Sammendrag
Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING Sammendrag Parallellsesjoner Sesjon 1 Demens Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING IVARETATT ELLER GLEMT? En studie om ivaretakelse av psykososial helse hos eldre hjemmeboende personer med demens Stipendiat: Anette Hansen (anette.hansen@hit.no) Veiledere/deltakere: Solveig Hauge (hovedveileder) og Ådel Bergland Ansvarlig institusjon: Høgskolen i Telemark, Institutt for helsefag Prosjektperiode: 01.03.2012- 29.02.2016 Finansieringskilder: Høgskolen i Telemark og forskningsmidler fra Norsk sykepleierforbund Bakgrunn I Norge er det i dag cirka 70.000 personer med demens, over halvparten av disse bor i eget hjem. Antallet personer med demens vil trolig fordobles innen 2040. Nasjonale føringer legger til grunn at innbyggerne skal kunne bo i eget hjem lengst mulig, og få dekket sine behov for pleie- og omsorg der. St.meld. nr. 25 Mestring, muligheter og mening, Kvalitetsforskriften, Verdighetsgarantien og Aktiv Omsorg er dokumenter som fremhever betydningen av en verdig, meningsfull hverdag hvor vektlegging av sosial-, kulturell- og fysisk aktivitet står sentralt. Igjennom disse føringene er kommunene gitt et ansvar å vektlegge faktorer som har betydning for den enkeltes psykososiale helse. Pasienter med demens kan ha problemer med selv å formidle og ivareta sine psykososiale behov. God behovsavklaring og vektlegging av helsepersonells kompetanse og holdninger blir derfor sentralt for at kommunene skal kunne gi disse pasientene tilrettelagte og helhetlige tjenester. Hensikt Hensikten med denne studien er å frembringe mer kunnskap om hvordan psykososiale behov til hjemmeboende, eldre pasienter med demens forvaltes og utøves i praksis. Hvordan vektlegger og kvalitetssikrer de som tildeler og utøver tjenesten ivaretakelsen av pasientenes psykososiale helse. Metode og materiale Studien har i hovedsak en kvalitativ tilnærming. Da studien søker å få mer kunnskap om helsepersonells opptatthet og bevissthet omkring ivaretakelse av psykososial helse og behov, hos hjemmeboende eldre med demens, innlemmes både de som innvilger hjemmetjenester og de som utøver tjenesten. Datainnsamlingen har foregått ved hjelp av fokusgruppeintervjuer, med de som tildeler tjenesten (tildelingskontor) og de som utøver tjenesten (ansatte i hjemmetjenesten). Ytterligere data er innhentet via dokumentgjennomgang av anonymiserte vedtak om innvilget hjemmetjeneste og dagsenteropphold. Fire Østlandskommuner fra tre ulike fylker deltar i studien. Resultater og konklusjon Studiens datamateriale er samlet inn og analysearbeidet pågår. Analytiske utfordringer og foreløpige funn vil bli presentert. HELSEFREMMING OG DEMENS Solveig Hauge1), Kristin Helleberg 1) og Karin Thorvik 2) 1) Høgskolen i Telemark, 2) St. Hansåsen Undervisningssykehjemmet, Porsgrunn Kontaktperson: solveig.hauge@hit.no Bakgrunn Helsefremming er i liten grad drøftet og anvendt i omsorg for personer med demens. Dette kan ha noe å gjøre med at helsefremming i mange tilfeller blir forstått og framstilt som en kognitiv ressurs, som for eksempel i Antonovskys teori om “opplevelse av sammenheng” (OAS). Teorien legger vekt på menneskets potensialer til å mestre stress og utfordringer på en helsefremmende måte. Sentrale komponenter i teorien er begrepene; forståelse, håndterbarhet og meningsfullhet. Antonovsky hevder at det er sjelden at en person med lav evne til å forstå har høy evne til å håndtere og oppleve mening Hensikt Formålet med presentasjonen er å utforske og drøfte om Antonovskys teori er anvendelig og nyttig som faglig tilnærmingsmåte i omsorg for personer med redusert kognitiv kapasitet. Metode Utgangspunkt for analysen er emirirsk data fra et prosjekt som hadde som formål å beskrive god omsorg for personer med alvorlig demens. Data ble samlet inn ved deltakende observasjon fra november 2011 til februar 2012. Fra datamaterialet er det valgt ut en spesiell situasjon. Denne situasjonen blir analysert og drøftet i lys av Antonovskys teori. Resultat Diskusjonen kretser rundt spørsmålene; Hvor viktig er kognitiv kapasitet for en helsefremmed tilnærming? Er det mulig å arbeide helsefremmende med personer som har redusert kognitiv kapasitet? Konklusjon Analyse og drøfting konkluderer med at for personer med demens er det mulig å arbeide helsefremmende ved å arbeide mot å styrke en persons opplevelse av mening, noe som i neste omgang kan føre til at en personer med demens kan håndtere situasjoner de står oppi. PÅRØRENDE - VIKTIGE I PASIENTMEDVIRKNINGSPROSESSEN? Ann Karin Helgesen førsteamanuensis 1) 1) Høgskolen i Østfold Bakgrunn for studien Det er begrenset med studier som omhandler pårørende til beboere ved skjermet avdeling for personer med demens sin rolle i pasientmedvirkningsprosessen. Hensikt: Å utforske hvordan pårørende til beboere ved skjermet avdeling for personer med demens erfarer sin rolle i pasientmedvirkningsprosessen. Materiale og metode Studien har et eksplorativ design og metodologisk tilnærming er «Grounded Theory». I alt 24 intervju ble utført med 12 nære pårørende. Funn Pårørende forflyttet seg mellom ulike roller for å sikre beboerens velbefinnende. Dette innebar beboerens velvære og verdighet, hvilket var selve målet for pårørendes medvirkning. Kategoriene å være besøker, å være talsperson, å være vokter og være link til verden utenfor beskriver de ulike rollene. Ulike situasjoner og betingelser trigget ulike roller. Pårørendes rolle i pasientmedvirkningsprosessen var også påvirket av deres vilje og evne til å medvirke, deres oppfatning av beboerens tilstand, graden av emosjonell nærhet til beboeren, deres oppfatning av personalets ferdigheter og deres tillitt til personalet. Konklusjon Pårørende må sees og få mulighet til å være en ressurs i pasientmedvirkningsprosessen, da deres rolle er avgjørende for å sikre beboerens velvære og verdighet. Pårørendes medvirkning er viktig for kvaliteten på pleien som ytes. Det bør rettes mer oppmerksomhet til å initiere bedre samarbeid mellom pårørende og personell da dette kan virke positivt både for beboerens og pårørendes velvære. Studien i sin helhet kan leses i Journal of Clinical Nursing. Helgesen, Ann K., Maria Larsson, and Elsy Athlin. “How do relatives of persons with dementia experience their role in the patient participation process in special care units? 22.11-12 (2013): 16721681. FYSISKE OG SOSIALE AKTIVITETER FOR HJEMMEBOENDE PERSONER MED DEMENS – ERFARINGER FRA PÅRØRENDE Ulrika Söderhamn1), Sissel Eriksen2) og Bjørg Landmark2) 1) Universitetet i Agder, Senter for omsorgsforskning – Sør 2) Drammen kommune, Senter for omsorgsforskning – Sør Bakgrunn Å være pårørende til en hjemmeboende person med demens er kjent å være en tung byrde. I Drammen kommune er det startet et aktivitetssenter, Villa Fredrikke, med sykepleiere og frivillige som tilbyr hjemmeboende personer med demenssykdom, i tidlig fase, deltakelse i fysiske og sosiale aktiviteter og støtte til pårørende. Hensikt Å belyse erfaringer fra pårørende til personer med demens i tidlig fase som har deltatt i organiserte fysiske og sosiale aktiviteter ved Villa Fredrikke. Materiale og Metode: Studien har en kvalitativ design. Ti pårørende, barn eller ektefelle, ble inkludert i studien. To fokusgruppeintervju med fem deltaker i hvert intervju ble gjennomført. Intervjuteksten ble analysert med manifest og latent innholdsanalyse. Resultater To kategorier fremkom i den manifeste analysen: «Avbrudd i hverdagen» og «Bli sett og passet på». To subkategorier til hver kategori ble identifisert: «Behov av avlastning» og «Meningsfulle aktiviteter» respektive «Bli bekreftet» og «Dele erfaringer og få råd og hjelp». Kategoriene ble fortolket (latent analyse) i et overordnet tema: «Tilfredshet med tilpassede aktiviteter og gruppemøter formidlet med en person-sentrert omsorg». Pårørende opplevde økt velvære da de fikk avlastning og da de så at personene med demens fikk en ny hverdag gjennom Villa Fredrikke. Personene med demens ble gladere og mer oppmerksomme ved å delta i aktivitetene. De pårørende fikk mulighet til å delta i gruppemøter sammen med andre pårørende. Dette opplevdes som en god støtte i en vanskelig situasjon og de følte seg alltid sett og velkommen når de kom til Villa Fredrikke. Konklusjon For at et aktivitetssenter for personer med demens i tidlig fase skal kunne gi personene med demens en ny hverdag og støtte til de pårørende er det helt avgjørende at personalet har høy kompetanse innen demens og kan gi en personsentrert omsorg. DET PERSONLIGE ROMMET. OM SÅRBARHET VED KROPPSLIG NÆRHET NÅR KOGNITIVE EVNER ER SVEKKET. Anne-Margrethe Støback, Universitetslektor, Master i helsefag studieretning helse og omsorgstjenester for eldre, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Bakgrunn Vi har alle et personlig rom, en grense for hvor fysisk nært vi vil ha andre mennesker. Personen med demenssykdom er utsatt for mange tap som; svekket oppmerksomhet, svekket vurderingsevne og svekket dømmekraft. Personen sin opplevelse av omgivelsene kan dermed endre seg. Opplevelsen av å være ubeskyttet oppstår når andre personer, som personalet i hjelperelasjonen, kommer fysisk nær. Det kan forståes som en invasjon av det personlige rom. Og det igjen kan utløse uro ved sinne eller fortvilelse. Slik uro kan personalet i en sykehjemsavdeling oppleve som utfordrende atferd og det gjøre hjelperelasjonen vanskelig. Hensikt Hensikten med arbeidet som ble gjort var å tydeliggjøre at som enkeltpersoner forholder vi oss til omgivelse med våre tanker, og med vår kropp. Dersom kognitive endringer skaper behov for hjelp og omsorg, må omgivelsene forstå til at den kroppslige tilnærmingen kan oppleves som en trussel heller enn som et tilbud om hjelp. Material og metode Innsamling av data er gjort ved å samle praksis- fortellinger i løpet av gjennomføring av et kompetanseprogram rettet mot personalet i sykehjem. Kompetanseprogrammet omhandlet forståelse og mestring av utfordrende atferd. Fortellingene er analysert sammen med personalet, og gjennom refleksjon brukt som redskap for å forbedre praksis. Resultater Fortellingene viser situasjoner som oppleves vanskelig for personalet. Men personalet ser at uro kan skyldes en naturlig reaksjon fra pasienten fordi de vil forsvare seg mot en opplevd trussel. Refleksjonen over slike situasjoner, hvor forståelse for pasientens opplevelse og en bevissthet om det personlige rom, viser seg å bidra til å forebygge vanskelige situasjoner i møte med pasienter med kognitiv svikt. Gjennom oppmerksomhet på egen atferd kan personalet forebygge utfordrende situasjoner, og de opplever også større trygghet i mestring av tilsynelatende uforutsigbare hendelser. Sesjon 2 Overgang til, mellom og tilbake til tjenester Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING SPYDSPISS ABILDSØ – KORTTIDSAVDELING SOM LÆRINGSARENA Lene Svendsen, Turid Mood ,Torunn Wibe Utviklingssenter for sykehjem i Oslo, Abildsø sykehjem. Bakgrunn Signaler fra ordinære korttidsenheter etter samhandlingsreformen, er at pasientene kjennetegnes av behov for mer avansert behandling og sykepleie. Det mangler både nødvendig kompetanse og utstyr til å håndtere dette, og mange ansatte føler seg utrygge på de utfordringer de står ovenfor. En rapport fra Helsedirektoratet (Samhandlingsstatistikk 2011-2012) ett år etter samhandlingsreformens oppstart, beskriver at antall reinnleggelser har økt. Evaluering i 2012 av fire spesialiserte korttidsenheter - et samhandlingsprosjekt, beskriver færre reinnleggelser etter innleggelse til spesialiserte korttidsenheter. Korttid 1, Abildsø sykehjem (tidligere spesialisert korttidsenhet) ble vurdert til å besitte en type kompetanse alle korttidsenheter burde ha, og vi ønsket derfor å bruke dette unike fagmiljøet til å gjennomføre et prosjekt med fokus på kompetanseheving i Oslosykehjemmenes korttidsavdelinger. Mål/hensikt Økt trygghet i håndtering av korttidspasienter med behov for mer avansert behandling og sykepleie ved: • Økt kompetanse til å håndtere akutt og kritisk syke • Økt handlingskompetanse • Økt fokus på fagutvikling Materiale og metode Tre ulike korttidsavdelinger ble valgt ut til å være med i prosjektet. Prosjektgruppen dro til alle korttidsenhetene for å presentere prosjektet, bli kjent med enheten og de ansatte og så hvordan de organiserte sin avdeling. De ansatte på de involverte korttidsenhetene fikk hospitere på Korttid 1, og alle korttidsenhetene fikk teoretisk undervisning og opplæring i prosedyrer av prosjektgruppen på eget arbeidssted. Det ble utarbeidet et stort undervisningshefte til alle ansatte, som det ble undervist fra og som kan brukes som oppslagshefte videre. Resultater Evaluering fra prosjektdeltakerne er foreløpig svært god, og i oktober vil prosjektet være avsluttet og vi kan presentere fullstendig evaluering. Konklusjon Kunnskap gir trygghet. Undervisning til hele personale på avdelingen er vesentlig for å bygge størst mulig faglig trygghet hos alle og sikre en god implementering av nye rutiner. Kontakt: lene.svendsen@sye.oslo.kommune.no ERFARINGAR MED SJUKEHUSOPPHALDET OG DEN FØRSTE TIDA ETTER UTSKRIVING Ranveig Boge, sjukepleiar/cand.san., 2,3Stig Harthug, professor II/ dr.med. 1 Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus Seksjon for pasientsikkerheit, FoU-avdelinga, Haukeland universitetssjukehus, Bergen 3 Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen, Norge 1 2 E-post: Ranveig.Marie.Boge@helse-bergen.no Bakgrunn Kvar tredje nye brukar av omsorgstenester blir re-innlagt i sjukehuset, og det er ein samanheng mellom dette, tilhøve ved sjukehus og lengd av opphald. Sjukdom påverkar den helserelaterte livskvaliteten og pasientar si vurdering av helse og funksjon gir viktig informasjon. Pasienterfaringar og re-innlegging av eldre i somatiske sjukehus er to nye kvalitetsindikatorar, indirekte mål på kvalitet innan et område, utgitt av Helsedirektoratet i 2012. Mål/Hensikt Formålet med studien er å få kunnskap om eldre pasientars helserelaterte livskvalitet samt erfaringar med sjukehusopphaldet og den første tida etter utskriving. Materiale og metode Studien inkluderer 250 menn og kvinner over 65 år med hoftebrot, kols eller hjartesvikt innlagt meir enn 24 timar, og som er i stand til å gje fritt informert samtykke. Deltakarane må vera i stand til å fylle ut spørjeskjema utan hjelp og ikkje ha fast plass i sjukeheim. Metoden er spørjeskjema som kartlegg fysisk og mental helse, angst og depresjon, usikkerheit ved sjukdom, trøttheit og utmatting, subjektive helseplager og erfaringar med sjukehusopphaldet. I tillegg blir det stilt spørsmål knytt til problem etter utskriving, kva type omsorgstenester pasientane mottar, kor dei oppheld seg dei første 30 dagar etter utskriving og re-innlegging i sjukehus i dette tidsrommet. Skjema blir svara på i sjukehuset og ein månad etter utskriving. Resultat Data frå om lag 100 pasientar er samla inn i perioden juni 2013 – april 2014. Konklusjon Resultata vil bli presentert i eit internasjonalt tidsskrift i løpet av 2015. Konsekvensar for praksis Studien kan tilføre nyttig kunnskap i forhold til kvalitetsmåling og pasientsikkerheitsarbeid ved overføring av pasientar frå sjukehus til primærhelseteneste. HELSEPERSONELLS INFORMASJONSPRAKSIS VED UTSKRIVELSE AV PASIENTER FRA SYKEHUS Torunn Wibe 1) 2), Mirjam Ekstedt 3) 4) og Ragnhild Hellesø 2) 1) Utviklingssenter for sykehjem i Oslo, Abildsø sykehjem, 2) Avdeling for sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo, 3) KTH, Skolan för teknik och hälsa, 4) Senter for pasientmedvirkning og samhandlingsforskning, Oslo universitetssykehus Bakgrunn Helsetjenesten i Norge er i økende grad preget av korte sykehusopphold, involvering av mange forskjellige helsearbeidere og spesialister, samt at stadig mer helsehjelp ytes i kommunehelsetjenesten. Dette stiller store krav til utveksling av informasjon når pasienter utskrives fra sykehus. Mål/Hensikt Å undersøke sykepleiere og legers praksis med å informere pasienten ved endt sykehusopphold, samt informasjon til helsepersonell i kommunehelsetjenesten som skal gi pasienten videre helsehjelp. Materiale og metode Vi brukte en kvalitativ tilnærming med intervju av 22 sykepleiere og leger i sykehus. Resultater I sykepleiernes og legenes beskrivelser av informasjonspraksis ved utskrivelse av pasienter fra sykehuset identifiserte vi to hovedtemaer: 1) Informasjon blir produsert i parallelle prosesser, basert på sykehusrutiner og profesjonelle normer. Det vil si at sykepleier i sykehuset informerer sykepleiere i hjemmetjenesten og sykehuslege informerer fastlege. Hjemmesykepleier vet normalt ikke hva fastlegen er informert om og fastlegen vet ikke hva hjemmesykepleier er informert om fra sykehuset. 2) Utfordringer knyttet til å tilpasse informasjon til ulike mottakere. Informantene i vår studie var opptatt av at informasjon som pasienten skal lese må tilpasses pasienten. De var derfor skeptiske til å tilby pasienten kopi av den informasjonen som sendes til hjemmesykepleier og fastlege. Pasienten får et eget informasjonsskriv som er ment å være mer forståelig for pasienten. Konklusjon Den beskrevne informasjonspraksisen tar ikke høyde for at pasienten kan ha interesse av å vite hvilken informasjon hjemmesykepleier og fastlege har fått fra sykehuset. De parallelle informasjonsprosessene og mangel på transparens kan være til ulempe for tverrfaglig samarbeid om pasienten i kommunehelsetjenesten. Dersom informasjonspraksis skal endres slik at den bidrar til mer transparens for pasienten, samt mellom de partene som skal gi pasienten videre helsehjelp i kommunen etter utskriving fra sykehus, må både sykehusets rutiner og profesjonelle normer tas med i betraktning. Dette handler ikke bare om holdninger hos den enkelte helsearbeider. Kontakt: torunn.wibe@sye.oslo.kommune.no GOD OMSORG FOR ELDRE PASIENTER I OVERGANGSFASEN FRA SYKEHUS TIL EGET HJEM - SYKEPLEIELEDERES ERFARINGER Bjørg Dale 1) Sigrun Hvalvik 2) 1) Universitetet i Agder 2) Høgskolen i Telemark Bakgrunn Eldre pasienter skrives ut fra sykehuset sykere og mer avhengig av hjelp enn før, og med større risiko for reinnleggelser. Det å overføre pasienter mellom ulike avdelinger eller ulike nivåer i helsetjenesten kan by på problemer og utfordringer for pasienten, men også for de som er videre ansvarlige for å gi pasienten riktig og god behandling og pleie. I tillegg kan det ha økonomiske konsekvenser. Overføring av pasienter er derfor ansett som et viktig område for forbedring, både når det gjelder kvalitet på omsorgstjenestene og pasientsikkerhet. Ledere i hjemmetjenesten spiller en betydningsfull rolle for å fremme samhandling og for å bidra til bedre kvalitet på omsorgen til eldre pasienter som er i en overgangsfase fra sykehus til eget hjem, og med fortsatt behov for å motta omsorgstjenester. Mål/hensikt Å få innsikt sykepleielederes erfaringer med å administrere pleie til eldre personer i overgangsfasen fra sykehus til eget hjem, og med fortsatt behov for å motta profesjonell omsorg i hjemmet. Materiale og metode Et fenomenologisk hermeneutisk design med semistrukturerte intervjuer med ti sykepleieledere i hjemmesykepleien, fem fra Aust-Agder og fem fra Telemark. Resultater Sykepleielederne i hjemmetjenesten: • måtte forholde seg til motsetningsfylte verdier • opplevde utfordringer knyttet til organisering og samarbeid på tvers av nivåer • ble utfordret av manglende samsvar mellom krav om effektivitet og kompetanse, og tilgjengelige ressurser • måtte tenke praktisk og funksjonelt for at den enkelte pasienten skulle få mest mulig kompetent pleie • Konklusjon Sykepleielederne hadde et omfattende ansvar som innebar utfordringer og ofte tøffe prioriteringer knyttet til organisering, ansatte, pasienter og omsorgsutøvelse. For å tilrettelegge for pleie av høy kvalitet var de fleksible og pragmatiske, og tok stort individuelt ansvar. Dette ansvaret medførte ofte etiske og profesjonelle dilemmaer. Sesjon 3 Rus, psykiatri og utviklingshemming. Ernæring. Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING OMSORGSKVALITETER I PROFESJONELL PRAKSIS MED PERSONER SOM HAR UTVIKLINGSHEMMING AV ALVORLIG GRAD Laila Luteberget og Anita Gjermestad Diakonhjemmet Høyskole, Institutt for vernepleie og ergoterapi laila.luteberget@diakonhjemmet.no anita.gjermestad@diakonhjemmet.no Bakgrunn Voksne personer med utviklingshemming av alvorlig grad er en uensartet gruppe i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Hovedutfordringen til denne brukergruppen er deres begrensede muligheter til å uttrykke seg språklig og på denne måten påvirke eget tjenestetilbud. I tillegg til kommunikasjonsvansker har brukergruppen ofte store bevegelsesvansker og omfattende utfordringer knyttet til både psykisk og somatisk helse. I kommunale botilbud opplever personalet at det påhviler dem et stort ansvar for å ivareta beboernes omsorgsbehov. Metode I denne presentasjonen beskrives en metodisk tilnærmingsmåte i et fagutviklingsprosjekt initiert av ansatte i en omsorgsbolig for personer med utviklingshemming i alvorlig grad. Fokus er omsorgskvaliteter. Metodikken i prosjektet bygger på en forståelse av at egen praksis er en unik læringsarena (Tiller 1999, Cohen & Manion 1998). Inspirert av aksjonsforskning og aksjonslæring var utgangspunktet for prosjektet knyttet til personalets egne erfaringer og utfordringer. Resultat Å lære av egen og andres praksis innebærer å skape et læringsmiljø der en verdsetter og ser betydningen av å utveksle erfaringer i den hensikt å utvikle større innsikt i egen praksis (Alvsvåg 2007, Lundstøl 1999, Steen-Olsen og Postholm red. 2009). For å stimulere til en lærende omsorgskultur blant de ansatte i bofellesskapet ble personalets egne fortellinger fra omsorgsarbeidet med beboerne en kilde til refleksjon som var kime til ny kunnskap og innsikt. Konklusjon Refleksjoner knyttet til det å utvikle bevissthet om det å ta beslutninger på vegne av andre, engasjement i forhold til å utvikle forståelse for den enkeltes uttrykksform, bevissthet om maktdimensjonen i en asymmetrisk relasjon, hvordan skape lærings- og livsutfoldelse i hverdagslivet. Mønstrene i personalets refleksjoner kan beskrives som moralsk-praktiske innsikter knyttet til forståelse av den Andre (beboerne) og hva som er den gode profesjonelle handlingen og væremåten i møte med den enkelte beboer. KLIENT- OG RESULTATSTYRT PRAKSIS (KOR) I PSYKISK HELSE- OG RUSTJENESTEN Navn: Kristin Skutle, Kaja Ostling, Bærum kommune Nasjonale føringer og Bærum kommunes planer legger alle stor vekt på brukermedvirkning. Pasienter og brukere har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere pasienter og brukere i behandling og valg av tjenestetilbud1 . KOR er brukermedvirkning i klinisk praksis og systematisk tilbakemelding fra bruker i hvert møte om nytten av behandlingen og av prosessen gjennom bruk av 2 enkle skalaer. 1. Skala for endringsvurdering (ORS) 2. Skala for samtalevurdering (SRS) ORS måler viktige dimensjoner med psykisk helse: personlig opplevelse av velvære/ ubehag, fungering i nære relasjoner og sosial fungering. SRS måler relasjonen mellom bruker og fagperson. KOR er anerkjent som Kunnskapsbasert praksis av SAMSHA2. KOR er den best dokumenterte metoden for systematiske tilbakemeldinger fra brukeren3. KOR anbefales brukt i alle tjenester hvor terapeutiske samtaler og arbeid foregår4 . Mål Målet er kvalitetsforbedring av tjenestene ved at bruker aktivt medvirker i egen behandling og utvikling av egne ressurser. Målet er også å tydeliggjøre og synliggjøre psykisk helse- og rusfeltet, og frembringe praksisnær dokumentasjon. Materiale og metode Prosjektet er evaluert. Intervjuet gjennomført ved oppstart og avslutning. Spørreskjemaundersøkelse til ansatte og brukere. 13 fagpersoner. 69 brukere. 4 ledere. Analyser av intervjuer og spørreskjemaer gjennomført Hovedfunn og resultater KOR er benyttet i 69 saker og anbefales videre implementert i tjenesten. • Samarbeidsrelasjonen mellom bruker og fagperson er styrket. • Arbeidet rundt den enkelte bruker er blitt tydeligere. • Kompetansebygging og veiledning er sentralt. • Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid er blitt tydeliggjort gjennom prosjektet. Konklusjon KOR implementeres i psykisk helse- og rustjenesten. Prosjektet er finansiert gjennom Extrastiftelsen i 2013. 1 2 3 4 Pasient- og brukerrettighetsloven, 2011 USAs Substance Abuse and Mental Health Service Administration (SAMHSA) Utkast til ny nasjonal veiledere for lokalt psykisk helse og rusarbeid. Helsedirektoratet. Forskningsbasert evaluering av bruken av KOR- skjemaer i «Familiehjelpa i Stange». Høgskolen i Buskerud. 2011 BRUKERMEDVIRKNING I PSYKISK HELSE BOLIG I BÆRUM KOMMUNE Marit Refvem, Kristin Skutle, Bærum kommune Ingun Pahr, Høyskolen Diakonova Bakgrunn Nasjonale føringer og Bærum kommunes planer vektlegger brukermedvirkning. Brukere har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere brukere i behandling og valg av tjenestetilbud1. Tjenestene skal organiseres og utformes i et bruker- og mestringsperspektiv. Kunnskap om recovery og bedringsprosesser er faglig fundament i prosjektet2 . Meningsfull aktivitet gir en rekke positive effekter som økt velvære, mestring, redusert stress og uro3. Arbeid med aktivitet har tradisjonelt hatt liten plass i psykisk helsearbeid. Bærum Kommune og Høyskolen Diakonova samarbeider om et prosjekt i tre boliger psykisk helse med problemstilling: Hvordan oppnå fokus på meningsfulle aktiviteter/arbeid gjennom brukermedvirkning. Mål Prosjektet bidrar til økt kompetanse i systematisk arbeid med brukermedvirkning og meningsfull aktivitet i psykisk helse boliger. Materiale og metode Prosjektet er 2-årig. Kartleggingsskjema for brukere, ansatte og studenter. Tema er meningsfulle aktiviteter og brukermedvirkning, utfordringer og hindringer som brukere, ansatte og studenter opplever. Studentenes logger inngår i datamaterialet. 18 studenter, 11 beboere og alle ansatte i boligene deltar. Analyse av spørreskjemaene startet våren 2014. Prosjektet godkjent av Datatilsynet Foreløpige resultater De fleste brukerne oppgir å gjøre noe de liker daglig/ukentlig. Initiativ til å delta på aktiviteter gjøres i fellesskap. Enkelte opplever ikke å bli spurt om hva de liker å gjøre. Noen kjente ikke til begrepet brukermedvirkning. Ansatte er opptatt av å trygge og legge til rette for at bruker deltar i meningsfulle aktiviteter. Mange konkrete forslag til økt brukerinvolvering. Utfordringer: Vanskelig å tenke nytt, økonomi, fagforståelse. Foreløpige konklusjoner Prosjektet har bidratt til større fokus på brukermedvirkning og meningsfulle aktiviteter både for beboere, studenter og ansatte. 1 Lov om pasient- og brukerrettigheter, 2011, St. meld. 47 (2008-2009) 2 Borg, M , Topor, A. (2003). Virksomme relasjoner. Om bedringsprosesser ved alvorlige psykisk lidelser. 3 Veileder i lokalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne. Helsedirektoratet 2014 EN MENNESKERETTIGHETSBASERT TILNÆRMING TIL UTFORDRINGER OG MULIGHETER FOR Å OPPFYLLE SYKEHJEMSBEBOERES RETT TIL FULLGOD MAT Elisabeth I. Karlsen1), Kristine Stray Aurdal2), Laura Terragni3), Wenche Barth Eide4), Per O. Iversen5) 1) Master i samfunnsernæring, Fakultetet for helsefag, Høyskolen i Oslo og Akershus 2) Master i klinisk ernæring, Avdeling for ernæringsvitenskap, Universitetet i Oslo 3) Førsteamanuensis, Fakultetet for helsefag, Høyskolen i Oslo og Akershus 4) Førsteamanuensis (emeri.), Avdeling for ernæringsvitenskap, Universitetet i Oslo 5) Professor, Avdeling for ernæringsvitenskap, Universitet i Oslo Bakgrunn Eldre utgjør en stadig større andel av Norges befolkning. Forekomsten av underernæring blant eldre på norske institusjoner er høy, mellom 20-50 %. Dette viser at de eldre i dagens samfunn er en sårbar gruppe som kan ha vanskeligheter med å få realisert sin menneskerett til fullgod mat1. Mål/hensikt Vi har i denne studien anvendt begreper og prinsipper fra en menneskerettighetsbasert tilnærming til å undersøke mat og måltidssituasjonen hos norske sykehjemsbeboere. Materiale og metode Studien ble utført på to sykehjem i Oslo kommune i 2010-2011, med fokus på henholdsvis sykehjemsbeboerne som rettighetshavere, og sykehjemmets ansatte som plikthavere. Fokusgrupper, intervjuer og deltakende observasjon ble benyttet som forskningsmetode. Resultat Vi fant at det å bruke en menneskerettighetsbasert tilnærming i omsorgsarbeidet med eldre kan fremme forståelsen for årsakene til dårlig ernæring hos eldre som bor på institusjon. Studien belyser utfordringer ved og muligheter for å ivareta retten til fullgod mat på norske sykehjem. Konklusjon Ved å fremme sykehjemsbeboeres verdighet og styrke deres «empowerment»2 og deltakelse så de i større grad kan nyte mat og måltidssituasjonen på sykehjem, kan deres mulighet til å oppnå ernæringsmessig velvære øke. Dette kan bidra til å realisere sykehjemsbeboeres rett til fullgod mat. 1 Karlsen E.I., Aurdal K.S., Terragni L., Eide W.B., Iversen P.O. (2013). A Human Rights-Based Approach to Challenges and Opportunities in the Process of Fulfilling Nursing Home Residents’ Right to Adequate Food. NJHR, 31(3), 401-426 2 Empowerment innebærer å ha makt, kapasitet og mulighet til å gjøre endringer i eget liv. Sesjon 4 Lindrende omsorg, smerte, overgrep, tvang i sykehjem, forskning ut i praksis Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING TRYGG LINDRENDE OMSORG I HJEMMET I HAMAR KOMMUNE – PASIENTERS OG PÅRØRENDES ERFARINGER Reidun Hov1,2), Bente Bjørsland2), Bente Ødegård Kjøs1,3), Bodil Wilde Larsson 2,4) 1) Utviklingssenter for hjemmetjenester i Hedmark, Hamar kommune 2) Høgskolen i Hedmark, Institutt for sykepleie og psykisk helse 3) Senter for Omsorgsforskning, Østlandet 4) Karlstads Universitet Bakgrunn Norske helsepolitiske føringer legger opp til overføring av flere helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer blant annet tjenester til pasienter med alvorlig sykdom eller som er døende. En intensjon er å snu siste års utvikling (1984-2011) som viser nedgang i antall dødsfall i hjemmet fra ca. 24 % til ca. 14 %, og heller tilrettelegge for at alvorlig syke pasienter skal få være hjemme lengst og mest mulig, og om ønskelig få dø hjemme. Både forskning og erfaringer viser at kommunene har store utfordringer innen det lindrende omsorgsfeltet dersom intensjonene i de offentlige føringene skal realiseres. Det er blant annet nødvendig å legge til rette slik at pasienter kjenner seg trygge på de hjemmetjenestene som gis. På bakgrunn av dette har Hamar kommune satt i gang forskningsprosjektet «Trygg lindrende omsorg i hjemmet i Hamar kommune». Mål/hensikt Å skaffe innsikt i hvilke faktorer i palliativ hjemmetjeneste som bidrar til pasienters (u)trygghetsopplevelse og deres livskvalitet, identifisere forbedringsområder, samt prioritere og forberede implementering av resultater. Materiale og metode Informanter er pasienter (n=60) som mottar lindende omsorg i hjemmet i Hamar kommune og deres nærmeste pårørende (n=60). Data samles gjennom spørreskjema om bakgrunn, livskvalitet (EQ-5D) og pasienters trygghet. Spørsmål om trygghet omhandler symptomlindring, hjelp til daglige aktiviteter, informasjon, brukermedvirkning, kontinuitet, oppfatning av personalets kompetanse, tilgang på hjelp, respekt og omtanke. Spørsmålene omfatter både opplevelsen og viktigheten av trygghet innen de ovennevnte områdene. Den delen av spørreskjemaet som omhandler trygghet er en videreutvikling fra instrumentet KUPP (kvalitet ur patientens perspektiv, Wilde-Larsson). Datasamling pågår. Resultater Preliminære resultater om pasienters og pårørendes trygghet og livskvalitet vil bli presentert på konferansen. Konklusjon Funn fra spørreundersøkelsen legges til grunn for å videreutvikle den palliative omsorgen i kommunen. Spørreskjemaene videreutvikles for bruk i praksis og i forskning. STUDIE AV PROSJEKT MED FORMÅL Å BEDRE KVALITET PÅ ARBEIDET MED ALVORLIG SYKE OG DØENDE PASIENTER I SYKEHJEM – LCP (Liverpool Care Pathway) Håkon Johansen, prosjektleder, mastergradsstudent Diakonhjemmet høgskole Ann Karin Helgesen førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold Bakgrunn Studiens bakgrunn er prosjektet LCP i en kommune på Østlandet. Prosjektets formål er å skape bedre struktur på arbeidet med alvorlig syke og døende pasienter og deres pårørende, og å heve kvaliteten på dette arbeidet. Studien har til hensikt å undersøke flere aspekter ved den sykepleiefaglige og medisinske tjenesten til alvorlig syke og døende og deres pårørende. Studien fokuserer på personalets arbeidsmåter, medvirkning av pasient og pårørende, tverrfaglig samarbeid og sykehjemmets rutiner. Materiale og metode Det er utarbeidet et studiespesifikt spørreskjema med fokus på ulike faser og viktige temaer i arbeidet med alvorlig syke og døende. Sentrale temaer i arbeidet med alvorlig syke og døende som det fokuseres på i studien er: forberedende samtale og samtale om åndelige/ eksistensielle behov, medikamentbruk i livets sluttfase, vurdering av om pasienten er døende og begrensning av livsforlengende tiltak, symptomlindring og sykepleie, og dokumentasjon. Respondentene er personale i direkte pleierettet arbeid på sykehjemmet. Spørreskjemaet ble sendt ut til 143 personer. Studien er i skrivende stund i analysefasen av data. Resultatene av studien vil bli brukt for å korrigere det videre arbeidet med kompetanseheving på sykehjemmet. Funnene vil bli formidlet for første gang under Den 4. nasjonale konferansen for omsorgsforskning. SYSTEMER FOR Å AVDEKKE SMERTE HOS ELDRE PERSONER I UTVIKLINGSSENTER FOR SYKEHJEM OG HJEMMETJENESTER Toril Agnete Larsen 1) og Liv-Berit Knudsen 2) 1) UiT Norges arktiske universitet, Det helsevitenskapelige fakultet, Inst.for helse- og omsorgsfag 2) tidligere ansatt ved UiT Norges arktiske universitet Bakgrunn Forekomst av smerte øker med alderen, følsomhet for akutt smerte reduseres, mens følsomhet for kroniske smerter øker. Smerten blir ofte utilstrekkelig utredet og behandlet. Hensikt Studiens hensikt var å beskrive system for prosedyrer og rutiner for å avdekke smerte i virksomheter som har utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjeneste. Materiale og metode Studien ble gjennomført i et strategisk utvalg av Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Norge høsten 2011. Alle sykehjem og hjemmetjenester med Utviklingssenter i valgt region ble inkludert. Det ble gjennomført kartlegging ved hjelp av spørreskjema med preformulerte og åpne spørsmål. Informasjonsskriv og forespørsel ble sendt til ledere for 16 virksomheter i åtte kommuner, og ble besvart av 14 virksomheter (10 institusjoner med langtids-, korttids-, avlastnings- og akuttplasser og fire hjemmetjenester). Frekvensanalyser er brukt. For sammenligning av virksomheter er krysstabeller benyttet. Forskjeller mellom sykehjem og hjemmetjeneste for totalpopulasjonen av pasienter (aggregerte data) er signifikanstestet ved bruk av kji-kvadrattest. Resultater Virksomhetene studien bygger på har 780 pasienter/brukere (flest kvinner). I sykehjem har 51,5 % og i hjemmetjenester 30,5 % av pasientene smerter. Av pasientene med demensdiagnose har over 60 % smerter. Personell i enhetene er i hovedsak sykepleiere, hjelpepleiere/omsorgsarbeidere og leger. Seks virksomheter har forhåndsdefinert smerte i pasientjournalsystemet. Seks virksomheter benytter ikke kartleggingsverktøy for smerte. Seks virksomheter registrerer smerte ved innkomst. Konklusjon Kartleggingsverktøy og oppfølging av smerteproblematikk er ikke implementert som en del av kvalitetssystemet i flertallet av virksomhetene. Dette kan medføre vilkårlig pleie og behandling som vil avhenge av den enkelte ansattes individuelle kunnskap om smerteavdekking. Systemer hvor flere tilnærmingsmåter i smertevurdering inngår vil bidra til bedre kvalitet i diagnostikk og behandling. Utviklingssentrene skal være pådrivere for fag- og tjenesteutvikling. Basert på resultatene i denne studien bør prosedyrer og rutiner for smertevurdering videreutvikles. Artikkel fra studien er publisert i Nordisk sygeplejeforskning nr. 4 – 2013. ELDRE PASIENTER I HJEMMETJENESTEN SOM UTSETTES FOR OVERGREP Astrid Sandmoe 1) og Marit Skraastad 2) 1) Førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark/Senter for omsorgsforskning Sør 2) FoU-leder ved Utviklingssenter for sykehjem i Telemark Rapporten (Sandmoe & Skraastad 2013) er tilgjengelig på: http://www.omsorgsor.no/ Bakgrunn Prosjektet ble igangsatt som en del av arbeidet med handlingsplanen for vold i nære relasjoner i Skien kommune. Prosjektet ble forankret i et bystyrevedtak 06.09.12, finansiert gjennom Oslofjordfondet og Høgskolen i Telemark, og godkjent av NSD. Hensikt Hensikten var å rette søkelyset på kunnskap, kompetanse og organisering som har innvirkning på hjemmetjenesten evne til å gi hensiktsmessige tjenester til eldre overgrepsofre og komme med konkrete forslag til forbedringer. Materialet og metode Studien har et kvalitativt design. Det ble gjennomført fem fokusgruppeintervjuer med pleiere og ledere i hjemmetjenesten, i tillegg til tre intervjuer med utvalgte ressurspersoner. Det ble gjort dokumentanalyser av kvalitetssystemet og utvekslet erfaringer og synspunkter med ressurspersoner fra Vern for eldre tjenesten i Oslo kommune, samt med fag- og forskningssenteret i Irland (National Centre for the Protection of Older People). Materialet ble analysert via en kvalitativ innholdsanalyse. Resultater Dataene indikerer at mistanke om mulige overgrep hovedsakelig avdekkes gjennom direkte observasjoner. Det kan være vanskelig for pleierne å vurdere hva som er tegn på overgrep, spesielt hvis den eldre pasienten har redusert evne til å uttrykke seg. Flere av lederne gav uttrykk for at de kunne være usikre på hvordan de skulle gå fram ved mistanke om mulige overgrep. Fastlegen framstår som den viktigste samarbeidspartneren for hjemmetjenesten. Ved håndtering av mulige overgrepssaker ble taushetsplikten opplevd som problematisk. Økt samhandling med aktuelle samarbeidspartnere og mer systematikk innen utredning av mulige overgrepssaker ble fremhevet som viktige forbedringspunkter. Prosjektets tre hovedanbefalinger omhandler «volds» koordinator, tverretatlig konsultasjonsteam samt ressurspersoner innen hjemmetjeneste. Det er utarbeidet forslag til sikkerhetsplan for overgrepsutsatte pasienter, aktuelle utredningsverktøy og en modell for samarbeid og oppbygging av kompetanse. Konklusjon Prosjektet har vist at det er behov for å forbedre systemene, samhandlingen, kunnskapen og handlingskompetansen innen tjenestene i forhold til eldre overgrepsofre. Kommunale handlingsplanene bør omhandle vold i nære relasjoner i et livsløpsperspektiv. HJELPER DET Å TILFØRE NY KUNNSKAP FOR Å REDUSERE TVANG OVERFOR BEBOERE I SYKEHJEM? RESULTATER FRA EN MIXED METHOD STUDIE Post doc Christine Øye 1), 2) og stipendiat Tone Elin Mekki 1) 1) Senter for omsorgsforskning Vest, Høgskolen i Bergen 2) Høgskolen Stord/Haugesund Bakgrunn Presentasjonen bygger på en studie med tittel “Modeling and evaluating evidence based continuing education program in nursing home dementia care (MEDCED)” (finansiert i av Norges Forskningsråd). Mål og hensikt Studien tar utgangspunkt i en undervisningsintervensjon overfor ansatte i sykehjem der hensikten er å redusere bruk av tvang overfor demente. Et sentralt mål med implmenteringsstudien er å kartlegge og belyse faktorer som fremmer og hemmer læringen på sykehjemmene. Materiale og metode MEDCED studien er en mixed method studie med kombinasjonen av C-RCT (cluster randomized controlled trial), i kombinasjon med kvalitative metoder som etnografi, og der anvendt deltagende aksjonsforskning står sentralt. 24 sykehjem er inkludert i studien, og der 8 sykehjem er plukket ut spesielt for en etnografisk dybdeundersøkelse primært med bakgrunn i forekomst av tvang slik det fremkom i den kvantitative undersøkelsen. Undervisningsintervensjonen består i utgangspunktet av to dagers seminar med ansatte på sykehjemmet og 1 times veiledning pr. måned i et halvt år (totalt 6 veiledninger) i to runder (12 x 2 sykehjem) utført av 4 fasilitatorteam. Resultater RCT-studien viser ingen klar indikasjon på at undervisningsintervensjonen har hatt effekt på reduksjon av tvang. Dette kan forklares med at vi fant lite tvang på baseline (19,1%), samt at det har vært et nasjonalt og regionalt fokus på tvang gjennom ulike opplæringsprogrammer i hele intervensjonsperioden. Til tross for at undervisningsintervensjonen totalt sett har hatt liten effekt på tvang finner vi variasjon mellom sykehjemmene. Noen sykehjem har påvist effekt av undervisningsintervensjonen. Den kvalitative studien viser også at undervisningsintervensjonen har fått andre konsekvenser enn hva utkommemålene i den kvantitative studien har påvist. Undervisningsintervensjonen har bl.a ført til større grad av bevissthet rundt bruk av tvang, gitt personalet arenaer til å diskutere pasientutfordringer og tvang, og tidvis ført til endring av praksiser. Konklusjon Studien viser at institusjonelle betingelser som kompetanse (i vid forstand), «ansattkultur» herunder kommunikasjonsformer, pasientsammensetning inklusive pasientutfordringer (f.eks agitasjon, uro) og strukturelle rammer inklusive ressurser har betydning for intervensjonens vellykkethet. FORSKNING UT I PRAKSIS – ET BROBYGGENDE SAMARBEID FOR KUNNSKAPING I SYKEHJEM Liv Berven 1) Hellen Dahl 2) Astrid Håland 3) Bodil Kristensen 4) Tone Elin Mekki 5) Marta Strandos6) Toril Terum 7) Eva-Marie Tveit 5) ArntEgil Ydstebø 8) Christine Øye 5,2) Kristin Aas Nordin 9) 3, 4, 6, 8 ) Utviklingssenter for sykehjem i hhv Haugesund/ Bjørgene, Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland 1, 3, 5) hhv. Betanien Diakonale Høgskole, Høgskolen Stord Haugesund, Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Sogn og Fjordane, 9) Regionalt kompetansesenter for eldremedisin og samhandling (SESAM) Bakgrunn Norske myndigheter forventer at praksis i sykehjem skal være basert på forskning og god erfaring, og at ny kunnskap raskt skal komme pasientene til gode. Det samme gjelder oppfølging av nye lover og forskrifter. Likevel viser flere studier at det er krevende å implementere og ta ny kunnskap i bruk i den praktiske hverdagen på institusjonene. Dette forklares med at implementering påvirkes av et samspill mellom en rekke faktorer og rammebetingelser som blant annet økonomi, ledelse, personalets kompetanse med mer. På oppdrag fra Helsedirektoratet har USHT rolle som pådrivere for fag og forskning i kommunehelsetjenesten. I tråd med sentrenes mandat og informert av implementeringsrammeverket Promoting Action in Research Implementation in Health Services (PARIHS), har USHT’ene på Vestlandet deltatt i aksjonsforskning for å utvikle kunnskap om faktorer som fremmer og hemmer at kunnskap omsettes til virksom praksis i sykehjem. I tillegg har vi systematisert våre erfaringer med å delta i forskningssamarbeid på tvers av utviklings- og omsorgsforskningssentrene. Mål/Hensikt formidle erfaring og lærdom av USHT’enes doble rolle som medforskere og kunnskapsformidlere i forskningsprosjektet MEDCED Materiale og metode Refleksjonsnotater fra fasilitering av personalundervisning og veiledning i sykehjemmene (n=84), fokusgruppeintervju (n=4) og ‘Kreativ hermeneutisk felles kunnskapsdannelse’ (n =4) basert på 7 måneders undervisning i 24 sykehjem Resultater Samarbeidet mellom SOFVest og USHT har utviklet en hensiktsmessig modell for implementering av kunnskap i praksis. Kunsten å kunne bevege seg på de ulike nivå i kunnskapingsprosessen har gitt fleksibilitet, ny kunnskap, samarbeid, muligheter og utfordringer for både forskere og fasilitatorer. Konklusjon Samarbeidet har gitt et unikt grunnlag for å oppfylle våre mandater; vi har bidratt til kunnskaping som gjør en forskjell for praksis. Sesjon 5 Kvalitet mellom pasient, profesjonsutøver og styring Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING KVALITET I HJEMMESYKEPLEIE UT FRA PASIENTENS PERSPEKTIV Jörg W. Kirchhoff 1), Kirsti Lauvli Andersen1) og Eivind Bjørnstad2) 1) Høgskolen i Østfold, Avdeling for helse- og sosialfag 2) Hjemmesykepleien, Eidsberg kommune Bakgrunn Kvalitetsarbeid i hjemmesykepleien forutsetter informasjon om hvordan pasientene opplever kvaliteten på tjenestetilbudet, samt at informasjonen differensierer mellom ulike aspekter som fører frem til brukerens opplevelse. Tidligere studier har vist at «Kvalitet Ur Pasientens Perspektiv» (KUPP) er egnet for å måle kvalitet ved å sammenligne pasienters erfaringer med tjenestetilbudet i lys av hvor mye tjenestetilbudet de mottar betyr for dem. KUPP differensierer mellom fire dimensjoner ved brukerens opplevelse av kvalitet, dvs. medisinsk-teknisk kompetanse hos personalet, om personalet er person-orientert, samarbeidet mellom ansatte og den fysisk-tekniske omgivelsen til pasienten. Siden KUPP først og fremst er anvendt i helseinstitusjoner (for eksempel sykehus) er det behov for å teste om instrumentet kan anvendes i andre kontekster der det ytes helsetjenester. Mål / hensikt Studiens hensikt er å teste KUPP som instrument for å måle tjenestekvalitet i hjemmesykepleien. Materiale og metode Studien er en beskrivende tverrsnittsundersøkelse blant mottakere av hjemmesykepleie i en kommune. 127 pasienter (80 prosent av populasjonen) vurderte helsetjenestekvalitet ved hjelp av KUPP. Resultater Pasientene i studien opplevde at tjenestetilbudet fra hjemmesykepleien hadde en gjennomsnittlig tilfredsstillende kvalitet i forhold til alle dimensjoner ved KUPP. Dessuten erfarte pasientene at den fysisk-tekniske omgivelsen og den medisinsktekniske kompetansen hadde best kvalitet, samt var de dimensjoner som hadde størst betydning for dem. I tillegg ble enkelte aspekter ved tjenestilbudet vurdert som statistisk signifikant bedre enn forventet, mens noen ble vurdert som statistisk signifikant dårligere enn forventet. Pasientene vurderte blant annet at tilbudet om personlig hygiene, medikamenthåndtering, medbestemmelse og samarbeidet mellom personalet var bedre enn de vektla, mens informasjon om hvem som var ansvarlig og endringer i helsehjelpen ble vurdert som dårligere enn forventet. Konklusjon KUPP er egnet til å kartlegge kvaliteten i hjemmesykepleien og bidrar med informasjon til målrettet kvalitetsutvikling. En videreutvikling av instrumentet anbefales. HELSETJENESTEKVALITET I SYKEHJEM HVA ER VIKTIG FOR PASIENTENE? Vigdis Abrahamsen Grøndahl, førsteamanuensis1), Liv Berit Fagerli, førstelektor1), Heidi Karlsen, fag- og kvalitetsrådgiver2) og Ellen Rosseland Hansen, kreftkoordinator3) 1) Høgskolen i Østfold 2) Enhet sykehjem Halden kommune 3) Halden og Aremark kommune Bakgrunn Pasienters erfaringer er betydningsfulle indikatorer for helsetjenestekvalitet. Allikevel blir ikke alle grupper av pasienter involvert, blant annet fordi de vurderes som for syke fysisk eller psykisk, eller at de ikke er samtykkekompetente. I sykehjem øker andelen av de eldste eldre og andelen med demens. Det er fare for at de som står for den største andelen av mottatte tjenester ikke blir hørt. I tillegg stilles i svært liten grad spørsmål om hva som egentlig er viktig for pasientene. Mål/Hensikt Få kunnskap om hva er viktig for de eldste eldre og mennesker med demens i forhold til mottatte helsetjenester, slik at kvalitetsarbeidet kan rettes mot der behovet er størst ut fra pasientens perspektiv. Materiale og metode En spørreskjemaundersøkelse ble gjennomført ved fem sykehjem i Østfold. Totalt 103 (74,1%) pasienter deltok. Spørreskjemaet ‘Kvalitet ut fra pasientens perspektiv’ (KUPP) ble anvendt. Avdelingslederne vurderte hvorvidt det var etisk forsvarlig å spørre pasientene om deltakelse i undersøkelsen. For at flest mulig pasienter skulle ha anledning til å delta, ble undersøkelsen gjennomført som strukturerte intervjuer. To ansatte i sykehjemmet uten daglig pasientkontakt, gjennomførte intervjuene. Deskriptiv statistikk beskriver bakgrunnsdata. Wilcoxon signed-rank test ble brukt for å sammenlikne pasientenes erfaringer og hvilken betydning disse har for dem (p<0.05). Resultater Pasientene synes det er viktig å få informasjon om hvordan pleie og behandling skal foregå, kunne ta del i beslutninger om egen pleie, samt kjenne sine rettigheter. Tilstrekkelig smertelindring og å få informasjon om sine medisiner, er viktig, og også vite hvem som er ansvarlig for dem på de ulike vaktene. Det viktig for pasientene å få støtte når de kjenner seg ensomme, og at personalet har tid til å prate med dem. Konklusjon Det er betydningsfullt og viktig for pasienter i sykehjem å ha mulighet til å være aktive deltakere i egen pleie og omsorg. KVALITETSINDIKATORER I OMSORGSTJENESTENE? MULIGHETER OG BEGRENSNINGER Kari H Eika, Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH) Bakgrunn Innenfor medisinsk tjenesteyting gjøres et betydelig arbeid for å få gode kvalitetsdata gjennom å standardisere personellets dokumentasjon av tjenesteytingen (pasientjournalene). Dette muliggjør uttrekk av standardisert informasjonen slik som kvalitetsindikatorer. Omsorgstjenestenes brukere favner et stort mangfold, men en fellesnevner er at alle har behov for hjelp til personlige gjøremål og funksjoner; oppgaver som de fleste mennesker ønsker å gjøre selv, og som de selv kan utføre så fremt de ikke har funksjonshindringer av en eller annen art. Dette særtrekket ved omsorgstjenestene har vesentlig betydning for hvordan man kan og bør innhente informasjon om tjenestekvalitet, og for hvilken rolle kvalitetsindikatorer kan ha. Mål/hensikt Å bidra til en reflektert og hensiktsmessig bruk av kvalitetsindikatorer i omsorgstjenestene og grunngi behovet for supplerende metoder. Modell Med utgangspunkt i økonomisk kontraktsteori presenterer artikkelen et konseptuelt rammeverk for omsorgstjenestenes informasjons- og evalueringsutfordringer. Eika og Kjølsrød (2013) peker på tre typer informasjon som er nødvendig for å evaluere kvaliteten på en tjeneste; for det første må en har informasjon om hva tjenesteyter faktisk har gjort (hvilke handlinger som er utført). For det andre behøves kompetanse til å vurdere om de faktiske handlingene er fornuftige. Denne kompetansen er forskjellig avhengig av om en vurderer en medisinsk-faglig eller en sosial kvalitetsdimensjon. Resultater God kvalitet forutsetter at tjenesteyter forvalter to vidt forskjellige typer kunnskap, og den relative betydningen av disse to kunnskapstypene varierer mellom ulike tjenestedimensjoner. Medisinsk fagpersonell har primærkunnskap om hva som er riktig medisinsk behandling, mens tjenestemottaker har primærkunnskap om psykososiale kvalitetsdimensjoner. Kvalitetsindikatorer forutsetter at kvalitet kan beskrives og standardiseres. Psyko-sosial kvalitet derimot, for eksempel, smakfull mat eller opplevelsen av respekt, er ikke beskrivbar og i liten grad standardiserbar. Konklusjon Kvalitetsindikatorer er lite egnet til å evaluere psyko-sosial kvalitet. Derimot kan enkelte prosessuelle krav til medvirkning, informasjonsinnhenting og samarbeid – viktige premisser for psyko-sosial velferd – kanskje standardiseres og formidles gjennom indikatorer. INSTITUSJONALISERING AV NYE STYRINGSKRAV I SYKEHJEM- ERFART AV SYKEPLEIERE I DAGLIG PRAKSIS Margrethe Kristiansen PhD stipendiat. UiT, Norges Arktiske Universitet, Senter for Omsorgsforskning Nord- Norge Bakgrunn Norske helseorganisasjoner har løpet av de siste 40 årene gjennomgått omfattende endringer. Profesjonsstyring med vektlegging av profesjonell autonomi og selvstyre blir i stadig større grad erstattet av markedsideologiske styringsverktøy slik som resultatstyring, budsjettkontroll og benchmarking. Profesjonsstyring og markedsstyring er fundert i ulike teoretiske prinsipper og betraktes ofte som motstridende logikker i organiseringen av helse og omsorgsarbeid. Uttrykk for slik motsetning kan være når profesjonsutøvere strever med å innfri pålagte krav om å ta i bruk nye styringsverktøy eller velger å distansere seg fra nye styringskrav. Denne form for motstand eller adopsjon belyser hvordan nye styringskrav blir håndtert i praksis, men forteller i mindre grad hvorfor dette skjer. For å forstå hvorfor nye styringskrav griper inn og endrer etablert praksis i sykehjem er det behov for mer kunnskap om hvordan nye styringskrav blir tillagt mening og realisert av profesjonsutøvere i daglig praksis. Mål Studien som blir presentert i foredraget har som hensikt å belyse hva som bidrar til at nye styringskrav institusjonaliseres i sykehjem. Materiale og metode Studien er kvalitativ med en etnografisk tilnærming. Det empiriske grunnlaget er basert på profesjonsutøveres fortellinger om motstridende styringsrasjonaliteter tilknyttet det daglige arbeidet i sykehjem. Materialet inkluderer 18 semistrukturerte intervju av ledere, sykepleiere og helsefagarbeidere og 100 timer observasjon av rapporter og møter fra tre ulike sykehjem i Nord- Norge. Studien er forankret i institusjonell teori og anvender begrepet «sensmaking» i analysen. Resultater Vi fant tre ulike mønster i profesjonsutøvernes fortellinger om motstridende styringsrasjonaliteter, såkalte meningskonstruksjoner; økonomistyring som en viktig komponent i arbeidet, profesjonalitet som et instrument for motstand og bevaring av profesjonelle grenser. Disse meningskonstruksjonene hadde alle innvirkninger på profesjonsutøvernes handlingsmønster i daglig praksis. Dette i form av nye måter å dokumentere arbeidet på og tydeliggjøring av profesjonsfaglige grenser. Både implementering av markedsrelaterte styringsverktøy og en reorientering av profesjonsutøvernes profesjonalitet fant sted gjennom økt formalisering av det daglige arbeidet. Konklusjon Studien viser hvordan profesjonsutøverenes meningskonstruksjoner har en usynlige, men allikevel en sentral rolle i institusjonaliseringen av nye styringskrav i sykehjem. HVILKEN KOMPETANSE HAR HELSEPERSONELL I KOMMUNEHELSETJENESTEN EGENTLIG? Pia C. Bing-Jonsson, Avdeling for sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo Presenterer: Linn Hege Førsund, Høgskolen i Buskerud og Vestfold Bakgrunn Sykehjem og hjemmetjenester mottar stadig flere og sykere pasienter med avanserte behov som krever et bredt spekter av kompetanse fra helsepersonellet sin side. Helsepersonell som jobber med syke eldre trenger gode kunnskaper og ferdigheter i grunnleggende sykepleie, avanserte medisinske kunnskaper, systemforståelse, handlekraft og kommunikasjonsferdigheter, spesielt i forhold til personer med demens. Forskning viser at få av helsepersonellet i kommunehelsetjenesten har fått mulighet til kompetanseheving i form av kurs eller videreutdanning for å opparbeide seg den kompetansen som kreves i dag. Det er også slik at rolledifferensieringen er uklar og at sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter ofte gjør de samme oppgavene. Hensikt Hensikten med denne studien var å måle om sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter i sykehjem og hjemmetjeneste har den kompetansen som kreves for å ivareta syke eldres sammensatte behov. Metode 1016 helsepersonell svarte på et omfattende elektronisk spørreskjema som måler kompetanse i eldreomsorg. Kompetanse i eldreomsorg ble definert som en kombinasjon av kunnskaper, ferdigheter og personlige egenskaper som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp til syke eldre, og ble operasjonalisert til 32 variabler. Data ble analysert ved deskriptiv statistikk og ANOVA i SPSS. Resultat Det var store nivåforskjeller i kompetanse mellom assistenter, helsefagarbeidere og sykepleiere i forhold til å yte forsvarlig helsehjelp til syke eldre. Selv om sykepleiere skåret høyest på de fleste variablene, var det allikevel slik at helsefagarbeidere og assistenter skåret høyere enn sykepleiere på en del variabler. Ansatte i sykehjem ser ut til å ha høyere kompetanse enn ansatte i hjemmetjeneste. Konklusjon Resultatene fra denne studien kan og bør brukes av kommunal ledelse til målrettet kompetanseheving og til å tydeliggjøre skillet mellom de ulike yrkesgruppene som yter pleie, omsorg og behandling slik at helsehjelpen som ytes er forsvarlig. Sesjon 6 Forebygging og egen mestring Prioritering og fordeling i omsorgstjenestene D EN 4. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING FOREBYGGENDE HJEMMEBESØK (FHB) TIL ELDRE: ENDRINGER I UTBREDELSE OG INNHOLD FRA 2003-2013 Oddvar Førland 1) og Randi Skumsnes 2) 1) Senter for omsorgsforskning Vest, Høgskolen i Bergen og Haraldsplass diakonale høgskole 2) Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Rogaland Bakgrunn Som del av et pågående statlig utviklingsprogram for forebyggende hjemmebesøk blant eldre har de fire utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester på Vestlandet og Senter for omsorgsforskning Vest etablert et regionalt prosjekt (se eget innsendt abstrakt/presentasjon). Som del 1 av det regionale prosjektet ble det i 2012 gjennomført en kartlegging av utbredelse og arbeidsmetodikk for FHB i alle de 85 kommunene på Vestlandet. Rapport fra kartleggingen foreligger.1 Helsedirektoratet gav Senter for omsorgsforskning Vest et tilleggsoppdrag om å gjennomføre en nasjonal kartlegging i 2013. Forrige nasjonale kartlegging ble gjennomført i 2003.2 Mål/Hensikt Hensikt med undersøkelsen var å få oversikt over utbredelse og innhold av FBH i norske kommuner i dag og i et ti-årsperspektiv. Materiale og metode Spørreskjema ble sendt elektronisk til alle norske kommuner. Spørreskjemaet bygger på skjemaet som ble brukt i 2003.2 Dataene er analysert ved hjelp av statistikkprogrammet SPSS som beskrivende statistikk og korrelasjonsanalyser. Resultater 90 % av kommunene har svart. 80 % av dem har satt saken FBH på kommunal dagsorden. 25 % av dem hadde etablert FBH i 2013 mot 8 % i 2003. Viktigste årsaker til ikke å ha etablert FBH var dårlig økonomi og mangel på personell. 10 % ser ikke behov for slikt tilbud. 40 % planlegger å starte opp. Det har vært størst vekst i etableringen av tilbudet de siste tre årene. Besøkene vektlegger i større grad helsefremmende enn sykdomsforebyggende forhold. Kun 56 % definerer hjemmebesøkene som helsehjelp med dokumentasjonsplikt. I tillegg viser resultatene hvilke yrkesgrupper som gjennomfører besøkene, lengden på besøkene, temaer som blir tatt opp og skjemaer og metoder som blir anvendt. Konklusjon Tiltaket FBH synes å være godt kjent blant norske kommuner, men kun ¼ del av dem har etablert det. Tiltakets innhold og metodikk er i liten grad standardisert i Norge. 1 2 Førland, O., Teigen, S., Bie, K., Helgheim, N., Skjæveland, H., & Skumsnes, R. (2013). Forebyggende hjemmebesøk til eldre - En kartlegging av alle kommunene på Vestlandet (Rapportserie nr. 8/2013). Bergen: Senter for omsorgsforskning: http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/193435/Rapport_8.2013.pdf?sequence=1 Pettersen, A. M., & Wyller, T. B. (2005). Forebyggende hjemmebesøk til eldre: Norge - med blikk mot Sverige og Danmark: Forlaget Aldring og helse. FOREBYGGENDE HJEMMEBESØK TIL ELDRE I VEST Forfattere: Sønneve Teigen 1), Herdis Alvsvåg 2) og Oddvar Førland 3) 1) Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Hordaland 2) Haraldsplass diakonale høgskole 3) Senter for omsorgsforskning Vest, Høgskolen i Bergen og Haraldsplass diakonale høgskole Bakgrunn Høsten 2003 ble det gjort en nasjonal kartlegging av forebyggende hjemmebesøk i Norge (FBH). For å kunne danne grunnlag for forebyggende hjemmebesøk til eldre i årene som kommer, er det behov for mer kunnskap om hvordan man i dag arbeider med denne virksomheten i kommunene og hvilken betydning det har for målgruppen. Formål • • • Kunnskap om hvordan utviklingen av FBH er i Vest, sett i forhold til for 10 år siden? Få mer kunnskap om mottakere og utøveres erfaringer fra besøkene. Bidrar FBH til bedre trygghet og helse for eldre og evt. hvordan? Forebyggende hjemmebesøk skal være erfarings- og forskningsbasert. Fremgangsmåte Prosjektet ledes av Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) i Hordaland, men er et regionalt felles prosjekt i samarbeid med utviklingssentrene i Førde, Haugesund, Stavanger, og Senter for omsorgsforskning Vest. Del 1: Spørreundersøkelse: Kartlegging av arbeidsmetodikk og utbredelse av forebyggende hjemmebesøk. Del 2: Individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer. Brukererfaringer og utøvererfaringer. Del 3: Erfaringsdeling på tvers av kommunene. Del 4: Idéhåndbok–Utarbeide og publisere. Prosjektperiode: 2012-2014. Resultater Kartleggingsundersøkelsen ga 100 % svar fra alle 85 kommuner i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Resultatene viste at 20 % av kommunene på Vestlandet hadde etablert tilbud om FBH til eldre i 2012, mot 5 % i 2003. Flertallet (76 %) har drøftet tilbudet, hvilket indikerer at forebyggende hjemmebesøk til eldre til en viss grad er kjent i kommunene. De fleste, (88%) av kommunene med FBH mente at deres besøk primært har et helsefremmende fokus. Mens 12% mente at det primært har et sykdomsforebyggende fokus. 15 individuelle intervjuer av mottakere, og 2 fokusgruppeintervju av utøvere er gjennomført. Analysearbeidet pågår vår-sommer 2014. Erfaringsdeling og utarbeidelse av idéhåndboken pågår. Konklusjon Det er en økende utredelse av Forebyggende hjemmebesøk til eldre i kommunene på Vestlandet, og prosjektet viser at det er variasjoner i tilnærming og modeller for dette arbeidet. HELSEFREMMENDE OG FOREBYGGENDE HJEMMEBESØK TIL SENIORER UTEN ETABLERTE TJENESTER I TRONDHEIM KOMMUNE Anne Betty Sødal og Bodil Klungerbo, Infosenteret for seniorer, Enhet for ergoterapitjeneste i Trondheim kommune Infosenteret.ergoterapitjeneste@trondheim.kommune.no Siden 2004 har Infosenteret tilbudt forebyggende hjemmebesøk til seniorer i Trondheim kommune. Infosenteret deltar i Helsedirektoratets 3-årige utviklingsprogram for forebyggende hjemmebesøk 2011-2014. Vi har videreutviklet og kvalitetssikret Infosenteret for seniorers tverrfaglig modell for hjemmebesøk og utviklet en samtaleguide for besøkene. Vi har videre systematisert informasjon om seniorer som mottok hjemmebesøk det året de fylte 80 år (N=559). Arbeidet er utviklet gjennom flerstegs gruppesamtaler i det tverrfaglige teamet, utprøving av samtale guide i nabokommuner og gjennom diskusjoner i ressursgruppe med seniorer som selv har mottatt hjemmebesøk. Infosenteret har pågående forskning for å evaluere effekten av besøkene. Var det problemer underveis og hvordan løste dere det? Det ble stilt spørsmål om metode. Vi hadde diskusjoner og refleksjoner rundt det ”å forske” i eget felt. Samtidig ble det tidlig klart at vi ved siste fase av prosjektet ville innhente ekstern forskningskompetanse for å evaluere hjemmebesøkene. Hva var det som gikk spesielt bra? • Samtaleguiden • Utprøving av samtaleguide og tverrfaglig modell i nabokommuner • Referansegruppen av seniorer kom med nyttige innspill • Høy svarprosent på brukerundersøkelsen i del 2 av prosjektarbeidet Hvordan vet dere at prosjektet/tiltaket var vellykket? • Samtaleguiden har blitt et verktøy i hjemmebesøkene • De ansatte har økt bevissthet rundt tverrfaglighet • En lik tilnærming i besøkene ut fra et ressursfokus • Stor interesse fra andre kommuner • Overføringsverdi til andre kommunale tiltak • Vi er i gang med siste del av prosjektet i samarbeid med NTNU, helsefremmende forskning for å få kunnskap om hva som er virksomt i hjemmebesøkene http://www.utviklingssenter.no/helsefremmende-og-forebyggendehjemmebesoek.5034875-185540.html Å UTFORSKE OG BESKRIVE ANSATTES ERFARINGER MED Å DELTA I HVERDAGSREHABILITERING, MED SØKELYS PÅ JOBBTRIVSEL OG ROLLE Olbjørg Skutle1) Kari Hjelle2), Oddvar Førland3), Herdis Alvsvåg4) 1) Høgskolen i Bergen, Institutt for sosialfag og vernepleie 2) Høgskolen i Bergen, Institutt for ergoterapi, fysioterapi og radiografi 3) Senter for omsorgsforskning Vest og Haraldsplass diakonale Høgskole 4) Haraldsplass diakonale Høgskole Bakgrunn Hverdagsrehabilitering er en tidlig og tidsavgrenset intervensjonsmodell med vekt på intensiv rehabilitering for at brukerne skal ta i bruk egne ressurser i utførelse av daglige aktiviteter. Norske kommuner vil ha behov for å tenke nytt for å imøtekomme det økende antallet eldre som forventes i fremtiden. Mange kommuner i Norge er i gang med hverdagsrehabilitering, sterkt inspirert av Danmark og Sverige. Disse erfaringene tyder blant annet på at ansatte får endrete arbeidsfunksjoner og roller. Hverdagsrehabilitering karakteriseres som en ny ideologi som skal innebære holdningsendringer både hos de som gir og mottar hjelp, en ny organisering av tjenester og tverrprofesjonelt samarbeid. Samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009) peker på at kommunene bør gjøre bedre bruk av tilgjengelige ressurser ved å vurdere nye og utvidede roller for helsepersonell og endringer i oppgavefordeling. Dette prosjektet vil gi svar på hvordan involvert personell erfarer yrkesroller og jobbtrivsel knyttet til arbeidet med hverdagsrehabilitering og kan således ha nasjonal overføringsverdi. Mål Å utforske og beskrive ansattes erfaringer med å delta i hverdagsrehabilitering, med spesielt søkelys på rolle og jobbtrivsel. Materiale og metode Fokusgruppeintervju av henholdsvis personale med bachelorutdanning og personale uten bachelorutdanning som har deltatt i utøvelse av hverdagsrehabilitering. Resultater Analyse pågår, og resultatene vil søke å beskrive hvilke erfaringer og utfordringer hverdagsrehabilitering satt i system i en kommune innebærer for de ulike utøverne av hverdagsrehabilitering. HVILKE ERFARINGER HAR ELDRE BRUKERE MED DELTAKELSE I HVERDAGSREHABILITERING? Kari Margrete Hjelle1), Hanne Tuntland2), Oddvar Førland3)4) og Herdis Alvsvåg4) 1) og 2) Høgskolen i Bergen, Institutt for ergoterapi, fysioterapi og radiografi 3) Senter for omsorgsforskning Vest 4) Haraldsplass diakonale Høgskole Bakgrunn Hverdagsrehabilitering er en tidlig og tidsavgrenset intervensjonsmodell med vekt på intensiv rehabilitering for at brukerne skal ta i bruk egne ressurser i utførelse av daglige aktiviteter. Fagpersoner etterspør hva som er viktig for brukerne, hva de ønsker å delta i og mestre selv, i stedet for å spørre hva de vil ha hjelp til. Det utløser offentlige ressurser med formål å klare seg uten hjelp eller med mindre hjelp enn det de søkte om. Brukerne definerer egne mål, for eksempel å gå tur, å dusje selvstendig og ta bussen til sentrum. Ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleier og helse- og sosialarbeidere som er ansatte i de ordinære hjemmetjenestene, gir profesjonell hjelp og støtte til brukers trening og mestring av ønskede aktiviteter. Å fokusere på brukernes ressurser, er i tråd med nasjonale og internasjonale politiske målsetninger, som vektlegger aktiv deltagelse og et selvstendig liv for eldre personer. I Norge er det 52 kommuner som er i gang med hverdagsrehabilitering, og 50 kommuner planlegger oppstart, etter inspirasjon fra dansk og svensk modell. Det er lite nasjonal og internasjonal forskning på brukernes erfaring med hverdagsrehabilitering. En dansk studie berører delvis brukerne sine erfaringer med hverdagsrehabilitering, og en engelsk studie viser at brukerne vurderte tilsvarende modell positivt. Dette er bakgrunn for vår studie som presenteres på konferansen. Mål Å utforske og beskrive eldre brukere sine erfaringer med deltakelse i hverdagsrehabilitering i en norsk kommune. Materiale og metode Kvalitativ dybdeintervju er gjennomført med 10 brukere i 2013/14 som har deltatt i hverdagsrehabilitering. Resultater Analysen pågår, men vi skimter at brukerne blir motivert for trening med og uten helsepersonell, trygghet versus utrygghet synes også å være faktorer som påvirker framgang i selvstendig aktivitetsutførelse. Flere brukere sier imidlertid at de savner personalet etter avsluttet rehabilitering da trening uten oppføling er vanskeligere. «EG KLARER MEG SJØLV, HELDIGVIS» (Mann 92 år) Mari S. Berge 1) 2) Frode Fadnes Jacobsen 1) Knut Øvsthus 3) 1) Senter for omsorgsforskning vest 2) Høgskolen i Bergen, institutt for sykepleie 3) Høgskolen i Bergen, institutt for elektro Bakgrunn Demografiske endringer med økning i forventet levealder samtidig som fertilitets- og fødselstall reduseres, medfører at en større andel av befolkningen blir eldre mens antallet personer i arbeidsdyktig alder reduseres. Dette er globale endringer som forventes å påvirke muligheten til å opprettholde helse- og omsorgstjenestene på dagens nivå. Mange ønsker å fortsette å bo hjemme selv når helsesvikt gjør dette utfordrende. Forskning indikerer at omsorgsteknologi kan bidra til at trygghet og sikkerhet ivaretas slik at flere kan bo hjemme. Mål/Hensikt Kommunesektoren har gode og effektive omsorgsløsninger ved hjelp av omsorgsteknologi. Materiale og metode Omsorgsteknologi implementeres i inntil 250 boliger i Lindåsprosjektet og erfaringene herfra evalueres. Det gjennomføres en «Realist Evaluation» som har til hensikt å vise hva som virker for hvem under hvilke forutsetninger. Studien er longitudinell og samler data fra blant annet brukere av omsorgsteknologi, pårørende og helsepersonell gjennom 8-12 måneder. Datasamling skjer via individuelle intervju, fokusgrupper, observasjoner og dokumentanalyser. Resultater Både brukerne selv og pårørende gir uttrykk for at brukeren ønsker å klare seg selv, men at det er helt avgjørende at trygghet og sikkerhet ivaretas. Brukerne er opptatt av å kunne ivareta sine behov med minst mulig innblanding av andre. De ønsker i størst mulig grad å fortsette å leve det livet de kjenner seg hjemme i uten å legge for store beslag på familie og pårørende. Pårørende og helsepersonell støtter opp under dette ønsket, men ser ut til å være mer opptatt av at sikkerhet og trygghet ivaretas. Organiseringen av tjenestene påvirkes og flere instanser enn forventet blir involvert. Kommunikasjon og avklaring av rutiner blir en viktig samarbeidsoppgave. Konklusjon Tilrettelegging for at den enkelte kan mestre hverdagen uten at det går ut over verken verdighet eller trygghet er fornuftig prioritering av ressurser. Bruk av omsorgsteknologi gjør dette mulig og forutsetter endringer i organiseringen av tjenestene.
© Copyright 2024