Abdullah studerte jus før han flyktet. Nå kjemper han for
Abdullah studerte jus før han flyktet. Nå kjemper han for å oppfylle advokatdrømmen i Norge, men hindres av byråkratiet. Han er ikke alene. Reportasjen side 4 til 8 bokhylla: heidi furre portrettet: Morten Traavik lederen DEN LANGE VEIEN INN Et overveldende engasjement for lyktningene har i de siste ukene opptatt mange nordmenns Facebook-vegger og kalendere. Avisoppslag beskriver solidariske begivenheter på Tøyen og portretterer personer som har kjempet seg gjennom grusomme reiser for å komme til Europa. Mens EU nå forsøker å enes om en felles innvandringspolitikk, er det lere som spør seg hvordan Norge best skal håndtere de lyktningene som allerede beinner seg her til lands. Det er blant de tingene vi undersøker i månedens magasin. I reportasjen portret- Thea Storøy Elnan magasinredaktør Iselin shaw of tordarroch magasinfotosjef En som derimot har fått god mottakelse i høyst ugjestmilde land er Morten Traavik. Den side 3 reportasjen studenter på flukt side 4 til 8 essayet forvridde forventninger kontroversielle kunstneren har reist til både Nord-Korea, Angola og Kambodsja og utført stunts de lokale ville blitt fengslet for. Likevel får han fortsette å krysse grensene, både fysisk og kunstnerisk. Hvorfor kan du lese i månedens portrett. side 9 Integreringsbegrepet er bredt og handler om mer enn å overbevise myndighetene om at Norge bør ta inn lere eller færre enn 8000 lyktninger. Integreringsproblematikk kan også ramme norske studenter som faller utenfor studieløpet på grunn av sykdom – psykisk så vel som fysisk – og som vil tilbake på lesesalen igjen. Er du uheldig koster det deg både tid, penger og byråkratisk tålmodighet å komme tilbake til studiene, slik essayet viser. Utdanningsinstitusjonene har ennå ikke innlemmet et sikkerhetsnett som fanger opp vår tids triste trend. Forventninger om å få fortsette studiene der de slapp blir raskt lagt i grus i møte med strenge integreringskrav. terer vi en syrisk student som ikk livet og studiene satt på vent da borgerkrigen brøt løs i Syria. Han havnet i Risør og vet enda ikke om han får fortsette studiene i Norge. Mange lyktninger erfarer ferden til den norske skolebenken som overraskende lang og full av hindre. Forventninger om å få fortsette studiene der de slapp, blir raskt lagt i grus i møte med strenge integreringskrav. Bokhylla heidi furre portrettet morten traavik side 10 til 13 Perspektivet bedre sent enn aldri side 14 og 15 Norske myndigheter har altså en vei å gå før alle de som faller utenfor kan bli en del av fellesskapet, både når det gjelder lyktninger og studenter. landquiz Bildet italia side 16 tekst Vegard Røneid Erikstad og Anders Røneid Erikstad Juniornorgesmestere i lagquiz 2013 Magasinquiz Flyktninger Syria Danmark Nord-Korea 16. Hvem skrev boken En flyktning krysser sitt spor? 1. Hvilket land inngikk sammen med Syria i Den forente arabiske republikk? Nevn også ett år denne republikken eksisterte. 6. Hvem var siste konge i unionen mellom Danmark og Norge? 7. Hvilken by som begynner på bokstaven A er Danmarks nest største by? 11. Hva er navnet på den ofisielle politiske ideologien i Nord-Korea? Navnet på ideologien betyr selvberging og ideologien ble utviklet av Kim Il-Sung. 17. Hvis man regner med både Folkeforbundet og FN, har to nordmenn har hatt stillingen som FNs høykommissær for lyktninger. Hvem? 8. Tre av de ire siste statsministerne i Danmark har ett navn til felles. Hvilket navn? 12. Hva er det fulle, ofisielle navnet på NordKorea? 9. Hvilken dansk fotballspiller var toppscorer i Bundesliga i 2001 og har også rekorden for det raskeste målet scoret av en innbytter i VM-historien? Vedkommende scoret etter 16 sekunder mot Nigeria i VM i 1998. 13. Korea-krigen førte til splittelsen av republikken Korea etter 2. verdenskrig. Nevn et år da denne krigen pågikk. 18. Fra hvilket land lyktet Farrokh Bulsara, bedre kjent som Freddie Mercury, i 1964 på grunn på forfølgelser av arabere og indere? 5. Hva heter de to svenske fotballklubbene som begge ble stiftet av syriske ungdommer på 1970-tallet, og nådde Allsvenskan i henholdsvis 2005 og 2010. Begge klubbene spiller nå på nest øverste nivå. 1. Egypt, 1958–1961 2. Grønn, rød, svart og hvit, to grønne stjerner 3. Seksdagerskrigen 4. Paulus 5. Assyriska FF og Syrianska FC 6. Frederik VI 2 | MAGASINET | 30. september 2015 10. Hvilke to danske ilmregissører startet regikollektivet Dogme 95 og introduserte konseptet dogmeilm under ilmfestivalen i Cannes i 1995? 7. Aarhus 8. Rasmussen (Anders Fogh Rasmussen, Lars Løkke Rasmussen og Poul Nyrup Rasmussen) 9. Ebbe Sand 10. Lars von Trier og Thomas Vinterberg 11. Juche 4. Hvilken bibelsk apostel opplevde en Kristus-åpenbaring utenfor Damaskus? 14. Hvilken tidligere amerikansk basketballspiller har i senere år blitt avbildet lere ganger med og har utviklet et nært vennskap med Nord-Koreas leder Kim Jongun? 15. Hvilke land grenser Nord-Korea til? 12. Den demokratiske folkerepublikken Korea 13. 1950–53 14. Dennis Rodman 15. Sør-Korea, Russland og Kina 16. Aksel Sandemose 3. I hvilken krig okkuperte Israel Golanhøydene som før hadde tilhørt Syria? 19. Hva heter det offentlige direktoratet som er gjennomføringsorgan for integreringspolitikken? 20. Han som har lest U21-landskamper for Norge i fotball kom til Norge som lyktning fra Vietnam. Etter han la opp som fotballspiller har han blant annet drevet utestedet Happy Manis Shark diskotek på Kongsvinger. Hvem? 17. Fridtjof Nansen (1922–27) og Thorvald Stoltenberg (januar til november 1990) 18. Zanzibar i nåværende Tanzania 19. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet 20. Hai Ngoc Tran 2. Veldig mange av landene i Midtøsten har lagg med de samme ire fargene. Hvilke farger er det, og hva slags symbol har Syria to av i sitt lagg? Bokhylla – DET ER MENSENS ÅR I ÅR Heidi Furre skriv bøker om å ikkje finne seg til rette, men les sjølv feel bad-litteratur og vil aller helst snakka om mens. Heidi Furre (28) Fotograf og forfattar. Utdanna ved Norsk Fotofagskole i Trondheim. Ga i 2013 ut boka «Parissyndromet». tekst pia sandved berg foto Erlend dalhaug daae Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland Råtekst (1999) Astrid Lindgren Marikken (1980) Eg las denne boka for fyrste gong då eg var 15 år Denne er også eit loppiskupp. Eg tenkjer å gi boka gammal, då eg byrja å deinera meg sjølv som feminist. Eg las fyrst Fittstim, også denne, og tykkja Råtekst var heilt fantastisk. Eg trur den appellerte til meg fordi essaya er skreve av heilt vanlege kvinner som fortel heilt vanlege historiar om korleis det er å vere kvinne i dagens samfunn. Eg fann den att på loppis i haust og er veldig spent på å sjå om tekstane står seg like godt no, mange år seinare. til barnet eg ventar. Eg har byrja å samla barnebøker fordi eg har eit ynskje om å føra den gleda eg fekk av å bli lese for, og av å lese sjølv, vidare. Marikken var ei av dei bøkene eg visste eg ville gi vidare til ungen min, fordi eg var så glad i ho då eg var lita. Marikken er ei ganske vanleg jente, ho har ingen ekstraordinære kreftar, men ho er modig og rettferdig, eigenskapar som eg tykkjer er vel så viktige som å kunna løfta ein hest. Sara Olausson Kvinnor ritar bara serior om mens (2014) Tove Jansson Sommerboken (1972) Dette er ei teikneseriesamling, den eksisterer fordi den svenske teikneserieskaparen Liv Strömqvist ein gong møtte ein mann på fest som sa at han ikkje likte kvinnelege teikneserieteiknarar, fordi dei bare teikna teikneseriar om mens. I verkelegheita fanst det ikkje ein einaste teikneserie om mens, så då laga dei Kvinnor ritar bara serior om mens, som handlar om mensen. Eg tykkjer det er ei viktig bok. Mens er eit svært hòl i litteraturhistoria, og denne boka er eit lite opprør mot menstabuet. Det er mensens år i år! Denne har eg satt bokbind på, for dette er ei av Jeffrey Eugenides The Virgin Suicides (1993) Ida Hegazi Høyer Unnskyld (2014) Eg har både ein engelsk og ein fransk versjon av denne boka. Eg kan litt fransk, så eg pleier å kjøpa nokon bøker på fransk for å vedlikehalda språkkunnskapane. Det har ikkje fungert så godt, for det blir berre verre og verre å lese på fransk. Men med denne boka går det an, for eg kjenner historia så godt. Eg går difor ikkje glipp av så mykje sjølv om eg ikkje forstår alt. Eg likar korleis Eugenides har skildra ungdom, også likar eg at jentene døyr i byrjinga. Det er ein intens og vond lesaroppleving. Eg les mykje nordisk litteratur, meir en anna mine favorittbøker, så eg vil ikkje at ho skal bli øydelagt. Det er faktisk den einaste boka eg har satt bokbind på, for eg er så glad i ho. Det er noko med historia. Jansson skildrar forholdet mellom ein ung og ein gammal person på ein måte som trefer ein i hjartet og bruker årstida på ein måte som gjer at ein lengtar etter sommar. Eg har notert togtider i permen på boka, for eg las ho fyrste gong då eg tok tog til Stockholm og Kalmar i Sverige for å besøka nokon vener. litteratur. Det ser ein jo av dette utvalet også. Eg er ikkje sikker på kvifor, men det er noko med den nordiske litteraturen. Den er ofte litt feel bad, det likar eg tydelegvis. Slik er det også med Unnskyld. Den handlar om eit kjærleiksforhold, men det er noko ubehageleg og nifst som ein heile tida får små hint om. Eg har ikkje lest ho ferdig ennå, så eg veit ikkje korleis ho sluttar, men så langt er det ei veldig god bok. 30. september 2015 | MAGASINET | 3 Reportasjen STUDENT PÅ VENT Abdullah måtte avbryte studiene og flykte fra syria. HAN PEKTE SEG UT NORGE FOR Å FULLFØRe UTDANNINGEN. tekst reidar schei jessen foto matthis kleeb solheim VALGTE NORGE: Abdullah fant det norske flagget han har på rommet sitt i et bøttekott. - Det hadde vært tomt på veggen uten, sier han. 4 | MAGASINET | 30. september 2015 Reportasjen 30. september 2015 | MAGASINET | 5 Reportasjen TØYSER PÅ TØYEN: Studentene Mohammad (23) og Abdulbasset (26) venter på å få registert seg som asylsøkere hos Politiets utlendingsenhet. Ventetiden brukes til å tøyse og tulle. Y ou can´t study when you might die on your way to class.» En høyreist ung mann med hettegenser og Nike-sko rekker ut hånden og presenterer seg med et fast håndtrykk. Abdullah må fortsatt bruke engelsk framfor norsk. Han kom til Risør for litt over en måned siden og har akkurat begynt med norskundervisningen og introduksjonsprogrammet for lyktninger. Det er 16 måneder siden han registrerte seg hos Politiets utlendingsenhet på Tøyen. I mellomtiden har han rukket å bli sendt til asylmottak i Refstad, Haslemoen, Elverum, Rjukan og Oslo av Utlendingsdirektoratet (UDI). Broren til Abdullah er lege og ble arrestert for å ha gitt førstehjelp til opprørssoldater. Siden har ikke familien hørt fra ham. Ikke lenge etter måtte også Abdullah forlate familien. Han rakk ikke å fullføre det første året på jusstudiet ved Universitetet i Damaskus i Syria før han måtte lykte på dagen. Regjeringshæren innkalte ham plutselig til tjeneste. 6 | MAGASINET | 30. september 2015 Gliset var derfor stort da han i mai 2014 satt på lyet fra Milano til Gardermoen. Idet lykroppen lettet fra rullebanen visste han at han var i sikkerhet. Med falskt pass fra Hellas hadde han reist med ly fra Athen til Milano. Siste stopp og målet for reisen var Oslo. Han passerte sikkerhetskontrollen og ombordstigningen uten at noen avslørte at han egentlig var syrisk og ikke gresk. Det er ikke uvanlig at lyktninger blir stoppet av lyselskapene, selv om de har kjøpt billetter. To kvinner forsøkte å snakke til ham på gresk, men han unngikk å svare til lyet var i luften. Vel fremme i Oslo leverte han alle sine falske dokumenter, men asylsøknaden var under riktig navn. Han ikk oppholdstillatelsen han håpet på. – Nå skal jeg gjennomføre timene jeg trenger med obligatorisk norskundervisning og så begynne på jusstudiene igjen. Jeg skal bli advokat, forteller han med rolig stemme og uten å nøle. I Syria har advokater et dårlig rykte. Mange er kjent for å beskytte samfunnstopper alle vet er korrupte. Abdullah vil heller jobbe for påtalemyndighetene. – Jeg er bekymret for at jeg ikke skal lære norsk godt nok og klare å konkurrere med norske studenter. Tiden vil vise om jeg klarer å fortsette med utdannelsen jeg har med fra Syria. Abdullah er ikke den eneste studentlyktningen som ønsker å gjenoppta studiene i Norge. Utenfor bygningene til Politiets utlendingsenhet på Tøyen står lere titalls mennesker og venter på sin tur til å registrere seg som asylsøkere. Inne i bygningen strekker mange hodene ut av vinduet mens de røyker. Ventetiden er lang. En politibetjent mumler at når de har vært på lukt i lere måneder, så klarer de å vente to dager til. Abdulbasset (26 år), Mustafa (21 år) og Mohammad (23 år) bruker ventetiden på å le og tulle. De lyktet alle fra Aleppo i Syria. Universitetet i byen ble bombet underveis i en eksamen og nærmere hundre studenter mistet livet. Etter hvert ble de forsøkt tvunget inn i regimets militærtjeneste. Flukten ble eneste utvei. – Jeg kom først til Sverige, men valgte Norge. Her er jobbmulighetene bedre, og jeg håper jeg kan fullføre ingeniør-utdannelsen her, forteller Mohammad. Både han, broren og fotostudenten Mustafa, samt Reportasjen BORTE BRA, HJEMME BEST: Abdullah deler kjøkken og stue med Abdulaziz (t.v.) og Ibrahim, samt tre andre flyktninger. - Men jeg liker at vi har så mange norske naboer, sier Abdullah. læreren Abdulbasset forsøkte i lang tid å forholde seg nøytrale til krigen mellom regimet og opprørsstyrkene, men måtte til slutt enten velge side eller lykte. – Heldigvis er politiet i Norge mye hyggeligere enn andre steder i Europa. I Hellas kastet politiet mobilen min og annet personlig utstyr, mens i Budapest tok de fra oss bagasjen vår. Nå er planen å søke asyl og begynne å jobbe her i Norge, sier Abdulbasset. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av lyktningene som søker asyl i Norge som enten er studenter eller har høyere utdanning. Heller ikke hvor mange som fortsetter med relevant arbeid i Norge. Verken Integrerings- og mangfoldsdirektoratet eller Statistisk sentralbyrå (SSB) har undersøkt dette. Tallene er visstnok hos Utlendingsdirektoratet, men de har ikke lagret dataene. De eneste tilgjengelige tallene er fra introduksjonsprogrammet for innvandrere fra 2007–2011. De viser at 16 prosent av deltakerne helt eller delvis hadde fullført høyere utdanning. Ett år etter at de avsluttet kurset viste det seg at de uten høyere utdanning kom seg fortere ut i arbeid enn de med. Forsker ved SSB, Svein Blom, mener at det i det lange løp er gunstig med studiebakgrunn, men at det er mange andre faktorer som påvirker hvordan lyktninger gjør det i sitt nye hjemland. – Dataene kan tyde på at utdanning alene ikke gir deg innpass i nye jobber eller til studiesteder. Både utdanning og hvilket kjønn du har, spiller en rolle. Menn får raskere jobb enn kvinner. Og somaliere, irakere og palestinere har vanskeligere for å få jobb enn bosniere, sier han. Blom tror det innes oppfatninger der ute om at visse muslimer ikke er til å stole på og at de må bevise mer enn folk med andre landbakgrunner. – Det er i så fall synd, fordi et uttalt mål for integreringspolitikken er at lyktningene skal kunne benytte seg av de ressursene de har, ved for eksempel å ta opp studier, sier Blom. Berit Berg, professor ved NTNU og nestor innen forskning på lyktninger, mener at hvor lenge du har vært i Norge er den viktigste faktoren. – Det beste Abdulbasset og de andre som venter på Tøyen kan gjøre er å lære seg norsk og fortsette med utdannelsen sin i Norge, sier hun. Gatene i Risør sentrum er folketomme. De leste bu- tikker og kafeer er stengt. Abdullah peker på utestedene han frekventerer og hilser på noen kjente som tilfeldigvis er ute og rusler i godværet. – Jeg har så og si aldri hatt negative erfaringer med nordmenn, sier han. Bortsett fra en fyr som mente at muslimer er farlige ekstremister. – Men jeg brukte lang tid på å forklare ham at ikke alle muslimer er terrorister. Det er jo ikke slik at jeg dømmer alle kristne, selv om Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker 22. juli. Gjennom en nordmann han møtte gjennom et dataspill på nett ble han tipset om at Norge var et godt sted å dra til. – I Tyskland har jeg hørt at folk er ganske iendtlige mot lyktninger. Ikke alle, selvsagt, men mange. I Sverige er det allerede så mange syrere at jeg er redd for hva svenskene tenker om oss. Jeg vil ikke bli dømt på bakgrunn av folks negative oppfatninger av arabere. I 30. september 2015 | MAGASINET | 7 Reportasjen Norge kan jeg på mange vis starte litt på nytt, sier han, og ser bort. Før han kom til Risør bodde han i Oslo og jobbet som reparatør i en mobilbutikk. – Vi ikk 3000 kroner i måneden for å klare oss av norske myndigheter, men jeg ble veldig rastløs av å ikke gjøre noe. Jeg vil bidra og gjøre meg fortjent til pengene jeg får. En som vet hva studentlyktninger i Norge skal gjøre – Ofte må studentene be myndighetene i hjemlandet om å ettersende papirene. Problemet for mange er at det var nettopp myndighetene de lyktet fra, sier Lofstad. For å bøte på problemet kan lyktningstudentene sende inn søknad til en godkjenningsordning for personer uten veriiserbar dokumentasjon. – Det er en kostbar ordning som innebærer at et panel vurderer hvordan søkeren utfører de oppgavene hen hevder å ha utdannet seg til i hjemlandet. for å få lov til å fortsette studiene er Rolf Lofstad, seniorrådgiver ved Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Han forteller at de må sende inn dokumentasjon på at de har studert i hjemlandet. Det er NOKUT eller den enkelte utdanningsinstitusjonen som vurderer hvor sannsynlig det er at lyktningene har tilstrekkelig utdanningsforløp til å hoppe rett inn i et studie i Norge. Utfordringen til mange som lykter er at de ikke rekker å ta med seg dokumentasjon på hva slags kompetanse de har. Abdullah må også forberede seg på å sende inn dokumenter fra Syria for å bevise at han har studert. På den sparsomt innredede hybelen hans i Risør henger et stort norsk lagg over sengen. Det er lite som antyder hvor han kommer fra på de hvite, kalde veggene. De første månedene i Norge hadde han mye vondt i hodet. – Plutselig gikk det opp for meg at jeg nesten ikke drakk vann her, siden det er så kaldt at jeg ikke blir tørst. Det er vanlig for andre syrere også, har jeg hørt. – Har du andre råd til syrere som nettopp har ankommet Tøyen? – Vær tålmodig! Ting tar tid, alt fra å registrere seg til å vente på oppholdstillatelse og deretter å komme i gang med undervisning og arbeid. Det var nettopp opptøyer på et asylmottak fordi noen syrere syntes søknadsbehandlingen tok for lang tid. Det gir oss syrere bare dårlig omdømme. Og lær språket! – Ikke bekymre dere, om dere ikke rekker bussen kan dere bare bo hos meg, sier Abdullah på vei tilbake til bussholdeplassen. Han smiler og manøvrerer raskt mellom de små gatene i Risør. Han gleder seg til de neste årene i Norge. – Men jeg bekymrer meg for hva slags oppfatning av syrere nordmenn kommer til å få etter hvert som vi blir lere. Nordmenn er imøtekommende, hjelpsomme og behandler meg med respekt. Det motiverer meg til å jobbe for de planene og drømmene jeg har for livet i Norge, sier Abdullah. Det er jo ikke slik at jeg dømmer alle kristne, selv om Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker 22. juli. Abdullah Allhowari, flyktning fra Syria og student GÅR FRAMOVER: Selv om tankene som regel dreier seg om hva slags framtid som venter ham i Norge, har Adbullah familien og studiene i Syria hele tiden i bakhodet. 8 | MAGASINET | 30. september 2015 reidarjs@universitas.no essayet ILLUSTRASJONSFOTO: KRISTINA ELISABETH KVAMMEN FORVRIDDE FORVENTNINGER En femtedel av studentene sliter med psykiske plager. Hva er det med studenttilværelsen som gjør oss så sårbare? tekst Benedicte tobiassen u er ute på byen med studievennene dine. Ølen går ned på høykant. Om noen dager skal dere på hyttetur og uka etter er det oktoberfest. Forrige uke var det fest i fakultetsbaren og uka før der var du på traikklysfest. Bakfull, men fornøyd, sitter du og den store omgangskretsen din i kantina og ler av helga som gikk, samtidig som dere planlegger neste sprell. Du har møtt verdens kuleste folk. Livet er en lek. Studietiden er tross alt den beste tida i livet, slik foreldrene dine alltid sa. D Eller? Studenttilværelsen er ofte bra, men for en stor andel vil den oppleves som det motsatte. Følelsen av å være ensom, å sjeldent orke noen verdens ting, av å ha behov for å snakke med noen, men ikke vite hvem. Dager hvor du aller helst vil ligge i fosterstilling hjemme på sofaen. Følelsen av utilstrekkelighet som sakte, men sikkert lukker seg rundt deg. Veldig mange studenter vil i løpet av studietiden kjenne på dette. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2014 viser at 19 prosent opplever alvorlige psykiske symptomplager, og 13 prosent melder om lav studiemestring. De leste av disse har aldri opplevd psykiske plager før de begynte med høyere utdanning. I tillegg faller over halvparten av dagens studenter fra, og fullfører ikke studiene på normert tid. Hva kan gjøres for å unngå frafall? Jeg opplevde selv å bli syk på utveksling. Studieadministrasjonen ba meg søke permisjon og ønsket meg god bedring. Da jeg omsider begynte å bli frisk ikk jeg brev om at jeg hadde mistet plassen på studiet grunnet manglende progresjon. Da forsvant også støtten fra Lånekassen. Det var lite de kunne gjøre, for det var jo tross alt jeg som ikke hadde fulgt retningslinjene – retningslinjer jeg ikke visste eksisterte. For å få rett på lån og stipend måtte jeg ta igjen bortimot ett års studiepoeng. Jeg måtte være student for å få rett til å bli student igjen, noe foreldrene mine måtte punge ut for. Det var en rådgiver som etter hvert fant et «smutthull» i loven: Arbeidsavklaringspenger fra Nav, for de som enten på grunn av skade eller sykdom trenger hjelp til å «komme tilbake i arbeid». Det var selvfølgelig en hake: man kan ikke ta studiepoeng samtidig. Åpenbart en håpløs situasjon som ikke akkurat motiverer til å fullføre studiene. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa i vår at man burde innføre ordninger som kan stimulere og oppmuntre studenter til å gjennomføre raskere. Som belønning mente han at ekstra stipend eller omgjøring av studielån var en god ide. Mon det. Isaksens belønning av de sterke viser kanskje at kunnskapsministeren selv aldri har opplevd å bli syk i studietiden. ikke bare til Norge. I en undersøkelse gjennomført av den amerikanske organisasjonen National Alliance on Mental Illness, skal halvparten av studentene ha oppgitt at deres psykiske helse var enten under gjennomsnittet eller dårlig. Hva er det med utdanningsinstitusjonene som gjør at studentene blir deppa? Andelen med alvorlige psykiske symptomplager er ifølge SHoT-undersøkelsen dobbelt så høy blant studenter som i normalbefolkningen i samme aldersgruppe. Muligens er dette fordi ferske studenter trer inn i noe som vi ikke ordentlig kan, og det er krevende å være i en læringsprosess over lengre tid. Selv om du velger å tilegne deg nye ting som du synes er spennende, kan det tippe over i å bli angstvekkende. Førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Hanne Oddli, trekker fram at alle har et slags ideal, hvor man ser for seg hva man er god til og alt man kan få til. Mange opplever å få dette idealet knust i løpet av studietiden. Kanskje var du en av de beste til å skrive oppgave på videregående, men sliter med å få til akademiske tekster. Kanskje har du vært vant til å prestere «best», men får ikke vist deg fram på samme måte lenger. Det er ubehagelig å oppdage at idealet ikke samsvarer med den du trodde du var. De trygge rammene er borte og det er ingen som forteller deg hva du skal gjøre lenger. Alt er opp til deg. Det er ikke alltid like lett å slå seg til ro med det. Ifølge leder for helsetjenesten i Samskipnaden i Oslo Å begynne på studier er en helt ny fase hvor man skal og Akershus (SiO), Kari Jussie Lønning, er det å være student en mer sårbar situasjon enn å være arbeidstaker. Som student har man en rekke plikter knyttet til studiene, men vi mangler beskyttelse dersom vi skulle være uheldig å falle av eller sakke mye etter. At lere og lere studenter sliter med psykiske plager er et sammensatt problem som påvirkes av blant annet samfunnskrav og uklare forventninger fra utdanningsinstitusjonene til det å være student. integreres i mange nye miljøer, både når det kommer til læring og det sosiale. I en slik overgang er det naturlig å være sårbar. Psykisk helse er en vanskelig tematikk, både fordi det ikke innes noen deinitive svar og fordi psykisk sykdom er forbundet med skam. Likevel er det en rekke gode tilbud, men de må til gjengjeld fremmes, tydeliggjøres og terskelen for å tørre å innrømme at man sliter må senkes. Det tok lang tid før jeg kontaktet rådgivningstjenesten. Delvis fordi jeg ikke visste nok om tilbudet, delvis fordi jeg skammet meg over situasjonen jeg hadde havnet i. To og et halvt år senere, etter å ha kjempet meg gjennom systemet, var jeg tilbake på lesesalen igjen. Men det var ikke takket være et belønningssystem likt det Isaksen nå taler for. En bedre ende å starte i vil kanskje være å slutte å idealisere studietida. Problemet med frafall og utenforskap begrenser seg Studietiden er altså ikke bare en harmonisk frihetsperiode. Lønning mener utdanningsinstitusjonene må være mer realitetsorienterte når de forbereder unge mennesker på overgangen til høyere utdanning. Man er for eksempel mer sårbar for å oppleve psykiske utfordringer i starten av studiet, men det blir enklere etter hvert som man inner en studieteknikk og kommer inn i et sosialt nettverk. benedicte.tobiassen@universitas.no 30. september 2015 | MAGASINET | 9 portrettet LYKKELIG UVITEN: Hvis Morten Traavik hadde visst hvorfor han var kunstner, er han redd han kanskje hadde latt være. 10 | MAGASIN | 30. september 2015 FOTO: PRIVAT portrettet DISCOFRØET: Traaviks første tur til Nord-Korea resulterte i bildeserien DISCOCRACY. Her på Kim Il Sung-Plassen i hovedstaden Pyongyang i anledning feiringen av 60-årsdagen for staten Nord-Koreas opprettelse. TREKKER I TOTALITÆRE TRAADER Han har innført discokula i Nord-Korea og arrangert missekonkurranse i Angola. Kunstner Morten Traavik vet å integrere seg i totalitære stater. tekst Signe rosenlund-hauglid foto paul patrick borhaug J eg pakket med en discokule i siste liten. Disco er jo noe som i følge forestillingene om Nord-Korea er forbudt og noe de ikke liker, så discokula kan for eksempel være et symbol på vestlig dekadens og kulturimperialisme.» Mannen som sitter henslengt i en stol på klubbscenen på Chateau Neuf strekker seg frem etter ølen sin mens publikum reagerer på utsagnet ved å mumle til hverandre. En tatovering på armen blir så vidt synlig når han setter seg tilbake: «Gjengangere» – det beste bandnavnet, om han noen gang skulle starte band, i følge ham selv. Morten Traavik lar utsagnet henge. Noen studenter i salen noterer, ellers er det stille. Discokula kom seg gjennom sikkerhetskon- trollen første gang Traavik dro til Nord-Korea. Resultatet ble en bildeserie av kunstneren i dress og slips, poserende med discokula under armen, foran en rekke symbolladde steder og monumenter sentrale for den nordkoreanske statsideologien. Til tross for stuntet, ble bildene frøet til et kunstnerisk samarbeid Traavik har høstet rikelig med frukter av de siste fem årene. Det er dette samarbeidet folk har møtt opp i kveld for å høre kunstneren og samfunnskritikeren snakke om. Traaviks kritikere mener kunstprosjektene hans oppfattes som at Norge anerkjenner myndighetene i Nord-Korea – at han renvasker et totalitært regime. Traavik selv mener prosjektene ikke handler om Nord-Korea. De handler om menneskelig tilstand, der Nord-Korea-kunsten blir en av lere mulige måter å avdekke hvordan vi forklarer verden for oss selv og hverandre på. Kunsten blir kanskje et «kulturelt diplomati». Arrangørene bak arrangementet på Chateau Neuf har nok funnet rett mann til å snakke om kveldens tema, blant annet hvordan det er å integrere seg i totalitære samfunn. Traavik har lang fartstid som innlytter i totalitære stater. Ikke bare i Nord-Korea, men også i Kambodsja og Angola hvor han inviterte lemlestede kvinner utsatt for landminer til å stille opp som modeller i en missekonkurranse. Kritikken haglet: han utnyttet ofrene. Rosen har også vært fraværende Morten Traavik Frokost: En Americano med litt melk. Fråtser ellers i frokostbufeer på hotell når muligheten byr seg. På nattbordet: Akkurat nå essaysamlingen This Generation av Kinas mest kjente blogger, Han Han. På øret: Mye Laibach for tiden. Ellers Alt-J: «This is all yours», Little Dragon med «Nabuma Rubberband» og Years & Years med «Communion». På privaten: Gift, tre barn, bor sentralt på Söder i Stockholm. 30. september 2015 | MAGASINET | 11 portrettet i forbindelse med andre kunstprosjekter, som da han laget hus-kunst ved Forsvarsmuseet i Oslo. Da laget Traavik en atomrakett med e sju meter lang kondom, og stilte ut våpen framstilt som kroppsdeler. Forsvarslederen skrotet det i ettertid. I tillegg har han lere ganger blitt stemplet som «en nyttig idiot for Nord-Korea». Likevel ser ikke bergenseren kritikken som et skjær i den kunstneriske gleden. – Jeg vet ikke hva jeg har gjort mot kritikerne mine. På noen av dem virker det som om jeg har høvlet over dem på fylla og kastet dem ut neste morgen uten frokost. Mot slutten av august kom Traavik hjem fra nok et opphold i Nord-Korea. I hovedstaden Mot slutten av august kom Traavik hjem fra nok et opphold i NordKorea. I Pyongyang arrangerte han den første konserten av et vestlig band som har blitt spilt siden splittelsen av Koreahalvøya i 1945. De heldige var det slovenske bandet Laibach, som i hjemlandet har blitt beskyldt for å være både høyre- og venstreekstremister. Likevel spilte de foran drøye 1400 nordkoreanere for under ire uker siden – blant annet en rekke sanger fra den amerikanske musikalen he sound of Music. Låtene derfra lærer nemlig alle nordkoreanere i grunnskolen. 12 | MAGASINET | 30. september 2015 TRUA PÅ TRAAVIK: Kunstneren forklarer for publikum på Chateau Neuf at han gjennom hele samarbeidet med Nord-Korea ikke har representert noen andre enn seg selv. Kunstprosjektene utfordrer både nordkoreanerne og Norge. Hvis ikke ville han selv kalt det propaganda. SYNKRONT: Under festivalen Barents spektakel i Kirkenes 2012 hadde Traavik invitert 11 nordkoreanske delegater, som sammen med 200 NATO-soldater fra grensegarnison Sør-Varanger lagde en mosaikk inspirert av nordkoreansk massegym. Det hele akkompagnert av en nordkoreansk trekkspilttrupp som covret hele A-has debutalbum. Hvorfor akkurat Nord-Korea? Dagen før nachspielet på Chateu Neuf, kommer han iført slitte jeans og en utvasket Levis tskjorte ruslende inn på Bistro Brocante ved Grünerløkka for å svare på nettopp det. Mellom kafen og ølen forklarer Traavik at en litt obskur vennskapsorganisasjon ved navn «Friends of Kim» ble roten til det hele. Organisasjonen ble drevet av en spanjol som utga seg for å være nordkoreansk statsborger. Han arrangerte vennskapsturer, og Traavik lot seg friste av landet som ingen tilsynelatende ikk komme inn i. – Kartet og terrenget stemte ikke. Det kartet du har med deg som utlending, med klisjeene om «verdens verste land», «verdens mest lukkede land» og «verdens verste regime» ble møtt av en mye mer kompleks virkelighet. Da Traavik ankom Nord-Korea første gang var menneskene imøtekommende og vennlige, og selv anså han språkbarrieren som det største sosiale hinderet. – De leste skrekkhistoriene om NordKorea stammer egentlig fra 90-tallet, noe som gjør dem 20 år gamle. Det innes ingen virkelighet. Det innes bare fortellinger om virkeligheten. Traaviks fascinasjon for mislykkede regimer som var bygget på tanken om et utopisk idealsamfunn, var noe av det som gjorde at han fortsatte å arbeide med kommuniststaten. – Se bare på Sovjet og Pol Pots Kambodsja. Vakre ideologier som kommunisme fungerer aldri i praksis, men ganske mange av innbyggerne i de totalitære statene tror på dem likevel. Disse utopiene om totalitære stater er tragiske, men også vakre fordi de bygger på en menneskelig lengsel etter fellesskap. Selv om alle eksempler viser at det går til helvete søker vi dem likevel, i håpet om dette fellesskapet. «Vi er forenet i lengselen etter hendenes innside». Sitatet er forfatteren Agnar Mykles. Traavik mener utopiene gjør at folk tror de må kappe av hoder, armer og bein for å få verden til å passe inn, og at det er derfor de mislykkes. De låser seg altså til forhåndsbestemte rammer. Selv er Traavik langt i fra fastlåst til noe som helst. I 2011 halte han med seg to nordkoreanske delegater til festivalen Barents Spektakel i Kirkenes, noe som skapte nettopp spetakkel i rekkene til Helsingforskommiteen. De mente dette kunne gi ett inntrykk av at Norge var vennligstilt til kommuniststaten. Kunstneren arrangerte i tillegg sin egen 17. mai feiring i Pyongyang i 2012, sammen med 15 norske kunstnere, musikere og skuespillere, samt et tv-team fra NRK. I jor satte han opp horbjørn Egners Kardemommeby under festspillene i Bergen med nordkoreanske barn. Årets Laibach-konsert anser han så langt som kronen på verket i samarbeidet med Nord-Korea. – Det er urmennesket, barnet og dyret portrettet i oss som får frem kunst på sitt beste. For å fritt sitere Freud: Kunst er et område der huleboerens streben etter allmektighet fortsatt er i fri utfoldelse. – Var det urmennesket i deg som gjorde at du ble kunstner? – Det er ikke så sikkert at jeg er den rette til å svare på det, på samme måte som at det ikke er kua som selv vet best hvordan melken smaker. Ellers var det nok foreldrenes yrker som ledet ham inn i regiverdenen, ettersom faren var psykolog og moren var lærer. – Regiyrket har jo både en lærer og en psykologfunksjon. Man må jobbe med skuespillerne og veilede dem samtidig som man må forholde seg til en myriade av forskjellige temperamenter og verdensanskuelser. Da han nådde 30-årene gikk han på en livs- krise og ikk et nesten ofentlig sammenbrudd. Han måtte avlyse en stor teaterproduksjon og begynte å stille spørsmål ved sitt eget arbeid, og sin plass i verden. Når han ser tilbake, sier han at mye av det han gjorde før den tid, var kompensering for en slags grunnleggende usikkerhet. Traavik lener albuene mot bordkanten, før han retter seg opp og kremter. – Jeg tror jeg var ganske arrogant før i tiden. Men det har blitt bedre nå. Under sammenbruddet så han ikke menin- gen med noe som helst. Spesielt ikke kunst og teater. Traavik jobbet et år som portør på Rikshospitalet og trodde at livet som kunstner var over. Han skulle aldri tilbake. – Erkjennelsen av at verden gikk videre både for mitt eget vedkommende, men ikke minst uten meg i den generelle verden, var vanskelig, men nødvendig. Jeg innså også at altfor mye av det jeg hadde skapt frem til det var bygget på angst for å gjøre feil. I dag mener Traavik at kunst mange kaller kontroversiell, egentlig er ganske konvensjonell. – Kunstnere er forent i angsten for å gjøre feil. Ansiktet sprekker opp i et smil og han drar en leip om at yoga, tre år i Tibet og biodynamisk kosthold ikk ham ned på jorda igjen. Det som egentlig dro ham opp var de lemlestede kvinnene som vandret i gatene i Angola etter at borgerkrigen tok slutt i 2002. Prosjektet «Miss Landmine» ble hans redning – en skjønnhetskonkurranse for fattige landmineofre. Han sluttet å ta seg selv så høytidelig. – Å klare å gi faen er en helt avgjørende egenskap hvis du skal ha det gøy. Kritikken har forfulgt Traavik gjennom en stor del av hans kunstprosjekter. Likevel blir han aldri lei yrket sitt, men glad for at det han driver med vekker følelser. – Du kan alltids si at det bare var kunst, Jeg tror jeg var ganske arrogant før i tiden. Men det har blitt bedre nå. og da gjelder det liksom ikke. Men jeg mener at hvis du virkelig vil ta mål av deg til å jobbe med kunsten som en strategi eller som en uttrykksform ute i den ikke-kontrollerbare verden, så er du nødt til å være forberedt på å ta noen slåsskamper. Kritikken går ikke innpå ham personlig, men han kan selvfølgelig bli provosert og forbanna. – Det virker nesten som ren misunnelse for at jeg har knepet Nord-Korea framfor nesen på andre hvite menn på jakt etter et eget lite «Neverland». Arrangementet på Chateau Neuf nærmer seg slutten og en tynn gutt reiser seg for å spørre Traavik hvordan han har klart å skape det kunstneriske spillerommet han har snakket så mye om. Traavik tygger på det. – Jeg vil ganske ublygt anta at jeg, til forskjell fra de leste av mine kunstneriske kolleger, har et språk for å formidle til folk som ikke driver med kunst, hva vi lager sammen og hvorfor vi gjør det. Han skuer ut mot gjestene i det dunkle lokalet. Kritikerne hans har slått fra seg i alle retninger, men kunsten har blitt Traaviks måte å utfordre etablerte sannheter han ikke har så mye til overs for. magasin@universitas.no FOTO: PRIVAT 30. september 2015 | MAGASINET | 13 perspektivet BEDRE SENT ENN ALDRI Stadig flere nordmenn bretter opp ermene og viser solidaritet for flyktningene som kommer til landet. Hvor er regjeringen? tekst Hanna skotheim E n rosa Nasse Nøf-bamse ligger forlatt på gresset utenfor registreringskontoret for lyktninger på Tøyen. I regnet har de leste søkt tillukt inne i murbygget. Bare en enslig mann går opp og ned langs fortauskanten med begge hendene dypt i lommene. I luftegården sitter lere menn med hodet ned mot fanget. Andre står og ser ut i ingenting, mens noen få prater mens de røyker. Ingen smiler. De siste månedene har det strømmet lere og lere folk til registreringskontorer som dette, og det vil det fortsette å gjøre i ukene som kommer. Flyktningene venter her på det som kan vise seg å bli det mest avgjørende intervjuet i deres liv. Mens krisen i Syria pågår, har debatten her hjemme handlet om hvor mange lyktninger Norge skal ta i mot. Finansministeren har oppfordret kommunene til å si nei til bosetting av lyktninger, og Per Sandbergs t-skjorter har provosert mange. Lenge var også det norske folk apatiske, men da syrerne begynte å strømme over grensene ble situasjonen brått mer virkelig. Det norske folk har begynt å oppføre seg som vi gjorde under Bosniakrigen, en konlikt som viste hvor stort potensiale Norge har for å hjelpe. – Under krisen i Bosnia fungerte integreringen bedre enn i dag. Da var regjeringen tidlig ute med beredskapen for å støtte dem som kom, sier Anton Steen. Han er professor på Institutt for statsvitenskap og har innvandrings– og inte- 14 | MAGASINET | 30. september 2015 greringspolitikk som forskningsfelt. Steen mener at politikerne og kommunene henger for langt etter. Mens noen kommuner ønsker å ta imot det antallet lyktninger de har fått tildelt, er det andre som hevder at de ikke har kapasitet til å bosette så mange. – Det kan faktisk hende at det er et presset boligmarked i noen kommuner, men sannheten er heller oftere at man ikke ønsker dem hos seg, sier Steen. Budskapet er klart når Johanne Schmidt- Nilsen, den danske politikeren fra venstresosialistiske Enhedslisten, er på Norgesturné for å snakke om fellesskap for studentene på Blindern: – Vårt mål må være at lyktningene som kommer til oss ikke havner rett inn i arbeidsledighet eller kriminalitet. Alle skal ha mulighet til å komme seg i arbeid. Mange tror ikke at lyktningene som nå strømmer inn i Europa kan bidra i samfunnet på lik linje med alle andre. Schmidt-Nilsens parti har de siste to årene hatt «Fellesskapet fungerer» som motto - en beskjed danskene har tatt til seg som sitt mest brukte slagord de siste ukene. Likevel er det noen, med støtte fra den sittende danske regjeringen, som ikke mener at lyktningene kan bidra i et slikt fellesskap. – Jeg tror ikke Norge har noe å lære av Danmark i forbindelse med innvandringspolitikken, sukker Schmidt-Nilsen. De nordiske landene vil heller gjøre en innsats i områdene det lyktes fra. Det er en unnskyldning for å ikke foreta noe her hjemme. Johanne Schmidt-Nilsen, dansk politiker fra den venstresosialistiske Enhedslisten. Her i Norge samler vi inn mat og klær, ønsker lyktningene velkommen og tilbringer tid med dem. Dagbladet har titler som «Ikke vær redd for oss syrere, vi er ganske like nordmenn» på nettsidene sine og viser bilder av lykkelige familier som har klart å integrere seg. Men som Erling Rimehaug, redaktør i Vårt Land, påpekte i en kommentar for et par uker siden, ønsker våre politikere verken flere eller færre flyktninger enn de 8000 som i utgangspunktet ble bestemt. Flere av dem, inkludert Erna Solberg og Carl I. Hagen, sier seg positive til den solidariteten folket viser, men nøyer seg med det. Det virker som om regjeringen stiller seg i bakgrunnen mens folket tar seg av det som bør være deres jobb. Perspektivet ARKIVFOTO: MATTHIS KLEEB SOLHEIM – Hvordan kan vi endre politikernes holdninger? – Ja, tenk hvis jeg kunne knekke den nøtta! Det ville vært deilig, sier Schmidt-Nilsen. For selv om lere politikere ønsker å ta imot lyktningene på best mulig måte, forholder de leste seg fortsatt passive. – De nordiske landene vil heller gjøre en innsats i områdene det lyktes fra. Det er en unnskyldning for å ikke foreta seg noe her hjemme, sier Schmidt-Nilsen. Studier viser at de som er mest negative til innvandring er de som jobber i sektorer hvor innvandrere utgjør reelle konkurrenter til arbeidsplassene. Det vil si arbeidsplasser hvor en ikke trenger høyere utdanning eller andre ferdigheter som krever høy kompetanse. I Norge har vi behov for slik arbeidskraft fordi mange her tar høyere utdanning. Men lere av dem som kommer, særlig fra Syria, har også høy utdanning. Selv om mange av lyktningene er ressurssterke, mener Schmidt-Nilsen at vi ikke bør late som at det er problemfritt å ta imot lyktninger. – Jeg tror ikke at dagens politikk vil gjøre problemene mindre så lenge den spenner ben på integreringen, sier Nilsen. Spørsmålet er dermed hvordan politikere skal innse at dagens politikk svekker integreringen. Når lere av mottakene fylles til bristepunktet bør ikke det være så vanskelig å få øye på. Under Bosnia-krigen kan Norge ha følt på et spesielt ansvar fordi man var med som krigende part. I dag føler man ikke et slikt ansvar i like stor grad – selv om bildene av døde barn er mer tilgjengelige og lere. Men etter hvert som politikerne tilbringer mer tid sammen med disse menneskene, vil man muligens kunne komme på andre tanker. Da vil de kanskje oppdage at lyktningene er en ressurs. I dag er det utenkelig å ønske seg at bosnierne aldri kom. Om vi anstrenger oss kan vi sørge for at også dagens lyktninger blir en naturlig del av vårt samfunn. I framtiden vil politikerne kanskje ønske at vi ga dem en bedre velkomst enn vi gir i dag. HOPPER OVER GRENSER: Vi må ta vare på dagens flyktninger slik vi tok ansvar for krigsflyktningene fra Bosnia som kom til Norge på 90-tallet. Bildet viser Samuel som flyktet i gummibåt fra Gambia til et liv på vent i Italia. magasin@universitas.no 30. september 2015 | MAGASINET | 15 bildet Sara ikk ikke fullført videregående på grunn av sterk epilepsi, sliter med å få seg arbeid. Når foreldrene er på jobb og skole tar Sara seg av huset. Hennes drøm er å jobbe som tegneserieskaper. – Jeg vil ikke studere igjen, så jeg prøver å bli så god som mulig på det jeg liker best. Evenlin Andora Pecori, fotograf Magasinet er et månedlig bilag i studentavisa Universitas. Universitas arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale oppfordres til å kontakte redaksjonen. 16 Magasinredaktør: Thea Storøy Elnan t.s.elnan@universitas.no | 479 64 336 Magasinfotosjef: Iselin Shaw of Tordarroch iktordar@universitas.no | 412 41 152 Ansvarlig redaktør: Magnus Newth mgnewth@universitas.no | 404 70 501
© Copyright 2024