FOSSEKALLEN ÅRGANG 13 - NR. 2 - 2011 2 Stiftelsen Fossumkollektivet Fossumkollektivet er et bo- og behandlingstilbud for unge rusmiddelavhengige. Stiftelsen tok inn de første ungdommene i 1983, og Redasjonen: Redaktør: Ulf markerte dermed 25-årsjubileum for kollektivdrift og rusbehandling i 2008. Grafisk form: Tom i sammarbeid med Merethe Elvira, Jørn Petter og Ulf Fossumkollektivet tar imot jenter og gutter i alderen 16 til 25 år fra hele landet. Målgruppa er ungdom med rusmiddelrelaterte problemer, og med samtidige rus- og Illustrasjoner: Merethe Elvira psykiske lidelser. Vi har ca 60 behandlingsplasser fordelt på seks ulike avdelinger: Tre avdelinger i Østfold pluss Foto: Tom en egen skoleavdeling, to i Hedmark og en avdeling i Akershus. Hjemlene for opphold i Fossumkollektivet fin- Korrektur: Per Østerås nes i Lov om barneverntjenesters § 4-24, 2.ledd, § 4-25 og § 4-26, og i Lov om spesialisthelsetjenester § 2-1a med henvisning til Lov om sosialtjenester §§ 6-1 og 6-3. Trykk: Østfold Trykkerier AS Ungdom kan også gjennomføre soning etter Straffegjennomføringslovens § 12 om soning under behandling. Postadresse: Stiftelsen Fossumkollektivet Postboks 173 1804 Spydeberg Kollektivbehandlingen er basert på medleverskap, der de voksne ansatte og ungdommene bor og lever sammen. Dette bofellesskapet gir ungdommene stabil voksen- Tlf: 69 83 31 00 kontakt, og skaper forutsigbarhet og trygghet som er et e-post: post@fossumkollektivet.no godt utgangspunkt for en nødvendig relasjonsbygging. Fossumkollektivet har avtaler med de regionale helseforetakene, med NAV pasientformidling og med Barne-, Nettsted: www.fossumkollektivet.no ungdoms- og familiedirektoratet. Rekdaksjonen Redaksjonen ønsker å rette en stor takk til alle som bidrar til Fossekallen. Uten ditt innlegg og engasjement hadde ikke bladet vært det du sitter med i hånden i dag. Til dere som ikke fikk bidratt denne gangen er neste mulighet ikke langt unna. Vi i redaksjonen setter stor pris på alle tilbakemeldinger og artikler vi får. Det er du som gjør det mulig! Ulf Merethe Elvira Jørn Petter Tom Dette må du hjerne lese! TYDELIGERE KRAV TIL BEHANDLINGEN ER BRA! Dette nummeret av Fossekallen gjenspeiler at vi er opptatt av å ta vare på god, innarbeidet praksis – samtidig som vi tar i bruk nye, anerkjente behandlingsmetoder. Vi har allerede en omfattende skriftlig dokumentasjon som styrer det vi gjør. Likevel innser vi at en del av denne dokumentasjonen bør bli enda tydeligere og forankres bedre i anerkjent teori. Vi ønsker med vårt pågående utviklingsarbeid å tydeliggjøre både for oss selv, våre ungdommer, de foresatte og våre samarbeidspartnere hva som er innholdet i den behandlingen som ungdommene får hos oss. Dokumentasjon handler om kvalitetssikring av de faglige arbeidsoperasjonene som gjennomføres fra inntakstidspunktet og til behandlingen avsluttes. En ting er å beskrive hva vi skal gjøre, men vi må også dokumentere at vi har gjort det. Ny rapporteringspraksis ved bl.a. bruk av sjekklister er under utvikling. Disse knyttes til obligatoriske arbeidsoperasjoner som for eksempel; om standard kartlegging ved inntak er gjennomført, om behandlingsplanene er oppdatert, at det finnes oversikter over utførte rapporter til oppdragsgivere, at vi har gjennomført fornøydhetsundersøkelse osv. Hensikten er å dokumentere at lovkrav, krav fra oppdragsgiver eller krav som vi stiller til oss selv faktisk er blitt oppfylt. Det er også mulig å dokumentere om den behandlingen vi gjennomfører faktisk bidrar til problemlette, bedring av ferdigheter, at ungdommen får en opplevelse av å få et mer meningsfylt liv, en større motstandsdyktighet i forhold til å utvikle nye problemer osv. For å få til dette, har vi innført kartlegging av faktorer som problembelastning, sosiale evner, skoleprestasjoner, nettverk osv. Slik kartlegging gjennomføres rett etter inntak og i forbindelse med avslutning av oppholdet. Det benyttes anerkjente kartleggingsog måleinstrumenter, noe som vil gi oss gode indikasjoner på om oppholdet hjalp ungdommen. I tillegg har vi tatt i bruk spørreskjema ved avslutningen av oppholdet, et skjema som gir oss tilbakemelding fra ungdommene selv på hvor fornøyde de har vært med behandlingen – og i hvor stor grad de opplever at behandlingen har hjulpet dem. Det er kommet flere evalueringsrapporter gjennom årene fra rusbehandlingsinstitusjoner, men rapportene har ikke fått særlig god respons fra forskere. Det er en utfordrende oppgave å prøve å dokumentere behandlingseffekt, men de instrumentene som vi har tatt i bruk er anerkjente til bruk i evalueringssammenheng. Om noen år vil vi ha samlet et stort nok materiale til at vi kan analysere dette og sammenstille det i en rapport. Vi gleder oss til å komme tilbake til dette. Ønsker du deg en ny og mer positiv hjerne? 4-5 Kunsten og tenke positivt 6-7 En spennende reise i deg selv Det fjerde og femte trinn 8 9-11 Bad gone Good 12.13 Hei, det er meg 14-15 På ville veier 16-19 Fossumkollektivets kriminalforbyggende arbeid 20-21 Gule sider 22-25 Fossumkollektivets familiearbeid 26-31 Jeg vet… 32-33 Å lære å leve og mestre livet uten bruk av rusmidler 34-35 Hvem er jeg? 36-37 Hei Tonje! 38 Kjære rus 39 Se meg, hør meg! 40-41 Kjære Fossekallen 42 Nye utfordring 43 Ulf Bragvin 4 Ønsker du deg en ny og mer positiv hjerne? Du behøver ikke å bytte ut den du har. Hjernen forandrer seg ut fra hvordan du bruker den, så det er bare å sette i gang med å trene! fundamentert på teori og metoder som er vurdert å være virksomme. De stiller også krav om at vi skal sette slike metoder inn i konkrete behandlingsprogrammer. Helsemyndighetene i land vi kan sammenligne oss med har anbefalt kognitiv terapi som en av de mest virksomme behandlingsformene overfor de som sliter med rusrelaterte problemer. For oss er det et naturlig valg å satse på denne terapiformen fordi den stemmer overens med vårt verdisyn, og passer inn i de strukturene som allerede er innarbeidet i den sosialpedagogiske tilnærmingen som har lang tradisjon hos oss. Kognitiv miljøterapi settes i system i de daglige aktivitetene som ungdommene deltar i, Hjernen styrer hva vi tenker, hva vi gjør – og hva vi føler. Og – de ulike delene av hjernen er spesialisert i forhold til funksjoner som logisk tenkning, hørsel, styring av muskler, følelsesreaksjoner osv. Den endrer seg også hele tiden ut fra hvordan vi bruker den. Nye nervebaner dannes der det er stor trafikk av impulser, og langvarig trening utvikler nye autostradaer for nerveimpulsene. Dette fører til at våre tenkemåter, reaksjonsmåter og følelser etter hvert blir mer eller mindre automatisert. Slik kan vi få en redd hjerne, en sint hjerne eller en trygg hjerne. En hjerne som har vært utsatt for mange traumatiske opplevelser er i stor risiko for å utvikle høy beredskap for flukt eller forsvar. En engstelig gutt kan plutselig en dag oppdage at han er blitt stor og sterk nok til å klare å ta igjen overfor sine overgripere. Han opplever at han kan ta kontroll gjennom å være aggressiv – og at den angsten som han har slitt med reduseres. De som ikke kjenner guttens historie, vil ha problemer med å se at aggresjonen egentlig skyldes frykt og angst. Det flotte bildet av hjernen som pryder dette nummeret skal illustrere at vi benytter terapeutiske teknikker hentet fra kognitiv psykologi i vår behandling. Dette er egentlig ikke noe nytt i Fossumkollektivet, men det nye nå er at vi setter behandlingsprogrammer hentet fra kognitiv psykologi i system i hele organisasjonen. Både det statlige barnevernet og spesialisthelsetjenesten stiller krav om at den behandlingen som utføres skal være samtidig som andre og mer intensive kognitive behandlingsmetoder benyttes i gruppeterapeutiske samlinger og i individualterapi. Vi kan gjerne betegne kognitiv terapi som et treningsprogram, rettet inn mot å endre hvordan man tenker og hva man gjør. Endringer i tankemønstre og atferd fører i sin tur til at følelsene forandrer seg. Dette påvirker også kroppslige funksjoner som muskelspenninger, produksjon av stresshormoner, osv. Ungdommene som har utviklet et problem i forhold til rusmidler sliter ofte med psykiske plager i tillegg. Det er også vanlig at de har utviklet svært negative antakelser om andre mennesker og seg selv. Disse antakelsene kan virke troverdige – og springer gjerne ut fra noe de faktisk har opplevet. Antakelsene er imidlertid ofte overdrevne eller direkte feilaktige. Et eksempel på dette er depressive følelser som er forbundet med tanker om verdiløshet, meningsløshet eller håpløshet. I kognitiv terapi er det et mål å styrke ungdommens ferdigheter til å identifisere slike selvdestruktive tanker, og å utfordre dem i forhold til å finne alternative tenkeog handlemåter. Behandlingsalliansen står sentralt i kognitiv terapi, men det beskrives gjerne slik innenfor all type behandling at terapeuter som oppnår gode resultater oppleves av pasientene som varme, oppmerksomme, forståelsesfulle og kompetente. Det er også enighet om at terapi som er preget av et aktivt samarbeid mot tydelig definerte mål fungerer best. I terapien jobber vi i et samarbeid med ungdommene for at de skal finne gode måter å håndtere aktuelle problemer som de møter i hverdagen på – og det er ungdommens opplevelse av sin situasjon som står i sentrum. De voksne må hele tiden sikre seg at alliansen med ungdommen er til stede og at de har en felles forståelse av hvilke problemer de arbeider med å løse. En vellykket terapi innebærer også at ungdommene har fått en økt forståelse for hva som har bidratt til å opprettholde problemene, og at de har lært seg strategier for å forebygge at nye problemer oppstår. De får med andre ord hjelp til å endre uhensiktsmessige tankemønstre og atferd som er knyttet til de problemene som de har. Det er et mål at de skal fremstå som aktive problemløsere og at terapien skjer i et samarbeid preget av gjensidig respekt. Den gode terapi er derfor også hjelp til selvhjelp. Et annet viktig mål i terapien er at ungdommene skal klare å forholde seg utforskende og spørrende til sine liv, sine tenkemåter og til sin egen indre samtale. I dette ligger at de må evne å gi seg selv bekreftelse, støtte, forståelse og trøst. Etter hvert som de utvikler nye slike ferdigheter, vil de også i større grad bli i stand til å involvere seg i og å bruke sine sosiale nettverk. Psykisk lidelse er ofte knyttet til selvforakt og selvkritikk, skam- og skyldfølelse. Et kjennetegn ved den gode terapeutiske samtalen er nettopp at den stimulerer til konstruktive og støttende indre samtaler. Den inspirerer til utforskning av og refleksjon rundt egne holdninger og tanker – og den gir håp om at endring er mulig og mot til å gjennomføre endring. Det foreligger solid dokumentasjon for at det å tenke positivt fører til bedre psykisk og fysisk helse. Martin Seligman har forsket på dette temaet i 50 år, og resultatene av denne forskningen gir oss noen retningslinjer for hva det er viktig å fokusere på i terapien. Han er opptatt av å finne et alternativ til det tradisjonelle sykdomsfokuset som gjenspeiler seg i diagnosesystemer og teorier som legges til grunn for tradisjonell psykoterapeutisk behandling. I stedet for å fokusere på å reparere det som er sykt, er han opptatt av å dokumentere hva som fører til positiv utvikling og hva som gir oss motstandsdyktighet mot å utvikle helseproblemer. Ideen bygger på at man må studere det som er bra for å finne ut hva som skal til for å få et godt liv og en god helse. Dette har ført til etablering av en ny retning innenfor psykologien som kalles positiv psykologi. Her finner vi noen kjøreregler for hvordan man bør leve for å oppnå en ekte følelse av at man har det bra. Seligman påpeker at vi er blitt storforbrukere av opplevelser som fører til kortvarig lykkefølelse, som for eksempel spill, underholdning, mat, sex og rus. Hva er det da vi bør gjøre for å oppnå en ekte og varig følelse av at vi har det bra? Seligman mener selvfølgelig ikke at vi skal leve uten høydepunkter som god mat og underholdning, men argumenterer med at høydepunktene blekner dersom vi fyller våre liv med innhold som gjør oss avhengige av kortvarige lykkeopplevelser. Det å leve et godt liv – og å blomstre – er i følge Seligman å leve på en slik måte at man utløser mer av positive følelser, at man engasjerer seg i noe som man opplever er viktig, at man gjør ting som oppleves som meningsfulle, at man har positive relasjoner med andre mennesker og at man har en opplevelse av at man klarer å nå de målene som man har satt seg i livet. En terapi som er rettet inn mot å hjelpe oss til å blomstre, er helt forskjellig fra en terapi som er kosmetisk i den forstand at den er rettet inn mot å dekke over det som er årsaken til vår lidelse. Seligman sier at han iblant som terapeut har klart å hjelpe sine pasienter med å bli kvitt sitt sinne, sin angst og sin tristhet. Han trodde da at han ville få en lykkelig pasient, men opplevde at han fikk en tom pasient. Positiv psykologi peker på at hver enkelt må bygge på sine egne sterke sider – og da særlig på det som er våre signaturstyrker. Hva som er akkurat dine signaturstyrker vil du kjenne igjen ved at du føler at du får energi og at tiden oppleves som å stå stille når du holder på med aktiviteter hvor du bruker disse ferdighetene. Kanskje du nå tenker at positiv psykologi kommer med en masse selvfølgeligheter? Det var i alle fall min første reaksjon. Samtidig kan man undre seg over hvorfor slike tanker ikke har fått en større påvirkning på de behandlingsmetodene som tradisjonelt benyttes i psykoterapi. Som ny faglig leder i Fossumkollektivet har jeg gått på oppdagelsesferd for å se etter det som er etablert av god praksisutøvelse hos oss. Det er godt å kunne konstatere at den tradisjonsrike kulturen er fundamentert på verdier og et behandlingssyn som er i overenstemmelse med det kunnskapsgrunnlaget som springer ut fra forskningen innen positiv psykologi. Nye behandlingsteknikker kan man innføre ganske raskt, men det er en langt vanskeligere oppgave å bygge en felles og forutsigbar behandlingskultur som bidrar til trygghet og stabilitet både for ungdommer og voksne. De som forsker på behandling er enige om at vi aldri kommer til å finne en enkelt teori som kan forklare alt – eller en enkelt metode som vil utkonkurrere alle andre i behandlingen av psykiske problemer, rusproblemer osv. De er nå mer opptatt av å identifisere hva det er som virker – og – for hvem? Det er også stor enighet om at svært mange virksomme faktorer i terapi ikke kan spores tilbake til de terapeutiske programmene alene, men at den relasjonen som ungdommene får til de voksne, at de voksne bidrar til å skape håp for framtida osv., er vel så viktig. Vi i Fossumkollektivet vil fortsatt rendyrke et best mulig behandlingstilbud for de yngste med rusproblemer. Dette innebærer en mer intensiv behandling for de ungdommene som kan dra nytte av et slikt tilbud, men vi kommer også til å gjøre hva vi kan for at de som ikke klarer å henge med på et slikt opplegg skal få den behandlingstiden som de trenger. 6 Kristian Kunsten å tenke positivt Positivitet for meg er så mangt. Det å våkne opp til en solfull morgen kan gjøre at mine positive egenskaper blir forsterket. Positiv kan ikke alltid brukes om noe du gjør, men kanskje heller om noe du er. Det du utstråler, det du sier, hvordan du sier det, måten du fremtrer på og ikke minst hvordan du oppfører deg. Så en kan vel allikevel si at du må gjøre noe for å fremstå som positiv. Alle dager er så absolutt ikke like lette. Det er ikke alltid jeg føler meg like positiv. Og positivitet bruker jeg ofte som en maske. Noe å skjule meg bak. Så å være positiv er ikke alltid like positivt for min del. Ja, jeg sprer glede til andre, men det er jo feil hvis jeg ikke føler glede selv? Ikke alltid... Hvis jeg har en kjip dag, er det bedre å prøve å påvirke meg selv til å bli positiv enn å la negativiteten styre meg. For da blir jo dagen enda verre. Men jeg må passe på å ikke bli medavhengig, slik at jeg lar andres humør styre hvordan jeg har det. Så jeg prøver å fremstå som positiv på en positiv måte, og jeg velger derfor å tro at jeg er en evig optimist. Drivkreftene mine varierer fra dag til dag. Familien og venner er det som oftest dukker opp. Jeg tenker ofte på fortiden min og de kjipeste stundene for å gi meg selv en «boost» i hverdagen. Hvis jeg klarer å se forskjellen på nå og før gir det meg ny driv til å stå på og fortsette behandlingen. Jeg sliter med mye skam og skyld, og da er det veldig lett å begynne å klandre meg selv. Men hvis jeg deler byrden med dem jeg har rundt meg, så føles det mye lettere. Da slipper jeg å ha det inni meg, og jeg kan lettere si noe om det når jeg kjenner på det. - Dele for å hele, sier de i programmet. Og det stemmer på en prikk. Deler jeg med andre det jeg sliter med, så starter jeg prosesser. Selvbilde, selvaksept og selvrespekt øker, samtidig som skam og skyld minsker. Men det er ikke alltid jeg klarer det. Det er vanskelig å være ærlig overfor andre når jeg sliter med å være ærlig mot meg selv. For mye stolthet eller mangel på stolthet står veldig ofte i veien. Men det er jo faktisk fortiden min. En del av meg. Og fortiden får jeg ikke gjort noen ting med. Men jeg kan bearbeide den, og dermed styrke meg selv som menneske og person. Legge en sterk grunnmur for min tilfriskning og fremtid som rusfri. Hvis jeg ikke tar tak i det som ligger fra barndommen og min tid som misbruker, kommer jeg til å begynne å ruse meg igjen. Hvis jeg ikke går på møter og jobber med trinn vil jeg ikke stå sterkt nok til å holde meg rusfri. For ved å jobbe med trinn vil jeg bli påmint om fortiden, og lettere se mine defekter som jeg har opparbeidet gjennom aktiv avhengighet, defekter som hemmer meg i min tilfriskning. Det er selvfølgelig tøft å blottstille seg på den måten, men det er en nødvendighet. For karakterbristene mine vil jeg gjøre noe med. «If nothing changes, nothing changes.» Sånn er det jo. Hvis jeg ikke gjør noe med det som ligger der, vil ingen endringer skje. Og da er det bare et spørsmål om tid. Så trinnene er viktige å arbeide med. Familien min er blant de sterkeste drivkreftene jeg har. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke vært i behandling nå. Familien er det som betyr mest for meg og jeg vil ikke fortsette å utsette dem for medavhengighet gjennom mitt misbruk. Men jeg kan ikke bare tenke på familien. Jeg må tenke på mitt forhold til meg selv også, - mine fremtidsutsikter og det som er viktig for meg. Jeg har alltid sett for meg en fremtid uten rusmidler, og nå er jeg på begynnelsen av mitt nye liv. Men jeg er livredd. Jeg er redd for å miste det jeg har fått eller kommer til å få. Men jeg kan ikke la frykten hemme meg. Jeg må se fremover og ta en dag av gangen. Begynne med det letteste og ikke bite over for mye. Jeg skal begynne på skolen nå og få meg en utdanning. Jobb, kjæreste og barn kommer når jeg er klar for det. Hvis jeg skal ha alt med en gang, blir det for mye ubalanse. Så jeg må prøve å følge prinsippene vi har i programmet. Jeg må tore å stole på at ting kommer til å ordne seg, ta det rolig og ikke prøve å redde hele verden på en uke. Jeg har stor tro på fremtiden, og jeg tror at programmet vil hjelpe meg på min reise. Jeg må bare se positivt på det, og ikke la noen mørke dager overskygge alle de gode jeg har hatt og de jeg kommer til å få. For etter regn kommer det alltid sol... Red. 8 En spennende reise i deg selv I 2010 valgte Fossumkollektivet å satse på en bred opplæring i metodene kognitiv miljøterapi, motiverende intervju og mentalisering. Viggo Johansen har noen spennende tanker om hvordan mindfulness kan være med på å styrke de personlige ferdighetene som er viktige i utøvelsen av disse tre metodene. Derfor engasjerte vi han til vår avdeling Primæren, hvor han trener mindfulness-teknikker for voksne og ungdommer sammen. Slik presenterer Viggo seg selv på sin hjemmeside «mindfulliving.no» En vinterdag i 1992 under en rundreise i Asia, ble jeg en tilfeldig tilhører til en forelesning av Dalai Lama. Den dagen markerer et vendepunkt i livet mitt, og siden den gang har det handlet om å forstå. Forstå meg selv, andre mennesker, og det mysteriet vi kaller livet. Jeg elsker den menneskelige læreprosessen, og jeg elsker å dele det jeg oppdager med andre. Læring setter oss fri - og jeg mener ikke nå fri fra livet, men fri til livet. Fri til å leve. I min erfaring er det fantastisk å leve, og det er fantastisk å være menneske. Jeg tror også det er alles fødselsrett. Vi trenger bare å lære hvordan. Hvordan leve et godt liv i indre og ytre harmoni. Hvordan forholde oss til oss selv - og våre tanker, følelser og vår kropp. Jeg vet selv i hvor stor grad et liv kan forandre seg til det bedre når man går aktivt inn i en bevisstgjøringsprosess. Min egen vei innbefatter blant annet fire år som buddhistmunk i India og Nepal (1994 – 1998), et hovedfag i filosofi ved Universitetet i Oslo (2004) og tre års videreutdannelse i kognitiv atferdsterapi, ved Sct. Hans Hospital i Roskilde, Danmark (2009). Det har derfor falt seg svært naturlig for meg å blande elementer fra både øst og vest i mitt arbeid. Særlig kombinasjonen mindfulness-teknikker og kognitiv terapi/coaching synes jeg er lovende og interessant. Jeg har møtt mange på min vei som har praktisert mindfulness meditasjon i mange år, men som til tross for dette ikke forstår seg selv særlig godt. Jeg har også møtt mange som har jobbet mye kognitivt, men som til tross for dette er plaget av stress og indre uro. Kombinasjonen av begge derimot, gir et svært godt fundament for det gode liv. Selv har jeg kurset mennesker i mindfulness meditasjon, avspenning og kognitive teknikker, individuelt og i grupper, siden 1994. For øyeblikket har jeg en privat praksis i mindfulnessbasert kognitiv terapi/coaching ved Intui - Mentalt treningssenter i Oslo, hvor jeg både mottar mennesker til enkelttimer, og holder kurser, seminarer og foredrag. Svein Furnes Det fjerde og femte trinn TRINN 4: Vi foretok en grundig og moralsk selvransakelse TRINN 5: Vi innrømmet for Gud, for oss selv og for et annet menneske nøyaktig hvordan det forholdt seg med våre feil Jeg skal i denne artikkelen fortsette mitt forsøk på å si litt om min forståelse av NA/AAs (Anonyme narkomane/Anonyme alkoholikere) 12 trinn. Det er viktig for meg å presisere at det er min forståelse og utelukkende min forståelse, og at jeg ikke snakker på vegne av NA eller AA som helhet. Noe av det fine ved 12-trinnsprogrammet er at det er opp til hver og en av oss hvordan vi forstår og bruker dette. Det er ingen som kan fortelle meg at trinnene må forstås eller praktiseres slik eller slik. Etter hvert som jeg utvikler meg så bringer det en stadig ny forståelse av trinnene. Min forståelse av trinnene er ikke nødvendigvis den samme i dag som den var i går, eller som den kan komme til å være i morgen. I tidligere nummer av Fossekallen gikk jeg igjennom trinn 1, 2 og 3. Det første trinn handler om å akseptere at jeg er maktesløs overfor rusmidler og at denne maktesløsheten har resultert i at jeg ikke lenger mestrer mitt liv. Dette er for mange av oss en vanskelig prosess, men helt avgjørende for at vi skal komme videre.Det andre trinn er håpets trinn, som forteller oss at det er mulig å få hjelp gjennom en kraft som er større enn oss selv. Det tredje trinnet forteller oss at det finnes en kilde til mot, kraft og styrke og en kunnskap og erfaring som kan hjelpe meg i mitt ønske om å få et bedre liv. De fleste av oss hadde jo forsøkt å klare dette alene, og det eneste resultatet var at vi ble mer og mer alene. En høyere makt/kraft kan for noen være Gud, men for de fleste av oss er dette fellesskapet i selvhjelpsgruppene og i behandlingen. Vi begynner å tro at det jeg ikke klarte alene, det kunne jeg klare ved hjelp av fellesskapet i NA og/eller AA. Da er vi framme ved det fjerde trinn Det fjerde trinnet handler om å begynne å se ærlig på meg selv og mine sterke og svake sider. I Storboka til AA (den blir kalt Storboka fordi den første utgaven var trykt på billig avispapir og derfor ble svært stor og tjukk...), står det blant annet: ”En bedrift som ikke jevnlig foretar vareopptelling, 10 går vanligvis konkurs. Det gjelder å finne fram til realitetene og se dem i øynene. Det er anstrengende å avsløre sannheten om varelageret. En av hensiktene er å finne de varene som er skadet eller uselgelige, og så kvitte seg med dem, raskt og uten beklagelse… Vi gjorde akkurat det samme med våre liv. Vi foretok en ærlig vareopptelling…” (Storboka s. 51) For mange av oss var det skremmende å skulle begynne å granske oss selv for alle mulige slags feil og mangler. Selvfølelsen var ikke akkurat på topp fra før heller. Hvorfor i all verden skal vi begynne å grave oss ned i dritten? Hvorfor kan vi ikke bare la fortid være fortid og heller se framover? Imidlertid så handler det ikke om å grave seg ned i dritten, men snarere tvert om, nemlig å grave seg ut av dritten. Min frykt for denne selvransakelsen gjorde at jeg leste fjerde trinnet på denne måten: ”Vi foretok en fryktelig og grunnløs, umoralsk selvutslettelse”. Etter en stund i fellesskapet ble det heldigvis klart for meg at det moralske aspektet i dette handler om at denne selvransakelsen skal være ærlig og da må vi se på både våre sterke sider såvel som våre karakterfeil. Karakterfeil kan virke som et brutalt ord og mange av oss liker heller å snakke om ”shortcomings” eller tilkortkommenheter, dvs. områder der vi har kommet til kort. Rusavhengige mennesker har en tilbøyelighet til å se på seg selv som enten klart bedre enn andre mennesker, eller klart dårligere enn andre mennesker. Uærlighet og godt utviklet evne til å skylde våre egne dårlige handlinger på andre. Jeg har, sa en venn av meg engang, aldri hatt et problem som har vært så lite at jeg ikke har vært i stand til å gi andre skylda for det. Men nok en gang; hvorfor er det nødvendig å gjøre dette? Svaret er enkelt, men det kan være vanskelig å utføre det. Bare å sette rusmidlene til side er ikke nok. Hver og en av oss har iboende evner og kvaliteter som vil være en hjelp for oss til å oppnå varig nykterhet og et godt liv. Skam og skyldfølelse har bidratt til at vi ofte ikke lenger er i stand til å se disse gode sidene hos oss selv. På samme måte er det våre karakterfeil eller tilkortkommenheter som til syvende og sist vil få oss til å begynne å ruse oss igjen. Ofte skjer dette uten at vi er klar over det selv. Det vi vet noe om, kan vi gjøre noe med, men det vi ikke vet noe om, det gjør til gjengjeld noe med oss. Derfor må vi være villige til å gå igjennom denne selvransakelsen av oss selv. Det kan være både slitsomt og smertefullt, men belønningen vil være desto større. La oss se litt nærmere på dette begrepet ”karakterfeil”. Terence T. Gorski, ( T T Gorski: «At förstå de 12 stegen») sier at ”karakterfeil” består av fire deler: feilaktige forestillinger, automatiske irrasjonelle tanker, plagsomme følelser og selvdestruktiv atferd. Feilaktige forestillinger er forestillinger om oss selv, om andre mennesker og verden som vi er overbevist om er sanne, men som i virkeligheten er falske. Disse feilaktige forestillingene fører til automatiske irrasjonelle tanker som i sin tur leder til smertefulle følelser, og resultatet blir ofte destruktiv atferd (rusing, kriminalitet eller annen form for selvskading). Tenk deg, sier Gorski, at du har den feilaktige oppfatningen om deg selv at du ikke er verdt noe og så blir noen forelsket i deg. En ikke uvanlig tanke vil da være: ”Hva er feil med han eller henne, som kan bli forelsket i en sånn som meg?” Denne automatiske irrasjonelle tanken leder i sin tur til smertefulle følelser som skam, mindreverdighetsfølelse, sinne, nedstemthet osv. Det er disse irrasjonelle tankene som i sin tur leder til destruktiv atferd, ganske enkelt fordi det blir for vondt for tankene og følelsene. Hvordan skal vi så gjøre denne selvransakelsen? I Storboka til AA finnes en framgangsmåte beskrevet, og NA har sin egen trinnguide som kan hjelpe oss til dette. I tillegg har også Fossum utarbeidet en forenklet guide som skal hjelpe oss. Det finnes ingen rett eller feil måte å gjøre det på så lenge den er ærlig og grundig. De fleste mennesker lever tidvis (eller hele tiden) i en eller annen form for benektning. De fleste mennesker kan imidlertid leve relativt greit med denne benektningen. Dette er en ”luksus” vi rusavhengige ikke kan unne oss fordi denne benektningen til syvende og sist kan ta livet av oss.Derfor trenger vi en som kan hjelpe oss til bedre å se både våre sterke såvel som våre svake sider. Dette kan være en sponsor (en som har vært med en stund og som kan rettlede oss i vårt arbeid med oss selv) eller en annen person som vi har full tillit til. Få kvinner vil begynne å legge på make up, og få menn vil barbere seg uten å ha et speil hvor vi kan sjekke resultatet. Denne andre personen vil være vårt speil og hjelpe og støtte oss i denne prosessen. Den som har en god venn, trenger ikke speil, heter det. En advarsel. Er du ikke villig til å legge fram det du har funnet ut om deg selv gjennom arbeidet med 4. trinnet, dvs. å gjennomføre et 5. trinn, bør du kanskje vurdere å vente med dette arbeidet til du er blitt klar til det. Det femte trinnet handler, enkelt sagt, om å dele dine sterke og svake sider med et annet menneske. Men husk på at ditt rusavhengige jeg vil hele tiden prøve å overbevise deg om at dette arbeidet ikke er nødvendig. Men det er det! Er vi ikke villige til å gjøre dette arbeidet, så vil vi mest sannsynlig komme til å fortsette å leve i vår sjukdom. Rusavhengighet er gjennomsyret av hemmeligholdelse. «Vi er så sjuke som våre hemmeligheter», er et av de mange ordtakene i 12-trinnsfellesskapene, og denne hemmeligholdelsen er selvdestruktiv. Selvdestruktiviteten fremmer skam, skyld, mindreverdighetsfølelse, ensomhet og isolasjon og vil suksessivt føre oss til et tilbakefall. Å ta et femte trinn er en øvelse i tillit. Det er derfor viktig at du velger en person som du har full tillit til når du skal legge fram det du har funnet ut om deg selv. Denne tillitshandlingen er, slik jeg ser det, avgjørende for at du skal begynne å høste fruktene av ditt arbeid med deg selv. Dette er starten på din tilbakekomst til menneskeheten, og til et liv som vil bli bedre enn du noen gang har kunnet forestille deg. Lykke til! Rebekka 12 Bad gone Good Hva har jeg gjort? Hvordan har jeg endt opp her på Fossumkollektivet? Jeg er snart 18 år gammel og jeg sitter her på tvang... Jeg skal klare dette, nei, det skal jeg ikke, eller skal jeg? Vil jeg ut til det der ute? Det er jo egentlig bare dritt, skitne sprøyter som jeg stikker inn i årene mine flere ganger hver dag, jakta etter amfetamin og MDMA som egentlig aldri helt tar slutt. Vold, selvmord og mangel på penger, er det virkelig et liv jeg vil leve? Er det et liv jeg fortjener? Nei, det er det ikke, det er ikke et liv jeg vil leve, jeg vil leve et liv fylt med latter og tårer, det får jeg ikke hvis jeg fortsetter å ruse meg, da føler jeg ingenting egentlig. Det er noen bortkasta år, noen år der rusen er den gleden jeg får, alt annet kan bare dra til helvete, og sånn vil jeg ikke ha det. Det er ikke et liv jeg fortjener, det er ikke et liv jeg unner noen å ha, men dessverre er det mange som har det sånn. Men likevel så savner jeg livet ute, jeg savner vennene mine og lengter etter nåla, den skitne nåla. Jeg drømmer om det hver natt, det å kunne stikke nåla igjennom huden, inn i blodåra, og kjenne den gode rusen strømme gjennom hele kroppen. Jeg savner følelsen av å være fjern, fjern på amfetamin, bare sitte der og ikke få med noe av det som skjer rundt meg. Jeg elsker den følelsen, mer enn noe annet i verden, tror jeg. Men nå er jeg veldig glad for at jeg er rusfri, tror jeg. Jeg vet i alle fall at det er familien min jeg elsker, og ikke rusen. Jeg har verdens beste familie. Jeg kunne bodd i skogen uten mat og skikkelige klær, så lenge jeg hadde hatt dem ved min side. Men hvorfor klarte jeg ikke å slutte å ruse meg for deres skyld? Jeg fortjener dem ikke, jeg har gjort dem så mye vondt. Jeg har tatt så mange feile valg, men familien min gir meg en ny sjanse. Det tok meg 3 måneder før jeg innså at Fossumkollektivet og gruppa på Gården kunne hjelpe meg. Det var 3 jævlige måneder, 3 måneder med dritt. Jeg prøvde å stikke av flere ganger, den ene gangen klarte jeg det. Jeg var vekke i 2 dager før jeg fikk mamma til å hente meg. Jeg solgte gullkjedet mitt mot 1 gram metamfetamin på Oslo S. Jeg satt ute da jeg tok skuddet, blant andre folk som så meg. Nyktre mennesker. Jeg skammer meg den dag i dag over alt jeg fikk gjort de to dagene jeg var ute. Jeg havna i psykose, trodde alle var ute for å ta meg. Da kom jeg på alle de tingene som skjedde før jeg kom til Stavanger Akuttsenter. Alle de negative sidene med rusen. Jeg tror det har vært en del av det som har fått meg til å snu. Jeg bestemte meg til slutt for å bli kvitt ’’drittungen’’ i meg. Jeg hadde ikke noe særlig lyst, men jeg visste at jeg måtte, både for min og gruppa sin del. Jeg har fått det mye bedre her etter at jeg tok den beslutningen. Har begynt å jobbe med meg selv og ting jeg sliter med, for jeg vil jo egentlig gjør noe med livet mitt. Jeg har både store og små drømmer, har lyst til å lage min egen lille familie, jeg vil ha hus og jobb. Men ’’Diffe’’ er alltid i tankene mine, og prøver å få meg til å gi opp drømmene mine, prøver å overtale meg med å si at rusen er mye bedre enn drømmene mine. ’’Du slipper alt av følelser, Rebekka! Hadde det ikke vært deilig å kunne være fjern på amfetamin hele tiden, jeg vet du savner det, Rebekka, jeg vet du savner kicket og rusen sprøyta ga deg. Rusen er så mye bedre enn dette tåpelige livet du lever nå, kan du ikke se det, Rebekka? De hjernevasker deg. Det kommer ikke til å bli bedre med et rusfritt liv, hører du ikke at gruppa lyger til deg?’’ Jeg prøver så hardt jeg kan for ikke å høre på det ’’Diffe’’ sier til meg, for jeg vet at han ikke har rett. Jeg vet det er mye bedre med et rusfritt liv, der jeg kan oppfylle drømmene mine, der jeg får kjærlighet og omsorg, der jeg vet at folk liker meg for den jeg er og der familien min slipper å bekymre seg for meg lenger. Dette diktet skrev jeg for lenge siden. Jeg tar det fram av og til, og det hjelper meg til å holde motivasjonen oppe. • • • • Å være sterk er ikke å hoppe lengst, løpe raskest eller å løfte tyngst Å være sterk er heller ikke å kunne alt, være best eller å være tøffest i klassen Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest Å kjempe for noe man tror på, selv om det er hardt! Jeg går andre året på barn og ungdom i Moss nå, og trives godt med det. Jeg står opp kvart over 5 hver dag, men det er verdt det, og vet du hva? Jeg har bare 4-ere og 5-ere i karakterer, det er utrolig bra til å være meg... Lars 14 Hei, det er meg! Hei, det er meg! Lars fra Fossumgården er jeg. Jeg har en historie om meg selv som bare er min. Den inneholder både godt og vondt, og er hovedsakelig basert på rus. Jeg husker ikke stort fra tiden før jeg begynte å ruse meg. Du må gjerne lese, kanskje du lærer noe om meg og livet til en rusmisbruker. Jeg smakte hasj for første gang da jeg var 14 år gammel, sommeren etter tiende klasse, på vei til videregående, i hvert fall slik jeg husker det. Det tok ikke lang tid før jeg begynte en ødeleggende trend ved å bruke hasj daglig, dette skjedde få uker etter oppstart i første klasse på videregående. Det er utrolig hvordan jeg fikk penger til det, men rus er dessverre så utrolig tilgjengelig den dag i dag. Jeg stjal mye, alt av penger jeg kom over, småtteri som 10 og 20-kroninger også. Alt jeg fikk muligheten til å legge i lomma, la jeg i lomma. Deretter var hasjen kun en telefon eller to unna. Slik var hverdagen min. Skolegangen min tok slutt etter halvannet år, og det var mine foreldre som kom med forslaget ettersom de begynte å se og skjønne at noe var galt, og mente jeg trengte en pause. Jeg begynte etter noen få uker å jobbe i en lokal dagligvarebutikk under NAV, og jeg husker at det var i denne perioden mamma fant en hasjklump i senga mi en dag jeg våknet. Mamma reagerte ved å bryte ut i tårer, pappa ble sint, hans måte å vise redsel på. Selv om han ikke sa det, skjønte jeg det. Jeg sa det var en kamerat sitt og at jeg kun passet på det for han, noe som var en løgn. Jeg slet mye med depresjon på denne tiden, og gråt og var lei meg mens jeg var på jobb. Det var kun hjemme eller ute blant venner jeg hadde det fint. Jeg skjønte aldri hva det var, trodde aldri det kunne være hasjen, for det var jo så bra, men det viste seg i ettertid at jeg tok grundig feil. Jeg sluttet i jobben, ble heller hjemme. Mine foreldre likte selvsagt ikke det, men jeg overbeviste dem om at jeg trengte en pause fra alt og at jeg skulle begynne i skole neste år. Jeg har alltid vært flink til å lyve og manipulere, har hørt det fra mange forskjellige som har vært i kontakt med meg. Jeg husker ikke så mye mer fra dette året. I 2010 begynte jeg på nytt første året på videregående, denne gangen TIP (teknisk og industriell produksjon). Jeg fullførte året så vidt, og er fortsatt i tvil om karakteren(e) gjelder, jeg fikk i hvert fall beskjed om at jeg besto. Sommeren var kommet og rusen var bedre enn noen gang før. Jeg prøvesmakte litt andre rusmidler enn hasj denne sommeren, blant annet valium, rivotril, amfetamin og kokain. Det ble aldri til daglig bruk av disse stoffene, men ganske jevnlig. Alkohol og hasjrøyking var daglige rutiner, så det andre kom i tillegg. Frihet Det var i begynnelsen av august 2011, jeg husker ikke hvilken dato det var. Jeg våknet som vanlig opp i 11-12-tiden om morgenen og fant fort ut av at ingen var hjemme. Jeg røsket med meg pengene jeg hadde liggende på skrivebordet og tok turen ned til busstoppet, og deretter bussen videre til Kristiansand. Jeg hadde for så vidt ingen planer, det var bare dagligdagse rutiner oppi topplokket på meg. Jeg tenkte egentlig aldri over hva jeg gjorde, men jeg tror fortsatt underbevisstheten min gjorde det. I byen møtte jeg ekskjæresten min. Vi gikk rundt i hovedgata, som heter Markens gate, og møtte fort på en jeg har ruset meg sammen med. Han var kjapp til å spørre om jeg var med på ’’mornings’’, som er inhalering av hasj. Jeg svarte, uten å tenke meg om, at jeg skulle bli rusfri og ikke orket et liv fylt med rus og tanker rundt det lenger. Deretter gikk det mer og mer opp for meg, jeg ville virkelig bli fri fra rusen og leve et liv uten. Jeg begynte etter hvert å gråte, og det gikk ikke lang tid før jeg tok opp telefonen og ringte min far for å innrømme hva jeg hadde gjort, og fortelle hvor mye jeg angret på alt og at jeg ville forandre meg. Alt førte til at jeg denne fredagskvelden endte opp på Psykiatrisk avdeling 6.1 ved sykehuset i Kristiansand. Dette var ikke et egnet sted for en mindreårig person med rusproblemer, de andre på avdelingen var psykisk syke og den yngste var vel ikke yngre enn i 30-års alderen. Dette var grunnen til at jeg kun fikk lov til å være der over helga, og ble skrevet ut allerede mandag formiddag. Mine foreldre kom og hentet meg, og vi fant sammen ut at vi natt til tirsdag skulle kjøre til Oslo for å bli der en stund. Det var for risikabelt for meg å befinne meg i hjemmetrakter, mente foreldrene mine. Vi var tilbake i Kristianand på torsdagen, grunnet et møte med ABUP, barnevern og psykolog hvor vi skulle fortsette å jobbe med å finne en egnet behandling for rusavhengigheten min. ABUP mente jeg skulle bli sendt på tvang, med tanke på kostnader og slikt. Dette nektet både jeg, mamma, pappa og psykologen min tvert for. Når jeg først ba om hjelp skulle det være en selvfølge at jeg fikk den, mente de. Det samme mente jeg. Det gikk 3 uker før jeg kom til inntaket på Fossum, og på denne tiden brukte jeg 20.000 kr på rusmidler, diverse klær og mat. Disse pengene hadde jeg ikke fått tak i på ærlig vis, tvert imot. Jeg hadde stjålet bankkortet til min mor og brukt penger så fort jeg fant noe å bruke dem på. Når jeg ser tilbake på det, og alt det andre jeg gjorde og alt det andre jeg har stjålet, har jeg ikke ord for hvor mye skam og skyldfølelse jeg føler. Det er ubeskrivelig at noe så lite som rus, en hallusinasjon, kan ødelegge et så godt forhold til familien som det jeg hadde. Per dags dato har jeg vært rusfri i 61 dager, og jeg har innsett at familien min betyr utrolig mye. Et godt forhold til familien gir mye, mye mer enn det rusen i det hele tatt kan måle seg til. Det gjør i hvert fall det for meg og min egen del. Det første jeg fikk beskjed om da jeg kom til inntaket var at jeg skulle bo i et familiehjem i 3 uker før jeg skulle på fjellmarsj sammen med 3 ’’gammelungdommer’’ og resten av det nye inntaket. Jeg trivdes i familiehjemmet, og fikk oppleve livet på en gård samtidig som jeg fikk gjort mye fysisk arbeid. Fjellmarsjen var tung, ettersom jeg så for meg en koselig tur på fjellet noen få dager. Tvert imot, det var skikkelig fjelltur vi skulle på. Marsjen varte i 10 dager og vi gikk sammenlagt 5,5 mil. Det er veldig i nærheten av det verste jeg har vært med på med tanke på utholdenhet og styrke. Sekkene var tunge, og vi gikk lange strekninger hver dag. Ellers var det en koselig tur hvor vi fikk god tid til å bli godt kjent med hverandre, både på godt og vondt. Etter den lange og langsomme fjellmarsjen var det ned til sivilisasjonen og møtet med de andre ungdommene og ansatte på gården. Motivasjon for behandling Den største motivasjonen jeg har er meg selv, min egen fremtid og familien min. Jeg har opplevd og forstått at et liv med rus ikke er noe liv i det hele tatt. Jeg vil leve et liv hvor jeg husker dagen før, jeg vil ha hukommelsen min tilbake og kunne si hei til folk ved navn, og ikke undre på hva navnet deres egentlig var. Det høres kanskje utrolig rart og dumt ut, men ikke for meg. For meg er det å huske, det å kunne fortelle hva jeg gjorde forrige uke, en stor forandring fra mitt tidligere liv, og gir en stor motivasjon til å kunne holde ut. Familien min har tidligere måttet stå ved min side og se på at jeg har ødelagt livet mitt, sakte men sikkert. Det er egoistisk. Jeg har fortalt om deler av misbruket mitt til broren min, og i dag skjønner jeg at jeg da har satt han i en veldig, veldig vanskelig situasjon. Det kan godt hende han aldri skjønte at broren hans hadde et problem, derfor er det uhyre viktig for meg å være rusfri for å vise han at rus ikke er noe å leke med. Min far er tidligere alkoholiker, og bestemte seg for å bli rusfri den dagen mamma ble gravid med førstefødte, Marte. I dag har han vært rusfri i litt over 20 år. Det står det utrolig mye respekt av, og i det han har klart finner jeg stor motivasjon. Takk for at du leste! Stine ill. Kim Haugan 16 På ville veier Jeg gjorde hva jeg ville, hadde ingen grenser for meg selv, og det var heller ingen som satte grenser for meg. Kom hjem når det passa meg, sov når jeg følte for det, spiste en gang om dagen eller mindre enn det. Jeg var med hvem jeg ville, og det beste av alt, jeg rusa meg så mye jeg ville. Jeg var 14 år første gang jeg ble tatt i en razzia, og “snuten” syntes det var veldig merkelig og stilte mange spørsmål angående hva en 14 år gammel jente gjorde i leiligheten til en 24 -åring, hvor det også ble funnet 100 gram hasj. Det var vel der det hele starta. Jeg kom fort i det gale miljøet etter en familiekrise, men jeg hadde fortsatt grenser og visste forskjellen på rett og galt. Tiden gikk og jeg droppa ut av 8. klasse og skulka hele 9. Hasjen ble en daglig ting, og jeg måtte røyke en «mornings» for å klare å fungere gjennom dagen. Det utviklet seg fort til 3 jointer om dagen, flaskebongen og forskjellige piper for å bli mer stein. Alle vennene mine var eldre enn meg, men jeg følte meg godtatt for den jeg var og de likte å henge med meg. Jeg lovte de nærmeste å ikke ruse meg på noe annet enn hasj . I litt over ett år hadde jeg vært ”bønnehue Stine” og skulle ikke gå over til noe sterkere. 16. november 2010 skulle jeg bli sendt til Fossumkollektivet. Den eneste tanken da var vel at ”ja, ja, nå får jeg ta alt jeg kommer over siden det blir lenge til neste gang.” 16. november kom, og hvor var Stine? Jo da, hun skulle bare vente litt med å dra til Fossum, var ikke helt “klar” for det, så jeg var bare ute og rusa meg og dro litt rundt. Den 4. desember 2010 bestemte jeg meg for å ringe Fossum, og de kom og henta meg på Nesodden. Jeg kom på utlufting, og der tok de fra meg alt jeg hadde, mobil, mp3-spiller, lighter, røyk og snus, sovepiller – ja, alt egentlig. Jeg nekta å ta urinprøve fordi jeg kom inn dit og sa at jeg var feilplassert og bare hadde røyka hasj fem ganger, så her trengte ikke jeg å være. Jeg begynte på Soon sjøskole og fikk etter hvert et større rusnettverk i Akershus. Den 2. november 2009 tok jeg min første pille, og det var da jeg endelig fant min ting, trodde jeg. Piller var noe av det beste jeg visste, jeg kunne ta mange og ikke kjenne på noen vonde følelser. Det jeg ikke visste var at jeg gjorde det, men jeg huska det bare ikke. Jeg holdt på helt til 14. november, og jeg husker ingenting. Jeg hadde brukt opp 2000 kr, ikke vært hjemme på to uker, - og ikke på skolen. Hasjen fortsatte å være der, men nå var det pillene som kom først. Jeg gjorde diverse brekk på skolen og brøyt meg inn andre steder, fikk bøter for sniking på buss og ble tatt flere ganger i razzia hos samme type. Ting begynte å gå over styr, men jeg la ikke merke til det. Så lenge jeg fikk ruse meg og gjøre som jeg ville, var jeg fornøyd og hadde det bra. Vennegjengen ble splitta opp av barnevernet, en ble sendt til Jessheim, en på privatskole i Spania, noen havna på Klokkegården. Det var bare min bestevenninne igjen. Hun hadde begynt å skyte heroin, så hun ble akuttsendt til Sole. Jeg sto igjen uten noen, men hadde jo rusen som venn. Det var en god venn. Det gikk fort over til heroin i juni 2010. Å gå i Oslos gater var nå tingen. Jeg hang mye på spor 1 på Oslo S, og de andre rusmidlene forsvant litt når jeg fant heroinen. Dette var virkelig min greie. Endelig kunne jeg slå meg til ro og slappe av og ikke ha det vondt inni meg. Jeg gjorde med andre ord akkurat som jeg ville. Barnevernet reagerte på at jeg styrte mitt eget liv, så de fikk meg til behandling i nemnda. Jeg dro dit og fikk vite at Måneden gikk og jeg kom ikke opp i faser og mista ikke oppfølging, og så ble jeg også faseløs. Etter en god stund som faseløs løfta de meg opp i fase 1, og jeg sa fra første dagen at jeg aldri skulle søke meg opp i fase 2. Jeg hadde ingenting der å gjøre, så det kom ikke til å skje. Tiden gikk og jeg sto fortsatt på mitt. Jeg syntes kollektivlivet var rart og ikke noe godt liv, jeg ville ut og ruse meg. Jeg brukte mye 18 tid på å tenke på typen min som var ute og brukte, og på mange venner. Nå skulle jeg liksom stå opp klokken 06.30 på morningen og spise frokost, lunsj, middag og sitte å dele om hvordan jeg hadde det? Nei, nei, nei, dette her var det dummeste jeg hadde hørt om. Fikk ikke gå i joggebukse. Fikk ikke prate med vennene mine. Jeg skulle bare være der og snakke om hvordan jeg hadde det. Hvordan kan man få det bra med seg selv av å snakke om hvordan man har det og å dele om visse episoder som har skjedd i livet? Bli et bedre menneske av det? Nei, her skulle jeg sitte et år uten å si noen ting! Og det var sånn det ble. Jeg hata de voksne og var bare full av trass. Sikkert fordi noen bare hadde kommet inn i livet mitt og liksom skulle “styre” det. At jeg ikke skulle få bestemme mer og ikke skulle få ruse meg. Jeg fikk ikke gjøre som jeg ville lenger og jeg likte det ikke! Jeg var fase 0, faseløs og fase 1 i 6 måneder. Jeg hadde jo bestemt meg for ikke å innrømme mitt rusmisbruk. Jeg var jo fullt klar over at jeg hadde et stort problem, men hvis jeg bare nekta for det kunne jeg kanskje få dra hjem og ruse meg mer. Så jeg var med på morra-møter og delinger i et halvt år uten å si noen ting. Jeg deltok heller ikke i samlinger sånn som “toget går” og vanlige bjellesamlinger. Tiden gikk, men det skjedde ingenting. Jeg holdt kjeft akkurat sånn som jeg hadde bestemt meg for. Den 24. mai tvangsløfta de meg opp i fase 2. Jeg reagerte med sinne, fordi det syns jeg ikke var greit!!. Det første jeg gjorde var å ringe rusvenner med hustelefonen for å høre hvordan det sto til ute i miljøet mitt. En liten tanke sa til meg at dette var ikke riktig. Gode venner hadde gått over til andre ting, hadde begynt å henge med mine folk, bare tatt over plassen min. Jeg syntes det sugde og fikk det kjipt. Jeg tok avstand fra hustelefonen en stund, fordi jeg fikk det bare enda kjipere. Tiden gikk sakte men sikkert og ingen ting skjedde. Jeg holdt fortsatt kjeft. I begynnelsen av juni hadde avdelingslederen en samling med oss. Han sa at jeg og tre-fire andre ungdommer kunne gå og hente mobilene og pc’ene som var låst inn på kontoret. Fordi det hadde fylkesmannen bestemt. Selvfølgelig ville jeg ha mobilen min! Da kunne jeg snakke med typen og alle de ”gode” vennene mine! Jeg dro på Krim 2 like etterpå, og det var vel der jeg fikk nok av å holde alt inni meg. Det var der alt endelig gikk opp for meg. Jeg var der en uke og jobba med krimhistorien min. Da jeg kom ned igjen på Rud, gikk jeg til en voksen, Kim, som jeg er trygg på og stoler mest på. Jeg sa til han: ‘’Det er på tide å vise fram de kortene jeg holder så tett inn til brystet’’, så det var vel det jeg gjorde. Det gikk vel cirka en uke før jeg ringte inn til samling og fortalte gruppa rushistorien min. Endelig kunne jeg være som alle de andre og også dele om hvordan jeg hadde det og fortelle dem min historie! Det tok en helt annen vending for meg, og jeg begynte å dele og tok min plass i gruppa. Jeg begynte virkelig å jobbe med meg selv. Jeg ble også kjent med meg selv, og ble bevisst på ting og hvilke tankemønstre jeg brukte. Nå er det mandag 24.10.11, og slik som dette er det på Fossum i dag slik jeg føler det: (Rettighetsforskriftene kom fram takket være vår kjære fylkesmann her i Østfold.) Når nye ungdommer kommer inn på en av avdelingene i dag, så kan de få pc, mp3-spiller, bankkort og så mange gaver de vil av foreldrene sine. Når det har gått 6 uker, så får de igjen mobilen sin. Da har man så vidt kommet opp i fase 1 og får all den friheten man ikke burde hatt. Jeg mener det er helt på trynet. Og helt feil! Fylkesmannen står på utsiden og ser inn på Fossum, men hvis han bare kunne observert fra innsiden og virkelig sett at det er stramme regler og rutiner som funker - så tror jeg virkelig ikke han hadde gitt oss all den friheten! Hadde jeg fått bankkort og mobil etter 6 uker da jeg kom til Fossum, så hadde jeg nok aldri vært der jeg er i dag! Jeg har det bra med meg selv, har lært å kjenne meg selv bedre og kan jobbe med ting som er vanskelig. Det tok meg ca 6 måneder før jeg torde å åpne meg om hvem jeg var og hvordan jeg hadde rusa meg. Og det var bare fordi jeg rett og slett hadde blitt kasta inn i noe som fungerte så bra, men det visste jeg ikke før nå. Det var stramme regler og rutiner. Jeg gikk i arbeidslag, vaska mye, var på temasamlinger og andre samlinger. Jeg fikk ikke lov til å få noen gaver av foreldrene mine. Jeg fikk 350 kr hver fredag som skulle holde til snus og diverse andre ting som jeg skulle ha i butikken. Jeg måtte planlegge siden vi bare hadde en handletur i uka. Det jeg tror var best for meg var vel det ene kvarteret jeg fikk prate med mamma og pappa i uka, fordi sånn var det når man var i fase 1. Da var det et kvarter telefonsamtale til og fra begge foreldrene i uka. Jeg kunne ikke ha fokus noen andre steder. Jeg fikk ikke gå på Facebook og ikke snakke med noen venner. Jeg hadde ikke kontrollen lenger. Og det var det som skulle til. Det var det som funka for meg, ikke om jeg hadde fått pc, mp3spiller, bankkort og så mobilen min etter 6 uker. Da hadde jeg ikke hatt 324 nyktre dager å være stolt over. Heller ikke så god kontakt med faren min som det jeg har i dag. I dag når vi er på fredagshandel kan folk fylle opp med 2 liter coca cola, en stor melkesjokolade, 3 bokser med snus og en rullingspakke, kanskje et blad å lese i også. Det eneste vi trenger å gjøre er å dra bankkortet, og etter at vi har brukt opp alle pengene som er der inne, kan vi bare ringe noen i familien og spørre om mer penger. Noe som er enda verre er at i det siste har det vært mye rømninger. Noen drar på skolen med masse penger på bankkortet og har mobilen sin med seg. Får det kanskje kjipt en dag, og så er det egentlig bare å hoppe på første tog og dra og ruse seg. Det blir ikke noen bra gruppe, synes jeg. Folk har ikke fokus her. De har fokus på kjærester, familiemedlemmer og venner som er ute og ruser seg. Det blir ikke noe fokus retta mot en selv, men alle andre steder. Jeg stakk ut en tur jeg også. Jeg dro i høstferien, men jeg lovte pappaen min at jeg ikke skulle ruse meg mens jeg var på rømmen. Det gjorde jeg ikke heller. Jeg kom tilbake til Rud 2 dager etterpå og ga fra meg mobilen min frivillig. Jeg er nå blitt satt ned i fase 1 og skal prøve å ikke ta tilbake mobilen min før jeg kommer i fase 3. Det er sånn jeg egentlig synes det skal være! Bankkort og gaver fra foreldrene bør man ikke få. Mp3-spiller kan man få i fase2, men pc og mobil bør man først få i fase3 - akkurat som før! Jeg er nykter i dag på grunn av disse stramme reglene jeg kom inn til. Jeg vil at Fossum-kollektivet skal bli som det var før, sånn at folk kan bli nyktre og ha et bra liv, jobbe hardt med seg selv og ikke ha fokus noen andre steder! Jeg sier ikke at man ikke kan bli nykter bare fordi man får mobil og pc + + +, men det er store hinder i veien for et nykternt liv når man havner på tvang, særlig hvis man er like full av trass som det jeg var. Øystein Halvorsen 20 Fossumkollektivets kriminalforbyggende arbeid KRIM 2 er del to av vår jobbing for at hver enkelt ungdom skal bli bevisst sin krimhistorie. Med utgangspunkt i enkeltepisoder gjør vi en grundig inventering av konsekvenser og ringvirkninger av lovbrudd. I denne artikkelen ser vi nærmere på KRIM 2, som en oppfølger av at vi i forrige nummer av Fossekallen beskrev arbeidet i KRIM 1. Kort oppsummert bruker vi den første uka med KRIM 1 til å gjennomgå hver enkelt ungdoms krimhistorie: Ungdommen lærer om de åtte kriminelle tankemønstrene og om drivkreftene. Alle ungdommer som kvalifiserer seg til krimprogrammet bør delta i både KRIM 1 og 2. Forskjellen mellom de to ukene er at i KRIM 1 blir deltakerne kjent med egne tanke- og handlingsmønstre når det gjelder kriminalitet, mens i KRIM 2 er det fokus på konsekvenser. I KRIM 2 handler det om hvordan kriminaliteten virker inn på dem selv og omgivelsene. speilet av de andre deltakerne via de tilbakemeldingene de får. I uka for KRIM 1 er beskrivelsen av historien om kriminell atferd den tyngste delen, mens i KRIM 2 opplever nok ungdommene oppgaven Ringene i vannet som det tyngste. I KRIM 2 jobber vi videre med hver enkelt ungdoms krimhistorie og tilhørende episoder. Vi tar utgangspunkt i noen episoder, og gjør en grundig inventering av konsekvenser og ringvirkninger. Mange deltakere blir overrasket over konsekvens og ringvirkning av lovbrudd. På veien til forandring Ett viktig skritt på veien til forandring er å etablere en innsikt i hvordan slik destruktiv atferd påvirker oss selv og ikke minst mennesker omkring oss. Mennesker som utsettes for slik atferd blir følelsesmessig skadelidende. De selv og deres familie kan komme til å måtte leve med en konstant frykt. Dessuten belastes den kriminelle ungdommens venner og nærmeste familie, ofte i like stor grad som den kriminelle selv. En omprogrammert tenkemåte Ungdommer som er kvalifisert for KRIMprogrammet, har over mange år gjerne tenkt at konsekvensene av kriminaliteten ikke er noe de behøver å bekymre seg for, verken når det gjelder egen framtid eller de ringvirkningene handlingene kan ha. Derfor gjelder det å omprogrammere tenkemåten og bryte med kriminelle tankemønstre. Får vi til et slikt brudd er vi et godt stykke på vei til en slutt på kriminaliteten – herfra er det snakk om å bli et hederlig menneske. En slik prosess tar tid og krever en god porsjon vilje. Metodikken i KRIM 2 er stort sett den samme som i KRIM 1. Vi har forelesninger, høytlesninger og diskusjon rundt det aktuelle temaet. Ungdommene får skriftlige oppgaver, og når de er ferdig med disse legger de fram oppgavene i gruppa og blir Den nærmeste familien blir ofte forvirret, og det er ikke uvanlig at barna er uforstående til at foreldrene deres foretar seg noe som barna har lært er helt feil. Ofre for kriminalitet opplever forvirring: De må leve med et sinne over at noen vil dem så vondt, og de nærmeste pårørende og ungdommens venner tvinges til å ta fri fra jobb og delta i rettssaker. Der skal de i full offentlighet kjenne på det smertefulle og nedverdigende igjen, ved å vitne og kjenne seg involvert i de lovbruddene som ungdommen er tiltalt for. Organisasjoner, selskaper og firmaer blir tvunget til å øke prisene på sine varer og tjenester for å kompensere for kostnadene ved slike lovbrudd. Alle skattebetalere, fattig som rik, tvinges til økte daglige utgifter. Ett eksempel er fra salg av narkotika: Under løsning av oppgaven i Krim 2 ender vi opp i Colombia, der vi snakker om de konsekvensene som omsetningen i Norge får for fattige bønder i Colombia. Et annet eksempel er at en ungdom har gjort innbrudd i en leilighet, og innbruddet varte bare i ca 15 minutter. Etter å ha jobbet seg gjennom effektene og ringvirkningene av dette lovbruddet, står ungdommen igjen med et regnskap på 415 konsekvenser av denne handlingen. Vi etablerer et tankesett hos ungdommene: Dere må våge å tenke disse tankene om konsekvenser helt ut! Dette ER de faktiske følgene av at dere agerer ut fra rustrangen og forfølger suget deres etter rusmidler. Når en person med kriminalitetsatferd endelig beslutter seg for å slutte å skade andre, når hun eller han begynner å ta reelt og verdig ansvar for sine handlinger, da skapes nye ringer i vannet: Mulige ofre slipper å bli utsatt for frykt, og den nære familien og vennene unngår smerten og det nedverdigende som de har forbundet med ungdommens tidligere atferd. Ungdommen opptrer ansvarlig og bevisst, og familien og andre kan kjenne seg stolte. Programmet Kriminalitet som livsstil er et handlingsprogram: Ungdommene som er med på KRIM 1 og 2 er ikke krimfrie etter å ha fullført disse to ukene. Men – de er bevisste på sine kriminelle tankemønstre og drivkrefter. De har lært å tenke tankene helt ut, og de har fått strategier som stopper kriminell atferd og tankemønstre. De har dessuten fått ny kunnskap og egnede verktøy til å bryte med sin kriminelle livsstil – redskaper for å endre atferden, ved å fullføre vårt KRIM 1 og 2 program. smått og godt, men ikke ubetydlig Babyboom EN ROSE Du visnet Du trodde vi ikke så deg Du gjemte deg blant ugress Du beskyttet deg bak steiner Dine torner var skarpe Du ønsket å stikke oss Vi så deg Vi fjernet deg fra dine venner Vi brøt ned dine gamle vaner Vi holdt deg vekk fra dine sprøyter Vi tok fra deg din kniv Sammen knuser vi ditt skall Sammen bryter vi gjennom din mur Sammen sliper vi ned dine torner Sammen med oss er du trygg Sammen med oss utvikler du deg NÅ KAN VI SE DEG NÅ KAN DU BLOMSTRE NÅ ER DU OG VIL ALLTID VÆRE EN ROSE FOR OSS Nicolai Hjelseth 22 Vi graturlerer med runde år 40år Dag-Egil Blix Olsen Britt Nysveen Skar Det vites ikke om det er luften eller en eller annen fruktbarhets-gudinne som har vært på ferde blandt de voksne. Uansett hva det måtte være gratulerer vi alle med nye verdensborgere. Line med sin xxxxx Gry og Harald med xxxxxxx Sissel xxx på Rud med ei lita En trofast sliter takker for seg 50år Ole Ragnar Pettersen 60år Tom Bernhoff-Jacobsen Hvem er nissen? Henry, Fossumkollektivets elektriker, vaktmester og altermuligmann ville prøve noe nytt før han pensjonerte seg, dermed var det slutt på Fossumkollektivet. Vi takker for et langt og godt samarbeide. Vi tar opp igjen en gammel juletradisjon i Fossekallen. Leseren skal gjette hvem personen med nisselua på bildet er. Det skal sies at vi har photoshoppa bildet litt. For den skarpeste vanker det et årsabonnement av Fossekallen. Finn Arctander Solvolds 10-årsjubileum Solvold feiret 10-årsjubileum i høst, og det ble feiret 3. september med tidligere ungdommer og ansatte. Solvoldgjengen serverte rømmegrøt og spekemat på låven, og det var underholdning med bl.a. en av Solvoldjentene som sang med band. Da Solvold ble etablert, var dette et helt unikt prosjekt i Norge. Avdelingen skulle ta imot jenter i alderen 16-25 år, med ruslidelse og psykiske tilleggsproblemer, og plassering etter de samme lovverk som ellers i stiftelsen og oppholdstid etter behov. Solvold skulle fange opp de jentene som “faller mellom to stoler”. Det vil si at de har for mye rus til at psykiatrien vil ha dem og for store psykiske problemer for vanlige rusavdelinger. Derfor er det mer individuelt tilpasset behandling på denne avdelingen, en høyere bemanningsfaktor og mer kompetanse på psykiatri enn ellers i stiftelsen. I løpet av disse 10 årene siden 2001 er det lagt ned masse bra arbeid av ungdommer og voksne, og Solvold har et godt omdømme hos våre oppdragsgivere i rusfeltet. Avdelingen har hatt sine utfordringer på ulike vis, og det har kostet tårer, energi og penger å komme dit vi er. Nå er vi bedre rustet enn noen gang til å ta imot nye ungdommer og hjelpe dem gjennom sine problemer frem mot et verdig liv uten rus. Da tenker jeg på husene vi disponerer, på all den kunnskapen og de erfaringene som ligger hos ansatte og støttepersoner som vi har til disposisjon og de metoder og verktøy som er utviklet for formålet. For 4 år siden fikk Solvold en yngre ”bror”, nemlig Sørligard i Vang, en tilsvarende avdeling for gutter og unge menn, bygd opp etter samme lest som Solvold. Det er meningen at disse to avdelingene skal samarbeide tett og dra veksler på hverandres ressurser. Jeg vil takke alle nåværende og tidligere ansatte, nye og gamle ungdommer og våre samarbeidspartnere for god innsats. Og jeg ønsker avdelingen all mulig hell og lykke fremover! Finn Arctander 24 Saulriti 20 år Saulriti 20 år Vårt søsterkollektiv, Saulriti (betyr soloppgang) i Latvia, har 20-årsjubileum i år. Latvia-gruppa vår deltok i feiringen i september og overbrakte presanger (ny oppvaskmaskin og fotoalbum) og hilsener fra Fossumkollektivet. Saulritis målgruppe er ungdom 12-18 år med rusmiddelproblemer. Saulriti har gjennom 20 år vært et tilbud for både jenter og gutter. De voksne som jobber der har vist en fantastisk evne til å stå på og ikke gi opp. Det har mang en gang vært tungt å drive, ikke minst økonomisk. De har vært ensomme der borte, uten andre kollektiv eller institusjoner å samarbeide med. Desto mer har de gitt uttrykk for hvor viktig det har vært å kunne ha kontakten med Fossumkollektivet. Flere voksne har vært over i Norge og hospitert, vi har opprettholdt våre sommerturer, og vi har hatt faglige samlinger for voksengruppa på kollektivet. For ungdommene har det også vært av stor verdi å bidra med hjelp til andre i samme situasjon, og kunne sette vår hverdag inn i et større perspektiv. Solidaritetstanken er en del av verdigrunnlaget i kollektivet, og Latvia-prosjektet har vært en konkretisering av dette. Noen av våre veteraner, som for eksempel Kari og Jørn, har fulgt Saulriti siden starten. Utviklingen i Latvia med hensyn til rus er urovekkende, alkoholproblemene øker og den politiske viljen til å satse på fellesskapet er synkende. Dette rammer ikke minst den oppvoksende generasjonen. Behovet for behandlingsplasser er økende, men den politiske viljen til å satse er synkende. I dette landskapet er Saulriti som en oase i ørkenen. Vi vil gratulere kollektivet med jubileet og takke for at vi har fått være med på denne reisen både personlig, faglig, historisk og kulturelt! smått og godt, men ikke ubetydlig Teater 2011 ”Jungelboken” Jørn Hoel på Rud Ungdommen brillijerte igjen med forestillingen Jungelboken på Fossums låveteater. Det var et danse-syngespill basert på Rudyard Kiplings fortelling, med samme navn. Men i motsettning til Kipling var det ikke en jungel i vanlig forstand men en storbyjungel. Menneskene hadde flyttet ut og vilddyrene inn. Vi ble servert masse god musikk, bøttevis med sjarm og vi storkoste oss i låvens amfi, takk! Rud hadde 28 mai i år besøk av Jørn Hoel. Som den Tromsøværing han er, oppvokst som nærmeste nabo til Ishavskatedralen, kunne han ikke dy seg for å dra noen groviser. Derfor de follede hender til Brita i bakgrunnen (se bilde) hvor hun ber en stille bønn om at han må holde seg til sangen. Grovisene gikk forøvrig godt hjem hos ungdommene. Grovisene ble bare en parantes, for er det noe Jørn Hoel kan så er det framføre sine vakre komposisjoner. Det gikk så langt at en del av de voksne ikke klarte å holde maska og trengte trøst etter konserten. Vi takker deg Jørn Hoel, du er en stor låtskriver! Craig Nakken besøker Primæren Kjærlighet ved første blikk Erik Lie til venstre og Craig Nakken, foto Mikael I forbindelse med at Craig Nakken, (anerkjent forfatter, foredragsholder, coach, familiterapeut og spesialist på rusbehandling) holdt et foredrag i Oslo, så Fossumkollektivet sitt snitt til å invitere ham til et besøk på Fossumkollektivets nye avdeling Primæren. Uten overdrivelse fra vår side skal det sies at han ble en god venn av Primæren. Dagen gikk foruten lunsj, til å samle hele gruppa til deling. I dag driver Craig en egen klinikk i St. Paul, Minnesota (USA) Gutta på Primæren vurderte sterkt å anlegge skjegg da de så hvilket enormt drag Edvind hadde på damene. Kamel(ia)damen? Lilli-May Bakken 26 Fossumkollektivets familiearbeid Med inspirasjon fra teorier innen familieterapien og rusfeltet har Fossumkollektivet utviklet sin egen modell i familiearbeidet. Fossumkollektivets modell i lys av strukturell forståelse Gjennom dialogbaserte forelesninger om strukturell problemforståelse, som tar utgangspunkt i at det er systemet som skaper problemet, synliggjøres regler og relasjoner i familiesystemet som skaper en usunn familiestruktur. Vi ser på og diskuterer hvordan familiemedlemmer og grupper av familiemedlemmer organiserer seg i forhold til hverandre med hensyn til ulike familiemønstre, struktur, rangordning, regler, grenser, subsystemer og roller det enkelte familiemedlem inntar eller får tildelt. For gjennomføringen av en familieuke, familiehelg og foreldrehelg lager vi en ramme for hvordan vi skal samhandle. Verdien ærlighet må ligge til grunn for all god behandling. Dette anser vi som svært vesentlig for å skape trygghet, og for at den enkelte skal våge å delta gjennom helgen og uken. Ved å gå gjennom regler for samhandling lager vi en mal for kommunikasjon der hvert punkt gis en grundig refleksjon og forklaring. Dette gjør vi i samskaping med de som er til stede. Noen av reglene er: Alle har rett på sin versjon av historien Jeg kan ikke forandre andre enn meg selv En snakker om gangen Vær oppmerksom og se på den som snakker Snakk i jeg- og meg-form. Våre familiearrangementer med mange familier samlet kan ses som berørte parter i et system som fungerer gjennom samhandlingsmønstre. Dette kan sammenliknes med strukturelle, familieterapeutiske nettverksmøter der en forsøker å få til en forandring i systemet mens møtet pågår. Vi tenker oss at ved å skape en ny likevekt i flerfamiliegruppen, det vil si i nettverket av pårørende, ungdommene, voksne/ansatte og familieteamet, kan det på sikt skje endringer i det enkelte familiesystemet. Noe av hensikten er å belyse oppfatningen medlemmene har av systemet og av hverandres roller. Om det er 10 eller 140 deltakere er underordnet. Fossumkollektivets modell i lys av språksystemisk forståelse En språksystemisk forståelse sier at det er problemet som skaper systemet. Problemet og den betydning problemet gis er en sosialt skapt virkelighet der eksempelvis to personer forteller to svært ulike historier om den samme hendelsen, fordi de opplever hendelsen ulikt. Et særtrekk i familier med rusmiddelmisbruk er at kommunikasjonen ofte mangler, er forvirrende, eller at problemene ofte ties i hjel. Med dialogbaserte forelesninger ser vi på disse kommunikasjonsmønstrene og de uskrevne reglene som svært ofte blir fulgt; du skal være lojal, du skal ikke føle, du skal ikke stole på noen og du skal ikke snakke om ”det” eller vekke bjørnen som sover. I sangen ”Bjørnen sover” er bjørnen ikke farlig, bare du går varlig. Så i denne sammenheng er ”det” og bjørnen det tabubelagte vonde, eksempelvis rusen, den rusmiddelavhengige, den vonde hendelsen osv. Med fokus på kommunikasjonen og at språk skaper virkelighet oppfordrer vi til: Begynn og snakk sammen Begynn og sett ord på følelser Begynn og våg å stole på andre Begynn og vekk bjørnen som sover Historiefortellinger er et svært sentralt virkemiddel vi bruker både i møte med ungdommene i behandling og i møte med pårørende. Alle har en historie å fortelle. For mange er dette en vanskelig historie, en problemhistorie med mye smerte, ensomhet, skyldfølelse og skam. Gjennom fortellingene skaper vi mening sammen, og dette blir avgjørende for hvordan vi forstår oss selv og hverandre. Når mennesker søker samtalehjelp, kan det være fordi de er preget av dominerende problemfortellinger eller fordi de har fortellinger som begrenser deres liv. Historiefortellinger brukes følgelig som en metode i behandlingsarbeidet, der den som forteller sin historie har rett på sin versjon av beretningen. Vi er opptatt av hvordan vi kan bruke dette virkemiddelet slik at historien til mor, far, søster, bror eller ungdom kan bli lettere å bære, og samtidig bekrefter og anerkjenner den enkelte som den han/hun er. Vi vet at hver enkelt av dem kan ha opplevd situasjonen svært forskjellig. Det å fortelle historien sin er en måte å bearbeide egen historie og en måte å bli bedre kjent med seg selv på. Historien kan dessuten forandre seg når de har fortalt den noen ganger. Når de deler sin historie med andre, kan de også oppleve at historien inneholder synsvinkler som de selv ikke har vektlagt, eller tenkt over. Familieteamets møte med pårørende i familiearbeidet Familiene har levd under konstant press og påvirkning av rusmiddelmisbruk, ofte gjennom mange år. I møte med Fossumkollektivet og familiearbeidet er de fleste spente og forventningsfulle. Mange er også skeptiske, slitne, usikre og ofte preget av skyld og skam. Vårt utgangspunkt er å møte alle med respekt og verdighet. Ved ankomst til samlingene vil minst èn i familieteamet håndhilse på nye deltakere og ønske dem velkommen. Foruten at det er god folkeskikk, mener vi det fremmer opplevelsen av å bli sett og ivaretatt med et håndtrykk, øyekontakt og utveksling av noen få ord. Familieuke, foreldrehelg og familiehelg Familieuke, familiehelg og foreldrehelg er tre sentrale bestanddeler i familiearbeidet. Til disse samlingene kommer deltakere fra hele landet, og her medvirker alltid de fire familie-terapeutene. I det følgende beskrives innholdet og rammene rundt en familieuke, en familie-helg og en foreldrehelg, samt hvordan familieteamet anvender teori og praktisk erfaring. Familieuken vil bli viet ekstra plass fordi innholdet her beskriver mye av kjernen i familiearbeidet som også gjenspeiler seg i familiehelgen og foreldrehelgen. Familieuke Familieukene gjennomføres i naturskjønne omgivelser på Bøkevangen Gjeste- og Aktivitetsgård på Prestebakke utenfor Halden, fra søndag til fredag. Uken er et engangstilbud til alle pårørende. Sammen med de fire familieterapeutene er det plass til 16 deltakere. Det tilstrebes å legge til rette slik at søsken over 15 år kan være med. For å få til det må flere søsken delta slik at de kan danne en søskengruppe. Fra samme familie er det plass til to pårørende av gangen. Grunnen til det er at gruppen deles i to mindre grupper og at det kun skal være ett familiemedlem fra samme familie i hver gruppe. Det jobbes i blandede grupper både i plenum og i de to smågruppene. Innholdet i denne uken er forelesninger, samtaler i grupper, historiefortellinger og nyskriving av historier, skrive i dagbok, ha felles opplevelser i naturen, spise god mat og oppleve velvære. Med en snau uke til rådighet åpnes det for muligheter til å gå i dybden på forelesninger, og ha tid til å se og møte den enkelte deltaker. Fokuset er på den enkelte personen og hvordan det er og har vært å leve med rusmiddelmisbruk tett inn på livet. Det gis tid til forandringsarbeid gjennom fordypning og refleksjoner, og gjennom å knytte nye kontakter og kanskje gjenoppdage naturen, livsgleden og livsmotet. Innledningsvis ønskes det velkommen, og under presentasjonen får hver enkelt anledning til å si litt om seg selv, hvem de er pårørende til og hvor de kommer fra. Det lages rammer og struktur som skal bidra til å skape trygghet og forutsigbarhet for alle deltakerne. Regler lages i fellesskap, blir skrevet opp og henger fremme gjennom uken. Hver og en inviteres til å fortelle om behov og forventninger de har til uken, og hva de ønsker kunnskap om. Dette danner grunnlag for samtaler og dialogbaserte forelesninger fra familieterapi- og rusfeltet. Det er viktig at alle får komme til orde slik at hver enkelt skal føle trygghet og ha lyst til å delta gjennom uken. Forelesningenes formål er ikke intervensjon, men psykoedukativ, med kunnskaps- og informasjonsformidling av perspektiver som kan gi muligheter til å reflektere og snakke om livssituasjonen på en ny måte. Vårt utgangspunkt er at enhver har gjort det de mente var riktig ut ifra de forutsetningene og kunnskapene de hadde. Erfaringene viser at når vi ikke intervenerer, bærer pårørende selv frem tema om eksempelvis skyld og skam, sunne og mindre sunne familiemønstre. Ved at de tar opp disse temaene opplever vi at familiene gjennom sine forventninger allerede har kommet med en bestilling til oss. Når de så får en forelesning på emner de har bedt om, og temaet håndteres med respekt og verdighet, er det vår opplevelse at selv de vanskeligste og vondeste emner kan tas opp uten at det skambelegges eller setter noen i forlegenhet. Prosesser settes i gang der det samtales om hvordan dette har påvirket den enkelte og hele familiesystemet. Sammen reflekteres det rundt hva som er gjenkjennbart og de nye perspektivene som bringes inn. Gjennom samtaler, historiefortellinger og språket utvikles ny innsikt, virkelighet og nye relasjoner. I vår sammenheng gir det derfor mening å forelese om begrepene skyld og skam, sunne og mindre sunne familiemønstre, familieroller, rusmiddelmisbruk, avhengighet og medavhengighet. I det følgende begrenser jeg meg til å si noe om medavhengighet. Medavhengighet I begrepet medavhengighet ligger samspillsproblematikken i familien. Det handler om både samspillet mellom dem som ruser seg og de i familiesystemet som ikke gjør det. Familien organiserer seg rundt rusmiddelmisbruket som ”slår seg ned” i familien og gjør at alle blir rammet, jfr. boken ”Flodhesten i dagligstuen” (T. Hellsten 1999). Familien preges av bekymring og redsel for den rusmiddelavhengige. Fleksibel fungering mangler og tilgjengelig repertoar innskrenkes. Opplevelsen av hvem man er og hjelpeløshet blir fremtredende. Medavhengighet handler om deg som pårørende, ikke om den som ruser seg. Den medavhengige kan være hvem som helst i familiesystemet, og kan illustreres på følgende måte der en far har en datter som ruser seg: Faren passer på å dekke så mange av datterens/ rusmiddelmisbrukerens behov at misbruket ikke får de voldsomme konsekvensene for henne som det ellers ville fått. I ytterste fall betyr det for faren å finansiere rusmiddelmisbruket, men som regel handler det om enkle ting som å vaske klær, kjøpe inn mat, spandere røyk og gi husly når det er nødvendig. Til slutt er hjelperollen tatt helt over, og faren tenker ikke lengre på seg selv som hovedpersonen i sitt liv. Spør du ham om hvordan han har det, er svaret; ”Jo takk fint; nå har hun ikke ruset seg på en uke” (Aina Johnsen, Mot stoff nr.4, 2003). 28 På bakgrunn av dette ser vi på rusmiddelavhengighet som en familiesykdom fordi den ikke bare rammer den rusmiddelavhengige selv, men hele familiesystemet. Den medavhengige lever gjennom et annet menneske, dvs. den som ruser seg, ved å reagere på dennes problemer, lidelser og handlinger, men ikke på egne problemer, smerter og atferd. Reaksjonen kan bli en selvutslettende prosess som gradvis kan føre til tap av identitet der den medavhengige ikke evner å ivareta egne følelser, behov og ønsker. Craig Nakken sier: ”Mange foreldre forsøker å stoppe ødeleggelsen av sitt barn, men erfarer at de ikke er i stand til å redde barnet fra avhengigheten og dens konsekvenser. Det er mye smerte, sorg, mistro og sinne som må leges i slike familier” (Mot til forandring s. 42). Etter mange år med rusmiddelmisbruk i familien, har rus- og avhengighetsproblemet tatt mye plass. Historien blir en problemhistorie, som for mange er tung å bære. I noen familier følger rusproblemet familien gjennom generasjoner. Skammen og ”arvesynden” kan ha gått fra generasjon til generasjon. I sin vanskelige livssituasjon skjermer mange seg fra det sosiale fellesskapet. Noen blir sykmeldt og borte fra jobben. Flere familier opplever isolasjon og ensomhet. Den rusmiddelavhengige tar mye av oppmerksomheten, og de andre familiemedlemmene blir ikke sett. Den historien som oftest blir svært tydelig er følgelig historien om problemet. I denne sammenhengen er bekreftelse mangelvare, og behovet for å bli sett og bekreftet er stor. Ut ifra forståelsen og erkjennelsen av at ”det eneste menneske jeg kan forandre er meg selv”, mener vi at ungdommen må ta ansvar for sin rehabiliteringsprosess, og det enkelte familiemedlem må ta ansvar for sin forandringsprosess. Dette kan i sin tur skape forutsetninger for sunne og gode relasjoner. Den hedrende seremoni Modellen ”Den hedrende seremoni” er utviklet av Michael White. Presentasjonen som følger er i stor grad bygget på Terje Turøys rapport fra praksisprosjektet fra masterstudiet i familie-terapi ”Historiefortellingen, en terapeutisk metode” (2007). Vi har latt oss inspirere til å utvikle en hedrende seremoni tilpasset familiearbeidet på Fossumkollektivet. Seremonien skal bidra til at personen blir mer synlig og bekreftet. Gjennom dette opplever vi at vedkommende kommer i kontakt med verdier, drømmer og håp og at det ligger mye energi i personens verdier, drømmer og håp. Gjennom uken fortelles det 16 personlige historier, som er fordelt på to grupper. Gruppen sitter i en sirkel og består av åtte pårørende i tillegg til to terapeuter som leder gruppen. Historiefortelleren leser opp sin historie, som er skrevet ned dagen før. Etter at fortellingen er lest opp, samtaler terapeuten og fortelleren om andre sider av historien som umiddelbart ikke er så lett å oppdage. Vi tilstreber å gå sammen med fortelleren i å finne en betydningsfull ny forbindelse til historien, slik at en fyldigere beretning om fortellerens liv og identitet kan fremtre. Når vi lytter til en historie kan vi fornemme noen antydninger, noe som ikke blir sagt, men som likevel er nærværende i fortellingen. Gjennom å samtale om tema som fortelleren selv har brakt opp, søker vi å få frem personens verdier, holdninger, drømmer og håp. Vi ser derfor på tilfriskning fra henholdsvis avhengighet og medavhengighet som to parallelle prosesser, der: Den rusmiddelavhengige må lære seg: Ta ansvar for seg selv Ta ansvar for egne følelser Lære å kjede seg Respektere seg selv Kunne si nei Selvdisiplin i forhold til følelserIkke ”klynge” seg til rusen Den medavhengige må lære seg: Ta ansvar for seg selv Ta ansvar for egne følelser Lære å kjede seg Respektere seg selv Kunne si nei Selvdisiplin i forhold til følelserIkke ”klynge” seg til en annen Historiefortellinger Historiefortellingen brukes som metode for å komme i kontakt med opplevelser og følelser knyttet til det å leve i en familie der kjemisk avhengighet har dominert tilværelsen. Derfor innbys familien til å bearbeide sin rushistorie ved å skrive den ned og fortelle den. Enten som pårørende, om eget misbruk eller om annet vanskelig livsforhold. Det er viktig at alles stemmer skal bli hørt gjennom at de får fortelle sin versjon av historien. Med utgangspunkt i at ”fortellingen er veien til mestring” brukes språksystemiske ideer om at hver fortelling, hver fortolkning kun er én versjon av sannheten. Det har vist seg at pårørende har opplevd en lettelse gjennom det å få lov til å fortelle, bli lyttet til og bli sett. For eksempel: • ”Du har fortalt at du var i ferd med å gi opp håpet om at sønnen din skulle slutte å ruse seg. Det at du velger å delta på familiearbeidet forteller meg at du ikke har sluttet å håpe, kan du si noe om hva som holder håpet oppe? • Hva forteller det om dine verdier? • Hvordan passer dette du forteller med de håp og ønsker du har for livet ditt? • Hva forteller denne verdien om måter å være på som er viktige for deg/eller om hva du står for i ditt liv? På denne måten kan fortelleren komme i kontakt med verdier som er viktige i livet. Gjennom denne prosessen har vanskelige hendelser og følelser fått sine navn. Verdier, holdninger, drømmer og håp har kommet frem i historien, som har vært en reise både for den som forteller og for dem som lytter. Lytterne har vært med på ferden til den som forteller, og samtidig har de fått hjelp til sin egen indre reise gjennom sine egne landskap og sin egen historie. Gjennom lytting, sansing, tid og rom kan uttrykk og bevegelse komme frem ved at det gis plass for både indre og ytre samtaler. Den som forteller lar seg bevege av sin egen historie og den som lytter lar seg bevege av historien, fortelleren og egne indre bevegelser. Gjennom denne prosessen kan man, ved hjelp av å høre andres historier, finne ord til egen historie og nye fortellinger. Fortelleren setter seg utenfor sirkelen. Gruppemedlemmene som har lyttet til personens beretning får nå mulighet til å reflektere over det de har hørt, etter en fast struktur i den hedrende seremoni. En av gangen gir de tilbakemeldinger om sin opplevelse av historien og fortelleren. Strukturen utfordrer tilhørerne til å knytte sine refleksjoner både til fortellerens historie og til egen historie, noe som gjør at fortelleren blir mer synlig og bekreftet. Ved at de tar utgangspunkt i et uttrykk, en setning eller et ord som har gjort inntrykk på dem, vil de ved å snakke med utgangspunkt i seg selv, gi bekreftelse til fortelleren. Vi ser i denne prosessen at det ikke er tilfeldig hva personen velger å snakke om. Ofte er det utfordringer i eget liv de fokuserer på. Når de så skal si noe om hva dette kan skape av endring i eget liv, blir det et bidrag til egen utvikling og til et neste skritt på veien videre. Gjennom å være tydelig på hva i fortellerens historie som berørte en, hva dette sier om fortelleren, hvordan dette slår an strenger hos lytteren og hvordan dette kan bidra til bevegelse i lytterens eget liv, har det oppstått endringsprosesser både for fortelleren og lytteren. Fortelleren som i denne fasen har vært en lytter, kan oppleve at hans eller hennes historie har vært til hjelp for andre. Det å bli sett som noe mer enn bare en person med en problemhistorie ved at den ”doble historien” blir synlig, gir også en sterk bekreftelse. Med den doble historien menes at fornemmelsene om at fortellingen rommer noe mer enn det uttalte ord vil tre frem og blir tydeligere. Fortelleren blir invitert inn i sirkelen igjen og beskriver hva han/hun hørte at de andre ble berørt av i sin historie, og hvordan dette igjen berørte ham/henne. Fortelleren får gjennom gruppemedlemmenes refleksjoner tilbakemelding på egen historie og egen person. Fortelleren blir på denne måten sett, forstått og får en opplevelse av at hans/hennes historie, tanker, verdier, drømmer og håp kan være til inspirasjon for andre. Refleksjonene i gruppen etter at fortelleren har fortalt sin historie, nærer og gir føde til opplevelsen av at: ”Jeg er en person som har drømmer, verdier og håp.” ”Mitt liv er satt på vent lenge nok, nå kan jeg endelig begynne å leve igjen.” På denne måten kan personen finne igjen og komme i kontakt med denne siden hos seg selv. Ved at fortelleren igjen får kontakt med de verdiene som ligger der, og som har bidratt til at han eller hun ikke har gitt opp, på tross av all motgang, er et sterkt budskap om at personen har drømmer og håp på egne vegne, på vegne av familien sin og eget barn. Dette perspektivet har vært vanskelig å se både for personen selv og omverdenen når problemene har tårnet seg opp. Bevisstheten rundt dette kan være et godt bidrag til å redusere opplevelsen av skyld og skam. Dette viser styrken ved å jobbe i gruppe. Andres erfaringer gir gjenklang i dine egne erfaringer, og det skjer noe i fellesskapet i kraft av å dele historier med hverandre. Vi ser, deler og lytter i et rom der ingen er tyvtittere fordi alle deler av seg selv og sin egen historie. Det blir en tangering av historier ved at jeg gjenkjenner noe i meg ved at du forteller noe om deg. Gjennom prosessen oppdages nye rom i meg selv og det blir oppdagelser som først trer frem og blir tydelige i relasjonen til og sammen med andre. ”Samtalen og språket er ikke bare hjelpemidler til å forstå, men samtaler og språk har så stor kraft at de skaper. Skaper nye meninger, skaper nye forhold mellom mennesker, ja faktisk (om)skaper menneskene til nye mennesker.” (Tom Andersen i Seikkula, 2000 s.10) Familiehelg Familiehelger arrangeres fem ganger i løpet av året. De går fra lunsj fredag og avsluttes til lunsj søndag. Samlingene holdes på Sørmarka konferansesenter, en halvtimes kjøretur fra Spydeberg. Her deltar ungdommene, foreldre, søsken over 15 år, andre pårørende, voksne/ansatte og de fire familieterapeutene. Pårørende og familieteamet bor på konferansesenteret. Ungdommene og voksne fra avdelingene Gården, Rud og Nedre Damvei reiser frem og tilbake til Spydeberg morgen og kveld. Mens ungdom og voksne som kommer fra avdelingene Solvold og Sørligard bor på Sørmarka, da det er for langt for dem å reise til Stange og Hamar. Det sosiale samværet legges til pauser og måltider. På kveldene, når ungdommene kommer tilbake til sine respektive avdelinger, har de samlinger sammen med voksne med refleksjoner og oppsummering av dagen, samt forberedelse til dagen etter. Det er opp til 140 deltakere, og familiehelgen kan betegnes som en stor flerfamiliegruppesamling, der ulike familier samles om sin ungdom. Fokuset gjennom helgen er både på ungdommene og familiene. Ungdommene kommer til plenumssamlingene på fredag kveld, etter skole og arbeid samt etter gruppesamlingene på lørdag og søndag morgen. De pårørende deles inn i mødre-/ kvinne-, fedre-/menn- og søskengrupper og har samlinger før ungdommene kommer alle tre dagene. Her utveksles erfaringer og gis støtte til å ta opp ulike tema i plenum, der både gode og vanskelige tema blir tatt opp. Det tilstrebes å skape et klima for å gi hverandre omsorg og støtte. Ved oppstarten i plenum er vi nøye med å lage struktur og rammer. Salen er delt opp i områder der mødre/kvinner, fedre/menn, 30 søsken, ungdommer, kvinnelige ansatte og mannlige ansatte sitter samlet i hver sine grupper. Det understreker at hver enkelt skal ha en gruppetilhørighet (subsystem), og at vi er sammen for å gjøre en jobb i løpet av helgen. Innledningsvis ønskes det velkommen med presentasjoner og fordeling av faddere. Alle nye får tildelt en fadder så de ikke skal forsvinne i mengden, men ha en person som de kan være sammen med gjennom helgen. Denne fadderen er en erfaren mor, far, søster eller bror som har vært med før og som kan dele sine opplevelser med å delta i familiearbeidet. problemet, en eksternalisering, som gjør det lettere å forholde seg til, både for ungdommen selv og de pårørende. ”Du er ikke et problem – du har et problem.” Det gjennomgås regler for hvordan vi skal være sammen og hvordan vi skal snakke sammen, dette for å skape trygghet når vanskelige og følsomme tema skal settes ord på. Alle reglene blir utdypet og konkretisert. Senere på kvelden kommer det en representant fra en selvhjelpsgruppe som Anonyme Narkomane og forteller sin livshistorie. Tema er veien fra en stigmatisert, tvangspreget misbrukstilværelse, gjennom rehabilitering og egen innsats, til et rusfritt liv og samfunnsdeltakelse med plikter, rettigheter og frihet. Det er en annen struktur og ramme på gjennomføringen av en foreldrehelg enn en familiehelg. Også her deler vi inn i egne mødre- og fedregrupper, som ledes av henholdsvis kvinner og menn fra familieteamet. I plenum sitter vi i en sirkel eller halvsirkel, avhengig av hva vi skal gjøre. Det sosiale samværet legges til pauser, måltider og til kveldstid. På lørdagen veksles det mellom forelesninger og filmfremvisninger m.m. Imidlertid er hoved-fokuset både lørdag og søndag på de av ungdommene som bruker helgen til å ta opp ulike tema de jobber med i behandlingen, blant annet ved å fortelle sin rus- og behandlings-historie. De er som oftest godt forberedt ved at de har fortalt sin historie til de andre ungdommene hjemme på kollektivet. Her tematiseres både vanskelige utfordringer, gleden og mestringen av noe som tidligere kunne se ut som uoverkommelige hindringer. Deretter får ungdommen tilbakemeldinger fra sine pårørende, sin ungdomsgruppe samt andre i salen. Gruppestrukturen er her nyttig og skaper gruppetilhørighet og trygghet. Ved tilbakemeldinger er det alltid de nærmeste pårørende som får ordet først. For mange er det første gang de ser sin ungdom stå opp og fortelle hvordan de har det, og har hatt det. Alle deltakerne på familiehelgen gis mulighet til å bruke helgen for sin egen del og til å ta opp tema som er viktig for dem knyttet til rus, avhengighet og relasjoner. Det er ofte problemhistorien som blir formidlet når ungdom kommer i behandling. Denne har fulgt dem gjennom rapporter og beskrivelser ved innleggelsen, og mange har opplevd å bli gjenstand for en prosess i Fylkesnemnda, der også mor og far har blitt vurdert. Det å ha vært en aktiv rusmiddelavhengig har ført til mange pinlige og smertefulle situasjoner. Når de forteller om dette til andre som er i samme situasjon, blir de møtt med forståelse og gjenkjennelse, de er ikke alene, de er i samme båt som mange andre. Dette reduserer opplevelsen av skyld og skam. Det å bli møtt av andre som skjønner hva du snakker om og kanskje har opplevd noe av det samme, er for mange en stor lettelse, noe som igjen får konsekvenser for hvordan de opplever sin egen historie. De mange hemmelighetene, løgnene og fortielsen har ofte vært det verste. I møte med ungdommene og familiene prøver vi å skape et skille mellom personen og rusen. Det er som å skille mellom personen og Foreldrehelg Foreldrehelgen avholdes årlig en helg i november fra fredag ettermiddag til lunsj søndag. Denne samlingen finner sted på Borge hotell på Husøy utenfor Tønsberg, og er for foreldre, foster- og steforeldre. Her er det opp til 45 deltakere. Som på familiehelgen ønskes det velkommen med presentasjoner og fordeling av faddere til nye deltakere. For å skape trygghet gjennomgås regler for hvordan vi skal være sammen og hvordan vi skal snakke sammen. Fokuset gjennom helgen er på den enkelte personen og det å være mor/stemor/ fostermor og far/stefar/fosterfar til en ungdom med rusproblemer. På fredag kveld har vi besøk av en forelder som selv har hatt en ungdom i behandling på Fossumkollektivet, eller av en representant fra selvhjelpsgruppen VBA – Voksne barn av alkoholikere/oppvekst med usunne familiemønstre. Vedkommende forteller og deler sin egen erfaring og opplevelse av å være mor/ far til en ungdom med rusmiddelavhengighet og/eller erfaring med å ha vokst opp i et hjem med rusmiddelmisbruk, sykdom eller andre vanskelige livsforhold. Etter fortellingen/ delingen åpnes det for spørsmål og refleksjoner. Lørdag og søndag veksles det mellom gruppesamlinger med kvinner og menn i hver sine grupper, kjønnsblandede grupper, samt plenumssamlinger med forelesninger, film-fremvisning og jobbing med ulike tema individuelt og/eller i grupper. Avslutning Vi erfarer at de fleste pårørende som deltar i familiearbeidet i første omgang kommer for ungdommens skyld. Etter regelmessig deltakelse i de ulike samlingene i familiearbeidet formidler et stort flertall at de også kommer for egen del. Her møter de andre i samme situasjon og opplever seg sett, hørt, respektert og tatt med som meningsberettigede individer. Med dette som bakteppe våger svært mange å starte en endringsprosess for egen del, fordi de blant annet har fått nye kunnskaper og innsikter. Relasjonene til egen ungdom og andre i familiesystemet har gjennomgått en forandring takket være egen endring. Hvorfor er jeg så anderledes? Ser de meg ikke? tekst og ill. anonym Jeg vet… Det er natt, hun sitter på gulvet på badet, har låst baderomsdøren. Faren hennes sover, han har tatt sovepiller, slik han alltid gjør. Han kommer ikke til å våkne. Hun skjærer seg i armen med barberblad, hun kan puste når hun skjærer, det er som hele hun slapper av, det er som om hun skjærer seg selv til sannhet, nå gråter hun ut hele den jævlige barndommen. Og så er hele barndommen over, den blir borte sammen med alt blodet som renner ut, like så borte som hun alltid har vært i omverdenen. Har ikke vært så levende på lenge, det er de sekundene i livet som får henne til å føle seg som de andre. Man kan ikke se at hun sliter, bare at det er noe galt en gang iblant. Når tankene får fare av sted, når hun glemmer seg i all offentlighet. Det er ikke en eneste skramme som er synlig for noen. Lager seg et perfekt liv, der ingen ser eller vet. Der de ser opp til henne og vil være som henne, - med mange venner, men ingen bestevenn. Ingen å prate med når hun sliter, ingen å henge med på sene lørdagskvelder. Sitter hjemme på badegulvet, og kvitter seg med onde minner. Ukedagene går med til skole og jobb, lørdagene er det mer jobb. Men hun ender alltid opp på badegulvet, mens resten av byen sover. Det er kaldt og virker som ensomhet, men hun vil heller fryse til døde enn å kjenne varmen fra noen som egentlig er likegyldige. For det er ingen som hører det usynlige barn gråte, ingen som ser det usynlige barn gråte. Og fremtiden leger aldri et usynlig barns dype sår. Hun driter i hele verden når det er krangling hjemme. Hun tenker, hva bryr vel jeg meg om Bush er bestukket, om rektor er soper. Driter i at hun sier ting hun ikke vil si, hun bryr seg ikke. Ingen er der for en som er usynlig, ingen hører, ingen ser... Men nå ser alle, for hun står midt mellom alle på skolen, helt alene. Alle ser på henne, flirer og ler. For de har sagt at de skal banke henne etter skolen, og det vil jo alle se på, så de har samlet seg rundt henne. Hun skulle holdt seg hjemme, på badet, mens faren sov. Han merker ikke, han hører ikke, han plager ikke. De begynner å rive i klærne hennes, det er en gud som hevner seg... Hun løper ned til bussen, hun klarer ikke å tenke en tanke. Det er bare et massivt kaos i hodet . Hun kommer hjem og låser seg inne på badet, sitter der i flere timer, bare lar alt komme ut. Det er ingen vits i å holde det inne noe lenger; smerte, sorg, alle ordene bare må komme ut av henne. Det som blei tatt fra henne i oppveksten kommer aldri til å komme tilbake... Nå lærer hun andre måter å takle livet på, prøver andre sine løsninger. Hun finner en måte å slippe alt ut på uten å skade seg selv, hun lærer at det er mulig å prate om problemene, bare få luftet tankene, før det hoper seg opp. Det som har fått henne på bedre tanker, er de som stilte opp da hun trengte det mest, holdt ut i nedturene, hadde troen på at hun klarte, viste henne omsorg, og lærte henne å kjenne. Hun har begynt å lære seg å sette litt mer pris på seg selv enn før, hun begynner å være fornøyd med seg selv og aksepterer den hun er. Hun har lært å være takknemlig for de små tingene i hverdagen, som man ikke kan ta som en selvfølge. Hun har satt seg et mål, hun vil ha kontakt med familien; og etter 8 måneder er familie-kontakten blitt bedre, og den kan enda bli bedre. Hun har et mål om å ikke ruse seg mer. Hun har en drøm om et liv. 32 Cathrine Christiansen 34 Å lære å leve og mestre livet uten bruk av rusmidler. På hvilke måter kan Anonyme Narkomanes tolvtrinnsprogram fremme læring mestring og livskvalitet for rusavhengige? Rusmisbruk og behandling av rusavhengige er et stadig tilbakevendende tema i samfunnsdebatten og medisinering av rusavhengige er et i dag et meget aktuelt tema.I min masteroppgave i spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo ville jeg undersøke rusavhengiges egne erfaringer med å leve og mestre livet uten bruk av rusmidler / medisiner for sin avhengighet gjennom å bruke Anonyme Narkomanes (NA) tolvtrinnsprogram. Utvalgskriteriene for å være med i studie var at informantene skulle være over 18 år, begge kjønn skulle være representert, de skulle være i jobb eller utdanning, de skulle bruke programmet og ha minst ett års erfaring med å bruke det. Jeg intervjuet tre kvinner og to menn som hadde forskjellig bakgrunn og ulike inngangsdører inn til programmet. Dette var et bevisst valg fra min side da en av hensiktene med utvalget var å få frem at variasjonen er stor i NA fellesskapet og at det ikke er noen bestemte ”typer” rusavhengige som bruker programmet. Jeg vil nå kort presentere to av mine informanter: ”Det usynelige ensomme løvetann barnet, finner fellesskap og trygghet i seg selv” Informanten vokste opp med mor som enslig forsørger og alkoholiker i et dystfunksjonelt hjem. Hun hadde en ensom barndom med mye frykt og uro. Hun har møtt mye motstand fra hun kom til verden, men har en utrolig sterk vilje og livsglede. Hun kom i kontakt med programmet i 20 årene. Hennes læringserfaringer gjennom å bruke programmet er at hun lærer å kjenne seg selv og sin avhengighet, og hvordan hun kan bruke sine egenskaper positivt i stedet for destruktivt. Hun erfarer gjennom programmet at hun ikke er alene og at hun får verktøyene hun trenger for å ikke isolere seg. Livskvalitet for informanten er at hun i dag kjenner på takknemlighet, hun setter pris på livet. ”Alt var mørkt, inni meg og rundt meg. Jeg eide ikke livskvalitet. Jeg hadde bare et ønske om å dø. I dag ønsker jeg å leve”. ”Jakten på identitet, tilhørighet og et godt selvbilde” Denne informanten vokste opp under gode, stabile og trygge familieforhold med både mor og far tilsted boende i et velstående område. Begynte med rusmidler på videregående skole for å være en del av de jentene i klassen hun så opp til. Rusingen eksalerte raskt og konsekvensene kom fort. Hun kom i kontakt med programmet som 18 åring gjennom behandlingsstedet hun la seg inn på. Har gjennom å bruke programmet lært seg selv å kjenne og blitt tryggere på seg selv og sin egen identitet. Fellesskapet er for henne en arena hvor det er lov å feile. Hun er blitt glad i seg selv for den hun er. Livskvalitet for henne beskriver hun slik: ”Evnen til kjærlighet, evnen til tilstedeværelse, evnen til å gi masse av meg selv , evnen til å ta i mot. Og når jeg er sammen med andre mennesker og kan bare være Informantene i min undersøkelse gav klart uttrykk for at fellesskapet i Anonyme Narkomane er et praksisfellesskap hvor andre med samme problem og erfaring på samme område som dem selv, skaper en trygghet og gir håp om mulighet for forandring og bedring av egen livskvalitet.Det å ha møter å kunne gå på for å snakke om all smerte og frustrasjon over egen situasjon og gjennom å lytte på andre som har funnet en ny måte å leve på, styrket informantenes tro på egne muligheter og ressurser. Programmet er et løsningsorientert felleskap som er åpent for alle som har et ønske om å slutte å ruse seg. De tolv trinnene handler om hvordan man tilfriskner og blir sett på som kjernen i tolvtrinnsprogrammet. Dette kan ses i sammenheng med Antonovskys (2000) salutogenese perspektiv hvor fokuset er rettet mot de ressursene som kan bringe personen mer i retning av det ”friske” på helseskalaen, - mot den sunne pol. Informantene har beskrevet hvordan de i Anonyme Narkomane ved å kjenne seg igjen i andre og gjennom å jobbe med disse trinnene, lærte seg selv og sin avhengighet å kjenne på både godt og vondt, og at dette var vesentlig for å kunne finne løsningen på andre måter å leve og mestre livet på. Dette er slik jeg tolker det i samsvar med Cains case studie hvor han hevder at identitetsdannelse skjer ved deltakelse i fellesskapet (Lave & Wenger, 2003). Det å arbeide med trinnene ved å bruke språket skriftlig og i samtale med sponsor eller andre i programmet, resulterte i store oppdagelse om seg selv for informantene og skapte mulighet for å frigjøre seg fra gamle mønster og måter å tenke på som hindret dem i å leve et godt liv uten bruk av rusmidler. Dette svarer til Vygotskys forståelse av språket som et av de viktigste kulturelle redskapene som formidler læring og utvikling i samhandling med andre og at språket som redskap hjelper oss til å løse problemer og til å utføre handlinger (Øzerk, 2005). Informantene beskrev selv en økt livskvalitet gjennom å bruke programmet. Tilgjengeligheten av ressurser til rådighet gjennom andre i fellesskapet som har gått foran og deres eget forhold til en høyere makt er uttrykt av informantene som helt vesentlig for å kunne tilfriskne eller bevege seg mot den sunne pol. Fra negativ til positiv tenkning. Informantene er også hele veien deltagere i sin egen prosess gjennom å bruke programmet og utvikler derved en sterkere innstiling eller holdning til å håndtere situasjoner eller utfordringer som dukker opp underveis. Dette svarer til Antonovskys (2000) begrep opplevelse av sammenheng som kan defineres som en holdning eller innstilling hos den enkelte til å engasjere seg i stedet for å gi opp. Gjennom å gjøre service eller tjeneste i fellesskapet lærte informantene mye om ansvarlighet, kommunikasjon, samspill med andre og det å tørre å stå opp for seg selv og sine egne meninger på en konstruktiv måte. Dette har de hatt stor nytte av videre ut i samfunnslivet i jobbsammenheng eller for å kunne ha gode relasjoner til andre både i og utenfor fellesskapet. Programmet eller fellesskapet beskrives av informantene som en trygg læringsarena hvor det er lov og mulig å feile på veien og hvor mestringstilliten gradvis kan bygges opp. Informantene jobber med et trinn av gangen og er rusfri en dag av gangen. Dette er i samsvar med Banduras (1997) begrep ”self – efficacy” slik jeg tolker det. Fellesskapet i Anonyme Narkomane kan også betegnes som et sosialt praksisfellesskap hvor læringsressursene som finnes der kommer medlemmene til gode i deres identitetsutvikling. Informantene hadde ved å kjenne seg igjen i andre rusavhengige som hadde funnet en ny måte å leve og mestre livet på, noen å strekke seg etter. Dette er i samsvar med Lave og Wengers (2003) teori om at læring skjer ved deltakelse i sosiale praksisfellesskaper. De gjorde og gjør fremdeles det som er foreslått i programmet med å gå på møter, jobbe trinn, sponsorskap og gjøre service. Den enkelte tar gjennom å gjøre dette ansvar for eget liv og tilfriskning. De ser sine egne ressurser og muligheter og er blitt produktive, ansvarlige medlemmer av samfunnet og mestrer livet på livets premisser - uten bruk av rusmidler. Kilder: Vygotsky, L. (2001). Tenkning og tale. Oslo: Gyldendal Akademiske. Lave, J. & Wenger, E. (2003). Situert læring og andre tekster. København: Hans Reitzels Forlag. Antonovsky, A. (2000). Helbredets mysterium. København: Hans Reitzels Forlag. Bandura, A. (1997). Self-Efficacy: The Exercise of Control. New York: WH Freeman & Co. Øzerk, K.Z. (2005). Ulike språkoppfatninger, begrepskategorier og et undervisningsteoretisk perspektiv på skolefaglig læring. I Bråten, I. (Red). Vygotsky i pedagogikken (s.97-119). Oslo: Cappelens Akademiske Forlag as Caroline ill. Kim Haugan 36 Hvem er jeg? Jeg lærte ganske tidlig i min oppvekst å skille mellom rett og galt, hva som var greit og ikke. Det var viktig for min mor å lære meg å ta ansvar for meg selv og andre, og på barneskolen sa jeg alltid i fra om ting jeg ikke syns var greit. Så jeg mobbing i skolegården, var jeg en av de første til og enten si ifra til vedkommende, eller å gå til læreren hvis jeg ikke ble hørt. Jeg var pliktoppfyllende og ærlig, hadde respekt for lærerne og de jeg gikk på skole med. Til tross for at jeg stort sett var snill pike, følte jeg meg som et puslespill som manglet brikker. Det skjedde noe i sommerferien fra 6. til 7. klasse. Brikkene som manglet i mitt identitets-puslespill, falt plutselig på plass. Den snille piken begynte å vanke med folk som røyket hasj som damplokomotiver og knasket piller som om det skulle vært nonstop. Plutselig var jeg den som ga fingeren til lærerne, jeg var den som mobbet, jeg var den som ga faen. Jeg så på mine medelever som jævla sladrehanker om noen av dem sa at det var jeg som hadde tagget på do når lærerne spurte, jeg kunne ikke fatte hvorfor folk ikke bare kunne holde kjeft. Hva tjente vel de på å si i fra om sånt? Kunne ikke de bry seg om sitt og jeg om mitt? Skjønte ikke de at på grunn av det de sa, så kom jeg til å få en kjip konsekvens? Begrepet tysting var allikevel ukjent for meg før jeg kom inn i et tyngre rusmiljø. Jeg gjespet meg gjennom 8. klasse, og i 9. klasse begynte rusproblemet mitt å bli synlig for alle rundt meg. Jeg skiftet vennekrets på ny, hasjhuene og pillevrakene var ikke lenger tiltrekkende, jeg begynte å gå lei. Jeg søkte hele tiden spenning, kick og rush på andre måter enn jeg var vant med fra tidligere. Jeg ble en del av de såkalte ”makka-frikerne”, dro linjer med amfetamin på størrelse med brøytekanter. Begynte å være med på det jeg så på som uskyldige rampestreker – gjøre innbrudd, stjele biler, selge stoff i tillegg til å bruke. Det tok ikke lang tid før nåla ble min nye bestevenn. Amfetamin var heller ikke nok lenger, selv ikke i skuddet, jeg søkte alltid etter noe mer. Jeg begynte å røyke heroin, og etter hvert begynte jeg og skyte dop i tillegg til amfetamin. For å holde forbruket mitt oppe, var jeg nødt til å selge mer amfetamin og jeg begynte å selge subutex, det gav en ekstra inntekt. Jeg kom inn i et tyngre kriminelt miljø, hvor jeg ble testet i forhold til min lojalitet, blant annet når det gjaldt tysting. Ordet tysting fikk allikevel en annen betydning for meg første gangen jeg ble varetektsfengslet for salg. Jeg ble tatt med metamfetamin – bestekompisen min hadde tystet på meg for å få en billigere dom. Jeg husker en stor bølge av skuffelse skylle gjennom kroppen min – men det var mursteinen i magen som ble tyngst å bære. Jeg var full av sinne. At han torde… Alle vet jo hva som skjer med tystere… Jeg har gått mange runder med meg selv for å finne ut av hvem jeg vil være. Jeg vil bli kvitt bekjentskaper jeg har fra rusmiljøet, og skaffe nye, sunne vennskap. Jeg vil bli frisør, ha lovlig leilighet og få bedre kontakt med familien, spesielt lillesøster. Så – hvorfor vil jeg samtidig ut? Hvorfor frister det med et miljø fullt av løgn, bedrag, kynisme, usikkerhet og død? En god venn av meg fortalte meg en gang at det er mye trygt i det utrygge. Det har jeg tenkt mye på. Han har helt rett. Det er fortsatt vanskelig for meg å sitte i samlinger på Fossum og føle at jeg angir noen bare et navn blir nevnt. Eller omvendt. Jeg blir fortsatt forbannet, etter fire år ut og inn i behandling, når noen i gruppen sier noe, som jeg tenker hadde vært tysting. Om noen forteller meg at de skal stikke av fra Gården, klarer jeg ikke si i fra til de som jobber her, slik at et liv kanskje blir spart. Jeg blir hele tiden dratt mellom to vidt forskjellige verdener, hvor verdiene, reglene og normene ikke kan måle seg med hverandre. Så hvem er jeg egentlig? Og hvem vil jeg være? Tonje Hei Tonje! Det er mange år siden du inviterte meg inn til deg. Du var ei veldig usikker jente. Jeg prøvde å trenge meg inn ganske lenge, men du skjøv meg unna. Jeg ville bare hjelpe deg gjennom livet ditt, og heldigvis lot du meg komme. Du klarer deg ikke uten meg. Hva skal du gjøre i situasjoner der du er så frustrert at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg? Du vet at jeg er her for deg uansett. Jeg tar gjerne vanskelige valg for deg, siden du ikke klarer å gjøre det selv. Det har ikke alltid vært like lett å kommunisere med deg. Du har hatt en tendens til å høre på andre mennesker i stedet for meg. Det trenger du ikke nå lenger. Du har meg nå. Jeg skal passe på deg. Når du har det vanskelig skal jeg hjelpe deg til å finne løsninger på problemene dine. Det enkle er alltid det beste, Tonje. Du har ikke tid til å vente på at ting skal skje. Venter du, kan det hende at alt forsvinner fra deg. Du må aldri slutte å ha det kult. Skjønner du? Uten rus, kriminalitet og sex har du ingenting igjen. Du står der uten en dritt å finne på, om du velger meg bort. Jeg aksepterer deg for den du er. Det er ingen nykter person som vil ha ei sånn kjerring som deg. Det må du forstå. Jeg bryr meg ikke om at du er stygg og har lagt på deg. Jeg bryr meg heller ikke om du står opp for sent, eller om du aldri legger deg til å sove om natta. Jeg vil la deg gjøre nett som du ønsker. Drit i den falske lille gullungen du har vært de siste månedene. Det er ikke den du vil være. Jeg kom innom og hjalp deg noen ganger, men de rundt oss prøvde å få oss til å bli uvenner, - det må vi få slutt på, for godt. Jeg skal hjelpe deg til å få det bra igjen. Jeg skal ta bekymringene dine for deg, og drukne dem i lykkerus. Stol på meg! Bare bruk de to ukene du har igjen på gården til å vise meg hjem til deg igjen. Du trenger ikke bekymre deg for det som skjer i fremtiden. Jeg skal ta vare på deg. Du må bare ikke la deg knekke på familiehelgen eller AG-møtet ditt. Isoler deg i en sang i hodet og flyt bort fra alt maset. Jeg tar sorgene dine for deg. Husker du alt som skjedde for et år siden? Du mistet en god venn til døden. Du spurte meg om hjelp. Du sa: ”Skal jeg ta livet mitt eller ruse meg?” Jeg forsto at du helst ville dø, så jeg hjalp deg på vei. Jeg viste deg rusen nok en gang, og sa at du kan dø en annen dag. Du må ruse deg når du har muligheten til det. Det er sånn du har det nå også, Tonje. Du har kun to valg. Enten ruse deg, eller ta livet ditt. Rusen er mye mer spennende. Hør på meg, Tonje. Du kan ikke vente lenger. Du må rømme snart. Tenk om familien din klarer å få deg til å bli her på Fossum? Tenk hvor kjipt du får det med deg selv! Jeg vet hva som er best for deg. Bli med meg ut på eventyr, og dans med meg i rusen! Vi skal få det bra nå snart. Vi skal hjem der vi hører til... xoxo Diffe =) 38 Julia Det er med tungt hjerte jeg skriver dette. Jeg burde gjort det for lenge siden, men har utsatt det. Jeg skriver dette til deg nå for å fortelle deg at vi ikke kan ha noen kontakt mer. Jeg vet det muligens kommer som et sjokk, siden du er den som har vært med meg i tykt og tynt. Du har alltid vært der for meg. Når jeg har hatt det vanskelig og trengte deg som mest, da var du der. Du har alltid stilt opp. Du gjorde meg lykkelig, fikk meg til å føle meg slik jeg aldri hadde følt meg før. Vi slappa av sammen, kunne kose oss i dagevis. Vi ble aldri lei av hverandres selskap. Når jeg var redd, da var du der også. Jeg trengte ikke bekymre meg med deg i nærheten. Til og med når jeg var syk, var du der for meg. Med et lite knips fikk du meg til å føle meg frisk igjen, og jeg slapp all smerten. Jeg trengte ikke kjenne på smerten andre påførte meg lenger heller, når jeg var med deg. Men nå har jeg kommet til det punktet i livet der jeg må klare meg selv. Jeg må lære meg å leve livet på egenhånd, uten din hjelp. Jeg må lære meg å takle smerten, de vonde følelsene, og jeg må lære meg å slappe av og sove uten deg ved min side. Til syvende og sist er jeg alene her i verden. Selv om du sier at du alltid vil være der for meg, så må jeg komme meg gjennom resten av livet uten deg. Jeg har kommet til en god plass nå, og har blitt kjent med mange flotte mennesker. De har fortalt meg at de vil støtte og hjelpe meg når jeg har det vanskelig. De vil hjelpe meg til å bli et selvstendig menneske. Jeg får hjelp her, og lærer sakte men sikkert til å stå på egne ben og å ta vare på meg selv. Disse menneskene vil være her når jeg trenger det, og de tar imot meg når jeg faller. I motsetning til deg så har disse menneskene troen på meg, og de sier jeg kan klare å takle problemene mine hvis jeg jobber hardt nok. Men for å klare dette kan jeg ikke ha kontakt med deg lenger. Du og jeg har hatt en tøff historie sammen. Nå har jeg begynt på et nytt kapittel i livet mitt. Jeg må kutte kontakten med deg, slik at jeg kan bearbeide fortiden vår. Først da kan jeg leve i nuet og se fremover mot en ny tilværelse. Gjør jeg ikke det, kan det hende at jeg kommer til deg igjen når ting blir for vanskelig. Jeg kan ikke ha den muligheten, da dine løsninger ikke hjelper meg til å bli et selvstendig menneske. Nå skal jeg endelig bli sjef over mitt liv. Kjære rus! Marius 40 Se meg, hør meg! Så var jeg overraskende nok siste mann inn på lekselesningen igjen. Motivasjon? Det har jeg ikke bruk for. Klarer meg fint med å være trassig. Jeg er på tvang og gjør hva faen jeg vil. Oppe på Rud går det egentlig helt ok selv om jeg sliter med diverse ting, men jeg er glad i å si at alt bare er dritt og at ingenting fungerer. Komme meg på et annet sted er nok tingen! Få rømt litt mer ifra meg selv er nok bra. For det har jeg jo ikke klart de 9 gangene jeg har stukket av. Jeg klarer ikke å være på Rud, men jeg klarer heller ikke finne en eneste grunn til at jeg ikke skal være der. Selvmedlidenhet er blitt min nye avhengighet. Jeg sto på jobben, 14 år gammel. Livet var ganske greit. Hadde alt jeg trengte og så å si alt jeg ville ha. Men det var en ting til jeg var ute etter å få. Folka på jobben hadde det jeg var på leit etter. En fortid som var hard, et liv som kunne ligne det jeg så på film. De var tøffe, brydde seg ikke om noen og gjorde akkurat som de ville. Sånn skulle jeg bli, uansett hva som skulle til. Jeg kom inn på bakrommet på jobben. Alle sto rundt ”Henrik”, en kollega av meg. Jeg tuslet rett inn og så han sto og beit i stykker en plate med hasj. Det var det de hadde. Rusen! Han delte ut til alle, bortsett fra meg, men nå var min tid inne. - Får jeg også en bit, spurte jeg om. Selvfølgelig fikk jeg det jeg ville ha, og det var starten på mitt nye liv. Jeg hadde prøvd ut hasj et par ganger tidligere, men da var det bare sporadiske tilfeller. Nå hadde jeg blitt kjent med folk som rusa seg og hadde tilgang på rus hele tiden, og som sist men ikke minst var blitt et forbilde for meg. Jeg begynte med å røyke når jeg hadde fri fra jobb og skole, men det eskalerte fort til hver kveld, så til hele tiden. Jeg husker jeg skjønte at jeg hadde blitt hekta, men jeg syntes det bare var digg at jeg måtte ha den rusen hver eneste dag, og tenkte ikke noe mer over det. Etter en stund da jeg kun hadde ruset meg på hasj, kom jeg i kontakt med nye stoffer og nye folk. Folk som var mer nede i dritten enn jeg egentlig ønsket meg. Jeg husker jeg ikke brydde meg om hva jeg tok, rusa meg fullt ut, uten en tanke på at det kunne være farlig. Alt jeg kunne få tak i bortsett fra heroin tok jeg gladelig imot. Jeg hadde en god lønn på jobben, men den strakk ikke til misbruket, så jeg begynte å selge hasj ved siden av. Det var ofte mye stress og noia for å bli tatt, men jeg bare måtte gjøre det for å ”overleve”. Det tok ikke lang tid før jeg mistet den ene jobben fordi jeg var rusa hele tiden, så jeg måtte begynne å selge tingene mine også. Jeg kuttet kontakten med det nyktre nettverket mitt og levde dag for dag. Jeg rusa meg mye alene i en periode, fikk det mye kjipt og syntes utrolig synd på meg selv. Jeg prøvde å rømme mer og mer inn i rusen. Skjøv flere og flere folk som betydde noe for meg bort og gjorde ting verre for meg selv, mens jeg trodde det ble bedre. Men det var noe jeg likte i det. Det at jeg hadde oppnådd det livet folka på jobben hadde. Men det var også kjipt å miste alt jeg en gang hadde hatt. Jeg hadde det mye dårlig med meg selv, fikk masse destruktive tanker og trodde jeg fikk mer sympati og oppmerksomhet jo mer på kjøret jeg var. Etter sommerferien startet jeg på lærlingplassen min, som jeg utrolig nok hadde klart å beholde. Den andre dagen jeg var på jobb tuslet det to politibetjenter i sivil inn og arresterte meg. Det hadde vært razzia hjemme hos mamma, og de hadde funnet 20 gram av hasjen min. Dette var den andre gangen jeg ble tatt, så barnevernet hadde nå nok på meg til å sende meg på institusjon. Jeg ble sendt til akutten og var der i ca 8 uker frem til jeg ble flyttet til Fossum. Saksbehandleren min kjørte meg til Fossum 11.oktober 2010. Nå skulle jeg bort et år, til et sted hvor de drev med hjernevasking! Jeg hadde besøkt Rud ca 3 uker før jeg flyttet og syntes det var helt sykt at folk var der frivillig. Hvordan kunne de leve et så kjedelig A4-liv i forhold til det jeg hadde med rusen? Jeg var redd for å få den innstillingen etter hvert jeg også, så jeg lagde en plan i hodet mitt. Da jeg åpnet bildøren og trådte inn på Rud, var jeg fast bestemt på å ”fake” under hele oppholdet. Både for å slippe et år til på tvang og for å komme meg fort opp i fasene. Jeg observerte ungdommene og de voksne. Hva som passet å si og hva som ikke passet å si. Jeg kom fort inn i rutinene på huset og delte regelmessig og ga nok tilbake-meldinger i samlinger. Jeg ringte i bjella for egen del og for andre. Noe for min egen del, men mest for å få ”kred” fra ungdommene og voksengruppa. Jeg klatret fort opp i fase 1. Leste en liste på hva som krevdes til fase 2, og fortsatte på planen min. Etter litt under 4 måneder på Fossum var jeg fase 2-er. Alt gikk så å si hele tiden ”bra” når jeg var blant gruppa, men jeg hadde mange tanker når jeg var alene. Jeg hadde et møte med barnevernet rundt februar. Jeg la frem at jeg ville ut av Fossum to måneder før vedtaket mitt gikk ut. Dum som jeg var, trodde jeg at siden det hadde gått så bra hittil, skulle ikke det bli noe problem, for jeg var jo ”såå” innstilt på å holde meg nykter. Jeg hadde lagd masse luftslott i hodet mitt, men de ble fort sprengt da jeg fikk avslag på forslaget mitt og fikk beskjed om at jeg skulle være her ett år; uansett hva... Ryggsekken min var så full, jeg satt inne med så mange hemmeligheter, så jeg orket ikke å holde på maska lenger. Siden jeg skulle være her ett år uansett, så kunne jeg like gjerne stikke av og ruse meg og ha det gøy, så jeg begynte å planlegge rømning. Jeg ble tatt dagen etter jeg stakk, men holdt meg fortsatt til planen om å stikke av. Så jeg fortsatte å stikke og ble taua inn igjen. Gang på gang... Etter en stund ble jeg lei og sliten av å rømme, så jeg bestemte meg for å ”fake” på nytt. Jeg holdt meg på Rud i ca en måned, og i mellomtiden ble jeg sammen med en annen ungdom på huset. Så tok det ikke lang tid før vi bestemte oss for å stikke av sammen. Vi ble tatt dagen etter, men jeg orket ikke komme inn på huset igjen, så da var det nok en rømning. Etter å ha vært ute 15 dager, meldte vi oss. Jeg satt på utlufting i 5 dager før jeg kom inn på huset igjen. Jeg hadde verken planer om å gjøre noe i behandlingen eller gjøre slutt på parforholdet og sa det til gruppa. Jeg fikk en sterk reaksjon fra gruppa på Rud, i motsetning til alle de andre gangene jeg hadde kommet tilbake. Ingen ville snakke med meg og ingen ville ha meg der lenger. De hadde vel innsett at jeg bare pissa dem oppetter ryggen, og de var dritt lei det! Etter at jeg begynte å skrive til Fossekallen, innså jeg mye om meg selv. At jeg har klart å synes så jævlig synd på meg selv hele tiden og grave meg ned i småting, skjønner jeg ikke. Stakkars meg som har en familie og venner som bryr seg og stiller opp for meg når som helst, en seng å sove i, en jobb som står og venter og venter og aldri gir meg opp, slik at jeg skal få fullført utdanningen min. Livet ER mye bedre nykter enn med rus, nå når jeg begynner å se verdiene av det. Lista med alle de tingene jeg kan oppnå og oppleve hvis jeg bare er ærlig overfor meg selv og ikke syns så synd på meg selv er lang. Og faktisk litt mer fristende enn å sitte i en muggen kjellerleilighet i ghettoen i Tønsberg, sammen med folk som klapper til deg hvis du ikke gjør som de sier og som så vidt husker sitt eget navn. Kanskje det er på tide at jeg legger visse ting på hylla og heller gjør det jeg er skapt for! 42 KJÆRE ”FOSSEKALLEN”! SÅ GLAD FOR AT DU FREMDELES LIGGER I POSTKASSEN MIN , SNART 3 ÅR ETTER AT CHRISTIN KOM HJEM FRA BEHANDLING, OG SNART ETT ÅR ETTER AT HUN DØDE (25 JUNI 2010) - OG SÅ TRIST FORDI DU VEKKER MANGE SÅRE MINNER, TANKENE PÅ DE SOM ER I FOSSUM- SYSTEMET I DAG OG SLITER, BÅDE UNGDOMMENE OG FAMILIENE. Dagen på jobb var en vanlig grei dag, bilturen hjem var Christin i tankene mine, som hun pleier når jeg har stunder aleine. Inne på kjøkkenbenken lå ”du” og ventet. Måtte få middagen unna før jeg satte meg ned og leste deg fra perm til perm. Gleder meg å lese om en stiftelse i fornying og vekst, om alle de kjente menneskene jeg minnes så godt. Smerter meg å lese historiene til ungdommene, gjenkjenner det så altfor godt. Oppturene, nedturene og en utrolig vanskelig lang vei å gå, for å oppnå det man innerst inne vil, men som alle dessverre ikke vil klare. Det er rett og slett for tøft, rusen har makt over kroppen og kan altfor fort ”vinne” igjen. Christin følte seg klar for” livet ”igjen da hun kom tilbake etter ca 18 mnd, men jeg hadde en uro og så en usikker jente som ikke takla hjembyen og alle fristelsene der ute. Hun fant seg ikke til rette i verken det ene eller andre miljøet. Prøvde etter beste evne å hjelpe, men dette skulle hun finne ut av selv, jeg skulle ikke uroe meg. Og det var mange gode perioder, gode minner, vi to skulle til Riga på jentetur, vi skulle ta igjen litt av alt vi hadde mistet, bare kose oss. Det var det siste vi to gjorde i lag, planla den turen og bestilte. Uken etter raknet alt, jeg mista jenten min 20 år gammel. Hvorfor akkurat da, spør jeg meg hele tiden, når ting så bra ut. Jeg må nok leve videre uten noe godt svar på det. Meningsløst, skal jeg føle nærhet til Christin må jeg besøke en grav, og det samme opplever dessverre altfor mange med meg. Savnet og sorgen er vonde å leve med, men livet må gå videre. Jeg er så heldig at jeg har 2 voksne gutter, dessuten to barnebarn og nr 3 på vei, en liten jente som skal hete Emma Christin. En fin måte å hedre sin søster på, av en bror som betydde mye for Christin. Til dere ungdommer i behandling ønsker jeg alt godt på veien, og husk at mange er glad i dere! Gi aldri opp når motgangen kommer, kun du selv kan ta kontroll over livet ditt. Dere som er på Fossum har fått en ny sjanse; - ta vare på den, bruk menneskene som jobber der, de er der for dere. Varme tanker fra Ingrid. Finn Arctander Nye utfordringer Det gjøres en kjempejobb av ungdommer og voksne på Fossumkollektivet hver eneste dag i alle våre avdelinger i Spydeberg, Frogn, Stange og Hamar. Dette tilskriver jeg bl.a. en stor grad av entusiasme, engasjement og empati, sammen med god tverrfaglig kompetanse og erfaring. En krevende og vanskelig jobb som vi både er og skal være stolte av! Utfordringer Som leserne av Fossekallen sikkert kjenner til, har stiftelsen som en viktig aktør innen rusfeltet ungdommer og unge voksne på ulike lovverk: Lov om spesialisthelsetjenester, Lov om barneverntjenester og Straffegjennomføringsloven (Fengselsloven). Det innebærer at vi skal tilfredsstille ulike regler fra våre oppdragsgivere, og slik har det vært i mange år. I tillegg til alle de faglige utfordringene som ungdommer og voksne har i hverdagen, må vi imidlertid forholde oss til stadige endringer i rammebetingelser. Jeg tenker da på myndighetenes krav om geografisk nærhet, våken nattevakt, LAR, parbehandling, bedre lege- og psykologdekning osv. I forbindelse med de store anskaffelsene av behandlingskapasitet (anbudene), forventer myndighetene nå mer dokumentasjon på hva som virker og ikke virker, og praksisutøvelsen skal forankres i anerkjente metoder og teori. De nye kravene utfordrer oss på en rekke områder, faglig og ideologisk. Hvor skal vi sette grensen for hva vi er villig til å gjøre av tilpasninger? Og hva er det nyttig å bli utfordret på, slik at Fossumkollektivet kan bli et enda bedre tilbud for våre ungdommer? Dette krever både ydmykhet og nytenkning av oss som jobber i stiftelsen. Faglig utvikling I et fellesmøte med styret, ledergruppa og fagavdelingen høsten 2010 stilte vi oss dette spørsmålet: Bør våre grunnlagsdokumenter oppdateres/revideres og samles i et ”verdidokument”, der begrepsbruken er gjennomgående og i tråd med de ambisjoner og den praksis vi har for vårt arbeid i dag? Gjennomgang av behandlingsinnholdet og den faglige forståelsen har vært tema i ledergruppa og fagavdelingen en rekke ganger senere. Det ligger i kortene at vi ikke skal snu opp ned på det som har vært, men se om det er samsvar mellom det vi sier vi skal gjøre og det vi gjør i praksis, samt oppgradere begrepsbruk og pedagogisk utforming av dokumentene. Etter et ”dypdykk” i eksisterende grunnlagsdokumenter så vi imidlertid at dette er en større jobb. En arbeidsgruppe tok fatt i saken før sommeren, men vil trenge høsten og vinteren for å komme frem til noe som er tilstrekkelig gjennomarbeidet for behandling hos øvrige ansatte og i styret. Det skal etableres enda større tydelighet i mål for arbeidet og i kravene til den enkelte medarbeider. Vi systematiserer kognitiv/sosialt læringsteoretisk basert metode, samt beskriver og begrunner den nåværende metodikken som vi benytter og som vi ønsker å beholde. Beskrivelsen vil ta utgangspunkt både i teoretisk plattform, hvordan vi utøver praksis i det daglige og hvordan vi sikrer opplæring, veiledning og monitorering av utøvelsen. Om ydmykhet: Vi skal tro på det vi gjør, men ikke tro at vi sitter med hele sannheten (Kari Lossius, psykologspesialist) fri dine tanker
© Copyright 2024