1. No category

Agatha Christie
Mord på
Orientekspressen
Oversatt av Ola Halvor Seeberg Nygård
Om boken:
Fru McGillicuddy sitter på toget på vei til sin gamle
venninne Miss Marple da et annet tog kjører forbi.
Plutselig får hun se ryggen på en mann som tar kvelertak
på en kvinne. Rystet av sjokket forteller hun Miss Marple
hva hun har sett. Men hvem var kvinnen? Hvem var
morderen? Og hvor ble det av liket?
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til
ebok@aschehoug.no
Originalens tittel: Murder on the Orient Express
AGATHA CHRISTI ™ POIROT™
Murder on the Orient Express
Copyright © 1934 Agatha Christie Limited
All rights reserved.
Norsk utgave © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av Type-it AS, Trondheim 2015
ISBN 978-82-03-21414-1
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
FØRSTE DEL
Fakta
Viktig passasjer på Taurusekspressen
Klokken var fem en vintermorgen i Syria. Ved perrongen
i Aleppo sto toget som togtabellene så flott betegnet som
Taurusekspressen. Det besto av spisevogn, sovevogn og
to lokalvogner.
Ved stigtrinnet opp til sovevognen sto en ung fransk
løytnant i glitrende uniform og snakket med en liten
mann, innpakket til ørene så bare en lyserød nesetipp og
spissene på en oppstrebende bart var synlige.
Det var gnistrende kaldt, og ingen misunte ham jobben
med å se en fremtredende utlending vel av sted, men
løytnant Dubosc gjennomførte tappert sin rolle. Velvalgte
fraser gled over leppene på velpleiet fransk. Ikke så å
forstå at han visste hva det gjaldt. Ryktene hadde
naturligvis gått, som alltid i slike saker. Generalens
humør var blitt verre og verre. Og så var denne belgieren
kommet, helt fra England, lot det til. Det hadde vært en
uke fylt av spenning. Og så skjedde saker og ting. En
fremstående offiser hadde begått selvmord, en annen
hadde søkt avskjed. Bekymrede fjes slappet plutselig av,
og man lempet på visse militære forholdsregler. Og
generalen – løytnant Duboscs egen spesielle general – så
plutselig ti år yngre ut.
Dubosc hadde hørt litt av samtalen mellom ham og
belgieren. «Du har reddet oss, mon cher,» sa generalen
beveget, mens den store, hvite barten dirret. «Du har
reddet den franske armés ære, du har forhindret
blodbad! Hvordan skal jeg få takket deg fordi du kom da
jeg kalte? Reiste så langt …»
Til dette ga den fremmede (som het Hercule Poirot) et
passende svar som omfattet setningen «Skulle jeg ikke
huske at du reddet livet mitt en gang?». Hvorpå
generalen viftet til side all ære for denne gamle
tjenesten, og med ytterligere tale om Frankrike, Belgia,
heder og slikt omfavnet de hverandre varmt, og samtalen
var slutt.
Hva det hele gjaldt, ante løytnant Dubosc ennå ikke,
men han hadde fått i oppdrag å se M. Poirot vel av sted
med Taurusekspressen, og han gjorde sin plikt med all
den glød som høvet en ung offiser med en lovende
karriere foran seg.
«I dag er det søndag,» sa løytnant Dubosc. «I morgen,
mandag kveld, er De i Istanbul.»
Det var ikke første gang han hadde ytret dette.
Perrongsamtaler før togavgang har tendens til
gjentakelser.
«Ja visst,» sa Poirot og var enig.
«De blir der vel noen dager?»
«Ja visst. Istanbul er en by jeg aldri har besøkt før. Det
ville være synd å dra forbi comme ça.» Han knipset
megetsigende med fingrene. «Ingenting haster. Jeg blir
der noen dager som turist.»
«Sofia-moskeen er praktfull,» sa løytnant Dubosc, som
aldri hadde sett den.
Et kaldt vindgufs feide over perrongen. Begge hutret.
Løytnant Dubosc klarte å kaste et kjapt blikk på klokken.
Fem på fem – bare fem minutter igjen!
Redd for at den andre hadde lagt merke til det kjappe
sideblikket, kastet han seg ut i samtalen igjen.
«Ikke så mange ute og reiser på denne tiden av året,»
sa han og så opp på sovevognvinduene.
«Nei visst,» sa Poirot.
«La oss håpe dere ikke blir sittende fast i sneen i
Taurus!»
«Hender virkelig slikt?»
«Ja da. Men ikke i år – hittil.»
«La oss leve i håpet,» sa Poirot. «Værmeldingen for
Europa var ikke bra.»
«Elendig. Mye sne på Balkan.»
«I Tyskland også, har jeg hørt.»
«Eh bien,» sa løytnant Dubosc fort, da samtalen lot til å
gå i stå igjen. «I morgen kveld ti over halv åtte er De i
Istanbul.»
«Ja,» sa Poirot, og fortsatte desperat: «Jeg har hørt at
Sofiamoskeen skal være fantastisk.»
«Helt praktfull.»
Over hodene deres ble gardinet i en sovevognkupé
trukket til side, og en ung dame kikket ut.
Mary Debenham hadde ikke fått særlig mye søvn siden
hun dro fra Bagdad tirsdag. Hverken i toget til Kirkuk, på
overnattingsstedet i Mosul eller på toget sist natt var det
blitt mye blund på øynene. Nå var hun lei av å ligge
våken i den altfor varme kupeen, så hun sto opp og kikket
ut.
Dette måtte være Aleppo. Ingenting å se, naturligvis.
Bare en lang, dårlig opplyst perrong, med noen som
trettet høyt og rasende på arabisk et eller annet sted. To
menn under vinduet hennes snakket fransk. Den ene var
fransk offiser, den andre en liten mann med
kjempebarter. Hun smilte litt. Aldri hadde hun sett noen
så innpakket. Det måtte være svært kaldt ute. Derfor
skrudde de varmen slik opp. Hun prøvde å dra vinduet
ned, men det satt fast.
Wagon-Lit-konduktøren kom bort til de to mennene.
Toget skulle gå nå, sa han. Monsieur måtte stige på. Den
lille mannen tok hatten av. For et egghode han hadde!
Tross sine bekymringer måtte Mary Debenham smile. En
latterlig liten fyr, av den typen man aldri kunne ta
alvorlig.
Løytnant Dubosc avleverte sin avskjedstale. Han hadde
tenkt den ut på forhånd og hadde spart den til det siste.
Den var glatt og nydelig.
Poirot kunne ikke være dårligere, og svarte på samme
måten.
«En voiture, Monsieur,» sa sovevognkonduktøren.
Tilsynelatende sterkt motstrebende steg Poirot på, med
konduktøren etter. Han vinket. Løytnant Dubosc stilte
seg i givakt. Med et voldsomt rykk begynte toget å
bevege seg.
«Endelig!» mumlet Hercule Poirot.
«Brrrr,» mumlet løytnant Dubosc, og oppdaget fullt ut
hvor svinekaldt det var.
«Voilà, Monsieur.» Med en feiende håndbevegelse
demonstrerte konduktøren hvor nydelig sovekupeen var,
og hvor ryddig bagasjen var plassert. «Vadsekken satte
jeg her.»
Den utstrakte hånden var megetsigende. Hercule
Poirot la en brettet seddel i den.
«Merci, Monsieur.» Konduktøren ble forretningsmessig
og effektiv. «Jeg har Monsieurs billetter, og vil også
oppbevare passet. Reisen blir avbrutt i Istanbul, så vidt
jeg forstår.»
Poirot bekreftet dette.
«Det er vel ikke mange passasjerer?» sa han.
«Nei, jeg har bare to andre. Engelske begge to. En
oberst fra India, og en ung dame fra Bagdad. Ønsker De
noe?»
Monsieur ba om en liten flaske Perrier.
Det er bakvendt å borde et tog klokken fem om
morgenen. Ennå to timer til daggry. Klar over at han
hadde sovet for lite og tilfreds over et heldig gjennomført
delikat oppdrag, krøp Poirot sammen i en krok og sovnet.
Klokken var halv ti da han våknet, og han gjorde et
utfall mot spisevognen på leting etter varm kaffe.
Det var bare én passasjer der i øyeblikket, tydeligvis
den unge engelske damen som konduktøren hadde nevnt.
Hun var høy, slank og mørk – kanskje litt under tredve.
Den kjølige, effektive måten hun spiste på, og ordren om
mer kaffe, røpet den reisevante verdensdame. Hun hadde
mørk reisedrakt av tynt stoff som passet glimrende til det
overopphetede toget.
Hercule Poirot, som ikke hadde noe bedre å foreta seg,
moret seg med å studere henne i smug.
Han anslo henne til å være av dem som kunne klare
seg selv overalt uten vanskelighet. Hun virket likevektig
og effektiv. Han likte de rene trekkene og den bleke
huden, likte det mørke, blanke håret med de velordnede
krøllene, og de kjølige, grå øynene. Men etter hans
mening var hun bitte lite grann for effektiv til å være hva
han kalte jolie femme.
Nå kom en annen passasjer inn, en høy mann mellom
førti og femti, mager, solbrent, med grå stenk ved
tinningene.
«Obersten fra India,» sa Poirot til seg selv.
Nykommeren bukket lett for den unge damen.
«God morgen, Miss Debenham.»
«God morgen, oberst Arbuthnot.»
Obersten sto med hånden på stolen overfor henne.
«Tillater De?» spurte han.
«Naturligvis. Bare sett Dem.»
«Vel, frokost er ikke alltid et pratsomt måltid, vet De.»
«Håper ikke det. Men jeg biter ikke.»
Obersten satte seg.
«Boy,» ropte han kommanderende.
Han bestilte egg og kaffe.
Blikket hvilte litt på Hercule Poirot, men gled
likegyldig videre. Poirot kjente sine engelskmenn, og
gjettet at han hadde sagt til seg selv: «Bare en eller
annen helvetes utlending.»
Tro mot sin rase, var de to englenderne ikke akkurat
pratsomme. De vekslet noen korte bemerkninger, og så
reiste piken seg og gikk tilbake til kupeen sin.
Ved lunsj delte de to atter bord, og på ny overså begge
fullstendig den tredje passasjeren. Samtalen var livligere
enn ved frokosten. Oberst Arbuthnot snakket om Punjab,
og stilte noen spørsmål om Bagdad, da det kom frem at
hun hadde vært der som guvernante. I samtalens løp
oppdaget de noen felles venner, noe som straks gjorde
dem vennligere og mindre stive. De snakket om gamle
Tommy Et-eller-annet. Obersten spurte om hun skulle
rett videre til England eller om hun tok en stans i
Istanbul.
«Nei, jeg fortsetter direkte.»
«Er ikke det synd?»
«Jeg kom ut denne veien i forfjor, og da var jeg tre
døgn i Istanbul.»
«Ja visst. Vel, jeg er glad De drar tvers igjennom, for
det gjør jeg også.»
Han bukket stivt, og rødmet litt i det samme.
«Han er mottakelig, obersten vår,» tenkte Hercule
Poirot. «En togreise kan være like farlig som en sjøtur.»
Miss Debenham sa kort at det var da hyggelig. Hun
opptrådte nokså reservert. Hercule Poirot la merke til at
obersten fulgte henne tilbake til kupeen hennes. Senere
kjørte de gjennom det praktfulle Tauruslandskapet. De
sto ved siden av hverandre og så på utsikten, og Poirot
som sto i nærheten, hørte henne plutselig sukke og
mumle:
«Så vakkert! Jeg skulle ønske …»
«Hva?»
«At jeg kunne nyte det virkelig.»
Arbuthnot svarte ikke, men kjaken ble litt strammere
og bistrere. «Skulle inderlig ønske De var ute av alt
dette,» sa han.
«Hysj!»
«Å, det er all right.» Han kastet et ergerlig blikk i
retning av Poirot. Så fortsatte han: «Men jeg liker ikke
tanken på at De skal være guvernante – avhengig av