studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2006 14.årgang
studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2006 14.årgang ET SKRITT PÅ STIGEN Hvordan få internship i USA s. 4 KONGEDØMMET SOM SANK I HAVET Morten Holmefjords siste dager som visekonge av Fusa s. 6 - INGEN TYPISK MUSIKKFAN Intervju med Andreas Segrov, låtskriver og vokalist i bandet Segrov s. 10 PHOTON s. 12 MORDERE I JESU NAVN En uventet artikkel om den spanske inkvisisjonen s. 14 SOLEN OG SØNNEN En introduksjon til John Donnes forfatterskap s. 18 NÅR FOLKEMORD BLIR UNDERHOLDNING Auschwitz i populærkulturen s. 20 PHOTON s. 23 KJÆRLEIK PÅ VIDDENE Ein kjem ikkje til fjells på flat veg s. 24 MENS VI VENTER PÅ VERKTØY Den amerikanske bandet Tool kommer til Norge til høsten s. 26 FARGER I BRANN Om musikkvideoregissører og dvder s. 28 A HELL OF ONE’S OWN Hvorfor lager kvinner musikkvideoer fra Helvete? s. 33. PHOTON s. 34 VI DANSAR SOM ROBOTAR Kraftwerk er ikke som andre band s. 35 POSITIVT MED PRAKSIS Fagpresentasjon av Praktisk informasjonsarbeid s. 38 MYSTISKE KRIGERE Intervju med masterstudent Magnus Brimsholm s. 39 PHOTON s. 40 Kongedømmet som sank i havet: Morten Holmefjord var konge av Fusa i to år. Her er historien om hans abdikasjon og det fusiske kongedømmes endelikt s. 6-9. Når folkemord blir underholdning: Hendelsene rundt konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau har vært gjenstand for populærkulturelle tolkninger. Her presenteres tre av dem s. 20-22. Forskerstaffett: Forsker i dette nummeret er Knut Vikør, leder for senter for Midtøsten og muslimske studier, som skriver om Islams lov og lovtolkning s. 42-43. Vi dansar som robotar: Synther og sykler er stikkord for et av tidenes mest inflytelsesrike band, Kraftwerk s. 36-38. EIN GOD OG GAMAL GRAPEFRUKT Bokanmeldelse av Grapefruit av Yoko Ono s. 41 FORTOLKNING AV ISLAMSK LOV Forskerstafetten i dette nummeret: Knut Vikør s. 42 PENSUMFRITT Hva leser samfunnsvitere når de ikke leser pensumbøker? s. 44 PHOTON s. 45 TIL LENE s. 46 Til Lene: Journalist og journalistansvarlig i Atrium, Lene Merethe Stien, døde 29. januar i år. På vegne av bladet har redaktør Halvor Ripegutu skrevet minneord til henne s. 46-47. LEDER: oppslagsverke? Reklame i norske skoler er forbudt ved lov. På universitetene er man tydeligvis ikke like nøye på det. For UiBs del manifesterer dette seg på en merkelig måte. Du har helt sikkert sett dem (eller når jeg tenker etter tror jeg kanskje det bare har vært en hele tiden), men du har sikkert sett han. Strategisk plassert utenfor HF-biblioteket, på Sydneshaugen eller Dragefjellet, med nøkkelen til visdommens tempel bare 16 000 blanke norske unna. Jeg snakker selvfølgelig om leksikonselgeren. I det store og hele skiller han seg ikke så mye fra disse plagsomme gateselgerene som finnes på Torgallmenningen uansett tid, vær og årstid. Med unntak av at han befinner seg på universitetets område da. Over lengre tid (i det minste så lenge jeg har vært student), har en selger som kan tilby Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon for 300 kr i måneden vært å finne et sted på universitet. Irriterende nok, av flere grunner. For det første vil jeg hevde at et leksikon er mer eller mindre et helt overflødig produkt for en student. De er tunge og upraktiske og de inneholder sjelden informasjon som er detaljert nok til at det kan brukes til oppgaver. Skal man på død og liv likevel ha et leksikon, finnes det alternativer som både er bedre, mer praktiske og ikke minst, betydelig billigere. Bibliotekene er stappfulle av oppslagverk. På Internett er det mange. «Det frie oppslagsverk» Wikipedia.org blir fortsatt sett på med mistroiske øyne av mange, spesielt akademikere, og det er kanskje ikke helt ubegrunnet. Men nettsiden holder likefullt et oppsiktsvekkende høyt nivå, og kan bare bli bedre med årene. I det hele tatt er jeg svært ofte forbløffet over den store graden av pålitelighet og detaljrikdom i Wikipedia, spesielt den engelske utgaven. Layoutansvarleg: Audhild Harkestad audhild.harkestad@gmail.com Ansvarleg redaktør: Halvor Ripegutu Halvor.Ripegutu@student.uib.no Redaksjonssekretær: Anders Kjellevold Anders.Kjellevold@student.uib.no Økonomiansvarleg: Helene Lindqvist Journalistar: Dorte Dahl Grønnevet Jan Magnus Weiberg-Aurdal Simen Brekke Julia Grønnevet Anniken Gjesdahl Henrik Bjørge Pedersen Even Onsager Alexander Bygnes Ida-Johanne G. Lillebø Ida Slettevold Fotografar: Nina Knag Bjarne Oppedal Birgitte Norsen Helene.Lindqvist@student.uib.no Fotoansvarleg: Matz Lande matslande@gmail.com Eksterne bidragsytarar: Knut Vikør (tekst) Johan Falnes (tekst og foto) Håkon Eikesdal (foto) Men samtidig, anerkjente oppslagsverk som Encyclopedia Britannica, eller for den saks skyld, Store norske leksikon selv, finnes også i nettutgave. Sistnevnte for bare 600 kr i året. Det blir derfor både billigere og bedre alternativ enn å abonnere på papirversjonen. Å betale 300 kr i måneden gjennom 3-4 år synes derfor nokså meningsløst. At det er en dårlig handel er altså klart, men jeg kan selvfølgelig ikke kritisere Aschehoug og Gyldendal for å forsøke å selge sine egne leksikon, det skulle bare mangle. Hva jeg derimot synes er tvilsomt er at dette salget foregår på universitets grunn og med ledelsens godkjennelse. Hvorfor gjør de dette: får universitet betalt? I så fall er det noe beklagelig, hvis ikke er det ren og skjær idioti. Jeg synes i alle fall det er klart at dette er en uønsket virksomhet. Reklame på skolene er fortsatt forbudt. Skal vi likevel glatt godta at uvitende studenter kan få prakket på seg dyre og helt unødvendige produkter på universitetene? Jorun J. Berntsen (tekst) Jostein Rotvik (foto) Haakon Wheeler (foto) Ellen Qvindesland Grønnevet (foto) Martin Qvindesland Grønnevet (foto) Layout/Illustrasjon: Matz Lande Vegar Flå Dorte Dahl Grønnevet Halvor Ripegutu Even Onsager Maria E. Tripodianos Framside: Audhild Harkestad Dataansvarleg: Even Onsager publiserer biletmateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene. Atrium kjem ut to gangar i semesteret. Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar 1800. trykk: Bodoni Hus AS 3 Bidragsytarar dette nummeret: Matz Lande Elizabeth Pettersen Nina Knag Espen Kjelling Mikkel Cappelen Smith Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen Tlf: 55 58 20 79 e-post: atriumkontakt@uib.no web: http://atrium.hf.uib.no aktuelt: UTDANNELSE Karen Havelin foran Capitol-bygningen, der Kongressen i USA sitter. et skritt på stigen Lærlinger fins ikke bare på yrkesskolen. En kort introduksjon til internships for HF-ere. tekst og foto: Julia Grønnevet julia.gronnevet@student.uib.no I naturprogram er det ofte bilder av store, farlige krokodiller som svømmer på grunt vann mens små hvite fugler sitter på dem og spiser mygg. På samme måte som krokodillen og fuglene samarbeider, så tjener blader, tenketanker og kongressrepresentanter i USA på at unge, ivrige studenter kommer og jobber gratis for dem. I biologien heter dette symbiose. I Washington, DC kalles ordningen internships. Let’s face it: Det er ikke så mange jobber i Norge til nyutdannede sosialantropologer eller litteraturvitere. I USA og resten av verden stiller saken seg annerledes. For alle som vil studere og jobbe – ihvertfall en stund – utenlands, er et internship mellom BAgraden og mastergraden et første skritt. 4 Her og der Selv om gradene våre nå heter det samme i USA og i Europa, «Bachelor of Arts», så er innholdet i graden vidt forskjellig. Rett nok skal utdanningen forberede oss på helt forskjellige typer arbeidsliv og masterprogram. Men siden flere og flere studenter nå reiser ut av Norge både for utdanning og jobb, blir det nødvendig også for oss sosialistisk utdannede skandinaver å kunne ting som amerikanerne kan. Mens studenter i Norge holder seg på universitetet (unntatt det semesteret de reiser til Hong Kong eller Polen eller England og studerer der), er det i USA stort sett forventet at graden blir supplert med ett eller flere internships i løpet av studietiden. Dette kan enten være i form av en sommerjobb uten universitetspoeng for jobben, men oftest er det en avtale mellom arbeidsgiveren og organisasjonen som studenten jobber for – nesten som en semesterlang arbeidsuke. Jeg er i gang med mitt andre internship, hos Campus Progress, som er en del av Center for American Progress, en venstreorientert tenketank. Tenketanker er et forholdsvis nytt fenomen, og fra å bli assosiert med militær strategi har de utviklet seg til å bli nærmest frittstående intellektuelle organisasjoner med en en viktig rolle i å forme policy i USA. Kjente tenketanker er f.eks. Rand Corporation, Brookings Institution, og altså nykommeren Center for American Progress, som jeg jobber for. Et sted som Campus Progress er helt avhenging av å være i god kontakt med studenter på grasrotnivå for å gjøre jobben sin. Og en intern får igjen for jobben ved å lære, rent praktisk, hvordan organisasjonen jobber, og hvordan ting henger sammen i «Å jobbe et sted innen FN er sannsynligvis den beste måten å studere selve organisasjonen på» organisasjonen. Etter at jeg har bodd her i Washington og nå er igang med mitt andre internship, mener jeg at dette muligens er en bedre måte å lære ting på og få erfaring, enn å isolere seg i tre år med bare andre akademikere. Det er også en måte å teste en industri på hvis du tror du har lyst til å jobbe der senere. En venninne av meg oppdaget at hun faktisk ikke likte diplomati ved å jobbe for en ambassade i utlandet i et semester. Selv om det sikkert var surt å jobbe gratis i et semester i en jobb hun ikke likte, var det helt klart bedre å finne ut av det på den måten, snarere enn å bruke årevis på aspirantskolen og så oppdage at jobben ikke passet. Hva er det egentlig de ser etter? Hva en organisasjon ser etter i en intern avhenger helt av hva slags arbeid organisasjonen gjør. Mens FN og Verdensbanken er interessert i faglig imponerende folk som snakker mange språk, er det viktig for en organisasjon som Amnesty at søkeren har et sterkt politisk engasjement. Da blir det desto mindre viktig med blendende gode karakterer. Alle internships innen journalistikk er ganske ettertraktede, og det teller mye å ha erfaring fra studentjournalistikk – spesielt verv som redaktør og lignende. Å ha en bakgrunn som er ulik de fleste andre søkerne er mer en fordel enn en ulempe, så lenge du snakker like bra engelsk som de gjør. Det fins tre vanlige deler til en internshipsøknad. Å sette disse tre delene sammen riktig er essensielt for å komme seg til intervjurunden. Vanligvis trenger du: 1. Et «cover letter», et brev omtrent et avsnitt langt, om hvorfor du vil jobbe nettopp der du søker. Vær kortfattet og konsis. Selve utformingen av brevet –- layout på siden, at riktig adresse står øverst, at datoen er i amerikansk format på den baklengse måten de skriver det, med måned, dag og år – er minst like viktig som innholdet i brevet. Og det aller viktigste: Ingen skrivefeil! 2. En CV på én side, som er tilpasset både det du kan, og det organisasjonen ser etter. Om du søker et internship hos National Geographic hjelper det kanskje å nevne at du har vært med i fotoklubben siden videregående; om du søker på økonomiteamet til Campus Progress kan du sette inn noe annet, og mer relevant. Det er lurt å lage minst to kategorier: utdanning og arbeidserfaring. Sett utdanningen øverst, og i rekkefølgen fra det siste du har gjort til det som det er lengst tid siden. 3. To eller tre referanser. Vanligvis holder det å gi navn og kontaktinfo til folk, og du trenger ikke legge ved attestbrev som i Norge. Hvem vil ha en intern? Alle store, internasjonale organisasjoner, som Verdensbanken, FN og IMF har imponerende program for sine interns. De fleste av disse jobbene er det stiv konkurranse om å få, men det betyr ikke at de er utenfor rekkevidde. Fordi internships stort sett ikke er betalte, men likevel krever hardt arbeid og dedikasjon, blir det viktig for organisasjonene å kunne tilby noe igjen for jobben som en intern gjør. Datatrening, konferanser og workshops er bare en liten del av dette. Rent bortsett fra at å jobbe for FN i New York er en prestisjegreie, er utdanningen du får gjennom arbeidet en av grunnene som gjør disse posisjonene så ettertraktet. Å jobbe et sted innen FN er sannsynligvis den beste måten å studere selve organisasjonen på, og gir uvanlig god tilgang til all slags info om hvordan systemet egentlig fungerer. Alle store, nasjonale blader og aviser har store behov for interns. National Geographic, «Å ha en bakgrunn som er ulik de fleste andre søkerne er mer en fordel enn en ulempe» Time, The Nation og Mother Jones har alle flere plasser hver, hvert semester og under sommerferien. Humanitære organisasjoner, som Witness og Amnesty International trenger også interns. Ved siden av dette er Washington, DC en by med bare en eneste industri: the government. Alle senatorene og representantene fra hver stat er avhenginge av interns for å fungere. Pressen som skriver om dem trenger interns som en del av organisasjonen, og tenketankene velger seg noen lovende interns til fremtidig deltakelse i politikken. Byen og systemet kan virke overveldende på avstand, men er faktisk vidåpen og full av muligheter. aktuelt: REPORTASJE kongedømmet som sank i havet På kanten av stupet: Ytterst fra lemmen på bildekket på MF Folgefonn slapp Morten Holmefjord taket i kongekrona og lot den synke til bunns i Fusafjorden. Foto: Håkon Eikesdal. I to og et halvt år regjerte Morten Holmefjord (30) som visekonge over den vesle vestlandskommunen Fusa. Så slapp han taket. tekst og foto: Johan Falnes johan.falnes@stud.jbi.hio.no Hans Eksellense Visekongen av Fusa har stilt seg fremst i skipet, der hvor kista ville stått under en gravferd. Det er nyttårsaften, og Fusa kyrkje er fullsatt. «I denne kvelden har eg min mørkaste time. Kampen om Fusa si folkesjel har ført til at eg skal forlata alt eg held heilagt og kjært.» Visekongen er kledd i uniform for anledningen, en svart drakt med gylne broderier, sydd av leverandører til militærmuseet i Bucuresti i Romania. Det er hans siste tale for folket. «Klokka tolv i natt blir kongedømet historie, idet Me fråseier oss retten til den fusiske trona for all framtid.» Ved visekongens høyre side står overbutler Torgeir Berge med ei pute kledd i rød fløyel i hendene. Oppå puta hviler kongekrona. Om en drøy time skal den hvile på havets bunn. En kunstner blir kronet Historien om kongedømmet Fusa begynte en grå sommerdag i 2003. Endelig uteksaminert etter fire år som student ved Kunstakademiet i Bergen, kunne Morten Holmefjord avduke sitt storslagne kunstverk: et eget kongedømme. På et søkkvått jorde ved Gjønavatnet i Fusa la han den høyre hånda på bygdeboka og løftet den venstre. I denne stillingen, til jubel 6 og salutter, ble han tatt i ed av kommunens eldrerådsleder Johannes Lygre. Den høytidelige seremonien ble avsluttet med kroning av den unge kunstneren. Foran folkemassen sto nå en fullverdig regent, kledd i hvite hansker og hermelinskappe, med krone, septer og rikseple i forgylt sølv. Samme dag underskrev Morten og den daværende ordføreren i Fusa, Asbjørn Heidal, den såkalte Engeviktraktaten – et hjorteskinnsdokument som regulerte forholdet mellom kongedømmet og de kommunale styresmaktene. Ifølge traktaten skulle kommunen og kongedømmet leve side om side frem til 31. desember 2005. I september 2005, fortalte traktaten, skulle kongedømmets fremtid avgjøres i en folkeavstemning. Valgkamp - Jeg må vite at jeg har folket i ryggen. Jeg må vite at de virkelig ønsker at jeg skal fortsette. Derfor er det viktig at folk bruker stemmeretten. Morten Holmefjord tenner en sigarett. Det er 9. september, bare tre dager igjen til folkeavstemningen. Blir det mindre enn to tredels flertall for en videreføring av prosjektet, må han gå av. - Det har vært litt dårlig stemning i det siste. Motstanden er blitt sterkere, sier visekongen. Han har tatt turen inn til Bergen i dag, satt opp stand ved Sjøfartsmonumentet på Torgallmenningen. Målet er å fiske stemmer blant fusinger som har flyttet inn til byen for å studere. - Dette er en mulighet, og jeg håper fusingene griper den. Jeg håper at de ikke bare ser det negative, men at de ser det positive også. Visekongen er formelt kledd: svart dress, hvit skjorte, grått slips. På dressjakka har han festet ei nål med kongedømmet Fusas eget flagg som motiv: blått for havet og det vestlandske regnet, rødt for tilhørigheten til nasjonen Norge, gyllengult for den gylne middelvei mellom lokalmakt og sentralstyre. - Dette er en unik måte å tenke identitet, folkestyre og interesse på. Det handler om å skape en felles identitet for fusingene, om å få folk engasjert i lokalsamfunnet sitt. Fusa-kongen blir plutselig stille. Han begraver ansiktet i hendene og sukker tungt. - Det er en veldig tafatt valgkamp, dette her, utrolig tafatt. Jeg har ingen energi igjen. Jeg er helt utslitt. Ikke én eneste fusing har stoppet ved visekongens stand. Det er på tide å dra hjem. Kong folkesky Fusa ligger midt i hjertet av Hordaland. Men du finner ikke navnet på noen veiskilt langs hovedveiene. Skal du komme deg dit fra Bergen, må du enten følge skiltene mot Oslo eller mot Stavanger. Etter å ha kjørt en stund, svinger du av. Med ett begynner veiene å bli smalere. Svingene blir krappere. Asfalten blir mer og mer sprukken. Og her, innerst i fjordarmen, bor Morten Holmefjord – i en rødmalt residens i åssiden over den vesle husklynga som kalles Eikelandsosen. Fra dette spartanske slottet styrer han sin bygdestat. Morten tar frem to bokser Coca-Cola. Ikke noe han pleier å drikke, insisterer han, men han er ikke så god til å lage kaffe, så det er nok det beste visekongen kan by på. - Jeg har unngått folk i det siste, sier han. Fusa-trikoloren vaier svalt i flaggstanga på slottsplassen. Kalenderen viser 12. september. Det er valgdag. - Jeg tror jeg begynner å bli litt folkesky. Jeg mener – det er hyggelig at folk vil prate med meg. Men samtidig er det en hel mengde folk Kjederøyker: Før Morten Holmefjord ble visekonge, hadde han en utstilling på samfunnshuset i hjembygda hvor han blant annet stilte ut 9.600 filtre fra sigarettsneiper limt fast på ei sponplate. 7 Sjarmør: Morten Holmefjord var egentlig på jakt etter studenter fra Fusa da han tok turen inn til i Bergen i valgkampinnspurten 9. september i fjor. Her tar han seg likevel tid til å prate med en bergenser. som tror de kjenner meg, folk jeg aldri har truffet før, sier han, og legger til: - Det er lettere å snakke med journalister. Galleri Fusa Folkeavstemningen er bokstavelig talt vinn eller forsvinn for bygderegenten. Blir det ja, fortsetter prosjektet i tre nye år. Blir det nei, går Morten i eksil. Da kan han ikke sette beina på verken fusisk eller norsk jord på to år. - Det er ikke akkurat slik at jeg setter livet mitt på spill, men jeg ber jo sambygdingene mine om å stake ut livsveien min, sier han. For en kunsthistoriker vil kongedømmet Fusa gjerne fremstå som en svært langvarig performance. Det kan forstås som et sosialt spill, et spill med konvensjoner og virkelighetsoppfatning, et spill med tegn og symboler. Men for visekongen selv er kongedømmet blåblodig alvor. - På en måte er det kun innenfor kunstfeltet et slikt prosjekt som kongedømmet Fusa kan fungere. Men samtidig har jeg bevisst valgt å holde meg unna de vante rammene for kunst. Hadde kongedømmet Fusa blitt redusert til en utstilling på et galleri, ville det tatt brodden ut av prosjektet, sier han. I opptakten mot valgdagen har debatten rast i lokalavisa Os og Fusaposten. Folk har ikke skjønt alvoret i prosjektet som visekongen har satt i gang, advarer jusstudenten Erlend Baldersheim, kanskje kongedømmets mest profilerte motstander. «Mange trur at dette vil gå over av seg sjølv etter dei vidgjetne 15 minuttane i rampelyset. Men om ein nærmar seg det Holmefjord seier på ein seriøs måte, ser ein at dette ikkje berre er skøy og sirkus», sier han til Os og Fusaposten. Visekongen kunne ikke vært mer enig. - Jeg mener det jeg sier, og jeg mener det jeg gjør. Det som driver meg frem, er at jeg drømmer om Fusa som egen stat, insisterer han. De to talene Det er valgvake i den viseregale residensen. I dagligstua lukter det selskap, nytrukken kaffe og et stort fat med smurte lefser. Både venner, familie og journalister har funnet seg til rette i visekongens gylne rokokkosalong. Morten selv har forflyttet seg inn i den ærverdige røykestova. På et lite bord har han lagt frem to taler: en seierstale og en avskjedstale. Resultatet fra opptellingen av stemmene kan komme når som helst. - Du kommer til et punkt der du ikke kan bli mer stresset. Når du står helt på kanten av stupet, ikke sant? Morten demonstrerer ved å løfte hælene og vugge lett frem og tilbake. Mens man vipper på kanten av stupet, forklarer han, oppstår en tilstand av likevekt. - Da er du helt avslappet. Da får det bare skje, det som skjer. Om lag 50 minutt etter midnatt den 13. september er stemmene endelig talt opp. Det er Solgunn Dalland fra Geheimrådet, visekongens rådgivende forsamling, som leser opp resultatet. 1.610 personer har avgitt stemme. Dette utgjør 58,3 prosent av kommunens i alt 2.760 stemmeberettigede. 1.588 av de avgitte stemmene er blitt godkjent. 42,8 prosent (680 personer) har stemt for. 57,2 prosent (908 personer) har stemt mot. Dermed er nederlaget et faktum. Kongedømmet har ikke fått mandat til å bestå. Morten går bort til bordet med de to talene. Han leser avskjedstalen. «Frå komande nyttårsafta vil Me ta farvel med vårt kjære Fusa. Dei visjonar og draumar som Me hadde for fusingane sin heim, hadde ikkje livets rett.» Ære vere han Pipene på galleriet slynger mektige molltoner mellom veggene i kirkebygget. Det er kantor Iman de Zwarte som har satt seg ved tangentene på det blåkledde Steendamorgelet. Nyttårskveldens avskjedsseremoni for kongedømmet Fusa er i gang. Prosesjon: Hans Eksellense Visekongen av Fusa forlater Fusa kyrkje til tonene fra Bachs Fuge i d-moll. Foto: Håkon Eikesdal. Først «Vivace fra triosonate i c-moll» av Johann Sebastian Bach. Deretter de vakre tonene fra Trond Håvard Mikalsens «Fusahymnen». Forsamlingen står oppreist. Visekongen entrer lokalet i prosesjon. «Om landet det var godt, det trong sin eigen drott som kruna ber og kongeleg seg ter. Ein visekonung grom i kunstnarskapnad kom. Stor ære vere han som seg truna fann i Fusa-land!» Hele salen stemmer i under fremføringen av «Hyllingskvad». Men visekongen selv er lydløs der han har satt seg på fremste rad i Fusa kyrkje. Øynene er lukket. Leppene er stramt presset mot hverandre. Han visste at seremonien ville bli tung. Derfor kalkulerte han programmet nøye. De to sørgeligste sangene kommer først etter talen. Da får det bare skje, det som skjer. Men han må være oppegående når han skal snakke. Han må holde ut. Det er uniformen som krever det. Når du er kledd i uniform, da 8 er du ikke deg selv lenger. Du er et symbol, og en viss fatning er forventet. Seremonien skrider frem, med sang fra kongedømmets hoffsangere, fellessang og opplesninger. Og når forsamlingen synger «Å leva, det er å elska», ser visekongen ut til å ha funnet roen. Han synger med for full hals. «Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk nå; å leva, det er i arbeid mot rikare mål å trå.» En bønn om nåde Så er tiden inne. Visekongen går opp til talerstolen. Han begynner å snakke, lar store ord strømme ut av munnen. Han bevilger seg kunstpauser, fremkaller latter. Talen flyter av gårde som planlagt. «Skal me koma vidare, må me gje kvarandre nåde – nåde til dei som me meiner har gjort oss urett, og nåde til oss sjølve. Utan nåden kan ein ikkje leva. Utan nåde kan ingenting forandrast til det betre.» Hovedpoenget i avskjedstalen blir meddelt i en andektig tone. Nå er det bare avrundingen som gjenstår. Men så snubler visekongen i ordene. Toneleiet svikter. Rytmen blir skeiv. «Me ber Gud signa moderlandet, og ynskjer fred og forsoning mellom fusingane i den lyse tid som skal koma.» Han stotrer frem bønnen. Halsen snører seg sammen. Det virker uunngåelig. Et hikst. Egentlig mer som et hikk enn som et hulk. Øynene blir fylt med tårer. Visekongen stopper opp, gjemmer ansiktet i hendene. Det var ikke slik det skulle vært. Når du bærer uniform, må du oppføre deg deretter. Han venter noen sekunder, fatter seg. Til slutt får han rettet blikket mot forsamlingen igjen. «Godt nytt år!» To tomme hender Midt på Fusafjorden åpnes baugen mot det bekmørke havet. Lokalferja MF Folgefonn har stanset, selv om den bare er om lag halvveis på turen fra Venjaneset i Fusa til Hatvik i Os. Klokka har akkurat passert åtte. I kveld seiler ferja under fusisk flagg. Det er en ekstraordinær tur – kun visekongen, enkelte av hans nærmeste medarbeidere og en samling pressefolk som er med som passasjerer. Ytterst på lemmen på bildekket står visekongen med armene strakt ut foran seg. Han har gitt alt for dette, hud og hår, uten tanke på verken mental eller fysisk helse. Det har vært meningen med livet, dette her. Men nå er det bare sekunder igjen. Visekongen venter, lar fotografene ta bilder, lar filmfolkene filme. Så slipper han taket. Kongekrona treffer vannet med et plask. Drøyt fire timer senere står han taust ved Lille Lungegårdsvann i Bergen mens fyrverkeriet smeller på himmelen over ham. Han heter bare Morten Holmefjord nå, en helt vanlig mann, kledd i en helt vanlig dress. Ved midnatt ble kongedømmet Fusa formelt avviklet. Hans Eksellense Visekongen har abdisert. Montevideo - Vi må slutte å klamre oss til ting, ikke bare gjenstander, men personer og minner også. Jeg kjenner en buddhist, og han har snakket med meg om dette. Vi må forstå at alt er forgjengelig, og lære oss å slippe taket. Morten har satt seg til rette i en lenestol på Bergen lufthavn, Flesland. Det er første nyttårsdag, og om snaue to timer går flyet til København. Derfra fortsetter han via São Paulo i Brasil til Montevideo i Uruguay. Det er tid for ettertanke. - Jeg er glad for at jeg har hatt god tid til å forberede meg på dette. Allerede i sommer hadde jeg en anelse om hvilken vei det ville gå, og jeg har hatt god tid til å innfinne meg med at jeg skulle miste kongedømmet. Men det har vært tungt. I to og et halvt år var han visekonge på heltid. Nå kan han ikke sette beina på norsk jord igjen før i 2008. Hva tiden fremover vil bringe, er høyst uvisst. - I utgangspunktet har jeg ingen penger, jeg kan ikke snakke språket, og jeg kjenner ikke en kjeft i hele landet. Jeg har ingen planer, og må begynne helt forfra igjen. Men det er litt av poenget også: At jeg skal finne opp livet på nytt. Abdisert: Morten Holmefjord regjerte som visekonge over kongedømmet Fusa fra 21. juni 2003 til 31. desember 2005. Nå er han i eksil i Uruguay. Faktaramme: Kongedømmet Fusa • Fusa kommune ligger sentralt i Hordaland, har vel 3750 innbyggere og er 378 kvadratkilometer i utstrekning. • 21. juni 2003 blir Fusa proklamert som eget kongedømme. Morten Holmefjord blir kronet som visekonge, og Engeviktraktaten, som regulerer forholdet mellom kongedømmet og kommunen, blir undertegnet. • 31. september 2003 brenner Holmefjord en trojansk hest i nabokommunen Os. Visekongen krever at bygda Bogstrand må tilbakeføres til Fusa. • 19. mars 2004 arrangerer visekongen vintergalla med 340 inviterte gjester. • 21. juni 2004, ett år etter opprettingen av kongedømmet, lanseres en egen myntenhet: fusiske kruner. • 31. desember 2004 holder visekongen nyttårstale i Os nærradio. • I forbindelse med hundreårsdagen for oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige 7. juni 2005 lanseres et eget pass for kongedømmet Fusa med statskalender og essaysamling. • 12. september 2005 avholdes en folkeavstemning hvor innbyggerne i Fusa skal si «ja» eller «nei» til hvorvidt kongedømmet skal videreføres etter 31. desember 2005. Et flertall (57,2 prosent) av velgerne stemmer «nei». • 31. desember 2005 senkes den viseregale kongekrona i Fusafjorden, og Morten Holmefjord innleder et toårig eksil fra Fusa og Norge. Ved midnatt blir kongedømmet formelt avviklet. Faktaramme: Statsbudsjett Kroningsregalier, staselig uniform, offentlige seremonier – å drive et kongedømme koster penger. Men visekonge Morten Holmefjord har fått rikelig med støtte. • Hundreårsmarkeringen Norge 2005 har støttet prosjektet med 400.000 kroner. • Norsk kulturråd har støttet prosjektet med 50.000 kroner. • Hans Eksellense Visekongen av Fusa har fått apanasje i form av et toårig statlig arbeidsstipend for kunstnere. • For øvrig er prosjektet finansiert av private midler, støtte fra familien og en betydelig mengde dugnadsarbeid. • Det er uklart hvordan Morten Holmefjord vil finansiere sitt toårige eksil. En sambygding tilbød seg å kjøpe kongekrona og Fusa-flagget for 50.000 kroner, men krona ble likevel senket i fjorden. 9 aktuelt: MUSIKK - ingen typisk musikkfan Bergensbandet Segrov er aktuell med ny plate. Atrium tok seg derfor en prat med vokalist og låtskriver Andreas Segrov. Han ser gjerne at bandet beveger seg ut på tynn is. tekst: Anders Kjellevold anders.kjellevold@student.uib.no foto: Matz Lande - En ting som slår meg litt er hvor alvorlig folk tar det. De fleste band, i alle fall vi, sitter og leker og har det gøy. Da er det rart å gi det fra seg til noen som tar det så enormt alvorlig og analyserer det bit for bit. Andreas Segrov snakker om anmeldelsene platen deres har fått. Mottakelsen har vært jevnt over bra, noe han er fornøyd med. Samtidig er han forundret over hvordan musikken deres er blitt plassert i sjangere. - Det er veldig naturlig at man vil gjøre seg opp en mening, og at det setter det i sammenheng med andre ting. Det gjøres ikke ukritisk, men referansene blir litt kjappe noen ganger. Alt forenkles, inspirasjonen til mange mennesker behandles som en trend. Andreas sikter til Dagbladet Fredags reportasje om country-inspirasjonen i bergensk musikk, «Men man skal jo selge seg, det er et produkt.» en merkelapp som også er blitt satt på Segrov. Han fortsetter: - Spørsmålet er hvor mye man skal forholde seg til at folk skriver ting inn i det du holder på med. Når man går så analytisk til verks, må man rettferdiggjøre analysen på en eller annen måte. Sette det i forbindelse til noe. Vi er ikke spesielt countryinspirert. Strengt tatt burde formen være kriteriet og ikke verktøyet man bruker, men det er veldig lett at man drar den linken der. Det hadde ikke vært så country om vi hadde byttet ut steel-gitaren. Ingen tiårsplan Andreas fremholder at Segrov ikke har de store ambisjonene: - Vi har jo ambisjoner, men det er mer personlige ambisjoner; å utvikle oss selv som musikere og bli bedre på å kommunisere. Det er ingen tiårsplan. Vi har mye mer liveambisjoner enn plateambisjoner. Segrov er navnet på et prosjekt som kan endre seg helt. Jeg vil at den neste platen vi lager blir en rockeplate, og platen etter det igjen noe annet. Jeg synes det er veldig spennende om man går ut på tynn is musikalsk sett. Gjør ting man ikke har helt peiling på. Det er lett at man da blir beskyldt for å drive på med noe man ikke kan, men hvorfor skal det bety noe? Det er det at man prøver som er viktigst. - Hvordan opplever du promoteringsarbeidet som følger med utgivelsen av platen? Prøver dere å fremstå på en bestemt måte? - Det er alltid en grad av selvbevissthet, men spørsmålet er hvor selvbevisst man skal være: hvor mye man skal sensurere for å fremstille seg selv som noe annet; eller i hvor stor grad man skal fremheve en attityde. Noe sånt har ikke vi i det hele tatt. - Jeg opplever noe av promoteringen som ren prostitusjon, andre deler som mer formelt. Men man skal jo selge seg, det er et produkt. Det er ikke vits å lure seg selv til å tro at det er noe annet enn det, en vare som står i en butikk, og man må gjøre noe for å selge den. Og siden bandet ikke har råd til store plakater eller tv-reklamer må man gjøre sånne ting for å få oppmerksomhet. - Henvist til turnering? - Ja. Men det er jo gøy, det er bare skjult promosjon. Skjult i mye moro. Segrov kom sammen gjennom jamkonseptet Naked, som holder til på Cafè Opera, i 2003. Etter å ha spilt sammen i et år begynte plateselskaper å vise interesse. Andreas mener bandet har vært heldige. - Vi har egentlig fått mye gratis, tidlig. Har vært ganske bortskjemt på de greiene der. Hadde ikke plateselskapet kommet og sagt at de hadde lyst å gi det ut, hadde vi sikkert sittet i øvingslokalet enda. Så egentlig er det bare bra at man får litt smekk nå og da. At vi ikke får en sekser i Dagbladet og blir hyllet på Rockefeller er bare karakterbyggende. - Så du er fornøyd med anmeldelsene; du mener dere har fått som fortjent? - Jeg føler for så vidt at vi har fått som fortjent. Sånn i min egen bok synes jeg det er en slags firerplate på mange måter. Jeg føler ikke at vi har skviset ut alt vi har av sjel og talent, og at dette er det beste vi kan gjøre. Men igjen, det som det kommer tilbake til er at dette er lek og veldig uhøytidelig. Så lenge vi husker det, gjør det ingenting å bli bedømt. Leder? - Føler du deg som en bandleder? Gruppen bærer jo ditt navn. - Tja, siden jeg lager låtene og står fremst så er det jo naturlig at man føler det sånn. Men ikke sosialt. Der er jeg like kjip som alle de andre. Selv om man er spiss på laget så… - Noen må jo slå innleggene. - Ja. Andreas roser HP Gundersen for sitt arbeid med platen. HP Gundersen er kjent for arbeidet med flere kjente artister, blant «Det er lett at man da blir beskyldt for å drive på med noe man ikke kan, men hvorfor skal det bety noe?» annet Sondre Lerche. - Han er veldig flink til å støtte folk, å være engasjert i det andre holder på med. Det er kanskje den største fordelen ved å jobbe med ham. Samtidig er han veldig god til å bryte ting ned og tenke nytt. Han har absolutt hjulpet oss på veien. - Har du noen andre inspirasjonskilder musikalsk? - Nei, jeg har egentlig ikke det. Jeg er ingen typisk musikkfan. Men om jeg ikke liker noen artister veldig godt, så er det noe med musikere som forandrer seg. Det syntes jeg er utrolig kult. Segrovs selvtitulterte debutplate er ute nå på Rec90. 11 TEMA: ARKITEKTUR alle bilder: Nina Knag 12 bilde: Nina Knag 13 fag: HISTORIE Kjetterrettsak. Bildet er hentet fra en altertavle fra omkring 1500, og er en av de første billedlige skildringene man har av inkvisisjonen. mordere i Jesu navn Ingen forventer en artikkel om den spanske inkvisisjonen. tekst: Henrik Bjørge Pedersen henki22@hotmail.com 14 Ferdinand av Aragón (1452-1516), gift med Isabella av Castilla. Aragón er et område i dagens Norøst-Spania, men Katalonia i Sørøst-Spania tilhørte også kongeriket. Ved Ferdinands død i 1516, ble han og Isabellas dattersønn, den kommende tysk-romerske keiser Karl 5., ny spansk konge. Sitatet i ingressen viser til en velkjent sketsj av Monty Phyton, der den spanske inkvisisjonen blir fremstilt som en latterlig og lite skummel gjeng. Men å bli utsatt for den spanske inkvisisjonens vrede i virkeligheten var ingen spøk. Og som så ofte både før og senere var det mistanke og hat mot jøder som var den fremste motivasjonen. Forskning viser riktignok at en del av historiene om inkvisisjonen er overdrevede, men det er hevet over enhver tvil at organisasjonen sto bak forfølgelser og grusomheter som sjokkerer selv den dag i dag. Den fremste eksponenten for dette var Ferdinand og Isabellas storinkvisitør Tomas de Torquemada. En gedigen jødisk konspirasjon? Etter at den iberiske halvøya, dagens Spania og Portugal, var blitt erobret av muslimene på 700-tallet var dette området konstant plaget av krig og uro. Ettersom grensene skiftet så ofte, ble det i de fleste fyrstenes interesse å være religiøst tolerante. Dette førte til at kristne, muslimer og jøder kunne leve sammen langt mer fredelig enn ellers i Europa. Til sammenligning var jødene i både England og Frankrike blitt utvist innen begynnelsen av 1300-tallet. Den religiøse harmonien skulle derimot ta slutt. I 1391 inntok store mengder kristne de jødiske bydelene i en rekke spanske byer og ga jødene valget mellom dåp eller døden. Naturlig nok valgte de fleste dåp, selv om kongen av Aragón prøvde å stoppe angrepene. Han proklamerte at dåp gjennomført under tvang ikke var gyldig, og at de jødene som hadde latt seg døpe kunne praktisere sin jødiske tro. Likevel valgte de fleste av de konverterte å forbli kristne. Frykt for ytterligere forfølgelse eller ønske om å slippe de ekstraskattene jøder var pålagt, var noen av grunnene til at så mange valgte dette. Uansett motivasjon fant de aller fleste av de konverterte seg etter hvert til rette med sin nye religion. Men selv om de var kristne, skilte konverterte jøder seg ut fra resten av den kristne befolkningen ved at de beholdt mye av sin jødiske kultur. De spiste, snakket og kledde seg som jøder. I tillegg ble mange boende i de jødiske bydelene, som oftest for å beholde kontakten med familie og venner. Disse båndene bidro også til en rekke frivillige konverteringer. Mange av de konverterte gjorde det etter hvert meget bra økonomisk, og dette i kombinasjon med at de valgte å beholde store deler av sin jødiske kultur førte til en sterkt voksende misunnelse og mistro. Det varte heller ikke lenge før konspirasjonsteoriene begynte å vokse frem. Den beskyldningen som for alvor fikk det spanske kongehuset til å reagere, var at de konverterte ikke var kristne likevel, men at de var del av en gedigen jødisk konspirasjon som hadde som mål å ta over det spanske statsapparatet og den katolske kirken. Det spanske kongeparet, Ferdinand og Isabella, overtalte dermed paven til å opprette en inkvisisjon som skulle ha til oppgave å etterforske og dømme kjettere. Ferdinand og Isabella klarte også å overtale paven til å la dem lede denne organisasjonen, i motsetning til inkvisisjoner andre steder i Europa som var direkte underlagt Vatikanet. Til å lede sitt private religionspoliti utnevnte det spanske kongeparet Isabellas sjelesørger og en av hennes nærmeste og mest betrodde rådgivere: Tomas de Torquemada. Storinkvisitøren Tomas de Torquemada ble født i 1420 og ble tidlig med i den dominikanske munkeordenen i hjembyen hans, Valladolid. Her ble han en lidenskapelig asket og en varm tilhenger av ortodoks kristendom. Torquemadas onkel var en velkjent og respektert teolog og Tourqemada ble derfor lagt merke til av sine overordnede. Han ble 15 utnevnt til prior i en munkeorden, en stilling han beholdt i 24 år. I løpet av livet ble han tilbudt en rekke høyere stillinger, men han valgte å være en, etter eget utsagn, «ydmyk tjener av Herren». Men i 1483 ble han utnevnt til Storinkvisitør, øverste leder for den spanske inkvisisjonen, en stilling han skulle beholde i femten år og som han virkelig gikk inn for å sette sitt personlige preg på. I og med at paven hadde gått med på at det spanske kongeparet skulle få lede inkvisisjonen var den religiøse overvåkingen av organisasjonens arbeid ganske mangelfull. De anklagede hadde riktignok muligheten til å anke domsavgjørelser til paven, men i realiteten var dette både for dyrt og for komplisert til å gjennomføres i praksis. Det er, sannsynligvis med rette, blitt hevdet Ferdinand og Isabella hadde økonomiske baktanker med inkvisisjonen. Reglene for inkvisisjonen sa nemlig at eiendelene til enhver som ble tiltalt for kjetteri kunne beslaglegges og tilfalle kronen. Det var derfor en stor fordel for kongen og dronningen at de fleste av Torquemadas ofre kom fra en meget velstående gruppe av den spanske befolkningen: såkalte Conversos, jøder som hadde konvertert til kristendommen. Tvilsomme retningslinjer I sentrum for Torquemadas besettelse etter å utrydde kjetteriet i Spania sto mistanken om Isabella av Castilla (1451-1504) med tilnavnet «den katolske». Hennes ekteskap med Ferdinand av Aragón la grunnlaget for dannelsen av staten Spania. at mange konverterte jøder hadde beholdt sin gamle tro og bare brukte kristendommen som et dekke for dette. Inkvisisjonen hadde ikke lov til å forfølge personer som åpent bekjente seg til den jødiske troen, men å utgi seg for å være kristen, men samtidig leve som en jøde var strengt forbudt og sett på som åpenbart kjetteri. Kristne ble derfor oppfordret til å spionere på sine naboer og folk i nærmiljøet sitt. Torquemada lanserte også en del retningslinjer for gjenkjennelse av jøder. Man var for eksempel jøde hvis: - «Man hadde rene og fine klær på seg på lørdag» - «Man vasket huset på fredag og tente lys tidligere enn vanlig» - «Man ba opp mot en vegg mens man vugget frem og tilbake» I og med at dette er definisjoner som gir rimelig stort rom for egne tolkninger og vurderinger virker det sannsynlig at en god del personer ville kunne falle inn under dem. Til tross for at lovverket ikke åpnet for forfølgelse av personer som åpent bekjente seg til den jødiske troen, stoppet ikke dette Torquemada fra å prøve å komme til en politisk løsning også på dette «problemet». Han gikk inn for at det spanske kongeparet skulle vedta en lov som sa at alle jøder i Spania enten måtte konvertere til kristendommen eller bli landsforvist. Jødene svarte ved å tilby kongeparet 30000 dukater for å bli latt i fred. Torquemadas reaksjon på dette har fått en legendarisk posisjon i historien om den spanske inkvisisjonen. Ifølge historien stormet han inn til Kongen og slengte et krusifiks i bordet mens han høyt proklamerte: «Judas solgte Kristus for 30 sølvpenger, Hans Majestet er i ferd med å selge ham for 30000 dukater! Her er han, ta ham og selg ham»! Kongen valgte å ikke ta i mot tilbudet fra jødene, og de ble dermed landsforvist. Interrogatorio Prosessen rundt Torquemadas system for etterforskning og straffeforfølgelse av kjettere var komplisert og langdryg. Det første steget i prosessen mot en mistenkt kjetter var at anklagen mot vedkommende ble lest opp ved høymessen i den mistenktes menighet. Etter dette fikk personen 40 dager til å stå frem og tilstå. Hvis man tilsto i løpet av denne perioden ble man gitt syndenes forlatelse. Men det var vanlig at det ble avholdt hemmelige høringer mens denne 40-dagersperioden foregikk, hvor folk fikk muligheten til å tyste på de mistenkte. Hvis to lovlydige personer utpekte en person som kjetter var dette nok til å stevne vedkommende for retten. Hvis fem lovlydige personer kunne komme med den samme utpekelsen, eller retten kom til at den mistenkte var en kjetter, ble vedkommende fengslet. I tillegg kunne en biskop beordre en person fengslet etter sitt eget forgodtbefinnende. Den mistenkte hadde rett på en høring tre Bilde av en auto da fe: Kunngjøring og fullbyrdelsen av en kjetters straff. I bakgrunnen til høyre er avstraffelsen allerede i gang. 16 dager etter at han var blitt fengslet. Her fikk den mistenkte anledning til å tilstå og på den måten renvaske seg. Hvis ikke den mistenkte hadde tilstått etter tre høringer, ble det satt i gang en grundig etterforskning av den mistenkte. I en kjetterirettsak hadde den tiltalte få muligheter til å bli frikjent. Man hadde riktignok krav på en advokat, men prinsippet om at den tiltalte var uskyldig inntil det motsatte var bevist, var ikke tilstede. Torquemada var av den oppfatningen at så lenge det på forhånd var kommet beviser for at det var forekommet kjetteri, kunne man benytte seg av tortur for å få en tilståelse. Hvis man ikke hadde fått en tilståelse selv etter mange runder med tortur, fant retten den tiltalte som regel skyldig uansett. Og straffen? Døden ved brenning. En hellig handling Straffeutmålingen og kunngjøringen av denne ble kalt en «Auto da fe», eller «en hellig handling». Siden det var viktig å sette et eksempel for resten av befolkningen ble slike begivenheter avholdt på søndager og helligdager. Da hadde flest mulig anledning til å bivåne både kunngjøringen av straffen og iverksettelsen av den. Etter at kjetteren var dømt var det de verdslige myndighetenes ansvar å gjennomføre dommen. I en del tilfeller opplevde man at den dømte tilsto i siste øyeblikk før han skulle henrettes. Disse tilståelsene ble sjelden vektlagt fordi Torquemada anså dem som ingenting annet enn et desperat forsøk på å unngå straff og ikke en oppriktig tilståelse. Den dømte ble derfor ofte kneblet når henrettelsen skulle finne sted. Selv ikke en død person unnslapp sin egen henrettelse. Hvis en død person ble funnet skyldig i kjetteri, gravde man vedkommende opp og brente levningene. På den måten sikret man at vedkommende havnet i Helvete. Hvor mange liv Thomas de Torquemada har på samvittigheten er det en viss uenighet om. Men det virker i hvert fall ganske sikkert at den spanske inkvisisjonen under Torquemadas ledelse tok livet av mellom 1500 og 2000 mennesker. Bedre enn sitt rykte? Det meste vi har sett på i denne artikkelen er hentet fra den tiden da Thomas de Torquemada var øverste leder for den spanske inkvisisjonen. Dette er også den mest berømte perioden i organisasjonens historie. Det er som nevnt liten tvil om at det i denne epoken ble begått flere overgrep fra inkvisisjonens side, både fysisk og juridisk. Torquemada og hans medarbeidere spredte frykt i Spania på slutten av 1400tallet og det er mye som tyder på at en viktig del av organisasjonens motivasjon for sine handlinger hadde sitt grunnlag i antisemittisme. De økonomiske og politiske ambisjonene til Ferdinand og Isabella må også tillegges stor vekt når man skal forklare hvorfor Torquemada ble gitt så vide fullmakter som han faktisk ble. At kanskje så mange som 2000 personer, hvis eneste forbrytelse var å ha en annen religion enn kristendommen, ble brent til døde i løpet av en periode på femten år, vil for alltid være en skamplett både på Ferdinand og Isabellas, Torquemadas og hele den spanske inkvisisjonens navn og ettermæle. Men til tross for dette må det sies at det finnes mange misforståelser og feiloppfatninger rundt inkvisisjonen. Mange av kildene hvor inkvisisjonen blir omtalt i mindre positive vendinger, stammer fra 1500- og 1600tallet og er av engelsk opphav. Det man må huske i denne sammenhengen er at på dette tidspunktet i historien var Spania og England bitre fiender. I kjølvannet av reformasjonen foregikk det også strid mellom katolikker og protestanter over hele Europa. Protestantisk og engelsk propaganda har vært med på å fremstille inkvisisjonen på en mer negativ måte enn det som faktisk var tilfellet. En rekke av disse misoppfatningene har fortsatt en dominerende posisjon i historiedebatten rundt den spanske inkvisisjonen. Også i skjønnlitterære verk har inkvisisjonen fått sitt pass påskrevet ved en rekke anledninger. To av de mest kjente eksemplene finner man i Edgar Allan Poes «The Pit and The Pendulum» og i Dostojevskis Brødrene Karamazov. I sistnevnte får ikke selv Jesus gå i fred; etter å ha vekket et dødt barn til live i Sevilla, blir Jesus anklaget for kjetteri og storinkvisitøren sverger å fordømme og brenne ham. Denne typen misoppfatninger, både i bøker, film og andre medier kombinert med overdrevne historiske fremstillinger, har ført til at inkvisisjonen har fått et ufortjent dårlig rykte. Det er mye som tyder på at paven ikke var særlig fornøyd med hva Torquemada, Ferdinand og Isabella gjorde i Guds og den katolske kirkes navn. Han så derfor til at Vatikanet i fremtiden fikk langt større kontroll med hva inkvisisjonen foretok seg. Slik sørget han også for at de siste 300 årene av inkvisisjonens historie ble langt mindre blodige enn de første 15 hadde vært. Likevel er det nettopp disse første 15 årene de fleste forbinder med den spanske inkvisisjonen. Og når man tenker på at 2000 mennesker ble brent til døde i denne perioden er det kanskje ikke annet å forvente. Scene fra et av inkvisisjonens torturkamre. Den mistenkte utsettes her for den beryktede vanntorturen. Blant tilskuerne er blant annet den lokale biskopen og inkvisitøren. Kilder : Bruno, Anthony: Torquemada and The Spanish Inquisition, www.crimelibrary.com, 2005 O’Connell, Marvin R: The Spanish Inquisition: Fact Versus Fiction, www.catholic.net, 1996 Bilder hentet fra Grimbergs verdenshistorie bind 10 og 11. Synagogen i Toledeo, bygget ca. 1100. Byggningen er inspirert av muslimsk byggestil og gir et godt bilde av det religiøse mangfoldet i Spania i middelalderen. 17 fag: LITTERATUR solen og sønnen Om prestepoeten John Donne, utvidede metaforer, Gud, ordspill og kjærlighet. tekst: Halvor Ripegutu halvor.ripegutu@student.uib.no ill: Vegar Flå Har du hørt om John Donne? Hvis du ikke har tatt engelsk eller litteraturvitenskap er ikke sjansen så veldig stor. Han er, som de fleste andre poeter, først og fremst lest av noen få akademikere. Jeg ønsker derfor å gi en liten introduksjon til denne mannen, som til tross for sin gammeldagse og merkelige språkføring bør ha veldig mye å gi dagens lesere. Dette kan derfor sees på som litt starthjelp til de som kunne tenke seg å stifte bekjentskap med en av det engelske språkets mest originale, dyktige og vitale poeter. Skulle én eneste én av Atriums lesere – etter å ha fordøyd denne artikkelen – gå videre til å utforske mer av Donnes univers, er mitt formål oppnådd og vel så det. Prestepoeten I frykt for å skremme leserne allerede i første setning, starter jeg med at John Donne (1572 - 1631) var anglikansk prest, og religion er da også et av gjennomgangstemaene i hans poesi. Donne regnes som den fremste av de ettertiden har kalt de metafysiske poetene. Uttrykket er noe omstridt, men er ment å beskrive engelske 1600-tallspoeter som var opptatt av og utforsket metafysiske, religiøse og filosofiske spørsmål. Ved siden av dette er vel det fremste kjennetegnet til disse poetene bruken av såkalte «conceits», utvidede, ukonvensjonelle og ofte paradoksale metaforer. I artikkelen min vil jeg presentere tre dikt av Donne, sammen med en liten forklaring til hvert av dem. Disse diktene er «The GoodMorrow», «Batter my Heart, Three-person’d God» og «A Hymn to God the Father». Oppvåkningen Jeg starter, ikke unaturlig, med det diktet av Donne jeg liker aller best, «The Good- Morrow». Dette diktet er kanskje Donnes beste og mest kjente kjærlighetsdikt: I WONDER by my troth, what thou and I Did, till we loved ? were we not wean’d till then ? But suck’d on country pleasures, childishly ? Or snorted we in the Seven Sleepers’ den ? ’Twas so ; but this, all pleasures fancies be ; If ever any beauty I did see, Which I desired, and got, ’twas but a dream of thee. And now good-morrow to our waking souls, Which watch not one another out of fear ; For love all love of other sights controls, And makes one little room an everywhere. Let sea-discoverers to new worlds have gone ; Let maps to other, worlds on worlds have shown ; Let us possess one world ; each hath one, and is one. My face in thine eye, thine in mine appears, And true plain hearts do in the faces rest ; Where can we find two better hemispheres Without sharp north, without declining west ? Whatever dies, was not mix’d equally ; If our two loves be one, or thou and I Love so alike that none can slacken, none can die. Diktet starter ved at dikterjeget spør sin kjære hva de to gjorde før de elsket. Her kan faktisk den norske oversettelsen minst like bra som den engelske originalen fange opp nyansene i dette spørsmålet; «till we loved», «å elske», ordet bærer de to uttalt forskjellige betydningene som er gjennomgående i diktet, «å elske» kan som kjent menes som ren ( i mangel av et bedre ord) åndelig kjærlighet, men samtidig også fysisk kjærlighet, sex altså. Det fascinerende er at sex blir gjort til en metafor for såkalt åndelig kjærlighet. De to elskede våkner opp etter en elskovsnatt, det er den gode morgenen etter, men de har også en åndelig oppvåkning. «And now good-morrow to our waking souls», sier han i 2. vers, deres sjeler våkner i takt med deres kjærlighet. De er bokstavelig talt i 18 John Donne (1572-1631). Selv om Donne var født inn i en katolsk familie, ble han utdannet prest i den anglikanske kirken, og virket i dette yrket hele sitt liv. Bildet er et miniatyrportrett laget av Isaac Oliver i 1616. deres kjærlighets morgenstund. Samtidig vender diktet tilbake til spørsmålet stilt i første linje: Hva gjorde de elskende før de traff hverandre? Fortiden fremstår som en skyggeverden, hvor jeget var uopplyst. All tidligere glede (nytelse) var kun en svak avspeiling av hva han opplever nå. Rommet de elskende befinner seg i blir gjennom deres gjensidige kjærlighet det eneste av betydning for dem. Kjærligheten har omformet rommet, gjort «one little room an everywhere». Rommet blir den indre, subjektive verden, som står i kontrast til den ytre verden, som ikke lenger betyr noe. ikke det eneste ordspillet, for se på de to siste verselinjene i de to første strofene: «When Thou hast done, Thou hast not done ,/For I have more.» Når Gud har gjort det Donne ber Han om, har Han Donne. Med disse små kommentarene på plass vil jeg la dette diktet stå slik all stor poesi bør kunne gjøre, på egne ben. Vel bekomme. Lukk opp din hjertedør Nå sjekk ut denne: Batter my heart, three-person’d God ; for you As yet but knock ; breathe, shine, and seek to mend ; That I may rise, and stand, o’erthrow me, and bend Your force, to break, blow, burn, and make me new. I, like an usurp’d town, to another due, Labour to admit you, but O, to no end. Reason, your viceroy in me, me should defend, But is captive’d, and proves weak or untrue. Yet dearly I love you, and would be loved fain, But am betroth’d unto your enemy ; Divorce me, untie, or break that knot again, Take me to you, imprison me, for I, Except you enthrall me, never shall be free, Nor ever chaste, except you ravish me. I. WILT Thou forgive that sin where I begun, Which was my sin, though it were done before? Wilt Thou forgive that sin, through which I run, And do run still, though still I do deplore? When Thou hast done, Thou hast not done, For I have more. II. Dette er en av Donnes «Holy Sonnets», nærmere bestemt nr. 14. Diktet er et religiøst dikt der hovedtemaet er dikterjegets forhold til Gud. Noe svært fascinerende med akkurat dette diktet er nettopp denne usedvanlig hyppige bruken av ukonvensjonelle metaforer; man kan se på dette diktet nærmest som en parademarsj av «conceits». I de første linjene ønsker han å bli gjenskapt som en bedre skikkelse for Gud, og Gud blir blant annet sammenliknet med en smed som «break, blow, burn, and make me new». Jeget ønsker å bli smidd om, rett og slett, til å bli et bedre menneske. I linjen etter tar Donne diktet i en ny retning. Jeget er nå en «usurp’d town, to another due», en by som har blitt tilranet (usurp’d) av en annen enn Gud (vi får anta djevelen). Jeget ønsker å slippe Gud inn, men fornuften, Guds visekonge («viceroy»), er svak og ustadig. Men så gjør Donne nok en ny vri, forholdet til Gud blir sammeliknet med det til en kjæreste. Jeget elsker Gud, men er forlovet («betroth’d») til hans fiende, og ber Gud skille ham fra fienden, og fange han. Diktet slutter med en av det engelske språkets mest fascinerende kupletter: «Except you enthrall me, never shall be free, /Nor ever chaste, except you ravish me.» Dikterjeget vil aldri få sin frihet før han er fanget av Gud, og ei eller vil han være kysk/jomfruelig/ren før han svertes/voldtas av Gud. Det siste menes selvfølgelig i overført betydning, og står som et strålende eksempel på Donnes ukonvensjonelle metaforbruk. Donne er slik sett en av mange poeter som Wilt Thou forgive that sin which I have won Others to sin, and made my sin their door? Wilt Thou forgive that sin which I did shun A year or two, but wallowed in a score? When Thou hast done, Thou hast not done, For I have more. III. ser på Gudsdyrkelse som et paradoks, veien til Guds visshet går gjennom uvisshet, veien til Guds rikdom går gjennom fattigdom, og veien til frihet går gjennom underkastelse for Gud. En salig salme Jeg vil kommentere det siste diktet, «A Hymn to God the Father», enda mindre grundig som de to andre diktene. Delvis fordi jeg mener dette diktet – som er mer konvensjonelt enn de to andre – ikke på samme måte behøver «starthjelp» for å forstås. To ting vil jeg derimot peke på, for det første bruken av ordet «Son» i tredje strofe i verselinjen: «Thy Son /Shall shine as he shines now» . Dette er et ordspill, fra en tid hvor ordspill ikke nødvendigvis bare var lettvinn humor. Det henviser opplagt til Guds sønn, Jesus, men også til solen, «sun», som uttales på samme måte som «son» på engelsk. Dette ordspillet er relativt vanlig og kan finnes igjen i diktene til flere andre metafysikere. Men dette er 19 I have a sin of fear, that when I have spun My last thread, I shall perish on the shore ; But swear by Thyself, that at my death Thy Son Shall shine as he shines now, and heretofore ; And having done that, Thou hast done ; I fear no more. Kilder: Unger, Leonard: Donne’s Poetry and Modern Criticism. Russel & Russel, 1962 Lovelock, Julian (red.): Donne, Songs and Sonets. MacMillan, 1973. Novarr, David: The Disinterred Muse, Donne’s Texts and Contexts, 1980. Ricks, Christopher (red.): The Oxford Book of English Verse, Oxford University Press, 1999. Bildet av Donne er hentet fra Parker, Derek: John Donne and his World, Thames and Hudson, 1975. fag: KULTURVITENSKAP når folkemord blir underholdning Konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen har blitt det fremste symbolet på nazistenes grusomme handlinger under andre verdenskrig. På hvilken måte har populærkultur fått en ny og sentral rolle i å skape et minne og bevissthet rundt Auschwitz? tekst: Ida G. Slettevoll og Jorun J. Berntsen ida.slettevoll@student.uib.no /jorun.berntsen@student.uib.no foto: Ida G. Slettevold We wish to remember, but for a specific reason. So as to have the certainty that evil will never triumph the way it did in the case of millions of victims of Nazism -Pave Johannes Paul II Populærkultur er et begrep som spenner bredt og kan defineres på flere ulike måter. Begrepet kan først og fremst knyttes til nåtiden, det kommersielle og moderne. Forståelsen av populærkultur som kontrast til en høykultur, innebærer en motsetning til kunstformer som opera, klassisk musikk, tradisjonelt teater og litteratur. Typiske sjangere innenfor populærkultur er film, musikk, tegneserier, mote og moderne kunst. Et typisk trekk for disse sjangrene er at de er i konstant endring etter hvordan samfunnet endrer seg. Å trekke inn Auschwitz-Birkenau-museumet i denne sammenheng skiller seg klart fra den typiske tolkningen av populærkulturelle fenomen. Man kan kanskje si at moderne moteindustri, komedier og popmusikk blir ganske trivielle i sammenligning med en alvorsbetynget konsentrasjonsleir. Auschwitz- et populært kunstuttrykk Skildringer av Auschwitz har uten tvil vært et populært tema etter krigen blant forfattere, kunstnere og artister. Til tross for at den tyske filosofen og sosiologen Theodor Adorno erklærte at poesi var umulig etter Holocaust, har publikasjoner av både dikt, romaner og filmer blitt svært populære i kjølvannet av andre verdenskrig. Populærkulturens uttrykksformer er sterkt knyttet til det kommersielle, og derfor kan man finne det problematisk at en historisk tragedie der millioner av jøder mistet livet skal selges som produkt. På den andre siden er det ingen tvil om at det er viktig at det eksisterer et minne om hendelsene og på den måten kan litteratur og film være med på å spre ulike tolkninger og budskap om Holocaust. Det er godt mulig at filmatiske tolkninger som Pianisten eller Schindlers liste kan etterlate et like dypt inntrykk som et besøk på museumet som står igjen etter konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Men det finnes også fremstillinger av livet i konsentrasjonsleiren som skaper stor debatt og som helt klart utvider tolkningen. Vi har valgt å fokusere på tre kontroversielle verk om konsentrasjonsleiren AuschwitzBirkenau. De har det til felles at de bruker nye og uvante kunstformer for å danne et bilde av konsentrasjonsleiren, og at de har fått stor oppmerksomhet. Personlig tegneseriekunst Flere av de som har overlevd sitt opphold i konsentrasjonsleirene har spilt en svært viktig rolle gjennom å skape et minne om Auschwitz. Et spesielt tilfelle er tegneserien maus, som ble publisert i 1986 av polskamerikaneren art spiegelman. Det kan minne om en selvbiografi ettersom spiegelman veksler mellom å berette sin egen livshistorie og gi et tilbakeblikk på farens opphold i Auschwitz. På den måten gir han ikke bare leseren en gripende historie om en jødes kamp for å overleve i konsentrasjonsleieren, men også et innblikk i konsekvensene de overlevendes familier kunne få i etterkrigstiden. spiegelmans skildring er veldig ærlig og personlig og legger ikke skjul på at faren til tider var svært vanskelig å leve med. Ved å portrettere faren, Vladek, som en lykkelig og ressurssterk jøde i første utgaven i kontrast til det bilde han gir av faren i etterkrigstiden, gir han opplevelsene i Auschwitz skylden for farens psyke. spiegelman sjokkerte den amerikanske befolkningen med sin utradisjonelle tolkning av Holocaust, og dette ga utgivelsen sterk PR i media. Man kan også si at samtidig som art spiegelman fant en ny måte å avbilde Holocaust på, så utvidet han grensene for litteratursjangeren. Tegningene i maus er svært forseggjorte og inneholder mye symbolikk. Et viktig trekk ved tegneserien er for eksempel at karakterene er fremstilt som ulike dyr. Ved å illustrere jødene som mus og tyskerne som katter, henviser han ikke bare til en gammel klisjé, men gir også verket en slags dobbelthet. Man kan påstå at valget av ikonografi distanserer leseren fra virkeligheten og dermed gjør det lettere å fordøye historien. På den annen side kan karakterene fremstilt som dyr nettopp vise umenneskeligheten bak Auschwitz som institusjon. Samtidig har kritikere argumentert at denne fremstillingen kan være farlig, ettersom de ulike folkeslagene blir generalisert og forenklet ved å gruppere dem etter raser. I kontrast til mange etterkrigsskildringer om Auschwitz, som presenterer en ansiktsløs masse av offer, gir spiegelman sitt publikum en autentisk person å relatere historien til. Ved å knytte historien til et enkeltmenneske blir den mer troverdig og lettere å identifisere seg med. En utradisjonell musikkvideo Musikkvideoen «Houswitz» er et ekstremt eksempel på en presentasjon av Auschwitz. Den tre minutter lange videoen ble først oppdaget på en nederlandsk hjemmeside, Geenstijl.nl, i august 2005. Tittelen er basert på en kombinasjon av konsentrasjonsleieren Auschwitz og housemusikk, som antyder videoens innhold. Auschwitz blir nemlig presentert som en gigantisk fest, der fargebilder av unge, dansende mennesker og autentiske svart-hvitt bilder fra konsentrasjonsleiren er klippet sammen. SS-offiserer er presentert som festens DJ’er, dresskoden er «skinny Jew» og det reklameres med gratis sengeplasser og dusj. Men det mest makabre høydepunktet er trolig når et ekte bilde av en trillebår full av lik dukker opp på skjermen, mens en stemme proklamerer med «free taxi-ride home». Naturlig nok har «Houswitz» blitt møtt med sterke reaksjoner. Etter at videoen ble oppdaget på nettet har blant annet representanter fra Simon Wiesenthal-senteret vært tidlig ute med å erklære videoen som forkastelig. «It goes beyond the bounds of freedom of expression to an unprecedented level of obscenity», var en av uttalelsene. Myndighetene har blitt oppfordret til å fjerne den fra ulike hjemmesider og mannen bak konstruksjonen, en 22 år gammel nederlandsk Bilder fra maus av art spiegelman. student, ble tvunget til å be om unnskyldning. Man må anta at musikkvideoen dreide seg om et stunt for å få oppmerksomhet. Motivene bak handlingen var nok nettopp å skape sinne og sjokk. Men den store faren ved videoen er at seeren vil reagere med fornøyelse, i stedet for forskrekkelse og vantro. Leken kunst om døden Før krigen var Polen det landet i verden med flest jøder og ble dermed også landet der flest arbeids- og konsentrasjonsleirer ble oppført av nazistene. Dette gjør at Polen er etterlatt med flest spor, fysiske i form av ødelagte synagoger og etterlatte jødiske eiendommer, psykiske i form av erindringer. Produksjonen av materialet om Auschwitz er enorm blant polske kunstnere. Filmregissøren Roman Polanski har blitt verdensberømt for sin tolkning av en jødes kamp for overlevelse under krigen i Warszawa. Forfatteren Tadeusz Borowski gir et hardt og brutalt bilde av livet i konsentrasjonsleiren gjennom romanen This Way for the Gas, Ladies and Gentlemen. Kunstneren Zbigniew Libera gir et nokså ukonvensjonelt bilde av Auschwitz i sin konstruksjon: «Lego Concentration Camp». Kunstverket er en del av en serie kalt «Correcting Devices», som består av syv ulike legosett. På omslaget av boksene er det bilder av ulike scener fra konsentrasjonsleiren oppsatt av byggeklosser, blant annet svarte miniatyrvakter som torturerer hvite skjeletter. I følge Libera inneholder boksene nok byggeklosser til å bygge hele installasjonen. Kunstverket har blitt svært kontroversielt og har fått sterk kritikk fra flere hold. Libera ble blant annet invitert til Venice Biennaleutstillingen i Italia i 1997 under den forutsetning at han ikke brukte Legoinstallasjonen i utstillingen. Verket har dessuten blitt fordømt av lederen for det internasjonale nettverket for barn av Holocaustoverlevende. Legogruppen selv har hevdet at de aldri ville ha donert byggeklossene til kunstneren om de hadde visst resultatet. Men til tross for at kunstverket har provosert ulike kretser, er det ikke tvil om at kunstneren gir rom for ulike tolkninger. Bruken av leketøy for å fremstille konsentrasjonsleiren gir montasjen et preg av barnslig uskyldighet som står i dramatisk kontrast til virkeligheten. Samtidig vekker kunstverket flere spørsmål: Hvor mye overveielse og oppfinnsomhet brukte tyskerne for å bygge og iverksette en konsentrasjonsleir? Konstruerte de leiren på samme måte som barn bygger med sine legoklosser? Man kan dessuten hevde at kunstverket nettopp belyser det absurde samfunnet som ble dannet i Auschwitz. Lego presenterer ofte urealistiske scener med drager og romvesen og på den måten minner Libera sitt publikum om et ubehagelig faktum. Til tross for hvor urealistiske hendelsene i Auschwitz er, så har de forekommet. Ved å bruke stive og livløse plastikkfigurer, illustrerer kunstneren også mangelen på empati og menneskelig medfølelse i leiren. Ulike reaksjoner Holocaust, den systematiske utryddelsen av jøder under andre verdenskrig, er nok det aller mørkeste kapittelet i Europas moderne historie. Muséet AuschwitzBirkenau gir besøkende en mulighet til å oppnå en viss forståelse for omfanget av lidelse og tap av menneskeliv. Men som vist har fremstillingen av Auschwitz gjennom populærkultur vært vel så viktig for å skape bevissthet rundt temaet. Spredning og produksjon av populære bøker og filmer som skildrer Auschwitz er utvilsomt viktig for å holde minnene i live. Vi har tatt for oss tre utradisjonelle fremstillinger av Auschwitz gjennom en tegneserie, en musikkvideo og et moderne kunstverk. Mens art spiegelman ble belønnet med Pullitzer-prisen for maus, blir «Houswitz» stort sett møtt med fordømmelse. De forskjellige produksjonene har altså blitt møtt med ulike reaksjoner, men alle tre har fått stor oppmerksomhet. Om formålet er å sjokkere og forferde, så har i alle fall de tre kontroversielle verkene en evne til å skape debatt. TEMA: ARKITEKTUR foto: Matz Lande lev et stiligere liv enn sidemannen: begynn i Atrium! vi trenger: journalister fotografer grafiske designere ring tlf: 55582079 el. 91702059 (Helene) eller send e-post: atriumkontakt@uib.no alle interesserte ønskes velkommen! 23 KJÆRLEIK: tekst: Dorte Dahl Grønnevet Dorte.gronnevet@student.uib.no foto: Ellen Qvindesland Grønnevet og Martin Qvindesland Grønnevet kjærleik på viddene Kvifor vakle på ein barkrakk, når ein kan gå på fast fjell? «Det er den draumen me ber på» , skriver Olav H. Hauge, «at noko vedunderleg skal skje, at det må skje». Eg veit eigentleg ikkje heilt kva eg snakkar om. Eg trur det er om kjærleik. Det er ikkje så lett å snakke om kjærleik. Det vert fort svulstig og flåsete. Likevel, kjærleik må ein ha, vil ein ha. Spørsmålet er berre korleis ein kan finne han? For som venninna mi Jenny påpeika ein morgon ved kjøkkenbordet: Du vert ikkje gift av å sitje på ein stol. Regel nummer 7 Nei. Ein må opp å stå. Ut å gå. Dette veit Den norske turistforening (DNT). Sidan 1868 har DNT arbeidd for å få folk ut på tur. Dei har målt ein raud «T» på steinar og tre, slik at ein finn vegen. Dei har bygd hytter, slik at ein har ein stad å sove. Dei har gitt oss Fjellvettreglane, slik at ein ikkje kjem i vanskar. Gå ikkje åleine, seier regel nummer 7. Rett og rimeleg, men kva med dei som ikkje har nokon å gå med? Inga fare, seier DNT, vi har nemleg Fjelltreffen. Fjelltreffen er ein fast spalte i medlemsbladet Fjell og Vidde. Her finn ein kontaktannonsar. Menn og kvinner som ynskjer seg ei fjellgeit, turskreppe, fjellrype, turkamerat, fjellbukk. You name it. Sjargongen ber tydeleg preg av friluftsliv. Her er ikkje «turar i skog og mark» ein klisjé. Her er det eit kvalitetsstempel. Helle Andresen, redaktør for Fjell og Vidde fortel at dei som set inn annonsane opplever det som eit trygt og seriøst forum. Dessutan er sannsynet stort for at dei ein kjem i kontakt med deler interessa for friluftsliv. - Ein må vere medlem for å sette inn annonse, men ein treng jo ikkje å vere medlem for å svare, seier Andresen. Etter at ein frå 2003 kunne sette inn annonse gratis på vevsidene til DNT, fekk dei enormt mange annonser. Gjennom Internett vart det meir lettvint, og ein slepp å risikere å måtte vente i opptil eit halvt år før ein kjem på trykk. No kan ein sjølv velje om annonsen skal stå på Internett eller i bladet. Eller begge delar. Ein gong trykte dei åtte sider med kontaktannonsar i Fjell og Vidde for å kome 24 à jour, men i følgje Andresen var ikkje det så populært. Det vart litt valdsamt, men må ein, så må ein. Det hastar å finne kjærleiken. Har ein allereie reist seg frå stolen, vil ein ikkje vente for lenge. Ein kjem seg ikkje til fjells på flat veg. Nokre vil ha ein kjærast før påske. I alle fall ein dei kan gå på tur med. Nokre har allereie bestemt seg for kvar turen skal gå. Kilimanjaro. Jotunheimen. Noreg på langs. Bill.mrk 2469 Nokre er allereie i Jotunheimen. I boka Jotunheimen Bill.mrk. 2469 av fotograf Bård Løken og Erlend Loe, oppheld hovudpersonen seg nettopp i Jotunheimen. Han kjenner seg åleine, og heile boka er eit svar på ein kontaktannonse i Fjell og Vidde. Billettmerket med same tal som Galdhøpiggens høgde var det teiknet han trong. Med rare og underfundige tekstar og naturbilete som framkallar urmennesket i deg, prøver han å selje seg sjølv til kvinna i annonsen, og avsluttar: «Hvis du ikke svarer på dette, kommer jeg til å vurdere å skaffe meg hund». Kven er så desse drøymarane? I Jotunheimen Bill.mrk. 2469 omtaler kvinna seg sjølv som ei med «et varmt hjerte og et kaldt hode». Ho har høgare utdanning, jobb, og eit bra og spanande sosialt liv. Ho veit kva ho kan gi, og ho veit kva ho vil ha. Han er som ho. Dei tenkjer at karriere er ikkje alt. At det gjeld å vere kreativ, ha humor, og planleggje å leve i nuet. Dei er ressurssterke personar. Solide. Faste som fjell. - Stemmer dette biletet med dei som søkjer ein partnar gjennom DNT? Helle Andresen har ikkje noko statistikk på dette, men viser til at dei som er medlem i DNT har høgare utdanning og inntekt enn gjennomsnittet i Noreg. Det finst med andre ord mange akademikarar der ute i fjellheimen. Mellom anna. Vi vandrar saman Ikkje alle vandrar i raude anorakkar. Ikkje alle har Kvikk lunsj i sekken. Nokre har, men ikkje alle. Det er ikkje så viktig. At dei vandrar derimot, er poenget. Dei går. Visst går dei. Lavt og høgt. Langt og lenge, og lenger enn langt. I motvind og medvind. Og så står dei der då, desse sunne menneska med forblåst frisyre og roser i kinna. Dei står midt i stien og helsar. Hei, seier dei, for det er det ein gjer på fjellet. Heisann, kor skal du? Ein skal hit og dit, men mest av alt skal ein på tur. Og ein treng ikkje å kunne skrive fengjande liner av den grunn. I tillegg til den skriftlege Fjelltreffen, arrangerer nemleg mange av lokallaga til DNT eigne Fjelltreffturar, Singeltreff og sjølvsagt vanlege fellesturar. Informasjonssjef Anne Jørgensen i DNT Oslo og omegn seier at turane med spesifisert aldersgruppe har vorte veldig populære i løpet av dei siste åra. 25 - Er det å skulle hjelpe folk med å finne turvenar og kjærestar ein del av DNT sin profil? - Det er først og fremst ein del av eit breitt tilbod til medlemmane våre, og vi har merka at det finst eit behov for det. Det er tydeleg at folk er lei av å gå på byen for å møte nokon. Fångad av en stormvind Tja. Det er kanskje sant. Gløym partytoppar og hårgelé, det er ulltrøye og luesveis som gjeld. Men vil ein verkeleg at fjellheimen skal verte ein stad kor det føregår openlys sjekking? Nei, det er ikkje den draumen me ber på. Det skal ikkje vere slik. Det skal vere naturleg, det skal skje medan ein står der med vind i andletet, vottar på hendene og roser som blomstrar i kinna. Svulstig og flåsete. Jaja, men eg seier meg samd med hovudpersonen i Jotunheimen Bill.mrk. 2469. Du skal vere ein kald faen om det ikkje gjer inntrykk på deg. Då treng du ei ulltrøye. Og litt turglede. kultur: MUSIKK mens vi venter på verktøy Helt siden det amerikanske bandet Tool varmet opp for Rage Against The Machine på Rockefeller en kveld i 1996 har norske musikkelskere hungret etter å få se disse mastodontene innen hardrock spille på en norsk scene igjen. Til sommeren er ventetiden er over. tekst: Simen Brekke Simen.brekke@student.uib.no 4. juli skal etter planen det amerikanske bandet Tool entre scenen i Bendiksbukta under Quartfestivalen. Dette bandet har siden 1991 gitt et internasjonalt publikum en god dose hard post grunge-musikk, med tilhørende spennende musikkvideoer. Albumene deres har blitt svært kritikerroste, og de har opparbeidet seg en hengiven fanskare. Med sitt berømte sceneshow bør Tool-konserten bli en av den norske festivalsommerens store høydepunkt. Los Angeles, der musikere møtes For å begynne med begynnelsen: En kunststudent, med bakgrunn fra den amerikanske krigsskolen, Maynard James Keenan, traff tidlig på 90-tallet en gitarist og en trommis, med navnene Adam Jones og Danny Carey. Alle tre var fra før erfarne musikere, og gjennom tilfeldigheter hadde det seg slik at de dannet bandet Tool. Det er litt uvisst hvor bandnavnet kom ifra, men mest sannsynlig er det en referanse til at Keenan følte seg som et verktøy(=Tool) for det amerikanske militæret. Bandet ble stiftet i Los Angeles, til tross for at ingen av de tre opprinnelige medlemmene var fra California. I deres vennekrets var også bassist, og primus motor bak Rage Against The Machine, Tom Morello. Det faktum at Adam Jones spilte i band med Morello på 80-tallet kan man se tydelige tegn til i musikken til begge band. Dynamikken og gitarriffene er til tider svært like. Jones er utdannet som makeup-artist, og har jobbet med filmer som Terminator 2 og Jurassic Park. Danny Carey, derimot, studerte musikk og spilte i diverse band. Senere fikk Tool også et fjerde medlem, bassisten Paul D’amour, som var med fram til 1995. Da førte uoverenstemmelser med bandet, både kreative og personlige, til at briten Justin Chancellor tok over hans plass. Tool ble dannet i april 1991, og i 1992 kom deres første utgivelse: EPen Opiate, som inneholdt seks sanger. Året etter fulgte de opp med deres første album, som de kalte for Undertow. Selv om de to første utgivelsene ble godt mottatt, var det ikke før deres andre album ble utgitt i 1996 at Tool virkelig ble allment akseptert i musikkmiljøet. Albumet Ænima regnes som en av 90-tallets virkelig klassiske hardrock-album, og blir svært ofte referert til når kjente musikere skal ramse opp sine favorittplater. Albumet har voldsomt varierte, men likevel gjennomgående dystre, lydbilder. Som alltid er det også svært kreative og intelligente tekster, som danner grunnlaget for en nærmest komplett metall-plate. Tool fikk således nesten en hit med låta «Stinkfist», som MTV følte seg tvunget til å skifte navn på før de sendte videoen over eteren. På grunn av diverse uenigheter med plateselskapet deres, Volcano, og fordi bandmedlemmene var opptatt med andre prosjekter tok det lang tid før det etterlengtede tredje albumet ble sluppet. Dette skjedde i 2001, men året før hadde de sluppet en CD/DVD og CD/VHS som het Salival. Denne inneholdt samtlige videoer som Tool hadde laget, og en CD med live-opptak og noen nye sanger. Det tredje albumet fikk navnet Lateralus, og er kanskje enda mer variert og interessant enn de to foregående platene. Riffene er mer intrikate, taktskiftene skjer oftere, og tekstene er enda mer sublime og symbolmettede. For er det noe Tool er kjent for er det deres intense, mørke og suggerende gitarriff, samt dynamikk og taktskifter som mange klassiske musikkutøvere misunner dem. Politiske ledere, og seksuelle overgrep Musikalsk er medlemmene i Tool tydelig inspirert av progressive kjemper som Led Zeppelin, Pink Floyd og King Crimson. Gutta i Tool er også gode venner med musikerne i sistnevnte band. Siden oppstarten i 1991 har musikken til Tool vært hard, innovativ, melodiøs og veldig spennende vokalmessig. Adam Jones’ karakteristiske, repetitive gitarriff gjennomsyrer lydbilder som også inneholder imponerende trommesoloer og svært akrobatiske vokalprestasjoner. På toppen av dette har Tool i flere år benyttet seg av video på konsertene sine, med bilder fra videoer som er spesielt laget for dette formålet av Adam Jones, eller venner av bandet. Dette gjør at konsertene deres blir nærmest sagnomsuste, som for eksempel konserten de holdt på den oransje scenen på Roskilde i 2001. Tekstene til Tool er ikke nødvendigvis så veldig åpenlyst religiøst eller politisk motiverte. Men hvis man tar seg tid til virkelig å høre etter hva herr Keenan synger om, viser det seg at mannen har en høne å plukke med opptil flere offentlige instanser. Religiøse ledere, det amerikanske forsvaret, og politiske skikkelser har alle fått passet sitt påskrevet i løpet av de 15 årene Tool har spilt sammen. Personlige problemer som vokalisten slet med har tydeligvis også blitt gjennomgått i løpet av sangskrivingen. Men fordi medlemmene i bandet ikke er veldig informative når de gir intervjuer, er det ikke alltid godt å vite hva som blir sunget om. De lar heller fantasien til lytterne få bestemme. Et eksempel er låta «Prison Sex», som i følge mange visstnok skal handle om hvordan Keenan ble mishandlet seksuelt av faren da 27 han var yngre. Men så vidt meg bekjent har dette aldri blitt bekreftet av hovedpersonen selv. Keenans trang til å uttrykke sine følelser ovenfor, særlig, politiske ledere får han også utløp for i et annet band, nemlig A Perfect Circle. Med sine tre album begynner de å få nesten like mye erfaring som Tool, og på det politiske plan er de på samme tid enda mer aktive. Utenom sangen «Hush», fra Opiate, har gitarist Adam Jones regissert alle videoene til Tool. I mange tilfeller har han benyttet seg av stop motion-teknikkene han lærte da han utdannet seg i Hollywood. Videoene blir av mange karakterisert som litt rare, men de er i det minste svært kreative, og inneholder mye symbolikk som ikke nødvendigvis er enkel å dechiffrere. Man kan med god grunn hevde at videoene har fått et mer profesjonelt preg over seg ettersom Jones har blitt stadig mer erfaren. Spesielt deres to videoer til deres siste album, Lateralus, er imponerende når det gjelder uttrykk og kreativitet. Kommer de denne gangen, mon tro? Selv om lite er avslørt i forhold til utgivelsen av deres neste album, er det klart at hele albumet er mastret og at det vil bli utgitt i enten april eller mai i år. Dette er også grunnen til at bandet planlegger en større Europa-turne til sommeren, som altså vi nordmenn også skal få lov til å oppleve. Opprinnelig skulle Tool spille på Norwegian Wood i 2002, da de turnerte Europa sammen med Ozzfest. Men fordi gitaristen til Ozzy Osbourne, Zakk Wylde, fikk ødelagt hånda måtte hele Ozzfest-sirkuset returnere til USA. Skuffelsen hos mang en Tool-fan, undertegnede inkludert, var ganske stor da denne beskjeden kom bare én uke før festivalen gikk av stabelen. Men forhåpentligvis får historien en lykkeligere slutt denne gangen. Bilde- og tekstkilder: Toolshed.down.net www.toolband.com www.aperfectcircle.com www.tooldiscography.com kultur: MUSIKKVIDEOER tekst: Even Onsager Even.Onsager@student.uib.no Radvis fra venstre: Jonathan Glazers «Rabbit in Your Headlights», Stéphane Sednaouis «Big Time Sensuality», Mark Romaneks «Criminal», Mark Romaneks «Hurt», Chuck Statler og Devos Gerald V. Casale «Devo Corporate Anthem», Michel Gondrys «Sugar Water», Spike Jonzes «Sabotage», Spike Jonzes «It’s Oh So Quiet», to bilder fra Michel Gondrys «Human Behavior» og Michel Gondrys «Fell in Love with a Girl». farger i brann Det er nye musikkvideo-DVDer ute. Vår musikkvideokritiker er overbevist om at de er interessante, men ikke om at de er gode. there’s always 10 percent . . . no, make it 5 percent of videos that take one back to that first surging crest of curiosity, excitement, sensuality, and desirability of all good videos. Let us watch these videos and let us crackle with excitement and burn with color. -Douglas Coupland Da Douglas Coupland ytret disse ordene var musikkvideoen i sine kvisete ungdomsår. De fleste musikkvideoer ble laget på video og så stygge ut. Antagelig var fem prosent å ta i. Sent på åttitallet skulle man se ganske mye MTV før man kom til godbiter som Russell Mulcahys Duran Duranvideoer, Steve Barrons video til «Take On Me» eller ravende sinnsyke saker som Stephen Johnsons video til Peter Gabriels «Sledgehammer» – laget med hjelp av Aardman Animations. Sjansen er på tross av disse godbitene større for å treffe på noe bra idag, innimellom Pimp My Ride-repriser og The Osbournes. musikkvideoene de som har interessante bilder, eller baserer seg på tablåer; gjerne også med et drømmeaktig tilsnitt. Faktisk har musikkvideoer på grunn av den manglende narrasjonen blitt en liten favoritt for postmoderne teoretikere som E. Ann Kaplan og andre som har et inngrodd hatforhold til klassisk narrativ film. Formen bryter ned kodene for klassisk fortellende film, faktisk på en slik måte at filmer med hurtig tempo og visuelt interessante setpieces gjerne blir kalt «musikkvideo-aktige.» • I 2003 slapp Director's Label, en avdeling av Palm Pictures tre musikkvideo-DVDer gruppert etter regissør. • De første ut var Spike Jonze, Michel Gondry og Chris Cunningham. • Høsten 2005 kom det ut fire til, denne gangen fikk Mark Romanek, Stéphane Sednaoui, Anton Corbijn og Jonathan Glazer æren. • Atrium benytter denne anledningen til en stor artikkel om musikkvideoer med dette som utgangspunkt. • Mer informasjon: www.directorslabel.com og www.palmpictures.com musikkvideoer i 1966 og 67, men da ble lipsync allerede sett på som gammeldags. Slik ser filmene A Hard Day’s Night og Help! mer ut som musikkvideoer enn musikkvideoen «Strawberry Fields Forever» gjør. Det hindret imidlertid ikke neste generasjon i å bruke lipsync, faktisk tok de språket fra filmene til Beatles og ikke musikkvideoene. På 1970tallet var musikkvideoer noe for spesielt interesserte. Videoer ble enten laget av veldig store artister som Queen, eller av veldig små artister som The Residents, Devo og Talking Heads. Ikke før MTV ble opprettet i 1981 ble det et virkelig marked for musikkvideoer, og musikkvideoen begynte å finne sitt klisjéfylte og intetsigende, men morsomme jeg. Alle kunstarter har sin uttalte gullalder. Norsk malekunst hadde for eksempel sitt 1880-tall. Men innen musikkvideoer er gullalderen implisitt 1990tallet. Mark Romanek hadde dette å si nylig til Paste magazine: «Expectations are low now. At a peak point, during the mid-to-late 90’s expectations were very high. Now they’re been lowered systematically, so no one expects anything.» Veien frem til Gullalderen var regissørenes like mye som artistenes. Etter flere år som en av Norges få musikkvideoforskere er jeg blitt både herdet og emosjonelt avstumpet. Ingen kvinnefiendtlighet sjokkerer meg lenger. TV-gesamtkunstwerk Men hva er det egentlig som utgjør en god musikkvideo? Ofte har man bare en vag følelse av å ha sett noe bra og ofte liker man egentlig bare en video fordi man liker artisten. Det som ihvertfall er klart er at det er en hel del ting som ikke fungerer i musikkvideoer. En av disse tingene er gode historier. Musikkvideoer med en klar narrativ fremdrift er ofte både kjedelige og uinteressante, og selv de som er interessante har sjelden en konflikt/forløsning som i vanlig dramatikk. Men hvis musikkvideoer ikke handler så mye om historier, hva handler de om da? Som jeg skal se på, er flere av de mest vellykkede Samtidig er det ikke vanskelig å se parallellene til operaens begrep om gesamtkunswerk: På samme måte som operaen blandet musikk, sang og teater, blander musikkvideoen kortfilm og musikk. Det virker som musikkvideoen alltid har vært der. Den virker ikke-reduserbar i sin filmatiske musikalitet. Men alle kunstformer kommer fra et sted. Hvis man er velvillig kan man spore musikkvideoen tilbake til de eldste filmmusikalene – ja, helt tilbake til operaen for den saks skyld. Men den virkelige starten er ikke før A Hard Day’s Night med The Beatles, der sangene for første gang ikke hadde noen direkte tilknytning til handlingen, og der handlingen mellom sangene fremstår mer som en unnskyldning for å komme seg til neste sangnummer enn noe annet. Parallelt med dette vokste video-jukebox-fenomenet Scopitone frem, og musikkvideoer ble derfor produsert for disse. Interessant nok begynte The Beatles og The Kinks å lage frittstående 29 Gullalderen I 1993 kom Michel Gondrys «Human Behavior» (Björk), og året etter Mark Romaneks «Closer» (Nine Inch Nails), Steve Hanfts «Loser» (Beck). For de som var vant til puddelrockvideoer og håpløse dansetrinn fra lettkledde popbabes, må det ha sett ut som man var havnet på en annen planet. Björk går rundt i halvveis dukkefilm/halvveis naturlig verden, og ender til slutt opp med å bli spist av The Residents’ nifse «Hello Skinny» av Graeme Whifler. The Residents var blant pionérene innen musikkvideoen. Hvis du lurer på hvordan et «nittitalls-gummi-couturehelvete» ser ut, vet du det nå. En Vogues «Free Your Mind» av Mark Romanek. A Hard Day’s Night, med The Beatles i hovedrollene, regissert av Richard Lester. Denne filmen ble skoledannende innen musikkvideogenren. Propagandas «Dr. Mabuse» regissert av Anton Corbijn. De ekspressive detaljene er ett av Corbijns varemerker som fotograf og regissør. Depeche Modes «Behind the Wheel». Anton Corbijn gjør ikke noe forsøk på å skjule Fellini-inspirasjonen. en gigantisk teddybjørn; Trent Reznor i NIN er i et mystisk rom befolket av surrealistiskinspirert kunst og fransk stumfilmestetikk; og Beck rapper i et slags collageunivers befolket av en djevel som vasker bilvinduer med blod, en kiste som beveger seg uten hjelp og cheerleadere på kirkegården. Ikke bare var iscenesettelsene merkverdige, men videoene så bra ut. Både Romanek, Gondry og Hanft brukte ordentlig 16- eller 35-millimeter film, ikke video som var standarden. Det skulle heller ikke ta lang tid før denne generasjonen fikk posisjoner innen bransjen, og før det ble enda flere av dem. «Human Behavior» spesielt åpnet opp døren for at ukommersielle videoer kunne vises på tung rotasjon på MTV uten et kjent navn (disse var både Björks og Becks respektive debutsingler som soloartister) og uten fokus på bandfremføring eller dans. Utover 1990-tallet kom det flere og flere dyktige regissører inn i bildet. Spike Jonze, Jonathan Glazer, Chris Cunningham, Stéphane Sednaoui, Roman Coppola, Dawn Shadforth og Floria Sigismondi debuterte alle i denne perioden. I tillegg fortsatte de dyktige 80-tallsregissørene Anton Corbijn, Jean-Baptiste Mondino og David Fincher ufortrødent med å lage gode videoer. Auteurene Felles for alle disse regissørene er at de etablerte egne stemmer. Å karakterisere alle de nevnte her blir altfor omfattende, men for å si det kort og greit: De unngikk stort sett den narrative videoen og benyttet seg istedet av andre former og disipliner for å si noe nytt og unikt, det være seg egenartede visuelle universer, pastisj, skrekk, Kafka-inspirasjon eller animasjon. I 2003 hendte noe av det viktigste i musikkvideoens historie. Det kom ut tre DVDer med musikkvideoer gruppert etter regissør. Michel Gondry, Spike Jonze og Chris Cunningham var de første ut, og ifjor høst kom det ut fire til: Anton Corbijn, Mark Romanek, Jonathan Glazer og Stéphane Sednaoui. Disse syv er så langt de eneste som har fått dedisert retrospektive luksusDVDer til karrierer som stort sett består av musikkvideoer. At Spike Jonze, Michel Gondry og Chris Cunningham ble de tre første i denne serien burde ikke ha kommet som noen overraskelse på noen. De har rett og slett laget noen av de beste musikkvideoene noensinne. Hvis du møter noen som mener at dette var urettferdig og som vet hvem som heller burde fått æren av en luksus-DVD, er sjansen stor for at de a) ikke har peiling, eller b) er kranglete. 30 Michel Gondrys kreative omgang med teknikk vises i flere videoer. Foruten nevnte «Human Behavior», er Cibo Mattos «Sugar Water» noe av det mest kompliserte som noensinne har blitt vist som en musikkvideo. Videoen er en split-screen-visning der venstre side viser historien forlengs og høyre viser historien baklengs. Jeg har sett den minst 20 ganger og jeg er fremdeles usikker på elementer i handlingsforløpet. Denne kombinasjonen av kreativ teknikk og uventede og tildels abstrakte plot er antagelig det lettest gjenkjennelige med Gondrys stil. Spike Jonzes idéer baserer seg på sin side ofte på perfeksjonerte genreøvelser. Beastie Boys’ «Sabotage» er laget som en åpningvignett til en fiktiv 1970-talls politiserie, komplett med brunlige 16-millimetersbilder, perfekte kostymer og solbriller og store bokstaver i tittelen. Björks «It’s Oh So Quiet» er et musikalnummer med dansende mennesker i gatene, løping oppetter veggen og kreativ bruk av paraplyer i solskinn. Denne videoen siterer hele musikalgenren, fra Busby Berkeley via Singin’ in the Rain til Paraplyene i Cherbourg. Chris Cunninghams videokarriere begynte for alvor i 1997 med Aphex Twins «Come to Daddy.» En hær med småbarn med like ansikter som Aphex Twin/Richard D. James som terroriserer et forfallent bystrøk virker rett og slett usannsynlig nifs ni år etter. Dette fikk til og med Madonna til å legge merke til ham, og hun rekrutterte ham til «Frozen», en dyr flopp som likevel ser veldig bra ut. Cunningham brukte de neste årene til Portisheads «Only You» – en uvirkelig vakker mystisk undervannsvideo – og oppfølgeren til «Come to Daddy», «Windowlicker.» Når det gjelder de fire neste DVDene får man en uungåelig følelse av at utgiverne går nedover listen fra de beste til de nest beste. Det blir snart klart at dette er mer enn en følelse. Traumer og gummicouture Førstemann ut er Mark Romanek. Ikke bare er han innbegrepet på en dyktig videoregissør for mange – her er det fristende å bruke Pierre Bourdieus begrep om den borgerlige smaken – han er den Coldplay, Linkin Park og Jay-Z kontakter hvis de vil ha noe «kunstnerisk». Mye av grunnen til dette er Nine Inch Nails nevnte «Closer.» Denne potente cocktailen av psykoanalytiske traumer og arketyper, surrealistisk kunst og S&M ble ikke forbigått i stillhet. Spike Jonze har uttalt at den er en personlig favoritt. Ikke uventet ble den sensurert av MTV (noe som er som et kvalitetsstempel å regne). At mange av tablåene er stjålet direkte fra kunstverk av Francis Bacon, Joel-Peter Witkin, Ruth Thorne Thompson og Rudolf Hausner derimot, ble forbigått i stillhet av de fleste. Likevel fungerer videoen grunnet den voldsomme visuelle energien. Den virker ute av kontroll, noe som er nøyaktig den kvaliteten NIN og Romanek var ute etvvter. Det blir imidlertid klart etter bare å ha sett litt at det er langt mellom drammene. Romanek har selv sagt at han ikke ville ha med noe før 1992, dels fordi han da laget videoer for indieartister – blant andre Robin Hitchcock – med lave budsjetter. Det er Romanek som har valgt ut hvilke videoer som skal være med og han gjør selvsagt som han vil, men det betyr ikke at vi trenger å bifalle valget. I stedet for hva han nå har laget før 1992 kastes vi rett ut i en glætt sorthvittvideo til k.d. langs «Constant Craving» og nittitallsgummi-couture-helvete på catwalken i En Vogues «Free Your Mind.» Førstnevnte skal visstnok ifølge Romanek ha handlingen lagt til premièren på Samuel Becketts Mens Vi Venter på Godot i Paris i 1953. Hva som fikk Romanek til å gjøre dette er uklart, men videoen ser utrolig lite autentisk ut, og Romaneks eget utsagn om at han tror Beckett ville hatet den er nok dessverre helt riktig. «Free Your Mind,» på sin side, burde vises i skolen som et skrekkeksempel på hvorfor du ikke skal følge trender slavisk, og hvordan fremstå som mer latterlig enn Limahls frisyre etter ti år. Plagiat eller appropriering Hvis resten av DVDen hadde vært på dette teknisk vellagde, men sjelløse og uinteressante, nivået, hadde dette vært en nitrist affære, og det er da mye fra Romaneks karriere som virker tamt og flatt. Madonnas «Rain» og «Bedtime Story» fremstår som intetsigende. Ikke engang den utstrakte plyndringen av surrealistisk kunst i «Bedtime Story» kan redde dette surrealistiske sci-fidilldallet. Det samme kan sies om Nine Inch Nails’ «The Perfect Drug» med sin fin-de-siècle design og absintdrikking. «Can’t Stop» med Red Hot Chili Peppers er igjen resirkulert billedmateriale, denne gang fra kunstneren Erwin Wurm, mens David Bowies «Jump They Say» er en samling visuelle sitater fra blant annet Chris Markers film La Jetée og Kubricks 2001 og nærmest uten egenverdi. Janet Jacksons «Got ‘til It’s Gone» har samme problemet, den ser fin ut og ikke så mye mer. Michael og Janets «Scream» har ikke engang den kvaliteten, det eneste den oppnår er å se dyr og billig ut på en gang. Heldigvis er det mer. Romaneks fulltreffere Det er nemlig to videoer til på denne DVDen som rettferdiggjør hele utgivelsen. Fiona Apples «Criminal» er den ene. Videoen foregår dels på en fest, dels morgenen etter, og den er fotografert så Fiona får røde øyne som i snapshots tatt med blitz (dette er faktisk mulig så lenge du bruker en liten nok lyskilde). Dette gir et voyeuristisk preg som blir forsterket av at Fiona er svært ung og har lite klær på seg. Videoen prøver likevel ikke å være noen skandalevideo, den utfyller snarere teksten – som omhandler det å føle seg som en forbryter fordi man har tatt for seg på Musikkvideoen virker ikke-reduserbar i sin filmatiske musikalitet. sjekkemarkedet – og scenen der Fiona ligger i badekaret sammen med en gutt og har et småsleskt flir om munnen, står i grell kontrast til scenene som tydeligvis er morgenen etter når hun våkner. Bondeangeren er til å ta og føle på. En nesten perfekt video. Den neste er Johnny Cashs «Hurt.» Denne musikkvideoen var det siste Johnny Cash spilte inn før han døde. Den viser ganske enkelt en gammel, skjelvende og syk mann som fremdeles har en stemme og tilstedeværelse av en annen verden. En forsiktig bruk av stilleben-motiver – blant annet vin og frukt – for å vise livets forgjengelighet er det eneste gimmicket i begynnelsen av videoen, og det fungerer på grunn av den gamle mannen som sitter der og synger med denne intensiteten. Et stykke uti begynner Romanek å sy inn gamle TV-opptredener og filmer Johnny spilte i i løpet av livet, og det er helt utrolig rørende. At et gammelt bilde av Johnny Cash mens han synger linjen «what have I become?» skulle kalle på tårekanalene, er nesten like usannsynlig som at en sang skrevet av Trent Reznor/Nine Inch Nails om kjærlighet og heroin skulle markere konklusjonen på Johnny Cashs karriere. Men kulturens veier 31 er uransakelige, og Romanek fortjener å bli husket for å ha laget et så verdig punktum på en så verdig karriere som Johnny Cashs. Fotografen Nederlandske Anton Corbijn har lagt seg på en helt annen utvelgelsesprofil enn Mark Romanek. Han har valgt en warts and all-tilnærming, og har inkludert sine tidligste arbeider på tross av tekniske og innholdsmessige svakheter. Dette er et heldig valg, selv om den tidligste videoen er en litt teit tysk hiphopvideo som er fryktelig konvensjonell. Corbijn fant imidlertid formen fort, og har ikke forandret seg nevneverdig etter sin første ordentlige video, Propagandas «Dr. Mabuse» fra 1984. De mørke og tunge sorthvittbildene, antagelig filmet i super-8 eller 16mm, sitter som støpt til den tilsvarende mørke musikken. At Corbijn er fotograf like mye som regissør blir til tider tydelig. Hans bilder har prydet platecovrene til Depeche Mode og U2, og i Depeche Modes tilfelle har han også fungert som en image-skaper. Dette stilige preget går som en rød tråd gjennom hele DVDen. Det er rett og slett mye pent å se på her. Det betyr likevel ikke at alt er så veldig bra. Med endel av videoene hans, spesielt de som er filmet i super-8, later Corbijn til å mene at ganske fine bilder filmet i super8 er nok, og at rufsete bilder gjør opp for manglende idéer. Det er mulig det var slik på 1980-tallet da det å lage en video på ordentlig film var et statement i seg selv. Men det blir pinlig tydelig noen ganger at han har få gode idéer. Det er heldigvis noen unntak. U2s «Electrical Storm» har endel uforglemmelige bilder som går langt utover det rent stilige. Det samme gjelder Depeche Modes «It’s No Good,» der et talentløst band av sleskinger med glitterdresser opptrer på en sliten klubb i New York. Depeche Mode spiller på en måte her parodiversjonen av seg selv, og er muligens en kommentar til at de på dette tidspunktet hadde holdt på i over 15 år. Men aller best er «Opus 40» med Mercury Rev. I denne underlige videoen har vokalist Jonathan Donahue på seg noe som ser ut som en romdrakt og han ser ut til å være fanget i den ene enden av rommet. Den nydelige sorthvitt-fotograferingen passer her perfekt til sangen og videoen fremstår som en avantgardistisk ballett nesten uten bevegelse. Det er nesten umulig å forklare denne videoen, den må bare sees. Minst én kjempefin video Stéphane Sednaouis regissørkarriere eksploderte i 1991 med Red Hot Chili Peppers «Give It Away.» Den merkverdige filmingen og elleville bruken av zoomlinse klarer å fange opp bandets og sangens energi, og den virker inspirerende sprø. Etter dette har Sednaoui laget et vell av videoer, mange flere enn de som er inkludert på DVDen, de fleste av dem gode. U2s «Mysterious Ways» er en vakker liten video fra Marokko med en subtilt god billedbruk. Björks «Big Time Sensuality» er en liten klassiker der Björk danser på et lasteplan på en bil som kjører gjennom New York. Nesten genialt enkel, den fanger opp Björks energi og tilstedeværelse på en nesten perfekt måte. Alanis Morrisettes «Ironic» er på samme måte en av Sednaouis mest kjente videoer, der den viser fire Alanis’er som kjører bil sammen. «Det er en kjempefin video» sier Erlend Loes hovedperson i Naiv. Super. og det er vanskelig å være uenig i dette. Stéphane Sednaoui mangler dessverre noe av de store høydene som de andre har på sine samlinger. Imidlertid er det ingen dårlige videoer her slik det er både på Romanek- og Corbijn-utgivelsene. Noe av det beste her er faktisk bonusmaterialet: En animasjon laget til Björks «Army Of Me» er fullt på høyde med Michel Gondrys klassiske offisielle video. Skumle små spøkelsesaktige vesener som beveger seg i mønstre er på en måte det jeg alltid har sett for meg når jeg har hørt på Björks sang. Kafka i tunnelen Hvis Jonathan Glazer aldri hadde laget noe annet, burde han likevel ha blitt husket for videoen til UNKLEs «Rabbit in Your Headlights.» Etter flere år som en av Norges få musikkvideoforskere er jeg blitt både herdet og emosjonelt avstumpet. Ingen kvinnefiendtlighet sjokkerer meg lengera og selv ikke hittil usette kvalitetsvideoer går ordentlig inn på meg. Det var til jeg så «Rabbit in Your Headlights.» Denne pinefulle musikkvideoen er av mytologisk støpning, og hadde det eksistert biler og tunneler på de gamle grekeres tid, skulle det ikke forundre meg om Myten om [sett inn navn som slutter på -os eller us her] kunne fortont seg omtrent slik. Videoen handler om en mann, spilt av den franske skuespilleren Denis Lavant, som går gjennom en tunnel. Han er sint og mumler. Mercury Revs «Opus 40» av Corbijn. Tonene til sangen er bare et lydspor i tillegg til filmlydene (gassing, bremsing, mumling etc.) og understreker den triste og resignerte stemningen. Plutselig blir han påkjørt. Etter en stund reiser han seg, usannsynlig nok uskadd. Han går lengre, og han er sintere. Han blir påkjørt igjen, denne gang i større hastighet. Han reiser seg, går videre og Bondeangeren er til å ta og føle på. fortsetter å mumle. Vi kan se at han er full av rifter og sår. En bil sakker farten og prøver å snakke med ham: han svarer ikke, men fortsetter bare å gå. Men så, plutselig, stopper han opp. Det virker som han har fått en idé. Musikken blir mer dramatisk, han strekker armene ut og bilen som er iferd med å kjøre i ham eksploderer mens mannen står stille, urørlig. Den usannsynlige situasjonen hovedpersonen er satt inn i, er Kafka verdig. Og nettopp Kafkas marerittlogikk er nok den mest naturlige referansen her. Den navnløse mannens situasjon er ikke helt ulik Josef Ks uforståelige situasjon. Den store forskjellen 32 er naturligvis at der Josef K dør «som en hund» vinner Glazers navnløse mann over elementene og vinner en nær sagt exodusaktig seier over sin egen situasjon. Ikke noe annet sted i musikkvideoens verden freser det mer i spenning eller brenner mer i farger. Stå på krava, for faen Mens jeg ser denne videoen og tenker på Couplands ord, kommer jeg på all den driten man må se for å komme så langt. Kanskje det bare er dumt å kritisere Mark Romanek for å plyndre fra bøker om surrealisme når Diane Martelb finnes der ute? Eller kanskje det er på tide å slutte å bli kjempeoverrasket hver gang det blir laget en god musikkvideo? Nei. Kanskje det heller er på tide å ta den ordentlig på alvor, og ikke la juks passere som ikke ville passert innen en annen kunstform. Se dét ville være noe nytt. a OK, dette er ikke helt sant, se neste sak. b Se neste sak. kultur: MUSIKKVIDEOER tekst: Even Onsager Even.Onsager@student.uib.no a hell of one’s own «Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre», heter det. Om noen år kommer det spesielle stedet i helvete til å være fullt av kvinnelige musikkvideoregissører. Noe av det mest mystiske ved moderne musikkvideoer er det nesten totale fraværet av kvinnelige regissører. Hva dette skyldes, kan man bare lure på. Kvinner har aldri stått i kø for å bli spillefilmregissører heller, og gode filmer laget av kvinner kan man dessverre telle på få hender, og det er selv hvis man teller mindre kjente regissører som Ida Lupino, Agnès Varda og Maya Deren. Bunner det i manglende aksept i miljøet? Eller er det manglende interesse for yrket fra kvinners side? De gode Det er uansett svært få av dem. Men det er nok like greit. Med slike videoer som kvinnelige musikkvideoregissører lager, er det nesten en fordel. Dårlige, konvensjonelle, sjåvinistiske og uinteressante – menn lager stort sett bedre musikkvideoer. Det er selvsagt noen unntak. Dawn Shadforth har laget flere gode, da spesielt Kylie Minogues svevebilfuturistiske «Can’t Get You out of My Head» og Molokos flotte glitterdisco i «Sing It Back». Det er også flere. Maria Mochnacz’ videoer for P.J. Harvey er interessante iscenesettelser av Harveys scenepersona. Floria Sigismondi er sammen med Shadforth av de fremste regissørene i deres generasjon, med blant annet The White Stripes’ «Blue Orchid», Fiona Apples «O’ Sailor», samt flere Marilyn Manson-videoer på CVen. Så blir det tynnere i rekkene. Humørløs puppefiksering Dette ville det forsåvidt ikke vært noe rart med. Det som er betydelig verre er at kvinners fremste betydning på skapersiden En video laget av en kvinne. Kylie Minogues «Spinning Around». av musikkvideofeltet er som garantister for videre fremstilling av kvinner som rene sexobjekter. Slik bidrar de til å sette kvinnekampen 20 år tilbake i tid. I Dawn Shadforths «Can’t Get You out of My Head» (2000) er sexy dansing og kropp en viktig ingrediens, men det er gjort med humør, skaperglede og oppfinnsomhet. I Shadforths senere Kylie Minogue-video «Spinning Around» (2004) er mesteparten av humøret borte og er erstattet av stadige nærbilder av Kylies rumpe og pupper i en særdeles konvensjonell discosetting. Så vi ikke Kylies pupper på nært nok hold sist? Jeg synes å huske en eksepsjonelt dyp utringning i «Can’t Get You out of My Head», men det var visst ikke nok for Shadforth. Den mest påkledde Kylie-videoen (der hun har langbukser og skjorte), derimot, ble symptomatisk nok laget av en mann. Filmatisk lapdance Men eksemplene er mange. Sofia Coppolas video til The White Stripes’ «I Just Don’t Know What to Do with Myself» viser en bikinikledd Kate Moss som danser alene og utfordrende gjennom hele videoen. Tanker som «hva har dette å gjøre med sangen?», «hvorfor danse utfordrende alene på en scenelignende anretning uten tilskuere?» melder seg med alarmerende hyppighet. Svaret er opplagt: Det handler om å konstruere et «spectacle» for det mannlige blikket, en slags filmatisk mediert lapdance, eller for å si det rett ut: Mykporno. Det er heller ingen forstyrrende mannlige elementer i videoen – ikke engang Jack White er å spore – og det virker nesten som om videoen er laget for å illustrere feministisk filmteori og hvorfor kvinner på film alltid er der for å bli sett på. En video laget av en kvinne. N*E*R*Ds «Lapdance». Diane Martel har laget flere av de mest objektifiserende – for ikke å si fornedrende – hiphop-videoene noensinne, blant annet N*E*R*Ds «Lapdance», en video som zoomer inn på kjønnet til flere toppløse strippere (som riktignok har g-strenger på). Den fremstår som en dårlig og særdeles lite pirrende pornofilm, komplett med uinspirert «girl-on-girl action». Hvis man ikke er typen som får utløsning bare å se en brystvorte, anbefaler jeg heller å se pornofilm. Det er mye bedre, og ikke minst, det utgir seg ikke for å være noe annet enn det det er. Værsåsnill? Hva skyldes det så at kvinner lager like seksualiserte videoer som menn? Igjen er det bare spekulasjoner. En plan om å være best i klassen på det som tradisjonelt er menns arena er én mulighet. Men er det et mål å innta menns arena hvis man bare har lyst til å gjenta deres feil? Jeg mener ikke det. Tanken bak for eksempel en idé som kjønnskvotering er at kvinner skal kunne bidra med noe spesielt innen feltet, noe annet enn en ren mannsdominans ville frembrakt. Slik er det ikke innen musikkvideobransjen idag. Kvinner representerer ikke noe alternativ. Jeg forventer ikke at fremstilling av kvinner som sexobjekter i musikkvideoer skal forsvinne i nærmeste fremtid. Men det må være lov til å forvente at kvinner i det minste ikke skal stå på barrikadene for mer sexfiksering. Jeg trenger egentlig ikke å bry meg. De kommer til helvete uansett. En video laget av en mann. Kylie Minogues «Come into My World». TEMA: ARKITEKTUR foto: Espen Kjelling foto: Mikkel Cappelen Smith 34 kultur: MUSIKK vi dansar som robotar Synther, søksmål, sykler, tysk etterkrigsidentitet og roboter. Kraftwerk er ikke helt som andre band. tekst: Jan Magnus Weiberg-Aurdal jnmgns@gmail.com De har blitt kalt den elektroniske musikkens gudfedre. De knyttes til fødselen av hiphop. Og de er sagt å være minst like viktige som selveste The Beatles i musikkhistorisk sammenheng. Alt dette til tross, Kraftwerk er samtidig et av verdens mest anonyme og myteomspunnende band. De gir sjelden, eller aldri, intervjuer, de har kun gitt ut to ordinære studioalbum de siste 20 årene, og de saksøker tidligere bandmedlemmer som skriver sine memoroarer. Men hvordan begynte egentlig det hele? Den tyske lyden Inspirert av samtidskunstere som Rainer Werner Fassbinder (film) og Joseph Beuys (billedkunst), som i etterkrigstidens VestTyskland skapte den nye tyske kunsten, ønsket Düsseldorf-guttene Ralf Hütter og Florian Schneider på slutten av 1960-tallet å bidra til den voksende tyske nykulturen. Der hvor Fassbinder og Beuys sa noe om hvordan det «nye» Tyskland så ut på filmlerretet og i malerier, var det ingen som foreløpig sa noe klart om hvordan Tyskland hørtes ut. Under navnet Kraftwerk tok Hütter og Schneider utgangspunkt i samtidskomponisten Karlheinz Stockhausens revolusjonerende elektroniske komposisjoner. Men i stedet for rene lydkunst/eksperimenter (Stockhausen er Tysklands svar på Arne Nordheim), tok Kraftwerk den elektroniske musikken et steg videre. De kombinerte den nye teknologien med egenartet og genuin låtskriving, en stil av Kraftwerk selv døpt til «technopop» på slutten av 1970tallet. De lagde bevisst musikk på maskiner: synthesizere, trommemaskiner og vocodere, men skammet seg ikke over det. Dette var ganske radikalt i forhold til datidens musikknormer. Kontroversiell kvartett Deres uhemmede synthesizerog trommemaskinflørt ble ikke bare tatt i mot med åpne armer i Tyskland og Europa 35 for øvrig. 1970-tallet var punkens tiår, med tilhørende opponering, langt hår, utagerende sceneshow og ikke minst masse gitarer. Kraftwerk var på mange måter det totalt motsatte: med sitt korte hår, rene konservative klesstil og image, minimalistiske sceneshow og ikke minst deres elektroniske instrumentbruk. En britisk musikkanmelder skrev faktisk en gang på 70-tallet at Kraftwerks musikalske tendenser kom til å bli «the death of music». De første skivene Schneider og Hütter ga ut under Kraftwerk-navnet, var riktignok ingen store hits, verken da de ble gitt ut eller i ettertid. Kraftwerk, Kraftwerk 2 og Ralf und Florian var eksperimentelle album, nesten jazzimprovisjonistiske i sin fremtoning. Og det var heftig bruk av både trommer, bassgitarer og ikke minst fløyter (!). Ikke så veldig «technopop», med andre ord. Det var først da Autobahn kom ut i 1974, og perkusjonistene Karl Bartos og Wolfgang Flür ble hanket inn som forsterkninger at snøballen begynte å rulle. Borte var fløytene og jazzinfluensene; nå var det synther og elektronikk som ble prioritert, samt et klarere fokus på en mer helhetlig kunsterisk fremtoning og image. Etter dette fulgte tre album som står som ubestridte klassikere i musikkhistorien; RadioActivity (1975), Trans-Europe Express (1977) og ikke minst The Man Machine (1978). Dette er alle tre album som ikke bare influerte datidens oppvoksende musikere, men også artister og kunstnere utover 80- og 90-tallet og frem til vår tid. Den gryende new wave-scenen i England trykket Kraftwerk til sitt bryst mot slutten av 70-tallet og utviklet seg senere, i takt med Kraftwerk selv, til den mer rendyrkede elektroniske sjangeren synthpop. I USA derimot var det de første hiphopartistene, med electro funk-ikonet Afrika Bambaataa i spissen, som lot Kraftwerk bane vei for en revolusjonerende endring i produksjonen av hiphop. Hans gjennombruddssingel Planet Rock fra 1982 hadde faktisk flere samples fra Kraftwerks låter, deriblant Trance Europe Express, noe Hütter & co i følge ryktene fortsatt er irriterte over. Legger man til at det i de påfølgende årene fulgte videre utviklinger i sjangere som house, techno, acid jazz, dancepop, drum’n’bass, samt rock og pop – alle indirekte eller direkte influert av Kraftwerk – skjønner man hvilken enorm påvirkning de har hatt. Det finnes ikke en eneste artist som i ettertid har brukt elektroniske instrumenter som ikke har Kraftwerk å takke, på en eller annen måte. Roboter og futurisme Kraftwerks album hadde som regel sentrale temaer de sirklet rundt, gjerne teknologi og det moderne urbane liv. Autobahn kretset for eksempel mye omkring det å kjøre bil, Trance Europe Express omhandlet togturer på den trans-europeiske jernbanen, mens The Man Machine hadde både roboter, retrofuturisme og forholdet mellom mennesker og teknologi som nøkkeltemaer. Sistnevnte skive inneholder også den utsøkte singelen The Model, av mange karakterisert som en av musikkhistoriens mest perfekte poplåter, hva struktur og melodi angår. Her finnes også den utrolig fengende The Robots, hvor Kraftwerk selv synger We are the robots, som en ironisk kommentar til det synet mange hadde av dem; nemlig at de lagde kald, robotisk musikk og at de selv var som roboter. Denne ironiseringen tok Kraftwerk enda lengre, da de kort tid etter fikk laget fire robotkopier av seg selv som de hyppig brukte på pressebilder og konserter. Det hendte for 36 eksempel ofte at disse dukkene ble plassert fremst i publikum og på scenen, senest under den siste turneen i 2003-2004. Albumet Computer World fra 1982 viser litt av den forutseende futurismen som Kraftwerk hadde, med sin tunge tematikk omkring forholdet mellom mennesker og datamaskiner. Coveret avbilder faktisk også en datamaskin, noe Kraftwerk altså gjorde mange år før datamaskiner ble vanlig i musikkproduksjon. Og selvsagt lenge før hjemmemaskiner og Internett ble dagligdagse ting. Sykkelfreaks Kommunikasjon har alltid vært et meget viktig moment for Kraftwerk, med låter som kretser rundt tog, biler, radio og datamaskiner. Men kommunikasjon er ikke bandets sterkeste personlige side. De har blitt notorisk kjent for sin anonymitet omkring sitt personlige liv, og dertil fått påstemplet en del merkelapper, som blant annet sære, gale, sky og fanatiske. Gale er de nok ikke, men litt spesielle må de kunne sies å være, i hvert fall Hütter og Schneider, som er de to lederne i bandet. Det er for eksempel et faktum at det nesten er umulig å komme i kontakt med dem i forbindelse med intervjuer og lignende. Men det er ikke bare vanskelig for pressen å oppnå kontakt, også Kraftwerks eget plateselskap har ikke en gang et direkte telefonnummer eller e-mail til dem. Det sies at hvis de ønsker kontakt, må representanter fra plateselskapet stå utenfor Kraftwerks studio i Düsseldorf, kalt Kling Klang Studio, og vente til en av de dukker opp. Til dels fanatiske (i ordets milde form) kan de vel også kalles. På begynnelsen av 80tallet oppdaget nemlig Kraftwerk sykkelen, og ble bergtatt av både dens dynamikk og treningsmuligheter. Dette resulterte i at de utover 80-tallet brukte mer og mer tid på sykkel, fremfor i studioet. Derfor gikk det også hele fem år mellom Computer World (1981) og Electric Café (1986), usedvanlig tregt til Kraftwerk å være som frem til da hadde gitt ut skiver stort sett hvert år. Unntaket var singelen Tour de France fra 1983, som naturlignok omhandlet sykkeløpet med samme navn. Han var en robot Den økende tregheten i studio, intern krangling, samt reservasjonen hos Hütter og Schneider mot å turnere så mye, fikk etterhvert både Flür og Bartos til å takke for seg, henholdsvis i 1987 og 1991. Med unntak av remiksalbumet The Mix (1991), hvor en del av de gamle hitsene fikk en ny overhaling, skulle det gå nærmere 20 år før Kraftwerk slapp noe nytt materiale. Nevnte Flür fikk forresten både Hütter og Schneider på nakken i 2000 da han slapp sin autobiografi I Was a Robot, hvor han åpent deler sine opplevelser med bandet fra 1970tallet og frem til han sluttet. I boken blir det blant annet hevdet at det var Flür som sto bak innovasjonen av de elektroniske trommepadene som Hütter og Schneider senere tok patent på. I tillegg blir det såklart lagt ut en del om hvor vanskelige og sære de to gjenværende medlemmene var. Boken resulterte i søksmål mot Flür fra Hütter og Schneider, som hevdet han serverte løgner. De tapte imidlertid søksmålet, og Flür kunne slippe sin bok på markedet. Denne boken bidro selvsagt til de stadige voksende mytene om bandet. Kraftwerk returns Om mytene er sanne eller ei, så svarte i hvert fall Kraftwerk kraftig de som mente at de var ferdige som band, med Tour de France Soundtracks i 2003. Et album hvor den gamle hiten «Tour de France» blir tolket på utallige nye måter, samt supplert med en del helt ferske låter. Og sammen med de to nye bandmedlemmene Fritz Hilpert og Henning Schmitz, la Hütter og Schneider ut på en storstilt verdensturne i 2003-2004, med stor suksess. Blant annet spilte de for et fullsatt Rockefeller i Oslo, to kvelder på rad, og kritikerne vendte utvetydig tommelen opp. Hva så med Kraftwerks fremtid? I følge ryktene så er de fortsatt i Kling Klang-studioet sitt og komponerer, og har en ny plate i tankene. Dette ryktet fikk en anelse mer troverdighet i fjor høst, da Ralf Hütter – i et meget sjeldent intervju – uttalte til musikkbladet Mojo at han lovet fansen at det ikke ville ta like lang tid mellom Tour de France Soundtracks og deres neste skive, som tilfellet var mellom Electric Café og nevnte Soundtracks, altså 17 år. Det er med andre ord lov til å leve i håpet. I mens får vi heller kose oss med live-DVDen Minimum Maximum som kom ut i fjor. KRAFTWERK: Stiftet i Düsseldorf i 1970 av Florian Schneider og Ralf Hütter. Senere ble Wolfgang Flür og Karl Bartos rekruttert, som til sist utgjorde den kvartetten Kraftwerk er mest kjent for. Bartos og Flür gav seg i bandet mot slutten av 1980-tallet på grunn av interne stridigheter, hvorpå Fritz Hilpert og Henning Schmitz ble hentet inn som erstattere. Revolusjonerte den elektroniske populærmusikken, både hva produksjon, teknikk og låtskriving angår kontinuerlig etter debuten i 1971. Har gitt ut følgende skiver: Kraftwerk (1971), Kraftwerk 2 (1972), Ralf und Florian (1973), Autobahn (1974), Radio-Activity (1975), TransEurope Express (1977), The Man Machine (1978), Computer World (1981), Electric Café (1986), The Mix (1991) og Tour de France Soundtracks (2003). Flere av platene til Kraftwerk finnes også i tyske versjoner. Det er derimot de engelskespråklige som er de internasjonale versjonene. faste saker: FAGPRESENTASJON positivt med praksis Forrige semester snek faget med det lite akademiske navnet Praktisk informasjonsarbeid seg inn på HF-fakultetet. Både næringsliv og studenter syntes det var på tide. tekst: Anniken Gjesdahl anniken.gjesdahl@student.uib.no foto: Nina Knag Ivar Utne ved Nordisk institutt er en av de fagansvarlige for Praktisk informasjonsarbeid. Han ble headhuntet til stillingen på grunn av sin erfaring med et lignende fag på slutten av åttitallet ved UiB, som dessverre ble lagt på is. Praktisk informasjonsarbeid startet opp høsten 2005 og skal gå hvert semester på HF. I tillegg til en generell innføring i informasjonsarbeid, kommunikasjon og formidling, tilbyr kurset en fire ukers praksisperiode hos en bedrift. Faget har 20 plasser og er åpent for alle studenter, uansett bakgrunn, selv om det ble opprettet spesielt for den relativt ferske bachelorgraden Språk og informasjon. Det eneste kravet er at man har 120 studiepoeng, og poenget er å ta faget som en del av det siste året i en bachelorgrad. Utenom studenter fra Språk og informasjon har de fleste bakgrunn fra Medie- eller kulturfag. - Idéen bak Praktisk informasjonsarbeid er at studenter skal lære å kommunisere fagkunnskap og håndtere informasjonsmateriell og kontakt med presse. Det er viktig for studentene å opprette kontakt med arbeidslivet under utdannelsen og flere studenter har blitt tilbudt videre oppdrag etter endt praksistid. Næringslivet gleder seg Holdningen på Høyden har endret seg kraftig bare i løpet av få år. Interessen for økt kontakt med næringslivet vises aktivt gjennom tiltak som Karrieredagen og møter mellom studenter og næringsliv arrangert av Norsk Studentunion. Det er ikke lenger bare Handelshøyskolestudenter som får vise seg frem. Utne sier at det i alle fall ikke er viljen til bedriftene det skorter på: - Både offentlige og private bedrifter vi tar kontakt med, er positivt innstilte til å ha en student hos seg. De som sier nei begrunner det ofte med praktiske problemer som at de ikke har tid til å følge opp studenten godt nok, eller at de ikke har kontorplass til dem. Etter at første semester var unnagjort, fikk vi positive, men ikke overstrømmende tilbakemeldinger fra bedriftene. Det er selvsagt begrenset hvor mye de kan få ut av det, ettersom det kun dreier seg om en fire ukers praksisperiode. Dette semesteret var det derimot atskillig større takhøyde, og praksisstedene som har takket ja til en student, sier at de gleder seg. De ser frem til å få kontakt med universitetet, og mange mener det er på høy tid at universitetet begynner å rette seg mer mot næringslivet. Gjensidig nytte for partene Informasjonssjef ved Tine Meieri i Bergen, Margrethe Gudbrandsen, hadde en praksisstudent hos seg forrige semester og hun uttaler seg positivt om ordningen: - Jeg synes det er spennende at 38 utdanningsinstitusjoner og næringsliv kan samarbeide på dette området. Vi har alle vært studenter en gang med et ønske om å få prøve oss i det virkelige arbeidsliv. Jeg synes tiltaket er veldig bra og vi hadde stor hjelp i studenten som var her i sin praksisperiode. Også studentene hadde stor nytte av å få gjøre noe annet enn å sitte passivt i et auditorium. Tidligere språk- og informasjonsstudent Ann-Christin Foss tok kurset som et tillegg til bachelorgraden i fjor og var fornøyd med opplegget: - Jeg synes det var et nyttig kurs ettersom jeg fikk satt mye av teorien fra studiene ut i praksis og fikk lære ulike måter å informere på. Det mest positive er nettopp praksisen hvor man får sett hvordan ting fungerer «in real life». Man får også gode muligheter til å enten få seg jobb eller til å få gode kontakter. Praksis under opplæring er i skuddet som aldri før. Store bedrifter som Statoil og Gjensidige øker stadig antall traineestillinger som lyses ut. Hvis en jobb innenfor informasjonsbransjen er det som frister, kan det være inspirerende å vite at man kan få en fot innenfor bransjen gjennom UiB. faste saker: MASTERSTUDENTEN mystiske krigere Magnus Brimsholm skal skrive masteroppgave i arkeologi. Han planlegger å skrive om et mystisk krigerfolk som bare er kjent under navnet egypterne ga dem: «Sea Peoples». tekst: Alexander Bygnes alexander.bygnes@student.uib.no foto: Bjarne Oppedal Magnus forteller at disse «Sea Peoples» var et folk som herjet langs kysten av Middelhavet på slutten av bronsealderen, rundt 1200 f.Kr. Han viser et kart over den østre delen av Middelhavet. - Konfliktene startet på de greske øyene, og beveget seg ned til Egypt. De fikk dette navnet av egypterne fordi de kom fra sjøen, muligens fra Hellas. Men det er usikkert hvem de egentlig var, og for å finne det ut må en sammenligne arkeologisk materiale. Noen arkeologiske funn tyder på at de brukte spyd og runde skjold av typen grekerne brukte. - De var sannsynlig sammensatt av flere folk. Teorier går ut på at det kan ha vært folk fra Sicilia, Hellas, Kreta og Nord-Syria, og kanskje også andre steder. Noen mener det var Sea Peoples som forårsaket det hetittiske rikets fall. Det var en urolig tid. Ikke bare røvere Bakgrunnen for disse vandringene var ikke bare plyndring og brenning av byer, mange slo seg også ned på veien. Det kan ifølge Magnus tyde på at det var økonomiske årsaker til at så mange folk slo seg sammen, som mangel på ressurser, sult og lignende. - Det kan ha vært en grunn til at de beveget seg nedover mot Egypt. Men teorier om nød er ikke overbevisende dokumentert med utgangspunkt i arkeologisk materiale. Kanskje det var urolighetene i Hellas på tiden. Det er usikkert. Det kan også ha vært uro i Sentral-Europa som har forplantet seg videre, at det egentlig startet der. - Det er mye uvisst, det er derfor det er interessant. Det er en spennende tid hvor det er mye som skjer. Jeg har alltid vært interessert i den krigerske delen av historien. Dette er et godt eksempel på den. Sterke, men ikke ustoppelige Sea Peoples virket ustoppelige, men de ble til slutt beseiret av egypterne. Egyptiske kilder forteller om to angrep, det første på slutten av 1200-tallet f.Kr. og det andre tidlig på 1100-tallet f.Kr. Første gangen var det en hær som kom over land fra Libya, andre gangen angrep de med både hær og skip. - Den andre gangen var egypterne godt forberedt. Det siste angrepet ble en massakre. I egyptiske skriftlige kilder fortelles det om hvordan Ramses III beseiret en stor invasjonsstyrke og tok mange slaver. Arkeologisk sammenligning Magnus forteller at han har et sterkt fokus på arkeologisk materiale og litteratur. Det er dårlig med sikre historiske kilder, så arkeologiske funn spiller en sentral rolle i å avdekke hvem Sea Peoples egentlig var. - Derfor trengs sammenligning av arkeologisk materiale som er funnet, som typen våpen og klesstiler Sea Peoples hadde og historien som er risset inn i veggene i 39 Egypt. Jeg kommer til å se på nyere og eldre teorier og sammenligne dem. Jeg må lese arkeologisk materiale om Hellas, teoriene, hvordan teoriene er satt sammen, hvilke kilder de bruker, hvorfor de sier det de sier, og om en teori har bedre grunnlag enn en annen. Utgravning og forskning - Hva har du lyst til å arbeide med når du er ferdig? - Jeg har mest lyst til å være med på utgravninger, helst i utlandet. Men det foregår ikke hele året rundt. Resten av året vil jeg drive med forskning ved universitet. Forskning er en del av grunnen til jeg begynte med dette. TEMA: ARKITEKTUR foto: Matz Lande foto: Elizabeth Pettersen faste saker: BOKANMELDELSE ein gamal og god grapefrukt Ei oppmoding om ikkje å gjere som du pleier, men å gjere som Yoko seier. tekst: Ida-Johanne Gamborg Lillebø idajgl@online.no Yoko Ono, Grapefruit, a book of Instructions and Drawings. Simon and Schuster 2000 Yoko Ono er kanskje noko urettmessig kjend mest for sitt ekteskap og arbeid med John Lennon. Men ho er ein sjølvstendig kunstnar som hadde eit eige virke både lenge før og etter at Lennon var ein del av biletet. Dei som fekk med seg utstillinga hennar på Astrup Fearnley-muséet i Oslo i fjor, fekk oppleve kunst som har ei underliggjande formidling av ei ektefølt tru på fred og glede. Likeeins får ein i møtet med tekstane i denne boka ei kjensle av ei naiv glede over livet, ei feiring av menneskeleg kreativitet. Den viktige idéen Denne vesle boka kom fyrste gong ut i 1964 i eit avgrensa opplag på 500 eksemplar. Etter det har den kome ut i nye opplag ved fleire høve, no sist i 2000. Dette er ei bok som inneheld instruksjonar. Desse vert gjerne kalla «piece» og er ikkje berre instruksjonar, men rett og slett kunstverk. Denne boka kan nemleg lesast som uttrykk for ei konseptualistisk kunsttenking. I konseptkunsten er idéen og tanken bak kunstverket viktigare enn sjølve utføringa av verket. Dette inneberer at sjølve idéen kan vere kunst i seg sjølv. Slik sett er dette ei lita bok fylt til randa av mange store kunstverk. Store med tanke på kor mykje dei femner som idéar, og kor stort eit rom dei opnar for menneskeleg utfalding. Ono har sjølv framført ein del av desse verka ved fleire happenings, mellom dei det kjende «Cut Piece». Leiken i livet Grapefruit inneheld mange ulike slags korte tekstar, som til dømes «Piece for the wind» der instruksjonen læt: «Cut a painting up and let them be lost / in the wind.» I «Pulce Piece» er oppmodinga å « Listen to each other’s pulse by / putting your ear on the other’s / stomach.» Eller som i «Light piece»: «Carry an empty bag. / Go to the top of the hill. / Pour all the light you can in it. / Go home when it is dark. / Hang the bag in the middle of your / room in place of a light bulb.» I ein serie med slike naive, leikne og opne tekstar blir vi utfordra til å tenke annleis. Boka utfordrar vår konvensjonalitet på alle måtar, både i måten vi opptrer på og ikkje minst i måten vi tenkjer og er på. Yoko Ono opnar ei verd for oss som er full av humor og originale innfall, og lesaren får ta del i tankar som er så enkle og geniale at dei opnar eit hav av refleksjon og undring for den som ynskjer det. Ho fristar oss til å sjå opp og rundt oss, og i møte med idéane i boka ser vi kanskje kor avgrensa våre eigne tankar er i møte med verda og menneska rundt oss. Og ikkje minst lokkar ho oss til å strekke og utvide vår forståing og vår leikelyst. For at kunstverka i denne boka skal kome til live er det nok at du som lesar førestiller 41 deg idéane og slik let den opphavlege kunstverk-tanken leve i hovudet ditt. Den nærliggande oppmodinga vil likevel vere denne: Kor mange av desse vil du sjølv føre ut i livet? Men oppmodinga kjem med ei åtvaring: Du skal ikkje så bort ifrå at dine tankar og kjensler kring tilveret kan bli utfordra på underfundig vis. Difor vil eg ikkje rå alle til å følgje denne instruksjonen: «Burn this book after you’ve read it.» For problemet blir då at ein vil sakne boka så mykje at ein må skaffe seg den igjen. Og igjen. faste saker: FORSKERSTAFETT fortolking i islamsk lov tekst: Knut Vikør, førsteamunensis i historie ved UiB, leder for Senter for midtøsten- og muslimske studier foto: Matz Lande I dagens debatt om muslimars tilpassing til det moderne samfunnet, i Norge eller i Midtausten, dukker stadig spørsmålet om Sharialovene opp. Harde, middelalderske lover gitt av Gud, som vart lagt fast i profeten Muhammads tid og bryter med alt vi har av normer i vår tid, blir det sagt. Men er desse lovene så fastfrosne? Kva slags fortolkingsrom er det innanfor Shariaen, den islamske lova? Denne lova har to sider: Den bygger på Guds openbaring til sin profet Muhammad, Koranen og Profettradisjonane. Ut frå det «råmaterialet» utforma dei lærde det sammenhengande lovsystemet vi kallar Shariaen. På den eine sida det guddommelige, på den andre det menneskelige og dermed feilbarlige. Spørsmålet blir da korleis ein skal takle denne spenninga mellom det absolutte og det relative. Kristenheita løyste tilsvarande problem ved å ha ein felles autoritet, ein pave, som gav autoritative svar i religiøse spørsmål. Islam har aldri hatt noe tilsvarande. I staden løyste ein det på to måtar: For det første slo ein fast at «usemje er ei gåve frå Gud», det er positivt at det er ulike syn mellom menneska. For andre la ein autoriteten til fellesskapen av dei lærde, konsensus. Dersom dei lærde, som gruppe, er overvegande samde om at ei tolking er rett, så skal dei truande følge denne tolkinga som ein fast regel. Dette gav islamsk teologi og lov både ei ramme av fastheit, i den grad dei lærde var samde om grunnleggande ting, og ein fleksibilitet i løysing av nye spørsmål, fram til ei semje var oppnådd. Men spørsmålet var, dersom det var oppnådd semje om eit svar eller ein regel på eit tidspunkt, måtte den da 42 gjelde til evig tid, eller kunne seinare lærde «oppheve» denne semja når til dømes samfunnet rundt hadde endra seg? Dette var både eit teoretisk og eit praktisk spørsmål, etter kvart som dei grunnleggande svara hadde fått sine svar, frå 1100-talet og utetter. Det var to svar på dette: Det eine peikte på at di meir tid som gjekk etter Profeten, di meir forsvann kunnskapen om kva han hadde formidla. Ein kan ikkje få meir kunnskap om Openbaringsgrunnlaget. Derfor kan ikkje ein regel fastlagt i tidlig tid bli satt til sides i ei ettertid med mindre kunnskap. Eit anna svar var å skille mellom det grunnleggande, som kom frå Gud og ikkje kunne endras, og det tidsavhengige som måtte tilpassas eit samfunn i stadig endring. Ein teologjurist som hevda dette på 1300-talet var al-Shatibi i Granada, som meinte ein måtte leite fram Guds hensikt med lova (maqasid), og tilpasse den til det samfunnet som ein levde i til eikvar tid. I praksis betydde det at slikt som regulerte den truandes forhold til Gud (slik som bønneritualer m.m.) måtte vere urørt, men dei lovreglane som styrte mellommenneskelige forhold må endras ut frå kva som best tilsvarte Guds grunnleggande hensiktar (slik som at «trua skal ikkje vere til byrde for dykk»). I moderne islam-historie er denne debatten sett på som ei motsetning mellom dei to begrepa «fortolking», ijtihad, og «imitasjon», taqlid. Det første, som eldre historikarar (muslimske som vestlige) meinte var typisk berre i dei første tre hundreåra av islam, er prinsippet om at dei lærde kan produsere nye reglar for nye omstende. Det andre er det motsatte, at dei truande (og dei lærde) er nødt til å følge, «imitere», eit standpunkt som alt er etablert og kan ikkje sjøl ta stilling til om dette er rett eller feil. Med andre ord, ein gong mellom 900 og 1300 e.Kr. vart «døra til ijtihad stengt», og etter den tid kunne dei lærde ikkje utvikle lova noe vidare: det var berre nedgangstid og intellektuell stillstand. Det var først inspirasjonen frå Europa på 1800-talet som løyste opp dette; ved at unge reformistar ville gjenopne «døra», og omtolke lova og teologien i den europeiske opplysingstidas klare og rasjonelle glans. Denne framstillinga kan ein framleis finne i standardverk om islamsk historie og teologi. Men ettersom vi i det siste tiåret har begynt å sjå litt nærmare på det som vart skrive i denne «nedgangstida» (som dei gamle ikkje brydde seg med, det var jo berre «imitasjon»), så har vi funne at dette bildet nok ikkje er heilt rett. Ordtaket om «døra» gjeld berre det metodiske grunnlaget for lova. Innanfor dette var det rom for ijtihad, nyutvikling av lova, heile tida. Dei to, «fortolking» og «imitasjon», var ikkje motsetnader, men stod dialektisk saman. For at ein lovregel skulle kunne praktiseras, måtte den få autorisasjon gjennom allmenn tilslutning frå dei lærde, altså at den skulle «imiteras». Taqlid var altså målet for den regelen som vart utvikla gjennom ijtihad. Dermed gjekk lovforminga gjennom taqlid-systemet: Ein ny regel vart aldri presentert som ny, men som ei logisk fortsetting av ein eldre, etablert lovregel – sjøl om den i realiteten sa akkurat det motsatte av den tidligare. Dermed kunne den tidligare autoriteten brukas til å stadfeste den nye. Men frå 1600-talet, og særlig frå 1700-talet kom det nye røyster som ville gå vidare, og utfordra sjølve autoriteten til dei lærde. Desse oppstod helst i utkantane av det islamske riket, i India, Afrika eller i ørkenområda i Sahara og Arabia, utanfor dei store lærdoms- seta. Dette er altså ein eldre og islam-intern reformtype, heilt ulik dei som på 1800-talet ville reformere islam ut frå europeiske utfordringar. Begge brukte begrepet ijtihad, men la ulike ting i det. Den eldre bølga avviste «eigne oppfatningar» ( ra’y , som dei rekna som «fantasi») som grunnlag for fortolkinga. Deira poeng var i staden at alle generasjonar, også samtida, må ha samme rett til å vurdere openbarings-kjeldene som dei første generasjonane hadde hatt. På 800- og 900-talet gjekk dei lærde gjennom kjeldene i si tid, vurderte kva profet-tradisjon som var ekte og kva som var falskneri, og kva kontekst eit Koranvers eller tradisjon skulle lesas inn i. Men dei på 800-talet kan ikkje ha noen forrang her, vi på 1700-talet må kunne gå inn og gjere samme type arbeid som dei gjorde da; dei var feilbarlige menneske som oss. Dette var altså eit radikalt brot med autoriteten til den etablerte lærdommen på 1700og tidlig 1800-tal, men det var ikkje noe brot 43 med metoden for utvikling av den islamske lova, slik den hadde blitt utvikla i tidlig tid. Slik var dette ein «reformasjon» klart innanfor det islamske tankemønsteret. Seinare på 1800-talet vart desse røystene langt på veg skuvd til sides av Europa-inspirerte reformistar, og seinare av anti-europeiske islamistar. Kunne denne bølga ha blitt ei tredje røyst, ein reform meir bygd på islams eige grunnlag? Det fekk vi altså aldri vite, men studiet av denne kan gi peikepinn om fleksibliteten til – og grensene for – klassisk islamsk tenking. Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HFinstituttene. I denne utgaven har Knut Vikør fra senter for Midtøsten- og islamske studer stafettpinnen. I neste utgave går pinnen videre til Odd Einar Haugen på nordisk institutt. pensumfritt tekst: Maria Eleni Tripodianos tullagrekar@hotmail.com foto: Birgitte Norsen Atrium tuslet denne gangen ned til de samfunnsbevisste på SV-fakultetet for å forske litt. Hva leser våre kjære medstudenter når de ikke sitter med nesa i pensumbøkene? Bjørnar Kristiansen, Sammenlignende politikk Vi klarer å stoppe en hastende Bjørnar på brosteinplassen ved U-Phil. Han vil anbefale en bokserie: - Haikerens guide til galaksenbøkene av Douglas Adams er veldig underholdende og må anbefales. Ellers liker jeg godt krim, særlig bøkene til Henning Mankell; de er spennende. Marith Hauglid, Sosialantropologi Marthe Strømme, sosiologi Geirmund Viken, Medievitenskap Vi beveger oss inn i hovedbygget ved SV for å få i oss varmen igjen. Her treffer vi på Marith. - Jeg liker best å lese krimbøker, helst de mer virkelighetsinspirerte. Jeg kan nevne Dan Brown, han skriver veldig spennende og realistisk. Jeg liker også eventyrsjangeren som Harry Potter-bøkene. I sin anbefaling er Marith klar. - Vil du lese noe helt sinnsykt, bør du sjekke ut Doppler av Erlend Loe. Den er av og til kjempemorsom og av og til slik at du lurer på hva han driver med! Marthe sier hun liker å lese det meste hun kommer over som ikke er pensum. - Jeg liker ekstra godt bøker med litt spenning, smiler hun, og nevner forfatterne Dan Brown og John Grisham. Hun føyer seg óg inn i rekken av studenter som liker Harry Potter-bøkene. - Artig og lett underholdning. Jeg vil gjerne få anbefale to bøker: romanen Deception Point av Dan Brown var både spennende og lærerik, og Memoirs of a Geisha av Arthur Golden var en utrolig fascinerende bok! Geirmund sier at han ikke leser bøker så ofte, men når han får tenke seg litt om, kommer han likevel på en bok han leste når han kjedet seg i julen; - Allahs sorte enker av Julia Jusik er spennende. Det er en dokumentar-bok som forteller flere historier om og bak ulike terroristaksjoner i Tsjetsjenia og Russland utført av kvinner. Disse kvinnelige terroristene går under betegnelsen «sorte enker», og boken viser hvordan de blir fanget opp av terroristnettverkene. Den var veldig interessant og kan anbefales. 44 TEMA: ARKITEKTUR foto: Elizabeth Pettersen Lene Merethe Stien 1982 - 2006 46 Noen ganger i våre liv står vi ansikt til ansikt med ting som synes oss så ubegripelige og så vanvittige at vi knapt kunne tenke oss det. Ganger hvor ordene synes å synke inn i ubehjelpeligheten og vi står døvstumme igjen. Jeg føler det er slik nå. Lene Merethe Stien ble med i Atrium for litt over et år siden, i januar 2005. Da hadde hun akkurat kommet tilbake til Norge og Bergen etter et år med studier i Italia. Hun ble raskt en av våre mest aktive journalister og kom stadig med nye, glimrende bidrag til bladet. Samtidig ble hun en nær venn av flere av oss. Som student studerte Lene på HF-faktultetet gjennom hele studietiden. Det er på mange måter vanskelig tenke seg henne på et annet fakultet. Hun var den fødte HF-er og fagene hun tok gjenspeiler på mange måter dette: litteraturvitenskap, italiensk og kunsthistorie. Som journalist må da også hennes «spesialområde» sies å være bokanmeldelser, noe som selvfølgelig grunnet seg i hennes enorme kjærlighet til litteratur. Det er i det hele tatt vanskelig å omtale Lene uten snart å tenke på hennes enorme glede for kunst, for litteratur, musikk og film. Denne gleden var hos henne inderlig dypfølt og oppriktig. Men samtidig var hun så mye mer: Ei varm, åpen, sjarmerende, bestemt og elskelig jente som med sitt intellekt og sikre penn uten tvil ville kunne ha lyktes godt videre i livet. Da vi skulle velge nytt styre i Atrium tidlig 19. januar i år, ble hun valgt journalistansvarlig, det viktigste og mest ansvarsfulle vervet i Atrium ved siden av redaktørstillingen. Vi er ikke i tvil om at Lene ville utført sine nye oppgaver på en utmerket måte. Hun fikk derimot aldri virke i sin nye stilling. Hun døde bare ti dager senere, søndag 29. januar 2006. Når jeg skriver dette, er det tre uker siden Lenes død. Det virker fortsatt ubegripelig at hun ikke lenger er blant oss og det kjennes så urettferdig, så hjerterått, at hun er borte. Det kan ikke legges skjul på at det vil være vanskeligere å fortsette uten henne, både i bladet og utenfor, selv om vi vet vi ikke har noe valg. Lene fikk bare 24 år. Hennes døgn er over, men vi vil aldri kunne glemme henne og hun vil alltid inneha en stor plass i hjertene våre. Vi vil lyse fred over Lenes minne. Halvor Ripegutu, for Atrium 47 AZc\Zh^YZc [gd`dhi4 =jh`ViYjigZc\Zg_Zkci^a[³ghZaVkbVid\Yg^``Z\_ZccdbYV\Zc[dg[jc\ZgZdei^bVai# H^7ajch_& :cLgVeb$hVaVi ZiikVa\[g^iii^aWZ]³g ZcVkY^hhZ `V[[Z$iZZaaZg%!'*abZa`ZaaZg\aVhh_j^XZZaaZgkVa\[g^[gj`i '' (% 2 `gdcZg H^7ajch_' 7V\cVib$eVhigVb^ ZiikVa\[g^iii^aWZ]³g ZcVkY^hhZ `V[[Z$iZZaaZg%!*abZa`ZaaZg\aVhh_j^XZZaaZgkVa\[g^[gj`i 2 $ $ `gdcZg HijYZci`V[ZZcZ ^hVbVgWZ^YbZYd\ HijYZcihVbh`^ecVYZc^7Zg\Zc lll#h^W#j^W#cd
© Copyright 2024