1. No category

B
2
VITeNSKapelIGe arTIKler
34
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
Jan-Kåre Breivik
48
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
Marit Skivenes
61
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
anne-Mette Magnussen og even Nilssen
BoKeSSay
76
Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten
av samfunnsarbeid
arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland
Martinsen
1 1
2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers
vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge
lars Gjelstad
Årgang 18
18
Fagbokforlaget
Deltakelse som engasjement og utfordring
– samfunnsarbeid med utviklingshemmede
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Samfunnsarbeid
1/15
7
Tidsskrift for velferdsforskning
Årgang 18, nr. 1 2015
ISSN 0809-2052
Tidsskrift for velferdsforskning
Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer?
Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og
Tobba Therkildsen Sudmann
Tidsskrift for
velferdsforskning
Returadresse:
Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Gjesteredaktører:
Jan-Kåre Breivik
og Tobba Therkildsen Sudmann
ForFatterinstruks
Tidsskrift for
velferdsforskning
Et flerfaglig, refereebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål med vekt på:
velferdsstaten i historisk og komparativt
perspektiv, sosiale problemer, prioriteringsspørsmål, levekår og livskvalitet,
trygd, helse og sosiale tjenester.
Redaksjon:
Nanna Kildal redaktør, forsker I, Uni Rokkansenteret, Bergen
Jan Erik Askildsen, forskningsdirektør, Uni Rokkansenteret
Aksel Hatland, forsker I, Institutt for samfunnsforskning, Oslo
Inger Elisabeth Haavet, professor, Universitetet i Bergen
Einar Øverbye, professor, Høgskolen i Oslo og Akershus
Hilde Kjerland, redaksjonssekretær Uni Rokkansenteret
Engelsk tittel:
Norwegian Journal of Welfare Research
Redaksjonens adresse:
Tidsskrift for velferdsforskning
Uni Rokkansenteret Nygårdsgt. 55015 Bergen
Telefon 55 58 38 69
E-post: velferd.rokkan@uni.no
Det må ikke kopieres fra dette tidsskriftet i strid med åndsverkloven
eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan
for rettighetshavere til åndsverk.
Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen
Forsidefoto: © NPS
Redaksjonsrådet:
Astri Andresen, Universitetet i Bergen
Anders Barstad, Statistisk Sentralbyrå
Ida Blom, Universitetet i Bergen
Tone Fløtten, Fafo
Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet
Knut Halvorsen, Høgskolen i Oslo og Akershus
Hans-Tore Hansen, Universitetet i Bergen
Bjørn Hvinden, NOVA, Oslo
Hanne Haavind, Universitetet i Oslo
Stein Kuhnle, Universitetet i Bergen
Kalle Moene, Universitetet i Oslo
Pål Repstad, Universitetet i Agder
Stein Ringen, Oxford University
Tine Rostgaard, Det Nationale forskningscenter for Velfærd (SFI)
Stefan Svallfors, Umeå Universitet
Aslak Syse, Universitetet i Oslo
Marta Szebehely, Stockholms Universitet
Lars Inge Terum, Høgskolen i Oslo og Akershus
Steinar Westin, Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet, Trondheim
Kari Wærness, Universitetet i Bergen
Abonnement:
Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til
Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
E-post: abonnement@fagbokforlaget.no
Telefon 55 38 88 00 – Telefaks 55 38 88 01
Abonnementspriser for 2015:
(4 hefter pr. år)
I Norden:
Institusjoner NOK 685,Privat abonnement NOK 505,Studentabonnement NOK 300,Pris for enkelthefter: NOK 165,-.
Abonnementet gjelder for kalenderåret, betales på forhånd
og anses som løpende inntil oppsigelse. Vennligst oppgi
abonnementsnummer ved adresseendring.
Opplysninger om tidsskrifter og bøker fra Fagbokforlaget er
tilgjengelig på:
www.fagbokforlaget.no
© Fagbokforlaget 2015
ISSN 0809-2052
Utgitt med støtte fra Norges forskningsråd
Tidsskrift for velferdsforskning er et flerfaglig, fagfellebasert
forskningstidsskrift om velferdsspørsmål. Tidsskriftet publiserer vitenskapelige artikler – både empiriske studier og teoretiske arbeider. Det publiserer også oversiktsartikler (reviews), bokomtaler, faglige kommentarer og debattinnlegg.
Hovedkriteriene for valg av bidrag er at de tar opp viktige
spørsmål og at de holder et høyt faglig nivå. Tidsskriftets
artikler skal være på et av de skandinaviske språkene.
Vitenskapelige artikler vil bli vurdert av to fagfeller (referees). Denne behandlingen skjer anonymt. Redaksjonen vil
på bakgrunn av fagfellenes uttalelser veilede forfatterne under
nødvendig bearbeidelse før publisering.
Manuskriptstandard
Artikler, inkludert sammendrag, noter, referanser og litteraturliste, må ikke overskride 46 000 tegn (med mellomrom).
Kommentarer og debattinnlegg må ikke overskride 18 000
tegn (med mellomrom) og bokanmeldelser 9 000 tegn (med
mellomrom).
Manuskript med vedlegg sendes elektronisk i Wordformat til: velferd@rokkan.uib.no.
Forsendelsen skal inneholde følgende separate filer
1) Forfatternavn, tittel og institusjonstilnytning, e-post- og
postadresse og artikkeltittel.
2) Sammendrag på hovedspråket (maksimum 100 ord).
3) Engelsk tittel og sammendrag (maksimum 120 ord).
4) Manuskript med litteraturreferanser alfabetisk ordnet til
slutt og med nummererte sluttnoter. Plassering av figurer og tabeller markeres i teksten på manuskriptet, men
inkluderes ikke i manuskriptet.
5) Eventuelt nummererte figurer og tabeller. Alle figurer
må være i svart/hvitt og trykkeklare. Forfatteren må selv
innhente tillatelse til bruk av tidligere trykte figurer.
Litteraturreferanser
Litteraturhenvisninger skal være innarbeidet i teksten. De
skal vanligvis plasseres i parentes og inneholde forfatterens
etternavn og publiseringsår, f.eks. (Weber 1968). Ved direkte
og indirekte sitat, eller referat fra andres tekster, oppgis sidetall etter utgivelsesår (Rosen 1958:111). Vises det til flere
sider, nevnes første og siste side, for eksempel slik: (Weber
1968:374–379).
Hvis det er to forfattere, oppgis begges etternavn: (Regini
og Esping-Andersen 2000). Hvis verket det refereres til har
mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse,
Tidsskrift for
velferdsforskning
dernest brukes «mfl.»: (Hatland, Kuhnle og Romøren 2001)
og senere (Hatland mfl. 2001). Skill mellom flere referanser
innenfor samme parentes ved å bruke semikolon (Rosen
1958:111; Weber 1968; Hatland mfl. 2001).
Når det vises til flere publikasjoner i en parentes, listes
disse i alfabetisk rekkefølge.
Fullstendig liste over litteraturhenvisninger og referanser
plasseres sist i manuskriptet under overskriften «Litteratur».
For tidsskrifter brukes følgende standard: Forfatter (utgiverår) tittel, Tidsskriftets navn, årgang(nummer):sidetall.
Eksempel: Blom, S. og O. Listhaug (1988) Familie og livskvalitet, Tidsskrift for samfunnsforskning, 29(1):5–28.
For bøker og rapporter: Forfatter (utgiverår) Tittel,
utgiversted: forlag. Eksempel: Wittgenstein, L. (1992)
Philosophical investigations, Oxford: Blackwell Publishers.
For kapittel i bøker og rapporter: Eksempel: Norheim,
O.F. (2000) Increasing demand for accountability, i A.
Coulter og C. Ham (red.), The global challenge of health care
rationing, London: Open University Press.
Ved tre eller flere forfattere brukes komma for å skille
mellom dem. Eksempel: Grytten J., I. Skau og O. Aasland
(1999) Kontraktsvalg, tjenesteproduksjon og stabilitet i allmennlegetjenesten, Forskningsrapport nr. 10, Sandvika:
Handelshøyskolen BI.
For offentlige dokumenter og andre dokumenter uten
forfatternavn brukes publikasjonsreferanse (utgiverår) Tittel,
utgiversted: utgiver. Eksempel: St.prp. nr. 63 (1997–98) Om
opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2000, Oslo: Sosialog helsedepartementet.
Dokumenter hentet fra internett skal inneholde: Forfatter
(publiseringsdato) tittel, dato dokumentet ble hentet: URL.
Artikler skal ikke ha vært publisert andre steder tidligere.
Innholdet i artikkelen skal heller ikkeha vært publisert i rapporter eller lignende med ISBN-nummer. Selv om artiklene
ikke kan sies å være identiske kan ikke redaksjonen akseptere
en artikkel der innholdet er publisert andre steder.
Tidsskrift for velferdsforskning skal være en formidler av
forskning med skandinavisk språk og termonologi. Derfor
bør sitater på engelsk oversettes, mens sitater på andre språk
skal oversettes.
Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift
er et uttrykk for en hensikt om å publisere manuskriptet i
dette tidsskriftet. Behandling av innkomne bidrag krever
tid og oppmerksomhet i redaksjonen og hos dem som skal
vurdere manuskriptet. Det er viktig at bidragsyterne er innforstått med at de ved å sende inn en artikkel aksepterer at
ikke andre tidsskrifter kan vurdere artikkelen mens den er til
vurdering i Tidsskrift for velferdsforsknings redaksjon.
Tidsskriftet har ikke kapasitet til å vurdere uferdige manus
kripter.
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Innhold
2
Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer?
Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann
Vitenskapelige artikler
7
Deltakelse som engasjement og utfordring
– samfunnsarbeid med utviklingshemmede
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
18
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers
vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge
Lars Gjelstad
34
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
Jan-Kåre Breivik
48
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
Marit Skivenes
61
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Bokessay
76
Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten
av samfunnsarbeid
Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen
Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske
utfordringer?
Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann1
I dette temanummeret om samfunnsarbeid tar vi
utgangspunkt i at velferdspolitikken og velferdstjenestene produseres i organisatoriske, geografiske eller interessebaserte fellesskap, og at sosial deltakelse er utgangspunktet for fellesskapsdannelse,
innflytelse og sosial endring. Tjenestemottakere,
forskere og ulike offentlige utredninger peker på
at de som skal motta velferdstjenester i for liten
grad får anledning til å delta i problemdefinering
og valg av løsninger.2 Om vi undersøker og påvirker vilkår for sosial deltakelse sammen med dem
det gjelder, kan vi imøtekomme noe av denne kritikken (Sudmann og Henriksbø 2011). Artiklene
i dette nummeret av Tidsskrift for velferdsforskning vil vise at samfunnsarbeid kan være med
på å løse noen av velferdsstatens problemer og
aktuelle utfordringer – ved å tilby et analytisk
perspektiv og en konkret arbeidsmetode.
Samfunnsarbeid har lenge vært en viktig arbeidsmåte i sosialt arbeid internasjonalt og nasjonalt, med røtter i blant andre Paulo Freires
frigjøringspedagogikk (Christensen 2014; Freire
og Berkaak 2003) med videreutvikling knyttet
til feminisme og økofilosofisk helhetstenkning
(Ledwith og Springett 2010). I Norden hadde
samfunnsarbeid sin glansperiode i 70-årene og
representerte et alternativ til individrettete metoder og terapier. Hovedfokus var mot lokalsamfunnsnivå, lokaldemokrati, deltagelse og
medvirkning (Einarsson 2004). Fokus på samfunnsarbeid som nærmiljøarbeid (Garsjø 1987)
og bidrag til lokal oppgaveløsning (Kaasa 1989)
har alltid vært sentralt. Samfunnsarbeid er fremdeles en gruppemetode i sosialfaglig arbeid (Hut-
Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 2–6.
© 2015 Fagbokforlaget
2
chinson 2010). Samfunnsarbeid-begrepet er lite
kjent i Norge selv om arbeidsmetodene har vært
brukt i nærmiljøarbeid, områdeløft, boligsosialt
arbeid, selvhjelpsorganisering, sosialt entreprenørskap og i frivillig sektor (Aasen og Amundsen
2011; Enjolras, Strømsnes og Langhammer 2013;
Henriksbø og Grimen 2014; Kaltoft, Korff, Steen
Olsen og Svendsen 2009; Lund 2014; Økland
2012; Ulfrstad 2011). Samfunnsarbeid som arbeidsmetode har svært mange likhetstrekk med
aksjonslæring, aksjonsforskning og fokusgruppemetodologi. Felles for alle disse arbeidsmetodene
er at de er gruppebaserte, og at målet er endring
i et sosialt felt gjennom koordinert ressursmobilisering og kollektiv handling.
Vi vil her trekke fram tre argumenter for å ta
samfunnsarbeid mer systematisk i bruk for å løse
noen av dagens velferdspolitiske utfordringer på
nye måter, sammen med dem det angår.
1. Det historiske grunnlaget for dagens velferdsordninger og velferdsorienterte rettigheter
ble i stor grad kjempet fram gjennom grasrotmobilisering og fellesskapsdannelse som for eksempel arbeiderbevegelsen, avholdsrørsla, målrørsla
og kvinnebevegelsen. Disse sosiale og politiske
bevegelsene har og har hatt ulike innretninger og
ambisjoner. Sett fra vårt perspektiv er dette meget gode eksempler på hvordan kollektiv innsats
skaper endring, altså det vi i dag kaller samfunnsarbeid. Utgangspunktet for disse bevegelsene har
vært en felles forståelse om at en annen virkelighet er mulig, og at det å kritisere og protestere mot
vilkårlig maktbruk og sosial ulikhet er effektive
virkemidler for sosial endring. I dag er arbeidet
til Paolo Freire en viktig inspirasjon – både for å
skape og beholde håp, og for å mobilisere indignasjon og kraft til endring (Christensen 2014).
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer?
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Et sentralt begrep hos Freire er dialog og kollektiv bevisstgjøring, conscientization. Dialogbegrepet hos Freire viser som regel til gruppebaserte samtaler, diskusjoner og meningsbrytninger.
Her er både prosess og resultat viktig, og målet
er ikke harmoni eller konfliktunngåelse. Det
handler med andre ord om å identifisere og problematisere et tema med gyldighet for dem det
gjelder, undersøke hvilken relevant kunnskap
fellesskapet allerede har, og utvikle strategier for
videre kunnskapstilegnelse og ressursmobilisering. Tjue år etter at Freire skrev De undertryktes pedagogikk utga han en kommentert og revidert utgave med ny tittel, The Pedagogy of Hope
(Freire 1995). Tekstsamlingen The Pedagogy of
Indignation (Freire 2004) anbefales ofte lest parallelt. Her tar han blant annet selvkritikk på sin
tidligere kjønnsblindhet, og reflekterer over egne
erfaringer som akademiker og praktiker. Titlene
er talende – det er gjennom håp og indignasjon
at vi kan bidra til å forbedre våre fellesskap og
livsvilkår – både i små og større sammenhenger.
Begge bøker understreker at alle mennesker allerede er i stand til å bidra og til å delta, og at
ikke-undertrykkende praksis og framtidshåp
er resultat av dialogbasert samhandling. Samfunnsarbeid kan bidra til å rette fokus mot undertrykkende og anti-dialogisk praksis på hele
velferdsfeltet.
2. Arbeidet til Freire er også knyttet til et annet utgangspunkt. For å forstå større sosialpolitiske utfordringer må vi anlegge et hverdagslivsperspektiv. Dette innebærer en orientering mot mikrososiale prosesser (Day 2006; Goffman 2010)
og om å anerkjenne folk som kreative aktører i
egne liv (Emirbayer og Mische 1998). Barrierer
og begrensninger er ikke alltid forhåndsdefinerte
utenfra. Freires problematisering av det han kalte
grensesituasjoner, som produktive biografiske eller sosiale brudd, er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner er ikke stopp-punkter,
men situasjoner som kan analyseres og gi muligheter for endring (Kirkwood og Kirkwood
1989:45–46):
As the process of conscientization deepens
and confidence grows, however, they are seen
no longer as the limits of what is possible, but
the points at which new possibilities begin.
Beyond them lies a domain of untested feasibility.
Dette innebærer en forpliktelse til å skrive og
snakke fram folks kreative praksiser og potensialer, og å unngå ensidige marionettbeskrivelser. En selvrefleksiv og maktkritisk tilnærming
til hvordan «vi» framstiller «de andre» utfordrer
profesjonskunnskap og hierarkier mellom tjenestemottakere og tjenesteleverandører. Dette kan
stimulere til utvikling av nye tjenester og samhandlingsformer, og til utvikling av løsninger på
velferdsstatens utfordringer utenfor de etablerte
arenaene.
3. Et tredje utgangspunkt er velferdsstatens
utfordringer knyttet til intensivert globalisering
gjennom migrasjon (inn- og utflytting), differensiering av behov, individualisering av ansvar,
og nye behov og krav fra befolkningen.
Det politiske svaret er at vi trenger robuste
fellesskap der folk er – på kommunalt nivå, i
bygdene, bydelene og nærmiljøene. Dette har
lenge vært påpekt innen folkehelsefeltet, som er
et viktig historisk og dagsaktuelt forankringspunkt for samfunnsarbeid (Ihle og Sudmann,
2014). I St.meld. nr. 34 (2012–2013), Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar, fra Regjeringen Stoltenberg II kommer dette godt fram,
slik helse- og omsorgsminister Støre påpekte:
«Folkehelsearbeid handler om å utvikle sunne og
bærekraftige lokalsamfunn». Her refererer han
direkte til meldingens kapittel om Helsefremmende steds- og lokalsamfunnsutvikling: «Gode
steder og lokalsamfunn har stor betydning for
livskvalitet, trivsel og helse. Livene leves i lokalsamfunnet.» (Meld. St. nr. 34 (2012–2013):60).
Den geografiske forståelsen av fellesskap er dominerende. Folkehelsemeldingen har dermed en
viktig kollektive innretning og ambisjon, men
vektleggingen av nære og tette fellesskap kan
3
Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
samtidig innebære en nærmiljø-romantisering
og en tildekking av konflikter.
Vi stiller spørsmål ved påstanden om at «livene leves i lokalsamfunnene», ettersom mange
livspraksiser i økende grad er preget av flerlokal
forankring, interessebaserte felleskap og nye
translokale fellesskap. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv etterlyser vi dermed en mer nyansert
forståelse av hvilke kollektive sammenhenger
folk faktisk inngår i – og hva de ulike fellesskapene betyr for dem som deltar.
Vi skal ikke overdrive kontrastene mellom
Regjeringene Stoltenberg II og Solberg, men
det er interessant å se at Regjeringen Solberg sin
folkehelsepolitikken i større grad vektlegger individuell valgfrihet og personlig ansvar for egen
helse:
Livsstilsykdommer blir stadig en større utfordring for helsetjenesten og for samfunnet. Den enkelte må ta mer ansvar for egen
helse, og samfunnet må gjøre det enklere å ta
gode helsevalg. Samtidig må tiltak for bedre
folkehelse veies opp mot enkeltmenneskets
valgfrihet.3
Denne politikken trekker med seg en forståelse av
autonomi som underkommuniserer fellesskapenes betydning og de samfunnsskapte forskjellene
i helse og levekår. I den grad fellesskap tematiseres, er det indirekte gjennom å påpeke familienes
rolle og verdien av frivillig innsats i nærmiljøengasjement. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv
er dette fokuset på enkeltmenneskets ansvar og
autonomi problematisk. For oss er autonomi og
(valg)frihet relasjonelle begreper, som må kontekstualiseres, slik at fellesskap sees som en forutsetning for autonomi, og en mulig trussel. Bredal
(2004) illustrerer dette med utgangspunkt i forskning blant minoritetskvinner i Norge:
Det feministiske begrepet relasjonell autonomi åpner for en forståelse av frihet som gjør
menneskers tilhørighet i sosiale fellesskap til
en forutsetning for autonomi, samtidig som
4
man er opptatt av at noen konkrete fellesskap
– ikke minst familier – kan være en trussel
mot enkeltmenneskets autonomi.4
Ved hjelp av det feministiske begrepet relasjonell
autonomi (Mackenzie og Stoljar 2000) er det mulig å overskride de åpenbare begrensningene som
den individualiserte autonomiforståelsen bærer
med seg. I følge Engebrigtsen (2007) er individuell autonomi et ideal (for den vestlige demokratiske familie) som aldri kan realiseres helt «fordi
autonomi er en relasjonell kapasitet som alltid begrenses i forhold til andre.» Autonomi er dermed
et relativt fenomen som alltid vil være koblet til
sosiale relasjoner og spesifikke sosiale kontekster
(som kan være både hemmende og fremmende).
I et samfunnsarbeidsperspektiv er dette en fundamental innsikt, som gir oss muligheter til å
grave dypere i spesifikke problemstillinger.
Sett med samfunnsarbeidsperspektiv kan
plikt til deltakelse og helsefremmende og sunne
valg (i autonomiens og valgfrihetens navn) bli
nye tyrannier, og nye former for kontroll og disiplinering. Samfunnsarbeid kan her tilby kritiske
perspektiver på deltakelse og fellesskap, samt
forslå nye gruppebaserte arbeidsmåter (Cooke og
Kothari 2001; Cornwall 2008) for å skape alternative strategier for endring, eller for å realisere
målene om aktivitet og sunne valg.
Presentasjon av artiklene
Forfatterne av artiklene i dette nummeret av tidsskriftet har alle bidratt til mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid og i forskningsgruppen i
samfunnsarbeid som er etablert ved Høgskolen
i Bergen. Artiklene nærmer seg kjerneområdene
i samfunnsarbeid fra fem ulike vinkler: i) hverdagsliv og integrering for utviklingshemmede,
ii) yrkesutdanning som frigjørende handlingsrom, iii) emigrasjon og fellesskapsutfordringer
på nye steder, iv) formelle og faktiske handlingsrom for barns deltakelse i barnevernssaker, og v)
sosialt medborgerskap og autonomi.
Tobba Therkildsen Sudmann og Helge Folkestad diskuterer på hvilke måter samfunnsar-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer?
.......................................................................................................................................................................................................................................................
beid kan bidra til integrering, sosial deltakelse og
selvbestemmelse for utviklingshemmede i Norge
i dag. Strukturelle betingelser for deltakelse sees
i lys av ulike hverdagspraksiser, der selvpresentasjon og mikroaggresjon er sentrale dimensjoner.
Lars Gjelstad anlegger et mulighetsperspektiv på skolearenaene, og analyserer hvordan elevene skaper nye ressurser gjennom etablering av
fellesskap, gruppeidentiteter og individuelle læringsbaner. Yrkesfagene framstår da som avanserte kunnskapsmiljøer, i kontrast til forestillinger
om yrkesfag som utdanningsvalg for de skoleleie
og teorisvake.
Jan-Kåre Breivik diskuterer emigrasjon, lokal forankring og fellesskapsutfordringer i norske
enklaver på Gran Canaria. Idealiserte forestillinger om Syden brytes i møte med lokalbefolkningens nød, og Breivik viser hvordan emigrantene
handler for å legitimere egen tilstedeværelse på
øyene: tilbaketrekking til lukkete enklaver, lokalsamfunnsengasjement eller solidaritetsarbeid.
I artikkelen om barns deltakelsesrettigheter
undersøker Marit Skivenes hvordan det formelle
og faktiske handlingsrommet utformes i Norge,
England og California. Hun finner at de engelske barnevernsarbeiderne gir størst handlingsrom for barns deltakelse, og Norge minst. Artikkelen analyserer de ulike strukturelle betingelser
for barns deltakelse i de tre landene, og hvordan
dette balanseres mot barns deltakelsesrettigheter.
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
tar utgangspunkt i Marshalls medborgerteori
og viser hvordan sosiale rettigheter påvirker
borgernes muligheter for deltakelse. De viser at
rettsutviklingen på helsefeltet har gått mot individuelle rettigheter, mens rettsutviklingen på
det sosialpolitiske området preges av koblingen
mellom arbeid og velferd, og en proseduralisering av lovgivningen. Forfatterne viser at begge
typer rettsutvikling har et potensiale til å styrke
og til å svekke individuell autonomi og rommet
for kollektiv handling.
Temanummeret avslutter med et essay om
boligsosialt arbeid ved Arnhild Taksdal, Marit
Nybø og Katrine Haugland Martinsen fra fag-
utviklingsenheten i Kirkens Bymisjon i Oslo.
Redaksjonen oppfordret dem til å reflektere over
samfunnsarbeid som boligsosialt arbeid i det de
kaller velferdsstatens randsoner. To nyere bøker
på feltet trekkes inn i diskusjonen (Økland 2012;
Ulfrstad 2011). Taksdal og medarbeidere utfordrer fagets ontologi om den kompetente aktør,
og diskuter om kompetanse kan delegeres, slik at
noen personer i noen situasjoner må utøve agens
via andre – for eksempel en bomiljøarbeider.
Noter:
1
Breivik er professor i samfunnsarbeid, Sudmann
er faglig leder ved mastergradsprogrammet i
samfunnsarbeid, begge Høgskolen i Bergen.
2 Morgendagens omsorg (St.meld. nr. 29, 2012–
2013), Folkehelsemeldingen. God helse – felles
ansvar (St.meld. nr. 34, 2012–2013), Et helhetlig
diskrimineringsvern (NOU 2009:14), Medvirkning
og medbestemmelse i arbeidslivet (NOU 2010:1),
Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Et helhetlig
hjelpemiddeltilbud (NOU 2010:5), Velferd og
migrasjon. Den norske modellens framtid (NOU
2011:7), Innovasjon i omsorg (NOU 2011:11),
Ungdom, makt og medvirkning (NOU 2011:20) og
Politikk for likestilling (NOU 2012:15).
3 Folkehelseavsnittet i Politisk plattform – for
regjeringen utgått av Høyre og Fremskrittspartiet,
Sundvollen 7. oktober 2013: side 45: http://www.
oslohoyre.no/wp-content/uploads/2013/10/
plattform.pdf
4http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/
vis.html?tid=24526 Publisert 20.12.2009, lest
8.10.2014.
Litteratur
Aasen, T.M.B. og O. Amundsen (2011) Innovasjon som
kollektiv prestasjon, Oslo: Gyldendal akademisk.
Christensen, L.M. (2014) Paulo Freire: The man from
Recife: A review, The International Journal of
Critical Pedagogy, 5(2):228–231.
Cooke, B. og U. Kothari (2001) Participation – the new
tyranny? London: Zed Books.
5
Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Cornwall, A. (2008) Unpacking «participation»: Models, meanings and practices, Community Development Journal, 43(3):269–283.
Day, G. (2006) Community and everyday life, London:
Routledge.
Einarsson, J.H. (2004) Samfunnsarbeid i Norden
– en ny giv? Nordisk sosialt arbeid, 24(3).
Emirbayer, M. og A. Mische (1998) What is agency?
American Journal of Sociology, 103(4):962–1023.
Engebrigtsen, A. (2007) Perspektiver på autonomi,
tilhørighet og kjønn blant ungdom, Tidsskrift for
ungdomsforskning, 7(2):63–84.
Enjolras, B., K. Strømsnes og A.K. Langhammer (2013)
Frivillighet i Norge: senterets sluttrapport etter 5 år
(Vol. 2013:1) Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Freire, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving Pedagogy of
the oppressed, New York: Continuum.
Freire, P. (2004) Pedagogy of indignation, Boulder,
Colorado: Paradigm.
Freire, P. og O.A. Berkaak (2003) De undertryktes pedagogikk, Oslo: De norske bokklubbene.
Garsjø, O. (1987) Folk imellom. Nærmiljøarbeid som
forebyggende sosial prosess, Oslo: Tano.
Goffman, E. (2010) Relations in public: microstudies of
the public order, New Brunswick, N.J.: Transaction
Publishers.
Henriksbø, K. og A.L. Grimen (2014) Community
work as part of neighbourhood renewal a case
study, i A.K. Larsen, V. Sewpaul og G.O. Hole
6
(red.) Participation in community work: International perspective, (145–158), Abdingtin, NY:
Routledge.
Hutchinson, G.S. (2010) Samfunnsarbeid: mobilisering
og deltakelse i sosialfaglig arbeid, Oslo: Gyldendal
akademisk.
Kaasa, A. (1989) Samfunnsarbeid. Om lokal oppgaveløsning, Oslo: Tano.
Kaltoft, C., U. Korff, S. Steen Olsen og S. Svendsen
(red.) (2009) De små skridts metode, Fredericia:
Landsforeningen af VæreSteder.
Kirkwood, G. og C. Kirkwood (1989) Living adult education: Freire in Scotland, Milton Keynes:
Open University Press.
Ledwith, M. og J. Springett (2010) Participatory practice: community-based action for transformative
change, Bristol: Policy Press.
Lund, P.-Ø. (2014) Innsats i utsatte byområder – erfaringer fra Groruddalssatsingen, Oslo: Oslo Kommune.
Mackenzie, C. og N. Stoljar (2000) Relational autonomy:
feminist perspectives on automony, agency, and the
social self, New York: Oxford University Press.
Økland, M.A. (2012) Samfunnsarbeid og boligsosialt
arbeid: en erfaringssamling med fokus på strategier
og virkemidler: for inspirasjon til videre teori- og
metode­utvikling, Bergen: Fagbokforlaget.
Sudmann, T.T. og K. Henriksbø (2011) Kollektiv handling skaper endring. Fontene (12):50–56.
Ulfrstad, L.-M. (2011) Velferd og bolig: om boligsosialt
(sam-)arbeid, Oslo: Kommuneforlaget.
Deltakelse som engasjement og utfordring
– samfunnsarbeid med utviklingshemmede
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Participation as involvement and challenge –
Community work with the intellectually disabled
In this article we focus on two sides of community work: community work as practice and
community work as a critical perspective for
research. Our vantage point is the situation for
intellectually disabled in Norway, and we highlight participation as involvement and as a challenge. Community work is a method for maintenance of existing communities or for creation
of new ones, and a critical approach to analysis
of social inequality, social change, and inclusive
research. Community work may mean de-stabilisation in order to create new possibilities for
self-presentation, negotiating definitions of situations or social participation. We discuss how
community work with intellectually disabled
may contribute to integration, social participation and self-determination.
Tobba T. Sudmann
Førsteamanuensis
Institutt for sosialfag og vernepleie,
Høgskolen i Bergen
E-post: tsu@hib.no
Helge Folkestad
Førsteamanuensis
Institutt for sosialfag og vernepleie,
Høgskolen i Bergen
E-post: hfo@hib.no
I denne artikkelen tar vi for oss to sider ved samfunnsarbeid: samfunnsarbeid som praksis og samfunnsarbeid som kritisk perspektiv i forskning. Vi
tar utgangspunkt i situasjonen for utviklingshemmede i Norge i dag, og fokuserer på deltakelse som
engasjement og som utfordring. Samfunnsarbeid er
en arbeidsmåte for vedlikehold av eksisterende fellesskap eller for skapning av nye, samt en kritisk
analytisk tilnærming til sosial ulikhet, sosiale endringsprosesser og medforskning. Samfunnsarbeid
kan innebære en de-stabiliseringsprosess for å skape
nye muligheter til selvpresentasjon, forhandlinger
om situasjonsdefinisjoner eller sosial deltakelse. Vi
diskuterer på hvilke måter samfunnsarbeid kan
bidra til integrering, sosial deltakelse og selvbestemmelse for utviklingshemmede.
Innledning
Hovedinnholdet i ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming som ble
iverksatt i 1991, var å fastslå at de har rett til et
selvstendig liv og til å være en del av samfunnet. Nedleggelse av særomsorgen medførte at
utviklingshemmede skulle ha tilgang til bolig
og kommunale tjenester på samme vis som øvrige innbyggere i samme kommune. Intensjonen
med reformen var at utviklingshemmede skulle
få reelle valgmuligheter og skulle kunne påvirke
sine egne livsbetingelser. Realiteten er at mange
blir urimelig forskjellsbehandlet og diskriminert
– både av tjenesteleverandører og av sivilsamfunnet. Informasjonskampanjen «Mennesker med
utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!» (Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet, 2010) er forlenget, og siste melding
til Stortinget identifiserer kritiske utfordringer.
Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 7–17.
© 2015 Fagbokforlaget
7
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Det har vært og er fremdeles en politisk utfordring å legge til rette for at mennesker med
utviklingshemming skal kunne bruke rettigheten til å påvirke egne livsbetingelser og delta i
samfunnet. Overordnet mål for Regjeringens
politikk for personer med utviklingshemming er
oppsummert i Frihet og likeverd – om mennesker
med utviklingshemning (Meld. St. nr. 45 (2012–
2013):11). Meldingen understreker at alle mennesker har samme verdi, og at det offentlige må
arbeide for likestilling og legge til rette for at alle
skal ha tilnærmet like muligheter til samfunnsdeltakelse og til å skaffe seg gode levekår. Det
overordnete målet for morgendagens politikk er:
1. Likestilling og likeverd
2.Selvbestemmelse
3. Deltakelse og integrering
Stortingsbehandlingen av meldingen 25. februar
2014 resulterte i «Vedtak 357»:
Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt
sammensatt utvalg som skal foreslå egnede
og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemning sin autonomi, privatliv, familieliv
og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget
må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som
sikrer at nasjonale politiske mål innfris.1
Den 3. oktober 2014 ble Kaldheimutvalget nedsatt, og sammensetningen av utvalget ble raskt
kritisert fordi utviklingshemmede selv og deres
organisasjoner ikke var representert. Kritikken
kom blant andre fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.2
Vi vil i denne artikkelen argumentere for samfunnsarbeid som et konkret svar på utfordringene
som er skissert over: i) som metode for praktisk
endringsarbeid sammen med dem det gjelder for
selvbestemmelse og integrering, og ii) som et kritisk perspektiv på ulike forståelser av likestilling,
diskriminering, og samfunnsdeltakelse.
8
Historisk bakteppe
Ambisjoner på vegne av dem som blir satt i kategorien utviklingshemmede er langt fra noe nytt
i norsk velferdspolitikk. Høsten 1938 trykket
Dagbladet fem lørdager på rad en artikkelserie av
legen Alex Brinchmann «Forsorgen av de åndssvake barn. En skam for Norge». En statlig institusjonsomsorg var det som trengtes, argumenterte han. Da Samordningsrådet ble etablert i
1951 for å fremme og koordinere det frivillige arbeidet for saken var målet «en fullverdig omsorg
for åndssvake i dette århundre». Statens overlege
i psykiatri, Chr. Lohne-Knutsen, valgte å forstå
mandatet som det «å løfte vår åndssvakeomsorg
opp fra å være vårt sosialmedisinsk mørkeste kapittel til et nivå som er en kulturnasjon verdig»
(Brekke og Thorsrud 2001).
Institusjonsoppbygging var 1950-tallets løsning (St.meld. nr. 71 (1952)), men snart gjorde
institusjonskritikken seg gjeldende. Denne kritikken kom blant annet til uttrykk i Stortingsmeldingen Om utviklingen av omsorg for funksjonshemmede (St.meld. nr. 88 (1966–67)). Det
passive og isolerte ved institusjonstilværelsen ble
påpekt, og prinsippet om normalisering nevnes
for første gang i et offentlig dokument i Norge
(Sandvin, 1994:93). Institusjonskritikken var
ikke ny da normaliseringsprinsippet ble formulert påpeker Söder (2003:22). Men tidligere
var fokuset i kritikken på at institusjonene ikke
klarte å skape de forventete forandringer hos sine
beboere, i et nytte- eller effektperspektiv kom de
til kort. Söder mener at normaliseringsprinsippet
dreide blikket i en annen retning, og uverdige
forhold kom til syne. «Frågan om anständiga
livsvillkor blev en fråga om medborgerliga rättigheter snarare än en fråga om behandlingsresultat» (Söder, 2003:23).
Målene for velferdspolitikken for utviklingshemmede som ble utformet på 1970-tallet er
langt på vei videreført. I NOU 1973:25 Omsorg
for psykisk utviklingshemmede ble alminnelige
rettigheter og ikke-diskriminering understreket.
Arbeidet med normalisering av levekårene i institusjonene fant støtte her, men kommunene fulgte
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Deltakelse som engasjement og utfordring
.......................................................................................................................................................................................................................................................
ikke opp de politiske signalene om oppbygging
av nye tilbud og tjenester. Det såkalte Firedepartements-rundskrivet understreket derfor i 1979
at kommunene har ansvaret for å opprette «slike
omsorgsformer som psykisk utviklingshemmede
i det enkelte tilfelle har behov for» (RundskrivI-2063/79:2). Institusjonene fikk eksistere inntil
NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede slo fast at (side 12):
(…) livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene [er]
medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable.
Med dette fikk vi enda en mobilisering for
normalisering, og denne gang ble grepet langt
mer radikalt. Avviklingsloven, «Midlertidig lov
om avvikling av institusjoner og kontrakter om
privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede» (Ot.prp.
nr. 49, 1987–88), krevde at institusjonene skulle
legges ned innen utgangen av 1995, og at omsorgen for utviklingshemmede ble et kommunalt
ansvar fra 1. januar.1991. Dette var en strukturreform som inneholdt målsettinger som lå utenfor det tjenestesystemene kan realisere (St.meld.
nr. 67 (1986–87)):
Reforma er eit viktig steg på vegen til eit
samfunn for alle, eit samfunn som ikkje skyv
enkeltmennesket eller grupper ut av dei vanlege samanhengane, men fører dei inn i eit
solidarisk fellesskap med gjensidige rettar og
plikter.
Sosial integrering følger likevel ikke nødvendigvis av fysisk integrering, og en strukturreform
kan ikke skaffe venner eller kjærester på annen
måte enn i beste fall å legge til rette for at folk
treffer hverandre. Selv om strukturreformen
medførte positive forandringer for mange, nådde
de statsstyrte endringene i levekår for utviklingshemmede ikke opp til ambisjonene. Nå ser vi
stagnasjon og tilbakeslag i utviklingen (se for
eksempel Söderström og Tøssebro, 2011). Det er
ikke bare i Norge at det er slik (Johnson, Walmsley og Wolfe, 2010:66):
Despite minor variations we contend that
there has been a remarkable consistency over
30 years in the goals of policies. The need to
restate them, albeit in different words, leads
to the somewhat depressing conclusion that
less progress in creating better lives for people
with intellectual disabilities has been made
than might have been hoped.
Grunnene til at noen kommuner overser eller
bryter med ansvarsreformens opprinnelige ambisjoner kan trolig finnes i ideer og forståelser som
politikere, tjenesteorganisasjoner og befolkningen har om utviklingshemning og utviklingshemmede. Kanskje må det andre tilnærminger
til nå for å realisere idealer om inkludering og
deltakelse for utviklingshemmede. De det gjelder kommer oftest ikke selv til orde i tilstrekkelig
grad. Vi vil foreslå samfunnsarbeid som kritisk
perspektiv og som praktisk metode for endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering.
Samfunnsarbeid som praksis
Samfunnsarbeid bygger på en hverdagsliv­orien­
tering og anerkjenner at ulike aktører har ulike sosiale posisjoner, erfaringer og preferanser (Ledwith
og Springett, 2010). Hverdagserfaringer er alltid
allerede sosiopolitisk situert, og får sin betydning
i lys av hva som har vært, hva en tror skal komme,
og hvilke alternativer som allerede eksisterer eller som kan skapes. Et sterkt engasjement for de
undertrykte har gjort den brasilianske pedagogen
Paolo Freire (1921–97) til en sentral bidragsyter
til samfunnsarbeid som praksis (Carroll og Minkler, 2000; Ledwith, 2001). Mest kjent er arbeidet
med de undertryktes pedagogikk, en metode han
utviklet sammen med underpriviligerte i Brasil
og Chile på 1970-tallet. Han var alltid tydelig i
sin praktiske solidaritet, og i sin harme over sosial
urett. Gjennom sitt arbeid med «word and world»
9
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
insisterte han på at en annen historie alltid er mulig. Samfunnsarbeid som praksis trenger både kitt
og dynamitt – det kan Freires teorier og metoder
bidra med (Freire, 1972, 1995, 2004; Freire og
Macedo, 2013).
Freires utgangspunkt er at de det gjelder
har kunnskaper, erfaringer og ønsker som må
tas aktivt i bruk i sosiale endringsprosesser. De
underpriviligerte og deres lærere (eller andre endringsagenter) må lære av hverandre, og utvikle
konkret handlingskompetanse sammen. Freires
metodeutvikling i møte med fattigdom og sosial
urett på 1970-tallet kan derfor være relevant for å
forstå og endre utviklingshemmedes mulighetsbetingelser for sosial deltakelse i Norge i dag.
Som mange underpriviligerte i Chile og Brasil på
70-tallet, har de fleste av dagens utviklingshemmede ikke stemmer som blir hørt i det offentlige
rom, og deres hverdagslige gjøremål og utfordringer får lite oppmerksomhet fra samfunnet forøvrig. Sentralt for Freire var at landarbeiderne (eller
andre underpriviligerte grupper) skulle opparbeide seg en kritisk bevissthet om egen situasjon
og oppdage at en annen historie og hverdag var
mulig. Kunnskap om hva som påvirket livsvilkårene ble tilegnet gjennom konkret involvering
i de sosiopolitiske vilkårene for produksjon, foredling og salg, eller gjennom å lære å lese og skrive. Alfabetisering, som bare ord (word), hadde
liten hensikt om det ikke ble knyttet til forståelse av livsbetingelsene (world) i en sosiopolitisk
kontekst. Arbeidsmetodene er prosess- og gruppebasert, og kan minne om fremtidsverksteder,
fokusgrupper eller aksjonsforskning/-læring, og
om det som i dag kalles mobile forskningsmetoder (Büscher, Urry, og Witchger, 2010) – å gå
eller bevege seg gjennom dagen(e) med dem det
gjelder. Dialogen er sentral (Cooper, Chak, Cornish og Gillespie, 2012; Rule, 2011). Men viktigst av alt – dialogen må ta utgangspunkt i det
Freire kaller et generativt tema – eller, for å sammenligne med forskningsmetoder, en fruktbar
problemstilling – som kan gi retning for dialog
og kritisk gransking av et fenomen. Om naboskap er et generativt tema, kan undertema bli
10
«hilse på hverandre», «hjelpe hverandre» eller
«besøke hverandre». Vi kommer tilbake til naboskap under.
Samfunnsarbeid som praksis er kollektivt
arbeid for endring, noe som alltid vil innebære
dialoger. Ulikhetene mellom dem som omfattes av kategorien utviklingshemmet er utallige,
og deres evne til bruk av ord vil ha svært stor
variasjon med tanke på form og innhold. Handlekraft og selvbestemmelse (agency) er sosialt og
dialogisk i sin natur, og kan uttrykkes verbalt,
gjennom handling, eller som kroppslige gester
og mikrotegn (Emirbayer og Mische, 1998). Det
å ha, få eller tilrane seg stemme i det offentlige
rom, forutsetter da at man får anledning til å
ytre seg, at det er relevante andre å ytre seg til,
og at disse andre oppdager og anerkjenner ulike
former for agency og initiativ. Engasjement fordrer nysgjerrighet og respons (Lewis, 2012). I utvikling av tjenester som kan møte behovene til
dem det gjelder, på måter som realiserer målene
om inkludering og aktiv deltakelse, må vi starte
nedenfra og opp – fra aktørnivå. Det kan være
utfordrende for familie, naboer, lokalsamfunn,
tjenesteytere eller politikere.
Kategorien utviklingshemmet trekker med
seg kulturelle forestillinger. Stereotypier er normative forestillinger som ikke fanger opp dagsaktuelle variasjoner i det fenomenet de viser til,
og som er del av våre felles kulturelle forestillinger og referanserammer.
Stereotypier er sterke og seiglivete, men stadig oftere ser vi at utviklingshemmede selv bidrar
til å sprenge stereotype forestillinger, i filmer, teateroppsetninger og TV-produksjoner, på konferanser og i gatebilde. Når noen tenker – «ja, men
dette gjelder bare de sterke, de «velfungerende»
utviklingshemmede; vi må ikke overse at det er
mange som ikke har forutsetninger for dette, og
da skaper vi enda større tapere» – så er det en del
av kategoriseringens kontroll (Sandvin, 2007:6).
Tanker og forventninger om at personene det
gjelder har lav kompetanse på mange livsområder er diskriminering, og en funksjonshemmende barriere. Når sosial kompetanse og sosial
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Deltakelse som engasjement og utfordring
.......................................................................................................................................................................................................................................................
deltakelse ikke forventes, kan sosial eksklusjon
og segregering følge. Det vil redusere deres anledninger for sosial deltakelse sammen med
«oss». De det gjelder frarøves muligheter til å vise
handlekraft, erfare, lære og utvide sine kompetanser – eller til å vise seg fram som kompetente
i ulike sammenhenger.
Deltakelse som engasjement
Flere parallelle prosesser har ført til økende interesse for å involvere dem forskningen gjelder i
selve forskningsprosessen, blant annet for å minske risikoen for at forskningen reproduserer det
fenomenet den studerer (Støkken, Natland og
Johannessen 2011). Utviklingshemmede selv har
aktivt bidratt ut over å være informanter i flere
studier (for eksempel Turk, Leer, Burchell, Khattram, Corney og Rowlands, 2012; Walmsley,
2001). I en kontekst av parolen «Northing about
us, without us» og britiske forskningsetiske forskrifter som krever deltakelse av dem det gjelder,
har British Journal of Learning Disabilities publisert en rekke artikler som diskuterer slike tilnærminger, og som rapporterer om prosessene som
er involvert. Denne type forskning og kunnskapsutvikling er eksempler på en tilnærming i
tråd med samfunnsarbeid som å påvirke og endre mulighetsbetingelsene for sosial deltakelse på
en arena de det gjelder finner relevant. Aktivitetene i seg selv, og kunnskapen som kommer ut
av slik virksomhet, kan bidra til å endre bildet av
utviklingshemmede – både slik «vi» ser dem, og
«de» ser seg selv. Det er like viktig for personer
med som uten utviklingshemming at de tilgjengelige kulturelle stereotypiene blir utfordret og
utvidet. Inkluderende forskning viser at når de
det gjelder selv får identifisere hindringene for
selvpresentasjon og sosial deltakelse på alminnelige hverdagsarenaer, så kan de formulere ønsker
og drømmer om alternativer (Townson, Macauley, Harkness, Chapman, Docherty, Dias og
McNulty, 2004).
Kittelsaa (2014) påpeker at selv om unge utviklingshemmede har erfaringer med funksjonsnedsettelser og marginalisering, tenker de på sitt
eget liv som et ganske normalt liv. Generasjonen
utviklingshemmede som er født og har vokst opp
etter institusjonsavviklingen har andre erfaringer og forventninger enn mange hadde før dem.
De finner selv måter å leve sine liv på som også
utfordrer tjenestene som skal gi støtte, og som
tvinger tjenestene til å se at risiko også innebærer nye muligheter (Olin og Ringsby-Jansson,
2006). Perske (1972) påpeker at risikotaking er
en nødvendighet for endring, for utviklingshemmede som for andre. Også de med nedsatt funksjonsevne har rett til å ta sjanser og gjøre feil. Risikotaking er å ta initiativ og vise engasjement.
De fleste unge voksne i dag kjenner trolig ikke til
den gamle særomsorgen for utviklingshemmede,
og de fleste har vokst opp eller gått på skoler der
det var barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser. Kulturelle (funksjonshemmende) forestillinger utfordres dermed i hverdagslig omgang på
ulike opplæringsarenaer.
Vi ser at utviklingshemmede framtrer på
flere arenaer og i nye roller. Deres stemmer blir
hørt i nye sammenhenger, blant annet på egne
TV kanaler der utviklingshemmende tar og får
ansvar for alle sider ved produksjonen. TV-Glad
i Danmark har sin norske parallell i EmpoTV
og det nystartete nettbaserte TV-Bra. Produksjonene skapes av og med utviklingshemmede, og
er tilgjengelig på nett, egne kanaler og tidvis som
programinnslag på riksdekkende kanaler. Disse
TV-sendingene tiltrekker seg seere på samme
måte som øvrige kanaler – spesielt interesserte
og dem som tilfeldigvis kommer innom. Begge
seergrupper bidrar til engasjementet rundt kanalene, og til at utviklingshemmede selv får være
med å prege offentlige samtaler som gjelder dem.
Vårt argument er at dersom vi ser sosial deltakelse som resultat av engasjert kommunikasjon,
koordinering og samhandling mellom mennesker, så vil det sosiale feltet framstå mer dynamisk. Interesser og kompetanser vokser fram av
sosialt engasjement, og opplevelse av fellesskap
bygges på dette. Cummins og Lau (2003) viste at
det de fleste mennesker ønsker seg mest er en nær
venn og en opplevelse av fellesskap. Deltakelse i
11
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
det offentlige rom, på stedet man bor, kommer
langt ned på listen, etter muligheter for å hilse på
naboer og utveksle småtjenester (vanne blomster,
låne sukker). Det å leve slik at man faktisk kan
inngå i disse små hverdagslige mikromøtene er
da en forutsetning. Strukturreformen har bidratt
med sentrale betingelser for samhandling og fellesskapsdanning. Men som flere har påpekt, fysisk nærhet i seg selv medfører ikke samhandling.
Fyson og Fox (2014) undersøkte noen lokale
komiteer for byplanlegging der utviklingshemmede var medlemmer. Utviklingshemmedes medlem­
skap framsto der mest som fysisk tilstedeværelse,
med liten eller ingen positiv effekt på sosial deltakelse. Fyson og Fox peker på atplanleggingskomiteene tvert om bidro til å reprodusere de sosiale hierarkiene og til økt ekskludering. Cummins og Lau
(2003) advarer mot det samme dersom kvantitativ
fysisk eksponering går foran kvalitativ sosial integrering og deltakelse. Områdeløftet rundt Cowley
Street i Oxford (Brownill, 2009) valgte andre tilnærmingsmåter, med ulike virkemidler, mobile og
kreative metoder, og bidro til nye opplevelser av å
være reelle deltakere med reell innflytelse. Tilbakemeldingen fra deltakerne var at det hadde gitt
bedre selvtillitt og trygghet på seg selv å få fremme
egne saker til et lyttende publikum. Gjennom reell
deltakelse økte opplevelsen av trygghet og tilhørighet i lokalsamfunnet og «They felt empowered»
(Brownill, 2009:367).
Deltakelse som utfordring
Avviklingen av særomsorgen for utviklingshemmede var en nødvendig strukturell endring for
at utviklingshemmede prinsipielt sett kunne få
tilgang til de samme normativt forventete sosiale
arenaer som sammenlignbare andre. Når status
oppsummeres i Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming (Meld. St. nr. 45
(2012–2013)) er det fortsatt en utfordring at
utviklingshemmede ikke er blitt integrert i sine
respektive lokalsamfunn og bomiljøer på måter
som regnes som «normale». Sett fra et samfunnsarbeidsperspektiv er det grunn til å være kritisk
til en slik unyansert framstilling. Hvem er det
12
som har definert hva som er «normal» integrering? Er integrering mer enn fysisk synlighet i
det offentlige rom? Hva er «normal» deltakelse i
sosial samhandling, relasjonsbygging, eller hverdagslivsrutiner? På hvor mange arenaer må man
delta og hvor mange sosiale kontakter må man
ha for å være «normalt» integrert?
Flere har pekt på at underpriviligerte grupper
som blant annet utviklingshemmede skal synes i
det offentlige rom for at de kan regnes som «integrerte». Det er et krav som ikke alltid stilles til
sammenlignbare andre (Bigby og Wiesel, 2011;
Bricout og Gray, 2006). Sosial samhandling forutsetter at vi er oppmerksomme på våre omgivelser – både det materielle og de levende – og
at vi er i stand til å tolke de tegn våre omgivelser
gir og avgir. For å kunne hilse på naboen, flytte
seg for noen som har det travelt eller holde plassen sin i en kø må vi i tillegg til å tolke andres
tegngiving, signalisere til dem hva vi har tenkt å
gjøre (Goffman, 1967). Disse mikroforhandlingene om situasjonsdefinisjoner demonstrer sosial
deltakingskompetanse, og bidrar til at sosialt liv
foregår noenlunde knirkefritt i de fleste situasjoner.
De fleste utviklingshemmede deltar i mange
slike mikromøter med personer med og uten utviklingshemming i løpet av en dag, som naboer,
tjenesteytere, familie og venner. Mikromøter
er å vise initiativ og handlekraft, agency, som
forutsetter sosialitet (Long og Moore, 2013).
Dersom disse erfaringene og de kompetanser
de krever ikke anerkjennes som sosial deltakelse
eller «integrasjon», settes det en egen standard
for utviklingshemmede. Sosialt liv er skjørt for
oss alle, tabber og småfeil skjer hele tiden. Det
å være i stand til å rette opp sosiale uhell eller
flauser, enten ved å fleipe eller overse dem, eller
konkret rette noe som er blitt skeivt, demonstrerer avanserte sosiale evner. Bruk av latter og humor er en konkret måte å vise sosiale ferdigheter
på (Billig, 2005). Tilsynelatende enkle oppgaver
som å hente posten, handle, stå i kø, ta bussen,
gå på et fortau eller gå på kino forutsetter sosial
kompetanse for å manøvrere seg gjennom dagen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Deltakelse som engasjement og utfordring
.......................................................................................................................................................................................................................................................
(Bigby og Wiesel, 2011; Goffman, 1972). Det
er den hverdagslige organisering av aktiviteter
på ulike arenaer og med ulike sosiale kontakter
som utgjør de vanlige livene for oss alle. Vanlige
liv forutsetter tilgang til hverdagslige arenaer,
der samhandlingen er sosial – i den forstand at
det forutsetter at mennesker er oppmerksomme
på hverandre og svarer på hverandres initiativer
og invitasjoner, selv om det er med høflig uoppmerksomhet (Goffman, 1963). Goffman påpekte tidlig hvordan studier av mikrokommunikasjon kunne bidra til å forstå betingelser for sosial
samhandling.
Sue, Capodilupo, Torino, Bucceri, Holder,
Nadal og Esquilin (2007) har utviklet dette videre, og gitt oss gode begreper for å kunne gripe
de ekskluderende og disiplinerende dimensjonene i mikroaggresjon – tegn og kommentarer som
bidrar til diskriminering, utestenging og sosial
ulikhet. Mikroaggresjon retter seg mot kroppslige forskjeller som blir gitt en masterstatus, slik
som kjønn, alder, etnisitet eller funksjonsevne.
I sosiale situasjoner kan de kroppslige tegnene
bli tillagt større verdi enn andre kommunikative tegn, og situasjonen kan omdefineres til å
handle om den «avvikendes» legitimitet og posisjon. Mikroaggresjon er kommunikasjon som på
ulikt vis angriper, fornærmer eller underkjenner
de erfaringer og kunnskaper personen har med
henvisning til for eksempel kjønn, etnisitet eller
funksjonshemming. Personer med synlig utviklingshemming har her parallelle erfaringer med
personer med minoritetsbakgrunn. Deres «avvik» blir indirekte tema for samhandling gjennom mikroangrep i form av kommentarer om
«mongoer» eller å overse hilseritualer, gjennom
mikrofornærmelser som «har du fått deg jobb?»
der det er underforstått at vedkommende ikke
kan være kvalifisert eller har en «spesialjobb»,
eller mikrounderkjennelser som avfeier at kommentarer og blikk, eller manglende blikkontakt
kan oppleves sårende. Erfaringene gjøres ugyldige med kommentarer som «det er ikke noe
å bry seg om», «de mente det ikke», eller «ta deg
sammen».
Naboskap kan illustrere hvordan deltakelse
kan være uttrykk for sosialt engasjement eller mikroaggresjon. Van Alphen og medarbeidere sine studier av naboskap mellom beboere i
gruppeboliger for utviklingshemmede og øvrige
beboere viste at alle parter var usikre på om de
vanlige uskrevne regler for naboskap var gyldige
(van Alphen, Dijker, van den Borne og Curfs,
2009, 2010). Barrierer for hverdagslig omgang
kunne være at gruppeboligene ikke delte gjerde
eller innkjørsel med andre boliger, eller at beboerne alltid ble kjørt gruppevis og dermed mistet anledninger til små mikromøter som å hilse.
Mange av de ansatte hilste ikke på naboene, og
mange av naboene hilste ikke på de utviklingshemmede. Noen av beboerne i gruppeboligene
hadde større forventninger til omfang og hyppighet av kaffebesøk hos naboene enn naboene
var interessert i. Sett på tvers, ville alle involverte
vite hvem de hadde som naboer og kunne hilse
på hverandre, men det var vanskelig å vite hva
som var passe sosial og fysisk avstand og hvordan
de skulle oppføre seg når man møttes. Hilseritualene var viktig for å trives i bomiljøet, selv om
svært få forventet å finne nære venner der man
bodde.
Manglende felles forståelse av hilseritualer
kan føre til opplevelse av mikroaggresjon i form
av mikroangrep som kommentarer om at vi ikke
vil ha «slike» naboer, mikrofornærmelser som
ikke å gjengjelde hilsninger, og mikrounderkjenninger som avviser at trivselen til beboerne
i gruppeboligen er avhengig av et alminnelig
godt naboskap der folk hilser på hverandre, yter
småtjenester til hver andre, eller går på besøk.
Naboskapstiltak har vært klassiske arbeidsfelt i
samfunnsarbeid, gjerne i forbindelse med områdeløft og bydelsinnsatser. Metoden er imidlertid
like velegnet for å bistå beboere som ønsker gode
naboforhold på avgrensete steder (Carroll og
Minkler, 2000).
13
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Samfunnsarbeid som
kritisk perspektiv på deltakelse
Samfunnsarbeid er basert på et demokratisk ideal med frivillig engasjement, likhet
og partnerskap mellom dem det gjelder og
samfunnsarbeideren(e). Den viktigste forutsetning i samfunnsarbeid er at de dette gjelder blir
aktivt involvert. Kritisk gransking av begrepsbruk er derfor nødvendig. I de siste to tiår er aktivitet og deltakelse blitt til nye politiske moteord, «buzzwords». Store globale institusjoner
som Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon stiller krav om aktivitet og deltakelse enten
formålet er økonomisk vekst eller god helse og
lang levetid. Det samme gjør Folkehelsemeldingen (Meld. St. nr. 34 (2012–2013)) og meldingen om Morgendagens omsorg (Meld. St. nr. 29
(2012–2013)). Aktivitet og deltakelse er sentrale
begreper når utviklingsarbeid i sør skal planlegges og gjennomføres, på samme måte som ved
mindre prosjekter i norske lokalsamfunn eller i
institusjoner. Deltakelsesbegrepet gir løfte om
innflytelse, kan framstå som et deliberativt alternativ til paternalisme, og gir løfter om styrking
av egen posisjon i form av empowerment.
Aktivitetsbegrepet antyder at vi anerkjennes
som kompetente til å ta ansvar for egen helse eller vårt eget nærmiljø. Nærmere gransking av
begrepsbruken og av hva aktivitet og deltakelse
rent faktisk betyr viser ofte et helt annet bilde.
Deltakelse kan da vise seg å ha mer karakter av
manipulasjon, gisseltaking, krav om lydighet
eller «liksom-innflytelse» (Arnstein, 1969). Figuren under er en av mange varianter av Sherry
Arnstein (1969) sin deltakelsesstige. Nærstudier
av samhandling og uartikulerte forutsetninger
for bestemte former for deltakelse kan spores på
ulike nivåer – fra manipulasjon til selvråderett.
Aktivitet kan tilsvarende vise seg å bli en plikt
til bestemte former for fysisk aktivitet, gjerne koblet til kommersielle interesser heller enn hverdagslivsaktiviteter. Deltakelse og aktivitet kan
derfor også forstås som det nye tyranniet, hvor
transformasjon og endring har skrinne vilkår.
Krav om deltakelse kan bli koblet til fysisk tilstedeværelse på bestemte sosiale arenaer, der mikroaggresjon i form av nedsettende blikk, kroppslig avvisning, manglende respons på initiativ og
direkte angrep kan utøves uten motstand. Det er
avdekket mobbing og sosial utestenging på arenaer for fysisk aktivitet, og idrettsforbundet har
egne antimobbeprogrammer.3 Mikroaggresjon
forekommer også på arenaer hvor likestilling
og toleranse hevdes som sentrale verdier, som i
skole og akademia (Gressgård 2014; Gressgård
og Harlap 2014).
Om vi tar utgangspunkt i at hverdagsliv er en
serie av mikromøter (Goffman, 1972; Sue mfl.
MEDVIRKNINGSTRAPPA
S. ARNSTEIN
Figur 1: Medvirkningstrappa: Medvirkning illustrert som en gradert skala med økende grad av
påvirkning. Fra «Barnetråkk Veileder 2010» (Norsk Form, 2010), inspirert av Arnstein (1969).
14
Deltakelse som engasjement og utfordring
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
2007), kan vi undersøke integrering som noe
annet og noe mer enn fysisk samlokalisering og
samordning. Vi kan oppdage personer med utviklingshemming på måter som nyanserer eller utfordrer bildene vi allerede har av dem, og vi kan
bidra til at de kulturelle forestillingene om hva
utviklingshemmede er og kan bli utvides. Det
gir både dem og oss alternative fortolkningsrammer, og gir dem det gjelder muligheter til å velge
livsformer som strider mot våre «normale» preferanser. Det ansatte oppfatter som uro, sabotasje
eller atferdsproblemer, kan alternativt fortolkes
som initiativ og handlekraft. På ulike vis kan beboere i gruppeboliger utøve motmakt som påvirker utforming av hverdagens praksis (Folkestad,
2008).
alternativer, identifikasjon av handlingsrom, eller for å forsvare og ta vare på det som allerede
fungerer og er verdifullt for våre liv.
Sluttkommentarer
Vi har i denne artikkelen argumentert for samfunnsarbeid: i) som metode for praktisk endringsarbeid sammen med dem det gjelder for
selvbestemmelse og integrering, og ii) som et kritisk perspektiv på ulike forståelser av likestilling,
diskriminering, og samfunnsdeltakelse. Sosial
deltakelse, integrering og selvbestemmelse for
utviklingshemmede er brukt som case.
Vi foreslår samfunnsarbeid som en arbeidsmåte for vedlikehold eller skaping av fellesskap,
som en kritisk analytisk tilnærming til sosial ulikhet og sosiale endringsprosesser, og som inspirasjon og metode for medforskning. Samfunnsarbeid kan innebære en de-stabiliseringsprosess for
å skape nye muligheter for selvpresentasjon, forhandlinger om situasjonsdefinisjoner eller sosial
deltakelse. Samfunnsarbeid gir perspektiver som
kan bidra til kritisk analyse av begreper og strategiske dokumenter. Friksjon er en nødvendig
og produktiv kraft i både praktisk og analytisk
arbeid. Denne kraften kan utløses ved å invitere
mennesker som ofte blir holdt utenfor – for eksempel utviklingshemmede – med inn i arbeid.
Ved å oppsøke aktuelle situasjoner sammen stimuleres nysgjerrighet, kreativitet, eller frustrasjon og harme. Felles erfaring er grunnlag for
utvikling av kritisk bevissthet, formulering av
Litteratur
Noter:
1https://www.stortinget.no/no/Saker-ogpublikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=57764 lest
12. juni 2014.
2http://www.nfunorge.org/Global/Nyheter%20
NFU%20sentralt/Dokumenter/Nytt%20
offentlig%20utvalg%20om%20grunnleggende%20
rettigheter%20til%20mennesker%20med%20utv.
pdf lest 25. oktober 2014.
3http://www.idrett.no/tema/mobbing/Sider/
Mobbing.aspx lest 21. oktober 2014.
Arnstein, S.R. (1969) A ladder of citizen participation, Journal of the American planning association,
35(4):216–224.
Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet
(2010) Mennesker med utviklingshemming skal heller
ikke diskrimineres! Informasjons- og utviklingsprogram 2010–2013, Oslo: Barne- likestillings- og
inkluderingssdepartementet.
Bigby, C. og I. Wiesel (2011) Encounter as a dimension
of social inclusion for people with intellectual disability: Beyond and between community presence
and participation. Journal of Intellectual and Developmental Disability, 36(4):263–267.
Billig, M. (2005) Laughter and ridicule. Towards a social
critique of humour, London: Sage.
Brekke, G. og O. Thorsrud (2001). Fra Statlig armod til
samfunnsansvar. Samordningsrådet gjennom 50 år,
Oslo: Stiftelsen SOR.
Bricout, J.C. og D.B. Gray (2006) Community receptivity: The ecology of disabled persons’ participation
in the physical, political and social environments,
Scandinavian journal of disability research, 8(1):1–21.
Brownill, S. (2009) The dynamics of participation: modes
of governance and increasing participation in planning. Urban Policy and Research, 27(4):357–375.
15
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Büscher, M., J. Urry og K. Witchger (2010) Mobile methods, Oxon: Routledge.
Carroll, J. og M. Minkler (2000) Freire’s message for
social workers: Looking back, looking ahead, Journal of Community Practice, 8(1):21–36.
Cooper, M., A. Chak, F. Cornish og A. Gillespie (2012)
Dialogue: Bridging personal, community, and
social transformation, Journal of Humanistic Psychology, doi: 0022167812447298
Cummins, R.A. og A.L. Lau (2003) Community integration or community exposure? A review and
discussion in relation to people with an intellectual
disability, Journal of Applied Research in Intellectual
Disabilities, 16(2):145–157.
Emirbayer, M. og A. Mische (1998) What is agency?
American Journal of Sociology, 103(4):962–1023.
Folkestad, H. (2008) Beboerne som aktører. Om motmakt, i B. Ringsby-Jansson og J. Paulsson (red.),
Boende och samanhäng för menniskor med funktionshinder (117–131), Lund: Studentlitteratur.
Freire, P. (1972) Pedagogy of the oppressed, London:
Penguin.
Freire, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving pedagogy of
the oppressed, New York: Continuum.
Freire, P. (2004) Pedagogy of indignation, Boulder,
Colorado: Paradigm.
Freire, P. og D. Macedo (2013) Literacy: Reading the
word and the world, London: Routledge.
Goffman, E. (1963) Behaviour in public places. Notes on
social organization of gatherings, New York: The
Free Press.
Goffman, E. (1967) Interaction ritual. Essays on face-toface behavior, New York: Pantheon Books.
Goffman, E. (1972) Encounters. Two studies in the sociology of interaction, Harmondsworth: Penguin.
Gressgård, R. (2014) Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia, Nytt norsk tidsskrift (1):17–28.
Gressgård, R. og Y. Harlap (2014) Spenninger i klasserommet: Mikroaggresjon som pedagogisk utfordring, Uniped, 37(3).
Johnson, K.J. Walmsley og M. Wolfe (2010) People with
intellectual disabilities. Towards a good life? Bristol:
The Policy Press.
16
Ledwith, M. (2001) Community work as critical pedagogy: re-envisioning Freire and Gramsci, Community Development Journal, 36(3):171–182.
Ledwith, M. og J. Springett (2010) Participatory practice: community-based action for transformative
change, Bristol: Policy Press.
Lewis, T.E. (2012) Teaching with pensive images:
Rethinking curiosity in Paulo Freire’s Pedagogy of
the oppressed, The Journal of Aesthetic Education,
46(1):27–45.
Long, N.J. og H.L. Moore (2013) Sociality: new directions. New York: Berghahn.
Meld. St. nr. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg.
Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
Meld. St. nr. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen: god
helse – felles ansvar, Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.
Meld. St. nr. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – om
mennesker med utviklingshemning, Oslo: Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Norsk Form (2010) Barnetråkk: veileder 2010: registrering
av barn og unges arealforbruk. Oslo: Norsk form.
NOU (1973:25) Omsorg for psykisk utviklingshemmede,
Oslo: Sosialdepartementet.
NOU (1985:34) Levekår for psykisk utviklingshemmede,
Oslo: Sosialdepartementet.
Olin, E. og B. Ringsby-Jansson (2006) Risk eller möjlighet? Om styrning och inflytande i mötet mellan unga
med funktionshinder och välfärdssamhällets aktörer
(Vol. Forskningsrapport 2006:4), Trollhättan:
Högskolan Väst.
Ot.prp. nr. 49 (1987–88) Midlertidig lov om avvikling av
institusjoner og kontrakter om privatpleie under det
fylkeskommunale helsevernet for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet.
Perske, R. (1972) The dignity of risk and the mentally
retarded, Ment Retard, 10(1):24–27.
Rule, P. (2011) Bakhtin and Freire: Dialogue, dialectic
and boundary learning, Educational Philosophy and
Theory, 43(9):924–942.
Rundskriv-I-2063/79 Psykisk utviklingshemmede i nærmiljøet/lokalmiljøet.
Sandvin, J.T. (1994) Reformen for personer med utviklingshemming – bakgrunn, innhold og gjennomføring, i E. Markussen (red.), Menneskeverd.
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Deltakelse som engasjement og utfordring
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Funksjonshemmet i Norge (91–110), Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Sandvin, J.T. (2007) Hva er det da som skal til? Om
bestrebelsene for å bedre livssituasjonen for personer
med utviklingshemming, paper presentert på Høringskonferansen «Uviklingshemmedes levekår
16 år etter reformen», 24. sep., Fylkesmannen i
Buskerud.
Söder, M. (2003) Bakgrund, i B. Nirje (red.) Normaliseringsprincipen, Lund: Studentlitteratur.
Söderström, S. og J. Tøssebro (2011) Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen
av levekår og tjenester for utviklingshemmede,
Mångfald og inkludering, Trondheim: NTNU
Samfunnsforskning AS.
St.meld. nr. 67 (1986–87) Ansvar for tiltak og tenester til
psykisk utviklingshemma, Oslo: Sosialdepartementet.
St.meld. nr. 71 (1952) Om landsplan for åndssvakeomsorgen, Oslo: Sosialdepartementet.
St.meld. nr. 88 (1966–67) Om utviklingen av omsorgen
for funksjonshemmede, Oslo: Sosialdepartementet.
Støkken, A.M., S. Natland og A. Johannessen (2011)
Samarbeidsforskning i praksis: erfaringer fra HUSKprosjektet. Oslo: Universitetsforlaget.
Sue, D.W., C.M. Capodilupo, G.C. Torino, J.M. Bucceri, A. Holder, K.L. Nadal og M. Esquilin (2007)
Racial microaggressions in everyday life: implications for clinical practice, American Psychologist,
62(4):271–286. doi: 10.1037/0003-066X.62.4.271
Townson, L., S. Macauley, E. Harkness, R. Chapman,
A. Docherty, J. Dias, N. McNulty (2004) We are
all in the same boat: doing ‘people-led research’.
British Journal of Learning Disabilites, 32:72–76.
Turk, V., G. Leer, S. Burchell, S. Khattram, R. Corney
og G. Rowlands (2012) Adults with Intellectual
Disabilities and their Carers as Researchers and
Participants in a RCT. Journal of Applied Research
in Intellectual Disabilities, 25(1):1–10.
van Alphen, L.M., A.J. Dijker, B.H. van den Borne og
L.M. Curfs (2009) The significance of neighbours:
views and experiences of people with intellectual
disability on neighbouring. Journal of Intellectual
Disability Research, 53(8):745–757.
van Alphen, L.M., A.J. Dijker, B.H. van den Borne
og L.M. Curfs (2010) People with intellectual
disability as neighbours: Towards understanding the mundane aspects of social integration,
Journal of Community & Applied Social Psychology,
20(5):347–362.
Walmsley, J. (2001) Normalisation, emancipatory research and inclusive research in learning disability,
Disability & Society, 16(2):187–205.
17
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse
i det post-industrielle Norge
Lars Gjelstad
The school workshop as a liberating space:
Vocational students’ conditions for learning and
social participation in post-industrial Norway
A key challenge of vocational education in the
post-industrial welfare society is to develop world-­
class skills, for instance in robotics, and simultaneously include the numerous students who are
already tired of school. This article focuses on a
mechanics training programme (TIP) and examines the new barriers and opportunities that
are being created at the interfaces between new
production technologies, increased theorising and
new popular youth cultures. The article emphasises the importance of recognising the distinct
qualities of vocational knowledge traditions. The
spatial arrangements of the mechanical school
workshop and its diversity of learning resources
can draw upon other aspects of young people’s experiences and skills than those being activated in
the academic classroom. Workshop learning may
then provide some unique possibilities for a pedagogy of liberation.
Lars Gjelstad
Postdoktor
Institutt for sosialantropologi,
Universitetet i Bergen
E-post: Lars.Gjelstad@sosantr.uib.no
Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 18–33.
© 2015 Fagbokforlaget
18
Yrkesfagopplæringens utfordring i det post-industrielle velferdssamfunnet er å bygge fag i verdensklasse og samtidig inkludere de mange skoletrøtte
ungdommene som søker seg til disse utdanningene.
Denne artikkelen retter søkelyset mot det gamle
«maskin og mekk» faget (nå TIP) og hvilke nye
barrierer og muligheter som skapes i møte mellom
ny produksjonsteknologi, økt teoretisering og nye
ungdomskulturelle identiteter. I artikkelen påpekes
viktigheten av å anerkjenne yrkesfagenes særegne
lærings- og kunnskapsformer. Det mekaniske skoleverkstedet kan, med dets rike tilgang til ulike verktøy, materialer og arbeidsoppgaver, trekke på andre
sider ved ungdommens læringsbiografi enn dem som
vanligvis aktiveres i det akademiske klasserommet.
Verkstedlæringen har dermed en særskilt mulighet
til å fungere som en frigjørende pedagogikk.
Introduksjon
Frafall i videregående opplæring, særlig på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, er en sentral
utfordring for det norske velferdssamfunnet. Om
lag en tredjedel av de som begynner på et yrkesfaglig utdanningsløp har ikke oppnådd fagbrev
eller generell studiekompetanse fem år senere
(Markussen, Lødding, Sandberg og Vibe 2006).
Antall unge mennesker som mottar trygdeytelser
har steget dramatisk, og ifølge en studie foretatt
ved Senter for økonomisk forskning er de samfunnsøkonomiske kostnadene grovt anslått til 7
millioner kroner for hver ungdom som dropper
ut (Sletten og Hyggen 2013:14). Denne problematikken er også et prioritert område for norsk
velferdsforskning. VAM-programmet1 peker på
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
at formelle kvalifikasjoner i dag er enda viktigere
enn i industrisamfunnet, og det knytter frafall
til fremtidig sosial ulikhet og en underutnyttelse av menneskelig kapital (jf. Programplan
2013–2018). Den norske utdanningspolitikken
bygger på antagelsen om at arbeidslivets behov
for kompetanse gjør «videregående opplæring til
et minimumskrav for en vellykket inntreden i arbeidsmarkedet for unge» (NOU 2003:38). Med
Reform 1994 kommer utdanningsretten og fagopplæringen blir nå en ren ungdomsutdanning.
Samtidig skaper mer vekt på fellesfaglig teori nye
former for normalitet og avvik hvor såkalt teorisvakhet fremtrer som et potensielt stigma.
Forskningen i Norge har vært dominert av
statistiske undersøkelser av forholdet mellom sosial bakgrunn og frafall (Frøseth, Hovdhaugen,
Høst og Vibe 2010; Helland og Støren 2011;
Lamb og Markussen 2011). Disse arbeidene viser
liten interesse for selve mekanismene for inkludering og ekskludering (jf. NOU 2008:112; Olsen,
Karlsen og Reegård 2012:26), selv om Markussen (2009) i en senere oppsummering av forskningen på feltet etterlyser studier av de interne
forholdene ved de ulike yrkesfagsprogrammene.
Utgangspunktet for mitt prosjekt er at en ikke
kan forstå marginaliseringsprosesser i yrkesfagopplæringen uten å anlegge et grunnleggende
elevperspektiv. Denne etnografiske studien fokuserer på ungdomskulturens betydning for elevenes deltagelse i opplæringen. Dette problemet
er lite utforsket i dagens forskning, og valg av
metode er begrenset til telefonintervjuer (for eksempel Lødding 2009) og fokusgruppeintervjuer
(for eksempel Vogt 2007).
Denne artikkelen vil undersøke elevers vilkår
for sosial og faglig deltagelse i yrkesfaglige utdanningsprogram kjennetegnet av økende standardisering og teoretisering. Disse institusjonelle
endringene som kom med Reform 94 skaper nye
barrierer og muligheter – og dermed også nye
former for inklusjon og eksklusjon. Det kritiske
spørsmålet her er deltagelse i hva, og jeg vil derfor diskutere noen grunnlagsproblemer knyttet
til avgrensning av felleskap (community), inklu-
dert spørsmålet om «hvor» elevene befinner seg.
Mer konkret diskuterer jeg hvorvidt verkstedsundervisningen, hvor det manuelle og mentale
forbindes på andre måter enn i klasserommet, får
karakter av en frigjørende pedagogikk. De spesifikke kunnskapspraksisene som foregår her – og
som må forstås på egne premisser – gir andre
muligheter for å koble læring, personlig identitet
og faglig fellesskap. Samtidig blir mange av de
tradisjonelle yrkesfagene som pleide å tiltrekke
seg skolelei ungdom (inkludert det gamle maskin- og mekk faget – nå TIP) i dag transformert
til høyteknologiske fag. Dette skaper igjen nye
barrierer og muligheter, det vil si endrede vilkår
for sosial og faglig deltagelse.
Metode
Yrkesfagopplæringen i Norge er standardisert til
to år i skole og to år i bedrift (2 + 2 modellen).
Min studie, som tar for seg den toårige skoledelen, er basert på et etnografisk feltarbeid på en videregående skole i det rurale Vestlandet. Jeg har
fulgt to Vg1-klasser og en Vg2-klasse i programmet Teknikk og industriell produksjon (TIP) over et
skoleår. Skolen er relativt ny, og har en moderne
og velutstyrt verkstedhall som inkluderer et stort
utvalg avanserte datastyrte produksjonsmaskiner
(CNC2) sponset av den lokale mekaniske industrien. Studien omfatter anslagsvis 350 timer deltagende observasjon, de fleste av dem i skoleverkstedet, men også i klasserommene, i kantina, på
lærerrommet, på skolebussen, hos bedrifter, samt
ulike lokale møteplasser for ungdom. Jeg har i
tillegg intervjuet skoleledelsen, fellesfagslærere,
lokale industriledere, samt studert ulike virtuelle
fellesskap blant elevene på Internett. Jeg har også
samlet og analysert et omfattende foto- og videomateriale, hovedsakelig opptak av konkrete opplæringssituasjoner i verkstedet.
Ved hjelp av en «extended case» tilnærming
(Evens og Handelman 2006) har jeg studert
konkrete handlings- og hendelsesforløp, med fokus på dynamikkene i hvordan læringskarrierer,
elevgrupper og læringsmiljø utformes over en
toårig-opplæringsperiode. Jeg har for eksempel
19
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
studert ulike elevgruppers bevegelser fra enkle til
avanserte maskiner i verkstedet.3 En «extended
case» tilnærming, med dens vektlegging av det
dialektiske forholdet mellom empirisk utforskning og teoriutvikling, er primært et inntak
til å analysere forholdet mellom situasjonelle og
strukturelle forhold (ibid.).
Denne skoleetnografiske studien bygger på
teorier om kulturell produksjon av ungdom i
interrelaterte sosiale felt (Amit-Talai og Wulff
1995; Gjelstad 2009; Levinson, Foley og Holland
1996; Willis 1977). Ungdomsantropologien har
som utgangspunkt at de unge må forstås på deres egne premisser og ikke bare som objekter for
voksnes sosialiseringspraksiser. I denne tradisjonen fremheves ordinær ungdoms hverdagssituasjoner snarere enn spektakulære pop-kulturelle
stiluttrykk. I tråd med et ungdomsantropologisk
perspektiv vil jeg vise hvordan yrkesfagelever,
under skiftende sosiale og kulturelle betingelser,
deltar aktivt i formingen og omformingen av
sosiale og faglige fellesskap. Dette perspektivet
er også i tråd med et samfunnsarbeidsperspektiv
hvor nettopp dem det angår er i fokus (Sudmann
og Henriksbø 2011), inkludert deres definisjoner
av situasjonen, deres opplevelser av muligheter
og barrierer. Med denne artikkelen ønsker jeg
å bidra til å utvikle analysen av elevenes agens
og de handlingsrom som ungdoms utdanningspraksiser foregår i. Jeg bruker begrepet agens
her særlig om den menneskelige kapasitet til,
sammen med andre, å forestille seg og realisere
alternative verdener, selv under dominans- og
maktforhold. I dette praksisteoretiske perspektivet forstås elevers handlingskapasiteter som både
noe produktivt og bundet (Holland, Lachicotte,
Skinner og Cain 1998:5; Willis 2000).
Selv om yrkesfagsungdommen utgjør nesten
halvparten av ungdomskohorten, så er de lite
studert. På samme måte som studier av yrkesfag
er marginalisert blant utdanningsforskere (Mjelde 2002; NOU 2008/18:112), så er også yrkesfagsungdommen underordnet et hierarki hvor
urbane middelklassefenomen er «kulere» forskningsobjekter (jf. Skelton og Valentine 1998).
20
Forming av yrkesfagsungdom
i motstridende opplæringsfelt
I et velferdspolitisk perspektiv er utfordringen å
utvikle yrkesfagsprogram som inkluderer elever
med ulike forutsetninger og motivasjon for å
lære, og som samtidig har den kvaliteten og
relevansen som er nødvendig for å lykkes i det
post-industrielle samfunnet. De nordiske yrkesfagsmodellene kjennetegnes ved at de er skolebaserte fagopplæringer, det vil si at de både er en
del av skolesystemet og et yrkesfaglig læringsfelt
(Berner 2010). Opplæringen på yrkesprogrammene står derfor overfor to motstridende hensyn:
(1) den skal tilpasses alle elever og oppfylle offentlig definerte kunnskaps- og dannelsesformer,
og (2) gi arbeidslivet spisset og relevant yrkeskompetanse (jf. Tarrou og Johannesen 2010:95).
Også danske forskere har påpekt at fag- og yrkesopplæringen står overfor en nærmest uløselig
motsetning mellom å utvikle fag i verdensklasse
og inkludere den minst motiverte ungdommen, samtidig som opplæringen også skal ha et
allmennfaglig nivå for at de som vil senere skal
kunne ta høyere utdanning (Jørgensen 2012).
Et kjennetegn ved yrkesopplæringen i skolen er at den består av en boklig, allmennfaglig kultur og en praktisk og erfaringsorientert
fagkultur (Mjelde 2002). Møtene mellom disse
kunnskapstradisjonene er hierarkisk ordnet og
kan analyseres ved hjelp av Bourdieu sitt begrep
om symbolsk makt (Tarrou og Johannesen 2010).
Dette perspektivet er verdifullt, men må komplementeres med analytiske fremstillinger av de spesifikke kunnskapsformene og læringsressursene
som bygges opp og verdsettes innenfor de ulike
yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Denne tilnærmingen vil jeg også bruke som plattform for å
identifisere mulige handlingsrom. Et aspekt ved
dette er å undersøke hvilke kunnskaper, ferdigheter, karaktertrekk, stil, smak og så videre som
kjennetegner den «eksemplariske» eleven innenfor
ulike yrkesfaglige praksisfelleskap. Jeg analyserer
hvordan for eksempel den dyktige industrimekanikeren, analysert som en (ut)dannet person
(educated person), blir kulturelt produsert gjen-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
nom spesifikke praksiser på bestemte steder (sites)
(Levinson mfl. 1996). Slike formative praksiser
vil alltid være motstridende og omskiftelige og
dermed gjenstand for forhandling, for eksempel
mellom å være boksmart, praksissmart, teknologismart eller gatesmart (Hatt 2007; Korp 2011).
Det å fokusere på yrkesfagenes særskilte kunnskapsformer og positive kvaliteter vil i seg selv virke styrkende og mobiliserende. I et spesialnummer
om yrkesutdanning i Dansk pædagogisk tidsskrift
påpeker skoleforskeren Ida Juul at et ensidig fokus
på frafall i den offentlige diskursen om yrkesfag,
på bekostning av et fokus på likeverdige kunnskapsformer, kan føre til at yrkesfagene blir assosiert med sosiale problemer, at de mister attraktivitet og status og slik svekker utdanningen (Juul
2012). En fremheving av likeverd og de særskilte
kravene som yrkesutdanningen setter til elevene
vil derimot kunne styrke yrkesfagenes omdømme
og bidra til at de tiltrekker seg en mer differensiert
elevgruppe (Juul 2012:24). Christian Helms Jørgensen i det samme spesialnummeret understreker
også nødvendigheten av å utvikle yrkesfagenes
attraktive kvaliteter, særlig mulighetene for praktiske, kroppslige, sanselige og lystfylte utfoldelser,
som alternativ til de akademiske utdannelsene
(Jørgensen 2012:11).
I tråd med dette vil jeg vise at yrkesfagene kan
tilby alternative kulturelle verdener, gjenkjennelige identitetsfigurer, muligheter til å produsere
ting av verdi for andre, opplevelse av relevans og
dermed også en opplevelse av å være en handlende aktør. En bevissthet om disse didaktiske
mulighetene er imidlertid dårlig utviklet (Jørgensen 2012:11; Tarrou og Johannesen 2010).
Jørgensens poeng om å starte med yrkesfagenes
særegne muligheter til å skape faglig motivasjon
knytter seg direkte til min argumentasjon nedenfor om redskapers og materialers potensiale som
lærings- og identitetsressurser. Disse perspektivene er altså svært relevante for samfunnsarbeid
og problemstillinger knyttet til hvordan demokratisere og styrke (empower) tradisjoner uten å
prakke på eksterne modeller (Fortun 2006:298).
En fremheving av yrkesfagenes særegne kunn-
skapsformer og læringspotensialer kan også bidra
til å synliggjøre begrensingene og vilkårligheten
ved den boklige allmennfagtradisjonen. En slik
undersøkelse av marginaliserte kunnskapsformer
og hvilke implisitte kritikker av metropolitansk
tenkning de rommer er kjernen i all kritisk etnografi (Marcus og Fischer 1986; Willis 2000).
En grunnleggende (filosofisk) problemstilling
her er hva det innebærer å ta «elevens» perspektiv
(jf. Fay 1996). Hvordan skal en samfunnsforsker
eller samfunnsarbeider gå frem for å konstruere
deres horisonter? Hvordan få tilgang til disse? Jeg
vil utforske disse problemstillingene ved å anvende en praksisteoretisk forståelse av selv, identitet og handlingskapasitet (Holland mfl. 1998).
Et poeng her er at personers handlingskapasitet
alltid er sosialt og kulturelt mediert (jf. Hjelmér,
Lappalainen og Rosvall 2010). Jeg vil derfor basere analysen av ungdoms virkeligheter på tolkning
av symboler og materielle artefakter, og jeg skal
vise at nyere perspektiver på sted og romlighet
kan bidra ytterligere til forståelsen av «hvor» elevene befinner seg. Sted er geografisk lokaliserte,
fylt av stoff (og materialitet) og formes gjennom
symbolske prosesser (Gieryn 2000:464–5). For
å beskrive et sted, for eksempel en læringsarena,
må vi derfor fylle det med personer, praksiser,
materielle objekter og representasjoner. Ulikhetsskapende prosesser foregår alltid i slike semiotiskmaterielle omgivelser (ibid.).
Skoleverkstedet som
(frigjørende) handlingsrom
I det akademiske klasserommet gjør artefakter
som karakterer, standardiserte prøver, teoretiske begreper og merkelapper som «begavet»
eller «treg» skolens former for smarthet til konkret materiell virkelighet (Hatt 2007:151). Deres
håndfaste form gjør det vanskelig for elevene å
utfordre måten som disse virkelighetene «figurerer» en som mer eller mindre smart. Denne typen
semiotiske redskaper er, som Holland mfl. (1998)
utdyper, vitale for identitets- og subjektdannelse.
Det mekaniske verkstedet er fylt med andre
typer artefakter som åpner opp og realiserer al-
21
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
ternative former for smarthet. Mjelde påpeker
at verkstedlæringen er kjennetegnet ved at læring og forståelse kommer gjennom virksomhet,
samarbeid og personlig opplevelse og ved at teori
blir lært i nær tilknytning til praktiske oppgaver
(Mjelde 2002:46). Et hovedargument i denne
artikkelen vil være at siden skoleverkstedet på
mange måter er frigjort fra klasseromsettingen
har det potensial til å oppheve det Paulo Freire
betegner som motsigelsen mellom lærer og elev
(Freire og Berkaak 2003). Yrkesfaglæreren vil
ofte fremheve rollen som kamerat og fagmann
like mye som skolelærer (ofte gjennom eksplisitt
å distansere seg fra fellesfagene). Skoleverkstedets romlige organisering og dets mangfold av
læringsressurser gir det noen særlige muligheter
til å fungere som arena for en frigjørende pedagogikk i Freires forstand. Læreren vil her kunne
trekke på andre sider ved ungdommens erfaringer og ferdigheter enn de som vanligvis aktiveres
i det akademiske klasserommet. Andre sider ved
deres læringsbiografier blir dermed gjort relevante. Dette skaper grunnlag for alternative identiteter og læringspraksiser. Jeg skal undersøke i
hvilken grad selve det å ta på seg arbeidsklærne
kan åpne opp for andre handlingsrom. Kjeledressen blir her ikke bare en forlengelse av den
arbeidende kroppen men også en del av inventaret i verkstedet. Jeg vil vise at arbeidsantrekket utgjør en viktig side ved yrkeselevenes personlige fasade (antrekk, ansiktsuttrykk, måter å
gå på, talemåter, kroppsbevegelser) og kulissene
de bygger opp (jf. Goffman 1992). Verktøyet,
maskinene, arbeidshanskene og oljelukten utgjør kulissene i denne læringsarenaen og angir
situasjonsdefinisjoner og scripts for handling.
Hva slags nye handlingsrom åpner kjeledressen,
sveiseapparatet og stålplatene for?
Flere av elevene på skolen der jeg gjorde
feltarbeid sa eksplisitt at å komme fra ungdomsskolen til TIP-verkstedet var som å komme «fra
helvete til himmelen». Disse elevene distanserte
seg både fra lærerne på ungdomsskolen og fellesfagslærerne på videregående. Yrkesfaglærerne i
min studie var seg svært bevisst deres betydning,
22
også utover det rent faglige. Ikke minst brukte
yrkesfaglærerne mye humor og røff snakk om
blant annet drikking, sex og motor til å bygge
samhold og trivsel i klassen. Mange av elevene
verdsatte dette eksplisitt. Yrkesfaglærerne prioriterte å bruke begynnelsen av skoleåret på Vg1 til
å komme ordentlig inn i arbeidet på verkstedet,
siden det er det elevene er mest motiverte for, og
ikke skremme dem med komplisert yrkesteori.
De fremhevet at mange elever får et teorisjokk
når de begynner på yrkesfag, at de gjerne er innstilt på å lære et praktisk fag, og at de har fått
nok av teori på ungdomsskolen. Yrkesfaglærernes
bygging av felleskap og deres måter å utnytte ressurser hos elevene og i verkstedets læringsmiljø
for å skape endring er interessante også i et samfunnsarbeidsperspektiv.
Det elevene på mekanisk særlig setter pris
på er sosialiteten i verkstedet. Her spilles det ofte
musikk, elevene går friere rundt og involverer
seg i hverandres arbeider. De kommenterer kvaliteten på ting og foreslår passende bruk av verktøy. Selve verkstedrommet innbyr til sosialitet,
til kroppslig sansning og til et bredt spekter av
kunnskapsformer. Det er denne typen arbeidsog omgangsformer som vil beskrives og analyseres i det følgende. Jeg skal også vise hvordan
verktøy og andre artefakter er innvevd i denne
sosialiteten. Artefakter innbyr og muliggjør spesifikke praksiser (jf. Gibsons begrep affordance,
se Ingold 2000:168; Holland mfl. 1998:61–62).
Inspirert av dette perspektivet, samt Vygotsky
(1978), skal jeg vise hvordan kjeledressen, skyvelæret, popsangen og andre artefakter kan tjene
som symbolske vippepunkt (pivots), det vil si
som redskaper som kan «åpne opp» og «transportere» elever inn i spesifikke kulturelle verdener
(Holland mfl. 1998:61).
Når elevene står ved dreiebenken vil et oppdrag fra motorfabrikken Rolls Royce, med maskintegninger med deres bedriftslogo, gi en annen motiverende og imaginær kraft enn en tegning laget av læreren for rent pedagogiske formål
og hvor delen produseres for søppelkontaineren.
Arbeidet gis også mening ved at instruktørene
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
gjerne forteller om egne erfaringer fra arbeidslivet, hvilke krav de selv måtte forholde seg til,
hva som blir viktig for elevene når de skal ut i
praksis, og så videre. Tegningene leses på nye
måter nå. Eleven kan omfavne rollen som industrimekaniker eller CNC-operatør, behandle
problemet som et ekte problem, få ny relasjon til
verktøy- og materialkvaliteter, ta seg selv mer alvorlig, og behandle elever som kollegaer de kan
konsultere. Skolens verktøy blir industriverktøy.
Det sosiale aspektet er som nevnt et karakteristisk trekk ved verkstedsopplæringen. En av
yrkesfaglærerne fremhevet at usikre elever ofte
trenger hjelp av kompisen for å komme i gang
med å løse en oppgave. Han mente de kunne
ha stort utbytte av å være to eller flere, og han
prøver derfor å legge til rette for at de kan jobbe
sammen. Denne pedagogiske tilnærmingen begrunnes også i at det å hjelpe andre elever gir
verdifull læring, det styrker mestringsfølelsen
og den faglige refleksjonen. En fare som læreren
imidlertid må være oppmerksom på er at enkelte
elever lett kan bli sidemann, at de i stedet for å
jobbe seriøst sluntrer unna ved å si at de hjelper
den eller den. Dette kunne være en vanskelig balansegang, og jeg la merke til at læreren jevnlig
måtte gripe fatt i dem og aktivisere elevene med
passende oppgaver. Et annet særtrekk ved verkstedopplæringen er at mange yrkesfaglærere legger
ned et stort arbeid i å skaffe oppdrag og prosjekter til den løpende undervisningen. I tillegg til
vanlige oppgaver i faget som produksjon av styrebolt, snorlodd, hammer og juletrefot (populær
julegave!) ble det i verkstedtimene for eksempel
laget smijerngjerde til en lokal kirke, huskestativ,
samt utegriller av kasserte varmtvannstanker fra
et lokalt firma til skolenes rekreasjonsområde.
Gjennom disse oppgavene lærer elevene blant
annet å tolke oppgaver, følge tegninger, bruke
måleverktøy, kappe, dreie, gjenge hull, sveise og
overflatebehandle, samt at de får trening i å dokumentere og vurdere eget arbeid. Eksemplene
over antyder hvordan materialer, oppdrag, kompetanse og ferdige produkter sirkulerer inn og ut
av skoleverkstedet.
Skoleverkstedet: Flere steder i ett
Innenfor yrkespedagogikken og sosio-kulturell
handlingsteori er praksisfellesskap et sentralt begrep (Lave og Wenger 1991). Siden slike fellesskap
verken begynner eller slutter med verkstedsveggene eller skolebygningene, blir avgrensnings- og
skalaproblematikk viktig. I utdanningsforskningen rettes oppmerksomheten i økende grad mot
å undersøke betydningen av sted, materialitet
og flyt. Det har blant annet blitt foreslått å omforme begrepet læringsmiljø til en forståelse av
«learning-in-place» (Leander, Phillips og Taylor
2010:­
331). Nyere læringsteori fokuserer også
læring på tvers av arenaer og hvordan læring og
identitetsdannelse inngår i sosiale rom av skiftende tid/sted-skala. Denne tilnærmingen plasserer
læringsprosesser i relasjonen mellom bevegelighet (flyt, sirkulasjon) og stedsdannelse (Erstad og
Sefton-Green 2012; Leander mfl. 2010; Nespor
1997). Inspirasjonskilder her er antropologiske
begreper som translokale media- og teknologilandskap og «multi-site etnografi» (Appadurai
1996; Marcus 1995), samt nyere studier knyttet
til geografier av barn og ungdom, av konsum, og
så videre. (Mansvelt 2005; Skelton og Valentine
1998). Ved å kartlegge hvordan personer, praksiser, ideer, bøker og andre teknologier sirkulerer i
og forbi klasserommet kan en pakke ut etablerte
analytiske innramminger av dette naturaliserte rommet. Disse perspektivene ligger også til
grunn for min undersøkelse av skoleverkstedet
som handlingsrom. Den analytiske sammenstillingen av handling og rom inviterer til et fokus på
hvordan elevenes handlingskapasitet er knyttet
til sosialitet, romlighet og temporalitet.
Slike handlingsrom konstitueres av dynamikker av skiftende tid/sted-skala. I tråd med
dette kan skoleverkstedet analyseres som en
forlengelse av lokale industrielle arbeids- og produksjonspraksiser, av skolepraksiser (inkludert
fellesfagenes tekstkulturer), så vel som av ungdommenes mekkepraksiser i garasjen hjemme.
Elever har ulike erfaringer og horisonter og relaterer seg derfor forskjellig til disse praksisene.
Det foregår med andre ord ulike former for
23
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
place-making her, og siden elevene bebor skoleverkstedet forskjellig kan det analyseres som «flere steder i ett» (Hannerz 2003; Massey 1994).
Disse mer eller mindre kollektive måtene å innta
ulike deler av verkstedet på vil igjen innvirke på
deres læringspraksiser.
Ved skolen der jeg gjorde feltarbeid skjedde
en slags tredeling av elevene i Vg1-klassene. Den
første gruppen er mopedgjengen som skrudde på
sine egne, ofte trimmede, mopeder. Dette var de
samme guttene som satt bakerst i teoritimene.
Yrkesfaglærerne er meget bevisste på at ungdommens deltagelse i for eksempel mopedfellesskapet
gir enkelte elever mulighet til å bygge identiteter,
ferdigheter, mestringsfølelse – og dermed handlingskapasiteter – som skolesystemet ellers i liten
grad premierer. Den garasjesmarte mopedgjengen fremhevet mer eller mindre eksplisitt verdien
av fellesskap, samhold og hjelpsomhet (versus en
mer individualistisk boksmarthet).
En annen gruppe besto av gutter og en og annen jente med gode karakterer i de fleste fagene.
De var gjerne de mest ivrige etter å lære nye ting
i verkstedet, inkludert programmering av datastyrte maskiner (CNC). I hver av Vg1-klassene
var det også en mellomgruppe som holdt sammen
både i teori- og verkstedtimene. I en av klassene
dannet denne gruppen et fellesskap rundt skating. Etter skoletid pleide de ofte å transformere
deler av parkeringsplassen i kommunesenteret til
skatebane. Her trener de på tricks som de har
sett på YouTube eller i Skatehallen i byen. I tillegg til brettet og et rikholdig vokabular for de
ulike bevegelsene det muliggjør (ollie, kickflip),
så bidrar også merkeklærne, solbrillene, capsen,
musikken og samhandlingsstilen mellom gutta
til å bygge opp en figurativ verden av identitet og
mestring, som de altså trekker inn i skolen gjennom forming av en distinkt elev- og læringskultur. Under skatingen utvekslet de kunnskap om
utstyr og teknikker. Dette stedet er forskjellig fra
men relatert til stedene de besøker på Internett
eller i byen (jf. Skelton og Valentine 1998). Gjennom skatepraksisene etableres relasjoner mellom
lokaliteter. Denne iscenesettelsen av en selv som
24
«urban», som altså krever en aktiv oppøving av
språklige og kroppslige ferdigheter, innebærer
også former for disiplinering. Mens mopedgutta kunne utvikle sine ferdigheter og praksiser i
garasjen hjemme eller ved kappkjøring på bygdeveiene, må skateguttene til byen. Slik skaper
skate- og mopedguttene ulike former for maskulinitet og slik posisjonerer de seg forskjellig i skiftende geografier av konsum og ungdomskultur.
Mopedhjørnet
Mopedhjørnet som sted bygges konkret ved at
elevene kjører syklene sine inn i verkstedet, samler seg rundt dem, finner frem passende verktøy,
beretter om situasjonen eller stedet der motoren
skar seg, diskuterer ulike løsninger, strides om
hva som er feite og kjipe sykler, gir hverandre en
hjelpende hånd, skrur på musikk, synger og beveger seg til musikken, planlegger neste kjøreturer,
og så videre. I mopedhjørnet som andre steder i
verkstedhallen verdsettes kroppslighet, praktisk
sans, bevegelighet og kameratskap. Mopedhjørnet kan analyseres som et taskscape,4 og med Tim
Ingold argumenterer jeg for at selve grunnlaget
for sosialiteten her ligger i personenes gjensidige
tilpasninger til hverandres bevegelser og den oppmerksomheten de viser hverandre i en delt kontekst av praktisk handling (Ingold 2000:196).
Denne sosialiteten medieres gjennom materielle
objekter. Mopeden inviterer til fart og akrobatikk, til demonstrasjon av kjøreferdigheter, men
også til diskusjon og fremvisning av mekanisk
kunnskap.
Blant mopedgutta er det stor grad av konvergens mellom deres ungdomskulturelle og yrkesmessige identiteter. I mopedhjørnet videreføres
på mange måter jevnaldersosialiteten fra garasjen
hjemme. Disse TIP-guttene er også innlemmet i
en lokal folkelig motorkultur, samtidig som deres
mekkepraksis også er integrert i sosiale medier på
Internett, inkludert et eget forum for utveksling
av råd og tips for mopedmekking.5 På skolen logger de seg også på YouTube for å finne videoer
som viser konkret hvordan de for eksempel kan
montere trimmeutstyr til en bestemt mopedmo-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
dell. På den måten blir også mopedhjørnet del av
et virtuelt mekkefellesskap. Ved hjelp av nye media mobiliserer elevene selv nye læringsressurser
og nye former for sosial og faglig deltagelse. Deres
bruk av Spotify spillelister og YouTube filmer kan
også analyseres som et forsøk på å gjøre mekkepraksisene mer i tråd med nye ungdomskulturelle
trender: mopedhjørnet transformeres til en «cool
place» (jf. Skelton og Valentine 1998).
Musikken i verkstedet gir rytme til den kollektive, maskuline og kroppslige mekkestilen.
Musikken kunne også forsterke deres anti-skole
holdning ved at de skrudde opp volumet slik at
det forstyrret de andre elevene, eller de danset
til den på måter som tiltrakk seg de andre elevenes oppmerksomhet. De nye formene for maskulinitet og lokalitet som skapes gjennom disse
praksisene etablererer også et nytt grunnlag for
sosial anerkjennelse (jf. Willis 2004). Her har vi
et eksempel på hvordan yrkesfagsungdom, analysert i tråd med Birmingham-tradisjonens subkulturanalyser, kan sies å mobilisere motstand
gjennom spektakulære rekontekstualiseringer av
konsumvarer, samtidig som de også reproduserer
dominerende verdier og institusjoner (Clarke,
Hall, Jefferson og Roberts 1993). Det viser betydningen av å foreta det Clifford Geertz betegner som tykke beskrivelser av motstandspraksis,
at underordnede gruppers praksiser både kan
uttrykke motstand og samtidig være del av dominerende strukturer (Ortner 1995). Sosialiteten
i mopedhjørnet kan være en kilde til motstand
mot skolepraksis og til mobilisering av alternative identitets- og kunnskapsformer, men den
kunne også bli en komfortsone som hindret dem
i å ta nye faglige utfordringer (Gjelstad 2014).
Læringsmiljøet i mopedhjørnet har altså både
ekspansive og begrensende kvaliteter (Engeström
2001).
Sosialiteten i mopedhjørnet er eksplisitt i kontrast til disiplineringen og den individuelle plasseringen ved pultene i det akademiske klasserommet. Mopedshjørnet formes i relasjoner til andre
steder, til klasserommet, til garasjen hjemme, til
kappkjøringsarenaer, til virtuelle rom, men også
til andre steder i verkstedhallen, inkludert CNCog robotstasjonene (som assosieres med avansert
fremtidsteknologi). Lærere og medelever laget
distinksjoner mellom de som var interessert i disse maskinene og de som begrenset seg til å skru på
syklene som de allerede kunne ut og inn. Mopedgutta ble regnet som useriøse av de skoleflinke,
som på sin side ble regnet som både boksmarte
og teknologismarte. De førstnevnte har gjerne
dårlige karakterer, viser liten innsats i teoritimene, har mye fravær, er unøyaktige i arbeidet ved
dreiebenkene, og så videre. En av disse skoleflinke
Vg1-elevene fortalte en dag at hun ble helt «sprø»
av medelever som ser en tegning av en styrebolt
hvor «enkle mål for den lengden og den lengden»
er gitt, og som ikke klarer å regne seg frem til riktig vinkel når de skal dreie en konus. Hun irriterte
seg også over at de samme elevene alltid er usikre på hvor de skal begynne: «Det blir jeg mildt
sagt frustrert av». I de skoleflinkes verden figureres mopedmekking som tegn på lite modenhet
og useriøsitet. Dette er et eksempel på hvordan
elever karakteriserer hverandre i moralske termer,
som skoleflinke og svake, som seriøse og useriøse,
som urban og bygdis, og så videre. Læringskarrierer danner dermed også det Goffman (1963)
begrepsfester som moralske karrierer, inkludert
symbolske konstruksjoner av ære og skam.
Følgende hendelse hentet fra Vg2-verkstedet
illustrerer hvordan ungdoms praksiser i skolen er
knyttet til symbolske konstruksjoner av lokalitet
og hvordan disse tilhørighetene plasserer dem i
skiftende ungdoms- og konsumgeografier: En
dag spiller Ole en ny plate av Vassendgutane,
kalt Hesteslepp 6, som han har lastet ned fra den
samme PC’en som vanligvis brukes til å programmere de datastyrte dreie- og fresemaskinene. Det er åpenbart at flere av de andre guttene
også kjenner godt til den, plata ble spilt på høyt
volum mye av dagen. God stemning. Mange kan
tekstene og synger med. Ikke uten ironi, så det
ut til. En av elevene gjorde stadige gester som
mimet «bygdetulling». «Denne sangen handler
om deg», sier Ole til kameraten, når sangen Bygdis ble spilt. Her skjer det en utforskende lek av
25
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
potensielt stigmatiserende elementer ved deres
kulturelle praksiser. Tekstene på plata og scener fra musikkvideoen dramatiserer (gjennom
ironisering og overdrivelse) vanlige stereotypier
av bygdetullingen. Her fremstilles et figurativt
landskap av ungkarer, kjeledresser, traktorer,
høyballer, bilvrak på tunet, hjemmebrent, hestepop, med mer. Når guttene selv fortsetter denne
ironiseringen i verkstedet skjer en samtidig identifisering med og distansering fra en maskulin
rural motorkultur.
Samtidig som de lyttet til musikken så de,
betegnende nok, på biler på den norske digitale
markedsplassen Finn.no: de kommenterte ivrig
nærbilder av instrumentpanel, motorer, modifiserte karosseri, med mer. Her drømmer de om
å skaffe seg en feit Audi, BMW (kritisk omtalt
som «Big Money Wasted») eller tilsvarende prestisjeobjekter. På samme måten som populærmusikk og klesmoter tilbyr også biluniverset et rikt
repertoar av estetiske og sosiale distinksjoner og
gjennom praksisene utrykkes personlige og kollektive identiteter, samt kunnskap om biler og
mekking. Disse bilene snakkes om som restaureringsobjekter og granskes med trenede mekanikerblikk. Gjennom disse praksisene disiplineres elevene som konsumsubjekter men også som
potensielle produsenter av mekaniske tjenester.
Dette eksempelet illustrerer også at overgangen
fra Vg1 til Vg2 for mange av elevene er knyttet
til overgangen fra moped til bil.
I tillegg til lukten av olje og brent metall og
lyden av fresing og dreiing, fylles også Vg2-verkstedet av all slags musikk, ungdom som prater og
tøyser, og lærere som ber dem skru ned volum og
konsentrere seg om arbeidet. Slik blir verkstedet
også en figurativ verden av konsum, ungdomskultur og skole. Men det er også et sted for læring
av avansert teknologi, og gjennom disse praksisene blir også elevene ulikt posisjonert i skiftende
geografier av produksjon (jf. Reimer 2007).
26
Verkstedet som forlengelse av
lokal høyteknologisk industrikultur
CNC-stasjonen er også et sted i Gieryn (2000)
sin forstand: det er geografisk lokalisert, fylt av
materielle objekter og symbolske representasjoner. Her er ansamlinger av materialer, skjæreverktøy, tegninger, manualer, personer og faglige
diskurser. CNC-maskinene er delvis sponset av
lokale bedrifter som håper å kunne rekruttere
ungdom med kompetanse til å operere sine stadig mer avanserte maskiner. Skolen har også
instruktører fra den lokale industrien og en av
yrkesfaglærerne har hospitert et år som operatør i
en av bedriftene. I tillegg får skolen oppdrag fra
bedriftene og får på den måten tilgang til materialer, verktøy, tegninger og dataprogram. Flere
av elevene er også utplassert en dag i uken, og på
den måten tar de også med seg erfaring og kunnskap tilbake til skolen og sine medelever.
CNC-maskineringsfaget er en videreutvikling av tradisjonelle dreie- og freseoppgaver,
hvor en maskinerer deler i metall til motorer
og annet mekanisk utstyr. Det bygger derfor på
elevenes tidligere erfaring fra Vg1 med materialer, verktøy, lesing av tegninger og planlegging
av arbeidsprosesser. Den største forskjellen er at
den mekaniske operasjonen skjer uten manuell
styring. Håndteringen av verktøy og materialer
er på den måten løftet ut av hendene og kroppen til arbeiderne (Berner 2010; Gjelstad 2014).
Verktøyets bevegelser programmeres ved hjelp av
ISO-standardiserte koder og under selve maskineringen av delene ser operatøren på bevegelsene bak en glassdør. Instruktørene i CNC-faget
påpekte likevel viktigheten av praktisk erfaring
med ulike skjæreverktøy og materialtyper.
Elevene på Vg1 ble i vårsemesteret gruppevis introdusert for CNC-faget. Mange av Vg1elevene var i begynnelsen av året kritisk til CNC
og kom med uttalelser som at de ikke ønsket en
jobb hvor de bare sto rett opp og ned hele dagen.
En kan se dette som en kritikk av å bli satt til en
jobb hvor en primært skal være produktiv uten
å få brukt sine kreative evner. I deres horisont,
synes CNC-stasjonen å fremstå som motsatsen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
til den sosialiteten som kjennetegnet verkstedpraksisene ellers, ikke minst mekkepraksisene i
mopedhjørnet. Nybegynnergruppene var gjerne
satt sammen av både motiverte og høyst umotiverte elever, hvor sistnevnte oftest tydelig kommuniserte hvor kjedelig dette faget var og prøvde
å trekke de motiverte inn i samtaler om biler,
motorsykler, festing eller lignende. Utfordringen for instruktørene er også knyttet til elevenes
manglende ferdigheter og tro på deres evner i
matematikk og abstrakt tenkning. De elevene
som ble omtalt som svake hadde ifølge lærerne
problemer med elementær regning, skriving og
begrepsforståelse. En av instruktørene påpekte at
for enkelte elever «gikk gardinene ned» når de
måtte forholde seg til kombinasjonene av tall og
bokstaver i koordinatsystemet som han tegnet på
tavlen for å forklare maskinens verktøybevegelser langs x-, y- og z-aksene. Håndtering av denne
typen maskiner krever altså et spekter av lese-,
skrive- og regneferdigheter, inkludert lesing av
maskintegninger, programkoder, utregning av
matematiske formler, tyding av engelske begreper, kunne orientere seg i manualer, og så videre.
Slike literacy-praksiser er, som Bourdieu påpeker,
alltid allerede omstridte. De inngår i hierarkier
knyttet til manuelt og intellektuelt arbeid (Bourdieu 1984:387). På den måten skaper innføring
av avansert teknologi og mer komplisert yrkesteori også nye linjer av inklusjon og eksklusjon.
For de elevene som i løpet av året hadde kommet inn i CNC-arbeidet, fremsto derimot dette
faget som en mulighet til å drive problemløsning
på et høyere nivå, hvor de kunne utvikle seg og
bygge på et bredt spekter av erfaringer og kunnskaper fra Vg1. Det å lære å operere en datastyrt
produksjonsmaskin innebærer blant annet å forstå hvordan maskinen tenker. Elevene trenes til
å konversere med maskinen, «nå går skjæret opp
dit, så spør den, ‘hvor lang skal delen være?’».
Denne læringsprosessen innebærer at en internaliserer og transformerer ytre objekter, som programspråk og maskintegninger, til indre mentale
ressurser, som igjen medierer utviklingen av faglig identitet og individuelt distinkte arbeidsmå-
ter (jf. Säljö, 2001). Når elevene beveger seg fra
de manuelle dreiemaskinene til de datastyrte
skjer en parallell forandring i indre og ytre omgivelser. Eleven utvikler nye kommunikasjonsformer, kan inngå i andre typer arbeidsforhold,
utvikle nye faglige behov og nye motivasjoner.
Arbeidsstasjonen, som sted, blir da transformert,
og objekter som tidligere var oversett fremtrer nå
som potensielle læringsressurser. Ettersom elevene gradvis bebor maskiner og arbeidsstasjoner
skjer en parallell omforming av elevenes identiteter og handlingskapasiteter.
Som nevnt er yrkesfaglærerne svært bevisste
på å bygge opp læringsmiljø hvor elevene kan
støtte hverandre. Instruktøren i CNC på Vg2
forklarte at hans «læringsfilosofi» gikk ut på å
vurdere hvilke elever som han raskt kunne få
opp å stå, som så kan bli en ressurs for de andre.
Han sier han tenker omvendt av skolens vanlige
praksis med å konsentrere innsatsen først om de
som er svakest. Mindre erfarne elever kunne stå
og følge med fra sidelinjen, det vil si at læringen
tok form av det Lave og Wenger (1991) betegner som legitim perifer deltagelse, for så gradvis
å bli mer sentralt involvert i arbeidet. Denne
læringsfilosofien er også relatert til materielle
forhold ved læringsomgivelsene: Maskinene er
avanserte og kostbare og selv små programmeringsfeil kan føre til at de krasjer. Elevene må
derfor først komme opp på et visst nivå av selvstendighet og dyktighet før de kan få ansvar for å
kjøre maskinene. Læringskarrieren til en av disse
mer erfarne elevene er også illustrativ for dynamikken i formingen av slike praksisfellesskap.
Eleven startet med utplassering i en lokal bedrift
på Vg1, så kvelds- og feriearbeid samme sted, før
fast utplassering en dag i uken på Vg2 og løfte
om lærlingeplass. Denne og andre elevers deltagelse i bedriftens praksisfellesskap blir som nevnt
også en ressurs for medelevene i skoleverkstedet.
De får på den måten trening i å diskutere faglige
problemstillinger, samt kjennskap til bedriftens
arbeidsmåter og kvalitetskriterier.
27
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Frigjørende yrkespedagogikk i spennet
mellom nye barrierer og nye muligheter
Alle elever i en skoleinstitusjon vil identifisere
seg i termer av hvordan de presterer akademisk,
som igjen vil forme deres tanker om hvem de er,
hva andre tror en er og hva slags person en bør
bli (Hatt 2007). En forståelse av en selv som lite
smart, av smarthet som noe innebygd og determinert, kan føre til at en unngår å kaste seg ut
i læringssituasjoner hvor en frykter at ens manglende intelligens skal bli avslørt, noe som igjen
fører til at en går glipp av viktige læringsmuligheter og heller forblir i etablerte komfortsoner
(Korp 2011:23).
Freire var opptatt av grensesituasjoner, av dialektikken mellom barrierer og nye muligheter.
I yrkesforskningen, og da særlig innenfor såkalt
sosiokulturell aktivitetsteori, er grensekryssingsprosesser også et sentralt begrep (Engeström
2001). Det knytter seg til vilkår for å trekke med
seg ferdigheter og identiteter fra ett sted til et annet. Et eksempel på dette er ulike elevgruppers
stier fra enkle manuelle dreiemaskiner til avanserte datastyrte maskiner i verkstedhallen, inkludert deres evne til å overføre matematiske ferdigheter fra matematikktimen til CNC-maskinen.
Et tilsvarende eksempel er elevenes mulighet til
å ta med seg erfaringer fra skole til bedrift – og
vice versa. For flere av elevene representerer en
mer teoretisk og høyteknologisk mekanisk opplæring en ny mulighet til å få mer interessante
jobber i de lokale industribedriftene eller en godt
betalt jobb i oljeindustrien.
Jeg har så langt forsøkt å vise at den skolebaserte yrkesutdanningen har noen særtrekk som
er i tråd med Freires frigjøringspedagogikk:
1. Praksis først, så teori. Eleven bør først finne
ut av ting selv, oppdage hva de ikke kan, det
vil si å la problemene fremtre i bevisstheten
som erkjent problem, før instruktøren trer
inn med støttende instruksjon.
2. Gi elevene andre typer erfaringer og mestringsmuligheter enn i det akademiske klasserommet. Begynne med noe de allerede
28
har kjennskap til og identifiserer seg med
(lærerne ber elevene ta med seg noe hjemmefra de vil ha reparert). Ved å anerkjenne
og videreutvikle elevenes egne kunnskaps- og
forståelsesformer lar de elevene få oppdage at
de «vet» noe.
3. Verdien av å bruke hele kroppen. Den akademiske skolekulturen er tekstsentrert, mens
det like mye er det trenede øret og blikket
(skilled vision) som er avgjørende i det mekaniske verkstedet. Elevene ble lært opp til
å høre om det er flyt i sveisearbeidet (om
strømstyrken er riktig innstilt og om sveisehastigheten er riktig i forhold til materialet),
til å høre om skjæreverktøyet står for høyt eller for lavt i forhold til arbeidsstykket på en
dreiebenk, til å se kvaliteten på en sveiseskjøt,
eller til å kjenne ruhetsgraden (i hundredels
millimeter) med fingertuppen på overflaten
av et metallstykke.
4. Flere av lærerne understreket betydningen av
å bygge opp hele personen, og de snakket ofte
om hvordan mange av elevene vokste som
personer i løpet av det første året på TIP. Flere
av lærerne mente det var ødeleggende å stryke
elever og at en heller bør lempe det til slik at
de i alle fall får en ståkarakter slik at de kan
komme videre, enten til neste klassetrinn eller
få praksisplass. Her formuleres en kritisk bevissthet i forhold til en dominerende praksis
hvor enkeltelever ofres for å redde prinsipper
om objektiv vurdering og likhet. Den yrkesfaglige læringskulturen synes å ha et underliggende ideal om å bygge opp ungdommen, gi
dem nye sjanser og slik skape positiv endring.
Den trøblete og nærmest håpløse eleven som
en greide å snu og som nå er blitt en dyktig
fagarbeider er et narrativ som gikk igjen og
som åpenbart gir mening til lærerjobben.
5. Vekt på å gjøre elevene selvstendige. Instruktørene med bakgrunn i industrien kunne
for eksempel uttrykke: «jeg vil ikke tvinge
kunnskapen på dem (som åpenbar kontrast
til skolelærere)». Yrkesfaglærerne var generelt
opptatt av å transformere ungdommen fra
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
(passive) skoleelever til selvgående problemløsere. Et ideal er også at elever og lærere
sammen kan diskutere faglige problemstillinger, gjerne knyttet til krevende bedriftsoppdrag. En av instruktørene sa for eksempel
at de «største øyeblikkene» i verkstedet er når
lærer og elev lærer sammen.
Yrkesfaglærerne synes å stå i en tradisjon hvor
en delvis gjør motstand mot og tillemper det de
opplever som uheldige utslag av opplæringens
skolelogikk. Ole Johnny Olsen har i flere arbeider også fremhevet at en fagopplæring basert på
faglig autonomi og kollektive læringsformer står
i motsetning til skolelogikkens innebygde individualisme (for eksempel Olsen 2011). Min studie
viser at lærerne ikke bare viderefører en kollektivt orientert opplæringstradisjon, men at de også
gjennom aktiviteter som badeturer, museumsbesøk, kakefest i verkstedet og den daglige bruken
av humor og en uformell samværsstil skaper fellesskap og samhold i klassen. Yrkesfaglærernes
bruk av felleskap som metode for å skape endring, inkludert motivering av skoletrøtt ungdom,
er interessant i et samfunnsarbeidsperspektiv.
Det samme gjelder måten de tar utgangspunkt i
elevenes livssituasjon og deres ressurser.
I en større undersøkelse om hva yrkesfaglærerne selv mener er grunnene til problemene på
yrkesfag fremheves for mye teori, inkludert komplisert yrkesteori, og for lite praktisk arbeid (jf.
St.meld. nr. 44, 2008–09:21; Utdanningsforbundet, 2009:47). Andre rapporter peker også på
at erfaringer fra ungdomsskolen har ført til lav
selvtillit og liten tro på at en kan lære (St.meld.
nr. 44, 2008–09:21). Dette er forhold som er med
å forme de spesifikke læringskulturene som en
finner i yrkesfagene. Markussen mfl. (2006:269)
dokumenterer videre at det er elevene som nå tar
mekaniske fag som gjør minst lekser og som også
gjorde det da de gikk på ungdomsskolen. Et annet funn fra undersøkelsen som kan kaste lys over
læringskulturen ved TIP er at det er elevene på
mekanisk som opplever den største positive forskjellen fra lærerne de hadde på ungdomsskolen
til dem de nå har på videregående (ibid.:278).
Helena Korp (2011) sin kvalitative studie fra
transportfagsutdanningen i Sverige viser også at
mange av elevene begynte på programmet med
et syn på seg selv som tapere, at mange av dem
opplever utdanningen her som befriende, at lærerne er hyggelige og viser at de bryr seg. Mitt
bidrag i denne artikkelen har vært å vise at også
yrkesfagsungdommen selv er sentrale aktører og
medprodusenter av yrkesfaglige læringskulturer.
Avslutning
Yrkesfagopplæringens store utfordring i det postindustrielle velferdssamfunnet er å bygge fag i
verdensklasse og samtidig inkludere de mange
skoletrøtte ungdommene som søker seg til disse
utdanningene (jf. Jørgensen 2012). Utforskningen av yrkesfagsungdommens vilkår for faglig og
sosial deltagelse må ta utgangspunkt i de sammenkjedede transformasjonene av arbeidsliv,
skolesystem og ungdomskultur. I den etnografiske studien som er utgangspunktet for denne
artikkelen retter jeg søkelyset mot hva som skjer
med det gamle «maskin og mekk» faget (nå TIP)
i møte mellom ny produksjonsteknologi, økt teoretisering og nye ungdomskulturelle identiteter.
Jeg har vist hvordan nye former for lese-, skriveog dataferdigheter skaper nye systemer av prestisje og stigma. Elever som ikke mestrer eller finner seg til rette i den akademiske skoleverdenen
kan lett oppfattes, av seg selv og andre, som lite
smarte og som avvikere fra nye ungdomsnormaliteter. Jeg har i denne artikkelen vist til det hierarkiske skillet mellom yrkesfaglige og allmennfaglige opplæringstradisjoner og argumentert for
viktigheten av å anerkjenne yrkesfagenes særegne lærings- og kunnskapsformer. Jeg har vist at
verkstedsundervisningen har et særlig potensiale
til å overkomme forestilte og ofte ureflekterte
motsetninger mellom manuelle og mentale ferdigheter. Det mekaniske skoleverkstedet, med
dets rike tilgang til ulike verktøy, materialer og
arbeidsoppgaver, kan i større grad åpne opp for
at ungdom som i en stillesittende skoleverden av
bøker og akademiske oppgaver får muligheten,
29
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
sammen med andre, til å omdefinere, om så bare
delvis og midlertidig, hva det vil si å være smart.
Et av de viktigste funnene i studien er elevenes verdsetting av bevegeligheten og sosialiteten i verkstedet. Jeg har videre vist hvordan
ulike elevgrupper bygger sosiale og faglige felleskap ved å samle seg rundt ulike oppgaver og
nyttiggjøre seg ulike symbolske og materielle
objekter. Ved å fokusere på etableringen av slike
oppgaverom har jeg synliggjort yrkesfagelevenes
handlingskapasitet, deres evne til å forestille seg
alternative verdener og transformere sine omgivelser i hverdagen. Jeg har også argumentert
for at yrkesfaglærerne, med minst ett ben i en
praksisorientert og litt skolekritisk opplæringstradisjon, gjør bruk av felleskap som metode til
å bryte negative læringsspiraler, skape personlig
utvikling og sosial inklusjon. I verkstedstradisjonen verdsettes selvstendighet og praksiser hvor
læring skjer gjennom elevenes egen erkjennelse
av faglige problemer. Dette sammen med den
romlige organiseringen gjør at elevene får et eierskap til kunnskapen og slik deler verkstedtradisjonen trekk med Freires frigjøringspedagogikk.
Et velutstyrt skoleverksted og en velutviklet verkstedpedagogikk har også stor faglig
betydning fordi tilgangen til gode og relevante
praksisplasser varierer fra skole til skole. Annen
forskning viser at det faglige utbyttet ved utplassering i bedrift (i faget Prosjekt til fordypning)
ikke i seg selv fører til bedre læring (Dæhlen,
Hagen og Hertzberg 2008; St.meld. nr. 44,
2008–09:32; Utdanningsforbundet 2009:25).
Bedriftene er også ofte bare interessert i å ta i
mot de mest motiverte og faglig sterke elevene.
Dette tilsier at det er viktig å ha gode praksistilbud på skolene hvor det er anledning til å utføre realistiske og faglig utfordrende oppgaver.
Forskning har vist at mange av de elevene som
i utgangspunktet er svært motiverte for å ta en
praktisk yrkesutdanning (for eksempel byggfag)
mister interessen når de får praktiske oppgaver
(for ekseempel snekring av fuglekasser) som er
langt under deres kompetansenivå (Markussen
mfl. 2006:18). Jeg har tilsvarende påpekt betyd-
30
ningen av å få realistiske oppgaver, for eksempel
gjennom bedriftsoppdrag.
Jeg har i denne artikkelen fremhevet verkstedslæringens særegne kvaliteter. Anerkjennelsen
av disse kan relateres til et sentralt utdanningspolitisk dilemma i det norske velferdssamfunnet:
Hva er forholdet mellom likhet og likeverd i den
norske enhetsskolen (Lidén 2001); hvordan skape
likeverdighet og samtidig kunne ivareta mangfoldet av opplæringstradisjoner (Tarrou og Johannesen 2010)? Det kan kanskje være grunn til å
undersøke nærmere hvorvidt noen av problemene
i yrkesfagsutdanningen kan knyttes til måten velferdsstaten styrer og forvalter likhetsverdier på?
Ifølge Bruun, Jakobsen og Krøijer (2011) er de
skandinaviske velferdsstatenes virkeliggjøring av
egalitær individualisme (jf. Gullestad 1992) knyttet til regulering og rasjonalitet. Felles teorifag,
individuelle tester og objektive karakterer er eksempler på individualiserende prosesser i dagens
skoleorienterte fagopplæring (Olsen 2011). Det
kan være verd å spekulere over hvorvidt det store
omfanget av frafall, manglende motivasjon, psykisk uhelse og såkalte atferdsproblemer i yrkesfagene delvis kan ses som bivirkninger av statlige
forsøk på å kontrollere og reformere og rasjonalisere norsk yrkesfagsungdom (jf. Bauman 1991).
Mine studier har vist at det er timene i verkstedet
som får mange skoletrøtte ungdom til å komme
seg gjennom ukene og månedene på skolen. En
opprustning av skoleverkstedene på yrkesfag vil
være kostbart, men som jeg pekte på innledningsvis, er millionene raskt tjent inn igjen dersom det
kan forhindre frafall og marginalisering.
Noter:
1
Forskningsprosjektet som denne artikkelen bygger
på er finansiert av NFRs program for forskning
om velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM). Tusen
takk til alle ved skolen der jeg fikk gjøre feltarbeid
– og spesielt til elever og lærere på mekanisk for
stor gjestfrihet og raus deling av kunnskap og
erfaringer. Takk også til redaktører og anonyme
fagfeller for svært nyttige innspill i ferdigstillelsen
av artikkelen.
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
2
3
4
5
6
CNC (Computer Numerical Control) er datastyrte
maskiner som kan maskinere (dreie, frese, o.l.)
komplekse deler i metall eller andre materialer.
Siden jeg ikke kunne følge enkeltelever gjennom
hele tidsperioden, valgte jeg en parallell studie
av begge årstrinn. Fordelen med dette designet
var at jeg raskt fikk en oversikt over fasene i
utdanningsløpet. Når jeg f. eks. observerte Vg1elever i verkstedet kunne jeg foregripe enkelte
kritiske læringssituasjoner siden jeg allerede hadde
observert og snakket med Vg2-elever som hadde
vært gjennom lignende utfordringer.
Dette begrepet, som refererer til samspillet
mellom omgivelser og praksis, kan oversettes med
«handlingslandskap», «oppgaverom» – eller som
«handlingsrom».
Se http://www.mopedportalen.com/forum/portal/
VG gir den terningkast 2 og beskriver den som
harry. I kommentarfeltet forsvarer lesere plata,
blant annet med utsagn som «det e ekte ‘bygdsk
og typisk harry-musikk’ som gjer mej i godt
festhumør». I Bergensregionen blir disse kulturelle
stridighetene åpenbart knyttet til «strilekamp».
Litteratur
Amit-Talai, V. og H. Wulff (red.) (1995) Youth cultures.
A cross-cultural perspective, London: Routledge.
Appadurai, A. (1996) Modernity at large. cultural dimensions of globalization, Minneapolis: University
of Minnesota Press.
Bauman, Z. (1991) Modernity and ambivalence, Ithaca,
N.Y.: Cornell University Press.
Berner, B. (2010) Crossing boundaries and maintaining
differences between school and industry. Forms of
boundary work in Swedish vocational education,
Journal of Education and Work, 23(1):27–42.
Bourdieu, P. (1984) Distinction. A social critique of the
judgement of taste, London: Routledge & Kegan
Paul.
Bruun, M.H., G.S. Jakobsen og S. Krøijer (2011) Introduction, The concern for sociality, Social analysis,
55(2):1–19.
Clarke, J., S. Hall, T. Jefferson og B. Roberts (1993)
Subcultures, cultures and class, i S. Hall og T.
Jefferson (red.) Resistance through rituals. Youth
subcultures in post-war Britain, London: Routledge.
Dæhlen, M., A. Hagen og D. Hertzberg (2008) Prosjekt
til fordypning – mellom skole og arbeidsliv, Delrapport 1, Evalueringen av Kunnskapsløftet, Oslo:
FAFO.
Engeström, Y. (2001) Expansive learning at work.
Toward an activity theoretical reconceptualization,
Journal of education and work, 14(1):133–156.
Erstad, O. og J. Sefton-Green (red.) (2012) Identity,
community, and learning lives in the digital age,
New York: Cambridge University Press.
Evens, T.M. og D. Handelman (red.) (2006) The Manchester schoool. Practice and ethnographic praxis in
anthropology, Oxford: Berghahn Books.
Fay, B. (1996) Contemporary philosophy of social science,
Oxford: Blackwell Publishing.
Fortun, K. (2006) Poststructuralism, technoscience,
and the promise of public anthropology, India
Review, 5(3–4):294–317.
Freire, P. og O.A. Berkaak (2003) De undertryktes pedagogikk, Oslo: De norske bokklubbene.
Frøseth, M., E. Hovdhaugen, H. Høst og N. Vibe
(2010) En, to … tre? Den vanskelige overgangen.
Evaluering av Kunnskapsløftet. Fra andre til tredje
år i videregående opplæring, Oslo: NIFU STEP.
Gieryn, T.F. (2000) A space for place in sociology,
Annual Review of Sociology, 26:463–496.
Gjelstad, L. (2009) Youth and cultural complexity in
contemporary Indonesia. The cultural production
of youth at intersections of homes, schools and peer
groups in the city of Solo, Central Java. Ph.D.avhandling, Universitetet i Bergen.
Gjelstad, L. (2014) Verkstedlæring og ny teknologi. Dialektikken mellom nye barrierer og nye muligheter, paper
presentert på NORDYRK-konferansen, juni 2014.
Goffman, E. (1963) Stigma. Notes on the management of
spoiled identity, New York: Simon & Schuster.
Goffman, E. (1992) Vårt rollespill til daglig. En studie i
hverdagslivets dramatikk, Oslo: Pax Forlag a/s.
Gullestad, M. (1992) The art of social relations.essays on
culture, social action and everyday life in modern
Norway, Oslo: Scandinavian University Press.
31
Lars Gjelstad
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Hannerz, U. (2003) Several sites in one, i T.H. Eriksen
(red.), Globalisation. Studies in anthropology,
London: Pluto Press.
Hatt, B. (2007) Street smarts vs. book smarts. The figured world of smartness in the lives of marginalized,
urban youth, The Urban Review, 39(2):145–166.
Helland, H., og L.A. Støren (2011) Sosial reproduksjon
i yrkesfagene. Hvordan påvirker bakgrunnsfaktorer
hvilken type kompetanse yrkesfagelever oppnår?,
Tidsskrift for samfunnsforskning, 52(02):151–174.
Hjelmér, C., S. Lappalainen og P.A. Rosvall (2010)
Time, space and young people’s agency in vocational upper secondary education. A cross-cultural
perspective, European Educational Research Journal, 9(2):245–256.
Holland, D., W. Lachicotte, D. Skinner og C. Cain
(1998) Identity and agency in cultural worlds, Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
Ingold, T. (2000) The perception of the environment.
Essays on livelihood, dwelling and skill, London:
Routledge.
Juul, I. (2012) Ligeværd mellem ungdomsuddannelserne – realistisk mulighed eller utopi?, Dansk
pædagogisk tidsskrift, 12(1):14–25.
Jørgensen, C.H. (2012) Har erhvervsuddannelserne en
fremtid?: Styrker og svagheder, udfordringer og
potentialer, Dansk Pædagogisk Tidsskrift (1):7–13.
Korp, H. (2011) What counts as being smart around
here? The performance of smartness and masculinity in vocational upper secondary education, Education, Citizenship and Social Justice, 6(1):21–37.
Lamb, S. og E. Markussen (2011) School dropout and
completion. An international perspective,
i S. Lamb, E. Markussen, R. Teese, N. Sandberg
og J. Polesel (red.), School dropout and completion,
London: Springer.
Lave, J. og E. Wenger (1991) Situated learning. Legitimate peripheral participation, Cambridge:
Cambridge University Press.
Leander, K.M., N.C. Phillips og K.H. Taylor (2010)
The changing social spaces of learning. Mapping
new mobilities, Review of Research in Education,
34(1):329–394.
Levinson, B.A., D.E. Foley og D.C. Holland (red.)
(1996) The cultural production of the educated
32
person. Critical ethnographies of schooling and local
practice, Albany, N.Y.: State University of New
York Press.
Lidén, H. (2001) Underforstått likhet. Skolens håndtering av forskjeller i et flerkulturelt samfunn,
i M. Lien, H. Lidén og H. Vike (red.), Likhetens
paradokser. Antropologiske undersøkelser i det
moderne Norge, Oslo: Universitetsforlaget.
Lødding, B. (2009) Årsaker til slutting – ungdommenes egne stemmer, i E. Markussen (red.), Videre­
gående opplæring for nesten alle, Oslo: Cappelen
Akademisk Forlag.
Mansvelt, J. (2005) Geographies of consumption, London: Sage.
Marcus, G.E. (1995) Ethnography in/of the world system. The emergence of multi-sited ethnography,
Annual Review of Anthropology 24:95–117.
Marcus, G.E. og M.M.J. Fischer (1986) Anthropology
as cultural critique. An experimental moment in the
human sciences, Chicago: University of Chicago
Press.
Markussen, E., B. Lødding, N. Sandberg og N. Vibe
(2006) Forskjell på folk, hva gjør skolen? Valg, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring, rapport 3/2006, Oslo: NIFU.
Massey, D. (1994) A global sense of place, i D. Massey
(red.), Space, place, and gender, Minneapolis: University of Minnesota Press.
Mjelde, L. (2002) Yrkenes pedagogikk. Fra arbeid til læring – fra læring til arbeid, Oslo: Yrkeslitteratur.
Nespor, J. (1997) Tangled up in school. Politics, space,
bodies, and signs in the educational process, London:
Routledge
NOU 2003/16 I første rekke. Forsterket kvalitet i en
grunnopplæring for alle, Oslo: Kunnskapsdepartementet.
NOU 2008/18 Fagopplæring for framtida, Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Olsen, O.J. (2011) Yrkesutdanning i det moderne. Noen
begreper til fortolkning av endringsprosesser i
norsk fag- og yrkesopplæring, Sosiologisk tidsskrift,
19(01):29–44.
Olsen, O.J., H. Karlsen, og K. Reegård (2012) Læringsmiljø, gjennomføring og frafall, i H. Høst (red.),
Kunnskapsgrunnlag og faglige perspektiver for en stu-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom
.......................................................................................................................................................................................................................................................
die av kvalitet i fag- og yrkesopplæringen, rapport 1,
Forskning på kvalitet i fag- og yrkesopplæringen,
Oslo: NIFU.
Ortner, S.B. (1995) Resistance and the problem of
ethnographic refusal, Comparative Studies in Society and History, 37(1):173–193.
Reimer, S. 2007 Geographies of production I, Progress
in human geography, 31(2):245–255.
Skelton, T. og G. Valentine (red.) (1998) Cool places.
Geographies of youth cultures, London: Routledge.
Sletten, M.A. og C. Hyggen (2013) Ungdom, frafall
og marginalisering, temanotat, Oslo: Norges forskningsråd.
St.meld. nr. 44 (2008–09) Utdanningslinja, Oslo:
Kunnskapsdepartementet.
Sudmann, T. og K. Henriksbø (2011) Kollektiv handling skaper endring, Fontene 11:50–56.
Säljö, R. (2001) Læring i praksis. Et sosiokulturelt perspektiv, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Tarrou, A.-L. H. og H.S. Johannesen (2010) Perspektiver på kunnskapssyn ved læring i yrkesfagopplæringen, i B. Aamotsbakken (red.), Læring og
medvirkning, Oslo: Universitetsforlaget.
Utdanningsforbundet (2009) Frafall fra fagopplæring
– slik yrkesfaglærere ser det, Oslo: Utdanningsforbundet.
Vogt, K.C. (2007) Gutter i mannsdominerte yrkesfag.
Valg av utdanning og arbeid, Masteroppgave, Universitetet i Bergen.
Vygotsky, L.S. (1978) Mind in society. The development
of higher psychological processes, Cambridge, MA:
Harvard University Press.
Willis, P. (1977) Learning to labour. How working class
kids get working class jobs, Aldershot: Ashgate.
Willis, P. (2000) The ethnographic imagination,
Cambridge: Polity Press.
Willis, P. (2004) Twenty-five years on, i N. Dolby og
G. Dimitriadis (red.), Learning to labor in New
Times, London: Routledge.
33
«Lille Norge»: Emigranters
fellesskapsutfordringer i Spania1
Jan-Kåre Breivik
«Little Norway»: Emigrant
community challenges in Spain
This article examines emigration from Norway
to Spain and questions around belonging and
sense of community. The current destination,
Arguineguín in Gran Canary, signifies different
things to the various actors who inhabit the site’s
various arenas. In light of the consequences of
the financial crisis for the Spanish people, Norwegians in exile are in a situation where the «idyllic» pictures of their new «home in the south»
decompose. More realistic pictures surface and
produce discomfort. For some emigrants a desire
for social involvement evolves. Others think and
react differently – through ethnic consolidation
or withdrawal. Through interviews with Norwegian health and welfare migrants we discuss
Norwegian establishment and mobilization in
Spain, and challenges inherent in community
work in new contexts.
Jan-Kåre Breivik
Professor
Institutt for sosialfag og vernepleie,
Høgskolen i Bergen
E-post: jkb@hib.no
Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 34–47.
© 2015 Fagbokforlaget
34
Artikkelen tematiserer emigrasjon, lokal forankring
og fellesskapsutfordringer. Den aktuelle destinasjonen Arguineguín, Gran Canaria i Spania, erfares
forskjellige for aktørene som bebor stedets ulike arenaer. I lys av finanskrisens konsekvenser for spansk
økonomi og levekår befinner nordmenn i frivillig
eksil seg i en situasjon hvor en allerede forestilt
«idyll» brytes gjennom mer synlig nød i lokalbefolkningen. Dette medfører ubehag i de nordeuropeiske
etniske enklavene. For noen av emigrantene utløses
et ønske om sterkere sosialt engasjement i solidaritet
med lokalbefolkningen som er hardt rammet. Andre tenker og reagerer annerledes – gjennom etnisk
konsolidering eller tilbaketrekking. Gjennom intervjuer med norske helse- og velferdsemigranter problematiseres blant annet norsk etablering og mobilisering. Gjennom dette berøres utfordringer samfunnsarbeid står overfor i lite utforskede kontekster.
Innledning
Jeg bestemte meg for å flytte til Gran Canaria da min helsetilstand ble verre. Med uføretrygd fra Norge fikk jeg råd til å kjøpe leilighet i Arguineguín. Jeg har aldri angret på at
jeg flyttet. Familien er også fornøyd (Jon 58).
Jon (reumatiker fra Vestlandet) eksemplifiserer
trenden med å emigrere fra Norge til Spania, for
oppnåelse av bedre helse og velferd for seg selv
og egen familie. Dette inngår i en større emigrasjonstrend hvor helsegrunner (Helset 2000),
ønsker om behagelig pensjonstilværelse (Gustafson 2008, 2009; Helset, Lauvli og Sandlie 2004)
og orientering mot alternative livsstiler og det
gode liv (Benson og O’Reilly 2009) står sentralt.
I likhet med flere andre emigranter fra Norge til
Gran Canaria – rapporterer Jon om gunstige hel-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
sevirkninger og forbedring av livskvalitet. Noen
vektlegger samtidig at ny livssituasjon er utfordrende:
For ti år siden ble jeg syk og var en enslig
mor for to små barn. Heldigvis hadde jeg
rettigheter og vi flyttet til Arguineguín. Alt
er bedre helsemessig, men det sosiale livet er
vanskelig, for hele familien (Bodil 45).
Bodil (med ME, fra Østlandet) poengterer at
«det vanskelige sosiale livet» handler om flere
ting. Ved å flytte foretas et oppbrudd fra vante
omgivelser i Norge. Det er et tap, ettersom kontakten med venner, medpasienter2 og slekt i Norge blir mindre hyppig og nært. Så skal det etableres ny forankring i et fremmed land hvor språk
og kultur er annerledes. Da er det forståelig at
en søker å etablere seg et sted hvor det er mulig å
treffe kjente og hvor det allerede eksisterer norsk
bosetning. Arguineguín er et slikt sted.
Arguineguín er også et sted hvor kanariere
lever og bor, og lokalsamfunnet har fått merke finanskrisens konsekvenser i form økt arbeidsløshet, fattigdom og økte interne klasseskiller. Norske emigranter befinner seg dermed i en situasjon
hvor en allerede forestilt «idyll» brytes gjennom
mer synlig nød i lokalbefolkningen. Dette medfører ubehag, men også ønsker om sterkere sosialt engasjement i solidaritet med kanarierne.
Undersøkelse av muligheter og barrierer for solidarisk samhandling mellom emigranter og kanariere utgjør en viktig tematikk, og behandles
som en vesentlig utfordring for dem vi skal stifte
bekjentskap med i denne artikkelen. De har
forholdt seg til slike migrasjonsutfordringer og
det å være norsk i Spania på ulike måter. I andre
sammenhenger og i migrasjonslitteraturen snakkes det om etnisk konsolidering/mobilisering og
gettodanning/segregasjon – som medfører dilemmaer og utfordringer knyttet til integrasjon
og lokal/nasjonal forankring.
Gjennom intervjuer med norske helse- og
velferdsemigranter ønsker jeg i det følgende å
problematisere etnisk etablering og mobilisering
blant nordmenn i Spania. Her berøres utfordringer samfunnsarbeid står overfor i lite utforskede
kontekster. Dette knyttes først og fremst til behov for fornyelse av forståelsen av hva felleskap
(community) er og kan være i dag (Day 2006)
på steder hvor ulike grupperinger og krysskuttende fellesskap sameksisterer uten nødvendigvis
å samhandle så mye (Cresswell 2004). Fokus på
«samfunnsarbeid som nærmiljøarbeid» (Garsjø
1987) og «bidrag til lokal oppgaveløsning» (Kaasa 1989) må dermed utfordres gjennom analyse
av dilemmaer folk står overfor der avgrensing av
relevante felleskap er problematisk. Arguineguín
er, som andre turistdestinasjoner, et slikt sted.
I samfunnsarbeidets ånd (Freire 1995) diskuteres
barrierer og muligheter for allianser og solidaritet mellom «lokalsamfunnets» aktører og beboere (kanariere, nordmenn, turister) – opp mot
tendenser til segregering og etablering av «gated
or guarded communities» (Atkinson og Blandy
2005) blant relativt rike innflyttere fra nord.
Transnasjonal migrasjon og velferd
I tråd med Gustafson (2008) poengteres det
at de fleste studier av transnasjonal migrasjon
har vektlagt migrasjon fra sør til nord. Her er
det strømmen den andre veien som undersøkes.
Den norske emigrasjonsbølgen til Spania (særlig
Gran Canaria) utforskes her hovedsakelig gjennom hva emigrantene selv forteller og peker på.
Norsk helse- og velferdsrelatert migrasjon har
vært økende,3 med betydning for fellesskap og
lokalsamfunn både her og der. I de siste årene
har emigrasjonen blitt et betydelig fenomen4
med konsekvenser for det norske samfunnet som
sådan og for nasjonal og lokal politikkutforming
også i Spania. Fenomenet er dermed knyttet til
generell velferdspolitikk, til bestemte velferdsordninger, helsetjenester og sosiale rettigheter,
samt grunnleggende spørsmål om sosialt medborgerskap i en europeisk sammenheng. I norsk
forskning om migrasjon og etniske relasjoner, er
det ingen nye prosjekter som fokuserer på norsk
emigrasjon. Dette er heller ikke nevnt som et
tema i Brochmann og Hagelunds (2005, 2012)
35
Jan-Kåre Breivik
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
omfattende forskning om migrasjonskonsekvenser for velferdspolitikk i de nordiske landene.
Mulige problemer, fordeler og utfordringer i
«velferdsrelatert emigrasjon» nevnes sjelden i
offisielle rapporter, og status som emigrant fra
Norge er lite diskutert i lys av velferd eller helseutfordringer. Dette er merkelig, da de fleste
offentlige helserelaterte dokumenter diskuterer
«helsemessige problemer blant innvandrere». Utvandrere er også innvandrere et eller annet annet sted.5 Utredningen om Velferd og migrasjon
(NOU 2011:7) er imidlertid et unntak ettersom
den eksplisitt behandler utfordringer for Norge
knyttet til norsk utvandring, særlig til Spania. Et
spørsmål som berøres er om norske trygders «eksportabilitet» (s. 64) kan bidra til å undergrave
prinsippene for den norske velferdsmodellen.
Som vi skal se har den nye velferdsrelaterte
emigrasjonen også forandret livene for mange
norske enkeltpersoner og familier, og samtidig
bidratt til nye problemer og nye muligheter for
vertslandet og lokalsamfunn i Spania. Her vil
hovedfokuset være på hvordan en bestemt gruppe norske helse- og velferdsemigranter på den
sørlige kysten av Gran Canaria (Arguineguín)
håndterer identitetsspørsmål og «sense of community» (Massey 1994; Bracht, Kingsbury og
Rissel 1999), knyttet til fellesskapsutfordringer
i utlendighet.
Arguineguín, Gran Canaria – Lille Norge?
Kjennskapet til Arguineguín har jeg hovedsakelig fått via antropologisk feltarbeid fra 2005–
2013, med deltakende observasjon og åpne intervjuer over tid (Breivik 2012). Arguineguín
beskrives hyppig som en liten «fiskerlandsby», på
Gran Canarias sørlige kyst. På Wikipedia vektlegges den norske tilstedeværelsen:
The Norwegians have especially taken the
fishing village into their hearts, and the
Norwegian population is quite large in the
winter time. This might also be due to the
Norwegian school, Norwegian church and
a Norwegian health center being located
36
in or just outside of Arguineguín. There is
also a Norwegian doctor’s office – located at
the marketplace in Arguineguín – and a big
Norwegian-owned timeshare holiday resort
named Anfi del Mar, located just outside of
Arguineguín.6
Det er ingen tvil om at nordmenn utgjør en
svært synlig gruppe i Arguineguín, særlig i vintersesongen fra oktober og utover. Da starter de
norske pensjonistenes 3–6 måneders opphold.
De norske institusjonene som er etablert (særlig
skole, helse og kirke) bidrar til at språkbarrierer
sjelden er et problem. Det er fullt mulig å være
i Arguineguín uten å snakke andre språk enn
norsk. I perioder kan Arguineguín dermed oppleves som mer norsk enn spansk/kanarisk – og
det er forståelig at flere av emigrantene snakker
om stedet som «Lille Norge». En av mine samtalepartnere, Anders (71), forteller om hvor flott
det er å være «del av et stykke norsk koloni» i
Arguineguín:
I sesongen flytter 6000 entusiastiske nordmenn inn, og du har omtrent samme antall
kanariske innbyggere bosatt. 21 fulle fly kommer ned på en gang fra Norge. At nordmenn
har råd til det er herlig. Her har vi norske
butikker, kirke, rehabilitering og skole: you
name it!
Dette bildet forsterkes av et bosetningsmønster
hvor nordmenn i økende grad investerer i boliger
og gunstige boligtomter. Den norske Canariajournalen skriver:
Oppover fjellsidene bak bykjernen i Arguineguín er det reist en rekke boliger hvor svært
mange er bebodd eller eid av nordmenn,
enten som overvintringssted, feriebolig eller
som fast bolig.7
Andre kilder problematiserer hus- og eiendomsoppkjøp fra velstående nordboere, med økte boligpriser som i effekt fortrenger vanlige kanariere
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
fra boligmarkedet. I disse nye boligområdene
som i overveiende grad er på norske hender, er
det tendenser til avskjerming gjennom ulike sikkerhetstiltak som gittergjerder, overvåkningskameraer og bruk av vakter. Når vi i tillegg vet at
flere av de norske institusjonene er eksklusive for
nordmenn – kan en hevde at nordmenn i Arguineguín beveger seg mot et «gated» eller i alle fall
«guarded community» (Atkinson and Blandy
2005).
Sol og klimastabilitet har vært viktig for
mine samtalepartnere, men dette bestemte reisemålet har også blitt formet av reiselivsnæringen.
Mange norske emigranter på Gran Canaria startet som turister (Haug, Dann og Mehmetogulu
2007). Den norske staten har også bidratt, først
ved å velge destinasjonen for statlig støttet rehabiliteringsreiser (Statens helsereiser), for det andre ved at det er mulig å ta med seg trygd og
annen økonomisk støtte ut av landet.8 Staten gir
også støtte til rehabiliteringssenteret Valle Marina, Den norske skolen og Sjømannskirken i
Arguineguín. Disse institusjonene er med på å
holde den norske minoriteten sammen og bidrar
dermed til en sterk grad av etnisk gruppefølelse (Brubaker 2006) og «sense of community»
(Massey 1994), ettersom nesten alle emigrantene
er flittige brukere av dem. Sjømannskirken er,
som vi skal se, ikke bare et viktig knutepunkt
for nordmenn i utlandet, men også et sted hvor
sosialt engasjement og broer mellom nordmenn
og kanariere kan oppstå.
Arguineguín er dermed ikke et tilfeldig valgt
reisemål. Mange har beskrevet Arguineguín og
området rundt som optimalt for personer med
reumatisme, psoriasis og astma og allergi. Klimaet er påstått helsefremmende.
Valle Marina er et lite ferieparadis på sydspissen av Gran Canaria som eies av Astma- og
Allergiforbundet. Det unike klimaet og den
rene luften er helsebringende og særs gunstig
for mennesker med lunge-, hud- eller allergiproblemer, men man behøver ikke å ha helseutfordringer for å dra hit og trives. Området
er vakkert innredet, beplantet og holdes pent
og rent av egne ansatte. Valle Marina er et
lite stykke Norge i eksotiske omgivelser, en
idyllisk liten landsby i solen, og for dem som
måtte trenge det, også et behandlingssenter.9
Her fremkalles myten om El Dorado, et paradis hvor alt stemmer, med henvisninger til «en
idyllisk liten landsby i solen» som forsterker forestillingene om at det gode konfliktfrie samfunn
finnes (Day 2006). Valle Marina tilbyr i tillegg
helsegevinst og rehabilitering. Det siste er også
noe av grunnen til at den norske stat har støttet
behandlingsreiser (NOU 2002) og andre rehabiliteringstilbud til dette og lignende steder. Staten
kan dermed ha bidratt til å gjøre permanent emigrasjon mer attraktivt også for andre potensielle
helse- og velferdsemigranter. Flere av mine samtalepartnere ble rekruttert slik:
Jeg har vært med på flere behandlingsreiser
med Statens helsereiser. Effekten var god, så
da jeg ble tilbudt undervisningsstilling ved
Den norske skolen i Arguineguín sa jeg ja og
flyttet permanent (Morten, 57).
Eva (52) forteller om sønnens første behandlingsreise til Gran Canaria:
Vi så hvor helbredende dette var. Så flyttet vi,
hele familien, og min mann og jeg begynte
som lærere på Den norsk skolen.
Den norske skolen er dermed også viktig,
sammen med rekken av kommersielle foretak
knyttet til turisme, eiendom og helse, som et
eksklusivt arbeidsmarked for nordmenn på øya.
Arguineguín har gjennom dette blitt et sted hvor
nordmenn gjerne reiser, etablerer seg og utgjør
en forskjell (i antall, økonomisk og kulturelt), på
godt og vondt.
Flere kanariske småsamfunn, som Arguineguín, er i dag dominert av turisme og migrasjon.
Disse samfunnene har sine særegne historier
– og flere har siden 1880-tallet vært involvert i
37
Jan-Kåre Breivik
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
helseturisme særlig fra England (Lemus 2004).
De har erfart flere økonomisk motiverte emigrasjonsbølger (særlig til Latin-Amerika) og stridd
med interne maktstrukturer som flertallet har
følt seg kuet av (Bianchi og Talavera 2004).10
Med masseturismens oppstart på 1960-tallet
endret samfunnene seg dramatisk. Det økende
omfanget av utenlandsk eierskap oppleves som
negativt av noen, men samtidig er mange takknemlige for de mulighetene som turismen gir
(Tudela, Lemus, Moore og Armas 2004).
Emigrantene – hvem er de?
Intervjuarbeidet har resultert i fortellinger fra 14
emigranter rundt Arguineguín/Gran Canaria.
Fortellingene handler om identitetsutfordringer
og om tvetydig forankring. De fleste nyter godt
av velferdsordninger og helsetilbud med støtte
fra Norge (og Spania). Mine 14 samtalepartnere
er mellom 20 og 71 år gamle, seks kvinner og
åtte menn. Alle hadde en eller flere helsetilstander relatert til bevegelsesproblemer, astma/allergi
og/eller hudsykdommer. For alle utgjorde dette
et viktig migrasjonsmotiv.
Intervjuene har vært semistrukturerte, med
åpning for temaer som forskeren ikke nødvendigvis var klar over betydningen av i forkant.
I reinskrivingen av intervjuene har mine samtalepartnere blitt konsultert via epost.11 De er rekruttert på forskjellige måter. Først annonserte
jeg gjennom tilgjengelige kanaler (for nordmenn
i Spania), ulike diagnosebaserte interesseorganisasjoner og deretter brukte jeg personlige kontakter for å la ballen rulle videre. Alle har fått
tilbud om anonymisering, noe som innebærer at
navn er endret, samt noen biografiske detaljer:
•
•
•
•
•
•
•
•
38
Erna, 65, fibromyalgi, depresjon
Anders, 71, polyneuropati
Roger, 20, astma (adoptert, mobbet)
Iselin, 36, astma, allergi, hudsykdom
Lars, 45, ryggproblemer, lumbago
Steinar, 46, allergi, hypersensitivitet
Jon, 58, reumatisme
Ella, 62, ryggproblemer
•
•
•
•
Morten, 57, psoriasis, leddgikt
Eva, 52, astma, nakkeproblem
Richard, 21, astma, allergi
Bodil, 45, kronisk utmattelsessyndrom
(CFS) og ME
• Torstein, 69, hjerneslag, polio, reumatisme
• Lillian, 54, leddgikt, psoriasis
Fem kommer fra Vestlandet, fem fra Nord-Norge og fire fra Østlandet. Det er altså en overvekt
fra vest og nord hvor klimaet er fuktig og/eller
kaldt. Mange emigranter kan dermed også kalles
klimaemigranter. Et annet viktig fellestrekk er at
de (minus to) på en eller annen måte er knyttet
til Den norske skolen: som (tidligere) lærere eller
ektefeller til lærere, som tidligere elever eller som
foreldre. De fleste eier sine leiligheter eller hus
på øya, mens noen få er leietakere. Nesten alle
holder mulighetene åpne for å returnere «hjem».
Halvparten har da også eiendom i Norge. Nordmenn er dermed relativt velstående i Spania selv
de som har arbeiderklasse- eller lavere middelklassebakgrunn i Norge.
Jeg startet med sitat fra Jons historie, som er
representativ for emigrasjonstrenden gjennom
sin alder (58) og diagnose. Han er også blant de
relativt velstående i Spania, ved at den norske
uføretrygden muliggjorde kjøp av egen leilighet
i Arguineguín.
Rogers historie
En stor andel av emigrantene er eldre og sliter
med mobilitetsproblemer, som Jon ovenfor. Men
det er også viktig å erkjenne det faktiske mangfoldet. Unge Rogers historie er et interessant og
annerledes utgangspunkt. Han ønsker tydelig å
distansere seg fra det stereotype bildet av nordmenn i Spania – med henvisning til hvordan dette ble utformet gjennom dokusåpen Sydenliv 12 på
NRK i 2002/2003.
Det var for mye fokus på pensjonistenes problemer og oppførsel. Veldig pinlig! Jeg er ikke
mot disse folkene, men å presentere dem som
representanter er trist. De vil at alt skal være
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
tilgjengelig på norsk. De har sin egen matbutikk med norske produkter og oppfører seg
som ufølsomme kolonialister. Mange ser ned
på lokalbefolkningen. Jeg er ikke en av dem
(Roger 20).
Roger var 20 år gammel da jeg møtte ham i
Arguineguín. Han sliter med astma, og han er
dessuten adoptert fra Colombia. Adopsjonsstatusen er relevant for hans historie, men det var
astmaen som førte ham til Kanariøyene:
En annen av mine yngre samtalepartnere, er helt
enig, og mener at de norske pensjonistene er altfor krevende:
Jeg har hatt astma siden jeg ble født og begynte å bruke medisin da jeg var seks, men
problemene ble verre år for år. Som tiåring
ble jeg medlem av astma- og allergiforeningen og vi fikk høre om Den norske skolen på
Gran Canaria. Da jeg fylte 11 flyttet vi. Effekten var enorm. For første gang i livet følte
jeg at jeg kunne bevege meg fritt.
De forventer at kanarierne kan norsk, ikke
at vi snakker spansk. Dette er et problem for
oss som prøver å vise respekt, særlig nå som
finanskrisen rammer så hardt (Richard 21).
Noen av de eldre norske emigrantene ønsker
også å posisjonere seg på lignende måter. Ella
(62), som kom til øya for 20 år siden og er snart
pensjonist selv, bestemte seg raskt for å leve
sammen med kanarierne og snakke deres språk:
«Jeg utstår ikke tanken på å leve i en norsk feriegetto.» Hun kjøpte seg tidlig hus i et kanarisk
boligområde utenfor Arguineguín, og engasjerte
seg i lokalt organisasjonsliv for å lære mer om
det kanariske samfunnet. Nå sier hun at hun har
flere kanariske venner enn norske, særlig etter at
hennes tre barn ble voksne og flyttet til Norge.
Til å begynne engasjerte hun seg særlig i «studier» av lokale skikker og beretninger om hvordan
Kanariøyene var i førkolonial tid. Etter at finanskrisen direkte rammet folk i hennes nærmiljø,
begynte hun å engasjere seg i solidaritetsarbeid
gjennom Lions Club, og senere i aksjonen Comida para hoy (Mat i dag) sammen med kanariske
venner. Comida para hoy er en bredt sammensatt
aksjon som organiserer utdeling av mat og klær
til nyfattige kanariere. Aksjonen ble opprettet i
2008 med deltakelse fra frivillige ildsjeler, organisasjoner som Caritas, Lions Club, Asociacion
de Vecinos (Nabohjelpen) og Sjømannskirken.
Aksjonen har også løpende kontakt med sosialkontoret i Mogan kommune (La Gaviota 2009).
Richard støtter denne aksjonen, men uten å gå
aktivt inn i den. Han bidrar først og fremst som
Facebookaktivist.
Familien bestemte seg raskt for å forlenge Arguineguínoppholdet. Men senere da Roger skulle
starte på videregående, dro de tilbake til Norge:
Det var en stor tabbe. Overgangen til videregående skole var vanskelig. Jeg ble mobbet
– og mye var knyttet til hudfarge. Før var alt
ok, men plutselig, på en større skole bare økte
det på. I ett og et halvt år holdt jeg ut – men
så måtte jeg slutte. Hvis jeg hadde fortsatt,
ville jeg ikke vært i live i dag.
Han fikk familien med seg til Gran Canaria på
ny. Men denne gangen var flyttingen motivert
av å unnslippe rasistisk mobbing. I Arguineguín
har han nå gjort ferdig videregående, og bor
fremdeles på øya. Han beskriver seg selv som en
funksjonell einstøing som verken er integrert i
det kanariske/spanske eller det norske samfunnet i Arguineguín. Det er det begrensende ved
ethvert småsamfunn han fremhever når han
sammenligner Norge og Spania:
Stedet jeg kom fra på Vestlandet er et lite
samfunn, med mye sosial kontroll, ikke ulikt
hvordan nordmenn på Gran Canaria opererer. Det er mye sladring og alle vet alt om
hverandre. Det er ingen steder å gjemme seg
bort. Hvis du får et dårlig rykte, sliter du som
faen. Det henger ved.
39
Jan-Kåre Breivik
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Da han flyttet tilbake til Gran Canaria var han
på en måte «merket», som han selv sier det:
Jeg var psykisk nedbrutt, og utviklet spiseforstyrrelse og depresjon. Jeg var et lett bytte
for mobbing. Jeg har fortsatt sosial angst og
er fortsatt hjemsøkt av selvmordstanker. Men
det er allikevel lettere nå.
I denne turbulente situasjonen bestemmer han
seg for å komme ut av skapet som homofil, noe
som gikk bedre enn fryktet. Medelevene tok det i
grunnen fint. Men noen av guttene var vettskremt.
Å komme ut av skapet ble en god opplevelse,
men hans sosiale liv er fortsatt begrenset. Det er
allikevel mer balansert enn før, med flere interesser innen sport og film, og han går regelmessige
til psykolog. Han setter også pris på sporadiske
treff med skolekamerater, og et hyppigere sosialt
liv med familiemedlemmer som nå også inkluderer kanariere.13 Når spørsmål om framtidsplaner
og en eventuell retur til Norge kommer opp, er
han fremdeles ambivalent:
Jeg ønsker å begynne på universitetet, men
å gjøre det i Norge er problematisk. Jeg har
ikke noe sted jeg føler meg spesielt knyttet
til. Å studere på Gran Canaria eller et annet sted i Spania er et alternativ, men jeg er
ikke så flytende i spansk. Dessuten er jeg ikke
sikker på om jeg er i stand til å ta denne avgjørelsen nå.
Som en internettkyndig mann er Roger fullstendig klar over at studiene ikke er 100 % avhengig av entydig lokalisering, verken med tanke på
opprettholdelse av sosiale relasjoner eller studier.
Nettbaserte studier vurderes fortløpende, og han
er hyppig bruker av nettstøttet kommunikasjon
via for eksempel Skype og sosiale media som
Face­book.
Roger er fortsatt ung, og hans framtidsplaner er klart influert og til dels begrenset av hans
helse, og særlig hans psykiske tilstand. Han har
fortsatt selvmordstanker, og han er på mange
40
måter i en ekstrem grensesituasjon. Han er en
outsider i livet, selv om han gradvis har begynt
å få kontroll over eget liv. Vi kommer tilbake til
Rogers historie i diskusjonen. Den neste fortellingen kommer fra en kvinne som er noe eldre.
Emigrasjonsmotivasjonen er like sterk, men hennes dilemma rundt bosetting i utlandet er annerledes.
Iselins historie
Iselin (36 år) er en av de første helsemigrantene
jeg møtte i Arguineguín i 2005. Første gang hun
kom til Gran Canaria var i 1999. I Norge hadde
hun en grad i ledelse og administrasjon, og jobbet noen år i ansvarsfulle posisjoner. Hun likte
ansvaret hun fikk, men slet med å klare jobben
og var ute i lengre sykefravær. Etter innleggelse
på Rikshospitalet begynte hun å skjønne alvoret.
Hun husker at hun lå i sykehussengen og tenkte;
Livet blir ikke som planlagt. Hvis alle dører sto
åpne, hva ville jeg da ha gjort? Plutselig skjønte jeg
det: Dra til Gran Canaria! Iselin hadde feriert på
Gran Canaria før denne hendelsen. Innskytelsen
var dermed forståelig:
Planen ble å teste ut Puerto Mogan nær Arguineguín i seks måneder, etter at jeg hadde
fått ryddet av veien mine økonomiske bekymringer. En venn av meg kjente tilfeldigvis Miriam14 som hadde en leilighet til utleie.
Via arbeidskontoret kunne jeg være arbeidssøker i et annet europeisk land i tre måneder,
og fortsatt opprettholde trygden. Med egne
sparepenger var jeg i stand til å ta skrittet helt
ut. Jeg ble ganske raskt bedre – og opplevde en livssituasjon og et funksjonsnivå som
var mye bedre enn i Norge. Jeg leste, trente,
svømte og hadde det helt topp. Jeg ble rett og
slett restituert. Siste kvelden hadde vi en avskjedsfest på stranden, og der traff jeg mannen jeg nå er gift med.
Tilbake i Norge ble Iselin verre, og hun ønsket
å returnere til Gran Canaria raskest mulig. Med
de nye helsebringende erfaringene og et potensi-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
elt kjærlighetsforhold i vente, var valget ikke så
vrient. Seks måneder senere var hun igjen klar
for å reise. For å finansiere det nye oppholdet,
undersøkte hun alle mulige jobbalternativer i
Arguineguín og Mogan. Hun jobbet blant annet som lærervikar, og etter en stund fikk hun
regelmessige oppdrag på Den norske skolen i
Arguineguín. Iselin har skiftet adresse fra Norge til Spania, permanent. Hun betaler dermed,
i likhet med andre i samme situasjon, skatt til
Spania, men opprettholder samtidig sitt juridiske statsborgerskap i Norge.
Dette betyr at jeg fortsatt lever mellom to
land, og flytter frem og tilbake mellom Norge og Spania. Men mannen jeg har giftet
meg er tysk, og vi har et barn sammen, og
vi lever i en helkanarisk miljø – utenfor den
norske gettoen. Der vi bor er det bare oss som
ikke har spansk som morsmål. Det er virkelig
et privilegium å bli integrert i det kanariske
samfunnet, og samtidig ha en fot innenfor
det norske samfunnet.
I denne unike mellomposisjonen har Iselin skaffet seg et interessant komparativt blikk på Gran
Canaria. En ting er hennes perspektiv på den
urettferdigheten de fleste kanarierne erfarer, for
eksempel hvordan velstående nordeuropeere fritt
kan kjøpe eiendommer og bidra til prisøkninger
som fortrenger lokale kanariere fra eiendomsmarkedet og bli behandlet som annenrangs borgere i
eget land. Etter at finanskrisen begynte å ramme
vanlige kanariere, mener hun at dette har blitt
enda viktigere. Hun har derfor, som både Ella og
Erna, engasjert seg i solidaritetsaksjonen Comida
para hoy men uten å gjøre noe stort nummer ut
av det. I tillegg er hun veldig opptatt av den vanskelige situasjonen rundt de afrikanske båtflyktningene som har ankommet Kanariøyene siden
slutten av 1990-tallet.
Iselin poengterer at solidarisk engasjement
og å lære det lokale språket skikkelig er uhyre viktig, for å bli integrert, og for å vise et minimum av
respekt. Her distanserer hun seg fra den såkalte
norske gettoen i Arguineguín:
Det er et kunstig samfunn med en merkelig
sammensetning av folk, pensjonister, sosialklienter og mangemillionærer innenfor det
samme lille territoriet. Det mest problematiske er allikevel holdningene deres og den
ufølsomme brifingen av rikdom og velstand.
Jeg tenker også på hvordan vi kritiserer innvandrere i Norge, og fremhever at de må lære
seg norsk. Da er det virkelig flaut å se hvordan nordmenn som bor her i årevis, bare kan
noen få enkle setninger på spansk.
Når jeg ber henne om å fortelle mer om det norske samfunnet i Arguineguín, forteller hun mye,
og hun er tydelig på å distansere seg fra «dem»:
Jeg er inne i et annet miljø. Du burde virkelig snakke med de som er en del av den norske Arguineguínklikken. Jeg har valgt å ikke
være en del av det der.
Jeg forteller henne at jeg har prøvd å få andre
i tale, og at jeg til en viss grad har lyktes. Problemet er allikevel at ingen vil definere seg som
fullverdige medlemmer av denne enklaven. Iselin samtykker og legger til at mange innenfor
ønsker å definere seg selv som mer distansert enn
de egentlig er. Dette handler også om å definere
hva det norske samfunnets kjernevirksomheter
og institusjoner består av. Når jeg så påpeker at
Den norske skolen, der hun har jobbet og har sitt
kollegiale fellesskap, er en sentral knutepunktinstitusjon – kan hun ikke annet enn å være enig.
Dette utgjør da også en del av hennes tvetydighet ved å leve på Kanariøyene: og hun er delvis
skamfull over selv å være del av det hun betegner
som norsk Harryland. Som Roger, refererer hun
til dokusåpen Sydenliv – med samme type forlegenhet.
Det var virkelig trist å se denne serien. Vi
følte oss misbrukt. Men jeg må innrømme
41
Jan-Kåre Breivik
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
at de også tok «oss» på kornet. De norske
pensjonistene som hadde problemer med å
få kjøttet skikkelig stekt med sprø svor, for
eksempel, fremhevet virkelig de STORE problemene vi nordmenn har her nede.
Med dette ironiske utsagnet forlater vi Iselin for
en stund, og går inn i emigranthistorien til ekteparet Erna og Anders, som er nærmere stereotypiene av nordmenn på Gran Canaria som Roger
og Iselin har skissert. De er pensjonister med en
fin leilighet i sentrum av Arguineguín, nær Den
norske klubben og Norsk medisinsk senter.
Erna og Anders sine historier
Første gang jeg møtte Erna (65) var på den norske Sjømannskirken i Arguineguín i 2005. To år
senere støtte jeg på henne og ektemannen Anders (71) ved en utendørskafé utenfor Den norske klubben. De vinket meg til bordet sitt, og
fortalte meg at de gjerne ville fortelle sine historier. Anders åpner med å presentere en gigantisk
politisk idé. Erfaringene med å flytte til Gran
Canaria har vært så bra, mener han, at det nå
er på høy tid at den norske stat investerer i land
mellom Arguineguín og Maspalomas:
De bør bygge boliger for eldre og syke nordmenn, og også opprette tilpassede leiligheter
for pensjonister. Gjør det stort! Ansette spanjoler og lære dem norsk!
Han mener det alvorlig, og forteller at han er i
kontakt med de store gutta i Arbeiderpartiet om
emnet:
For meg startet det hele i tidlig på 1990-tallet, da jeg fikk min første indikasjon på at
jeg hadde alvorlige helseplager og legen min
skrev ut en lengre sykemelding.
Problemet var diffust, men til slutt ble hun noe
bedre selv om hun hadde assistansebehov og ofte
måtte bruke rullestol. Under en reise til Argentina, erfarte hun at solen og varmen i Buenos Aires
gjorde underverker. Hendelsen beskrives som et
vendepunkt i livet – med løfte om en bedre fremtid under en helbredende sol. Vel hjemme i Norge opplevde hun nye tilbakeslag, først ett år med
sykefravær, deretter ett år tilbake i arbeid som
lærer, med mye slit. Dette var tre år før et team
av medisinske eksperter bidro til en avgjørelse i
Trygderetten omkring diagnosen fibromyalgi.15
En lege sa jeg hadde fibromyalgi, men den
andre kunne ikke finne alle tegnene (18
ømme punkter). Men til slutt fikk jeg diagnosen, og min uførepensjon. Den argentinske opplevelsen var så god. Solen og varmen
var virkelig helbredende. Da Anders fikk sin
alderspensjon og jeg omsider min uførepensjon, kunne vi planlegge å tilbringe perioder
av våre liv i sør.
Trangen til å returnere til sol og varme var sterk.
Men Gran Canaria var ikke et opplagt valg. Argentina og Tunis fristet mer, men til slutt viste
det seg at Arguineguín, Gran Canaria, var det
beste alternativet.16
Investeringen bør være store. Jeg tror dette
er den eneste måten å sikre og opprettholde
norsk velferd – før våre oljeressurser tar slutt.
Dette stedet er perfekt. I Arguineguín er det
sjelden mer enn 30 ºC og sjelden mindre enn
24 ºC. Det er akkurat slik vi må ha det for
å fungere. Så – Arguineguín ble til slutt det
utvalgt sted.
Med denne kraftsalven gir han ordet til sin kone.
Erna tar opp en annen tråd, og forteller at
de har vært gift i 44 år og har tre voksne barn.
Hun forteller om hvordan de til slutt fant fram
til Gran Canaria og Arguineguín:
Anders støtter opp og legger til at han, på grunn
av sin polyneuropati er berettiget eget kjøretøy,
en elektrisk rullestol/bil, som han har fått et
nærmest personifisert forhold til, og snakker til
i du-form:
42
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Jeg får deg gratis med når vi reiser til solfylte
Gran Canaria og betaler ingenting ekstra for
deg! Pensjonen er god og støttesystemet gavmildt.
Anders og Erna forteller at de ikke var ute etter
et Lille-Norge i utlandet, men at de etter hvert
har kommet til å bli en del av det. Med den mer
permanente flyttingen fulgte andre problemer,
særlig knyttet til kontakt med nær familie og
venner i Norge.
Norge er fortsatt «hjemme» selv om vi ikke
bor der lenger. Vi savner barn og barnebarn,
men familiebesøk fra Norge har økt. Noen
venner har selv flyttet hit. Og nå, når vi virkelig har flyttet hit, er alt gratis – medisinsk
behandling og medikamenter. Det er ikke et
nytt statsborgerskap – men en ganske permanent oppholdstillatelse.
Når jeg spør Anders hvordan det er å være en del
av «den norsk gettoen» i Spania, er han i hovedsak positiv. For ham blir Arguineguín et stykke
herlig norsk koloni hvor folk er fulle av glede. Både
Erna og Anders er enige om hvor koselig det er
å prate med nordmenn i Arguineguín, men når
det kommer til samhandling og samvær med kanarierne er de forskjellige. Erna ønsker å bli mer
grundig involvert, og sier at hun rett og slett er
nødt til å lære spansk, for å komme i kontakt og for
å fungere her.
Etter at ektemannen Anders døde i 2008 har
Erna gjort alvor av denne ambisjonen, og har utvidet sitt nettverk både blant kanariere og skandinaver i nabolaget. Via Sjømannskirken har
hun engasjert seg i frivillig sosialt arbeid, også
sammen med kanariere i aksjonen Comida para
hoy. «Jeg kan jo ikke bare se på at folk i nærmiljøet mitt lider. Vi har alle ansvar for hverandre.»
Gjennom dette har det oppstått samhandlingsarenaer som også bidrar til at hun føler seg mer
integrert og opplever oppholdet på sitt nye hjemsted som meningsfullt.
Diskusjon – tilbaketrekning,
konsolidering eller ekspansjon
Ovenfor peker Erna på en sentral utfordring:
hvordan bli integrert og vise «vertskapet» respekt. Dette er et sentralt tema som de fleste emigrantene berører – på ulikt vis. Emigranthistoriene er dermed mangfoldige beretninger om en
delvis felles identitetsutfordring, om hvordan å
være og å bli noen i en uvant fremmed kontekst.
Selve situasjonen med å være trekkfugl og fremmed i utlandet, gjør selvrefleksjon til noe ufravikelig. Både Erna, Roger og Iselin (og de andre)
må forholde seg til dominante bilder av norskhet
– som i TV-serien Sydenliv og andre reportasjer
om nordmenn i Spania. Gjennom dette oppfører
de seg og reagerer annerledes enn i Norge. Samtidig er det klart at Arguineguín ikke er veldig
fremmed, gjennom den massive norske tilstedeværelsen og institusjonsbyggingen. Samtidig har
den mer synlige nøden i lokalsamfunnet, etter at
finanskrisen begynte å ramme vanlige spanjolers
levekår, forandret emigrantenes forståelser av seg
selv og egen rolle i lokalsamfunnet.
Å være norsk, kanskje særlig i Arguineguín
fordi påminnelsen om egen norskhet er så tydelig, er dermed preget av kombinasjon av stolthet
og skam, engasjement og tilbaketrekking, integrasjon og separasjon, på ulike nivåer. Rogers
historie kan leses på flere måter. Hans selvidentifikasjon som einstøing er gyldig i relasjoner hvor
«ansikt-til-ansikt»-kommunikasjon er en aktuell
nødvendighet. Da føler han seg ikke hjemme og
velger ofte tilbaketrekking som strategi. Roger er
i det hele tatt skeptisk til de repressive sidene ved
småsamfunns tendens til lukkethet, sosial kontroll og mangel på anerkjennelse, basert på egne
erfaringer som annerledes. Han er også blant de
sterkeste kritiske røstene mot norsk gettodannelse og karakteriserer flere nordmenn som ufølsomme kolonialister. Hans fellesskapsforankringer var imidlertid sterkere i nettsammenhenger
hvor Facebook og Skype ble aktivert, noe som
gjorde at han opprettholdt sosial bånd og kontakt relativt uavhengig av geografisk lokalisering.
Her får nettverk en mer sentral betydning enn
43
Jan-Kåre Breivik
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
(romantisert) samlokalisert nærmiljø. I aksjonen
Comida para hoy deltok han typisk nok som Facebookaktivist. Roger er dermed delaktig i unge
folks høyfrekvente bruk av sosiale medier og
nettbasert kommunikasjon (jf. Eimhjellen 2011
og Castells 2012) som åpenbart er ressurser han
trekker med seg videre. Han gjør med andre ord
det mange ungdommer gjør.
I Iselins historie finner vi klare paralleller til
Rogers beretning, særlig der hun tar avstand fra
den norske gettoen – og nærmest føler skam ved
å være assosiert med den. Men hun går dypere
en Roger i å problematisere sider ved å være velstående nordeuropeisk emigrant i Spania. Hun
peker blant annet på urettferdigheten mange
kanariere erfarer på boligmarkedet. Det meste
tilrettelegges for turister og betalingssterke emigranter fra nord. Stadig flere områder gjøres utilgjengelige for store deler av lokalbefolkningen,
gjennom det som mer og mer ligner på «gated
communities» (Atkinson and Blandy 2006) for
de rike. I tillegg er hun opptatt av den vanskelige
situasjonen de afrikanske båtflyktningene som
ankommer Kanariøyene er i:
De setter sine egne liv på spill for å komme til
Europa, mens vi bare kan kjøpe billetter og
bli ønsket velkommen på grunn av vår nasjonalitet og kjøpekraft.
Å ønske fellesskap og solidarisk samhandling
med andre blir dermed påtrengende men
problematisk i praksis – på et sted og i et samfunn
som er så strukturelt og sosioøkonomisk delt.
Det eksisterer få felles samhandlingsarenaer, selv
om aksjoner som Comida para hoy har synliggjort noen muligheter. Hennes historie er derfor
et eksempel på et ønske og en praksis som beveger seg mot brobygging og integrasjon. Dette
utgjør da også en del av hennes tvetydighet ved å
leve som emigrant på Kanariøyene.
For Anders var ikke slike utfordringer like
viktige, ettersom han omfavnet enklavetanken i
større grad enn de andre. Men for Erna er det
annerledes. Gjennom ønsket å bli mer involvert
44
i det kanariske samfunnet, vektlegger hun både
språkkompetanse og sosial deltakelse. I dag klarer hun seg godt, med sine nyervervede spanskkunnskaper og utvidede sosiale engasjement.
Erna har blant annet valgt å engasjere seg sterkere i sosialt og humanitært arbeid gjennom Sjømannskirken – som står i dialog med det lokale
katolske kirkemiljøet i Arguineguín. Hennes aktive deltakelse i aksjonen Comida para hoy er et
godt eksempel.
Anders grandiose drøm handlet om andre
ting, om å gjøre Gran Canaria, mellom Arguineguín og Maspalomas helnorsk. Med statlige
investeringer i land for å bygge boliger for eldre
og syke nordmenn og tilpassede leiligheter for pensjonister, ville han gjøre det stort. Via kontakter
i Arbeiderpartiet mente han at drømmen kunnen realiseres, for å sikre og opprettholde norsk
velferd – før våre oljeressurser tar slutt. Anders er
dermed ikke bare en sterk eksponent for norsk
etnisk konsolidering i Syden, men tenkte videre
mot ekspansjon – mot en norsk koloni på Gran
Canaria. Anders er ikke den eneste som tenker i
disse banene og som setter ord på det. Begrunnelsen for tankegangen kobles gjerne sammen
med at vi (en del nordmenn) ser oss selv som velgjørere – som jo allerede skaper jobber og inntekt
for kanarierne. Kanariske myndigheter sin hyllest til den norske gründeren Bjørn Lyng, som
etablerte det store timesharekomplekset Anfi del
Mar rett ved Arguineguín (Dehli 2005) er et eksempel som gir støtte til en slik forståelse. Flere
av mine samtalepartnere rettferdiggjør norsk
tilstedeværelse med denne jobbskapingseffekten, som på mange måter også er et gode sett fra
spansk/kanarisk ståsted.
Men i Anders’ fremstilling er den kollektive
norske velferden et gode som overtrumfer andre
hensyn. På mange måter samsvarer noe av den
norske etableringen i Arguineguín (og andre
steder i Spania) med denne visjonen, og noen få
norske kommuner har jo allerede bygd syke- og
aldershjem for sine i Spania – i et forsøk på å
kjøpe seg billigere helse og velferd.
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Brobygging og samfunnsarbeid
– bærekraftige utopier?
Flere lokale kanariere i og rundt Arguineguín gir
i økende grad uttrykk for bekymring rundt slike
utfordringer og framtidsscenarioer vi har sett antydet ovenfor. Vi vet at migrasjon fra Nord-Europa, fastlands-Spania, Latin-Amerika og Afrika
påvirker deres hverdag på vesentlige måter, og
har gjort det i uminnelige tider. Dette samsvarer også med hva forskere ved universitetene på
Kanariøyene hevder, at migrasjonsstrømmen til
Kanariøyene, både den illegale migrasjonen fra
Afrika med sine humanitære konsekvenser, samt
velferdsrelatert migrasjon fra andre europeiske
land, legger et kraftig press på spansk økonomi
med sine universelt orienterte og rimelige helse-,
utdannings- og velferdstilbud.17 Dette gjør velferdsrelatert migrasjon til Spania ekstra attraktivt
og samtidig problematisk. Fra et spansk ståsted
kan det innebære en økonomisk byrde og en
utfordring med tanke på integrering, langsiktig
bærekraft og lojalitet. I tillegg kommer dagens
situasjon preget av kraftige kutt i sosiale ytelser,
med økning i fattigdom og sosioøkonomiske forskjeller i lokalbefolkningen, samt bostedsløshet
– hvor forskjellene mellom de relativt velstående
emigrantene (og turistene) fra nord og deler av
den spanske/kanariske lokalbefolkningen øker.
Dette både aktualiserer og vanskeliggjør samarbeid og brobygging mellom befolkningsgrupper
og ulike fellesskap på samme sted.
Det er lett å gripe tak i det vanskelig og problematiske, og å si at endring nedenfra både er
urealistisk (i lys av de sterke eksterne kreftene
som er i sving) og kanskje vel naivt. Det er derfor
alltid viktig med maktkritiske analyser av barrierer og begrensninger. Men det er like viktig
å forstå hvilke mulighetsrom som eksisterer og
kan skapes gjennom å ta utgangspunkt i de samhandlingsarenaene der folk er i dag. Dette innebærer en orientering mot hverdagsliv (Day 2006,
2002) og mikrososiale prosesser. Det handler om
å anerkjenne folk som viktige og kreative aktører
i egne liv. Barrierer og begrensninger er dermed
ikke forhåndsdefinerte determinanter utenfra.
Freires (1995) problematisering av det han kaller «grensesituasjoner» er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner må ikke forstås
som endepunkter, men at folk ut fra analyser av
konkrete situasjoner kan se og skape muligheter
for endring. I lys av finanskrisens konsekvenser
for spansk økonomi og levekår befinner mange
kanariere seg i en slik situasjon. Det samme gjør
emigrantene, som opplever at den nye situasjonen med mer synlig nød i lokalbefolkningen er
krevende. Alt dette kan representere en grensesituasjon – som kan åpne for nye handlingsrom og
kritisk refleksjon/handling blant og på tvers av
skiller mellom «gjester» og «vertskap».
I et samfunnsarbeidsperspektiv er det særlig fellesinitiativer nedenfra som fortjener oppmerksomhet – og de kan gjerne være små. Det
kan dreie seg om lokale og translokale initiativer
hvor ulike krefter samhandler for å bekjempe
fattigdom, skape gode oppvekstsvilkår for barn
og unge eller utvikling av «grønn», «sosial» og
«bærekraftig» turisme og boformer – sammen
med de det gjelder. I og rundt Arguineguín
har noen av mine samtalepartnere deltatt og
vært engasjert i slike initiativ sammen med lokale kanariske krefter. Det nye samarbeidet
mellom den lokale katolske kirken, den norske
sjømannskirken i Arguineguín og andre frivillige organisasjoner i området, rundt felles støtte
til familier som er særlig sterkt rammet av den
økonomiske krisen, er i følge mine samtalepartnere Ella, Erna, Iselin og Roger ett slikt initiativ.
Aksjonen Comida para hoy er et konkret initiativ
som også peker framover – til mulig brobygging
mellom emigranter og kanariske fastboende.
Ulike emigrantfellesskap har muligheter til å gå
i dialog med og samhandle med lokalbefolkningen og dens organisasjoner for å skape bedre og
mer bærekraftige fellesskap – sammen. Det er
imidlertid ikke gitt at dette skjer, men vi har allerede sett at det finnes kimer til slikt samarbeid
i Arguineguín.
45
Jan-Kåre Breivik
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Noter:
1
Takk til kollegaer og samtalepartnere, og til
de to anonyme fagfellene fra Tidsskrift for
Velferdsforskning som har gitt viktige innspill.
2 Medpasienter forstås her som medlemmer
i et diagnosefellesskap. Slike fellesskap
forsterkes gjerne i eksil hvor etnisk organiserte
behandlingstilbud eksisterer.
3 Informasjonen om nordmenn bosatt i Spania er
ikke nøyaktig. I en rapport (NOU 2011:7), basert
på statistikk fra Spania (INE), Norge (Statistisk
Sentralbyrå) og Europa (Eurostat), konkluderes det
med at rundt 40 000 nordmenn bor i Spania «en
vesentlig del av et året». De fleste bor på fastlandet,
ca. 15 prosent på Kanariøyene. Antallet nordmenn
med juridisk status som bosatt var, ifølge INEs
statistikk, rundt 17 000 i 2009.
4 Emigrasjonsstatistikk fra 2012 sier følgende:
«Personer uten innvandringsbakgrunn, det vil si
personer født i Norge med to norskfødte foreldre,
flytter til land i Norden, Vest-Europa eller
Nord-Amerika. Sverige er det landet flest flytter
til, deretter følger USA, Danmark, Spania,…»
(Pettersen 2013: 81).
5 Norsk emigrasjon er behandlet i en rekke historisk
orienterte studier, som norsk utvandring til
Amerika fra 1820 og framover, men også til andre
kontinenter senere (Kjerland og Rio 2009).
6http://en.wikipedia.org/wiki/
Arguinegu%C3%ADn (lest 30.10.14).
7http://www.canariajournalen.no/OmKanarioeyene/Byer-og-steder/Fakta-omArguineguin (lest 30.10.14).
8 Eksport av trygder, helsehjelp og
oppholdstillatelser bestemmes i stor grad gjennom
EUs politikk, som Norge har akseptert gjennom
EØS-avtalen.
9http://www.naaf.no/Documents/Valle%20
Marina/vallemarina_brosjyre_2012_web.pdf (lest
30.10.14).
10 Forfatterne peker blant annet på arven fra Franco,
og et vedvarende «demokratisk underskudd»
knyttet til valgfusk og korrupsjon lokalt.
11 Dette har bidratt til at misforståelser har blitt
oppklart, temaer utdypet, og at sitatene har fått en
mer skriftlig karakter.
46
12 Sydenliv handlet om nordmenn som bor eller
ferierer på Gran Canaria rundt Arguineguín.
13 Etter foreldrenes skilsmisse har mor fått seg
kanarisk kjæreste.
14 Miriam er kunstner og en av de første norske
som bosatte seg på Gran Canaria. Den første
gruppen med emigranter fra nord på1970-tallet
var gjerne kunstnere, inspirert av hippiekultur og
alternativt fellesskap. Småsamfunn med røtter i
dette eksisterer fremdeles, særlig på La Gomera,
en av de mindre turistifiserte Kanariøyene
(personlig kommunikasjon, professor Emilio Sanz,
Universidad La Laguna, 2010).
15 Kjennelsen kom i 1994, da Trygderetten bestemte
seg for å bruke en relativ definisjon av sykdom, og
dermed aksepterte fibromyalgi som en diagnose på
linje med reumatisme med tanke på kvalifisering
for uførepensjon.
16 At det ble et europeisk land skyldes nok også
Norges gunstige forhold til EU gjennom EØSavtalen. Rettighetene til Erna og Anders ville ha
vært langt svakere i Argentina eller Tunis.
17 Professorene Emilio Sanz og José Pascual
(personlig kommunikasjon 2010, 2013),
Universidad de la Laguna, Tenerife. De snakker
også om at den svekkede andelen lokalt eierskap til
«turistindustriens inntektsmaskineri» (transport,
overnatting, bevertning og rekreasjon) er et
stort problem: Turismen er viktig men det meste
av overskuddet tilfaller eiere og investorer fra
Nord-Europa. De er også kritiske til nasjonale og
regionale spanske myndigheter, som har medvirket
til situasjonen.
Litteratur
Atkinson, R. og S. Blandy (2005) Introduction: International perspectives on the new enclavism and
the rise of gated communities, i Housing Studies,
20(2):177–186.
Benson, M. og K O’Reilly (red.) (2009) Lifestyle migration: Expectations, aspirations and experiences.
Aldershot: Ashgate.
Bianchi, R. og A.S. Talavera (2004) Between the sea
and the land: exploring the social organisation of
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
.......................................................................................................................................................................................................................................................
tourism development in a Gran Canaria fishing
village, i J. Boissevain og T. Selwyn (red.) Contesting the foreshore: tourism, society, and politics on the
coast, Amsterdam: Amsterdam University Press.
Bracht, N., L. Kingsbury og C. Rissel (1999) A fivestage community organisation model for health
promotion – empowerment and participation
strategies, i N. Brach (red.) Health promotion at the
community level 2. New advances, London: Sage.
Breivik, J.-K. (2012) Health migration from Norway to
Spain – ambiguous belonging, Ethnic and Racial
Studies, 35(9):1634–1653.
Brochmann, G. og A. Hagelund (2005) Innvandringens
velferdspolitiske konsekvenser. Nordisk kunnskapsstatus, Tema Nord 2005:506, København: Nordisk
Ministerråd.
Brochmann, G. og A. Hagelund (2012) Immigration policy and the Scandinavian welfare state 1945–2010,
London: Palgrave Macmillan.
Brubaker, E. (2006) Ethnicity without groups, Harvard:
Harvard University Press.
Castells, M. (2012) Networks of outrage and hope: Social
movements in the internet age, Cambridge: Polity
Press.
Cresswell, T. (2004) Place – a short introduction Oxford:
Blackwell Publishing.
Day, G. (2006) Community and everyday life. Oxford:
Routledge.
Dehli, F. (2005) Señor Lyng (norsk utgave), Leikanger:
Skald.
Eimhjellen, I. (2011) Frå face-to-face til Facebook? Sosiale medier og kollektiv handling, i D. Wollebæk
og S.B. Segaard (red.) Sosial kapital i Norge, Oslo:
Cappelen Damm.
Freire, P. (1995) Pedagogy of hope: Reliving pedagogy of
the oppressed, New York: Continuum.
Garsjø, O. (1987) Folk imellom. Nærmiljøarbeid som
forebyggende sosial prosess, Oslo: Tano.
Gustafson, P. (2008) Transnationalism in retirement
migration: the case of North European retirees in
Spain, i Ethnic and racial studies, 31(3):451–475.
Gustafson, P. (2009) Your home in Spain: Residential
strategies in international retirement migration, i M. Benson og K. O’Reilly (red.) Lifestyle
migration: expectations, aspirations and experiences,
Aldershot: Ashgate.
Haug, B., G. Dann og M. Mehmetoglu (2007) Little
Norway in Spain. From tourism to migration, Annals of tourism research, 3(1):202–222.
Helset, A. (2000) Spania – for helsens skyld: en intervjuundersøkelse blant norske pensjonister på Costa del
Sol, NOVA skriftserie, 2/2000, Oslo: NOVA.
Helset, A., M. Lauvli og H.C. Sandlie (2004) Norske
pensjonister og norske kommuner i Spania, NOVArapport 3/04, Oslo: NOVA.
Kaasa, A. (1989) Samfunnsarbeid. Om lokal oppgaveløsning, Oslo: Tano.
Kjerland, K. og K. Rio (red.) (2009) Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, Bergen: Spartacus Forlag.
La Gaviota (2009) Et informasjonsblad fra Sjømannskirken på Gran Canaria, nr. 3/09.
Lemus, N.G. (2004) Då turismen kom till kanariøarna.
Klimaterapi och hälsa under de första åren, i J.A.
Tudela, N.G. Lemus, K. Moore og R. Armas,
Vinterens sol. Arona hyllar svensk turism, Tenerife:
Arona municipality.
Massey, D. (1994) Space, place and gender, Minneapolis:
University of Minnesota Press.
NOU (2002:2) Behandlingsreiser til utlandet. Et offentlig
ansvar? Oslo: Sosial- og helsedepartementet.
NOU (2011:7) Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid, Oslo: Barne-, likestillings, og inkluderingsdepartementet.
Pettersen, S.V. (2013) Utvandring fra Norge 1971–2011,
Rapporter 30/13, Oslo: Statistisk Sentralbyrå.
Tudela, J.A., N.G. Lemus, K. Moore og R. Armas
(2004) Vinterens sol. Arona hyllar svensk turism,
Tenerife: Arona municipality.
47
Handlingsrommet for barns
deltagelse i barnevernssaker1
Marit Skivenes
The scope for children’s
participation in child protection cases
This article examines the formal and actual scope
for children’s participation in child protection.
Children’s rights to participate are enshrined in
the Convention on the Rights of the Child and
in national legislation, but the implementation
of these rights is dependent upon the adults and
the professionals that interpret and implement the
rules. In the article I explore how a sample of child
protection workers in three countries – Norway,
England and the USA (CA) (N = 304) – consider
children’s participation. The method applied is a
survey vignette with five child protection cases,
in which they are asked, among other questions,
whether they would talk with the child and how
much weight they would give the child’s opinion.
The findings show, somewhat surprisingly in relation to previous research, that child protection
workers from England give children the largest scope for participation, followed by the USA
(CA) and then Norway. Possible explanations are
the differences in child protection systems in the
three countries, which have different thresholds
for interventions and thus also different sets of
competing principles and considerations to balance against children’s right to participate.
Avdeling for helse- og sosialfag,
Høgskolen i Bergen
E-post: Marit.Skivenes@aorg.uib.no
Marit Skivenes
Professor
Institutt for administrasjon og
organisasjonsvitenskap,
Universitetet i Bergen/
Professor II
Introduksjon
Barns deltagelse har fått fornyet aktualitet i norsk
barnevern ved at barneverntjenestelovens formålsparagraf sier at barnets mening er en del av
vurderingen av barnets beste (bvl. § 4-1). Barnevernsarbeidere og systemet de representerer har
makt til å etablere handlingsrom for barna det
gjelder, og de har mulighet til å definere hvordan
barn skal inkluderes og få en plass i saker som
Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 48–60.
© 2015 Fagbokforlaget
48
I denne artikkelen undersøkes det formelle og det
faktiske handlingsrommet for barns deltagelse i
barnevernssaker. Barn har deltagelsesrettigheter
som er rettighetsfestet i Barnekonvensjonen og norsk
lov, men realiseringen av rettighetene avhenger av
hvordan voksne og fagprofesjonelle tolker og praktiserer regelverket. I artikkelen analyserer jeg hvordan
et utvalg barnevernsarbeidere i tre land – Norge,
England og USA, California (CA) (n = 304) vurderer barns deltagelse. Metoden er en vignettsurvey
med fem barnevernssaker, hvor det blant annet
spørres om respondentene vil snakke med barnet og
om de vil tillegge barnets mening vekt. Studien viser, overraskende i forhold til tidligere forskning, at
barnevernsarbeiderne fra England gir størst handlingsrom for barns deltagelse, fulgt av USA (CA)
og så Norge. Mulige forklaringer kan ligge i typen
barnevernssystemer som er etablert i de tre landene,
som gir opphav til ulike terskler for intervensjon og
derved også ulike hensyn som skal balanseres opp
mot barns deltagelsesretter.
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
.......................................................................................................................................................................................................................................................
gjelder dem selv. I denne artikkelen undersøkes
handlingsrommet barnevernsbarn har til å delta
og å medvirke i egen sak, gjennom en analyse
av hvordan handlingsrommet struktureres av
barnevernsarbeidere og av barnevernssystemer.
Det legale rommet for barns deltagelse er klart
formulert i barnekonvensjonen og i nasjonal lovgivning. Barnekonvensjonens artikkel 12 (BLD
2003) sier:
1. Partene skal garantere et barn som er i
stand til å danne seg egne synspunkter, retten
til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle
forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med
dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis
anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet,
enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar
med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.
Det empiriske grunnlaget for studien er en surveyundersøkelse gjennomført i Norge, England
og USA (CA) med 304 barnevernsarbeideres
vurdering av om de vil snakke med barn og tillegge synspunktene deres vekt.
Artikkelen starter med en klargjøring av
teoretiske begreper, etterfulgt av presentasjon
av metode og datamateriale. Deretter kommer
funn, fulgt av en diskusjonsdel og en kort konklusjon.
Handlingsrom og
kontekst for barns deltagelse
Normen om individets frihet står sterkt i moderne, vestlige samfunn. Individuell frihet (eller
autonomi) dreier seg om selvbestemmelse, en rett
som står sterkt i moderne vestlige demokratier og
skal i prinsippet kun unntaksvis begrenses. Innenfor politisk teori er John Stuart Mill (1859)
ofte referert på følgende norm (sitert i Heywood
2007):
The only purpose for which power can be
rightfully exercised over any member of a
civilized community, against his will, is to
prevent harm to others. His own good, either
physical or moral, is not sufficient warrant.
Det å begrense andres frihet for å forhindre
skade på andre kan tolkes både snevert og bredt.
En snever betydning vil primært inkludere fysisk skade, og det var trolig dette Mill siktet til.
I en bredere betydning av skadebegrepet, så vil
også andre typer skade være inkludert, slik som
eksempelvis ærekrenkelser og blasfemi. Det er
også et spørsmål med tanke på hvem det er som
eventuelt kan kreve eller forvente å bli omfavnet
av skadebegrepet. Gjelder det alle levende vesener, eller begrenses det til voksne individer? Hva
med barn? Skal fostre inkluderes i skadebegrepet? Hvis ja, fra hvilket tidspunkt? Dyr, er de inkludert i beskyttelsessonen (jf. Halvorsen 2014)?
Dette er temaer som diskuteres i ulike samfunn,
og som har fått forskjellige svar og løsninger. Eksempelvis i Norge og Finland, står barns rett til
deltagelse sterkt (Skivenes 2011; Pösö 2011), med
grunnlovsfestet status som individer i samfunnet (Finske grunnlovens § 6, Norske grunnlovens § 104). En annen del av frihetsdiskusjonen
er om det kan settes begrensninger på hvem det
er som skal kunne ha selvbestemmelse. Hvem er
det som er tilstrekkelig kompetent til å utøve individuell autonomi, eller som ikke er kompetent
nok til å utøve individuell autonomi? I følge Mill
var det klart at barn ikke har selvbestemmelse,
fordi barn verken har erfaring eller forståelse til
å ta kloke avgjørelser. Selv om dette synet ikke
har samme gjennomslagskraft i vår tid, så er
det utvilsomt en rekke barrierer og utfordringer
knyttet til å realisere barns rett til å medvirke og
delta i saker som gjelder dem selv (Archard og
Skivenes 2009a; Vis og Fossum 2013). Noe av
utfordringen ligger nettopp i synet vårt på barns
kompetanse og evner.
Når individer ikke får utøve selvbestemmelse, og det skal fattes beslutninger, så vil det oppstå situasjoner hvor det utøves paternalisme. Det
49
Marit Skivenes
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
er to vilkår som må oppfylles for at det er tale
om utøvelse av paternalisme (Dworkin 1967):
Det er at beslutningen er imot individets vilje,
og det må være gjort med intensjon om at det
er til individets beste. Når det gjelder barn, så er
det en plikt for omsorgsgivere og for staten å vurdere hva som er barnets beste. Dette fremgår av
barnekonvensjonen artikkel tre. I den norske
barneverntjenesteloven (av 1992) har prinsippet
følgende ordlyd, og som det fremgår dreier det
nye andre leddet (i kraft fra 1. juni 2014) seg om
barnets deltagelse:
§ 4-1 Hensynet til barnets beste
Ved anvendelse av bestemmelsene i dette
kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å
finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil
og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.
Barnet skal gis mulighet til medvirkning
og det skal tilrettelegges for samtaler med
barnet. Barn som barnevernet har overtatt
omsorgen for kan gis anledning til å ha med
seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om
medvirkning og om tillitspersonens oppgaver
og funksjon.
Barnekonvensjonen (og norsk lov) legger opp
til at beslutningstakere skal foreta en avveining
mellom barnets beste og barnets deltagelse, og
det synliggjør at det er en betinget selvbestemmelse som er tildelt barn gjennom det formelle
handlingsrommet som barnekonvensjonen og
nasjonal lovgivning etablerer. Tolkningen av det
formelle rammeverket for barns deltagelse er basert på skjønn som frontlinjebyråkratene – barnevernsarbeidere, helsepersonell, politi, lærere og
andre – har fått tildelt autorisasjon til å utøve.
Skjønn kan utøves på ulike måter, og autoriteten
til skjønnsutøvelse for barns deltagelse knytter
seg til tre dimensjoner. Først at deltagelse gjelder
for barn som er i stand til å danne seg egne meninger. For det andre, barnets mening skal til-
50
legges vekt i samsvar med alder, og for det tredje,
skal barnets mening tillegges vekt i samsvar med
barnets modenhet. Hver av disse tre dimensjonene gir et vidt rom for skjønn, og det betyr at
handlingsrommet for barns deltagelse er direkte
knyttet til vurderingene som foretas av beslutningstakerne. I artikkelen undersøkes hvordan
barnevernsarbeidere som fatter beslutninger
innenfor ulike formelle handlingsrom, utøver
skjønn når det gjelder barns deltagelse.
Det er en rekke faktorer som kan definere
handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker. Jeg fokuserer i denne artikkelen på
de individuelle forholdene knyttet til trekk ved
barnevernsarbeidere. Imidlertid er systemene
som barnevernsarbeidere handler innenfor forskjellige når det gjelder når det skal gripes inn
i familien. Det skilles vanligvis mellom et risikoorientert barnevernssystem, som USA er et
typisk eksempel på, og et familie-serviceorientert barnevernssystem, som Norge er et typisk
eksempel på (Gilbert 1997; Gilbert, Parton og
Skivenes 2011). Det engelske barnevernsystemet kategoriseres vanligvis som en blanding av
disse to orienteringene med et sterkere innslag
av risikoorientering (Parton og Berridge 2011).
Noen av de sentrale forskjellene mellom disse to
systemene er at i risikoorienterte systemer griper
barnevernet inn når det er klart at det er fare for
skade på barnets helse og helbred. Barnevernet
har ikke ansvar for å hjelpe eller bistå familien eller å ivareta barns behov. Terskelen for inngrep er
derfor høy. I familie-service orienterte systemer
ytes det hjelp og støtte til familier og barn for å
gjøre dem i stand til å klare seg selv. Terskelen for
inngripen er lav ved at det settes inn hjelpetiltak
og forebyggende tiltak på et tidlig stadium i en
potensiell risikosituasjon. Handlingsrommet for
barns deltagelse vil være forskjellig i disse systemene, fordi risikonivået i sakene vanligvis vil
være forskjellig. I høyrisikosituasjoner vil barnets
mening og deltagelse måtte vike plass for behovet for beskyttelse og behovet for at det foretas
et inngrep. I lavrisikosituasjoner er det mindre
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
.......................................................................................................................................................................................................................................................
behov for beskyttelse, og mer tid til deltagelse og
medvirkning.
Det formelle handlingsrommet som er gitt
for barns deltagelse i barnevernssaker i Norge,
England og USA, har mange likhetstrekk og
noen klare forskjeller. Norge og England er svært
like når det gjelder de nasjonale lovenes regler for
barns deltagelse, både fordi begge land har ratifisert barnekonvensjonen og fordi barneverntjenesteloven av 1992 var inspirert av den engelske
Children’s Act av 1989 (Skivenes 2002). Ordlyden på bestemmelsen om barns deltagelse i den
norske barneverntjenesteloven er som følger:
Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er
i stand til å danne seg egne synspunkter, skal
informeres og gis anledning til å uttale seg før
det tas avgjørelse i sak som berører ham eller
henne. Barnets mening skal tillegges vekt i
samsvar med barnets alder og modenhet.
Et barn kan opptre som part i en sak og
gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det
har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år
partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som
gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller
tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.
I Norge har vi valgt å angi alder 7 år i lovteksten, men uten at dette skal oppfattes som en
nedre grense, og når barn er 15 år så anses de
som parter i en barnevernssak. I England er det
ikke angitt en aldergrense, slik at loven angir at
barns ønsker og følelser skal høres i barnevernssaker og er gjeldende for alle barn. USA har ikke
ratifisert barnekonvensjonen, og amerikansk
barnevernlovgivning sier lite om barns deltagelse
i barnevernssaker før saken har en slik alvorlighetsgrad at den behandles av domstolen (Berrick
2011; Berrick, Peckover, Pösö og Skivenes, under
publisering). I både England og Norge er det en
politisk ambisjon for barnevernet at barns deltagelse skal styrkes og ha en fremtredende status (HMG 2013 p 22, bvl. § 4-1, annet ledd).
Det amerikanske systemet gir de enkelte stater
myndighet til å avgjøre hvordan de ønsker å inkludere barn i barnevernssaker (Peters 2007).
Det er en tendens til at deltagelse for barn skjer
i såkalte Team Decision Making (TDM) møter
(Berrick 2011), en beslutningsform som minner
mye om familieråd, som i Norge blir brukt i en
rekke kommunale barneverntjenester.
Gitt systeminformasjonen som er presentert, det formelle regelverket som utgjør en type
handlingsrom og føring på aktørers handlinger,
og det vi vet om barnevernsarbeideres tilnærming til barns deltagelse, så forventer vi at de
norske barnevernsarbeiderne vil snakke med
barna, tillegge barns mening vekt og ha en forståelse av barns deltagelse som er i tråd med barnekonvensjonen. Forventningene til de engelske
barnevernsarbeiderne er at de vil, i forhold til
de norske barnevernsarbeiderne, skåre dårligere
på disse tre variablene av to grunner: Først fordi
komparativ forskning viser at norsk barnevern er
kjennetegnet av en sterkere barnesentrering som
er påpekt i Gilbert mfl. (2011). Komparative studier av barnevernsarbeidere i Norge og England
viser også at norske barnevernsarbeidere er relativt sett mer fokusert på barnet enn de engelske
som har et familiefokus (Kriz og Skivenes 2011).
Dernest, er antagelsen at et risikoorientert system vil gi mindre plass til barns deltagelse fordi
det i sterkere grad må balansere deltagelse mot
hensynet til beskyttelse. Til slutt, forventningen
til de amerikanske barnevernsarbeiderne er at
de vil være relativt sett til sine kollegaer i Norge
og England lite tilbøyelige til å tillegge barns
mening vekt gitt det formelle rammeverket for
barns deltagelse, og at de arbeider i et risikoorientert barnevernssystem.
Metode og datagrunnlag
Datamaterialet for undersøkelsen som er finansiert av Norges Forskningsråd, er en survey som er
besvart av om lag 100 barnevernsarbeidere i hhv.
Norge, England og USA (n = 304). Det er erfarne barnevernsarbeidere som har deltatt i studien, og de var representative for arbeidsplassen
51
Marit Skivenes
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
sin på tidspunktet da vi innhentet datamaterialet. Vi rekrutterte barnevernsarbeidere gjennom
selvseleksjon ved å kontakte et utvalg kommuner
som gav oss tillatelse til å invitere barnevernsarbeiderne til å delta i forskningsprosjektet.
Vi har presentert barnevernsarbeiderne for
seks vignetter (hver sak på om lag 300–450 ord)
som gir relativt fyldige beskrivelse av ulike barnevernssaker som involverer barn i ulike aldre (0,
3, 5, 9, 12, 15) og i ulike situasjoner. En oversikt
over vignettene er å finne på følgende webside:
http://www.hib.no/avd_ahs/fou/barnevern.asp.
I tre av vignettene har vi spurt om barnevernsarbeiderne vil snakke med barnet. Dette er et
spørsmål som kan relateres til det legale påbudet
om at barn skal høres. Det finnes ulike måter
barn kan høres på, men ett sentralt kriterium vil
være at barnevernsarbeidere snakker med barnet.
Vi har også spurt dem som sier de vil snakke med
barnet, om hvor mye vekt de ville tillagt barnets
mening. Dette er et forholdsvis hypotetisk spørsmål fordi det ikke er sagt noe om hva barnets
meninger er. I to av vignettene er det imidlertid
gitt informasjon om hva barnets mening er. Det
gjelder 15 år gamle Aishar som ønsker å flytte
hjemmefra, og det gjelder 12 år gamle Thomas
som mener han verken har en problematferd eller trenger å bryte med kameratene som virker
til å ha dårlig innflytelse på ham. Til disse to
vignettene har vi ikke spurt om de vil snakke
med barnet, men kun spurt hvor mye vekt barnevernsarbeiderne vil tillegge barnets mening. I
den sjette vignetten om en baby har vi ikke spurt
om barnets deltagelse, og den er derfor ikke en
del av analysen.
Vignettmetode er godt egnet til å måle vurderinger og skjønn mellom deltagere og mellom
ulike kontekster (Finch 1987). I intervjuer med
et utvalg på 93 av surveydeltagere ble det i overveiende grad bekreftet at vignettene er realistiske; at respondentene har svart slik de selv ville
gjort i det virkelige liv. I Skivenes og Tefre (2012)
er det gjort grundig rede for kildene og det metodiske grunnlaget for surveystudien. I analysene
er det brukt SPSS for frekvenser, krysstabeller og
korrelasjoner, samt at det er brukt analyseverktøyet Zigne for å sjekke signifikans. I vedlegg er
det gjort rede for kodinger og bruk av dummyvariabler. Det er foretatt korrelasjonsanalyser av
betydningen av landtilhørighet, og betydningen
av individuelle forhold som arbeidserfaring og
kjønn i forhold til om det etableres et større eller
mindre handlingsrom for barns deltagelse. Hvis
land har gitt utslag, så er det brukt dummyvariabler på land for å undersøke korrelasjoner. Det er
også gjennomført korrelasjonsanalyser innenfor
hvert land uten at det gav signifikante utslag på
en- eller fem-prosentnivå.
Datamaterialet er ikke av en slik karakter at
vi kan generalisere på bakgrunn av funnene til
at det er praksis i de tre landene. For enkelhets
skyld brukes det tidvis i artikkelen landbenevnelse på utvalget, som eksempelvis de amerikanske barnevernsarbeiderne.
Funn
Første spørsmål er om barnevernsarbeiderne vil
snakke med barna. I de tre sakene hvor vi har
spurt om dette ser vi at det er samlet en stor andel som rapporterer at de vil snakke med barna,
men at i saken om det yngste barnet på 3 år er det
en klart lavere andel som vil snakke med ham.
I tabell 1 nedenfor vises distribusjonen i prosent og antall (N).
Tabell 1.Svarandel på barnevernsarbeiderne som vil snakke med barna. Prosent og n.
SVAR
Ja
Nei
Vet ikke
Totalt
52
BENJAMIN, 3 ÅR
% (N)
50,51 (150)
38,38 (114 )
11,11 (33)
100 (297)
ANNE, 5 ÅR
% (N)
96,31 (287)
2,35 (7)
1,34 (4)
100 (298)
BEATRICE, 9 ÅR
% (N)
96,27 (284)
2,37 (7)
1,36 (4)
100 (295)
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Det er kun i saken om Benjamin på 3 år at det
er interessant å undersøke om det er korrelasjoner mellom respondentenes individuelle trekk og
svar, og mellom land og svar, fordi i de to andre sakene er andelen som vil snakke med barna
svært høy. Analysen viser at det er en signifikant
korrelasjon på 1 % nivå mellom land og svar på
spørsmålet, og det går ut på at barnevernsarbei-
derne i både England og USA er mer tilbøyelige til å snakke med 3 åringen, enn de norske
barnevernsarbeiderne (jf. vedlegg). Rangert er
det engelske barnevernsarbeidere som er mest
tilbøyelig til å ville snakke med 3 åringen, fulgt
av amerikanske og dernest, norske barnevernsarbeidere. I tabell 2 nedenfor er svarfordelingen
per land fremstilt i prosent og antall.
Tabell 2.Svarandel per land, om de vil snakke med barna. Prosent og N.
Svar
Ja
Nei
Vet ikke
Total N = BENJAMIN, 3 ÅR
ANNE, 5 ÅR
BEATRICE, 9 ÅR
% (N)
% (N)
% (N)
Norway
England
US
Norway
England
US
Norway
England
US
15,69 (16) 75,51 (74) 61,86 (60) 93,00 (93) 97,00 (97) 98,98 (97) 97,06 (99) 96,91 (94) 94,8 (91)
77,45 (79)
9,18 (9) 26,80 (26)
3,00 (3)
3,00 (3)
1,02 (1)
0 (0)
2,06 (2)
5,21 (5)
6,86 (7) 15,31 (15) 11,34 (11)
4 (4)
0 (0)
0 (0)
2,94 (3)
1,03 (1)
0 (0)
100 (102)
100 (98)
100 (97) 100 (100) 100 (100)
100 (98) 100 (102)
100 (97)
100 (96)
Det andre spørsmålet er om barnevernsarbeiderne vil tillegge barnas mening vekt. Dette spørsmålet er stilt i tilknytning til alle fem vignettene.
Som nevnt i metodedelen er det i to av sakene
oppgitt at barnet har uttrykt en mening, og i tre
av sakene er det altså spurt om de vil snakke med
barnet og for de som sier ja, så er et spurt om de
vil tillegge barnets mening vekt.
Resultatet er at i overveiende grad så vil barnevernsarbeiderne tillegge barnets mening vekt,
men det er forskjeller mellom vignettene og mellom landene. I saken om 3 åringen er det samlet
rundt halvparten som ikke vil tillegge barnets
mening vekt. Og i saken om 12 åringen er det
rundt 16 prosent som ikke vil tillegge barnets
mening særlig vekt. I tabell 3 vises en oversikt på
svarfordelingen fordelt på land.
Tabell 3.Fordeling av barnevernsarbeidernes respons på å tillegge barns mening vekt, per land. Prosent og N.
BENJAMIN, 3 ÅR
% (N)
Norway
England
US
ANNE, 5 ÅR
% (N)
Norway
England
BEATRICE, 9 ÅR
% (N)
Norway
England
US
Svar
US
Ingen/
liten vekt
60,98 (25) 38,2 (34) 51,16 (44) 17,02 (16)
7,22 (7)
4,08 (4) 16,00 (16)
3,19 (3)
9,18 (9)
Verken liten
eller stor
31,71 (13) 25,84 (23) 33,72 (29) 28,72 (27) 15,46 (15) 20,41 (20) 40,00 (40) 14,89 (14) 24,49 (24)
Mye/svært
mye vekt
7,32 (3) 35,96 (32) 15,12(13) 54,26 (51) 77,32 (75) 75,51 (74) 44,00 (44) 81,91 (77) 66,33 (65)
Total N =
100 (41)
100 (89) 100 (86)
100 (94) 100 (97)
100 (98) 100 (100)
100 (94)
100 (98)
53
Marit Skivenes
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Svar
Ingen/
liten vekt
Verken liten
eller stor
Norway
THOMAS, 12 ÅR
% (N)
England
US
Norway
AISHAR, 15 ÅR
% (N)
England
US
17,65 (18)
5,05 (5)
25,51 (25)
0 (0)
0 (0)
4,00 (4)
33,33 (34)
22,22 (22)
37,76 (37)
0 (0)
5,05 (5)
10,00 (10)
Mye/
svært mye vekt
49,02 (50)
72,73 (72)
36,73 (36)
100 (99)
94,95 (94)
86,00 (86)
Total N =
100 (102)
100 (99)
100 (98)
100 (99)
100 (99)
100 (100)
Analysen viser at det er få signifikante korrelasjoner mellom barnevernsarbeidernes erfaring i barnevernssystemet; utdanning, kjønn og hvordan
barnas mening tillegges vekt. Landtilhørighet
gir imidlertid utslag i fire av fem saker: I saken
om Benjamin på 3 år er det ingen korrelasjoner,
og i saken om Anne på 5 år er det kun landkorrelasjoner. I saken om Beatrice på 9 år er det
korrelasjoner på land og kjønn, og i saken om
Thomas er det korrelasjoner på land og erfaring
i barnevernet. I saken om Aishar er det kun korrelasjon med landvariabelen. Se vedlegg for detaljerte utregninger.
I saken om Anne på 5 år, er det en signifikant
korrelasjon mellom land og vektlegging på énprosentnivå, slik at amerikanske barnevernsarbeidere er mer tilbøyelig til å svare at de vil legge
«stor vekt» på Annes mening sett i forhold til respondenter i Norge. Respondenter fra Norge vil
være mer tilbøyelig til å svare at de vil legge «liten
vekt» på hva Anne forteller. For England er det
ingen utslag i korrelasjonsanalysen.
I saken om Beatrice på 9 år er det en statistisk
signifikant korrelasjon på 5 % nivå mellom land
og vektlegging av mening og kjønn. Det betyr
at en barnevernsarbeider fra USA vil være mer
tilbøyelig til å svare at de vil legge «stor vekt» på
Beatrice sin synsvinkel i denne saken, enn deres
kollegaer i England og Norge. Norske barnevernsarbeidere vil være mer tilbøyelig til å svare
«liten vekt» sammenlignet med sine kollegaer i
England og USA. Kjønnskorrelasjonen viser at
kvinner er mer tilbøyelige enn menn til å svare at
54
de vil legge «liten vekt» på Beatrice syn, og derved er menn mer tilbøyelig til å svare «stor vekt».
I saken om Thomas på 12 år er den en negativ statistisk korrelasjon på 5 % nivå mellom
arbeidserfaring i barnevernet og å tillegge barnets mening vekt. Det betyr at de med lengre
arbeidserfaring er mer tilbøyelige til å svare at
de legger «liten vekt» på Thomas sin mening. I
landkorrelasjonen som er statistisk signifikant på
10 %-nivå viser analysen at både de engelske og
de norske barnevernsarbeiderne er mer tilbøyelige til å tillegge Thomas sin mening vekt, og motsatt for de amerikanske barnevernsarbeiderne.
I saken om Aishar 15 år, er det kun landvariabelen som korrelerer med vektlegging av barnets mening, og den er statistisk signifikant på
5 % nivå. Analysen viser at de amerikanske barnevernsarbeiderne er mer tilbøyelig til å svare at
de vil legge liten vekt på Aishar sin mening, men
det ikke gir signifikante utslag for de engelske og
de norske barnevernsarbeiderne.
Diskusjon
Funnene fra surveyundersøkelsen viser at det
foreligger et praktisk handlingsrom for barns
deltagelse i barnevernssaker. Barnevernsarbeidere rapporterer at de vil snakke med barna og
de vil tillegge barnas mening vekt. Likevel er det
slik at det er klare landforskjeller i måten barns
deltagelse håndteres på som innebærer at handlingsrommet vil være forskjellig mellom landene.
Utgangspunktet for denne eksplorative analysen
var at Norge ville stå ut som mer villige til å inkludere barn, fordi barnevernsystemet er ansett
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
.......................................................................................................................................................................................................................................................
å være relativt sett mer barnesentrert og kommer tidligere på banen overfor barn som trenger
hjelp. I tillegg har annen forskning vist at norske
barnevernsarbeidere er mer barnefokuserte. Jeg
la derfor til grunn at de norske barnevernsarbeiderne relativt sett ville være minst restriktive i
forhold til å snakke med barn og å tillegge deres meninger vekt. Dernest forventet jeg at de
engelske barnevernsarbeidere ville være litt mer
restriktive, og til slutt at de amerikanske barnevernsarbeiderne ville være mest restriktive. Funnene viser at dette ikke stemmer, og at de engelske barnevernsarbeiderne skåret høyest på variablene om å snakke med barn og å tillegge deres
mening vekt, fulgt av USA, og til slutt Norge.
Dette er overraskende langs flere dimensjoner, og
det må derfor spørres hva som kan kaste lys over
landforskjellene og grunnene til at forventningene ikke ble bekreftet. En slik diskusjon vil måtte
være prøvende i formen siden det ikke foreligger
data og analyser som kan gi klare svar.
Funnene viser at de engelske barnevernsarbeiderne nesten unisont svarer at de vil snakke
med og vektlegge meningen til barna. Unntaket er saken om 3-åringen, hvor tre av fire vil
snakke med ham, og 38 % vil tillegge meningen
hans ingen eller liten vekt. Hovedinntrykket er
at de engelske arbeiderne har en høy bevissthet
om deltagelsesaspektet og det konsistente policyfokuset på barnesentrering som myndighetene
har hatt de siste ti–femten årene. Selv om denne
studien ikke gir informasjon om den reelle deltagelsen for barn, så viser den med all tydelighet
at engelske barnevernsarbeidere gitt sakene som
er presenter i vignettene vil lage et handlingsrom
for medvirkning og deltagelse for barna som er
berørte parter i barnevernssaker.
De amerikanske barnevernsarbeiderne skiller seg ikke så mye fra de engelske, men er jevnt
over mer restriktive både på å snakke med barna
og å tillegg barnas mening vekt. En forklaring
på at USA skårer såpass høyt på deltagelsesdimensjonene kan være at i et risikoorientert system så kommer barnevernet i kontakt med barn
og familier i ofte svært alvorlige saker som dreier
seg om å flytte barnet ut av hjemmet. For å gjøre
det trengs det beviser, og barnet er en sentral
beviskilde. Det kan være forklaringen på at én
av fire av de amerikanske barnevernsarbeiderne
ikke vil snakke med 3-åringen, fordi han bodde
i en situasjon hvor det ikke var nødvendig å innhente beviser ettersom gutten bodde trygt hos
fosterforeldre. Det å tenke på barns deltagelse
som en snever bevisinnhenting, slik som muliges en andel av de amerikanske barnevernsarbeiderne gjør, kan kaste lys over funnene i denne
studien og trenger å bli fulgt opp med nærmere
undersøkelser. Gitt at deltagelse forstås som
informasjonsinnhenting, så gir det barnet lite
handlingsrom for deltagelse fordi det da dreier
seg om å fortelle hva som har skjedd – ikke om å
påvirke og å uttrykke sin mening og opplevelse
av en situasjon eller ens livsbetingelser.
De norske barnevernsarbeiderne skiller seg
mest ut i forhold til å tillegge barnets mening
vekt, og det er også kun 16 % som sier at de vil
snakke med 3-åringen. Det at så få vil snakke
med 3-åringen er overraskende og strider mot
både lov- og policyinnretning i Norge og forskning som viser at norske barnevernsarbeidere
er barneorienterte i sitt arbeid (Kriz og Skivenes
2011). En grunn til at såpass mange (gitt at det
norske lovverket er så tydelig på betydningen av
barns deltagelse) i praksis gir et lite handlingsrom for barns deltagelse, er at barnevernsarbeiderne er paternalistiske. De vektlegger hensynet
til barnet beste, og det inkluderer at man beskytter barnet ved at man ikke snakker med barnet,
eller man foretar en «barnets beste»-vurdering
som ikke er i overensstemmelse med barnets mening, og dermed ikke gir barnets mening betydning. I saken om 12-åringen er det sistnevnte en
plausibel forklaring fordi han har gitt uttrykk for
en mening som kan oppfattes som lite konstruktiv for ham selv. Imidlertid faller det annerledes i
sakene om 5-åringen og 9-åringen. Muliges skyldes det snevre handlingsrommet for barns deltagelse som barnevernsarbeidere lager for barn at
de ikke ser betydningen av medvirkning i barnevernssaker: Barna er i vanskelige situasjoner og
55
Marit Skivenes
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
trenger beskyttelse og voksne som tar avgjørelser
om hva som er deres beste interesse. I saken om
15-åringen er det ingen i det norske materialet
som ikke vil tillegge hennes mening vekt, og det
tolker jeg som et uttrykk for at det norske barnevernet har et tilbud til ungdommer og faktisk
kan etterkomme hennes ønske. Jeg tror imidlertid at det også dreier seg om et uttrykk for at når
barn er 15 år så oppgir barneverntjenesteloven
eksplisitt at de skal ha sterke deltagelsesretter i
saker som angår dem. Problemet som kan oppstå
er at barnevernsarbeiderne ikke tar tilstrekkelig
hensyn til prinsippet om barnets beste og å balansere og regulere handlingsrommet for deltagelse i forhold til barnets interesser på kort og
lang sikt (Archard og Skivenes 2009b).
Funnene viser også at det kun er unntaksvis
at individuelle faktorer gir utslag på korrelasjonsanalysene, noe som tyder på at de ikke har særlig
mye betydning for skjønnsutøvelsen knyttet til
barns deltagelse. Det var kun i to saker at en individuell variabel gav utslag: I saken om Beatrice, 9 år, er kvinner mindre tilbøyelig til å tillegge
Beatrices mening vekt. Jeg har ingen substansiell
forklaring på dette, og jeg ser ikke hvorfor kjønn
skal gi utslag i én sak men ikke i de øvrige sakene
og jeg tror derfor sammenhengen er spuriøs. I
saken om Thomas, 12 år, så er barnevernsarbeiderne med mest erfaring minst tilbøyelig til å tillegge hans mening om at han ikke har problemer
og at han ikke vil bryte med kameratene, vekt.
En grunn til dette kan være at barnevernsarbeidere med lengre fartstid har mer erfaring med
ungdommer i denne alderen som har begynnende sosiale problemer, og derfor er tydeligere på at
de må være paternalistiske og foreta en «barnets
beste»-vurdering opp imot guttens mening og
deltagelsesrett. En motsatt tolkning kan være at
erfarne barnevernsarbeidere er mindre oppdatert
på regelverket om barns deltagelse, eller at de har
et annet syn på betydningen av barns deltagelsesrett. Begge tolkningene er nødvendig å følge
opp i nye studier.
Vignettstudien som her er gjennomført sier
ikke noe om hvordan barnevernsarbeideren vil
56
handle i reelle saker som de jobber med, men vi
lærer likevel noe om hvordan de tenker om barns
deltagelse i konkrete saksbeskrivelser. Dette kan
også gi mer nyanserte svar på et forskningsspørsmål, fordi tema eller en problemstilling blir satt
inn i en kontekst hvor motstridende hensyn blir
synliggjort. Jeg skrev ovenfor at forventningene
til barnevernsarbeiderne i de tre landene blant
annet bygget på annen komparativ forskning
som har vist at norske barnevernsarbeidere, når
de blir spurt i intervjuer om hva de forstår med
deltagelse for barn i barnevernssaker, er mer barnesentrerte og synliggjør en mer inkluderende
forståelse av barns deltagelse i barnevernssaker
enn kollegaene fra England og USA (Križ og
Skivenes 2011; Križ og Skivenes, akseptert for
publisering). I analysen av intervjumaterialet er
det de norske barnevernsarbeiderne som gir barn
størst handlingsrom for deltagelse, fulgt av engelskmennene og amerikanerne. I surveyundersøkelsen som er presentert i denne artikkelen er
det imidlertid de engelske barnevernsarbeiderne
som gir størst handlingsrom, etterfulgt av amerikanerne som hakket «bedre» enn de norske
barnevernsarbeiderne. Jeg tror at forklaringen på
disse forskjellene i forskningsfunn er sammensatte. En forklaring er at barnevernsarbeiderne
i de tre landene jobber i systemer som har ulik
innretning, og det betyr at det å snakke med et
barn kan ha veldig forskjellig betydning og innhold. En annen forklaring er at i vignettstudier
så kommer motstridende hensyn i spill, og det
gjør at deltagelse for barn må holdes opp mot andre hensyn. Denne kompleksiteten fanges ikke
like godt opp når det i intervjuer blir spurt om
hva man skal forstå med deltagelse for barn i barnevernets beslutninger.
Konklusjon
Handlingsrommet for barns deltagelse er tydelig strukturert i barnekonvensjonen og i lover, og
mer tydelig i Norge og England enn i USA. Det
er ikke tvil om at barn har en rett til å være deltager i utformingen av eget liv. Det er imidlertid
like utvilsomt at realiseringen av deltagelsesret-
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
tene er betinget av det skjønnet som utøves av
de voksne og de profesjonelle som foretar vurderinger og fatter beslutninger. Når deltagelsesbestemmelsen er diffus, og har stort rom for
tolkning, så gir det mer plass til barnevernsarbeiderens oppfatninger og vurderinger noe som gjør
det viktig å undersøke handlingsrommet som
barnevernsarbeiderne etablerer for barn i barnevernet. Stor grad av skjønn åpner også for at
urimelig forskjellsbehandling kan forekomme.
Denne eksplorative studien har vist at i alt det
overveiende så gir barnevernsarbeidere barn et
mulighetsrom til å medvirke og å delta, men det
er likså tydelig at det er barrierer og hindre for
barns medvirkning som er uklare og uforklarte
som det trengs ytterligere forskning på.
Noter:
1
Først, en stor takk til barnevernsarbeiderne som
har medvirket i prosjektet, og mange takk til
Guri Jordbakke for klargjøring og bearbeiding
av surveymaterialet. Takk også til medlemmer av
forskergruppen «Produktive brudd» på Høgskolen
i Bergen, og til to anonyme fagfeller som har gitt
viktige innspill og kommentarer.
VEDLEGG: Korrelasjonsanalyser.
Spørsmålene om «Hvor mye vekt vil du tillegge
barnets mening» i case 1, 2, 3, 4, og 5 er analysert
for korrelasjon med variablene land, kjønn, utdanning og arbeidserfaring. Analysen av betydningen av land er også gjort med verktøyet Zigne
(http://home.online.no/~b-aardal/zigne.htm)
hvor sammenhenger mellom variabler er testet,
basert på klyngeutvalg, og ensidig test. I korrelasjonsanalysen i SPSS er svaralternativene «ingen
vekt og litt vekt» slått sammen, og «ganske mye
vekt og mye vekt» slått sammen. Svaralternativet
«verken lite eller mye vekt» er ikke inkludert i
analysene. Kjønn er en dummy variabel som har
verdi 1 for mann og 2 for kvinne. Utdanningsvariabelen kan ta tre verdier: college = 2, BA = 3 og
MA = 4. Arbeidserfaringsvariabelen er antall år i
arbeid innenfor barnevernsystemet. Hvis landva-
riabelen gir utslag så er det laget dummy variabel
på landene. Spørsmålsvariabelen som er brukt i
korrelasjonen er dummyen lav/lite vekt = 0 og
stor/høy vekt = 1.
Resultatene rapporteres som *** = p < .01,
** = p < .05 og * = p < .1
Case, Benjamin, 3 år
5.5: Ville du pratet med 3-åringen for å få hans
synspunkt?
Svar
Observasjoner
Prosent
Bare Ja/Nei
Ja
150
50,51
150
Nei
114
38,38
114
33
11,11
297
100
Vet ikke
Total
264
Case 5Q5
Korrelasjon
koeffisient
Erfaring
i barnevernet
Utdanning
–0,0252
0,6855
0,0697
0,2603
0,454
0,0000***
–0,1029
0,0959*
Land
Kjønn
Signifikansnivå
Case 5Q5
Dummy
­variabler
Norge
Korrelasjon
­koeffisient
Signifikansnivå
–0,6051
0,0000***
England
0,4421
0,0000***
USA
0,1817
0,0030***
57
Marit Skivenes
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Korrelasjon
koeffisient
Case, Benjamin, 3 år
5.6: Hvis ja, hvor mye vekt vil du tilegne 3-åringens synspunkt i dette tilfellet?
Observasjoner
Dummy
verdi = 0
Liten
vekt
Dummy
verdi = 1
Bare lav
og høy
Prosent
103
68,21
Stor vekt
48
48
31,79
Verken
stor eller
liten
65
Totalt
0,0805
Utdanning
0,0348
0,6037
0,227
0,0006***
–0,0343
0,6087
216
151
100
Signifikansnivå
Erfaring
i barnevernet
–0,0327
0,6925
Utdanning
–0,0114
0,8895
Kjønn
–0,0651
0,429
Korrelasjon
koeffisient
Signifikansnivå
0,361
0,0001***
Norge
–0,2159
0,0077***
USA
–0,1502
0,0657*
Liten
vekt
Dummy
verdi = 1
Stor vekt
Totalt
0,0003***
0,078
0,2418
0,1512
0,0227**
USA
Case, Beatrice, 9 år
4.6: Hvis ja, hvor mye vekt vil du tilegne 9-åringens synspunkt i dette tilfellet?
Dummy
verdi = 0
Liten
vekt
Dummy
verdi = 1
27
27
11,89
200
200
88,11
289
227
100
Prosent
28
13,08
Stor vekt
186
186
86,92
Verken
stor eller
liten
78
214
100
292
Case 4Q6
Prosent
62
Bare lav
og høy
28
Totalt
Korrelasjon
koeffisient
Erfaring i barnevernet
Utdanning
Verken
stor eller
liten
58
Bare liten
og stor
Signifikansnivå
–0,2396
England
1.6: Hvis ja, hvor mye vekt vil du tilegne hennes
synspunkt i dette tilfellet?
Dummy
verdi = 0
Korrelasjon
koeffisient
Norge
Case, Anne, 5 år
Observasjoner
0,2311
Case 1Q6
Observasjoner
Case5Q6
England
Kjønn
Dummy for land
Korrelasjon
koeffisient
Dummy for land
Erfaring
i barnevernet
Land
103
Signifikansnivå
Signifikansnivå
–0,0767
0,266
0,0347
0,6141
Land
0,1552 /
0,0232**
0,0232**
Kjønn
–0,1419 /
0,0386**
0,0386**
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Case 4Q6
Dummy for
land
Case, Aishar, 15 år
Korrelasjon
koeffisient
England
Signifikansnivå
0,2139
0,0017***
Norge
–0,2514
0,0002***
USA
0,0199
0,7725
Case, Thomas, 12 år
3.6: Hvor mye vekt vil du gi 12-åringens mening
i dette tilfellet?
2.6: Hvor mye vekt vil du gi 15-åringens mening
i dette tilfellet?
Case
2Q6
Observasjoner
Dummy
verdi = 0
Liten
vekt
Dummy
verdi = 1
Case
3Q6
Observasjoner
Dummy
verdi = 0
Liten
vekt
Dummy
verdi = 1
Bare lav
og høy
Prosent
48
23,3
Stor vekt
158
158
76,7
Verken
stor eller
liten
93
Totalt
299
206
4
1,41
Stor vekt
279
279
98,59
Verken
Stor eller
liten
15
283
100
Korrelasjon
koeffisient
–0,0024
0,9686
Utdanning
–0,0972
0,1039
–0,1513/0,0108**
0,0108**
–0,0422
0,4808
Signifikansnivå
Case 2Q6
Erfaring i
barnevernet
–0,1697 /
0,0155**
0,0155**
Utdanning
–0,0791
0,2607
–0,1254 / 0,0726
0,0726*
–0,0041
0,9539
Land
Kjønn
Signifikansnivå
Erfaring i
barne­vernet
Kjønn
Korrelasjon
koeffisient
298
Case 2Q6
Land
Case 3Q6
Prosent
4
Totalt
48
Bare lav
og høy
Dummy for land
Korrelasjon
koeffisient
Signifikansnivå
England
0,0844
0,1565
Norge
0,0878
0,1405
USA
–1753
0,0031***
Case3Q6
Dummy for land
England
Korrelasjon
koeffisient
Signifikansnivå
0,3072
0,0000***
Norge
–0,0526
0,4525
USA
–0,2713
0,0001***
59
Marit Skivenes
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Litteratur
Archard, D. og M. Skivenes (2009a) Hearing the child,
Child & Family Social Work. 14(4):391–399.
Archard, D. og M. Skivenes (2009b) Balancing a child’s
best interest and a child’s views, International Journal of Children’s Rights, 17:1–21.
Berrick, J. (2011): Trends and issues in the U.S. Child
welfare system, i Gilbert, N., Parton, N. og M.
Skivenes (red) Child protection systems – international trends and orientations, New York: Oxford
University Press.
Berrick, J., Peckover, S. Pösö, T. og M. Skivenes
(i trykken) The formalized framework for decision-­
making in child protection: A cross-country comparison, Journal of European Social Policy.
Dworkin, R.M. (1967) The model of rules, Faculty Scholarship Series, Paper 3609.
Finch, J. (1987) The vignette technique in survey research, Sociology, 21(1):105–114.
Gilbert, N. (red.) (1997) Combatting child abuse: International perspectives and trends, New York and
Oxford: Oxford University Press.
Gilbert, N., N. Parton og M. Skivenes (red.) (2011)
Child protection systems – international trends and
orientations, New York: Oxford University Press.
Halvorsen, K. (2014) Velferd: Fra idé til politikk for et
godt samfunn, Cappelen Damm Akademisk.
Križ, K. og M. Skivenes (2011) Child-centric or family
focused? A study of child welfare workers’ perceptions of ethnic minority children in England and
Norway, Child & Family Social Work, 17(4):448–
457.
Križ, K. og M. Skivenes (akseptert for publisering)
Child welfare workers perception of children’s participation: a comparative of England, Norway and
the United States (California), Child and Family
Social work.
Mill, J.S. (1859) On Liberty, The Walter Scott Publishing Co. Ltd, tilgjengelig på nett: http://www.gutenberg.org/files/34901/34901-h/34901-h.htm
Parton, N. og D. Berridge (2011) Child protection in
England, i N. Gilbert, N. Parton og M. Skivenes
(red.) Child protection systems – international trends
and orientations, New York: Oxford University
Press.
60
Peters, J. (2007) Representing children in child protective
proceedings, Newark: San Francisco: LexisNexis.
Pösö, T. (2011) Combatting child abuse in Finland:
From family to child-centered Orientation, i N.
Gilbert, N. Parton og M. Skivenes (red.) Child
protection systems – international trends and orientations, New York, Oxford University Press.
Skivenes, M. (2002) Lovgivning og legitimitet: En evaluering av lov om barneverntjenester av 1992 i et
deliberativt perspektiv, Institutt for Administrasjon
og Organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen,
Rapport Nr. 79, Avhandling.
Skivenes, M. (2011) Norway: Towards a child-centric
perspective, i N. Gilbert, N. Parton og M. Skivenes (red.) Child protection systems – international
trends and orientations, New York, Oxford University Press.
Skivenes, M. og Ø. Tefre (2012) Adoption in the child
welfare system – a cross-country analysis of child
welfare workers’ recommendations for or against
adoption, Children & Youth Services Review,
34(11):2220–2228.
Vis, S.A. og S. Fossum (2013) Representation of
children’s views in court hearings about custody
and parental visitations – a comparison between
what children wanted and what the courts ruled,
Children and Youth Services Review, doi: 10.1016/j.
childyouth.2013.10.015
Offentlige dokumenter:
BLD (2003): FNs konvensjon om barnets rettigheter,
Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet, revider utgave, hentet 7.7.14: http://www.regjeringen.no/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/
pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf
Den Finske Grunnloven § 6
Forskrift om medvirkning og tillitsperson, fastsatt av
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
1. juni 2014 med hjemmel i lov 17. juli 1992 nr.
100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 4-1
annet ledd.
Kongeriket Norges Grunnlov § 104
Lov om barneverntjenester av 1992 nr. 100
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Social citizenship,
autonomy and participation
Based on Marshall’s concepts on citizenship
we discuss how social rights within the areas of
health and welfare/work affects citizens’ opportunities for participation. Social rights based on
citizenship contain a very important prerequisite
for participation in different social areas. While
the development in the health sector has been
towards a strengthening of individual rights,
albeit weak rights, the legal development in the
social policy area has been dominated by a strong
link between welfare and work and a development towards proseduralisation of legislation.
The central argument is that both types of legal
development has the potential to strengthen and
weaken the individual autonomy and room for
collective action.
Anne-Mette Magnussen
Førsteamanuensis
Institutt for sosialfag og vernepleie,
Høgskolen i Bergen
E-post: Anne-Mette.Magnussen@hib.no
Even Nilssen
Professor
Institutt for sosialfag og vernepleie,
Høgskolen i Bergen
E-post: Even.Nilssen@hib.no
Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 61–75.
© 2015 Fagbokforlaget
Med utgangspunkt i Marshalls medborgerteori tar
artikkelen opp hvordan sosiale rettigheter innen
helse og velferd/arbeidsområdet påvirker borgernes
muligheter for deltakelse. Sosiale rettigheter basert
på medborgerskap utgjør en viktig betingelse for
deltagelse på ulike samfunnsområder. Mens utviklingen på helseområdet har gått i retning av en
styrking av individuelle rettigheter, om enn svake
rettigheter, har rettsutviklingen på det sosialpolitiske området vært dominert av en sterk kobling
mellom velferd og arbeid og en utvikling henimot
en proseduralisering av lovgivningen. Det sentrale
argument er at begge typer rettsutvikling har et
potensiale både til å styrke og å svekke individuell
autonomi og rommet for kollektiv handling.
Innledning
Sosialt medborgerskap handler om individuell
frihet, sosial integrering og politisk deltakelse.
I denne artikkelen diskuterer vi hvordan ulike
rettslige konstruksjoner av sosialt medborgerskap
påvirker borgernes handlingsmuligheter. Den
institusjonalisering av sosialt medborgerskap
som skjer gjennom ulike former for sosiale rettigheter er av særlig betydning for de potensielt
mest utsatte gruppene i samfunnet (for eksempel
syke, fattige, utsatte barn og unge, arbeidsledige,
funksjonshemmede og rusbrukere). Ved å rette
søkelyset mot denne type strukturelle betingelser for sosial deltakelse fokuserer vi på et vesentlig trekk ved dagens samfunnsutvikling, nemlig
tendensen til rettsliggjøring. Med rettsliggjøring
sikter vi her til prosesser som økt rettslig regulering, både ved at nye områder reguleres rettslig
og at reguleringen blir mer detaljert. Videre til
at konflikter i økende grad blir løst ved å henvise
til lover, til at domstoler og rettslige institusjoner
får økt innflytelse og blir mer autonome og at
61
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
konflikter og problemer i økende grad blir rammet inn i juridiske og rettighetsorienterte termer
(Blichner og Molander 2008). Vi avgrenser oss
til én type rettslige reguleringer; individuelle rettigheter, og konsentrerer diskusjonen om to empiriske områder; helse og velferd/arbeid. Spørsmålet vi stiller er: Hvilke implikasjoner har ulike
rettslige konstruksjoner av sosialt medborgerskap
for borgernes muligheter til å utøve individuell
autonomi og kollektiv deltakelse?
Medborgerskap og deltagelse
Begrepet medborgerskap (citizenship) er nært
knyttet til spørsmål om deltakelse på ulike
samfunnsområder. Til tross for at begrepet har
fått økende oppmerksomhet blant samfunnsvitere i de siste tiårene (Betzelt og Bothfeld 2011;
Hvinden og Johansson 2007; Kymlicka 1995;
Taylor-Gooby 2009), er det ingen generell konsensus om forståelsen av medborgerskap. Forskere opererer med ulike differensieringer av
medborgerskap som for eksempel formelt/ juridisk, industrielt, kulturelt/flerkulturelt, seksuelt,
politisk og sosialt medborgerskap. Men selv om
forestillinger om medborgerskap er forskjellige
har de fleste teoretiske dimensjoner knyttet til
politisk deltakelse, individuell frihet og sosial
og politisk inkludering. I denne artikkelen tar
vi utgangspunkt i T.H. Marshalls (1950) idé om
at medborgerskapet er konstituert gjennom tre
typer rettighetskataloger som danner grunnlaget
for borgernes deltakelse i samfunnslivet på ulike
nivå: Sivile, politiske og sosiale rettigheter.
i) Sivile rettigheter, som først og fremst kan
knyttes til fremveksten av rettsstaten, skal
sikre at borgerne har mulighet til å leve et liv
basert på egne valg, det vil si fravær av utilbørlige inngrep fra for eksempel staten knyttet til det å kunne forfølge egne livsprosjekter
(negativ frihet). En viss grad av individuell
autonomi er en forutsetning for all reell deltakelse i samfunnslivet. Disse rettighetene
sikres først og fremst gjennom rettssystemet
(domstolene).
62
ii)Politiske rettigheter, som forbindes med
fremveksten av den demokratiske staten, skal
sikre borgerne en form for kollektiv selvbestemmelse. Stemmerett og etablering av demokratiske politiske institusjoner på ulike
nivå er sentralt her.
iii)Sosiale rettigheter er forbundet med fremveksten av velferdsstaten og skal sikre alle borgere
et nødvendig grunnlag til å kunne utøve sin
individuelle og kollektive frihet. Dette gjelder
for eksempel økonomiske ressurser, tilgang til
helsetjenester og utdanning.
Et hovedpunkt i Marshalls argumentasjon for
sosiale rettigheter er dermed knyttet til å sikre
borgernes muligheter til å delta i samfunnslivet
på fritt grunnlag gjennom at de får rett til en viss
materiell grunntrygghet (Mikkola 2010). Statens
omfordeling av ressurser betraktes som et middel
for å muliggjøre en aktiv deltakelse i samfunnslivet og dermed utnyttelse av de medborgerlige
rettighetene (Johansson 1992). Velferdsstaten bidrar dermed til å beskytte borgerne mot sosiale
risikoer som kan redusere deres evne til å fungere som selvstendige personer. For å fungere
som frie, likeverdige og selvstendige medlemmer
innenfor samfunnets politiske, økonomiske og
sosiale strukturer, trenger borgerne en rett til å få
tilgang på grunnleggende ressurser som sikrer et
rimelig nivå når det gjelder levekår og til å gjøre
dem i stand til å delta i samfunnet og gjøre gode
informerte og bevisste valg (Mikkola 2010; Rothstein 1994). Omfordeling av ressurser gjennom
for eksempel skattesystemet er ansett som et viktig middel for å sikre universell tilgang til grunnleggende varer og tjenester, og dermed gjøre det
mulig å delta i samfunnet og til å utøve sine rettigheter som borgere (Johansson 1992; Kildal og
Nilssen 2011). Til forskjell fra tradisjonell veldedighet og skjønnsmessige fattigdomspolitikk, er
sosiale rettigheter individuelle rettigheter forankret i medborgerskapet (Magnussen og Nilssen
2013:231).
Marshalls teori om sosiale rettigheter innebærer en forestilling om en positiv relasjon mel-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
lom offentlige velferdsytelser og et aktivt medborgerskap. Grupper som i liten grad kan sikre
seg et tilstrekkelig materielt utkomme gjennom
andre forsørgelsesarenaer (arbeidsmarked, familie) kompenseres gjennom denne typen rettigheter. Sosial og økonomisk trygghet inngår som en
medborgerrett. Når vi tar utgangspunkt i Marshalls begreper er dette et teoretisk, og ikke et normativt, utgangspunkt. Ut fra en Marshalliansk
tilnærming er betingelser for deltakelse i samfunnslivet nært knyttet til et rettighetsperspektiv. Vi kan her gjøre et skille mellom to aspekter
ved rettighetsbegrepet. På den ene siden kan det
forstås konkret som fordelinger knyttet til positiv lovgivning. For at noe skal være en rettighet i
denne betydning må medborgerne kunne hevde
sin rett (gjøre krav) i forhold til et slikt konkret
lovverk (for eksempel trygderettigheter). På den
andre siden kan vi gi rettighetsbegrepet en svakere juridisk forankring. Det kan uttrykke en
politisk intensjon og forpliktelse til å stille visse
typer ressurser til rådighet for medborgerne (for
eksempel helsevesen) uten at medborgerne kan
sies å ha juridiske krav på bestemte fordelinger i
konkrete situasjoner. I den siste betydningen kan
fordelinger som i stor grad er influert av profesjoners/yrkesgruppers skjønnsvurderinger også forstås som sosiale rettigheter. Etiske, moralske eller
rent utilitære begrunnelser for krav/fordeling vil
her være viktigere enn rent juridiske. Og mens
enkelte områder av velferdsstaten kan være preget av økende juridiske reguleringer basert på direkte håndheving av individuelle rettigheter, kan
andre områder være preget av regelverk basert på
brede målformuleringer og juridiske standarder.
Slike forskjeller innebærer at den juridiske konstruksjonen av sosialt medborgerskap kan variere
i stor grad mellom ulike deler av velferdsstaten.
I artikkelen vil vi diskutere strukturelle betingelser for deltakelse på ulike samfunnsområder med utgangspunkt i to velferdsområder: Helse og velferd/arbeid. Utgangspunktet for denne
diskusjonen er rettsutviklingen på disse feltene.
Forholdet mellom rettsutvikling og betingelsene
for deltakelse vil bli diskutert gjennom analy-
tiske konstruksjoner (se Magnussen og Nilssen
2013) heller enn empiriske observasjoner.
Helse
Et av de sentrale trekkene ved helseområdet i
Norge er at det har vært gjort til gjenstand for
omfattende rettslig regulering de seneste 30
årene. Det er gitt lover som regulerer helsetjenesten og personalet som arbeider innenfor helsevesenet, lover om smittsomme sykdommer,
om transplantasjoner, biobanker, medisinsk
bioteknologi og pasientrettigheter (Sand 2005).
Tradisjonelt bygget helsevesenet stort sett på en
behandlingsmodell der leger og andre helsearbeidere fikk kompetanse til å bestemme hvordan
helsetjenestene skulle fordeles og utformes, mens
borgerne ikke fikk individuelle rettigheter overfor helsevesenet (Kjønstad 2004).
Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner introdusert i Europa i årene etter andre verdenskrig klassifiserte rett til helse som en menneskerett
(Kjønstad 1999). Debatten om pasientrettigheter i Norge startet på 1980-tallet og begynnelsen
av 1990-tallet og var relatert til problemene med
ventelister for elektiv behandling (Martinussen og
Magnussen 2009). Temaet pasientrettighetslovgivning har vært under debatt i alle de nordiske landene, og fra et europeisk perspektiv, har de nordiske
landene vært særlig aktive i utviklingen av slike rettigheter (Winblad og Ringard 2009).
Kjønstad har kategorisert pasientrettigheter i
tre hovedkategorier av regler: 1) de som regulerer
retten til å bli pasient, 2) de som regulerer rettigheter pasienter har når de har oppnådd status
som pasient og 3) prosessuelle rettigheter. Norske borgere har også mange eksplisitte rettigheter når de er akseptert som pasienter. Disse rettighetene er basert på prinsippet om pasientens
autonomi (Kjønstad 2007). Med rettighetslovgivning på helseområdet menes at borgerne gis
rettskrav på bestemte ytelser. Rettighetslovgivningen kan utformes som minimumskrav til de
ytelser som gis (uten at det stilles krav om at de
gis), som standardkrav som vilkår for tvang eller
som ubetingede rettighetsbestemmelser (Bernt
63
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
2003). Pasienter er gitt prosessuelle rettigheter
og tilkjent økende grad av selvbestemmelsesrett
knyttet til undersøkelse og behandling (Syse
2004).
Da pasientrettighetsloven1 ble vedtatt dekket
den en bred pakke av rettigheter. Loven var dels
en forenkling og konsolidering av allerede eksisterende lovgivning og delvis en implementering
av nye rettigheter. Formålet med loven var å gi
befolkningen lik tilgang til helsetjenester av høy
kvalitet ved å gi pasienter rett til helsetjenester.
Loven tar sikte på å fremme helse- og velferdspolitikk basert på respekt for menneskeverdet,
rettferdig fordeling av rettigheter og plikter,
og lik tilgang til helsetjenester (St.meld. nr. 25
(1996–1997); Ot.prp. nr. 12 1999:1). Lovgivers
hensikt med å etablere individuelle rettigheter
på helseområdet er et forsøk på å styrke regulering og kontroll av yrkesutøvelsen på feltet. De
prosessuelle rettighetene ble utviklet for å styrke
pasientens formelle posisjon overfor den myndighet helsepersonell tidligere hadde til å treffe
beslutningene.
Reguleringen tar sikte på å redusere omfanget av skjønnsmessige avgjørelser og kan forstås
som et verktøy for redusere virkningene av uønskede og udemokratiske former for faglige autoritet. Lovgivning er ofte politikernes førstevalg
når de bestemmer seg for å håndheve sterkere
kontroll over felt hvor den profesjonelle autonomi tradisjonelt er stor (Magnussen og Banasiak 2013). Gjennom lovgivningen er pasienter
gitt partsrettigheter og økte muligheter til å avgjøre spørsmål om medisinske undersøkelser og
behandling (Syse 2004). Pasientens autonomi
og deltakelse i Norge har også fått lovgivende
oppmerksomhet. Styrking av rettighetene til pasienter handler både om sterkere innflytelse på
valg av leger og sykehus og deltakelse i kliniske
medisinske beslutningsprosesser (Saltman og
Figueras 1997). Loven omfatter rett til å velge
sykehus, evaluering innen 30 dager, revurdering,
medvirkning og informasjon, innsyn i journal,
spesielle rettigheter knyttet til barn, klager og til
bistand fra Pasientombudet (Vrangbæk, Øster-
64
gren, Okkels og Winblad 2007). Sammenlignet
med pasientrettighetslovgivningen i de øvrige
nordiske landene er den norske loven både gjennom sin lengde og sitt innhold den mest omfattende (Winblad og Ringard 2009). Pasient- og
brukerrettighetsloven gir den enkelte pasient
eller bruker rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten og lovfester blant annet:2
• rett til øyeblikkelig hjelp
• rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste
• rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
• rett til fastlege, fritt sykehusvalg og til transport
• rett til medvirkning, informasjon og konfidensialitet
• krav om samtykke til helsehjelp
• vilkår for å kunne yte helsehjelp til pasienter
uten samtykkekompetanse
Pasienter eller brukere som mener at lovens bestemmelser er brutt, kan klage til Fylkesmannen.
Klagen sendes til den del av helsetjenesten som
har truffet avgjørelsen. Pasient- og brukerombudene bistår pasienter og brukere med informasjon, råd og veiledning. Ombudene kan også ta
saker som gjelder forhold i den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og
omsorgstjenesten opp til behandling.
Sosiale rettigheter, herunder retten til helsehjelp, kan karakteriseres på et kontinuum fra
«sterke» til «svake» rettigheter: mens «sterke»
rettigheter kjennetegnes ved at de er klart og
entydig formulert, er «svake» rettigheter typisk
formulert mer generelt og upresist (Magnussen
og Nilssen 2013). Kjønstad og Syse skiller mellom rettskrav og konkurranse om knappe ressurser som to ytterpunkter på en skala, og der det
differensieres mellom faste og vurderingspregede
rettigheter (Kjønstad og Syse (2005):102–103).
En «sterk» juridisk rett innebærer at rettigheten
er klart angitt, at borgeren kan klage eller anlegge søksmål dersom rettigheten ikke oppfylles,
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
at rettigheten korresponderer med en klart angitt plikt, og at den økonomiske situasjonen for
tjenesteyter er irrelevant ved vurderingen av om
plikten skal oppfylles.
Vurderinger av pasientenes behov for helsetjenester omfattes også av helsepersonell loven
§ 4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 som kodifiserer et alminnelig forsvarlighetskrav for helsetjenesten. Dette kravet innebærer at hver enkelt pasient skal behandles forsvarlig, og må også
innebære at det foretas forsvarlige prioriteringer.
Retten til nødvendig helsehjelp må karakteriseres som en nokså «svak» rettighet, mens retten til fastlege, til fritt sykehusvalg, til frist for
når behandling senest skal finne sted, og til vurdering av behovet for tverrfaglig behandling for
rusmiddelmisbruk innen 30 virkedager og må
betraktes som sterkere rettigheter.
Velferd og arbeid
Fra tidlig på 1990-tallet har «arbeidslinjen» blitt
stadig viktigere i norsk velferdspolitikk. Med dette har den rettslige-institusjonelle konstruksjonen av det sosiale medborgerskapet også endret
seg. Blant annet har det vi kan kalle «velferdskontraktualisme» fått en økende betydning i utformingen av velferdstjenester, særlig i forhold til
velferd og arbeid (Nilssen og Kildal 2009). Kontraktualisme dreier seg både om hvordan bestemte velferdsordninger rettferdiggjøres og konstruksjonen av rettslig-institusjonelle arrangementer
som regulerer forholdet mellom velferdsapparatet
og den enkelte borger. Vi skal her konsentrere oss
om kontraktualisme i den siste betydningen.
Ideen om en tettere sammenkobling mellom sosialpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk
er et viktig særtrekk ved reformeringen av den
norske velferdsadministrasjonen – den såkalte
Nav-reformen (Ervik, Kildal og Nilssen 2009;
Helgøy, Kildal og Nilssen 2011). Integreringen
av arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og deler
av den kommunale sosialetaten var primært et
forsøk på å styrke en arbeidsrettet orientering
i velferdsadministrasjonen på lokalt nivå (forankret i lokale Nav-kontor). Personer på ulike
typer stønader skulle hjelpes inn eller tilbake
til det ordinære arbeidsmarkedet gjennom individualiserte og skreddersydde tiltak. Deltakelse
i arbeidsmarkedet var også en sentral del av regjeringens strategi for bekjempelse av fattigdom.
Dette gjaldt først og fremst innføringen av et såkalt kvalifiseringsprogram som ble gjennomført
i forbindelse med Nav-reformen (fra 2006). Innføringen av arbeidsavklaringspenger i 2010 gjenspeiler også en sterkere kobling mellom velferdsytelser og aktivitetskrav i velferdspolitikken.
Kvalifiseringsprogrammet (KVP) ble vedtatt
av regjeringen i 2007 (nå tatt inn som kapittel 4
i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen) og er innrettet mot personer i
arbeidsfør alder med redusert arbeidsevne som i
hovedsak lever av sosialhjelp, det vil si langtids
sosialhjelpsmottakere eller personer som står i
fare for å havne i en slik situasjon (Nilssen og
Kildal 2009). Loven regulerer noen sider ved
innholdet av kvalifiseringsprogrammet (som aktivitetsplan). Det må inneholde arbeids- og aktivitetsrettede tiltak og kan inneholde andre tilleggstjenester som er egnet for å lette overgangen
fra stønadsmottaker til å bli integrert i arbeidslivet (for eksempel helsetjenester, behandling).
Deltakelse i KVP er i utgangspunktet frivillig,
men en sosialhjelpsmottaker som blir tilbudt
KVP kan ikke nekte å ta imot tilbudet uten økonomiske sanksjoner (normalt får man da bare
økonomisk nødhjelp). Deltagelse i KVP medfører at klientene får en kvalifiseringsstønad så
lenge de er med i programmet. I prinsippet skal
KVP utarbeides i samarbeid mellom Nav-kontoret og den enkelte sosialhjelpsmottaker (blant
annet på grunnlag av en egenvurdering fra klientens side) og underskrives av begge parter. Slik
fremstår planen som en slags kvasikontrakt mellom partene (Kildal og Nilssen 2011), siden det
bare er manglende oppfølging fra klientens side
som kan sanksjoneres. Klienten har i utgangspunktet ingen individuell ukvalifisert rett til de
tjenester som nedfelles i programmet.
Et tilsvarende kvasi-kontraktuelt tiltak finner vi i innføringen av arbeidsavklaringspenger
65
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
(AAP) i 2010. Mens kvalifiseringsprogrammet
normalt forvaltes av den kommunale delen av
Nav (sosialtjenestedelen), er AAP forankret i
den statlige delen. AAP er et tiltak som bygger
på en sammenslåing av tre tidligere ytelser som
ble forvaltet av a-etat og trygdeetaten: Rehabiliteringspenger, attføringspenger og midlertidig
uføretrygd. Sammenslåingen av disse ytelsene
hadde som hensikt å forsterke koblingen mellom
ytelse og aktivitet, mellom klientenes rettigheter
og plikter (Ot.prp. nr. 4 2008–2009). I motsetning til kvalifiseringsprogrammet er grunnlaget
for AAP i utgangspunktet knyttet til medisinske
kriterier (minst 50 % nedsatt arbeidsevne grunnet skade, sykdom eller lyte).
Lovverkets intensjon er å tydeliggjøre hvilke
rettigheter og plikter den enkelte stønadsmottaker har overfor velferdsstaten (jf. Ot.prp. nr. 4
2008–2009; Kildal og Nilssen 2011). Retten
til arbeidsavklaringspenger vurderes av Nav på
grunnlag av den enkeltes bistandsbehov for å
kunne komme i arbeid/arbeidsrettet aktivitet
(behovs-/arbeidsevnevurdering). Alle personer
som etter å ha gjennomført en arbeidsevnevurdering har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en
aktivitetsplan tilpasset egne individuelle behov
(Helgøy mfl. 2011). Til disse rettighetene er det
også knyttet plikter. Mottakeren har for eksempel plikt til å delta i utformingen og oppfølgingen av aktivitetsplanen. Det skal også innføres
standardisert egenrapportering gjennom innsending av meldekort, noe som anses som et viktig
verktøy for å plukke ut mottakere som bør følges
opp utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene. Brudd på aktivitetsplikten kan sanksjoneres
økonomisk.
I utgangspunktet vil ethvert brudd på kravet
om at mottakeren skal bidra aktivt i prosessen
med å komme i arbeid, føre til at ytelsen stanses
inntil mottaker igjen oppfyller kravet. Ved kortvarige brudd er det først og fremst spørsmål om
mottakeren har en god grunn til å bryte aktivitetskravet. (Innst. O. nr. 28, 2008–09:10)
66
Utbetaling av arbeidsavklaringspenger skal
skje etterskuddsvis. Dette skal gi «en klar
kobling mellom rett og plikt, ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har gjennomført avtalte aktiviteter i perioden forut
for utbetalingstidspunktet» (op.cit:15). For
å ha rett til arbeidsavklaringspenger må alle
tildelingskriteriene i folketrygdloven kapittel
11 være oppfylte.
Samlet kan vi si denne type kvasi-kontraktuelle
rettigheter må betegnes som svake rettigheter.
For det første fordi mye av innholdet i tjenestene
utformes i interaksjonen mellom bakke-byråkratiet og mottakerne; en relasjon som ofte preges av
asymmetriske maktforhold. For det andre fordi
mottakerne bare har rett til å få utformet en plan
(kvasi-kontrakt), men ingen rettslige krav på å
få oppfylt tiltakene i planen. Og for det tredje
fordi pliktelementet for mottakerne er så fremtredende i slike arrangementer.
Rettigheter, individuell
autonomi og politisk deltakelse
Den sosialdemokratiske tenkemåte som har vært
dominerende i etterkrigstidens Norge, har lagt
grunnen for et sterkt statlig ansvar for helse- og
velferdspolitikken. Samtidig har rettighetsfestingen vært tiltakende som ledd i å styrke rettsstillingen for svake grupper (Kjønstad 2011). Etablering og utvidelse av individuelle rettigheter
kan skape en rekke muligheter og utvide sfæren
for individuell handling. På den annen side vil
de samme rettighetene kunne bidra til en utvikling der det i stadig sterkere grad blir institusjoner som er unndratt demokratisk kontroll som
trekker opp rammene for hvordan samfunnet
skal styres (Magnussen 2007). Dersom dette
er tilfelle finner politiske beslutninger sted uten
deltakelse fra borgerne. I det neste avsnittet vil
vi diskutere hvilke implikasjoner individuelle
rettigheter på henholdsvis helse- og velferd-/arbeidsområdet kan ha for individuell og kollektiv
deltakelse. I diskusjonen fokuserer vi på hvilken
betydning individuelle rettigheter kan ha for:
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
a) individuell autonomi, b) politisk deltakelse på
mikro-nivå og c) politisk deltakelse på makronivå.
Individuell autonomi
Som nevnt ovenfor er individets muligheter til
å fatte autonome valg en sentral betingelse for
reell deltagelse og selvbestemmelse både i forhold
til velferdsapparatet og på andre samfunnsområder. På helsefeltet blir det dermed viktig å se på
i hvilken grad bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven ikke bare fører til lik tilgang
på helsehjelp, men også om den enkelte pasients
rettigheter og rettsikkerhet styrkes. Ikke minst
er det viktig at retten til helsehjelp også ivaretas for personer som ikke selv er si stand til å
hevde den (Magnussen og Aasen 2013). Generelt
kan det være en fordel for svake grupper at ulike
samfunnsområder rettsliggjøres og ikke overlates til markedskreftene eller andre sterke krefters
spill, inkludert sterke politiske styringsinteresser
(ibid.). En studie av den svenske «Lagen om stöd
og service til visse funksjonshindrade» (LSS) viser blant annet at en slik rettighetslovgivning i
mange tilfeller bidrar til å styrke funksjonshemmedes muligheter til innflytelse og selvbestemmelse i dagliglivet (Giertz 2012).
Men selv om de individuelle rettighetene vil
kunne styrke den enkeltes posisjon og muligheter, er det stor fare for at dette kun gjelder de
som har ressurser nok til å benytte seg av rettighetsbaserte strategier (Andenæs 2006; Kjønstad 2004; Lundeberg 2008). Enkelte oppslag i
media kan tyde på at pasienter som aktivt krever
og/eller klager får oppfylt sine rettigheter, mens
mer passive pasienter skyves bakover i helsekøen
(Magnussen og Aasen 2013). Foreløpig vet vi
imidlertid for lite til at bastante konklusjoner
kan trekkes. Dermed blir det i fremtiden viktig
å undersøke hvilke utfordringer pasienter stilles
overfor med hensyn til å hevde sine egne interesser og rettigheter. Kunnskapsgrunnlaget er foreløpig for svakt på dette området og omfattende
empirisk forskning er nødvendig.
Innenfor feltet velferd og arbeid har arbeidslinjen fått stadig større betydning, noe som også
gjenspeiles i reformeringen av velferdsadministrasjonen (Nav) i Norge. Både i innføringen av
et kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere og arbeidsavklaringspenger for personer med
medisinske problemer, er hovedmålet å få brukerne integrert i det ordinære arbeidsmarkedet.
Arbeid ses som hovedmidlet for sosial inkludering og for bekjempelse av fattigdom. Individuell
autonomi, dvs. autonome borgere, skal først og
fremst skapes gjennom deltakelse i arbeidslivet,
noe som gjenspeiler en mer generell ide i EUs
«social inclusion» strategi (Nilssen 2009). I motsetning til det Marshallianske rettighetsperspektivet, som i stor grad fokuserer på redistribusjon
av ressurser, knyttes autonomien her til det Levitas (1998) kaller en «Social Integration Discourse» (SID) som nettopp knytter det sosiale medborgerskapet til økonomisk deltakelse. Gjennom
individualisering og skreddersøm i utøvelsen av
velferdspolitikken har bakkebyråkratiet fått en
sterkere skjønnsmakt (Nilssen, kommer i 2015)
og det sterke fokus på aktivitetsplikten har gjort
pliktaspektet sterkere enn rettighetselementet i
konstruksjonen av det sosiale medborgerskapet.
Heri ligger det en fare for at velferdsklienten får
svekket sin autonomi overfor tjenesteapparatet.
Hvorvidt integrering i arbeidslivet styrker
mulighetene for deltakelse på andre områder av
samfunnslivet, er et åpent spørsmål. I tillegg kan
det bli slik at aktivitet (uansett form) blir et mål i
seg selv. I en undersøkelse av Nav-ansattes syn på
arbeidsvklaringspenger, mente 60 % at det var et
svært viktig eller viktig tiltak for å hindre at brukerne ble passive stønadsmottakere, mens bare
15 % mente at det i svært stor/stor grad medfører
at brukerne blir integrert/reintegrert i arbeidsmarkedet (Nilssen, kommer i 2015).
På et mer generelt grunnlag hevder Jajasuriya
(2001:62) at den nye kontraktualismen understreker a) at sosialpolitikken skal være innrettet
mot å fostre ansvarlig atferd, b) at utviklingen
av denne ansvarlige atferden kan bli fremmet
gjennom en coctail av sanksjoner og insentiver
67
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
og, c) at nøkkelen til en ansvarlig form for atferd ligger i en innprenting av nye former for
sosial opptreden. Paradoksalt nok kan liberale
ideer om kontraktualisme, som har til intensjon
å øke individets frihet og dets makt i møtet med
byråkratiet/profesjonene, føre til nye former for
kontrollmekanismer i velferdsstaten, i tråd med
det Nikolas Rose (1999) kaller «advanced liberalsim».
Politisk deltakelse på mikro-nivå
Med deltagelse på mikro-nivå fokuserer vi primært på forholdet mellom velferdsapparatet og
den enkelte borger. Helse- og sosialtjenester kan
for eksempel forstås som grunnleggende ressurser som er nødvendige for at enkeltpersoner skal
kunne ta selvstendige, gunstige, og bevisste valg,
det vil si å gjøre bruk av sivile og politiske rettigheter (Lundeberg 2005). I denne sammenheng
kan rettighetene lette individenes tilgang til informasjon om ulike muligheter til å handle. For
eksempel gir sykehusene i Norge relativt omfattende informasjon om hvilke rettigheter pasienter har, for eksempel gjennom sine hjemmesider
og gjennom brev som sendes til pasienten når
spesialisthelsetjenesten har vurdert en henvising
og tildelt rett til nødvendig helsehjelp eller ikke. I
den grad slike rettigheter er enkle og tydelige vil
informasjon kunne styrke den enkeltes muligheter til å handle, imidlertid er juridiske rettigheter
på helseområdet preget av vage formuleringer, og
når informasjonen om disse rettighetene i tillegg
ikles en juridisk språkdrakt kan dette i bidra til
at mulighetene for å tilegne seg informasjon om
ulike handlingsvalg i realiteten svekkes.
Tuftet på prinsipper om individuell autonomi og selvbestemmelse er retten til deltakelse
og informasjon også nedfelt i pasientrettighetsloven. Det faktum at en slik rett er nedfelt i
lovverket kan styrke pasientenes muligheter til
å handle. Samtidig vil forholdet mellom lege og
pasient ofte være et asymmetrisk maktforhold
der legenes fortolkning av hva som til enhver tid
er innholdet i denne retten kunne styre pasientenes handlinger (Stephansen, under arbeid).
68
Brudd på rettigheter kan være grunnlag for
klager, og rettigheter som ikke oppfylles kan
bringes inn for domstolene gjennom rettslige
søksmål. Rettslig aktivisme der individuelle og
kollektive interesser er formulert som rettslige
krav kan ha en viktig funksjon i et demokratisk
samfunn (Lundeberg 2008). Både gjennom å utsette privat og offentlig maktutøvelse for rettslig
kontroll (Lundeberg 2005) og å motvirke vilkårlig og mangelfull praksis som kan finne sted i
lukkede profesjonelle kulturer. At individer er
gitt rettigheter gjør det mulig for enkeltpersoner
å holde myndighetene ansvarlig for sine handlinger. Uavhengig av om enkeltindivider benytter
seg av retten eller ikke vil den muligheten som er
nedfelt i regelverket i form av rettigheter kunne
øke individenes følelse av selvrespekt og integritet. De som arbeider for eksempel i helsetjenesten vil også vite at vilkårlig og mangelfull praksis
både vil kunne påklages og i siste instans kunne
bringes inn for domstolene.
Den kvasi-kontraktuelle organiseringen av
interaksjonen mellom bakke-byråkratiet og velferdsklienten på velferd-/arbeidsfeltet bygger delvis på en idé om at brukerne skal få større innflytelse på tjenesteutformingen på lokalt nivå.
Anna Yeatman (1998) er en av dem som har argumentert sterkest for den mikro-demokratiske
tilnærmingen til kontraktstenkningen. Hun mener kvasi-kontrakter, som hun kaller relasjonelle
kontrakter, kan tjene som et demokratisk alternativ til en paternalistisk velferdspolitikk basert
på byråkratisk eller profesjonsbasert sosialpolitikk. Kontraktualisme blir av Yeatman sett på
som en måte å redefinere sosialt medborgerskap
på i en mer demokratisk retning enn det den tradisjonelle velferdspolitikken har stått for (Nilssen 2014). Det er imidlertid viktig å fremheve at
disse kvasi-kontraktene normalt ikke innebærer
gjensidige løfter basert på likeverdige parter og
frie valg, men utformes i situasjoner preget av
asymmetrisk makt. Hovedmålet på velferd-/arbeidsfeltet er ikke å styrke klientenes innflytelse
på tjenesteutformingen, men i langt større grad
å skape en autonom borger gjennom aktivitets-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
plikten, det vil si gjennom å styre atferden inn
mot deltakelse i arbeidslivet (Freedland og King
2003; Nilssen og Kildal 2009; Paz-Fuchs 2008;
van Aerschot 2011). Dette bidrar til å minske
mulighetene for mikro-demokratisk deltakelse
på dette feltet, og det er sannsynlig at ressurssterke brukere får større muligheter til innflytelse
enn mer ressurssvake klienter (Nilssen, kommer
i 2015).
Politisk deltakelse på makro-nivå
På det kollektive plan, handler demokratisk politikk om deltakelse i beslutninger med sikte på
å oppnå kollektive mål og mening (Arnstein,
1969). En økning i rettsliggjøring av politikk for
eksempel i form av økte individuelle rettigheter,
kan føre til at rommet for kollektiv handling blir
mindre. Tendensen til å åpne opp flere områder
for regulering gjennom rettigheter kan gradvis
redusere rommet der politikk kan praktiseres av
kollektive organer. Som en konsekvens kan den
enkeltes motivasjon til å delta i kollektive handlinger bli mindre. En rettighetsfesting vil kunne
ha den konsekvens at når rettigheten først er vedtatt, er den vanskelig å reforhandle.
Rettighetsfesting kan også medføre en ressursvridning fra pasientbehandling til klage- og
domstolsbehandling (Kjønstad 2011:114). En av
konklusjonene fra den norske maktutredningen
var at økningen i sosiale rettigheter øker betydningen av makten til domstoler og andre rettslige
og kvasi-rettslige organer på bekostning av politiske og administrative institusjoner (Østerud,
Engelstad og Selle 2003:116). Hvis institusjoner
som domstolene eller Helsetilsynet overtar ansvaret for innholdet og kvaliteten på helsetjenestene – en aktivitet tidligere reservert for den politiske arena (Fimreite 2001), kan dette resultere i
en situasjon der flertallsbaserte organer ikke lenger bestemmer innholdet i rettigheter og politikk
på helseområdet (Magnussen og Banasiak 2013).
En konsekvens av individuell rettighetsfesting
kan da være at avgjørelser om prioriteringsspørsmål i større grad overlates til domstoler og
tilsynsorganer, slik som Helsetilsynet. Dermed
reduseres også våre muligheter til å ha innflytelse
på et helt grunnleggende politisk spørsmål. En
økning i sosiale individuelle rettigheter, slik som
rett til nødvendig helsehjelp, kan dermed faktisk
ha som konsekvens å redusere borgernes autonomi i staten fordi disse rettighetene ikke i seg
selv kan brukes til å øve innflytelse. Det er de
politiske rettighetene som sikrer borgerne autonomi og tilgang (Magnussen 2007). Individuelle
rettigheter vil kunne begrense spillerommet for
diskusjon av for eksempel prioriteringsspørsmål.
En slik utvikling vil kunne fjerne arenaer der
overordnete prioriteringsspørsmål drøftes og avgjøres. Dessuten utfordres den demokratiske politikken dersom vi som borgere blir mer opptatt
av å få ivaretatt våre individuelle rettigheter enn
å delta i politikkutforming (Magnussen og Aasen 2013). Ett eksempel kan være pasienter som i
økende grad søker individuelle problemløsningsstrategier for å påvirke sin egen situasjon (Lundeberg 2005), i stedet for for eksempel å involvere
seg i pasientenes interessegrupper eller organisasjoner (Janoski 1998), eller å delta i rådgivende
organ på sykehus der kollektive beslutningsprosesser finner sted. Det politiske medborgerskapet
kan bli svekket siden den enkelte oppfordres til
å oppføre seg som kunde eller klient (Fimreite
og Tranvik 2005). Individuelle sosiale rettigheter kan også påvirke autonomien til lokale myndigheter, noe som gjør rettssalen til en viktig
politisk arena. Dette indikerer et skifte bort fra
tradisjonelle representative institusjoner og kollektiv utforming av politiske meninger (Fimreite
og Lægreid 2005).
Når det gjelder velferd/arbeid kan vi si at proseduraliseringen av retten i form av kontraktualisme innebærer en form for depolitisering av velferdspolitikken. Det ligger i kontraktualismens
idé at innholdet i tjenestene i stor grad skal kunne
påvirkes lokalt i møtet mellom klient og velferdsapparatet. I motsetning til den materielle hierarkiske retten, som Marshalls rettighetstenkning
i stor grad bygger på, svekker den prosedurale
retten mulighetene for direkte politisk styring
av ulike velferdsfelt. Vi kan si at den innebærer
69
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
en deinstrumentalisering av retten. Her ligger
det en forestilling om demokratiforskyvning fra
sentrale demokratiske institusjoner til innflytelse
over politikkutforming på lokalt nivå, noe som
også innebærer en individualisering av politikkutformingen. Vi har sett at et slikt mikro-demokratisk perspektiv har klare svakheter. Et poeng
er imidlertid at fokus flyttes fra kollektiv deltakelse i makro-demokratiske prosesser til mikroprosesser og dermed, på samme måte som andre
former for individuelle rettigheter, kan bidra til å
svekke interessen for bredere politisk deltakelse.
Nå må det imidlertid fremheves at den politiske
og rettslige konteksten på velferd-/arbeidsfeltet
er viktig, det vil si at det ligger klare politiske
og rettslige føringer på innholdet i de lokale tiltakene hvor arbeidsretting og aktivitetsplikten
står sterkt. Kontraktualismen kan dermed ikke
ses som markedsbaseret konsumerisme, men som
en sterkt politisk situert kontraktualisme (Nilssen
og Kildal 2009).
Ifølge Marshall er lokalstyreordninger en
viktig institusjonell forankring for politiske rettigheter. Samtidig er norske kommuner kritiske
til gjennomføringen av nasjonale velferdstjenester. Den norske maktutredningen vektla en mulig kontrast mellom veksten i sosiale rettigheter
på den ene siden og lokaldemokrati på den andre. Generelt er argumentet at sterke juridiske
rettigheter til ulike velferdstjenester (utdanning,
pasientrettigheter, rett til sosiale ytelser, helsetjenester og så videre) endrer velferdsordninger til
rettslige krav og reduserer politikernes muligheter til å påvirke utformingen av velferdstjenester
på lokalt nivå. Ifølge maktutredningen er det
kombinasjonen av rettsliggjøring som individuelle rettigheter, juridiske forpliktelser og begrensede økonomiske resurser på lokalt nivå som vil
resultere i en reduksjon i handlingsrommet for
lokale myndigheter (Østerud mfl. 2003). Dette
tolkes som den viktigste årsaken bak det som kalles «krisen i lokaldemokratiet» (NOU 2003:19).
70
Strukturelle betingelser for deltakelse
– en samlet drøfting
Med utgangspunkt i Marshalls medborgerskapsteori har vi i artikkelen fokusert på sentrale betingelser for borgernes deltakelse i samfunnslivet
på ulike nivå. Marshalls hovedargument er at slike forutsetninger er knyttet til tre rettighetskataloger. Sivile rettigheter skal sikre individets autonomi som er en forutsetning for å kunne foreta
individuelle valg på frivillig grunnlag. Dette er
også en betingelse for kollektiv deltagelse og selvbestemmelse. Individuell autonomi og kollektiv
selvbestemmelse forutsetter hverandre (Habermas 1996). Mens sivile rettigheter skal garantere
individuell autonomi skal politiske rettigheter
sikre mulighetene for kollektiv deltagelse. For at
ikke bare en liten del av befolkningen i et land
skal ha muligheten til å ta del i samfunnslivet
som autonome borgere, må alle borgere sikres de
grunnleggende ressurser som skal til for å kunne
utøve sin individuelle og kollektive autonomi,
det vil si at borgerne må tilskrives sosiale rettigheter. I moderne samfunn omfatter dette både
materielle ressurser, utdanning og helse. Et sentralt spørsmål er dermed hvordan sosiale rettigheter kan påvirke våre muligheter for deltakelse.
Hvilke betingelser for sosial deltakelse styrkes
eller svekkes gjennom rettsutviklingen på helseog velferds-/arbeidsområdet?
På helseområdet har vi sett at vi har fått et sterkere innslag av individuelle rettigheter gjennom
reglene i pasientrettighetsloven. Dette gjelder for
eksempel rett til nødvendig hjelp fra kommunens
helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten, samt en styrking av pasientenes prosessuelle
rettigheter. Vi har karakterisert dette som svake
rettigheter i og med at det fortsatt vil være et stort
rom for faglig skjønn i vurderingen av innholdet
i disse rettighetene. Vi har i diskusjonen foran
påpekt at individuelle helserettigheter kan bidra
til å styrke den enkelte borgers posisjon i forhold
til velferdsapparatet/profesjonene, men også til å
svekke rommet for kollektiv i handling fordi individuelle rettigheter bidrar til å svekke kollektive
politiske prosessers betydning i utformingen av
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
helsetilbud (politikk på autopilot). I denne sammenheng er det også viktig å ta i betraktning at
det sannsynligvis vil være forskjeller i utøvelsen
av rettighetene avhengig av borgernes sosioøkonomiske status og utdanningsnivå.
Det er sannsynlig at morgendagens pasienter
vil stille større krav til involvering i helsevesenet
beslutninger. De vil ønske å ta del i beslutninger
som gjelder behandling og planlegging av egen
omsorg, og vil også ha høyere forventninger til
responsen fra helsetjenestene (Ihle og Sudmann
2014). De økte kravene til respons representerer
en viktig utfordring for alle de nordiske landene,
så vel som for andre europeiske land. På den andre siden kan denne utviklingen skape nye muligheter for å praktisere et aktivt medborgerskap
når helsetjenester utvikles og pasientenes rettigheter kan ha en demokratiserende funksjon ved
å bidra til å redusere makten til de profesjonelle.
Bekymringer for at enkelte pasientrettigheter
vil gjøre forholdet mellom pasienter og tilbydere
mer byråkratisk har blitt uttrykt av helsepersonell ved flere anledninger (Molven 2002). Ifølge
Kjønstad er den senere utviklingen i helsereformer nå mer tilbakeholden med å definere individuelle rettigheter mer presist og den medisinske
profesjon har fortsatt en sterk posisjon og begrenser lokaldemokratiet mer enn de individuelle rettigheter (Kjønstad 2007). De siste endringene i pasient- og brukerrettighetsloven antyder
også en bevegelse i retning av en styrking av det
medisinsk faglige skjønnet.
Mens utviklingen på helseområdet har gått i
retning av en styrking av individuelle rettigheter,
om enn svake rettigheter, har rettsutviklingen på
det sosialpolitiske området vært dominert av en
sterk kobling mellom velferd og arbeid og en utvikling henimot en proseduralisering av lovgivningen. Dette innebærer styring gjennom å utarbeide prosedyrer for utforming og oppfølging av
ulike former for aktivitetsplaner heller enn å angi
det materielle innholdet i tjenesteytingen. Navreformen og innføringen av kvasi-kontraktuelle
tiltak som kvalifiseringsprogrammet og arbeidsavklaringspenger vitner om dette. For å hindre
at velferdsklienter blir passive stønadsmottakere
har man forsøkt å innføre skreddersydde opplegg basert kontraktstenkning med det mål å få
dem integrert i det ordinære arbeidslivet. Dette
har betydd at forståelsen av en autonom borger
i stor grad har blitt knyttet til en bestemt deltakelsesform – deltakelse i den økonomiske sfæren
(arbeidsmarkedet). Retten til kvalifiseringsprogram eller arbeidsavklaringspenger er basert på
en kobling av en materiell ytelse og plikten til å
delta i ulike aktivitetsformer med utgangspunkt
i ulike aktivitetsplaner. Plikt har blitt vel så viktig som rett.
I et medborgerperspektiv kan rettsutviklingen på dette området både ha et frigjørende og
undertrykkende potensiale. Hvis deltagelse i arbeidslivet er av sentral betydning for individuell
autonomi og kollektiv deltagelse, vil en politikk
som får flest mulig ut i ordinært arbeid være frigjørende. Hvis dette ikke er tilfellet og at aktivitetsplikten blir et mål i seg selv, vil det kunne
virke undertrykkende (Dominelli 2002). Faren
er at individualiseringen som ligger i kontraktstenkningen, kombinert med et sterkt fokus på
aktivitets-/arbeidsplikten, kan bidra til å krenke
individets autonomi, særlig i møtet mellom velferdsapparatet og den enkelte. Det er mye som
tyder på at bakkebyråkratiet styrker sin makt
gjennom denne type ordninger og at det er de
ressurssterke brukerne som har størst mulighet
til å bli godt hjulpet (Nilssen, kommer i 2015).
På denne måten ligger det innebygde spenninger både i en velferdspolitikk som bygger på
klassiske (top–down) individuelle rettigheter, som
i pasientrettighetsloven, og på mer kontraktuelle/
prosedurale rettigheter som på velferd-/arbeidsområdet. Begge kan ha en positiv betydning når
det gjelder å tilføre borgerne nødvendige ressurser til å delta i samfunnslivet, samtidig som de
innebærer en individualisering av relasjonen mellom stat og borger som kan virke hindrende for
kollektiv mobilisering på disse områdene. Svake
individuelle rettigheter eller kvasi-kontraktuelle
ordninger kan styrke borgernes situasjon overfor
velferdsapparatet, men mye tyder på at dette ikke
71
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
nødvendigvis er tilfelle og at det vil variere ut fra
brukernes ressurser.
Et viktig argument i artikkelen er at uavhengig av hvorvidt velferdsorienterte rettigheter er
utviklet og etablert som et resultat av kollektiv
mobilisering nedenfra eller etablert av overordnete politiske myndigheter i den hensikt å styre
utviklingen i en ønsket retning, kan denne typen strukturelle betingelser for deltakelse virke
i ulike retninger. Sterke juridiske rettigheter kan
styrke innbyggernes evne til å delta i samfunnslivet og samtidig svekke grunnlaget for politisk
medborgerskap ved å avgrense omfanget av politisk handling (både nasjonalt og lokalt). Individuelle rettigheter kan øke den enkeltes evne til å
ta selvstendige beslutninger og utstyre personer
med verktøy til å handle kollektivt, og dermed
utvide rommet for å fatte beslutninger. På den
annen side kan dette føre til en situasjon der politiske beslutninger blir permanente og dermed
svekke mulighetene for å gjennomføre deltakerrettigheter, og den enkeltes motivasjon for å
delta i kollektive handlinger kan lide. Individuelle rettigheter kan bidra til økt offentlig oppmerksomhet mot svake grupper i samfunnet, og
i den grad regler og rettigheter er formulert klart,
kan de beskytte sårbare grupper i samfunnet. På
den annen side, for å dra nytte av mulighetene
som tilbys av juridiske rettigheter, er ressurser
som penger og tid ofte nødvendig. Hvis individuelle rettigheter er formulert på en generell og
abstrakt måte, gir det rom for skjønn, som kan
resultere i en rekke ulike vilkårlige tolkninger av
slike rettigheter, og dermed forårsake variasjoner
i praksis av rettigheter. Velferdsregulering som
åpner for lokalt, politisk eller faglig skjønn kan
øke omfanget av paternalistiske intervensjoner.
Men angitte regler og rettigheter kan på den annen side bidra til økt tillit mellom brukere og
tjenesteleverandører ved å begrense risikoen for
forskjeller i fordelingen av tjenester. Dette vil variere sterkt blant annet ut fra hvilke rettslig–institusjonelle konstruksjoner som finnes på ulike
velferdsområder.
72
Avslutning
Analyser av konsekvenser av individuelle rettigheter må ta hensyn til forholdet mellom rett og
politikk. Et sentralt spørsmål er hvordan bruk av
rettslige virkemidler på det sosialpolitiske feltet
utstyrer individer med nødvendige ressurser til
å kunne utøve sine politiske og sivile rettigheter. Dette må studeres empirisk i forhold til ulike
velferdsrettslige områder (for eksempel, helse,
trygd, sosialhjelp, utdanning). Juridiske rettigheter påvirker i stor grad konstruksjonen av det
sosiale medborgerskapet, men det er ikke noe entil-en forhold mellom slike rettigheter og sosial
deltakelse og inkludering.
Vårt hovedpoeng er at endringer i juridiske
rettigheter kan påvirke forholdet mellom rett og
politikk, og dermed forholdet mellom politiske
rettigheter og sosiale rettigheter. Derfor kan ikke
sosiale rettigheter diskuteres isolert fra andre rettigheter, som sivile og politiske rettigheter. Som
sådan har politiske rettigheter den enestående
posisjon at de sikrer autonomi og tilgang til politiske beslutningsprosesser for borgerne i et samfunn. For borgerne innebærer politiske rettigheter retten til å trekke opp grensene for hvordan
samfunnet skal styres. På den annen side kan en
utvikling kjennetegnet ved en omfattende rettsliggjøring av politikk true slike rettigheter. Hvis
politikken er formulert av institusjoner som ikke
er under demokratisk kontroll, står vi overfor
spørsmålet om hva du skal gjøre hvis samfunnet
utvikler seg i en uønsket retning.
Noter:
1
2
Lovens tittel var opprinnelig lov om
pasientrettigheter, men endret tittel ved lov 24.
juni 2011 nr. 30, med virkning fra 1.1.2012, til
lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og
brukerrettighetsloven).
Det er vedtatt endringer i pasient- og
brukerrettighetsloven juni 2013 nr. 79, men det
er ikke bestemt når disse endringene vil tre i
kraft. Disse endringene vil blant annet medføre at
innholdet i rett til nødvendig helsehjelp begrepet
endres når loven trer i kraft, fristen for rett til
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
vurdering skal senkes fra 30 til 10 virkedager og
at spesialisthelsetjenesten, ikke pasienten, skal ta
kontakt med HELFO dersom de ser at de ikke er
i stand til å oppfylle den juridiske fristen for når
helsehjelp senest skal gis.
Litteratur
Andenæs, K. (2006) Om maktens rettsliggjøring og
rettsliggjøringens maktpotensial, Tidsskrift for
samfunnsforskning, 47(4):587–600.
Arnstein, S.R. (1969) A ladder of citizen participation,
Journal of the American Planning Association,
35(4):216–224.
Bernt, J.F. (2003) Rettighetsfesting i Ohnstad, B. og
Bennin,C. (red.) Rettighetsfesting og krav til faglig
forsvarlighet som styringsverktøy i helse- og sosialsektoren, Informasjonsserien nr. 20, Lillehammer:
Høgskolen i Lillehammer.
Betzelt, S. og S. Bothfeld (red.) (2011) Activation and
labour market reforms in Europe: Challenges to Social
Citizenship, London: Palgrave.
Blichner, L. og A. Molander (2008) Mapping juridification, European Law Journal, 14:36–54.
Dominelli, L. (2002) Anti-oppressive social work theory
and practice, Basingstoke: Palgrave Macmillan.
Ervik, R., N. Kildal og E. Nilssen (2009) Sosialpolitiske ideer i Norge og EU. Samsvar og påvirkning?
Tidsskrift for velferdsforskning, 12(2):118–134.
Fimreite A.-L. og P. Lægreid (2005) Specialization and
coordination: Implications for integration and autonomy in a multi-level system, Working Paper nr. 7,
Bergen: Rokkansenteret.
Fimreite, A.-L. (2001) Lovfestede rettigheter og lokalt folkestyre, rapport nr. 5, Bergen: Los-senteret.
Fimreite, A.-L. og T. Tranvik (2005) Konsekvenser av
velferdsrettigheter, Tidsskrift for velferdsforskning,
8(4):202–214.
Freedland, M. og D. King (2003) Contractual governance and illiberal contracts: some problems of
contractualism as an instrument of behaviour management by agencies and government, Cambridge
Journal of Economics, 27:465–77.
Giertz, L. (2012) Erkännande, makt og möten: En studie
av innlytande och självbestämmande med LSS.
Växjö: Linnaeus University Press.
Habermas J. (1996) Om det indre sambandet mellan
rättsstat och demokrati, i E.O. Eriksen og A. Molander (red.) Diskurs, rätt och demokrati: Politiskfilosofiska tekstar i urval, Göteborg: Daidalos.
Helgøy, I., N. Kildal og E. Nilssen (2011) Mot en spesialisert veilederrolle i Nav, Notat 12, Bergen:
Uni Rokkansenteret.
Hvinden, B. og H. Johansson (red.) (2007) Citizenship
in Nordic Welfare States, London: Routledge.
Ihle, R. og T.T. Sudmann (2014) Health encounters
with minority patients – changing perspectives
from tolerance and intercultural communication
to empowerment and shared decision-making,
FLEKS Scandinavian Journal of Intercultural Theory and Practice, 1(2).
Innst. O. nr. 28 (2008–2009) Innstilling fra arbeids- og
sosialkomiteen om lov om endring i folketrydloven
og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger,
arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner) Oslo:
Arbeids- og sosialkomiteen.
Jajasuriya, K. (2001) Autonomy, Liberalism and the
New Contractualism, Law in Context, 18(2):57–78.
Janoski, T. (1998) Citizenship and civil society: a framework of rights and obligations in liberal, traditional,
and social democratic regimes, Cambridge: Cambridge University Press.
Johansson, R. (1992) Vid byråkratiets gränser, Lund:
Aktiv.
Kildal, N. og E. Nilssen (2011) Norwegian welfare reforms: social contracts and activation policies,
i S. Betzelt og S. Bothfeld (red.), Activation and labour market reforms in Europe. Challenges to Social
Citizenship, London: Palgrave.
Kjønstad, A. (1999) The development of patient’ rights
in Norway, i O. Molven (red.) The Norwegian
Health-care System. Legal and Organizational
Aspects, Oslo: University of Oslo Press.
Kjønstad, A. (2004) Rett til helsetjenester, 03–04,
Jussens Venner.
Kjønstad, A. (2007) Helserett, Oslo: Gyldendal Akademisk.
73
Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
Kjønstad, A. (2011) The development of patient’ rights
in Norway, i E. Rynning og M. Hartlev (red.)
Nordic Health Law in a European Context, Leiden:
Martinus Nijhoff Publishers.
Kjønstad, A. og A. Syse (2005) Velferdsrett I, Oslo:
Gyldendal Akademisk.
Kymlicka, W. (1995) Multicultural Citizenship: A liberal theory of minority, Oxford: Oxford University
Press.
Levitas, R. (1998) The Inclusice Society? Social Exclusion
and New Labour, London: Palgrave.
Lundeberg I.R. (2008) De urettmessige mindreverdige.
Domstolens maktkritiske funksjon i saker om spesialundervisning. Avhandling for dr.polit.-graden.
Universitet i Bergen.
Lundeberg, I.R. (2005) Rettsliggjøringens makt, Nytt
Norsk Tidsskrift, 1:30–44.
Magnussen, A.-M. (2007) Er politikken rettsliggjort?
En diskusjon av makt- og demokratiutredningens
påstand om at det skjer en rettsliggjøring av politikken, Lov og rett, 45(3):154–170.
Magnussen, A.-M. og E. Nilssen (2013) The legal construction of social citizenship, Journal of Law and
Society, 40(2):228–248.
Magnussen, A-M og H.S. Aasen (2013) Prioritering av
helsetjenester og retten til nødvendig helsehjelp
– noen tanker om rett og politikk, Velferd og Rett.
Festskrift til Asbjørn Kjønstad, Oslo: Gyldendal
Norsk.
Magnussen, A-M. og A. Banasiak (2013) Juridification
– disrupting the balance between law and politics?
European Law Journal, 19(3):325–339.
Marshall, T.H. (1950) Citizenship and social class,
i C. Pierson og F. Castles (red.) The Welfare State
Reader, Cambridge: Polity Press, reprinted in 2000.
Martinussen, P.E. og J. Magnussen (2009) Health care
reform: the Nordic experience, i J Magnussen,
K. Vrangbæk og R.B. Saltman (red.) Nordic health
care systems. Recent reforms and current policy challenges, BY?:Open University Press.
Mikkola, M. (2010) Social human rights of Europe,
Helsinki: Legisactio Oy.
Molven, O. (2002) Helse og jus. Innføring for helsepersonell. Oslo: Gyldendal Akademisk.Nilssen, E.
(2009) Combating social exclusion in the European
74
Union, i R. Ervik, N. Kildal og E. Nilssen (red.)
The role of international organizations in social policy:
Ideas, actors and impact, Cheltenham, UK and Northampton, MA, USA: Edward Elgar.
Nilssen, E. (2014) Activation Policies and proceduralization og law in Britain, Denmark and Norway,
I H. Sinding Aasen, S. Gloppen, A.-M. Magussen
og E. Nilssen (red.) Juridification and Social Citizenship in the Welfare State. Cheltenham, UK and
Northampton, MA, USA: Edward Elgar, 21–41.
Nilssen, E. (kommer i 2015) Contractualism and streetlevel discretion in Norwegian activation policy, R.
Ervik, N. Kildal og E. Nilssen (red.) Contractualism in European Welfare Policies, London: Ashgate.
Nilssen, E. og N. Kildal (2009) New contractualism
in social policy and the Norwegian fight against
poverty and social exclusion, Ethics and Social Welfare, 3(3):303–21.
NOU 2003:19, Makt og demokrati. Sluttrapport fra
makt- og demokratiutredningen, Oslo: Arbeids- og
administrasjonsdepartementet.
Ot.prp. nr. 12 (1998–99) Lov om pasientrettigheter
(pasientrettighetsloven), Oslo: Sosial- og helsedepartementet.
Ot.prp. nr. 4 (2008–09) Om lov om endringer i Folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner), Oslo: Arbeidsdepartmentet.
Paz-Fuchs, A. (2008) Welfare to work: conditional rights
in social policy, Oxford: Oxford University Press.
Rose, N. (1999) Powers of freedom: Reframing political
thought, Cambridge: Cambridge University Press.
Rothstein, B. (1994) Vad bör staten göra? Om välfärdsstatens moraliska och politiska logikk, Stockholm:
SNS Förlag.
Saltman, R.B. og J. Figueras (1997) European health
care reform: Analyses of current strategies. Copenhagen, WHO Regional Office for Europe.
Sand, I.-J. (2005) Hva er rettens rolle i dag? Forholdet
mellom rett, politikk og makt, belyst ved nyere
teori og eksempler fra globaliseringsdiskusjonen og
Makt- og demokratiutredningen, i K. Andenæs,
A. Hellum og I-J. Sand: Rettsliggjøring, kvinner,
makt og politikk, Stensilserien nr. 101. Institutt for
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
.......................................................................................................................................................................................................................................................
kriminologi og rettssosiologi, Oslo: Universitetet
i Oslo.
Stephansen, A. (under arbeid) Juridification in the Norwegian health sector – the case of psychiatry. Ph.D.avhandling, Universitetet i Bergen.
St.meld. nr. 25 (1996–97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, Oslo, Sosial- og
helsedepartementet.
Syse, A. (2004) Pasientrettighetsloven med kommentarer,
Oslo: Gyldendal Akademisk.
Syse, A. (2010) Hva er «galt» med pasientrettighetene?
Kronikk, Medisinalmelding 2009, Oslo: Fylkeslegen i Oslo og Akershus.
Taylor-Gooby, P (2009) Reframing social citizenship,
Oxford: Oxford University Press.
van Aerschot, P. (2011) Activation policies and the protection of individual rights, London: Ashgate.
Vrangbæk, K., K. Østergren, H. Okkels Birk og
U. Winblad (2007) Patient reactions to hospital
choice in Norway, Denmark and Sweeden, Health
Economics, Policy and Law, 2:125–152.
Winblad, U. og Å. Ringård (2009) Meeting rising
public expectations: the changing roles of patients
and citizens, i J. Magnussen, K. Vrangbæk, R.B.
Saltman (red.) Nordic Health Care Systems. Recent
Reforms and Current Policy Challenges, Open University Press.
Yeatman, A. (1998) Interpreting contemporary contractualism, i M. Dean og B. Hindess (red.) Governing
Australia: Studies of Contemporary Rationalities of
Government, Cambridge Cambridge University
Press, 227–241.
Østerud, Ø., F. Engelstad og P. Selle (2003) Makten og
demokratiet, Oslo: Gyldendal.
75
Bokessay
Boligsosial mobilisering?
Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid
Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen1
Lars Marius Ulfrstad:
Velferd og bolig: om boligsosialt (sam-)arbeid.
Oslo: Kommuneforlaget, 2011
Mary Alice Økland:
Samfunnsarbeid og boligsosialt arbeid: en erfaringssamling med fokus på strategier og virkemidler:
for inspirasjon til videre teori- og metodeutvikling
Bergen: Fagbokforlaget, 2012
På Dagsrevyen 17. november 2014 ser vi en container bli løftet og satt ned på en øde tomt i en
norsk kommune. Kamera beveger seg til nakne
vegger, ståldo, gitter over alle lamper. Det ligner
en glattcelle, og skal huse en person som kommer
fra rusbehandling for å bosettes i hjemkommunen. Ordføreren er lei seg og sier det er uverdig;
bedre løsninger ville nok kreve andre ressurser og
annen kompetanse.
Bilder av interiører skaper bilder av de menneskene som hører til der, og det er vel én av
grunnene til at folk i Norge hvert år bruker over
80 milliarder kroner på oppussing, møbler og
innredning i egen bolig. Hvem ser vi for oss inne
i containeren? Hvilke forestillinger skaper denne
innredningen om folk med rusproblemer som
trenger hjelp av kommunen til å bo? Det må vel
først og fremst være folk som ødelegger doer og
speil, vegger og tak. Antakelig er disse menneskene farlige for sine medmennesker også, siden
vi ikke ser noen tegn til liv eller fellesskap i nærheten; ikke veier, biler, sykler, postkasser, parker,
butikker eller andre boliger.
76
Det er i hovedsak blant mennesker som kan
framstilles på denne måten at Kirkens Bymisjon i Oslo (SKBO) gjennom vel femten har år
etablert varige boliger for vanskeligstilte. I 2014
fikk ByBo statens pris for boligsosialt arbeid. Juryens begrunnelse la vekt på evnen til å fange
opp mennesker som faller utenfor kommunale
tilbud, på utholdenhet og på helhetlig og fleksibel tenkning i arbeidet med mennesker med
sammensatte problemer. Bymisjonen vektlegger trygghet og varighet i organisering og drift,
medarbeiderne er til stede og tilgjengelige på
husene, og beboerne har ordinære, varige husleiekontrakter. ByBo har i dag 70 boliger. De fleste
er samlokaliserte med fra fire til 20 enheter fordelt på syv adresser i Oslo. I tillegg driver ByBo
akuttovernatting for fattige tilreisende i Gamlebyen Kirke. Virksomheten har 28 årsverk.
Vi møter og huser enkeltpersoner med store,
sammensatte og langvarige utfordringer, fattige og marginaliserte folk med magre nettverk,
mange helseplager, mye smerte i kropp og sjel.
Sammen med beboeren i containeren er de derfor
også levende bærere av det faglitteraturen hyppig
kaller «wicked problems». Begrepet brukes blant
annet av Ulfrstad (2011, kap. 7) om problemer
som er komplekse, fragmenterte, alltid viklet inn
i andre like komplekse problemer, som mangler
allmenngyldige forklaringer og oppfattes som
uløselige. Samtidig innebærer den folkelige betydningen av ordet – ondsinnet, ondskapsfull,
skadefro – en tydelig besjeling. Et problem kan
neppe være skadefro eller ondsinnet. Kan det
hende at begrepet «wicked» i kraft av ren ety-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015
Bokessay
.......................................................................................................................................................................................................................................................
mologi smitter på personene som er rammet av
problemet og leder vår intuitive forståelse i retning av personer snarere enn politikk? I så fall er
vi like ved noe av kjernen i det samfunnsarbeid
handler om; å legge til rette for og mobilisere for
å overskride individualiserende, skampåførende
forståelser av personer og slik rette oppmerksomhet og energi mot samfunnsskapte politiske betingelser og forklaringer.
Men også samfunnsarbeid byr på noen
forestillinger om hva slags folk som passer inn.
Mennesker beskrives da gjerne som kompetente,
handlende og kreative, i stand til å delta og påvirke forutsetninger og strukturer rundt seg. Mange vil nok ikke umiddelbart gjenkjenne beboerne
i våre boligtiltak her. Men er dette å forstå som
en valgt insistering på et allment menneskesyn,
en påminning om trekk vi alltid må tilstrebe å
få øye på og inspirere? Eller er det ment som en
faktisk beskrivelse av alle mennesker – at iallfall
innerst inne er alle mennesker også dette, også
våre beboere? Eller er det snarere å oppfatte som
et nødvendig premiss for samfunnsarbeid – et
premiss som da kanskje kan vise seg å utelukke
de personene vi henvender oss til, de er rett og
slett for sjuke for samfunnsarbeid. Er det sant?
Boligfeltet har lenge vært et opplagt sted
for samfunnsarbeid. Boka «Samfunnsarbeid og
boligsosialt arbeid» (Økland 2012) tar utgangspunkt i samfunnsarbeid som metode i sosialt arbeid. Boka gir en enkel og god presentasjon av
metoden og drøfter konkrete lokalmiljøprosjekter. Boka synliggjør det potensialet som ligger i
fellesskap og mobilisering. Den kan også forstås
som et viktig debattinnlegg i et boligsosialt felt
der metodediskusjoner ofte blir borte i fokuset
på økonomiske virkemidler og behov for koordinering.
Når vi her reiser noen spørsmål om samfunnsarbeid på boligfeltet ut fra egen praksis, er
det et langt mer avgrenset praksisfelt enn vanlige
boligområder og nærmiljøer vi snakker om. Vi
tror imidlertid at det vi ofte kaller de aller vanskeligste boligsosiale utfordringene kan skarpstille og utfordre i flere retninger; både våre for-
ståelser av samfunnsarbeid og av beboere og egne
praksiser i boligtiltakene.
Her kan vi bare kort reflektere over noen relevante problemstillinger. Vi vil tematisere ytre betingelser for samfunnsarbeid på vårt område under overskriften «Individualisering i marked og
velferd», forståelser av normalitet og forskjell i to
sentrale boligsosiale modeller under overskriften
«Romslighet og normalisering – solidaritet eller
renovasjon?» og til sist drøfte enkelte spørsmål
rundt aksjonselementet i samfunnsarbeid under
overskriften «Påvirkning og representasjon».
Individualisering i marked og velferd
Vi tror formuleringen over om at mennesker er
kompetente, kreative og handlende kan virke
avsporende, fordi den faktisk individualiserer
disse egenskapene, de blir noe som fins eller ikke
fins i enkeltpersoner. Kanskje er et hovedpoeng
ved samfunnsarbeid at de fleste av oss kan være
mer kreative, kompetente og handlende innenfor noen bestemte former for sosiale felleskap
– eventuelt tilrettelagt av en profesjonell samfunnsarbeider.
I Norge, mer enn i de fleste sammenlignbare
land i verden, avgjøres folks boligsituasjon av
privat økonomisk konkurranse. Veldig mange
bor veldig godt og bygger samtidig privat formue bare i kraft av å bo. Det er politisk styrt.
De som vanskelig kan klare seg på dette private,
kommersielle markedet er prisgitt velferdspolitikken, som etter vår mening byr på et for lite og
for smalt spekter av anstendige boliger med nødvendig og tilpasset støtte, hjelp eller behandling.
Også dette er resultat av politiske beslutninger.
Vi vil hevde at både mainstream boligfelt,
med privat konkurranse på et kommersielt marked, og velferdstilbudene for de som taper i denne
konkurransen, er gjennomgående individualisert. Vi vinner eller taper i budkonkurranser og
vi mottar velferdstjenester som enkeltpersoner
med individuelle ressurser, kjennetegn og utfordringer. Et eksempel kan være når klima og
spenningsnivå varierer i et bofellesskap for folk
med rusavhengighet og psykiske helseplager. Når
77
Bokessay
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
medarbeiderne merker økende uro, begynnende
konflikter og høyt aggresjonsnivå vet de at det
kan være klok forebygging å styrke bemanningen en dag eller to. Men ettersom bemanningen
betales av bydel gjennom individuelle avtaler om
oppfølging av den enkelte beboer, må også slik
ekstrabemanning begrunnes i og hektes på atferden eller tilstanden til en bestemt person. Alle vet
at folk påvirker og påvirkes i samspill med andre,
men når fellesskapet iblant trenger noen ekstra
ressurser, fins det ingen rubrikk for dette i gjennomindividualiserte velferdstjenester.
Individualisering og konkurranse er det motsatte av kollektiv mobilisering. Derfor tapper boligmarked og velferdstjenester betingelsene for
nedenframobilisering og politisk aksjon på boligfeltet, det vil si for samfunnsarbeid.
Kanskje trekker sentral boligpolitisk tenkning for tiden i samme retning. Lars-Marius
Ulfrstad, konkluderer i boka «Velferd og bolig»
(2011) langt på vei med at koordinering mellom
ansvarsområder er løsningen for det boligsosiale feltet, og er her i takt med med andre sterke
stemmer på boligfeltet. Men hvis koordinering
er svaret, hva er da spørsmålet? Ulfrstad begrunner koordineringssvaret dels med at mange av
dem som er avhengig av boligsosiale virkemidler
har sammensatte og langvarige utfordringer, dels
med at så mange ulike instanser, tjenestetyper,
virkemidler, lover og forvaltningsnivåer er involvert. Om det gjaldt hjertepasienter som systematisk ikke fikk dekket grunnleggende behov ville
svaret kanskje heller vært å etterlyse rettighetsfesting og tydelig plassering av ansvar og myndighet? Som fagfelt har boligsosialt arbeid en
kort historie, preget av parallell kunnskaps- og
modellutvikling. Men det fins mye mer kunnskap i dag enn for femten år siden om hva som
fungerer. Etter vår mening er hovedproblemet at
våre beboere ikke har sterke nok rettigheter, at
de møter forakt og diskriminering, at ansvaret
for anstendig bolig ikke er tydelig nok plassert
og at det ikke fins (ressurser og politisk vilje til)
mange og mangfoldige nok boliger med ulike
former for oppfølging. I dette lyset kan fokuset
78
på koordinering ovenfra oppfattes som en avsporing fra handling ut fra premisser nedenfra,
ut fra reelle behov erfart av dem det gjelder, og
derfor ytterligere bidra til magre betingelser for
samfunnsarbeid.
Romslighet og normalisering
– solidaritet eller renovasjon?
Diskriminering skjer både når folk behandles
forskjellig på usaklig grunnlag og når folk behandles likt på usaklig grunnlag – det siste ofte
oppsummert som at «likhet skjuler forskjell».
ByBo har hentet inspirasjon fra to tilsynelatende
motstridende modeller, men som vi mener svarer
nettopp på disse to formene for diskriminering.
«Skjeve hus» i Danmark insisterte på å romme annerledeshet. Mange av de som skulle bosettes utfordret etablerte normer og standarder,
og vi stilte oss spørsmål om på hvilke måter vi
kunne håndtere denne annerledesheten. Det
handler om å skape særlige tilbud for mennesker
som stiller med særlige utfordringer. Hva betyr
det å romme liv som er annerledes? Hva innebærer det for tenkning om integrering eller bomiljø? Skjeve hus handlet ikke bare om å romme
annerledeshet, men om å legge til rette for at folk
fikk styre seg selv. Modellen utfordret våre egne
tankesett om det gode liv og økte toleransen for
at annerledeshet ikke blir borte selv om noen får
et hjem. Beboerne må tilpasse seg oss, men vi må
også tilpasse oss deres livsførsel og ønsker.
Den andre modellen som fikk stor betydning
var normaliseringsmodellen. Her handler det om
å insistere på at boligen betyr det samme for alle,
at vi alle trenger privatliv, råderett, trygghet og
kontroll, først, for å kunne jobbe med andre ting
i livet. Normaliseringsmodellen insisterer på at
alle har rett til å bo trygt og varig, og var mest
av alt et oppgjør med den utbredte trappetrinnstenkningen: Øve seg først i treningsboliger,
bevise at man kvalifiserte for å bo, gjerne slutte
å ruse seg før man som belønning kanskje fortjente å få egen bolig.
Det er i kraft av lojalitet til erfaringsnær
kunnskap om beboernes liv at disse to model-
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015
Bokessay
.......................................................................................................................................................................................................................................................
lene – saklig særbehandling (skjeve hus) og saklig
likebehandling (normaliseringsmodellen) – kan
bli svar på de to vanligste måtene marginaliserte
folk undertrykkes på. Modellene er ikke dermed samfunnsarbeid, men de ivaretar noen av
intensjonene med samfunnsarbeid. Og når forbindelsen og lojaliteten til kunnskap fra dem det
gjelder brytes, kan veldig lignende tiltak få en
helt annen betydning og funksjon. For eksempel
renovasjon.
Normaliseringsblikket uttrykkes i dag oftest
som mistillit fra majoriteten mot de vanskeligstilte. Tydeligst er retorikken rundt spredning
av kommunale boliger. Spredning kan være bra,
men begrunnes i dag primært med at vi må spre
den belastningen disse problemene og menneskene antas å utgjøre. Etter en periode hvor tiltak
ble utviklet for folk med særskilte behov, oftest
bemannede, samlokaliserte boliger, snakkes det
nå nesten utelukkende om enkeltleiligheter i
vanlige bomiljø. Hvem er det som snakker? Neppe våre beboere. Dette er bare en god løsning for
den som kan gli inn i mengden. Mange opplever
mobbing og fremmedgjøring når de tildeles boliger i vanlige bomiljøer. Slik kan en normaliseringsmodell bety renovasjon. Det forventes at
alle skal ligne på oss og vi vil ikke se, men skjule
det som er annerledes.
Også særbehandling kan primært være renovasjon. Når nordmenn i utlandet spiser vafler
på sjømannskirken syns vi det er sjarmerende og
forståelig at de oppsøker sine. Når det bor mer
enn tre somaliske familier i samme oppgang syns
vi fort det er litt skummelt og tenker at de ikke
ønsker å bli integrert. Ghetto er for tiden, og
særlig i boligfeltet, et utelukkende negativt begrep som ikke en gang drøftes. Containeren er
et særdeles lite skjevt hus, og oppfattes nok først
og fremst som et beklagelig uttrykk for noen helt
spesielle trekk ved beboeren, som vi andre må
beskytte oss mot.
Vi ser altså lett betydningen av fellesskap og
solidaritet blant mennesketyper og levemåter vi
kjenner, men har vanskeligere for å se og anerkjenne at vanskeligstilte, innvandrere eller andre
marginaliserte søker likesinnede eller fellesskap
med andre i samme situasjon.
Påvirkning og representasjon
I en bygård i Oslo bor seks personer i hver sin
leilighet. På kontoret kan beboerne oppsøke ansatte på avtalte tider gjennom uka og treffes til
enkle sosiale sammenkomster. Beboerne greier
seg av ulike grunner ikke i et vanlig boligmarked, men kan bo rimelig stabilt og mestre livsutfordringene bedre innenfor et sånt tilbud.
Bymisjonens virksomheter holder ofte til i
bygninger vi selv eier, men i dette tilfellet leier
vi gården og fremleier til beboerne. Utleier har
sagt opp kontrakten og det hersker stor usikkerhet om hva som skjer videre. Kirkens Bymisjon
klarer ikke i tide å skaffe en ny eiendom. Markedet er vanskelig, vi har et budsjett å holde og
ikke alle vil leie ut til våre formål. Beboerne har
mye angst fra før og fristen nærmer seg. Kommer Bymisjonen til å kaste dem ut? De lokale
medarbeiderne legger til rette for informasjonsmøter i forbindelse med den ukentlige fredagslunsjen. Marit inviteres som virksomhetsleder og
som representant for Bymisjonen som utleier, de
som bestemmer. Fordi hun møter beboerne som
gruppe, som fellesskap, blir hun selv en tydeligere systemrepresentant. Fra disse møtene går
Marit til sine sjefer i Bymisjonen med beboergruppen på skulderen. Hun insisterer på at vi må
finne en løsning selv om det blir for dyrt, hun er
klar på at vi har en moralsk forpliktelse selv om
vi juridisk sett kunne toe våre hender.
For oss er dette en tankevekkende erfaring,
som peker på at vi kan bli for defensive eller beskjedne på vegne av egne beboere, at vi kan ha
for lite tillit til eller tro på mulighetene for felles
handling. Og kanskje viktigere; at vi i individuell praksis unngår å utsette oss selv for konfrontasjoner med slike posisjonerte fellesskap, og
derved kan bidra til å gjøre makten usynlig eller
uangripelig. Informasjonsmøtene og etterspillet
kan ikke kalles samfunnsarbeid i klassiske forstand, men viser effekten av å legge til rette for
fellesskap og systemmøter også blant folk vi fort
79
Bokessay
Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015
.......................................................................................................................................................................................................................................................
tenker har mer enn nok med seg selv og ikke så
mye ressurser for mobilisering. I eksemplet over
ble situasjonen løst, men vi vil understreke verdien av å opptre som og bli oppfattet som et fellesskap, også når det ikke gir konkrete politiske
resultater. For folk som lever med mye stigma
kan nye og delte forståelser av egen situasjon ha
stor egenverdi.
I samfunnsarbeid er det et viktig prinsipp å
tilrettelegge for at grupper som sjelden deltar i
vanlige samfunnsprosesser, gis mulighet til det
(Økland 2012, 21). Et hovedmål er at undertrykte og vanskeligstilte grupper får mer makt
og større mulighet til å påvirke strukturer og
politiske prosesser som setter betingelser for livsutfoldelsen. Samfunnsarbeid fordrer at slik kraft
og mobilisering skjer nedenfra.
Vi lurer på om ideelle beskrivelser av «det
samfunnsarbeidende mennesket» kan hindre oss
i å se mer beskjedne muligheter blant veldig utsatte folk. Vi har beskrevet en tidligere svøpe i
det boligsosiale arbeidet som «først rusfri, så bolig» – og vil nødig gjenta en lignende holdning;
først kreativ, kompetent og handlende, deretter
påvirkningsaktør.
I tillegg ser vi at noen av våre arbeidsmåter
kan bidra til at erfaringene og vurderingene til
brukere av de boligsosiale velferdstjenestene individualiseres, eller at vi iallfall kunne gjøre mer
for å overskride dette. Parolen «ekspert i eget liv»
får lite mobiliserende kraft dersom den enkeltes erfaringer og kunnskap ikke utveksles med
andres tanker og erfaringer. Derfor legger samfunnsarbeideren til rette for kollektive prosesser
80
blant mennesker som sjelden høres i politiske
prosesser, men tar også ansvar for å snakke på
vegne av og gjøre analyser og sammenfatte det
budskapet som kan representere beboernes interesser.
I en forstand kan vi si at de særlige dilemmaene vårt arbeid peker på blir drøftet ovenfra
i Ulfrstads bok og utenfra i Øklands bok. Heller enn Ulfrstads vekt på koordinering av instanser og etater trengs politisk prioritering og
ansvarsplassering ut fra erfaringsnær kunnskap.
Øklands gode beskrivelser av samfunnsarbeid i
lokalmiljøer er vanskelige å overføre direkte til
våre folk og boliger.
Vi mener nok faktisk at klassisk samfunnsarbeid – systematisk mobilisering, bevisstgjøring
og aksjon fra de det gjelder – er urealistisk blant
mange av våre beboere. Da har vi et ekstra ansvar for å ivareta noen av de sentrale intensjonene og verdiene som samfunnsarbeid bygger på;
anerkjennelse av samfunnsskapte betingelser for
folks liv, av erfaringsnær kunnskap og av overskridende handling på dette grunnlaget. Ved siden av å drifte boliger ut fra vårt beste sosialfaglige skjønn, betyr dette at vi også vil insistere på å
møte utstøtte på boligmarkedet som posisjonerte
felleskap, og at vi vil representere slike fellesskap
inn i det politiske landskapet.
Noter:
1
Alle er tilknyttet fagutviklingsenheten i Kirkens
Bymisjon i Oslo, Marit også virksomhetsleder for
vårt boligsosiale arbeid ByBo.
ForFatterinstruks
Tidsskrift for
velferdsforskning
Et flerfaglig, refereebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål med vekt på:
velferdsstaten i historisk og komparativt
perspektiv, sosiale problemer, prioriteringsspørsmål, levekår og livskvalitet,
trygd, helse og sosiale tjenester.
Redaksjon:
Nanna Kildal redaktør, forsker I, Uni Rokkansenteret, Bergen
Jan Erik Askildsen, forskningsdirektør, Uni Rokkansenteret
Aksel Hatland, forsker I, Institutt for samfunnsforskning, Oslo
Inger Elisabeth Haavet, professor, Universitetet i Bergen
Einar Øverbye, professor, Høgskolen i Oslo og Akershus
Hilde Kjerland, redaksjonssekretær Uni Rokkansenteret
Engelsk tittel:
Norwegian Journal of Welfare Research
Redaksjonens adresse:
Tidsskrift for velferdsforskning
Uni Rokkansenteret Nygårdsgt. 55015 Bergen
Telefon 55 58 38 69
E-post: velferd.rokkan@uni.no
Det må ikke kopieres fra dette tidsskriftet i strid med åndsverkloven
eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan
for rettighetshavere til åndsverk.
Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen
Forsidefoto: © NPS
Redaksjonsrådet:
Astri Andresen, Universitetet i Bergen
Anders Barstad, Statistisk Sentralbyrå
Ida Blom, Universitetet i Bergen
Tone Fløtten, Fafo
Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet
Knut Halvorsen, Høgskolen i Oslo og Akershus
Hans-Tore Hansen, Universitetet i Bergen
Bjørn Hvinden, NOVA, Oslo
Hanne Haavind, Universitetet i Oslo
Stein Kuhnle, Universitetet i Bergen
Kalle Moene, Universitetet i Oslo
Pål Repstad, Universitetet i Agder
Stein Ringen, Oxford University
Tine Rostgaard, Det Nationale forskningscenter for Velfærd (SFI)
Stefan Svallfors, Umeå Universitet
Aslak Syse, Universitetet i Oslo
Marta Szebehely, Stockholms Universitet
Lars Inge Terum, Høgskolen i Oslo og Akershus
Steinar Westin, Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet, Trondheim
Kari Wærness, Universitetet i Bergen
Abonnement:
Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til
Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
E-post: abonnement@fagbokforlaget.no
Telefon 55 38 88 00 – Telefaks 55 38 88 01
Abonnementspriser for 2015:
(4 hefter pr. år)
I Norden:
Institusjoner NOK 685,Privat abonnement NOK 505,Studentabonnement NOK 300,Pris for enkelthefter: NOK 165,-.
Abonnementet gjelder for kalenderåret, betales på forhånd
og anses som løpende inntil oppsigelse. Vennligst oppgi
abonnementsnummer ved adresseendring.
Opplysninger om tidsskrifter og bøker fra Fagbokforlaget er
tilgjengelig på:
www.fagbokforlaget.no
© Fagbokforlaget 2015
ISSN 0809-2052
Utgitt med støtte fra Norges forskningsråd
Tidsskrift for velferdsforskning er et flerfaglig, fagfellebasert
forskningstidsskrift om velferdsspørsmål. Tidsskriftet publiserer vitenskapelige artikler – både empiriske studier og teoretiske arbeider. Det publiserer også oversiktsartikler (reviews), bokomtaler, faglige kommentarer og debattinnlegg.
Hovedkriteriene for valg av bidrag er at de tar opp viktige
spørsmål og at de holder et høyt faglig nivå. Tidsskriftets
artikler skal være på et av de skandinaviske språkene.
Vitenskapelige artikler vil bli vurdert av to fagfeller (referees). Denne behandlingen skjer anonymt. Redaksjonen vil
på bakgrunn av fagfellenes uttalelser veilede forfatterne under
nødvendig bearbeidelse før publisering.
Manuskriptstandard
Artikler, inkludert sammendrag, noter, referanser og litteraturliste, må ikke overskride 46 000 tegn (med mellomrom).
Kommentarer og debattinnlegg må ikke overskride 18 000
tegn (med mellomrom) og bokanmeldelser 9 000 tegn (med
mellomrom).
Manuskript med vedlegg sendes elektronisk i Wordformat til: velferd@rokkan.uib.no.
Forsendelsen skal inneholde følgende separate filer
1) Forfatternavn, tittel og institusjonstilnytning, e-post- og
postadresse og artikkeltittel.
2) Sammendrag på hovedspråket (maksimum 100 ord).
3) Engelsk tittel og sammendrag (maksimum 120 ord).
4) Manuskript med litteraturreferanser alfabetisk ordnet til
slutt og med nummererte sluttnoter. Plassering av figurer og tabeller markeres i teksten på manuskriptet, men
inkluderes ikke i manuskriptet.
5) Eventuelt nummererte figurer og tabeller. Alle figurer
må være i svart/hvitt og trykkeklare. Forfatteren må selv
innhente tillatelse til bruk av tidligere trykte figurer.
Litteraturreferanser
Litteraturhenvisninger skal være innarbeidet i teksten. De
skal vanligvis plasseres i parentes og inneholde forfatterens
etternavn og publiseringsår, f.eks. (Weber 1968). Ved direkte
og indirekte sitat, eller referat fra andres tekster, oppgis sidetall etter utgivelsesår (Rosen 1958:111). Vises det til flere
sider, nevnes første og siste side, for eksempel slik: (Weber
1968:374–379).
Hvis det er to forfattere, oppgis begges etternavn: (Regini
og Esping-Andersen 2000). Hvis verket det refereres til har
mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse,
Tidsskrift for
velferdsforskning
dernest brukes «mfl.»: (Hatland, Kuhnle og Romøren 2001)
og senere (Hatland mfl. 2001). Skill mellom flere referanser
innenfor samme parentes ved å bruke semikolon (Rosen
1958:111; Weber 1968; Hatland mfl. 2001).
Når det vises til flere publikasjoner i en parentes, listes
disse i alfabetisk rekkefølge.
Fullstendig liste over litteraturhenvisninger og referanser
plasseres sist i manuskriptet under overskriften «Litteratur».
For tidsskrifter brukes følgende standard: Forfatter (utgiverår) tittel, Tidsskriftets navn, årgang(nummer):sidetall.
Eksempel: Blom, S. og O. Listhaug (1988) Familie og livskvalitet, Tidsskrift for samfunnsforskning, 29(1):5–28.
For bøker og rapporter: Forfatter (utgiverår) Tittel,
utgiversted: forlag. Eksempel: Wittgenstein, L. (1992)
Philosophical investigations, Oxford: Blackwell Publishers.
For kapittel i bøker og rapporter: Eksempel: Norheim,
O.F. (2000) Increasing demand for accountability, i A.
Coulter og C. Ham (red.), The global challenge of health care
rationing, London: Open University Press.
Ved tre eller flere forfattere brukes komma for å skille
mellom dem. Eksempel: Grytten J., I. Skau og O. Aasland
(1999) Kontraktsvalg, tjenesteproduksjon og stabilitet i allmennlegetjenesten, Forskningsrapport nr. 10, Sandvika:
Handelshøyskolen BI.
For offentlige dokumenter og andre dokumenter uten
forfatternavn brukes publikasjonsreferanse (utgiverår) Tittel,
utgiversted: utgiver. Eksempel: St.prp. nr. 63 (1997–98) Om
opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2000, Oslo: Sosialog helsedepartementet.
Dokumenter hentet fra internett skal inneholde: Forfatter
(publiseringsdato) tittel, dato dokumentet ble hentet: URL.
Artikler skal ikke ha vært publisert andre steder tidligere.
Innholdet i artikkelen skal heller ikkeha vært publisert i rapporter eller lignende med ISBN-nummer. Selv om artiklene
ikke kan sies å være identiske kan ikke redaksjonen akseptere
en artikkel der innholdet er publisert andre steder.
Tidsskrift for velferdsforskning skal være en formidler av
forskning med skandinavisk språk og termonologi. Derfor
bør sitater på engelsk oversettes, mens sitater på andre språk
skal oversettes.
Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift
er et uttrykk for en hensikt om å publisere manuskriptet i
dette tidsskriftet. Behandling av innkomne bidrag krever
tid og oppmerksomhet i redaksjonen og hos dem som skal
vurdere manuskriptet. Det er viktig at bidragsyterne er innforstått med at de ved å sende inn en artikkel aksepterer at
ikke andre tidsskrifter kan vurdere artikkelen mens den er til
vurdering i Tidsskrift for velferdsforsknings redaksjon.
Tidsskriftet har ikke kapasitet til å vurdere uferdige manus
kripter.
B
2
VITeNSKapelIGe arTIKler
34
«Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania
Jan-Kåre Breivik
48
Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker
Marit Skivenes
61
Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse
anne-Mette Magnussen og even Nilssen
BoKeSSay
76
Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten
av samfunnsarbeid
arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland
Martinsen
1 1
2015
Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers
vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge
lars Gjelstad
Årgang 18
18
Fagbokforlaget
Deltakelse som engasjement og utfordring
– samfunnsarbeid med utviklingshemmede
Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad
Samfunnsarbeid
1/15
7
Tidsskrift for velferdsforskning
Årgang 18, nr. 1 2015
ISSN 0809-2052
Tidsskrift for velferdsforskning
Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer?
Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og
Tobba Therkildsen Sudmann
Tidsskrift for
velferdsforskning
Returadresse:
Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Gjesteredaktører:
Jan-Kåre Breivik
og Tobba Therkildsen Sudmann