1. No category

HOVEDSAKEN
Tekst: Øystein Lie
Foto: Øystein Lie,
Paul Paewonski
Dyslektikeren Ola (52)
havnet i spesialklasse. Einar (38)
var spilleavhengig, og Inger Ellen (56)
ble mamma som 14-åring.
Opprørsk. På 1970-tallet nådde punken Norge. Halvt liggende foran, Ola Braanaas, bassisten i det bergensbaserte bandet Klegg. At han
skulle slå seg opp som laksekonge, kom kanskje overraskende på de fleste.
Foto: Privat
16
MAGASINET 3. JANUAR 2015
14 år og mamma: Inger Ellen Nicolaisen er 14 år, og holder sin Linda i armene. Frisørdronningen ble gravid med nabogutten Knut, også han
Foto: Privat
mindreårig. Stedet er Misvær i begynnelsen av 1970-tallet, en bygd med 250 innbyggere.
Tre brødre: Einar Brandsdal (t.v.) er vokst opp i en søskenflokk på sju på Sørlandet. Her er den seinere netthandelgründeren sammen med
Foto: Privat
eldstebror Paul Christian og lillebror Anders.
3. JANUAR 2015 MAGASINET 17
Pakket og klart: Ola Branaas’ Firda Seafood har 150 ansatte og en årlig omsetning på 600 millioner kroner. Bladet Kapital mener Braanaas
er god for halvannen milliard kroner, og rangerer ham som landets 155. rikeste.
Den Nøgne Ø: Herfra styrer Braanaas sitt rike.
Følgesvenn: Hunden Knott følger Ola Braanaas her og der.
«Jeg vil være et vanlig menneske. Bli verdsatt
for det jeg gjør. Ikke pengene jeg har.»
OLA BRAANAAS, Sogn og Fjordanes eneste milliardær
– I 2. KLASSE BLE JEG TATT UT av klasserommet og
plassert i et bomberom. Der fikk jeg ekstraundervisning i norsk, sittende alene med en lærer. Spesialundervisningen fortsatte ut ungdomsskolen. Jeg husker jeg syntes det var litt trist, sier Ola Braanaas (52).
Sogn og Fjordanes eneste milliardær manøvrerer
båten i kjent farvann på vei mot sin lille private holme
Svinøya, helt ytterst i Sognefjorden. Blant to tusen
holmer og skjær, innenfor de frådende brenningene i
vest, ligger Braanaas' lakserike. Fra en holme styrer
Braanaas sitt lakseimperium Firda Seafood med 150
ansatte og en årlig omsetning på 600 millioner kroner.
Bladet Kapital mener Braanaas er god for halvannen
milliard kroner, og rangerer ham som landets 155.
rikeste.
– Jeg bryr meg ikke det minste om penger. Jeg tar ut
en helt vanlig årslønn, utbytte går til å betale formue
og resten av pengene er plassert i bedriften, sier
Braanaas og styrer båten i retning brygga.
– Jeg vil være et vanlig menneske. Bli verdsatt for
det jeg gjør. Ikke pengene jeg har, sier han.
HVEM SKULLE TRO at Braanaas - punkebassisten, dyslektikeren og skoletaperen som slet med bokstaver og
tall - en dag skulle slå seg opp og fram her i livet? Men
kanskje er det ikke så ulogisk likevel. Mange av de
rikeste her til lands - Olav Thon, John Fredriksen og
Kjell Inge Røkke - har knapt gått på skole.
18
MAGASINET 3. JANUAR 2015
– Det kan se ut som at de som virkelig er blitt rike,
ofte mangler høyere utdannelse, sier førsteamanuensis
Tor Aase Johannessen ved Norges Handelshøyskole i
Bergen (NHH) før han legger til:
– Men det er en sannhet med modifikasjoner. Selv
om høy utdannelse ikke er nødvendig for å lykkes som
gründer, er det i enkelte fagfelt så store krav til kompetanse at man er sjanseløs uten høy utdannelse.
Han sier at det å drive med lakseoppdrett ikke
akkurat er rakettforskning, selv om det selvfølgelig
krever sin kløkt.
– Det Braanaas har fått til er fantastisk, sier Johannessen som selv har sett Braanaas' lakseimperium på
nært hold.
For det er ikke småtteri laksekongen ytterst i havgapet har fått til. Braanaas er i dag ikke bare garantisten
for jobbene her ute ved den sugende grønne sjøen, han
sprer også glede. I 2005 bladde han opp fem millioner
kroner, og kjøpte en gammel skysstasjon på naboøya
Skjerjehamn som han pusset opp for 45 millioner
kroner til fordums stolthet. To år seinere startet han
Utkantfestivalen som samler tusenvis hver sommer. På
åpningen av den første festivalen ble Knut Steens
utskjelte granittmonument av en vinkende kong Olav
V avduket på øya.
– Noen vil mene at jeg er en original, jeg synes ikke
det. Jeg har bare gått mine egne veier, sier Braanaas og
trasker opp ei gresslette. På et lite høydedrag står en
flaggstang og en klynge bygninger på den tidligere
husmannsplassen fra slutten av 1800-tallet. Da
Braanaas kjøpte øya på begynnelsen av 2000-tallet,
hadde det ikke bodd folk her på 40 år. Her er det lite
som minner om at Braanaas er en holden mann. Huset
er på drøyt hundre kvadratmeter, og kontoret han
styrer sin virksomhet fra, er knapt større enn et kott.
OPPVOKST I EN AKADEMIKERFAMILIE i Bergen med to
godt skolerte storebrødre, forsto Braanaas tidlig at de
teoretiske evnene ikke strakk til.
– Far reagerte på at det var brukt mer rød enn blå
penn i leksebøkene, og sendte meg til logoped som
fant ut at jeg hadde dysleksi. Det ble mye terping på
sprett- og draord, men jeg leser fortsatt som en maur,
sier Braanaas.
På ungdomsskolen ble han plassert i spesialklasse.
– Det var en salig blanding av folk som ikke kunne
særlig bedre og folk som ga faen. Vi var en god, kreativ
gjeng.
Foreldrene fikk enda mer å bekymre seg for da han
meldte seg inn i Rød Ungdom, ungdomsorganisasjonen
til AKP (ml). Han fikk dekknavn, deltok på hemmelige
møter, solgte Klassekampen og hang opp det chilenske
flagget på skolen i etterkant av militærkuppet i 1973.
– Der utviklet jeg en lett form for paranoia, ler
Braanaas så intenst at øresmykket hans, en sølvskimrende hai, svaier i øreflippen.
Fordums stolthet: I 2005 bladde Ola
Braanaas opp fem millioner kroner, og kjøpte
en gammel skysstasjon på øya Skjerjehamn
som han pusset opp for 45 millioner kroner.
Til foreldrenes misnøye spilte han bass i det bergensbaserte punkbandet Klegg.
– Vi kunne ikke spille en eneste akkord, men det var
morsomt, sier Braanaas og kikker ut vinduet.
En trost har meldt sin ankomst. Border collien Knott
ligger langflat ved føttene hans. Sammen har de kontroll på øyas villsauer, høner og ei katt på den 200 mål
store holmen.
– Jeg blir raskt mistilpass i byer, akkurat som Knott.
Her ute kan jeg bare slippe ham løs, sier Braanaas.
sementblander og en spade. Jeg jobbet så mye at jeg
ikke husker stort fra den tida, sier Braanaas.
På grunn av en eksportavtale med et fransk selskap,
kom Braanaas seg helskinnet gjennom den kollektive,
økonomiske kollapsen i laksenæringen her til lands på
begynnelsen av 1990-tallet. Siden mange konkurrenter
sa takk for seg, åpnet det seg muligheter for andre.
Gjennom åra har Braanaas vokst til tross for usikre
politiske rammevilkår, oppkjøpsraid, fusjoner,
laksesykdommer og nå sist, russisk lakseboikott.
MAN KAN TRYGT SI at Braanaas har gått mot strømmen. Ifølge statistikken er hver femte skoletaper på
trygd når de er i midten av 20-åra. Enda færre fullfører
videregående.
Å stable på beina en egen bedrift, er høyrisikosport.
Hver tredje bedrift går konkurs i løpet av det første
året, ifølge SSB. At Braanaas har lyktes skyldes ikke
bare gode evner til å se inn i framtida, mener Tor Aase
Johannessen ved Norges Handelshøyskole (NHH).
– Han er fandenivoldsk. En person med høyere
økonomisk-administrativ utdannelse lærer om alt
som kan gå galt, og får innebygd en risikoaversjon.
Vedkommende våger ikke å satse på noe som helst.
En med lavere utdannelse er gladelig uvitende om
det som kan gå skeis, sier Johannessen.
Der Braanaas og hans like møter motstand, girer de
på i stedet for å gjøre som folk flest: kaste inn håndkleet. Dette personlighetstrekket, å aldri gi seg samme
hvor mye motbør som fins, kan ha en psykologisk
forklaring, tror Johannessen.
– Personer med en eller annen hemning, det være
seg dysleksi, traumatiske opplevelser som mobbing
eller andre forhold, forsøker gjerne å kompensere ved å
være sterke på andre områder. De føler ofte at de må
prestere bedre enn andre. Selv om Beethoven mot
slutten av livet var døv, laget han som kjent musikk
bedre enn de fleste andre.
Braanaas tror Johannessen ved NHH er inne på noe.
– På grunn av lesevansker ble jeg tvunget til å tenke
annerledes, fordi jeg vet at jeg ikke vil lykkes der de
andre lykkes. Jeg kunne ikke bli revisor, jeg måtte bli
noe annet, sier Braanaas.
Laksekongen mener alle har sine styrker, det gjelder
bare å finne dem.
– Mange som sliter med teoretiske fag blir ikke verdsatt i det tradisjonelle skolesystemet. Det er ulikheter
og mangfold, ikke likhet og ensretting, som gir framskritt, sier Braanaas.
Å gå andre veier, har sin pris. Foreldrene ville
Braanaas skulle begynne på gymnaset, men karakterboka var ikke mye å skryte av. 15 år gammel flyttet han
hjemmefra for å gå fiskerfagskole i Austevoll.
– Her møtte jeg mange forskjellige folk i alle aldrer,
med det fellestrekk at de var gode praktikere. Dermed
skjønte jeg i hvilken bås jeg tilhørte.
Braanaas blir tankefull.
– Hadde det ikke vært for foreldrene mine, ville jeg
ikke hatt særlig mye å fare med i dag.
DET ER EN FORDEL å være smart, men flaks er en vel så
viktig faktor for å lykkes. Det konkluderer arbeidspsykolog Dag Øyvind Engen Nilsen med i boka «Luck
management - hvorfor flaks er viktigste årsak til framgang i næringslivet», som kom i fjor høst. Dermed slår
Nilsen hull i manges oppfatting av at det må stå et geni
eller en bestemt bedriftskultur bak enhver suksess.
– Flaks bestemmer mer enn det vi liker å tro. I en
kompleks verden er det vanskelig å vite hva som er
riktig og galt. En kan ha satset riktig, men så går det
likevel dårlig - og motsatt - satset feil og likevel fått
suksess, sier Nilsen.
Han nevner et eksempel fra videoindustrien på 1970og 80-tallet da tre videostandarder knivet om å vinne
markedet.
– Videostandarden VHS vant privatkundemarkedet
foran systemene Betamax og Video 2000. Det var ikke
fordi de var best, det var fordi pornoindustrien valgte
VHS, sier Engen Nilsen og mener det likevel alltid
ligger to ting til grunn for å oppnå suksess:
– Hardt arbeid over tid. Og det å ikke drite seg ut.
Satser en veldig vilt, går det som regel dårlig, sier
Nilsen.
22 ÅR GAMMEL STARTET BRAANAAS opp som gründer
i en campingvogn i Nordalsfjorden. Han hadde planer
om å jobbe med settefisk halve året, og være på reise
resten.
Slik gikk det ikke. Det var jappetid, og like før det
store krakket.
– Det første jeg gjorde var å ta opp et lån på 1,2 millioner kroner for å få på plass aksjekapitalen, og kjøpe en
20
MAGASINET
3. JANUAR 2015
Frisørdronning: – Det viste seg ikke å være marked
for butikken Misvær Barneklær & Trikotasje, sier Inger
Foto: Privat
Ellen Nicolaisen.
«Penger er bare
tall og nuller, og
jeg er ikke god i
matematikk.»
INGER ELLEN NICOLAISEN, frisørdronning
ETTER Å HA PARTERT ET LAM i rorbua, stiger Braanaas
igjen i båten. En storskarv sliter med å lette fra vannet.
I det fjerne stiger en svær, kvadratisk bygning opp fra
horisonten. Det er Braanaas' hypermoderne slakteri,
pakkeri og kontorbygg for oppdrettskonsernet Firda,
på Byrknes ytterst i Gulen.
– Noen ganger tenker jeg på at jeg aldri blir kvitt det
store ansvaret som hele tida er der, sier han.
– Men hva skal jeg gjøre med alle pengene da? La en
forvalter i Oslo flytte på dem for meg? Nei, jeg må gjøre
det jeg kan,men det er ikke sikkert jeg kommer til å
gjøre dette og bo her hele livet. Livet er en stokk med
80 kort, og jeg har bare brukt 50 av dem.
DET BRENNER ET BÅL i Misvær noen mil fra Bodø. Det
er tidlig på 70-tallet, og Inger Ellen Nicolaisen er 15 år.
Hun har akkurat avsluttet niendeklasse med temmelig
slette karakterer. Jenta som seinere skal bli landets
frisørdronning får en idé. Hun henter karakterboka si.
Og kaster den inn i bålet.
Mange år seinere ler Nicolaisen (56) rått.
– Det var så mange anmerkninger i den. Fire sider!
Jeg ble tatt for røyking sju ganger, og måtte ofte inn på
rektors kontor for ting jeg satte i stand. Mors beste barn
var jeg med andre ord ikke, «småfrekk i auan» som jeg
var, sier Nicolaisen.
Frisørgründeren bor fire måneder i året i det 250
kvadratmeter store huset i Fort Lauderdale i Florida,
som hun kjøpte på impuls for et par år siden. I byen
som kalles «Amerikas Venezia» på grunn av alle kanalene, vassdragene og de kunstige sjøene, finner hun
inspirasjon. Ved svømmebassenget renner elva langsomt forbi, der en fortøyd båt alltid står klar. Nicolaisen
Hårete karriere: Nikita-gründer
Inger Ellen Nicolaisen eier i dag 150
frisørsalonger, og har eget helikopter
Foto: Sigurd Fandango
og hus i Misvær.
sier hun bor der for å få sol og nye impulser, holde
workshops for arbeidskolleger som flys over, i tillegg til
å være sammen med mannen og storfamilien. Ellers i
året er hun på kontoret sitt i Oslo eller på hjemstedet
Misvær.
– Jeg har et svevende kontor der PC-en ligger i håndveska, og hvor jobben foregår til enhver tid i hodet.
Dagen har ingen begynnelse og slutt. Selv om jeg så å si
bor på stranda, har jeg ikke vært der én eneste gang så
langt i år, sier Nicolaisen.
Å være sjef for 150 salonger og ha ansvar for nesten
tusen medarbeidere, kan virke som et langt sprang for
ei som i tenåra var opprørsk og pælmet karakterboka
på bålet.
– Jeg kjedet meg på skolen, og gjorde små sprell for å
få tida til å gå. Jeg husker en lærer, han hadde rødt hår
og var to meter høy, som sa til meg at jeg burde vært
gravd ned under isen og ikke kommet fram før det ble
vår. En annen sa at hvis jeg hadde vært hans unge, så
skulle jeg fått en omgang med god gammeldags juling,
sier Nicolaisen.
Det ingen sa noe om, i alle fall ikke høyt, var at
Nicolaisen ikke hadde det så bra hjemme. Far drakk,
mor forsøkte å holde familien sammen. 13 år gammel
fikk Nicolaisen nok. Hun pakket kofferten, og flyttet til
besteforeldrene. Fem hundre meter unna.
– Jeg hadde få grenser hjemme, og bestemte mest
sjøl. Jeg følte meg som en outsider og var alltid i
opposisjon. Besteforeldrene mine var fantastiske
mennesker, og så la de seg tidlig om kvelden - og da
benyttet jeg anledningen til å stikke ut og herje. Men
dette var Misvær og ikke New York. Vi gjorde bare
småting, som å kjøre moped ulovlig, sier Nicolaisen.
14 ÅR BLIR INGER ELLEN NICOLAISEN gravid med nabogutten, også han mindreårig. Nicolaisen lurer på hvordan hun skal overleve. Det som vokser inne i henne,
det hun er helt alene om, tar all plass og holder på å
rive henne i stykker.
– Jeg kjente ingen andre som var 14 år og gravid, og
jeg bodde i ei bittelita bygd der alle kjente alle, sier
Nicolaisen i dag.
Hun bestemmer seg for å beholde barnet, og gå hver
dag mot det ukjente. Alt er nytt, hun må også bli ny.
Skifte ut seg selv.
– Fra å være en rabulist, holdt jeg helt kjeft i timene,
sa ikke ett eneste ord. Jeg var i sjokk. Det var kanskje
denne erfaringen, som gjorde meg til den jeg er i dag.
Nicolaisen hangler seg igjennom åttende og niende
klasse. Hun flytter til Bodø for å ta handelsskolen, men
får ikke fullført. Barnet krever sitt. I tillegg er hun
blakk. Hun begynner å jobbe 16 år gammel.
– Jeg kjøpte opp et konkursbo i Bodø, og leide en
sjåfør som fraktet klær og gamle utstillingsdokker til
Misvær. Det viste seg ikke å være marked for butikken
Misvær Barneklær & Trikotasje, men noe måtte jeg
gjøre, sier hun.
Å VÆRE KVINNE OG STARTE en bedrift er selv i dag,
førti år seinere, uvanlig. Ifølge en fersk undersøkelse
fra SSB står kvinner bak bare hver femte nyetablerte
aksjeselskap, mens andelen personlig eide foretak er
på 37 prosent. I motsetning til Nicolaisen, er dagens
kvinner høyt utdannet når de først etablerer en bedrift:
Mens nesten halvparten av kvinnene har utdanning på
universitets- og høyskolenivå, har bare hver tredje
mann like høy utdannelse.
På to området følger Nicolaisen dagens norske
kvinner: De som går mot strømmen og etablerer eget
selskap, er gjerne småbarnsmødre. Og dagens kvinner
lykkes bedre enn menn med sine nyetableringer.
Men for Nicolaisen var det å ha barn som 14-åring på
begynnelsen av 1970-tallet en ulempe, i alle fall i andres øyne. Hun merket det så altfor godt, fordommene for eksempel da hun var på besøk i Bodø hos en
22
MAGASINET 3. JANUAR 2015
Som mor, så datter: Inger Ellen Nicolaisens datter og mellomste barn, Christinah (32), er markedsdirektør i Nikita. Her er de på
Foto: Privat
vinterstedet sitt i Fort Lauderdale i Florida.
venninne som studerer. Alle hun traff var så selvsikre,
verdensvante og kom fra gode, trygge hjem. Nicolaisen
opplevde det som at de så på henne som en taper.
– Først følte jeg meg liten, så tenkte jeg at jeg pinadø
skal vise dem. Denne fandenivoldskheten har jeg trolig
fra bestefar. Han var en stolt mann, tidligere ordfører
og postbestyrer, og jeg så veldig opp til ham, sier
Nicolaisen.
I 1984 startet hun opp sin første frisørsalong i Bodø.
Resten er en suksesshistorie.
ARBEIDSPSYKOLOG NILSEN i Luck Management mener
det er innlysende at folk som har liten utdannelse kan
gjøre det vel så bra som godt utdannede, nettopp fordi
de har en lengre yrkesaktiv karriere og dermed har mer
tid til å prøve og feile.
– Jo tidligere du begynner i yrkeslivet, jo mindre er
konsekvensene for feilene du gjør. Og skulle det gå
skeis en gang, er trøsten at statistikken forteller at en
før eller siden vil lykkes, sier Nilsen.
Han mener at utdanning er identitetsskapende og gir
gode muligheter for nettverksbygning, men sier det er
en stor misforståelse at en blir særlig dyktigere i å
håndtere yrkeslivets utfordringer etterpå.
En vekstnæring: – Det fine er at folk ikke kan klippe seg på
Foto: Privat
internett, sier Inger Ellen Nicolaisen.
Nordlandsidyll: Inger Ellen Nicolaisen fikk bygd en betongvilla på hjemstedet Misvær - åtte mil sør for Bodø.
Foto: Sigurd Fandango
«Først følte
jeg meg liten,
så tenkte jeg
at jeg pinadø
skal vise
dem.»
INGER ELLEN NICOLAISEN, frisørdronning
Vintersted: Fire måneder i året bor Nicolaisen i det 250 kvadratmeter store huset i Florida. «Et impulskjøp» kaller hun det selv.
Foto: Privat
– Man lærer ikke praktisk arbeid på skolen. Videre er
det lett å forveksle hvor selvsikre folk later til å være og
hvor kompetente de faktisk er. Det kan være så enkelt
at de er blitt flinkere til å snakke om tematikken enn
andre, men det vil ikke si at de er mer vidsynte eller
vet hva som kan skje en gang i framtida, sier Nilsen.
NICOLAISEN HAR JOBBET dag og natt og har de siste
tre åra unte seg utbytte på til sammen tjue millioner
kroner.
– Jeg har godt under én million kroner i året i lønn,
og tjener under halvparten av direktøren min. Hadde
penger vært drivkrafta, ville jeg ha gitt meg for lenge
siden, sier frisørgründeren.
– Penger er bare tall og nuller, og jeg er ikke god i
matematikk.
– Føler du at du har lyktes i livet?
Nicolaisen tenker lenge.
– Jeg føler meg utrolig privilegert, spesielt når jeg får
tenkt meg godt om. Som gründer er det alltid noe som
er mer spennende, alltid noe annet bak neste sving.
Det fine er at folk ikke kan klippe seg på Internett.
– JEG STRØK I NORSK på videregående og var kanskje
ikke blant de skarpeste knivene i skuffen, sier Einar
Øgrey Brandsdal (38).
I dag omsetter sørlendingen for over 600 millioner
kroner i året, og har ansvar for 100 ansatte. Som gründeren av Netthandelen.no ble han i fjor kåret til Årets
entreprenør i de fire sørligste fylkene.
– Jeg blir ikke lykkeligere av å ha penger, det tror jeg
alle mennesker vet. Lykken er å jakte hele tiden, sier
Brandsdal.
I det svære lagerlokalet i Kristiansand ligger alt som
sendes ut til kundene: Hagemøbler, ufattelige mange
snøfresere, varmepumper, klær, sminke og parfymer.
3. JANUAR 2015 MAGASINET 23
Øvelse gjør rik: Einar Øgrey Brandsdal (t.v.) er blitt mangemillionær på Blivakker.no og auksjonssiden Netthandelen.no. Han og ansatte Nicolay Reinhartsen bruker lageret til mer enn butikk.
«Mette sa at hvis du gjør du
dette en gang til, overtrekker
kontoen på grunn av gamblingen
din, så er det over med oss.»
EINAR ØGREY BRANDSDAL, netthandelgründer
Alt ett tastetrykk unna for de fleste, men for Brandsdals hær er det snakk om knallhard sjauing dagen lang.
Brandsdal merket tidlig at han ikke er som andre. Det
eneste han ville var å tjene penger, bli rik. Da han
kastet på stikka og vant to kroner, steg rusen i ham
som sevja om våren.
– Jeg ba mamma gi meg arbeidsoppgaver jeg kunne
få penger for, og alt som tolvåring skjønte jeg at det
lønte seg å ha pengene på høyrentekonto, sier Bransdal
og ler.
Men pengene blir etter hvert en besettelse. Han
begynner å gamble i håp om å tjene raske penger. Han
drar oftere og oftere til Vågsbygd senter i Kristiansand
for både å spille poker og vinne på spilleautomater. Av
og til vinner han, og alt er morsomt, en rus. 26 år gammel går han igjennom en helvetesuke. Han taper og
taper. En dag går det skikkelig galt. Han spiller bort
5000 kroner, og har tapt ti tusenlapper på ei uke.
Den dagen forsøker han å ta livet av seg. Han angrer
i siste liten, og ringer stebroren, som kjører ham til
sykehuset.
– Det var et rop om hjelp, sier Brandsdal.
Men lysten til å vinne penger raskt, går ikke over, det
er som en besettelse. Etter hvert flytter Brandsdal
sammen med Mette, kvinnen han seinere skal gifte seg
med og få tre barn med. Paret har felles økonomi,
likevel fortsetter han å spille. Så blir han blakk, noe
samboeren ikke vet. Hun går på butikken og handler,
24
MAGASINET
3. JANUAR 2015
men når hun drar kortet er det ikke lenger dekning.
Hun må forlate bæreposene med varene i.
Det skjer to ganger før Brandsdal skjønner alvoret.
– Mette sa at hvis du gjør du dette en gang til, overtrekker kontoen på grunn av gamblingen din, så er det
over med oss. Det ble vendepunktet for meg, sier
Brandsdal.
To år seinere, i 1999, etablerer Brandsdal netthandelen.no, men så kommer dot.com-krisa ved tusenårsskiftet. I 2003 er det ikke penger igjen i selskapet.
Brandsdal sier til seg selv: «Hvis det er like ille i ei uke
til, må jeg be om å få jobbe for bestefar igjen.»
– Så snudde det. Alt gikk bedre og bedre, sier
Brandsdal.
BRANDSDAL DRAR TIL OSLO for å begynne på BI, men
finner seg ikke til rette. Etter to måneder begynner han
å skulke, to måneder til, og Brandsdal drar tilbake til
sørlandsbyen med halen mellom beina.
– Familien var naturlig nok skuffet, men BI var ikke
noe for meg. Undervisningen var negativt ladet, alltid
tunge analyser før man i det hele tatt foretok seg noe.
Og alltid snakk om fallgruver, nesten som å høre Ludvig i Flåklypa, sier Brandsdal.
Redningen blir bestefaren Brandsdal alltid har
sett opp til, gründerkjempen Einar Øgrey. Brandsdal
blir ansatt som daglig leder i en av de mange små
selskapene bestefaren eier.
– Han må ha sett hvor interessert jeg var i å tjene
egne penger, sier Brandsdal.
21 år gammel får Brandsdal og en kompis en lys idé.
At import kommer til å bli det neste store, og de
begynner med å kjøpe inn 10 000 datakjæledyr fra
Kina. De plagsomme dyrene som hele tida må stelles
med, hvis ikke går de heden.
I DAG HAR BRANDSDAL EN VIFTE av selskaper han
satser på tungt på, blant annet blivakker.no, som ble
etablert i 2009 og som selger skjønnhetsprodukter over
nettet. Hvorfor det er blitt så mange selskaper, vet han
ikke, men han har alltid stolt på magefølelsen.
– Utdannelse trenger man når man er lege, sykepleier, lærer og slike ting, men ikke alltid når man
driver for seg selv. Jeg tror man godt kan lykkes uten
en økonomisk utdannelse. Du kan i de fleste tilfeller
komme utrolig langt med vilje, sier Brandsdal og legger
til:
– Tro det eller ei. Før ble jeg rusa av å tjene penger,
men nå er det ikke viktig lenger. Det er det sosiale som
teller, og så er det så gøy å jobbe. Men jeg er alltid
hjemme klokka fire og spiser middag. Jeg vil ikke at
mine barn skal føle at jeg ikke var til stede, sier Einar
Øgrey Brandsdal. i
magasinet@dagbladet.no
Kilder: Kapital, Aftenposten, Offshore.no,
Fedrelandsvennen, Firda, Dagens Næringsliv