OSLO TINGRETT DOM I Avsagt: 24.09.2015 i Oslo tingrett, Saksnr.: 14-182338TVt-OTtR/05 Dommer: Tingrettsdommer Saken gjelder: Gyldigheten av vedtak fra Klagenemnda for industrielle rettigheter. nvacare I nternational Sarl Torild Margrethe Brende Advokat Thomas Rukin v/advokatfullmektig Ane Strand Nilssen mot Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter Advokat Hilde Lund Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse DOM Saken gjelder gyldigheten av vedtak fra Klagenemnda for industrielle rettigheter 12. september 2014, i klagesak PATl3l026. Frcmstilling av sakcn Invacare International Sàrl, Sveits ("Invacare") er innehaver av europeisk patent EP 2253297 som gjelder ryggstø for rullestol. PatentetbleforsøktvalidertiNorge26. juni2012av Invacare, medZacco NorwayAS ("Zacco") som fullmektig. Frist for å betale valideringsavgift var 29. august 2012. Avgiften ble ikke betalt innen fristen. Ved Patentstyrets brev 10. september 2012 avslo Patentstyret valideringen grunnet manglende innbetalt valideringsavgift . Saksøker fremsatte 12. november 2012 begjæring om at patentet skulle valideres til tross for fristoversittelsen. Valideringsavgiften ble imidlertid ikke betalt innen den nye fristen som nå var lørdag 10. novemher, men i praksis 12. november 2015. Innbetalingen innkom 6. desember 2012. Zacco har opplyst at den manglende betalingen, begge ganger, skyldes menneskelige feil begått av underordnet personale. Ved Patentstyrets avgjørelse 6. mars 20 1 3 ble oppreisningsbegjæringen awist. I avgjørelse 12. september 2014 stadfestet Klagenemnda for industrielle rettigheter ("Klagenemnda") Patentstyrets awisningsavgjørelse. Saksøker har ved stevning 12. november 2014 krevd vecltaket om awisning av oppreisningsbegjæringen kjent ugyldig. Hovcdforhandling blc avholdt 7. scptcmbcr 2015 Partene har benyttet betegnelsen Klagenemnden i påstandene som er nedlagt, mens det korrekte skal være Klagenemnda. Retten har valgt å gjengi påstandene ordrett selv om det innebærer at språkbruken ikke er konsekvent gjennomført i dommen. S aksøkerens påstandsgrunnlag Klagenemndas avgjørelse må oppheves fordi den er beheftet med faktiske og rettslige feil. a Til tross for at fristene i patentloven $ 72 mä oppfattes som objektive og endelige, kan det i enkelte tilfeller finnes årsaker som er vektige nok til å tillate avvik fra denne bestemmelsen. 2 14-182338TV t-OTrR/05 a Under henvisning til europeisk praksis og prinsippet om "the protection of legitimate excpectations" anføres at det foreligger omstendigheter i denne sak som medfører at oppreisning skulle vært gitt. a Det vises til at Patentstyrets fakturapraksis varierer og at det i en tidligere sak først ble fakturert valideringsavgift etter at fristoversittelsen var behandlet. a Saksøker hadde en berettiget forventing om å ikke lide rettstap. Saksøkerens påstand 1. Klagenemnden for industrielle rettigheters avgjørelse av 12. september 2014 i klagesak PAT 131026 oppheves og saken blir tatt opp til realitetsbehandling. 2. Staten ved Klagenemnden for industrielle rettigheter betaler til Invacare sakens omkostninger. Saksøktes påstandssrunnlag . Klagenemndas avgjørelse er korrekt. Det vises staten slutter seg a til begrunnelsen i avgjørelsen som til. Det gis som utgangspunkt ikke oppreisning ved oversittelse av fristene i patentloven $ 72 (1). Oppreisning av oppreisningsfristen tilkjennes kun i unntakstilfeller, basert på doktrinen om "legitimate expectations" slik den er utviklet i praksis fra det europeiske patentverket (EPO). i denne a Staten kan ikke se at vilkårene er oppfylt a De absolutte fristene i patentloven $ 72 (1) kan heller ikke sensureres ut fra rimeli ghetsbetraktninger. sak. Saksøktes påstand 1. Staten viKlagenemnden for industrielle rettigheter frifinnes. 2. Staten viKlagenemnden for industrielle rettigheter tilkjennes sakskostnader -3- 1 4-1 82338TVt-OTrR/05 Rettens vurdering For at et europeisk patent ("EP-patent") skal være gyldig i Norge må patentet valideres i Norge. Videre må det betales valideringsavgift til Patentstyret. I aktuelle sak utløp fristen for å betale gebyret 29. august 2012, uten at gebyret var blitt betalt. Oppreisningsbegjæring innkom Patentstyret 12. november 2012. Vilkårene for å begjære oppreisning følger av patentloven $ 72 som lyder: "Dersom en patentsøker, bortsett fra i de tilfelle som er nevnt i annet ledd, har oversittet en frist fastsatt i eller i medhold av denne lov, og som følge av dette har lidt rettstap, skal saken likevel tas under behandling såfremt han godtgjør at han og hans fullmektig har utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves. Slik begjæring må fremsettes skriftlig til Patentstyret innen to måneder etter at clen hindring som førte til fristoversittelse er opphørt, og senest ett år etter fristens utløp. Innen samme tid skal den unnlatte handling være foretatt. Det skal betales fastsatt avgift." Som det følger av bestemmelsen er det et vilkår for oppreisning at begjæringen fremsettes skriftlig overfor Patentstyret innen to måneder etter at hindringen, som førte til fristoversittelsen er opphørt, og senest innen ett ar etter fristens utløp. Innen samme tid skal den unnlatte handling, i dette tilfellet betaling av valideringsavgift, være foretatt. Partene er enige om at begjæringen er fremsatt innen fristen på to måneder. Fristen regnes fra det tidspunkt fullmektigen ble oppmerksom på fristoversittelsen. Zacco ble kjent med Ãonno r¡a.l Dofanfcfr¡rafc vvs r srvrrrr svrufv Lro., or, 1O ¡ v. canfpmhor urvv st JvlJLv¡¡rv )(11? Fleoiærinûpn ^m nnnreisnino hle innlevert mandag 12. november, men ble ansett rettidig innkommet siden fristdagen 10. november falt på en lørdag. Partene er også enige at valideringsavgiften er innbetalt for sent. Denne ble først betalt 6. desember 2012. Det er videre uomtvistet at vilkårene for oppreisning i patentloven $ 72 første ledd annen setning i utgangspunktet ikke er oppfylt med bakgrunn i den forsinkede betalingen. Tvisten gjelder derimot hvorvidt Paterfstyret likevel skulle ha behandlct opprcisningsbcgjæringcn. Retten skal kun ta stilling til om de formelle vilkårene for at Patentstyret kunne behandle oppreisningsbegjæringen var til stede. Spørsmålet om oppreisning skulle ha vært gitt tilhører den materielle vurderingen og er ikke tema for rettens vurdering i denne sak. til grunn at fristen i patentloven $ 72 første ledd som utgangspunkt er absolutt og at det er patentsøkers ansvar å overholde fristen. Den norske bestemmelsen er basert på den europeiske patentkonvensjonens artikkel 122 (4) hvor det Retten legger som Klagenemnda fremkommer: "Oppreisning er utelukket med hensyn til fristene for å begjære oppreisning." Videre vises til NOU 1976:49 side 131 om betenkeligheten med å innføre en tilsvarende bestemmelse om oppreisning i norsk rett og at dette tilsier at vilkårene for oppreisning gjøres temmelig strenge. Fra NOU side 132 hitsettes: "Det kriterium som er valgt som vilkar for oppreisning skal gis, er at søkeren (eventuelt fullmektigen) må ha 4 1 4 -1 82338-tV I -OT r R/0 5 utvist all den omhu som med rimelighet kan kreves av ham. [....]. En situasjon hvor oppreisning ofte vil måtte gis når den forekommer, er hvor frist er overskredet på grunn av uregelmessigheter eller avbrudd i postforbindelsene [. . . ]. " For å fastsette omfanget av dette snevre unntaket er det relevant å se hen til EPOs praksis og deres tolkning av patentkonvensjonens artikkel I22.I EPOs sak J 41192 uttales at hvis en mangel "is readily identihable by the EPO and can easily be corrected within the time limit, the principle of good faith requires the EPO to issue warning." I EPOs sakG 2197 uttales: "the principle of good faith requires the EPO to warn the applicant of any impending loss of rights, if such a warning can be expected in all good faith, and that such a warning may be expected if the deficiency is readily identifiable for the EPO and the applicant can still correct it within the time limit." Doktrinen som er utviklet i EPOs praksis er senere fulgt i norsk forvaltnings- og rettpraksis. Patentstyret har i tidligere avgjørelser vist til at bestemmelsen i patentloven $ 72bør tolkes i samsvar med den europeiske patentkonvensjonens artikkel 122 slik den forstås internasjonalt, og at det må legges betydelig vekt på avgjørelser fra EPOS juridiske klageorgan jf. Nordisk Immateriellt Rättskydd, 1998 side724 og725. Den ulovfestede læren om "the protection of legitimate expectiations" er også lagt til grunn i Oslo tingretts dom TOSLO-10-101256 og i den etterfølgende saken for Patentstyrets Annen avdeling, PS-201l-8146, samt en rekke senere avgjørelser fra Patentstyret. Ut fra denne praksis kan det oppsummeres at fristene etter patentloven $ 72 er absolutte, men at det rent unntaksvis kan gjøres unntak der dette er nødvending for å besk¡te berettigede forventinger. Ved mottak av oppreisningsbegjæringer foretar Patentstyret en formaliakontroll. Det kontrolleres om begjæringen er fremsatt innen fristen og om den handlingen det er søkt om oppreisning for, er foretatt innen samme frist. I den forbindelse vil det kunne oppdages at valideringsavgiften ikke er blitt betalt og Patentstyret vil kunne varsle søkeren slik at betaling kan foretas innen tomånedersfristen. Dette forutsetter imidlertid at formaliakontrollen kan foretas på et så vidt tidlig tidspunkt at feilen kan rettes før utløpet av fristen. I denne sak innkom oppreisningsbegjæringen på fristens siste dag, samtidig som valideringsavgiften ikke var betalt. Da den manglende betalingen ble konstatert var fristen allerede løpf ut. Søker kan da ikke nå frem med at de hadde berettigede forventinger om å bli varslet om den manglende betalingen og samtidig ha mulighet til å foreta innbetaling av valideringsavgiften innen fristens utløp. ulik i de andre skandinaviske landene og at det derfor var noe uklart hvilken faktureringspraksis Patentstyret i Norge fulgte. Retten viser til at saksøker har vært representert ved norsk fullmektig som må forutsettes å kjenne det norske regelverket. Det fremkommer uttrykkelig av lovteksten i patentloven $ 72 at " Saksøker har anført at faktureringspraksisen er den unnlatte handling", her betaling av valideringsavgiften, må være foretatt innen fristen for å begjære oppreisning. 5 1 4-1 82338-tV r -OTt R/05 For øvrig bemerker retten at det ikke er rom for noen rimelighetsvurdering ved vurderingen om oppreisning skulle ha vært gitt, slik som saksøker anførte i stevningen. Dette synspunkt synes da heller ikke å ha blitt fastholdt fra saksøker under hovedforhandlingen. Årsaken til at valideringsavgiften ikke ble betalt er således ikke relevant ved vurdering om oppreisningsbegjæringen skal tas opp til behandling. Oversittelsen av fristen skyldes ikke manglende oppfølging fra patentmyndighetene. Doktrinen om "the protection of legitimate expectiations" kommer ikke til anvendelse og det er følgelighovedregelen som er aktuell i denne sak. Sakskostnader Søksmålet har ikke ført frem og saksøker skal etter hovedregelen i tvisteloven $ 20-2 betale notpartens sakskostnader. Retten finner ikke at unntaksrcglcnc i tredje ledd får anvendelse. Advokat Hilde Lund har lagt frem en omkostningsoppgave pä26 095, hvorav 25 375 utg¡ør salær. Det er ikke fremsatt noen innsigelser mot sakskostnadsoppgaven. Retten legger det oppgitte beløp tvisteloven $ 20-5 første ledd. til grunn som nødvendige kostnader for saken jf. f)nmmen er avsast to etter lovens frist srunnet dommerens andre siøremål -- daser -------a--_ 9 -' -- ---ô- o 14-182338TVt-OTtR/05 DOMSSLUTNING Staten v/Klagenemnda for industrielle retti gheter frifinne s. Invacare International Sàrl betaler sakskostnader til Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter med kroner 26 095 - tjuesekstusenognittifem - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Retten hevet orild Brende Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. -7 - 14-182338TVt-OTtR/05 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til ä fä avg¡ørelser overprøvd av høyerc domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndagtil og med annen påskedag, fra og med 1 . juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med 3. januar, jf. domstolloven $ 140. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Anke Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke - uavhengig av verdien av ankegjenstanden - nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses enkelte krav eller enkelte ankegrunner. til Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse päparter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelderhele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved tlorrr ettcr uruntlig furhandling i lagmarursletten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken star for lagmannsretten. Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsnressig ug forsvarlig behandling,kan avg¡ørelsen for den skjønnsmessige aweiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. Enbeslutningkanbare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgj ørelser Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke tra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre gnrnner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. - Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte ätatil behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggencle sakcn, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmåI. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse r lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avg¡øres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.
© Copyright 2025