1. No category

Karriereveiledningskonferansen
Bakgrunn
 Psykolog for voksne, barn og ungdommer
 Volvat Medisinske Senter
 Barnevernsinstitusjoner for ungdommer i Oslo
kommune
 Noe sakkyndig utredning
 Blakstad Sykehus (seksjon for psykosebehandling A,
forkortet til det mer forlokkende SPA)
 VID Vitenskapelige Høgskole (tidligere Diakonhjemmet
Høgskole)
 Privatpraksis Askerpsykologene
Relevans for veiledning
 Vi jobber i samme bransje.
 Om å gjøre å få ungdommer til å ta gode valg
 Diagnoser er ikke bare en glede, men tidvis et hinder
dere skal prise dere lykkelige for å slippe. Det er et liv
bak diagnosene som vi må forstå. Og vi prøver.
 ICD-10 og DSM V
 DC 0-3 R: mer relasjonell i sin karakter
Spørsmålet som skal besvares på
en time: Hva kreves for å få noe ut
av veiledning og gjøre gode valg?
 Har valgt å tolke oppgaven vidt og legger meg på Jan
Vincent Johannesens ambisjonsnivå: Hva skal til for å takle
livet (jfr. Kunsten å leve).
 Svaret jeg kommer til å ende opp med er ”trygghet”.
Hvorfor si noe mer?
 Fordi ingen er trygge. Livet er eksistensielt en nær-dødenopplevelse, og det er jo ikke trygt, eller hva? Hvordan
forholder vi oss til utrygghet?
 Glem ”tenk deg glad”. Det forutsetter at glad er
referansepunktet vi på en eller annen måte skal tilbake til,
punktet som eksistensen spinner rundt. Ikke sant. Kriser
og mistilfredshet av ulike størrelser er det som holder oss
gående og utvikler oss.
Trygghet
 Fra individualpsykologi til tosomhetspsykologi
 Fra bærer av en sykdom til bærer av en systemhistorikk
 Fra PTSD til kompleks traumatologi
 Doktorgrad Bjørn Reigstad
 Overrepresentasjon av traumer i psykiatrien for barn og
unge. Trolig også på Blakstad.
 Utviklingspsykologien
 Barnet reaktualisert
 Traumetenkning (ikke nødvendigvis vold eller annet grufullt,





men kan godt være det også)
Transgenerasjonsperspektiv (NAV, skoleprestasjoner og vold)
Hvor stoppet det opp?
Relevant for forventninger vi kan gjøre oss (drister meg til å
tenke at det også kan være fornuftig for en karriereveileder)
Ikke bare hvorvidt terapien / veiledningen er god nok, men også
hvem den er god for og hvem den ikke er god for.
Gjør vi mer skade enn vi hjelper? Ikke alle profiterer på terapi,
noen blir dårligere av det (iatrogene effekter)
Barneperspektivet
 The still face experiment
 Regulering/synkronisering av affekt
 Vi har en ekstremt lang tilknytningsperiode
sammenlignet med andre dyr. Forbøffende lite
funksjonelle uten en annen.
 Tilknytning handler om hvordan man bruker andre til
å regulere negativt emosjonelt strev.
 Jeg våger en påstand; all psykiatri handler om å hjelpe
pasienten til hensiktsmessig regulering av affekt (på
mer folkelig språk, pasienter er vanligvis mer
emosjonelt sårbare enn kognitivt forskrudde)
Litt grunnleggende biologi
 Hjernen utvikler seg innenfra og ut, bakenfra og frem,
fra høyre mot venstre.
 Emosjoner er grunnleggende og tidligere utviklet både
evolusjonsmessig og hos hvert individ, sammenlignet
med kognisjon.
 Hjernebarkens relative størrelse er unik sammenlignet
med andre dyrearter.
 Forskningen mer en syntese av biologi og miljø heller
enn enten eller
 Epigenetikk
 Hvilke forutsetninger gjør at individet utvikler hvilket
potensial?
 Vi snakker mer om orkidébarn enn løvetannbarn
(gener er mer bærere av en sensitivitet enn en sykdom,
eks. schizofreni)
Evidence that schizophrenia is a
brain disease
 • Over-activity of hypothalamicpituitary adrenal (HPA) axis
 • Abnormalities in neurotransmitter
 systems (especially dopamine)
 • Hippocampal damage
 • Cerebral atrophy
 • Reversed Cerebral Asymmetry
Effects of early childhood trauma
on the developing brain
 • Over-activity of hypothalamicpituitary adrenal (HPA) axis
 • Abnormalities in neurotransmitter
 systems (especially dopamine)
 • Hippocampal damage
 • Cerebral atrophy
 • Reversed Cerebral Asymmetry
Tilknytning
 Type A: Unnvikende (den stille, selvforsynte, trenger ikke
mor/far, ”kan klare meg uten regulering så lenge ting ikke blir for
voldsomt, og jeg skal klare å ikke gjøre ting så voldsomme som
de kanskje burde være”)
 Type B: Trygg
 Type C: Ambivalent (dramaqueen, ”jeg ser jo at de responderer
av og til, så hvis jeg holder opp trøkket kommer det nok en
hjelpende hånd, og når den hjelpende hånden kommer skal jeg
bite litt i den og se om den blir værende)
 Type D: Desorganisert (kilden til frykt og trygghet er en og den
samme, ”så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, kanskje like greit å
overlate skjebnen til andre, kanskje rusen eller psykosen er en fin
løsning”.
Fem faser for utvikling
 Arenadefinisjon
 Delt fokus / medoppleverskap: Første definisjon av
trygghet og fellesskap (universelt godt)
 Trøst: livet går sin gang sier den voksne, så da gjør den
vel det da.
 Selvtrøst: Uten denne evnen blir selv livets
hverdagslige utfordringer en umulighet.
 Temautvikling: Utvikling av sosial sekvenser i ulike
settinger. Kon-sekvenser har ingen effekt dersom
sekvenser ikke er lært.
 Grunnleggende tilknytningsforstyrrelse
 Alvorlig tilknytningsforstyrrelse
 Tematisk omsorgssvikt
Grunnleggende tilknytningsforstyrrelse
Kjernen i grunnleggende tilknytningsforstyrrelse
beskriver vi som en spesifiserbar mangel på
grunnleggende erfaringer og ferdigheter som relativt
snart fører fram til grunnleggende skam over egen
eksistens med tilhørende manøvrer for å unngå stresset
ved skamfølelsen. Dette vil føre til et liv som uhyre lett
vil preges av stressoverveldelse og skjermingsbehov
kanskje overfor selv dagliglivets små utfordringer.
Dialog og læring i det daglige er ikke aktuelt for noen
som befinner seg over sin stressoverveldelsesgrense.
Alvorlig tilknytningsforstyrrelse
Barnet er vant til en eller annen omsorgsrolle utforma i forhold til voksne
nærpersoners personlige nød eller livsudyktighet slik barnet ser og tolker denne
problematikken. Tilknytningsforstyrrelsen er alvorlig fordi denne omsorgsrollen
er så krevende at barnet legger egen utvikling til side, og utvikler kanskje alle sine
ferdigheter og sitt språk på den voksnes problempremisser. Dette betyr at barnets
rolle har viktige elementer av sosialisering med i det minste noen pålitelige,
allmenne sosiale ferdigheter. Foreldrenes egne allmenne sosiale ferdigheter og
generelle tilpasningsnivå avgjør imidlertid hvor avansert barnet kan framstå med
sin rolle utenfor familien.
Barnet ligger i skjul bak og under denne rollen, og fra første dag
bør altsamspill de voksne deltar i, sikte inn mot å forløse dette
skjulte barnet, og gjøre det mulig for det å bruke sine ferdigheter
på egen utviklings premisser. Tilkortkommingsopplevelser og
stress på krav om anvendelse av vanlige ferdigheter det ikke har
vært tid og krefter til å utvikle, forekommer svært ofte.
Tematisk omsorgssvikt
Betegner en situasjon der omsorgen hovedsakelig er funksjonell, men har utfall på
tabuiserte tema i familien, for eksempel tristhet, sinne, selvrepresentasjon,
intimitet, mislykkethet. Tematisk omsorgssvikt ser ut til å omfatte store deler av
nevroseområdet. I naboskapet til tematisk omsorgssvikt ligger velfungerende
barns individuelle, samspillsskapte smerteknuter som i mindre grad hemmer
livsutfoldelsen, men de er sjelden aktuelle problemer i barnevernssammenheng.
Disse barna har et funksjonelt språk, egnet til å behandle den delte sosiale
virkeligheten med, i tillegg til å være i stand til å fungere adekvat i forhold til
allmenne forventninger.(..)dermed vil de oppleve seg som i fare for å være totalt
forkastelige i foreldrenes øyne om de avsløres. Situasjonen oppleves både som
krenkende og som en mektig, skaminduserende trussel om tilbaketrekning av
livsopprettholdende omsorg. De vil derfor unngå å vise disse spesifiserte
menneskelige trekkene i framtida. Dermed oppstår en meget sterk
ensomhetsfølelse knyttet til at de opplever å være de eneste i verden som bærer på
akkurat den katastrofale varianten av et allment trekk. Frykten for å bli avslørt
dekker mye av hverdagen.
Tre organiseringsnivåer
 Psykotisk organisering / grunnleggende til
knytningsforstyrrelse
 Borderline organisering / alvorlig
tilknytgninsforstyrrelse
 Nevrotisk organisering / tematisk omsorgssvikt
 Denne tenkningen er transdiagnostisk. Gjelder uavhengig
av diagnose de kommer med til dere som veiledere.
 Diagnostisering må foregå på flere nivåer
 Symptom
 Personlighet
 Konstitusjonelle faktorer
Start nedenfra for å vurdere intervensjoner/prognoser og forventninger.
NB! Verdt å stille spørsmålstegn ved dagens diagnosesystems
nytteverdi og relevans for andre enn psykiatere;-)
 Konsekvenser av trygg tilknytning
 God mentalisering



Evne til å se seg selv fra et annet (i verste fall fiendens) perspektiv
uten å gå til grunne.
Mer fleksibel i et endringsarbeid (og trolig i en veiledningssituasjon)
Affektbevissthet er høy og ufarlig
 Høyere resiliens
 Evne til å reise seg etter en knockout
 Høyere IQ
 Det er rolig nok i det følelsmessige livet til at
problemløsningsstrategier kan utnyttes bedre
 Gjennomføringsevne
 Personen kan tillate seg avstikkere, men likevel holde seg til livets
manus (veileders instruksjoner)
Psykolog / veileder
 Hva slags personlighet er det vi har foran oss?
 Hvordan er han eller hun organisert?
 Hvordan komme rundt det vante?
 Hvordan være med på å restarte en utvikling der
hullene fylles?
 Hvor lang tid har vi?
 Gruppe eller ikke?
 Et relasjonelt perspektiv som er uavhengig av
diagnose. Måles på funksjonsnivå. Hva får personen til
i livet?
 C-GAS (barn). GAF (voksne)
Eleven kom for veiledning. Nå kan du kanskje gi ham
eller henne litt mer enn de kom for
Takk for meg!!!
Nyttig litteratur:
 John Bowlby: Attachment and loss
 Are Skoglund: Differensiert miljøterapeutisk metode
 Nancy McWilliams: Psychoanalytical diagnosis
 John Read: Models of madness
 Alain de Botton: On pessimism (You Tube)
 Anne Lusie Kirkengen: Hvordan krenkede barn blir
syke voksne.
 Patricia Crittenden: Raising parents