Nordisk presidentmøte i Bergen GULATING LAGMANNSRETT Postboks 7414 5020 Bergen Telefon: (+ 47) 55 69 39 00 Faks: (+ 47) 55 69 39 01 e-post: gulating@domstol.no 26.–28. juni 2013 Forord Gulating lagmannsrett var i dagene 26. – 28. juni 2013 arrangør av Det nordiske presidentmøtet. Møtet holdes på omgang i de nordiske land hvert annet år, og deltakere er domstolsledere fra de nordiske rettsinstanser som tilsvarer våre lagmannsretter. Island er derfor ikke med. Møtet hadde et rikholdig faglig program hvor spørsmål av felles nordisk karakter ble tatt opp. Det ble også gitt orienteringer om faglige spørsmål av spesiell interesse i de enkelte land. Dagsutflukten gikk med jernbane og buss til Flåm og Os, slik at deltakerne også skulle få oppleve et tverrsnitt av vestlandsnaturen. Det er laget et referat av det faglige program som utgis i dette skrift. Referatet er utarbeidet av lagmann Arne Henriksen, Gulating lagmannsrett. Rådgiver Janicke K. Vognstølen, Gulating lagmannsrett hadde tilrettelagt det tekniske ved arrangementet på en utmerket måte. Hun har også tatt fotografiene i heftet. Vi vil på denne måten få takke nordiske og norske kolleger for interessante og hyggelige dager i Bergen. Bergen, september 2013 Bjørn Solbakken førstelagmann 1 Nordisk presidentmøte i Bergen 26.–28. juni 2013 Sammendrag av de ulike sesjoner: Rapport fra de forskjellige land om viktige begivenheter for domstolene og rettspleien. Herunder tas også opp det danske programforslaget om ressurssituasjonen for de nordiske lagmannsretter, herunder hvordan forskjellige ankebegrensinger virker gjørelse under saksforberedelsen i førsteinstans, slik at man må ha samtykke fra «civilkomiteen» i Høyesterett for at slike avgjørelser skal kunne ankes. Spørsmålet er om disse tiltakene vil hjelpe, og hva som vil skje med de ressurser som vil bli ledige. Fra domstolenes side er det et ønske at disse blir brukt til å redusere saksbehandlingstidene og holde disse på de fastsatte mål, som er 6 måneder for sivile saker og 3 måneder for straffesaker. Bekymringen er imidlertid at ressursene vil bli inndratt, og brukt på andre områder i samfunnet. Danmark (Bjarne Christensen): I Danmark er situasjonen for landsrettene at det har for mange saker og for lite ressurser. Ved reformen i rettergangslovgivningen som ble gjennomført i 2007, ble en rekke saker overført fra landsrettene til tingretten. I tiden deretter hadde landsrettene en god utvikling i saksbehandlingstiden. Fra 2010 har dette snudd. Den økonomiske situasjonen i landet tilsier at det ikke er utsikt til økte ressurser til domstolene, og fra politisk hold blir det stilt krav om bedre og mer effektive domstoler. Det er satt ned to utvalg som ser på behandlingen av henholdsvis sivile saker og straffesaker. Et sentralt mål for det arbeidet som gjennomføres er å redusere utgiftene for domstolene. Utvalget som ser på behandlingen av de sivile saker vurderer blant annet å heve kravet til ankesum fra 10 000 kroner i dag til 50 000 kroner, samt å innføre en silingsordning som innebærer at en kan avvise anker der det er vanskelig å se for seg et annet resultat etter en ny behandling i landsretten. Videre vurderes å begrense adgangen til å anke saker om omsorgsovertakelse. En svært stor andel av disse sakene ankes i dag til landsrettene. For disse sakene tilsier også hensynet til en rask saksbehandling at ankeadgangen begrenses. Det vurderes også å begrense adgangen til å anke av- Sverige (Sten Andersen): I Sverige er situasjonen for Hovrättene og Kammarrättene under kontroll. Økonomien i landet generelt og i domstolene spesielt er presset. Justisierådet er i ferd med å utrede hvilke deler av domstolsystemet som trenger økte ressurser. Det er ikke konkludert, men det er lite som tydet på konklusjonen vil bli at Hovrättene styrkes. Ellers er det en tendens i tiden at det blir flere saker og at sakene blir større. Arbeidssituasjonen er anstrengt og man klarer ikke å overholde målene for saksbehandlingstingstid som er 5 måneder for straffesaker og sivile saker. Fokus i tiden fremover blir å finne andre og mer effektive måter å arbeide på. Det er videre sannsynlig at antall førsteinstansdomstoler vil bli redusert til under 50 tingsrätter og 12 forvaltningsrätter. Reformen En moderne rettergang som ble gjennomført i 2008 er nylig evaluert. Reformen innbar blant annet at det blir foretatt lyd og billedopptak av all bevisførsel som skjer i første instans, og at bevisførsel i ankeinstansen som hovedregel 2 gjelder også for Kammerrättene, men det er egne regler for saker om skatt, og tvangsvedtak om psykiatrisk behandling og omsorgsovertakelse av barn. Det tok noe tid før en fant ut hvordan reglene om samtykke skulle praktiseres, og det oppstod markerte forskjeller mellom ulike domstoler. Högsta domstolen har nå gitt retningslinjer, og praksis begynner å bli mer likeartet. Det gis nå samtykke i ca. 35-40 % av alle sivile saker. Reformen har medført en noe mindre ressursbruk i ankedomstolene. Videre har den medført at tyngdpunktet er flyttet fra ankedomstolene til tingsrättene, slik formålet var. Det er nå færre saker i Hovrättene, og færre personer, vitner m.m. innkalles til Hovrättene. Silingsprosessen tar imidlertid tid. Mange mener at det spares ytterligere penger med å innføre strengere silingsregler i straffesaker. Det er imidlertid et tankekors at omkring 45-50 % av avgjørelsene fra tingsretten endres etter anke. Det er også et spørsmål om det er politisk vilje til å få dette til. For øvrig er man i Sverige i gang med å se på behandling av straffesaker generelt, reglene for behandling av straffesaker i tingsrettene og skjer ved avspilling av opptakene. Evalueringen viser at reformen har vært vellykket. Det er ikke mange som i dag vil tilbake til det gamle systemet. Det vurderes nå å videreutvikle ordningen slik at retten kan se på bevisførselen alene, uten at advokater og parter er til stede. Advokatene er dog kritiske til dette. Det er innført regler om samtykke for å bringe en sak inn for ankedomstolen, (prøvningstillstånd). For sivile saker vil det alltid kreves samtykke. Slik samtykke skal gis dersom (1) det finns anledning att betvivla riktigheten av det slut tingrsrätten har kommit til (ändringsdispens), (2) det inta uten att sådant tilstånd meddeles går att bedöma riktigheten av det slut tingsrätten har kommit til (granskningsdispens), (3) det är av vikt för ledning av rättstillämpningen att överklagandet prövas av högre rätt (prejudikatdispens), eller (4) det annars finns synnerliga skäl att pröva överklagandet (extraordinär dispens). I straffesaker kreves samtykke bare når (1) den tilltalade vid tingsrätten har dømts endast til böter, eller (2) den tilltalade har frikänts från ansvart för brott för viklet inte är föreskrivat strängere straff än fengsel i sex månader. Reglene om samtykke Hundven-Clements Photography 3 endring i lekdommersystemet (nemdemenne). Herunder vurderes det å fjerne lekdommerne i ankeinstansen. Et annet utviklingstrekk er at flere saker kan bringes inn for særdomstoler, f.eks. har markedsdomstolen fått en utvidet kompetanse, slik at alle saker vedrørende marked og konkurranse skal bringes inn dit. Avgjørelsene fra markedsdomstolene kan ankes direkte til Högsta domstolen. Finnland (Olli Varila): I Finland er en rekke tiltak under vurdering for å redusere kostnadene i domstolene. Det er allerede vedtatt en reform av forvaltningsdomstolene som innebærer at antallet reduseres. Målet er å styre strukturen og derved bedre rettsikkerheten. I tillegg har antall saker i ankedomstolene gått den de siste årene. Regjerningen antar at bevilgningene til domstolene vil bli redusert med 10 % i frem mot 2025. Herunder er det stipulert at bemanningen i domstolene samlet skal reduseres med ca. 500 personer. På den annen side skal utgiftene til datautstyr økes. Det skal satses på bedre IKTsystemer, og domstolsverket skal i større grad utdanne dommerne og utvikle domstolene. Det vurderes videre å endre domstolstrukturen ved at forvaltningsdomstolene og de alminnelige domstoler slås sammen på det høyeste nivå. Högsta domstolen har uttalt at en slik sammenslåing bør skje. Det vurderes også å redusere antall førsteinstansdomstoler fra 27 i dag til 14-15. Dette henger blant annet sammen med en betydelig reduksjon i antall politidistrikter. Videre ses det på bruken av lekdommere. Det vurderes i første omgang å redusere bruken av lekdommere i ankeinstansen ved at lekdommere kun benyttes i visse saker. På sikt vil lekdommerdeltakelsen nok bli avskaffet. Et annet aktuelt tiltak er å øke avgiftene for å reise sivil sak for domstolene og for å anke til hovretten. Et annet aktuelt tiltak er å anvende videopptak fra forhandlingene i tingretten i hovretten (AIDA-prosjektet). Innføring av en ordning tilsvarende det man har i Sverige vil koste ca. 40 mill. euro i Finland. I arbeides også med å etablere en felles IKT-løsning for domstolene (RITU-prosjektet). Ved en slik løsning vil blant annet tingrettens avgjørelsen være tilgjengelige for hovretten, noe som medfører langt bedre muligheter for gjenbruk. Norge (Bjørn Solbakken): Situasjonen for ankedomstolene i Norge er noe variabel. Gjennomgående preges domstolene i Norge av meget stramme budsjetter. Det er innført stillingstopp, samtidig som antall saker øker og sakene blir større og mer ressurskrevende å avvikle. Det er ikke mulig å få midler til flere dommerembeter i lagmannsrettene og de store lagmannsrettene klarer ikke å overholde de mål som er satt for saksavviklingen, henholdsvis 6 måneder for sivile saker og 3 måneder for straffesaker. I Norge er det ikke lyd og billedopptak av det som skjer i første instans. Dette er svært ønskelig, og vil ha stor betydning for blant annet siling av saker inn til lagmannsrettene, og for innholdet og omfanget av behandlingen av saken hvis den fremmes til ankeforhandling. De bevilgende myndigheter har ikke villet avsette penger til at slike opptak kan skje. Situasjonen de siste årene har videre vært preget av manglende driftsstabilitet av IKTsystemene. Det er behov for betydelige oppgraderinger av denne sektoren. I tiden fremover vil det på nytt bli sett på strukturen i førsteinstansdomstolene. Dette er ytterligere aktualisert etter at det nylig er fremlagt et forslag til en betydelig reduksjon av antallet politidistrikter. (Ola Dahl): Det er vanskelig å se at lagmannsretten kan behandle sakene noe særlig mer effek tivt under de rammer rettsreglene setter for behandlingen pr i dag. Holdningen fra ansvarlige politikere er at det skal bli bevilget mer penger. Det er liten politisk vilje til å se på endringer i regelverket som kan lette situasjonen for lagmannsretten, ved f.eks. å se på silingsordningene, eller til å se på områder knyttet til domstolsbehandling av saker hvor pengene nærmest 4 Middag på Gulatingsplass 1. «renner ut». Det er et tankekors at vi utsetter ankeforhandling i saker fordi vi mangler dommere, mens det aldri er nødvendig å utsette en sak pga. manglende penger, forsvarer eller bistandsadvokat. av den finska HD 29.6.2010 (HD2010:45). Sedermera har ett stort antal preciserande prejudikat avgivits. Före Zolotukhin utgick MRD från brottets identitet för att avgöra idemmomentet i dubbelbestraffningsförbudet. Dubbelbestraffning ansågs inte föreligga om det i de båda processerna var fråga om olika brottsrubriceringar. Enligt Zolotukhin är det istället gärningens identitet som ska vara avgörande. I HD 2010:45 ansåg högsta domstolen att vid tillämpningen av artikel 4 i tilläggsprotokoll 7 till Europeiska människorättskonventionen (EMK) påförande av en dylik skatteförhöjning ska anses vara ett brottmål och att det vid påförandet av skatteförhöjning var fråga om samma ärende som i åtal för grovt skattebedrägeri. Trots omfattande antal av prejudikat finns det ännu viktiga frågor som återstår att bli besvarade. Enligt HD 2010:45 (punkt 42) än en samordning av artikel 4 i tilläggsprotokoll 7till Europeiska människorättskonventionen och finsk lagstiftning angående skattebrott och beskatt- (Dag Bugge Nordèn): Det er avgitt en utredning vedrørende endringer i juryordningen. Etter 22.-juli hendelsen har lite skjedd med denne. De fleste politiske partier har uttalt at juryordningen bør fjernes. I Norge er det ingen som går inn for å fjerne lekfolks deltakelse i lagmannsretten. Spørsmålet er om man skal gå over til en stor meddomsrett. Ved diskusjon av dette spørsmål oppstår det imidlertid en stor demokratidebatt. Prinsippet om ne bis in idem (dobbeltstraff), innlegg fra samtlige land: Finland (Timo Esko): Det första ne bis in idem prejudikatet efter Europeiska människorättsdomstolens (MRD) Zolotukhin beslut (Zolotukhin v. Ryssland, stor kammer 10.02.2009, meddelades 5 ningsförfarande inte möjlig utan lagstiftarens ingripande. Åtminstone behövs det förändringar i förvaltnings- och åtalspraxis. Tillämpandet av lis pendens i förhållandet mellan skatteförhöjning och skattebedrägeri skulle ännu öka antalet slumpmässiga och problematiska fall. Avgörande skulle i detta fall vara tidpunkten då förfarandet i fråga inletts och till vilken förvaltningshandling man borde knyta början av lis pendens. HD fortsätter i samma dom, punkt 43: Förhållandet mellan olika sanktionssystem kan inte ordnas på ett tillfredställande och omfattande sätt med hjälp av enstaka domar och tolkningsdirektiv som domstolarna antar. När man betraktar saken ur den statliga maktfördelningens synpunkt, så hör ansvaret för ett bredare bearbetande av sanktionssystem till verkställande eller lagstiftandemakt. Och ännu i punkt 44: Det är inte motiverat att avvika från ordalydelsen av sagda artikel 4 i tilläggsprotokoll 7 och dess hävdvunna tillämpningspraxis i en nationell dom med en utvidgande tolkning enligt vilken man borde jämställa ett anhängigt ärende eller ett ärende om annars är utan ett slutligt avgörande med ett slutgiltigt beslut om skatteförhöjning. I avgörandet HD 2010:82 ansåg högsta domstolen, att sådana beslut som skatteförhöjning som inte hade blivit slutliga när åtalet väcktes inte gjorde något hinder för prövning av åtalet för skattebedrägeri. Vid bedömningen av frågan om det första avgörandet var slutligt skulle avgörande betydelse ges tidsfristen för att anföra grundbesvär. HD ansåg, att det inte utgör något hinder att pröva åtalet för skattebedrägeri fastän skatteförhöjningen blir slutligt medan brottmålsrättegången fortfarande pågår. I Norge har höyesterett från och med 2002 ansett att en skatteförhöjning som vunnit laga kraft hindrar att åtal för brott väcks i samma ärende. Skatteförhöjning och straffrättslig påföljd kan dock pårföras i samma ärende, om de båda föras i parailella förfaranden som har ett tillräckligt samband i sak och tidsmässigt. Höyesterettsdommer Jens Edvin Skoghöy har i sin artikel De nor- diske domstolene og Den europeiske menneskerettskonvesjon (SvJT 2013, s. 394- 424) anfört, att «Da den eneste EMD-avgjörelse som godtar parallellfofölgning, er avvisningsavgjörelsen R.T. mot Sveits, og denne er svaert kortfattet, er det imidlertid usikkert hvor langt parallell forfölgning vil bli godtatt av EMD. I norsk praksis har det vaert lagt til grunn at det er agang til dette dersom det er ‹tilstrettelig saklig og tidsmessig sammenhang mellom prosessene› og det behov som skal ivateras ved forvaltningssanktionen, vanskelig kan ivateras på en fullgod måte i en ordinaer straffesak.» Finska riksdagens revisionsutskott har fäst uppmärksamhet vid behovet av att samordna paföljdsordningen (ReUB 9/2010 rd). Enligt sakkunniga som revisionsutskottet har hört råder det för närvarande oklarhet när det gätler sanrordning av olika påföljder. Revisionsutskottet förutsatte, att det finns anledning att genom lagstiftning klarlägga ne bis in idem-principens tillämplighet och att samtidigt se till att man inte försvagar paföljdssystems preventiva verkan när det gäller ekonomiska brott. Riksdagens grundlagsutskott har för sin del konstaterat i utlåtandet GrUU 9/2012 – RP 3/2012 rd, att förbudet mot dubbel straffbarhet inte kan anses gälla endast rent konsekutiva förfaranden utan också samtidigt anhängiga förfaranden. År 2012 gav regeringen till riksdagen sin proposition RP 191/2012 rd med förslag till lag om skatteförhöjning och tullhöjning som påförs genom ett särskilt beslut samt till vissa lagar som har samband med den. I propositionen föreslås att Skatteförvaltningen inte ska behöva fatta beslut om skatteförhöj ning när beskattningsbeslutet fattas. Förhöjningen påförs genom ett särskilt beslut före utgången av kalenderåret efter det att det egentliga beslutet fattades, om inte Skatteförvaltningen gör polisanmälan i ärendet. Om Skatteförvaltningen hade påfört skatteförhöjning, skulle skatteförvaltningen inte längre 6 kunna göra polisanmälan i samma ärende, om inte bevis om nya eller nyuppdagade fakta har framkommit efter det att skatteförhöjningen påfördes. Om skatteförvaltningen ger en polisanmälan, kan skatteförhöjningen i princip inte längre förnyas. Det som sagts i föregående stycke, har skrivits med tanke på artikel 4.2 i tllläggsprotokoll nr 7 till Europakonventíonen. Enligt sagda artikel (undantagsregel) ska bestämmelserna i första stycket inte utgöra hinder för att målet tas upp på nytt i enlighet med lagen och rättegångsordningen i den berörda staten, om det föreligger bevis om nya eller nyuppdagade omständigheter eller om grovt fel begåtts i det tidigare rättegångsförfarandet som kan ha påverkat utgången i målet. HD hade dock i sitt prejudikat 2012:106 analyserat och tolkat Europakonventionens sagda undantagsregel och beaktat i analysen bl.a. EMD’s praxis. HD kom till det att undantagsregeln möjliggör, när de angivna förutsättningarna uppfylls, tillämpandet av nationella normer om extraordinarie ändringssökande till skada för den som sökt ändring. Däremot kan man inte anse, att sagda undantagsregel skulle tillåta begränsning av omfånget av rättskraft för den skull att man senare kunde förete ny utredning till svarandens skada. HD’s president blev åhörd inför GrUU i mars 2013 och framförde kritik mot RD 191/2012 rd som byggde på sistnämnda prejudikat. GrUU ansåg i sitt utlåtande bl.a. att ett mål kan behandlas på nytt i straffprocess enbart om den nya bevisningen skulle ha haft en väsentlig påverkan på den tidigare processens utgång. Det borde framgå av lagtexten att målet kan tas upp för ny behandling bara i sådana fall där man efter påförandet av skatteförhöjning har fått bevisning om dylika nya och fundamentala fakta som skulle ha lett till det att skatteförhöjning ursprungligen inte hade påförts och att målet hade överförts tilt straffprocess. Därutöver måste man förutsätta, att de nya fakta som kommit fram är sådana att det inte har berott på myndigheternas förfarande att de inte har beaktats tidigare. GrUU fann också viktigt, att beslutet om skatteförhöjning undanröjs innanärendet behandlas i straffprocess. Lagutskottet förenade sig i juni 2013 med de Kammarrättspresident Mari Andersson og hovrättspresident Margareta Bergstrøm. 7 tebrott som regleras i skattebrottslagen: döms i de allmänna domstolarna – krävs uppsåt eller grov oaktsamhet. Vi har ju följt denna fråga i många år. År 2002 fick vi i Janosevic mot Sverige i Europadomstolen klart att skattetillägg är att betrakta som straffrättsliga enl 6 § EKMR men ända fram till 2009 trodde vi i Sverige att det var ok att ha dubbel lagföring och dubbla påföljder om brotten skiljde sig åt och bla de subjektiva rekvisiten dvs uppsåtet skilde sig åt. Bla Europadomstolens dom Rosenquist mot Sverige 14 sept. 2004 fick oss att tro det. Olika «saker» = «idem». synpunkterna som GrUU framlade och föreslog motsvarande förändringar till lagförslagen i RP. I Finland ansåg alltså HD, att lagstiftarens ingripande är nödvändigt i fråga om samordning mellan ne bis idem och lis pendens. I detta nu kan dock fräga, om man i Sverige har lyckats att klara saken genom domstolspraxis utan sådant ingripande. Sveriges HD har i 11 juni 2013 meddelat beslut i ett ärende angående grovt bokföringsbrott m.m. (B 4946-12) och besvarat däri också frågan «Bör rätten att inte bli lagförd eller straffat två gånger gälla även när det pågår ett förfarande om skattetilägg eller enbart när förfarandet är avslutat?» Punkt 70 i domen lyder: «Förbudet i tilläggsprotokollet bör som svensk lag tillämpas på ett sätt som är förenligt med grundläggande svenska processuella principer, inte bara om res judicata utan också lis pendens. Ett pågående förfarande om skattetillägg bör därför enligt grunderna för 45 kap. 1 § tredje stycket rättegångsbalken innebära ett hinder mot ett åtal som avser samma oriktiga uppgift. En sådan tillämpninggàr möjligen längre än vad som följer av rättighetsstadgan. Enligt högsta domstolens bedömning innebär en samordning av principerna om res judicata och lis pendens på det angivna sättet emellertid inte att sanktionssystemet inte svarar mot det unionsrättsliga effektivitetskravet.» Och punkten 71 avslutar temat: «För att rättegångshinder på grund av lis pendens ska föreligga i brottmålet måste det dock krävas att frågan om ett uttag av skattetillägg dessförinnan har konkretiserats i det enskilda fallet. Det avgörande bör vara när Skatteverket har fattat sitt beslut om att påföra skattetillägg. Från den tidpunkten föreligger alltså hinder mot åtal.» I 2009 kom en dom i Europadomstolen Carlberg mot Sverige där vi började tvivla och sedan kom Zolotukhin mot Ryssland och Ruotsalainen mot Finland 2009 och då anade vi oråd. HFD kom med en dom RÅ 2009 ref. 94 där man fann att det svenska systemet med dubbla straff och rättegångar inte står i strid med EKMR mht att Europadomstolen godtagit det och särdragen i vårt system med förvaltningsdomstolar som kan den materiella skatterätten och brottmålsdomstolar som prövar brottmål. HD kom i NJA 2010 s. 168 med en dom där man visade mer tveksamhet. Slutsatsen var att det inte fanns ett klart stöd för att underkänna det svenska systemet eftersom det finns olika tolkningar i Europadomstolens praxis men man efterfrågade en översyn av lagstiftaren. EUdomstolens dom i Åkerberg Fransson mot Sverige (moms) kom 26. februari i år. EUdomstolen kom fram till att det är OK med skattetillägg + skattebrott förutsatt att skattetillägget inte har straffrättslig karaktär – Det fick vi ju veta av Europadomstolen redan 2002 i Janosevic att det har. Dvs det är samma sak (idem). Vidare uttalade domstolen att det inte är OK att kräva ett klart stöd som HD sagt 2010. Då började HD leta efter ett nytt mål att släppa upp och dom kom den 11. juni. Då kom man fram till att (1) det är samma brott (idem) – går inte att lagföra två gånger, (2) gäller också in- Sverige (Mari Andersson): I Sverige har vi (1) en administrativ påföljd skattetillägg om någon lämnat en oriktig uppgift som påförs av SKV och som sedan kan överklagas i de allmänna förvdst: 49 kap. SFL – krävs inte uppsåt och (2) skat8 Præsident Bent Carlsen og lagmann Dag Nafstad. Bak førstelagmann Dag Bugge Nordén og førstelagmann Bjørn Solbakken. komstskatt (inte enbart moms), (3) bör hanteras av lagstiftaren och inte domstolarna – m.h.t. följdändringar. Men nu har systemet underkänts av EUdomstolen såvitt avser moms – att upprätthålla systemet avseende andra skatter är ologiskt och de lagstiftningsåtgärder som kunde ha förväntas efter 2009 har ännu inte genomförts. får överlämna till åklagaren att besluta vilken väg man ska ta i de enskilda målen. Väljer åklagaren att väcka åtal avstår SKV i så fall från skattetillägg. Regeringen har fått en förfrågan från Europadomstolen förra veckan om vad Sverige nu avser att göra med anledning av HDs dom. Regeringen ska svara senast i oktober. Europadomstolen har fn 4 mål uppsläppta som vi väntar på och vi har väntat ganska länge redan (bla RÅ 2009 ref 94). Slutsats – avvisade åtalet om skattebrott (för inkskatt). Det föreligger lis pendens så fort SKV fattat beslut om skattetillägg. Enligt uppgift letar nu HFD efter ett lämpligt mål att släppa upp. Danmark (Bent Carlsen): I Danmark har spørsmålet om dobbeltstraff ikke vært noe problem. Vi er klar over at man i Norge har hatt 70 avgjørelser fra Høyesterett etter år 2000 som berører dette spørsmålet. Fra dansk Høyesterett er det ingen avgjørelser. Ordninger med tilleggsskatt og lignende finnes også i Danmark, og tilleggsskatt ilegges i tillegg til at lovbruddet straffeforfølges. Det nærmeste man kommer forbudet mot dobbeltstraff, eller lispendens, er reglene i den danske straffelov § 10 a) som omhandler situasjonen der personer er eller har vært straffeforfulgt i Regeringen tillsatte en utredning i mars 2012 som ska utreda bla dessa frågor. En utgångspunkt är att såväl skattetillägg som den straffrättsliga sanktionen ska finnas kvar, men frågan är hur dessa kan samordnas. En lösning som anvisas är att likt Norge vid en viss tidpunkt välja vilken väg man ska gå. Utredningen ska lämna sitt förslag senast den 9 september. En allmän gissning är att SKV 9 Avgjørelsen i RT 2010-1121 gjelder spørsmålet om tilleggsskatt og ordinær straffeforfølgning er i strid med forbudet mot dobbeltstraff i EMK tilleggsprotokoll 7 art. 4. Høyesterett tar her utgangspunkt i at EMD i flere avgjørelser har slått fast at fem kumulative vilkår må være oppfylt for at en sak skal sperre for en ny sak. Begge saker må innebære straffeforfølgning etter P 7-4, det må være samme straffbare forhold, den første avgjørelsen må være endelig, behandlingen av den andre saken må innebære gjentatt forfølgning og begge sakene må rette seg mot samme rettssubjekt. Høyesterett går deretter gjennom de ulike vilkår i forhold til den aktuelle sakskompleks. Etter å ha konkludert med at sakene retter seg mot samme rettssubjekt, at det er samme straffbare forhold, at tilleggsskatt er straff etter p 7-4 og at avgjørelsen om tilleggsskatt er endelig, går Høyesterett inn på spørsmålet om det foreligger gjentatt eller parallell behandling. Siktelse for brudd på ligningsloven ble tatt ut 14. desember 2007, mens varsel om endring av ligningen ble sendt den 26. august 2008. Saken om tilleggsskatt og straffesaken ble deretter behandlet parallelt frem til de ble avgjort ved henholdsvis ved vedtak av 24. november 2008 utlandet. Reglene ble revidert i 2008. Hovedregelen er at personer som har vært straffeforfulgt i utlandet ikke kan straffes i Danmark for den samme forbrytelsen. I en del tilfeller der vedkommende er frifunnet av en utenlands domstol, f. eks. i sak om omskjæring, kan straffeforfølgning i Danmark likevel skje. Ved rettighetstap, der rettighetstapet er geografisk begrenset, kan rettighetstap begrunnet i de samme faktisk hendelser, også ilegges i Danmark. I Danmark er det videre klart at det er Høyesterett som avgjør hvordan loven er å forstå, også i forhold til internasjonale forpliktelser. En slik situasjon som har oppstått i Finland vil være utenkelig i Danmark. Norge (Dag Bugge Nordèn): I Norge har Høyesterett vist stor interesse for spørsmålet om dobbeltstraff. Tradisjonelt har fokuset vært på at straffeforfølgningen, og det administrative pålegget bygger på samme straffbare forhold, og om pålegget er straff. Etter Zolotukhin-saken fra Den Europeiske Mennekserettighetsdomstolen (EMD) i februar 2009 har Høyesterett sett på spørsmålet på nytt i to saker, Rt 2010-1121 og Rt 2012-10551. 10 og dom 2. mars 2009. Høyesterett tar utgangspunkt i at EMD har forstått protokoll 7 artikkel 4 nr1 slik at det er en viss adgang til å ilegge forskjellige sanksjoner i forskjellige prosesser selv om skyldspørsmålet prøves på ny. Vilkåret er at det må være sufficiently close connection mellom ileggelsen av de to sanksjonene in substance and in time. Høyesterett konkluderte deretter med at det i den aktuelle sak, ikke var tvilsomt at det forelå tilstrekkelig saklig og tidsmessige sammenheng. Det ble videre vist til hensynet til å gi beskyttelse mot den belastning det er å bli utsatt for ny forfølgning, gjorde seg gjeldende med mindre styrke i dennes saken og at tiltalte heller ikke hadde noen beskyttelsesverdig forventning om å bli gjenstand for kun en forfølgning. Høyesterett har fulgt opp denne avgjørelsen i dommen inntatt i RT 2012-1051. Denne saken gjelder spørsmålet om tvangsplassering i barnevernsinstitusjon grunnet kriminelle handlinger stenger for at det blir reist straffesak begrunnet i de samme handlingene. Høyesterett kom også her til at det forelå en slik tidsmessig og saklig sammenheng at det forelå lovlig parallellforfølgning. Tidligere var holdning i Norge at for å unngå å komme i konflikt med forbudet mot dobbeltstraff i p 7-4, måtte det velges spor under behandlingen, enten en forvaltningsmessig reaksjon eller en straffesak. Fokus synes nå å ha dreid slik at det er anledning til å ilegge både forvaltningsmessige sanksjoner og reise straffesak, så lenge kravet til saklig og tidsmessige sammenheng er oppfylt. handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Tilsvarende fremgår det av den nye straffeloven 2005, i § 20 at den som er psykotisk på tidspunktet for de straffbare handlingene ikke straffes. Den norske straffeloven bygger på det medisinske prinsipp. Dersom man er psykotisk på handlingstidspunktet, kan man ikke straffes. Det er ikke krav til årsakssammenheng mellom psykosen og de straffbare handlingene. Av forarbeidene til straffeloven fremgår det videre at psykose er den tilstanden som psykiatrien til enhver tid definerer som psykose. I forbindelse med vedtakelsen av den nye straffeloven § 2005 var det diskutert om det medisinske prinsipp skulle videreføres. Departementet landet på videreføring og uttalte at det i praksis vil være vanskelig å utelukke at det foreligger årsakssammenheng. I forhold til bevisbyrde har det vært alminnelig lære at det ikke stilles like strenge krav for tilregnelighet som det stilles i forhold til at handlingen er begått. I 22.-juli saken forelå det to sakkyndige utredinger med ulik konklusjon. Spørsmål om bevisbyrde kom likevel ikke på spissen, idet retten fant det hevet over tvil at tiltalte var tilregnelig. Tingretten foretok i 22.-juli saken en drøftelse av psykosebegrepet med utgangspunkt i den internasjonale ICD 10 standarden. Retten kom til at de første sakkyndige ikke hadde forstått psykosebegrepet rett, og la vesentlig vekt på de observasjoner som var gjort av annet helsepersonell enn de sakkyndige. Tingretten uttalte at denne vurdering var bevisbedømmelse. I lys av forarbeidenes henvisning til psykiatrienes forståelse av psykosebegrepet er det grunn til å stille spørsmål ved om ikke denne vurdering innebærer en betydelig grad av rettsanvendelse. Det medisinske prinsipp har i tilknytning til denne saken på nytt blitt utfordret, og det er satt ned utvalg som skal se nærmere på blant annet dette tema. Utvalget er brett sammensatt, men dommerne er ikke representert. I media ble domstolene forut for 22.-juli saken kritisert for ikke selv å ta ansvar i forhold til Tilregnelighet som straffbar hetsvilkår. Innlegg fra samtlige land: Norge (Dag Bugge Nordèn): I diskusjonen rundt tilregnelighet som straffbarhetsvilkår har vi i Norge to epoker, før og etter 22.-juli hendelsen og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Kravet om tilregnelighet for å kunne straffes er nedfelt i straffeloven § 44 hvor det fremgår at den som på 11 spørsmålet om tilregnelighet. Dette har sammenheng med at psykosebegrepet har vært definert av psykiatrien. I 22.-juli dommen tok retten et selvstendig standpunkt. Dette er imidlertid et tankekors i forhold til at dommerne ikke er psykiatere. Personer som har vært psykotisk som følge av selvforskyldt rus på gjerningstidspunktet, kan straffes. Det er da et vilkår at psykosen må har vært kortvarig, opp til fire uker, og at den avtar ettersom rusmiddelvirkningen opphører. Det er flere eksempler på dette både etter inntak av alkohol, men også etter å ha inntatt sopp. Hvis en person ikke kan straffes grunnet utilregnelighet, er det mulighet til å ilegge særreaksjoner. Sverige (Peter Rosèn): I Sverige arbeides det med en ny lovgivning om psykisk syke lovovertredere. Det er levert en utreding; SOU 2012:17 Psykiatrin och lagen – tvångsvård, straffansvar og samhällsskydd. De nye reglene er foreslått iverksatt fra 1. januar 2016. I dag kan tvunget psykisk helsevern (tvangsvård) ilegges dersom en person lider av en alvorlig psykisk lidelse, og som følge av denne lidelsen har et klart (oundgängligt) behov for psykiatrisk vern. I forslaget til nye regler skal tvunget psykisk helsevern gis dersom personen lider av en alvolig psykisk lidelse, og som følge av lidelsen har et påtagligt behov for psykisk vern. Påtagligt behov for vern foreligger dersom pasienten får sin funksjonsevne forbedret gjennom vern, eller at forverring ungås gjennom vern eller pasienten utgjør en fare for eget eller andres liv og helse. Videre innføres en regel om at tvunget psykisk helsevern ikke kan gis før frivillig behandling har vært prøvd uten fremgang, eller dersom det er åpenbart at frivillig behandling er hensiktsløst. I forhold til lovovertredere følger det av dagens regler at selv alvorlig sinnslidende personer kan dømmes for forbrytelser. Der er imidlertid et prinsipielt fengslingsforbud for personer med alvorlige psykiske lidelser. Disse lovovertrederne kan dømmes til tvunget psykisk helsevern (skyddtilsyn). Det er også en mulighet å dømme lovovertredere som trenger vern på grunn av en alvorlig psykisk lidelse til rättspsykiatrisk vård med eller uten särskild utskrivingsprövning. Vi har ikke vært helt fortrolige med at vi kan finne mennesker skyldig for en forbrytelser som er utslag av en alvorlig sinnslidelse. Det er derfor foreslått å innføre et krav om tilregnelighet for å kunne dømme noen for en straffbar handling. I straffeloven er foreslått inntatt en Danmark (Bent Carlsen): Sindsyke har man mange av i Danmark. Reglene om tilregnelighet som vilkår for å kunne straffes er inntatt i straffeloven § 16. I Danmark er det et dobbelt kriterium. Den som er utilregnelig på grunn av sindsykdom, kan ikke straffes. Sindsykdom har langt på vei det samme innhold som i Norge, dvs. det er den tilstand som psykiatrien til enhver tid anses som en psykose. Hvorvidt tiltalte led av en psykose på tidspunktet for den straffbare handling vurderes av sakkyndige innen psykiatri og de foretatte mentalundersøkelser legges til grunn av domstolene. I tillegg til å være psykotisk, foretas det en vurdering av om tiltalte var utilregnelig. Dette er et rettslig vilkår som gir domstolene en mulighet til å domfelle selv om tiltalte var psykotisk på gjerningstidspunktet. Vilkåret har i praksis karakter av å være en nødutgang for domstolene. Det benyttes primært dersom det er grunn til tvil om tiltalte var psykotisk på gjerningstidspunktet. Utilregnelighetsvurderingen innebærer også et element av kausalitet mellom den psykotiske lidelse og den straffbare handling. Det er flere eksempler på at personer som har begått økonomisk kriminalitet som har vært psykotisk på gjerningstidspunktet har blitt straffet, når handlingen fremstås som fornuftig motivert. Dette skjer imidlertid meget sjeldent ved drapsforbrytelser. Ved forbigående sindsykdom som følge av selvforskyldt rus, har man mulighet til å straffe. 12 Blindefold av Marte Johnslien. bestemmelse om at en handling ikke utgjør en forbrytelse dersom den er utført av noen som på grunn av en alvorlig psykisk lidelse, en tilfeldig sindsforvirring, en betydelig utviklingshemning eller en alvorlig demenstilstand ikke har kunnet forstå handlingens innhold i den situasjon vedkommende befant seg i, eller ikke har kunnet tilpasse handlingen etter en slik forståelse. Det er i regelen gjort et unntak dersom den manglende forståelse skyldes selvforskyldt rus. Den som er tilregnelig etter de nye reglene skal dømmes i henhold til det vanlige straffesystemet. Har den domfelte behov for psykiatrisk behandling, skal vedkommende få det, og behandlingstiden skal regnes som en del av straffen. De som er utilregnelige skal ikke straffes. Det kan imidlertid ilegges särskilda skyddsåtgärder (forvaring) for å forhindre at gjerningsmannen begår nye straffbare handlinger av alvorlig art. Slike restriksjoner kan idømmes dersom gjerningen har rettet seg mot eller medført fare for noens liv eller helse, og det for handlingen ikke er fastsatt lever straff enn 6 måneders fengsel. Det må videre være en påtagelig risiko for nye alvorlige straffbare handlinger, og handlingen må være begått under påvirkning av en alvorlig psykisk lidelse e.l. Denne type reaksjoner kan gå ut på både kontroll og tvangstiltak. Ansvaret for å gjennomføre reaksjonene påhviler staten. Det er et tosporet system for prøving av disse avgjørelsene. I utilregnelighetstilfellene er det forvaltningsdomstolen som prøver restriksjonenes berettigelse etter at de alminnelige domstolene har tatt stilling til utilregnelighetsspørsmålet. I tilfeller der noen er idømt fengselsstraff prøver forvaltningsdomstolene om overføring til andre straffearter skal skje, dersom de alminnelige domstolene har bestemt at slik prøving kan skje. Särskilda skyddsåtgärder kan først ilegges når forutsetningen for tvunget psykisk helsevern ikke lenger er til stede. Särskilda skyddsåtgärder kan pågå så lenge det er påkrevd. Hvorvidt vilkårene er oppfylt, kan prøves av forvaltningsdomstolen hver 6. måned. Särskilda skyddsåtgärder gjenneomføres ved plassering i særskilt institusjon eller i frihet under særskilte vilkår. Reformen innebærer store utfordringer for rettspsykiatrien. Det er i dag ca. 1 400 pasienter 13 i rettspsykiatrien, hvorav ca. 900 er under tvang. Rettspsykiatrisk tvang i dagens mening forsvinner. Det vil fortsatt være behov for ca. 400 – 450 sikkerhetsplasser i det psykiatriske helsevesen for de som er dømt for forbrytelser. Det vil bli behov for hørere sikkerhet rundt disse plassene. Videre vil det bli behov for ca. 400-450 nye sikkerhetsplasser, og det må etableres en sikkerhetsenhet som drives av staten. Det nye system vil koste ca. 500 mill. kroner pr år mer enn dagens ordning, alene til forbedring av nivået på utredninger som tenkes gjennomført i tilknytning til avgjørelsene om särskilda skyddsåtgärd skal idømmes. I tillegg kommer kostander til institusjonsplasser m.m. på til sammen ca. 3-3,5 milliarder kroner fordelt på staten og kommunene. viktig å finne en egnet rettsal for gjennomføring av saken. Den må være stor nok, og om nødvending må det leies saler utenfor rettsbygningen. Fra Vestre landsrett er det eksempler på at man har leid kantiner og deler av skoler. Sikkerheten er viktig. Rettsalenes beliggenhet og sikkerhet må vurderes i samarbeid med politiet. I den nye rettsbygningen til Vestre landsrett som er under oppføring, blir det anlagt en sikkerhetssal med glassvegg mellom publikum og rettens aktører. Det er videre viktig at dommerne som skal ha saken gis tid til forberedelse av saken og til skriving av avgjørelse. Når det gjelder selve gjennomføringen av forhandlingene, er det viktig at man har en tidsplan og at denne følges. Det bør ikke legges opptil for hyppige pauser i løpet av rettsdagen da disse tar mye tid. Videre pekes det på at man må fokus på å flytte/omrokkere på vitner, slik at det sikres en effektiv bruk av rettsdagene. Forholdet til media står sentralt. Det må sørges for at det er tilstrekkelige plasser i rettsalen til representanter fra media. I Danmark har man for øvrig vært tilbakeholden med å tillate fotografering eller filming i og ved rettsbygningene. Detter er blant annet begrunnet i hensynet til andre tilstedeværende som gjerne ikke ønsker å bli sett i nærheten rettsbygningen. Det har ikke forekommet at man har filmet tiltalte på vei til eller fra rettsalene. Man har tillatt filming av domsavsigelser, men det har da kun vært tillatt å filme fagdommerne. Meddommerne har ikke blitt filmet. I danske domstoler er man noe skeptisk til å slippe media så tett inn på seg som vi har sett at det har blitt gjort i 22.-juli saken i Norge. Det har ennå ikke blitt holdt noen pressekonferanse fra domstolenes side i tilknytning til behandling av noen enkeltsak. Finland (Mikko Konkkola): Ordningen i Finland er relativt likt det som er dagens ordning i Sverige. I finsk strafferett er det en forutsetning om at den tiltalte må være tilregnelig for å kunne straffes. Utilregnelig er man dersom man på grunn av mental sykdom, forstandssvakhet, mental forstyrrelse eller demens ikke kan forstå gjernings natur. Straffeloven inneholder også regler om mildere behandling dersom gjerningen er begått under nedsatt bevissthet, eller redusert tilregnelighet. De fleste saker de siste årene er i denne kategori. Ved behandling av saker om tilregnelighet, har dommerne de siste årene stilt seg friere i forhold til de sakkyndiges anbefalinger. Hvis en person er utilregnelig, kan vedkommende dømmes til tvungen behandling i psykiatrisk institusjon. Administrasjon av meget store rettssaker Danmark (Bjarne Christensen): I Danmark har det ikke vært så mange store saker, så vi har nok mye å lære av de andre nordiske land. I det følgende vil det blir gitt noen generelle betraktninger: Domstolens leder må tilrettelegge de praktiske rammer for gjennomføring av saken. Det er da Sverige (Sten Burmann): Store straffesaker innebærer betydelige utfordringer, særlig for små domstoler. En sak fra Sundsvall tingsrett fra 2009 illustrerer dette. 40 personer ble da pågrepet i en dopingsak. Samtlige ble fremstilt 14 Førstelagmann Bjørn Solbakken og president Olli Varila. for varetektsfengsling i Sundsvall tingrett, som hadde 8 dommere. Videre skulle alle ha hver sin forsvarer, men det var kun 30 advokater i byen. Fengslingen skulle forlenges hver 14. dag, noe som la beslag på en betydelig del av domstolens ressurser. Etterhvert ble det etablert en ordning der fengslingsforlengelsene ble behandlet med tiltalte til stede på videolink fra fengselet. Hovedforhandling i saken måtte skje samlet for alle de tiltalte. Påtalemyndighetens forundersøkelse i saken var på 50 000 sider, og påtalemyndigheten forlangte 100 000 kroner per eksemplar til dekning av kopieringsutgifter. Det ble avholdt saksforberedende møte med alle advokatene til stede samtidig, der det ble lagt en plan for gjennomføring av forhandlingen. Blant annet ble det avklart når det var nødvending at den enkelte forsvarere og tiltalte var til stede. Advokatene fikk ikke anledning til å være til stede hele tiden, noe som medførte reduserte utgifter. Forhandlingene i tingretten varte i 8 måneder og dommen fra tingretten var på 500 sider. Saken ble for samtlige tiltalte anket til hovretten. Da saken gikk i hovretten ble forhandlingene overført på videolink til en rekke ulike tingsretter, og de tiltalte kunne møte opp der og følge saken fra sin lokale tingsrett. I startene protesterte advokatene på denne ordningen, men etter hvert var det flere som gav uttrykk for at dette var en god behandlingsmåte. Det er en av de tiltalte som har anket til Högsta domstolen grunnet manglende rettferdig rettergang. Denne anken er ikke avgjort ennå. Erfaringen fra denne saken er at saker av denne størrelse krever store ressurser, og de er særlig krevende å håndtere for små domstoler. Bare advokatutgiftene i denne saken ble på ca. 42 mill. kroner. Det er videre viktig å få til en samhandling med advokatene og få aksept fra partene om at det er viktig å få saken gjennomført. Det er videre viktig å sette av tilstrekkelig tid til å behandle saken, både i forhold til forberedelse, gjennomføring og skriving av dom. Finland (Mikko Konkkola): I Finland har det også vært en hel del stor straffesaker. Andelen av disse sakene er svært ulikt fordelt ut over landet. Statestikk fra 2012 viser at det var to saker som hadde hovedforhandling på mer enn 100 timer. 15 Begge disse sakene gikk i Helsingfors hovrett. Tilsvarende hvis en ser på saker med hovedforhandling på mer enn 25 timer, gikk 28 av 39 saker i Helsingfors hovrett. Selv på saker hvor varigheten av forhandlingene overstiger 8 timer, er det store forskjeller. 42 % av disse sakene gikk i Helsingfors hovrett. I Helsingsfors hovrett vider det seg at ca. 40% av ressursene går til behandling av ca. 3% av sakene. I Helsingfors hovrett har man overlatt til en avdeling (avdeling 7) å behandle de største sakene, dvs. der hovedforhandlingene i første instans har vart mer enn 10 dager. Saker der hovedforhandling i tingretten har vart fra 5 til 10 dager anses også som store saker, men disse fordeles jevnt ut på alle avdelingene i hovretten. Helsingfors hovrett har som mål å avgjøre de store sakene innen ett år. Som et ledd i planleggingen for å få dette til, rapporterer tingsrettene tre ganger i året inn til hovretten de sakene de har som varer i mer enn fem dager. Med bakgrunn i disse opplysningene planlegges saksavviklingen og resursfordelingen i hovretten. Avdelingen som tildeles de største sakene kan årlig avgjøre 15-20 saker det hovedforhandlingen i tingretten har vart i mer enn 10 dager. Når en stor sak kommer inn til hovretten er det viktig å være aktiv i starten. Det er viktig å ha fokus både på sakens materielle sider, og den tekniske avvikling. Alle dommerne som skal delta ved behandling av saken bør tidlig bli enige om hovedtrekkene i hvordan saken skal behandles, mens forberedende dommer og utrederen gjennomfører forberedelsen. Målsettingen i forberedelsesfasen er å redusere gjennomføringstiden. Ved selve gjennomføringen av forhandlingen har tekniske hjelpemidler stor betydning. Det skriftlige bevismaterialet foreligger i elektronisk form (PDF) og bevisene presenteres fra bærbare datamaskiner på hovrettens AV-system. Videoog telefonavhør m.m. benyttes også. Ved planleggingen må det tas hensyn til tiden som medgår til å skrive avgjørelsen. I utgangspunktet settes det av like mange dager til skriving som hovedforhandlingen pågår. Alle dommerne deltar i skrivingen i disse sakene. Vanligvis går det et notat fra utrederen på saken til dommerne som danner grunnlag for dommen. Det forhold at bevismaterialet foreligger skriftlig, letter også skrivearbeidet. Rettens administrator har ansvaret for skrivearbeidet, og leder dette frem til en endelig avslutning i samsvar med en fastsatt tidsplan. Vi vurderer nå om det er mulig å utvikle den arbeidsformen vi har i forhold til de største sakene til også å gjelde de mindre omfangsrike sakene. Norge (Ola Dahl): Norge har fått mye skryt for håndteringen av 22.-juli saken. En rekke faktorer har vært viktige for at behandlingen av denne saken ble så vellykket som det faktisk ble. For det første er det sentralt at gikk i Oslo tingrett som er landets desidert største domstol med en solid administrasjon, og som hadde håndtert store saker tidligere. Videre ble det utvist kreativitet, og man knyttet til seg den hjelp som var nødvendig. Blant annet ble det på et tidlig stadium avholdt møter med media. Man var også heldige med aktørene. Forsvarer, aktorat og bistandsadvokater hadde alle fokus på å få saken gjennomført på en ryddig måte. Man etablerte ordningen med koordinerende bistandsadvokater, noe som ikke var kjent fra tidligere. Et sentralt forhold er videre at man fikk de penger man hadde brukt for. Den totale regningen for saken ligger nå på ca. 70 mill. kroner. Endelig er det viktig at det ble utvist en ekstrem åpenhet under saken. Alle skulle får vite hva som skjedde. Når det gjelder behandling av store straffesaker generelt, har det i Norge vært nedsatt et utvalg som har sett nærmere på de utfordringer disse saker reiser. Konklusjonen til utvalget er at det ikke er behov for lovendringer, og at dagens lovverk gir det nødvendige verktøy for å håndtere disse sakene. Utvalget definerte en stor sak, som en sak der hovedforhandlingen varer i mer enn 60 timer, eller 10 rettsdager. Også i Norge er andel av slike saker svært ulikt 16 fordelt mellom lagmannsrettene. Statistikk for 2010 viser av 24 saker med slik varighet gikk 18 i Borgarting lagmannsrett, 3 i Gulating lagmannsrett og 1 i Eidsivating lagmannsrett. De øvrige av landets seks lagmannsretter hadde ingen saker av slik varighet til behandling. Tendensen viser at stadig flere saker blir større. Særlig gjelder dette narkotikasaker, med flere tiltalte, bruk av tolk og med et komplekst bevismateriale. Men også innen andre saksfelt som økonomisk kriminalitet, terror, krigsforbrytelser blir sakene mer omfangsrike. Nylig har vi i Norge også hatt en sedelighetssak der en ordfører var tiltalt som ble meget omfangsrik, noe som nok i stor grad skyldes medieinteressen som saken hadde. I utgangspunktet behandles store straffesaker på samme måte som de mindre. I Borgarting lagmannsrett berammes også store saker som hovedregel etter at siling har funnet sted. Det hender at saker forhåndsberammes, før det foreligger dom i tingretten, men dette er unntaket. Alle straffesaker forberedes i Borgarting av en lagmann, men i store saker settes rettens leder på med en gang, og vedkommende står for den videre saksforberedelse. På et tidlig stadium under saksforberedelsen tas det kontakt med partene, og det lages en fremdriftsplan. I forhold til fremdriftsplanen for selve forhandlingene, rettes fokus på hva vitner skal forklare seg om. Erfaring viser at fremdriftsplanen vanligvis blir fulgt, og det er sjeldent det er behov for lange rettsdager i de store sakene. Det hender man deler ankeforhandlingene inn etter tema, dersom dette fremstår som hensiktsmessig. Økonomiske straffesaker behandles i stor utstrekning som sivile saker, med all dokumentasjon innledningsvis under forhandlingene. I Borgarting lagmannsrett er det oftest saler som er store nok, og der er en egen sikkerhetsstab som tar hånd om sikkerheten. Videolink er viktig, og brukes i stadig større gard under forhandlingene. Presset fra media er vanligvis langt mindre i lagmannsretten enn det man opplever i tingretten. Erfaringene fra 22.-juli saken viser at man nok kan spare en del tid på selv å være aktiv og gjerne benytte sosiale medier som twitter og facebook for å få ut informasjon. Reformer i domstolslovgivningen. Rapport fra de forskjellige land Finland (Mikko Könkköla): I Finland er det nedsatt et utvalg som arbeider med å samle de ulike regler om domstolene og dommere i en ny lov. I henhold til mandatet skal utvalget blant annet vurdere på hvilket nivå reglene skal gis. Hvilke regler skal gis i lov s form og hvilke regler skal gis som domstolenes interne retningslinjer. Det er videre et mål at det skal være enhetlige regler for de ulike domstoler, om det ikke foreligger særlige forhold som kan begrunne ulike ordninger. For de mindre domstolene er det særlig viktig med en slik enhetlig lovgivning. Det er videre viktig å betone domstolenes og dommernes særlige stilling som bygger på grunnloven. Arbeidsgruppen har en bred sammensetning, hovedsakelig med representanter fra domstolsvesenet og justisforvaltningen. Det kan imidlertid være grunn til å stille spørsmål ved legitimiteten av at personer fra domstolsvesenet deltar. Er det f.eks. passende at presidenten i hovretten deltar i behandlingen av lover som vil ha betydning for en selv? Av aktuelle spørsmål som utvalget skal se på, nevnes systemet for ledelse av domstolen, mellomledernes posisjon og utnevning, ledergruppenes stilling, forholdet mellom domstolleder og de øvrige dommere, åremålutnevnelse av ledere i domstolene, midlertidige og/eller tidsbegrensede dommeroppgaver, opplæringstjeneste for dommere i andre domstoler, regulering av dommernes plikter, kan man f.eks. pålegge dommerne oppgaver ut over de rene dommeroppgaver, bruk av dommere fra andre domstoler ved behov, eventuelt mulighet til å overføre en sak fra en domstol til en annen domstol som har kapasitet. Utvalgets mandat er forholdvis åpent, og utvalget ser nå også på regler om dommernes sideverv og plikt til å opplyse om sine verv m.m. Det antas at utvalget langt på vei vil foreslå en kodifikasjon 17 Flåmsbanen – Kjosfossen. av det som i dag er ansett som gjeldende rett. På noen områder må det imidlertid forventes at det kommer nye regler. til å redusere kongens makt. I 1888 fikk vi ny straffeprosesslov hvor juryordningen ble innført. Ved vedtakelsen av formannskapsloven i 1837 ble det også kommunalt selvstyre innført. I Norge har det således vært en lang og sterk tradisjon for deltakelse av lekmenn, og en kamp mot embetsmakten. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved om det er grunnlag for å opprettholde denne kampen i dag. Mye kan tale for at vi bør nærme oss resten av Norden. Førstelagmennene ønsker ikke å fjerne lekmannsdeltakelsen. Men det bør sees på organiseringen, hvem utvalgene av lekmenn består av og hvordan de betales. Regjeringen har imidlertid ikke vært villig til å gå inn på disse spørsmål. Norge (Aage Rundberget): Fra norsk side er det naturlig å først peke på noen historiske trekk som gjør at vi skiller oss klart fra Sverige og Finland når det blant annet gjelder lekmenns deltakelse i straffeprosessen. I Norge har det blant annet grunnet vanskelig topografi og dårlig kommunikasjon vært et svakt kongedømme. Fra gammelt av kunne alle våpenføre menn stille opp på tinget og delta i forhandlingene. Etter hvert utviklet det seg til representasjonsting. Det ble behov for å skrive ned det som skjedde på tingene. Personer som hadde utdannelse og som kunne skive fikk denne oppgaven, og dette er forløperen til sorenskriverordningen som ble etablert i 1591. Sorenskriver ble eksperten og fikk mer makt. Da vi kom i union med Danmark, ville kongen utvikle embetsverket i Norge. Dette ble svært negativt mottatt. Holdningen i Norge var at vi måtte begrense embetsverkets makt. Parlamentarismen ble innført omkring 1880 noe som bidro Regjeringen har satt ned et enmannsutvalg, bestående av en dommer i arbeidsretten, som skal går gjennom å se på deler av reglene i domstolloven. Mandatet omfatter gjennomgang av reglene om offentlighet i rettspleien, reglene om rettergangsstraff, reglene om fritak av lekdommere som er trukket ut til å gjøre tjeneste, reglene om rettsvitner, regler om domstolleders mulighet til å 18 oppnevne fast stedfortreder ved fravær, regler om utelukkelse av tjeneste som meddommer grunnet stilling, regler om dommerforsikring, regler om dommerfullmektigenes kompetanse og om noen regler i dag bør tas ut av domstolloven og plasseres andre steder. Spørsmålet om meddommerordningen som sådan er ikke omfattet av mandatet. Førstelagmennene og lederne av de største tingrettene har reagert på mandatet, og utvalgets sammensetning. Forholdet er tatt opp både med Domstoladministrasjonen og Justisdepartementet. Det er pekt på at det er en rekke prinsipielle spørsmål som burde ha vært utredet nærmere, særlig er det pekt på Domstoladministrasjonens rolle og makt i forhold til utnevning av dommere, saker som behandles i Tilsynsutvalget for dommere og avgjørelser om hvilke sidegjøremål dommere skal tillates å inneha. Departementet at svart at dommerne vil bli trukket inn i prosessen etter at utredningen er ferdig, noe som er meget lite tilfredsstillende. advokater er til stedet. I sær i store saker kunne denne innebære betydelig besparelse av ressurser. Advokatene er skeptiske til dette. Bland annet anføres det at man da ikke kan være sikker på at dommerne ser på bevisførselen, men dette er ikke et gyldig argument. Videre vurderes det å åpne opp for at sakene i hovrettene kan behandles av én dommer, så fremt partene er enige om det. Ved behandling av saker der partene ikke er enige om en dommer, vurderes det å redusere bemanningen til dommere, og da slik at rettens formann vil ha dobbeltstemme ved uenighet. Det er videre kommet en ny utreding som ser på organiseringen i domstolene. Her forslås det blant annet en regel om at en likestilt dommer ikke kan være sjef for en annen dommer i domstolen. Videre er det begrenset i hvilken utstrekning en kan tildele en dommer som ikke er i en sjefsstilling oppgaver ut over de rene dømmende oppgaver. I førsteinstansdomstolene kan dette til en viss grad gjøres, men ikke i hovrettene. I kollegiale retten skal videre den med høyeste rang, og deretter lengst ansiennitet være administrator i saken. Det er også foreslått endringen i lekdommerordningen, da slik at lekdommere ikke lenger skal delta ved behandling av saker i hovrettene og i kammerrettene. Ordningen med lekdommere ble innført i hovrettene for ca. 40 år siden. Ordningen var begrunnet i behov for lokalkunnskap og for å sikre innsyn i rettsprosessen. Disse hensynene står ikke så sterkt i dag. Dertil kommer at en har erfart at det for enkelte lekdommere er vanskelig å skille mellom rollen som lekdommer og politiker. Overgangen fra fornyet behandling til overprøving som ble innført ved reformen i 2008 har også medført en annerledes og mer teknisk tilnærming til saken. Lekdommerne som ikke har erfaring fra førsteinstans har problemer med denne overgangen. Lekdommerdeltakelsen skal opprettholdes i første instans. Det er her foreslått å endre dagens utvelgelsessystem, slik at ½ del utvelges politisk, mens den andre ½ delen utvelges etter søknad til Danmark (Bent Carlsen): Det er for tiden ikke noe pågående arbeid med reformer innen domstolslovgivningen i Danmark. Regler om Domstolstyrelsen kom i 1999. Ordningen med lekdommere/jury ble endret fra 2008, slik at man gikk fra et ja/nei til en begrunnet avgjørelse. Forholdet mellom domstolleder og dommere er i liten grad regulert. Det er forutsatt at domstolleder kan gi generelle instrukser om behandling av saker, f. eks. om tidspunkt for oppstart av rettsmøter m.m. Oppfatningen fra dansk side er at disse spørsmål i liten grad egner seg for regulering, og at det er vanskelig å komme noen nærmere enn fastsettelse av generelle eller overordnede etiske prinsipper. Sverige (Fredrik Wersäll): I Sverige har det nylig vært gjennomført en evaluering av reformen «En moderne rettergang som ble innført i 2008. Konklusjonen er at denne reformen har vært god. Det neste steget at å muliggjøre at rettens medlemmer kan se på bevisførselen uten at parter og 19 kommunen. I Sverige gjør lekdommerne tjeneste relativt ofte, og mange av dem er pensjonister eller statsansatte. tig, dersom saken har betydning for andre saker, eller etter andre tungtveiende grunner tilsier at tillatelse gis. Spørsmålet om tillatelse skal gis, behandles skriftlig i hovretten av tre dommere. I klare tilfeller kan dog én dommer beslutte at samtykke skal gis. For å nekte samtykke kreves det at tre dommere er enige. Det må fremgå av en nektingsavgjørelse at alle grunner for å gi tillatelse er prøvd. I starten var det store ulikheter i praktiseringen mellom de ulike domstoler. Etter hvert har dette gått seg til. Anvendelsesområdet for kravet til samtykke utgjør ca. 30-45 % av det totale antall saker i den enkelte hovrett. For 2012 og 2013 varierer avslagsprosenten fra 30% til 58% av sakene innenfor anvendelsesområdet i den enkelte domstol. Innføringen av reglene om samtykke til fortsatt behandling har videre ført til at den totale saksmengde i ankedomstolene i Finland har gått ned. Videre er kostnadene redusert og saksbehandlingstiden har gått ned. Rapport om den finske pt-reformen: Finland (Olavi Snellman): I Finland gikk vi i 1998 fra skiftelig behandling av saker i hovretten, til muntlige behandling uten noe filter. Det var behov for å begrense saksmengden og reglene om tillatelse til fortsatt behandling ble derfor innført. Ordningen med tillatelse til fortsatt behandling har et begrenset anvendelsesområde. For sivile saker trengs det samtykke dersom tvistesummen ikke overstiger 10 000 euro. I straffesaker trengs det ved anke fra domfelte tillatelse hvis den idømte straff ikke overstiger fengsel i fire måneder. En anke fra påtalemyndigheten må ha tillatelse dersom det etter omstendighetene i saken ikke er aktuelt å idømme en strengere straff enn fengsel i to år. Det skal gis tillatelse dersom det er grunn til å tvile på riktigheten av tingsrettens domsslutning, dersom det ikke er mulig å bedømme tingsrettens avgjørelse er rik- Arne Henriksen Bryggen, Bergen. 20 PRO G R A M : Onsdag 26. juni 12.00 Lunsj på hotell Radisson Blue Bryggen 13.00 – 18.00 Faglig program 18.30 Omvisning i lagmannsretten 19.30 Middag i lagmannsrettens lokaler. Kunstneriske innslag. Torsdag 27. juni 06.30 Avreise hotellet 06.58 Tog fra Bergen til Myrdal og Flåm 09.23 Ankomst Myrdal 09.39 Tog fra Myrdal til Flåm 10.35 Ankomst Flåm, kort spasertur til hotell Fretheim 12.00 Lunsj 13.00 Faglig program 16.15 Avreise med buss til Os 19.00 Middag på Solstrand hotell, Os 23.00 Buss til hotellet i Bergen 24.00 Ankomst Bergen/SAS hotellet Fredag 28. juni 08.00 Frokost, utsjekk 09.00 – 12.00 Faglig program 12.00 Lunsj og deretter avreise 21 FAG L I G P RO G R A M : Onsdag 26. juni, hotell Radisson Blue Bryggen kl. 13.00–18.00 • Rapport fra de forskjellige land om viktige begivenheter for domstolene og rettspleien. Herunder tas også opp det danske programforslag om ressurssituasjonen for de nordiske lagmannsretter, herunder hvordan forskjellige ankebegrensninger virker. Diskusjon. • Prinsippet om ne bis in idem. Innlegg fra samtlige land. Diskusjon. Torsdag 27. juni, hotell Fretheim, Flåm kl. 13.00–16.00 • Tilregnelighet som straffbarhetsvilkår. Innlegg fra samtlige land. Diskusjon. • Administrasjon av meget store rettssaker. Diskusjon. Fredag 28. juni, hotell Radisson Blue Bryggen kl. 09.00–12.00 • Reformer i domstolslovgivningen. Rapport fra de forskjellige land. • Lekdommeres medvirkning. Diskusjon. • Rapport om den finske pt-reformen. Spørsmål og diskusjon. 22 DELTAG E R L I S T E N: Navn 1 Bent Carlsen Østre Landsret Danmark bentCarlsen@oestrelandsret.dk 2 Bjarne Christensen Vestre Landsret Danmark bjarneChristensen@vestrelandsret.dk 3 Mikko Könkkölä Helsingfors hovrätt Finland mikko.konkkola@oikeus.fi 4 Olvai Snellman Östra Finlands hovrätt Finland olavi.snellman@oikeus.fi 5 Olli Varila Vasa hovrätt Finland olli.varila@oikeus.fi 6 Timo Esko Åbo hovrätt Finland timo.esko@oikeus.fi 7 Aage Rundberget Frostating lagmannsrett Norge aage.rundberget@domstol.no 8 Dag Bugge Norden Agder lagmannsrett Norge dag.bugge.norden@domstol.no 9 Ola Dahl Borgarting lagmannsrett Norge ola.dahl@domstol.no 10 Dag Nafstad Hålogaland tingrett Norge dag.nafstad@domstol.no 11 Sten Andersson Göta hovrätt Sverige sten.andersson@dom.se 12 Lennart Svensäter Hovrätten for Skåne och Blekinge Sverige lennart.svensater@dom.se 13 Per Hall Hovrätten for Västra Sverige Sverige per.hall@dom.se 14 Sten Burman Hovrätten för Nedre Norrland Sverige sten.burman@dom.se 15 Margareta Bergström Hovrätten for Övre Norrland Sverige margareta.bergstrom@dom.se 16 Peter Rosén Kammarrätten i Jönköping Sverige Peter.Rosen@dom.se 17 Mari Andersson Kammarrätten i Stockholm Sverige mari.andersson@dom.se 18 Bjørn Solbakken Gulating lagmannsrett Norge bjorn.solbakken@domstol.no 19 Arne Henriksen Gulating lagmannsrett Norge arne.henriksen@domstol.no 20 Janicke K. Vognstølen Gulating lagmannsrett Norge janicke.vognstolen@domstol.no 23 Nordisk presidentmøte i Bergen GULATING LAGMANNSRETT Postboks 7414 5020 Bergen Telefon: (+ 47) 55 69 39 00 Faks: (+ 47) 55 69 39 01 e-post: gulating@domstol.no 26.–28. juni 2013