1. No category

2
| Kommentarer |
Grunnlagt 1860 av Chr. Schibsted
Sjefredaktør og administrerende direktør
Espen Egil Hansen
Leder
mandag 13. februar 2017
Ideen bak EU har
aldri vært viktigere
USA HAR FÅTT en president med mottoet «Make America great
again». I Storbritannia jobber regjeringen for å ta landet ut av
EU med en beslektet begrunnelse. I stadig flere europeiske land
vokser partier som jobber mot EU-samarbeidet og som mener at
det er i de enkelte landenes interesse å trekke seg ut fra felles arenaer. I Russland jobber president Vladimir Putin systematisk for
å styrke disse strømningene. Han har interesse av at Europa ikke
opptrer samlet, men forholder seg til Russland som enkeltland.
DETTE BAKTEPPET ER viktig å ha med når Norges forhold til EU skal
diskuteres. I Arbeiderpartiets utkast til stortingsvalgprogram aner vi
hvordan forholdet til Europa og EU er blitt mer komplisert. Der Arbeiderpartiet siden folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 har
stått fast på at Norges plass er på innsiden av det europeiske fellesskapet, er formuleringen «medlemskap i EU vil være en fordel for Norge»
strøket i det nye programutkastet.
Rent konkret betyr det lite. Norge kommer ikke til å søke om
medlemskap i EU i neste fireårsperiode. Arbeiderpartiet har heller ikke sluttet å snakke varmt om det europeiske samarbeidet. Likevel, de nye formuleringene må
leses som en svekkelse av oppDet er beklageslutningen om selve ideen bak
lig at ArbeiderEU. De kan leses som en naturpartiet velger
lig konsekvens av at Norge har
akkurat dette tidsklart seg mer enn godt utenfor
punktet til å så tvil
EU. Det stemmer jo – hvis vi vurom støtten til EU
derer norske, økonomiske interesser isolert.
m
MEN IDEEN BAK EU er jo nettopp å la de rendyrkede nasjonale interessene vike en smule av hensyn til et fellesskap som har en verdi ut over
den økonomiske. Kull- og stålunionen knyttet økonomiene i Tyskland
og Frankrike sammen med bånd som brøt med den destruktive og
nasjonalistiske rivaliseringen i Europa. Det var starten på EU som et
fredsprosjekt i bakkant av den annen verdenskrig der utgangspunktet var en tanke om at land som samarbeider, vil hverandre vel. Særlig
små land har glede av at de store forplikter seg til å ikke ta beslutninger uten å lytte til de små.
EU HAR UTVILSOMT mange svakheter, og flere sider av EU-prosjektet
har bidratt til å svekke oppslutningen om unionen. Men utviklingen i
USA, Russland og Storbritannia er en påminnelse om hvordan det sto
til i verden da alle land utelukkende jobbet for å gjøre seg selv «great
again», så å si.
Derfor er det beklagelig at Arbeiderpartiet velger akkurat dette tidspunktet til å så tvil om støtten til en idé som handler om
langt mer enn nasjonal egeninteresse.
mandag 13. februar 2017
Det er ikke tilfeldig at man må konkurrere med
flere hundre andre for en jobb i «kassa på Rimi». Og
vanskeligere skal det bli.
Nå trenger også
«livets harde skole»
kompetansebevis
ååKommentar
Helene Skjeggestad
Kommentator
– Jeg hadde alltid en
drøm om et fagbrev. Et
papir på at jeg faktisk
kan noe. Men når du
har så alvorlige lese- og
skrivevansker som jeg
har, ja, det virket umulig. Men i fjor ble det
virkelig, nå er jeg en nyslått fagarbeider.
Maskinduren overdøver nesten stemmen til
Jan Morten Austheim
(43) på telefonen fra
Kaupanger. Han arbeider i Fredheim Maskin
og Betong AS, og det er
vanskelig å si om det er
lyden av piggmaskin,
hjullaster eller betongbil som durer i bakgrunnen mens han forteller om veien til fagbrevet.
Austheim var frem til oktober i fjor én av
en halv million nordmenn i norsk arbeidsliv
uten «formalisert kompetanse». Hver femte
arbeider i Norge har kun grunnskole.
– Du trenger ikke å være flink på skolebenken for å være flink i arbeidslivet. Og omvendt,
ler Austheim.
Det er et åpenbart godt poeng.
Så hvorfor dette maset om å hindre frafall
på skolen? Og hvorfor skal man plage en god
arbeider som Austheim «tilbake på skolebenken»?
Den 43 år gamle anleggsmaskinføreren har
sitt svar:
– Én ting er at jeg lærte mye nytt. Men ettersom bransjen utvikler seg, og samfunnet generelt, blir det flere krav om et papir på hva
man kan. Nå kan jeg dokumentere at jeg kan
mer enn å bare kjøre gravemaskin.
Fancy ord, hard virkelighet
Så enkelt kan det sies. Det Austheim egentlig har satt ord på, er det politikere, arbeidsgiverorganisasjoner og forståsegpåere bryner
seg mest på om dagen: omstilling av norsk
arbeidsliv.
Sist uke var det hovedorganisasjonen Virkes
tur til å rope varsku: En av tre arbeidsplasser
kan forsvinne som følge av automatisering og
digitalisering.
Den generelle beskrivelsen virker milelangt
fra Austheims hverdag, men realiteten som
beskrives, er særlig aktuell for den store gruppen i norsk arbeidsliv uten formalisert kompetanse.
Digitaliseringen av norsk arbeidsliv gjør
nemlig at:
1) Etterspørselen etter arbeidskraft med kun
grunnskole som høyeste fullførte utdanning,
vil synke, mens etterspørselen etter faglært arbeidskraft ligger an til å øke. Med andre ord,
det blir hardere konkurranse om de ufaglærte
jobbene som finnes.
2) Større krav om stadig å lære nye ting og
utvikle seg som arbeidstager – og å kunne dokumentere utviklingen.
3) Dette forsterker følgende tendenser:
Sysselsetting blant voksne med kun grunnskole er rundt tre fjerdedeler av nivået blant
Politisk redaktør Trine Eilertsen
Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen
Kulturredaktør Erik Tornes (fung.)
Redaktør Harald Stanghelle
Featureredaktør Lillian Vambheim
Utviklingsredaktør Eirik Hammersmark Winsnes
Under streken
Kronikk
debatt
For deg mellom
13 og 21 år!
Side 28 • del 1
Side 12 • del 2
Side 15–16 • del 2
Flyttemelding:
| Kommentarer |
mandag 13. februar 2017
3
Gode studentar, både norske og utanlandske, leitar over landegrensene
etter den beste institusjonen. Foto: Gualtiero Boffi, Stockphoto
vifor omtalar ein ikkje dei
K
ambisiøse og krevjande «talentkonkurransane» om faglege tilsette,
studentar og forskingspublisering?
Kva gjev kvalitet i
høgare utdanning?
Signert
Aksel
Mjøs
Førsteamanuensis,
Norges
handelshøyskole
Elisabeth Holvik, Erling Røed
Larsen, Aksel Mjøs, Helle
Stensbak og Arne Jon Isachsen
skriver hver mandag om økonomi
i denne spalten.
voksne med videregående opplæring.
Personer med kun grunnskole er klart overrepresentert blant dem med nedsatt arbeidsevne.
Fagbrev i voksen alder
Partene i arbeidslivet har vært opptatt av det
lenge: Hvis man ikke klarer å hindre frafall på
skolen, må «de frafalne» utdannes senere i livet.
I dag finnes det to muligheter om man ønsker å ta et fagbrev i voksen alder. Austheim
benyttet seg av praksiskandidatordningen,
som forutsetter minst fem års yrkeserfaring.
Et annet alternativ er å bli voksenlærling, som
langt på vei tilsvarer opplegget for yrkesfag på
videregående.
I en rapport som FAFO og Frischsenteret presenterte for kort tid siden, kom det frem at
disse to ordningene har ført til at 170.000 personer over 25 år har tilegnet seg fagbrev i tidsperioden 1998–2015. Det tilsvarer 46 prosent av
alle fagbrev i perioden.
Med andre ord er det mange som fullfører
videregående opplæring i voksen alder allerede i dag. Profilen på dem som benytter seg av
disse ordningene, samsvarer også i stor grad
med dem som faller ut, ifølge den ferske rapporten.
Likevel er ikke dette nok til å få med «alle»
inn i den nye tiden.
– Hvorfor, spør jeg anleggsmaskinfører Austheim.
– Fem års yrkespraksis er altfor lang tid.
Mange kan et fag godt nok til å ta fagbrev etter
et par år. Flere kan ikke sette hele livet på vent
for å bli voksenlærling heller. Men det vanskeligste for meg var den jungelen av folk og
papirer og søknader jeg måtte gjennom. Systemet er veldig komplisert.
Den tredje veien
Virkelighetsbeskrivelsen til Austheim er mye
av tanken bak Regjeringens tredje vei til fagbrev – et fagbrev på jobb. Terskelen senkes, og
daglig arbeid kombineres med veiledet opplæring på arbeidsplassen. Forslaget skal ut på
høring i løpet av den neste måneden, og målet er at det skal legges frem for Stortinget til
høsten.
Kritikken mot å senke kravene er at fagbrevet – og kompetansen som ligger der – «vannes
ut». Det er en legitim bekymring, det skal ligge et arbeid bak et fagbrev. Men det skal først
og fremst dokumentere kunnskap, og det er
gammeldags å tenke at det får man først og
fremst på skolebenken. Særlig i en tid der en
halv million nordmenn har dårlig tid.
For å si det på Austheimsk:
– Man trenger ikke å vite alt mellom himmel
og jord for å kjøre lastebil.
helene@aftenposten.no
Snapchat: Skjeggesnap
Kunnskapsdepartementet (KD)
kom 27. januar med stortingsmeldinga «Kultur for kvalitet i
høyere utdanning». Kvaliteten
på fagstaben er det mest kritiske
leddet i god utdanning og difor
er det store hol i meldinga. Kvifor omtalar ein ikkje dei ambisiøse og krevjande «talentkonkurransane» i sektoren?
Norske universitet og høgskular er internasjonalt marknadsutsette verksemder der dei beste
hevdar seg i konkurransen om
faglege tilsette, studentar og
forskingspublisering. Det er
prisverdig at KD vil premiera
institusjonar for god undervisning. Men for å oppnå like høg
kvalitet som dei beste utanlandske institusjonane, er det mykje
viktigare at institusjonane deltek aktivt i dei konkurransane
som allereie fins. Desse konkurransane er internasjonale og til
dels globale, og her er stortingsmeldinga altfor spak. Studentutvekslingar og tilsette sine internasjonale samarbeid sikrar ikkje
at norske, skattefinansierte institusjonar hevdar seg i internasjonale marknader. Dei viktigaste
konkurransane er:
Rekruttering av fagleg tilsette
Meldinga fokuserer på kultur og
kvalitetsprosessar i dagens fagstab på universitet og høgskular
utan å utfordra deira rekrutteringspraksis. KD må krevja av
institusjonane at dei rekrutterer så ambisiøst som ressursane
tillèt og unngår å tilsetja eigne
doktorgradskandidatar. Til dømes i Tyskland har ikkje universiteta lov til å tilsetja interne, og
ser dette prinsippet som nyttig
både for kandidaten og institu-
sjonen. Ambisiøs rekruttering
krev open og engasjert internasjonal rekruttering sjølv om det
utfordrar norsk språk og tradisjon i fagmiljøa. Det krev og at vi
tilbyr kvalifiseringsperiodar for
nytilsette som nyttast internasjonalt, såkalla «tenure tracks».
Det er dessutan ei overordna utfordring at ein må vera villig til å
gi akademisk tilsette konkurransedyktige løns- og arbeidsvilkår.
Attraktivitet
Dette er «syretesten» på både
forskings og utdanningskvalitet i høgare utdanningsinstitusjonar. Dei beste søkjarane leitar
internasjonalt kor dei kan få den
beste doktorgradsutdanninga,
både i innhald og kva jobbar dei
kan få etterpå. Om norske universitet plasserar nyutdanna
kandidatar i dei best rangerte internasjonale forskingsmiljøa, så
er det ein svært god indikasjon
på eigen kvalitet. Dette skjer kun
dersom fagstaben både underviser og forskar godt og sjølv har
relevante nettverk internasjonalt. Doktorgradsprogramma
er den mest avanserte formelle
utdanninga vi har og seier mykje om kvaliteten også på lågare
nivå. Plasseringar frå alle norske
doktorgradsprogram inn i NOKUT sin doktorgradsstatistikk
hadde vore ein viktig kvalitetsindikator.
Kvalitet
Gode studentar, både norske og
utanlandske, leitar over landegrensene etter den beste institusjonen dei kan koma inn på.
Denne konkurransen er adressert i meldinga, men omtalen er
avgrensa til norske universitet
og høgskular og det vert for snevert. Norges Handelshøgskole,
der eg arbeider, opplever stadig
sterkare internasjonal konkurranse, særleg frå handelshøgskulane i København og Stockholm.
Konkurransedyktighet krev
betre leiarskap. Leiarskap vert
dessverre ofte sett på som upassande av fagleg tilsette som har
kontrakt på akademisk fridom.
Det er feil, dei fremste fagmiljøa
har gode leiarar som gjev retning, effektive prosessar og inspirerande handlingsrom.