Jo, preses er partisk
vårt land lørdag 12. desember 2015 verdidebatt 43 Øvelse i toleranse Det er vi som tilhører majoriteten, som ikke har noen problemer med gudstjeneste og salmesang, som trenger å øve oss opp i toleranse. VÅRT LAND ONSDAG 9. DESEMBER 2015 ONSDAG 9. DESEMBER 2015 20 VERDIDEBATT SKOLEGUDSTJENESTE Beate Børresen Send innlegg Y debatt@vl.no To rom i D Kristne har mange gode alte kirken har pågått lenge, og m Førstelektor i KRLE, Høgskolen i Oslo og Akershus DEN NORSKE KIRKE WENCHE LANGELAND Høgskolelektor, NLA Høgskolen K arin Løvendahl Mogstad skriver i Vårt Land 9. desember om skolegudstjenester. Spørsmålet om retten til å la være å synge salmer handler ikke om i hvilken grad Jeg tror verken mine eller andres barn lærer å bli mer tolerante av å nektes å bli med i kirken én gang i året. det kan være skadelig å synge. Og retten til ikke å delta på gudstjeneste handler U ikke om troen på hva som fører til mer eller mindre toleranse. D Dette handler om den enkeltes rett til selv å bestemme om man vil delta i religionsutøvelse eller ikke. Utdanningsdirektoratet og flere rektorer har heldigvis Y Vårt Land 09.12.2015 forstått hva trosfrihet innebærer i praksis Jeg tror verken mine eller andres barn lærer i en obligatorisk skole gjennom å be for- å bli mer tolerante av å nektes å bli med i eldrene melde sine barn på gudstjeneste kirken én gang i året, skrev Karin Løvendahl og salmesang. Mogstad. Det er vi som tilhører majoriteten, som ikke har noen problemer Dette barn i løsrivelse fra foreldre. med gudstjeneste og salmesang, Å være tolerant og ha et hansom trenger å øve oss opp i toleåpent sinn handler ikke om ranse. Det gjør vi gjennom å godta dler om den å gjøre eller like det flertallet at omsorg for mindretallet inne- enkeltes gjør, men om å tåle og fremme bærer at flertallet må gi fra seg rett til selv å retten til å være og gjøre anrettigheter og tradisjoner, som bestemme. nerledes enn det flertallet gjør. for eksempel det å slippe å melde Det handler også om mot til å seg på kirkegang. Og gjennom å Beate Børresen bryte med tradisjoner som ved la være å snakke nedlatende om nærmere undersøkelse, viser og til dem som velger annerledes, seg å være i overensstemmelse for eksempel gjennom å snakmed våre verdier, nemlig omke om at det ikke er «skadelig», at man sorgen for den enkelte, likeverd og toleer «krampaktig» og at man likner på ranse. TRADISJONSBÆRER: Skolegudstjeneste i Kråkstad kirke. Kanskje er en julegudstjeneste ikke så dum når det gjelder å gi barna et innblikk i denne tradisjonsbæreren i vårt samfunn? spør Kari L. Mogstad. Foto: Thomas Haugersveen/arkiv Julesangens svanesang? SKOLEGUDS TJENESTE KARI LØVENDAHL MOGSTAD Spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU et er ikke mange ukene til jul. Et av de faste innslagene da jeg selv var barn, og nå for mine egne unger, er skoleguds tjenesten før juleferien tar til. Jeg husker det som en trivelig tra disjon da vi sluntret avgårde i rekke og rad til kirken, og det ble starten på julestemningen og feriefølelsen. Skolegudstjenestene før jul har vært under press i flere år, og det ble nylig bestemt at det nå skal innføres påmelding for barna. De siste årene har det vært motsatt, at man kunne melde sitt barn av gudstjenesten, og få et annet til bud på skolen. Jeg skjønner debatten, og motforestillingene mot at alle elever skal dra i en norsk kirke i skoletiden, i en tid der vi er sta dig mer sekulære, med en større blanding av religioner og flere med et humanistisk livssyn. Jeg er enig i at det må være frivillig om barna skal delta på et opplegg Avstanden en del tar fra alt som er «kristent», minner meg litt om den litt krampaktige løsrivelsen mange ungdommer forsøker å ha fra foreldrene sine. Kari L. Mogstad SI DIN MENING Y verdidebatt.no Dette innlegget kan du lese i vårt nettforum og diskutere der. Innlegget har også stått på trykk i Adresseavisen. i Den norske kirke. Men når det er sagt; er det så farlig da? Tar egentlig barna skade av å være med og synge noen julesanger og høre om Jesus som ble født i Betlehem? Jeg er glad hver gang jeg hører at mine barn har vært på besøk i en moskè, synagoge eller i et buddhisttempel. Det er noe jeg bevisst prøver å ta dem med til om vi er ute og reiser også. Nye ledestjerner. Kan ikke jule gudstjenesten være en god anled ning for barn til å se en kirke, enten de er fra familier med en annen tro, eller humanetikere og an dre uten en bestemt tro? Kanskje er dette det eneste direkte møtet mange barn har med et tradisjo nelt norsk kirkerom, og det må da være mer åpnende enn lukkende for barnets horisont? Etter min mening dreier en slik julegudstjeneste seg om mange andre verdier enn kun de kristne. Det ligger mye kultur og tradi sjon i et slikt arrangement også. Men Norge er blitt et land hvor sekularisme og rasjonell tanke gang er de nye ledestjernene. Avstanden en del tar fra alt som er «kristent», minner meg litt om den litt krampaktige løsrivelsen mange ungdommer forsøker å ha fra foreldrene sine. I en periode er alt som forel drene står for håpløst, gammel dags og noe man ikke skal lære noe av. Det oppstår en del trass i slike faser. Slik opplever jeg det til dels i retorikken og holdnin gene mot kirken nå. Jeg syns det er mye nedsnakking, og jeg tror ikke det er mye status og trendy å si at man er kristen i disse tider. Mange meninger. Jeg tror ver ken mine eller andres barn lærer å bli mer tolerante av å nektes å bli med i kirken en gang i året. Jeg er ikke redd for at de snik kristnes av dette, uansett bak grunn. Det har aldri vært vik tigere å utvise og å lære barna våre toleranse og et åpent sinn enn nå. Hvordan dette gjøres, er det mange meninger om, og vi feiler dessverre gang på gang. Om vi liker det eller ei, er sam funnet vårt preget av kirken og dens lange liv som tradisjons og kulturbærer, i tillegg til det teologiske. Dette viser seg vir kelig når folk trenger et sted å finne et fundament, og å søke trøst og hvile. Når katastrofer oppstår, store eller små, er kirkerommet et sted mange går til, selv om de aldri er i kirken ellers, og anser seg som ikkekristne. Der er de velkommen, og mange kjenner seg hjemme, på en benk og under hvelvingene, og når de tenner et lys. Mislyktes. Kirken strever imidlertid med å fylle benke radene på en vanlig søndag. Noen årsaker er innlysende; de har stadig færre medlemmer, og færre bruker kirken på den tra disjonelle måten. Kirken selv har forsøkt å demme opp for dette, blant annet ved å «modernisere» seg, og gjøre gudstjenestene mer folkelige. Etter mitt syn har de mislyktes med en del, og prøver for mye å følge tiden. Ved stadige skifter i liturgi, endring av «Fadervår» og andre faste sekvenser, mis ter man roen og tilhørigheten på et vis. Det er vanskeligere å sette seg ned og hvile og finne ro for kontemplasjon når man stadig blir møtt med nye versjoner og varianter, både av språk, salmer og ritualer. Er det riktig vei å gå? Jeg tror vi som mennesker trenger noe som gir oss de lange linjene i livene våre. Tradisjoner gir trygghet og tilhørighet. Kan skje er en julegudstjeneste ikke så dum når det gjelder å gi barna et innblikk i denne tradisjonsbæ reren i vårt samfunn? U MEDANSVAR: En mann på vei inn i Tripoli, Libya i 2013. Norge og andre vestlige land har et betydelig medansvar i den flyktningkatastrofen vi nå opplever. Vi var mer enn villige i 2011 til å bidra til NATOs ødeleggelse av Libya basert på indisier og politisk press, skriver Hanne Nabintu Herland. Foto: AP Photo/Manu Brabo/NTB scanpix Jo, preses er partisk Vestens overgrep. Vi kommer ikke fra at Norge og andre vestlige land har et betydelig medansvar i den flyktningkatastrofen vi nå opplever. Det hjelper ikke å late som om vi er skyldfrie. Vi var mer enn villige i 2011 til å bidra til NATOs ødeleggelse av Libya basert på indisier og politisk press. Vi slapp hele 588 bomber. Jagerpilotene har siden beskrevet i NRK Brennpunkt hvorledes det var temmelig tilfeldig hva man traff. En ny sentralbank ble opprettet i Benghazi timer etter NATOinvasjonen Libyas oljefond og rikdom ble ifølge The Guardian konfiskert av vestlige banker. Da krigen var over, vaiet Al Qaida flagget over Libya. Abdelhakim Belhadj ble Tripolis militære guvernør. Han ledet Al Qaida allierte LIFG, som sto både på FNs og USAs liste over terrororganisasjoner. Republikanernes leder, John McCain kunne ikke få fullrost Belhadj, og omtalte ham som en «modig slåsskjempe og libysk patriot» som ledet sitt folk «til friheten», bort fra «despoten Gaddafi.» At den samme Belhadj ble ISILs nye leder i Libya i 2015, må fremstå noe pinlig. Også for Norge, som var mer enn villige til å sønderbombe Libya, – i tråd med Al Qaidas ønske. NATOs bidrag til folkemor- det i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. NATO har gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der særlig amerikanernes interesser er truet. Libya var før krigen Afrikas rikeste stat med høyere levestandard enn Italia og Australia ifølge FN, gratis skole, gratis helsevesen og rett til studiestipend i utlandet for menn og kvinner, arbeidsledighetstrygd og stønad på 50.000 dollar ved familieetablering. Apatiske. I løpet av de siste 40 årene økte lese- og skriveferdighet fra 10 til 90 prosent. I Norge har ingen politiske ledere stått til ansvar for folkemordet i Libya. Man kan anta at dette er det nye idealet, at ledere slipper å stå til ansvar for sine handlinger. Kun afrikanere eller serbere sendes til den internasjonale krigsdomstolen i Haag. Det er urett som dette, urett som vi er ansvarlige for, som rammer oss midtskips gjennom både flyktningkriser og terror. Hvorfor er vi så apatisk likegyldige når terroren rammer andre, mens engasjementet kun kommer for dagen når det er oss selv det gjelder? La julehøytiden romme refleksjon rundt disse alvorlige spørsmål. REGLER KRONIKK OG DEBATT Y Kronikk: Ma Vi foretrekker innlegg på e-post. Y Innlegg må Innsendte manus blir ikke returnert. Y Vårt La Vårt Land har også et eget debattforum på net Preses Helga Haugland Byfuglien har i et inn legg i Vårt Land 9. desember svart på vår kri tikk av hennes reklamestunt for Det teologiske Menighetsfakultetet. Hun avviser der at hun med sin markedsføring favoriserer én teolo gisk læreinstitusjon foran andre. Hun viser i den forbindelse til at hun er i nær dialog med alle de teologiske lærestedene, og har takket ja og deltatt på ulike arrangementer også ved våre institusjoner. Vi anfekter overhodet ikke den positive vil jen som preses tilkjennegir med dette, og er naturligvis glad for det. Vårt poeng er av prin sipiell karakter: Det er forskjell på å delta på et faglig seminar som kirkelig aktør, som også vil kunne være profilerende for tjenesten i den organisasjonen som hun selv representerer, og det å drive markedsføring for ett lærested, hvor også økonomiske forhold er involvert og relatert til den naturlige og positive kon kurransesituasjon som vil finnes i et utdan ningsmarked. Vi finner derfor ikke at svaret fra preses forandrer noe på den prinsipielle problem stillingen som vi reiste i vårt første innlegg. Vi vil derfor opprettholde vår påstand at pre ses med dette gjør seg partisk i behandlingen av spørsmål som gjelder kirkelig utdan ning. Det er dette vi synes er beklagelig med tanke på det felles arbeid for rekruttering til utdanning til kirkelige stillinger som vi står felles om. aud V. tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo Bård Mæland, rektor Misjonshøgskolen og konstituert prorektor for VID Biskop Helga, da! Den norske kirkes preses, biskop Helga Byfuglien, går offentlig ut og oppfordrer til økonomisk drahjelp til Menighetsfakultetet, der hun samtidig er leder av forstanderskapet. Hun hevder at MF står i en særstilling som et sentrum for dannelse ved å gi skikkede teo logiske kandidater tilbake til menighetene. Men med respekt å melde – det er da vitterlig målet for alle de teologiske utdanningsinstitu sjonene i Norge. Slik forskjellsbehandling fra biskoppelig hold er vi derfor ikke tjent med. I kontrast til dette står samtidig teologi utdannelsen i NordNorge i fare for å bli lagt ned av Universitetet i Tromsø. Kanskje Byfuglien og bispekollegiet som helhet hel ler burde ha gitt et moralsk håndslag til dem som virkelig trenger det. Menighetsfakultetet vil alltids klare seg. Jeg ser at biskop Byfuglien avviser kritik ken ved å hevde at hun ikke driver forskjells behandling: Hun skal ha bidratt på de andre lærestedene, blant annet gjennom seminarer og deltakelse i samtaler. Men hun har da meg bekjent ikke fremstått i annonsekampanjer for noen av dem. La meg derfor komme med føl gende kanskje noe burleske allusjon: «Jeg går i alle begravelser tilrettelagt av ethvert begra velsesbyrå, men selv foretrekker jeg Jølstad.» Jeg har alltid syntes at Helga Byfuglien har vist sunn dømmekraft i et sprikende kirke landskap. Derfor bør vi vel kanskje håpe at denne saken er en såkalt glipp. øyvind norderval, professor tF, UiO D en norske kirke vil snart få ny ordning for ekteskaps inngåelse, men er selv mitt i en skilsmisse, riktignok uten å ville innrømme det. Slik sett ligner kirken på en romantisk ektemann som lever på gamle minner og insisterer på at «vi har det da godt sammen, tenk på alt vi deler, tenk på barna». Dette repeteres uten vilje til å ta innover seg at familien er i full oppløsning. Skal vi bli værende i bildet må vi snakke om barna. De kan deles i to kategorier. De «eldste» som er opplært på tradisjonelt vis, er frustrerte. Og hvis de ikke allerede har flyttet hjemmefra vurderer de å gjøre det. De «yngste» som er åpne for ny liturgi og lære, blir værende, og er kanskje endatil begeis tret for endelig å få huset for seg selv. Den gleden kan likevel bli kortvarig for det som venter rundt neste sving vil bli en hard kamp om ressurser. Uten en bred oppslutning i befolkningen kan ikke Dnk regne med å beholde sine privilegier verken økonomisk el ler som begunstiget kulturaktør. Dnk kan levere vakre seremonier ved store anledninger, men det er den ikke len ger alene om. Mange gode alternativer. Og det er ikke få som opplever det provose rende at Dnk inntar en rolle som om den representerer folkefellesskapet i Norge. Faller oppslutningen om kirken ytterligere vil det bare bli mer og mer meningsløst å hevde en slik posisjon. Kristne har mange gode alternativer hvis de ønsker å gå ut av Dnk. Forand ringen av kirken har pågått lenge, og mange aktive kristne har allerede fun net seg ny tilhørighet. På kort sikt vir ker kanskje ikke en slik avskalling dra matisk. De fleste bytter verken bank strømleverandør eller kirke med min Bachs Markuspasjon ik I et oppslag i Vårt Land 3.desember om Oslo Internasjonale Musikkfestival fremheves urfremførelsen av en ny Markuspasjon «basert på Bachs ufullendte verk». At bare tekstheftet til Bachs Markuspa- Ikke alene og dum i kli Det trengs at noen våger å holde fram verdienes betydning for praksis! Klimakampen trenger ny politikk og internasjonale avtaler, men også at enkeltmennesker engasjerer seg og sier høyt at mine og dine valg har betydning, og som synliggjør at det er et personlig ansvar. Derfor stor takk til Sunniva Gylver som i Vårt Land 5. desember ser miljøansvaret
© Copyright 2024