På lag med bonden og landbr
profilen På lag med bonden Grete Steihaug Bosted: Tynset sentrum Alder: 59 Stilling: Veterinær Aktuell fordi: Tretti års praktisk erfaring med bønder, dyr og norsk landbruk GLEDE: – Se så fine de er! Det er ikke rart jeg liker sauer, smiler en begeistret dyrlege. 66 Norsk Landbruk | nr 19 | 2016 I tretti år har veterinær og bygdemenneske Grete Steihaug bistått bønder og dyr i fjøset. Målet har vært å hjelpe folk der de er. TEKST OG FOTO: Marit Glærum, marit@norsklandbruk.no J eg er ikke oppvokst på gård, men jeg har alltid vært veldig glad i dyr og har hatt en fascinasjon for landbruket siden jeg var liten. Men drømmen var faktisk å bli landmåler, smiler Grete. Slik gikk det ikke. På slutten av 1970-tallet tok Tynset-frøkna turen til hovedstaden og Norges veterinærhøgskole. Siden 1983 har hun vært privat praktiserende dyrlege, med produksjonsdyra som hovedfokus. FØRSTEREIS Reisen gikk først til Nordmøre og et område som ikke hadde hatt dyrlege før Grete kom. De hadde fått kommunalt tilskudd til stillingen, og var over seg av glede for å endelig få hjelp. – For det første har jeg aldri følt meg så velkommen som jeg gjorde når jeg bodde på Tustna. For det andre fikk jeg lov til å gjøre mye forskjellig og lærte veldig mye, sier hun. I tilleggg til Tustna hadde hun ansvar for Ertvågøya og avløsning for dyrlegene på Smøla, Halsa og Aure. Jobben innebar derfor farting med skyssbåt i all slags vær. – Han som kjørte båten, var en gammel fisker, og huset jeg bodde i, var bardunert. Det var jo fantastisk for ei innlandsjente å få oppleve dette, sier hun. Ofte drev bøndene med kombinasjonslandbruk med både fisk og husdyr. Og dyrlegen opplevde at det var optimisme i norsk landbruk på midten av 1980-tallet. – Ja, det var gode tider, folk satsa, minnes hun. For sin egen del gjorde fraværet av kollegaer at hun ble sjølstendig. Hun utførte keisersnitt og kvastoperasjoner uten å mukke. – Det hendte jeg ringte ei venninne som var like nyutdanna som meg, så det var vel mer for å få litt moralsk støtte, meddeler hun. ET «BYGDEDYR» Ferden gikk videre til Vestnes, litt lengre sør i fylket. Strukturen og landbruket i landbruket opplevde hun som lik, med ett unntak. – Her var det gris, i tillegg til storfe og småfe. Jeg er glad jeg tidlig fikk erfare flere dyreslag og ulike problemstillinger, sier hun. Alt ble dessuten litt enklere når den unge veterinæren slapp å være avhengig av båt for å få gjennomført besøkene sine. Og hun fikk for første gang en kollega å spille på. – Et godt, kollegialt miljø er et must, spør du meg. Siden den gang har jeg hatt et fagmiljø rundt meg, og det setter jeg høyt, innrømmer hun. Etter hvert ble innlandstrangen for stor, og hjembygda Tynset framsto som et attraktivt sted å slå seg ned og stifte familie. I tillegg til et godt og voksende fagmiljø med både veterinærer og sivilagronomer fra Ås, var det viktig for Grete at det fantes et godt kultur- og fritidstilbud. Det var også et pluss med gode skoler og sjukehus i umiddelbar nærhet. – Sånn har jeg det fortsatt. Jeg er glad i bygda og vil gjerne bo og jobbe her, og på den måten bidra til levende bygder, sier hun. SPESIALISERING Tidligere besto hverdagen av både små og store dyr. Hun kjørte kombinert praksis og besøkte gjerne bøndene på dagtid og tok seg av smådyra på kvelden. I tillegg til vaktordning. – Jeg må vel innrømme at jeg angrer på at jeg ikke satte av litt mer tid til ungene mine. Mannen min tok ut mye mer pappaperm enn det som var vanlig på den tida, forteller hun. For å kunne gi dyreeierne et bedre tilbud, har dyrlegene ved Tynsetdyrlegene nå spisset kompetansen sin. Én dyrlege har hatt ansvar for smådyr, én tar seg av hestene og én jobber med forebyggende helse arbeid på produksjonsdyr. De siste fem årene har de vært to-tre som har delt på stordyrpraksisen som dekker hele kommunen, og Grete behandler smådyr kun når hun har vakt. Å kunne spisse kompetansen er bra, mener den engasjerte veterinæren. – Skal du bli god på noe, må du drive mye med det, fastslår hun. Selv brenner hun særlig for fore- Jeg er glad i bygda og vil gjerne bo og jobbe her, og på den måten bidra til levende bygder. Norsk Landbruk | nr 19 | 2016 67 pirkearbeid: På teknisk rom hos Tynsetdyrlegene klargjøres dagens prøver tatt i kalvehelseprosjektet, og sendes videre til laboratoriet. byggende helsearbeid og skulle ønske at alle hadde bedre tid til å jobbe med det. Både bonden, veterinæren og næringa. Hun vil for eksempel gjerne tas med på råd når smittesluser i nye fjøs skal planlegges. – Mange vil gjerne ha en rask løsning. En bonde som har ei sjuk ku, vil gjerne at den skal bli raskt frisk. En byggeleder vil få huset ferdig. Hvis vi skal bli ordentlig gode på forebyggende arbeid, må vi ha aksept fra bonden og kollegaer om at det tar tid, melder hun. Det er utrolig hva som går når du driver smått. Når det blir mer intensivt, får vi fort flere mangelfaktorer, på tross av nye, flotte fjøs. TILSTEDEVÆRELSE Og tid er en klar minimumsfaktor. Det hender at hun lengter litt tilbake til dagene på Tustna, da alle hadde bedre tid. Som regel var det alltid noen hjemme på gården, enten bonden sjøl, kona eller kårfolket. – Dyrlegebesøket var en liten happening. Jeg fikk god oppvarting, med eget vaskevannsfat i fjøset, sier den smilende dama. Hun forlanger ikke at hele storfamilien skal ta imot henne når hun i dag ankommer gården, men hun synes hun har for mange dager hvor hun ikke treffer et menneske. Det som skal gjennomføres, står kanskje nedskrevet på en lapp, og det er gjerne det hun selv kaller «maratonbesøk», hvor alt skal gjøres på kortest mulig tid. Ønsket om å treffe folket som driver geskjeften, dreier seg i bunn og grunn om sikkerhet, og igjen, forebyggende arbeid. – Ved all behandling av dyr er sikkerhetsaspektet viktig, også ved insemineringer. Ellers vil jeg jo gjerne ha en dialog med bonden og gi tilbakemeldinger og råd om hvordan vi kan unngå at ulike sjukdomstilfeller oppstår. Jeg vil treffe bonden og finne ut hvordan vi kan bli bedre, utdyper hun. KUNNE VÆRT FORSKER I kategorien «ting som var bedre før», må også kalvestell nevnes. Da familiebruk var det som var vanligst, var det som regel minst to i fjøset, og ofte en som hadde et klart ansvar for kalvestell og renhold. Grete er også ganske sikker på at større drifts enheter har økt smittepresset for de små. 68 Norsk Landbruk | nr 19 | 2016 – Det er utrolig hva som går når du driver smått. Når det blir mer intensivt, får vi fort flere mangelfaktorer, på tross av nye, flotte fjøs, forklarer hun. I samarbeid med bønder i området, og med støtte fra storfesatsinga i Hedmark, har hun derfor nylig startet et prosjekt som skal avdekke hva som gir problemer for kalvene i regionen, med hovedfokus på selen- og E-vitaminmangel. Hun skal selv ta blodprøver fra en hel haug med kalver og kyr i ti besetninger, men det synes den rutinerte prosjektarbeideren bare er moro. profilen færre: Antall saueprodusenter i kommunen har gått ned de siste årene, men Grete synes de som er igjen, er kunnskapsrike og interesserte. påpass: Sauebonde Kjell Gunnar Tveråen og Grete har mange års samarbeid bak seg. Her er det minstemann Petter som får seg en sjekk, etter å ha hatt litt trøbbel med en fot. god start: Friske kalver er avgjørende. I store samdrifter, med mange ansvarlige, kan det være vanskelig å koordinere kalvestellet opplever dyrlegen. bare tjenestegjør for noen på et kontor og blir en del av skjemaveldet, og verken får resultatene eller godtgjørelse, sier hun. – Jeg er ganske opptatt av å finne svar, kan du si. Så her har vi kjørt små og store forskingsprosjekt siden 1990-tallet, sier hun muntert, og forteller om en svært villig gjeng med både dyrleger og bønder. Hun har tatt utallige prøver av både sau, geit og storfe. Uttesting av diverse legemidler og nye behandlingsrutiner til husdyr, mastittforsøk, ulike hjelpemidler for drektighetsundersøkelser, dødelighetsforsøk på lam. Lista er lang. – Men det er utvilsomt morsomt med de prosjektene vi klarer å dra i gang sjøl. Når man ikke KREVENDE OG GIVENDE Flere tiår i stordyrpraksis, og dypdykket i alle forsøkene, har gitt tynsetingen en stor og verdifull kunnskapsbank, som hun elsker å øse av. – Noe unikum er jeg absolutt ikke, men jeg vil gjerne overbringe kunnskapen og setter stor pris på å kunne undervise i ulike sammenhenger. På fjøsskoler eller på andre møter lokalt og nasjonalt, sier hun. Og hun innrømmer lett at absolutt ikke alt var bedre før. Hun lar seg særlig imponere av kunnskapshungrige saue- og ammekubønder i kommunen. Det stiller krav til dyrlegene som skal gi råd. – Vi må være oppdaterte også på fôring og avl. Og vi må ha litt økonomisk teft. Enhetene er større, effektivitet viktigere og ting foregår på besetningsnivå, sier hun. Dyrematerialet er ifølge Grete bedre enn noen gang, med gode, holdbare dyr. Forholdene ligger til rette for å produsere godt med god dyrevelferd og friske dyr. Hun oppfordrer bøndene til å benytte seg av muligheten. Selv om tiden da hver eneste ku betydde noe spesielt kanskje er historie, er den erfarne dyrlegen sikker i sin sak. – Aldri undervurder en bonde! � Norsk Landbruk | nr 19 | 2016 69
© Copyright 2024