1. No category

2
Innhold
Om i/o/lab2
Introduksjon kurator
Program Article 2015
Kart / informasjon
Gjeste tekst av Nora Vaage
2
3
7
8
9
Kunstnerpresentasjoner:
Paul Vanouse
Heather Dewey-Hagborg
Kate Nichols
Next Nature
14
16
18
21
Samarbeidspartnere
25
3
Om iolab :
i/o/lab Centre for Future Art
i/o/lab Senter for Framtidskunst
i/o/lab er en kunstnerdrevet organisasjon som startet
opp i 2001 og som siden 2005 har hatt tilholdssted ved
Tou Scene.
Organisasjonen representerer en unik kompetanse i
regionen innen feltet kunst, ny teknologi og vitenskap.
i/o/lab sine prosjekter har ved flere anledninger blitt
omtalt som et av de mest nyskapende og interessante
kunstprosjektene i regionen og nasjonalt. i/o/lab bidrar
som samarbeidspartner til regionale institusjoner og
bedrifter. Organisasjonen er tilknyttet det nasjonale nettverket - Produksjonsnettverket for Elektronisk Kunst
(PNEK) og har etter hvert bygget opp et stort internasjonalt nettverk innen feltet.
i/o/lab sin kompetanse strekker seg fra produksjon til
formidling og kunnskapsutvikling av kunst innen ny
teknologi og vitenskap.
Målene til i/o/lab er å bidra med nyskapende og
kunstneriske prosjekter gjennom å skape møteplasser mellom kunst og forskning til flere målgrupper i
samfunnet.
Våre prosjekter baserer seg blant annet på formidling
av kunst i det offentlige rom.
www.iolab.no
i/o/lab is an artist-run organization that emerged
started in 2001 and since 2005 has been resident at Tou
Scene.
The organization represents a unique expertise in the
region in the field of art, technology and science. i/o/
labs projects have on several occasions been referred
to as one of the most innovative and interesting art
projects in the region and nationally. i/o/lab contributes
as a partner to regional institutions and businesses.
The organization is affiliated with the national network Production Network for Electronic Arts (PNEK) and has
gradually built up a large international network within
the field.
i/o/labs expertise extends from production to dissemination and knowledge of art, new technology and
science.
The dimensions of i/o/lab is to provide innovative and
artistic projects through creating meeting places
between art and research to multiple audiences in the
community.
Our projects are partly based on the dissemination of
art in public spaces.
www.iolab.no
Larger art projects promoted and run by i/o/lab
Article Biennial - We represent the region’s most innovative arts festival focusing on media art that expresses
contemporary technology and trends.
Article Biennale is one of the main projects to i/o/lab.
Article Biennale has been arranged in the Stavanger
region 2006/2008/2010/2012 and now in 2015.
The purpose of Article Biennial is to promote art forms
commenting on our digital world and affecting ethical
and political issues concerning our time. Article Biennale is a dynamic festival held various places and with a
new theme to each production.
To see previous productions visit our website Article
biennial contained herein:
www.article.no
Større kunstformidlingsprosjekter i regi av i/o/lab
Article Biennalen – Vi representerer regionens mest
nyskapende kunstfestival med fokus på mediakunst
som utrykker samtidens teknologi og strømninger.
Article biennalen er et av hovedprosjektene til i/o/
lab. Article biennalen har vært arrangert i Stavanger
regionen årene 2006/2008/2010/2012 og nå i 2015.
Formålet med Article biennalen er å fremme kunstformer som kommenterer vår teknologiske hverdag
og som berører etiske og politiske tema som angår
vår samtid. Article biennalen er en dynamisk festival
som arrangeres ulike steder og med nytt tema til hver
produksjon.
For å se tidligere produksjoner besøk vårt nettsted for
Article biennalen som finnes her:
www.article.no
Public Art Screens - a new unique communication
channel for contemporary videoart to the public.
Public Art Screens is a product that brings videoart to
the audience through a unique communication concept.
The Pilot Project Public Art Screens were launched in
February 2010 - since the inception over 500 artists
have been presented. Public Art Screens offers a
permanent solution for displaying screen-based art in
public and semi-public spaces. We offer solution in the
form of screen, sound and artistic program. The program for Public Art Screens are of international renown
artists, every month a new artist is presented with up to
five video works.
The artistic program of Public Art Screens is curated by
i/o/lab.
Public Art Screens has its own website at:
www.publicartscreens.no
Public Art Screens – en ny unik formidlingskanal for
samtidskunst til det offentlige rom.
Public Art Screens er et produkt som bringer videokunst ut til publikum gjennom et unikt formidlingskonsept. Pilotprosjektet Public Art Screens ble lansert
februar 2010 – siden oppstart har over 500 kunstnere
blitt presentert. Public Art Screens tilbyr en permanent
løsning for visning av skjermbasert kunst i det offentlige
og semi-offentlige rom. Vi tilbyr visningsløsning i form
av skjerm og løsning for lyd samt kunstnerisk program.
Programmet til Public Art Screens er av internasjonalt
format, hver måned presenteres en ny kunstner med
inntil fem videoverk.
Det kunstneriske programmet til Public Art Screens er
kuratert av i/o/lab.
Prosjektet har eget nettsted på:
www.publicartscreens.no
4
Hege Tapio
Kurator
Hege Tapio er kunstner, kurator, kunstkonsulent og en
av grûnderne til i/o/lab. Tapio har gjennom en årrekke
arbeidet med en spesiell interesse for feltet biokunst.
Hun var med på å arrangere den første nordiske Masterclass i biokunst i samarbeid med SymbioticA og har
produsert den første offentlige elektroniske kunstinstallasjonen i Stavanger bestående av en håndlaget LED
matrise.
Hege Tapio is an artist, curator, art consultant and one
of the founders of i/o/lab. Tapio has for years worked
with a special interest in the field bioart. She helped
to organize the first Nordic Master Class in bioart in
cooperation with SymbioticA and has produced the first
public electronic art installations in Stavanger, consisting of a handmade LED matrix.
Article biennalen 2015 / KUNST + DNA & NANO
Konsept og tematikk for Article biennalen 2015 vil dreie
seg om krysningsfeltet Kunst & Vitenskap, med fokus
på kunst som tar ibruk og/eller kommenterer DNA og
NANO teknologi.
Article Biennial 2015 / ART + DNA & NANO
Concept and themes for Article Biennale 2015 will
revolve around the intersection Art & Science, with a
focus on art that makes use of and/or comments DNA
and NANO technology.
Article biennalen presenteres for femte gang i Stavanger. Flere av de tidligere Article biennalene har
presentert kunstverk som tar ibruk ny teknologi og som
tangerer betraktninger rundt tidens vitenskap. Teknologisk utvikling og vitenskapens forskning har iløpet av
de siste 30 årene endret store deler av vår verden og
våre liv med stadig økende kraft, gjennom fremveksten
av teknologiske muligheter og håndtering av komplekse biologiske strukturer. Samtidig ser vi at deler av
kunstfeltet i dag bringer vitenskapen ut av laboratoriet
og åpner opp for en kritisk diskurs rundt samtidens
teknologi. Det er i dette feltet Article biennalen ønsker å
operere gjennom å løfte frem tidsaktuelle kunstverk.
The Article biennial is presented for the fifth time in
Stavanger. Several of the former Article biennials has
presented artworks making use of new technology and
tangent reflections on future science. Technological
development and scientific research over the past 30
years has with increasing power changed much of
our world and our lives, through the emergence of
technological capabilities and management of complex
biological structures. Furthermore, we see that parts of
the arts today brings science out of the lab and opens
up a critical discourse around contemporary technology.
It is within this field the Article biennial wants to operate
highlighting contemporary artwork.
5
Kunst og vitenskap kobles sammen….igjen
Skillet mellom kunsten og vitenskapen har gjennom spesialisering av sine fagfelt blitt synlig gjennom utvikling
av eget språk, metode og disiplin – allikevel har disse
to gjensidig hatt en påvirkning av hverandre. Opp igjennom historien kan vi finne innovative kunstnerne som
kobler kunst og vitenskap for å skape nye kunstverk
inspirert av vitenskapen og ny teknologi.
Kunstneren har igjennom historien, drevet av nysgjerrighet, tilegnet seg materialkunnskap og bruk av
tekniske hjelpemidler for å visualisere sine tanker og
ideer. Det være seg utvikling av pigmenter, bruk av
kjemikalier, linser og teknisk apparatur eller som vi
ser i den nyere tid - bruk av teknologiske og biologiske
komponenter og metoder.
Tilgang på informasjon og bruk av ny teknologi
stimulerer kunstnerne til å utforske kreative, etiske
og filosofiske aspekter av vitenskapen. Kunstnere kan
visualisere det usynlige, deres tilnærminger redefinerer
begrepet estetikk og hva som menes med kunst. Kunstnerne tilegner seg kunnskap om og tilbyr betraktninger rundt vitenskapen med nye perspektiver.
Utviklingen av nye teknologier har også gitt fremvekst
av nye disipliner innen kunst.
I samtidens kunstfelt har det oppstått egenarter som
ny media kunst, elektronisk kunst, datagenerert kunst,
generativ kunst, ustabil kunst, biokunst – for å nevne
noen. Gjennom biokunst utforsker kunstneren ulike
problemstillinger til hvordan den bioteknologiske vitenskapen kan forandre sosiale, etiske og kulturelle verdier
i samfunnet. Kunstnere bidrar til å nyansere de mulige
etiske implikasjoner som forskning og ny teknologi kan
ha på våre liv.
Art and science connected….again
The distinction between art and science and specialization of their fields has become visible through the development of their own language, method and discipline
- nevertheless, these two has mutually had an impact
on each other. Throughout history we can find innovative
artists that connects art and science to create new art
movements inspired by science and new technology.
The artist has throughout history, driven by curiosity,
acquired knowledge of materials and the use of technical aids to visualize their thoughts and ideas. Be it the
development of pigments, use of chemicals, lenses and
technical apparatus or as we see in recent times - the
use of technological and biological components and
methods.
Access to information and use of new technology stimulates artists to explore creative, ethical and philosophical aspects of science. Artists can visualize the invisible,
their approaches are redefining the concept of aesthetics and what is meant by art. The artists is acquiring
knowledge and offers reflections on science with new
perspectives.The development of new technologies has
also given the emergence of new disciplines within the
arts.
Contemporary art has specified categories as new
media art, electronic art, computer generated art, generative art, unstable art, bioart - to name a few. Through
bioart the artist is aiming focus on how the biotech
science can transform social, ethical and cultural values
in society. Artists help to nuance what possible ethical
implications the research and new technology may have
on our lives.
Artists as pioneers
Meanwhile, through a slow transformation, the artist
has transformed and redefined their role. From being
at the service of science, the nobles and the church
through depicting and make visible phenomenas and
stories, people, animals and plants - art has moved
towards an autonomous direction. From this perspective
the artist is placed in a unique position to enrich and
deepen our understanding of the outside world and
our times. The artist’s standpoint differs often from
technologist who wants to know how and from science
researchers who wants to know why. Artists can contribute ideas, creativity, concepts and variables - people
with ideas are often related to being able to assume
what lies ahead.
Kunstnere som pionerer
Samtidig, gjennom en langsom transformasjon, har
kunstneren omformet og redefinert sin rolle. Fra å være
til tjeneste for vitenskapen, de adelige og kirken gjennom å avbilde og synliggjøre fenomener og historier,
mennesker, dyr og planter – har kunsten beveget seg i
en autonom retning. Fra dette ståstedet befinner kunstneren seg i en unik posisjon til å innta betraktninger
som kan berike og utdype vår forståelse av omverdenen
og vår samtid.
Kunstnerens ståsted skiller seg gjerne fra teknologen
som gjerne vil vite hvordan og fra vitenskapsforskeren
som vil vite hvorfor. Kunstnere kan bidra med ideer,
kreativitet, konsepter og variabler – mennesker med
ideer er ofte knyttet til å kunne anta hva som ligger
foran oss.
“There are changes on the horizon That are so dramatic
and sweeping That All of the revolutions of the so-called
digital age will shrink by comparison. All of our dreams
are going two come true. So we willhave two have the
right kinds of dreams. That is why science needs artists
like me. “- Joe Davis
“There are changes on the horizon that are so dramatic
and sweeping that all of the revolutions of the so-called
digital age will shrink by comparison. All of our dreams
are going to come true. So we will have to have the right
kinds of dreams. That is why science needs artists like
me.” – Joe Davis
6
Joe Davis regnes som en av pionerene innen disiplinen
biokunst.
Den første kunstneren som utførte lagring av digital
informasjon i DNA var Joe Davis, som på midten av
80-tallet startet produksjonen av verket ”Microvenus”.
Kunstverket til Davis brukte lang tid på å realiseres
– hele ti år brukte han på å fullende verket, ettersom
tilgangen på den nødvendige teknologien ennå var i
startgropen. Etterhvert som vi steg inn i 90-tallet kan vi
se en progresjon til hvordan flere kunstnere engasjerte
seg i feltet.
Siden midten av nittitallet kan man spore en klar fremvekst og interesse for biokunst. Selve begrepet biokunst
ble definert av kunstneren Eduardo Kac – som gjennom
sitt arbeid med transgenetisk kunst er kjent for sin
selvlysende kanin Alba og verket ”Genesis”. På slutten
av nittitallet markerte også Critical Arts Ensemble seg
med arbeider som ”Genterra” og ”Cult of the new Eve”og begynnelsen av 2000 etablerte SymbioticA seg ved
universitetet i vest Australia, Perth. SymbioticA er det
første forsknings laboratoriet som tillot kunstnere og
forskere å tilegne seg praktisk kunnskap og arbeid med
bioteknologiske metoder under en biologisk forskningsavdeling. Det finnes mange gode eksempler på ulike
initiativer som vokste frem i denne perioden.
Fremveksten av disse spredte geografiske initiativene
og prosjektene viser hvordan kunstnerne tilnærmer seg
vitenskapen utifra et behov for å gi sin stemme til en
viktig del av samtidens forskning. En overgang fra den
teknologiske og digitale tidsalder til den bioteknologiske
tidsalder synes å gjøre seg gjeldende. I kjølvannet ser vi
fremveksten av biohackere - på samme måte som den
digitale revolusjonen skapte datahackere og uavhengige
gjennom ”gjør-det selv”-bevegelser (også benevnt som
DIY), så har vi hatt en lignende fremvekst av ”garasje-bioteknologi”. Delvis også fordi det i en periode var
enkelt og billig å få fatt på avleggs laboratorieutstyr
gjennom steder som Ebay, spesielt på slutten av nittitallet. Etableringen av GenSpace i New York er et godt
eksempel på et slikt sted hvor biohackere, kunstnere og
forskere samles. GenSpace fungerer som et åpent samfunns laboratorie hvor forskere kan arbeide uavhengig,
kunstnere kan utvikle sine prosjekter og den vanlige befolkningen kan få tilgang på workshops som gir klarere
begreper omkring hva bioteknologi egentlig er.
Joe Davis is considered one of the pioneers in the discipline of bioart.
The first artist who performed storage of digital
information in DNA was Joe Davis, who in the mid-80s
started the production of his work “Micro Venus”.
This artwork Davis spent a long time to fruition - ten
years he spent perfecting the work, since the availability of the necessary technology was still its infancy.
Stepping into the 90s, we can see a progression of how
several artists engaged themselves in the field.
Since the mid nineties, one can trace a clear emergence
and interest bioart. The concept bioart was defined by
the artist Eduardo Kac - whose work with transgenic
art is known for his luminous rabbit Alba and the work
“Genesis”. The end of the nineties is marked by the Critical Arts Ensemble with works such as “Genterra” and
“Cult of the New Eve” - and the beginning of 2000 the
establishing of SymbioticA at the university in west Australia, Perth. SymbioticA is the first research laboratory
that allowed artists and researchers to acquire practical
knowledge and work with biotechnological methods
within a biological research department. There are
many good examples of various initiatives that emerged
during this period.
The emergence of these geographically dispersed
initiatives and projects shows that the artists approach
science based on a need to give their voice to an
important part of contemporary research. A transition
from the technological and digital age to the biotech era
seem to surface. In the aftermath, we see the emergence of biohackers – just like the digital revolution
created computerhackers and independent through the
“do-it-yourself” movement (also referred to as DIY),
there has been a similar emergence of “garage-biotechnology.” Partly also because in a period it was easy
and cheap to get hold of obsolete laboratory equipment
through sites such as Ebay, especially at the end of the
nineties. The establishment of GenSpace in New York
is a good example of such a place where biohackers,
artists and scientists gather. GenSpace serves as an
open community laboratory where researchers can
work independently, artists can develop their projects
and the general population can get access to workshops
that provides knowledge about biotechnology.
7
Biologi smelter sammen til fysikk og kjemi
Mens DNA er bærer av biologisk informasjon gjør
NANO teknologien bruk av atomer og molekyler som
et strukturelt materiale. Fysikeren og Nobelprisvinneren Feynman sine visjoner fra 1959 er blitt virkelighet.
Gjennom å bygge materialer eller restrukturere materialer på atomnivå – åpner det seg en ny dør til hittil
uante muligheter. Vitenskapen har bare så vidt begynt å
tappe av det potensialet som ligger til grunn for en slik
manipulering og konstruksjon av molekyler, materialer
med nye egenskaper og funksjoner. Ennå er tilgangen
på utstyr og metoder for å arbeide på et slikt nanonivå
i startgropen. Muligens vil neste generasjon hackere
være nanohackere og nye begreper som nanokunst vil
definere det neste feltet som vokser frem.
Biology merges into physics and chemistry
While DNA is the carrier of biological information NANO
technology make use of atoms and molecules as a
structural material. Physicist and Nobel laureate Feynmans visions from 1959 has become reality. By building
materials or restructure materials at the atomic level
- a new door to hitherto unimagined possibilities opens.
Science has only just begun to tap into the potential
that underlies such manipulation and construction of
molecules, materials with new properties and functions.
Yet the supply of equipment and methods of working
on such a nanoscale is budding. Possibly the next generation hackers will be nanohackers and new concepts
such as nanoart define the next emerging field.
Against this backdrop, i/o/lab has developed an exhibition that will showcase the intersection between art and
science. The artworks presented are selected to provide
a gateway to how art intervenes, taking into use and
reflect on these new technologies - NANO and DNA.
Med dette bakteppet har i/o/lab utviklet en utstilling
som løfter frem krysningsfeltet mellom kunst og vitenskap. Kunstverkene som presenteres er utvalgt for å gi
en innfallsport til hvordan kunsten griper inn,tar ibruk
og reflekterer over disse nye teknologiene - NANO og
DNA.
Hege Tapio, curator
Hege Tapio, kurator
Website for Article biennial found here:
www.article.no
Nettsted for Article biennalen finnes her:
www.article.no
Kontaktinformasjon:
Styre / Advisory Board
Daglig leder
Hege Tapio hege@iolab.no
mob. 97601087
Styreleder Jon Inge Øglænd
Styremedlem Kristin Bergaust
Styremedlem Anna-Maija Isachsen
8
PROGRAM
Fredag 6.Februar / klokken 19.00
Offisiell åpning av Article biennalen
Åpningstaler av Hanne Beate Ueland, direktør Stavanger Kunstmuseum
Hege Tapio, daglig leder i/o/lab og Sissel Rogne, direktør Bioteknologirådet.
Performance av Paul Vanouse
Søndag 8.februar / klokken 13.00
Kunst og Nano teknologi
Presentasjon av kunst og nanoteknologi av Koert van
Mensvoort
kreativ direktør ved Next Nature og kunstneren Kate
Nichols.
Etterfulgt av omvisning i utstillingen kl.14:00 med
kurator Hege Tapio
Lørdag 7.februar / klokken 13.00
KUNST og DNA-teknologi
Presentasjon av kunstneren Paul Vanouse
Søndag 8.februar DNA skattejakt for barn
Mellom kl.12:00 og 14:00
“På det vitenskapelige sporet”
Deltakerne får prøve seg som etterforskere der gjerningspersonen sitt DNA er avsatt på en stjålen gjenstand,
og skal sjekkes opp mot tre mistenkte personer.
Paneldebatt klokken 13:30
Del 1: DNA i kunst og etterforskning
Paneldeltakere
•
Paul Vanouse, kunstner
•
Ragne Farmen, dr. philos og daglig leder
GENA - Institutt for DNA analyse
•
Bjørn Thorleif Vanvik, privatetterforsker BTV
Consulting Vanvik
•
Hege Tapio, daglig leder i/o/lab – Senter for
Framtidskunst
Paneldiskusjon er ledet av Bioteknologirådets direktør
Sissel Rogne.
Diskusjonen vil bli på Engelsk og norsk
Pause
Paneldebatt klokken 15:00
Del 2: På sporet av årsaker til kreft
Hvorfor blir friske celler til kreftceller? DNA-analyser
setter leger og forskere på sporet av årsaker til kreft.
I samarbeid med Norsk Kreftgenomikkonsortium
(NCGC) og Bioteknologirådet.
Introduksjon, Professor Ola Myklebost (NCGC)
Paneldeltakere
•
Onkolog Bjørnar Gilje, Stavanger Universitetssykehus
•
Seksjonleder for molekylær patologi Emiel
Janssen, Stavanger Universitetssykehus
•
Professor Ola Myklebost (NCGC)
•
Kreftforsker Oddmund Nordgård, Universitetet i Stavanger
Paneldiskusjon er ledet av Bioteknologirådets direktør
Sissel Rogne.
Diskusjonen vil bli på norsk
Slutt klokken 16:00
Fredag 13.februar / klokken 11:30
Kunstlunsj - Opplev kunst i lunsjen!
Bli med på en kort introduksjon til utstillingen med
kurator Hege Tapio.
Søndag 15.februar lag et DNA-smykke
Mellom kl.12:00 og 14:00
Lær å ekstrahere DNA via DIY (Do It Yourself) metoden
Ditt unike DNA blir lagret i et smykke som du kan ta
med hjem.
Vinterferien: DNA skattejakt for barn
Onsdag 18.februar
Mellom kl.11:00 – 13:00
“På det vitenskapelige sporet”
Deltakerne får prøve seg som etterforskere der gjerningspersonen sitt DNA er avsatt på en stjålen gjenstand,
og skal sjekkes opp mot tre mistenkte personer.
Søndag 01.mars lag et DNA-smykke
Mellom kl.12:00 og 14:00
Lær å ekstrahere DNA via DIY (Do It Yourself) metoden
Ditt unike DNA blir lagret i et smykke som du kan ta
med hjem.
Søndag 22.februar DNA skattejakt for barn
Mellom kl.12:00 og 14:00
“På det vitenskapelige sporet”
Deltakerne får prøve seg som etterforskere der gjerningspersonen sitt DNA er avsatt på en stjålen gjenstand,
og skal sjekkes opp mot tre mistenkte personer.
9
Åpningstider:
Mandag: Stengt
Tirsdag - onsdag: 11.00 – 16.00
Torsdag: 11.00 – 19.00
Fredag - søndag: 11.00 – 16.00
Gratis adgang på lørdager.
Gratis inngang for barn hver dag!
Stavanger kunstmuseum
Henrik Ibsens gate 55
4021 Stavanger
Tlf.: 51 84 27 00
10
Nora S. Vaage
Nora S. Vaage er kunsthistoriker, kunstkritiker og
tverrfaglig forsker ved Senter for vitenskapsteori ved
Universitetet i Bergen. Hun skriver doktorgrad om
kunstnere som lager levende kunstverk med bioteknologiens verktøy. Nora foreleser i kunstteori og etikk
i kunsten, og har også hatt seminarer i kvalitet, visuell
kultur og visuell retorikk ved Universitetet i Bergen.
Nora S. Vaage is an art historian, art critic and interdisciplinary researcher at the Centre for the Study of
the Sciences and the Humanities at the University of
Bergen, Norway. She is working on her PhD dissertation
on artists who make living artworks using the tools of
biotechnology. Nora is a lecturer in art theory and the
ethics of images, and has held seminars on quality,
visual culture and visual rhetoric at the University of
Bergen.
Å gjøre det usynlige synlig
”There is plenty of room at the bottom”, sa fysikeren
Richard Feynman, i en berømt tale fra 1959 som nå anses å ha varslet og inspirert til nanoteknologiens inntog.
Han mente at direkte manipulasjon på atomskala ville
gi uante muligheter for vitenskapene. Siden den tid har
en eksplosiv utvikling i nye teknologier bevist at han i
hvert fall delvis hadde rett. Disse teknologiene har også
begynt å sive over i samfunnet for øvrig.
Making the invisible visible
”There is plenty of room at the bottom”, the physicist
Richard Feynman stated, in a famous speech from 1959
that is now considered to have predicted and inspired
the advent of nanotechnology. He argued that direct
manipulation at the atomic scale would open up the
sciences to unthought possibilities. Since then, an
explosive development in new technologies has proven
him at least partially right. These technologies have also
started to enter into society at large.
Mange eksisterende hverdagslige produkter, fra sjampo
til ytterjakker, reklamerer med at de bruker nanoteknologi. Genteknologi, som opererer på nanoskala,
brukes i dag ikke bare i vitenskapene, men kan bli kjøpt
og solgt som andre forbruksvarer. DNA-tester over
farskap er et av de mest velkjente eksemplene. Enhver
lekmann kan sende inn en DNA-prøve og få genmaterialet sitt sekvensert, og få informasjon både om
forfedre, og om man har økt risiko for noen av sykdommene vi knytter til bestemte genmutasjoner. Disse nye
teknologiene byr på fristende nye muligheter også for
kunstnere, designere og andre kulturelle aktører.
A number of existing everyday products, from shampoo
to windproof jackets, advertise with the use of nanotechnology. Genetics, which operates at the nanoscale,
is no longer the subject solely of scientific research,
but can today be bought and sold like other consumer
items. DNA tests of paternity are among the more familiar products. Any layman can purchase the right to have
their own genome sequenced, gaining information both
about their ancestry, and whether they have increased
risk of any of the diseases we correlate with certain
genetic mutations. These technologies offer tempting
new opportunities also for artists, designers and other
cultural actors.
11
Nanoteknologi og nanovitenskap brukes som betegnelser på arbeid med partikler i nanoskala, rundt 0,1-100
nanometer.1 Det er betydelig mindre enn bølgelengdene for synlig lys, og dermed for hva vi kan se
gjennom optiske mikroskoper. Likevel kan nanoskalaen
observeres gjennom nye former for mikroskopteknologi
som bruker følsomme spisser for å sanse atomer, DNA
og andre nanopartikler. Verkene som vises på Article
2015 bruker ikke denne typen visualiseringsteknologi. I
stedet fokuserer både Next Natures Nano Supermarket
og Kate Nichols’ nanopartikkel-skulpturer på kulturelle
applikasjoner av nanoteknologien, men de gjør det på
svært ulike måter.
Nanotechnology and nanoscience are terms used in
the context of work on particles at the nanoscale, about
0,1-100 nanometers.1 That is significantly less than the
wavelengths for visible light, and for what we can see
through optical microscopes. And yet, the nanoscale
can be observed through new forms of microscopy that
utilize sensitive tips to feel atoms, DNA, and other nanoparticles. The works exhibited at Article 2015 do not use
this type of visualization technology. Instead, both Next
Nature’s Nano Supermarket and Kate Nichols’ nano
particle sculptures focus on cultural applications of
nanotechnology, but they do so in very different ways.
I tilfellet Nano Supermarket er det en mulig nær fremtid vi møter: et supermarked fullt av nanoprodukter,
med imponerende og spennende funksjonaliteter som
vin som endrer smak etter ønske og kontaktlinser som
skifter farge etter omgivelsene. Produktene anses å ha
ulik sannsynlighet for å bli realisert, men alle er valgt ut
av Next Nature-gruppen som interessante applikasjoner av nanoteknologiens potensiale. De stiller publikum
overfor spørsmål som: hvilke produkter ville du ha
ønsket deg? Er det problematiske aspekter ved disse
produktene? Hva slags fremtid er det de antyder?
In the case of Nano Supermarket we meet a possible
near future: a supermarket full of nanoproducts, with
impressive and exciting features such as wine whose
flavours can be altered in seconds, and contact lenses
that change colour depending on the environment. The
products are considered to have varying likelihood of
becoming reality, but they have all been selected by the
Next Nature group as interesting applications of the
potential of nanotechnology. They confront the audience
with questions such as: which products would you want
for yourself? Are there problematic aspects to these
products? What kind of future do they suggest?
Kate Nichols’ tre verk utforsker alle spenningen mellom
det synlige og det usynlige. Nano-skulpturene hennes
er laget med sølv-nanopartikler, men eksisterer på ”vår
skala”. Lenge før man kunne observere dem gjennom
mikroskoper, manipulerte menneskene nanopartikler
for eksempel i produksjonen av speil, vinduer og glass.
I et tidligere verk stilte Nichols viktorianske speil, laget
av sølv på glass, side om side med nåtidens nanoteknologi. I Visible Signs of Indeterminate Meaning refererer hun tilbake til daguerrotypiet, en av de tidligste
typene fotografi, som var basert på sølv. Daguerrotypier
var ganske uklare bilder, men fortsatt mye tydeligere
enn formene vi ser i de små nano-flatene Nichols har
laget i laboratoriet. På samme måte blir vi i Figments
møtt av refleksjoner på grensen av det synlige. Ordet
”figment” refererer til noe fantastisk, kanskje noe vi
bare forestiller oss. Skulpturene kan i formen minne om
vinger, men mekaniske, geometriske, asymmetriske
sådanne.
Kate Nichols’ three artworks all explore the tension
between the visible and the invisible. Her sculptures are
made with silver nanoparticles, but exist on “our scale”.
Long before they were observable through microscopes,
people manipulated nanoparticles for example in the
production of mirrors, windows and glass. In a previous
work Nichols juxtaposed Victorian mirrors, made of
silver on glass, with contemporary nanotechnology.
In Visible Signs of Indeterminate Meaning she refers
back to the daguerreotype, one of the earliest types of
photography, which was silver based. Daguerreotypes
were quite blurry pictures, but still much clearer than
the shapes we can distinguish in the small nano-surfaces Nichols has made in the laboratory. Similarly, in
Figments we are met by reflections on the edge of the
visible. The word “figment” refers to the fantastic, perhaps to something that only exists in our imagination.
The shapes of the sculptures are reminiscent of wings,
but mechanical, geometric, asymmetric ones.
Kontrast og ambivalens går igjen hos Nichols. I Lab
Notebooks har hun brukt en proto-fotografisk prosess
for å dokumentere notatbøkene hun skrev under et
laboratorieopphold. I dokumentasjonsprosessen måtte
hun rive ut en og en side, og hun kommenterer at det
å ødelegge noe for å måle, visualisere eller på andre
måter forstå det, går igjen i vitenskapelig laboratoriearbeid. Gjennom å eksplisitt uttrykke dette, gjør hun
ødeleggelsen til noe mer personlig og nært, noe hun
reflekterer over, og gir dermed også oss som ser verket
en anledning til å tenke over hva den typen prosess kan
bety.
Contrasts and ambivalences recur in Nichols’ work.
In Lab Notebooks, she used a proto-photographic
process to document the notebooks she wrote during a
nanolaboratory residency. In the documentation process
she had to rip out page by page, and she comments that
destroying something in order to measure, visualize, or
otherwise understand it, is common in scientific laboratory work. By explicitly expressing this, she turns this
process of destruction into something more personal
and intimate, something she reflects on, and in this way
gives us as viewers of the artwork an opportunity to
think about what this kind of process can mean.
12
Hva er det egentlig som utgjør og definerer ”oss”?
Både Paul Vanouse og Heather Dewey-Hagborgs verk
på Article 2015 problematiserer ideen om DNA som et
essensielt ”fingeravtrykk” som er unikt for hver enkelt
av oss, og om DNA-teknologi som den ultimate identifikasjonsmetode.
What is it, exactly, that constitutes and defines “us”?
Both Paul Vanouse and Heather Dewey-Hagborg’s
works in Article 2015 problematize the idea of DNA
as an essential “fingerprint” that is unique to each of
us, and of DNA technology as the ultimate method of
identification.
Dewey-Hagborgs Stranger Visions viser noe av hva
DNA kan si om utseendet vårt. De realistisk utførte
portrettskulpturene er basert på DNA hun henter fra
løse hårstrå, sigarettstumper og brukt tyggegummi.
DNA-materialet gir indikatorer på faktorer som hår- og
øyenfarge, sannsynligheten for at vedkommende hadde
fregner, osv. Noen egenskaper, som rødt hår, kan
antas med høy grad av sannsynlighet, mens andre, som
øyenfarge, har flere gener som spiller inn. Kunstneren
bruker spesialtilpasset programvare for å visualisere
det man kan anta om DNA-opphavets utseende, og
skaper skulpturene ut i fra det.
Dewey-Hagborg’s Stranger Visions shows something of
what DNA can say about our appearance. The realistically rendered sculptural portraits are based on DNA
she obtains from loose hair, cigarette butts and used
chewing gum. The DNA material provides indicators of
factors such as hair and eye colour, the likelihood that
the person had freckles, etc. Some features, such as red
hair, can be assumed with a high degree of probability,
while others, such as eye colour, are known to have
multiple genes involved. The artist uses custom software to visualize what one can assume about the DNA
owner’s appearance, and she creates her sculptures
based on that.
Disse ”virkelighetsnære” portrettene viser likevel noe
av begrensningene i det vi foreløpig vet om DNA: man
har for eksempel ikke funnet noe gen som bestemmer ansiktsform. Dewey-Hagborgs metode tar heller
ikke hensyn til alder: hodene ser alle ut til å være
rundt 30 år gamle, men DNAet kan like gjerne være
fra noen på 80. Det er likevel en urovekkende tanke at
et enkelt, etterlatt hårstrå kan gi noen tilgang til ens
genetiske informasjon, og Dewey-Hagborg ønsker å
øke bevisstheten rundt personvern. Det går rykter om
at det allerede er tatt grep for å forhindre at genetisk
materiale fra berømte enkeltpersoner, som USAs president, kommer i de gale hender. Én grunn til dette er
muligheten for biologisk innstilte våpen, for eksempel
et virus som kun aktiveres i kontakt med et bestemt
DNA. En annen er tanken på menneskelige kloner, eller
til og med muligheten for å skape et barn som har din
favoritt-filmstjerne som biologisk far. For ”vanlige folk”
er det mer nærliggende å tenke seg muligheten av at
man kunne bli diskriminert på grunn av genetiske forutsetninger. Hvordan ville for eksempel en betydelig økt
risiko for hjertesykdom slå ut på noens forsikringspremie? I en mulig nær fremtid, hvor genetisk informasjon
rutinemessig registreres fra fødselen av, vil det være
viktig å forhindre at de som stiller ”svakere” i det genetiske lotteriet ikke skal forskjellsbehandles.
De første skrittene har allerede blitt tatt mot å forhindre
diskriminering på genetisk grunnlag: I USA har de siden
2008 hatt en lov som skal beskytte innbyggerne mot
genetisk diskriminering i forsikrings- og jobbsaker. Her
i Norge har Datatilsynet i en rapport av 2013 kommet
med forslag om at genetiske opplysninger bør ha status
som ”spesielt sensitive personopplysninger”.2 Det innebærer at de skal beskyttes utover personopplysningsloven, og antyder at man ser et enormt potensiale for
misbruk av slike opplysninger.
13
These “lifelike” portraits still show some of the limitations of what we currently know about DNA: for example, no gene has been found to determine the shape of
a face. Dewey-Hagborg’s method also does not take age
into account: the heads all look to be around 30 years
old, but the DNA might as well come from someone
around 80. It is still a disturbing thought that a single,
abandoned strand of hair can provide strangers with access to one’s genetic information; and Dewey-Hagborg
would like to raise awareness about genetic privacy.
There are rumours that steps have already been taken
to prevent genetic material from famous individuals,
such as the US president, from falling into the wrong
hands. One reason for this is the possibility of biological
weapons, such as a virus that would only be activated
when it encountered a certain individual’s DNA. Another
is the idea of human cloning, or even the ability to create
a child whose biological father would be your favourite
movie star. For us “normal people” a more immediate
concern is the possibility that you could be discriminated on the grounds of genetic conditions. What difference
would, for instance, a significantly increased risk of
heart disease have on someone’s insurance premium?
In a possible near future, where genetic information
is routinely recorded from birth, it will be important
to ensure that those who come out as “weaker” in the
genetic lottery should not be singled out.
The first steps have already been taken to prevent
discrimination on genetic grounds: In the US a law intended to protect citizens against genetic discrimination
in insurance and employment matters was approved in
2008. Here in Norway, the Norwegian Data Protection
Authority (Datatilsynet) in a report of 2013 proposed that
genetic information should have the status of “particularly sensitive personal data”.2
Paul Vanouse har i årevis forsøkt å destabilisere ideen
om at ”DNA-fingeravtrykket” er en ufeilbarlig identifikasjonskilde, noe som er naturlig og unikt. I Suspect
Inversion Center (SIC) vil han skape en motvekt til (eller
korrigere) det han kaller ”CSI-effekten”: tv-serier som
glorifiserer rettsmedisinsk DNA-teknologi, og gir et
overdrevent inntrykk av hva den kan gjøre. SIC refererer
til OJ Simpson-saken fra 1995, en av de mest omtalte
og pressedekkede mordsakene i amerikansk historie.
Den tidligere NFL-fotballspilleren og sportskommentatoren sto anklaget for å ha drept sin eks-kone og
kelneren Ron Goldman, og aktor presenterte flere ulike
former for forensisk bevis, fra DNA-fingerprinting til
blod- og fotsporsanalyse. Forsvarerne lyktes i å så tvil
om behandlingen av DNA-beviset mot Simpson, og den
høyprofilerte rettssaken endte med at Simpson ble kjent
”ikke skyldig”. Vanouse påpeker at Simpson-saken var
et vendepunkt i offentlighetens forhold til DNA-bevis:
ideen om at slike bevis skulle være ”ufeilbarlige” fikk
seg en knekk. I verket forsøker kunstneren å få sitt
eget DNA til å se ut som den mistenkte, gjennom en
komplisert prosess. Slik viser han at visualiseringen av
DNA-materialet, som ofte oppfattes som noe naturalisert, i aller høyeste grad er menneskeskapt.
Vanouses interaktive installasjoner viser frem teknologiens metode, og setter fokus på prosessen bak det ferdige vitenskapelige bildet, som ofte skjules i hvert fall
i mainstream-medias fremstillinger. Vanouse ønsker
å endre DNA-visualiseringenes status fra noe som har
uomtvistelig vitenskapelig autoritet, til et ”portrett” – og
han ser sin egen status som ”kunstner” som en hjelp i
den sammenheng.
I Latent Figure Protocol brukes elektroforese, en
metode hvor elektrisk ladede partikler induseres til å
”vandre” gjennom en gel-løsning. Elektroforese benyttes vanligvis analytisk og diagnostisk for å bestemme
den genetiske informasjonen i DNA. Vanouse snur
metoden på hodet, og utnytter det faktum at en rekke
DNA-sekvenser allerede finnes spesifisert i online-databaser. Ved å bruke ulike enzymer i hver kolonne, som
kutter DNA-et til spesifikke størrelser som beveger seg
i ulike hastigheter i reaksjon på den elektriske strømmen, skaper han forhåndsbestemte figurer i gelen.
Disse figurene filmes, og vises live på store skjermer.
Også i dette prosjektet setter han fokus på at vi ikke
ser DNA som det er. Bildet er snarere en representasjon som kanskje forteller oss like mye om enzymene
som brukes i sekvenseringen, som om individet DNAet
”identifiserer”.
This means that genetic data should enjoy a level of
protection beyond that of personal data specified in the
Personal Data Act, and suggests that they see an enormous potential for misuse of this kind of information.
Paul Vanouse has for years tried to destabilize the idea
that “the DNA fingerprint” is an infallible identifier,
something natural and unique. In Suspect Inversion
Center (SIC), he wants to create a counterweight to (or
correct) what he calls the “CSI effect”: television shows
that glorify forensic DNA technology, giving an exaggerated impression of what it can do. SIC refers to the
OJ Simpson case in 1995, one of the most publicised
murder cases in US history. The former NFL football
player and sports commentator was accused of killing
his ex-wife and waiter Ron Goldman, and the prosecutor
presented several different forms of forensic evidence,
from DNA fingerprinting to blood and footprint analysis.
The defence managed to cast doubt on the processing
of the DNA evidence against Simpson, and the high-profile trial ended with Simpson being found “not guilty”.
Vanouse points out that the Simpson case was a turning
point in the public’s relationship to DNA evidence: the
idea that such evidence would be “infallible” took a
beating. In this installation, the artist is going through a
complicated process in the attempt to get his own DNA
to look like that of Simpson. In this way, he shows that
visualizations of DNA material, which are often perceived as something naturalized, are very much shaped
by human understanding.
Vanouse’s interactive installations showcase the technological method, and focus on the process behind the
finished scientific image, which is often not shown, at
least in mainstream media representations. Vanouse
wishes to change the status of the DNA visualizations from something that has indisputable scientific
authority, to a “portrait” - and he sees his own status as
“artist” as an aid to that goal.
In Latent Figure Protocol Vanouse uses gel electrophoresis, a method in which electrically charged particles
are induced to move through a gel solution – but he
does so with a twist. Electrophoresis is usually used as
an analytical and diagnostic tool to determine the genetic information in DNA. Vanouse inverts this method, and
exploits the fact that a number of DNA sequences are
already specified in online databases. By using different
enzymes in each column, which cut the DNA to specific
sizes that move at different speeds in response to the
electric current, he creates predetermined shapes in
the gel. These emerging figures are filmed, and broadcast live onto large screens. In this project, too, Vanouse
wishes to make us aware that we do not see DNA as it
is. The image is rather a representation that perhaps
tells us as much about the enzymes used in sequencing,
as about the individual the DNA “identifies”.
14
Vanouse fremstiller seg selv eksplisitt som en hacker, og som IT-hackere har han også en dyp mistro til
opphavsrett. I tilfellet hvor DNAet er hentet fra det
patenterte plasmidet pET-11a, er det fremvoksende
bildet av copyright-symbolet © en slående kommentar.
For i hvilken grad kan vi hevde å eie enkeltorganismer?
Hva sier patentsystemet om vårt samfunns forhold til
naturen?
Vanouse presents himself explicitly as a hacker, and
like IT hackers, he has a deep distrust of copyright. In
the case where the DNA is extracted from the patented
plasmid pET-11a, the emerging image of the copyright
symbol © is a striking comment. To what extent can we
claim ownership of individual organisms? What does
the patent system say about our society’s relationship
to nature?
Alle verkene i Article-biennalen utforsker på ulike måter
dimensjoner ved disse teknologiene. Teknologi er ikke i
seg selv god eller ond, triviell eller viktig. Det avgjørende er hva den brukes til. I vårt samfunn ser vi i stor
grad verdien av teknologiske fremskritt, og aksepterer
at de også kan bringe med seg negative side-effekter.
Kunstverk som disse, og andre alternative tilnærminger
til teknologien, kan gi et rom for å tenke og føle på hva
en selv ønsker for vårt samfunn og for fremtiden.
All the artworks in the Article Biennial explore, in their
different ways, dimensions of these technologies. Technology is not in itself good or bad, trivial or important.
What matters is what it is used for. In our society we to
a large extent see the value of technological advances,
and accept that they can also bring negative side effects. Works of art such as these, and other alternative
approaches to technology, can provide a space to think
and feel about what each of us wishes and wants for our
society and for the future.
Nora S. Vaage
Bergen, 21. november 2014
Nora S. Vaage
Bergen, 21 November 2014
En nanometer er en milliondels millimeter, eller 1-9m.
Datatilsynet, Personvernutfordringer ved genetiske
undersøkelser. Rapport, mai 2013.
1
2
15
One nanometer is one millionth of a millimeter, or
1-9m.
2
Datatilsynet, Personvernutfordringer ved genetiske
undersøkelser. Report, May 2013.
1
Paul Vanouse
Paul Vanouse er en kunstner og professor i Visuelle
studier ved Universitetet i Buffalo, NY, hvor han leder
programmet Emerging Practices. Tverrfaglighet og
lidenskapelig amatørisme veileder hans kunstpraksis.
Hans biologiske og interaktive medieprosjekter har vært
utstilt i over 20 land og bredt over hele USA. Seneste
separatutstillinger inkluderer: Schering Foundation i
Berlin (2011), Kapelica Gallery i Ljubljana (2011), Muffathalle i München (2012), og Beall senter ved UC Irvine,
California (2013). Hans siste prosjekter, “Latent Figure
Protocol”, “Ocular Revision” og “Suspect Inversion
Center” bruker molekylærbiologiske teknikker for å utfordre “genom-hypen” og å konfrontere spørsmål rundt
DNA analyse, spesielt ideen til det mest autoritære bildet av vår tid, at DNA fingeravtrykk, er liksom naturlig.
16
Paul Vanouse is an artist and Professor of Visual
Studies at the University at Buffalo, NY, where he heads
the program in Emerging Practices. Interdisciplinarity
and impassioned amateurism guide his art practice.
His biological and interactive media projects have been
exhibited in over 20 countries and widely across the US.
Recent solo exhibitions include: Schering Foundation in
Berlin (2011), Kapelica Gallery in Ljubljana (2011), Muffathalle in Munich (2012), and Beall Center at UC Irvine,
California (2013). His recent projects, “Latent Figure
Protocol”, “Ocular Revision” and “Suspect Inversion
Center” use molecular biology techniques to challenge
“genome-hype” and to confront issues surrounding DNA
fingerprinting, particularly the idea the most authoritative image of our time, the DNA fingerprint, is somehow
natural.
Suspect Inversion Center
Latent Figure Protocol
Foto: Axel Heise
Om Latent Figure Protocol og
Suspect Inversion Centre
About Latent Figure Protocol
og Suspect Inversion Centre
Latent Figure Protocol tar form av en medie installasjon
som bruker DNA-prøver for å frembringe underliggende
representasjons bilder. Installasjonen omfatter et direkte kunstnerisk eksperiment hvor kunstneren skaper
to distinkte bilder, “DNA fingeravtrykk”, ved hjelp av den
samme DNA. Ansett gjennom en reaktiv “elektroforese”
gel og elektrisk strøm, produserer Latent Figur Protocol
bilder som er direkte knyttet til DNA-prøvene som
brukes. Billedprosessen er fanget live av videokameraer
knyttet til installasjonens arbeidsbord. Dette oppnås
gjennom en ny kombinasjon av DNA sekvensen, lysdioder og tonede akryl filtre som gjør DNA`ets -bevegelser synlige for det blotte øye uten vernebriller. I ett av
eksperimentene, er et copyright symbol avledet fra DNA
av en industrielt produsert organisme (et plasmid som
heter “pet-11a”), det belyser etiske spørsmål rundt den
endrede status for organisk liv og eierskap av levende
organismer. Andre bilder inkluderer “01”, en referanse
til metaforen om DNA som en “kode”.
Latent Figure Protocol takes the form of a media
installation that uses DNA samples to create emergent
representational images. The installation includes a
live artistic experiment in which the artist creates two
distinct images, “DNA Fingerprints”, using the same
DNA. Employing a reactive “electrophoresis” gel and
electrical current, Latent Figure Protocol produces
images that relate directly to the DNA samples used.
The imaging process is captured live by video cameras
attached to the installation worktable. This is achieved
through a novel combination of DNA stain, LEDs and
tinted acrylic filters that allow the DNA’s movements to
be visible to the naked eye without eye protection. In
one experiment, a copyright symbol is derived from the
DNA of an industrially-produced organism (a plasmid
called “pET-11a”), illuminating ethical questions around
the changing status of organic life and the ownership
of living organisms. Other images include “01” a reference to the metaphor of DNA as a “code”.
17
Suspect Inversion Center (SIC) er et åpent fungerende
laboratorium hvor kunstneren Paul Vanouse og assistenten Kerry Sheehan - kan gjenskape DNA-bevis fra
1995 OJ Simpsons draps rettssak: ved hjelp av kunstnerens eget DNA. Installasjonen består av semi sirkulære
lab bord og hyller som inneholder alt nødvendig utstyr
for å utføre aktivitetene til Suspect Inversion Center. Vanouse og Sheehan utfører kontinuerlig arbeidet, under
daglig galleri drift, bevitnet av besøkende til utstillingen.
Suspect Inversion Center, bygger på konseptuelle,
estetiske og teknologiske observasjoner fra Vanouse`s
tidligere arbeid med DNA bildebehandling, for eksempel (Relative Velocity Inscription Device og Latent Figure
Protocol), men skifter fokus til arenaen av offentlig
persepsjon. DNA-bevis er laget for å virke allmektig
i populærkulturen. “CSI-effekten” er en referanse til
dette fenomenet av TV-programmer som CSI avdelingen
forstørrer nøyaktigheten av rettsmedisinske teknikker,
og overdriver evnene til rettsmedisinen. SIC er utformet
for å kreativt møte disse massemedie dramatiseringene
som typisk feilinformere det offentlige, og på den måten
gi publikum med de konseptuelle verktøy for å forstå
aktuelle problemstillinger rundt bruk av DNA bildebehandling og databaser.
18
Suspect Inversion Center (SIC) is an open working laboratory where artist Paul Vanouse and assistant Kerry
Sheehan - can recreate DNA evidence from the 1995
OJ Simpson murder trial: using the artist’s own DNA.
The installation consists of semi circular lab tables
and shelves containing all the necessary equipment to
perform the activities of the Suspect Inversion Center.
Vanouse and Sheehan continuously perform the work,
during daily gallery operations, witnessed by visitors to
the exhibition.
Suspect Inversion Center, builds on conceptual, aesthetic and technological observations from Vanouse’s
previous work with DNA imaging, such as (Relative
Velocity Inscription Device and Latent Figure Protocol),
but shifts the focus to the arena of public perception.
DNA evidence is made to seem omnipotent in popular
culture. The “CSI effect” is a reference to this phenomenon of TV shows like the CSI franchise overstating the
accuracy of forensic techniques, and exaggerating the
abilities of forensic science. SIC is designed to creatively
counter these mass-media dramatizations that typically
misinform the public, and in so doing, provide audiences
with the conceptual tools to understand current issues
surrounding use of DNA imaging and databasing.
Heather Dewey-Hagborg
Heather Dewey-Hagborg er et tverrfaglig kunstner og
pedagog som er interessert i kunst som forskning og
kritisk undersøkelse. Heather har vist arbeid internasjonalt på arrangementer og arenaer inkludert
Polen Mediations Bienniale, Ars Electronica, Centre de
Cultura Contemporània de Barcelona, Science Gallery
Dublin, PS1 Moma, New Museum, og Eyebeam Art and
Technology Center i New York City. Hennes arbeid har
vært mye omtalt i media, fra New York Times og BBC til
TED og Wired.
Heather Dewey-Hagborg is a transdisciplinary artist
and educator who is interested in art as research and
critical inquiry. Heather has shown work internationally
at events and venues including the Poland Mediations
Bienniale, Ars Electronica, Centre de Cultura Contemporània de Barcelona, the Science Gallery Dublin,
PS1 Moma, the New Museum, and Eyebeam Art and
Technology Center in New York City. Her work has been
widely discussed in the media, from the New York Times
and the BBC to TED and Wired.
“Stranger Visions”
“Stranger Visions”
Kunstneren Dewey-Hagborg fikk inspirasjon til å lage
Stranger Visions i en terapitime – gjennom å stirre på et
bilde på veggen merke hun seg at glasset som dekket
bildet hadde en sprekk, og i den sprekken lå et eneste
hårstrå. Idet kunstneren stirret på håret begynte hun å
lure hvem sitt hår det kunne være og hva hun kunne få
vite om vedkommende fra hårstrået. Vandrende hjem
senere på dagen ble hun bevisst alt det genetiske materialet som omga henne, og ideen til Stranger Visions ble
materialisert.
The artist Dewey-Hagborg got inspiration to make
Stranger Visions in a therapy session - staring at a print
on the wall noticing that in the glass covering the print
there was a crack, and in that crack was lodged a single
hair. As the artist kept staring at the hair she started to
wonder whose hair it could be and what she could know
about them from it. Walking home later that day she became cognizant of all the genetic material surrounding
her, and the idea for Stranger Visions materialized.
Prosjektet utviklet seg, gjennom hennes daglige liv i
byen, hun kom over prøver av menneskelig DNA overalt;
hår, negler, sneiper, tyggegummi, folk etterlot deres
DNA over alt hele tiden, og ingen merket noe.
Kunstneren begynte å samle “prøver” - spor av menneskelig DNA funnet i hennes reiser.
Det neste trinnet tok prøvene til et laboratorium for
DNA-ekstraksjon, på Genspace, en DIY biologi lab i
sentrum av Brooklyn.
Den ekstraherte DNA ble så forsterket for visse regioner av ved hjelp av en teknikk kalt PCR Polymerase kjedereaksjon. Dette gjør det mulig for
studier av visse regioner i genomet som har en tendens
til å variere person til person, hva kalles SNPs eller
single nucleotide Polymorfismer.
19
The project developed with her, going about her daily
life in the city, and coming across samples of human
DNA everywhere; hairs, nails, cigarette butts, chewing
gum, people shedding their DNA all over the place all
the time, and no one noticing.
The artist began collecting “samples” – traces of human
DNA found in her travels.
The next step brought the samples into a lab for DNA
extraction, at Genspace, a DIY Biology lab in downtown
Brooklyn.
The extracted DNA was then amplified for certain
regions of it using a technique called PCR –
Polymerase Chain Reaction. This allows for study of
certain regions of the genome that tend to vary person
to person, what are called SNPs or Single Nucleotide
Polymorphisms.
Resultatene av PCR reaksjonene ble sendt til en lab for
sekvensering returnert som tekstfiler fylt med sekvenser av As, Ts, Cs, og Gs, nukleotidene som utgjør DNA.
Kunstneren justerte disse ved hjelp av et bioinformatikk
program for å finne ut hvilke alleler som var til stede for
en bestemt SNP på hver prøve.
Denne informasjonen ble så matet inn i en tilpasset dataprogram kunstneren skrev, som tar alle verdiene som
koder for fysisk genetiske egenskaper og parameteriseres til en 3d modell av et ansikt til å representere dem.
For eksempel kjønn, avstamning, øyenfarge, hårfarge,
fregner, lysere eller mørkere hud og visse ansiktstrekk
som nese bredde og avstand mellom øynene er noen av
funksjonene kunstneren var i ferd med å studere.
Noen finpuss ble lagt til modellen i 3d programvare og
deretter eksportert for utskrift på en 3D-printer. Kunstneren brukte en Zcorp skriver som trykte i farger ved
hjelp av et pulver type materiale, lignende sand og lim.
Kunstneren benevner arbeidet som en kunstnerisk
statement, en provokasjon, designet for å utløse en
kulturell dialog om genetisk overvåking og rettsmedisinsk DNA fenotypier. Hva betyr det for en kunstner,
en amatør, å gjøre dette? Hva er implikasjonene for
personvern samt politietterforskning?
Kunstneren Heather Dewey-Hagborg er opptatt av disse
store spørsmålene.
Stranger Visions, vinner av spesiell omtale på VIDA 15.0,
har vært utstilt lokalt og internasjonalt på arrangementer og arenaer inkludert: Saint Gaudens National
Historic Site The New York Public Library, Ars Electronica, Eyebeam, Science Gallery Dublin, 92Y Tribeca,
Clocktower Gallery , Washington Project for the Arts,
University of Technology Gallery i Sydney, blant mange
andre steder.
I Stranger Visions skaper kunstneren Heather Dewey-Hagborg portrett skulpturer fra analyser av genetisk
materiale samlet på offentlige steder. Arbeide med
spor som fremmede uforvarende forlater, kaller Dewey-Hagborg sin oppmerksomhet til impuls mot genetisk
determinisme og potensialet for en kultur med biologisk
overvåking. Utformet som et utforskende prosjekt
basert på den nye vitenskapen, har prognosen for
Stranger Visions vist seg forutseende. For eksempel på
rettsmedisinsk fenotyping utarbeidet for etterforskning
sjekk ut selskapet IDENTITAS og les om deres samarbeid med Toronto politiet. Se også Mark Shriver sin
forskning ved Penn State om å forutsi ansikter fra DNA.
Koden som underbygger Stranger Visions er et
pågående arbeid.
20
The results of the PCR reactions was sent off to a lab for
sequencing returning text files filled
with sequences of As, Ts, Cs, and Gs, the nucleotides
that compose DNA. The artist aligned these using a
bioinformatics program to determine what allele was
present for a particular SNP on each sample.
This information was then fed into a custom computer
program the artist wrote, which takes all the values
which code for physical genetic traits and parameterizes a 3d model of a face to represent them. For example
gender, ancestry, eye color, hair color, freckles, lighter
or darker skin, and certain facial features like nose
width and distance between eyes are some of the features the artist is in the process of studying.
Adding some finishing touches to the model in 3d software and then exporting it for printing on a 3d printer.
The artist used a Zcorp printer which printed in full
color using a powder type material, kind of like sand
and glue.
The artist states that this work is an artistic statement,
a provocation, designed to spur a cultural dialogue
about genetic surveillance and forensic DNA phenotyping. What does it mean for an artist, an amateur, to
do this? What are the implications for privacy issues as
well as law enforcement?
The artist Heather Dewey-Hagborg is concerned of
these major questions.
Stranger Visions, winner of a special mention at VIDA
15.0, has been exhibited locally and internationally at
events and venues including: Saint Gaudens national
historic site The New York Public Library, Ars Electronica,Eyebeam, Science Gallery Dublin, the 92Y Tribeca,
Clocktower Gallery,Washington Project for the Arts,
University of Technology Gallery in Sydney, among many
others.
In Stranger Visions artist Heather Dewey-Hagborg
creates portrait sculptures from analyses of genetic
material collected in public places. Working with the
traces strangers unwittingly leave behind, Dewey-Hagborg calls attention to the impulse toward genetic
determinism and the potential for a culture of biological
surveillance. Designed as an exploratory project based
on emerging science, the forecast of Stranger Visions
has proved prescient. For an example of forensic phenotyping at work in forensics check out the company Identitas and read about their collaboration with the Toronto
police. Also see Mark Shriver’s research at Penn State
on predicting faces from DNA.
The code underpinning Stranger Visions is a work in
progress.
Kate Nichols
Kunstner og TED Fellow Kate Nichols syntetiserer
nanopartikler for å etterligne strukturelt fargede dyr,
dyrker kunstig hud fra mikroorganismer, og tilvirker
sin egne maling, etter oppskrifter fra det 15. århundre.
Hennes kunstverk har blitt omtalt på forsiden av tidsskriftet Nature, på TED scenen, og i Leonardo museets
faste samling. Kate har en B.A. i Studio Art fra Kenyon
College, en MA i Visual Studies fra UC Berkeley, og en
MFA fra California College of the Arts. Hun bor i San
Francisco.
Artist and TED Fellow Kate Nichols synthesizes nanoparticles to mimic structurally colored animals, grows
artificial skin from microorganisms, and cooks up her
own paints, following 15th-century recipes. Her artwork
has been featured on the cover of the journal Nature,
on the TED stage, and in The Leonardo Museum’s
permanent collection. Kate holds a B.A. in Studio Art
from Kenyon College, a M.A. in Visual Studies from UC
Berkeley, and an MFA from California College of the
Arts. She lives in San Francisco.
“Lab Notebook 2008-2014.” Fotogenisk tegning på
papir, 2014.
Da jeg begynte i Alivisatos Laboratorie - et nanolaboratorium ved UC Berkeley -som deres artist-in-residence, fikk jeg en lab notisbok hvor å spille inn mine
eksperimenter. Jeg er i ferd med å dokumentere denne
bærbare (og den som fulgte den) i en serie av fotogene
tegninger ved hjelp av en proto-fotografisk prosess
Henry Fox Talbot utviklet i det 19. århundre. Kjemien
involvert i å gjøre disse fotogene tegninger er påfallende
lik kjemi jeg bruker i forsøkene nedtegnet i notatbøker.
For å kunne dokumentere hver side, jeg løsne den fra
bokens ryggrad. Redusert krone, er min bok ikke lenger
en bok. Objektet jeg dokumentere ikke lenger eksisterer. Praksisen med å ødelegge noe for å bilde eller måle
det er en jeg har lært i laboratoriet.
“Lab Notebook 2008-2014.” Photogenic drawing on
paper, 2014.
When I joined the Alivisatos Lab—a nanoscience lab at
UC Berkeley—as its artist-in-residence, I was given a
lab notebook in which to record my experiments. I’m
in the process of documenting this notebook (and the
one that followed it) in a series of photogenic drawings
using a proto-photographic process Henry Fox Talbot
developed in the 19th century. The chemistry involved in
making these photogenic drawings is strikingly similar
to the chemistries I use in the experiments chronicled
in the notebooks. In order to properly document each
page, I detach it from the book’s spine. Defoliated, my
book is no longer a book. The object I am documenting
no longer exists. The practice of destroying something
in order to image or measure it is one I learned in the
lab.
21
“Figments.” Sølv nanopartikler på glass, 2014.
“... Fantasi organer videre Formene ting ukjent” -Theseum til Hippolyta, En midtsommernattsdrøm
“Figments.” Silver nanoparticles on glass, 2014.
“…imagination bodies forth the forms of things unknown” –Theseum to Hippolyta, A Midsummer Night’s
Dream
Dette arbeidet er om laget organer. I disse hengslet
stykker, gjenspeiler en speilet halvparten av andre,
fremkaller bevingede dyr. I kontrast, skjemaene ‘asymmetri, geometrisk angularity, og metalliske nanopartikkel overflater trylle menneskelig kunstig. Jeg er
interessert i ideer, prosedyrer og følelser som går på
design, facture, og modifisering av organismer. Spesielt
er det ambivalensen slik praksis ringe videre i oss som
fascinerer meg mest. Luminous når reflekterende hvitt,
og svart når reflekterer mørk, disse brikkene blinke og
skjule, flimrende inn og ut av synlighet. Disse arbeidene ‘skarpe, avvikende former forsterke denne fysiske
ambivalens, produsere vanskelige objekter som er på
gang forførende og truende, nåtid og unnvikende, kjent
og merkelig.
This work is about crafted bodies. In these hinged pieces, one mirrored half reflects the other, evoking winged
animals. In contrast, the forms’ asymmetry, geometric
angularity, and metallic nanoparticle surfaces conjure
human artifice. I’m interested in the ideas, procedures,
and emotions that attend the design, facture, and
modification of organisms. In particular, it’s the ambivalence such practices call forth in us that intrigues me
most. Luminous when reflecting white, and black when
reflecting dark, these pieces flash and hide, flickering in
and out of visibility. These works’ sharp, aberrant forms
amplify this physical ambivalence, producing difficult
objects that are at once seductive and menacing, present and elusive, familiar and strange.
“Synlige tegn på ubestemmelig mening.” Sølv nanopartikler på glass, 2014.
Disse små arbeider på glass har slektskap med bilder
som er opprettet av det 19. århundre teknologier for å
synliggjøre de usynlige-produkter av ånd fotografering, telescopy, og røntgenbilder. Deres reflekterende,
utskiftbare nanoscopic-sølv overflater dele kvaliteter
med daguerreotypes, en av de tidligste formene for fotografier. Begge er laget av sølv; disse, med nanoscopic
sølv jeg har gjort i en lab. Synlige tegn på ubestemmelig
Betydning er produktet av nøye planlagte målinger,
beregninger og titreringer i en kjemi lab og av spontane flekker, søl og erasures i mitt atelier. Som med
daguerreotypes, disse arbeidene spør de som ser dem
til å engasjere seg i en slags søk. I dette tilfellet søke
gir bare spørsmål. Noen bilder tyder på ytterkantene
av verdensrommet, mørke passasjer av havet, og indre
avkrokene av organer. Og i likhet med disse dybder,
motstå disse verkene blir kjent.
“Visible Signs of Indeterminate Meaning.” Silver nanoparticles on glass, 2014.
These small works on glass have affinities with images
created by 19th-century technologies for making visible
the invisible—the products of spirit photography, telescopy, and x-rays. Their reflective, changeable nanoscopic-silver surfaces share qualities with daguerreotypes,
one of the earliest forms of photographs. Both are made
of silver; these, with nanoscopic silver I made in a lab.
Visible Signs of Indeterminate Meaning is the product
of carefully planned measurements, calculations, and
titrations in a chemistry lab and of spontaneous smears,
spills, and erasures in my painting studio. As with
daguerreotypes, these works ask those who view them
to engage in a kind of search. In this case, the search
yields only questions. Some images suggest outer
reaches of space, dark passages of ocean, and inner
recesses of bodies. And like these depths, these works
resist being known.
Jeg har alltid vært fascinert av å lage noe som ligner
noe annet. Kall det imitasjon, kall det troverdighet uansett hva du kaller det, er det hardkodet i meg.
22
Denne fascinasjonen førte meg til å studere den
nordlige renessansens maleteknikker, som innebærer
å gjøre ens maling og medier fra pigmenter, oljer og
naturlig harpiks. Årevis inn i denne utforskningen,
møtte jeg en fantastisk blå sommerfugl: en Morpho.
gjennom kunnskap om dens utenomjordiske blåfarge
, innså jeg at jeg aldri kunne lage en avbildning av den
med pigmentbasert maling fordi sommerfuglens farge
ikke var pigmentbasert. Fargen var strukturell -forårsaket av ørsmå arkitekturer mindre enn bølgelengder
av synlig lys. Etter hvert, gjennom min besettelse med
troverdighet, og med å lage mine egne materialer, ble
jeg ledet til å forlate mitt maleri studio for en tid for å
prøve å skape strukturelt farget maling fra nanomaterialer i en nanovitenskap lab. Bitene i denne utstillingen
er alle produkter av denne utforskningen sine vinkler og
vendinger.
Mine vaklende undersøkelser har resultert i en
kunstpraksis som, ved første øyekast, kan virke
fragmentert. I en og samme uke, kan jeg syntetisere
nanopartikler for å etterligne strukturelt fiskeskinn,
bruke oljemaling å skape en malt avbildning av en fisk,
og dyrke kunstig hud fra mikroorganismer. Men jeg har
kommet til å innse hvordan alle disse praksisene har en
felles rot i imitasjon og i nysgjerrighet. Og hvordan, gitt
at imitasjonen er en pådriver i biologi, imitasjonen er
et uttrykk for vår egen menneskelige biologi. Jeg synes
det er fascinerende å forestille seg imiterende maleri
som en forlengelse av kunstige organer og transgenetiske organismer.
Dog i denne tiden av akselererte imitasjoner, hvordan
vet vi hva vi ser på? Vi er ikke lik fisken som endrer egen
kropp for å etterligne vann, eller sommerfugler som endrer seg for å ligne mindre på den velsmakende godbiten de er. Vi injiserer manet gener i zebrafiskens DNA. Vi
utvikler overflater som bøyer lyset på måter som ingen
naturlige materialer kan, som maskerer ethvert objekt
det dekker. Er det som middelalderens teologer fryktet:
at den logiske konklusjonen av å etterligne naturen
er overtakelsen av den naturlige orden? Så igjen, hvis
imitasjonen er et uttrykk for vår biologi, er det kanskje
grandiøst å tro at vi er i stand til å overgå vår egen natur.
I’ve always been fascinated with making one thing look
like another. Call it mimesis, call it verisimilitude—
whatever you call it, it’s hardwired in me. This fascination led me to study Northern Renaissance painting
techniques, which involve making one’s paints and
mediums from pigments, oils, and natural resins. Years
into this exploration, I encountered a stunning blue
butterfly: a Morpho. Learning about its unearthly blue,
I realized that I could never create a likeness of it with
pigment-based paint because the butterfly’s color was
non-pigmental. Its color was structural—caused by tiny
architectures smaller than wavelengths of visible light.
By and by, my obsession with verisimilitude, and with
making my own materials, led me to leave my painting
studio for a time to try to create structurally colored
paints from nanomaterials in a nanoscience lab. The
pieces in this show are all products of this exploration’s
twists and turns.
My meandering explorations have resulted in an art
practice that, on its face, might seem fractured. In any
given week, I might synthesize nanoparticles to mimic
structurally fish skin, use oil paints to create a painted
likeness of a fish, and grow artificial skin from microorganisms. Yet I’ve come to realize how all these practices
have a common root in mimesis and in curiosity. And
how, given that mimesis is a driving force in biology,
mimicry is an expression of our own human biology. I
find it fascinating to imagine mimetic painting on a continuum with artificial organs and transgenic organisms.
Yet in this time of accelerated mimesis, how do we know
what we are looking at? We are not like fish changing
our own bodies to resemble water, or butterflies changing theirs to less resemble the tasty treats they are. We
are inserting jellyfish genes into zebrafish DNA. We are
engineering surfaces that bend light in ways no natural
material can, cloaking any object it covers. Is it as medieval theologians feared: that the logical conclusion of
mimicking nature is the overturn of natural order? Then
again, if mimesis is an expression of our biology, maybe
it’s grandiose to think we are capable transgressing our
own nature.
I find this tangle of questions fascinating, which is why,
as an artist living in 2015, I’m interested in mimesis
and its capacity to attract, to seduce, to dissemble; in
the desires that drive mimesis; and in the visual culture
mimesis produces. And I’m also interested in the point
at which mimicking something gives way to creating
something entirely new—the impossible, the unpaintable, the unknowable.
Jeg finner dette virvar av spørsmål fascinerende, og det
er derfor, jeg som en kunstner i 2015, er interessert i
imitasjonen og dens evne til å tiltrekke seg, å forføre,
å simulere; i ønskene som driver imitasjonen; og i den
visuelle kulturen som imitasjonen produserer. Og jeg
er også interessert i det punktet hvor ved å etterligne
noe gir vei til å skape noe helt nytt - det umulige, den
umalbare, det ukjente.
Any way you look at it, nature cannot be separated from
artifice, and science cannot be separated from art.
Each of the works featured in the Article Biennial are
produced by interweaving the tools and techniques of
the artist’s studio and the chemist’s lab.
Uansett hvordan du ser på det, kan naturen ikke skilles
fra det kunstige, og vitenskapen kan ikke skilles fra
kunst. Hvert av arbeidene presentert i Article biennalen
er produsert av sammenflettede verktøy og teknikker
fra kunstnerens atelier og kjemikerens lab.
23
Next Nature nettverk; Vi forsker og visualiserer det
endrede forhold mellom mennesker, natur og teknologi. Vi fungerer som en tanke- og designtank. Vi initiere
publikasjoner i ulike medier (nettsider, bøker, DVD,
produkter, magasiner, programvare, etc) og organisere
eventer (i byer som i Amsterdam, Eindhoven og Los Angeles). Vi fremmer crossover mellom vitenskap, design,
kunst og populærkultur. Vår hjemmeside NextNature.
net har over en million unike besøkende per år og er
regnet som verdensomspennende autoritet på temaet.
Next Nature stiftelsen er basert i Amsterdam. Vår Next
Nature lab er koblet til Industri Design avdelingen ved
Eindhoven Tekniske Universitet. Vi arbeider med et
kjerneteam av frilansere på prosjektbasis.
Next Nature Netwerk; We research and visualize the
changing relation between people, nature and technology. We function as a think- and design tank. We
initiate publications in various media (websites, books,
DVD, products, magazines, software, etc) and organize
events (in cities like in Amsterdam, Eindhoven and Los
Angeles). We promote crossovers between science, design, art and popular culture. Our website NextNature.
net has over one million unique visitors per year and is
considered as worldwide authority on the theme. The
Next Nature Foundation is based in Amsterdam. Our
Next Nature lab is connected to the Industrial Design
department of the Eindhoven University of Technology.
We work with a core team of freelancers on a project
basis.
VELKOMMEN TIL NANO SUPERMARKED
Et nytt supermarked kommer til nabolaget ditt: nano
supermarkedet
gjør påvirkningen av nanoteknologi i din hverdag
håndgripelig. Våre hyller er fylt med nanoprodukter som
kan bli tilgjengelig i markedet mellom nå og de neste
ti årene: Lab-dyrket kjøtt, et energi belte som konverterer overflødig magefett til elektrisitet, Google Nese,
medisinske softdrinks. Våre produkter er innovative,
nyttige og fantastiske, men noen ganger også rare eller
skremmende. Men kanskje har du aldri hørt om nanoteknologi? Det handler om å lage ting på atom eller molekylær skala; én nanometer er en milliarddels meter.
Nanoteknologi er en samlebetegnelse for en hel rekke
forskjellige teknologier som finner sted på en skala
mellom 1 og 100 nanometer. Selskaper og myndigheter
investerer for tiden millioner av euro i nanoteknologi,
fordi det er generelt antatt at det vil gjøre livet enklere
og bedre.
WELCOME IN THE NANO SUPERMARKET
A new supermarket is coming to your neighborhood: the
nano supermarket
makes the impact of nanotechnology on your everyday
life tangible. Our shelves are stocked with nano products that could become available in the market between
now and the next ten years: Lab-grown meat, an energy
belt
that converts excess belly fat into electricity, the Google
Nose, medicinal softdrinks. Our products are innovative,
useful and wonderful, but sometimes also strange or
even frightening. But maybe you have never heard of
nanotechnology? It is about making things on an atomic
or molecular scale; one nanometer is one billionth of a
meter. Nanotechnology is an umbrella term for a whole
range of different technologies that take place on a
scale between 1 and 100 nanometers. Companies and
governments are currently investing millions of euros in
nanotechnology, because it is generally thought that it
will make our lives easier and better.
24
NANO REVOLUTION
Har du produkter med nanoteknologi hjemme ? Ja,
det har du! Nanoteknologi brukes allerede i en rekke
forbrukerprodukter, fra dagens kremer til sports
sokker og fra kjøleskap til brødbokser. Nanopartikler,
gir for eksempel, ekstra UV-beskyttelse i kosmetikk
eller forbedrer spretten på tennisballer. Dette er veldig
praktisk, men samtidig er det mange ting vi ikke vet om
nanoteknologi, for eksempel om nanopartikler er 100%
trygge og kanskje enda viktigere: Hvordan vil nanoteknologi endre vår hverdag? En bølge av nanoteknologi
flommer i vårt samfunn, men likevel vet folk flest svært
lite om virkningen av denne nye menneskelige prestasjonen.
NANO REVOLUTION
Do you have products with nanotechnology at home?
Yes, you do! Nanotechnology is already used in a variety
of consumer products, from day creams to sports socks
and from refrigerators to bread bins. Nanoparticles,
for instance, provide extra UV-protection in cosmetics or
improve the bounce of tennis balls. This is all very convenient, but at the same time there are a lot of things
we don’t know about nanotechnology, for example if
nanoparticles are 100 % safe and, possibly more important: How will nanotechnology change our everyday life?
A wave of nanotechnology is flooding our society, but
yet most people know very little about the impact of this
new human achievement.
Eksperter forventer at nanoteknologi vil ha en stor
innflytelse til måten vi lever på, sammenlignet med
historiske teknologiske utviklinger som digitalisering,
den industrielle revolusjon, elektrisitet, trykkpressen,
innføring av det skrevne ord, eller begynnelsen på
landbruk tusenvis av år siden. Nanoteknologi vil radikalt
forandre våre forestillinger om hva som er naturlig. Det
kan oppfylle folks drømmer, men det kan også føre til
produkter vi muligens ikke engang ønsker å ha.
Experts expect nanotechnology to have a huge influence
on the way we live, comparable with historical technological developments like digitalization, the industrial
revolution, electricity, the printing press, the introduction of the written word, or the beginnings of agriculture thousands of years ago. Nanotechnology radically
changes our notion of what is natural. It can make the
dreams people have about themselves come true, but
it can also lead to products we possibly shouldn’t even
want to have.
OFFENTLIG DEBATT
Tiden er moden for en offentlig debatt om nanoteknologi. Denne diskusjonen finner faktisk allerede sted i aviser, magasiner, vitenskap kafeer, i teater og på TV, og
nå også i det spesielt opprettede NANO Supermarked.
Mens de fleste debatter om nanoteknologi adresserer vår fascinasjon ved å lage ting på en utrolig liten
molekylær skala eller sikkerheten til nanopartikler,
prøver NANO Supermarked å gjøre den transformative
påvirkningen av nanoteknologi på menneskeheten og
samfunnet konkret og gjenkjennelig.
PUBLIC DEBATE
The time is ripe for a public debate about nanotechnology. This discussion is indeed already taking place in
newspapers, magazines, science cafés, in the theater
and on television, and now also in the specially created
NANO Supermarket. Whereas most debates about
nanotechnology address our fascination with making
things on an incredibly small molecular scale or the
safety of nanoparticles, the NANO Supermarket tries to
make the transformative influence of nanotechnology
on mankind and society tangible and recognizable.
25
Vi har valgt supermarkedet som vår scene i stedet for
en tradisjonell utstillingsplass, fordi supermarkedet
er både en hverdag og et teknologisk miljø. På grunn
av våre hyppige besøk til supermarkedet, har vi endt
opp med å betrakte det som et normalt eller til og med
kjedelig sted, men i hovedsak er det et svært futuristisk fenomen. Tenk hva som ville skje hvis vi plasserer
en tilfeldig valgt person fra middelalderen inne i et
moderne supermarked: han eller hun ville ha svært
liten eller ingen forståelse av produktene i hyllene. Cola
flasker? Body lotion? Energibarer? Melkekartonger?
Lett produkter beriket med vitaminer? Instant suppe?
Graviditetstester? Supermarkedet er et sted hvor nye
vaner, livsstil og teknologier er gjort vanlig. Derfor er
det et perfekt sted å utforske vår nano fremtid.
We have chosen the supermarket as our stage instead
of a traditional exhibition space, because a supermarket
is both an everyday and a technological environment.
Because of our frequent visits to the supermarket, we
have come to view it as a normal or even boring place,
but essentially it is a very futuristic phenomenon. Imagine what would happen if we put a randomly chosen
person from the Middle Ages inside a contemporary supermarket: he or she would have very little to no understanding of the products on the shelves. Coke bottles?
Body lotion? Energy bars? Milk cartons? Light products
enriched with vitamins? Instant soup? Pregnancy tests?
The supermarket is a place where new habits, lifestyles
and technologies are made commonplace. Therefore it
is the perfect location to explore our nano future.
ER ALT I NANO SUPERMARKEDET “VIRKELIG”?
De aller fleste av produktene på våre hyller er fortsatt
i en teoretisk fase. Unge designere og teknologer fra
seks forskjellige land sendte dem som svar på vår åpne
utlysing etter nano produkt visjoner. Et panel bestående
av ledende professorer i nanoteknologi, designere,
kunstnere, filosofer og tekniske eksperter bedømte
innleveringene. Utvelgelsen ble gjort på grunnlag av
originalitet, kvalitet på design, teknologisk gjennomførbarhet, sosiale implikasjoner og i hvilken grad
produktet kunne fremme diskusjon. Kun de mest eksklusive og spennende produktene er presentert i NANO
supermarkedet. Du bør ikke forvente en fullstendig
undersøkelse, men en kompakt samling av personlige
produkt synspunkter .
Oppmerksomhet er sterkt rettet mot det teknologiske
grunnlaget for våre produkter. Det er mer enn nok
høytsvevende historier om nanoteknologi som kretser
rundt oss. Produktene du finner på våre hyller har alle
en mulighets etiketten. Dette gir en indikasjon hvilket år
produktet kan være teknisk realisert og nevner hvilken
nanoteknologi som brukes i produktet.
IS EVERYTHING IN THE NANO SUPERMARKET ‘REAL’?
The great majority of the products on our shelves are
still in a theoretical phase. Young designers and technologists from six different countries submitted them
in response to our open call for nano product visions. A
panel of leading professors of nanotechnology, designers, artists, philosophers and technical experts judged
the submissions. The selection was made on the basis
of originality, quality of design, technological feasibility,
social implications and to what extent the product might
promote discussion.Only the most exclusive and exciting
products are presented in the NANO supermarket. You
shouldn’t expect a complete survey, but a compact
collection of personal product views.
Strict attention is paid to the technological basis of our
products. There are more than enough tall stories about
nanotechnology going around. The products you find
on our shelves all have a feasibility label. This gives an
indication of the year the product might be technically
realized and lists which nanotechnology is used in the
product.
TENKBAR FREMTID
Vi, i NANO Supermarked, ser på en måte inn i en krystallkule. Fordi vi bare kan se et par år fram i tid og våre
produkter er basert på en teknologi som faktisk er under utvikling i dag. Vil det Energi Beltet som lar deg lade
din mobiltelefon med ditt eget mage fett noen gang bli
realisert? Vil vi være i stand til å lukte digital informasjon? Vil vi alle gå rundt med et Twitter-implantat? Det
bør ikke tas for gitt at produktene på våre hyller faktisk
vil bli realisert. Vi bør tolke dem som utforskningen av
en mulig fremtid og ikke en uunngåelig en. Produktene
i NANO supermarked har ikke blitt designet for å forutsi
fremtiden. De fungerer som noe å holde fast i her og nå,
og kan hjelpe oss å finne ut hva slags nano fremtid vi
virkelig ønsker.
Koert van Mensvoort
kreativ direktør
26
CONCEIVABLE FUTURE
We, in the NANO Supermarket, are somewhat looking
into a crystal ball. Because we can look only a couple of
years ahead and our products are based on a technology
that is actually being developed today. Will that Energy
Belt that allows you to charge your cellphone with your
own tummy fat ever be realized? Will we be able to
smell digital information? Will we all walk around with a
Twitter implant? It should not be taken for granted that
the products on our shelves will actually be realized.
We should interpret them as explorations of a possible
future and not an inevitable one. The products in the
NANO supermarket haven’t been designed to predict
the future. They serve as something to hold onto in the
here and now and can help us to determine what kind of
nano future we really want.
Koert van Mensvoort
Creative director
PRODUCTS NANO SUPERMARKET
Coating Cola
Concept: Frints, Goverde, Meussen, Van der Putten, van der Wijden, Next Nature Lab (NL)
Nano Wine
Makers: Koert van Mensvoort, Hendrik-Jan Grievink, Ruben Daas
Conception Control
Designer: Aylin Groenewoud (NL) TU/e
Lab Pearls
Designer: Next Nature Studio
Google Nose
Designer:Lloyd Alberts
Healing Game
Designer: Martijn van den Broeck (NL) Next Nature Lab
Wallsmart
Maker: Jonas Enqvist (Sweden)
Magic Meatballs
Designer: Mark Kanters (NL) TU/e
Honest Egg
Designer: Grievink, Soroka (NL)
SelectaDNA
Makers: http://www.selecta-dna.nl/
Bake ‘n Spray
Designer: Groep 7 TU/e
Epicure
Maker: Stephan Hoes (NL)
Nanolift
Design : Orestis Tsinalis, Ruben Daas
27
STØTTESPILLERE
SAMARBEIDSPARTNERE
VI TAKKER
Hanne Beate Ueland Stavanger Kunstmuseum
Gunnar Steinnes Stavanger Kunstmuseum
Helga Nyman Stavanger Kunstmuseum
Anne Therese Tveita Stavanger Kunstmuseum
Sissel Rogne Bioteknologirådet
Truls Petersen Bioteknologirådet
Ragne Farmen GENA
Emiel Janssen Stavanger Universitetssykehus
Grete Jonsson Stavanger Universitetssykehus
Bjørnar Gilje, Stavanger Universitetssykehus
Professor Ola Myklebost (NCGC)
Bjørn Thorleif Vanvik BTV Consulting Vanvik
Leiv Gunnar Lie UIS Stavanger Universitet
Oddmund Nordgård, Universitetet i Stavanger
Tia Tidwell UIS Stavanger Universitet
Christine Stokka Horneland UIS Stavanger Universitet
Zahra Salimi UIS Stavanger Universitet
Gunnar Warnke Bio-Rad
Stefan Marinai Bio-Rad
Kristoffer Brotnov DHL
Tommy Raanti Gastronomisk Institutt
Magne Christensen Gastronomisk Institutt
28
Through the Woods
Marit Victoria Wulff andreassen
6. mars – 25. mai 2015
www.museumstavanger.no
Bioteknologirådet gir råd,
skaper debatt og tilbyr informasjon
om bruk av moderne bioteknologi.
Følg med!
bioteknologiradet.no
facebook.com/bioteknologiradet
twitter: @biotekradet
Du er velkommen til å prøve deg som
etterforsker i vår workshop under
Article Biennalen.
GENA - Institutt for DNA analyse
Prof. Olav Hanssensvei 7A, 4021 Stavanger
Tlf. 51874650
Org. nr. 988672319
www.gena.no
HVORDAN
SER DIN
FRAMTID
UT?
Vi vil gi deg en utdanning som er nyskapende, relevant for
arbeidsmarkedet og har internasjonal verdi. Hos oss finner
du et aktivt studentmiljø med mange muligheter innen
følgende studieretninger:
HELSE- OG SOSIALFAG / HISTORIE OG KULTUR / HOTELL OG REISELIV
IDRETT / INGENIØR OG SIVILINGENIØR / LÆRERUTDANNINGER
MEDIEFAG / MUSIKK OG DANS / REALFAG / SAMFUNNSFAG
SPRÅK OG LITTERATUR / ØKONOMI, SIVILØKONOMI OG JUSS
www.uis.no
Be Amazed by the Power of
Droplet Digital™ PCR
QX200™ Droplet Digital™ PCR System from Bio-Rad
Use the most precise and sensitive PCR solution for absolute quantification of
target DNA or RNA molecules.
• Flexible digital PCR chemistry, optimised for TaqMan probe and
EvaGreen applications
• Flexible assay setup – scalable for high sensitivity or high throughput
• Convenient assay design – no standard curves
• Applications include copy number variation, pathogen detection, cancer
biomarker studies, environmental testing and much more.
For more info go to: www.bio-rad.com/ddPCR.
FREMST I FAGET
Vi tilbyr matlagingskurs i ulike varianter både for bedriftsmarkedet og for hobbykokker. Gastronomisk Institutt kan skreddersy egne opplegg etter ønske fra våre kunder. Se vår hjemmeside for
hvilke opplegg og kurs vi kan tilby.
Vi arrangerer også lunsjer og middager i vår restaurant, eller i vårt kjøkkenteater.
Dersom dere ønsker å være med å lage deres egen 3 retter eller buffet sammen med oss, så lager vi et opplegg tilpasset dere.
Vi kan bistå din bedrift hvis dere trenger nye impulser, produkter, idéer eller konsept.
WWW.GASTRONOMI.NO
Ta kontakt for en uforpliktende prat om hva vi kan hjelpe deg med.
prosjektsalg@gastronomi.no