1. No category

ØVE
1958
"UL
Kr. 2.50
Stiftet 18/5 1918
- er en sammenslutning av foreninger for døve, og
er den eneste organisasjon som representerer landets
døve i større omfang. Såvidt man kjenner til, er alle
foreninger som ledes og består av (hovedsakelig) døve,
tilsluttet Norske Døves landsforbund. Disse foreningene har igjen underavdelinger: syforeninger, idrettslag, sjakk- og bridgeklubber etc.
Forbundets formål er:
A. Å fremme og vedlikeholde de kristelige og kirkelige interesser, for derved å utvikle og styrke det
religiøse liv blant medlemmene.
B. Å vekke almenhetens interesse for de døve og deres
stilling i samfunnet, samt støtte og hjelpe dem i bestrebelsene for å oppnå økonomisk selvhjelp og
uavhengighet.
C. Å vekke og utvikle sansen hos medlemmene for sosiale og kulturelle formål, ved alment opplysningsarbeid, og for øvrig på alle områder søke å fremme
deres timelige og åndelige vel.
D. Forbundet har å veilede, og om nødvendig regulere
de tilsluttede foreninger i deres arbeide og påse
at dette holdes innenfor de grenser som hensynet
til det heles vel og lovene bestemmer - og i det
hele danne vakt og vern om arbeidet for Døvesaken.
Norske Døves landsforbund avvikler landsmøte
hvert 2. eller 3. år, hvor det som regel foruten foreningenes representanter møter fram cirka 250 andre
døve, som med stor interesse følger med i forhandlingene.
Styret valgt på siste landsmøte, i Skien 1957, består av: Nils Gjerstad, formann. Albert Breiteig, sekretær. Torkel Eikjeland, kasserer. (Disse tre utgjør
arbeidsutvalget, og adressen er Møllendalsveien 17,
Bergen.) Øvrige styremedlemmer: Alf Melgaard,
larvik, nestformann. Finn Johansen, Drammen. Harald Størkersen, Trondheim. Karl lundquist, Narvik.
Forbundet utgir tidsskriftet «Tegn og Tale», som
utkommer 14-daglig med 20/24 sider i stort format, og
«Døves Jul». 11951 etablerte forbundet eget bok- og
aksidenstrykkeri, Døves Trykkeri A/s, i Bergen, som
nå holder til i Møllendalsvn. 17 og beskjeftiger ca.
20 personer. Trykkeriet eies alene av forbundet og
døveforeningene. -11958 har forbundet bl.a. gjennomført sitt første landslotteri, og har arrangert et NordNorge-stevne i Harstad.
Følgende foreninger står tilsluttet Norske Døves
landsforbund:
De Døves Forening, Oslo. Egen gård Sven Brunsgt. 7.
Form.: Rasmus Bjelland. Feriehjemmet «Skaug»,
Rudstrand, Nesodden. Sportshytte på Skollerudåsen, lommedalen, med badstubygg (eies av
Døves Sportsklubb). I Oslo er det kirke for døve.
Bergens Døveforening. Egen gård Vestre Torvgt. 20 a.
Formann: Eilif Ohna. Arbeider med forberedelser
til feriehjem og aldershjem. Sportshytten «Birkehaug», Totland i Fana (eies av Døves Idrettsklubb).
I Bergen er det kirke for døve.
De Døves Forening, Trondheim. Egen gård Erik Jarlsgt. 2.
Formann: Halvor Greftegreff. Sports hytten
«Gninly» på Solemsåsen, med flott badstubygg
(eies av Døves Idrettslag). I Trondheim er det
også aldershjem og kirke for døve.
Stavanger kr. Døveforening. Egen gård Saudegt. 11 .. hvor
også kirken for døve har tilhold. Formann: Jørgen
Klovning. Foreningen eier også Yikedalsgt. 1, som
er aldershjem for døve. Hytte på Yistnes i Randaberg (eies av Døves Idrettsforening).
Drammen og Omegns Døveforening. Formann: Rolf Hansen, lierstranda 18, Drammen. Feriehjemmet
«Skogheim» i Gjerdal, Røyken (3 bygg).
Kristiansands Døveforening. Formann: Arne Bi rkenes,
Torridalsvei 102, Kristiansand S. Feriehjemstomt
innkjøpt 1958.
Haugesund og Omegns Døveforening. Formann: Erik
Eriksen, Karmsundsgt. 214, Haugesund. Feriehjem på Nodeland.
Vestfold Døveforening. Formann: Finn Nyberg, Thulesgt.
17, Sandefjord. Feriehjemmet «Skogstua» ved
Sandefjord.
Skien-Telemark Døveforening. Formann: Olav Haug,
Skogmo 9, Kjørbekk pr. Skien. Feriehjemmet
«Soløy» på Oksøya i Eidangerfjorden.
Hamar og Omegns Døveforening. Formann: Ragnvald
Hangenholen, Brumunddal. Feriehjemmet «Mjøsgløtt» mellom Jessnes og Brumunddal (under
utvidelse ).
Østfold Døveforening. Formann: Odd lohrmann, Dammyrfjellet 1, Fredrikstad. Feriehjemmet «Fjellstua» på Karlsøya i Skjebergkilen.
Innherreds Døveforening. Formann: Arne Søraker,
Ronglan pr. levanger. Feriehjemmet «Reitun».
Aust-Agder kr. Døveforening. Formann: Finn Grut løvig,
Bendikskiev, Arendal.
Helgeland kr. Døveforening. Formann: lilly Foss, Rusåga i Saltdal. Feriehjemmet «Granheim» ved
Mosjøen.
Møre kr. Døveforening. Formann Einar Djupvik, Åsestranda pr. Ålesund. Feriehjem i Brusdalen på
Skodje, kjøpt 1957.
Salten Døveforening. Formann: Henny Einarsen, boks
202, Bodø.
Ofotens Døveforening. Formann: Karl lundquist, Furuveien 18, Narvik.
Troms kr. Døveforening. Formann: Julius lorentzen,
Yestregt., Tromsø.
Harstod kr. Døveforening. Formann: Harald Sørensen,
Magnusgt. 4, Harstad.
Barnets
Træ
AV TOVE DITLEVSEN
Nu lyser stjernerne forventningshvide,
og glemte minder træder tavse frem,
som dunkle skygger står de ved vor side,
hjemløse gæster de et barndomshjem.
Erindringsåbne standser vi og griber
i stormens sus en sang, der går igen,
som støvets dans i blege solskinsstriber
fra somre, der forlængst er faret hen.
Og børnene, hvis hjerter har en viden,
som vi har glemt og sjældent helt forstår,
de klipper stille glanspapir af tiden
og sætter månesølv i deres hår.
De pusler højtidsstemte rundt og værner
konvekse pakker, svøbt i gylden snor,
og deres øjne er som store stjerner,
der spreder lys, hvor mørket tættest gror.
Og de får feberrøde julekinder,
mens fodspor sættes i det bløde sind,
der endnu ikke ved, det samler minde.
til mange mørke vintres forråd ind.
Men vi, der ved, at dagene er korte,
vi plukker af vor barndoms træ en frugt,
så sød og bitter -
snart er alting borte,
kun barnets træ er uberørt og smukt.
A V BISKOP KAARE STØYLEN
Det er kanskje ingen sang som barna - og voksne med for den saks skyld - setter så stor
pris på i julen som:"O jul, med din glede og barnlige lyst". Det heter i det siste verset:
Så rekker jeg deg da med glede min hånd,
kom, skynd deg og gi meg den annen.
Så knytter vi kjærlighets hellige bånd
og lover å elske hinannen.
Det er sant dette. Julen er samkjenslens fest. Da skal vi rekke hverandre hånden. Den hjelper
oss til å komme nærmere hverandre og overvinne det som stenger mellom oss. Den minner oss
om Jesu bud at vi skal elske hverandre slik som han har elsket oss. Det gjelder om at det ikke
bare blir en pause, men inngangen til noe som varer og holder også i hverdagen. Det nytter lite
å rekke hverandre hånden med glede rundt juletreet, dersom vi så går inn i et nytt år med uforsonlig sinn og uoppgjorte synder overfor hverandre. Da blir julen bare en stemning som ikke får
blivende verd.
Det som skjedde i julen var at Gud rakte oss hånden. Han hadde all grunn til å trekke sin hånd
tilbake for våre synders skyld. Det står hos profeten Jeremias at Herrens arm ikke var for kort
til å frelse og hans øre ikke for tunghørt til å høre, men menneskenes misgjerninger hadde satt et
skille mellom dem og Gud. Synden hadde fått råderett over mennesket og med synden var døden
kommet. Mennesket var i sin ulydighet mot Gud under Guds vrede og dom. Men da Jesus kom
til jord, rakte Gud oss hånden til frelse. Han ville at alle mennesker skulle bli frelst og komme til
sannhets erkjennelse. Julen betød at Gud grep inn i historien og endret vilkårene mellom Gud og
mennesker ved å sende sin Sønn til verden. Mens det enda er nådens tid står derfor Gud overfor
oss i Jesus Kristus med den utrakte hånd. Vil du ta imot den? Det er vilkåret for at julen kan bli
en sann gledens fest for deg. Gir du Gud din hånd til et hjertets ja, da skal du vite at Han slipper
ikke taket i deg. Det som han lover, det holder han. Og hans løfte er frelse og evig liv for alle
dem som tror på ham.
I takk og glede over Guds utrakte hånd er det også vi skal si til hverandre:
Så rekker jeg deg da med glede min hånd,
kom, skynd deg og gi meg den annen.
Er Gud villig til å tilgi oss, skal også vi tilgi hverandre.
Så knytter vi kjærlighets hellige bånd
og lover å elske hinannen.
et er vel ingen som mener,
og det er vel heller ingen
som forlanger at når en døv
er ferdig med sin harneskole, så er
han full-lært. Og selv om mange i
løpet av sin skoletid er hlitt meget
flinke avlesere, så er det likevel
de færreste som oppnår en slik
ferdighet at det ikke er noen vansker igjen i deres omgang med normalt-hørende i sin alminnelighet.
Jeg vil ikke nevne navn, men
jeg skal gi et par eksempler på evne
til å avlese som var rent fahelaktig. Vedkommende (en dame)
hadde vært helt døv fra tidlig
harnealder. Vi satt flere stykker
ved middagsbordet, og vi ble enige
om å prøve hvem av oss den døve
syntes det var lettest å avlese.
Da turen kom til meg, stilte jeg
setningen som et spørsmål: "Synes De det er vanskelig å avlese
CJ)
Hun vokter på lærerinnens lepper.
Mon det ikke ofte er en tilhøyelighet til å undervurdere betydningen aven god avlesningsevne ? Vi
kan tenke oss en mester og en døv
læregutt. Jeg tror mesteren vil foretrekke en læregutt som er ekspert
når det gjelder avlesning selv om
han taler mindre godt, framfor en
som taler greitt, men er umulig til
å avlese. Mesteren har ikke tid til
metoden fra skolen - å si det
samme om og om igjen, og hvis
det enda ikke skulle nytte, se seg
om etter skrivesaker.
I skolen bør avlesningen ha en
bred plass, ikke bare komme som
et biprodukt til den øvrige undervisning. Og det bør være selvsagt
at elevene fra første til siste skoledag får vane til å avlese naturlige
talehevegelser, en tale slik som folk
flest taler. Det er store krav, men
de er nødvendige hvis en skal nå
Labiologi og avleseren
Av døvelærer H. Kluge
meg?" (Og jeg sa setningen slik
jeg i alminnelighet vil si den til
en hørende!) Svaret lød: "Skulle
jeg synes det er vanskelig, jeg
kan avlese håde fransk og engelsk!"
(Damen var norsk.)
Det andre eksemplet jeg vil
nevne, er fra vårt naboland i sør.
Jeg var som stipendiat på besøk
på en av døveskolene en ukes tid.
Jeg bodde og spiste på skolen. Vi
hadde faste plasser ved bordet.
Til høyre for meg satt en av skolens
funksjonærer. Vi pratet jo en del,
slik man gjør ved et middagsbord.
Den dagen j eg skulle reise, sa en
av lærerne til meg: "Visste De at
damen (det var også denne gang
en dame) som satt til høyre for
Dem, er døv?" Nei, det hadde jeg
ikke merket noe til.
Dette er jo topp-prestasjoner
som forteller hvor langt det er mulig å nå. I det siste tilfellet hadde
vedkommende oppnådd sin ferdighet ved hjelp av dr. Forehhammers munn-hånd-system, men dette system var ukjent for meg den
gang.
4
LABIOLOGI
er læren om munnavlesning; en metode hvormed de døve kan settes i
stand til d lese på munnen (leppeneI
tungen) hva som blirsagt.
I våre døveskoler er all undervisning
basert på tilpasningsevne; forutsetningen for at elevene skal kunne følge
med i den alminnelige undervisning,
er at deres syn og kombinasjonsevne
på tilfredsstillende måte kan erstatte
hørselen - at de kan avlese lærerne.
Dette er en latent evne som det gjelder
å oppøve, og en normalt begavet elev
oppnår en forbausende ferdighet i å
avlese sin lærer. Dette skyldes ikke
minst at døvelærerne taler tydelig
og korrekt. Som regel er det atskillig
verre å avlese andre. Vi har jo ikke
så lite språkforvirring her i landet,
og dialekter som skifter fra grend til
grend. At ikke alle er like lette å avlese heller. skulle forøvrig gå fram
av illustrasjonene på neste side, tegnet
aven døv i en tung stund.
Språket er vår største skatt. La oss
derfor også behandle det med største
omhu og bru k e det som skjønnere.
Derfor: Tal korrekt - tal tydelig - tal
pent!
Red.
fram til en såvidt mulig uanstrengt
muntlig kontakt med hørende medmennesker. Men de døve bør også
selv være merksam på dette når de
snakker seg imellom. Jeg skal bare
nevne enkelte ting (unoter) som
det bør legges vinn på å unngå,
eller prøve å komme bort fra. Jeg
nevner det fordi jeg vet det blir
syndet her. Det er slike uvaner som
å rynke på nesen eller pannen eller
øyenhryn når det kommer en nasal-lyd (m, n, ng), eller å stikke
tungespissen alt for langt fram når
det er en tungespisslyd (d, t,
l). Det er kjent at tungen er et
ustyrlig organ, men hold den iallfall innenfor tennene når du snakker! - Disse unoter sammen med
de svære og overdrevne munnhevegeIser en ofte får se, gjør talen
unaturlig, uestetisk og meget vanskelig å avlese for den som er vant
til normal, naturlig tale. Det er
mange både hlant døve og hørende
som misforstår situasjonen på dette felt. De mener å gj øre det
lettere for den som avleser, uten
å tenke over at den kontakt de
oppnår i øyeblikket skjer på bekostning av evnen til å avlese alminnelig folkelig tale. Og er det
ikke den som er det egentlige mål?
Og er det ikke den som i hverdagslivet gir den største fordel og tilfredsstilleise?
Avlesning "på høyeste plan" er
ikke det samme som å kunne tyde
taleorganenes stillinger ved de
enkelte språklyd og ord; det er
taleorganenes kontinuerlige bevegelsesrekke under talen det gjelder
å oppfange meningen i - så å si
ved et raskt overblikk. Ja, det
skal mye øving til, og det er selvsagt ikke enhver gitt ånå toppen. I
virkeligheten er det her som ellers
i de fleste forhold gitt en "gyllen
middelvei". For å gjøre det tydeligere hva jeg mener, skal jeg nevne et eksempel:
Vedkommende hadde hørt normalt til omkring 40-års-alderen.
Nå var han praktisk talt helt døv,
slik at ikke noe høreapparat var
til hjelp. Så var det ikke annet enn
avlesning å ty til. Jeg sa en setning som han skulle avlese - jeg
brukte ikke stemmen. Han svarte:
"Det der var ikke noe vanskelig,
for dette hørte jeg." Neste setning
han fikk å avlese, gikk ikke så glatt.
Den lød: "De behøver ikke å lære
avlesning da, når De hører så
godt - jeg brukte nemlig ikke
stemmen."
Liknende tilfeller har forekommet flere ganger i min praksis med
døve eller tunghørte personer. De
har unntaksvis avlest en setning
som om de skulle ha hørt den. Men
når unntakelser er mulig, skulle
det ikke da også være mulig å nå
fram til at unntakelsene ble regel?
Dette er i hvert fall et forhold
som nok kan gi årsak til refleksj 0ner. Her mener jeg nok avleserens
evne til å kombinere er meget viktig. Men en slik evne er først og
fremst betinget av at man har språk,
og at man er fortrolig med de vanlige språkformer. Nettopp derfor
vil jeg anbefale avleseren at han
leser så mye han kan rå med, for
at så mye språkstoff som mulig
skal stå til hans rådighet. Under
naturlig flytende tale går taleorganenes bevegelser ofte så fort at
det bare blir brokker en kan få tak
i - enkelte ord eller deler. Her
må avleseren prøve å kombinere,
d.v.s. sammenstille og slutte seg
til meningen i setningen. Men kombinasj on er ikke det samme som
gjetting. Den som gjetter, griper
i blinde, på måfå, og den slags avlesning blir alltid meget usikker.
Men den som kombinerer, må bruke sin forstand - fra enkeltheter
som grunnlag slutte seg til det
hele. Først da kan avleseren nå
fram til en forstandsmessig, logisk
avlesning. Kombinasjonsevne har
vi alle i større eller mindre grad,
og det gode er at den kan øves opp
og derved bli til betydelig hjelp for
avleseren. øvelse gjør mestel". Derfor er det viktig at han er godt
inne i vårt språk, har et rikt lager
av ord og uttrykk, slik at han lett
og raskt kan finne fram til den riktige mening. Det er en selvfølge
at god forstand, begavelse, alltid
er en fordel - men det ser ikke ut
til at det er så absolutt nødvendig
for å bli en flink avleser. Det er
eksempler på at selv personer med
nokså trege åndsevner er blitt
flinke avlesere. Det har mere å si
at en har et stort ordlager og omfattende almene kunnskaper.
Til slutt skal jeg ta med litt
om våre taleorganer som det kan
være godt for avleseren å vite.
De som da først og fremst interesserer er leppene, underkjeven og
tungen.
Leppene og deres bevegelser er
av den største betydning, de er
lettest å se. De åpner og lukker
munnen (b, m, p,), de gir munnåpningen forskjellig størrelse og
form. De skyves fram når vi sier
å, o, u, ø, så munnen blir rund, de
trekkes en smule tilbake ved æ,
e, i, og munnen får bred form. Det
er denne forskjell i form - rund
eller bred - som er den beste
støtte for avleseren når det gjelder
å avgjøre hvilke vokaler et ord
inneholder.
Underkjevens bevegelser er også
lette å se. De bestemmer munnåpningens størrelse. Dessverre for
avleseren blir det her ofte gjort
den feil at underkjeven holdes nesten rolig. Det blir ingen eller liten
forandring i størrelse av munnåpilingen ved de forskjellige språklyd. Om underkjeven blir senket
litt mer eller mindre har heller
ingen stor betydning for selve uttalen. Folk kan snakke ganske bra
med en snadde mellom tennene.
Men når a blir talt omtrent med
samme munnåpning som i, så er
det klart at det gjør avlesningen
vanskelig.
Avleserens mareritt.
Tungen er legemets mest bevegelige organ. Den er forbundet med
strupehodet slik at dette blir løftet eller senket etter forskjellige
bevegelser av tungen. Disse tungebevegelser spiller en vesentlig rolle,
men dessverre er det så lite som
er synlig. Men det er ikke av liten
betydning for avleseren at han
kjenner etter disse forskjellige
bevegelser av tungen på seg selv,
at han på en måte prøver "inni
seg" å følge med i det som sies.
Tungen er også en meget kraftig
muskel. Den har stor kraft og stor
bevegelighet. (Det er altså ikke
rart at den for enkelte kan løpe
løpsk av og til.) En har forsøkt å
måle denne styrken i tungen. Vedkommende har fått en gummiball i
munnen, og så skal han eller hun
med tungen trykke den mot ganen.
Den luft som da blir presset ut av
5
En liten orientering i forbindelse med fortellingen om Rivo
Madagaskar er en øy omtrent dobbelt så stor som Norge og har 41{2 mill. innbyggere. Den ligger et par dagsreiser med
båt øst for Afrika, og regnes til denne verdensdelen. øya var selvstendig inntil franskmennene okkuperte den og gjorde den
til fransk koloni i 1895.
Folket lever for det meste av kvegavl og risdyrking. «Pløyingen» foregår på den måten at kvegflokkene drives frem og
tilbake over jordstykket til det er blitt en eneste søledam. Deretter kan risen plantes. Landet eksporterer særlig kaffe.
sukker. capbønner. tobakk og sisal. men det finnes også store rikdommer i fjellene.
De innfødte lever oppdelt i stammer. som holdes «rene» ved tabu mot inngifte i andre stammer. De er innvandret fra
Arabia og Malaya.
Befolkningen benevnes som gassere. De tror på en skapergud. Zanahary. som er rettferdig' og barmhjertig. og som av og
til minner om sin eksistens gjennom torden og naturkatastrofer. Men han regnes ikke for å ha noen forbindelse med mennesker. og ingen tilber eller ofrer til ham. Gassernes egentlige religion er fedredyrkelsen. De tror på sjelens udødelighet og
at de avdøde fedres ånder kan øve innflytelse blant de gjenlevende. enten til det gode eller det onde. Graven er slektens
helligdom. Der er ikke bare de avdødes legemer; fedrenes ånder skal også holde til der. Men åndene står i forbindelse med
sin gjenlevende slekt, og de har større makt etter at de har frigjort seg fra legemet. Fedredyrkelsen er fryktens religion.
Den krever uten å gi. Den dømmer uten å frelse.
29. mai 1831 ble de første 20 gassere døpt og den første kristne menighet opprettet på Madagaskar. Men etter at den da
regjerende konge døde. ble landet igjen lukket. misjonærene måtte forlate landet og de omvendte ble offer for' en blodig forfølgelse. Først 30 år senere ble landet igjen åpnet for misjonen. og siden 1866 har Det Norske Misjonsselskap drevet misjon
der.
På Madagaskar var det tusener av spedalske. Norsk misjon bygde en egen by for dem. Hver syk familie fikk eget hus, egen
rismark og anledning til å holde husdyr. Misjonsarbeidet har hatt et kolossalt virkefelt. Misjon er omsorg for alJe.
Derfor er heller ikke de blinde og de døve glemt. Disse var tidligere henvist til en kummerlig tilværelse. bortgjemt i sine
landsbyer. Hedningene så på dem som en ulykke for slekten.
Misjonens blindeskole har vært i drift i mange år. Elevene har fått lære et håndverk. veving og søm, og er blitt nyttige
borgere i samfunnet.
Døvearbeidet ble tatt opp av misjonsprest Borgenvik. I sin tjeneste møtte han noen døve, og forsto at de var forsømt.
Han ble grepet av ønsket om å hjelpe dem. og det viste seg at det også i Norge var stor interesse for saken. De døve og
deres venner samlet inn mange penger. Men det var meget som skulle til. Misjonsselskapet gikk inn for tanken og lovet å
ta ansvaret for arbeidet. men meningen har hele tiden vært at de døve selv skulle bære arbeidet. Såvel skolebarna som de
voksne døve har vært villige til å yte hjelp. Dertil har mange andre vært flinke til å gi - og gi med glede. Danske døve har
hjulpet til med pene beløp.
Døvearbeidet måtte forberedes grundig. Misjonsprest Borgenvik måtte studere døvearbeidet i Norge og i andre land. Han
så snart arbeidet for de døve gassere som sin livsoppgave. og sammen med sin kone gikk han 'inn for det med liv og sjel. To
norske døvelærerinner. Ingebjørg Finstad og Alma Storaker. har ledet undervisningen til alles tilfredshet. Døveskolen begynte i 1950 med to elever. men tallet økte raskt. Den første tiden holdt de til på blindeskolen, men snart trengtes eget hus.
Borgenvik gikk til de franske myndigheter. Da det ikke fantes noen døveskole på Madagaskar, ble myndighetene interessert
og til og med takknemlige for at Borgenvik tok opp arbeidet. Han fikk en fin skole med plass til 20 elever. Plassene fyltes
fort. og mange kunne ikke komme inn. Igjen gikk Borgenvik til myndighetene. og nå fikk han penger til å bygge en flott døveskole for 60 elever. Denne skolen ble innvidd i 1956. Aret etter hadde den 65 elever! Arbeidet går med liv og lyst, og elevene
viser god framgang.
Nå får skolen det meste av det den trenger fra staten, men hvert år trengs det 12.000 kroner fra misjonen. det vil si fra
de døve og deres venner.
Ragnvald Hammer.
ballen går gjennom en slange til
et kvikksølv-barometer. Størrelsen av tungens trykk kan avleses
direkte på en skala. Forsøket ble
gjort med 100 kvinner og 400
menn i alderen 17 til 60 år. Man
fant at tungens styrke for kvinner
gjennomsnittlig svarte til ca. 4
kg, for menn 4.8 kg. (Skulle vi
ikke tro at det var omvendt treningen har vel litt å si?)
Til slutt en del avlesningsfeil
som dog ikke skriver seg fra noen
døveskole:
Det ble avlest:
Det ble sagt:
Elsa og Pel' kommer
Epler og pærer og plommer
Det el' bestefars gård
Det er best vi går
Perlebånd
Pengepung
Skitur
Kino
Vet De om påsken kommer tidlig i år? Vet De om Oscar kom igår?
Han skal til pers
Han lager blest (av ingenting)
Melkeforretning
Pengeforlegenhet
Min fetter har mange venner
Min frier har mange feiler
Potifar, putevar
Boulevard (hotell)
Melkespann
Bergensbanen
Ikke rør noen ting
Ingen røk uten ild
6
Denne feilavlesning forteller en
del. Vi ser at avleseren som regel
får tak i de rette vokaler, og det
er også vokalene hele avlesningen
må bygges på. Så lenge avleseren
går surr i vokalene, bygger han i
luften og er henvist til å gjette
på slump. Det går tydelig fram
hvor viktig det er å bli sikker i
avlesning av vokalene av følgende
prøve: Jeg sier bare vokalene og
de noenlunde lett avleselige konsonanter i en setning, f. eks. a-vi-åpå-i-o? og det blir ganske riktig
avlest den setning jeg tenker på:
Skal vi gå på kino?
Og med dette kinobesøket vil
jeg avslutte dette inserat med ønske om en god og hyggelig høytid
for alle lesere av "Døves Jul".
ut. Vel utenfor døren la han på
sprang bortover bakkene. Jeg sto
der og så etter ham, mens jeg
svelget og svelget på den berømte
klumpen i halsen. - Der faktisk
løp den gamle mannen avsted med
bøyet hode for å komme så fort
som mulig lengst mulig vekk fra
det kjæreste han hadde i denne
verden, fra sin alderdoms lys og
lykke, som han hadde overlatt i
fremmede hender. Han måtte nødvendigvis tenke på hva lille Rivo
selv måtte føle når han oppdaget
at selv hans egen kjære bestefar
hadde lurt ham. - Men han visste
også at dette var det beste for
Rivo i det lange løp, og derfor hadde han bestemt seg for å bære
dette smertelige offeret. Han var
gentlig heter han Ramanitrarivo. Det betyr, direkte
oversatt "Den som tusener
synes lukter godt" eller med
andre ord: "Den meget avholdte".
8
Han så ikke nettopp ut som
om han luktet videre godt den
gangen bestefaren kom med ham
til Loharano. Han var sky og
tverr, sur og fientlig. Han så med
mistenksomhet på alt og alle omkring seg.
De kom begge inn på kontoret,
og bestefaren fortalte guttens historie. Moren hadde ikke villet vite
av gutten fra fødselen av. Sannsynligvis hadde hun, som det så
ofte skjer her ute, ganske enkelt
gitt gutten sin til hans besteforeldre. Bedre ble det ikke da det
senere viste seg at gutten var døv.
Bestefaren hadde vært hedning
og medisinmann. Han trodde på
både ånder og sine avdøde fedres
makt, på tryllemidler og tegn og
alt som hører med. - Men så ble
hans kone syk. Han brukte alle
de "legemidler" han kjente til;
urter og sterke saker, tilbedeIser og
påkallelser, etter alle kunstens
regler, men ingenting hjalp. Til
hans store sorg, døde hans kone.
Han var virkelig meget glad i henne, så hennes død gjorde et sterkt
inntrykk på ham, og han mistet
troen på alt skrotet sitt. Han
skjønte at det han hadde drevet
med som heksedoktor var bedrag,
og at han ikke bare hadde bedratt
andre, men også seg selv. Han ble
en kristen.
Han så ganske enkel ut - kanskje litt fattigslig - i sin korte
kakibukse med en lang skjorte
utenpå buksen og en gammel fillet
trøye utenpå skjorten igjen. Men
han hadde et forstandig ansikt og
et godt glimt i øynene. Det var
tydelig at han var glad i dattersønnen sin.
Bestefaren var etter sin kones
død blitt mer og mer opprådd med
den døve og sykelige gutten sin.
Han hadde ikke noen til å stelle
for seg og Rivo. Rivo måtte hver
dag ut på heiene og gjete kyrene,
og om kvelden kokte de risen og
de søte potetene, eller hva det nå
var, og så var dagen til ende. Slik
hadde dag etter dag gått, og bestefaren visste ikke sin arme råd.
Hvordan skulle vel en stakkars
gammel gråskjegg helt alene kunne
sørge for oppdragelsen aven døv
og sykelig gutt langt bortenfor all
Rivo
Av E. A. Borgenvik
folkeskikk, i tillegg til sine daglige
gjøremål og husstellet?
Men så hadde han av presten
fått høre at vi hadde en skole for
døve på Loharano, og så var han
kommet den lange veien med den
lille ved hånden. Han hadde vel
også måttet bære ham av og til.
De hadde brukt tre dager på veien,
som var 9 mil lang. Han ville høre
om vi hadde plass.
J o da, plass skulle det nok bli
råd med, men hvordan ville Rivo
selv ta det? Det så ikke videre lyst
ut. Han fikk en pult, en skrivebok
og en blyant, og han begynte så
smått å rable. Men alt i ett snudde
han seg og så etter om bestefaren
var på plass.
Oss andre ville han ikke ha noe
med å gjøre, hverken misjonærer
eller gassere, døve eller hørende.
Den andre dagen sa bestefaren
til meg at han ikke så annen råd
enn at han fikk lure seg avsted uten
at Rivo så det. Jeg foreslo da at
han skulle sette stokken sin igjen,
slik at Rivo lett kunne se den, og
rusle rolig ut og pigge av.
Det gikk som tenkt: Rivo snudde seg fort vekk for å se om bestefaren fremdeles satt der. Om litt
reiste den gamle seg og gikk stille
forstandigere enn så mange andre
som ikke kan sende fra seg barna
sine fordi de, er så glad i dem, og
som unngår å tenke framover på
hvordan det skal gå de døve når
de ikke kommer på skolen.
Da den gamle mannen var forsvunnet, iakttok jeg igjen Rivo.
Han snudde seg oftere og oftere,
ble tydelig mer og mer nervøs og
urolig. Kameratene forsto nok
situasjonen, og de forsøkte å berolige ham ved å peke på stokken:
"Han kommer nok igjen!"
Så kom frikvarteret, og Rivo
for ut for å se etter bestefar. Jeg
måtte da forklare ham så godt
det lot seg gjøre at bestefaren hadde gått og at Rivo skulle bli her
for å lære. Stakkars Rivo! Det
var ikke greit for ham. Han gråt
ikke, men han ble om mulig enda
mere avvisende overfor alle. Vi
hadde jo lurt ham så grusomt.
En dag jeg var i byen, kjøpte
jeg et nydelig illrødt belte som
Rivo skulle få istedenfor den råtne
hyssingen han brukte om livet.
- "Sssss" sa han og slengte beltet
bortover gulvet. ("Sssss" var det
eneste han kunne si.) Jeg forsøkte
å klappe ham over håret, men han
skjøv hånden vekk. Jeg tok ham
7
av alle krefter. Og så kom det for
dagen at han satt på et kj øttstykke.
Det var for stort til at han hadde
kunnet få det ned i lommen, og så
hadde han resolutt satt seg på det.
Pulten og den hlodete huksehaken
kunne han jo vaske etterpå.
DøvesIwlen på Loharano i 1956.
vennlig og forsiktig om skulderen,
men han vred seg unna. En dag
kjøpte jeg en fin alpelue til ham.
"Sssss" sa han hare og rev den av
hodet. Hans gunst lot seg tydeligvis ikke kjøpe.
Rivo hadde hare vært på skolen
noen uker da det hle juleferie. Vi
var sikre på at han ikke ville komme tilhake igjen etter ferien. Men
den som var først på pletten etter
nyttår, det var Rivo. Han kom
smilende sammen med en likeså
smilende hestefar, som kunne fortelle at Rivo hadde vært meget
utålmodig den siste tiden. Han ville ahsolutt tilhake til skolen, og
han kunne nesten ikke vente til
tiden kom.
Vi var nokså opprådd med Rivo.
Han var snill som dagen var lang.
Han gjorde ikke en katt fortred.
Men han var ikke som de andre.
Han hare sto og så på når de andre
guttene spilte fothall eller drev
på med andre leker. Han sprang
aldri, og når han gikk, var det i et
hedagelig tempo og med hendene
på ryggen, akkurat som den gamle
hestefaren. Det var ikke så rart
at kameratene kalte ham for Bestefar.
Rivo var også meget sykelig. Av
og til måtte han ned på sykehuset
på Antsirahe for å pleies. Han led
særlig av dårlige nyrer og lever.
Han måtte leve på streng diett,
fikk svært lite kjøtt og slett ikke
svinekjøtt, som er det heste som
finnes. Dessuten fikk han hverken
salt eller spansk pepper på risen
sin.
8
Det var jo ikke å vente at han
stilltiende skulle finne seg i en slik
hehandling. Han skjønte jo ikke
at han hle syk av den forhudte maten. Vi måtte pa"sse godt på ham.
Denne dieten hans førte forresten
til mange muntre episoder. Til sin
egen fortvilelse og forargelse, og til
kameratenes juhel hle han gang
på gang knepet med kjøttstykker
i lommen. En gang han skulle
"høres" på skolen, nektet han å
reise seg. Læreren forsto ikke hva
det gikk av den snille Rivo. Han
gikk hort og sa at han måtte reise
seg, men nei. Rivo hle sittende med
et forhitret uttrykk i ansiktet. Læreren tok ham da i armen og løftet
ham opp, mens Rivo strittet imot
På Loharano er det også hlinde.
De koker selv maten sin, som de
døve. De skifter om å koke. Når
ris og kjøtt er kokt, øses først risen
opp i store emalj erte tallerkener,
en til hver, og kjøttrasjonen legges
oppå risen. De sørger alltid selv fOl"
at fordelingen hlir riktig og rettferdig. Da døveskolen enda var på
Loharano, var det en halvvoksen
hlind pike der som hette Maria.
En dag hendte det henne noe hesynderlig. Hun hadde fått sin ris
og sitt kjøtt, og så gikk hun for å
sette seg til å spise i gresset utenfor
kj økkenet. Men da hun hadde satt
seg og grep etter kjøttet, så var
det ikke noe kjøtt. Hun kjente
etter over hele tallerkenen og rundt
seg. Det kunne jo hende at det
var falt av. Men nei, det var og
hle horte. - Neste dag gjentok
det samme seg, men nå var hun
sikker på at kjøttet ikke hadde
falt av. Hvordan kunne dette
henge sammen ? Var det kanskje
noen som trollet hort kjøttet? Men nå fikk hun en mistanke, og
neste gang det hle kjøtt og hun
gikk gjennom kjøkkendøren, tok
hun for seg med den ene hånden, og
fikk tak i noe som kjentes ut som
en skjorte. Hun ropte på de andre,
og så hle mysteriet løst. "Trollmannen" var ingen annen enn Rivo.
Han hadde stått stille som en mus
o
Rivo (nr. 2 'ra høyre i 2. rekke) i klassen sin.
J le=
gjester
Av Nina Moe Leganger
~
yset
strålte ut gj ennom de mange smårutede
vinduer på den gamle prestegård og gled i
flaker over tunet med de veldige snøvoller,
helt ned til de store rødmalte uthusbygningene, skar
seg inn mellom hagens busker og trær, som strakte
de knudrete grenene sine som kjempearmer mot
vinterhimmelen. Månen seilte langsomt fram og
forjog litt etter litt lysflakene fra vinduene. Det var
som om den ville si: "Menneskebarn - iår må dere
da være tilfreds - dere har jo fått slikt julevær
som alle ønsker seg!"
Det lot også til at de fordringsfulle skapningene
nede på jorden for en gangs skyld var fornøyd.
Slik hørtes det iallfall ut fra de to fullpakkede sluffene som under munter bjelleringel suste opp alleen
med "Trofast" ellevill i spissen. Det var jo også
alle dens bestevenner og glade lekekamerater som
kom for å feire den herlige julehelgen på prestegården.
Kan det vel tenkes en mer høystemt glede enn
for barn - ledsaget av venner og venninner - å
komme hjem til far og mor i julen, og når rammen
om det hele er en morsom, gammel prestegård?
Straks hundeglammet og bjelleklangen nærmet
seg, åpnedes den brede gangdør, og der sto prosten med kalotten på seg og den uunnværlige lange
sølvbeslåtte merskumspipen i hånden - og mor
med et heklet lureteppe over skuldrene - og tok
imot, smilende og lykkelige.
Sluffene tømtes for sitt innhold: Onkel og tante
fra byen, samt deres adoptivsønn, teologen Emil,
nærsynt og stillferdig. Prestefolkenes eldste barn,
Jørgen, som hadde sin verste eksamens-tørn igjen.
Hans to søstre, Anne og Louise, samt deres venninne, og to glade gymnasiaster, Per og Pål.
Det kan være at Maja kokke fikk det travelt.
Hun formelig flådde alt reisetøyet av gjestene, og
det hopet seg opp i store hauger i den brede gangen
med de massive bjelkeveggene. Huset gjenlød snart
av glade stemmer og latter.
Dette var lille-julaften, og hjemmets tre barn hadde enda meget å utrette. Mange uker i forveien hadde
utenfor kjøkkendøren. De blinde
kunne j o ikke se ham, og når Maria
kom (hun var passe liten), såhadde
han snappet kjøttet som lå øverst
på risen. - Men nå ble det slutt
med denne utveien også for Rivo
til å skaffe seg "forbuden frukt".
så avhengig av kamerater. Men
i denne ferien skal han ut på sitt
livs eventyrferd. Han skal være
med meg 25 mil sydover i landet
til sin gamle lærer som sluttet her
i april. Han har aldri vært så langt
avsted før.
N å har Rivo kommet seg i alle
henseender. Han er sterkere enn
før og ikke så ofte syk. Han skjønner det bedre selv nå at han må
være forsiktig med maten. - Han
er også den flinkeste i klassen sin
og har tydeligere uttale enn flere
av dem som går i høyere klasser.
Han er alltid blid og glad og lykkelig.
Det er lenge siden han var hjemme hos bestefaren. Det er for langt
for ham å gå til fots, og det går
ikke biler der. Han er ikke så begeistret heller for å komme bort· i
huttaheiten der langt i øst. Han
får være hos andre i feriene. Og
må han være 'her på skolen, så trives han med det også. Han er ikke
Men nå spør vel leseren etter
poenget i denne historien? - Da
må j eg nok med beklagelse svare
at det ikke er noe poeng i det hele
tatt, utenom det at en liten døv
gutt på Madagaskar gjerne ville
sende en hilsen til sine venner i
Norge - en liten, sykelig, svak og
uvitende en, som takket være norske døve barns vennlighet og kj ærlighet fikk komme ut av det trange
mørket og den elendigheten han
ellers ville ha tilbrakt sitt liv i og inn i samfunnet med andre døve
og hørende som har lært å tro på
Jesus og be til ham. - Men det
er kanskje også et poeng? Ja,
kanskje ikke så lite heller? - - E. A. Borgenvik
Organ for Norske Døves landsfor.
bund. Bladet utkommer 2 ganger i
måneden, og årskontingenten er kr.
10.-, som betales forskuddsvis direkte til bladets adresse, Møllendalsveien 17, Bergen, postgironr.
13691, eller til kommisjonærene. I
utlandet koster bladet kr. 12.- pr.
år.
Redaktør: Finn Johansen
Forretningsfører: Døves Trykkeri A.s.,
Kommisjonærer:
Oslo:
Olav Vik. Dronning Astridsgt. 3.
Bergen:
Nils Gjerstad, Søndre
Skogvei 22 c.
Trondheim: Halvor Greftegreff,
A. Tvereggens vei 11.
Stavanger: lars Berge, Vikedalsgt. 1.
Drammen: Finn Johansen, Skippergt.
32.
,'---------~/
9
mor strevd, så alt med julegaver, pynting av juletreet og smykking av kirken var blitt overlatt til
barna. Men først da de var blitt tint ordentlig opp
og hadde fått ryddet unna klærne sine, tok de fatt.
Per og Pål hadde imidlertid ikke engang tid til å
skylle litt av den varme kaffen i seg. De satte straks
J?å sprang ut i stallen og fjøset til sine firbente venner fra sommerferien, naturligvis fremdeles ledsaget av "Trofast", som ikke forlot dem et øyeblikk
natt eller dag fra de dro inn på prestegården og til
den bedrøvelige stund opprant da guttene atter
måtte vende tilbake til hovedstaden og lesingen.
Det som i øyeblikket opptok dem sterkest, var
den digre tobakksrullen de hadde med seg til storoksen "Pius" og gamle "Bruna", som var ansatt til
å trekke melken til stasjonen. Dyrene tygde skråen
til det brune skummet sto dem om mulen. "Trofast"
Hva betyr da dette?
L Kallskanka: A kald leskedrikk, B koldjomfru,
C kjøleskap.
2. Berså: A hagesofa, B hekkgjerde, C lysthus av
busker.
3. Lumpor: A filler, B lomper, C lyspærer.
4. Idegran : A barlind, B amerikansk gran, C løvtre.
5. Blyerts: A metall, B grunnstoff, C blyant.
6. Karott: A vogn, Blokkefat, C gulerot.
7. Torntupp: A Værhane, B tårnspir, C torn.
8. Installsam: A slesk, B hjelpsom, C doven.
9. Kalops: A parykk, B krydder, C bankekjøtt.
10. Plommonstop: A plommegrøt, B kunststopp,
C stiv hatt.
Il. Sparris : A dessert, B asparges, C spurv.
12. Revbensspj all: A luftventil, B ribbe, C krinoline.
13. Tillhringare: A kelner, B brett, C melkemugge.
14. Sotvatten: A brus, B ferskvann, C parfyme.
15. Kabeljo: A klippfisk, B telefonkabel, C vaskebalje.
16. Graddsnipa: A kake, B liten båt, C fløtemugge.
17. Sliteri: A bondegård, B herregård, C seter.
18. Kjol: A skjørt, B bluse, C kjole.
19. Gredelin: A kjolestoff, B fiolett farge, C sørgeflor.
20. Handklaver: A armbånd, B mansjett, C trekkspill.
21. Igelkott: A pinnsvin, B nålepute, C igle.
22. Kåldolma: A kålmark, B kålrulett, C kålstuing.
23. Tjlider: A tjære, B fjær, C tiur.
24. Stlirbhus: A hundehus, B fuglekasse, C dødsbo.
25. Trymå: A konsollspeil, B flosshatt, C gulvteppe.
26. Puttifnask: A guttunge, B kjeledegge, C konfekt.
27. Tjoeka: A tykk pike, B tykk tåke, C tykkmelk.
28. Fjlilster: A pølseskinn, B bolster, C flirting.
29. Lappri: A bagatell, B drops, C lappede klær.
30. Kråkvinkel: A synspunkt, B vinkellinjal,
C ravnekrok.
(Svarene finnes på side 29.)
10
satt på sin hale og var en meget interessert tilskuer,
men da fjøskatten "Sofus", som den ikke nettopp
sto på så god fot med, fikk en liten bjelle bundet om
halsen og tok til å styrte rundt som en gal, kunne
den ikke holde seg i ro lenger. Det endte med at
Guri budeie tok fjøskosten og jagde dem alle på
dør.
Det store juletreet var snart iført stasen. Nå sto
det igjen å pynte kirken, og til dette var alle hender
velkommen. Det måtte også skje i hast, formørket
falt hurtig på og det var i de dager da det var smått
med belysningen. Om det knep, måtte de bruke stalllykter, men disse ble lett tilsotet.
Kirken var liten og fra det 16. århundre, oppført
av gråstein. Tårnet var ikke høyt, det var firkantet
og sto midt på bygningen. Det var vinduer bare mot
syd, og disse satt høyt og så i de tykke murene ut
som små kabinetter som bare kunne nås ved hjelp
aven gardintrapp. Altertavlen, et kunstverk av
gammelt, fint treskjærerarbeid, var meget vakker.
Når man kjørte forbi nede på allfarveien, særlig i
høstkveldsskumring, virket denne eldgamle kirken,
som lå på en fjellknaus ikke langt fra prestegården,
som en borg fra middelalderen.
Gymnasiastene hadde naturligvis gått i forveien.
De hadde ingen tid å spille hvis de skulle rekke alt
det de hadde satt opp på sitt program for julen. De
mottok de andre med en dempet julehymne fra orgelet, sOm straks satte alle i den rette stemningen.
Hver av de frammøtte hadde med seg mindre eller
større granbusker, som ble ordnet oppe ved knefallet og under prekestolen, pyntet med glitter og
lys i toppene.
Guttene kom snart ned fra orgelet og ble satt til
å rydde opp etter arbeidet. Særlig Pål var meget
ivrig og grundig, og hvordan det var eller ikke var,
så hørte han plutselig den tunge kirkedøren i
våpenhuset falle igjen med et dumpt smell. Og
nøkkelen ble dreid om.
Var det mulig at de hadde glemt ham?
Pål så seg om. Månen var kommet fram. Den kastet en lang, skinnende stripe opp mot alteret og la
likesom en glorie om jomfru Marias bøyde hode og
det noe klosset utskårne Jesus-barn. Stille gled han
ned mellom granbuskene på alterringen. Det var
så underlig å være alene bare med en månestråle i
den gamle kirken. Lyttet han intenst, hørtes det
straks som om det knakte eller rørte seg rundt ham.
Det raslet oppe i tårnet, eller var det en av gluggene
som ikke var lukket ordentlig?
Gutten løftet hodet og lot blikket følge månestrålen. Han glemte alt omkring seg. Hvor det var
vakkert! Glorien om de helliges hoder ga ham en overveldende trygghetsfølelse. Den tanken dukket opp
i ham: Hvor mange, mange - generasjon etter
generasjon - hadde ikke stirret tilbedende opp på
dette bøyde hode og bedt om et under fra Guds mor.
N å lå de der ute på kirkegården og sov den lange
søvn. - Men hvordan var det - hadde Maria gjort
et under i deres liv?
Det unge hjertet fyltes av hellig varme. Han
strakte armene mot altertavlens gruppe, og han
hvisket ordene mens hans skjelvende lepper bevegde seg:
"Ikke deg, hellige mor, hvor god du enn er, men
din Sønn - julens barnekonge - gjør det store
under i mitt og i vårt liv. Hjelp
meg å bli en bra gutt til ære for
deg, mor og fedrelandet! Hjelp oss
til å feire julen som en hellig fest,
takkefest til deg, Jesus, fordi du
kom her ned til jorden for å gi ditt
uskyldige liv for vår frelse. Du
skal ... "
"Trofast" styrtet stormgjøende
mot kirkedøren.
Tross alle tegn tydet på at det
skulle bli ønskevær i helgen, opprant julaftens dag med forrykende
snøstorm, og ungdommen, som
skulle bringe julekurvene fra prestefruen til småstuene oppe i åsen,
fikk et svare strev, men med sitt
gode humør overvant de alle vanskeligheter.
Da de nærmet seg den vesle stuen til Birte Tuppen, fikk de se at
hun sto ute i sin bislagsdør og vinket til dem. Med skiene på tvers
klampet de seg møysommelig oppover. Allerede på god avstand forsto de at det var noe på ferde, og
da de kom helt fram, slo gamlemor
armene om store-Anne (som prostens datter gjerne kaltes) og jamret:
"Gud signe dere som kommer,
jeg er så ulykkelig, så ulykkelig,
det er trollskap i stua mi!" Hun så
fortvilet på de halvt leende ansiktene. Tross nordensnoen feide snøen i røyk, ble den gamle stående
barhodet ute i bislaget og forsib-e:
"Det er sant, sant. Jeg kan ikke
fyre på peisen før det tar til å skyte
og knalle som av mange børser, og
vedstykkene hopper og danser
bortover gulvet."
Skiene kom av i en fart. Denne
trolldommen måtte undersøkes
grundig. Et ordentlig bål ble tent,
og alle satte seg spent rundt peisen, Birte lengst
borte. Hun holdt "småjentene" fra prestegården i
hendene.
En lang stund var alt stille.
"Skal vi ikke synge en salme ?" hvisket Birte bort
imot teologen, som rolig pusset brillene sine. Gamlemor ventet ikke på svar, men stemte i med skjelvende røst:
"I denne søte juletid
tør man seg rett fornøye ..."
En hel salve av skudd avbrøt henne: Bom-bombom!
"Å ja, å ja, jeg skal straffes, straffes!" jamret hun
skingrende høyt, uten å legge bånd på seg lenger.
Alle så forbauset på henne. Hun fortsatte som om
hun ikke enste dem:
"Ja, ja, ja. Jeg har stjålet, stjålet, og nå kommer
straffen like på den hellige julekveld. Jeg har fortjent det, jeg har!" - Jammeren gikk over i storgråt. Hun kastet seg ned i Annes fang, og mellom
snøft og hikst kom bekjennelsen: Hun hadde fått
lov til å ta vindfall i Borsett-skogen, men hun hadde
raspet også litt annet inniblant.
Stillferdig ble Per og Pål sendt ut i skuret for å
undersøke veclheholdningen, og deres detektiv-ferd
b-ontes med hell. - 1 de beste vedstykkene var det
boret små hull, som det var stukket litt krutt inni,
og at det var guttene på Borsett som hadde unt
gamlemor denne overraskelsen i julen, som straff
for hennes tyverier, var klart.
Alle mistenkelige vedstykker ble fjernet, og mor
fikk påbud om hvor hun skulle ta ved i helgen. Og
så skulle hun lese flittig i bibelboken, tilføyde Emil,
og love Gud og mennesker på denne hellige julekvelden at hun aldri mere skulle gå tyveveien. Gjorde hun det, kunne hun være sikker på å få en god
helg, og de skulle se opp til henne igjen.
Birte takket og velsignet dem, idet hun gned seg i
det gamle, tårevåte ansiktet med forklesnippen til
det liknet et landkart. Først nå fikk hun så meget
11
redje søndag i advent i det Herrens år 1718
kom generalmaj or de la Gardie med fire
hundre ryttere over Vingelsfjellene. Han
hadde med sine soldater brutt opp fra leirplassen
i Kvikne litt før hanegal. Det var mørkt ennå da de
red oppover den svarte bjørkeskogen; trærne suste
i linnværsvind innover hele lia, og generalmajoren
satt på sin store brune hingst og lydde til den milde
sus i krongleskogen. Han satt med hodet lutende
mot brystet og holdt løst i bigseltømmen med venstre hånd. Denne morgensang i krongleskogen minnet ham om en morgensang i Riddarholmskyrkan
en julemorgen for mange år siden. Han var ung
dengang. Og hans sinn var ungt og fullt av djerve
drømmer. Han syntes han ennå så kjertenes røde
lys flakke på de grå murvegger. Han ga med hånden på hjertet Gud og seg selv det høytidelige løfte
den morgen i Riddarholmskyrkan at han skulle
bli en stor og navnkundig kriger. Ja, han svor endog
i ungdommelig overmot ved sItt skjold og verge at
hans bedrifter skulle kaste ny helteglans over den
gamle adelsætt d'Escouperie fra Languedoc. Men
skj ebnen hadde vært hard; den hadde ikke forunt
ham den lykke å innfri sitt store løfte i Riddarholmskyrkan hin julemorgen. Han kunne ikke se tilbake
på noen nevneverdige bedrifter. Vel var han gene-
'6
ro over seg at hun kunne undersøke prestefruens
julesending og glede seg over den.
Singe-linge-lingl tok kirkeklokkene nede i dalen
til å kime helgen inn, og avsted for ungdommen
hjemover med tomme kurver men rikelig forsynt
med gode juleønsker for mor og alle de andre.
Snøværet hadde opphørt en stund, men nå tok
igjen snøen til å falle. Stormen hadde stilnet. De
lette fnuggene hopet seg opp alle vegne hvor de
kunne finne litt plass. Selv nekene på uthustakene
fikk hver sin høye hatt.
På låvebroen kom "Sofus", fjøskatten, langsomt
skridende. Den løftet forsiktig potene. Bjellen som
guttene hadde hengt på den, var borte. Katten smatt
inn under den store låvedøren. Skulle vel møte sine
like ved grøtfatet, som Guri budeie aldri glemte å
sette fram på julekvelden.
12
ralmajor, men hvilken etterkommer av den store
Pontus kunne ikke bli det? Om ikke annet, så i
navnet. Han måtte innrømme at det sto sørgelig
liten glans av hans kårde. Hans fedre hadde svinget sitt sverd mot østen. Han var henvist til å øde
sitt liv på hesteryggen i de norske fjell sammen med
en hop ynkelige og forkomne ryttere som red på
stjålne og stygge gamper.
Han løftet hodet nå og da og holdt øye med bonden i den grå vadmelskofte, som gikk foran oppover
lia med stav i den ene hånd og fakkel i den andre.
Baggene var oftest lumske veivisere, men denne her
så ut til å være en oppriktig og gudhengiven sjel.
Han hadde stått barhodet og med øksen i albueløkken ved leirvarmen og sunget salmen sammen
med feltpresten før de brøt opp i morges.
Generalmajor de la Gardie var gram i hu. Hans
hensikt hadde vært å gå mot den nye bergstad Røros og innta den - den bedrift ville iallfall ha blitt
en liten ny lapp på hans ærgjerrighets falmede kledebon. Å! Han foraktet seg selv. Han torde ikke med
en håndfull sultne og forfrosne ryttere rykke mot
den lille norske garnison og noen sotete bergmenn
som lå der oppe i snøen. Torde ikke! Han var feig!
Han var en usling. Tårene trillet nedover de la Gardies vakre og veke ansikt, og de dryppet store og
blanke ned på den blankslitte sadelknapp. Hva
ville den store Pontus ha gjort? Han ville ha drevet
den siste rytter i døden og stått alene igjen og slåss
for sitt navn og sin ære.
Generalmajoren ropte Kvikne-bonden an og
frittet ham ut om den norske garnison på Bergstaden. Kvikne-bonden ristet bare på hodet og lot som
han ingen greie hadde på det de la Gardie spurte om.
- Minns att du nu må svara som du stod framfor
Guds tron! sa generalmajoren.
Da bleknet Kvikne-bonden - men selv om det
var så alvorlig som generalmajoren sa, så vågde han
seg likevel på å overtre Guds bud denne gangen og
ta dom av Vårherre når tiden kom.
- Har inga greie på det østpå Rørosen je, jeneraI! sa han og stirret de la Gardie med stive øyne
inn i ansiktet.
Generalmajoren rev sin kårde opp og satte den
mot brystet på bonden.
- Svarja så på dina ord, bonde! skrek han. Annars skall du do.
Kvikne-bonden stødde ryggen mot en blåskjegget
kronglebjørk, satte øksen fra seg i snøen, dro skinnluen langsomt av hodet og rakte tre fingre i været:
- Så sant hjelpe meg Gud og hans hellige ord!
mumlet han.
- Dar fick fanden en sjal, sa de la Gardie.
Kvikne-bonden satte luen på seg, la øksen igjen
med stor ro i albuløkken og gikk videre foran med
fakkelen oppover mot snaufjellet.
Morgenen tok på å lysne. Krongleskogen skiftet
farge fra svart til mørkeblått og fra mørkeblått til
brunt. Hvite fjellryper fløy opp og flakset kaklende
innover skogsnarene og en skumsulten varg lusket
oppe på en avdrive og snudde sitt lurvete fjes mot
dem.
En ung adelsmann med dun på haken - som red
ved siden av generalmajoren - løftet sin pistol og
siktet på ulven, men de la Gardie grep hurtig om
pipen og sa: - von Wiirttemberg måste spara litet
på krutet. Rattnu får ni svarare djur att skjuta på.
Kvikne-bonden kastet et snøgt blikk på stålet i
øksen - det trakk over med små rustflekker og
spådde uvær. Og en hånlig flir gled over hans harde
munn. For denne fusshopen ville aldri i evighet redde
seg helskinnet over fjellene til Vingelen. Hadde han
bare ant ista at det ville bli uvær i fjellet - ja,
da kunne han sagt som sant var at garnisonen ikke
lenger lå ved Bergstaden og at bergmennenes skiløperkorps nå var på vei nordover til Dragåsen.
Måtte Vårherre på dommens store dag se i nåde ned
til en arm og fortapt synder som i all sin skrøpelighet gjorde det han mente var rettest. Han gikk
og vasset i snøen til knes og ba fadervår stilt innmed
seg.
Hestene var magre og dårlig
til bens. Hestesko smalt på sten
og tung hestetramp dønnet i
frossen jord; for å lette hestene
steg rytterne av og gikk ved siden av. Nærmest generalmajoren gikk alle tause og holdt
seg med en hånd i sadelknappen, for generalmajor de la
Gardie var en meget streng
og hard executeur, men i baktroppen fikk misnøyen blant
soldatene luft i en ryggesløs
sverging og banning.
Og de svenske ryttere hostet
så manns mål snaut hørtes.
Hele høsten utover hadde de
nesten hver natt sovet under
åpen himmel, i frost og regn og
snøsludd og iskald nordenvind.
Veien etter de svenske ryttere lå som et svart og bredt bånd
oppover ulendet, myrer var
opptråkket og blod etter hester
som hadde "trådt seg" lå og
lyste på lyngkvister og snø·
skavler.
Her var meget bar mark ennå, og de mange vakre
farger fra høsten lå igjen og luet mellom stenene.
de la Gardie ble igjen sittende lenge på hesteryggen og lutet hodet ned mot brystet. Han var en
mann som bar mange store og døde drømmer i sitt
sinn. I sin ungdom hadde han veket tilbake for vanskelighetene ... gitt kjøp ... og nå hevnet det seg.
Han torde ikke engang gå mot noen fattige bergmenn.
Tvert satte et forrykende uvær inn. Og snødrevet
var så stridt og tykt at de snaut så fra hesterygg til
hesterygg. I en fart ble hest bundet til hest. Alle steg
av og gikk i ly av hestene. Også generalmaj oren steg
av og gikk i ly av sin hest. Bonden gikk fremdeles
foran med øksen i albuløkken. Han gikk og stridde
med seg selv - for her inne på vidda lå Sjurmyra
djup og botnlaus, og det var den simpleste sak av
verden å narre svenskene ut på den i dette forrykende vær.
Han ville gj øre det - måtte gj øre det for å redde
Bergstaden. Her var ingen vei utenom. Han rettet seg
opp ... Han ville. Han måtte. Nå var de snart fremme ved myra. Gud tilgi ham hans store synd! Han
ville gå evig fortapt, men han hadde ikke annet å
gjøre, syntes han. Han gikk med lukkede øyne og
leste igjen fadervår stilt med seg selv. Og da han
hadde sagt "men frels oss fra det onde", åpnet han
igjen øynene. Til sin store forundring så han at de
alt var kommet forbi Sjurmyra. Han skjønte nå at
Gud hadde villet det annerledes.
Hele dagen gikk Kvikne-bonden foran rytterne.
Og generalmajoren undret seg over den gamle manns
seighet. Han sendte flere ganger en soldat bort til
ham med en snaps. Bonden tømte den og gikk
igjen. Han hadde fattet en beslutning; når de kom
Generalmajorens sinn lysnet
da han kom opp i fjellet og
vidda lå blå og vid foran ham.
13
ned til Vingelen, ville han tilstå sin store synd for
feltpresten og ta sin dom og straff - ja, om det så
ble død og svarten jord.
Det ble en hard dag for de la Gardie og hans soldater den søndagen oppe på fjellene mellom Kvikne
og Vingelen. Hester og folk var overiset og hvite av
snø og frost. Vinden var for stri og kald til at de
kunne holde rast. Og ikke fantes det skog heller til
leirbålene. Trosset hadde især vanskelig for å følge
med. Veiløst var det også og lendet stygt og stenet.
Trosshester stupte rett som tiest og måtte erstattes
med ridehester.
I kveldingen svingte de ned i Vingelslia. Nå ga
uværet seg også, og månen kom opp. Vinden var
fremdeles gjennomtrengende og hvinte og sang i de
blå bjørkekratt.
Her oppe i fjellbandet bodde en fattig bonde som
hette 0ven - folk kalte ham i daglig tale bare Rypfanger-0ven. Han holdt til i en liten røkbu og hadde
en ku og et par geiter i et stenfjøs. Ellers levde Øven
for det meste av å fange ryper om vinteren og fiske
og plukke multer om sommeren. Han var enkemann
nå og åtte en attenårs datter. Hun hette Goro. Henne kalte folk Velt-Goro. Hun var liten av vekst men
så uregjerlig vill og galen og et skinn til å danse.
Rypfanger-0ven satt ved varmen og sang til
kvelds da de svenske ryttere kom ned til bua, og
Velt-Goro satt andektig på hoggestabben med foldede hender og hørte på.
- Hoj! Her kjem framandfolk! satte hun i og
for opp fra hoggestabben. - Je hørte en gamp
knægde.
- Hyss, jente! sa Rypfanger-0ven og fortsatte
sangen.
- Nei men far da! Her er fullt tå folk utaføre
væggen.
- Hold fred, førkjonge. No vil je sønge frå meg.
Og Rypfanger-0ven sang videre.
Generalmajor de la Gardie banket på budøren
med sabelskjeftet.
- Var snall att oppna dorren, go vanner! ropte
han. Har kommer frusne folk till huset.
Velt-Goro åpnet og sprang redd avsted og gjemte
seg bak ryggen til far sin.
- Det e kongen, kviskret hun. Å je e så ræd.
Rypfanger-0ven snudde hodet kvasst mot generalmaj oren.
- Au! skrek han og foldet hendene. Nei! Edet
kongen da?
- Nei, jag ar inte kungen, jag ar bara kungens
general.
- Ka'n sei du?
Rypfanger-0ven så vettskremt bort på datter
sin. Han skalv over hele kroppen ... for det var ikke
fritt for annet enn at han trodde det ikke var rett
folk, men så fikk han øye på Kvikne-bonden og
fattet håp.
- E' nå fill aller 'n Gammel-Erik, du kjem sættan
med? sa han til Kvikne-bonden.
- Han e jeneral ... det e svenskan, skjønner du.
- E' det fiend?
-Ja.
- Å nåde, nåde, nåde! ba Rypfanger-0ven med
hendene foldet oppunder hakeskjegget.
- Inte ledsen, farbror! sa de la Gardie og klappet
0ven vennlig på akslen.
14
Rypfanger-0ven skjønte ingen gudsens skapte
ting. Han var så redd og forfjamset at han VIsste
ikke hverken hva han sa eller gjorde.
- Han er itte så fali som 'n ser ut til, sa K viknebonden.
Velt-Goro skjønte alt det generalmajoren sa.
Hun sto med hendene under det blårutete forkle
og stirret med tindrende øyne på de la Gardie.
Sprang så bort til veggen og rev måsådotten ut av
sj åhøgge og gjynte ut.
- 1'1 ei, nå slakte dom ho Rosenkoll før oss. ropte
hun.
Goro la storgråtende på døren og slo armene om
halsen på kua med det samme en svenske løftet
øksen og skulle slå den i hodet med øksehammeren.
- Rosenkoll ! Rosenkoll ! jamret hun.
Generalmajoren stakk med det samme hodet ut
gjennom budøren. Han ropte at de skulle sette kua
på stallen igjen og ta noen av de dårligste hestene
til slakt. Og så tok han Velt-Goro i armen og leide
henne inn og klappet henne på kinnet. Tok også opp
av pengepun~en sin ~n rik~daler i sølv og ga henne.
- Inte grata .. sa .. sa ..
Oppe hos Rypfanger-0ven ble det liv og rørelse
den natten. Ute på gårdsplassen og utover vollen
brant leirbålene og lyste over hele Vingelslia. Svenskene hogg ned alle tørrfuruer rundt omkring til
ved. Og det ble så varmt at snøen tinte av den vesle
vollflekken og det dryppet og rant av butaket.
Generalmajoren og offiserene og feltpresten åt
sitt aftensmåltid inne i bua. Og det var slett ikke
glissent mellom drammene; humøret ble ved de gode
drammenes hjelp tålig godt, og Velt-Goro måtte
sette seg på generalmajorens kne og fortelle om alt
som fantes heroppe i fjellene. Hun fortalte ham om
rypa i Vingelslia og om vargen og bjørnen nord på
Albygg-setrene, og om grågåsa som hadde kvilt seg
en natt i vår på en barflekk utenfor fjøset her ...
og om den store tiuren som i høst satt hver dag i
furua nedenfor vollen - det var en trollfugl som
det ikke nyttet løse skott på. Velt-Goros fortelling
moret de la Gardie. Han knegget og lo og strøk
henne gang på gang over det lange røde håret.
- Ha! Ha! Det måste vara mycket roligt, lilla
Goro.
Imens hadde Kvikne-bonden nappet i trøyeermet
på feltpresten at han ville få tale med ham under
fire øyne. Og utenfor veggen hadde han dratt av
seg skinnluen og tilstått sin mened.
- Je ha svøne falsk idag je, sa han. Og nå må je
vel gå fortapt da?
- Va falls? ropte feltpresten.
Kvikne-bonden tok opp igjen ordene, stillferdig
og rolig.
Nå skjønte presten det bonden sa. Han ble stående og holde seg med den ene hånd i bunoven og
tenkte alvorlig over tingen - for en mened var
den groveste synd et menneske kunne begå.
Bonden sto med skinnluen under armen og vendte
sitt grove ansikt mot snøen. Og leirbålene skinte
rødt på presten og menederen.
- Vi måste tala med generalmajoren om den har
saken, sa han og gikk med lange skritt inn i bua.
Om en stund kom presten ut igjen. K viknebonden sto fremdeles i samme stilling og vendte an-
(forts. side 31)
I
lJ,e,wJ, ~ ~v.l.t (J,~ .,pMJ.~ ~1f1.g,J
o.c ~ ~
~ ~
lJ.æM,
~J
dM .J4o.llt ~ 1.and 1I.-w.
hele tatt brukt svært ofte istedenfor U, eks.: Vger
= Uger, uker - vd = ud, ut.)
På side 3 står "de Tegn som brugis i denne Allmanaeh", altså en forklaring av astronomiske tegn
og en del forkortelser som er benyttet i almanakken.
På sidene 4-28 finner vi selve almanakken,
med månedenes navn øverst og ellers månedenes
dager med henvisning til dagens tekst m. m. J anuarius, Glugmaanet, Haffuer XXXI Dage. Februaris, Blidemaanet, Haffuer XXIX Dage. Martius osv. November, Slaetemaanet, Haffuer XXXI
Dage. (31 dager må nok her være trykkfeil, for
som kjent har måneden 30 dager.)
Navn på ukedagene mangler i den eldste almanakken. Ukens syv dager er betegnet med alfabetets bokstaver, fra a til g: a er søndag, b mandag,
c tirsdag og g lørdag. Etter disse dagbokstaver
står for det meste personnavn, uten at jeg med
sikkerhet tør antyde hva de står for. Det er
navn som Abel, Enoeh Eli, Telefph, Simeon,
Erhardus, Mareell osv.
Foran den ukentlige søndagstekst er avbildet
en liten utstrakt svart hånd med sprikende fingre.
Følgende søndagstekster er angitt for januar 1644:
l/l, Om Christi Omskærelse, Lue. 2. - 7/1, Der
JEsus var 12 Aar gamel, Lue. 2. - 14/1, Om det
Brøllup i Cana, Joh. 2. - 21/1, Jesus gick ned aff
Bierget, Math. 8.
tf\K.K.
paa det Aar effter
Jesu Ckristi Fødsel 1644
A V OLAF HASSEL
Hvert år, i julemåneden, utkommer en liten bok
i ny utgave, en bok som er uunnværlig i alle hjem.
Det er almanakken. For tiden er det Universitetet
i Oslo som har eneretten til å utgi og trykke denne
her i landet.
Den eldste og første norske almanakk ble utgitt
og trykt av boktrykker Tyge Nielssøn i året 1643.
Universitetsbiblioteket i Oslo oppbevarer et eksemplar fra det etterfølgende år, altså 1644, og
denne over 300 år gamle almanakken er i sannhet
en kuriositet som har krav på interesse.
Den lille bokens bredde og høyde er henholdsvis
8 og 10 cm, altså ikke langt fra våre dagers standardformat A 7. Den er på 28 sider i grått og forholdsvis stivt papir. Forsiden har denne tekst:
En ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi
Fødsel 1644. Ordet "Allmanaeh" er trykt i rødbrun
farge. Under årstallet står det dansk/norskerikssegl;
en løve som holder i en øks, og økseskaftet danner
en ring som omslutter løven. Under seglet står
teksten: Christiania og Aff Tyge Nielssøn.
På almanakkens side 2 står øverst: Allmanach paa
det Aar effter vor HErris JEsu Christi N aaderige
Fødsel. 1644. Og videre: Effter Verdens skabeise
5610 (antall år - de visste det dengang!) - Fra
det Dytmersken bleff vunden 85. - Fra Høylofflig
K. Fred.z. Død 96. - Fra voris naadigste Kong
Christiani 4. Fødsel 67. Fra voris naadigste
vdvalde Printz og Herris Fødtzel 41.
Annen og mere mystisk tekst på samme side:
Gylden Tallit 11, Solens Circkell, Søndags Bogstaff
G F, Rommer Tallit 13, Epact l, Imellem Juel oe
Fastelauffn 9 Vger 6 Dage. (Bokstaven V er i det
For 1. januar står det trykt i rødt: A Ny Aar. Og deretter i sort: Gud giff os Fred oe it lycksaligt
Aar.
Helt til høyre i kalendariet har hver dag et mystisk astronomisk tegn, som nesten bare stjernekyndige folk har forutsetning for å kunne forstå. Disse
tegn forteller planetenes (vandrestjernenes ) beliggenhetsforhold i stjernebildene. Ved siden av er tilføyd enkelte værspådommer: l/l, klar soelskin.
3/1, med Regnv. 5/1, tem. klart. 10/1, kalt glat Jjsz
(holkeføre). Il/l, wroligt Snee eller Regn. 14/1,
mørckt Vejr. 18/1, frost Snee. 19/1, windig klar.
21/1, Maanen halff 5 m. 19 c. 22/1, hart Vejr. 23/1,
Tøvejr. Osv.
+
15
el kan det hende at kveldsgrøten svies litt når den
blir kokt av melk og folk
som koker har så mange gjøremål at
en glømmer å røre ofte nok. Men at
det skal kunne skje en så slem ting
med den dyre julegrøten - ja, det
var så stor en ødeleggelse at det
satte øynene til J onetta kokke
først opp mot taket, så rundt veggene, som om ho I"Opte på alt som
fantes om å komme henne til
hjelp denne vakre julkveldsdagen
da alt omkring henne skinte så
finskurt og duftende reint, og ho
sjøl sto i snøkvitt forkle og smekk
som var stivet med potetmel så
den satt stivt og uten rukkel' over
V
Magnhild Haalke:
den runde barmen hennes! Nei
og nei og nei - det var som det
kvitskurte tregolvet under føttene
hennes lå der og flirte til henne og
den blankpussete komfyren grinte
i ondskap. Og så hadde ho ikke
gjort noe som kunne tenkes å være
en årsak heller - tatt sleiva i hand
hadde ho så ofte - ett og annet
var det vel å fly med for henne,
denne dagen som ellers - ho kun-
Nederst på hver høyreside, som avslutning på
hver måned, står noen visdomsord som det kan
være verd å gjenoppfriske etter at det nå har gått
mer enn 300 år siden de ble offentliggjort:
Januar: Huileken som drømmer og fornemmer at
en Tand falder vd / da mistes i Sandhed en god Ven.
Februar: Det er gaat at drieke Hippoeras / En
god Driek Miød / eller anden god Dranek / som giør
en sød Mund / synderlig Piger / thi naar de drieke
formeget her aff / da pleye de gierne at tabe deris
N øgle til Bugkisten.
Mars: Hvo der drømme om Penge tre Dage oe
tre Netter / Imellem S. Antonu oe Sanet Pauli /
hand findes en stor haab / om hand ellers kand treffe
huor de ere.
April: I denne Maanet vaare Daglønere tilfreds /
at naar de skuIde gaa til Arbeytet / at de skulde
strax gaa derfra igien.
Mai: Huileken Mand som haffuer en smuek Daatter / oe giffuer hende ieke dette Aar en Mand / da
er bøyeligen at befryete at der vil bliffue andet aff.
Juni: Vdi denne Sommer er intet heedere end
lld/ oe kunde en vel forbrende sin Straahat / om
hand lagde den for nær Ilden.
Juli: Dend som allerførst seer Storeken komme /
oe beder hannem være velkommen / hannem giør
det Aar ingen Tand Vee.
16
Den.
ne vel ikke stå pligg over grøtgryta nett. Men at det skulle gå
så inderlig på ska nett denne dagen
- den største dagen i året - at
det var sant og mulig ...
J onetta dirret i en aldeles ulidelig spenning da ho tok treskeia
fra asjetten på kjøkkenbenken og
stakk den ned i grøtgryta og smakte - herre min dag, her var jo
rømme i den, sån etpar auser no
August: I denne Maanet er det ieke gaat at afrvenne gamle Bøm enten fra Vjn eller 011.
September: Huo som paa en Torszdag Aften /
naar den Planet Saturn opgaar / giffuer sin Kat tTe
styeker aff en søden Skineke / hand læreT vel der
effter at fange Rotter oe Musz.
OktobeT: Høsten lader tilsige at vi skuIde tage
vare paa Vinteren / med gode varme Klæder / oe
gode vnderforede Kiortler / oe der til varer hun os /
at vi skulde haffue Ved / Kul oe andet saadant /
om vi haffue Penge.
November: N aar en Hare løber offuer Veyen for
it Menniske / det er en stor Wlyeke / Men faar hand
en stegt Hare / det er en god Lyeke.
Desember: Mange bekomme vdi denne Maanet
den Kaalde / besynderligt de som eTe tyndkledde /
Det er oe bedre nu at drieke Vjn end Vand.
Månedsnavnene i almanakken er forøvrig stavet
således: Januarius, Februarius, Martius, Aprilis,
Majus, lunius, Julius, Augustus, SeptembeT, Oetober, November, Deeember.
De øVTige sider inneholder fortegnelse over markeder som vanligvis holdtes i Danmark og orge på
bestemte dager i hver måned. Dessuten værspådommer for hver måned. Om formørkelser står det også,
nemlig følgende: TVende store Formørckelser begiffue sig dette Aar vdi Solen / den første den 27.
Feb. gandske fuldkommen oe skreekelige at see.
Den anden Solens Formørekelse skeer den 22. Aug.
ved 5 slet / oe 38 min oe der offuer om Morgenen.
Men ingen aff disse FOTmørekeiser ladeT sig til finde
Qffuer voris Horizont.
Jeg finner forøVTig at værspådommene i almanakken var ren gjetning. Men på den tiden og i lange
tider deretter var de populære væTspådommer og
aspekteT (astronomiske tegn) en god forretning for
Universitetet. Uten disse spådommer ville almanakkene ha blitt liggende usolgt.
J o, almanakken har gjennomgått en viss utvikling
siden 1644, men tro hva folk på den tiden ville sagt
om de hadde fått vite at man i 1958 ikke ville kunne
forutsi været som dengang?
(
"
>vidde julegrøten.
til slutt. Og enn Hanna og Per
Erik og frua og han sj øl; sa de
ikke før kvert eneste måltid ho
satte fram for dem: "Vi glær oss,
vi, J onetta, så godt som du steller
alt". Per Erik sa: "Jeg nidfryder
meg jeg, Jonetta".
Å jø og jø - og så no denne dagen da!
J onetta dirret fra toppen til
rota. Det luktet svidd. Ingen menneskelig nese som åtte luktesansen
kunne unnlate å merke det. En
skrekkens os av svidd melkemat.
Fans det verre os - og så den
fine folkmaten en helligkveldl Ho
kom til å minnes den vesle kokka
som hadde hjulpet til under slåtten. Ho rett og slett ga seg til å
gråte en dag - ja, en almindelig
kverdag ho kom til å svi grynmels-
suppa, som vel var av melk, men
bare enkel og lite å vøre mot det
her som var gryngrøt - den som
var så sjelden no i krigens dager
at den var som en stor fryd å sette
på bordet. Ho hadde sagt til Margit den gangen: "Ikke å gråte for
så lite da, Margit - det er no bare
kverdagsmat en almindelig dag
med sild og poteter og suppe på
bordet. "Snakk ikke til meg", svarte
Margit. "Er det stas å sette fram
svidd mat!" "Trøst deg stakkar, vanskelig å
koke melkemat av den tørre separerte melka", hadde ho sagt til
Margit den gangen. Enn om det
fans et menneske som kunne si
det til henne, mesterkokka Jonetta idag? Kalte de ikke henne
for det kanskje, ho som hadde stått
for styret på Dreyergården i snart
tre slektledd.
- Å store verden - nysilt melk
og rømme i og enno svidd!
Ho stirret ned i den nydelig mattgyllne maten og tok skeisnuten
nedi - blåste på og la den for
leppene - det smakte svidd, rett
og slett - inni all denne fine godsmaken strammet den ilske dåmen
- lite, men evig nok - ingenting i verden var så ondt som
skjemt melkemat. Og dette er det
du, Jørgen, som har gjort meg,
stønnet J onetta og hivde grøtgryta fort av varmen så ringene
skaidret.
Kunne han ikke kommet litt
før med dette budskapet sitt ikke nett da grøten var på det van-
skelige punktet, nett i ferd med
å tykne til- for da er den så svifarlig som intet annet på jorda.
lonetta hivde ringene rett over
det opne hullet og stengte inn vedvarmen. Så tok ho fmm ei reinskurt jerngryte fra skapet og heldte
varsomt grøten over i den. lo,
det var svart skove nedpå botnen
i gryta. Ho torde ikke reinskrape
med sleiva. Det vesle grannet kunne ho ete opp - et gammelt ord
sa at det kunne komme mye utav
brent skove - den som var gift
fikk pene barn om en spiste den
rett fra grytbotnen, vart det sagt.
Og ho tok ikke til tårene, nei,
hadde ikke tid til det, annet å
tenke på skulle en tru. Men ho
kjente skamma svi så ho svettet
og var varm ymse ganger. Enn at
det var du, Jørgen, som kom og
forvirret meg med spetaklet ditt.
Kunne du ikke kommet før eller
siden. Har du ikke hatt år og dag
å ta av skulle en tru - ditt spetakkel der du er - din gamle tullhane.
Han hadde ikke sloppet henne
før det var for seint. Det var den
store sannheten det: "Nei så fin
og kvit du er i forkleet idag",
knislet han. "Nett som ei kvit
italiener-høne", jattet han så ho
vart vel for slapp i handlaget. En
må røre fast i det taket grøten tar
til å tykne seg.
Kan hende det var da ho slapp
grøtsleiva et sekund bare. Så var
det gjort.
"Det betyr bare lykke det,
Jonetta", hikret l ørgen, "la den
bare svi seg."
Lykke. Det tok aldeles krafta
vekk fra henne. Ho kjempet med
matte lemmer. Men enn frua og
han sjøl og alle dem som ventet
på det som var godt! Ho slo omkring seg og traff Jørgen der ho
traff. Han skuttet seg unna henne
og sa: "Men huff da, J onetta, slår
du folk på sjølve julekvelden?
Skyld på meg du, det går ikke jeg
fra, at det var jeg som voldte det.
Sant det, Jonetta."
"Grøten, den blir vel usvidd den
da, kanskje", sa lonetta med et
ukoselig alvor. Og kunne ho gi seg
til å sette i frua denne historien at
det var han, var det anstendig det
på julekvelden at ho ikke fikk
passe det ho skulle?
"Men l ørgen, kunne du ikke
kommet og sagt meg det du sa
igår eller .. "
Han hørte nok ikke det, for
han stakk av litt fort da frua var å
høre. Gikk vel heim til enkemannsstanden sin, stakkar - om han
stod her og fann på en spøk så
måtte ingen ta det fortrytelig opp.
J onetta fikk med ett vettet til å
virke; fans da inga råd. Hadde ho
ikke hørt noe en gang som folk i
gamle dager tok til under slike
uheld. Ho fikk med ett motet igjen.
Og no satte ho igang og for grøten
over, ause, for ause, mens ho heldte
den opp i enno ei gryte som ho finpusset i botnen med smør på en
linklut så den skinte som - ja nett
som den var smurt! Også handauste ho så varsomt, så varsomt,
måtte ikke fins filla skove med ikke såpass som en prikk, da ville
det ikke lykkes. Og det murret i
henne: - Skulle du vanstelle maten i din alders dag når du ikke
gj orde det i ungdommen, lonetta
- syns du det var høvelig? Det
var slektens røst fra gammel dag,
fra den tid de helligholdt maten.
Ho svettet av ampe. Skulle det
times henne så stor godhet at ho
kunne sette julegrøten på bordet
denne kvelden og?
"Slipp meg, din tullvase - mins
du ikke at jeg har ansvaret, vil
du ta til deg labbene dine, eller
så roper jeg på frua!"
Men l ørgen, han var i det store
spøkhøvet sitt: "Vil du være julbrur hos meg, J onetta ?"
Så fikk ho gryta over og tørrveden til å blusse pent og varsomt.
Og så for ho som et lite lyn uti
yttergangen og fann en gammel,
uttrødd lærsko, som ho ikke hadde
bruk for lenger for det den tok
så inderlig ondt over tærne. No
Han hadde tatt henne i forklebandet da ho stod der som mest
ihuga for arbeidet sitt, det var saken det. Ho kunne ikke slite seg
fra ham, for så gikk forklebandet
hennes sundt, - og det var nytt
idag, det forkleet. Og ellers, ja,
det var så sjelden noen kom og
gjorde pellement med henne. Ho
vart så rart glad - kjentes som
ho satt på en rullende farkost og
for langt att i tida - j a, helt ned
i ungdomsårene sine, den tid ho
var annerledes å se til - den tida
de kalte henne bli-Jonetta, penJonetta, for ho var jo litt penere
i ansiktet og finere i figuren da enn
idag - det har seg slik med år og
dag - en tar skikkelsen etter tid
og stund. . . . ,
18
skulle den i varmen og gjøre siste
nytten sin. Skal si den sprakte og
freste og brann godt. Og så stod
ho som ei signekjerring og snuste
ut i været. Tok gammelskoen hennes med seg hrentsmaken - gjorde
den det? Det var just det den
gjorde! Ho smakte. Grøten var
gullende fri smak, annet enn godsmak, den.
"A Jørgen, stakkar, det gjorde
ikke det slag at du drog i forklebandet mitt".
Ho var så takksom no at ho
blinket vått.
Frua kom ut. Ho snuste ut i
rommet. "Lukter vel aldri brent,
Jonetta!"
l onetta glittret imot henne:
Lukter godt og smaker godt, frua
kan bare gå inn igjen og vente
om litt så blir det altihop".
"A som vi gler oss", sa frua og
glyttet opp i grøtgryta, og så gikk
ho inn igjen.
Men store tid, der stod han sj øl.
"Du har no vel aldri svidd skinnet ditt over grøten, l onetta."
No var ho snart i det lunet at ho
kunne bli arg. Ho morret inni seg:
"Det vet du ikke, husfar. Gå bare
inn igjen." Ho vart så trøtt og andblest i det samme at ho kunne
ha varslet ham om at det måtte
ikke komme liv ut til henne inne
fra stuene no før ho hadde fått
maten på bordet. Noe forhør var
ho ikke sinnet til. Men så sa ho no
ikke det slag. Og han vart stående
og se på henne. Med ett så lettet
han lokket av skovgryta som ho
ikke var kommet i tanker om å
få unna så ingen fikk den for øynene, samme om de snuste herut.
Og så sa han noen ord som det ikke
er sømmelig å gi igjen en vakker
kveld. Han vart så sinna du, at
det small. Men no måtte lonetta
til. Ho auste opp grøten i den
svære terrinen og snudde seg bratt
og så på ham.
"Han sjøl må vær så god gå
inn og spise no."
Han stirret på henne med det
ansiktet som folket her nord kalte
forretningsfjeset hans Dreyer, rynket neserot, smale øyne med varme i, flerret munn langt opp imot
ørene."
"Blir det julemat av denne skova,
kanskje!"
"Nei, ikke den, nei. Gammelskoen min tok smaken, vær no så
god å gå inn."
Ikke et liv klagde på grøten den
julekvelden!
Øivind Bolstad:
co
f
Qf1U5
ffi<2-d oL(d
og pot<2-h2-C
'11'\
I~
ø
et gikk tre menn nedover N ørrebrogade i København. Av utseende var de så forskjellig
som vel mulig.
Mannen i midten bar på et maleri. Han var en
liten, rotvoksen stabbe med en enorm skulderbredde og lange armer med digre neveskaft. Det
var jyden som fordum svang bilen på Danevollen.
En rendyrket atavisme. - Til venstre for ham gikk
en slank-sped-sart intellektuell plante med noe
blidt, smørblomst-aktig over seg. Men signaturen
hans var fryktet som nesle og torner. - Den tredje
var en noe fyldig, høyvokst mann med upussede
sko og krøllete bukser. Han var forfatter.
- Nå skal det være slutt! sa Kai og hipset på
maleriet. Heller en anstendig litograf enn en utbrent kunstmaler!
Stig slo ut med de lange, spillende slange-fingrene
sine: - Sludder! skrek han så folk snudde seg på
gaten. Det er kritikerne som er utbrent. De har
fyrt med gammelt brensel i alt for lang tid. Jaja,
9)
her er en VISS stagnasj on som vi ikke skal dekke
over.
Stig snakket med en av de mest ansette kritikeres tyngde. Men det var likevel ikke til å komme
utenom at Kais maleri igjen var refusert på utstillingen. I de siste årene var det satt vennlig og
bestemt til side.
Sigurd sa ingenting. Han følte bare smerten i den
tunge kroppen ved siden av seg. Han kjente Kai
best. Derfor tidde han. Han visste at Kai ikke var
noen mann for nye vaner og nytt yrke. Kai var en
av dem som kaldblodig og uten store ord hevdet
at det var bedre å sette en stopper for et feilslått liv, enn å leve videre som sin egen gjenganger,
som en hver dag skulle være nødt til å møte. En
gjenganger som evig og alltid minnet en om nederlaget og ens egen overflødighet. Kai hørte så visst
ikke til de livskraftige selvmordere som tar livet
av seg selv hver dag med ord, eller tar tilløp med
telefonen slått over på legevakten.
19
De svingte inn i en sidegate, hvor det lå en liten
kafe. Her gikk helst dragere og sj Mører. I vinduet
lå en helstekt sild på et fat. Fluene surret omkring
den.
Kai bestilte ost og brød og sild med mye poteter.
Så satte de seg ved et skakt bord og stirret rett ut
i været. Sigurd tidde, som hans vane var. Stig fant
ingen tråd. Kai satt som om han hadde gjort opp
sitt bestikk. Uhyggelig rolig,
Det satt noen unge kvinner i nærheten av dem,
ellers var rommet tomt. De var av den sorten som
en bestemt type mannfolk kaller "pigebørn". Tomme kaffekopper. Den ene av dem rullet en ny sigarett av stumper fra askebegeret. Ved siden av henne
satt en sytten års jente. Ved første øyekast så hun
ikke noe pen ut - ved annet litt eiendommelig ved tredje tiltrekkende. Og ved fjerde øyekast var
det noe ved henne; en aura som fikk blodet til å
prikke i fingertuppene på noen hver. Hun rørte seg
lite, men når hun skjøv på seg, slo det gnister over
bordet til dem. Hun flyttet de rolige øynene fra den
ene til den annen; Sigurd, Stig, Kai. Og så rundt
igjen. Til slutt ble øynene hengende ved Kai. Ikke
utfordrende, nærmere strengt og kritisk, vurderende.
- Jeg mener hun vil hypnotisere oss jeg, sa
Stig urolig. Sett sånne øyne.
Kai satt med foldede hender på den skitne bordduken. Han bøyde det mektige hodet over dem, men
han holdt øye med jenten under de buskede øyenbrynene.
- Se på henne, hvisket han. Det er Maria Magdalena. En gang i tiden en liten kvinne. Men aldri
pike. Hun har aldri visst om synd. De andre stinker av selvbebreidelse og mindreverd. De prøver å
skjule det bak hån og hat og et frekt oppsyn. Men
se på henne! Hun skammer seg ikke. Hun er aldri
blitt misbrukt slik. Hun har ikke tatt skade på seg
selv. Hun er selve lettsindighetens frodige askese.
Den evige jomfru med tusen elskel'e. Hun er selve
overflodet.
Han sukket tungt, som om han ba. Og så så han
ikke mere bort til det bordet. Potetene og silden kom.
De spiste i taushet og merket ikke at det ble stille
og tomt ved nabobordet.
Men brått hørte de i et tungt pust, ganske lavt,
men helt tydelig: - Å, nå skulle det vært deilig
med sild og poteter!
Tre gafler med tung, dryppende sild, stanset på
halvveien. Det tok noen sekunder før betroelsen
nedfelte seg i deres bevissthet. Ørene deres strittet
synlig. Denne stemmen, dette tonefallet. De kjente
det fra mange års tomme matskap og nagende sult.
Hun satt og red på stolen med hendene i fanget.
De store og forunderlig dype øynene så på dem. Det
var ikke bønn i dem. Men leppene skalv som flagren.
de sommerfuglvinger. Fra de brede skuldrene var
hun en ubrutt, sitrende linje som rant ut i benene
som lå strakt fram på gulvet, korslagt.
Kai gjorde bare en bevegelse på stolen. Det
skrapte litt i stolben mot slitt tregulv. Så satt hun
på en stol ved deres bord og strøk seg over overarmene, der Kai hadde tatt tak i henne. Stig var alt
på retur fra disken med en rykende anretning.
- Spis! sa Kai kort.
Hun pirket en smule irritert i maten, smilte usik·
kert og profesjonelt. Hun prøvde å hevde seg et
par ganger. Slo henpå litt, en gang til og med temmelig dristig. Og flatt. De så det; hun prøvde å stryke
seg selv ut, slette seg ut.
- Spis, barn! sa Kai, forstill deg ikke!
Hun kvakk. Og så ble hun naturlig og la uhemmet i seg. Av og til tørket hun seg pikeaktig over
munnen med håndbaken.
De var gode og mette da kaffeerstatningen kom.
Stig "ille vippe en snaps fra lerken opp i koppen
hennes, men hun rystet på hodet.
- Jeg trenger det ikke, sa hun. Ennå, la hun til.
Kai for sammen så hele bordet skaket.
- Du er billedhugger? sa hun.
- Nei, sa Kai, jeg har vært kunstmaler - han
er kritiker - og han er forfatter. Bare leddiggjengere, ser du.
- Jeg så det, sa hun tilfreds. Dere har det ondt
med noe. Ellers hadde ikke jeg våget dette. Takk
skal dere ha. Jeg har ikke kunnet arbeide siste uken.
Jeg var utsatt for noen lurvete . . . . Hun stoppet
brått.
Hun vendte seg hele tiden til Kai. Hun holdt
øyene sine på ham som om hun tok mål av ham.
Hvis det ikke hadde vært så naivt, ville det ha vil"
ket temmelig nærgående. Det var som om hun
lette etter noe i ham. Og Kai flyttet seg mer og mer
urolig. Det var såvisst ikke meget igjen av hans
rotfaste sikkerhet. Sigurd la til sin forbauselse merke
til at svetten perlet på tinningene hans.
- Du kjenner meg? sa hun nesten bedende. Ikke
sant?
- Jo visst søren! brast det ut av Kai. Det gjør
jeg vel, men jeg har aldri sett deg før.
- Gjør det noe da? sa hun, som om de to snakket
om et gammelt, personlig problem.
Plutselig la hun en stor, fast hånd over Kais
venstre neve.
20
- Bli med! sa han kort.
Han bodde i den gamle bydelen. Der leide han
nå et digert loft over noe som tidligere hadde vært
en hestestall. Han hadde fått mye ut av "leiligheten".
Hun åpnet døren for dem og hilste som om de var
gamle venner. Ja, det var jo klart. Det måtte være
sånn. Hun var akkurat den samme. Men nå behøvde en ikke fire øyekast for å se at dette val' den
merkeligste kvinneskjønnhet en kunnne tenke seg.
I grunnen var hun jo ikke vakker, så hvis det ikke
var for at hun val' så fantastisk skjønn ...
Stig strøk rett inn i stuen og glante oppover veggene. De var tomme. Ingen malerier. Han rystet
irritert på hodet.
Hun kom inn fra kjøkkenet med hel anretning
til fire. Stig så på det.
- Selvsagt har du ventet oss nettopp idag, sa han
sint. Du visste vel jeg gikk med gult slips og?
- Spis, barn! sa hun med en vending som stoppet munnen på ham. Hun kom med noen flasker
rødvin. - Kai snakket om vær og vind. Timene
gikk. Stig knyttet fingrene om en fruktkniv. Litt
til nå, så satt kniven i jyden.
- Får jeg lov? sa hun. Og uten å vente på svar
strøk hun ermet opp over håndleddet. Noen centimeter over den digre knoken strålte Kais føflekk
med de tre stive svarte hårene. Hun lo tilfreds.
Strøk vart over dem. Så trakk hun ermet fort på
plass igjen. Kais hånd dilTet. Han trakk seg tilbake da hun lenet seg fram og så ham undersøkende
inn i øynene.
Stig og Sigurd satt målløse og så på. De hadde
følelsen av at de ikke kunne røre seg før denne besynderlige jenten ga dem tillatelse.
En stund etter gikk de. Hun ble sittende igjen på
stolen og se etter dem med et lite smil. Langt oppe
i gaten husket Kai at han hadde glemt en rull
tegnepapir på kafeen. Han unnskyldte seg og hastet
tilbake.
Det var det siste de så til ham på nær et år ...
Det hendte en sen nattetime, mens Stig og Si·
gurd sto på Rådhusplassen. Det nærmet seg mid·
natt. Snart ville strømmen av avisselgere og bud
komme ut fra "Politiken" med morgenutgaven. Da
dukket en rotvoksen skikkelse ut av lysviftene, en
figur ingen kunne ta feil av. Han stoppet og hilste
som om de hadde skilles igår.
Først utpå morgenen reiste Kai seg, banket ut
snadden og sa likegyldig:
- Det er sant, jeg har glemt å vise dere noe!
Stolen røk i gulvet bak Stig, mens fruktkniven
braste gjennom oppdekningen. De trampet etter
Kai gjennom en lang korridor. Og så kom de inn i
atelieret. Alle veggene var dekket av malerier.
Kai sa ingenting, men nå tygget han på underleppen. Stig kastet et furtent blikk rundt seg, så stivnet
han, ranket seg og ble stOl' over ansiktet. Han la
hodet mellom skuldrene og stirret, flyttet øynene,
stirret. Han stivnet fra issen til fotsålen. Bare øynene flyttet seg langsomt. Han gled frem og tilbake. Det var tydelig at han anstrengte seg for å gå
så stille som mulig.
Kanskje det var mellom tredve og førti bildel'.
Og alle av henne. Og dog ikke henne. Hel' lå et
oppkomme av menneskeskjebner. Fra den høyeste
livsfryd til dypeste elendighet. Det stolte og det
ydmyke. Et spirende menneskebarn levendegjort
i den første forståelse av liv. Kvinnen med erfaringene og mett livsglede.
I denne digre veven, hvor det kunstneriske objekt
var så subjektivt oppfattet som bare mulig, fantes
der ingen ting som kunne peke på modellen. Så
fullkomment utslettet og omgjæret var inspirasjonen at selv i det mest I'ealistiske hilde, som lå nær
opp til fotografiet, var denne ene personen utslettet,
men gjennom henne var hun forstørret til et almengyldig begrep over mennesket i alle nyanser. Begjær og forsakelse. Den frigide og den nymfomane.
Den gjerrige og den ødsle. Den onde og den gode.
Offervilje og askese. Kynikeren og sadisten ved siden av mordersken og samaritanen, som skuldret
seg inn til et bilde, guddommelig inspirert aven
Golgata-scene.
Det var henne, og det var ikke henne. Det hele
var forvirrende. De snudde seg mot henne. Og plutselig var det som om hun vokste for dem. Det var
som om hun, som sto stille, kom som et overnaturlig
vesen mot dem, vokste og fylte hele rommet som
et gigantisk hjernespinn. De følte det samtidig.
21
Brande sto ved det store speilglassvinduet
i sknmringen og så ut over stranden, hvor
vinden hylte gjennom klittene.
I går, lille julaften, hadde været vært mildt;
det hadde vært denne klarhet i luften som det kan
være både om våren og på kjølige vinterdager, men
om kvelden hadde det begynt å snø, og det hadde
'1)
1',
~~~'Julest
ydmykt mot jorden, som om de krøp for blesten på
alle fire.
Det var merkelig, men dr. Brande følte seg kun
ensom i stormvær og når det var jul. Og nå var det
begge deler.
Han var enkemann; en liten spinkel herre med
hvitt hår. Han hadde i en menneskealder vært lege
en
d/:o. :Keloin J!.indemann
snødd hele natten. Tidlig om morgenen hadde det
begynt og blåse også, og blesten hadde økt fra time
til time, inntil det nå var storm.
Dr. Brandes hus lå i utkanten av plantasjen,
hvor de ytterste tl'ærne var knudrete og forvridde.
Det var de som måtte ta av for vinden, og de hadde
opplevd mange stormer som denne. De bøyde seg
Og de så det: Bak henne kom det millioner ranke
søyler av kvinner. De kom fra et fjernt dyp, fra
tidenes morgen, og de gled forbi som tiden og ut i
tiden som skal komme, som sinnbilder på alt skapende - de svevde mykt og stille forbi - og hun
dekket dem alle med sin rikdom av herlighet. Det
var som om det store koret nynnet en enkel strofe
i en hymne: Videre, videre, videre . . .
De to mannfolkene sto som fjetret, seende langt
utenfor seg selv og over sfærene.
Stig rystet seg våken.
- Mesmerisme, mumlet han. Han slo en hånd
løst ut mot et bilde og så på Kai med et spørrende
uttrykk.
- Ikke enda, sa Kai redd og fort. Jeg vil ha det
for meg selv en stund, men jeg er nødt til det en
gang. Men en skulle aldri lage slikt for andre enn seg
selv.
Stig nikket vemodig. Så satte han brått øynene i
henne.
- Hvordan visste du at Kai hadde den føflekken
på venstre håndledd?
Uten å svare strøk hun sitt eget erme opp over
venstre håndledd. Der lyste Kais føflekk. Nøyaktig
den samme.
- Du har ikke et bilde som heter "Møte på Danevollen"? sa Stig.
Det året dukket det opp et maleri i en privat
kunsthandlers vindu. Det var usignert, men det
vakte veldig sensasjon.
"Venus med sild og poteter" hadde maleren kalt
det.
22
på Java, hvor han hadde tjent seg en formue.
Hvorfor han hadde slått seg ned her i et goldt fiskerleie ved Jyllands vestkyst, hadde han ikke fortalt
noen - og man ville vel heller ikke trodd ham om
han hadde sagt det; at dette arme, forblåste sted
med sin brede, hvite strand om sommeren minnet
ham om det sted på Java hvor han hadde tilbrakt
sine beste år sammen med sin kone, som nå var død.
Dr. Brande hadde bygd sitt blokkhus i le av plantasjen. Han praktiserte blant fiskerbefolkningen.
Han hadde enda vært for ung til å legge opp da han
vendte hjem fra Java, selv om han hadde hatt råd
til det. Siden da hadde han bodd ved Klajm strand
i tyve år.
Fra kj økkenet kom den liflige duft aven and som
ble stekt, og han kunne høre sin husholderske, fru
Madsen, nynne en julesalme. Så hørte han at det
gikk i porten. Et øyeblikk etter banket det på døren,
og en stor, bredskuldret fisker i oljetøy trådte inn i
stuen.
- God aften, doktor.
- God aften, Andreas, sa dr. Brandes. - Hvorfor
kommer du hit opp i dette Herrens vær.
- Jase, doktor, sa Andreas sindig - jeg kjørte
frøken Thomsen hjem fra byen i ettermiddag hennes bil er jo istykker - og da vi kom utenfor
plantasjens ly, kom det et vindstøt som var så kraftig at det veltet gig'en. Jeg og hesten kom fra det
med hele lemmer, men frøken Thomsen brakk foten.
- Er det meget alvorlig? spurte dr. Brande.
- Hun sa at foten var brukket, men hun bet
tennene sammen.
- Og så sendte hun bud etter meg? sa dr. Brande
og smilte. - Ja, ja, jeg skal nok dra over til henne.
Frøken Thomsen var en ung lege, som også hadde
slått seg ned i Klajm etter at hun forgjeves hadde
forsøkt å få kjøpt dr. Brandes praksis. Hun var
simpelthen satt på porten! Hun var ung, født og
oppvokst i det nærliggende sokn Yemming. Dr.
Brande hadde avskydd henne fra første øyeblikk
han så henne. Hun var kvinne, og dr. Brande var
en gammel herre, som dessuten hadde levd storparten av sitt liv i et land hvor en kvinnelig lege var
en utenkelighet.
Dernest fant han det nærmest som en personlig
fornærmelse at en purung kandidat ville slå ham lit
som lege. Han følte seg som en far for disse fiskerne,
han kjente alle deres bekymringer, og de kom til
ham når det var noe i veien med økonomien.
Og nå hadde altså dette tøsebarn begynt å praktisere! Hun hadde en liten bil og utstrakte sine besøk til alle de nærliggende sokn og fiskerleier. Mens
dr. Brande holdt på de gammeldagse legemidler,
hadde dette pikebarn innført alle de moderne apparater, fra kortbølge til kardiograf - og det passet
seg ikke. Det å være en landsens lege, det var først
og fremst et spørsmål om hjertelag - men frøken
Thomsen holdt seg til det rent legevitenskapelige,
og merkelig nok var det atskillige av dr. Brandes
pasienter som besøkte henne, om enn i smug - for
de hadde respekt for den gamle hene.
- Næh, sa Andreas langsomt. - Frøken Thomsen sa tvertimot at jeg ikke skulle gjøre doktoren
uleilighet. Hun ville selv klare foten. Doktoren har
jo heller ikke røntgenapparat - Røntgenapparat! sa dr. Brande hissig. - Nå
skal j eg si deg noe Fiskeren skyndte seg å si:
- Jeg gjentar bare hva frøken Thomsen sa hun kunne selv klare foten, sa hun, men det var noe
annet. Frøken Thomsen har en barselspasient i
Vemming - Jens Sønderborgs kone - og frøken
Thomsen skulle vært der oppe i kveld - det blir
visst en vanskelig fødsel, sier frøkenen - og så
tenkte hun - Javel, hun ville ha
meg til å dra til Vemming
og se til pasienten? sa
dr. Brande, ikke uten tilfredshet i stemmen.
- Næh, det var nå heller ikke akkurat slik, sa
Andreas og flyttet øynene bort på rullegardinet.
- Jeg skulle hilse og si
fra frøkenen at hun natur-
ligvis ikke ville be doktoren dra avsted i denne stormen, da doktoren jo ikke har bil, men det er det at
en telefonstolpe veltet i natt, så frøkenes telefonforbindelse er avbrutt. Andreas stusset litt,
men sa så hurtig: Om doktoren altså ville ringe inn
til dr. Benzen i Brenderslev og be ham kjøre til
Vemming?
Dr. Brande ble blodrød i ansiktet.
- Nå har jeg aldri hørt på maken! Skulle jeg sende bud til en annen lege, til og med når det gjelder
en av mine egne gamle pasienter! Du kan - nei, du
skal ikke si noe til frøken Thomsen, jeg skal selv
se til pasienten!
Dr. Brande kunne nesten ikke få opp porten, og
da han kom ut foran huset, merket han blesten i
ansiktet som en djevelsk prikken av tusener nåler.
Han hadde tatt på seg sin lammeskinnsforede frakk
og hadde en stokk i den ene hånden. Han ville spasere til Vemming. Det var syv kilometer, men det
ville ta kortere tid enn å bruke hest og vogn, hvis
da en vogn i det hele tatt kunne komme fram på
den hullete plantasjeveien i dette været.
Det ville være litt le på plantasjen, men han var
litt redd for å gå vill, og derfor gikk han isteden
ned til stranden og fulgte redningsveien langs havet.
Da han kom ned til den åpne stranden, fikk for
alvor stormen tak i ham. Sommetider ble han nesten revet overende.
23
Han knuget hendene tettere om instrumentvesken og stokken og strevde seg framover med bøyd
hode. Han måtte fram, selv om det skulle ta mange
timer.
Han hadde vært med ved fru Sønderborgs tidligere fødsler, og hver gang var det nære ved å gå
galt. Jordmoren, som også var en ung pike på frøken Thomsens alder, ville aldri kunne klare det
alene. Da dr. Brande hadde reddet fru Sønderborg
ut av dødens klør siste gang, hadde han talt alvorlig
til henne.
- Nå går det ikke mere, fru Sønderborg! hadde
han sagt på sin fortrolige måte. - Nå har De fått
fire barn, men neste gang kan jeg ikke ta ansvaret
for det!
Men lille, muntre fru Sønderborg hadde rystet
smilende på hodet, så hennes lyse lokker danset
bortover hodeputen.
- Men kjæreste doktor! hadde hun sagt - De
vet da hvordan det er. Når man holder meget av
hverandre, så vil man gjerne ha barn.
- Ja, men hva skulle barna gj øre uten Dem,
fru Sønderborg ? hadde han svart.
Og nå skulle hun føde igjen. Dr. Brande hadde
gått et kvarters tid i den sterke motvinden, da han
begynte å bli trett. Det kunne ikke gå an. Han hadde
langt igjen, og fru Sønderborgs liv avhang av ham.
Frøken Thomsen med sin omstillingstelefon og sin
flunkende nye bil med radio og med stort røntgenapparat - hun med all sin mekanikk kunne ikke
være til noen hjelp. Telefonen og bilen var istykker,
og røntgenapparatet måtte hun bruke til sin egen
fot! Når det kom til stykket, var det likevel ham,
den gammeldagse landsens doktor, det kom an på!
Og han gikk og tenkte på hvordan det skulle gå folkene her ved stranden når han selv ikke lenger var
her - og den nye slags leger, forvente, moderne personer som måtte ha alle slags apparater for å klare seg,
skulle overta hans arbeid.
Han trakk hodet ned i kragen og presset seg opp
mot vinden. Da han hadde gått halvannen time,
var han nådd til Blåbjerg, halvveis til Vemming.
Han følte seg nå ganske utmattet. Hvis han vend·
te om, ville han med vinden i ryggen være hjemme
på en halv time, men det var selvfølgelig ikke tale
om å snu. Tenk om det nå var en ordentlig lege som
hadde hatt frøken Thomsens praksis - ikke et fjollet pikebarn som veltet aven gig og brakk benet!
Da hadde han nå kunnet sittet hjemme foran kaminens ild og spist sin juleand og med ro i sinnet
lyttet til stormen. Han var varm og svett under
den tykke frakken, men i ansiktet og på ørene var
han isnende kald.
Han var et godt stykke forbi Blåbjerg og skulle
over Blåbjergåen. Han hadde høye gummistøvler
på seg, av samme slags som fiskerne brukte, og han
vadet ut i det kalde vannet som fosset nedover den
slakke åssiden. En gang snublet han og falt så han
fikk ansiktet ned i vannet. Den isnende kulden fikk
det til å føles som om huden ble flådd av ansiktet
hans, og han stønnet av smerte. På den andre
siden kravlet han opp, en gammel, stivbent herre
som plikten bød å forsere seg gjennom en vestjydsk
vinterstorm. Snøtykket var nå så tett at han knapt
kunne se et par meter foran seg.
24
Plutselig dukket det en stor, bløt kule fram. Han
fikk for sent øye på den, ble rammet og slått overende. Han lå et øyeblikk bedøvet av slaget, reiste
seg så opp og begynte å lete etter sin instrumentveske. Han fant den og stavret videre. Han måtte jo
videre. I fallet hadde han slått hodet mot en skarp
sten, og han kunne merke blodet renne ned over
kinnet, men det ville snart holde opp.
Først etter en stund, begynte han å tenke på hva
det kunne være som hadde rammet ham. Hvis han
hadde vært overtroisk, ville han trodd at det var
et gjenferd i kulefasong. Slaget hadde vært som av
en kjempemessig trehammer omvunnet med filt,
og ikke så hårdt. - Han hadde ikke gått mange
skritt før han igjen ble rammet og slått overende,
men dennegang grep han fatt i det som veltet ham.
Han holdt fast og ble slept med et stykke. Da han
fikk sanset seg, lå han med fingrene boret inn i ullen
på en sau. Det måtte vel være et par av Lasse Tom·
merups sauer som hadde forvillet seg ute i dette
været.
Han slapp sauen, fant igjen sin veske og stokk, og
kravlet seg nå oppover kløften nær Vemming. Han
måtte hake seg fast i busker og småtrær, for stien
var visket ut av snøen. Da han forpustet nådde
toppen, begynte det å flimre for hans øyne. Det var
nå bare et snes skritt til Sønderborgs hus. Han kunne
se lyset fra vinduene. Nå gikk døren opp, og stammen av et pæretre, omgitt av dansende snøfnugg,
kom til syne i lyskjeglen.
- Hallo! ropte han.
En mann kom til syne i lyskjeglen. Det var fisker
Sønderborg selv.
- Hvem der? ropte han forundret.
Dr. Brande følte det som om en klokkependel
svingte inne i hodet hans. Da han bøyde seg fram,
ramte den ham bak øynene. Han sank sammen, og i
fallet gled instrumentvesken ut av hånden hans og
ble av vinden ført nedover skråningen igjen.
Da han kom til seg selv, lå han på en slagbenk i
Sønderborgs stue. Han så en ung pike med smilende
blå øyne. Hun satt på en stol ved siden av ham.
- Hvem er De? spurte han.
- Jeg er dr. Thomsen, sa hun. - Det var fenomenalt av Dem å gå hit opp, dr. Brande!
- Hvordan har fru Sønderborg det?
- Jo, godt. Fødselen er overstått. De skal ikke
bekymre Dem om noe.
- Jeg forstår ikke riktig, sa dr. Brande og tok
seg til hodet - det forekommer meg at Andreas
sa De hadde brukket foten.
- Det har jeg også, sa frøken Thomsen leende
- men jeg kom til å tenke på at landeveien fra
Brenderslev sikkert er full av snødriver, så dr. Benzen ikke ville kunne komme fram med sin vogn,
og så red jeg hit på en hest jeg fikk lånt.
- De red hit med en brukket fot?
- Ja, over plantasjen - jeg innrømmer at det
gjorde temmelig vondt - jeg ante ikke at De selv
dro avsted, så jeg fikk ikke ro.
- De red hit med brukket fot! gjentok dr. Brande - ja, men da er De jo allikevel lege!
- Det håper jeg, sa frøken Thomsen.
Dr. Brande sukket dypt. - Nå vet jeg at pasientene også i framtiden vil være i sikre hender.
SØNNEN
Fortelling av Gustav
m
an var bare unggutten, Lars, nettopp konfirmert, da ulykken rammet familien.
Faren fikk grabben over seg da han
losset skjellsand nede i Mortviken, og han sto det
såvidt over. Ikke var han forsikret heller. Han hadde aldri gitt seg skikkelig tid til å tenke over dette
med forsikring, Aslak. Han hadde et godt og sikkert innkomme, og så sterk og sunn som han var,
falt det ham aldri inn at også han kunne bli aro
Sønderborg kom stille bort til dem og så ned på
dr. Brande.
- Har doktoren det bedre nå? spurte han.
- Jeg har det glimrende, Thomas.
- Kunne doktoren spise noe? Julematen vår er
jo blitt forsinket på grunn av Alexandrine.
- Alexandrine ?
- Ja, det ble en pike, forstår seg, og så skal hun
jo hete Alexandrine! Men svinesteken og rødkålen
står ellers og vente!".
- J a takk, sa dr. Brande - jeg synes virkelig jeg
har fortjent litt julemat selv om det ikke er jeg, men
min etterfølger, som har gjort nytte for seg her!
- Ja, dr. Thomsen, De får vel komme bort til meg
en dag, så får vi snakke om Deres overtakelse av
praksisen min. - - -
J. Gundersen
beidsufør. De få kronene han hadde fått seg til å
legge tilside, var snart brukt opp. Presten fikk
ordnet med en slags trygd for familien, men de
pengene strakk ikke langt.
Aslak ble innesluttet og mutt der han satt i rullestolen som bygdens folk hadde forært ham. Det
gnog ham dypt inn i sjelen dette å se familien gå
rundt og halvsulte. Og selv om kjøpmannen tøyde
seg i lengste laget, ga varer på kreditt og lot Lars
få arbeide hos seg et par ganger i uken, visste Aslak
at dette ikke kunne fortsette. En dag ropte han
Lars til seg. Han mønstret sønnen lenge og la hånden på akslen hans. " Gutt", sa han. "Du er nesten
yaksne karen nå. Stor og kraftig er du for alderen!
9g du er kjapp med nevene. I Mortviken ligg "Troy",
en prektig skute og hungrer etter å kjenne frisk,
havsprøyt mot plankene. Du har vært med meg
ofte og kjenner skuta. Er du nå kar for å dra i vel
med henne?"
Lars kjente farens tunge hånd på akslen, og de
sterke ordene i hjertekulen. Et øyeblikk lot han
tankene streife brevet fra byen som ga ham friplass på den tekniske skolen, og åpnet veien til en
lys framtid. Men så kom han i hu prestens ord på
konfirmasjonsdagen: "Tenk aldri på deg sjøl på
den måten at framgang for deg skal telle mel' enn,
framgang og trivsel for heimen," - - Han så faren inn i øynene. "Eg skal mestre"Troy",
sa han rolig.
25
Aslak lot hånden synke. "Velsigne deg, sønn",
sa han. Og da Lars gikk ut av rommet, la han til:
Eg har bare en sønn. Må han der oppe holde sin
hand over ham og tilgi meg min svakhet.
Midtvinters kunne sjøen gå tung og stygg utenfor
Mortviken. Skumkvite bølgetopper slo mot fjellet
og sendte kaskader av sprøyt langt inn på land.
Og blåste det riktig ille, sang det i bergnabbene,
en klagende lyd som hørtes på tvers av vindråsene.
Andre dager lå viken der tindrende blank, uten en
krusning, kanskje med en tynn gjennomsiktig
ishinne innerst inne, der måkene baksende og skrikende søkte etter fotfeste.
Skjellsanden var uunnværlig for bøndene. De
hrukte den som gjødsel for trett jord som hadde gitt
all næring fra seg i løpet av noen hektiske sommermåneder. Den ble hentet ute ved havgapet, der
den fantes i rikelige mengder, lett tilgjengelig bare
været sto seg noenlunde.
Lars gikk i gang med det forberedende arbeid.
Fra nabobygden fikk han tilsagn om arbeidshjelp
fra en kar som tidligere hadde vært med faren, og
en dag i oktober stevnet"Troy" ut Mortviken. Det
var kaldt og det blåste en sjenerende vind, men
skuta hev seg trøstig på. Lett og sikkert gled den
gjennom vannet, og det formelig sang av glede i
dekksplankene da ramsalt sjø plasket mot dem.
Lars sto i førerhuset. Nevene hvilte på det kraftige eikerattet. Fram fra den prektige saueskinnsluen mor hans hadde lagd, syntes det viltre håret.
Han vinket med hånden ut glasset til moren og søstrene som sto inne ved pålen. Litt bleik, og med
en underlig følelse i magen, førte han "Troy" mellom tvillingøyene og lot den gå i rett linje mot
fyret tvers over, slik han hadde sett faren gjøre.
To timer senere var de ute på "feltet". Blesten
var minket noe, men like kaldt og utrivelig var det.
Rundt dem lå nakne øyer og skjær, og hist og her
sto merkepåler. Lars visste hva de betød og passet
vel på å følge dem. Simon, som navnet på arbeidskaren var, sto fremme i haugen, speidet og tok mål.
Han løftet hånden i været og Lars koblet motoren
i fri. Ankeret hle kastet. Vinsjen kom igang. Grabhen løftet seg fra dekket, sopte hårfint over rekken
og gled utabords med et plask.
Simon passet vinsjen. Han var godt kjent med
den jobhen. Med skråen i munnen fulgte han grah-
Fjernsynet kommer med sine små gleder.
26
ben med øyene og lot de k.l'aftige tennene søke langs
hunnen.
Grabben kom inn, åpnet den digre kjeften og
sendte skjellsand og tomme muslingskall ned i
rommet. Ut igjen. Fram og tilbake over rekka.
Time på time gnol vinsjen sin ensformige sang.
Ut på ettermiddagen var rommet fullt. Karene
tok seg tid til en skikkelig kaffetår. Lars hadde tidligere vært nede og fyrt oppunder den vesle vedovnen, og nå var det lunt og koselig under dekk.
Kalde never fikk varmen i seg. Frosne kropper tinte
opp. Og havet var i det godslige hjørnet.
Det var ikke få turer som ble gjort den vinteren.
Etterspørselen var stor. De fleste jordstyrene rundt
i distriktet sendte brev og ba om mangfoldige hektoliter. De to karene arbeidet hardt. Noen ganger
overrasket været dem. Da kom de tillands med tom
eller halvfull båt. Andre ganger var det uråd å komme fra feltet. Da lå de der på været, lyttet til knirkingen i skipssiden med bønn på leppene om at det
måtte gå hra denne gangen og. Og hønnen ble hørt.
Våren kom og sesongen ebbet ut. "Troy gikk i
opplag. Presten kom og snakket med Aslak, og la
frampå om at han Lars burde få seg et eller annet arbeid i land. Det var stritt for en guttunge å drive
i skjellsandtrafikken. Dessuten var det rett farlig.
Hadde ikke Aslak lest avisen? Båten "Lotte" fra
Skimmervik var gått ned med mann og mus uti
Gråsteinen siste vinter. Det var en Guds lykke at
guttungen og han Simon hadde klart seg velberget
gjennom sesongen.
Men Aslak slo prestens prat hort. Han hadde lært
seg å se opp til sønnen som en voksen kar denne
vinteren. Det var blitt velstand igjen i heimen hans.
Ingen sultne munner og halvpåkledte kropper, og
kj øpmannen trengte ikke lenger gi kreditt. Rett nok
hadde han merket angsten rundt hjertet når uværet
riktig raste som verst. Han kjente jo "feltet" og
visste hva en storm der ville si. Men når Lars kom
heim og la fortjenesten i hånden hans, glemte han
de tunge stundene bak stueglasset. Lars var gutten
sin, joho! Lik far sin var han. Aldri noe syt fra den
kanten, nei. Gjorde arbeid som en vaksen kar.
Den sommeren kom Aslak under vær med at et
trelastfirma i byen trengte et fraktefartøy til lettere
frakter rundt i distriktet. Lars hadde vært heime på
gården i flere måneder alt. Han hadde alltid noe å
henge fingrene i, både ute og inne, og Aslak hadde
merket at han hadde fått en stigende korrespondanse. Tunge konvolutter og pakker fant veien fra
postmannens hånd til stuebordet. Aslak leste utenpå dem, men ble ikke stort klokere. Så skrev han
til hyen og fikk tilslaget fra trelastfirmaet. Akkurat
da han satt med brevet i hendene kom Lars ned
fra kammerset med en kartong. Stolt tok han ut en
firkantet kasse. "Det er en radio", fortalte han. Han
hadde bygd den sjøl. Den var på det nærmeste ferdig. Bare et rør og en transformator manglet. Syntes
ikke Aslak det var en god tanke å starte et radioverksted i bygden? Som det nå var, måtte apparatene
sendes til byen. Og slikt kostet rett mye ekstra.
Aslak blåste. Var gutten tullen! "Kven har lært
deg å vøla en radio?"
"Bøker", sa Lars. "Og så har eg tinga et korrespondansekurs."
+-
oaz
il
Hltn
Men statistikken viser at så langt nord som
Trondheim
er det som regel varmegrader juleaften !
AV METEOROLOGFULLMEKTIG OLAF HASSEL
8
ld~e
folk pleier ~jerne å fortelle om juleværet
gamle dager'. Ja, den gang var det klassiske julevær med gnistrende sledeføre og
stille snøfall en selvfølge. I dag ryster man på hodet:
Å nei, å nei, det blir visst ikke hvit jul i år heller!
Det er likesom slutt på det gode, gammeldagse juleværet, når unntas at det holder godt stand i julelitteraturen.
Men det viser seg ofte at folks hukommelse spiller
dem ikke så få puss, særlig når det gjelder datoer
og årstall. Det har jeg erfart ved undersøkelse av
mange påståtte værfenomener sammenholdt med
daglige original-opptegnelser av meteorologiske observasjoner gjennom årrekker.
Systematiske værobservasjoner ble her i landet
satt i gang etter opprettelsen av nytt meteorologisk
institutt L desember 1866. I de første årene var det
syv observasjonssteder, nemlig Dovre, Christiania,
Sandøsund, Mandal, Skudenes, Aalesund og Christiansund (for å benytte datidens skrivemåte). I året
1900 var det 20 observasjonsstasjoner i drift, mens
tallet i 1918 var økt til hele 150 stasjoner. Siden har
tallet fortsatt å stige. I tillegg til disse stasjonene er
det for tiden ca. 400 nedbør-målingssteder rundt
omkring i landet.
På værstasjonene har observatørene omfattende
arbeidsoppgaver. De noterer (på skjemaer og i standardis.erte dagbøker) lufttrykk, temperatur, luftfuktighet, vindretning og vindstyrke, nedbørmengde, synsvidde, skymengde, sjø- eller jordtemperatur,
skyformel', solskinn, været mellom observasj onstidspunktene etc. Hyppigheten av disse observasjoner
varierer fra 3---4 ganger i døgnet til hver time.
Meteorologene oppgir temperaturen så nøyaktig
som i en tiendedels grad. De bruker ikke tegnene
og --:-- foran antallet grader (slik som i pressen f. eks.),
da disse tegn undertiden ville kunne forveksles i
Meteorologisk Institutt. Man setter bare en strek
foran gradetallet for å markere at det er kuldegrader ( - 3.5), mens varmegrader ikke får noe fortegn.
I forbindelse med nedenstående oppgaver over
juleaftens vær i forløpne år, skyldes å gjøre oppmerksom på at temperaturen er målt kl. 20 aften i
årene 1900-1920. Siden 1921 er målingene foretatt
kl. 19.
I fjor ble alle originalopptegnelser av værobservasjonene før 1931 i Meteorologisk Institutts arkiv
brakt ut til Kongsberg og lagret i en av de nedlagte
sølvgruvene der. Blant disse befinner seg også de
eldste meteorologiske observasj oner fra Trondheim,
årene 1790 til 1919, og jeg har derfol' ikke kunnet få
tak i observasjoner av juleaftens vær fra dette tidsrom. Istedenfor de manglende opptegnelser for
Trondheim årene 1900-1919 harjeg derfor tatt med
observasjonene fra Dovre st. (syd for Dombås) i
tiden 1900-1919.
På observasjonsstedene ble ikke regelmessige snødybdemålinger foretatt i årene før 1930.
( Oversikt på de neste sider.)
"Det ligg ikkje pengal' i slikt", sa Aslak. "Og
hva så med "Troy?" Nei, sønn. Eg har sikra deg
jobb for sumaren." Han rakte fram brevet og Lars
leste det. Han sa ikke et ord. Tok bare kassen og
bar den opp igjen på kammerset.
Sjøen ble krassere. Det ville snart være uråd å
forlate feltet. Eneste mulighet var å gå i le av Gråsteinholmen. Simon tok over rattet. Blek så han
gjennom glasset. Vi burde vel kane oss heim, tenkte
han. - Mens det ennå er tid.
Under dekk satt Lars bøyd over apparatet. Radiostøy og -larm gnistret i ørene hans. Han vred
på knapper, lyttet og søkte, og sendte nødmelding
ut i eteren. Langt om lenge fikk han forbindelse
med en av redningsselskapets skøyter som var
gått ut. Han holdt forbindelsen hele tiden mens
redningsskøyten slet seg forover i høy sj ø og motvind.
Og først da engelskmannens mannskap var reddet,
slappet han av.
På en eller annen måte kom historien i en av byavisene. Lars' hjemmelagde sender ble nevnt og det
resulterte i at han fikk et brev fra en av de ledende
radiofabrikkene. Ville han ha jobb?
Aslak fant brevet på stuebordet og brøt det. Etter
å ha lest det gjennom kastet han det i en skuff.
,,1
Utpå høsten tok Lars til med skjellsanden igjen.
I ledige stunder syslet han med bøkene og uten å
nevne det for Aslak, gikk han med planer om å bygge
seg en radiosender ombord i "Troy". Det gikk smått,
for været var ekstra fint, og turene til Gråsteinen
hyppige. Men ut i november var senderen endelig
ferdig.
Allerede første turen fikk de bruk for den. Det
blåste opp til storm og havet rundt Gråsteinen gikk
urolig og tungt. En engelsk lastebåt, på vei fra
byen, gikk på grunn ved Råskjæret, like nmd for
skjellsandfeltet. Lars som var gått under dekk oppfattet svake nødsignaler fra båten. Det måtte være
noe ugreie med senderen dens, for ingen svarte.
+
27
OSLO, 24,. desember aften, 1900-1955:
Ar Temperatur
1900
1.6° C. Overskyet, nesten vindstille, vinterføre.
Ol
6.4
Nordøstlig vind, snøfall hele dagen.
02
1.6
Sydlig bris, mest skyet, vinterføre.
Overskyet, stille, ubetydelig snøfall.
03
O.l
04
Svak vestlig vind, klart hele dagen.
1.6
1905
2.0
Overskyet, stille, opphold etter litt snø.
06
0.5
Stille, overskyet, litt regn formiddag.
07
7.8
Stille, klart hele dagen, vinterføre.
Mest skyet, nesten stille, snøbart.
08
1.7
09
0.4
Snøfall i ettermiddagstimene.
1910
O.l
Stille, klart, desembers mildeste dag.
11
2.6
Overskyet, tåke nettopp lettet.
Tåke hele dagen.
12
1.6
13
3.8
Nordlig bris, snøfall nesten hele dagen.
Nordlig bris, overskyet, litt snø morgen.
14
0.5
Østlig kuling, snøstorm.
1915 -12.6
16
Nordlig bris, overskyet, snøfall fm.
3.4
17 - 5.5
Mest skyet, stille, vinterføre.
1.6
Nordøstlig kuling, litt snøfall.
18 Stille, halvklart.
19 -14.5
1920
2.3
Stille, overskyet.
5.3
Stille, klart hele dagen.
21 Stille, klart, desembers mildeste dag.
22
3.0
23 -13.9
Nordøstlig bris, klart.
24
6.4
Sydlig bris, overskyet, regn, snøbart.
1925 -11.0
Nordøstlig bris, nesten klart.
Nesten klart, stille.
26
9.2
27
8.4
Svak nordl. vind, vesentlig klart.
Sydlig bris, litt regn.
28
5.6
2.0
Østlig bris, snøfall hele dagen.
29
1930
0.8
Snøfall hele dagen, vindstille.
Sydlig bris, mest skyet, vinterføre.
31
5.4
32
Overskyet, vindstille, regn av og til.
4.5
Overskyet, vindstille, tåke hele dagen.
1.7
33
Nordøstlig bris, snøfall hele dagen.
34
1.8
Østlig bris, halvklar himmel, tåke lettet.
1935 -11.0
Vestlig bris, klar himmel fra fm., 8.30 kl. 8.
36
3.9
Overskyet, tåke aften, vinterføre.
37
4.4
Nordøstlig bris, overskyet, disig luft.
38
6.9
Vestlig bris, halvklar himmel, disig luft.
39
2.9
Svak østlig vind, tåke hele dagen.
1940
2.2
41
Nordøstlig bris, overskyet hele dagen.
4.8
42
3.2
Svak sydvestl. vind, overskyet disig vær.
43
2.8
Svak nordøstlig vind, oppklaring fm.
Stille vær, sjelden tett tåke i em.-timene.
44
2.1
1945
Nordlig kuling, snøfall hele dagen.
7.8
46
1.9
Sydlig bris, tåke fm. og em., regn aften.
Overskyet, stille, disig.
47
3.3
IGart, stille.
48
5.6
Overskyet, stille, tåke hele dagen.
49
3.6
2.6
Sterk nordl. bris, overskyet, litt snø fm.
1950
51
6.1
Sydlig bris, litt regn hele dagen.
1.4
Svak nordøstlig vind, snøfall.
52
Sydlig kuling, overskyet etter dagens regn.
53
5.9
Svak østlig vind, klart, snøhøyde l em.
54
3.8
Nordøstlig bris, overskyet etter snøfall.
1955
0.8
Samme dag dro Lars ut.
N å falt det seg slik at fabrikkens formann bodde
i nabobygden. En helg han var heime tok han bussen
over for å snakke med Lars. Men bare Aslak og kona
var heime. Hadde de ikke fått brevet ? Var ikke
gutten interessert?
"Nei." Aslak var kort i stemmen. Gutten hadde
bra nok jobb som var.
Formannen trakk på skuldrene. Forsto ikke Aslak
hvilken sjanse dette var? Slike jobber vokste ikke
akkurat på trær.
"Og lønnen?"
"J a, lønnen var bra - når bare læretiden var forbi. Men det var nå ikke så mange årene. Og hundI'e
kroner uken til å begynne med måtte han kunne
gjøre regning med.
28
BERGE ,24. desember aften, 1900-1955:
Ar
1900
Ol
02
03
04
1905
06
07
08
09
1910
11
12
13
14
1915
16
17
18
19
1920
21
22
23
24
1925
26
27
28
29
1930
31
32
33
34
1935
36
37
38
39
1940
41
42
43
44
1945
46
47
48
49
1950
51
52
53
54
1955
Temperatur
4.4° C.
0.0
5.8
2.6
0.5
5.6
lA
1.2
4.9
2.0
1.2
7.4
6.5
1.0
2.2
5.3
2.1
1.3
0.9
4.8
3.4
0.3
5.4
-10.1
3.2
0.3
0.3
4.2
6.1
1.0
5.5
8.2
7.0
6.2
4.3
1.0
4.0
5.9
5.4
0.4
2.4
3.2
7.0
2.4
6.2
2.6
3.0
6.4
2.1
6.2
2.5
9.0
4.5
4.4
0.2
4,4,
Svak sydlig vind, regn. Litt snø foreg. natt.
Østlig bris, overskyet hele dagen.
Overskyet, stille, litt regn.
Regn, nesten vindstille.
Svak nordlig vind, mest skyet.
Sydlig bris, meget regn.
Sydlig bris, overskyet, sludd og hagl.
Stille, klart etter ubetydelig natt-regn.
Stille, overskyet, morgentåke.
Sydl. bris, halvklart etter regn, snø og hagl.
Nordlig bris, mest skyet, regn, hagl og snø.
Overskyet hele dagen, litt regn kl. 14.
Sydlig bris, overskyet, regn.
Nordlig bris, oppklarende vær formiddag.
Stille, klart.
Østlig bris, overskyet, - 9.6° foreg. natt.
Sydlig bris, overskyet hele dagen, litt snø.
Nordlig kuling, halvklart etter snøfall.
Oppklarende stille, nordlys.
Østlig bris, snøfall.
Sydlig kuling, litt snø og hagl.
Nordvestlig bris, vesentlig klart.
Overskyet, spaknende vind etter storm.
Sydlig bris, mindre enn halvt skydekke.
Svak nordlig vind, tåke fra middag.
Sydøstlig bris, snøfall.
Nordvestlig bris, overskyet.
Stille, klart.
Svak vestl. vind, meget regn hele dagen.
Østlig bris, klart fra middag.
Svak sydlig vind, overskyet, regn em.
Vestlig bris, overskyet, torden fm.
Sydøstlig bris, overskyet, regn fm. og mid.
Sydlig bris, regn hele dagen.
Sydøstlig bris, overskyet hele dagen.
Svak S0vind, lettskyet vær etter snøfall.
Nordlig bris, overskyet, torden, hagl fm.
Sydlig kuling, overskyet, regn aften.
Sydlig bris, nesten klart vær fra fm.
Nordlig bris, regnbyger hele dagen.
Stille, klart vær nesten hele dagen.
NordvestI. kuling, overskyet, regn morgen.
Sydlig kuling, litt regn.
Stille, halvklart.
Sydøstlig kuling, regn fm. og em.
Vestlig bris, overskyet fra middag.
Halvklart, stille.
Sydvestlig bris, overskyet, regn fm. og em.
Mest skyet, stille.
Sydvestlig vind, overskyet himmel.
Mest skyet, stille.
S0-kuling, overskyet etter regn fm. og em.
Sydlig bris, overskyet, regn/sludd fm./em.
Sydøstlig bris, skyoppløsning etter regn.
Svak sydl. vind, regnbyger, l cm høy snø.
Vestlig bris, regn fra middag, 19 cm snø.
Da lo Aslak. "Hundre kroner", gjentok han. "Hundre kroner!" Visste han hva gutten tjente nå? Flerfoldige ganger hundre kroner!
Da gikk formannen.
To dager etter kom presten. Ansiktet var rødt
av vær og vind. Han ble ikke lange stunden. Han
skulle et annet sted og den kvelden. Og så var det
jo ikke stort han kunne gjøre.
Men i byen satt folk i lune stuer, i gode stoler og
leste avisen. Leste om krig og politikk - og kanskje om en liten skute som hadde gått ned med sin
lille besetning et sted langs den værharde norske
kyst . . . . .
BODØ, 24. desember aften, 1900-1931:
År Temperatur
1900
4.7 0 C. Svak østlig vind, halvklart.
Ol
2.7
Østlig bris, klart.
02
Vestlig bris, overskyet, ubetydelig nedbør.
0.6
2.0
Vesentlig klart.
03
Svak østlig vind, overskyet.
7.8
04
Nordøstlig bris, overskyet hele dagen.
1905
2.2
Sydlig kuling, stort snøfall fm. og em.
06
2.2
østl. bris, halvklart. foregående natt -15 o.
07
8.4
Nordvestlig bris, nesten klart.
2.8
08
09
Østlig kuling, overskyet.
3.0
Svak østlig vind, skytiltykning em.
1910
0.0
Østlig bris, klart.
0.8
11
Svak østlig bris, klart hele dagen.
3.2
12
Østlig bris, klart.
9.6
13
Østlig bris, klart.
14
2.4
Østlig bris, skytiltykning.
1915
9.0
Lavest temp. i desbr., østlig kuling, klart.
0.6
16
Nordlig bris, overskyet hele dagen.
17
4.0
Østlig bris, vesentlig klart.
18
8.0
østl. bris, overskyet hele dagen.
19 -13.2
0.2
1920
Vestlig kuling, overskyet.
Østlig bris, snøfall.
21
5.0
østlig bris, klart etter nattens snøfall.
22
0.0
9.0
Østlig bris, klart.
23
Østlig kuling, mest skyet.
24
5.6
Østlig kuling, mest skyet.
1925
1.6
Vestlig kuling, overskyet.
3.1
26
Sydvestlig vind, ubetydelig snøfall.
0.6
27
Østlig bris, overskyet hele dagen regn em.
28
2.2
Østlig kuling, klart hele dagen.
29
2.5
Østlig bris, klart etter nattlig snøfall.
5.2
1930
Sydlig kuling, overskyet, regn aften.
31
4.2
Observasjonene i Bodø skiftet ut. Se julevær i Tromsø 19321955.
TROMSØ, 24. desember kl. 19, 1932-1955:
År Temperatur
1932
0.2 0 C. Sydl. bris nesten klart hele dagen.
Vindstille, regn fm. og em., snø aften.
0.6
33
Sydlig vind, overskyet hele dagen, litt snø.
34
1.0
Sydlig bris, overskyet em.
1935
3.8
Svak vestlig vind, oppklarende em.
36
4.0
Sydvestlig bris, mest skyet.
37
3.6
Sydlig bris, klar himmel.
4.4
38
Svak sydvestl. vind, klart hele dagen.
9.2
39
Nordlig bris, overskyet hele dagen, litt snø.
1940
1.8
7.2
Vindstille, regnbyger aften.
41
Sydvestlig bris, regn hele dagen.
42
5.7
Sydvestlig bris, overskyet himmel.
0.2
43
44
Sydvestlig bris, haglvær middag og aften.
0.2
Sydlig bris, overskyet, snø av og til.
6.0
1945
Sydvestlig bris, mest skyet, litt snø.
1.6
46
Svak vestlig vind, halvklart.
47 -10.3
Vestlig vind, regn hele dagen.
3.9
48
4.4
Svak nordlig vind, skytiltykning.
49
Sydvestlig bris, mest skyet etter snøfall.
1.1
1950
51
1.8
Overskyet, stille.
Sydvestlig bris, nesten klart.
52
5.1
4.6
Sydvestlig kuling, halvklart.
53
Sydvestlig bris, klart, snøhøyde 28 cm.
6.2
54
Svak sydlig vind, overskyet etter snøfall,
1955
4.2
30 cm snø.
Forstår De svensk?
(Svar til spørsmålene på side 10.)
l. B Koldjomfru.
2. C Lysthus av busker.
3. A Filler.
4. A Barlind.
5. C Blyant.
6. BLokkefat.
7. A Værhane.
8. A Slesk.
9.
10.
Il.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
DOVRE, 24. desember aften, 1900-1919:
År Temperatur
1900 -12.8 0 C. Mest klart, stille.
Ol -12.6
Svak sydøstlig vind, mest skyet.
02
1.4
Sydvestlig kuling, overskyet.
03
Overskyet. stille.
1.8
Skyoppløsning etter snøfall.
04
7.0
1905
3.5
Mest skyet, stille.
06
8.9
Stille, nesten klart etter snøfall.
Stille, klart hele dagen.
07 -17.6
3.8
Stille, klart.
08
Sydlig kuling, snøfall.
4.6
09
3.4
1910
Stille. halvklart.
11
Sydlig kuling, klart hele dagen.
4.4
12
Stille, halvklart etter snøfall kl. 14.
9.0
Overskyet, stille, litt snøfall.
13 -11.2
8.6
14 Stille, overskyet hele dagen.
1915 -18.2
Sydøstl. kuling, overskyet.
Overskyet, stille.
16
9.2
6.3
17 Mest klart, stille, natt-temp. - 17.00 •
8.4
Overskyet, stille.
18 Overskyet, stille, snøfall em.
19 -15.0
TRONDHEIM, 24. desember aften, 1920-1955:
År Temperatur
1920
3.8 0 C. Sydlig vind, mest skyet.
21
Skyet opphold etter snøfall og regn.
0.8
22
Svak sydlig vind, mest skyet.
5.5
23 -19.7
Sydlig kuling, overskyet, neste natt - 21.6 0
24
3.2
Svak NV-vind, klar himmel, tåke em.
Nordøstlig bris, snøfall.
1925
4.0
4.0
Sydvestlig vind, regn.
26
5.3
27
Sydlig bris overskyet etter snøfall middag.
28
Sydlig bris, overskyet hele dagen, regn kv.
4.4
Sydøstlig bris, nesten klart vær, nordlys.
29
3.1
Svak sydlig vind, vesentlig klart, nordlys.
5.1
1930
31
Vestlig kuling, skyet, regn fm. og em.
5.0
Overskyet, stille, tåke og rim.
0.6
32
Sydvestlig bris, overskyet, regn aften.
7.6
33
34
Svak SØ-vind, skyfri himmel hele dagen.
6.8
Sydvestlig bris, vesentlig klart.
1.4
1935
36
Vestlig storm, mest skyet etter regn/snø.
3.8
Overskyet, stille, tåke kl. 9-17.
1.9
37
Sydlig bris, overskyet aften.
6.8
38
4.2
Sydlig bris, oppklaring etter kraftig regn.
39
Sydlig bris, overskyet hele dagen, regn fm.
2.2
1940
NØ kuling, delvis oppklaring etter regn.
5.9
41
Sydvestlig bris, overskyet.
42
8.0
Sydvestlig bris, snøfall kl. 10-13.30 og
1.5
43
17-19.
Sydlig bris, halvklart.
5.4
44
Østlig bris, nesten klart hele dagen.
9.0
1945
46
Svak sydvestlig vind, halvklart.
0.8
47
SV bris, overskyet, snøfall fm. regn aften.
0.8
Overskyet, stille.
48
3.5
49
Nordvestlig bris, mest klart.
0.3
Mest skyet, stille.
7.4
1950
51
6.8
Sydvestlig kuling, halvklart.
52
Sydlig bris, overskyet.
0.7
53
Sydlig kuling, oppklaring.
6.8
54
Sydvestlig bris, lettskyet, ubetydelig snø,
2.3
10 cm høy snø.
1955
4.0
Oppklarende, stille etter SV-kuling fm.,
50 cm høy snø.
C Bankekjøtt.
C. Stiv hatt.
B Asparges.
B Ribbe.
C Melkemugge.
B Ferskvann.
A Klippfisk.
C Fløtemugge.
B Herregård.
A Skjørt. Kjole heter klanning.
B Fiolett farge.
20.
21.
22.
23.
24.
25.
26.
27.
28.
29.
30.
C Trekkspill.
A Pinnsvin.
B Kålrulett.
C Tiur.
C Dødsbo.
A Konsollspeil.
A Guttunge.
B Tykk tåke.
A Pølseskinn.
A Bagatell.
C Ravnekrok.
29
FEGDET
Sagnet om
bryllupet
på Aspenes
og
den synske
i prestegården
ca
ng maimorgen steg lysende
over bygden, og med den
opprant det vidspurte
bryllup på Aspenes. - Gården lå
i langsoknet ved en sj ø i grenselandet. Eieren av denne storgård
var den rikeste i grenden, og hans
ord sto til troende da han hadde
lovet å gi sin eneste datter et
bryllup som bygden sent skulle
glemme.
Sjøen lå speilblank i lekende solglitter under skyfri himmel. Fra liene hørtes fuglelåt og klunk av
sauebjeller. Heggen duftet over vei og sti, der folk
fra skog og avkroker tok seg fram for å få se litt
av storbryllupet på Aspenes.
Brudeflåten, 60 eker på rad, med den løvprydede
brudefarkost i spissen, lå ventende ved stranden.
Sp.illemennene entret brudeeken og sto i stavnen
og spilte brudemarsj da følget viste seg i alleen.
Til sist kom bruden ved sin fars arm. Hun var et
vakkert syn i knitrende silke, med skylett slør,
og bygdens gamle brudekrone lyste over hennes
panne. En brakende salutt drønnet utover sjøen da
bruden tok plass i den blomstersmykkede stolen.
Under sang og musikk hugg årene taktfast i der
flåten la ut som en buktende slange mot kirkebygden. Lenge i forveien var ferdens kjøgemester og
skjenkesvenn rodd avsted. Det skulle rastes ved
årene, like før flåten tok neste sjø. Det var lang vei
til kirken. Ferden fram og tilbake ville ta flere timer.
Da brudeflåten var ute av syne, ble "glanerne"
budne til bryllupsgården og bevertet, innen de bega
seg på hjemvei. Bare de yngste karene og grendens
husmenn holdt seg fortsatt nær gården. De skulle
gi salutter når brudeparet steg i land.
Kanskje ble rasten for lang da roerne hvilte på
årene, mens kjøgemesteren muntret laget. De merket ikke at vinden økte og solen ble fjern.
Stranden ved kirkelandet var full av "glanere"
som ventet på brudefølget. De hadde forlengst sett
brudgommens følge vel innenfor kirkeporten. Selv
presten ble urolig og begynte å speide utover sjøen.
30
Prestegården lå bare et stenkast fra kil-ken. I
lysthuset her sto prestefruen og tjenestejenten hver
sin tørn på utkikk. Helt oppgitt kom fruen inn på
kontoret og klaget høylydt over forsinkelsen. Presten sa ikke stort, men ba en annen jente, Inger, ofte
kalt Tull-Inger, (for sine merkelige syner) om å gå
ut og holde dem underrettet. J enten nølte litt, men
presten ba henne bruke sine beste "evner". - Du
som ser litt mere enn oss andre, la han godmodig til.
Om litt kom jenten inn og fortalte at brudefølget
nettopp la til land, men likferden var allerede oppe i
bakken. - Det er to svarte kister, hvisket jenten,
underlig i blikket. - Ingen enset jentens ord. Prestefolkene skyndte seg til kirken, der brudefolket
nettopp nådde porten.
På kirkestmnden trakterte kjøgemester og skjenkesvenner fra brudgommens følge før man tok fatt
på ferden til bryllupsgården. Rorskarer byttet plass,
og brudgommen rodde selv brude-eken, med prestefolkene ombord. Vinden var øket til storm, og himmelen var mørk og truende. De flatbunnede farkoster slingret og duvet i den grove sjøen, og brenningen kokte over skjær og grunner. - I det trange
elveløp med krappe sjøer var det kjentmanns sak å
komme gjennom. - Her var det umulig å holde båtfølge.
På bryllupsgården ved den frådende sjø, var alle
lys tent. Vakt sto ved flaggstangen for å melde
"flåtens" hjemkomst. I bergknattene lå salutørene
og ventet. Karene som skulle brenne av tok til å
bli utålmodige. Det varte og rakk. Kastevindene
jog rundt dem. Hvitveisen lukket sine kroner og
heggens blomstersnø føk for vinden.
Som et forløsende tordenvær braket plutselig salutten. Brudeparets farkost og flere andre såes med
kurs for Aspeneslandet. Saluttene dundret livlig
inntil brudepar og prestefolk hadde tømt "lykkeskålen" på storstuetrappen, og for hver etterfølgende
båt som la til land, smalt det i grenden. Huset ble
fylt og summet av glade, opprømte gjester. De
bugnende bord ventet bare å bli kranset av hundrede gjester.
Husbond talte gjestene. - Ikke flere farkoster i
sikte, meldte Per husmann. - Allikevel savnedes
en eke, eken med husets sønn og tre andre nære
slektninger.
En enslig roer slet seg fram til Aspeneslandet. Han
var sett og ble møtt på stranden av Aspenesbonden
og Per husmann. Mannen var fra nordgrenden. Han
hadde vært med og reddet to i den siste eken i brudefølget, de andre to ble sjøens rov, sa budbringeren.
Både de omkomne og de reddede var i hus på nærmeste gård ved sundet.
Blek og taus senket Aspenesbonden flagget på
halv stang. Saluttene forstummet, og alle festlys
ble slukket. I dette store hus, hvor sorgen med ett
tok gledens plass, var ingen trøst mulig. Presten
talte vakre ord mellom tause hendervridende mennesker, som nå lå værfaste i sorgens uhygge.
Ordet som gikk og lenge mintes, lever ennå i bygdesagaen: Storbryllupet på Aspenes, som bygden
sent skulle glemme, ble tilfulle innfridd, men på en
ganske annen måte enn meningen var. . . .
Bygden ved sjøen er den samme idag. Generasjoner har skiftet, og sjøen krever sine offer nå som
i svunne tider. Sikkert er overtroen utdødd, men
fortellingen om "fegdet", synet som "Tull-Inger"
hadde hin maidag i 1834, holder ennå liv i bryllupssagnet fra Aspenes.
[(viknebonden og
(Forts. fra side 14)
siktet mot jorden. Presten slo ham på akslen og
fortalte ham at generalmajoren hadde sagt han ville
la nåde gå for rett ... det skulle være belønningen
for at han hadde vist vei over fjellene. Han hadde
vært en oppriktig veiviser.
- Je oppriktig! Nei! Nei! ropte Kvikne-bonden.
Og så tilsto han at han hadde bestemt seg til å
gå rett på Sjurmyra oppe i fjellet, men da han gikk
i strieste snøkavet og leste fadervår stilt innmed seg,
fikk han med det samme han sa "men frels oss fra
det onde" se at de alt hadde gått forbi Sjurmyr .
Igjen stødde presten seg med en hånd mot bunove~ og tenkte lenge.
- lnte tillkommer det oss att døma i den har
saken, det kan bara den allerhogsta gora. Han spurte
så bonden om han ville skrifte og gå til alters for derved å lette sin skyld og syndebyrde.
- Je ha tænkt på det såmmå je å, kom det stilt.
Og da månen sto rett over Trondfjellet i sør,
knelte Kvikne-bonden barhodet ved åren og mottok
brød og vin av feltpresten. Generalmaj or de la Gardie
og hans offiserer sto under givakt rundt årstenen og
stirret alvorlig på den hellige handling, men VeltGoro tittet nysgjerrig mellom armene på de la Gardie og adjutanten von Wiirttemherg.
Etter nadverden sang de:
Jag har syndet svårt
och min frojd forlorat .•.
Kvikne-bonden fortalte så til de la Gardie at
det ved Bergstaden ikke lå en eneste soldat, men at
hele garnisonen var dragen nordover til Dragåsen.
Et par dager etter red de la Gardle i spissen for
sine fire hundre ryttere opp floene til bergstaden
Røros. Frosten var så hard at salene på hesteryggene
var stive på undersiden. Bonden hadde talt sant:
I gatene sto bare noen gamle bergmenn som ingen
motstand gjorde. Generalmajoren var så medtatt
av frost at han måtte løftes ut av salen. Og han ble
av verkets direktør tatt ved armen og ført inn.
Julaften da de la Gardie og hans offiserer sto rundt
peisen i direktør Bergmanns storstue og drakk den
gode pons og spiste brunet surpølse til av store
jernpanner, sto en liten rødlet jente på ski og med en
bør kvite ryper på ryggen utenfor direktørens borgstugu. Hun spente skiene av seg og gikk stilt inn.
Her traff hun jomfruen, gamle Malena Schwal'tz.
Hun satt lang og mager på en skammel i måneskinnet som lå på skrå inn gjennom de små blyruter.
Og surpølsepannen freste borte i skorstenen.
- E'n her jeneralen? spurte jenten. Hun sto kvit
av rimfrost nede ved døren.
Jomfru Schwartz så forundret opp på henne.
- Ke du vil han, du da?
- Je ville bærre helse på 'n som snarest, sju.
- Helse på jeneralen du ... e bygdeførkje, høre
je ... ha ... ha ... nå lo skinnlomma mi å.
Med det samme steg de la Gardie inn for å be jom.
fruen om en panne surpølse til ... det var sannelig
den beste kost han noensinne hadde fått.
- Va falls! År det inte Velt-Goro? ropte han og
sprang mot henne med utstrakte armer.
Men da holdt riktignok også jomfru Schwartz
på å dåne ... for generalen omfavnet nå vel aldri
en fregnet bygdeførkje ... ei møsmørhøne . .. ei,
nå var det visst sist på verden.
- Je sullehit med de her rypom åt deg frå'n f r,
for du itj slakta ho Rosenkoll før oss, sa Velt-Goro.
Han sa du skull ha dom i kveld - julkvelden. Osså
skulle je helse.
I triumf ble Velt-Goro ført inn i stuguen. Hun
måtte sitte på generalens kne igjen og fortelle ham
m livet der oppe i Vingelen og om alle dyrene og
alle fuglene på seteren og i fjellene. Og Velt-Goro
fortalte. HUD så med sine store barnslige øyne opp i
de la Gardies fornemme og kvite ansikt. Offiserene
sto i elds jæret og smilte og hørte på - de harde
krigere måtte minnes da de selv var unge og satt
godt og trygt på et eller annet kne og fortalte om alt
det som var vakkert og morsomt og eventyrlig,
N å var det lenge siden ... så forferdelig lenge siden ..
Jomfru Schwartz stiltret seg gang på gang inn i
svalen og kiket ondskapsfullt med det ene øye gjennom nøklehullet ... Og hun både spyttet og tviet
og hånlo.
31
"DØVES .JUL"S PAEMIEKAVSSORD 1958
l. premie kr. 50.2. premie kr. 25.3. premie kr. 10.Løsninger må sendes ((Døves Jul»s redaksjon, Rogagt. 26, Bergen, innen 10.
januar 1959. Premiene blir sendt i posten.
VANNRETT:
l. Tysk by.
4. Blomst.
12. Tull.
15. Gavmild.
17. Båt.
18. ((Sparegris».
19. Indisk provins.
21. Kattenavn.
22. Tar.
23.1/2
s.
25. Gjenstridig.
26. Stemme.
28. Sportslag.
30. Gammelt navn på estnisk by.
32. Er omvendt.
34. Krokodillen.
37.7.
14.
38. Typisk norsk navn.
40. Mål.
4.1. By i Sveits.
42. Ikke mager (omv.)
43. Eviggrønn plante.
45. Fin karakter-egenskap.
46. Spørre.
47. Sal.
48. Spania på spansk.
49 østerlandsk hodeplagg.
50. Kort.
51. For spurvene.
54. Svensk ord for hoppe (hest).
+
+
32
56. Forstand.
57. Del av Gardermoen.
58. Avskaffet hos oss.
59. Handelssted.
61. Dansk for tråkle.
62. Lengdemål, ikke langt.
63. Læren om hjernen.
66. På husene i byen.
67. Kort.
68. Riksadvokaten.
70. Urd.
71. 8. + 4. + l.
73. Pikenavn.
75. Dansk pikenavn.
76. Musikkinstrument.
78. Temmelig bar.
80. Pikenavn.
81. Ikke lettere.
83. Lang - : skuffelse.
84. - rige: land.
85. Romernes navn på England.
86. Gjør vi om morgenen.
LODDRETT:
l. - nia; muse.
2. På vognen.
3. De ni-.
5. Al, opp.
6. Makter.
7. Til melk.
8. Utenom.
9. Pikenavn.
10. Ryke.
Il. Alm. forkortelse, kjent av alle reisende
12. Ri- : til utvortes bruk.
13. Noe å skryte av.
14. I iskrem.
16. Stillehavs-øyer.
18. Frukt.
20. Pikenavn.
22. Luringen.
24. Paddeart.
26. Stort område.
27. Spaservei.
29. Overførsel.
30. Sportsmann.
31. Fotfolk.
33. De garule grekeres himmel.
35. 7. + 4. + 20.
36. 20. + 2. + 6.
37. Brukes i desserter.
39. H - : musikkinstrumenter.
42. Før emball. for maling, nå for pålegg.
44. Knabber.
47. Hyggelig å få uventet.
52. Bokstavene.
53. Har katten og ørnen.
54. Klarte eksamen.
55. Romersk kledebon.
58. Plass.
60. Fint papir.
63. Forretning.
64. Stor sjø.
65. Ditto flod.
67. Mål.
69. Bearbeider.
70. Lærets hårside.
71. Boligen.
72. Gammelt mål.
74. Radere.
75. Mineral.
76. Dreie.
77. I garn.
79. Bakvendt bil.
81. I trapp.
82. Ikke, før i tiden.
tCllel·
For dem som kommer i berøring med døve. melder
dette spørsmålet seg: Hvordan skal jeg kunne snakke
med dem?
Som et svar på dette spørsmål. og for å gjøre det
lettere for begge parter å komme i kontakt med hverandre, vil vi nedenfor gi en liten orientering og noen
råd.
A. Hørende lærer uten anstrengelse sitt morsmål av
sine omgivelser. For de døve må det flere års intenst og krevende arbeid til. Hørende bører ordene bli gjentatt tusener av ganger, og lærer dem på
denne måte~. Døve må innøve tungens og lep'penes stilling for hver bokstav for å kunne frambringe den rette lyd. Bokstavene må settes sammen
til ord, ordene til setninger, og ordenes og setningenes betydning læres. Følgelig må den døves
ordforråd bli mindre. og derfor må en i samtale
med døve bruke enkelt språk.
B. Hørende kan kontrollere stemmen og uttalen ved
hjelp av hørselen. Døve kan ikke det. Følgelig
blir de døves stemme enstonig og ofte umusikalsk
og unaturlig.
e. Hørende oppfatter gjennom øret det som blir
sagt. Døve må se, avlese på munnen, det som sies.
In Cl/Il
",ed
Dette er mulig fordi hver lyd har sin bestemte,
men nesten eller helt usynlige tunge- og leppestilling. Ved hjelp av disse stillinger må de døve
danne seg et synlig bilde av ordene og setningene,
Følgelig må den som taler til døve tale tydelig.
skal avlesningen lykkes.
Når De kommer i berøring med døve, så husk at
de på skolen lærer å tale og å avlese. på få unntakelser
nær. Gå ut fra at De blir forstått. og pass så på følgende
når De henvender Dem til en døv:
Still Dem 1-2 m fra den døve og påse at Deres ansikt
er godt belyst, så munnbevegelsene er lette å se.
Tal med tydelige munnbevegelser - mest mulig
med leppene og tungespissen - men lag ikke grimaser, da vil lydbildene bli forvansket.
Tal litt langsommere enn vanlig. men husk at for
langsomt er heller ikke bra. Talen må være så naturlig
som mulig.
Lange ord er lettere å avlese enn korte. det er flere
lyder som kan sees - og setninger er lettere å avlese
enn enkelte ord; det er lettere for dem som avleser
å slutte seg til meningen. I en samtale kan den døve
ikke avlese hver enkelt bokstav og hvert ord. men må
bruke sin kombinasjonsevne.
DøveskoleJ.e
Trondheim off. skole for døve, Bispegt. 9 b. Barneskole.
Opprettet 1825. Første styrer: Andreas Møller, som
selv var døv. Nåværende styrer: Trygve Beyer. Skolen
opptar fortrinnsvis elever fra Trøndelag og nordligere
fylker. samt fra en del av Vestlandet. Har ca. 100 elever.
Skådalen off. skole for døve, Vettakollen, Oslo. Barneskole. Opprettet 1848. Skolen har tidligere hatt tilhold på Schafteløkken ved Frogner, jArildsgt. 2 og på
Lindern. Nåværende styrer: Ludvig Langåker. Skolen
opptar elever fra hele det sørlige Norge. Har 70-80
elever.
Holmestrand off. skole for døve, Holmestrand. Barneskole. Opprettet som privatskole i Oslo 1881. Flyttet til Holmestrand og gikk over til å bli statsdrevet
1899. Nåværende styrer: Sjur Brekke. Skådalen og
Holmestrand døveskoler samarbeider når det gjelder
opptaking av elever. Har 60-70 elever.
øyer off. skole for døve. Hunder st., Gudbrandsdalen.
Barneskole. Opprettet 1955 for å avlaste de andre
skolene etter at den midlertidige skolen i Åsgårdstrand
ble nedlagt. Skolen har tilhold i Nermo Turisthotell.
Styrer er Odd Falkener Bertheussen. Tar 80 elever.
Bergen off. skole for døve. Vestre Torvgt. 20 a, Bergen.
Fortsettelses- og yrkesskole for døve gutter. Opprettet
1942. Skolen har tilhold i Døves Hus og tar opp elever
fra hele landet. 2-årige kurs. Styrer: Toralf Eng. Plass
til ca. 30 elever.
Stavanger off. skole for døve, Saudegt. 11. Stavanger.
Fortsettelses- og yrkesskole for døve piker fra hele
landet. Opprettet 1946. Skolen er en parallell til skolen
i Bergen. Styrer: Frk. Kristine Haave.
Alm off. framhaldsskole for døve og tunghørte, Jevnaker. Tar imot gutter og piker. 1-årige kurs i boklige
fag. Opprettet 1948 av Utdannelsesfondet for Unge
Døve og Tunghørte, statsdrevet siden 1952. Kst.styrer:
Per Bjørndal. Plass til 25 elever.
Døves Vel. Hamar. Yrkesskole for døve og tunghørte
piker fra hele landet. Opplæring fortrinnsvis i veving.
søm, spinning. matlagning og husstell. 1-årige kurs.
Skolen er privat drevet. Styrer: Frk. Sigrid Røssum.
Hjemmet for døve, Andebu pr. Tønsberg. Tar imot
døve fra hele landet som har særlige vanskeligheter og
komplikasjoner. Barneskole med statstilskudd (i nye
lokaler 1958). Opplæring i jordbruk og skogdrift etc.
for ungdom. Gamle- og pleiehjem. Drives for en stor
del ved private midler. Styrer: Gisle Espolin Johnson.
Opprettet 1931 av Hjemmet for Døve. Nordstrand
(1898). Barneavdelingen har plass til 30.
Å trykke - det er livet for oss.
Vi lever av det, og vi lever for det.
Det fryder oss når arbeidet riktig lykkes,
og en lekker trykksak kan leveres.
N å har vi holdt på i 7 år, og vi har fått mange
gode venner. Men vi skulle like å få flere.
Med hilsen
Møllenclalsveien 17 -
Bergen -
Telefoner: 95640 - 94271