Perfekt sommer - Vigeland
32 SIGNALER ARKITEKTUR&KUNST MANDAG 13. JUNI 2016 Hver mandag i Dagbladet SIGNALER 33 MANDAG 13. JUNI 2016 ARKITEKTUR MIKAEL GODØ Mikael Godø skriver om arkitektur og byutvikling i Dagbladet og Arkitektnytt. Han er også forfatter og har skrevet to romaner og en faktabok om film for ungdom. KUNST ARVE RØD PERFEKT SOMMER P erfeksjonisme er kunstens fiende, blir det sagt. For mye fokus på detaljene og den strøkne gjennomføringen, og den spontane, frie ånd blåser ut bakdøra. For noen er det likevel slik at troverdigheten i uttrykket står og faller på inntrykket av et perfekt utført oppdrag; at den minste lille skavank vil bli behørig sett og nådeløst påtalt. For andre kan det være at det som ser ut som et stivt blikk mot det lytefrie kunstverk viser seg å være laget i de mest primitive omgivelser, med de materialer og redskaper som måtte være for hånda. TO UTSTILLINGEr i Oslo viser den strøkne metode, for den som våger seg innendørs i finværet. To kunstnere fra to generasjoner, som befinner seg i ulike universer hva gjelder formspråk og tradisjon, men som jeg vil tippe kan enes om at slendrian og kappa venstresvinger ikke er veien å ta i det kunstneriske arbeidet. 41-årige Håkon Anton Fagerås er sommerutstiller i Vigeland-museet. Stein Rønning, født i 1953, er veteranminimalist i Galleri Riis’ midlertidige lokaler ved Tullinløkka. Fagerås er yngst, men likevel den som søker seg mot det mest gammelmodige formspråket, den klassisk-figurative skulpturen, for det meste utført i den fineste italienske marmor, dels i rustrødt støpejern som speiler veggfargen i museet. Fagerås viser en følelse for stoff og tekstur, og en anatomisk forståelse, som er uvanlig å se blant kunstnere i våre dager. Rønning er derimot å regne som en intellektuell minimalist, med et prosjekt som byr seg fram som vesentlig mer redusert og visuelt strengt enn Fagerås’ innbydende klassisisme i Gustav Vigelands gamle gemakker. SAMMENSTILLINGEN av Fagerås og Rønning virker kanskje søkt, i og med at de tross alt må regnes som representanter for hvert sitt estetiske ytterpunkt. Men, disse to utstillingene gir likevel et påskudd for å tenke omkring forholdet mellom kunstnerisk form og innhold, og betydningen av håndas avtrykk – selv der noe slikt ved første blikk synes både fraværende og direkte uvedkommende. Utstillingen på Vigeland-museet er knapt titulert «Skulptur». Det er heller ikke på dette nivået lagt opp til noen form for abstraksjon eller metanivå i Fagerås’ menneskeframstillinger. «Skulptur» er sånn sett en ganske standardisert og sjangertro bruk av virkemidlene. Menneskefigurer i ulike livsstadier og aldre er plassert rundt i salene som er avsatt til temporære utstillinger av samtidskunstnere – for øvrig et flott tiltak av Vigeland-museet, som i flere år har presentert både unge og mer etablerte norske kunstnere som Signe Solberg, Sverre Wyller, Kaia Hugin og Else Marie «FAGERÅS ER YNGST, MEN LIKEVEL DEN SOM SØKER SEG MOT DET MEST GAMMELMODIGE FORMSPRÅKET.» Hagen, og internasjonale storheter som Mona Hatoum og Rachel Whiteread. FAGERÅS er den av disse som i formspråket legger seg tettest opp til Vigeland selv. Fagerås styrer imidlertid klar av mye av patosen og det romantiske svermeriet som har preget andre deler av det såkalte «figurative» kunstmiljøet i Norge. Han kobler et arbeidskrevende og tradisjonelt «opphøyd» uttrykk med en moderne hverdagsrealisme med poetiske anslag: en gammel mann trekker en pute etter seg; tre knøttsmå spedbarn ligger i kravlende positurer på plater på gulvet; en ung kvinne i bare trusa klør seg fraværende i siden. Fagerås’ figurer er humanisme på gulvnivå, i guddommelig marmorhvitt. De er sensasjonelle i utførelsen, og innimellom også sensasjonalistiske i innholdet. Et par eksperimenter med størrelsesforhold – en bitte liten mann liggende på en pute og en annen liten kar sittende på toppen av en stolpe – er anekdotiske, dårlige ideer, og appellerer mer til den umiddelbare magefølelsen enn til hjerte og hode. HØYDEPUNKTET er derimot det verket du muligens vil gå glipp av. Nede ved gulvet, lent opp mot en av Vigelands røslige eventyrfigurer, ligger en liten pute så myk og alene, fylt av drøm og lengsel. Prosaisk titulert «Enda en pute» er denne lille skulpturen en fullendt kombinasjon av materiale og ferdighet, følsomhet for stedet, og vil- ARVE RØD arve.rod@online.no KUNST Arve Rød er skribent og kritiker, utdannet ved Statens kunstakademi. Han har skrevet kritikk, essays og andre tekster om norsk og internasjonal samtidskunst i en rekke publikasjoner siden 2000. 1 je til fortelling, alt brakt opp til en høyere enhet. Fagerås’ skulpturer får oss til å sperre opp øynene og nærsynt granske hver lille fold og finger i detaljeringen. Stein Rønning skulle man tro ikke inviterte til den slags tilnærming. I sammenlikning med Fagerås er Rønnings utstilling på Riis, «Tracing the score», kjølig, distansert og, for mange, kanskje også kjedelig. Rønnings kunst er tilsynelatende mest til pass for de kresne. «TRACING THE SCORE» er å regne som ett verk, satt sammen av 12 små, ensfargede bilder i ulike grå- og bruntoner. Det er ingen motiver eller innlysende fortelling ut over disse i og for seg stumme flatene. På avstand ser de metalliske, fabrikklaget og absolutt lytefrie ut, men kommer man nærmere innpå åpenbarer de seg som dels malerier og dels fotografier, og med – riktignok veldig små – spor etter hånda og arbeidsprosessen, ujevnheter i underlaget og så vidt synlige penselstrøk. Perfeksjonismen er i dette tilfellet mer en illusjon som dekker for en mer kroppsnær og omstendelig prosess. Rønning har en periode hatt et provisorisk atelier i en gammel løe på landet. Tydeligvis har de kummerlige forholdene inspirert til et enda mer redusert og reinskåret uttrykk enn hva han ellers er kjent for – enkelte vil kanskje huske Rønnings minimale, men estetisk delikate fotografier av enkle boksoppstablinger på Kunstnernes Hus for et par år siden. «Tracing the Score» er en videreføring av samme tema. Rønning er på sett og vis en slags billedkunstens alkymist, på søk etter den perfekte formen eller flaten, gjennom å redusere og destillere ting og handlinger, og analysere forholdet mellom dem. Bildene på Riis er laget av kartong og billige MDF-plater, som så er enten malt eller avfotografert. I det siste tilfellet er det altså et fotografi av en overflate, montert på den samme overflaten, vi ser. RØNNING ser ut til å ville komme enda nærmere materien enn tidligere, for å kartlegge en struktur som endrer seg, gjennom kameralinsa, fra hva vi kan observere med det blotte øye. Det åpenbarer seg et blikk for forskjeller og nyanser i Rønnings kunst som kanskje kan oppleves som spesialisert og kunstinternt – det er ikke for ingenting at Rønning gjerne går for å være en typisk «kunstnernes kunstner». Men, «Tracing the Score» viser en søken etter en «bildets eliksir», et essensielt kunstnerisk nærvær formidlet via trivielle materialer som papp og kompositt-treverk, som inviterer til både nærgransking og tenkning i vidt format. h Håkon Anton Fagerås, «Skulptur», Vigeland-museet til 18. september. h Stein Rønning, «Tracing the score», Galleri Riis til 18. juni. BILDETS ELIKSIR: Stein Rønnings arbeid med små formater og materialer på Galleri Riis handler om overflater, avbildning og persepsjon, og viser en søken etter det opphøyde i det trivielle 2 FOTO: DAG FOSSE GLØDENDE ASTRUP & HENIE ONSTAD Etter storsuksess i London denne våren har Nikolai Astrup inntatt Henie Onstad Kunstsenter, i det som er den største presentasjonen noensinne av vestlandsmaleren. Ifølge en entusiastisk britisk presse burde Astrup vært like kjent i verden som Edvard Munch. Nå kan hele produksjonen, fra glødende sankthansbål til bugnende hager i Jølster, betraktes i sin fulle og fantastiske bredde på Høvikodden. FOTO: NASJONALMUSEET JAPANOMANIA JAPAN ETTER SØMMENE Japan åpnet sine grenser mot verden midt på 1800-tallet. Det førte til bølger av inspirasjon blant europeiske kunstnere, i Norden fra 1880-tallet, som ble kjent som japanisme, og som ble en viktig opptakt til modernismen her hjemme. Nasjonalmuseet går japanismen etter i sømmene, så gjør klar for en sommer i kimono! «Japanomania i Norden 18571918», Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet, 17. juni–16. oktober. FOTO: GALLERI RIIS 3 © THE MUSEUM OF MODERN ART/ LICENSED BY SCALA / ART RESOURCE, NY; ART ALKYMI: Stein Rønnings malerier og foto- grafier reduserer bruken av visuelle virkemidler til det minimale, som en alkymist på jakt etter den perfekte formen. FOTO: GALLERI RIIS HØYDEPUNKT: «Enda en pute» er et senterpunkt i Fagerås’ utstilling i Vigeland-museet. En henslengt pute i edel marmor gir en overbevisende framstilling av det hverdagslige, med poetiske overtoner. TRADISJONSTUNG: Håkon Anton Fagerås framstiller hverdagsmennesket i tradisjonstungt formspråk, hvit marmor og rustrødt støpejern. «So stilt og mjukt å sova» viser en eldre sliten herre som trekker puta etter seg, i bakgrunnen balanserer mannsskulpturen «Equilibro». BEGGE FOTO: ARVE RØD MUNCH IGJEN MED JASPER JOHNS «+Munch»-serien på Munchmuseet nærmer seg slutten. Nest sist ut er den amerikanske maleren Jasper Johns (født 1930), som med sine slående malerier av målskiver og det amerikanske flagget fra slutten av 1950-åra regnes som en av forløperne for popkunsten i USA. Johns har vært inspirert av Munch, særlig hans selvportrett «Mellom klokken og sengen». «Jasper Johns + Munch»,
© Copyright 2024