Romfart 2007
2007-3 2-2006 O 50 AR www.romfart.no INNHOLD ONAUTISK TR NING RE FO NORSK A S ROMFART 1951 Utgiver: Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo Redaktør: Øyvind Guldbrandsen Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen Per Arne Marthinsen Erik Tronstad eRomfart / www.romfart.no: Kontakt: Telefon: 880 0313 0 (flexinummer) e-post: naf@romfart.no redaksjonen@romfart.no Bankkontonr.: 9235.15.91406 Organisasjonsnr.: 979 960 875 Trykk: Tøyen Trykk A/S Tvetenveien 162, 0671 Oslo Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Opplag: 950 ISSN 1502-5276 Årgang 38 - Nr. 143 (Nr. 2007-3) www.romfart.no Omslaget: 4. oktober 2007 var det 50 år siden Sovjetunionens oppskyting av Sputnik 1 innledet romalderen og sjokkerte verden, særlig USA, som kastet seg i gang med et utviklingsrace uten like i historien. Bare tolv år senere hadde de en mann på Månen. Forsiden viser en av de to første, Buzz Aldrin, som for øvrig kommer til Oslo på Astrofestivalen den 18. november i år. Det innmonterte bildet av Jorden er tatt av Japans asteroidesonde Hajabusa. Baksiden er fra den siste måneferden, Apollo 17, i 1972. Innfelt er Sojuz-versjonen av Sovjetunionens bærerakett R-7, som har vært en rød tråd gjennom hele romalderen. Varianter har skutt opp Sputnik 1 (baksiden, øverst t.h.), et meget stort antall andre satellitter, samt mange romsonder og alle Sovjets/Russlands bemannede romfartøy. Dette inkluderer Vostok 1 med historiens første romfarer Jurij Gagarin, og Sojuz-romfartøyene som idag benyttes til den internasjonale romstasjonen ISS (baksiden, t.h.). ROMFART nr. 2007-3 50 år siden Sputnik 1 Side 3 Andre romjubiléer Side 10 Romdagen 2007 Side 11 Kinas romprogram - del 3 Side 12 India i rommet Side 18 STS-118 til ISS Side 20 Phoenix på vei mot Mars Side 32 Dawn mot Ceres og Vesta Side 44 Nytt fra Saturn: Iapetus Side 52 Oppskytingsoversikt Side 56 Abonnement på Romfart / medlemskap i Norsk Astronautisk Forening (www.romfart.no): Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eRomfart (pr. e-post) og innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskursjoner. Priser: Personlige medlemmer: Kr 195,- pr. år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): Kr 370,Opphavsrett: Hele eller deler av artikler eller bilder fra Norsk Astronautisk Forenings publikasjoner kan kun gjengis etter tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen og dersom navn på kilde (Romfart nr. XX) forfatter/fotograf og Norsk Astronautisk Forening oppgis. Jorden, fotografert fra den europeiske meteorologiske satellitten MSG-1 den 27. mars 2007. Romfart 2007-3 ROMFART 2007-3 romhistorie 50 år siden Sputnik 1 4. oktober 2007 var det 50 år siden Sovjetunionen skjøt opp historiens første satellitt, Sputnik 1. Begivenheten regnes som starten på romalderen. Av Erik Tronstad Oppskytingen av Sputnik 1 Romfart 2007-3 O ppskytingen av Sputnik 1 skjedde fra det vi i dag kjenner som Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan. Den gang en av mange republikker i Sovjetunionen, i dag et selvstendig land. Oppskytingen startet klokken 22.28.34 Moskva-tid (20.28.34 norsk tid) 4. oktober 1957. På oppskytingsstedet i Kasakhstan var det allerede blitt 5. oktober da Sputnik 1 ble skutt opp og gikk inn i bane. Bæreraketten var en modifisert utgave av langdistanseraketten R-7. R-7 var utviklet for å frakte kjernefysiske våpen mot USA. Noen modifikasjoner var gjort for at den skulle fungere som bærerakett for en satellittoppskyting. Noen minutter etter oppskytingsstart var Sputnik 1 i en jordbane på 228 km x 947 km med en inklinasjon på 65,6° og en omløpstid på 1 time, 36 minutter og 10 sekunder. For første gang var en gjenstand laget av mennesker plassert i bane rundt Jorden. Sputnik 1 var en metallkule med 58 cm diameter som veide 83,6 kg. Fire metallantenner gikk ut fra kulen, to av dem 2,9 m lange og to 2,4 m lange. Om bord var en radiosender som sendte på frekvensene 20,005 MHz og 40,002 MHz. På begge frekvensene kom signalene støtvis med varigheter på 0,2-0,6 sekunder. Det var opphavet til de berømte «pip-pip»-radiosignalene fra satellitten. Strømkilden i Sputnik 1 var batterier, ikke solcellepaneler. Etter tre uker var batteriene oppbrukt, og radiosignalene fra satellitten opphørte. Stor oppmerksomhet Om morgenen 5. oktober 1957 offentliggjorde det sovjetiske nyhetsbyrået Tass en melding som ble gjengitt i morgenutgaven av avisen romhistorie Slik så Sputnik 1 ut innvendig. Til venstre og til høyre er de to metallhalvkulene som omsluttet utstyret i satellitten. Slik omtalte ærverdige The New York Times nyheten om Sputnik 1. Pravda. Meldingen var holdt i svært nøkterne, formelle og omstendelige ordelag og var ikke Pravdas hovedoppslag denne morgenen: «I flere år har det i Sovjetunionen vært utført vitenskapelig forskning og eksperimentelt konstruksjonsarbeid på byggingen av kunstige satellitter. Som det allerede har vært rapportert om i pressen, har man i Sovjetunionen planlagt den første oppskytingen av satellitter for realisering med det vitenskapelige forskningsprogrammet til Det internasjonale geofysiske år. Som et resultat av et meget intenst arbeid av vitenskapelige forskningsinstitutter og konstruksjonsbyråer er verdens første kunstige satellitt blitt laget. Den 4. oktober ble denne første satellitten vellykket skutt opp i Sovjetunionen. Ifølge foreløpige data har bæreraketten gitt satellitten den påkrevde hastigheten på omtrent 8000 meter per sekund. I dette øyeblikk går satellitten i en elliptisk bane rundt Jorden. Ferden dens kan observeres i strålingen fra den oppstigende og nedsynkende Solen, ved hjelp av meget enkle optiske Romfart 2007-3 romhistorie Mikhail Tikhonravov. Han var en av de fremste drivkreftene bak idéen om å skyte opp en sovjetisk satellitt, og lederen for den såkalte satellittgruppen, som i 1953-1955 utredet muligheten for dette. instrumenter (kikkerter, teleskoper, osv.).» Dette var langt fra å være noen triumferende tone i retningen: «Vi var først!» eller «Hurra! Vi greide Sergei P. Koroljov, sjefskonstruktør i OKB-1, konstruksjonsbyrået som i dag er kjent som RKK Energia. Frem til sin død i 1966 var han den mest sentrale personen i Sovjetunionens romprogram. det!» Begge deler hadde vært høyst berettiget og velfortjent. Reaksjonene i Vesten og i andre deler av verden var helt annerledes. Oppskytingen var en sensasjon, fikk kjempeoppslag på forsiden av alle aviser 5. oktober 1957 og var blant Sputnik 1 under bygging. hovedoppslagene i nyhetssendinger på radio og fjernsyn. Slik omtalte ærverdige The New York Times nyheten om Sputnik 1. Først da man i Sovjetunionen så disse reaksjonene, begynte landet selv å forstå at dette hadde gjort langt større inn- Romfart 2007-3 trykk utenfor landet enn de fleste der hadde tenkt seg. Derfor ble det 6. oktober før Pravda gjorde Sputnik 1 til en stor sak. Sovjeterne selv kalte ikke satellitten for Sputnik 1, men «Jordens kunstige satellitt». I Vesten ble den kalt for Sputnik, det russiske ordet for «satellitt» eller «reisefølge». I dag kaller vi den i Vesten for Sputnik 1, mens russerne fortsatt omtaler den som «den første sovjetiske kunstige satellitten til Jorden». sputnik 1 ikke første satellitt Strengt tatt var Sputnik 1 ikke den første, men den andre satellitten som ble plassert i jordbane. På denne oppskytingen ble både R-7-bærerakettens mye større og tyngre kjernetrinn, Sputnik 1 og nyttelastdekselet over Sputnik 1 plassert i jordbane. Etter at hele denne kombinasjonen var i bane, ble først nyttelastdekselet koblet romhistorie fra. Strengt tatt var derfor nyttelastdekselet historiens første satellitt. Pravda rapporterte 9. oktober 1957 at også nyttelastdekselet var gått inn i bane. Like etterpå ble historiske Sputnik 1 koblet fra kjernetrinnet og begynte å kretse rundt Jorden som et eget, selvstendig legeme. Med denne oppskytingen plasserte altså Sovjetunionen faktisk tre satellitter i jordbane, ikke bare én. All oppmerksomhet ble imidlertid gitt til Sputnik 1. En av flere grunner til det er at det var Sputnik 1 som var nyttelasten for oppskytingen. Viktigst er nok at Sputnik 1 var utstyrt for å fungere som en aktiv satellitt. Ingen har rapportert om sikre observasjoner av nyttelastdekselet, selv om det må ha vært like lyssterkt på himmelen som Sputnik 1. Fordi det hadde mye mindre masse, var det mer utsatt for den lille luftmotstanden i banen det gikk i enn Sputnik 1. Derfor må det ha falt ned i atmosfæren og brent opp lenge før Sputnik 1. Kjernetrinnet var heller ikke en aktiv satellitt i den betydningen vi i dag legger i en satellitt, bare en stor «død» gjenstand i jordbane. Trinnet hadde et telemetrisystem som man lot være på. Signaler fra trinnet ble oppfanget på trinnets andre omløp. Likevel er dette ikke nok til at trinnet normalt regnes som en satellitt. Innvendig var Sputnik 1 fylt med nitrogen med et trykk på 1,3 atmosfærer. Et viftesystem sørget for å utjevne temperaturforskjeller inni satellitten. Den hadde batterier med lang levetid, og den sendte signaler til bakken. Om bord var det dessuten følere som registrerte trykk og temperatur inni satellitten og sendte dataene til bakken. Alle disse egenskapene ved Sputnik 1 skilte den fra nyttelastdekselet og kjernetrinnet og gjorde Sputnik 1 til en mer «ekte» satellitt. Folk over hele verden så og fulgte satellittens bevegelser over nattehimmelen - trodde de. De aller fleste så mest sannsynlig det store kjernetrinnet til R-7-raketten. Lille Sputnik 1 var for liten og lyssvak til lett å kunne ses med det blotte øye. Kjernetrinnet til R-7-raketten Mikhail Tikhonravovs berømte «satellittgruppe» fotografert i 1970. De lagde en fremragende rapport som banet veien for et sovjetisk satellittprogram. Sittende fra venstre: Vladimir Galkovskij, Gleb Maksimov, Lidia Soldatova, Tikhonravov og Igor Jatsunskij. Stående fra venstre mot høyre: Grigorij Moskalenko, Oleg Gurko og Igor Bazhinov. Modell av Sputnik 1. hadde en lysstyrke tilsvarende det astronomene angir som størrelsesklasse 1. Tilsvarende for Sputnik 1 var størrelsesklasse 6. Siden banen var så langstrakt, må størrelsesklassen ha variert en del. Det er ukjent om de tallene som her er oppgitt, er størrelsesklasse når objektene var nærmest Jorden, men det er sannsynlig. Et objekt av størrelsesklasse 6 regnes normalt som det svakeste et menneske kan se fra bakken med det blotte øye, det vil si uten noen optiske hjelpemidler. Sputnik 1 kom inn i jordatmosfæren og brant opp 4. januar 1958. R-7s kjernetrinn brant opp tidlig i desember 1957. Bakgrunnen for R-7 og Sputnik 1 Etter den andre verdenskrig hadde både Sovjetunionen og USA aktive utviklingsprogrammer av rakettvåpen. Sovjetunionen utviklet flere stadig mer avanserte ballistiske raketter for frakt av våpen. Den 20. mai 1954 vedtok den sovjetiske regjeringen formelt å utvikle en interkontinental langdistanserakett, som fikk betegnelsen R-7. Hovedkontraktør for utviklingen ble et konstruksjonsbyrå kjent som «Eksperimentelt kon- Romfart 2007-3 romhistorie struksjonsbyrå 1» (OKB-1). Det ble ledet av Sergei Pavlovitsj Koroljov. OKB-1 hadde hundrevis av underkontraktører og fabrikker over hele Sovjetunionen. R-7 var et rent militært prosjekt med ett eneste formål: sende et kjernefysisk stridshode («atombombe») til USA. At små modifikasjoner kunne gjøre den samme raketten til en bærerakett for frakt av gjenstander ut i rommet, var selvsagt noe romentusiaster som Koroljov var meget klar over. Nøyaktig en uke etter at det var gitt klarsignal til Sputnik 1, sendte Koroljov 27. mai 1954 et brev til høytstående ledere i landets militærindustrielle kompleks. Der ba han om å få et formelt klarsignal til Den modifiserte versjonen av R-7 brukt til Sputnik 1. Romfart 2007-3 å starte et satellittprogram. En drivkraft bak tanken om et sovjetisk satellittprogram var Mikhail Tikhonravov, en som Koroljov hadde kjent siden 1920-årene. På en vitenskapelig konferanse i mars 1950 hadde Tikhonravov argumentert for at Modell av Sputnik 1 og nyttelastdekselet (til høyre). det var teknisk Antennene ble utfoldet først etter at Sputnik 1 var mulig å skyte frigjort fra bærerakettens øverste trinn. opp en satellitt og at Sovjetunionen burde starte ringen for alt den var verdt til nye et program med det formålet. fremstøt for sine egne planer. Bare Fra september 1953 ledet Tiktre uker senere fikk han grønt lys honravov en gruppe som utredet de til prosjektet. Nå fulgte en hektisk mange tekniske utfordringene ved periode med utarbeidelse av planer å bygge en satellitt og plassere den for et satellittprosjekt. Den 30. janui bane. Resultatet ble en 442 sider ar 1956 ga den sovjetiske toppledellang rapport som var ferdig i mars sen klarsignal for disse planene. De 1955. gikk ut på å utvikle tre forskjellige Da Koroljov sendte sitt brev 27. satellitter for tre ulike formål: mai 1954, la han ved en kopi av Tikhonravovs rapport. Tanken var • Objekt D1: for vitenskapelige å bruke en modifisert versjon av observasjoner R-7 til å skyte opp en 3 tonn tung • Objekt D2: for å plassere et dyr satellitt. i bane Reaksjonen på Koroljovs fremstøt var lunken. Han fikk ikke grønt lys for dette. Saken svevde halvdød omkring i landets byråkrati. Den 29. juli 1955 annonserte USA at landet kom til å sende opp små satellitter i jordbane i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året mellom juli Sputnik 1s R-7-bærerakett på oppskytingsrampen 1957 og desember på Bajkonur. For øvrig benyttet alle involverte på 1958. denne tiden navnet Tjuratam på oppskytingsbaKoroljov sen. utnyttet annonse- romhistorie Illustrasjon av Sputnik 1 i kretsløp rundt Jorden. • Objekt D3: en mer avansert militær satellitt Planene tilsa at Objekt D1 skulle skytes opp tidsnok til å komme i bane før USAs satellitter for Det internasjonale geofysiske år. I det sovjetiske militærkomplekset var det stor motstand mot Koroljovs planer. De militære ønsket ikke å avse noen av sine meget dyrebare langdistanseraketter for noe de anså som totalt bortkastet. Planene om en sovjetisk satellitt innebar nemlig at R-7-raketter som egentlig skulle vært utstasjonert som rakettvåpen, måtte ombygges til bæreraketter for satellitter. En modifikasjon var at skyvekraften til motorene i kjernetrinnet måtte reduseres til 82 % av nominell skyvekraft i startøyeblikket. I hver av de fire påmonterte tankene med hjelpemotorer måtte skyvekraften reduseres til 75 % av nominell skyvekraft 17 sekunder før trinnene ble koblet fra. Systemet som skulle skille nyttelasten fra bæreraketten, måtte endres for å sikre at nyttelastdekselet først ble koblet fra. Støtdempere måtte bygges inn for å redusere påkjenninger på dysene til de påmonterte oksygentankene. Den 20. september 1956 skjøt den amerikanske hæren opp en rakett av typen Jupiter C på en 5300 km lang ferd. Hvis rakettvåpenet hadde hatt et aktivt tredje trinn, kunne det ha plassert en liten satel- Statskommisjonen for Sputnik i 1957. Dette var en midlertidig komité med representanter fra forsvaret, industrien og konstruksjonsbyråene. Kommisjonen eksisterte bare under utprøvingen av Sputnik. Den fungerte som den primære kanalen for kommunikasjon med partilederne om programmets tilstand. Sittende fra venstre mot høyre er: Ivan Bulytsjev, Grigori Udarov, Aleksander Mrykin, Mikolai Piljugin, Mstislav Keldysh, Vasili Mishin, Leonid Voskresenskij, Vasili Rjabikov, Mitrofan Medelin, Sergei Korolov, Konstantin Rudnev, Valentin Glushko og Valdimir Barmin. Stående fra venstre mot høyre er: Aleksei Bogomolov, Pavel Trubatsjev, Viktor Kuznetsov, Anatoli Vasiljev, Konstantin Bushujev, Aleksander Nosov, Ivan Borisenko, Aleksei Nesterenko, Georgi Pashkov, Mikhail Ryazanski og Viktor Kurbatov. Romfart 2007-3 romhistorie litt i jordbane. Det var imidlertid aldri planen. Nyheten om dette nådde Sovjetunionen med en forvrengt fremstilling av saken. Koroljov var hellig overbevist om at oppskytingen var et hemmelig og feilslått forsøk fra den amerikanske hæren på å skyte opp en satellitt. Koroljov hadde samtidig problemer med utviklingen av den modifiserte versjonen av R-7 som var nødvendig for en sovjetisk satellittoppskyting. Likeledes var det forsinkelser i leveransene av deler til Objekt D1-satellitten. Både Koroljov og Tikhonravov var svært bekymret for at USA skulle skyte opp en satellitt før de selv fikk opp Objekt D1. I november 1956 ble de enige om å gå i gang med en mindre satellitt, samtidig som arbeidet med Objekt D1 skulle fortsette. Den 5. januar 1957 sendte Koroljov et formelt brev til regjeringen. Der ba han om tillatelse til å skyte opp to små satellitter, hver på om lag 100 kg. De to ble omtalt som de «enkleste satellittene» («Prosteyshyy Sputnik» eller PS) PS-1 og PS-2. I februar 1957 godkjente den sovjetiske regjeringen de nye planene. PS-1 var det som ble til historiske Sputnik 1. Arbeidet med den startet dermed bare drøyt et halvt år før oppskytingen. Sputnik 1 ble konstruert av en gruppe under ledelse av V. I. Petrov og A. P. Frelov. Mikhail Khomjakov var sjefkonstruktør i byggefasen. Det hele tok bare om lag én måned. USAs reaksjon på Sputnik 1 Reaksjonen blant amerikanske politikere og den jevne amerikaner på nyheten om Sputnik 1 var helt ekstraordinær. De mottok nyheten med sjokk og vantro. USA hadde i flere tiår sett på seg selv om en teknologisk ledende nasjon. Landet hadde ledet an innen flyteknisk forskning og industri. Eksperimentelle fly utviklet i USA var de første til både å fly fortere enn lyden og to ganger fortere enn Romfart 2007-3 En russisk soldat står i giv akt foran et nylig avduket monument av Sputnik 1 i Stjernebyen kosmonauttreningssenter utenfor Moskva. 50-årsjubileet for oppskytingen av Sputnik 1 ble behørlig markert i Russland. lyden. Landet stod bak Manhattanprosjektet, der de første kjernefysiske våpen ble utviklet. Og det var i USA at bilen var blitt gjort til nær allemannseie, samtidig som radio og fjernsyn var utbredt. At landets fiende nummer én på Jorden, Sovjetunionen, nå kom dem i forkjøpet med å sende opp en satellitt, var et sjokk. Roger Launius har tidligere vært leder for NASAs historiske avdeling og er nå historiker ved berømte Smithsonian Institutions National Air and Space Museum i USA. Han har beskrevet reaksjonene i USA: «To generasjoner etter at dette skjedde, er det vanskelig å beskrive med ord hvordan amerikanerne reagerte på den sovjetiske satellitten. Den eneste passende beskrivelsen som nærmer seg i å fange stemningen 5. oktober 1957 innebærer bruk av ordet hysteri. Det kom et kollektivt mentalt opprør og sjelegransking. Nesten umiddelbart dukket det opp to nye begreper i amerika- nernes tidsbegreper: «før Sputnik» og «etter Sputnik». Et tredje begrep som snart erstattet andre tidsbeskrivelser var Romalderen. Med oppskytingen av Sputnik 1 var Romalderen begynt, og verden ble aldri den samme igjen.» Launius fortsetter: «Oppskytingen av Sputnik 1 hadde en Pearl Harbour-liknende virkning på den amerikanske opinionen. Den var et sjokk som for den jevne amerikaner åpnet døren til romalderen i en stemning av krise. Hendelsen skapte en illusjon av et teknologisk gap og ga støtet til økte bevilgninger til prosjekter innen flyforskning og romforskning, tekniske og vitenskapelige programmer og opprettelsen av nye statlige organer som skulle administrere forskning og utvikling innen flyvning og romvirksomhet.» George Reedy oppsummerte det mange amerikanere følte på denne måten: «Det er et enkelt faktum at vi ikke lenger kan betrakte sovjeterne som å ligge langt etter oss teknologisk. Det tok dem fire år å ta oss igjen i utviklingen av en atombombe og bare ni måneder å ta oss igjen i utviklingen av en hydrogenbombe. Og nå prøver vi å ta dem igjen i utviklingen av en satellitt.» Reedy var en av assistentene til daværende senator Lyndon Johnson. Johnson var demokratenes leder i Senatet og la senere ned et stort arbeid for å utvikle et sivilt amerikansk romprogram. Johnson ble amerikansk visepresident under president John F. Kennedy i 1960, overtok som president da Kennedy ble myrdet i 1963 og ble valgt til president i 1964. Johnson Space Center i Houston, Texas er oppkalt etter ham. Sputnik 1 førte til en stor omlegging av amerikansk skole- og utdanningsvesen. Og Sputnik 1 var den direkte foranledningen til at USA 1. oktober 1958 opprettet National Aeronautics and Space Administration (NASA). Organisasjonen fikk ansvaret for all sivil romvirksomhet i USA og har hatt noen bitre nederlag, men langt flere store triumfer. romhistorie Jubileumsåret 2007 Det er 50 år siden Sputnik 1 innledet romalderen. Hvilke andre rombegivenheter kan ha vært verdt å markere i 2007? Øyvind Guldbrandsen 40 år siden Apollo 1 og Sojuz 1 Kanskje ikke så mye å juble for rent umiddelbart, ettersom Apollo 1 og Sojuz 1 tok livet av hver sin besetning. Det halsbrekkende kappløpet med å komme først til Månen med mennesker kan nok gis mye av skylden for dette. Men både Apollo og Sojuz er i dag bastioner i romhistorien. Amerikanernes Apollo brakte to år senere mennesker til Månen, noe ingen andre romfartøy har gjort. Siste Apollo-ferd inkluderte sammenkobling med en sovjetisk Sojuz i jordbane (illustrasjon t.h.). Sojuz er på sin side fortsatt i flittig bruk, de siste årene som et uunnværlig element i det internasjonale romstasjonsprosjektet. 30 år siden voyager I august og september var det 30 år siden oppskytingene av Voyager 1 og 2, sondene som gjennom sine eventyrlige ferder var de første til å gi et grundig innblikk i det ytre Solsystemets planeter og måner. Begge har forlatt Solsystemet, men er fortsatt operative - Voyager 1 som rommets fjerneste menneskelagde gjenstad. 20 år siden energia Energia/Buran var Sovjetunionens siste gigantprosjekt på romfronten, om man ser bort fra Mir. Etter at fire mislykkede N-1-oppskytinger knuste Sovjetunionens drøm om å bringe mennesker til Månen, satset samveldet på en annen superbærerakett, Energia (t.h.), primært for oppskytinger til jordbane. Men etter to oppskytinger, den siste med romfergen Buran, kollapset Sovjetunionen. Russland var økonomisk ute av stand til å videreføre prosjektet på egenhånd. 10 år siden cassini/huygens I oktober var det 10 år siden oppskytingen av Cassini/Huygens, som sommeren 2004 gikk inn i bane rundt Saturn. I januar 2005 landet Huygens på månen Titan. Cassinimodersonden har fortsatt i kretsløp og gjør stadige oppdagelser (se artikkel i bladet.) Jubilantene: 17. oktober (t.v.) var det 90 år siden NAF-veteran Johan Nicoll så dagens lys. To dager senere kunne romfartsguru Erik Tandberg markere 75 år på Jorden. Her på årsdagen med sin siste bok Romalderen, som han har all grunn til å være stolt av, tross ergrelse over en og annen detalj. (Foto: Øyvind Guldbrandsen) 10 Romfart 2007-3 FORENINGSAKTIVITETER ROMDAGEN 2007 Romkino: 23/9-2007 kunne for en gangs skyld hvem som helst slippe gratis inn på Klingenberg kino. Og det til et arrangement viet romfart! Til deg som ikke kom: Nå kan du bare angre! Romridder: En glad og "også litt stolt" Erik Tandberg mottar velfortjent St. Olavs Orden av representanter fra Slottet. R omdagene (eller Romdagen) ble i jubileumsåret 2007 lagt til storsalen i Klingenberg Kino i Oslo sentrum. Som vanlig et utmerket arrangement, med bl.a. en serie interessante foredrag om utforskningen og utnyttelsen av rommet, og selvsagt om romalderens 50 første år (bildet over). Lik de senere år ble arrangementet muliggjort gjennom et tett samarbeid mellom Norsk Astronautisk Forening og Norsk Romsenter, med førstnevntes utrettelige leder Per Arne Marthinsen som primus motor. Erik Tandberg har i over en mannsalder vært velkjent over det ganske land som en uuttømmelig kilde til presis informasjon om romfart gjennom utallige TV- og radioprogrammer, artikler i aviser og blader, foredrag samt flere bøker. Som avslutning på den offentlige delen av Romdagen 2007 ble Tandberg, for denne enestående formidlingsinnsatsen, utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Øyvind Guldbrandsen (tekst og foto) Romfart 2007-3 11 romhistorie Kinas romprogram (3) Utvidelse av programmet Kina er stadig på vei med nye elementer til sitt romfartsprogram (Alle kinesiske lastebiler er grønne) Under Kinas første tiår med romfart, oppnådde de å hente inn romfartøy fra bane rundt Jorden, bygge to nye bæreraketter og sende tre nye vitenskapelige satellitter i bane rundt Jorden. Kina ble den tredje nasjonen, etter Sovjetunionen og USA, til å hente satellitter tilbake fra baner rundt Jorden. Kina sendte også ut tre mystiske satellitter i Ji Shun Shiyan Weixing serien. Selv 30 år senere, har det ikke lyktes omverdenen å finne ut hva disse skulle brukes til. Av Per Arne Marthinsen Romkappløp eller ikke? 1960-tallet var for kinesisk romfart ikke særlig konstruktivt. Det var et politisk destruktivt klima, men tiden etter endret seg til det bedre. Riktignok var det friske politiske diskusjoner etter en dramatisk hendelse i september 1971, hvor Lin Biao, Mao Zedongs mest fortrolige løytnant, forlot Kina til fordel for Sovjetunionen. Hans fluktfly ble derimot skutt ned av kinesiske jagerfly. Paranoiaen fikk grobunn, og 12 det ble ikke styring på noen ting før etter Mao Zedongs død i september 1976, og Firerbandens fall måneden etter. Først etter disse hendelsene ble det igjen disiplin i romfartsindustrien og vitenskapsfolk som urettferdig var blitt skjøvet ut, var på vei tilbake. Romfartsplanene for 1971-1976 inneholdt en voldsom ekspansjon av romprogrammet, men ble vraket. En ny og en mer realistisk plan ble lagt på bordet av Zhang Aiping, en kommunistisk militær leder. Han utformet nøkkelpunktene for det kommende romprogrammet på 1980-tallet, som det å bruke Dong Feng 5, DF-5, en interkontinental ballistisk bærerakett, ICBM, til å skyte ut en geostasjonær kommunikasjonssatellitt og utvikle missiler til undervannsbåter. Denne mindre ambisiøse planen ble øyeblikkelig godkjent av den kinesiske sentralkomiteen. Det nye lederskapet under Hua Guofeng og Den Xiao Ping, Romfart 2007-3 kinesisk romvirksomhet skapte en entusiasme blant yngre og mer pragmatiske ingeniører og ledere til å satse på romindustrien. På samme tid ble det besluttet å redusere forsvarbudsjettet fra 12 % av nasjonalbudsjettet til 5 %, demobilisere en million soldater og overføre en del av de militære fasilitetene til sivilt bruk. Romfartsbudsjettet ble justert til å møte en mer moderat ambisjon og falt til 0,035 % av brutto nasjonalprodukt, på lik linje med Japans 0,04 % og Indias 0,14 %. Dette kunne tolkes slik at Kina ikke var med i et romkappløp. Romfartsbudsjettet i USA i dag er 0,58 % av det føderale budsjettet på 2,784 billioner dollar. Under Apollo-tiden var romfartsbudsjettet på 5 % av det føderale budsjettet. Hva kunne ikke NASA ha fått til i dag med den prosentsatsen. Fire moderniseringer I oktober 1978 annonserte Deng Xiao Ping ”de fire moderniseringer” for tiden etter Mao-epoken. Disse fire var vitenskap og militær teknologi, jordbruk, utdannelse og industri. Hånd i hånd med moderniseringene, kom det en åpning for økonomien og vitenskapen. Utenlands investering ble ønsket velkommen og betydelige områder av økonomien ble privatisert. Kinas 20 års isolering fra verdens romsamfunn ble avsluttet i 1977. Kinas romfartseksperter besøkte Frankrike og Japan og i 1979 fikk de besøk fra den europeiske romorganisasjonen ESA, og landene Frankrike, Japan og USA. Den første av mange regionale og internasjonale romfartskonferanser ble i 1985 for første gang holdt i Kina. Under den tiden Kina ventet på utviklingen av deres egen jordobservasjonssatellitt, forhandlet Kina med USA om bruk av Landsat-data, jordobservasjonssatellitt. En bakkestasjon ble kjøpt fra amerikansk industri og siden operert av det kinesiske vitenskapsakademiet. Den årlige avgift var på 200 000 dollar. Stasjonen var operasjonell fra 1986. I 1988 sendte Kina sine mest lovende nyutdannede ingeniører til Mas- Romfart 2007-3 sachusetts Institute of Technology i USA. Dette for første gang siden 1950-tallet, da kinesiske studenter ble sendt hjem. Det kinesiske romprogrammet åpnet seg, samtidig som landet Kina gjorde det samme. Tidligere hadde de som arbeidet i denne industrien fått beskjed om å ikke si hva de holdt på med, på samme måte som de som arbeidet i romfartsindustrien i Sovjetunionen. Dette førte til at nyansatte hadde problemer med å finne sitt nye arbeidssted, siden ingen hadde lov til å fortelle dem hvor arbeidsstedet lå! Jernbanen fra Qingshui til Jiuquan var ikke å finne på et kart. Dette forhindret også samarbeid vitenskapsfolk i mellom. Dette endret seg fra 1988. De fleste romorganisasjoner fikk offentlige navn og kom på kartet. Deng Xioa Ping ble kåret til årets mann av magasinet Time i 1978. Prosjekt 701 Ji Shu Shiyan Weixing Serien (1973-1976) Det var et gap på over fire år mellom oppskytingen av Shi Jian 1 i 1971, og den neste kinesiske satellitten, i 1975. Den neste serien av satellitter, som skjedde før perioden med åpenhet, skapte flere spørsmål enn svar. Serien besto av tre vellykkede oppskytinger og tre mislykkede i perioden 1973 til 1976. Serien er blitt nevnt, men er dårlig beskrevet i kinesisk litteratur. I Kina fikk den prosjektnavnet 701. Konstruksjonen av Ji Shu Shiyan Weixing, JSSW, startet tidlig på 1970-tallet, men det er praktisk talt ingen opplysninger om utviklingen eller historien. Forkortelsen JSSW står for ”en teknisk eksperimentell satellitt”. Uttrykket Chang Kong, Lang Himmel, er også blitt brukt til serien. Dette i en lang tradisjon av kinesiske navnbytter. Fordi så lite informasjon er tilgjengelig om programmet, er det antatt at dette var et militært prosjekt. JSSW er antatt å ha vært en satellitt som skulle samle elektroniske etterretningsopplysninger, på samme måte som Sovjetunionen og USA gjorde. Mindre sannsynlig er det at JSSW var en fotosatellitt, siden det er uklart hvordan den skulle sende bilder tilbake til Jorden. JSSW-serien skjedde på samme tid som utviklingen av det kinesiske romprogrammet for nedhenting av satellitter. Da den første oppskytingen skjedde, ble den militære delen av programmet offisielt bekreftet, som en del av ”forberedelsen til krig”. Mulig at satellitten var en elektronisk havovervåkingssatellitt, da den hadde mye likhet med tilsvarende satellitter fra Sovjetunionen. Feng Bao-raketten Prosjektet 701 brukte en ny bærerakett, Feng Bao, laget i Shanghai. Klassefiseringen 701 er også gitt bæreraketten. Feng Bao var bygget på grunnlaget til bæreraketten DF4. Det skal ha være to grunner til at raketten ble bygget i Shanghai. Den ene var sannsynligvis politisk. Shanghai var Mao Zedongs politiske senter. Den andre grunnen kan ha vært at tanken på å bygge opp et nasjonalt senter for romindustri utenfor hovedstaden. Shanghai var den mest avanserte industrielle byen i landet og dermed den beste kandidaten. 13 romhistorie Kinesiske bæreraketter i Lang Marsj-serien Første varmetesten En ikke flygeferdig versjon av Feng Bao ble fraktet til oppskytingsbasen Jiuquan i november 1970, ett år etter at arbeidet startet. I mars-april 1971 ble motorene varmetestet og fungerte perfekt, selv om det ble avdekket et antall problemer, som dataproblemer og noen dårlige ventiler til det første rakettrinnet. Mye skyltes dårlig kvalitetskontroll, som etter hvert ble tatt hånd om. 6. august 1972 ble Zhou Enlai informert om at raketten var klar for oppskyting. Den første oppskytingen av Feng Bao skjedde 10. august 1972. Ferden var en opp og ned ferd, en såkalt ballistisk ferd. Selv om ferden kunne betegnes som suksess, ble det allikevel avslørt en del problemer, spesielt med tanke på fremtidig tyngre nyttelast. Drivstofftanken ble omkonstruert med tynnere vegger, drivstofflyten til motorene ble forbedret og det ble bestemt å kjøre alle motorene til drivstofftankene var helt uttømt på veien opp til sin bane. Det andre rakett trinnets manøvreringsmotorer skulle brukes til å styre satellitten inn i bane. Disse forandringene gjorde at nyttelasten kunne økes med 50%. Noe av utstyret ble testet over et år for lekkasje. Kinesiske ingeniører så ut til å ha møtt betydelige vanskeligheter med konstruksjonen. Bæreraketten var langt mer krevende enn Lang Marsj 1, som skulle kunne løfte en nyttelast på 1,9 tonn, sammenlignet med 300 kg til den første Lang Marsj. Offisiell historie har lagt skylden på kulturrevolusjonen for den 14 vanskelige historien til Feng Bao og den negative holdningen til kvalitetskontroll under viktige faser i utviklingen. Vitenskapsfolk som prøvde å fronte tekniske problemer, ble beskyldt for å sabotere på vegne av klassefiendene, noe som alltid er vanskelig å imøtegå. Endelig i bane 18. september 1973 skjedde oppskytingen, men den feilet. Årsaken var styremekanismen i det første rakettrinnet. Da Feng Bao igjen ble skutt opp den 14. juli 1974, feilet styringen igjen. Denne gangen var det styremekanismen på det andre trinnet, slik at nyttelasten ikke kom inn i sin bane. I et kommunistisk samfunn er det ikke sjeldent at noen må få skylden for et problem. Denne gang var det Firerbanden som fikk skylden. Den tekniske beslutningen som ble tatt, var å erstatte andre trinnet med motorer fra Lang Marsj 2. Det tredje forsøket lyktes. 26. juli 1975 gikk JSSW-1 inn i sin bane som var 183km x 460 km, med en inklinasjon på 69,91 grader. Den eneste tekniske opplysningen under annonseringen av oppskytingen var baneparameterne. JSSW-1 gikk inn i atmosfæren over Stillehavet 50 dager etter oppskytingen. JSSW-2 gikk inn i bane 16. desember 1975. Denne gang ble det ikke en gang opplyst om baneparameterne. JSSW-2 hadde en bane 70 km lavere enn JSSW-1 og brant opp i atmosfæren 42 dager etter oppskytingen. JSSW-3 kom ni måneder senere, 30. august 1977. Denne hadde en helt annen banekarakteristikk enn sine forgjengere, 198km x 2100km. Vekten var den samme som forgjengere, 1110kg. Enda mindre informasjon kom ut om denne, unntatt den politiske betydningen. Satellitten gikk inn i atmosfæren etter 817 dager i rommet. Ingen av satellittene kunne manøvrere i rommet. Signaler ble ikke plukket opp av vesten, sannsynligvis på grunn av signalene bare ble sendt når satellitten var over Kina. Den siste satellitten i serien ble sendt opp 10. november 1976. Denne utgaven var noe tyngre enn sine forgjengere, 1210kg, men heller ikke denne gang gikk det som planlagt. Feil med styringen av andretrinnet gjorde at satellitten ikke kom inn i sin bane. Dette ble slutten på JSSWprogrammet. Den offisielle grunnen var at JSSW var en testsatellitt og testene var ferdige. Noe usikkert hvilke teknologier den testet, og hvordan det ble målt. Det er en fotnote til historien. Amerikanske romfartseksperter som besøkte Shanghai Huayin Machinery Plant i 1979, ble fortalt at det de så i ustillingen var en modell av et militært reserveromfartøy. De ble fortalt at Kina hadde skutt opp tre slike, hver med 10 dagers ferder. Dette kan passe profilen til JSSW, men ikke mer informasjon om hensikten med ferdene. Fanhui Shi Weixing, prosjekt 911 Kina var den tredje nasjonen som hentet ned satellitter fra sin bane rundt Jorden. Ideen for en slik satellitt dukket opp første gang i Kina i 1964, og fra teamet i Shanghai. De Romfart 2007-3 kinesisk romvirksomhet var inspirert av det de hadde lest om den amerikanske tilbakevendingskapselen i Discovery-serien fra 1950- og tidlig 1960-tallet. Om kineserne visste at Discovery-programmet var et hemmelig militært program, konstruert til å fotografere utskytingsbaser i Sovjetunionen og bringe filmen tilbake til Jorden, er ikke kjent. Prosjektet ble godkjent i august 1965. Teamet fra Shanghai fikk ansvaret for prosjektet i 1966. En egen gruppe ble nedsatt for å finne ut hvilke eksperimenter som kunne være nyttige å utføre med en slik satellitt. Satellitten skulle ha en vekt på 1800 kg, en omløpstid på 91 minutter i en bane på 173 x 493km. Kodenavnet, prosjekt 911, dukket opp under en konferanse i september 1967 og satellitten fikk navnet Fanhui Shi Weixing, FSW, også dette en eksperimentsatellitt som kunne hentes tilbake. 11. september 1967 ble tegningene til satellitten Oppskytingen av FSW. frosset. Den nøyaktige hensikten med programmet er heller ikke er blitt helt klart. Selv 30 år etter går den under betegnelsen ”jordobservasjonssatellitt”. Dersom programmet bygget på det amerikanske Discovery-programmet, den sivile Romfart 2007-3 Ferden med tilbakevendigskapselen. betegnelsen, er det sannsynlig at det var en militær jordobservasjons satellitt. Uansett, senere utgaver er blitt brukt til å utføre mikrogravitasjons eksperimenter og kameraet om bord ble brukt til sivilt formål. Om dette skyldes det internasjonale politiske klimaet, eller den begrensede militære nytten av satellitten, er bare noe en må gjette seg til. Å bygge en slik satellitt representerer en stor ingeniørmessig utfordring. Den må ha et pålitelig varmeskjold slik den kan overleve en tilbakevendings temperatur på 1200 grader Celsius, det må utvikles raketter for styring av tilbakevendingen, nøyaktig stillingskontrollsystem, et pålitelig kontrollsenter på bakken for styringen av tilbakevendingen og et system for å finne satellitten når den lander. Et vakuumkammer, kalt KM-3, ble konstruert av Institute of Environment Test Engineering og Lanzhou Institute of Physics. Et senter for å følge satellitten ble også bygget, Xian Satellite Surveying and Control Centre. Kineserne hadde ingen tidligere erfaring i å bygge varmeskjold. De ønsket ikke å bygge et ablativt varmeskjold av typen som amerikanerne og Sovjetunionen brukte på sine romfartøy på 1960-tallet. Dette var tunge varmeskjold, hvor stoffet progressivt brant opp på veien gjennom atmosfæren, men hvor det ble nok igjen til at astronauter/kosmonauter overlevde. Kina visste at de ikke hadde kapasitet til å gå direkte på lavtetthet skumtype beskyttelse, av typen som blir brukt på den amerikanske romfergen. De fant til slutt et ikkeablativ materiale hvor kvaliteten lå et sted mellom 1960-og 1980-talletes teknologi. Materialet fikk betegnelsen XF, som kan motstå inntil 2000 grader celsius. Satellittene i denne serien krevde et relativt avansert nivå av automatisering. Hele systemet besto av et tre-akse kontrollsystem, analoge datamaskiner, sol og jordsensorer for orientering, naturlige trege målesystemer og et kaldgassystem til bruk for orientering av romfartøyet. Ferdprofilen FSW-satellitene besto av en avstumpet konisk kapsel plassert på en servicemodul. Under ferden pekte neseseksjonen i fartsretningen. På slutten av ferden, da FSWen kom over kinesisk territorium, svingte den 100 grader, pekte rett ned mot Jorden og faststoffmotorene startet. Den gikk omtrent rett ned fra sin bane. Dette er en brutal måte å Innhentingen med et helikopter. vende tilbake til Jorden på, og hvor det brukes relativt store mengder med drivstoff. Fordelen er at tilbakevendingen blir en tvungen nedtaking over eget territorium. Vinkelen under avfyringen må være meget nøyaktig, for hver grad utenfor planlagt landingsområde, betyr 300 km i forskjell på landingsstedet. I en høyde av 16 km blir varmeskjoldet og rakettmotorene kastet av, og en 15 romhistorie fallskjerm åpner seg og kabinen faller med en hastighet på 14 m/s. Sovjetunionen brukte sprengstoff på romfartøy for å sikre seg mot at romfartøyet ikke falt i hendene på fiendtlige makter. Den kinesiske tilbakevendingsmanøveren krever en hastighetsendring på 650 m/s, som er langt større enn både for amerikanske og russiske tilbakevendingsprofil, som er 175 m/s. Sichuan-provinsen i den sydlige delen av landet ble valgt som landingsområde, selv om området ofte var plaget av mye skyer og tåke. Lang Marsj 2 Med en langt større nyttelastvekt, sammenlignet med den første oppskytingen, krevde dette større Lang Marsj-2E på utsilling et sted i Kina. løftekapasitet. Til slutt ble bæreraketten Lang Marsj 2 utviklet av det kinesiske akademiet for bæreraketteknologi (CALT) i Beijing. CALT brukte i utgangspunktet den ballistiske bæreraketten DF-5. I samme periode fikk akademiet for romteknologi i Shanghai et tilsvarende oppdrag, som senere ble Feng Bao. Lang Marsj 2 besto av to rakettrinn, var 32m høy og brukte 16 nitrogentetroksid som oksideringsmiddel og usymetrisk dimethylhydrasin (UDMH) som drivstoff. Massen var 190 tonn og skyvkraften 280 tonn. Dette var Kinas første bærerakett som brukte datamaskinstyrt navigasjons- og motorstyring. Utviklingen av Lang Marsj 2 tok fire år (1965-1969.) Kvantesteget mellom Lang Marsj 1 og 2, selv før Lang Marsj 2 ble tatt i bruk, var at Lang Marsj 2 skulle ble langt mer nøyaktig enn sin forgjenger. Den gikk gjennom tester som ingen andre kinesiske bæreraketter hadde gjennomgått tidligere. Etter at vibrasjonstester var gjennomført, ble hele bæreraketten tatt fra hverandre for å se hva vibrasjonene hadde gjort med raketten. For å minne ingeniørene og arbeiderne om viktigheten av kvalitetskontroll, sikkerhet og pålitelighet, kom Zhou Enlai under testene for å minne dem nettopp på dette. Det første forsøket på sende opp en satellitt som skulle hentes tilbake, skjede med Lang Marsj 2 den 5. november 1974. Det ble en katastrofe. Bæreraketten løftet seg så vidt opp fra utskytingsplattformen før den begynte å svinge fra side til side og måtte ødelegges av sikkerhetsfolkene på oppskytingsstedet, 20 sekunder ut i ferden. Katastrofen, Kinas første, fikk selvfølgelig politiske følger. Årsaken til katastrofen skyltes vibrasjoner slik at en kabel fra gyrosystemet til kontrollsystemet ble skadet. Etter dette ble det en periode med vibrasjonstester. Den andre oppskytingen skjedde 26. november 1975. FSW 0 ble sendt opp fra Jiuquan. Syv sekunder etter oppskyting svinge bæreraketten mot sydøst. Etter 130 sekunder ble det første rakett trinnet frigjort, det andre og det tredje gikk også bra. Da beskjeden ble gitt om at raketten hadde kommet i bane, var gleden stor med tanke på hva som hadde skjedd et år tidligere. Ikke før den var kommet inn sin bane, ble det konstatert trykkproblemer i gasstanken som skulle være med å styre raketten. Det ble antatt med denne hendelsen at det ville være umulig å hente tilbake satellitten, som planlagt. Selv med denne feilen ble et kompromiss inngått. Satellitten gikk i omløp rundt Jorden, men ble tatt ned noe tidligere enn planlagt, bare tre dager etter oppskytingen, 29. november 1975. Etter 47 omløp rundt Jorden ble helikoptre satt inn for å følge FSW 0 på veien ned. Tilbakevendingen var komplisert. FSW 0 var sterkt skadet og landingspunktet ble langt unna det som var planlagt. Men den overlevde og ble funnet av noen gruvearbeidere som meldte fra om funnet. Kina hadde lyktes i å hente ned et romfartøy i første forsøk, på samme måte som Sovjetunionen mange år tidligere. USA erfarte mange problemer med samme type romfartøy. I denne serien ble det hele 10 satellitter, FSW 0-9. Shi Jian 2 Kinas første vitenskapelig satellitt ble skutt opp i mars 1971. Ferden var meget vellykket, men det tok åtte år før Kina igjen var klar til å skyte opp nye vitenskapelige satellitter. Denne gangen forsøkte Kina å sende opp ikke færre enn tre satellitter med samme bærerakett. Dette var i for seg ikke uvanlig. Sovjetunionen gjorde en tilsvarende oppskyting i 1964. Senere også 8 satellitter i en oppskyting. Banen til Shi Jian 2 var planlagt for en høyde på 250 x 3000 km, med en inklinasjon på 70 grader og med en operasjonstid på seks måneder. Satellitten veide 257 kg, hadde åtte kanter, var 1,23 m i diameter, 1,1 m høy og med fire små solcellepaneler. Dataene som ble sent tilbake var både i sann tid og tatt opp på en båndopptaker stor nok til å holde 52000 databits for en time. Informasjonen ble dumpet ned når satellitten var over Kina. Det var kinas første satellitt med et komplett solorienteringssystem. Oppskytingen, av tre satellitter samtidig, skjedde da i juli 1979. Oppskytingen ble ikke vellykket, da satellitten ikke kom i bane. Bæreraketten Feng Baos siste rakettrinn feilet. Et nytt forsøk ble gjort 20. Romfart 2007-3 kinesisk romvirksomhet Bakgunnsinformasjon Lang Marsj-2E Første oppskyting Juli 1990 Antll flygninger per år 1-3 Oppskytingssted Xichang Space Launch Center, Kina Ytevne: 8799 kilogram til LEO, 3329 kilogram til GTO Historie Rakettprogrammet startet sent 1950 Utvikling fra kinesiske overflate-til-overflate-missiler LM-2E er en viderutvikling av LM-2 Beskrivelse To-trinns rakett med fire ekstramotorer: Første trinn: fire YF-20B motorer. Drivstoff: UDMH/N204 Skyvkraft: 302.000 kilogram Andre trinn En motor av typen YF-22B og fire av typen YF-23 Drivstoff: UDMH/N204 Total skyvkraft: 80.977 kilogram Ekstramotorer Hver motor er en YF-20B med flytende drivstoff Skyvkraft: 75.500 kilogram Mål Lengde: 49,7 m Oppskytingsvekt: 460 000 kilogram Diameter: 3,35 m Skyvkraft: 60 484 kilogram september 1981. Bæreraketten Feng Bao brakte Shi Jian 2, 2A og 2B opp i bane i løpet av syv minutter og 20 sekunder. Selve separasjonen skjedde i ikke færre enn 59 operasjoner, alle vellykkede. Det skal ha vært betydelig vitenskapelig resultater fra Shi Jian satellittene. Til sammen var det syv satellitter i denne serien. Shi Jian 3 ble derimot kansellert. Vurdering og konklusjon Det Kina oppnådde i perioden etter de to første oppskytingene med FSW-1, var nedhentingen av disse romfartøyene. Kina gikk rett fra å skyte opp enkle satellitter til å hente ned romfartøy son veide over 1 tonn. FSW satellittene hadde avansert romteknologi, så som varmeskjold, datamaskiner, sofistikert styresystem og automatiske kontrollsystemer. Lang Marsj 2 var langt mer avansert enn sin forgjenger. Ved siden av FSW-programmet, beholdt Kina sine forpliktelser ovenfor romforskning. Shi Jian 2 var muligens ikke så sofistikerte som deres motpart i Sovjetunionen, og i Vesten, men representerte en betydelig investering for den kinesiske vitenskapen. Det samme for Shi Jian 4 og 5 for den vitenskapelige delen. Del 1 og 2 av serien om det kinesiske romprogrammet stod i hhv. Romfart nr. 1 og 2 2007. Neste nummer: Kina, en av tre store romnasjoner. USA , Russland og Kina. Satellitten Shi Jian 2. SJ-2-satellitt-flåten inkluderer SJ2, SJ-2A og SJ-2B. 20. september 1981 skjøt Kina opp disse tre satelittene med en bærerakett for første gang. Dette markerte et gjennombrudd for kinesisk romteknologi. Romfart 2007-3 17 romhistorie India i rommet Delvis i skyggen av USA og Russlands romvirksomhet, har India sammen med Kina gjennom noen tiår utviklet og videreført sin virksomhet i rommet. PSLV (Polar Satellite Launch Vehicle) Av Jan Petter Løberg A llerede i 1972 tok den indiske regjeringen en beslutning om at India skulle delta i utforskningen av verdensrommet. Et eget romfartsdepartement DOS (Space Commission and Departement of Space) ble opprettet. Deretter ble ISRO (Indian Space Research Organisation) dannet. Denne organisasjonen kan sammenlignes med NASA i USA. I årene etter 1972 har India bygget opp imponerende forskningsog utviklingsbedrifter, spredt over hele India. Hver bedrift har spesialisert seg på forskjellige områder. Samtidig har man innenfor flere områder utviklet en imponerende kompetanse. India innledet sitt romeventyr i 1975 med satelitten Aryabhata som bl.a. inneholdt instrumenter for solstudier og røntgenstudier av stjerner. Deretter fulgte flere eksperimentelle satellitter for kommunikasjon og studier av røntgenstråling fra verdensrommet. De første oppskytningene ble gjennomført med 18 russiske bæreraketter. Den første kommunikasjonssatelitten ble imidlertid sendt opp med en europeisk Ariane bærerakett. Samtidig med at de første oppskytingene fant sted, arbeidet man parallelt med utviklingen av et eget bærerakettsystem. I 1981 ble SLV3 skutt opp for første gang. Den kunne dessverre bare ta med en nyttelast på 40 kg. Imidlertid viste India med SLV-3 at de etter hvert ønsket å bli uavhengig av de store romfartsnasjonene for å få gjennomført sin utforsking av rommet. I begynnelsen av 1980 årene plasserte India flere kommunikasjonssatelitter i rommet, og hadde ved slutten av 1985 etablert fjernsynsdekning for 70 % av befolkningen. Pr. i dag er denne andelen øket til 90 %. Samtidig med utbyggingen av kommunikasjonsnettverket, innledet India et samarbeid med Sovjetunionen om bemannede romferder. Den første indiske kosmonauten tilbrakte 8 dager i den sovjetiske romstasjonen Saljut 7 sammen med to sovjetiske kolleger. Under sitt opphold utførte Rakesh Sharma flere spektrometriske fotograferinger over de nordlige områdene av India. Dette som et ledd i Indias planer om å etablere flere kraftstasjoner i Himalaya. I årene som fulgte plasserte India ut flere kommunikasjonssatelitter i rommet og samtidig utviklet man stadig større raketter. Dessverre ble det langt mellom suksessene med egne raketter, men en rekke oppskytninger ble foretatt ved hjelp av Ariane-raketter. I 2001 fikk India et gjennombrudd i sitt forskningsarbeide da de gjennomførte en vellykket oppskyting av en GSLV-rakett (Geosynchronous Satellite Launch Vehicle). Raketten hadde vært under utvikling gjennom hele 1990-tallet og er modifisert flere ganger. GSLV er i stand til å løfte en nyttelast på inntil 2,5 tonn opp i en geostasjonær bane. Samarbeidet med Sovjetunio- Romfart 2007-3 indisk romvirksomhet Den 1,3 tonn tunge månesonden Chandrayaan-1 planlegges skutt opp i april 2008. MIP: Kollisjonssonde. RADOM: Strålingsdosemåler. SIR-2: Infrarødt spektrometer. LLRI: Laseravstandsmåler. TMC: Kartleggingskamera. CIXS: Røntgenspektrometer. M3: Mineralkartlegger. MINI-SAR: Bildedannende miniatyrradar. HySI: Hyperspektralt kamera. HEX: Høyenergirøntgendetektor. CENA: Nøytralpartikkelanalysator. SWIM: Solvindmåler. nen, senere Russland, gikk blant annet ut på at India kjøpte motorer til det øverste rakettrinnet til sin GSLV som bl.a. er benyttet i Proton-M rakettene. Imidlertid har India også lykkes i å utvikle sine egen motorer og gjennomført flere vellykkete oppskytinger i de senere årene med en stadig forbedret GSLV-rakett. Resultatet er at India har plassert store kommunikasjon- og værsatellitter i geostasjonære baner. De langsiktige planene er å skyte opp romsonder mot Merkur, Venus og Mars. Dette krever et tettere samarbeid med NASA og ESA og skal etter planen bli realisert i perioden 2010 til 2020. India utforsker Månen. For en tid tilbake annonserte Indiske myndigheter at de vil prioritere ubemannet utforskning av Månen og vil sende en romsonde dit i løpet av 2008. Planen er å plassere romsonden, kalt Chandrayaan-1, i en ellipsebane på 240 km x 24000 Romfart 2007-3 GSLV (Geosynchronous Satellite Launch Vehicle) er Indias kraftigste bærerakett. Første testeksmplar av raketten (øverst t.h.) ble skutt opp fra Sriharikota-romsenteret 18. april 2001. Første operasjonelle oppskyting foregikk 20. september 2004 (nederst t.h.) (ISRO) km rundt Jorden, for deretter å sende den inn i en polarbane med banehøyde på ca. 110 km rundt Månen. Chandrayaan-1 vil bære med seg røntgen- og gammaspektrometre som vil gjøre forskerne i stand til å utarbeide et høyoppløselig digitalt kart over Månens overflate. Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) har innledet et samarbeid med India for dette oppdraget. Tre vitenskapelige instrumenter som allerede har vært benyttet i ESAs månesonde SMART-1 skal installeres i Chandrayaan-1. I tillegg vil sonden ha med et radarinstrument fra NASA som skal forsøke å lokalisere vann-is under kraterbunner ved Månens poler. Nærmere detaljer om nyttelasten vil bli frigitt senere. 19 romfergeprogrammet NYTT SEGMENT TIL ROMSTASJONEN I lasterommet hadde Endeavour med det omtrent 1,8 tonn tunge S5-segmentet til Den internasjonale romstasjonen. Videre hadde fergen med seg en ny gyro til romstasjonen og en 3,2 tonn tung plattform som skulle monteres utenpå stasjonen og brukes til å lagre forskjellige viktige reservedeler. Med var også en liten Spacehab-trykkmodul med forsyninger. Videre var det i lasterommet en manipulatorarm og en like lang forlengelse av armen. Sistnevnte, instrumentbommen, er en bom med en del instrumenter som benyttes til grundige undersøkelse av romfergen utvendig. I lasterommet var det også en enhet for sammenkobling med romstasjonen. S5-segmentet skulle monteres på styrbord («starboard» på engelsk, STS-118 Endeavour igjen aktiv etter 5 år på bakken Oppskytingen av Endeavour på STS-118 startet fra oppskytingskompleks 39A ved Kennedy-romsenteret i Florida, USA klokken 00.36.42 norsk sommertid 9. august 2007 (klokken 18.36 lokal tid.) Omtrent 10 minutter senere var Endeavour i jordbane. Av Erik Tronstad Under det amerikanske flagget vaier et flagg for Endeavour og markerer at romfergen igjen er i aktiv drift. (NASA/Todd Prough) 20 Romfart 2007-3 den internasjonale romstasjonen Fakta om STS-118 Romferge: Endeavour Oppskytingstidspunkt: 9. august 2007 kl. 00.36.42 norsk sommertid (8. august GMT og USA-tid) Oppskytingssted: Oppskytingskompleks 39A, Kennedy-romsenteret i Florida, USA. Besetning: Scott Kelly (kommandør) Charles Hobaugh (pilot) Tracy Caldwell Benjamin Alvin Drew jr. Richard Mastracchio Barbara Morgan Dafydd Williams (ferdspesialister). Besetningen i Endeavour på STS-118, fra venstre: Richard Mastracchio, Barbara Morgan, Charles Hobaugh, Scott Kelly, Tracy Caldwell, Dafydd Williams og Benjamin Alvin Drew jr. (NASA) Nyttelast: Fagverksegmentet IPS-S5 ESP 3 (External Storage Platform 3) Spacehab-modul med forsyninger. Primære gjøremål: Koble S5-segmentet til S4-segmentet Montere ESP 3 til romstasjonens fagverk Bytte en av romstasjonens fire gyroer med en som Endeavour har med. Bringe opp forsyninger til romstasjonen Romvandringer: 4 stk. á to astronauter Diverse: Første ferd for Endeavour siden 2002 Medbrakte vekstkamre for vårskrinneblom fra NTNU, Trondheim Morgan opprinnelig plukket ut som reserve for Christa McAuliffe i 1985. Skade i varmeskjoldet oppdaget men ikke reparert Ferden forkortet ett døgn fordi orkanen Dean truet JSC, Houston Landingssted: Landingstidspunkt: Varighet: Romfart 2007-3 Kennedy Space Center i Florida 21. august 2007 klokken 18.32.16 norsk sommertid 12 døgn, 17 timer, 55 minutter og 34 sekunder Endeavours faststoffmotorer etterlater en søyle av røyk, mens romfergen forlater Florida. (NASA/Ken Thornsley) 21 romfergeprogrammet Endeavour sett ovenfra idet romfergen nærmer seg romstasjonen. Litt foran midten av lasterommet er Spacehab-modulen som er med. Bak (til venstre for) den ses S5-seksjonen. Fremst i lasterommet er enheten for sammenkobling med romstasjonen. (NASA) Undersiden av Endeavour fotografert fra romstasjonen da avstanden mellom dem var knapt 200 m. Romfergen er midtveis i sin “baklengs salto” for å bli fotografert. (NASA) Den rektangulære formen som dominerer bildet er døren til Endeavours høyre landingshjul. Stedet for skaden som er omtalt i artikkelen er midt i den røde sirkelen. Bildet er tatt ved samme anledning som bildet ovenfor. (NASA/ Erik Tronstad) 22 Romfart 2007-3 den internasjonale romstasjonen derav S i navngivingen av det) side av romstasjonens fagverk. Da STS-118 startet bestod fagverket av segmentene S4, S3, S0, S1, P1, P3, P4 og P5. S5 er omtrent identisk med P5, som ble brakt opp på STS-116 i desember 2006. NORSK EKSPERIMENT Blant utstyret Endeavour hadde med seg til romstasjonen var noen norske spesiallagede vekstkammere med frø av vårskrinneblom. De skulle etterlates i et lite drivhus i romstasjonen. Der skal man studere hvordan frøene vokser og utvikler seg under nær vektløse forhold. Dette er et eksperiment som ledes av professor Tor-Henning Iversen ved NTNU i Trondheim. Fordi plantens gener er meget godt dokumentert, brukes den mye til forskning. LANGT OPPHOLD Før STS-118 hadde Endeavour vært gjennom en flere år lang periode med omfattende vedlikehold og modernisering. Foregående ferd med Endeavour var STS-113 i novemberdesember 2002, den siste romfergeferden før Columbiaulykken. STS-118 var således Endeavours første ferd etter Columbia-ulykken. fremme interessen for matematikk, naturvitenskap og romvirksomhet. Amerikanske lærere kunne melde sin interesse for å delta på en rom- romsenteret 28. januar 1986 og så McAuliffe bli skutt opp i romfergen Challenger. Vel et minutt etter oppskytingsstart nærmest eksploderte den utvendige drivstofftanken. Challenger ble revet i filler av aerodynamiske krefter. McAuliffe og hennes seks medastronauter omkom i det som til da var historiens største romfartsulykke. “Teacher in Space”-programmet ble skrinlagt. Etter en del representasjon for NASA, gikk Morgan tilbake til jobben som lærer høsten 1986. Mens hun fortsatte som lærer, holdt hun kontakt med NASA og hadde noen oppdrag for organisasjonen. I januar 1998 ble Morgan utnevnt til fullverdig astronaut hos NASA og gikk i treTegningen av Endeavour der instrumentbomning som ferdspesialist. Etter men er hektet på enden av romfergens manesten fem års trening ble nipulatorarm. Instrumentbommen er koblet hun i desember 2002 utnevnt til manipulatorarmen helt øverst på bildet. til å fly på STS-118. Ferden (NASA) var da planlagt å starte 13. november 2003 med romfergen Columbia. Før STS-118 hadde Columbia en annen romferd, STS-107 i januar-februar 2003. Under tilbakevendingen på STS-107 gikk Columbia i oppløsning. Alle de syv om bord døde. En ny romfartsulykke av samme omfang som Challengerulykken var et faktum. Med oppskytingen av STS-118 var Morgan er omsider i rommet, sammen med seks andre astronauter. OPP ETTER 20 ÅR Besetningen om bord i Endeavour på STS-118 var: Scott Kelly (kommandør), Charles Hobaugh (pilot), Tracy Caldwell, Benjamin Alvin Drew jr., SKADE I VARMESKJOLDET Richard Mastracchio, Barbara Før Endeavour kom frem til Morgan og Dafydd Williams romstasjonen, gjennomførte (ferdspesialister). Williams Nærbilde av skadestedet tatt med kameraet i romfergebesetningen gruner kanadier og representerte enden av instrumentbommen. (NASA) dige undersøkelser av romCanadian Space Agency. fergen utvendig. Formålet Morgans bakgrunn er fergeferd, noe over 11 000 gjorde. var å se om romfergen hadde fått noe spesiell. Hun var opprinnelig Den som i 1985 ble utnevnt til å noen skader under oppskytingen. lærer. I juli 1985 ble hun utnevnt bli den første deltaker på en romInspeksjonen ble utført med den 15 som reserve i NASA-programmet ferd i dette programmet, var Sharon m lange instrumentbommen festet “Teacher in Space”. Programmet Christa McAuliffe. Som reserve til enden av den like lange manipuble startet i 1984 for å inspirere var Morgan til stede ved Kennedylatorarmen. amerikanske studenter og lærere og Romfart 2007-3 23 romfergeprogrammet Da romfergen var knapt 200 m fra romstasjonen, foretok romfergen en “baklengs salto”. Romfarere i romstasjonen tok en rekke nærbilder av områder på romfergen. De ble sendt til bakken for å undersøkes på jakt etter eventuelle utvendige skader på Endeavour. Begge disse undersøkelsene er blitt standard for hver eneste romfergeferd etter Columbia-ulykken. Standard er også en langt mer detaljert overvåkning av en romferge under oppskytingen, med over 100 kameraer og radarer på bakken og i fly. Videoer av oppskytingen og undersøkelser med instrumentbommen viste at det var et 7-8 cm stort sår i de varmeisolerende klossene på styrbord side av Endeavours underside. Alt før Endeavour koblet seg til romstasjonen, besluttet romfergeledelsen at det 12. august skulle gjøres nye, mer detaljerte undersøkelser av dette såret på romfergen. På bilder tatt fra romstasjonen av Endeavours underside kunne det tydelig ses et sår i to varmeisolerende fliser litt bak døren til styrbord hovedlandingshjul. Såret så ikke ut til å være verre enn sår som romferger tidligere har hatt under tilbakevending, og som først ble oppdaget etter landing. Før Columbia-ulykken ble det aldri foretatt slike inspeksjoner av romfergens underside i rommet. Det var da også umulig på de fleste romfergeferder, fordi de ikke gikk til noen romstasjon og ikke hadde med noen instrumentbom. Ut fra disse bildene besluttet ferdledelsen at om det skulle oppstå en nødsituasjon som tvang En- deavour til raskt å vende tilbake til Jorden, så ville romfergen få grønt lys til å lande med den skaden som er der. Beslutningen var enstemmig. Skaden ble følgelig helt klart til ikke å være så stor at den er en alvorlig sikkerhetstrussel for romfergen. Derfor var det ikke noen fare for at Endeavour skulle være “strandet” i rommet, slik noen medier antydet. Det var heller ingen fare for at Endeavour-astronautene måtte oppholde seg i romstasjonen inntil en annen romferge kunne hente dem ned. SAMMENKOBLING Sammenkoblingen mellom Endeavour og Den internasjonale romstasjonen fant sted klokken 20.02 norsk sommertid 10. august. Lukene mellom de to romfartøyene ble åpnet vel to timer senere. Besetningen i romfergen ble da hilst velkommen av langtidsbesetningen i romstasjonen: Clayton Anderson, Fjodor Jurtsjikin (kommandør) og Oleg Kotov. Ganske raskt etter at lukene var åpnet, gikk to av astronautene i gang med å løfte S5-seksjonen opp av romfergens lasterom med dens manipulatorarm. Deretter ble S5-seksjonen overlevert til romstasjonens manipulatorarm, Canadarm2. Endeavour fotografert av en av astronautene på den tredje romvandringen. Den andre astronauten skimtes oppe i venstre del av bildet. Romfergen er koblet til Destiny-modulen, som ses i øvre del av bildet. Til venstre ses romstasjonens manipulatorarm, Canadarm2, til høyre romfergens manipulatorarm. (NASA) 24 NYTT SYSTEM FOR STRØMFORSYNING Klokken 23.17 norsk sommertid aktiverte besetningen systemet som skulle forsyne Endeavour med strøm fra romstasjonen. Det var første gang at en romferge tok dette systemet i bruk. På tidligere romvandringer hadde astronauter koblet opp strømkretser på utsiden av romstasjonen, med strøm fra dens solcellepaneler. Da Endeavour denne gang koblet Romfart 2007-3 den internasjonale romstasjonen Williams med deler av solcellepaneler bak seg. (NASA) seg til romstasjonen, koblet romfergen seg samtidig til disse kretsene. Strømforsyningen om bord i romfergene kommer fra brenselceller som omgjør hydrogen og oksygen til vann og får ut elektrisitet i den prosessen. Når romfergen kan få en del av strømforsyningen (men Williams er fastspent til enden av Canadarm2. I armene holder han et av de to svinghjulene som var involvert i utskiftingen av et svinghjul på denne romvandringen. (NASA) Mastracchio svever på utsiden av Destinymodulen på den andre romvandringen. Til høyre for ham er Quest-modulen. På utsiden av Quest-modulen er det montert flere gasstanker, hver innhyllet i hvitt isolasjonsmateriale. Quest-modulen er koblet til siden av Unity-modulen. Lenger bak og øverst til venstre i bildet ses Sojuz TMA-10, som er koblet til siden av Zarja-modulen. Den siden av romstasjonen vi her ser, vender ned mot Jorden. (NASA) Mastracchio fotografert under den første romvandringen på STS-118. (NASA) Romfart 2007-3 ikke hele) fra romstasjonen, spares hydrogen og oksygen i romfergen. Dermed kan den være tilkoblet romstasjonen lenger enn vanlig. Alt fungerte som det skulle etter at systemet var startet, samt under resten av tiden. Som følge av dette besluttet romfergeledelsen 12. august 2007 formelt å forlenge STS-118 med tre døgn, dvs. til 14 døgn. Dette var hele tiden planen, såfremt systemet for strømforsyning fra romstasjonen til romfergen fungerte. At ferden senere ble redusert til litt under 13 døgn igjen skyltes andre faktorer. Mastracchio vinker fornøyd til fotografen. (NASA) 25 romfergeprogrammet Mastracchio (midt i bildet) er rett utenfor Quest-modulen og Williams (fastspent til Canadarm2 til høyre) arbeider på utsiden av romstasjonen. Oppe til venstre er Sojuz TMA-10. (NASA) UNDERSØKELSER AV SKADEN Siden man hadde så god tid på seg, ønsket man selvsagt å undersøke den nevnte skaden i varmeskjoldet så nøye som mulig og se om man for sikkerhets skyld skulle utbedre den. Derfor ble det gjort nye inspeksjoner av skaden 12. august. Til dette brukte astronautene kameraet og laseren på enden av instrumentbommen. De to instrumentene ble plassert rett over skadestedet. Kameraet tok da mye bedre bilder av skadestedet enn de som ble tatt av romstasjonsastronautene da Endeavour var knapt 200 m fra romstasjonen. Laseren gjorde en detaljert tredimensjonal kartlegging av skadestedet. Målingene den gjorde ga nøyaktige data om hvordan dybden av hullet varierte på ulike steder. Skaden omfattet to varmeisolerende klosser som grenser opp til hverandre. På den ene av klossene går hullet omtrent helt ned til romfergestrukturen under. Skadestedet lå rett over en bjelke som er en del av romfergens aluminiumsstruktur, hvilket ble ansett som gunstig. Om det under tilbakevending skulle trenge unormalt mye varme gjennom til alumi- 26 niumsstrukturen, ville varmen bli ledet utover i bjelken og fordeles der, i stedet for å bli konsentrert til tilsvarende varmepåkjenning som dette stedet på Endeavour vil oppleve under en tilbakevending. Ut fra bilde- og laserdataene kunne man også bygge opp en datamodell av skadestedet i en datamaskin. I datamaskiner simulerte man deretter mange av påkjenningene under en tilbakevending og kunne dermed se hvilke virkninger skaden ville gi. Om bord i Endeavour var det utstyr og materialer som kunne brukes til å reparere dette såret, om det ble funnet nødvendig. Et av materialene var an slags pasta som kunne fylles ned i såret, hvor det ville herdes og stivne. Dette måtte i så fall gjøres på en romvandring med en astronaut festet til enden av instrumentarmen, som igjen måtte vært festet på enden av romfergens manipulatorarm. Astronauter i romfergene er trent i å utføre slike reparasjoner. Før man tok en beslutning om å utbedre skadene ville man gjennomføre de nevnte undersøkelsene av kopien av skadestedet i ovn og datamaskin. Ingeniører i romfergeprosjektet mente skaden skyltes et stykke isolasjonsmateriale som ble brutt løs fra den utvendige drivstofftanken under oppskytingen av Endeavour. Stykket var på størrelse med en tennisball og ble revet løs fra en fes- Williams er her fortsatt fastspent til Canadarm2. Bak ham ses nærmest Sojuz TMA-10, lenger bak Progress M-61. Sistnevnte er koblet til Pirs-modulen. (NASA) et punkt. Dessuten var det ingen strøm- eller signalkabler eller annet utstyr på innsiden av den høyre vingen i dette området. Bilde- og laserdataene var så gode at teknkere på bakken lagde en nøyaktig kopi av skaden i varmeklosser her. Kopien ble senere plassert i en spesiell ovn ved Johnson Space Center i Houston, Texas og utsatt for den Rett til høyre for Mastracchio ses en av de to trallene som ble flyttet på denne romvandringen. (NASA) tebrakett på utsiden av tanken. Et Romfart 2007-3 den internasjonale romstasjonen øyeblikk senere traff stykket en av de to kraftige stagene bak på drivstofftanken, som der fester den til romfergens underside. Isolasjonsstykket ble knust i flere biter. En av dem spratt tilbake mot Endeavours underside og laget skaden i de to varmeisolerende klossene. Dette skjedde 58 sekunder etter at Endeavour hadde forlatt oppskytingsplattformen. Romfergen var da i omtrent 10 000 m høyde og hadde en hastighet på rundt 1600 km/h. På utsiden av den utvendige drivstofftanken går et rør fra øvre del av tanken og nedover langs utsiden av den. Røret frakter flytende oksygen fra oksygentanken, som sitter øverst/fremst inni den utvendige tanken. Oksygenrøret er festet til utsiden av tanken med egne braketter. Disse er igjen dekket av det utvendige isolasjonsmaterialet som dekker hele tanken. Biten med isolasjonsmateriale som ble revet løs, kom fra en av disse brakettene. For NASA er det et kjent problem at det rives løs biter med isolasjonsmateriale fra disse brakettene. Derfor har man lenge arbeidet med en ny konstruksjon av disse. Meningen var å ta i bruk en ny løsning for dette tre romfergeferder etter STS-118. Et viktig spørsmål nå ble om hendelsen med Endeavour gjør at NASA velger eller tvinges til å endre denne planen. I så fall ville det bety nye utsettelser i et allerede svært tett romfergeprogram. Første romvandring Romvandringen startet klokken 18.28 norsk sommertid 11. august. Den ble utført av Richard Mastracchio og Dafydd Williams. De brukte amerikanske romdrakter og romstasjonens Quest-modul. Etter å ha etablert seg utenfor romstasjonen med nødvendig verktøy og utstyr, forflyttet de seg til styrbord ende av fagverket. Der hang S5-seksjonen i enden av Canadarm2 og ventet på dem. De fjernet noen transportsikringer fra hjørnene av S5-seksjonen. Styrt av astronauter inni romstasjonen førte Canadarm2 S5-seksjo- Romfart 2007-3 nen inn til en myk sammenkobling med S4-seksjonen. Mastracchio og 13. august og ble utført av Richard Mastracchio og Dafydd Williams. Slik ser et typisk MISSE-panel ut. På panelet er det montert prøver av en rekke forskjellige materialer. Et hovedformål er å finne ut hva som skjer med materialene når de utsettes for omgivelsene i rommet over lang tid. To slike paneler skulle vært hentet inn i romstasjonen på denne romvandringen, men måtte forbli utenfor romstasjonen på grunn av hullet i Mastracchios venstre hanske. (NASA) Williams skrudde så til fire bolter som låste S5-seksjonen helt fast til S4-seksjonen. Deretter fjernet de en del utstyr fra S5-seksjonen, utstyr som ble brukt under transporten opp i rommet med Endeavour. Mens romvandringen pågikk, stoppet brått en viktig datamaskin i den amerikanske delen av romstasjonen. Reservemaskinen trådte umiddelbart inn som stedfortreder. Dermed fikk stoppen ingen konsekvenser verken for romvandringen eller annet arbeid om bord. Mastracchio og Williams overvåket så sammenfoldingen av et radiatorpanel på P6-seksjonen. Solcellepanelene på P6-seksjonen ble foldet sammen på romfergeferdene STS-116 og STS-117. En del mindre arbeidsoppgaver ble også gjennomført innen romvandringen ble avsluttet etter 6 timer og 17 minutter. Andre romvandring Denne romvandringen startet klokken 17.32 norsk sommertid De brukte amerikanske romdrakter og romstasjonens Quest-modul. Etter å være kommet utenfor, tok de seg opp til Z1-seksjonen. Der gikk de i gang med å demontere et av de fire svinghjulene i den amerikanske delen av romstasjonen. Svinghjulet sviktet i oktober 2006. Svinghjulene brukes til å endre romstasjonens stilling i rommet uten å bruke drivstoff. Astronautene skrudde ut flere bolter som holdt beholderen med svinghjulet festet til Z1-seksjonen. Strømkabler måtte også kobles fra. Beholderen ble midlertidig lagret like ved. Fastspent i enden av Canadarm2 ble Williams svingt ned i romfergens lasterom. Mastracchio var i lasterommet og hjalp til med å få løs et nytt svinghjul som Endeavour hadde med. Williams holdt det nye svinghjulet med hendene mens han ble svingt tilbake fra romfergens lasterom og opp til Z1-seksjonen. Sammen fikk de det nye svinghjulet på plass, boltet det fast og koblet til 27 romfergeprogrammet elektriske kabler igjen. Det gamle svinghjulet ble plassert i samme krybbe som det nye kom opp i. Krybben med det gamle svinghjulet vil forbli montert til utsiden av romstasjonen frem til STS-122 i desember 2007. Da blir krybbe og svinghjul tatt med tilbake til Jorden. Romvandringen ble avsluttet etter 6 timer og 28 minutter. representerte noen alvorlig trussel verken for romfergebesetningen eller Endeavour. Skaden kunne overhodet ikke sammenliknes med den som førte til at Columbia gikk tapt. Spørsmålet var mer om skaden vil gi mer vedlikeDen internasjonale romstasjonen sett fra Endeavour en liten stund etter holdsarbeid frakoblingen. Den sølvgrå sylinderen øverst i midten er Destiny. Under på Endeavour oppholdet ved romstasjonen var Endeavour koblet til enden av denne før neste ferd. modulen. Nederst i den midtre rekken av moduler ses Progress M-60, Det verste man som er koblet til Zvezda-modulen. (NASA) antok denne skaden kunne forårsake under stiny-modulen og Quest-modulen. tilbakevending var at aluminiumsESP 3 Begge gangene var astronauter på strukturen nær skadestedet kunne 14. august ble en ny, stor komporomvandringer involvert i utplasfå en større varmebelastning enn nent løftet ut av romfergens lasteseringen. den bør. I så fall måtte man etter ferrom med romfergens manipuladen ha fjernet en del varmeisolerentorarm. Det var den 3,2 tonn tunge MER SKADESTUDIER de klosser rundt skadestedet, gå inn plattformen ESP 3 (External Storage Imens fortsatte arbeidet med å anai aluminiumsstrukturen under og Platform 3.) ESP 3 ble så overlevert lysere skaden i de to varmeklossene bytte ut deler av den. fra romfergens maniArbeidet ville kanskje pulatorarm til romforsinke klargjøringen stasjonens manipulaav Endeavour foran torarm, Canadarm2. neste ferd og kan i sin Den plasserte ESP tur gi nye forsinkelser 3 på romstasjonens i romfergeprogramfagverk. Automatiske met. låser låste ESP 3 fast NASA har satt 175 til fagverket. Montegrader celsius som ringen til fagverket den høyeste tempeskjedde uten manuelt raturen aluminiumsarbeid av astronauter strukturen under på romvandring. ESP de varmeisolerende 3 skal brukes til lagflisene skal utsettes ring av forskjellige for. Datamaskinbeviktige reservedeler. regninger tydet på Dette var første at med den skaden gang ble en ESPEndeavour nå hadde, plattform ble flyttet ville maksimumstemfra lasterommet i en peraturen under en romferge og montilbakevending ligge tert til romstasjonen Romstasjonen svever over et lettskyet ørkenområde på Jorlitt under dette. Bebare ved hjelp av den. (NASA) regningene ble konmanipulatorarmen. trollert mot prøver To tilsvarende plattmed varmeflisene som var gitt en former, ESP 1 og ESP 2, er tidligere på undersiden av Endeavour. Det tilsvarende skade og som ble prøvd blitt montert til henholdsvis Deble etter hvert klart at skaden ikke 28 Romfart 2007-3 den internasjonale romstasjonen i den spesielle ovnen ved Johnson Space Center i Houston. Det ble etter hvert klart at det var uaktuelt for NASA å be astronauter i Endeavour om å reparere skaden. Dersom det hadde blitt aktuelt å med en reparasjon, ville den trolig skjedd på ferdens fjerde romvandring. Mastracchio ville da ha spent seg fast til enden av den 15 m lange instrumentbommen, som igjen måtte holdes i enden av den 15 m lange manipulatorarmen. Williams ville tjoret seg fast lenger ned på instrumentbommen og bistått Mastracchio. Fastpent til instrumentbommen ville de to så ha blitt svingt inn på undersiden av Endeavour. En slik reparasjon ville medført sine egne farer. Med seg måtte astronautene ha hatt 60-70 kg med verktøy og utstyr for reparasjonen. De varmeisolerende flisene på undersiden av romfergebe er sprø og lette å skade. Astronautene måtte ha opptrådt meget forsiktig og hele tiden passet på at ikke noe av det Tredje romvandring Den tredje romvandringen på STS118 startet klokken 16.37 norsk sommertid 15. august. Den ble utført av Richard Mastracchio og Clayton Anderson. Mens Mastracchio var medlem av STS-118-besetningen, var Anderson en av de tre som utgjorde langtidsbesetningen i den internasjonale romstasjonen. De brukte amerikanske romdrakter og romstasjonens Quest-modul. Fastspent til enden av Canadarm2 ble Mastracchio svingt opp til P6-seksjonen. Der gikk han i gang med demontere en antenne. Senere flyttet han antennen ned til P1-seksjonen. Anderson bega seg direkte til P1-seksjonen der han installerte en signalprosessor og en transponder. Deretter gikk begge i gang med å flytte to traller langs romstasjonens fagverk. Trallene går på en slags skinner der. Av hensyn til fremtidige arbeidsoppgaver måtte trallene flyttes til motsatt side av Canadarm2 i forhold til der de da var. Hver tralle måtte løses fra skin- Hovedhjulene på Endeavour har tatt bakken etter STS-118. (NASA) medbrakte utstyret løsnet, eller hadde slått inn i andre fliser og lagd enda større skader enn den som skal repareres. Romfart 2007-3 negangen. Anderson fraktet i to omganger begge trallene over fra babord til styrbord side av Canadarm2. Fastspent til enden av Canadarm2 tok han først tak i den ene trallen. Mens han holdt den i hendene, ble han svingt over fra den ene siden av der Canadarm2 stod på fagverket og til den andre. Deretter gjentok han operasjonen med den andre trallen. På påfølgende romfergeferd, STS-120 som i skrivende stund er planlagt til oktober 2007, skal P6seksjonen med de sammenfoldede solcellepanelene flyttes til ytterenden av babord side av fagverket. Der skal P6-seksjonen kobles til P5-seksjonen. For å få til dette må Canadarm2 kunne kjøre helt til enden av babord side av fagverket. Da kunne ikke de to trallene omtalt ovenfor være på babord side av Canadarm2. Der var årsaken til at de nå ble flyttet over til styrbord side. Ved 21-tiden ble Mastracchio bedt om å undersøke hanskene på romdrakten sin. Dette er en ny rutine som er innført på romvandringer etter en skade som ble oppdaget etter STS-116 i desember 2006. Hver halvtime under en romvandring gjør astronautene slike undersøkelser. Mastracchio oppdaget at det i venstre hanske var et hull i lag nummer to av de fem lagene en hanske har. Hullet utgjorde ingen fare for Mastracchio og det var ingen lekkasje fra romdrakten. Likevel beordret bakkekontrollen Mastracchio tilbake til Quest-modulen og til å avslutte romvandringen. Årsaken var så enkel som at sikkerhetsrutinene for romvandringer tilsier at om det oppdages slike hull, skal astronauten tilbake til luftslusen. Man vet ikke hvorfor Mastracchios hanske ble skadet. Dette var andre gang på tre romfergeferder (den første var altså på STS-116) at en hanske får en slik skade. Foreløpig har man en mistanke om at et eller annet objekt utenfor romstasjonen har uvanlig skarpe kanter. Om bord i romstasjonen har man et sett med reservehansker. Skaden på den ene hansken utgjorde derfor ikke noe problem for den neste romvandringen på STS-118. Anderson gjorde seg ferdig med den arbeidsoppgaven han holdt på 29 romfergeprogrammet Bremseskjermen bak romfergen brukes for raskere å få den til ro etter landing. (NASA) med. Så vendte også han tilbake til luftslusen i Quest-modulen og avsluttet romvandringen. Da dette skjedde, lå de to godt foran planen for romvandringen. Å flytte de to trallene var den viktigste oppgaven de hadde, og den var de ferdige med. Det eneste de ikke fikk gjort, var å ta med seg inn i romstasjonen to paneler med ulike stoffer som har vært utsatt for forholdene i rommet (Materials International Space Station Experiment (MISSE)). Den oppgaven vil bli gjort på en annen, fremtidig romvandring. Romvandringen ble avsluttet etter 5 timer og 28 minutter. Fjerde romvandring Ferdens fjerde romvandring skulle gått 17. august, men var et par dager tidligere blitt den utsatt til 18. august. Årsaken var at man ville ha ekstra tid til forberedelser dersom den romvandringen skulle ha blitt brukt til å reparere de skadede varmeisolerende klossene på undersiden av Endeavour. Men 16. august besluttet man å ikke reparere skaden på de to varmeflisene. Alle undersøkelser som var gjort tydet på at den ikke ville føre til for høy oppvarming av romfergestrukturen under skadestedet. Sannsynligheten var null for at fordypningen i varmeklossene 30 skulle utgjøre noen fare for Endeavour eller astronautene under tilbakevendingen. I verste fall regnet man med at det kunne bli noen skader på de varmeisolerende klossene som lå rett bak de to som er skadet. Dermed ble den planlagte romvandringen den 18. august den fjerde og siste på STS-118, med de arbeidsoppgavene var de som oprinnelig var planlagt for den. Om denne fjerde romvandringen hadde gått med til å reparere såret i varmeklossene, ville det blitt en femte romvandring for å utføre de oppgavene som opprinnelig var planlagt for den fjerde. For øvrig oppdaget astronautene en liten skade i det ytterste laget på et av vinduene på Endeavour som vender fremover. Treff av en mikrometeoroide eller et liten bit med romskrap har laget en om lag én millimeter stor skramme i vinduet. Opprinnelig var den fjerde romvandringen planlagt å vare i 6,5 timer. I god tid før den startet besluttet NASA å korte den ned til 4,5 timer. Så merkelig det enn kan høres lå årsaken til dette i orkanen Dean, som var i ferd med å bygge seg opp i ute i den sydøstlige delen av Det karibiske hav. Varslene for hvor Dean vil treffe land var ennå usikre. Dog var det en viss sjanse for at den kunne ramme Houston-området i Texas og i verste fall stoppe driften ved Johnson Space Center. Senteret ville da ikke kunnet støtte Endeavour under tilbakevendingen til Jorden. Før romvandringen besluttet NASA derfor å fremskyve landingen av Endeavour med ett døgn, til tirsdag 21. august istedenfor onsdag 22. august 2007. En konsekvens av det var at romfergen måtte koble seg fra romstasjonen tidligere enn planlagt. Romvandringen måtte kortes inn for at man skulle få tid til å fullføre alle gjenstående oppgaver før frakoblingen. Den fjerde romvandringen på STS-118 startet klokken 15.17 norsk sommertid 18. august. Den ble utført av Clayton Anderson og Dafydd Williams. De brukte amerikanske romdrakter og romstasjonens Quest-modul. Først installerte de en antenne som inngår i et system for trådløs kommunikasjon med en del instrumenter på utsiden av romstasjonen. Dette er en del av et system som måler ulike belastninger på romstasjonselementene. Etterpå monterte de en plattform som romfergens instrumentbom kan plasseres på under fremtidige romfergeferder. Til slutt demonterte de to brett med materialprøver og tok dem med inn i Quest-modulen. Det var de to MISSE-panelene som det ikke ble tid til å hente inn på den tredje romvandringen. Opprinnelig var det planen å også montere noen skjold mot mikrometeoroider på utsiden av Destiny- og Unity-modulene. Dessuten skulle de ha flyttet en “verktøykasse” fra et sted til et annet på utsiden av romstasjonen. Disse oppgavene ble kuttet fra planen for romvandringen og tas på en fremtidig romvandring. Romvandringen ble avsluttet klokken 20.19 norsk sommertid og varte således i 5 timer og 2 minutter. Romfart 2007-3 den internasjonale romstasjonen Med en gang romvandringen var avsluttet, gikk besetningsmedlemmene i gang med å fullføre de siste overføringene av utstyr mel- ring for at romfergen for alvor bega seg bort fra romstasjonen. Senere brukte Endeavour-besetningen instrumentbommen til nok en undersøkelse av romfergens varmebeskyttende lag utvendig. Det var for å se om romfergen hadde fått noen nye skader fra mikrometeoroider og romskrap mens den var koblet til romstasjonen. Slike undersøkelser etter frakobling er blitt standard etter Columbia-ulykken. Planen var nå at Endeavour skulle lande ved Kennedy Space Center i Florida 21. august 2007. Værutsiktene for Florida var bra. DessuNærbilde av skadestedet tatt etter landing. ten så orkanen Dean (NASA) ut til å følge en kurs så lom romfergen og romstasjonen. langt syd at Johnson Space Center Lukene mellom Endeavour og den i Houston, Texas likevel ikke var internasjonale romstasjonen ble truet av den. Om Endeavour ikke stengt klokken 23.10 norsk sommerhadde kunnet lande Kennedy Space tid 18. august. Center 21. august, ville landingen Dersom man hadde holdt fast blitt utsatt til 22. august, med tanke ved planen om å la Endeavour på å få romfergen ned der. lande 22. august, måtte man ha satt Dersom det hadde vært fare for opp et nødkontrollsenter ved Kenat Johnson Space Center måtte stennedy Space Center i Florida. NASA ges på grunn av Dean, var NASA har lenge hatt planer om dette. Der forberedt på å ta Endeavour ned måtte man imidlertid ha nøyd seg tirsdag uansett. Om en landing ved med en langt mindre støttestab enn Kennedy Space Center ikke hadde den man har ved Johnson Space vært mulig, ville NASA latt EndeaCenter. Da hadde man ikke hatt vour lande enten ved Edwards Air mulighet til å overvåke alle romferForce Base i California eller ved gens systemer så godt som under White Sands i New Mexico. en landing som kontrolleres med Endeavour hadde tilstrekkelig full stab fra Johnson Space Center. med forsyninger til å kunne være i rommet frem til 24. august. Frakobling Endeavour ble koblet fra den inLanding ternasjonale romstasjonen klokken De to banemanøvreringsmotorene 13.56 norsk sommertid 19. august. på Endeavour startet klokken 17.25 Om bord i Endeavour var de samnorsk sommertid den 21. august. De me syv som ble skutt opp, mens de brant i 3 minutter og 33 sekunder tre som var igjen i romstasjonen var og bremset romfergens hastighet de samme tre som var der da Enmed rundt 395 km/h. Det var tildeavour ankom strekkelig til at romfergen en halv Endeavour drev først ut til en time senere kom ned i jordatmosfæavstand av omtrent 120 m fra romren stasjonen. Der sørget en motoravfy- Romfart 2007-3 Landingen fant sted ved Kennedy Space Center i Florida. Hovedhjulene tok rullebanen klokken 18.32.16 norsk sommertid, nesehjulene klokken 18.32.29 og romfergen stoppet klokken 18.33.20. Ferden hadde vart i 12 døgn, 17 timer, 55 minutter og 34 sekunder fra oppskyting og til hovedhjulene tok bakken. Skaden på de to varmeisolerende flisene under Endeavour hadde ikke hatt noen synlig innvirkning på Endeavour under tilbakevendingen og landingen. Dette var helt i tråd med hva man hadde forventet. Bilder av skaden etter landing viste ingen tegn til at den var blitt vesentlig verre enn den var i rommet, ei heller at skaden hade økt i omfang eller påførte skader på andre deler av romfergen. Endeavour blir nå gjennomgått og klargjort for sin neste ferd, som i skrivende stund er planlagt til 14. februar 2008. I denne prosessen vil noen av flisene på og rundt skadestedet bli fjernet. Først da vil man i detalj få se om det er blitt noen skader i området rundt denne skaden. Fire av besetningsmedlemmene ser opp på den mye omtalte skaden på to varmeisolerende klosser. Skadestedet er det største hvite feltet over dem. Fra venstre står: Kelly, Williams, Caldwell og Mastracchio. (NASA) 31 UTFORSKNING utforskning AV av SOLSYSTEMET solsystemet Phoenix er på vei mot Mars Alle systemer fungerte som de skulle da USAs nyeste Mars-romfartøy, Phoenix, ble skutt opp fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida, USA 4. august 2007. Phoenix skal lande på Mars i mai 2008 for å undersøke om forholdene på overflaten kan tillate liv å eksistere der. Av Erik Tronstad Oppskytingen Delta 2-bæreraketten med den ubemannede Phoenix på toppen tok av fra oppskytingskompleks 17A klokken 11.26.34,59 norsk sommertid. Dette var nær midt i det ett sekund lange oppskytingsvinduet. Denne Delta 2-versjonen hadde ni faststoffmotorer montert rundt nedre del av det første trinnet. RS-27A-motoren i det første trinnet brant i knapt 4,5 minutter. Motoren i det andre trinnet brant i knapt fem minutter og plasserte seg selv og Phoenix i en lav jordbane, 9 minutter og 28 sekunder etter oppskytingsstart. Motoren i det andre trinnet startet på nytt omtrent 1 time og 14 mi- 32 nutter etter oppskytingsstart og brant i om lag 2,5 minutter. Omtrent 1,5 minutter senere startet faststoffmotoren i det tredje trinnet, av typen Star 48B, og brant i 1 minutt og 27 sekunder. Da var både Star 48B-trinnet og Phoenix på vei bort fra Jorden. Så ble Phoenix og Star 48B koblet fra hverandre. Solcellepanelene på Phoenix’ frakttrinn ble foldet ut og begynte umiddelbart å levere strøm til systemene om bord og lade opp batteriene. For NASA var det spesielt gunstig at Phoenix kom av gårde på første forsøk og at oppskytingen ikke måtte ut- Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet settes, ettersom oppskytingen av Endeavour skulle skytes opp 9. august. Om oppskytingen av Phoenix var blitt utsatt, ville det ført til tilsvarende utsettelse for Endeavour. Om Phoenix ikke var blitt skutt opp senest 24. august 2007, måtte NASA ha ventet i nær to år på neste oppskytingsvindu mot Mars. Derfor hadde Phoenix prioritet foran Endeavour. Etter Endeavour ventet Dawn, som i skrivende stund er planlagt skutt opp 26. september for etter tur å gå inn i bane rundt klodene Vesta og Ceres. Banejustering 10. august sørget en 3 minutter og 17 sekunder lang avfyring av Phoenix motorer for en hastighetsendring på om lag 18,5 m/s. En ny banejustering kommer i midten av oktober 2007. Til sammen kommer disse to banejusteringene til å gi Phoenix rett kurs mot Mars. Frem til denne første banejusteringen hadde Phoenix hatt en kurs som ville fått romfartøyet til å passere 950 000 km fra Mars. Phoenix ble plassert i en slik bane for å sikre at Star 48B-motoren ikke skulle kollidere med Mars. Frem til denne banejusteringen hadde de to fulgt nær samme bane. Formålet med Phoenix Et hovedformål med Phoenix er å finne ut om forholdene på Mars-overflaten kan tillate liv å eksistere der. Phoenix skal imidlertid ikke gjøre noe forsøk på å lete etter tegn til fortidig eller nåtidig liv på Mars. Romfartøyet skal lande langt nord på Mars og grave i jordsmonnet der. Observasjoner fra tidligere Mars-romfartøyer tyder på at det er betydelige mengder med vannis i overflaten i de områdene. I motsetning til kjøretøy- Romfart 2007-3 Datagrafikk som viser Delta 2s andre trinn som brenner. Phoenix og frakttrinnet med de sammenfoldede solcellepanelene helt til venstre. Den grå delen rett til høyre for solcellepanelene er Star 48B-motoren. (NASA) ene Opportunity og Spirit har Phoenix ingen mulighet for å bevege seg omkring på Mars-overflaten. Phoenix er et stasjonært landingsfartøy som må stå i ro på det stedet det lander, slik tilfellet var med de to Viking-landerne i 1976. Med seg har imidlertid Phoenix helt andre instrumenter enn de som Opportu- nity og Spirit er utstyrt med. Dermed kan Phoenix gjøre flere typer og mer avanserte analyser av Mars-materialet enn de to nevnte kjøretøyene kan. Instrumentene i Opportunity og Spirit er i hovedsak rettet mot geologiske undersøkelser. Instrumentene i Phoenix er mer rettet mot å se om egenskapene til jordsmonnet på Mars er av en slik art at det tillater liv slik vi kjenner det å eksistere og mot å undersøke vær og klima. LANDING Phoenix skal lande på Mars 25. mai 2008, men en endelig beslutning om hvor på Mars Phoenix skal lande, er ennå ikke tatt. Det mest aktuelle landingsstedet er i øyeblikket et sted i Vastitas Borealis ved 68° N og 233° Ø. Dette er et arktisk sletteområde på Mars. I utgangspunktet skal Phoenix være i virksomhet i 90 døgn på Mars. I løpet av denne tiden kommer temperaturen til å variere mellom -73 °C og -33 °C nær overflaten på landingsstedet. BAKGRUNN Hovedstrukturen i landeren ble bygd til Mars Surveyor 2001, en lander planlagt skutt opp i 2001. Det prosjektet ble skrinlagt etter at Mars Polar Lander gikk tapt i 1999. Også flere av komponentene til mange av instrumentene i Phoenix ble bygd for Mars Surveyor 2001. Alt utstyr som Phoenix har arvet fra Mars Surveyor 2001, har gjennomgått nye og mer omfattende prøver. Om nødvendig er utstyret endret for å innfri anPhoenix montert på toppen av Delta 2-bæreraketten med halve nyttelastdekselet (bak) på plass. Varmeskjoldet er øverst og peker oppover. (NASA) 33 utforskning av solsystemet befalingene som kom da man undersøkte årsakene til at Mars Polar Lander gikk tapt. På en måte er Phoenix-prosjektet etablert på «ruinene» av Mars Polar Lander og Mars Surveyor 2001. Føniks (engelsk Phoenix) var hos de gamle egyptere en fugl som var et symbol på oppstandelse eller en ny begynnelse. stilling innebærer å sørge for at det ikke vipper opp eller ned til noen kant og ikke roterer, men holder seg horisontalt og parallelt med planetoverflaten frem til landing. Bremsemotorene sørger for at hastigheten langs bakken i landingsøyeblikket er mindre enn 1,4 m/s (5 km/h). Hastigheten i vertikal retning skal være mindre enn 1 m/s (3,6 km/h). KONSTRUKSJON Phoenix er for stor til at er Under ferden til Mars ligger var hensiktsmessig å bruke Phoenix sammenfoldet og kollisjonsputer til å ta støtet innkapslet mellom et varmot overflaten, slik man meskjold og et ryggskall. Til gjorde med Mars Pathfinder, ryggskallet er det montert en Spirit og Opportunity. enhet eller trinn med elektroÅtte mindre motorer brunikk, kommunikasjonsutstyr kes under overfarten til Mars, og solcellepaneler. Eneste mens Phoenix ligger innkapsformål med dette trinnet, som let mellom varmeskjoldet vi kan kalle frakttrinnet, er å og ryggskjoldet. Alle disse bringe Phoenix til Mars. Rett motorene er montert på selve før Phoenix braser inn i MarsSammenbygging av Phoenix hos Lockheed landeren, men stikker ut gjenatmosfæren, blir dette trinnet Martin i september 2006. Øverst til venstre og nom åpninger i ryggskallet. koblet fra. Etter det har trinnede til høyre ses de to solcellepanelene. Fire av net ingen flere (NASA/JPL/UA/Lockheed Martin) disse motorene oppgaver. har hver en Rundt skyvekraft på bunnen av 15,6 N og skal dekket eller brukes til de hovedkroppen seks planlagte til Phoenix er banejustedet tolv bremringene. De semotorer. andre fire Hver har en har hver en skyvekraft på skyvekraft på maksimalt 293 4,4 N og skal N. Motorene brukes til stilstartes omtrent lingskontroll 30 sekunder før underveis til Phoenix lander Mars. Da sørpå Mars. Fra da ger de blant av avfyres de annet for at i mange korte solcellepanestøt, opptil 10 lene er vendt avfyringer per mot Solen og sekund, både at varmeskjolfor å bremse Phoenix sett fra undersiden etter at romfartøyet er plassert sammenfoldet det vender i ned landeren under ryggskallet. To av landingsbeina ses klart, mannen på bildet holder fartsretningen før møtet med hånden sin ved det tredje landingsbeinet. Den grå sekskanten midt under og mot Marsoverflaten og Phoenix er radaren som skal brukes til høydemålinger i sluttfasen. Rundt atmosfæren for å kontrollere radaren er et bredt, svart belte, som markerer ytterkanten til underdekrett før romlanderens stilket. I ytterkanten av dette ses seks par med røde «sirkler». Det er dysene fartøyet raser ling. Kontroll til de 12 bremsemotorene som skal få Phoenix trygt ned det siste stykket inn der. av romfartøyets til en myklanding. (NASA) 34 Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet Midt på bildet ses dysen til en av de tolv bremsemotorene. (NASA) Når Phoenix har landet, blir det stående i ro på tre landingsbein. Dekket eller plattformen oppå de tre beina har en diameter på 1,5 m. Etter landingen blir to solcellepaneler foldet ut. Hvert solcellepanel er en nær sirkulær tikant med et areal på 2,1 m2. En mast med et stereokamera på og en mast med instrumenter for meteorologiske observasjoner blir så reist opp på toppen av plattformen. Høyden fra bakken og til toppen av meteorologimasten er 2,2 m, muligens litt mindre, avhengig av hvor mye landingsbeina trykkes inn i sammenstøtet med overflaten. Avstanden mellom ytterkantene av de to solcellepanelene er 5,52 m. Ved oppskyting veide Phoenix og frakttrinnet som brukes underveis til Mars 670 kg. I dette inngår varmeskjold, ryggskall, drivstoff til banejusteringer og fallskjerm til bruk under landingen på Mars. Selve Phoenix-landeren veier 350 kg, hvorav 55 kg er vitenskapelig utstyr. Prisen for prosjektet er 420 millioner amerikanske dollar, inkludert utvikling, vitenskapelige instrumenter, oppskyting og drift av romfartøyet i dets levetid. En liten videoplate med 250 000 navn fra 70 land er montert på toppen av dekket. På platen er det Romfart 2007-3 Modell i full skala av Phoenix. De tolv bremsemotorene, men der vann strømmer ut av dysene. (NASA) også prosa, musikk og annen kunst relatert til Mars. DATASYSTEMET «Hjernen» i Phoenix er en RAD6000 mikroprosessor, en variant av PowerPC-brikken som en gang ble brukt i mange Macintosh-maskiner. RAD6000-prosessoren kan kjøre med en av tre hastigheter: 5 millio- ner, 10 millioner eller 20 millioner klokkesykluser per sekund. Prosessoren har tilgang til et arbeidsminne på over 75 MB, pluss et lagerminne. Tallene er ikke særlig imponerende i dag. Men dette er spesialbrikker produsert for å tåle de ekstreme forholdene i rommet og den ødeleggende partikkelstrålingen der. Komponenter fra en datamaskin Hovedkomponentene til Phoenix under ferden fra Jorden til Mars. (NASA/Erik Tronstad) 35 utforskning av solsystemet som brukes her på Jorden, ville ikke fungert pålitelig underveis til og på Mars. KOMMUNIKASJON All kommunikasjon mellom Phoenix og Jorden etter landingen på Mars må skje via romfartøyer i Mars-bane, i praksis NASAs Mars Odyssey og Mars Reconnaissance Orbiter. Også ESAs Mars Express har nødvendig utstyr for å kunne formidle data mellom Phoenix og Jorden. Underveis til Mars kommuniserer Phoenix med bakken via utstyr i og antenner på frakttrinnet. Etter at frakttrinnet kobles fra noen minutter før ankomst Mars, sender en UHF-spiralantenne på ryggskallet korte statusdata tilbake til Jorden. Like etter at ryggskallet er koblet fra, trer en UHF-antenne på selve Phoenix-landeren i funksjon. Resten av landingsfasen sender denne antennen statussignaler tilbake til Jorden. På toppen av dekket har Phoenix to UHF-antenner, den nevnte spiralantennen og en monopolantenne. I månedene etter landing skal de to brukes til å kommunisere med Jorden via de to nevnte romfartøyene i Mars-bane. Landeren kan kommunisere med romfartøyene i Mars-bane med hastigheter på 8000 bit/s, 32 000 bit/s og 128 000 bit/s. De to laveste hastighetene skal brukes når Phoenix skal motta kommandoer fra Jorden fra romfartøy i Mars-bane. Vitenskapelige instrumenter Phoenix bringer med seg syv vitenskapelige instrumenter. Tre av dem består av flere delinstrumenter. Robotarmen Noe av det viktigste utstyret Phoenix har er en 2,35 m lang robotarm. Med den skal Phoenix hente opp prøver fra overflaten og fordele dem til ulike analyseinstrumenter. Armen er laget av aluminium og titan og er 2,35 m lang. Den ene enden av armen er montert til dekket på Phoenix. Midt på armen er et 36 En tekniker betrakter Phoenix' robotarm. Ytterst på armen graveskuffen, lenger opp kameraet. (NASA/JPL/UA/Lockheed Martin) albueledd. I motsatt ende av armen er en skuffe med blader på og en motorisert raspe for å knuse og bryte opp frosset jordsmonn. Robotarmen kan beveges som armen på en gravemaskin med fire typer bevegelser: Opp og ned; sidelengs; frem og tilbake og i en roterende bevegelse. Armen har lang nok rekkevidde til å kunne grave ned til omtrent 50 cm under overflaten. Isen som forventes å være i jordsmonnet på landingsstedet, kan imidlertid tenkes å ligge nærmere opp til overflaten enn dette. Når armen kommer i kontakt med jordsmonn med vannis, vil den motoriserte raspen bli brukt til å ta prøver. Små grøfter skal graves med armen og analyseres med instrumenter på den. Prøver som tas av overflatelagene, vil dessuten bli levert til flere instrumenter på dekket av Phoenix for detaljerte analyser. Kamera på robotarmen Kameraet er montert på robotarmen like over skuffen i enden av den. Det skal ta nærbilder i farger av jordsmonnet på landingsstedet, Kameraet på robotarmen på Phoenix, med to grupper lysdioder. Den ene gruppen har 36 røde, 18 grønne og 18 blå dioder, den andre har 16 røde, 8 grønne og 8 blå dioder. (NASA) av vegger og bunner i grøfter som graves og av prøver av jordsmonn og is før og etter at de er tatt opp i graveskuffen. Data fra kameraet om overflatestrukturen i jordsmonnet vil bli brukt til å velge hvilke prøver som skal tas opp for analyser av andre instrumenter. I veggene på grøftene skal forskerne se etter mulige lagdelinger, som kan skyldes endringer i klimaet på Mars. Kameraet har innebygde lyskilder, i form av dioder som sender ut henholdsvis rødt, grønt og blått lys. De skal brukes til å lyse opp områder som skal fotograferes og gjør det mulig å ta fargebilder av dem. En innebygd motor kan brukes til å fokusere objektivet på kameraet. Dette er første gang at et interplanetarisk romfartøy har med et kamera der objektivet kan fokuseres. Alle tidligere kameraer har hatt fast fokuspunkt. Objektivet kan fokuseres fra en nærgrense på 11 mm og til uendelig. Ved nærgrensen har kameraet en oppløsning på 0,023 mm (23 mikron) per bildepunkt. Dermed kan det avbilde detaljer med en utstrekning som er mindre Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet enn tykkelsen på et hårstrå fra et menneske. Stereokamera Enheten består av to kameraer i en mast på toppen av Phoenix. Avstanden mellom kameraene er omtrent Phoenix' stereokamera. (NASA) den samme som mellom øynene på et menneske. Kameraene kan dermed gi stereobilder av omgivelsene. Bildene skal blant annet brukes til å bestemme hvor robotarmen skal grave og til støtte under bruken av armen. Foran hvert kamera kan det plasseres ett av 12 filtre. Kameraene kan dermed ta både fargebilder og bilder på bestemte bølgelengder i synlig og infrarødt lys som er nyttige for å fremheve geologiske og atmosfæriske egenskaper. Hvert kamera har en CCD-brikke på 1024 x 1024 bildepunkter. Fra sitt utsiktspunkt to meter over bakken kan kameraene dreies i alle retninger. De vil «se» omgivelsene med samme kvalitet som et menneskelig øye. Når robotarmen leverer prøver med jordsmonn og is til instrumentene på dekket av Phoenix, vil stereokameraet kunne se ned og inspisere prøvene Instrument for oppvarming av prøver og gassanalyser av dem (Thermal and Evolved-Gas Analyzer) Instrumentet skal analysere stof- Romfart 2007-3 fer som omgjøres til gassform ved at de varmes opp. I instrumentet er et måleverktøy, kalt kalorimeter. Det måler hvor mye energi som kreves for å øke temperaturen på en prøve med konstant hastighet. Slik kan man finne hvilken temperatur overgangen fra fast stoff til flytende form og fra flytende form til gass skjer ved. Det sier noe om hvilke stoffer og mineraler som er til stede i en prøve. Gassene som dannes føres til et massespektrometer. Det kan bestemme hvilke kjemikalier som er til stede og hvilken sammensetning de har. Åtte små ovner inngår i instrumentet. Hver ovn kan brukes bare én gang. En ovn er omtrent 1 cm lang og 2 mm i diameter. En analyse starter med at en prøve tømmes ned i en ovn fra robotarmen. Ovnen stenges når en lysdetektor ser at den er full. Prøven varmes langsomt opp til temperaturer på opptil 1000 °C. Under oppvarmingen drives vann og andre flyktige stoffer ut av prøven i form av gasser. Gassene ledes ut til massespektrometeret. En av prøvene som skal analyseres, er et spesielt materiale som landeren har med fra Jorden. Materialet er preparert slik at det skal være mest mulig fritt for karbon. Dette tjener som et kontrolleksperiment når instrumentet analyserer prøver fra Mars. Formålet er å se hvor godt eksperimentet kan eliminere karbon som er med fra Jorden. Karbon som påvises i Mars-prøver kan være uunngåelige spor av karbon fra Jorden, dersom målingene ikke er høyere enn karbonmengden som måles fra denne kontrollprøven. Plasseringen av vitenskapelige instrumenter på toppen av dekket til Phoenix. A) Instrument for jordanalyse. B) Instrument for oppvarming av prøver og gassanalyser av dem. C) Robotarmen. D) Graveskuffe og kamera i enden av robotarmen. E) Meteorologimast. F) Stereokamera. G) Meteorologisk utstyr med lidar. (NASA/JPL/UA/Lockheed Martin/Erik Tronstad) 37 utforskning av solsystemet Massespektromenteret i instrumentet skal altså analysere gasser som avgis fra prøvene som varmes opp. Spektrometeret skal også analysere gasser fra Mars-atmosfæren for å få detaljerte data om stoffene der. Instrument for jordanalyse (Microscopy, Electrochemistry and Conductivity Analyzer) Instrumentet skal bruke fire verktøy til å analysere jordprøver på landingsstedet. Det vil gi omtrent tilsvarende resultater som en gartner eller bonde ville få fra en jordanalyse, pluss flere andre. Tre av verktøyene skal analysere prøver som leveres dem av robotarmen. To av verktøyene er mikroskoper, det tredje et slags kjemisk laboratorium i miniatyr. Det fjerde verktøyet er på robotarmen. Det første verktøyet er et lite kjemisk laboratorium med fire «begere» på størrelse med en tekopp. Hvert kan brukes bare én gang. Verktøyene skal brukes til å analysere løsbare kjemikalier i jordsmonnet. Det skjer ved å blande vann med prøven, slik at den får en suppeliknende konsistens. Verktøyet sørger for å holde prøven varm nok til at den forblir i 38 flytende form under hele analysen. På innsiden av hvert beger er 26 sensorer, for det meste elektroder bak membraner med ulik grad av gjennomtrengelighet. Noen sensorer vil gi data om pH-verdien i prøven, det vil si i hvilken grad den er sur eller alkalisk. pH-verdien er en viktig faktor som sier noe om hvilke typer kjemiske reaksjoner som kan foregå i jordsmonnet. Kanskje kan den for eksempel si noe om hvilke typer mikrober som kunne eksistere i et slikt jordsmonn. Dette er første gang pH-verdien til jordsmonn på Mars skal måles. Det andre og tredje verktøyet er henholdsvis et optisk mikroskop og et atommikroskop. Robotarmen leverer prøver til et hjul som roterer og holder prøvene opp foran de to mikroskopene etter tur. Langs ytterkanten av hjulet er stoffer med forskjellige typer overflater, som for eksempel magneter og klebrig silikon. Slik gir verktøyet data om hvordan partikler i en prøve reagerer med ulike typer overflater, i tillegg til data om størrelsene, formene og fargene til partiklene. De største partiklene det optiske mikroskopet kan betrakte, er omtrent én millimeter lange. De minste det kan se er 500 ganger mindre, det vil si har en diameter på 0,002 mm eller 2 mikron. Atommikroskopet kan se partikler som er ytterligere 20 ganger mindre, det vil si har en diameter på 0,0001 mm eller 100 nm. Diameteren på et menneskelig hårstrå er til sammenlikning omtrent 0,01 mm. Det er første gang et romfartøy har med mikroskoper som kan se så små detaljer som disse to mikroskopene. Det optiske mikroskopet får fargedata om en prøve ved å belyse den med en hvilken som helst kombinasjon av inntil fire forskjellige lyskilder. Lyset kommer fra 12 dioder som sender ut lys i de røde, grønne, blå og ultrafiolette delene av spekteret. Atommikroskopet bygger opp et bilde av en partikkel ved å berøre partikkelen med en meget skarp spiss i enden av en fjær. Fjæren er koblet til en strekkspenningsmåler. Den måler hvor mye fjæren strekker seg eller presses sammen. Ved å flytte den skarpe spissen over ulike deler av en partikkel, bygges det gradvis opp et bilde av partikkelens overflate. Formene og størrelsene på partikler i jordsmonnet gir data Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet om noen av prosessene partiklene har gjennomlevd i omgivelsene på Mars. Ruller en partikkel bortover overflaten, slipes kantene på den til en rundere form. Gjentatte perioder med frysing og tining fører til oppsprekking og skarpe kanter. Leirmineraler som dannes mens de lenge er i kontakt med flytende vann, får karakteristiske plateliknende former. Det fjerde verktøyet skal måle hvordan varme og elektrisitet ledes gjennom jordsmonnet. Verktøyet har en slags elektronisk «gaffel» med fire tagger. Gaffelen stikkes inn i jordsmonnet på forskjellige stadier i gravingen av en grøft med robotarmen. Når gaffelen står inn i jordsmonnet, kan for eksempel en av taggene varmes opp. Så kan man måle hvordan temperaturen øker i nabotaggen. Slik fås data om hvordan jordsmonnet mellom taggene leder varme. Tilsvarende kan man måle hvordan den oppvarmede taggen avkjøles, når varmen slås av. En liten isbit i jordsmonnet kan gi store utslag i hvordan jordsmonnet leder varme. På tilsvarende måte kan den elektriske ledningsevnen til jordsmonnet mellom to tagger måles. Jordsmonnets ledningsevne er en følsom indikator på om det er fukt i jordsmonnet. Fukt kan forekomme i flere former mellom is og flytende form. For eksempel kan fukt opptre som «varm» is og vannfilmer. Når gaffelen holdes opp i luften, kan den måle luftfuktigheten. Små temperaturvariasjoner mellom taggene kan dessuten brukes til å måle vindhastigheten. Meteorologiske instrumenter I værstasjonen inngår en 1,14 m høy mast med sensorer i tre høyder. De skal måle hvordan temperaturen varierer i forskjellige høyder nær overflaten. Fra toppen av masten henger et lite rør som påvirkes av vind. Stereokameraet skal ta bilder av røret for å bestemme vindret- Romfart 2007-3 ning og vindhastighet. Toppen av masten er det høyeste punktet på Phoenix. I de meteorologiske instrumentene inngår også en lidar. Den sender korte laserpulser rett oppover i atmosfæren over Phoenix. Støv og ispartikler som svever i atmosfæren over laserstrålene, reflekterer laserlyset i alle retninger, også rett ned mot Phoenix. Et lite teleskop i lidaren måler hvor mye lys som reflekteres nedover. Analyser av styrken på og tidsforsinkelsene i de reflekterte laserpulsene gir data om størrelsene på partiklene og hvor høyt i atmosfæren de er. Over tid gir slike observasjoner data om hvordan skyer og støvskyer dannes og beveger seg. Nedstigningskamera Kameraet er montert i ytterkanten av dekket på Phoenix. Mot slutten av landingsfasen, rett før Phoenix Kameraet er bygd for å ta flere bilder, noe som også var meningen. Under utprøvingen av utstyret på Phoenix oppdaget man at en komponent som håndterer data et annet sted i Phoenix, kunne miste en del viktige tekniske data om det mottar bilder i en kritisk fase av nedstigningen. Dermed ble det bestemt at nedstigningskameraet skal ta bare ett bilde. Nedstigningskameraet veier 480 g og har et synsfelt på 75,3°. Eksponeringstiden på bildet som skal tas er 0,004 s (1/250 s). Med en såpass lang eksponeringstid kan bildet bli uskarpt fordi bremsemotorene får hele romfartøyet til å vibrere. En liten mikrofon er montert til nedstigningskameraet. Mikrofonen kan fange inn lyder rundt romfartøyet mens kameraet tar bildet sitt. Man har ingen planer om å bruke kameraet til å ta bilder eller mikrofonen til å registrere lyder etter landingen. Vitenskapelige formål En viktig grunn til at forskerne ønsker å lande Phoenix så langt nord på Mars, er observasjoner som viser at det er store mengder vannis i de øverste delene av jordsmonnet der. Til sammen skal de vitenskapelige instrumentene gi de dataene forskerne ønsker fra Phoenix. Nedstigningskameraet til Phoenix med mikrofonen. (NASA/Erik Tronstad) lander, skal det ta ett eneste bilde av landskapet under Phoenix. Bildet vil ha en oppløsning som er bedre enn høyoppløsningskameraet på Mars Reconnaissance Orbiter kan gi. Det vil gjøre det lettere å sammenholde bilder tatt fra Mars Reconnaissance Orbiter med bilder som Phoenix’ eget stereokamera senere skal ta av omgivelsene. I hovedsak er det tre vitenskapelige formål med Phoenixprosjektet: Studere vannets historie på Mars i alle dets faser. Regnet over en tidsskala på milliarder av år kan isen i Phoenix’ landingsområde være en del av en gammel sjø på Mars’ nordlige halvkule. Allerede har man flere indisier på at det har vært flytende vann en gang i planetens historie. Terrenget på den nordlige halvkulen er dessuten lavt og nokså slett, sett i forhold til den sydlige halvkulen på Mars. Mye av det vannet 39 utforskning av solsystemet som kan ha vært flytende da Mars hadde en tykkere atmosfære, kan nå være is under overflaten. Bakken i de arktiske delene av Mars «puster» hver sol (hvert Mars-døgn) og med årstidene. Om sommeren omgjøres daglig små mengder med is til vanndamp. Om vinteren omgjøres daglig små mengder med vanndamp i atmosfæren til frost på bakken. Slik endres ismengden i bakken med døgnlige variasjoner og årstidsvariasjoner. spor av organiske forbindelser i jordsmonnet på Mars. Phoenix skal også se etter andre mulige råstoffer som liv trenger. Romfartøyet skal undersøke hvor salte og hvor sure eller alkaliske omgivelsene er i ulike dyp nedover i den øverste delen av Marsoverflaten. Videre skal det se etter andre typer kjemiske forbindelser, som sulfater (svovelforbindelser), som kan fungere som en energikilde for mikrober. Slik ser overflaten ut i det planlagte lanFinne ut om jordsmonnet på Mars dingsområdet for Phoenix. (NASA) kan understøtte levende organismer. Undersøke værforholdene i polMars Global Surveyor tyder på at Her må det med en gang (igjen) unområdene på Mars. det der er en bred, grunn dal. Dalen derstrekes at Phoenix ikke er utstyrt Phoenix skal måle temperaturen er om lag 50 km lang og bare 250 m for å lete etter fortidig eller nåtidig ved bakkenivå og i tre andre høydyp. Observasjoner i infrarødt fra liv på Mars. Phoenix skal imidlertid der opptil vel to meter over bakken. Mars Odyssey og høyoppløsningsse om jordsmonnet på Mars har Lufttrykk, luftfuktighet og atmosbilder tatt fra Mars Reconnaissance egenskaper som gjør det mulig for færens sammensetning skal måles. Orbiter tyder på at det er forholdsliv å eksistere der. Liv slik vi i dag Lidaren skal måle mengdene av, vis lite stein i området. kjenner det krever at det finnes mohøydene over bakken og bevegelOpprinnelig var det et annet lekyler som inneholder karbon og sene til skyer og støv i atmosfæren sted som var førstekandidat som oksygen. Slike molekyler kalles for over Phoenix. landingssted for Phoenix. Observaorganiske forbindelser, enten de har sjoner med Mars Odyssey og Mars en biologisk opprinnelse (kommer Landingsstedet Reconnaissance Orbiter viste imidfra levende organismer) eller ikke. Det mest aktuelle landingsstedet lertid at det i området var mange Organiske forbindelser omfatter blant flere kandidater ligger ved klynger med steiner, mange av dem de kjemiske byggesteinene som liv 68,35° N og 233,0° Ø på Mars. Kartstørre enn 35-45 cm. Så hyppige trenger, samt kjemiske komponenlegging av høydevariasjoner med forekomster av så store steiner var ter som kan fungere som en energilaserhøydemåleren til nå «avdøde» en uakseptakilde («mat») bel høy risiko for levende for Phoenix. organismer. Derfor ble det Instrumenlandingsstedet tene i Phoenix droppet. er så følsomme Når det at de vil kunne er vinter på registrere selv Mars’ nordlige svært små halvkule, er mengder av landingsomslike stoffer og rådet dekket bestemme hva med frost av slags stoffer karbondiokdet er. Viking sid. Phoenix 1 og 2 er de skal lande når eneste vellykdet er sent kede romfarpå våren der. tøyene som Frosten skal tidligere har da være borte, landet på Mars Det planlagte landingsstedet til Phoenix (oppe til venstre) sett i forhold til Solen står høyt med liknende landingsstedene til USAs tidligere, vellykkede Mars-landere. Fargekodinpå himmelen, instrumenter. gen angir høyder over et gjennomsnittsnivå på Mars. Hvitt er høyestligkommer tidlig De fant ingen gende områder, blått lavestliggende. (NASA) 40 Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet opp om morgenen og går sent ned om kvelden. Det gir lange dager med mye sollys til solcellepanelene. Ferdplanen Overføringsfasen til Mars varer i om lag 9,5 måneder, frem til tre timer før landing på Mars-overflaten. Underveis er det planlagt seks banejusteringer, om nødvendig. Den siste skal finne sted 22 timer før ankomst Mars. Rundt syv minutter før Phoenix kommer inn i Mars-atmosfæren, frakobles frakttrinnet med solcellepaneler og annet utstyr brukt under overfarten fra Jorden. Fra da og til omtrent 15 minutter etter at Phoenix har landet, får systemene om bord strøm fra batterier i landeren. Når Phoenix treffer atmosfæren i omtrent 125 km høyde, har romfartøyet en hastighet på 5,6 km/s (vel 20 000 km/h), og det er litt over syv minutter til landing. Det meste av hastighetsreduksjonen skjer med varmeskjoldet ned gjennom atmosfæren i løpet av de neste tre minuttene. I den fasen oppleves den kraftigste retardasjonen, på 9,3 g. Fallskjermen foldes ut når Phoenix er knapt 13 km over bakken, omtrent 3 minutter og 23 sekunder før landing. Varmeskjoldet kobles fra 3 minutter og 8 sekunder før landing. Høyde og hastighet er da henholdsvis 11 km og 119 m/s (430 km/h). Bare 10 sekunder senere foldes de tre landingsbeina ut. Når det er vel to minutter til landing, starter en radar på undersiden av Phoenix. Fra da av måler den hele tiden avstanden ned til bakken. Knapt 900 meter over bakken er hastigheten redusert til 55 m/s (200 km/h). Da kobles fallskjermen og ryggskallet fra landeren. Små bremsemotorer på Phoenix vil begynne å fungere tre sekunder etter at ryggskallet er koblet fra og 30 sekunder før landing. Bremsemotorene avfyres i mange korte pulser, istedenfor å brenne kontinuerlig og med variabel skyvekraft. Motorene skal både regulere Phoenix’ stilling og bremse ned hastigheten. Idet sensorer i landingsbeina registrerer kontakt Den stiplede kurven viser banen til Phoenix fra Jorden til Mars. J1 angir Jordens posisjon idet Phoenix skytes opp, J2 Jordens posisjon idet Phoenix ankommer Mars. Firkantene markert med sifrene 1 til 6 angir de planlagte banejusteringene. Den siste (6) kommer få timer før ankomst Mars, så den firkanten angir i praksis også Mars' posisjon når Phoenix lander der. (NASA/Erik Tronstad) Bremsemotorene til Phoenix kontrollerer romfartøyet de siste metrene ned mot landing på Mars. (NASA) Romfart 2007-3 41 utforskning av solsystemet med bakken, slås bremprøver som skal tas og semotorene av. analyseres, må gjøres i Deretter venter Pholøpet av denne perioenix i 15 minutter på den. at støv som ble virvlet Om solcellepaneopp under landingen, lene leverer nok strøm skal dale ned og komme og andre systemer til ro på overflaten. Så fortsetter å fungere foldes de to solcellepatilfredsstillende, kan nelene ut. Ved å vente prosjektet bli forlenget med å folde ut solcelmed en måned eller to. lepanelene, håper man Det vil da være sent på å unngå at det avsettes sommeren eller tidlig mye støv på dem. Om på høsten på landingsdet innenfor området til stedet. Hvor lenge solcelsolcellepanelene ligger steiner som er mer enn lepanelene kan levere Solen står så vidt over horisonten på landingsstedet der 50 cm høye, kan det gi nok energi, avhenger Phoenix er kommet ned. Landeren og noen av hovedproblemer for utfoldinblant annet av om komponentene er tegnet i silhuett. (NASA) gen av panelene. Phoenix lander slik at Når solcellepanelene romfartøyet heller mot er foldet ut og leverer syd og av hvor raskt blir ledig lagringsplass i dataminnet strøm, strekkes meteorologimasten støv avsettes på solcellepanelene. om bord. og kameramasten seg ut oppover. Phoenix kommer ikke til å få Deretter vil de vitenskapelige Stereokameraet kan deretter ta de en levetid på mange ganger de undersøkelsene av landingsstedet første bildene av landingsstedet. planlagte 90 solene, slik tilfellet har starte. Robotarmen trer i funksjon, Idet Phoenix lander er det etvært med Spirit og Opportunity. graver grøfter, undersøker dem termiddag på landingsstedet. Ett Prosjektstaben regner med at etter med egne instrumenter og leverer Mars-døgn, som kalles en sol, er på omtrent 150 soler vil solcellepanejordprøver til noen av de andre 24 timer, 39 minutter og 35,244 seklene ikke lenger levere nok strøm til instrumentene på landerens dekk. under, det vil si knapt 40 minutter varmeelementene som holder PhoHvor ulike prøver skal tas fra, komlenger enn et døgn på Jorden. Den enix og systemene om bord varme mer til å bli nøye planlagt av forsolen Phoenix lander på, blir sol 0 nok til at de kan fungere. Dagene på skerne i prosjektet. for landeren. For de to Mars-kjørelandingsstedet er da for korte, Solen Phoenix skal i utgangspunktet tøyene Spirit og Opportunity betegfor lavt på himmelen og solcellepafungere i 90 soler på Mars. Alle net man landingssolen som sol 1. nelene dekket av såpass mye støv I løpet av de neste solene foretas at de produserer for lite elektrisk en omfattende statuskontroll og energi. I løpet av ytterligere noen utprøving av alle systemene i Phoemåneder kommer dessuten både nix. Tekniske data fra landingsfasen landingsstedet og Phoenix til å være sendes tilbake til Jorden, slik at det dekket av karbondioksidfrost. 42 Romfart 2007-3 50 Å RS utforskning av solsystemet M AR KE RIN G– ERIK TANDBERG ROMALDEREN NY BO K! Teknologien - triumfene - tragediene D De ev viktigste hendelsene i romaldere korte femtiårige historie. derens H Hva va skjedde, og hvem gjorde det muli mulig? H Her er er alle de spennende romferdene med Apollo 11s månelanddene, ing g i 1969 som et høydepunkt. Erik E Er ik Tandberg er utnevnt til Ridde d er a er der av 1. klasse av St. Olavs Orden fforr sitt fo s opplysningsarbeid om ro omf romfart. Bo B oka ka er rikt illustrert. Boka In nnb b. kr 449,00 Innb. DEN FØRSTE SAMLEDE SAML FRAMSTILLING AV ROMALDEREN PÅ NORSK. Romfart 2007-3 43 www.damm.no UTFORSKNING utforskning AV av SOLSYSTEMET solsystemet Dawn skal til de største asteroidene Dawn er et ubemannet romfartøy skal til asteroidebeltet. Der skal Dawn inn i bane rundt de to største klodene i beltet, Vesta og Ceres. Først skal Dawn besøke Vesta, deretter Ceres. F ørst skal Dawn besøke Vesta, deretter Ceres. Dawn vil bli historiens første romfartøy som går inn i bane rundt et annet legeme enn Jorden, går ut av bane og forlater legemet, flyr over til et annet legeme og går inn i bane rundt det. Flere romfartøyer har passert, gått i bane rundt og til og med landet på asteroider. Felles for alle disse asteroidene er at de har vært små. Ikke noe romfartøy har tidligere gjort nærobservasjoner av en så stor asteroide som Vesta eller av en dvergplanet som Ceres. Oppskytingen Oppskytingen av Dawn foregikk fra oppskytingskompleks 17B ved Cape Canaveral Air Force Station i Florida, USA. Igjen var det en 44 bærerakett av den svært pålitelige Delta 2-typen som sendte et romfartøy på vei bort fra Jorden på oppdrag ute i Solsystemet. Bæreraketten med Dawn på toppen tok av fra oppskytingsrampen klokken 13.34.00,372 norsk sommertid torsdag 27. september 2007. Denne Delta 2-versjonen hadde ni faststoffmotorer montert rundt nedre del av det første trinnet. RS27A-motoren i det første trinnet brant i omtrent 4,5 minutter. Motoren i det andre trinnet brant i knapt 4,5 minutter og plasserte seg selv og Dawn i en lav jordbane, 9 minutter og 4 sekunder etter oppskytingsstart. Motoren i det andre trinnet startet på nytt knapt 52 minutter etter oppskytingsstart. Denne gang brant motoren i noe over 2,5 minutter. Omtrent 1,5 minutter senere Av Erik Tronstad startet Star 48B-motoren. Den brant i 1 minutt og 21 sekunder. Da var både Star 48B-trinnet og Dawn på vei bort fra Jorden. Litt over én time etter oppskytingsstart ble Dawn og Star 48B koblet fra hverandre. Solcellepanelene på Dawn ble senere foldet ut og begynte å levere strøm til systemene om bord og lade opp batteriene som siden rett før oppskytingsstart hadde forsynt Dawn med strøm. Mange utsettelser Dawn hadde i sluttfasen før oppskyting opplevd flere utsettelser. Det startet med 20. juni 2007 som oppskytingsdato. Problemer med sammenmonteringen av Delta 2bæreraketten førte til utsettelse til 30. juni. Den datoen greide man heller ikke, på grunn av problemer Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet med en kran som trengtes til monte3. til 24. august 2007. Om Phoenix ring av faststoffmotorer til Delta 2. ikke rakk det vinduet, måtte oppAlt lå deretter an til oppskyting skytingen utsettes i nesten to år. 7. juli. Fare for lynaktivitet nær oppDerfor måtte Phoenix få prioritet skytingsområdet i Florida gjorde at fremfor Dawn. man 5. juli måtte avbryte fyllingen Både Delta 2-bærerakettens anav drivstoff på Delta 2-bæreraketdre trinn og Star 48-motoren på topten. Dermed fikk man ett døgns utsettelse, til 8. juli. To nye utsettelser ble annonsert 6. juli. Først til 9. juli. Årsaken var tekniske problemer med et fly som skal motta telemetri fra bæreraketten i oppskytingsfasen. Så annonserte NASA en ny utsettelse til 15. juli. Nå var årsaken problemer med å få av gårde et skip som kunne være reserve for nevnte fly, for mottak av telemetridata. Uten skip eller fly på plass i området ville man ikke fått noen telemetridata fra fasen der det andre trinnet og Star 48-motoren på toppen av Delta 2-bæreraketten brenner. Om noe uventet skulle skje i de fasene, ville man ikke hatt noen data om hva som inntraff. Neste dag, 7. juli 2007, besluttet så NASA å utsette oppskytingen av Dawn til september 2007. Årsaken var at man etter 15. juli 2007 videre i den måneden Dawns Delta 2-bærerakett i startøyeblikket (NASA) hadde få og sterkt begrensede muligheter for oppskypen av bæreraketten har brennepeting av Dawn, som hadde 19. juli rioder utenfor vestkysten av Afrika. som siste mulige oppskytingsdato NASA har ingen bakkestasjoner der den måneden. En hovedgrunn til som kan motta telemetridata under utsettelsen til september 2007 var disse kritiske avfyringene. Isteden forberedelsene til oppskytingen av må NASA ha på plass en mobil enMars-romfartøyet Phoenix. Dets het (fly eller skip) i området. oppskytingsvindu strakk seg fra Romfart 2007-3 Romfartøyet Ved oppskyting veide Dawn knapt 1218 kg. Av dette utgjorde romfartøyets struktur 747 kg, drivstoffet xenon 425 kg og drivstoffet hydrasin knapt 46 kg. Kroppen på Dawn er 1,64 m lang, 1,27 m bred og 1,77 m høy. Mellom ytterpunktene på de to solcellepanelene i fullt utfoldet tilstand er det 19,7 m. Strømforsyning Hvert solcellepanel er på 8,3 m x 2,3 m og består av 5740 lysfølsomme og strømproduserende celler. En celle omgjør 28 % av solstrålingen som treffer den til elektrisk energi. Ved Jorden leverer solcellepanelene en elektrisk effekt på omtrent 10 kW. Energiproduksjonen fra solcellepanelene kommer til å avta med økende avstand fra Solen. I tillegg til solcellepanelene har Dawn et oppladbart nikkel-hydrogen-batteri med en kapasitet på 35 Ah. Batteriet skal brukes til strømforsyning når solcellepanelene ved enkelte manøvrer ikke er vendt mot Solen. Kommunikasjon En stor parabolantenne og tre rundstråleantenner er montert til Dawn. Parabolantennen har en diameter på 1,52 m. I hovedsak kommer all kommunikasjon mellom Jorden og Dawn til å gå via parabolantennen. Avhengig av avstanden fra Jorden kan Dawn overføre data hit med 41-128 kbit/s. 45 utforskning av solsystemet skrinlagt prosjekt at det ble startet opp igjen, noe som skjedde mindre enn en måned senere. Selv om Dawn har tre ionemotorer, kommer bare en motor til å være i drift i gangen. De to andre fungerer da som reserver. Alle tre kommer imidlertid til å bli brukt. Dawn er det første vitenskapelige romfartøyet som Dawn er ferdig montert for oppskyting, med samhar ionemotorer menfoldede solcellepaneler inntil romfartøykropsom hovedfrempen. På venstre side ses den vel 1,5 m store paradriftssystem. bolantennen. Rett under den og pekende på skrå Både USAs ned til venstre ses en av de tre ionemotorene. Her Deep Space 1 og forberedes romfartøyet til rotasjonsprøver 13. juni ESAs SMART-1 2007. (NASA/Jack Pfaller) hadde riktignok også ionemotorer som hovedfremdriftssystem. Viktige ionemotorer Hovedformålet med de to romfarFremdriftssystemet i Dawn er tre tøyene var imidlertid utprøving av ionemotorer. Hver av dem er 33 cm nye teknologier, ikke i diameter, 41 cm lang, veier 8,9 kg vitenskapelige obog kan svinges rundt to akser. Skyservasjoner, selv om vekraften fra hver motor er svært begge var vellykkede liten, 19-91 mN (millinewton). Det også på den måten. tilsvarer omtrent vekten av et A4En ionemotor har ark du holder i hånden. Når en moaltså svært liten skytor går med maksimal skyvekraft, vekraft, men er likeforbruker den 0,00325 g (0,00000325 vel langt mer effektiv kg) med xenon per sekund. Det er enn noen kjemisk vel 0,28 kg per døgn. rakettmotor. EksemRomfartøyet er i stor grad bygd pler på kjemiske opp rundt xenontanken. Den er motorer er væskemolaget av kunststoffmateriale. Utviktorer, som de tre bak lingen og byggingen av den skapte på hver romferge, og store problemer. Dette var en hofaststoffmotorer, som vedårsak til at NASA faktisk skrinla de to faststoffmotohele Dawn-prosjektet i mars 2006. rene som benyttes på Så skjedde det høyst uvanlige for et hver romfergeoppskyting. Ionomotoren sender ut eksosgassene med hastigheter som typisk er 10 ganger høyere enn fra en kjemisk motor. Populært kan vi si at en ionemotor gir langt større fartsøkning for et romfartøy med ett kilogram drivstoff enn det en kjemisk motor kan. Selv om skyvekraften fra en ionemotor er svært liten, gir det over tid en stor fartsøkning ved at motoren har svært lang driftstid. I løpet av hele sin driftstid kommer ionemotorene i Dawn til å gi romfartøyet et hastighetsbidrag på omtrent 11 km/s. Det er omtrent den samme hastighetsøkningen som Delta 2-bæreraketten med Starmotoren gir Dawn fra jordoverflaten og til romfartøyet er på vei bort på Jorden. Deep Space 1 var et romfartøy som ble bygd for å prøve ut mange typer avanserte teknologier for fremtidige romfartøyer. En av dem var ionemotorer. Den svært vellykkede utprøvingen av ionemotorer på Deep Space 1 gjorde det mulig for NASA å satse på denne teknologien og på et prosjekt som Dawn. Dawns ferdprofil hadde vært umulig å gjennomføre uten ionemotorene. De kommer til å være i Slik ser kroppen på Dawn ut, når man fjerner alt omkringliggende isolasjonsmateriale. De tre grå, sylinderformede gjenstandene nederst er de tre ionemotorene. (Orbital Sciences Corporation) 46 Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet drift i totalt 2100 døgn under hele ferden, men ikke i kontinuerlig drift. De mindre ionemotorene på Deep Space 1 hadde en driftstid på totalt 678 døgn og ga romfartøyet et hastighetstilskudd på 4,3 km/s. Første test av en av Dawns ionemotorer fant sted 7. oktober 2007. I de neste 27 timene ble motoren kjørt gjennom et testprogram. Motoren ble da prøvd på fem forskjellige skyvekraftnivåer, fra det svakeste til det kraftigste motoren kan yte. Alt fungerte som det skulle.Mindre enn 280 g med drivstoffet xenon gikk med i denne driftsperioden. Stillingskontroll Stillingskontrollsystemet i Dawn består blant annet av to stjernefølgere, tre treghetsenheter, 16 solsensorer og fire svinghjul. Systemet sørger for at solcellepanelene alltid er rettet mot Solen, unntatt under spesielle manøvere der det ikke er mulig. Stillingskontrollsystemet har også kontroll med hvilken retning den til enhver tid aktive ionemotoren peker i. Normalt brukes svinghjulene til å kontrollere romfartøyets stilling i rommet. Det skjer ved å variere hastigheten svinghjulene roterer med. Tidvis kan det hende at et eller flere svinghjul når opp i maksimal hastighet og går i «metning». Da overtar små stillingskontrollmotorer for å avlaste svinghjulet og redusere hastigheten på det. Dawn har 12 små stillingskontrollmotorer, hver med en skyvekraft på 0,9 N. Drivstoff til dem er hydrasin. Siden hver ionemotor kan dreies rundt to akser og følgelig peke i ulike retninger, kan ionemotorene også brukes til stillingskontroll. Romfart 2007-3 Vitenskapelige instrumenter Dawn har tre vitenskapelige instrumenter for observasjoner av Vesta og Ceres: Dawns Xenon-tank (NASA) En del av systemet som frakter xenon fra xenontanken og til ionemotorene på Dawn. En NSTAR ionemotor. (NASA/JPL) Et kamerasystem som består av to identiske og helt uavhengige kameraer. Hvert kamera har sin egen optikk med en brennvidde på 15 cm, en CCD-brikke på 1024 bildepunkter x 1024 bildepunkter, et minne på 8 Gbit, syv filtre, elektronikk og struktur. Kameraene kan observere både synlig lys og infrarød stråling. Ved å observere samme område på flere bølgelengder, får forskerne informasjon om hvilke mineraler som finnes på overflatene til Vesta og Ceres. Fra 200 km høyde gir kameraene bilder med en oppløsning på 18,6 m per bildepunkt. Et spektrometer som skal observere synlig lys og infrarød stråling. Instrumentet tar en form for bilder der hvert bildepunkt registrerer lysintensiteten på over 400 bølgelengder. Ved å sammenlikne slike bilder med observasjoner av forskjellige mineraler i laboratorier på Jorden, kan forskerne lage seg et kart over hvilke mineraler som finnes på overflatene av Vesta og Ceres og hvordan ulike mineraler er fordelt i forskjellige områder på de to klodene. Instrumentet er en modifisert versjon av tilsvarende instrumenter i de to ESA-romfartøyene Rosetta og Venus Express. Det bygger også i betydelig grad på et slikt instrument i NASAs Cassini. Et instrument som skal registrere gammastråling og nøytroner. Instrumentet har 21 sensorer som måler energien til gammastråling og nøytro- 47 utforskning av solsystemet I midten og innerst i romfartøyet ses den ellipsoideformede xenon-tanken. Over den ligger den kuleformede hydrasintanken. De vertikale grå stripene på venstre og høyre side angir solcellepanelene. De to grå «mastene» øverst i midten er de to kameraene. (Orbital Sciences Corporation) Tegning av Dawn med plasseringen av hovedkomponentene. Tegnforklaring: 1) Parabolantenne; 2) Rundstråleantenner; 3) Stjernefølgere; 4) Kameraer; 5) Spektrometer som skal observere synlig lys og infrarød stråling (instrumentet er ikke synlig på denne tegningen); 6) Instrument som skal registrere gammastråling og nøytroner; 7) Solcellepaneler; 8) En av de tre ionemotorene. (NASA/Erik Tronstad) 48 ner som enten sendes ut av stoffer på overflaten av et legeme eller som reflekteres fra legemet. Både gammastråling og nøytroner sendes ut fra atomkjerner. Forskjellige atomkjerner sender ut gammastråling og nøytroner med ulike energier. Ved å observere variasjoner i energien i mottatt gammastråling og nøytroner fra et område på en klode, fås data om hvilke grunnstoffer som er i området og et mål på hvor mye det er der av disse grunnstoffene. Instrumentet kan registrere gammastråling og nøytroner fra den øverste meteren av overflatene på Vesta og Ceres. Spesielt ønsker forskerne å kartlegge forekomstene av grunnstoffer som oksygen, magnesium, aluminium, silisium, kalsium, titan og jern. Det er grunnstoffer som er med på å danne mange typer bergarter. Dessuten er forskerne blant annet interessert i radioaktive stoffer med lange halveringstider, som kalium, thorium og uran. Mange forskere mener Ceres inneholder store mengder vannis. Hvis det er tilfelle, vil dette instrumentet kunne påvise slike forekomster. Dessuten kommer radiosenderen i Dawn til å fungere som et slags fjerde instrument. Ved å observere små variasjoner i radiostrålingen fra Dawn som mottas av bakkestasjoner på Jorden, kan man kartlegge variasjoner i gravitasjonsfeltene til Vesta og Ceres. Det gir igjen data om de to klodenes masse og indre struktur. Om lag 365 000 navn er med om bord i Dawn. Ulike mennesker har før Dawn- oppskytingen registrert sine, og andres, navn via Internett. Navnene er etset inn i en silisiumbrikke på 8 mm x 8 mm. Deretter ble brikken montert til Dawn. Ferdplanen Under omtrent hele ferden ut til Vesta kommer en av de tre ionemotorene til å være virksom det meste av tiden. Tidvis vil ionemotorene være avslått for kontroll av systemene om bord og for å løse eventuelle problemer med dem. Disse planlagte vedlikeholdsperiodene byr dessuten på ekstra tid som kan brukes til å la ionemotorene gå. Det kan bli aktuelt om tekniske problemer gjør at man mister ordinær driftstid av disse motorene. Ionemotorene kommer til å bli stoppet noen timer en gang i uken. Da skal Dawn dreies slik at parabolantennen peker mot Jorden og romfartøyet kan kommunisere med bakkestasjoner her. Etter oppskyting fra Jorden settes kursen mot Mars. På det nærmeste passerer Dawn 500 km fra Mars 4. februar 2009. Hovedformålet med nærpasseringen av Mars er å gi Dawn et gravitasjonsdytt utover i Solsystemet. Passeringen av Mars kommer til å øke romfartøyets hastighet i forhold til Solen med 4020 km/h. Ankomst til Vesta blir 14. august 2011. Med ionemotorene kommer Dawn til være i nær samme bane som Vesta idet romfartøyet nærmer seg asteroiden. Langsomt kommer Dawn til nærmest å «gli» inn i bane rundt Vesta. Her trengs ingen tidskritisk motoravfyring som må starte og slutte i rett øyeblikk for å få romfartøyet inn i bane, slik tilfellet er for romfartøy som bruker kjemiske rakettmotorer for å gå inn i bane rundt et stort legeme. Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet Fra Vesta for at det skal være levende orgasettes kursen nismer på Ceres anses som svært, enda lenger svært liten. Likevel har NASA satt utover i Solsyssom krav for seg selv at Dawn ikke temet, til Ceres. må kræsje på Ceres i løpet av de 20 Der skal Dawn årene etter at Dawns oppgaver ved være fremme Ceres er fullført. og gå inn i bane Prisen for hele prosjektet er rundt Ceres 1. 343,5 millioner amerikanske dollar. februar 2015. Av dette går 267 millioner ameriDet blir kanske dollar til romfartøyet og første gang i 76,5 millioner amerikanske dollar til historien at et bærerakett og oppskyting. romfartøy har dratt fra JorPassering av andre den, først gått asteroider underveis? i bane rundt et I asteroidebeltet mellom Mars og legeme, forlatt Jupiter, der Vesta og Ceres beveger det og så gått seg, kjenner astronomene banene til inn i bane titusener av asteroider. Kanskje vil rundt et annet banen til Dawn bringe romfartøyet legeme. nær en eller flere av disse, men det I fem måvet man ennå ikke. neder skal Med sin ionemotor har Dawn Dawn kretse en fleksibilitet til å endre banen sin Diagram over Dawns bane fra Jorden via Mars til i nær polbane som et romfartøy med kjemiske raVesta og Ceres. Diagrammet er basert på oppskyrundt Ceres kettmotorer ikke har. Likevel er det ting av Dawn i september 2007. Heltrukne kurvesegog observere en del ukjente størrelser som gjør menter angir perioder der en av Dawns ionemotorer det meste av at man før Dawn har vært prøvd skal være i virksomhet. Kortstiplede kurvesegmenter overflaten på ut ute i rommet ikke vet nøyaktig angir perioder der motorene ikke brukes. Retningen dvergplanehvordan romfartøyets bane blir. til vårjevndøgnspunktet er rett ut til høyre på dette ten. Når de På Jorden ble det gjort omfatdiagrammet. (NASA/Erik Tronstad) observasjotende prøver av Dawn og dets sysnene er avsluttemer i vakuumkammer. Men først Mens Dawn nærmer seg Vesta, tet, kommer Dawn til å bli etterlatt etter utprøvingen vil man kunne kommer romfartøyet til å kartlegge i en 700 km høy området rundt asteroiden på leting bane rundt Ceres. etter eventuelle måner, støv eller Den banen er høyt små legemer nær asteroiden. Når nok over Ceres til Dawn ankommer Vesta, kommer at Dawn ikke komionemotorene til å ha en driftstid på mer til å falle ned på over 1000 døgn bak seg. Ceres i løpet av de Dawn skal inn i en nær polar påfølgende 50 år. bane rundt Vesta. Fra den banen Asteroider og kan instrumentene i Dawn kartdvergplaneter har legge og observere omtrent hele stor interesse for Vesta-overflaten. Banehøyden komforskning innen ormer til å variere mellom 2500 km og ganisk kjemi og når mindre enn 200 km. Fra sistnevnte det gjelder spørshøyde kan kameraene om bord ta målet om hvordan bilder som viser detaljer ned til en liv ble dannet. Ceres utstrekning på litt over 18 m per inneholder tydeligbildepunkt. vis store mengder Etter å ha gått i bane rundt vannis, og vann er Vesta i om lag syv måneder, komen forutsetning for mer Dawn til å forlate Vesta 22. mai liv slik vi kjenner Med en ionemotor i drift nærmer Dawn seg 2012. det. Sannsynligheten Vesta. (NASA) Romfart 2007-3 49 utforskning av solsystemet Vesta Vesta var den fjerde asteroiden som ble oppdaget. Oppdagelsen ble gjort av Heinrich Wilhelm Olbers 29. mars 1807. Om dens form tilnærmes med en ellipsoide, har ellipsoiden diametre på omtrent 578 km x 560 km x 458 km. Asteroiden har en rotasjonstid på 5 timer og 20 minutter. Astronomene ser nå ut til å regne Vesta som den nest største kloden i asteroidebeltet, etter Ceres. (Pallas ble lenge regnet som nest størst. Nyere observasjoner tyder på at Vesta er større enn Pallas.) Overflaten på Vesta ser ut til å være basaltiske bergarter, størknet lava. Lavaen strømmet antakelig ut fra asteroidens indre like etter at den ble dannet for knapt 4,6 milliarder år siden. Etter det har overflaten endret seg lite. Nær Vestas sydpolområde ser det ut til å være et gigantisk krater, med en diameter på omtrent 460 km og en dybde på 13 km. Krateret er med andre ord av samme størrelsesorden som kloden selv. Dessuten Tegning som skal illustrere hvordan instrumenter i Dawn sveiper over og observerer Vesta-overflaten fra bane rundt asteroiden. (NASA) se nøyaktig hvor mye strøm solcellepanelene produserer og hvor mye strøm de ulike systemene om bord forbruker. Bare utprøving på bakken gjør det for eksempel vanskelig å forutsi eksakt hvor mye strøm de ulike varmeelementene om bord kommer til i rommet. De første 80 døgnene i rommet vil bli brukt til å prøve ut alle systemene om bord, se hvordan de oppfører seg og hvilken ytelse de faktisk har. Da vil man omsider få svar på hvor mye strøm som blir tilgjengelig for ionemotoren. Jo mer strøm den kan benytte, jo høyere skyvekraft kan ionemotoren levere og jo mer effektivt vil den utnytte drivstoffet den har med. En gang etter dette vil man begynne å se på hvilke kjente asteroider Dawn kan komme til å passere i rimelig nærhet av. Så må man vurdere om det er verdt å endre Dawns 50 bane for å passere så nær en eller flere asteroider at gode observasjoner kan gjøres. Prosjektledelsen understreker at høyest prioritet gis til å ha størst mulig margin til å utforske Vesta og Ceres. Spesielt vil man ha mest mulig tid ved Vesta, før Dawn sendes over til Ceres. En ionemotor gir som nevnt betydelig fleksibilitet i utformingen av en bane. Ankomsttidene til Vesta og Ceres kan dermed bli flere måneder forskjellige fra de utgangsdatoene som er angitt andre steder i denne artikkelen, og som er de datoene man har operert med på forhånd. Først når Dawn har vært underveis en stund, kan man si mer sikkert om når romfartøyet ankommer Vesta. Slik ser Vesta ut, på et av de beste bildene som finnes av asteroiden. På bildet ses betydelige variasjoner i lysstyrke og farge mellom ulike områder på overflaten. Antakelig gjenspeiler dette variasjoner i hvilke stoffer som dominerer på de forskjellige delene av asteroiden. Bildet ble tatt med Hubble-romteleskopets avanserte kartleggingskamera i mai 2007. (NASA, ESA og L. McFadden (University of Maryland)) Romfart 2007-3 utforskning av solsystemet er det så dypt at det kanskje går gjennom skorpen og ned til laget under. I så fall kan Dawn komme til å sende tilbake data ikke bare om den kjemiske sammensetningen av overflaten, men også av laget under den. Kjempekollisjonen som dannet krateret, sprengte bort omtrent 1 % av Vestas masse. Rundt to millioner kubikkilometer med masse ble slynget ut i rommet og inn i ulike baner rundt Solen. Forskerne mener at rundt 5 % av alle meteoritter som oppdages på Jorden, stammer fra denne kjempekollisjonen, altså fra Vesta. Selvsagt ser forskerne med store forventninger frem til å få nærbilder av dette krateret og få data om mineralsammensetningen der. Vesta går i en bane rundt Solen der største halvakse er 2,362 AE (1 AE er én astronomisk enhet, som tilsvarer Jordens gjennomsnittsavstand fra Solen, knapt 150 millioner kilometer). Omløpstiden rundt Solen er 3,63 år. Styrken på solstrålingen ved Vesta er i gjennomsnitt 18 % av hva den er i Jordens avstand fra Solen. Dermed er energiproduksjonen fra Dawns solcellepaneler der ute også bare 18 % av hva den er ved Jorden. Ceres Ceres ble oppdaget 1. januar 1801 av Giuseppe Piazzi og ble da regnet som en planet, der kloden går i bane mellom banene til Mars og Jupiter. Alt året etter ble det oppdaget et nytt legeme, Pallas, som også kretset rundt Solen mellom Mars og Jupiter. I 1804 oppdaget man et tredje legeme, Juno, i samme område. Så ble altså Vesta oppdaget der ute i 1807. Med mange legemer med baner i samme område ble astronomene fort enige om at Ceres ikke var noen planet. Isteden fikk disse legemene etter hvert betegnelsen asteroider. I 2006 vedtok International Astronomical Union (IAU) en ny definisjon av hva en planet er. En konsekvens av dette var at Ceres ble kategorisert som en dvergplanet, Romfart 2007-3 Dawns solcellepaneler der ute også bare 13 % av hva den er ved Jorden. Hvorfor studere Vesta og Ceres på nært hold? Vesta og Ceres er de to største legemene i asteroidebeltet, som består av mange hundre tusen legemer i baner mellom banene til Mars og Jupiter. Astronomene mener at asteroidene er rester av det materialet som Solsystemet ble dannet fra for knapt 4,6 milliarder år siden. Astronomene mener videre at forstyrrelser Ceres fotografert med Hubble-romtelefra Jupiters kraftige gravitaskopets avanserte kartleggingskamera sjonsfelt gjorde at asteroidene 24. januar 2004. Det er det beste bildet aldri greide å samle seg til en vi har av dvergplaneten i dag. planet. (NASA, ESA og J. Parker (Southwest ReBåde Vesta og Ceres antas search Institute)) å gi viktige data om forholdene i og prosessene som foresammen med Pluto og Eris (2003 gikk tidlig i Solsystemets historie. UB313). Offisielt er altså Ceres ikke Selv om de har dette til felles, ser de lenger en asteroide. ut til å være svært forskjellige. Ceres er om lag 960 km x 930 Vesta er et tørt, differensiert stor med en rotasjonstid på litt legeme med en overflate som ser over ni timer. Dvergplaneten er i ut til å ha vært endret/nydannet. særklasse det største legemet i asSlik likner Vesta på de fire innerste teroidebeltet og inneholder om lag planetene i Solsystemet, Merkur, én tredel av den samlede massen Venus, Jorden og Mars. i asteroidebeltet. Vestas masse er Ceres har en primitiv overflate, omtrent én tredel av Ceres’. det vil si en overflate som har enCeres er nær kuleformet og har dret seg lite siden kloden ble danet indre som er differensiert. Med net. Overflaten inneholder vannholdifferensiert menes at materialet dige mineraler. Ceres ser ut til å ha i kloden er omfordelt etter at den flere likheter med de store ismånene ble dannet. Som Jorden har den en rundt de store, ytre planetene i kjerne med tyngre stoffer og lenger Solsystemet. ut lettere stoffer. Til tross for at både Vesta og CeAstronomene mener det er et res antas å ha samme opprinnelse, 60-120 km tykt lag med vannis har de tydeligvis gjennomgått svært under Ceres’ ytre, tynne skorpe av forskjellige utviklinger. Forskerne støv og stein. Observasjoner viser håper at nærobservasjoner av de to spor av vannholdige mineraler på vil gi bedre forståelse av og kunnoverflaten. Det kan til og med tenskap om hvordan Solsystemet ble til kes at Ceres har polkalotter dekket og har utviklet seg. med frost. Heri ligger også opprinnelsen til Ceres går i en bane rundt Solen navnet på romfartøyet Dawn. Det der største halvakse er 2,767 AE. engelske ordet «dawn» betyr «dagOmløpstiden rundt Solen er 4,60 år. gry» eller «begynnelse». I denne Styrken på solstrålingen ved sammenhengen henspiller navnet Ceres er i gjennomsnitt 13 % av hva på at Dawn skal skaffe data om den er i Jordens avstand fra Solen. Solsystemets begynnelse eller oppDermed er energiproduksjonen fra rinnelse. 51 UTFORSKNING utforskning AV av SOLSYSTEMET solsystemet 52 54 Romfart 2007-3 UTFORSKNING utforskning AV av SOLSYSTEMET Solsystemet Nærblikk på Iapetus Romsonden Cassinis etterlengtede, eneste nærpassering av Iapetus, en av Saturns største og snodigste måner, fant sted 10. september 2007. Passeringen var muligens Cassini-ferdens grundigst planlagte og mest observasjonsspekkede. Men den var en hårsbredd fra å gå i vasken. Av Øyvind Guldbrandsen PÅ NÆRE NIPPET Bare 21 minutter etter at hoveddelen av observasjonsprogrammet var gjennomført og Cassini hadde begynt å radiooverføre de innsamlede dataene til Jorden, gikk Cassini over i sikker modus. Det er en modus de fleste satellitter og romsonder er programmert til å sette seg selv i dersom datasystemet om bord registrerer en alvorlig feil.Den innebærer at tilnærmet alle aktiviteter opphører, mens sonden eller satellitten avventer nærmere beskjed fra Jorden. Det tar vanligvis flere dager å få et romfartøy ut av sikker modus. Det var også tilfellet denne gangen. Dette er foreløpig eneste gang Cassini har gått i sikker modus i løpet av de tre og et halvt årene den har gått i bane rundt Saturn. Episoden medførte at en del observasjoner av Iapetus som skulle gjøres et døgns tid etter passeringen, etter at alle de innsamlede dataene fra selve nærpasseringen var overført til Jorden, ikke ble noe av. Dette inkluderte bilder av hele måneskiven tatt gjennom samtlige fargefiltre. Heldigvis forble alle de allerede innsamlede dataene intakte, men overføringen av dem ble noen døgn forsinket. Hadde Cassini derimot havnet i sikker modus et par døgn tidligere ville alle de enestående nærobservasjonene av Iapetus gått fløyten. MERKELIG MÅNE Helt siden Iapetus i 1671 ble oppdaget av astronomen Giovanni Cassini (som romsonden er oppkalt etter) har man visst at dette var en uvanlig måne. Giovanni observerte at månen var omtrent tre ganger så lyssterk når den befant seg på den ene siden av Saturn i forhold til når den befant seg på den andre siden. Som de fleste måner i Solsystemet har Iapetus bunden rotasjon, dvs. at samme side hele tiden vender mot moderplaneten. Man har lenge hatt en teori om at Iapetus i sin bane rundt Saturn har ”sopt” opp mørkt materiale som så i hovedsak har lagt seg på den forovervendte halvkulen. Hva dette materialet er og hvor det kommer fra har imidlertid vært et stort spørsmål. Med en ekvatordiameter på 1496 km er Iapetus Saturns tredje største måne, bare så vidt mindre enn Rhea. På denne bildemosaikken, tatt mens Cassinis beveget seg bort fra månen den 10. septemer 2007, ses tydelig den uregelmessige overgangen mellom Iapetus' mørke og lyse halvkuler. En del av den lange, ekvatoriale fjellryggen strekker seg over horisonten til høyre, fortsetter videre vestover som de hvit-toppede Voyager-fjellene, før den oppløses i de lyse områdene på månen. Eksistensen av de to overlappende, enorme nedslagskratrene nederst ble først kjent under denne passeringen . (JPL/NASA) Romfart 2007-3 53 UTFORSKNING utforskning AV av SOLSYSTEMET solsystemet Langt ute: Saturn fotografert mens Cassini fjernet seg fra planeten, på vei mot Iapetus. Flere av månene er synlige som prikker. Fra venstre: Dione, Enceladus, Mimas (så vidt synlig der ringskyggene starter), Rhea (ved planetens rand), Tethys og Titan (størst, nederst t.h.) (NASA) Før Cassini, var de beste observasjonene av Iapetus foretatt av Voyager 2, i en avstand av nesten én million km. Voyager 2 passerte gjennom Saturn-systemet i august 1981, på vei fra Jupiter til Uranus. Vesentlig bedre data fikk man da Cassini passerte samme måne i en avstand av 122 000 km den 1. januar 2005. Denne passeringen var opprinnelig ikke med på Cassinis reiseplan. Den kom som en relativt tilfeldig, og meget gunstig følge av at Cassinis første par kretsløp rundt Saturn måtte legges om for at sonden skulle være i stand til å ”høre” radiosignalene fra ESAs Titan-kapsel Huygens. Det var under denne Iapetus-passeringen, som for øvrig fant sted mens en nylig frakoblet Hyugens-kapsel fortsatt befant seg i fri flukt mange tusen km fra Cas- sini-modersonden, at man fikk se noen av de enorme, opptil 450 km store nedslagskratrene på Iapetusoverflaten, at mørkt materiale, som dekker en full halvkule, også ser ut til å være flekkvis fordelt over store deler av den lyse halvkulen, samt at den bemerkelsesverdige Voyagerfjellkjeden, som man kunne skimte på noen Voyager 2-bilder, utgjør en bare liten del av en enda mer oppsiktsvekkende, opptil 13 000 meter høy fjellrygg som løper eksakt langs ekvator og strekker seg rundt minst halve månen. Til sammen bidrar dette til å gjøre Iapetus til en av Saturn i alle fall tre mest interessante måner, kun overgått av Titan, og muligens Enceladus. vanskelig å nå Likevel var Iapetus-passeringen som fant sted den 10. september 2007, i en avstand av 1644 km, den eneste nærpasseringen av Iapetus Deler av Iapetus' ekvatoriale fjellrygg, fotografert med vidvinkelkameraet før Cassini passerte på det nærmeste forbi månen. Tidlig i Solsystemets historie roterte Iapetus vesentlig raskere enn i dag, noe som gjorde månen flattrykt. På den tid var Iapetus, som nesten utelukkende består av vannis, varmere og "mykere" enn idag. Med tiden avtok rotasjonen, og den da for lengst "frosne" månen forsøkte å anta mer kuleform. En teori går ut på at fjellryggen ble presset opp som følge av dette. (JPL/NASA) 54 Romfart 2007-3 utforskning UTFORSKNING av AV Solsystemet SOLSYSTEMET under hele Cassini-ferden. Ingen ting tyder på Cassini noen gang igjen vil passere Iapetus i moderat avstand engang, slik den gjorde i januar 2005. Det kreves nemlig mye både av tid og styredrivstoff å få lagt Cassinis bane tett forbi Iapetus, grunnet Iapetus’ spesielle bane. Gjennomsnittsavstanden til Saturn er 3,56 millioner km, som for øvrig gir en omløpstid på 79 døgn. Avstanden til Saturn er f. eks nesten tre ganger så stor som Titans, som igjen kretser utenfor banene til alle de andre store og mellomstore månene, med unntak av de uregelmessige månene Hyperion og Phoebe. I tillegg er Iapetus’ baneplan tiltet 15° i forhold til Saturns ekvatorplan, samme plan som Saturns ringer og alle månene innenfor Iapetus kretser i. Dalmatiner-måne: Som de fleste månene i det ytre Solsystemet har Iapetus et "grunnfjell" av vann-is. Mange måner er likevel meget mørke, som skyldes mørkt, ofte tynt lag overflatemateriale. Iapetus er spesiell ved at mørkt materiale dekker mesteparten av én side, og er flekkvis fordelt på den andre. Materialet er trolig bare noen desimeter tykt, og synes konsentrert i kraterbunner og ekvatorvendte skråninger. Størstedelen stammer trolig fra rommet, kanskje fra Phoebe. Prosessen som skaper lyse og mørke områder er selvforsterkende: Mørkt materiale absorberer sollys, blir varmere, får overflate-isen til å sublimere og etterlate mørke urenheter, mens dampen kondenseres som snø og is på lyse, kalde områder. annonse Interessert i UFO-fenomenet? Abonnér på tidsskriftet UFO! Les om norske og internasjonale UFO-observasjoner Teorier og hypoteser Internasjonal UFO-etterforskning Personer i UFO-historien Oppklaringer Romfart & astronomi Norges største tidsskrift om UFO-fenomenet Utgis 4 ganger i året, kr. 260,Abonnementsadresse: UFO-NORGE Karl Staaffsvei 70 0665 Oslo Gironummer 2470 17 28862 Utgis av UFO-NORGE, en landsomfattende organisasjon siden 1973 www.ufo.no “UFO-fenomenet, vår tids største vitenskapelige utfordring” —Dr. J. Allen Hynek Romfart 2007-3 55 oppskytinger Oppskytinger juni - september 2007 Av Per Olav Sanner Dato Oppskytingssted Bærerakett Nyttelast Oppdrag 7. juni 2007 Plesetsk, Russland Sojuz U Kosmos-2427 Fotosatellitt 1 8. juni 2007 Vandenberg, USA Delta 2 7420 COSMO-1 Radarsatellitt 2 9. juni 2007 Kennedy-enteret, USA Atlantis S3/S4 Monteringsferd til ISS 3 11. juni 2007 Palmachim, Israel Shavit Ofeq 7 Fotosatellitt 4 15. juni 2007 Baikonur, Kazakhstan Dnjepr TerraSAR-X Radarsatellitt 5 15. juni 2007 Cape Canaveral, USA Atlas 5 401 USA 194 Signaletterrretning 6 28. juni 2007 Dombarovskij, Russland Dnjepr Genesis-2 Teknologiutvikling 7 29. juni 2007 Baikonur, Kazakhstan Zenit 2M Kosmos-2428 Signaletterrretning 8 2. juli 2007 Plesetsk, Russland Kosmos 3M SAR-Lupe 2 Radarsatellitt 9 5. juli 2007 Xichang, Kina Lang Marsj 3B Zhongxing 6B Kommunikasjon 10 7. juli 2007 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz M DirecTV 10 Kommunikasjon 11 2. aug 2007 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-61 ISS-forsyninger 12 4. aug 2007 Cape Canaveral, USA Delta 2 7925 Phoenix Mars-landingssonde 13 8. aug 2007 Kennedy-senteret, USA Endeavour S5 Monteringsferd til ISS 14 Kourou, Fransk Guyana Ariane 5 ECA Spaceway 3 BSat-3A Kommunikasjon Kommunikasjon 15 16 2. sep. 2007 Sriharikota, India GSLV Insat 4CR Kommunikasjon 17 5. sep. 2007 Baikonur, Kazakhstan Proton M/Briz M JCSat 11 Kommunikasjon 18 11. sep. 2007 Plesetsk, Russland Kosmos 3M Kosmos-2429 Navigasjon 19 14. sep. 2007 Tanegashima, Japan H-2A 2022 Kaguya Måne-sonde 20 14. sep. 2007 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Foton M-3 YES-2 Mikrogravitasjon Teknologiutvikling 21 22 18. sep. 2007 Vandenberg, USA Delta 2 7920 WorldView 1 Fotosatellitt 23 19. sep. 2007 Taiyuan, Kina Lang Marsj 4B CBERS-2B Fjernmåling 24 20. sep. 2007 Cape Canaveral, USA Delta 2 7925H Dawn Asteroidesonde 25 15. aug 2007 56 Note Romfart 2007-3 oppskytinger Oversikten tar for seg alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, det vil si oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er vanligvis ikke ført opp. Mange av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (mars-mai 2007) ble publisert i Romfart nr. 2/2007, s. 4-6. COSMO-1 (Alenia/ASI) 1)Satellitten er antagelig av typen Kobalt-M, en russisk, militær fotosatellitt. Kosmos-2427 landet 22. august. 2)COSMO-1 er en radarsatellitt eid av den italienske romorganisasjonen Agenzia Spatiale Italiana og det italienske forsvarsdepartementet. Radaren arbeider i X-båndet. COSMO-1 er den første av fire planlagte satellitter i COSMO-SkyMed-konstellasjonen. 3)Romfergen Atlantis på ferd STS-117/13A til den internasjonale romstasjonen. Besetning: Frederick Sturckow, Lee Archambault, James Reilly, Patrick Forrester, Steven Swanson, John Olivas, Clayton Anderson (opp), Sunita Williams (ned.) Montering av fagverket S3/S4 og utfolding av tilhørende solcellepaneler. Sammenfolding av styrbord solcellepaneler på fagverket P6. Fire romvandringer. Anderson erstattet Williams som medlem av Ekspedisjon 15 på romstasjonen. Skutt opp fra rampe 39A. Landet 19. juni på Edwardsflybasen i California. Se nærmere omtale i Romfart 2007-2 s 36-42. Atlantis bringes fra California til Florida etter STS-117 Oppskytingen av Ofeq 7 4)Ofeq 7 er en israelsk, militær fotosatellitt. Skutt opp vestover over Middelhavet for å unngå overflyvning av nabolandene. 5)TerraSAR-X er en sivil, tysk radarsatellitt for fjernmåling. Radaren arbeider i X-båndet. 6)USA 194 er et kodenavn for det observatører tror er to etterretningssatellitter for USAs National Reconnaissance Office og US Navy. Satellittenes oppgave skal være å overvåke og spore skip på grunnlag av radiobølgene de sender ut. Rakettens øvre trinn av typen Centaur brant kortere enn planlagt, slik at satellittene Romfart 2007-3 57 oppskytinger havnet i en for lav bane. Imidlertid ble satellittenes egne motorer brukt til å heve dem til riktig høyde. 7) Genesis-2 er oppblåsbar modul utviklet av det amerikanske firmaet Bigelow Aerospace. Genesis-2 er ytre sett nær identisk med forløperen Genesis-1, som ble skutt opp 12. juli 2006, men har mer avanserte indre systemer. Genesis-2 (4,2 x 2,4 m i oppblåst tilstand) har omtrent en tredel av størrelsen til modulene Bigelow Aerospace utvikler for salg eller utleie til interesserte selskaper eller romorganisasjoner. Dombarovskij er navnet på en militærbase som huser interkontinentale raketter, men som i 2006 ble tatt i bruk til oppskytinger av Dnjepr-raketten. Basen er også kjent under navnet Jasnij. Radaren på Terra SAR kan produsere bilder med oppløsning på ned til 1 m. 8)Kosmos-2428 er en russisk, militær etterretningssatellitt av typen Tselina-2. Satellitten skal drive elektronisk etterretning. Dette var første oppskyting av raketten Zenit 2M, en forbedret versjon av Zenit 2, som har vært i bruk i mange år. 9)SAR-Lupe 2 var den andre tyske radarsatellitten på drøyt to uker. SAR-Lupe 2 skal brukes til militær etterretning. 10)Zhongxing 6B er en kinesisk kommunikasjonssatellitt. 11)DirecTV 10 er en amerikansk kommunikasjonssatellitt. 12)Progress M-61 brakte om lag 2,5 t forsyninger til Den internasjonale romstasjonen. Ferden er også kjent under betegnelsen 26P. Illustrajon av Genesis-modul Oppskytingen av Zhongxing 6B fra Kina. 13)Phoenix er en amerikansk sonde som skal lande på Mars’ nordkalott 25. mai 2008. Phoenix er en ombygd utgave av Mars Surveyor 2001 Lander, som ble kansellert i 2000 som følge av den mislykkede landingen til Mars Polar Lander i 1999. Flere av instrumentene om bord ble utviklet for disse to landerne. Phoenix er første sonde i NASAs Mars Scout-program. Se nærmere omtale i bladet. 14)Romfergen Endeavour på ferd STS-118/13A.1 til den internasjonale romstasjonen. Besetning: �������������������������������� Scott Kelly, Charles Hobaugh, ����������������� Richard Mastracchio, Barbara Morgan, Tracy Caldwell, Alvin Drew, Dafydd Williams. Montering �������������������������������������������������� av fagverket S5, reservedelsplattformen ESP-3 og festebraketter for Orbiter Boom Sensor System. Bytte av kontrollgyro i Z1-fagverket. Medbragte forsyninger i Spacehab-modul. Fire romvandringer. Skutt opp fra rampe 39A. Landet 21. august ved Kennedy-romsenteret i Florida. Williams representerte Canadian Space Agency. Se nærmere omtale i bladet. 58 Tselina-2 satellitt DirecTV 10 Romfart 2007-3 oppskytinger T.v.: Tegning av toppen av Ariane 5, med satellittene Spaceway 3 (øverst) og BSat-3A. Satellittene hadde en samlet oppskytingsmasse på 8042 kg. Dette var den 33. oppskytingen av en Ariane 5-rakett. 15)Spaceway 3 er en amerikansk kommunikasjonssatellitt. 16)BSat-3A er en japansk kommunikasjonssatellitt. 17)Den indiske kommunikasjonssatellitten Insat 4CR er en erstatning for Insat 4C, som gikk tapt da en annen GSLV-rakett feilet i 2006. Satellitten ble utplassert i litt lavere høyde enn forventet, men dette ble rettet opp ved hjelp av dens egen motor. Insat 4CR 18)Proton-rakettens andre trinn tente ikke etter at første trinn var koblet fra, og raketten styrtet. Den japanske kommunikasjonssatellitten JCSat 11 gikk tapt. 19)Kosmos-2429 er en russisk, militær navigasjonssatellitt. 20)Den japanske romsonden Kaguya (tidligere kalt Selene) ventes å gå inn i polarbane rundt Månen 3. oktober 2007. I løpet av det ett år lange observasjonsprogrammet som er planlagt skal sonden utplassere relésatellitten Rstar samt Vstar, som i samarbeid med Kaguya skal måle Månens gravitasjonsfelt. 21)Forskningssatellitten Foton M-3 er basert på de gamle Vostok-romskipene, og inneholder en rekke mikrogravitasjons- og teknologieksperimenter fra Russland og European Space Agency. Satellitten skal lande igjen rundt 12 dager etter oppskyting. 22)YES-2 (av Young Engineers’ Satellite) er et linesatellitteksperiment montert på Foton M-3. Rett før Foton M-3 lander skal YES-2 rulle ut en 30 km lang line med en liten returkapsel i enden. Kapselen skal frigjøres og lande for seg, og forhåpentligvis demonstrere en enkel og billig metode for å returnere små nyttelaster fra jordbane. WorldView 1 23)WorldView 1 er en sivil, amerikansk satellitt som skal ta bilder med svært høy oppløsning (0,5 m) fra polarbane. 24)CBERS-2B (av China-Brazil Earth Resources Satellite) er en brasiliansk-kinesisk fjernmålingssatelitt. 25)Den ionmotordrevne romsonden Dawn skal besøke de to tyngste himmellegemene i asteroidebeltet. Etter passering av Mars i februar 2009 skal Dawn gå kretsløp rundt asteroiden Vesta august 2011. I mai 2012 setter den kursen mot dvergplaneten Ceres, som Dawn skal gå inn i kretsløp rundt i februar 2015. Prosjektet planlegges avsluttet i juli 2015. Dawn er utstyrt med et kamerasystem, et visuelt-/infrarødt kartleggingsspektrometer og en gammastråle-/nøytrondetektor. Se nærmere omtale i bladet. Romfart 2007-3 CBERS 2B skytes opp med en kinesisk Lang Marsj 4B-bærerakett (t.h.) Over: Illustrasjon av satelitten i bane. 59
© Copyright 2024