Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av

Nr. 1 - 2011 / Årgang 56
UTGITT AV OSLO MUSEUM
avd. Bymuseet
FROGNERVEIEN 67
POSTBOKS 3078
ELISENBERG
0207 OSLO
TLF: 23 28 41 70
FAX: 23 28 41 71
E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no
Hjemmeside: www.oslomuseum.no
REDAKTØR:
Anne Birgit Gran Lindaas
I REDAKSJONEN:
Hans Philip Einarsen
Lars Emil Hansen
Vegard Skuseth
Knut Sprauten
INNHOLD:
Tove Solbakken
Oslos forsvunne kinematografer
Side 2
Lars Roede
Raseringen av Kontraskjæret
Side 24
Thomas Hylland Eriksen
Tilhørighet i et flytende bomiljø
Side 40
Olav Christensen og Tove Valmot
Sølvguttene fra Oslo som ble hele
Norges kor
Side 48
FOTOBEHANDLING:
Rune Aakvik
Fredrik Birkelund
UTFORMING: Terje Abrahamsen
Godt nytt år med første nummer i en ny årgang av Byminner!
Flere av Oslos gamle kinoer er i tur og
orden nedlagt. Bydelskinoene Rosenborg,
Jarlen og Ringen er tre av flere kinoer
Tove Solbakken skriver om i sin artikkel
om Oslos forsvunne kinematografer. Hva
kjennetegner en drabantby? Hva skaper
tilhørighet i en drabantby, og eventuelt
hvilke krefter motvirker en tilhørighetsfølelse? Thomas Hylland Eriksen forteller
oss om ny forskning på stedstilhørighet i
en drabantby i Groruddalen. I 2010 var
det 40 år siden restaurant Skansen ble
revet. Hva har skjedd med Kontraskjæret?
Hvilke andre spor etter fortiden er fjernet i forbindelse med byggevirksomhet
og terrengarbeider her? Lars Roede går
velmenende antikvarer, byplanleggere og
landskapsarkitekter etter i sømmene i sin
artikkel om raseringen av Kontraskjæret.
Sølvguttenes 70-årsjubileum i fjor ble
markert med bl.a. en fotoutstilling på
Bymuseet, og her i Byminner har vi med
historien om Sølvguttene fra Oslo som ble
hele Norges kor.
1
Oslos forsvunne kinematografer
Tove Solbakken
Det er 2.påskedag i 1896. I Circus Varieteteater i Tivolibygningen, der Klingenberg
kino ligger i dag, gjør tyskeren Max
Skladanowsky seg klar. Klokken 20.00
skal aftenforestillingen begynne, og det
er Skladanowsky og hans Bioskop som
er hovedattraksjonen. «En sensationel
nyhed» skriver avisene. Innimellom
opptredener av ulike varieteartister skal
Skladanowsky og hans Bioskop vise filmbilder, et femten minutter langt program,
bestående av ni korte filmer. Dette er noe
publikum aldri har sett før. Skladanowsky
har et mystikkens skjær rundt seg, og suksessen er sikret. Oslos første filmvisning
er et faktum.1
Det var ikke rart at publikum lot seg
trollbinde av den nye oppfinnelsen, de
levende bildene. Til tross for at disse
første filmbildene stort sett ikke var det
helt store, bare hverdagslige hendelser,
som to menn som spaserte på gata, eller
en eldre herre som rodde, så beveget de
på seg. Da Max Skladanowsky pakket
sammen og forlot Tivoli 5.mai samme
år, hadde han bidratt til å starte den
store kinobølgen som nå skulle skylle
over hovedstaden. Overalt dukket det
opp små, private kinolokaler. Som regel
besto de ikke av annet enn noen harde
benker, og et laken eller en hvitmalt vegg,
men publikum strømmet likevel til. Også
i teater- og forsamlingslokaler ble det
vist film. Hvem som helst kunne åpne og
drive en kino, og denne nye, billige form
for forlystelse var akkurat det Kristianias
befolkning trengte. Kino ble en flukt fra
en grå og hard hverdag. På denne tiden
var det kun stumfilm, akkompagnert av
pianospill, eller til og med et eget kinoorkester.
I 1904 åpnet byens første skikkelige
lokale bare for filmvisning, i 2.etasje i
Stortingsgata 12. Denne kinoen fikk
navnet «Kinematograftheateret». Selv
om den ble innredet til kino, var den
ikke bygget for dette formål. Oslos første
«ekte» kinobygning, Regina teater på
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Palassteatret.
Grünerløkka, sto ikke ferdig før i 1916.
På denne tiden hadde kinotettheten i
sentrum nådd nye høyder, hele 21 kinoer
var i drift. De fleste lå i området rundt
Studenterlunden, men også bortetter
Storgata og Grønlandsleiret.
Kommunen fant det nødvendig å rydde
opp i kinojungelen, og allerede i 1914
ble all kinodrift underlagt kommunal
bevilgningsplikt. Heretter måtte man
altså søke om tillatelse for å få drive,
og i noen år var kommunale og private
kinoer i virksomhet side om side, fram til
Oslo Kinematografer ble stiftet i 1926.
Da fikk kommunen fullstendig monopol.2
Samtidig startet en storstilt forbedring av
byens kinotilbud. De fleste private kinoer
ble nedlagt, gamle, slitne lokaler stengt
og revet, og kommunen lot oppføre nye,
vakre kinematografteatre, tegnet av
landets fremste arkitekter. Av de eldre
kinoene overlevde Eldorado, Parkteatret
og Palassteatret.
Oslokinoene har siden stått overfor
flere veiskiller. Fjernsynets inntog på
1960-tallet førte til at mange kinoer
måtte gi tapt i kampen om publikum.
På 1980-tallet begynte man å bygge om
de gamle, enorme kinoene til moderne
kinosentre med flere mindre saler
istedenfor en stor. Å fylle rundt tusen
plasser hver kveld var blitt en umulighet.
3
I skrivende stund har Oslo ni kinoer, åtte
av dem med mer enn en sal. Med noen
få unntak er byens eldre, verdifulle kinoarkitektur omtrent forsvunnet. Fantes
det ikke vilje og interesse til å bevare,
eller endres tidene så kraftig og hurtig
at den omseggripende moderniseringen
var uunngåelig? De fleste har i dag ingen
anelse om at dagligvareforretningen de
handler i, egentlig var et av byens flotteste
kinolokaler. Det er på tide å se nærmere
på noe av det som forsvant.
Palassteatret, Victoria og
Carl Johan-teatret –
kinoene langs byens paradegate
I dag finnes det ikke mange spor etter
det faktum at det var Stortingsgata som
var Oslos kinogate nummer en. Her lå
kinoene på rekke og rad på 1910-tallet;
Boulevardteateret, Kosmorama, Kinematograftheateret, Bio-kino og Cordial.
Det var likevel Karl Johans gate som huset
tre av byens mest tradisjonsrike kinoer,
alle med sitt særpreg, og dypt savnet
da de forsvant. I nummer 41, vis-a-vis
Spikersuppa, lå Palassteatret. Allerede
1914 åpnet denne staselige kinoen, med
inngang inn porten mellom Aschehoug
og Cammermeyers bokhandlere. Palassteateret var noe så sjeldent i Oslo som en
jugendinspirert kino, selv om den også
hadde mange trekk fra eldre stilarter.
For å komme til vestibylen vandret man
under en lang, forseggjort smijernsbaldakin med små glødepærer. Det må ha
vært stemningsskapende i skumringen,
nesten som et lite pust av Paris. Vestibylen
var også påkostet, med gullinnrammede
speil, søyler og allerede fra åpningen av
- elektrisk lys. Avisen Social-Demokraten
kunne melde følgende fra åpningskvelden 25.september: «Inde i salen straalte
lysekronerne under det hvite, gipsede
tak, og speilet seg i alt det fine polerte
træverk på væggene, så det blinket høyt
og lavt.» Dørene ble åpnet klokken fem,
og blant de spesielt inviterte var byens
fremste billedhuggere, malere, diktere
og musikere. Det sies at «alles ansigter
lyste med typisk premiereskjær», til tross
for at programmet ble omtalt som nokså
spesielt for en festforestilling: levende
bilder av døde mennesker.
Åpningen av Palassteatret ble tross
dette betegnet som vakker og vellykket.3
Det var arkitekt Kristian Biong som hadde
tegnet kinoen. Salen hadde 529 plasser
og var lys og luftig, med buet balkong og
blå stoler. De svungne, elegante linjene
og relieffene over lerretet og i taket må
ha gjort kinobesøket til en opplevelse.
I perioden1929-1963 var Palassteatret
Filmavisens kino. De kvarterslange
nyhetsrapportene fra vårt langstrakte
land gikk i reprise hele dagen, det var
bare å løse billett og slå seg ned. Snorkelyder i mørket kunne tyde på at noen
tok tilbudet vel bokstavelig.4 Fra 1963
endret Palassteatret profil og fikk normalt
filmrepertoar, men var fremdeles byens
eneste kino som kjørte forestillinger fra
morgenen av. «Film fra morgen til kveld»
var Palassteatrets slagord. I 1965 gjennomgikk kinoen en skånsom ombygging
under ledelse av John Birger Rønning.
Man valgte å beholde det opprinnelige
uttrykket, og det var Rønnings ønske å
gjenskape atmosfæren fra da kinoen var
ny. Blant annet ble de originale dørene
med jugendhåndtak og slepent glass
beholdt. 5
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Victoria Teater.
Søsterkinoen Victoria lå bare et
steinkast lenger opp, i Karl Johans gate
35. Her holdt kinoenes billettsentral til,
og med sine store, rette neonbokstaver
i grønt, plassert rett på fasaden uten
baldakin, var Victoria nesten som et
landemerke. «Alle» var innom Victoria,
om ikke annet gikk man jo uansett forbi,
og da kunne man benytte muligheten
til å sjekke kinoprogrammet. Victoria
var en gammel kino, den åpnet så tidlig
som i 1915. Langs begge sider av salen,
som hadde 411 plasser, gikk en rad av
dominerende søyler, dekorert med felter i kontrastfarger. I 1950 ble Victoria
kulturfilmkino og viste smalere produksjoner av høy kunstnerisk kvalitet. Carl
Johan-teatret holdt til i nummer 39, og
var mer unnselig. En liten lyskasse over
fasaden opplyste at her var det «KINO».
Kinoens navn sto skrevet på hver side av
den lille baldakinen. Carl Johan-teatret
hadde bare 239 plasser, og var blant de
minste i byen. Salen var dekorert med
store blomsteroppsatser og hadde lette,
elegante stoler med ben og armlener i
stålrør. Den ble betegnet som intim, med
god beinplass, og ikke minst var stolene
svært behagelige å sitte i. I vestibylen
kunne kinopublikummet slå seg ned i
hyggelige, myke stoler, gruppert rundt
små runde bord, og innta forfriskninger
fra den lille kiosken nederst i lokalet.
Carl Johan-teatret var, som navnet tilsier,
5
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Carl Johan-teatret.
opprinnelig et teater, men ble ombygget
til kino i 1952. Allerede i 1963 fikk den en
ansiktsløftning, og det stilrene interiøret
kom på plass.
Det var ikke dårlige besøkstall som
gjorde at det spøkte for de tre Karl Johankinoene mot slutten av 1970-tallet. Tvert
i mot, alle tre gikk godt og fylte et behov,
Palassteatret og Victoria var i 1981 byens
best besøkte kinoer. De ansatte uttrykte
skuffelse og sorg over nedleggelsen som
var forestående. De mente de tre kinoene
hadde en helt spesiell atmosfære, og sær-
lig Victoria sto i en særstilling. Her «datt»
folk inn fra gata, som det ble uttrykt.
Filmer gikk for fulle hus i flere uker, for
deretter å komme tilbake senere, og
fremdeles trekke like mange. TV og video
hadde tydeligvis ennå ikke utkonkurrert
sentrumskinoene. Kinostyret var også
bekymret, de mente at byen trengte minst
ti nye kinoer, de hadde ikke råd til å miste
tre på en gang. Så mange som 51 filmer
sto i kø for å bli vist.
Dessverre var det ikke bare kinoene som var truet, men hele Karl Johan-
-kvartalet. Den pågående debatten
rundt sanering av bygningene mellom
Stortinget og Universitet hadde alt rast
heftig i en årrekke. Skulle man rive hele
husrekken og bygge nytt, skulle de gamle
bygårdene pusses opp og få stå, eller skulle man bevare fasaden som et slags skall
og oppføre nybygg på baksiden av dem?
Det eneste det syntes å være enighet om,
var at noe måtte gjøres, og til slutt ble det
siste alternativet valgt. Ingen antikvariske
myndigheter viste interesse for kinolokalenes kvaliteter, deres historiske og ikke
minst miljømessige verdi, og Palassteatret
og Carl Johan-teatret ble besluttet revet.
Fortidsminneforeningen var den eneste
instansen som engasjerte seg i bevaring
av Palassteatret. De mente det ville være
fullt mulig å inkorporere kinolokalet i den
nye bebyggelsen. Dessverre delte ingen
andre deres syn, og sterke krefter presset
på fra alle kanter.6
Siste forestilling på ærverdige Palassteatret snurret i gang 25.april 1982, og
like etter startet rivingen av Oslos to siste
boulevardkinoer. Victoria overlevde, men
i 1983 var det slutt på kinodriften. Salen
ble fullstendig ombygget og svartmalt, og
åpnet som kabaret og revy-teater i 1985.
Fremdeles er scenen i bruk til både teater
og konserter, og Victoria-navnet lever
videre i byens kulturliv. Palassteatret har
derimot forsvunnet til fordel for kjøpesenteret Paleet. Med litt politisk vilje kunne
man klart å bevare kinointeriøret, i Stockholm kan man se vellykkede eksempler på
eldre, staslige kinosaler som har tålt overgangen til butikkvirksomhet, uten at arkitekturen har gått tapt. Dette kunne vært
gjort også her, men tiden var nok dessverre ikke moden for denne type byfornyelse.
Rosenborg – de kongeliges kino
Også i Majorstua/Frogner-området fantes
flere kinoer. Colosseum ved Majorstukrysset trenger vel ingen nærmere presentasjon, og i boligstrøkene ned mot
Bygdøy Allé lå Gimle og Frogner. Alle
disse tre viser fortsatt film, men Frogner
er overtatt av et privat foretak. Tvers
over veien for Colosseum, der det nå er
parkeringsplass, lå det lille, elegante
filmtempelet Kino-Paleet. Disse to kinoene lå egentlig i Aker kommune fram
til sammenslåingen i 1948, men Oslo
Kinematografer hadde sørget for å skaffe
seg aksjemajoritet i selskapene som eide
kinoene. Slik unngikk de konkurranse
med sine egne kinoer like i nærheten. En
av disse var Rosenborg i Bogstadveien 9,
med inngang mot Sporveisgata. Tidligere hadde det funtes en annen kino ved
samme navn like i nærheten, i Bogstadveien 12. Den åpnet allerede i 1912, som
byens første kommunale kino. Lokalene
var imidlertid ikke bygget for kinodrift,
men som forsamlingslokale for Kristiania
vestre Arbeidersamfunn allerede i 1887.7
Gamle Rosenborg ble lagt ned da nye
Rosenborg kino åpnet 12.mars 1937, i
en moderne funkisgård med forretninger
og leiligheter. Den nye tid hadde inntatt
hovedstaden, og enkelhet, lys og luft preget arkitekturen.
Rosenborgs fasade var stilren, med en
lang baldakin som strakte seg over hele
inngangspartiet. Kinoens navn sto skrevet i rød neon, og skråstilte plakatkasser
rammet inn de lette dørene av messing
og glass. Om kvelden lyste baldakinen
opp, og filmens navn kunne leses i
svarte bokstaver mot den skinnende
bakgrunnen. Også plakatkassene var
7
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Rosenborg kino.
stemningsfullt opplyst av vertikale lysrør.
Arkitekter for kinoen var Wollebæk &
Skraastad, og inne i salen var veggene
dekorert med fresker av Lars Backer.
Han hadde også stått for den fantastiske
innredningen av Frogner kino noen
år tidligere, med stjerner, skyer,
himmelhvelving og åskammer i det
fjerne. Jeg våger påstanden om at det
ikke har funtes et lignende kinointeriør i
Oslo, og det er en tragedie at det gjennom
ombygninger har gått tapt for ettertiden.
På Rosenborg valgte Backer motiver
fra det gamle Hegdehaugen og områdene
rundt. Folk ble glad i freskene hans, og da
kinoen i 1960 ble pusset opp og bildene
fjernet, kom det spredte protester, blant
annet i form av leserinnlegg i avisene.
Kritikerne mente at Rosenborg hadde
mistet sin særegenhet, den var blitt kald
og steril. Men de fleste var fornøyd.
Backers bilder var heldigvis ikke malt
rett på veggen, men på plater, som ble
skrudd ned og bevart. En ny utsmykning
kom på plass; fargerike mosaikker av Finn
Nielsen, inspirert av italiensk Commedia
dell’Arte. Salen fikk nye, røde stoler,
lerretet ble gjort større, og Finn Nielsen
applikerte også en festlig Chaplin-figur på
sceneteppet.8
Optimismen rådet da Rolf Stranger
åpnet nyoppussede Rosenborg med
19-forestillingen i august 1960. Man
ønsket å møte konkurransen fra
fjernsynet, og nettopp derfor ble de eldre
kinoene rustet opp. I denne perioden
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Rosenborg kino.
fikk et antall av byens kinoer hver
sommer en ansiktsløftning. Rosenborgs
repertoar var på 1960-tallet en blanding
av premierefilmer og reprisefilmer,
men etter hvert syntes det som kinoens
profil var blitt mer usikker. Det ble sagt
at Rosenborgs spesialitet var tårevåte
melodramaer, og Oslo Kinematografer
ønsket en nivåhevning. Man ville vise
kvalitetsfilm, for eksempel den vest-tyske
filmen «Katharina Blums tapte ære».
Rosenborg var en typisk nærkino,
beboerne rundt Hegdehaugen, Fagerborg, Homansbyen og Briskeby satte pris
på kinoen sin, og den var godt besøkt.
Åpningsfilmen «Intermezzo», med Ingrid
Bergman og Gösta Ekman, gikk for fulle
hus i 12 uker, og folk sto i kø langt ned-
over Bogstadveien til alle forestillingene.
Rosenborg hadde også faste celebre gjester. Oscar Mathiesen med frue kom på
Filmavisen hver eneste søndag. Dit kom
også kronprinsparet Olav og Märtha, med
barna. Når kong Haakon og dronning
Maud ønsket å se film, var det Rosenborg
som var deres kino. De kom ikke ofte, men
enkelte ganger ble det ringt fra Slottet, og
kinokontrollør Ivar Auraas sperret av det
ønskede antall plasser. De kongelige satt
alltid midt i salen, på de ytterste setene.
De sørget for å ankomme akkurat idet
lysene i salen var blitt slukket, og kongen
sa så til Auraas: «Dronningen må ta Dem
i armen, for De er meget støere enn meg».
Så gikk kinokontrolløren arm i arm med
dronningen ned til plassen hennes.9
9
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Rosenborg kino.
Det var ikke Oslo Kinematografers
ønske å legge ned Rosenborg, men fordi
de bare leide lokalene, oppsto det problemer. Allerede i 1977 meldte gårdeier
at husleien ville øke med 250 %. Kinostyret klaget til prismyndighetene, men
gårdeier fikk medhold. Bydelsutvalget i
bydel 2 ønsket også at kinodriften skulle
fortsette. De forsøkte å kjempe for kinoen
sin, men det hele kokte ned til et spørsmål
om økonomi. Oslo Kommune hadde rett
og slett ikke råd til å betale den dyre leien
gårdeier krevde, og etter diverse forsøk
på forhandlinger, ble leiekontrakten sagt
10
opp. Det betydde slutten for Rosenborg
kino.10 Siste film ble vist 15.juni 1980,
den svenske komedien «Jeg er med barn».
Ingen plakater eller oppslag opplyste om
at dette var siste forestilling. Oslo Kinematografer valgte å la det hele passere i
stillhet. Utenfor kinoen hadde likevel en
liten gruppe entusiaster stilt seg opp, med
sørgeflor og plakater der det blant annet
sto «Nei til stenging av Rosenborg kino».
Rosenborg var en middels stor kino med
516 plasser, men allikevel intim og stemningsfull, og mange uttrykte skuffelse og
vemod over at de nå måtte til sentrum for
å se film. Det var noe eget med å ha et
kinotilbud i nærmiljøet. Allerede dagen
etter siste forestilling begynte demonteringsarbeidene inne i salen. Sceneteppet
og lerretet forsvant først, deretter bildene
og sofaene i vestibylen. Kinostolene ble
stående ennå en stund, dem ville gårdeier
overta. I dag har et treningssenter flyttet
inn i de gamle kinolokalene. Likevel er det
ikke vanskelig å finne spor etter Rosenborg. Fasaden er i dag i det store og hele
uforandret, baldakinen og de opprinnelige dørene er bevart, kun kinonavnet
mangler. Også plakatkassene henger der
fremdeles, selv om de nå reklamerer for
helt andre ting enn film.
Jarlen og Ringen - bydelskinoene
Rosenborg var bare en av mange lokale
kinoer som ble bygget i Oslo på 1930-tallet. Man ønsket at folk skulle ha et kinotilbud der de bodde, også øst i byen. På
Grünerløkka hadde Parkteatret avløst
Regina teater, som ble nedlagt så tidlig
som i 1928, samtidig som Soria Moria
åpnet på Torshov. I Gamlebyen, antagelig oppkalt etter Jarlegata like nedenfor,
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Jarlen kino.
hadde Jarlen kino sin åpningsforestilling
11.januar 1938. Premierefilmen var det
amerikanske dramaet «The big city» med
Spencer Tracy i hovedrollen. Billettprisen
var den samme som på alle utkantkinoene, 1kr og 25 øre for billetten. I sentrum
kostet det noe mer11.
«Jalla» som kinoen ble kalt på folkemunne, ble oppført i funksjonalistisk
stil i Åkerbergveien 56, inkorporert i
en bygård som fylte alle behov; boliger,
forretninger og forlystelse. Dette var et
tidstypisk trekk. Oslo fikk ingen nye, frittliggende kinobygninger, kinoen skulle
være en del av folks dagligliv. Jarlens
arkitekt var Knut Knutsen, og han hadde
virkelig gitt østkanten et usedvanlig stilig
og særpreget kinolokale, som ikke lignet
mye på de provisoriske etablissementene
langs Grønlandsleiret som hadde rådet
grunnen bare et par tiår tidligere.
Selve salen, med 449 sitteplasser,
hadde en egenartet form: bred bakerst,
deretter smalnet den fremover mot lerretet. Stolradene buet svakt. Taket var
luftig og skrånet innover, nesten som i
et kirkerom, og skaffet kinoen økenavnet
«Likkista». Fargevalgene var også nøye
11
Jarlen kino.
gjennomtenkt: ved inngangspartiet var
koloreringen mørk og tett, så noe lysere i
vestibylen, før man inne i salen møtte det
lyse grønnmalte, nesten hvite taket. Man
ønsket at himlingen skulle virke fjern, slik
at rommet framsto større.
I 1960 ledet Knut Knutsen oppussingen
av kinoen, og til kontrast fra det nesten
fargeløse taket, fikk Jarlen nå et nytt
sceneteppe, mellomblått med fire hvite
duer. Sammen med de røde stolene og
den mørke brystningen med indirekte
belysning, ble det skapt en helt spesiell
atmosfære. Knutsen hadde samarbeidet
med brukskunstneren Hjørdis Knutsen
om nettopp farger og utstyr.12 Vestibylen var også en liten funkisperle, med
sin ovale billettkiosk i mørkt treverk,
gulvet med kontraststriper, og elegante
12
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
stålrørsstoler langs veggene. Taket var
et særlig blikkfang, dekorert med tynne
lysrør som dannet et stort sirkelmønster.
Den smakfulle innredningen gjorde at
Jarlen ikke lignet noen annen kino. Man
hadde virkelig gått inn for å gi publikum
en stemningsfull og annerledes opplevelse, noe som nok særlig ble satt pris på i
arbeiderstrøkene. På fasaden utenfor sto
«Jarlen» skrevet i stor løkkeskrift-neon.
Denne ble senere fjernet da bygningen
ble renovert og dekket med metallplater
på 1970-tallet.
Vi har sett at nedleggelsen av Rosenborg og kinoene på Karl Johan skyltes
uheldige omstendigheter. De forsvant, til
tross for gode besøkstall. For de mindre
utkantkinoene ble tilværelsen langt tøffere. De strevde med å holde besøkstallene
oppe da fjernsynet bredte om seg, og
folks krav til fasiliteter og underholdningstilbud økte. På 1960-tallet la Oslo
Kinematografer ned både Ullevål, Nordstrand og Sinsen, disse kinoene var rett
og slett ikke lønnsomme lenger. Også
Jarlen slet tungt i denne perioden. Oslo
Kinematografer ønsket likevel ikke nedleggelse, da de anså det som viktig å gi et
tilbud til publikum også utenfor sentrum.
I stedet ble det satt i gang ulike tiltak for
å øke publikumstilstrømningen. Et av
problemene var at Jarlen var en såkalt
«reprisekino», en kino som fikk filmene
når de allerede hadde gått en stund på
de større premierekinoene. Det sier seg
selv at dette ikke var optimalt for en kino
beliggende i utkanten. For Jarlen gikk det
opp og ned. I 1972 skrev Arbeiderbladet:
«Dødsdømte Jarlen har doblet besøket.
Ikke lenger snakk om nedleggelse»13, men
i 1974 var Jarlen den kinoen i Oslo som
gikk desidert dårligst. Det ble forsøkt å
gi Jarlen faste månedsprogram, som ble
annonsert i god tid og ga publikum mulighet til å planlegge kinobesøket. Brosjyrer
med filmprogrammet ble også distribuert
til husstander i strøket, og dette hjalp noe
på besøkstallene. I tillegg ble Jarlen også
tatt i bruk som skolekino - et populært
tiltak. I 1980 uttalte Oslo Kinematografer at det uansett ikke var aktuelt å legge
ned flere kinoer; Rosenborg hadde vært
et særtilfelle. I stedet ville man gi Jarlen
en ny profil, ved å vise gamle klassikere
som for eksempel «Tatt av vinden». Dette
ble en suksess, og besøkstallene steg med
60% det påfølgende år. Dessverre skulle
den positive trenden igjen vise seg å være
forbigående. Gamlebyen slet med fraflytting og forslumming, det var nesten bare
eldre igjen i bydelen, bygningsmassen forfalt og skolen stengte. Publikumsgrunnlaget var ikke hva det engang var. Det var
dessuten dårlige parkeringsmuligheter
ved kinoen, og i 1987 klaget byhistoriker
Erik Melvold på at Jarlens repertoar viste
lite mangfold. Action, kriminal, western
og krig var ikke egnet til å trekke et bredt
publikum.14 Det virket som tiden hadde
løpt fra den gamle kinoen. De få barna
som var igjen i strøket brukte imidlertid
Jarlen til siste slutt. De pantet flasker for å
se åttitallsklassikeren «Dirty Dancing», så
ofte de klarte å skrape sammen nok penger til barnebilletten, som kostet tjue kroner. Dessverre var det ingen vei tilbake for
Jarlen kino. Besøkstallene var og ble for
lave, og Oslo Kinematografer ønsket ikke
lenger å subsidiere reprisekinoene med
premierekinoene, og i desember 1988 ble
siste film vist på Jarlen, komedien «Buster» med Phil Collins. I noen år etterpå
ble salen benyttet som innvandrerkino,
og et janitsjarorkester leide lokalene som
konsertscene fram til 1997. Deretter ble
bygningen totalrenovert, fasadeplatene
ble fjernet og eksteriøret tilbakeført til
det opprinnelige, med lyseblå funkispuss
og tidsriktige vinduer. Samtidig ble dessverre også kinosalen revet og bygget om
til leiligheter. I dag finnes det ingen spor
etter Jarlen kino, annet enn filmplakatene som henger i trappeoppgangene. Et
lyspunkt er det likevel. På eldresenteret
på Vålerenga vises det film i kinorommet, som går under navnet «Nye Jarlen».
«Østkantens Gimle» lever på sett og vis
videre.
Et lignende livsløp hadde også Ringen kino på Carl Berners plass. Året
etter Jarlen, altså i 1939, åpnet den i
13
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Ringen kino.
Trondheimsveien 110. Ringen var nok
et eksempel på at Oslo kommune virkelig ønsket arkitektur av høyeste kvalitet.
Aftenposten kunne melde at «kinostyrets
bestrebelser for å skaffe byen vakre kinoteatere er både prisverdige og vellykkede». Ringens salong hadde grønne vegger
og hypermoderne belysning, trefarget tak
og rødt forteppe. Akustikken var utmerket.15 På baldakinen utenfor kunne man
lese kinoens navn i store, svungne neonbokstaver. G’en var formet som en sirkel
med hale, og var plassert helt i midten,
som et blikkfang med henspill på kinoens
navn. Inngangsdørene var flankert av to
plakatkasser i messing.
Da Ringen åpnet, som Oslos 19.
kino, var den siste planlagte reprisekino
14
ferdig bygget. Til tross for at også denne
kinoen lå i en større forretningsgård,
var salens buede himling fullt synlig fra
utsiden. Med sitt egenartede utseende
tiltrakk Ringen seg mange skuelystne
under byggeperioden. De som ikke visste
hva bygningen skulle brukes til gjettet
på ulike formål, luftskipshall var et av
forslagene. Også navnet skapte diskusjon.
Engelsborg, Ola Narr (etter friområdet
like ved), Rosenhof og 1905 ble foreslått,
men til slutt landet altså kinostyret på
Ringen. At kinoen var vakker kan ingen
bestride.
I 1965 ble den ny fra innerst til ytterst,
men det elegante, stilrene uttrykket ble
beholdt. Arkitekt F.S.Platou, som hadde
tegnet kinoen seksogtjue år tidligere,
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Ringen kino.
ledet arbeidene. Baldakinen fikk ny
neon, der rettvinklede, modernistiske
bokstaver stavet kinoens navn. Like
under sto den aktuelle filmens navn, og
på hver av kortsidene på baldakinen lyste
en sirkel. De gamle tredørene ble byttet
ut med nye av metall, og inngangspartiet
ble flislagt og fikk kvadratiske lamper.
Uttrykket fra fasaden ble tatt opp igjen
i vestibylen, der fondveggen var dekket
av små, firkantede keramikkfliser i vakre
farger. Bak en spennende avlang søyle,
lekent dekorert av Sigurd Winge, sto en
bitteliten kiosk i lyst treverk. De lange
sofaene langs veggen var trukket med
kalveskinnsimitasjon. Inne i salen ble
derimot de rette vinklene avløst av myke
linjer. Antall plasser var minket fra 530 til
463 slik at de besøkende fikk bedre plass
til bena. Teakbrystningen var pusset opp,
likeså det egenartede taket i naturtre.
Veggene ble kledd med glassfibertøy i lys
blått. Forteppet gikk i dristig oransje og
fiolett, stolene i rødt. Lerretet var også
utvidet, slik at man kunne vise filmer i
bredere format.16
Den påkostede oppussingen, der
ingenting var overlatt til tilfeldighetene,
viser at det på 1960-tallet ble satset
for fullt på de små utkantkinoene.
Ringen var også på dette tidspunkt
blitt premierekino, og selv om
publikumstilstrømningen på Ringen var
bedre enn på Jarlen, Sinsen og de andre
tidligere omtalte «problembarna», var
ikke besøket utover 1970-tallet så godt
15
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Ringen kino.
som Oslo Kinematografer skulle ønske.
En ny taktikk ble forsøkt. Ringen skulle
bli en kino for «etternølere», det skulle
altså vises relativt ny kvalitetsfilm som
folk ikke hadde rukket å få med seg, for
eksempel «Gjøkeredet», «Bugsy Malone»
og Monty Python-filmene. Dette til tross
måtte også Ringen til slutt gi tapt. Den
gode beliggenheten midt i Carl Bernerkrysset hjalp ikke på besøkstallene og i
1988 ble også Ringen lagt ned.
I dag er lokalene bygget om til dagligvareforretning, men hvis man tar turen,
er det overraskende mange spor å finne
etter fordums kinodrift. Baldakinen er
riktignok fjernet, men plakatkassene
både ute og innenfor er intakte, likeså
16
messingrekkverket og den lille helningen i gulvet ned mot vestibylen. Ved
kassaområdet står faktisk ennå Sigurd
Winges søyle, dessverre overmalt i hvitt,
men med mosaikkdekorasjonens former
godt synlig gjennom malingen. Det mest
fascinerende er likevel når man trår inn i
det som engang var kinosalen. Her er alt
inntakt; tak, buer, vegger, vinduet inn til
maskinrommet, selv åpningen der lerretet
engang hang er lett å få øye på.
Gulvet heller ikke lenger og hele interiøret er nå hvitmalt, ellers er det bare hyllene med matvarer som forstyrrer bildet av
min barndoms kino. Det er ikke sikkert de
ansatte tror jeg er helt vel bevart, der jeg
vandrer rundt blant blomkål og grillribbe
og kikker salig opp i taket. For øvrig kan
salen også beskues utenfra, den har en
karakteristisk form som skiller seg ut fra
den øvrige bygningsmassen. Det er også
rørende å konstatere hvor liten Ringen
kino egentlig var, der den lå inneklemt i
fasaden mellom et bingolokale og ulike
forretninger, ganske annerledes enn
dagens store kinosentre. I Sverige finnes
fremdeles noen slike «kvarters-biografer»
som tar oss tilbake til en svunnen tid. I
Oslo har vi nå kun Gimle tilbake. Kanskje
var det umulig å drive lønnsom nærkino
på østkanten, men med tanke på gentrifiseringen områdene rundt Carl Berner har
gjennomgått, og den påfølgende befolkningsveksten, ville det vært interessant å
se om en kino som Ringen i dag ville hatt
livets rett. Det får vi aldri vite. Derimot
har et nytt kinosenter i Sannergata ikke
langt unna overtatt Ringen-navnet, og her
går virksomheten så det suser, med gode
besøkstall. Det finnes igjen en Ringen
kino i hovedstaden!
Sentrum kino – funkis på sitt beste
Da Samfunnshuset, tegnet av Ove Bang,
reiste seg på Arbeidersamfunnets plass
1934-41, fikk Oslo et av byens fineste
funksjonalistiske bygg. I tillegg til butikker, kontorer og mindre møterom, fantes
den store samfunnssalen, og under den,
med inngang fra gateplan, Sentrum
kino. Sentrum var ment å skulle avløse
Verdenstheateret, som kommunen
hadde leiekontrakt med ut året 1940, og
var nok et ledd i Oslo Kinematografers
fornyelsesprosess av Oslokinoene. «Et
kinoteater i blått» ble Sentrum kalt i
Aftenposten i mars samme år17, og denne
poetiske beskrivelsen passer godt på
Oslos kanskje flotteste funkiskino, med
unntak av Klingenberg. Hele 1206 plasser
hadde salen, balkong inkludert.
Stolradene i lyst treverk buet svakt og
fargesettingen var utsøkt. Annethvert
sete var trukket i rødt, annethvert i svakt
mosegrønt. Veggene gikk i mørkeblått
og hvitt, og sceneteppet tok opp igjen
denne blåfargen, blandet med vertikale
striper i grønnfargen fra stoltrekkene. De
avrundede hjørnene rundt scenekantene
harmonerte med de grasiøse linjene langs
veggens brystning, balkongens svungne
avslutning og de sirkulære lampene
som kastet et mykt lys oppover. Salens
oppbygning var så gjennomført at man
nesten ikke kunne si hvor taket begynte
og veggene sluttet - det hele fløt perfekt
sammen.
Det var Ove Bang selv som sto for all
innredning av Samfunnshuset: både
fargevalg, armatur, lamper o.l., og Sentrum var virkelig en spektakulær kino,
som ga et overveldende inntrykk. Over
inngangen fantes en lang baldakin med
«Sentrum» i stor, rød neon. Vestibylen
var like smakfull som kinosalen, med
åpne flater og innbydende materialer.
Det var ikke rart man gledet seg til kinoen
skulle åpne 2.påskedag 1940, med filmen
«Ninotschka» med Greta Garbo i hovedrollen. Det var sendt ut invitasjoner, og
det ble arbeidet natt og dag for å få kinoen
klar til åpningen. Så kom krigen. Sentrum
kino og Samfunnshuset for øvrig ble tatt
i bruk av tyskerne, og Oslos innbyggere
måtte se langt etter sin nyeste kino. Ikke
før 26.desember 1945 kunne den endelig
tas i bruk igjen. Heldigvis hadde de tyske
okkupantene stelt pent med interiøret, og
den framsto snart i sin opprinnelige prakt.
17
I 1956 ble vestibylen i tilegg utsmykket
med nonfigurative veggmalerier av Inger
Sitter og Carl Nesjar. Nå begynte en aktiv
periode for Sentrum. I tillegg til å være
kino, ble den brukt til bl.a. konserter,
boksestevner, streikemøter og barneforestillinger. I 1965 spilte selveste Leonard
Cohen på Sentrum kino. Den mest kjente
hendelsen kinoen var midtpunkt i, var
nok likevel premieren på filmen «Rock
around the clock» i 1956. Mange mener
at det var denne kvelden Oslo mistet sin
uskyld. Det som i alle fall er sikkert, er at
rockemusikken inntok byen, og at ungdomskulturen ble aldri helt den samme
etterpå. Under selve forestillingen klokken 21.00 hadde det meste gått rolig for
seg. Noen par danset litt utenfor kinoen,
noen hylte og skrek litt, men alt var under
kontroll. Så, etter filmen, brøt tumultene
ut. Ungdom strømmet ut fra kinosalen, og
oppildnet av stemningen og gleden over
musikken, inntok de gatene omkring. De
ropte på «mere rock, mere rock» og etter
hvert utartet opptøyene til den grad at
ruter ble knust, trafikkskilt veltet overende, og en ung bilist ble slått ned da
han forsøkte å roe gemyttene. Kinodirektøren tok det hele med ro. Han mente at
ungdom er og blir ungdom, han så ingen
grunn til å overdramatisere og ta filmen
av plakaten. Dette skjedde da heller ikke.
Selv hadde han klart å holde seg fra å
«rokke og rolle», selv om han måtte innrømme at rytmene var svært smittende.18
Utover på 1970-tallet gikk det ikke
like bra for Sentrum. Den nedadgående
besøkstrenden gjorde seg gjeldende også
på denne kinoen, og Oslo Kinematografer tenkte nå helt nytt. De ønsket i 1979
å bygge sitt første kinosenter. Valget sto
18
mellom Sentrum og Eldorado, og Sentrum ble sett på som best egnet, ettersom
Eldorado var gammel, brannsikkerheten
var dårlig, og de to kinoene lå svært nær
hverandre. Det var ingen vits i å satse
på dem begge. På Sentrum var planen
å bygge om den enorme salen til seks
mindre saler. Den største, som skulle plasseres på den daværende parkett, skulle få
510 plasser. I planet over denne var det
planlagt to saler med henholdsvis 140 og
150 plasser, og balkongen skulle bygges
om til to saler, med 50 og 90 plasser. I
tillegg skulle det komme en sal med 75
plasser i mellometasjen, og en videokino
i underetasjen.
Det er god grunn til å være takknemmelige for at disse planene aldri ble
gjennomført og at man i stedet klarte å
bevare salen relativt inntakt. Med tanke
på bygningens unike kvaliteter, ville en
slik ombygging og oppdeling i mindre
enheter vært en katastrofe. I stedet ble
det Eldorado som ble kinosenter. Etter
nøye vurdering kom Oslo Kinematografer fram til at det ville bli enklere å gjennomføre planene der. På Eldorado eide
de lokalene selv og sto dermed helt fritt
i forhold til hvordan de ville utforme de
nye kinoene. Sentrum havnet derimot
i en bakevje. Det var umulig å fylle den
store salen hver kveld, og det ble satset på
utleievirksomhet; blant annet gikk Tramteaterets høstrevy av stabelen på Sentrum
i 1985. Det gikk allikevel mot slutten for
Sentrum kino. Sammen med Ringen og
Jarlen ble den nedlagt 7.desember 1988.
Disse tre kinoene hadde samme år hatt et
samlet underskudd på åtte millioner kroner og et publikumsbelegg på kun 7-8%.
Kinomaskinist Sture Jansson på Sentrum
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Sentrum kino.
var med på å stenge sin tredje kino, tidligere hadde han arbeidet på Palassteateret
og Victoria. Siste spilledag på Sentrum
viste han to forestillinger med Poltergeist
III for et svært fåtallig publikum, deretter var det kroken på døra. Likevel skulle
det vise seg at Sentrum ikke var død. Det
varte ikke lenge før lokalene gjenoppsto
som Sentrum scene, en rockeklubb med
konserter, og etter hvert også egen filmklubb. I 1993 startet «Underdog Kino
Klub» opp, og kunne med glede konstatere at den gamle kinokiosken fremdeles
sto der og at de gamle stolradene på
balkongen var inntakt med askebeger
og det hele. I vestibylen hang en gammel
plakat med 80-tallets billettpriser. Dem
hadde filmklubben tenkt å videreføre.
Underdog kjørte film tre til fire dager i
uka, fra søndag til onsdag, og viste seg å
være levedyktige. Filmen hadde gjenoppstått på Sentrum, om enn for en stakket
stund.19
I 1997 kjøpte Olav Thon kjøpte hele
Samfunnshuset av Oslo Arbeiderforening.
Det var snakk om å gjøre om kinosalen til
dagligvarebutikk, men dette ble heldigvis
avverget. Thon klarte istedet å ødelegge
utsmykningen i vestibylen, ved å sage
ned deler av Inger Sitters veggmaleri og
føre en dør tvers igjennom kunstverket.
Resten ble dekket av gipsplater. Thon
19
forsvarte seg med at arbeidet var i dårlig forfatning og påsto at han ikke hadde
gjort noe galt. Enhver med kulturhistorisk interesse vil nok være dypt uenig.
Heldigvis slapp kinosalen unna, og er
ennå i god stand. Fra 2006 er Sentrum
igjen konsertscene. Stolene i parkett er
fjernet, likeså sceneteppet, men i det store
og hele er det opprinnelige interiøret godt
bevart. På baldakinen lyser fortsatt de
røde neonbokstavene, og det er mulig å
oppleve gamle Sentrum kino nesten som
den engang var.
Edda – drabantbykinoen
på Kalbakken
Med Jarlen, Ringen og Sentr um
var mellomkrigstidens optimistiske
kinobygging over. Til tross for at det etter
krigen var nok av andre problemer å ta
tak i, foreslo kinodirektør Arnljot Engh
allerede i 1946 at byen måtte få åtte nye
kinoer, som skulle stå ferdig mellom 1949
og 1953. Dessverre ble ingen av planene
realisert. Fram til midten av 1960-tallet
ble det ikke åpnet en eneste ny kino i
Oslo. Det var vanskelig nok å fylle de store
salene som allerede fantes, og skulle en
kino drives lønnsomt, måtte den ha den
beste lyd- og bildeteknologi, de nyeste
filmene, god komfort - kort sagt, den måtte
gi folk en underholdningsopplevelse de
ikke kunne få noe annet sted.
Fjernsynet var som kjent blitt kinoens
farligste konkurrent. Vi har sett at det
var tøffe tider for bydelskinoene, med
nedleggelser og lave besøkstall, men i de
nye drabantbyene virket kinogrunnlaget
å være annerledes. Mens indre by ble
fraflyttet, fikk drabantbyområdene et
innbyggertall tilsvarende en vanlig norsk
20
småby. Kinostyret begynte så smått å se
på muligheten for et kinotilbud i disse
delene av Oslo, og de to områdene som
var mest aktuelle, var Lambertseter og
Groruddalen. Det ble uttalt at hvis det
ikke var mulig å drive lønnsom kino i
Groruddalen, der befolkningsgrunnlaget
var på ca.65 000 mennesker, kunne man
like gjerne slutte å bygge kinoer i Norge.20
Likevel fikk drabantbykinoene en trang
fødsel. Kinodirektøren var usikker på
prosjektet. Det bodde flest ungdommer
i drabantbyene mente han, og disse vil
heller trekke ned mot sentrum for å gå
på kino. I stedet kom han med forslag om
å bygge en ny kino ved Konserthuset, og
likeledes en på tomten til Hotell Viking
(nå Royal Christiania), men det ble med
planene. De påtenkte prosjektene trakk
i langdrag, og mens drabantbybeboerne
ventet, fantes det flere små, private lokalkinoer som, til tross for kinomonopolet i
hovedstaden, hadde konsesjon til å vise
film noen dager i uka. Blant disse var
Folkvang på Høybråten, Furuset kino
og Godlia i Godlia velhus, sistnevnte er
fremdeles i drift.
På Lambertseter var det imidlertid
langt til nærmeste tildbud. Allerede på
midten av 1950-tallet var drabantbyen
ferdig utbygget, men beboerne måtte
vente nesten ti år på kinoen sin. Først
etter en langvarig krangel om kostnader
og en til tider stillestående byggeprosess,
kunne Symra åpne 2.juledag 1965. Oslos
første kino etter krigen var et faktum og
lokalbefolkningen elsket Symra fra første
dag. Både barne- og voksenforestillingene ble godt besøkt, noe som for alvor
satte fart i siste innspurt av kinoplanene
i Groruddalen.
Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum
Symra kino.
Allerede i 1961 hadde Oslo Kinematografer fått tilbud om å leie lokaler i det nye
Høyres Hus på Kalbakken, som i tillegg til
kino skulle inneholde et større varehus,
flere mindre butikker, samfunnshus,
restaurant, møtelokaler, konferanserom
og kontorer. Året etter gikk arkitektene
Torp, Torp & Gjestvang så smått i gang
med tegningene, men ikke før i mai 1965
kunne byggingen starte. Sluttresultatet
ble imidlertid bemerkelsesverdig.
Edda ble ikke finansiert av skattemidler, men med billettinntekter fra andre
kinoer. Likevel sparte man ikke på noe.
Man ønsket at den nye kinoen skulle tilfredsstille den mest kresne kinogjenger.
Edda fikk 441 plasser, utstyr for å vise
både cinemascope (et spesielt bredfilmformat), widescreen og normalfilm, og
det var en helt særegen kino som åpnet
2.juledag 1966, nøyaktig ett år etter
Symra. Interiør og materialer var i tidens
farger; dyp gråblå bak i salen, vekslende
til mørk ask nedover langs sideveggene.
Også taket gikk i bruntoner. Gulvteppet
og kinostolene var i mørkerødt, mens de
to forteppene hadde en gyllen farge. Den
diagonale midtgangen ga salen et originalt uttrykk.
Belysningen kom fra kvadratiske lamper i ulik høyde, spredt asymmetrisk rundt
i taket. På fasaden mot Trondheimsveien
kunne man lese kinoens navn i rød neon,
med vikinginspirert font. Avisene kalte
21
den nye kinoen «smakfull» og «nydelig»,
den ble rett og slett beskrevet som «ikke
dagligdags».21 På åpningsdagen var både
ordfører Rolf Stranger og kinodirektør
Engh tilstede for å kaste glans over
begivenheten. Røde julestjerner og hvite
krysantemer flankerte lerretet, og Edda
hadde til og med et eget kinoorgel, som
ga en hel liten konsert mens de innbudte
ventet. Åpningsfilmen var «Russerne
kommer, russerne kommer», hvilket gledet formannen i Grorudvelenes forening;
han håpet at Edda kunne vise moderne
filmer, egnet til å skape debatt.
Det tok litt tid før besøkstallene på
Edda tok seg opp. Det var naturlig å
sammenligne med Symra, og i 1969 gikk
Edda fortsatt ikke så godt som man hadde
håpet. Etter hvert ble Edda bedre innarbeidet i folks bevissthet, man begynte
kino i nærmiljøet, og besøkstallene steg,
men kinoen slet hele tiden med de samme
problemene vi har sett hos andre bydelskinoer ved inngangen til 1970-tallet.
Man kan kanskje si det var dristig å
satse på en ny utkantkino når tidene var
så vanskelige. Edda, Jarlen og Parkteatret
gikk med store underskudd og var
kinostyrets hodepine. Hva kunne man
gjøre for å bedre besøkstallene? Det var
imidlertid aldri snakk om å legge ned
Edda. Man ønsket å opprettholde et tilbud
i drabantbyene, og barneforestillingene
om formiddagen var alltid smekkfulle og
svært populære.
I 1975 hadde Groruddalen fått enda
en nærkino, Stovner Amfi, som viste film
onsdager og torsdager. Begynnelsen
av 1980-tallet var gullårene for denne
kinoen, som hadde en egen filmklubb, og
også her stappfulle hus på barneforestillingene. Kinoene i Groruddalen gikk lysere
22
tider i møtet, om enn for en stakket stund.
Oslo Kinematografer gjorde nemlig det de
burde gjort mye tidligere, og oppgraderte i 1986 Edda til premierekino. Det
var det som skulle til. Besøkstallene steg
umiddelbart, med 36,5% i forhold til året
før, og i 1989 slo de alle rekorder: Edda
kunne vise til en publikumsøkning på
hele 116%. Suksesskomedien «En fisk ved
navn Wanda» var en medvirkende årsak,
men like viktig var det faktum at Edda nå
fikk storfilmene samtidig som kinoene i
sentrum. Dengang assisterende kinosjef
Ingeborg Moræus Hanssen uttalte at det
var viktig å satse på lokalkinoene, de
spilte en sentral rolle i folks kulturelle
nærmiljø, men til tross for den evige
debatten om hvordan man kunne skape
liv og interesse rundt utkantkinoene, var
ikke Moræus Hanssen åpen for at Edda
skulle kunne brukes til kafévirksomhet,
utstillinger og lignende. På Kalbakken
skulle det kun være kino.22
Det forelå imidlertid planer om å bygge
om Edda til kinosenter; en stor sal med
200 plasser, og en mindre med 60 plasser. Dermed kunne man gi publikum et
bredere tilbud, og det ville være lettere
å fylle forestillingene. Det er umulig å si
om dette ville hjulpet Edda til å overleve.
Ombyggingen ble nemlig ikke noe av, og
1990-tallet snudde den positive bølgen.
Moræus Hanssen var i mellomtiden rykket opp til kinosjef og talte ikke lenger
drabantbykinoens sak, hun var mer opptatt av det nye kinosenteret i Vika. I 1989
hadde avisoverskriftene vært «Satser på
Edda», i 1997 sto det «Edda legges ned».
I stedet for å se på mulighetene for å
skape et kultursentrum rundt Edda, gikk
Oslo Kinematografer enstemmig inn for
nedleggelse. De mente det ikke lenger
var driftsgrunnlag på Kalbakken og at
det kun var i sentrum folk gikk på kino,
dette til tross for at filmen om Mr.Bean
gikk godt på Edda høsten 1997.
Bydel Grorud gikk imot stenging av
kinoen, men det var for sent. Som et siste
desperat forsøk ble vedtaket om nedleggelse utsatt til etter bydelsutvalgsmøtet
«Redd Edda» var blitt holdt. Et hurtigarbeidende utvalg var blitt satt ned, men
de klarte ikke komme med de konkrete
forslag Oslo Kinematografer krevde. Det
fantes verken økonomi eller ressurser i
bydelen til å redde Edda.23 I begynnelsen
av desember 1997 gikk siste forestilling
på Groruddalens eneste kino, samme dag
som det nye kinosenteret i Vika åpnet. De
ansatte ble overført dit, og Edda forsvant
i stillhet.
Stovner Amfi var på dette tidspunkt
for lengst forsvunnet. Nå finnes det
få spor etter kinodrift i Høyres Hus
og kinolokalene er bygget om til
dagligvareforretning. Det må være lov å
sette spørsmålstegn ved det faktum at det
ikke er mulig å drive kino i et så folkerikt
område som Groruddalen. Kanskje var
beliggenheten feil; Kalbakken er ikke det
store butikksentrum man reiser til, det er
definitivt ikke der ting skjer. Kanskje ble
heller ikke kinoen drevet riktig i forhold
til hvilke filmer den fikk, og når. Heldigvis
finnes det fortsatt en drabantbykino i
Oslo. På Lambertseter blir Symra nå satset
på for fullt, den rustes opp og blir en del
av et stort forretningssenter. Fremtiden
burde være sikret.
Noter
1Dahl, Gripsrud, Iversen, Skretting, Sørensen:
Kinoens mørke-fjernsynets lys 1996
2 Stensby, Petter: ”Oslo Kinematografer gjennom
60 år. Kulturbedrift med ny giv” St.Hallvard
4/86
3 Social-Demokraten 26.08.1914
4Da jeg var på kino i Oslo, Oslo Kinematografer
2001
5 Aftenposten 14.01.82
6 Christensen, Arne Lie: Karl Johans fasader 2007
7 St.Hallvard 4/86
8 Aftenposten 03.08.60
9 «Et liv på kino – kinobetjent Ivar Auraas
forteller» Stensby, Petter St.Halvard 4/86
10 Aftenposten 30.04.80
11 Jan Erik Nielsen, Kampen Historielag
12 Arbeiderbladet 03.08.1960, Aftenposten
09.08.60
13 Arbeiderbladet 04.11.72
14 Arbeiderbladet 02.10.87
15 Aftenposten 04.11.39
16 Arbeiderbladet 30.08.65
17 Aftenposten 02.03.40
18 Arbeiderbladet 20.09.55 & 21.09.56
19 Aftenposten 09.08.93
20 Arbeiderbladet 07.03.63
21 Aftenposten 27.12.66, Arbeiderbladet 27.12.66
22 Akers Avis Groruddalen 20.08.86
23 Aftenposten 07.10.97 & 16.10.97
Annen litteratur:
Blakstad, Gudleif & Munthe-Kaas, Herman: Arkitekt
Ove Bang – hans læreår og virke 1943
Furberg, Kjell: Svenska Biografer 2000
Oslo Byleksikon
Oslo Kinematografer gjennom 25 år, 1926-1951
Oslo Kinematografer 40 år, 1926-1966
Oslo Kinematografer 1926-1986 Bilder fra Oslos
kinohistorie
Diverse aviser og klipparkiv
Tove Solbakken har mastergrad i kulturhistorie ved UiO og er for tiden formidler
ved Oslo Museum.
23
Raseringen av Kontraskjæret
Lars Roede
I 2010 var det 40 år siden Skansen ble revet for å gjøre Akershus mer synlig
i bybildet. Lotte Sandberg markerte åremålet i Aftenposten 29. juli i fjor og
kalte det et feilgrep, men unnlot å nevne det mer massive feilgrepet som fulgte
da hele Kontraskjæret ble sprengt i filler. Siden forgjengernes handlinger
bør bedømmes etter datidens normer, er det forståelig at en riksantikvar
med forankring i mellomkrigstidens verdisyn ønsket funkisbygget bort
for å gi riksklenodiet verdigere omgivelser. Mindre forståelig er det at han
ville fjerne et anerkjent kulturminne – terrenget med spor av festningens
contrescarpe og glacis – for å lage en uhistorisk rekonstruksjon av det
samme terrenget.
Skansen
Da Skansen ble revet, var restauranten 43
år gammel – en vanskelig alder for byggverk. Omdømmet er gjerne på et lavmål
når de runder førti, og da er de spesielt
utsatt for rivning eller radikal modernisering. Men overlever de kriseårene, er
prognosene for et langt liv gode. Modernismen er nå så vel ansett at Norges første
funksjonalistiske monumentalbygg ville
ha vært et fredet kulturminne om det
hadde overlevd midtlivskrisen.
Slik ble Skansen omtalt av Aftenposten 4. mai 1927, like før åpningen: «Om
Skansens arkitektoniske utformning vil
der sikkert opstaa strid og diskussion.
Paa mange virker den irriterende enkel.
Det litt haarde, kjølige præg vil imidler24
tid nok bli dæmpet eller forsvinde, naar
farvene, løvet og blomstervældet utfolder
sig». Men bygningen ble godt mottatt, og
folkeopinionen aksepterte raskt denne
banebryteren for funksjonalismen.
Førti år senere var begeistringen
kjølnet. Skansen hadde fått mange
konkurrenter, og tiden hadde løpt fra
danserestauranter av denne typen. I 1960årene ble den til ungdomsrestauranten
Rondo. Den ble aldri noen helt stor
suksess, alkoholfri som den måtte være
når kommunen sto bak. Uterestauranten
forsøkte enda en ny giv ved å introdusere
pizza og scampi fritti på sin italienske
avdeling. Mens restauratørene strevde for
å holde Skansen, arbeidet sterke krefter
for å få den bort.
Foto: Mittet , ca 1930 / oslo museum
Skansen og Rådhusgaten ca. 1930. Kontraskjæret er intakt som østvegg i Rådhusplassen.
Stormen på Skansen
Rivningsplanen ble modnet i lukkede
rom, og hverken Bymuseets klipparkiv
eller Riksantikvarens korrespondansearkiv kaster fullt lys over prosessen. Men 15.
februar 1962 varslet Aftenposten: «Akershus – Nu er det ’Skansen’ det gjelder».
Formannen i Akershus slotts venners
terrengkomité fortalte at «… nu gjelder
det Skansen. Terrenget her er et utpreget
forterreng for Akershus, og det har lenge
vært planer om å rive Skansen». Riksantikvar Roar Hauglid sa seg helt enig: «…
her har man virkelig en anledning til å få
frigjort den eneste bevarte rest av festningens forterreng. Med et grøntanlegg
her vil murene komme helt og fullt til sin
rett og først da vil Akershus komme inn i
bybildet igjen fra denne side. Nu skjules
borgen først og fremst av ’Skansen’ og
dernest av den sterkt skjemmende forstøtningsmur nederst i Rådhusgaten. Herfra
skulle terrenget gli mykt og naturlig, med
et grønt gressteppe opp mot Akershus.
Da, og først da vil den gamle festning bli
det i bybildet som den bør være, – nu er
jo Akershus stengt ute fra byen nær sagt
på enhver tenkelig måte».
Hauglid utdypet rivningsønsket i et
innlegg han sendte til alle Oslo-aviser
17.10.1964 for å protestere mot et foreslått tivoli på Kontraskjæret. «Kontraskjæret vil sammen med Skansen-området bli
utlagt til et sammenhengende grønt-areal
som skal stige opp mot festningsmurene
fra Rådhusplassen og fra Rådhusgaten; en
25
Få vet at den ferdige restauranten lignet lite på forprosjektet, omtalt i Aftenposten 24. september
1926: «’Schou-skansen’ ved Akershus færdig 1ste juni 1927. Endelig faar Oslo sit sted mot sjøen.
Saken gikk iorden i bystyret igaaraftes». Byggherren var Schous bryggeri, som fikk konsesjon til å
oppføre og drive restauranten i 30 år, med forbehold om rett for kommunen til å ekspropriere den
når som helst. Lars Backers planer var da så langt kommet at han håpet på byggestart samme
høst. Forprosjektet var en kvartsirkelformet bygning som åpnet seg mot Pipervika og aftensolen
og favnet en terrasse for uteservering til 2000 gjester. Spisesalen i hele husets lengde kunne
romme 500. Ifølge reportasjen ville man få «god mat til rimelige priser, en hurtig servering og øl
av den rette temperatur like fra fat». Arkitekten visste hva som krevdes av et nybygg ved Akershus:
«Jeg var straks paa det rene med at det gjaldt at undgaa at lage noget romantisk i stil med den
gamle borg. Det kunde ikke bli andet end falsk og latterlig. Jeg har i stedet under planlæggelsen
stræbt efter at naa det mest saklige, det enkleste og greieste. Og jeg har forsøkt at la materialet
– beton, jern og glas – komme vakkert og naturlig til sin ret. Romantikken vil allikevel de mange
gamle trær og den vidunderlige utsikten besørge».
Foto: Wilse, ca 1940 / Oslo museum
26
Etter at nedre del
av Rådhusgaten ble
utvidet til dobbelt
bredde rundt 1940,
ble Skansen liggende
ytterst på et stup over
«en sterkt skjemmende
forstøtningsmur».
Reportasje i Norges Handels- og Sjøfartstidende 3. september 1970. Skansen er revet, mye av
Kontraskjæret er sprengt vekk, og forstøtningsmuren mot Rådhusgaten står for fall. På bildet ser
vi baksiden som vendte inn mot det bortsprengte fjellet.
idé som var knesatt allerede i den svenske
arkitekt Per Åke Fribergs i 1953 premierte
utkast til regulering av Akershus-området,
og hvoretter festningens murer ’skal få
resa sig ostört ur en mäktig grässlätt’. På
denne måten vil adgangen til og kontakten
med Akershus bli en helt annen enn i dag,
og festningen vil igjen tre inn i bybilledet
på en måte som er riksklenodiet verdig».1
Akershus måtte få kneise på sin klippe,
som den fjellfestningen den bare delvis
var. Arkitektkonkurransen i 1953 var
vendepunktet som la premissene. Rivning
inngikk siden i alle planer for Kontraskjæret, som ble til i samarbeid mellom Oslo
kommune, Akershus slotts terrengkomité
og Riksantikvaren.
«Siste sommer på Skansen», varslet
pressen i april 1970. I august hadde
avisene daglige reportasjer om hvordan
rivningen skred frem. «Som kjent måtte
bussene og Skansen bort fordi det her
skal bli et skrånende grøntanlegg som
skal trekke Akershus festning inn i
bybildet. 35 000 kbm fjell og løsmasse
skal sprenges og graves ut for å gi denne
skråning, alt skal dumpes i eller ved
Bestumkilen».2 16. oktober kunne
Aftenposten rapporterte: «Skansen
jevnet med jorden. … Enkelte vil synes
at dette er sørgelig, men andre er glade
for at man endelig har fått fjernet dette
monstrum av en bygning tett opp til vollene på Akershus festning».
27
Det kom få protester. Bymuseets
klipparkiv har bare ett motinnlegg.
Kunsthistorikeren Stig Andersen advarte
16. april 1970 i Arbeiderbladet mot å rive
«Skansen – et kulturhistorisk dokument».
Han omtalte ikke rivningssaken isolert,
men trakk også inn planen om å
omdanne Kontraskjæret til en skråning.
Dette terrenginngrepet ble aldri like
påaktet, enda det var hovedsaken
for Riksantikvaren og begrunnelsen
for å rive Skansen, slik det fremgår
av avisreportasjene. Skansen fanget
naturlig nok oppmerksomheten som et
iøynefallende landemerke, og med tiden
fikk den også sin posthume anerkjennelse
som pionerverket i norsk funksjonalisme.
Kontraskjæret
«Ved å beholde høyden – og Skansen – vil
en … bevare en av de siste rester av naturlig terreng i Oslo by», skrev Andersen.
Han kunne gjerne ha tilføyd at Kontraskjæret med skrenten mot Pipervika i seg
selv var et ukrenkelig historisk minnesmerke og den naturgitte forutsetningen
for borgen og byen. Tapet av veggen mot
Vika ville gjøre byhistorien mindre leselig.
Fjellr yggen med skrenten mot
Pipervika var en forutsetning da Håkon
V anla Akershusborgen omkring 1300.
Christian IV utnyttet den i 1624 både
i vollanlegget rundt Christiania og i
festningens utenverker. Østenfor lå det
opprinnelige terrenget slakt skrånende
ned mot Bjørvika. Her ble snorrette gater
og rektangulære kvartaler stukket ut
etter grovplanering.3 I øvre del av byen
ville grunnleggeren stykke ut små tomter
hvor mindre bemidlede borgere kunne
28
bygge sine beskjedne boliger, mens rike
kjøpmenn skulle få store tomter nederst
ved havnen. Han viste omtanke for
borgere uten kapital til å bygge selv ved
å kreve at byggherrer som fikk en av «de
bedste og beleiligste Pladse» også skulle
overta og bebygge en tomt «oppe i Byen,
hvorudi Haandverksfolk for Leie kan have
deres Værelse».4 Kongens sosiale program
er fremdeles lesbart i selve byplanen,
som har de største kvartalene ytterst mot
havnefronten i Dronningens gate. Videre
vestover blir kvartalene mindre, og vest
for Kongens gate har de en tilnærmet
standard bredde. Disse vestre kvartalene
var lagt til rette for utstykking i relativt
smale «normaltomter» med bakre grense
i midtlinjen.
Før bybrannen i 1686 hadde Kontraskjæret tre kvartaler med tett bebyggelse
sør for Rådhusgaten, fra forlengelsen av
Øvre Slottsgate til Øvre Vollgate. I tillegg
lå en husrekke på vestsiden av Øvre Vollgate. Husene var for det meste i lafteverk
eller bindingsverk, for murtvangen ble
aldri håndhevet konsekvent, og slett ikke
i håndverkerstrøkene. All bebyggelse vest
for Akersgaten strøk med ved brannen i
1686. Den begynte etter et lynnedslag i
tårnet på Hellig Trefoldigheds kirke ved
Torvet og spredte seg raskt til den brannfarlige trebebyggelsen vestenfor. Kirken
var ikke verre skadet enn at den kunne
ha vært reparert, men de militære trumfet
igjennom at den skulle rives fordi den lå
i veien for festningens artilleri. Samtidig
fikk de innført byggeforbud på branntomtene sør for Rådhusgaten, på området
som senere ble kalt Kontraskjæret. Det ble
brukt til å utvide festningen og gi den et
friere skytefelt.
Utsnitt av Geelkercks kart over Christiania og Akershus 1648. Byen var da ferdig utbygget innenfor vollene, og på det senere Kontraskjæret lå fire kvartaler med bebyggelse som ikke ble gjenreist
etter brannen i 1686. Christiania Torv er forresten tegnet inn feil gatekryss, det ligger i neste
kryss vestenfor. Original i Stens Kartverk.
Dette kartet fra ca. 1720 viser Kontraskjæret uten bebyggelse, fordi området ble brukt til å utvide
festningen med en ytre voll, en contrescarpe med glacis. Glaciet er vist med grønn strek på kartet.
Østre del av vollen rundt byen er revet, og den nye Domkirken er oppført utenfor.
29
Utsnitt av Næsers kart over Christiania fra 1858. Christian IVs murer med den spisse Escarpe
de Nord mot nordvest er markert med kraftig strek. Nordenfor er Hornverket det eneste som
er i behold av utenverkene fra siste del av 1600-tallet. Utenfor dette vises den dekkede vei,
contrescarpen og glaciet med tynn strek. Glaciet strakte seg helt fram til den gamle Rådhusgaten.
Av cotene på kartet fremgår det at glaciet skrånet slakt ned mot det flate Kontraskjæret. Men der
Skansen ble oppført, stakk det opp en liten kolle som inngikk i byvollen fra 1600-tallet.
Contrescarpen
Etter at det var ryddet i ruinene, strakte
branntomten seg som en nesten vannrett
slette fra Hornverket til Rådhusgaten. På
denne esplanaden fikk festningen en tørr
vollgrav med en dekkvoll eller contrescarpe (derav navnet Kontraskjæret), og
utenfor denne et slakt skrånende glacis
som kunne bestrykes fra festningen. Etter
at festningen ble deaktivert i 1818, ble
store deler av utenverkene revet og lagt ut
til offentlig bebyggelse. Bare Hornverket
på nordsiden fikk ligge i fred. Lenge var
også glaciene på Kontraskjæret synlige i
30
terrenget, selv om jordvollene etter hvert
må ha sunket sammen og blitt mindre
tydelige. På Næsers kart fra 1858 er de
inntegnet med skarpe konturer, antagelig en idealisering av situasjonen. Men
på bilder fra 1870-årene synes de ikke
lenger, så terrenget må ha blitt planert i
mellomtiden. Kontraskjæret ble en åpen
plass for eksersis og provisorisk militær
bebyggelse. Mot Rådhusgaten var den
avgrenset med et høyt plankegjerde, som
på innsiden hadde åpne skur med pulttak
over.
Snitt av festningverk etter Diderot et d’Alembert: Encyclopédie, Paris 1751-1772. Art Militaire,
Fortification, Pl. IV. Graven, contrescarpen og glaciet på Kontraskjæret hadde omtrent samme
form.
1. Vollgang (Terre-plein, chemin de ronde)
med høyereliggende banquette for geværskyttere.
2. Brystvern (Parapet) med plongée du
parapet på murkronen
3. Mur (Escarpe)
4. Grav (Fossé)
5.Contrescarpe
6. Dekket vei (Chemin couvert) med
banquette for geværskyttere
7.Palisade
8. Glacis som kan bestrykes fra vollgangen
På motsatt side av Rådhusgaten ble
det reist nye hus på branntomtene,
og de fikk lenge ligge urørt. Mens en
omfattende byfornyelse fant sted i det
meste av Kvadraturen på 1800-tallet, ble
påfallende mange hus i én og to etasjer
liggende her – mange helt til etter siste
krig. Stillstanden skyldtes skrenten mot
Pipervika, som gjorde strøket til en bakevje
med dårlig kontakt til vekstområdene
i vest. Isolasjonen ble brutt i 1881 da
kommunen sprengte ut traseen til en
ny forbindelse vestover fra det gamle
Christiania. Den løp parallelt med den
gamle Rådhusgaten, jevnt skrånende fra
Akersgaten ned til dagens Rådhusplass.
Forstøtningsmurer av grovhugget granitt
ble oppført både mot Kontraskjæret og
den gamle Rådhusgaten, som ble liggende
som en hylle over den nye traseen. Slik
den nye trafikkåren lå som en dyp kløft
i en fremdeles nesten vannrett slette, var
naturterrenget som historisk forutsetning
for byen og festningen stadig fattbart.
Den nye Rådhusgaten ble i årene 193642 utvidet på sørsiden.5 Kontraskjæret ble
beskåret og måtte få ny forstøtningsmur,
uten at dette gjorde historien uleselig.
31
Foto: F. Holland, 1938/oslo museum
Utsnittet av Krums kart fra 1902 viser
Rådhusgatens nye skrånende gateløp fra 1881
ved siden av det gamle gateløpet fra 1624.
Kontraskjæret var etter planeringen av glaciset
en helt flat slette. Ved Christiania Torv lå
Johanneskirken fra 1878.
«Kontraskjærets ødeleggelse» har fotografen
Fritz Holland satt som tittel på dette fotografiet fra 1938, tatt midt under arbeidet med å
utvide nedre del av Rådhusgaten til dobbelt
bredde.
Kontraskjæret – til hvilket formål?
De militære evakuerte Kontraskjæret og
overlot det til den ekspanderende byen
i 1916. Man hadde ingen umiddelbare
planer for bruken, og derfor ble det
liggende åpent i seksti år til. Men
tomter for sirkus og tivoli, utstillinger
og bussparkering var stadig etterspurt,
så det var fortsatt liv på Kontraskjæret. I
mellomtiden – og også tidligere – manglet
det ikke ideer for permanent bruk av den
sentrale byggegrunnen. Før Universitetet
havnet ved Karl Johan, var det planer om
å bygge det her. Men forsvaret angret
frigivelsen og tok Kontraskjæret tilbake.
Ved forrige århundreskifte var det på tale
å legge Veterinærhøyskolen der.
Den mest storslagne ideen oppsto i
jobbetiden under første verdenskrig, da
den styrtrike skipsreder og verftseier
Christoffer Hannevig (1884-1950), kalt
«Excellensen», ville forære hjembyen en
opera. Han hadde kjøpt tomten ytterst
på Kontraskjæret for å oppføre et forretningsbygg. Så tilbød han i 1917 å oppføre
et operahus for egen regning på tomten,
dersom han fikk godkjent alternative
byggeplaner i Vika. Men kommunens
kvern malte for langsomt, og før planen
kunne realiseres var Hannevig konkurs
og innviklet i evigvarende rettssaker om
tilgodehavender i USA.6 Operatomten ble
i 1925 solgt på tvangsauksjon til Schous
bryggeri, som året etter solgte den videre
til kommunen med forbehold om leierett
til størsteparten. På denne tomten begynte bryggeriet året etter å bygge Skansen.7
I desember 1948 foreslo arkitektene
Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik å
gjenskape noe av det eldste Christiania
ved byens gamle torv. De ville fylle kløften gjennom Kontraskjæret og heller lede
trafikken vestfra i tunnel til den andre
siden av torvet. Prisen for å gjenopprette
32
Forslag fra arkitektene
Heiberg og Sandvik om å
bygge en «Gamleby» ved
Christiania Torv og et
tivoli på Kontraskjæret.
Arkitektene ville gjenskape
det opprinnelige terrenget
ved å fjerne Rådhusgatens
nye løp fra 1881 og føre
biltrafikken i tunnel under
Kontraskjæret og Torvet.
Men Skansen ville de rive.
Aftenposten 3. desember
1948.
kontakten mellom byen og festningen
var en gapende tunnelåpning i den
reparerte skrenten mot Rådhusplassen.
Hovedsaken var å gjenreise gamle christianiagårder som måtte vike for byfornyelsen i kvartalene syd for Christiania
Torv. Det foreløpig åpne Kontraskjæret
ville de bruke til Tivoli – og Skansen ville
de rive. Forslaget fikk en del motbør på
møtet i Oslo Arkitektforening. Arkitekt
Harald Klem fant både «gamla staden»
og et tivoli upassende ved Akershus. Men
også han ville rive Skansen og fjerne
muren mot Rådhusgaten. I stedet måtte
man få en park med gressplener, steinbed og stigninger som naturlig skulle
føre opp mot Akershus.8 Dette kan ha
vært første gang ideen om å omdanne
forterrenget til en skråning opp mot
festningsmurene ble lansert offentlig.
Harald Klem var kanskje opphavsmann
til ideen som fem år senere ble tatt opp
igjen av arkitekt Per Åke Friberg i konkurransen om Kontraskjæret.
Heibergs og Sandviks plan fikk ellers
bred støtte. Byplansjef Erik Rolfsen likte
tanken på en Gamleby, men tivoli ville
han ikke ha på Kontraskjæret. Han likte
bedre Klems plan om en skråning ned mot
Rådhusgaten.9 Men tivoliplanene appellerte til mange og ble stadig lansert på
nytt i årene som fulgte. Et tivoli var Riksantikvarens skrekkvisjon, som han stadig
måtte bekjempe. I Dagbladet advarte han
7. mai 1965: «Kontraskjæret er fredet
område! Vi hadde håpet at enhver tanke
om å lage Tivoli på Kontraskjæret var
oppgitt. Men uttalelser i Dagbladet og
andre av Oslo-avisene de siste dagene
tyder på at det nå skal blåses liv i den forlagte ideen. … Langt verre er det at Oslos
ordfører og endel andre folkevalgte går
inn for å lage markedsløyer rundt murene
på Akershus».
33
Arkitekt Gunnar Bjerkes plan for ny regjeringsbygning på Kontraskjæret med butikker i to etasjer
ut mot Rådhusplassen. Morgenbladet 28. januar 1953
Blant andre byggeplaner som med
ujevne mellomrom ble lansert, må nevnes arkitekt Gunnar Bjerkes forslag om å
legge den nye regjeringsbygningen her.
Det fikk store oppslag i Morgenbladet i
1953.10 Han ville oppføre en diger karré i
Myntgatekvartalet, koblet til en høy skiveblokk som sydvegg i et utvidet Christiania
Torv. Et sympatisk trekk ved planen var å
beholde Kontraskjæret som en slette og gi
Rådhusplassen en østvegg. Men veggen
skulle ha butikker i to etasjer og parkering
for 2-3000 biler bakenfor.
En makeskifteavtale mellom stat og
kommune i 1960 la premissene for Kontraskjærets fremtid. Kommunen fikk dette
og andre arealer rundt Akershus, mens
34
staten fikk tomter til Regjeringsbygning,
Vassdragsvesen og Riksarkiv (i Thereses
gate). «Forutsetningen for makeskiftet
er at arealet blir liggende ubebygget», sa
finansrådmann Storstein til Aftenposten
31. mars 1960. «Det er nettopp for å
trekke Akershus inn i bybildet, og da må
Kontraskjæret være uten bebyggelse, og
bli behandlet parkmessig». Makeskiftet
sikret at plassen ble liggende urørt i
ytterligere ti år. Under den lå rester av
festningens esplanade og tre kvartaler fra
Christian IVs by og ventet på arkeologer
til å grave frem ny kunnskap om byens
tidligste historie. Ellers i Kvadraturen
var slike kilder utslettet av 1800-årenes
byfornyelse.
Utslettelsen forberedes
Riksantikvaren la føringene for nedhøvling av Kontraskjæret i et brev til
byplansjefen 18. desember 1964. Ønsket
hadde hittil vært «et enkelt grønsvær som
kan stige jevnt opp fra Rådhusplassen
og Rådhusgaten til festningens murer».
Senere hadde han sett at det var mulig å
gjenreise Hornverkets glacier, som hadde
stått urørt til 1860. «Glacieren (sic) foran
Hornverket bestod av lange, gresskledde
jordskråninger opp fra nåværende Rådhusplass og fra Rådhusgaten». Her tok
Riksantikvaren feil, for glaciene skrånet
opp fra den opprinnelige Rådhusgatens
nivå, og ikke fra gaten som ble anlagt i
1881. Han skrev videre at man her hadde
«den siste og eneste anledning til å vise
hvorledes Akershus var befestet mot byen.
Glacierene (sic) vil ikke skjule noe av
murene. Terrenget vil komme til å skråne
opp mot dem, og man vil på dette nå
eneste mulige sted få et samlet billede av
1600- og 1700-tallets befestningskunst,
samtidig som man fikk et passe skrånende grønnsvær helt opp til murene».
Roar Hauglid prøvde å kombinere to
uforenlige ønsker. Han ville omskape det
opprinnelige terrenget til en skråning, og
på dette skråplanet gjenskape 1700-tallets utenverker – som hadde ligget på en
tilnærmet vannrett slette.
I et nytt brev 16. februar 1965 uttrykte
Riksantikvaren glede over at Kontraskjæret nå kunne utformes på festningshistorisk grunnlag. På Næsers kart fra 1858
hadde han omtrent ved Skansens tomt
funnet «en haug eller fjellrabbe ... et
naturlige landingspunkt for en eventuell
fotgjengerbro over Rådhusgatens nedre
del». Han ønsket «at terrenget får beholde
mest mulig av den karakter det må antas
å ha hatt for ca. 100 år siden». Desto
mer besynderlig er derfor fortsettelsen:
«Østenfor denne eventuelle bro bør Kontraskjærets terreng kunne falle naturlig
av med gresskledd skråning helt ned til
Rådhusgatens fortau». Terrengfall her var
hverken naturlig eller historisk.
Planen ble konkretisert av kontoret
for park- og idrettsanlegg og politisk
bekreftet høsten 1969: «Kontraskjæret
parklegges etter at terrenget er senket og
skrånet jevnt av fra omtrent foten av festningsmurene til Rådhusgatens nivå». Den
ble deretter bifalt av teknisk rådmann,
finansrådmann, finansutvalg og formannskap. Rådmannen mente at arbeidene
burde utføres allerede samme år, men at
parkplanen måtte vente til massene over
fjell, muren mot Rådhusgaten og Skansen
var fjernet. Dessuten måtte Schøyenbussene parkere et annet sted. Skansens
leieavtale ville utløpe 1. april og ikke bli
fornyet. Massene på Kontraskjæret, ca.
26 000 m3, ville bli dumpet i Bestumkilen
som fundament for ny Drammensvei.11
Rådmannens utredning av 6. september 1969 gir interessante momenter til
forhistorien. Det fremgår at han allerede
i 1962 ba plan- og anleggssjefen om å
utarbeide «en planløsning med skrått
terreng fra Rådhusgata/plassen opp mot
Akershusmuren eventuelt mot fjellformasjonen foran murene». Et enstemmig
Parkutvalg begrunnet dette 4. desember
1963: «Akershus vil derved komme sterkt
inn i bybildet med et grønt forterreng
gjennombrudt av gangforbindelser». Rådmannen var klar over at trærne på Skansen ville gå tapt. Men Akershus burde ikke
skjules bak store trær. «Hensikten ved å
35
Forslag til parkplan for
Kontraskjæret fra Park- og
idrettsvesenet 12. mai 1971
med antydning av glaciet
foran Hornverket. Kollen der
Skansen lå skulle bygges opp
igjen som landingsplass for en
gangbro til den gamle Rådhusgaten over det nye gateløpet
fra 1881.
senke terrenget er å markere at festningen
ligger på en høyde og å åpne utsikten til
festningen slik at denne kommer til sin
rett». Han understreket at planene var
utarbeidet i samråd med Riksantikvaren
og Akershus festning.
Som vedlegg fulgte plantegninger i to
alternativer. De var identiske, bortsett fra
at det ene viste en «jordvoll» i vinkel utenfor Hornverkets østre horn. Rådmannen
opplyste at «En slik gresskledd jordvold
har festningshistorisk interesse. ... De
gamle planer over Akershusområdet viser
også slike voller, men i noe større format.
Så vidt vi vet ble vollene aldri bygget». Der
tok rådmannen feil, men han viste til at
«Riksantikvaren legger vekt på å få bygget vollene». En revidert og mer realistisk
plan ble utarbeidet av kontoret for parkog idrettsanlegg i 1971. Den viste en mer
korrekt rekonstruksjon av kontreskarpen
36
og den tilhørende «dekkede vei», men
glaciene var tegnet med uhistorisk bratt
hellingsvinkel for å komme helskinnet
ned til den senkede Rådhusgaten. Ut
for Øvre Vollgate var det tegnet inn en
ny liten kolle som landingsplass for den
planlagte broen over Rådhusgaten.12
«Stort hull i Kontraskjæret»
Aftenpostens overskrift 13. juni 1970
fortalte at graving for en transformator
ved Hornverket var i gang allerede før
Skansen falt. Det ble lenge gravet uten
bekymring for at man for all fremtid
fjernet arkeologiske spor etter det eldste
Christiania, urørt siden 1686. Arkeologene i Gamlebyen forsto faren, organiserte et par nødgravninger og berget noen
fragmenter før massene ble kjørt bort.13
Samme høst begynte forvandlingen av
det flate Kontraskjæret til en grønn skrån-
Kontraskjæret etter
at Skansen er revet,
med utsprengt hull for
transformator.
Aftenposten 13. juni 1970.
ing. I september sto forstøtningsmuren
mot Rådhusgaten for fall etter at det
meste av massene bak den var fjernet.
«Da kan nysgjerrige Oslo-borgere få det
første inntrykk av hvordan ideen med et
skrånende Kontraskjær vil virke i praksis».14 Men opparbeidelsen av parken
tok tid, for Grunnlinjens trasé var stadig
omdiskutert, og Bisletbekken var ennå
ikke lagt i tunnel. «Langt frem til ny park»,
skrev Aftenposten 7. april 1972 som tekst
til bildet av et endevendt terreng.
Terrengarbeidene ble fullført i 1974,
foreløpig uten at det ble gjort forsøk på
å gjenskape noen festningshistoriske innslag, til Riksantikvarens ergrelse.15Men
Kontraskjæret skrånet som en jevn og pen
gressplen ned mot Rådhusgaten. Aftenposten leverte et fargebilde av det landlige Kontraskjæret uten den høye muren
som tidligere skjermet festningen, slik at
de gamle murene nå kunne beskues også
fra nord. Det var en optimistisk reportasje: «Kontraskjæret skal få sitt opprinnelige utseende igjen efter gamle kart i et
samarbeide mellom Riksantikvaren og
Kontoret for park- og idrettsanlegg. De
gamle vollene som tidligere beskyttet
Akershus festning fra denne siden skal
anlegges …».16
Avisen og folk flest kan unnskyldes for
ikke å ha skjønt det umulige i å gjenskape
de gamle vollene med opprinnelig utseende på et uhistorisk skråplan. Men det
er uforståelig at dette ikke gikk opp for
fagfolkene hos Riksantikvaren.
Denne beretningen om Skansens fall
og Kontraskjærets demolering avsluttes
midt i 1970-årene, etter at området var
omgjort til en park på skråplan. Det som
senere skjedde, var bare krusninger i den
grønne overflaten. Kontraskjæret ble
37
«Ny ramme om gamle Akershus» var Aftenpostens overskrift til reportasjen 19. juli 1974.
regulert til spesialområde for bevaring i
1980. I 1979-81 organiserte Riksantikvaren utgravninger på den sørøstre delen
som ikke var blitt utsjaktet ti år før. Mer av
1600 - tallets hus og gater kom for dagen,
sammen med spor etter kontreskarpen.
Med funnene som utgangspunkt fikk
riksantikvaren – som nå het TschudiMadsen – park- og idrettsvesenet med på
å lage en palisade som symbolsk markerte
kontreskarpen på denne strekningen.
Brolegning og husfundamenter ble
frilagt og supplert, men broen over den
nye Rådhusgaten ble det dessverre ikke
noe av. Den ville ha bidratt til å markere
det historiske nivået på Kontraskjæret.
Landskapsarkitektene ved park- og
idrettsvesenet forsto det selvmotsigende
ved rekonstruksjonen, men unnlot å
opponere: «Hensikten med planen er å
rekonstruere det gamle festningsverk,
Glaciet. Dette er riktig plassert i plan, men
høyden på Glaciet er foreslått lavere enn
det opprinnelige».17
38
Minneord
Riksantikvaren fikk oppfylt ønsket om å
«rense tempelet» for det frivole innslaget
Skansen. Wergelands ord ble hentet frem
for å legitimere renselsen:
«Men hvad jeg bygget for nær ei maatte
Stolt-Agershuus komme. Det var at spotte.»18
Velmenende antikvarer, byplanleggere og
landskapsarkitekter samarbeidet deretter
om å endevende den naturgitte topografien for å realisere et drømmebilde av
Akershus. Men dette bildet er et historisk
falsum:
«Sett fra byen, fra Rådhusplassen og fra
de gater som fører ned mot Akershus, vil
festningen igjen reise seg av grønnsværet.
Hornverket og Escarpe du Nords mektige
murstavn vil tre frem i bybildet, Citadellet
vil ruve over byen».19
Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver
ved Oslo Museum.
Ukjent fotograf, 1930-årene/oslo museum
«Ingen sirkus-sminke på Akershus’ ansikt», skrev Roar Hauglid i Aftenposten 7. oktober 1965.
Han ville rense templet for frivoliteter som tivoli, sirkus og Skansen.
Noter
1 Riksantikvarens korrespondansearkiv.
2 Norges Handels- og Sjøfartstidende 18.08.1970.
3 Ukjent for de fleste er ordet ’kvartal’ en særnorsk betegnelse for en bybebyggelse omgitt av
(oftest) fire gater. Ordet finnes ikke med denne
betydningen på dansk eller svensk. I nabospråkene heter kvartalet henholdsvis ’karré’ og
’kvarter’. Den moderne og uvante ortogonale
bystrukturen i Christiania og Christianssand
kan ha fått borgerne i begge byer til å snakke
om kvartaler. «Kvartalerne» var til langt opp i
nyere tid betegnelsen på Christian IVs sentrum,
til forskjell fra forstedenes mer uryddige struktur, før man nokså nylig begynte å snakke om
«Kvadraturen».
4 Kongens «Reguleringsbestemmelser» for Christiania ble fastsatt i brev til stattholder Jens Juel
fra Sem i Eiker 4. oktober 1624. De er gjengitt i
Norske Rigsregistranter V, 1874, s. 433.
5 Beretning om Oslo kommune for årene 19121947, Oslo 1952, s. 191, Gateopparbeidelser.
Rådhusgt. utvidet til søndre reg.linje fra
Rosenkrantz gt. til Akersgt 1936-42. Utgift kr.
432 851.
6 Qvamme, Børre: «Opera i Oslo». St. Hallvard
1959, s. 64.
7 Thingsrud, Leif: «Operaplaner i Vika». Tobias
1/1960.
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
Aftenposten 3. desember 1848.
Morgenbladet 4.12.1948.
Morgenbladet 19., 28. og 30. januar 1953.
Brev fra teknisk rådmann til Oslo formannskap
9. mars 1970.
Kontraskjæret - parkplan. Brev fra park- og
idrettsvesenet til teknisk rådmann 27.08.1971.
Vedlagt tegning 59-71, 12.05.71.
Aftenposten 04.08.1970: «Husrester funnet
ved gammel byvoll – Nu graver antikvarene
på Kontraskjæret». Aftenposten 10.04.1971:
«Historisk funn på Kontreskjæret». Schia, Erik:
«En kortvarig arkeologisk undersøkelse av
1600-talls bygrunn på kontraskjæret ». Byminner 1, 1971.
Norges Handels- og Sjøfartstidende 03.09.1970.
Brev fra RA til Kontoret for park- og idrettsanlegg 13.04.1974. «En har merket seg at ved den
parklegging som nå finner sted, blir terrenget
lagt ut flatt uten voller og det blir plantet trær.»
Aftenposten 19. juli 1974.
Brev fra park- og idrettsvesenet til teknisk rådmann 02.02.1982.
Wergelands kjente dikt ble ofte sitert av Hauglid
i forsvaret av Akershus, blant annet i Aftenposten 07.10.1965.
Roar Hauglid i Aftenposten 07.10.1965: «Ingen
sirkus-sminke på Akershus’ ansikt». Utheving
ved forfatteren.
39
Tilhørighet i et flytende bomiljø
Thomas Hylland Eriksen
Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo
Før ordet «drabantby» kom inn i norsk
språk, fantes begrepet «sovebyer» . På
femtitallet ble ordet gjerne brukt om
amerikanske forsteder med identiske
typehus, som regel bungalower, samtlige
med hageflekk, postkasse og carport. I
disse områdene fantes verken butikker
eller kollektivtrafikk. Innbyggerne kunne
strengt tatt ha bodd hvor som helst, men
de trengte et sted å sove, og sovebyene
befant seg i grei kjøreavstand til arbeidsplasser, butikker og diverse attraksjoner.
I likhet med begrepet soveby, har det
særnorske ordet drabantby noe odiøst
over seg. En drabant kan bety en satellitt.
Planeten befinner seg i sentrum, og rundt
den kretser noen mindre himmellegemer
som er totalt avhengige av planetens
gravitasjon for å eksistere. Noe krav på
selvstendig interesse har satellittene
sjelden; det er ikke et troverdig science
fiction-prosjekt å beskrive besøkende fra
en fremmed sivilisasjon som neglisjerer
jorden og slår seg ned på månen.
Drabantbyene er av nyere dato enn
sovebyene, og i Oslo er de forbundet med
40
bysentrum med t-bane og busser, av og til
lokaltog. De har sine egne kjøpesentere
og et varierende tilbud av fritidsaktiviteter. Noen befinner seg i nærheten av store
arbeidsplasser. De har med andre ord en
noe større grad av selvstendighet enn
begrepet drabantby skulle tilsi, men uansett har ikke «drabantby» noen positiv
klang på norsk. Blant folk som ikke bor i
disse forstedene, er ordet uløselig forbundet med asfaltjungler, grafitti på veggene
i gangtunnelene, ungdomskriminalitet,
dårlige levekår, trafikkstøy og fremmedgjørende høyblokker.
Både sovebyer og drabantbyer er
misforståtte. Sovebyene ble opprinnelig
kalt garden cities, og målet i de første
tiårene av det 20. århundre var å bygge
boligområder i nærheten av storbyenes
arbeidsplasser og servicetilbud, men i tilstrekkelig avstand til at beboerne kunne
slippe unna storbyens smog og stank.
Både Ullevål Hageby og Lille Tøyen Hageby ble bygget på 1920-tallet i tråd med
denne filosofien. Drabantbyutbyggingen
i Oslo fra 1950-tallet til rundt 1980 var
Foto: L. Ørnelund, 1959/Oslo Museum
Denne artikkelen handler ikke spesifikt om Veitvet i Groruddalen, men alle bildene vi har valgt å
illustrere den med er derfra. Pilene peker mot alle tilbud drabantbyen kan by på.
i utgangspunktet et svar på boligkrisen i
byen, der tusenvis levde i elendige boliger
i sentrum. Senere gjorde de nye boligene
i drabantbyene det mulig for innflyttere
med jobb i Oslo å etablere seg i byens
vanskelige boligmarked, og fra tidlig på
1980-tallet har mange innvandrere flyttet
fra leiligheter i indre øst til større og bedre
boliger på Furuset, Grorud og Stovner.
Drabantbyen er med andre ord ikke i seg
selv et sosialt problem, men ble bygget
som respons på et sosialt problem.
Ikke desto mindre har problemer
forbundet med tilhørighet vært på
41
dagsorden helt siden drabantbyene ble
bygget. De er kompromissløst urbane
og dermed unorske. Å bo i blokk er det
motsatte av å bo på en gård. De fleste
av drabantbyene har også vært preget
av konstant innflytting og utflytting.
Befolkningen er ikke homogen, uansett
hvilken betydning man legger i ordet.
De kommer fra hele Norge og i økende
grad fra andre land. I deler av Oslo øst
utgjør hvite et nesten like lite mindretall
som svarte på vestkanten. Noen er godt
etablerte og har bodd samme sted i over
tyve år, mens andre er nyinnflyttet. Det
er betydelig arbeidsløshet blant ungdom
og mange trygdede i Groruddalen. Nyankomne innvandrere strever med å finne
seg til rette, og det oppstår gnisninger
rundt sentrale institusjoner som skoler
og barnehager, hvor andelen barn med
begrensede norskkunnskaper stedvis er
høy. Noen steder har ungdomskriminalitet vært et tilbakevendende problem.
Bydelene har en del infrastruktur og tjenester, men de mangler for eksempel kino
og teater. Det er også skrint med kafeer
og restauranter. Ett sted ble jeg henvist til
Narvesen-kiosken på T-banestasjonen da
jeg ville sette meg ned med en kopp kaffe.
Et dårlig tegn, noterte jeg.
Ny forskning på stedstilhørighet
Fra 2010 til 2013 skal en tverrfaglig
forskergruppe studere tilhørighet i en
drabantby i Groruddalen. Vi kaller den
Løvlia. Det skyldes ikke at det er noen
hemmelighet hvor vi driver med forskningen – folk vil uansett oppdage det, blant
annet fordi det er ganske mange av oss
– men for å unngå et overdrevent fokus
på ett bestemt sted. Det vi finner ut om
42
Løvlia vil nemlig kunne gjelde også for
andre drabantbyer, og sammenligninger
med lignende boligområder i andre land
kan også være interessante.
Det sentrale spørsmålet gruppen
stiller er hva som skaper tilhørighet i et
lokalsamfunn som dette, og hvilke krefter
som motvirker tilhørighetsfølelse. Det er
hele 15 delprosjekter som sorterer under
overskriften «Inclusion and exclusion in
the suburb» og som på forskjellige måter
vil belyse faktorer som skaper fellesskapsfølelse, bygger broer og gi beboerne en opplevelse av eiendomsrett til
sitt nærmiljø – og faktorer som trekker i
andre retninger. Dette er ikke stedet for å
presentere samtlige delprosjekter, men de
er beskrevet kort i en prosjektbeskrivelse
som kan lastes ned fra www.culcom.uio.
no.
I stedet for å ramse opp samtlige delprosjekter, som spenner fra livshistorier
til sport, mat og medier, skal jeg bruke
denne anledningen til å reflektere litt
rundt drabantbyen ‘Løvlia’ og dens plass
i Oslo, og hva Løvlia kan fortelle både
om Oslo og om hva et lokalsamfunn er.
Dette er omtrent det jeg nylig sa om vårt
prosjekt til en gruppe kolleger i Tyskland,
som visste mye om byer, men lite om
Norge.
Norge er kjent som et egalitært
samfunn med relativt små forskjeller på
folk. Det er landet der selv statsministeren
spis-er matpakke til lunsj og hvor den
høflige tiltaleformen «De» nesten er gått
helt ut av bruk. Derfor blir mennesker
som besøker Oslo forbløffet over hvor
klassedelt denne byen er. Det første en
byforsker må vite om Oslo, er at den er
delt i to. Jeg bor selv en fem minutters
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Veitvet fra luften, 1959.
sykkeltur fra den skarpeste klassegrensen
i byen. Hadde jeg flyttet én kilometer
østover, ville min forventede levealder
statistisk ha sunket med tolv år, fra 80
til 68. Dette tilsvarer forskjellen mellom
Sverige og Marokko!
Forstadsbaner forbinder øst og vest
gjennom en åttearmet stjerne med
krysningspunkt i sentrum, like ved
Stortinget og den viktigste paradegaten,
som paradoksalt nok fremdeles er oppkalt
etter en svensk konge, over hundre år
etter at Norge ble en selvstendig stat. De
vestgående banene er til dels betydelig
eldre enn de østgående, som ble bygget
på 1960-tallet, parallelt med byggingen
av en rekke nye forsteder. Imidlertid er
det ikke så vanlig at folk flytter seg fra
øst til vest eller omvendt, hvis de ikke
skal på jobb eller skole. Jeg kjenner
mennesker som har bodd i Oslo vest
i hele sitt liv, og som aldri har vært i
Groruddalen, der to av t-banelinjene går,
og hvor en fjerdedel av byens befolkning
bor. Dalen, som kan skimtes når man
kjører fra flyplassen til sentrum, frister
en underlig anonym tilværelse i norsk
offentlighet. Selv om den ville ha vært
Norges fjerde største by, er den sjelden i
det nasjonale mediebildet, med unntak
43
Foto: L. Ørnelund, 1961/Oslo Museum
Deichmanske biblioteks filial på Veitvet, barneavdelingen.
av kriminaljournalistikken. Nylig var det
en omfattende nasjonal debatt om noen
strømledninger som skulle strekkes langs
Hardangerfjorden for å sikre Bergens
strømforsyning. Indignasjonen var stor
også hos mennesker som aldri hadde vært
i det uomtvistelig naturskjønne området,
hvor det for øvrig bor få mennesker
som ville ha blitt berørt av ledningene.
I Groruddalen finnes det ikke bare store
master som bringer strøm til boliger og
industri, men dalens over hundre tusen
innbyggere må også leve med tre større
motorveier, industri, lagerbygninger
og containere med tilhørende trafikk.
Hva det gjør med deres livskvalitet er
ikke noen sak for verken medier eller
politikere.
44
Våre forskningsspørsmål handler om
sted og lokal tilhørighetsfølelse. Vi har
med historikere som vil samle inn livshistorier, antropologer som blant annet vil
studere idrettens rolle, biblioteket som
knutepunkt, hjemmesfæren, forholdet
til naturen og ungdomsklubbene, forbruksforskere som studerer hvordan mat
sirkulerer og trekkes inn i ulike arenaer,
medieforskere som undersøker alt fra
lokalavisen Groruddalen til oppslag på
helsesentere og i supermarkeder, en pedagog som er opptatt av hvilke konsekvenser
skolemobilitet får for lokal integrasjon, og
religionsforskere som blant annet skal
vurdere hvilken rolle religiøs aktivitet
har for nettverksbygging. Vi samarbeider
med bydelsadministrasjonen, som selv har
igangsatt en rekke prosjekter for å styrke
lokal identitet og forankring i bydelen.
Hardt arbeid
Lokal tilhørighet oppstår ikke av seg selv
noe sted. Steder med en sterk identitet,
lokalpatriotisme og fellesskapsfølelse har
vanligvis en lang historie. Nyere steder,
eller steder med mye gjennomtrekk og
raske endringer, må utvikle sine egne
måter å skape fellesskap på. Ellers ender
de som mellomstasjoner i beboernes liv.
USA er et interessant eksempel i så måte,
og amerikanske småbyer blir ofte sett i
kontrast til europeiske byer av tilsvarende
størrelse. På grunn av sin lange historie
som innvandr ingsland har USA
måttet utvikle metoder for å integrere
nykommere raskt. Derfor kan innflyttere
oppnå tilhørighet i mange amerikanske
lokalsamfunn bare ved å flytte inn og
delta i stedets felles aktiviteter, som
loppemarkeder, barneidrett og aktiviteter
rundt kirken. Rase er riktignok stadig
et problem som gjør lokal integrasjon
vanskelig.
I Tyskland, blir det sagt, tar det derimot seks generasjoner før innflyttere blir
betraktet som lokale. Norske lokalsamfunn har historisk lignet mer på de tyske
enn på de amerikanske, men i og med
de raske endringene og innvandringen i
vår tid, presser nye metoder for å skape
integrasjon seg frem. Der vi har vårt
forskningsprosjekt, er de lokale myndighetene (bydelsadministrasjonen) svært
aktive og tar mange initiativer til å skape
og styrke arenaer som kan fungere som
uformelle møteplasser. Gangveier har fått
belysning, slik at særlig kvinner kan gå tur
trygt om kvelden. Biblioteket blir fylt med
delvis nytt innhold, og det arrangeres en
årlig festival med betydelig deltagelse fra
lokalbefolkningen.
Likevel er det hardt arbeid å skape en
felles identitet basert på sted på et sted
som Løvlia. En kontrast til et lokalsamfunn på omtrent samme størrelse, men
med en helt annen historie, viser noen av
utfordringene som må tas på alvor.
Et par hundre kilometer sør for Oslo
ligger småbyen Kragerø, kjent for sitt
yrende liv av tilreisende og hytteeiere
om sommeren. Innbyggertallet i Kragerø
er omtrent som på Løvlia, men der slutter
likheten.
Til tross for en viss inn- og utflytting er
befolkningen i Kragerø relativt stabil. Det
er ikke riktig å si at de fleste innbyggerne
kjenner hverandre, men svært mange
kjenner til hverandre. Når to fremmede
fra byen møtes og presenterer seg, kan
begge parter ofte plassere hverandre
sosialt og geografisk ut fra etternavnet. De som bor i byen kjenner til alle
lokalpolitikerne og er gjerne engasjert i
lokale stridsspørsmål, som kan ha å gjøre
med hyttebygging eller utbedringer av
infrastruktur. Mange kjenner hverandre
gjennom overlappende, multiplekse
nettverk; de kjenner hverandre på mer
enn én måte. For eksempel jobbet fedrene
deres sammen på den nå nedlagte hjørnestensbedriften, eller den enes mor driver
frisørsalong sammen med den andres
tante, eller ens fetter respektive kusine
ble konfirmert sammen. De har mange
parallelle erfaringer og kan mange av de
samme anekdotene om lokale personligheter og hendelser, selv om de aldri har
møtt hverandre. De deler mengder av
taus, lokal kunnskap om lærere på skol45
Foto: L. Ørnelund, 1959/Oslo Museum
Fra Adelstens forretning i Veitvet senter.
ene, butikkinnehavere og kioskdamer,
rådmenn og hva man gjør om vinteren
når snøen ikke legger seg.
Situasjonen på Løvlia er nesten motsatt. Der dominerer uniplekse, altså endimensjonale, relasjoner i det offentlige
rom. Rundt halvparten av de som sover
der, befinner seg i andre deler av Oslo fra
morgen til sen ettermiddag. Sannsynligvis er det langt mer enn halvparten av
dem som jobber i drabantbyen, som bor i
andre deler av Oslo. Det betyr at hvis du er
på hils med hun som jobber i klesbutikken
på senteret, vet du neppe mer om henne
46
enn at hun jobber i den butikken. Videre
er det nå full skolemobilitet i Oslo, noe
som betyr at foreldre ofte kan ta barna
ut av sin lokale skole og flytte dem til en
skole de foretrekker. Dermed forsvinner
mange av de sosiale båndene som gjerne
oppstår rundt en skole blant både barn og
foreldre, før de rekker å dannes. Religion
er selvfølgelig heller ikke en fellesnevner
i et lokalsamfunn der det snakkes over
femti språk.
Løvlia gir imidlertid muligheten av å
skape en type kosmopolitisk fellesskap
som er av et annet slag enn de tette
Foto: L. Ørnelund, 1959/Oslo Museum
Veitvet senter med butikker og tilbud av alle slag.
lokale tilhørighetene som finnes mange
steder i Norge. En forutsetning er at
det finnes meningsfylte felles arenaer
der inngangsbilletten er billig nok til at
mennesker med svært ulik bakgrunn har
anledning til å delta, og dessuten må
nyinnflyttede inkluderes i lokalsamfunnet
raskt og inkluderes i felles aktiviteter.
I motsatt fall danner det seg gjensidig
ekskluderende vi-og-de-mønstre som
ikke er forenlige med tilhørighet i et
lokalsamfunn.
Det kan godt hende at mange av dem
som tilbringer store deler av sine liv i
drabantbyer som Løvlia aldri vil få en
sterk nasjonal identitetsfølelse knyttet til
Norge. Dette kan det være kompliserte
årsaker til. Samtidig er det ikke utenkelig at mange av dem hele livet vil føle seg
knyttet til Løvlia, blant annet på grunn
av de mange tette, multiplekse båndene
de dannet til andre innbyggere mens de
bodde der.
Thomas Hylland Eriksen leder prosjektet
‘Inclusion and Exclusion in the Suburb’,
finansiert av Norges Forskningsråd
2010–2013.
47
Sølvguttene fra Oslo
som ble hele Norges kor
Olav Christensen og Tove Valmot
«Jeg mekker en tresekstiflip ut det gap-et!»
Fjortenåringen setter fart på skateboardet foran inngangen til Radioresepsjonen på Marienlyst. «Kom igjen,
det klarer du!» roper kameraten. Opp
bakken siger en jevn strøm av gutter i
hettegensere, saggebukser og kule joggesko. Noen slår seg ned på trappa og
fordyper seg i mobilen, andre henger
over sparkesyklene og prater ivrig. En
fotball går veggimellom. De yngste viser
hverandre hva de klarer med diaboloene: «Sjekk det trikset a’!»
Vegguret på NRK nærmer seg 17. Nå
ringer åpenbart en indre skoleklokke
hos guttene. De småprater seg mot
inngangen, og i en lang hale glir de
ned vindeltrappen til Radiohusets
kjellerstudio.
Det verneverdige funkisstudioet har
vært Sølvguttenes øvingslokale så lenge
de fleste kan huske. Det er altfor trangt
for 80 gutter, dirigent, piano, tavle og
hylle med et lass med noter. Og enda
trangere skal det bli når 25 voksne
48
sangere entrer rommet om halvannen
time. Luften er allerede stinn.
Guttene vipper på stolene, lener seg
over kameraten og spiller av de hotteste
ringetonene, med ipod-tech i ørene og
smågodt i munnen. Støynivået kaller på
hørselvern. Hvordan denne gjengen kan
gjennomføre 40 krevende julekonserter
hvert år, er ubegripelig. Er dette Sølvguttene?
Ti sekunder senere er samtlige i musikalsk givakt. Oppvarmingen er i gang.
Dirigent Fredrik Otterstad leder noen
raske skalaøvelser. Akustikken er knusktørr, men trøkket fra 80 guttestemmer er
likevel betydelig.
Så bryter levenet løs på nytt. Fredrik
deler ut noter, tar plass bak pianoet, løfter hånden, og underet skjer igjen. På et
øyeblikk forvandles den utflytende massen av guttekropper til et selvbevisst kor
som fyller rommet til randen med vellyd.
-- Sopraner, pass på … Fredrik justerer,
og alle gjør som han sier. – «Te aeternum
patrem». Fra begynnelsen.
Javisst, dette er Sølvguttene!
Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum
Fra åpningen av jubileumsutstillingen om Sølvguttene på Bymuseet 22. oktober 2010.
Høvdingen
I 2010 feiret Sølvguttene sitt 70-årsjubileum. Preget av alderen er koret ikke.
Rekrutteringen til Norges mest kjente
kor er utmerket, og etterspørselen etter
koret er større enn noensinne. Jubileet
markerer ikke noe vannskille i Sølvguttenes historie. Tradisjon og fornyelse har
alltid gått hånd i hånd i Sølvguttene. Det
kunne ha gått et vannskille da Sølvguttenes legendariske dirigent Torstein Grythe
trakk seg tilbake 85 år gammel i 2004 og
overlot sitt livsverk til en ny dirigent -Fredrik Otterstad. Slik ble det ikke.
Torstein Grythe var kjent for å få det
slik han ville. Hans ønske var at koret
skulle bli dirigert av en fra egne rekker.
Og Fredrik Otterstad er ekte sølvgutt,
oppvokst under Torstein Grythes regime.
Grythe var fornøyd: Fredrik kunne
videreføre hans verk, og han var i stand
til å fornye det.
Det som skiller 70-årsjubileet fra tidligere jubileer, er at Torstein Grythe ikke
står i spissen for å markere det. Mannen
som skapte Sølvguttene og ledet koret
gjennom 64 år døde i 2009.
Torstein Grythe var ikke som andre
kordirigenter. Han husket hver eneste
én av de 1500 sølvguttene han hadde
dirigert, hva de het, hvem de var og hvor
de kom fra. Guttene i koret har aldri kalt
ham noe annet enn Totto. Han var i alle
år dirigent, inspirator, kunstnerisk leder,
administrerende direktør, personalsjef,
informasjonskontor, redaktør, markeds49
avdeling, økonomisjef, materialforvalter,
lekeonkel, reservefar, leirsjef og stormester. Kort sagt pott og panne, bukta og
begge endene. Det eneste han ikke gjorde
i koret, var å synge i det. Sølvguttene var
hans livsverk, det han levde og åndet for.
Få osloborgere har gjort en større kulturinnsats enn Totto. Han skapte et kor
som med utspring i Oslo etablerte seg
som hele nasjonens kor. Fra korets tidligste tid opptrådte Sølvguttene i hovedstadens nærområder, som i Lillestrøm og
Drammen. I løpet av de 70 årene koret
har eksistert har de sunget i hundrevis av
kirker og konsertlokaler fra lengst nord
til lengst sør. Ingen har turnert mer enn
Sølvguttene. I boken Sølvguttene. Lyden av
et fellesskap forteller vi historien om koret,
både som historisk aktør og som «musikkskole» for gutter med sans for sang.
Unnfanget i krigens skygge
En gutt er på vei hjem alene gjennom
en mørklagt hovedstad. Han møter
ingen. Men han er forberedt. I lomma
har han en passerseddel utstedt av
nazimyndighetene: Einar Andersen, født
1927, hjemmehørende på Bekkelaget,
«gis herved tillatelse til inntil videre å
ferdes ute etter kl. 21, nemlig til kl 22.30».
I det okkuperte Norge er det forbudt
for barn og unge å være ute etter klokka
21.00. Men det er ikke forbudt å synge
i kor eller å være med på opptredener
eller konserter, såfremt de nødvendige
tillatelser er gitt.
Einar er guttesopran i Oslo Domkor,
der tenor Torstein Grythe på 21 år har
steget i gradene og blitt sekretær for dirigenten, domkantor Arild Sandvold. Einar
er også medlem av en ganske ny gruppe
50
som er sprunget ut av Domkoret. «Totto
var blitt bedt om å sørge for underholdningen på Domkorets julefest», forteller
Einar Andersen nå 70 år senere. Han
valgte ut en gruppe gutter som øvet inn
et repertoar som var noe annerledes enn
Domkorets sedvanlige religiøse repertoar. Populære amerikanske sanger!
«Ja, det var Kjempekvartetten! Vi kalte
oss det. Vi var tolv gutter og noen få voksne sangere», minnes Einar Andersen.
I boken Sølvguttene. De første årene1
forteller Totto at han satt som soldatfange på Madlamoen etter kapitulasjonen i 1940 da han begynte å fable om å
etablere et eget kor etter mønster av den
danske Statsradiofoniens Drengekor. Lett
repertoar, egnet for radio. Kjempekvartetten ble springbrettet. Forsommeren
1940 blir han sluppet fri, og om høsten
tar han kontakt med Leif Rustad i Norsk
Rikskringkasting. Kvartetten har sine
første øvelser i juni i sommerhuset familien Grythe har leid på Nordstrand, og
fortsetter senere i Tottos barndomshjem
i Holbergsgate 25 og i NRKs to studioer i
Klingenberggaten i Oslo.
Etter prøvesang for Kringkastingen og
en opptreden med « populære amerikanske sanger» for Valdreslaget der «fagningi
ville ingen enda taka, og dei laut gjeva
eit ekstranummer» -- honorert med 35
kroner -- var Kjempekvartetten klar
for direktesending i radio 1. desember
1940. De amerikanske sangene er lagt
til side til fordel for de mer patriotiske –
okkupanten tillot det, merkelig nok – før
konserten avsluttes med den napolitanske slageren «Funiculi Funicula». Den har
Sølvguttene hatt på repertoaret siden!
Foto: Øyvind Markussen/privat eie
Sølvguttene er et fellesskap preget av en maskulin stå-på kultur. Her lager guttene sitt eget show
mens de venter på annen del av gjenåpningskonserten i Oslo Domkirke mai 2009.
Kor i fórsilke
Kjempekvartetten får mange oppdrag.
Begravelser, brylluper. De deltar på festaftener. Men de vil ikke synge mer i radio.
«Det ble etter hvert klart at med (…) NSdominans i Kringkastingen kunne vi ikke
fortsette der», forteller Totto i Sølvguttene.
De første årene. «De fleste sangene våre
var med engelsk tekst, og det var ikke særlig populært hos tyskerne». Koret øver nå
bare hjemme hos Totto. I 1941 kommer
radioforbudet.
Totto leter etter andre muligheter.
Han lykkes hos Per Glad, som blant
annet arrangerer underholdning før
kinoforestillinger. Koret skal synge på
Grefsen kino, populært kalt «Svetter’n»,
hver dag i én uke. 500—700 kroner i
honorar, antyder Glad. Det er mye penger.
Nå manglet Kvartetten bare «et brukbart
kostyme og et fengende navn», forteller
Totto i memoarene. Før krigen hadde
Totto vært på konsert med det engelske
guttekoret Silver Songsters som hadde
drakter i blank silke. Det er knapphet også
på stoffer, men Totto er skredderutdannet
og klarer å finne noe grå, blank fórsilke og
får kjøpetillatelse fra Forsyningsdepartementet. Totto låner penger. De sølvskimrende skjortene med stolpe i blå fløyel
er en direkte kopi av draktene til «Silver
Songsters”. Og navnet på minikoret gir
seg nesten selv: Sølvguttene.
51
Det skal bli mange sene og lange sykkelturer hjem for Einar Andersen. Mandag og torsdag øver han med Sølvguttene,
tirsdag og fredag med Domkoret. I helgen
er det selvsagt Domkoret og konserter
med Sølvguttene. Han er med på flere
turneer, særlig til Østfold.
I motsetning til mange andre som
var unge under krigen, synes ikke Einar
Andersen at ungdomstiden ble tatt fra
ham. Livet var fylt av musikk for Sølvguttenes medlem nummer 1.
Sølv på markedet
Totto er knapt 22. Noen av tenorene og
bassene i Sølvguttene er eldre enn han
er. Men han har ambisjoner. Sølvguttenes repertoar blir raskt mye mer enn
amerikanske sanger: norsk folkemusikk,
skandinaviske sanger, klassiske perler,
Schubert, Mozart, Grieg. De synger a
cappella, og til akkompagnement av den
eneste kvinnelige sølvgutt noensinne,
pianist Astrid Egeberg. 27. september
1941 opptrer Sølvguttene i Østerdalslaget
for første gang i sine nye, sølvskimrende
bluser – med dirigent og akkompagnatør
i samme antrekk. Guttene var imidlertid
i kortbukser.
Sølvguttenes program inneholder også
instrumentale innslag. Totto spiller fiolin
og bratsj både med og uten sitt lille orkester Tangokvartetten, og Astrid Egeberg
fremfører «Trolltog». Bernt Anthonsen
på 13 spiller piano med votter!
Totto har sans for markedsføring.
Vakre guttesopraner vekker voldsom
oppsikt, og Totto kan skilte med selveste
gutten med sølvstrupen. Karakteristikken
hadde han snappet fra en forhåndsomtale
av en av Domkorets solister, Nils Christian
52
Sundem. Han var også med i Tottos lille
kor. Totto brukte sølvstrupen for det den
var verdt. Nils Christian ble Sølvguttenes
første trekkplaster og fikk publikum til å
gå av hengslene når han sang Mozarts
koloraturarie «Alleluia».
Fra begge sider av «ælva»
Totto trengte stadig nye sangere. Slik er
det med guttekor, og i løpet av ti år hadde
koret dessuten vokst kraftig. I 1950 var de
80 sangere. For Totto spilte det ingen rolle
hvor guttene kom fra så lenge de hadde
sangstemme. Sang hadde rike tradisjoner i arbeiderbevegelsen. Borgerskapets
gutter spilte nå helst klaver, mente Totto.
Han sørget for oppslag om prøvesang på
skoler over hele Oslo.
Elleveårige Roar Johansen fra Grünerløkka så oppslaget på Lilleborg skole en
dag i 1951. «Jeg ble regnet som klassens
sanger», forteller Roar, nå pensjonert
lektor, «men jeg hadde ingen musikalsk
bakgrunn. Faren min var industriarbeider. Jeg kunne ikke noter. Musikklæreren
oppfordret meg til å prøve, så jeg stilte
til prøvesang på Uranienborg skole der
Sølvguttene øvde på den tiden. Min far
trodde ikke jeg ville klare det, men jeg
fikk skriftlig svar fra Totto om at jeg var
tatt opp som aspirant. Hele familien syntes det var svært!»
To år senere hører 8-åringen Øyvind
Otterstad fra Carl Berners plass Sølvguttene på radio. «Der vil jeg gå!», forkynner
han for mor og far. Ingen i hans familie
var videre interessert i musikk, men
Øyvind fikk det som han ville.
I 1951 hadde ti år gamle Carl Høgset
fra Frogner blitt med to kamerater som
skulle prøvesynge. Han prøvesang, han
også, og var den eneste av de tre som ble
tatt opp, forteller han. Det ble starten på
Carls liv som sanger og dirigent. Han kom
fra en musikkglad familie. Carls far var
lege, men spilte gjerne fiolin til husbruk.
Tottos frykt for at sang ikke skulle være
fint nok for familiene fra vestkanten, viste
seg å være ubegrunnet. Guttene strømmet til fra den kanten også. «Jeg merket
godt klasseskillet da jeg begynte», sier
Roar Johansen. «Jeg syntes det bare var
vestkantgutter der, de snakket så pent og
var så velartikulerte. Men jeg ble aldri
mobbet. Tottos måte å lede koret på sørget for det».
De tre guttene ble kamerater. Bakgrunnen deres var aldri noe tema. «Vi var ofte
hjemme hos hverandre», forteller Carl
Høgset.
Dårlig økonomi skulle ikke hindre
noen i å være med i Sølvguttene. Derfor
skulle det ikke betales noen kontingent,
bestemte Totto. Tvert imot fikk alle guttene reisepenger av koret.
«Vi fikk 2 kroner hver i måneden”,
husker Roar Johansen. ”Totto sto med en
pose full av kronestykker og delte ut på
øvelsene».
I 1946 hadde Totto startet Sangskolen
for å lære opp aspiranter til Sølvguttene.
Rekrutteringen var upåklagelig. Totto
måtte en tid ha to parallelle klasser i
Sangskolen.
Etter krigen ble det imidlertid vanskelig å motivere guttene til samtidig å synge
i Domkoret, ifølge sølvguttveteran Bjørn
Andersen i Sølvguttene. De første årene.
Det var nok ikke like stas, for Domkorets
virksomhet var knyttet til gudtjenester og
kirkelige høytider. I 1947 ble Domkoret
oppløst.
Tottos to kor
30. juni 1945 hadde Sølvguttene sin første
radioutsendelse i et fritt Norge. De hadde
fortsatt et folkelig repertoar, men mer og
mer orienterte Totto seg og koret mot
kirkemusikk. Julekonsertene ble en fast
del av virksomheten. De var populære. Til
konserten i Trefoldighetskirken i desember 1945 ble det solgt 1802 billetter. Totto
morer seg over det i memoarene: «I dag er
maksimalt tillatt antall plasser 890 i den
kirken …» De holdt også andre kirkekonserter, sang messer og oratorier.
Tottos opprinnelige idé, å skape et kor
som først og fremst skulle synge i radioen,
etter mønster av det danske Radiofoniens Drengekor, ble realisert, men ikke av
Totto. Etter krigen startet NRK sitt eget
guttekor (og et jentekor, dirigert av Marie
Foss), etter initiativ fra den nye sjefen for
Barneavdelingen, Lauritz Johnson. Guttekoret kom imidlertid til å slite med rekrutteringen – gutter har det jo med å komme
i stemmeskiftet, så det var vanskelig å få
koret opp på et skikkelig nivå.
I 1951 ble dirigentstillingen utlyst.
Totto var en av 12 søkere, flere av dem
med betydelig kompetanse, og han fikk
jobben. Hans arbeid med Sølvguttene
var den direkte årsaken, går det frem av
innstillingen: «(Han) har drevet guttekoret Sølvguttene fram til å bli et av landets
beste guttekor». Det ble fremhevet at
Guttekoret trengte «en mann som – foruten de musikalske kvalifikasjoner – har
evnen til å vinne guttene, til å begeistre
dem, være deres venn og kamerat – om
nødvendig også i fritiden». Den beste
søkeren var Totto, som «i praksis har
vist at han har både de musikalske og de
personlige egenskapene som trenges».
53
Fra Programbladets forside
To årer flyter sammen til én i dagens sølvguttkor; Sølvguttene og NRKs Guttekor. Sølvguttene
sprang ut av koret i Oslo Domkirke, mens Guttekoret ble dannet som Kringkastingens
underholdningskor. Dette sammensatte opphav er bakgrunnen for det brede nedslag og det store
repertoar koret har.
Dessuten hadde Torstein Grythe allerede
etablert det som «med ett slag vil løse det
vanskelige problem med nyrekruttering»:
Sangskolen. Ærbødigst Lauritz Johnson.
Nå hadde Totto to kor, med ganske forskjellig repertoar og virkeområde. Guttekoret var et rent barnekor – et trestemmig
54
guttekor – som lett og underholdende
repertoar medvirket i barneprogrammene til onkel Lauritz (Johnson) og tante
Sonni (Holtedahl Larsen). Sammen med
dem ble Guttekoret barnetimestemmene
i radioens gullalder.
Guttene i radioen
«I guttemusikken kunne jeg ikke velge
instrument. Det kunne ha blitt tuba!
Sangstemmen var litt enklere å ta med
seg. Så jeg bestemte meg for NRKs guttekor».
Egentlig var det opplagt. Erik Østby,
født på Grønland i 1942, skjønte tidlig at
det var nyttig å kunne synge. Musikken
hadde han med hjemmefra, og han var
en racer på ukulele. «I fiskebutikken like
ved der vi bodde, laget de fiskekaker. Det
duftet herlig! Broren min og jeg stilte oss
opp i bakgården og sang «Den hellige
stad» tostemt – jeg sang annenstemmen,
den kom helt naturlig: «Jerusalem,
Jerusalem, luk op din port, vær glad!» Da
vanket det fiskekaker!» Erik prøvesang og
begynte i NRKs guttekor i 1951.
Terje Stensvold fra Bolteløkka
valgte guttemusikken. Men han ville
gjerne synge, også. Sølvguttenes
øvingstider kolliderte imidlertid med
øvingene til korpset, så da måtte det bli
NRKs guttekor. Hvis han våget. Terje
Stensvold, i dag ettertraktet Wagnersanger på verdens operascener, torde
nemlig ikke prøvesynge: «Først da en av
klassekameratene mine forkynte at han
skulle prøvesynge, torde jeg. Jeg visste at
jeg sang bedre enn han gjorde».
At guttekoret hadde et populært
repertoar myntet på barn, betydde ikke
at de kunne ta lett på øvelsene. «Totto
var nøye med at koret skulle ha kvalitet,
uansett sjanger. Vi skulle jobbe skikkelig»,
sier Erik. «Det første vi lærte, var pust»,
forteller Terje. «Jeg husker jeg lå i senga
og trente på å puste med magen. Ingen
tvil om at Totto har en god del av æren for
min karriere som operasanger. Den dype
pusten får deg ned. Når jeg blir nervøs
foran forestillinger, begynner den dype
pusten automatisk».
All øvingen skjerpet guttene: «Vi fikk
ofte tekst og noter rett før programmet
skulle på lufta. Vi tok det på hæl’n og sang
det inn», forteller Terje.
Guttekoret fikk også luftet seg «live».
De reiste land og strand rundt og sang
norske folkesanger, både med og uten
mannsstemmene fra Sølvguttene.
Da Alf Prøysen i sin mangfoldige
NRK-karriere begynte å arbeide først for
Lørdagsbarnetimen, og senere for Barnetimen for de minste, ble Guttekoret en
viktig samarbeidspartner.
To blir ett
Før han overtok NRKs guttekor, hadde
Totto av og til lånt ut sølvgutter til Guttekoret, som hadde alvorlige problemer
med rekrutteringen. Herrestemmene ble
også lånt ut ved enkelte anledninger. I
praksis foregikk en langsom sammensmeltning av korene. Ti–tolv av guttene
var medlemmer i både Sølvguttene og
NRKs guttekor. Erik Østby var – pussig
nok, sier han selv – annensopran i Guttekoret og ble førstesopran i Sølvguttene.
Carl Høgset, som startet i Sølvguttene,
var også etter hvert med i begge kor. Noen
gutter var ikke helt sikre på hvilket kor de
tilhørte.
Totto hadde lenge ønsket at Guttekoret skulle ha et bredere repertoar. Det
hendte ofte at de bidro i programmer
som ble produsert av andre avdelinger i
NRK. Burde ikke koret heller legges under
Musikkavdelingen? foreslo Totto. Det
ville ikke Lauritz Johnson.
55
Noe var likevel i gjære. På Sølvguttenes 15 års jubileumskonsert i 1955 var
sølvblusene borte. Nå hadde Sølvguttene
samme konsertantrekk som Guttekoret:
hvit skjorte, tverrstripet slips og norsk
flagg på brystet.
«Da Totto dro på Nordlands-turné med
Guttekoret og opplevde at de ikke fikk
solgt så mange billetter, forandret han
likegodt teksten på plakatene til «Sølvguttene». Da kom folk!» sier Erik Østby.
Ut over i 1960-årene fikk Totto bedre
respons hos Musikkavdelingens sjef
Kristian Lange. I 1967 ble korene slått
sammen under navnet «Sølvguttene,
NRKs guttekor»og lagt under Musikkavdelingen.
Det nye mediet
Sølvstrupene i matrosdress. De som synger julen inn klokka 17.00 på julaften. Har
det ikke alltid vært sånn? Sølvguttenes
aller første tv-konsert ble sendt julaften
1966. Det var også første gang de opptrådte offentlig i matrosdress. Da hadde
koret holdt det gående i mer enn 25 år,
i helt andre «outfits». Det bildet vi alle
sitter med av Sølvguttene, ble skapt av
fjernsynet.
Korets tv-æra begynte så tidlig som i
1961. Da overførte fjernsynet Mozarts
komiske opera Bastian og Bastienne, med
NRKs guttekor og guttekorsolister i tittelrollene. Guttekorets jubileum i 1962
ble tatt opp i Studio A. Tre år senere ble
Sølvguttenes 25års-jubileum markert
med tidligere sølvgutt Rolf Just Nilsen
som programleder.
Da Sølvguttene vant den prestisjetunge
førsteprisen for ungdomskor i den internasjonale korkonkurransen «Let the
56
people sing» i 1971, ble prisoverrekkelsen
behørig dekket av Dagsrevyen.
Året etter fikk Sølvguttene vise seg
frem for store deler av verden. Gutter i
matrosdrakter ble skjønnsomt gruppert
og sang, til playback, foran stavkirken
på Folkemuseet på Bygdøy og i vakker
natur ved Tyrifjorden. Barytonsolist Terje
Stensvold poserte på «Christian Radich»
med riggen full av sølvgutt-matroser. Et
tysk tv-selskap laget en serie med beste
Chöre der Welt, og Sølvguttene ble valgt ut
til å representere Skandinavia. Det var en
stor ære for Totto. Tv-serien ble distribuert til over hundre land, og ble også sendt
i Norge.
Underholdningsavdelingen var også
interessert i sølvgutter, og de var med
både i Erik Byes Lørdagskveld og Dan
Børge Akerøs helgeprogrammer på
1980-tallet. Tv ble også starten på Sølvguttenes lange karriere som «korekor»
for kjente artister. Selv om Morten Harket
fortsatt var ganske fersk som verdensstjerne i 1986, syntes alle det var tøft å
synge julesang med ham. Harket fortalte
at han hadde alltid ønsket å være sølvgutt, og stilte i matrosdress sammen med
koret.
Under OL på Lillehammer var Sølvguttene selvskrevne artister. Ringsaker kirke
var fullstendig sprengt da koret holdt sin
direktesendte OL-konsert. Sølvguttene
var gjester i OL-studio, og sang «La ilden
lyse» sammen med Sissel Kyrkjebø under
avslutningsseremonien.
Korveteran Erik Østby begynte i
fjernsynet i dets spede barndom tidlig
på 1960-tallet, og har produsert de fleste
av Sølvguttenes tv-konserter gjennom
40 år. I februar 1969 kunne tv-seerne
Foto: Espen Bratlie/privat eie
Sølvguttene har ikke bare et stort eget program, men har en jevn strøm av forespørsler om
medvirkning i andre musikalske prosjekter. Deltakelse i ulike tv-sammenhenger skaper en ekstra
motivasjon hos dagens sølvgutter. Her i opptak med TV2.
nyte Eriks herlige tv-film Alt vel om bord
med sølvgutter i maritime omgivelser,
på location på slippen: Gutta pusser båt,
nærmere bestemt Tottos skøyte «Harmonia», mens de synger sjømannssanger og
barnesanger. «Ja, vi maler og vi maler og
det blir så fint og flott …» I svart hvitt. For
opptakenes skyld malte guttene så ivrig
og i så tykke lag at Totto etterpå måtte få
skrapt båten helt ned igjen og malt den
på nytt.
Det blir ikke jul uten
Det er mer enn 40 år siden koret begynte
å synge inn julen på statskanalen. For
store deler av befolkningen fremstår
denne tradisjonen som et slags «alltid».
Tidspunktet for konserten er optimalt.
Det er fortsatt en stund til familiens
yngste får skrelle papiret av gavene i
haugen under juletreet. Duftene fra det
årvisse julemåltidet siver ut fra kjøkkenet
og blander seg med gode minner fra
tidligere julaftener. Intet tidsrom på
året er mer søkklastet med forventning
enn den drøye halvtimen Sølvguttenes
julekonsert varer på julaften. Slik er
konserten blitt selve portalen til julaften
for hundretusener av nordmenn.
57
Det er ikke tilfeldig at sølvgutter teller
tiden de har vært med i koret i antall juler.
Adventstid og jul er høysesong for sølvgutter. De kaller det bare julestria. Den
starter i midten av november og avrundes
i midten av januar, med mindre sølvguttene skal spille inn eller medvirke på en
ny juleplate. Da kan det bli jul i mai eller
september også.
Førti konserter i løpet av fem uker før
jul, samt en drøss med solistoppdrag.
Etterspørselen blir bare større og større.
Guttene skal tidlig opp, de går på skolen
og har kanskje både solistoppdrag og
dobbeltkonserter om kvelden. Det skjer
noe hver dag. Kirker og kulturhus over
hele østlandsområdet vil ha besøk av
Sølvguttene. Et par helgeturneer skal
også inn i programmet. Vestlandet,
Sørlandet, Nord-Norge, Göteborg. Av og
til blir det ganske enkelt for mye. Etter at
Fredrik Otterstad overtok som dirigent,
delte han koret inn i tre underkor, og
fordelte konsertene slik at en av gruppene
fikk hviletid mens de to andre stilte på
konsert. Det hjalp. Litt.
Men det nærmer seg utvilsomt en
grense for hva man kan kreve av gutter
i skolealderen, eller for den saks skyld
av de voksne sangerne som har en jobb
å passe.
Eller av dirigent Fredrik. Han kan jo
ikke dele seg i tre.
Forenede transportbyråer
Året rundt bringer foreldre aspiranter
og små korgutter til øvelsene to ganger i
uken. Fra Lørenskog, Langhus, Lambertseter, Lommedalen, fra hele Oslo-området
kommer de minste guttene med eskorte.
Foreldre setter ugjerne syv- og åtte58
åringene på tog, buss og trikk helt alene.
De eldre guttene har et konsertprogram
som krever mer av transporttjenester enn
foreldre flest kan klare, og de må lære seg
å finne frem til Trefoldighetskirken og
Rådhuset og hjem igjen på sen kveldstid.
Slik blir man selvstendig og kjent med
Stor-Oslos kollektivtransport.
I julesesongen tar det helt av – kirker,
konserthus, kulturhus, sykehjem her og
julebord der. Særlig foreldrene til guttene
i solistgruppen får bokstavelig talt kjørt
seg. I verste fall har guttene tre solistoppdrag på tre forskjellige steder på dagtid og
dobbeltkonsert om kvelden. Slike dager
er rene stafetter. Da nytter det ikke å reise
kollektivt. I Sølvguttene har det aldri vært
innkrevd kontingent, men foreldrene har
ytt sin skjerv i bensin. Og i tid – venting
hører med. Bonusen er mye vellyd og
et fascinerende innblikk i Sølvguttenes
intrikate desemberlogistikk.
70 år ung
Mens artister flest skranter med årene,
holder Sølvguttene seg uforskammet
godt med sine evigfriske gutteansikter.
Hemmeligheten er en kombinasjon av
rask utskiftning og seig tradisjon. For
selv om omløpshastigheten for guttesangere er høy, bytter noen matrosdress mot
korblazer og bærer arven fra Totto videre.
De voksne skaper kontinuitet, men det er
lojaliteten til tradisjonene som gjør at
publikum møter det samme koret tiår
etter tiår. Sølvguttenes sang i 2010 lyder
omtrent som i 1940, og de slitesterke
matrosdressene bidrar også til at koret
vil fremstå som seg selv når de feirer 100
år i 2040.
Foto: Øyvind Markussen
Sølvguttenes gratiskonsert i Oslo Rådhus lille julaften er en konsert med tradisjoner, og for mange
selve porten til julen. Her er koret avbildet 23. desember 2009.
59
Sølvguttene er en institusjon i norsk
kulturliv, unnfanget i krigsårenes
trengsel, utviklet og etablert innenfor
velferdsstatens rammer. Gjennom sine
første 70 år har Oslo-koret sunget i hver
krok av kongeriket og gitt av seg selv til
hele befolkningen. Hver jul overskrider
Sølvguttene kulturelle skillelinjer med
sitt repertoar av klassisk kirkemusikk og
folkelige julesanger.
Alle nordmenn kjenner Sølvguttene.
Koret har erobret en unik plass i folks
bevissthet, og det gjenspeiles i mediene.
Selv om det ikke alltid er Sølvguttene som
er frontfigurer, kaster de glans over sine
musikalske samarbeidspartnere. Hvorfor
skulle de ellers være så ettertraktede?
Olav Christensen og Tove Valmot er
forfattere av jubileumsboken Sølvguttene – lyden av et fellesskap som ble utgitt i
jubileumsåret 2010.
Noter
1 Torstein Grythe og Morten Wessel Krogstad:
Sølvguttene. De første årene 1940-1950. Eget
forlag, 2009.
60