● nyheter 10 Lørdag 2. August 2014 Haugesunds Avis Haugesunds Avis nyheter ● 11 Lørdag 2. August 2014 «Beklager, men her er ingen tegn til liv» Hvert år er over 200 norske barn dødfødte. Lille Jonathan døde bare timer før han skulle se dagens lys for første gang. DØDFØDSel Hun ble kjørt inn på fødestua, og jordmor var i ferd med å feste apparatet som skulle måle fosterlyden. – Jeg hørte ingen lyd, men hun sa at hun måtte bare lete litt til. ! Vi ville aldrivært Jonathan foruten. CECILIE REVHEIM OLSEN Gaute-Håkon Bleivik gaute-hakon.bleivik@h-avis.no Å ret 2014 skulle bli lykkeåret for Cecilie Revheim Olsen fra Karmøy og hennes samboer Idar André Olsen. Deres datter Leah skulle runde treårsdag, de skulle bli foreldre for andre gang, og 23. august skulle de gifte seg i Vigra kirke, nær Idar André sin hjemby Ålesund. Navnet til den lille var allerede bestemt, han skulle hete Jonathan. I månedene før fødselen hadde Leah ligget på mammas mage for å snakke med lillebror. Ti dager før termin er Cecilie på svangerskapskontroll, og legen forteller at alt står bra til. Men i løpet av natten forandres livene deres. – Jeg kjørte Leah til barnehagen, sa til henne at denne dagen kunne bli fødselsdagen for lillebroren hennes. Da jeg kom hjem la jeg meg nedpå, og ikke lenge etter gikk vannet, forteller Cecilie. Ettersom hodet ikke hadde festet seg, tilkalte hun etter avtale med legen en ambulanse, og Idar André kjørte like bak dem inn til Ålesund sjukehus. – Da mistenkte jeg ingenting. De som var med i ambulansen sa heller ingenting, sier Cecilie. FORTELLER FOR Å HJELPE: Cecilie Revheim Olsen og Idar André Olsen tror mange foreldre som har mistet barnet sitt i dødfødsel trenger å vite at de ikke er alene. foto: harald nordbakken Hun prøvde flere ganger. Så begynte hun å skjelve på hånda. Plutselig ropte jordmora en tallkode, og trykket inn en alarm. På ti sekunder var rommet fylt av sykehuspersonell. Det tok noen sekunder, de prøvde seg med ultralyd. Så kom beskjeden: «Beklager, men her er ingen tegn til liv», sier 26-åringen. Hun sitter i sofaen i barndomshjemmet sitt på Sundvegen, tårene triller mens hun gjenskaper den grusomme situasjonen fra nyårets sjuende dag. Samboeren har armen rundt skulderen hennes, blikket festet på bordet foran dem. Dette er historien om det såreste øyeblikket i deres liv. – De ordene er de mest absurde jeg noensinne har hørt. Ikke liv?! Det var jo nettopp liv. Du tror jo ikke at slikt kan skje. Vi var jo i mål, svangerskapet var jo over. Jonathan skulle bare fødes, forteller Cecilie. Hun ønsket seg et keisersnitt etter at hun fikk vite at gutten hennes var død, men fikk beskjed om at det tok ikke legene sjansen på. Til det var risikoen for eventuelle bakterier som kunne overføres fra barnet til mor for stor. – Jeg ville bare dø, jeg orket ikke dette. Så kom tankene over på Leah, vår datter som var i barnehagen, sier Cecilie. – Dette var et mareritt. Vi hadde hørt om at slikt kunne skje, men det er traumatisk å få et dødt barn. Vi var vantro over å miste et barn på målstreken på denne måten. Men så lunefull kan altså naturen være, sier Idar André. Fødselen tok Cecilie 50 minutter, en knapp time der smertene ved å føde ikke var i nærheten av å nå opp til smerten over at den lille gutten deres var død. Verdens helseorganisasjon (WHO) sin definisjon av dødfødsel omfatter alle barn født med vekt over 500 gram eller fra og med 22. svangerskapsuke. Ifølge Medisinsk fødselsregister (MFR) har 3,7 av 1.000 fødte barn i Norge vært dødfødte de siste årene. Siden toppen i 1994 (388 barn) har antallet sunket årlig, og var i 2012 nede i 226 dødfødte barn. Faktisk er antall dødfødsler redusert med 35 prosent siden begynnelsen av 2000-tallet. Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød (LUB) Trine Giving Kalstad mener dette skyldes god forebygging blant gravide kvinner. – Enda flere barn kan reddes dersom vi fortsetter arbeidet med økt fokus på fosteraktivitet, og at kvinnens egne observasjoner tas på alvor, har Kalstad uttalt til forbundets nettsider. MFR mener rundt 15 prosent av dødfødslene er forårsaket av morkakesvikt. LUB har tall fra Oslo universitetssykehus som indikerer at det skjer hyppigere. For Jonathan var det morkaken som sviktet. – Morkaken slapp akutt, trolig bare noen timer før vi kom til sykehuset, sier Cecilie Revheim Olsen. Ifølge LUB vil de fleste barn som opplever morkakesvikt få en veksthemming. Men en akutt svikt kan medføre død. Foreningen skriver på sine nettsider at det ikke finnes gode markører i dagens legevitenskap som angir risikoen for død av morkakesvikt. – Vi kan derfor ikke si hvor stor denne risikoen er, skriver de. To måneder etter at Jonathan døde i mors liv, bestemmer Cecilie seg for å starte en blogg. – Jeg hadde tenkt på å starte en interiørblogg tidligere, men ikke funnet nok inspirasjon. Etter at Jonathan døde, forsøkte jeg å finne ut mer: Om jeg er alene, hvordan andre har det, hvordan livet blir etterpå, forteller hun. Blogg-sfæren preges av dem som skriver om sine perfekte liv, med sine perfekte barn og sin perfekte tilværelse. 26-åringen startet sin bloggverden. – Jeg tenkte at jeg kan hjelpe andre, og jeg visste at jeg kunne klare å skrive om det som skjedde. Det ble terapi for meg, også fordi jeg ikke ønsket å hysje det ned, sier Cecilie. Førsteamanuensis Berit Skog på Institutt for sosiologi og statsvitenskap på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) roser Revheim Olsen for hennes initiativ. – Livet er ikke bare lykke og røde roser, og det å skrive om dødfødsler er å eksponere et tabuområde. Det er viktig at hun deler sine erfaringer, sier Skog. Hun har forsket på bruken av sosiale medier, og bloggvirksomhet. – Denne bloggen blir et seriøst alternativ til de typiske «happy-go-lucky»-bloggene, og den har stor betydning for bloggeren selv. Den fungerer som en egenterapi, og tilbakemeldingene gir trøst og støtte, sier Skog. Cecilie forteller at hun var redd for hvilke reaksjoner hun kunne få, men tenkte at dersom nett-trollene skulle dukke opp, fikk det bare være. – Man utleverer veldig personlige opplevelser, men det virker som hun hadde en strategi for å takle dette, sier Skog. E-postene har ikke latt vente på seg, og Cecilie har mottatt mange tilbakemeldinger fra folk i tilsvarende situasjon. Disse har hjulpet henne i månedene etter Jonathans død. – Jeg gråter for hver eneste som sender meg sin historie. Jeg er rørt og glad over at de finner trøst og forståelse i min. Mange av opplevelsene er utrolig like, sier hun. Forfatter og jordmor Janne Teigen har skrevet to bøker om dødfødsler. Først «Små føtter setter dype spor», som er foreldres beretninger fra møteplassen englesiden.com om hvordan det var å miste barnet sitt. I fjor kom hun og medforfatter Line Christoffersen ut med «Når livet slutter før det begynner», der de presenterer sin egen forskning på feltet. Teigens første bok var trolig bare den andre på temaet, etter at barnedød var preget av en velmenende konspirasjon av stillhet på 1960- og 1970-tallet. Den første ble skrevet av Bitten Munthe-Kaas, som selv mistet sin datter Julie etter 17 timer. Hennes bok kom ut i 1985, der hun samler foreldre og fagfolks erfaringer om det å miste et barn. «Små føtter setter dype spor» kom ut i 2007. – Å leve med en dødfødsel er en ensom sorg. Reaksjonsmønsteret kan preges av foreldrenes alder og hvilken livssituasjon de er i. Noen opplever at det blir forventet at man går fort videre, sier Teigen til Haugesunds Avis. Hun har selv innhentet prosedyrer fra alle norske sykehus for hvordan de skal takle dødfødsler. Teigen mener Norge har kommet langt i oppfølgingen, men mener ting kan også gjøres bedre. Spesielt mindre sykehus kan slite i situasjoner med dødfødsler fordi dette er noe de ikke opplever så ofte. – Opplevelsen for foreldrene er veldig avhengig av hvem de møter og oppfølging de får på sykehuset. Dette er jo en vanskelig problemstilling, sier Teigen. Jordmoren reiser i dag rundt i landet for å holde foredrag om temaet, både på utdanningsinstitusjoner og på sykehus. LES MER PÅ NESTE SIDE >>> 12 ● nyheter Lørdag 2. August 2014 Haugesunds Avis Haugesunds Avis Norge – Ikke bad alene Oslo: I juli mistet 14 mennesker livet i drukningsulykker i Norge. 12 av ulykkene skjedde under bading. – Et godt råd er at man ikke bader alene, sier seniorrådgiver Ivar Christiansen i Norsk Folkehjelp. Så langt i år har 63 mennesker druknet i Norge. På samme tid i fjor var tallet 59, ifølge Norsk Folkehjelps oversikt. 55 av de omkomne var menn. Åtte av dem var kvinner. – I august er det fortsatt meldt om godt varmt vær. Augusttallene toppet statistikken i fjor. Vi håper å unngå en gjentakelse av det i år. Ta godt vare på hverandre, sier Christiansen. (NTB) Tips til nyhetsredaksjonen: Tipstelefonen: 52 72 22 22 tips@h-avis.no sms/mms: HAVIS til 2005 FORFATTER: Jordmor Janne Teigen. PRESSEfoto – Vi har også opprettet en egen Facebook-gruppe for å formidle råd. LUB er også en meget god arena, skryter Teigen. Til høsten kommer en nasjonal prosedyre for hvordan helsepersonell skal takle dødfødsler, både medisinsk og gjennom psyko-sosial oppfølging. Teigen er en av dem som har vært med på utformingen av denne. Prosedyren ligger til godkjenning hos fagutvalget på Ullevål sykehus i Oslo. – Det er Leah som er solstråla vår, motet vårt, gleden vår, grunnen til at vi står opp om morgenen. Hun trenger mamma og pappa, og hun gjør at vi forstår hva som er meningen med livet, sier Idar André Olsen. Treåringen har nettopp vært innom stua på Karmøy for å fortelle høyt og tydelig at hun skal ut for å fiske med morfar. – Jeg er blitt veldig hønemor, og er på vakt hele tida. Jeg vet at jeg kan ikke holde på med det for evig, men jeg vil nok alltid være redd for henne, sier Cecilie Revheim Olsen. Den kommende ektemannen hennes forteller at de må lære seg å slappe av på nytt. Hverdagen deres blir ytterligere utfordret av at de er i en vennegjeng på sju som alle skulle ha barn omtrent samtidig. Nå har de andre sin beste tid i livet. – Vi har vår verste. For Leah er det blitt slik at hun leker det ut. Hun har gravlagt mange dukker dette året. Og hun lurer på hvorfor ikke hennes lillebror også er med, sier Cecilie. I to døgn fikk hun og Idar André være sammen med Jonathan på sykehuset. En liten stund der de kunne skape sine egne minner med barnet som aldri skulle være med hjem. – Det var en uerstattelig tid. Vi var på mange måter utenfor oss selv. Det virket som to uker, sier Idar André. – Samtidig telte vi minutter, sier Cecilie. Fra jordmora fikk paret et til- TRØSTENDE HÅND: Idar André Olsen legger hånda si på sin kommende kones skulder.foto: harald nOrdbakken bud på sykehuset som de er utrolig glade for å ha takket ja til. Hun tilbød seg å kontakte en lokal fotograf, for å få tatt bilder av Jonathan før han ble tatt fra dem for godt. Jordmora visste at det hadde fotografen gjort tidligere på samme sykehus. I 2005 stiftet Cheryl Haggard og fotografen Sandy Puc organisasjonen «Now I lay me down to sleep» (NILMDTS) i USA. ! Jeg tror denne typen bilder har verdi også mange år etterpå. Aida urkedal Fotograf 4. februar det året ble gutten Maddux Achilles Haggard født, uten mulighet for å puste, svelge eller bevege seg. Etter seks dager besluttet Cheryl og hennes ektemann Mike at legene skulle skru av respiratoren. Men først engasjerte de fotografen Sandy Puc til å ta svart/ hvitt-bilder av sønnen, for å ha et minne om gutten. Bildene inspirerte de to kvinnene til å starte NILMDTS, en organisasjon som fram til i dag har hatt over 11.000 frivillige tilknyttet. Jordmor Janne Teigen har snakket med mange foreldre som har mistet barna sine i dødfødsel, og forteller at for dem er bilder det viktigste minnet. For fotograf Aida Urkedal var det tredje gang hun ble invitert til Ålesund sjukehus da Jonathan døde. – Jeg var veldig usikker første gangen, selv om jeg skjønte at dette måtte jeg gjøre. Jeg lurte på hvordan jeg skulle opptre i situasjonen, men merker at vi er sammen som om barnet er nyfødt og levende, forteller hun. Den første familien hun gjorde oppdrag for, har bildet av sitt døde barn på veggen i stua hjemme. Selv har hun et nært forhold til et foto av sin onkel, som døde som toåring. – Bildet som ble tatt av ham den gang, har fulgt familien siden. Jeg tror denne typen bilder har stor verdi også mange år etterpå, sier Urkedal. I dag rydder hun timeplanen dersom hun får en forespørsel fra sykehuset. Forsker: Førsteamanuensis Berit Skog. foto: ntnu – Slike øyeblikk er verdifulle for en fotograf, mye viktigere enn selve fødselen, mener hun. På stuebordet i Cecilies barndomshjem ligger bildet av Jonathan, med øynene igjen. Som om han sover. Gjennom ham har 26-åringen fått kontakt med mange andre i samme situasjon. Hun gleder seg over at Jonathan faktisk får utgjøre en forskjell for noen – selv om han døde så tidlig. – Ingen har kjent ham, bortsett fra oss, men likevel er han et symbol på noe. Jeg takker for at han har gitt folk noe, sier Cecilie. Bildet av ham henger også på gravsteinen hans, som ble satt opp 7. juli. Den lille ligger gravlagt like ved siden av Idar André sin far, som døde da Idar André var 14 år gammel. – Det er rart å se det lille såret i jorda, mens de andre har et så stort, sier Cecilie. I det året som skulle bli deres lykkeår, er det nå bare dager igjen til den andre milepælen. Denne lørdagen er Cecilie på utdrikningslag i sitt eget hjemdistrikt. Bryllupet står 23. august som planlagt, med 90 gjester invitert. Der kommer Jonathan til å få en sentral plass. – Vi skal legge brudebuketten på grava hans etter bryllupet. Dødsfallet hans har gjort det enda viktigere for oss å bli gift. Men jeg tror alle som kommer til kirken vil kjenne på at Jonathan ikke er der, sier Cecilie. Gjennom hele intervjuet har de to sittet tett sammen, og Idar André har holdt armen sin trygt over skulderen til sin kommende hustru. Trass i alt har de klart å smile av situasjoner som har vært siden tragedien rammet dem i januar. – Jonathan har ikke livet, og da må jeg leve det. Selv om det er en knallhard jobb hver dag. Han er den første og siste jeg tenker på. Men vi har et helt liv igjen, det har bare tatt en annen form. Vi ville ikke vært ham foruten, sier Cecilie Revheim Olsen. ●● FAKTA ◗◗Behovet for å treffe andre i liknende situasjon og for å bidra til forebygging av nye barnedødsfall bidro til at Landsforeningen til støtte ved krybbedød ble etablert i Trondheim i 1985. ◗◗Ettersom forekomsten av krybbedød ble betydelig redusert de neste 20 årene, valgte foreningen i 2005 å utvide sitt formål til også å gjelde uventet død både i svangerskapet, i sped- og småbarnsalder som foreningens virksomhetsområder. ◗◗I 2006 byttet foreningen navn til Landsforeningen uventet barnedød (LUB) for å inkludere nye målgrupper. ◗◗Foreningens forskningsfond har per 2013 bevilget over 30 millioner kroner til forskning på krybbedød, uforklart fosterdød og annen uventet barnedød. KILDE: LUB.no nyheter ● 13 Lørdag 2. August 2014 Sjekk før du sanker: Matitlsynet tar prøver av skjell 43 Foto: Scanpix steder langs kysten. Mattilsynet advarer mot skjell Under radaren: De som reiser for å gjøre en innsats for den israelske hæren, gjør det under Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix radaren til PST. Norske frivillige i Israels hær PST bryr seg ikke om dem Nordmenn som reiser til Israel for å jobbe som frivillige for det israelske forsvaret, er ikke interessante for Politiets sikkerhetstjeneste (PST). OSLO Jon Even Andersen,NTB E GIFTER SEG i august: Cecilie Revheim Olsen fra Karmøy og Idar André Olsen fra Ålesund gifter seg i Vigra kirke 23. august, etter et tungt år hittil.foto: harald nordbakken n gruppe på 40 nordmenn skal etter planen reise til Israel i oktober. De reiser i regi av stiftelsen Sar-El, som organiserer turer for skandinaver som vil jobbe ulønnet for det israelske forsvaret (IDF). I løpet av fjoråret jobbet 53 nordmenn, tolv svensker og én danske frivillig for IDF, ifølge Sar-El ved vedlikeholds- og logistikkbaser. De som reiser, gjør det under radaren til PST. – Ut fra vårt oppdrag om forebygge og avverge terrorhandlinger i Norge, kan de som drar til Israel ikke sammenlignes med de ekstreme islamistene som reiser til Syria, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i PST til NTB. Syria-fokus Ifølge Torgeir Dahl i Sar-El er det vanlig at flere melder seg for frivillig innsats i Israel når situasjonen i Midtøsten er spent. Til nå har ingen kansellert den planlagte turen i oktober, opplyser han til TV 2. På spørsmål om hva som er forskjellen på dem som drar til Syria og dem som drar til Israel, sier Bernsen: – Vårt hovedfokus nå, når det gjelder konflikt i utlandet, er ekstreme islamister som reiser til Syria, bygger opp en kapasitet og kommer tilbake med et oppdrag om å utføre terrorhandlinger i Norge. Fremmedkrig-lov Justisminister Anders Anundsen (Frp) vil ha en lovendring som klart slår fast at det ikke er lov for privatpersoner å delta i væpnet konflikt i utlandet for en fremmed stat eller for andre grupperinger. Straffeloven vil i stor grad fange opp fremmedkrigeres handlinger, men Anundsen ønsker en generell kriminalisering for å gjøre det helt tydelig at slik deltakelse er straffbar. Justisdepartementet kunne fredag ikke svare på om nordmenns frivillige deltakelse for det israelske forsvaret – slik det er beskrevet av Sar-El – vil bli omfattet av en lov mot fremmedkrigere eller ikke. Oslo: Mattilsynet advarer mot å spise skjell fra 13 av 43 målesteder langs kysten den kommende uken. Ingen av advarslene gjelder målesteder i Nord-Rogaland og Sunnhordland. Mattilsynet overvåker algegifter i skjell ved flere målestasjoner langs kysten og fraråder folk om å spise blåskjell og kamskjell fra flere av disse stedene. Varslet gjelder fram til fredag 8. august. Mattilsynet oppfordrer folk til å sanke skjell så nært uttaksstedene for prøver som mulig. Dersom rådene veksler fra sted til sted langs samme kyststripe, bør man være ekstra forsiktig i skjellsankingen. Sjekk blandt annet matportalen.no for blåskjellvarsel (NTB)