1. No category

POSITIV
Nr. 3-2013 | Kr 39,–
Kjell Erik Øie:
Vi må
ha mer
kunnskap
Tausheten råder
Et løft må til
Hivmedisiner
og leverskader
Ny app for
hivpositive
1
Om skam
og aktivisme
INTERPRESS NORGE
AIDSKONFERANSEN I KUALA LUMPUR:
Lovende vaksine
positiv • NR. 3 – 2013
Foto: Bjørn Stuedal
RETURUKE
47
ET LIV MED HIV:
Mnter
THAT´S WHY
WE´ RE HERE.
Gilead Sciences Nordic Office. Hemvärnsgatan 9, SE-171 54 Solna SWEDEN. Phone +46 8 5057 1800. www.gilead.com
FWDNORD/2011/012
Gærlighetse
UTGIVER: HivNorge
Christian Krohgs g. 34
0186 Oslo
i n n h o l d
Ansvarlig
redaktør
Arne Walderhaug
4
Redaksjon/layout:
Arne Walderhaug
12
foto: ARNE WALDERHAUG
Trykk
Merkur Trykk A/S, Oslo
ISSN 0809-9391
l
Foto: Bjørn Stueda
Bidragsytere
Olav André Manum
Arne Walderhaug
Frank O. Pettersen
Ragnar Kværness
Kjell Erik Øie, i dag statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, var den første heltidsansatte i kampen
mot hiv og aids. Sammen med psykolog Ragnar
Kværness var han også den første som startet en
støttegruppe for hivpositive homser.
FORMIGIVING:
Concorde as
Monica Milthun og Anne Dorthe
Theilersgård har sammen jobbet
i mer enn en mannsalder på
Aksept. Men engasjementet for
hivsaken begynte lenge før det. Anne Dorthe var
med i den første aktivistgruppen på tidlig 80-tall,
mens Monicas inngang til saken handlet om
følelser rundt seksualitet.
SLØYFA
8
I hivepidemiens tidlige fase var Svein Erik Ekeid
en sentral person i myndighetenes arbeid for å
bekjempe epidemien. Mens det i dag nærmest
er apati som preger politikernes engasjement
mot hiv, var bildet for 25 år siden noe helt annet. HivNorge har hedret Ekeid med en velfortjent Plusspris spesial.
foto: LASSE HEGGEN
«Den
røde sløyfa er det
internasjonale symbol for
hiv/aids-problematikken.
Den symboliserer støtte til de som lever med
hiv/aids og folkene rundt
dem, et ønske om mer informasjon og opplæring
til mennesker som ennå
ikke er smittet, håpet om
å finne effektive behandlingsmetoder, kurer eller vaksine mot hiv/aids,
og medfølelse for de som
har mista venner eller familie pga. aids. Alle kan
gå med sløyfa. Den betyr ikke at du er homofil eller har sykdommen,
slik mange tror. Er det
noen som tilbyr deg en
slik sløyfe, bør du ta den
imot i respekt for aidsrammede!»
Cathrine (17)
i særoppgave om
hiv og aids
22
Etter årtusenskiftet har tallene for
nysmitte blant menn som har sex med
menn (msm) vist en jevn oppadgående
kurve. Hva kan gjøres for å få en endring
på disse tallene? I denne utgaven har
Positiv stilt spørsmålet til sentrale aktører
på feltet.
ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK
POSITIV
www.hivnorge.no
positiv • NR. 3 – 2013
3
foto: Bjørn Stuedal/helsedepartementet
4
PROFILEN
KJELL ERIK ØIE (53) – STATSSEKRETÆR
positiv • NR. 3 – 2013
Statssekretær og
tidligere hivaktivist
Da hivepidemien traff Norge med full styrke tidlig på 1980-tallet, var Kjell Erik Øie nestleder i
Det norske Forbundet av 1948, landets største interesseorganisasjon for homofile og lesbiske.
Av Olav André Manum
Han var også den første ansatte i Helseutvalget
for homofile. Øie karakteriserer denne perioden
av epidemien som en tid for irrasjonalitet og
redsel. Det handlet ikke bare om personlig redsel
for å bli smittet og for å dø, men også om en politisk redsel. Hva skjer med homofrigjøringen nå?
Hvilke grep er strategisk kloke for at den begynnende frigjøringen ikke skal spore av og ende i ny
usynlighet på grunn av at hiv og aids knyttes så
nært opp til homofile miljøer? Sykdommen ble
jo først kjent som «homopesten». Tross alt skulle
man både forebygge smitte og dødsfall og sørge
for at homofrigjøringen ikke stoppet opp i kampen mot dem som ønsket strammere tiltak mot
de utsatte gruppene.
Om den rent personlige redselen forteller
Øie blant annet: – Jeg var, sammen med psykolog Ragnar Kværness, med på å starte den første
støttegruppen for hivpositive homser midt på
1980-tallet. Etter en prosess full av hemmelighetskremmeri ble første møte holdt hjemme hos
meg på Grünerløkka i Oslo. Det var et sterkt og
godt møte, men etter at alle hadde gått hjem, lot
jeg kaffekoppene ligge lenge i kokhett vann og
kastet håndkleet på badet i søpla.
– Dette er ikke noe jeg er stolt av i dag, slår
statssekretæren fast. – Heldigvis tok det ikke lang
tid før vi hadde mer kunnskap og slik at denne
typen redsel slapp taket.
Rent politisk overvant Øie og kollegene
i homobevegelsen redselen ved å gjøre noen
strategiske valg. I ettertid har disse valgene vist
seg å være både kloke og fornuftige, og de holdt
homofrigjøringen på sporet mot synlighet og
like rettigheter for LHBT. Det viktigste var at de
ansvarlige homomiljøene gikk inn i et samarbeid
med helsemyndighetene. I denne prosessen ble
Øie kanskje den fremste talsmannen for homsene
på hiv- og aidsfronten.
– Forbundet var kjempesentrale i dette arbeidet, sier Øie, vi var med på å sette premissene
både for debatten og for samarbeidet med helsemyndighetene. Det var i felleskap at vi kom frem
til at epidemien måtte møtes med frivillighet og
samarbeid, ikke undertrykkelse og tvang. Det
tjente både oss og samfunnet som helhet.
– Vi fikk mange dramatiske situasjoner på
grunn av hiv og aids på åttitallet, sier Øie. – Homofile ble synlige på en måte samfunnet aldri
hadde sett før. Dette bidro til større åpenhet i
samfunnet. Ansvarligheten vi som gruppe møtte
epidemien med, økte også selvfølelsen og selvrespekten blant homser og lesber.
Øie er ikke i tvil om at dette bidro til å sette
fart i likestillingsarbeidet for homofile og lesbiske. Men i dag er han kanskje mest stolt av at
han også ga sitt bidrag til å beholde stoffbrukere
og afrikanere inne i varmen i det hivpolitiske
arbeidet.
– Vi sørget blant annet for at støttegruppene for hivpositive homser og støttegruppa for
hivpositive stoffbrukere kunne møtes. Dette ble
senere ett av utgangspunktene for dannelsen av
Pluss, som interesseorganisasjonen for hivpositive
ble hetende.
Som en av de fremste talspersonene i den
hivpolitiske debatten, ble Kjell-Erik Øie etter
hvert en av landets mest kjente homofile. Han
gikk av som leder i Forbundet på slutten av
åttitallet og fikk seg jobb i Oslo Helseråd, etter
hvert i Helsedirektoratet, og han jobbet også en
periode som leder av sprøytebussen i Oslo og
positiv • NR. 3 – 2013
sørget for rådgivning, hivtester og ikke minst
rene sprøyter til byens rusavhengige. Slike skadereduserende tiltak har vært med på å begrense
hivsmitten i nettopp denne gruppen.
At han gikk av som leder i Forbundet betød
imidlertid ikke at han ga opp det homopolitiske
arbeidet, tvert imot. Øie kastet seg inn i lobbyvirksomheten for å få vedtatt partnerskapsloven
som regulerte homofile samlivsformer. Det
viktigste signalet denne loven sender ut, sier han,
var at dette var den første loven som signaliserte
at homofilt samliv var noe positivt, noe samfunnet kunne oppmuntre til og nyte godt av. Den
bygget på helt andre holdninger enn loven som
beskyttet mot diskriminering og opphevelsen
av straffelovens paragraf 213 som inntil 1972
forbød sex mellom menn. Både opphevelsen av
forbudet mot sex mellom menn og antidiskrimineringsparagrafen var selvsagt viktige fremsteg,
men med partnerskapsloven fikk vi i Norge en
helt annen holdning til homofilt samliv enn det
vi tidligere hadde hatt, sier Øie. Partnerskapsloven ble innført i 1993.
En periode ble det brukt som argument til
fordel for partnerskapsloven at den også ville
være et bidrag til å begrense hivsmitten. Dette
argumentet ble snart forlatt, i hvert fall blant
dem som drev lobbyvirksomhet for loven: – Det
ble feil å snakke om at ekteskapslignende forhold
ville føre til at homsene kom til å ha mindre tilfeldig sex, sier Øie og ler, det ville være en negativ
begrunnelse for loven. Det viktigste var, og måtte
være, at en anerkjennelse av homofile parforhold
som noe positivt var snakk om menneskerettigheter, likeverd og likhet for loven, for eksempel i
form av pensjonsordninger og lignende.
5
Hiv positiv?
MEDICUS PLESNER apotek
• Fagpersonell med
spesialkompetanse
• Vi har taushetsplikt, og
lover diskresjon
• Legemidlene kan du hente
på apoteket eller få levert
kostnadsfritt hjem til deg i
nøytral forpakning
• Legemidlene leveres med
nøytrale budbilder, eller
hentes på nærmeste
postkontor
• Vi lagerfører alle dine
medisiner
• Du vil få fast kontaktperson,
spør etter Valeria
AVANTI- Web basert
selvhjelps-program
• AVANTI er bygd opp rundt
positiv psykologi og metakognitiv terapi
• Brukerne av programmet vil
være anonyme
• Programmet er ment som
et tillegg til behandling,
medisiner, annen hjelp og
støtte
Ønsker du å lese mer om
programmet eller registrere deg?
6
positiv • NR. 3 – 2013
Med sin bakgrunn i homobevegelsen hadde Øie lært seg mye og godt politisk
håndverk. Riktignok hadde han en slags gjesteopptreden i Høyre, han var blant annet med å starte partiets første homogruppe, men likevel var det til Arbeiderpartiet
han gikk til slutt.
– Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet i 92/93. Jeg følte meg veldig hjemme i
AUF-miljøet, sier han når han ser tilbake. I 1999 ble han spurt om at ville stå som
kandidat for Arbeiderpartiet til Oslo bystyre. Øie sa ja under forutsetning av at han
ble plassert langt nede på lista. Men selvsagt gikk homsene til aksjon og sørget for å
få kumulert ham inn i bystyret. Allerede året etter fikk han spørsmål fra Karita Bekkemellem om han ville bli hennes politiske rådgiver. Det var han til Arbeiderpartiet
tapte valget i 2001. Deretter ble det mer arbeid blant rusbrukere i Kirkens bymisjon
før han igjen gikk inn i politikken etter valgseieren i 2005, denne gangen som statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet.
Ved neste valg stilte Øie ultimatum til Arbeiderpartiet: Han ville bare stå på
listen til stortingsvalget i 2005 om han fikk sikker plass. – Slikt gjør man ikke i
Arbeiderpartiet, sier statssekretæren med et smil, og jeg havnet utenfor listen, uten
mulighet til å komme på Stortinget.
Øie syntes dette var et greit tidspunkt til å hoppe av politikken.
– Jeg ville tross alt ha et normalt liv, sier han i dag. Han fikk seg jobb i Plan
Norge under Helen Bjørnøy, men det normale livet varte ikke lenge. I juni 2011
fikk han tilbud om posisjonen som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet
og siden har han hatt sin jobb i Teatergata 9.
Det hivpolitiske arbeidet i departementet har han imidlertid overlatt til kollegaen i statssekretærstolene Nina Tangnæs Grønvold, men det betyr ikke at han har
mistet sitt gamle engasjement. Om hivsaken i dag sier han at den befinner seg i et
vakuum.
– Vi lever i et samfunn hvor hiv og aids får mindre oppmerksomhet, på godt og
vondt. Men i denne stillheten ligger det også en neglisjering av at hiv fremdeles er et
problem, både for dem som rammes på ulike måter og for samfunnet.
– Det trengs mer kunnskap om hiv ute i samfunnet, mener statssekretæren,
men det er også et paradoks at åpenhet skaper kunnskap, som skaper mer åpenhet
og dermed bedre liv for dem som lever med viruset. Så vi har en utfordring når det
gjelder å skape et samfunn hvor hivpositive våger å stå frem, men jo flere som gjør
det, jo lettere blir det.
– Men ingen kan pålegge hivpositive å velge å stå frem, avslutter Øie, det er et
valg den enkelte må ta selv.
4
Må man si fra?
På sosiale medier mener mange at det
er hivpositives moralske ansvar å være
åpen om diagnosen til sine sexpartnere. Har hivpositive et moralsk ansvar
å fortelle om sin hivstatus til velinformerte homser som uansett alltid
påstår de har sikrere sex?
Trond Jacob Markestad,
leder for Rådet for legeetikk,
Den norske legeforening
Tillit er grunnleggende i nære
mellommenneskelige relasjoner, slik
som mellom seksualpartnere. Da er
det også grunnleggende å informere
om alt som kan utsette den andre for fare.
Dersom seksuell aktivitet på noen måte kan
utsette den andre for smitte, mener jeg at
en hivpositiv person har en moralsk plikt til
å informere om sin hivstatus.
Rasmus Malmborg, underdirektør,
Landsforeningen for Hjerte og
Lungesyke Internasjonal
Kort sagt mener jeg at det er en
moralsk plikt til å si fra. Det er viktig
at den som er smittet sikrer seg at
den andre ikke blir smittet eller i
det minste er fullt medvitende om
risikoen for å bli smittet. Rent praktisk kan
dette gjøres ved at den hivpositive som er
på ARV-behandling gjør oppmerksom på at
vedkommende utelukkende vil praktisere
sikker sex og samtidig sikrer at dette blir
etterlevet.
Eli Gunhild By, forbundsleder i
Norsk Sykepleierforbund
Den som har en hivinfeksjon har et
ansvar for ikke å utsette andre for
smittefare (straffeloven), noe som vil
være enklere om den andre part er
informert om diagnosen. NSF mener
åpenhet er et godt prinsipp, og det
bør legges til rette for det. For å bekjempe
fordommer og hiv er det viktig at flest mulig
tester seg og får behandling.
Lars Semmerud, leder for
avdelingen for sosionomer,
Fellesorganisasjonen (FO)
Ansvaret hviler ikke på den hivpositive alene. Vi har alle plikt og ansvar
for å beskytte hverandre.
Statssekretær Kjell Erik Øie mener det trengs mer kunnskap om hiv.
positiv • NR. 3 – 2013
7
– Trengs mer trøkk
For 20 år siden var innsatsen i hiv- og aidsarbeidet fire ganger større enn den er i dag, til
tross for at det nå årlig diagnostiseres nesten tre ganger så mange. Kampanjer og store
oppslag preget mediebildet, mens det i dag ser ut til å være stillheten som råder.
Av Olav André Manum
a HivNorge markerte sine 25 år i mai, ble spesiallege Svein-Erik
Ekeid hedret med Pluss-prisen spesial for sitt helt avgjørende arbeid
da hivepidemien, og ikke minst hivpanikken, traff Norge med full kraft
på begynnelsen av 1980-tallet.
Ekeid var mannen Helsedirektoratet ansatte for at myndighetene
kunne begrense omfanget av hivepidemien så mye som mulig. Dette var
hans eneste arbeidsområde, og mye arbeid ble nedlagt i opplysningskampanjer av ulikt slag og tett samarbeid med berørte grupper. Han sto
klippefast på de marginaliserte gruppenes side da ropene om tvangstiltak,
straffelov og helt konkret marginalisering gjallet som verst i offentligheten. Han beveget seg verken i et ideologisk eller medisinsk vakuum og
visste blant annet at både folkeopplysning og styrking av livskvalitet og
selvfølelse kunne bidra til å begrense epidemier. Kampen mot tuberkulosen i Norge var et eksempel på nettopp dette.
D
skadereduserende tiltak til stoffbrukere, og han ønsket å samarbeide med
den mest marginaliserte gruppen av alle: de som allerede var smittet.
Prognosene som Helsedirektøren laget i forbindelse med den første
handlingsplanen mot hiv og aids fra 1986/87, fortalte om en skremmende utvikling med millioner av hivpositive i Norge innen år 2000. Det
er klart dette kan ha bidratt til å skape redsel og politikerne måtte vise
handlekraft i krisetider.
Etter hvert som det ble klart at hiv ikke var like smittsomt som først
antatt og at Norges befolkning slett ikke kom til å bli verken hivsmittet
eller dødsdømte, dalte også politikernes interesse for saken generelt. Dette
ga seg flere utslag mindre årvåkenhet for hivpositive og deres livssituasjon,
stadig redusere bevilgninger til hivsaken og det forebyggende arbeidet og
beslutninger tatt på grunnlag av gammel, utdatert kunnskap. Politikerne
tok seg ikke bryet med å holde seg oppdatert om saken.
Samarbeide
Der andre ville sende hivpositive til Jan Mayen, ville Ekeid samarbeide.
Han tok til orde for å samarbeide med homofile menn, sørget for å støtte
Avviklet
Dette førte blant annet til at en rekke psykososiale tiltak for hivpositive
etter hvert ble avviklet. Organisasjonene fikk mindre penger til å drive sitt
arbeid for hivpositives politiske og menneskelige rettigheter, og tidlig på
2000-tallet vedtok Stortinget en skjerpelse av paragraf 155 i
straffeloven, altså loven som krever straff for å smitte andre
med hiv eller utsette andre for slik smitte. Strafferammen
ble utvidet fra tre og et halvt års fengsel til seks års fengsel.
Begrunnelsen var at det å smitte andre med hiv nærmest
kunne regnes som et drapsforsøk. Dette til tross for at vi
helt siden 1996 hadde hatt medisiner som sørget for å gi de
fleste hivpositive et langt liv på linje med de fleste andre.
Samtidig fortsetter tallene på nysmitte å stige. Hvor
høye må disse tallene bli før politikerne igjen finner det
bryet verd å engasjere seg i hivsaken?
I dag mangler den politiske viljen til å gjøre noe
med situasjonen, både i forhold til å drive aktivt
hivforebyggende arbeid og i forhold til å bedre levekårene
for menneskene som lever med hiv.
Myndighetene brukte store midler på
opplysningskampanjer og andre tiltak
i hivepidemiens begynnelse. Her er to eksempler på postkort som
Helsedirektoratet produserte og distribuerte.
8
positiv • NR. 3 – 2013
Helsevesenet
Kunnskapsmangelen i befolkningen er stor og en viktig
medvirkende årsak til at hivpositive møtes med frykt,
fordommer og ofte diskriminering.
– Denne kunnskapsmangelen strekker seg imidlertid
langt inn i helsevesenet, sier konstituert generalsekretær i
HivNorge, Arne Walderhaug. – Vi har et helsevesen som
Lønnsvekst 1992-2012
Bevilgniger til hivfeltet 1992-2012
Antall hivdiagnoser 1992-2012
Ifølge tall fra Helsedirektoratet ble
det i 1992 bevilget 37,6 millioner
kroner til hiv- og aidstiltak, mens det
i 2012 ble fordelt drøye 13 millioner
til ulike tiltak (rød kurve).
I samme periode har lønnsveksten
vært på rundt 125 %, mens prisveksten har vært på nærmere 50 % (blå
kurve).
I 1992 ble det diagnostisert 105 nye
hivtilfeller, mens det i 2012 var 242
nye tilfeller, med en topp i 2008 på
299 (grønn kurve).
1992
1996
2000
”
2004
2008
2012
Risikoadferd tar ikke sommerferie ...
ser ut til å ha glemt at hiv kan ramme alle, og at
folk ikke alltid forteller sannheten om sin egen
status eller sine seksualvaner til partnerne sine.
Her i HivNorge opplever vi for eksempel ofte at
mennesker som har vært i risikosituasjoner blir
avvist når de ber om en hivtest hos sin lege, sier
han. – Legen eller sykepleieren anser det ikke
som nødvendig fordi pasienten ikke har hatt sex
med folk fra risikogruppene. Men hva kan de
egentlig vite om det, spør han.
Manglende kunnskap
– Vi opplever også til stadighet at våre medlemmer blir dårlig behandlet på tannlegekontorene
landet over, og vi ser at mangelen på kunnskap
i befolkningen gjør det veldig vanskelig for den
enkelte å komme ut som hivpositiv overfor
familie og venner. Alle disse forholdene bidrar
til å svekke hivpositives livskvalitet og viser en
manglende oppdatering av kunnskapen både i
helsevesenet og blant folk flest, fortsetter Walderhaug.
Arild Knutsen, lederen for Foreningen for
en human narkotikapolitikk, mener at hivforebygging blant stoffmisbrukerne her i landet
ikke blir tatt på alvor. Imidlertid legger han til
at det er et stort arbeid som rusler og går, – I
Oslo deles det ut 6 900 sterile sprøyter hver
dag. I Bergen i fjor ble det delt ut 630 000 rene
sprøyter, så det gjøres mye. Det er Knutsen klar
over. Arbeidet redder sannsynligvis mange liv i
løpet av et år.
Når han likevel er kritisk, så har det flere
årsaker: For det første er det hivforebyggende
arbeidet blant stoffbrukerne overlatt til kommunene. Skadereduserende tiltak er kontroversielt
og ikke alle kommunene tar det i bruk. Men det
verste er likevel at staten ikke legger noen som
helst føringer for at dette arbeidet skal gjøres.
Dermed overlates mye til tilfeldighetene.
Knutsen bruker Fredrikstad kommune som
eksempel. Der tok de to ukers sommerferie i det
skadereduserende og hivforebyggende arbeidet
på et tidspunkt da risikoatferden går på høygir.
– Risikoadferd tar ikke sommerferie, sier
Knutsen retorisk, men det ser de ut til å tro i
Fredrikstad. Dette er et eksempel på at staten
bør gå inn og ta styringen på dette området,
mener han.
Store beløp
Også Walderhaug mener at myndighetene har
positiv • NR. 3 – 2013
Mens det i 1992 ble bevilget
37 millioner kroner til hiv- og
aidstiltak, ble det 20 år senere (i
2012) brukt rundt 13 millioner
kroner til samme formål.
1992-bevilgnignen tilsvarer
nesten 55 millioner 2012-kroner.
I samme periode har det akkumulerte antall hivpositive økt fra
1 231 diagnoser til 5 139.
en altfor avslappet holdning til det hivforebyggende arbeidet.
– Det er stor forskjell på den innsatsen og
det arbeidet som ble gjort på 80- og tidlig 90tall og det som gjøres i dag, hevder han, til tross
for at det nå er flere departementer som skal
dele på ansvaret for dette arbeidet her til lands.
I begynnelsen av epidemien ble det bevilget
store beløp for å bekjempe hiv og sikre samarbeidet med utsatte og sårbare grupper. Midt på
nittitallet kom det imidlertid betydelige nedskjæringer i forbindelse med at økt kunnskap
om smitteveier og at tilgang på livreddende medisinsk behandling gjorde situasjonen mindre
prekær. – Holdningen så ut til å være at faren
var over og at vi hadde et nysmittenivå som
samfunnet kunne leve med. Det var ikke lenger
like nødvendig med hivforebygging, kunne det
se ut som. Men det er også i denne perioden,
etter nedskjæringene og at de nye medisinene
kom, at tallene for nysmitte for alvor begynte
fortsetter neste side ...
9
... fra forrige side
FOTO: LASSE HEGGEN
å stige her til lands. Myndighetene virker ikke
å ta dette på alvor. De må snarest komme på
banen i forhold til å gjøre hivtesten mer alminnelig og tilgjengelig for alle, sier han.
Fagansvarlig Camilla Hammergren ved Pro
Sentret i Oslo opplyser at bevilgningene til det
hivforebyggende arbeidet blant sexarbeiderne
i Oslo har holdt seg jevnt de siste årene. Hun
konstaterer imidlertid at det er lite dramatiske
tall for nysmitte blant sexarbeidere i Oslo. Pro
Sentret tilbyr både testing og rådgivning i oppsøkende virksomhet og «på huset». De seneste
årene har det vært en eller to nysmittede i året.
I 2008 registrerte de åtte tilfeller, men da var
også antall brukere av tjenestene på Pro Sentret
langt høyere enn vanlig.
Kondomer
Det hun imidlertid føler at hun kan slå fast, er
at sexarbeiderne er flinke til å ta vare på seg selv
og til å bruke kondom. Det vet hun fordi antall positive chlamydiaprøver i denne gruppen
antagelig er lavere enn i normalbefolkningen.
– Men så deler vi også ut flere hundre tusener
av kondomer hvert år, opplyser hun, også disse
er betalt av det offentlige.
Med hensyn til forebygging ser hun flere
utfordringer. Omreisende sexarbeidere tilbyr
sine tjenester gjennom annonser over internett
og mange oppholder seg her kun noen få dager. De reiser rundt i landet for å betjene kundene, og disse aktørene har i liten grad kontakt
med spesialiserte helsetjenester. Spørsmålet er
om det gjøres nok i forhold til den generelle
befolkningen, eller forbeholdes nå innsatsen
marginaliserte grupper? Det er naivt å tro at
det er tette seksuelle skott mellom ulike deler
av populasjonen i et land.
Politisk vilje
Walderhaug er av den oppfatning at myndighetene ser ut til å famle i blinde når det gjelder
hvilke tiltak som skal til for å få ned tallene på
nysmitte blant menn som har sex med menn,
tall som har fortsatt å stige til stadig nye høyder
de siste årene.
– Å gjøre kondomer allment tilgjengelig
ser ikke ut til å være nok, sier Walderhaug og
etterlyser større politisk vilje til å ta tak i problemene. Walderhaug ser heller ikke bort fra at
den kunne trenges en sentralt plassert person
med myndighet nok til å skape dette trykket,
slik Ekeid var i stand til.
Kanskje på tide med en ny Ekeid?
10
Under HivNorges jubileumsarrangement 28. mai ble tidligere spesiallege i Helsedirektoratet, Svein-Erik Ekeid, tildelt Plussprisen spesial. Fra venstre: Statssekretær Nina Tangnæs
Grønvold (Helse- og omsorgsdepartementet), prisvinner Svein-Erik Ekeid, fungerende
generalsekretær i HivNorge Arne Walderhaug og styreleder i HivNorge Moira Eknes.
Ekeid hedret
HivNorges jubileumsdag ble avsluttet med en fest på Stratos,
med fantastisk utsikt over Oslos
tak og gater. Blant overraskelsene
for kveldens gjester var utdelingen
av Plussprisen spesial, som gikk
til tidligere leder for det hiv- og
aidsforebyggende arbeidet i Norge,
daværende spesiallege Svein-Erik
Ekeid.
Festen hadde flere høydepunkt. Et av dem var
Else Michelets såre satire over holdninger til
omsorg. Statssekretær Nina Tangnæs Grønvold
fra Helse- og omsorgsdepartementet kastet
også glans over festen med sin tale. For mange
var likevel det største øyeblikket at tidligere
leder for det hiv og aidsforebyggende arbeidet i
Norge, daværende spesiallege Svein-Erik Ekeid,
ble tildelt Plussprisen spesial for sin innsats da
panikken og epidemien veltet inn over landet
på 1980-tallet. Uten ham i sjefsstolen er det
ikke godt å vite hvordan det hadde gått med
hivpositives og andre sårbare gruppers menneskerettigheter.
positiv • NR. 3 – 2013
– Ekeid var en bastion mot tvangsbruk.
Han forsto at samarbeid ikke bare var viktig,
men helt nødvendig, og valgte en linje som
bygde på gjensidighet, samarbeid og tillit til
helsemyndighetene. I dette arbeidet styrket han
de utsatte gruppenes rettigheter og satset på
å etablere strukturer som åpnet for et smidig
samarbeid, sa fungerende generalsekretær i
HivNorge, Arne Walderhaug, blant annet i
begrunnelsen for hvorfor Ekeid fikk denne
spesialprisen.
Arne Husdal, en av grunnleggerne til Pluss,
kalte ham dyretemmeren, brannslukkeren og
veiviseren. – Du må komme hjem, skrev Husdal i Pluss’ blad Immunforsvaret tidlig på nittitallet, for nå er vi tilbake der vi var da rabiate
synsere brukte sin faglige tyngde til å vekke
opp angsten hos folk samtidig som de delte ut
skyld og skam. Ekeid var på det tidspunktet i
WHO, i FN-systemet.
Ekeid turde stå opp mot politikerne. Ekeid
var uredd, kunnskapsrik, sjarmerende, begeistret og lot seg begeistre. Han tok strategisk riktige og viktige valg og satte fokus på de såkalte
risikogruppene. En velfortjent pris, uten tvil.
31. jan – 2. feb 2014
Velkommen til
selvhjelpsseminar
for hivpositive
HivNorge inviterer til en helg sammen med andre hivpositive, hvor
man deler erfaringer om det å leve med hiv. Målsettingen er gjennom
selvhjelpsarbeid å sette seg i bedre stand til å håndtere hverdagen.
Dette er en arbeidshelg om møtet med deg selv og omverdenen, og
hvor du bruker fellesskapet som arena og møteplass for å ta tilbake
plassen i ditt eget liv.
Seminaret blir ledet av Norsk Selvhjelpsforum.
For mer informasjon: www.hivnorge.no eller ring 21 31 45 80.
positiv • NR. 3 – 2013
11
Reportasje ved Olav André Manum (tekst) og Arne Walderhaug (foto)
12
positiv • NR. 3 – 2013
Om skam og aktivisme
Både for Monica Miltun og Anne Dorthe Theilersgaard er hiv nært forbundet med homofile
og det som i epidemiens begynnelse ble omtalt som homopesten. Theilersgaard var med i den
aller første aktivistgruppen som etter hvert ble Helseutvalget for homofile, hvor for eksempel
Calle Almedal og Georg Petersen var sentrale.
ET LIV MED HIV
Anne Dorthe forteller at hun var redd alle homsevennene
hennes skulle dø. – Det ble helt avgjørende for meg å
bidra både til kampen mot hiv og kampen for at homofrigjøringen skulle fortsette.
For Monica var det annerledes. Hun vokste opp med
en en åpen og utadvendt mor som jobbet i en stor frisørsalong. Mer enn halvparten av de ansatte var homofile
menn. Moren omtalte dem bare i positive vendinger. I
omgangskretsen var det et lesbisk par og et mannepar
som moren omtalte som kjærester, og de bodde en periode i samme hus. Monica var derfor over tyve før hun
skjønte at homoseksualitet var noe samfunnet ikke så
med blide øyne på.
– Min inngang til hivepidemien handlet om følelser
rundt seksualitet, sier hun. Gjennom oppdragelse og
kvinnebevegelsen på 60- og 70-tallet ble hun opptatt av
seksualitet som noe vakkert, som et uttrykk for hvem
vi er.
– Vi leter oss frem til oss selv, også gjennom kroppen,
sier hun. – Men med hiv og aids ble seksualiteten igjen
fullstendig tabubelagt, forteller hun. Det skremte henne.
Da en av kollegene hennes i forlagsbransjen, hvor
Miltun jobbet i ti år, fikk det han kalte «den store pesten»
var også det en vekker. Hun fulgte ham helt til han døde
bare to år senere.
MONICA MILTUN (63)
ANNE DORTHE
THEILERSGAARD (64)
OSLO
«Gjennom en manglende
vilje til handling risikerer vi
at vi får en hivepidemi blant
deler av befolkningen som
hittil er blitt spart for den ...»
– Hans kamp for verdighet og aksept var et lærestykke, sier hun.
Når man snakker med Miltun, oppdager man snart
at hun er religiøs, ikke nødvendigvis på en tradisjonell
kristen måte, men åndelig, i betydningen å ville forholde
seg til de store spørsmålene i livet. Hun er derfor også
opptatt av døden og synes det er viktig at vi klarer å snakke om noe vi alle har et forhold til, enten vi vil eller ikke.
– Det var en av grunnene til at jeg ønsket å jobbe i
Kirkens Bymisjon, forteller hun, det var en organisasjon
som har en himmel over seg.
Bymisjonen var et sted hun kunne jobbe uten å få
“pusteproblemer”, som hun kaller det selv, et sted med
rom for dans, gjensidig respekt og det spirituelle. Nå har
hun vært 17 år i Kirkens Bymisjon, hele tiden på Aksept,
senteret for mennesker som er berørt av hiv.
Kjeft fra lesbiske feminister
Veien til Aksept har vært annerledes for Anne Dorthe: Da
hiv traff Norge, ønsket hun ikke bare å delta i det forebyggende arbeidet, men i omsorgen for de som var rammet. Så hun jobbet i Helseutvalget for homofile, og som
lesbisk markerte hun en solidaritet med homofile menn
som ikke alle i homomiljøet mente homsene fortjente.
– Jeg fikk masse kjeft fra lesbiske feminister. Støtte
positiv • NR. 3 – 2013
13
Reportasje ved Olav André Manum (tekst) og Arne Walderhaug (foto)
I begynnelsen ble Aksept angrepet for å være et dødshus. Da dørene
åpnet til Strangervillaen, hadde medisinene kommet, og Aksept ble et
senter for å leve med hiv, et senter for å bearbeide utfordringene og
skammen som mange ganger fulgte med viruset.
til homsenes hivkamp var et stridsspørsmål den gangen, forteller Theilersgaard, men heldigvis forsto lesbene raskt at dette var en kamp vi var felles
om. Men jeg mistet faktisk noen venner på grunn av engasjementet mitt på
den tiden.
Bevise fordomsfrihet
Hun jobbet som frivillig i Pluss i en tid preget av paranoia, frykt for avsløring og taushetsplikt. Ville du inn i Pluss’ lokaler Sulpen, måtte du ringe
på og avgi passord som skiftet hver måned. I dette miljøet jobbet Anne
Dorthe som kjernekari. Kjernekariene som for å bevise sin fordomsfrihet
måtte drikke av de samme flaskene som hivpositive, kjernekariene som
jobbet for å forberede fester, men som ikke hadde adgang til Pluss’ innerste
gemakker. Frivillige som gikk på sykebesøk til dem som ikke hadde noen
andre til å besøke dem, altså hivpositive som ikke hadde våget å fortelle om
sin status, og kanskje ikke heller om sin seksuelle orientering i forhold til
familien. Frivillige som bidro til å løse konflikter mellom de ulike brukergruppene på Pluss, en gruppe som Pluss ikke kunne klare seg uten om den
skulle fungere som organisasjon. Som kjernekari så Theilersgaard også mange av sine venner og bekjente dø. Enkelte ble begravd uten at ordene hiv
og aids, ble nevnt, og noen ganger fikk ikke andre fra Pluss lov til å komme
i begravelsene. Årsrapportene fra Pluss i denne tiden er fulle av dødstall.
Medlemmer som har gått bort. Det preget en liten organisasjon sterkt at 26
medlemmer døde, for eksempel i 1994, når det totale medlemstallet var på
431. Og andre som tilhørte miljøet, men som ikke var medlemmer, døde
14
også. Døden var allestedsnærværende i Pluss på denne tiden.
– Det var forferdelig krevende og slitsomt, medgir Anne Dorthe, men
det var ikke noen grunn til å gi opp.
Tvert imot opplevde Theilersgaard det som en spore til å fortsette.
Det var bruk for den solidariteten hun representerte. Hun var også innom
Pluss/LMA en kort periode, men i en tid preget av indre strid, konflikter
og nesten oppløsning av organisasjonen. Det var en svært slitsom tid, minnes hun. Da ble Aksept et sted å være, et sted som hadde bruk for de kvalifikasjonene hun hadde opparbeidet seg gjennom sin solidariske innsats.
Hun skaffet seg også en rekke opplevelser gjennom å jobbe på ProSenteret,
Oslo kommunes senter for sexarbeidere, mens hun jobbet som frivillig i
Pluss og en tid etter hun var engasjert der.
– Jentene på Pro Senteret lærte meg litt av hvert om respekt og mangfold, slår Theilersgaard fast.
Eplehave og sjel
Etter en tid som arbeidsledig og litt nøling fra Aksepts side, forsto institusjonen at den hadde bruk for Anne Dorthes engasjement og kunnskap. Det
var her hun skaffet seg et fagbrev som hjelpepleier. I dag har hun tittel som
miljøarbeider. Da hun begynte i Aksept hadde de allerede tatt i bruk den
store Strangervillaen på østkanten i Oslo, et hus med sjel og eplehage, slik
som Monica Miltun beskriver den. Strangervillaen har fått navn etter den
legendariske ordføreren Rolf Stranger, som representerte Høyre, men som
likevel valgte å bo på østkanten
positiv • NR. 3 – 2013
ET LIV MED HIV
Aksept startet opp i en villa i Geitemyrsveien. Da jeg kom inn i 1996
var det i gjennomsnitt to av dem vi kjente som døde hver måned. Vi ønsket oss et stort, romslig hus med eplehave og sjel, sier hun. Hvor fantes
det er slikt hus i Oslo? Det så ikke ut som om noen kunne hjelpe oss, men
jungeltelegrafen jobbet og fant Strangervillaen.
Monica Miltun tok over som leder for Aksept etter Helge Fisknes, som
hadde grunnlagt Aksept til tross for store protester blant annet fra engasjerte homofile. Mange hadde et rasende og såret forhold til alt som hadde
med kirke å gjøre,
“med god grunn,”
Skyggesidene i det å
sier Monica. Flere
skulle leve med hiv
fryktet at enkelte
ikketroende skulle
blir synliggjort nå som hiv
bli tvunget til livsikke lenger er en dødsdom
synskompromisser
for å få den pleien
de trengte i den siste tiden de levde. Men Aksept skulle ikke bare være et
hus for å pleie dem som lå for døden, det skulle også være et senter for
omsorg og psykososial støtte.
I 1997 sa kommunen ja til å bevilge penger til et hus hvor Aksept
kunne stå for et utvidet tilbud: I tillegg til kontaktsenteret skulle det være
ti enerom for hivpositive. Etter to år med ombygging av det 100 år gamle
Stranger-huset kunne Aksept åpne dørene i 1999.
– Da vi begynte å ominnrede bygget, hadde vi ikke sett de dramatiske
”
virkningene av medisinene som kom i 1996, minnes Miltun. – Det gjorde
vi i 1999. Det hendte det kom inn folk gjennom dørene her som jeg ikke
kjente igjen. En av dem hadde vært så dårlig at han ikke en gang kunne
sitte på stol, han maktet bare å sitte på en masse puter på gulvet. Nå trådte
han over terskelen her som en frisk, flott mann.
Bivirkninger
Det kunne se ut som om behovet for et sted som Aksept hadde falt bort,
men virkeligheten innhentet snart de feilaktige forestillingene, for folk
sluttet ikke å dø. Enkelte døde fremdeles av aids, de døde fordi kroppen var
utslitt og de døde av bivirkninger av mange års medisinbruk og de døde av
sykdommer knyttet til hiv.
– Vi fikk helt nye problemstillinger rundt hiv og helse, sier Miltun, og
dessuten så var det jo slik at hivpositive nå skulle leve med de utfordringene
en positiv hivstatus ga dem. Leve med dem resten av livet, understreker
hun.
Skyggesidene i det å skulle leve et liv med hiv, ble synliggjort nå som
hiv ikke lenger var en dødsdom. Aksept kunne hjelpe brukerne å bearbeide
disse skyggesidene og kanskje også komme videre fra dem.
En av de store skyggesidene fra hiv er skammen, følelsen av at den
«borgerlige» moralen har fått rett, følelsen av å ha blitt satt utenfor det
gode, sosiale fellesskapet, følelsen, slik mange hivpositive uttrykker det, av
å dø en sosial død. Mange hadde regnet med å dø tidlig og innrettet hele livet sitt på det. Mange hadde gitt opp noensinne å få en kjæreste. Nå skulle
positiv • NR. 3 – 2013
15
Reportasje ved Olav André Manum (tekst) og Arne Walderhaug (foto)
Aksept ønsket seg et stort hus med eplehave og sjel. Medarbeiderne
fant det i Strangervillaen på østkanten i Oslo. «Eplehaven» er stor nok
til rekreasjon og avslapning og store arrangementer som den årlige og
svært godt besøkte sommerkonserten hver sommer.
de leve et helt liv uten noen å elske. Mange fryktet sin egen seksualitet og
lyst, ikke minst på grunn av straffelovens bestemmelser rundt hiv. Nå måtte
de leve med lengselen og lysten i kompaniskap med straffeloven. De psykososiale utfordringene ved å leve med hiv var og er store, og smerten over å
leve med disse utfordringene kan være store og svært vanskelige å håndtere.
Skyggesidene
Etter hvert overlot Monica Miltun lederansvaret på Aksept til andre for å
konsentrere seg om å hjelpe folk til å bearbeide disse skyggesidene. Det er
kanskje aller mest på dette området hun føler hun har en plass og en jobb
å gjøre. Hun snakker sterkt og engasjert om skammens ødeleggende virkning og om hvordan skammen kan isolere oss og gjøre at vi mister mot og
tillit i møte med andre. Hvordan skammen kutter kontakten med det hun
mener å finne i alle mennesker: livsglede og et sted inni oss som husker at
vi er stolte, modige og vakre. Hun har selv opplevd skam, da hun i en periode i ungdommen var med i Kristelig skolelag. – De skambela alt det jeg
mente var uttrykk for livsglede, sier hun og nevner blant annet gleden over
å danse.
Monica ønsket seg et arbeidssted med en himmel over og hun definerer
troen på Gud som troen på det hun ikke har ord for. Men hun tror overhodet ikke på en gjerrig og smålig Gud, hun tror ikke på en Gud som forbyr
og fordømmer det som er uttrykk for menneskenes egenverd og livsglede,
og her finner vi også gleden over dans, kropp og seksualitet.
– Alt som smalner inn livet mitt, det er av fanden, sier Monica, alt som
16
utvider det, gir meg nye opplevelser, gjør meg glad, det er av Gud!
Hiv, mener hun, har fått en betydning som bekrefter skammen knyttet
til homoseksualitet, feilsteg, moralsk snubling, utroskap, moralen som sier,
ja, nå kan du angre, men hadde du hørt på oss i utgangspunktet, så hadde
det ikke gått så galt med deg som det gjorde.
– Hiv vrir kniven rundt i disse sårene og gjør det ekstra vanskelig, sier
Monica som en slags begrunnelse for hvorfor hun vil jobbe på Aksept. Hun
vil nemlig bekjempe denne skammen, bidra til at folkene som bruker stedet
skal – i det minste i glimt – få igjen opplevelsen av at de er sterke, modige
og stolte.
Snakke åpent om skam
Det vi jobber med her på Aksept, som et slags svar til hiv, er at vi skal snakke åpent om skamområdene våre. Vi skal ikke skamme oss fordi vi lever og
har levd som mennesker!
I denne sammenhengen refererer hun til et dikt av Thomas Tranströmer, nobelprisvinner i 2011, som hun ofte bruker som en slags terapeutisk
tekst. I «Romanske Buer» sier Tranströmer blant annet: ”Ikke skam deg for
at du er menneske, vær stolt!”
– På en måte kan du si at jeg blir veldig optimistisk av å jobbe her, fordi
jeg opplever til stadighet at folk som bruker oss faktisk finner tilbake til en
del, i hvert fall, av det å være stolt modig og vakker. Det som ikke knekker
deg gjør deg sterk, heter det, og det ser vi ofte her på Aksept.
Anne Dorthe har ingen problemer med å slutte seg til Monicas beskri-
positiv • NR. 3 – 2013
ET LIV MED HIV
velse av skammen og hva skammens herjinger gjør med hivpositive. Det
skaper skillelinjer mellom “dem” og “oss”, de som er utenfor og vi som er
innenfor. Men Theilersgaards vei til Aksept har vært aktivistens, og hun har
beholdt aktivistens tankegang og evne til å stille krav til politikerne. Hun
er for eksempel bekymret over at myndighetene er så lite innstilt på å drive
informasjonsvirksomhet til fordel for den generelle befolkningen.
– Gjennom en slik manglende vilje til handling risikerer vi at vi får en
hivepidemi blant deler av befolkningen som hittil er blitt spart for den, sier
hun.
Theilersgaard politiserer også skammen. Så lenge det finnes en straffebestemmelse som stigmatiserer hivpositive og langt på vei i praksis forhindrer dem i å ha et livsbejaende og livsbekreftende seksualliv, vil skammen
leve.
– Denne paragrafen stigmatiserer en hel gruppe mennesker, slår hun
fast. Den må bort!
– Hivpositive selv må komme mer på banen, vi må lytte mer til dem
og deres behov, slår hun fast.
Engasjement
Anne Dorthe er heller ikke redd for å tenke nytt og mane til større samhold. Hun ser det er mange organisasjoner og lite penger, så hun maner til
samarbeid: – Hva om Strangervillaen – altså huset der Aksept holder til –
kunne bli et samlingssted for alle hivpositive og deres organisasjoner, spør
hun. – Det er viktig at vi holder sammen og jobber sammen mot et felles
mål. Det er viktig at vi komplementerer hverandre – vi bør alle gjøre det vi
er gode på, sier Theilersgaard.
Hun beskriver sitt engasjement for hivsaken som en god skole. Hun
hevder selv at hun kom fra et beskyttet, «pent» miljø og ikke hadde vært
utsatt for livets mangfold og nødvendigheten og gledene ved dette mangfoldet før hun begynte å vanke i homomiljøet. Tiden i Pluss, i ProSenteret
og i Aksept har lært henne noe om livets mangesidighet og hun har lært
å våge å snakke om vanskelige temaer, ikke bare i jobbsammenheng, men
også som privatperson.
– De jeg kanskje har lært aller mest av, er nok brukerne, sier hun i dag.
Anne Dorthe Theilersgaard har viet sitt liv til kampen for hivpositive,
deres rettigheter og livskvalitet, kanskje mer enn kampen for å forebygge
hiv. Hun har gått på sykebesøk når ingen andre har gjort det, trøstet venner når venner har dødd, deltatt i begravelser, informert om hiv i en rekke
sammenhenger, drukket av samme flaske som hivpositive for å redusere fordommer, spist ved samme bord, alt for å inkludere, skape et åpnere, bedre
samfunn. Som hun sier det: – Vi må slutte å skape skillelinjer. Mennesker
som er syke skal få hjelp, men også de som er «annerledes» skal være med,
skal inkluderes. Vi må slutte å lage samfunn av inneværende og utstøtte, vi
skal ikke ha samfunn som består av “dem” og “oss”. Vi må bekjempe skammen. I så måte har både Theilersgaard og Miltun levd som de har lært.
positiv • NR. 3 – 2013
17
BILDET
USAs president Barrack Obama i samtale med biskop Desmond Tutu da presidenten ble vist rundt på Desmond Tutu HIV Foundation Youth Centre i Cape
Town i Sør-Afrika under Obamas afrikatur i juni/juli i år.
FOTO: AFP PHOTO/Saul LOEB/SCANPIX-NTB
18
positiv • NR. 3 – 2013
positiv • NR. 3 – 2013
19
I Kuala Lumpur: Arne Walderhaug
Lovende vaksine og
tidligere behandling
Lovende danske vaksineforsøk og nye anbefalinger om tidlig medisinering fra Verdens helseorganisasjon var det mest fremtredende under den store aidskonferansen i Kuala Lumpur i
Malaysia i juli måned.
Under den store aidskonferansen
i Kuala Lumpur i Malaysia i juli
offentliggjorde Verdens helseorganisasjon (WHO) sine nye anbefalinger
for hivbehandling. WHO anbefaler
nå land om igangsette behandling
når CD4-tallet faller til under 500. Tidligere
anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon gikk
ut på at hivpositive bør starte behandling når
CD4-tallet faller til 350.
Dette er den standarden som følges i
Norge. Nå anbefaler altså WHO at pasienter
bør begynne tidligere og setter tallet 500 som
en indikasjon. Hvorvidt denne praksisen vil bli
Direktør Anker Lundemose: Nyttig å være
til stede på aidskonferanser. Foto: Bionor
Pharma
20
introdusert i Norge er foreløpig ukjent.
Bakgrunnen for de nye retningslinjene er at
tidlig behandling bidrar til at hivpositive lever
lenger. Organisasjonen baserer dette på forsking
som viser at dette medvirker til å redusere virusmengden som igjen både bidrar til bedre helse
for den enkelte, og at det reduserer smittefaren,
heter det i pressemeldingen WHO sendte ut på
åpningsdagen.
Verdens helseorganisasjon anbefaler også at
alle hivpositive barn under fem år får antiretroviral behandling uavhengig av deres CD4-tall.
Det samme gjelder for gravide kvinner og kvinner som ammer.
Drøye 5 000 deltakere var til stede på
konferansen, som var den syvende i rekken av
konferanser om behandling og forebygging
av hiv – og som arrangeres annet hvert år. I
søkelyset stod blant annet mulighetene for en
helbredende kur og søken etter bedre behandlings- og forebyggingsstrategier.
Viktig å delta
Også det norske farmasiselskapet Bionor
Pharma var til stede ved konferansen i Kuala
Lumpur. Tre representanter fordelte seg for å få
med mest mulig av det som skjedde. Direktør
Anker Lundemose forteller til Positiv at det er
viktig å delta på slike konferanser, både for å
skaffe seg kunnskap om hva som skjer på fronten, men også for å treffe samarbeidspartnere og
bygge nettverk.
– Selskapet får adgang til mye ny forskning
ved å delta på slike konferanser, sier han.
Lundemose var til stede på en lukket forkonferanse, et symposium som handlet om å
finne en kur for hiv. ”Towards an HIV cure”
var tittelen på symposiet, som hadde rundt 200
deltakere av forskere og andre som jobber innen
feltet. Lundemose forteller til Positiv at han er
positiv • NR. 3 – 2013
særlig opptatt av en lovende dansk undersøkelse, som går på å finne virus i såkalt lukkede
reservoarer i kroppen. En gruppe forskere ved
universitetssykehuset i Århus jobber med en
strategi de har kalt ”kick and kill”, som i korthet går ut på å finne virus som gjemmer seg,
for deretter, som navnet sier, å drepe viruset slik
at pasienten i praksis blir virusfri. Lundemose
tror dette er en retning som kan gi resultater, da
forskningsresultater på dette feltet er lovende.
Han tror det snart blir et gjennombrudd i
denne forskningen. – Det er mye som peker i
retning av at dette kan gi resultater, mener han.
Unik forskning
Bionor Pharma har i flere år jobbet med en
helbredende vaksine, som til dels viser lovende
resultater. Det Bionor Pharma prøver ut er en
vaksine som potensielt kan bidra til at hivpositive kan slutte med medisiner, enten for alltid
eller for en lang periode. Direktør Lundemose
tro en slik vaksine muligens kan være en realitet
innen fem år. Han legger også til at all forskning om vaksiner de siste ti til femten årene har
dreid seg om en forebyggende vaksine, mens de
som Bionor Pharma jobber med, terapeutiske
vaksiner, er unike.
Forebygging
I de store plenumsmøtene ble det ikke
presentert noen store nyheter verken når det
gjelder vaksine eller behandling på den store
aids-konferansen i Kuala Lumpur. Det var vel
neppe heller ventet, men arrangørene presenterer behandling som forebygging som en av de
sentrale temaene under konferansen.
I tråd med at Verdens helseorganisasjon
(WHO) nå anbefaler at behandling begynner
på et tidligere tidspunkt, ble det presentert flere
undersøkelser fra rundt om i verden som støtter
Medisinselskapene var sterkt til stede under konferansen i Kuala Lumpur i juli. Foto: Arne Walderhaug
betydningen av dette. Blant annet presenterte
et fransk forskerteam at tidlig behandling oftere
gir pasienter tilake normale CD4-tall (mellom
900 og 1 000) etter en tids behandling og ikke
målbar virusmengde.
WHO mener dette kan forhindre tre millioner dødsfall og 3,5 millioner nye hivinfeksjoner innen 2025. Men tidlig behandling er
imidlertid ikke bare problemfritt. En undersøkelse fra Botswana viste nemlig at når hivpositive har høye CD4-tall, føler de seg ikke syke
og således ikke føler at de trenger behandling.
Andre aspekter som gjør det vanskelig å sette
i gang behandling på et tidligere tidspunkt, er
stigma som følger med hiv og frykt for å bli
avslørt. Frykten for bieffekter av medisineringen
gjør også at mange helst utsetter behandlingen,
ettersom den ikke kan avsluttes når man først
har begynt på den.
MSM-epidemi
FNs spesialutsening for aids i Asia og Stillehavsregionen, inderen Prasada Rago, la imidlertid
også fram tall som viste at det er en gryende
hivepidemi blant menn som har sex med menn
(MSM) i Asia, og at om syv til ti år vil denne
gruppen utgjøre halvparten av alle nye hivdiagnoser i regionen. Samtidig er det en underfinansiering av tiltak mot denne gruppen, blant
annet bruker regjeringen i Malaysia bare 60 000
kroner i året på tiltak mot hiv og aids i MSMgruppen, ifølge aktivister fra Kuala Lumpur. På
en egen workshop om dette temaet ble det blant
annet belyst at forbud mot sex mellom menn
som eksisterer i mange land, ikke bidrar til å
sette inn de riktige tiltakene.
Demonstrasjon for fortsatt billige hivmedisiner under konferansen i Kuala Lumpur i juli. Foto:
International AIDS Society/Marcus Rose/Workers’ Photos.
positiv • NR. 3 – 2013
21
Etter årtusenskiftet har tallene for nysmitte av hiv vist en jevn oppadgående kurve blant
menn som har sex med menn. Toppåret var 2011 da 97 menn ble smittet. Hva kan gjøres,
hva består utfordringene i og har strategiene for forebygging i gruppen menn som har sex
med menn vært gode nok? Positiv har spurt noen sentrale aktører på området.
– Hivfeltet trenger
et økonomisk løft
D
aglig leder Helseutvalget for bedre homohelse, Rolf Martin Angeltvedt, slår
fast at epidemiens karakter endret seg
da den livreddende medisinske behandlingen ble
gjort tilgjengelig. Den gjorde i praksis at hivpositive overlever og fikk tilbake helse og sexliv. Det
har fått konsekvenser for smittetallene, mener
han. – Vi har ikke noe fasitsvar på hva som vil
fungere for å få smittetallene ned blant menn
som har sex med menn.
Han mener forklaringen på den nye hivbølgen er sammensatt.
– En viktig forklaring er at smittepresset har
økt betydelig på 2000-tallet. Blant hivpasienter
på effektiv behandling er dødeligheten tilnærmet
lik den samme som hivnegative.
Større smittepress
I likhet med andre aktører på feltet mener
Angeltvedt at en av grunnene til at hivtallene
øker er at det er flere som lever med hiv, og at
sjansene for å møte på en hivpositiv dermed også
stiger. Det lever mer enn tre ganger så mange
hivpositive msm i Norge i dag enn det gjorde
tidlig på 1990-tallet. Dersom noen innenfor
denne gruppen velger å praktisere ubeskyttet sex,
øker mulighetene for å bli smittet.
Dette er seniorrådgiver Øivind Nilsen fra
Folkehelseinstituttet enig i.
– Rent statistisk øker tallene for nysmitte
rett og slett fordi det stadig blir flere smittede
som kan smitte andre. Smittepresset blir altså
stadig høyere, særlig fra de mange nysmittede i
miljøet som ofte kan ha høye virusnivåer i blodet og ikke kjenner sin hivstatus. Hvis man da
ikke får bukt med risikoatferd, blir flere smittet.
22
Bård Nylund er leder i Landsforeningen for
lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH)
og hevder det er et problem at myndighetene
ser annerledes på homosex enn på heterosex.
– Se på uønsket graviditet blant ungdom, for
eksempel, sier Nylund, alt legges til rette for at
man skal unngå det, men er uhellet først ute,
settes alle mulige tiltak i verk for at konsekvensene skal bli så små som mulig for de unge. Slik
er det ikke i forhold til en hivstatus, mener han,
der gjøres det for lite for at den enkelte som får
beskjeden hivpositiv skal møte så lite stigmatisering og diskriminering som mulig. Og det
gjøres heller ikke så mye for at homofil ungdom
eller ungdom generelt, for den saks skyld, skal
få tilstrekkelig med kunnskap for å forstå at hiv
angår dem og at de kan bli utsatt for smitte,
mener han. – Hele hivfeltet trenger et betydelig
økonomisk løft, sier Nylund.
Personlig ansvar
Øivind Nilsen mener imidlertid at fremfor å
bare etterlyse mer penger og tiltak fra myndighetenes side, bør det fokuseres sterkere på den enkeltes ansvar for selv å beskytte seg mot smitte.
Han peker også på den mannlige seksualiteten
som et problem i seg selv. Menn har en sterk
tendens til å veie gevinsten opp mot risiko, og
ender ofte med å ta sjansen på usikker sex.
– I likhet med homsene støter vi også på store
utfordringer når det gjelder å få heterofile menn
til å bruke kondom, for eksempel på reiser til
Thailand og lignende, sier Nilsen.
Han oppfordrer HivNorge og de andre
organisasjonene til å fokusere mer på enkeltindividets ansvar og ikke ensidig anklage myndighe-
positiv • NR. 3 – 2013
tene for å mangle vilje til å gjøre en innsats på
dette området.
Adferdsendring
– Den store utfordringen er ikke lenger kunnskapsmangel om hvordan man skal beskytte seg,
men hvordan man skal omsette denne kunnskapen i beskyttende adferd, kondombruk og
sikrere sex, slår avdelingsdirektør for oppvekst
og aldring i Helsedirektoratet, Ellen Margrethe
Carlsen, fast. – Her i Norge er myndighetene
fortsatt opptatt av forebygging, sier hun som
svar på påstander fra noen av organisasjonene
og peker på at myndighetene samarbeider tett
med sivilt samfunn og er til stede for å påvirke
adferden der det er mulig, for eksempel på
sosiale medier.
– Det myndighetene nå er i ferd med å
gjøre, opplyser hun, er å se på handlingsplanen
og tilskuddene som er knyttet til hivepidemien.
Hva er det som fungerer og hva fungerer dårlig?
Hvilke mål har vi nådd, hvilke trender har vi
ikke fanget opp, og hvor er det vi ikke har jobbet godt nok i forhold til målgruppene?
– Vi gjør en systematisk gjennomgang av
alle tilskuddssøknader og rapporter knyttet til
handlingsplan for å se hvordan vi har nådd målene. Dette arbeidet gjør vi i dialog med de ulike
organisasjonene på området.
Målstyrt innsats
Noe av det Nylund foreslår i hivsammenheng er
en målstyrt innsats mot de gruppene av homoer
som har vanskelig for å få livene sine til å gå i
hop og som har dårlige nettverk, dårlige rutiner
for bruk av kondom og praktisering av sikrere
ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK
Reportasje ved Olav André Manum
sex, og som bruker rus for å få hverdagen og
livet sitt til å henge sånn noenlunde sammen.
– Vi vet jo at rusbruk øker risikoen for å utsette
seg for usikker sex, slår Nylund fast.
Lederen for LLH mener de ulike lhbtorganisasjonene selv vil være de beste til å sette
i verk tiltak overfor disse miljøene. – Disse
gruppene har god trening i å skjule problemene
sine, men vi vet hvordan vi skal nå frem til dem,
hevder han. Ikke minst av den grunn synes han
de bevilgende myndigheter må våge å prøve
ut nye tiltak i kampen mot smittetallene. Han
retter imidlertid også en kritisk pekefinger til det
miljøet han selv representerer. Homomiljøet har
ikke klart å være det gode og inkluderende miljøet som det burde være i forhold til hivpositive,
slår han fast.
– Når enkelte homofile for eksempel synes
det er frekt av hivpositive å prøve å sjekke,
så legger ikke det forholdene til rette for å ta
initiativ til å bruke kondom og gå inn for sikrere
sex. Eller ta en hivtest og bli klar over sin status.
Fordommene i eget miljø kan gjøre det vanskelig å stå frem med en hivdiagnose. Han mener
derfor det er vanskelig å oppfordre hivpositive til
åpenhet, men samtidig klarer han ikke å unngå å
tenke at lhbt-miljøet trenger flere hivpositive rollemodeller, folk som viser at man kan leve godt
og ansvarlig med en hivdiagnose.
Personlig ansvar
Øivind Nilsen, som har fulgt hivepidemien nøye
i snart tretti år, tror ikke på mytene om at menn
som har sex med menn ikke er klar over risikoen
ved usikker sex. Han er enig i at dårlig selvbilde
og rusbruk er en del av utfordringene, men dette
er ikke en hovedårsak. Det er det viljen til risiko
som er, samt at de aller fleste som smitter andre
ikke er klar over egen status.
– Myndighetene skal og bør legge til rette
for at flere får teste seg, sier Nilsen, det er også
viktig at kondomer er lett tilgjengelige og at vi
kommer i gang med lavterskeltilbud og hurtigtesting.
– Dette er imidlertid ikke nok, sier han.
– Det er grenser for hvor langt vi i et moderne,
humanistisk og demokratisk samfunn kan gå
for å styre folks seksualliv og deres seksualvaner.
Det betyr også at vi i høyere grad må vektlegge
individets ansvar. Og her svikter det som oftest,
positiv • NR. 3 – 2013
mener Nilsen. – Enkeltindividet må ta større
ansvar for egen helse og ansvar for å unngå å
smitte andre, sier han.
Også Carlsen er enig i at rus, dårlig psykisk
helse, lite nettverk og dårlig tilknytning til arbeid kan være faktorer som spiller inn i forhold
til å øke smittepresset. – Dette er problemer som
vi vil se på, sier hun, også dette i samarbeid med
organisasjonene. Men hun er også enig med
Nilsen at det i noen grad handler om individuelt
ansvar og den risikoen folk etter hvert er villig til
å ta i forhold til smitte og egen helse.
Lett å skaffe sexpartnere
Angeltvedt mener imidlertid at det er langt fra
alle i msm-gruppen som utsettes for smittefare.
Han er enig med Nilsen i at fleste homofile
menn vet hvordan de skal beskytte seg og gjør
det, slår han fast.
– Det at det i dag er betydelig lettere enn
tidligere å skaffe seg sexpartnere gjennom internett, apper som «Grindr», sosiale medier i tillegg
til billigere flybilletter som får folk til å reise mer,
bidrar til å øke muligheten for sex og økt antall
sexpartnere blant en liten minoritet menn som
23
Stress
n
Ven
n
ed
isi
Fa m Tanke
r
u
m
ili nforsv
e
ar
ng
Tr
en
i
r
Ve
ivi
se
te
l
Im
Ve
iv
e
unfo
Imm
g
Tr
en
u
m
sjo
n
Im
Se
x
Fr
us
tra
er
ing
Venner
e
te
ll
in
r
va
Fo
r
fo
rd
r
Ut
rsva
r
Fo
r
ise
le
d
hol
Tre nforsv Sex
nin ar
g
Fa
m
ili
te
lle
r
isin
ed
er
nk
ors
nf
mu
Im
tM
he
en
Åp
positiv • NR. 3 – 2013
r
24
ge
Mestringsworkshop for homofile menn med hiv
Still spørsmål, vær nysgjerrig og ta kontroll over dine egne tanker, følelser, ord og
handlinger. Aksepter situasjonen, finn ut hvor du er og se hvordan du kan gjøre noe
med din hverdag. Møt andre som opplever flere av de samme tingene
som deg selv.
rin
m
Im
r
ise
iv
Ve
rd
fo
t
he
ar
rsv
o
f
un
Hva skjer nå?
Velkommen!
er
Angst
Ut
s iv
Lø Ve
Gratis helgeseminar med Danny West fra England
Påmelding: walter@helseutvalget.no
Når: Fredag 15. november 18:00 til søndag 17. november 16:00
Hvor: Helseutvalget, Skippergata 23, Oslo
Reise og opphold: Ta kontakt dersom du trenger hjelp til finansiering
23 35 72 00 - helseutvalget.no - Instagram og Twitter: @helseutvalget_
Sex Tanker
Ta
er
nnRus
Ve
M
en
Sex
e
Ide
negr
i
n is
g
in
tr
es
Åp
er
Aksept
te
ll
Fru
stra
Ru
sjo
n
s
lle
e
ll
te
r
ise
iv
Ve
Ide
e
Venn
is
iv
Ve
e
Fort
Venner
le
te
l
Fo
r
r
ge
Medisin
Sex
r
Fo
Tanker
Løsning Veiviser Rus
Sex
Fo
r
ng
in
r
ise
s
Ru
Immunforsvar
ke
r
ring
Kost Mestri
hold
er
Trening
r
ge
in
Ta
n
ym
s
Ru
s
Ru
g
r
iv
Ve
dr
or
tf
er
nn ing
Ve Mestr
Sex
Venner
Fo
r
Imm
unf
orsv
a
Fa
m
Mestrin
Ve
Stress
r
r
r
ke
n
Ta
er
ge
e
lie
FamiAks
ept
r
Sex
er Stress
Ide
r
p
Tren t
ing
U
lle
Ve
Aks
rin
Bek
Stress
ise
iv
Ve
e
ivis
e
ivis
ford
dr
or
tf
s
Ru
e
Fort
s
Ru
Ut
Rus
Sex
er
he
t
e
Ru
s
var
Ve
nn
Imm
er
unf
ors
r
r
ilie
Ide
Angst
s
Ru
U
ilie
m
Fa
Ve
r
Imm
unf
orsv
ar
mu
nfo
rs
i
iv
Ve
en
Fa
m
ili
ge
ser
Åp
r
Tank
er
in
he
t
ym
dri
nge
er
ivis
M
Fa
m
ilie
Rus
d
Venn
e
Fo
rt
el
le
Rus
va
r
tf
or
dr
en
Lø Åpenhet
s
Id n
ee in
r
g
U
n
Ta
Fo
rt
el
le
Im
Ru
ilie r
FamTanke
r
er
enhet U
tfo
r
Ru
s
ge
Bek
Sex
et
h
Åpen
r
ke
in
Åp
Kos
t
r
Fa inge
mi
lie r
Ta U
nk tf
er or
Utfo
rdrin
ger
Veivis
er
U
tf
or
dr
t
ngs
ee
Idee
r
er
ss
Fr
u
rin stra
r
I
m
g
A jon
sjo
m
n
as
r
u
Stress
t
s
nf
g
o
Fru
ser
s
ld Rus rin Venn rsva Veivi
Ru
o
m
er r
sterh
T
ky
a
e
KoTank
nk Rus
B
s
g
rin
est
M
Trening
ivis
Ve
Id
St
re
Angst Tanker Åp
Se Helse
x
s
Ru
ker
Tan
Reportasje ved Olav André Manum
Rus, mangel på selvaksept og kaos i livet, er en
medvirkende årsak til at hiv brer seg i msmmiljøet, sier Rolf Angeltvedt (øverst), noe både
Bård Nylund (midten) og Øyvind Nilsen er enige i.
har sex med menn. Dette er jo i utgangspunktet
en bra ting, men det bidrar samtidig til at andelen som praktiserer usikker sex øker.
Det som Angeltvedt imidlertid ser som helt
avgjørende faktorer for hvor smitteutsatt enkelte
er – i likhet med Nylund, Carlsen og til dels Nilsen – er rus, mangel på selvaksept og kaos i livet,
samt faktisk også hvor man har (ubeskyttet) sex.
– Om man sliter med selvaksept og mangel på
styring i livet sitt og dermed kan ha vansker med
å håndtere sikrere sex, og ofte er å finne på en
sjekkearena som for eksempel en homsesauna,
er det nesten ikke snakk om man blir hivsmittet men heller et spørsmål om når ,hevder
Angeltvedt.
– Vi må snakke med dem som har usikker
sex og få enda mer brukerkunnskap. Dette må
vi gjøre i samarbeid med det sivile samfunnet.
– Det kan hende at vi ikke har kommunisert
godt nok ut de store utfordringene det er å
leve med en hivdiagnose, sier hun. Hvor stor
betydning fordommer og stigmatisering har for
dette arbeidet, mener Carlsen vi vet for lite om
i Norge. – Vi tror at fordommene etter hvert
bygges ned, men at det vil være store forskjeller
i ulike miljøer i Norge, sier hun, for eksempel
mellom storby og landsbygd. Også her trenger vi
mer kunnskap.
Teste seg
Nilsen ønsker å presisere at alle har ansvar for å
ta vare på egen helse, sier han, og advarer mot
å tro at hivpositive alltid informerer om egen
status. Derfor bør alle beskytte seg. Han er klart
enig i at forholdene må legges til rette for at folk
skal kunne ta i bruk kondom og praktisere sikrere sex, men tror altså at det er grenser for langt
myndighetene kan gå i denne sammenhengen.
– Til syvende og sist er det enkeltindividet som
har ansvar for å beskytte seg selv og sin partner.
Det er et ansvar alle må ta, men som mange
gambler med, mener Nilsen, og det er nettopp
det som er problemet.
Nilsen understreker betydningen av å
teste seg. Har man mange seksualpartnere og
praktiserer ubeskyttet sex bør man teste seg
flere ganger i året sier han og peker igjen på det
personlige ansvaret.
– Vi ser imidlertid at mange synes det er
så ubekvemt å teste seg at de utsetter det lengst
mulig. Det kan få store konsekvenser for smittetallene, sier han avslutningsvis.
Bombarderes med informasjon
Også Carlsen peker på gode tiltak som mulighet
for hurtigtesting og rådgivning, i tillegg til gratis
kondomutdeling og informasjon på sosiale medier og internett. Utfordringen er imidlertid å få
folk til å bruke kunnskapen de har i hivforebyggende øyemed og legge om handlingsmønsteret
sitt.
– Vi bombarderes med informasjon, sier
”
hun, men hvordan folk bruker den kunnskapen
de har, vet vi ikke. Dersom folk ikke føler at
budskapet vi kommer med angår dem, så har
det også liten virkning på hvordan de ter seg.
Det er vanskelig å styre den enkeltes handlinger,
men det vi kan gjøre, er å bygge ned barrierene
for å ta en hiv test, for å bruke kondom og for å
beskytte seg på andre måter.
Det er grenser for hvor langt vi kan gå i å
styre folks sexliv og seksualvaner ...
Øyviind Nilsen, Folkehelseinstituttet
positiv • NR. 3 – 2013
Flere ressurser
Stortingsrepresentant Håkon Haugli (A) er enig
i at ansvaret for å ha sikrere sex er et ansvar som
ikke bare påligger den hivpositive, men alle.
– Nøklene til å få bukt med hivepidemien er
bevissthet, kunnskap og åpenhet. Det er avgjørende at ungdom får informasjon om smittefare
ved ubeskyttet sex og vil bidra til at homofile
menn og andre som er særlig utsatt tar ansvar for
eget og andres liv, sier stortingsrepresentanten.
Haugli mener aktører som HivNorge, Aksept
og Helseutvalget gjør en viktig innsats.
– De må ha ressurser til fortsatt innsats. I
tillegg må vi styrke opplysningsarbeidet, sikre
en bedre skolehelsetjeneste, ha en god seksualundervisning og sikre at kondomer er lett
tilgjengelig. Homonettverket i Arbeiderpartier
er også opptatt av å fjerne straffelovens paragraf
155. Vi mener den bidrar til mindre åpenhet og
usynliggjøring, faktorer som direkte fører til økt
smittefare.
Byråd for helse i Oslo, Anniken Hauglie (H),
gir uttrykk for at det er en sammenheng mellom hvordan samfunnet oppfatter hiv og aids og
muligheten til å forebygge smitte og behandle og
gi omsorg til smittede.
– Spesialisthelsetjenesten, kommunen og
frivillige organisasjoner har ulike oppgaver og
det er nødvendig med bedre informasjon og økt
kompetanse.
Byrådet vil derfor kartlegge hivkompetansen
blant personell i pleie- og omsorgsyrkene, gi informasjon til fastleger i Oslo, men også vurdere
gjennomføring av opplysningskampanjer om hiv
og andre seksuelt overførbare sykdommer, blant
annet i skolen.
25
SMS
[SPØRSMÅL MED SVAR]
Ikke målbar virusmengde
Slurvet med medisinene
Noen av mine hivpositive venner sier de har såkalt ”ikke
målbar virusmengde” og mener at de dermed ikke er smittsomme. De sier dette kommer av medisinene de tar. Hva
betyr egentlig dette?
Jeg har vært hivpositiv lenge og har brukt medisiner i nesten ti år. Det
siste året har jeg slurvet med regelmessig inntakt av medisiner, men
CD4-tallene er høye (524 siste gang) og virusmengden er ikke målbar.
Hva kan dette bety?
”Ikke målbar virusmengde” i blod, betyr at det er færre viruspartikler i blodet (lavere konsentrasjon) enn det standardtesten
for viruspåvisning klarer å finne. Mer følsomme tester kan likevel
påvise viruset, så det er ikke borte. For dagens rutinetester betyr
det færre enn et par viruskopier per milliliter blod. En person
på 70 kg har ca. 5 liter blod, og det tappes 5–10 milliliter ved en
vanlig blodprøve.
Viruset finnes likevel i svært små mengder i blod og andre
kroppsvæsker, men i større grad i blodceller i lymfekjertler rundt
omkring i kroppen. Smittsomheten ved så lav konsentrasjon av virus i blod og kroppsvæsker er så lav at
noen mener den er tilnærmet null, jf. ”The
Swiss Statement”. Man kan i alle fall si at
smittsomheten er svært lav, men ikke at den
er lik null; det er det tilnærmet statistisk
umulig å bevise i praksis.
Du har tydeligvis ikke ”slurvet nok” for
at viruset har kunnet starte nyproduksjon
av virus. Grensen for hvor mye slurv som
skal til for at viruset ikke lenger blir holdt
nede eller utvikler resistens på akkurat
den typen medisin du bruker, er ikke
mulig å definere på forhånd og kan endre
seg over lengre tid med slurving. De ulike
medisinene har også ulik ”terskel” for
resistensutvikling, dvs. viruset utvikler
lettere resistens mot enkelte medikamenter i forhold til andre. Du bør snakke
med hiv-legen din om dette ved neste kontroll og prøve å finne ut hvorfor
du slurver. Hvis dere finner ut av det, kan dere se på hvilke tiltak dere bør
forsøke for å redusere slurvingen. Regelmessig slurv er en sikker måte for
resistensutvikling og behandlingssvikt. Du bruker opp behandlingsalternativene dine på den måten.
Hivmedisiner og leverskader
Jeg har lest at leverskader er en svært vanlig dødsårsak blant hivpositive, muligens
kanskje fordi noen også har hepatitt B- og hepatitt C-infeksjoner. Men så lurer
jeg på hvilken innvirkning medisinene kan ha på leverstatusen?
Hei, det er riktig at leversykdom er en viktig årsak
til sykdom og død hos hivpositive. Det skyldes først
og fremst leverskade på grunn av samtidig hepatitt B
eller C. Mange medisiner omdannes og brytes ned i
leveren, slik at en normal leverfunksjon er viktig for en
normal effekt av medisiner. Leversvikt øker sjansen for
bivirkninger av medisiner som omdannes i leveren.
Noen medisiner kan gi levercelleskade. Dette gjelder
også for mange ikke-hivmedisiner som for eksempel
paracetamol. Ved kjent leversykdom søker vi å benytte
medisiner som i liten grad påvirker leveren og i liten grad
er avhengig av normal leverfunksjon for å bli omdannet
på normalt vis.
Hepatitt B er det mulig å forebygge med vaksinering,
og mange land har denne vaksinen med i sitt barnevaksinasjonsprogram. I Norge er den ikke det – i hvert fall ikke
ennå. Menn som har sex med menn kan få den gratis.
Det kan hende den vil bli inkludert i barnevaksinasjons-
26
positiv • NR. 3 – 2013
programmet med tiden. Det er imidlertid en del som får
hepatitt B – særlig om man kommer fra land i sør – og de
skal henvises til infeksjonsmedisinsk poliklinikk for vurdering med tanke på behov for behandling eller ikke. Hvis
de ikke trenger behandling nå, skal de følges regelmessig.
Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C, som i
hovedsak smitter ved deling av urent sprøyteutstyr og ved
blodoverføring i land uten kontroll av blodprodukter.
Hepatitt C er lite smittsomt seksuelt, men kan smittes ved
seksuell aktivitet som medfører rifter/blødning, som for
eksempel fisting. De med hepatitt C skal også henvises til
vurdering for behandling.
Det fleste hivpositive i Norge har sjelden hepatitt B
og/eller C, og det er livsstilsrelaterte sykdommer relatert
til røyking, overvekt, lite fysisk aktivitet og genetisk disposisjon for kreft, hjerte-/karsykdommer og diabetes som er
de vanligste årsakene til sykdom og død hos hivpositive.
Medisiner uten
personnummer
Jeg kom til Norge på et tre måneders
visum, men har nå søkt UDI om et visum
for ni måneder i stedet. Jeg har ikke fått
svar på søknaden ennå, men UDI har sagt
at dersom jeg får den innvilget, vil jeg få
et personnummer også. Jeg hadde med
meg medisiner fra hjemlandet mitt, men
har nå gått tom. Jeg tok derfor kontakt
med sykehuset der hvor jeg bor. Der fikk
jeg medisiner, men bare for noen få dager.
De sier der at jeg ikke kan få mer før jeg
har et personnummer, fordi det er for
dyrt for sykehuset å betale for medisinene. Hva skal jeg gjøre?
Fiona, 55 år
Plikten til øyeblikkelig helsehjelp gjelder alle
uavhengig av statsborgerskap. Behandling
av definerte smittefarlige sykdommer, som
for eksempel hivinfeksjon, er også gratis
for alle, men for å få forlenget allerede
igangsatt, livslang behandling som turist i
Norge, er det nok tanken at en eventuell
reiseforsikring skal dekke behandlingen du
får i Norge, eller at du må returnere til
hjemlandet for å hente ut medisinene etter
det refusjonssystemet som ev. måtte finnes
der. Du kan henvende deg til HivNorge
som har en jurist i staben for å få råd om
hvordan du kanskje kan få dette til i påvente
av UDI sitt svar. Om du har fått tildelt et
såkalt DUF-nummer, mener jeg du har
rettigheter til behandling i Norge. I praksis
får pasienter et konstruert personnummer
og medisiner hvis de trenger det, er min
erfaring, men dette kan håndheves ulikt på
de ulike sykehusene.
På en lang reise
Jeg har vært positiv i neste tretti år og har fått en mulighet til å reise jorden rundt. Hva bør jeg passe på? Jeg
har gått på medisinering siden tidlig på 2000-tallet.
Du bør oppsøke fastlegen eller en
reiseklinikk for generell reiserådgivning når det gjelder myggstikkbeskyttelse og ev. behov for
malariaforebyggende behandling
og vaksiner som anbefales til de
områdene du skal besøke. Noen
vaksiner, såkalte levende, svekkede vaksiner anbefales ikke til
personer med immunsvikt. Den
vanligste levende, svekkede reisevaksinen er vaksine mot gul feber
som er obligatorisk i enkelte land
og ved reise fra et område der gul
feber finnes (enkelte land i Afrika
og Sør-Amerika) til Asia. Om
man av medisinske årsaker ikke
kan ta denne vaksinen, kan
man utstyres med en såkalt
”waiver” som bekrefter at
du ikke skal ta vaksinen.
I tillegg må du ha
med deg hivmedisiner
for hele oppholdet og
gjerne en bekreftelse
på hvilke medisiner du
trenger. Sjekk pakningene
med tanke på eventuelt behov for
oppbevaring i kjøleskap. Det er
imidlertid sjelden nødvendig med
de nye medisinene.
På Infeksjonspoliklinikken
ved Oslo universitetssykehus på
Ullevål har vi en egen vaksinasjonspoliklinikk som er vant
med å håndtere vaksinasjon i
spesielle tilfeller. Kanskje kan du
få alle typer vaksiner likevel om
immunforsvaret ditt er godt nok.
Uansett bør du starte i god tid før
du skal reise, dvs. ca. to måneder
før avreise.
n Frank O.
Pettersen, PhD, er
overlege ved infeksjonsavdelingen,
Oslo universitetssykehus.
n Kontakt
Spørsmål til denne
spalten kan sendes
på epost: positiv@
hivnorge.no eller til
Bladet Positiv,
HivNorge,
Christian Krohgs
gate 34,
0186 Oslo
Bare én pille om dagen
Jeg ble ”oppdaget” som hivpositiv i fjor og med svært lave CD4-tall
(79) og en virusmengde på 190 000. CD4-tallene er bedre etter at jeg
ble satt på medisiner, men jeg spiser tre piller om dagen. Det er et ork
å huske på, og jeg lurer på om én pille om dagen-greiene er noe for
meg?
”En pille om dagen” kan være en greie for deg om viruset ditt er følsomt
for de medikamentene som inngår i de kombinasjonspillene som er
tilgjengelig, og om du tåler dem. Det kan kanskje være lurt å holde seg
til startbehandlingen inntil viruset er fullt supprimert (dvs. ikke målbart
i blod) hvis du tåler den og den virker bra. Deretter kan du spørre om en
forenkling er mulig for deg ut ifra resistensforhold og eventuelle andre
sykdommer eller infeksjoner du har.
positiv • NR. 3 – 2013
Flere spørsmål og
svar finner du på
våre websider
hivnorge.no/id/134
27
MOSAIKK
BAHRAIN: En ny lov er på trappene i det arabiske landet Bahrain.
Myndighetene vil kreve at folk som
lever med arvelige eller kroniske
sykdommer må søke myndighetene om
å gifte seg. Hivpositive må dermed ha
tillatelse til å gifte seg. Det eksisterer
allerede en lov i dette landet som
krever at alle som ønsker å forlove seg,
må ta en hivtest (og gjennomføre en
del andre medisinske tester). POZ
EGYPT: Lavest i verden?
Egyptiske helsemyndigheter hevder at
landet har verdens laveste prevalens av
hiv/aids. Det totale antallet smittede
hevdes å være 9 500. Dette tallet har vært
uforandret siden 1986. Kun to av 10 000
mennesker mellom 15 og 49 lever med hiv.
Noe som ikke stemmer?
Godkjente
blodgivere
Fra og med 22.
juni i år fikk homofile menn i Canada
lov til å gi blod. Det vil
si de som ikke har sex,
og heller ikke har hatt
sex med andre menn
de siste fem årene. [The
Body]
288 dollar
En undersøkelse blant
unge, homofile menn
i Mexico er villige til å
holde seg hivnegative
dersom de får utbetalt
288 dollar i året. De er
også villige til å delta på
sikrere sex kurs minst
en gang i måneden
og la seg hivteste
jevnlig. Dette ifølge en
undersøkelse
gjennomført av The
European
Journal of
Health Economics. Nok
et eksempel
på at alt har
sin pris? [Poz]
28
Ekteskap og utroskap
Det å gifte seg øker risikoen for å bli smittet av hiv. I hvert
fall for kvinner i Malawi. En studie derfra viser at risikoen
for å bli smittet av hiv, øker blant gifte kvinner. Dette
skyldes ifølge studien kulturelle forhold og at kvinner er
fattigere enn menn. Kvinner kan ikke si nei til sex med sin
ektemann, mennene er utro, de tester seg ikke for hiv og
avslører ikke sin hivstatus, og kvinner er svært sårbare i
forhold til fysiske og seksuelle overgrep fra ektemannen. [The Body]
100 000 dollar for
nye kondomideer
The Bill and Melinda Gates Foundation, stiftelsen til Microsoftgründeren og kona hans, har lovet
å gi 100 000 dollar til første fase i
testingen av nye kondomideer.
Håpet er å skape en ny
generasjon kondomer
som fremdeles forebygger hiv, men som er
lettere å bruke og som
øker nytelsen i så stor
grad at de også inspirerer
til hyppigere bruk. [Poz]
Ødelegger moralen
Urtemedisiner
Den katolske kirken i Kenya fordømte
i mai en kondomkampanje som den
amerikanske organisasjonen Catholics
for Choice har startet for å oppmuntre til
kondombruk og fremme forebyggingen
av aids. De kenyanske katolikkene mener
kampanjen fremmer negative holdninger
og ødelegger samfunnets moralske fiber.
Kampanjen består blant annet av en plakat
med teksten: ”Vir tror på Gud/Vi tror sex
er hellig/Vi tror på å vise omsorg for hverandre/Vi tror på å bruke kondomer!”[BBC]
Yahya Jammeh, president i det
knøttlille afrikanske landet
Gambia, bekjentgjorde i januar
at han skal bygge et sykeshus for
1111 hivpositive pasienter. Disse
skal han behandle med sin hemmelige urtemedisin. Meningen
er at han skal behandle 10 000
mennesker hvert halve år…
Jammeh hevder at han kan gjøre
folk friske, men betingelsen er at
de slutter å ta sine antiretrovirale
medisiner. [Poz]
positiv • NR. 3 – 2013
MOSAIKK
Mongolia
Reiserestriksjoner
Mongolia avskaffet
i februar alle regler
for innreiseforbud
for hivpositive ifølge
en pressemelding fra
Unaids.
Kina
Også i Folkerepublikken Kina øker forekomsten av hiv, spesielt
blant studenter. 1 700
kinesiske studenter ble
smittet
av
viruset i
2012,
det er en
økning på 24
prosent. De fleste
ble smittet gjennom
sex med en person av
samme kjønn. De fleste
av de nysmittede var
menn. Omtrent 7 000
studenter lever med hiv
i Kina. Antallet tester
som ble gjennomført
i 2012 steg til 100
millioner, det er 40
millioner flere tester
enn året før, skriver
The Body.
Uganda
Undervisningsmyndighetene i Uganda krever
at både studenter og
lærere fra videregående
og oppover leverer inn
opplysninger om sin
hivstatus. Første gang
det ”rosa skjemaet”
måtte leveres inn var
22. april i år. I tillegg
til en rekke andre personlige opplysninger,
krever mydighetene
altså svar på hivstatus,
melder The Body.
Pakistan
En talsmann for verdens
helseorganisasjon
hevder at så mye
som 40 prosent
av alt blod
som brukes til
blodoverføringer i
Pakistan ikke er sjekket for hiv eller hepatitt
C-virus. Dette er en viktig
årsak til at begge sykdommene brer seg i landet,
sier Quaid Saeed. I tillegg
brukes ofte ikke sterile
sprøyter, noe som også
bidrar til smittespredning. [The Body]
Trend i Australia?
Antallet nye hivtilfeller
i det nordlige Australia,
i Northern Territory, er
tredoblet i løpet av de
siste tolv månedene, ifølge
nettstedet The Body. Antal-
let nye registreringer steg
fra 11 til 36, altså mer
enn en tredobling,
men 14 av disse
nye tilfellene
skyldtes ulovlig
innvandring.
Allikevel er altså
antallet nye hivtilfeller
blant fastboende i denne
tynt befolkede delen av
verden mer enn doblet.
[The Body]
Resultater
Sørafrikanerne er i ferd
med å rulle ut et program
for at alle som har behov
for ARV-behandling skal få
det. Omtrent ti prosent
av befolkningen lever med
hiv, og dødstallene har
vært svært høye. Nå er
det fremgang å spore også
her: I 2008 var årsaken til
48 prosent av dødsfallene
å finne i aids, i fjor hadde
denne andelen falt til 32
prosent. Gjennomsnittlig levealder går også
opp.Tidligere lå den på
såvidt over 50, nå er den
nærmere 60. 5,3 millioner
mennesker lever med hiv i
Sør-Afrika. [The Body]
Stopper epidemien
Kambodsja er i ferd med å
stanse spredningen av hiv,
ifølge
opplysninger
fra Verdens
helseorganisasjon.
Epidemien toppet
seg i 1998 da 1,7 prosent
av befolkningen var
smittet. I dag er dette tallet
så lavt som 0,7 prosent.
Nesten 75 000 men-
nesker lever med hiv i
landet, mens antallet nye
tilfeller lå på rundt 1 000
i 2011 og dette tallet er
synkende.WHO advarer
mot å avbåse kampen mot
epidemien. [The Body]
Avslag på prisen
San Francisco går nye veier
i kampen mot spredning av
hiv: Det lokale næringslivet
i Castro – homostrøket
i byen – samarbeider nå
med myndighetene om
å gi homofile innbyggere
avslag i prisen på det de
handler i strøket eller
bruker på restauranter osv.
Mer enn 30 forretninger
er med på prosjektet og
hensikten er å få homofile
menn til å teste seg med
jevne mellomrom. [The
Body]
Ny app for hivpositive
I Danmark og Sverige har medisinfirmaet MSD lansert en egen smarttelefonapp for hivpositive. Den danske
varianten er utarbeidet i samarbeid
med Hiv-Danmark.
Hensikten er å systematisere kunnskap om egen helse og livssituasjon
og gi personer som lever med hiv et
redskap som kan bidra til et bedre liv
for den enkelte. Appen som heter
«Logga hälsan» i Sverige og «Lev
livet» i Danmark har dessuten en
påminnelsesfunksjon som kan hjelpe
den enkelte til å ta medisinene sine
til riktig tid. Det er viktig både for
den personlige helsens skyld og for
virusmengde og smittsomhet.
En annen funksjon er at appen gir
deg beskjed om når du skal møte
opp til kontroll. Livet med hiv kan
derfor bli litt enklere å administrere.
Appen setter deg i stand til å
loggføre symptomer på bivirkninger
av medisiner. Det kan dreie seg om
søvnløshet, diaré, kvalme, utslett og
hodepine. I tillegg kan du loggføre to
symptomer til, for eksempel ett som
du selv velger og ett du avtaler med
legen din. Du registrerer symptomene
fra 0 til 5 på en skala for alvorlighetsgrad hver uke, og du kan sende en
e-post til deg selv eller legen med en
grafisk utforming over de ukene som
er gått siden siste kontroll. Denne
«dagboken» kan du dessuten skrive
ut og ta med deg til legen. Der kan du
gå gjennom symptomene sammen
med legen din for å
sjekke opp mot medisinene du bruker.
Kan symptomene
tolkes som bivirkninger av noen av
medisinene du tar,
kan det kanskje
være lurt å skifte
regime? For
en person
som
går til
positiv • NR. 3 – 2013
kontroll mellom hver tredje og sjette
måned kan det være vanskelig å huske
symptomer for langt tilbake. Appen
gir bedre grunnlag for at både du og
legen din skal kunne gjøre seg opp
en mening. Den gir dessuten større
styrke til pasientens argumenter og
fremstilling siden symptomene blir
enklere å dokumentere.
Presseansvarlig i MSD Norge,
Hans Petter Strifeldt, sier til Positiv
at han ikke har fått noen indikasjoner på at selskapet
kommer til å gjøre noe
tilsvarende i Norge. Men
han forteller at han har
sendt opplysningene om
appen til sjefen for selskapets produktportefølje for
vurdering. – Vi kommer
tilbake til HivNorge
om vi bestemmer oss
for å følge
opp dette, sier
Strifeldt.
29
PSYKOLOGEN
Åpenhet, moral o
n Psykologen
Ragnar Kværness har
blant annet jobbet
hos Alternativ til
vold hvor han ledet
Mannstilbudet i Oslo.
Han er spesialist i
klinisk psykologi og
har jobbet opp mot
rusproblematikk.
Han har jobbet i
Barne- og likestillingsdepartementet,
men driver nå egen
praksis.
Fra 1987 til 1989
jobbet han for Helserådets «Seksjon
for tiltak mot AIDS»,
som var rettet mot
innsatte. Sammen
med Kjell Erik
Øie drev han den
første støttegruppa
i Norge for hivpositve homofile, som
Forbundet av 1948
startet i 1985.
n Kontakt
Spørsmål til Kværness kan sendes
på e-post: positiv@
hivnorge.no eller
til Bladet Positiv
HivNorge, Christian
Krohgs gate 34,
0186 Oslo
30
Hei. Jeg er en mann i trettiårene som testet hivpositiv
for noen år tilbake. Bortsett fra min aller nærmeste
familie kjenner ingen til diagnosen min, og det har
jeg det greit med. Jeg er også en ivrig bruker av sosiale
medier og har profiler på mange nettsteder for homofile. På enkelte av dem pågår det ofte sterke debatter,
hvor mange mener det er hivpositives moralske ansvar
å fortelle sexpartnerne sine om diagnosen. Selv ved
”one night stand” eller et kjapt møte på en sauna blant
homser, er det mye sterke meninger om hivpositives
moralske ansvar.
Denne ofte ganske aggressive og fordømmende
«debatten» stresser meg slik at jeg som oftest unngår
seksuelle møter. Dermed blir det som ellers kunne blitt
noen fine opplevelser bare stress med dårlig samvittighet
eller preget av frykt for å bli avvist. Jeg synes det er rart
og nedslående at homoer er så fordømmende mot andre
homoer med hiv.
Hilsen «Erik»
Kjære Erik
Takk for at du reiser et viktig spørsmål. La meg først minne
om at denne debatten dreier seg om den enkeltes personlige valg – ikke om jus. Slik dagens rettstilstand tolkes i
Norge, er de fleste – eller alle – juristene våre enige om at
hivpositive ikke har juridisk opplysningsplikt ved seksuelle
møter, så lenge det dreier seg om det vi vanligvis forstår
som «sikrere sex».
Så langt jeg har registrert, er det ingen som foreslår å
endre dette og gjøre hivpositive juridisk forpliktet til å fortelle sexpartnere om hivstatusen sin. Vi snakker altså kun
om personlig moral – hva nå det måtte innebære i denne
sammenheng. For «moral» har dessverre lett for å gli over i
moralisme – særlig når det er andre enn den som skal foreta
det «moralske valget» som definerer hva som er «moral» og
hva som ikke er det.
Og det er dessverre hva vi ofte ser i (nett)debattene
om hivpositive personers ansvar. Jeg husker «debatten» på
Gaysir høsten 2008 som særlig stygg. Da gikk det hardt
ut over en navngitt hivpositiv mann som gjorde krav på å
ikke måtte skamme seg over statusen sin. Mange – de fleste
– støttet ham, men infamiteten hos dem som angrep ham
var nedslående. Og skadelig. Når mennesker angripes på så
sårbare områder som hivstatus fortsatt er, vil også skammen
vokse. Og med den behovet for å gjemme seg. Angriperne
som krever «moral» oppnår altså det motsatte av hva de sier
de ønsker: den hivpositive personen blir mer, ikke mindre
taus om statusen sin.
positiv • NR. 3 – 2013
Under årets Skeive dager var jeg med i paneldebatt om
nettopp dette temaet – hivpositives ansvar for å fortelle om
hivstatus til seksualpartnere. Representanten fra regjeringsapparatet og Arbeiderpartiet, Tord Dale, sammen
med en representant for Miljøpartiet De Grønne, hadde
overraskende synspunkter. Begge holdt sterkt fast på at
den hivpositive har en udelt moralsk plikt til å si fra om
statusen sin. Argumenter som at slike krav ofte kan virke
mot sin hensikt, så ikke ut til å ha noen effekt. Ja, Dale
gikk så langt at han spurte den åpent hivpositive Walter
Heidkampf fra Helseutvalget om han ikke hadde ønsket at
han som smittet ham hadde fortalt om statusen sin før de
to hadde sex. Svaret illustrerte mer enn motargumenter det
problematiske i Dales synspunkt: Heidkampfs seksualpartner hadde løyet og sagt han var hivnegativ.
Hvis «alle» blir enige om at hivpositive personer har
en moralsk plikt til å si fra – øker det sikkerheten for hivnegative? Kan det ikke like gjerne ha motsatt effekt?
Har ikke hivnegative ansvar for egne valg og egen
seksuell adferd?
Hvis vi signaliserer at det først og fremst er den hivpositive som har ansvaret for å si fra, toner vi ikke da ned
de andres ansvar? Sier vi ikke da – indirekte – at de som
ikke sier noe er hivnegative? Hvilken adferdskonsekvens får
det? Analsex uten kondom?
Det opplagte svaret, uansett hva sexpartneren sier om
egen hivstatus, er å følge rådene Helseutvalget for homofile
kom med allerede på 80-tallet: Oppfør deg som om alle er
hivpositive.
Men så var det alle følelsene da. Dette dreier seg om
sex, om homosex, som for mange i seg selv fortsatt er tabu.
Vi snakker om et felt så utfordrende for mange at altså selv
ikke drevne politikere klarer å holde orden på følelser og
rasjonelle argumenter. For hvilke følelser kommer når den
fantastiske, nye kjæresten du har hatt sex med over lang
tid, en dag forteller at han er hivpositiv, har visst det hele
tiden og ikke har sagt noe? Eller hvordan er det å få vite
i etterhånd at han du hadde med deg hjem en kveld og
hadde – du husker ikke helt hva slags – sex med (du hadde
jo drukket litt – eller mye), faktisk er hivpositiv og ikke sa
noe om det? Kanskje er det etter en slik opplevelse mange
setter seg ned og skriver hetsende og nedsettende kommentarer på Gaysir eller andre nettsteder med utgangspunkt i
en anonym profil.
I spalten min her har jeg fått mange slike historier.
Både fra folk som regner med at de er – eller var – hivnegative og fra mennesker med hivpositiv status. Historier
som dreier seg om frykten for å fortelle, frykten for avvis-
ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK
og hva som er lurt
ning, om dårlig samvittighet, om smitteangst og om skam. En
mann forteller om hvordan det er å date noen etter at han ble
hivpositiv: «Dater er, eller skulle vært, en sitrende forventning
om å bli kjent med en ny og spennende mann. Og om å ha sex
– gjerne av det kreative og utforskende slaget. Nå forurenses forventningene av hivdjevelen som hvisker meg i øret at det går nok
ikke så bra. Og at sjansen er stor for en ydmykende opplevelse
når jeg forteller ham om hvordan det står til.
Ønsker vi åpenhet – og det mener jeg det er mange grunner
til å ønske – har vi alle ansvar. Vi må alle gjøre vårt for at det blir
lettere for hivpositive å være åpne – til seksualpartnere og ellers.
Men hva skjer når man hamrer løs på hivpositive, gir dem alt
ansvaret – eller verre – skjeller dem ut, kaller dem med nedsettende betegnelser?
Å snakke om den hivpositives moralske plikt er feil vei å gå.
positiv • NR. 3 – 2013
Samtidig er åpenhet overfor sexpartner et bra mål å tilstrebe, ikke
minst for den hivpositive selv. Det blir opplagt ved et langvarig
forhold – at den vanskelige samtalen ikke skyves fremover, men
også ved tilfeldig sex er åpenhet forebyggende for dårlig mental
helse.
Alle har ansvar for egen – og hverandres – psykiske og fysiske
helse. Og alle har ansvar for minst mulig – ideelt sett ingen
– smitte. Det oppnår vi gjennom åpenhet og ved å behandle
hverandre pent. Og ved at alle tar ansvar for egen seksuell adferd
– også når vi er kåte og egentlig har lyst til å legge fornuften til
side og bare nyte ekstasen og spontaniteten.
Hilsen Ragnar
31
DEN RØDE SLØYFA
Den røde sløyfa symboliserer solidaritet med verdens hivpositive og aidssyke.
Ved å bestille pins av solidaritetssløyfa støtter du Hivfondet og HivNorges
arbeid for hivpositives rettigheter og alminneliggjøring av hiv i samfunnet.
Pinsen koster minimum 40 kroner per stk, og du kan bestille så mange du
ønsker. Ønsker du å bestille sløyfer kan du ta kontakt på
post@hivnorge.no eller på tlf 21 31 45 80
– eller du kan skrive til oss:
HivNorge, Christian Krohgs gate 34, 0186 Oslo.
Bestilligen sendes i posten med åpen giro.
Aksept_93x125_Layout 1 27.10.11 22.28 Side 1
Gi en gave
– spar skatt
HivNorge er godkjent av myndighetene etter skattelovens § 6-50 slik at den som gir en gave til oss kan
trekke dette fra på selvangivelsen.
Forutsetningen for at du kan trekke dette fra på
selvangivelsen er at gaven er på minimum 500
kroner. Du kan trekke fra maksimalt 12.000 kroner i
året. Opplysning om gaver blir etter forskrift oppgitt
til skattemyndighetene hvert år.
HivNorge er godkjent av Innsamlingskontrollen, som
fører kontroll med innsamling av penger til humanitære og veldedige organisasjoner.
Hivpositiv?
På Aksept:
• kan du snakke med
profesjonelle og erfarne
helse- og sosialarbeidere
• kan du enkelt og raskt
få avtale
• har vi taushetsplikt
• kan du velge
å være anonym
For kontakt og mer info:
Kontonummer 1720-25-59565
www.hivnorge.no/id/414
AKSEPT
Senter for alle berørt av hiv
www.aksept.org Telefon: 23 12 18 20
KOMMENTAR: Arne Walderhaug
Mer testing, tidlig behandling
Verdens Helseorganisasjon og UNAIDS anbefaler at hivpositive starter med antiretroviral
behandling når CD4-tallene har sunket til 500.
Her i landet starter behandlingen av personer
som lever med hiv når CD4-tallene har nådd
ned til et såpass lavt nivå som 350. Synker de
samme verdiene til 200 eller lavere, defineres
den hivpositives tilstand som fullt utviklet aids.
Tidligere behandling kan gi positive helsegevinster for
den enkelte fordi han eller hun får virusmengden under
kontroll og er dermed mindre utsatt for opportunistiske
infeksjoner. Medisinene er dessuten, i det minste i vår
del av verden, så gode at man også reduserer omfanget av
bivirkninger.
Tidligere medisinering av hivpositive har imidlertid
også et folkehelseaspekt: De fleste forskere og medisinere
er nå enig om at effektiv behandling reduserer smittefaren.
Den enkelte hivpositive oppnår med andre ord ikke bare en
helsefordel, risikoen for at han eller hun skal smitte andre
reduseres betraktelig, ja, enkelte hevder sågar at smitterisikoen er lik null. Det mangler heller ikke på leger som ikke
nøler med å anbefale par der bare den ene av partene er
hivpositiv, og som ønsker seg barn, å prøve å bli gravide ved
hjelp av «naturmetoden».
Gevinstene ved tidlig behandling er altså flerfoldige,
men slik behandling har en klar forutsetning: nemlig at den
enkelte kjenner sin status. For at man skal kjenne sin status
er man nødt til å våge å ta en hivtest, og de som ber om en
test må ikke bli avvist. Her svikter det ofte.
De aller fleste tilfellene av nysmitte skjer når man
har en seksuell relasjon til noen som ikke selv vet at de er
smittet, viser forskning. Skal vi få gjort noe med de høye
smittetallene vi etter hvert har stabilisert oss på i Norge, må
testtallene opp. Det er med økende bekymring vi konstaterer at vi stadig mottar henvendelser fra folk som har vært
i risikosituasjoner og som har bedt om en hivtest hos sin
fastlege eller andre steder i helsesystemet, og blitt avvist med
den begrunnelse av at en slik test ikke er nødvendig. Hiv-
Norge mener at alle som ber om en hivtest, bør få det, uten
unntak. Det er både den enkelte pasienten og smittevernet,
og dermed samfunnet som helhet, tjent med.
Norske myndigheter bør legge forholdene til rette
n Arne Walderhaug
er konstituert
generalsekretær i
HivNorge.
for frivillige hivtester, ikke motarbeide dem som kommer
med sin frykt og ber om en test. Kjenner man sin status
som hivpositiv, er det enklere å ta de rette forholdsreglene
for ikke å smitte andre. Det gjør hivpositive så å si uten
unntak. Av den grunn blir det svært viktig å legge best mulig til rette for at de som ønsker det, skal kunne ta en hivtest
og få svar så raskt som mulig. Hurtigtester er en god ting og
kan være med på å fremme smittevernet.
Men heller ikke dette er nødvendigvis nok. Det å
leve med en hivdiagnose er stigmatisert, og den enkelte
hivpositive kan risikere så mye diskriminering at det kanskje
er bedre å ikke vite. Arbeidet med å avdramatisere en hivdiagnose og redusere diskrimineringen bør derfor prioriteres
høyere enn det som blir gjort. Mer informasjon må til om
hva det vil si å leve med hiv må til.
Midt i ferietiden skrev en anonym hivpositiv en kronikk i Aftenposten. Her gjør han rede for hvorfor han hele
tiden utsatte å ta en hivtest når det tilsynelatende var helt
nødvendig. Et av argumentene han brukte var at det å gjennomføre en slik test var så belastende at han heller foretrakk
å leve med usikkerheten. Det resulterte i en alvorlig sykdom
og CD-4-tall på rundt 20, altså fullt utviklet aids. Burde vi
kanskje se på hva slags rutiner som vi omgir hivtestene med
og vurdere hvordan vi kan gjøre den mindre dramatisk og
mindre belastende?
Det er sikkert mange forhold som kunne forbedres for å
bedre adgangen til hivtesting og dermed til både behandling
og forebygging. Det vil føre for langt å ta dem med her,
men vi kan ikke la være å minne om at vi har en straffelov
som neppe har den virkningen at den oppmuntrer folk til
å teste seg. Så lenge det er forbundet med straff å utsette
andre for smitte, vil mange som har vært i risikositasjoner
foretrekke å ikke vite og dermed vil de som er smittet uten
selv å vite det, fortsette å smitte andre.
Vi tror mer tilgjengelig testing og tidligere behandling
er et viktig bidrag i å få smittetallene ned.
positiv • NR. 3 – 2013
33
JUSS
n Juristen
Johan P. Hougen tar
hånd om juridiske
spørsmål, gir veiledning, og driver med
internasjonalt arbeid
i HivNorge. Han er
utdannet jurist og
har erfaring fra ulike
arbeidstakerorganisasjoner.
n Kontakt
Har du spørsmål du
vil Johan skal besvare i
denne spalten, kan du
sende dette på e-post
til positiv@hivnorge.
no eller til POSITIV,
HivNorge, Christian
Krohgs gate 34
0186 Oslo
n Noter
[ved johan P. hougen, jurist i hivnorge]
Assistert befruktning
E
t av forslagene i Syseutvalgets utredning ”NOU 2012:17
Om kjærlighet og kjøletårn” som ble lagt fram i oktober
i fjor, var å endre bioteknologiloven slik at det skulle gå an å
tilby assistert befruktning til hivpositive i parforhold. Regjeringen fulgte raskt opp med å komme med et lovendringsforslag,
og dette ble vedtatt i Stortinget rett før sommerferien.
S
å langt har det i Norge ikke vært mulig for hivpositive å få
tilgang til kunstig befruktning. Det har blant annet vært
etiske betenkeligheter og en generell oppfatning av at risikoen
for smitteoverføring er for stor, noe som har gjort at myndighetenes rådgivende organ, Bioteknologinemnda, ikke har villet
tilrå å gjøre et tilbud om behandling for barnløshet tilgjengelig
for par der den ene eller begge er hivpositive. Hivpositive par
har derfor måttet reise til utlandet for egen regning for å få slik
behandling.
H
ivNorge har lenge tatt til orde for at det må åpnes adgang
for å gi hivpositive par behandling for barnløshet, blant
annet fra et smittevernperspektiv. Vi har videre ment at det er
diskriminerende at hivpositive ikke har hatt de samme muligheter som andre infertile par uten at vi har fått gjennomslag
verken i departement, likestillings- og diskrimineringsombud
eller i Bioteknologinemnda. Først etter at Syseutvalget i sin
innstilling kom med forslag om å åpne for å gi hivpositive par
adgang til assistert befruktning, ble det fortgang i saken.
Regjeringen fulgt kjapt opp med en endring i lov av 5.
desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av
bioteknologi med mer (bioteknologiloven) og innført et
nytt ledd i § 2-3 som lyder:
”Inseminasjon kan også finne sted når mannen eller kvinnen
er smitteførende med en alvorlig og kronisk seksuell overførbar
sykdom”.
D
enne endringen trådte i kraft 1. juli 2013. Departementet har fulgt opp og 28. juli har de i oppdragsdokument
2013 – tilleggsdokument etter Stortingets behandling av prop.
34
positiv • NR. 3 – 2013
149 S (2012–2013) gitt de regionale helseforetakene oppdraget
å legge til rette for at det skal kunne tilbys assistert befruktning
til hivpositive og andre med alvorlige, kroniske seksuelt overførbare sykdommer ut fra smittevernhensyn. Dersom det ikke
etableres egne behandlingstilbud skal de regionale helseforetakene kjøpe slike tjenester i utlandet der slike tilbud finnes. For
infertile personer med hiv eller hepatitt skal det gis det samme
tilbud om behandling som infertile uten hiv og hepatitt. Foreløpig er det bare i tilfeller der kvinnen er hivpositiv at denne
muligheten foreligger.
E
r det mannen som er hivpositiv, kommer det til å ta noe
mer tid før tilbud om rensing av sæd gjennom sædvask vil
bli tilbudt. Alle former for behandling av sæd til inseminasjon
er underlagt streng kontroll og faller inn under biologiteknologilovens regler i § 2-1 om lagring og import av sæd og teknikker for behandling av sæd. For at slike behandlingsformer skal
bli tilgjengelige, må de godkjennes av departementet. Departementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å godkjenne en
slik behandlingsform. Det er bare godkjente virksomheter som
kan ta i bruk og tilby behandlingsformen, og det følger derfor
av bioteknologiloven at Bioteknologinemnda må vurdere
metoden. Nemnda skal vurdere de faglige og etiske sider ved
sædvask. Med det tydelige politiske signalet som ligger til
grunn i denne saken vil det bare være en formalitet.
D
ette vil nødvendigvis ta noe tid etter det vi får opplyst,
ikke fordi saken er kontroversiell, men fordi oppnevningen av nye medlemmer til nemnda nylig er foretatt og denne
ennå ikke har hatt sitt første møte. Bioteknologinemnda har
imidlertid allerede vært i møte med HivNorge for å forberede
saken, og vi har grunn til å tro at den vil ligge på nemndas
bord ved første anledning og at klarsignalet for å tilby sædvask
vil komme rimelig raskt, slik at nok et hinder er ryddet av
veien.
JUSS
[ved inger-lise Hognerud, jurist i hivnorge]
Oslo kommune
Storbyavdelingen
Oslo kommune
Uke 7 og 8 • 2007
Storbyavdelingen
Fri rettshjelp
Fri rettshjelp
FRI RETTSHJELP
Trenger du juridisk råd og
Trenger du ijuridisk
råd ogmed
veiledning
forbindelse
veiledning i forbindelse med
● Trygd/pensjon
uFamilieforhold/barnevern
Trygd/pensjon
●
●
uArbeidsforhold/oppsigelse
Skilsmisse/ skifte
● Utlendingssaker
u Barn/ samvær/ barnevern
● Pasientskadeerstatning
uVoldsofferbistand
Arbeidsforhold/oppsigelse
●
●
uBoligforhold
Utlendingssaker
u Voldsoffer/ erstatning
Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for innbyggere
u Boligforhold/ husleie
i Oslo og omland. Ordningen er gratis, avhengig av din inntekt.
Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid.
Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for
Besøk oss
- Telefon
48 avhengig
79 00 av din
innbyggere
i Osloi Storgata
og omland.19
Ordningen
er 23
gratis,
inntekt. Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid.
Besøk oss i Storgata 19 – Telefon 23 48 79 00
www.frirettshjelp.com
e-post:frirettshjelp@sby.oslo.kommune.no
For mer informasjon www.frirettshjelp.com
KVINNE OG HIVPOSITIV?
©2013 AbbVie AS • Postboks 1 • 1330 Fornebu • Tlf: 67 81 80 00 • Februar 2013
NOKAL130055 -THAU
Snakk med legen din om hva det bør legges vekt
på ved valg av behandling.