FREDAG 14. SEPTEMBER 2012 DAGENS NÆRINGSLIV 38 DEBATT Toll og trusel INNLEGG Handel LITEN HVIT DEL. Bare en liten del av importen er harde hvite oster, skriver Steinar B. Kringlebotten. P er Skorge i Norges Bondelag hevder i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv 6. september at Dagligvarehandelens Osteforum bruker desinformasjon i argumentasjonen mot prosenttoll. Et gammelt ordtak sier at på seg selv kjenner man andre. Dagligvarehandelen importerer, lagrer, distribuerer og selger til norske forbrukere endel kvalitets dessertoster som importeres fra EU, men det utgjør bare i overkant av ti prosent av osteforbruket i Norge. 90 prosent er salg av norske oster. Bare en liten del av importen er harde hvite oster som konkurrerer med Jarlsberg og Norvegia. Denne begrensede import av oster som parmesan og manchego kan umulig kalles noen trusel mot landbruket. For å sikre at gode dessertoster fra EU kan glede norske ganer, har Norge inngått en avtale med EU om en årlig tollfri importkvote på 4500 tonn. I tillegg kommer 2700 tonn som auksjoneres til en pris som fordi etterspørselen overstiger tilbudet, ligger nær opptil importtollen på 27 kroner kiloen. Av de nærmere 11.000 tonn ost som ble importert fra EU ifjor, er dermed bare 41 prosent Tollfri brie består INNLEGG Mat S teinar Kringlebotten i Dagligvarehandelens Osteforum frykter at endringer i importvernet skal føre til dyrere brie, camembert og roquefort. Han opererer med en logikk som ikke blir mer rett av at den i gjentas mange ganger. Det er i dag store tollfrie importkvoter på ost. Det er god plass til all den brie, camembert, roquefort og annen dessertost som importeres til Norge, innenfor denne kvoten. Hvorfor Kringlebotten da «tror» at importørene vil velge å betale full toll på disse ostene når de kan importeres innenfor ostekvoten til null toll, er ulogisk. Jeg kan ikke finne noe annet svar på det enn at han er villig til å bruke desinformasjon for å svekke norsk matproduksjon og industri til fordel for import. Osteimporten er de siste ti årene tredoblet. Over en tredjedel av norsk melkeproduksjon går til å produsere vanlig hvitost for det norske markedet. Overgang til prosenttoll, som bønder og næringsmiddelindustri krever, handler om å sikre avsetning av melken og trygge industriarbeidsplasser i distrikts-Norge. Det handler om å utnytte de norske areal- og grasressursene i Norge i en situasjon der verdens matproduksjon blir stadig mer krevende på grunn av klimaendringer. Er det rett av Norge å gjøre seg stadig mer avhengig av import i en slik situasjon? Q Per Skorge, generalsekretær i Norges Bondelag 39 Mandag KREDITT debatt@dn.no Klar for ny re Tirsdag LEDELSE Onsdag FINANS volusjon UTFORDRINGER. I e aktiviteten i olje- og g konkurranseutsatte en Q FREMTIDEN. Vi må ha omfattende ekspertise innen ikt, materialteknologi, nanoteknologi, livsvitenskap og nye energiformer, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser det nye materialet grafén, som er utviklet av forskere i Trondheim og skal være det tynneste og sterkeste stoffet noensinne laget. Foto: Crayonano Steinar B. Kringlebotten, administrerende direktør i Dagligvarehandelens Osteforum (DO). GALT. Det blir feil å gjøre spørsmålet om betalingsvillighet til en matematisk brøk, skriver Karita Bekkemellem. DEBATT debatt@dn.no Kan helse kjøpes for dyrt? INNLEGG Helse H øye priser på skreddersydd behandling, ikke minst innenfor kreftomsorgen, er i mange land en utfordring for helsemyndighetene. Legemiddelprodusentene tilbyr derfor programmer av under navn som «patient access», «payment-for-response», «patient advocate resources», etcetera. Noen land har opprettet egne fond for kjøp av kreftlegemidler. Uansett hvor kreative navn programmene har, kan de ikke skjule sviktende evne eller vilje til å betale de priser produsentene ønsker seg. I innlegg 3. september foreslo jeg derfor utvikling av kreftlegemidler i offentlig regi, samt pris basert på kostnadseffektivitet (dvs. pris og behandlingseffekt). Oslo Cancer Cluster (OCC)og Legemiddelindustriforeningen (LMI) misliker sliker d det og begrunner i innlegg egg i høye prisene isene UTEN KUNNSKAP? LMI hevder jeg er kunnskapsløs, og det er sikkert riktig, skriver Ivar Sønbø Kristiansen. samlede helsetjenestekostnader. LMI hevder jeg er kunnskapsløs, og det er sikkert riktig. Når en kreftbehandling koster i størrelsesorden én million kroner og typisk forlenger livet med to–tre–fire måneder, må samfunnet likevel vurdere om ressursene kan gi mer helsenytte på andre typer behandling. Vi antar i Norge at samfunnets maksimale betalingsvilje for et godt leveår er cirka 500.000 kroner. Dersom en behandling forlenger livet med tre måneder, tilsier det en pris på 125.000 kroner, ikke én million. Legemiddelprodusentene er aktører i en markedsøkonomi. Når etterspørselen svikter, bør de kanskje tenkee som andre DN 11 11. september offentlige sykehus. I stedet medfører det at de som har penger og kunnskap, får et bedre helsetilbud enn andre. Det virker veldig rart når norskutviklede kreftlegemidler blir satt på vent i Norge, samtidig som de ønskes velkommen i våre naboland. Samfunnsøkonomisk kan det fort vise seg å bli mer kostbart ikke å ta nye legemidler i bruk. Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI). Q Utvikling av nye legemidler er milliardindustri. Strid om teknologi og fremgangsmåte gir mange rettstvister. Kjemi bak lukkede dører I Q 32 Lørdag FORSKNING Q Dagens Næringslivs teknologispalte bringer nyheter og innsikt om forskning og ingeniørkunst. Q Fagfolk inviteres til å sende inn bidrag. Adresse: debatt@dn.no tollfritt. De tollfrie 4500 tonn motsvares av gjensidig norsk markedsadgang i EU, så det dreier seg ikke om noen presang fra Norge. Norge må overholde sine forpliktelser under avtalen med EU og kan neppe syvdoble tollen på spesialostene fra derfra ved å gå over til prosenttoll. Prosenttoll vil føre til at gourmetostene blir til luksusoster, at utvalget reduseres drastisk og at forbrukerne får en fattigere hverdag. P Fredag TEKNOLOGI TEKNOLOGI JAN SKRAMSTAD DN 6 6. september INNLEGG Helse Torsdag ØKONOMI trekker naturlig nok k fra andre sektorer og press mot knappe re situasjon der norsk k o går godt samtidig so sjonale impulser løf Dyrt å vente rofessor Ivar S. Kristiansen har rett når han i DN skriver at skreddersydd kreftbehandling er en utfordring i mange land. Imidlertid har mange land med svakere økonomi enn Norge tatt utfordringen og dermed belastningen for å sikre en ny generasjon med effektive kreftlegemidler. I dag utgjør disse kun 0,6 prosent av sykehusenes driftsbudsjett, og jeg kan ikke se at de skulle være en trusel for helsebudsjettet. Disse legemidlene virker bedre enn tidligere behandling, og europeiske myndigheter har konkludert med at de er sikre og effektive. Det blir feil å gjøre spørsmålet om betalingsvillighet til en matematisk brøk. Behovet for kreftlegemidler til norske pasienter må løftes på et høyere nivå. I møtet mellom politikk og fag kan ikke en helseøkonom alene avgjøre betalingsvillighet på vegne av det norske folk. Både kreftlege Kjell Magne Tveit og Bent Høie (H) advarte tirsdag mot klasseskillet som oppstår når pasienter ikke får tilgang til nye kreftlegemidler i DAGENS NÆRINGSLIV FREDAG 14. SEPTEMBER 2012 En ny industriell revolusjon er i gang. Norske bedrifter sliter med høyt kostnadsnivå. Mer kunnskap må tilføres bedriftene slik at de kan hevde seg i konkurransen internasjonalt, skriver Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, og Torger Reve, tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI. INNLEGG Industri E nergi, kommunikasjon og kunnskap er viktige komponenter i industrielle revolusjoner. Dampmaskinen og kull la grunnlaget for den første industrielle revolusjon. Så fikk vi en ny revolusjon bygget opp omkring forbrenningsmotoren, olje, elektrisitet og telefoni. Nå er vi inne i en tredje industriell revolusjon, drevet av informasjonsteknologi, fornybar energi og livsvitenskapene, slik Jeremy Rifkin beskriver det i sin bok «The Third Industrial Revolution». Kortene deles altså ut på nytt. Kan Norge hevde seg i denne revolusjonen? Robotisering og selvstyrte systemer, ikt, nanoteknologi og nye materialer vil være viktige elementer i utviklingen fremover. Disse elementene i kombinasjon har frembrakt selve kroneksempelet i den tredje revolusjon: 3D-printeren. I fremtiden vil vi kunne bygge personlig tilpassede produkter på 3D-printere ved bruk av avansert software og egnede materialer. Et utall av produkter, fra medisinske proteser til spesialtilpassede sykler, kan i dag allerede lages på 3D-printere. Robotisering og 3D-printere kan om noen år ta over for mange av dagens produksjonsbedrifter. Den første industrielle revolusjonen er uløselig knyttet til Adam Smiths klassiske verk «The Wealth of Nations», med arbeidsdeling, spesialisering og frihandel som de viktigste økonomiske drivkreftene. Ved inngangen til den tredje industrielle revolusjonen er helse i ferd med å bli en vel så viktig drivkraft – «The Health of Nations». Infeksjoner, barnedødelighet og sykdommer grunnet sult og feilernæring har eksistert til alle tider, men aldri har det vært et så stort gap mellom helsetilstanden til verdens befolkning ARTIKKELFORFATTERNE. Ole Petter Ottersen (til venstre) og Torger Reve. og mulighetene til å gjøre noe med den. Ny kunnskap og nye medisiner og teknologier gjør det mulig å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer som man tidligere sto maktesløse overfor. I vestlige land gir også den aldrende befolkningen et press på helsetjenestene. Det kan bare avdempes gjennom bedre forståelse av livs- og aldringsprosesser, samt gjennom innovasjon og ny teknologi. Igjen kommer livsvitenskapene inn med full tyngde. Hvordan kan vi skape et konkurransedyktig norsk næringsliv i den tredje industrielle revolusjon? Den eneste måte å konkurrere ut fra vårt høye kostnadsnivå, er å konkurrere med et høyt kunnskapsinnhold i våre produkter og tjenester. Norsk offshoreteknologi viser at det er mulig. Strukturen på den industrielle revolusjonen vi nå er inne i, forteller oss om hvilke typer kunnskap vi kommer til å trenge. Vi må ha omfattende ekspertise innen ikt, materialteknologi, nanoteknologi, livsvitenskap og nye energiformer. Disse «muliggjørende» teknologiene vil danne plattformen for fremtidens næringsliv. De kommer i tillegg til den spesifikke næringskunnskapen som trengs for å videreutvikle og omstille de eksisterende norske næringsklyngene. Problemet vi møter i de nye biobaserte næringene, er at næringsutvikling er «stiavhengig»: Nytt næringsliv skjer gjennom omforming og omstilling av eksisterende næringsliv. Ny kunnskap og nye markedsmuligheter tilsettes, slik fiskerikunnskap og maritim kunnskap var med på å skape oppdrettsnæringen og offshorenæringen. Det biobaserte næringslivet i Norge er så langt relativt svakt utviklet, bortsett fra i de marine næringene. Her kan helse bli en sterk motor. De gode nyhetene for Norge er at mange av produktene og tjenestene i den tredje industrielle revolusjon vil måtte ha et meget høyt kunnskapsinnhold. Mens næringsspesifikk kunnskap er avhengig av forskning, innovasjon og utdannelse både i bedrifter og universiteter, har universitetene et spesielt ansvar for de «muliggjørende» teknologiene, ikt, material- og nanoteknologi, livsvitenskap og nye energiformer. For at Norge med verdens høyeste kostnadsnivå skal kunne konkurrere, må universitetene levere kandidater som har dyp innsikt i disse teknologiene. Men for at kunnskap skal bli til ny innovativ næringsvirksomhet, er universitetene avhengig av et tett samspill med næringslivet. Vi trenger flere «koblingsbokser» og flere forskningsintensive bedrifter som ser mulighetene i den tredje industrielle revolusjon. Ingen kan med sikkerhet forutsi hvilke næringer som vil være dominerende om 30–40 år. Det vi imidlertid vet, er at grunnlaget for vårt fremtidige næringsliv ligger i et sett av teknologier som utgjør premissene for den nye industrielle revolusjonen. Det gjelder å få teknologiene til å møtes. Ole Petter Ottersen, professor, rektor ved Universitetet i Oslo, og Torger Reve, professor, tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI. Q kke siden rettskjemiker Charles Bruffs dager (se fakta) har kjemi og kjemikere spilt så stor rolle i norske domstoler som i de senere år. I motsetning til de kriminalsaker hvor den populære og dyktige kjemiker Bruff bidro med avgjørende kjemiske bevis, er de fleste rettstvister på kjemiens område nå – heldigvis – sivile saker. Og de foregår ofte for lukkede dører utenfor medienes søkelys. Det dreier seg om tvister mellom legemiddelfirmaer om patentrettigheter på legemidler. De aktive ingrediensene i legemidler er nesten utelukkende organiske forbindelser, det vil si kjemiske forbindelser bestående av karbon og noen få andre grunnstoffer. Derfor står fagfeltet organisk kjemi og kjemikere med slik kompetanse sentralt i disse sakene. Utvikling av nye legemidler er en svært kostbar prosess. Det er kjemikere med ekspertise i syntetisk organisk kjemi som deltar i første fase av utviklingen av et nytt legemiddel. I denne fasen fremstilles et meget stort antall ulike forbindelser, som så testes for å se om noen av dem har den ønskede medisinske effekt. Tiden det tar å utvikle et nytt legemiddel fra de første synteser til middelet har fått legemiddelmyndighetenes godkjennelse, kan det dreie seg om ti år eller mer. Og kostnaden kan være milliarder av kroner. Det er således en betydelig økonomisk risiko forbundet med legemiddelutvikling. Det sier seg selv at bare de største legemiddelkonserner har økonomiske ressurser til å utvikle nye legemidler. Men det kan ikke gjøres uten at produktet som til slutt lanseres, får et effektivt patentvern. Et effektivt patentvern vil si produktpatent. De legemidler som ble patentert i Norge før 1992, nøt ikke godt av dette vernet idet de kun var beskyttet med såkalte analogifremgangsmåtepatenter. Dette MØYSOMMELIG ARBEID. Utvikling av nye legemidler er en svært kostbar prosess. Foto: Bloomberg News er en type patent som åpner for at andre enn originalprodusenten kan utvikle en konkurrerende fremgangsmåte til samme produkt uten å krenke originalpatentet. Det blir det rettstvister av. Hva er det da som skaper rettstvister? Penger, selvfølgelig. Dersom et legemiddel viser seg å være effektivt mot en lidelse som det ikke før var gode medisiner mot, vil det kunne bli en betydelig økonomisk suksess. I Norge alene kan omsetningen gjerne komme opp i flere hundre millioner kroner per år. Det betyr at flere legemiddelfirmaer vil prøve å kopiere produktet. Problemstillingen blir da: Hvor nær opp til patentkravene i patentet ligger kopiprodusentens metode? Griper metoden inn i originalpatentet? Det må domstolene ta stilling til. De tekniske problemstillinger som slike saker reiser, krever deltagelse av eksperter. For å illustrere en typisk problemstilling som kan forekomme i slike tvister, uten å gå inn på konkrete og ofte hemmeligstemplede prosesser, kan originalprodusenten ha patent på å fremstille molekylet ABC på følgende måte: Q A + BC gir ABC Kopiprodusenten kan ha fremstilt den samme forbindelse slik: Q AB + C gir ABC Forskjellen ligger i at den ene produsent først fremstiller mellomproduktet BC for deretter å reagere det med A til sluttproduktet ABC, mens den andre produsenten først lager mellomproduktet AB som så reageres med C til det samme produktet ABC. PIONEREN Charles M. Bruff, kjent som rettskjemiker Bruff (født 15. januar 1887 i Kristiania, død 17. oktober 1955 i Oslo), var Norges første og mellomkrigstidens fremste rettskjemiker. Q Han skal ha figurert som sakkyndig i cirka 15.000 større og mindre kriminalsaker, på oppdrag fra politi og påtalemyndighet. Hans selvbiografiske bok «De tause vitner» kom i 1949. Q Bruff var involvert i alle de store kriminalsaker i mellomkrigstiden, som Rustad-mordet, Køber-saken og Mary-saken. Q Spørsmålet blir da om den prosess som kopiprodusenten benytter, omfattes av eller er lik den prosess som originalprodusenten har patent på. Konsekvensen for den kopiprodusent som blir dømt for patentinngrep, kan bli betydelig, ikke sjelden kan det bli det tale om erstatninger på mange titall millioner kroner. Dersom kopiprodusenten lykkes med sin kopiering, blir de negative konsekvensene for originalprodusenten tilsvarende store. Disse sakene engasjerer selvfølgelig en rekke advokater og dommere, men også mange teknisk sakkyndige, spesielt innen organisk kjemi. Ikke sjelden kan seks–syv professorer i organisk kjemi opptre i retten i samme sak. Og som nevnt uten at mediene har vist området noen synbar interesse. Q Jan Skramstad, professor emeritus, Universitetet i Oslo, medlem av Patentstyrets 2. avdeling.