Årgang 18. Nr 1. 2012 - Institutt for Psykoterapi
bulletinen Årgang 18. Nr 1. 2012 50 år INFORMASJON FRA DAGLIG LEDELSE Innholdsfortegnelse Informasjon fra daglig ledelse ............................................ 3 Innlegg STATEN, Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Institutt, Kari Holm.......................................................................... 5 Hjernen er ikke flat, og den står ikke stille Fredrik Dieserud............................................................. 10 Møte mellom seminarleder og veiledere – noen utfordringer og målsettinger Bernt Halvard Sleire....................................................... 16 Överföringstolkningar och den terapeutiska alliansen Paul Niklas Johansson.................................................... 18 Referater Ibsen, etikk og kommunikasjon Trygve Nissen................................................................. 20 Søskenrelasjoner – harmløs krangel eller kamp på liv og død? EFPP-konferansen i Krakow Gro Kvittingen................................................................. 22 Trauma, depression and dreams – Neuroscience and psychotherapy Marit Haave..................................................................... 26 Vårt institutt har nå gått inn i sitt jubileumsår, 50 år har gått fra en sped begynnelse. Instituttet har gjennom disse årene utviklet seg til et landsdekkende, aktivt og levedyktig institutt for utdanning og medlemsaktivitet innen psykoanalytisk orientert tenkning og terapi. I dag, som den gang Instituttet så dagens lys, er bredde i pasientbehandling en hjørnesten. Utdanningen skal være tilpasset kandidatenes kliniske hverdag og rettledet av frontlinjen i psykoterapiforskningen. Dette ligger som basis for vår planlagte evaluering av utdanningsplanen. Bred anvendbarhet, geografisk profil og faglig oppdaterthet verdsettes også av helsemyndighetene i den omfattende evaluering av private utdannings institutter som nå foregår. Helse direktoratet har nå fått inn alle data som vil bli bearbeidet utover i dette året. Vi har foreløpig ikke fått noe konkret informasjon om resultatene av evalueringen. Jubileumsåret gir en rik mulighet til å trekke historiske linjer og bevisstgjøre oss på Instituttets faglige fundament og vesentlige formål. På den annen side gir jubileumsåret mulighet for å tenke nytt og planlegge videre. Gi et løft til sider ved utdanningen eller virksomheten som trenger øket fokus. Et område er veiledning. Det er der terapiene følges tett og kandidatenes spennende utvikling som unike psykoterapeuter virkelig foregår. I en møysommelig og ganske intim situasjon bestående av disse to personene, den erfarne læremester og den nye, nysgjerrige, forsiktig utprøvende kollegaen. Ny forskning viser hvor sensitive disse møtene kan være, hvordan veiledningskandidatens nybegynnerangst ofte gjør seg gjeldende uten å bli tilstrekkelig ivaretatt. Veiledningen er en særdeles viktig del av utdanningen som fortjener både honnør og kvalitetssikring. Bernt Halvard Sleire minner i denne utgaven av Bulletinen om Fra Utvalg for etterutdanning.............................................. 28 Kurs og konferanser.............................................................. 32 Seminarvirksomheten............................................................ 34 Annen informasjon.................................................................. 34 Bokomtaler............................................................................... 39 Kontaktinformasjon: Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO Tlf: 22 58 17 70 E-post: sekr@instpsyk.no Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig) Bilder fra Finnmarksvidda: Tulla Grip Design og trykk: borgerne.no 2 forts. neste side 3 Innlegg STATEN – i nstitutt for psykoterapi og norsk psykoanalytisk institutt Kari K Holm, arb.styreleder/dgl leder ved Institutt for psykoterapi 1979-1994 viktigheten av veiledermøtene knyttet til de enkelte seminarforløp. Det årlige veiledningsseminaret har dessverre ikke hatt den oppslutningen vi ønsker, og vi vil gjerne ha tilbakemeldinger på hva dette kan skyldes. I år er det ny mulighet til å delta på veiledningsseminar med Jean White, et seminar som har fått meget god evaluering av tidligere deltakere. I en tid med øket krav til effektivitet og produksjon settes terapeutrollen på prøve. Bevisstgjøring av stressfaktorer, vitaliseringsbehov og egenomsorg er av stor betydning for å opprettholde engasjement, glede og utholdenhet i jobben. Psykoterapiforskningen er entydig på at terapeutens subjektive tilstedeværelse, dvs hvor opplagte, våkne og rimelig behovstilfredstilte vi er, er av stor betydning for resultatet. Mange kan ha nytte av å lese Norcross & Guys manualbaserte bok om self-care for psykoterapeuter, omtalt i denne Bulletinen. Temaet bør mer inn i undervisning og medlemsaktivitet. Utvalg for Etterutdanning skal ha honnør for sin kreativitet når det gjelder kulturelle og åndelige innslag på medlemsmøter og seminarer. Dette trenger vi mer av! Instituttet fikk i fjor et bidrag fra en privat giver på kr 1 250 000.- med sikte på å støtte skriveprosjekter, forskning og fordypning innenfor psykoanalytisk psykoterapi ved Institutt for psykoterapi. Bidraget var tenkt som en 4 stimuleringspakke over 3-5 år. Det har vært utlysning av midlene september 2011 og januar 2012. Søknadene vurderes av vårt forskningsutvalg og andre med forskningserfaring for å kvalitetssikre de prosjekter som tildeles midler. Det ser nå ut til at disse pengene har stimulert til økt aktivitet. Langt flere søknader om skriveprosjekter har kommet inn fra medlemmene enn tidligere. Dette er positivt og instituttet håper og arbeider for at dette kan være starten på et mer permanent skrive- og forskningsmiljø ved instituttet. Instituttet vil markere 50-årsjubileet på forskjellig vis gjennom året. Det vil ganske snart bli utgitt en jubileumsbok med forfattere fra Instituttet. Boken inneholder en klinisk del og en historiskperspektivmessig del. En stor takk rettes til alle bidragsytere og til en meget dyktig og effektiv redaksjon som har klart å få boken ferdig på rekordtid. Hovedfeiringen blir i jubileumshelgen 21-22 september da det arrangeres seminar med blant andre Lewis Aron fra New York og stor jubileumsfest. Her håper vi på stor deltakelse og god omtale. Alle lokal gruppene er oppfordret til å markere jubileet. I dette året må vi sørge for å bli lagt merke til av befolkning, helse personell, administratorer, politikere og presse over hele landet! Alle kan bidra! Vi ønsker dere alle et riktig godt jubileumsår! Tove Kjersti Kjølseth og Jan Ole Røvik Hva skjedde politisk og administrativt på 1980-tallet for å sikre driften ved Institutt for psykoterapi og Norsk psykoanalytisk institutt og hvilke tiltak ble iverksatt for å sikre utdanningsbetingelsene for kandidatene ved disse instituttene? Her beskriver jeg – hvorfor og hvorledes økonomien til drift av instituttene ble sikret, – hovedtrekkene bak prosessen som førte frem til adgangen til å praktisere med trygderefusjon for kandidater og – hvorfor og hvorledes “Tilskuddsordningen” for kandidatene ved instituttene ble opprettet og til slutt – tidligere samarbeid mellom instituttene. I et brev av 17.12.1980 fra de to instituttene til ”Utvalget til å utrede finansierings ordningen og oppgave- og ansvarsfordeling i Helsetjenesten utenfor institusjon og i sosialtjenesten”, i det som da het Sosialdepartementet, – fulgte instituttene en oppfordring fra Otto Steenfeldt-Foss, som var Statens overlege i psykiatri. Det var flere grunner til at de to instituttene, etter invitasjon fra årsmøtet ved Norsk psyko analytisk institutt i 1981; søkte sammen; i hovedsak manglende økonomi til drift og endrede vilkår for kandidatenes egen finansiering av utdanningen. 1. Drift av instituttene Driften av disse instituttene var uten økonomisk sikkerhet. Vi konkurrerte ett år med statlige bevilgninger til kurs for ambulansepersonell, en verdig sak, men instituttene hadde ingen egen plass på Statsbudsjettet. Samtidig var Sosialdepartementet ansvarlig for at det ble utdannet legespesialister, i vår sammenheng spesialister i psykiatri. Disse spesialistene må ha veiledning for å bli utdannet, og utdanningen av veiledere for disse vordende spesialistene, er en utdanning som administreres av ”Psykoterapiutvalget” i Norsk psykiatrisk forening delegert fra Departementet. I regelverket for denne veilederutdanningen stod det at den teoretiske utdanningen kunne disse kommende veilederne få ved å delta i undervisningsopplegget enten ved Norsk psykoanalytisk institutt eller ved Institutt for Psykoterapi. Både spesielt kvalifiserte psykiatere og spesielt kvalifiserte psykologer kan veilede de ferdige spesialistene i psykiatri som selv utdanner seg til å bli veiledere. Slik sett har både leger og psykologer en plass i et regelverk som det daværende Sosialdepartementet hadde delegert til “Psykoterapiutvalget”. Samtidig var det både underforstått og selvsagt at leger og psykologer i utdanning ved disse to institutt ene er likeverdige hva angår rett til å praktisere og rett til trygderefusjon som kandidater. Det var et hasardiøst ansvar forbundet med å lede institutter alle regnet med, uten et betryggende økonomisk fundament. Slik sett var det en klok beslutning av årsmøtet ved Norsk psykoanalytisk institutt i 1981 å invitere Institutt for psykoterapi til regelmessig kontakt etter det vellykkede sam arbeidet bak fellesbrevet av 17.12.80 til forts. neste side 5 Innlegg Departementet. Det som nå er helse regioner, begynte å tegne seg politisk på denne tiden. Ut fra denne planleggingen var ett forslag fra myndighetene at våre institutter skulle få rammebevilgninger fra de fylkene kandidat ene kom fra. Dette forslaget ville gitt instituttene en umulig økonomi å admini strere, uforutsigbar fra år til år i et kontinuerlig og flerårig utdanningsprogram. Helsedirektoratet opprettet heldigvis et utvalg til å utrede saken ledet av Gerd Vandeskog, mens Astrid Nøklebye Heiberg satt som statssekretær og skulle følge saken politisk i Departementet. I Statsbudsjettet fra 1984/85 under kapittel 782, post 72 (ny) Tilskudd til undervisning i psykiatri stod det så svart på hvitt å lese at ”Staten gir over post 70 tilskudd til undervisning i psykiatri ved Institutt for psyko terapi og til kurs ved Norsk psykoanalytisk institutt. Som følge av at det 1.4.84 ble foretatt en reduksjon i legetakster, ble det finansielle grunnlag for disse to instituttene svekket. På denne bakgrunn vedtok Stortinget ved høstens budsjettbehandling at de to instituttene skulle gis driftstilskudd fra tilskuddet til Fylkeshelsetjenesten. Regjeringen foreslo at det ble gitt en bevilgning til disse to instituttene over dette kapitlet og denne post. Det samlede tilskudd ble foreslått økt med 2 millioner kroner til 2.69 millioner kroner.” Senere ble denne økningen gitt i regler formulert i Sosialdepartementet i møter mellom Departementet og instituttenes representanter. Sosialdepartementet var faktisk ansvarlig for instituttenes fortsatte drift. Gjennom komitearbeid og våre møter med Sosialkomiteen i Stortinget fikk Departementet en nødvendig påminnelse om et departementalt ansvar. 6 2. Kandidatenes økonomi For kandidater, som hittil hadde finansiert sin utdannelse med utdanningsrelaterte behandlinger med refusjon fra Folketrygden, oppstod det en akutt pengemangel. Muligheten til å finansiere egen utdanning var redusert med 40 % av overtidsarbeid i selvstendig praksis. Ikke før var driften av instituttene sikret, før økonomien for kandidatene raknet. Nok en gang ble et besøk i Stortingets Sosialkomite eneste vei å gå. Nok en gang var nå avdøde Gunn-Vigdis Olsen-Hagen, en lydhør leder av Sosialkomiteen. Hun begynte vårt møte i komiteen med å oppsummere hva vi hadde snakket om i møtet året før. Det var betryggende og imponerende. Hun spurte til slutt hvor mange penger det dreide seg om. Det hadde vi ikke tenkt på, av alt vi hadde utredet før møtet. Hun fikk svar over bordet, 2.5 mill kr. Vi trodde da at all refusjon for kandidaters arbeid med pasienter måtte kunne finansieres over en rikspott uavhengig av hele trygdeordningen og driftshjemlene. Adgangen til og mulighetene for utdanning var forhold man ikke hadde tatt i betraktning under utarbeidelsen av den nye organiser ingen av spesialist-helsetjenesten. Etter møtet ble vi stanset av han som da var nestleder i komiteen, Stortingsrepresentant og overlege på Sannerud, Christian Erlandsen. Inne på sitt kontor tok han frem en liten diktafon og ba oss høre på en oppsummer ing. I 10 punkter klargjorde han vårt ærend og våre bekymringer på kandidatenes vegne. Da arbeidet med å formulere en ordning for kandidater og for lærere som ikke allerede var berettiget til driftshjemler, begynte i Sosialdepartementet, var Christian Erlandsen nå å treffe som byråsjef i Sosialdepartementet. Sammen med den nye Statens overlege i psykiatri, Ingrid LycheEllingsen, ble Tilskuddsordningens regelverk etablert og ordningen døpt. Staten var innstilt på å gi hvert institutt en sum til intern fordeling, mens instituttenes representanter fikk det som de foreslo; • Et statlig utvalg, oppnevnt av departe mentet etter forslag fra de to instituttene og med en statlig representant, skulle forvalte Tilskuddsordningen. På denne måten er det synliggjort at Staten har sitt ansvar for at utdanningen i psyko terapi/psykoanalyse, som det står på søknadsskjemaene, består. Og som en bieffekt slapp vi en mulig intern rivalisering mellom de to instituttene om mulige urettferdigheter i statlig tildeling til kandidater. Over Tilskuddsordningens budsjett er det også blitt mulig å sende kvalifiserte vei ledere og lærebehandlere som pendlere til deler av landet der fagfolk tidligere måte flytte til Oslo for å fullføre sin utdanning i psykoterapi. 3. Adgangen til å praktisere ble begrenset i 1984/85 etter innføringen av hjemler med fylkeskommunale driftstilskudd til allerede etablerte spesialister. Samtidig var det fra 1985 og utover åpent for enhver spesialist som ville drive en praksis med de nye, reduserte trygdetakstene. Det var såpass mange spesialister som ville eta blerte seg slik at adgangen til trygderefusjon ble knyttet til hvor lenge man hadde hatt en slik praksis for å forhindre at stadig nye spesialister opprettet praksis uten drifts tilskudd. Både i 1992 og i 1996 ble det innført nye restriksjoner. Det ble gitt deltidshjemler og adgangen til å praktisere innenfor Folketrygden ble samtidig knyttet til det å ha en hjemmel. Igjen hadde innstramninger utilsiktet r ammet utdanningsmulighetene ved de to institutt ene; til kravene til kandidatene om å utøve psykoterapi/psykoanalyse som ledd i egen utdanning, altså til utdanningsrelaterte behandlinger. Problemet ble endelig løst ved noen telefon er med en departemental jurist som raskt og effektivt utvirket unntak for kandidatene og etablerte den ordningen som eksisterer den dag i dag, nå lokalisert til NAV. Heldigvis var malen til denne ordningen lagt allerede i 1979 da Staten innførte en lege reguleringslov. Man kunne ikke nedsette seg og drive praksis hvor som helst i landet, men etter søknad kunne man bli tildelt en praksis der det var mangel på den spesialitet man hadde. Etter et møte mellom “Rådet for regulering av legetjenester”, representanter for “Psykoterapiutvalget” i Norsk psykiatrisk forening og representanter for de to instituttene, gikk “Rådet for regulering av legetjenester” med på en ordning med begrenset praksistillatelse på maks 12 timer for kandidater i utdanningstiden med skriftlig bekreftelse fra instituttene. Den samme ordningen ble også godtatt for lærene. Slik oppstod de unntakene kandidater kan praktisere under med rett til trygderefusjon. At ordningen er begrenset til 12 timer ukentlig, er et heldig sammenfall med grenseoppgangen til hel – eller halvtids praksis. Underliggende for denne begrens ingen er at utdanningsrelatert praksis ikke representerer noen halvdagsstilling. I denne sammenhengen er det viktig å holde klart at adgangen til å etablere praksis er en fagforeningssak i forhold til Departementet. De to instituttene kan bare arbeide for å sikre utdanningen i psykoterapi/ psykoanalyse. 4. Historien om samarbeid Da Institutt for psykoterapi ble etablert i 1962 av tre kandidater i psykoanalytisk utdannelse, oppstod det en anspent situasjon i forhold til Norsk psykoanalytisk forening. Styret i foreningen skrev i brev til det nye instituttet som underviste i psyko analytisk psykoterapi at en ”tillater seg … å anmode Institutt for psykoterapi å foreta en … endring”, – fra psykoanalytisk forts. neste side 7 Innlegg psykoterapi, som ifølge Foreningen var ensbetydende med psykoanalyse, til psykoanalytisk orientert psykoterapi. I 1970 og i 1974 finner vi skriv der disse to instituttene proklamerte et visst samarbeid, bl a med noen felles medlemsmøter. Det skulle gi helt til 1979/80 før man virkelig søkte samarbeid og la forholdene til rette for utdanning ved de to instituttene sammen med myndighetene som var gitt en nødvendig påminnelse om sitt ansvar for utdanning i psykoterapi/psykoanalyse. Konklusjon Otto Kernberg(1999) har hevdet at psyko analysens overlevelse vil kunne bero på at den tar opp i seg og utvikler en egen utdanningsretning innen den psykodyna miske psykoterapi, og at det eksisterer tilbud om praktisk realiserbar egen behandling for fagfolk bosatt i perifere strøk. 8 veiledere også for andre yrkesgrupper innen Det psykiske helsevern. Det har vært en liten investering med god avkastning for hele landet at Staten på 1980-tallet ble påminnet og tok sitt ansvar for de to instituttene som nå, nok en gang skal evalueres på oppdrag fra Helse direktoratet i en “Gjennomgang av private institutter og foreninger – Etter- og videreutdanningstilbud innen psykisk helse” (brev fra “Deloitte” 05.10.2011). Man får håpe at Staten selv og utrederne har tilgang til nødvendig dokumentasjon av ordningene fra 1980-tallet, slik omtalt her, og til senere brukerundersøkelser Instituttene har besvart. Litteratur Brev til Sosialdepartementet, arkivene, begge institutter, 17.12.1980. I Norge har vi denne bredden representert ved de to instituttene som sikrer utdanning i både psykoterapi og i psykoanalyse der “Tilskuddsordingen” sammen med fylkeskommunale midler sikrer veiledning og lærebehandling for kolleger i samtlige deler av landet. Kernberg, O. (1999): “Psychoanalysis and Psychotherapy”. Int. J. Psychoanal., 80:1077-1091. Samarbeidet med de statlige helsemyndigheter på 1980-tallet viser at få statlige millioner sikrer alle landsdeler utdanning i psykoanalyse/psykoterapi, veiledere for kommende spesialister i psykiatri, lærere og (Publisert i tidsskriftet Psykologi i Kommunen , Nr. 5 2011, årgang 46. med støtte fra stipendmidler fra Stiftelsen Mentalhygienisk Rådgivningskontor) Brev fra “Deloitte”, arkivene, begge institutter, 05.10.2011. 9 Innlegg Hjernen er ikke flat, og den står ikke stille hjernen har et volum som har sin masse. Kvantitativ forskning av menneskesinnet må altså endre struktur på rammen den bruker for sin forskning; den må begynne å ta hensyn til hjernens form. Fredrik Dieserud Jeg vil påstå at dagens kvantitative psykiatriske forskning tar utgangspunkt i den samme rammen for forståelse som astronomer gjorde da de trodde jorden var flat. Et godt eksemp el på dette er medisinsk forskning. Den er reduksjonistisk i betydelig grad, og klinikere og Helsedirektorat lar seg ofte styre av dette selv når reduksjonismen er for stor i forhold til det en i utgangspunktet burde ha til hensikt å vurdere. Einstein sier at en skal forsøke å redusere et problem så mye som mulig, men ikke mer enn det som er mulig. Å komme til full sannhet om menneskesinnet og hva som betyr noe for mennesket lar seg ikke gjøre, men vi kan forsøke å nærme oss, helst med varsomme skritt. For å avsløre hva som er viktig for mennesket kan være både godt og vondt. Å dele det en finner skal en bare gjøre når en mener det er i det godes tjeneste. Jeg ønsker å dele denne artikkelen nå; ikke bare pga artikkelens innhold i seg selv, men også fordi vi i vår tid har våre ubalanser som bør utjevnes eller utdypes. Dette gjelder også målemetoder som benyttes for å måle nytte av behandling av sinnet. Jeg mener at dagens målemetoder står for langt fra en nullstilt sannhet. Den står for langt til venstre eller høyre, for høyt eller lavt, for grunt, sjeldent for dypt. Men det er håp. Absolutt. Så til tankene. Om en måler på symptomer og kun det står en i fare for å behandle mennesker ut ifra hva som virker på symptomer og ikke i forhold til hva som gir mennesket et bedre liv. Det kan jo selvsagt ofte være en sammenheng her, men ikke alltid, og sjelden utelukkende. For å måle livskvalitet subjektivt må vi gå ut ifra at det enkelte mennesket har en indre referanse for hvordan andre har det, og hvordan det selv har hatt det før. En slik referanse har vi delvis i noen situasjoner; for eks ved en reaktiv depresjon eller ved spontant inntruffet angst, men ikke nødvendigvis ved en endogen depresjon hvor en ofte finner årer tilbake ned i tidlige år, kanskje helt fra fødselen av, eller fra da følelsene tar form. Når en pasient setter en strek på en linje fra 0-7 for å måle livskvalitet, vil altså en femmer kunne innebære forskjellige livskvaliteter. Mening må i all hovedsak måles i tre dimensjoner; massen rommes av et volum. Volumet måles i m³ – en må altså måle langs tre akser; x, y og z. Dette eksempelet må ikke misbrukes mot medisiner som for veldig mange er av uvurderlig betydning for å ha det bra. Jeg nevner dette eksempelet bare fordi det tydeliggjør, på en måte som de fleste forstår, behovet for en annen struktur for hvordan en måler. Dagens forskning tar ofte hensyn til bare en akse i kombinasjon med tid: Kan livskvalitet måles objektivt? Bare delvis siden vi er avhengige av svarene fra et subjekt. Vi kan ikke finne fullverdige svar, men hvem var vi om vi ikke forsøkte? Det er viktig å være klar over at en ikke kan finne en fullverdig metode; vi må bare forsøke å finne noe som er bedre enn det vi har i dag. I forskning skal vi søke etter sannheten selv om vi ikke finner den, om vi samtidig tror at det å komme nærmere sannheten kan utgjøre noe godt. Hjernen er ikke flat For å måle må vi først danne oss en ramme for målingen, en slags struktur til å legge data inn i. Hvilke data (hva som er av betydning for mennesket) som skal inn må være et samarbeid mellom en rekke personer; kvinner og menn, leg og lærd, alle slags faggrupper som ansees nyttige, og mange forskjellige personlighetstyper. Syke og friske. Hvilke data som bør inn i strukturen, skal jeg ikke omhandle så mye her; å fylle inn faktorer som gir mennesket mening og glede er et veldig arbeid. Bedre hadde det vært om en hadde tatt hensyn til to dimensjoner, et areal av liv, og fulgt dette over tid: Jeg skal dele noen tanker om hvordan en struktur for innsetting av data om hva som betyr noe for mennesker kan se ut. Den er i utgangspunktet enkel. Den tar utgangspunkt i hjernens form. Den tar det for gitt at tanker, følelser og sanser ligger innenfor hjernen. Den regner med at ikke noe av dette ligger utenfor hjernen. Om religiøse skulle være uenige, eller om det faktisk skulle vise seg at vi er utenfor oss selv, kan strukturen utvides. Det som er helt sentralt for strukturen vi vil danne for å måle livskvalitet/opplevelse av væren, er at hjernen har en masse og et volum. Den er tredimensjonal. Hjernens tilstand kan ikke måles langs én akse, slik mye av forskning i dag baserer seg på. Hjernen kan heller ikke måles som et kvadrat, et flatt integral. Det er nærmere sannhet, men sannheten er at 10 forts. neste side 11 Innlegg Men mest sant er det om en finner en masse, et volum av mening og følger dette over tid: prosessere, mens andre som ikke er like sanselig følsomme må lage konflikt for å kjenne liv igjen. Den som er svært følsom og når bredt på x-aksen, når sjeldent høyt på y-aksen da makt ofte er vanskelig for den følsomme. Men de må høres, for de ser ofte de viktige nyansene som kan skille godt og ondt. Den som når bredt når sjelden langt, men den kan oppleve livet som rikt. Den som når bredt og langt kommer ofte veldig langt. Dette er x-aksen. Å måle volum beregnes på en annen måte enn en- eller todimensjonale målemetoder; matematikken er en annen. En kan ikke legge i sammen når en skal finne et volum, en må gange sammen – i kompliserte stykker, med faktorer av mange slag. Det tydeliggjør godt hvor vanskelig det blir om en har veldig liten trygghet på en av aksene. Tegning; tre akser. Dybde/høyde/bredde. Hva skal så disse tre aksene bestå av? Det jeg skriver under her er noen foreløpige tanker. Hensikten er å vise at hjernen har tre dimensjoner: Y-aksen Noen mennesker når langt, høyt. Dette gir en opplevelse av mening, en sterk opplevelse etter utrettelig trening for en skiløper; en får resultater en har grunn til å være stolt av. Drift når vel også høyt på denne aksen; evne til å tilfredsstilles seksuelt og evne til å beskytte seg, hevde seg. Dette kan vi kalle y-aksen. Vekst kan kjennes stimulerende og vekke liv. Ambisjoner – det å ha ambisjoner, være underveis og få dem tilfredsstilt kan ligge langs denne aksen. Adjektiver knyttet til denne aksen er; sterkt, modig, godt gjort, bra – beund rende og bekreftende adjektiver. Mennesket har helt naturlige behov for slik bekreftelse, men når behovet blir for stort skaper det også problemer. Det gir også mennesket problem er når en skammer seg over å slippe til ambisjoner. Denne aksen har med potente verdier å gjøre. Z-aksen Noen mennesker har en sterk evne til å kjenne dybde i relasjoner. Varme, ømhet, nærhet, trygghet og kjærlighet. Dette gir selvsagt mening og gir også ofte en sterk beskyttelse for sinnet i andre situasjoner. Ved mangler langs denne aksen forblir mennesket i savn, bevisst eller ubevisst, og det blir søkende, jagende eller unnvikende. Gode ord langs denne aksen er kjære, fint, koselig, artig og herlig. Gode blikk og kos. Hygge og varme. Men langs denne aksen ligger også menneskets sterkeste smerter – ved separasjon, sorg, invasjon og vold. Dybde er z-aksen. X-aksen Noen har et veldig bredt liv; de har sterk evne til å oppleve gjennom sansene – de har kanskje sterke sanser, en sterk følsomhet for sansning. Dette kan være sansningens akse – en slags naturens akse. Den som merker naturen, fargenes nyanser og menneskestråler bedre enn andre, kan kjenne livet som rikt. Noen kjeder seg aldri fordi sansene alltid gir dem noe å 12 Hjernen står ikke stille E=mc Det jeg skal skrive nå kan virke rart, kanskje litt spekulativt, men jeg tror det er sant hva jeg vil fortelle. Bildene jeg bruker for å beskrive fenomenet, bla med Einsteins tenkning, må bare sees på som bilder som skal gjøre det enklere eller tydeligere å få formidlet saken – jeg forsøker ikke å overføre sannhet fra hans. Hvis vi tenker oss at grad av opplevelse av væren er en form for energi, og fant at Einsteins formel(E=mc²) kan benyttes i forståelse av opp levelse av væren, må vi inkludere at sinnet også har en fart, ikke bare en masse (volum og meningstetthet). Tiden I en struktur som måler livskvalitet må en også finne hvilken betydning sinnets forhold til tid har; tiden som påvirker menneskesinnet; hukommelsen som stadig strør minner av hendelser, følelser, tanker og opplevelser. Den påvirker oss her og nå. Hukommelsen strør spor som sår forventning; forventinger som ikke bare har med rammevilkårene her og nå å gjøre. I opplevelse av her og nå måler vi et tverrsnitt i tiden, men så er det samtidig slik at vi er i bevegelse i ethvert øyeblikk; vi kan ikke frigjøre oss fra hastigheten – sinnet er til enhver tid i bevegelse. forts. neste side 13 Innlegg E=mc² betyr at en forstår energien som massen ganger et areal av hastigheten, for Einstein lyshastigheten. Mennesket har det best om det har et passe hurtig sinn – en hastighet på eget sinn som en trives med, kanskje med den farten en kjenner at en opprinnelig naturlig hadde. Eksempler angående fart på sinnet: – En traumatisert skytes på et vis ut i bane utenfor sin kjerne; kommer lenger ut i navet, og sinnet oppleves da som om det går fortere; det får ikke fred og ro og samtidig da mindre mulighet til å kjenne på det som er her og nå. – Om sinnet har for liten fart, om en for eks er bipolart deprimert, får en ikke opplevelse av mening i samme grad; tanker og følelser henger ikke like godt sammen, og det gir tap av mening, tap av opplevelse av å eksistere; en mister seg selv. Dette er melankoli. – En manisk person der alt går fort, får stort utslag på y-aksen, men er ofte grunnere i dybde enn før han ble syk. – Tankekjør av forskjellige grunner beskrives ofte – det har ikke bare med innhold å gjøre, men også fart. Vi kan si det slik at farten har betydning for her og nå – opplevelsen av seg selv – fordi vi er i bevegelse. Når vi skal måle opplevelse av væren, eller energien på livet, handler det om massen òg farten på sinnet. Det er mange utfordringer i dette, men en ting må vi ikke glemme; hjernen er ikke flat, den er høy eller lav, bred eller smal, dyp eller grunn, og har sin egen bevegelse. Tiden, sinnets bevegelse Tegning med forskjellige farter Slik kan det kvalitative og kvantitative forenes De er i utgangspunktet ett og kan i grunn ikke utstå å deles. Det vil forenes slik tanker og følelser vil det. Det ville være svært viktig og godt å forene det kvalitative og kvantitative. Dette har ennå ikke vært helt forent innenfor forskning, men vi bør kunne nærme oss dette da det i utgangspunktet ikke er uforenlige størrelser vi snakker om – når det gjelder sinnet skulle en tro de var det samme. Full sannhet finner vi ikke; det handler om å komme nærmere. Forskning handler om å forsøke å slutte sirkler, det må være vårt mål. Å endre målemetoder til å være opptatt av høyde, bredde, dybde, meningstetthet, luft og fart som struktur på det en legger inn av data om liv og symptom, i stedet for endimensjonale eller todimensjonale kurver, vil vi gjøre forskningen sannere og mer helhetlig. Om en ikke gjør det, er jorden fortsatt flat, og den står stille. Å bruke en sann struktur på å måle hvordan mennesket har det (, )vil kunne forene det kvalitative og kvantitative i undersøkelser av menneskets opplevelse av væren. Det er grunn til å tro at når menneskene er mer vant med 3D på TV osv, vil det å tenke i tre dimensjoner, også når det gjelder menneskesinnet, være en selvfølge for oss alle. Om det skulle være krevende å lage slike modeller til måling, er det uansett av vesentlig betydning at vi har denne modellen med oss – den gjør at vi alltid kan spørre oss om hva som ikke er målt når resultater vises i kun to dimensjoner (vanlige kurver slik vi kjenner det). I terapi kan vi spørre oss hvilken akse vi er på. Vi finner forskjellige motoverføringer om vi er langs høyde-aksen enn langs dybde-aksen osv. Noen har mest nytte av hjelp langs den ene aksen, andre langs en annen. Om en får god hjelp langs en akse, blir det ofte lettere å komme seg langs en annen. Å leve godt er ofte å kjenne at en har et rom å være i, et rom som er stort nok til at en kjenner seg trygg. Trygg til å være stor og trygg nok til å være liten. Trygg i seg selv og trygg med den annen. Separert og ett. Du og jeg. Deg og meg. Ditt og mitt. Vårt. Om en har et rom i seg kan en kjenne glede. Glede er en følelse som trenger plass, rom, for å slippe til. I morgen kan bli en gledens dag. 14 15 Innlegg Møte mellom seminarleder og veiledere – noen utfordringer og målsettinger Bernt Halvard Sleire Veilederne møtes sammen med seminar leder og undervisningsleder i løpet av utdanningsseminarene. Det er tre samlinger i løpet av de to undervisningsårene for respektive innføringsseminaret og videre gående seminar som dekker oppstartfase, mellomfase og avslutningsfasen. i forhold til utdanning og veiledning. Spesielt på innføringsseminaret kan dette by på til dels store utfordringer i form av rivalisering og motstand i forhold til ny læring. Møtene mellom seminarleder, veiledere og under visningsleder kan hjelpe til med å forebygge at en slik utvikling skjer. Disse veiledermøtene bidrar til en følelse av tilhørighet til lærestedet (Institutt for psykoterapi) og er med på å stimulere arbeidet med å utvikle kunnskap og ferdighet i psykodynamisk psykoterapi. Det kollegiale møtet med veiledere og seminarleder gir også anledning til å komme med tilbakespill på valg av teoretiske artikler solid forankret i den psykodynamiske tradisjon, men med rom for teoretisk perspektiv fra forskjellige psykoanalytiske skoleretninger. Individuell vekting av teorimodeller i den pluralistiske psykoanalytiske teoriverden leder til ulike måter å se og forstå ting på: ulike begrepsbyggverk som gir psykoanalytiske perspektiver eller former for å forstå og være sammen med sine pasienter på. Samt de etiske implikasjoner i dette. I vår utdanningsprosess i en veiledningsrelasjon får vi høyst personlige samspills-erfaringer som forhåpentligvis med tiden glir ned i våre ubevisste strukturer og blir til en integrert del i oss. Veilederne blir underveis ajourført om seminarets teoretiske program og på vei ledermøtene orienterer seminarleder om hvordan seminarleder og gruppen fungerer sammen, om hvordan seminargruppen løser utfordringene med gjennomgang av teori og arbeidet med kasuspresentasjonene. Det er nyttig informasjon for veileder å bli orientert om dynamikk og samspill i utdannings gruppen og om seminarleders erfaring med læring, motsetninger og progresjon i seminaret. Veilederne får tatt en runde med gjennomgang av sine veiledningserfaringer med den enkelte kandidat, og får anledning til å presentere og drøfte problemstillinger fra veiledningstimene i henhold til psyko dynamisk teori og teknikk. Det er gunstig for læring og god terapi erfaring at utdanningskandidaten får henvist egnede pasienter til evaluering for psyko terapi. Veiledermøtene er et forum for å drøfte ulike spørsmål vedrørende egnethet for psykoterapi og fremgangsmåter og tiltak for å finne løsninger på dette. Deltagerne på utdanningsseminaret kan ha bakgrunn fra andre terapeutiske skole retninger enn den psykodynamiske, både 16 17 Innlegg Överföringstolkningar och den terapeutiska alliansen Paul Niklas Johansson En av de stora debatterna i psykoterapiforskning sedan flera decennier är den om huruvida psykoterapi har effekt genom allmänna, ospecifika faktorer som till exempel den terapeutiska alliansen, eller genom de specifika tekniker som överföringstolkningar. I ett polariserat fält har dessa faktorer ställts mot varandra och debatten har handlat om vilka faktorer som förklarar mest av den observerade effekten av terapi. Väldigt få studier har sett på samspelet mellan all männa och specifika faktorer. Den norska FEST-studien (First Experimental Study of Transference-interpretation) är en randomiserad studie av 100 patienter som gavs ett års psykoterapi antingen med eller utan överföringstolkningar. Patienterna blev följt upp tre år efter avslutad behandling. Studien använder en s.k. dismantling design, som gör det möjligt att studera de specifika effekterna av överföringstolkningar. Tidigare har forskare i FEST-studien rapporterat att det överraskande var patienter med ett livslångt mönster av problematiska mellan mänskliga relationer, mer allvarlig psykopatologi och personlighetsstörningar, som hade bäst effekt av överförings tolkningar. Den effekten höll i sig i hela treårsperioden efter avslutad terapi. Den förändringsmekanism som förklarade det mesta av effekterna var ökad självinsikt. I denna artikel påvisar författarna en trevägsinteraktion mellan objektrelationer, allians och överföringstolkningar. Medan överföringbegreppet har stått centralt i psykoanalytisk teori och praktik i över ett sekel, har den terapeutiska alliansen de senaste decennierna fått alltmer upp märksamhet, och anses i dag vara en av de faktorer som förklarar mest varians i terapieffekt. Kliniker och cenrala psykoanalytiska teoretiker har länge antagit att effekten av överföringstolkningar har samband både med patientens objektrelationer (kvaliteten på de mellanmänskliga relationerna) och den terapeutiska alliansen. Nu har detta alltså blivit empiriskt undersökt av forskare i FEST-studien. Fynden visar att en god terapeutisk allians, föga överraskande, var associerat med god effekt både i terapi med och utan överföringstolkningar. Men interaktionen mellan alliansen och effekten av överförings tolkningar (skillnaden mellan de två behandlingarna) förändrade sig beroende kvaliteten på patientens relationer. För patienter med ett livslångt mönster av konfliktfyllda relationer, ensamhet och mer patologiskt relationellt fungerande var effekten av överföringstolkningar positiv helt oavsett om alliansen var god eller dålig. För patienter med mer mogna och ömsesidiga relationer var effekten av överföringstolkningar också positiv om alliansen var låg. Men om alliansen var hög var effekten av överförings tolkningar negativ, alltså terapi utan överföringstolkningar hade bättre effekt. Det är ett oväntat fynd som strider mot vedertagna sanningar från den kliniska litteraturen. Det har varit en generell kliniskt vedertagen uppfattning att överföringstolkningar bör ges i första hand till mer välfungerande patienter. Fynden i FEST-studien indikerar tvärtom att det är med patienter vars relationer upp genom livet har varit konfliktfyllda, knappa eller lite ömsesidiga och tillfredsställande som överföringsarbete har avgörande betydelse, medan för de patienter som har mer avgränsad problematikk, och där alliansen är god var effekten av överföringstolkningar alltså negativ. Det bör betonas att fynden är gjorda i tidsbegränsad psykoterapi, och det är inte säkert att de utan vidare kan generaliseras till terapi av längre varighet. Författarna för fram som hypotes att för relationellt välfungerande patienter, där samarbetet fungerar väl, och där patienten upplever minimala problem med terapeuten, blir överföringstolkningar störande och främmande. Men för de patienter som allra mest behöver arbeta med sin förståelse av sina relationella problem, är de som också profiterar allra mest på överföringsarbete. Referanser: Høglend P, Hersoug AG, Bøgwald KP et al. Effects of transference work in the context of therapeutic alliance and quality of object relations. J Consult Clin Psychol 2011, 79: 697-706. 18 19 Referater Innlegg Lørdagsseminar 12. november 2011 Ibsen, etikk og kommunikasjon Trygve Nissen Instituttet bød på lørdagsseminar den 12. november. Ikke i egne lokaler denne gang, men på Radisson Blu i Nydalen. Tema for seminaret var ”Ibsen, etikk og kommunikasjon” og foredragsholder og seminarleder var Tom Eide. Han er dr. philos. i nordisk litteraturvitenskap og professor i ledelse og litteratur ved Diakonhjemmets høyskole. Ellers var det 18 deltakere. En av dem var selvlært Ibsen-kjenner, resten kandidater og medlemmer ved Instituttet. Forsamlingen var således passelig heterogen for å få til en fruktbar utveksling av kunnskap og ytringer. På forhånd var vi anmodet om å forberede oss ved å lese Vildanden. Eide entret lokalet med øreplugger i ørene. ”Jeg lytter stadig på Ibsens skuespill når jeg går tur. På veien hit nå hørte jeg på Vildanden. Man blir jo kanskje litt sær … Men det er sterkt å anbefale.” Allerede her åpnet han for tolkningsmuligheter. Sterkt å anbefale å høre på Ibsen? Eller sterkt å anbefale å bli sær? (Jeg holder en knapp på at det var førstnevnte han mente ) Iallfall, Eide viste seg å ha god peiling ikke bare på Ibsen, men også på pedagogikk. Han dro oss gjennom en nærlesning av Vildanden på en engasjerende og lærerik måte. Det skal også nevnes at han fortalte grundig om sin faglige bakgrunn, nærmest en nitid yrkesanamnese ispedd flere anekdoter. (En av dem var om den gang han disputerte på Axel Jensens forfatterskap og forfatteren selv, Axel Jensen altså, overraskende dukket opp under disputasen og opponerte ex auditorio.) Grundighet preget også seminaret videre de fem timene vi holdt på. Mange av de oppmøtte avslørte svært gode kunnskaper om Ibsens dramaer og flere hadde tatt med seg tykke bøker som bar preg av å ha blitt lest — flere ganger. Likevel, vi alle lærte kanskje noe nytt: Det er utrolig mye man 20 kan dra ut av teksten. Selv de minste og tilsynelatende uvesentlige detaljer viser seg å ha betydning. Derfor måtte vi dvele ganske lenge ved både selve rollelisten i skuespillet, til og med rekkefølgen av rollefigurene og tablåbeskrivelsene i parentesen før stykkets første akt. Intet var irrelevant eller tilfeldig. (For så vidt analogt til den psykoterapeutiske settingen som vi kjenner bedre.) Når så det var unnagjort, leiet seminarleder oss etter hvert inn i selve handlingen av stykket. Han snakket, han brukte slides og han spilte lydopptak fra en nyere radioteaterversjon av stykket. Det hele gjort i et passlig tempo. Etterhvert som vi ble like engasjerte som han selv, slapp han oss til. Med våre funderinger, spørsmål, synspunkter, påstander og mot slutten også noe bastante meninger. Eller sagt på en annen måte, det ble svært interaktivt. Og det var vel akkurat sånn vi – og seminarleder – ville ha det. Men selv om deltakerne tok mye plass etter hvert, rakk han å gi mye fra sitt fagfelt. Vi fikk med oss litteraturteori relevant for lesning av Ibsens drama er. Litteratur kan leses fra tre vinkler sa han: fra verkets opphav (genesen), fra verket i seg selv og ut fra leserens reaksjoner. Men helst fra mer enn en vinkel. Å studere et verk fra bare en vinkel blir mangelfullt på samme måte som monokausale forklaringer vanligvis blir feil. Og naturlig nok ble da også ikke bare Vildanden drøftet; også personen Ibsen ble lagt under lupen. Forklaringen på Ibsens storhet som dikter lå – ifølge Eide – i at han var ”ekstremt intelligent og ekstremt empatisk” og derfor var i stand til å leve seg inn i nær sagt ethvert sosialt miljø. Dette synspunktet førte til en ny diskusjon: ”Var Ibsen empatisk?”, ”Hvordan skal vi egentlig definere empati her?” utlegging av ens indre objekter (Klein). Videre om ”Ibsens etisk metode”, om ”showing” vs. ”telling”. ”Showing” – så vidt jeg fikk med meg – er den metoden drama tikeren bruker for å ”fortelle”, og er da forskjellig fra romanens form der det er ”telling” som gjelder. I teateret må tilskueren selv gjøre tolkningsarbeidet. I romanen blir leseren hele tiden gjennom teksten fortalt hva romanfigurenes motiver, tanker og følelser er. Så hva ligner da mest på den kliniske situasjonen? (OK. Jeg ser at det ble et retorisk spørsmål.) mye tankekraft på å forstå og fortolke de forskjellige rollefigurene. Vi klarte det nesten uten å sette diagnoser på noen av dem. Men mot slutten var vi nok noe slitne med svekket toleranse for det komplekse. Så derfor helt forståelig og tilgivelig at det da kom et enkelt forslag på diagnose – en lite flatterende sådan – på Gregers Werle. Takk til Kjartan Thu fra Instituttet som sørget for arrangementet. Jeg oppfattet at alle ble inspirert og begeistret under seminaret. Vi bruke Vi hørte også om diktning som uttrykk for sublimering (Freud), diktning som en 21 Referater Innlegg SØSKENRELASJONER – HARMLØS KRANGEL ELLER KAMP PÅ LIV OG DØD? Referat fra EFPP-konferansen i Krakow v Gro Kvittingen Dagens fødselsannonser oser av idyll; et eksempel kan være: ”Vår nydelige datter Leah er født. Lukas er stolt og flink storebror”. Kanskje er ikke virkeligheten fullt så idyllisk? Konferansen i Krakow går dypere og diskuterer og problematiserer søskenrelasjoner på godt og vondt. EFPP og den polske medlemsforeningen, Polish Society for Psychonalytic Psycho therapy (PTPP), arrangerte konferansen SIBLINGS: RIVALRY AND ENVY – COEXISTENCE AND CONCERN i Krakow 14.-16. oktober 2011. Konferansen var interessant og velorganisert med deltagere fra hele Europa, i alt 385. Norge hadde 15 deltagere. Konferansen ble avsluttet med festmiddag i Krakows eldste hotell, Hotel Pod Róza. Vi ble underholdt av Aga Zaryan , en internasjonalt kjent polsk jazzsanger. Etter konferanseslutt ble det arrangert utflukt med omvisning til Auschwitz og Birkenau. Hovedforelesere var Franz Wellendorf, tysk professor i psykologi, Angela Joyce, britisk barneanalytiker og Jeanne Magagna, britisk analytiker. I tillegg var det mange interessante presentasjoner og workshops, blant annet ble den danske filmen ”Brødre” vist. Psykiater Randi Ulberg og psykolog Anne Grete Hersoug fra Norge presenterte ”The First Experimental Study on Transference Work In Teenagers (FEST-IT)”. Franz Wellendorfs foredrag hadde tittelen: SIBLING RIVALRY – PSYCHOANALYTIC ASPECTS AND INSTITUTIONAL IMPLICATIONS. Wellendorfs hovedpoeng var at søskensjalusi har fulgt den psykoanalytiske bevegelsen fra “tidenes morgen”, og det har gått (og går) hardt for seg. ”And these battles among 22 sibling are by no means harmless squabble, but tend to be life-and-death struggles”. Å få et søsken kan oppleves dramatisk; det kan bety barnets erkjennelse av at triaden (mor-far-barn) kan fortsette å eksistere uten det eldste barnet. ”Betyr det at det ikke spiller noen rolle om jeg eksisterer eller ikke”? Wellendorf mente at det ikke er tradisjon for å analysere søskenrelasjoner innen psykoanalysen. Men dersom disse relasjonene overses og ikke tolkes på i en psykoanalytisk behandling, kan det innebære at analysen stopper opp. Det kan komme til å dreie seg om en systematisk misforståelse av analysanden. Som analytikere er vi vant til å tolke på det vertikale (relasjonen til foreldre), men ikke på det horisontale (relasjonen til søsken) ifølge Wellendorf. Angela Joyces foredrag hadde tittelen: WHY THE UGLY SISTERS AND CINDERELLA? Joyce anførte at de fleste eventyr, og også eventyret om ”Askepott”, handler om intense familierelasjoner. Hun analyserte søsken relasjonen mellom Askepott og stesøstrene og de manglende generasjonsgrensene; stemoren allierer seg med døtrene sine, faren til Askepott er lite til stede og stiller ikke opp for datteren sin. Eventyret har to avslutning er, i brødrene Grimms versjon blir ste søstrene blindet av fugler som hakker ut øynene på dem, i en annen versjon blir det forsoning. Joyce sa at det er slående hvordan foreldre har vansker med å erkjenne den kompliserte forts. neste side 23 Referater blandingen av hat og kjærlighet mellom søsken. Foreldrenes ønske om at det bare skal være kjærlighet, kan skygge for intenst smertefulle følelser av sjalusi og rivalisering. Videre diskuterte hun Julie Michells (Siblings, Sex and Violence, 2003) påstand om at søskenrelasjoner har vært neglisjert i psykoanalytisk litteratur, selv mente Joyce at så ikke er tilfelle. Mens Michell fokuserer på den horisontale relasjonen (mellom søsken) og ser den som autonom, mener Joyce at den horisontale er bestemt av den vertikale, relasjonen mellom foreldre og barn. Som eksempel ga hun fortellingen om Kain og Abel(!). være skadelig for personlighetsutviklingen. Hun ga eksempler fra Anna Freuds krigs barnehjem, eksempler fra observasjoner av svært destruktive samspill mellom tre små brødre, ett, tre og fem år gamle, og observasjoner av samspill mellom en storesøster og en lillebror. Det var både trist og skremmende å følge observasjonene av de tre brødrene, og som så ofte ellers tenkte jeg: Hvorfor grep ikke observatøren inn? Og hvorfor fikk ikke moren, som var til stede, veiledning? (Forhåpentligvis fikk hun, og faren, det, selv om det ikke ble nevnt i foredraget). Storesøster og lillebror fikk hjelp til å regulere samspillet, det var en barnepsykolog (?) til stede i familien en gang i uken. Dermed fikk storesøster en alliert som kunne hjelpe henne gjennom lek og samtale. Men familier flest kan jo ikke holde seg med psykolog! Magnana understreket at det å bare skjenne på det eldste barnet kan være destruktivt, det kan gjøre at barnet føler seg forlatt og dermed øke aggresjonen mot det yngste. Det eldste barnet kan komme til å føle seg ”slemt”, det kan bli en del av identiteten. Det er viktig for foreldre, i følge Magnana, å ikke idyllisere søskenrelasjoner, men erkjenne at det også er hat og aggresjon mellom søsken. Men da må foreldre være i stand til å erkjenne og tåle egne aggressive følelser. Magnana pekte på fem problemområder som kan være resultat av destruktive søsken relasjoner: Problemer med å bli gravid, problemer i svangerskap, kvinnelig frigiditet og mannlig impotens i løpet av et svangerskap, problemer omkring fødsel av første barn og problemer omkring fødsel av andre barn. Vertsbyen for konferansen, Krakow, Polens kulturelle hovedstad, er en mangfoldig og spennende by. Gamlebyen står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bildene viser Rynekplassen med Tøyhallene i bakgrunnen, Borgen Wawel og Mariakirken (foto Ida Kvittingen). Og mens Michell mener at det å få søsken etterlater et ”hull” som alltid vil være der, er Joyce mer optimistisk. Avslutningsvis sa hun om ”Askepott”: Dette er ikke bare et eventyr for barn, det kan også sees på som en advarsel til foreldre; ”vær oppmerksom på hatet hos barnet ditt … det kan ha konsekvenser både i nåtid og fremtid”. Foreldre må akseptere at barn i realiteten kan hate søsknene sine og må hjelpe dem til å forsone seg med virkelig heten i relasjonene mellom dem selv, søsknene og foreldrene. Videre sa hun at det er viktig at begge foreldrene engasjerer seg sterkt i denne prosessen fordi konsekvensene av at en av dem ikke er til stede kan bli destruktive, det ser vi eksempler på både i klinisk arbeid og i samfunnet. Jeanne Magagnas foredrag hadde tittelen: ENVY, JEALOUSY, LOVE AND GENEROSITY IN SIBLING RELATIONSHIPS: THE IMPACT OF SIBLING RELATIONSHIPS ON FUTURE FAMILY RELATIONSHIPS. Magnanas påstand var at søskenrelasjoner kan internaliseres som en kilde til trygghet og bidra til sunn følelsesmessig utvikling og god selvfølelse, men søskenrelasjoner kan også legge grunnlaget for dårlig selvfølelse og 24 25 Referater Trauma, Depression and Dreams Neuroscience and Psychotherapy Marit Haave Seminar 27.-28. januar 2012, på Vika Konferansesenter. Noen tanker etter foredrag med Mark Solms, nevropsykolog og psykoanalytiker, fra Sør Afrika. Tittelen på fredagens foredrag var: “Why do we dream?” Det var et spennende og engasjerende foredrag om vår forståelse av drøm, og drømmenes betydning for vår psykiske helse. Tanker om hvorfor vi drømmer, samt funn fra nevrologisk forskning på søvn og søvnfaser. Solms åpnet sitt foredag med et sitat fra Freud: ”dreams occur in order to protect sleep.” Vi drømmer, slik at vi kan få sove, istedenfor å handle på impulser fra det ubevisste, som alltid er tilstede. ”Our libidinal system doesn`t go to sleep”, sitat Freud. Men – for å la oss få ro til å sove, istedenfor å ”gå ut i verden og tilfredsstille kravene fra Id”, konstrueres drømmer. Ved å konstruere 26 drømmer, arbeider bevisstheten med impulsene som vi i våken tilstand ville være drevet til å handle på grunnlag av. REM søvn er siden 1950 kjent som den biologisk markør for drøm. REM søvn påvises lett fysiologisk, med EEG for eksempel. Hjernen er aktivert, muskulaturen er avslappet. Når en person er i REM søvn fase, drømmer vedkommende. REM søvn påvises hvert 90. min. For å finne hvor i hjernen det foregår aktivitet som kan knyttes til REM søvn, er det gjort undersøkelser på dyr, bl.a. ved å fjerne mer og mer av hjernen og se om det fortsatt forekommer REM søvn. Først når hjernestammen ble fjernet, forsvant REM søvnen. Dermed konkluderte man med at REM søvn skyldes aktivitet i hjernestammen, og i hjernestammen mente man at det bare kan forekomme meningsløse aktiviteter, ”nonsense” – dermed ble det i den amerikanske psykiatriske forening i 1975 vedtatt at drømmer ikke kan ha mening. Freuds postulat om drømmenes betydning ble nedstemt. Solms forsket videre på søvn og drømmer og REM faser, og fikk på 1990 tallet omgjort dette vedtaket. Han studerte drømmer hos personer med hjerneskade, og påviste da at personer med skade i hjernestammen, fortsatt kunne drømme. Han fant også personer med REM søvn, som ikke drømte. Altså: REM søvn og drøm skjer samtidig, men – det er det ikke samme fenomen! Og drømmer kan ikke lokaliseres til aktivitet i hjernestammen. Han viste at personer med skade i frontallappen, (som ved lobotomi), ikke drømmer. Det er de høyere delene av hjernen som er involvert i drømmeaktivitet. Ved skade i frontallappene, stopper hallusinasjoner, man mister motivasjon og vilje, og slutter å drømme. Hjerneaktivitet som har med drøm å gjøre, er altså lokalisert i frontallappene. Drømmens betydning i arbeidet med å forstå vårt ubevisste liv, kan dermed få den plass Freud vil gi den. På lørdag fortalte Mark Solms en fasciner ende og sann historie om hvordan han gikk i dialog med sine arbeidere på eiendommen i Sør Afrika, som han overtok og flyttet tilbake til etter at apartheid var oppløst. Det viste seg å ikke være så enkelt som han først trodde, og han fortalte da at han brukte de samme prinsipper som i psyko analytisk behandling; han tenkte seg om, undersøkte historien, sammen med sine arbeidere, og på grunnlag av dette arbeidet, klarte de sammen å skape en ny ordning og fordeling av arbeid og verdier seg i mellom, en ny måte å leve sammen på. Resultatet så ut til å være vellykket, de fant en løsning, og noe av det nye som har oppstått, er at de har begynt å spille og synge sammen, det har oppstått musikk! Og, på bakgrunn av de historiske under søkelsene, har han grunnlagt et museum, som årlig har 60 000 besøkende, som studerer historien, og kjøper vin som produseres på gården. Forsamlingen i Vika responderte på foredraget med stående applaus! 27 FRA UTVALG FOR ETTERUTDANNING 28. mars kl 19.00 x Onsdag Tormod Knutsen Terapeutisk prosess og samtidig bruk av medisiner. INFORMASJON OM MEDLEMSMØTER Alle seminarer med deltageravgift er med bindende påmelding. Møter og seminarer merket med x er åpent for alle kollegaer som er interessert. Å kombinere medikamentell (psykofarmakologisk) behandling med psykoterapi og psykoanalyse er et vanlig klinisk fenomen, men som her i landet i liten grad er blitt gjort til gjenstand for systematisk analyse eller undervisning ut fra psykodynamisk tenkning. Dette foredraget vil fokusere på en kort historisk oversikt om hvordan dette feltet har utviklet seg, og hvor en står i dag, hvor psykoanalytisk psykoterapi og psykoanalyse tilbys pasienter med til dels alvorlig psykopatologi, og hvor pasienten i kortere eller lengre perioder bør eller er nødt til å bruke psykofarmaka. Problemstillingen vil bli illustrert med kliniske vignetter. Hovedsiktemålet vil være å klargjøre den innvirking slik kombinasjonsbehandling kan ha på den terapeutiske prosessen, at dette kan fortone seg forskjellig om terapeuten er psykolog eller lege, samt å sette det inn i en teoretisk referanseramme. Avslutningsvis vil en skissere konkrete fremgangsmåter når dette spørsmålet ser ut til å bli aktuelt. Tormod Knutsen er psykiater, psykoterapeut og psykoanalytiker, og har lærerfunksjoner ved Institutt for psykoterapi og Norsk psykoanalytisk institutt. Han har tidligere vært administrativ leder ved Institutt for psykoterapi, og er f.t. leder av Norsk psykoanalytisk institutt. Han arbeider i privat praksis (avtalepraksis), og har tidligere arbeidet mye bl.a. innen rusmiddel-behandling. 18. april kl 19.00 x Onsdag Atle Kittang Psykoanalyse og religion. Høsten 2011 ble boken ”Sigmund Freud. Mellom psykoanalyse og litteratur” gitt ut. Arbeidene er oversatt direkte fra tysk. Dette er en samling av Freuds tekster som har et annet fokus enn det å være tradisjonell naturvitenskapelig lege. Gjennom sykehistorien Lille Hans vises Freud som forteller. I del 2 kommer tekster hvor Freud beveger seg i grense landet mellom psykoanalyse og litteraturvitenskap. ”Sorg og melankoli” fra 1917 er kanskje den mest kjente av disse tekstene. Bokens 3. og siste del er en samling av tekster der Freud kommenterer på kunst og litteratur. Her er blant annet hans tale i forbindelse med at han mottok Goethe prisen i 1930. Atle Kittang er professor i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Hans forskingsfelt er allmenn litteraturvitenskap, hermeneutisk og fenomenologisk litteraturteori samt lyrikkteori. Videre fransk og norsk litteratur fra det 19. og det 20. århundret. Sentrale forfatterskap er Balzac, Rimbaud, André Breton, Ibsen, Hamsun og Olav H. Hauge. Han har også skrevet en rekke artikler om psykoanalyse og litteratur. Samt gitt ut en monografi om Sigmund Freud i 1997. Kittang har skrevet Etterordet i boken ”Sigmund Freud. Mellom psykoanalyse og litteratur”. I forbindelse med utgivelsen av boka ble det holdt et seminar på Litteratur huset søndag 23.oktober. Han holdt der et innlegg hvor han berørte Freuds tenkning omkring religion med utgangspunkt i bla Moses og monoteismen. Nå har vi vært så heldige at han vil komme til oss for å snakke mer om Psykoanalyse og religion. 28 29 9. mai kl 19.00 x Onsdag Martin Svartberg Affektregulering og affektinntoning i psykoterapi. Foredraget vil være todelt; først diskusjon av begrepet affektregulering og deretter det atskilte, men nært forbundne, begrepet affektinntoning. Begge begreper vil belyses med utgangspunkt i empiriske funn fra studiet av mor-spebarn interaksjoner, for så å poengtere visse utviklingspsykologiske forhold og endelig å redegjøre for hvilke implikasjoner dette måtte ha for psykoterapeuters forståelse av og relatering til voksne pasienter. I diskusjonen av affektinntoning, som har blitt mest beskrevet i mor-barn forholdet, vil det bli gitt en detaljert definisjon av begrepet slik det kan forstås i terapi med voksne. Martin Svartberg er psykiater og utdannet psykoanalytiker fra Toronto. Han har utdannelse innen og erfaring med dynamisk korttidspsykoterapi, traume-relatert psykoterapi foruten psykoanalyse og psykoanalytisk langtidsterapi. Han har i tillegg tidligere drevet forskning på prosesser i og effekter av korttidsterapi gjennom mange år og publisert innen disse feltene. Nåværende hovedinteresser omfatter mor-spebarn interaksjonen, relasjonelle traumer og dissosiative tilstander, foruten psykoterapi generelt. Svartberg er i fulltids privat praksis i Oslo, og han er medlem ved Institutt for psykoterapi. VEILEDNINGSSEMINAR – KUN FOR MEDLEMMER Fredag 1. juni og lørdag 2. juni 2012 i Instituttets lokaler JEAN WHITE Jean White hadde et seminar ved Institutt for psykoterapi i februar 2008, hvor hun foreleste med utgangspunkt i boka ”Generation. Preocccupations & Conflicts in Contemporary Psychoanalysis” (Routledge, 2006). For fyldig bokomtale se nr 2/09 av Bulletinen. Hun hadde veiledningsseminar ved Instituttet i 2009 og 2010, og kommer nå tilbake for et tredje veiledningsseminar. Jean White vil veilede på kasuistisk materiale. Hun vil også veilede på veiledning, og legge spesiell vekt på forskjellene i veiledning av nybegynnere og erfarne psykoterapeuter, hvor det utspiller seg en helt annen dynamikk. Jean White er psykoanalytisk orientert psykoterapeut og veileder, i full tids praksis i London. Med utgangspunkt i Winnicott, Lacan og Bion gjør hun seg til talskvinne for et pluralistisk perspektiv, hvor gjensidig respekt og anerkjennelse av hverandres forskjeller utgjør forutsetninger for å kunne lære av hverandre. Fredag 1. juni: 15.00 – 15.30 15.30 – 17.00 17.00 – 17.30 17.30 – 19.00 30 Veiledning Velkommen. Jean White vil snakke om forskjellene i veiledning av nybegynnere og erfarne psykoterapeuter Veiledning og diskusjon Te og kaffepause Veiledning og diskusjon Lørdag 2. juni: Veiledning 11.00 – 12.30 Veiledning og diskusjon 12.30 – 13.30 Lunsj 13.30 – 15.00 Veiledning og diskusjon Medlemmer som ønsker å legge fram materiale for veiledning, kan kontakte Mona Semb på mona.semb@ous-hf.no for å få White sine retningslinjer for presentasjonen. Seminaravgift for to dager inkl. lunsj lørdag: kr. 1.900,-. Påmeldingsfrist: 11. mai, til sekr@instpsyk.no Max deltagerantall er 16, første man til mølla. Deltakerbevis og kvittering utdeles på seminaret. sommermøte – for medlemmer og kandidater Onsdag 6. juni 2012, kl. 19.00 i Instituttets lokaler i Nydalen Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad ”Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson” Den engelske renessansefilosofen Thomas Hobbes var en av filosofihistoriens mest profi lerte humorteoretikere, på tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – at han så svart på tilværelsen. ”Livet i naturtilstanden er ensomt, fattigslig, ekkelt, dyrisk og kort”. Altså: Livet er uutholdelig, og likevel altfor kort: Det likner en vits! Nå visste Hobbes hvordan man kom seg ut av naturtilstanden: Det var frivillig å underkaste seg en eneveldig despot som holdt fred ved å skremme vettet av folk. Når vi lever musestille i evinnelig frykt for tyrannens neste trekk, er vi så nær lykken som det går an å komme. Enda en vits om menneskelivets elendighet! Da Hobbes kjente det led mot slutten, søkte han ikke – som så mange på hans tid – de vises sten (the philosophers stone) for å bli udødelig. Tvert imot sammenkalte han sine venner og utlyste en konkurranse om hvem som kunne finne på den beste gravskriften på gravsteinen hans. Følgende forslag vakte den aldrende filosofens munterhet: ”This is the true philosophers stone”. I dag har medisinere, psykologer og filosofer for lengst gravlagt prosjektet om å finne de vises sten for å beseire døden. I den grad den finnes, er den alt annet enn håndfast: Den sterkeste kandidaten er humoren selv. Ifølge en rekke medisinere og terapeuter er latter over en god vittighet helsebringende og kreftforebyggende. Foredragsholderne håper det snart blir mulig for både hypokondere og andre som hangler halvsyke gjennom livet å få deres aktuelle humorbok på blå resept. Deres kåseri kommer til å omhandle alt fra moralsk forargelse over møkkamannhumor, til rosenrøde terapeutiske vyer om en lang og munter tilværelse full av humoristiske høydepunkter. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad er aktuelle med sin muntre fagbok om humor i et filo sofisk perspektiv: Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson, Tell forlag 2012. Tidligere har de publisert Pippi og Sokrates. Et filosofisk drikkegilde i Villa Villekulla, Oslo 2000 og 2004. Den er oversatt til flere språk, blant annet gresk. De har også publisert Harry Potter. En filosofisk trollmann, Oslo 2006. Sjaastad har dessuten publisert en bok om filosofien hos Thorbjørn Egner, og vært medforfatter og medredaktør i humorboka Legemet er en viktig del av kroppen, Oslo 1991. Til daglig er Gaare forlagsredaktør i Schibsted forlag med forts. neste side 31 filosofi, sosialantropologi og idehistorie som fag. Sjaastad er universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Oslo. The conference venue will be in the centre of the town with short distances to all congress and cultural activities. The program will be announced spring 2011. Etter foredraget inviterer Instituttet til sosialt samvær med enkel servering. Påmeldingen som er bindende kan gjøres pr. telefon /telefonsvarer 22 58 17 70 eller e-mail sekr@instpsyk.no senest 11. mai 2012. Entré: kr 200,-. For mer informasjon gå til: http://ncp2012.org Working with conflict and alienation, 50 years of ifps x Første møte til høsten er Onsdag 12. september kl 19.00 Merete Sæbø Torvanger Merethe Sæbø Torvanger er lege, med videre utdanning fra vårt institutt. Nå jobber hun som psykoterapeut og psykoterapiveileder. I tillegg er hun er knyttet til Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Der har hun har jobbet med den franske forfatteren Nathalie Sarrautes og den britiske forfatteren Sara Kanes dramatekster i lys av psykoanalytisk teori og metode med hovedvekt på Wilfred R. Bion. Vi oppfordrer alle til å følge med på kalenderen på hjemmesiden vår www.instpsyk.no kurs og konferanser The XVII International Forum of Psychoanalysis It is promoted by the International Federation of Psychoanalytic Societies (IFPS); In order to celebrate the 50thanniversary of its foundation. It will be held in Mexico City from October 10 to October 12, 2012. Hosted by the Mexican Institute of Psychoanalysis, founding member of the IFPS in 1962. We invite you to reflect upon the following topics during the XVII IFPS Forum • Psychoanalysis and Neurosciences • Object relationships • Contemporary problems: migration, kidnapping, drug trafficking, terrorism, and fundamentalism • The psychodynamics of violence • Development of the ego • Depression as a challenge • Constructive and destructive tendencies • Etiology and psychodynamics of bullying • The tyrant: power, politics, madness • The self and virtual reality • Psychoanalysis on line.com EFPP Conference in Athens Greece 24.-27. May 2012 www.efppathens2012.gr Invitation to present indivdual papers We invite interested parties to present individual papers, limited each to 20 minutes. Please send abstracts (250-word) before Jan. 30, 2012 to IMPAC by e-mail forum17impacmexico@gmail.com, with the following format: Times New Roman font size 12, either in Word 2003 or Word 2007. The 30th Nordic Congress of Psychiatry will be held in Tromsø, Norway 5. – 8. June 2012 Preannouncement The congress organised by the Norwegian Psychiatric Association and the Norwegian Association for Child and Adolescent Psychiatry on behalf of the Joint Committee of the Nordic Psychiatric Associations and in cooperation with all Psychiatric Associations within the Nordic Zone of the World Psychiatric Association. There will be a separate program for candidates in psychiatric specialisation, young psychiatrists (LIS). The scientific program will have a broad scope. Particular attention will be given to the influence of living conditions, social support and cultural diversities upon the prevalence of psychiatric disorders, stigma and anti-stigma, genetic and epigenetic research, mental health services in primary care, clinical communication and self care. 32 Official languages for forum xvii Spanish and English. (Translation will be Portuguese). Rebeca Aramoni, Gila Jiménez, The Organizing Committee, XVII Forum XXVII Verdenskongressen for International Association for Suicide Prevention (IASP) finner sted i Oslo i tiden 24.–28. september 2013. Kongressen organiseres av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo i samarbeid med IASP. Ytterligere informasjon om kongressen finnes på nettstedet: www.iasp2013.org 33 SEMINARVIRKSOMHETEN Bokens tittel er Psykoterapi i utvikling og innholdsfortegnelsen er som følger: Ord fra ledelsen Ord fra redaksjonen Planlagte seminarer Det vil i månedsskiftet februar/mars bli utlyst innføringsseminar i Oslo og Bodø samt videregående seminar i Oslo. Disse vil starte etter sommerferien. Det blir også utlyst videregående seminar i Agder med oppstart våren 2013. Del I: Ulike behandlingsformer og rammer for terapi: Karsten Hytten og Marit Råbu: Hva skal vi med psykoterapi? Tormod Knutsen: Psykoanalytisk psykoterapi eller psykoterapeutisk psykoanalyse? Planer videre for 2013 er innføringsseminar i Oslo, Bergen, Stavanger og Møre & Romsdal, samt et videregående seminar i Oslo. Per Einar Binder: Før og nå – relasjonell psykoterapi og forståelsen av overføring Anne Grete Hersoug: ”Jeg tror terapeuten liker meg” – om betydningen av allianse i psykoterapi Anders Zachrisson:Terapeutens indre arbeid;Refleksjoner over motoverføring og nøytralitet, metode og etikk Randi Ulberg, Per Høglend: Overføringsarbeid i psykodynamisk psykoterapi – Hvorfor virker det, hvordan og for hvem? Lars Christian Opdal: Erotisert overføring og grenseoverskridelser. NYE SEMINARER FRA VÅRSEMESTERET 2012 Rune Johansen: Utvikling; alltid i relasjon.Psykodynamisk utviklingspsykologi Geir Høstmark Nielsen:Korttids dynamisk psykoterapi.Litt historikk, grunnleggende prinsipper og kliniske tilnærmingsmåter Innføringsseminar i Oslo Videregående seminar i Oslo Finn Skårderud: Terapiens essens. Om mentalisering og mentaliseringsbasert terapi Seminarleder: Laila Hjulstad Psykolog Thomas K. Amundsgård Lege Roeland Duesterwinkel Psykolog Ingeborg Davik Lege Simone Geier Psykolog Ingvild Hurlimann-Lindseth Lege Goran Maravic Lege Reidar Tyssen Seminarleder: Ingrid Guldvog Psykolog Lars Kristian Groth Lege Ida Gummedal Lege Grete von der Kall Psykolog Cathrine Lima Psykolog Joan Lesley Lege Smiljana Milojevic Psykolog Fredrik Svensson Peter Fonagy & Anthony Bateman: Mentalization-based treatment for borderline personality disorder: A brief history of its development and its roots in psychoanalytic theory and practice Rune Johansen: Psykoterapi og hjerne Olaf Rørosgaard: Om drømmen i psykoanalytisk psykoterapi Jan Ole Røvik: Hva gjør det med oss å være terapeuter? Tove Træsdal: Når terapeuten blir alvorlig syk eller dør Kjell-Petter Bøgwald: Er det mulig å forske på psykodynamisk terapi? Tor-Johan Ekeland: Psykoterapi – det siste asyl? Om forholdet mellom rammevilkår og psykoterapi. Del II: Institutt for psykoterapi 1962 – 2012; utvikling og perspektiv Kari Holm,Egil Hundevadt,Tor Jakob Sandvik,Tove Kjersti Kjølseth : Institutt for psykoterapi – bakgrunn og utviklingslinjer ANNEN INFORMASJON Agnar Berle og Tormod Knutsen: Etablering og utviklingen av undervisningsvirksomheten ved Institutt for psykoterpai Per Nerdrum: Pedagogikk, klima og læringsutbytteved utdanning i psykodynamsike psykoterapi: Utdanningen ved Institutt for psykoterapi-kandidatenes erfaringer Tormod Knutsen og Tulla Grip: Institutt for psykoterapi i bilder og tall – oppsummering av de første 50 år. 2012 Institutt for Psykoterapi er 50 år! Kjell-Petter Bøgwald: Hva gjør egentlig terapeuten i terapitimene? Instituttet feirer sitt 50-årsjubileum i 2012. Dette blir en stor mulighet for å markere oss både lokalt og nasjonalt; så det er en utfordring for alle til både å markere oss og å være med å feire. Vi har hatt en egen jubileumskomité som jevnt og innsatsfylt har arbeidet med jubileumsmarkeringen gjennom hele 2011. Markeringen vil romme tre hovedområder: Jubileumsseminar Jubileumsbok Det har vært en betydelig velvilje fra forespurte forfattere og høy kvalitet på bidragene. Boken ble sendt forlaget 31.okt. Intensjonen var å få til en spennende og mangfoldig bok med ulike perspektiv og faglige bidrag på kvalifisert nivå. Vårt ønske er at boken vil være av interesse for en bred leserkrets og dertil er godt egnet for ulike undervisningsformål ved vårt eget institutt. 34 Tor Jakob Sandvik: Samtaler med Carola Mann Seminaret planlegges stort og romslig over to dager: Seminar 21.-22. september 2012 Oslo Kongressenter / Folkets hus Fredag 21. september kl 9.00-16.00 Lørdag 22. september kl 9.00-16.00 Programmet er nærmest klart Lewis Aron fra New York blir hovedattraksjon. Tor-Johan Ekeland (høyskolen i Volda), Håvar F. Nilsen (UiO) og Anne Grete Hersoug, Randi Ulberg og Kjell-Petter Bøgwald fra vårt eget forskningsutvalg og Institutt vil også stå på programmet. Fredag kveld 21. september blir det Åpent hus i Instituttets lokaler i Nydalen. Her blir det enkel servering, kulturinnslag fra medlemmer og eventuelt små orienteringer og/eller hilsener. 35 Jubileumsfest Denne blir på lørdag kveld 22. september etter jubileumsseminaret. Det blir stor fest på Hotell Bristol med middag og dans, hvor også ledsagere kan delta. leder Tove Kjersti Kjølseth tlf arb. 22 58 17 83. eller administrativ leder Jan Ole Røvik, tlf 92 22 10 41. Skriftlig søknad stiles innen 1.06.12 til Styret og sendes Institutt for Psykoterapi. Vi tror dette skal bli en spennende feiring. Jubileumsåret blir en fin mulighet til å markere Instituttet og alle dets aktiviteter. Vi håper så mange som mulig vil være med å markere jubileet og at selve jubileumsseminaret og jubileumsfesten vil favne alle medlemmene fra hele landet. Det blir en flott mulighet for mange bra faglige opplevelser og hyggelig uformell kontakt. VIKTIG MELDING! GENERALFORSAMLING Instituttet avholder ordinær Generalforsamling onsdag 21. mars 2012. Samtidig gir jubileumsåret en mulighet til å markere Instituttet og jubileet bredt i alle regioner av landet. Vi tenker oss muligheten for å knytte an til 50-årsfeiringen i planlagte seminarer, og muligheten til å arrangere særskilte seminarer eller møter med fokus på Instituttets historie og plass i dagens psykiske helsevern. Det spennende vil være om man også får til lokal oppmerksomhet og kanskje pressedekning. Vi gjør oppmerksom på at det ikke lenger blir sendt ut sakspapirer til Generalforsamlingen pr post. Innkalling, dagsorden og alle sakspapirer ligger på hjemmesiden. På forespørsel sender vi gjerne pr. post. DELTIDSSTILLING SOM UNDERVISNINGSLEDER LEDIG FRA 1.08.2013 Vi ønsker to nye medlemmer velkommen! Disse er: lege Fredrik Dieserud, Sandefjord og psykolog Torbjørn Liaaen, Oslo. Undervisningsleder fratrer sin stilling 31. juli 2013 etter 4 + 2 + 2 år. Undervisningsleder har primært ansvaret for ledelse og drift av Instituttets kandidat utdanning og utgjør sammen med administrativ leder Instituttets daglige ledelse. Det er tradisjon for en fleksibel samarbeidsform mellom undervisningsleder og administrativ leder hvor de begge kan være behjelpelig med hverandres oppgaver ved behov. Undervisningsleder er direkte ansvarlig overfor Styret innen sitt ansvarsområde, saksbehandler for Styret og Utvalg for kandidatutdanning. Undervisningsleder tilsettes på åremål, i første omgang for fire år med adgang til å søke reengasjement for 2+2 år. Stillingen lønnes i lønnstrinn 80 (p.t. kr 648.288,-pr. år). Daglig ledelses totale stillings prosent er for tiden 60, administrativ leder og undervisningsleder avklarer deling seg i mellom. I tillegg ytes økonomisk kompensasjon for en del av tiden i fb.m. nødvendige tjenestereiser. MEDLEMSLISTE PÅ INSTITUTTETS NETTSIDE Husk at for å stå på medlemslisten på Instituttets nett-side, med navn og kommune tilhørighet, må man gi tillatelse til oss. Husk også at vi må få beskjed om eventuelle feil eller mangler og adresseforandringer, også mailadresser. Frist for innlevering av stoff til neste Bulletin er 4. mai. Nr 2/2012 vil bli sendt fra Instituttet i uke 23. Undervisningsleder må være medlem ved Instituttet og bør ha faglig kompetanse på linje med lærer ved Instituttets seminarer. Det legges vekt på personlig egnethet. Stillingsinnehaveren bør ha kontor ved Instituttet. Nærmere opplysninger om stillingens ansvars- og funksjonsområde samt plass i virksomheten kan fås ved henvendelse til styrets leder, Rune Johansen tlf 92 89 85 30. Opplysninger om nåværende arbeids- og ansvarsforhold kan dessuten fås av undervisnings- 36 37 NYE BØKER I BIBLIOTEKET Binder, Per-Einar Et oppmerksomt liv, om relasjoner, kropp og nærvær i eksistensens psykolog Fagbokforlaget, 2011 bokomtaler Pragmatisk og integrativ korttidsterapi Freud, Sigmund Mellom psykoanalyse og litteratur Gyldendal forlag 2011 Knox, Jean Self-Agency in Psychotherapy, attachment, autonomy and intimacy WW Norton & Co, NY 2011 Alessandra Lemma Mary Target Peter Fonagy Lemma, Alessandra Brief dynamic interpersonal therapy, medforfattere Mary Target og Peter Fonagy Oxford University Press, 2011 A clinician’s guide. 256 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2011. Pris GBP 20 ISBN 978-0-19-960245-2 McWilliams, Nancy Psychoanalytic Case Formulation The Guilford Press, New York 1999 I denne perlen av en bok gjør forfatterne det klart at den ikke representerer verken ny teoridanning eller ny teknikk. Terapiformen er utviklet av pragmatiske grunner. Hensikten er å hjelpe psykodynamisk orienterte klinikere til å arbeide i korttidsformat (16 timer) med pasienter med angst og/eller depresjon. De mener at psyko analysen er et uvurderlig bidrag til den offentlige helsetjenesten, men at det er avgjørende at den tilpasser seg. Quinodoz, Jean-Michel Reading Freud, a cronological exploration of Freud's writings Routledge, NY 2011 Steiner, John Seeing and Being Seen Routledge, New York 2011-12-28 Theories of Psychotherapy Series • The Basics of Psychotherapy, an introduction to theory and practice / Bruce E. Wampold • Family Therapy / William J. Doherty & Susan H McDaniel • Relational – Cultural Therapy / Judith V. Jordan • Feminist Therapy / Laura S. Brown • Cognitive – Behavioral Therapy / Michelle G. Craske • Psychotherapy Integration / George Stricker • Existential – Humanistic Therapy / Kirk J. Schneider & Orah T. Krug • Person – Centered Psychotherapies / David J. Cain • Brief Dynamic Therapy / Hanna Levenson Vi vil rette et hjertelig takk til Eva Wold som har donert et stort antall bøker til biblioteket. K Hytten Brief dynamic interpersonal therapy Forfatterne begynner med å plassere boken teoretisk og teknisk. De bygger på sentral og aktuell psykoanalytisk teori: objektrelasjonsteori, tilknytningsteori og inter personlig teori. Tidlig presenterer de forskning som dokumenterer effekten av psykodynamisk psykoterapi. Deretter drøfter de evaluering av pasienten og hvordan man kommer frem til det sentrale «interpersonlige affektive fokus». Dette dreier seg om et utvalgt inter nalisert, ofte ubevisst relasjonsmønster som står i nær sammenheng med pasientens presenterte problem. I samarbeid med pasienten gjør terapeuten det interpersonlige affektive fokus eksplisitt i løpet av de fire første timene. Det forblir det avgrensede fokus for terapien videre. I de påfølgende kapitlene diskuterer forfatterne teknikker som brukes i midtfasen av terapien. Det arbeides med utforskning av pasientens interpersonlige affektive fokus, refleksjon rundt pasientens indre opplevelse av relasjoner (inkludert terapirelasjonen), stimulering av mentaliseringsevnen samt utfordring til å gjøre endring i relasjoner. Etter hver time fyller pasienten ut et vurderingsskjema. Det er et eget kapittel om når ting går galt, og om avslutningsfasen. Den siste fasen markeres av et oppsummerende avslutningsbrev til pasienten som terapeuten skriver. Dette er en interessant ny type intervensjon innen psykodynamisk terapi som er hentet fra kognitiv analytisk terapi. 38 forts. neste side 39 Hovedpoengene i teksten blir illustrert med figurer og punktvise oppsummeringer. Det er et eget kapittel om hyppig stilte spørsmål til terapiformen. Det er tre appendikser: om kompetanse i terapiformen, evalueringsskjema til bruk etter hver time og informasjonsbrev til pasienten. Forfatterne er kjente og aktive psykoanalytikere i London. Omtalen av teori og forskning er fortettet og krever en del av leseren. På den annen side er det en fyldig referanseliste hvor leseren kan finne bakgrunnslitteratur. Den kliniske delen er pedagogisk godt skrevet og er nyttig ikke bare for dem som vil forsøke seg på den presenterte terapiformen. Generelt psykodynamisk arbeid beskriver de på en forbilledlig og klinisk svært nyttig måte. Jeg savner en plassering av korttidsterapimodellen i forhold til andre korttidsmodeller som er utviklet, men det ville krevet en utvidet ramme. Jeg anbefaler boken varmt til alle som arbeider med samtalebehandling - både i privat og offentlig sektor. Den vil også være svært anvendelig for utdanningskandidater innen psykodynamisk psykoterapi. (Hentet fra Tidsskrift for Den norske lægeforening) PSYKOTERAPEUTEN MÅ TA VARE PÅ SEG SELV K. Hytten erikende og vekstbefordrende for både pasient og terapeut. Bokens 12 kapitler tar for seg b 12 råd om egenomsorg som er basert på forskning og forfatternes erfaring. Innimellom presenteres erfaringer og anbefalinger fra «master therapists», egenomsorgs-sjekklister og forslag til videre lesning. Bokens råd er følgende: verdsette psykoterapeuten som person, refokusere på belønningene, anerkjenne farene, huske kroppen, pleie relasjoner, sette grenser, restrukturere kognisjon, opprettholde sunn flukt, skape blomstrende omgivelser, egenbehandling, kultivere åndelighet og mening, fremme kreativitet og vekst. Som kapitteltitlene reflekterer, spenner boken vidt – fra det kroppslige med mat, søvn og mosjon til rammer for praksis til eksistensielle spørsmål. Mange temaer vil være vel kjent. I det brede spekter av råd, utfordres leseren til å spørre seg selv hvordan det står til på ulike egneomsorgsfelt. I min egen utdanning har egenomsorg vært berørt i altfor liten grad. Den aktuelle boken er en god påminnelse om temaet og bør leses og brukes i utdanningen. I forordet til boken formulerer forfatterne tre målsetninger: 1. å påminne travle praktikere om personlige og profesjonelle behov for å ivareta egen psykologisk helse; 2. å presentere evidensbaserte metoder for praktikere til å nære seg selv; 3. å skape et positivt budskap om selvfornyelse og vekst. Jeg synes de lykkes i dette. Teksten er oversiktlig,lettlest og engasjerende. En kan mene forskjellige ting om rådene som presenteres, men det er nettopp et godt utgangspunkt for å reflektere og diskutere. Spennende om psykoterapi J. O. Røvik John C Norcross and James D Guy Leaving It at the Office A guide to psychotherapist self-care. New York: The Guilford Press, 2007 Det er utfordrende å være psykoterapeut. I møtet med pasientens lidelse er psykoterapeuten uten andre instrumenter enn seg selv. På den ene siden kan psykoterapeutisk praksis være dypt meningsfullt og berikende, på den andre siden kan det være utmattende og ødeleggende. Trolig er bevisstheten rundt terapeut ens egenomsorg for liten. Det mener i hvert fall forfatterne av boken Leaving it at the Office John C Norcross og James D Guy. Bokens undertittel reflekterer hva den er: A guide to psychotherapist self-care. Forfatterne er selv psykoterapeuter og psykoterapi forskere og har i tillegg undervist mye i egenomsorg for psykoterapeuter. Hovedbudskapet deres er å anerkjenne og ta hensyn til psykoterapeutens egne fysiske, emosjonelle og åndelige behov. Dette anses som en forutsetning for at yrket skal være og forbli 40 Jean Knox Self–agency in psychotherapy: Attachment, autonomy and intimacy Pris NOK 300,ISBN 978-0-393-70559-1 Om å forstå og behandle tidlige emosjonelle skader og om behovet for revisjon av psykoanalytiske begreper Jean Knox utfordrer sentrale begreper i den psyko analytiske behandlingstradisjon i sin bok Self-agency in psychotherapy, hvor hun henvender seg til psykoana lytikere og psykoterapeuter. Begrepet ”self-agency” er definert av den amerikanske filosofen Shaun Gallagher som opplevelsen av at subjektet er det som forårsaker eller utfører en handling eller tanke. Boken kretser i sin helhet rundt dette begrepet. Knox tar utgangspunkt i hvordan det relasjonelle er avgjørende for fremvekst og utformingen av denne autonome selvopplevelsen. Hun har instruktivt kombinert pasienthistorier med teori og nyere forskning. Rikholdige henvisninger og eksempler fra litteratur krydrer også boken og øker dens lesverdighet. forts. neste side 41 Den fyldige introduksjonen gir en strukturert fremstilling av bokens kapitler og fungerer godt pedagogisk som en vekker og forsmak på hva leseren har i vente. Del 1 av boken tar for seg den teoretiske basis for utviklingen av autonom selvopplevelse og psykologisk modning. Her integreres relasjonelle, utviklingsmessige og nevrobiologiske perspektiv i en fyldestgjørende beskrivelse på en klinikknær måte. Utviklingen av den autonome selvopplevelsen beskrives fra en primitiv direkte agerende selvopplevelse som spedbarn til økende grad av differensiering og symbolisering. Del 2 av boken tar for seg kliniske aspekter ved autonom selvopplevelse. En utviklings teoretisk basert klinisk tilnærming tar hensyn til at pasientens implisitt ubevisste kan fluktuere mellom utviklingsnivåer. Knox advarer mot teori-veiledede intervensjoner i terapi. Hun mener at terapeutens holdning og intervensjoner må søke å speile pasientens til enhver tid aktuelle utviklingsnivå av autonom selvopplevelse for derigjennom å skape en psyko logisk utvikling. Knox mener også at psykoanalytiske teorier kan være utilsiktet moraliserende i det de objektiviserer ubevisste prosesser i form av f.eks indre onde objekter. Terapeutens forsøk på å få pasienten til å oppgi negative indre strukturer kan oppleves av pasienten som fornektelse av nettopp pasienten selv på det utviklingsnivå av autonom selvopplevelse pasienten måtte befinne seg. Spesielt tydelig blir dette ved projektiv identifisering. Hun mener terapeuten må være villig til å gå aktivt emosjonelt inn i rollen som motpart i pasient ens relasjonelle infantile spill og umodne autonome selvopplevelsesfungering. Terapeuten kommer kanskje ikke til målet med å kreve verbalisering og ikke-agering, mener hun. Her går Knox langt i å utfordre den analytiske nøytralitet. Hun har et klart utrykt revisjonistisk syn og det blir spennende å se hvordan dette kan stimulere den faglige debatten og bidra til videre utvikling i faget, forhåpentlig til pasientenes, og likeså terapeutenes beste. God lesning! (Hentet fra Tidsskrift for Den norske lægeforening) 42 43 Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO B 50 år Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70 E-mail: sekr@instpsyk.no • Bankgiro 6042.06.01959 www.instpsyk.no
© Copyright 2024