1. No category

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Prosessrapport
TweeD - Tweet Decision
Jonatan Hoff
Valerij Fredriksen
Øyvind Moldestad
Eirik Vabo
Elise Foss
Håvard Bakke Bjerkevik
April 2015
Et semesterprosjekt i
TMA4851 EiT - Masse data, mange muligheter
Sammendrag
Bakgrunn Vi har i løpet av prosjektoppgaven i EiT gått gjennom en gruppeprosess. Landsbyen vår var relativt homogen, og med mange personer som hadde
bakgrunn fra fagretninger innenfor data. Dette mener vi påvirket samarbeidet i
stor grad, da flere av oss hadde en kvantitativ tilnærming til å løse problemer. Vi
har nå jobbet sammen på et prosjekt i til sammen 15 dager, og i denne rapporten
beskriver vi utviklingen gruppen har vært gjennom.
Resultater Vi har reflektert grundig over gruppens atferd gjennom prosjektperioden. Det er flere sider ved et slikt samarbeid som er interessante å belyse. Vi har
valgt ut tre: Dynamikken i gruppen, kommunikasjon mellom gruppemedlemmene
og hvordan vi har brukt mål til å styre prosjektarbeidet. Vi har analysert observasjoner innen disse områdene ved hjelp av teori og refleksjon, og presenterer
hovednytten av dette i denne teksten.
Konklusjon Gruppen er enige om at det har vært en klar nytteverdi i å studere en slik prosess nærmere. Resultatene peker i stor grad på hva hvert enkelt
gruppemedlem har lært og hvordan vi kan dra nytte av dette i gruppesamarbeid
man støter på videre i utdanningen og i arbeidslivet. EiT har på denne måten vært
en nyttig opplevelse, som har gitt en forsmak på hva man kan vente seg når man
skal ut i arbeidslivet.
Innholdsfortegnelse
1 Presentasjon av gruppen
1.1 Eirik . . . . . . . . . . .
1.2 Elise . . . . . . . . . . .
1.3 Håvard . . . . . . . . . .
1.4 Jonatan . . . . . . . . .
1.5 Valerij . . . . . . . . . .
1.6 Øyvind . . . . . . . . .
1.7 Gruppen . . . . . . . . .
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
2 Rammevilkår
2
2
2
3
3
3
4
4
4
3 Teamutvikling
3.1 Gruppedynamikk . . . . . . . . . . . . .
3.1.1 Kompetansediversitet . . . . . .
3.1.2 Struktur og ansvarsfordeling . . .
3.1.3 Beslutningsprosesser . . . . . . .
3.2 Kommunikasjon . . . . . . . . . . . . . .
3.2.1 Dominerende gruppemedlemmer
3.2.2 Asymmetrisk kompetanse . . . .
3.2.3 Direkte og ærlig . . . . . . . . .
3.3 Mål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
5
5
5
6
7
9
10
11
13
16
4 Personlige refleksjoner
4.1 Eirik . . . . . . . . .
4.2 Elise . . . . . . . . .
4.3 Håvard . . . . . . . .
4.4 Jonatan . . . . . . .
4.5 Valerij . . . . . . . .
4.6 Øyvind . . . . . . .
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
18
18
19
20
20
20
21
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
5 Gruppens avsluttende refleksjoner
21
1
1
1.1
Presentasjon av gruppen
Eirik
Mitt navn er Eirik og jeg er 27 år gammel. Jeg kommer fra
Sørlandets hovedstad Kristiansand hvor jeg er både født og oppvokst. Jeg gikk på idrettslinjen på Gimle Vgs hvor studiespesialiseringen var fotball. Jeg satset seriøst, og oppnådde stolt å bli Juniornorgesmester i 2006, som er mitt største meritt fra fotballbanen.
I mitt siste år på videregående fant jeg ut at livet var mer enn fotball, og valgte det bort. Etter videregående hadde jeg et friår for
så å søke meg til militær førstegangstjeneste. Jeg vurderte sterkt
en karriere her, men det sivile liv fristet for mye. Etter et ”karakterforbedringsår” på Bjørknes i Oslo reiste jeg nordover til NTNU i
Trondheim. Her går jeg nå mitt 4de år på Industriell Økonomi og
Teknologiledelse. Jeg har valgt produksjon- og kvalitetsteknikk som
teknisk spesialisering og finans som økonomisk hovedprofil.
Jeg kunne fått fritak fra EiT, men valgte bevisst å ta faget fordi jeg synes det er spennende å jobbe i
grupper, og jeg tror det er viktig å ha flere slike erfaringer. Å jobbe på tvers av fagretninger er veldig
relevant for arbeidslivet, og jeg hadde lyst til å ”trene” på å være i en slik situasjon. Mine egenskaper
som jeg hadde lyst til å utvikle er at jeg er glad i å planlegge og koordinere, at jeg er positiv og at
jeg er løsningsorientert. Jeg synes også at temaet Big Data var veldig spennende, og hadde lyst til å
utforske det gjennom et slikt gruppearbeid.
1.2
Elise
Hei!
Jeg heter Elise.
Jeg er ei jente på 23 år fra
et lite sted i Kongsberg kommune som ingen har hørt om,
også kalt Hvittingfoss.
Jeg går på linjen som heter Industriell Økonomi og Teknologiledelse med teknisk fordypning i
Datateknikk og økonomisk fordypning i Matematisk Optimering.
Med min bakgrunn har jeg innsikt i mange forskjellige fagfelt og jeg føler at min bakgrunn er veldig relevant for denne landsbyen.
Allikevel følte jeg ikke at jeg
helt skjønte hva Big Data var, bare at det hørtes litt
kult ut når jeg skrev det opp som ønske på It’s Learning.
Jeg gikk inn i arbeidet med en ikke altfor positiv holdning, da jeg
har hørt veldig mange rykter om EiT. Jeg prøvde faktisk å få fritak, men det fikk jeg ikke. Jeg var
veldig skeptisk til den konstruerte gruppa som ble satt i en konstruert setting med hva jeg tenker
kommer til å bli konstruerte konflikter. Allikevel går jeg inn med innstillingen om at jeg skal bidra
der jeg kan. Jeg ser på meg som en slags potet, altså en som kan brukes til det meste.
Generelt er jeg en åpen, positiv og hardtarbeidende person som liker orden og struktur. Jeg er
veldig vant til gruppearbeid hvor jeg ender opp med å gjøre hovedparten, noe jeg håper å unngå i
EiT. Jeg har forventninger til at de andre i gruppa vil jobbe like hardt som meg, og at vi kan ha det
gøy sammen, til tross for min ikke altfor positive innstilling.
2
1.3
Håvard
Eg heiter Håvard, er 22 år og kjem frå Volda. Eg går fjerde
året matematikk.
Matematikk og big data er relatert, men
det er ikkje nødvendigvis så opplagt korleis eg skal få brukt
bakgrunnen min når eg skal jobbe med dette prosjektet. Eg
ser rett nok ikkje på det som så viktig å få brukt matematikk i dette arbeidet, så lenge eg gjer noko eg liker og føler
eg får til.
Eg er vand frå studiet til å lese meg opp på
og forstå nye ting, og det kan jo vere ein nyttig eigenskap
her.
Eg har stort sett inga erfaring med gruppearbeid sidan vidaregåande,
og eg liker som regel best å jobbe åleine. Men eg er gira på å gjere ein
god innsats for gruppa, og håper eg kan lære noko av dei eg jobbar
med.
1.4
Jonatan
Mitt navn er Jonatan, og jeg er 22 år gammel.
Jeg er
halv svensk, halv norsk og har bott i Trondheim og Stockholmsområdet.
Ungdomsskole og videregående gikk jeg her
i Trondheim.
Jeg tok min bachelor i Computer Science
på Essex University i England og tar nå mastergrad i informatikk her på NTNU med spesialisering innen kunstig intelligens.
Jeg er fornøyd med at jeg kom inn på landsbyen “Big Data” ettersom det er tett relatert til det jeg studerer å derfor lett å finne noe jeg kan bidra med.
Jeg
hadde hørt lite om EiT før jeg startet ettersom jeg studerte
i England og hadde derfor ikke noen spesielle forventninger til
faget.
Jeg er generellt negativt instilt til større gruppearbeid ettersom i min erfaring ender halve gruppen oftest opp med å gjøre alt arbeidet. Jeg er derimot veldig glad i å jobbe i mindre grupper da det
er mye lettere å samarbeide samt lære seg fra hverandre. Jeg ser fram imot å få prøve på å jobbe i en
gruppe med folk fra ulike bakgrunn da jeg ikke fått prøvd det tidligere. Jeg forventer å jobbe hardt
å ende opp med noe alle i gruppen føler seg fornøyd med.
1.5
Valerij
Mitt navn er Valerij, jeg er 22 år gammel og studerer Datateknikk
med spesialisering i kunstig intelligens.
Jeg valgte Big Data
landsbyen fordi jeg har tatt flere data prosessering, klassifisering relaterte fag og syntes at det er et interessant fagfelt.
Prosjektet gruppen valgte er programmeringstung og relevant for
mitt studie, derfor føler jeg at jeg får bidratt en del med
det.
3
Jeg hadde ingen forventninger til EiT før start ettersom jeg ikke har hørt noe om faget før, men
jeg tok faget ”Kundestyrt prosjekt” semestret før, et fag som ligner på EiT, og syntes det var et veldig
lærerikt og interessant fag.
1.6
Øyvind
Mitt navn er Øyvind og eg er 24 år gammel. Eg kjem frå
Førde i Sogn og Fjordane og er no på mitt 4. år som student ved NTNU. Her tar eg mastergrad i kommunikasjonsteknologi med informasjonssikkerheit som hovudretning. Ved siden
av studietiden bruker eg mykje tid på å jobbe med oppstartsbedrifter og eg er sjølv medgründer i to bedrifter.
Gjennom både utdanning og jobbing har eg fått erfaring med
utvikling som eg føler at eg får bruk for i dette prosjektet.
Mine forventninger til Eksperter i Team var egentlig at det var et
unødvendig fag. Dette var forventninger som baserte seg på kva eg
hadde høyrt frå eldre studenter. Eg var derfor glad for å få et interessant tema som Big Data. Generelt sett så liker eg å jobbe i gruppe,
men eg har både positive og negative erfaringer frå tidligere i studiet. Når eg, etter nokre veker med
Eksperter i Team, ser tilbake på tidligere gruppearbeid ser eg at konflikter og situasjoner kunne vert
ungått. Eg håper derfor at arbeidet i Eksperter i Team vil bli både interessant og lærerikt.
1.7
Gruppen
Vår gruppe består av en kvinnelig og fem mannlige studenter som har tilknytning til fem forskjellige
institutter. Vi har alle en teknisk bakgrunn, men allikevel ligger i de store ulikhetene i kompetansen
vi har fra våre egne fagområder, samt personlighet.
Vi ser på diversiteten i kompetanse som en stor fordel, da forskjellige bakgrunner ofte legger grunnlaget
for forskjellige tilnærminger til problemet. Vi håper å utnytte de forskjellige tilnærmingene til å lage
et sluttprodukt som gjenspeiler nettopp den diversiteten vi har i vår gruppe. Samtidig som vi har
diversitet i kompetanse, så har vi relativt lik bakgrunn da vi kun representerer to fakulteter. Vi ser
både fordeler og ulemper med dette. Homogenitet i en gruppe er ofte hemmende i kreative prosesser,
og det kjører ofte gruppen inn på et spor gruppen har vanskeligheter med å komme ut av (Johnson
and Johnson, 2013). Samtidig har vi en sterk diversitet på personlighet, noe vi håper skal hindre oss
fra fellene med en homogen gruppe. Med andre ord er vi simultant en homogen og heterogen gruppe,
det avhenger kun av hvilket perspektiv man har.
2
Rammevilkår
Gruppens arbeid har vært påvirket av rammene satt av ledelsen i faget, samt landsbyhøvdingen.
Landsbytemaet har vært “Big Data- Masse Data, Masse Muligheter”. Utover dette ble det gitt få
direktiver fra landsbyhøvdingen på innhold og krav til prosjektet. Seks mennesker med forskjellige
bakgrunn og fagfelt ble satt sammen for å skape et prosjekt innenfor temaet Big Data hvor alles bidrag
er relevant. Vår løsning på dette var å utvikle et program vi har valgt å kalle TweeD, av Tweet Decision, et produkt som visualiserer meninger ved hjelp av tweets og skal fungere som et støtteverktøy
i en beslutningsprosess.
Arbeidsplanen vi designet for vår prosess ble sterkt påvirket av opplegget designet av landsbyledelsen.
4
Opplegget besto av et mangfold av øvelser designet for å stimulere refleksjon innad i gruppene.
Følgende øvelser var en del av opplegget til landsbyen: Innsjekk, Utsjekk, Kompetansetrekant, SITRA,
Lapp-i-Hatt, Samarbeidsindikatoren, De Bonos Six Thinking Hats, Kaffebesøk og en numerisk feedbackøvelse. I tillegg valgte vi å utføre SPGR øvelsen på egenhånd. Tidlig i prosessen ble det også
lagt opp til at gruppen skulle designe en samarbeidsavtale. Denne avtalen har fungert som en intern
ramme under vårt gruppearbeid.
Vi har under prosessen med å skrive denne rapporten forholdt oss til rammene gitt i Veiledning
for Studenter i EiT. Refleksjoner rundt samarbeidet har vært en kontinuerlig og parallell prosess med
arbeidet med prosjektet. Rapporten har en struktur hvor situasjoner etterfølges av refleksjoner, teori,
aktuelle tiltak, samt læringsutbytte. Dette er ment for å illustrere utviklingen vi har hatt som en
gruppe.
3
3.1
Teamutvikling
Gruppedynamikk
I denne delen ønsker vi å diskutere hvordan dynamikken i vår gruppe har vært og hvordan den har
påvirket arbeidet vi har gjort. Først ønsker vi å se på kompetansen vi har i vår gruppe og hvordan
denne påvirker gruppen og de beslutningene vi har tatt underveis i prosjektet. Deretter skal vi
diskutere strukturen og ansvarsfordeling i gruppen og dens påvirkning på gruppens fremdrift. Til
slutt ser vi på beslutningsprosessene vi har hatt i gruppen, resultatet av disse og hvordan de har
påvirket det endelige resultatet.
3.1.1
Kompetansediversitet
Vår arbeidsgruppe er homogen, med tanke på kompetanseområder (se Seksjon 1.7 Presentasjon av
gruppen). Dette er et resultat av en relativt homogen landsby. Når man ser nærmere på vår gruppe
vil man allikevel oppdage forskjeller i både kompetanse og erfaring. Allerede første landsbydag ble
disse forskjellene diskutert i forbindelse med kompetansetrekantøvelsen. Vi identifiserte dette som en
interessant mulighet til å gjøre et prosjekt på tvers av våre kompetanseområder. Temaet rundt valg
av prosjekt vil bli diskutert senere, men et viktig aspekt for dette avsnittet er at det var enighet i at
gruppen måtte velge et prosjekt alle sto bak og hadde gode muligheter til å bidra på.
Landsbyhøvdingen lot oss fritt velge prosjekt innen Big Data som vi selv ønsket. Det kom raskt
frem at vi alle hadde en veldig teknisk tolkning av landsbytemaet og ønsket å gjennomføre et programmeringsteknisk prosjekt. Flere av gruppemedlemmene hadde reflektert rundt landsbytemaet
allerede før EiT startet og kom med ideer til prosjekt allerede på første landsbydag. Vi var alle,
helt fra starten, interessert i å lage et fysisk produkt som kunne brukes til noe, og ønsket ikke å ha
en teoretisk tilnærming til landsbytemaet i vårt prosjekt. Til tross for at et programmeringsteknisk
prosjekt var i henhold til alles ønsker, hadde ikke gruppen noe tydelig formening om hvordan prosjektet skulle muliggjøre alles bidrag da det kun var halvparten av gruppen som satt på tilstrekkelig
kompetanse innen programmering. Samtlige i gruppen var allikevel enige da vi valgte å gå for et tungt
programmeringsprosjekt med en innstilling om at vi var nødt til å definere prosjektet i en retning som
ga alle mulighet til å bidra og skape en jevn arbeidsfordeling.
Allerede under grupperefleksjonen på samme landsbydag gjorde Håvard gruppen oppmerksom på
sin bekymring rundt sin mulighet til å bidra på prosjektet og at hans matematikkunnskaper ikke ville
bli utnyttet. Gruppen lyttet til bekymringen, men valgte å ikke iverksette noen tiltak på dette tidspunktet. Da arbeidet med prosjektet begynte for fullt på femte landsbydag, innså flere konsekvensen
av at ikke alle kunne bidra direkte på produktet; flere av gruppens medlemmer var usikre på egne
fremtidige bidrag på prosjektet og hadde få arbeidsoppgaver i sikte. Fasilitatorene gjennomførte på
5
dette tidspunktet en øvelse med navnet ”Lapp-i-hatt”. Øvelsen gikk ut på at gruppens medlemmer
skulle skrive to positive aspekter ved gruppen og et negativt aspekt ved gruppen. Under denne øvelsen
kommer det frem at samtlige i gruppen var bekymret for at ikke alle kunne bidra og hvordan dette
ville påvirke prosjektet. Enigheten rundt bekymringen satte et enda sterkere lys og forsterket bevisstheten på problematikken rundt den enkeltes bidrag. Gruppen innså at vi måtte finne et tiltak for å
bedre denne situasjonen. Vi satt oss derfor ned og så på prosjektet som en helhet. De med bakgrunn
i programmering gjorde nøye rede for alle arbeidsoppgavene som de hadde sett for seg at skulle bli
gjennomført, samt kom med forslag på forskjellige muligheter til nytt fokus i prosjektet. Gjennom
denne prosessen fant vi ut at vi ønsket å ha mer fokus på den matematiske delen av modellen for å
inkorporere Håvard sitt fagfelt.
Frem til ”Lapp-i-hatt” øvelsen var gruppen passiv, og ingen tok initiativ til å iverksette tiltak for
å innlemme alles kompetanse i prosjektet. I følge Schwarz (2002) er det slik at gruppemedlemmer ofte
unngår å diskutere ikke-temaer fordi det er vanskelig å ta opp slike emner da andre medlemmer kan
føler seg ukomfortable eller blir defensive. Mange ser på det å ta opp ikke-temaer som å ikke være
medfølende på gruppa, og føler at man da lager en unødvendig konflikt. I vår gruppe var bidragsmulighetene til den enkelte på prosjektet et ikke-tema som alle i gruppen var klar over, men ingen tok
initiativ til å bedre.
Øvelsen fikk gruppen til å innse at vi som en gruppe ikke utnyttet bredden i vår kompetanse som
vi ønsket. Denne innsikten ble brukt til å øke fokuset på en matematisk del av prosjektet for å
sikre alles bidrag på prosjektet. I retrospekt ser vi at dette ble et vendepunktet for vår gruppe. Fra
dette tidspunktet hadde alle klart definerte arbeidsoppgaver, noe som er viktig i et effektivt gruppearbeid i følge Schwarz (2002). Gruppen fikk nå på en mye bedre måte utnyttet både kompetansen
og arbeidsviljen til samtlige i gruppen. Disse hendelsene ga oss erfaring med viktigheten av å sikre
arbeidsoppgaver til alle og at samtlige har muligheten til å bidra med sin kompetanse.
3.1.2
Struktur og ansvarsfordeling
Vi merket tidlig i prosessen at vi ønsket å ha en på gruppa med mer ansvar, en form for leder. Allerede
under refleksjonen i første landsbydag kom det opp at samtalene går lett men på grunn av manglende
ordstyring og usikkerhet rundt gruppenormer ble diskusjonene lite effektive. Da vi uken etter skulle
skrive samarbeidsavtalen var lederrollen noe av det første ble diskutert. Elise var veldig komfortabel
med å ta ordet og endte opp med å styre mye av samtalen uten at dette var noe gruppen hadde blitt
enig om på forhånd. Hun, som en ekstrovert person, tok ofte ordet, og initierte diskusjonen fordi de
andre gruppemedlemmene var mer introverte og passive. De bidro lite til samtalen, så målet var at
resten av gruppen skulle bli mer komfortable utover i diskusjonen og komme med sine bidrag. Hennes
dominanse i diskusjonen endte med at de andre ikke fremmet noen av sine meninger, og prosessen ble
ensporet.
Det var med bakgrunn i disse situasjonene at vi tredje landsbydag valgte en fast leder, og kontraktfestet
denne rollen gjennom samarbeidsavtalen til gruppen. Schwarz (2002) er blant de som presenterer den
tradisjonelle oppfatningen om at en gruppeleder er nødvendig for struktur og fremdrift i en gruppe.
Levin og Rolfsen (2004), på sin side, legger mer vekt på viktigheten av at en leder er en funksjon
snarere enn en person. Med dette i tankene valgte vi å definere lederen som en koordinator, en person
som har overordnet ansvar for å strukturere ordstyringen og for generell organisering, men uten mer
makt til å ta beslutninger. Vi valgte Eirik som koordinator da han fremmet ønske om å være det og
alle ønsket han i en slik rolle. Schwarz (2002) skriver i tillegg at alle medlemmer må være inneforstått
med lederens rolle og ansvarsområder for at gruppen skal være effektiv.
Etter at Eirik ble valgt som koordinator ble det bedre flyt i alle diskusjoner og samtaler. Elise
følte ikke lenger at hun måtte ta ansvar for fremdriften i diskusjonene. Som koordinator innførte
6
Eirik mer ordnede rammer rundt diskusjonene. Effektene av dette er nærmere beskrevet i Seksjon
3.2.1 Dominerende gruppemedlemmer. I ettertid ser vi at valget av en lederrolle ga oss mange positive
effekter fra gruppeorganisering. Ved å klart definere lederens rolle tidlig i prosessen ble det enklere for
medlemmene å forholde seg til denne personens ansvarsområder. Flere av gruppens medlemmer hadde
dårlige erfaringer med dominerende ledere fra tidligere gruppearbeid, noe vi ved hjelp av samarbeidsavtalen klarte å forhindre. Vi mener at vår gruppe i sin helhet endte opp som en mer effektiv og
godt organisert gruppe som et resultat av valget å innføre en koordinator.
Under Lapp-i-hatt øvelsen, diskutert i Seksjon 3.1.1 Kompetanse, skjedde det også en tydeliggjøring
av de andre rollene i gruppen. Det var samtidig som dette, på den femte landsbydagen, at vi fordelte
hovedansvar for de forskjellige komponentene av leveransen; produkt, prosjektrapport og prosessrapport. Fra dette tidspunktet hadde vi en tydelig struktur i gruppa med klart definerte arbeidsområder.
Med et ønske om å legge til rette for effektivt gruppearbeid, fordelte vi oppgaver etter kompetanse
slik at alles oppgaver reflekterte egne evner og ønsker, men også behovet i gruppa. Denne måten å
fordele arbeidet på er i henhold til Hjertø (2013) som skriver at i et team vil det alltid være et felles
ansvar for gruppens resultater, men at i en gruppe med spesialister kan man dele opp ansvaret ved
å gi individuelt ansvar for de forskjellige spesialområdene. Vi merket mange positive aspekter ved
dette. Dette sikret at det til enhver tid var minst en person som hadde oversikt over de forskjellige
delene og dermed hadde kontroll på fremdriften. Det som er viktig å påpeke er at til tross for at vi
tidlig utpekte ansvarspersoner for de forskjellige delene av leveransen var vi veldig tydelig på at det
ikke var ansvarspersonene som alene skulle stå for utføringen av de respektive delene. Under grupperefleksjonen på landsbydag fjorten kom vi frem til at denne oppdelingen av ansvar har muliggjort
et effektivt gruppearbeid som har vært strukturert og velorganisert.
3.1.3
Beslutningsprosesser
Som en gruppe som jobber mot et felles mål har vi blitt nødt til å ta en rekke beslutninger. Det
finnes mange typer beslutninger; beslutning ved passivitet, autoritetsbasert beslutning, minoritets- og
flertallsbeslutning, kompromiss og konsensus er metoder nevnt av Levin & Rolfsen (2004). Allerede
andre landsbydag ble gruppen enig om at vi ønsket å kontraktfeste konsensus som beslutningsmåte for
valget av prosjekt. Dette har bakgrunn i Schwarz (2002) grunnregel nummer ni, nemlig at gruppen må
benytte en beslutningsmetode som genererer det nødvendige nivået av engasjement rundt prosjektet.
Samtlige i gruppen ønsket å fokusere på at alle sto bak prosjektet og følte dermed at konsensus var
den beslutningsmetoden som gir størst eierskap og engasjement rundt prosjektet.
Wheelan (2009) omtaler konsensus som prosessen å komme frem til en beslutning alle medlemmene
av gruppen er enig i, en enighet gruppen må arbeide seg frem til. Det er en vanlig misoppfatning at
konsensus betyr at samtlige på gruppen skal være 100% enig. Med dette som utgangspunkt omtaler
Wheelan (2009) konsensus som en form for tyranni, hvor en enkelt person kan hindre gruppen i videre
fremdrift. For å hindre ineffektivitet avklarte vi helt i starten den enkeltes tolkning av begrepet konsensus nettopp på grunn av de varierende tolkningene av definisjonen.
Det tydeligste eksempelet på bruken av konsensus var under valget av prosjektoppgave. Under
idèmyldringen ble det generert veldig mange spennende, nye og innovative ideer. Det var tydelig
engasjement rundt prosjektet, og vi var alle innstilt på å ha en grundig prosess rundt valget. Vi
startet med å gi karakterer til de forskjellige ideene for å eliminere de minst interessante ideene.
Samtlige medlemmer av gruppen har en teknisk bakgrunn og var derfor veldig komfortable med den
matematiske eliminasjonen. Samtidig bør man merke seg at stemming er i strid med konsensusprinsippet, og det kan derfor diskuteres om gruppen benyttet konsensus i sin sanne form. Etter diskusjonen
rundt ideene var det tydelig hvilke ideer som var mest aktuelle. Karakterene var et tiltak vi sammen
innførte for å lage en ryddig prosess rundt utsilingen, da vi følte at karakterer ville være den mest
representative måten å illustrere gruppens mening på. Vi ser på dette tiltaket som et effektiviserende
7
tiltak som ikke utelot noen aspekter som ikke allerede var fanget opp i diskusjonen på forhånd og
ser derfor på dette som en del av prosessen mot konsensus. Da vi til slutt sto igjen med noen få
gode ideer gikk vi over fra den kvantitative tilnærmingen til utvelgelsen til en kvalitativ tilnærming.
Alle hadde forskjellige favoritter og følelser ble satt i sving. Prosessen gikk fra å være en ryddig og
strukturert utvelgelse med karaktersetting som utvelgelsesmiddel til å bli en diskusjon på personlige
preferanser og tilknytning til de forskjellige ideene. Gruppen opplevde her vanskeligheten med å fatte
en beslutning med konsensus; hvordan skal alle medlemmene ende opp med å være fornøyd med valget?
Diskusjonen som fulgte uenigheten i gruppen har hatt varig påvirkning på gruppens prosjekt og
dermed gruppen som helhet. Som Levin & Rolfsen (2004) skriver kan et team med konsensus som
mål ende opp med å betrakte løsningen fra en helt ny vinkel og dermed finne frem til en felles løsning
som er helt annerledes enn utgangspunktet. Prosjektet gruppen til slutt valgte var et utspring av de
opprinnelige ideene, samt av gruppens diskusjon for å nå en konsensusbeslutning.
Ved å sikre at alle ble hørt kontinuerlig under beslutningsprosessen, samt at ingen hadde mer makt
enn andre greide gruppen å nå en konsensusbeslutning. Til tross for at det var en krevende og relativt
langtekkelig prosess, så vi raskt verdien av å være grundige i denne fasen. En grunnpilar ble dannet
den dagen og virkningene fra prosessen har vært med å gjøre samarbeidet til et effektivt og godt
samarbeid. Eirik uttalte flere uker senere at den beslutningsprosessen gruppen hadde rundt valg av
tema var en av de mest lærerike prosessene han har deltatt på. Med en konsensusbeslutning kunne
Eirik, som koordinator, trygt vite at gruppen kollektivt sto bak valget og dermed dannet et felles
utgangspunkt.
Vi ble tidlig enig om at vi ønsket å etterstrebe konsensusbeslutninger så langt det er fordelaktig.
Beslutningene som fulgte valget av prosjekt, som for eksempel hvordan vi ønsket å utføre prosjektet,
var også konsensusbeslutninger som ble tatt da det bar preg av stor enighet innad i gruppen. Elise
følte etter gjentatte hendelser at den store enigheten ble litt påfallende og uttrykte etter en stund sin
bekymring for muligheten for at gruppen kunne være utsatt for gruppetenkning.
Gruppetenkning består av en overdreven tro på egen kompetanse og dømmekraft, et lukket sinn
overfor andres oppfatninger og kjennetegnet av stor grad av enighet (Levin & Rolfsen, 2004). Elise
har opplevd fenomenet i tidligere gruppearbeid og gjenkjente flere symptomer i gruppen. Først hadde
gruppen en god dose selvtillit. På tidspunktet da bekymringen ble uttrykt var gruppen veldig fornøyd
med utviklingen av produktet som av Valerij ble omtalt som “awesome”. Vi bestemte oss på starten
av arbeidsperioden at vi ønsket å sitte på et adskilt grupperom for å få ro og for å øke samholdet i
gruppa. Nettopp dette kan være en faktor som forsterker gruppetenkning (Levin & Rolfsen, 2004).
Gruppen ble oppmerksomme på faren med å bli altfor enig, og koordinatoren fremmet et forslag
om at vi kunne gjøre noen enkle tiltak for å hindre at vi ble utsatt for gruppetenkning. En god måte
å unngå gruppetenkning er å jevnlig få utenforstående til å stille kritiske spørsmål og komme med innspill for å bringe gruppen ut av den potensielt falske idyllen. Tilfeldigvis ble det på dette tidspunktet
gjennomført en øvelse med navn “Edward De Bono’s Six Thinking Hats“. Øvelsen foregikk med alle
gruppene i landsbyen til stede, og er skapt for å legge til rette for nye innfallsvinkler fra tredjeparter,
samt hindre ensporhet innad i gruppen. Gjennom denne øvelsen fikk vi både kritiske tilbakemeldinger
og forslag til nye og forbedrende muligheter. Gruppen opplevde at totalt sett var innspillende og
kritikken lite avvikende fra egne refleksjoner og tidligere diskusjoner, noe som reduserte vår mistanke
om gruppetenkning og økte tryggheten på vårt prosjekt.
Til tross for fokuset på konsensus kan vi også se at gruppen har tatt noen beslutninger gjennom
passivitet. Som Levin & Rolfsen (2004) skriver, hender det noen ganger at det fattes beslutninger
uten at man tenker over det eller er klar over at det skjer. Mer konkret for vår gruppe har det skjedd
8
at mange forslag har blitt slengt ut i luften, men ingen har støttet forslagene der og da fordi man
har vært opptatt av å generere nye forslag. Etter hvert som diskusjonen har utviklet seg har noen
allikevel fattet interesse for noen forslag og gruppen trekkes ubevisst mot disse.
Det er spesielt to situasjoner vi ønsker å trekke frem hvor beslutninger ble fattet gjennom passivitet.
Første gang vi oppdaget passivitet i gruppen var på landsbydag 3 da Eirik stilte spørsmål ved samarbeidsavtalen som hadde blitt skrevet uken før da han ikke var tilstede. De resterende gruppemedlemmene
viste seg motvillig til å igjen diskutere samarbeidsavtalen, men ble med på diskusjonen. Etter å ha
diskutert et spesifikt punkt i samarbeidsavtalen en liten stund, ebbet diskusjonen ut og uten at det
var konsensus gikk vi videre til å diskutere noe annet. I denne situasjonen ble det ikke tatt noen
bevisst beslutning, det ble passivt besluttet å beholde punktet slik det var.
Under valg av problemstilling uken etter kom denne passiviteten i beslutningstakingen enda tydeligere
frem. Mange forslag til formuleringer og vinkling fløy gjennom luften uten å få noe respons av betydning. I følge Levin & Rolfsen (2004) er det slik at dersom en gruppe blir utsatt for press utenfra, kan
dette fremprovosere dårlige, passive beslutninger. Innen dagen var omme skulle en prosjektbeskrivelse
leveres inn, og gruppen innså at tiden var knapp så en problemstilling måtte velges. Med det eksterne
tidspresset ble en problemstilling skrevet ned uten at noe konkret beslutning på formulering ble tatt.
For en gruppe er det farlig med slike passive beslutninger som man i øyeblikket ikke er bevisst på at
skjer. Vi som gruppe har opplevd et tiltak som effektivt bidrar til å hindre passive beslutninger ved
valg av formuleringer og ideer er at at alle selvstendig, hver for seg, skriver ned forslag og deretter
deler forslagene i fellesskap. Ved å lage en mer strukturert ramme rundt slike diskusjoner sikrer man
at ingen forslag går tapt, samt at ingen forslag ved en liten tilfeldighet ender opp med å bli den
endelige beslutningen. I etterkant av refleksjonene vi hadde rundt passive beslutninger har samtlige i
gruppen blitt mer oppmerksomme på fenomenet, og dette er også et viktig bidrag til å hindre disse
typene beslutninger.
Vi har gjennom gruppeprosjektet tatt mange beslutninger, og det er disse som har ført oss til det
endelige produktet. Helt i starten av gruppearbeidet da gruppens medlemmer ikke var så godt kjent
med hverandre var vi hele tiden veldig oppmerksomme på at beslutningen som ble fattet var konsensus, altså at alle var enig. Det gikk med veldig mye tid til å forsikre at alle var enig og at ingen
følte at man ikke ble hørt. Gruppen har utviklet seg i en slik retning at denne tiden har blitt veldig
redusert. Gruppens medlemmer har etter hvert blitt så trygge på hverandre at man med sikkerhet vet
at alle som har en mening uttrykker denne uoppfordret i diskusjoner. På grunn av denne utviklingen i
kombinasjon med respekten for hverandres meninger har det blitt mulig å fatte konsensusbeslutninger
uten å hele tiden falle i fellen med å bruke for mye tid på å komme frem til en beslutning.
3.2
Kommunikasjon
Vår gruppe hadde et spennende utgangspunkt mtp. kommunikasjon innad i gruppen. Vi innså tidlig
at vi var en heterogen gruppe med hensyn til personlighetstyper, med innslag av både ekstroverte og
introverte personer. Vi var også en gruppe med ulike kompetanseområder som diskutert over, noe
som i stor grad har spilt inn på kommunikasjonen. Vi har forsøkt å observere hverandres atferd, og
gjennom øvelser og egenrefleksjon har vi sett tre elementer som skilte seg ut i vår gruppe; det var et
fåtall av medlemmene som tok en stor del av oppmerksomheten, det var stor polaritet når der gjaldt
kompetanseområde innad i gruppen og vi erfarte at vi hadde vanskeligheter med å være direkte og
ærlige med hverandre. Gruppen har hatt en markant utvikling på disse tre områdene ved å iverksette
tiltak som har korrigert atferden vår fra landsbydag til landsbydag.
9
3.2.1
Dominerende gruppemedlemmer
Vi var tidlig oppmerksomme på at en varierende grad av ekstroversjon kunne komme til
å prege kommunikasjonen i gruppen.
Det
kan fort oppstå dårlig kommunikasjonsklima
når enkelte gruppemedlemmer snakker mye og
tar mye av oppmerksomheten.
Disse personene vil få sine forslag, ideér og meninger
klarere frem enn de som er mer forsiktige. Vi reflekterte over at det da kan bli
en fare for at de mest “høylytte” får gjennom mange idéer, noe som øker sannsynligheten for at prosjektet som blir valgt
til slutt ender opp med å ha liten støtte
i gruppen for øvrig.
Dette støttes av
Wheelan (2009), som skriver at når enkelte
medlemmers potensielt verdifulle bidrag blir
ignorert, vil kvaliteten på gruppeprestasjonen, produktiviteten og måloppnåelsen bli redusert.
Det ble tidlig observert at Eirik og Elise var
ivrige etter å få frem sine meninger. I tillegg
kjente disse to hverandre fra før av, noe gruppen
påpekte at kunne forsterke en eventuell domi- Figur 1: Sosiogram 14 januar. Pilene illustrerer
nans. Det oppsto flere hendelser hvor gruppen hvem som snakker til hvem.
merket at Eirik og Elise styrte kommunikasjonen i stor grad, noe vi også fikk tilbakemelding på av fasilitatorene flere ganger. Som nevnt var det
varierende grad av ekstroversjon i gruppen. Dette var noe vi oppdaget allerede på landsbydag 1, hvor
gruppen er enige om at Eirik og Elise fremsto som ekstroverte personer, og dette skilte dem ut blant
medlemmene i gruppen.
Et konkret eksempel på dette illustreres på Figur 1, hvor man kan se at en stor del av kommunikasjonen går til og fra Elise. Denne situasjonen ble nærmere beskrevet i Seksjon 3.1.2 Struktur og
ansvarsfordeling, men vi ønsker her å belyse hvordan denne dominansen påvirket gruppens kommunikasjon og hvordan denne endret seg over prosjektperioden.
Elise var i denne situasjonen usikker på i hvor stor grad øvrige medlemmer var enige i hennes meninger
da ingen andre ønsket å uttrykke sin. Hun tok selv initiativ til å iverksette et tiltak, et tiltak gruppen
var enig i og stilte seg bak: “Vi tenker å prøve et eksperiment på neste landsbydag, hvor Elise ikke
skal starte noen diskusjoner, kun delta”. Det er viktig å presisere at hensikten med denne aksjonen
var å tvinge øvrige medlemmer til å starte, og være delaktige i, gruppens kommunikasjon rundt det
aktuelle temaet. Det var likevel et fokus på at Elise skulle være delaktig, men ikke starte diskusjonen.
Vi var usikre på om dette var den riktige tilnærmingen. Vi tok teorien til hjelp og fant at Wheelan
(2009) skriver at når alle medlemmer av gruppen tar ansvar for å sikre at alle får mulighet til å
kommunisere og bli hørt, og at alle er bevisste på og komfortable med sin egen rolle i gruppen, vil
sannsynligheten for suksess øke. Elise valgte selv å foreslå dette ”eksperimentet”, og gruppen var
derfor komfortable med å prøve det ut.
Når vi ser tilbake på dette eksperimentet, er vi usikre på i hvilken grad dette hadde en direkte
10
effekt. Kommunikasjonen i gruppen på landsbydag 3 var bedre fordelt over alle medlemmene, men vi
mener at dette kan være grunnet andre kilder. Eirik var tilbake etter å ha vært borte, og fokuset denne
landsbydagen beveget seg et steg bort fra gruppeprosess, og mot valg av prosjekt. Sistnevnte gjorde
at alle gruppemedlemmene var mer engasjerte rundt diskusjonstemaet. Men selv om vi er usikre på
den direkte effekten av tiltaket trekker vi det likevel fram fordi vi mener at det var radikalt, da vi
valgte å begrense et medlems mulighet til å kommunisere med gruppen. Dette gjorde at hovedeffekten
av tiltaket var en veldig tydelig bevisstgjøring på at det var dominans med tanke på kommunikasjon
fra enkelte gruppemedlemmer. Denne bevisstheten vedvarte utover samarbeidsperioden, og påvirket
kommunikasjonsklimaet til det bedre. Vi mener at “eksperimentet” resulterte i at bidraget til samtalen ble jevnere fordelt, fordi noen ble “tvunget” til å snakke, og det ble dermed mer komfortabelt
for alle å kommunisere i gruppen. Dette tiltaket påvirket samarbeidet på en signifikant positiv måte
gjennom hele prosjektperioden, og ved at gruppen har tatt dette opp i ettertid, og Elise selv har
reflektert over den positive effekten, konkluderer vi med at dette “eksperimentet” var vellykket.
Som nevnt i Seksjon 3.1.2 Struktur og ansvarsfordeling valgte gruppen Eirik som koordinator på
landsbydag 3. I relasjon til kommunikasjonen i gruppen var hans viktigste oppgave å styre samtalen,
være oppmerksom på at alle kom til med sin mening og iverksette umiddelbare tiltak dersom det var
dominans eller passivitet fra enkelte gruppemedlemmer. Vi ble også enige om at det var koordinatoren
som skulle ha ansvar for å bestemme om det var nødvendig med en time-out dersom det var konflikt,
kommunikasjonen stagnerte eller dersom han så behov for å stoppe opp og sørge for at alle hadde fått
sagt det de ville. Vi merket dette veldig tydelig på kommunikasjonen i vår gruppe. Eirik fungerte i
hovedsak som en ordstyrer under diskusjonene, noe som hadde en merkbar positiv effekt hvor alle i
gruppen ga uttrykk for at de ble sett og hørt, og følte seg mer komfortable med å ta ordet. Dette
reflekteres godt i utsagn fra gruppemedlemmene: “Jeg synes det fungerer veldig bra, da koordinator
er oppmerksom på at noen snakker lite og får dem med i samtalen” (Øyvind) og “ja, det har vært et
par ganger da jeg ikke har sagt noe, så har Eirik henvendt seg direkte til meg, og da fikk jeg uttrykt
min mening” (Håvard).
Valget av koordinator førte til en bedre kommunikasjon mellom gruppemedlemmene. Det kommer
klart frem at enkelte medlemmer av gruppen har kommet til ordet som følge av ordstyring, noe som
vi mener økte kommuniksjonen, samhandlingen og tilliten i gruppen. Tiltakene vi iverksatte hadde
en umiddelbar positiv effekt og kvaliteten på kommunikasjonen innad i gruppen økte markant. Dette
er godt illustrert ved følgende refleksjon allerede landsbydag 4: “Generelt er det blitt en veldig god
dialog i gruppen og alle bidrar mye” , noe som vedvarte gjennom resten av semesteret.
3.2.2
Asymmetrisk kompetanse
Som beskrevet i Seksjon 3.1.1 Kompetanse, hadde vår gruppe stor diversitet mtp. kompetanseområde.
Valerij, Øyvind og Jonatan satt på mye kunnskap innenfor programmering, og mye informasjon om
hva som tidligere var gjort, hvor mye tid ting tok og hva som var mulig å gjennomføre rent teknisk.
Dette skapte noe vi har valgt å kalle “asymmetrisk kompetanse”, noe som påvirket både valg av prosjekt og selve prosessen frem til ferdig produkt.
Landsbydag 4 skulle vi velge prosjekt. Som beskrevet i Seksjon 3.1.3 Beslutningsprosesser hadde
vi en produktiv idemyldringsfase og en effektiv eliminasjonsfase før vi satt igjen med noen ideer vi
alle var fornøyde med. Da gruppen hadde diskutert seg frem til to kandidater, oppsto en diskusjon
mellom Elise og Valerij. Elise var engasjert for en av ideene og argumenterte ivrig og lenge for denne.
“Ja, men Elise, den ideen er faktisk ikke mulig å gjennomføre” (Valerij).
I denne situasjonen var det vanskelig for Elise å vite om hun kunne stole helt på Valerij. Dette
11
var vårt første møte med makten av informasjon. Valerij satt på informasjon og kunnskap som det
var vanskelig for Elise og resten av gruppen å verifisere. Det var jo en mulighet for at Valerij utnyttet situasjonen og forkastet ideen på grunn av personlige meninger og ikke fordi den ikke var
gjennomførbar. Kombinasjonen av asymmetrisk kompetanse og lite opparbeidet tillit gjorde denne
beslutningsprosessen utfordrende.
Litt senere i gruppearbeidet oppsto en liknende situasjon. Vi var kommet i gang med planleggingen av
hvordan framdriften i prosjektet skulle være. I hendelsen som oppsto satt gruppen og diskuterte hvordan man skulle løse en programmeriskteknisk utfordring relatert til bruk av database. Da uttrykte
Valerij at han mente det kom til å være klare utfordringer knyttet til dette. Håvard, Eirik, Elise og
Jonatan ble bekymret av denne opplysningen, noe som initierte en diskusjon på om prosjektideén vår
i det hele tatt var gjennomførbar. Så, etter en liten stund uttrykte Øyvind at: ”Ja, det kan bli litt
utfordringer, men det er ingen fare, vi bruker bare en annen database om ikke den første fungerer”
Gruppen har tatt med seg god læring ut av disse situasjonene, da det sto klart for oss at er en
stor utfordring når hver enkelt gruppemedlem ikke er på samme nivå når det gjelder kompetanse og
informasjon under fagdiskusjoner. Valerij har også selv reflektert over at situasjoner som disse var
med og bidra til at han i økende grad la inn flere forklaringer av tekniske muligheter på forhånd av
diskusjoner og til enhver tid sikret at alle var like godt informert. I tillegg til at Valerij var selvdisiplinert, så iverksatte gruppen et tiltak. Vi ble enige om at alle gruppemedlemmene hadde ansvar
for å si fra dersom det ble diskutert begreper man ikke helt forsto. Da skulle alle gruppemedlemmer
ha klart for seg hva vi diskuterte, før man beveget seg videre til beslutningstagning. Dette tiltaket
sammen med en økende grad av tillit innad i gruppen (se Seksjon 3.2.3) bidro til færre slike hendelser
utover i prosjektperioden.
Landsbydag 5 valgte vi å dele oss i to subgrupper for å stimulere til produktivitet, hvor Valerij,
Øyvind og Jonatan jobbet med å programmere, mens Eirik, Elise og Håvard startet på utformingen
av prosjektrapporten og begynte å se på nytteverdien av modellen vår. Vi satte oss hver for oss.
Dette førte til flere situasjoner hvor medlemmer av gruppen uttrykte bekymring over kommunikasjonen mellom subgruppene. Også under landsbydag 6 satt vi hver for oss. Det ble luftet bekymringer
angående informasjonsflyt, men gruppen følte likevel at det mest hensiktsmessige var å sitte i subgrupper for å være produktive. Etter hvert ble bekymringene sterkere. I plenum reflekterte Eirik
over at det var en vanskelig balansegang å vurdere i hvor stor grad de som ikke programmerer skulle
påvirke programmeringen, og i hvor stor grad de som programmerer skulle påvirke utformingen av
prosjektrapporten. Under lunsjen på landsbydag 6 oppsto nok en meningsutveksling angående dette,
hvor det kom frem frustrasjon relatert til manglende kommunikasjon mellom subgruppene. Øyvind
repliserte med “Vi som sitter sammen her [og programmerer] har egentlig ganske bra oversikt over hva
den andre personen holder på med!”.
Øyvind sitt utsagn ble en oppvekker for gruppen. Vi forstod nå at det ikke var hensiktsmessig å
organisere seg i subgrupper, og at dette heller forsterket asymmetrien som vi opplevde i diskusjonen mellom Valerij og Elise, og som preget samarbeidet på de første landsbydagene. Å dele seg opp
resulterte i at vi mistet viktige nyanser av hva som ble sagt og diskutert mellom de forskjellige gruppemedlemmene og subgruppene. Ved å sitte i umiddelbar nærhet får man med seg små interaksjoner
som utspiller seg i gruppen som vi har erfart at er svært viktige. Både for å holde seg oppdatert på
hvor langt de andre har kommet, men også for at man selv kan komme med innspill hvis det snakkes
om noe man har meninger om. Vi bestemte oss for et tiltak: “Alle på gruppen burde sitte sammen å
jobbe, fordi man går glipp av smådiskusjoner som er viktige. I tillegg er det lettere og henvende seg
til den aktuelle personen dersom man har et problem” (landsbydag 7). Vi iverksatte dette tiltaket
umiddelbart. Fra lunsj landsbydag 7 har gruppen sittet rundt samme bord.
12
Tiltaket hadde en umiddelbar og positiv effekt. Samme dagen som tiltaket ble iverksatt uttrykker
Valerij at når vi satt oss sammen ble vi mer ansvarbevisste, og at han fikk en bedre oversikt over
de delene andre produserte. Wheelan (2009) og Schwarz (2002) fremhever begge at det er viktig
med gruppenormer. Wheelan mener at gruppenormer er nødvendig dersom gruppemedlemmer vil
koordinere arbeidet og målene sine i forhold til andre. Schwarz på sin side mener at normer er viktig
for at hvert enkelt gruppemedlem skal bli kjent med andre medlemmers atferd, og på den måten
vil integreres i gruppen. Vårt tiltak resulterte i en norm som har vært svært positiv. Det å sitte i
umiddelbar nærhet resulterte i en mer positiv stemning i gruppen, større eierskap til hele prosjektet
og større grad av kommunikasjon mellom subgruppene. Ved å sette oss sammen i gruppen ble det
også klarere hvilke oppgaver de forskjellige gruppene sto overfor, noe Wheelan (2009) hevder at er
viktig for et effektivt gruppesamarbeid.
For å klargjøre enda bedre hvilke oppgaver som var gjort, og hva vi hadde foran oss valgte vi også
å endre en bestemmelse vi hadde nedfelt i samarbeidsavtalen. I stedet for å oppdatere hverandre på
starten av dagen valgte vi å gjøre dette på slutten av dagen, fordi vi så at det var mye mer hensiktsmessig. ABCD (Actions, Benefits, Concerns, Do Next) var en prosedyre hvor vi gikk gjennom hva
vi hadde gjort, hva som var bra, eventuelle bekymringer vi hadde og hva som var det neste som måtte
gjøres. Ved å gjøre dette på slutten av dagen fikk alle medlemmere større innsikt i hvor langt vi var
kommet på prosjektet.
Disse to tiltakene resulterte i en markant forbedring i kommunikasjonen mellom subgruppene, men
også mellom hvert enkelt gruppemedlem. Dette mener vi er hovedsaklig på grunn av gruppenormer
som ble etablert og større klarhet i hvilke oppgaver som måtte gjøres. Vi undervurderte verdien av
å sitte sammen i gruppen. Vår intensjon ved å dele oss opp var at vi ville bli mer effektive, men det
viste seg at dette virket mot sin hensikt. Det var en merkbar økning i produktivitet og kohesjon i hele
prosjektet da vi satte oss sammen. I tillegg opplevde vi som gruppe andre positive sideeffekter av at
kommunikasjonen økte: Det ble en mer positiv stemning i gruppen, man fikk mer tillit til hverandre
og småproblemer ble løst umiddelbart.
3.2.3
Direkte og ærlig
Det siste elementet vi vil se på og diskutere er hvordan vi har vært ærlige og direkte mot hverandre
gjennom gruppesamarbeidet. I sin tekst skriver Schwarz (2002) at medlemmer av effektive grupper
har en spesifikk kommunikasjonsatferd. De søker reaksjoner på egne utsagn for å fokusere samtalen
og skape framdrift i kommunikasjonen og de bruker aktivt kroppsspråk når de kommuniserer. I vår
gruppe var det flere av gruppemedlemmene som ønsket seg mer kroppsspråk, da man opplevde det
vanskelig å tolke hva øvrige medlemmer mente om det som ble sagt. Schwarz (2002) trekker også
frem at effektive grupper ikke unngår konflikter, men uttrykker uenighet åpent i den tro at ethvert
medlem av gruppen tåler å motta negativ feedback direkte. En gruppe som løser konflikter på en
slik måte sitter ikke bare igjen med en løst konflikt, men også en forståelse av hvordan konflikten ble
løst, hvordan man bidro til å løse den og hvordan man justere atferden sin for å forhindre uønskede
konflikter. Vi var ikke kapable til dette. Når et ikke-tema dukket opp, var det ingen av oss tok det
opp med gruppen (se Seksjon 3.1.1 Kompetanse). I tillegg ble det utført en test på landsbydag 4, kalt
Samarbeidsindikatoren (se Figur 2).
Man kan her se en klar tilbakemelding på at vår gruppe ikke var ærlige og direkte med hverandre gjennom personlige tilbakemeldinger. Vi var alle enige om dette var et nivå vi ikke ønsket å ligge
på.
13
Figur 2: Samarbeidsindikator, landsbydag 4
Vi opplevde det som vanskelig å skulle iverksette tiltak for å angripe dette umiddelbart etter denne
tilbakemeldingen. Eksempelvis ble vi enige om at vi skulle ha i “lekse” til neste landsbydag å svare
på hvorfor det var slik, og hvordan vi kunne endre på det. Da vi møtte neste landsbydag var det
ingen som hadde gjort leksen! Vi snakket om hvorfor ingen hadde gjort leksen, men denne diskusjonen forble resultatløs. Det var liten vilje i gruppen til å gjøre noe med utfordringen. Selv om vi
diskuterte grundig hvordan vi kunne forbedre dette gruppeklimaet, opplevde vi på dette tidspunktet
at gruppeutviklingen stagnerte.
Vi trekker frem dette elementet av samarbeidsprosessen fordi vi mener det er fundamentalt viktig
i en gruppe, og det er flere av oss som har opplevd at dette har vært en utfordring i flere av gruppesamarbeidene vi har hatt på NTNU. Å være direkte og personlige med hverandre i tilbakemeldinger
oppleves av alle medlemmer på vår gruppe som vanskelig. Vår refleksjon er at dette er fordi “det går
jo som regel greit” med gruppearbeidet selv om ikke man tar opp alle konflikter. Når man tar opp en
konflikt oppstår det en bekymring, som vi anser som todelt: På den ene siden er man usikker på om
man har oppfattet konflikten rett, og om man tar opp en konflikt som egentlig kun eksisterer i eget
hode. På den andre siden er har man ikke lyst til å skape “dårlig stemning”, og man er redd for å
“ikke bli likt”. Det er så mye enklere å ikke ta opp konflikten.
Vi følte at gjennombruddet kom i form av to feedback-øvelser. Den første var en feedback-øvelse
ledet av fasilitatorene på landsbydag 9. Her ble vi utfordret til å gi hverandre direkte tilbakemelding
ved å sette et tall fra 0 - 9 på seks forskjellige egenskaper til de øvrige gruppemedlemmene. Denne
øvelsen synes alle i gruppen var bra. Flere uttrykte at det først hadde vært skummelt, men etter
gjennomført øvelse så mange verdien i å gi direkte tilbakemeldinger til hverandre. Blant annet var
Håvard fornøyd: ”Uvant og litt skummelt med feedbackøvelse, veldig fornuftige diskusjoner. Selv om
vi uttrykker oss litt forsiktig kom hovedpoengene frem. Kom tydelig frem at vi begynner å bli mer ærlig
og direkte i forbindelse med diskusjonen på prosessrapportskriving.”
Den andre var SPGR-øvelsen (Systematisere Person-Gruppe Relasjonen), som vi iverksatte på eget
14
initiativ. Her kunne man gi tilbakemelding på atferd man mente det var for mye av, som ble brukt
konstruktivt, som man ønsket mer av og atferd som ble brukt for lite. Denne øvelsen genererte en
grundigere diskusjon rundt tilbakemeldingene, fordi vi mente at de ulike påstandene i større grad var
åpne for tolkning, og var litt mer usikre på verdien på tilbakemeldingene.
Vi mener at disse to øvelsene satte klare spor i gruppen. Nå som vi alle hadde vært direkte med
hverandre gjennom to øvelser, så føltes det lettere å være det også i etterfølgende samtaler. Selv om
vi var usikre på verdien i tilbakemeldingene etter SPGR-øvelsen, mener vi at det var en stor verdi i
at vi selv iverksatte denne øvelsen, at vi selv tok tak i problematikken.
Figur 3: Samarbeidsindikator, landsbydag 9
Kort etter at vi hadde gjennomført disse øvelsene fikk vi igjen Samarbeidsindikator 2 (se Figur 3). Her
ser vi en markant forbedring i dimensjonen “Ærlig og direkte”, i tillegg til en forbedring i dimensjonen
“Forpliktet og tillitsfull”.
Samarbeidsindikator 2 ble gjennomført på landsbydag 9. Dette var samme dag som den første
feedback-øvelsen, hvor feedback-øvelsen ble utført først av de to. I diskusjonen vi har hatt rundt
dette, har gruppen vært usikre på hvordan vi skal tolke dette. Men som man kan se i Figur 3, så
ble Samarbeidsindikator 1 utført 4. landsbydag og Samarbeidsindikator 2 utført 9. landsbydag. Vår
refleksjon er at gruppen i løpet av disse landsbydagene har vært gjennom en naturlig utvikling. Johnson, David & Frank Johnson (2013) skisserer i sin tekst at de aller fleste grupper går gjennom 7 faser:
1) Definere og strukturere prosedyrer, 2) bli enige om prosedyrer og bli kjent, 3) anerkjenne likheter
og bygge tillit, 4) gjøre opprør og finne forskjeller blant individene, 5) forplikte seg til, og ta eierskap
over målene, prosedyrene og andre gruppemedlemmer, 6) fungere modent og produktivt og 7) avslutte
samarbeidet. Vi mener at gjennom diskusjonene vi hadde rundt det å være ærlig og direkte, også
når vi følte at vi stagnerte, var samtaler som skjøv utviklingen videre inn i fase 2 og 3, hvor vi ble
bedre kjent og bygget tillit til hverandre. Slik at de diskusjonene vi hadde rundt dette var et “tiltak”
i seg selv, og som i beste tilfelle fremskyndet den “naturlige” utviklingen i gruppen slik at vi nådde
et stadium hvor vi var mer ærlige med hverandre.
15
Figur 4: Samarbeidsindikator, landsbydag 14
Samarbeidsindikator 3 ble utført på landsbydag 14, se Figur 4. Vi kan se her at vi har forbedret
”Ærlige og direkte” marginalt, men litt mindre “Forpliktet og tillitsfulle”.
Vi har sett på tre mulige tolkninger for dette resultatet. For det første kan det se ut som at gruppen
stabiliserer seg rundt nivåene vist på Samarbeidsindikator 3. Den andre refleksjonen er at det er
mulig at vi fremdeles beveger oss mellom fasene til Johnson, David & Frank Johnson (2013), og at vi
fremdeles lærer hverandre å kjenne, bygger tillit og oppdager de individuelle forskjellene. Den tredje
og siste grunnen kan være at vi mellom Samarbeidsindikator 2 og 3 ikke jobbet aktivt for å forbedre
oss. Etter landsbydag 9 har det ikke blitt iverksatt tiltak for å forbedre disse sidene av gruppesamarbeidet. Vi har jobbet med oppgavene vi har relatert til prosjektet vårt, og vært fokusert på det. Vi
mener at nivået vi ligger på i Samarbeidsindikator 3 er et resultat av de tre faktorene over. Jo mer
ærlig og direkte man blir, jo vanskeligere er det å øke den den marginale forbedringen. Vi tror dette
igjen er et resultat av at det fremdeles er “skummelt” å være ærlig og direkte. Hvis man har kommet
opp på et visst nivå så er det fort at man “ser man seg fornøyd med det”, og resultatet blir en lavere
vilje til å forbedre seg. I tillegg har vi kun truffet hverandre 15 ganger i løpet av et halvt år, og er
fremdeles i prosessen med å bli kjent. Dette resulterer i at dersom man ikke iverksetter spesifikke
tiltak, og “tvinger” seg selv til å bli mer ærlig og direkte, så er det vanskelig å forbedre seg.
Vi ser at dersom man ikke jobber aktivt med å være ærlig og direkte i gruppen, så er det vanskelig
å forbedre seg. Det er lett å unngå å gjøre det, fordi man er “passe fornøyd” med hvordan gruppen
fungerer, og man ønsker ikke å lage konflikt. Vi tror dette er en fallgruve en gruppe fort kan havne i,
og at man må jobbe aktivt og over tid hvis gruppemedlemmene skal få et ærlig og direkte forhold til
hverandre.
3.3
Mål
I denne seksjonen ønsker vi å diskutere hvordan mål har påvirket gruppens arbeid. I teorien blir klare
mål omtalt som en av de viktigste faktorene for et effektivt gruppearbeid (Levin & Rolfsen, 2004). I
løpet av arbeidet har vi benyttet mål på to ulike måter; langsiktige mål med hensikt å styre retningen
16
til gruppen og daglige mål for den enkelte. Først ønsker vi å fokusere på de daglige målene og hvordan
denne strategien har påvirket gruppens arbeid. Deretter blir fokuset de langsiktige målene og deres
samvirke med de daglige målene.
Under utarbeidelsen av samarbeidskontrakten på landsbydag 2 kom vi frem til at vi ønsket å benytte
en målrettet strategi i arbeidet vårt. Vi kontraktfestet derfor at vi for hver landsbydag ønsket å sette
et mål for de tre hoveddelene av prosjektet.
Den første dagen i arbeidsperioden, landsbydag 4, startet vi med å felles utforme et mål for dagen som skulle gjelde hele gruppen. Under gruppens utsjekk samme dag var det ingen evaluering av
måloppnåelse. Vi startet også landsbydag 5 med å utforme et mål for dagen, men nå for hver av de
tre hoveddelene av prosjektet. Målene som ble skrevet ned har formuleringer som “Begynne å jobbe
med . . . ” og “Komme så langt som mulig på . . . ”. Måloppnåelsen ble ikke diskutert under utsjekken
på landsbydag 5.
Det er spesielt to aspekter med vår holdning til mål på dette tidspunktet som vi ønsker å trekke
frem. Det første aspektet er at målene ikke er målbare i ettertid. Målene formulert på landsbydag 5
er det tydeligste eksempelet på dette. Levin og Rolfsen (2004) sier at “mål må være formulert slik
at teamet i ettertid kan vurdere om de er nådd eller ikke”. Med målformuleringer som vi benyttet
på landsbydag 5 er det utfordrende for gruppen å vurdere egen innsats og effektivitet gjennom dagen. Det andre aspektet, som blir tydelig eksemplifisert i begge situasjonene, er gruppens manglende
engasjement rundt målene og mangel på vurdering av måloppnåelse på slutten av dagen. Schwarz
(2002) skriver at tydelig mål gjør det mulig for en gruppe å måle egen fremgang. I denne perioden
manglet gruppen tydelige mål som var mulig å etterprøve. Vi var opptatt av å lage mål og gjorde det
til en viktig del av oppstarten av dagen, men målene ble ikke tatt med videre.
På landsbydag 6 oppstod et vendepunkt for gruppen. Elise oppdaget under utsjekken, på slutten
av dagen, at målene som ble satt for prosessrapporten ikke er oppnådd. Gruppen innså at dette også
gjelder flere av de andre målene som hadde blitt nedskrevet på starten av dagen. “Hva er poenget med
å bruke tid på å lage mål når vi ikke etterfølger de?” Vi bestemte oss for at et tiltak måtte iverksettes
for å bedre gruppens holdning til mål. Vi startet med å bli enige om at alle mål må være konkrete og
mulig å etterfølge. Som en del av tiltaket la vi også inn litt tid før lunsj hvor det skulle være mulig å
revidere målet. Denne prosessen satte fokuset på mål og vurderingen av måloppnåelse ble en naturlig
og viktig del av evalueringen av dagen under utsjekken.
Selv om dette tiltaket ble iverksatt, så er målfokus en egenskap man må jobbe med, og gjøre til
en del av arbeidsmetoden sin. På landsbydag 10 registrerte Elise at Jonatan og Håvard arbeidet med
noe annet enn det som ble kommunisert som mål på starten av dagen. Hun stilte da spørsmålet om
hvordan deres arbeid samsvarte med målet som var satt. De innså i samme øyeblikk at de ikke lenger
jobbet fokusert mot målet som hadde blitt satt fordi det hadde kommet opp noe uforutsett som hadde
stjålet oppmerksomheten. Dette var en påminnelse for gruppen at man må hjelpe hverandre med å
holde riktig fokus gjennom en intensiv arbeidsdag. Jonatan og Håvard benyttet seg av muligheten til
å revidere målene sine før lunsj, noe som gjorde at de igjen kunne jobbe målrettet.
Gruppen merket stor effektivitetsforbedring som et resultat av det økte fokuset på målene og begynte
å se på det som meget viktig for fremdriften i prosjektet. Levin og Rolfsen (2004) beskriver mål som
potensielt motiverende og engasjerende for innsats. Gruppen merket at arbeidsmoralen ble høyere når
målene ble mer konkrete og det ble en kultur for å jobbe hardt for å nå målene. “Jeg legger stolthet i
det å nå et mål og dersom jeg ikke gjør det er det et lite nederlag” (Eirik). Med denne holdningen til
mål ble det utover arbeidsperioden mer og mer naturlig å legge inn den innsatsen som var nødvendig
for å oppnå målet.
17
Gruppen opplevde også andre positive effekter av å benytte mål så aktivt. Jonatan reflekterte over at
målene bidro i sterk grad til kommunikasjon innad i gruppen, og at målene fungerte som en kontinuerlig statusoppdatering. I tillegg fungerte denne strategien som en forsikring for at alle bidro i like
stor grad på prosjektet, fordi gruppen raskt hadde muligheten til å registrere det hvis noen ikke var
fokusert nok til å nå målet for dagen.
Mot slutten av arbeidsperioden diskuerte gruppen hvordan vår bruk av mål har fungert i arbeid.
I denne diskusjonen kom det frem at det var høy individuell variasjon i ambisjonsnivå på målene innad i gruppen. Levin og Rolfsen (2004) skriver at et mål bør ha moderat vanskelighetsnivå. Jonatan
og Håvard uttrykker at de sjelden har blitt stresset for at de ikke skal oppnå målet da de som oftest
setter seg mål de er ganske sikre på å nå og at det er greit å ikke nå et mål så lenge man har jobbet
bra. Eirik og Elise har en mer ambisiøs tilnærming til mål og setter alltid mål som de er litt usikre
på om de når og dermed må jobbe hardt for å sikre at de blir ferdig. Dette illustrerer to forskjellige
måter å benytte mål på. Mens Jonatan og Håvard mest har brukt det som et middel for å definere
oppgaver og fremme integrasjon mellom deres arbeid, har Elise og Eirik, som nevnt, brukt det som
en motivasjon og en evalueringsmetode. Til tross for en individuell forskjell i hvordan vi har brukt
målene, er vi alle enig om at daglige mål har vært en essensiell del av det vi har opplevd som et
effektivt samarbeid.
Etter landsbydag 6, da de kortsiktige målene ble sterkt prioritert, mistet gruppen litt fokus på de
langsiktige milepælene som ble utformet sammen med prosjektbeskrivelsen på landsbydag 4. Øyvind
reflekterte over dette i ettertid: “De langsiktige milepælene druknet litt i fokuset på de daglige målene.
Kanskje hadde de daglige målene vært bedre hvis de var laget med hensyn til de langsiktige milepælene som ble satt initielt”. I gruppen var det unison enighet om at dette var noe vi ville endret på
dersom vi skulle gjennomført på nytt. Vi ville innført en gjennomgang av de langsiktige milepælene
som en del av morgenrutinen, helst før målet for dagen ble fastsatt. Dette kunne gitt oss flere positive effekter. Først ville man muliggjort en kontinuerlig oppdatering av de langsiktige milepælene i
forhold til hva som er realistisk å oppnå. I tillegg kunne de daglige målene ha blitt satt ut fra en
holdning om hva som måtte blitt gjort i løpet av denne arbeidsdagen for å nå milepælen snarere enn
hva som var realistisk å få til. Gruppen kunne brukt dette til å allokere de ressursene vi har til de
områdene hvor det gjensto mest for å nå milepælen og dermed til en hver tid ligge parallelt med de
forskjellige delene av prosjektet som måtte fullføres. Dette tiltaket ville også kunne muliggjort en utjevning av de individuelle forskjellene vi opplevde når det gjaldt å fastsette mål, som ble diskutert over.
4
4.1
Personlige refleksjoner
Eirik
EiT innfridde flere av mine forventninger. Jeg nevner i innledningen at jeg kunne fått fritak, men
bevisst valgte EiT fordi jeg tror at å jobbe på tvers av fagretninger er veldig relevant for arbeidslivet,
og jeg hadde lyst til å ”trene” på å jobbe i gruppe. Til min tilfredstillelse havnet jeg på en gruppe
hvor jeg fikk mulighet til å gjøre det. Det har vært svært interessant å jobbe sammen med Elise,
Håvard, Jonatan, Valerij og Øyvind, og i hovedsak er dette fordi vi alle er veldig ulike, både på personlighetsnivå, men også når det kommer til hvilken kompetanse vi innehar.
Jeg anser meg selv som ekstrovert, og på denne gruppen har jeg jobbet med personer som er introverte relativt til meg selv. Dette har skapt utfordringer i kommunikasjonen, og jeg har ofte vært
usikker på om jeg har tatt for mye av oppmerksomheten til gruppen. Balansen mellom å være seg
18
selv og oppfylle eget behov etter å sette preg på gruppen, og å ikke ta for mye ”plass” er alltid en
utfordring, og i dette gruppesamarbeidet synes jeg det har vært kjempevanskelig. Men jeg har lent
meg på tilbakemeldinger fra gruppen, og mine egne tolkninger av dem, og føler jeg sitter igjen med
en veldig nyttig erfaring, og at jeg har lært mer om min interaksjon i en gruppesetting.
Som nevnt er denne gruppen også svært polarisert mtp. kompetanseområder. Jeg har lite programmeringskompetanse. Spesielt Valerij og Øyvind er veldig dyktige programmerere. Da jeg valgte
landsbyen ”Big Data - Masse data, mange muligheter” så jeg for meg et slikt scenario, og det var i
hovedsak denne utfordringen jeg søkte. Denne forventningen har vært oppfylt i svært stor grad. Vår
gruppe opplevde tidlig en kommunikasjonsutfordring fordi man var usikker på hvor god informasjonsflyten var mellom de ulike kompetanseområdene. Jeg synes utviklingen vi har hatt i gruppen, fra å
være ad-hoc-basert til å bli en enhet som har jobbet svært godt sammen, har vært veldig interessant
og lærerik. Selv var ikke målet å lære veldig mye om programmering, men hvordan personer med ulike
kompetanseområder kunne skapet et godt produkt. Min følelse er at det har vi klart, og prosessen
har vært kjempespennende, interessant og veldig lærerik.
Jeg gikk inn i EiT med et mål om å lære mer om meg selv, og hvordan jeg fungerte i en gruppe.
Det at vi har blitt sterkt insentivert, ofte gjennom øvelsene i regi av ”landsbyledelsen” til å gi personlige tilbakemeldinger har innfridd dette målet. Jeg har fått direkte tilbakemeldinger, og har lært at
jeg som leder kan være ”for demokratisk” og at jeg kan være påståelig. Men jeg har også fått høre at
jeg er flink til å lede samtalen, at jeg er inkluderende og at jeg som gruppemedlem skaper en hyggelig
setting uten at arbeidet forstyrres. Dette er for meg veldig verdifullt å ta med meg inn i fremtidige
gruppesamarbeid, både i en utdanningssetting og når jeg skal ut i arbeidslivet.
4.2
Elise
Jeg kom inn i EiT med lave forventninger. Jeg var bekymret for å havne i en gruppe hvor jeg måtte
dra lasset med mange gratispassasjerer. Dette har ikke vært tilfelle. Samtlige mennesker i vår gruppe
viste seg å være svært hyggelige, veldig samarbeidsvillige og ivrige etter å bidra til i prosjektet. For
meg har gruppen totalt sett fungert veldig bra.
Det jeg har lært mest av gjennom disse månedene er hvordan det er å samarbeide med folk med
ulike fagbakgrunner. Det er spesielt sett fra et kommunikasjonsperspektiv at jeg drar med meg mest
læring; hvor vanskelig det er å ha alle oppdatert, hvordan sikre at alle sitter på samme mengde informasjon og hvordan hindre misoppfatninger. Etter at vi hadde en liten konflikt i gruppen på grunn av
en kommunikasjonssvikt har jeg en mye bedre forståelse for hvor viktig nettopp dette er. Jeg har også
lært mye om hvordan jeg fungerer i en gruppe og hvordan min naturlig rolle oppfattes av andre. Det
er spesielt fra rundene med tilbakemeldinger og kritikk jeg tar med meg mest på det personlige planet.
Helt fra starten har jeg følt at vår gruppe har vært en veldig effektiv gruppe og jeg har lært spesielt mye av å reflektere over dette. Vi har hele tiden stått samlet bak det målet vi satte oss i starten,
og det føler jeg er blanding av i utgangspunktet flinke mennesker og en veldig god prosess i starten
som samlet gruppen. Det er nettopp slike prosesser som har vært unike for dette gruppearbeidet og
har gjort denne gruppen til spesielt bra sammenlignet med tidligere erfaringer.
Jeg sitter igjen med veldig mange gode minner fra EiT. Jeg setter spesielt pris på måten gruppen har
blitt mer og mer åpen, og at vi nå på slutten er så komfortable med hverandre at det er greit å tulle
og spøke med hverandre. Jeg er i dag veldig glad for at jeg ikke fikk fritak!
19
4.3
Håvard
EiT er eit fag som skil seg veldig frå dei fleste andre faga eg har tatt på NTNU på fleire måtar. For det
første har det dreid seg lite om matematikk, som eg studerer til vanleg, det har vore eit gruppearbeid,
og det har vore mykje fokus på prosess. Undervegs har eg ofte følt at det å ha så mykje fokus på
prosess har vore frustrerande, sidan eg har vore meir motivert til å jobbe med sjølve prosjektet enn
å heile tida stoppe opp for å analysere korleis vi jobbar, men samtidig har det gjort meg bevisst på
sider ved gruppearbeid og mine eigne eigenskapar som nok ikkje hadde tenkt over viss dette hadde
vore eit vanleg gruppearbeid.
Vi har hatt visse utfordringar, til dømes når det gjeld kommunikasjon innad i gruppa, men som
regel har vi funne løysingar på dei utfordringane. Eg trur det delvis skuldast at vi har gjennomført
øvingar og hatt så mykje fokus på refleksjon og innføring av tiltak som svar på hendingar undervegs.
Samtidig tek slikt tid som vi kunne ha brukt på å jobbe på sjølve produktet vårt, og det er vanskeleg
å finne ein god balansegang der.
Eg synest vi har vore heldige med gruppesamansetninga, sidan vi både har fleire medlemmer med
kompetanse innan programmering og fleire som har hatt fag tidlegare med fokus på gruppearbeid og
prosess. Sånn sett er eg kanskje den i gruppa som var minst forberedt på å jobbe med eit fag som
EiT, men til gjengjeld er jo poenget med alle fag at ein skal lære noko ein ikkje kunne frå før. Alt i
alt trur eg det viktigaste eg har fått ut av faget er at eg har fått erfaring med gruppearbeid, og at
eg har lært om problem ein kan møte undervegs og metoder ein kan bruke for å unngå og løyse slike
problem.
4.4
Jonatan
I løpet av min tid på universitet har jeg vært med på flere store gruppeprosjekter og i alle tilfellene
var det store problem med oppmøte og at gruppemedlemmer ikke gjorde det de lovet. Basert på dette
var ikke mine forventinger til EiT store. Men min uro viste seg å være grunnløs da gruppen har vært
målbevist og jobbet hardt gjennom hele prosjektet.
I løpet av Eksperter i team har jeg lært om hvordan det er å jobbe i en gruppe sammensatt av
folk med ulik faglig bakgrunn. Jeg har lært om min rolle i gruppearbeid og hvordan jeg best kan
sammarbeide med andre. Jeg var heldig som fikk en gruppe beståendes av motiverte og flinke folk.
Til sammen fikk vi valgt et spennende prosjekt innenfor et område jeg har bakgrunn i samt stor
interesse for. De to nevnte aspektene ved prosjektet har gjort at EiT har vært en av mine aller beste
opplevelser av gruppearbeid.
Gjennom prosjektet har vi tatt alle større beslutninger gjennom konsensus nådd via diskusjon. Dette
har gjort at jeg personlig har følt veldig motivert til å jobbe hardt hver landsbydag. Bruken av en
samarbeidsavtale kommer jeg definitivt ta med meg videre da jeg føler at det har styrket gruppearbeidet veldig. Alt i alt så har jeg fått mange gode erfaringer fra EiT som jeg tar med meg videre i
studier og arbeid.
4.5
Valerij
Jeg har vært med på tre store gruppeprosjekter tidligere, min største bekymring for EiT var at jeg
måtte arbeide mye mer enn de andre på gruppen for å få en god karakterslik det har vært i de tidligere
gruppene. Gruppen vår fungerte veldig strukturert og målbevist. Jeg føler at alle i gruppen stoler
nok på hverandre til at vi kan ta opp eventuelle problemer vi har, dette har ført til at gruppen klarte
20
fortsette å jobbe jevnt og effektivt gjennom hele prosjektet og alle har jobbet like mye.
Jeg har lært mye om kommunikasjon og gruppedynamikk. I retrospekt kan jeg se at mine tidligere
grupper hadde alt for dårlig kommunikasjon, gruppemedlemmene satt med forskjellig informasjon,
problemene ble ikke tatt opp og var generelt preget av passivitet. Denne gruppen startet med noen
av de samme problemene, men ettersom dette fagget i større grad dreier seg om gruppedynamikk enn
de tidligere, så tok vi tak i disse problemene. Vi så gjennom mange aspekter av vårt sammarbeid,
ikke bare på ting som ikke fungerte, men også ting som fungerte og hvorfor. Dette føler jeg er viktig
erfaring å ta med seg videre.
For meg er dette første gruppeprosjekt på tvers av fagfelt. Jeg er nå mer obs på hvilke tekniske
begreper jeg bruker, og hvis jeg gjør det, at jeg forklarer hva de betyr. I tillegg prøver jeg å være mer
aktiv i diskusjonen, selv om jeg er enig, så må man si fra slik at de andre vet det.
4.6
Øyvind
Frå før EiT begynte har eg høyrt rykter om at det er eit kjedelig og unyttig fag. Det reflekterer ikkje
korleis eg har opplevd EiT. Eg synes faget har vert både lærerikt og interessant. Sjølv om det kan bli
litt lange dager synes eg at gruppearbeidet i EiT har vore veldig kjekt.
Gruppa vår har heldigvis hatt ein positiv innstilling frå starten av. Sjølv om det i starten bar preg
av ”å gjøre det beste ut av EiT”, så er det ingen i gruppa som har vert stor motstander av EiT.
Eg synes gruppa har eit godt samhold der ingen er redd for å fremme si meining. Dette har bidratt
til at vi ikkje berre har bra humør i gruppa, men at vi føler at vi har klart å skape noko i løpet av faget.
Innad i gruppa er vi ganske forskjellige med tanke på kor mykje vi snakkar, kor mykje vi deltar i
diskusjoner og i kva fagleg kompetanse vi bringer inn i gruppa. Dette føler eg har bidratt til at vi har
valgt ei prosjektoppgåve som vi alle kan stå bak og vere fornøgd med.
Sjølv om gruppa vår er preget av godt samhold og bra humør føler eg at gruppa til tider kunne
vore mindre ”seriøs” utan at det nødvendigvis trenger å gå ut over leveransen. Ved å jobbe uten
avbrekk gjennom heile dagen (sett bort i frå pausen) er man ganske utslitt på slutten av dagen.
Det eg har lært frå faget er hovedsakelig om korleis mi eiga rolle i en gruppe er og om gruppedynamikk
generelt. Sjølv om eg føler eg har hatt ganske bra kontroll på korleis eg fungerer i gruppearbeid, er
det veldig bra å få bekrefta det av andre samtidig som at eg har fått punkter der eg kan forberede meg
på. Når eg ser tilbake på tidligare gruppearbeid så ser eg og effekten av å ha ein samarbeidsavtale
der det skriftleg står skrive kva gruppa er einig i å oppnå.
5
Gruppens avsluttende refleksjoner
Tilbakeblikk
Når vi nå ser tilbake på tiden vi har brukt på dette prosjektet, er det noen hendelser og problemstillinger som skiller seg ut. Det første vi vil trekke fram er polariteten i gruppen. Vi anser oss selv som
heldige som endte opp med en slik gruppe, fordi det har skapt lærerike og interessante situasjoner
som vi kan ta med oss videre. Vi synes også at fordeling av arbeidsoppgaver og valg av prosjekt er
momenter som har preget vår gruppe i stor grad. Dette var valg som flere av oss i ettertid har sett at
hadde mye å si for hvordan vi jobbet på prosjektet, og som vi har lært mye av.
21
Vår gruppe besto av personlighetstyper på ytterpunktene av ekstroversjon-introversjon-skalaen. Vi
synes det har vært vanskelig å finne en god måte å takle dette på, fordi ekstroverte ofte tar mye av
oppmerksomheten. På den ene siden er det ikke ønskelig at de som er ekstroverte i for stor grad skal
”undertrykke” personligheten sin. På den andre siden må de introvertes meninger og oppfatninger
komme fram i like stor grad som alle andres. Vi synes vi taklet utfordringen på en god måte. Ved å
iverksette tiltak som er beskrevet tidligere i denne teksten, unngikk vi at det var noen som ikke kom
til orde. Dette var et stort fokus under hele samarbeidet, og det tror vi har vært riktig og viktig.
Vi mener også at dette har hatt klare resultater når vi har jobbet; arbeidet har vært effektivt og
målrettet som vi kan se av Samarbeidsindikatorene. Vi tror ikke dette hadde vært tilfelle dersom det
var noen som følte at deres ønsker, behov og mål ikke ble ivaretatt av gruppen.
Når det gjelder kompetanseområder er vi også svært forskjellige. Ved å sette oss i subgrupper som
beskrevet tidligere i denne teksten, økte kunnskapsgapet som allerede var der i begynnelsen. Denne
prosessen har også vært lærerik. Vi har nå sett hvor viktig det er å være oppmerksom på en slik
problemstilling, som etter vår erfaring ofte dukker opp i gruppearbeid. Det er kritisk for et godt
samarbeid å organisere seg på en god måte for å takle en slik situasjon. Vi gjorde grep, men erfarte
at de viktigste grepene var ikke nødvendigvis for å redusere gapet i kompetanse i stor grad, men nok
til å stimulere læringen mellom de ulike fagfeltene for å gjøre kommunikasjonen bedre. Vi har også
observert hvor bra dette har fungert, og at en slik sammensetning kan resultere i produktivitet og høy
kvalitet. Produktet, som vi er svært fornøyd med, er et resultat av at vi har klart å kommunisere godt
på tvers av våre respektive fagfelt, og at hver person er satt til å jobbe med det de er best på. Dette
er noe vi mener er svært aktuelt. Å kunne kommunisere tverrfaglig og å fordele oppgaver effektivt
er viktig i videre gruppearbeid på universitetet, men den store nytteverdien mener vi kommer når vi
skal ut i arbeidslivet.
Valget av prosjekt var en prosess som vi ser tilbake på med glede! Måten vi klarte å kombinere
fokus på tverrfaglighet, beslutning gjennom konsensus og effektivitet i valgprosessen er vi rett og slett
stolte av. Vi brukte mye tid på dette valget, og ser i ettertid hvor viktig det var for at alle skulle stille
seg bak prosjektet og gå for det 100%. I tillegg til fokus på kommunikasjon mener vi at dette er den
viktigste faktoren vi har hatt for det gode samarbeidet som har preget vår gruppe.
Underveis har vi også vært oppmerksomme på at man må være kritisk til eget arbeid. Vi er enige
om at opplevelsen vi hadde under øvelsen “Edward de Bono’s Six Thinking Hats” var en lærerik
opplevelse. Vi opplevde at det var svært nyttig å få tilbakemeldinger på prosjektet vårt. Denne
feedback-øvelsen endte opp med at det meste vi fikk feedback på var noe vi hadde diskutert oss i
mellom og hadde en løsning på, men har også reflektert over hvor bra det hadde vært om noen kunne
peke på signifikante svakheter på dette tidspunktet. Dette er noe igjen vi ser på som svært aktuelt i
videre gruppearbeid.
Gruppens miljø
Vår grupper har hatt en god og fornuftig utvikling. På noen områder har denne utviklingen vært
spesielt synlig, noe alle gruppemedlemmene mener at vil sette et varig preg på evnen til å samarbeide
og finne sin plass i en gruppe. Å være ærlig og direkte med hverandre er vanskelig! Utviklingen vi
har opplevd her har vært spesielt lærerik. I tillegg har kommunikasjonen utviklet seg markant, noe
som har gitt positive innvirkninger på hvordan tverrfagligheten har spilt inn på prosjektet.
Å ha en ærlig og direkte kommunikasjon mener vi påvirker ethvert gruppemedlems relasjon til hverandre, og dermed hele gruppen i stor grad. Det er flere aspekter med en slik kommunikasjon som er
interessante. For det første er det vanskelig! Våre refleksjoner er at det er flere grunner til at vi i
starten ikke var helt ærlige: Man var redd for at personen man eventuelt skulle rette kritikk mot
skulle oppfatte det på feil måte, man ønsket ikke å bli oppfattet som en konfliktsøker i starten av
22
samarbeidet og man var bekymret for hvilke reaksjoner gruppen kom til å gi. I bunn og grunn synes
vi at det var vanskelig å være ærlig og direkte fordi vi var lite risikovillige. Med andre ord, vi følte
vi hadde mer å tape enn å vinne. For det andre er det veldig viktig! Vi har vanskelig for å se for
oss et produktivt og godt samarbeid uten at man er ærlige og direkte med hverandre. Derfor ser vi
at vi egentlig motarbeidet oss selv i starten, når vi unngikk å være ærlige og direkte med hverandre.
Vi trodde vi gjorde gruppen en tjeneste ved å ikke generere en unødvendig konflikt, men i realiteten
gjorde vi reduserte vi forutsetningene for godt samarbeid i gruppen.
Det var i denne sammenhengen at et av de største utbyttene i EiT for oss åpenbarte seg. I øvelsen
“Roller”, som ble gjennomført på landsbydag 9, ble vi “tvunget” til å gi hverandre konkrete og direkte
tilbakemeldinger. Her er vi alle enige om at vi var utenfor vår komfortsone, og at det var “skummelt”
i begynnelsen. Men i ettertid har vi sett at vi hadde et meget stort læringsutbytte fra denne øvelsen.
Hver enkelt av oss, noen for første gang, fikk oppleve å gi en ærlig og direkte tilbakemelding til et
gruppemedlem man ikke kjente så godt. I tillegg følte vi at ærligheten i gruppen totalt sett økte
som en følge av denne prosessen. Alt i alt hadde vår gruppe en god opplevelse da vi gjennomførte
denne øvelsen. Det er noe vi alle er glade for at vi har gjennomført, og mener at utfordringen med
ærlighet kan generaliseres til mange gruppearbeid vi har vært med på. Nå har vi kjent på nytten ved
å gjennomføre en slik prosess, og tror det vil være en stor fordel i fremtidige situasjoner.
Hva kunne vært gjort annerledes?
Det første tenker vi på når vi ser på hva vi kunne gjort for å oppnå enda større produktivitet og samarbeid er at burde satt oss sammen tidligere. Oppdelingen i to subgrupper var ikke hensiktsmessig, selv
om intensjonen var god. Etter en grundig evaluering av denne hendelsen mener vi at oppdelingen i
ansvarsområder var riktig. Det var hensiktsmessig å plassere kompetansepersoner på de forskjellige
områdene, og vi mener dette har stor overføringsverdi til arbeidslivet. Men vi mener at dersom vi
tidligere hadde samorganisert oss slik at man fikk et helhetlig bilde av hva som foregikk på de forskjellige delene av prosjektet, hadde samarbeidet økt, kommunikasjonen blitt bedre og tilliten oss i mellom
sannsynligvis blitt større og kommet tidligere.
Milepæler på prosjektet ble satt tidlig. Dette er noe vi burde benyttet oss av i større grad. Etter hvert som prosjektet skred fram ble vi flinkere til å bruke de daglige målene, men milepælene ble
glemt. Dette er noe vi mener det er stor lærdom i. Når prosjektet nærmet seg slutten hadde vi for lite
oversikt på hvordan vi lå an i forhold til tidsfristen. Når vi ser oss tilbake burde vi brukt milepælene
hyppigere for å justere oss inn etter hvor langt vi var kommet på prosjektet. Vi burde også spesifisert
dem i større grad. Når vi nærmet oss slutten av arbeidsperioden hadde vi for liten kontroll på hvor
mye som var igjen, og hvor mye tid dette kom til å ta. Ved å spesifisere milepælene og hyppig justere
oss etter dem tror vi hadde hjulpet oss å se hvor mye som var igjen, hvor lang tid det kom til å ta og
dermed lettere kontrollere at vi ble ferdige i tide.
Det siste momentet vi har reflektert over er hvordan vi bestemte oss for problemstillingen. Mot
slutten har det kommet fram at noen av gruppemedlemmene har vært litt usikre på i hvor stor grad
problemstillingen har vært forankret hos hver enkelt. Når vi mot slutten har hatt grundige refleksjoner over hvordan samarbeidet har vært kom det fram at Valerij ikke har stått fullt og helt bak
problemstillingen gruppen ble enige om i starten. Vi mener at dette er delvis Valerijs ansvar og delvis
gruppens ansvar. Valerij skulle sagt fra, men gruppen skulle også forsikret seg om at realiteten var
slik man oppfattet den. Vi har kommet fram til at vi burde gjort to ting: Diskutert problemstillingen
enda grundigere i starten og gått grundigere gjennom den underveis. Vi snakket jevnlig om den, men
det var på et for overfladisk nivå. Dette mener vi også det er stor læring i. Som vi erfarte med valg
av prosjekt beskrevet over, er viktig at oppgaven er godt forankret i problemstillingen, og at alle er
enige i så stor grad at man stå støtt bak det gruppen bestemmer.
23
Til slutt
I lys av alt som har skjedd i EiT er gruppen meget fornøyd sett under ett. Det er enighet om at det
har vært mange situasjoner og erfaringer som har sørget for at hvert enkelt individ har utviklet seg
på sine områder. Hvordan personligheter påvirker gruppen, hvordan det er å være ærlig og direkte i
en gruppe, hvor viktig kommunikasjon er og hvor effektivt man kan jobbe med god arbeidsfordeling.
I prosessen har vi også alle sammen vært utenfor egen komfortsone, og vi har fått erfaringer som
ikke vi har fått under tidligere gruppearbeid. Vi sitter igjen med en god opplevelse om hvor godt
gruppearbeid kan fungere, og tar med oss mange positive inntrykk videre til nye gruppearbeid, på
universitetet og til slutt ut i arbeidslivet.
24
Referanser
[1] K. B. Hjertoe. TEAM. Fagbokforlaget, 2013.
[2] F. Johnson, David & Johnson. Joining together. Group theory and group skills. Pearson, eleventh
edition, 2013.
[3] M. Levin, Morten & Rolfsen. Arbeid i Team. Fagbokforlaget, 2004.
[4] R. Schwarz. The skilled facilitator. Jossey-Bass, 2002.
[5] S. A. Wheelan. Creating Effective Teams. A Guide for Members and Leaders. SAGE, third edition,
2009.
25