Eurojuris Informerer nr 2-2009
Eurojuris Informerer Nr. 2/2009 – 15. årgang Tema: Aktuelle problemstillinger i krevende tider Eurojuris Informerer Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av i alt 9 advokatkontorer fra Kristiansand i sør til Harstad i nord. Vårt hovedfokus er kvalitet, faglig dyktighet og lokalkunnskap om våre klienter og deres nærmiljøer. Vårt internasjonale nettverk gir oss tilsvarende kontaktnett i hele Europa og i utvalgte byer og regioner i resten av verden. I dette heftet av Eurojuris informerer har vi valgt å ha fokus på noen av de temaene vi mener er av særlig interesse for små og mellomstore bedrifter i krevende økonomiske tider. Artiklene omhandler blant annet styreansvar, kausjonsansvar og reglene som kommer til anvendelse ved permittering. Artiklene er skrevet av våre fremste eksperter innenfor de fagområdene som er behandlet i artiklene. Jeg håper derfor at heftet gir nyttig informasjon og at det kan være med å bidra til å gjøre vanskelige beslutninger og prosesser litt enklere. Og dersom du ikke finner alle svarene i heftet, er det aldri langt til ditt nærmeste Eurojuris kontor. God lesing! Advokat Hege Mortensen Daglig leder for Eurojuris Norge AS. redaktør: Daglig leder Hege Mortensen Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen E-post: hege.mortensen@eurojuris.no. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 50 Besøk vår hjemmeside www.eurojuris.no Utgivelsesdato: november 2009 Innhold Om kausjon 4–11 Av advokat Roald Lund Eriksen Styreansvaret 13–15 Av advokat Thor Harald Eike Solidaransvar for lønnsforpliktelser Av advokat Anders Hauger Sikring av krav ved tilbakeholdsrett Av advokat Steinar Fagerholt Avbestilling i entrepriseforhold 16–20 21–23 24–26 Av advokat Petter Holmen Permittering 27–30 Av advokat Thomas Benson Ny plandel Av advokat Hege Mortensen 31–33 SIDE 4 F r e m g an g s m åt e v ed oppf ø r av a r b eidsfo r h o l de t Om kausjon Av advokat Roald Lund Eriksen, advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA Roald.Eriksen@eurojuris.no Roald Lund Eriksen er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA. Han jobber hovedsakelig med saker innen alminnelig forretningsjuss, omstrukturering av virksomhet, generasjonsskifte, skatt og avgift, samt bobestyrelse i så vel konkurs- som dødsbo. Han er også statsautorisert revisor. INNLEDNING forholdet fra andre solidarforhold. Det er ikke gitt noen alminnelig definisjon av uttrykket ”Kausjon” i lovverket. Likestilt med kausjon har i ulike sammenhenger tidligere også vært brukt begreper som ”Forløfte” og ”Borgen”, uten at disse i dag gir noen nærmere forklaring på innholdet i begrepet kausjon. Frem til i år 2000 var sentrale deler av kausjonsretten ikke undergitt lovregulering. Det fantes bare spredte lovbestemmelser som spesielt gjaldt kausjonsavtaler. Tvilsspørsmål knyttet til kausjon har derfor måtte avgjøres gjennom rettspraksis. Det avgjørende for om noe skal betegnes som kausjon, vil være om avtalen har et slikt formål og slike økonomiske virkninger som er typisk for kausjon. Momenter som kjennetegner dette kan være : Ved ikrafttredelse av lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtl) den 1. juli 2000 er kausjonsforhold mellom private parter på den ene side og finansinstitusjoner på den annen blitt regulert ved bestemmelser i denne lovs kapittel 4. Det bemerkes i denne sammenheng at det således fremdeles ikke foreligger en generell lovregulering av alle kausjoner. i) Kausjonen er en overenskomst med en annens fordringshaver nettopp i dennes egenskap av fordringshaver i et annet kontraktsforhold. ii) Kausjonen er en overenskomst om at kausjonisten skal være ansvarlig sammen med skyldneren i hovedforholdet. Det foreligger et samskyldnerforhold hvor kausjonist og hoveddebitor er solidarisk forpliktet. iii) Kausjonen er en kontrakt med et bestemt formål, nemlig å gi kreditor større sikkerhet for at hun får dekning. Kausjonisten garanterer (står inne for) at hoveddebitor oppfyller sin forpliktelse. Sikringsformålet atskiller kausjons- I det følgende gis en kort og generell innføring i innholdet i de regler om kausjon som gjelder i henhold til Finansavtalelovens Kapittel 4 Kausjon. Paragrafhenvisninger i teksten er til finansavtaleloven med mindre noe annet er angitt. REGLENES VIRKEOMRÅDE OG FRAVIKELIGHET Reglenes virkeområde er angitt i § 57. Lovens regler om kausjon gjelder for kausjonsavtaler mellom en finansinstitusjon eller lignende insti- o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r tusjon, samt kommune eller fylkeskommune på den ene side og private parter på den annen side. Begrepet ”lignende institusjon” er definert i lovens § 1. Loven omfatter også forhold når en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak. Pant stilt av en tredjeperson (realkausjon) anses også som kausjon i henhold til disse bestemmelser. I det følgende benyttes benevnelsen långiver ved omtale av en finansinstitusjon m.fl. Loven er ufravikelig i forbrukerforhold. For å skape klarhet i hva som skal regnes som forbrukerforhold i denne relasjon, har loven en egen definisjon av hva som regnes som forbruker i forbindelse med kausjon: ”…… en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld a) dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller b) kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet.” Begrepet ” knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet” vil klart omfatte tilfeller der kausjonen stilles som ledd i næring som kausjonisten utøver gjennom et enkeltpersonforetak eller som deltaker i et ansvarlig selskap. Dersom det stilles pant i egen bolig vil kausjonisten anses som forbruker. Dette vil også gjelde når deler av boligeiendommen benyttes som lager eller produksjonslokale til kausjonistens næringsvirksomhet såfremt eiendommen ikke hovedsakelig har karakter av å være næringsbygg. Det kan imidlertid være tvil om formuleringen omfatter tilfeller der næringsvirksomheten formelt utøves gjennom et aksjeselskap med kausjonisten som større eller mindre aksjonær. Her er det i loven presisert at virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap eller et annet selskap med begrenset ansvar, ikke i seg selv regnes som kausjonistens næringsvirksomhet i denne sammenheng. En fysisk person som kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar SIDE 5 opp, vil normalt bli å anse som forbruker. Loven inneholder en rekke verneregler for kausjonisten. Hovedformålet bak enkelte av vernereglene, som vil bli gjennomgått i det følgende, er å sørge for at kausjonisten får tilstrekkelig informasjon om utviklingen i låneforholdet. Formålet med disse krav er igjen å sikre at kausjonisten så tidlig som mulig skal kunne iverksette tiltak for å ivareta sine interesser. I de tilfeller der låntakeren er et selskap, og kausjonisten er en person som har betydelig innflytelse over selskapets virksomhet, må det legges til grunn at den aktuelle informasjonen uansett vil være kjent for vedkommende kausjonist. På denne bakgrunn er det i loven bestemt at når kausjonisten har bestemmende innflytelse i et aksjeselskap eller annet selskap med begrenset ansvar som er låntaker, vil enkelte av lovens bestemmelser allikevel kunne fravikes i kausjonsavtalen. Dette selv om kausjonisten for øvrig vil bli å anse som forbruker etter loven. Dersom långiver overdrar sin fordring på kausjonisten, gjelder bestemmelsene i kapittel 4 tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten og den som fordringen blir overdratt til. Jfr. § 59. Den som overdrar fordringen skal varsle kausjonisten om overdragelsen. Det kreves ikke samtykke fra kausjonisten for at finansinstitusjonen skal kunne overdra fordringen på kausjonen. Dersom kausjonisten ikke er varslet, vil betaling til opprinnelig kreditor kunne anses for frigjørende. For avtaler som er inngått før lovens ikrafttredelse gjelder kravet om varsling kun når kausjonisten er forbruker. I de tilfeller av kausjon som ikke omfattes av finansavtalelovens bestemmelser, vil forholdet mellom partene måtte avgjøres i henhold til kausjonsavtalens innhold. Eventuelt modifisert av avtalelovens §§ 33 og 36 og av ulovfestede prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold. OPPLYSNINGSPLIKT M.V. FØR INNGÅELSE AV KAUSJONSAVTALEN Før en finansinstitusjon kan inngå en kausjonsavtale med en forbruker har den en omfattende S I D E 6 o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r informasjonsplikt overfor kausjonisten. Jfr. § 59, første ledd. Således skal kausjonisten skriftlig opplyses om følgende forhold: a)Opplysning om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar b)om de lån og kreditter kausjonen skal omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret skal gjelde c)om kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp som kausjonen skal sikre, og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for renter og kostnader ved låntakers mislighold d)om pant eller annen sikkerhet som låntak- eren eller en tredjeperson har stilt eller forutsettes å stille for långiverens fordring e)om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for at gjeldsforsikring skal bli tegnet f) om den verdien av pant og annen sikkerhet som långiveren legger til grunn for lånefor holdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret g)om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i tilfelle om gjelden er misligholdt h)om andre forhold som kausjonisten i samsvar med redelighet og god tro har krav på å bli opplyst om. Som eksempel på slike ”andre forhold” er i lovens forarbeider nevnt: vesentlig risiko for at låneavtalen kan bli misligholdt, vesentlig mislighold av andre engasjementer låntakeren har med långiveren eller andre kredittinstitusjoner, vesentlige betalingsanmerkninger fra kredittopplysningsforetak, långiveren har kjennskap til at låntakeren er en bedrager, låntakeren har lidd store tap, eller at låntakeren er involvert i særlig risikofylte prosjekter som representerer en trussel mot låntakerens økonomi. Et hvert brudd på opplysningsplikten i forhold til ovennevnte krav vil ikke uten videre innebære ugyldighet for kausjonsavtalen. Det vil i alle tilfelle være behov for en helhetsavveining. En slik avveining vil måtte skje i forhold til de generelle ugyldighetsregler i avtaleloven. Loven inneholder ingen krav om at kausjonisten skal få disse opplysningene innen en nærmere bestemt tid på forhånd. Kun at opplysningene gis kausjonisten før avtalen inngås. Kausjonisten må derfor selv ta seg den betenkningstid som han finner å måtte trenge fra han mottar opplysningene til han inngår kausjonsavtalen. Et godt råd i denne sammenheng vil være at kausjonisten tar seg god tid. I tillegg til ovennevnte opplysninger skal långiveren så snart som mulig gi kausjonisten en kopi av låneavtalen. Eventuelt på annen måte å gjøre den tilgjengelig for kausjonisten, for eksempel på et elektronisk medium. Kravet om at kausjonisten skal ha kopi av låneavtalen gjelder også utenfor forbrukerforhold. I tilknytning til opplysningsplikten etter § 59 skal det påpekes at unnlatelse av å gi opplysninger som nevnt, kan medføre straff i form av bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jfr. § 91. FRARÅDINGSPLIKT M.V Loven inneholder bestemmelser som pålegger långiver en frarådingsplikt der det er en særlig stor fare for at låntakeren ikke vil kunne innfri sine forpliktelser, og derved for at ansvar kan bli gjort gjeldende overfor kausjonisten. Dersom den økonomiske evne eller andre forhold hos en låntaker som er forbruker tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lån, plikter långiveren skriftlig å underrette låntaker om dette. Dersom långiver frarår en forbruker å oppta lånet, skal långiver dessuten skriftlig, før kausjonsavtale inngås eller lånet utbetales, underrette kausjonisten om disse forhold. Jfr. § 60. Forsømmer långiveren å underrette kausjonisten om dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes dersom lemping finnes rimelig. Det samme vil gjelde dersom långiveren burde ha frarådet forbrukeren å oppta lånet. Långivers plikt til å underrette kausjonisten vil også gjelde i næringsforhold. Dersom långiver har grunn til å tro at kausjonisten, dersom denne er forbruker, har dårlig o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r økonomisk evne eller av andre forhold bør avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig underrette kausjonisten om dette før kausjonsavtale inngås. Forsømmer långiver dette, kan kausjonistens ansvar tilsvarende nedsettes dersom det finnes rimelig. Det må antas, at sistnevnte bestemmelse om frarådingsplikt knyttet til kausjonistens økonomiske evne, neppe pålegger långiver noen generell plikt til å foreta en uavhengig og fullstendig kredittvurdering av kausjonisten. Men det må antas at långiver bør innhente så vidt mye informasjon om kausjonisten økonomi, til at det er forsvarlig grunnlag for å vurdere om det er behov for å fraråde denne eller ikke. KAUSJONENS OMFANG Det er viktig at den som skal stille kausjon vet hvor stort et eventuelt ansvar kan bli. Loven inneholder derfor regler som skal sikre at kausjonsavtalen setter klare grenser for kausjonens omfang, og at kausjonisten skal ha denne informasjonen før avtalen inngås. Lovens bestemmelser i § 61 som omhandler kausjonsavtalen kan derfor ikke fravikes i noen forhold. Kausjonsavtalen må være inngått skriftlig og inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre. Utenfor forbrukerforhold kan avtalen inngås ved hjelp av et elektronisk medium dersom kunden ønsker dette. På bakgrunn av utvikling i det elektroniske medium og løpende endring av långivers standardvilkår, må det antas at det vil være mest betryggende uansett å sikre en papirutskrift av den enkelte kausjonsavtale eller i alle fall av de standardavtaler som anvendes. Kausjonsavtalen skal i alle forhold i tillegg til opplysninger om kausjonsbeløpet også inneholde de opplysninger som følger av § 59, 1. ledd bokstavene c, d, g og h, jfr. redegjørelse ovenfor i pkt. 3. En skal her merke seg at selv om opplysningsplikten i § 59, 1. ledd ikke gjelder i næringsforhold, skal kausjonsavtale SIDE 7 med næringsdrivende altså likevel inneholde opplysninger om en del av de forhold som er nevnt i opplysningspliktregelen. En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten i tillegg også inneholde opplysninger som nevnt i § 59, 1. ledd. bokstavene b, e og f, jfr. redegjørelse i pkt. 3 ovenfor. Videre skal det gis informasjon om muligheten for behandling av tvist om kausjonsavtalen i Bankklagenemnda. Alle opplysninger som nevnt ovenfor i pkt. 3, første avsnitt som långiver har gitt før kausjonsavtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes som en del av kausjonsavtalen. Vilkår som ikke er tatt inn i den skriftlige avtalen er ikke bindene for kausjonisten, med mindre långiver kan godtgjøre at vilkåret er uttrykkelig vedtatt av kausjonisten. I forbrukerforhold vil långiver ikke kunne innta vilkår om bruk av påkravsgaranti (on demand guarantee) i kausjonsavtalen. Jfr. § 65, 4. ledd. Kausjonisten vil dermed ikke være avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i hovedforholdet. Långiver plikter å gi kausjonisten et eksemplar av kausjonsavtalen. VARSLINGSPLIKT VED VESENTLIG FORANDRING I LÅNTAKERS ØKONOMI Mulighet for kausjonisten til å ivareta sine interesser vil ha nær sammenheng med hvor tidlig vedkommende blir oppmerksom på et mislighold fra låntakeren. Mislighold fra låntaker kan være det første signal på at låntakers økonomi utvikler seg negativt. En tidlig erkjennelse av at låntaker begynner å få økonomiske vanskeligheter, kan også bidra til at kausjonisten for sin egen del kan forberede sin økonomi på at et ansvar kan bli gjort gjeldende. Manglende sikkerhetsstillelse Ved manglende avtalt sikkerhetsstillelse plikter långiver uten ugrunnet opphold å varsle kausjonisten skriftlig, jfr. § 61. Det samme SIDE 8 o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r gjelder dersom sikkerheten senere faller bort. Dersom sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt, blir kausjonisten ikke bundet av avtalen. Kausjonisten skal videre varsles dersom gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt da kausjonsavtalen ble inngått. På samme måte skal kausjonisten varsles i god tid før endring dersom dekning under gjeldsforsikring som er stilt som forutsatt, senere faller bort eller blir vesentlig endret. Mislighold av betaling, betalingsutsettelse m.v. Dersom låntaker misligholder lånet skal kausjonisten ha skriftlig varsel fra långiver senest tre måneder etter at misligholdet inntraff, jfr. § 63. Långiver vil likevel ikke ha plikt til å varsle dersom misligholdet er forbigående. Som forbigående anses at misligholdet ikke overstiger to måneder og det ikke foreligger tidligere mislighold fra låntaker som gir grunn til å frykte for svikt i låntakers betalingsevne. Etter at banken har varslet om mislighold skal den holde kausjonisten orientert om den videre utvikling. Långiver skal videre uten ugrunnet opphold underrette kausjonisten hver gang det gis en betalingsutsettelse på over 3 måneder for avdrag eller renter. Likeledes skal långiver gi kausjonisten varsel ved låntakers død, hvis det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs i låntakers bo eller låntaker har søkt om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven. Renter ved forsinket betaling Har långiver varslet kausjonisten om låntakers mislighold som nevnt, kan långiver kreve kausjonisten for renter for tiden etter at det varslede misligholdet inntrådte, jfr. § 72. Renter skal betales etter den gjeldende rentesats i låneforholdet. Kausjonisten er således ikke ansvarlig for særlige forsinkelsesrenter som følger av låntakers mislighold. Har långiver ikke sendt varsel til kausjonisten i tide, kan långiver bare kreve renter for termi- ner som er forfalt senere enn tre måneder før varselet ble sendt. Ved mislighold av kausjonsansvaret er kausjonisten ansvarlig for forsinkelsesrenter etter alminnelige regler. Långivers opplysningsplikt I tillegg til den forannevnte varslingsplikt vil kausjonisten til enhver tid kunne kreve at långiver opplyser om hvilket aktuelt beløp kausjonisten hefter for, hvilken rente og gebyrer som gjelder i låneforholdet og om resultatet av eventuelle undersøkelser som långiver har foretatt om låntaker betalingsevne eller av verdi av sikkerheten som er stilt for låntakers fordring. Jfr. § 64. ENDRINGER AV AVTALEN M.V. Den inngåtte kausjonsavtale kan ikke endres ensidig av banken til skade for kausjonisten, jfr. § 65. Denne regel har ingen unntak, men kan fravikes ved avtale i næringsforhold. Kausjonisten kan imidlertid samtykke i en endring av kausjonsavtalen til sin ugunst. Det vil da gjelde samme krav om opplysningsplikt og kausjonsavtale som følger av §§ 59 og 61, så langt disse regler passer. Jfr. omtale i pkt. 3 og 5 over. Långiver vil heller ikke kunne endre låneavtalen med låntaker uten at kausjonisten samtykker. Ved samtykke fra kausjonisten vil de samme krav til opplysningsplikt og kausjonsavtalens innhold gjelde som ved inngåelse av kausjonsavtalen, så langt de passer, se foran. Långiver kan imidlertid endre låntakers rentesats og gebyrer og andre kostnader med virkning for kausjonistens ansvar dersom långiver i henhold til låneavtalen har rett til slik endring. Långiver kan videre ikke uten uttrykkelig samtykke fra kausjonisten frigi pant eller annen sikkerhet – herunder kausjon av tredjemann - som var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 66. Kausjonisten vil da være ubundet av kausjonsavtalen. o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r Et samtykke fra kausjonisten til slik frigivelse av pant eller annen sikkerhet vil bare kunne gis i tilknytning til nær forestående frigivelse av bestemt angitt sikkerhet. Kausjonistens forutsetning om pant eller sikkerhet vil således ikke kunne bli gjort illusorisk gjennom klausuler i forhåndstrykte formularer. Det vil imidlertid kunne skje en ombytting av sikkerheter så lenge den nye sikkerhet er minst like god for kausjonisten som den sikkerhet som frigis. Likeledes vil det for eksempel kunne gis adgang til å frafalle pant i en liten tomt som utskilles fra en stor jordbrukseiendom. Det vil i denne sammenheng være tilstrekklig at den eventuelle betydning for kausjonisten er meget begrenset i forhold til den samlede verdien av panteobjektet og andre omstendigheter. KAUSJONENS VARIGHET OG AVVIKLING Ansvarstiden for kausjon er begrenset til 10 år fra kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 67. For kassekreditt og lignende rammekreditt, samt lån uten fastsatt nedbetalingstidspunkt, er ansvarstiden begrenset til 5 år. En kausjonsavtale kan derfor ikke ha lenger gyldighetstid enn 10, respektive 5 år. Disse tidsbegrensninger gjelder ikke når pant er stilt av tredjemann, såkalt realkausjon. Tidsbegrensningen vil heller ikke gjelde for avtaler inngått før lovens ikrafttredelse. Disse eldre avtaler reguleres av avtalens egne bestemmelser om varighet. Dersom lånet er misligholdt før utløpet av den nevnte ansvarstiden, vil kausjonistens ansvar fortsatt bestå dersom han er varslet om misligholdet i samsvar med reglene i § 63, 1. ledd. Om varsling, jfr. omtale i pkt. 6 foran. Omfatter kausjonsansvaret hele hovedfordringen, vil låntakerens løpende betaling av renter, avdrag og andre forpliktelser direkte redusere kausjonistens ansvar i samme omfang som betalingen. Når kausjonsansvaret bare omfatter en del av hovedfordringen, vil låntakerens betaling bare redusere ansvaret i det omfang SIDE 9 ansvaret omfatter de forpliktelser låntakeren gjør opp ved betalingen. Kausjonsansvaret reduseres dessuten som om lånet blir nedbetalt som opprinnelig avtalt mellom låntaker og långiver, uansett om lånet faktisk blir nedbetalt eller ikke. Videre vil kausjonsansvaret reduseres selv om det er inngått avtale om betalingsutsettelse når det er gått 6 måneder etter opprinnelig betalingstid, med mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket i den utvidelse av kausjonsansvaret som utsettelsen innebærer. Tidsrommet på 6 måneder er valgt for at partene, uten sterkt tidspress, skal kunne avklare spørsmålet om utvidelse av kausjonistens ansvar i samsvar med bestemmelsen i § 63, 3. ledd. Kausjonsansvaret vil imidlertid ikke reduseres dersom långiver godtgjør å ha sendt varsel om misligholdet i samsvar med reglene i § 63, 1. ledd. Det avgjørende her er når varselet er sendt, ikke når det kommer frem til mottaker, forutsatt at det er sendt til rett adresse. Er varsel sendt senere enn det som følger av § 63, l. ledd, vil kausjonsansvaret bli redusert for terminer som forfalt tidligere enn tre måneder før varslet ble sendt. Kausjonsansvaret vil også reduseres dersom lånet blir nedbetalt med utbetaling fra gjeldsforsikring som er tegnet for lånet. En gjeldsforsikring skal utnyttes før kausjonen. KAUSJONENS FORFALLSTIDSPUNKT Den fravikelige hovedregel i norsk rett har vært at kausjonister har et subsidiært ansvar. I praksis har imidlertid kausjonister som hovedregel måtte stille seg som selvskyldnerkausjonister. Forfallstidspunktet for kausjonens forfall er nå regulert i § 71. I forhold til disse bestemmelser kan nå forbrukere ikke lenger stille som selvskyldnerkausjonister. De gjeldende regler medfører en viss utskytelse av kausjonens forfallstidspunkt i forhold til det som gjelder for selvskyldnerkausjon. Etter disse bestemmelser kan långiver nå kreve at kausjonsansvaret innfris dersom følgende situasjoner forligger: S I D E 1 0 o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r • Långiver har tatt rettslige skritt mot låntaker for å få tvangsgrunnlag da være ansvarlig for alle kostnader ved slik inndrivelse etter alminnelige regler. • Långiver har begjært utlegg mot låntaker Kausjonisten har rett til å innfri kausjonsansvaret hvis låntakeren i ikke uvesentlig grad misligholder låneavtalen, jfr. § 69. Et ubetydelig mislighold, for eksempel betaling av en termin noen dager for sent, vil ikke gi kausjonisten rett til å innfri. Når ikke ethvert mislighold gir kausjonisten rett til å innfri, har dette sammenheng med låntakers interesser. Ved innfrielse vil han få ny kreditor. På den annen side kreves det ikke så meget for at låntakerens mislighold skal være vesentlig. Når misligholdet er av en slik karakter at långiveren har varslingsplikt overfor kausjonisten, vil misligholdet vanligvis være å anse som ikke uvesentlig. Frigjøringstiden for kausjonsansvaret inntrer også ved antesipert mislighold av ikke uvesentlig grad. • Det er gått minst 3 måneder etter at banken har begjært tvangsdekning etter tvangsfull- byrdelsesloven i pant som låntaker har stilt som sikkerhet • Det er åpnet gjeldsforhandlinger hos lån- taker og betalingsutsettelsen etter gjeldsord- ningsloven eller konkursloven er utløpt • Låntakers bo er tatt under konkursbehandling Långiver må derfor ta rettslige skritt mot låntaker før det kan fremmes krav om innfrielse av kausjonen. Långiver må videre sende et skriftlig påkrav til kausjonisten om innfrielse av kausjonen. Kausjonsansvaret forfaller da til betaling 14 dager etter at påkravet er kommet frem til kausjonisten. I forbindelse med krav om innfrielse av kausjonen vil långiver i tillegg til hovedstolen kunne kreve dekket utlegg til rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader som er påløpt i tilknytning til de nevnte rettslige skritt. En betingelse for dette er at kausjonisten er varslet om inndrivingen på forhånd. Formålet med kravet om varsling er at kausjonisten skal gis mulighet til å innfri kausjonsansvaret, uten å bli bebyrdet med ytterligere omkostninger. Kausjonisten kan ikke kreves for andre kostnader enn de forannevnte i anledning långivers inndrivelse av kravet mot låntaker. Dette gjelder kostnader pådratt både før og etter kausjonens forfall. Dette hindrer at kausjonisten blir krevd for andre kostnader som måtte ha påløpt ved inndrivelsen mot låntaker uten å ha samtykket på forhånd. Et slikt samtykke kan ikke gis før kausjonisten er blitt varslet av långiver om låntakers mislighold og kan derfor heller ikke inntas som en standardklausul i kausjonsavtale. Om plikt til varsel ved mislighold, se pkt. 6 over. Dersom kausjonisten ikke betaler ved forfall av kausjonsansvaret, kan långiver iverksette inndrivelse mot kausjonisten. Kausjonisten vil Dersom kausjonisten vil innfri kausjonsansvaret skal han i tilfelle varsle långiver og låntaker om dette og om når betaling vil bli foretatt. Slikt varsel kan unnlates når långiveren har tatt rettslige skritt mot låntaker eller har varslet kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Varslingsplikten gjelder heller ikke når låntakeren har innledet gjeldsforhandlinger, har fremmet søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven for namsmannen, eller det er åpnet konkurs i låntakers bo. Virkningen av at kausjonisten innfrir ansvaret er at han etter alminnelige regler trer inn i låneavtalen i stedet for låntaker, jfr. § 70. I de tilfelle kausjonsansvaret bare dekker en del av hovedfordringen, vil låntakeren måtte forholde seg til to kreditorer. Kausjonisten vil også overta den sikkerhet som er stilt av låntakeren. Henvisningen til alminnelige regler er regler skapt gjennom domstolspraksis og teori. Dersom kausjonen bare dekker en del av hovedfordringen, vil kausjonistens utnyttelse av sikkerhetsretter for eksempel måtte skje med prioritet etter långiver. Kausjonistens regressrett vil være avhengig av om han etter de alminnelige regler ville hatt regressrett. Samkausjonister hefter solidarisk om ikke annet er sagt, jfr. gjeldsbrevloven § 39, og har innbyrdes regressrett etter o m kau s j on – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r reglene i gjeldsbrevloven § 2, andre og tredje ledd. Kausjonisten kan velge om han vil innfri hele lånet med en gang, eller betale ned lånet som forutsatt i låneavtalen. Långiver kan ikke motsette seg dette. Dersom långiver vil hindre at kausjonisten trer inn i låneavtalen, må denne frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten for videre ansvar. Långivers frigivelse må i tilfelle foreligge før kausjonisten betaler kausjonsfordringen KAUSJONISTENS KRAV MOT LÅNTAKEREN En kausjonist som må betale ut låntakeren vil ha et regresskrav overfor låntakeren. Kravet overfor låntakeren vil tilsvare det beløp som kausjonisten har innfridd i henhold til sitt ansvar overfor långiveren. Også i tilfelle hvor kausjonisten selv velger å innfri kausjonskravet uten at dette er krevd av långiver, se over, vil kausjonisten ha et tilsvarende krav overfor låntaker. I den grad låntaker ikke kan gjøre opp for seg i forhold til kausjonisten, vil kausjonisten kunne kreve innfrielse av den sikkerhet låntaker har stilt. Kausjonisten vil videre kunne kreve betaling av låntakeren i det omfang kausjonisten har ansvar overfor långiver, dersom långiver kan kreve førtidig innfrielse fra låntaker, eller det ut fra låntakers handlemåte eller alvorlig svikt i låntakers betalingsevne er klart at lånet vil bli vesentlig misligholdt. Jfr. § 74. Dersom låntakeren betaler renter, avdrag eller andre forpliktelser til långiveren etter at kausjonisten har krevd låntakeren for betaling, reduseres kausjonistens krav i samme omfang som kausjonsansvaret, jfr. § 67 første ledd. I forbindelse med fremsettelse og inndrivelse av kravet mot låntaker kan kausjonisten ha blitt påført kostnader. Låntakeren vil være ansvarlig for slike kostnader vis á vis kausjonisten. Dette ansvar kan låntakeren bare fri seg for ved å betale til kausjonisten. Dersom låntakeren betaler til långiveren etter SIDE 11 at kausjonisten har betalt långiveren, vil slik betaling ikke ha noen betydning for låntakers ansvar overfor kausjonisten. Ved slik dobbeltbetaling vil långiver være forpliktet til å tilbakebetale det overskytende til kausjonisten. Men dersom slik tilbakebetaling ikke skjer, vil kausjonisten kunne kreve regress av låntakeren som dermed risikerer å måtte betale to ganger. OVERGANGSREGLER Loven trådte i kraft 1. juli 2000. I henhold til lovens overgangsregler gjelder loven for avtaler som er inngått før loven er trådt i kraft, med visse unntak. For kausjonsavtaler inngått før 1. juli 2000 vil reglene om opplysningsplikt og frarådingsplikt ikke gjelde. Her vil avtalelovens generelle regler gjelde, herunder avtalelovens lempingsregler og det alminnelige krav om lojalitet i kontraktsforhold For eldre avtaler som er inngått med andre enn en forbruker, gjelder loven bare så langt ikke annet følger av avtalen. OPPSUMMERING Fremstillingen i det foregående gir ingen uttømmende fremstilling av eller svar på alle de problemstillinger som kan oppstå i tilknytning til kausjon. Det vil derfor kunne være behov for å søke sakkyndig råd når det oppstår ulike forhold i tilknytning til kausjonsforholdet. I det tilfelle det oppstår en tvist i forhold til långiver vil denne tvist kunne kreves behandlet i Bankklagenemnda. Et godt råd til avslutning vil være å være føre var. Dvs. at du tenker deg godt om før du kausjonerer. I denne forbindelse vil ikke minst låntakers og dine egne økonomiske forhold være viktig. Likeledes er det viktig å ta i betraktning at låntakers og dine egne forhold av økonomisk og annen art kan endre seg etter at kausjonsforholdet inngås. ø kono m isk opp g j ø r e t t e r endt sa m b oe r fo r h o l d SIDE 12 Styreansvaret Av advokat Thor Harald Eike, Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA thor.harald.eike@eurojuris.no Thor Harald Eike er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA i Haugesund. Han har møterett for Høyesterett og langvarig bakgrunn fra privat advokatvirksomhet, med praksis fra de fleste rettsområder. Eike er leder av faggruppen “Selskaps- og skatterett” i Eurojuris Norge. I denne artikkelen redegjør advokat Eike for generelle regler om ansvar for styremedlemmer, med hovedvekt på aksjelovens bestemmelser. Innledning I h.t. aksjelovens § 6-1 skal et selskap ha et styre med et medlemstall som varierer med aksjekapitalens størrelse. For selskaper som omfattes av selskapsloven er dette valgfritt, men også her følger det av § 2-13 at det er anledning for eierne til å velge et styre. Styreverv i selskaper av nasjonal størrelse er gjerne forbundet med status for den enkelte, men også i mer lokale selskaper har det gjerne en høy stjerne å tiltre et styreverv i et profilert foretak. For andre selskaper kan styrevervet mer oppleves som noe av et pliktløp, hvor vi dessverre altfor ofte opplever styremedlemmer som knapt vet at man sitter i styret og i alle fall ikke vet hva som foregår ut over å signere styrets innberetning ved den årlige regnskapsavleggelsen. Styrets rolle er sentral i så vel store som små selskap. Følgelig er det også forbundet med et til dels betydelig faktisk og økonomisk personlig ansvar for det enkelte styremedlem å sitte i et styre. Å ha et mer eller mindre bevisstløst forhold til vervet vil dermed ha preg av russisk rullett, hvor konsekvensene kan være fatale. Formålet med denne artikkelen er å belyse styreansvaret noe nærmere, med særskilt fokus på ansvarsbestemmelsene i aksjeloven. Håpet er at dette kan bidra til en bevisstgjøring som også er til beste for selskapene, ved at man får styremedlemmer som har et aktivt forhold til de oppgaver aksjeloven tillegger styret. STYRETS OPPGAVER Selskapslovens § 2-13 fastsetter at selskapets styre skal overlates den alminnelige forvaltningen av selskapet. Aksjelovens § 2-13 inneholder en tilsvarende, men mer utførlig bestemmelse, hvor det presiseres at forvaltningen av selskapet hører under styret, som bl.a. skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten. Herunder skal styret i nødvendig utstrekning fastsette planer og budsjetter for selskapets virksom- S T Y R E A N SVA R E T het, retningslinjer for virksomheten, holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling og påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll. Styret skal iverksette de undersøkelser det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver dersom dette kreves av ett eller flere av styremedlemmene. Vi ser av dette at styret ikke har det direkte ansvar for selskapets daglige ledelse. Styrets funksjon er å utøve kontroll og tilsyn med den løpende drift i tillegg til å sikre en forsvarlig forvaltning av selskapet som sådant. Bestemmelsene knesetter styrets kontroll-, tilsyns- og forvaltningsansvar og understreker derigjennom at styret har det overordnede ansvar for alle aktiviteter i selskapet. Ansvarsbestemmelsene må ikke gjøres til gjenstand for bokstavfortolkning. Ordlyden gir en romslig anvisning på styrets oppgaver, hvor det nærmere innholdet må fastlegges ved konkret vurdering. Dette medfører også at styreansvarssakene som kommer for retten gjerne blir svært konkrete. ANSVARSBESTEMMELSENE De alminnelige reglene om styreansvaret fremkommer av aksjelovens § 17-1, som fastsetter at bl.a. styremedlemmer kan pålegges å erstatte skader de i egenskap av sådanne har voldt forsettlig eller uaktsomt. Det er også viktig å være oppmerksom på straffelovens § 284, hvoretter styrets medlemmer kan gjøres straffansvarlige for ikke å ha begjært åpning av gjeldsforhandling eller konkurs i insolvenstilfelle. ERSTATNINGSSANSVARET For at styremedlemmene skal kunne holdes erstatningsansvarlige for tap oppstått i tilknytning til selskapet, må de alminnelige vilkår for erstatning være oppfylt. Det vil si at det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et SIDE 13 økonomisk tap, samt at det kan konstateres adekvat årsakssammenheng mellom tapet og den ansvarsbetingende handling. Ansvarsgrunnlag Med uttrykket ansvarsgrunnlag menes at styremedlemmene uaktsomt har unnlatt å utføre plikter under enkeltvis eller kollektiv utøvelse av sine verv eller at handlinger som er foretatt senere viser seg å være feil og at feilene i så måte skyldes uaktsomhet. Den juridiske samlebetegnelse for dette er det såkalte ”culpaansvaret”. Som nevnt ovenfor vil den nærmere fastsettelse av hva som er uforsvarlig måtte vurderes konkret, hvor man så vel må klarlegge om det objektivt sett foreligger en uforsvarlig atferd og om atferden er uaktsom i forhold til det respektive styremedlem som skadevolder. Ved denne vurderingen må man ta utgangspunkt i ansvarsbestemmelsen i aksjelovens § 17-1 og pliktene i bl.a. § 2-13, sammenholdt med andre skrevne og uskrevne normer for aktsom handling. I tilfeller hvor selskapet v/styret har overtrådt klare handle- eller unnlatelsesplikter nedfelt i lov eller forskrift, vil det vanligvis ikke by på problemer å konstatere at det objektivt sett har brutt sine plikter. Det samme vil ofte være tilfellet på områder hvor det har utviklet seg klare ulovfestede regler for normalatferd, hva dette enten er muntlig eller skriftlig. Utenfor disse regulerte tilfellene er man henvist til å vurdere handlingen/unnlatelsen konkret, med utgangspunkt i spørsmålet om skaden kunne vært unngått ved at styret handlet annerledes. Her vil man bl.a. måtte se hen til om/hvilke alternative handlingsalternativer som var tilgjengelige, skadepotensialet, muligheten for å oppdage risikoen for skade og om man hadde realistiske mulighe- SIDE 14 S T Y R E A N S VA R E T ter for avvergelse. Fellesnevneren er her at kravet til forsiktighet vil være større jo større risiko det er for skade og at risikoen for ansvar følgelig også tiltar med skaderisikoen. Dersom man på denne bakgrunn tar utgangspunkt i handlepliktene i aksjelovens § 2-13, vil det i forhold til et konkret skadetilfelle måtte vurderes om styret har sørget for en forsvarlig forvaltning av selskapet, om selskapet er forsvarlig organisert og om det foreligger tilstrekkelige planer, budsjetter og retningslinjer for virksomheten. Det vil også være vesentlig å klarlegge om styret har holdt seg tilstrekkelig orientert om selskapets økonomiske stilling og derigjennom sikret at virksomhet, regnskap og formuesforvaltning har vært underlagt betryggende kontroll. Praksis viser at fravær av/utilstrekkelige kontrollrutiner og/eller organisering av regnskapsmateriale fra styrets side gjerne medfører ansvar for styremedlemmene. Spørsmålet blir her som ellers om skaden kunne vært unngått ved at styret hadde iverksatt kontrollrutiner eller om det tilsynseller kontrollsystem man har organisert var utilstrekkelig til å avverge skade og eventuelt burde vært organisert annerledes. Her må det selvsagt trekkes en grense mot det urealistiske; spørsmålet vil være hva man kan forvente ut fra en objektiv norm, altså etter hva man normalt vil kunne kreve av et forsvarlig agerende styre. er man ikke ute etter idealstandarden, men hva som alt i alt er forsvarlig vurdert etter en objektiv norm. Det er viktig å være oppmerksom på at styremedlemmene vil kunne komme i erstatningsansvar i forhold til tredjemenn utenfor selskapet også for handlinger/unnlatelser i den daglige ledelse. Man vil heller ikke være ansvarsfri for beslutninger truffet etter instruks fra generalforsamlingen. Styret har det overordnede og selvstendige ansvar for forvaltningen av selskapet og må herunder vurdere om påleggene fra generalforsamlingen er forsvarlige. Selv om culpanormen i utgangspunktet er objektiv, vil det ved ansvarsvurderingen likevel måtte foretas en konkret, subjektiv vurdering i forhold til det enkelte styremedlem hvor spørsmålet er om det foreligger noen relevante unnskyldningsgrunner som tilsier at det likevel ikke er grunnlag for erstatningsansvar. Her vil man sjelden vinne gehør for anførsler om at man var ukjent med lovverket(rettsvillfarelse), men det kan tenkes at man etter omstendighetene vil kunne slippe ansvar dersom man har basert sine beslutninger på et uriktig faktum og ikke kan bebreides for villfarelsen i så måte. Generelt viser imidlertid rettspraksis at det også er svært vanskelig å vinne frem med slike argumenter. Økonomisk tap Ved denne vurderingen vil det også(utenfor de streng lovregulerte pliktene) ha betydning om styrets forvaltning generelt fremstår forsvarlig, selv om man kanskje har sviktet på et mer begrenset område. Det er en kjennsgjerning at et styre ikke kan ha en total oversikt over enhver ”krik og krok” i selskapet og enkeltstående svikt vil følgelig ikke uten videre medføre ansvar dersom organiseringen totalt sett fremstår forsvarlig. Her som ellers Det er et absolutt vilkår for erstatningsansvar at den ansvarsbetingende handlingen også har medført et økonomisk tap for den som mener seg skadelidt. Bevisbyrden for slikt tap påhviler vedkommende. Årsakssammenheng Selv om det konstateres at det foreligger et økonomisk tap og at det er utvist ansvarsbetingende aktivitet eller passivitet fra styrets S T Y R E A N SVA R E T side, er det et absolutt vilkår for erstatning at det også konstateres en adekvat årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og tapet. Man sier gjerne at ansvaret vil være utelukket dersom det ikke kan dokumenteres at tapet ville vært unngått ved en alternativ handling fra styrets side. I denne forbindelse er det vesentlig at hvert enkelt styremedlems ansvar må vurderes individuelt. Ansvaret er personlig og man kan ikke ilegges erstatningsansvar etter en kollektiv vurdering av forhold i styret som sådant. Dette medfører bl.a. at et styremedlem som hovedregel ikke kan holdes ansvarlig for beslutninger som fattes i styremøter man ikke selv har deltatt i. Regelen er imidlertid ikke absolutt og det vil kunne oppstå ansvar også i slike tilfeller ved at uteblivelsen i seg selv regnes som ansvarsbetingende. SIDE 15 Bestemmelsen fastsetter at en skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs kan straffes dersom skyldneren er insolvent, og unnlatelsen medfører at en disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette forringer fordringshavernes dekningsutsikt betydelig, eller skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap og skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid. Det er gjerne dette man omtaler som å ”drive for kreditors regning”. Straffansvaret er ikke absolutt. Unnlatelsen av å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs er likevel straffri dersom skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall. STYREANSVARSFORSIKRING Et styremedlem som møter og stemmer mot den beslutning som senere viser seg å medføre tap vil normalt være ansvarsfritt. I juridisk teori har det imidlertid vært drøftet om man også må fratre som styremedlem for å gå helt fri av ansvar og her er svaret ikke klart. Resonnementet bygger på en oppfatning av at et styremedlem som stemmer mot likevel medvirker til iverksettelse av vedtaket ved sin fortsatte deltakelse i styret. STRAFFANSVAR Straffansvar er betinget av at styremedlemmet har utvist ansvarsbetingende skyld. Ansvar kan være aktuelt i forhold til overtredelse av flere lovverk med særskilt sanksjonering, særlig innen skatteretten. Vanligst er imidlertid at spørsmålet oppstår ved insolvenstilfelle i forhold til straffelovens § 284, som også vil kunne stå sentralt i forhold til en parallell erstatningsvurdering. Konsekvensene av et styreansvar kan for det økonomiskes vedkommende til en viss grad avhjelpes ved tegning av styreansvarsforsikring. Erfaringsmessig er imidlertid slike forsikringer kostbare og vanskelige/umulige å få tegnet i utsatte selskaper. SLUTTKOMMENTARER Som det vil fremgå ovenfor er styredeltakelser forbundet med en klar og ikke ubetydelig risiko, uten at jeg av den grunn vil advare mot vervene som sådanne. Det er imidlertid svært viktig å være oppmerksom på de høyst reelle plikter som følger med styredeltakelsen og at man innretter seg deretter. Kravene til styremedlemmenes profesjonalitet er strenge og selv om man nok kommer langt med å utvise sunn fornuft og forsiktighet er dette neppe tilstrekkelig. Man må også være i besittelse av et minimum av kompetanse for å verge seg mot ansvar. S I D E 1 6 S A ML I V S BRU D D O G B A R N Solidaransvar for lønnsforpliktelser Av advokat Anders Hauger, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS anders.hauger@eurojuris.no Anders Hauger er ansatt som advokat i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen. Han arbeider der særlig med fagfeltene offentlige anskaffelser, entreprise og arbeidsrett. Han har tidligere arbeidet 9 år i KS Advokatene i Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, og har dermed erfaring både fra oppdragsgiver-/byggherresiden og entreprenørsiden. I denne artikkelen informerer Hauger om de kommende regler om solidaransvar for lønnsforpliktelser som trer i kraft fra 01.01.2010. Innledning Fra 1. januar 2010 innføres nye regler om solidaransvar for lønnsforpliktelser. Reglene innføres i lov om allmenngjøring av tariffavtaler og vil gjelde for de bransjer hvor det er bestemt at tariffavtalene skal allmenngjøres. Dette gjelder foreløpig først og fremst byggeog anleggsbransjen og verftsindustrien. Reglene blir gjeldende for kontrakter inngått etter reglenes ikrafttredelse. Reglene om solidaransvar, nedfelt i ny § 13 i lov om allmenngjøring av tariffavtaler, gjør at leverandører og underleverandører som setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere er ansvarlige for utbetaling av lønn, overtidsbetaling og feriepenger. Dette gjelder likevel bare ubetalt lønn inntil det nivå som følger av allmenngjøringsforskriftene og ferieloven. Er det avtalt høyere lønn kan dette ikke kreves i medhold av bestemmelsen. Lønn skal utbetales med vanlig forskuddstrekk og innberettes som lønn. Også dette ansvaret ligger på den som utbetaler etter solidaransvaret. Kravet kan rettes mot enhver leverandør/ underleverandør i hele kontraktskjeden, men ikke overfor sidestilte underleverandører. Hver av leverandørene er etter regelen ansvarlig for hele beløpet, og skal betale kravet innen tre uker fra krav mottas. Det er imidlertid som hovedregel mulig for den som har betalt beløpet å kreve regress av de øvrige ansvarlige. For at et regressoppgjør skal gå så ryddig som mulig er det god grunn til å inngå avtale om fordeling av eventuelle krav etter reglene, gjerne i forbindelse med inngåelse av kon- S o l ida r ansva r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r trakt om utførelsen. Hvis det ikke foreligger slik avtale vil utgangspunktet være at ansvaret fordeles likt mellom de ansvarlige. Dette gir ikke nødvendigvis et rettferdig resultat i de konkrete tilfellene. Oppdragsgivere er i utgangspunktet ikke omfattet av regelen, til tross for at overskriften på paragrafen lyder ”solidaransvar for oppdragsgivere”. Oppdragsgivere kan imidlertid bli ansvarlige gjennom forskrifter, ”dersom særlige hensyn tilsier det”. Det er foreløpig ingen planer om slike forskrifter. SIDE 17 kontrakter med entreprenøren for disse, vil reglene ikke få noen praktisk betydning. Det må antas at byggherre/oppdragsgiver kan bli medansvarlig for å dekke forpliktelsene i en regressomgang på grunnlag av kontrakt og/eller skyld-ansvar. Dette kan særlig være aktuelt der underentreprenøren er tiltransportert av byggherre til general-/ hovedentreprenør. Den enkelte arbeidstaker vil imidlertid ikke kunne kreve byggherren direkte. Hva blir man ansvarlig for? Reglene skal først og fremst sikre at arbeidstakerne får det lønnsnivå og de rettigheter som allmenngjøringsloven er ment å gi dem. Det antas at en viktig effekt av solidaransvaret vil være at hele kontraktskjeden blir opptatt av at det ikke leies inn eller engasjeres firmaer der det ikke er klarlagt at lønns- og arbeidsforhold er i tråd med regelverket. Nærmere om hvem som blir ansvarlig Solidaransvaret omfatter en entreprenør eller leverandør som har påtatt seg å utføre et oppdrag, og som benytter en eller flere underleverandører/underentreprenører til å utføre en del av oppdraget. Ansvaret gjelder gjennom hele kjeden og gjelder både ved utsetting av arbeid og innleie av arbeidstakere. Det vil imidlertid ikke være solidaransvar for leverandører av rene varer som skal anvendes under byggearbeidene. Heller ikke prefabrikerte moduler og lignende. Allmenngjøringsforskriften avgrenser seg til arbeid utført på byggeplass. Byggherren blir ikke ansvarlig. Det betyr at i de tilfeller en entreprenør bestemmer seg for å føre opp et bygg for senere salg, og anvender underentreprenører for ulike deler av arbeidene, vil ansvaret utelukkende ligge på underleverandørene. Hvis det bare foreligger underentrepriser for ulike fag og direkte Allmenngjøringsloven med forskrifter fastsetter minimumslønn. Dersom det ikke utbetales lønn, eller lønnen er under det fastsatte nivået, kan arbeidstakeren kreve det gjenværende. Det antas at det kan oppstå en rekke saker der arbeidsgiver hevder at lønn er utbetalt i samsvar med minimumslønn, mens arbeidstaker på sin side hevder at trekk for for eksempel husleie ikke er reelt, og at lønnen dermed er lavere enn minimumslønnen. Også i slike tilfeller må solidaransvarlig ta stilling til kravets rettmessighet innen tre uker. I tillegg til lønn opp til minimumsnivå er solidaransvarlig ansvarlig for overtidstillegg i tråd med tariffavtale. Dette er for byggearbeider satt til 50 % av timesatsen for arbeid utover ordinær arbeidstid. For arbeid utover ordinær arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00 og kl. 06.00 og på søndager og helligdager skal det betales et tillegg på 100 % av timesatsen. Dette er mer enn det arbeidsmiljøloven gir rett til. For de ovenstående rettigheter er ansvaret begrenset til lønn og overtidstillegg som har forfalt de siste tre måneder før kravet fremsettes. Det er grunn til å peke på at dette gir en viktig avgrensning i forhold til kravets størrelse, men at denne bare vil være funksjonell der den eller de som blir møtt med et SIDE 1 8 S o l ida r ans va r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r krav i medhold av solidaransvaret sørger for at den arbeidsgiver som ikke betaler lønn og/ eller overtid enten tas ut av kontraktskjeden, eller avskjæres fra å motta betaling for de ikke betalte arbeidene. For å sikre oppfølging av dette er det satt krav om at den som mottar ett krav skal varsle øvrige ansvarlige leverandører skriftlig innen to uker. Når det gjelder feriepenger vil kravet overfor solidaransvarlige også måtte kreves innen tre måneder etter forfallsdato etter ferieloven. Forfallstidspunktet vil imidlertid normal være midt i året etter at feriepengene er opptjent. Hvis det i tillegg kreves feriepenger for det aktuelle året vil det teoretisk være mulig å bli ansvarlig for feriepenger for omtrent ett år og ni måneder. Ferieloven blir endret slik at forfallstidspunktet for feriepenger det aktuelle året fremskyndes til når krav fremsettes. Det er utelukkende feriepenger for det konkrete oppdraget som kan kreves av de solidaransvarlige. Det er også bare feriepenger etter ferieloven som kan kreves, slik at det ikke spiller noen rolle om det for eksempel er avtalt 5 ukers ferie. Det er i tillegg bare kreves feriepenger opptjent ut i fra lønnsnivået i allmenngjøringsforskriften. Eventuelt overskytende kan ikke kreves fra en solidaransvarlig. Det kan imidlertid dreie seg om betydelige beløp, da også feriepenger for overtid må dekkes. Det er en forutsetning for solidaransvar for feriepenger at også lønnen er misligholdt. Hva innebærer solidaransvar? De solidaransvarlige hefter på samme måte som en selvskyldnerkausjonist overfor arbeidstaker. Dette vil si at arbeidstaker ikke behøver å fremvise at han/hun forgjeves har forsøkt å få pengene fra arbeidsgiver. Den som krever utbetaling etter solidaransvaret må på vanlig måte sannsynliggjøre sitt krav. Både eksistensen, størrelsen, at det er forfalt og at det ikke er utbetalt fra arbeidsgiver eller andre solidaransvarlige. Arbeidstaker kan rette kravet mot en eller flere ansvarlige etter regelen mot solidaransvar, og det forutsettes at de solidaransvarlige sikrer at det ikke skjer utbetaling av samme krav fra flere. Dersom de solidaransvarlige ikke anser det for bevist at det eksisterer et lønnskrav, eller at det bare delvis er bevist, kan de solidaransvarlige la være å utbetale etter kravet. De risikerer dog at kravet forfølges og at de blir ansvarlige også for renter for forsinket betaling. Nekter de solidaransvarlige å utbetale i henhold til kravet må sak reises av den som krever utbetalingen etter alminnelige regler. Unntak for illojal anvendelse av regelverket Det er fastsatt i regelen at den ikke gir rett til utbetaling når arbeidstaker før arbeidet startet var klar over at arbeidsgiver ikke hadde planer om å betale for arbeidet selv, men ønsket å anvende reglene for solidaransvar til å skyve ansvaret over på andre. Særlig om konkurs Solidaransvaret avgrenses mot de tilfeller der det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver. I slike tilfeller kan arbeidstakeren rette krav mot statens lønnsgarantiordning etter lønnsgarantiregelverket, og solidaransvar er dermed unødvendig. Retten til å kreve lønnsgaranti fra den norske ordningen gjelder også for arbeidstakere som er utsendt til Norge fra en virksomhet som er etablert i annet EØS-land. Det betyr at dersom det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver må arbeidstakeren rette alle S o l ida r ansva r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r krav på lønn- og feriepenger som på dette tidspunktet ikke er dekket verken av arbeidsgiver eller eventuell solidaransvarlig, mot den statlige lønnsgarantiordningen. Arbeidstaker kan med andre ord ikke velge om kravet skal rettes mot lønnsgarantiordningen eller en solidaransvarlig. I utgangspunktet er det et vilkår for lønnsgarantidekning at lønnskravet ikke har forfalt til betaling mer enn fire måneder før fristdagen. Lønnskrav som har forfalt til betaling lenger tilbake kan imidlertid være dekningsberettigede dersom arbeidstakeren uten «ugrunnet opphold» enten har søkt fordringen inndrevet eller har tatt skritt som nevnt i konkursloven § 63 for å få åpnet konkurs, jf. dekningsloven § 9-3 andre ledd. Ifølge forarbeidene til reglene om solidaransvar må arbeidstaker fremme krav overfor solidaransvarlig senest tre måneder etter at lønnskravet forfalt. Videre vil den solidaransvarlige få en frist på tre uker til å betale ut arbeidstakers krav. Dersom arbeidsgiver i mellomtiden går konkurs, legger departementet til grunn at et opphold i inndrivelsesprosessen som skyldes at arbeidstaker retter lønnskravet sitt mot den solidaransvarlige i henhold til reglene om solidaransvar, må anses for å være et grunnet opphold i forhold til dekningslovens regler. Dermed vil lønnsgarantikravet være i behold. Konkurs hos arbeidsgiver der solidaransvarlig har utbetalt lønn etter solidaransvar En solidaransvarlig som har innfridd arbeidstakerens lønnskrav i henhold til forslaget om solidaransvar, vil etter de alminnelige konkursreglene kunne tre inn i arbeidstakerens krav mot konkursboet, jf. dekningsloven § 9-5 andre ledd om overdragelse av fortrinnsberettigede fordringer. Ved innfrielse av en fortrinnsberettiget fordring, går fortrinnsretten ifølge dekningsloven over på det regresskrav SIDE 19 som innfrieren har. Bestemmelsen må tolkes slik at solidaransvarliges regresskrav mot arbeidsgiver som hoveddebitor, vil inneha de samme fordeler som arbeidstakerens krav ville hatt i boet. Etter dekningsloven § 9-3 nr. 1 er fordringer på lønn eller annet arbeidsvederlag fortrinnsberettigede fordringer av første klasse. Arbeidstaker må fremme krav overfor solidaransvarlig senest tre måneder etter lønnens forfallstidspunkt. Deretter har den solidaransvarlige en frist på tre uker til å utbetale lønnskravet. Hvis de omtalte fristene benyttes fullt ut, medfører det at forfallstiden til kravet den solidaransvarlige har overtatt vil ligge lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen, dersom arbeidsgiver går konkurs senere enn en uke etter at den solidaransvarlige utbetalte lønnen. Forarbeidene legger til grunn at tiden som medgår til utbetaling av lønn i henhold til reglene om solidaransvar må betraktes som et grunnet opphold i inndrivelsesprosessen i regressomgangen mellom solidaransvarlig og lønnsgarantiordningen. Det kan i imidlertid være grunn til å understreke at kravet til aktivitet etter dekningsloven § 9-3 andre ledd også vil gjelde for innfriende solidaransvarlig. Oppsummering og forslag til tiltak Reglene om solidaransvar gir risiko for å bli belastet med økonomisk ansvar for andre aktørers manglende oppfyllelse av rettigheter til sine ansatte eller innleide. Formålet er å øke kontraktskjedens fokus på såkalt sosial dumping, og slik at de ulike aktørene må passe på hverandre. Jeg antar at fokuset og tiltakene for å unngå å komme i ansvar vil ha langt større betydning enn de faktiske kravene som vil framsettes etter regelen. Foruten å regulere ansvarsforholdene og den økonomiske belastningen mellom de ulike ledd i kontraktskjeden antas følgende tiltak som hensiktsmessige: S I D E 2 0 S o l ida r ans va r fo r l ø nnsfo r p l ik t e l se r • Øke omfanget av garantier, slik at et eventuelt kontraktsansvar kan være sikret og ikke utgjøre en risiko. • Bruke kontraktsbestemmelser som tydeliggjør ansvaret for å følge allmenngjøringsloven med forskrifter. • Bruke kontraktsbestemmelser som gir økonomiske sanksjoner for kontraktsbrudd som innebærer brudd på allmenngjøringsloven med forskrifter. • Innføre kontraktsbestemmelser som gir rett og plikt til å føre tilsyn og kontroll med underliggende kontraktsparter. • Innføre kvalitetssikringssystemer og dokumentasjonskrav som sikrer at allmenngjøringsloven med forskrifter er holdt før fullt oppgjør finner sted. S I D E 2 1 øAkono S ML I V SmBRU isk Dopp D Og GjBøArReNt t e r endt sa m b oe r fo r h o l d Sikring av krav ved tilbakeholdsrett Av advokat Steinar Fagerholt, Advokatfirmaet Eurojuris Harstad AS steinar.fagerholt@eurojuris.no Steinar Fagerholt er advokat og partner i Advokatfirmaet Eurojuris Harstad AS. Han har jobbet i firmaet siden 1987, og har bred erfaring fra bl.a. konkursbobehandling, arv og skifte, fast eiendoms rettsforhold, kontraktsrett og forvaltningsrett. Fagerholt er medlem i faggruppen “Insolvens” i Eurojuris Norge. I denne artikkelen redegjør Fagerholt for hvordan en tjenesteyter kan sikre sitt pengekrav ved bruk av tilbakeholdsrett i en formuesgjenstand. En kreditor kan holde tilbake en formuesgjenstand, for eksempel en båt eller en bil som tilhører en annen, som sikkerhet for et pengekrav når det er naturlig sammenheng mellom kravet og etableringen av besittelsen. Dette er i utgangspunktet et ulovfestet prinsipp, men det finnes innenfor lovverket enkelte bestemmelser hvor prinsippet er lovfestet. Sjølovens § 54 har regler om tilbakeholdsrett for et båtverksteds tilbakeholdsrett for sikring av oppgjør for bygging eller reparasjon av båter. Bestemmelsen har følgende ordlyd: Den som bygger eller reparerer et skip, kan utøve tilbakeholdsrett i skipet til sikring av sin fordring i anledning av byggingen eller reparasjonen så lenge denne fortsatt har skipet i sin besittelse. Tilbakeholdsretten står tilbake for sjøpante rett i skipet, men går foran annen rett og andre heftelser i skipet. I håndverkstjenesteloven er det i § 46 en tilsvarende bestemmelse for en tjenesteyter som utfører reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygginger m.m. for en forbruker. Denne bestemmelsen har følgende ordlyd: Gjelder tjenesten en ting som er overgitt til eller som ellers er hos tjenesteyteren, og betaler forbrukeren ikke i rett tid det tjenes teyteren kan kreve etter oppdraget, kan tjenesteyteren holde tingen tilbake inntil forbrukeren betaler eller stiller sikkerhet for kravet. Tilbakeholdsretten etter håndverkstjenesteloven gjelder for løsøreting. Forutsetningen for tilbakeholdsretten er at det forligger en lovlig besittelse i forbindelse med det avtalte arbeid. SIDE 2 2 S ik r in g av k r av v ed t i l b ake h o l ds r e t t Det betyr at det må være konneksitet mellom kravet og grunnlaget for at gjenstanden er i kreditors besittelse. Det må være en naturlig sammenheng mellom forholdene. Et typisk eksempel er at bilverkstedet holder tilbake bilen det har utført reparasjonsarbeid på som sikkerhet for reparasjonsomkostningene. Verkstedet kan ikke utøve tilbakeholdsrett i noen annen gjenstand enn den som det er utført arbeid på. Verkstedet kan heller ikke etter at bilen er utlevert til bileieren, hente bilen tilbake etter at den er utlevert bileieren. Tilsvarende vil båtverkstedet miste tilbakeholdsretten når båten har gått fra kaien. For å opprettholde tilbakeholdsretten, er det viktig at man holder båten på verkstedet og ikke på noe tidspunkt gir slipp på den før regningen er betalt. Hvis man først har sluppet båten, har man ikke lenger noen tilbakeholdsrett. Tilbakeholdsretten kan ikke reetableres etterpå ved f.eks. å hente båten tilbake. Det vil bli å betrakte som ulovlig selvtekt. Det gjelder i utgangspunktet ingen begrensninger for hvor stort kravet er i forhold til gjenstandens verdi. Tilbakeholdsrett kan f.eks. utøves i en båt verdt flere millioner kroner for et krav på kun et par tusen. Men dersom det tilbakeholdte kan deles opp slik at de enkelte deler beholder sin verdi, kan man som hovedregel ikke holde tilbake mer enn det som behøves for å gi tilstrekkelig sikkerhet for kravet. Utøvelse av tilbakeholdsretten i ren sjikanehensikt må anses ulovlig. Det kan være noe usikkert hvor grensen for sjølovens begrep ”reparasjon” går i relasjon til vedlikeholdsarbeid. Men det må være ganske opplagt at også arbeid med avdekking av skade forut for reparasjon, må gå inn under reparasjonsarbeid. Tilbakeholdsretten gir i utgangspunktet ingen salgsrett, jf. dog nedenfor om muligheter for salg. Det gir heller ingen panterett, men er i første rekke et pressmiddel overfor debitor for å få debitor til å betale for byggingen/reparasjonen. Selv om tilbakeholdsretten ikke gir noen panterett i gjenstanden, vil det pressmiddel som tilbakeholdsretten representerer, som oftest være meget virkningsfull og i praksis langt mer effektiv enn en panterett i tingen. Selv om tilbakeholdsretten ikke gir noen panterett, vil det at man har etablert lovlig tilbakeholdsrett, gjøre at man i praksis får oppgjør foran alle andre rettighetshavere i gjenstanden. Man har altså gjennom tilbakeholdsretten sikret sitt krav tilsvarende verdien av gjenstanden. Ved tvangssalg av gjenstanden vil det krav som er lovlig sikret gjennom tilbakeholdsrett, bli dekket først. Andre panthavere vil måtte stå tilbake for dette kravet. Det eneste som går foran tilbakeholdsretten i båt, er sjøpantekrav. Det vil si uoppgjorte hyrekrav, krav på havneavgifter etc. Det er definert i sjøl. § 51 hva sjøpanteretten omfatter. Tilbakeholdsretten har rettsvern i forhold til debitors konkursbo for kreditors krav med renter. Den som utøver tilbakeholdsrett, har visse plikter til å dra omsorg for gjenstanden. Han må sørge for at gjenstanden blir beskyttet mot uvedkommende f.eks. ved innlåsing. Han må også sørge for at gjenstanden ikke blir skadet som følge av værforhold, frost eller lignende. Han kan bli erstatningsansvarlig for skade hvis han i forbindelse med utøvelse av sin tilbakeholdsrett har opptrådt uaktsomt og gjenstanden som følge av det er blitt skadet. Omkostningene han blir påført som følge av omsorgsforpliktelsene, kan han kreve erstattet av eieren. Krav på å få dekket disse omkostningene er sikret gjennom tilbakeholdsretten på S ik r in g av k r av v ed t i l b ake h o l ds r e t t samme måte som hovedkravet. Tilbakeholdsretten foreldes ikke. Selv om kravet som tilbakeholdsretten skal sikre er foreldet, vil kravet likevel fortsatt bestå i kraft av tilbakeholdsretten. Som utgangspunkt har kreditor ikke rett til å selge gjenstanden. Som regel vil det pressmiddel som tilbakeholdsretten representerer, foranledige oppgjør fra debitor. Det vil da ikke være noe behov for rettighetshaveren etter tilbakeholdsretten å få solgt gjenstanden. Men i særlige tilfelle er det likevel anledning til for rettighetshaveren etter tilbakeholdsretten å foreta salg av gjenstanden. Hvis f.eks. verkstedet er blitt sittende med båten i lang tid, og omkostningene ved dette begynner å bli betydelige, kan salg være lovlig. En konkret rimelighetsvurdering i slike tilfeller vil være avgjørende. Før et eventuelt salg må imidlertid eieren varsles, slik at han gis en siste sjanse til å gjøre opp sitt utestående hos den som utøver tilbakeholdsrett. Eier av gjenstanden kan kreve gjenstanden frigitt mot å stille bankgaranti for kravet. Dette kan også skje hvis kravet er omtvistet. Det kan da stilles bankgaranti. Denne utløses under forutsetning av at verkstedet i en etterfølgende rettstvist får medhold i det underliggende kravet. SIDE 23 O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r SIDE 24 Avbestilling i entrepriseforhold Av advokat Petter Holmen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS petter.holmen@eurojuris.no Petter Holmen er partner i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen. Han har erfaring fra eiendomsutvikling, og har jobbet som advokat siden 1997 med hovedvekt på entrepriserett og plan og bygningsrett. Holmen er medlem i faggruppen ”Fast eiendom / bygg & entreprise” i Eurojuris Norge. I denne artikkelen presenteres en oversikt over rettigheter og plikter ved avbestilling innen entrepriseretten. I. INNLEDNING De færreste byggeprosjekter blir gjennomført fullt ut i samsvar med partenes opprinnelige avtale. Underveis i en utbygging oppstår det gjerne avvik enten fordi utbygger vil ha endringer, eller fordi entreprenøren møter på forhold som ikke har vært hensyntatt ved kontraktsinngåelsen. Regler for håndtering av avvik finnes både i situasjoner hvor utbygger er forbruker, og hvor utbygger er profesjonell. I det første tilfelle er forholdene regulert i bustadoppføringslova, i det andre tilfellet gjerne i forskjellige varianter av Norsk Standard. Ett særlig aktuelt tema i tider med økonomisk nedgang, er spørsmålet om rett til hel eller delvis avbestilling av kontraktsfestede leveranser. Avbestilling er en ensidig rettighet for byggherre til å bestemme at han ikke vil ha de kontraherte arbeidene utført. Hovedtrekkene i avbestillingsretten vil bli behandlet i artikkelen. I I. FORBRUKERFORHOLD I forbrukerforhold er retten til avbestilling regulert i bustadoppføringslova (bfl.) kapittel VI. For det første er det i § 52, 1. ledd slått fast at forbruker har rett til å avbestille hele eller deler av ytelsen før overtakelse. Avbestilling krever ingen begrunnelse. Grensen mellom delvis avbestilling og endringer er glidende. Dersom det i kontrakten er avtalt at forbruker ikke kan kreve endringer som reduserer vederlaget med mer enn 15% (jfr. bfl. § 9, 3. ledd), må reduksjoner som overstiger 15% regnes som en delvis avbestilling. I bfl. skilles det mellom avbestilling hvor avtalen omfatter rett til grunn (tomten) og Av b es t i l l in g i en t r ep r isefo r h o l d SIDE 25 avbestilling hvor avtalen kun omfatter bebyggelsen. reduseres dersom avbestilling skjer på grunn av slike hindringer som er nevnt foran. Hvor avtalen bare omfatter oppføring av bygning, skal forbruker ved avbestilling betale vederlag for utført arbeid og innbygde materialer. I tillegg kan entreprenøren kreve erstatning for økonomisk tap, herunder erstatning for tapt fortjeneste. Erstatning er betinget av at entreprenøren kan godtgjøre at han ikke har mulighet til å oppnå en tilsvarende fortjeneste på et annet oppdrag. Erstatning er videre betinget av at avbestillingen ikke skyldes at forbruker ikke nyttiggjøre seg huset eller betale for ytelsen fordi det har oppstått en hindring som ligger utenfor forbrukerens kontroll og det fra forbrukerens side ikke var rimelig å forutse at hindringen på avtaletiden. Eksempler på slike hindringer kan f.eks. være dødsfall, skilsmisse eller andre personlige forhold. I slike tilfeller vil entreprenøren kun få dekket vederlaget for utført arbeid og materialer. Det kan også skje at utbygger vil kreve en høyere erstatning enn det avtalte avbestillingsgebyret fordi det faktiske tapet er høyere. I en dom fra Oslo Tingrett av 19. mai 2009 ble det slått fast at avbestillingsgebyr på kr 100 000,- ikke fremsto som rimelig i forhold til utbyggers faktiske tap. Retten kom til at kjøper måtte betale erstatning lik utbyggers fulle tap på kr. 929 000,-. Dersom avtalen omfatter både hus og grunn, følger det av bfl. § 53 at de særlige reglene om avbestilling ved hindringer ikke gjelder. Det er naturlig nok heller ikke aktuelt for forbruker å betale for utført arbeid og materialer, i og med at det ved avtaler om hus og grunn vil være entreprenøren som er eier frem til ferdigstillelse og overtakelse. I slike tilfeller vil avbestilling medføre at entreprenøren kan kreve erstatning for sitt økonomiske tap innenfor det som forbrukeren med rimelighet kunne påregne som følge av avbestillingen. Entreprenøren har i slikt tilfelle plikt til å redusere forbrukers tap, normalt ved å videreselge boligen til høyest mulig pris. I enkelte kontrakter som gjelder prosjekterte nye boliger, er det ikke uvanlig at det i stedet for erstatningsansvar ved avbestilling er avtalt et avbestillingsgebyr. Slike klausuler er lovlige etter bfl. § 54. Det avtalte gebyret kan I forbrukerforhold kan det ikke avtales vilkår som stiller forbruker dårligere enn det som følger av loven. Etter at tvist er oppstått, kan partene imidlertid gjøre forliksavtaler, og da kan forbrukeren akseptere vilkår i forliket som stiller ham dårligere enn det som ville følge av loven. III. PROFESJONELLE ENTREPRISEKONTRAKTER Mellom profesjonelle aktører vil avbestillingsretten normalt være nedfelt ved bruk av Norsk Standard. Aktuelle standarder vil være NS 8405 eller NS 8406 for rene utførelsesentrepriser og NS 3431 for totalentrepriser. De nevnte standarder har alle bestemmelser om byggherres rett til avbestilling. I de nye utførelsesentreprisestandardene er det uttrykkelig nevnt at avbestillingsreglene kun kommer til anvendelse dersom det avbestilte arbeidet utgjør mer enn 15% av kontraktssummen. Avbestilling av arbeider under 15% skal behandles som endringer. Selv om dette ikke fremgår tilsvarende i bestemmelsene for totalentreprise, må 15% grensen anses som retningsgivende også her. S I D E 2 6 Av b es t i l l in g i en t r ep r isefo r h o l d Grensen på 15% vil være av stor betydning for byggherre, da erstatning til entreprenøren kun blir aktuelt dersom netto endringer utgjør mer enn 15%. Dette innebærer at man i mange tilfeller først i sluttoppgjøret kan slå fast om entreprenøren har rett til erstatning. En våken byggherre bør ha fokus på dette, slik at han ved eventuell delvis avbestilling om mulig holder seg innenfor nevnte ramme for å unngå erstatningskrav fra entreprenøren. Avbestilling fra byggherre må fremsettes skriftlig ”i så god tid som mulig”. Bruk av epost anses som tilstrekkelig dersom det i kontrakten er avtalt bruk av elektronisk kommunikasjon. Dersom avbestilling fra byggherre rammer underentreprenører eller leverandører, følger det av bestemmelser i standardene at byggherre plikter å betale avbestillingserstatning til entreprenøren dersom entreprenøren som følge av endringen plikter å betale erstatning til underentreprenøren eller leverandøren. Det gjelder ingen prosentgrense i dette tilfelle, hvilket er naturlig. En avbestilling av en mindre leveranse eller utførelse overfor hovedentreprenør kan gjerne innebære at hele leverandørens eller underentreprenørens ytelse faller bort. Det kan også tenkes at en endring bestilt av byggherre medfører netto økning overfor hovedentreprenør mens en underentreprise faller bort, f. eks. dersom det besluttes å bytte leverandør av bygningsdeler. IV. ERSTATNINGSOPPGJØR Det er entreprenørens økonomiske tap som skal erstattes ved avbestilling. Entreprenøren skal stilles som om prosjektet ble gjennomført som forutsatt. Bestemmelsene om erstatning ved avbestilling er tolket slik at tapsberegningen skal omfatte både direkte og indirekte tap. Tapet skal i utgangspunktet omfatte fortjenestetapet i det aktuelle prosjekt, samt entreprenørens generalomkostninger til administrasjon, tilbudsberegning og andre kostnader forbundet med den generelle drift. Når det gjelder fortjenestetapet, vil normalt prosjektregnskapet for det aktuelle prosjekt gi et godt grunnlag for å beregne tapet ved avbestillingen. Dersom det ikke er mulig å dokumentere tapet i det konkrete prosjektet, kan det være aktuelt å foreta en beregning basert på erfaringstall fra dekningsbidrag i tidligere sammenlignbare prosjekter. I rettspraksis er gitt erstatning basert på gjennomsnittlig dekningsbidrag over en periode. Entreprenøren har bevisbyrden for tapet, og han har tapsbegrensningsplikt. I tapsbegrensningsplikten kan det inngå at han kan ha plikt til å permittere ansatte. Kostnader til omdisponering av arbeidsstaben kan imidlertid inngå i tapet. Dersom entreprenøren ved avbestilling får frigitt ressurser som kan nyttes i andre like lønnsomme prosjekter, og disse prosjektene blir utført, kan det medføre at det ikke kan konstateres tap. Permittering Av advokat Thomas Benson, Advokatfirma Holm og Benson ANS thomas.benson@eurojuris.no Thomas Benson er advokat og partner i advokatfirmaet Holm og Benson ANS i Bodø hvor en stor del av hans praksis er knyttet til arbeidsrett. Thomas Benson er også forfatter av Arbeidsrettsboka, og har i en årrekke vært foreleser og sensor i arbeidsrett ved Høgskolen i Bodø og nå også ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Advokat Benson er leder av faggruppen Arbeidsrett i Eurojuris Norge. Han er også styremedlem i Jurismus International. 1. Innledning Permittering er et midlertidig opphør av arbeidsforholdet på grunn av virksomhetens forhold. Arbeidsgivers rett til permittering av arbeidstakere er ikke lovfestet. Dersom virksomheten er bundet av en tariffavtale, vil det være tariffavtalen som regulerer arbeidsgivers adgang til permittering. Dersom virksomheten ikke er bundet av tariffavtale er det lagt til grunn i rettspraksis at det er en viss rett til å permittere i arbeidsforhold. Retten til å permittere er hjemlet i sedvanerett, og adgangen gjelder dermed generelt. Det vil også ved vurderingen av permitteringsadgangen være naturlig å se hen til den tariffavtalen som arbeidsgiveren kunne ha vært bundet av dersom tariffavtale var inngått. Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i reglene i Hovedavtalen LO-NHO 2006-2009, heretter benevnt Hovedavtalen. De andre tariffavtalene har tilsvarende regler, men det kan være avvik i de andre tariffavtalene. Det er noen spesielle regler for permittering ved arbeidskamp. De vil ikke bli behandlet i denne artikkelen. 2.Vilkårene for permittering Permitteringen kan kun forestas når saklig grunn gjør det nødvendig for bedriften, jf. Hovedavtalens § 8-1. Eksempler på saklig grunn kan være ordremangel, vareopptelling, reparasjoner og ominnredning av arbeidslokalene av en slik art og omfang at produksjonen helt eller delvis må innstilles. SIDE 28 Per m it ter in g Tilsvarende kan permittering være aktuelt dersom det har inntruffet uforutsette omstendigheter som brann, strømbrudd, naturkatastrofer o.l. Også streik i annen bedrift kan etter omstendighetene være en slik uforutsett hending. Verken Hovedavtalen eller rettspraksis setter noen bestemt grense for hvor lenge permitteringen kan vare. Det er likevel en forutsetning for permittering ut over seks måneder at partene er enige om at det fortsatt foreligger saklig grunn, jf. Hovedavtalen § 8-1, nr. 2. Permittering er i motsetning til oppsigelse et midlertidig tiltak som forutsetter at arbeidstakerne vil bli gjeninntatt i arbeid. Permittering skal kun brukes der man har et midlertidig behov for redusert arbeidskraft. Dersom det ikke foreligger et midlertidig behov må arbeidsgiver vurdere om det er grunnlag for oppsigelse, jf. aml. § 15-7. Arbeidsgiver må også fortløpende vurdere om vilkårene for fortsatt permittering er tilstede. 3. Fremgangsmåten ved permittering For å sikre en forsvarlig og rettmessig permittering er det viktig med planlegging. Et godt samarbeid med de tillistvalgte er helt avgjørende for å sikre en vellykket permittering. Før permittering iverksettes må arbeidsgiver ha foretatt de nødvendige vurderinger av behovet for permittering. Det er også nødvendig å dokumentere at permittering er nødvendig. Dette må gjøres gjennom å fremlegge regnskapstall eller annen dokumentasjon som kan bekrefte at permittering er nødvendig. Hovedavtalen inneholder regler for fremgangsmåten ved permittering. Selv om virksomheten ikke er bundet av tariffavtale bør disse reglene følges. Virksomheten vil da være best sikret mot et eventuelt søksmål fra arbeidstakerne. 1. Kollektiv drøftingsplikt Før permitteringsvarslet sendes ut skal det konfereres med de tillitsvalgte, jf. Hovedavtalen § 8-2. Arbeidsgiver må derfor drøfte permitteringen, før permitteringen iverksettes. Før lengre permittering iverksettes, bør bedriften som et alternativ vurdere yrkesfaglig kompetansehevende tiltak etter bedriftens behov som kan styrke bedriftens konkurransesituasjon, jf. Hovedavtalen § 8-2, 2. punktum Kriteriene for utvelgelse av hvem som skal permitteres bør også drøftes. Dersom partene likevel ikke kommer til enighet om kriteriene for utvelgelse er det arbeidsgiver som treffer den endelige beslutningen i kraft av styringsretten. Det skal settes opp protokoll som undertegnes av partene, jf. Hovedavtalen § 8-2, 3. punktum. Protokollen bør skrives forløpende og underskrives av begge parter før en forlater drøftingsmøtet. En unngår da etterfølgende uenighet om standpunkter og anførsler som ble gjort gjeldende mellom partene. 2.Utvelgelse av arbeidstakere Ved utvelgelse av arbeidstakere kan ansien- Per m it ter in g nitet fravikes ved permittering når det foreligger saklig grunn, jf. Hovedavtalens § 8-1, nr. 3. Det må imidlertid bemerkes at ansiennitetshensynet har mindre vekt ved permittering enn ved oppsigelse. Det kan ikke stilles de samme krav til saklighetsvurderingen ved permittering som ved oppsigelse. Dette på grunn av at permittering i motsetning til oppsigelse er et midlertidig tiltak som forutsetter at arbeidstakerne vil bli gjeninntatt i arbeid. Ved vurdering av om det er saklig grunn for å fravike ansiennitet, vil faglige kvalifikasjoner, sosiale og andre hensyn, så vel som ansettelsestid og ansiennitetsforskjeller være momenter av betydning. Jeg mener at det er saklig grunn til å fravike ansiennitet, dersom arbeidsgiver har redusert behov for utførelse av en type arbeidsoppgaver, men fortsatt har behov for utførelse av en annen type arbeidsoppgave. Eksempelvis må en avis kunne beholde journalistene og fotografene, men permittere administrative arbeidstakere. Dersom arbeidsgiver ikke skulle ha en slik rett, vil det kunne føre til at arbeidsgiver må permittere arbeidskraft innenfor et fagfelt som vedkommende har bruk for, mens det er overskudd på arbeidskraft innenfor et annet fagfelt. 3. 14 dagers skriftlig varsel Permittering gis med 14 dagers skriftlig varsel til hver enkelt arbeidstaker. Varselet gjelder fra arbeidstidens slutt den dagen det gis, jf. Hovedavtalen § 8-3, nr. 1 og 3. Permittering kan derfor først iverksettes 14 dager etter at arbeidstakerne har mottatt skriftlig varsel om permitteringen. Varselet skal også angi permitteringstidens sannsynlige lengde. Er det ikke mulig, skal SIDE 29 fortsatt permittering drøftes med de tillitsvalgte senest innen 1 måned og deretter hver måned hvis man ikke blir enige om noe annet. Det skal herunder fortløpende vurderes om vilkårene for permittering er tilstede eller om det må gjennomføres oppsigelser, jf. Hovedavtalen § 8-4, nr. 3. 4.Virkningene av permittering Arbeidstaker har krav på lønn fra arbeidsgiver i fem arbeidsdager etter at permitteringen er iverksatt, jf. permitteringslønnsloven § 3. Deretter vil arbeidstakeren ha krav på dagpenger, i medhold av folketrygdlovens § 4-7. Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer imidlertid dersom arbeidstakerne i løpet av de siste 18 måneder har vært helt eller delvis permittert uten lønn i 52 uker til sammen, jf. permitteringslønnsloven § 3 og forskrift av 14. desember 2005, nr. 1486. 5. Oppsigelse under permittering 1. Arbeidsgivers oppsigelse: ikke arbeidsplikt - nytt arbeid Dersom arbeidsgiver bringer arbeidsforholdet til opphør i permitteringstiden har ikke arbeidstakere som i mellomtiden har fått seg nytt arbeid arbeidsplikt, jf. Hovedavtalen § 8-6, nr. 2. Arbeidsgiver har da heller ingen lønnsplikt for arbeidstakeren i oppsigelsestiden. 2. Arbeidstakers oppsigelse: ikke arbeidsplikt – permittert mer enn 3 måneder S I D E 3 0 Per m it ter in g Arbeidstaker som er permittert uten lønn har en kortere oppsigelsesfrist enn andre arbeidstakere. Oppsigelsesfristen er 14 dager regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt av arbeidsgiver, jf. aml. § 15-3, nr. 9. Dersom arbeidstakere har vært permittert i mer enn 3 måneder og det ikke er fastsatt en dato for permitteringens opphør, kan arbeidsgiver som har fått seg nytt arbeid fratre uten oppsigelsesfrist, jf. Hovedavtalen § 8-6, nr. 3. 6. Oppsummering Følgende oppsummering kan gis: 1. Permitteringen kan kun forestas når saklig grunn gjør det nødvendig for bedriften 2.Før permitteringsvarslet sendes ut skal det konfereres med de tillitsvalgte. Protokollen bør skrives forløpende og underskrives av begge parter før en forlater drøftingsmøtet. 3.Permittering gis med 14 dagers skriftlig varsel til hver enkelt arbeidstaker. 4.Permittering iverksettes 14 dager etter at skriftlig varsel er gitt. Arbeidsgivers lønnsplikt er på fem dager. Deretter har arbeidstakerne krav på dagpenger fra NAV. 5.De permitterte skal holdes løpende orientert under permitteringen. 6.Fortsatt permittering skal drøftes med de tillitsvalgte hver måned, hvis man ikke blir enige om noe annet 7. Ved oppsigelse under permittering gjelder særlige regler om oppsigelsestid og fratreden. 8.Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer dersom arbeidstakerne de siste 18 måneder har vært helt eller delvis permittert uten lønn i 52 uker til sammen. Ny plandel Av advokat Hege Mortensen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS hege.mortensen@eurojuris.no Hege Mortensen er ansatt advokat hos Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i Drammen. Hun har jobbet i teknisk etat i 2 kommuner, og har i den sammenheng erfaring fra byggesak, plansaker og kommunesaksbehandling. Mortensen er medlem i faggruppen ”Fast eiendom / bygg & entreprise” i Eurojuris Norge. I denne artikkelen presenterer Mortensen utvalgte bestemmelser som er nye etter vedtagelsen av Plandelen av Plan- og bygningsloven i juli 2009. 1. Innledning Med virkning fra 1. juli 2009 fikk plan og bygningsloven ny plandel. Lovendringen er et resultat av et omfattende revisjonsarbeid som startet ved at Planlovutvalget ble oppnevnt i oktober 1998. Parallelt med revisjonen av plandelen av loven, har også bygningsdelen av loven vært gjenstand for omfattende revisjon. Endringene i bygningsdelen forventes å trå i kraft tidligst 01.07.2010. Flere av Planlovutvalgets forslag til endringer er allerede innarbeidet i gjeldende plan- og bygningslov, eksempelvis reglene om tidsfrister i planlegging, endringer av bestemmelsene om konsekvensutredning samt endringer i bestemmelser om utbyggingsavtaler. Planlovutvalgets hovedsiktemål for loven er at den skal være et virkemiddel for å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. Det har også vært et viktig mål å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver. Arbeidet med revisjonen av plandelen er omfattende, og det vil derfor føre for langt å redegjøre for lovendringene i sin helhet i denne artikkelen. Jeg har derfor valgt å presentere noen utvalgte emner som jeg mener private aktører vil ha særlig nytte av å kjenne til. 2. Effektivisering Plansystemet skal ivareta to hovedfunksjoner; Det skal sikre gode og langsiktige helhetsløsninger, samtidig som systemet skal ivareta behovet for raske og forutsigbare avgjørelser for så vel private som offentlige aktører. SIDE 3 2 Ny Pl andel Det er et faktum at tidligere plan- og bygningslov ga naboer, berørte myndigheter og allmennheten mange anledninger til å medvirke under saksbehandlingen både når det gjaldt plansaker og når det gjelder byggesaker med den følge at saksbehandlingen ble både ressurs og tidkrevende. Loven ga også i mange tilfeller anledninger til å ta omkamp på forhold som allerede var avklart og/eller komme med innspill svært sent i prosessen. Planlovutvalget har hatt som mål å få opp evt. interessekonflikter så tidlig og så overordnet som mulig i planprosessen, for på den måten å redusere den samlede behandlingstiden og skape økt forutberegnlighet. Endringene medfører i praksis at planer og utbyggingsprosjekter som er i samsvar med overordnede planer vil få en enklere og raskere behandling, mens planer og utbyggingsprosjekter som ikke er i samsvar med overordnede planer må påregne en tyngre og mer tidkrevende behandling. Begrunnelsen for en slik differensiering er at de forhold som ikke er i samsvar med overordnede planer må avklares før reguleringsplanen eller byggesøknaden kan godkjennes. Planlovutvalgets mål om effektivisering er ivaretatt gjennom flere av lovens bestemmelser. Nedenfor har jeg trukket frem og kort omtalt tre av bestemmelsene som etter min oppfatning vil være viktige bidrag i effektiviseringen av plan og byggeprosessene. a) Begrensninger i adgangen til å fremme innsigelser Lovens § 5-5 oppstiller forbud mot å fremme ny innsigelse mot forhold som det har vært fremmet innsigelse mot, og som har blitt avgjort i løpet av de ti foregående år. Bestemmelsen er også til hinder for at offentlige organer kan fremme innsigelser dersom de ikke har benyttet seg av sin rett og plikt til å gi planmyndighetene informasjon av betydning for planleggingen tidlig i prosessen. Begrensningen forutsetter at planmyndighetene har overholdt lovens varslingsplikt. b) Adgang til på visse vilkår å sette i gang bygging uten reguleringsplan Lovens § 11-6 angir rettsvirkningene av kommuneplanen. Bestemmelsen åpner for at kommunene ikke er pålagt å stille et generelt krav om utarbeidelse av reguleringsplaner. For de områder hvor kommunen ikke har oppstilt krav om reguleringsplan, skal søknader om tiltak behandles i samsvar med de retningslinjer som fremkommer av kommuneplanens arealdel. Dette innebærer at man i enkelte områder slipper å gjennomføre reguleringsplanarbeid før byggeprosjekter igangsettes. Kommuner som opplever stor knapphet på areal vil neppe bruke denne muligheten, men i kommuner med mye areal og få interessekonflikter vil bestemmelsen kunne gi en betydelig besparelse av så vel tid som ressurser i planprosessen. c) Felles behandling av reguleringsplanforslag og byggesøknad Lovens § 12-15 gir hjemmel for å behandle reguleringsplanforslag og byggesøknad parallelt. I slike saker kommer lovens regler om saksbehandling for plansaker også til anvendelse for byggesaken, hvilket blant annet betyr at eventuelle protester mot byggesaken også skal fremmes direkte til kommunen. Bestemmelsen innebærer at utbyggere kan sette spaden i jorda dagen etter at reguleringsplanen er vedtatt i kommunestyret, hvilket kan gi en betydelig tidsbesparelse samtidig som det vil forhindre omkamp i en etterfølgende byggesak av forhold som allerede er avklart i reguleringsprosessen. 3. Dispensasjoner Tidligere plan- og bygningslovs § 7 ga hjemmel for å innvilge dispensasjon dersom det foreligger ”særlige grunner”. Det har vært Ny Pl andel knyttet mye usikkerhet til hvorledes bestemmelsen skal forstås, og bestemmelsen har vært praktisert svært ulikt rundt om i landets kommuner. Bestemmelsen gjaldt for alle typer dispensasjoner. I ny lov er bestemmelsen gitt et eget kapittel med fire bestemmelser. Begrunnelsen for dette er at lovgiver har ønsket å gi en mer utførlig redegjørelse for de hensyn som må avveies før dispensasjon evt. kan innvilges. I forarbeidene sies det at bestemmelsen i hovedtrekk er en videreføring av gjeldende rett. Mitt inntrykk er at bestemmelsen legger klarere føringer for kommunens behandling av dispensasjonssøknader og at bestemmelsen derfor i praksis vil medføre en innskjerping av kommunenes dispensasjonspraksis. Loven oppstiller forbud mot å innvilge dispensasjon dersom de hensyn som begrunner bestemmelsen det dispenseres fra eller hovedhensynene bak lovens formålsbestemmelser blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene dispensasjonen gir være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det åpner for å gi så vel varig som midlertidig dispensasjon, og det kan knyttes vilkår til dispensasjonen. Hovedreglen er at det er kommunen som har myndighet til å gi dispensasjoner, men dersom det er viktig for å ivareta nasjonale eller viktige regionale interesser, kan Kongen bestemme at dispensasjonsmyndigheten skal legges til regionalt eller statlig organ. Forarbeidene trekker blant annet frem Oslofjordområdet, Sørlandskysten samt villreinområdene som aktuelle området hvor SIDE 33 dispensasjonsadgangen kan inndras fra kommunene. En overføring av dispensasjonsmyndigheten er forutsatt å være midlertidig, men det er foreløpig ikke bestemt hvor lang en slik periode vil være. Svensson Nøkleby er Buskeruds største advokatfirma med 34 ansatte. Vi har ekspertise innen de fleste juridiske fagområder, og bistår bedrifter, private og det offentlige. Vi er medlem av Eurojuris - Europas største samarbeid av ledende advokatkontorer. Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS Nedre Storgate 15 - 17, 3001 Drammen Tlf 32 25 55 00 • www.svenssonnokleby.no Erfaring. Kompetanse. Løsning. tvers.no / foto: pia sønstrød Velkommen til Buskeruds største advokatfirma! Lokal forankring, nasjonalt nettverk og internasjonale forbindelser Advokater i nettverk Eurojuris Norge er en landsdekkende advokatkjede bestående av 9 selvstendige advokatfirma med til sammen 80 advokater. Gjennom Eurojuris International deltar Eurojuris Norge i Europas største nettverk med 5 000 advokater. Fordeler ved å benytte Eurojurisadvokater Vi er et konkurransedyktig alternativ til hovedstadens store advokatfirma. Vi kan tilby klienten juridisk hjelp der problemet oppstår, uansett hvor i landet det måtte være. Vi tror at nærhet til advokaten og lokal kunnskap er viktig for våre klienter. Samtidig er det kostnader å spare ved å benytte seg av lokale advokatfirma fremfor de store Oslofirmaene. Våre advokater tilbyr tjenester innenfor det forretningsjuridiske området. Privatpersoner og det offentlige er også viktige klienter. Think global – act local I et Europa uten grenser møter firmaer og den enkelte av oss i økende grad juridiske spørsmål utenfor Norge. Selv om internasjonale relasjoner stadig gjør verden mindre, fortsetter lovgivningen å være forskjellig mellom landene. Ved å bruke et Eurojurisfirma, får du tilgang til et unikt nettverk av juridisk kompetanse i Norge og resten av Europa. Med mer enn 600 advokatfirma og 5 000 advokater er din lokale advokatforbindelse del av Europas ledende advokatnettverk. Faglig samarbeid sikrer klienten de beste tjenester Eurojuris Norge har inndelt sin virksomhet i faggrupper. Den enkelte advokat i Eurojuris er tilknyttet den faggruppen hvor vedkommende har best kompetanse. Faggruppene i Eurojuris er derfor sammensatt av advokater som holder et høyt faglig nivå på gjeldende fagområde. Dette sikrer deg som kunde høy kvalitet på de tjenester vi leverer. Vi har faggrupper innen følgende rettsområder: arbeidsrett, bygg/entreprise, erstatningsrett, familie/arv/skifte, fast eiendom, immaterielle rettigheter, insolvens, skatterett og selskapsrett. Kvalitet i fokus Alle firma i Eurojuris er veletablerte og ledende i sine regioner. De er håndplukket og oppfyller Eurojuris’ strenge kriterier for utvelgelse. Blant kravene som stilles er ISOsertifisering, som innebærer innføring av et internasjonalt kvalitetssystem som hjelper oss til å nå fastsatte mål og er et viktig verktøy for å fokusere på forbedringer og økt effektivitet. Våre firma er blant veldig få advokatfirma i Norge som har innført en slik kvalitetsstandard. Kontakt din lokale juridiske rådgiver Besøk vår helt nye hjemmeside på www.eurojuris.no. Her finner du mer informasjon om vår organisasjon og tjenestene vi tilbyr. Du kan kontakte Eurojuris Norge AS sentralt eller et av våre lokale firma direkte. Returadresse: Eurojuris Norge AS Postboks 294, 3001 Drammen Deltakende firmaer Advokatfirmaet Eurojuris Harstad DA Håkonsgt.4 Postboks 866, 9488 Harstad Telefon 77 00 21 00 Faks 77 00 21 11 E-post: harstad@eurojuris.no Advokatfirma Stiegler ANS Fortunen 1 Postboks 1124 Sentrum, 5809 Bergen Telefon 55 21 54 00 Faks 55 21 54 25 E-post: bergen@eurojuris.no Advokatfirmaet Holm og Benson Sjøgaten 27 Postboks 223, 8001 Bodø Telefon 75 52 05 58 Faks 75 52 38 20 E-post: bodo@eurojuris.no Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA Kirkegt. 202 Postboks 548, 5500 Haugesund Telefon 52 70 10 30 Faks 52 70 10 31 E-post: haugesund@eurojuris.no Advokatfirmaet Larhammer & Aarseth ANS Torget 2 Postboks 248, 6401 Molde Telefon 71 19 16 00 Faks 71 19 16 01 E-post: molde@eurojuris.no ProJure Advokatfirma DA N. Holmegt. 30 Postboks 127, 4001 Stavanger Telefon 51 85 84 00 Faks 51 85 84 01 E-post: stavanger@eurojuris.no Tofte & Co Advokatfirma DA Markensgt. 4A Postboks 759, 4666 Kristiansand Telefon 38 10 51 00 Faks 38 10 51 01 E-post: kristiansand@eurojuris.no Advokatfirmaet Svensson Nøkleby Nedre Storgate 15/17 Postboks 294 Bragernes 3001 Drammen Telefon 32 25 55 00 Faks 32 25 55 01 E-post: drammen@eurojuris.no Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard DA Storgata 136 Pb 73 3901 Porsgrunn Telefon 35931900 Fax 3593 19 01 Epost: firmapost@lov.as
© Copyright 2024