1. No category

livet
– Jeg har aldri vært sint. Jeg tror
ikke jeg har hatt plass til sinne, jeg
har hatt så mye sorg i kroppen. Den
sorgen med at jeg og mamma aldri
klarte å finne hverandre – den
kommer alltid til å være der, sier
Lillan Bergljot Fredriksen (53).
– Som barn
TILGIR du
hele tiden
Hun vokste opp med en mamma som slo.
Men først og først og fremst handler
Lillians historie om grenseløs kjærlighet.
TEKST GRY THUNE FOTO GEIR DOKKEN
N
år vi møter Lillian, forbauses
vi av det lette vesenet, av
latteren, av hvordan hun ivrig
løper opp trappen for å hente
et gammelt bilde i svart og
hvitt. For det er med underarmer fulle av
bleke arr hun viser det fram. Bildet av en
mor og en datter. Og alt imellom.
– Det er meg og mamma, det er det første
jeg husker av henne. Jeg var tre år, hun tok
meg med på kafé, og etterpå tok vi dette
bildet i fotoboks. Jeg har hatt det under
hodeputa i alle år. Jeg vet ikke hvor mange
ganger jeg har sett på det, sier Lillian og
smiler raskt.
– Som en trøst?
– Ja. Jeg visste jo aldri når det ble vondt
igjen. Og da var det et godt minne å ha.
Dette er en historie du ikke vil høre. Det er
en historie om vold mot barn, om foreldre
som slår sine forsvarsløse små. Ifølge Redd
Barna er det et av Norges mest underkom­
muniserte samfunnsproblemer. Mørketalle­
ne er store, men dette vet vi:
Titusenvis av barn vokser opp med vold
i nære relasjoner. I en serie om temaet i VG
i 2010, ble tallene tydeliggjort på denne
måten: Hver uke blir et barn mishandlet så
44
grovt at det må legges inn på sykehus.
Annenhver måned, i Norge, blir et barn
under tre år drept eller mishandlet til døde
av en av sine nærmeste.
I en undersøkelse fra 2012, oppga fem
prosent at de som barn hadde opplevd
alvorlig fysisk vold som å bli slått med
knyttneve, sparket eller banket opp. I første
halvdel av 2014 var det nesten fem anmel­
delser daglig av vold mot barn under 18 år.
Det første slaget husker hun ikke. Men
ifølge Lillian begynte moren hennes å slå
henne jevnlig fra hun var fem år gammel.
Til da hadde hun tilbrakt livet på barnehjem,
plassert der bare sju dager gammel. Lillians
far var ute av bildet allerede før Lillian ble
født, og uten noen å støtte seg på, var
Lillians mor avhengig av å jobbe for å kunne
klare seg.
Men når Lillian er fem, bestemmer moren
seg for å få tilbake omsorgen, og får en
arbeidsgiver, en velansett mann i bygda, til
å ringe barnevernet og gå god for at hun vil
gi datteren et godt hjem. Tre år tidligere har
barnevernet anbefalt at Lillian ikke bør
bringes tilbake til moren, allerede har de
hentet Lillians halvbror, den gangen ni år
gammel. Men etter denne ene telefonsam­
talen i 1965, er barnevernet fraværende
i Lillians oppvekst.
Som i så mange av tilfellene med volds­
utsatte barn er det i ettertid vanskelig
å bevise voldshendelsene. Men dette er slik
Lillian husker en av episodene, fra da hun
var ti år gammel:
– En dag jeg kom hjem fra skolen fløy hun
på meg og beskyldte meg for å ha tatt noen
nøkler. Jeg sa at jeg ikke visste noe om dem,
men jeg fikk en god runde likevel. Under en
treluke i gulvet hadde vi en liten jordkjeller.
Jeg husker ikke hvordan hun fikk meg ned
der. Det var helt mørkt og jeg kunne ikke stå
oppreist, så jeg satte meg ned med knærne
oppunder haka.
– Etter en stund hørte jeg stemmene til
tante Elsa og onkel Odd. Jeg turte ikke
komme opp, så tante Elsa måtte lokke med
at jeg skulle få hvite danseskøyter som jeg
hadde ønsket meg. Jeg vet ikke hvor lenge
jeg hadde sittet der.
Hvordan vil et barn som utsettes for
mishandling skille seg ut? Tine Jensen,
forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om
vold og traumatisk stress (NKVTS), trekker
fram fire områder mishandling ofte gir seg
⊲
utslag i hos barn:
Nr 11.2015 / kk.no
Å bli mamma i så
ung alder er ikke
å anbefale, men for
meg var det fantastisk.
Lillian om å bli mamma
som 17-åring
Nr 11.2015 / kk.no
45
livet
⊲ – De kan utvikle aggresjon, atferdsproblemer og dårlige sosiale ferdigheter. De kan ha
problemer i relasjoner til andre mennesker,
de kan ha traumerelaterte problemer, som
posttraumatisk stress, angst og depresjon og
ofte har de et dårligere egenverd og selvbilde,
oppsummerer Jensen.
Når Lillian begynner på skolen, er hun ren
og pen i tøyet, i sekken ligger alltid gode
nistepakker. Utad kan alt virke i skjønneste
orden. Å fortelle noen at det ikke er det, er
aldri et alternativ.
– Du vil bare være lik alle andre. Men du
blir annerledes uansett, du blir den rare
ungen som ikke passer inn. Jeg var så
sjenert, turte ikke snakke eller vise hva jeg
kunne. Jeg prøvde å bli med i leken, men fikk
alltid nei.
– Etter å ha fått en venninne i første klasse
som stjal, begynte jeg også å stjele. Da ble jeg
den tøffe, litt viktige. Jeg visste jo at ingen så
opp til meg. Men det var det lille halmstrået
jeg hadde, forteller Lillian.
I femte klasse kalles hun inn til skolepsykolog, ettersom hun stadig faller ut i timene og
forsvinner inn i sin egen verden. Rapporten
konkluderer med at dette er «En pike med
stor prestasjonsangst, som hindrer henne
i å utnytte sine evner.(…) Hun bør få faglig
støtte, men hennes hemning bør man ta
meget hensyn til. Dette gjøres ved å redusere
angsten, be henne tenke seg om, bruke tid,
Jeg tror nok hun
innerst inne visste at
hun ikke hadde gitt
meg det jeg trengte.
Lillian om moren
ingen bemerkninger om at hun er dum eller
tungnem, noe som lett kan forekomme blant
barna og også hjemme.»
Men det forandrer ingenting. Etter
episoden med jordkjelleren, tok en nabo
henne med til en lege, som ser de mange gule
og blå merkene på den tynne kroppen, som
konstaterer mishandling, som ser den
gjenknepne munnen når han spør om hun
blir slått. Men det forandrer ingenting.
Så er det også slik at denne historien om
46
Med sin samboer Ketils
urokkelige støtte, åpnet
Lillian nylig «Lillians
lune rede. Atelier &
krimskramseri», der hun
foruten å skrive på en ny
bok, også maler og lager
annen kunst hun selger.
vold også handler om grenseløs kjærlighet.
For når slutter et barn å ønske seg elsket?
Når Lillian hentes opp av kjelleren, hva
tenker hun? Det eneste hun ønsker, men
som hun ikke får, er å krype opp i fanget
til mamma.
– Som barn tilgir du hele tida. Du tilgir så
det er helt vanvittig. Du er bare glad for at alt
er over og for at den personen du bor
sammen med er blid og vanlig igjen. Mamma
var kjempesnill og raus på mange områder.
På gode dager var hun humoristisk, spilte
gitar og sang, forteller Lillian.
Denne grenseløse lojaliteten er velkjent for
forsker Tine Jensen.
– Barn er prisgitt voksne. De kan ikke bare
velge å flytte. Og en mor som slår, gjør ikke
bare det. Derfor er det fullt mulig å både
elske og hate den som slår. Barn vil også fort
relatere volden til at det er dem det er noe
galt med, poengterer Jensen.
I mennesker ligger også en utrolig evne til
å klare seg. For løvetannbarna, med en
livskraft som sprenger seg gjennom alt, er det
spesielt én ting som går igjen, ifølge Jensen:
De har alle hatt en bestemor, en tante, en
lærer eller en annen voksen person de har
funnet støtte hos og får tillit til.
For Lillian er det tante Elsa som bærer
henne gjennom, hun bor noen mil unna med
mann og barn og ofte er de på besøk. Det gir
uvurderlige blaff av stabilitet. Også er det
mormor i det rødmalte huset på toppen
av en ås, som er raus med klemmer og
nærhet og som sier det igjen og igjen til
Lillian. «Du kan bli hva du vil, jenta mi. Du
klarer deg.»
Ganske tidlig begynner Lillian å få
forvarsler om når moren er i dårlig humør.
Da går hun ut i skogen og finner kongler
å leke med, klatrer i trær, undersøker
maurtuer. Eller bare ligger på bakken og ser
skyene drive forbi.
Når Lillian er 13 år, slutter moren å slå,
etter en episode der Lillian forsøker å slå
tilbake. Hun er likevel i fritt fall i tenårene,
stjelingen eskalerer, hun haiker rundt på
måfå, er borte flere dager av gangen. Allerede
som tiåring har Lillian bestemt seg for aldri
å bli mor, er livredd for å bli som sin egen. De
Nr 11.2015 / kk.no
få gangene hun leker med dukker, river hun
føtter og armer av dem og gir dem juling.
17 år gammel blir hun likevel gravid. Opp
i henne velter all den kjærligheten hun selv aldri
har fått. Å dra tilbake til EC Dahls Stiftelse
sammen med sin mor, der hun fødte henne 17 år
tidligere, føles spesielt.
– Jeg tror nok hun innerst inne visste at
hun ikke hadde gitt meg det jeg trengte,
sier Lillian.
Men så kommer Kine. For første gang ser
Lillian noe i morens ansikt idet hun får
barnebarnet opp i armene. Noe mykt
rundt munnen. Det ligner kjærlighet.
I sengen gråter Lillian av lykke.
Seks år senere får hun enda en datter, Tina.
Men hvordan bli en god mor, når man selv
aldri har opplevd en?
– Jeg tror ikke oppveksten har preget meg
som mamma. Jeg tror jeg har fått med meg
gode ressurser fra tante Elsa, der så jeg
hvordan et familieliv skulle være. Å bli
mamma i så ung alder er ikke å anbefale,
men for meg var det fantastisk. Jeg hadde
behov for å ta vare på noen, for da
glemte jeg meg selv, forteller Lillian.
Datteren Kine Fredriksen (35) om
sin mor:
– Mamma har vært veldig sterk og omsorgs­
full. Hun har alltid sagt hun har elsket oss, og
vist det. Jeg har bestandig skjønt at mamma
ikke hadde det bra da hun vokste opp. Hun
fortalte aldri at hun ble slått, men jeg hørte jo
hvor stygg mormor kunne være i munnen
mot mamma, så jeg la to og to sammen,
sier Kine.
I 18 år klarer Lillian å holde et skadet
følelsesliv i sjakk, og framstår som blid og
utadvendt. Men barna er de eneste som når
helt inn, som hun klarer å ha nærhet til. Når
eldstejenta flytter ut i 1999 og den yngste
bruker mye tid med venner, er det som om alt
som har vært innestengt nå skal ut. For å få
utløp for smerten, begynner hun å kutte seg
når hun er alene.
– Det var ingen som trengte meg lenger,
ingen jeg måtte ta vare på. Å bli kjent
med meg selv igjen da … Det gjorde
bare forferdelig vondt å være meg, sier
Lillian stille.
Det er en sen kveld på en fest hun
bestemmer seg for å gjøre slutt på alt,
skjærer seg med barberblader hun finner
på badet og blir funnet i en pøl av blod.
I hui og hast fraktes hun til sykehuset. På
lukket avdeling møter hun igjen døtrene
sine, med dype sår under bandasjene.
Men den største smerten er at hun har
Nr 11.2015 / kk.no
brutt sitt eget løfte: Hun har gjort sine
egne barn vondt.
Når kan et liv ta en ny vending? I tre år går
Lillian i terapi. For første gang forteller hun
døtrene om oppveksten. Jobber seg gjennom
skammen hun har overfor dem, prøver å lære
seg å leve med sorgen over at hun og moren
aldri har fått det til, lærer seg å fokusere på
de fine små tingene, på det som får henne til
å smile.
Også forholdet til moren skal komme til
å snu. Etter en lengre periode uten kontakt,
oppsøker hun moren og finner henne
forkommen i hennes egen leilighet. 75 år
gammel har hun begynnende Alzheimer. I det
kalde, mørklagte rommet – for strømmen er
tatt, hører Lillian moren si ordene hun
selv aldri kunne si som liten: «Ikke gå fra
meg. Du må passe på meg.»
Lillian skaffer moren en plass på et
Jeg lærte meg å elske
fordi jeg alltid hadde
savnet det selv.
Lillian i sin bok «Ut av mørket»
eldrehjem, der hun besøker henne så
ofte hun kan. Med sykdommen er det
som om morens gode sider trer tydelige­
re fram. Og en dag tar Lillian mot til seg
og gir henne en rask klem. Selv om det
først og fremst føles godt, renner det
også noen tårer. Over den aller første
klemmen, 40 år gammel.
Mens moren forsvinner inn i glemselen,
setter Lillian seg ned for å huske, for
å forstå, for å skrive historien om sitt liv.
Selve skrivingen går lett. Men om nettene
kommer marerittene.
Gradvis fylles bildet ut. Fra Riksarkivet får
hun utlevert alle de dokumentene som finnes
om henne og moren. Og hun snakker med
tante Elsa, som blant annet kan fortelle at de
brå humørskiftene er noe Lillians mor har
hatt helt fra ungdommen av. Både tanten og
moren måtte ut og jobbe allerede før
tenårene, da deres far forlot kone og seks
barn. Senere i livet skal også bitterheten over
å ha blitt forlatt av begge sine barns fedre, ha
vokst seg stor.
I sum konkluderer Lillian for seg selv med
at hennes mor kan ha vært syk helt siden
barndommen. Og at hun kanskje likevel
ikke hatet datteren slik hun så ofte
opplevde det – men at hun hatet seg selv
og sitt liv.
En dag kjenner Lillian det, som en lettelse
i kroppen:
– Jeg har brukt mye tid og krefter på
å tilgi mamma. Jeg har tilgitt mye
underveis, men den dagen du kjenner
det, at du ikke lenger har den bitter­
heten i kroppen … det er da du har klart
det, sier Lillian.
Så kanskje er det slik at dette ikke først og
fremst er en historie om vold mot barn eller
om tilgivelsens kraft. Men om menneskets
utrolige evne til å ta det onde med det gode.
Om menneskets ufattelige kjærlighetskapasi­
tet. I boken om sitt liv, «Ut av mørket»,
skriver Lillian:
«Jeg sto alene og var svak, men tross alt dette
forferdelige, fant jeg min styrke. Lidelsene jeg
gjennomlevde gjorde at jeg ble fylt med empati.
Det til stadighet å høre at jeg var dum, gjorde at
jeg ble klokere. Sorgen som fylte kroppen min,
snudde jeg om til glede, gråten snudde jeg om til
latter. Jeg lærte meg å elske fordi jeg alltid hadde
savnet det selv.»
15 år er gått siden Lillians mor fikk
Alzheimer. Hun bor nå på helsetunet rett
i nærheten, der Lillian besøker henne nesten
daglig. De har hatt sin beste tid sammen
etter at hun ble syk. I så mange år har
Lillian tatt vare på andre, men nå er hun
klar for å ta vare på seg selv.
Sammen med sin samboer Ketil, som hun
møtte i 2009 og beskriver som endelig
å komme i havn, ser hun fram til å få bruke
mer tid i skogen, som hun så mange ganger
søkte tilflukt i som barn.
Til å slå opp en lavvo, sitte ved bålet, se
skyene drive forbi – og, «å bare være fri».
gry.thune@kk.no
KK gjør oppmerksom på at Lillians mor grunnet sin alzheimerdiagnose ikke
har kunnet benytte sin tilsvarsrett. Begge Lillians døtre har lest gjennom og
godkjent saken, det har også sønnen til tante Elsa og onkel Odd samt hennes halvbror, Odd Arvid Jenssen: – Jeg er godt kjent med det Lillian forteller
i dette intervjuet og tror på hennes historie, sier han.
Oppreisning
I 2009 fikk Lillian en uforbeholden unnskyldning og en økonomisk oppreisning fra
Trondheim kommune for de fem første årene
hun var under barnevernets omsorg og bodde
på barnehjem.
I 2011 fikk hun billighetserstatning (I dag kalt
rettferdsvederlag) for tiden hun var under
morens omsorg.
47