Studentmagasinet for Humanistisk fakultet - Atrium
Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr. 3 2007 15. årgang Det nye HF - angår omskruktureringen studentene? s. 4-9 Galskap og genialitet - om Willam Blakes forfatterskap s.26 Dessuten: - Jeg hater Hollwood - et intervju med B-filmsamler Jack Stevenson s.36 Fagpresentasjon: USA-studier (s. 10) Masterstudenten: Merete Skrede Pontes om engelsk lingvistikk (s. 11) Språk: Kræsjinnføring i norsk språkhistorie (s. 13) Utveksling: Til Heidelberg og Bergen (s. 16) Historie: Historien om de tyske einsatzgruppene (s. 18) Novelle: Twisted Love (s. 22) Litteratur: Endre Rusets lyrikk (s. 30), Faderen og Strindbergs kvinneskrekk (s. 34) Essay: Doppler og flinkhetens tyranni (s. 39) Dans: Hildemors dansefeber (s. 42) Musikk: Intervju med Superfamiliy (s. 44) Pensumfritt: På Fotballpuben! (47) Og: Photon: Festival - Nå også med midtsideplakat! LEDER reparere, effektivisere, kommunisere? Er du blant de innvidde som har fått med deg at det har skjedd noe på Høyden? Visste du at det i disse dager foregår en storstilt omorganisering ved fakultetet? Inntrykket vårt er at den jevne student ikke vet stort om hva som har skjedd på HF, og enda mindre om hvorfor. Dette er for dårlig. Universitetets evne til formidling har i denne sammenhengen sviktet den viktigste gruppen: studentene. En av de mest synlige endringene hittil er at HF har byttet navn fra Det historisk-filosofiske fakultet til Det humanistiske fakultet. Heldigvis kan vi enda si HF. Inkludert bindestreken spares det nå ti tegn. Færre bokstaver er altså Fotoansvarleg: Hjørdis Maria Longva pistasjeis@hotmail.com Layoutansvarleg: Bernt Humberset Hagen bernthagen@gmail.com Ansvarleg redaktør: Anniken Gjesdahl anniken.gjesdahl@student.uib.no Journalistansvarleg: Beatrice M. G. Reed bmugr@hotmail.com Redaksjonssekretær: Anders Ekelund aekelund@start.no Økonomiansvarleg: Halvor Ripegutu halvor.ripegutu@student.uib.no Journalistar: Clemet Askheim Live Havro Bjørnstad Kristina Dahle Dorte Dahl Grønnevet Knut Lytskjold Haukenes Charlotte Hånes Hilde Kullerud Anne Arnesen Mørch Vilde Sørbø Nenseth Henrik Bjørge Pedersem Kathrine Salhus Fotografar: Kristina Dale Helge Brekke Borghild Ree Strand Charlotte Hånes én konsekvens av effektiviseringen. Men ellers, hva innebærer dette? I tillegg til navnebyttet kommer sammenslåingen av institutter fra 11 til 5 storinstitutter. Større er lik mer effektivt hevder ledelsen. En ny struktur krever en god plan, og vi håper at planen bak denne omstruktureringen er bedre enn evnen til å kommunisere har vært hittil. Vi håper også at universitetet har informert sine ansatte bedre enn studentene. Det er likevel utvilsomt en del ansatte som ser med skepsis på den nye hverdagen som har slått inn med større eller mindre kraft rundt omkring. Dette gjelder kanskje spesielt de som søkte på nye stillinger, men ikke fikk dem. De som har fått mange flere arbeidsoppgaver tillagt sin gamle stilling, men ingen form for kompensasjon. Og ikke minst de som bekymrer seg for at deres lille stemme vil drukne i mengden i storinstituttene. En annen forandring som ivrige tilhengere av demokratiet vil rynke på nesen av, er at med det nye systemet blir instituttlederne ansatt direkte av ledelsen, og ikke valgt av de ansatte som tidligere. Vi er likevel mest opptatt av studentene. Vi vil gjerne vite hva som skjer og hvordan vår studiehverdag kommer til å bli påvirket. Informasjonen omkring omstruktureringen har rett og slett vært for dårlig og overfladisk. Det er tross alt først og fremst for studentene at universitetet er til. Da fortjener vi faktisk å få vite hva som skjer. Ekstern bidragsytar: Mikkel Cappelen Smith (illustrasjon) Anniken C. Mohr (foto) Layout/Illustrasjon: Simen Brekke Anne - Sophie Diap Dorte Dahl Grønnevet Andrea Rudi Lorås Mona Maria Løberg Birgitte Norsen Borghild Ree Strand Halvor Ripegutu Anders Ekelund publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene. Framside: Andrea Rudi Lorås Bakside: Andrea Rudi Lorås og Bernt Humberset Hagen Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det humanistiske fakultet og Kulturstyret. Desse står Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen kulturstyret Tlf: 55 58 20 79 e-post: atriumkontakt@uib.no utan redaksjonelt ansvar. Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar 1800. Bidragsytarar dette nummeret: Anniken Gjesdahl Ellen Henriette Suhrke Helge Brekke Borghild Ree Strand Mona Marie Løberg heimesde: http://atrium.uib.no trykk: Bodoni DET NYE HF - big is beautiful Det humanistiske fakultet kom plutselig, men har vært på vei lenge. Omleggingen på HF • Omleggingen på HF innebærer at fakultetet går fra 11 til 5 institutter. Samtidig forandres navnet fra Historisk-filosofisk til Humanistisk fakultet. • Hver enkelt instituttleder får nå betydelig større myndighet. Lederne vil fra nå av ansettes av fakultetsledelsen og ikke velges av det enkelte institutt. • Bakgrunnen for reorganiseringen er en ny Universitets-og høgskolelov fra 2005. • Målene for omleggingen er blant annet å oppnå større samarbeid på tvers av fagene, samt å effektivisere fakultetets enheter både byråkratisk og økonomisk tekst: Dorte Dahl Grønnevet dorte.gronnevet@student.uib.no foto: Borghild Ree Strand Det er ikke sikkert du har merket det ennå, men noe har skjedd med HF i løpet av sommeren. Bak forkortelsen skjuler det seg et nytt navn: Det humanistiske fakultet. Navnet skjuler en ny struktur, der tidligere elleve institutter er blitt slått sammen til fem. Det kan virke som om det har skjedd i løpet av natten, men sannheten er at prosessen har pågått lenge, ja kanskje like lenge som du selv har vært til. Omorganiseringen av HF er en del av en større plan, men spørsmålet er om planen er særlig god. Hernes revisited - Tankegangen er jo litt «big is beautiful», og den er et resultat av noe daværende kirke- og utdanningsminister Gudmund Hernes startet med for 20 år siden, forteller fakultetsdirektør Audun Rivedal. Hernes’ visjon var opprettelsen av det såkalte Norgesnettet for forskning og utvikling, en visjon som ble lansert i en rapport med det udødelige navnet «Med viten og vilje» i 1988. Tanken var at de faglige enhetene var for svake og fragmenterte. Ved å slå sammen enhetene ville man stå bedre rustet i den daglige driften og til å drive god forskning og utdanning både på den nasjonale og internasjonale arena. Konkurransen om eksterne forskningsmidler er vanskelig og full av skjemaer. Det tar verdifull tid og krefter å søke. - Større enheter blir mer synlige i det politiske liv, og dette er noe som blir stadig viktigere i dag. Man må være stor og tung for å bli lagt merke til. Det er selvfølgelig også et økonomisk formål, legger Rivedal til: - Store enheter er som oftest mer økonomisk rasjonelle og konkurransedyktige. Tallet er fem - Fortell litt mer om de nye instituttene. - Vi har altså beveget oss fra elleve til fem institutt. Du kan si at vi har samlet flere faggrener under en paraply, og vi håper jo at en fusjon av fagmiljøer skal gi synergieffekter utover det administrative samarbeidet. Alle fremmedspråkene er samlet i et institutt, noe vi følte var veldig naturlig. Vi følte også det var riktig å slå sammen arkeologi, historie, kulturvitenskap og religion, siden disse fagene har mye til felles. Dessuten får vi et meget stort instiutt for lingistiske, litterære og estetiske studium, et filosofiinstitutt og selvfølgelig Griegakademiet. - Griegakademiet blir altså uforandret? - Ja, vi betrakter det instituttet som et spesialtilfelle. Men også det har fått noen ekstra fagområder tilknyttet seg, som musikkterapi og musikkvitenskap. Vi var også inne på tanken om å opprette et eget estetisk institutt der Griegakademiet sammen med fag som kunsthistorie var inkludert. Det eventuelle estetiske instituttet skulle da vært en del av et trekløver ved Det humanistiske fakultet, hvor et kulturvitenskapelig og et språklig institutt ville ha utgjort de to resterende. - Vi følte vel at det ville bli litt for radikalt, sier Rivedal lurt. - Vår erfaring med reorganiseringen av HF er ikke mange ukene gammel, men de tilbakemeldingene vi har fått så langt har vært positive. Det er klart at det alltid vil finnes noen som ikke er helt fornøyde, men prosessen har foregått uten store konflikter. økonomi- og personalavdeling og en felles informasjon- og veiledningstjeneste, som gjør det lettere å dele på erfaringer og arbeidsoppgaver, samtidig som instituttene selv blir mindre sårbar ovenfor sykdom og kunnskapsoverføring. Dette bidrar betraktelig til brukervennligheten for både ansatte og studenter. Man må være stor og tung for å bli lagt merke til. – Audun Rivedal, fakultetsdirektør Mye entusiasme og lite raseri Når det noe vågale forslaget om tre storinstitutter ikke gikk igjennom var det ikke et resultat av den eldre gardes motstand. - Vi var sikker på at den verste skepsiskneiken ville finne sted hos «de eldre herrer», de som har vært her en stund for å si det sånn. Det viste seg imidlertid at det nettopp disse var blant de mest entusiastiske. Vi måtte nærmest holde dem litt igjen. Rivedal er optimistisk på fakultetets vegne: Vi har i stor grad forsøkt å finne individuelle løsninger der problemer har oppstått. En lang tung bølge Det er ikke første gang HF har reorganisert seg. På nittitallet ble også flere institutt samlet i større enheter, som for eksempel lingvistikk og litteratur. - Hva er erfaringen fra denne tidligere reorganiseringen? - Den er nok delt med både fordeler og ulemper. Vi har imidlertid studert resultatene fra evalueringen den gang og tatt det med i beregningen. Hele utviklingen er en lang tung bølge. Dette er en prosess vi har brukt lang tid på, ikke minst ved å snakke med de ansatte. - Det er viktig å følge opp personalet, noe den nye organiseringen av HF gjenspeiler. Blant annet har vi fått en felles Business as usual? Den er langsom og omfattende som universitetet selv, men hvilken betydning har omleggingen egentlig? Intensjonene er kanskje klare for de som kjenner til dem, men det er vanskelig å lese mellom linjene, når linjene som gis ut kun er en melding om navneskiftet på Studentportalen før sommerferien. - For de fleste studenter blir det «business as usual», sier Rivedal, og nevner at den mest åpenbare endringen er at det ikke lenger nødvendigvis er en sammenheng mellom fag og institutt. Å finne ut hvilket institutt man hører til skal man vel strengt tatt klare. Det man imidlertid kan sette spørsmålstegn ved er hvorvidt «business as usual» er et faktum eller ikke. Den nye organiseringen av HF har unektelig kvaliteter, og man vil nok se et fakultet som vil være mer effektivt både på det faglige og Fakultetsdirektør Audun Rivedal har ledet reorganiseringen av HF fra sitt veldekorerte kontor. DET NYE HF det administrative planet. Det er en gevinst som man ikke umiddelbart skal avvise, og den viser også at fakultetet prøver å ta sin rolle som en samfunnsinstitusjon alvorlig. Det er ikke noe i veien for å tenke nytt, det er ikke noe i veien for faglig samarbeid på tvers av tradisjoner. Det er heller ikke noe i veien med å samle enheter, men det må gjøres i et større perspektiv enn det pragmatiske. Forsiktig mellom linjene En av de største konsekvensene ved omorganiseringen på HF gjelder instituttledelsen. Der man før hadde et instituttstyre med beslutningsmyndighet og en valgt instituttleder på toppen, har man nå et instituttråd og en instituttleder som er ansatt av fakultetsstyret. Og det er her man skal lese forsiktig mellom linjene. Instituttlederens endrede rolle går ut på at han eller hun i større grad har myndighet til å bestemme saker selv uten å gå via de demokratiske kanalene innad på fakultetet. Dette for å effektivisere den daglige driften, mens man i større saker skal rådføre seg med instituttrådet. Instituttrådet har imidlertid ingen mulighet til å legge ned veto ovenfor instituttlederen. For studentenes vedkomne innebærer dette at hvor man før hadde 25 prosents stemmerett, er det nå uvisst hva slags påvirkningskraft studentene vil ha på det som skjer på instituttene. - Det er interessant å se om det også blir en reorganisering av fagutvalg og studentutvalg, ettersom strukturen på instituttene er endret. HFSU fungerer som et mellomledd mellom fakultetet og studentene, og hvordan de velger å organisere det hele legger vi oss ikke opp i: - Så lenge studentene er representert på en forsvarlig måte er vi fornøyd, sier Rivedal. Skuffende Man kan selvsagt spørre seg i hvor stor grad studentene tidligere har benyttet sine muligheter til å påvirke. For enkelte er fagutvalg synonymt med fagfestkomité, mens det på andre fag har vært snakk om en verdifull kanal for dialog og utvikling av fag mellom ansatte og studenter. Likevel må man kunne uttrykke skuffelse over at store deler av det indre demokratiet på fakultetet er byttet ut med et byråkratisk styre uten at det har blitt invitert til en reell debatt. - Prosessen har først og fremst angått administrasjonen og de faglige ansatte på universitetet, sier fakultetsdirektør Rivedal for å forklare studentenes relativt inaktive rolle i prosessen, og legger til: - Men det er klart at de har blitt tatt med på fellessamlinger og drøftninger. Tiden vil vise I mellomtiden går livet på Det humanistiske fakultet videre. Og om enn det skulle blåse på toppen ble i alle fall navneendringen en smertefri sak. - Vi var sikre på at det skulle møte mye motstand. Vi så for oss at nå ville det virkelig ta fyr! Så skjedde det motsatte, forteller Rivedal undrende. - Det var i det hele tatt lite engasjement rundt navnet. Det nye navnet er mer i samsvar med fagene som tilhører fakultetet, samt de andre universitetene i Norge og i utlandet. Med nytt navn og ny struktur er også han selv blitt direktør for et nytt fakultet. - Nå er arbeidet på mange måter gjort, og vi må ta fatt på hverdagen. Prosessen skal evalueres på slutten av denne valgperioden, altså etter fire år. Samtidig har vi hele tiden saker å følge opp, blant annet evalueringen av Kvalitetsreformen. - Vi ser imidlertid at slike prosesser går i sykluser, at universitetene sentraliserer og sentraliserer, for så å plutselig snu og gå i motsatt retning. I USA ser man eksempler at fagmiljøene er mer fragmenterte, og at det er de små elitistiske fagene som bærer universitetene. Vårt håp er at den nye strukturen ved HF i større grad vil være i stand til å oppdage og stimulere frem eksellente miljøer som kan bære Universitetet i Bergen. udramatisk overgang De faglig ansatte opplever ikke at omstruktureringen har forandret deres hverdag nevneverdig. tekst: Beatrice Reed og Anniken Gjesdahl bmugr@hotmail.com, anniken.gjesdahl@student.uib.no foto: Halvor Ripegutu og Borghild Ree Strand - De nye lederrollene innebærer større fullmakter enn før, sier Lars Sætre, professor i litteratur. Lars Sætre tilhørte tidligere Institutt for allmenn lingvistikk og litteraturvitenskap og er nå professor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier (LLE). Han har sittet i det reorganiseringsutvalget som har utarbeidet den nye faglige strukturen for organiseringen av Det humanistiske fakultet som ble satt ut i livet 1. august i år. Sætre større for de administrativt ansatte, mener Sætre. - For øyeblikket kan det være vanskelig for oss fagansatte å vite hvem vi skal forholde oss til i administrasjonen. Selv om ansvarsområdene er definert er det mange forandringer å forholde seg til. Dette fører til at det for tiden er vel mye som faller på de vitenskaplig ansatte. Sætre har dog troen på at dette vil forandre seg når ting har kommet mer i gjenge. Kvalitetssikring av lederrollen Omorganiseringen medfører blant annet at lederne for instituttene ikke lenger blir valgt, men ansatt. Sætre tror ikke at dette nødvendigvis er en svakhet. - Som medlem av reorganiseringsutvalget bidro jeg til å utforme de krav til kvalifikasjoner som ble gjeldende ved innebærer større makt med tilsvarende ansvar. Instituttlederne har ansvar både for forskning, samarbeid og finansiering. Bedre personalpolitikk? Et nytt element er også fokuset på personalpolitikk. Sætre tror ikke han er alene når han hevder at personalpolitikken ved UiB ikke har vært den beste. Han håper at de nye instituttlederne tar denne utfordringen på alvor. - De nye lederrollene innebærer større fullmakter enn før. I og med at det nye instituttrådet kun er rådgivende kan lederskapet i teorien overstyre de ansatte. Da vi inviterte studentene til å delta på møtene våre møtte de allikevel ikke opp. – Lars Sæthre, litteraturprofessor mener at forandringene for de faglig ansatte ikke blir så store. - Vi har samarbeidet på tvers av fagdisipliner før og det vil vi fortsette med. Da allmenn litteraturvitenskap og allmenn lingvistikk gjennomgikk en lignende sammenslåing og ble til ett institutt i 1995 førte imidlertid ikke dette til spesielt tettere faglig kontakt. Den nye strukturen gir rom for å tenke nytt og kanskje vil sammenslåingen av institutter ha en synergieffekt i form av mer tverrfaglig samarbeid. Da er nok forandringene langt ansettelsen av de nye instituttlederen. Jeg tror disse kravene bidrar til å kvalitetssikre valget av ledere, skjønt det kommer alltid an på hvordan den enkelte utfører rollen. Vi kunne bidra til retningslinjene, men i praksis kommer mye an på personen selv. De nye lederrollene Randi Koppen: - Det første semesteret blir en innkjøringsfase. DET NYE HF Rolf Beev: - Jeg har fått all informasjonen jeg trenger om endringene. studentrepresentasjonen har vært i laveste laget. Jeg deltok selv i en referansegruppe for det som skulle bli det nye instituttet LLE, og vi fikk i løpet av prosessen meldinger om at studentene følte seg tilsidesatt. Da vi inviterte studentene til å delta på møtene våre møtte de allikevel ikke opp. Sætre presiserer dessuten at det er fakultetsstyret som har vedtatt den nye strukturen. Her er også studentene representert, men kun med én stemme. Avventende stemning Randi Koppen er førsteamanuensis ved Institutt for fremmedspråk (IF), og tidligere ansatt ved engelsk institutt. Hun sier at hun ikke har merket særlig til forandringene ved fakultetet enda, og beskriver stemningen ved instituttet som avventende. Sætre tror imidlertid at en slik lederstil vil bli straffet. Instituttlederne ansettes for fire år og kan gjenvelges i to perioder etter dette. - En instituttleder som overstyrer instituttrådet vil neppe bli spesielt populær. Det er lite sannsynlig at en slik leder blir sittende i mer enn én periode. Effektivt samarbeid Sætre mener at av det mest positive med den nye strukturen et smidig fakultetsutvalg bestående av fakultetsledelsen samt en representant fra de fem instituttene. - Jeg tror dette utvalget kan fungere som et effektivt utøvende organ som bidra til et godt samarbeid både innbyrdes mellom de ulike fakultetene og mellom fakultetene og ledelsen. Det kan også være en styrke for oss ansatte at vi vet hvor beslutninger fattes og hvor ansvaret ligger. Lederne kan bestemme mer, men desto mer omfattende blir ansvaret. Lav studentrepresentasjon Lars Sætre kan ikke se at reorganiseringen vil ha spesielt stor innvirkning på hverdagen til studentene. Man kan imidlertid spørre seg om studentene har vært godt nok representert i selve omorganiseringsprosessen - Jeg tror man kan slå fast at - Det første semesteret blir som en innkjøringfase. Vi vil nok merke større endringer etter hvert, tror hun. Koppen synes det er bra med samarbeid og hyggelig med nye kolleger, men ettersom ansvarlige ved de ulike fremmedspråkene ønsker at undervisningen skal foregå på sitt språk, kan samarbeid mellom språkfagene bli utfordrende. Forskningmessig derimot mener hun at tverrfaglig kontakt kan bli lettere. Bekymret for demokratiet Koppen ser det som et tap at ikke tidligere institutt for allmenn lingvistikk og litteraturvitenskap også ble en del av det nye IF-instituttet. - Vi hadde stått sterkere sammen med dem, sier hun. På den andre siden uttrykker Koppen bekymring for demokratiet innad i en stor organisasjon, og peker på mulige problemer som kan oppstå i forhold til intern fordeling av ressurser. - Når instituttene og organisasjonen blir større, blir det gjerne flere som må slåss om færre midler, og det kan være vanskeligere for folk å nå frem. Merker ingenting Rolf Beev er universitetslektor ved Humanistisk informatikk som er tilknyttet Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, (LLE). Bortsett fra at han har byttet kontor to ganger, sier Beev at han ikke har merket noe til omorganiseringen ved fakultetet. - Skulle jeg merket noe da? Jeg har flyttet fra andre til tredje etasje, og deretter lenger bort i gangen i tredje etasje, ellers er det lite endringer. Fornøyd med informasjonen Beev sier at ting har tuslet og gått av seg selv, og roser i tillegg ledelsen for å ha vært flinke til å informere om omstruktureringene. - Jeg har fått all informasjon jeg trenger om endringene, og jeg har dessuten fått god tid på å flytte. Lektoren tror heller ikke at studentene vil merke forskjell, eller at omorganiseringen kommer til å få innvirkning på det faglige. - angår også studentene Anne Høy Horsberg, avtroppende leder i studentutvalget til HF, mener studentene ikke har blitt hørt i omorganiseringen av fakultetet. tekst: Halvor Ripegutu halvor.ripegutu@student.uib.no foto: Kristina L. Dahle - Vi er svært misfornøyd med at studentene ikke er blitt hørt i denne prosessen. Denne omleggingen vil i høyeste grad også påvirke studentenes hverdag, sier Anne Høy Horsberg, avtroppende leder i HFSU. Hun går dermed imot påstandene til fakultetsdirektør Audun Rivedal. Han hevder at omorganiseringen av fakultetet kun er et byråkratisk anliggende med liten praktisk betydning for studentene. - Først og fremst synes vi det er problematisk at beslutningsorganene blir flyttet lengre fra studentene. Når større enheter blir opprettet, betyr det at hvert enkelt fag, og dermed også hver enkelt student, får mindre å si, sier Høy Horsberg. Dårlig informasjon Høy Horsberg er også svært kritisk til at studentene har blitt så dårlig informert om omorganiseringen: - Vi fikk vite om omorganiseringsplanene nærmest tilfeldig, det burde ha foreligget mer informasjonsmateriell om prosessen, mener hun. - Studentene har vært generelt veldig dårlig informert. I et offisielt skriv fra HFSU til Fakultetssekretariatet påpekte vi i studentutvalget at informasjonen om omorganiseringen kun lå på intranettet. Der har ikke studentene tilgang. Hun mener også at det kan være en fare for at mange forskere har bedrevet selvsensur og ikke vært kritiske nok i omleggingsprosessen: Instituttstyret kontrollerer jo forskningsmidlene. Jeg tror det kan være en fare for at de ikke tør si ifra i frykt for å pådra seg ledelsens vrede. Svekket demokrati Høy Horsberg mener at studentene, og ikke minst HFSU, burde ha spilt en mer integrert rolle i prosessen: - HFSU burde vært med som en høringsinstans. Vi representerer studentene, og det er veldig dårlig at vi ikke blir inkludert. Studentene har i det hele tatt hatt veldig liten mulighet til å komme med innspill, sier hun. Hun mener også selve tidspunket hvor avgjørelsen ble tatt på, var ugunstig for studentene. - Den endelige avgjørelsen om omleggingen ble tatt i juni. Da var de fleste studentene enten opptatt med eksamen eller på sommerferie. Høy Horsberg håper at den nye omleggingen vil være vellykket, men bekymrer seg for det svekkede demokratiske elementet i fakultetsledelsen. - Instituttrådet har fått betydelig svekket myndighet. Til gjengjeld får instituttlederne langt større fullmakter, samtidig som de går fra å være valgt av instituttrådet til å bli ansatt. Dette gjør det også vanskeligere for studenter å få innflytelse. 25% av instituttrådet består jo av studenter. Delvis selvforskyldt - Vi er innstilt på å bruke HFSU aktivt, sier Rivedal når Atrium nevner kritikken fra HSFU. Rivedal forstår kritikken, men mener studentene selv må engasjere seg når saker er oppe til diskusjon. - Det har vært en tendens at kritikken fra studentene har kommet først etter at beslutninger er fattet. Tre studentar om endringane ved HF tekst: Live Havro Bjørnstad live.bjornstad@student.uib.no 1. Har du høyrt noko om at det frå denne hausten av har tredt inn store endringar i korleis HF vert organisert? 2. Har du fått god nok informasjon om kva dette går ut på? 3. Trur du endringane kjem til å ivareta studentane sine interesser godt nok? foto: Kristina Dahle Kristin Narozanski Engelsk, HF Kyrre Andersen Filosofi, HF Karina Sørensen Historie, HF 1. Eg veit at mange språkfag har kome under same institutt – institutt for framandspråk. 2. Ja, det ville vore bra. Eg har ikkje fått noko informasjon i det heile om kvifor dette har kome i stand 3. Eg vonar det! 1. Det har eg. Det dreier seg vel om generell oppstramming og effektivitet. 2. Ja, absolutt. Meir informasjon er alltid bra. 3. Eg vonar det. Dersom studentane ynskjer å verta elevar, vil dei også truleg det. 1. Eg har høyrt om det, men veit ikkje så mykje. 2. Eg er ny her, og set pris på meir info. Det har vore mykje springing fram og attende i det siste, og mange har ikkje ein gong opplyst om at dei har flytta. 3. Eg trur ikkje det vil vera til det betre med mange fleir studentar på færre institutt. FAGPRESENTASJON USA, nærmere enn du tror Bush og cowboyhatter i en gigantisk smeltedigel. Kanskje er det nå på tide å lære noe nytt om storebror i vest. tekst: Kristina L. Dahle kriss_dahle@hotmail.com I år får studentene ved Humanistisk fakultet for første gang anledning til å studere Nord - Amerika inngående. Omlag 40 studenter er påmeldt til det nyopprettede USA - studiet, hvor målet er å erverve seg kunnskap og forståelse for litteratur, film, kultur, religion, historie og politikk i USA. Det loves at studentene vil få en innføring i flere deler av samfunnslivet i verdens mest innflytelsesrike land, og i det som sies å være den mektigste statsdannelsen som verden noensinne har sett. Tanken om å satse på USA - forskning ved Universitetet i Bergen har i lengre tid ligget i luften. Etter utarbeidelse og finpussing av det tverrfaglige bachelorprogrammet, er denne idéen endelig realisert. Førsteamanuensis ved Institutt for sammenlignende politikk og leder for det nye programstyret i USAstudier er Gunnar Grendstad. Han mener at det er bedre seint enn aldri, og at tiden for så vidt var overmoden for et slikt tilbud. Det store behovet i det norske samfunnet for økt kunnskap om USA, skal gjenspeiles i det tilbudet studentene får ved UiB. - Studietilbudet her i Bergen skiller seg fra andre lignende tilbud, ved at studiet vil være mer direkte rettet mot USA enn tidligere. Aktive studenter med ansvar Det første kullet med studenter er allerede godt i gang med førstesemesteret. For Marita Rosnes er det mastergrad og spesialisering i engelsk som er målet. - Etter studiet blir det muligens journalistikk eller noe lignende, og da vil valget av USA - studiet være veldig relevant i forhold til en spesialisering i engelsk. For øyeblikket tar hun ex.phil. - og ex.fac. emner, samt ENG122. Engelsk er, i tillegg til historie og sammenliknende politikk, ett av de tre obligatoriske emnene i studiet. Som i de fleste studier forventes det at studentene skal delta aktivt i undervisningen, og på USA-studiet har man tatt dette på alvor. På et orienteringsmøte fikk de ulike studentene tildelt hver sin delstat, som de vil ha ansvaret for resten av studietiden, forteller Grendstad. – Enhver student må holde seg oppdatert, ettersom han eller hun kan oppleve å bli «satt på spott» dersom han eller hennes stat dukker opp i undervisningen. - Spennende, mener Marita om det å ha ansvaret for sin delstat, Mississippi. Hun ser klart sammenhengen mellom det å delta aktivt i timen, og det å bli bedre kjent med dem man går i klasse sammen med. I følge Grendstad strekker interessefeltet seg fra historiske hendelser, militære slag, styre og politisk flertall, til navn på kjente forfatteres 10 fødested. Studentene ved USA-studiet kan herved se på seg selv som advart, og da kanskje særlig med tanke på det kommende valget. USA-studier om fem år? Selv om man har opplevd en del negativt mediefokus rundt landet de siste årene, virker det ikke som om dette har påvirket den akademiske interessen. Grendstad slår fast at folk flest uansett alltid vil ha meninger om det meste. Han legger til at fordi USAs økonomi i stor grad påvirker oss, er behovet for nyansert kunnskap om denne globaliseringen viktig. Mediefokuset har nok heller ikke hatt noen videre innvirkning på populariteten til studiet, som opprinnelig kun var tiltenkt 30 studieplasser. Men før man begynner å snakke om utvidelse, må målet være at studentene har fått innfridd sine forventninger til bachelorgraden, og da må det ligge en god faglig kvalitet i bunn, forklarer Grendstad. USA - studiet er et samarbeid mellom fagene sammenlignende politikk, historie, engelsk og religionsvitenskap. På denne måten støtter studiet seg mye seg på ressurser som allerede er der, og det er derfor gode forutsetninger for faglig tyngde. USA-studiet er et unikt og etterlengtet studietilbud, og dersom du vil lære mer om verdens kanskje mest innflytelsesrike land, er det bare å søke neste år! MASTERSTUDENTEN spraking om språking Merete Skrede Pontes si masteroppgåve handlar mykje om irritasjon. tekst: Dorte Dahl Grønnevet dorte.gronnevet@student.uib.no foto: Halvor Ripegutu - Det er fascinerande kor utruleg opptekne folk er av språk. Eg trur at uansett kven ein kjem i snakk med så kan ein få i gang ein språkdiskusjon som engasjerer. Ho burde vite kva ho snakkar om. Om eit par veker skal ho levere masteroppgåva si i engelsk lingvistikk om språkklaging. Med utgangspunkt i to bloggar, thePainInTheEnglish.com og spogg. org –The Society for the Promotion of Good Grammar har ho utført ei kvantitativ analyse på korleis språket vert diskutert, kritisert og i mange tilfelle slakta av vanlege språkbrukarar. - Dei skriv ikkje for å prise språket, men om det som irriterar dei og ting dei lurar på. Det kan vere skilt med grove feilstavingar, avisinnlegg som nyttar for mange klisjear, underlege eller fancy uttrykk som brukast feil, eller berre desse små orda som tidvis alle puttar inn i alle setningar. Det er først og fremst det skriftlege språket som får gjennomgå. Pontes seier teorien hennar er at det munnlege språket er vanskeligare å kontrollere, og at det av den grunn er enklare å gå laus på noko som ein bokstaveleg talt kan peike på. - Stemninga er nok litt at alt var betre før, seier ho og ler. Aha-oppleving Sjølv kunne ho ha passa inn i sin eigen studie, om det ikkje hadde vore for at ho gjekk over i forskarrolla. - Tidlegare var eg svært kritisk til språk, og eg kunne irritere meg over dei minste ting når eg las eller såg på TV. Det var nesten som om eg var på nippet til å skrive anonyme brev for å klage på skrivefeil. Etter eit kurs med professor Karol Janicki, der vi lærte mykje om Standard English og sosiolingvistikk fekk eg ei aha-oppleving. Det slo meg kor ofte vi, sjølv i Noreg der dialektar er allment akseptert, tenkjer på språk innanfor kategoriane korrekt og inkorrekt. I USA og England fins det til dømes kurs for dei som vil slipe ned dialekten sin, slik at ein ikkje lenger kan høyre kor ein kjem frå. Språket ditt avgjer i mange tilfelle kva slags jobb du får, kva slags kontaktar du kan knytte og den sosiale statusen din i samfunnet. 11 Leve språket Pontes meinar at språkklaginga på internett ikkje nødvendigvis er positiv. - Eg trur at all språkklaginga gjer at folk blir meir usikre på eiga språkkapasitet. Det at klaginga vert framsett i eit korrekt eller inkorrekt perspektiv, fører til at folk som les klagene trur at denne svart-kvit motsetninga er reell. Ta til dømes ein språkbrukar som les ein klage der eit språkfenomen han eller ho sjølv nyttar i dialekten si vert kritisert. I ettertid vil kanskje han eller ho då freiste å rette opp «feilen›», til tross for at det ikkje er ein feil, men snarare ein naturleg del av dialekten. Ho seier at prosessen med å skrive har vore lærerik, og at ho over tid har vorte ein meir tolerant språkbrukar. Kor vegen går vidare veit ho enno ikkje. Akkurat no ser ho berre fram imot å verte ferdig. - Vel, oppgåva mi kjem ikkje akkurat til å forandre verda. Eg tenkjer likevel at uansett kor eg endar opp i arbeidslivet, så vil eg håpe at eg kan bidra til ei meir open haldning til språket generelt. Språket fyller ein funksjon i samfunnet, og den funksjonen vil endre seg over tid og difor også språket sjølv. Det ville vere trist om vi ikkje skulle la språket få rom til å brukast slik vi treng det. - På den andre sida, seier ho lurt, det er jo for eksempel litt underleg at når ein har skrivereglar, og når ein først skal lage eit stort skilt, at ein då ikkje klarer å stave eller stokke orda riktig. Eg meiner, kvifor? Sjekk ut: http://spogg.org http://www.painintheenglish.com FESTIVAL Det grommaste knipseapparatet fekk ikkje lov til å følgja med i år heller. Det gjorde illt å skiljast frå venen din, men du orka ikkje tanken på å introdusere han for festivallivet. Foto: Mona Maria Løberg Ellen Henriette Shurke Anniken Gjesdahl Helge Brekke Borghild Ree Strand Tanken på all den gjørma, og på alt det alkoholhaldige. Og for ikkje å snakke om alle dei klåfingra, glepphendte idiotane og tjuvraddane ein kan tenkjast å koma i prat med på slike tilstellingar. Angsten grip deg som ei klam hand om nakken. «Festival» er tema denne gong. Vi syner inntrykk på trykk, i mikro og makro, form og fargesprak. Nei, denslags må vener skånast for. Eingongskameraet måtte atter trå til! foto: Borghild Strand 12 SPRÅK homo loquens Ei lita krasjinnføring i norsk språkhistorie. tekst og illustrasjon: Hjørdis Maria Longva pistasjeis@hotmail.com Evna til språk er etter alt å døme det viktigaste kulturproduktet vi menneskje har greidd å framskaffe i løpet av dei 130.000 åra vi har vandra kring på jordskorpa. Språket grip inn i alt, som eit kjenneteikn for vår art og føresetnad for menneskeleg samhandling. Ei alternativ nemning for homo sapiens er då faktisk homo loquens, som tyder «menneskje med talespråk». Gjennom språket ser vi verda. Gjennom språket kan vi gje uttrykk for kva vi meiner om henne og om alt det ho inneber; som til dømes kattar. Ein katt eg likar er ein «puselusk». Ein katt eg ikkje likar er eit «kattekrek», ei «fillekatte» eller – dersom det er ein verkeleg slesk, ekkel pus vi har med å gjere – ein «utkrøpen, stygg, liten pelsdott». Språket er ikkje til å kome utanom. Det grip inn og trengjer seg på deg frå alle kantar. Språk er for livskvalitet det oksygen er for liv. Når ein har det tilgjengeleg, tenkjer ein ikkje over det, når det fell utafor rekkjevidde vert mangelen desperat og hemmande. Dette er startstreken. Eit håplaust vidt, men viktig grunnlag for vidare synsing. La oss gripe etter halmstråa og «se hva som skjer...» Språksamfunnet: fruktsalat Per i dag er det Ny-Guinea som har den mest imponerande statistikken for språkleg mangfald. På eit øyrike som er berre ein tøddel større enn delstaten Texas og hadde 6,4 millionar innbyggjarar ved tusenårsskiftet, finn vi om lag tusen ulike språk sortert inn i 60 overordna språkgrupper. Somme av desse språka har mindre til felles enn kinesisk og engelsk og det språklege mangfaldet speglar eit nesten like stort etnisk mangfald. Det finnst om lag 2000 skriftspråk og mellom 5000-6000 talespråk i verdssamfunnet. Dersom vi gjer litt grovrekning med desse tala, finn vi at om lag ein sjettedel av verdas språk soknar til Ny-Guinea. Ja, det høyrest ut som eit tvilsomt reknestykke. 13 Med slike kort på bordet kan det vere naudsynt å spør seg kva eit språk eigentleg er. Korleis veit vi at noko er eit eige språk og ikkje berre ei svært særprega dialekt? Noko fasitsvar på dette spørsmålet har vi ikkje, men det vi veit ganske sikkert, er at ytre, politiske tilhøve ofte spelar ei vel så stor rolle i dette biletet som dei indre, språklege. La oss kaste ljos over denne problemstillinga ved hjelp av eit par heimlege døme. Dersom vi ser det, at folk som bur innan eit geografisk avgrensa område talar gjensidig forståelege dialektar, som eit gangbart utgangspunkt for å skilje eit språk frå eit anna, kan ein til dømes godt argumentere for at norsk, dansk og svensk berre er dialektar av skandinavisk, og ikkje sjølvstandige språk, då vi stort sett er i stand til å forstå kvarandre. Men grunna politiske, kulturelle og historiske tilhøve har vi likevel valt vekk ei slik inndeling, til fordel for ei som er med på å tydeleggjere landegrensene. Motsett ser vi at dei tre Ein demonstrasjon av språklets potensiale: Namnet på denne landsbyen i Wales, er også det lengste ordet på walisisk varietetane lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk alle vert rekna som dialektar av samisk, sjølv om dei ikkje er gjensidig forståelege. I tillegg har vi ytterlegare to større samiske varietetar, umesamisk og pitesamisk, som ikkje har sine eigne skriftspråk. Det at alle desse varietetane har blitt tjora fast på same båsplassen har nok samanheng med det, at Noreg dreiv ein ganske ufin assimilasjonspolitikk overfor samane heilt fram til byrjinga av 60-talet. Nasjonen skulle byggjast og det vart knust nokre egg for å mekke omeletten. Samisk fekk ikkje status som offisielt språk i Noreg før i 1992. Eg har ein teori om at det gjer godt for «folkesjela» å rippe opp i dette i ny og ne. Stundom bør vi minnast på kor stutte tidsrom vi har med å gjere. Slikt kan gje oss litt meir innsikt, gjere oss litt meir audmjuke. Noreg sine mange tunger Vi bør kanskje vere takksame for at kongeriket Noreg ikkje rommar like stor språkleg variasjon som Ny-Guinea. Når det er sagt, er det på ingen måte slik at Noreg representerar eit flatt språkleg landskap, tvert imot, her er det mykje kjøt på beina. Vi har eitt offisielt nasjonalspråk – norsk – som har to jamstilte målformer, nemleg bokmål og nynorsk. I tillegg har vi eitt offisielt minoritetsspråk, samisk, som har særskilte rettar og fire andre tradisjonelle minoritetsspråk: kvensk, romani (tatarane sitt språk) , romanes (sigøynarane sitt språk) og norsk teiknespråk. Vi har óg ei rekkje relativt nyinnflytta minoritetsspråk og alle dei orda og uttrykka vi adopterar frå andre språk. Det er særleg to tema som stadig kjem opp i norsk språkpolitikk, nemleg nynorsken sine kår i høve til bokmål og kor vidt den stadig aukande innverknaden frå engelsk representerar ein trussel for det norske språksamfunnet. Det andre må vi diverre la ligge for no, la oss ta det første først og varme opp med litt språkhistorikk. Det store spørsmålet Det har vore stor aktivitet i den språkpolitiske manesjen her i landet dei siste par hundre åra. I 1830-åra kom språket på dagsorden som eit nasjonalt problem. Snøballen tok for alvor til å rulle då Henrik Wergeland og P. A. Munch trådde fram som representantar for kvar sine språkpolitiske linjer i tidsrommet 1832-35 og det o’store spørsmålet i norsk språkhistorie vart stillt; korleis skulle ein skape eit nytt norsk skriftspråk? Fornorske det eksisterande danske litt om senn, eller skape eit nytt skriftspråk basert på dei norske dialektane? Utover på 1840-talet vert Wergeland si moderate fornorskingslinje teke opp av kjendisane Asbjørnsen og Moe, og endeleg av sjølvaste bokmålshøvdingen, Knud Knudsen. På hi sida finn vi den radikale målrøysingslinja, med Ivar Aasen som fremste gründer og 14 uutfordra ikon for landsmålet. Som bakteppe for det språkpolitiske basketaket som no var i emning, har vi nasjonalromantiske straumdrag og framvoksteren av organisasjonssamfunnet, med målrørsla, fråhaldslag, politiske lag og fagorganisasjonar i front. Profan litteratur tok opp konkurransen med bibelen og skriftspråket breidde om seg. Parallellen her, mellom utviklinga av demokratiet og utbreiinga av språket er ikkje til å kome utanom. Utan språk, kan ein ikkje gjera seg gjeldande der makta kviler. Eller som Ludwig Wittgenstein so fint har sagt det: «The limits of my language mean the limits of my world». So kom nynorsken si stordomstid. Noregs Mållag vart skipa i 1906 og i 1907 vart den omdiskuterte ordninga med hovudmål og sidemål innført i gymnaset etter hard strid. To tiår seinare, i 1930 kom den neste banebrytande sigeren for landsmålsforkjemparane, ved mållova, som fastsette at alle statstilsette som var fødde etter 1905 skulle kunne bruke begge målformene. Den høgaste skulemålsprosenten som nokosinne er målt for nynorsk er 34,1 %, det skjedde i 1944. Ein spådde gode tider for nynorsk og samnorsk også i tida framover, men det vart det nok ingenting av. Ulmande misnøye og samnorsk fallitt 50-talet var prega av ein sterk motstand mot Som Ludwig Wittgenstein so fint har sagt det: «The limits of my language mean the limits of my world». både nynorsk og samnorsk. Det hadde byrja å ulme i grasrøtene på Austlandet alt i 1939, då vi fekk Oslo-vedtaket, som romma ein del svært spenstige justeringar av læreboknormalen for skuleverket. Former som fram til då ikkje hadde vore å finne i bokmålet si skriftlege sfære var plutseleg gangbare i lærebøkene til skuleborna. Somme av dei radikale formene vart til og med gjort obligatoriske. Misnøya auka, og utover på byrjinga av 50-talet skulle dei ulmande grasrøtene blusse opp til å verte reinaste jonsokbrisingen, med fakkeltog og bokbål og eitrande harme lesarinnlegg og alt som elles høyrer med. Styresmaktene synte stort sett berre arroganse i møte med Foreldrebevegelsen, som på si side slo fast at dei hadde blitt møtt «med makt og diktatorisk intoleranse» og varsla at dei ville gå til sak mot departementet. Det vart aldri noko rettssak i 1954. Departementet gav seg, og gjekk med på at lærebøker med meir moderate former igjen kunne takast i bruk. Riksmålsforbundet opplevde ei sterk auke i medlemsmassen som ei følgje av foreldreaksjonen mot samnorsk. Skulemålsprosenten for nynorsk; eit tilsvarande fråfall, frå 34,1% i 1944 til 25,3% i 1955 og 16,4% i 1977. «Hvorfor i helvette har vi nynorsk?!!!» Eg meiner det er råd å trekkje ein parallell mellom det Foreldrebevegelsen kjempa for på 50-talet og det målrørsla kjempa for og enno kjempar for i dag, med riksmålsforbundet som motstykke og bokmålet i dominant posisjon. Det er ein kamp for oksygen, for retten til å kunne nytte det språket ein kjenner seg mest heime i, utan å bli sett på som ei ulempe for det elles knirkefrie språksamfunnet. For å illustrere, kan eg legge inn eit lite sitat frå ein tekst av forfattaren og riksmålsmannen Arne Berggren, som eg slumpa over her om dagen:«…jeg er fremdeles forbanna på alle som forsøkte å utradere min dialekt. Jeg går jevnlige runder med korrekturleserne på forlaget fordi jeg insisterer på at ’sne’ og ’snø’ er to forskjellige fenomener.» Kampen er den same, berre med andre ord. Ein nynorskbrukar ville kanskje ha kjempa for ordet «sno» som nemning for eit eige fenomen. Det handlar ikkje om kva for ei av målformene som skal vinne, men om dei demokratiske rettane den einskilde har. Dei to målformene våre er ikkje som eld og vatn, men som nære slektningar, og naudsynte reiskapar i den same verktykassa. Å lære det eine er ikkje eit hinder for å lære det andre, slik ein stundom kan få inntrykk av i det offentlege ordskiftet. Det må førast ein politikk som hindrar at mindretal må gje slepp på sine hevdvunne rettar fordi andre mindretal skal få sine rettar oppfylt. Når det er sagt, må ein sjølvsagt kunne diskutere korleis og i kva grad rettane 15 til dei ulike språkbrukarane kan takast i vare. Når bokmålselevar er frustrerte fordi sidemålsordninga øydelegg for vitnemåla deira er det arrogant å ikkje ta denne frustrasjonen på alvor. Det er mogleg å seie seg samd i at sidemålsordninga har svake punkt sjølv om ein ikkje trur den rette løysinga er å kvitte seg med ho. Likeins er det arrogant å hevde at grunnen til at skandinavar ikkje forstår kvarandre like godt no som før, er at nynorsken stjel til seg for mykje plass i skuleverket. Ein må vakta seg vel for dei enkle svara. Desse er nesten alltid luftspeglingar. Sluttord om språkleg likeverd Ein kan ikkje måle kvaliteten eller verdien av språk utifrå kor populære eller eksklusive dei er. Bokmålet er like fint og ekte og klangfullt som nynorsk, og omvendt. Det same gjeld riksmål, kvensk, samisk, urdu og engelsk og alle andre språk og dialektar. Alle språk har eit eige spekter av ord og nyansar, underliggjande syntaktiske mønster, ein klang og ein historisk bakgrunn som gjer det unikt og verneverdig. Ta vare på orda dine, krev ditt oksygen og marker din motstand mot ei språkleg einsretting av samfunnet! Eksterne illustrasjonar er henta frå "The Art of Looking Sideways" UTVEKSLING Erasmus på loffen Me stoppar i Noreg og Tyskland. tekst og foto: Charlotte Hånes Charlotte.Hanes@student.uib.no Tyske Helena Lohneis er i Bergen dette semesteret som Erasmusstudent, kjem frå Heidelberg og har budd der stort sett heile livet. Ho er i Noreg for fyrste gong. Korleis opplever ho det? Samtala byrjar over ein kopp te, trygt under tak for regnet. Me snakkar om Noreg, Tyskland, nordmenn og tyskarar. tysk målestokk, men Heidelberg med ca 144 000 innbyggjarar er faktisk på storleik med Trondheim. Noreg sett utafrå - Kva slags inntrykk har du fått av Noreg og nordmenn til no? - Eg synast at nordmenn er veldig høflege og hyggelege, seier Helena, og legg raskt til: - Iallfall dei eg har møtt. Det er litt vanskelig å kome i kontakt med nordmenn eigentleg, når ein er utvekslingsstudent. Eg bur på Fantoft Studentheim og der er det stort sett utvekslingsstudentar som bur. På studiet mitt er det også nesten berre utvekslingsstudentar, så dei eg har møtt, er stort sett andre internasjonale studentar, men det er då bra det også, smiler ho. I klasseromet Helena fortel om forholdet mellom førelesar og student: - Det verkar som om dei fleste førelesarar er opptekne av å skape ei god atmosfære i undervisninga. Ingen vert på nokon måte irettesett og tonen mellom førelesar og student er heilt annleis enn det eg er van med, fortel ho. - Det er ganske viktig å bruke høfleg form, når ein snakkar med ein professor i Tyskland. Elles vert ein oppfatta som uhøfleg og frekk. Det er heilt annleis her, her brukar ein fornamn på læraren, og det er veldig uvant for meg, eg føler meg veldig uhøflig når eg gjer det. Eg synast likevel det er litt godt å ha ei avslappa stemning i undervisninga, det blir lettare å lære slik, seier Helena og samlar tankar om skilnadar mellom tyskarar og nordmenn. - Eg synast ikkje det er så store skilnadar mellom oss, me er ganske like på mange måtar meiner ho. Nokre småting er det som sagt, men stort sett verkar me like. Den nære naturen Nordmenn og tyskarar har kanskje mykje til felles både i mentalitet og veremåte, men når det kjem til natur minkar likskapane. Helena synast Noreg er eit veldig spanande land å vère i. Spesielt sidan ho studerar geografi er ho oppteken av naturen og landskap. Magisk mellomalderby Målet for utvekslingsopphaldet mitt var Heidelberg. Mystisk, romantisk og idyllisk ville nok mange ha sagt, viss dei vart bedd om å skildre byen i ord. I den gamle bydelen i Heidelberg, die Altstadt, herskar ei historisk atmosfære som set sitt særpreg på byen. Overalt ser ein fasadar og bygningar restaurert i sin opphavelege stil. Sidan Heidelberg blei spart for bombing under andre verdskrig var grunnlaget godt for å verne dei gamle bygningane i den brusteinsbelagde byen. Sjel og sjarm slår i mot ein når ein spaserar nedover Hauptstraβe, gata som fører ein inn i kjerna av gamlebyen. Det majestetiske mellomalderslottet som tronar over byen, kyrkjene spreidd rundt i sentrum spedd med eit utal små rarietetsbutikkar overalt og den gamle aulaen på Universitätsplatz skapar ei spesiell stemning som det er umogleg å ikkje la seg påverke av. Alt-Heidelberg, du feine… Mange kongar og hertugar har levd her og sett sine spor. Det har også fleire kjente tyske forfattarar gjort. Heidelberg gjorde tydelegvis eit djupt inntrykk, sidan mange har hylla byen i diktinga si. Johann Wolfgang von Goethe, den tyske forfattaren dei fleste kjenner namnet på, budde periodevis her i si tid og skreiv dermed Heidelberg inn i historia. Ein annan som fanga Heidelberg i ord og sette dei på papiret var Joseph Victor von Scheffel. I diktet hans Alt-Heidelberg, du feine skildrar han byen som ærverdig og tradisjonsrik. Andre kjenner kanskje att frasa: «Ich hab`mein Herz in Heidelberg verloren» som framkallar eit svakt minne frå tyskbøkene på skulen. Det bankar nok også mange studenthjarter der ute som opp gjennom tida har vorte sjarmert av byen. Kvart år trekkjer Heidelberg til seg utvekslingsstudentar frå heile verda som bidreg til å lage nye spor i byen, samtidig som dei tek med seg sitt Heidelberg heim, når dei vender tilbake. Eg føler meg uhøfleg når eg brukar fornamn på lærarane. - Helena Lohneis, tysk utvekslingsstudent - Noreg er verkeleg eit flott land. Overalt kvar ein snur seg har ein naturen i umiddelbar nærleik. Ein treng ikkje køyre langt for å kome til naturen og få ei fin landskapsoppleving, ein treng berre opne døra og gå ut, det er då kjempeflott, smiler ho. I Tyskland er naturen annleis, iallfall i min del av landet. Landskapet der er flatt og meir prega av småbyar. Det er ikkje alltid like spanande, synast eg. - Kva med regn? - Ja, det regnar nok ein del meir her enn eg er van med, ler ho, men det går greit, ein omstiller seg til omgjevnadane, seier ho, og ser på regnet, som silar nedover vindauget. Teen er kald. Det er på tide å loffe vidare. Reisa går til Tyskland Ein syklist rasar forbi på fortauet. Lyden av gummi mot asfalt ligg djupt lagra i minnet om Heidelberg, ein liten by i Sør-Tyskland som husar 17 000 tyske studentar, blant dei ein del Erasmusstudentar. Liten er den i 17 Kjelder: http://de.wikipedia.org/wiki/Heidelberg HISTORIE tekst: Henrik Bjørge Pedersen henki22@hotmail.com Bildet «Den siste jøden i Vinitsa», tatt i byen Vinitsa, Ukraina i 1942. innsats til døden De tyske einzatsgruppene spredte terror i Øst-Europa under andre verdenskrig. Tidlig om morgenen den 29. september 1941, Kiev, Ukraina. Ved den store ravinen Babi Yar gjorde en gruppe søvnige men nervøse, bevæpnede menn seg klar. «Ingen opphopning noe sted, la dette gå raskt og effektivt!». Røyken sto ut av munnen på offiseren. Det var kaldt. Langs veien ble lignende ordrer skreket ut til andre grupper bevæpnede menn. En motorsykkel svingte av veien og stoppet ved siden av de nervøse mennene, en offiser reiste seg i sidevognen, satte fra seg en liten kasse med vodkaflasker på bakken og brølte ut: «fem minutter!», før han satte seg ned og motorsykkelen forsvant tilbake dit den kom fra. Vodkaflaskene ble sendt fra mann til mann. Motet steg. En svak summing i det fjerne steg til å bli den umiskjennelige lyden av en stor folkemengde. Mennene sjekket våpnene sine. Og der, ut av grålysningen kom de, en nærmest endeløs rekke av kvinner, barn og menn. Jøder fra Kiev som var blitt beordret til å forberede seg på å bli «omplassert». Offiseren i motorsykkelen var tilbake og brølte ut en 18 ordre. En ukrainsk politimann oversatte: «Del dere inn i grupper på ti, la alle klær, verdisaker og annen bagasje ligge igjen her». Den første gruppen på ti nakne og redde mennesker ble ført ned mot ravinen. Det ble stille i den store folkemengden som ble stående igjen. Kun nervøs mumling og spredt barnegråt kunne høres. Og så runget skuddene. Da skytingen tok slutt dagen etter var ravinen fylt av over 30 000 døde mennesker. Drapene ved Babi Yar 29. og 30. september 1941 er regnet som den største enkeltstående massakren under Holocaust. Velutdannede drapsmenn Einzatsgruppene ble opprettet i 1938 av den beryktede SS-offiseren Reinhard Heydrich, på ordre fra SS-sjefen Heinrich Himmler. De ble benyttet for første gang da Tyskland okkuperte Sudetenland, det området av Tsjekkoslovakia som grenset til Tyskland, høsten samme år. Deres oppgave var å sikre offentlige bygninger, viktige dokumenter og annen politisk og strategisk informasjon. Denne jobben ble gjentatt da Tyskland okkuperte resten av den tsjekkiske delen av Tsjekkoslovakia våren 1939. Gruppene, som var bevæpnet, sto under kommandoen til SS og kunne dermed arbeide uavhengig av hæren. Einzatsgruppene hadde allikevel hatt et relativt begrenset mandat og klart avgrensede oppgaver. Dette skulle imidlertid endre seg etter at Tyskland invaderte Polen høsten 1939. Heydrich ga nå gruppene frie tøyler til å drepe alle som ble ansett for å utgjøre en fare for okkupasjonsmakten. Dette gikk i første omgang hardt ut over den polske intelligensiaen. En rekke ledende polske akademikere ble henrettet og mange flere sendt til konsentrasjonsleire. Dette inngikk i nazistenes mål om å omforme Polen genetisk. Tanken var at ved å utslette det man anså som den intelligente delen av befolkningen ville neste generasjon polakker være uintelligente og dermed bli den ariske rase underlegen. I tillegg til dette var gruppene også delaktige i tvangsflytting av jøder til gettoer i de store byene i Polen. Gruppene fikk raskt rykte på seg for å være brutale og morderiske. Men det var først etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941 at einzatsgruppene for alvor skulle skrive seg inn i barbariets historiebøker. Man hadde nå dannet fire forskjellige Einzatsgrupper: A, B, C og D hadde alle fått ansvaret for hvert sitt område av det veldige området nazistene planla å okkupere. Størrelsen på gruppene varierte mellom omtrent 500 og 1000 og ble ledet av høytstående SS-folk, ofte med høy utdanning. Et fremtredende eksempel var lederen for Einzatsgruppe C, Otto Rasch, med sine to doktorgrader i jus og politikk. Også flere av de underordnede lederne i gruppene var velutdannet, blant annet innen jus, økonomi, medisin og teologi. Mannskapene, som utelukkende vervet seg frivillig, ble også hentet fra betrodde deler av det tyske samfunnet, i all hovedsak fra Waffen-SS, Gestapo og fra det regulære politiet. Planen for gruppenes jobb i Sovjetunionen var helt klar fra begynnelsen av. I en strengt hemmelig instruks, med tittel «Henrettelser» ga Reinhard Heydrich en direkte ordre til gruppene: Alle ledende kommunister, alle partifunksjonærer, alle jøder i kommunistpartiet eller statens tjeneste samt alle som bedrev motstandsarbeid skulle skytes. Med dette som utgangspunkt gjorde einzatsgruppene seg klare til å delta i invasjonen av Sovjetunionen. Gruppenes drapsmetoder Gruppene utarbeidet arbeidsmetoder alt etter hvor drapene skulle gjennomføres. På landsbygden ble jobben gjennomført ved at ofrene ble henrettet i nærheten av der de selv bodde, gjerne i en skog eller en bygning. Ofrene ble etter at de var blitt drept plassert i massegraver, graver de svært ofte ble satt til å grave selv før de ble skutt. Man har rimelig god oversikt over einzatsgruppenes herjinger fordi gruppene dokumenterte sitt arbeid meget detaljert. Laurence Rees trekker i boken Nazistene frem en hendelse fra den litauiske landsbyen Butrimonys. I registeret til Einzatsgruppe A står det om hendelsen i Butrimonys: «sept. 9. 41. Burimonys 67 jøder, 370 jødinner, 303 jødebarn, 740 totalt». I de store byene og tettere bebygde strøk hvor det bodde større mengder jøder var det vanlig å beordre en gruppe på omtrent 10 lokale jøder til å nedsette en komité som hadde til ansvar å innkalle den jødiske befolkningen i området til det som ble kalt «omplassering». Når jødene til avtalt tidspunkt møtte opp, ble de eskortert til en allerede forberedt massegrav og skutt. Massakren ved Babi Yar er et godt eksempel. Også denne typen aktivitet er veldokumentert i einzatsgruppenes arkiver. Einzatsgruppe C konkluderer med at det 29. og 30. september 1941 ble henrettet 33 771 mennesker. En tredje metode gruppene benyttet var å trene opp befolkningen i 19 Reinhard Heydrich, nestkommanderende i SS og mannen som opprettet Einsatzgruppene. Einsatzgruppene • Spesialenheter, som under Russlandsfelttoget i 2. verdenskrig, hadde ansvar for å drepe «rasemessig mindreverdige» mennesker, som jøder og sigøynere, i de erobrede østområdene i blant annet dagens Polen og Russland. • Ledelsen besto av folk fra Gestapo, det tyske kriminalpolitiet og sikkerhetstjenesten. • Det var fire Einsatzgrupper, A, B, C og D, med hvert sitt tildelte område. • Einsatzgruppene drepte rundt 2 millioner mennesker under 2. verdenskrig. de okkuperte områdene til å ta seg av drepingen. Spesielt fremtredende var dette i de baltiske landene, som var ansvarsområdet til einzatsgruppe A, hvor både politifolk, militære og sivile deltok i pogromene. Ved Butrimonys deltok det litauiske politifolk, men kanskje enda mer sjokkerende er de såkalte «garasjedrapene i Kaunas», den nest største byen i Litauen. I et garasjekompleks i byen ble en rekke jøder slått i hjel av straffanger som tyskerne hadde sluppet ut av fengselet. Drapene foregikk med både tyskere og en stor gruppe litauiske sivile som tilskuere. Hendelsen ble dokumentert av en tysk fotograf som i tillegg kom med følgende skildring av hendelsen: «Etter at hele gruppen var slått i hjel la den unge mannen kubeinet fra seg, hentet et trekkspill og stilte seg oppå haugen med lik og spilte hele den litauiske nasjonalsangen». Til sammen ble 8000 jøder drept av litauere i Kaunas. Veldokumentert vold Det var i denne perioden at mord for alvor ble gjort til en vitenskap for nazistene. Rapporter fra aksjoner utført av einzatsgruppene ble i stor grad utformet på en nøktern og akademisk måte. Den såkalte Jägerrapporten, datert 1. desember 1941, er den mest detaljerte av de rapportene som ennå er bevart. Karl Jäger var kommandant for Einzatskommando 3, en del av Einzatsgruppe A. I følge Jäger hadde hans kommandogruppe tatt livet av til sammen 137 346 jøder siden ankomsten til Litauen i juli 1941. Rapporten konkluderer med at Einzatskommando 3 hadde løst det jødiske problemet i Litauen ved at alle jødene, bortsett fra en liten gruppe med jobber som var viktig for den tyske krigsinnsatsen, var blitt drept. Rapporten er meget detaljert og gjør det for eksempel mulig å se hvor mange barn og mentalt syke som ble drept. Det totale antallet drepte er i arkivene til Einzatsgrupe A satt til 249 421 jøder mellom juni 1941 og utgangen av 1942. Tallene til Gruppe B satt til 126 195, men er i realiteten trolig høyere. Gruppe C og D rapporterte at de til sammen hadde drept over 360 000 mennesker i perioden mellom september og desember 1942. Alt i alt regner man med at over 1,3 millioner jøder ble skutt og drept av tyskerne og deres allierte under 2. verdenskrig. Legger man til antallet drepte sigøynere, kommunister, partisaner og andre grupper som ble forfulgt av nazistene er antallet over 2 millioner. Psykisk påkjenning I rapportene til einzatsgruppene kommer det frem at gruppene stadig støtte på problemer, og ofte var det den psykiske belastningen på har blitt sluppet ut av fengsel mot å verve seg til tjeneste i gruppene. Andre igjen mener at frykten for represalier mot seg selv og sin familie dersom man nektet å delta var utslagsgivende. Spørsmålet er omfattende og utvilsomt for komplekst til å besvares her. Men det kan likevel være interessant å se på hvordan enkelte medlemmer av einzatsgruppene så på seg selv og sin rolle i nazistenes korstog mot jødene. Felix Landau var en østerriksk møbelsnekker som vervet seg til tjeneste i einzatsgruppene i 1941. Laurence Rees har tatt for seg dagboknotatene hans fra denne perioden. Notatene avslører en skremmende mangel på respekt for menneskeverd. Innimellom beskrivelser av dagligdagse hendelser og lengsel etter familie og kjæreste beskriver han drap og terror mot forsvarsløse mennesker. Etter å ha beskrevet en henrettelse av 23 mennesker, konkluderer Landau: «Det er merkelig, men jeg føler ingenting inni meg. Ingen medlidenhet, ingenting. Det er slik det er. Greit nok for meg.» R i c h a rd Rhodes referer til SS-offiseren Karl Kretschmers brev hjem til kone og barn. Karl Kretschmer var tilknyttet Sonderkomando 4a, en del av Einzatsgruppe C, den samme avdelingen som hadde hatt ansvar for massakren ved Babi Yar. Kretschmer innrømmer i brevene at han ikke synes det er oppløftende å være vitne til den omfattende drepingen, men han rettferdiggjør den ved å hevde at det er det tyske folkets eksistens som står på spill. En eksistens som, i følge Kretschmer, ikke er forenlig med det jødiske folkets eksistens. Han beskriver en utstrakt plyndring av mat og andre livsviktige varer fra både jøder og russere, men han beklager at han ikke kunne sende konen sin et persisk teppe fordi «alle de jødiske teppehandlerne er døde». Noe av det mest sjokkerende i Kretschmers brev er det han skriver til sine barn. Han unnlater ikke å nevne verken drap eller mishandling for dem, men forklarer dem hvorfor han mener at handlingene hans er riktige: «Dere kan stole på faren deres. Han tenker på dere hele tiden og han skyter ikke uhemmet». Når jødene til avtalt tidspunkt møtte opp, ble de eskortert til en allerede forberedt massegrav og skutt. mannskapene som sto for skytingen som ble trukket frem. Richard Rhodes peker i boken Masters of Death: The SS-Einzatsgruppen and the Invention of the Holocaust på at flere offiserer i einzatsgruppene ga beskjed til sine overordnede i Berlin om at metodene til gruppene slet på psyken til mannskapene. Enkelte trakk seg også fra stillingene sine. Men det er verdt å merke seg at det var nazistenes egne lidelser, og ikke ofrenes pinsler, som var grunnlaget for de advarende rapportene. Disse detaljerte advarslene er gode vitnemål om einzatsgruppenes grusomheter. Det ble også etter hvert klart at nazistenes mål om å utslette jødene ikke ville la seg gjøre ved å skyte dem, slik at man ble nødt til å finne andre løsninger. Fra og med 1943 hadde de store dødsleirene i stor grad overtatt einzatsgruppenes oppgaver. Resten av krigen ble gruppene brukt som sikkerhetsstyrker bak fronten og til jakt på partisaner og andre motstandsfolk. Hvorfor? Hva får en person til å begå drap på uskyldige sivile? På kvinner, barn og gamle. På forsvarsløse mennesker som ikke har gjort noe annet enn å tilhøre et annet folkeslag. Det blir hevdet at gjerningsmennene har vært sinnsyke, at de har vært kriminelle som 20 Den ariske rasens fremste Både Landau og Kretschmers brev og notater er utvilsomt sjokkerende, men de er på ingen måte unike for medlemmer av einzatsgruppene. Ei heller gir de inntrykk av å være skrevet av sinnsyke mennesker et lite prioritert tema, selv om dette har endret seg noe de siste årene. Men til tross for dagens relativt begrensede bevissthet om einzatsgruppene var de en av nazistenes absolutte spydspisser i kampen mot det man anså som mindreverdige mennesker. Bestialiteten og drapsratene einzatsgruppene fremviste står heller ikke tilbake for mange av de kjente og beryktede dødssentrene som Auschwitz har blitt hovedeksponenten for. I september 1947 startet rettssaken mot 24 tidligere ledende medlemmer av einzatsgruppene. Blant dem Otto Ohlendorf, leder for Einzatsgruppe D og Paul Blobel, som hadde hatt ansvaret for massakren ved Babi Yar. Rettsaken foregikk i Nürnberg og var en av tolv saker som fulgte i kjølvannet av rettsaken mot det nazistiske lederskapet, bedre kjent som Nürnbergprosessen. Rettens kjennelse var i utgangspunktet meget streng. 14 av de tiltalte ble dømt til døden, to ble idømt livsvarig fengsel, seks stykker ble idømt fengselsstraff. I løpet av de neste årene skulle dog straffene for mange av de tiltalte bli kraftig redusert. Ti dødsdommer ble omgjort til livsvarig fengsel og flere av fengselsstraffene ble satt ned. De fire dødsdommene, deriblant Ohlendorf og Blobel, ble fullbyrdet i 1951 men i løpet av 1950-tallet gikk einzatsgruppenes herjinger i glemmeboken for mange. I 1958 var alle de dømte, også dem som ble idømt livstidsstraff, frie menn. De ble vist en nåde de ikke var villig til å vise selv. Polske jøder henrettet av en Einsatzgruppe. Kilder: Rhodes, Richard. Masters of Death: The SS-Einzatsgruppen and the Invention of the Holocaust. Rees, Laurence. Nazistene www.jewishvirtuallibrary.org The Jäger repport Minnesmerke i Litauen over jødene som ble drept av Einsatzgruppene. eller av personer som ikke evner å vise kjærlighet og empati. Det er heller ikke slik at medlemmene av gruppene var personer som hadde kriminell bakgrunn eller som på noen måte var sett på som sosiale avvikere i Tyskland. Som nevnt var deltakelse i einzatsgruppene frivillig og rekrutteringen foregikk hovedsakelig fra Waffen-SS, Gestapo og det regulære politiet. Waffen-SS var, i hvert fall i krigens tre-fire første år, utelukkende bygget opp av det som var sett på som eliten av Tyskland og den germanske rasens stridsdyktige. Det er lite sannsynlig at personer som ble ansett som sosiale avvikere ville bli betraktet som rasemessig verdig til å tjenestegjøre i Waffen-SS. Ei heller er det sannsynlig at kriminelle og andre sosiopater ville blitt ansatt i Gestapo eller det vanlige politiet. Uansett hva årsakene og motivene til Kretschmer, Landau og alle de andre som tjenestegjorde i einzatsgruppenes handlinger var, virker det uansett tydelig at de mente at de gjorde en riktig og viktig jobb. I skyggen av Auschwitz I historien om Holocaust har einzatsgruppene havnet i skyggen. Som oftest er det beretningene om Auschwitz, Treblinka og de andre store dødsleirene som er det folk flest tenker på når de hører om fenomenet. Også blant historikerne er einzatsgruppene 21 NOVELLE twisted love tekst: Vilde Sørbø Nenseth vilde86@gmail.com illustrasjon: Mona Maria Løberg Even var en mann som likte å ha god tid. Han gikk aldri; han spaserte, i en langsom rytme, mens han tok seg tid til å betrakte omgivelsene rundt. For øyeblikket bestående av skjermkledde vegger rundt skrikende storfamilier, stive businessmenn og slitne japanere, alt i en avgangshall på Oslo Lufthavn Gardermoen. «Please, do not at any time, leave luggage unattended,» messet damen i høyttaleren. Even lurte et øyeblikk på om damen i høyttaleren var pen, idet han grep rundt Adidasbagen og hev stroppen over skulderen. Han var en bagmann. Koffert var for stivt, små herrekofferter gav et altfor formelt og velfrisert inntrykk. Nei, Even var en bagens mann. Her kommer en kar lett slentrende, med en velbrukt bag på siden, som ikke tar seg selv altfor høytidlig, likte han å tenke at andre tenkte, der han stabbet lystig forbi. Og hva Adidasmerket angår: ja, jeg er en litt sporty fyr som ikke rynker på nesen av en utfordring, var signalet Even mente bagen utstrålte. Et signal han var godt fornøyd med, og særlig da også at penskjorten over en spinkel brystkasse brøt litt med dette sporty imaget. Slik virket han ikke som en fanatiker kun opptatt av tennisballer og ergometersykler, men også som en intellektuelt anlagt fyr, som man ikke skulle se bort i fra kunne lese samtlige bind av Proust i løpet av en sommer. En søt dame med stram hestehale og perleøredobber sjekket smilende inn bagen hans, og ingen av dem prøvde å legge skjul på den elektrisk ladde stemningen dem imellom da hun geleidet han bort mot sikkerhetskontrollen. Ja, disse flyvertinnene, tenkte Even og stilte seg opp bak et høylytt amerikansk ektepar bærende på 22 førti kilo overvekt i mageregionen. Herren i følget måtte gjennom metalldetektoren oppsiktsvekkende mange ganger før han sluttet å pipe, da etter å ha fjernet noen gullarmbånd, et par slagstøvler, ringen i øret og en neve kronestykker fra venstre brystlomme. Even lo høyt innvendig, men viste bare antydninger til smil utvendig, og da det ble hans tur gled han rolig gjennom en stum maskin, uten å være til hinder verken for seg selv eller sine medmennesker. Even, tenkte han, en smilende, høflig og lett omgjenglig kar, fisker opp passet sitt og rekker det til kontrolløren, før han spaserer stillferdig inn i tax-free-butikken. Stående mellom høye hyller og ubestemmelige dufter lurte han på hvilken parfyme hun ville like best. På bildet hadde hun smilt til ham. En frisk, ungdommelig og sommerlig lukt ville passe hennes yndige perlerekke, og gjøre sånn at hennes smil ville holde seg, selv i Nordens frosne halvår. Samtidig var det en alvorstung pike som stirret opp mot han. Selv om passbildet var aldri så lite, kunne det umulig skjule all smerten hennes unge liv allerede hadde vært utsatt for. Hadde hun hatt øyelokk ville de hvilt tungt over beksvarte pupiller, tenkte Even, og overrasket seg selv med så dype tanker. Han måtte gå for en tyngre duft, en mer kvinnelig, han ville løfte hennes kvinnelighet opp på en pidestall, ære hennes feminitet. En velkomstgest før hun ble innkvartert i det norske samfunn. Tusenvis av dufter sirklet i luften og kappet om hans oppmerksomhet. Valget ble umulig. Han valgte den trygge utveien, røsket med seg en pose Twist, og la tropiske blomsterenger, vakre butikkmedarbeidere, hylende unger og søte likører bak seg. Tid hadde han fremdeles nok av og det falt ham naturlig å bruke denne til å vandre langsomt opp og ned korridorene. Han gled over det blankpolerte gulvet i sine egne tanker, han blandet seg med menneskene og deres liv som var på vei hjem eller vekk. Som en trekkfugl over himmelen skuet han ned på verden der den passerte, uten hans avbrytende deltagelse. Hvordan følte han seg? Bra. Uansett hvor tilfreds han var med denne rolige, anonyme tilværelsen, var han nå klar til å møte henne, klar til å bli en del av en husstand hvor Statistisk sentralbyrå kunne ringe og lure på hvor mange ganger han og fruen hadde sex i løpet av en gjennomsnittlig måned. Han var klar, og som om venninnen i høyttaleren hadde lest hans tanker: «Flight 78922 to Manila is now ready for boarding at gate 32.» Flykapteinen sa at det kunne bli noe turbulens i løpet av turen. Even lo godt. Flyturen gikk over all forventning, og ikke lenge etter kunne han endelig møte henne; reisens utgangspunkt og mål. Hun var lav. Hun stod foran ham og smilte. Hun så redd ut. Even ville strekke ut hånden og stryke henne kjærlig over det kullsvarte håret. Han ville hviske trøstende ord inn i de ørsmå ørene hennes og betrygge henne, gripe redselen og gjøre det skjeve smilet ekte. Det som stoppet han var moren. Hun stod bak henne og betraktet ham med et granskende blikk. Han følte seg ukomfortabel i hennes nærvær. Hun var en stor dame, han så overhodet ikke slektskapet til datteren. Moren var faktisk en usedvanlig lite attraktiv kvinne. Datteren derimot, var nydelig. Hun var kanskje ikke definisjonen på klassisk skjønnhet, hun var mer som en uslipt perle. Even var på ingen måte homofil, snarere tvert imot, men nettopp derfor, fordi han var så sikker på sin egen maskulinitet, hadde han ingen problemer med å innrømme at han visste et og annet om kosmetikk. Med de rette penselstrøkene vil skissen tegnet med en ustø hånd forvandles til et blendende vakkert maleri, den lille jenta ville bli til en kvinne. Stakkars liten, du har ikke opplevd mye kjærlighet i livet ditt, men det skal bli annerledes nå, prøvde Even å signalisere med øynene, men møtte bare et tomt blikk, med feste et sted langt bak Even. Han ville si noe, men ble usikker på sine egne evner. Hva sier man i en slik situasjon? Sant og si var han ikke vant til slike møter. Han rakte dem twistposen. Datteren tok imot, neiet slik det kanskje var vanlig i Asia, og smilte igjen. Even var fornøyd, to personer var klare til å ta fatt på et liv sammen, to personer møttes for første gang i et lite hus i utkanten av en eksotisk, pulserende hovedstad, to personer så på hverandre, vekslet ett eneste blikk, delte en Twist, og begge visste de at dette var kjærlighet. slutt 23 LITTERATUR tekst: Anders Ekelund aekelund@start.no galskap og genialitet Den engelske dikteren William Blake snudde sine litterære forgjengeres verdensbilde på hodet og laget likegodt sitt eget mytologiske univers. I opplysningstidens England sto vitenskap og sannhet i fokus. Man fikk en stadig økt tro på at naturvitenskapene kunne forbedre mennesket og samfunnet. Kopernikus fremsatte sin teori om det heliosentriske verdensbildet, Giordano Bruno beviste at vårt solsystem ikke var det eneste, men kun ett av mange, og Johannes Kepler bekreftet påstanden om at himmelen var styrt av naturkrefter og derfor kunne måles og beregnes med egnede instrumenter. Denne vitenskapelige bølgen over Europa var ikke like populær hos alle. William Blake, en dikter som allerede i svært ung alder følte en dragning mot det åndelige, det mytologiske og det overjordiske, anså disse strømningene for å være destruktive for mennesket. I sentrum for William Blakes dikteriske univers står muligheten for befrielse fra politisk og sosial undertrykkelse. Hos Blake vinner individets og fantasiens tanke over den allmenne fornuft. Barndom og visjoner William Blake ble født i London i 1757. Allerede i svært ung alder viste han et utpreget kunstnerisk talent, og foreldrene oppfordret William til å fortsette med sin kreative utfoldelse. Da han var ti år gammel ble han sendt på tegneskole, hvor han lærte å tegne etter gipsstøpninger av gamle skulpturer. Etter hvert utdannet han seg 26 som kobberstikker og utførte oppdrag for både forleggere og privatpersoner. Senere brukte han mer og mer tid på diktskriving, og disse fremstilte han ved å male skrift og illustrasjoner på kobberplater, som deretter ble etset, trykket og håndkolorert. Det hele var Blakes egen oppfinnelse. Som ung gutt hadde Blake flere bemerkelsesverdige opplevelser. I en alder av fem år mente han å ha sett Guds ansikt i vinduet, og ni år gammel kom han løpende hjem og påsto å ha sett et stort tre fullt av skinnende engler. Faren, forretningsmannen James Blake, likte ikke sin sønns oppførsel og truet med pryl. Her hadde den unge Blake sett både Gud og engler, han hadde hatt overjordiske sanselige opplevelser, men han møtte bare motstand hos faren. Det kan virke som om dette gikk hardt inn på ham, og at episoden ble et varig traume: I flere av hans dikt er farsskikkelsen fremstilt som en blind mann som klipper vingene av en liten gutt. Også andre fremstillinger tyder på et traumatisk forhold til foreldrene og oppveksten: Father, father, where are you going, O do not walk so fast. Speak father, speak to your little boy, or else I shall be lost. (Fra diktet «The Little Boy Lost», i samlingen Songs of Innocence) When my mother died I was very young, and my father sold me while yet my tongue could scarcely cry weep weep weep weep. So your chimneys I sweep & in soot I sleep. (Fra diktet «The Chimney Sweeper», i samlingen Songs of Innocence) Om himmelen og helvete Blakes kanskje største litterære verk er diktet The Marriage of Heaven and Hell, som kom ut i 1793. I sin tidlige diktning hadde han fulgt sine forbilder John Bunyan og John Milton, og hentet inspirasjon fra deres verdensbilde og dikterstil. Nå var det imidlertid på tide å vise muskler på egenhånd: I The Marriage of Heaven and Hell lager William Blake sin helt egen mytologi. Her blir vi presentert for urmennesket Albion, drømmenes rike Beluah, det øverste åndelige stadium, Eden, og Entuthon Benython – et mørkt og dystert skogsområde som symboliserer menneskets dødelige legeme. Vi blir tatt med til underverdenen Ulro, «Satans sete», og vi møter Eno, urmorderen, som er diktningens opphav. Jerusalem representerer frihet, inspirasjon og guddommelig visjon, mens Jesus er den guddommelige menneskehet, det ypperste av hva mennesket kan bli – the Human Form Divine. Det er først i dette verket at Blake virkelig spiller ut symbol- og allegoribruken han utviklet i sine tidligere verker. The Marriage of Heaven and Hell er fremstilt som en etterligning av profetiene i Bibelen. Verket ble etter sigende inspirert av hovedsakelig to faktorer. Den ene var Blakes fascinasjon for en svensk vitenskapsmann, filosof og mystiker ved navn Emanuel Swedenborg (1688-1772). Den andre var den franske revolusjonen. Swedenborgs teorier hadde Blake blitt godt kjent med allerede som ung gutt, gjennom farens opplæring. Han hadde sett på den svenske vitenskapsmannen som en slags veileder for sitt litterære univers, men nå begynte Blake å ta avstand fra hans idéer. Swedenborg mente at den åndelige verden var vakrere og mer harmonisk enn den fysiske. Blake ønsket å bryte med dette. Han mente at de konvensjonelle religiøse gjorde feil i å skille mellom sjel og legeme. Ved å betrakte legemet som lastenes sted og sjelen som godhetens sted, ville man bare ende opp med perversjon, hevdet Blake. I The Marriage of Heaven and Hell har han fått nok av denne delingen, av den konvensjonelle religiøsiteten. I sin egen mytologi forvrenger han Swedenborgs og Miltons verdensbilder og legger et helt nytt skille mellom himmel og helvete. Mennesket i sentrum I Blakes verden er nemlig ikke godhet og ondskap entydige begreper, på samme måte som himmel og helvete ikke er det. Blake følger ingen klassisk inndeling mellom godt og vondt. Hans verdensbilde er et oppgjør med det bestående synet på Gud som fullkommen og entydig god, uavhengig av Evil. Good is the passive that obeys reason, Evil is the active springing from energy. (Fra innledningen til The Marriage of Heaven and Hell) For William Blake er både kjærlighet og hat, godhet og ondskap viktige faktorer i den menneskelige eksistens. En balanse må til, en balanse skapt av motsetninger. Dette kommer tydelig frem i 1794, da Blake gir ut Songs of Innocence og Songs of Experience i en samlet utgave under tittelen Songs of Innocence and of Experience: Shewing the Two Contrary States of the Human Soul. Den franske revolusjonen hadde nok også stor innvirkning på diktningen til Blake. Han var kritisk til det rådende religiøse synet og til opplysningstidens tro på vitenskapelige sannheter. Revolusjonen på den andre siden av den engelske kanal ga ham inspirasjon til diktningen. Profetier og en ny himmel Ifølge en av Emanuel Swedenborgs teorier skulle 1757 være året for en slags dommedag. En ny tid skulle innledes, hvor alt skulle få sin rette plass i universet. Swedenborg kalte dette for opprettelsen av den nye himmelske ordning og grunnleggelsen av det nye Jerusalem. Denne spådommen skulle senere bli til stor inspirasjon for William Blake. I innledningen til The Marriage of Heaven and Hell skriver han: Blakes visjoner var preget av engler, profeter, profetier og religiøse åpenbaringer. menneskeheten. Uavhengig av menneskene finnes det nemlig ingen Gud, hevder Blake. For ham er det mennesket som står i sentrum: For Mercy has a human heart pity, a human face: and Love, the human form divine, and Peace, the human dress. Then every man of every clime, that prays in his distress, prays to the human form divine Love Mercy Pity Peace. (Fra diktet «The Divine Image», i samlingen Songs of Innocence) Hans helvete er ikke et sted for straff, som hos Dante og Milton, men heller en uforløst dionysisk energi. Vi har altså et uregulert, utemmet helvete i kontrast til en autoritær, regulert og stabil himmel: Without contraries is no progression. Attraction and repulsion, reason and energy, love and hate, are necessary to human existence. From these contraries spring what the religious call Good & 27 As a new Heaven is begun, and it is now thirty-three years since its advent: The Eternal Hell revives. (...) Now is the dominion of Eden, & the return of Adam into Paradise. I sitt siste store verk, Jerusalem: The Emanation of the Giant Albion, fremstiller Blake menneskehetens fall og oppstandelse, fremstilt gjennom en kompleks mytologisk verden basert på den han la frem i The Marriage of Heaven and Hell. Verket ble skrevet over en periode på sytten år og er det lengste av Blakes profetiske dikt. I samtiden ble det ofte referert til som et galmannsverk – nå, to hundre år senere, regnes det for å være et av Blakes største og mest geniale dikt. Moderne inspirasjon I samtiden ble William Blake stemplet som litt av en særing. Han hadde visstnok for vane å gå rundt og snakke med det han mente var profeter fra Det gamle testamentet. Hans visjoner, som han stadig hevdet å ha, «Glad Day» (t.v.) og «Los», to malerier av William Blake. De skulle fremstille henholdsvis kjempen Albion og Los. var preget av engler, profeter, profetier og religiøse åpenbaringer. Ikke alle tok dette på alvor. Det var ikke før etter sin død at Blake ble anerkjent som en virkelig stor dikter. Først i 1863 ble biografien hans skrevet, og en kronologisk samling av hans samlede dikt var ikke å få tak i før i 1924. Den irske poeten William Butler Yeats (1865-1939) var en av dem som bidro til å øke Blakes popularitet på 1900-tallet. Det er tydelig at William Blake har satt spor etter seg i moderne kultur. Eksempler på artister som har benyttet seg av hans tekster i musikken sin er U2 og Van Morrison, samt det norske blackmetalbandet Ulver, som i 1998 gav ut dobbeltalbumet Themes from William Blake’s Marriage of Heaven and Hell. Blakes verker kan også sees som en stor inspirasjon til den litterære sjangeren serieroman, en tegneserie med én lengre, enhetlig historie enn de korte stripene, som f.eks. Frank Millers Elektra Lives Again (1990) og Black Hole (1995-2005) av Charles Burns. I Jim Jarmuschs film Dead Man (1995) spiller Johnny Depp karakteren William Blake, samtidig som det flere ganger i filmen refereres til dikt av Blake. Martin Scorsese bruker Blakes dikt «The Tyger» i sin film Mean Streets (1973). Blant komponister som har laget musikk til dikt av Blake kan Benjamin Britten og Ralph Vaughan Williams nevnes. Det kan være vanskelig å plassere William Blake i noen litteraturhistorisk bås. Han drev liksom på med sin egen greie. Hans kunstneriske arv er stor og mangesidig: Lyrikk, prosasekvenser, aforismer, malerier, tegninger, trykte illustrasjoner, kobberstikk og håndkolorerte plater. Om hans kunstneriske driv var basert på visjoner eller hallusinasjoner, på guddommelig inspirasjon eller ren galskap, kan nok diskuteres. Men, for å sitere William Wordsworth: There was no doubt that this poor man was mad, but there is something in the madness of this man which interests me more than the sanity of Lord Byron and Walter Scott. Kilder: - Geir Uthaug: Den kosmiske smie: William Blake: Liv - diktning - verdensbilde. Oslo, Aschehoug. 2000. - Peter Ackroyd: Blake. New York, Alfred A. Knopf. 1996 - William Blake: Uskyldens og erfaringens sanger: som viser menneskesjelens to motstridende 28 tilstander. (Geir Uthaug, oversetter). Oslo, Aschehoug. 1997. - William Blake: Giftarmålet mellom Himmel og Helvete. (Hanne Bramness og Erling Indreeide, oversettere). Oslo, Cappelen. 1993. - www.wikipedia.com - http://www.online-literature.com/blake/ - www.sparknotes.com Bilder fra Robert N. Essick: Wiliam Blake at the Huntington. San Marino, CA, Harry N. William Blake (1757-1827) • Engelsk poet, mystiker og multikunstner. • Skrev blant annet: Songs of Innocence (1789), The Marriage of Heaven and Hell (1793), Songs of Experience (1793-94) og Jerusalem: The Emanation of the Giant Albion (1804-20) • Inspirert av forfatterne John Bunyan og John Milton, den svenske vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg (1688-1772) og de filosofiske retningene kabbalisme og gnostisisme. • Blakes diktning kjennetegnes av en utbredt bruk av elementer fra hans eget mytologiske univers samt religiøst ladede symboler og allegorier. FESTIVAL foto: Anniken Gjesdahl 29 LITTERATUR mellom forventning og faktiske hendelser Endre Ruset tar språket på kornet, og skriver dikt man aldri tviler på. tekst: Anne Arnesen Mørch anneamno@hotmail.com illustrasjon: Mikkel Cappelen Smith et sted langt inne i øye lyden av diktet som leses bokstavene pupillaktig svar arket i ett med øyets hvithet (RV, 45). Ikke gammel, ikke aktuell med ny utgivelse eller jubilant i noen som helst tradisjonell forstand. Kanskje kan vi komme til enighet om at det er to år siden jeg åpnet permene i Endre Rusets nyeste lyrikksamling Kims lek (2005) første gang. Siden tok jeg steget videre og tilbake til hans debutsamling Ribbeinas vingespenn (2001). Han var ung da han skrev denne første, nøyaktig hvor ung lar jeg helst være å tenke på. Av alt menneskelig, er nettopp det å kjenne ubehag ved andres tidlige talent det mest allminnelige. «alle innestengte vingeslag skal bære deg»*, slik åpner Endre Ruset Ribbeinas vingespenn * Sitat hentet fra den franske forfatteren René Char. og jeg tenker at en så vakker vurdering av mennesket i seg selv er grunn til å fremheve et forfatterskap (RV, 7). En skinnende erklæring vi løfter resten av diktene opp mot, for å se dem klarere. Men ordene er store, vidløftige, og man har lært å imøtekomme slike hyllester med beherskelse. Gir de bare en kjærkommen støtte til vår vaklende selvoppfattelse? Jeg spør meg selv om en så enkel mekanisme virker når jeg gjentar setningen, «alle innestengte vingeslag skal bære deg, alle innestengte..». Men det vil jeg ikke riktig gå med på, ikke ennå. 30 Sterke farger Innimellom hender det bemerkelsesverdige; en skreven, språklig virkelighet fremstår skarpere enn vår egen. Dette nærmer seg en generell beskrivelse av det som utspiller seg i Endre Rusets to diktsamlinger. Minnene, fornemmelsene og relasjonene som skrives frem er tette og uttrykksfulle, og skildringene tydelige – tjernene er knivblanke, morelltrærne ligner forelskede jenter og «berøringene knitrer som matpapir» (KL, 35). Det er kalde og klare høstdager. Endre Ruset •Født i Molde i 1981 . •Studerte ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og ved UiB. •Debuterte med diktbidrag til Signaler 01, en antologi fra Cappelen. •Utgivelser: Ribbeinas vingespenn (2001) og Kims lek (2005), begge på Gyldendal. Mange av diktene utgår fra en barndom, og skisserer prosesser som vekst, læring og sykdom. Et jeg skildrer hvordan det gradvis vokser opp, vokser inn og tar del i noe annet, her i diktet «Samler»: jeg plukker gule løv opp av tjernet (…) stapper dem i bukselommene de kleber seg til hendene fester seg i håret mitt, grønnes jeg speiler ansiktet det er fullt av greiner kjenner armene til en gutt han klatrer opp i meg (...) (KL,15). Mennesket utveksler egenskaper og smelter sammen med omgivelsene. Snøen er hvite blodlegemer, trestammen en strupe og en uoppredd seng har ansiktets folder. Subjektets fortolkning, eller persepsjon, av omgivelsene formes av relasjonene det bærer med seg. Metaforer fanger opp og gjengir vekslingene som alltid er tilstede i forhold, men som sjelden lar seg fastholde i språk. Underlige sammenstillinger vekker en barnlig nysgjerrighet, og får det så smått til å spire på en: Ordene fører en inn i tilstander og opplevelser man tidligere ikke har hatt tilgang på. Noe tilsvarende skjer i «Far»: jeg låser meg inne i pappas veggur lyden av tikkingen beina vokser inn i tannhjulene (…) jeg vokser inn og ut, inn og ut av slagene, som en pendel drevet av pappas pust (RV, 37). Man vil forstå hva det er som gjør virkeligheten Endre Ruset tegner opp så tiltalende, og hvordan han bruker språket for å nå dit. Noe ved denne verden gjør at den virker friskere, rikere og mer kontrastfylt enn den man møter når man hever blikket fra sidene. Språkmaker Linjene til Endre Ruset danner luftige og rene dikt, slike man våger å nærme seg. Vi har å gjøre med en forfatter som spikker sine dikt med varsomhet, høvler vekk alt overflødig, og behandler hvert ord med aktelse. Symbolikken er nøktern. Slik etablerer forfatteren tillit. Alt som er blodrødt her er det av en grunn. Selja og seljefløyta er motiver som meisles ut i flere av Endre Rusets dikt. Vri barken forsiktig løs fra treet, og uten videre er du utstyrt med et verdifullt instrument – en kunnskap som satt til fingerspissene lenge før man lærte å skrive. Slik håndterer Endre Ruset språket. Han lirker ordene fra hverandre, vikler dem ut av vante og klebrige konstellasjoner, for så å blåse nytt liv i dem. «å sveve inn i stemmen din/ fly motmæle ut av munnen», skriver han, og merk hvordan motmæle kan tenkes i ytterst bokstavelig forstand (RV, 33). Diktene tvinger oss til å lese ordene om igjen, og aktualiserer deres mest iøynefallende betydning – den som ofte drukner i en strøm av kommunikasjon. Vi oppdager til vår glede at ordene fremdeles kan forbause. Ordene frigjøres, og Endre Ruset kan komponere sine ubrukte og treffende metaforer: «i skolegården/ ligger løvet ditt strødd/ fryser fast og feies vekk/ først måneder senere» (KL, 26) – det er spor av et ungt forhold, minnene man ikke blir kvitt. Der et tradisjonstungt billedspråk vil skape distanse til det som formidles, fungerer diktene i dette tilfellet som poetiske førstehåndsberetninger. De får en egen nærhet til virkeligheten, til følelser og inntrykk, og en sterk sanselig appell. En av de aller fineste, og mest gjennomførte analogiene utvikles i «Sirene»: neglene skraper i ei seilbåtside som flyter utover fjorden du lar den ene fingeren gli i vannflata, begynner å synge havet er ei grammofonplate fingeren en stift, munnen ei trakt djupet spilles opp av sjøen 31 du fester voks i ørene lar deg binde fast til masta synger uten å høre deg selv nynner verdens krumning noen holder for munnen din med seilhvite hender (KL, 42). Ofte fungerer metaforene slik at de helt opphever avstanden mellom mennesket og omgivelsene. «mors fingrer renner gjennom greinene i treet/ fingrene hennes holder en plomme» (RV, 35). Stadig får man denne følelsen av å være noe annet, være i noe annet, men fremdeles å ha seg selv i behold. Og i en annens kropp, er vi alltid nysgjerrige. Det er med samtlige nerver i spenn man kjenner en guttunge klatre seg opp etter beina, eller stammen, og kriblingen av løv som napper en i huden. Inntrykk forplanter seg, og sansningen er uavgrensbar og tvetydig: lyden av diktet i øyet eller smaken av plomme i hånden. Slike doble sansninger, synestesier, demonstrerer at det årvåkne mennesket inntar verden gjennom flere sluser. Slik utvides også lesing til en generell betegnelse for påvirkning, overføring og berøring. Lepper som møtes, utveksler sitt språk: (…) du våkna fra marerittet, skrikende med munnen lukka mot min og leita panisk etter trøst i et bløtt alfabet men stava aldri feil: radikal rettskriving roterende samtaler og sugende setninger (…) (RV, 28). Dette gjør Endre Rusets språk; dikt blir sanselige, taktile. Ordene kjennes, skimtes, høres og åpenbarer mer enn de leses og tolkes. Underveis gjør man alt annet enn å sitte med en bok mellom hendene. Smitteeffekt Treet har en særlig sentral plassering i dikterens metaforiske landskap; med blader som kan leses, dets evne til å bære frukt og modnes. Samtidig minner trærnes fasong om metaforens struktur. De griper inn i både himmel og jord, og er en sammenføyningen av to sfærer, slik metaforene også er. Dette er en tendens i Endre Rusets diktning – overgangene, selve innlevelsen, har en særskilt verdi. Den metaforiske fremstillingsformen, evnen til innlevelse og til å gjenkjenne fellestrekk, former et perspektiv på virkeligheten. Legg merke til hvordan gutten lærer å skjelve når han hører raslingen i treet utenfor, eller samspillet mellom trekkfuglene: «de letter i flokk, vender/ synkront i lufta/ smitter hverandre/ med oppdrift og retning» (KL, 16). Dermed bryter Endre Ruset med en etterhvert litt trettende modernistisk anskuelse av mennesket, den som forteller at vi lever parallelle liv, i isolasjon; fremmedgjorte og uten innflytelse. For vi virker på hverandre. Denne kontinuiteten kommer klarest til syne i «Begravelse»: våren langt borte tappes i fuglenebb og trekker inn over gravplassen du tømmer øynene for sevje fyller bladene med grønt gult rødt jeg leser dem som tegneserier (…) (RV, 59) Mennesket legges i jord og inngår i naturen, slik skriften eller diktet innlemmes i leseren – bokstavene er pupillaktig svarte, og arket hvitt, som øyeeplet. Og dette gleder man seg over, den milde forvirringen som følger av Endre Rusets dikt. De vender virkeligheten på hodet, og skaper usikkerhet rundt kausalitetsprosesser: «selja synger i trosten» (KL, 12). «vinden suges/ gjennom treet/ jeg klatrer i» (RV, 39). Hvem er det som setter i bevegelse, hvor stammer kraften fra? Verden er med ett uavklart. Kanskje gjør man lurt i å gå ut og titte, en siste gang? Smaken av barndom «Jeg vil nærmere/ det som er bortenfor (...) se sjøen som høres/ i sneglehuset», skriver Endre Ruset i innledningen til Kims lek, og det er bare i berøring med mennesket sneglehuset plutselig rommer en sjø og at denne sjøen får betydning. Det er menneskets egenskap, og slik blir vår verden til, i et finstemt samvirke mellom fantasi og inntrykk. Uten at vi merker det, projiserer vi erfaringer og minner på det vi har fremfor oss. Vi befinner oss stadig «i vakuumet mellom forventninger/ og faktiske hendelser» (RV, 29). Her formes vår forståelse av virkeligheten. De innestengte vingeslagene er ikke uvesentlige, tanken går som en sitren gjennom Endre Rusets dikt. Ting påvirker og bevirker, og vi preger hverandre. Bær dette med deg videre, og la det bære deg, la deg bære… Eller hengi deg bare til det som er vakkert og rart, uten nærmere forsøk på å forklare: Etterpå jeg finner deg med hodet lent mot nattbordet et veltet glass, vann sølt utover et brev blekket fra de oppløste bokstavene smitter over på fingrene jeg ser på historien du ikke kan skrive den faller sammen med min, deler kretsløp (KL, 23). Litteratur Endre Ruset (2001) Ribbeinas vingespenn. Oslo: Gyldendal. Endre Ruset (2005) Kims lek. Oslo: Gyldendal. Wikipedia. Foto: Anniken C. Mohr/Studvest. 32 FESTIVAL foto: Helge Brekke 33 LITTERATUR mannen og udyret Strindberg var redd for at damene skulle overta makten. Er han fremdeles aktuell? tekst: Beatrice M. G. Reed bmugr@hotmail.com Da barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem presenterte sitt mannspanel 6. august inviterte teatersjef Morten Borgersen panelet til Bergen. Han mente høstens oppsetning av Strindbergs Faderen på Den Nasjonale Scene ville være et godt utgangspunkt for debatt. Det later ikke til at panelet tok i mot utfordringen. Det er synd. Strindbergs dramatiske ekteskapsdrama burde få både mannspanel og andre til å reflektere over egen kjønnsidentitet. Er det virkelig slik at mannen en gang for alle er tatt av kvinnen? Maktkamp Faderen er et klassisk titteskapsdrama hvis handling utspiller seg i et borgelig hjem på slutten av 1800-tallet. Rittmesteren og hans kone Laura er uenige om deres felles datters oppfostring. Faren vil sende henne til byen for at hun skal få utdannelse og bli lærerinne, en skole som både vil gagne henne i yrkeslivet og i morsrollen. Dette setter Laura seg i mot. Hun vil ikke gi slipp på sitt eneste barn. Datteren blir dermed gjenstand for en bitter maktkamp mellom to foreldre og to kjønn. Hun er deres felles eiendom og fremtid, men samtidig lenken som binder to fiender sammen. For å vinne retten over barnet planter Laura en mistanke om at rittmesteren ikke er far til barnet, et trekk som viser seg å få dyptgripende konsekvenser. beveger seg i kulissene. I det blålige lyset bak på scenen ikles kvinnene den demoniske skikkelse som viser seg å være kvinnens sanne vesen i Strindbergs bilde. Dette sceniske grepet understreker også stykkets mystiske og metafysiske karakter. Strindberg henvender seg med sin kvinnesakstematikk til det samme publikum som Ibsen noe tidligere hadde erobret, og stykket kan lett oppfattes som en polemikk med den nordiske dramatikerrivalen. Faderen er allikevel ikke et realistisk stykke på samme måte som Ibsens kjente samfunnskritiske dramaer. Mer enn noe annet er dette et eksistensielt drama. Rittmesteren og Laura er selvstendige individer, men like viktig er deres rolle som mann og kvinne. Striden står mellom tradisjonelle, for ikke å si strindbergske kjønnsrolleforestillinger: mellom den rasjonelle hjernen og den primitive, egoistiske viljen. Mannen og moren «Det är som ras-hat detta. Är det sant att vi härstamma från apan måste det åtminstone ha varit från två arter. Vi äro ju inte lika varann?» Strindberg graver seg ned i en avgrunn som et barn, han klarer ikke bære tapet av farsrollen. Og Laura trøster ham som en mor trøster sitt barn. Først når barnet blir mann, når moren blir elskerinne oppstår avstanden: «Modren var din vän, ser du; men kvinnan var din fiende, och kärleken mellan könen är strid». Fra patriarkat til matriarkat? Kanhende kan denne tematikken virke avleggs. Høstens oppsetning av Faderen på DNS er lagt til slutten av forrige århundre, uten forsøk på modernisering. I dag har vi DNA-tester til å avgjøre i farskapssaker, og synet på kvinnen som underlegen mannen har blitt politisk ukorrekt. Men er ikke striden mellom kjønnene stadig het? Og er det ikke stadig «eierskapet» til barnet som skaper de bitreste feidene, skjønt åstedet for striden er flyttet fra hjemmet til rettssalen? Faderen synes å være et varsku. Rittmesterens undergang som menneske og mann, Lauras manipulerende kamp, hennes endelige seier er en skrekkvisjon over patriarkatets fall og matriarkatets komme. Spørsmålet er om ikke dramaet selv undergraver dette skrekkscenario. I løpet av dramaets omdefinering av maktposisjoner skjer det nemlig en oppløsning av de opprinnelige kjønnsrollene. Laura bruker rittmesterens egne resonnementer, hans metoder for å føre en kamp mot ham. Kvinnen blir som mannen. Hun overtar hans plass som patriark og gjør ham overflødig. Tilbake står moren, som er blitt som mannen. Dermed åpner stykket for en rekke høyst aktuelle problemstillinger: Hva har man egentlig oppnådd i kvinnekampens navn? Har den bidratt til annet enn å få kvinner til å prøve å overta mannlige domener, med mannlige midler, for å oppnå mannlige goder? Et annet viktig spørsmål som melder seg er homofiles rett til å «eie» barn. Hvilken rolle utgjør kjønnet i en tid der kjønnsrollene er i oppløsning og biologien ikke lenger legger hindringer? Er det ikke stadig eierskapet til barnet som skaper de bitreste feidene? Helveteskvinnen Faderen er et av Strindbergs mest kjente naturalistiske kjærlighets- og ekteskapsdramaer. Etter urpremieren i 1887 ble stykket kritisert for sin råhet og sitt overdrevne kvinnehat. Laura skildres da også som selve «helveteskvinnan», en inkarnasjon av ondskap og manipulerende egoisme. Strindberg skal selv ha uttalt at han var «besatt av kvinnofrågan» på den tiden da Faderen ble unnfanget. Hans holdning til den gryende kvinnefrigjøringen var imidlertid en ganske annen enn det syn som Ibsen la for dagen i Et dukkehjem. Strindberg oppfattet kvinnens nye krav på rettigheter som en trussel mot patriarkatet. Ved dramaets begynnelse fremtrer rittmesteren i en tradisjonell patriarkisk rolle. Stuen er et mannlig domene, behengt med geværer, og dessuten det sted hvor hjemmets overhode oppbevarer penger og viktige papirer. Dette ytre herredømme gjennomgår imidlertid en indre oppløsning i løpet av det døgnet som handlingen finner sted. På Den Nasjonale Scene ser vi hvordan kvinnene mellom kjønnene for å avdekke bunnen, det biologiske fundament som gjør ham til mann og henne til kvinne. Det han finner er barnet. Kvinnen er mor av vesen. For Strindberg er det nettopp morsrollen og intet annet som er kvinnens spesifikke privilegium. Men hvilket privilegium! For rittmesteren blir datteren alt. Hun blir målet for tilværelsen, hans liv etter døden. Når Laura sår mistankens frø og får ham til å tvile på at han er far til sitt eget barn, rives grunnen bort under ham. For er det ikke slik at mannen aldri med sikkerhet kan vite om han er den rettmessige far til et barn? Er ikke dette en visshet forbeholdt kvinnen? Rittmesterens fortvilte resignasjon overfor den sikre viten rammer mannen som sådan: Det er bare kvinnen som kan få barn, for bare kvinnen kan med sikkerhet vite at barnet er hennes. Kvinnens totale morsrolle sluker faren. Kampen mellom mannen og kvinnen viser seg i virkeligheten å være en strid mellom mannen og moren. Kun én gang i løpet av stykket klarer de to ektefellene å nærme seg hverandre og kommunisere i et språk de begge forstår: Rittmesteren gråter 35 Kilder: Strindberg, August.(1887) Fadren Fahlgren, Margaretha (1994) ekvation www.dns.no www.bt.no Foto fra dns.no Kvinnanas FILM - jeg hater Hollywood Amerikaneren Jack Stevenson har siden slutten av åttitallet samlet og vist frem obskure filmer. Da han nylig gjestet Bergen ble det mye snakk om skandinavisk sex-film. tekst: Clemet Askheim cazu@start.no Fra sin base i Danmark hadde Jack Stevenson tatt med seg materiale til hele to programposter under årets Phonofestival. Den ene var en innledning spekket med filmklipp, om «myten om Skandinavia som et seksuelt frigjort Utopia» i regi av Filmklubben og Studentersamfunnet. Og den andre var et tre timers filmshow som blant annet inneholdt anti-narkotika-filmer fra sekstitallets USA og en gjennomgang av sex-filmens historie fra før tjuetallet og frem til fremveksten av pornoindustrien på syttitallet. Godbitene i showet var to Disney-produserte anti-nazipropagandafilmer fra andre verdenskrig, hvor vi i den ene fikk se Donald ha mareritt om seg selv som borger i nazi-Tyskland. Stevenson har, foruten å samle obskure filmer og drive sin egen undergrunnskino, skrevet en rekke bøker om film og undervist ved European Film College i Ebeltoft i Danmark. - Mange får øynene opp for film gjennom at de begynner å studere filmvitenskap eller begynner på filmskoler, men jeg kom inn i det gjennom å produsere film-show for en «sleezy» bar i Boston på slutten av åttitallet. Vi viste undergrunnsfilmer, trash og exploitation og fikk ulike punkband til å spille mellom filmene. Jeg pleide alltid å gå og se slike filmer på kino, så det var naturlig for meg å fortsette denne interessen da jeg kom til Europa, selv om denne typen film ikke er så kjent her, forteller Stevenson. Filmkunst: et fremmedord Han hevder videre at all film kan deles inn i to kategorier, exploitation og kunstfilm, og at man kan snakke om film med disse to kategoriene som ekstreme motpoler. - De har hver sine spesifikke kjennetegn. På den ene siden har du den generelle oppfatningen av dagens amerikanske film som overfladisk og på den andre har du filmer av Bergman eller andre europeiske filmkunstnere som gjør helt motsatte ting enn Hollywood. Så godt som ingen amerikanske filmskapere ser på seg selv som kunstnere, snarere entertainere eller forretningsmenn. Hele idéen om filmkunst er fremmed i USA, og de typiske Hollywood-filmene er laget for at alle kan se dem på samme måte, enten det er en husmor i Los Angeles eller en bonde i Jugoslavia. Det motsatte er en stereotyp europeisk kunstfilmskaper som bare lager filmen for sin egen del. - Så skillet mellom kunst for kunstens egen skyld og kunst for andre formål gjelder også her? - Dette er selvfølgelig klart stereotype frem- 36 stillinger. Det finnes kunstfilmskapere i USA også, for eksempel Woody Allen, men holder vi oss til stereotypene så kan man si det slik. Da kan man også si at skillet mellom kunstfilm på den ene siden og exploitation på den andre, langt på vei følges av et skille mellom Europa og USA. Jeg mener for eksempel at Lars von Triers Breaking the Waves er en exploitation-film, selv om det ansees å være en kunstfilm. Karakteren Emily Watson er en klassisk exploitation-type, nemlig den misbrukte kvinnen som behandles dårlig. Forskjellen fra en exploitation-film er at der ville hun tatt ei hagle og drept alle på slutten. Også noe så banalt som navnet på regissø- Utdrag fra Der Fuehrer’s Face, en av filmene Jack Stevenson viste under sitt foredrag på Phonofestiavalen. ren spiller en stor rolle, tror Stevenson. - I USA på førti- og femtitallet ble kunstfilmer ofte kun markedsført gjennom regissørnavnene, tittelen ble ikke engang nevnt, bare «den nye Bergman-filmen», eller «den nye filmen av Fellini». En film som Stillheten av Bergman, som er en ganske dyster film, ble i USA ansett for å være en sex-film. Både på grunn av måten det snakkes på og fordi den viser nakenhet. Dette var noe som tiltrakk publikum i USA, selv om mange bare gikk på grunn av nakenscenene. Markerer klasseskiller At distinksjonen mellom kunstfilm og exploitation reflekterer klasseforhold er utvilsomt, mener Stevenson. - Det er definitivt et klassespørsmål. I særlig stor grad i USA hvor de kinoene som viste kunstfilm tradisjonelt gjerne var plassert rundt universitetsområdene i de store byene. Exploitation-kinoene lå gjerne i bykjernen og var mer for arbeiderklassen. Men det fantes kunstfilm også i USA, selv om de i stor grad ble laget i Europa. På femtitallet var Hol- 37 lywood i krise og da var det kunstfilmer og exploitation-filmer som var populære, selv om de representerer hver sin motpol. Bergman-filmen Sommeren med Monica fra 1952 ble mange steder satt opp både på kunstfilmkinoene og exploitation-kinoene, men der kunstfilmdistributørene viste filmen i sin helhet med originaltale og undertekster, la exploitation-distributørene på swingjazz-musikk, dubbet den til engelsk tale og kutta den ned, slik at det kun var essensen i historien og alle nakenscenene igjen. Også denne dynamikken tror Stevenson i stor grad kan forklares gjennom sosiale klasser. - Det er fortsatt et skille mellom det typiske Hollywood-publikummet og de som ser den siste kunstfilmen fra Europa, men Hollywoods dominans har økt og hele feltet har blitt mer homogent. Man kan ha så lite som fem eller seks filmer som spilles på nesten samtlige kinoer. Unntaket er de store byene der man fortsatt har kinoer som viser såkalt kunstfilm. USA er faktisk et veldig lite marked for typiske europeiske kunstfilmer. En film som Breaking the Waves for eksempel, ble kun spilt på 28 kinoer i hele USA. På førti-, femti- og delvis sekstitallet var det annerledes, da var europeiske filmer veldig populære. Stevenson hevder det ikke finnes mer enn fire - fem klassiske temaer som går igjen i alle filmer, også B-filmer, men at B-filmer håndterer de mer ekstreme aspektene og sensasjonelle utslagene av disse temaene. - B-filmer må i en viss forstand være sensasjonspregete og det er jo litt av greia med exploitation-filmer, enten de behandler sex, dop, vold eller andre former for perversjon. De måtte finne sin nisje og ta opp temaer som Hollywood ikke ville, eller ikke kunne ta opp på grunn av moralske konvensjoner. Mens kunstfilmer ofte er mer personlige uttrykk der man ikke bryr seg om hva et eventuelt publikum synes, så er Hollywoodfilmer og B-filmer ofte for opptatt av hva publikum mener. Fordelen med B-filmer er at de som regel lages med større frihet, og filmer som The Incredible Shrinking Man eller Terror of Tiny Town gjorde virkelig helt unike ting. Noe B-filmer kan gjøre bedre enn andre filmer er å fange tidsånden. skjønner ikke hvorfor vi ser på dette? Hva er det du vil?». Jeg tror ikke man kan fortelle folk hvordan de skal håndtere en film, men kanskje kan man gi dem en pekepinn gjennom å vise frem konteksten. Enkelte har kommet bort til meg etter et show og sagt at de liker bra filmer, ikke dårlige filmer. Sånne folk kan man ikke diskutere med. De har disse evige kvalitetskriteriene som er hugget i stein. For meg, som liker forskjellige typer film, er det meningsløst. Hva er en god film? Den nyeste Hollywood-filmen? Jeg hater Hollywood. Under en av forestillingene på Phonofestivalen, fortalte Stevenson at ingen av filmene vi skulle se var inkludert i noe oppslagsverk om film som han kjente til. Slik ignoreres en hel filmkultur systematisk. - Det er en usynlig del av filmverdenen. Gjennom forskningen og undersøkelsene jeg har gjort i forbindelse med dette prosjektet om skandinaviske sex-filmer, har jeg oppdaget flere hundre filmer som ble laget på slutten av seksti- og begynnelsen av sytti-tallet, som mangler kreditteringer. Slike sorte hull er noe av det som gjør arbeidet så spennende. Hele idéen om filmkunst er fremmed i USA. Samfunnets speil Til tross for at B-filmer kan være tåpelige eller uprofesjonelt produsert, mener Stevenson at de sier mer om samfunnet enn de store klassikerne. - Ser man for eksempel en Bergman-film så er det vanskelig å si noe om tidsånden eller tilstanden til det samfunnet den er laget i, mye på grunn av at den i stor grad er et produkt av én persons genialitet. Mens B-filmer er veldig daterte og derfor i denne sammenhengen mer interessante. Hele denne epoken som jeg har undersøkt, nemlig seksti- og sytti-tallets Danmark, er ikke preget av store filmkunstnere, men det er fascinerende og underholdende filmer. I USA var den eneste måten å vise folk som brukte dop, eller hadde sex på film, gjennom moralsk fordømmelse. Amerikanere klarte bare å håndtere kvinnelig seksualitet på film om kvinnen var hore eller ble voldtatt. Idéen om sex som sunt og naturlig slo ikke an i USA. Jeg husker en serie artikler i Playboy der en amerikansk forsker hevdet av sexploitation-filmer fungerte som en refleksjon av samfunnsmoralen og at ethvert samfunn får de sex-filmene det fortjener. Som et konservativt og puritansk samfunn plaget av skyld, får USA de mest ufine sex-filmene. Amerikanere klarte bare å håndtere kvinnelig seksualitet på film om kvinnen var hore eller ble voldtatt. Hater Hollywood Etter å ha bodd i Europa i femten år og turnert med exploitation-filmshow, har Stevenson fått inntrykk av at det som ofte avgjør om folk liker showene eller ikke, er hva slags forventninger de har og hva slags filmer de har sett tidligere. - Man må ta filmen på dens egne premisser. Konteksten er ekstremt viktig for å forstå filmhistorien. Da jeg underviste på filmskolen i Ebeltoft hadde jeg et fag som handla om undergrunnsfilm og under en visning av en undergrunnsklassiker var det en student som reiste seg opp i frustrasjon og utbrøt: «Jeg -Men du har ikke hatt noen bevisst politisk agenda? - Nei, jeg behandler det mer fra et filmperspektiv, eller et arkeologisk og historisk perspektiv om du vil. Mitt utgangspunkt er ikke at de som lagde disse filmene var tåpelige, selv om det er tydelig at filmene i seg selv virker tåpelige på oss i dag, med alle sine overdrivelser og all sin skremselspropaganda. Det var slik datidens dominerende oppfatninger og talemåter var. Stevenson tror ikke vi har kommet så langt når det gjelder liberale verdier og holdninger som vi gjerne liker å tro, verken i USA eller her i Skandinavia. - Jeg tror ikke denne kampen er over. Danmark var blant verdens mest liberale land på slutten av seksti-tallet, mens det i dag er helt andre tendenser som fremtrer. Hver generasjon må gjøre sine fremskritt på dette området. 38 B-film: • Filmer med lavt budsjett og mindre distribusjon. Mange går direkte på video/DVD. • Mangler kunstneriske pretensjoner og lages som regel for å underholde og tjene penger. • Har gjerne friere tøyler enn storbudsjettsfilmene. Ignoreres ofte av kritikerne. Exploitation-film: • Lite fokus på kunstnerisk kvalitet, desto mer på salg. • Lave budsjetter og sensasjonelle aspekter som sex, vold, monstre, dop, gørr og ødeleggelser. • Har eksistert siden filmens begynnelse, men ble populært på sekstitallet gjennom oppmykningen av sensurregler. Sexploitation-film: •Filmer der plottet stort sett er en unnskyldning for å vise nakenhet og halvnakenhet, gjerne mest kvinner. •Mer eksplisitt nakenhet og mykporno enn mainstream-filmer. ESSAY flinkhetens tyranni Flinkhetens tyranni er et begrep med rot i Erlend Loes roman Doppler. Lever vi flinkis - liv i flinkis - Norge, eller er Erlend Loe på bærtur? tekst: Knut L. Haukenes Tha__hawk@hotmail.com illustasjon: Anne- Sophie Diap Doppler (2004) er opplest, gjennomanalysert, lagt på hyllen, men forhåpentligvis ikke glemt. For den som ikke har lest den tynne melkekartongboken av Erlend Loe, så vær så snill, les den. Løp og kjøp. Og om du ikke orker å løpe så gå, for det Erlend Loe skriver om fortjener en tidlig renessanse, selv kommersiell salgssuksess kan ikke frarøve boken dens genialitet. Det Erlend Loe skrev var at vi er for flinke. Vi tenker flinkt, vi går på flinke skoler der vi studerer oss inn i flinke jobber, før vi gifter oss flinkt og får flinke barn. Til slutt er nye baderomsfliser i elfenben vår dypeste refleksjon og selv den direkte linken til krypskyttere og elefantenes undergang er utenfor vår fatteevne, i alle fall utenfor vår fattevilje. Dermed viser det noen kaller kapitalismens forrang sin bakside. Er ikke nettopp flinkheten kapitalismens jag, og da kapitalismens jag vårt tankevakum? Der Weber en gang introduserte tanken om det rasjonelle mennesket, kan vi i dag sies å være postrasjonelle som fanger i flinkhetens tyranni. Om noen føler at jeg nå tillegger Doppler uante filosofiske og samfunnskritiske aspekt, så viser det bare at Dopplers kritikk er på sin plass. Tankevakumet tar oss. Linjer leses som linjer der det mellom- linjelige aspektet forsvinner. Det er på tide å tørke støvet av Doppler å spørre oss selv: Hvor flinke har vi vært siden Doppler? Dopplers Elg og dagens flinkhet Doppler er altså en bok, på dette grunnleggende punktet henger trolig de fleste med. Doppler 39 er også hovedpersonen i boken Doppler, derav navnet Doppler. Fremdeles forståelig? Doppler rømmer til skogen etter et fall på sykkelen, og i skogen finner han ro og fred langt vekk fra tidspress, sivilisasjon og flinkheten som preger det moderne samfunnet. Doppler ser seg nødt til å ta en elg av dage for å skaffe seg mat, og da elgen var med kalv ender det hele med et rørende vennskap mellom Doppler og elgkalven Bongo. Mye videre innviklinger følger, men poenget er flukten fra flinkheten og veien tilbake til våre røtter. «Jeg pustet flinkhet og mistet livet», er et betegnende sitat for Dopplers radikale tankevekker. Jeg skal i det følgende overbevise alle om at skogslivet er best, og at vi alle burde finne oss hver vår hule for å bli eksistensielt lykkelige mennesker. Vi burde alle drepe en elg og bytte elgkjøtt til vi finner lykken, som alle vet er faktisk ordet lykke synonymt med bytte av elgkjøtt. Eller ikke. Mitt poeng er bare at midt mellom elgkjøtt, huleboerliv, Bongo og baderomsfliser, peker Loe på noe allment og viktig i boken Doppler. Allment fordi vi alle er mer eller mindre ufrivillige produkter av en moderne vestlig tankegang, og viktig fordi mange ikke ser sine refleksjonsgrenser som et slikt produkt. Det jeg her vil frem til er hvordan en moderne vestlig tankegang har ført til refleksjonsbegrensninger, å tenke utenfor penge- og flinkhetsboksen er vanskelig, om ikke umulig. Jeg mener dette er det sentrale aspektet i Doppler. Vi er født inn i et system der vi måles og veies og idealene er klare, en slik analyse av det moderne liv anerkjenner de fleste. Refleksjonsbergrensningen inntrer når vi kommer til flinkheten. Når vi ser ned på den overvektige, når vi setter penger på BSU(Boligsparing for ungdom) og når vi støtter veldedighet, opererer vi ofte i bunn og grunn med flinkhet i form normative målestokker. Folk bør jo holde seg i form, vi bør jo sikre oss en trygg fremtid, og en bør gi penger til veldedighet. Våre normative målestokker styres ofte av flinkheten, vi kjenner sikkert alle til utsagn som: «Du bør jo få deg en skikkelig jobb du, bli lege eller noe». Bør er lik flinkhet. Du bør være flink fordi flinkhet er noe alle bør strebe etter. Flinkis-Norge Til nå kan det høres ut som om flinkhetsstreben er en metafysisk byggestein i mennesket, og at jeg fremmer en menneskemodell der alle i bunn og grunn streber etter flinkhet. Kanskje er det bare jeg som føler det sånn? Doppler med kuken, Weber med skjegget eller Bush med bombene, verden går fremover og individet stagnerer. Selv når jeg skriver dette klokken tolv om natten i mørket på rommet mitt tar jeg meg selv i å prøve å være genial, håper å skrive noe som en dag vil ses på som noe stort. Kanskje vil jeg dø tidlig som en genierklært filosof eller samfunnsforsker og noen vil hente frem teksten min å vise til dens genialitet? «Knut og flinkhetsmodellen» vil de si. «Knut og begrepet flinkhetens tyranni». Nå prøver jeg for eksempel å være morsom, og nå igjen prøver jeg å kommentere min egen morsomhet som et litterært virkemiddel, som jeg nå igjen ser på som flinkhetens drift. Og ved å analysere 40 fenomenet var jeg rett og slett jævlig flink. Sånn føler jeg det. Er jeg alene? Ikke om flinkheten er janteloven, kapitalismen og ekkel politisk korrekthet. Heller ikke så lenge jeg bor i Norge. For flinkheten spiser opp Norge innenfra lik en innvollsorm, Norge er enkelt og greit verdens flinkeste land. Vi fjonger oss med tittelen verdens beste land å bo i femte strake år på rad, vi rett og slett herjer på både BNP(BruttoNasjonalProdukt) og HDI(HumanDevelopmentIndex), vi er så jævlig flinke at vi til og med er verdens fremste fredsnasjon. Her er det ikke noe jantelov, vi sier det rett ut. Det viser seg at når en spør nordmenn om stikkord for hva som er spesielt med Norge, er fredsnasjon en av de første assosiasjonene. Spør du en tilfeldig forbipasserende i utlandet om det samme er isbjørner i gatene og ugjestfritt klima svaret, ja til og med Rema-1000. Men fredsnasjon? Poenget mitt er ikke å drite ut Norge, et ønske om en internasjonal fredsprofil er en bra ting å strebe etter. Poenget er heller å peke på hvordan vi vokser opp i verdens rikeste og flinkeste land, en selvsikkerhet som tydeligvis lyser i øynene på de fleste av oss. «Vi nordmenn bør ikke la førsteplasser gå til hodet på oss slik at vi blir selvgode og sjåvinistiske», konkluderer en artikkel fra SSB der Norges fremragenhet analyseres. Neida, svarer Ola Nordmann og går til stemmeurnene og stemmer Frp. Så mye for åpenhet, solidaritet og mangfold. Krig og fred og sånn Verden er ikke like flink som oss i Norge, det er blant annet opptil flere land som ikke vil være med i Kyoto-avtalen, og ikke alle er så flinke på fred som Norge. USA er for eksempel ikke med i Kyoto-avtalen, og sprer fred med å starte nye kriger der målet er å se om demokratiet våkner når støvet legger seg etter bombingen. Til nå har det vist seg lite vellykket da det finnes folk der ute som merkelig nok ikke drømmer om frihet og likhet. En enkel, naiv, oppbrukt og uoriginal analyse av USA, men jeg gidder ikke å være så flink at jeg presenterer et nyansert bilde. Jeg vil heller nevne FN, produktet av vakker demokratisk etterkrigskommunikasjon og ærlig oppriktig samhandling etter Habermas’ kommunikative hjerte. FN er vår stolthet, vår flinkeste organisasjon som jobber med fred verden over, litt som Norge. På tross av at verden sliter en del med bakstreberske land i blant annet Afrika, er verden etter ny statistikk på vei fremover den også. Det blir færre kriger, både borgerkriger og vanlige kriger. Det er gode nyheter, bra at verden endelig forstår Norges budskap. Vi sliter med en og annen krig i Darfur og Irak, men alt i alt går det fremover. Nå har jeg presentert flinkheten i et unyansert, men internasjonalt perspektiv. Jeg er fornøyd. Rasjonalitetens moderne jernbur Tilbake til Max Weber, Erlend Loe og trygg, flink grunn. Eller? Det var Max Weber som i sin tid introduserte begrepet rasjonalitetens jernbur, da som en allusjon til rasjonaliseringsprosessen i datidens samfunn. I Webers rasjonalitetsanalyse defineres rasjonalitet entydig negativt som mål – middel tankegang. Mennesket reduseres til et strategisk vesen som med egoistiske perspektiver kun bruker andre som et mål på vei mot egen berikelse. Så er det mulig å sammenligne Webers rasjonalitetsbegrep med Dopplers flinkhet? Er vi egentlige bare rasjonelle samfunnsaktører når vi handler flinkt? Faller vi utenfor når vi ikke handler flinkt? Er vi flink av natur eller er flinkheten en samfunnsdiagnose? Gamle Webers harde, skjeggete ansikt settes opp mot Erlend Loes hårløse, smilende barnefjes, og jaggu meg opererer de med lignende, tragiske menneskemodeller. For hva skjer med den som i dagens samfunn ønsker å frigjøre seg fra flinkheten? Den som ikke ønsker å leve et hektisk liv styrt av flinkhetens usynlige hånd må eventuelt handle annerledes. Han eller hun må gjerne kle seg i totalsvart eller farge håret rødt og drikke opp pengene du setter på BSU. Eller flytte ut i skogen. Og da er du rar. Du er spesiell, og vi normale ler av deg. Vi som setter penger på BSU og kler oss skikkelig ler av deg. Du er irrasjonell, du er trolig mindre intelligent i våre øyne, du har ikke fattet hva du bør gjøre med livet ditt. Vi dømmer deg enten vi vil eller ikke. Vi dømmer deg fordi du er annerledes, fordi du er rar, fordi du er irrasjonell og fordi du ikke vet ditt eget beste. Vi synes du bør kle deg skikkelig og gjøre som den tanketomme gemene hop, men det er du som egentlig er fri. Fri fra flinkhetens tyranni. Doppler med kuken For å avslutte uflinkt er Doppler med kuken min siste overskrift. Doppler hadde jo usedvanlig stor kuk, men det må da være skikkelig uflinkt, utrolig provoserende og grenseløst politisk ukorrekt å skrive det i et seriøst tidsskrift? Doppler med kuken, Weber med skjegget eller Bush med bombene, er jeg fanget og alle andre fri? Jeg tror flinkheten fikk sin grobunn i modernitet og kapitalisme. Vi jager strategiske posisjoner i en moderne verden der alle kan bli alt, og de fleste drømmer om fine hus og masse penger. Jeg mener at flinkheten er en samfunnsdiagnose, og en pågående prosess vi selv kan snu. Doppler er vår bibel, og til og med en bibel som er morsom, tynn og lettlest. Doppler peker på indivet som tør å være annerledes, individet som klarer å frigjøre seg. Og som en Forrest Gumpeffekt ønsker mange andre også å flykte fra hverdagens mas. Ta det som et bilde. Vi har vært jævlig flinke siden Doppler, og denne flinkheten er strategisk egoisme fremfor fellesskap, men som individer har vi mulighet til å gjøre noe. Ransak deg selv. Tør du å være annerledes? Dømmer du andre? Jager du status og anseelse? Ikke spør overfladisk, men dypt inni deg, tenker du flinkt? Er du fanget? I så fall ikke få panikk, du er nok bare en i mengden. Men gjør noe med det da. Gamle Webers harde, skjeggete ansikt settes opp mot Erlend Loes hårløse, smilende barnefjes, og jaggu meg opererer de med lignende, tragiske menneskemodeller. verden går fremover og individet stagnerer. Mitt svar til Erlend Loe er at verden går fremover og individet stagnerer. Selv om min internasjonale analyse ikke er basert på overveldende mengder empiri, er i alle fall individets stagnasjon velbegrunnet. Denne stagnasjonen er muligens et vestlig, eller kanskje et norsk fenomen? Kanskje er stagnasjonen kulturelt betinget, eller kanskje er det et lokalt fenomen i mitt hode? Kanskje 41 DANS Hildemors dansefeber I krysset mellom Olav Kyrres gate og Nygårdgaten befinner en av Bergens skjulte skatter seg. Hildemors danseskole yrer av liv, 60 år etter opprettelsen. tekst: Hilde Kullerud hildekullerud@yahoo.no foto: Borghild Ree Strand - Skal vi ta det en gang til? Ziii, za…Ja, nesten, men det må være litt mer sånn ziiiiii, og så kjapt za, ziiiiii-za. Ja! Kjempebra, ziii za. Det skorter ikke på ordbruken når Stephanie M. Mowinckel underviser i hip hop. Timen er et av 31 kurs ved Hildemors danseskole denne høsten. Mowinckel er en av 25 instruktører som sprer danseglede i tredje etasje i Olav Kyrres gate 28. danser ved skolen. Han er for mange kjent som danselærer i TV2-programmet «Skal vi danse» høsten 2006. Foten min slår i gulvet i takt med swinglignende musikk. Fra resepsjonen på Hildemor kan jeg se inn i sal 2. Flere par øver iherdig. De kan ikke være mer enn 17 år, og øver uten stopp med fullt fokus på dansen. Guttene har på seg svarte sko med hæl, pene svarte bukser og hvit skjorte. Rake i ryggen svinger de rundt på jenter i korte skjørt, med glitter og uendelig lange bein. Balansekunst Utenfor vinduet står en jente og følger nøye med. Hun kan ikke være mye eldre enn ungdommene i salen. Ansiktet Danseglede Allerede i 1947 ble Hildemors danseskole opprettet. Den da 19 år gamle Hildemor Svenkerud ville skape et senter for danseglede og fysisk utfoldelse. Våren 1948 startet de første kursene, og Hildemor underviste selv i standard- og latindanser for barn fra tre år og oppover. Med årene har skolen lagt grunnlaget for mange gode dansere. Blant annet har Kim Rygel og Cecilie Brink Rygel sin bakgrunn fra Hildemors. De har i alt 25 NM gull, og tilsammen 17 verdensmester - og europamestertitler i ulike former for selskapsdans. Tom Erik Nilsen er også virker kjent. - Unnskyld, men er ikke du hun fra Dansefeber? - Jo, jeg var med i «Dansefeber», ler hun. Trine Lise Akselsen startet å danse allerede som tre-åring, da moren meldte henne på kurs i selskapsdans ved Hildemors danseskole. Etter hvert har hun jobbet seg oppover dansehierarkiet, og våren 2007 sikret hun seg en plass blant de 20 beste i TV Norges serie «Dansefeber». Mange hundre dansere med spesialfelt innen ulike dansestiler søkte om en plass i programmet. - Det var veldig skummelt å være med, men også kjempegøy. Det ga meg mulighet 42 til å prøve mange nye ting. Jeg hadde for eksempel aldri danset hip hop eller jazz før. Men siden har jeg prøvd å holde det ved like, og nå tar jeg timer i andre dansestiler enn selskapsdans her ved Hildemors. Akselsen snakker rolig og reflektert om sine minutter i rampelyset. Likevel er det tydelig at hun brenner for dansen. Hver dag tilbringer hun flere timer ved senteret. For å gjøre suksess må en trene hardt. - Det blir en del timer med dans om dagen. Mange helger i året er det også konkurranser, og i tillegg drar jeg av og til utenlands. - Hva tror du er oppskriften bak Hildemors suksess? - Det er mange kjente dansere som har bakgrunn fra Hildemors. I tillegg har de flere show. Også var det jo fem stykker fra skolen som kom videre til finalen i «Dansefeber» i år. Å skaffe fem bergensere plass i finalen er litt av en bragd. Det vil si at Hildemors danseskole utgjorde hele én fjerdedel av finaleplassene. Tre av disse, Ole Petter Knarvik, Sara Einbu og Marit Hagen, underviser ved skolen i år. Dansebølge på høye hæler Mens vi snakker ser jeg på parene som danser i salen bak oss. Jentene balanserer på toppen av høye, tynne stiletthæler. - Man begynner ikke rett på stiletthæler, de blir litt og litt høyere, smiler Trine Lise og holder luft mellom tommel og pekefinger. Først to centimeter fra hverandre, så fire og fem centimeter. - Jeg har opplevd å ha for høye hæler. Da blir man veldig ustødig og dansen blir mye dårligere, men man vender seg fort til å gå på dem, smiler Trine Lise. Lokalene til Hildemors dansesenter er vesentlig nyere enn skolens historie. Sommeren 2003 flyttet de fra den gamle «Håndverkeren» og inn i nye lokaler i Eldoradogården. Her har de to store og flotte saler, som har ført til økt kapasitet ved skolen. Dette semesteret undervises det i hele ni ulike dansestiler. Noen av dem er disco-funk, selskapsdans, barnedans og hip hop. I sal 1 er musikken på for fullt. Oppvarmingen i sesongens første hip hoptime for voksne er ferdig, og det er nå klart for koreografi. Stephanie Mowinckel bølger armen i takt med fengende hip hop - rytmer, slik John Travolta så flott gjorde det på discogulvet i Saturday Night Fever. Denne bevegelsen er tydeligvis mye mer komplisert enn man aner. Det hele ender lett opp med at en ser ut som Knerten i Anne-Cath Vestlys bøker; med andre ord stiv som en stokk. - Man må krølle fingrene, så ta opp albuene og til sist skulderen, forklarer hun. Dette er vanskelig, jeg øver fortsatt, sier hun. Hip hop-instruktøren ler, og viser det som for meg ser ut som en perfekt bølget arm. Som ti-åring begynte Mowinckel å danse ved Hildemors danseskole. Hun startet med hip hop, og ble senere med i skolens showgruppe. Etter hvert har hun selv begynt å undervise ved skolen. Danseren har vært med i flere danseforestillinger de siste årene. Blant annet var hun med å sette opp og danse i forestillingen Hip Hop Fairytale i desember 2006. I høst kan du se henne som danser i operaen Carmen som har premiere i Grieghallen 13. oktober. - Motiverte dansere Dansetimen i hip hop er ferdig, og det er tid for en pust i bakken. Stephanie Mowinckel sitter henslengt i en trapp ved resepsjonen. Hun sier hun liker seg ved Hildemors danseskole og at hun ikke ville undervist noe annet sted. - Elevene er mye mer utadvendte her enn det jeg har erfaring med fra tidligere. Jeg har tilbud om å undervise andre steder, men velger å undervise på Hildemors fordi jeg liker meg her. De som danser er ofte veldig motiverte. Jeg jobbet en stund på et dansesenter i Fyllingsdalen, men der var alle så stille; hun ler. Jeg tror de var veldig nervøse. - Hvorfor tror du akkurat Hildemors danseskole er så populær? - Den har eksistert så utrolig lenge, så det gjør at mange vet om den. Hip hop-jenten gestikulerer med hendene som for å legge vekt på hvor lenge skolen har holdt på. - Det er også den største skolen i Bergen når det gjelder hip hop og disco-funk. Det er mange profilerte dansere som kommer herfra. Og da mener jeg ikke meg selv altså, ler danseren. I tillegg ligger jo skolen midt i sentrum. Før jeg forlater skolen sniker jeg meg innom resepsjonen. Jeg kan ikke motstå fristelsen. - Et stykk hip hop - kurs takk. Damen i resepsjonen tar i mot betaling og smiler bredt - Vi håper du vil like deg her hos Hildemors. Kilde: http://www.hildemors.no 43 MUSIKK gikk du glipp av det? «The radio has expressed concerns about what you did last night», og var du ikke på Superfamilykonserten 7. september, ja da gikk du faktisk glipp av det! tekst: Kathrine Salhus Kathrine.Salhus@student.uib.no foto: Helge Brekke Det var et uvisst antall desibel som møtte det livlige publikummet på Hulen. Med lyd som knapt kunne blitt bedre, en variert sammensatt spilleliste og god stemning både i publikum og på scenen, var den utsolgte konserten definitivt en knallsuksess. Selv ikke det faktum at politiet måtte hente et par overengasjerte tilskuere i løpet av konserten så ut til å ha noe innvirkning på stemningen. Ærlighet og livsglede Det er ikke alltid lett å kategorisere musikk innenfor en bestemt sjanger, og det er heller ikke musikken til Superfamily. Usikker på hva indie-sjangeren egentlig innebærer, sier vokalist Steven Wilson seg likevel enig i en definisjon av musikken deres som en blanding av indie og pop. Med et touch av 80- tall. Riktignok etter et kort sammendrag av sjangerens hovedtrekk av trommis Tommy Christensen. «Ærlighet, livsglede og forsøk på kvalitet» er stikkorda bandet vil beskrive musikken sin med. De har tidligere blitt satt i musikalsk sammenheng med The Cure, Tubeway Army, 120 Days og The Killers. Selv ser de på seg som blanding mellom Joy Division, Frank Sinatra og ABBA. Superfamily begynte karrieren som et hardere rockeband med mer undergrunnssound og låttitler som «Shut Up and Cry». Det nyeste albumet, Warszawa, inneholder derimot mer pop-inspirerte og radiovennlige låter. - Det har ikke vært meningen å bytte sjanger, sier musikerne. De har likevel en logisk forklaring på hvorfor det har blitt et 44 slags sjangerskifte mellom de to utgivelsene. - Den første plata en gir ut blir gjerne en «Best of»-plate med alle låtene man har laget tidligere, sier Wilson. Back in Paris var mer eksperimentell og en mix av alt mulig, mens Warszawa er mer fokusert og enhetlig. Noe dramatisk forskjell er det uansett ikke. Man kan lett finne klare paralleller mellom låta «Taxi Dancing» fra Back in Paris og låta «I Could Be a Real Winner» fra Warszawa. Den største forskjellen er at det er mer sprik mellom sangene på det første albumet i forhold til det andre. - Jeg trodde tekstene skulle være annerledes, sier Wilson. Bortsett fra at han har utviklet seg låtskrivingsmessig, er tekstene bluesorienterte og har samme tematikk. -Det handler mye om rævva kjærlighet. Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night» ble i juli kåret til P3s mest spilte sang i 2007. Under låtskrivinga prøvde bandet bevisst å lage en lengre tekst på sangen. - Melodilinja var der, men vi brukte en måned i studio på å finpusse, sier de. Med varierende musikksmak innad i bandet blir det naturligvis variasjon i inspirasjonskildene også. - Trommisen er punkalibiet i bandet, sier Wilson. Han påpeker at de også er mye inspirert av klassisk rock. Blant annet av Rolling Stones, The Doors, Kinks og Ramones. På det nye albumet har jeg vært litt inspirert av Abba. Låta «In The Night» har Abba-nedgang, forteller han. - Vi har ingen faste inspirasjonskilder, Det handler mye om rævva kjærlighet. – Steven Wilson i Superfamily supplerer Christensen. Det kan være alt fra en fin låt, til en man hater. Steven kan gå og kjøpe en dårlig plate og finne et lite, bra parti. Wilson forteller videre at han pleide å hate bandet Waterboys, men at det endret seg da han hadde en drøm om låta «This is the Sea». Gutta legger vekt på at de er åpne for inspirasjon. Selv kan de bli påvirket av musikk de hørte på MTV da de var 14, selv om de ikke synes det er kvalitetsmusikk. Trommisen nevner Vazelina Bilopphøggers som et eksempel på musikk han kan høre på. Likevel er låtene mer alvorspreget på den nye skiva. Tittelsporet Warszawa handler for eksempel om hvordan det polske folket jobbet med å bygge opp igjen byen etter 2. verdenskrig. Strukturert låtsnekring Når Superfamily skal lage låter har de en fast fremgangsmåte. - Vi jammer ikke frem låtene i øvingslokalet. Det starter med at keyboardisten og gitaristen, som begge har hjemmestudio, spiller inn skisser av akkordrekker og melodier. Deretter kommer vokalisten inn i bildet. - Jeg synger alt som detter i hodet. 90 % er fra første opptak, sier Wilson, og sikter til at de fleste tekstlinjene som blir brukt er de han kommer på i øyeblikket. Hiten «The Går mot Øst-Europa Med platetittelen Back in Paris på første plata, og lydspor som «Rendez-vous A Pasloup», kan man undres hva denne tilknytningen til Frankrike bunner i. - Jeg har alltid digget Frankrike, sier Steven. De er så «show». Elegante, men samtidig harry, nesten cinematisk. Så mange spor etter landet er det likevel ikke å finne på den nye skiva. - Vi går mot Øst-Europa, sier Christensen og sikter til platetittelen Warszawa. Det er kanskje ikke så mange som vet at navnet Superfamily bunner i at keyboardist Kim Granholt studerte biologi. - Han leste navnet i pensumboken, og tenkte at det var det perfekte bandnavn. Det er både lett å uttale og lett å huske. Dette mener bandet er et viktig poeng for å bli lagt merke til i mengden. I tillegg til musikken er det ikke bare bandnavnet som er med 45 på å gjøre bandet unikt. Dansere kledd i røde skjorter og sorte slips krydrer både konsertene og musikkvideoer med en noe uvanlig men velkoreografert dansestil. Målrettede musikere Som et ekte Mosse-band kan det nok for noen virke merkelig at vokalist Steven Wilson på konsertene snakker engelsk. Selv mener han det er mer naturlig å fortsette å snakke på engelsk, siden han er halvt amerikansk. - Jeg er ukomfortabel med å bytte språk. Dessuten flyter det bedre og er billig show, sier han. Jeg tror folk setter pris på det, og har tenkt å fortsette med det. - Det funker bra i utlandet, skyter Tommy inn. Superfamilys vei mot toppen startet med en egenprodusert demo. - Demoen havnet hos Kåre Vestrheim, produsenten som også har produsert musikken til Gluecifer, Odd Nordstoga og Marit Larsen. Han sendte melding om at han var interessert i å lage plate. De ble etterhvert signa hos Propeller Recordings, og har derifra gått gradene oppover. Ambisjonene deres fremover handler for øyeblikket mest om å lage en bra tredjeskive, men de håper også på å få satse mer i utlandet. Digger Bergen Det oste energi fra scena under konserten på Hulen, og musikerne selv var storfornøyde. - Det er lenge siden vi har spilt i Bergen nå, men vi har spilt her mange ganger før, sier gutta. Tidligere har de vært å se på blant annet Garage og Kvarteret, og de visste at de kom til et bra publikum i Bergen. - Vi var selvfølgelig bekymra for å fucke opp, og hadde litt prestasjonsangst, men det gikk veldig bra. Det er i alle fall ikke tvil om at bandet er begeistret for byen. - Bergen har absolutt det beste rockemiljøet i Norge, mener de. Foreløpig er det ikke satt opp flere konserter i byen, men bandet lover at Bergen blir prioriert for å teste ut nytt låtmateriale. I mellomtiden får fansen kose seg med musikken på plate. Superfamily: • stiftet i 2002 av Martin Steffensen og Kim Granholt • kom på andre plass i Urørt 2004 • spilte blant annet på Øya-festivalen i sommer • nominert til Alarmprisen 2007 under kategoriene pop og live • har rykte på seg for å være et av landets beste liveband • hiten «The Radio...» er den mest solgte norske låta på iTunes hittil i år FESTIVAL foto: Anniken Gjesdahl (øverst) Ellen Henriette Suhrke (nederst) 46 pensumfritt Ein les bøker i joleferien, på påskefjellet, på stranda og om hausten. Og slik det alltid er tid for bøker, er det også alltid fotballsesong. Atrium drog til Fotballpuben for å høyra kva dei fotballinteresserte meiner ein bør lesa. tekst: Live Havro Bjørnstad live.bjornstad@student.uib.no foto: Kristina Dahle Lisbeth Mala Renate Jensen Randi Kristoffersen Ruth Hunneland Me møter Lisbeth Mala på terrassen og ho tilrår på det sterkaste å lesa Vikram Seth sin roman A Suitable Young Boy. – Eg vart med ein gong gripe av forteljinga, samstundes som den førebur meg på ein tur eg planlegg til India, fortel ho. Romanen gjev innblikk i alle politiske hendingar i landet frå førti-talet og fram til i dag, og er samstundes ei nær skildring av eit familieliv i ein fjern kultur. Renate Jensen vedgår at ho heilt har lagt frå seg å lesa skjønnlitteratur, men fagbøker finn ho ofte glede i. – Helst les eg om filosofi, og favoritten er Immanuel Kant. Eg set særskilt pris på hans Kritikk av den reine fornuft, kan ho fortelja. – Dersom ein vil lesa (og forstå) Kant må ein vera vant til å lesa filosofi. Ein kan ikkje berre plukka fram ein vilkårleg tekst og forventa å forstå den utan vidare. Ved sida av Renate sit Randi Kristoffersen. Ho forklarar at ho eigentleg ikkje les så mykje bøker. Film derimot, er noko ho set pris på. – Gjennom filmverda har eg stifta kjennskap med forfattaren Danielle Steel. Ja, ho må nok seiast å vera favorittforfattaren min, seier ho. Den romanen Ruth Hunneland helst vil tilrå er Isabel Allende si Åndenes hus. Ho fortel at denne gjev innblikk i chilensk historie på meisterleg vis gjennom visuelle skildringar av ei verd svært ulik vår. – Det overdimensjonerte, spirituelle og eksotiske eg særskilt pris på, seier ho. Eg har sjølv vore i Chile og møtt menneske som opplevde hendingane ein kan lesa om i Allende sin roman, slik at teksten for meg står ekstra levande fram. 47 LES ATRIUM BLI KLOK SOM EI UGLE!
© Copyright 2024