av fortiden», Liahona, mai 2009, 31, 33). I oktober i fjor talte jeg til fedre og sønner på prestedømsmøtet, og i dag har jeg for det meste talt til mødre og døtre. I hvert tilfelle har mitt budskap vært forskjellig, men tilsvarende. Jeg håper dere lytter og ser et mønster og hører et stabilt og konsekvent budskap om at det i disse siste dager er nødvendig – til og med avgjørende – at foreldre og barn lytter til og lærer av hverandre. Det er ikke bare flyktige begreper jeg har talt om. De er kjernen og det viktigste i Guds plan for vår evige lykke og fred. Kirken vil hjelpe hvor enn vi kan. Vi er der for å hjelpe og støtte dere som foreldre og som barn. Men hjemmet er det viktigste stedet for å forberede dagens ungdom til å lede morgendagens familier og kirke. Det er opp til oss alle som mødre og fedre å gjøre alt vi kan for å forberede våre ungdommer til å bli trofaste og rettskafne menn og kvinner. Det er i hjemmet vi må undervise i evangeliet ved forskrift og ved eksempel. Jeg vil avslutte mine råd med denne profetiske oppsummering av president Joseph F. Smith: «Våre [familie]forbindelser er ikke utelukkende ment for dette liv, for tid i motsetning til evig- het. Vi lever både i tid og evighet. Vi danner forbindelser og forhold for tid og evighet… Hvem er det i tillegg til de siste-dagers-hellige som hengir seg til den tanke at vår familieorganisasjon vil fortsette på den andre siden av graven, at far, mor og barn vil kjenne hverandre igjen … denne familieorganisasjonen som er en enhet i den store og fullkomne organisasjonen som er Guds verk, og helt og holdent bestemt til å fortsette gjennom tid og evighet?» (Læresetninger – Joseph F. Smith, 385, 386). Måtte Herren hjelpe oss å undervise, oppdra og forberede hverandre i våre hjem for det store verk som må utføres av oss alle, nå og i fremtiden, er min bønn, i Herren Jesu Kristi navn. Amen. ■ Mai 2010 21 Av president Henry B. Eyring Førsterådgiver i Det første presidentskap Hjelp dem på veien hjem Vi hjelper Guds barn best ved å sørge for muligheter til å utvikle tro på Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium mens de er unge. B rødre og søstre, vår himmelske Fader ønsker og trenger vår hjelp til å lede hans åndebarn hjem til seg. Jeg taler i dag om unge mennesker som allerede er i Hans sanne kirke, og derfor har begynt på den rette og smale vei tilbake til sitt himmelske hjem. Han vil at de tidlig skal få åndelig styrke til å holde seg på veien. Og han trenger vår hjelp til å få dem tilbake på veien raskt om de skulle komme på avveier. Jeg var ung biskop da jeg begynte å se klart hvorfor Herren vil at vi skal styrke barna mens de er unge, og redde dem raskt. Jeg skal fortelle om en ung person som representerer mange jeg har prøvd å hjelpe i årenes løp. Hun satt foran meg på biskopskontoret. Hun fortalte meg om livet sitt. Hun hadde blitt døpt og bekreftet som medlem av Kirken da hun var åtte år. Det var ingen tårer i øynene hennes da hun fortalte om de over 20 årene som hadde gått siden, men det var sorg i stemmen hennes. Hun sa at den nedadgående spiralen begynte med at hun valgte å omgås med det hun syntes var 22 Liahona spennende mennesker. Hun begynte å bryte det som først virket som mindre viktige bud. Hun ble først litt lei seg, og følte så et stikk av skyldfølelse. Men når hun var sammen med de nye vennene sine, fikk hun en ny følelse av å være likt, så hennes beslutninger om å omvende seg ble stadig mindre viktige. Etter hvert som budene hun brøt ble stadig alvorligere, så drømmen om et lykkelig evig hjem ut til å falme. Hun satt foran meg i det hun kalte fortvilelse. Hun ville at jeg skulle redde henne fra syndens felle som hun var fanget i. Men eneste utvei var at hun selv utøvde tro på Jesus Kristus, hadde et sønderknust hjerte, omvendte seg og ble renset, forandret og styrket gjennom Herrens forsoning. Jeg bar vitnesbyrd for henne om at det fremdeles var mulig. Det var det, men så mye vanskeligere enn om hun hadde utøvd tro tidligere i livet på reisen hjem til Gud, og da hun først begynte å komme på avveier. Vi hjelper Guds barn best ved å sørge for muligheter til å utvikle tro på Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium mens de er unge. Og så må vi hjelpe dem raskt å tenne denne troen på nytt før den dør ut når de kommer bort fra veien. Vi kan forvente nesten kontinuerlige anledninger til å hjelpe reisende blant Guds barn. Frelseren fortalte oss hvorfor det ville være slik da han beskrev den farefulle reisen hjem for alle Guds åndebarn gjennom den tåke som synd og Satan skaper: «Gå inn gjennom den trange port, for den port er vid og den vei er bred som fører til fortapelse, og mange er de som går inn gjennom den, fordi den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.»1 Fordi han forutså sine barns behov, plasserte en kjærlig himmelsk Fader instruksjoner og redningsfolk langs veien. Han sendte sin Sønn Jesus Kristus for å gjøre den sikre vei mulig og synlig. Han kalte som sin profet i dag, president Thomas S. Monson. Siden han var ung har president Monson forkynt både hvordan man holder seg på veien og hvordan man redder dem som har blitt ledet ut i sorg. Vår himmelske Fader har gitt oss mange forskjellige holdeplasser for å styrke, og ved behov lede, reisende i sikkerhet. Våre viktigste og mest virkningsfulle oppgaver er i familien. De er viktige fordi familien har muligheten til i starten av et barns liv å plante føttene trygt på veien hjem. Foreldre, brødre og søstre, besteforeldre, tanter og onkler blir mer effektive veiledere og redningsmenn på grunn av kjærlighetsbånd som er selve familiens natur. Familien har en fordel i de første åtte årene av et barns liv. I disse beskyttede årene gjør Jesu Kristi forsoning at Satans bruk av den mørke tåke til å skjule veien hjem, blir forhindret. I disse verdifulle årene hjelper Herren familier ved å kalle Primær-arbeidere som bidrar til å styrke barna åndelig. Han sørger også for bærere av Det aronske prestedømme som forretter nadverden. I nadverdsbønnene hører barna løftet om at de en dag kan få Den hellige ånd som ledsager hvis de er lydige til Guds befalinger. Dermed blir de styrket til å kunne motstå fristelsen når den kommer, og en gang i fremtiden bidra til å redde andre. Mange biskoper i Kirken blir inspirert til å kalle de sterkeste i menigheten til å arbeide med barn i Primær. De forstår at hvis barna blir styrket med tro og vitnesbyrd, er det mindre sannsynlig at de må reddes som tenåringer. De forstår at en sterk åndelig grunnvoll kan være utslagsgivende for et helt liv. Vi kan alle hjelpe. Bestefedre, bestemødre og alle medlemmer som kjenner et barn, kan hjelpe. Vi trenger ikke et formelt kall i Primær. Alder er heller ingen begrensning. Én slik kvinne var som ganske ung, medlem av det Primærs generalutvalg som sto bak VDR-mottoet. Hun ble aldri trett av å arbeide for barna. Hun underviste i menighetens Primær, etter egen anmodning, til hun var nesten 90 år gammel. Små barn følte hennes kjærlighet til dem. De så hennes eksempel. De lærte av henne de enkle prinsippene i Jesu Kristi evangelium. Fremfor alt lærte de, på grunn av hennes eksempel, å føle og gjenkjenne Den hellige ånd. Når de gjorde det, var de langt på vei til å ha tro til å motstå fristelser. Det var mindre sannsynlig at de ville måtte reddes, og de var beredt til å gå ut og redde andre. Jeg lærte om kraften i enkel tro på bønn og Den hellige ånd da våre barn var små. Vår eldste sønn var ennå ikke døpt. Hans foreldre, Primær-lærere og prestedømsbærere hadde prøvd å hjelpe ham å føle og gjenkjenne Ånden og lære å motta Hans hjelp. En ettermiddag hadde min hustru kjørt ham hjem til en kvinne som lærte ham å lese. Planen var at jeg skulle hente ham på vei hjem fra jobben. Leksjonen sluttet tidligere enn vi hadde tenkt. Han var sikker på at han kunne veien hjem. Så han begynte å gå. Han sa etterpå at han følte seg helt trygg, og likte tanken på å være alene Mai 2010 23 på turen. Da han hadde gått nesten en kilometer, begynte det å bli mørkt. Han begynte å føle at han fremdeles var veldig langt hjemmefra. Han husker ennå at lysene fra bilene som kjørte forbi ham, var tåkete på grunn av tårene hans. Han følte seg som et lite barn, ikke den selvsikre gutten som hadde begynt på veien hjem alene. Han innså at han trengte hjelp. Så slo en tanke ham. Han visste at han burde be. Dermed forlot han veien og gikk i retning av noen trær som han knapt kunne se i mørket. Han fant et sted å knele ned. Gjennom buskene kunne han høre stemmer som kom mot ham. To unge mennesker hadde hørt ham gråte. Da de nærmet seg, sa de: «Kan vi hjelpe deg?» Gjennom tårene sa han at han hadde gått seg vill, og at han ville hjem. De spurte om han kunne telefonnummeret eller adressen sin. Det kunne han ikke. De spurte om han visste etternavnet sitt. Det visste han. De tok ham med seg til sitt hjem like i nærheten. De fant etternavnet vårt i en telefonkatalog. Da jeg fikk telefonen, kom jeg ham raskt til unnsetning, takknemlig over at snille mennesker hadde blitt plassert langs veien hjem. Og jeg er evig takknemlig for at han hadde lært å be i tro om hjelp når han hadde gått seg vill. Denne troen har ført ham i sikkerhet og brakt ham hjelpere flere ganger enn han kan telle. Herren har etablert et mønster for redning og redningsfolk i sitt rike. I sin visdom har Herren inspirert sine tjenere til å gi oss noen av de mest effektive 24 Liahona måter å styrke oss på, og de beste redningsfolk mens vi er i tenårene. Dere kjenner til to effektive programmer som Herren har gitt oss. Et for Unge kvinner heter Personlig fremgang. Det andre, for bærere av Det aronske prestedømme, heter Plikt overfor Gud. Vi oppfordrer de unge i den oppvoksende generasjon til å få øynene opp for sin egen mulighet til å utvikle stor åndelig styrke. Og vi ber inntrengende dem som bryr seg om disse unge, til å heve seg opp til det Herren krever av oss for å hjelpe dem. Og siden Kirkens fremtid avhenger av dem, tar vi alle tak i det. De to programmene har blitt forbedret, men formålet er uforandret. President Monson sa det slik: «Vi må lære det vi skulle lære, gjøre det vi skulle gjøre og være det vi skulle være.»2 Heftet Personlig fremgang for unge kvinner gjør formålet klart for dem: «Programmet Personlig fremgang bruker de åtte verdinormene for Unge kvinner til å hjelpe deg å forstå bedre hvem du er, hvorfor du er her på jorden og hva du skulle gjøre som en Guds datter for å forberede deg til den dagen du reiser til templet for å inngå hellige pakter.» Det sier videre at unge kvinner vil «inngå forpliktelser, gjennomføre dem og rapportere sin fremgang til en av sine foreldre eller en leder». Det lover dessuten: «Det du gjør i ditt arbeid med Personlig fremgang – som bønn, skriftstudium, tjeneste og det å skrive dagbok – vil utvikle seg til daglige personlige vaner. Disse vanene vil styrke ditt vitnesbyrd og hjelpe deg å lære og utvikle deg gjennom hele livet.»3 Programmet Plikt overfor Gud, for unge menn i Det aronske prestedømme, har blitt styrket og mer målrettet. Det vil finnes i én enkelt bok for alle tre embedene i Det aronske prestedømme. De unge mennene og deres ledere vil motta denne nye boken. Den er et kraftfullt redskap. Den vil styrke de unge mennenes vitnesbyrd og deres forhold til Gud. Den vil hjelpe dem å lære og ønske å utføre sine plikter i prestedømmet. Den vil styrke forholdet til foreldre, til andre quorumsmedlemmer og til deres ledere. Begge disse programmene legger stor vekt på de unges egen innsats. De oppfordres til å lære og gjøre ting som ville vært krevende for hvem som helst. Når jeg tenker på min egen ungdom, kan jeg ikke huske å ha blitt utfordret på denne måten. Ved noen få anledninger ble jeg nok oppfordret til å takle slike prøver, men bare en gang iblant. Disse programmene krever regelmessighet, stor innsats og opparbeidelse av læring og åndelige opplevelser over flere år. Ved nærmere ettertanke slo det meg at innholdet i disse heftene er et fysisk symbol på Herrens tillit til den oppvoksende generasjon og til alle oss som elsker dem. Og jeg har sett tegn på at de og vi er tilliten verdig. Under besøk har jeg sett quorumer i Det aronske prestedømme i virksomhet. Jeg har sett unge menn lære, planlegge hvordan de kan gjøre det Gud ønsker av dem, gjøre det de har bestemt seg for og fortelle andre om hvordan de har blitt forandret åndelig. Det jeg så og hørte, viste tydelig at fedre, mødre, ledere, venner og til og med naboer i en forsamling ble beveget av Ånden da de hørte ungdommene vitne om hvordan de hadde blitt styrket. Ungdommene ble styrket ved å bære vitnesbyrd, og det samme ble de som prøvde å hjelpe dem. Unge kvinners program har det samme effektive mønster for å utvikle åndelig styrke i de unge kvinnene og gi oss anledning til å hjelpe. Personlig fremgang hjelper unge kvinner å forberede seg til å motta templets ordinanser. De får hjelp ved eksempler fra mødre, bestemødre og alle rettferdige kvinner rundt dem i Kirken. Jeg har sett foreldre hjelpe en datter å nå sine mål og drømmer ved å legge merke til og verdsette alt det gode hun gjør. For noen dager siden så jeg en mor som sto sammen med sin unge datter da de ble anerkjent for sammen å ha blitt eksempler på fremragende kvinner. Da de fortalte meg hva det hadde betydd for dem, følte jeg Herrens godkjennelse og oppmuntring til oss alle. Av all den hjelp vi kan gi disse unge, vil den beste være å la dem føle vår tillit til at de er på veien hjem til Gud og at de kan klare det. Og det gjør vi best ved å gå sammen med dem. Ettersom veien er bratt og noen ganger steinete, vil de iblant bli motløse og til og med snuble. De kan til tider bli forvirret angående sitt mål og gå etter mindre viktige mål i evig sammenheng. Disse inspirerte programmene gjør dette mindre sannsynlig fordi de vil få de unge til å innby og motta Den hellige ånds nærvær. Det beste råd vi kan gi unge mennesker, er at de bare kan komme tilbake til sin himmelske Fader når de blir veiledet og korrigert av Guds ånd. Hvis vi er kloke, vil vi oppmuntre, rose og vise eksempler på alt som innbyr Den hellige ånds veiledning. Når de forteller oss hva de gjør og føler, må vi selv være kvalifisert til å ha Ånden hos oss. Da vil de føle Guds godkjenning gjennom vår ros og våre smil. Og om vi skulle føle behov for å gi korrigerende råd, vil de føle vår og Guds kjærlighet, ikke skjenn og avvisning, som kan la Satan lede dem lenger bort. Det eksempel de trenger aller mest fra oss, er at vi gjør det de må gjøre. Vi må be om Åndens gaver. Vi må grunne på Skriftene og levende profeters ord. Vi må legge planer som ikke bare er ønsker, men pakter. Og så må vi holde våre løfter til Herren. Vi må løfte andre ved å fortelle dem om forsoningens velsignelser som har blitt oss til del. Vi må selv være eksempler på den stabile og vedvarende trofasthet som Herren forventer av dem. Når vi gjør det, vil vi hjelpe dem å føle Åndens forvissning om at hvis de vil holde ut, vil de få høre en kjærlig Frelser og himmelsk Fader si: «Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herres glede!»4 Vi som hjelper dem på veien, vil høre disse ordene med glede. Jeg vitner om at Herren elsker dere og alle Guds barn. Dette er hans rike, som er gjenopprettet med prestedømsnøkler gjenom profeten Joseph Smith. Thomas S. Monson er Herrens profet i dag. Jeg lover dere alle at hvis dere følger inspirerte råd i denne Jesu Kristi sanne Kirke, vil våre unge og vi som hjelper og elsker dem, komme trygt tilbake til vårt hjem hos vår himmelske Fader og Frelseren, for å bo i familier og i glede for evig. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. 3. Nephi 14:13-14. 2. Thomas S. Monson, «Å lære, å gjøre, å være», Liahona, nov., 2008, 67. 3. Unge kvinner – personlig fremgang (heftet 2009), 6. 4. Matteus 25:21. Mai 2010 25 LØRDAG ETTERMIDDAG | 3. april 2010 Fremlagt av president Dieter F. Uchtdorf Annenrådgiver i Det første presidentskap Oppholdelse av Kirkens funksjonærer D et er foreslått at vi oppholder Thomas Spencer Monson som profet, seer og åpenbarer og president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Henry Bennion Eyring som førsterådgiver i Det første presidentskap og Dieter Friedrich Uchtdorf som annenrådgiver i Det første presidentskap. De som er enige, kan vise det. Hvis noen er imot, kan de vise det. Det er foreslått at vi oppholder Boyd Kenneth Packer som president for De tolv apostlers quorum, og de følgende som medlemmer av dette quorum: Boyd K. Packer, L. Tom Perry, Russell M. Nelson, Dallin H. Oaks, M. Russell Ballard, Richard G. Scott, Robert D. Hales, Jeffrey R. Holland, David A. Bednar, Quentin L. Cook, D. Todd Christofferson og Neil L. Andersen. De som er enige, bes vise det. Hvis noen er imot, kan de vise det. Det er foreslått at vi oppholder rådgiverne i Det første presidentskap og De tolv apostler som profeter, seere og åpenbarere. Alle som er enige, bes vise det. Hvis noen er imot, viser de det ved det samme tegn. Det er foreslått at vi avløser følgende som områdesyttier fra og med 26 Liahona 1. mai 2010: Jorge M. Alvarado, Homero S. Amato, Manuel Araiz, Jorge D. Arrevillaga, Marcelo Bolfarini, Fernando E. Calderon, Gabriel A. Campos, Chu-Jen Chia, Flávio A. Cooper, Ronaldo da Costa, John C. Dalton, Kevin R. Duncan, Randy D. Funk, Robert H. Garff, Gerrit W. Gong, Frerich J. Görts, S. Horacio Guzmán, Ronald J. Hammond, Stephen W. Hansen, Yu Chen (Philip) Ho, Patrick Kearon, Christiaan H. Kleijweg, Larry R. Lawrence, Robert W. Lees, F. Rene Loli, Juan A. Machuca, Per G. Malm, Carlos S. Obata, Alexander A. Odume, A. Rolando Oyola, Melvin R. Perkins, James C. Perry, John C. Pingree, Dinar M. Reyes, D. Chad Richardson, Maury W. Schooff, Hans T. Sorensen, John C. Taggart, Donald P. Tenney, G. Perrin Walker, Johann A. Wondra og Kazuhiko Yamashita. De som vil være med og takke disse for deres fremragende tjeneste, bes vise det. Det er foreslått at vi avløser søstrene Cheryl C. Lant, Margaret S. Lifferth og Vicki F. Matsumori som Primærs generalpresidentskap. Vi avløser også alle medlemmer av Primærs generalutvalg. Alle som ønsker å være med og takke disse søstrene for deres trofaste tjeneste, bes vise det. Det er foreslått at vi oppholder som nye medlemmer av De syttis første quorum Kevin R. Duncan, Gerrit W. Gong, Patrick Kearon og Juan A. Uceda, og som nye medlemmer av De syttis annet quorum Larry R. Lawrence, Per G. Malm og Jairo Mazzagardi. Alle som er enige, bes vise det. Noen imot, med det samme tegn. Det er foreslått at vi oppholder følgende som nye områdesyttier: Ian S. Ardern, Philip K. Bussey, René J. Cabrera, Renato Capelletti, Paul D. M. Christensen, Rogério G. R. Cruz, Donald D. Deshler, George R. Nytt Primær-presidentskap på generalplan oppholdt Donaldson, Ini B. Ekong, Christian Fingerle, Craig G. Fisher, Jerryl L. Garns, Jack N. Gerard, M. Keith Giddens, Brent J. Hillier, Jui Chang Juan, George M. Keele, Dane O. Leavitt, Alexander T. Mestre, Arayik V. Minasyan, T. Jackson Mkhabela, S. Gifford Nielsen, Valentín F. Nuñez, Jeffery E. Olson, R. Ingvar Olsson, Robert N. Packer, Nathaniel R. Payne, Cesar A. Perez Jr., Fouchard Pierre-nau, Michael J. Reall, Edson D. G. Ribeiro, Brad K. Risenmay, Mozart B. Soares, Carlos A. Solis, Norland de Souza Lopes, Kouzou Tashiro, Omar Villalobos, W. Christopher Waddell, Alan J. Webb, Gerardo J. Wilhelm, Kevin J. Worthen, Craig T. Wright og Jim L. Wright. Alle som er enige, bes vise det. Noen imot. Det er foreslått at vi oppholder Rosemary M. Wixom som ny generalpresident for Primær, med Jean A. Stevens som førsterådgiver og Cheryl A. Esplin som annenrådgiver. De som er enige, bes vise det. Noen imot. Det er foreslått at vi oppholder de øvrige generalautoriteter, områdesyttier og generalpresidentskaper for hjelpeorganisasjonene slik de nå er innsatt. De som er enige, bes vise det. De som er imot, kan vise det. President Monson, så vidt jeg har kunnet observere, har stemmegivningen i Konferansesenteret vært enstemmig bekreftende for det som er foreslått. Takk, kjære brødre og søstre, for deres oppholdelse, deres tro, hengivenhet og bønner. Vi ber nå de nykalte generalautoritetene og Primærs generalpresidentskap komme frem og innta sine plasser på forhøyningen. ■ Rapport fra Kirkens revisjonsavdeling, 2009 Presentert av Robert W. Cantwell Administrerende direktør, Kirkens revisjonsavdeling Til Det første presidentskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige K jære brødre: Som beskrevet ved åpenbaring i kapittel 120 i Lære og pakter, er det Rådet for disponering av tiendemidler som godkjenner utbetalinger av Kirkens midler. Dette rådet består av Det første presidentskap, De tolv apostlers quorum og Det presiderende biskopsråd. Rådet godkjenner budsjetter for Kirkens avdelinger og foretak. Kirkens avdelinger anvender midler i samsvar med godkjente budsjetter og i overensstemmelse med Kirkens retningslinjer og fremgangsmåter. Kirkens revisjonsavdeling har hatt tilgang til alle nødvendige opptegnelser og systemer for å sikre at det føres betryggende kontroll med innbetalinger, utbetalinger og trygging av Kirkens aktiva. Kirkens revisjonsavdeling er uavhengig av alle andre Kirkens avdelinger og foretak, og staben består av registrerte regnskapsførere, autoriserte interne revisorer, autoriserte revisorer for informasjonssystemer og annet kvalifisert yrkespersonell. På grunnlag av utførte revisjoner er Kirkens revisjonsavdeling av den oppfatning at alt materiale som angår innbetalinger, utbetalinger og Kirkens aktiva i året 2009, er regnskapsført og disponert i overensstemmelse med godkjente retningslinjer for regnskapsførsel, godkjente budsjetter og Kirkens retningslinjer og fremgangsmåter. Ærbødigst Kirkens revisjonsavdeling Robert W. Cantwell Administrerende direktør ■ Mai 2010 27 Statistisk rapport, 2009 Presentert av Brook P. Hales Sekretær for Det første presidentskap D et første presidentskap har utgitt følgende statistiske rapport for Kirken pr. 31. desember 2009. Enheter i Kirken Staver ..............................................2865 Misjoner ............................................344 Distrikter...........................................616 Menigheter og grener.................28 424 Antall medlemmer i Kirken Kirkens totale medlemstall....13 824 854 Nye registrerte barn i 2009 .........119 722 Antall døpte konvertitter i 2009.....................................280 106 28 Liahona Misjonærer Antall heltidsmisjonærer ............51 736 Templer Antall templer innviet i 2009 ...............2 (Draper Utah og Oquirrh Mountain Utah) Antall templer i drift.........................130 Tidligere funksjonærer på generalplan og andre fremtredende medlemmer som er gått bort siden april i fjor Eldste Royden G. Derrick, emeritus generalautoritet; eldstene George I. Cannon, W. Don Ladd, Douglas J. Martin og Joseph C. Muren, tidligere medlemmer av De sytti; søster Colleen W. Asay, enke etter eldste Carlos E. Asay, emeritus generalautoritet; søster Jeanne C. Dunn, enke etter eldste Paul H. Dunn, emeritus generalautoritet; søster Jelaire C. Simpson, enke etter eldste Robert L. Simpson, emeritus generalautoritet; søster Jacqueline Y. Lawrence, hustru til eldste W. Mack Lawrence, tidligere medlem av De sytti; søster Betty N. Turley, hustru til eldste Richard E. Turley sr., tidligere medlem av De sytti; bror David S. King, tidligere rådgiver i Unge menns generalpresidentskap; søster Ann S. Reese, tidligere rådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap; bror Robert J. Matthews, spesialist på Joseph Smiths oversettelse av Bibelen; og bror Truman Madsen, filolog og tidligere leder for BYUs Jerusalemsenter. ■ Av eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum Mødre som underviser barn i hjemmet Jeg tror det er etter guddommelig forordning at morsrollen vektlegger omsorg for og undervisning av neste generasjon. J eg hadde nylig gleden av å reise sammen med eldste Donald L. Hallstrom på besøk til fem byer i sentrale deler av USA. I hver by vi besøkte, hadde vi et møte med heltidsmisjonærene, etterfulgt av et møte med ledere på stavs- og menighetsplan om misjonærarbeid. Mellom de to møtene tilberedte Hjelpeforeningens presidentskap på stavsplan en lett middag for oss så vi skulle få tid med stavspresidentene. Da vi kom til Milwaukee i Wisconsin, ba to unge familier Hjelpeforeningen om lov til å få tilberede og servere middagen. De to ektemennene bemannet kjøkkenet. De to mødrene førte tilsyn med bordplasseringen og serveringen. Tre små barn dekket bordene og serverte maten under tilsyn av sine mødre. Dette ga mødrene en god anledning til å undervise sine barn. Det var meget spesielt å se barna gjøre alt slik de ble lært av sine mødre. De utførte sine oppgaver til punkt og prikke. Dette fikk meg til å tenke på den opplæring jeg hadde fått av min mor. I likhet med profeten Nephi og de aller fleste av dere, ble jeg født av gode foreldre (se 1. Nephi 1:1). En av mine nieser viste meg nylig fire notatbøker mor hadde fylt med notater som forberedelse til å undervise i Hjelpeforeningen. Jeg antar at disse notatbøkene – og det finnes andre som jeg ikke har studert – representerer hundrevis av timer med forberedelse av min mor. Mor var en god lærer som var flittig og grundig i sine forberedelser. Jeg har levende minner fra dagene før leksjonene hennes. Spisestuebordet var São Paulo, Brasil dekket av bakgrunnsstoff og de notatene hun skrev for leksjonen sin. Hun hadde forberedt så mye at jeg er sikker på at bare en liten del av det kom til å bli brukt i klassen, men jeg er like sikker på at ingen av hennes forberedelser var bortkastet. Hvordan kan jeg være sikker på det? Da jeg bladde gjennom notatbøkene hennes, var det som om jeg hørte mor undervise meg igjen. Som sagt var det altfor mye i notatbøkene om et gitt emne til å gjennomgå i én leksjon, men det hun ikke brukte i klassen, brukte hun til å undervise sine barn. Jeg tror også det er trygt å si at selv om mor var en utrolig effektiv lærer blant søstrene i Hjelpeforeningen, fant hennes beste undervisning sted sammen med hennes barn i hjemmet. Dette skyldtes naturligvis i stor grad all den tid hun hadde til å undervise sine barn sammenlignet med søstrene i Hjelpeforeningen, men jeg tror også at hun forberedte seg så grundig for å være et eksempel for sine barn på flittig tjeneste i Kirken, og fordi hun skjønte at det hun lærte av å forberede leksjonene, kunne brukes gjentatte ganger til et høyere formål – å undervise sine sønner og døtre. La meg mimre litt og fortelle om noe av det jeg lærte av min mor om å undervise i evangeliet hjemme. Mor forsto verdien av å undervise sine barn om normer, verdier og læresetninger mens de var unge. Selv om hun var takknemlig til andre som underviste hennes barn utenfor hjemmet, enten på skolen eller i kirken, visste hun at foreldre har ansvaret for sine barns opplæring, og i siste instans må foreldrene sørge for at deres barn får lære det deres himmelske Fader ønsker at de skal lære. Mine søsken og jeg ble grundig utspurt av Mai 2010 29 mor etter at vi hadde blitt undervist utenfor hjemmet. Hun ville forvisse seg om at korrekt lære nådde våre ører og formet våre sinn. Iblant når jeg løp hjem fra skolen, tenkte jeg at jeg var ferdig med å lære for dagen, men denne illusjonen ble snart knust når jeg så mor som sto og ventet på meg i døren. Da vi var unge, hadde vi alle en pult på kjøkkenet hvor vi kunne fortsette å bli undervist av henne mens hun gjorde husarbeid og laget middag. Hun var en naturlig lærer, og krevde langt mer av oss enn våre lærere på skolen og i kirken gjorde. Mors undervisning omfattet både timelige og åndelige lærdommer. Hun sørget for at ingen av oss ble hengende etter med skolearbeidet, som hun ofte supplerte. Hun øvde også på å holde sine hjelpeforeningsleksjoner for oss. Vi fikk selvsagt de uforkortede versjonene i notatbøkene hennes, ikke de forkortede versjonene som måtte tilpasses i én klasseperiode. Vår undervisning hjemme omfattet også utenatlæring av skriftsteder, trosartiklene og uttalelser fra profeter, seere og åpenbarere. Mor mente at et sinn ville bli svakt om det ikke fikk kontinuerlig trening. Hun underviste oss mens vi tok oppvasken, kjernet smør og hjalp til på mange andre måter. Hun likte ikke at tilfeldige tanker skulle komme inn i barnas sinn, selv når de holdt på med fysisk arbeid. Jeg bruker ikke mor som forbilde for foreldre i dagens verden. Tidene er svært annerledes i dag, men selv om tidene forandrer seg, må foreldres undervisning aldri nedvurderes. Mange aktiviteter knytter én generasjon til den neste, men kanskje den viktigste av disse aktivitetene er forel30 Liahona drenes undervisning i hjemmet. Dette er ikke minst tilfelle når det er snakk om undervisning i verdier, moralske og etiske normer, og tro. Undervisning i hjemmet blir stadig viktigere i dagens verden, hvor djevelens innflytelse er så utbredt, og han angriper og prøver å rive ned og ødelegge selve grunnlaget for vårt samfunn, nemlig familien. Foreldre må beslutte at undervisning i hjemmet er et svært hellig og viktig ansvar. Selv om andre institusjoner, som kirke og skole, kan bistå foreldre i å «lær[e] den unge den vei han [eller hun] skal gå» (Ordspråkene 22:6), er dette i siste instans foreldrenes ansvar. Ifølge lykkens store plan er det foreldre som er betrodd vår himmelske Faders barns omsorg og utvikling. Våre familier er en viktig del av hans gjerning og herlighet – «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» (Moses 1:39). På Guds evige scene er det vanligvis meningen at foreldre opptrer som hovedrolleinnehavere i sine barns liv. Heldigvis er det stedfortredere med i produksjonen, som kan trå til når foreldre ikke kan. Det er imidlertid foreldre som er befalt av Herren å oppdra sine barn i lys og sannhet (se L&p 93:40). Foreldre må bringe lys og sannhet til sitt hjem ved én familiebønn, én periode med skriftstudium, én bok lest høyt, én sang og ett måltid om gangen. De vet at rettskaffen, samvittighetsfull, vedvarende og daglig utøvelse av foreldrerollen er en av de sterkeste kreftene til det gode i verden. Ethvert samfunns helse, dets innbyggeres lykke, deres velstand og deres fred bunner alt sammen i den undervisning barna får i hjemmet. Eldste Joseph Fielding Smith sa: «Foreldre har plikt til å lære sine barn de frelsende prinsipper i Jesu Kristi evangelium slik at de vet hvorfor de skal døpe seg, og de kan få et ønske i sitt hjerte om å fortsette å holde Guds bud etter dåpen, slik at de kan komme tilbake til hans nærhet. Ønsker dere, mine gode brødre og søstre, deres familier, deres barn? Ønsker dere å bli beseglet til deres fedre og mødre før dere … ? I så fall må dere begynne å undervise ved vuggen. Dere må undervise både ved eksempel og ved forskrift» (Conference Report, okt. 1948, 153). Min mors eksempel som lærer i hjemmet vekker en annen tanke om undervisning generelt. Kirkens ledere bruker mye tid på å overveie hvordan de kan forbedre undervisningen i Kirken. Hvorfor investerer vi denne tiden og innsatsen? Det er fordi vi tror på undervisningens enorme kraft til å øke enkeltpersoners tro og styrke familier. Jeg tror at noe av det mest effektive vi kan gjøre for å forbedre undervisningen i Kirken, er å forbedre undervisningen i vårt hjem. Vår undervisning hjemme forbereder oss til å undervise mer effektivt i Kirken, og vår undervisning i Kirken hjelper oss å undervise mer effektivt hjemme. Over hele Kirken er spisestuebord dekket av bakgrunnsstoff og notatbøker fulle av ideer til leksjoner. Man kan aldri forberede seg for mye til å undervise i Jesu Kristi evangelium. Innsikt i evangeliet, enten den brukes i klassen eller ei, kan alltid brukes i hjemmet. Det inspirerte dokumentet «Familien – en erklæring til verden», sier: «Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn. ”Barn er en gave fra Herren” (Salmene 127:3). Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og å være lovlydige borgere hvor de enn bor… … Etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie. En mor er først og fremst ansvarlig for å ha omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere» (Liahona, okt. 2004, 49). Ifølge «Familien – en erklæring til verden» gjelder prinsippene jeg har fremsatt om undervisning i hjemmet, begge foreldre, men de er spesielt viktige for morsrollen. Fedre tilbringer ofte mye av dagen borte fra hjemmet i sitt yrke. Det er en av de mange grunnene til at så mye av ansvaret for å undervise barn i hjemmet faller på mødre. Selv om omsten- dighetene varierer og idealet ikke alltid er mulig, tror jeg det er etter guddommelig forordning at morsrollen vektlegger omsorg for og undervisning av neste generasjon. Vi ser så mange utfordringer i dag på grunn av distraherende og nedbrytende innflytelser som har til hensikt å villede Guds barn. Vi ser mange unge som mangler de dype åndelige røtter de trenger for å stå fast i troen når vantroens og fortvilelsens stormer raser rundt dem. Altfor mange av vår himmelske Faders barn blir overvunnet av verdslig begjær. Ondskapens fremstøt mot våre barn er både mer ubestemmelig og mer skamløs enn noensinne tidligere. Ved å undervise i Jesu Kristi evangelium i hjemmet oppnår vi et ekstra lag med isolasjon for å beskytte våre barn mot verdslig påvirkning. Gud velsigne dere flotte mødre og fedre i Sion. Han har betrodd dere sine evige barn. Som foreldre er vi Guds partnere når det gjelder å tilveiebringe hans gjerning og herlighet blant hans barn. Det er vår hellige plikt å gjøre vårt aller beste. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen. ■ Mai 2010 31 Av eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum Den velsignelse Skriftene er for oss Hovedformålet med all hellig skrift er å fylle vår sjel med tro på Gud Faderen og på hans Sønn Jesus Kristus. 6. oktober 1536 ble en ynkelig skikkelse ført fra en fangekjeller i Vilvorde slott nær Brussel i Belgia. I nesten halvannet år hadde mannen sittet isolert i en mørk og fuktig celle. Utenfor slottsmuren ble fangen nå festet til en stolpe. Han fikk tid til å uttale en siste bønn: «Herre, åpne kongeriket Englands øyne,» og så ble han kvalt. Like etterpå ble liket brent. Hvem var denne mannen, og hva var forseelsen som både politiske og kirkelige myndigheter hadde dømt ham for? Hans navn var William Tyndale, og forbrytelsen var å ha oversatt og utgitt Bibelen på engelsk. Tyndale, som ble født i England omtrent da Columbus seilte til den nye verden, studerte ved Oxford og Cambridge, og ble så katolsk prest. Han snakket åtte språk flytende, blant annet gresk, hebraisk og latin. Tyndale var en ivrig bibelstudent, og den almenne uvitenhet om Skriftene som han observerte blant både prester og legfolk, gjorde ham dypt urolig. I en heftig meningsutveksling med en prest som argumenterte mot å gi Skriften til vanlige mennesker, lovet Tyndale: «Hvis Gud sparer mitt liv, skal 32 Liahona jeg i løpet av få år sørge for at gutten som kjører plogen, vet mer om Skriften enn du gjør!» Han søkte kirken om tillatelse til å oversette Bibelen til engelsk slik at alle kunne lese og anvende Guds ord. Søknaden ble avslått. Den rådende holdning var at direkte tilgang til Skriftene for andre enn prestene, truet kirkens myndighet og var ensbetydende med å «kaste perler for svin» (Matteus 7:6). Tyndale tok likevel fatt på det krevende oversettelsesarbeidet. I 1524 reiste han til Tyskland under falskt navn, og bodde der mesteparten av tiden i skjul og i konstant fare for å bli arrestert. Med hjelp av pålitelige venner klarte Tyndale å publisere engelske oversettelser av Det nye testamente og senere Det gamle testamente. Biblene ble smuglet inn i England, hvor de var sterkt etterspurt og høyt verdsatt av dem som klarte å få tak i dem. De fikk stor utbredelse, men i hemmelighet. Myndighetene brente alle eksemplarer de kunne finne. Tre år etter Tyndales død åpnet imidlertid Gud kong Henrik VIII’s øyne, og med utgivelsen av det som ble kalt «Den store bibel», begynte Skriften å bli offentlig tilgjengelig på engelsk. Tyndales arbeid dannet grunnlaget for nesten alle fremtidige engelske oversettelser av Bibelen, ikke minst kong Jakobs versjon1. William Tyndale var hverken den første eller den siste av dem som i mange land og på mange språk har ofret, til og med livet, for å bringe Guds ord ut av mulm og mørke. Vi skylder dem alle en stor takk. Men vi står kanskje i enda større gjeld til dem som trofast skrev ned og bevarte ordene gjennom tidene, ofte med store anstrengelser og ofre – Moses, Jesaja, Abraham, Johannes, Paulus, Nephi, Mormon, Joseph Smith og mange andre. Hva visste de om viktigheten av Skriftene som også vi trenger å vite? Hva forsto innbyggerne i 1600tallets England, som betalte enorme summer og tok store sjanser for å få tilgang til en Bibel, som også vi burde forstå? Kort tid før sin død overlot profeten Alma folkets hellige opptegnelser til sin sønn Helaman. Han minnet Helaman om at Skriftene hadde «utvidet dette folks erindring, ja, og overbevist mange om deres feilaktige veier og bragt dem til kunnskap om deres Gud til deres sjelers frelse» (Alma 37:8). Han befalte Helaman å bevare opptegnelsene slik at Gud gjennom dem «kunne vise sin makt for kommende generasjoner» (Alma 37:14). Gjennom Skriftene viser Gud virkelig sin makt til å frelse og opphøye sine barn. Ved sitt ord, sa Alma, utvider han vår erindring, kaster lys over falskhet og villfarelser, bringer oss til omvendelse og får oss til å glede oss i Jesus Kristus, vår Forløser. Skriftene utvider vår erindring Skriftene utvider vår erindring ved å hjelpe oss til alltid å minnes Herren og vårt forhold til ham og Faderen. De minner oss om det vi visste i vårt førjordiske liv. De utvider også vår erindring i en annen betydning ved å lære oss om tidsaldre, personer og hendelser vi ikke selv har opplevd. Ingen av oss var tilstede og så Rødehavet bli delt, og gikk over til den andre siden sammen med Moses mellom vegger av vann. Vi var ikke der og hørte Bergprekenen, så Lasarus oppvekket fra de døde eller så Frelserens lidelser i Getsemane og deretter på korset. Vi hørte ikke, sammen med Maria, de to englene som vitnet ved den tomme graven om at Jesus var oppstått fra de døde. Vi gikk ikke frem en etter en sammen med folkemengden i landet Overflod, etter invitasjon fra Frelseren, for å føle naglegapene og væte føttene hans med våre tårer. Vi knelte ikke ved siden av Joseph Smith i Den hellige lund og skuet Faderen og Sønnen. Likevel vet vi disse tingene og mye, mye mer fordi vi har Skriftenes opptegnelse som utvider vår erindring og lærer oss det vi ikke visste. Og når disse tingene trenger inn i vårt sinn og hjerte, slår vår tro på Gud og hans elskede Sønn, rot. Skriftene utvider også vår erindring ved å hjelpe oss å ikke glemme det vi og tidligere generasjoner har lært. De som enten ikke har eller ignorerer Guds nedskrevne ord, slutter til slutt å tro på ham og glemmer hensikten med sin eksistens. Dere husker sikkert hvor viktig det var for Lehis folk å få med seg messingplatene da de forlot Jerusalem. Disse Skriftene var nøkkelen til deres kunnskap om Gud og Kristi kommende forløsning. Den andre gruppen som «kom ut fra Jerusalem» kort tid etter Lehi, hadde ingen skrifter, og da Lehis etterkommere møtte dem tre eller fire hundre år senere, står det skrevet at «deres språk var blitt forvansket, … og de fornektet sin Skapers eksistens» (Omni 1:15, 17). På Tyndales tid hersket stor uvitenhet om Skriftene fordi folk ikke hadde tilgang til Bibelen, iallfall ikke på et språk de kunne forstå. I dag er Bibelen og andre skrifter lett tilgjengelige, men likevel tiltar uvitenheten om Skriftene fordi folk ikke vil åpne bøkene. Dermed har de glemt ting som deres besteforeldre visste. Skriftene er målestokken når det gjelder å skjelne mellom sannhet og villfarelse Gud bruker Skriftene til å avsløre feilaktig tankegang, falske tradisjoner og synd, med deres katastrofale virkninger. Han er en kjærlig far som Mai 2010 33 ønsker å spare oss for unødig lidelse og sorg, og samtidig hjelpe oss å nå vårt guddommelige potensial. Skriftene avkrefter for eksempel en gammel filosofi som har kommet på mote igjen i vår tid – Korihors filosofi om at det ikke finnes noen absolutte moralnormer, at «hvert menneske [utvikler] seg i forhold til sine evner, og hvert menneske seire[r] i forhold til sin styrke, og uansett hva et menneske [gjør], så [er] det ingen forbrytelse». Og «når et menneske [dør], så [er] det ikke noe mer» (Alma 30:1718). Alma, som hadde konfrontert Korihor, lot ikke sin egen sønn Corianton være det minste i tvil om at det virkelig finnes en moralkodeks, og hva den består i. Corianton hadde begått seksuell synd, og hans far talte kjærlig, men rett frem til ham: «Vet du ikke, min sønn, at disse ting er en avskyelighet i Herrens øyne, ja, mer avskyelig enn alle andre synder unntatt utgytelsen av uskyldig blod eller å fornekte Den Hellige Ånd?» (Alma 39:5). I motsetning til for et århundre siden, vil mange i dag argumentere mot Alma når det gjelder hvor alvorlig 34 Liahona umoral er. Andre vil påstå at alt er relativt, eller at Guds kjærlighet er overbærende. Hvis det finnes en Gud, sier de, unnskylder han alle synder og misgjerninger på grunn av sin kjærlighet til oss – det er intet behov for omvendelse. Eller det er iallfall nok med en enkel bekjennelse. De har forestilt seg en Jesus som vil at vi skal arbeide for sosial rettferdighet, men som ikke stiller noen krav til vår livsførsel.2 Men en kjærlig Gud vil ikke at vi skal lære av sørgelig erfaring at «ugudelighet aldri har vært lykke» (Alma 41:10; se også Helaman 13:38). Hans bud gjenspeiler virkeligheten, og er vår beskyttelse mot selvpåført smerte. Skriftene er prøvestenen for å måle korrekthet og sannhet, og de er klare på at sann lykke ikke følger av å fornekte Guds rettferdighet eller prøve å omgå syndens konsekvenser, men av omvendelse og tilgivelse gjennom Guds Sønns nåde og forsoning (se Alma 42). Skriftene lærer oss prinsipper og moralverdier som er nødvendige for samfunnets eksistens, herunder integritet, ansvarlighet, uselviskhet, troskap og nestekjærlighet. I Skriftene finner vi levende fremstillinger av velsignelsene ved å overholde sanne prinsipper, samt de tragedier som rammer enkeltpersoner og sivilisasjoner som forkaster dem. Der Skriftenes sannheter ignoreres eller glemmes, vil samfunnets moralske kjerne oppløses, og da kommer forfallet ikke lenge etter. Snart er det ingenting igjen til å opprettholde de institusjoner som holder samfunnet sammen. Skriftene fører oss til Kristus, vår Forløser Det sentrale formål med all skrift er å fylle vår sjel med tro på Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus – tro på at de er til, tro på Faderens plan for vår udødelighet og vårt evige liv, tro på Jesu Kristi forsoning og oppstandelse, som muliggjør denne lykkens plan, tro til å gjøre Jesu Kristi evangelium til vår måte å leve på, og tro til å bli kjent med «den eneste sanne Gud, og ham [han] utsendte, Jesus Kristus» (Johannes 17:3). Guds ord er, som Alma sa, som et frø som plantes i vårt hjerte, og som blir til tro når det begynner å vokse i oss (se Alma 32:27-43; se også Romerne 10:1317). Tro vil ikke komme ved å studere gamle tekster som rent akademiske fag. Den vil ikke komme ved arkeologiske utgravninger og oppdagelser. Den vil ikke komme ved vitenskapelige forsøk. Den vil ikke engang komme ved å oppleve mirakler. Disse tingene kan bekrefte vår tro, eller noen ganger utfordre den, men de skaper ikke tro. Tro kommer ved Den hellige ånds vitnesbyrd til vår sjel, Ånd til ånd, når vi hører eller leser Guds ord. Og troen modnes når vi fortsetter å nyte av ordet. Skriftenes beretninger om andres tro styrker vår egen. Vi husker en høvedsmanns tro, som lot Kristus helbrede tjeneren hans uten så mye som å se ham (se Matteus 8:5-13; Markus 7:25-30), og at datteren av en ikkejødisk kvinne ble helbredet fordi denne ydmyke moren ville ta imot om så smulene fra Mesterens bord (se Matteus 15:22-28; Markus 7:25-30). Vi hører den lidende Job gråte: «Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham» (Job 13:15) – og erklære: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet … [og] ut fra mitt kjød [skal jeg] skue Gud» (Job 19:25-26). Vi hører og henter styrke i en ung profets besluttsomhet, han som ble hatet og bittert forfulgt av så mange voksne: «Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det, heller ikke våget jeg å gjøre det» (Joseph Smith – Historie 1:25). Fordi de forklarer Kristi lære, ledsages Skriftene av Den hellige ånd, hvis rolle det er å vitne om Faderen og Sønnen (se 3. Nephi 11:32). Derfor er det å lese Skriftene én måte å motta Den hellige ånd på. Hellig skrift gis gjennom Den hellige ånd i første omgang (se 2. Peter 1:21; L&p 20:26-27; 68:4), og den samme Ånd kan vitne om dens sannhet for oss. Studer Skriftene omhyggelig og ettertenksomt. Grunn på dem og be om dem. Skriftene er åpenbaring, og de vil utløse flere åpenbaringer. Tenk hvor velsignet vi er som har Bibelen og rundt 900 andre sider med hellig skrift, i Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle. Tenk så på at vi i tillegg har profeters ord, uttalt ved tilskyndelse fra Den hellige ånd i sammenhenger som denne, som Herren kaller hellig skrift (se L&p 68:2-4), og som strømmer til oss nesten uavbrutt via TV, radio, Internett, satellitt, CD, DVD og på trykk. Jeg antar at et folk aldri noensinne har blitt velsignet med så mye hellig skrift. Og ikke bare det, men alle menn, kvinner og barn kan ha og studere sitt eget eksemplar av disse hellige tekstene, for det meste på sitt eget språk. Tenk hvor fantastisk dette måtte ha vært for menneskene på William Tyndales tid og de hellige i tidligere evangelieutdelinger! Herren forteller oss utvilsomt med denne velsignelsen at vårt behov for kontinuerlig tilgang til Skriftene er større enn noen gang før. Måtte vi stadig nyte Kristi ord, som vil fortelle oss alt vi skal gjøre (se 2. Nephi 32:3). Jeg har studert Skriftene, jeg har grunnet på Skriftene, og i denne påsketid bærer jeg vitnesbyrd om Faderen og Sønnen slik de åpenbares for oss i hellig skrift, i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Følgende ble brukt som kilder til informasjon om William Tyndale: David Daniell: The Bible in English (2003), 140-57; Lenet Hadley Read, How We Got the Bible (1985), 67-74; S. Michael Wilcox, Fire in the Bones: William Tyndale – Martyr, Father of the English Bible (2004); John Foxe, The New Foxe’s Book of Martyrs (1997), 121-33; «William Tyndale», http://en.wikipedia.org/wiki/William_Tyndale; lest 28. februar 2010. Bible Dictionary, “Bible, English”. 2. Se intervju med Richard Neitzel Holzapfel, i Michael De Groote: «Questioning the Alternative Jesus», Deseret News, 26. nov. 2009, M5. Mai 2010 35 Av eldste Koichi Aoyagi i De sytti Hjelpende hender, frelsende hender Måtte vi følge profetens råd og eksempel, og hver dag oppsøke de trengende. M ine brødre og søstre, jeg er dypt takknemlig for anledningen til å tale på denne konferansen. Jeg er takknemlig for president Thomas S. Monson, og jeg vitner om at han er en levende Guds profet. Jeg er dypt imponert over president Monsons gode eksempel, som hele sitt liv har brukt sine hender til å hjelpe og frelse andre. Vi lever i en tid da mange opplever katastrofer og trenger hjelp på grunn av voldsomme jordskjelv, tsunamier, orkaner og andre naturkatastrofer. Kirken hjelper disse menneskene med humanitærhjelp. Kirkens medlemmer gir trofast rundhåndede fasteoffer hver måned og utfører tjeneste i en kjærlig ånd. De tilbyr bokstavelig talt hjelpende hender på Herrens måte. De følger Herrens befaling: «Kom i hu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende, for den som ikke gjør disse ting, er ikke min disippel» (L&p 52:40). I dag vil jeg fokusere på hender som hjelper og frelser åndelig. Herrens gjerning og herlighet er virkelig «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» (Moses 1:39). Mange rundt oss 36 Liahona trenger åndelig hjelp. Når vi tilbyr en frelsende hånd til mindre aktive medlemmer, familier hvor ikke alle er medlem, og til ikke-medlemmer, innbyr vi alle til å «komme til Kristus».1 Som ny konvertitt til Kirken opplevde jeg en åndelig redning ved et trofast medlems frelsende hender. Jeg vokste opp i Matsumoto i Japan, nær stedet der vinter-OL i Nagano fant sted. Hjembyen min minner veldig om Salt Lake City, i en dal omgitt av vakre fjell. Da jeg var 17, traff jeg to amerikanske misjonærer, eldste Carter og eldste Hayashi. Selv om det bare var 2-3 år mellom oss, hadde eldstene noe spesielt som jeg aldri hadde følt før. De var flittige, glade og fulle av kjærlighet og lys. Jeg ble dypt imponert over deres egenskaper, og jeg ønsket å bli som dem. Jeg lyttet til deres budskap og bestemte meg for å bli døpt. Far og mor, som var buddhister, var sterkt imot at jeg skulle la meg døpe. Men med misjonærenes og Herrens hjelp fikk jeg tillatelse, og som ved et mirakel ble jeg døpt. Året etter begynte jeg på universitetet i Yokohama. Da jeg bodde alene, langt fra hjembyen og menneskene jeg kjente, ble jeg ensom og kom bort fra Kirken. En dag fikk jeg et postkort fra et medlem av Kirken hjemme. Hun skrev at hun hadde hørt at jeg ikke gikk på Kirkens møter. Hun siterte et skriftsted og oppfordret meg til å komme tilbake til Kirken. Jeg ble overveldet av det som sto i skriftstedet. Dette hjalp meg å innse at jeg kanskje hadde mistet noe viktig, og jeg grunnet og kjempet i mange dager. Dette fikk meg også til å huske et løfte som misjonærene hadde gitt meg: «Hvis du leser Mormons bok og spør i innstendig bønn om løftet i Moroni er sant, vil du få vite sannheten gjennom Den hellige ånds kraft.»2 Jeg innså at jeg ikke ba av hele mitt hjerte, og jeg bestemte meg for å gjøre det. En morgen våknet jeg tidlig, knelte i min lille leilighet og ba oppriktig. Til min forbauselse kom bekreftelsen fra Den hellige ånd over meg som lovet. Mitt hjerte brant, jeg skalv i hele kroppen og jeg ble fylt med glede. Gjennom Den hellige ånds kraft forsto jeg at Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus lever, og at de virkelig viste seg for Joseph Smith. Jeg besluttet i mitt hjerte å omvende meg og trofast følge Jesus Kristus resten av mitt liv. Denne åndelige opplevelsen forandret mitt liv fullstendig! Jeg bestemte meg for å reise på misjon av takknemlighet til Herren og til medlemmet som reddet meg. Etter min misjon ble jeg beseglet i templet til en herlig jente, og vi har blitt velsignet med fire barn. Det er ikke tilfeldig at dette er den samme jenta som reddet meg ved å sende et postkort til den ensomme leiligheten i Yokohama for mange år siden. Jeg er evig takknemlig for Herrens barmhjertighet og hjelpen fra dette medlemmet, som oppfordret meg til igjen å komme til Kristus.3 Jeg vet at mange av dere rekker ut kjærlige og frelsende hender hver eneste dag. Dette gjelder en trofast søster i Hjelpeforeningen som ikke bare bryr seg om søstrene hun besøker, men også enhver søster som er syk eller trenger hjelp på noe vis. Hun går ofte på besøk, og i mange år har hun styrket manges tro. Jeg tenker på en biskop som ofte besøkte enker og enkemenn i menigheten sin. Han fortsatte å hjelpe i mange år etter at han ble avløst. Jeg kjenner en prestedømsleder som tar seg tid til en ung mann som har mistet sin far. Han går sammen med ham på aktiviteter, underviser ham i evangeliet og gir råd slik hans far ville ha gjort. En annen familie elsker å dele evangeliet med andre. Både foreldrene og barna vitner om evangeliet for menneskene rundt seg, og de er avholdt av mange. Som en del av en Primær-aktivitet legger mitt fem år gamle barnebarn et maiskorn i en stor glassflaske hver gang hun gjør en god gjerning. Hun synger denne Primær-sangen høyt mens hun søker gode ting å gjøre hver dag: «Kom følg profeten, kom følg profeten. Han viser vei.»4 Jeg har ikke tid til å fortelle dere om alt det gode jeg ser Kirkens medlemmer gjøre. De følger profetens råd – ikke av plikt eller ansvarsfølelse, men av egen frie vilje, anonymt og med glede. Iblant føler vi at vi er svake og mangler styrke til å redde andre, men Herren påminner oss: «Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matteus 25:40). Jeg avslutter med et sitat av president Thomas S. Monson: «Mine brødre og søstre, vi er omgitt av mennesker som trenger vår oppmerksomhet, vår oppmuntring, vår støtte, vår trøst og vår vennlighet – enten det er familiemedlemmer, venner, bekjente eller fremmede. Vi er Herrens hender her på jorden, med befaling om å tjene og bygge opp hans barn. Han er avhengig av oss alle.»5 Måtte vi følge profetens råd og eksempel, og hver dag oppsøke de trengende så vi kan være Herrens hender for å hjelpe og frelse hans barn. Det ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Se Forkynn mitt evangelium – En veiledning i misjonærarbeidet (2005), 1. 2. Se Moroni 10:4-5. 3. Se Matteus 11:28. 4. «Følg profeten», Barnas sangbok, 58-59. 5. Thomas S. Monson: «Hva har jeg gjort for noen i dag?» Liahona, nov. 2009, 86. Mai 2010 37 Av eldste Bruce A. Carlson i De sytti Når Herren befaler Trofast lydighet, uansett hvor stor oppgaven måtte virke, vil gi Herrens veiledning, hjelp og fred. J eg har hørt om to friluftsliv-entusiaster som leide et lite fly for å komme til en avsidesliggende innsjø på sin årlige fisketur. Etter en vellykket utflukt kom piloten tilbake for å hente dem. Han informerte imidlertid raskt fiskerne om at det lille flyet ikke kunne frakte både dem, utstyret og all fisken de hadde fått. Han måtte fly dem i to omganger. Fiskerne var ikke interessert i å betale for en ekstra flygning turretur. Etter et løfte om å pakke effektivt og en liten bonusbetaling, gikk piloten motvillig med på å gjøre et forsøk. Fiskerne gliste tilfreds da piloten tvang flyet opp i luften. Men bare sekunder senere steilet flyet og styrtet ned i et stort sumpområde i enden av innsjøen. Flyet hadde steilet på grunn av et velkjent fenomen som kalles «bakkeeffekt». Bakkeeffekten skapes når luft komprimeres mellom flyets vinger og jordoverflaten – så lenge de er nær hverandre. Da flyet i dette tilfellet krabbet seg oppover og ut av bakkeeffekten, ble det nødt til å fly ved egen kraft, noe det ganske enkelt ikke klarte. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet, og etter å ha fått summet seg litt, 38 Liahona spurte den ene fiskeren den andre: «Hva skjedde?» Den andre svarte: «Vi styrtet under avgang – omtrent hundre meter fra der vi endte opp i fjor!» I likhet med de to fiskerne tror vi iblant at det må finnes en lettere måte, en snarvei eller en tilpasning av Herrens bud som vil passe med våre egne omstendigheter. Tanker som disse tar ikke hensyn til at streng lydighet mot Guds lover medfører hans velsignelser, mens det å ikke holde hans lover har forutsigbare konsekvenser. Da han ble utnevnt til Kirkens president, sa Harold B. Lee: «Kirkens sikkerhet ligger i at medlemmene holder budene… Når de holder budene, vil de høste velsignelser.»1 Når vi velger å bryte et bud, er det vanligvis fordi (1) vi har overbevist oss selv om at budet ikke gjelder oss, (2) vi tror ikke det er viktig, eller (3) vi er sikre på at det er for vanskelig å adlyde. 1. Dette budet gjelder ikke meg I de siste årene av kong Salomos regjeringstid informerte Herren ham gjennom sin profet: «Jeg [vil] rive riket fra deg og gi det til din tjener.»2 Kort tid senere identifiserte profeten Akia denne tjeneren som Jeroboam, en «dugelig arbeider», som Salomo hadde satt til å ha tilsyn «med alt det arbeid som var pålagt Josefs hus».3 Jeroboams plikter gjorde det nødvendig å reise fra Efra’im-fjellene der han bodde, til hovedstaden Jerusalem. På en av disse reisene møtte Akia ham på veien. Gjennom Akia sa Herren: «Jeg … gir deg de ti stammene.»4 Han instruerte også Jeroboam: «Hvis du … vandrer på mine veier … så du holder mine lover og bud, … vil jeg være med deg, … og jeg vil gi deg Israel.»5 Etter å ha hørt om Akias profeti ønsket Salomo å drepe Jeroboam, så Jeroboam flyktet til Egypt6. Etter Salomos død vendte Jeroboam hjem fra eksil til den nordlige del av Israel og tok over ledelsen av de ti stammene i nord7. Jeroboams regjeringsplan over kongeriket inneholdt både gode og ugudelige elementer. Han grunnla Sikem som landets hovedstad, en by av stor religiøs betydning for hans folk. Dessverre innførte han også sataniske ritualer i deres religionsutøvelse.8 Jeroboam overbeviste seg selv om at noen av Guds bud ikke gjaldt ham. Som følge av hans handlinger ble alle hans etterkommere drept, og på grunn av den hedenske praksis han hadde innført i deres hellige ordinanser, ble Israels ti stammer til slutt drevet ut av sitt arveland9. Slik det å fly ut av bakkeeffekten med mer vekt enn flyets vinger kan bære vil få katastrofale konsekvenser, vil vår delvise eller selektive lydighet til Guds lover ikke kunne gi oss lydighetens fulle velsignelser. 2. Dette budet er ikke viktig Mange tiår senere reiste Na’aman, en syrisk krigshelt og en «veldig stridsmann»,10 fra sitt hjemland til Israel for å be kongen, Joram, helbrede ham for hans spedalskhet.11 Na’aman ble henvist til profeten Elisa. «Og Elisa sendte et bud ut til ham og sa: Gå og bad deg sju ganger i Jordan, … og du skal bli ren.»12 Til tross for dette profetiske løftet om å bli helbredet, ble Na’aman fornærmet over at Elisa ikke møtte ham personlig og enda mer fornærmet over profetens instruksjon om å bade seg syv ganger i den lille, grumsete Jordan-elven. Hans stolthet krevde noe mer bemerkelsesverdig og stort, noe som sto i stil med hans anseelse og rang i lokalsamfunnet og landet. Heldigvis for Na’aman overbeviste tjenerne hans ham om at uansett hva profeten ba ham gjøre, ville det gi Herrens velsignelser om han bare adlød. Na’aman vasket seg i Jordan-elven slik han ble bedt om, og som et resultat av sin lydighet ble han helbredet for sin spedalskhet.13 Lydighet til Herrens bud, uansett hvor trivielle eller lite viktige vi tror de er, vil med sikkerhet gi oss hans lovede velsignelser. 3. Dette budet er for vanskelig På Herrens befaling ledet profeten Lehi sin familie ut i villmarken. I løpet av de første dagene av reisen befalte Lehi sin sønn Lemuel å være «fast og standhaftig og urokkelig i å holde Herrens befalinger».14 Men da profeten ba dem vende tilbake til Jerusalem for å hente messingplatene med «jødenes opptegnelse»,15 gjorde de to eldste guttene opprør og sa: «Det er vanskelig.»16 Til tross for sine eldre brødres knurring, medførte Nephis tro og lydighet mot Herrens befalinger at de fikk tak i messingplatene. En nasjon ble bygget, et språk ble bevart og Jesu Kristi evangelium ble forkynt for mange generasjoner. Iblant rasjonaliserer vi oss frem til at Herren vil forstå vår ulydighet fordi våre spesielle omstendigheter gjør troskap overfor hans lover vanskelig, pinlig eller til og med smertefullt. Men trofast lydighet, uansett hvor stor oppgaven måtte virke, vil gi Herrens veiledning, hjelp og fred. Profeten Joseph Smith adspurte Herren to ganger om en fremstående venn, Martin Harris, kunne ta med seg de første 116 håndskrevne sidene av oversettelsen av «Lehis bok» fra Harmony, Pennsylvania, tilbake til Palmyra. Hver gang rådet Herren Joseph til å unngå å betro manuskriptet til Harris. Martin ønsket å bruke oversettelsen som bevis for å hindre venner og bekjente av ham i å spre rykter om hans vennskap med Joseph Smith. Tredje gang sa Herren ja til Josephs bønn.17 Martin mistet manuskriptet, og konsekvensen ble at platene ble fratatt profeten Joseph Smith i en lengre periode. Dette ble en smertefull lærepenge for profeten Joseph, som sa: «Jeg gjorde dette til min regel: Når Herren befaler, gjør det.»18 Dette bør og kan også være vår regel. Mai 2010 39 Herrens reaksjon når vi adlyder hans bud, er sikker. Han har lovet oss: «Hvis [dere] holder mine bud og holder ut til enden, skal [dere] få evig liv.»19 Han har også sagt: «Jeg, Herren, er barmhjertig og nådig mot dem som frykter meg og finner behag i å hedre dem som tjener meg i rettferdighet og sannhet inntil enden.»20 Lydighet til Herrens bud gir oss trygghet på den vei vi har valgt, gjør oss berettiget til Hans veiledning i alt vi foretar oss og gjør det mulig for oss å bli lik vår Frelser Jesus Kristus og vende tilbake til vår Faders nærhet. Det er min bønn at vi hver dag må strebe etter å bli mer lydige mot de lover, ordinanser og bud som hører til Jesu Kristi evangelium, slik at Han kan velsigne oss i større grad. Jeg vitner om at lydighet til Guds bud medfører himmelens velsignelser, at vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus lever, at Mormons bok er Guds ord og at president Thomas S. Monson er Herrens profet i dag. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Harold B. Lee, sitert i Stephen W. Gibson: «Presidency Meets the Press», Church News, 15. juli 1972, 3. 2. 1. Kongebok 11:11. 3. 1. Kongebok 11:28. 4. 1. Kongebok 11:31. 5. 1. Kongebok 11:38. 6. Se 1. Kongebok 11:40. 7. Se 1. Kongebok 12:2-3, 20 8. Se 1. Kongebok 12:25-30. 9. Se 1. Kongebok 14:10, 15-16. 10. 2. Kongebok 5:1. 11. Se 2. Kongebok 5:5-6. 12. 2. Kongebok 5:10. 13. Se 2. Kongebok 5:11-14. 14. 1. Nephi 2:10. 15. 1. Nephi 3:3. 16. 1. Nephi 3:5. 17. Se History of the Church, 1:20-21; Lære og pakter 3; 10. 18. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 160. 19. Lære og pakter 14:7. 20. Lære og pakter 76:5; uthevelse tilføyd. 40 Liahona Av eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum Vær årvåkne … med all utholdenhet Et system for åndelig varsling … kan hjelpe foreldre i Sion å være årvåkne og forstandige når det gjelder deres barn. J eg var nylig ute og kjørte bil idet regndråpene fra et tordenvær begynte å plaske mot frontruten. Ved siden av veien viste et elektronisk skilt en betimelig advarsel: «Vanndammer i veibanen.» Overflaten jeg kjørte på, virket ganske trygg. Men denne viktige informasjonen hjalp meg å forberede meg på en mulig fare jeg ikke hadde ventet og ennå ikke kunne se. Jeg fortsatte videre mot bestemmelsesstedet, men bremset ned og holdt årvåkent utkikk etter flere faresignaler. Tidlige faresignaler viser seg på mange områder av vårt liv. En feber kan for eksempel være et første symptom på sykdom. Forskjellige økonomiog arbeidsmarkedsindikatorer brukes til å forutse fremtidige trender i den lokale og nasjonale økonomi. Avhengig av hvilken del av verden vi bor i, kan vi få flom-, snøskred-, orkan-, tsunami-, tornado- eller snøstormvarsler. Vi er også velsignet med tidlige åndelige faresignaler som en kilde til beskyttelse og rettledning for oss. Husk hvordan Noah ble varslet av Gud om ting som ennå ikke var sett, og da «bygde Noah … en ark til frelse for sin husstand» (Hebreerne 11:7). Lehi ble advart og bedt om å forlate Jerusalems land og ta med seg sin familie ut i villmarken fordi menneskene han hadde forkynt omvendelse for, ønsket å drepe ham (se 1. Nephi 2:1-2). Frelseren selv ble spart på grunn av en advarsel fra en engel: «En Herrens engel [viser] seg for Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og dets mor med deg og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det» (Matteus 2:13). Tenk på Herrens språkbruk i åpenbaringen som er kjent som Visdomsordet: «På grunn av ondskap og planer som er og vil være i uhederlige menneskers hjerter i de siste dager, har jeg advart dere og advarer dere på forhånd ved å gi dere dette visdomsord ved åpenbaring» (L&p 89:4). Åndelige advarsler burde føre til økende årvåkenhet. Dere og jeg lever i en «advarsels dag» (L&p 63:58). Og fordi vi har blitt og vil bli advart, må vi være, slik apostelen Paulus formante, «årvåkne … med all utholdenhet» (Efeserne 6:18). Jeg ber om Den hellige ånds veiledning når jeg skal beskrive et system for åndelig varsling som kan hjelpe foreldre i Sion å være årvåkne og forstandige når det gjelder deres barn. Dette varslingssystemet gjelder barn i alle aldre og består av tre grunnkomponenter: (1) å lese og snakke om Mormons bok sammen med barna, (2) spontant å bære vitnesbyrd om evangeliets sannheter for barna og (3) å oppfordre barna til å studere evangeliet selv og ikke bare la seg påvirke av andre i sin læring av evangeliet. Foreldre som gjør disse tingene trofast, vil bli velsignet med å se tidlige tegn på åndelig vekst eller utfordringer med barna, og vil være bedre rustet til å motta inspirasjon til å styrke og hjelpe barna. Komponent nummer en: Å lese og snakke om Mormons bok Mormons bok inneholder fylden av Frelserens evangelium og er den eneste bok Herren selv har bevitnet er sann (se L&p 17:6; se også Russell M. Nelson: «Et vitnesbyrd om Mormons bok», Liahona, jan. 2000, 84). Mormons bok er i sannhet sluttstenen i vår religion. Mormons boks evne til å overbevise og omvende kommer både av et sentralt fokus på vår Herre Jesus Kristus og av dens læresetningers enkelhet og klarhet. Nephi erklærte: «Min sjel fryder seg over å tale klart og tydelig til mitt folk, så de kan lære» (2. Nephi 25:4). Rotformen klar i dette verset beskriver ikke ting som er ordinære eller enkle, men snarere instruksjoner som er tydelige og lette å forstå. Mormons bok er den mest korrekte av alle jordens bøker fordi den fokuserer på sannheten (se Johannes 14:6; 1. Nephi 13:40), Jesus Kristus, og gjengir de klare og meget verdifulle ting som har blitt fjernet fra det sanne evangelium (se 1. Nephi 13:26, 28-29, 32, 34-35, 40). Den unike kombinasjonen av disse to faktorene – et fokus på Frelseren og lærens enkelhet – innbyr på en kraftfull måte det bekreftende vitnesbyrd fra Guddommens tredje medlem, Den hellige ånd. Derfor taler Mormons bok til leserens ånd og hjerte som ingen annen bok med hellig skrift. Profeten Joseph Smith forklarte at vi ved å følge forskriftene i Mormons bok, ville «komme nærmere Gud» enn ved å følge noen annen bok» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 64). Ved regelmessig å lese og snakke om Mormons bok får vi styrke til å motstå fristelser, og vi får større kjærlighet i familien. Samtaler om læresetningene og prinsippene i Mormons bok gir foreldre muligheter til å iaktta sine barn, lytte til dem, lære av dem og undervise dem. Mai 2010 41 Ungdom i alle aldre, til og med spedbarn, er mottakelige for den karakteristiske ånd i Mormons bok. Barn forstår kanskje ikke alle ordene og beretningene, men de føler utvilsomt en velkjent ånd, slik Jesaja beskriver (se Jesaja 29:4; se også 2. Nephi 26:16). De spørsmål et barn stiller, et barns kommentarer og de samtaler som finner sted, gir viktige åndelige varsler på et tidlig tidspunkt. Det er viktig å huske at slike samtaler kan hjelpe foreldre å forstå hva barna lærer, tenker og føler angående sannhetene i denne hellige boken, så vel som hvilke vanskeligheter de opplever. Komponent nummer to: Bær vitnesbyrd spontant Vitnesbyrd er personlig kunnskap basert på Den hellige ånds vitnesbyrd om at bestemte fakta av evig betydning er sanne. Den hellige ånd er budbringeren for Faderen og Sønnen og lærer oss og veileder oss til all sannhet (se Johannes 14:26; 16:13). Derfor, «ved Den Hellige Ånds kraft kan [vi] vite sannheten i alle ting» (Moroni 10:5). Den kunnskap og åndelige overbevisning vi mottar fra Den hellige ånd, kommer ved åpenbaring. Det å søke og oppnå disse velsignelsene forutsetter et oppriktig hjerte, ærlig hensikt og tro på Kristus (se Moroni 10:4). Et personlig 42 Liahona vitnesbyrd medfører også ansvar. Foreldre bør være årvåkne og åndelig oppmerksomme på spontane muligheter som oppstår til å bære vitnesbyrd for sine barn. Slike muligheter trenger ikke være programmert, planlagt eller nedskrevet. Jo mindre styrte slike vitnesbyrd er, jo mer sannsynlig er det at de virker oppbyggende og gjør varig inntrykk. «Vær heller ikke bekymret på forhånd for hva dere skal si, men samle til enhver tid livets ord i deres sinn, og det skal bli gitt dere i samme stund den del som skal bli tildelt enhver» (L&p 84:85). For eksempel kan en naturlig familiesamtale ved middagsbordet være den perfekte mulighet for en far eller mor til å fortelle og vitne om velsignelser han eller hun mottok i løpet av en relativt rutinepreget dag. Et vitnesbyrd behøver ikke alltid begynne med ordene «Jeg vil bære vitnesbyrd». Vårt vitnesbyrd kan uttrykkes så enkelt som: «Jeg vet at jeg ble velsignet med inspirasjon på jobben i dag,» eller: «Dette skriftstedet har alltid vært en stor kilde til veiledning for meg.» Anledninger til å bære vitnesbyrd kan også dukke opp når man reiser sammen i en bil eller buss, eller i en rekke andre situasjoner. Barnas reaksjon på slike spontane vitnesbyrd og deres iver etter eller motvilje mot å delta, er gode kilder til tidlige åndelige varsler. Et barns kommentar til noe han eller hun har lært under familiens skriftstudium, eller en oppriktig uttalelse om et prinsipp eller en praksis i evangeliet, kan være svært opplysende og hjelpe foreldre å forstå et barns spesifikke spørsmål eller behov. Slike samtaler – spesielt når foreldrene er like opptatt av å lytte som å snakke – kan skape en nærende og trygg atmosfære i hjemmet og oppmuntre til kommunikasjon om vanskelige emner. Komponent nummer tre: Oppfordre barn til å handle Ifølge den storslagne inndelingen av Guds skaperverk er det ting som virker og ting som blir påvirket (se 2. Nephi 2:14). Som barn av vår himmelske Fader har vi blitt velsignet med handlefrihetens gave, evnen og styrken til å kunne handle på egen hånd. Med denne handlefriheten er vi selvstendige, og skal først og fremst virke og ikke bare bli påvirket – særlig når vi søker «lærdom ved studium og også ved tro» (L&p 88:118). For å lære evangeliet skulle vi være «ordets gjørere, ikke bare dets hørere» (Jakobs brev 1:22). Vi åpner vårt hjerte for Den hellige ånds innflytelse når vi utøver vår handlefrihet riktig og handler i samsvar med korrekte prinsipper – og derved innbyr vi hans undervisning og bekreftelse. Foreldre har det hellige ansvar å hjelpe sine barn å handle og søke lærdom ved tro. Et barn er aldri for ungt til å delta i denne læringsmodellen. Hvis vi gir en mann en fisk, har han ett måltid. Lærer vi ham å fiske, har han mat resten av livet. Som foreldre og lærere i evangeliet er det ikke meningen at vi skal dele ut fisk, men snarere hjelpe våre barn å lære seg å «fiske» og bli åndelig urokkelige. Dette viktige målet oppnås best ved å oppmuntre til og legge til rette for at våre barn kan handle ifølge korrekte prinsipper – idet vi hjelper dem å lære ved å gjøre. «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud» (Johannes 7:17). Den slags lærdom krever åndelig, mental og fysisk anstrengelse og ikke bare passiv mottakelse. Å oppfordre barna til å handle og ikke bare bli påvirket, bygger videre på å lese og snakke om Mormons bok og spontant bære vitnesbyrd hjemme. Tenk dere for eksempel en familiens hjemmeaften hvor barna oppfordres til og forventes å komme forberedt på å stille spørsmål om det de leser og lærer i Mormons bok – eller om et emne som nylig er tatt opp i en samtale om evangeliet eller et spontant vitnesbyrd hjemme. Tenk dere også at barna stiller spørsmål til foreldre som ikke er tilstrekkelig forberedt til å svare. Noen foreldre blir kanskje engstelige for å skulle ha familiens hjemmeaften på en så ustrukturert måte. Men de beste familiens hjemmeaftener er ikke nødvendigvis resultat av forberedte, kjøpte eller nedlastede pakker med ferdig oppsett og visuelle hjelpemidler. For en strålende mulighet for familiemedlemmer til å granske Skriftene sammen og bli undervist av Den hellige ånd. «For forkynneren var ikke bedre enn tilhøreren, heller ikke var læreren noe bedre enn eleven. Og … de arbeidet alle, enhver ifølge sin styrke» (Alma 1:26). Hjelper vi våre barn å bli selvstendige personer som virker og søker lærdom ved studium og ved tro, eller har vi lært våre barn å vente på å bli undervist og påvirket? Gir vi som foreldre først og fremst våre barn det åndelige motstykket til fisk å spise, eller hjelper vi dem stadig å handle, å lære på egen hånd og å stå standhaftige og urokkelige? Hjelper vi våre barn å bli ivrig opptatt av å be, lete og banke på? (Se 3. Nephi 14:7.) Den åndelige forståelse vi har blitt velsignet med og som vi har fått bekreftet som sannhet i vårt hjerte, kan ganske enkelt ikke gis til våre barn. Prisen i form av flid og lærdom ved studium og ved tro må betales for å oppnå og selv «eie» slik kunnskap. Bare på denne måten kan det vi vet i vårt sinn, også føles i hjertet. Bare på denne måten kan et barn gå fra å stole på foreldre og andre voksnes åndelige kunnskap og erfaring, til å gjøre krav på disse velsignelsene for seg selv. Bare på denne måten kan våre barn bli åndelig forberedt på jordelivets utfordringer. Løfte og vitnesbyrd Jeg bærer vitnesbyrd om at foreldre som konsekvent leser og snakker med sine barn om Mormons bok, som spontant bærer vitnesbyrd for sine barn og som oppfordrer barna til å handle og ikke bare bli påvirket, vil bli velsignet med øyne som kan se langt (se Moses 6:27) og med ører som kan høre basunens lyd (se Esekiel 33:2-16). Den åndelige dømmekraft og inspirasjon dere vil få av kombinasjonen av disse tre hellige vanene, vil gjøre dere i stand til å stå som vektere i tårnet for deres familie, og være «årvåkne … med all utholdenhet» (Efeserne 6:18) – til velsignelse for deres nærmeste familie og deres etterkommere. Dette lover og vitner jeg om i Jesu Kristi hellige navn. Amen. ■ Mai 2010 43 Av eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum Ingen plass for min sjels fiende Måtte vi glede oss over troskap til det høyeste og beste i oss idet vi holder vår kjærlighet og våre ekteskap, vårt samfunn og vår sjel så rene som de var ment å være. D a søster Holland og jeg nylig gikk av flyet på en flyplass langt borte, kom tre vakre unge kvinner fra det samme flyet løpende for å hilse på oss. De sa de var medlem av Kirken, noe som ikke var så overraskende, ettersom de som ikke er medlemmer, sjelden løper bort til oss på flyplasser. I en samtale vi ikke hadde forventet, fikk vi snart vite gjennom deres tårer at alle disse kvinnene nylig var skilt, og at ektemannen i hvert tilfelle hadde vært utro mot dem og at fremmedgjørelsen og overtredelsene i hvert tilfelle hadde begynt med en tiltrekning til pornografi. Med denne triste innledningen til mitt budskap i dag – et som det er krevende for meg å gi – føler jeg meg lik Jakob, som sa: «Det bedrøver meg … at jeg må tale så strengt [foran mange hvis følelser er] overmåte ømme og dydige og sarte.»1 Men vi må tale strengt. Kanskje det var pappa’en i meg – eller kanskje bestefaren – men tårene i disse unge kvinnenes øyne brakte tårer frem i mine og søster Hollands øyne, og spørsmålene de stilte, fikk meg til å spørre: Hvorfor er det så mye 44 Liahona moralsk forfall rundt oss, og hvorfor blir så mange enkeltpersoner og familier, heriblant noen i Kirken, offer for den og tragisk merket av det? Men jeg visste selvsagt i det minste en del av svaret på mitt eget spørsmål. Nesten daglig opplever vi alle å bli angrepet av umoralske budskap i en eller annen form som strømmer mot oss fra alle kanter. De mørkere sidene av film-, TV- og musikkbransjen synker stadig lenger ned i støtende språk og seksuelle ugjerninger. Det er tragisk at den samme data- og Internetttjenesten som lar meg utføre min slektshistorie og klargjøre navn for tempelarbeid, uten filtre og kontroller, kan la mine barn eller barnebarn få tilgang til en global kloakk av inntrykk som kan sprenge hull i deres sinn for alltid. Husk at disse unge hustruene sa at deres menns utroskap begynte med tiltrekning til pornografi, men umoralske handlinger er ikke bare et mannsproblem, og ektemenn er ikke de eneste som overtrer. Det kompromiss som er tilgjengelig ved et museklikk – herunder det som kan forekomme i et virtuelt møte i et chatterom – kan ramme alle, mann eller kvinne, ung eller gammel, gift eller enslig. Og bare for å sørge for at fristelsene blir stadig mer tilgjengelige, er djevelen travelt opptatt med å utvide dekningen, som de sier i bransjen, til mobiltelefoner, videospill og MP3-spillere. Hvis vi slutter å hakke på dette problemets grener og isteden slår mer direkte mot det onde treets rot, vil vi der ikke overraskende finne begjæret gjemt. Begjær er et usmakelig ord og i sannhet et usmakelig emne for meg å ta opp, men det er en god grunn til at det i noen tradisjoner er kjent som den mest dødelige av de syv dødssynder.2 Hvorfor er begjær en dødelig synd? I tillegg til den fullstendig nedbrytende virkning den har på vår sjel, tror jeg det er en synd fordi den tilsmusser det høyeste og helligste forhold Gud gir oss i jordelivet – kjærligheten mellom en mann og en kvinne og det ønske dette ekteparet har om å bringe barn inn i en familie som er ment å vare evig. Noen sa en gang at ekte kjærlighet må innebære at den vedvarer. Ekte kjærlighet består. Men begjær skifter like raskt som det kan bla om en pornografisk side eller se på enda et mulig objekt for å tilfredsstille sine lyster, enten det er mann eller kvinne. Ekte kjærlighet gjør oss ør – slik jeg blir over søster Holland. Vi roper den ut fra hustakene. Begjær kjennetegnes av skam og hemmelighetsfullhet, og er nesten sykelig fordekt – jo senere og mørkere, jo bedre, med en dobbeltlåst dør sånn i tilfelle. Kjærligheten får oss instinktivt til å søke til Gud og andre mennesker. Begjær, derimot, er alt annet enn guddommelig, og priser nytelsessyke. Kjærlighet innebærer åpne hender og et åpent hjerte. Begjær innebærer bare åpen lyst. Dette er bare noen grunner til at det å kaste bort kjærlighetens sanne betydning – enten i fantasien eller med en annen person – er så ødeleggende. Det ødelegger det som kommer nest etter vår tro på Gud – nemlig troen på dem vi er glad i. Det ryster de pilarer av tillit som nåværende eller fremtidig kjærlighet bygges på, og det tar lang tid å gjenoppbygge tilliten når den går tapt. Trekker vi dette langt nok – enten det gjelder noe så personlig som et familiemedlem eller så offentlig som valgte politikere, næringslivsledere, mediestjerner eller idrettshelter – kan vi snart på den bygning som en gang skulle huse moralsk ansvarlige samfunn, henge et skilt med teksten «Ledig eiendom». 3 Enten vi er gift eller enslig, ung eller gammel, la oss snakke litt om hvordan vi kan vokte oss mot fristelse, uansett hvilken form den inntar. Vi klarer kanskje ikke å løse alle samfunnsproblemer i dag, men la oss snakke om noe av det vi selv kan gjøre. • Begynn fremfor alt med å ta avstand fra personer, materiale og omstendigheter som vil skade dere. Som personer som strever med f.eks. alkoholisme vet, kan nærhetens tiltrekning bli skjebnesvanger. Det samme gjelder moral. I likhet med Josef hos Potifars hustru,4 så løp – løp så langt bort dere kan komme fra det eller den som lokker dere. Og når dere flykter fra fristelsen, må dere for all del ikke legge igjen den nye adressen. • Vit at personer som er bundet med avhengighetens lenker, ofte trenger mer hjelp enn selvhjelp, og det kan også gjelde dere. Søk denne hjelpen, og ta imot den. Snakk med biskopen. Følg hans råd. Be om en prestedømsvelsignelse. Benytt dere av tilbudene fra Kirkens familiekontor, eller søk annen passende profesjonell hjelp. Be uten opphold. Be om englers hjelp. • I tillegg til filtre på datamaskiner og en lås på våre følelser, må vi huske at den eneste virkelige kontrollen i livet er selvkontroll. Utøv større kontroll også der dere beveger dere i grenseland. Hvis et TV-program er usømmelig, slå det av. Hvis en kinofilm er vulgær, gå ut. Hvis et upassende forhold utvikler seg, avslutt det. Mange av disse innflytelsene er kanskje ikke syndige i seg selv, iallfall ikke i utgangspunktet, men de kan svekke vår dømmekraft, sløve vår åndelighet og føre til noe som kan bli syndig. Et gammelt ordtak sier at en reise på tusen kilometer begynner med ett skritt,5 så trå varsomt. • Som tyver om natten kan og vil uønskede tanker prøve å trenge seg inn i vårt sinn. Men vi behøver ikke sette døren på vidt gap, servere dem te og kaker og så fortelle dem hvor vi har sølvtøyet! (Dere burde uansett ikke servere te.) Kast slynglene ut! Erstatt uanstendige tanker med bilder fulle av håp og gode minner, se for dere ansiktene til dem dere er glad i, og som ville bli knust om dere sviktet dem. Mer enn én mann har blitt reddet fra synd eller tåpelighet ved å tenke på sin mor, sin hustru eller sitt Mai 2010 45 barn som venter hjemme. Uansett hvilke tanker dere har, må dere sørge for at de bare kommer inn i deres hjerte etter invitasjon. Som en poet sa for lenge siden, la viljen være din fornuft.6 • Søk og vær der Herrens ånd er. Sørg for at dette innbefatter deres eget hjem, og kan styre hva slags kunst, musikk og litteratur dere har der. Hvis dere har mottatt deres begavelse, dra til templet så ofte omstendighetene tillater. Husk at templet ruster dere «med [Guds] kraft, … [setter hans] herlighet … rundt om [dere] og [lar hans] engler våke over [dere].»7 Når dere forlater templet, husk de symboler dere tar med dere, som aldri må settes til side eller glemmes. De fleste som er i vanskeligheter, roper til slutt: «Hva tenkte jeg på?» Uansett hva de tenkte på, så tenkte de iallfall ikke på Kristus. Men som medlemmer av Hans Kirke, lover vi hver søndag å påta oss hans navn og å «alltid minnes ham».8 La oss anstrenge oss litt mer for å minnes ham – at han har båret våre piner og påtatt seg våre sykdommer, at han ble såret for våre overtredelser, og at vi ved hans sår har vi fått legedom.9 Det ville hatt en dramatisk 46 Liahona innvirkning på våre handlinger om vi husket at hver gang vi overtrer, sårer vi ikke bare dem vi er glad i, men også Ham som elsker oss så inderlig. Men om vi synder, uansett hvor alvorlig, kan vi bli reddet av den samme majestetiske skikkelse, Han som bærer det eneste navn gitt under himmelen hvorved enhver mann eller kvinne kan bli frelst10. Når vi konfronterer våre overtredelser og vår sjel er opprørt med stor smerte, måtte vi alle være som den angrende Alma og ytre hans livsendrende rop: «O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg.»11 Brødre og søstre, jeg er glad i dere. President Thomas S. Monson og Brødrene er glad i dere. Men enda viktigere er det at deres Fader i himmelen er glad i dere. Jeg har forsøkt å tale om kjærlighet – ekte og sann kjærlighet, respekt for den og passende fremstilling av den i gode samfunn i menneskenes historie, om dens hellighet mellom gifte menn og kvinner og de familier som kjærligheten til slutt skaper. Jeg har forsøkt å tale om den forløsende tilkjennegivelse av kjærligheten, den personifiserte nestekjærlighet, som kommer til oss ved Kristi nåde. Av nødvendighet har jeg også talt om el Diablo, den onde, løgnens og begjærets opphavsmann, som vil gjøre alt han kan for å forfalske sann kjærlighet, for å spotte eller vanhellige sann kjærlighet hvor og når han finner den. Og jeg har talt om hans ønske om å ødelegge oss om han kan. Når vi møter slike fristelser i vår tid, må vi erklære som den unge Nephi gjorde i sin: «[Jeg vil] ikke lenger [gi] plass for min sjels fiende.»12 Vi kan avvise den onde. Hvis vi ønsker det dypt og inderlig nok, kan og vil denne fienden bli irettesatt ved den Herre Jesu Kristi forløsende kraft. Jeg lover også at Hans evige evangeliums lys igjen vil skinne klart der dere fryktet at livet hadde blitt håpløst og hjelpeløst mørkt. Må vi glede oss over troskap til det høyeste og beste i oss idet vi holder vår kjærlighet og vårt ekteskap, vårt samfunn og vår sjel så rene som de var ment å være, i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Jakob 2:7. 2. Se for eksempel Henry Fairlies fremragende The Seven Deadly Sins Today (1978). 3. Se Fairlie: The Seven Deadly Sins Today, 175. 4. Se 1. Mosebok 39:1-13. 5. Lao Tzu, i John Bartlett, red., Bartlett’s Familiar Quotations, 14. utg. (1968), 74. 6. Se Juvenal: The Satires, satire 6, linje 223. 7. Lære og pakter 109:22. 8. Lære og pakter 20:77; se også vers 79. 9. Jesaja 53:4-5. 10. Se Apostlenes gjerninger 4:12. 11. Alma 36:18. 12. 2. Nephi 4:28. PRESTEDØMSMØTET | 3. april 2010 Av eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum Helbredelse av syke Vi har denne prestedømsmyndighet, og vi skulle alle være beredt til å bruke den riktig. I disse urolige tider over hele verden vender stadig flere troende seg til Herren for å få trøstende og helbredende velsignelser. Jeg vil tale til denne forsamlingen av prestedømsbærere om helbredelse av syke – ved legevitenskap, ved troens bønn og ved prestedømsvelsignelser. I. Siste-dagers-hellige tror på å anvende den beste vitenskapelige kunnskap og teknikk som finnes. Vi bruker kosthold, mosjon og annet til å bevare vår helse, og vi søker hjelp fra fagfolk som leger og kirurger for å gjenopprette helsen. Bruk av legevitenskap står ikke i motsetning til våre bønner i tro og vår tillit til prestedømsvelsignelser. Når noen ba om en prestedømsvelsignelse, pleide Brigham Young å spørre: «Har du brukt noe legemiddel?» Til dem som sa nei, fordi «vi ønsker at eldstene skal legge hendene på oss. Vi har tro på at vi vil bli helbredet», svarte president Young: «Det stemmer dårlig overens med min tro. Hvis vi er syke og ber Herren helbrede oss og gjøre alt som må gjøres, forstår jeg frelsens evangelium slik at jeg like godt kunne ha bedt Herren om å få hveten og maisen til å vokse uten at jeg pløyer jorden og sår kornet. Jeg synes det må være konsekvent at jeg bruker alle hjelpemidler som kommer innenfor rekkevidden av min kunnskap, og … [så] ber min Fader i himmelen helliggjøre anvendelsen av dem til å helbrede mitt legeme.»1 Vi venter naturligvis ikke til alle andre metoder er prøvd før vi ber i tro eller gir prestedømsvelsignelser til helbredelse. I nødssituasjoner kommer bønner og velsignelser først. Som oftest gjør vi alt samtidig. Dette er i samsvar med Skriftenes instruksjoner om at vi skal «be alltid» (L&p 90:24), og at alt bør gjøres i visdom og orden.2 II. Vi vet at troens bønn, uttalt alene, i våre hjem eller i våre gudshus, kan være effektiv til å helbrede de syke. Mange skriftsteder omtaler den kraft som tro har til å helbrede noen. Apostelen Jakob sa at vi skulle «be for hverandre, for at dere kan bli helbredet». Han tilføyde: «Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning» (Jakob 5:16). Da kvinnen som rørte ved Jesus, ble helbredet, sa han til henne: «Din tro har frelst deg» (Matteus 9:22).3 Mormons bok forteller oss også at Herren «virker med kraft i forhold til menneskenes barns tro» (Moroni 10:7). En landsdekkende spørreundersøkelse avdekket nylig at nesten 8 av 10 amerikanere «tror at mirakler fremdeles forekommer slik de gjorde i gammel tid». En tredjedel av de spurte sa Mai 2010 47 de hadde «opplevd eller sett en guddommelig helbredelse».4 Mange sistedagers-hellige har opplevd troens kraft til å helbrede syke. Vi hører også om eksempler på dette blant troende i andre kirkesamfunn. En journalist fra Texas beskrev et slikt mirakel. Da en fem år gammel jente fikk pustebesvær og feber, kjørte foreldrene henne straks til sykehuset. Da hun kom dit, hadde nyrene og lungene kollapset, hun hadde 41,7 i feber, og kroppen var knallrød og dekket med fiolette lesjoner. Legene sa hun var i ferd med å dø av toksisk sjokksyndrom av ukjent årsak. Da nyheten spredte seg til familie og venner, begynte gudfryktige venner å be for henne, og et spesielt bønnemøte ble holdt i hennes protestantmenighet i Waco i Texas. På mirakuløst vis vendte hun plutselig tilbake fra dødens rand og ble utskrevet fra sykehuset etter litt over en uke. Bestefaren hennes skrev: «Hun er et levende bevis på at Gud besvarer bønn og utfører mirakler.»5 Slik Mormons bok forklarer, åpenbarer Gud seg «ved Den Hellige Ånds kraft for alle dem som tror på ham, ja, for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk, og utfører mektige mirakler … blant menneskenes barn i forhold til deres tro» (2. Nephi 26:13). III. For dette publikum – voksne bærere av Det melkisedekske prestedømme og unge menn som snart vil få denne myndigheten – skal jeg konsentrere min tale om helbredende velsignelser i kraft av prestedømmet. Vi har denne prestedømsmyndighet, og vi skulle alle være beredt til å bruke den riktig. Stadig flere naturkatastrofer og økonomiske utfordringer viser at vi vil trenge denne myndigheten i enda større grad i tiden fremover. Mange skriftsteder forteller om Herrens tjenere: «På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet» (Markus 16:18).6 Mirakler skjer når prestedømmets myndighet brukes til å velsigne de syke. Jeg har opplevd slike mirakler. Som gutt og som mann har jeg sett like mirakuløse helbredelser som noen som er omtalt i Skriftene, og det samme har mange av dere. Bruken av prestedømmets myndighet til å velsigne syke har fem bestanddeler: (1) salvelse, (2) besegling av salvelsen, (3) tro, (4) ordene i velsignelsen og (5) Herrens vilje. Salvelse Det gamle testamente nevner ofte salvelse med olje som en del av en velsignelse som gis ved prestedømsmyndighet.7 Salvelser skulle være til helliggjørelse,8 og kan kanskje anses som et symbol på velsignelsene som utøses fra himmelen på grunn av denne hellige handling. I Det nye testamente leser vi at Jesu apostler «salvet mange syke med olje og helbredet dem» (Markus 6:13). Jakobs brev forklarer salvelsens rolle i forbindelse med de andre bestanddelene av en velsignelse ved prestedømsmyndighet: «Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp» (Jakobs brev 5:14-15). Bekreftelse av salvelsen Når noen har blitt salvet i kraft av Det melkisedekske prestedømme, blir salvelsen beseglet ved den samme myndighet. Å besegle noe betyr å bekrefte det, å gjøre det bindende for dets tilsiktede hensikt. Når eldster salver en syk person og besegler salvelsen, åpner de himmelens sluser så Herren kan øse ut den velsignelse han vil til den syke. President Brigham Young sa: «Når jeg legger hendene på syke, forventer jeg at Guds helbredende kraft og innflytelse skal gå gjennom meg til pasienten, og sykdommen vike… Når vi er beredt, når vi er hellige kar for Herren, kan en strøm av kraft fra Den allmektige gå gjennom tabernaklet til den som gir velsignelsen, til pasientens organisme, og den syke blir helbredet.»9 Selv om vi kjenner til mange tilfeller hvor personer som ble velsignet ved prestedømmets myndighet, har blitt helbredet, snakker vi sjelden om disse helbredelsene på offentlige møter fordi nyere åpenbaring advarer mot å «rose [oss] av disse ting, ei heller tale om dem til verden, for disse ting er gitt dere for å være dere til gavn og frelse» (L&p 84:73). Tro Tro er avgjørende for helbredelse ved himmelens kraft. Mormons bok forteller til og med at «hvis det ikke finnes tro blant menneskenes barn, kan ikke Gud utføre noe mirakel blant dem» (Ether 12:12).10 I en bemerkelsesverdig tale om salvelse av syke sa president Spencer W. Kimball: «Behovet for tro undervurderes ofte. Den syke og familien synes ofte bare å sette sin lit til prestedømmets myndighet og helbredelsens gave som de håper at brødrene som forretter har, mens det største ansvar ligger hos den som blir velsignet… Det viktigste elementet er vedkommendes tro, så lenge han eller hun er bevisst og tilregnelig. ”Din tro har frelst deg” [Matteus 9:22] ble gjentatt så ofte av Mesteren at det nesten ble et refreng.»11 President Kimball sa til og med at «altfor hyppige velsignelser kan være et tegn på manglende tro, eller at den syke prøver å legge ansvaret for utvikling av tro på eldstene istedenfor på seg selv». Han fortalte om en trofast søster som fikk en prestedømsvelsignelse. Da hun ble spurt dagen etter om hun ønsket en ny velsignelse, svarte hun: «Nei, jeg har blitt salvet og velsignet. Ordinansen er utført. Det er nå opp til meg å gjøre krav på min velsignelse ved min tro.»12 Velsignelsens ord En annen del av en salvelse er velsignelsen som uttales av eldsten etter at han har beseglet salvelsen. Disse ordene kan være svært viktige, men innholdet er ikke avgjørende og nedskrives ikke i Kirkens opptegnelser. I noen prestedømsvelsignelser – som en patriarkalsk velsignelse – er ordene som uttales, den viktigste delen. Men i en salvelse er det de andre delene av velsignelsen – salvelsen, beseglingen, tro og Herrens vilje – som er det viktigste. Ideelt sett er eldsten som forretter, så på bølgelengde med Herrens ånd at han kjenner og erklærer Herrens vilje i velsignelsen. Brigham Young forklarte for prestedømsbærere: «Det er deres privilegium og plikt å leve slik at dere vet når Herrens ord tales til dere og når Herrens sinn åpenbares for dere.»13 Når det skjer, blir den uttalte velsignelsen oppfylt bokstavelig og mirakuløst. Ved visse spesielle anledninger har jeg opplevd denne sikre inspirasjon i en helbredende velsignelse, og visst at det jeg sa, var Herrens vilje. Men i likhet med de fleste som forretter en helbredende velsignelse, har jeg ofte strevd med usikkerhet rundt hva jeg skulle si. Av mange ulike årsaker opplever alle eldster variasjoner i sin følsomhet overfor Åndens tilskyndelser. Enhver eldste som gir en salvelse, kan bli påvirket av sine egne ønsker for den syke. Alle disse og andre jordiske ufullkommenheter kan påvirke de ord vi uttaler. Heldigvis er ikke ordene i en helbredende velsignelse avgjørende for dens helbredende virkning. Hvis troen er tilstrekkelig og Herren vil det, vil den syke bli helbredet eller velsignet enten den som forretter sier det eller ei. I motsatt fall, hvis den som forretter gir etter for personlige ønsker eller manglende erfaring, og gir befalinger Mai 2010 49 eller velsignelser utover det Herren velger å skjenke ut fra vedkommendes tro, vil ikke disse ordene bli oppfylt. Med andre ord, brødre, skulle ingen eldste nøle med å delta i en helbredende velsignelse av frykt for at han ikke skal vite hva han skal si. Ordene som uttales i en helbredende velsignelse, kan oppbygge og styrke troen til dem som hører dem, men virkningen av velsignelsen er avhengig av tro og Herrens vilje, ikke av ordene som uttales av eldsten som forretter. Herrens vilje Unge menn og eldre menn, legg spesielt merke til det jeg skal si nå. Når vi utøver Guds prestedømmes ubestridte myndighet, og når vi husker hans løfte om at han vil høre og besvare troens bønn, må vi alltid huske at tro og prestedømmets helbredende kraft ikke kan gi et resultat som er i strid med Hans vilje hvis prestedømme det er. Dette prinsippet forklares i åpenbaringen som befaler Kirkens eldster å legge sine hender på de syke. Herrens løfte er at «den som har tro på meg til å bli helbredet og ikke er bestemt til å dø, skal bli helbredet» 50 Liahona (L&p 42:48; uthevelse tilføyd). I en annen nyere åpenbaring erklærer Herren at når noen «ber i overensstemmelse med Guds vilje, … skjer det som han ber om» (L&p 46:30).14 Av alt dette lærer vi at selv Herrens tjenere som utøver hans guddommelige myndighet i omstendigheter hvor det er tilstrekkelig tro til å bli helbredet, ikke kan gi en prestedømsvelsignelse som vil få en person til å bli helbredet hvis det ikke er Herrens vilje. Som Guds barn som kjenner til hans store kjærlighet og hans kunnskap om hva som er best for vår evige velferd, stoler vi på ham. Evangeliets første prinsipp er tro på Herren Jesus Kristus, og tro betyr tillit. Jeg følte denne tilliten i en tale min fetter holdt i begravelsen til en tenåringspike som døde av en alvorlig sykdom. Han uttalte disse ordene som først forbløffet meg og så oppbygget meg: «Jeg vet at det var Herrens vilje at hun døde. Hun hadde godt legetilsyn. Hun fikk prestedømsvelsignelser. Navnet hennes var på bønnelisten i templet. Hun var med i hundrevis av bønner om at hun måtte bli frisk. Og jeg vet at det er nok tro i denne familien til at hun ville ha blitt helbredet om det ikke var Herrens vilje å bringe henne hjem nå.» Jeg følte den samme tilliten i det som ble sagt av faren til en annen spesiell pike som døde av kreft i tenårene. Han erklærte: «Vår familie tror på Jesus Kristus, og troen er ikke avhengig av resultater.» Dette stemmer med min oppfatning. Vi gjør alt vi kan for at en av våre kjære skal bli frisk, og så legger vi resultatet i Herrens hender. Jeg vitner om Guds prestedømmes kraft, om kraften i troens bønn og om at disse prinsippene er sanne. Mest av alt vitner jeg om Herren Jesus Kristus, hvis tjenere vi er, hvis oppstandelse gir oss visshet om udødelighet og hvis forsoning gir oss mulighet til evig liv, den største av alle Guds gaver. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Discourses of Brigham Young, red. John A. Widtsoe (1954), 163. 2. Se Mosiah 4:27. 3. Se også Markus 10:46-52; Lukas 18:35-43. 4. US Religious Landscape Survey: Religious Beliefs and Practices: Diverse and Politically Relevant (The Pew Forum on Religion and Public Life, juni 2008), 34, 54, http://religions.pewforum.org/reports#. 5. Se Steve Blow: «Sometimes, ”Miracles” Are Just That», Dallas Morning News, 30. jan. 2000, 31A. 6. Se også Matteus 9:18; Markus 5:23; 6:5; 7:32-35; 16:18; Lukas 4:40; Apostlenes gjerninger 9:12, 17; 28:8; Lære og pakter 42:44, 48; 66:9. 7. Se for eksempel 2. Mosebok 28:41; 1. Samuelsbok 10:1; 16:13; 2. Samuelsbok 5:3. 8. Se 3. Mosebok 8:10-12. 9. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young, (1997) 252. Se også Russell M. Nelson: «Stol heller ikke på kjødets arm», Liahona, mars 2010, 40; Teachings of Gordon B. Hinckley (1997), 474. 10. Se også 1. Nephi 7:12; Lære og pakter 35:9. 11. «President Kimball taler om å salve de syke», Lys over Norge, aug. 1982, 40-49. 12. Lys over Norge, aug. 1982, 40. 13. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young, 68. 14. Se også 1. Johannes 5:14; Helaman 10:5. Av Eldste Ronald A. Rasband i De syttis presidentskap En misjonærs guddommelige kall Herren trenger at alle skikkede unge menn forbereder seg og bestemmer seg i kveld for å være verdig til et kall fra Guds profet til å reise på misjon. G od aften, mine kjære brødre i prestedømmet. I kveld vil jeg tale om misjonærarbeid. Jeg retter mitt budskap til den enorme hær av unge menn som bærer Det aronske prestedømme, som er forsamlet over hele verden, og til deres fedre, bestefedre og prestedømsledere som våker over dem. Misjonærarbeid er et emne som ligger mitt hjerte nær, og det samme gjelder alle medlemmene av De syttis åtte quorumer som Herren har utpekt til å gå «foran seg, to og to, til hver by og hvert sted hvor han selv skulle komme».1 Misjonærarbeid er Kirkens livsnerve og den livreddende velsignelse for alle som tar imot dets budskap. Da Mesteren virket blant menneskene, kalte han fiskere i Galilea til å forlate sine garn og følge ham, idet han sa: «Jeg [vil] gjøre dere til menneske-fiskere.»2 Herren ga disse kallene til ydmyke menn så andre, gjennom dem, kunne høre sannhetene i hans evangelium og komme til ham. I juni 1837 kalte profeten Joseph Smith Heber C. Kimball, en apostel, til å reise på misjon til England. Eldste Kimballs kall kom mens de to satt i Kirtland tempel og Joseph talte med guddommelig myndighet: «Bror Heber, Herrens ånd har hvisket til meg: ”La min tjener Heber reise til England og forkynne mitt evangelium og åpne døren til frelse for denne nasjonen.”»3 Denne Herrens hvisken er et eksempel på hvordan kallet kommer til Herrens tjenere om å sende misjonærer til deres tildelte områder. I dag drar misjonærene ut to og to ifølge Herrens befaling, med det samme budskap og det samme guddommelige kall fra Guds profet. Vår profet, president Thomas S. Monson, har sagt om dem som blir kalt: «Dere har deres livs anledning til å være misjonærer. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke tilskuere, men deltagere på prestedømstjenestens scene.»4 Scenen er deres, mine kjære gutter i Det aronske prestedømme. Er dere klare og villige til å spille deres rolle? Herren trenger at alle skikkede unge menn forbereder seg og bestemmer seg i kveld for å være verdig til et kall fra Guds profet til å reise på misjon. Jeg husker hele familiens store glede da to av våre barn fikk sitt kall til å reise på heltidsmisjon. Spenning og Buenos Aires, Argentina Mai 2010 51 forventning fylte vårt hjerte da hver av dem åpnet sitt spesielle brev fra Guds profet. Vår datter Jenessa ble kalt til Michigan Detroit misjon, og vår sønn Christian ble kalt til Russland Moskva syd misjon. Opplevelsen var både overveldende og spennende på samme tid. Da søster Rasband og jeg hadde det privilegium å presidere over New York nord misjon for mange år siden, var det med undring jeg så på misjonærene som kom til New York City. Da jeg intervjuet dem på deres første dag i misjonen, følte jeg dyp takknemlighet for hver enkelt misjonær. Jeg følte at deres kall til vår misjon var guddommelig planlagt for dem og for meg som deres misjonspresident. Etter å ha fullført vårt misjonsoppdrag, ble jeg kalt av president Gordon B. Hinckley til å virke som sytti i Kirken. Noe av min opplæring som ny generalautoritet omfattet en anledning til å sitte sammen med medlemmer av De tolv da de utpekte misjonærer til å virke i en av de over 300 misjonene i denne store Kirken. Etter tilskyndelse og tillatelse fra president Henry B. Eyring vil jeg fortelle om en svært spesiell opplevelse for meg, som jeg hadde sammen med 52 Liahona ham for mange år siden da han var medlem av De tolvs quorum. Hver apostel har nøklene til Guds rike og utøver dem under ledelse av og på oppdrag fra Kirkens president. Eldste Eyring tildelte misjonærer deres arbeidsområder, og som en del av min opplæring fikk jeg iaktta. Jeg møtte eldste Eyring tidlig en morgen i et rom hvor en rekke store dataskjermer var klargjort for arbeidsøkten. Der var også en medarbeider fra Misjonæravdelingen som hadde fått i oppdrag å hjelpe til den dagen. Først knelte vi ned i bønn. Jeg husker at eldste Eyring med svært oppriktige ord ba Herren velsigne ham med «fullkommen» kunnskap om hvor misjonærene skulle sendes. Ordet «fullkommen» sa mye om hvilken tro eldste Eyring viste den dagen. Da prosessen begynte, kom et bilde av den misjonæren som skulle kalles, opp på en av dataskjermene. Etter hvert som hvert bilde kom opp, virket det for meg som om misjonæren var i rommet sammen med oss. Eldste Eyring snakket så til misjonæren med sin vennlige og inntagende røst: «God morgen, eldste Reier eller søster Yang. Hvordan står det til?» Han fortalte at han pleide å tenke på hvor misjonærene skulle avslutte sin misjon. Dette hjalp ham å vite hvor de skulle sendes. Eldste Eyring studerte så kommentarene fra biskopene og stavspresidentene, medisinske og andre opplysninger om hver misjonær. Han kikket så på en annen skjerm som viste områder og misjoner over hele verden. Til slutt, når han fikk Herrens inspirasjon, tildelte han hver misjonær sitt arbeidsområde. Av andre av De tolv har jeg lært at denne generelle metoden er vanlig hver uke når Herrens apostler tildeler opprag til en mengde misjonærer over hele verden. Etter å ha vært misjonær i mitt eget land i Øststatene misjon for mange år siden, ble jeg dypt rørt over å oppleve dette. Som tidligere misjonspresident var jeg også takknemlig for enda et vitnesbyrd om at misjonærene jeg hadde mottatt i New York City, ble sendt meg ved åpenbaring. Etter å ha tildelt områdene til noen misjonærer, snudde eldste Eyring seg mot meg idet han grunnet på en bestemt misjonær, og sa: «Nå, bror Rasband, hvor tror du denne misjonæren skal dra?» Jeg ble forskrekket! Jeg antydet forsiktig for eldste Eyring at jeg ikke visste det, og at jeg ikke visste om jeg kunne vite det! Han så rett på meg og sa ganske enkelt: «Bror Rasband, følg bedre med, så kan du også vite det!» Jeg dro stolen litt nærmere eldste Eyring og dataskjermen, og jeg fulgte mye bedre med! Ved et par andre anledninger senere i prosessen snudde eldste Eyring seg til meg og sa: «Bror Rasband, hvor mener du denne misjonæren burde reise?» Jeg nevnte en misjon, og eldste Eyring så tankefullt på meg og sa: «Nei, det er ikke riktig!» Så fortsatte han å fordele misjonærene dit han hadde følt seg tilskyndet til. Da vi nærmet oss slutten på dette tildelingsmøtet, dukket et bilde av en bestemt misjonær opp på skjermen. Jeg fikk en sterk tilskyndelse, den sterkeste den morgenen, om at misjonæren vi hadde foran oss, skulle sendes til Japan. Jeg visste ikke at eldste Eyring skulle spørre meg om denne, men utrolig nok gjorde han det. Ganske nølende og ydmykt sa jeg: «Japan?» Eldste Eyring svarte umiddelbart: «Ja, la oss gå dit.» Og på dataskjermen dukket Japans misjoner opp. Øyeblikkelig visste jeg at misjonæren skulle til Japan Sapporo misjon. Eldste Eyring spurte meg ikke hvilken misjon, men han tildelte denne misjonæren til Japan Sapporo misjon. I mitt hjerte var jeg dypt rørt og inderlig takknemlig til Herren for at han lot meg oppleve tilskyndelsen og fikk vite hvor denne misjonæren skulle dra. På slutten av møtet bar eldste Eyring vitnesbyrd for meg om den kjærlighet Frelseren har til hver misjonær som sendes ut i verden for å forkynne det gjengitte evangelium. Han sa at det er gjennom Frelserens store kjærlighet at hans tjenere vet hvor disse flotte unge mennene og kvinnene, seniormisjonærene og misjonærekteparene skal sendes. Jeg fikk et nytt vitnesbyrd den morgenen om at alle misjonærer som kalles i denne Kirken, og fordeles eller omfordeles til en bestemt misjon, kalles ved åpenbaring fra Den allmektige Gud gjennom en av hans tjenere. Jeg vil runde av med Herrens ord til brødrene Whitmer, som hadde en viktig rolle i gjenopprettelsens første tid. De så gullplatene, og deres undertegnede vitnesbyrd står foran i alle eksemplarer av Mormons bok. De var blant de første misjonærene som i 1829 ble kalt av en Guds profet til å forkynne den Herre Jesu Kristi evangelium. I forordet til kapittel 14 i Lære og pakter står det: «Tre av Whitmers sønner, som alle hadde mottatt et vitnesbyrd om verkets ekthet, ble svært oppatt av spørsmålet om sine personlige plikter.» Til John og Peter Whitmer jr. sa Herren: «For mange ganger har du ønsket å få vite av meg hva som ville være av størst verdi for deg.»5 Jeg antar at mange av dere unge menn har stilt dere det samme spørsmålet. Her er Herrens svar: «Og nå, se, jeg sier deg at det som vil være av størst verdi for deg, vil være å forkynne omvendelse til dette folk, så du kan bringe sjeler til meg, så du kan hvile med dem i min Faders rike.»6 I denne fasen av deres liv er et misjonskall fra Herren, mine unge venner, det viktigste arbeidet dere kan gjøre. Forbered dere nå, lev rettferdig, lær av deres familie og Kirkens ledere. Kom og hjelp oss å bygge opp Guds rike på jorden – ta imot deres guddommelige kall i «en så stor sak»7. Dette er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Lukas 10:1. 2. Matteus 4:19. 3. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 327. 4. Thomas S. Monson: «Så alle kan høre», Lys over Norge, mai 1995, 48. 5. Lære og pakter 15:4; 16:4. 6. Lære og pakter 15:6; 16:6. 7. Lære og pakter 128:22. Mai 2010 53 Av David L. Beck Unge menns generalpresident Det storartede aronske prestedømme Det haster å oppfylle deres plikt overfor Gud. Jeg er sikker på at dere vil klare det. D et er en ære å få tale til Kirkens fantastiske unge menn i kveld. Jeg har hatt gleden av å møte mange av dere over hele verden. Deres entusiasme er smittsom. Dere møter utfordringer med usedvanlig styrke og mot. Jeg vil uttrykke min kjærlighet og tillit til dere. Dere inspirerer menneskene rundt dere mer enn dere aner. Hør på ordene fra en ung mann som ikke er medlem av Kirken, som prøver å beskrive sin venn som bærer Det aronske prestedømme: «Jeg kan merke at noe er annerledes med Luis… Denne gutten er slett ikke som andre. Det er bare noe man ser i ham… Jeg vet ikke engang hva det er, men han er annerledes enn alle andre. Det er noe man føler, ikke noe man ser. Man bare føler det.» Det er noe svært viktig som skiller Luis og dere fra andre unge menn. Dere har mottatt Det aronske prestedømme. Det er en hellig gave, og mange forstår det ikke fullt ut. I kveld vil jeg hjelpe dere å oppdage for dere selv hvor storartet Det aronske prestedømme er. I. Gud stoler på dere Når Gud betror dere sitt hellige prestedømme, viser han dere stor tillit. Han 54 Liahona vet at han kan stole på at dere bruker prestedømmet til å tjene andre, akkurat som han har betrodd andre unge menn å utføre noe av sitt viktigste arbeid. Verden ville for eksempel ikke hatt Mormons boks mektige vitnesbyrd om Jesus Kristus om det ikke var for to unge menn som Gud stolte på. Mormon, profeten som samlet denne hellige opptegnelsen, var bare 10 år gammel da han fikk i oppdrag å iaktta og senere nedtegne sitt folks historie. Da han var 15 år, ble han «besøkt av Herren og fikk smake og kjenne Jesu godhet» (Mormon 1:15). Mormons bok ble oversatt og utgitt av Joseph Smith, som ble kalt til dette store arbeid som 14-åring, da vår himmelske Fader og Jesus Kristus viste seg for ham. President Thomas S. Monson har sagt: «Store ting blir forventet av dere… Herrens ord kommer som en fanfare til dere, til meg og til prestedømsbærere overalt: ”Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til” «Behovet for mot», Liahona, mai 2004, 54, 57). II. Det nye Plikt overfor Gud-programmet For å hjelpe dere å følge denne presserende oppfordringen har Kirken et nytt Plikt overfor Gud-program, slik president Henry B. Eyring bekjentgjorde tidligere i dag. Jeg er begeistret for dette programmet. Materiell vil bli sendt til deres biskoper og grenspresidenter fra og med juni. Dere skulle begynne å bruke det så snart dere mottar det. Som diakon, lærer og prest vil dere delta i aktiviteter som vil hjelpe dere å utvikle åndelig styrke og lære å utføre deres prestedømsplikter. Hver aktivitet følger dette enkle mønsteret: Først lærer dere om et prinsipp i evangeliet eller en prestedømsplikt. Dere finner ut hva deres himmelske Fader vil dere skal gjøre, og dere streber etter et åndelig vitnesbyrd om hvorfor det er viktig. Dernest legger dere planer for å handle ifølge det dere har lært. Dere oppfordres til å basere deres planer på egne behov, omstendigheter og muligheter til å tjene andre. Dette er en storartet mulighet til å ta ansvar for deres egen vekst og utvikle åndelig selvhjulpenhet. Så deler dere det dere lærer og opplever, med andre. Når dere gjør dette, vil dere styrke deres vitnesbyrd og utvikle tillit til menneskene rundt dere. Dere vil styrke deres evne til å snakke med andre om evangeliet. Jeg er takknemlig mot en ung mann som fortalte meg om følgende erfaring. Han og en annen bærer av Det aronske prestedømme fikk i oppdrag å forrette nadverden for en mann som var bundet til hjemmet og svært syk. Da de kom hjem til ham, visste de ikke at den medisinske behandlingen hindret ham i å spise – selv et stykke av nadverdsbrødet. Etter å ha velsignet brødet rakte den unge mannen nadverden til den svake mannen. Han tok et stykke av det velsignede brødet, ventet litt og holdt det så mot leppene sine. Den unge mannen sa at da han så denne trofaste broren vise sin ærbødighet for nadverden, føltes det som om han så ham kysse Frelserens føtter. Han kunne se at han var glad i Ham. Viktigheten av nadverden ble innprentet i denne unge mannen på en uforglemmelig måte den dagen. Dere vil få hellige opplevelser, akkurat som denne unge mannen. Deres foreldre, ledere og quorumsmedlemmer spiller en viktig rolle i Plikt overfor Gud-programmet. Deres søndagsmøter i quorumet vil gi dere regelmessige muligheter til å lære, handle og dele med andre. Det nye Plikt overfor Gud-programmet vil hjelpe dere å utføre deres plikt overfor Gud og oppdage hvor storartet Det aronske prestedømme er. III. Gjennomfør Oppfyll din plikt overfor Gud I året som har gått, har jeg vært på en reise som for alltid har forandret mitt syn på dere og Det aronske prestedømme. Jeg gleder meg til at dere skal oppdage det jeg har oppdaget. Dere vil lære hvorfor Det aronske prestedømme er så viktig for dere og hvor viktig det er for Kirken. Dere vil forstå hvorfor det kalles en av prestedømmets «hovedgrupper» (se L&p 107:6). Dere vil få større forståelse av prestedømmets nøkler, englers betjening og det forberedende evangelium (se L&p 13; 84:26). Satan vil ha dere til å tro at dere er for unge eller at det er for få av dere til å gjøre noe av betydning med Det aronske prestedømme. Ingen av delene er riktig. Guds ord til Moses er til dere i dag: «Se, du er min sønn … og jeg har et verk for deg» (Moses 1:4, 6). Han har gitt dere sin myndighet til å gjøre store ting. Når dere oppfyller deres plikt overfor Gud, vil dere styrke og velsigne deres familie. Dette er deres største prestedømsplikt. Hør hvordan en mor beskriver hvordan hennes sønn påvirker familien: «Leo har prestedømmet i vårt hjem, og det er en enorm velsignelse. Han er et godt eksempel for søsknene … Han sørger for at de alltid ber. Han deler ut nadverden på søndagene. Lillebroren ser ham. Han hjelper til … med familiebønn. Jeg vet at han vil fortsette å være til velsignelse når han blir eldre. Han vil kunne døpe sin yngre bror. Det er en trygghet og en gave for oss.» Når dere oppfyller deres plikt overfor Gud, vil dere snakke med venner som ikke tilhører vår tro, og hjelpe dem å slutte seg til Kirken. Som en sann bror vil dere våke over og styrke dem. Dere vil vise vei i arbeidet med å redde andre unge menn som har kommet på avveier. Når dere oppfyller deres plikt overfor Gud, vil dere være en kraft til det gode til alle tider og i alle omstendigheter. Deres rettferdige eksempel og trofaste prestedømstjeneste vil være en effektiv måte å innby alle som kjenner dere, til å komme til Kristus. I sin mest avgjørende fase stolte nephittene på en ung mann, Mormon, for lederskap og inspirasjon (se Mormon 2:1-2). I dag stoler vi på dere som en stor styrke for Kirken og en kraft til det gode på jorden. Det er dette Herren forventer. IV. Bli en trofast mann i prestedømmet Jeg vitner om at dere vil føle en forandring i hjertet og bli en trofast mann i prestedømmet. Dere vil strebe Mai 2010 55 etter å bli helt rene og forrette nadverden verdig. Dere vil behandle alle unge kvinner med omtanke og respekt. Dere vil hedre deres foreldre. Dere vil unngå å krenke Ånden med det dere tenker, sier eller gjør. Dere vil bli kjent med den Herre dere tjener, og dere vil alltid strebe etter å bli mer lik ham. Jeg vitner om at deres trofaste tjeneste i Det aronske prestedømme vil forandre livet til dem dere tjener. Det finnes mennesker som trenger deres prestedømstjeneste. Familien trenger dere. Quorumet trenger dere. Kirken trenger dere. Verden trenger dere. Det haster å oppfylle deres plikt overfor Gud. Jeg er sikker på at dere vil klare det. En kald morgen for noen uker siden jogget jeg langs elven Tagus i Lisboa, Portugal. Jeg kom til et monument over de portugisiske oppdagelsesreisende for mange hundre år siden. Jeg stoppet idet solen gikk opp og badet det imponerende monumentet og meg i sitt varme lys. Jeg ble inspirert da jeg så de bestemte ansiktene til mennene som skuet ut over vannet. Dette var menn som var villige til å gjøre ting svært få hadde gjort. De forlot en velkjent og behagelig verden og dro tappert ut på det ukjente havet og oppdaget nye land. De forandret verden. Jeg ser dere når jeg tenker på monumentet over de modige oppdagelsesreisende. Jeg ser dere på en personlig reise som få i verden i dag velger å legge ut på. Jeg ser dere oppfylle deres plikt overfor Gud. Jeg ber om at vi alle må forstå det storartede aronske prestedømme og ha tillit, slik Gud har, til dem som bærer det. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ 56 Liahona Av president Dieter F. Uchtdorf Annenrådgiver i Det første presidentskap Fortsett i tålmodighet Det vi lærer av tålmodighet, vil foredle vår karakter, løfte oss opp og forsterke vår lykke. P å 1960-tallet innledet en professor ved Stanford University et beskjedent eksperiment for å teste viljestyrken til fire år gamle barn. Han satte foran dem en stor marshmallow og sa så at de kunne spise den med en gang, men hvis de ventet i 15 minutter, kunne de få to marshmallower. Så lot han barna være alene, og iakttok det som skjedde bak et toveisspeil. Noen av barna spiste marshmallowen med en gang, mens andre bare klarte å vente i noen få minutter før de ga etter for fristelsen. Bare 30 prosent klarte å vente. Det var et middels interessant eksperiment, og professoren gikk videre til andre forskningsområder, for, som han selv sa: «Det er begrenset hva man kan oppnå med barn som prøver å la være å spise marshmallower.» Men tiden gikk, og han holdt oppsikt med barna og begynte å legge merke til en interessant sammenheng. De barna som ikke klarte å vente, strevde senere i livet og hadde flere adferdsproblemer, mens de som ventet, var mer positive og bedre motiverte, fikk bedre karakterer og høyere inntekt, og hadde sunnere forhold. Det som begynte som et enkelt eksperiment med barn og marshmallower, ble en banebrytende studie som tydet på at evnen til å vente – å være tålmodig – var et viktig karaktertrekk som kunne bebude suksess senere i livet1. Det kan være vanskelig å vente Det kan være vanskelig å vente. Barn vet det, og det samme gjør voksne. Vi lever i en verden med hurtigmat, direktemeldinger, selvvalgte filmer på TV og øyeblikkelige svar på de mest trivielle eller dypsindige spørsmål. Vi liker ikke å vente. Noen føler til og med blodtrykket stige når deres kø i dagligvarebutikken går saktere enn de andre. Tålmodighet – evnen til å sette våre ønsker på vent en stund – er en verdifull og sjelden dyd. Vi vil ha det vi vil ha, og vi vil ha det nå. Derfor kan bare tanken på tålmodighet synes ubehagelig og noen ganger bitter. Men uten tålmodighet kan vi ikke behage Gud. Vi kan ikke bli fullkomne. Tålmodighet er en rensende prosess som utvikler forstanden, forsterker lykken, konsentrerer oppmerksomheten og gir håp om fred. Som foreldre vet vi hvor uklokt det ville ha vært å etterkomme alle barnas ønsker. Men barn er ikke de eneste som blir bortskjemt når de blir overøst med øyeblikkelig tilfredsstillelse. Vår himmelske Fader vet at gode foreldre med tiden lærer å forstå at om barn noensinne skal modnes og nå sitt potensial, må de lære å vente. Tålmodighet er ikke bare å vente Da jeg var ti år gammel, ble familien vår flyktninger i et nytt land. Jeg hadde bestandig vært flink på skolen – helt til vi kom til Vest-Tyskland. Der ble skoleopplevelsen en helt annen for meg. Geografien vi studerte, var ny for meg. Historien vi studerte, var også svært annerledes. Før hadde jeg lært russisk som fremmedspråk. Nå var det engelsk. Dette var vanskelig for meg. Til tider trodde jeg virkelig at tungen min ganske enkelt ikke var laget for å snakke engelsk. Ettersom så mye av pensumet var nytt og fremmed for meg, ble jeg hengende etter. For første gang i livet begynte jeg å lure på om jeg ikke var gløgg nok til å gå på skole. Heldigvis hadde jeg en lærer som lærte meg å være tålmodig. Han lærte meg at jevnt og trutt arbeid – tålmodig utholdenhet – ville hjelpe meg å lære. Med tiden gikk de vanskelige fagene lettere – til og med engelsk. Langsomt begynte jeg å innse at hvis jeg anstrengte meg konsekvent, kunne jeg lære. Det gikk ikke raskt, men med tålmodighet gikk det. Denne erfaringen lærte meg at tålmodighet var langt mer enn bare å vente på at noe skulle skje – tålmodighet fordret aktiv anstrengelse mot verdige mål, og å ikke miste motet når resultatene ikke kom umiddelbart eller uten innsats. Det er et viktig prinsipp her. Tålmodighet er ikke passiv resignasjon. Det er ikke å la være å handle på grunn av frykt. Tålmodighet innebærer å vente aktivt og holde ut. Det innebærer å fullføre noe og gjøre alt vi kan – jobbe, håpe og utøve tro. Vi må takle motgang med viljestyrke, selv når våre innerste ønsker ikke blir oppfylt med det samme. Tålmodighet er ikke bare å holde ut, men å holde ut på en god måte! Utålmodighet, derimot, er et symptom på selviskhet. Den kjennetegner den selvopptatte. Den har rot i den altfor fremherskende tilstanden «universets midpunkt»-syndromet, som får folk til å tro at verden dreier om dem og at alle andre bare har biroller i jordelivets store teater, og bare de har hovedrollen. Hvor langt er ikke dette, mine kjære brødre, fra den norm Herren har satt for oss som prestedømsbærere. Tålmodighet, et prestedømsprinsipp Som prestedømsbærere og representanter for den Herre Jesus Kristus må vi tjene andre i samsvar med hans eksempel. Det er en grunn til at nesten alle leksjoner om prestedømsledelse før eller siden kommer inn på kapittel 121 i Lære og pakter. Med noen få vers gir Herren et mesterlig kurs i prestedømsledelse. «Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet – uten ved Mai 2010 57 overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet.»2 Karakteregenskapene og handlemåtene som beskrives i disse versene, er grunnlaget for guddommelig tålmodighet og er uatskillelig forbundet med effektiv tjeneste i prestedømmet og som fedre. Disse egenskapene vil gi dere styrke og visdom til å foredle deres kall, til å forkynne evangeliet, til å omgås med de andre quorumsmedlemmene og til å yte den viktigste prestedømstjeneste – som utvilsomt er den kjærlige tjeneste som utføres i deres eget hjem. La oss alltid huske at en av grunnene til at Gud har betrodd oss prestedømmet, er å hjelpe oss å forberede oss for evige velsignelser ved å utvikle vår natur gjennom den tålmodighet som prestedømstjeneste krever. Slik Herren er tålmodig med oss, la oss være tålmodige med dem vi tjener. Forstå at de, som oss, er ufullkomne. I likhet med oss gjør de feil. I likhet med oss ønsker de at andre skal la tvilen komme dem til gode. Gi aldri noen opp. Dette innbefatter at vi ikke må gi oss selv opp. Jeg tror vi alle noen ganger kan kjenne oss igjen i tjeneren i Kristi lignelse, som skyldte penger til kongen, og som bønnfalt kongen og sa: «Ha tålmodighet med meg.»3 58 Liahona Herrens måte og tid Israels barn ventet i 40 år i villmarken før de kunne komme inn i det lovede land. Jakob ventet i syv lange år på Rakel. Jødene ventet i 70 år i Babylon før de kunne vende tilbake og gjenoppbygge templet. Nephittene ventet på tegnet på Kristi fødsel, selv om de visste at om tegnet ikke kom, ville de bli drept. Joseph Smiths prøvelser i Liberty fengsel fikk selv Guds profet til å spørre: «Hvor lenge?»4 I hvert tilfelle hadde vår himmelske Fader en hensikt med å la sine barn vente. Vi må alle vente på vår egen måte. Vi venter på bønnesvar. Vi venter på ting som i øyeblikket virker så riktige og så gode for oss, at vi ikke kan fatte hvorfor vår himmelske Fader vil utsette svaret. Jeg husker da jeg forberedte meg til min opplæring som jagerpilot. Mye av vår grunnleggende militære opplæring besto av fysisk trening. Jeg er fremdeles ikke sikker på hvorfor endeløs løping var så viktig som forberedelse til å bli pilot. Likevel løp og løp vi, og så løp vi enda litt til. Mens jeg løp, begynte jeg å legge merke til noe som, ærlig talt, plaget meg. Til stadighet ble jeg forbiløpt av menn som røkte, drakk og gjorde alt mulig rart som var i strid med evangeliet og, ikke minst, Visdomsordet. Jeg husker at jeg tenkte: «Vent nå litt! Skal ikke jeg kunne løpe og ikke bli trett?» Men jeg var trett, og jeg ble forbiløpt av personer som avgjort ikke etterlevde Visdomsordet. Jeg må innrømme at det plaget meg den gangen. Jeg spurte meg selv om løftet var sant eller ikke. Svaret kom ikke med en gang. Men til slutt lærte jeg at Guds løfter ikke alltid oppfylles like raskt eller på den måten vi kanskje håper. De kommer i hans tid og på hans egen måte. Mange år senere kunne jeg klart se de timelige velsignelsene som kommer til dem som adlyder Visdomsordet – i tillegg til de åndelige velsignelsene som kommer umiddelbart ved å adlyde enhver Guds lov. Når jeg tenker tilbake, vet jeg med sikkerhet at Herrens løfter, selv om de ikke alltid kommer raskt, alltid er sikre. Tålmodighet krever tro Brigham Young sa at når det dukket opp noe han ikke kunne forstå fullt ut, ba han Herren: «Gi meg tålmodighet til å vente til jeg selv kan forstå det.»5 Og så fortsatte Brigham å be, helt til han kunne forstå det. Vi må lære at i Herrens plan kommer vår forståelse «linje på linje, bud på bud».6 Kort sagt, kunnskap og forståelse må betales med tålmodighet. Ofte vil nåtidens dype daler bare kunne forstås ved å se tilbake på dem fra fjellene i vår fremtid. Vi kan ofte ikke se Herrens hånd i vårt liv før lenge etter at prøvelsene er over. De vanskeligste stundene i vårt liv er ofte nødvendige byggesteiner som danner grunnvollen for vår karakter og baner vei for fremtidige muligheter, forståelse og lykke. Tålmodighet er en av Åndens frukter7 Tålmodighet er en guddommelig egenskap som kan lege sjelen, åpne for kunnskapens og forståelsens skatter og forvandle ordinære menn og kvinner til hellige og engler. Tålmodighet er virkelig en av Åndens frukter. Tålmodighet innebærer å fullføre det vi begynner på. Det innebærer å utsette øyeblikkelig tilfredsstillelse for fremtidige velsignelser. Det innebærer å holde sinnet i tømme, og unngå uvennlige ord. Det innebærer å motstå det onde, selv når det ser ut til å gjøre andre rike. Tålmodighet innebærer å akseptere det vi ikke kan forandre, og møte det med mot, velvilje og tro. Det innebærer å være «villige til å bøye oss for alt som Herren finner gavnlig å pålegge oss, likesom et barn bøyer seg for sin far»8. I siste instans innebærer tålmodighet å være «fast[e] og standhaftig[e] og urokkelig[e] i å holde Herrens befalinger»9 hele tiden, selv når det er vanskelig. Åpenbareren Johannes sa: «Heri består de helliges tålmodighet, de som holder fast ved Guds bud og Jesu tro.»10 Tålmodighet er en fullkommengjørende prosess. Frelseren selv sa at ved tålmodighet skal vi vinne vår sjel11. Eller for å bruke en annen oversettelse av den greske teksten: «Ved tålmodighet vinner dere herredømme over sjelen.»12 Tålmodighet betyr å holde ut i tro, i visshet om at det noen ganger er ved å vente, ikke ved å motta, at vi vokser mest. Dette gjaldt på Frelserens tid. Det gjelder også i dag, for vi befales i disse siste dager å «fortsett[e] i tålmodighet inntil dere blir fullkommengjort»13. Herren velsigner oss for vår tålmodighet For å omskrive Salmistens ord, hvis vi venter tålmodig på Herren, vil han lytte til oss. Han vil høre våre rop. Han vil løfte oss ut av fordervelsens grav og sette våre føtter på en fast klippe. Han vil legge en ny sang i vår munn, og vi vil prise Gud. Mange rundt oss vil se det, og de vil sette sin lit til Herren14. Mine kjære brødre, tålmodighetens arbeid kan oppsummeres slik: Hold budene. Stol på Gud vår himmelske Fader. Tjen ham med fromhet og Kristus-lignende kjærlighet. Utøv tro og håp på Frelseren, og gi aldri opp. Det vi lærer av tålmodighet, vil foredle vår karakter, løfte oss opp og forsterke vår lykke. Det vil hjelpe oss å bli verdige prestedømsbærere og vår Mester Jesu Kristi trofaste disipler. Jeg ber om at tålmodighet må kjennetegne oss som bærer Den allmektige Guds prestedømme, at vi tappert vil sette vår lit til Herrens løfter og tidsplan, at vi vil opptre overfor andre med den tålmodighet og medlidenhet vi ønsker for oss selv, og at vi må fortsette i tålmodighet inntil vi blir fullkommengjort. I Jesu Kristi hellige navn. Amen. ■ NOTER 1. Se Jonah Lehrer: «Don’t! The Secret of SelfControl», New Yorker, 18. mai 2009, 26-27. 2. Lære og pakter 121:41: se også vers 39-45. 3. Matteus 18:26. 4. Lære og pakter 121:2. 5. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young (1997), 75. 6. Lære og pakter 98:12. 7. Se Galaterne 5:22-23. 8. Mosiah 3:19. 9. 1. Nephi 2:10. 10. Johannes’ åpenbaring 14:12. 11. Se Lukas 21:19. 12. Se Lukas 21:19; fotnote b. 13. Lære og pakter 67:13. 14. Se Salmene 40:1-3. Mai 2010 59 Av president Henry B. Eyring Førsterådgiver i Det første presidentskap Med all flid Vi må lære vår plikt av Herren, og deretter må vi virke med all flid og aldri være late eller dovne. B rødre, jeg er takknemlig for å være sammen med dere i kveld. Jeg føler ydmykhet over det jeg vet om deres trofaste prestedømstjeneste. Jeg taler i kveld om deres flid i Herrens tjeneste. Nylige erfaringer har ført til dette valget. Den ene var mitt grundige studium av det strålende nye heftet for Det aronske prestedømme, som bror David L. Beck omtalte. Det har tittelen Jeg oppfyller min plikt overfor Gud. Mens jeg leste og grunnet over hva det forventer at unge menn skal gjøre og bli, forsto jeg at det beskrev det president Brigham Young lovet prestedømsbæreren som er flittig hele livet: «En person som har del i prestedømmet og trofast fortsetter i sitt kall, som stadig finner glede i å gjøre det Gud krever av ham og gjennom hele livet fortsetter å utføre enhver plikt, vil sikre seg ikke bare det privilegium å motta, men også kunnskap om hvordan han skal motta det som hører Gud til, så han hele tiden kan kjenne Guds sinn.»1 For noen uker siden så jeg en ny diakon ta fatt på denne flidens vei. Hans far viste meg et diagram sønnen hadde laget. Det viste hver rad i kirkesalen, et tall for hver diakon som ville få i oppdrag å dele ut nadverden, og 60 Liahona hvilken vei de skulle gå gjennom salen for å gi medlemmene nadverden. Faren og jeg smilte da vi tenkte på at en gutt, uten å ble bedt om det, laget en plan for å være sikker på at han ville lykkes i sin prestedømstjeneste. I hans flid gjenkjente jeg mønsteret i det nye heftet Plikt overfor Gud. Det er å lære hva Herren venter av oss, utarbeide en plan for å gjøre det, handle flittig ifølge planen og deretter fortelle andre hvordan erfaringen forandret oss og velsignet andre. Diakonen laget dette diagrammet for å være sikker på at han ville være i stand til å gjøre det Herren hadde kalt ham til. I begynnelsen av hans prestedømstjeneste lærte Herren ham at han alltid skulle finne glede i å «gjøre det Gud krever av ham».2 Den andre erfaringen som fikk meg til å tale om flid for dere i kveld, var å iaktta en mann som nærmet seg avslutningen av sin prestedømstjeneste her i livet. Han hadde vært biskop to ganger. Første gang han ble kalt – mange år før jeg møtte ham – var da han var ung. Nå var han gammel og avløst for annen gang som biskop. Hans stadig større fysiske begrensninger gjorde enhver prestedømstjeneste svært vanskelig. Men han hadde en plan for å virke med flid. Hver søndag han kunne komme til kirken, satt han i nærheten av døren der de fleste kom inn til nadverdsmøtet. Han kom tidlig for å kunne finne en ledig plass. Alle som kom, kunne se at han kjærlig ønsket dem velkommen, slik de hadde gjort da han satt på forhøyningen som deres biskop. Hans innflytelse varmet og oppløftet oss, for vi visste noe om hva det kostet ham å tjene. Hans oppgave som biskop var over. Hans prestedømstjeneste tok ikke slutt. Dere har sett slike eksempler på store prestedømstjenere. I kveld vil jeg prøve å fortelle hva jeg har lært om dem. Det begynner med at de lærte å forstå i hvis tjeneste de er og i hvilken hensikt. Når dette fester seg i deres sinn, blir det helt avgjørende. Først vil jeg tale direkte til de unge menn i Det aronske prestedømme. Dere vil bli flittigere når dere føler hvor stor tillit Gud har til dere. Det er et budskap fra Det første presidentskap til dere i dette heftet Plikt overfor Gud. «Vår himmelske Fader har stor tro på og tillit til deg, og han har en viktig misjon du skal utføre. Han vil hjelpe deg når du vender deg til ham i bønn, lytter til Åndens tilskyndelser, adlyder budene og holder paktene du har inngått.»3 Døperen Johannes kom tilbake til jorden for å gjengi det prestedømmet dere unge menn bærer. Han hadde nøklene til Det aronske prestedømme. Det var til Johannes Jesus gikk for å bli døpt. Johannes visste hvem som kalte ham. Han sa til Herren: «Jeg trenger å bli døpt av deg.»4 Johannes visste at Arons prestedømme «har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse» da Herren sendte ham for å ordinere Joseph Smith og Oliver Cowdery 15. mai 1829.5 Han visste hvem som kalte ham og i hvilken strålende hensikt han ble sendt. Deres prestedømme tillater dere å tilby Herrens nadverd til medlemmene av hans kirke i dag. Det er det samme privilegium Frelseren ga de tolv apostlene da han virket på jorden. Han gjorde det igjen da han kalte tolv disipler etter sin oppstandelse til å lede hans kirke. Herren selv, slik det beskrives i Mormons bok, frembrakte symbolene på sitt uendelige offer og forrettet dem for folket. Tenk på ham og hvordan han viser deg ære når du utfører din prestedømstjeneste. Når du minnes ham, vil du gå inn for å utføre denne hellige tjenesten, i den grad du kan, like bra og trofast som han gjorde.6 Dette kan bli et mønster i ditt liv som vil styrke din evne til å være flittig i enhver prestedømstjeneste som Herren forbereder deg til og vil kalle deg til. Denne beslutningen vil bidra til å forberede deg til å motta Det melkisedekske prestedømme, som i oldtiden ble kalt «Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden».7 Nå ønsker jeg å tale til dem som er blitt kalt og har fått privilegiet å tjene i Det melkisedekske prestedømme. I likhet med Det aronske prestedømme er Det melkisedekske prestedømme mer enn en plikt til å gjøre det Herren ville gjøre. Det er en innbydelse til å bli som han er. Her er løftet: «For alle som er trofaste og mottar disse to prestedømmer som jeg har omtalt, og foredler sine kall, er helliggjort av Ånden til fornyelse av sine legemer. De blir Mose og Arons sønner og Abrahams ætt, og kirken og riket og Guds utvalgte. Og videre, alle som mottar dette prestedømme, mottar meg, sier Herren, for den som mottar mine tjenere, mottar meg, og den som mottar meg, mottar min Fader, og den som mottar min Fader, mottar min Faders rike, derfor, alt som min Fader har, skal bli gitt ham.»8 Det er et mønster som viser hvordan alle prestedømsbærere blir hevet opp til denne store velsignelsen. Ett sted i Skriftene der Herren forklarer mønsteret, er i kapittel 107 i Lære og pakter: “Derfor, må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til. Den som er doven, skal ikke være Mai 2010 61 verdig til å bestå, og den som ikke lærer sin plikt og ikke er Gud til behag, skal ikke være verdig til å bestå. Slik er det. Amen.»9 Vi må lære vår plikt av Herren, og deretter må vi virke med all flid og aldri være late eller dovne. Mønsteret er enkelt, men ikke lett å følge. Vi blir så lett avledet. Å studere nyhetene kan synes mer interessant enn prestedømmets leksjonsbok. Å sette seg ned for å hvile kan være mer fristende enn å gjøre avtaler om å besøke dem som trenger vår prestedømstjeneste. Når jeg føler meg lokket bort fra mine prestedømsplikter av andre interesser, og når min kropp trygler om hvile, gir jeg meg selv dette signalropet: «Husk Ham!» Herren er vårt fullkomne forbilde på flid i prestedømstjeneste. Han er vår fører. Han har kalt oss. Han går foran oss. Han valgte oss til å følge ham og til å bringe andre med oss. I kveld minnes jeg ham, og jeg blir grepet. Dette er lørdag aften før påskesøndag, da vi minnes hans oppstandelse. Jeg minnes hans eksempel dagene før. Av kjærlighet til sin Fader og til oss led han mer enn noe dødelig menneske kunne klare. Han har sagt oss litt om det dette uendelige offer 62 Liahona krevde av ham. Dere husker ordene: «For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg. Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg. Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake – men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.»10 Fra korset på Golgata erklærte Frelseren: «Det er fullbragt.»11 Deretter forlot hans ånd hans legeme, og hans jordiske levninger ble kjærlig lagt i en grav. Han ga oss en leksjon ved det han gjorde på tre dager i åndeverdenen før sin oppstandelse. Dette minnes jeg hver gang jeg fristes til å føle at jeg har fullført en vanskelig oppgave i hans tjeneste og fortjener en pause. Frelserens eksempel gir meg mot til å fortsette. Hans arbeid på jorden var fullført, men han gikk til åndeverdenen bestemt på å fortsette sitt store verk med å frelse sjeler. Han organiserte verket blant de trofaste ånder, så de kunne redde dem som fremdeles kunne bli delaktige i den barmhjertighet som hans sonoffer gjorde mulig. Husk ordene i Lære og pakter kapittel 138: «Men se, blant de rettferdige organiserte han sine styrker og utpekte sendebud, ikledd kraft og myndighet, og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som befant seg i mørke, ja, til alle menneskenes ånder, og således ble evangeliet forkynt for de døde. Og de utvalgte sendebud gikk ut for å forkynne nådens dag fra Herren og kunngjøre frihet for de fangne som var bundet, ja, for alle som ville omvende seg fra sine synder og motta evangeliet.»12 Hver gang vi minnes ham, blir det lettere å motstå fristelsen til å ønske seg en pause fra vårt prestedømsarbeid. Vi må ha husket ham i dag, og derfor er vi her for å lære om våre plikter, bestemt på å gjøre det vi har inngått pakt om å gjøre med all flid. På grunn av hans eksempel vil vi holde ut til enden i de oppgaver han gir oss i dette liv, og gå inn for å gjøre hans Faders vilje for evig, slik han gjorde og gjør. Dette er Herrens kirke. Han kalte oss og stolte på oss selv med de svakheter han visste vi hadde. Han visste om prøvelsene vi ville møte. Ved trofast tjeneste og gjennom hans forsoning kan vi lære å ønske det han ønsker og være det vi må være for å velsigne dem vi tjener for ham. Når vi tjener ham lenge nok og med flid, vil vi bli forandret. Vi kan stadig bli ham mer lik. Jeg har sett dette mirakel skje i livet til hans tjenere. Jeg så det for noen uker siden i dagligstuen til en trofast prestedømsbærer. Jeg hadde kjent ham som diakon, far, biskop og medlem av et stavspresidentskap. Jeg hadde i flere tiår iakttatt hans flid når det gjaldt å tjene Guds barn med sitt prestedømme. Hans familie var samlet rundt ham i dagligstuen. Han smilte og var kledd i hvit skjorte, dress og slips. Jeg ble forbauset, for jeg var der fordi jeg hadde hørt at han var midt i en smertefull medisinsk behandling som ennå ikke hadde gjort ham frisk. Likevel hadde han hilst på meg slik han må ha hilst på hundrevis av andre besøkende i sin livslange prestedømstjeneste, smilende. Jeg hadde kommet for å hjelpe ham i hans prøvelser, men som så ofte hender i prestedømstjeneste, var det jeg som ble hjulpet og som lærte. Vi satt og pratet hyggelig. Han fortalte hvordan hans far hadde hjulpet min mor da hun nærmet seg døden. Jeg hadde ikke visst det. Jeg innså da at han som gutt hadde lært av sin flittige prestedømsfar å hjelpe andre. Dette gjorde meg takknemlig for de gangene jeg hadde tatt med meg mine smågutter på prestedømsbesøk for å gi trøst og velsignelse. Etter noen minutter spurte han stille: «Er det riktig å spørre om du kan gi meg en velsignelse?» Hans tidligere stavspresident, som han hadde virket sammen med i mange år, salvet hans hode med innviet olje i kraft av Det melkisedekske prestedømme. Da jeg beseglet velsignelsen, lærte Den hellige ånd meg noe av det Herren allerede hadde gjort for denne trofaste prestedømsbæreren. Han var ren, hans synder var vasket bort. Hans natur var blitt forandret til å ønske det Frelseren ønsket. Han fryktet ikke døden. Hans hjertes ønske var å tjene sin familie og andre av vår himmelske Faders barn som trengte ham. Jeg gikk ut i kvelden, takknemlig for å ha vært vitne til Herrens godhet mot sine pålitelige og flittige prestedømstjenere. Han forandrer deres hjerte så de ønsker det han ønsker og handler slik han ville handle. Nå avslutter jeg med dette rådet til Herrens prestedømstjenere. Grunn alvorlig og flittig på Skriftene og på levende profeters ord. Be stadig om at Den hellige ånd vil åpenbare Gud Faderens og hans elskede Sønns natur for deg. Trygle om at Ånden vil vise deg det Herren ønsker du skal gjøre. Planlegg å gjøre det. Lov ham å adlyde. Handle besluttsomt inntil du har gjort det han ba deg om. Takk deretter for anledningen til å tjene og for å få vite hva du videre kan gjøre. Jeg vitner om at vår himmelske Fader og Jesus Kristus lever. De er oppstandne og herliggjorte personer som elsker oss og våker over oss. Prestedømmets nøkler ble gjengitt ved himmelske sendebud til profeten Joseph Smith. De har blitt overlevert i ubrutt linje til president Thomas S. Monson. Alle de levende apostler har disse nøklene. Jeg gir dere min velsignelse så dere kan føle ved Ånden hvor stor tilliten og hvor store løftene er som dere har mottatt som ordinerte prestedømstjenere i Herrens sanne kirke, i Jesu Kristi hellige navn. Amen. ■ NOTER 1. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young (1997), s. 128. 2. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Brigham Young, 128. 3. Jeg oppfyller min plikt mot Gud: For bærere av Det aronske prestedømme (hefte, 2010), 5. 4. Matteus 3:14. 5. Se Lære og pakter 13. 6. Se 3. Nephi 20:3-9. 7. Lære og pakter 107:3; se også Alma 13:1-9. 8. Lære og pakter 84:33-38. 9. Lære og pakter 107:99-100. 10. Lære og pakter 19:16-19. 11. Johannes 19:30. 12. Lære og pakter 138:30-31. Mai 2010 63 Av president Thomas S. Monson Forberedelse gir velsignelser La oss vurdere våre kall, grunne på vårt ansvar og følge Jesus Kristus, vår Herre. B rødre, dere som er her i Konferansesenteret i Salt Lake City, er et inspirerende skue. Det er forbløffende å tenke på at det i tusenvis av møtehus over hele verden sitter andre bærere av Guds prestedømme og ser denne sendingen via satellitt. Dere kommer fra forskjellige land og snakker mange språk, men en felles tråd binder oss sammen. Vi har blitt tiltrodd å bære prestedømmet og handle i Guds navn. Vi har fått en hellig tillit. Det forventes mye av oss. Et av mine sterkeste minner er at jeg deltok på prestedømsmøtet som nyordinert diakon og sang åpningssalmen «Kom, alle I Guds menn». I kveld vil jeg gjenta ånden i denne spesielle salmen og si til dere: «Kom, alle I Guds menn som har fått del i makten!»1 La oss tenke på våre kall, grunne på vårt ansvar og følge Jesus Kristus, vår Herre. For 20 år siden deltok jeg på et nadverdsmøte hvor barna fremførte temaet «Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige». Disse guttene og jentene viste at de var under opplæring for å tjene Herren og andre. Musikken var vakker, opplesningen dyktig fremført og ånden som 64 Liahona sendt fra himmelen. Et av mine barnebarn, som var 11 år gammel den gangen, hadde talt om det første syn i sin del av programmet. Da han kom til sine foreldre og besteforeldre etterpå, sa jeg til ham: «Tommy, jeg tror nesten du er klar til å være misjonær.» Hun svarte: «Ikke ennå. Jeg har ennå mye å lære.» Gjennom årene som fulgte, lærte Tommy mye, takket være sine foreldre og lærere og veiledere i Kirken som var trofaste og pliktoppfyllende. Da han var gammel nok, ble han kalt på misjon. Han utførte den med heder. Unge menn, jeg oppfordrer dere til å forberede dere til misjonærtjeneste. Det er mange redskaper som kan hjelpe dere å motta lærdommer som vil være nyttige for dere og hjelpe dere å leve slik at dere kan være verdige. Et slikt redskap er heftet Til styrke for ungdom som ble utgitt under ledelse av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. Det inneholder normer fra det Kirkens ledere har skrevet og undervist om, og fra Skriftene, og overholdelse av dem vil gi vår himmelske Faders velsignelser og hans Sønns veiledning til hver av oss. I tillegg har vi leksjonsbøker som er grundig utarbeidet etter bønn og overveielse. Familier har familiens hjemmeaftener, hvor evangeliets prinsipper blir forklart. Dere har nesten alle sammen mulighet til å delta i Seminar og bli undervist av hengivne lærere som har mye å gi. Begynn å forberede dere til tempelekteskap, så vel som til misjon. Riktige stevnemøter er en del av en slik forberedelse. I kulturer hvor stevnemøter passer seg, skulle dere ikke gå på stevnemøter før dere er 16 år gamle. «Ikke alle tenåringer trenger eller ønsker å ha stevnemøter… Når dere begynner å ha stevnemøter, så gå som en gruppe eller to par sammen… Sørg for at deres foreldre møter [og blir kjent med] dem dere går ut med.» Fordi stevnemøter er en forberedelse til ekteskap, «bør du bare gå ut med dem som har høye normer»2. Sørg for at dere går til steder som har et godt miljø, og hvor dere ikke utsettes for fristelser. En klok far sa til sin sønn: «Hvis du noen gang befinner deg på et sted hvor du ikke burde være, så kom deg ut!» Et godt råd til oss alle. Herrens tjenere har alltid rådet oss til å kle oss passende av respekt for vår himmelske Fader og oss selv. Måten dere kler dere på, er et budskap om dere selv til andre og har ofte innvirkning på hvordan dere og andre oppfører dere. Kle dere slik at det får frem det beste i dere selv og deres omgangsfeller. Unngå ytterligheter innen påkledning og utseende, som tatovering og piercing. Alle trenger gode venner. Deres vennekrets vil ha stor innflytelse på deres tanker og oppførsel, slik også dere vil på deres. Når dere har samme normer som deres venner, kan dere styrke og oppmuntre hverandre. Behandle alle med vennlighet og verdighet. Mange ikke-medlemmer har kommet inn i Kirken på grunn av venner som har tatt dem med på kirkeaktiviteter. Det ofte gjentatte ordtaket er alltid sant: «Ærlighet varer lengst.»3 En sistedagers-hellig ung mann lever slik han lærer og slik han tror. Han er ærlig mot andre. Han er ærlig mot seg selv. Han er ærlig mot Gud. Han er ærlig av vane og som en selvfølge. Når en vanskelig avgjørelse må tas, spør han aldri: «Hva vil andre mene?», men heller: «Hva vil jeg synes om meg selv?» Noen vil bli fristet til å gå på akkord med sin egen ærlighetsnorm. I en klasse i forretningsjuss på universitetet jeg studerte ved, husker jeg at én klassekamerat aldri forberedte seg til klassediskusjonene. Jeg tenkte: «Hvordan skal han kunne bestå avgangseksamen?» Jeg fikk svaret da han kom til klasserommet på eksamensdagen, en vinterdag, med bare et par sandaler på føttene. Jeg var forbauset og holdt øye med ham da klassen begynte. Alle bøkene våre var lagt på gulvet, i henhold til instruksjonene. Han tok av seg sandalene, og med tær han hadde trent og smurt inn med glyserol, bladde han drevent gjennom en av bøkene han hadde lagt på gulvet, for slik å finne svarene på eksamensspørsmålene. Han fikk en av de høyeste karakterene i dette kurset i forretningsjuss. Men regnskapets dag kom. Senere, da han skulle ta sin hovedeksamen, sa hans dekanus for første gang: «I år vil jeg fravike tradisjonen og gjennomføre en muntlig, istedenfor en skriftlig prøve.» Vår favoritt-tåekspert oppdaget at han hadde foten midt i salaten denne gangen, og strøk på eksamenen. Hvordan dere snakker og hvilke ord dere bruker, sier mye om hva slags inntrykk dere ønsker å gi. Bruk språk til å styrke og oppmuntre menneskene rundt dere. Blasfemisk, vulgært eller grovt språk og upassende eller smakløse vitser virker støtende på Herren. Misbruk aldri Guds eller Jesu Kristi navn. Herren sa: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.»4 Vår himmelske Fader har rådet oss til å trakte etter «alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt».5 Alt dere leser, hører eller ser på, påvirker dere. Pornografi er spesielt farlig og vanedannende. Nysgjerrig utforskning av pornografi kan bli en dominerende vane og føre til grovere materiale og seksuell overtredelse. Unngå pornografi for enhver pris. Vær ikke redde for å forlate en kino, Mai 2010 65 skru av et fjernsyn eller skifte radiokanal hvis det som presenteres, ikke harmonerer med vår himmelske Faders normer. Kort sagt, om dere er det minste i tvil om en film, bok eller annen form for underholdning er passende, ikke se den, ikke les den, ikke delta. Apostelen Paulus erklærte: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere? … Guds tempel er hellig, og det er dere.»6 Brødre, det er vårt ansvar å holde vårt tempel rent og ubesmittet. Narkotika, misbruk av reseptbelagte medisiner, alkohol, kaffe, te og tobakksprodukter ødelegger deres fysiske, psykiske og åndelige velbefinnende. Enhver form for alkohol er skadelig for både ånd og kropp. Tobakk kan slavebinde dere, svekke lungene deres og forkorte livet deres. Musikk kan bidra til at dere kommer nærmere deres himmelske Fader. 66 Liahona Den kan brukes til å undervise, berike, inspirere og forene. Men musikk kan også ved hjelp av tempo, rytme, intensitet og tekst sløve deres åndelige følsomhet. Dere har ikke råd til å fylle deres sinn med uverdig musikk. Fordi seksuell intimitet er så hellig, krever Herren selvkontroll og renhet før ekteskapet, så vel som full troskap i ekteskapet. Behandle den dere går ut med, med respekt, og forvent at vedkommende viser dere den samme respekten. Tårer er en uunngåelig følge av overtredelse. President David O. McKay, Kirkens niende president, sa: «Jeg ber dere innstendig om å tenke rene tanker.» Så uttalte han følgende viktige sannhet: «Før en handling kommer alltid en tanke. Hvis vi vil styre våre handlinger, må vi styre våre tanker.» Brødre, fyll deres sinn med gode tanker, så vil også deres handlinger være gode. Måtte dere alle i sannhet leve i samsvar med Tennysons ord uttalt av Sir Galahad: «Min styrke er som styrken av ti, fordi mitt hjerte er rent.»7 Nylig oppsummerte forfatteren av en avhandling om tenåringers seksualitet sin forskning med å si at samfunnet sender tenåringer blandede signaler. Reklamer og massemedia formidler «svært tungtveiende budskap om at seksuell aktivitet er akseptabelt og forventet», oppfordringer som iblant overdøver ekspertenes advarsler og foreldrenes henstillinger. Herren skjærer gjennom alle mediebudskapene med klart og tydelig språk når han erklærer for oss: «Vær rene.»8 Når fristelsene kommer, må dere huske apostelen Paulus’ kloke råd. Han erklærte: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.»9 Da dere ble bekreftet som medlem av Kirken, fikk dere retten til å ha Den hellige ånd som ledsager. Han kan hjelpe dere å ta gode valg. Når dere prøves eller fristes, trenger dere ikke å føle dere alene. Husk at bønn er veien til åndelig kraft. Hvis noen har snublet på ferden, finnes det en vei tilbake. Prosessen kalles omvendelse. Vår Frelser døde for å gi dere og meg den velsignede gaven. Selv om veien er vanskelig, er løftet reelt: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.»10 Sett ikke deres evige liv i fare. Hold Guds bud. Hvis dere har syndet, jo snarere dere begynner å søke tilbake, jo snarere vil dere finne den gode fred og glede som kommer med tilgivelsens mirakel. Lykke kommer av å leve slik Herren vil dere skal leve, og av å tjene Gud og andre. Åndelig styrke utvikles ofte gjennom uselvisk tjeneste. For noen år siden besøkte jeg det som den gangen het California-misjonen, hvor jeg intervjuet en ung misjonær fra Georgia. Jeg husker at jeg sa til ham: «Sender du brev hjem til dine foreldre hver uke?» Han svarte: «Ja, bror Monson.» Så spurte jeg: «Liker du å få brev hjemmefra?» Han svarte ikke. Til slutt spurte jeg: «Når fikk du sist brev hjemmefra?» Med skjelvende stemme svarte han: «Jeg har aldri fått brev hjemmefra. Far er bare diakon, og mor er ikke medlem av Kirken. De bønnfalt meg om å ikke dra. De sa at om jeg reiste på misjon, ville de ikke skrive til meg. Hva skal jeg gjøre, bror Monson?» Jeg oppsendte en stille bønn til min himmelske Fader: «Hva skal jeg si til denne, din unge tjener, som har ofret alt for å tjene deg?» Og inspirasjonen kom. Jeg sa: «Eldste, send brev hjem til din mor og din far hver uke mens du er på misjon. Fortell dem om hva du gjør. Fortell dem hvor glad du er i dem, og bær så vitnesbyrd for dem.» Han spurte: «Vil de skrive til meg da?» Jeg svarte: «Da vil de skrive til deg.» Vi skilte lag, og jeg dro min vei. Flere måneder senere deltok jeg på en stavskonferanse i Syd-California da en ung misjonær kom til meg og sa: «Bror Monson, husker du meg? Jeg er den misjonæren som ikke hadde fått brev fra mor og far de første ni månedene på misjonsmarken. Du sa: ”Send brev hjem hver uke, eldste, så vil foreldrene dine skrive til deg.”» Så spurte han: «Husker du dette løftet, eldste Monson?» Jeg husket det. Jeg spurte: «Har du hørt fra foreldrene dine?» Han stakk hånden i lommen og dro frem en bunke med brev med en gummistrikk rundt, tok et brev fra toppen av bunken og sa: «Om jeg har hørt fra foreldrene mine! Hør på dette brevet fra mor: ”Min sønn, vi er så glad for brevene dine. Vi er stolte av deg, misjonæren vår. Gjett hva! Pappa har blitt ordinert til prest. Han forbereder seg til å døpe meg. Jeg blir undervist av misjonærene. Om et år vil vi komme til California når du er ferdig på misjon, for vi ønsker, sammen med deg, å bli en evig familie ved å tre inn i Herrens tempel.”» Den unge misjonæren spurte: «Bror Monson, besvarer vår himmelske Fader alltid våre bønner og oppfyller apostlers løfter?» Jeg svarte: «Når man har den slags tro som du har vist, hører vår himmelske Fader slike bønner og besvarer dem på sin egen måte.» Skyldfrie hender, et rent hjerte og et villig sinn hadde rørt ved himmelen. En velsignelse fra himmelen hadde besvart en innstendig bønn fra en misjonærs ydmyke hjerte. Brødre, det er min bønn at vi alle må leve slik at vi også må kunne røre ved himmelen og bli velsignet på lignende vis, i navnet til den som gir alle velsignelser, Jesus Kristus. Amen. ■ NOTER 1. «Kom, alle I Guds menn», Salmer, nr. 197. 2. Til styrke for ungdom (hefte, 2002), 24, 25. 3. Miguel de Cervantes, i John Bartlett, red., Familiar Quotations, 14. utg. (1968), 197. 4. 2. Mosebok 20:7. 5. 13. trosartikkel. 6. 1. Korinterbrev 3:16-17. 7. Alfred Lord Tennyson, i Familiar Quotations, 647. 8. Lære og pakter 38:42. 9. 1. Korinterbrev 10:13. 10. Jesaja 1:18. Mai 2010 67 SØNDAG MORGEN | 4. april 2010 Av president Dieter F. Uchtdorf Annenrådgiver i Det første presidentskap «Du er mine hender» Som Jesu Kristi, vår Mesters disipler er vi kalt til å støtte og helbrede fremfor å fordømme. D et fortelles at under bombingen av en by under 2. verdenskrig ble en stor statue av Jesus Kristus stygt skadet. Da folk i byen fant statuen blant ruinene, sørget de, for den hadde vært et kjært symbol på deres tro og på Guds nærvær i deres liv. Eksperter klarte å reparere det meste av statuen, men hendene var så ødelagte at de ikke kunne repareres. Noen foreslo å la en billedhugger lage nye hender, men andre ønsket å la statuen være slik den var – en permanent påminnelse om krigens tragedie. Det endte med at statuen ble værende uten hender. Men byens innbyggere tilføyde på sokkelen til statuen av Jesus et skilt med disse ordene: «Du er mine hender.» Vi er Kristi hender Det er en dyptgripende leksjon i denne historien. Når jeg tenker på Frelseren, ser jeg ham ofte for meg med utstrakte hender, som strekker seg ut for å trøste, helbrede, velsigne og vise kjærlighet. Han snakket alltid med, aldri ned til, folk. Han elsket de ydmyke og saktmodige og vandret blant dem, betjente dem og tilbød 68 Liahona håp og frelse. Det er det han gjorde gjennom sitt liv på jorden. Det er det han ville gjøre hvis han levde blant oss i dag, og det er det vi skulle gjøre som hans disipler og medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne vakre påskemorgen blir våre tanker og hjerter trukket mot ham – Israels håp og verdens lys. Når vi tar etter hans fullkomne eksempel, kan våre hender bli hans hender, våre øyne hans øyne, vårt hjerte hans hjerte. Våre hender kan omfavne Jeg er svært imponert over hvordan våre medlemmer anstrenger seg for å hjelpe andre. Når vi hører om deres uselviske offer og overveldende barmhjertighet, blir vi fylt av takknemlighet og glede. Dere er et lys som skinner i verden, og dere er kjent for deres godhet og barmhjertighet over hele jorden. Dessverre hører vi også av og til om medlemmer av Kirken som blir motløse og deretter slutter å komme til og delta i våre møter fordi de mener at de ikke passer inn der. Da jeg var ung, i etterkrigstiden etter 2. verdenskrig, lå Tyskland i ruiner. Mange var sultne, syke og døende. Jeg husker godt hjelpesendingene med mat og klær fra Kirken i Salt Lake City. Til denne dag kan jeg fremdeles minnes lukten av klærne og kjenne den søte smaken av hermetiske fersken. Det var noen som sluttet seg til Kirken på grunn av de varene de mottok den gangen. Noen medlemmer så ned på disse nye konvertittene. De satte til og med et økenavn på dem: Büchsen Mormonen, eller «Hermetikkmormoner». De mislikte disse nye medlemmene, for de trodde at når deres timelige behov først var dekket, ville de falle fra. Selv om noen forlot oss, ble mange værende – de kom til kirken, smakte evangeliets godhet og følte at de ble kjærlig mottatt av omsorgsfulle brødre og søstre. De oppdaget sitt «hjem». Og nå, tre og fire generasjoner senere, sporer mange familier sitt medlemskap tilbake til disse konvertittene. Jeg håper vi ønsker alle Guds barn kjærlig velkommen, også dem som kler seg annerledes, ser ut, snakker eller gjør ting annerledes. Det er ikke bra å få andre til å føle seg utilstrekkelige. La oss oppmuntre menneskene rundt oss. La oss ønske dem velkommen med utstrakt hånd. La oss vise våre brødre og søstre i Kirken en spesiell grad av medmenneskelighet, barmhjertighet og nestekjærlighet, slik at de føler at de endelig har funnet hjem. Når vi fristes til å dømme, la oss tenke på Frelseren, som «elsker verden, slik at han endog nedlegger sitt eget liv så han kan trekke alle mennesker til seg … [Og] han sier: Kom til meg, alle jordens ender … [for] alle mennesker har dette privilegium, den ene såvel som den andre, og ingen forbys»1. Når jeg leser i Skriftene, ser jeg at de som mottar Frelserens strengeste bebreidelse, ofte er de som selv synes de er store på grunn av sin rikdom, innflytelse eller antatte rettferdighet. Ved en anledning fortalte Frelseren en lignelse om to menn som gikk inn i templet for å be. Den ene, en respektert fariseer, ba: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» Den andre, en hatet toller, sto «langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!» Og Jesus sa: «Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre.»2 Ja, vi har alle «syndet og står uten ære for Gud».3 Vi trenger alle barmhjertighet. På den siste dag når vi alle blir kalt frem for Guds domstol, håper vi ikke da at våre mange ufullkommenheter vil bli tilgitt? Lengter vi ikke etter å føle Frelserens omfavnelse? Det synes bare riktig og passende at vi gir andre det vi så inderlig ønsker selv. Jeg antyder ikke at vi aksepterer synd eller ignorerer ondskap, hverken i vårt personlige liv eller i verden. Men i vår nidkjærhet forveksler vi av og til synd med synderen, og vi er for raske til å fordømme og har for lite barmhjertighet. Vi vet fra nyere åpenbaring at «sjeler er av stor verdi i Guds øyne».4 Vi kan ikke måle verdien av en annen sjel mer enn vi kan måle universets utstrekning. Enhver person vi møter er viktig for vår himmelske Fader. Når vi forstår det, kan vi begynne å forstå hvordan vi skulle behandle våre medmennesker. En kvinne som hadde vært gjennom mange år med prøvelser og sorg, sa gjennom tårer: «Jeg har innsett at jeg er som en gammel 20-dollarseddel – krøllet, opprevet, skitten, mishandlet og stygg. Men jeg er fremdeles en 20- dollarseddel. Jeg er verd noe. Selv om jeg ikke ser særlig bra ut, og selv om jeg er medtatt og brukt, er jeg fremdeles verd hele 20 dollar.» Våre hender kan trøste Med dette i minnet, la våre hjerter og hender være utstrakt i barmhjertighet mot andre, for enhver vandrer på sin egen vanskelige sti. Som Jesu Kristi, vår Mesters disipler er vi kalt til å støtte og helbrede fremfor å fordømme. Vi er blitt befalt «å sørge med dem som sørger», og «trøste dem som trenger trøst».5 Det er uverdig av oss som kristne å tro at de som lider, fortjener lidelsen. Påskesøndag er en god dag til å minnes at vår Frelser villig påtok seg alles smerte, sykdom og lidelse – også for Mai 2010 69 dem av oss som ser ut til å fortjene vår lidelse.6 I Salomos ordspråk leser vi at «venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød».7 La oss alltid vise kjærlighet. Og la oss spesielt være der for våre brødre og søstre i tider med motgang. Våre hender kan tjene En gammel jødisk legende handler om to brødre, Abram og Zimri, som eide et jorde og arbeidet sammen. De ble enige om å dele både arbeidet og avlingen likt. En kveld etter innhøstingen fikk ikke Zimri sove, for han syntes ikke det var riktig at Abram, som hadde kone og syv sønner å fø, 70 Liahona bare skulle få halvdelen av det de høstet, mens han, som bare hadde seg selv å forsørge, hadde så mye. Så Zimri kledde seg og gikk stille ut på jordet. Der tok han en tredjedel av det han hadde høstet, og la det over i brorens haug. Så gikk han tilbake til sengen, trygg på at han hadde gjort det rette. I mellomtiden fikk heller ikke Abram sove. Han tenkte på sin stakkars bror Zimri, som var helt alene og ikke hadde noen sønner til å hjelpe seg. Det syntes ikke riktig at Zimri, som arbeidet så hardt alene, bare skulle få halvparten av det de høstet. Dette var Gud sikkert ikke fornøyd med. Så gikk Abram stille ut på jordet og tok en tredjedel av det han hadde høstet, og la det i sin kjære brors haug. Neste morgen gikk brødrene ut på jordet, og begge ble forbauset over at haugene fremdeles så like ut. Den natten snek begge brødrene seg ut av sine hus for å gjenta det de hadde gjort foregående natt. Men denne gangen oppdaget de hverandre, og da gråt de og omfavnet hverandre. Ingen kunne si noe, for deres hjerter var overveldet av kjærlighet og takknemlighet.8 Dette er barmhjertighet: at vi elsker andre som oss selv,9 søker deres lykke og gjør mot dem som vi håper at de skal gjøre mot oss.10 Sann kjærlighet krever handling Sann kjærlighet krever handling. Vi kan snakke om kjærlighet hele dagen – vi kan skrive kort eller dikt om den, synge sanger som priser den, og holde taler som oppfordrer til den – men før vi viser denne kjærligheten i handling, er våre ord ikke annet enn «lydende malm eller en klingende bjelle».11 Kristus snakket ikke bare om kjærlighet. Han viste den hver dag i sitt liv. Han fjernet seg ikke fra menneskemengden. Midt blant folket gikk Jesus inn for å hjelpe den ene. Han reddet den fortapte. Han underviste ikke bare en klasse om å hjelpe andre i kjærlighet og delegerte så arbeidet til andre. Han underviste ikke bare, men viste også hvordan vi skal «styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær».12 Kristus vet hvordan han fullkomment kan hjelpe andre. Når Frelseren strekker ut sine hender, blir de han påvirker, oppløftet, de blir større, sterkere og bedre mennesker. Hvis vi er hans hender, skulle ikke vi gjøre det samme? Vi kan elske slik Han elsker Frelseren viste den fullkomne prioritering for vårt liv, vårt hjem, vår menighet, vårt samfunn og vårt land da han talte om kjærlighet som det store bud som «hele loven og profetene»13 hviler på. Vi kan tilbringe vår tid med å mase om de minste detaljer i livet, loven og de lange listene over ting å gjøre, men dersom vi forsømmer de store bud, har vi ikke skjønt poenget, og vi er som skyer uten vann som blåser omkring, og som trær uten frukt.14 Uten denne kjærligheten til Gud Faderen og våre medmennesker er vi bare skallet av hans kirke, uten innhold. Hva godt gjør vår undervisning uten kjærlighet? Hva godt utretter misjonær-, tempel- eller velferdsarbeid uten kjærlighet? Det var kjærlighet som inspirerte vår himmelske Fader til å skape vår ånd. Det var den som førte vår Frelser til Getsemane have, der han ga seg selv som løsepenger for våre synder. Kjærlighet er den store drivkraft Mai 2010 71 Claudio R. M. Costa Jeffrey R. Holland Robert D. Hales Ronald A. Rasband L. Tom Perry Boyd K. Packer Henry B. Eyring Førsterådgiver Quentin L. Cook Dallin H. Oaks Steven E. Snow Walter F. González Jay E. Jensen D. Todd Christofferson M. Russell Ballard Dieter F. Uchtdorf Annenrådgiver L. Whitney Clayton PRESIDENTSKAPET FOR DE SYTTI David A. Bednar Russell M. Nelson DE TOLV APOSTLERS QUORUM Thomas S. Monson President DET FØRSTE PRESIDENTSKAP Donald L. Hallstrom Neil L. Andersen Richard G. Scott Generalautoriteter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige April 2010 James J. Hamula Erich W. Kopischke Bruce D. Porter Bruce C. Hafen Paul E. Koelliker Rafael E. Pino Michael John U. Teh W. Craig Zwick C. Scott Grow Yoshihiko Kikuchi Paul B. Pieper Gary E. Stevenson Claudio D. Zivic José A. Teixeira John B. Dickson Benjamín De Hoyos Lawrence E. Corbridge Mervyn B. Arnold Carlos H. Amado Marcos A. Aidukaitis Michael T. Ringwood Francisco J. Viñas Juan A. Uceda Octaviano Tenorio Brent H. Nielson Marlin K. Jensen Enrique R. Falabella Gérald Caussé Dale G. Renlund Marcus B. Nash Richard G. Hinckley David F. Evans Shayne M. Bowen Carl B. Pratt Richard J. Maynes Keith K. Hilbig Kevin R. Duncan David S. Baxter William R. Walker Lynn G. Robbins Glenn L. Pace Daniel L. Johnson Eduardo Gavarret Yoon Hwan Choi DE SYTTIS FØRSTE QUORUM F. Michael Watson Jorge F. Zeballos Ulisses Soares Anthony D. Perkins Paul K. Sybrowsky Wolfgang H. Paul Larry R. Lawrence Bradley D. Foster Bruce A. Carlson Gerrit W. Gong Patrick Kearon Wilford W. Andersen Spencer J. Condie Kent D. Watson Kent F. Richards Per G. Malm Larry W. Gibbons Don R. Clarke Koichi Aoyagi Richard C. Edgley Førsterådgiver H. David Burton Presiderende biskop Keith B. McMullin Annenrådgiver DET PRESIDERENDE BISKOPSRÅD Lance B. Wickman Joseph W. Sitati Kevin W. Pearson Allan F. Packer Cecil O. Samuelson Jr. Paul V. Johnson Christoffel Golden Jr. Gary J. Coleman Kenneth Johnson Carlos A. Godoy Craig C. Christensen Gregory A. Schwitzer James B. Martino Spencer V. Jones Keith R. Edwards Tad R. Callister Lowell M. Snow Jairo Mazzagardi Won Yong Ko Stanley G. Ellis Craig A. Cardon DE SYTTIS ANNET QUORUM Kirkens medlemmer samles over hele verden til den 180. årlige generalkonferanse. Fra øverst t.v. med urviserne ses siste-dagers-hellige i Navotas, Filippinene; Carcassonne, Frankrike; Formosa, Argentina; São Paulo, Brasil; São Paulo, Brasil; Santiago, Chile; og Praha, Den tsjekkiske republikk. 74 Liahona i frelsesplanen. Den er kilden til lykke, den alltid fornyende kilde til helbredelse og den kostelige kilde til håp. Når vi strekker ut våre hender og hjerter mot andre i Kristus-lignende kjærlighet, skjer det noe stort med oss. Vår egen ånd blir helbredet, mer lutret og sterkere. Vi blir lykkeligere, fredeligere og mer mottakelige for Den hellige ånds hvisken. Av hele mitt hjerte og hele min sjel takker jeg vår himmelske Fader for hans kjærlighet til oss, for den gave hans Sønn er, for Jesu Kristi liv og eksempel og for hans syndfrie og uselviske offer. Jeg fryder meg over at Kristus ikke er død, men er oppstått fra graven! Han lever og har kommet tilbake til jorden for å gjengi sin myndighet og sitt evangelium til menneskene. Han har gitt oss det fullkomne eksempel på hva slags menn og kvinner vi skulle være. På denne påskesøndagen, og hver dag, når vi overveier med ærbødighet og ærefrykt hvordan vår Frelser omfavner oss, trøster oss og helbreder oss, la oss gå inn for å bli hans hender, så andre kan føle hans kjærlige omfavnelse gjennom oss. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. 2. Nephi 26:24-25, 28, uthevelse tilføyd. 2. Se Lukas 18:9-14. 3. Romerne 3:23. 4. Lære og pakter 18:10. 5. Mosiah 18:9. 6. Se Alma 7:11-13; Lære og pakter 19:16. 7. Ordspråkene 17:17. 8. Se Clarence Cook, «Abram and Zimri», i Poems by Clarence Cook (1902), 6-9. 9. Se Matteus 22:39. 10. Se Matteus 7:12. 11. 1. Korinterbrev 13:1. 12. Lære og pakter 81:5. 13. Matteus 22:40. 14. Se Judas 1:12. Av eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum Han lever, pris hans store navn! Vår forståelse av og tro på Jesu Kristi forsoning vil gi den nødvendige styrke og kapasitet til et godt liv. D et er påskemorgen, den hellige dagen som i hele kristenheten er til minne om Jesu Kristi seier over døden. Hans oppstandelse brøt det som til da hadde vært dødens ubrytelige lenker. Han åpnet veien som gjorde at alle vår himmelske Faders barn som er født på jorden, kunne oppstå fra de døde for å leve igjen. Vår Fader i himmelen må ha frydet seg den hellige dagen da hans fullstendig lydige og verdige Sønn brøt dødens lenker. Hvilken evig hensikt ville vår Faders plan for lykke hatt hvis den ikke var blitt iverksatt gjennom hans absolutt lydige Sønns uendelige og evige forsoning? Hvilken evig hensikt ville skapelsen av jorden hatt – denne jord der intelligenser ikledd ånder skulle motta et legeme – hvis døden var slutten på tilværelsen og ingen skulle oppstå? Hvilken herlig stund denne morgenen var for alle som forsto dens betydning. Påske er den hellige tid da enhver hengiven kristens hjerte vender seg i ydmyk takknemlighet til vår elskede Frelser. Det er en tid som skulle bringe fred og glede til alle som elsker ham og viser det ved å adlyde hans bud. Påske bringer tanker om Jesus, hans liv, hans forsoning, hans oppstandelse, hans kjærlighet. Han har oppstått fra de døde «med legedom i sine vinger» (Malaki 4:2; 3. Nephi 25:2). Hvor vi alle trenger den legedom Forløseren kan gi! Mitt budskap dreier seg om håp basert på prinsippene i Mesterlærerens, Jesu Kristi læresetninger. Medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kan mer fullt ut forstå hele omfanget av helbredelsen som gis ved hans forsoning, fordi vi har fylden av hans lære. Vi innser at det han villig gjorde med umåtelig lidelse og offer, ikke bare vil påvirke oss i dette liv, men også gjennom hele evigheten. Når dere denne påsken minnes oppstandelsen og prisen som ble betalt og gaven som ble gitt ved forsoningen, kan dere overveie det Skriftene sier om disse hellige begivenheter. Deres personlige vitnesbyrd om realiteten av disse vil bli styrket. De må være mer enn utenatlærte prinsipper. De må bli en del av deres personlighet som en sterk festning mot Mai 2010 75 den økende mengde avskyeligheter som infiserer verden. Profeten Lehi erklærte en stor sannhet med disse ord: «Derfor kommer forløsningen i og gjennom Den Hellige Messias, for han er full av nåde og sannhet. Se, for å oppfylle de krav loven stiller, ofrer han seg selv som et offer for synd for alle dem som har et sønderknust hjerte og en angrende ånd, og for ingen andre kan lovens krav oppfylles» (2. Nephi 2:6-7). Skriftene indikerer at for de stolte og hovmodige er det som om det aldri har funnet sted en forsoning. Jesus Kristus lever. Han er vår Frelser, vår Forløser. Han er en strålende, oppstanden person. Han har en 76 Liahona evne til å meddele kjærlighet som er så kraftfull, så overveldende at den overgår menneskets evne til å gi tilstrekkelig uttrykk for den. Han ga sitt liv for å bryte dødens bånd. Hans forsoning iverksatte fullt ut hans himmelske Faders plan for lykke. Jesus står for balansen mellom rettferdighet og barmhjertighet basert på vår lydighet mot hans evangelium. Han er hele menneskehetens lys. Han er all sannhets kilde. Han oppfyller alle sine løfter. Alle som er lydige mot hans bud, vil motta de største velsignelser som tenkes kan. Uten forsoningen kunne ikke vår himmelske Faders plan for lykke fullt ut blitt iverksatt. Forsoningen gir alle mulighet til å overvinne konsekvensene av feil som blir begått i livet. Når vi adlyder en lov, mottar vi en velsignelse. Når vi bryter en lov, er ikke tidligere lydighet gyldig for å tilfredsstille rettferdighetens krav for loven som er brutt. Frelserens forsoning lar oss omvende oss fra all ulydighet og derved unngå straffen som rettferdighet ville ha pålagt oss. Min ærbødighet og takknemlighet for Israels Helliges, Fredsfyrstens og vår Forløsers forsoning blir stadig større når jeg streber etter å forstå mer av den. Jeg innser at intet menneskelig sinn kan oppfatte fullt ut, heller ikke kan menneskets tunge passende uttrykke, hele betydningen av alt det Jesus Kristus har gjort for vår himmelske Faders barn gjennom sin forsoning. Likevel er det nødvendig at vi alle lærer det vi kan om den. Uten forsoningen, som er den vesentlige del av vår himmelske Faders plan for lykke, kunne ikke planen ha blitt iverksatt. Din forståelse av forsoningen og innsikten den gir i ditt liv, vil i stor grad forsterke din effektive bruk av all den kunnskap, erfaring og de ferdigheter du erverver her på jorden. Jeg tror det er opplysende å prøve å tenke oss hva forsoningen krevde både av Faderen og hans villige Sønn. Tre av utfordringene Frelseren møtte var: For det første, en enorm ansvarsfølelse, for han visste at uten at den ble fullkomment gjennomført, kunne ingen av hans Faders barn vende tilbake til ham. De ville for evig være forvist fra Hans nærhet, siden det ikke ville være mulig å omvende seg etter å ha brutt lover, og intet urent kan bo i Guds nærhet. Hans Faders plan ville ha slått feil, og alle åndebarn ville ha vært under Satans evige kontroll og pine. For det annet, med sitt absolutt rene sinn og hjerte måtte han personlig føle konsekvensene av alt det menneskene kom til å oppleve, selv de mest lastefulle, usle synder. For det tredje, han måtte tåle Satans horders ondskapsfulle angrep mens han fysisk og følelsesmessig var under det største press. Av grunner vi ikke helt kjenner, mens han var presset til det ytterste, på et tidspunkt Frelseren aller mest trengte hjelp og støtte, lot hans Fader ham påta seg det byrdefulle ansvar med kun egen styrke og kapasitet. Jeg prøver å tenke meg hvilket fryktelig tungt øyeblikk det må ha vært for vår Fader i himmelen da Frelseren ropte fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matteus 27:46, Markus 15:34.) Jeg tror ikke vår Fader i himmelen sviktet sin Sønn på korset. Jeg tror at ropet ble motivert da Sønnen følte at han manglet den støtte og hjelp han alltid hadde følt fra sin Fader. Hans Fader innså at Frelseren trengte å gjennomføre forsoningen helt og holdent på egen hånd uten støtte fra andre. Faderen forlot ikke sin Sønn. Han gjorde det mulig for sin fullkomne Sønn å vinne forsoningens evige frukter. Ingen av oss kan noen gang her på jorden verdsette høyt nok alle de gunstige konsekvensene av forsoningen. Vi har alle et absolutt behov for å styrke vår forståelse av betydningen av Jesu Kristi forsoning, så den vil bli et urokkelig fundament som vi bygger vårt liv på. Etter hvert som verden blir blottet for de grunnleggende normene og ære, dyd og renhet i større grad blir ignorert i jakten på fornøyelser, vil vår forståelse av og tro på Jesu Kristi forsoning gi den styrke og kapasitet som er nødvendig for et godt liv. Den vil også gi trygghet i prøvelser og fred i urolige tider. Jeg oppfordrer dere sterkt til å etablere en personlig studieplan for å forstå bedre og verdsette mer de uforlignelige, evige, uendelige konsekvensene av Jesu Kristi fullkomne oppfyllelse av sitt guddommelige kall som vår Frelser og Forløser. Grundig personlig studium av Skriftene ledsaget av inntrengende, inderlig bønn vil styrke deres forståelse og verdsettelse av hans uvurderlige forsoning. En annen kraftfull måte å lære om Jesus Kristus og hans forsoning på er å være i templet regelmessig. Måtte vi alle fornye vår beslutning om å undervise i sanne prinsipper innen vårt hjems hellighet. Når vi gjør det, sørger vi for den største anledning til lykke for de ånder som er betrodd oss. Bruk Kirken som et rettferdig redskap til å styrke hjemmet, men innse at som foreldre har vi det grunnleggende ansvar for og privilegium å bli ledet av Herren når vi oppdrar hans åndebarn som han har betrodd oss. Den store betydning av å undervise i sannhet i hjemmet er grunnleggende. Kirken er viktig, men det er i hjemmet foreldrene sørger for nødvendig forståelse og veiledning for barna. Det er sant som det er sagt at de viktigste kall i tid og evighet er kallene som far og mor. Med tiden vil vi bli avløst fra alle andre oppdrag vi får, men ikke fra kallet som far og mor. Mai 2010 77 Når du grunner – ikke bare leser, men grunner og mediterer – på skriftsteder, vil Den hellige ånd plante sannheter i ditt sinn og hjerte som en sikker grunnvoll i de usikre tider vi lever i. Som foreldre må dere forberede deres barn på utfordringene de vil møte. Undervis dem i sannhet, oppmuntre dem til å etterleve den, så vil de klare seg bra uansett hvor urolig verden er. Denne påsken kan dere gå inn for å gjøre vår Herre Jesus Kristus til det levende sentrum i hjemmet. Forsikre deg om at enhver avgjørelse du tar, enten det er av åndelig eller fysisk natur, blir ledet av tanken: «Hva vil vår Herre Jesus Kristus jeg skal gjøre?» Når Frelseren er det sentrale i hjemmet, blir det fylt med fred og ro. Det hersker ro og trygghet i hjemmet, og dette føles både av barn og voksne. Den beste måten å gjøre en permanent forandring til det gode på er å gjøre Jesus Kristus til forbilde og hans læresetninger til rettesnor i livet. Hvis du har vært ulydig mot hans bud og føler deg uverdig, må du forstå at det var derfor vår Herre, Jesus Kristus ga sitt liv. Gjennom sin forsoning har han for evig åpnet muligheten til å overvinne slike feil, til å omvende seg fra gale valg og overvinne de negative virkningene av et liv i strid med hans læresetninger. Frelseren elsker enhver av oss og vil muliggjøre at alle våre behov blir dekket når vi kvalifiserer oss ved lydighet til alle velsignelser han ønsker vi skal ha på jorden. Jeg elsker og tilber ham. Som hans bemyndigede tjener bærer jeg høytidelig vitnesbyrd av all min kraft om at han lever, i Jesu Kristi navn. Amen. ■ 78 Liahona Av eldste Donald L. Hallstrom i De syttis presidentskap Vend deg til Herren La aldri jordiske omstendigheter gjøre deg åndelig ufør. F or mange år siden var jeg vitne til en hjerteskjærende hendelse – som ble en tragedie. Et ungt par ventet sitt første barn, og fødselen var nær forestående. Deres liv var fylt av forventning og begeistring for denne store begivenheten. Under fødselen oppsto det komplikasjoner, og barnet døde. Sorgen gikk etter hvert over i sinne, sinne ble til bebreidelse, som ble til hevntanker mot legen som de holdt ansvarlig for det hele. Foreldre og andre familiemedlemmer ble tungt involvert, og sammen søkte de å ødelegge legens omdømme og karriere. Etter hvert som uker og måneder med bitterhet tæret på familien, ble de også bitre på Herren. «Hvordan kunne han la dette fryktelige skje?» De avviste gjentatte forsøk fra Kirkens ledere og medlemmer på å trøste dem åndelig og følelsesmessig, og til sist meldte de seg ut av Kirken. Fire generasjoner av familien har nå blitt berørt. Der det en gang fantes tro og hengivenhet overfor Herren og hans kirke, har det ikke vært noen åndelig aktivitet hos noe familiemedlem på mange tiår. I livets vanskeligste situasjoner er det ofte bare én kilde til fred. Fredsfyrsten, Jesus Kristus, gir oss sin nåde med innbydelsen: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11:28). Han lover videre: «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere» (Johannes 14:27). Min farmor og farfar hadde to barn, en sønn (min far) og en datter. Etter at min far hadde vært på misjon og avtjent militærtjeneste på Hawaii, reiste han tilbake til øyene i 1946 for å etablere seg i sitt yrke og oppdra sin familie. Hans foreldre bodde i Salt Lake City, det gjorde også hans søster. Hun giftet seg i 1946, og fire år senere ventet hun barn. Det er noe svært spesielt for foreldre å se frem til at en datter (i dette tilfellet den eneste datter) skal føde for første gang. Ingen visste at hun bar tvillinger. Dessverre døde både hun og tvillingene under fødselen. Mine besteforeldre var sønderknust. Men sorgen fikk dem straks til å vende seg til Herren og hans forsoning. Uten å dvele ved hvorfor dette hendte og hvem som kunne lastes, gikk de inn for å leve et liv i rettferdighet. Mine besteforeldre var aldri rike. De var aldri blant den sosiale elite. De hadde aldri høye stillinger i Kirken – de var ganske enkelt hengivne sistedagers-hellige. Etter at de ble pensjonister i 1956, flyttet de til Hawaii for å være sammen med sine etterkommere. De neste tiårene viste de kjærlighet til sin familie, tjente i Kirken, og mest av alt bare frydet de seg over å være sammen. De likte aldri å være fra hverandre og snakket til og med om at den som døde først, måtte hjelpe dem å bli forenet igjen snart. Da de nærmet seg 90 år og etter 65 års ekteskap, gikk de bort med bare noen timers mellomrom av naturlige årsaker. Som deres biskop forrettet jeg ved dobbeltbegravelsen. Bestefar Arts og bestemor Lous trofasthet, spesielt når de sto overfor vanskeligheter, har nå påvirket fire generasjoner etter dem. Det påvirket direkte og dypt deres sønn (min far) og min mor da mine foreldres egen datter, deres yngste barn, døde på grunn av komplikasjoner da hun fødte. I en alder av 34 år gikk hun bort ti dager etter fødselen og etterlot seg fire barn, fra ti dager til åtte år gamle. Etter det eksempel som de hadde sett i forrige generasjon, vendte mine foreldre seg – uten å nøle – til Herren for trøst. Over hele verden og blant Kirkens medlemmer oppleves det stor glede og stor smerte. Begge deler er en del av planen. Uten den ene kan vi ikke kjenne den andre. «Mennesket er til for å kunne ha glede» (2. Nephi 2:25) og «det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting» (2. Nephi 2:11) er ikke selvmotsigende. De utfyller hverandre. Alma den yngre beskrev hva han følte da han vendte seg til Herren: «Min sjel ble fylt med glede, like stor som min smerte hadde vært» (Alma 36:20). Noen blir knuget ned av store problemer. Andre lar små saker bli store. Symonds Ryder var en campbellittleder som hørte om Kirken og hadde et møte med Joseph Smith. Han ble grepet av dette og sluttet seg til Kirken i juni 1831. Like etterpå ble han ordinert til eldste og kalt på misjon. Men i kallsbrevet fra Det første presidentskap og på hans offisielle tillatelse til å forkynne, var navnet hans stavet feil – med én bokstav. Etternavnet var skrevet R-i-d-e-r, istedenfor R-y-d-e-r. Dette fikk ham til å tvile på kallet og dem det kom fra. Han valgte å ikke reise på misjon og falt fra, noe som snart førte til hat og intens motstand mot Joseph og Kirken. I mars 1832, da Joseph Smith og Sidney Rigdon ble revet ut fra sine hjem om natten av en sint mobb og smurt inn med tjære og fjær, hørtes en stemme som skrek: «Simonds, Simonds [sic], hvor er tjærespannet?» (History of the Church, 1:262-263.) På mindre enn ti måneder gikk Symonds Ryder fra å være en ivrig konvertitt til mobbleder. Hans åndelige forfall Mai 2010 79 startet da han ble fornærmet fordi navnet hans var stavet feil – med én bokstav. Uansett om det er en stor eller liten sak, kan vår reaksjon nullstille vårt liv. Profeten Joseph Smith var et forbilde da han opplevde personlig tragedie og motstand. Mens han var i de umenneskelige forholdene i Liberty fengsel, ble denne guddommelige veiledning åpenbart til ham (den var delvis en beskrivelse av Josephs liv til da og også et forvarsel): Om «dårer skal spotte deg … Om du må gjennomgå trengsler, … om dine fiender overfaller deg, … om du skulle bli kastet i fangehullet eller falle i morderes hender … og alle elementer går sammen om å sperre veien, ja, fremfor alt om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg, så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode» (L&p 122:1, 5-7). Så følger den dyptgående erklæringen: «Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?» (vers 8). Dette blir etterfulgt av en tydelig veiledning og store løfter. «Derfor, hold stø kurs, … 80 Liahona frykt ikke for hva mennesket kan gjøre, for Gud skal være med deg evindelig og alltid» (vers 9). De neste årene fortsatte Joseph Smith i rettferdighet å holde ut et liv fullt av motgang. Han ga uttrykk for dette trosfylte perspektiv: «Og med hensyn til de farer som jeg er kalt til å gjennomgå, forekommer de meg å være ganske små … jeg er vant til å svømme på dypt vann … Jeg … har lyst til å juble i trengsler, for … Gud … [har] befridd meg fra dem alle og vil befri meg heretter» (L&p 127:2). Josephs tillit til at han ville overvinne konstant motstand, var basert på hans evne til alltid å vende seg til Herren. Hvis du føler at du har blitt dårlig behandlet – av en eller annen (et familiemedlem, en venn, et annet medlem av Kirken, en leder i Kirken, en kollega) eller av et eller annet (en kjærs død, helseproblemer, økonomisk nedtur, overgrep, henfallenhet) – gå rett på sak med all den styrke du har. «Hold stø kurs» (L&p 122:9). Å gi opp er ikke noe valg. Og vend deg omgående til Herren. Utøv all den tro du har på ham. La ham dele din byrde med deg. La hans nåde lette din bør. Vi er blitt lovet at vi «ikke skulle ha noen lidelser som ikke ble oppslukt i gleden over Kristus» (Alma 31:38). La aldri jordiske omstendigheter gjøre deg åndelig ufør. Jesus viste det største eksempel da forsoningen krevde at han steg ned «under alt» (L&p 88:6) og led «alle menneskers smerter» (2. Nephi 9:21). Derfor forstår vi at forsoningen har en større hensikt enn å være et middel til å overvinne synd. Dette som er det største av alt som er utrettet på jorden, gir Frelseren makt til å oppfylle dette løftet: «Hvis dere vil vende dere til Herren av hele deres hjerte og sette deres lit til ham og tjene ham med all flid, … hvis dere gjør dette, vil han … fri dere ut av trelldom» (Mosiah 7:33). Når vi feirer denne påskemorgen, la oss vende oss til Herren, vår «klare morgenstjerne» (Johannes’ åpenbaring 22:16). Jeg vitner om at han for evig vil lyse opp vår vei, vår sannhet og vårt liv (Johannes 14:6), i Jesu Kristi navn. Amen. ■ Av Cheryl C. Lant Nylig avløst Primærs president på generalplan Så våre barn kan se Frelserens ansikt Det er vårt hellige ansvar som foreldre og ledere for denne kommende generasjon barn å bringe dem til Frelseren. F or noen år siden underviste jeg en gruppe barnestueledere om hvordan man holder en kort leksjon om evangeliet for småbarn. En av lederne hadde sin lille sønn på fanget. Jeg holdt et bilde av Frelseren i hånden og begynte å snakke om Jesus som om jeg snakket til småbarn. Den lille gutten gled ned fra morens fang, stabbet bort til meg, så grundig på bildet og tok på ansiktet. På dette tidspunktet i leksjonen spurte jeg: «Hvem er dette?» Med et smil svarte barnet: «Jesus.» Barnet var ikke gammelt nok til å kunne si sitt eget navn ordentlig, men han kjente igjen bildet og visste Frelserens navn. Da jeg iakttok denne søte reaksjonen, tenkte jeg på Frelserens ord da han sa: «Søk alltid Herrens åsyn, så dere gjennom tålmodighet kan vinne deres sjeler, og dere skal få evig liv» (L&p 101:38). Hva betyr det å søke Frelserens åsyn? Det betyr ganske visst mer enn bare å gjenkjenne hans bilde. Kristi innbydelse til å søke ham er en innbydelse til å vite hvem han er, hva han har gjort for oss og hva han har bedt oss gjøre. Å komme til Kristus, og til slutt se hans åsyn, skjer først når vi holder oss nær til ham gjennom vår tro og våre gjerninger. Det krever en livslang innsats. Så hvordan søker vi ham i dette livet så vi kan se hans åsyn i det neste? Vi har en beretning i 3. Nephi om et folk som virkelig så Frelserens åsyn i dette livet. Og selv om vi ikke ser ham nå, kan vi kanskje lære noe av deres opplevelse. Etter Frelserens død viste han seg for disse menneskene, underviste dem og velsignet dem. «Og det skjedde at han befalte dem at de skulle hente sine små barn» (3. Nephi 17:11). Det er vårt hellige ansvar som foreldre og ledere for denne oppvoksende generasjon barn å bringe dem til Frelseren, så de kan se hans åsyn og også vår himmelske Faders åsyn. Når vi gjør det, bringer vi også oss selv med. Igjen spørsmålet, hvordan gjør vi dette, spesielt i en verden som er full av forstyrrelser? I 3. Nephi elsket foreldrene Herren. De var troende. De trodde på miraklene Jesus utførte. De elsket sine barn. De samlet dem så de kunne høre Herrens ord, og de adlød hans befaling om å bringe barna til ham. Etter at barna var blitt bragt til ham, bød Kristus foreldrene å knele. Deretter gjorde han det for dem som han har gjort for oss alle. Han ba til Faderen for dem, og da han gjorde det, ble det sagt at hans bønn var så «stor og vidunderlig» at ord ikke kunne beskrive den (se 3. Nephi 17:16). Ved å komme til Frelseren og akseptere hans forsoning ble disse foreldrene styrket til å gjøre alt som var nødvendig for å «bringe» sine barn til ham. Noe annet som Kristus ba disse foreldrene gjøre, finner vi i 3. Nephi 22:13: «Alle dine barn skal være undervist av Herren, og stor skal dine barns fred være.» Og etter at disse nephittiske foreldre hadde hatt sin opplevelse med Frelseren, underviste de sine barn om ham. De lærte dem å elske Herren. De forkynte hans evangelium for dem. De lærte dem hvordan de skulle leve. De underviste dem så godt at det hersket rettferdighet og fred i landet i 200 år (se 4. Nephi 1:1-22). Nå vil jeg be dere se dere rundt på dem dere er glad i. Dette er det som er viktigst – vår familie. Jeg er sikker på at dere mer enn noe annet ønsker at familien skal være deres for evig. Mai 2010 81 Beretningen i 3. Nephi kan hjelpe oss å bringe våre barn til Ham fordi den gir oss et mønster. Først må vi elske Herren av hele vårt hjerte, og vi må elske våre barn. For det annet må vi bli et verdig eksempel for dem ved at vi alltid søker Herren og streber etter å etterleve evangeliet. For det tredje må vi undervise dem om evangeliet og hvordan de skal etterleve dets læresetninger. Å følge dette mønsteret for å bringe våre barn til Frelseren er en prosess. La oss se på mønsteret igjen. Først må vi lære å elske Herren og vår familie. Dette krever tid, erfaring og tro. Det krever uselvisk tjeneste. Når vi så er fylt av Herrens kjærlighet, kan vi gi kjærlighet. Han kan gråte av det vi gjør, men han elsker oss og er alltid 82 Liahona der for å hjelpe oss. Slik er det vi må lære å elske våre barn. For det annet, vi må bli verdige eksempler. Dette er også en prosess. Hvis vi ønsker at våre barn skal komme til Kristus så de kan se hans åsyn, er det viktig at vi også søker å se det. Vi må kjenne veien for å vise dem den. Vi må sette vårt liv i orden så barna kan se på oss og følge etter. Vi kan spørre: «Hva ser mine barn når de ser på mitt ansikt? Ser de Frelserens bilde i mitt ansikt på grunn av min livsførsel?» Men husk, ingen av oss er fullkomne eksempler for våre barn, imidlertid kan vi alle bli verdige foreldre og ledere. At vi streber etter å være verdige er et eksempel i seg selv. Vi kan føle at vi til tider mislykkes, men vi kan fortsette å prøve. Med Herren og gjennom ham kan vi styrkes til å være den vi trenger å være. Vi kan gjøre det vi trenger å gjøre. For det tredje, vi har prosessen med å bringe våre barn til Frelseren ved å lære dem om evangeliets sannheter fra Skriftene og profetene, og hjelpe dem å føle og gjenkjenne Ånden. Også svært små barn kan forstå og akseptere ting av evig natur. De elsker Skriftene, og de elsker profeten. De ønsker intuitivt å være gode. Det er opp til oss å hjelpe dem å holde forbindelsen med himmelen åpen. Det er opp til oss å beskytte dem mot innflytelse som trekker dem bort fra Ånden. Vi kan finne hjelp og veiledning i Skriftene. Deretter kan vi lære våre barn å finne sine egne svar der. Vi kan lære våre barn riktige prinsipper og hjelpe dem å anvende disse prinsippene i sitt eget liv. Vi kan lede dem mot Ånden, slik at de kan motta sitt eget vitnesbyrd om sannhetene de lærer. Vi kan hjelpe dem å finne gleden ved å etterleve evangeliet. Dette vil bygge opp et sterkt grunnlag for tro og lydighet i deres liv som vil styrke dem. Alt dette er ikke bare lett. Beretningen om nephittene forteller at disse familiene hadde 200 år med fred. Men det krevde stor innsats. Det krever mye hardt arbeid og tålmodighet og tro, men ikke noe er viktigere eller mer givende. Herren vil hjelpe oss, for han elsker disse barna enda høyere enn vi gjør. Han elsker dem og vil velsigne dem. Dere husker at han velsignet de nephittiske barna, hvert enkelt, og han ba for dem (se 3. Nephi 17:14-17, 21). Deretter talte han «til forsamlingen og sa til dem: Se deres små. Og da de så seg om for å få øye på dem, kastet de et blikk opp mot himmelen, og de så himmelen åpne seg, og de så engler stige ned fra himmelen likesom omgitt av ild. Og de kom ned og omringet disse små, og de var omkranset av ild, og englene betjente dem» (3. Nephi 17:23-24). Hvordan kan våre barn oppleve slike velsignelser i dag? Eldste M. Russell Ballard har sagt: «Vi som har blitt betrodd dyrebare barn, er helt klart gitt en hellig, edel forvaltning, for vi er de personer Gud har utpekt til å omgi dagens barn med kjærlighet og troens ild og kunnskap om hvem de er.» («Se eders små», Lys over Norge, okt. 1994, 40.) Brødre og søstre, vi er englene som vår himmelske Fader har sendt i dag for å velsigne barna, og vi kan hjelpe dem så de en dag ser Frelserens åsyn når vi lærer dem evangeliets prinsipper og fyller vårt hjem med glede over å etterleve dem. Sammen kan vi lære ham å kjenne. Vi kan føle hans kjærlighet og velsignelser. Og gjennom ham kan vi vende tilbake til Faderens nærhet. Vi gjør dette når vi er villige og er lydige, trofaste og flittige i å følge hans læresetninger. «Sannelig, så sier Herren: Det skal skje at hver sjel som avstår fra sine synder og kommer til meg og påkaller mitt navn og adlyder min røst og holder mine bud, skal se mitt åsyn og vite at jeg er» (L&p 93:1). Brødre og søstre, jeg vet at Gud lever. Jesus Kristus er hans Sønn, vår Frelser og Forløser. Han har innbudt oss til å komme til ham og har befalt oss å bringe våre barn til ham, så vi sammen kan se hans åsyn og leve evig med ham og med vår Fader i himmelen. Det er min bønn at vi alle kan gå inn for å motta denne store velsignelse, i Jesu Kristi navn. Amen. ■ Av eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum Vi følger Jesus Kristus Vi gleder oss over alt Frelseren har gjort for oss. Han har gjort det mulig for oss alle å oppnå frelse og opphøyelse. D et er et stort ansvar å tale på påskesøndag til siste-dagershellige over hele verden som elsker vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. I dag feirer vi hans seier over døden. Vi setter pris på vår forståelse og føler dyp takknemlighet for Frelserens frivillige sonoffer på våre vegne. Ved at han rettet seg etter Faderens vilje, vant han den himmelske seier over døden, historiens største begivenhet. Jeg setter pris på denne muligheten til å tale om å følge Frelseren. De siste to dagene av Frelserens jordiske virke før hans korsfestelse, er svært betydningsfulle og overgår på noen måter vår fatteevne. Så mye av det som er viktig for vår evige fremtid, fant sted på torsdag og fredag, den dagen Kristus ble korsfestet. Det siste måltid, et påskemåltid, den «etablerte markering av Israels utfrielse fra trelldom», fant sted på torsdag kveld.1 Ordinanser og læresetninger av stor betydning ble innstiftet ved det siste måltid. Jeg skal bare nevne tre. For det første innstiftet Frelseren nadverdens ordinans. Han tok brød, brøt det, ba og delte det ut til disiplene og sa: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg.»2 På denne måten innstiftet han nadverden. For det annet la han overveldende vekt på læresetninger om kjærlighet som det viktigste prinsipp. Han sa: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»3 For det tredje, gjennom Kristi forbønn eller rettledning «ble Den hellige ånd lovet apostlene» som en annen talsmann.4 Deretter utførte Frelseren forsoningen. Han påtok seg «byrden av menneskehetens synder» og «de redsler som Satan … kunne frembringe».5 I denne prosessen utholdt han rettsparodiene og de grusomme og tragiske hendelsene som førte til hans korsfestelse. Dette kulminerte til slutt i Kristi seierrike oppstandelse på påskesøndag. Kristus fullførte sin hellige misjon som Frelser og Forløser. Vi vil stå opp fra de døde og få ånd og Mai 2010 83 legeme gjenforent. På grunnlag av personlig verdighet kan vi, gjennom hans nåde, få den strålende mulighet til å komme tilbake til Guds nærhet.6 Profeten Joseph Smith sa følgende om disse påskebegivenhetene: «De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»7 Selv om vi gleder oss over den overjordiske betydning av Getsemane og Golgata, har vi alltid fokusert på den oppstandne Herre. Frederic Farrar, en engelsk teolog og troende, vitnet om at den første generasjon troende i den gamle kristne kirke hyllet Frelseren som «Den oppstandne, Den evige, den herliggjorte Kristus», og «ikke tenkte på ham på korset, men sittende på tronen».8 President Gordon B. Hinckley sa at vårt budskap til verden er at han lever! Symbolet på Kristus for de sistedagers-hellige finnes i meningsfylte uttrykk for vår tro og måten vi etterlever hans evangelium på.9 Når vi grunner på hva det vil si å være kristne i dag, skulle vi tenke på hva disippelens vei vil kreve av oss. Jeg foreslår at vi tenker på, og på passende vis etterligner, det Frelseren 84 Liahona gjorde de siste to dagene av sitt jordiske liv. For det første, tenk på at Frelseren innstiftet nadverden. Frelseren visste hva som kom til å skje med ham. Hans hellige forsoningsmisjon, som begynte med krigen i himmelen i den førjordiske tilværelse, skulle utspille seg samme kveld og neste dag. Men selv når de prøvelsene forårsaket av hans motstandere var nær forestående, er det intet tegn til at han forberedte et forsvar mot de usanne beskyldningene. Frelseren introduserte isteden nadverdens hellige ordinans for sine disipler. Når jeg tenker på denne høytidelige anledning, blir jeg dypt rørt. Nadverdsmøtet er det helligste av alle møter i Kirken. Etter sin oppstandelse innstiftet Frelseren nadverden blant nephittene.10 Hvis vi skal være hans disipler og trofaste medlemmer av hans kirke, må vi minnes og ha ærbødighet for nadverden. Den lar hver av oss uttrykke med et sønderknust hjerte og en angrende ånd vår villighet til å følge Frelseren, til å omvende oss og bli en hellig gjennom Kristi forsoning.11 Nadverden lar oss vitne for Gud at vi vil minnes hans Sønn og holde hans bud idet vi fornyer vår dåpspakt.12 Dette øker vår kjærlighet til og verdsettelse av både Faderen og Sønnen. Frelseren la også vekt på kjærlighet og enighet, og erklærte at vi ville bli kjent som hans disipler hvis vi har kjærlighet til hverandre. Med tanke på den evig formende forsoning som nærmet seg, krever en slik befaling vår lydighet. Vi tilkjennegir vår kjærlighet til Gud når vi holder hans bud og tjener hans barn. Vi forstår ikke forsoningen fullt ut, men vi kan hele livet prøve å bli mer kjærlige og gode, uavhengig av den motstand vi møter. Frelserens formaning til sine disipler om å elske hverandre – og den dramatiske og effektive måten han forklarte dette prinsippet på under det siste måltid – er en av de mest gripende og vakreste episodene i de siste dagene av hans jordiske liv. Han holdt ikke en enkel leksjon i etisk adferd. Dette var Guds Sønn som tryglet sine apostler og alle disipler som skulle komme etter dem, om å minnes og følge denne mest sentrale av hans læresetninger. Hvordan vi forholder oss til og omgås med hverandre, er et mål på vår villighet til å følge Jesus Kristus. Når vi lytter til budskapene under denne konferansen, vil vi bli påvirket i vårt hjerte og bestemme oss for å gjøre det bedre. Men mandag morgen vender vi tilbake til jobben, skolen, nabolaget og en verden som i mange tilfeller er i opprør. Mange i denne verden er redde og sinte på hverandre. Selv om vi forstår disse følelsene, må vi være høflige i våre uttalelser og vise respekt i vår omgang med andre. Dette gjelder ikke minst når vi er uenige. Frelseren lærte oss å elske selv våre fiender.13 Det store flertall av våre medlemmer gir akt på dette rådet. Men det er noen som mener at det å uttrykke sitt sinne eller sine sterke meninger, er viktigere enn å oppføre seg slik Jesus Kristus levde og underviste. Jeg oppfordrer oss alle til å innse at måten vi er uenige på, i sannhet er et mål på hvem vi er og om vi virkelig følger Frelseren. Det er i orden å være uenig, men det er ikke i orden å være ubehagelig. Vold og vandalisme løser ikke våre uoverensstemmelser. Hvis vi viser kjærlighet og respekt selv i vanskelige omstendigheter, blir vi mer lik Kristus. Frelserens løfte til apostlene om Den hellige ånd er av største betydning for å forstå Den hellige ånds fremtredende rolle, det tredje medlem av Guddommen. Den hellige ånd er en ånd i persons skikkelse, Trøsteren, som bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen, åpenbarer sannheten i alle ting og helliggjør dem som har omvendt seg og blitt døpt. Han kalles forjettelsens Hellige ånd, og som sådan bekrefter Han at Gud aksepterer våre rettferdige handlinger, ordinanser og pakter.14 De som blir beseglet ved forjettelsens hellige ånd, mottar alt Faderen har.15 Vi lever i en støyende, kranglevoren verden hvor det er mulig å se eller høre på informasjon, musikk eller det reneste sludder praktisk talt døgnet rundt. Hvis vi ønsker Den hellige ånds inspirasjon, må vi finne tid til å bremse ned, grunne, be og leve slik at vi er verdige til å motta og handle etter hans tilskyndelser. Vi vil unngå store feiltrinn om vi gir akt på hans advarsler. Det er vårt privilegium som medlemmer å motta lys og kunnskap fra ham inntil som ved høylys dag.16 Frelserens forsonende prøvelser i Getsemane og på korset er et storartet eksempel for oss. Han opplevde psykiske, fysiske og åndelige lidelser som overgår vår fatteevne. I Getsemane ba han til sin Fader og sa: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»17 Som hans disipler vil vi oppleve å bli prøvet, urettferdig forfulgt og hånet uten grunn, og vi vil møte timelige og åndelige stormer av en styrke som vil virke uutholdelig for oss. Vi vil oppleve bitre kalker som vi vil be om må gå oss forbi. Ingen er fritatt for livets stormer. Vi forbereder oss til Frelserens annet komme. Skriftene er klare på at ingen vet når dette vil skje. Skriftene forteller oss at i de siste dager vil vi møte bitre kalker som «jordskjelv mange steder»18 og «havets bølger som skyller over sine bredder»19. Voldsomme jordskjelv og tsunamier har nylig rammet mange steder, herunder Chile, Haiti og øyene i Stillehavet. For noen uker siden fikk presiderende biskop H. David Burton, eldste Tad R. Callister og jeg møte de hellige som hadde mistet familiemedlemmer på grunn av tsunamien som rammet østsiden av Samoa i september. Kirkesalen var full, og det var et følelsesladet møte. Vi forsikret disse verdige medlemmene om at de, på grunn av Jesu Kristi forsoning, kan bli gjenforent med de kjære som de hadde mistet. Stavspresidenten, Sonny Purcell, kjørte i bilen sin da han så den enorme bølgen som kom langt ute på sjøen. Han tutet og stoppet barn som var på vei til skolen, og ba dem løpe i sikkerhet i høyere terreng så fort som mulig. Barna gjorde som han sa. Han Mai 2010 85 har tilveiebrakt for sikkerhet og fred. Én måte å gjøre dette på er å følge det vi lærer av vår levende profet, president Thomas S. Monson. Han er et utmerket eksempel på en som følger Frelseren. På denne praktfulle påskemorgen slutter jeg meg til de avholdte ordene som ble skrevet av Eliza R. Snow, en trofast tjener i gjenopprettelsen: kjørte fort videre, fant sin fire år gamle datter, satte henne i bilen og prøvde så å nå frem til sin mor. Men før han nådde sin mor, løftet vannmassene bilen hans og slengte den ca. 100 m, hvor den satte seg fast i et tre. Han kjempet for å få datteren sin opp på bilen og svømte så for å redde sin mor, som klamret seg fast i en gren på et annet tre i nærheten av huset deres. Med store anstrengelser svømte han med henne til bilen og sikkerhet. Mange var ikke så heldige. De hadde ikke tid til å komme seg i sikkerhet i høyere terreng. Mange mistet livet, spesielt barn og eldre. Vi fortalte de samoanske familiene at medlemmer over hele verden uttrykte kjærlighet og omtanke, og hadde bedt for dem og bidratt til fasteoffer- og humanitærfondet for både medlemmer og deres naboer. Det samme gjelder medlemmene og deres naboer i Chile og på Haiti. Vi gjør dette fordi vi følger Jesus Kristus. Da vi møtte familiene på Samoa, ble viktigheten av å gå til høyere terreng åndelig sett, leve et bedre liv og klamre seg til frelsende ordinanser, helt klar for oss. Frelserens eksempel og liv lærer oss åndelig sett å unngå 86 Liahona den lave vei hvor denne verdens ting dominerer. Da jeg håndhilste på medlemmene etter møtet, fortalte en søster meg at hennes familie ikke hadde vært i templet, og at de hadde mistet en datter. Med tårer i øynene sa hun at deres mål nå var å forberede seg til de hellige ordinansene i templet, slik at de kunne være sammen i evigheten. Når jeg har tenkt på det denne søsteren sa og de rådende tilstander i verden, har jeg følt det presserende å råde oss alle til å søke høyere terreng – templets tilflukt og evig beskyttelse. På påskesøndag 3. april 1836, en uke etter at Kirtland tempel ble innviet, forrettet De tolv Herrens nadverd for medlemmene. Etter møtet, og etter høytidelig og stille bønn, viste Frelseren seg i sin herlighet for profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery, og gjennom Moses, Elias og Elijah gjenga han ytterligere prestedømsnøkler, herunder den hellige beseglingsmyndighet som forener familier for all evighet.20 I dag, denne påskemorgen, gleder vi oss over alt Frelseren har gjort for oss. Han har gjort det mulig for oss alle å oppnå frelse og opphøyelse. Men vi må, i likhet med de samoanske barna, løpe så fort vi kan til det høyere terreng han Hvor stor, hvor herlig, hvor fullendt, forløsningens store plan. Der rettferd, kjærlighet og nåde finnes i guddommelig harmoni!21 Som apostel bærer jeg vitnesbyrd om at Jesus Kristus lever og er verdens Frelser og Forløser. Han har gitt oss veien til sann lykke. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. James E. Talmage: Jesus Kristus, 437. 2. Lukas 22:19. 3. Se Johannes 13:34-35. 4. James E. Talmage: Jesus Kristus, 444. Se også Johannes 14:16-17. 5. James E. Talmage: Jesus Kristus, 450. 6. Se 2. Nephi 9:6-24. 7. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 49. Se også Lære og pakter 20:22-25. 8. Frederic W. Farrar: The Life of Lives – Further Studies in the Life of Christ (1900), 209. 9. Se Gordon B. Hinckley: «Denne skjønne påskemorgen», Lys over Norge, juli 1996, 66; «Symbolet på vår tro», Liahona, april 2005, 2-6. 10. Se 3. Nephi 18:1-11. 11. Se Mosiah 3:19. 12. Se Mosiah 18:8-10; Lære og pakter 20:37, 77-79. 13. Se Matteus 5:44. 14. Se Lære og pakter 132:7. 15. Se Romerne 8:16-17; Efeserne 1:13-14; Lære og pakter 76:51-60. 16. Se Lære og pakter 50:24. 17. Matteus 26:39. 18. Matteus 24:7; Joseph Smith – Matteus 1:29. 19. Lære og pakter 88:90. 20. Se Lære og pakter 110. 21. «How Great the Wisdom and the Love», Hymns, nr. 195. Av president Thomas S. Monson Han er oppstått! Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» D ette har vært et bemerkelsesverdig møte. På vegne av alle som har deltatt så langt med ord eller musikk, har jeg som Kirkens president valgt å si bare ett ord, kjent som det viktigste ordet i det engelske språk. Til søster Cheryl Lant og hennes rådgivere, koret, musikerne, talerne, ordet er «takk». For mange år siden, da jeg var i London, besøkte jeg det kjente Tategalleriet. Verker av Gainsborough, Rembrandt, Constable og andre berømte kunstnere var utstilt i rom etter rom. Jeg beundret deres skjønnhet og forsto hvilken dyktighet som lå bak disse mesterverkene. Bortgjemt i et fredelig hjørne i tredje etasje var det imidlertid et maleri som ikke bare fanget min oppmerksomhet, men også mitt hjerte. Kunstneren, Frank Bramley, hadde malt en beskjeden hytte ved et forblåst hav. To kvinner, en fraværende fiskers mor og kone, hadde fulgt med og ventet natten gjennom på at han skulle komme hjem. Nå var natten forbi, og de hadde innsett at han var blitt borte på sjøen og ikke ville komme hjem. Knelende ved siden av sin svigermor, med hodet begravet i fanget til den eldre kvinnen, gråt den unge hustruen i fortvilelse. Det nedbrente stearinlyset i vinduskarmen vitnet om den fruktløse nattevåkingen. Jeg følte den unge kvinnens smerte. Jeg følte hennes sorg. Kunstnerens uforglemmelig levende inskripsjon på verket fortalte den tragiske historien. Det sto: Et daggry uten håp. Å, som den unge kvinnen lengtet etter den trøst, den realitet som Robert Louis Stevenson beskriver i sitt «Requiem»: Sjøfareren er hjemme, hjemme fra sjøen, og jegeren er hjemme fra fjellet.1 Av alle jordelivets kjensgjerninger er ingen så sikre som dets ende. Døden kommer til alle. Den er vår «universelle arv. Den kan kreve sine ofre i barndom eller ungdom. Den kan komme i den beste alder, eller dens innkalling kan bli utsatt til alderdommens grå hår preger vårt hode. Den kan komme av ulykker, sykdom eller naturlige årsaker, men komme må den.»2 Den innebærer uunngåelig et smertefullt tap av samvær og, spesielt for de unge, et knusende slag mot uoppfylte drømmer, uoppnådde ambisjoner og smadrede håp. Hvilket jordisk menneske har ikke, i møte med tapet av en av sine nærmeste, eller når han eller hun selv har stått på evighetens terskel, grunnet på hva som ligger bakenfor det slør som skiller det synlige fra det usynlige? For mange århundrer siden satt Job – som lenge var velsignet med enhver materiell gave, for så å bli rammet av alt et menneske kunne rammes av – sammen med sine venner og ytret det tidløse spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?»3 Job satte ord på det enhver levende mann eller kvinne har grunnet på. På denne strålende påskemorgen vil jeg gå nærmere inn på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» og gi svaret, som ikke bare kommer av grundig overveielse, men også av Guds åpenbarte ord. Jeg begynner med det grunnleggende. Hvis det finnes en plan i denne verden vi lever i, må det finnes en Opphavsmann. Hvem kan skue universets undre uten å tro at det finnes en plan for hele menneskeheten? Hvem kan betvile at det finnes en Opphavsmann? I 1. Mosebok leser vi at den store Opphavsmann skapte himmelen og jorden: «Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp.» «Bli lys!» sa den store Opphavsmann, «og det ble lys.» Han skapte en himmelhvelving. Han skilte landet fra vannet og sa: «Jorden skal la gress spire frem, … og frukttrær som bærer frukt med frø i, … hvert etter sitt slag.» To lys skapte han – solen og månen. Stjernene kom ifølge hans plan. Han ba om levende skapninger i vannet og fugler som skulle fly over jorden. Og slik ble det. Han skapte fe, villdyr og krypdyr. Planen var nesten fullendt. Sist av alt skapte Han mennesket i sitt eget bilde – mann og kvinne – med herredømme over alt levende.4 Mennesket alene fikk intelligens – en hjerne, et sinn og en sjel. Mennesket alene, med disse egenskapene, hadde evne til tro og håp, til inspirasjon og ambisjon. Hvem kan argumentere overbevisende for at mennesket – Den store opphavsmanns største verk, med herredømme over alle ting, med en hjerne og en vilje, med et sinn og en sjel, med intelligens og guddommelighet – skulle ende sin eksistens når ånden forlater sitt jordiske tempel? For å forstå meningen med døden må vi forstå hensikten med livet. Troens uklare lys må vike for åpenbaringens middagssol, som gir oss kunnskap om at vi levde før vi ble født inn i jordelivet. I vår førjordiske tilværelse 88 Liahona var vi utvilsomt blant de av Guds sønner og døtre som ropte av glede over muligheten til å komme til denne krevende, men nødvendige jordiske tilværelse.5 Vi visste at hensikten var å få en fysisk kropp, overvinne prøvelser og vise at vi ville holde Guds befalinger. Faderen visste at vi, på grunn av dødelighetens natur, ville bli fristet, ville synde og ville komme til kort. For at vi skulle ha enhver mulighet til å lykkes, sørget han for en Frelser som skulle lide og dø for oss. Ikke bare skulle han sone for våre synder, men som et ledd i forsoningen skulle han også overvinne den fysiske død vi ville være underkastet på grunn av Adams fall. For over 2000 år siden ble derfor Kristus, vår Frelser, født inn i jordelivet i en stall i Betlehem. Den lenge bebudede Messias hadde kommet. Svært lite ble skrevet om Jesu barndom. Jeg liker ordene i Lukas: «Og Jesus gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.»6 Og i Apostlenes gjerninger er det en kort setning om Frelseren som er full av mening: Han «gikk omkring og gjorde vel».7 Han ble døpt av Johannes i elven Jordan. Han kalte De tolv apostler. Han velsignet syke, fikk lamme til å gå, blinde til å se, døve til å høre. Han oppvekket til og med døde. Han underviste, vitnet og ga oss et fullkomment eksempel å følge. Og så gikk Frelsers misjon på jorden mot slutten. Et siste måltid sammen med apostlene fant sted i det øvre rom. Foran ham lå Getsemane og Golgatas kors. Ingen vanlig dødelig kan fatte den fulle betydning av det Kristus gjorde for oss i Getsemane. Senere beskrev han selv denne opplevelsen: «Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd.»8 Etter kvalene i Getsemane, nå tappet for krefter, ble han grepet av grove, ukultiverte hender og ført frem for Annas, Kaifas, Pilatus og Herodes. Han ble anklaget og plaget. Brutale slag svekket hans forpinte kropp ytterligere. Blodet rant nedover ansiktet hans da en grusom krone av skarpe torner ble presset ned over hodet hans og gjennomboret pannen. Igjen ble han ført frem for Pilatus, som ga etter for den sinte mobbens rop: «Korsfest ham, korsfest ham.»9 Han ble pisket med en pisk av lærreimer, hvor det var innvevd skarpe metall- og beinbiter. Da han reiste seg etter den brutale piskingen, bar han med vaklende steg sitt eget kors til han ikke klarte å gå lenger, og en annen bar byrden for ham. Til slutt, på en høyde kalt Golgata, mens hjelpeløse tilhengere så på, ble han naglet til korset. Nådeløst ble han spottet, plaget og latterliggjort. Likevel utbrøt han: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»10 De pinefulle timene gikk mens hans liv ebbet ut. Fra hans uttørkede lepper kom ordene: «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.»11 Da en nådig døds stillhet og trøst befridde ham fra jordelivets sorger, vendte han tilbake til sin Faders nærhet. I det siste øyeblikket kunne Mesteren ha snudd. Men det gjorde han ikke. Han steg ned under alle ting så han kunne frelse alle ting. Hans livløse legeme ble raskt, men varsomt lagt i en lånt grav. Ingen ord i kristenheten betyr mer for meg enn de som ble uttalt av engelen til den gråtende Maria Magdalena og den andre Maria, da de kom til graven den første dagen i uken for å stelle sin Herres legeme. Engelen sa: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått.»12 Vår Frelser levde igjen. Den mest strålende, trøstende og betryggende av alle begivenheter i menneskenes historie hadde funnet sted – seieren over døden. Smertene og kvalene i Getsemane og på Golgata var utslettet. Menneskehetens frelse var sikret. Adams fall var kompensert. Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» Til alle som kan høre meg, erklærer jeg at når en mann dør, lever han opp igjen. Vi vet det, for vi har den åpenbarte sannhets lys. «For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.»13 Jeg har lest – og jeg tror på – vitnesbyrdene til dem som opplevde sorgen over Kristi korsfestelse og gleden over hans oppstandelse. Jeg har lest – og jeg tror på – vitnesbyrdene til dem i den nye verden som ble besøkt av den samme oppstandne Herre. Jeg tror på vitnesbyrdet til en som i denne evangelieutdeling samtalte med Faderen og Sønnen i en lund som nå kalles hellig, og som ga sitt liv og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod. Han sa: «Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever! For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne.»14 Dødens mørke kan alltid splittes av lyset i åpenbart sannhet. «Jeg er oppstandelsen og livet,» sa Mesteren.15 «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.»16 I årenes løp har jeg hørt og lest utallige vitnesbyrd fra personer som vitner om at oppstandelsen virkelig fant sted, og som i sin egen største nød har mottatt den fred og trøst som Frelseren lovet. Mai 2010 89 Jeg vil fortelle bare en del av en slik beretning. For to uker siden fikk jeg et rørende brev fra en far til syv som skrev om sin familie, og spesielt om sin sønn Jason, som hadde blitt syk som 11-åring. I årene som fulgte vendte Jasons sykdom tilbake flere ganger. Denne faren fortalte om Jasons positive innstilling og muntre lynne til tross for helseproblemene. Jason mottok Det aronske prestedømme som 12-åring, og «foredlet alltid med glede sitt ansvar på en fremragende måte, enten han følte seg vel eller ikke». Han mottok sin ørnespeider-utmerkelse da han var 14 år. Ifjor sommer, ikke lenge etter Jasons 15. fødselsdag, ble han igjen innlagt på sykehus. En gang han skulle besøke Jason, fant faren ham med lukkede øyne. Han visste ikke om Jason sov eller var våken, men han begynte å snakke dempet til ham. «Jason,» sa han, «jeg vet du har vært gjennom mye i ditt korte liv og at du har det vanskelig akkurat nå. Selv om en enorm kamp ligger foran deg, vil jeg aldri at du skal miste din tro på Jesus Kristus.» Han sa at han skvatt til da Jason øyeblikkelig åpnet øynene og sa «Aldri!» med klar og bestemt røst. Så lukket Jason øynene og sa ikke mer. Hans far skrev: «Med denne enkle erklæringen uttrykte Jason et av de mektigste og reneste vitnesbyrd om Jesus Kristus jeg noensinne har hørt… 90 Liahona Idet hans ”Aldri!” ble preget i min sjel den dagen, ble mitt hjerte fylt med glede over at min himmelske Fader hadde latt meg få være far til en så fantastisk og edelmodig gutt… Det var siste gang jeg hørte ham uttrykke sitt vitnesbyrd om Kristus.» Selv om familien trodde at dette skulle bli enda et rutinemessig sykehusopphold, døde Jason mindre enn to uker senere. En eldre bror og søster var ute på misjon da det skjedde. En annen bror, Kyle, hadde nettopp mottatt sitt misjonskall. Kallet hadde faktisk kommet tidligere enn ventet, og 5. august, bare en uke før Jasons bortgang, samlet familien seg i sykehusrommet hans slik at Kyles misjonskall kunne åpnes der og deles med hele familien. I sitt brev til meg la denne faren ved et bilde av Jason i sykehussengen sin, hvor storebroren Kyle står ved sengen og holder sitt misjonskall. Denne teksten var skrevet under bildet: «Kalt på misjon sammen – på begge sider av sløret.» Jasons bror og søster som allerede var på misjon, sendte vakre, oppmuntrende brev hjem som ble lest under Jasons begravelse. Hans søster, som virket i Argentina Buenos Aires vest misjon, skrev blant annet: «Jeg vet at Jesus Kristus lever, og fordi han lever, vil vi alle, også vår kjære Jason, få leve igjen… Vi kan finne trøst i den sikre kunnskap om at vi har blitt beseglet som en evig familie… Hvis vi gjør vårt beste for å adlyde og bli bedre i dette liv, vil vi få se ham igjen.» Hun fortsatte: «Et skriftsted jeg lenge har elsket, har nå fått ny betydning for meg … [Fra] Johannes’ åpenbaring kapittel 21, vers 4: ”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.”» Mine kjære brødre og søstre, i vår bitreste sorg kan vi finne den dypeste fred i ordene fra engelen den første påskemorgen: «Han er ikke her, han er oppstått.»17 Jesus Kristus er oppstanden, bring det ut med glede stor. Bare han og ingen annen kunne slette dødens spor. Døden tapte, vi er fri, Kristus kunne seier gi.18 Som et av hans spesielle vitner på jorden i dag, denne strålende påskesøndag, erklærer jeg at dette er sant, i hans hellige navn – Jesu Kristi, vår Frelsers navn. Amen. ■ NOTER 1. Robert Louis Stevenson: «Requiem», i An Anthology of Modern Verse, red. A. Methuen (1921), 208. 2. Se James E. Talmage: Jesus Kristus, 15. 3. Job 14:14. 4. Se 1. Mosebok 1:1-27. 5. Se Job 38:7. 6. Lukas 2:52. 7. Apostlenes gjerninger. 10:38. 8. Lære og pakter 19:18. 9. Lukas 23:21. 10. Lukas 23:34. 11. Lukas 23:46. 12. Lukas 24:5-6. 13. 1. Korinterbrev 15:21-22. 14. Lære og pakter 76:22-23. 15. Johannes 11:25. 16. Johannes 14:27. 17. Matteus 28:6. 18. «Jesus Kristus er oppstanden», Salmer, nr. 115. SØNDAG ETTERMIDDAG | 4. april 2010 Av eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum Generasjoner sammenføyet i kjærlighet «Kjære Ruby,» eldste Nelsons oldebarn. Vår medfødte lengsel etter familiebånd innfris når vi knyttes til våre forfedre gjennom hellige ordinanser i templet. K orrespondanse vi mottar ved påske- og juletider, gir oss forfriskende minner om kjære venner og slektninger. Noen av disse budskapene er beriket med dyrebare familiefotografier. Her er ett som virkelig fanget min oppmerksomhet. Det er av et av våre oldebarn. Jeg skal kalle henne «kjære Ruby». Dette bildet minnet meg om hennes mor da hun var omtrent på samme alder. I arkivet mitt fant jeg dette bildet av «kjære Rubys» mor – et av våre barnebarn. Jeg tok dette bildet av «kjære Rubys» mor for ca. 29 år siden. Øynene hennes er fremdeles like blå. Gode minner fra et halvt århundre siden strømmet på. «Kjære Rubys» bestemor – en av våre døtre – var da det nyeste medlemmet av vår familie. Dette er et av babybildene hennes. Nå er hun en kjærlig bestemor, og jeg er «kjære Rubys» oldefar. (Jeg skal ikke vise dere bilde av meg som baby. Det ville ikke ha hjulpet.) Disse bildene viser litt av den kjærlighet som knytter våre fire generasjoner sammen. Når jeg tenker på den kjærlighet jeg føler for hvert medlem av vår familie, forstår jeg til en viss grad den kjærlighet vår himmelske Fader føler for sine barn. Mens familien er under angrep over hele verden, fremmer og beskytter Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige den sannhet at familien står sentralt i Skaperens plan for hans barns evige fremtid. «Familien – en erklæring til verden» og vårt store arbeid med slektshistorie er bare to vitner om hvordan denne Kirken gir håp og hjelp til den hellige institusjon som familien er. Vi forkynner at Guds kjærlighet til sine barn er uendelig. Uten hensyn til rase, nasjonalitet eller kjønn, elsker han dem alle.1 Det har han gjort fra begynnelsen av, og vil fortsette å gjøre det. Han innbyr alle til å oppnå evig opphøyelse for sin familie. Hans gjerning og hans herlighet er å tilveiebringe udødelighet og evig liv – Mor til «Kjære Ruby,» eldste Nelsons barnebarn. Bestemor til «Kjære Ruby,» eldste Nelsons datter. Mai 2010 91 Tempelordinanskort opphøyelse – for sine barn.2 «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»3 Hans elskede Sønns forsoning var det som gjorde begge Faderens mål mulig. Uten forsoningen ville det ikke ha vært noen udødelighet. Uten forsoningen ville vi ikke kunne vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet eller videreføre familieforholdene etter graven. På grunn av forsoningen kan disse største velsignelser oppnås av alle Guds barn som adlyder hans evige 92 Liahona lover. Gjennom historien har mange av hans barn hatt tilgang til evangeliets velsignelser, men langt fler har det ikke. Før jordens grunnvoll ble lagt, innstiftet vår himmelske Fader dåpens ordinans for dem som dør uten kunnskap om evangeliet.4 Han elsker også disse barna. Han gjorde det også mulig for dem å være en del av en evig familie. Alle mennesker som kommer til denne jord, er et produkt av generasjoner av foreldre. Vi har en naturlig lengsel etter å assosiere oss med våre forfedre. Dette ønsket bor i vårt hjerte, uansett alder. Tenk på de åndelige båndene som dannes når en ung kvinne hjelper sin bestemor å skrive inn slektsopplysninger på en datamaskin, eller når en ung mann ser sin oldefars navn i en folketelling. Når vi vender vårt hjerte til våre forfedre, er det noe inni oss som forandrer seg. Vi føler oss som en del av noe større enn oss selv. Vår medfødte lengsel etter familiebånd innfris når vi knyttes til våre forfedre gjennom hellige ordinanser i templet. Fordi dette arbeidet er så viktig, har Kirken bygget templer nærmere medlemmene,5 og slektsforskning forenkles som aldri før. Metodene for å finne og klargjøre navn for tempelordinanser blir også bedre. På oktoberkonferansen i 2005 kungjorde president Gordon B. Hinckley et spennende skritt fremover for slektshistorie og tempelarbeid. Han sa: «Noe av det mest bekymringsfulle med vår tempelaktivitet er at etter hvert som vi får stadig flere templer spredt ut over jorden, forekommer det en del dobbeltarbeid… Vi har derfor en god stund vært opptatt med en svært vanskelig oppgave… Løsningen ligger i avansert datateknologi.»6 Siden den gang har ikke bare dobbeltarbeidet blitt redusert, men fremgangsmåtene er forenklet slik at praktisk talt alle medlemmer av Kirken kan delta i tempelarbeid og slektshistorie. Den tid er forbi da dette hellige arbeidet bare ble utført av spesialister. Uansett omstendigheter kan du gjøre slektshistorie til en del av ditt liv nå. Primær-barn kan tegne et slektstre. Ungdom kan delta i stedfortredende dåp. De kan også hjelpe den eldre generasjon å arbeide med datamaskiner. Foreldre kan fortelle sine etterkommere historier fra sitt eget liv. Verdige voksne medlemmer kan ha tempelanbefaling og utføre tempelordinanser for sine egne slektninger. Profeten Joseph Smith sa: «Det største ansvar Gud har pålagt oss her i denne verden, er å søke etter våre avdøde forfedre.»7 Ny teknologi gjør det lettere enn noensinne å ivareta dette ansvaret. Tempelarbeid og slektshistorie gjøres nå lettere av et system kjent som det nye «FamilySearch».8 Dette Internett-baserte systemet hjelper medlemmene å finne sine forfedre, avgjøre hvilke ordinanser som må utføres for dem, og klargjøre navnene deres for templet. Det kan brukes hjemme, ved et slektshistorisk senter9 eller hvor som helst man har tilgang til Internett. Trinnene er enkle å følge.10 Man finner først personer man ønsker å utføre tempelarbeid for. Så skriver man ut en «Anmodning om ordinanser». Dette dokumentet inneholder de opplysninger templet trenger, og fjerner behovet for å ta med seg datadisketter. På bakgrunn av «Anmodning om ordinanser» blir ordinanskort skrevet ut i templet. Når en ordinans er utført, blir den registrert og ført inn i det nye FamilySearch samme dag. Hva med dem som ikke har tilgang til en datamaskin eller foretrekker å ikke bruke denne teknologien? Ta det med ro! Ta ett trinn om gangen. Begynn hjemme. Begynn med en tom pappeske, slik president Boyd K. Packer foreslo.11 I denne esken legger dere viktig informasjon om dere selv og familien. Legg så til data andre har innhentet om deres familie. Be så om hjelp fra menigheten eller grenens slektshistoriske konsulent. Det nye FamilySearch gjør det mulig for en konsulent å utføre alle nødvendige datafunksjoner for dere, også klargjøring av navn for templet. Det finnes ca. Medlemmer fra San Salvador El Salvador Ilopango stav besøker Guatemala City Guatemala tempel. 60 000 konsulenter over hele verden. En i deres menighet eller gren kan være til stor hjelp for dere. Det nye FamilySearch forandrer dynamikken i slektshistorisk arbeid ved å legge til rette for én felles anetavle. Tidligere arbeidet man hver for seg, og oppbevarte selv egne familieopptegnelser. Ofte arbeidet man uten å vite hva andre familiemedlemmer gjorde. Nå kan hver enkelt bidra med opplysninger mens de koordinerer med andre i arbeidet med å utvide slektstreet. Selv om det nye FamilySearch er et enormt skritt fremover, er det likevel bare et skritt. Det er mer som må gjøres. Ettersom systemet gir tilgang til informasjon som er sendt inn til Kirken over mange år og fra mange kilder, kan det nye FamilySearch avdekke duplikatopptegnelser eller feil som tidligere ikke var oppdaget. Denne funksjonen er særlig nyttig for dem som har pioner-forfedre. Duplikater og feil må rettes opp, og ingen kan gjøre det bedre enn den enkelte kan gjøre det for sin egen familie. Det kan være frustrerende å arbeide med disse utfordringene. Dere skal vite at vi forstår de problemene dere møter. Kirken arbeider iherdig, under president Thomas S. Monsons inspirerte ledelse, for å hjelpe dere å løse disse problemene. Sammen streber vi etter å organisere slektstreet for alle Guds barn. Dette er et enormt foretak med enorme belønninger. Dette er et gledefylt arbeid. Se på dette bildet av nye konvertitter som utfører tempelarbeid for sine egne slektninger. Disse kjære medlemmene fra San Salvador El Salvador stav Ilopango stav, går i Guatemala City tempel for første gang. De holder tempelkortene sine, hvert med navnet på en avdød slektning som de har utført stedfortredende dåp for. For at Kirkens slektshistoriske arbeid skal lykkes, er det avgjørende med prestedømmets veiledning og lederskap. Ledere underviser og vitner om læresetningene som ligger til grunn for dette hellige arbeidet.12 De gir kall og sørger for undervisning.13 De betrakter tempelarbeid og slektshistorie som en måte å styrke ånden i menigheten på, styrke nye konvertitters åndelige røtter og velsigne alle medlemmer. Tempelarbeid og slektshistorie kan velsigne personer bak sløret, men det Mai 2010 93 opphøyelse.16 Jeg ber om at vi alle må nå dette målet, i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER kan også velsigne de levende i like stor grad. Det har en foredlende virkning på dem som deltar i det. De bidrar bokstavelig talt til å opphøye sine familier. Vi er opphøyet når vi kan bo sammen med hele vår familie i Den allmektige Guds nærhet. Profeten Joseph Smith forutså vår plikt: «Herrens store dag er nær…,» sa han. «La oss derfor som en kirke og et folk og som sistedagers-hellige, ofre til Herren et offer i rettferdighet, og la oss fremlegge i hans hellige tempel … en bok verdig all antagelse som inneholder opptegnelsen over våre avdøde.»14 94 Liahona Denne opptegnelsen er både vårt eget og et felles ansvar. Når vi arbeider sammen, kan vi gjøre den verdig all antagelse for Herren. Denne opptegnelsen muliggjør at ordinanser kan utføres for og mottas av våre avdøde slektninger, slik de selv velger. Disse ordinansene kan frigi de fangne på den andre siden av sløret.15 Våre barn, barnebarn, «kjære Ruby» og alle våre oldebarn er sammenbundet i kjærlighet. De er også bundet sammen i kjærlighet til sine forfedre. Disse kjedene, sammensveiset ved hellige ordinanser, fører til vår families 1. Se 1. Korinterbrev 12:13; Galaterne 3:28; 2. Nephi 26:33. 2. Se Moses 1:39. 3. Johannes 3:16. 4. Se Lære og pakter 124:33. 5. President Thomas S. Monson sa nylig at 83 prosent av Kirkens medlemmer over hele verden nå bor mindre enn 32 mil fra et tempel (se «Velkommen til konferansen», Liahona, november 2009, 4). 6. President Gordon B. Hinckley: «Åpningsord», Liahona, nov. 2005, 5-6. 7. Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 475. 8. Nå tilgjengelig på engelsk, spansk, portugisisk, fransk og tysk. Vil bli tilgjengelig på japansk, kinesisk og koreansk senere i år. 9. Vi har over 4000 slektshistoriske sentre over hele verden. 10. Hvis du har tilgang til en datamaskin, gå til new.familysearch.org. For å registrere deg for første gang, trenger du medlemsnummer og fødselsdato. Disse opplysningene kan du få av menighets- eller grenssekretæren. Når du er logget inn i systemet, kan du kontrollere om dine forfedre er i systemet og hvilke tempelordinanser som trengs. Du kan finne forfedre som du ikke før visste om, og legge dem til i slektstreet. Skriv ut en «Anmodning om ordinanser» som du tar med til templet. Slik gjør du det mulig å utføre nødvendige ordinanser. 11. Se Boyd K. Packer: «Din slektshistorie: Hvordan komme i gang», Liahona, aug. 2003, 12-17. 12. Under stavspresidentskapets ledelse fører en eller flere utpekte høyrådsmedlemmer tilsyn med tempelarbeid og slektshistorie i staven. På menighets- eller grensplan leder høyprestenes gruppeleder og eldstenes quorumspresident an. Mange ressurser, på trykk og på Internett, er tilgjengelige for å hjelpe slektshistoriske konsulenter og prestedømsledere å utføre sine plikter. 13. Noen nyttige nye ressurser er Medlemmers veiledning i tempelarbeid og slektshistorie (artikkelnr. 36795 170), lærerhåndboken (artikkelnr. 35804 170) og den tilhørende DVD-en. Disse veiledningsheftene kan lastes ned eller vises på Internett på LDS.org, eller bestilles gjennom Kirkens distribusjonstjeneste. 14. Lære og pakter 128:24. 15. Se Jesaja 61:1; Lukas 4:18; Lære og pakter 138:18, 31, 42. 16. Se Lære og pakter 128:18. Av eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum Vår plikt overfor Gud: Foreldres og lederes oppgave med den oppvoksende generasjon Det er vår absolutte plikt å hjelpe de unge å forstå og tro på evangeliet på en sterkt personlig måte. I ettermiddag ønsker jeg å oppmuntre foreldre og alle som er kalt til å lede og tjene de unge i verden. Herren åpenbarte til Joseph Smith at vi har «en ugjenkallelig plikt vi skylder hele den oppvoksende slekt» (L&p 123:11). Gjennom hele mitt liv som far og bestefar har jeg overveiet spørsmålet: Hva er min plikt overfor Gud når det gjelder de unge? La meg fortelle noe jeg har lært ved hjelp av personlig overveielse og vitnesbyrd. For oss alle gjelder det at å gjøre vår plikt overfor Gud som foreldre og ledere begynner med å lede ved eksempel – ved konsekvent og flittig å etterleve evangeliets prinsipper hjemme. Dette krever daglig besluttsomhet og flid. For de unge fins det ingen erstatning for å se at vi etterlever evangeliet i vårt daglige liv. De unge soldatene lurte ikke på hva deres foreldre trodde. De sa: «Vi tviler ikke på at våre mødre visste det» (se Alma 56:47-48). Vet våre barn hva vi vet? Jeg har en sønnesønn som en gang spurte om jeg ville bli med ham og se en populær, men upassende kinofilm. Jeg sa at jeg ikke var gammel nok til å se filmen. Han var forvirret helt til hans bestemor forklarte ham at alderssystemet ikke var beregnet på bestefar. Han kom tilbake til meg og sa: «Jeg forstår det nå, bestefar. Du blir aldri gammel nok til å se den filmen, blir du vel?» Og han hadde rett! Foruten å vise de unge veien ved eksempel, leder vi dem ved å forstå dem og vandre sammen med dem på evangeliets sti. For virkelig å forstå dem må vi gjøre mer enn bare å være i det samme rommet eller på de samme familie- og kirkeaktivitetene. Vi må planlegge og benytte undervisningsøyeblikk som gjør et dypt og varig inntrykk i deres sinn og hjerte. Eksempelvis planlegger ledere i Kirken regelmessig prestedømsaktiviteter og speidersamlinger og leirer, men oppnår disse aktivitetene alltid den viktigste hensikten? Jeg har lært at det som gjør en prestedømsaktivitet eller speideraktivitet mest meningsfylt for en gutt, ikke bare er å motta et ferdighetsmerke, men å få anledning til å sitte og prate med en leder som er interessert i ham og hans liv. Dessuten, mødre og fedre, når dere kjører eller går sammen med barn til skolen eller forskjellige aktiviteter, bruker dere tiden til å snakke med dem om deres håp og drømmer og frykt og gleder? Tar dere dere tid til å be dem ta ut ørepluggene fra MP3-spillerne og alt det andre utstyret, så de kan høre dere og føle deres kjærlighet? Jo lenger jeg lever, desto mer forstår jeg at undervisningsøyeblikkene i min ungdom, spesielt med mine foreldre, har formet mitt liv og gjort meg til den jeg er. Det er umulig å overvurdere påvirkningen fra foreldre som forstår sine barn. Forskning viser at i de viktigste overganger i livet – inkludert de periodene det er størst fare for at de unge går bort fra Kirken – kommer ikke den største innflytelse gjennom et intervju med biskopen eller en annen leder, men av regelmessig, varmt, vennlig, omsorgsfullt samvær med foreldre. Med dette i tankene – når vi setter oss til middagsbordet, er hele vår familie der? Jeg husker at jeg som ung ba om lov til å spille baseball ved middagstider. «Bare sett maten min i ovnen,» sa jeg til min mor. Hun svarte: «Robert, jeg vil at du skal ta en pause, Mai 2010 95 komme hjem, være sammen med familien og spise middag, så kan du gå ut og spille baseball til det blir mørkt.» Hun lærte oss alle at hva familiemåltider angår, er det ikke maten, men familiesamværet som gir næring til sjelen. Mor lærte oss at den største kjærlighet vi gir, gir vi i vårt hjem. For at vårt samvær med de unge virkelig skal bety noe for dem, må vi vise dem oppmerksomhet slik vi ville vise en betrodd voksen kollega eller nær venn oppmerksomhet. Det er svært viktig å stille dem spørsmål, la dem snakke og så være villige til å lytte – ja, lytte og lytte enda mer – ja, lytte med åndelige ører! For noen år siden satt jeg og leste avisen da en av mine sønnesønner satte seg tett inntil meg. Mens jeg leste, nøt jeg å høre den søte, lille stemmen hans som pratet i vei i bakgrunnen. Tenk dere hvor overrasket jeg ble, da han litt etterpå, trengte seg inn mellom meg og avisen. Han tok mitt ansikt i hendene sine og presset nesen opp til min og 96 Liahona spurte: «Bestefar, er du der inne?» Mor, far, er dere der inne? Bestefar, bestemor, er dere der inne? Å være der betyr å forstå de unge og være engasjert sammen med dem. Å være engasjert betyr ikke bare å samtale med dem, men å gjøre noe sammen med dem også. Jeg hørte nylig en mor fortelle hvordan hun hadde hjulpet sine første tre døtre å fullføre kravene i Personlig fremgang ved å gjøre det som ble forventet – holde seg informert og underskrive prosjekter. Så forklarte hun ømt, mens tårene rant nedover kinnene: «Nå har jeg nylig arbeidet sammen med min fjerde datter ved å utføre prosjektene sammen med henne. Det har hatt enorm betydning for oss og vårt forhold. Men så lei meg jeg blir når jeg ser hva jeg gikk glipp av ved ikke å gjøre dette sammen med mine andre tre døtre.» De tristeste ord fra tunge og penn er de som lyder: «Det kunne ha vært!»1 Voksne medlemmer av Kirken skulle forstå at kravene i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud ikke bare er en lang liste hvor det skal krysses av. Det er personlige mål som hver ung mann og ung kvinne setter seg for kunne bli verdig til å motta templets ordinanser, reise på misjon, inngå evig ekteskap og oppnå opphøyelse. Men forstå dette: å la unge menn og unge kvinner prøve å fullføre disse målene på egen hånd vil være et stort tap og en tragedie! Fedre, mødre og ungdomsledere, vi trygler dere om å delta i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud med deres barn og med de unge. Det er ikke bare de som vil vokse, det vil også dere. Og like viktig er det at dere vil vokse sammen i et bånd av tro og vennskap som gjør at dere vil styrke hverandre og holde dere på evangeliets sti for alltid, å virkelig være en evig familie. En like viktig del av det å oppfylle vår plikt overfor Gud som foreldre er å lære våre barn evangeliet og forberede dem til å delta fullt ut i Frelserens gjenopprettede kirke. Husk det vi lærer av kong Benjamins folk. Som følge av hans undervisning fant en mektig forandring sted i hjertet til mange av de voksne (se Mosiah 5:2). Men så står det at «det var mange av den oppvoksende generasjon som ikke kunne forstå kong Benjamins ord, for de var små barn da han talte til sitt folk, og de trodde ikke … og deres hjerter var forherdet» (Mosiah 26:1, 3). Det er vår absolutte plikt å hjelpe de unge å forstå og tro på evangeliet på en sterkt personlig måte. Vi kan lære dem å vandre i lyset, men lyset kan ikke lånes. De må gjøre seg fortjent til det selv. De må få sitt eget vitnesbyrds lys direkte fra kilden til åndelig lys – Gud selv – gjennom bønn og studium og overveielse. De må forstå hvem de er og hvem vår himmelske Fader ønsker de skal bli. Hvordan hjelper vi dem? Når vi har en familiens hjemmeaften, et familieråd eller en meningsfylt samtale om evangeliet med våre barn, har vi anledning til å se dem i øynene og fortelle dem at vi er glad i dem og at vår himmelske Fader er glad i dem. I disse hellige omgivelser kan vi også hjelpe dem å forstå, dypt i sitt hjerte, hvem de er og hvor heldige de er som har kommet til jorden og til vårt hjem og kan delta i paktene vi har inngått i templet for å være en evig familie. Hver gang vi gjør noe sammen, demonstrerer vi evangeliets prinsipper og velsignelser. I disse farlige tider er det ikke nok for våre unge bare å vite. De må gjøre. Helhjertet deltakelse i ordinanser, quorumer og hjelpeorganisasjoner, inspirerte programmer og gode aktiviteter hjelper de unge å iføre seg Guds fulle rustning. Vil vi hjelpe dem å ta på seg denne rustningen så de kan stå imot motstanderens brennende piler? For virkelig å velge Herrens vei må de kjenne hans vei. For virkelig å kjenne hans vei må vi undervise og lede dem til å handle, delta og gjøre. Det største misjonærarbeid vi noensinne vil gjøre, vil finne sted i vårt hjem. Våre hjem, quorumer og klasser er en del av vår misjonsmark. Våre barn og barnebarn er våre viktigste undersøkere. Det største slektshistoriske arbeid vi vil utføre, vil være innen vårt eget hjem. Det er den åndelige forberedelse av våre barn i den kommende generasjon som, gjennom deres lydighet, vil sikre evig bevaring og fortsettelse av vår familie for kommende generasjoner. Den største redningsaksjon, den største aktivisering vil finne sted i vårt hjem. Hvis noen i din familie går på fremmede stier, er du også en redningsmann, engasjert i den største redningsaksjon Kirken noen gang har sett. Av personlig erfaring vitner jeg: Vi har ikke mislykkes før vi gir opp. Det er aldri for tidlig eller for sent å begynne. Ikke bekymre dere for hva som har skjedd tidligere. Ta telefonen. Skriv et kort. Gå på besøk. Inviter hjem. Ikke vær redd eller forlegen. Ditt barn er vår himmelske Faders barn. Du utfører hans verk. Han har lovet å samle sine barn, og han er med deg. Den største tro viser vi i vårt hjem Mai 2010 97 når vi forblir sterke i de prøvelser og vanskeligheter som foreldre opplever. President Monson sa nylig til en liten gruppe mødre: «Noen ganger er vi for raske til å bedømme virkningen av vår suksess og våre nederlag.» La meg tilføye: Ikke se på dagens prøvelser som evige. Vår himmelske Fader utfører sitt verk på lang sikt. «Det er mye som hører fremtiden til,» sa profeten Joseph Smith. «Derfor, … la oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet» (L&p 123:15, 17). Denne påskedagen håper jeg at vi vil få anledning til å bære vårt vitnesbyrd om at vi vet at Gud lever og at Jesus er Kristus. Jeg håper at vi vil bære vårt vitnesbyrd så våre barn vil vite hvor vårt hjerte er og at vi er glad i dem. Den største kjærlighet og de største læresetninger skulle finnes i vårt hjem. Jeg ber om at Herrens velsignelser vil være med foreldrene og de unge som vokser opp i trofaste hjem, at de vil forstå den glede det er å være i et hjem og en familie der de blir vist kjærlighet, blir ledet og veiledet. Det er min bønn at vi kan ha evige familier og være sammen for evig i Gud Faderens og hans Sønns, Jesu Kristi nærhet. Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at Jesus Kristus lever. Han er det tapte fårs hyrde, den strandede sjels redningsmann, det sårede hjertes lege, alle mennerskers håp. Med ham som vår Mester, la oss oppfylle vår plikt overfor Gud med tro på ham og hans evige kjærlighet til oss alle, ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTE 1. Se «Maud Muller», The Complete Poetical Works of John Greenleaf Whittier (1876), 206. 98 Liahona Av eldste Bradley D. Foster i De sytti Mamma sa det Kanskje grunnen til at vi alle er så mottakelige for mors kjærlighet, er at den minner om vår Frelsers kjærlighet. H erren har gitt foreldre hovedansvaret for å gi sine barn åndelig næring. Noen ganger faller dette ansvaret på enslige foreldre. Min egen mor var relativt ung da min far døde, og hun satt alene igjen med fire barn. Hun taklet imidlertid sin motgang med tro og mot, og lovet oss at hvis vi holdt oss på sannhetens vei, ville enden bli bedre enn begynnelsen. I likhet med andre barn av tapre mødre i Mormons bok, tvilte vi ikke på at mor visste det (se Alma 56:48). Brødre og søstre, jeg forstår mødres store innflytelse på en personlig måte. Min gode venn Don Pearson fortalte om en hendelse som belyser denne innflytelsen. En kveld ba hans fire år gamle sønn ham om å fortelle en godnatthistorie. Eric hadde valgt ut favorittboken sin: The Ballooning Adventures of Paddy Pork, en historie om en familie som bodde på øyene i havet og reiste fra øy til øy med varmluftsballong. Det var en bildebok uten tekst, så bror Pearson diktet opp ord til historien. «Paddy sitter i en varmluftsballong. Han lander på en øy nå. Han slipper en snor ned langs siden av ballongen.» Eric stoppet ham. «Pappa, det er ingen snor. Det er et tau.» Bror Pearson så på Eric og så på bildeboken igjen, og så fortsatte han: «Paddy går ut av ballongen og klatrer ned treet. Å, nei! Frakken hans henger fast i en gren!» Igjen stoppet Eric ham. «Det er ingen frakk, pappa. Det er en jakke.» Nå var bror Pearson blitt litt forvirret. Han sa: «Eric, det er ingen ord i denne boken, bare bilder. Hvorfor insisterer du på at det er en jakke?» Eric svarte: «Fordi mamma sa det.» Faren lukket boken og sa: «Eric, hvem tror du har siste ord og er den øverste myndighet i dette huset?» Denne gangen tenkte Eric seg godt om før han svarte: «Du, pappa.» Bror Pearson strålte mot sønnen sin. For et fremragende svar! «Hvordan visste du det?» Eric svarte raskt: «Mamma sa det.» President James E. Faust har sagt: «Det finnes ikke noe bedre i hele verden enn morsrollen. En mors innflytelse på sine barns liv er uvurderlig» («Fedre, mødre, ekteskap», Liahona, aug. 2004, 3). Etter guddommelig forordning synes omsorg å være en del av kvinners åndelige arv. Jeg har sett det i mine døtre, og nå ser jeg det i mine barnebarn – selv før de kunne gå, ønsket de å bære og stelle sine små babydukker. I mitt yrke som gårdbruker har jeg ofte sett hvordan en mors naturlige kjærlighet viser seg også i naturen. Hver vår gjeter vi en flokk med kyr og deres nye kalver opp langs Idahos Snake River, hvor de beiter ved foten av fjellene i en måneds tid. Så samler vi dem og fører dem ned en vei som går til innhegningen. Derfra blir de satt på lastebiler som kjører dem til sommerbeitet i Montana. En spesielt varm vårdag hjalp jeg til med å samle kyrne ved å ri bak flokken på vei nedover den støvete veien til innhegningen. Min oppgave var å hanke inn eventuelle kalver som hadde kommet bort fra veien. Tempoet var lavt, så jeg hadde litt tid til å tenke. Fordi det var så varmt, løp stadig de små kalvene inn blant trærne for å finne skygge. Mine tanker gikk til Kirkens ungdom, som iblant blir avledet fra den rette og smale sti. Jeg tenkte også på dem som har forlatt Kirken eller som kanskje føler at Kirken har forlatt dem mens de var på avveier. Jeg tenkte at en avledning ikke behøver å være av det onde for å være effektiv – iblant kan det bare være skygge. Etter flere timer med innhenting av villfarne kalver, og mens svetten rant i ansiktet mitt, ropte jeg til kalvene i frustrasjon: «Bare følg etter mødrene deres! De vet hvor de skal! De har gått denne veien før!» Mødrene deres visste at selv om veien var varm og stø- vete nå, ville enden bli bedre enn begynnelsen. Da vi hadde fått flokken inn i innhegningen, oppdaget vi at tre av kyrne stampet nervøst frem og tilbake ved porten. De kunne ikke finne kalvene sine, og så ut til å kunne fornemme at de var ute langs veien et sted. En av cowboyene spurte meg hva vi skulle gjøre. Jeg sa: «Jeg tror jeg vet hvor kalvene er. En halv kilometer herfra er det en treklynge. Vi finner dem nok der.» Akkurat som jeg hadde trodd, fant vi de bortkomne kalvene sovende i skyggen. De ble skremt da vi kom, og de motsatte seg våre forsøk på å hente dem inn. De var redde fordi vi ikke var mødrene deres! Jo mer vi prøvde å dytte dem mot innhegningen, jo staere ble de. Til slutt sa jeg til cowboyene: «Beklager. Jeg vet bedre enn som så. La oss ri tilbake og slippe mødrene ut av innhegningen. Kyrne vil komme og hente kalvene sine, og kalvene vil følge etter mødrene sine.» Jeg hadde rett. Kyrne visste nøyaktig hvor de skulle gå for å finne kalvene sine, og de ledet dem tilbake til innhegningen, som forventet. Brødre og søstre, i en verden hvor alle har fått handlefrihet, vil kanskje noen av våre kjære komme på avveie en tid. Men vi må aldri gi opp. Vi må alltid gå tilbake etter dem – vi må aldri slutte å prøve. Vår profet, president Thomas S. Monson, har bedt oss gå ut og redde de av våre kjære som er kommet bort (se for eksempel «Stå fast i det embede jeg har utpekt deg til», Liahona, mai 2003, 54-57). Med hjelp fra prestedømsledere må foreldrene fortsette å gå tilbake og finne sine bortkomne, og forsikre dem om at det alltid vil finnes et «hjem» i familien og i Kirken som venter på dem. Vi vet aldri når Mai 2010 99 noen vil snu. Vi vet aldri når en sjel blir trett og lei av verden. Når det skjer, virker det som våre barn nesten alltid først kommer til mor, med følelser som de som uttrykkes i et dikt av Elizabeth Akers Allen: Tilbake, strøm tilbake, årenes tidevannsbølge! Jeg er så trett av slit og tårer, … Trett av det tomme, det simple, det usanne Mor, kjære mor, mitt hjerte lengter etter deg! … 100 Liahona Mitt hjerte i forgangne dager Fikk ingen kjærlighet som mors kjærlighet … Ingen kan lindre smerte som en mor Fra den syke sjel, trett av verden Roen faller sakte over mine tunge øyelokk Vugg meg i søvn, mor, vugg meg i søvn! («Rock Me to Sleep», i The Family Library of Poetry and Song, red. William Cullen Bryant [1870], 190-91; tegnsetting modernisert.) Kanskje grunnen til at vi alle er så mottakelige for mors kjærlighet, er at den minner om vår Frelsers kjærlighet. President Joseph F. Smith sa: «En sann mors kjærlighet kommer Guds kjærlighet nærmere enn noen annen slags kjærlighet» («The Love of Mother», Improvement Era, jan. 1910, 278). Som med alt annet, er Frelseren det fullkomne eksempel ved den kjærlighet han viste sin jordiske mor. Selv i det siste, mest avgjørende øyeblikk av sitt jordeliv – etter Getsemanes kvaler, rettsparodien, tornekronen, det tunge korset han så brutalt ble naglet fast til – så Jesus ned fra korset og så sin mor, Maria, som hadde kommet for å være hos sin sønn. Hans siste kjærlige handling før han døde, var å sørge for at moren ville bli tatt hånd om, idet han sa til sin disippel: «Se, det er din mor!» Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg. Skriftene forteller at Jesus da visste at alt var fullbragt, og han bøyde hodet og døde (se Johannes 19:27-28, 30). I dag står jeg foran dere for å bære mitt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus er verdens Frelser og Forløser. Dette er hans Kirke, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vår himmelske Fader vil at alle hans barn skal komme tilbake til ham. Dette vet jeg uten tvil fordi Den hellige ånd har bekreftet det for meg. Jeg har ikke alltid visst det – da jeg var yngre, måtte jeg stole på mine foreldres vitnesbyrd. Mor forsikret meg om at hvis jeg holdt meg på sannhetens vei, selv om den føltes varm og støvete, selv når det dukket opp avledninger, ville enden bli bedre enn begynnelsen. Jeg vil være evig takknemlig for at mor sa det. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ Av eldste James B. Martino i De sytti Alle ting samvirker til det gode I dette liv får vi kanskje aldri vite hvorfor vi opplever det vi gjør, men vi kan ha tillit til at vi kan vokse av erfaringen. D a jeg var ung, gledet jeg meg alltid til våren. Når det ble varmere i været, var jeg klar for å begynne med baseball igjen. Som de fleste unge gutter ønsket jeg at jeg kunne bli en stor baseballspiller. Jeg blir påminnet om en historie om en veldig ung gutt med lignende drømmer. Han ønsket å bli den neste store ballspilleren og bestemte seg for å gå ut og øve. Han holdt baseballen i én hånd og balltreet i den andre, og så kastet han ballen opp i luften. Med et ønske om å slå ballen så langt som mulig slo han til med stor kraft, men ballen falt til jorden uten engang å komme nær balltreet. Han lot seg ikke stoppe og gjorde et nytt forsøk. Da han skulle kaste ballen opp i luften, ble han enda mer bestemt idet han forestilte seg et riktig hardt slag. Men dessverre ble resultatet det samme. Ballen lå på bakken. Men som enhver god ballspiller vet, skal det tre slag til før man er ute. Han konsentrerte seg enda mer, kastet ballen opp i luften og slo hardere enn noen gang. Da ballen igjen falt til bakken, begynte han å få tårer i øynene. Så smilte han plutselig bredt og sa: «For en kaster!» Vi vil alle møte prøvelser, og som i dette enkle eksemplet er det vår reaksjon på disse vanskelighetene som vil avgjøre vår suksess og lykke. Vi møter alle motgang, uansett hvor vi befinner oss. Skriftene lærer oss at det må være «en motsetning i alle ting».1 Vi vil alle oppleve vanskelige stunder, og spørsmålet er ikke når vi vil møte dem, men hvordan vi vil møte dem. Apostelen Paulus lærte oss noe interessant bare noen få år før de hellige i Roma ble utsatt for noen av de verste forfølgelsene i kristendommens historie. Paulus minnet de hellige om at «alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud».2 Vår himmelske Fader, som elsker oss fullkomment, tillater at vi får erfaringer som lar oss utvikle de trekk og egenskaper vi trenger for å bli mer og mer lik Kristus. Våre prøvelser kommer i mange former, men alle vil hjelpe oss å bli mer lik Frelseren hvis vi lærer å se det gode som følger av hver erfaring. Når vi forstår denne læren, føler vi en sterkere forvissning om vår Faders kjærlighet. I dette liv får vi kanskje aldri vite hvorfor vi opplever det vi gjør, men vi kan ha tillit til at vi kan vokse av erfaringen. Jeg vet at det er mye lettere å tenke tilbake når en prøvelse er over og se hva erfaringen har lært oss, men utfordringen er å oppnå dette evige perspektivet mens vi gjennomgår prøvelsene. For noen virker kanskje ikke våre prøvelser spesielt store, men for alle som gjennomgår disse erfaringene, er prøvelsene reelle og krever at vi ydmyker oss for Gud og lærer av ham. Denne påskesøndagen minnes vi vår Frelsers liv. Det er Ham vi ønsker å etterligne i alt vi gjør. La meg nevne fem ting vi kan lære av de siste timene av Frelserens liv på jorden, som kan hjelpe oss i møte med våre egne prøvelser. For det første ønsket han ikke å gjøre sin egen, men Faderens vilje. Han var bestemt på å utføre sin hellige misjon, selv midt i prøvelsen. Da han falt på kne i Getsemane, spurte han: «Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.»3 Iblant opplever vi smerte og sorg så vi kan vokse og bli forberedt på mulige prøvelser i fremtiden. Jeg vil stille et spørsmål til dere mødre: «Ville dere noensinne gjort noe som ville påføre deres barn smerte og tårer når de ikke har gjort noe galt?» Selvsagt ville dere ikke det! Når mødre tar små barn med til legen for å bli vaksinert, forlater nesten alle barn legekontoret med tårer i øynene. Hvorfor gjør dere det? Fordi dere vet at litt smerte nå vil beskytte dem mot mulig smerte og lidelse i fremtiden. Vår Fader i himmelen kjenner enden fra begynnelsen. Vi må følge Frelserens eksempel og stole på ham. For det annet, når vi møter prøvelser, må vi lære å ikke klage eller knurre. Etter et stort syn om Frelserens sonoffer fortalte Nephi oss: «Derfor pisker de ham og han tåler det, og de slår ham og han tåler det, ja, de spytter på ham og han tåler det på grunn av sin kjærlige vennlighet og sin langmodighet mot menneskenes barn.»4 Vi må alltid forsøke å rette på problemet og overvinne prøvelsen, men istedenfor å spørre: «Hvorfor meg?» eller «Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» bør vi kanskje spørre: «Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg lære av denne erfaringen? Hva skal jeg forandre på?» For mange år siden, da min hustru og jeg virket i Venezuela, forlot vår yngste sønn sin trygge skoletilværelse for å være sammen med oss. Han klaget ikke, men det var tydelig at han strevde da han kom til dette landet hvor alt var nytt for ham. En fantastisk forandring skjedde imidlertid, og opplevelsen gikk fra å være en prøvelse til en enorm velsignelse for 102 Liahona ham. Han fikk til dette ved å forandre sin egen innstilling og bestemme seg for å lykkes. For det tredje, i møte med våre prøvelser må vi søke Guds hjelp. Selv alles Frelser følte behov for å be «mer inntrengende» da han befant seg i Getsemane.5 Vi kan lære å utvikle større tro hvis vi gjør dette. Vi må huske at svarene fra vår himmelske Fader ofte ikke fjerner prøvelsen fra oss. Isteden styrker han oss mens vi gjennomgår erfaringen. Slik han gjorde for Almas tilhengere, kan Herren «lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen».6 La ikke våre prøvelser gjøre oss bitre eller uengasjerte, men la oss følge Frelserens eksempel og bli stadig flittigere, mer oppriktige og mer trofaste. For det fjerde, lær å tjene og tenke på andre, selv i deres prøvelser. Kristus var personifiseringen av tjeneste. Hans liv var fullt av eksempler på å hjelpe og tjene andre, og hans aller største gave var det han gjorde for oss. Han sa: «For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.»7 Vi må omvende oss og så følge hans eksempel på tjeneste. Når vi tjener andre, glemmer vi våre egne problemer, og ved å arbeide for å lette andres smerte eller ubehag, styrker vi oss selv. På forrige generalkonferanse sa vår kjære profet, president Thomas S. Monson: «Jeg tror Frelseren forteller oss at med mindre vi glemmer oss selv i tjeneste for andre, er det liten mening med vårt eget liv. De som lever bare for seg selv, vil til slutt skrumpe inn og, billedlig talt, miste sitt liv, mens de som glemmer seg selv i tjeneste for andre, vokser og blomstrer – og dermed redder sitt liv.»8 For det femte, tilgi andre, og forsøk ikke å klandre dem for vår situasjon. Iblant sier vi: «Om de bare ikke hadde gjort dette, ville jeg ikke ha reagert slik jeg gjorde.» Det naturlige menneske har en tilbøyelighet til å skylde på andre og ikke ta ansvar for sine egne handlinger. Frelseren så på dem som naglet ham til korset, og ba sin himmelske Fader: «Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»9 Kan ikke vi også ha lettere for å tilgi? Når vi gjennomgår livets prøvelser, la oss ha et evig perspektiv, la oss ikke klage, la oss be mer innstendig, la oss tjene andre, og la oss tilgi hverandre. Når vi gjør dette, vil «alle ting [samvirke] til gode for [oss] som elsker Gud».10 Jeg bærer høytidelig og sikkert vitnesbyrd om at vår Fader elsker oss, og at han sendte sin Sønn for å vise oss veien. Han led, han døde, og han sto opp fra de døde for at vi kunne leve, og han ønsker at vi kan «ha glede»,11 selv i livets prøvelser. Dette sier jeg i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. 2. Nephi 2:11. 2. Romerne 8:28. 3. Lukas 22:42. 4. 1. Nephi 19:9. 5. Lukas 22:44. 6. Mosiah 24:14. 7. Lære og pakter 19:16. 8. Thomas S. Monson: «Hva har jeg gjort for noen i dag?» Liahona, nov. 2009, 85. 9. Lukas 23:34. 10. Romerne 8:28. 11. 2. Nephi 2:25. Av eldste Gregory A. Schwitzer i De sytti Utvikle god dømmekraft, og unngå å dømme andre God dømmekraft trengs ikke bare for å forstå andre, men også når vi skal ta avgjørelser som ofte fører oss nærmere eller lengre bort fra vår himmelske Fader. V i lever i en verden hvor mange situasjoner krever at vi gjør vurderinger som ofte er vanskelige. Frelseren befalte oss imidlertid at vi ikke skulle dømme våre medmennesker.1 Hvordan kan vi gjøre dette og likevel utøve god dømmekraft i en verden full av falskhet og fordervelse? Vi må dømme riktig når vi tar viktige avgjørelser i hver fase av livet, som når vi velger venner, finner en evig ledsager eller velger et yrke som vil gjøre oss i stand til å forsørge familien og tjene Herren. Selv om Frelseren ba oss om ikke å dømme andre, forventer han at vi bruker god dømmekraft. Vi ser kanskje at vi ofte treffer forhastede slutninger om andre, noe som kan endre eller omdefinere vårt forhold til dem. Ofte feilvurderer vi fordi vi har begrenset informasjon eller ikke ser forbi det som er rett foran oss. La meg illustrere med den ofte fortalte historien om da Jesus besøkte hjemmet til Maria og Marta, som bodde i Betania sammen med sin bror Lasarus. Dette var et godt sted for Mesteren, hvor han kunne hvile og nyte et rettferdig hjems omgivelser. Under et slikt besøk var Marta opptatt med å tilberede et måltid, mens Maria valgte å sitte ved Mesterens føtter og bli undervist av ham. «Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? … Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal blir tatt fra henne.»2 Mang en søndagsleksjon er holdt ved hjelp av denne historien som har Mai 2010 103 stilt Marta i et dårligere lys når det gjaldt hennes tro. Men det finnes en annen historie om den flotte kvinnen Marta, og den gir oss et annet syn på hennes forstand og vitnesbyrd. Den fant sted da Frelseren kom for å vekke hennes bror Lasarus fra de døde. Denne gangen var det Marta som gikk til Jesus «så snart hun hørte» at han kom. Når hun møter ham, sier hun at hun vet at «alt det [han] ber Gud om, vil Gud gi [ham]». Kristus forklarte så for Marta den fantastiske læren om oppstandelsen idet han sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 104 Liahona Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Hun svarte med sitt mektige vitnesbyrd: «Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»3 Hvor ofte har ikke Marta blitt feilvurdert som en person som brydde seg mer om det praktiske enn det åndelige? Hennes vitnesbyrd i forbindelse med brorens død viser imidlertid tydelig hennes gode forstand og store tro. Mang en søster har ofte hørt den første historien og lurt på om hun var en Maria eller en Marta, men sannheten ligger i å kjenne hele personen og bruke god dømmekraft. Når vi får vite mer om Marta, ser vi at hun egentlig hadde en dyptgående åndelig karakter, at hun hadde et tappert og frimodig vitnesbyrd om Frelserens misjon og hans guddommelige makt over livet. En feilvurdering av Marta kan ha hindret oss i å kjenne denne fantastiske kvinnens sanne natur. Selv fikk jeg som ung lege en stor lærepenge angående forhastede slutninger. En gang jeg jobbet nattskift ved en akuttavdeling, kom en ung mann og hans hustru inn fordi hun led av alvorlige smerter. Deres påkledning og hygiene vitnet tydelig om at de hadde levd et vanskelig liv. Håret hans var ustelt og svært langt. Klærne deres hadde ikke blitt vasket på en god stund, og virkningene av et vanskelig liv preget ansiktene deres. Etter en undersøkelse satte jeg meg ned med ham for å forklare problemet og drøfte behandlingen. Denne mannen så på meg med en kjærlighet i blikket som er sjelden å se, og spurte med en omsorgsfull ektemanns fulle kjærlighet: «Doktor, vil det gå bra med min kone?» Der og da følte jeg Ånden vitne om at han var et Guds barn, og jeg kunne se Frelserens innflytelse i hans øyne. Denne mannen viste sann kjærlighet til en annen, og jeg hadde feilvurdert ham. Det var en lærepenge som gjorde varig inntrykk. God dømmekraft trengs ikke bare for å forstå andre, men også når vi skal ta avgjørelser som ofte fører oss nærmere eller lengre bort fra vår himmelske Fader. Når jeg tenker tilbake på mitt liv, ser jeg mange tilfeller hvor en liten kursendring bygget på dårlig dømmekraft, ville ha ført meg langt bort fra der Herren ønsket meg – avgjørelser som å få barn mens vi tok utdannelse, være aktiv på alle områder av evangeliet, betale tiende og offergaver når inntekten var svært begrenset og å ta imot kall i vanskelige tider, noe som hjalp meg å forstå mer om offer. Vi går glipp av mange velsignelser i livet fordi verdslige vurderinger har blitt anvendt på det som egentlig var en åndelig avgjørelse. Flere ting kjennetegner personer som har utviklet god dømmekraft. Jeg vil gi dere fire rettesnorer for å utvikle dømmekraft til å ta viktige avgjørelser. For det første, innrett dine egne normer etter Jesu Kristi evangelium. Ingen kan ha god dømmekraft uten Jesu Kristi evangelium som målestokk. Evangeliet har en lang og god merittliste når det gjelder å lede mennesker til lykke. Noen av verdens oppfatninger overlater til menneskene å definere sine egne normer. På grunn av dette hører vi uttrykk som «en ny moral». Dette uttrykket er villedende! Moralnormene er evige og har ikke forandret seg. Vi skulle heller ikke prøve å finne en ny tolkning av dem. For ungdommen er normene forklart i heftet Til styrke for ungdom. Disse normene er helt klart i samsvar med Jesu Kristi evangelium og gjelder fremdeles når de blir voksne. Kanskje det ville være godt for oss voksne å studere og anvende dette heftet selv. profetene som, hvis vi følger dem, vil lede oss til god dømmekraft. Vi har ingen unnskyldning hvis vi ignorerer dem. For det tredje, lær å lytte til Den hellige ånd. Vi mottar Den hellige ånds gave etter dåpen, men lar den ofte ligge på hyllen. Vi glemmer at han vil hjelpe oss med vårt livs viktigste vurderinger. Herren ga oss denne gaven fordi han visste vi ville møte vanskelige avgjørelser. Å lytte til denne røsten er avgjørende for å utvikle god dømmekraft. Å lytte til Ånden forutsetter ofte fredelige omgivelser hvor vi kan ta oss tid til å grunne og høre den milde, lave røsten. Disse fredelige omgivelsene er både utenfor og inni oss. Derfor innebærer det mer enn å slå av verdens musikk eller andre medier. Det innebærer også å stenge ute syndens støy som finnes i vår sjel. Dette vil åpne kommunikasjonen med Ånden, noe vi så sårt trenger. Kristus sa: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»4 Den fred som kommer av å lytte til Den hellige ånd, fjerner frykten for å gjøre en dårlig vurdering. For det fjerde, hold budene. Vår villighet til å holde Guds bud utløser mange lovede velsignelser for oss. Mormons bok er, i tillegg til å være et annet testamente om Jesus Kristus, en bok om resultatene av å holde eller ikke holde budene. I kapittel 2 i 1. Nephi sa Herren til Nephi: «Og i den grad dere holder mine bud, skal det gå dere vel.»5 Dette løftet ble gjentatt av nesten alle de store profetene i Mormons bok. En tusen år lang historie er så nedskrevet, som vitner om at disse tingene er sanne. Og det samme budskapet gjelder oss i dag. God dømmekraft er best å lære og utøve innenfor de grenser Herren setter ved å gi oss bud. Jeg vitner om at når vi står overfor vanskelige avgjørelser og følger disse retningslinjene, kan vi lære å gjøre bedre vurderinger. I Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Matteus 7:1. Se også Matteus 7:1, fotnote a; fra Joseph Smiths oversettelse, hvor Frelseren sier: «Døm ikke urettferdig.» 2. Lukas 10:40-42. 3. Se Johannes 11:20-27. 4. Johannes 14:27. 5. 1. Nephi 2:20. For det annet, lytt til den levende profet. Hvor mange dårlige økono- miske vurderinger kunne vi ikke ha unngått om vi hadde lyttet til rådene fra våre profeter gjennom mange år om å unngå risikable spekulasjoner og følge et nøkternt budsjett for å unngå forbrukergjeld? Hvor mange ekteskap kunne ikke vært reddet ved å bruke god dømmekraft og unngå medier som fører til pornoavhengighet og hjertesorg? Hver generalkonferanse og hvert Liahona inneholder råd fra Mai 2010 105 Av eldste Francisco J. Viñas i De sytti Det som angår rettferdighet Som foreldre og ledere må vi våke over våre medlemmer og familier, og hjelpe dem å holde seg unna det som kan føre dem til en åndelig død. V i leser i Lære og pakter at etter Guds tjeneres vitnesbyrd, følger vitnesbyrd i form av jordskjelv og andre hendelser. «Og alle ting skal være i forvirring, og menneskenes hjerter skal i sannhet svikte dem, for frykt skal komme over alle folk» (L&p 88:91; se også vers 88-90). Som medlem av presidentskapet for området Karibien så jeg selv de trofaste hellige som erstattet frykt med tro. Det vi lærte på Haiti, kan sammenlignes med illustrasjoner i Mormons bok. Inntrykkene fra disse forferdelige ødeleggelsene fikk meg til å tenke på ordene i Alma kapittel 28: «Nå var dette en tid hvor stor sorg og jammer kunne høres over hele landet blant hele Nephis folk» (Alma 28:4). 42 medlemmer mistet også livet. Selv om familie og venner «sørger over tapet av sine slektninger, fryder de seg likevel og er henrykt i håpet om, ja, de til og med vet – ifølge Herrens løfter – at de vil bli oppreist for å leve ved Guds høyre hånd i en lykkens tilstand som aldri tar slutt» (Alma 28:12). Øyeblikkelig hjelp ble sendt av Kirken til medlemmer og andre, og ble 106 Liahona utdelt under ledelse av lokale ledere i prestedømmet og Hjelpeforeningen. De fikk ikke bare medisinsk hjelp, mat, vann og andre grunnleggende forsyninger, de fikk også råd, veiledning og trøst av sine lokale ledere. De har støtte fra medlemmer av Kirken over hele verden, som «sørge[r] med dem som sørger, ja, og trøste[r] dem som trenger trøst» (Mosiah 18:9). Forskjellige profeter har til forskjellige tider advart oss mot en annen tragedie som er mindre merkbar, men ikke mindre viktig, og det er den «fryktelig[e] død [som] kommer over de ugudelige, for de dør ifølge rettferdigheten, for de er urene, og intet urent kan arve Guds rike» (Alma 40:26). Nephi lærte sine brødre dette prinsippet og sa til dem at de som dør «i sin ugudelighet, [må] … også bli vist bort fra det som er åndelig og det som angår rettferdighet» (1. Nephi 15:33). Lamanittprofeten Samuel sa at «enhver som omvender seg, ikke blir hugget ned og kastet på ilden… Og en åndelig død kommer over dem igjen – ja, den annen død – for de blir igjen avskåret fra det som har med rettferdighet å gjøre» (Helaman 14:18). Den tragedie det er å dø når det gjelder det som er åndelig, har store konsekvenser for dem som «er blitt opplyst av Guds Ånd og har hatt stor kunnskap om de ting som angår rettferdighet, og så faller fra i synd og overtredelse, [for de blir] mer forherdet, og derfor er de i en verre tilstand enn om de aldri hadde kjent til disse ting» (Alma 24:30). Som foreldre og ledere må vi våke over våre medlemmer og familier, og hjelpe dem å holde seg unna det som kan føre dem til en åndelig død. Vi ønsker også å redde dem som nå er døde for det som er åndelig, og hjelpe dem å «bli født på ny, ja, født av Gud, og bli forandret fra sin kjødelige og falne tilstand til en rettferdig tilstand og bli forløst av Gud og bli hans sønner og døtre» (Mosiah 27:25). Den åndelige helbredelse av dem som har vært døde for det som angår rettferdighet, finner sted ved forsoningens kraft, omvendelse til sannheten og overholdelse av rettferdighetens prinsipper. Å undervise våre medlemmer og familier om det som angår rettferdighet, er nødvendig i prosessen for å oppnå varig omvendelse, ettersom det kan hjelpe dem å få korrekt kunnskap om Herrens bud, evangeliets prinsipper og læresetninger og de krav vi må innfri og ordinanser vi må gjennomgå for å oppnå frelse i Herrens rike. Det er mange eksempler i Skriftene som bekrefter viktigheten av å undervise i «de ting som angår rettferdighet» for å bidra til å oppnå varig omvendelse. I beretningen om Ammon og hans brødre som forkynte evangeliet blant lamanittene, leser vi: «Og Ammon forkynte for kong Lamonis folk, og det skjedde at han lærte dem alle ting om det som angår rettferdighet» (Alma 21:23). Vi ser resultatene av å undervise med flid i alt som angår rettferdighet, når vi fortsetter å lese beretningen i kapittel 23, hvor det står: «Alle som trodde – eller alle som ble bragt til kunnskap om sannheten, … ble omvendt til Herren [og] falt aldri fra» (Alma 23:6). Da Alma den eldre opprettet Kirken, innviet han verdige menn som deres prester og lærere, som «våket … over sitt folk og livnærte dem med det som har med rettferdighet å gjøre» (Mosiah 23:18). Foreldre spiller en avgjørende rolle for å hjelpe sine barn å forstå det som har med rettferdighet å gjøre. I Mormons bok ser vi at Alma den yngre, som var nedtynget av den ugudelighet, de kriger og den strid som rådet, og bekymret over folkets hårdhjertethet, «sammenkalte … sine sønner så han kunne gi hver især formaninger om det som angår rettferdighet» (Alma 35:16; uthevelse tilføyd). Det er interessant å legge merke til at han underviste og ga sine barn befalinger hver for seg, og tilpasset instruksjonene til hver sønns behov. Han bar vitnesbyrd og lærte dem læresetninger og prinsipper, og forberedte dem til å forkynne de samme prinsippene for andre. I en tid hvor familien er under angrep fra ondskapens krefter, og hvor forholdene vi lever under, ikke er så ulike de som Alma opplevde, har Det første presidentskap og De tolvs quorum sagt følgende i «Familien – En erklæring til verden»: «Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet» (Liahona, okt. 2004, 49). Dette innbefatter å nære, støtte og undervise barna i alt som angår rettferdighet, slik at de kan stå fast, med sine «lender ombundet med sannhet, iført rettferdighetens brynje og [sine] føtter skodd med den beredskap som fredens evangelium gir» (L&p 27:16). Akkurat som på Almas tid våker våre ledere også over Kirkens medlemmer og nærer dem med det som angår rettferdighet. Disse tingene vil hjelpe oss å oppnå varig omvendelse. I dokumentet «Vekt på lederopplæring», som ble revidert 10. desember 2009, ber Det første presidentskap og De tolvs quorum ledere i både prestedømmet og hjelpeorganisasjonene om å «oppfordre alle familiemedlemmer, foreldre og barn, til å studere Skriftene, be regelmessig og etterleve Jesu Kristi evangelium» (Brev fra Det første presidentskap, 15. desember 2009). Skriftstudium, regelmessig bønn og etterlevelse av Jesu Kristi evangelium er rettferdige gjerninger, og Herren har åpenbart dette storartede løftet: «Den som gjør rettferdige Mai 2010 107 gjerninger, skal få sin lønn, ja, fred i denne verden og evig liv i den kommende verden» (L&p 59:23). For mer effektivt å kunne undervise i det som angår rettferdighet, er det viktig å forstå at vi, i tillegg til å formidle informasjon, må legge til rette for åpenbaring. På denne måten kan den som blir undervist, føle ønsket om å kjenne disse prinsippene selv. Herren åpenbarte til Hyrum Smith, gjennom hans bror, profeten Joseph Smith: «Jeg vil gi deg av min Ånd, som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede. Og da skal du vite … alle ting, hva som helst du ønsker av meg som gjelder rettferdighet, med tro og tillit til meg, det skal du få» (L&p 11:13-14). Til slutt, Skriftene advarer oss mot farene ved å falle bort fra det som angår rettferdighet og de alvorlige konsekvenser dette har for dem som, etter å ha blitt opplyst av Guds ånd, faller i synd og overtredelse. Å undervise i det som angår rettferdighet, er en viktig del av det å hjelpe andre å komme til kunnskap om sannheten, bli omvendt og stå fast i troen på Kristus til enden. Foreldre har en hellig plikt til å undervise sine barn i det som angår rettferdighet. Ledere og lærere kan våke over og nære medlemmene de har ansvar for, og med flid undervise dem i det som angår rettferdighet. Dette oppnås mer effektivt hvis det legges til rette for åpenbaring i undervisningsprosessen, for slik å vekke i elevene et ønske om å bli opplyst av Guds ånd. Når de så utøver tro, kan Ånden gjøre kjent for dem det som angår rettferdighet. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen. ■ 108 Liahona Av eldste Neil L. Andersen i De tolv apostlers quorum Å, la meg høre om Jesus En sterkere, personlig tro på Jesus Kristus vil forberede [deres barn] på de utfordringer de ganske visst vil møte. N år man skal tale på slutten av generalkonferansens siste møte, lytter man til hvert eneste ord og lurer på hvilken del av ens tale som vil bli holdt før det blir ens egen tur. Ingen får tildelt emne, og det er ikke noe samarbeid om dette. Herrens måte er naturligvis alltid den beste måten. Han tar den enkelte talers ydmyke innsats og setter sammen en åndelig symfoni, full av åpenbaring og kraft. Gjentatte emner, prinsipp som bygger på prinsipp, profetiske advarsler, oppmuntrende løfter – den guddommelige harmonien er et mirakel! Jeg vitner om at vi på denne konferansen har hørt og følt Herrens sinn og vilje. President Thomas S. Monson har beskrevet den oppvoksende generasjon som «de beste noensinne»,1 og har sagt til våre unge: «Dere har kommet til jorden i en strålende tid. Deres muligheter er nær sagt ubegrensete.»2 Men han advarte også og sa: «Vi er blitt satt på jorden i en vanskelig tid.»3 «Det er en tid med ettergivenhet, hvor samfunnet som sådant rutinemessig ignorerer og bryter Guds lover.»4 Vi omgis av så mye som har til hensikt å avlede vår oppmerksomhet. «Djevelen bruker ethvert tenkelig middel til å fange oss i sitt bedragerske nett.»5 Vi holder den oppvoksende generasjon i våre armer. De kommer til denne jord med et viktig ansvar og stor åndelig kapasitet. Vi kan ikke ta lett på hvordan vi forbereder dem. Vår utfordring som foreldre og lærere er ikke å skape en åndelig kjerne i deres sjel, men snarere å puste til den ild i deres åndelige kjerne som allerede er tent av deres førjordiske tro. I dag vil jeg snakke om et barns bønn i en Primær-sang: Å, la meg høre om Jesus, høre hvert ord som han meg ville fortelle var han på jord.6 I dagens verden trenger alle barn og alle unge menn og unge kvinner sin egen omvendelse til sannheten. Alle trenger sitt eget lys, sin egen «standhaftige og urokkelige»7 tro på Herren Jesus Kristus, uavhengig av foreldre, ungdomsledere og oppbyggende venner. Historiene om Jesus kan være som en bris over troens ulmende glør i våre barns hjerter. Jesus sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.»8 Historiene om Jesus som fortelles om og om igjen, gir tro på Herren Jesus Kristus og styrke til et vitnesbyrds fundament. Kan dere tenke dere noen mer verdifull gave til deres barn? Har våre barn Jesu Kristi liv og lære i sitt sinn og i sin sjel? Tenker de på Frelserens liv når de lurer på hva de skal gjøre i sitt eget liv? Dette vil bli stadig viktigere i årene fremover. Har våre barn forestilt seg det førjordiske råd,9 hvor Jesus – den største av alle – erklærte: «Her er jeg, send meg»?10 Ser de på sin egen villighet til å tjene som at de følger hans eksempel? Tenker de på hans beskjedne fødsel,11 verdens Frelser som lå i en krybbe?12 Hjelper omstendighetene hans dem å forstå hvilken plass materielle eiendeler skulle ha? Vet de at Jesus ofte sa: «Be, og dere skal få»?13 Strømmer hans ord i takknemlighet14 og innstendig bønn til sin Fader15 gjennom våre barns tanker når de kneler og ber om det de selv er opptatt av? Har vi fortalt dem om Jesu kjærlighet til barn, hvordan han holdt dem i sine armer, ba for dem og gråt?16 Vet våre barn at Jesus står klar «med åpne armer for å ta imot [dem]»?17 Finner de styrke i historiene om da Jesus fastet18 – idet vi lærer dem fasteloven? Kjenner våre barn i sin egen ensomhet til den ensomhet Frelseren følte da hans venner forlot ham og han spurte sine apostler: «Vil dere også gå bort?»19 Har våre barn følt kraften i Frelserens mirakler? Jesus helbredet den spedalske20 og ga syn til den blinde.21 Han mettet de 5000,22 stillet havet23 og oppvekket Lasarus fra de døde.24 Tror våre barn at «det er ved tro mirakler blir utført»,25 og ber de om mirakler i sitt eget liv? Har våre barn funnet mot i Frelserens ord til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»26 Kjenner våre barn til hans fullkomne liv,27 hans uselviske tjeneste og at han ble forrådt og korsfestet på grusomt vis?28 Har vi vitnet for dem om hans oppstandelse,29 om hans besøk til nephittene på det amerikanske kontinent30 eller om da han viste seg for profeten Joseph Smith i Den hellige lund?31 Ser de frem til hans storslagne tilbakekomst, når alt vil bli rettet opp og hvert kne skal bøyes og enhver tunge bekjenne at Jesus er Kristus?32 Sier våre barn: «Å, la meg høre om Jesus, høre hvert ord»?33 Til ungdom og barn: Lev opp til deres viktige ansvar og store åndelige kapasitet. Søk å lære mer om Jesus, åpne Skriftene. Én idé kan være å lese om igjen Johannes’ evangelium og så snakke om det med foreldre, lærere og hverandre. Til fedre og mødre, bestefedre og bestemødre, og til dem som ikke har egne barn, som viser kjærlig omsorg for barn og unge, mitt råd er å snakke om Jesus Kristus oftere. I hans hellige navn ligger stor åndelig kraft. «Det [finnes ikke] noe annet navn, heller ingen annen vei … hvorved frelse kan komme til menneskenes barn, enn i og gjennom … Kristi navn.»34 Til mødre som oppdrar sine barn Mai 2010 109 uten en far i hjemmet, lover jeg at hvis dere snakker om Jesus Kristus, vil dere bli velsignet med kraft fra himmelen. Etter at hennes mann døde, oppdro søster Stella Oaks sine tre små barn (heriblant eldste Dallin H. Oaks35) som alenemor. Hun sa en gang: «Jeg fikk vite at Herren elsket meg, og at jeg ville få 110 Liahona styrke i forhold til oppgaven. Jeg følte meg omsluttet av kjærlighet, … og visste at han ville hjelpe oss gjennom den motgang som ville komme.»36 Jeg vil spesielt appellere til fedre: Vær så snill å snakke med deres barn om Frelseren. Det er viktig at dere tar del i dette. De trenger de bekreftende uttrykk for deres tro i tillegg til sin mors. Selv om barn til tider ikke lytter med et troende hjerte, vil deres vitnesbyrd om Jesus gjøre varig inntrykk på deres sinn og deres sjel. Husker dere beretningen om Alma, som hadde valgt gal vei? Da han kom tilbake, sa han: «Da husket jeg … min far [snakke] … om en Jesus Kristus som skulle komme [for å] sone for verdens synder. Da mitt sinn ble grepet av denne tanken, ropte jeg i mitt hjerte: O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg.»37 Bli ikke fortvilet om et barn ikke lytter. Tiden og sannheten er på deres side. I riktig øyeblikk vil deres ord komme tilbake som fra selve himmelen. Deres vitnesbyrd vil aldri forlate deres barn. Når dere snakker ærbødig om Frelseren – i bilen, på bussen, ved middagsbordet, når dere kneler i bønn, under skriftstudium eller i samtaler sent om kvelden – vil Herrens ånd ledsage deres ord.38 Hvis dere gjør deres beste, vil vitnesbyrdet om Jesus gradvis påvirke deres barn. De vil gå til sin himmelske Fader i ydmyk bønn og føle hans innflytelse gjennom Den hellige ånds kraft. En sterkere, personlig tro på Jesus Kristus vil forberede dem på de utfordringer de ganske visst vil møte.39 Jeg møtte Bill Forrest og Debbie Hutchings da vi studerte ved Brigham Young University. Bill hadde kommet hjem fra misjon. Han og Debbie forelsket seg og giftet seg i Oakland California tempel. De bosatte seg i Mesa i Arizona og ble velsignet med fem sønner og to døtre. Bill og Debbie lærte sine barn å elske Herren Jesus Kristus slik de elsket ham. Deres sønn, eldste Daniel Forrest, som for tiden virker i Mexico Oaxaca misjon, har sagt: «Hver morgen satt vi uten unntak ved bordet før skolen og leste og snakket om Skriftene.» Deres datter Kara, som nå er gift og har to barn selv, husker fremdeles levende at hennes far kjørte henne til morgenaktiviteter ved high school. Hun sa: «Pappa likte å lære sitater, skriftsteder og dikt utenat, [og på disse tidlige kjøreturene] pleide vi å øve på å fremsi dem.» Et av favorittskriftstedene hans var: «Husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, … ikke skal ha noen makt over dere til å trekke dere ned, … fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll.»40 Fredagen før påskesøndag 2000, for nøyaktig ti år siden, var Bill Forrest biskop i Estate Groves menighet i Arizona. På vei til jobben, bare et par kilometer hjemmefra, ble bilen hans påkjørt av en stor lastebil. Debbie og barna dro hjemmefra like etter Bill, og ble uventet møtt av det tragiske opptrinnet. Bill hadde ikke overlevd ulykken. Denne avholdte ektemannen og farens udødelige ånd hadde brått blitt hentet hjem til ham som overvant døden, Guds Sønn, hvis strålende oppstandelse de skulle ha feiret sammen den påskesøndagen. Hvordan fant Debbie og hennes syv barn (det yngste bare fem år gammelt) den styrken de trengte? Kara, som var 15 da faren forulykket, fortalte meg nylig: «Jeg er takknemlig til min [mor og far] for måten de underviste meg [om Frelseren] på. De åpnet Skriftene sammen med meg, ba sammen med meg og var eksempler på Frelserens kjærlighet og tålmodighet… Påsken er en følsom tid hvert år for meg, idet jeg reflekterer over Frelserens liv, misjon og oppstandelse, og blir minnet på min jordiske fars liv.» Eldste Daniel Forrest sa: «Jeg var 10 år gammel da min far døde. Det var en vanskelig tid… Mor har alltid vært et eksempel på Frelserens læresetninger. Jeg har med meg min fars navneskilt fra hans misjon i Spania. To av mine favorittsitater fra min far er: ”To menn kan klare hva som helst, så lenge en av dem er Herren”, og ”Frelseren må være vår grunnvoll. Uten den sliter vi.”» Tro på Jesus Kristus har fylt Forrestbarnas hjerte. Denne påskehelgen, 10 år etter deres fars død, savner de ham sårt, men brodden av deres fars død «er oppslukt» i Kristus.41 De vet at de, på grunn av Frelserens uvurderlige gave, kan være sammen med sin jordiske far og sin himmelske Fader igjen. Å, la meg høre om Jesus. Snart skal vi få høre fra Guds profet. Om sin profet har Herren sagt: «Hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn.»42 Jeg vitner om at president Thomas S. Monson er Herrens talerør på jorden. Jeg vitner om at Jesus er Kristus, hele menneskehetens Frelser. Hans liv, hans forsoning, hans oppstandelse og hans tilbakekomst er like sikre som soloppgangen. Pris hans navn for evig.43 I Jesu Kristi hellige navn. Amen. ■ NOTER 1. Thomas S. Monson: «Konstante sannheter for skiftende tider», Liahona, mai 2005, 19. 2. Thomas S. Monson: «Må dere ha mot», Liahona, mai 2009, 123. 3. Thomas S. Monson: «Rettferdige eksempler», Liahona, mai 2008, 65. 4. Thomas S. Monson: «Avslutningsord», Liahona, nov. 2009, 109. 5. Thomas S. Monson: «Til vi ses igjen», Liahona, mai 2009, 113. 6. «Å, la meg høre om Jesus», Barnas sangbok, 36. 7. Alma 1:25. 8. Johannes 14:6. 9. Se Abraham 3:2-28. Mai 2010 111 10. Abraham 3:27. 11. Se Lukas 2. 12. Se Lukas 2:7. 13. 3. Nephi 27:29. 14. Se Lukas 10:21. 15. Se Lukas 11:2-4. 16. Se 3. Nephi 17:11-24. 17. Mormon 6:17. 18. Se Lukas 4:1-13. 19. Johannes 6:67. Da han talte til ungdommen i fjor, sa president Monson: «Dere vil … bli nødt til å forsvare det dere tror på. Hvis ikke deres vitnesbyrds røtter er godt festet, vil det bli vanskelig for dere å holde stand mot latterliggjøring fra folk som utfordrer deres tro» (Liahona, mai 2009, 126). 20. Se Markus 1:40-42. 21. Se Lukas 18:35-43. 22. Se Markus 6:34-44. 23. Se Markus 4:35-41. 24. Se Johannes 11:8-53. 25. Moroni 7:37. 26. Markus 5:36. 27. Se 1. Peter 2:21-25. 28. Se Lukas 22:47-48; 23:32-46. 29. Se Johannes 20:11-23. 30. Se 3. Nephi 11-26. 31. Se Joseph Smith – Historie 1:17. 32. Se Lære og pakter 88:104. 33. «Å, la meg høre om Jesus». 34. Mosiah 3:17. 35. Eldste Dallin H. Oaks sa en gang: «Da jeg var gutt, tilbrakte jeg de fleste kvelder med å lese bøker. En av dem jeg likte best, var Hurlbut’s Story of the Bible … en bok med 168 historier bra Bibelen Jeg elsket disse historiene og leste dem mange ganger» («Bibelhistorier og personlig beskyttelse», Lys over Norge, jan. 1993, 36). 36. Stella Oaks: «Thy Will Be Done», i Leon R. Hartshorn, red., Remarkable Stories from the Lives of Latter-day Saint Women, 2 bind. (1973-75), 2:184. 37. Alma 36:17-18. 38. I dagens samfunn trenger vi mer enn noensinne at Enos’ ord om sin far er våre barns ord om oss: «De ord som jeg ofte hadde hørt min far uttale om evig liv … sank dypt i mitt hjerte. Og min sjel hungret, og jeg knelte ned for min Skaper» (Enos 1:3-4). 39. President Monson lovet ungdommen: «Når deres vitnesbyrd om evangeliet, om Frelseren og om vår himmelske Fader er fast forankret, vil det påvirke alt dere gjør i livet… Ditt vitnesbyrd vil, når det stadig pleies, holde deg trygg» (Liahona, mai 2009, 126). 40. Helaman 5:12. 41. Mosiah 16:8. 42. Lære og pakter 21:5. 43. Se Alma 26:12. 112 Liahona Av president Thomas S. Monson Avslutningsord Herrens fyrtårn sender ut signaler som er lette å gjenkjenne og som aldri svikter. D ette har vært et fantastisk avslutningsmøte. Jeg har sjelden hørt så fine prekener forkynt med så få ord som det vi har opplevd i dag. Vi er alle her fordi vi elsker Herren. Vi ønsker å tjene ham. Vår himmelske Fader er oppmerksom på oss. Dette vitner jeg om. Jeg anerkjenner hans hånd i alle ting. Et kort skriftsted: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.»1 Det har vært en gjenganger i mitt liv. Mine kjære brødre og søstre, vi står nå ved slutten på en høyst oppbyggende og inspirerende konferanse. Etter å ha lyttet til råd og vitnesbyrd fra dem som har talt til oss, tror jeg vi har blitt rikelig velsignet og at vi alle har fått en sterkere beslutning om å etterleve prinsippene i Jesu Kristi evangelium. Det har vært godt for oss å være her. Vi vil takke alle som har talt til oss, så vel som dem som har holdt bønn. Sangen og musikken har vært fantastisk. Jeg tenker på skriftstedet i Lære og pakter: «For min sjel fryder seg ved hjertets sang, ja, de rettferdiges sang er en bønn til meg, og den skal bli besvart med en velsignelse på deres hoder.»2 Husk at talene vi har hørt under denne konferansen, vil bli trykt i mainummeret av Ensign og Liahona. Jeg oppfordrer dere til å studere talene og grunne på deres læresetninger, for så å anvende dem på dere selv. Jeg vet at dere stemmer i min takk til de brødre og søstre som har blitt avløst under denne konferansen. De har utført god tjeneste og bidratt betydelig til Herrens verk. Deres trofasthet har vært fullstendig. Vi takker dem av hele vårt hjerte. Vi har også oppholdt, med oppløftede hender, brødre og søstre som har blitt kalt til nye stillinger under denne konferansen. De skal vite at vi gleder oss til å samarbeide med dem i Mesterens sak. Mine brødre og søstre, når vi ser på verden omkring oss i dag, står vi overfor problemer som er alvorlige og vekker stor bekymring hos oss. Verden later til å ha kuttet trygghetens fortøyninger og drevet bort fra fredens havn. Overbærenhet, umoral, pornografi og uærlighet og en rekke andre onder fører til at mange blir kastet omkring på syndens hav og smadret mot tapte muligheters, forspilte velsignelsers og knuste drømmers forrevne klipper. Mitt råd til oss alle er at vi ser hen til Herrens fyrtårn. Det finnes ingen tåke så tett, ingen natt så mørk, ingen storm så sterk og ingen sjømann så fortapt at lyset fra det ikke er i stand til å redde. Det lyser gjennom livets stormer. Herrens fyrtårn sender ut signaler som er lette å gjenkjenne og som aldri svikter. Jeg elsker ordene i Salmene: «Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til … Jeg påkaller Herren … [så jeg skal bli] frelst fra mine fiender.»3 Herren elsker oss, mine brødre og søstre, og vil velsigne oss når vi påkaller ham. Hvor takknemlige vi er for Jesu Kristi gjengitte evangelium og for alt det gode det gir oss. Herren har utøst sine velsignelser over oss som et folk. Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at dette verk er sant, at vår Frelser lever og at han leder og veileder sin kirke på jorden i dag. Nå som vi nærmer oss slutten på denne konferansen, er mitt hjerte fullt og mine følelser ømme. Jeg vil uttrykke min kjærlighet og takknemlighet til dere. Takk for deres bønner på mine og alle generalautoritetenes vegne. Herren hører deres bønner og velsigner oss og veileder oss i hans rikes anliggender her på jorden. For dette er vi dypt takknemlige. Idet vi forlater denne konferansen, nedkaller jeg himmelens velsignelser over hver og en av dere. Nå som dere skal tilbake til deres hjem over hele verden, ber jeg vår himmelske Fader velsigne dere og deres familier. Måtte denne konferansens budskap og ånd komme til uttrykk i alt dere gjør – i deres hjem, på deres arbeidsplasser, på deres møter og i alt dere foretar dere. Jeg er glad i dere. Jeg ber for dere. Gud velsigne dere. Måtte hans lovede fred være med dere nå og for bestandig, i Jesu Kristi navn. Amen. ■ NOTER 1. Salomos ordspråk 3:5-6. 2. Lære og pakter 25:12. 3. Salmene 18:3-4. Mai 2010 113 UNGE KVINNERS FELLESMØTE | 27. mars 2010 Av Ann M. Dibb Annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap Vær frimodig Retningslinjene i Josvas bok vil samlet være den mest kraftfulle kilde til mot og styrke som finnes: tro på vår himmelske Fader og på hans Sønn Jesus Kristus. N år generalautoritetene taler til prestedømsbrødrene under en generalkonferanse, begynner de ofte med å si at de føler det som de taler til en «mektig hær» av sterke prestedømsledere. I kveld føler jeg det som jeg står foran en «mektig hær» av Guds utvalgte døtre. Dere har blitt valgt til å bevege dere fremover og i rettferdighet stå ved siden av disse tapre prestedømsbærere i de siste dager. Dere er et imponerende og vakkert syn. Jeg vil gjerne innlede denne kvelden med kort å gjennomgå den historiske rammen for vårt tema, Josva 1:9: «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» Moses var den store profeten som førte Israels barn ut av landet Egypt, der de hadde vært slaver og blitt påvirket til å tilbe falske guder. Etter 40 vanskelige år i ørkenen var de like i nærheten av sitt nye hjem, der de kunne ha frihet til å tilbe den sanne og levende Gud. Da Moses døde, kalte Gud Josva til å være den profet som skulle fullføre denne mirakuløse reisen. 114 Liahona Josva var en innflytelsesrik leder. Bible Dictionary kaller ham «det største eksempel på en from kriger» og forklarer at hans navn betyr «Gud er hjelp» (Bible Dictionary, «Joshua»). Hans inspirerte lederskap var sårt tiltrengt, for det var fremdeles mange elver å krysse og kamper å vinne før alt som Herren hadde lovet Israels barn, kunne realiseres og oppnås. Herren visste at profeten Josva og Israels barn ville trenge stort mot denne tiden. I første kapittel av Josvas bok befaler Herren ham flere ganger å «være frimodig og sterk». Ordet mot defineres som «mental eller moralsk styrke til å … holde ut og stå imot fare, frykt eller vanskeligheter» (MerriamWebster’s Collegiate Dictionary, 11. utg. [2003], «courage»; uthevelse tilføyd). Ved sitt mot og sin lydighet klarte Josva og Israels barn å komme inn i det lovede land og finne lykke ved Herrens velsignelser. Josva og Israels barn levde for lenge, lenge siden. Men i vår tid streber også vi etter å gå inn i et «lovet land». Vårt fremste mål er å oppnå evig liv sammen med vår himmelske Fader. I første kapittel av Josvas bok finner vi fire sikre retningslinjer som hjelper oss å overvinne hindringer, fullføre vår reise og glede oss over Herrens velsignelser i vårt «lovede land». For det første lover Herren Josva i vers 5: «Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Vi kan hente mot og styrke i dette løftet om at Herren alltid vil være der for oss og aldri la oss være igjen alene. Vi har lært at vår himmelske Fader kjenner og elsker alle sine barn. Som en av hans dyrebare døtre har du tilgang til hans forsikring og veiledning gjennom bønnens kraft. I Lære og pakter leser vi: «Vær du ydmyk, og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner» (L&p 112:10). Jeg tror på disse ordene og lover dere at vår himmelske Fader virkelig hører og besvarer våre bønner. Men ofte kreves det tålmodighet når vi «venter på Herren» (Jesaja 40:31). Mens vi venter, kan vi begynne å tro at vi har blitt sviktet eller at våre bønner ikke ble hørt eller at vi muligens ikke er verdige til å få dem besvart. Dette er ikke riktig. Jeg elsker kong Davids trøstende ord: «Jeg ventet, ja, ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop» (Salme 40:2). Uansett hva du møter på din personlige reise, minner den første veiledningen i Josva oss på å be, være tålmodige og huske Guds løfte: «Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg» (Josva 1:5). Veiledning nummer to finnes i vers 7, der Herren befaler Josva: «Legg vekt på å gjøre etter hele loven … : Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre, så du kan gå klokt frem i alt det du tar deg fore.» Herren ber Josva være strengt lydig mot budene, og ikke vike fra Herrens sti. President Howard W. Hunter forkynte: «Josva visste at hans lydighet ville føre til fremgang, og selv om han ikke visste nøyaktig hvordan han ville lykkes, hadde han nå tro på resultatet … De store gammeltestamentlige profeters erfaringer [som vi finner i Skriftene] er i sannhet nedtegnet [og er blitt bevart] for å hjelpe oss å forstå viktigheten av å velge den sti som er streng lydighet.» («Forpliktelse overfor Gud», Lys over Norge, apr. 1983, 110, 111.) For en måned siden besøkte jeg en gruppe unge kvinner. Jeg spurte de eldste pikene hvilket råd de ville gi en Bikube-pike for å hjelpe henne å være trofast og dydig i enhver situasjon hun måtte komme i. Én ung kvinne sa: «Når du går nedover korridoren på skolen, kan du komme til å få øye på noe som fanger din oppmerksomhet, noe som ikke synes riktig. Du kan bli nysgjerrig og ønske å se. Mitt råd til deg er følgende: Ikke se. Jeg lover deg at du vil angre det hvis du gjør det. Tro meg, se bare rett frem.» Da jeg lyttet til denne unge kvinnen, visste jeg at jeg hørte Herrens råd til Josva: «Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre» (Josva 1:7), som ble anvendt på en hverdagssituasjon i disse siste dager. Unge kvinner, unngå fristelsene som omgir dere, ved å følge budene nøyaktig. Se rett fremover mot deres evige mål. Veiledning nummer to minner oss på at ved å gjøre dette vil du bli beskyttet og «gå klokt frem i alt det du tar deg fore» (Josva 1:7). I vers 8 finner vi veiledning nummer tre. Her viser Herren til en «lovens bok» og befaler Josva å «grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den … og da skal du gå klokt frem». Herren gir Josva, og oss alle, beskjed om å lese Skriftene. Daglig skriftstudium, spesielt lesing i Mormons bok, etablerer et fast grunnlag til å utvikle et vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans evangelium. Det innbyr Ånden til ditt liv. President Harold B. Lee ga følgende rettledning: «Hvis vi ikke leser i Skriften hver dag, blir vårt vitnesbyrd svekket, [og] vår åndelighet øker ikke i dybden.» (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Harold B. Lee [2001], 66). I Skriftene finnes utallige retningslinjer, løfter, løsninger og påminnelser som vil hjelpe oss på vår reise til det Mai 2010 115 Santiago, Chile «lovede land». Den tredje retningslinjen får oss til å lese og grunne på Skriftene daglig så vi kan ha fremgang og lykkes. Etter at Herren har talt til Josva, henvender Josva seg til Israels barn. Da han avsluttet sin tale, svarer Israels barn på hans ord, i vers 16, og gir oss vår fjerde retningslinje. De svarer: «Alt det du har befalt oss, vil vi gjøre, og hvor du sender oss, vil vi gå.» Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi anledning til å forplikte oss på samme måte til å følge vår profet, president Thomas S. Monson, som er sammen med oss her i kveld. Gjennom bønn og Åndens bekreftelse kan vi alle få et personlig vitnesbyrd om den levende profet. Dette vitnesbyrdet styrkes når vi lytter til, legger merke til og har mot til å anvende hans læresetninger i vårt daglige liv. Å lytte til og adlyde vår profets veiledning gir oss tilgang til spesielle velsignelser. Lytt til noen av de profetiske løftene som president Monson ga oss på forrige generalkonferanse: «Må Gud velsigne dere. Må hans lovede fred være med dere nå og alltid» («Avslutningsord», Liahona, nov. 2009, 110). «Store løfter venter oss hvis vi er sanne og trofaste.» («Styr din vrede, o min broder», nov. 2009, 69.) «Jeg nedkaller himmelens velsignelse over 116 Liahona hver og en av dere.» (Liahona, nov. 2009, 110.) Jeg ber dere lytte neste uke under generalkonferansen til instruksjonene og løftene som blir gitt gjennom vår profet og apostlene. Anvend så den fjerde retningslinjen ved å forplikte dere til å følge profetens veiledning og igjen love at «alt det [han] befaler oss, vil vi gjøre, og hvor [han] sender oss, vil vi gå» (Josva 1:16). I øyeblikket kan disse retningslinjene: bønn, lydighet mot Guds bud, daglig skriftstudium og forpliktelse til å følge den levende profet, synes som små og enkle ting. La meg minne dere om skriftstedet i Alma: «Se, jeg sier deg at ved små og enkle ting vil store ting skje» (Alma 37:6). Når disse fire «små og enkle» retningslinjer fra Josvas bok blir anvendt i hverdagen, vil de sammen gi den mest kraftfulle kilde til mot og styrke som finnes: tro på vår himmelske Fader og på hans Sønn Jesus Kristus. Vår himmelske Fader vet at vår individuelle reise ikke er lett. Vi møter hver dag situasjoner som krever mot og styrke. En historie som nylig sto i Church News, bekrefter denne sannhet: «En lærer i videregående skole begynte sin undervisning en dag for noen måneder siden ved å be elevene som støttet en politisk sak, om å stå på den ene siden av rommet, mens de som var imot den, ble bedt om å stå på den andre siden. Etter at elevene hadde inntatt sine sider, stilte læreren seg på motstandernes side. Læreren valgte seg ut en ung kvinne på tilhengernes side og begynte å angripe henne og de andre i klassen for deres syn. Den unge kvinnen, som var Ungpike i sin menighet, tok rolig imot angrepet som kritiserte hennes tro. [Hun forholdt seg] rolig overfor et offentlig angrep fra en med myndighet.» («What Youth Need», Church News, 6. mars 2010, 16.) Denne unge kvinnen viste bemerkelsesverdig mot på sin egen slagmark, som denne dagen tilfeldigvis var i skolens klasseværelse. Hvor dere enn er og hva dere enn måtte møte, håper jeg at dere vil dra nytte av retningslinjene som finnes i Josvas bok, så dere kan stole på Herrens løfte: «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore» (Josva 1:9). Jeg ønsker å bære mitt vitnesbyrd for dere om at vår himmelske Fader kjenner og elsker hver enkelt av dere. Hvis vi vender oss til ham, vil han ikke svikte oss! Han vil velsigne oss med den styrke og det mot vi trenger for å fullføre vår reise tilbake til ham. Jeg er takknemlig for Skriftene og for mektige forbilder som profeten Josva. Jeg er takknemlig for president Monson, som streber etter å føre oss trygt tilbake til vår himmelske Fader. Jeg ber om at vi alle, i likhet med Israels barn, vil komme inn i vårt «lovede land» og finne hvile i Herrens velsignelser. Dette sier jeg i Jesu Kristi navn. Amen. ■ Av Mary N. Cook Førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap Gi aldri, aldri, aldri opp! Hva ønsker Herren at du skal gjøre? Han ønsker at du skal være en tapper og dydig Guds datter som går inn for å leve slik hver dag at du kan være verdig til å motta templets velsignelser. I august ifjor tok vi med oss noen av våre barnebarn til Timpanogos Cave National Monument, ett av Utahs mest populære turmål. Det er en temmelig anstrengende fottur på ca. 2,5 km opp til hulen, men det er vel verdt innsatsen for å få se hulens vakre, spiralformasjoner. Jeg var sikker på at ni år gamle Ruthie ikke ville ha store vanskeligheter, men jeg lurte på om seks år gamle Caroline ville ha styrke og utholdenhet nok til å gå helt opp. Vi var alle svært begeistret for å ta fatt på fotturen, og til å begynne med beveget vi oss hurtig på den stenlagte stien. Vi tilbakela en fjerdedel av veien raskt, men det tok oss lenger tid å komme halvveis. Caroline begynte å bli motløs. Ruthie klarte seg bra og oppmuntret Caroline til å fortsette. Vi saktnet farten så Caroline kunne holde følge. Så syntes det som alt gikk galt. Det begynte å blåse kraftig opp, og støvet fra vinden gjorde det vanskelig å se. Det var litt skremmende, og som om ikke det var nok, kom vi til et skilt der det sto «Klapperslanger. Hold deg på stien. Gå trygt.» Langsomt trasket vi avgårde, tre fjerdedels vei til målet, men foran oss lå fremdeles den bratteste delen av fjellet. Trett, redd og tvilende på sin egen evne satte Caroline seg gråtende ned og erklærte: «Jeg gir opp! Jeg klarer ikke å gå videre!» Vi satte oss ned og snakket om hva vi skulle gjøre. Vi la en plan. Vi bestemte oss for å telle skrittene og se hva vi følte etter 100 skritt. Ruthie og jeg forsikret Caroline om at vi ville hjelpe henne. Underveis skulle vi se etter noe som gjorde oss glade, og fortelle hva vi oppdaget. Vi sang også noen Primær-sanger. Situasjonen forandret seg. Caroline valgte å følge planen. Hundre skritt fikk en umulig oppgave til å synes gjennomførbar. Caroline visste at vi ville hjelpe henne, og da vi så etter alt det fine rundt oss og sang, følte vi oss gladere. Har du noen gang vært redd og motløs når du har møtt en utfordring som syntes å være langt mer enn du kunne klare? Har du noen gang ønsket å gi opp? Tenk over hvordan Josva, den store profeten Moses’ etterfølger, må ha følt ved å vite at han skulle føre Israels barn til det lovede land. Jeg er sikker på at han til tider ønsket å gi opp. Men Herren trøstet ham og minnet ham tre ganger på å være sterk og modig (se Josva 1:6-9). Med tro på at Gud ville være med dem, lovet Israels barn: «Alt det du har befalt … vil vi gjøre» (Josva 1:16). Skriftene er fulle av beretninger om menn og kvinner som viste stort mot til å gjøre alt Herren befalte, også når det syntes umulig, også når de kan ha ønsket å gi opp. Hva ønsker Herren at du skal gjøre? Han ønsker at du skal være en tapper og dydig Guds datter, som går inn for å leve slik hver dag at du kan være verdig til å motta templets velsignelser og komme tilbake til ham. I dagens verden krever dette mot. Du har frelsesplanen som gjør dette mulig. Moralsk handlefrihet, evnen til å velge, er en vesentlig del av denne planen. Du har allerede truffet noen gode valg. Før du ble født, valgte du å komme til jorden for å motta et legeme og bli prøvet. Du har valgt å bli døpt, noe som er den første ordinans som kreves på veien til evig liv. Du opplever nå jordelivet, der du fortsetter å velge, å lære og å vokse. Å inngå hellige pakter og motta templets ordinanser er et annet viktig trinn i planen. Etter hvert som dere blir eldre, unge kvinner, blir stien brattere, og dere kan ønske å gi opp. Livet blir mer utfordrende, fullt av avgjørelser og fristelser overalt. Satan vil blåse forvirrende vinder som kan få deg til å undres om dette er den veien du ønsker å ta. Du kan bli fristet til å prøve en annen rute, selv om det er fareskilt plassert der. Du kan tvile på dine evner og undres, slik som en ung kvinne gjorde: «Er det virkelig mulig å holde seg dydig i dagens verden?» Svaret er, mine unge venner, «Ja!» Og mitt råd til dere ligner det som Winston Churchill ga under 2. verdenskrig: Gi aldri, aldri, aldri opp! (se «Never Give In» [tale, Harrow School, London, England, 29. okt. 1941]). Dette vil kreve stort mot, men du har Hans plan! Hva vil hjelpe deg å følge planen og være en tapper og dydig Guds datter? For det første, få et sterkt vitnesbyrd, trinn for trinn. For det annet, søk hjelp fra din himmelske Fader, Jesus Kristus, din familie og andre som vil støtte deg i din beslutning om å følge planen. Og til slutt, lev verdig til å ha Den hellige ånd med deg. Med hensyn til å få et sterkt vitnesbyrd lovet president Thomas S. 118 Liahona Monson de unge kvinnene: «Ditt vitnesbyrd vil, når det stadig pleies, holde deg trygg» (Thomas S. Monson: «Måtte dere ha mot», Liahona, mai 2009, 126). Ditt vitnesbyrd blir styrket «gradvis gjennom dine erfaringer. Ingen får et fullstendig vitnesbyrd med en gang» (Tro mot pakten – En oppslagsbok i evangeliet [2004], 172). Du husker at for å bestige den bratteste delen av fjellet, tok vi ett skritt om gangen. For å få et vitnesbyrd må du nære det skritt for skritt. «[Ditt vitnesbyrd] vil tilta når du bestemmer deg for å holde budene. Ved å bygge opp og styrke andre vil du se at ditt vitnesbyrd fortsetter å utvikle seg.» Når du etablerer personlige vaner for bønn, skriftstudium, lydighet mot budene og tjeneste for andre «vil du bli velsignet med inspirasjon som vil [styrke]ditt vitnesbyrd» (se Tro mot pakten, 172). Personlig fremgang gir deg en glimrende måte å gi næring til ditt vitnesbyrd på trinn for trinn. Verdinormerfaringer og -prosjekter er små trinn som vil nære ditt vitnesbyrd om Jesus Kristus etter hvert som du lærer om hans læresetninger og regelmessig anvender dem. Denne konstante næringen vil holde deg trygt på stiene. For det annet, søk andres hjelp for å få mer styrke og støtte. Se først hen til din himmelske Fader i bønn. Du er hans datter. Han kjenner deg og er glad i deg. Han hører og besvarer dine bønner. Vi blir utallige ganger fortalt i Skriftene at vi skal «be alltid» (se for eksempel L&p 90:24). Når du ber, vil Herren være med deg slik han var med Josva. Vi trenger alle Frelserens hjelp for å følge planen og vende tilbake til vår Fader i himmelen. Du har kanskje begått noen feil og begynt å gå nedover en annen sti. «Fordi Frelseren elsker deg og har gitt sitt liv for deg, kan du omvende deg … Frelserens sonoffer har gjort det mulig for deg å få tilgivelse for dine synder» (Unge kvinner, personlig fremgang [hefte, 2009] 71). «Jo før du omvender deg, jo før vil du oppleve velsignelsene som kommer ved tilgivelse» (Til styrke for ungdom [hefte, 2002], 30). Bestem deg nå for å gjøre det som kreves for å omvende deg. «Ta verdig del i nadverden hver uke og fyll ditt liv med dydige aktiviteter som vil gi deg åndelig kraft. Hvis du gjør dette, vil du styrke din evne til å motstå fristelse, holde budene og bli mer lik Jesus Kristus» (Unge kvinner, personlig fremgang, 71). Også siste-dagers profeter er på jorden for å hjelpe deg. Profeter taler for i dag. Hold fast ved deres ord. De vil gi deg veiskiltene som vil advare deg mot fare og holde deg trygt på stien. Veiskiltene som er spesielt for deg, finnes i Til styrke for ungdom. «Følg profeten. Han viser vei» (Barnas sangbok, «Følg profeten», 59). En av planens store velsignelser er at vi er organisert i familier. Du har foreldre hvis større visdom og erfaring vil hjelpe deg å nå dine guddommelige muligheter. Stol på dem. De ønsker det beste for deg. Lær av din mor, din bestemor og andre rettferdige kvinner med sterke vitnesbyrd. En mors rolle i planen er å være oppdrager. Mødre, ingen elsker din datter slik du gjør. Du er den beste leder, mentor og det beste forbilde. Vi håper du vil akseptere innbydelsen til å arbeide på Personlig fremgang sammen med din datter. Som jeg erfarte da jeg arbeidet på verdien dyd sammen med min mor, vil deres forhold bli styrket, og begge vil bli velsignet med gjensidig kjærlighet, støtte og oppmuntring. Unge kvinner, velg gode venner som vil støtte dere i deres rettferdige avgjørelse om å følge planen. I likhet med Ruthie, som oppmuntret Caroline, vet vi at mange av dere kan gjøre mye for å styrke hverandre. Etter at dere har mottatt Unge kvinners anerkjennelse, er det deres tur til å være «storesøster». Å gjøre deg fortjent til en Æresbie vil gi deg anledninger til å styrke en annen ung kvinne med ditt rettferdige eksempel og vitnesbyrd når du hjelper henne med Personlig fremgang. Til slutt, lev verdig til å ha Den hellige ånd med deg. Da vi hjalp Caroline, så etter alt det fine rundt oss og også sang Primær-sanger, innbød vi Ånden. Vi følte kjærlighet, glede og fred, som er Åndens frukter (se Galaterne 5:22). Du vil trenge denne fred og forsikring når Satan prøver å forvirre deg med tvilens vinder, når du blir fristet til å ta en annen vei, eller når andre er uvennlige eller gjør narr av deg på grunn av din tro. La meg fortele dere om Julie, en ung kvinne som var i stand til å møte en utfordring ved å følge Den hellige ånds tilskyndelser. Hun leste i Det gamle testamente en dag og fikk plutselig denne tanken: «Les Matteus 5, les Matteus 5.» Hun tenkte: «Hvorfor får jeg denne tanken at jeg skal lese i Det nye testamente?» Hun reagerte på innskytelsen og leste i Matteus: «…Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere» (Matteus 5:44). Neste dag opplevde hun noen vanskeligheter med vennene sine. De var uvennlige og sviktet henne. Først ble hun svært opprørt, men så tenkte hun: «Jeg har blitt forberedt på dette. Ånden tilskyndet meg til å lese Matteus, og jeg må elske og be for mine venner.» Det lille skrittet å lese i Skriftene forberedte henne til å reagere på en Kristus-lignende måte. På grunn av denne erfaringen ble hun forsikret om at Herren kjente henne, og gjennom Den hellige ånds tilskyndelser visste hun hva hun skulle gjøre. Mine kjære unge kvinner, jeg har møtt mange av dere som, i likhet med Julie, ikke har gitt opp når dere har møtt vanskeligheter, men har valgt å følge planen. Jeg ber om at dere trinn for trinn vil fortsette å styrke deres vitnesbyrd. Søk hjelp fra deres himmelske Fader, Jesus Kristus, profeter og andre som vil støtte dere i deres beslutning om å følge planen. Lev et dydig liv slik at dere kan ha Den hellige ånd med dere til å lede dere trygt. Jeg vitner om at hvis dere vil gjøre dette, vil Herren være med dere, og dere vil være i stand til å holde dere på stien som leder til templet og til evig liv. «Vær frimodig og sterk» (Josva 1:9), og gi aldri, aldri, aldri opp! I Jesu Kristi navn. Amen. ■ Mai 2010 119 Av Elaine S. Dalton Unge kvinners generalpresident Husk hvem du er! Det finnes ikke noe vakrere syn enn en ung kvinne som gløder av Åndens lys, som er trygg og modig fordi hun er dydig. V i er døtre av vår himmelske Fader. Han elsker oss, og vi elsker ham.1 Jeg følerer meg ydmyk og er takknemlig for å være sammen med dere. Herren har velsignet meg med en svært klar forståelse av hvem dere er og hvorfor dere er her på jorden i denne tid. Herren elsker dere, og jeg vet at dere elsker ham. Det ses i deres ansikter, i deres sømmelighet, i deres ønske om å velge det rette og i deres forpliktelse om å forbli dydige og rene. Sammen har vi hatt mange spesielle åndelige stunder. Vi har båret vitnesbyrd på leir rundt leirbål, i møtehus og på temakvelder. Vi har blitt varmet ved vår tros ild. Vi har besteget fjell og foldet ut gylne bannere – fra Brasil til Bountiful – noe som har tilkjennegitt den sterke forpliktelse i vårt hjerte om å forbli dydige og alltid være verdige til å komme inn i templet. Vi har bedt, lest Mormons bok og smilt hver dag, og sammen med våre mødre, bestemødre og ledere arbeider vi på Personlig fremgang. Og vi har bare så vidt begynt! Dette er en fantastisk tid å være på jorden og være en ung kvinne. Vår visjon forblir den samme. Det er å være verdig til å inngå og holde hellige 120 Liahona pakter og motta templets ordinanser. Dette er vårt høyeste mål! Og derfor vil vi fortsette å føre verden tilbake til dyd – en tilbakevending til kyskhet og moralsk renhet. Vi vil fortsette å gjøre alt vi kan for å hjelpe hverandre «å stå … på hellige steder»2 og motta, gjenkjenne og stole på Den hellige ånd. Vi vil fortsette å tale om Kristus, glede oss i Kristus, så vi alle kan vite hvilken kilde vi kan se hen til for å få forlatelse for våre synder.3 Ja, vi vil fortsette å stå fast uansett stormer som måtte rase rundt oss, for vi vet og vitner om at «det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at [vi] må bygge [vår] grunnvoll … og hvis [vi] bygger på denne grunnvoll, kan [vi] ikke falle.»4 Herrens råd til Josva er hans råd til dere i dag, dere som er «Sions ungdom».5 «Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.» 6 Du er ikke alene! Selv om du er den eneste siste-dagers-hellige på skolen eller blant dine venner eller til og med i familien, er du ikke alene. Du kan stole på Herrens styrke. Det er som Josva sa til israelittene: «Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere.»7 Dette var Josvas anmodning om å vende tilbake til dyd, og den gjelder også oss i dag. Vi kan ganske enkelt ikke utføre det arbeid vi er ment å gjøre og er forberedt til, hvis vi ikke kan hente den styrke og selvtillit som et dydig liv gir. Dere er unge kvinner med stor tro. Dere bragte deres tro med dere da dere kom til jorden. Alma lærer oss at dere i de førjordiske riker viste «overmåte stor tro og … gode gjerninger».8 Dere kjempet med deres tro og vitnesbyrd for å forsvare planen som Gud presenterte. Dere visste at planen var god, og dere visste at Frelseren ville gjøre det han sa han ville gjøre, fordi dere kjente ham! Dere sto sammen med ham, og dere var begeistret for anledningen til å komme til jorden. Dere visste hva som ville bli krevd av dere. Dere visste at det ville bli vanskelig, men likevel var dere trygge på at dere ikke bare kunne utføre deres guddommelige misjon, men at dere kunne være utslagsgivende. Dere er «utvalgte ånder som var blitt holdt tilbake for å komme frem i tidenes fylde for å være med og legge grunnvollen til dette store siste-dagers-verk, herunder byggingen av templene og utførelsen av ordinanser i dem».9 Og nå er dere her for å gjøre det dere har blitt holdt tilbake for å gjøre og blitt forberedt til. Når jeg ser utover dere i kveld, undres jeg om det er slik kjærestene til Helamans unge soldater må ha sett ut! Det er ikke til å undre seg over at Satans angrep på deres identitet og dyd har blitt mer intense. Hvis dere kan bli motløse, skuffet, urolige, nølende eller diskvalifisert og ikke verdige til å motta Den hellige ånds veiledning eller til å komme inn i Herrens hellige tempel, vinner han. Unge kvinner i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, husk hvem dere er! Dere er utvalgt. Dere er døtre av Gud. Dere kan ikke være en generasjon unge kvinner som er tilfreds med å passe inn. Dere må ha mot til å stå frem, til å «stå opp og la deres lys skinne, så deres lys kan være et banner for nasjonene».10 Verden vil ha dere til å tro at dere ikke er betydningsfulle – at dere er gammeldagse og ikke følger med. Verden kaller på dere med ubarmhjertige, støyende røster og sier dere må «more dere», «prøve alt», «eksperimentere og være glade». I motsetning til dette hvisker Den hellige ånd, og Herren ber dere «vandre på dydens stier», «legge til side de ting som er av denne verden», «og holde fast ved [deres pakter]».11 Jeg har alltid likt historien om sønnen til kong Ludvig XVI av Frankrike fordi han hadde en urokkelig kunnskap om sin identitet. Som ung ble han kidnappet av onde menn som hadde avsatt hans far, kongen, fra kronen. Disse mennene visste at hvis de kunne ødelegge ham moralsk, ville han ikke være tronarving. I seks måneder underkastet de ham alt det grusomme livet kunne by, likevel ga han aldri etter for presset. Dette forvirret mennene, og etter at de hadde gjort alt de kunne finne på, spurte de ham hvorfor han var så moralsk sterk. Hans svar var enkelt. Han sa: «Jeg kan ikke gjøre det dere ber meg om, for jeg ble født til konge.»12 I likhet med kongens sønn har dere alle arvet en kongelig fødselsrett. Dere har alle en guddommelig arv. «Dere er bokstavelig talt kongelige døtre av vår Fader i himmelen.»13 Dere ble alle født til å være en dronning. Da jeg studerte ved Brigham Young University, lærte jeg hva det virkelig betyr å være en dronning. Sammen med en liten gruppe andre studenter fikk jeg en enestående anledning til å møte president David O. McKay. Jeg ble bedt om å ta på meg min peneste kjole og være klar til å reise tidlig neste morgen til profetens hjem i Hunstsville i Utah. Jeg kommer aldri til å glemme denne opplevelsen. Straks vi kom inn der, følte jeg ånden som fylte dette hjemmet. Vi fikk sitte rundt profeten i hans dagligstue. President McKay hadde hvit dress på seg, og hans hustru satt ved siden av ham. Han ba hver enkelt av oss komme frem til ham og fortelle om oss selv. Da jeg gikk frem, strakte han frem sin hånd og tok min, og da jeg fortalte ham om Mai 2010 121 mitt liv og min familie, så han meg dypt inn i øynene. Da vi var ferdige, lente han seg bakover i stolen og grep sin hustrus hånd og sa: «Nå unge kvinner, vil jeg at dere skal møte min dronning.» Der ved siden av ham satt hans hustru, Emma Ray McKay. Selv om hun ikke hadde krone med glitrende diamanter og heller ikke satt på en trone, visste jeg at hun var en sann dronning. Det hvite håret var hennes krone, og de klare øynene funklet som juveler. Da president og søster McKay snakket om sin familie og sitt liv sammen, fortalte deres sammenflettede hender mer enn mange ord om deres kjærlighet. Deres ansikter utstrålte glede. Hun hadde en skjønnhet som ikke kan kjøpes. Den var utviklet etter år med å søke de beste gaver, å bli godt utdannet, å søke kunnskap ved studium og også ved tro. Den var ervervet etter år med hardt arbeid, ved trofast å utholde prøvelser med optimisme, tillit, styrke og mot. Den kom av hennes urokkelige hengivenhet og trofasthet overfor sin mann, sin familie og Herren. Den høstdagen i Huntsville i Utah ble jeg minnet om min guddommelige 122 Liahona identitet, og jeg lærte om det jeg nå kaller «dyp skjønnhet» – den slags skjønnhet som skinner innenfra og ut. Det er den slags skjønnhet som ikke kan males på, skapes ved kirurgi eller kjøpes. Det er den slags skjønnhet som ikke vaskes av. Den er åndelig tiltrekningskraft. Dyp skjønnhet har sitt utspring i dyd. Det er den skjønnhet som oppnås ved å være kysk og moralsk ren. Det er den slags skjønnhet du ser i øynene til dydige kvinner som din mor og bestemor. Det er en skjønnhet man oppnår gjennom tro, omvendelse og ved å hedre pakter. Verden legger så stor vekt på fysisk tiltrekningskraft og vil ha dere til å tro at dere må se ut som den flyktige modellen på omslagssiden til et ukeblad. Herren ønsker å fortelle at dere alle er enestående vakre. Når dere er dydige, kyske og moralsk rene, skinner deres indre skjønnhet i deres øyne og ansikt. Min bestefar pleide å si: «Hvis du lever nær til Gud og hans store nåde, trenger du ikke si noe, det ses i ditt ansikt.»14 Når du er verdig til å bli ledet av Den hellige ånd, er du trygg, og din indre skjønnhet skinner klart. Videre: «La alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og … Den Hellige Ånd skal stadig være din ledsager.»15 Vi har lært at «Den hellige ånds gave… ansporer alle intellektuelle ferdigheter, øker, forstørrer, utvider og renser alle naturlige lidenskaper og følelser… Den inspirerer til dyd, vennlighet, godhet, ømhet, hengivenhet og nestekjærlighet. Den utvikler skjønnhet i person, skikkelse og egenskaper.»16 Det er en stor hemmelighet om skjønnhet! Det er den skjønnhet jeg så i en profets hjem. Den dagen lærte jeg at den skjønnheten jeg så i søster McKay, var den eneste skjønnhet som virkelig teller og den eneste form for skjønnhet som varer. Alma stilte et inntrengende spørsmål som vi alle bør overveie: «Har dere fått hans bilde i deres ansikter?»17 En gruppe unge kvinner besøkte nylig mitt kontor. Mot slutten av besøket fortalte en ung kvinne med tårer i øynene: «Jeg har aldri tenkt på meg selv som vakker. Jeg har alltid følt meg alminnelig. Men da jeg i dag gikk forbi speilet på kontoret ditt og tittet i det, var jeg vakker!» Hun var vakker, for hennes ansikt skinte av Ånden. Hun så seg selv slik vår himmelske Fader ser henne. Hun hadde fått hans bilde i sitt ansikt. Det er dyp skjønnhet. Unge kvinner, se inn i evighetens speil. Husk hvem dere er! Betrakt dere selv slik vår himmelske Fader betrakter dere. Dere er utvalgt. Dere er av edel fødsel. Gå ikke på akkkord med deres arv. Du ble født til dronning. Lev slik at du er verdig til å komme inn i templet og der motta «alt som [din] Fader har».18 Utvikle dyp skjønnhet. Det finnes ikke noe vakrere syn enn en ung kvinne som gløder av Åndens lys, som er trygg og modig fordi hun er dydig. Husk at dere er døtre av vår himmelske Fader. Han elsker dere så høyt at han sendte sin Sønn for å vise hvordan dere skal leve, så dere kan vende tilbake til ham en dag. Jeg vitner om at når dere holder dere nær til Frelseren, gjør hans uendelige forsoning det mulig for dere å omvende dere, å forandre dere, å være rene og motta hans bilde i deres ansikt. Hans forsoning gjør dere i stand til å være sterke og modige når dere fortsetter å løfte deres banner for dyd. Dere er spesielle. Dere er banneret! Nå avslutter jeg med Herrens ord til oss alle, hans dyrebare døtre: «Se, … du er en utvalgt kvinne som jeg har kalt.»19 «Vandre på dydens stier … Legg til side de ting som er av denne verden … Hold fast ved paktene som du har inngått … Hold alltid mine bud, og du skal motta en rettferdighetens krone.»20 Jeg bærer vitnesbyrd om dette i vår Frelser, Jesu Kristi navn. Amen. ■ Videopresentasjon: Jeg har et mål Det følgende er en transkripsjon av en video som ble vist under Unge kvinners hovedmøte 27. mars 2010. P President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap: Elaine S. Dalton, Unge kvinners president: «For å kunne være dydig og Mary N. Cook, annenrådgiver i Unge kvinners presidentskap på generalplan: «Dere, mine kjære unge resident Thomas S. Monson: «[Igjen,] Mine kjære unge søstre, selv om det alltid har vært utfordringer i verden, er mange av dem dere møter, unike for denne tid.»1 holde deg dydig må du være tro mot din guddommelige identitet og fastsette et mønster for tanke og adferd som er basert på høye moralske normer.»2 «Jeg ber av hele mitt hjerte at deres tro vil bli styrket med hensyn til at dere er døtre av en kjærlig Gud.»3 kvinner, har allerede truffet mange gode valg. Nå må dere etablere mønstre for dyd som vil holde dere på denne veien gjennom hele livet.»4 NOTER 1. Se «Unge kvinners tema», Unge kvinner – personlig fremgang (hefte 2009), 3. 2. Lære og pakter 87:8. 3. Se 2. Nephi 25:26. 4. Helaman 5:12. 5. «Sikre som fjellene rundt oss», Salmer og sanger, nr. 155. 6. Josva 1:9. 7. Josva 3:5; se også Veiledning til Skriftene, «Helliggjørelse», scriptures.lds.org. 8. Alma 13:3. 9. Lære og pakter 138:53-54. 10. Lære og pakter 115:5. 11. Lære og pakter 25:2, 10, 13. 12. Se Vaughn J. Featherstone, «The King’s Son», New Era, nov. 1975, 35. 13. Ezra Taft Benson: «Til Kirkens unge kvinner», Lys over Norge, jan. 1987, 74. 14. Forfatter ukjent; se Elaine S. Dalton, «Det vises i ditt ansikt», Liahona, mai 2006, 109-111. 15. Lære og pakter 121:45-46. 16. Parley P. Pratt: Key to the Science of Theology, 10. utg. (1965), 101; uthevelse tilføyd. 17. Alma 5:14. 18. Lære og pakter 84:38. 19. Lære og pakter 25:3. 20. Lære og pakter 25:2, 10, 13, 15. Mai 2010 123 Av president Dieter F. Uchtdorf President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap: «Søstre, sett deres lit til Ånden. Når dere utnytter de muligheter dere har i hverdagen og skaper noe vakkert og nyttig, forbedrer dere ikke bare verden rundt dere, men også verden inni dere.»5 Ann M. Dibb, annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap: «De små og enkle ting dere velger å gjøre idag, vil foredles til store og strålende velsignelser i morgen.»6 Elaine S. Dalton, Unge kvinners president: «Kan én rettskaffen ung kvinne påvirke verden? Svaret er et rungende ”ja!” … Det er de daglige konsekvente tingene dere gjør som vil gjøre dere sterke som ledere og forbilder – daglig bønn, daglig skriftstudium, daglig lydighet, daglig tjeneste for andre. Når dere gjør disse tingene, vil dere komme nærmere Frelseren og bli mer og mer lik ham.»7 President Thomas S. Monson: «Mine unge venner, vær sterke … Dere vet hva som er rett og galt, og ingen forkledning, uansett hvor tiltalende den er, kan forandre [sannheten]. Hvis deres såkalte venner oppfordrer dere til å gjøre noe dere vet er galt, skulle dere være de som står for det rette, selv om dere står alene.»8 ■ NOTER 1. Thomas S. Monson: «Må dere ha mot», Liahona, mai 2009, 127. 2. Elaine S. Dalton: «Kom, la oss gå opp til Herrens hus», Liahona, mai 2009, 121. 3. Henry B. Eyring: «Vandre i lyset», Liahona, mai 2008, 125. 4. Mary N. Cook: «Et dydig liv – steg for steg», Liahona, mai 2009, 117. 5. Dieter F. Uchtdorf: «Lykke, deres arv», Liahona, nov. 2008, 119. 6. Ann M. Dibb: «Vær et forbilde for de troende», Liahona, mai 2009, 116. 7. ElaineS. Dalton: «Det vises i ditt ansikt», Liahona, mai 2006, 109. 8. Thomas S. Monson: «Rettferdige eksempler», Liahona, mai 2008, 65. 124 Liahona Annenrådgiver i Det første presidentskap Lykkelig alle sine dager Vår himmelske Fader tilbyr deg den aller største gave – evig liv – og anledning til og den uendelige velsignelse det er å kunne «leve lykkelig» for alltid. M ine kjære unge søstre over hele verden, jeg er takknemlig for og beæret over å være sammen med dere i dag. President Thomas S. Monson og alle Kirkens ledere er glad i dere. Vi ber for dere, og vi fryder oss over deres trofasthet. I årenes løp har jeg hørt mange vakre språk – de er alle fascinerende og viktige. Alle har sin spesielle sjarm. Men hvor forskjellige disse språkene enn kan være, har de ofte noe felles. I de fleste språk er det for eksempel et uttrykk som kanskje er det mest magiske og løfterike av alle. Uttrykket er «Det var en gang.» Er ikke dette herlige ord å begynne en historie med? «Det var en gang» lover noe: en fortelling om eventyr og romantikk, en fortelling om prinsesser og prinser. Det kan være beretninger om mot, håp og evig kjærlighet. I mange av disse overvinner vennlighet det sjofle, og godhet overvinner ondskap. Men det jeg kanskje liker aller best, er når vi kommer til siste side og øynene faller på de avsluttende linjene med de fortryllende ordene: «Og de levde lykkelig alle sine dager.» Er det ikke det vi alle ønsker: å være heltene og heltinnene i vår egen historie, å seire over motgang, å oppleve livet i all dets skjønnhet og til slutt leve lykkelig alle våre dager? I dag vil jeg gjerne henlede deres oppmerksomhet på noe svært viktig, svært spesielt. På første side i heftet Unge kvinner – Personlig fremgang finner dere følgende ord: «Du er datter av en himmelsk Fader som elsker deg, og du ble beredt til å komme til jorden i denne spesielle tiden i en hellig og stor hensikt.»1 Søstre, disse ordene er sanne! De er ikke fra et eventyr! Er det ikke stort å vite at vår evige himmelske Fader kjenner deg, hører deg, våker over deg og elsker deg med uendelig kjærlighet? Hans kjærlighet til deg er faktisk så stor at han ga deg dette jordelivet som en dyrebar gave, som «det var en gang», komplett med ditt eget sanne eventyr, med prøvelser og anledninger til storhet, edelhet, mot og kjærlighet. Og det aller største, han tilbyr deg en uvurderlig gave utover din fatteevne. Vår himmelske Fader tilbyr deg den aller største gave – evig liv – og anledning til og den uendelige velsignelse det er å kunne «leve lykkelig» for alltid. Men en slik velsignelse er ikke gratis. Den gis ikke bare fordi dere ønsker den. Den gis først når dere forstår hvem dere er og hva dere må bli for å være verdig til en slik gave. Prøvelse er en del av reisen Tenk et øyeblikk tilbake på deres favoritteventyr. I det eventyret kan hovedpersonen være en prinsesse eller en bonde. Hun kan være havfrue eller budeie, regent eller tjener. Dere vil finne én ting alle har felles: De må overvinne motgang. Askepott må holde ut med sin onde stemor og sine ondskapsfulle stesøstre. Hun tvinges til lange dager med slaveri og latterliggjøring. I «Skjønnheten og udyret» blir Belle fanget av et fryktelig utseende dyr for å redde sin far. Hun ofrer sitt hjem og sin familie, alt hun holder av, for å tilbringe flere måneder i dyrets festning. I eventyret «Rumleskaft» lover en fattig møller kongen at hans datter kan spinne halm så det blir til gull. Kongen sender straks bud etter henne og låser henne inn i et rom med en haug med halm og en rokk. Senere i eventyret risikerer hun å miste sitt førstefødte barn hvis hun ikke gjetter navnet på den magiske skapningen som hjalp henne med denne umulige oppgaven. I disse historiene må Askepott, Belle og møllerens datter gjennom bedrøvelse og prøvelser før de kan «leve lykkelig alle sine dager». Tenk på det. Har det noen gang vært et menneske som ikke måtte gjennom sin egen mørke dal av fristelser, prøvelser og sorg? Mellom deres «Det var en gang» og «Så levde de lykkelig alle sine dager» måtte alle erfare stor motgang. Hvorfor må alle erfare sorg og tragedie? Hvorfor kan vi ikke bare leve i fryd og gammen, hver dag fylt med undring, glede og kjærlighet? I Skriftene leser vi at det må være motsetning i alle ting, for uten den kunne vi ikke skjelne søtt fra bittert.2 Ville maratonløperen føle seieren ved å fullføre løpet hvis hun ikke hadde følt smerten alle de timene hun hadde presset seg? Ville pianisten føle gleden ved å mestre en vanskelig sonate uten å ha tilbragt mangfoldige timer med møysommelig øvelse? Både i eventyr og i livet lærer motgang oss noe vi ikke kan lære på annen måte. Motgang utvikler sterke karakteregenskaper som ikke erverves på annen måte. Vår kjærlige himmelske Fader har satt oss i en verden full av utfordringer og prøvelser, slik at vi gjennom motgang kan lære visdom, bli sterkere og oppleve glede. La meg fortelle dere om en personlig erfaring jeg hadde som tenåring da vår familie gikk i kirken i Frankfurt i Tyskland. En søndag hadde misjonærene med en ny familie til møtene våre som jeg ikke hadde sett før. Det var en mor med to vakre døtre. Jeg syntes at disse misjonærene gjorde en usedvanlig god jobb. Jeg la spesielt merke til den ene datteren med praktfullt, mørkt hår og store, brune øyne. Hun het Harriet, og jeg tror jeg ble forelsket i henne i samme øyeblikk jeg så henne. Mai 2010 125 Uheldigvis syntes det ikke som denne vakre unge kvinnen følte det samme for meg. Det var mange unge menn som ønsket å bli kjent med henne, og jeg begynte å undres om hun noen gang ville se på meg som noe annet enn en venn. Men jeg lot meg ikke avskrekke. Jeg pønsket ut hvordan jeg kunne være der hun var. Når jeg delte ut nadverden, forsikret jeg meg om at jeg sto der hvor jeg ville være den som skulle gi henne nadverden. Når vi hadde spesielle aktiviteter i kirken, syklet jeg hjem til Harriet og ringte på døren. Harriets mor pleide å svare. Egentlig åpnet hun kjøkkenvinduet i leiligheten deres i fjerde etasje og spurte hva jeg ønsket. Jeg pleide spørre om Harriet ville sitte på sykkelen min til kirken. Harriets mor pleide å svare: «Nei, hun kommer senere, men jeg vil gjerne sitte på med deg til kirken.» Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg, men hvordan kunne jeg avslå? Så vi syklet til kirken. Jeg må innrømme at jeg hadde en svært imponerende sykkel. Harriets mor satt på stangen like foran meg, og jeg prøvde å være den mest elegante syklist på gater med ujevne brosteiner. Tiden gikk. Mens den vakre Harriet så mange andre unge menn, syntes det ikke som jeg gjorde noe inntrykk på henne. Var jeg skuffet? Ja. Mistet jeg motet? Absolutt ikke! Når jeg tenker tilbake, innser jeg faktisk at det slett ikke skader å være på god fot med mor til din drømmepike. Mange år senere, da jeg var ferdig utdannet jagerflyger i Luftforsvaret, opplevde jeg et mirakel i vår tid ved Harriets reaksjon på mine vedvarende forsøk på å vinne hennes gunst. En 126 Liahona dag sa hun: «Dieter, du har blitt mye mer moden de siste årene.» Etter det handlet jeg raskt, og etter noen få måneder ble jeg gift med kvinnen jeg hadde vært forelsket i helt siden jeg så henne første gang. Prosessen hadde ikke vært lett – det var stunder med lidelse og fortvilelse – men til slutt var min lykke stor, og er det fremdeles, ja, enda større. Mine kjære unge søstre, dere trenger å vite at dere vil oppleve motgang selv. Ingen er unntatt. Dere vil lide, bli fristet og begå feil. Dere vil selv lære det alle heltinner har lært: å overvinne utfordringer fører til vekst og styrke. Det er din reaksjon på motgang, ikke motgangen i seg selv, som avgjør hvordan ditt livs historie vil utvikle seg. Det finnes noen blant dere som, selv om de er unge, allerede i stor grad har opplevd sorg og ulykke. Jeg har stor medfølelse med og kjærlighet til dere. Hvor kjære dere er for Kirken. Hvor elsket dere er av deres himmelske Fader. Selv om det kan synes som dere er alene, våker engler over dere. Selv om dere føler at ingen forstår hvor dypt fortvilet dere er, så forstår vår Frelser, Jesus Kristus, det. Han led mer enn vi kan forestille oss, og han gjorde det for oss. Han gjorde det for dere. Dere er ikke alene. Hvis du noen gang føler at din byrde er for tung, så oppløft ditt hjerte til din himmelske Fader, og han vil oppholde og velsigne deg. Han sier til deg det han sa til Joseph Smith: «Din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk, og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye».3 Å holde ut motgang er ikke det eneste du må gjøre for å ha et lykkelig liv. La meg gjenta: Måten du reagerer på motgang og fristelse på, vil avgjøre hvorvidt du vil leve lykkelig alle dine dager, eller ikke. Vær tro mot det du vet er rett. Søstre, unge søstre, kjære unge søstre, vær tro mot det dere vet er rett. Overalt rundt dere i dag vil dere finne løfter om lykke. Annonser i tidsskrifter lover fullkommen lykke hvis dere kjøper et bestemt antrekk, en sjampo eller makeup. Programmer i media forherliger personer som befatter seg med ondskap eller gir etter for nedrige instinkter. Ofte blir de samme personene fremstilt som forbilder for suksess og fullendelse. I en verden der det onde blir fremstilt som godt og det gode som ondt, kan det være vanskelig å vite hva som er sant. På noen måter er det nesten som lille Rødhettes dilemma: når man ikke er helt sikker på det man ser. Er det en kjær bestemor eller en farlig ulv? Jeg tilbragte mange år i cockpiten i et fly. Min oppgave var å få et stort jetfly trygt fra en eller annen kant av verden til en ønsket destinasjon. Jeg visste med sikkerhet at hvis jeg ønsket å reise fra New York til Roma, måtte jeg fly østover. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg skulle fly sydover, ville jeg ha visst at de ikke snakket sant. Jeg ville ikke ha stolt på dem, for jeg visste det selv. Ingen overtalelse, smiger, bestikkelse eller trussel kunne overbevise meg om at å fly sydover ville bringe meg til min destinasjon, for jeg visste bedre. Vi søker alle lykke, og vi prøver alle å få leve lykkelig «alle våre dager». Sannheten er at Gud vet hvordan vi kommer dit! Og han har laget et kart til deg. Han kjenner veien. Han er din kjære himmelske Fader, som vil deg godt, vil du skal bli lykkelige. Han ønsker med all den kjærlighet en fullkommen og ren Fader har, at dere skal nå deres himmelske destinasjon. Kartet er tilgjengelig for alle. Det gir klare retningslinjer for hva man skal gjøre og hvor man skal gå, til alle som streber etter å komme til Kristus og «stå som [et] Guds [vitne] til alle tider og i alle ting og på alle steder».4 Alt dere må gjøre er å stole på deres himmelske Fader. Stol nok på ham til å følge hans plan. Men ikke alle vil følge kartet. De ser kanskje på det. De kan synes det virker fornuftig, til og med sant. Men de følger ikke de guddommelige retningslinjene. Mange tror at enhver vei vil føre til at de «lever lykkelig alle sine dager». Noen kan til og med bli sinte når andre som kjenner veien, prøver å hjelpe dem. De mener at slike råd er gammeldagse, uaktuelle, og ikke i samsvar med livet i dag. Søstre, de tar feil. Evangeliet er veien til å leve lykkelig alle sine dager Jeg forstår at noen til tider kan lure på hvorfor de er på Kirkens møter, eller hvorfor det er så viktig å lese regelmessig i Skriftene eller be til vår himmelske Fader hver dag. Her er mitt svar: Dere gjør dette fordi det er en del av Guds vei for dere. Og denne veien fører til at dere kan «leve lykkelig alle deres dager». «Å leve lykkelig alle sine dager» skjer ikke bare i eventyrene. Dere kan oppleve det! Det er oppnåelig for dere! Men dere må følge deres himmelske Faders kart. Søstre, ta imot Jesu Kristi evangelium! Lær å elske deres himmelske Fader av hele deres hjerte, sinn og styrke. Fyll deres sjel med dyd, og elsk det gode. Streb alltid etter å få frem det beste i dere selv og andre. Lær å akseptere og handle ifølge Unge kvinners verdinormer. Etterleve normene i Til styrke for ungdom. Disse normene veileder dere så dere kan leve «lykkelig alle deres dager». Å etterleve disse normene vil forberede dere til å inngå hellige pakter i templet og etablere deres egen arv av godhet under deres egne omstendigheter. «Stå … på hellige steder og vær urokkelige,»5 uavhengig av fristelser eller vanskeligheter. Jeg lover at fremtidige generasjoner vil være takknemlige mot dere og prise deres navn for deres mot og deres trofasthet i denne avgjørende tid i deres liv. Mine kjære unge søstre, dere som står frem for sannhet og rettferdighet, dere som søker det gode, dere som har gått ned i dåpens vann og vandrer på Herrens veier, vår Fader i himmelen har lovet at dere vil løfte vingene som ørner. Dere skal løpe og ikke bli utmattet, gå og ikke bli trette.6 Dere «skal ikke bli bedratt».7 Gud vil velsigne dere og gi dere fremgang.8 «Helvetes porter [skal] ikke få makt over dere, … og Gud Herren vil drive mørkets makter bort fra dere og få himlene til å ryste til deres gavn og til sitt navns ære.»9 Søstre, vi er glad i dere. Vi ber for dere. Vær frimodige og sterke. Dere er i sannhet kongelige døtre av Den allmektige Gud. Dere er prinsesser som skal bli dronninger. Deres egen strålende historie har allerede begynt. Deres «det var en gang» er nå. Som vår Herre Jesu Kristi apostel gir jeg dere min velsignelse og et løfte om at når dere godtar og etterlever normene og prinsippene i Jesu Kristi gjengitte evangelium, vil dere «bli forberedt til å styrke hjem og familie, inngå og holde hellige pakter, motta templets ordinanser og få del i opphøyelsens velsignelser».10 Og dagen vil komme da dere vender om de siste sidene i deres egen strålende historie, og der vil dere lese og erfare at disse strålende og fantastiske ordene er oppfylt: «Og de levde lykkelig alle sine dager.» Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi hellige navn. Amen. ■ NOTER 1. Unge kvinner – Personlig fremgang (hefte, 2009), 1. 2. Se 2. Nephi 2:11, 15. 3. Lære og pakter 121:7-8. 4. Mosiah 18:9. 5. Lære og pakter 87:8. 6. Se Jesaja 40:31. 7. Joseph Smith – Matteus 1:37. 8. Se Mosiah 2:22-24. 9. Lære og pakter 21:6. 10. Unge kvinner – Personlig fremgang, 3. Mai 2010 127 DE TALTE TIL OSS Gjør konferansen til en del av livet Overvei å bruke noen av følgende uttalelser, aktiviteter og spørsmål som grunnlag for samtaler i familien eller selvstudium. Snakk om hvor viktig det er å ha tilgang til Skriftene på sitt morsmål. • Gjennomgå en av de mange konferansetalene om Jesus Kristus sammen med familie. Syng «Å, la meg høre om Jesus» (Barnas sangbok, 36). Del ut papir og blyanter eller fargestifter. Be barna tegne en favoritthistorie om Jesus. Les historien fra Skriftene sammen. For ungdom D u kan finne generalkonferansetaler på Internett på conference.lds.org. Du kan også se og dele multimediautdrag fra tidligere konferansetaler med andre på mormonmessages.org. Merk: Sidetallene nedenfor viser til første side av talen. For barn • Alle kan delta i slektshistorisk arbeid! Eldste Russell M. Nelson foreslo at barn kan tegne et slektstre (side 91). Foreldrene kan hjelpe dem å tilføye navnene på forfedrene. • Les eller fortell eldste Quentin L. Cooks historie om barna på Samoa som flyktet for tsunamien (side 83). Få familiemedlemmene til å late som om flomvann strømmer inn i huset, og oppfordre dem til å finne «høyere terreng», for eksempel en seng eller stol. Snakk om steder der vi kan finne høyere terreng i den ugudelighetens flom vi opplever i dag. • Eldste D. Todd Christofferson talte om William Tyndale, som oversatte Bibelen til engelsk (side 32). Be eldre barn lese et skriftsted på et språk de ikke snakker. Når de sier at de ikke kan, ber du dem lese det på sitt eget språk. • Gjennomgå president Dieter F. Uchtdorfs tale om tålmodighet (side 56). Kan dere nevne noen av evangeliets prinsipper og fremgangsmåter som kan lære oss tålmodighet? Overvei for eksempel faste eller at man ikke skal ha stevnemøter før man har fylt 16. Hvordan har du og dine familiemedlemmer hatt nytte av å vise tålmodighet ved å følge disse og andre prinsipper? • Eldste M. Russell Ballard, eldste Bradley D. Foster, søster Julie B. Beck og søster Elaine S. Dalton snakket alle om kvinners guddommelige natur (side 18, 10, 98 og 120). Hvordan påvirker deres taler hvordan du føler for deg selv, hvis du er en kvinne? Hva lærte du om din hensikt og dine gaver? Hvis du er mann, hvordan påvirket disse budskapene din oppfatning av din mor, dine søstre, venner og andre kvinner og unge kvinner du kjenner? • Eldste Jeffrey R. Holland sa: «Hvis et TV-program er usømmelig, slå det av. Hvis en kinofilm er vulgær, gå ut. Hvis et upassende forhold utvikler seg, avslutt det. Mange av disse innflytelsene … kan svekke vår dømmekraft, sløve vår åndelighet og føre til noe som kan bli syndig» (side 44). Som familie drøfter Skriftsteder brukt under generalkonferansen Når du studerer budskapene fra generalkonferansen, ønsker du kanskje å finne følgende skriftsteder som det ble henvist oftest til: • Josva 1:9 • Mosiah 18:9 • Johannes 14:6, 27; 19:30 • Helaman 5:12 • Galaterbrevet 5:22 • Lære og pakter 13:1; 19:16; 25:13 • 2. Nephi 2:11 • Moses 1:39 FOTOGRAFIER: CODY BELL, LES NILSSON OG LAURENI ADEMAR FOCHETTO; FOTOILLUSTRASJONER: CHRISTINA SMITH OG CRAIG DIMOND Her er Kjenn Skriftene-skriftstedene til Seminar som ble nevnt under generalkonferansen: • 1. Mosebok 39:9 • Mosiah 3:19 • Job 19:25 • Alma 37:6; 41:10 • Ordspråkene 3:5-6 • Helaman 5:12 • Jesaja 1:18; 53:4-5 • Moroni 10:4-5 • Matteus 25:40 • Lære og pakter 14:7; 18:10; 19:16-19; • Johannes 7:17; 17:3 25:12; 76:22-23; 82:10; 84:33-38 • 1. Korinterbrev 10:13;15:21-22 • Moses 1:39 • 2. Nephi 2:25; 32:3 • Joseph Smith – Historie 1:17 Her er noen historier fra Skriftene som ble fortalt under generalkonferansen: • Gideon og hans 300 soldater (president Packer, 6) • Alma og Korihor (eldste Christofferson, 32) • Akia og Jeroboam (eldste Carlson, 38) • Elisa og Na’aman (eldste Carlson, 38) • Laman og Lemuel (eldste Carlson, 38) • Lignelsen om fariseeren og tolleren (president Uchtdorf, 68) • Påske og forsoningen (eldste Scott, 75, og president Monson, 87) • Joseph Smith i Liberty fengsel (eldste Hallstrom, 78) • Jesus og nephittenes barn (søster Lant, 81) • Det siste måltid (eldste Cook, 83) • Jesus og hans mor (eldste Foster, 98) • Maria og Marta (eldste Schwitzer, 103) dere hva dere kan gjøre for at deres hjem kan være et sted der Ånden kan oppholde seg. Undersøk hva slags kunst, musikk, bøker, videospill og annen underholdning dere har, og kast alt som er usømmelig. For voksne • Sammen med familien gjennomgår du historien president Thomas S. Monson fortalte om den unge mannen Jason og hans familie (side 87). Snakk om hvordan kunnskapen om frelsesplanen kan velsigne oss. • Eldste L. Tom Perry fortalte hvordan hans mor underviste sine barn ved hjelp av noe av det samme stoffet hun brukte når hun underviste i Hjelpeforeningen (side 29). Nevn noen måter du kan samordne din tjeneste i Kirken med dine familieoppgaver. • Eldste Robert D. Hales la vekt på betydningen av å snakke med og lytte til barn og ungdom (side 95). Hvilke anledninger kan du skape for å snakke med dine barn? Hva har du lært når du har lyttet til dem? Hvordan kan du vise at du er villig til å lytte? På hvilke måter kan du benytte anledningen til å bære vitnesbyrd spontant for barn og unge? Se eksempelvis eldste David A. Bednars tale (side 40). • Flere talere talte om betydningen av Plikt overfor Gud og Personlig fremgang (se side 22, 54, 60, 95 og 117). Hva kan du gjøre for å hjelpe de unge du omgås til å ha nytte av disse progammene? ■ Mai 2010 129 DE TALTE TIL DE UNGE V i har blitt tiltrodd å bære prestedømmet og handle på vegne av Gud. Vi har fått en hellig tillit. Det forventes mye av oss … La oss vurdere våre kall, grunne på vårt ansvar og følge Jesus Kristus, vår Herre. President Thomas S. Monson, «Forberedelse gir velsignelser», 64. For noen uker siden så jeg en ny diakon ta fatt på denne flidens vei. Hans far viste meg et diagram sønnen hadde laget. Det viste hver rad i kirkesalen, et tall for hver diakon som ville få i oppdrag å dele ut nadverden, og hvilken vei de skulle gå gjennom salen for å gi medlemmene nadverden. Faren og jeg smilte da vi tenkte på at en gutt, uten å bli bedt om det, laget en plan for å være sikker på at han ville lykkes i sin prestedømstjeneste. I hans flid gjenkjente jeg mønsteret i det nye heftet Plikt overfor Gud. Det er å lære hva Herren venter av oss, utarbeide en plan for å gjøre det, handle flittig ifølge planen og deretter fortelle andre hvordan erfaringen forandret oss og velsignet andre. President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap: «Med all flid», 60. Voksne medlemmer av Kirken skulle forstå at kravene i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud ikke bare er en lang liste hvor det skal krysses av. Det er personlige mål som hver ung mann og ung kvinne setter seg for kunne bli verdige til å motta templets ordinanser, reise på misjon, inngå evig ekteskap og oppnå opphøyelse. Men la det bli forstått: å la unge menn og unge kvinner prøve å fullføre disse målene på egen hånd vil være et stort tap og en tragedie! Fedre, mødre og ungdomsledere, vi trygler dere om å delta i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud med deres barn og med de unge. Det er ikke bare de som vil vokse, det vil også dere. Og like viktig er det at dere vil vokse sammen i et bånd av tro og vennskap som vil la dere styrke hverandre og holde dere på evangeliets sti for alltid. Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum: «Vår plikt overfor Gud: Foreldres og lederes oppgave med den oppvoksende generasjon», 95. Scenen er deres, mine kjære gutter i Det aronske prestedømme. Er dere klare og villige til å spille deres rolle? Herren trenger at alle skikkede unge menn forbereder seg og bestemmer seg i kveld til å være verdig til et kall fra Guds profet til å reise på misjon. Eldste Ronald A. Rasband i De Sytti: «En misjonærs guddommelige kall», 51. Som diakon, lærer og prest vil dere delta i aktiviteter som vil hjelpe dere å utvikle åndelig styrke og lære å utføre deres prestedømsplikter. Hver aktivitet følger dette enkle mønsteret: Først lærer dere om et prinsipp i evangeliet eller en prestedømsplikt. Dere finner ut hva deres himmelske Fader vil dere skal gjøre, og dere streber etter et åndelig vitnesbyrd om hvorfor det er viktig. Dernest legger dere planer for å handle ifølge det dere har lært. Dere oppfordres til å basere deres planer på egne behov, omstendigheter og muligheter til å tjene andre. Dette er en storartet mulighet til å ta ansvar for deres egen vekst og utvikle åndelig selvhjulpenhet. Så deler dere det dere lærer og opplever, med andre. Når dere gjør dette, vil dere styrke deres vitnesbyrd og utvikle tillit til menneskene rundt dere. Dere vil styrke deres evne til å snakke med andre om evangeliet … … Jeg vitner om at deres trofaste tjeneste i Det aronske prestedømme vil forandre livet til dem dere tjener. Det finnes mennesker som trenger deres prestedømstjeneste. Familien trenger dere. Quorumet trenger dere. Kirken trenger dere. Verden trenger dere. David L. Beck, Unge menns president på generalplan: «Det storartede aronske prestedømme», 54. Informasjon om det nye Plikt overfor Gud-programmet finnes på mange språk på DutyToGod.lds.org. 130 Liahona FOTOILLUSTRASJONER: CHRISTINA SMITH OG ROBERT CASEY Lær, handle og del med andre: Gjør din plikt overfor Gud Stå frem for dyd: Personlig fremgang P å første side av Unge kvinners bok Personlig fremgang finner dere følgende ord: «Du er datter av en himmelsk Fader som elsker deg, og du ble beredt til å komme til jorden i denne spesielle tiden i en hellig og stor hensikt.» Søstre, disse ordene er sanne! De er ikke fra et eventyr! Er det ikke stort å vite at vår evige himmelske Fader kjenner deg, hører deg, våker over deg og elsker deg med uendelig kjærlighet? Hans kjærlighet til deg er faktisk så stor at han ga deg dette jordelivet som en dyrebar gave, som «det var en gang», komplett med ditt eget sanne eventyr, med prøvelser og anledninger til storhet, edelhet, mot og kjærlighet. Og det aller største, han tilbyr deg en uvurderlig gave utover din fatteevne. Vår himmelske Fader tilbyr deg den aller største gave – evig liv – og anledning til og den uendelige velsignelse det er å kunne «leve lykkelig» for alltid. President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver Det første presidentskap: «Lykkelig alle sine dager», 124. Unge kvinner i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, husk hvem dere er! Dere er utvalgt. Dere er døtre av Gud. Dere kan ikke være en generasjon unge kvinner som er tilfreds med å passe inn. Dere må ha mot til å stå frem, til å «stå opp og la deres lys skinne, så deres lys kan være et banner for nasjonene» (L&p 115:5). Verden vil ha dere til å tro at dere ikke er betydningsfulle – at dere er gammeldagse og ikke følger med. Verden kaller på dere med ubarmhjertige, støyende røster og sier dere må «more dere», «prøve alt», «eksperimentere og være glade». I motsetning til dette hvisker Den hellige ånd, og Herren ber dere «vandre på dydens stier», «legge til side de ting som er av denne verden», «og holde fast ved [deres pakter]» (L&p 25:2, 10, 13). Elaine S. Dalton, Unge kvinners president på generalplan: «Husk hvem du er!» 120. Personlig fremgang gir deg en glimrende måte å gi næring til ditt vitnesbyrd på trinn for trinn. Verdinormerfaringer og -prosjekter er små trinn som vil nære ditt vitnesbyrd om Jesus Kristus etter hvert som du lærer om hans læresetninger og regelmessig anvender dem. Denne konstante næringen vil holde deg trygt på stiene. Mary N. Cook, annenrådgiver i Unge kvinners presidentskap på generalplan: «Aldri, aldri, aldri gi opp!» 117. Herren vil alltid være der for oss og aldri la oss være igjen alene. Vi har lært at vår himmelske Fader kjenner og elsker alle sine barn. Som en av hans dyrebare døtre har du tilgang til hans forsikring og veiledning gjennom bønnens kraft. Ann M. Dibb, annenrådgiver i Unge kvinners presidentskap på generalplan: «Vær frimodig», 114. ■ Ytterligere informasjon om Personlig fremgang finnes på PersonalProgress.lds.org. Mai 2010 131 Fortegnelse over historier Det følgende er en liste over utvalgte beretninger fra konferansetaler som man kan henvise til i personlig studium, på familiens hjemmeaften og i annen undervisning. Sidetallene viser til første side av talen. Taler Historie President Boyd K. Packer (6) Harold B. Lee råder en ung soldat til å søke en velsignelse fra sin far. President Packer oppfordrer en ung manns far til å ordinere sin sønn til eldste. Biskop Keith B. McMullin (13) En kvinne tilgir en vakt i en konsentrasjonsleir. Eldste Wilford W. Andersen (16) En datter minnes sin fars tro. Han døde av kreft. President Henry B. Eyring (22) En kvinne har det vondt fordi hun vandret på gale veier som tenåring. Ekteparet Eyrings lille gutt går seg vill, ber om hjelp og blir funnet. Eldste L. Tom Perry (29) Den unge L. Tom Perry blir undervist av sin mor. Eldste D. Todd Christofferson (32) William Tyndale lider martyrdøden fordi han har oversatt Bibelen til engelsk. Eldste Koichi Aoyagi (36) Eldste Aoyagi forteller om sin omvendelse og hjelpen et medlem ga ham da han hadde gått bort fra Kirken. Eldste Bruce A. Carlson (38) To menn på fisketur lærer aldri og fortsetter å krasjlande med flyet. Eldste Jeffrey R. Holland (44) Tre skilte kvinner forteller om sine tidligere ektemenns kamp med pornografi. Eldste Dallin H. Oaks (47) En kvinne som får en velsignelse, avslår å få en til og sier at det nå er opp til henne å vise tro. En pike i Texas blir mirakuløst helbredet. Eldste Ronald A. Rasband (51) President Eyring mottar åpenbaring om hvor misjonærer skulle tjene. David L. Beck (54) En ung mann bringer nadverd til en mann som er bundet til hjemmet, og denne mottar den ærbødig. President Dieter F. Uchtdorf (56) En professor bruker marshmallows for å teste fireåringers tålmodighet. President Henry B. Eyring (60) President Eyring besøker en syk venn og gir ham en velsignelse. President Thomas S. Monson (64) En student jukser ved en eksamen ved å vende boksider med føttene, men hans regnskapsdag kommer. President Monsons løfte til en misjonær blir oppfylt. President Dieter F. Uchtdorf (68) Folk setter et skilt, «Du er mine hender», på en statue av Kristus uten hender. En jødisk legende forteller om to brødre som i hemmelighet gir en del av sin avling til hverandre. Tyske hellige mottar humanitærhjelp etter 2. verdenskrig. Eldste Donald L. Hallstrom (78) Et ungt par vender seg bort fra Herren og Kirken etter at deres første barn dør under fødselen. Eldste Hallstroms foreldre og besteforeldre forblir trofaste tross store prøvelser. Eldste Quentin L. Cook (83) En samoansk stavspresident redder sin datter og mor fra en tsunami. President Thomas S. Monson (87) En familie som mister en 15 år gammel sønn, finner trøst gjennom tro på Jesus Kristus. Eldste Robert D. Hales (95) Eldste Hales’s barnebarn forstyrrer ham mens han leser avisen, og spør: «Er du der inne?» Eldste Hales’s mor underviser om viktigheten av familiemåltider. En mor gleder seg over å hjelpe sin datter med Personlig fremgang. Eldste Bradley D. Foster (98) En ung sønn forteller sin far at han vet hva han vet fordi hans mor har fortalt ham det. Eldste Gregory A. Schwitzer (103) Eldste Schwitzer, en ung lege, lærer at han ikke skal dømme andre etter utseende. Eldste Neil L. Andersen (108) En fars regelmessige undervisning om Jesus Kristus er en trøst for hans barn etter at han er død. Ann M. Dibb (114) En ung kvinne står frem for sin overbevisning når hun blir utfordret av en lærer på videregående skole. Mary N. Cook (117) En ung kvinne blir velsignet fordi hun fulgte en tilskyndelse til å lese fra Matteus 5. Elaine S. Dalton (120) Den unge søster Dalton møter president David O. McKay, som presenterer sin hustru som sin «dronning». President Dieter F. Uchtdorf (124) President Uchtdorf beskriver hvordan han traff og til slutt vant søster Uchtdorfs kjærlighet. 132 Liahona Hjelpeorganisasjonenes generalpresidentskaper HJELPEFORENINGEN Undervisning for vår tid L eksjonene for Det melkisedekske prestedømmet og Hjelpeforeningen den fjerde søndagen i måneden vil vies «Undervisning for vår tid». Hver leksjon kan utarbeides fra en eller flere taler som ble holdt under siste generalkonferanse. Stavs- og distriktspresidenter kan velge ut de taler som skal brukes, eller de kan overlate dette ansvaret til biskopene og grenspresidentene. Lederne skulle understreke verdien av at brødrene i Det melkisedekske prestedømme og søstrene i Hjelpeforeningen studerer de samme talene på de samme søndagene. De som er tilstede under leksjonene på den 4. søndagen, oppmuntres til å lese og ta med seg til klassen siste konferansenummer av Liahona. Forslag til utarbeidelse av en leksjon på grunnlag av taler Be om at Den hellige ånd må være med deg mens du studerer og underviser fra talen(e). Du kan bli fristet til å utarbeide leksjonen på grunnlag av annet materiale, men konferansetalene er det godkjente pensum. Din oppgave er å hjelpe andre å tilegne seg og etterleve evangeliet slik det er forkynt på Kirkens siste konferanse. Les talen(e) og se etter prinsipper og læresetninger som dekker klassemedlemmenes behov. Se også etter historier, skriftstedhenvisninger og uttalelser i talen(e) som vil gjøre det lettere å undervise i disse sannhetene. Lag et utkast over hvordan du vil undervise om prinsippene og læresetningene. Utkastet skulle også inneholde spørsmål som hjelper klassemedlemmene å: • Se etter prinsipper og læresetninger i talen(e). • Tenke over meningen. • Dele forståelse, ideer, erfaringer og vitnesbyrd med hverandre. • Anvende disse prinsippene og læresetningene i sitt eget liv. ■ Silvia H. Allred Førsterådgiver Julie B. Beck President Barbara Thompson Annenrådgiver UNGE KVINNER Mary N. Cook Førsterådgiver Elaine S. Dalton President Ann M. Dibb Annenrådgiver PRIMÆR Jean A. Stevens Førsterådgiver Rosemary M. Wixom President Cheryl A. Esplin Annenrådgiver UNGE MENN Larry M. Gibson Førsterådgiver David L. Beck President Adrián Ochoa Annenrådgiver SØNDAGSSKOLEN MÅNEDER LEKSJONSMATERIALE TIL LEKSJONER 4. SØNDAG I MÅNEDEN Mai 2010 – oktober 2010 Taler fra Liahona mai 2010* November 2010 – april 2011 Taler fra Liahona november 2010* David M. McConkie Førsterådgiver Russell T. Osguthorpe President Matthew O. Richardson Annenrådgiver *Talene er også tilgjengelige (på mange språk) på conference.lds.org. Mai 2010 133 NYTT FRA KIRKEN Konferansesenteret har vært i drift i 10 år Av Ryan Kunz Kirkens tidsskrifter A prilkonferansen innledet Konferansesenterets andre tiår i drift. I løpet av dets første 10 år har mange millioner opplevd de unike egenskapene til denne bygningen som er den eneste i sitt slag, på over 100 generalkonferansemøter og 4500 arrangementer, i tillegg til TV-sendinger fra disse. Konferansesenteret huset sitt første generalkonferansemøte 1. april 2000. Der sa president Gordon B. Hinckley (19102008): «[Konferansesenteret] vil komme til å bli et rikt tilskudd til denne byen. Ikke bare vil generalkonferansene våre bli avholdt her, og en del andre religiøse møter, men det vil også tjene som et 134 Liahona kulturelt senter for de beste kunstneriske fremførelser. Vi håper at de som ikke deler vår tro, vil komme hit, oppleve atmosfæren på dette vakre stedet og verdsette dets funksjon» («Et vitnesbyrd til hele verden», Liahona, juli 2000, 4). Seks måneder senere, 8. oktober, innviet president Hinckley bygningen. Siden den gang har nesten syv millioner mennesker besøkt Konferansesenteret på 4577 arrangementer. Rundt 4,8 millioner besøkende har fått omvisning i bygningen, og senteret har tatt imot over 5500 rangspersoner. Arrangementene i auditoriet og kino/teatersalen har omfattet generalkonferansen, 10 Unge kvinners fellesmøter, 10 Hjelpeforeningens fellesmøter, tre minnehøytideligheter (heriblant president Hinckleys begravelse) og 125 musikkfremførelser, ikke iberegnet Tabernakelkorets Musikk og det talte ord, som har funnet sted i Konferansesenteret 186 ganger. Disse tallene begynner å minne om en oppfyllelse av president Hinckleys ord. Brent Roberts, direktør for hovedkvarterets fasiliteter, har møtt mange i bygningen som har vist sin takknemlighet over det de har følt der. «De har kommet inn med tårer i øynene og Ånden i hjertet,» sier han. «Det er ikke bare bygningen – det er Herren, hans verk og hans Ånd.» Senteret ble bekjentgjort av president Hinckley på påskemorgen under generalkonferansen i april 1996. Et overblikk over de konstruksjonsmessige utfordringene som ble overvunnet da Konferansesenteret ble bygget, sier sitt om bygningens unike status. Det store auditoriet med 21 000 sitteplasser skulle graves ut i en skråning mellom Salt Lake Citys Main Street og West Temple Street. Tre store byggefirmaer samarbeidet om prosjektet. Det skulle ikke være noen støttesøyler i auditoriet, for å oppnå fri sikt til sceneområdet for alle, så det måtte brukes 88 meter lange ståltakstoler som måtte tåle en belastning på mellom 17 og 37 kg pr. kvadratcentimeter. Denne designen ville gjøre det mulig å gjennomføre den planlagte landskapsarkitekturen på taket. Hver dag under prosessen var det minst 1000 arbeidere i virksomhet på plassen. Under oppføringen overlevde bygningen den høyst uvanlige tornadoen i Salt Lake City i 1999, og selv om armen på en enorm kran knakk, fortsatte arbeidet. Bygningen ble fullført i tide, og de som besøker senteret, kan nyte det ypperste av teknisk utstyr og fasiliteter. Til TV-sendinger leverer Konferansesenteret et digitalt HD-signal. De første direktesendte HD-sendingene i Utah kom fra Konferansesenteret under feiringen av president Hinckleys 90-årsdag i juni 2000. Teknikerne konstruerte lydanlegget i auditoriet slik at det har fremragende akustikk – enten man hører lyden gjennom en høyttaler eller ser en musikkfremføring – ved hjelp av omhyggelige beregninger som tok hensyn til materialene som er brukt i vegger og tak, antall mennesker som får plass og tepper og stolputer. President Hinckley sa at bygningen også gir en følelse av eleganse. Denne elegansen ser de besøkende når de går gjennom foajeene, hvor de kan se en skulptur av Frelseren og byster av Kirkens presidenter, når de går i hagene på taket, blant trær, blomster, busker og vannfall, når de ser opp gjennom de ni overlysvinduene på toppen av bygningen, som kan dekkes til ved behov, og når de nyter maleriene rundt omkring i bygningen. Mange av disse er velkjente for Kirkens medlemmer, og nesten alle er originalverker. Den massive bygningen har mye imponerende statistikk å vise til. Den dekker 4 ha, eller ett bykvartal. Det er nok strømkabler i senteret til å omkranse jorden to ganger. Over 22 000 liter vann resirkuleres gjennom fontener og kanaler hvert minutt. Senterets viktigste funksjon er imidlertid hverken de mange kilometerne med kabler eller hvor mye vekt taket kan bære, eller noen annen statistikk. «Dette er ikke en museumsgjenstand, selv om arkitekturen er uovertruffen,» sa president Hinckley. «Det er et sted som skal brukes til Den allmektiges ære og til det formål å oppfylle hans evige hensikter» («Dette fantastiske tusenåret», Liahona, jan. 2001, 80). ■ Mai 2010 135 Nytt Plikt overfor Gud-program bekjentgjort S lik det ble bekjentgjort på generalkonferansen, har et nytt Plikt overfor Gud-program blitt utviklet under ledelse av levende profeter for å hjelpe unge menn å utvikle åndelig styrke og utføre sine prestedømsplikter. «[Det nye Plikt overfor Gud-programmet] er et effektivt redskap,» sa president Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, på møtet lørdag morgen. «Det vil styrke de unge mennenes vitnesbyrd og deres forhold til Gud. Det vil hjelpe dem å lære og ønske å utføre sine plikter i prestedømmet. Det vil styrke forholdet til foreldre, til andre quorumsmedlemmer og til deres ledere.» Det nye Tro mot Gud-programmet har blitt forenklet og mer målrettet. Kravene til alle tre aldersgrupper, i tillegg til instruksjoner for foreldre og ledere, finnes i én bok. Boken og tilhørende materiell vil bli tilgjengelig på 27 språk i juni eller august 2010. Flere oversettelser av materiellet vil bli tilgjengelige i løpet av året. Aktivitetene er organisert slik at unge menn kan lære om et prinsipp i evangeliet eller en prestedømsplikt, handle i samsvar med det de har lært og så dele sine tanker og følelser med foreldre, Kirkens ledere eller sitt quorum. «Som diakon, lærer og prest vil dere delta i aktiviteter som vil hjelpe dere å utvikle åndelig styrke og lære å utføre deres prestedømsplikter,» sa David L. Beck, Unge menns generalpresident, på generalkonferansens prestedømsmøte. «Det nye Plikt overfor Gud-programmet vil hjelpe dere å utføre deres plikt overfor Gud og oppdage hvor storartet Det aronske prestedømme er.» Programmet er utformet for å motivere 136 Liahona «Hver aktivitet i Jeg oppfyller min plikt mot Gud følger et mønster som vil hjelpe deg å bli den prestedømsbæreren Herren ønsker at du skal bli,» sa bror Beck. Det vil bli gitt ytterligere informasjon og materiell på Internett på DutyToGod.lds.org. ■ Nytt format hjelper søstre å bli bedre besøkende lærerinner unge menn til å ta ansvar for sin egen vekst, men det gir dem også anledninger til å styrke forholdet mellom de unge mennene og deres foreldre, ledere og quorumsmedlemmer. Mange av aktivitetene kan lett integreres på familiens hjemmeaften og quorumets møter og aktiviteter. «Foreldre, ledere og quorumsmedlemmer spiller en viktig rolle i Plikt overfor Gud-programmet,» sa bror Beck til Kirkens tidsskrifter. «Søndagsmøtene i quorumet vil gi regelmessige muligheter til å lære, handle og dele med andre.» Unge menn oppfordres til å fortsette å jobbe med det eksisterende programmet til det nye programmet blir innført i deres menighet eller gren. Så snart det nye programmet er innført, skulle alle unge menn begynne å jobbe med det kapitlet som henhører til hans nåværende prestedømsembede. Hvis han er nær ved å fullføre kravene til attesten eller medaljen som henhører til hans embede i det tidligere programmet, kan han fullføre disse kravene samtidig som han begynner å jobbe med det nye programmet. I juli 2010 vil søstre i Hjelpeforeningen og abonnenter på Liahona og Ensign finne en endring i det tradisjonelle formatet for Besøkende lærerinners budskap. «Vi vil at alle besøkende lærerinner skal forstå at det å gå ut som besøkende lærerinne er et kall fra Herren, og se sitt ansvar for å elske, tjene, undervise og hjelpe en annen søster i lys av dette,» sa søster Julie B. Beck, Hjelpeforeningens generalpresident. Budskapets nye format vil hjelpe søstrene å forstå formålet med Hjelpeforeningen, forklare prinsipper for å hjelpe søstrene å leve i samsvar med formålet, gi et historisk perspektiv og komme med forslag til hvordan kvinner mer effektivt kan våke over og styrke andre søstre. «Besøkende lærerinners budskap er et redskap i en besøkende lærerinnes hånd. Når hun studerer budskapene med tanke på søstrene, vil hun vite hva hun skal snakke med dem om og hva hun skal gjøre for dem,» sa søster Beck. På neste side finner du det nye Besøkende lærerinners budskap, med forklaringer til de nye innslagene. ■ Handlingsspørsmål Formålet med dette spørsmålet er å hjelpe besøkende lærerinner å følge inspirasjon for bedre å kunne hjelpe de søstrene de underviser. Anvendelsesspørsmål Dette spørsmålet er til for å motivere den enkelte søster i Hjelpeforeningen til å anvende budskapet på seg selv. Instruksjoner Instruksjonene hjelper besøkende lærerinner å vite hvordan de kan undervise i og anvende budskapet. NG G TT EE A A CC H H II N NG G M M EE SS SS A AG G EE V I S I TT II N Our Responsibility to Be Worthy of Temple Worship Study this this material, material, and and as as appropriate appropriate discuss discuss Study with the the sisters sisters you you visit. visit. Use Use the the questions questions to to itit with help you you strengthen strengthen your your sisters sisters and and to to make make help Relief Society Society an an active active part part of of your your own own life. life. Relief Faith •• Family Family •• Relief Relief Faith T RIGHT: PHOTOGRAPH OF OQUIRRH MOUNTAIN MOUNTAIN UTAH UTAH TEMPLE TEMPLE BY BY CHRISTINA CHRISTINA SMITH SMITH Budskap Hovedbudskapet vil nå bestå av tidsaktuelle råd direkte fra Hjelpeforeningens generalpresidentskap. Hjelpeforeningens formål Hjelpeforeningens formål ble lagt til for å minne søstrene om Hjelpeforeningens ansvar, nemlig å styrke vår tro og personlige rettskaffenhet, styrke vår familie og vårt hjem og oppsøke og hjelpe de trengende. he covenants we make with with the the associated associated in the the temple temple become become ordinances we receive in admission into into God’s God’s presence. presence. our credentials for admission beyond the the limits limits These covenants elevate us beyond perspective. We We make make of our own power and perspective. covenants to show our devotion devotion to to build build up up the the covenant people people as as we we are are kingdom. We become covenant God. All All the the promised promised placed under covenant to God. our faithfulness faithfulness to to these these blessings are ours through our covenants. . . . “What can the women of the the Church Church do do to to claim claim the blessings of the temple? the Lord Lord invites invites those those “Through His prophets, the the blessings blessings of of the the who have not yet received the be necessary necessary to to qualify qualify temple to do whatever may be to receive them. He invites those those who who have have already already return as as often often as as possipossireceived these blessings to return experience, to to increase increase their their ble to enjoy again the experience, His eternal eternal plan. plan. vision and understanding of His have aa current current temple temple “Let us be worthy to have recommend. Let us go to the the temple temple to to seal seal our our return to to the the temple temple as as families eternally. Let us return will permit. permit. Let Let us us give give often as our circumstances will opportunity to to receive receive the the our kindred dead the opportunity Let us us enjoy enjoy the the spirispiriordinances of exaltation. Let tual strength and the revelation revelation we we receive receive as as regularly. Let Let us us be be faithfaithwe attend the temple regularly. temple covenants covenants to to ful and make and keep temple the Atonement.” Atonement.” 1 1 receive the full blessings of the Silvia H. H. Allred, Allred, fi first rst counselor counselor in in the the Relief Relief Silvia Society general general presidency. presidency. Society What Can Can What Do? II Do? 1. What What support support 1. can II offer offer to to can help my my sisters sisters help prepare for for prepare and attend attend the the and temple? temple? 2. How How can can II 2. exemplify the the exemplify heritage of of the the heritage early sisters sisters who who early sacrificed ced to to sacrifi receive temple temple receive blessings? blessings? 3. How How can can II 3. claim the the blessblessclaim ings of of the the ings temple? temple? For more more information, information, For go to to www.relief www.relief go society.lds.org.. society.lds.org From Our Our History History From President Gordon Gordon B. B. Hinckley Hinckley (1910–2008) (1910–2008) President taught that that Relief Relief Society Society grew grew out out of of sisters’ sisters’ taught desire to to worship worship in in temples: temples: desire “During the construction of the Kirtland “During the construction of the Kirtland Temple the the women women were were called called upon upon to to grind grind Temple their china china into into small small particles particles to to be be mixed mixed with with their the plaster plaster used used on on the the walls walls of of the the temple, temple, which which the would catch catch the the light light of of the the sun sun and and the the moon moon and and would reflect ect that that light light to to beautify beautify the the appearance appearance of of the the refl building. building. “In those those times, times, when when there there was was very very litlit“In tle of of money money but but an an abundance abundance of of faith, faith, the the tle workmen gave gave of of their their strength strength and and resources resources workmen to the the construction construction of of the the Lord’s Lord’s house. house. The The to women supplied supplied them them with with food, food, the the best best they they women could prepare. prepare. Edward Edward W. W. Tullidge Tullidge reported reported could that while while the the women women were were sewing sewing the the temple temple that veils, Joseph Joseph Smith, Smith, observing observing them, them, said, said, ‘Well, ‘Well, veils, sisters, you you are are always always on on hand. hand. The The sisters sisters are are sisters, always fifirst rst and and foremost foremost in in all all good good works. works. always Mary was was fifirst rst at at the the resurrection; resurrection; and and the the sissisMary ters now now are are the the fifirst rst to to work work on on the the inside inside ters of the the temple.’ temple.’ .. .. .. of “Again in in Nauvoo, Nauvoo, when when the the temple temple was was “Again under construction, construction, aa few few women women joined joined under together to to make make shirts shirts for for the the workmen. workmen. ItIt was was together out of of these these circumstances circumstances that that twenty twenty of of them them out gathered on on Thursday, Thursday, 17 17 March March 1842, 1842, in in the the gathered Fra vår historie Ved å lese om Hjelpeforeningens stolte arv kan søstre få inspirasjon av den organisasjon som fantes i den tidlige Kirken og dagens program i Hjelpeforeningen. «Vi blir motivert av deres ofre og ønsker å gjøre vår del for å bygge opp Herrens rike i vår egen tid,» sa søster Beck. upper room room of of the the Prophet’s Prophet’s store.” store.” 2 2 ◼ ◼ upper NOTES NOTES 1. Silvia Silvia H. H.Allred, Allred,“Holy “HolyTemples, Temples,Sacred Sacred Covenants,” Covenants,” 1. Liahona and and Ensign, Ensign, Nov. Nov.2008, 2008,113, 113,114. 114. Liahona 2. Gordon Gordon B. B. Hinckley, Hinckley,“Ambitious “Ambitious to to Do Do Good,” Good,”Ensign, Ensign, 2. Mar. 1992, 1992, 2. 2. Mar. From the Scriptures 109:22–23;; Isaiah 2:2–3; D&C 109:22–23 110:8–10 AA uu gg uu ss tt 22 00 11 00 Fra Skriftene Disse skriftstedshenvisningene vil styrke både studium, undervisning og anvendelse av budskapet. 77 Mer informasjon Relevante koblinger til andre kilder kan finnes på Hjelpeforeningens nettsted, reliefsociety.lds.org. Mai 2010 137 Medlemmene på Haiti går fremad, fast forankret i evangeliet Av Lauren Allen Kirkens tidsskrifter D a et jordskjelv rammet Haiti i januar 2010, skyndte Jean-Elie René seg hjem for å forvisse seg om at familien var i sikkerhet. Da han kom dit, så han en av sine tre sønner som gråt i gaten, og han hørte skrikene fra en annen sønn som kom fra ruinene som nå lå der familiens hjem en gang hadde stått. Den 32 år gamle faren fulgte skrikene og gravde seg gjennom ruinene til han fant sin fem år gamle sønn og liket av sin gravide kone, som fremdeles beskyttet deres 9 måneder gamle baby mot det sammenraste taket. Bror René er menighetssekretær i Leogane menighet, Port-au-Prince Haiti stav. Selv om han mistet sin hustru, sitt ufødte barn og sitt hjem, klager han ikke, og han blir heller ikke sint på grunn av sin situasjon. De fleste dager etter jordskjelvet 138 Liahona var bror René å finne i møtehuset, med babyen på fanget og med de to andre guttene ved sin side, idet han hjalp biskopen å koordinere hjelpen til menighetens medlemmer og andre som hadde gjort møtehuset til sitt midlertidige hjem. Bror Renés historie er gripende, men den er ikke unik. Medlemmer av Kirken over hele Haiti ble hardt rammet av jordskjelvet som målte 7,0 på Richters skala, men katastrofen fikk frem styrken i Haitis voksende medlemsmasse. I likhet med bror René, var det mange medlemmer – både de med solide røtter og medlemmer i første generasjon – som vokste med utfordringene og fant fred og trøst gjennom trofasthet og lydighet. Gjennom prøvelser har de vist seg verdig Gjennom sine prøvelser har medlemmene på Haiti stått sterkt i evangeliet idet de fortsetter å hjelpe og styrke hverandre og menneskene rundt seg. «Det er riktig at alt vi hadde, både våre materielle eiendeler og våre familier, ble borte. Men vår tro på Jesus Kristus ble ikke ødelagt,» sa Yves Pierre-Louis, biskop i Leogane menighet. «Det var en fin anledning for oss til å evaluere oss selv som Kristi disipler.» Ikke minst de lokale prestedømslederne var et godt eksempel på tro og vitnesbyrd idet de vokste med utfordringen, lærte å utføre sine kall i vanskelige stunder og hjelpe andre i nød, sa eldste Francisco J. Viñas i De sytti, president for området Karibien. «De brukte sine prestedømsnøkler til velsignelse for både medlemmer og ikkemedlemmer,» sa han. «De samarbeidet med hverandre og mottok Åndens veiledning for å kunne takle de vanskelige utfordringene dag for dag.» Jordskjelvets ødeleggelser skapte en utfordring, spesielt for biskoper på Haiti, sa Prosner Colin, president for Port-auPrince Haiti stav. Biskoper og andre kirkeledere fikk plutselig ansvaret for å ta seg av hundrevis av medlemmer, i tillegg til sine egne familier. «[Biskopene] fortsetter å hjelpe,» sa president Colin. «De forstår at de har mistet mye, men de har evangeliet. De oppfordrer medlemmene til å fortsette å leve verdig.» Biskop Pierre-Louis ble en samfunnsleder etter jordskjelvet. Gjennom ukene og månedene etter ødeleggelsene på Haiti, viet han sitt liv til å hjelpe både medlemmer og ikke-medlemmer i Leogane. «Han er den mest fantastiske og ydmyke tjeneren du noensinne vil møte,» sa Chad Peterson, en lege fra Arizona som samarbeidet med biskop PierreLouis som frivillig etter jordskjelvet. Tro i dag og for fremtiden Mange historier har blitt fortalt om medlemmer over hele Haiti hvis standhaftighet og tro på Herren har hjulpet dem gjennom deres prøvelser. «Selv om de trofaste hellige har hatt store lidelser, er de fulle av håp for fremtiden,» sa eldste Wilford W. Andersen i De sytti i sin tale på generalkonferansen i april 2010. «I likhet med de tidlige pionerene i 1846, er deres hjerte knust, men deres kampånd sterk. De lærer oss også at håp, lykke og glede ikke er resultater av omstendighetene, men av tro på Herren.» Et tegn på den slags lydighet og tro var at Kirkens møter gikk sin gang uten avbrudd like etter jordskjelvet. Til tross for ødeleggelsene i landet, kom medlemmene på Haiti til kirken smilende og kledd i sitt beste søndagstøy. Evangeliet var den livlinen mange av dem satte sin lit til for å komme opp av sin sorg og fortvilelse. «Til tross for at de har mistet hjem, jobber og familiemedlemmer, er menneskene så kjærlige, tillitsfulle og godhjertede. De har en forbløffende tro,» sa bror Peterson. I dag fortsetter Kirken å blomstre på Haiti. Tilstedeværelsen på nadverdsmøtet har økt, sa president Colin, og Haitis innbyggere fortsetter innsatsen for å gjenoppbygge sine lokalsamfunn. «Medlemmene gjør mye for å tjene andre,» sa han. «De besøker dem, og de leter etter jobbmuligheter for seg selv og for andre.» Berthony Theodor, en innfødt haitier og leder for Kirkens velferdsprogram på Haiti, sier at han og andre nåværende og fremtidige ledere i Kirken på Haiti har fått verdifull erfaring på grunn av katastrofen. «Vi har anledning til å tjene andre og igjen vise dem hvor glad vi er i dem,» sa han. «Vi har igjen fått bekreftet at vi ikke er alene i verden, at vi tilhører Herrens folk.» Bror Theodor sa at jordskjelvet – eller en hvilken som helst katastrofe – ikke kunne frata medlemmene på Haiti deres fred eller glede. «Jeg kan vitne om at Herren aldri glemmer sine barn,» sa han. «Han vet hvor jeg er. Han kjenner min situasjon. Han vil aldri overlate meg til meg selv.» ■ Hjelp fra Kirken U middelbart etter jordskjelvet i januar 2010, sendte Kirken nødhjelpsforsyninger til Haiti. Helsearbeidere fulgte kort tid senere og opprettet klinikker i møtehus og samarbeidet med lokale sykehus for å få utført nødvendige operasjoner. Men etter hvert som en viss stabilitet begynte å vende tilbake til Haiti, begynte Kirken gradvis å rette sin hjelp mot gjenoppbygging istedenfor nødhjelp. Den sørget for ressurser for å hjelpe innbyggerne å bli selvhjulpne og komme på fote igjen. Disse ressursene var blant annet små matvarelagre etter modell av biskopenes lagerhus og materialer til 600 midlertidige tilfluktsrom – som ble satt sammen av medlemmer på Haiti – for å beskytte de hjemløse under orkansesongen. Kirken opprettet også et medisinsk henvisningsprogram bemannet av lokale haitiske leger for å hjelpe medlemmene å få hjelp og ressurser. Kirkens familiekontor bidro også med opplæring til haitiere som kunne gi psykologisk rådgivning til personer som har vanskelig for å takle situasjonen. Kirken har styrket sitt arbeidsformidlingsprogram på Haiti med sysselsettingsspesialister som kan hjelpe medlemmene å finne jobber og muligheter til å starte eget foretak. «Vi er takknemlige for all støtte medlemmene på Haiti har fått fra Kirken,» sa biskop Yves Pierre-Louis. ■ Mai 2010 139 Eldste Kevin R. Duncan i De sytti H elt siden han var barn, var eldste Kevin Read Duncan ivrig etter å tjene Herren som misjonær. «Jeg satt aldri på gjerdet. Jeg visste alltid at jeg ville reise på misjon,» sier han. I god tid før sin 19-årsdag møtte eldste Duncan tilfeldigvis en generalautoritet fra Misjonæravdelingen som utfordret ham til å lære misjonærdiskusjonene utenat. Han tok utfordringen, og ble senere kalt til Chile Santiago syd misjon. Hans tid som misjonær bare forsterket hans ønske om å tjene Herren. «Jeg visste at jeg ville være misjonær hver eneste dag resten av mitt liv,» sier eldste Duncan. Eldste Duncan ble født i oktober 1960, og er sønn av David Henry og LaRene Eliza Duncan. Han vokste opp på en familiegård i West Point i Utah. Livet på gården som gutt, lærte ham ikke bare å arbeide, sier han, men også å elske å arbeide. Denne arbeidsmoralen 140 Liahona hjelp ham å ta en bachelorgrad i regnskapsførsel, en mastergrad i skatteregnskap og en doktorgrad i juridikum ved Brigham Young University. Han innledet sin karriere som skattejurist, og startet senere et selskap innen rettsteknologi. Eldste Duncan og hans hustru, Nancy Elizabeth Smart, ble viet i Salt Lake tempel 27. juni 1986. De har fem barn, heriblant et med eldste Duncans første kone, den avdøde Wendy Wallentine. Nesten 20 år etter at han var på misjon i Chile, vendte eldste Duncan tilbake på en tjenestemisjon som en av Kirkens juridiske rådgivere i Syd-Amerika. Mens han var der ble han kalt til å presidere over Chile Santiago nord misjon, og bodde i det samme misjonshjemmet som han hadde vært i som ung misjonær. Før han ble kalt til De syttis første quorum virket eldste Duncan som rådgiver til en biskop, menighetens misjonsleder, høyrådsmedlem og områdesytti i området Utah syd. ■ Eldste Gerrit W. Gong i De sytti E ldste Gerrit Walter Gong er kjent med bønnens kraft og vet at vår himmelske Fader har en plan for sine barn. Da eldste Gong var ung, ble moren alvorlig syk. Han husker at han ba «med en liten gutts ord og følelser» om at hun måtte overleve. «Bønner besvares ulikt på forskjellige tider i vårt liv, men den gangen, er jeg takknemlig for å kunne si, følte og visste jeg at hun ville bli bedre,» sier eldste Gong. «Jeg har aldri siden tvilt på at vår himmelske Fader virkelig hører våre bønner og, i sin egen visdom og på sin egen måte, besvarer dem.» Eldste Gong har siden opplevd denne kommunikasjonen med en kjærlig himmelsk Fader gjentatte ganger, blant annet, sier han, da han skulle gifte seg, oppdra barn, ta avgjørelser angående sin utdannelse og karriere og i sin tjeneste i Kirken. Før han ble kalt til De syttis første quorum virket eldste Gong som høyrådsmedlem, høyprestenes gruppeleder, rådgiver i et presidentskap for Søndagsskolen på stavsplan, Seminar-lærer, biskop, stavens misjonspresident, stavspresident og områdesytti. Som yrkesutøver har eldste Gong vært spesialassistent for USAs assisterende utenriksminister og spesialassistent for USAs ambassadør i Beijing i Kina. Han har også hatt stillinger ved Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS) i Washington, D.C. Da han ble kalt, hadde han stillingen som assistent for Brigham Young Universitys president, med ansvar for planlegging og evaluering. Eldste Gong er sønn av Walter og Jean Gong. Han ble født i desember 1953 og vokste opp i Palo Alto, California. Han tok en bachelorgrad i universitets- og asiatiske studier ved Brigham Young University. Han tok senere mastergrad og doktorgrad i internasjonale relasjoner ved Oxford University, hvor han var Rhodes-stipendiat. Han var på misjon i Taiwan, og giftet seg senere med Susan Lindsay i Salt Lake tempel i januar 1980. De har fire sønner. ■ Eldste Patrick Kearon i De sytti M ens han en kort tid oppholdt seg i California, bodde eldste Patrick Kearon hos «en enestående» siste-dagershellig familie som presenterte evangeliet for ham. To år senere, hjemme i England, møtte han misjonærer i en gate i London og begynte til slutt å undersøke Kirken. Han kom over et skriftsted i Mormons bok som lyder: «Mennesket er til for å kunne ha glede» (2. Nephi 2:25). Skriftstedet gjorde inntrykk på ham fordi han husket gleden i hjemmet til medlemsfamilien og den gleden han så hos misjonærene som underviste ham. «Dette skriftstedet ga gjenklang i mine ører,» sier eldste Kearon. «I de jeg hadde møtt, så jeg hvordan vårt liv kan bli enormt beriket ved å følge Frelserens råd om å være ved godt mot.» Siden han sluttet seg til Kirken 24. desember 1987, har eldste Kearon vist godt mot i en rekke kall, blant annet som Unge menns president på menighetsplan, rådgiver til en biskop, grenspresident, stavspresident og områdesytti. Som nykalt medlem av De syttis første quorum, sier han at han alltid har «forsøkt å følge Kirkens prinsipper. Jeg har sett hvordan det kan forvandle et liv når man etterlever disse prinsippene.» Eldste Kearon ble født i Carlisle i Cumberland, England, i juni 1961. Han er sønn av Paddy og Patricia Kearon. Ettersom faren tjenestegjorde i det britiske Luftforsvaret, har eldste Kearon utdannelse både fra Midtøsten og fra Storbritannia. Han møtte Jennifer Carole Hulme mens hun studerte i England i regi av Brigham Young University. De ble viet i Oakland California tempel i 1991. De har fire barn, men et av dem har gått bort. Eldste Kearon har bodd og arbeidet i Storbritannia, Saudi-Arabia og USA i forskjellige bransjer, herunder politikk, helseomsorg og bilbransjen. Før han ble kalt drev eldste og søster Kearon et konsulentfirma innen kommunikasjon i England. ■ Eldste Juan A. Uceda i De sytti D a eldste Juan Alberto Uceda Andrade begynte å vise interesse for Maria Isabel Bendezú – kvinnen han til slutt giftet seg med – visste han at hun var spesiell. Begge hadde blitt medlem av Kirken som ungdommer, og begge hadde vært på misjon i sitt hjemland Peru. Men det var søster Ucedas faste beslutning om å gifte seg i templet som gjorde utslaget. Den gangen lå nærmeste tempel i São Paulo i Brasil. «Det tok syv dager bare å komme seg dit, ved hjelp av alle mulige transportmidler,» forklarer eldste Uceda. «Vi reiste med buss, bil, båt, hest og vogn, tog, lastebil og til og med fly. Da vi kom frem til templet, tok vi på veggene bare for å forsikre oss om at det ikke var en drøm. Det var en skjellsettende opplevelse for oss begge.» Paret ble viet i São Paulo Brasil tempel 13. april 1979. De har fem barn. Eldste Uceda ble født i juli 1953 i Lima, Peru. Han er sønn av Juan Jose Uceda Perez og Ines Andrade Uceda. Etter at han ble medlem av Kirken i 1972, studerte eldste Uceda regnskapsførsel og PR ved Jose Carlos Mariáteguiinstituttet i Lima. Han studerte også bedriftsledelse ved Centro Andino de G.E.-instituttet og tok en bachelorgrad i PR ved San Luis Gonzaga universitet. Eldste Uceda har arbeidet i Kirkens skoleverk som områdeleder for Peru og Bolivia. I 2003 flyttet han fra Peru til New Jersey i USA for å hjelpe sin far å utvikle en språkskole. I tillegg til sin misjonærtjeneste har eldste Uceda virket som høyrådsmedlem, biskop, stavspresident, president for Lima Peru nord misjon og områdesytti. Han virker nå i De syttis første quorum. «Jeg har et sterkt vitnesbyrd om personlig åpenbaring fra Den hellige ånd,» sier eldste Uceda. «Dette vitnesbyrdet blir stadig bekreftet gjennom velsignelser som kommer av lydighet.» ■ Mai 2010 141 Eldste Larry R. Lawrence i De sytti G jennom forskjellige kall og tjeneste i Kirken har eldste Larry Ray Lawrence lært å sette sin lit til Herren av hele sitt hjerte (se Ordspråkene 3:5). Eldste Lawrence ble født i Cheverly i Maryland i august 1947 og vokste opp i Tucson, Arizona. Han er sønn av Argil og Mary Lawrence. Han studerte ved University of Arizona, hvor han tok en bachelorgrad i biokjemi og en doktorgrad i medisin, som førte til en karriere innen oftalmologi. Han sluttet seg til Kirken i 1970, 23 år gammel, og ble viet til Laurel Stott i Mesa Arizona tempel 5. november 1971. Før han ble kalt til De syttis annet quorum hadde han kall som blant annet eldstenes quorumspresident, biskop, høyrådsmedlem, stavspresident og stavens misjonspresident. Eldste Lawrence sier at akkurat da det virket som om 142 Liahona livet skulle begynne å roe seg ned, med seks voksne barn som hadde flyttet for seg selv, ble han og hans hustru kalt til å presidere over Russland Novosibirsk misjon i Sibir i 2001. Eldste og søster Lawrence måtte utøve tro da de forlot sitt hjem og sin familie for å virke i et land hvor språket, menneskene og klimaet var fullstendig ukjent. «Det var en stor prøvelse for oss å bare sette vår litt til Herren,» sier søster Lawrence. «Alt vi bekymret oss for, falt på plass, og erfaringen forandret vårt liv.» Et skilt på kjøkkenet i misjonshjemmet tjente som en stadig påminnelse om å «se hen til [Frelseren] i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke» (L&p 6:36). Eldste og søster Lawrence regner sin misjonsopplevelse som en av sitt livs beste, og føler at den forberedte dem for deres nye ansvarsoppgaver som følger med eldste Lawrence sitt kall til De sytti. «Vi vet ikke hva som ligger foran oss, men vi vet at det vil bli godt,» sier eldste Lawrence. ■ Eldste Per G. Malm i De sytti D a eldste Per Gösta Malm var 16 år gammel, var han på tjenestemisjon i Kirken, hvor han hjalp til med å bygge nye møtehus i Tyskland, Finland, Nederland og Sverige. Han har siden vært ivrig opptatt med å bidra til å bygge opp Kirken. Eldste Malm ble født i Jönköping i Sverige i september 1948. Han er sønn av Karl Gösta Ivar og Anna-Greta Malm. Han lærte mange av livets viktigste lærdommer av sine foreldre, understreket av hans fars vitnesbyrd før han døde 48 år gammel: «Hold deg trofast til evangeliet.» «Han lærte oss at vi i evangeliet ville finne løsninger på det som betyr mest,» sier eldste Malm. Etter den 18 måneder lange bygningsmisjonen, virket eldste Malm på heltid i Sverige Stockholm misjon. Etter sin misjon ble han viet til Ingrid Agneta Karlsson i Bern Sveits tempel i oktober 1969. Han overtok sin fars eiendomsmeglerfirma og tok en mastergrad ved Universitetet i Göteborg og juridisk embedseksamen ved Universitetet i Lund. Han arbeidet for Kirken som regional eiendomsforvalter. Senere, som forvaltningssjef, fikk han i oppdrag av Det presiderende biskopsråd å innlede en sammenslåing av forvaltningsfunksjonene i områdene Europa sentralt, øst og nord. Mens eldste og søster Malm oppdro sine åtte barn, virket han som stavens misjonspresident, grenspresident, høyrådsmedlem, stavspresident, misjonspresident, leder for informasjon og samfunnskontakt i Sverige og områdesytti. Hans erfaringer har bekreftet foreldrenes undervisning, som han håper å kunne videreformidle i sitt kall i De syttis annet quorum. «Evangeliet er vårt ankerfeste,» sier han. «Hvis vi er trofaste mot det, vil det gi oss en fred som overgår vår forstand.» ■ Eldste Jairo Mazzagardi i De sytti E ldste Jairo Mazzagardi vet hva det vil si å ofre i Herrens tjeneste. I 1990 fikk eldste Mazzagardi en telefon fra president Thomas S. Monson, som da var rådgiver i Det første presidentskap. Han kalte ham til å presidere over Salvador Brasil misjon. «Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli misjonspresident,» sier eldste Mazzagardi. «Jeg hadde vært stavspresident i mindre enn fem år. Det gikk bra med firmaet vårt, og vi hadde det travelt. Om jeg tok imot dette kallet, innebar det å forlate alt sammen.» På slutten av telefonsamtalen ga president Monson eldste Mazzagardi tid til å tenke over kallet. Men eldste Mazzagardi og hans hustru hadde bestemt seg mange år tidligere for at de skulle vie sitt liv til Herren, så han takket umiddelbart ja til kallet. «Vi er beredt til å dra dit Herren trenger oss,» sier han. Før han ble kalt til De syttis annet quorum virket eldste Mazzagardi som rådgiver til en biskop, høyrådsmedlem, rådgiver i et stavspresidentskap, stavspresident, regionalrepresentant, områdesytti, rådgiver i presidentskapet for Campinas Brasil tempel og president for São Paulo Brasil tempel. Eldste Mazzagardi, som var foretaksleder, arbeidet en del av sin karriere i kjøttbransjen og eide senere et eiendomsmeglerfirma. Han tjenestegjorde også i den brasilianske Hæren som artillerisersjant fra 1965 til 1966. Han er sønn av Antonio og Margarida Mazzagardi, og ble født i Itú i Brasil i april 1947. Han vokste opp der og i Jundiaí i Brasil. Han og hans hustru, Elizabeth Ienne, traff hverandre som barn og giftet seg i Hoboken, New Jersey i juli 1970. I mange år var de ikke interessert i Kirken, men etter at bror og søster Mazzagardi kom hjem til Brasil, inviterte en venn dem til åpent hus for São Paulo Brasil tempel. Der fikk begge sterke åndelige opplevelser. De ble døpt 31. oktober 1978 og beseglet som familie i november 1979. Bror og søster Mazzagardi har tre barn. ■ Rosemary M. Wixom Primærs generalpresident I en verden full av støy og usikkerhet trenger barn å oppdage hvordan de kan høre Åndens hvisken, sier Rosemary Mix Wixom, som nylig ble oppholdt som Primærs generalpresident. «Barn kan finne trygghet i bønn,» sier hun. «De kan vite at de aldri er alene, at Frelseren går ved deres side og at han elsker dem – selv om de gjør feil.» «Søster Wixom ble født i desember 1948, datter av Robert Wayne og Mary Mix, og vokste opp i Salt Lake City, Utah. Under oppveksten var tvillingsøsteren hennes beste venn, og foreldrene lærte henne å gi med lett hjerte. «Når vi kom inn døren hjemme, følte jeg meg trygg,» sier søster Wixom. Da hun var 12 år gammel, fikk hennes trygghetsfølelse enda dypere røtter. På et vitnesbyrdsmøte følte hun plutselig et sterkt ønske om å uttrykke sine følelser for Frelseren. «Jeg reiste meg, og min kjærlighet til Jesus bare strømmet ut av meg,» minnes søster Wixom. Hennes mor hjalp henne å forstå at det var Den hellige ånd som hadde gitt henne disse følelsene. «Jeg hadde aldri visst at Den hellige ånd var så innflytelsesrik og så reell,» sier søster Wixom. Mange år senere ga Den hellige ånd henne en overveldende følelse av fred mens hun ba for et av sine barn. Hennes håp nå er at foreldre og ledere og lærere i Primær kan hjelpe barna å lære å høre Den hellige ånds hvisken. Søster Wixom tok en bachelorgrad i pedagogikk ved Utah State University. Hun og hennes mann, Blaine Jackson Wixom, ble viet i Salt Lake tempel 18. august 1970. De har seks barn. Søster Wixom var medlem av Primærs generalutvalg før hun virket sammen med sin mann, da han presiderte over Washington D.C. syd misjon. Søster Wixom var senere medlem av Unge kvinners generalutvalg, hvor hun virket da hun ble kalt som Primærs generalpresident. ■ Mai 2010 143 Jean A. Stevens Førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap J ean Alldredge Stevens tror det har stor innvirkning på barn at de føler kjærlighet tidlig i livet. Ved å oppleve kjærlighet får barn hjelp til å kjenne og forstå den store kjærlighet som vår himmelske Fader og Frelseren har for dem. Søster Stevens ble født i Salt Lake City, Utah i november 1952. Hun er datter av Claron og Helen Alldredge. «Jeg ble oppdratt av foreldre med stor tro,» sier søster Stevens. «De elsket Herren, og de underviste i evangeliet i vårt hjem. Spesielt mor hadde en enestående evne til å elske andre.» Hun følte fra ung alder av at foreldrene elsket henne og elsket å tjene Herren. Søster Stevens fulgte det samme mønsteret i sin egen familie etter at hun hadde giftet seg med Mark Stevens i Salt Lake tempel 12. september 1973. De har fem barn. Søster Stevens er takknemlig for å kunne tjene Herren, og er spesielt takknemlig for 144 Liahona anledningen til å tjene Primær-barn. «Barn er så følsomme for åndelige ting,» sier søster Stevens. «De kommer inn i dette liv med et troende hjerte. Man kan føle deres guddommelige natur når de kommer til denne jord etter nylig å ha forlatt sin himmelske Faders nærhet.» Søster Stevens tror ledere og lærere i Primær spiller en viktig rolle ved å hjelpe foreldre å undervise i Jesu Kristi evangelium. «Primær gir barna en fantastisk mulighet til å føle kjærlighet, og lærere og ledere mulighet til å underbygge den undervisning som blir gitt i hjemmet,» sier hun. Før hun ble kalt som førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap, var søster Stevens medlem av Primærs generalutvalg. Hun har også vært Hjelpeforeningens president på menighetsplan, rådgiver i Primærs presidentskap på menighetsplan og lærer i evangeliets lære. Søster Stevens tok en bachelorgrad i matematikk og pedagogikk ved University of Utah. ■ Cheryl A. Esplin Annenrådgiver i Primærs generalpresidentskap C heryl Asay Esplin, annenrådgiver i Primærs generalpresidentskap, kan ikke huske en tid at hun ikke trodde på vår himmelske Fader og Jesus Kristus. «Jeg lærte i ung alder å be,» sier hun. «Jeg pleide å be Gud om hjelp før jeg gjorde noe annet, og jeg fikk alltid svar på mine bønner.» Søster Esplin ble født i oktober 1944, datter av Orson og Mildred Asay, og vokste opp på en gård 13 km øst for Lovell i Wyoming. Som den nest eldste av ni barn, ble hun ofte bedt om å være barnevakt. Mens hun hadde ansvaret for sine yngre brødre og søstre, husker søster Esplin at hun ba for sin families sikkerhet mens foreldrene var borte. Søster Esplin tok en bachelorgrad i grunnskolepedagogikk ved Brigham Young University. Under studiene møtte hun sin mann, Max Esplin, og ble viet til ham i St. George Utah tempel 1. september 1967. Etter fullført utdannelse ble bror Esplin innkalt i militæret, og søster Esplin underviste en femteklasse i to år i nærheten av sin familie i Byron, Wyoming. Hun har virket i Hjelpeforeningen, Unge kvinner og Primær. Hennes forrige kall var som medlem av Primærs generalutvalg. Hun virket også sammen med sin mann da han var president for North Carolina Raleigh misjon. Bror og søster Esplin har fem barn. Søster Esplin elsker å være sammen med sine barnebarn. De lager pannekaker og vafler, kler seg ut, går på vandreturer og leser historier sammen. Søster Esplin elsker budskapet i sitt favorittskriftsted, Lære og pakter 84:88: «Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.» Hun håper barn vil huske at vår himmelske Fader alltid er tilgjengelig for dem gjennom bønn. ■ Elven Susquehanna i Harmony, Pennsylvania, ser i dag omtrent slik ut som da Joseph og Emma Smith bodde i nærheten av den fra desember 1827 til juni 1829. Her begravet de sin førstefødte som spedbarn i 1828. Her fullførte profeten Joseph oversettelsen av gullplatene, som ble til Mormons bok. Og ved elvens bredd mottok Joseph Smith og Oliver Cowdery Det aronske prestedømme av døperen Johannes (se L&p 13:1) og Det melkisedekske prestedømme av Peter, Jakob og Johannes (se L&p 128:20). Harmony, Pennsylvania, av Al Rounds «Hvor takknemlige vi er for Jesu Kristi gjengitte evangelium og for alt det gode det gir oss,» sa president Thomas S. Monson ved avslutningen av den 180. årlige generalkonferanse. «Herren har utøst sine velsignelser over oss som et folk. Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at dette verk er sant, at vår Frelser lever og at han leder og veileder sin kirke på jorden i dag.»
© Copyright 2024