1. No category

Medlemsblad av og for oss i Norges største
bruker­organisasjon for LAR-brukere • LAR-Nett Norge
1•2015 årgang 10
HUSK!
– å sende inn
stemmeseddel
Innhold
Side 4
Å trappe ned på metadon, er å trappe
opp livet.
Side 7
15 år med blodprøver avslørte ikke
leverskade.
Side 8
Metadondebatt på avveier.
Side 9
Sier nei til å evaluere LAR-ordningen
nå.
Side 10
200.000 kroner for rusmedisin.
Side 11
Blendet av rødlyspasientene.
Side 12
Annehver ruspasient etterlyser bedre
behandling.
Side 13
En av fire kjøper LAR-medisiner ulovlig.
Side 14
«Jeg har gått meg vill og husker ikke
veien tilbake».
Side 15
Overdose-teamet når ikke de yngste.
Side 16
Han vil gjøre glattsella letter å takle.
Side 17
Legemiddel-assisterte lausbikkjer.
Side 18
Her får du hjelp til å slutte med metadon.
Side 20
Kampen for LAR-pasientene er i gang.
Side 21
Staten tar regninga for tenne dine.
Side 22
Åtte av ti NAV-kontorer bryter loven.
Side 23
Den norske narkomodellen er en
skamplett i vårt humane samfunn.
Side 24
Svake, fattige og skitne narkomane
engasjerer ikke.
Side 26
Hvem er vi?
Leder
Hei folkens.
Da har det gått et stykke tid siden forrige LARpost, men her er
den endelig. Det skal være valg på styremedlemmer til styret
vårt her i LAR-Nett Norge og vi har mange flotte kandidater på
valg. I konvolutten sammen med LP. ligger det en presentasjon
av alle de som er på valg, samt en stemmeseddel, fyll den ut og
send tilbake til oss (husk frist)!
Vi er inne i en kjempe spennende tid, der brukerorganisasjonene får mer og mer å si i den store sammenhengen! Alle
organisasjonene på russiden blir invitert inn til ulike arbeids
og styringsgrupper både lokalt og sentralt! Vi er med og lager
retningslinjer og skriver høringssvar osv. osv.
I Trondheim og LAR-Midt samler LNN’s Siri Getz Sollie journalene til LAR-pasienter som har fått feil behandling, for å få
disse inn i rettssystemet og for å få prøvd sakene deres. Vi har
invitert de andre organisasjonene på russiden inn for å bidra
i dette arbeidet, disse organisasjonene er: RiO, MARBORG,
FHN, proLAR samt oss i LAR-Nett Norge!
Etter «Brennpunkt» programmet som ble vist på NRK i våres,
har det skjedd en del ting i LAR-systemet der. Lederen i LARMidt har sluttet i sitt arbeid, foreløpig er ikke årsaken til dette
ikke kjent. Vi velger foreløpig å se dette som en seier for alle
LAR-pasientene under Helse-Midt! Ikke at noen forsvinner fra
sitt arbeid er et mål i seg selv, men nå er det i hvert fal håp om
endring i LAR-systemet der!
Ellers så ligger sommeren og ferien snart for døren og vi gleder
oss alle til sol og varme, men advarer samtidig om å ikke gå i
rus-fellen denne sommeren!
Ønsker dere et godt valg og en riktig
god sommer!
Vennlig hilsen
Dag Myhre
Redaktør for LARposten
Utgiver:
LAR-Nett Norge
Redaksjonen:
Ansvarlig redaktør: Dag Myhre
Layout: Lars Kristian Larsen
Forsidebilde: Lars Kristian Larsen
2
Pasient- og brukerombudene
Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sogn- og Fjordane Hordaland Rogaland Hedmark Oppland Buskerud Telemark Vest-Agder Aust-Agder Vestfold Østfold Akershus Oslo Tlf.: 78 41 72 40
Tlf.: 77 64 24 33
Tlf.: 75 54 79 10
Tlf.: 74 11 14 60
Tlf.: 73 89 78 00
Tlf.: 71 57 09 00
Tlf.: 90 24 66 78
Tlf.: 55 21 80 90
Tlf.: 95 33 50 50
Tlf.: 62 55 14 90
Tlf.: 61 13 29 44
Tlf.: 32 26 66 00
Tlf.: 35 54 41 70
Tlf.: 38 17 69 20
Tlf.: 37 01 74 91
Tlf.: 33 34 77 90
Tlf.: 69 20 90 90
Tlf.: 22 93 80 90
Tlf.: 23 13 90 20
Bestilling av flere foldere:
Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen
E-post: trykksak@helsedir.no • Tlf.: 810 200 50
Hva kan Pasientog brukerombudet
gjøre for deg?
www.pasientogbrukerombudet.no
3
Å trappe ned på metadon, er
å trappe opp i livet
Anne Linn Kumano-Ensby
I 12 år har Siri Getz Sollie hentet metadon fra apoteket. Nå ønsker hun å bli frisk og metadonfri. Foto: Colorbar TV
Siri Getz Sollie (50) levde gjennom årene som småbarnsmor i en
metadontåke. Nå har hun ett mål:
Å bli helt fri fra metadonet. – Jeg
har vært ordentlig sjuk på heroin.
Men å kutte ned på metadon er
hinsides alt jeg har vært med på
tidligere, sier Siri.
met. Jeg skal bevise at det går.
Siri Getz Sollie er mor til to ungdommer.
For tre år siden traff hun ektemannen
Rolf. Hun er et vellykket resultat av det
som kalles LAR, legemiddelassistert rehabilitering. I tolv år har hun fått metadon,
før det var hun rusmisbruker i 15 år.
Hvert eneste gang Siri kutter ned på dosene, opplever hun det som en kamp som
varer i flere uker.
Brennpunkt-dokumentaren «Den siste
dosen» følger Siris kamp for å slutte med
metadon.
– Bare tanken på at jeg skal ned på apoteket som bestemor og hente metadon. Det
stemmer ikke med det livet jeg har i dag,
sier Siri.
4
– Sjansen for å lykkes er liten
I snart tre år har Siri trappet ned metadon-dosene sine. Da hun begynte nedtrappingen fikk hun 140 milligram.
– De første milligrammene var lette, men
jo lenger ned jeg kommer, jo verre blir
abstinensene. Nå tar jeg ett milligram om
gangen.
I dokumentaren «Den siste dosen»
filmer Siri seg selv mens hun kjemper
mot metadonabstinensene.
Foto: Colorbar TV
– LAR fraråder de fleste å slutte. Sjansen
for å lykkes er liten, russuget kommer
tilbake. Men jeg har bestemt meg: Jeg
vil slutte med metadon. Jeg vil ikke være
avhengig av noen form for sterk medisin
lenger. Jeg vil kunne kjenne på alle følelsene mine igjen. Jeg vil ut av LAR-syste-
– Jeg tror alle ønsker å rette opp det de har
gjort galt. Vi har en drøm om at vi skal bli
helt friske igjen. Det målet har vært veldig dypt forankret i meg, sier Siri.
Da barna til Siri var små, gikk hun på
høye metadondoser. Hun husker lite fra
disse årene.
Rørt til tårer på apoteket
LAR har kontrollsystemer for å hindre
sidemisbruk. Hver uke må dosene hentes
på apoteket. For å være sikre på at pasi-
enten bruker hele dosen, må ukens første
flaske inntas under påsyn.
Den dagen Siri skulle ned til en dose på
50 milligram, ble hun rørt til tårer da hun
hentet flaskene.
– Endelig femti. Tenk deg det, at jeg skal
bli glad for så lite. Det er 12 år siden sist
jeg så en slik flaske. Da var jeg på opptrapping. Nå er jeg på vei ned. På vei tilbake til meg, uten dette.
ling er å hjelpe pasientene med å få et så
godt liv som mulig, sier Stein Kaasa, viseadministrerende direktør ved St. Olavs
Hospital.
Avslutning av substitusjonsbehandling
er en kritisk situasjon med stor fare for
tilbakefall, overdose og død. Avslutning
av substitusjonsbehandling bør frarådes
med mindre det er god grunn til å tro at
pasienten vil klare seg uten opioider.
var verdens beste mamma. Det var ingen
andre som lekte så mye som du gjorde
med oss. Men når du ikke lekte med oss,
eller gjorde noe, så sov du.» Jeg visste
ikke at han hadde opplevd barndommen
sin sånn. Det er de årene jeg ikke husker,
forteller Siri mens tårene renner
En av hovedgrunnene til at Siri vil ut av
LAR, er det strenge kontrollregimet. Siri
mener altfor mye i LAR handler om neste
urinprøve.
Ifølge Stoltenberg utvalgets narkotikarapport er det uvanlig i andre land å kreve
overvåket urinprøve i metadonbehandling. De anslår at 1/3 av kostnadene i
LAR går til å gjennomføre disse urinprøvene, 200–250 millioner kroner årlig. Det
finnes heller ikke dokumentasjon på at
urinprøvekontroller har bedre effekt enn
andre tiltak.
– Skal jeg som åtti eller nitti år gammel
dame gå på overvåka urinprøver? Selv
når jeg er inne på aldershjemmet? LAR
krever det av deg, sier Siri.
I fritt fall som 16-åring med spiseforstyrrelser. Foto: Privat/Colorbar TV
Stein Kaasa, viseadministrerende
direktør ved St. Olavs Hospital. Foto:
NRK
– Det å slutte brått kan være farlig fordi
kroppen har vendt seg til at man får et
opiat, sier Kaasa.
Det er rundt 7000 brukere i LAR. Under
ti prosent av dem som prøver å slutte, lykkes i å holde seg rusfrie.
– Jeg har snakket med noen få som har klart
å slutte med metadon. Det gir meg håp, jeg
skal klare denne kampen, sier Siri.
– Jeg tenker at hennes stemme inn i denne
problemstillingen er viktig. De som lager
retningslinjene, og vi som behandlende
sykehus, bør lytte, sier Kaasa.
Mannen Rolf er en viktig støttespiller
for Siri. Foto: Colorbar TV
Få klarer å slutte
– Mitt inntrykk da jeg startet på metadon
var at det skulle gjøre meg frisk, og at jeg
på sikt kunne slutte i LAR. Det var først
da jeg begynte å trappe ned, at det gikk
opp meg hvor vanskelig dette kom til å
bli, forteller Siri.
Det er fem regionale LAR-avdelinger i
Norge. LAR i Trondheim holder til på St.
Olavs Hospital.
– Hovedmålsettingen med LAR-behand-
Husker ikke tiden da barna var små
Da barna til Siri var små, gikk hun på
høye doser med metadon. På det meste
var hun oppe i 230 milligram. Hun husker lite fra disse årene.
– Jeg ville selv ha de høye dosene, jeg var
jo narkoman. Jeg trengte mer og mer. Jeg
mistet faren min i den perioden. Jeg opplevde mange bivirkninger. I løpet av de
første årene mistet jeg 14 tenner. Jeg gikk
rundt i en metadontåke.
– Hvis jeg ikke holdt meg i konstant bevegelse, duppa jeg.
– Eldstemann på 20 år sa «Mamma, du
Å kvitte kroppen sin med metadon er
smertefullt. I tillegg må Siri bearbeide følelsene fra et langt og hardt liv, som hun
tidligere har undertrykket med narkotika
og metadon.
– Det føles som å ha napalm i kroppen.
Du kan ikke sove. Hver natt kommer
disse abstinensene, når metadonet er ute
av kroppen og det er timer til jeg kan ta
min neste dose. Men verst er minnene.
Alt det som jeg vanligvis klarer å holde
på avstand, er umulig å verne seg mot om
natta.
Jeg er 12, vi flytter fra Hamarøy til Oslo.
Jeg er 13, mamma og pappa skiller seg,
familien min går i oppløsning. Jeg er 14,
og flytter inn hos mamma og hennes nye
mann i huset bak Frogner parken. Jeg
drikker for mye, jeg sulter meg. Jeg er 15,
og så redd, så redd inni meg, hele tiden.
Jeg er 16, og legges inn på psykiatrisk for
spiseforstyrrelsene mine.
Siri ble innlagt på Dikemark for spiseforstyrrelsene. Hun var der nesten et år.
– I løpet av det året husker jeg ikke at
noen ringte meg, eller besøkte meg. Da
jeg kom ut derfra var rommet mitt i huset bak Frogner parken blitt gjort om til
bibliotek. Jeg var 16 år, og følte meg helt
alene i verden.
– Jeg hadde begynt å falle som 14-åring,
5
men nå var jeg i fritt fall. Jeg gikk rundt
i Oslos gater og håpet at jeg snart kunne
få dø. Jeg brydde meg ikke lenger om hva
som skjedde med meg. Uverdige, fornedrende, vonde ting lot jeg skje med den
lille jenta, som var meg.
– Jeg lærte aldri å sette skuddene mine
selv, det var det kjæresten min som gjorde. Jeg lurte alltid på hvor bølgen kom fra.
Den som begynte et sted inne i meg og
visket bort angsten min for noen timer.
LAR-brukere mener de ikke blir hørt
Siri har i tillegg til sin egen kamp for å bli
fri fra metadon, engasjert seg for å hjelpe
andre metadonbrukere. Fordi hun blogger om metadon, er det mange som tar
kontakt for å få råd og hjelp.
– Historiene de forteller gjør et veldig
sterkt inntrykk på meg, sier Siri.
En av dem som tok kontakt var Rachel,
som fikk problemer med hjertet på grunn
av metadon. Etter en tid på andre medisiner, ville LAR ha henne tilbake på metadon igjen, selv om hjertelegen hennes
forbød det.
Også pasientombudet i Trøndelag har
mange klagesaker fra LAR-pasienter.
– Vi har en konkret sak hvor en pasient
fikk vite at han ikke fikk smertelindring,
og derfor avlyste operasjonen fordi han
fryktet at det ble for smertefullt, forteller
hun.
Stein Kaasa ved St. Olavs Hospital, sier at
LAR-pasienter skal få samme smertelindring som andre pasienter.
– Ved akutte smertetilstander, altså postoperativt, skal de få akkurat samme behandlingstilbud som pasienter som blir
operert og som ikke bruker metadon, sier
Kaasa.
– Hvorfor er det slik at noen opplever at
de ikke får det, tror du?
– Det kan jeg ikke svare på, jeg kan bare si
at sånn skal det ikke være.
– Verre enn å slutte med heroin
Etter hvert som Siri kommer seg ned på
mindre doser med metadon, varer abstinensene lengre.
– Halve dagen er jeg svett, varm og kald
om hverandre. Jeg blir jo aldri helt frisk
igjen lenger.
– Jeg har vært avruset tidligere og vært ordentlig sjuk på heroin. Men det varer i to-
tre uker, så blir det bedre. I to måneder er
du shaky, men du kommer på plass igjen.
Det jeg opplevde på metadon er hinsides
alt jeg har møtt tidligere, sier Siri.
– Jeg skylder ikke på noen når det gjelder
mitt rusmisbruk, det er mitt ansvar. Jeg
begynte med metadon fordi jeg ønsket
meg livet. Det er ikke noe mål for alle å
slutte med metadon. Men for flere av oss
vil det være det, og det må legges til rette
for at vi får den muligheten.
I 12 år har Siri Getz Sollie hentet metadon
fra apoteket. På det meste var dosene på
230 milligram. I dag har hun kjempet seg
ned på en dose på 20 milligram.
Så mange blindveier, så mange fall. Men
nå står jeg her. Jeg har ikke nådd null
ennå, men 20 milligram føles som en
seier. Alle skrittene hit har jeg selv tatt.
Bolig, arbeid, barn. Finne mannen min.
Starte nedtrapping. Velge å være mitt
beste jeg. Å trappe ned på metadon, er å
trappe opp i livet – med alle følelsene. Det
å være menneske på godt og vondt. Kanskje må jeg bruke enda et år på trappe ned
de siste milligrammene. Det får ta den tiden det tar.
NRK
Elin Bakken, pasientombud i SørTrøndelag, får mange klager fra LARpasienter. Foto: Tone Iversen / NRK
– Vi har brukere som melder at de ikke
blir hørt. De blir mistrodd, det er vanskelig for dem å nå gjennom mot LAR, forteller Elin Bakken, pasientombud i SørTrøndelag.
– I alle år har vi hørt at det er nærmest
umulig å få smertelindring når du er
LAR-pasient, både vanlig smertelindring
hjemme, eller lindring etter operasjon,
sier pasientombudet.
6
Siri Getz Sollie har trappet ned til en dose på 20 milligram metadon, noe som
oppleves som en stor seier, selv om det endelige målet er å kutte ut metadonet
helt. Foto: Colorbar TV
15 år med blodprøver avslørte
ikke alvorlig leverskade
AV: Kristine Østvold Foto: Martin Steinholt / NRK
Carl Gustav tok blodprøver i 15 år uten av de avslørte sykdom.
– Blodverdiene er fine. Du trenger
ikke medisiner sa legene og spesialistene til meg. Men da jeg fikk
tilbud om å ta en slags ultralyd av
levra viste det seg at jeg var meget
syk, forteller Carl Gustav Eliassen.
C, og etter 15 år med blodprøver, fikk jeg
beskjed om at jeg har leverfibrose, som
er forstadiet til skrumplever. Det var et
sjokk, sier Eliassen.
Nå venter han på behandling med de rette
medisinene.
Rusbrukere
Det finnes om lag 30.000 mennesker med
Hepatitt C i Norge. Flesteparten er rusbrukere, eller tidligere rusbrukere.
– Dette tilbudet bør også pasienter med
Hepatitt C i Nord-Norge få. Ellers blir det
diskriminering av pasienter som bor her i
landsdelen, sier Eliassen.
Hepatitt C er en viktig årsak til kronisk
leversykdom som oppstår hos en del av
pasientene.
– 25 år etter at jeg fikk konstatert Hepatitt
Marborg og fire andre brukerorganisasjoner innenfor rusfeltet ber nå Helsedirektoratet om å se på saken.
Bra for pasientene
Overlege, Magnhild Gangsøy Kristiansen, ved Nordlandssykehuset har forsket
på Hepatitt C. Hun sier til NRK at de ønsker å anskaffe en fibroscan, men vil ikke
si noe om hvor langt de har kommet.
– Leverbiopsi er det sikreste for å avdekke
sykdom i levra, men det er smertefullt og
mer risikofylt. Fibroscan kommer som
en god nummer to for å følge utviklingen
av sykdommen. Det er få av de store sentrene i Europa som bruker leverbiopsi. I
Norge er vi noe akterutseilt på dette området, sier Kristiansen.
– Alle hepatitt C-pasienter må få dette
tilbudet, sier Eliassen. Foto: Privat
– Du trenger ikke medisiner
I 1991 fikk Eliassen beskjed om at han
hadde Hepatitt C. Ni år senere kom han
inn i det som heter LAR, legemiddelassistert rehabilitering. Da begynte han å ta
blodprøver to ganger i året for å se hvordan sykdommen utviklet seg.
blodprøver for å sjekke leverstatus. De
får beskjed om at alt ser bra ut og at de
ikke trenger behandling. Så får de, som
Carl Gustav Eliassen, beskjed om at de er
veldig syke etter å ha tatt fibroscan, sier
Hårvik.
NRK Troms
Vidar Hårvik leder Marborg, en brukerorganisasjon på rusfeltet. Han sier at
mange av disse pasientene er tidligere
rusbrukere som er i full jobb og lever
et normalt familieliv. Men som har
sykdommen uten å få behandling.
Fem brukerorganisasjoner krever at alle
helseforetak får en fibroscanner.
– Vi ser at mange går i årevis og tar
7
Metadondebatt på avveier
NRK viste tirsdag Brennpunktdokumentaren «Den siste dose» om
legemiddelassistert rehabilitering
(LAR).
Brennpunkt fulgte Siri Getz Sollie som trapper seg ned på metadon, for å slutte. Imens
Siri kjemper et av sitt livs tøffeste kamper,
bruker hun mye krefter på å hjelpe andre
som har problemer med LAR-apparatet.
Henteordningene, urinprøvetakingen og
den snevre muligheten for brukermedvirkning i LAR tegner et ganske annet bilde
av LAR-pasienter enn slike ressurssterke,
ansvarsfulle og verdige mennesker som
Brennpunkt belyste.
Dagsnytt atten bød på debatt dagen etter.
Med LARs nestor, professor emeritus Helge
Waal, leder i Stortingets Helse- og omsorgskomité Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Kristelig
Folkepartis Olaug Bollestad.
Kjos sier Brennpunktdokumentaren viste
at mytene om at LAR har spilt fallitt ikke
stemmer. LAR redder liv og gir mange et
godt liv. Begge stortingspolitikerne etterlyser R’en i LAR og ønsker på plass et system
for å hjelpe ikke bare med medisin, men
også til å slutte med medisin.
Kjos sier målsetningen må være at LARpasientene får det de selv opplever som et
godt liv, men det fremstår slik at medisinfrihet er viktigst når hun sier at varslet opptrappingsplan skal føre til at det kommer på
plass et system til å hjelpe flere ut av LAR.
Ifølge Kjos eksisterer knapt muligheter til
å komme ut av LAR med nedtrappingsbistand. Professor Waal gir et annet inntrykk. Han sier rundt 400 slutter i LAR hvert
år. Dette gjelder også de som går tilbake til
heroin, det er likevel mange nok til å illustrere at det generelt sett ikke er så vanskelig
å få bistand og støtte til å bli medisinfri.
Til tross for at overdosefaren da øker betraktelig.
Waal påpeker også at det er vanskelig å
komme inn i LAR. Man må dokumentere
at man er avhengig av opiater, gjennom
gode kontrollsystemer.
8
Kritikken mot manglende R i LAR er eldre
enn LAR selv, i hvert fall som landsdekkende tilbud. Tradisjonelt har den kommet
med krav om høyere terskel inn og lavere
terskel ut. Kritikken oppsto blant motstanderne mot bruk av avhengighetsmedisin,
de som anser slikt som å ha gitt opp kampen for å bli rusfri.
Legemiddelassistansen ble landsdekkende
først i 1998. Etter flere år med debatt og deretter forsøksordninger. Den øvrige delen av
behandlingsapparatet, den sosialfaglige, har
derimot bestått siden slutten av sekstitallet.
Siden kort etter at kriminaliseringen tiltok.
Noe som forsterket behovene for bistand
blant alternative rusmiddelbrukere. Det oppsto behandlingsinstitusjoner og etterhvert
rehabiliteringsklinikker og poliklinikker.
R’en i LAR er, i tillegg til generelle velferdsgoder, alle spesialtilbudene for de under rehabilitering. Derfor er det et paradoks når
politikere i posisjon protesterer mot manglende R i LAR. De sitter selv med ansvaret.
Det blir som å ta fram våpen, sikte på legemiddelassistansen, trekke av og skyte seg
selv i foten.
Rehabiliteringen er de fleste enige i at bør
styrkes og varieres. For både medisinerte
og andre. Likevel er ikke bildet enkelt. Både
rusbehandling og rehabilitering innebærer
oftest institusjonalisering og annet som skaper sterk sosial tilknytning til andre brukere
og de som jobber der.
Det er ikke et mål i seg selv at noen skal bli
i rehabilitering. Tvert imot, tilknytningene
bør helst skje utenfor. Man skal stå på egne
bein. Rehabilitering er gjenopprettelse av
verdighet i livet. Verdighet oppnår man ved
trygghet og uavhengighet. Og av å oppleve
tilhørighet. Rehabilitering er i praksis reintegrering og ja det er en stor utfordring.
Særlig er det utfordrende i de land med mest
kriminalisering, nulltoleranse og kamp for
«rusfrihet». Som eksempelvis Norge. Her
er stoffbruk og særlig problembruk svært
stigmatiserende og skambelagt. Straffeforfølgningen av alternative rusmiddelbrukere bidrar til at rehabiliteringsmulighetene
egentlig blir ganske små.
De som har hatt rusproblemer sliter ofte
med jobb, bolig, familie- og vennekontakt.
Rusproblemene er ofte relevante på listen
over årsaker til den elendige situasjonen. På
den listen hører kriminaliseringen til uansett. Rehabilitering er i praksis stort sett å
gjenopprette de skader man får som følge
av å ha vært en kriminalisert rusavhengig.
En fikk aldri tilgang på rene varer under
trygge forhold. Forbudet tvinger avhengige
til å kjøpe sin medisin av kriminelle miljøer
under omstendigheter med høy fare for
død, virussmitte og skader. En blir svakere
på boligmarkedet, arbeidsmarkedet og på
det sosiale marked desto lengre kriminelt
rulleblad.
LAR-apparatet oppsto som de fleste nye
tilbud på rusfeltet. Først noen års debatt,
deretter spede forsøksordninger og til slutt
landsdekkende tilbud. Slik foregår prosessen når LAR skal endres også.
Etter flere års debatt om bedre tilgang på
medisinene også utenfor LAR, er det nå
etablert særskilte storbytiltak i Oslo, Bergen
og Trondheim. Der deles daglig ut avhengighetsmedisin utenfor LAR.
En av motforestillingene mot heroinassistert rehabilitering var nettopp at det ville
blitt urettferdig med slike tilbud bare i storbyene. Siden det finnes heroinavhengige
landet rundt. Men når de benytter en mindre kontroversiell avhengighetsmedisin på
lavterskelsentrene, da er det ingen som bryr
seg om sånt.
Sier nei til å evaluere
LAR-ordningen nå
I erkjennelsen av at det trengs lavterskelsentre for legemiddelassistert stabilisering i
Oslo, Bergen og Trondheim utover LAR så
bør det nå vurderes om ikke LAR-apparatet
bør kunne takle begge deler.
De forskjellig stilte pasientene bør da likestilles! Uavhengig av behov for stabilisering
eller for rehabilitering. Uten moralisme.
Slik at de som trenger stabilisering får særlig oppfølging, det er motsatt i dag, og slik
at de som trenger rehabilitering får slippe
noen av de kostbare kontrolltiltakene og
henteordningene.
LAR tilbyr både metadon, Subutex og Suboxone, men ved legemiddelassistert stabilisering på lavterskelsentre tilbys kun Suboxone.
Ofte er det vanskeligere å konvertere fra heroin til Suboxone enn til metadon. Derfor
er det gjeldende medisintilbudet i dag paradoksalt administrert. De fleste problemene
vi i Foreningen for human narkotikapolitikk kontaktes for handler om å komme inn
i og tilpasse seg LAR.
Særlig sliter de med å få det medikamentet
de mener de fungerer best på. Og/eller med
forståelse for fortsatt bruk av andre stoffer
eller medisiner. Hvilket særlig forekommer
blant de i LAR som ikke får den medisinen
de egentlig trenger.
Kjersti Toppe (Sp) mener det trengs en full gjennomgang av Lar-ordningen i
Norge. Helseminister Bent Høie (H) vil vente på Helsedirektoratets nye retningslinjer. Foto: Hallgeir Vågenes (VG) / Erlend Aas (Scanpix)
Staten gir eks-narkomane medikamenter, men ikke god nok oppfølging, mener Sp og KrF. De vil ha en
bred og uavhengig evaluering av
hele LAR-ordningen. Unødvendig,
mener helseministeren.
Pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (Lar) får nok av medikamenter som
metadon og Subutex, men for dårlig rehabiliteringstilbud, mener Senterpartiet.
Manglende oppfølging av de eks-narkomane i ordningen, økende overdosetall,
samt store lekkasjer av Lar-medisiner til
det svarte markedet, gjør at de vil ha en
uavhengig evaluering av hvordan Lar-ordningen fungerer.
I sin uttale til komiteen medgir helseministeren at Lar-medikamenter har vært
medvirkende eller direkte årsak til stadig
flere overdosedødsfall de siste årene.
– Dette er dels rusavhengige som er i Lar
og dels rusavhengige som har fått tilgang
på Lar-medikamenter på avveie. Vi vet det
forekommer at Lar-pasienter som får med
seg medikamenter hjem, i noen tilfeller
selger dette videre, skriver Høie.
Kommer med nye retningslinjer
Selv om Høie viser til internasjonal forskning som sier at Lar er den behandlingen
for opiatavhengige som redder flest liv, er
han enig med Sp i at ordningen kan forbedres.
Vi vet det forekommer at LAR-pasienter
som får med seg medikamenter hjem, i
noen tilfeller selger dette videre.
– Derfor skal Helsedirektoratet i 2015 starte arbeidet med å revidere retningslinjene
for Lar, der også utleveringstematikken vil
bli inkludert, skriver helseministeren.
I langt sjeldnere grad kontaktes vi grunnet
manglende R i LAR eller manglende mulighet
til å komme seg ut av medisinavhengigheten.
Selv om det også selvsagt forekommer.
– Vi får tilbakemeldinger om manglende
hjelp til å forsøke alternativ behandling, og
til det å bli rusfri. Dette burde vi gjøre noe
med, sier Kjersti Toppe (Sp).
Brukerorganisasjoner, spesialisthelsetjenesten, kommunene og forskere blir bedt
om å komme med innspill til arbeidet med
de nye retningslinjene.
Land som Portugal og Nederland har lavterskelsentre der heroinavhengige kan få
metadon på dagen. Og storbytiltak med
metadonbusser i belastede områder. I disse
landene dør under 25 mennesker av overdose hvert år. I Norge er tallet på rundt 250.
Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville brukt de
fleste opptrappingsmidlene på.
Årsak til flere overdosedødsfall
Som nestleder i helse- og omsorgskomiteen fremmet hun i møtet før helgen forslag
om en full gjennomgang av Lar-ordningen. Det fikk kun støtte fra KrF.
Høie lover at Lar blir et viktig tema i opptrappingsplanen for rusfeltet, og konkluderer med at det ikke er grunnlag for å
gjennomgå Lar utover arbeidet som skal
startes i Helsedirektoratet.
Regjeringspartiene og Venstre mener det
er naturlig å vente med å vurdere rehabiliteringstiltakene til helseminister Bent Høie
(H) senere i år kommer med den varslede
opptrappingsplanen for rusfeltet.
Forslaget til Sp skal debatteres i Stortinget
17. februar, men etter behandlingen i komiteen og uttalelsen til Høie er ingen ting
som tyder på at det får flertall.
Arild Knutsen, leder i Foreningen for
human narkotikapolitikk.
Simen Sundfjord Otterlei
9
usmedisin har ikke råd til å betale 200.000 kroner årlig per pasient.
OTO: RUNE SÆVIG
OSTBART: I august var de første dosene med Sevre-long på plass i Bergen. Allerede nå stoppes inntaket av nye pasienter inntil videre. Avdeling for
usmedisin har ikke råd til å betale 200.000 kroner årlig per pasient.
OTO: RUNE SÆVIG
KOSTBART: I august var de første dosene med Sevre-long på plass i Bergen. Allerede nå stoppes inntaket av nye pasienter
inntil videre. Avdeling for rusmedisin har ikke råd til å betale 200.000 kroner årlig per pasient. FOTO: Rune Sævig
200.000 kroner for
rusmedisin
Avdeling for rusmedisin stanser
muligheten for behandling med
serve-long etter få måneder. Det er
for dyrt.
AV: Kristin Jansen
- Vi har bestemt oss for ikke å ta inn flere
pasienter på dette medikamentet inntil videre. Årsaken er at vi må prioritere
midlene våre. Serve-Long betales av helseforetaket og er dessverre veldig dyrt,
sier overlege Christian Ohldieck ved Avdeling for rusmedisin.
Serve-Long har aldri tidligere vært i bruk
i Norge før Avdeling for rusmedisin startet opp slik behandling i høst. Medikamentet skulle være et tilbud til en liten
gruppe pasienter som ikke tåler ordinær
LAR-behandling.
To pasienter
Klinikkdirektør Ola Jøsendal ønsket i utgangspunktet å behandle disse pasientene
med heroin, men da helseministeren satte foten ned, ble alternativet Sevre-long
valgt.
10
importkostnader. Serve-Long må importeres fra Sveits. Nå ser vi at vi er nødt til å
prioritere annerledes, sier Ohldieck.
Han understreker at det uansett er svært
få pasienter som ville blitt godkjent for
slik type behandling. På grunn av stor
fare for overdoser må de ha vært stabilt
rusfrie over tid.
- Kriteriene er veldig strenge. De to pasientene som er tatt inn blir også fulgt tettere opp enn de ville blitt i vanlig LAR-behandling. Henteordningen er strammere.
Dessuten er vi ekstra oppmerksomme på
å sjekke at medikamentet virker som det
skal fordi det ikke er brukt i Norge tidligere, sier Ohldieck.
Forskjellen på de to morfinbaserte stoffene heroin og Sevre-long er at heroin
virker mye raskere og mer intenst, samt
at heroin har kortere virketid.
To pasienter i Bergen bruker medikamentet i dag. Prisen ligger på 200.000 kroner
årlig per person.
29 besøkende på nytt russenter
Avdeling for rusmedisin tok over ansvaret for utdeling av LAR-medisin og oppfølging av pasientene fra 1. november.
Samtidig åpnet det nye lavterskeltilbudet
M31 i Møllendalsveien. Målet er å nå ut
til flest mulig som i utgangspunktet ikke
har et tilstrekkelig tilbud, og som mangler
kontakt med hjelpeapparatet.
- Den høye prisen er særlig knyttet til
Så langt har M31 tatt inn 10 pasienter i
LAR-behandling som får daglig oppfølging.
- Vi synes dette er et bra tall etter halvannen måneds drift. Disse pasientene
er i målgruppen, er bostedsløse og i en
forkommen tilstand. Å komme i kontakt med hjelpeapparatet og begynne på
LAR betyr enormt mye for dem, sier Ohldieck.
Pasientene på M31 får også tettere oppfølging enn mange andre LAR-pasienter.
- Den viktigste markedsføringen er jungeltelegrafen i miljøet, og den fungerer.
Nå håper vi på å få flere pasienter utover i
2015, sier Ohldieck.
Også leder Henriette Blattmann ved M31
er fornøyd med besøkstallet så langt.
- Totalt sett har vi hatt 29 unike brukere
innom. I tillegg til at ti av disse har startet
i LAR, er en del henvist videre i Avdeling
for rusmedisin, sier hun.
Blendet av rødlyspasientene
– Kaos og krise tar mye plass. De kaotiske
pasientene skygger for dem det går bra
med.
LAR holder folk i live, konkluderer
overlege Ivar Skeie. Over 7000
tungt rusavhengige er LAR-pasienter ti år etter det ble innført som
viktigste behandling av heroinmisbruk. Tallet vokser hvert år,
og pasientene blir eldre. Tekst og
foto: Eirik Dahl Viggen
Kaos
– Vi har en iboende tendens til å tro at det
som fanges i vårt nærminne er slik verden
er, sier Skeie, som er overlege ved Gjøvik
distriktspsykiatriske senter og forsker ved
Senter for rus- og avhengighetsforskning
(SERAF).
Redusert dødelighet
De kaotiske pasientene skygger for dem
det går bra med
Dødeligheten synker blant dem som er i
LAR. Overdosedødeligheten er redusert
med 80 prosent i LAR Norge, sammenliknet med årene før LAR. Selv de som
fortsetter å injisere mens de er i LAR har
lavere dødelighet enn dem utenfor.
Men selv om færre LAR-pasienter dør av
overdose, så gir opioidbruken flere dødsfall på grunn av hjerte- og karsykdommer, kreft og ulykker.
Klinisk feilslutning
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
mottar mye ufortjent dårlig omtale, mener Skeie.
– Det skjer en klinisk feilslutning. Behandlerne tror det går dårligere enn det
faktisk gjør. Man ser bare dem det går
dårligst med.
Krisepasientene, eller rødlysgruppa, som
Skeie kaller dem, er ganske konstant i
antall, men folk beveger seg inn og ut av
den. Noen dør mens andre lever stabile
liv på LAR-resept.
Suboxone og metadon
Lekkasje, altså at substisjonspreparater
som metadon glipper ut på det illegale
markedet, har også flekket til LARs rykte.
Det kan aldri hindres 100 prosent, ifølge
overlege Skeie.
– Vi vet ikke hvem som bruker dem, etablerte rusavhengige eller de som eksperimenterer.
Subuxone omsatt illegalt er en større vei
inn i opioidavhengighet enn metadon.
Lekkasjene gir overdoser og overdødelighet. Forskerne vet ennå ikke hvor mange
som får en vei inn i rusavhengighet ved å
bruke reseptbelagte opioider.
LAR på gamlehjemmet
Kun noen få mennesker klarer å bli fri
opioidene, enten de er legale eller illegale.
Avslutning uten stabil langvarig rusfrihet
går sjelden bra, mener Skeie. Selv avslutning etter langvarig rusfrihet og med god
rehabilitering i rusfrie miljøer er ikke enkelt.
Mange dør eller kommer tilbake i LAR.
Det betyr at pasientene blir stadig eldre.
Spørsmålet samfunnet må ta stilling til,
mener Skeie, er om de skal være i LAR
til de er over 80 år gamle, eller om det er
et mål at de kommer ut av det. Målet nå
er både rehabilitering og skadereduksjon,
kort sagt å oppnå den enkeltes optimale
mestringsnivå
Trippeldiagnose
I 2013 hadde rundt halvparten av LAR-
pasientene god rusmestring, målt som
total rusfrihet de fire siste ukene før undersøkelsen ble gjort.
Under 20 prosent av LAR-deltakerne ruset seg ofte. Resten ligger et sted imellom,
med såkalt vekslende funksjon.
– Det er en vulgarisering å si at det ikke
satses nok på rehabilitering. Mange gjør
en fantastisk jobb ute i kommunene.
Dette er folk som det er veldig vanskelig å
hjelpe, sier Skeie.
Han vil gjerne bytte ut begrepet dobbeltdiagnose med trippeldiagnose: rus, psykiatri og somatikk. Skeie etterlyser offensiv oppfølging ute i kommunene, gjerne i
form det vi skriver om i På jobben på side
28, nemlig ACT – assertive community
treatment – en aktivt oppsøkende metode
oppfunnet av amerikanerne.
FAKTA
Opioidmisbruk i Norge 29
80-90 prosent av opioidene injiseres
Mest heroin, men et økende innslag
legemidler
Høy dødelighet, 38 prosent døde i
løpet av 20-årsstudie i Oslo (19802000)
2/3 av dødsfallene skyldes overdose
250 døde av overdose hvert år de
siste 10 år
Over 7000 i LAR-behandling, eller
rundt halvparten av målgruppen
Fontene
11
Brukernes erfaringer
Annenhver ruspasient
etterlyser bedre behandling
De 1017 pasientene over 16 år som svarte på undersøkelsen har mye positivt å si om oppholdet og personalet, men flertallet etterlyser mer behandling. Foto: Colourbox
Halvparten av ruspasientene
mener at behandlingen er for lite
tilpasset og at tilgangen til psykolog eller lege kunne ha vært
bedre, men de fleste opplever at
de blir møtt med respekt. Dette
kommer frem i en ny rapport fra
Kunnskapssenteret.
For andre gang har Kunnskapssenteret
gjennomført en undersøkelse blant inneliggende pasienter innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Nå foreligger den nye rapporten «Pasienterfaringer
med døgnopphold innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling – resultater etter
en nasjonal undersøkelse i 2014».
De 1017 pasientene over 16 år som svarte
på undersøkelsen har mye positivt å si om
oppholdet og personalet, men flertallet
etterlyser mer behandling.
– De fleste temaene som undersøkelsen
tar for seg, tyder på at det er stort rom for
forbedringer innen den spesialiserte rusbehandlingen, sier prosjektleder og forsker Mona Haugum i Kunnskapssenteret.
Til sammen 101 offentlige og private
døgninstitusjoner som har avtaler med de
regionale helseforetakene, ble inkludert i
undersøkelsen. Pasienter ved 96 svarte.
12
Åtte av ti føler seg trygge
Åtte av ti pasienter (83 prosent) svarte
at de i stor eller i svært stor grad har følt
seg trygge ved institusjonen. Nesten like
mange (79 prosent) svarte at de i stor eller i svært stor grad har blitt møtt med
høflighet og respekt av behandlerne og
personalet. Nesten like mange svarte at
institusjonen tok godt imot dem.
– Disse resultatene støttes av pasientenes
fritekstkommentarer, hvor gode samtaler
og relasjoner med ansatte blir nevnt som
positivt og viktig. Men pasientene opplever også at personalet har negative holdninger til dem, sier Haugum.
Flertallet etterlyser behandling
Mer enn 50 prosent av de spurte svarte at
de «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» har hatt tilfredsstillende
tilgang til psykolog eller lege.
– Over seks av ti svarte det samme på
spørsmålet om de har fått hjelp med sine
psykiske eller fysiske plager, forteller prosjektlederen.
Rundt halvparten svarte at de «ikke i
det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen
grad» syntes at informasjonen om behandlingen er tilfredsstillende, at de har
innflytelse på behandlingen og at den er
tilpasset pasientens behov.
Synes de fikk for dårlig oppfølging
Hele 86 prosent av de som hadde vært
innlagt tidligere svarte at de «ikke i det
hele tatt», «i liten grad» eller «i noen
grad» synes oppfølgingen og ettervernet
etter utskrivningen var tilfredsstillende.
– De aller fleste pasientene syntes heller
ikke at hjelpen fra kommunen er tilfredsstillende.
Ifølge Haugum svarte 77 prosent at hjelpen fra kommunen «ikke i det hele tatt»,
«i liten grad» eller i «noen grad» var tilfredsstillende.
I de kvalitative kommentarene som omhandler hjelp fra kommunen, beskrives både positive og negative erfaringer.
Mange nevner at de ikke fikk hjelp med
bolig og økonomi.
Også lokale rapporter
Hovedrapporten for denne undersøkelsen
inneholder resultater på nasjonalt nivå. I
tillegg er det utarbeidet regionale rapporter, rapporter for de ulike helseforetakene,
private stiftelser og organisasjoner. Det er
også laget institusjonsvise rapporter.
Institusjonene som deltok i denne undersøkelsen er små, og ved mange var det
færre enn ti pasienter som deltok i undersøkelsen. For å bevare anonymiteten til
svarerne, og for å unngå for usikre anslag
ble disse reglene utarbeidet for institusjonsrapportene:
• Hvis tre eller færre pasienter svarte: ikke
institusjonsvise resultater.
• Hvis mellom fire og ti pasienter svarte:
resultater presentert kun som gjennomsnitt.
• Hvis 11 eller flere pasienter svarte: både
gjennomsnitt og prosentfordelinger på
svarkategorier.
Dette er andre år på rad at en nasjonal pasienterfaringsundersøkelse gjennomføres
blant pasienter med døgnopphold innen
TSB. Årets undersøkelse ble gjennomført
i september.
Kunnskapssenteret
En av fire kjøper
LAR-medisiner ulovlig
Da NRK besøkte Nygårdsparken i Bergen før stengingen i fjor sommer, ble det åpenlyst omsatt Subutex og metadon som
stammet fra LAR-sentrene. Foto: Simen Sundfjord Otterlei / NRK
En ny og omfattende rapport tyder
på at store mengder statlig utdelte
medisiner havner på det illegale
narkotikamarkedet. Lederen for
helse- og omsorgskomiteen vil
likevel ikke stramme inn på Larordningen.
hengige, og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon har kalt lekkasjeproblematikken en helseskandale.
Forskerne bak den ferske Sirus-rapporten
mener imidlertid tallene ikke kan brukes
som argument for strengere Lar-ordninger.
– Undersøkelsen peker heller i retning av
at ulovlig bruk av Lar-medisiner er mindre farlig enn tidligere antatt, sier Bretteville-Jensen.
Forskningslederen viser til at tallene på
overdosedødsfall i Norge har gått ned de
siste årene, og mener Lar-ordningen er en
viktig bidragsyter.
– Mange av dem som dør av overdose,
blir funnet med metadon eller andre Larmedisiner i blodet. Men det er ikke sikkert at det hadde vært færre dødsfall uten
lekkasje, sier Bretteville-Jensen.
FORSKINGSLEDER: Anne Line Bretteville-Jensen ved Sirus. Foto: SIRUS
– De som håndterer Lar skal ikke betale
prisen
– Vi finner klare tegn på at det er lekkasje
av Lar-medisiner, sier Anne Line Bretteville-Jensen, forskningsleder i Sirus‘ narkotikagruppe.
Tallet på Lar-brukere har eksplodert i
Norge på 2000-tallet, og nå er over 7.000
personer på landsbasis knyttet til Lar.
Medikamentene som deles ut ved Lar
(legemiddelassistert rehabilitering) skal
erstatte heroin.
Leder i helse- og omsorgskomiteen på
Stortinget, Kari Kjønaas Kjos (Frp), mener den store økningen i tallet på Larbrukere de siste årene til en viss grad er
bekymringsfull.
– For svært mange har Lar-ordningen gitt
muligheter og håp, og reddet liv. Men systemene for overgang fra Lar til rusfrihet
er ikke gode nok, og noen steder er r-en i
Lar (rehabilitering, red.anm.) fullstendig
fraværende. Mange ønsker seg ut av ordningen, men får ikke god nok oppfølging,
sier Kjos.
Nestlederen i komiteen, Kjersti Toppe
(Sp), tok i fjor sommer til orde for en full
gjennomgang av Lar-ordningen på Stortinget. Komitelederen kaller den ulovlige
omsetningen av Lar-medikamenter et
stort problem, men tror ikke løsningen er
å stramme inn rammene rundt medisinutdelingen.
– Vi kan ikke begynne å stramme inn
på ordningen for alle fordi det florerer
av stoff på gaten. De som håndterer Larordningen skal ikke betale prisen for at
vi ikke klarer å håndtere lekkasjene, sier
Kjos.
Simen Sundfjord Otterlei
– Mindre farlig enn antatt
Utekontakten frykter at Lar-brukere som
selger medikamentene illegalt kan føre til
at unge rekrutteres til å bli tunge rusav-
KOMITELEDER: Kari Kjønaas Kjos (Frp).
Foto: Ingrid Vestre Haram / NRK
13
Kronikk om rusavhengighet:
Jeg har gått meg vill og husker
ikke veien tilbake
Av: Christopher Sølversen
Foto: Celine Remen
Klarer jeg plutselig å omvende
hverdagen min til å stå opp tidlig
hver dag, spør Christopher Sølver­
sen, som nå deltar i på VIPSprosjektet for å komme seg ut i
arbeid.
Kjæresten min og jeg sitter som oftest
inne i vår egen leilighet, alene, og undrer
over hva nyktre mennesker gjør.
Det er vanskelig å bli rusfri på egen hånd.
Uten en masse mennesker du kan lene
deg på, uten noen form for kontakt med
omverdenen. Jeg føler jeg er kommet til
et punkt hvor jeg for evig er fanget i en
ond runddans, basert på å lure meg selv
gang på gang.
Ikke det at jeg lurer meg selv, jeg vet hva
jeg går til, jeg bare ender opp på et sted
hvor jeg er så desperat, kanskje manisk,
kanskje ekstatisk, etter noe – noen, at jeg
tyr til rus. Kjæresten min og jeg sitter som
oftest inne i vår egen leilighet, alene, og
undrer over hva nyktre mennesker gjør.
Hvorfor er livet så kjedelig?
14
Sliter med å huske
Vi vet jo godt at svaret er å fylle tiden med
meningsfulle aktiviteter for en selv, og med
andre. Det er bare så vanskelig å se, når siste gang du gjorde noe meningsfullt utenom
rus er så mange år siden at du sliter med å
huske hva det var. Du sliter med å huske
bakover i tid gjennom en tåke, en tåke som
tar så stor plass at den fyller hele hjernen
din. Sist du hadde kontakt med noen som
ikke ruset seg var sist du var i behandling.
Disse menneskene ser du nå fra tid til annen, når dere ruser dere sammen.
For vi er alle fanget i denne evige runddansen. Vi har hoppet utfor et stup, for
lenge siden, og vi daler helt til noe fanger
oss. Det kan være døden. Det kan være
noe helt annet.
Alt du trenger er en hobby, og noen få
mennesker rundt deg.
Hva skal vi snakke om?
For det er her jeg og min kjæres største
problem kommer inn. Vi er sosiale mennesker. Som er blitt drevet til å omvende
personligheten vår til en asosial, angstfylt
liten tenåring igjen – av oss selv.
Vi tør ikke snakke med nyktre mennesker – og de er redde for oss. De tør ikke
ta tak i oss, fordi de vet vi vil falle, og de
har fra før opplevd smerten ved å holde
tak i noen som faller. Hva skal vi snakke
om? Hvordan snakker man egentlig uten
rus i seg?
Når man er ruset, går alt på autopilot.
Man tenker ikke. Man bare svever igjennom en fredfull tilværelse fylt med alt og
ingenting på en gang. Og når vi ikke har
en eneste venn, og vi er lei av å se på serier
og filmer i ukevis, da tyr vi ofte til rusen.
Det er skummelt ikke å være høy
Jeg sitter nå og er ruset på marihuana.
Det er ingen rus for meg lenger. Ikke det
at jeg ikke blir ruset av det – for det gjør
jeg jo, helt klart. Det er bare det at selve
marihuanarusen har vært så sentral i mitt
liv i så mange år, at jeg føler meg mer tilpass når jeg høy enn når jeg ikke er høy.
Det er skummelt ikke å være høy, det er
unormalt, og det er ekkelt.
Jeg liker meg best ikke høy, forresten.
Men ikke før det har gått en liten tidsperiode på la oss si to uker. Disse to ukene
er de viktigste og vanskeligste ukene jeg
noensinne har gått gjennom. Jeg prøver
meg på disse to ukene omtrent hver dag.
Men feiler på dag én. For jeg har ingenting å gjøre.
Nervene skriker etter oppmerksomhet
Foruten marihuana, har jeg nettopp hatt
ca. en ukes tid med alt mulig du kan
forestille deg løpende gjennom blodårene mine. For fire dager siden gikk jeg
av alle medikamenter. Nå er hjernen min
tømt for både serotonin, dopamin og
noradrenalin – nervene skriker etter oppmerksomhet, de er vant til så mye. De får
ingenting. De kan smøres med litt THC,
kanskje, men det gjør det bare verre på
sin måte. Men det lindrer der og da. Litt
som å skade seg enda mer på et annet sted
enn i selve såret, fordi du kun kan føle den
sterkeste smerten der og da.
Dette skjer ca. én gang i måneden, kanskje
annenhver måned. Jeg blir så ensom at jeg
bare må ha kontakt med noen. De eneste
jeg kjenner, de eneste jeg er komfortabel
med, de eneste jeg slipper å ha konstant
angst rundt, er selvfølgelig dem jeg ruser
meg med.
Mangler noen få rutiner
Jeg vurderer virkelig sterkt å dra inn i behandling igjen. Om jeg tyr til denne runddansen atter en gang, løsriver jeg meg
fra virkeligheten jeg kjenner – kjæresten
min, leiligheten, familie og venner – og
drar i behandling i et annet fylke. Ett år?
To? Hvem vet. Kanskje jeg blir værende
der borte.
Jeg klarer bare ikke dette lenger. Jeg er en
blid og sosial gutt. Jeg har det egentlig så
bra. Alt jeg mangler er noen enkle, få rutiner i hverdagen, og kanskje to-tre mennesker jeg kan dele hva som foregår i mitt
hode under disse rutinene med. Helst deler de visse rutiner med meg, slik at det
blir enklere å relatere.
Overdose-teamet
når ikke de yngste
Av: Sigrun Hofstad og Ståle Tonning Foto: Colourbox
For jeg har virkelig gått meg vill. Jeg kan
jo se sivilisasjonen herfra – men jeg husker ikke veien tilbake. Jeg trenger hjelp.
Ingen tør, ingen vet hvordan de skal få
meg vekk herfra. Bare jeg kan klare dette.
Og det skjer med vilje.
Min eneste sjanse
Jeg er så heldig at jeg er blitt med i noe
som heter VIPS-prosjektet. Det er et arbeidsrettet tiltak jeg ble søkt inn i via psykosepsykologen min. For å få folk som
sliter med psykoser og rus ut i arbeid.
Dette er helt nytt, og jeg får lov til å være
med på et av de første forsøkene. De skal
kartlegge hva jeg vil jobbe med, hva jeg
hadde passet til – og få meg ut i arbeid
innenfor disse rammene innen det har
gått én måned.
Denne måneden begynte i dag. Timeren
er satt på. Holder jeg ut denne siste måneden? Klarer jeg plutselig å omvende hverdagen min til å stå opp tidlig hver dag?
Jeg bør da klare det. Det blir en gigantisk
overgang, inne i hodet mitt kommer det
til å skrike som om jeg gikk ut av badstuen og hoppet rett i en isbøtte, men jeg
må stå i det. Det er min eneste sjanse til å
gripe fatt i det jeg trenger for å bli rusfri.
Før jeg må gi opp hele livet mitt og begynne på nytt.
Red.anm. Christopher Sølversen skrev denne teksten for at hans psykolog bedre skulle
forstå hvor vanskelig det er for ham å kutte
ut rusen. Psykologen anbefalte Sølversen å
sende den til Aftenposten fordi teksten kanskje kan hjelpe andre der ute med å forstå
hvordan det er å ha et rusproblem.
Aftenposten
Helse- og overdoseteamet i
Trondheim har et mål om null
overdosedødsfall i kommunen.
Samtidig sliter de med å nå de
yngste misbrukerne. Trondheim er
den kommunen som har færrest
overdosedødsfall i forhold til innbyggertallet. Målet til helse- og
overdoseteamet er imidlertid null
overdoser
- Vi har en nedgang i antall overdoser, og
vi har en nullvisjon når det gjelder overdosedødsfall, sier fagleder ved Trondheim kommunes helse- og overdoseteam,
Jan Erik Skjølås.
Skjølås forklarer overdosene med mye heroin i omløp, samt ecstasy og det såkalte
supermanndopet.
– Rent brukerutstyr er viktig
Helse- og overdoseteamet delte ut mer
enn 137.000 sprøyter til byens narkomane i fjor.
– Det er veldig viktig å dele ut rent brukerutstyr. Det gjør at færre blir smittet
av hepatitt og hiv. I tillegg forebygger
nytt, sterilt utstyr sår og bomskudd, sier
Skjølås.
Siden starten i 2000 har teamet på det
meste delt ut 180.000 sprøyter og brukerutstyr. Antallet har altså gått ned med
over 40.000 sammenliknet med toppåret.
– Vi er her også for de som greier seg
bra
Skjølås skulle gjerne sett at flere av de yngre kom innom og hentet brukerutstyr.
– Vi vil dele den kunnskapen vi har
med andre, og sammen kanskje finne
andre og nye metoder som fungerer
enda bedre, sier Jan Erik Skjølås i
helse- og overdoseteamet.
Han viser til at Trondheim i 2005 ikke
hadde et eneste overdosedødsfall, og mener de har muligheten til å greie det igjen.
Nullvisjonen for i år er imidlertid allerede
uoppnåelig.
– Januar var en nedtur med seks overdoser, og vi har hatt et overdosedødsfall.
– Da kunne vi vurdert helsetilstanden deres og eventuelt hjulpet dem inn i andre
tiltak. Det hadde også gitt oss muligheten til å hjelpe dem som ønsker en rusfri
hverdag, sier han.
– Hva tror dere er grunnen til at dere ikke
får god nok kontakt med de unge?
– Det er et godt spørsmål. Ungdommen
tror kanskje at det bare er sprøytenarkomane som er skikkelig langt nede som
kontakter helseteamet. Mange av dem vil
vel heller si at de tar narkotika for festens
skyld, og kan greie seg bra på både skole
og jobb. Men vi er her for dem også.
NRK Trøndelag
15
Han ville gjøre glattcella
lettere å takle
Dette er kunstverkene du bare må se
– hvis du havner på glattcelle.
Av: Hilde-Christine Brevik
I en malt sofa på ei av glattcellene sitter Steinar Jacobsen. Han er glad for at han valgte å ta tak i prosjektet.
Lokale kunstnere har tatt penselen
fatt for å gjøre det koseligere på
glattcellene hos politiet i Kristiansund.
Politiførstebetjent Knut Fugelsnes har sett
seg lei på de grønne, upersonlige glattcellene hos politiet. Derfor engasjerte han
kunstneren Steinar Jacobsen til å gjøre
cellene koseligere.
– De som ikke er interessert i kunst, får
tilbud om vanlig grønn celle, sier Fugelsnes med mild latter.
– Det er et morsomt prosjekt, og jeg er
veldig glad for at kunstnerne valgte å
stille opp.
Avslo - men ombestemte seg
Steinar Jacobsen måtte først tenke seg om
før han sa ja til prosjektet.
– I utgangspunktet sa jeg nei, men da jeg
fikk med meg to unge, dyktige og kreative kunstnere ble det mye lettere. Å jobbe
med kreative, unge mennesker gir meg så
mye, og gjør at jeg også føler meg yngre
selv.
Beate Thomsen og Anette Thomsen har
nå påbegynt den andre cella.
– Det er kjempemorsomt å få være med
på noe sånt, og noe helt annet enn det vi
egentlig er vant med å gjøre. Jeg hadde
ikke tenkt tanken på at jeg noensinne
skulle stå å male motiver på innsiden av
glattceller, sier Beate.
– Det hadde vært morsomt å få være flue på
veggen når noen skal inn her. Jeg håper det
kan gjøre noe med psyken til folk, sier hun.
Tidens Krav
Mer fornøyde gjester?
De som må overnatte i glattcelle er der
som regel ikke av egen vilje. Derfor tenkte
Fugelsnes at det ville gjøre det litt lettere
å sitte på glattcella dersom det var noe å
hvile øynene på.
– Vi håper at de som bruker cellene er litt
mer fornøyde etter dette stuntet. Forhåpentlig letter det også arbeidet vårt, sier
han.
16
Han vet at det har blitt malt glattceller i
sprekere farger andre steder i landet tidligere, men har aldri hørt at noen har engasjert kunstnere for å «innrede» cellene.
Beate Thomsen, Steinar Jacobsen, Anette Thomsen og Knut Fugelsnes står bak
prosjektet.
Legemiddel-assisterte
lausbikkjer
Anlov P. Mathiesen er journalist og sosial entreprenør og
styreleder i Føniks Ruspolitisk Tenketank.
Tidligere redaktør og daglig leder i gatemagasinet =Oslo.
LAR-pasientene er en av helse­
vesenets største ressurser. Bare så
synd vi ikke benytter oss av dem.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
er en relativt ny ordning i Norge. Da den
ble innført før årtusenskiftet lå Norge som
vanlig langt etter andre land. Det var aldri
snakk om å teste ut nye løsninger til det
beste for syke, avhengige mennesker. Ting
måtte diskuteres i årevis, og politikernes
moralske magefølelse var langt viktigere
enn de narkomanes lidelser. Dessverre
er Norge et land som prioriterer sedvane
fremfor progresjon, og det var presset fra
AIDS-epidemien på 80-tallet og behovet
for metadon i stedet for heroin som førte
til at vi i hele tatt fikk til en ordning. Etter
testing og hard debatt ble ordningen innført nasjonalt i 1998. Idag omfatter den
7000 pasienter (Seraf sin statusrapport
2014.). Tallet er omstridt, men likevel
det offisielle anslaget. Med sine tusenvis
av pasienter er systemet stort. Over hele
landet behandles rusmisbrukere gjennom denne ordningen. Over hele landet
er helsepersonell og saksbehandlere tilknyttet systemet. Men dessverre, og svært
tragisk: over hele landet misbruker vi
mulighetene systemet gir oss.
Statsdop. For å si det forsiktig så er LAR
en forsømt anledning til å rehabilitere tusenvis av mennesker. Til å skape en forskjell i tusener av enkeltmenneskers liv.
Brukerorganisasjoner og LAR-pasientene
selv har varslet om systemets baksider
i årevis, og listen er lang: ekstreme kontrollregimer, voldsomme regionale variasjoner, nedlatende saksbehandlere, manglende brukermedvirkning og viktigst av
alt, manglende reell rehabilitering. For
klisjeen om at R-en i LAR mangler er
sann. LAR er unikt fordi det gjør en stor
andel av landets rusavhengige tilknyttet
helsevesenet. Litt enkelt kan man si at
halvparten av landets narkomane er implementert i samfunnet gjennom ordningen. Det viser ikke bare at det er mulig
å nå frem til de avhengige, men også at
viljen til endring i eget liv er stor. Men
LAR er også unikt fordi det til de grader illustrerer hvor lite vi verdsetter de
rusavhengiges liv. Det som skulle være en
nasjonal kilde til rehabilitering er blitt en
riksdekkende neddoping og oppbevaring
av syke mennesker. Kynisk sett er det helt
greit, fordi en narkoman på dop fra staten (metadon, subutex eller suboxone) er
langt mindre problematisk enn en trekker
i gatene. Slik sett representerer LAR halsbåndet hvormed staten kan tøyle samfunnets lausbikkjene.
Offentlig forsømmelse. Stortinget behandlet i februar et representantforslag
fra Senterpartiet om en gjennomgang
av LAR-systemet. Der var fokus var primært på overdoser ved metadon og lekkasjer av medisiner. Altså at medisiner
som gis LAR-pasientene finner veien til
gatemarkedet i stedet for inn i pasientens
kropp. I høringen til forslaget fremmet
mange brukerorganisasjoner ønsker om
en bredere gjennomgang. En som både
måler resultatene, evaluerer metodene,
kontrollregimene og ikke minst vurderer
ansvarlighet knyttet til skadelidende pasienter. For det finnes mange anklager mot
LAR-systemet, noen legitime, noen konspiratoriske og mange forståelige. Både
mot systemet, men også mot deres utøvere og ledere, som oppleves som arrogante
og med lav evne til å lytte til brukernes
erfaringer. Derfor er det synd at verken
storting eller regjering ser behovet for en
uavhengig granskning av et system som
etter alt å dømme skjuler en stor mengde
menneskelige lidelser og systematiske
forsømmelser. Men rusfeltet er ikke større
enn at det er de samme menneskene som
håndterer LAR-systemet, evaluerer det og
samtidig rådgir politikerne. Noen av dem
er attpåtil de samme som i sin tid satte
det hele igang. Det overrasker ingen at
de ikke ønsker en uavhengig granskning.
Det er ikke desto mindre tragisk.
Individuell planløshet. En av nøklene i behandling av rusavhengige er en såkalt individuell plan. Den er ment å koordinere
tjenester slik at brukeren skal få en individuelt utviklet oppfølging av sitt behandlingsforløp og sin rehabilitering. I LAR
er spesialisthelsetjenesten lovpålagt å gi
pasienten en slik plan. Denne skal ifølge
forskriften utarbeides «... i nært samarbeid med den kommunale helse- og omsorgstjenesten, allmennlege i primærhelsetjenesten, barneverntjenesten og andre
aktuelle instanser. Spesialisthelsetjenesten skal ta initiativ til samarbeidet.» Den
årlige statusrapporten om LAR slår fast at
andelen som mottar individuell plan i dag
er på 34 prosent. Selv om vi tar høyde for
at noen narkomane kan være mistenksomme overfor det offentlige og derfor
lite samarbeidsvillige, så er dette tallet
intet annet enn en voldsom offentlig forsømmelse. Årsaken er sammensatt, men
det er ingen hemmelighet at narkomane
fortsatt behandles som annenrangs borgere i helsevesenet. Det ligger ingen prestisje i å jobbe med disse skitne, klagende
og uhelbredelige avhengige. De kommer
langt, langt ned på listen over foretrukne
helsefelt. Dette menneskesynet gjenspeiles dessverre i systemet. Vi skal ikke tro at
den enkelte behandler eller saksbehandler ikke unner den rusavhengige alt godt,
men vi kan trygt fastslå at helsevesenet
fortsatt ikke er helt kompatibelt med et
moderne menneskesyn.
Dagsavisen
17
Her får de hjelp til
å slutte med
metadon
Av: Kari Bu (tekst og foto)
LAR medisinerer rusavhengige i
Norge. Misnøyen med LAR-systemet kom godt fram i NRKs Brennpunkt nylig. Vi har vært i Belgia,
som har en helt annen praksis.
Blant annet får ruspasienter hjelp
til å trappe ned på medisinen.
I Norge frarådes ruspasienter å trappe
ned på metadon. Brennpunkt viste Siri
Getz Sollies kamp for å redusere medisinbruken på egen hånd. Da hun begynte, gikk hun på 140 milligram om
dagen.
Siri kritiserer LAR for flere ting. Hun
mener altfor mye handler om neste
urinprøve, som kan avsløre sidemisbruk.
Stoltenberg utvalgets narkotikarapport
anslår at 1/3 av kostnadene i LAR går til
å gjennomføre disse urinprøvene. Det er
over 200 millioner kroner årlig. Men det
er ikke dokumentert at urinprøvekontroller har bedre effekt enn andre tiltak.
18
Mange LAR-brukere kontakter Siri
Getz Sollie med ulike problemer. En av
dem, Rachel, fikk trøbbel med hjertet på
grunn av metadon. Etter en tid på andre
medisiner, ville LAR ha henne tilbake på
metadon igjen, selv om hjertelegen hennes forbød det.
I 2010 var =Oslo i Brüssel. Vi møtte psykiateren Marc Reisinger, som har et godt
forhold til sine faste ruspasienter. Her
følger et utdrag fra vår reportasje.
I en toppleilighet i Brüssel sitter Marc
Reisinger med katten sin på fanget. Stua
er full av bøker og kunst med hjemmelaget preg. Legekontoret er også hjemme.
Når vi kommer inn dit, får vi ingen følelse av institusjon.
Å skrive ut metadon er hverdagskost for
fem hundre belgiske leger, med 10-20
ruspasienter hver. Det dekker behovet,
og køer fins ikke, sier Reisinger. Han er
visepresident i den europeiske foreningen for medikamentell behandling av
opiatavhengige (Europad).
I 1990 gikk han og noen kolleger til sak
mot Belgias legeforening. De var lei av
å bli straffet for å foreskrive erstatningsmedisin til heroinavhengige. Legeforeningen fulgte myndighetenes forbudslinje. Men loven sa at det var opp til den
enkelte lege å avgjøre hva som var god
og dårlig behandling. Reisinger og kollegene vant fram i retten.
I 1993 ble det bestemt at metadon skulle
gis på landsbasis i Belgia. Allmennleger
skulle spille en viktig rolle, i motsetning
til i Norge. En av de få belgiske forskrif-
tene sier at legen skal tilpasse behandlingen til hver enkelt pasient.
I Norge har Reisinger møtt en kald skulder når han vil holde foredrag. Helsemyndighetene liker ikke at han medisinerer norske rusavhengige. Han skulle
gjerne samarbeidet med LAR, men de
avslår. De ser ikke behovet. Vi får se en
e-post fra en av Reisingers norske ruspasienter, en 32 år gammel mann. Han får
medisinen Suboxone. Her er et utdrag
(oversatt fra engelsk):
Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Høyt utdannet helsepersonell fortalte meg alltid at Suboxone var det samme som å ta heroin. At det var å gi opp.
Men hva når man har prøvd alt annet?
Suboxone ser ut til å virke bedre enn noe
annet!! Jeg klarer meg på jobb og skole,
jeg betaler ned gjeld og gjør alt som avhengigheten hindret meg i. Norsk helsepersonell sa at Suboxone uten streng
kontroll bare ville få meg til å bruke andre stoffer. Jeg føler at de har kastet bort
mange år av livet mitt. Før jeg møtte deg,
sa legen at jeg ikke lenger var prioritert.
Det var på grunn av alderen min, og
alle de mislykkede årene i institusjon.
Jeg kunne ikke forvente noe særlig mer
hjelp. Jeg var nær ved å ta selvmord da
jeg fant deg! Og jeg fant deg gjennom en
artikkel som beskrev hvor feil det var av
deg å hjelpe norske rusavhengige … At
du sikkert bare gjorde det for pengenes
skyld. Det er ironisk Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at det
fins slike som deg der ute. Jeg føler at jeg
skylder deg mitt liv!
Reisinger blir vekselvis lattermild og
oppgitt når han snakker om norsk substitusjonsbehandling.
– LAR mener at de vet nok, men pasientene forteller meg at systemet fungerer
dårlig. De kan kastes ut fra behandling
av ulogiske grunner de ikke forstår. En
Oslo-kvinne med AIDS ble kastet ut på
dagen. Det er mange kostbare urinprøver for å kontrollere sidemisbruk. I Belgia blir ingen fratatt medisin om de bruker narkotika iblant. De må heller ikke
inn til avrusning på sykehus før de kan
starte behandling.
Når Reisingers pasienter kommer til
time, snakker de åpent om seg selv. Har
de brukt stoff, får han vite det. Oftest er
det spesielle situasjoner som gjør at noen
faller utpå.
– Når pasientene stoler på legen, har de
ingen problemer med å fortelle det samme som urinprøven viser. Det har også
forskning dokumentert.
– I Norge må LAR-pasienter hente metadon langt oftere enn dine pasienter.
Hvorfor skriver du ut medisin for to
uker eller en måned ad gangen?
– De første par ukene kan jeg foreskrive
metadon kun for én dag. Da er behandlingen mest risikabel. Jeg må finne ut
hvor mye hver enkelt trenger og tilpasse
dosen. Deretter kan pasienten komme
sjeldnere.
– Du er ikke redd for at pasienter skal
selge metadonen på gata?
– Når du kan få den medisinen du trenger fra legen, fins det ikke noe svart marked. Det blir umulig å selge medisin til
høyere pris på gata. Prisen på det svarte
marked sier noe om kvaliteten på behandlingssystemet. Når metadon og Subutex selges dyrt på gata i Oslo, tyder det
på at noe er galt.
Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EONN) utgir
en rapport som viser narkotikarelaterte
dødsfall. Den etterlater liten tvil om at
situasjonen er verre i Norge enn i Belgia. Vi har 76 dødsfall per million innbyggere årlig, mens Belgia har 17 (tall
fra 2014). Bare Estland kommer verre
ut enn Norge, blant 30 land i rapporten.
Tallene inkluderer også dødsfall fra metadon og lignende, som oftest skjer med
medisin omsatt på det svarte markedet. I
dagens Norge dør like mange av en overdose metadon som av heroin.
Den mest slående forskjellen på Belgia
og Norge, er at belgiske leger ikke anser
metadon som en livsvarig behandling.
– LAR har den fordommen at du må gå
på metadon resten av livet. Hvordan vet
de det? Alle mine pasienter slutter, etter
mellom fem og tjue år. Nå som jeg har
mer erfaring, kan jeg trappe dem ned
raskere, sier Reisinger.
– Føler du at LAR-systemet er mer tilpasset de ansatte enn brukerne?
– Ja, og det samme har jeg sett i andre
land med slike systemer. Folk er mest
opptatt av sin egen stilling og lønn. Ikke
av pasientene, som skal forbli pasienter
resten av livet. Jo dårligere pasienter, jo
viktigere og mer nødvendig fremstår
jobben.
Han forteller hvordan han traff en av
sine egne pasienter. Den heroinavhengige mannen hadde skadet beinet. Han
ble innlagt på sykehus, og ville rømme.
Sykehuset ringte Reisinger, som ga ham
medisin tilsvarende Subutex. Slik ble
han i stand til å følge behandlingen på
sykehuset. Etterpå gikk han fast hos Reisinger. Han mistet aldri jobb eller bolig,
og sluttet med medisinen etter 16 år.
Reisinger synes det er meningsløst å
samle ruspasienter i sentraliserte systemer. Han har flere norske pasienter som
kommer til Brüssel en gang i måneden.
– LAR-pasienter forteller meg at de sjelden ser en lege. De møter ulike sosialarbeidere i en upersonlig atmosfære. De
spør om de kan komme til meg isteden,
og jeg diskriminerer ingen nasjonalitet.
Jeg skjønner at problemet i Norge er
stort.
Reisinger påpeker at flere land anser
sine egne rusavhengige som spesielle.
Det gjør de ikke med pasienter som har
andre sykdommer. Der stoler de på vitenskap og erfaringer fra andre land.
Kriminologen Nils Christie har fortalt
Reisinger om den norske puritanismen,
som preger narkotikapolitikken.
– Noe ved kulturen deres undertrykker
behov istedenfor å oppfylle dem. Som
om ethvert behov var farlig. Undertrykte
behov eksploderer fra tid til annen. Men
det er veldig lett å behandle problemet
på en mer avslappet måte.
Avslappet er en god beskrivelse av Reisingers kontor. Lege og pasient sitter i hver
sin skinnstol ved et glassbord. Katten
får også komme inn hvis den vil. Snart
skal vi møte metadonpasienten Bruno.
Reisinger viser oss en graf over Brunos
medisinbruk. Han kom til behandling
som 23-åring. Da hadde han vært ni måneder på en avrusningsklinikk, og gått
rett tilbake til heroin etterpå. Etter fire
måneder ville han ha medisin. Reisinger
ga ham buprenorfin i form av Temgesic,
en mild form for Subutex.
– Medisinen var såpass lite effektiv at
Bruno brukte heroin ved siden av. Det
fortalte han meg selv. Da jeg ga ham
metadon, ble resultatet mye bedre. Han
måtte trappe opp over flere år fordi han
forbrant stoffet raskt. Folk har svært ulik
forbrenning. Siden Bruno også fikk bivirkninger, ville han trappe ned igjen.
I dag bruker han mindre metadon enn
noensinne, bare 33 milligram om dagen.
Jeg har vært hans faste psykiater i 18 år.
Bruno kommer inn på kontoret og veksler noen ord med Reisinger på fransk.
De høres ut som gamle venner. Bruno er
42 år og ved godt mot. Han har vært i
arbeid helt siden han startet behandlingen. Han eier sitt eget hus og har kone
og to barn.
– Når du får individuell behandling, tar
du avstand fra rusmiljøet. Jeg savner det
ikke i det hele tatt. Bare to av vennene
mine vet at jeg bruker metadon, forteller han. Han vil ikke ha etternavnet på
trykk.
Reisinger informerer ham om situasjonen for rusavhengige i Norge. «Veldig
dramatisk» er Brunos første reaksjon.
– Hvis de ga folk ordentlig behandling,
ville kriminaliteten synke. Selv stjal jeg
biler og solgte dem til Nord-Afrika. Det
var ikke et liv jeg ønsket meg. Ikke fikk
19
jeg noe særlig av fortjenesten heller. Jeg
satt i fengsel tre ganger. I dag selger jeg
elektriske apparater, og har ikke rørt heroin på 15 år. Selvsagt er det viktig for
meg å ha et godt forhold til en fast lege.
Bruno betaler 60 Euro for et besøk hos
psykiateren. De aller fleste metadonpasienter i Belgia går hos vanlig lege, som
koster halvparten. 2/3 av prisen refunderes, både for visitten og medisinen.
Brunos metadon koster 30 Euro i måneden. En vanlig ruspasient koster den
belgiske stat 5-6000 norske kroner i året.
Til sammenligning bruker LAR 600 millioner kroner årlig på 5000 pasienter.
Det blir 120 000 per pasient, i et system
mange er misfornøyd med, og som slett
ikke har plass til alle.
Belgisk statistikk viser at metadonpasienter tilbringer 92 prosent mindre tid
i fengsel enn aktive heroinavhengige.
Heroin brukes ikke i behandling i Belgia. Psykiateren ser heller ikke behov for
det.
– Heroin som medisin kan være nyttig
når folk er veldig dårlige. Da når du de
som ikke en gang er klare for metadon.
Jeg har vært med å evaluere praksisen i
Sveits, og ser at folk får et bedre liv. De
skaffer seg rusfrie venner, som kanskje
inviterer dem på helgetur. Så innser de
selv behovet for metadon, som de kan ta
med seg for flere dager. Likevel tror jeg
det er katastrofalt å gi heroin i Norge, før
dere har fått orden på øvrig medisinsk
behandling. Det blir igjen som å gi litt
mat til folk som sulter.
I 2001 ble skadereduksjon gjort til et
overordnet mål for belgisk narkotikapolitikk. Forebygging og behandling skal
prioriteres fremfor straff. Stoffbruk alene
skal ikke gi fengsel. En koalisjonsregjering av liberale, sosialister og grønne
politikere sto bak lovendringen. De var
inspirert av nabolandet Nederland.
=OSLO
20
Kampen
for LARpasientene
er igang
Av: Siri Getz Sollie
Siri Getz Sollie: Vi står foran et
viktig arbeid på vegne av tusenvis av mennesker i LAR. Det er nå
kampen starter.
det nasjonale omfanget av klager på behandling i LAR, i tillegg til alle de klagene
som fortsetter å komme i forbindelse med
LAR Midt i Trondheim.
Responsen etter NRK Brennpunkt-programmet som skildret mitt liv i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har vært
massiv. Det er viktig å vise frem hvordan
vi har det, og med 7000 mennesker i LAR
er kampen for deres rettigheter ekstremt
viktig. Men det er nå jobben begynner. I
dag begynner jeg på min livs største oppgave, som kontaktperson for brukerorganisasjonen LAR (LNN).
Vi trenger midler til egenandelene på
1800 kroner som mange i denne pasientgruppe ikke har, og i tillegg trenger vi forskudd på fri rettshjelp. Alle som kjenner
ordningen med fri rettshjelp, vet at det
bare er noen få timer klienten får innvilget. Og siden dette ikke er nok timeantall
til en så krevende saksgjennomgang som
dette innebærer, trenger vi en pott med
midler øremerket til advokatutgifter, der
deler ev. beløpet vil bli tilbakebetalt.
De neste ukene skal jeg lese cirka 30 journaler. Alle fra LAR Midt i Trondheim.
Mens jeg leser skal jeg anføre bemerkninger, og skrive referat fra hver enkelt journal. Med henvisning til de punktene der
det kan ha forekommet feil behandling,
uverdig behandling, brudd på pasientrettigheter. Eller utskriving av LAR-tilbudet
med en nedtrapping av medikamenter
som kan ha påført pasienten store lidelser
i form av abstinenser og lignende.
Jeg skal se etter om pasienter er blitt «behandlet» etter de nasjonale retningslinjene på en god og trygg måte, deretter skal
referatene gå videre til Pasientombudet
som vurderer dem videre inn i systemet;
Pasientskadenemda, eller videre til advokat. Da er vi endelig virkelig i gang, i
et team. Om cirka to uker møter jeg representanter fra de største brukerorganisasjonene i Norge, for å diskutere også
Kanskje kan vi få til en ordning der vi kan
betale en fullmektig til å lese de mange,
mange sakene som allerede er mottatt,
og alle de vi tenker oss er på vei inn. Så
kommer alle de sakene der pasienten ikke
lenger lever.
Vi står foran et arbeid jeg i dag ikke ser
hele omfanget av, og derfor ikke kan si
mere om enn det jeg allerede har gjort.
Jeg ser frem til å møte og samarbeide med
mine kollegaer i brukerorganisasjonene
Rusmisbrukernes (RIO), Foreningen for
human narkotikapolitikk (FHN), proLAR, MARBORG og LAR-Nett Norge
(LNN) i Oslo om dette viktige arbeidet.
Siri Getz Sollie er tidligere rusavhengig
som i mange år har kjempet for LAR-pasientenes rettigheter. Jobber for LAR-Nett
Norge og har sin egen blogg.
Staten tar regninga for
tennene dine
Av: Per Torbjørn Jystad
SKREKK: Ingen liker å bore, men noen liker det mindre enn andre. Fem prosent av Norges befolkning har så alvorlig tannlegeskrekk at de helt eller delvis ikke klarer å gå til tannlegen. Foto: Anb/ill. Vidar Ruud
– Vi snakker om en revolusjon, sier
tannlege.
Staten tar stadig mer av tannlegeregningen.
Nå står både utskifting av løse proteser med
implantat og såkalte brus-skader på Folketrygdens liste.
– Løse proteser er et stort problem for
mange. Det er ikke uvanlig med lav selvtillit
og at det er ukomfortabelt. Mange er også
redde for å gå ut å spise offentlig rett og slett
fordi de er redde for at protesen nede skal
komme ut, forteller Holt og Normann.
– Det snudde vel egentlig rundt 2008, der
staten år for år har økt sine bevilgninger av
tilskudd til tannbehandling, sier tannlege
Rune Normann.
En del sliter også med et normalt matinntak
fordi protesen nede i munnen ligger løst.
– Vi snakker vel egentlig om en aldri så liten
revolusjon, mener han om utviklingen.
Normann og oralkirurg Tor-Eirik Holt synes nå det er for lite oppmerksomhet rundt
at mer tannbehandling får statlig støtte. For
ordningene gjennom Folketrygden som
trådte i kraft i 2003, er gradvis blitt bygd
opp til å dekke mer og mer.
Tannproblemer
Den økte innsatsen har i første rekke kommet personer med ulike tannsykdommer
eller personer med store tannproblemer til
gode. Og fra nyttår kom Helse- og omsorgsdepartementet med et nytt viktig punkt når
det gjelder dekning av utgifter til tannbehandling.
– I det nye rundskrivet har vi nå full statlig dekning for utgifter til dem som har behov for å skifte ut løse tannproteser i kjeven
nede med fast implantat, forklarer spesialist
Holt.
En regning som ligger rundt 40-45.000 kroner, men som staten altså dekker fullt ut.
Kan gjøre mer
Løsningen Folketrygden dekker består i
praksis av at det settes to skruer nede i kjeven som implantatet festes i. Dette er den
rimeligste implantatløsningen, men fullgod
for de aller fleste som vil skifte fra løs protese.
– I det hele tatt er det veldig mye mer Folketrygden dekker enn det folk er klar over,
konstaterer Normann.
gene nå kan legge på komposittmaterialer
på tennene både oppe og nede med nesten
full dekning fra Folketrygden. Et unntak er
nye kroner på skadede tenner. Der er egenandelen ca. 3.000 kroner per tann.
– En ung pasient vi hadde inne slapp med
ca. 3.000 kroner i egenandel for å bygge opp
tennere med kompositt. Riktig nok måtte
han betale ca. 3.000 kroner hver for fire
nye kroner, men summen på 15.000 kroner
dekker da en full reparasjon etter brus-skader, redegjør Normann.
– Staten spør heller ikke om hvorfor tennene er skadet, men de vil i dag at tannlegene
skal hjelpe flest mulig mens tennene fortsatt
kan reddes, oppsummerer han.
Han har ingen problemer med at vanlige
folk synes det er dyrt å gå til tannlegen og at
pris er sensitivt.
– Jeg er ikke ute etter en diskusjon om kjøp
av tannhelsetjenester i utlandet. Det er sikkert mye som kan gjøres i andre land, men
vi mener det er viktig å få fram at tannlegene i Norge kan gi stadig mer hjelp lokalt,
der staten dekker mye av regningen sier
Normann.
Syreskader
Konkret trekker han fram såkalte brus- og
syreskader.
– Svært mange er ikke klar over at tannle-
SPESIALIST: Tor-Eirik Holt og tannlege
med spesialkompetanse i implantatprotetikk Rune Normann (t.h.). Begge
er opptatt av å få frem at stadig mer av
tannhelsen vår dekkes av staten. Foto:
Per Torbjørn Jystad
21
Helsetilsynet:
Åtte av ti NAV-kontorer
bryter loven
BRYTER LOVEN: Helsetilsynet har gransket NAV. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
Mangelfull info, dårlig oppfølging og
kvalitet.
«Det er alvorlig når kvalifiseringsprogrammer tildeles deltakere som ikke kan
nyttiggjøre seg tiltaket, eller når programmet ikke gir mulighet for kvalifisering til arbeidslivet fordi tiltakene ikke er
tilpasset deltaker, eller fordi oppfølgingen
er for dårlig.» sier Jan Fredrik Andresen,
direktør i Statens helsetilsyn.
(NTB): Et omfattende tilsyn avdekker
lovbrudd i 76 av 92 kommuner som tilbyr kvalifiseringsprogrammet som skal få
langtidstrygdede tilbake i arbeid.
Statens helsetilsyn la torsdag fram de
nedslående resultatene fra et landsomfattende tilsyn, gjennomført av Fylkesmannen i 2013 og 2014.
Kvalifiseringsprogrammet (KVP) skal
tilbys personer som har vært uten arbeid
over tid og kan bare tilbys én gang. Personer må vurderes grundig først, for å kartlegge om de egner seg for KVP og hvilken
arbeidsevne de har.
Deretter må de følges opp med individuelt tilpasset program og støtte fra saksbehandler i NAV.
22
Tilsynet, som er gjennomført ved 90
NAV-kontorer, viser lovbrudd i form av
mangelfull informasjon, feil ved rekruttering og programmer av dårlig kvalitet.
Svært mange deltakere får heller ikke den
oppfølgingen de har krav på.
Alvorlig
Direktør Jan Fredrik Andresen i Statens
helsetilsyn anbefaler kommunene nå å
gå gjennom egen praksis i arbeidet med
KVP.
konkluderte for under ett år siden med
at programmet hadde stor effekt på deltakernes yrkesdeltakelse: Flere sosialklienter kom seg opp om morgenen, på jobb
og tjente mer enn før.
- Det er alvorlig når kvalifiseringsprogrammer tildeles deltakere som ikke kan
nyttiggjøre seg tiltaket, eller når programmet ikke gir mulighet for kvalifisering til
arbeidslivet fordi tiltakene ikke er tilpasset deltaker, eller fordi oppfølgingen er
for dårlig. Rettigheten til KVP er da brukt
opp og kan ikke kreves på et senere tidspunkt.
Men siden denne evalueringen ble gjennomført, har færre deltatt i programmet,
mens sosialutgifter og arbeidsløshet øker
blant unge.
I nesten halvparten av kommunene begås
feilene helt fra starten: Søkernes situasjon
er ikke godt nok kartlagt, de settes inn i
program uten at det er undersøkt om de
er kvalifisert til KVP og hvilken arbeidsevne de har.
I omtrent halvparten av kommunene tilbys det heller ikke tilfredsstillende individuell tilpasning, og programmet består
dermed av kurs og tiltak som ikke samsvarer med deltakerens behov.
Refs til kommuner
KVP var opprinnelig den rødgrønne regjeringens fattigdomssatsing og spesielt
knyttet til daværende arbeidsminister
Bjarne Håkon Hanssens utskjelte kommentar om at «sosialklienter må stå opp
om morran».
Frischsenteret evaluerte programmet og
Da de dårlige resultatene fra Helsetilsynet
begynte å komme i fjor høst, skrev Kommunal Rapport at kommunene får refs
både fra NAV og Statens helsetilsyn for
manglende satsing på kvalifiseringsprogrammet.
Nåværende arbeids- og sosialminister
Robert Eriksson (Frp) har flere ganger
tatt til orde for å innføre aktivitetskrav for
personer som mottar trygd eller sosialhjelp. Innføring av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er med i regjeringens
forslag til endringer i arbeidsmiljøloven.
Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget
behandler forslaget og leverer sin innstilling 17. mars. Innstillingen skal behandles av Stortinget 24. mars.
Den norske narko­
m­odellen er en
skamplett i vårt
humane samfunn
Av: Geir Ramnefjell
ELENDIGHET: Disse menneskene som bokstavelig talt sleper seg rundt i en helt forferdelig helsetilstand, jages av politiet
etter følgende premiss som hele narkotikapolitikken hviler på: Narkotikabrukere må straffes med bøter og fengsel, ellers
vil folk trekkes mot dette forlokkende syn av elendighet, skriver vår kommentator. Foto: Nina Ruud
Russcenen i Oslo har beveget seg rundt om
i byen gjennom de siste tiårene. Jaget fra
sted til sted. Som en uønsket flokk med måker som skrikes til og oppløses, før de straks
slår seg ned et annet sted. Hva ellers skal de
gjøre? I Bergen skjer det samme, der debatten om Nygårdsparken får folk til å krype
ut av sitt dannede bergenserskinn og omtale behandling av medmennesker som en
renovasjonsoppgave. En frekkhet som savner sidestykke.
Bare smak på begrepet: «russcenen». Det
forteller oss noe helt elementært, nemlig at
det er en scene. Og det som spiller seg ut
der er helt forferdelig. Disse menneskene
som bokstavelig talt sleper seg rundt i en
helt forferdelig helsetilstand, jages av politiet etter følgende premiss som hele narkotikapolitikken hviler på: Narkotikabrukere
må straffes med bøter og fengsel, ellers vil
folk trekkes mot dette forlokkende syn av
elendighet.
Forfølgelsen er kroneksempelet på en meningsløs narkotikapolitikk. Som ikke forholder seg til anerkjent forskning, og er
overmoden for - unnskyld ordspillet - rehabilitering.
En ting bør alle kunne være enige om: rus
er farlig, i større eller mindre grad. Men
måten vi håndterer rus som et samfunnsproblem henger mer sammen med historie,
kultur og tradisjoner enn kunnskap om
verden i dag. Kartet er fra forrige århundre,
og stemmer ikke med terrenget. En så enkel
faktaopplysning som at alkohol regnes som
et farligere rusmiddel enn cannabis, LSD og
MDMA krasjer totalt med alle forutsetninger som norsk ruspolitikk er bygget på.
Hva skal vi så gjøre? Ideelt sett burde lettere
rusmidler underlegges et reguleringsregime
tilsvarende det som eksisterer for alkohol.
Men akkurat hvordan det skulle ha fungert,
og om alkohol i samme slengen burde ha
blitt strengere regulert er en helt egen diskusjon som vi kan la ligge nå. Et skritt av
gangen, som det heter. Og det første skrittet
vi bør ta er avkriminalisering.
Straffelovkommisjonen på begynnelsen
av 2000-tallet foreslo avkriminalisering av
kjøp, bruk og besittelse til eget bruk. Det må
ikke forveksles med legalisering, kriminalisering innebærer fortsatt forbud mot distribusjon og salg. Kommisjonens forslag er
ikke blitt fulgt opp av politikerne. Dermed
kan alle landets rusbrukere - og særlig de
cirka 7000 - 9000 heroinistene, straffeforfølges for avhengigheten sin. Det er en eksepsjonelt dårlig utnyttelse av samfunnets
ressurser å kriminalisere syke mennesker
og tvinge dem inn i en kriminell løpebane
og livsstil - som utløser store kostnader til
politi- og rettsvesen som må håndheve galskapen, altså politikken. Ikke overbevist? I
dag sitter om lag en tredjedel av fangene i
norske fengsler inne for narkotikarelaterte
forbrytelser.
Hvert år dør rundt 250 personer av overdose i Norge, som er Europas høyeste tall. Når
det gjelder overdosedødsfall per innbygger
ligger vi på firedobbelt nivå i forhold til EUgjennomsnittet.
Det gjøres mye godt arbeid i rusomsorgen.
LAR-programmet (legemiddelassistert rehabilitering) har denne uka vært gjenstand
for debatt, det er ønske om mer ressurser
til å hjelpe dem som vil helt ut av medikamentell behandling. Det er bra, om vi også
aksepterer at noen faktisk aldri vil kunne
klare å bli rusfrie. Venstre utfordret denne
uka regjeringspartiene om heroinassistert
behandling, men møter en stengt dør hos
helseminister Bent Høie. Han erter i stedet
Venstre med at de vil møte samme holdning hos Arbeiderpartiet. Høie ønsker ikke
å «eksperimentere» med narkotikapolitikken. Så lite eksperimentell er han, at han
nekter folk å bruke sprøyterommene til å
røyke heroin. Der skal det bare injiseres.
Å være rusavhengig i Norge i dag må være
en Kafka-aktig opplevelse. I det ene øyeblikket hives du i fengsel, i det neste får du
kanskje helsehjelp og medikamentell hjelp,
og i det tredje blir du buret inne igjen for å
havne tilbake på kjøret som staten med andre (rus)midler har hjulpet deg med. Er det
noen som kan være i tvil om at dette livet
kunne blitt lettere å leve, og dermed lettere
å håndtere/komme ut av dersom kjøp, bruk
og besittelse ikke ble straffeforfulgt? Avrusning og hjelpearbeid hadde blitt enormt
mye mer effektivt.
I en grundig, etisk gjennomgang konkluderer filosof Lars Fredrik H. Svendsen at vi
har den verst tenkelige narkotikapolitikken,
og at det er liten grunn til å tro at vi vil se
noen endringer med det første. Det er dessverre lett å være enig. Professor i sosiologi
Willy Pedersen hadde en forsiktig håpefull
kronikk i Aftenposten denne uka, om at
Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti kan
bli enige om både alkohol- og narkotikapolitikken, og dermed få debatten ut av sitt
fastlåste spor. Han serverte dem til og med
et slagord for den nye retningen:
«Solidaritet med de svake». Kan vi få det?
Dagbladet
23
Svake, fattige og
skitne narkomane
engasjerer ikke
Kronikk av: Anlov Peter Mathiesen
redaktør av gatemagasinet =Oslo
Man kan late som noe annet, men overdoser og
narkomani er fortsatt politisk lavstatus. Noen er
fortsatt verdt mindre enn andre, s­ kriver Anlov P.
Mathiesen. Bildet viser en mann som har satt en
overdose heroin i ­sommervarmen i Calmeyers gate i
Oslo i 2001. FOTO: NTB Scanpix
3000 døde på ti år. Ingen løfter en
finger. Årsaken er at det er narkomane vi har mistet, ikke mennesker. Situasjonen er langt verre enn
de fleste er klar over.
I en hvilken som helst annen form ville
en dødsrate av slik art utløse strakstiltak
og massiv mobilisering i pressen. Men
svake, fattige og skitne narkomane engasjerer ikke. De har ingen tung lobby inn
mot hverken storting eller regjering.
De har ingen steinrike interesseorganisasjoner som kan ta en telefon til statsrådenes nære rådgivere. Man kan late som
noe annet, men overdoser og narkomani
er fortsatt politisk lavstatus. Noen er fortsatt verdt mindre enn andre.
Kunne reddet dem
Dødstallene er ikke bare oppsiktsvekkende og skammelige. De er unødvendig
stabile. Eller stabilt unødvendige, om du
vil. Når vi vet at det finnes metoder. Når
vi ser andre europeiske land oppnå svært
gode resultater.
24
Når vi av helsemoralistiske og økonomiske grunner velger å ikke benytte disse
metodene. Smak på det: En god del av de
3000 døde kunne vært unngått. Antagelig
ganske mange av dem. Om vi ønsket det
eller valgte det, så kunne mange av livene
blitt reddet.
For uansett hvilken del av den helsemoralistiske skalaen du befinner deg så er
det enkelt å være enige i at selve innsatsen mot overdoser og syke narkomane
har vært oppsiktsvekkende svak. Både i
form av fokus og i form av offentlig pengebruk.
Og ja, folkevalgte lyver og skuffer. Setter
svake grupper opp imot hverandre. Lover en rekke gode tiltak som de ikke har
planer om å gjennomføre. Som i de rødgrønnes erklæringer i Soria Moria 1 & 2,
der løgnene spirer og gror som den mest
fargerike sommereng.
Dessverre lynraskt erstattet med den tørreste av virkeligheter, en ørken av «utredninger», utsettelser, bortforklaringer og
retoriske sleipheter. På godt norsk: løftebrudd og grov løgn.
Skylden deler vi alle
Vi i gatemagasin-verdenen har altfor
ofte opplevd folkevalgte som lyver. Som
ser slitne narkomane rett i øynene og lover ting de ikke engang forsøker å holde.
Både lokalt og nasjonalt.
De narkomane selv er som oftest de mest
likegyldige av alle til slikt oppspinn. De
har som oftest gitt opp å lytte. Men vi som
jobber med dem eller har dem som kolleger er litt mer naive. Det er rett og slett
vår forbannede plikt å være det.
Men skylden hører ikke hjemme hos de
folkevalgte alene. Den befinner seg ikke
i ett enkelt departement, selv om det kan
være svært fristende å peke ut enkelte
spesielt løgnaktige og spekulative statsråder.
Nei, skylden deler vi alle. For se for deg
at en dødsrate rammet en annen gruppe.
En hvilken som helst annen. Da ville riksmediene kjørt voldsomme kampanjer og
hatt en enormt fokus, gjerne i fete og røde
typer.
Hverken kjendiser eller pupper
Statskanalen ville frontet debatter. Valgkampen ville blitt omringet av tematikken. Om partiene ønsket eller ei. I dag
finner du en sjelden gang en tabloid spisset artikkel om utdeling av heroin eller
andre kjøttfulle temaer.
For all del, her finnes det også unntak. Aftenposten hadde selv en uke i juni med et
solid fokus på overdoser og nye løsninger.
Som vanlig møtt med komplett politisk
likegyldighet. Som journalist skammer
jeg meg over at feltet ikke har større appell blant mediene.
Narkomanes situasjon representerer en
opplagt gullgruve av sensasjon, aktualitet,
identitet og vesentlighet (de fire klassiske
kriteriene for godt nyhetsstoff). Men det
er tungt og seriøst. Ei heller har det kjendiser, pupper eller en rund ball folk sparker på.
Over kompliserer
At vi ikke bryr oss er et faktum. Men
hvorfor? For hvordan kan 3000 døde på
få år ikke være godt nok redaksjonelt
stoff? Hvordan i all verden kan det ikke
være godt nok for en partilederdebatt?
Eller sagt på en annen måte: Hvordan
kan en lidelse som innebærer 300 årlige
dødsfall, 15.000 sprøytenarkomane, 6000
hjemløse og flere hundre tusen venner og
pårørende ikke være godt stoff? Svaret er
enkelt: relativt mange har interesse av at
det helst ikke snakkes for mye om. Og i
hvert fall ikke under en valgkamp.
Myndigheter, forskere frivillige organisasjoner ønsker å få oss til å tro at utfordringene er så fryktelig kompliserte, så vanskelig. Så vrient å gjøre noe med. Det er
feil, det vet de også utmerket godt selv.
Men de lykkes, dels fordi de er utplassert
i de aller fleste organer, organisasjoner,
forsyningssteder og institusjoner. Nesten
uansett hvor du spør etter svar, så risikerer du å møte på en som har en egeninteresse i å tåkelegge problemstillingen.
Nytt truer gammelt
Det er enkelt å finne en forsker som forteller hvor komplisert dette feltet er. Eller
en fagbyråkrat som bekrefter hvor usikker dokumentasjon det er på resultater av
behandlingen.
Det er kort sagt enkelt å spore opp mennesker som ønsker å så tvil om effekten
av å hjelpe. Svært ofte har de en egeninteresse av å så denne tvilen. Det er en grusom mistanke, men berettiget og korrekt
sådan.
Jeg nevnte de tusener impliserte. Men det
finnes også en tredje part i dette bildet,
nemlig de som tjener på rusomsorgen.
De som jobber der, drifter organisasjoner
eller institusjoner. Tusenvis av arbeidsplasser over hele landet. Som ikke uten
videre ønsker å si opp jobbene sine.
Nei, jeg mener ikke at det sitter en gjeng
med skumle menn i en hemmelig ruskonspirasjon. Tvert imot, det er langt enklere enn som så: Nye metoder, nye måter
å behandle på og nye måter å tenke på vil
alltid true eksisterende tiltak og behandlingsformer.
Står stille
Skal vi tenke nytt så må svært ofte noe
gammelt vike plass. Og dette gamle, vel
det er plassert over alt. Gjennom de kjente
frivillige organisasjonene, kjente og kjære
institusjoner. Forskere som har gjort karrierer på avleggs kunnskap.
Rusfeltet har en enorm motstand mot nye
krefter, og som oftest har det enkle, menneskelige årsaker. Forståelig er det også.
Ingen ønsker å miste jobben sin eller bli
ubrukeliggjort som ledende forsker.
Ingen ønsker å miste den enorme offentlige støtten man har mottatt i mange tiår.
Men denne motstanden mot endring bidrar i høyeste grad til at rusfeltet står stille. Til at vi fortsatt har monstrøst mange
dødsfall fra overdoser, voldsomme behandlingskøer og en uverdig behandling
av narkomane.
til videre lever 70-tallets kunnskapsløse
nulltoleranse og WAR on Drugs i verste
velgående.
Ja, partilederen i Norges største parti kopierte dette ganske så nylig. Erna Solberg
påstår faktisk at hun tror på en «nulltoleranse mot narkotika». Vi får tro det var en
forsnakkelse og en kassert tabbe, og prise
oss lykkelige over at Høyre har andre aktører med mere innsikt enn henne i akkurat den delen av politikken.
På den annen side er det hennes partikolleger som står for den daglige forfølgelsen av narkomane i Oslo. Planlagt og med
fullt overlegg. Rystende nok.
Arroganse
Få andre grupper har et svakere rettsvern
enn narkomane. Behandlingen av rusavhengige i sentrum i Oslo har utviklet seg
til en sjeldent stygg ordensmakt-skandale.
Der kommunen og politiet opptrer med
en arroganse man trodde tilhørte en annen tidsalder.
Skremmende
Det er oppriktig krevende å se noe regjeringsalternativ som kunne bedret situasjonen. Narkomane har blitt holdt for
narr i åtte år med den sittende regjeringen, og fire nye år med det samme hjelper
ingen. Men en påtroppende statsminister
som ønsker å bevege rusomsorgen tilbake
til 70-tallet er egnet til å skremme vannet
av de fleste på feltet.
Og nok en gang: hadde hvilken som helst
annen gruppe blitt utsatt for daglige ubegrunnede bortvisninger og ransakelser
ville samfunnet reagert med kraftig røst.
Men ikke på vegne av denne gruppen.
Både SV, Venstre, Krf og Frp har gode
tilløp til endringsvilje. Isolert sett og på
hver sine vis. Men ingen av dem kommer
til hverken å ha makt til å gjennomføre
nok eller vilje til å prioritere feltet.
OK, så situasjonen er litt kjedelig. Men
hva så? Jo, det skal jeg fortelle deg. Over
70 prosent av folk i fengsel har et rusproblem. Men vi har fortsatt ikke startet med
omfattende behandlingsregime under soning.
Situasjonen har vært helt fryktelig i mange år. Og fortsetter å være det. Ansvaret
ligger på det offentlige. Men skylden deler
vi alle. De folkevalgtes fordi de later som
de bryr seg og lyver om hva de skal gjøre
for å hjelpe.
Og kommer du ut av fengsel – gjerne for
n-te gang – så er det fortsatt med den berømte plastikkposen og null oppfølging.
Konsekvensen er at mennesker i rus går
ut og inn av både behandling og fengsel.
Til en enorm kostand, økonomisk, sosialt
og følelsesmessig.
Å se syke mennesker i øynene og lyve er
ingen god egenskap. Resten av oss deler
skyld fordi vi lar dem gjøre det.
Kunnskapsløs nulltoleranse
Politikere har snakket om rus i mange år,
men det koster penger å iverksette. Penger de ikke ønsker bruke. Ikke på dette.
Narkomane er redusert til vår tids skoggangsmenn, som samfunnet har dømt til
å stå utenfor. Forbrytelsen de har begått
er å bli avhengige av et (eller flere) kjemiske stoffer som ødelegger kroppen.
Og i stedet for å hjelpe velger vi å straffe, ydmyke og håne. Dette kommer til
å endre seg i løpet av ett tiår, men inn-
Anlov Peter Mathiesen er ansvarlig
redaktør og daglig leder i gatemagasinet =Oslo og =Norge, samt styreleder
i Fagpressens redaktørforening.
25
Lokalavdelinger for LAR-Nett Norge
Administrasjon Lar-Nett Norge (LNN)
Besøksadresse: Stensarmen 3a. 3112 Tønsberg
Post adresse: Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg
Telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90
E-post: post@larnett.no
STYRET LNN:
E-post: styret@larnett.no
Styreleder: Dag Myhre
Mobil: 95 78 13 32
e-post: dag.myhre@larnett.no
Nestleder, styret: Kjersti Bratlien
Mobil: 45 29 85 16
e-post: kjersti.bratlien@larnett.no
Daglig leder: Karen Lise Følling (sykmeldt)
Mobil: 95 13 94 61
e-post: klfoling@larnett.no
Organisasjonssekretær: Rita Lund
Mobil: 99 12 41 90
e-post: rita.lund@larnett.no
Kontaktpersoner:
LNN-Asker/Akershus
Kirsti Lie
Mobil: 47 26 62 22
e-post: kirsti.lie2@larnett.no
LNN-Bergen/Hordaland
Øystein Jørgensen
Mobil: 41 62 82 55
e-post: oystein@larnett.no
Karen Lise Følling (sykmeldt)
Mobil: 95 13 94 61
e-post: klfoling@larnett.no
Postadresse: Postboks 2023,
5004 Bergen
LNN-Dokka/Nordreland
Cecilie Slåttvik
Mobil: 41 25 48 58
e-post: cslaatvik@larnett.no
LNN-Søndre land
Kjersti Bratlien
Mobil: 45 29 85 16
e-post: kjersti.bratlien@larnett.no
26
LNN-Hamar/Hedemarken
Signe Viik
Mobil: 90 52 43 72
E-post: signe.vik@larnett.no
Kontortid: Hver torsdag kl. 13.00-15.00 på Barmsenteret
LNN-Kongsberg/Buskerud
Christer Nysæther
Mobil: 47 27 62 65
e-post: stenchris69@larnett.no
LNN-Larvik
Cathrin Larsen
Mobil: 46 89 35 34
e-post: cathrin@larnett.no
LNN-Larvik/Sandefjord/Vestfold
Kim Norman Lehmann
Mobil 97 78 63 32
E-post: k.n.lehmann@larnett.no
LNN-Oslo
Kontakt administrasjonen:
Telefon 33 36 95 50 / 99 12 41 90
e-post: post@larnett.no
LNN-Stavanger
Yngve Benning
Mobil 40 47 17 66
e-post: yngve@larnett.no
LNN-Stord
Øyvind Eikeland
Mobil: 47 27 62 69
e-post: eikel2@eikdesign.no
LNN- Nord-Trønderlag
Ann Heidi Andersson
Mobil: 47 24 62 62
e-post: ann.heidi@larnett.no
LNN- Sør-Trønderlag
Siri Getz Sollie
Mobil: 45 67 19 96
E-post: siri@larnett.no
LNN-Tønsberg/Vestfold
Dag Myhre
Mobil: 95 78 13 32
e-post: dag.myhre@larnett.no
Innmeldingsskjema for LAR-Nett Norge
(Vær så snill å skrive tydelig, bruk gjerne BLOKKBOKSTAVER. Husk å skrive full adresse med postnr./sted)
Navn:
Fødselsår:
Adresse:
Postnr.
Sted:
E-post:
Telefon:
LAR/MAR klient Mobil:
Ikke LAR klient/støttemedlem
Kommentar:
Jeg melder meg med dette inn som medlem i LAR-Nett Norge. Medlemskapet er gratis, og medfører ingen forpliktelser.
Alle personopplysninger behandles konfidensielt.
Dato
Sted
Signatur
Har du spørsmål - ring oss på telefon: 33 36 95 50. Eller send en e-post til:
Karen Lise Følling: klfolling@larnett.no • Dag Myhre: dag.myhre@larnett.no
Eller besøk vår nettside: www.larnett.no
Melding om adresseendring til LAR-Nett Norge
Skal du flytte eller har du flyttet? Vil du forsette å motta LARposten? Fyll ut og send til LAR-Nett Norge!
Eller ring Rita på hovedkontoret direkte på telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90.
Navn:
Gammel adresse:
Postnr.:
Sted:
Ny adresse:
Postnr.:
Sted:
27
Porto
LAR-Nett Norge
Postboks 1206 Trudvang
3105 TØNSBERG
Porto
LAR-Nett Norge
Postboks 1206 Trudvang
3105 TØNSBERG