1. No category

Generasjoner på spill
Svein Olav Daatland
Forholdet mellom generasjonene er preget av dilemmaer og
ambivalens, der prioriteringene oppad eller nedad generasjonslinjen ser ut til å variere mellom nord og sør i Europa, skriver
forfatteren.
Der er to ulike betydninger av begrepet generasjon. Den ene viser til
posisjon i familien (foreldre, barn),
den andre til lokalisering i samfunnets aldersfordeling (yngre, eldre).
Noen legger et strengere kriterium
til grunn og reserverer samfunnsgenerasjoner for kohorter (årskull)
som gjennom felles erfaringer og
historiske hendelser har fått en karakteristisk identitet (etterkrigsgenerasjonen, 68-erne).1,2
Aldringen av befolkningen er en
utfordring for solidaritet mellom
generasjonene på begge nivåene,
privat i familiene og offentlig mellom aldersgrupper i samfunnet.
Mediene har jevnlige bekymringsmeldinger om såvel familiesolidariteten som samfunnssolidariteten:
Kan vi stole på familiens evne og
vilje til å stille opp for en aldrende
befolkning? Klarer vi å opprettholde
generasjonskontrakten som velferdsstaten hviler på? Denne typen
bekymringer kommer til uttrykk over
hele den moderne verden; i Norge
gjerne koblet til katastrofemetaforer
som ‘eldrebølger’ og ‘eldrebomber.
Nylig slo en medisinprofessor til
med ‘tsunami’, uten at vi blir klok-
12 – Aldring og livsløp – 3 / 2007
i
ere av den grunn.3 Tanken var vel å
skremme, men er det noe å være
redd for?
KONFLIKTER
Generasjonskonflikter er naturligvis
ingen ny oppfinnelse. Tvert imot.
De er universelle trekk ved alle familier og samfunn, men de spiller
seg ut på forskjellige måter alt etter omstendighetene. På 1960-tallet var det en konflikt om idealer, i
dag snarere om penger og andre
håndfaste goder.
Når krybba er tom, bites hestene, heter det. Konkurranse om
knappe goder egger til konflikt om
hva som er en rettferdig fordeling,
ikke bare mellom sosiale klasser,
men også mellom aldersgrupper,
såkalt generasjonsrettferdighet. Det
burde være ressurser nok til alle i
et land som Norge, men øynene er
sultne selv om magen er mett.
TRUET AV ALDRING?
Hvorvidt og hvordan solidariteten
mellom generasjonene kan bli truet
av aldringen av befolkningen er oftest studert fra den yngre generasjonens side med blikk oppover. Man
f o k u s
spør for eksempel om yngre generasjoner kan og vil finansiere pensjoner og velferdstjenester for et
økende antall eldre mennesker, eller for å holde oss til familiekretsen, om voksne barn vil ta ansvar
for eldre foreldre? Forskningen har
langt på veg friskmeldt familiesolidariteten,4 og har funnet at det
fortsatt er betydelig støtte for velferdsstaten og generasjonskontrakten,5 men vil det vare?
I denne artikkelen skal jeg se
på relasjonen fra den andre sida,
altså fra den eldre generasjonen med
blikk nedover. Generasjonsrelasjoner
blir jo utviklet og vedlikeholdt fra
begge sider, og vi bør derfor være
like interessert i hvordan aldringen
av befolkningen påvirker den eldre
“Klarer vi å bevare generasjonskontrakten?”
generasjonen. Artikkelen begrenser
seg til familiesolidariteten, nærmere
bestemt til forholdet mellom eldre
foreldre og voksne barn. Solidariteten på samfunnsnivå, og hvordan
familie- og samfunnssolidariteten
Svein Olav Daatland (sod@nova.no) er
sosialpsykolog, forsker ved NOVA og
redaktør av Aldring og livsløp.
henger sammen, får bli et tema for
andre artikler.
UTGANGSPUNKT
Jeg tar utgangspunkt i at eldre foreldre ikke er passive mottakere av
hjelp og tjenester fra barna, men er
aktive medspillere, ofte både som
givere og mottakere av hjelp. De er
også aktivt med i ‘forhandlinger’ om
hvem som bør gi og ta og under
hvilke betingelser.6 Forskningen har
konsentrert seg om barnas motiver
for å yte eller ikke yte hjelp. Vi vet
mindre om foreldrenes motiver for
å akseptere eller ikke akseptere
denne hjelpen. For å forstå hvorvidt og hvordan aldringen av befolkningen kan true samholdet mellom
generasjonene, må vi derfor også
studere hva som motiverer og de-
motiverer den eldre parten i relasjonen.
Jeg skal gjøre dette fra tre teoretiske posisjoner: fra sosial utvekslingsteori (social exchange theory),
fra familiesolidaritetsmodellen og
fra den såkalte investeringshypotesen (intergenerational stake hypothesis).7 Sosial utveksling antas å
bidra til en balansert relasjon mellom generasjonene, familiesolidaritet antas å prioritere den eldre generasjonen, mens investeringshypotesen antas å prioritere den yngre.
Disse antakelsene trenger en nærmere forklaring.
TEORETISKE POSISJONER
I følge sosial utvekslingsteori (social
exchange) forsøker mennesker å
maksimere belønninger og minimere
Ill.: Marius T. Daatland
kostnader.8 Strategien burde i så fall
for begge parter i en relasjon være
å betale tilbake goder man har fått
og å forhandle seg fram til en balanse mellom å gi og ta; man vil i
hvertfall unngå å være den under-
“Øynene er sultne selv om magen er
mett.”
legne. Når dette er sagt, er det ikke
uten videre klart om mottatt hjelp
er en belønning eller en kostnad,
og under hvilke betingelser den er
det ene eller det andre. Den gunstigste strategien er trolig å spille
på begge strenger, altså å både gi
og ta og snarere gi for mye enn for
lite: det føles ofte bedre å være den
som gir enn den som tar imot. Gjensidighetsnormen9 krever en gjenytelse etter å ha mottatt en ytelse,
enten her og nå, eller i det lange
løp, som for eksempel når eldre foreldre forventer at barna ‘betaler tilbake’ for det de i sin tid fikk av hjelp
og omsorg (utsatt gjensidighet).
Dette er ideen om en ‘sosial støttebank’ (support bank), der tidligere
investeringer kan tas ut seinere i
livet, og bevirke at man ikke trenger føle seg underlegen når man er
den som mottar. Man trekker så og
si bare ut sitt tilgodehavende, og
den langsiktige balansen er dermed
opprettet.10
Familiesolidaritetsmodellen legger til grunn at familieforpliktelsene
strekker seg utover kjernefamiliens
grenser og inkluderer også den eldre generasjonen.11 Forpliktelsene
fra barnas side (‘filial obligations’)
kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Det er altså ikke åpenbart hvordan solidariteten ytrer seg;
hvorvidt det f. eks. er i form av di-
3 / 2007 – Aldring og livsløp – 13
rekte omsorgsyting eller mer indirekte ved at barna hjelper foreldrene
til å få hjelp fra kommunens omsorgstjenester.12 Hvor sterke forpliktelsene er kan også avhenge av an-
tesen skal undersøkes ved om vi finner en tilbøyelighet til å beskytte
barna, nærmere bestemt ved å foretrekke hjelp fra omsorgstjenestene
snarere enn fra familien (dvs. barna)
om man skulle få behov for det i
eldre år.
Utvekslingen av hjelp er illustrert i figur 1 med data fra NorLAG,
som viser hvor stor andel av foreldre som har gitt og fått ulike typer
av hjelp (praktisk, økonomisk eller
emosjonell) til og fra voksne barn
det siste året. Vi ser at foreldrene
er ‘netto givere’ storparten av livet,
i det minste inntil 80 år som var
“Barna har høyere prioritet for
foreldrene enn foreldrene for
barna.”
dre hensyn, så som forpliktelser
overfor andre familiemedlemmer eller overfor jobben. Solidaritetens
styrke og uttrykk vil også variere
med kjønn og familiestruktur, kultur og geografi, f.eks. hvor langt
fra hverandre man bor, men forpliktelsene antas altså under denne
modellen å prioritere den eldre generasjonen.
Den tredje teorien, som jeg her
har kalt investeringshypotesen
(‘intergenerational stake’), legger til
grunn at foreldre har investert mer
i relasjonen til barna enn omvendt
og at relasjonen derfor betyr mer
for foreldrene.13 Barna har dermed
høyere prioritet for foreldrene enn
foreldrene har for barna. Foreldrene
er derfor også sterkere motivert for
å beskytte relasjonen, noe de f.eks.
kan gjøre ved å la være å forplikte
barna, ved å ‘ikke være en byrde for
barna’, som det heter. En slik beskyttende holdning kan også ha noe
av sine røtter i mer allmenne foreldrenormer (man er forelder hele livet), eller mer generelt som ‘generativitet’ (hensyn til yngre generasjoner, de som skal bære arven videre),
som i følge Erik Erikson14 er en holdning som utvikler seg i modne og
eldre år.
Hvilke av mekanismene er det så
som preger relasjonene i praksis?
14 – Aldring og livsløp – 3 / 2007
“Det føles bedre å være den som gir
enn den som får.”
Ill.: Jonas T. Daatland
EMPIRISKE ILLUSTRASJONER
Jeg skal belyse dette med data fra
to større studier, NorLAG og OASIS.15
Det dreier seg om en illustrasjon av
mulige sammenhenger snarere enn
om en test av teoriene. Det siste
forutsetter mer inngående analyser
enn det til nå har vært anledning
til.
Virkningen av sosial utvekslingsteori skal illustreres med data om
utveksling av hjelp: peker mønstrene i retning av en balansert relasjon, eventuelt å være den som
gir heller enn den som mottar? Betydningen av generasjonssolidaritet
skal belyses med holdningen til normative forpliktelser fra barn overfor eldre foreldre (filial responsibility), og spesielt ved i hvilken grad
man synes at foreldrene kan kreve
‘å få noe igjen fra barna’ (utsatt
gjensidighet). Og til slutt, en eventuell støtte for investeringshypo-
den øvre grensa for å delta i NorLAG.
Med netto givere mener vi her en
overvekt av andelen som gir sammenliknet med andelen som mottar.
Ved nærmere analyser (ikke vist
her) finner vi en endring av balansen fra å være netto giver til å bli
netto mottaker mot slutten av 70årene når det gjelder praktisk hjelp
og emosjonell støtte. Foreldrene er
derimot som regel netto givere av
økonomisk hjelp hele livet ut, ja
også deretter (via arv), og føler kanskje at de derved balanserer den
praktiske hjelpen fra barna om de
skulle bli hjelpetrengende.
Vi understreker at det her dreier
seg om situasjonen slik foreldrene
ser det, som nok er tilbøyelige til å
overdrive den hjelpen de gir og å
underdrive den hjelpen de får. Denne skjevheten kan nok ikke fullt ut
forklare at foreldrene ser ut til å
forsøke å balansere relasjonen, ja
snarere å være den som gir enn den
som tar imot. Resultatene støtter
slik sett opp under antakelsene fra
sosial utvekslingsteori.
Holdningen til (voksne) barns forpliktelser overfor (eldre) foreldre er
illustrert i figur 2, som viser at fler-
Hjelp gitt og mottatt
100
90
80
70
60
Gitt
50
“Man tar ut sitt tilgodehavende, og
balansen er opprettet.”
Mottatt
40
30
20
10
0
40- 45- 50- 55- 60- 65- 70- 7544 49 54 59 64 69 74 79
Figur 1. Andel av foreldre som har gitt og mottatt hjelp siste år til/fra
voksne barn etter alder (praktisk, økonomisk eller emosjonelt)
Kilde: NorLAG.
Barnas forpliktelser
100
90
Indeks, minst
én
80
70
Kunne stole
på
60
Bør ofre noe
50
40
Bør bo nær
30
Kreve
gjenytelse
20
10
0
40-
45-
50-
44
49
54
55- 6059
64
65-
70-
75-
69
74
79
Figur 2. Prosentandel som er enige i at eldre foreldre har krav på gjenytelse, at foreldre bør kunne stole på barna, at barna bør ofre noe for eldre
foreldre, at barna bør bo nær eldre foreldre, og andel som er enige i minst
ett av disse (indeks).16 Kilde: NorLAG.
tallet er enige i at barna har et ansvar for foreldre som måtte trenge
hjelp. Derimot er det bare få (ca.
20%) som mener at foreldrene ‘har
krav på en gjenytelse fra sine barn’
(utsatt gjensidighet). En nærmere
analyse viser at kvinner (mødre) er
mindre tilbøyelige til å kreve gjenytelser fra sine barn enn hva fedre
er, og at de snarere vil frita barna for
krav enn å påføre dem det. Der er
altså en betinget støtte for familiesolidaritetsmodellen ved at forpliktelsene ikke gjelder generelt, men
under bestemte betingelser. OASISstudien fant f.eks. at holdningene
varierte mellom sør og nord i Europa
med Spania og Norge som kontraster. Flertallet av spanske foreldre forventet en gjenytelse i eldre år, flertallet av de norske var tilbøyelige til
å av-forplikte barna.16
Variasjonen mellom landene er
illustrert i figur 3, som viser at det
store flertallet norske intervjuede
sier at de foretrekker omsorgstjenester framfor familieomsorg om
de skulle få behov for det som gamle, og denne preferansen for tjenester øker med alderen. I Spania foretrekker flertallet familieomsorg; de
øvrige landene plasserer seg i en
mellomposisjon. Forklaringen kan
ligge i både strukturelle (ulike muligheter) og kulturelle (ulike verdier) forhold. Under alle omstendigheter kan de motsatte mønstrene for
3 / 2007 – Aldring og livsløp – 15
Norge og Spania bety at man i mer
familistiske land gir relativt høyere
prioritet oppover i generasjonslinja,
mens man i mer individualistiske
velferdsstater i nord, så som i Skandinavia, er tilbøyelige til å priori-
100
90
Norge
Israel
England
Tyskland
Spania
80
70
60
50
“Forpliktelsene kan ytre seg på
forskjellige måter.”
40
30
20
tere nedover og i tråd med investeringshypotesen.
Forskjellen i prioriteringer kan i
det minste delvis være et produkt
av at moderniseringen har kommet
lengre i nord, men i så fall – hva
ved ‘moderniseringen’ skulle i så fall
forklare dette? Aldringen av befolkningen kan være ett slikt trekk. Det
at den startet tidligere og foreløpig
har kommet lengre i nord, kan kanskje bidra til å forklare et skifte av
balansen i prioriteringer mellom
generasjonene. I så fall skulle vi
vente at mer tradisjonelle (sørlige)
land vil konvergere mot et mer moderne (nordlig) mønster. Hvorvidt
det blir slik, må studeres i en bredere sammenheng og med skarpere
begreper og indikatorer enn vi har
hatt tilgang til her.
OG HVA SÅ?
Hva er implikasjonene av alt dette
dersom de illustrerte sammenhengen også står for en grundigere prøving?
Vi har for det første fått illustrert hvordan generasjonsrelasjoner
er lokalisert i et felt av tildels motstridende normer og forventninger
som skaper dilemmaer som partene
må bli enige om. Familiesolidaritet
og foreldrenormer, egeninteresse og
generative hensyn drar og dytter i
ulike retninger. Det samme gjør an-
16 – Aldring og livsløp – 3 / 2007
10
0
25-49
50-74
75+
Figur 3. Andel som foretrekker nødvendig hjelp og pleie fra profesjonelle
tjenester (framfor familien eller andre) etter alder og land. Kilde: OASIS.
dre hensyn og forventninger, både i
jobb og fritid.
Eldre foreldre er derfor ofte ambivalente, slik også den yngre generasjonen er det, og de forsøker å
balanse mellom familiehensyn og
individhensyn, mellom seg selv (foreldre) og andre (barna) og mellom
det ideelle og det mulige.
Forpliktelsen oppad i generasjonslinja ser ut til å stå sterkere i
sørlige, mer familistiske land og
velferdsstater. Gjensidig uavhengighet og en prioritering nedover i
generasjonslinja ser ut til å stå relativt sterkere i nord. Den ulike balanseringen kan muligens være en reak-
“Mange vil ikke være til byrde for
barna, som det heter.”
sjon på aldringen av befolkningen,
som har berørt det nordlige Europa
tidligere og sterkere. I så fall kan
sørligere land, der aldringen nå og
framover blir særlig sterk, komme
til å konvergere mot en mer nordlig
tilpasning.
Aldringen av befolkningen er en
global utfordring og en prøve for
balanseringen og samholdet mellom
generasjonene. Den kan påvirke den
eldre generasjonen i retning av å
av-forplikte den yngre og å gjøre
det i familiens tjenste. Begge tilpasninger – både det å forplikte
barna og det å ikke gjøre det – kan
være familiemotivert, men altså ved
å prioritere i ulike retninger.
De observerte mønstrene antyder at framtidige generasjoner av
eldre kan ha en nøkkelrolle å spille
i ‘forhandlingene’ om generasjonssolidaritet, men de trenger støtte
fra en aktiv velferdsstat, som kan
tilby alternativer til en påtvungen
avhengighet mellom generasjonene.
Tilrettelegging av en slik politikk,
og en slik holdning, vil kunne oppmuntre aktiv aldring, stimulere en
generativ holdning og hjelpe til med
å avmaskere de stereotypiene som
tegner den eldre generasjonen som
en samfunnsmessig byrde.
Ill.: Jonas T. Daatland
NOTER
1
En mer fyldig versjon av artikkelen ble presentert på 3rd World Ageing & Generations
Congress i St. Gallen, Sveits, tidligere i år
under tittelen ‘Generations at stake’.
2
Se Mannheim, K. (1952). ‘The problem of
generations’, in K. Mannheim (ed.), Essays
on the sociology of knowledge. London: Routledge.
“Gjensidig uavhengighet ser ut til å
stå relativt sterkere i nord-Europa.”
3
Kronikk av professor Stein Evensen, Aftenposten 3.9.2007.
4
Se f.eks. Connidis, I. (2001). Family ties and
aging. Thousand Oaks: Sage og Bengtson,
V.L., Biblarz, T.J. & Roberts, R.E.L. (2002).
How families still matter. A longitudinal study
of youth in two generations. Cambridge: Cambridge University Press.
5
Se f.eks. Taylor-Gooby, P. (2004). Open markets and welfare values. Welfare values,
inequality and social change in the silver age
of the welfare state. European Societies, 6,
1, 29-48.
6
Finch, J. & Mason, J. (1993). Negotiating
family responsibilities. London: Routledge.
7
Teorier har ikke alltid innarbeidede norske
navn, i dette tilfellet kanskje heller ikke helt
treffende. Derfor bør man merke seg de opprinnelige og engelskspråklige betegnelsene.
8
Se Hewstone, M. et al. (1992). Introduction
to social psychology. A European perspective.
Oxford: Blackwell.
9
Gouldner, A.W. (1960). The norm of reciprocity: a preliminary statement. American Sociological Review, 25, 161-178.
10
Antonucci, T.C. (1990). ‘Social supports and
social relationships’, in R.H. Binstock & L.K.
George (eds.), Handbook of aging and the
social sciences (3rd edition, pp. 205-226).
New York: Academic Press.
11
Bengtson, V.L. & Roberts, R.E.L. (1991).
Intergenerational solidarity in aging families:
an example of formal theory construction.
Journal of Marriage and the Family, 53,
856.870.
12
Se f.eks. Daatland, S.O. (1983). Care systems. Ageing & Society, 3, 1-21.
13
Giarusso, R., Stallings, M. & Bengtson, V.L.
(1995). ‘The intergenerational stake hypothesis revisited: Parent-child differences in
perceptions of relationships 20 years later’,
in V.L. Bengtson, K.W. Schaie & L.M. Burton
(eds.), Adult intergenerational relations:
Effects of social change (pp. 227-263). New
York: Springer.
14
Se f.eks. Coleman, P. & O’Hanlon, A. (2004).
Ageing and development. New York: Oxford
University Press.
15
Den norske livsløp, aldring og generasjonsstudien (NorLAG) gjennomføres ved NOVA og
omfatter intervju av ca. 5 500 personer i alderen 40–79 år. Old age and autonomy
(OASIS) er en sammenliknende studie av fem
land, finansiert av EUs sjette rammeprogram.
Norsk partner var NOVA. 1 200 personer i alderen 25 år+ (fra storbyer) ble intervjuet i
hvert land, i alt ca. 6 000.
16
Skalaen (filial responsibility scale) har fire
utsagn man kan si seg mer eller mindre enig
eller uenig i: Voksne barn (1) bør bo nær sin
eldre foreldre slik at de kan hjelpe dem, (2)
bør være villig til å ofre noe for å støtte sine
gamle foreldre. Eldre foreldre (3) bør kunne
stole på å få hjelp fra sine voksne barn, (4)
har krav på å få noe igjen for det de har ofret
for sine barn. Indeksen viser prosentandel
som er enig i minst ett av utsagnene.
17
Daatland, S.O. (2006). Filial norms and parental expectations in later life: a comparative
European perspective on intergenerational
relatonships. Paper presented at the 59th
Gerontological Society of America Annual
Conference, Dallas.
3 / 2007 – Aldring og livsløp – 17