1. No category

Godt nytt år!
eg var akkurat kommet hjem fra snestorm i London(!) til iskaldt hus. Da jeg
hutrende skulle dobbeltsjekke utetemperaturen, falt jeg i staver over de
vakre blomstene som trassig omfavnet termometeret. Jeg finner en livsoptimisme i
dette som jeg gjerne deler med deg!
I London var det stor ståhei om en ny
diamant dome som er utviklet av verdens
største hi-fi produsent på høyttalersiden. La
det være sagt med det samme; den flunk
nye high-end serien til B&W virker veldig
imponerende. Men en diskant som går en
oktav eller tre over det "hørbare" frekvensområdet, er slett ikke noe nytt. Heller ikke
at frekvensgangen her oppe påvirker det vi
hører der nede. For 15-20 år siden eide jeg et par pyramidehøyttalere fra Dick
Sequerra som totalt forandret karakter når man koblet inn en stor bånddiskant
på toppen. Det mest interessante var at diskantgjengivelsen var den som ble
påvirket minst....
At jeg på Horten-messa fant igjen mine gamle Sequerra diskanter på toppen
av demohøyttalerne til Hi-Fi Guiden i Hamar, gjorde litt vondt i sjela. Hvorfor er
vi hi-fi friker så rastløse? Nå må jeg simpelthen spare til nye B&W høyttalere
for å få tilbake den silketoppen som jeg solgte for knapper og glansbilder for
minst 10 år siden.
Det er forøvrig hele 3 messereportasjer i dette Fidelity. Dessverre er godlyd
og musikkglede et stebarn på slike messer, men vi får et visst overblikk over
markedet og treffer både positive lesere og noen av de engasjerte entusiastene som prøver, som oss, å gjøre et leverbrød av vår store interesse. Det er
likevel et nederlag at bransjen ikke makter å fremstå samlet som endel av det
store kulturbildet og en viktig del av "det gode liv." Istedenfor å konkurrere
seg imellom, burde man skjønne at konkurrenten er bil, båt, reiser, ny sofa og
Jacuzzi.
Det skjedde da også en episode i Horten som var like trist for alle impliserte.
En importør av amerikansk high-end utstyr arrangerte en "duell" med utstyret
til en norsk forsterkprodusent som ikke engang var tilstede. Vi som har jobbet
med disse greien en stund, vet at det er en enkel sak å få noe til å låte dårlig.
Det er å få det til å låte BRA som er problemet. Denne duellen med nærmest
injurierende påstander via nettet, ble særdeles dårlig reklame for alle – men
mest for den tyngre del av hi-fi bransjen som har problemer nok fra før!
Da har jeg hyggeligere minner fra flyturen til London hvor 3 norske hi-fi
redaktører fra sterkt konkurrerende fagblad satt på samme stolrad og leste
korrektur for akkurat dette nummeret av Fidelity! Lurer på hvordan han tolket
det , han hi-fi entusiasten bak oss, som hadde nesa langt ned i Fidelity nr. 11
(1-0 til meg) før han kastet et blikk bort på oss med gjenkjennelsens vidåpne
munn.
Denne religionskrigen om rør kontra transistorer kontra digital, og vinyl
kontra 16 bits kontra SACD kontra DVD Audio osv, minner meg om to oppdagelsereisende på 1800-tallet som var på jakt etter et enormt stort sagndyr på
Afrikas sletter og skoger. Den ene holdt vakt da et dyr stort som hus kom stormende mot ham. Det eneste han rakk å se, var de enormt store tømmerstokkene av noen ben. Den andre fikk se en hel flokk av disse kjempedyrene i fullt
sprang mot sola så de enorme ørene stod ut som seilene på en fullrigger.
Begge hadde rett i sine opplevelser, men ingen hadde fått øye på elefantens
snabel!
Personlig har jeg akkurat hatt en opplevelse på kinoloftet som i første
omgang gjør denne krangelen meningsløs! Det kan du lese om i 3. årgang av
Fidelity!
Godt Nytt År!
Hilsen Knut V. og redaksjonen
J
www.audioforum.no
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
knuvadse@online.no
Fax tlf. 22 44 38 12
Redaksjon
Gunnar Brekke
Håkon Rognlien
Jan Myrvold
Tore Dag Nilsen
Vidar Mørch
Skribenter i dette nummer:
Gunnar Brekke
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Jan Myrvold
Vidar Mørch
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Stig Arne Skilbrei
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Annonseavdeling
Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)
Grafisk design
Maria Andersen, AD
Markedsnett AS, avd. Euro Design
tlf. 22 17 60 50, post@eurodesign.no
Trykk
PDC Tangen
Kontakt redaksjon
fidelity@audioforum.no
Diskusjonsforum
www.audioforum.no
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo
tlf. 22 55 25 75
Abonnement service:
Milanex AS
PB 9200 Grønland, 0134 Oslo
tlf. 23 36 19 38
fidelity@kundetjeneste.no
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet
uten tillatelse fra rettighetshaver.
Denne bestemmelse gjelder også
enhver form for elektronisk, mekanisk
eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og
medfører erstatningskrav.
Innhold
12
28
nr. 1 / 2005
Brev til Fidelity . . . . . . . 6
10
Sonus faber Stradivari
Det gode liv!
Aurum Cantus Leisure 3S
22
Det gode liv! Cayin M6
26
Det gode liv! Cayin CD 252
4
1/2005
Budsjett:
Thule, Cambridge, Patos
54
30
Amphion Argon2
Godt norsk
34
16
Hi-Fi messe ved London
46
Rogue Zeus
56
Gjesteskribenten:
Jazz, støy eller electronika
38
PSB Platinum M2
58
Julemusikk
60
42
Diamantdome fra B&W
Hauk: Snobbe-fi
Musikk portrett:
Jan Ditlev Hansen
Blått og rått
62
74
Xavian XN185II
Testpanelet
90
Holfi NB 1.5.1 pre
92
Linn Unidisk SC
94
84
RIAA: Holfi og EC
Parasound A 51
86
72
Oslo Plaza:
Høy lyd og stort bilde
76
Strømkabler
68
Hi-Fi messe i Horten
Spøkelset i midten?
80
64
Audio Physic Padua
88
Yamaha Sub
96
Neste nummer
1/2005
• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •
60
5
Brev til
Genial produktplassering!
RA-1062 og RCD 1072
Jeg må si jeg hoppet i stolen da jeg streifet innom Hotell Cæsar og så
selveste fru Anker Hansen opptatt med et eksemplar av Fidelity! At det
var så vel at hi-fi og musikkinteressen var så utbredt i fedrelandet. Det
er vel heller slik at det å være opptatt av god lyd desverre er sørgelig
sjeldent.
Jeg tipper at 90% av norges befolkning aldri har hørt musikk i stereo. Kikk bare på "høyttalerplasseringen" neste gang du er hjemme
hos en som ikke er dedikert hi-fi entusiast. Dette er vel grunnen til at
et blad som Fidelity aldri vil bli noe massefenomen. Gode som dere er,
preker dere sansynligvis kun til de frelste.
Hva med litt bred folkeopplysning? Sammensetning av brukbare
anlegg, hvordan få et musikkanlegg til å spille tredimensjonalt, billige
tweaks m.m
Hilsen Bjørnar Urke
Hei, i Fidelity nr. 10/2004 får produktene rosende omtale under tittelen "budsjettkonger", til en pris av kr. 4.995 pr. stk.
Ser i prislisten at det står kr. 6.995. Hva er gjeldende pris?
mvh, Odd Fredagsvik
Tips om forforsterker....
Lurte på om dere kunne teste en forforsterker fra ANTIQUE SOUND
LAB, Pre 2002, ca kr 12000,-. Dette er en rør basert forforsterker, som
virker VELDIG spennede.
Mvh Jakob Hodt
Følg med, så blir du nok bønnhørt.
KV
Hej Knut
Tak for det gode blad Fidelity.
Desværre er jeg nødt til at sklælde dig ud denne gang, for du har stavet min landsmands navn forkert.
Audiovectors direktør hedder Ole Klifoth og ikke sådan, som I staver
det. God weekend alligvel
Venligst Jan Eskildsen
gl. hi-fi freak
Hei! Vi gjorde dette bare for å sjekke om vi hadde noen danske
lesere med "norsk" patriotisme. Vi lykkedes! Ha en fin dag.
Knut
Bare Fidelity!
Min far, som bor i Hokksund, introduserte bladet for meg i sommer...
der ser jeg at dere lager slike reportasjer som jeg liker! Slik som Lyd og
Bilde var på siste halvdel av 90-tallet:) Ja, fra nå av blir det bare
Fidelity som blir lest!
Mvh
Eivind Jøsendal
6
1/2005
Beklager, men dette ble feil da jeg ringte importøren for å sjekke
pris. Vi misforsto hverandre med hensyn til modell. Testeren vurderte dog dette som et godt kjøp utfra de korrekte prisene, noe
han hadde glemt å notere i artikkelen.
Knut V.
Hei Fi!
Tusen takk for en veldig hyggelig prat på messa lørdag! Det
var første gang for meg på en stor HiFi messe så det ble mange inntrykk, men sørgelig langt mellom godbitene. Det er klart det er vanskelig å få til riktig godlyd gitt omstendighetene. Allikevel var det greit å
få høre at det som burde representere det beskrevne lyd-nirvana, ikke
var så fantastisk "bedre" enn det jeg har opplevd fra mitt eget anlegg
i gunstige nattetimer.
Det desidert morsomste rommet på utstillingen var hos Holfi, syntes
jeg. Der smakte det av fugl, selv om det han spilte på var økonomisk
langt utenfor min rekkevidde!
Da jeg kom forbi for annen gang var det imidlertid en fyr fra Moss
som demonstrerte Usher CP-6311 høyttalere til kr 20’.Det gav faktisk
den beste lyden på hele messa etter min smak, selv om han unnskyldte seg med for dårlig rom og ugunstig forsterkeroppsett. Led jeg av
messeutmattelse eller spiller de virkelig bra? Har dere omtalt denne
modellen i Fidelity?
Med vennlig hilsen
Audun Hågå
Nei, vi har ikke testet den aktuelle modellen. Men du hører hva
du hører! Kanskje du kan få den på hjemlån mot deponering?
Redaksjonen
Rør eller transistor pre?
Kjære dere! Skulle ønske dere kunne gjennomføre en test på preamper i det noe høyere pris-sjiktet! Det skulle jeg tro er interessant for
flere enn meg....
Gjerne en blanding av rør vs transistor.
Ellers må dere gjerne foreta en hjemme hos reportasje her på
Hurum, etter jeg har fått ny pre-amp i hus en gang rundt nyttår. Ja..
det står nok mellom Bat vk 3ix se, og Mcintosh c2200.
Pratet med Gunnar i Horten og han var en hyggelig kar!
Vennlig hilsen
Jan Terje Reinemo
Panikken melder seg når vi ser hvor mye vi IKKE for gjort, og hvor
lite det er med 6 blader i året. Men preamper er av de viktigste
faktorene i et godt anlegg. Skal gjøre så godt vi kan, og planlegger særdeles flotte preamper i nr. 13 eller 14. Pluss TacT sin løsning som vi omtaler I neste nummer.
Hilsen
redaksjonen
E L E K T R O S TAT I S K E
H Ø Y T TA L E R E
Det tok over hundre års
kombinert erfaring fra Gayle
Sanders og hans design team
å bringe elektrostatisk og
dynamisk høyttalerteknologi til
et nivå som ikke er tilgjengelig
fra noen andre, eller på noe
annen måte.
c
l
s
e
l
e
c
MA
t
R T I N
r
o
s
t
LOGAN
Ny 2005 katalog er ute nå
bestill på:
info@audiokompaniet.no
22 11 68 70
www.audiocompaniet.no
Demonstrasjon etter avtale.
AUDIOCOMPANIET
a
t
i
c
Hei!
Electrocompaniet lever!
Jeg er en flittig leser av Norges beste hi-fi blad, nemlig
Fidelity! Og lurer derfor på om jeg kan få spørre "guruen" om råd..
Jeg har i dag en Electrocompaniet eci-4.Jeg lurer på om jeg skal
bytte til en Vincent sv-238. Høyttalerne mine heter Energy Veritas 2,4
(tror ikke de er så vanlig i Norge) som jeg er veldig fornøyd med! Men
synes ikke Eci-4en leverer nok kraft til å få en skikkelig rock`et opplevelse.. Detaljer og dynamikk er det viktigste for meg. Tror høyttalerene
er relativt tungdrevne. Tror du den Vincenten ville passet fint inn etter
mitt behov? Eller bør jeg velge noe annet.?
MHV
Fredrik Øksnes
Electrocompaniet er solgt av avviklingsboet til firmaet WestControl A/S i
Stavangerområdet.
Hei Fredrik
Igjen er vi tilbake til min kjepphest. Og jeg har eid Energy og vet
at den er dynamisk "dau" I mellombassen. Noe som skal være
forbedret på siste modell. Forøvrig en formidabel høyttaler som
fortjener noe annet enn å støve ned hos Elkjøp. Nei, de er ikke
tungdrevne, men EC har heller ikke sin styrke i dette området,
men burde ellers være en praktfull match til mellomtonen og diskanten. En Krell KAV 400 hadde garantert vært en interessant
match, men denne koster endel penger. Dog ikke mer enn at
høyttaleren kunne fortjene den. Vincent'en kjenner jeg ikke tilstrekkelig til, men har de bunndraget i orden så er det verd å
prøve. Men Energy er altså kilen på øvre mellomtone og diskant.
Mvh, Knut V
Hjelp !!! ;-)
Dette firmaet er leverandør til oljeindutrien med elektronikk og digitalteknikk som spesialområde. Direktør Mikal Dreggevik mener at
firmaets kompetanse på digitalsiden, vil kunne ha stor betydning
for Electrocompaniets videreutvikling "if music really matters".
Flere nøkkelpersoner fra Skårer følger med til nye eiere, men det er
foreløpig uklart om gamlesjefene sjøl, Per Abrahamsen, blir med
over eller utvikler sitt eget selskap
ECS Holding som han eier sammen
med sine sønner i de tidligere lokalene til EC.
I første rekke tar WestControl
sikte på å gjenoppta produksjonen
av de mest sentrale produktene fra
akrylserien til Electrocompaniet,
inkludert den mye roste CD-spilleren EMC 1 med oppsampling. En
rekke modeller er allerede klare fra
Kitron i Norge og fra EC underleverandøren i Ungarn. Et autorisert
merkeverksted planlegges i Osloområdet og vil være avklart innen
dette bladet er ute. Alle tidligere
EC-eiere kan altså puste lettet ut med tanke på service.
WestControl har også både finansielle muskler og vilje til å videreutvikle dette internasjonalt anerkjente norske hi-fi merket.
Den 10 år gamle high-tech spesialisten på offshore opererer
innenfor et konsern med omsetning på mange hundre millioner
kroner i året, ifølge en pressemelding. Mikal Dreggevik forteller at
han selv eier EC-utstyr. Han mener at den lange erfaringen fra
Electrocompaniet på analogsiden og spissteknologien innefor digitalteknologi hos WestControl, vil sikre framtiden for Norges mest
kjente merkevare innenfor hi-fi industrien. Mer i neste Fidelity!
KV
8
1/2005
Takker så‚ mye for et innholdsrikt "Fidelity" med etterhvert
svært nyanserte omtaler hvor produktene settes opp mot konkurrerende alternativer.Kjempefint!
MEN; Jeg har rotet det til for meg selv så inn i skogen etter å ha
svidd av godt og vel 90 000 kroner på nytt anlegg. Med ganske ordinær inntekt føler jeg det ganske ille at jeg sitter og tenker på hva jeg
kan bytte ut av komponenter når jeg hører musikk. Engasjementet er
borte, smilet uteblir og jeg blir.ganske enkelt bare irritert.
Anlegget består av, Vincent-CD-S6 (rør, anbefalt av dere og med
rette), EC-4.7 forforsterker EC AW 120 effekt og Dynabel Euforia,
Kimber 4tc, og Kimber signalkabler. Alt nytt i år og spilt omlag 400
timer.
Jeg kan ikke helt forstå‚ at Euforian skal ha de helt store mangler,
men begynner vel etterhvert å ane at kompromissene er foretatt akkurat der de svir som mest for meg. Euforian har flott detaljering, fantastisk dypbass og utmerket diskant, men, og her kommer omsider spørsmålet: mangler de trykk, fyldighet og liv i midten ??????.
Har jeg noe rett, eller tar jeg helt feil?
Haavard Bogh-Olsen
Hei Haavard!
Du påpeker akkurat det jeg er opptatt av, nemlig trøkk i mellombassen med masser av dynamikk. Akkurat dette er akilleshælen
til masse ellers utmerket hi-fi utstyr. Og det eneste smule negative som kan sies om Euforia er at den mangler dette. Anlegget er
som tatt ut av vårt "drømmeanlegg" i prisklassen. Jeg hadde
trodd at Vincent'en hadde parert en smule slankhet i dette området, men tydeligvis ikke i tilstrekkelig grad. Mitt foreløpige tips er
å prøve Kimber Monocle eller en mellomdyr MIT på hjemlån.
Skriv og fortell om det hjelper. Jeg garanterer at du ikke kan være
langt unna Nirvana. Du har også prøvd ulike plasseringer av
høyttalerene, selvfølgelig? Vær litt frekk!
Hilsen en medfølende
Knut V
Sonus faber Stradivari:
Fullkommen
tone
Felene til den gamle
italienske mesterens
Stradivari kunne spille
høyere og med en fyldigere
og mer praktfull tone enn
de andre. Også italieneren
Franco Serbelin har skapt et
musikalsk praktstykke med
en nærmest fullkommen
sjel og tone til ære for sin
musikalske forgjenger.
Og til ære for oss?
Tekst og foto:
Knut Vadseth
en har ikke helt samme rocka egenskalidenskap, inderlighet og absolutt ærlighet kan
pene som en stor Klipsch. Men tross det gjengi den komplekse klangstrukturen fra et
mest elegante og forfinede utseende og akustisk instrument så hårreisende naturlig som
en relativt moderat størrelse, er her mer Sonus faber Stradivari!
villskap og rå makt enn de tyve lagene med
Er du en av de få av våre lesere som har råd
høyglanset lakk på edeletre kan gjemme bort.
til en Stradivari (høyttaleren, ikke fela ) så vent
Den er også nær de beste elektrostater når det ikke for å lese resten av denne testen, men kast
gjelder finesse og mikrodedeg over telefonen til importaljer. Med den fenomenatøren Mono A/S på 22 38
le 15 centimeteren
99 00 og bestill ditt eget
Her er mer villskap
mellomtonen fra danske
par. Det er tross prisen allereAudio Technology er det
de lange køer over hele verog rå makt enn de
forbløffende tett på! Og
tyve lagene med høy- den og leveringstiden øker
superdiskanten fra
for hver dag. I mellomtiden
glanset lakk på
ScanSpeak er så absolutt
får vi andre svelge vår kolleklike anonym og absolutt
tive misunnelse og bare lese
edeletre kan skjule.
like viktig for klangbalanse
om herligheten...
og superdetaljer som de
beste bånddiskanter som denne anmelder
Tekniske opplysninger
noensinne har hørt.
Sonus faber Stradivari er et "typisk" 3-veis sysDen går ikke fullt så brutalt langt ned og
tem med dobble 10 tommers magnesium bassmed helt det samme trøkk som de største
elementer med faseplugg , en 5 tommer
Wilson kreasjonene. Men også en Wilson
mellomtone og en "super" diskant noenlunde
slik som vi kjenner den fra bl.a. Respons. Men
System 7 må svette for å banke de dobble
denne er her dempet med et "uendelig" bak10 tommerne fra norske Seas. Og selv om de
kammer i tre. Serbelin poengterer bruken av tre
sjokkerende bra MegaLine har en enda bedre
som mer "naturlig" enn f.eks. aluminium (B&W
holografi og tilstedeværelse, og mine referanser
Nautilus) Alle elementene er fra
Respons Artist Grande er bedre i sideveis preNorge/Danmark, verdensledere på "high-end"
sentasjon av artistene, så er det ingen av disse
råelementer. Godt jobba; Seas og ScanSpeak!
som har den nærmest fullkomne tonalbalansen
Delefrekvensen er ganske normale 300 og
til dette praktfulle musikkinstrumentet fra Italia.
4000 Hz. Serbelin benytter tradisjonelt slakke
Det eneste negative jeg kan si om Sonus
filtre, men opplyser ingenting om dette når det
faber Stradivari er at prisen er skuffende høy.
gjelder Stradivari. Til gjengjeld er delefilteret
Ikke i forhold til det praktfulle utseende og den
støpt i en gugglemeie som hindrer mikrofoni –
utsøkte kunstmøbelfinishen, men i forhold til
den rådende økonomiske situasjon hos de fleste og selvfølgelig innsyn....
Mens kabinettene til Sonus faber Guarneri og
av oss...
Amati var inspirert av fasongen på en lutt, så er
den eliptiske formen på Stradivari mer inspirert
Løp og kjøp!
av fronten på en fiolin. Mens de fleste konstrukJeg hadde likevel regnet med å bruke endel av
denne testen til å forsvare den høye prisen med tører har prøvd å få baffelen så smal som mulig
det helt usedvanlig utsøkte utseende. Dette er
for å unngå tidligrefleksjoner, har Franco
et statusymbol for alle velbeslåtte som gjerne vil Serbelin laget en bred frontbaffel som både gir
signalisere sin gode smakakustisk støtte, men som
og tykke lommebok.
samtidig unngår resonAt dette sannsynligvis er
nanser ved sin myke
Også en Wilson System
det lekreste og mest sofisavtrapning. Den eliptiske
tikerte høyttalermøbel som
formen hindrer også inn7 må svette for å
noensinne er satt i produkvendige refleksjoner
banke de dobble 10
sjon, hindrer likevel ikke at
samtidig som den gir
tommerne fra norske
interessen for møbelkunst
makismal fysisk styrke til
forsvant momentant etter
det solide kabinettet
Seas.
2 minutter med Mozart, et
bygget av staver av hel
raskt kutt fra "The Wall"
ved. Det er flust med
og en forsikring om at den nesten hundre år
innvendige forsterkninger, og bruk av ulike
gamle kåken fremdeles kan stå ute enda en vin- materialer med forskjellig tetthet er også med
terdag etter gjennomkjøring av et par av cresepå å dempe resonanser.
doene på Titan-symfonien av Gustav Mahler.
Den utrolige lakkoverflaten er, ifølge Serbelin
(Både hus og høyttalere klarte seg bra!)
selv, ikke bare et forsøk på å innynde seg hos det
Dette er ikke nødvendigvis en høyttaler som
svake kjønn, men er inspirert av overflaten på
er bedre enn rimeligere greier på alle områder.
felene til Stradivari. Serbelin hevder at den blanke
Snarere tvert imot, det er enkelt å finne en eller
lakken simpelthen er "musikkvennlig".
flere parametre som gjøres like godt eller bedre
Kabinettet med sin usedvanlige brede front, har 2
på billigere høyttalere. Men vi vet ikke om noe
bassreflekshull på baksiden, både for mellomtohøyttaler som er såpass tett på de beste på tilnen og dypbassen. Som vanlig med Sonus faber,
nærmet ALLE parametre! Og vi vet uansett ikke er her kun single wire høyttaler terminaler.
om noen annen høyttaler som med så stor
Følsomheten oppgis til hyggelige 92 dB ved
D
1/2005
11
ikke fullt så hyggelige 4 ohm (den pleier å bli
enda lavere) og med en uspesifisert frekvensgang fra 22-40 KHz. Forsterkereffekt anbefales
fra 30-300 watt og vekten pr. høyttaler er solide
75 kg. Høyden er 136cm og brystkassa måler
hele 65 cm.
rommet, høres ikke lenger. Her er det nå fullkomment lineært fra romresonansen på 27 Hz
og oppover. Men om man kan spille all slags
musikk, så er magien med disse høyttalerene
gjengivelsen av akustiske musikkinstrumneterikke minst fioliner.
All slags musikk
Disse høyttalerene spiller HØYT, de går dyyyypt
og de har et utrolig transient sting i toppennår dette er i miksen. Her er likevel absolutt null
problemer med esssss’er. Det første jeg med forbøffelse registreret, var hvor lite "hi-fi" disse
høyttalerne låt. Her var det snakk om en ekstremt homogen klangbalanse med et jevnt
stramt lydbilde med fremragende transienter,
men helt uten knatter og knaster og annen
møkk. Selv når det låt forvrengt-og det gjør
mange opptak – så skled også dette uskadd
gjennom høyttalerne uten mer videverdigheter.
Man hørte instinktivt rett tilbake til opptaket
uten å bli forstyrret av kvaliteten på gjengivelsen. Og da var det pussig nok litt mer tålbart.
Men det er jevnheten i den dynamiske kontrasten og hurtigheten i transientskuldrene som
imponerte mest! Franco Serbelin har alltid prøvd
å skape et "musikalsk" lydbilde uten antydninger til "west coast" lyd eller andre røffere og tøffere lydidealer. Sonus faber har alltid vært særdeles "siviliserte"– dog med et fint rasp på toppen – som gir en illusjon av større oppløsning
og bedre transientegenskaper enn strengt tatt
tilfelle. For klassisk musikk, viser, jazz og mye
annet, har dette fungert fint. Dessuten er det
slik de fleste høyttalere fungerer; kjappe transienter er noe som hører diskanten til?
Når man samtidig har en litt slank mellomtone, låter det hele ganske greit. Men samtidig
har Serbelin ønsket en mer naturlig klangbalanse med et varmere grunntoneområde enn
mange andre. En fyldigere mellomtone, har lettere for å avsløre at nedre halvdel av høyttaleren ikke er fullt så viril, stram og kjapp som
resten. Selv den forøvrig glimrende Cremona,
opplever jeg derfor som ideelt sett litt for slapp
nedover nettopp fordi Serbelin ikke vil jukse
med klangbalansen. På Stradivari har han fått til
det hele bedre enn på noen annen høyttaler jeg
vet om, utenom Wilson Witt system 7. Men
Wilson har ikke samtidig den naturlig fylde i
mellombassen!
Akustiske instrumenter
Med glimrende attakk, masser av trøkk og apetitt for masser av strøm, er Stradivari like bra til
rock som actionfilmer. Og selv om den ikke er
siste ord i pinlig nøyaktig sideveis plassering av
artistene, så har den en raus romgjengivelse
som gjør multikanal ganske så overflødig-om
man ellers skulle ha plass og råd. Her er fremragende dybde og en særdeles nøyaktig holografi
grunnet presise transienter med absolutt stillhet
mellom tonenene, sik at man lett oppfatter de
akustiske signalene.
Den jevne frekvensgangen er det overlegent
beste jeg har hørt i min stue. En viss frekvensmessig pukkell rundt 50 hz som jeg trodde var i
12
1/2005
For et rasp på blanke
messingen så du nesten
opplever lukten av
Duraglitt!
Uten av bassen på noe punkt blir varm og
rytmisk forstyrrende, oppleves en blanding av
mykhet i romresonansen og krisphet i transientene som jeg aldri tidligere har hørt helt maken
til. Bortsett fra i konsertsalen! Og dette absolutt
uten at tonene klumper seg sammen til en forenklet sinusversjon med stålklang rundt presensområdet ved 2-4 khz. Feletonen er like kompleks med hundrevis av litt ulikt vibrerende
toner som forblir adskilt inntil de slipper ganske
så ubeskadiget ut av høyttaleren. Og det med
de kolossalt innfløkte amplitudenivåene noenlunde intakt, såvidt jeg kan oppfatte. Dette
inkluderer en varme og kropp på felene sammen med raske og skarpe transienter som gir en
fornemmelse av naturlig feleklang som er – lei
meg for å si det- ganske langt fra typisk hi-fi!
Og så rart ikke å høre "diskant", bare et sus i
toppen på de varme og detaljrike grunntonene....
Samklang
Noe av det vanskeligste å gjengi på plate, må
være en typisk strykekvartett. Låter det for
hardt, går det gjennom marg og bein. Låter det
for "snilt", så er det simpelthen drepende kjedelig. Stradivari fikser denne syretesten bedre
enn noen annen høyttaler jeg har hørt – elek-
Uten at bassen på noe
punkt blir varm og
urytmisk, oppleves en
blanding av mykhet i
romresonansen og
krisphet i transientene
som jeg aldri tidligere
har hørt helt maken
til. Bortsett fra i
konsertsalen!
trostater inkludert. Også piano med sine krav til
både hurtige transienter og nøyaktig klangbalanse, låter fremragende. Og stemmer låter like
flott og med imponerende variasjon mellom
ulike opptak med ulike mikrofoner. Og for et
rasp på blanke messingen så du nesten opple-
ver lukten av Duraglitt!
Dette er som sagt en høyttaler som kan spille
høyt. Men som også har massevis av detaljer til
å stimulere hjerneaktiviteten når du velger mer
intime settinger. Og her er en presentasjon som
gir uvanlig voksent lydbilde når dette virker riktig, men som slett ikke drar artisten opp i kjempestørrelse når opptaket har litt distanse til
mikrofonen. Det er i det hele tatt denne samklangen av ulike egenskaper som gjør dette til
en av verdens absolutt beste høyttalere; her
finner man ingen egentlige svakheter i forhold
til det nivået moderne musikkreproduksjon kan
gjenskape med både vinyl og høyoppløsleig
datateknologi i 2005. Uansett type, uansett
besetning, uansett lydnivå; det hele låter hele
tiden forbløffende musikalsk med en utsøkt
balanse mellom detaljer og oversikt, imponatoreffekter og hverdagsrealisme.
Konklusjon
Sonus faber Stradivari er som musikkformidler
av klassisk musikk på akustiske instrumenter
den "beste" høyttaleren jeg har opplevd i egen
stue under kontrollerte forhold. Det finnes nok
et fåtall alternativer der ute og jeg har enda
ikke helt kommet meg av sjokket fra Dali
MegaLine. Men den sjelfulle indre klangstrukturen fra en fele, et piano eller en følsom stemme,
tror jeg det skal bli vanskelig å gjøre bedre-uansett pris. Når høyttaleren også er tett på det
beste i alle andre disipliner, er det bare å gratulere deg som nå har fått vite hvor lenge du må
vente på levering før du nå leste resten av testen!
Men jeg vil også rette en takk til Franco
Serbelin fra alle oss som ikke har råd til denne
flotte høyttaleren. For heldigvis er det lite "mystisk" i denne konstruksjonen, bare masser av
talent og hardt arbeid – og et uvanlig kabinett.
Når andre konstruktører nå hører hvor langt de
har igjen på visse områder, vil jeg tro at disse
også kvesser klørne for å ta igjen noe av forspranget. I mellomtiden håper jeg inderlig – hvis
det skal finnes noen rettferdighet her i verdenat Franco Serbelin har skapt en litt enklere variant av denne fenomenale italienske konstruksjonen basert på skandinaviske høyttalerelementer
av fremragende kvalitet: En variant som også du
og jeg kan ha råd til selv om den da neppe kan
bli like utsøkt vakker å se på.
Utstyr brukt i testen:
Sony ES 777 SACD
Linn Unidisc 1,1
Krell KPS 25 sc CD/pre
Transparent Reference kabler
Dynamic Precision A-1 (også nyeste modell s)
Sonus faber Stradivari: kr. 275.000
Importør: Mono A/S
1/2005
13
McIntosh 275 er et av de mer spennende
rørbaserte effekttrinn i dagens marked, og
prisen innfrir forventningene med god margin.
Håkon Rognlien, Fidelity nr. 9
Problemet var at jeg trodde den kostet rett
under 40000,-. Virkeligheten er enda snillere;
den koster nemlig under 30000,-!
Håkon Rognlien, Fidelity nr. 10
Neby Hi-Fi Concept AS
Pb 4394 Nydalen, 0402 Oslo
Tlf. 23 23 43 60 Fax. 23 23 43 69
www.nebyhifi.no
Hi-Fi messe på Heathrow:
Realityshow!
Flott detalj fra en Chord forsterker
En fattig skribent i den store verden
Fidelity er ikke det rikeste og største hifi-magasinet i vår
verden. Vi må holde kostnadene under kontroll. Men man
kan spare seg til fant, og av og til blir det vel litt for mye
av det gode. Bli med Fidelity på tur til England!
rets Hi-Fi show ble avholdt på to hoteller ved Heathrow ved
London, Park inn og Renaissance. På Park Inn fant vi de fleste
små, interessante utstillerne, mens på Renaissance fantes all
musikken (sikle, sikle) og småtingene. Pluss suitene, der de store
slo på sine enda større trommer.
Å
Å fly er kjedelig. Selv når det er bonuspoeng fra ens sivile
arbeidsplass som er sponsor på turen. Det hjelper i grunn ikke
at det unge paret ved ens side overveier å spise opp hverandre fremfor flymaten. Vel.. i den unge herrens sted, ville jeg
neppe vært i tvil; hun virket oppriktig talt betydelig mer fristende enn flymaten
Klart det var mye gøy å se. Den åpenbare trenden fortsetter; flere og
flere velger å demonstrere med rør og vinyl, om jeg tør våge meg inn i
vepsebolet: For det har seg slik at de som benyttet rør et eller annet
sted i kjeden var, så å si uten unntak var de som fikk til lyden på denne
messa. De få som oppnådde nær Nirvana uten rør, kommer jeg tilbake
16
1/2005
av Håkon Rognlien
Mye vinyl på messa; her Notting Hill platespiller.
Italienske Pathos kan mye om både design og god rørlyd.
til underveis. Men jeg innrømmer glatt at jeg
tok meg selv flere ganger i å synes synd på de
som hadde som oppgave å promotere de siste
skrik fra transistorenes verden; typiske high-end
mastodonter med enorm størrelse, enorme
effekter og enorme prislapper dugde bare ikke i
dette selskapet! Like it or not, og jeg har en
mistanke om at dette er en visshet som synker
inn blant flere og flere i vårt miljø.
Jeg skulle virkelig ønske det gikk an å få til
mellomtone uten rør! Jeg skulle virkelig ønske
det gikk an å få til naturlighet uten vinyl! Men
denne messa har nesten fratatt meg siste rest
av håp; alle de som virkelig hadde noe å si
brukte akkurat disse tingene, og denne messa
er den mest vellydende jeg noen sinne har opplevd!
Man har da funnet et virkelig billig bed
& breakfast på Internett. Det skulle være
i rimelig nærhet til Heathrow, litt viktig
det, ettersom det er nettopp der messa
foregår. Men områdets navn sier meg
ikke en ting.... For å gjøre det hel litt
enklere tar man med seg en kjørebeskrivelse fra Michelin Map.
Men la meg allikevel begynne med et unntak.
Og her må jeg være litt forsiktig, for kunnskapene mine om disse produktene er skrøpelige
for å si det forsiktig. 47 Labs, hørt om dem?
Utrolig tilstedeværelse fra et helt surrealistisk
oppsett med et underlig cd-drivverk og dac,
runde forsterkere og et par høyttalere som bare
ikke burde virke! En 4-tommer fulltone, og det
var det! Men som det virket! Tilstedeværelse er
ordet. Og da han satte på vinylriggen…, say no
more. Her må den norske leverandøren kjenne
sin besøkelsestid!
Litt dumt at eneste mulighet for flybillett
på det aktuelle tidspunkt innebar at man
måtte lande på Gatwick. Budsjettet krympes av at kollektivtrafikken, stikk i strid
med det nordmenn ser ut til å innbille
seg, slett ikke er billig i verdens største
land; Utlandet.
Ikke alle fikk det til, tross vinyl og mye saker.
Brinkmann hadde satt
opp noen avanserte
saker som var det ultimate i guttegreier, man
måtte dra i gang platespilleren med håndkraft,
og prislappen burde jo
bare vært skjult for allmennheten. Deres omnidireksjonale høyttaler låt
fryktelig uharmoniske
med en nærmest
aggressiv mellomtone,
som samtidig virket lukket og udetaljert. Nei,
slike demoer virker bare
patetiske.
Hvilken terminal på Heathrow går man
av på da? Her har man 4 terminaler å
velge iblant, og 3 av dem er rett, 1 feil.
Gjett hvilken jeg valgte.
lunde hvor vi skulle ta veien. Jeg slo meg
til i det romslige bakrommet på de stadig
like antikvariske London-taxiene og gledet meg til senga.
Totem valgte kuriøst nok å benytte Rega elektronikk til å presentere sine nyheter.
Tilfeldighetene ville at de hadde nøyaktig de
samme røde produktene som undertegnede
nettopp hadde ferdigstilt testen av før jeg dro
på denne messa. Så det var lett å kjenne igjen
karakteren. Og sant nok; de også slet med sibilanter i generøse mengder. Jeg anbefalte dem å
lete etter noen mer moderate kabler, da dette
oppsettet åpenbart hadde mye å bidra med.
I nærheten av Heathrow? Dette virket da
ikke nettopp å være i nærheten? Her fosset Dronningens Sterling unna i stadig
større mengder uten at jeg kunne øyne
noen slutt på elendigheten...
T+A er vel blant de mest innovative produsenUsher slet også. De har noen høyttalere nå som tene vi har i dag, de mikser ny teknologi med
ser ut som de knapt kan betales, mens virkeligvelprøvde løsninger på en elegant måte. De
heten er noe fullstendig annet. De er innovative viste en stor og smart løsning av hjemmekino;
og elegante i utseendet, men dette skar i øra, så DVD med dekoder og forsterker, med automabladfyken fra Norge føk ut døra omtrent før han tisk innstilling av anlegget på 2 minutter ved
var kommet. Hva er
det disse gutta driver
med?
Rør er i vinden som aldri før, både i nye tapninger
og god, gammel årgang med tilsvarende priser.
Taxikøen er overordentlig lang. Til
mitt hell dukket
det opp en serviceminded ung
mann som ga meg
tips og forklaringer om reiseruter
og metoder som
på mirakuløst vis
flyttet meg forrest
i køen. Uten at jeg
fattet noe av
hvorfor.
Tube Technology kjørte med høyklasse
høyttalere fra JM Lab,
og fikk det brukbart
til. De har nyutviklet
cd, DAC og preamp,
og til tross for litt
hengekøyelyd, hadde
de en meget levende
og røraktig mellomtone (naturlig nok!)
og vise til. Flinke folk.
Jeg langet
Michelins reiseruter over til sjåføren, han virket
noe forvirret en
stund, men hevdet å vite noen-
1/2005
17
ler der de har klart det
stuntet å separere kretsene på CD og DVD på
en slik måte at de automatisk slår av unødvendige forstyrrende elementer avhengig av
hvilke type skive som
spilles. Men dessverre
var messelyden deres
skarp og ubehagelig,
selv om den selvsagt var
preget av mye takt og
heftighet.
Vel, jeg hadde en
kriseplan. Første
trekk var selvsagt å
ringe det oppgitte
Hvorfor ha på lokket på denne Nagra forsterkeren,
nummer, der "hotelnår innmaten ser ut som her?
let" påberopte seg
at de kunne være tilstede å låse opp døra
hjelp av medfølgende mikrofon. Smart
på ca 5 minutter. De kjente overhodet
plug&play løsning som passer for menigmann
ikke igjen beskrivelsen av gata vi var parmed ønsker om litt høyere kvalitet.
kert i. Jeg ga opp, og ga taxisjåføren
telefonen. Selvsagt var vi på feil sted.
Vi var framme, omsider. Midt i et mørSom om du har reist fra Gardermoen og
klagt boligfelt noe over klokken 23 en
kjørt til en gate med likelydende navn i
torsdag aften. Om det lå et
Bærum i stedet for på Kløfta. I mitt oppBed&Breakfast på denne adressen måtte
rørte sinn, men med silkeglatt pokerfjes
det minsanten være kunstferdig kamuforbannet jeg Michelin Map. Tross alt
flert!
hadde jeg tastet inn postnummeret!
Naim er også innovative på hjemmekino for
tiden; mange vil nok juble over komplett trykkammer surroundpakke, med mye automatikk
og presets på subwooferen, smarte høyttalerstativer og en særdeles gjennomarbeidet DVD-spil-
Renaissance (skulle jo selvsagt hatt sin stand på
Renaissance Hotell!, men nei da) er jo rørfolk,
men de presenterte sine nye solid state saker,
der de har jobbet heftig for å få dette til å låte
Chord og Dynaudio samspiller på lekker stand. Hi-Fi er også livsstil!
18
1/2005
som rør. De har delvis fått det til, men de slet
generelt på messa med pistrete lyd, uavhengig
av om de spilte med rør eller ei.
Fram og tilbake er visst omtrent dobbelt
så langt, har jeg hørt. Taksameteret har
også forstått det poenget. Vi rullet inn i
en av de mer sliten forstedene til
Englands hovedstad. Det eneste som var
mørkere enn den tåkete engelske natten,
var innbyggerne i denne forstaden. Og
de var uten unntak menn, unge,og tilsynelatende rotløse. –Ser ikke ut til å være
et bra nabolag, dette, var sjåførens lakoniske bemerkning, da han parkerte foran
"hotellet".
Lamm i naborommet benyttet en rått utseende
Metronome transport og Venture høyttalere,
men de slet etter undertegnedes oppfatning
med en veldig digital klang oppover i registrene,
mens de lavere frekvenser var nær massive og
særdeles forseggjorte. Nei, det er ikke alt som
låter slik vi forventer.
Det viste seg at jeg måtte ha havnet i en
av forstedene til Dehli. Avstanden vi
hadde tilbakelagt kunne også tyde på
det. Kostnadene for taxi pluss den billige
overnattingen oversteg allerede romprisen på hotellet der messa skulle foregå.
Og jeg var sulten.
Den beste dynamikken på messa må vi vel si vi
fant der BAT elektronikk drev høyttalerne fra
Lumley. Utrolig at høyttalere helt uten horn kan
oppnå slike eksesser! Mulig hr Duelund får til
noe lignende, og Lumley viste at de til gangs
også begriper hva bassområdet skal benyttes til.
Morosaker på høyt plan, ja.
Jeg måtte ut i gatene. Alt så lukket og
låst ut, mens klokkene tikket mot midnatt. Omsider fant jeg en indisk takeaway med noen slitne respatexbord, der
jeg kunne nyte min kveldsmat.
Så traff vi Nagra, og ble igjen imponert av
naturlighet og ro. Deres nye pyramider fikk drive
høyttalere fra PenAudio, og dette var en definitiv
match made in heaven. Men rett skal være rett;
det er rør i preampen her… Dette var uansett
blant de mest vellydende oppsettene på messa.
Men selger noen PenAudio i Norge? Nei vel? Så
hva venter dere på?
De 4-5 inderne som var til
stede studerte meg med
fornøyde ansikter mens
jeg la i meg av en raus
porsjon lammekjøtt. Ikke
fritt for at det fikk fram
svetteperlene i panna.
Jeg spiste alt, og kokken
ble faktisk såpass nysgjerrig at han spurte om jeg
hadde smakt så sterk mat
før? Heldigvis er jeg ikke
skvetten når det gjelder
lammekjøtt!
snørr og tårer renner.
Håper dette er noe vi kan
titte nærmere på etter
hvert, dessverre har vi vel
ingen representant for
Overkill i Norge foreløpig.
Kjente horn fra Avantgarde.
På vei tilbake var gata
stengt av et enormt
oppbud unge herrer og
biler. Noe virkelig seriøst var i gjære, jeg
følte meg ikke vel. Jeg
var det desidert hviteste i hele bydelen, selv
når jeg inkluderer toalettskåla i mitt noe forsofne husvære. Tre fire unge
menn kom mot meg, hurtig
og bestemt. –Are you a police
officer? På dette tidspunkt
følte jeg at jeg helst burde ha
forsvinningskunst som glansnummer.
Beste kinoopplevelse so Krell for i
sitt kjemperom. Veldig fascinerende med enorm skjerm og ditto
lyd, der deres DVD Standard sto
for en lyd- og billedmessig standard som var intet annet en fascinerende. Si hva du vil; Krell er fortsatt en representant for at alt er
digert "over there"!
Og dermed ble det Overkill…
Og de benytter avansert romkorreksjon kombinert med rør
og patentsøkte løsninger på
Det gikk greit. Jeg tørnet inn,
ute i gata florerte det etter
noen relativt B&W-lignende
Keiserens nye klær?
hvert av blålys og sirener,
giganthøyttalere, og messas
Høyttaler fra Waterfront.
mens jeg var god og mett,
beste lyd er oppnådd med klar
men veldig alene i en fremmargin. Jeg er sjokkert over at
ordet "digital" i det hele tatt kan uttales i dette med verden, der jeg sov de uskyldiges
rommet; her spiller en Overkill-modifisert Denon søvn.
universalspiller og KT88-baserte rørforsterkere
med digital romkorreksjon så sinnsykt vakkert så Tilbake til de enkle(?), analoge medier treffer vi
Nottingham Analogue,
som viser sitt flaggskip
Deco, som de ikke
Utrolig lekkert i akryl fra
Brinkman.
overraskende velger å
presenter med rørforsterkning. Shanian
høyttalerne drives av
Croft pre med en
power av amerikansk
og ukjent opprinnelse,
men med prislapp man
helst ikke ser nøyere
på. Særdeles virkelighetstro klang av dette
anlegget. , I just love
it!
seg. Stadig lærer man nye og overraskende ting. Jeg ruslet ut i en frisk, solfylt
forstadsmorgen, kaffesugen som bare...
En av messas store overraskelser for en skandinav, i det minste, var at elementspesialisten Vifa
fra Damnark, stilte på messa med en komplett,
prisgunstig serie av både høyttaler og elektronikk. De satser rett nok ikke på annet enn surround, men høyttalerne var nydelige å se til, om
de spiller halvparten så nydelig, så bør de finne
veien inn i mange hjem, også i stereosammenheng. Det er med en viss nederlagfølelse man
innser at Danskene igjen må vende seg mot
Kina, for å få disse gedigne høyttalerkassene
produsert til akseptabel pris. Men dette oppsettet ser vi garantert mer til i Fidelity etter hvert.
Det skulle vel ikke være umulig å finne et
Bed&Breakfast
behøver ikke bety
at det serveres frokost, skulle det vise
1/2005
19
sted som serverer full engelsk frokost i en
morgentravel engelsk bydel? Når faktum
viser seg å være at den norske hifi-skribenten snakker bedre engelsk enn innbyggerne selv, kan det faktisk være slik.
Det tredje stedet jeg forsøkte hadde
ingen engelsktalende på jobb!
Avalon presentere sine elegante høyttalere med
det siste fra Conrad Johnson, den nye Art2 pre,
blant verdens absolutt beste, samt C-J’s nye og
enorme transistoriserte effekttrinn. Fiffig nok
spiller de låta "Avalon" fra Roxy Music på en
Kuzma Reference platespiller. Om det er tillatt
og sippe litt, så ble det hele egentlig mer flinkt
enn emosjonelt, for å si det sånn. Men bevares,
high-end i bøter og spann, dette her.
ene på bussen.
47 Labs blir lagt merke. Her CD-spiller som tar liten plass.
Jeg hadde
visse forventninger til
Tannoy, som
har et meget
spennende
spekter av
høyttalere og
vise til. Men
der hersket
kommersialismen uhemmet, hele deres fokus lå på en ny kreativt utformet livsstilhøyttaler, gulvstående, og rett nok
med et lite dual-concentric element som
bærende kraft. Men lite for entusiastene her, alt
basert på hjemmekino denne gangen.
Omsider. 10-12 kvartaler ned i gata fant
jeg det. Bønnene smakte såpe. Sola blendet meg, serveringstiden var
lang, prisen høy. Jeg var hele
Mer vinyl fra
tiden smertelig klar over
Metronome.
hvordan frokostbuffeen ser ut
på et normalt hotell...
Vi fortsetter på high-end galeien,
og hører Chapters seneste kreasjoner styre Vienna høyttalere. Dette
er typisk velfungerende high-end
med masser av detaljer, kontroll og
glatthet, og dessverre rimelig uengasjerende. Noe av det samme
opplever vi hos Chord, noen
enormt digre monoblokker får leke
med de store og elegante
Dynaudio-søylene. Klart det er elegant, men det er og blir sterilt og
helt uten naturlighetene fra de
beste røroppsettene på denne
messa.
En av de mer spennende produktene, bare i
kraft av sin totale usannsynlighet, er
jo høyttalerne fra Warterfall, produsert i rent glass, helt uten innvendig
demping. Dette ser jo bare utrolig
besnærende ut, dessverre var deres
stand noe overfylt, og musikken lav,
jeg har ingen mening om resultatene
herfra. Om disse på et eller annet
tidspunkt kan oppdrives i Norge, er
vi selvsagt veldig interesserte i å
låne øre til dem.
Lang tid før flyet skulle gå tilbake. Det ble flere øl. Og skribenten kommer nå med en stor
skandaleavsløring i ren se og
hør-stil: Håkon Rognlien har
skrevet artikkel til Fidelity i
fylla!
Busstur mot Heathrow. Sjåføren kunne
ikke veksle 20-pundssedelen, og lot meg
utrolig nok kjøre gratis. Jeg hadde ikke
peiling på hvor hotellet med utstillingen
befant seg, og skuet ustanselig ut vindu-
150 meter etter busstoppet så jeg det, og
trykket på knappen. Tross alt er det veldig kort mellom busstoppene. Var, mente
jeg. Ikke denne gangen. Jeg ble sluppet
av på Heathrows fjernparkering.
Spaserturen tilbake tok 35 minutter.
Hos EAR, derimot, var det
lite kino å se, alle de deilige forsterkerne oppstilt,
sannelig kunne de også
vise et par egenutviklede
høyttalere denne gangen.
De var meget flate, og spilte egentlig ikke veldig
engasjerende. Engasjert
var derimot sjefen sjøl; Tim
deParavicini var ivrig opptatt med bilbrosjyrer, og
planla så vidt jeg kunne
oppfatte å investere i en
ny Volvo.
Overkill? Har vi ikke sett dette
konseptet tidligere.
20
antene engelskmennene kan by på. Jeg
bevilget meg 2, og jeg følte at jeg fortjente det.
1/2005
Til lunch var det omsider tid for en av de
vidunderlige fatølvari-
Avslutningsvis må nevnes den italienske forsterkerfabrikanten Pathos, som demonstrerte sin
nye Inpol2 (altså Inpol opphøyet i andre
potens), en balansert integrert forsterker med
mange kreative løsninger. Elegant utseende er
den med sine fiffig oppstilte rør i preamp-delen.
Effekttrinnet jobber i ren klasse A, for å holde
tempen nede har de gått til det skritt å implementere switch mode strømforsyning til effekttrinnet, mens forforsterkeren fores av en konvensjonelle strømforsyning med trafo. Lyden de
presenterte med gulvstående Triangle høyttalere
var intet annet enn deilig dynamisk og meget
besnærende. Dette vil vi lytte nærmere på!!
Norge er et lite og trygt land, og det er
godt å sitte på lokaltoget hjem, selv om
skinheaden som satte seg ved min side
på Lillestrøm hadde med seg to maskingeværer pakket i plastsekker.
Turen ble ikke billig. Den var slitsom,
lang og dyr. Neste gang går vi rett på
mål, og tar så vel overnatting, frokost og
utstilling på samme hotell. Å spare seg til
fant er lettere enn man tror...
C a y i n C D - 2 5 2 c d - s p i l l e r, C a y i n M 6 i n t e g r e r t r ø r f o r s t e r ke r,
Aurum Actus Leisure 3S stativhøyttalere:
Det gode liv!
Akupunktur for sjelen kan
fåes på blå resept fra Kina.
Egenandelen er riktignok rundt
trettifem tusen. Cognac ikke
inkludert.
av Jan Myrvold
22
1/2005
Høy messetid
Vi i Fidelity går til hi-fi messe flere ganger i året.
Der møter vi mange som deler vårt livssyn - og
noen få som absolutt ikke gjør det. Når klokkene kimer i Horten er vi som vanlig raskt på
pletten - og blir som oftest velsignet med masser av vellyd. Alle komponenter testet i denne
artikkelen ble plukket opp nettopp der.
Vi hadde som utgangspunkt å finne komponenter som helst ikke koster et solid årsverk og
heller ikke tar all verdens plass, men som likevel
kan by på store musikkopplevelser og være en
viktig ingrediens når vi etter beste evne prøver å
finne oppskriften til "Det Gode Liv". Og som de
askeladdene vi er… vi fant, vi fant.
Høy messelyd
Ikke alle utstillerne på slike audiofile høymesser
er like heldig med det lydmessige resultatet de
oppnår i de ofte svært vanskelige arkitektoniske
og akustiske forhold de nødvendigvis må ta til
takke med. Men noen er mer rutinerte enn
andre, og tar hensyn til ovennevnte problematikk når de velger ut hva de skal presentere av
sitt produktspekter for et over gjennomsnittelig
kresent publikum. På slike tilstelninger viser det
seg ofte at tesen "smått er godt" har en viss
validitet, i hvertfall i denne sammenheng.
Innehaveren av Norsk Audio Teknikk i Oslo Morten Ringvold – er i sannhet en ekte ringrev i
bransjen, og fikk mye og fortjent positiv oppmerksomhet rundt oppsettet Fidelity her tar en
mer kritisk lytt til i hjemlige og mer vante omgivelser. Vel, også det en sannhet med enkelte
modifikasjoner da jeg just har flyttet!
For biblioteket?
Anlegget vi her har plukket ut er altså absolutt
ikke av det utpreget monstrøse slaget, enten det
dreier seg om fysisk utforming, effektytelse, eller
pris. Dette er en konstellasjon av spennende
enkeltkomponenter i en relativt overkommelig
prisklasse som forhåpentligvis kan gi den audiofile, men kanskje trangbodde, fornemmelsen av
ekte highendlyd uten å måtte selge et familiemedlem eller to til forskning.
Ikke bare den trangbodde forresten! Dette
må vel være et spennende prospekt for den mer
velsituerte liebhaberens bibliotek eller lignende
gemakker, og som gjerne spanderer på seg et
ekstra anlegg for å kunne nyte sitt otium i en
mer stilfull og tilbakelent atmosfære? Kan man
egentlig få det bedre når man en gråtrist høstdag lar seg synke ned i ørelappstolen med en
god bok i ene hånden, en rund Cognac til varming i den andre mens selve rommet ellers lar
seg varme opp av drammeglasstore glødende
kolber på en rørforsterker?
Særegent design
Nå var det ikke bare den oppløftende lyden
dette oppsettet vartet opp med på Hortenmessa
som fattet vår interesse. Det ser jo også temmelig fancy og ganske eksklusivt ut. Prisen for
mest særegen formgivning går til den lille, smekre rørforsterkeren Cayin M6 med sin blanding
av retro og high-tech look, men høyttalerne
Leisure 3 SE fra Aurum Cantus Audio Co. Ltd
imponerer også stort med en særdeles utsøkt
finish og ditto byggekvalitet. Dette blir det vanskelig for konkurrentene å overgå i denne (og
langt høyere) prisklassen, men noen mener kanskje det er en ørliten designmessig kitschfaktor
med i bildet? Døm selv. Uansett, med disse to
produkter tronende i favorittstuen er du garantert mange beundrende blikk og kommentarer
fra de du til enhver tid måtte ha på besøk.
Cd-spilleren Cayin 252 er helt konvensjonell i
sin fysiske fremtoning og størrelse, men byggekvalitet og finish virker også her helt upåklagelig.
Egentlig ikke ofte man finner elektronikk i maskulin blank svart lakk i disse tider da alt av det
møblerte hjems installasjoner tilsynelatende skal
være i børstet stål eller aluminium og klassisk
mørkt treverk for å passere Homsepatruljens
kontrollposter. Denne finishvarianten matcher
både den forseggjorte frontbaffelen på Leisure
3 SE og etiketten på en Renault Carte Noir helt
fortreffelig! Men for de som behersker diskresjonens edle kunst, tror jeg den er å oppdrive med
front i børstet aluminium eller lignende også.
Nye omgivelser
Som tidligere nevnt har undertegnede i tiden
etter forrige utgivelse flyttet til ny residens. Jeg
disponerer nå et rektangulært lytterom på seks
ganger fire meter med takhøyde på sedvanlige
240 cm. Til tross for en viss tilstedeværelse av
trykte skrifter i dette rommet, vil det være en
direkte fornærmelse mot de Deichmanske samlinger å karakterisere min heller beskjedne boksamling for bibliotek. Men den eneste boken jeg
har av Jens Bjørneboe, er i det minste signert av
mesteren selv med personlig hilsen til min salige
farfar. Cognacutvalg og åpningstider er nok i all
beskjedenhet også noe bedre hos meg enn hos
Deichman.
Rommets laminatbelagte gulv er dempet med
tepper av flatvevd ull, håndknyttede tepper tjenestegjør på utsatte veggpunkter i tillegg til
tunge gardiner i henholdsvis velur og kordfløyel
i full høyde foran vinduer og terrassedør som
fungerer som bakvegg. For øvrig er den ene
sideveggen kledd med brystningspanel, og
diverse bokhyllereoler og annet nødvendig
inventar som sittemøbler i form av en sofa og
veldimensjonert lyttestol fungerer som naturlige
absorbenter. Noe arbeid og finjustering gjenstår
før det er helt optimalt ut fra forutsetningene,
men disse forholdene har jeg selvsagt etter
beste evne forsøkt å ta hensyn til i min bedømmelse av produktene omtalt i denne testen.
Sammen med oppsettet leverte importøren
også både signal- og høyttalerkabler fra den
nederlandske produsenten Siltech, disse fra den
kostnadsmessig matchende produktserien
London. Prisene for disse er henholdsvis 1100.(1m/par) og 2700.- (2.5m par). Cognac derimot,
glemte han dessverre å legge med.
1/2005
23
Cayin M6:
Gammel kjenning
Dette oppsettet skulle ha gode forutsetninger for å låte bra,
selv uten den slags flytende euforiserende næring som nevnt
tidligere.
elve hjertet i dette oppsettet, forsterkeren
Cayin M6, har kollega Håkon Rognlien skrevet en utfyllende testartikkel om i Fidelity
nummer 7, men da sammen med helt andre
komponenter både på program- og høyttalersiden. Dessuten er det vel aldri for sent med en
second opinion?
Vi snakker altså her om en kompakt integrert
rørforsterker som yter "hele" 10 Watt! For
mange høres nok dette direkte latterlig lite ut,
men med relativt lettdrevne høyttalere kan 10
ekte rør-Watt være mer enn tilstrekkelig, spesielt
når det er tenkt til å fylle en funksjon som
beskrevet i et av de tidligere avsnittene.
Håkon lot seg absolutt begeistre, og fant
mange positive egenskaper hos Cayin M6, hvor
han spesielt fremhever en elegant og musikalsk
mellomtone med en eventyrlig god tredimensjonalitet krydret med en luftig diskant. Rognlien
S
24
1/2005
konkluderte også med at dette sannsynligvis er
"inngangsbilletten til seriøs rørlyd anno 2003!"
Dog advarer han mot visse unoter i 100 Hzområdet relatert til forsterkerens effektytelse.
Høyttalere med snill impedanskurve later til å
være resepten.
I grunnen liten vits i å bruke mer spalteplass
på å repetere Håkons observasjoner, men supplerende kommentarer om konkrete inntrykk
følger underveis senere i denne artikkelen. Jeg
vil også få si på dette tidspunkt at jeg på forhånd spurte meg selv om hvorvidt små monitorhøyttalere med tradisjonelt vanskelige bånddiskantelementer egentlig er livretten til en forsterker av denne typen. Det kan på papiret virke
som en vel god munnfull for Cayin M6.
Produsentene av Aurum Cantus Leisure 3SE
antyder da også følgelig at de bør pares med
forsterkereffekter fra 50 til 150 Watt, selv om en
minimumsimpedans på 6.4 Ohm og følsomhet
på 88 dB ikke kan regnes til det tyngste av
høyttalerlast. Dog har jeg mang en gang erfart
at små monitorhøyttalere først våkner skikkelig
til liv når de fores av kvalitetsforsterkere med
overdimensjonerte strømforsyninger. Men rør er
rør, og mange har nok latt seg overraske over
hva enkelte av denslags faktisk er i stand til, til
tross for moderat effekt. Og det lød som nevnt
svært tillitsvekkende på Horten-messa, og
utgangspunktet for dette oppsettet er heller
ikke at det skal fylle Valhall med tunge diskorytmer. Her er det først og fremst hyggefaktoren vi
er ute etter!
Lav kilopris
Cayin M6 koster etter enkel hoderegning kr
916,25 pr kg dersom den oppgitte vekt på 12
kg er korrekt, og det må vi si er billig når vi
snakker om såpass kvalitet som dette. Vi er vant
med at Cayin utstyrer forsterkerne sine med
solide strømforsyninger, og ellers er fullpakket
med kvalitetskomponenter som er med og
bidrar til den kompakte og forholdsvis tunge
konstruksjonen. Selvfølgelig var
Europaimportørens hjemmeside under oppdatering under testperioden, og det fulgte heller ikke
med noen brosjyre eller bruksanvisning, så det
er heller sparsomt med opplysninger om det
rent tekniske jeg kan bidra med. Dere får heller
lese Håkons artikkel. Men en prisverdig detalj er
at forsterkeren er utstyrt med hodetelefonutgang, absolutt ingen selvfølge i dag. Videre har
den tre innganger på linjenivå, alle single ended
RCA, og leveres selvsagt med utbyttbar nettkabel med standard IEC brønn. Leveres ikke
med fjernkontroll.
Samlet inntrykk
Med alle komponentene rigget på plass i stuen
og med Getz/Gilberto varsomt plassert i plateskuffen klare til å formidle edel årgang bossa
nova glemmer man fort at almanakken sier
november. Ikke mye kulde å fornemme her, nei!
At rørforsterkere genererer mye varme i rent
fysisk forstand er ingen hemmelighet, men selve
musikken formidles også med høy temperatur.
På god rør-maner formidles hele registeret av
mellomtone mykt og innbydende. At det slurves
litt nedover i oktavene er vi i all vår storsinnethet villige til å tilgi, for dette er bare behagelig. I
tillegg sørger en særs luftig diskant for nødvendig fornemmelse av sval bris. Bare velstand? Vel
- ikke helt. Jeg føler etter hvert at lydbildet godt
kan åpne seg enda mer og at smådetaljene i
transienter kan bli enda tydeligere, da jeg vet at
potensialet for dette er der. Det blir kanskje litt
vel varmt etter en stunds lytting og inntrykkene
festet seg ordentlig.
Jeg prøver meg litt frem med diverse kabelbytter, og ender tilslutt opp med de riktignok
mer enn dobbelt så dyre Wire World Equinox
III+ på signalsiden og marginalt dyrere
Synergistic Research Alpha Quad på høyttalersiden. Resultatet blir en noe åpnere mellomtonegjengivelse med litt mer detaljinformasjon i
transientene og litt bedre artikulasjon nedover,
nok til at det hele er godkjent. Konstellasjonen
låter fortsatt temmelig silkemykt gjennom hele
frekvensskalaen, men til tross for bedring etter
kabelbyttet er det fortsatt litt grums i bunn. Jeg
antar det er forsterkeren Cayin M6 som sliter litt
akkurat her, men det er strengt tatt ikke uventet. Som nevnt innledningsvis har vi ikke dratt
med dette anlegget hjem i stuen for å utøve
neanderthalske kulturritualer i form av uvøren
headbanging. I alle fall ikke annet enn den cognacrelaterte som måtte henge igjen dagen etter
en seig lytteøkt.
Chet Baker, John Coltrane, Stan Getz, eller hvem
som helst annen av de legendariske solistene
får utfolde seg. Tredimensjonaliteten kollega
Rognlien bemerket i nr 7 er så absolutt fortsatt
til stede, og bidrar sterkt til at fonogrammer fra
ovennevnte kategori kommer fra en omgang
gjennom dette oppsettet med bravur.
Men også klassisk musikk er en nytelse å
høre formidlet gjennom dette anlegget. Og da
kanskje aller mest små ensembler og kormusikk,
som for eksempel Johann Sebastian Bach og
Trinitatis-Kantaten "O Ewigkeit, du
Donnerwort" dirigert av Herreweghe med
sopranen Johanette Zomer og alten Ingeborg
Danz sammen med tenoren Jan Kobow, bassen
Peter Kooy og Collegium Vocale Gent utgitt på
Harmonia Mundi forrige år. Halleluja! Hadde
rølpelaget Choir Boys hørt dette, hadde de aldri
vurdert å ta navnet sitt!
Rock av det mer solide og komplekse slaget
derimot, er det verre å få til å låte helt som det
skal. Det virker som forsterkeren her har litt vansker med å styre butikken, det kan bli litt mye
rot og mas med en bassgjengivelse som gjerne
vil, men ikke får det helt til – samtidig som det
kan bli litt skrik og krasj lenger opp i mellomtoneregisteret. Men rock and roll og bibliotek har
vel uansett aldri vært ment for hverandre.
Jazzelskere
Cayin M6
Pris: Kr. 10 995.Importør: Norsk Audio Teknikk
Oppsettet ser ut til å stortrives med jazz på spilleplanen, og kommer skikkelig til sin rett når
1/2005
25
Cayin CD-252:
Transportetappe
Cd-spilleren Cayin CD-252 har altså fått
oppgaven med å fritte informasjon ut av
våre små sølvskiver. La det være klart med
en gang - det klarer den med like mye
glans som er brukt i lakken kabinettet er
kledd i!
Cayin CD-252
Transport
DAC
Utgangsnivå
Frekvensrespons
Støy/forvr.
Signal/støy
Kanalseparasjon
Strømforbruk
Vekt
Dimensjoner
Pris
Importør:
-spilleren Cayin CD-252 har altså
fått oppgaven med å fritte informasjon ut av våre små sølvskiver, og la
det være klart med en gang - det klarer den
med like mye glans som er brukt i lakken kabinettet er kledd i! Egentlig ikke voldsomt overraskende, og det av flere grunner. Forløperen til
denne spilleren har jo sanket en anselig mengde
gode anmeldelser rundt omkring i verden og
samtidig blitt beæret med tallrike "Best-Buy"
titler. I tillegg har jeg ved selvhøre erfart at det i
dag produseres en lang rekke gode cd-spillere i
de lavere prisklasser, jevnfør gjerne med blindtesten vi hadde i Fidelity noen utgaver tilbake!
Cayin CD-252 er en oppgradert utgave av
CD
26
1/2005
forrige modell CD-251. Den har fått en noe
større strømforsyning, Phillips velrenommerte
drivverk 12.10, med flytende oppheng. Det ryktes forøvrig at denne spilleren kan leveres i en
deluxe-versjon hvor drivverket er utstyrt med
Base Technologys oppheng. Videre finner vi en
Crystal 24bit/96KHz dac i tillegg til at det er
brukt mer kostbare og forfinede komponenter i
de analoge utgangene enn hos forgjengeren.
Utvendig er Cayin CD-252 relativt tradisjonell
både i størrelse og utseende. Transportskuffen
plassert på venstre halvdel av fronten, og displayet på motsatt side med klassisk urangrønne
tegn fremstår med rik kontrast og er ganske
lettlest - i alle fall før eventuelt en mild overdo-
Phillips 12.10
Crystal 24bit/96kHz
2V +/- 3dB
20Hz-20KHz
<-60dB
90dB
90dB (1kHz)
20W
12Kg
44x35x10cm(bxhxd)
8 495.Norsk Audio Teknikk
sering av nevnte Renault Carte Noir inntreffer mot den kullsvarte frontplaten. Lysstyrken i displayet kan for øvrig dimmes etter ønske via
fjernkontrollen. På spillerens front finnes foruten
av/på-bryter bare fire betjeningsknapper - bitte
små sådanne i børstet aluminium - som utfører
alle nødvendige kommandoer.
For de som av ulike grunner har vanskelig for
å reise seg fra godstolen kan jeg berolige med
at det - som det fremgår ovenfor - selvsagt
følger med en fjernkontroll, og denne er en veldig lekker, slank sak i elegant børstet aluminium
som ligger tungt og godt i hånden. Rekkevidden
oppgis til syv meter og kan brukes tretti grader
ut til sidene. Med denne kan man utføre nær
sagt alle kommandoer en cd-spiller egentlig
trenger å gjøre pluss litt til. Helt nøyaktig snakker vi om funksjoner som scan, repet, section
repeat, recall, random, program, og mute i tillegg til de åpenbare play, stop, open, scan osv.
Men fortsatt må cd-platene legges i skuffen
manuelt, men det går vel alltids an å trene opp
bikkja? En skuddredd Gordon-setter med AMOkurs eller en retriever med brukbar stamtavle
skulle være som skapt for jobben!
På baksiden finner vi som vanlig et sett forgylte single ended (RCA) terminaler for analog
utgang, en digitalutgang for 75 Ohm coaxial
kabel og en optisk digitalutgang. Apparatet
hviler på fire solide føtter utstyrt med vibrasjonshemmende puter.
Cayin CD-252 - som de fleste andre produkter fra samme produsent - virker med sine 12
kilo velkonstruert med tillitsvekkende byggekvalitet og totalfinish. Chassis og kabinett virker
solid og rigid avstivet i konstruksjonen, og assosiasjonene går verken i retning av Dinky Toys
eller Bjellands. Er du klåfingret, tweakfreak, eller
bare alminnelig sunt nysgjerrig - og simpelthen
bare ikke kan motstå trangen til å skru av kabinettdekselet - vil du finne et apparat med ryddig
innvendig komponenttopografi med fornuftig
layout.
Når man setter Cayin CD-252 i arbeid får
man raskt følelsen av at den solide konstruksjonen også i praksis virker etter forutsetningene.
Her er det ikke mye mekanisk støy.
Trykknappbetjeningen fungerer friksjonsfritt, plateskuffen glir mykt ut og inn uten hjerteflimmerfremkallende ulyder, ei heller intet sjenerende
høy trafosumming eller annen elektronisk støy.
Plug and Play
Cayin CD-252 gir kontant svar på tiltale når
man har matet den med ønsket programvare og
kommandert play. Akkurat som stallkameraten den integrerte forsterkeren 252B - sparker CD252 skikkelig unna fra første akkord, men man
får ikke samme "over stokk og stein " følelsen.
Det er en litt mer autoritær ro over det hele.
Kraftig, friskt og virilt? - ja visst - men innenfor
en mer behersket ramme enn det jeg kan erindre fra min test av samme produktlinjes integrerte 252B.
Denne roen bidrar til at man ikke opplever
noen særlig grad av skrik eller påtrengende
hardhet i det svært kritiske øvre mellomtoneområdet, og er også befriende fri for skarpe sibilantgjengivelser uten at man sitter med følelsen
av redusert luftighet eller sprøhet i diskantgjengivelsen. Diskantgjengivelsen oppleves i
det hele tatt mer som et eksotisk krydder i lydbildet enn eget "tilbehør " på den ferdig danderte musikktallerken. Lydbildet oppleves ellers
som svært åpent og luftig gjennom hele
mellomtonespekteret med godt armslag for de
ulike aktørene på fonogrammet som avspilles
uten at Cayin CD-252 faller for fristelsen å
fremheve noe instrument eller område spesielt.
Jeg vil påstå at denne spilleren gjengir musikken
på en harmonisk og helhetlig måte uten å ville
påkalle ekstra oppmerksomhet på noen enkeltpunkter.
Her finnes også bra med punch og rytmisk
fremdrift, transientene kommer raskt, og med en
dynamisk kontrast som absolutt lar seg høre, i
dobbelt forstand. På mange gode jazzinnspillinger kan man høre svært tydelige detaljer fra
kontrabassen - jo, den har faktisk strenger! - og
også dette klarer CD-252 å formidle på en måte
som integrerer dette instrumentet med den øvrige instrumenteringen. Den er ikke uventet ikke
like god som min egen Electrocompaniet EMC1
up til å artikulere seg i de helt nederste oktavene - det skulle bare mangle - men den henger
likevel godt med også her nede.
Å sammenligne Cayin CD-252 med den mer
enn tre ganger så dyre Electrocompaniet vil ikke
være rettferdig. Det er fortsatt en viss sammenheng mellom pris og ytelse, men forskjellen i
ytelse er nesten aldri proporsjonal med forskjellen i pris. Det skulle vært svært interessant å
vite hva deluxeutgaven med Base-teknologi i
transportdelen kan skilte med, og denne koster
visstnok rundt femten store. Eller hva med å
koble Cayin CD-252 til en kvalitetsdac - eksempelvis Companiet sin? Jeg er redd det kan bli
farlig tett på for ca halv pris! Cayin CD-252 tok
med seg alle sine positive egenskaper da den
ble koblet opp i mine andre tilgjengelige forsterkerløsninger.
Aurum Cantus Leisure 3S:
Glansfull
kapasitorer og metalloksidfilm i tillegg til keramiske motstander. Alt av kobber - inklusiv
internkoblingen - er av kvalitetsnorm 5N (altså
99.99999% renhetsgrad). På baksiden finner vi
et enkelt sett gullforgylte skruterminaler av god
kvalitet i et ryddig arrangement og er lette å
arbeide med.
Kabinettene er egentlig verdt et helt kapittel
kvenser over 2400 Hz, og kan gjengi svingningfor seg selv, og fåes i fire finishvarianter. Alle
er helt opp til 40 KHz. Kanskje på tide med en
variantene med ekte trefiner trukket i anselige
date med Batwoman?
mengder klarlakk. Håper virkelig produksjonsBass/mellomtoneelementet er et 6.5" av
staben hos Aurum er tilgodesett med et godt
såkalt non woven karbonfiber og kevlar konventilert produksjonslokale og reglementert verstruert etter sandwichprinsippet foran en kobbertrukket 25 med mer voice coil med flat kabel neutstyr, ellers er jeg redd vi snart har en stor
andel av dem vimsende rundt på Plata.
og en 100 x 20 med mer magnet. Montert i på
Testeksemplarene er levert i en lys variant
den kraftige frontbaffelen på dette bakventilerte
kalt "poplar tumor"! Med solid dose morbid
reflekskabinettet sikrer dette oss grunntonefantasi kan man saktens utvikle visse assosiagjengivelser ned til respektable 48 Hz.
Jeg hadde ikke hjerte til å praktisere skrutrek- sjoner til maligne melanomer på vinterblek nordisk hud, men det er nok ikke tilsiktet. Det ser
kerkirurgi på disse innbydende smykkeskrinene
eksklusivt ut, åkke som. Og byggekvalitet og
med et så velpleiet ytre, så hva som befinner
håndverksmessig finish er intet mindre enn
seg på innsiden har jeg lest meg til på Aurums
eksellent! Pur møbelsnekkerkunst! Hvis det finhjemmeside. Her kan vi lese at delefilteret
nes en pris for byggeskikk innen høyttalerprobestår av utsøkte høykvalitets polypropylen
duksjon så er Aurum herved nominert.
Kabinettene er ikke bare
vakre å se på - de virker
også gjennomtenkt i oppbygningen. Her finnes
Aurum Actus Leisure 3SE
knapt en rett 90 graders
Konstruksjon
2-veis
vinkel , og de er meget solibassrefleks
Frekvensrespons 48Hz-40kHz
de og godt avstivet.
Følsomhet
88dB
Knoketesten er helt unødImpedans
8 Ohm
vendig, men må en absolutt
Diskant
10x8.5cm
gjennomføre et slikt ritual i
aluminiumbånd
all sin autisme - så husk
Bass/mellomtone 6.5" kevlar/karbon
hvite hansker. Sjelden har
Delefrekvens
2400 Hz
slike vært mer påkrevet.
Dimensjoner
40x25x30cm
Det er ifølge produsenten
Vekt
12Kg
brukt ull av høy kvalitet
Pris
11 495.(hvordan man nå enn norForhandler:
Norsk Audio Teknikk
merer ullkvalitet - kanskje
Vegard Ulvang vet det?) til
innvendig demping.
Selve pølserosinen i dette oppsettet er nok høyttalerne Aurum
Cantus Leisure 3S, en marginalt større variant av Leisure 2SE som
min svært erfarne og høyttalerkyndige kollega Tore Dag Nilsen
omtalte i svært rosende vendinger i Fidelity nr 7.
urum ble tidligere kun distribuert gjennom
svenske Golden Age Music i Alingsås utenfor Borås, men flere av fabrikkens modeller
frister nå en elevert tilværelse i syvende etasje
hos Norsk Audio Teknikk i Storgata, Oslo.
Og når man pakker opp disse stativhøyttalerne fra emballasjen er det vanskelig å fatte at
disse faktisk koster under et dusin tusenlapper,
uten stativer vel å merke - disse koster et par
tusenlapper ekstra.
På denne toveis bassreflekskonstruksjonen er
det tilsynelatende brukt kvalitetskomponenter
hele veien. En av flere iøynefallende detaljer er
selvsagt diskantelementet i form av et båndelement i aluminium som måler 100 x 85 x 0.01
millimeter, montert i et eget solid, støpt aluminiumskammer. Dette elementet tar seg av alle fre-
A
Stor lyd
Om størrelsen er heller
beskjeden, så er musikkgjengivelsen Leisure 3S varter opp med desto større
og med en glans som matcher eksteriøret. Selv om
resultatet sammen med
Cayin M6 absolutt var mer
enn respektabelt, fikk de en
skikkelig wake up call da
de ble foret med mitt personlige referanseoppsett
som på forsterkersiden nå
består av EAR/Yoshino 864
pre og rørmastodonten
Conrad-Johnson Premier
28
1/2005
140 effektforsterker. Hele lydbildet vokser, og det holografiske spekteret blir mye dypere med denne langt
dyrere og effektfulle forsterkerkombinasjonen. Putt
Bobo Stensson eller Carsten Dahl i cd-spilleren, og du
forstår umiddelbart hvorfor et flygel kalles "grand
piano" på britisk. Joda, disse høyttalerne gjør ikke skam
på sin bruk av pianolakk.
Grunntoneartikulasjonen er selvsagt også i en helt
annen klasse med denne komboen, akkurat som de
fleste andre parametre vi benytter oss av når vi beskriver et produkt. Men nå snakker vi altså om et forsterkeroppsett til temmelig nøyaktig ti ganger pengene du
må ut med for Cayin M6, og da nærmer vi oss det kvalitetsnivået hvor man kan få gåsehud i en slik grad at
man automatisk er sikret hederlig omtale i Ornitologisk
Årbok!
Dette er ikke sagt for å antyde at Cayin M6 ikke er en
kapabel forsterker, men mer for å understreke at disse
høyttalerne er voksne nok for større prøvelser enn det
Cayin M6 kan gi dem.
Samlet vurdering
ette ga mersmak. Jeg syns vi fant mye av hva vi lette etter. Dette er et oppsett
som er i stand til å formidle masser av musikkglede for selv kresne lyttere.
Oppsettet har absolutt en "touch of class" faktor med klangmessig god balanse, og kan spille i timevis uten at lytteren blir lyttetrett.
Alle enkeltkomponentene gir hver for seg god valuta for pengene, og da kanskje
høyttalerne Aurum Cantus Leisure 3SE aller mest. Det mest spektakulære apparatet
er unektelig forsterkeren Cayin M6, men det er mange som ikke er særlig begeistret
for rørforsterkere. Det er fullt mulig å bytte ut denne med en noenlunde tilsvarende
priset transistorbasert forsterker, og likevel beholde mange av de beste egenskapene
i anlegget. Jeg tror heller ikke disse høyttalerne hadde hatt særlig vondt av det.
Hvis man har lyst til å beholde forsterkeren og heller prøve andre og kanskje litt
snillere høyttalere, kan det kanskje være lurt å prøve de flotte stativhøyttalerne fra
finske Amphion. Disse kan du lese en full test av et annet sted i bladet.
D
Sømløst
Aurum Cantus Leisure 3SE viser med alle de forsterkerløsningene vi her har benyttet at den kan gjengi musikken med både disiplin og eleganse. Hele frekvensspekteret blir gjengitt på en harmonisk måte med en imponerende klarhet og superglatt overtonestruktur.
Instrumentklangen, spesielt på de akustiske, blir også
svært troverdig gjengitt.
Leisure 3SE varter opp med en flott holografi og en
meget transparent mellomtone. Båndelementet tilfører
diskantgjengivelsen en befriende luftighet som integrerer seg på en diskret og sømløs måte med resten, og
den faller aldri for fristelsen til å stikke seg frem.
Hvinende sibilanter er et nesten som et ikke-tema å
regne. I det hele tatt avslører disse høyttalerne et vell av
detaljer overalt i lydbildet uten at dette forkleiner eller
forstyrrer selve helheten. Leisure 3SE virker bare så veldig ustresset og komfortabel med rollen sin. Leken og
disiplinert på en og samme tid.
Det er vanskelig å finne noe særlig negativt å påpeke
om disse stativhøyttalerne, særlig når man tar prisen i
betraktning. Man har selvsagt visse begrensninger man
ikke kommer utenom når det gjelder høyttalere i denne
størrelsesordenen, men naturgitte fysiske lover får vi
uansett ikke gjort noe med. Mengden av luft som blir
satt i bevegelse vil alltid være avhengig av massen det
skyves med, så 6.5" kan også i denne sammenhengen
bli litt i snaueste laget for noen.
Jeg tok meg uansett aldri i å savne dypbass eller solid
grunntonefundament med disse høyttalerne, og det tror
jeg ikke du heller kommer til å gjøre dersom du har et
lytterom på 35 kvadratmeter eller mindre. Tvert i mot er
det heller grunn til å glede seg over den autoritære
måten den kan gjengi energien fra en cello og nyansene
og de dynamiske kontrastene i en kontrabass på.
Mektig!
Godt kjøp
Aurum Cantus Leisure 3SE er uten tvil en høyttaler som
gir veldig mye for pengene, og etter mitt skjønn svært
vanskelig å holde utenfor finalefeltet dersom du snuser i
markedet etter en kompakt høyttaler i prisklassen opp
til tyve tusen. Konkurransen er unektelig hard, men her
får du et produkt som gleder både øyet og øret - og
muligens penger nok til overs for en bedre Cognac?
Øvrig utstyr
De ulike komponentene omtalt i denne
testen ble som våre kvalitetslesere sikkert
har skjønt, også hver for seg satt inn i
andre oppsett. Jeg har benyttet følgende
utstyr:
• Electrocompaniet EMC1 24bit192kHz
cd-spiller
• EAR/Yoshino 864 forforsterker
• Conrad-Johnson Premier 140 rør
sluttrinn
• Revel Performa M20 stativhøyttalere
• Wire World Equinox III+ og
Kimber Hero signalkabler
• Synergistic Research Alpha Quad og
DBL høyttalerkabler
• Target høytalerstativer
• Atacama og Aavik møbler
• Base dempeplattform
• SoundCare dempeføtter
1/2005
29
Amphion Argon2 stativhøyttalere:
Sisu!
På tide med finsk sisu i musikkanlegget?
Bli med Fidelity meteren over gølvplankene
med stativhøyttalerne Amphion. Festen er sikret.
av Håkon Rognlien
Hva?
Amphion Argon2 er middels store, lyse i fremtoningen, og utmerker seg med en elegant, åpen
hornløsning for diskantelementet. Kassa er av
brukbar kvalitet, ikke noe absolutt dødt kabinett
vi snakker om akkurat, men greit nok. Fineren
på testeksemplaret er nydelig, produsert av finsk
bjørk, ser det ut til. Bakplata huser en relativt
liten bassport, og et enkelt sett høykvalitets tilkoblinger fra WBT. Basselementet er et 6 toms
aluminiumselement, diskanten er også av aluminium, og med en liten grill foran stråler den ut
fra bunnen av hornfasongen på toppen av høyttalerfronten. Frontstsoff finnes ikke. Det kan jeg
like, for jeg ser ikke poenget med å betale for
noe du aldri bruker uansett.
Hvordan?
Amphion anbefaler 20 til 200 Watt i forsterke30
1/2005
rens reservoar, for å drive Argon2 effektivt.
Slapp av sier jeg, til en forandring, for mine 2 x
15 W rør monoblokker hadde jo ustanselig festkonsert med disse lettstyrte sakene. De tipper
aldri under 7 Ohm impedans, og gir ca 87 dB ut
for 1W/1m, alt i alt en av de desidert greieste
belastningene mine forsterkere har møtt på sin
vei. Men de tåler juling også, tro ikke annet!
Krells brutale KAV 400xi slo nemlig nådeløst løs
på dem, uten at det hørtes ut til å plage dem
overhodet!
Plassering er et viktig poeng, Argon2 er litt
pirkete på det der. Her må du fikle litt i eget
rom, for de påvirkes ganske grovt av verden
rundt seg. For riktig tuning trenger de litt høyere
stativer enn normalen (eller du litt lavere stol...)
slik at dine ører i høyde befinner seg midt
mellom elementene. I mitt rom fant jeg at de
trivdes relativt nær sidevegg, langt fra bakvegg,
og med relativt mye toe-in. Her er det rom for
smak og behag, jeg tror nok også noen ville fortrekke dem helt uten toe-in i det hele tatt. Men
jobb litt med det, for her er det mange muligheter for tilpasninger til rom , anlegg og smak.
Sånn!
Bare for å gå rett på sak: Amphion har med
Argon2 produsert en av de mest vellykkede stativhøyttalerne jeg har hatt gleden av å ha på
besøk. Det betyr ikke at dette er Den Endelige
Stativhøyttaleren, det jeg legger i et slikt utsagn
er at den låter på en måte som gjør deg glad og
gir deg lyst til å lytte på musikk hele tiden.
Dette gjør den uten å tilføre overdreven farging,
billige partytricks eller andre tøysete påfunn i
det hele tatt! Faktum er at vi har å gjøre med
en tonalt meget nøytral høyttaler, som er meget
godt oppløst fra topp til bunn. Det som gjør at
man finner slik lytteglede her kommer nok av
flere faktorer. Friskhet er en av dem. Det er en
våken, men altså ikke overdreven topp vi hører,
den er som en frisk finsk bris. Klart jeg har hørt
mer silkeglatt lyd av "ingenting" helt der oppe,
men denne aluminiumsdomen er passe temmet,
og evner å få med seg et meget respektabelt
arsenal av detaljer. Hurtighet er en annen faktor
som er med på denne gledesferden. Her smekker det effektivt til ja! Selv for en blasert hornelsker som meg selv, kan det her fornemmes mer
enn bare et snev av plutseligheten enkelte
instrumenter og innspillinger har på lur...
Dybde?
Nedover mot bassområdet er overlappingen elementene i mellom svakt detekterbar, (delefrekvens såpass lavt som 1200 Hz) en liten utposning kan oppleves på kvinnelig vokalmusikk for
eksempel, men meget diskret. For uten dette, er
også mellomtonen vidunderlig presis uten å
være hard, den har en gjennomsiktighet som er
sterkt med på å bygge opp det enorme lydbildet
her. For dette er høyttalerne som vet å holde
bikkja til Waters i bånd! Jeg har nok hørt maken
til tider, men neppe noen som er åpenbart bedre
på å produsere et totalt surroundbilde med kun
to små bokser. Jeg kan ikke for det, dette er
bare så gøy!
Bassområdet her er også veldig presist.
Oppløsning i bassen er for enkelte høyttalere et
fremmedord, men tydeligvis ikke for Amphion.
Sant nok, her rulles det meget effektivt av nedover fra rundt 60 Hz, vil jeg anta, mens den lille
festkulen noe høyere opp er igjen såpass diskret
at det er mer en svak betoning enn en reell farging. Til sammen skaper dette en høyttaler som
er overbevisende enten du spiller viser, opera
1/2005
31
eller tung rock. Dessverre hører dette fenomenet
til blant sjeldenhetene!
Virkelighet?
Andreas Scholl, Maria Kristina Kiehr og Barb
Jungr er alle på hver sin måte vanskelige kvinnestemmer. (Så Andreas har ikke kvinnestemme,
sier du? Nei vel.... Men da har han i det minste
balla i kraftig klem !) Men Argon2 er absolutt
klar for oppgaven. Det er ingen lukkethet å
spore her, men med Krell vil det med enkelte
høyttalerkabler bli litt vel hardt oppover i
mellomtonen. Bruk Kimber Monocle-X, og problemet er historie! Den kabelen er jo bestekamerat med Krell’en, så det meste ordner seg.
Det er vidunderlig gjennomsiktig og delikat det
hele. Lydbildet er dypt og høyt, sprer seg uanstrengt ut over all vett og forstand.
Jeg skulle virkelig like at alle vintage-elskere
der ute kunne høre anlegget når det spiller slik!
Dette er ultra moderne, ultra oppløst, ultra dei-
lig, og høyt hevet over trivialiteter som tid og
rom. Å få meg overbevist om at dette på en
eller annen måte er "feil" er bortkastet energi!
La gå med at det finnes noe i en eller annen
mellomtone fra en fjern fortid som sier noe
denne ikke gjør, men så da? Denne sier jo så
fordømt mye annet!
Villskap?
Dream Theatre, Roger Waters og Stevie Ray
Vaughan setter anlegget på helt andre prøver.
Det som er så fordømt gøy med Argon2 er jo
nettopp at dette også produserer et fullstendig
annet svar. Her våkner villdyret! Stevies feite
gitartoner fyller stua, flytter beina, river i sjela
og setter øra på stilk. Hva annet kan en høyttaler gjøre i grunn? Spiller jeg med røroppsettet,
er det varmere glattere og virkeligere enn med
Krell, som på sin side tegner skarpere og mer
tindrende toner i løse lufta. Begge deler er
nydelig, og igjen sier høyttalerne fra hvem som
serverer foret. Enkelt og greit. Og bassen er så
inni helvete tight og rask, brakene og lavenergien på skiva til Waters er der, bestemt, men
behersket. Dette er ikke Klipsch verken i villskap
eller utstrekning, men de gir uansett en levende
fremstilling som overgår så å si alt jeg har hørt
av stativhøyttalere. I hvert fall i denne prisklassen. Og de kan spille hysterisk høyt uten å låte
som om membranene er i ferd med å endre
karakter og ta form av sølvpapir hvert øyeblikk.
Mens i neste sekund kan de fullstendig bytte
natur og bli de rene kosebamser.... Vil bare ytre
en liten advarsel her; pass deg for alt for skarpe
signalkilder og forsterkere, du kan komme til å
møte litt heftige sibilanter til tider når dette virkelig tar av.
Storhet!
Mozart, Mahler og Bach lever! Og Amphion
evner å gjøre orkestrene vid åpne og lekende, til
tross for at de er alt for små til å få lov til å
oppføre seg sånn. Instrumentklangene er upåklagelige, spesielt med rørutstyr. Oppløsningen,
belastbarheten, headroomet og presisjonen gjør
dem til enere på formidling av kompleks
musikk. Malhlers 5. er diger, og låter digert,
men allikevel utanstrengt. Det kan ikke mange
stativhøyttalere kopiere. Paukeslag er brutale,
bestemte og kontante. Orgeltoner gjengis uten
tøysete prompelyder fra bassporten, og klarinetter låter som om de er laget av ordentlig tre.
Hele tiden står orkesteret fram med fine detaljer,
klangfarger og masse plass. Jeg er regelrett
imponert til kanten av ekstase over hvor mange
nesten motstridende egenskaper Amphion har
tvunget inn i en såpass moderat dimensjonert
boks!
Lykkerus!
Dette er en av de desidert mest vellykkede stativhøyttalere jeg kan erindre å ha hørt. Men det
er selvsagt fallgruver her. Og ingen undere har
skjedd denne gangen heller, selv om det er
nære på. Liker du denne vil du sannsynligvis
elske Revel til om lag den doble prisen. Lar du
deg rive med av tempoet disse kan formidle, vil
du hoppe ut av stolen i pur glede over hva
Klipsch kan finne på. Men kan du finne en høyttaler som er såpass vel avstemt, såpass underholdende, såpass presis og såpass mye av en
allrounder i denne prisklassen, ja da vi jeg
hoppe rett i taket og sette et digert kryss.
Amphion Argon2 er nemlig, så vidt jeg kan se,
det nærmeste du kommer et hifi-vidunder for
11000,- Sisu for alle penga!
Amphion Argon2 stativhøyttalere, pris pr par:
11000,- i sølv og svart , 12400,- for finér
Leverandør: Audio Aktøren
Benyttet utstyr:
CD-spiller: Zap CD / Audio Note DAC 1.1x
Forsterkere: Audio Note M5/P4, Krell KAV
400xi, Electrocompaniet ECI4
Kabler fra Synergistic, Duelund, DBL, Kimber
Stativ fra Target
32
1/2005
Rogue Zeus:
100 kilo rør!
Denne amerikanske tungvekteren på 100 kilo er
kraftens pappa og delikatessens mor. 12 x KT 88 rør
gir en flott pondus, men lyden forandrer seg
dramatisk med skifte av inngangsrør. Og kabler.
Og triodeinnstilling. Og høyttalerimpedans. Og...
34
1/2005
Tekst og foto: Knut Vadseth
Det vi lydentusiaster prøver
å oppnå – og som det er
rimelig håp å kunne lykkes
med – er en illusjon av
tilstedeværelse som slett
ikke behøver å være den
helt pinlig "korrekte".
idlig på sommeren skulle kollega Ken
Kessler fra engelske Hi-Fi News teste en
brasiliansk rørforsterker fra Audax.
Denne 17 watteren hadde samme
"Timbre" kontroll som vi også fant på firmaets transistor pre som Fidelity – som de første – testet nummer 10. Denne klangkontrollen gjør en rekke større eller mindre justeringer med impedansetilpasninger og andre
greier som i en liten, men ikke uviktig grad,
forandrer lydkarakteren. Ken Kessler nektet
til slutt å teste forsterkeren, da her ikke var
noen "nullstilling" på denne klangkontrollen
som så skulle være konstruktørens offisielle
svar på optimal lydkvalitet....
T
Fasitsvar på lyd?
Men finnes det noen fasitsvar på hva som er
"best" lyd?
Er det noe vi håper på her i Fidelity, må
det være å beskrive best mulig hva vi hører
og opplever. Og minst mulig å fortelle leseren hva som er "best". For er det noen som
for alvor mener at det finnes en optimal
smak på den "beste" rødvinen?
For dere som mener at "best" simpelthen
er det "riktigste", må jeg dessverre påpeke
at det er langt igjen til "naturtro" lyd i alle
ledd. Det vi lydentusiaster prøver å oppnå –
og som det er rimelig håp å kunne lykkes
med-er en illusjon av tilstedeværelse som
slett ikke behøver å være den helt pinlig
"korrekte".
Okke som; disse tanker er særdeles relevante når vi nå skal prøve å beskrive kvaliteten og klangegenskapene til den 100 kilo
tunge rørforsterkeren fra amerikanske Rogue.
Denne oppgis å være på 225 watt i normal
oppkobling ved 8 ohm og drives normalt av
12 stykker KT 88 rør, noe som vanligvis gir
en "typisk" rørlyd med en litt småfeit og
pæreformet klangbalanse. Ikke helt nøytral
med andre ord, men etter manges oppfatning en deilig lyd som gir et gyldent og
organisk lys over musikken.
I første omgang var det akkurat denne
klangbalansen som dominerte mine sanseinntrykk. Og det var slett ingen sure miner
fra min side for dette. For her var langt mindre av den øvre mellomtone forvrengningen
jeg reagerte på med "The Hurricane" som
Gunnar testet for et par blader siden. Og
som sammen med litt slappe transientskuldre er en smule svakhet med mange typiske
rørforsterkere.
Typisk rør
Pris: kr. 70.000,Importør: Håver Snapa,
www.planetsnapa.com/
Rogue Zeus låt altså i første omgang typisk
rør, men mer finkornet og med hørbart mindre forvrengning i øvre mellomtone enn
mange andre. Her var også mer enn nok
forhekset strøm til å styre bassene i mine
relativt kresne Respons Grande. Hittil hadde
jeg koblet det hele opp akkurat som med
min DP A-1 med Transparent Kabler både
mellom Krell KPS 25 og effekt og mellom
forsterker og høyttalere. Utmerket lyd, men
ikke mer enn jeg syntes det burde være med
en forsterker i denne prisklassen, rør eller
ikke rør.
Jeg jublet likevel over den betydelige
dynamiske kontrasten i øvre mellomtone som
balanserte ut den litt mer finkornede klangen
fra DP og mange andre transistorforsterkere.
Etter min mening to ulike parametre som
objektivt sett burde være like viktige. Men du
får ikke nødvendigvis begge samtidig!? De
som hevder at transistorforsterkere BARE har
svakheter og rørforsterkere BARE er av det
gode, eller omvendt, er hvert fall ikke på jakt
etter noen objektiv sannhet!
Men om mellomtonen var frodig og
ekspansiv, var diskanten en smule røff. (Selv
om den var bedre enn svært mange andre
rørforsterkere.) Men igjen; ganske så deilig
Håvar Snapa jobber med virkelig tung Hi-Fi.
Når det gjelder å by på seg
selv, er de fleste rørforsterkere så opplagt
mye rausere enn den gjengse transistor forsterker.
frivol! Rørlyden var mindre prektig og absolutt korrekt (tror jeg) enn DP-lyden, men med
noe høyere morofaktor og en forbausende
illusjon av levd liv.
Flott bass
Selv om dypbassen ikke er stram som for
eksempel Hegels største, var likevel fundamentet helt usedvanlig bra med imponerende pondus, men uten å bli feit og kvapsete. Personlige synes jeg denne type bass med
stor tyngde og betydelig dynamisk kontrast,
er minst like "riktig" som de superstramme
"tørre" variantene mange hi-fi entusiaster
sverger til. Men igjen; smak og behag.
Uansett vil bassen i Rogue neppe være noe
problem selv for transistorfolket-om de finner
andre viktige parametre som forsvarer overgang til rør. Som for eksempel den generelt
større og dypere romgjengivelse fra Rogue.
Men dette rommet er ikke nødvendigvis mer
presist?
Det er likevel mye mulig, til og med ganske sannsynlig, at en relativt rimelig rør tung1/2005
35
vekter som Rogue Zeus; med både krefter og
stamina som en likt priset transistorforsterker i
luksusklassen, kan være et glimrende valg for
svært mange. Også de som tror rør ikke har tilstrekkelig krefter eller tilstrekkelig stram bass....
Men så var det dette med de litt runde skuldrene! Jeg opplevde som så ofte før at jeg ble
sittende litt på kanten av sofaen med ørene på
stilk for å få med alle detaljene i lydbildet. Jeg
må innrømme at mange transistor og D-forsterkere tenderer til å gjengi detaljer noe i overkant
av hva man faktisk hører på en konsert. Okke
som; når denne detaljeringen fosrvinner i tredjeharmonisk og tilsynelatende litt treigere transienter med en smule grums imellom, så blir man
stilt ovenfor et valg om hva man simpelthen
foretrekker.
I tilfelle Zeus skulle det vise seg at vi såvidt
hadde begynt å avdekke det aller første laget av
virkeligheter. Noe egentlig fasitsvar eksisterer
ikke, men vi fikk etterhvert et noe grundigere
kjennskap til de mange ansikter som denne
kjempen kunne oppvise.
Forandringer
Det første vi gjorde, var å stille om til triode-forsterkning via vippebryteren på frontpanelet.
Dette gir noe mindre målbar utgangseffekt
(selvfølgelig ikke oppgitt hvor mye mindre), men
samtidig med en smule mer distinkt og presis
lyd. Deretter fikk vi miniskuløse, men dog hørbare forandringer ved å benytte 4 ohm i forhold
til 8 ohms høyttalerutgangen . Derimot hørte
jeg ikke noe forskjell på ulike koblinger til jord(!)
36
1/2005
Før du nå får beslutningsvegring og slett ikke ønsker
deg så mange valgmuligheter, tenk på disse rørene
som god vin; det finnes ikke
en eneste "riktig" rødvin.
Det neste var å sjekke de medfølgende
kablene fra Audience (Au22) som vi testet med
forrykende resultat i forrige blad. Og jepp; transientskuldrene ble krappere, bassen ble litt
strammere, øvre mellomtone litt mindre aggressiv og diskanten litt tydeligere uten å ta for mye
oppmerksomhet. En tilsynelatende "bedre" forsterker på flere punkter, men i virkeligheten
bare en bedre kabelmatch! Nå var det faktisk
mer beskjedne (ta det ikke helt bokstavelig)
lydforskjeller mellom Rogue og DP med sine
respektive favorittkabler.
Så viste det seg at det både var enkelt, billig
og særdeles spennende å skifte de små driverrørene på inngangen. Også de store KT 88
rørene kan skiftes til mange andre merker og til
og med andre typebetegnelser som alle låter
litt forskjellig.
Men det er altså de rimelige smårøreren som
gjør mest med lyden, ifølge importøren Håvar
Snapa. Han stakk så innom med 3 nye sett
smårør som alle kostet noen få hundre kroner.
Og alle var etter min mening litt "bedre" enn
det røret som satt i testproduktet ved mottagelse. (Det viste seg senere at "original" røret
var skiftet ut av importøren.)
Bare rør!
Det lille inngangsrøret av typen ECC83, finnes
med små variasjoner også som 12 BC7 eller
AX7LPS og er ifølge Håvar Snapa det røret som
betyr mest for lydkvaliteten . Også mer enn
hovedrøret KT 88 som i tillegg til å forandre lydkarakter i forhold til ulike leverandører, også kan
erstattes med det noe "fastere og strammere"
røret av typebetegnelsen 6550.
Håvar hadde tatt med seg ulike typer ECC 83
rør av ulike årgang (akkurat som god vin) og
produsenter. Det var det relativt kostbare
Telefunken AX7 som var i forsterkeren da jeg
fikk den, men dette var etter min mening det
"dårligste" av dem alle. Dette var Håvar enig i
da han fikk høre det selv på mitt oppsett. Vi satt
derfor inn det rimelige Sovtek AX 7 LPS, som
reduserte en smule hardhet i toppen og en litt
for (etter min mening) tørr og sprø lydkvalitet i
mellomtonen. Kremlyden, med saftigere klang
uten at det går ut over kontrollen, fikk vi med
Mullard ECC83 som Håvar hadde kjøpt av "god
årgang" for 50 dollar for begge. Diskanten var
muligens litt forsiktig, men så glatt og oppløst
at det var en sann fryd. I alle tilfeller var bassen,
rørforsterkerens akilleshæl, fast, fin og veldig
dyp med en utmerket balanse mellom stramhet
og dynamisk utsving. Forbløffende bra uansett,
ikke bare bra til å være rørforsterker!
Forskjellene på de ulike rørene var minst like
store som skifte av kabler. Og de som mener at
kabler ikke er særlig viktig, bør revurdere hele
oppsettet. Da har du en alvorlig (og antagelig
unødvendig) propp i anlegget som ødelegger
lyden. Dette gjelder selv med budsjettkomponenter.
Men før du nå får beslutningsvergring og
slett ikke ønsker deg så mange valgmuligheter,
tenk på disse rørene som god vin; det finnes
ikke en eneste "riktig" rødvin. Selv om de er litt
forkjellige. Streben etter "det eneste riktige"
opplever jeg simpelthen som helt uriktig!
trimmet røranlegg blir så mye "bedre" enn et
tilsvarende priset transistoroppsett.
I tilfelle Rogue Zeus vil jeg likevel tro det er
få ulemper – også prismessig – å velge rør
framfor transistor. Og når det gjelder å by på
Null test?
seg selv, er de fleste rørforsterkere så opplagt
mye rausere enn den gjengse transistor forsterker. Da tar jeg ikke hensyn til hva som ER riktig,
men hva som OPPLEVES som mest livsbejaende
og engasjerende på favorittmusikken. Og når
man synes lyden bli kjedelig (en vanlig sykdom
som til og med sies å være smittsom), så er det
bare å kjøpe et par små rør til noen hundrelapper, og man har "verdens beste anlegg" i noen
uker og måneder til...
En vanlig forklaring på dette fenomenet er at
dette skyldes en "feil" med mye annenharmonisk og klirr i rørene. Skit i det; det låter fremragende med mine ører og med min forestilling
om "naturlig" feleklang. Også den ekstra opplevelsen av dynamisk overskudd i øvre mellomtone blir av mange betraktet som en "feil" med
rør, på samme måte som om MC-pick-up’er
låter så dynamisk på grunn av "overshoot".
Låter det fint med dine ører og med din musikk,
så kan teoretiserende bortfoklaringer neppe hindre deg en økt musikkglede?
Likevel må jeg innrømme at også Rogue Zeus
var aller best på relativt enkle og oversiktelige
musikkstykker, mens komplekse orkesterpartier
med vokal og kor kunne virke en smule rotete
ved noen næropptak med mye detaljer. Når
mikrofonen står litt lenger unna i et godt lokale,
virker også denne type musikk veldig bra. Også
på dette området opplevde jeg Zeus som langt
bedre enn mange andre kraftige rørforsterkere.
Men jeg er altså ikke spesialist på rørlyd. Jeg
regner derfor med at alle rørelskere tolker mine
betraktninger med mine briller; de som jeg har
lånt av djevelens advokat!
Felesus
Konklusjon
En av de store overraskelser med Zeus, var gjengivelsen av feletoner. Jeg spilte flere ganger en
plate med Kraggerud og norske felesviskerinkludert min huskomponist Johan Halvorsenpå en Naxos innspilling som koster nesten ingenting. Det interessante var hvor mye mer "liv"
det var i fela med Rogue enn med DP og
Parasound A-21 som i begge tilfeller er blant de
bedre. Begge har også en flott grunntone, ikke
den anemiske varianten .
Klangbalansen er altså ganske lik, mens overtonestrukturen på Rogue hørtes så utrolig mye
mer kompleks ut, som om hver tone var
sammenatt av 100 litt ulikt vibrerende strenger
i et ufattelig finurlig system for hver eneste
avspilte note. Også transistorforsterkerne låt
atskillig bisverm pr. tone, men med tydelig
magrere pallett. Langt fra en teknisk sinustone
heldigvis, men altså ikke så ekstremt flott- og
særdeles "naturtro" som jeg opplevde rørforsterkeren. Transistorlyden ble nærmest litt farveløst og kjedelig i forhold.
Bare vekt og størrelsen på beistet, ville tross en
forsiktig tilnærming kunnet hindre meg å kjøpe
Rogue Zeus om jeg hadde råd. Denne dyre forsterkeren er simpelthen veldig mye for pengene
og svært rimelig til å være enn såpass kraftig
rørkonstruksjon! Selv om jeg ikke har sammenliknet den direkte mot en typisk markedsleder
som Audio Research til betydelig høyere pris (og
hvem bestemmer bestykningen?), så mer enn
aner jeg at avstanden ikke er særlig dramatisk.
Og her, som på monoblokkene til AR, er det
både balanserte og single ended innganger for
fleksibel tilkobling.
Jeg blånekter for at rør er den eneste veien til
hi-fi himmelen. Men i dette tilfelle betaler du
uansett ikke masse ekstra for å være på parti
med flertallet av verdens super high-endere. Om
du – som jeg – ikke er helt sikker på hvordan
denne forsterkeren EGENTLIG låter, så fortvil
ikke; den låter nesten uansett veldig bra! Dette
er dog ikke forsterkeren for deg som forlanger
fasitsvar på alt...
At Ken Kessler skulle droppe å skrive ut en test
fordi det ikke fantes en innstilling som var "korrekt", syns jeg ikke henger på greip. Også streite transistorprodukter er vanskelige da de låter
ulikt med ulike kabler? Vårt gjentatte mareritt
er å blande sammen lyden fra testobjektet med
andre ledd i kjeden. Jeg og de andre i bladet
VET at klangbalanse og andre viktige egenskaper er nesten umulig å skjelne fra innkoblet
utstyr. Det er derfor at man må ha inngående
kjennskap til "referanseutstyret" slik at man
mentalt kan trekke lydkarakteren av disse ut
av totallyden. Jeg påstår ikke at vi alltid klarer
det. Men det hjelper å vite at det er vanskelig!
På ditt eget utstyr er ikke dette noe problem,
selvfølgelig. Da foretrekker du simpelthen det
produktet som låter best SAMMEN med alt det
andre i din stue og med din musikk. Men vær
kanskje litt forsiktig med å trekke for entydige
konklusjoner av dette...
I tilfelle rør så er disse glassampullene i virkeligheten nye komponenter i anlegget som nesten dramatisk kan forandre lyden på en rørforsterker i nærmest alle retninger. Det begynner
faktisk å bli litt komplekst! Hvordan låter så
EGENTLIG forsterkeren? Heldigvis i det store og
hele veldig så bra, hvis den heter Rogue Zeus!
Her finnes bare en forsiktig tendens til "gammeldags" KT 88 rørlyd som enkelt kan temmes
med rimelige driverrør i tillegg til riktige kabler.
Om du vil! Men selv strømkabelen er faktisk av
stor betydning...
Kraftreserver
Jeg regner med at alle
rørelskere tolker mine
betraktninger med mine
briller; de jeg har lånt av
djevelens advokat!
En mye undervurdert egenskap til rørforsterkeren, er dennes kraftreserver til å drive annet enn
helt spesielt lettdrevne høyttalere. La deg likevel
ikke skremme av få watt, da rørforsterkere gir
langt mer krefter enn de tekniske data indikerer.
I Rogue er det uansett krefter nok til det meste.
Kvantiteten er på plass, og kvaliteten på det
hele er aldri dårligere enn veldig bra. De mange
mulighetene til å doktorerer lydbildet, kan sikkert skremme mange beslutningsvegrere. Men
det er også en fantastisk mulighet til å fintrimme lyden helt til du blir fornøyd.
Jeg har eid mange rørforsterker. Og jeg har
solgt like mange. Simpelthen fordi jeg trenger
referanser jeg kan bli kjent med og som ikke gir
meg så uendelig mange valgmuligheter. Og
fordi jeg ikke er helt overbevist om at et godt
1/2005
37
PSB Platinum M2 høyttalere:
Tøff i trynet?
PSB er på banen igjen med
Platinum, ambisiøse høyttalere
for hjemmekino og hi-fi. Vi har
lagt øyne og øre til stativmodellen M2, og kan konstatere at
både ytelse og inngangsbillett
har gjort et pent byks oppover.
av Tore Dag Nilsen
Det er vel liten vits i snakke rundt grøten,
enhver kan lett se at det er kabinettavdelingen
som sluker budsjettøkningen til M2. PSB har alltid produsert solide kabinetter, men disse tar
kaka. Til tross for relativt beskjeden størrelse
(40 x 23 x 33cm) er M2s tykke MDF-kabinetter
omfattende forsterket både på innsidene og
utsidene. De tykke, runde stålplatene som er
montert på høyttalernes bunn og topp har nok
en diskuterbar visuell effekt, men soliditeten
kan ingen trekke i tvil. Det samme er tilfellet for
de doble terminalene på høyttalernes bakside.
Her er det ikke vanskelig å komme i kontakt…
Kabinettet du ikke hører
reklamen går importøren rett på sak og sier
skråsikkert at Platinium-høyttalerne er de
beste PSB noensinne har produsert. Sterk
kost, får man si, for mange av oss husker de
utmerkede Stratus Gold. Undertegnede fikk
aldri lyttet særlig grundig på den store gulvstående Gold-modellen. Den var vel uansett for
voksen for mine beskjedne lytterom.
Redaktøren hadde den som favoritt i prisklassen av den enkle grunn at det den gangen var
svært få gode treveishøyttalere til rundt
omkring tjue tusenlapper.
I
Videreført slekt
Jeg har tidligere (i Audio) testet et par modeller
under Gold, begge bestykket med to 17-centimeters elementer per side. En kollega hadde
38
1/2005
også mange godord å si om det vi må karakterisere som forgjengeren til dagens testemne, en
toveis stativhøyttaler bestykket med ett 17-centimeters element per side.
Platinum M2 har mye felles med førnevnte
høyttalere. PSB anvender stadig en 25-millimeters aluminiumsdome fra Seas, et fornuftig og
godt element, uten å være særlig ekstravagant.
Bass- og mellomtone-elementet er skiftet ut
med en skjermet, flott glassfibermembranbestykket affære med lang slaglengde. PSB
sverger til bratt avrulling i delefilterne. Ikke så
dumt, også vår erfaring er at slakke filtre ikke er
tingen for toveishøyttalere. Vi skulle gjerne sett
at PSB anvendte enda litt bedre komponenter i
filterne sine. I denne prisklassen burde det vært
mulig.
Kabinettene til Platinum M2 har nok sine synlige sider, men hørbare er de ikke. I så måte skiller M2 seg fra antagelig minst 95 prosent av
markedets høyttalere. Til tross for dagens kunnskaper og store tilgjengelighet av alskens materialer, er det stadig svært vanskelig og meget
kostbart å redusere kabinettfargingen til praktisk talt uhørte verdier. Dette gjelder spesielt for
store høyttalere. Med så små mål som M2s, får
konstruktøren uvurderlig drahjelp med kraftig
redusert utstrålingsareal og langt større stivhet.
For en dreven lytter er det derfor en befrielse
å legge øre til M2. Den gjengir hele mellomtoneområdet med en fasthet og hurtighet som
umiddelbart verdsettes. Dagens hi-fi høyttalere
er langt bedre på dette punktet enn bare for få
år siden, men M2 har den lille ekstra kontantheten, roen og renheten som skiller seg ut.
Kombinasjonen av ren og hurtig mellomtone og
en klangbalanse som diskret betoner grunntoneområdet, gjør M2 i stand til å formidle
musikk med substans og driv som svært få lignende høyttalere kommer i nærheten av.
Flerbrukshøyttalere
M2 er nok tiltenkt såkalt audiovisuelt bruk, vel
så mye som rendyrket hi-fi. Sterk utpensling av
detaljer i høyfrekvensområdet, og svært dyp og
stram bass, synes ikke å være hovedkriteriet her.
Bot eller bedring?
Punktering av myter
I likhet med andre velkonstruerte småhøyttalere, har et par velplasserte M2 en meget fin evne til å forsvinne i lydbildet. God spredning og substansrik gjengivelse besørger også et ganske stort lydbilde, men ikke med unaturlig avstand til musikken. M2 er i stand
til å slå hull på myten om at kun store høyttalere "lager" store lydbilder.
Ved å trekke (den avgjørende viktige) mellomtonegjengivelsen
litt tilbake i forhold til bass og diskant, fusker mange høyttalerkonstruktører frem et inntrykk av større dybde og rom i lyden. Hi-fi folk
pleier å falle for denne slags avvik fra korrekt gjengivelse av innspillinger, de er ofte lite vant til å høre levende akustisk musikk, og
enda mindre vant til å høre musikken i opptaksstudioer. Derfor
oppfatter de sjelden at dette trikset bare skaper større avstand til
musikken.
I denne sammenhengen våger undertegnede seg frempå med en
enda større provokasjon, og det er at jeg er overbevist om at kanskje så mange som halvparten av hi-fi produsentene (ja, selv på
high-end nivå) og de aller fleste hi-fi entusiaster bevisst eller ubevisst lyver når de påstår at deres mål er mest mulig nøyaktig gjengivelse av innspillingene. De er simpelthen ikke så sofistikerte og
puristiske som de forfekter. Tøff påstand kanskje, men er det ikke
slik også i vår bransje at sirkus fenger mer enn brød?
Dette er ellers typiske hi-fi dyder som må betales med mindre toleranse
for kildemateriale av mindre god kvalitet (i diskantområdet), og mindre
følsomhet eller effekttålighet (i bassområdet).
I mitt lytterom ruller responsen til de middels tungdrevne M2 brått av
omkring ved 50Hz. Mine mer tungdrevne og renspikkede hi-fi høyttalere,
SuperExact, klarer 5 til 10 Hz mer enn det. Man savner absolutt ikke
vektig bassgjengivelse med M2. En litt "fet" avstemming av bassreflekssystemet sørger for det.
Det forundrer meg likevel at PSB gir etter for et populært ønske om
"mest mulig lyd" i bassen. Jeg trodde AV-entusiastene fikset den slags
med subwoofere. Baksiden av medaljen er nemlig at man mister detaljer
fra både instrumenter og akustikk. Med CD-mediet, tykke høyttalerkabler og dagens bedre transistorforsterkere, kan man i dag oppnå en helt
annen klarhet i bassområdet enn hva som var mulig tidligere.
Jeg har oppgradert testriggen, som er det minste og billigste av mine
to stereoanlegg. Ved å gå fra et litt eldre, men kraftig effekttrinn fra
Dynamic Precision til et litt nyere og enda litt kraftigere fra samme produsent (DPA 6.12HP, med patentert teknologi som gjengir stabilt rett
ned til DC!), hører jeg forbausende tydelig forskjeller mellom bassgjengivelsen til M2 og de enda dyrere SuperExact-høyttalerne – som jeg overhodet ikke hang meg opp i før dette forsterkerbyttet.
Statlig drahjelp
I Canada har man hatt noe så sjelden som et statlig forskningsprosjekt
på høyttalere, hvor man under kontrollerte forhold og tusenvis av lytteforsøk har fastslått hvilke egenskaper de fleste lyttere finner mest riktige
og viktige. Det er muligens ikke uventet at jevn frekvensgang og stort
frekvensområde kom ut i toppen av listen. Litt mer uventet var kanskje
at stor og mest mulig frekvenshomogen spredning av lyden var omtrent
like verdsatt. Det vil si mer verdsatt enn klarhet, dynamikk, lydbilde osv.
Dette statlige engasjementet har hatt som hensikt å øke sysselsettingen i høyttalerindustrien, og Canada er vel som stormakt å regne på
dette området. Konstruktøren til PSB, Paul Barton, er en gammel ringrev
som både har hatt befatning med og dratt nytte av dette forskningsprosjektet. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at han velger lave
delefilterfrekvenser med bratt avrulling, for både å beskytte diskanten
og unngå det større elementets dårlige spredning ved høye frekvenser.
M2 har således meget stor og homogen spredning. Her blir det verken
stor forandring av klangbalanse eller vesentlig tap av klarhet selv om
man sitter et stykke utenfor optimal lytteposisjon. Meget bra og all ære
til PSB for det.
Overgangen til diskantelementet forløper helt fint og diskret. M2 har
langt fra verdens mest storslåtte og gjennomsiktige diskantgjengivelse,
men de utmerker seg ved at de gjør jobben sin på en diskret, glatt og
korrekt måte. Her er det ikke noen korning, betoninger eller tegn til
stress. Faktisk blir diskanten til disse høyttalerne en anelse for diskret
etter min smak, den øverste en og en halv oktaven (ca. 7,5-20kHz) blir
litt avrullet. Det virker som PSB er så redde for at høyttalerne sine skal
oppfattes som skarpe med kildemateriale eller øvrig utstyr av mindre
god kvalitet, at de demper responsen i det området hvor skarphet tydeligst slår ut.
I hi-fi diskuteres det flittig om hva som er riktig respons helt øverst i
overtoneområdet, i AV-kretser ser ikke dette ut til å være noe tema overhodet. Kanskje like greit å unngå alle potensielle problemer?
Ved å velge en slik frekvenskarakteristikk får disse velkonstruerte
høyttalerne en litt sær klangkarakteristikk i et lite lytterom med solide
vegger. Altså som mitt, hvor lavfrekvent energi vanskelig unnslipper.
Kombinasjonen av litt fyldig og "snill" bassavstemming, solid mellomtone og avrullet overtonegjengivelse trekker for eksempel snøvling fra
næropptaks herrestemmer på FM eller TV frem i lydbildet. Om dette er
riktig eller galt har jeg litt vanskelig for å avgjøre. Det må jo innrømmes
at det slett ikke er lett å være sofistikert og puritansk…
Konklusjon
PSB Platinum M2 er utvilsomt flotte og velkonstruerte høyttalere som
nok i større grad er tiltenkt en rolle i multihøyttaleroppsett i store rom
enn ren tokanals hi-fi lytting i mindre lytterom. Får disse høyttalerne tilstrekkelig luft å boltre seg i, vil de by på stor og åpen lyd, en substansrik
formidling og vil kunne spille både høyt og dynamisk.
Pris: 17 000 kroner per par
Importeres av Interconnect AS (www.interconnect .no)
Ny B&W 800-serie med diamantdiskant:
Bygger bro?
100 hi-fi journalister fra hele verden møttes nylig i London
for å overvære den storslagne presentasjonen av den nye
800-serien til Bowers & Wilkins. Har verdens største
produsent av hi-fi høyttalere gitt musikken en nye
sjanse ved å bygge bro mellom objektiv forskning
og subjektiv lytting? Mellom 2 kanal og surround?
Og mellom høystatus og
enkel musikkglede?
Tekst og foto:
Knut Vadseth
Kjente ansikter
Det var så utrolig moro at det skulle være så
mange venner her! Det tok noe tid før jeg
skjønte at disse kjente ansiktene slett ikke var
gamle kompiser, selv om de alltid smilte hyggelig tilbake; Alvin Gold, Paul Messenger, Steve
Harris, guru Sugano og mange andre. Og en
nesten rørende forbrødring blant de ikke fullt
så hippe skandinaviske journalistene med
Michael Madsen fra danske High-Fidelity, Mats
Meyer-Lie fra svenske Hi-Fi och Music og hele
3 redaktører fra lille Norge med Lasse
Svendsen fra Lyd&Bilde, Håvard Holmedal fra
DVD/Hjemmekino pluss altså undertegnede.
en største diamanten i verden, Koh-iNor, er oppbevart i skattkammeret i
Tower sammen med de andre kroningsjuvelene til den britiske dronningen. Var det for å minne oss om at verdens sterkeste materiale nå også benyttes i
de nye prestisjehøyttalerne til vertskapet
B&W når vi innkvarteres med utsikt til nettopp
the Tower of London? Nå ville selvsagt Koh-iNor fungere dårlig med sin klassiske form og
slipning, men det gikk hete rykter om at
B&W hadde dyrket frem en vanlige dome
framstilt av kunstig diamant. Og dermed med
et langt stivere membran som fungerer som
et perfekt stempel flere oktaver over det hørbare området.
Også tyske Thiel har levert håndlagde diamantdomer til bl.a. Avalon (se Fidelity nr. 10).
D
marked som blir stadig viktigere. Ikke minst
fordi "high-end" snart har priset seg ut for
vanlige entusiaster. (Kjør debatt!)
Noen av verdens mest kjente "high-end"
høyttalere koster nå nærmere millionen, mens
den gamle Nautilus 802 kanskje er et av de
"beste" high-end høyttalerkjøp til en pris av
mindre enn kr. 80.000. Men hver gang B&W
slår på stortromma med nylanseringer, nærmest dobler de prisen...
British Museum
Det er med en smule andakt man på vei til
pressekonferansen passerer de himmelstormende greske søylene på imponerende British
Museum, det mest ærverdige visittkort (utenom the Tower of London?) for det britiske
imperium. Her finner man verdens antagelig
Alle høyttalere i B&W 800 serien er også
designmessig oppdatert.
B&W har i samarbeid med engelske spesialister, klart å dra frekvensområdet helt opp til 80
kHz! Den hørbare effekten av så høyt frekvensområde er mer luft og krisphet, noe vi har
erfart med blant annet bånddiskanter i mange
år. Dette gjelder også for oss halvdøve gamlinger som uansett ikke hører noe særlig over
10 kHz eller deromkring. Forskjellen er lett
hørbar også på 16 bits standard CD!
Gedigen satsning
Senterkanal med diamantdiskant fra
Bowers & Willkins. Mer trøkk og
finesse også i midten.
Nærmere 100 journalister fra hele verden var i
London for å plukke opp nyheter om den helt
nye 800 prestisje serien til B&W som etter 25
år på markedet er verdens overlegent mest
solgte high-end høyttaler. Og verdens mest
berømte studiomonitor med den videreutviklede Nautilus 801 og 802 fra -93, basert på et
meget intensivt forskningsprosjekt i Steyning
ved Brighton. Etter en stunt med "Signature"
versjoner (se Fidelity nr. 1 for 805 Signature
og Signature 800 i nr. 2) gikk det rykter om
betydelig lydmessig forbedringer sammen med
forfinet design, det siste et element i dagens
flotteste fungerende vitenskapelige bibliotek,
naturvitenskapelige arbeider fra James Cook,
Rosetta stenen og fantastiske egyptiske skulpturer og mumier som minner om enda betydelig eldre sivilisajoner.
Og midt oppi det hele; en forstenet snegle
konstruert av Vårherre for noen millioner år
siden. Denne er i form og størrelse tett på det
berømte sneglehuset som B&W laget nærmest som en hypotetisk "perfekt" høyttaler i
–93! En av Englands større high-tech bedrifter
tuftet på naturvitenskapelig forskning, ønsker
å vise oss sin imponerende stamtavle!
Vi ble dirigert ned til den offisielle pressekonferansen i kjelleren på museet. Og der
stod hele den nye 800-seriene fra 805 til
flaggskipet 800, inkludert en helt ny versjon
av min personlige favoritt; 801 med sitt sinnsyke "slam" helt der nede-og sin kolossale
appetitt på middemådige forterkere. Disse sluker den til frokost!
Selv om vi i første omgang ikke fikk høre en
tone, kunne vi hvert fall registrere langt flere
modeller, ikke minst for eksklusiv hjemmekino,
1/2005
41
enn tidligere Nautilus serie. Og for de som
mener at senterkanal kan være et problem for
lyden, fikk vi se den mest gedigne senterkanal
hittil; en gigantisk sak bestykket med 3 stykker
syvtommers Rohacellbasser på linje under den
sedvanlige mellomtonen. Den helt nye diamantdiskanten med egen hybel topper denne og den
mest eksklusive halvdelen av den nye 800 serien. Vel, om den neppe var noe problem for lydkvaliteten, så var den det så absolutt for lommeboka.
Diamanter varer evig?
Et par ting streifer tankene etter et heidundrende balluba med sannsynligvis verdens største sammenkomst av hi-fi journalister .Det første var selvsagt det nærmest sensasjonelle ved
at man nå er istand til å serieprodusere domer
laget av hardt sammenpressede kullbiter, det vi
vanligvis kaller diamant (!),. Dette for å lage en
superdiskant som de mange vitenskapsmenn i
B&W ved laserfotografi og andre avanserte
metoder kan bevise har mindre oppbrekning
og forvrengning enn noen annen praktisk høytone enhet. B&W har trykket et 40 siders hefte
om forskningsresultater fra den nye 800 serien
som igjen er bygget på et enda mer omfattende materiale fra Nautilus-prosjektet for 7-8
år siden.
Det er uansett ganske frydefullt å lese
mange siders avansert testmateriale med
lasermålinger og referanser til alt som kan
oppdrives av forskning rundt begrepet "lyd",
for så å registrere at det knapt nok finnes noe
annet enn løse teorier om hvorfor øret så tydelig kan oppfatte det som foregår langt der
oppe i vovseland. Vi mennesker hører da vitterlig ikke sinustoner over 16 kHz-og da bare i
relativt ung alder. Sa jeg "sinus"? Hm...
Langt viktigere er det at disse vitenskapelige
data, ifølge forskningssjefen Dr. Gary Geaves,
konsekvent blir dobbeltsjekket med subjektiv
Diamantdomen til B&W 800 serien
fremstilles industrielt i England.
Verdens rimeligste høyttaler
med diamant diskant:
Den helt nye 803D med ekstra basselement.
42
1/2005
lytting som bekrefter eller avkrefter betydningen
for det utrolig avanserte måleinstrumentet som
heter latin for øre; det menneskelige øre. Og like
viktig som lanseringen av denne serieproduserte
(men særdeles kostbare) diskanten, like viktig er
det at verdens største produsent av hi-fi høyttalere virkelig har fått ørene opp for betydningen
av mindre sexy ting som lyden av spoler, internkablinger og ikke minst kondensatorer.
Det har helt tydelig vært en liten palassrevolusjon angående betydningen av disse tingene.
Ikke bare har B&W begynt å kjøpe kondensatorer fra en av de mest eksklusive produsenter av
kvaliteteskomponenter; de har også sponset
utviklingen av enda bedre kondiser spesiallaget
for den nye 800 serien.
Design
Selv om de fleste modeller er erstattet med nye
som ligner mye i bestykning, så er designet
myket opp med rundere og mer elegante kruver
og en langt mer elegant finertype, særlig i rosewood. De fleste kabinettene av den runde,
formpressede typen, er nå også forsterket og
forbedret på en rekke punkter. De er fremdeles
produsert på den heleide danske fabrikken, nå
med en enkelt plate til både bakstykke og sidevanger. Formen er fremragende til å redusere
både resonnanser og stående bølger. Dessuten
Favoritten 805 med
betydelige forbedringer
men ingen diamant.
er kabinettet avstivet med en ytterligere forbedret matrixkonstruksjon. Designet på den dyrere
halvdelen av produktene
minner alle veldig om Signatur
800 som kom for et par år
siden.
Det andre man legger merke
til av forandringer, er at diskanten i sitt lange trompethus nå er
montert nærmere mellomtonen
og tilnærmet i plan med denne.
Dette skyldes ikke diamantmembranet i og for seg, men heller
en forbedret delefilterteknologi
med mindre og bedre komponenter som skal gi en mer sømløs overgang til mellomtonen
med 1. ste ordens filter. For å
hindre utfasing og andre problemer, har B&W etter mange lyttetester valgt å gi opp absolutt
løpetidskorreksjon ved delefrekvensen på 4 kHz. Jeg blir bare
så lykkelig når ingeniører velger
løsninger etter det de praktisk
erfarer, ikke bare etter teoriene!
Forøvrig har B&W i den nye
Skaperens egen
serien tatt i bruk et helt nytt
versjon av Nautilus
komposittmateriale som heter
noen millioner år
Rohacell , opprinnelig laget for
før Kristus.
Etterligningen fra
flyindustrien på grunn av sin
B&W ca. 1992.
enestående styrke i forhold til
vekten. Selv om dette materialet også benyttes av andre høyttalerprodusenter, – en suksess som har vært formidabel over hele
benytter B&W en mye mer solid versjon som
verden i de senere år – at de simpelthen klarer
både er mye stivere og med betydelig mindre
å ha to tanker i hodet samtidig:
Den store forskningsavdelingen med sine
lydlekkasje enn tidligere.
mange professorer og forskere på det som kalles "University of Sound" verifiserer all teori
Den menneskelige faktor
med grundige målinger og analyser. Samtidig er
Mens mellomtonen i Kevlar er den samme som
man pragmatisk nok til å innse at man simpelsitter i den hittil eksisterende Signatur 800, er
then ikke skjønner alt – enda.
det litt artig å høre at man etter et forsøk på å
Var det kanskje derfor vi hi-fi journalister fra
automatisere påleggingen av et tynt lag med et
hele verden ble tauet rundt i British Museum for
membran for å hindre luftgjennomstrømning,
å se på herbariet til den tøffe oppdagelsesreinå atter utfører denne prosessen med lokale
husmødre! Disse oppnår en langt større jevnhet sende James Cook og mumiene til fem tusen år
gamle egyptere som trodde på et liv etter
i produksjonen enn det robotene klarer!
Er hemmeligheten bak B&W sin store suksess døden: Det finnes noe større der ute som vi
1/2005
43
802 D – “D” for diamant.
Ny referanse i prisklassen kr. 100.000?
enda bare aner? Og mens vi venter får vi bare stole på de
sansene vi har. Øret er kanskje et av de mest sinnrike og uutforskede av dem alle....
Etterord
Siden dette kan virke som en lang hyldest til et av verdenslokomotivene i kvalitetslyd-og det er det-må jeg avslutte
med en aldri så liten skandale! Med 3 stykker nye 801
med 2 sub’er i front pluss en stabel av Classe kjempeforsterkere, skulle vi få høre en "live" DVDkonsert med
Peter Gabriel. Dette skulle krone aftenens absolutt
sukssfulle presentasjon med annet enn teori og snakk.
Jeg hadde satt meg midt på første rad sammen med
Sugano for å kunne skildre det første lille musikalske
pip fra den viktigste hi-fi lanseringen på lang tid.
Men rommet klarte raskt å gjøre kål på alt som var
av homogen bass med en frekvensgang som
Jotunheimen. Og vokalisten stod minst en kilometer
unna og skrek inn i en mikrofon uten at 100 av verdens viktigste hi-fi kritikere oppfattet et ord! Siden fikk
jeg vite at en eller annen assistent hadde glemt å skru
på senterkanalen! Keep it simple, stupid!
Men diskanten, det er noe av det krispeste jeg har
hørt i en såpass stor sal. Vi får forøvrig vente å høre mer
i kjente og kjære omgivelser. De første høyttalere kommer til landet i begnnelsen av januar. Ser jo ikke helt
bort fra at den nyeste 805 til drøye tyve tusen kan være
av interesse for et par av dere siden konstruktøren selv
hevder at denne – rent teoretisk sevfølgelig – skulle ha
alle muligheter til å overgå den mye dyrere Signatur 805
på samtlige punkter. Utenom da den enda mer ekslusive
fineren og høyglansen. Men den nye 805 har altså IKKE
diamant diskant, men den nye aluminiumsvarianten som
idag sitter på den 200 tusen kroners Signature 800.
Så derfor kanskje heller den nye 803 som er den billigste
med diamant til rundt 60 tusen. (Vil du ha et par diamanter til
Jul, søte kone?) Eller verdensreferansen 802 som fremdeles vil
koste under 100 lapper med en funklende(?) diamant i toppen.
Et tillegg på tredve tusen for en entommers Koh-i-Nor variant kan
da ikke være så ille....
Dr. Gary Geaves på
“The University of Sound” hos B&W.
44
L i v e t e r f o r ko r t t i l d å r l i g l y d :
Budsjettreferansen 2005!
46
1/2005
Vi har her satt sammen det beste budsjettanlegget til drøye 15 tusen kroner som vi kan
tenke oss, inkludert den flunk nye Basic til Patos.
Det hele låter da også veldig fint til all slags
musikk. Men i hvert eneste Fidelity fremover, vil
vi prøve ut andre komponenter for å se om det
er mulig å få budsjettreferansen enda bedre!
av Anders Rosness
et viktigste kriteriet for et godt anlegg er om
det blir brukt. Spiller man mye musikk, eller
foretrekker man å skru på TV? Sørger man
for å oppdatere seg med musikk eller ikke?
Gir musikklyttingen gode nok opplevelser vil man
nemlig prioritere å lytte jevnlig. Dette er i bunn og
grunn hi-fiens "høna og egget" problemstilling. Ikke
noe er tristere enn musikkanlegg som støver ned;
det er anlegg som bør oppgraderes snarest. Vi har
dessverre sett mange eksempler på feilkjøp gjennom
årene, og symptomet på slike er eiere som også mister musikkinteressen. I en verden hvor konkurransen
om din oppmerksomhet er knallhard, er Fidelitys
påstand at hi-fi anleggets kvalitet er alfa og omega
for å opprettholde den!
Med en nye serie artikler slår vi et slag for de
rimelige komponentene – til glede for alle lesere
med slanke lommebøker. Og det er jo mange av oss.
De er også ment å være forståelige for nykommere
og begynnere og vil inneholde tips om anbefalte
oppgraderinger . For de mer garvede lesere med
tyngre anlegg håper vi å kunne orientere om spesielt
gode kjøp på markedet, ikke minst slik at de kan
tipse venner og bekjente..
Spørsmålet vi vil prøve å besvare er: Hvor starter
hi-fi gjengivelse rent prismessig? Hva er minimum av
utlegg for et komplett to kanals musikkanlegg anno
2004/05 som får deg til å nyte og utforske musikken? Fins det noen kosteffektive oppgraderinger som
lager gull av gråstein?
Med denne artikkelen starter vi jakten, og vi kommer til å fortsette å oppgradere etter hvert som vi
finner bedre/nyere komponenter eller tweaks innenfor en overkommelig prisramme. Den har vi i
utgangspunktet satt til ca.15-20 000 kr (komplett).
Vårt motto vil være: "Livet er for kort for dårlig lyd!"
Her er Fidelitys forslag anno utgangen av 2004.
Det skal være bra nok til at du vil la TV’n stå i fred!
D
"Gull av gråstein" - anlegget:
Elektronikk
Thule Audio Spirit IA60 forsterker
kr. 4998,Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller kr. 2998,Høyttalere
Patos B-400 høyttalere, per par
kr. 5300,-
Tilbehør
Tara Labs Prism Omni III 2x3m
VM Acoustics Black Foot 5 stand, par
kr. 1298,kr. 698,-
Samlet pris, ca.
kr. 15000
1/2005
47
Pa t o s B - 4 0 0 h ø y t t a l e r e :
B for Basic
E
Med sin lave pris var det
med bange anelser jeg
koplet opp Patos B-400. Ikke
virket den særlig tung eller
solid heller, det luktet low fi
lang vei. Er denne høyttaleren virkelig noe for et seriøst
blad som Fidelity?
lementene framstår som normale til prisen, kabinettet er delt i to like store kammer med en tverrplate – her er det meste
A4. At testen startet med loddebolt og
limpistol bidro ikke positivt til forventningene –
en tung spole, samt en jernkjerne hadde løsnet
under transporten. Delefilteret sitter på baksiden
av terminalen (bi-wiring – enkelt og med middels gode komponenter) og var heldigvis kurant
å fikse. Med sine klare likhetstrekk til svært
populære, men ikke særlig sofistikerte høyttalere
som f.eks Dalis Blå serie, med et navn som B400 og et minimumsnivå av design og utførelse
framstår denne høyttaleren med en nøkternhet
som ikke gir den noe gratis. Her er det kun
lyden son skal opphisse folk, og heldigvis; det
gjør den!
Patos B 400 er en lettdreven og elektrisk grei
8 ohms høyttaler med tre elementer. Når det er
sagt vil den selvfølgelig profittere på å få skikkelige kabler og god elektronikk. Redaktøren
som hadde samlet dette enlegget etter beste
Pris: kr. 5300,- per par.
Produsent: Patos AS, Kristiansand
48
1/2005
skjønn, hadde også lagt med en Tara Labs
Prism Omni III som fungerte svært godt. Gode
kabler er et must, og dette anlegget trenger
kabler med en stram og detaljert gjengivelse.
Lyttetesten ble gjennomført overveiende
gjennomført med makkerene Thule Audio
Spirit IA60 forsterker og Cambridge Audio
Azur 640C CD-spiller.
Diskanten er en bløt tekstildome med bakkammer, mens mellomtone/basselementene
er 6,5 toms med plastmembran – opphavsland for begge er Kina. Basselementene sitter
i hvert sitt temmelig store, identiske kammer.
Begge er ventilert med en relativt stor bassport på baksiden. De er likt mekanisk tunet,
men forskjellig dempet elektrisk ved hjelp av
delefilteret. Den mekaniske resonansen for
systemet er relativt høy, jeg gjetter ca. 50Hz.
Jeg har lyst til å starte denne testen med
det velkjente: denne høyttaleren, mer enn de
fleste, må plasseres med omhu! Først og
fremst må de ha spikes, eller aller helst føtter.
Noe slikt fulgte ikke med testeksemplaret,
men heldigvis har jeg slike ting liggende. Et
par VM Acoustics Black Foot 5 plassert på
solide slakterbenkeplater fra Ikea gjorde
susen hos meg. Det øket høyden med ca. 8
cm, og til tross for at B400 er høy i utgangspunktet, bidro dette bare positivt, særlig til
gjengivelse av perspektiv. Dessuten bør de
vekk fra bakvegg. Energien i bunnen doseres
generøst, og må temmes. Det koster noen hundrelapper og litt svette; kanskje også en krangel
med resten av husholdet, men belønningen er
rikelig.
En flik av tyngre hi-fi
I denne prisklassen foretrekker mange (også jeg
vanligvis) sokkelhøyttalere. Årsaken er at de
skaper færre problemer, og dermed lyder bedre i
en AB-test. Høyttalerprodusenter må nemlig prioritere tøft for å holde budsjetter. Kabinettet blir
dyrt hvis det er for stort og avstivet, elementene
dårligere hvis man bruker tre fremfor to, og
delefilteret må nødvendigvis bli mer komplisert
for en høyttaler med 3 elementer. I tillegg låter
musikk bedre uten subwoofer enn med en dårlig subwoofer. En billig, gulvstående høyttaler
med doble mellomtone/basser er derfor en
utfordring som mange produsenter mislykkes
med. Det finnes derfor uttallige grøtete og skrikete brumlekonstruksjoner med hengekøyefre-
rene blir allikevel spennende å høre på.
Pat Metheney: "Still life talking" – deilig og
detaljert.
E.S.T: "Seven days of falling": Det er ikke
alle høyttalere hvor man kan følge og merke,
like mye som å høre, kontrabassens E-streng
som regelrett pisker trommisen framover.
B-400s formidlingsevne i bassen går et
godt stykke ned, er rimelig nyansert og henger fint sammen med resten av frekvensområdet. Den kan bli litt tung på labben, men
altså ikke enstonig som mange konkurrenter.
Perspektivet er bredt og fint, men er hørt
dypere og mer punktformet – men sjelden i
denne prisklassen.
Diskanten er klar og ganske ren, men det
er nok her man hører tydeligst at dette tross
alt er en budsjetthøyttaler. For eventuelle analytikere og andre med behov for kirurgisk perfeksjon i dette området er det bare å innse at
man må være beredt til å legge adskillig mer
penger på bordet. Det er et godt stykke fram
til f.eks Audiovector Mi3 Signature, som var
den forrige gulvstående høyttaleren jeg testet. Prisforskjellen er da også formidabel.
Oppsiktsvekkende god
kvensgang i denne kategorien. Det er jo ekstra
hyggelig at det faktisk er en liten norsk virksomhet som denne gangen faktisk har lykkes.
B 400 gir en flik av ekte hi-fi over et bredt
frekvensområde uten grove farvinger. Den lever
100% opp til sitt navn (Basic) ved å gjøre det
den skal – formidle musikkens basale frekvensområde på en temmelig ufarget og nøyaktig
måte. Den låter rett og slett litt som en sokkelhøyttaler med bass, et svært bra skussmål! Litt
fra lyttesesjonene:
Med "Ry Cooder: – bare litte grann gærne
altså…
Billie Holiday – Holy! Herlig sax, spilleglede –
musikk. Den er virkelig Basic – den leverer alt
vesentlig – det er kun glasuren som mangler
her og der.
High Fidelity nr.78: Rom og perspektiv kunne
kanskje vært ørlite bedre, men mange av spo-
Det er liten tvil om at denne høyttaleren er
konstruert av folk som er nøye med å lytte til
produktene sine, og som evner å få frem
musikalitet til en rimelige pris. Sjelden har en
høyttaler levd opp til sin betegnelse på en bedre
måte. Dette er en høyttaler som innehar alle
fundamentale, "basic", egenskaper for å kunne
betegnes som et ekte hi-fi produkt. Lett omskrevet betyr det at den kan gjengi komplekse signaler uten verken å legge til eller trekke fra så
mye at illusjonen av en ekte og organisk musikalsk begivenhet materialiserer seg hjemme i
din stue. Illusjonen er oppsiktsvekkende god når
man også tar prisen i betraktning. Så får man
heller se gjennom fingrene med at de aller siste
detaljene, luften og perspektivet er hørt bedre
fra vesentlig dyrere konkurrenter. Vi i Fidelity
kan bare fastslå at Patos B400 er et røverkjøp.
Den kan anbefales til alle med dårlig råd, men
med god musikksmak. Og den kvalifiserer selvfølgelig direkte til vårt "referanse" budsjettanlegg.
Cambridge Audio Azur 640C:
Den nye bølgen
"The new wave of British hi-fi"
er utsagnet på den lekre
emballasjen til Azur 640C. Den
bølgen skal bli tøff å konkurrere med!
Skikkelig opptur
Den firefargers blå bølgen som går igjen på
emballasje og manual gir undertegnede (og sikkert andre også) positive assosiasjoner til sommerferie og et deilig slaraffenliv under sydligere
himmelstrøk. For en god (og godt kalkulert)
start i novembermørket!
Helt fra du betaler den rimelige prisen, via den
usedvanlig praktiske innpakningen med skikkelig bærehåndtak, lesing av den fine manualen,
oppkoplingen og til du trykker på play representerer dette produktet en eneste lang og kontinuerlig opptur. Her er alt gjennomtenkt og virker
påkostet; den scorer over forventning hele
veien. Azur 640C passer perfekt inn i vårt rimelige anlegg – og til tross for at det er det billigste
produktet – det lekreste. Bare sammenlign
fjernkontrollen til Thule og Cambridge, så skjønner du sikkert hva jeg mener.
Det er altså liten tvil om at Azur 640C er et
svært kalkulert produkt – laget av profesjonelle
aktører med solid bevissthet om konkurranseforhold, kundeforventning og segment. I motsetning til høyttalerne i dette oppsettet tviler man
aldri på at den også lyder godt – for det gjør
den selvfølgelig – og heldigvis. Hvis den hadde
spilt dårlig ville det blitt et magaplask som
utmerket godt kunne blitt denne seiglivede produsentens aller siste.
Godt utrustet
Heldigvis er det altså ikke bare innpakningen
som er lekker. Azur 640C er, til tross for sin
50
1/2005
rimelige pris, toppmodellen i sin serie. Både
mekanisk og elektrisk overbeviser den med god
utrustning. Drivverket er greit og fra Sony, mens
konverteringen skjer med en topp spesifisert og
utvalgt 24bit/192kHz (Wolfson WM8740) chip
som skiller den fra sine rimeligere søsken. Også
strømforsyningen er ekstra påkostet med separate og godt regulerte digitale og analoge kretsløp. Kabinettet er i sølvfinish og har avtagbart
topplokk slik man er vant med fra adskillig
dyrere konkurrenter. Riktignok er den ikke fullt
så solid som den ser ut til ved første øyekast –
vekten er kun gjennomsnittlig med sine 4,6 kg.
Spilleren har både koaksial og optisk digitalutgang, noe som bidrar til stor fleksibilitet. Enda
bedre er det at den har avtagbar nettledning;
det gir muligheter for videre oppgradering som
vi i fidelity allerede er godt i gang med å utforske nærmere. Faktisk prøvde jeg en
Electrocompaniet nettkabel jeg hadde liggende,
men dette var ingen heldig match. Lyden ble i
overkant entusiastisk, litt mer detaljert, men litt
for lys og til tider for frampå. Vi har mistanke
om at det fins andre kandidater som kan bidra
mer positivt – men det må vi komme tilbake til
senere.
Det eneste denne spilleren mangler er balanserte utganger. Det synes vi er greit, balansert drift
tilhører definitivt en høyere kvalitets og prisklasse, i hvert fall inntil videre.
Og sprudlende lyd
Som om det skulle være noen bombe – dette er
en lydmessig festCD-spiller til vårt komplette
anlegg! Fra første anslag sprudler den, og alle
typer musikk blir formidlet med full vitalitet og
deilig friskhet. Denne spilleren har en fenomenal
evne til å fange oppmerksomheten til lytterne.
Under testen mottok jeg for eksempel hele tre
plater med Dream Theater fra min progrock
kamerat – Bjørn. Det var perfekt mat for denne
Azur-spilleren. Full moro, og med sin gode nyansering er det stadig nye detaljer å kose seg
med. I oppsettet gir den tyngde, men sprudler,
den bidrar med finesse og detaljer, men formidler samtidig helheten i musikken. Og den er ikke
en genre spiller. Med klassisk musikk, piano
eller mindre ensembler kommer den samme formidlingsevnen også til sin rett. Det blir rett og
slett aldri kjedelig – og dermed har den passert
syre-testen for denne testen: utstyr som får deg
til å hente fram en plate mer enn du hadde
tenkt – og som får deg til å lytte mer framfor å
skru på TN’n. Ja, den gir deg alltid lyst til å fortsette å spille litt mer musikk, skru lyden litt høyere, og får deg til og med til å dra et par avanserte luftgitar-riff med den rette musikken.
Som gode produkter flest tar denne spilleren
oppmerksomheten bort fra de forskjellige frekvensavsnitt – musikken fremstår mer organisk
og sammenhengende enn hos konkurrenter i
prisklassen. Skal man være pirkete, kunne frekvensfløyene vært bedre definerte – litt mer
"luft", og enda mer solid fundament.
Perspektivet er bra; her er det altså ikke CD-spilleren som er den begrensende faktoren. I kombinasjon med mer analytisk utstyr kan den tippe
mot det kliniske lyse – vær oppmerksom på det.
Som før bemerket kom dette også tydeligere for
en dag ved skifte av en ikke heldig nettledning.
Også phonokabelen vil bidra, men det lar vi
ligge i denne omgang.
Azur 640C er rett og slett en svært bra CD-spiller til prisen – og en usedvanlig god match til
resten av anlegget. Den er lydmessing lett på tå,
sprudler fint, og er detaljert. Dens styrke er at
den aldri blir kjedelig – nettopp hva vi trenger
for å holde musikkinteressen ved like!
Pris: kr. 2998,Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben
Th u l e A u d i o S p i r i t I A 6 0 :
Hjertet
Elegant – som en typisk representant for interiørtrender i
tiden er den preget av minimalisme og rent design.
Samtidig er den rimeligst og
minst i Thules forsterkerprogram – uten å virke ribbet på
noen måte.
ekk med alle knapper – du finner kun
volum og inngangsvelger i form av en
liten trykk knapp på fronten av denne
forsterkeren. Selv nettbryteren har havnet
på baksiden, men den har et anbefalt stand by
modus. Betjeningen for øvrig er fort gjort å
beskrive – man kan dimme displayet og justere
balansen – ad elektroniske kretsløp, og dett er
dett. Fronten består av 8 mm børstet aluminium, og displayet viser inngangsvelger samt
volumknappens stilling i 1dB step. Den går
automatisk til 30 ved påslag – et brukervennlig
grep som virker fornuftig.
Det fungerer da også utmerket i praksis, Spirit
IA60 kan betjenes intuitivt av hvem som helst.
På baksiden er det også god orden. Tre linjeinnganger og to tape inn/ut pluss pre out –
main in og greie, enkle høyttalerterminaler.
Ingen balansert inngang, og heller ikke avtakbar
nettkabel - dessverre. En switch separerer for og
sluttrinnet, slik at man kan benytte flere sluttrinn eller hver del separat.
Alt virker nøkternt, rent og ryddig. Det kan
V
52
1/2005
Pris: kr. 4998,Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben
man også si om innmaten. Strømegenskapene
får man fra en ringkjernetrafo med ditto ladelytter – store i forhold til den nokså beskjedne
oppgitte effekten på 60 W kontinuerlig (målt i 2
kanaler samtidig, 8 ohm, med 1% forvrengning
ved 1kHz). Godt dimensjonert virker også de
relativt store kjøleflatene, som faktisk blir temmelig varme selv ved normal bruk. Forklaringen
finner man i manualen, maksimalt strømforbruk
oppgis til 350W. Det er usedvanlig mye til å
være en moderne 60W forsterker. Her snakker vi
solide utgangstransistorer (de er fra velrennomerte Sanken) som går med kontinuerlig høy
tomgangsstrøm (klasse A drift). Dessuten har de
spisskompetanse på strømleveranse: de oppgis
til å avgi +-22 Ampere i 1 ohms last på et millisekund. Det er særdeles bra i forhold til konkurrenter i prisklassen. Det er lenge siden
Electrocompaniets Two Channel Amplifier,
25 Watt som vant sitt ry for sin usedvanlige
gode måling av "Slew Rate". Uten sammenligning for øvrig ser det ut til at denne Thule forsterkeren ser ut til å gå et stykke i samme løype
for å oppnå sin gode lydgjengivelse. Vekten er
på 9 kg.
Lyden av lite
I den ytterst nøkterne manualen (i form av et
brettet A3 ark) bemerkes at lydgjengivelsen først
er på topp etter 2-4 timer etter bruk av nettbryteren, mens bruk av standby berettiger 15-30
minutters drift før den maksimale lydkvalitet
oppnås. Dette samsvarer godt med mine erfaringer fra testperioden.
Jeg lot forsterkeren stå på et par dager før
jeg lyttet på den. Til tross for dette forekom det
meg at lyden forandret seg (til det litt bedre)
over tid. Slikt kan være vanskelig å være sikker
på, særlig når jeg også stort sett kombinerte
den med en CD-spiller rett fra esken, men her er
jeg temmelig sikker. Denne forsterkeren trenger
nok litt lenger innspilling enn snittet før den yter
sitt aller beste. Forklaringen kan ligge i den relativt høye normale driftstemperaturen – noe som
påvirker innmaten mer enn forsterkere som spiller "kaldere".
Siden du sikkert allerede har konstatert at
denne forsterkeren er en del av det utvalgte
anlegget vårt, er det sikkert ingen bombe at vi
synes den spiller usedvanlig bra til prisen.
Faktisk er vi mest imponert over hvor lite man
hører av den. Det virker som Spirit IA60 lar det
aller meste slippe gjennom til høyttalerne, den
holder ikke igjen i noen del av frekvensområdet.
Til tross for at dette ikke er noen stor forsterker,
er den vital og uberørt opp til relativt kraftige
nivåer - med Patos høyttalerne. Det er en heldig
kombinasjon - en litt rocka høyttaler og en mer
nøytral forsterker med god styring på høyttalerelementene. At den er nøytral kan man høre på
mer kritiske høyttalere – den lyder fint på mine
tungdrevne Celestion Kingston. Men her kommer også begrensningene tydeligere for en dag
– det er rent, men ikke ubegrenset med krefter
ved komplekst musikkmateriale. I seg selv er
Thule en nøktern, og samtidig kapabel forsterker til prisen. Den er imponerende nøytral, og
lyder aldri aggressiv eller påtrengende. Den er
rett og slett distinkt, men behersket, og lar seg
ikke rive med i utrengsmål.
Usedvanlig vellykket
M
ed Patos/Cambridge blir det
masse moro i stua. Jeg pøste på
med forskjellig musikk – med og
uten bass - heavy, prog, blues,
country og jazz – alt gikk unna med imponerende driv. Cambridge sprudler, Thule
leverer og Patos rocker – en usedvanlig vellykket kombinasjon av egenskaper.
Forsterkerens relative tilbakeholdenhet blir i
fullt monn kompensert av makkerne.
Samtidig er det forsterkeren som utgjør
anleggets bankende hjerte. Her pumpes blodet ut i høyttalerkablene, her blir Azur-signalene foredlet til potente strømpulser som
tvinger høyttalerelementene til å adlyde.
Man kunne kanskje ønsket seg enda en
anelse autoritet; det er jo en grense for hva
man kan få for 5 lapper, selv i dag. Med mer
subtilt materiale som klassisk solopiano eller
strykekvartetter opprettholdes illusjonen om
live musikkframførelse. Spirit IA 60 er her
lett på tå og detaljert uten dikkedarier. Den
farging av lyden som (selvfølgelig) forekommer kan spores til CD-spiller og høyttalere,
men ikke i den grad at illusjonen sprekker.
De største forbedringene kom med eksperimentering med plassering av høyttalere –
og stands til høyttalerne vil utgjøre en større
forbedring en et eventuelt bytte av forsterker.
Veien videre
Elektronikk
Thule Audio Spirit IA60 forsterker
kr. 4998,Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller kr. 2998,Høyttalere
Patos B-400 høyttalere, per par
kr. 5300,-
Tilbehør
Tara Labs Prism Omni III 2x3m
VM Acoustics Black Foot 5 stand, par
kr. 1298,kr. 698,-
Samlet pris, ca.
kr. 15000
Det skisserte anlegget er nesten komplett.
Unntaket er den rette phonokabelen mellom
CD og forsterker som jeg rett og slett ikke
rakk å teste før deadline. Jeg har tenkt å
eksperimentere med dette framover, og har
god tro på at MIT kan være løsningen. Men
jeg skal prøve litt forskjellig. Jeg er overbevist om at de kan utgjøre lydforbedringer på
linje med å bytte en komponent. Apropos –
jeg regner med å finne utfordrere til alle
komponentene i dette anlegget over tid.
Inntil videre skal jeg fortsette å nyte musikk
– så får vi se hvordan anlegget utvikler seg.
Jeg lover å holde dere lesere underrettet –
følg med i Fidelity!
M u s i k ko m t a l e r :
Glimmer og gråstein
– nesten bare godt norsk
"Iselilja"
nistad@gazette.no
"Bertine Zetlitz"
Gåte (WEA)
Gåte etablerer seg med Iselilja som et av de
ypperste bandene i Norge og reformulerer på
det fandenivoldske folkemusikken i sitt eget
bilde.
Alle sanger er skrevet før – og der det er mest
å hente er kanskje i tradisjons- og folkemusikken. Det finnes utallige måter å tilnærme
seg denne musikken på. Det er gjort før
både med jazz, og rock som innfallsvinkel –
riktignok med vekslende hell. De fleste
husker sikkert Arild Andersens og Agnes
Buen Garnås "Sagn" og "Arv" prosjekter
som folkeliggjorde både jazz og folkemusikken. Mange husker sikkert også syttitalsbandet
"Folque" og platen "Kjempene på Dovrefjell".
Deres utgangspunkt var å tilføre folkemusikken
rockefot. For et par år siden dukket "Gåte" opp
og tok publikum med storm. Jeg likte også
debuten selv om jeg hadde mine ankepunkter.
Mine innvendinger gikk egentlig på det samme
som jeg mener var "Folques" problem. Det
handler om i hvilken grad en bruker tradisjonsmusikken som utgangspunkt og kun tilfører en ny musikalsk sjanger – eller om en
er i stand til å reformulere musikken og
skape et nytt musikalsk uttrykk. Først da blir
det etter min mening virkelig spennende.
Det aller mest spennende med Gåtes
debut var det potensialet som lå i bandet
og i konseptet. Ikke minst i forhold til at
dette dreier seg om unge musikere som knapt
nok kan sies å være tørre bak øra. Vokalisten
Gunhild Sundli er fortsatt for tenåring og
regne.
I dette perspektivet er Iselilja et nesten
sensasjonelt bra album. Utviklingen fra
debuten er oppsiktsvekkende. Dette handler
slik jeg opplever det slett ikke om folkemusikk – men om Gåtes egen musikk.
Riktignok er opphavet fortsatt tradisjonsmusikk – men det er bare utgangspunktet og rammene. Musikalsk skaper Gåte
sin egen musikk og tar oss med på en
fandenivoldsk reise. Plata har et driv og
en fremdrift som bokstavlig talt går
gjennom marg og bein. Og midt i ildmørja står Gunnhild Sundli med en
stemme og et uttrykk av dimensjoner. Fra å være talentfull tar hun nå steget opp til å bli en av de mest spennende og nyskapende kvinnelige vokalister vi har i Norge. Hun behersker hele spekteret fra det dramatiske og utagerende til det vakre vare og nære. Hun
synger med kraft og innlevelse. Jeg har egentlig ikke annet å melde
enn at jeg bøyer meg i støvet over Gåte som trolig er det mest nyskapende og kraftfulle vi har i Norge i dag. "Iselilja" er Gåtes vanskelige
andre album. Det kan neppe gjøres mye bedre enn dette!
54
av Stein Arne Nistad
1/2005
Rollerskating (EMI)
Bertine Zetlitz fjerde album sprenger ikke
grenser men er et stykke solid og velprodusert popmusikk som engasjerer.
Bertine Zetlitz er det eneste virkelige popikonet på spinnesiden i Norge for tida. Hun har i
løpet av sine tre tidligere album overbevist stort
og lagt et solid grunnlaget for sin musikk og karriere. Det forrige albumet "Sweet Injections" er
det absolutte høydepunkt så langt. På mange
måter opplever jeg at "Rollerskating" fortsetter der
det forrige albumet slapp. Til tross for samarbeidet
med Fred Ball (alias Pleasure) i produsentstolen og
ingen ringere enn Suede-sjefen selv, Brett Anderson,
finner jeg ikke at albumet er spesielt ny – eller stilskapende. Hun viderefører sitt konsept. Rollerskating
handler om en tilgjengelig og engasjerende sample og
synth basert pop med en drivende rytme og
en solid beat i bunnene. Sentralt – men likevel
tilbaketrukket i lydbildet finner vi Bertines
stemme. Med den skaper hun på sin særegen
måte et eget uttrykk. "Rollerskating" fremstår
både som et velprodusert og engasjerende
album med hiten "Fake your beauty" som et
høydepunkt. Men dette er ikke Bertine Zetlitz
beste plate. Fjorårets "Sweet Injections" er til
sammenligning et langt mer gjennomført album.
Men til tross for dette er platen er høreverdig og
lett og like.
"En vakker dag"
Bjørn Eidsvåg (Petroleum records/Sony Music)
Bjørn Eidsvåg fortsetter som reisende moralsk og
religiøst alibi for folk flest uten å sprenge verken
musikalske eller tekstmessige grenser.
At det kommer en ny Bjørn Eisvåg plate hvert
andre år har vi vendt oss til. At platen blir en hit
er heller ingen overraskelse. Bjørn Eidsvåg har inntatt en unik posisjon som folkelig verdibasert
"popsongar" som synger om det vi alle egentlig
føler eller har følt – uten at vi har klart å sette ord
på det. Og det er jo ikke så farlig når Bjørn tar på
seg oppgaven med å oppsummerer livene våre en
gang i mellom. Nesten like sikkert som at det kommer
en Eidsvåg plate, er det at den inneholder en sang
med hit-potensial. Planlagt eller ikke – konseptet virker. På "en vakker dag" er det "Bare ein mann" som
har høyest "Shalala"- faktor. Låten er basert på fengende bossanova rytmer og sitter som en kule – ikke
minst fordi teksten på en humoristisk måte behandler
temaet om kommunikasjon mellom mann og kvinne. Det er to vesener som jo som alle vet kommer fra hver sin planet – og ideelt sett
kanskje burde ha minst mulig med hverandre å gjøre. Generelt opplever jeg "En vakker dag" som en av de virkelig gode Eidsvåg platene.
Både tekstene og melodiene holder jevn og høy kvalitet. At Eidsvåg
har valgt å tilføre swingende bossanova rytmer på brorparten av
sangene er et grep som hever platen og reduserer samlebåndfaktoren
betydelig. Resultatet er et helstøpt album som både av musikalske,
tekst – og lydmessig årsaker er verd å få med seg. Og det er godt å
vite at Bjørn Eidsvåg tar ansvar for oss. For i tekstene hans er det
litt å hente for oss alle – og mye for de fleste av oss. Så får det ikke
hjelpe at det snart er jul og at Bjørn Eidsvåg er en velfungerende pengemaskin.
"De to stemmer"
Karoline Krüger (Grappa)
Karoline Krüger har tonesatt dikt av André Bjerke
og fremfører dem vakkert og delikat på en meget
ambisiøs og til tider forvirrende utgivelse.
Andre Bjerke er en forfatter som har satt spor på
mange plan. Han var kjent som dikter, som forfatter av kriminalromaner og som en mann opptatt
av skjæringspunktet mellom naturvitenskap og
det overnaturlige. Karoline Krüger har tatt
utgangspunkt i poeten Bjerke og tonesatt hele
13 av hans dikt. I tillegg er ytterligere tre dikt
med melodi av andre med på denne utgivelsen. Utgangspunktet for prosjektet er en
forestilling Karoline Krüger har turnert med en stund.
Melodiene på plata er gjennomgående både vakre
og velarrangerte. Karoline Krüger har en dialekt som
setter sitt preg på tekstene og som flytter dem opplevelsesmessig til et annet sted enn det jeg i
utgangspunktet forbinder med Bjerkes riksmålspoesi. For meg oppleves det som et lite problem. Når
det er sagt, opplever jeg at Krüger virkelig går inn
i tekstene og forsøker å tilnærme seg dem med
sitt eget uttrykk både musikalsk og vokalt. På
det beste fungerer det utrolig bra som på
"Farao på ferie" hvor hun leker både med form
og uttrykk. Hun har en utrykksfull og vakker
stemme som hun virkelig benytter som et
instrument til formidling. Live tror jeg dette
fungerer veldig bra. På platen er de mer balladepregede sangene musikalske perler for
sjelen. Et eksempel er "De to stemmer".
Andre kutt er ikke så vellykkede og blir i mine ører
litt anstrengende og masete. Med hele 17 spor og
til tross for gode forsøk på å skape musikalsk variasjon opplever jeg platen totalt sett som litt ensformig og litt for lang. Resultatet er derfor både
ganske krevende og av varierende kvalitet. Men
platen vokser for hver gjennomlytting. Det er
vanligvis et veldig godt tegn!
"Dørstokken heme"
Mai Britt Andersen (Grappa)
Mai Britt Andresen har laget en nesten perfekt Prøysenplate hvor alt stemmer – de
eneste problemet er kanskje at dette i for
stor grad er Prøysen på Prøysens premisser.
Jeg tror egentlig Prøysens sanger kan reformuleres og nytolkes i det uendelige. Den utrolige "Med
blanke ark" hvor kremen av norske musikere nytolket Prøysen er et
eksempel. Lyden på den plata er fantastisk og Cden er et must. Det
samme gjelder Håkon Paulsbergs "Jiinter" som ikke er mindre
bemerkelsesverdig. Hans Prøysentolkninger er noe av det flotteste
som er gjort både musikalsk og ikke minst vokalt. Mai Britt
Andersen har også prøvd seg på Prøysen før. Da var utgangspunktet et knippe av Prøysens mer ukjente tekster som er tonesatt av
Geir Holmsen. Disse sangene tolket Mai Britt på ypperlig vis. På
"Dørstokken heme" er det Prøysens standardlåter som er utgangspunktet. Lyden og produksjonen er ypperlig. Platen er innspilt i
Rainbow studios og lyden er glimrende og av virkelig audiofil kvalitet. Musikalsk er det i utgangspunktet heller ingenting å utsette.
Arrangementene er gjennomarbeidet og Mai Britt Andersen synger
klokkeklart og vakkert. Med andre ord er "Dørstokken heme" en
slags perfekt innspilling både musikalsk og lydmessig. Mine relativt
marginale innvending mot prosjektet handler om
hva hensikten egentlig er. Når
Prøysens sanger presenteres på denne
måten opplever jeg at det i liten grad
tilføres nye dimensjoner til godt kjente
melodier og tekster. Riktignok har enkelte arrangementer et slags folkemusikkpreg - men for meg blir det likevel
Prøysen på Prøysens egne premisser. Best
fungerer denne platen etter min mening
når det musikalske utgangspunktet utfordres. Men til tross for mine innvendinger så
liker jeg denne platen. Den kommer til å
finne veien til cd-spilleren både titt og ofte.
Prøysen kan neppe presenteres vakrere enn
dette!
"Femstein"
Karl Seglem (Norcd)
Hyperproduktive Karl Seglem skaper
med "Femstein" jazzinspirert folkemusikk i nyskapende innpakning fremført i
samarbeid med drivende dyktige musikere .
Både bassist Gjermund Silset og perkusjonist Helge A. Norbakken har tidligere spilt
sammen med blant andre Mari Boine og
utgjorde stammen i det fantastiske "gamle"
Mari Boine Band. Det var etter min mening
noe av det ypperste som har stått på norske
konsertscener. Disse musikerne er betydelig tilstede på Karl Seglems "Femstein". Selv trakterer Seglem saksofoner, bukkehorn og den
slags. I tillegg medvirker Håkon Høgemo på
hardingfeler. Utgangspunktet for "Femstein" er
en barnelek som er kjent over det meste av
Europa. Barneleker er vel som oftest ganske enkle å forstå – men av og til både
underlige og uforutsigbare. Dessuten finnes det som oftest mange variasjoner av
samme lek. Jeg vet ikke om både tilgjengelighet og variasjon har vært utgangspunktet
for Seglem. Faktum er i alle fall at han etter
min mening har laget en plate som kommuniserer og er engasjerende. Jeg opplever også
at platen – til tross for sitt utspring i norsk tradisjonsmusikk – på mange måter fremstår som
internasjonal. Jeg hører jeg både keltisk,
samisk, og norsk inspirasjon – innpakket i
moderne og luftig lydbilder som inneholder et
vell av musikalske detaljer. Seglem er kjent for å
fusjonere folkemusikk og jazz på sin høyst personlige måte, og har blitt kalt folkemusikkens Nils-Petter Molvær.
Andre har trukket sammenligninger med Jan Garbarek (inkludert
undertegnede). På "Femstein" lever han opp til begge sammenligninger og leverer et usedvanlig spennende og helstøpt album. Og
det beste av alt. Dette er ikke sær musikk for menigheten – men
vakker musikk som de fleste vil kunne ha glede av å lytte til.
1/2005
55
G
S
Gjesteskribenten:
Jazz, støy eller electronika?
Al DeLoner
av Tormod Halleraker
Woven hand
Consider the birds
(Glitterhouse)
Etter hvert har stadig flere fått opp ørene for
amerikaneren David Eugene Edwards sine grupper 16 Horsepower og Woven hand. 16
Horsepower har levert en rekke til dels glitrende
album, mens Woven hand er et mer personlig
sideprosjekt med et par utgivelser bak seg. Tenk
en blanding av Nick Caves mest gotiske rock,
Johnny Cash sin personlige tolkning av countrymusikken, og den dystert gripende suggesjonen
til Swans. «Consider the birds» er langt fra noe
partyalbum. Det er derimot et kruttsterkt oppkok av religiøse anfektelser og stykkvakker americana. David Eugene Edwards fremstår som en
svovelpredikant revet mellom tro og kjødelig
begjær. Tekstlinjer som «Holy king cause my
skin to crawl away from every evil thing» og
«All our words rhyme with guilt tonight» indikerer hvor landet ligger. Musikalsk er det en
Majestetisk storhet over hvert eneste spor.
Basisen er gitar, piano, bass, trommer og andre
perkusjonsinstrumenter. Og foruten et par låter
med gjestemusikere har Edwards spilt inn alt
selv. Han mestrer kunsten å holde igjen, bygge
opp og forløse - dramaturgien lar melodiene
folde seg ut som fortellinger der man ikke alltid
vet hvor det ender. Resultatet er en fengslende
lytteopplevelse som vokser over tid.
Ingen tvil om at norske artister som
Madrugada og Emmerhoff & The Melancholy
Babies er influert av 16 Horsepower og Woven
hand. Liker du dem vil nok «Consider the birds»
falle i smak.
56
1/2005
Strønen/Storløkken
Humcrush
(Rune Grammofon)
Tangentmusiker Ståle Storløkken har gjort seg
bemerket i Supersilent og Veslefrekk, perkusjonist Thomas Strønen er kjent fra Food og Trinity.
Begge har jazzutdannelse fra Trondheim, og
føyer seg inn i rekken av unge norske musikere
som tør å eksperimentere med uttrykk og sjanger. En dristig balansegang de i stor grad lykkes
med på «Humcrush». Plateselskapet Rune
Grammofon høster internasjonal anerkjennelse
for sin satsing på særegne artister som Arve
Henriksen, Alog og Susanna & The Magical
Orchestra. Strønen/Storløkken har det til felles
med disse at de legger stor vekt på lydmessig
utprøving for å male frem stemninger som skaper en udefinerbar undring. Hele albumet er
improvisert live i studio, noe som gir en forfriskende spontanitet på tross av at det brukes
mange «kalde» og «harde» synthlyder. Man
kan høre spor av Arne Nordheims tidlige elektroakustiske toner såvel som mer kompromissløs
støy-electronika (Alexander Rishaug, Martin
Horntveth, Sir Dupermann). Men referanser til
side, det som kjennetegner «Humcrush» er en
improvisatorisk lekenhet som trekker sporene i
vidt forskjellige retninger. «In the cave» og
«Japan» har en østlig mystikk over seg. Vakkert
og lett fordøyelig. «Sport'n spice» og «Pusher»
er mer oppjagde med en stakkato storbypuls
som ikke glir like lett ned. Er du åpen for nye
impulser bør du utforske denne debuten. På
roterommet sitt har Strønen/Storløkken rigget til
et arsenal av spennende lyder, enten man kaller
det jazz, støy eller electronika. Og produksjonen
er klar og luftig med en klangrikdom som kommer tydelig fram.
The Mess Age Is Joy
(Playground)
Midnight Choir var blant Norges beste band når
det gjelder melankolsk rock. Særlig albumet
«Amsterdam Stranded» fremviser en bunnløs
emosjonell dybde og musikalske kvaliteter langt
ut over det vanlige. Låtskriver Atle Bystrøm, alias
Al DeLoner, har etter en vanskelig periode der
både bandet og kjærligheten sprakk valgt å gå
solo. Det gjør han med et nakent og sårt uttrykk
som nesten er vondt å høre på. Ingenting av
dette var ment for utgivelse. «The Mess Age Is
Joy» er Al DeLoners demoinnspillinger slik han
presenterte dem for plateselskapet. De fryktet at
nerven og intensiteten ville gå tapt i mer utbroderte versjoner, og valgte å gi ut materialet som
det var. Ikke at dette høres ut som halvferdige
demoer. Men alt er spilt inn i Al DeLoners hjemmestudio med «en god mikrofon, 8 spors opptaker, reverb, kompressor, DAT, forsterkere, monitorer, mikrofonstativ og kabler», som det står på
omslaget. Å dømme etter resultatet er det mye
penger ut av vinduet i dyre studioinnspillinger –
lydmessig holder dette mål i lange baner. Men
så har også Midnight Choir på nevnte
«Amsterdam Stranded» og «Unsung Heroine»
gjort to av de mest vellydende norske plateproduksjonene. DeLoner plukket nok opp en del
triks underveis, noe som har bidratt til å gjøre
hjemmeinnspillingene hans bedre enn mange
andres studioversjoner. Instrumenteringen er
sparsom, med gitar og piano sentralt i lydbildet.
Det er alt som trengs så lenge melodiene sitter
og Al DeLoner synger med en slik gripende
intensitet. Tekstmessig er det mye selvransakelse. Hudløst utleverer han sin kamp mot desperasjon, anger og ensomhet. «I left my wife
and family for a girl who seemed to be like the
ones in the movies». «You could be sucking
cocks in the backseat of expensive cars». Slik
fortsetter det med personlige bekjennelser om
kjærlighetens opprivende avsporing. Likevel er
det håp og styrke i disse sangene. Uten en slik
forløsende kraft kunne dette blitt for mye
følelsesmessig slagg på ett brett.
"Norsk Rock Historie"
av Stein Arne Nistad
nistad@gazette.no
Alle som har betydd noe (NRK/Universal)
Med Norsk Rocks historie er hele den norske rockehistorien tilgengelig på elleve Cder. Fantastisk!
Norsk Rocks historie ruller over TV skjermene og formidler
det som er vår del av den Norske og internasjonale musikkhistorien fra 1958 til i dag. Jeg må si jeg gleder meg som en
unge til serien er å få på DvD. Men enda viktigere er musikken selv. Og nå er den for første gang tilgjengelig i samlet
versjon. I forbindelse med serien blir det utgitt i alt elleve
CDer. De seks første er allerede ute og omhandler historien
fra 1958 – 1977:
Cd1: Rock`n`roll 1958-1960
Cd2: Shadowstida 1960-1964
Cd3: Beatgrupper 1964-1967
Cd4: Rytm’n’blues & psykedelia
Cd5: Fra viserock til rock på norsk 1969-1977
Cd6: Progressiv rock 1971-1977
Når det gjelder samlinger som dette vil en alltid kunne stille
spørsmål om utvalg av artister og sanger. I dette tilfellet kan
jeg registrere at de aller fleste viktige artister er med.
Låtvalget oppleves også som relevant. Derfor er jeg mer enn
fornøyd og har stor glede
av å møte musikkhistorien
på denne måten – ikke
minst fordi lyden slett ikke
er ille alderen tatt i
betraktning. Og jeg hadde
nesten glemt at det finnes
så utrolig mye bra norsk
musikk som har overlevd
historien og tålt tidens
tann bra. En samling det
er vel verdt å eie!
M u s i k ko m t a l e r :
Julegodt!
Jeg har tidligere ved forskjellige anledninger skrevet om de
fleste Naxos-innspillingene med Aradia Ensemble, og her
kommer en til som bare må med...
Julemusikk fra Naxos
På det skrivende tidspunkt (medio november)
dumpes Vivaldi Sacred Music.1 (8.557445),
en ny innspilling med Arada, for 39 kroner. De
som er raskt ute kan muligens sikre seg noen
billige julepresanger på den måten, men også til
vanlig Naxos-pris på 69 kroner er dette et tilbud
som bokstavelig talt lar seg høre.
Det kanadiske Aradia Ensemble and Chorus
fremfører barokkmusikk med såkalte originalinstrumenter. Det er nærmest standard i dag, og
er ingen dum idé. Barokkmusikk fremført av et
mer eller mindre redusert moderne symfoniorkester høres ikke særlig gammelt og fascinerende ut. Jeg tror den store aktiviteten i og
interessen for eldre musikk i dag skyldes originalinstrumentene og nye tilnærmingsmåter til
eldre musikk.
Aradia Ensemble er vel for så vidt ikke særlig
kontroversielle. Spillestilen er ganske glatt, og
skulle således ha gode muligheter for å falle i
smak hos de fleste. Jeg festet meg ved dem
fordi innspillingene deres var blant de første
Naxos-utgivelsene som kom fra annet enn østeuropeiske orkestre og var merket med ”20-Bit
Recording”.
Mange av de tidlige Naxos-utgivelsene var
vel i sannhetens navn ganske grå både i musikalsk og lydkvalitetsmessig betydning. Aradiainnspillingene holder en helt annen standard,
men med ganske umanipulerte opptak fra en
kirke med litt vanskelig akustikk, er ikke dette
hi-fi onanistoff med masse trøkk og imponatoreffekter.
Denne gangen får vi absolutt anstendige
utgaver av obligatoriske Vivaldi-vokalverker som
Dixit Dominus og Nulla in mundo pax sincera
(med den fantastiske arien som går igjen i filmer). Det finnes nok enda mer ladede innspil58
1/2005
linger med hvassere solister, men dette er godt
nok til at jeg ser frem til ”volum 2”. Når de
merker en utgivelse med ”1.”, må det da
komme flere?
Helt jul!
Vel, greit, jeg skal gå med på at det ikke står
spesifikt på coveret til overnevnte Vivaldi-skive
at det dreier seg om julemusikk. Hvis det er et
poeng (Og hvorfor skal det ikke være det?), så
kan vi trekke frem Aradia-inspillingen
Charpentier: Noëls and Christmas Motets,
Vol. 2 (8557036). Den er på en måte en overligger siden den kom for sent til at jeg fikk skrevet om den i fjor.
Marc-Antoine Charpentier var en av de store i
fransk barokkmusikk. Han var sterkt influert av
italiensk musikk. Det var han ikke alene om,
Italia var en musikalsk stormakt på den tiden.
Uansett er det format over musikken til
Charpentier. Her finner man gode melodier og
plenty av ladet stemning som hever komposisjonene langt over dusinvarene. For ikke å gjenta
for mye av det jeg skrev om forrige skive, korter
vi det hele ned til å love at også denne skiven
bringer stemning inn i de tusen hjem. Her er det
sober musikk og sober lyd.
Naxos har etter hvert utgitt så mange innspillinger at butikkene sjelden fører mer enn et
ytterst selektert utvalg av dem. ”Vol.1” av
Charpentiers Noëls and Christmas Motets
(8.554514) og ” J. S. Bach: Christmas Cantatas”
(8.554825) er andre Aradia-innspillinger jeg tidligere har anmeldt i Audio. De er like flotte og
mer enn vel verdt å investere i, dersom du skulle
finne dem. Særlig Bach-kantatene har gitt både
meg og de jeg har forært denne CD´en, stort
musikalsk utbytte.
av Tore Dag Nilsen
Svensk jul
Her har vi en luring. The Art of The Baroque
Trumpet, An Italian Concert trodde jeg var
en ny utgivelse i denne utmerkede svenske
Naxos-serien med trompetmusikk fra barokken.
Jeg kjøpte med meg skiven, men stusset litt
over at opptaket var fra 1998. Først da jeg skulle sette meg ned for å skrive, ble bedraget
avslørt. Denne femte utgaven i en serie opptak
fra ´95 til ´98 hadde jeg fra før, men med et helt
annet cover og svensk teksthefte. Det må innrømmes at jeg for lengst har mistet oversikten
over samlingen min, og har begynt å dobbeltkjøpe. Fin måte å oppnå mersalg for plateselskapene?
Skitt heller, denne nyutsendelsen av
8.555099 er absolutt verdt å ofre noen linjer
på. De fire forgående også, for den del. Wasa
Baroque Ensemble spiller i likhet med Aradia på
originalinstrumenter. Alle disse opptakene (igjen
foretatt i en kirke) byr på åpen og meget distinkt lyd. Lydteknikeren har gått for mer trykk og
nærhet enn hva man får med Aradia-opptakene.
At dette gir mindre dynamikkomfang, er det
færre som reflekterer over.
Solisten, Niklas Eklund klarer å trylle frem
svært flott og virtuos lyd til tross for at han spiller på en ventilløs trompet. På denne utgivelsen
har han tidvis selskap av en annen trompetist
og en sopran. Særlig sistnevnte, den utmerkede
sangerinnen Maria Keohane, bringer variasjon
inn i en sjanger som fort kan bli litt monoton.
Konklusjonen blir uansett at alle de nevnte
Naxos-skivene vil kunne gi førsteklasses musikkopplevelser, uansett om det er jul eller ei. Med
en pris på 69 kroner per stykk er det vel ingen
større sjanse å ta?
Snobbe-fi!
D
et er også interessant hvordan vi (altså
både vinsmakerne og hifinyterne) benytter mange av de samme språkblomster
til å beskrive de enorme forskjellene vi
opplever, enten vi nå snakker om kabler eller
årganger. Dessuten har vi jo årganger vi også!
Vintage hifi! Ja, for dere husker vel bouqueten
på en ’69 Tandberg Huldra? Rund og fyldig,
dyp, med lang etterklang, en touch av sigareske
og våt jord. Elegant.
Og tenk på kablene dere, og diskantelementene. De trenger litt tid for å åpne seg, ikke
sant. Som vin. Vellagret vin kan ikke bare skvalpes i glasset og drikkes som vann, selvfølgelig.
Den må møte oksygenet, dekanteres, roteres i
glasset, slurpes og beveges i munnen for å frigjøre alle de innerste hemmeligheter. Vi hifisnobber snakker om å brenne inn, temperere og
innspille, for at komponentene skal åpne seg på
den rette måten. Man demonstrerer bare ikke
en stor årgang Audio Research mens den har
for lav temperatur!
Og selskapet, da. Når en ekte vinsnobb tar i
mot gjester fra den gemene hop, serveres det
ikke under noen omstendigheter Château Lafite
til kyllingen. For vi spiller selvsagt ikke perler for
svin, for de folka der kjenner ikke forskjell på
"sjattå-vin" og en billig chilener uansett. Sånn
OK, det er visst på tide å innrømme det nå. Snobberiet,
mener jeg. Vår hobby er, på lik
linje med vinhobbyen, groteskt
infisert av reinspikka snobberi.
er vi også. Vi gidder ikke finjustere posisjon på
høyttalere og lyttestol for våre verdslige gjester
bare for å høre dem si at de kan spille like høyt
hjemme. De folka skjønner ikke forskjell på
high-end og russeanlegg. Så vi bruker anlegget
til bakgrunnsmusikk, om vi i det hel tatt gidder
å slå det på. Det funker like godt med en bærbar greie, vi bruker ikke av rørenes levetid på
tull.
Så har vi dette med tilbehøret. En utsøkt
Rohne er ikke tingen til "Kapteinens fylte torsk"
fra Findus. På en eller annen måte ødelegges
den av den slags. Og vi svelger heller ikke vinen
ned med Cola, selvfølgelig. Mens i vår verden
finner vi selvsagt ikke på å bruke Sputniks kassetter for å demonstrere Sonus Faber. Og selvsagt kobler vi dem heller ikke med en NAD
3020, de blir på en eller annen måte ødelagt av
den slags.
Vel, dette var bare en del eksempler. Vi ser til
stadighet hifi-journalistene bruke et språk som
til forveksling minner oss om vinspaltene. Og vi
ser poenggiving fra begge leire, fullstendig misvisende. For faktisk er det ikke såpass enkelt, vet
dere! Alle snobber har selvsagt et snev av sannhet i det de (vi) driver med. Dog er det noe med
proporsjoner som kommer helt ut av kontroll
når snobbene ikke får korreksjon fra noen med
bena i virkeligheten (kona). Vi slenger om oss
med ENORM forbedring, mens de verdslige ser
på oss med en rolig medlidenhet. De er mer
opptatt om Tottenham banker Chelsea, mens vi
messer dem fulle av noe de ikke begriper og
ikke ønsker å begripe.
Men la oss i dag ta en skål for skribenten
Anders Rosness. For han har nemlig kommet
med den viktigste artikkelen i Fidelity denne
gangen, spør du meg. For han ble så åpenbart
LYKKELIG av å få leke med en relativt rimelig
kombinasjon av velkonstruert hifi-utstyr, at vi
alle har noe å lære. Det er rett form for snobberi, nemlig, det å høre kvaliteten i noe som ikke
er alt for dyrt, og kunne si at dette er faktisk
veldig gøy!
Kanskje er det faktisk slik at lykkelige mennesker lettere finner gleden i billig vin og billig
hifi? Hjelp! Da er vi ute å kjøre her, folkens.
Spørsmålet er vel om ikke lykkepillene bør
komme på bordet rimelig kjapt om du nå vurderer å oppgradere til en cd-spiller til bortimot
hundre høvdinger. Kommer ikke de tablettene
på blå resept a’?
-Hauk
Musikk portrett:
Jan Ditlev Hansen er den nye jazzguruen på radio. Hver fredag presenterer han sin egen favorittmusikk på NRK P1. Foto: NRK
P1s beste?
Jeg er ikke mer original enn at
jeg vanligvis ser "Nytt på Nytt"
på TV hver fredagskveld, men i
høst må Jon Almås og hans vittige venner vike plassen for en
hes, middelaldrende trønder på
radio.
Av Roy Ervin Solstad
or i en radiotime fra nyhetene er avsluttet
klokka 21 til de igjen krever retten om
eteren, kan man på NRK P1 høre jazzgodbiter presentert av Jan Ditlev Hansen.
Hansen har tidligere vært distriktssjef for NRK
både i Finnmark og Troms, men siden i vår da
han forlot sjefsstolen i Tromsø, jobbet for å få
sitt eget jazzprogram på lufta.
Takk og lov ble radiosjefene på Marienlyst
overbevist om at Jan Ditlev fortjente litt sendeflate på Norges største radiokanal. Nå disponerer han to timer ukentlig, hvorav den siste timen
F
60
1/2005
er reprise på den
første.
På tross av at
programmet
heter "Rundt
Midnatt" etter en
ikke ukjent låt av
Dexter Gordon,
sendes det altså
tidligere på fredagskvelden. Det kan det fort bli
en slutt på, selv om programmet ifølge programlederen har hatt imponerende 80.000 lyttere midt i prime-time TV-tid.
- Jeg jobber for å få flyttet sendetidspunktet
til den siste timen før midnatt på fredag.
Forhåpentligvis kan det skje fra nyttår, sier Jan
Ditlev Hansen til Fidelity.
Sin egen musikk
At programmet har fått navn etter en Dexter
Gordon-låt, er ikke tilfeldig. Jan Ditlev mener
selv å ha en av de største Dexter Gordon-samlingene i hele Europa. Totalt har han nærmere
1100 utgivelser (!).
Som "Swing and Sweet", et annet jazz-program, har også "Rundt Midnatt" valgt sin egen
sjanger innen jazzen, selv om "sjanger" kanskje
ikke er helt presist.
For Jan Ditlev påpeker selv at hans kriterier
for å velge ut musikk, er rimelig enkle.
- Dette er musikk jeg liker selv, sier han.
Og foruten Dexter Gordon, er de gamle kanonene Oscar Peterson og Benny Carter like velkomne gjester som den yngre Tierney Sutton.
Derimot må du andre steder for å høre fusion-jazz. Eller avantgarde for den saks skyld.
- Jeg kommer nok aldri til å spille for eksempel Petter Wettre, smiler Jan Ditlev.
En ting er for øvrig musikken, vel så viktig er
all informasjonen Hansen spar fram om både
innspillinger og artister. Det krydrer musikken på
en fortreffelig måte.
For undertegnede spiller ikke det noen større
rolle, selv om også min egen sambygding på
saksofon befinner seg i platesamlingen.
Den jazzen Jan Ditlev Hansen spiller, ligner
nemlig til forveksling min egen musikksmak.
Faktisk kan det virke som den sindige jazzelskende trønderen har drevet intens hjerneanalyse på en drøss jazzelskere, og funnet fram til
stedet der musikklidenskapen finnes.
Sånn sett lever Jan Ditlev Hansen hundre prosent opp til kanalens eget slagord; "Godt selskap".
For bedre enn "Rundt Midnatt" blir det
neppe.
plateanmeldelser
av Håkon Rognlien
Blått & rått
Flere blå og rå plater med godlyd.
Først ut med en noe aparte sak...
Junior Brown:
Down Home Chrome
Telarc SACD hybrid
Denne plata er spilt live i studio, rett inn på
DSD, og kan altså spilles både som multikanal
og tokanal. Denne er ikke veldig blå, og heller
ikke veldig rå, sånn i utgangspunktet. Og jeg
må jo si at dette er ren og skjær Country, inntil
det parodiske til tider. Jeg kjenner igjen typer
som Buck Owens og (i noe mindre grad) Garth
Brooks. Men det presenteres med optimal lydgjengivelse etter nåtidens standarder. Silkeglatt,
fantasisk tredimensjonalitet, fyldig klangbalanse,
elegant.
Så er det bare det, da, at et sted mot slutten
av innspillingsdagen må det jo bare ha klikka
for stakkar’n. For helt uten varsel stuper han ut i
en rimelig autentisk versjon av salig’ Jimi
Hendrix’ "Foxy Lady", og det bærer jo som bare
f...! Og når han først har begitt seg ut på
galeien, avslutter han ballet med en reinspikka
blueslåt på intet mindre enn 10 minutter og 13
sekunder! I sistnevnte er det dessverre hørbart
at vi åpenbart har å gjøre med en hattebruker
med hvit hudfarge, men allikevel!
Skiva er som sagt hovedsaklig totalt genretro
country, men ikke uten aldeles fabelaktige øyeblikk av instrumental ekvilibrisme. Tøft gjort
sånn rett på tape, må jeg si. Ikke at jeg vil anbefale denne skiva uhemmet til blueselskerne der
ute, men denne skiva har vidunderlig lyd, og
øyeblikk som brenner seg fast. Bare så det er
sagt.
Deborah Coleman:
What about love?
Telarc Blues
Denne dama her gjør meg litt undrende. Hun
skriver et ivrig brev til oss lyttere om hvor usakelig mye moro de har hatt det under innspillingen, hvor live det føltes og hvordan hun gleder
seg over resultatet. Og hun er utvilsomt et
talent, utvilsomt dyktig, men hva gjør hun
egentlig ut av dette? For jeg hører ikke livet, jeg
hører ikke moroa, jeg hører kun et stødig lag
levere stødig bluesrock. Og Deborah sjøl både
spiller og synger sånn passe bra, rett nok med
en fyldig, kraftig kvinnerøst med bøtter av personlighet. Men kanskje er det betegnende at
den låta jeg absolutt liker best her, er en ren
instrumental.
Alt for mye her blir midtempo, godt timet, riktig og flinkt hele veien. Og derved blir det nokså
kjedelig. Jeg savner ren og uforfalsket fandenivoldskhet, mer kick-ass, rett og slett. Selv om
Telarc sin vane tro serverer perlelyd, så tar dette
aldri av. Dette er greit nok, god plate med god
62
1/2005
lyd, men ikke i nærheten av den festen Deborah
beretter å ha vært med på....
Men selvsagt finner vi nydelige låter også her.
"Can you hear me" er en langsom og såpass
intens låt som denne gjengen kan levere, men
jeg føler igjen at det er mer flinkt enn intenst, i
grunn. Mye av skylden ligger på vokalen, som
oppleves litt "bakpå" hele veien. Derfor er det
som nevnt platas instrumental som går av med
seieren i konkurransen om den kuleste låta.
"The river wild" troner på toppen av pallen med
spennende harmonier og tett, elegant framføring. Anbefales ikke uten videre, denne cd’n,
men det er både tett, swingende og stilfullt.
Trekker vi med den vidunderlige lydgjengivelsen,
så kan det vel være at det bare er meg som er
en gretten gammal gubbe. Telarc er uansett en
gullgruve for musikk og hifi-elskere!
Maria Muldaur:
Love wants to dance
Telarc Blues
Om jeg var en gammal gretten gubbe i avsnittet
om Deborah Coleman, skal jeg fortsette med
det nå. Her har vi kanskje en vokalist som ikke
er bakpå, men jeg er tvil om hun er helt våken.
Og hun synger da neppe mye blues på denne
skiva, heller. Soft pop, i jazzens grenseland må
vel være en rimelig merkelapp på denne meget
velproduserte skiva. Selv om den av og til går
langt inn i rent jazzland. I seg selv ikke noe galt
i det, problemet her er dog det at det blir rett
og slett kjedelig til tider. Det spruter ikke av
dette elegante produktet! Love wants to dance?
Hmm, lurer nå litt på om ikke Love wants to
sleep hadde nok vært en bedre arbeidstittel her.
Klart dama synger perfekt og vakkert, også med
strålende teknikk til tider, men like klart er det
at dette er en av de mest drepende kjedelige
skiver siden Lobo forførte ungpikehjertene på
70-tallet en gang.
Denne skiva fungerer nok greit som taffelmusikk under en romantisk middag for to med
blikk for hverandres øyenfarge, med stearinlys
på bordet og kyllingfilet på asjetten. Men til
Telarc vil jeg si: Se til å vekk opp artistene
deres! Å drive med sang i søvne er teit, uansett
hvor god lyden er, husk vi kan høre om de gjesper!
Blue Mood 1996-2004
GRCD4209
Gled eder tilhengere av norsk musikk fra blåfjell! For Eric Mallings Blue Mood Records har
funnet det opportunt å gi ut en samling av
artister og låter de har utgitt i løpet av sine
drøyt 8 år i gamet. Og her er det ingen som
haakon.rognlien@c2i.net
sover! Undertegnede har ved gjentatte anledninger vært innom
disse platene i både Audio og Fidelity. Flere av artistene har etter
hvert hatt stor suksess; blant en perlerad av norske bluesartister
står det fram folk som Vidar Busk, Amund Maarud og Kristin
Berglund for eksempel, som altså har hatt sine utgivelser på Blue
Mood. Så det er vel god grunn til å utrope Eric Malling som det
nærmeste Norge kommer et svar på Alligator Records’ Bruce
Iglauer.
Men tilbake til musikken. Nordmenn er ikke gamle negere, stort
sett, de er vokst opp i oljetåka, med mat på bordet og borgerettskampen på relativt trygg avstand. Altså farges emosjonsutrykket i
norsk blues noe annerledes enn de gamle helters intense klagesang. Vi hører stort sett et nokså røft, rett på sak uttrykk, muligens med Vidar Busk som den mest genreuavhengige og kreative
artisten. Det mest interessante trekket med denne skiva, eller mer
korrekt denne dobbelt-CD’n er jo det at den i grunn ikke har dødpunkter. Det er bra trøkk, stort sett god lyd og ditto produksjon,
og et heftig pågangsmot i hvert et anslag. Ikke ulikt Fidelitys skribenter, altså...!
Dere som ikke har noe særskilt kjennskap til norsk blues pålegges herved å handle inn denne doble skiva, den er essensiell, for
disse artistene står virkelig ikke tilbake for andre nasjoners unge
og moderne bluesformidlere. Kanskje snarere tvert om, faktisk.
Her spruter det liv fra først til sist!
Dessuten har jeg en følelse av at Fidelity ganske snart kommer
tilbake til både Eric Malling og Blue Mood... Gled dere!
TAS om MIT AVt 1:
"Absolutely,
rivetingly
convincing
in its
musicality"
Deep Purple: Burn Remastered,
30th anniversary edition
EMI
Ok, denne skiva er ikke veldig blå. Men år, derimot! En av de
råeste fra 70-tallet, end of discussion. Her finner vi et totalt revitalisert Deep Purple som etter et ekstremt bruk av menneskelige
ressurser holdt på å rakne fullstendig. Løsningen ble å erstatte Ian
Gillan og Roger Glover med David Coverdale og Glenn Hughes.
Mangt og meget kan nok sies om dette stuntet, men uavhengig
av det er denne skiva et komplett fyrverkeri.
For dere
som ikke kjenner den originale utgivelsen, skal jeg
koret oppsummere: Meget
heftig og ekvilibristisk heavyrock, klare røtter i klassisk
musikk, blues
og rock’n roll.
Den driver
fram som et
godstog, med
gitarsoli så
ekstreme og geniale at det skremmer gitarfanden på flatmark.
Denne skiva var opprinnelig dessverre sterkt lidende av ekstremt dårlig håndverk produksjonsmessig. Den manglet så å si
bassgjengivelsen fullstendig, og ble altså et mareritt å lytte til på
en del anlegg. Heldigvis har dette for en stor del blitt ryddet opp
nå, selv om jeg vel ikke er veldig imponert over jobben de har lagt
ned i prosjektet denne gangen, heller. Det spennende er vel i
grunn om de eventuelt kommer opp med en mer elegant SACD
variant, eller om vinylversjonen har noe mer å tilby.
Uansett er dette en av de virkelige må-ha-utgivelsene fra 70tallet. En av de mest eksplosive og livsbejaende utgivelser dette
vidunderlige tiåret. Jeg sier til alle med en snev av interesse for
kvalitetsheavy: Løp og kjøp, stort bedre blir det ikke!!
"On difficult orchestral
material, the MIT excavates
breathtaking detail in a wide,
deep soudstage; the precision
of imaging is especially
notable"
AVt signalkabel
AVt høyttalerkabel
Shotgun signalkabel
Shotgun høyttalerkabel
Magnum signalkabel
Magnum høyttalerkabel
Oracle signalkabel
Oracle høyttalerkabel
fra
fra
fra
fra
fra
fra
fra
fra
kr. 795 pr. par
kr. 1.995 pr. par
kr. 3.995 pr. par
kr. 7.495 pr. par
kr. 9.995 pr. par
kr. 19.995 pr. par
kr. 19.995 pr. par
kr. 49.995 pr. par
Mono AS . 22389900 . info@mono.no . www.mono.no
A u d i o P h y s i c Pa d u a :
Forkledd jomfru?
Den heter noe så rart som
Padua, men er i virkeligheten en direkte etterkommer av den originale
"Virgo" til omtrent
samme pris. Oppløsning
og detaljering er likevel
bedre, bassen er fyldigere og de høye tonene
leveres av en superdiskant som går minst en
oktav høyere...
Tekst og foto: Knut Vadseth
64
1/2005
n av de beste høyttalerne på gårsdagens
hi-fi marked, var den opprinnelige Virgo
fra tyske Audio Physic. Denne treveis gulvstående høyttaleren med usedvanlig smal
frontbaffel og doble 6,5 tommers basser på
sidevangen, tok liten plass i stua, og forsvant
også helt magisk i lydbildet.
Dette var en fullfrekvens høyttaler som bare
manglet ørlite nedover for å være i klasse med
de aller beste og til dels mange ganger så dyre
kreasjoner. Det var da også den langt rimeligste
høyttaleren i Stereophiles liste over klasse A
high-end høyttalere. Et par år etter at den ble
erstattet av den mye
dyrere modell, er den
fremdeles et av de aller
beste bruktkjøpene på
markedet- om du får tak i
den.
Selvfølgelig ble denne
suksessmodellen til drøye
30 tusen kroner erstattet
av en ny Virgo som er
mye flottere, mye dyrereog betydelig bedre på
flere områder-blant annet
på mikrodetaljer og oppløsning. Men samtidig
også mer kilen på forsterkeri og kabler. Dette fordi
den norskproduserte Seas
mellomtonen med aluminiumsmembran, er langt
mer presis og dynamisk
kontant enn tidligere versjon.
Og større presisjon gir
også større eksponering
for småfeil i resten av
utstyret. Og med en pris
på over kr. 50.000 var
det nok mange wannebe
high-endere som falt fra.
Og spranget var da heller
ikke så langt til storebroren Avanti som riktignok
kostet enda en Virgo,
men som samtidig er en smule mer tilgivende
og en fullblods high-ender uten vesentlige kompromisser.
Det spørs om ikke den nye Virgo’en falt
mellom to stoler.
E
Wannebe Virgo
Den opprinnelige Virgo’en traff et stort publikum med sin nesten optimale kombinasjon av
passe størrelse og fornuftig pris i rimeligste del
av "high-end" klassen. Pluss en uslåelig holografi med et enormt stort lydbilde med tilstrekkelig trøkk og tilstrekkelig dypbass for de fleste.
Lyden var kanskje en smule slank og krevde litt
omtanke med plassering og kabler, men Virgo
tok heller ikke mer plass enn en minimonitor på
stativ. Viktigere; den tok ikke større visuell OPPMERKSOMHET en en typisk stativhøyttaler. En
glitrende god og praktisk høyttaler, altså. Den
solgte da også som varmt hvetebrød hos Oslo
Hi-Fi Center som hadde det helt riktige klientellet til en slik høyttaler.
Det er nesten rart at den tyske høyttalefabrikanten har ventet så lenge med å fylle plassen
til den gamle Virgo’en. Nå er den her, men med
et annet navn. Men dette ER den nye Virgo, selv
om jomfruen er iført ny identitet. Selv om prisen
er omtrent den samme som de original
Virgo’ene, så er det slanke kabinettet enda flottere, bassen fyldigere med doble 8-tommere, og
mellomtone og diskant er akkurat de samme
avanserte elementer som den minst femten
tusen kroner dyrere modellen har.
bassene låter noe bedre uten dette trekket. Men
hva ville han si om vi hadde ødelagt kabinettet
med skrutrekkere?
Terminalene på baksiden er kun for singlewiring da konstruktørene mener dette låter
best. De er til gjengjeld av svært god kvalitet.
Knakkeffekten er fremragende slik som vi også
kjenner fra tidligere og dyrere modeller; noe av
det beste som finnes av solide kabinetter med
sinnrike resonanssperrer innvendig.
Alt i alt virker dette som en usedvanlig vel
utstyrt høyttaler til en ganske moderat pris.
Importøren hevder at dette er en luksus spesialutgave som man
valgte å ta inn til
"standard" pris i
anledning 30 års
jubileet for Oslo
Hi-Fi Center...
Uskyldig?
Padua spiller flott sammen med Krell KAV 400.
Denne låter best med
balansert CD-spiller, evt.
balansert DAC.
Eksklusive elementer
Dette inkluderer en 5 tommer metall mellomtone fra en av verdens ledende spesialister i dette
kritiske frekvensområdet; norske Seas i Moss.
Dette er en fenomenalt nøyaktig gjengiver, men
med et betydelig resonansproblem ved oppbrytningfrekvensen. Denne resonansen ligger godt
utenfor normal virkeområde, men krever normalt et uhyre bratt filter for likevel ikke å høres
nettopp der hvor øret er mest følsomt.
Konstruktørene hos Audio Physic mener å ha
løst dette problemet med en mekanisk resonnansdemper sammen med et mer normalt bratt
elektronisk filter. Vi får høre...
Diskanten er den samme supervarianten fra
Vifa som sitter i noen av verdens dyrere highend høyttalere. Også de doble 8-tommerne sies
å være fra Vifa/Peerless (som nå er slått sammen). Vi klarte dessverre ikke å få av trekket til
disse. Synd at Geir Tømmervik i OHFC mener
I første omgang
koblet jeg høyttalerne opp istedefor mine
Respons Grande
sammen med
Krell CD/forforsterker og DP A1 forsterkere
pluss Tranparent
Reference kabler.
Tre ting ble
umiddelbart
krystallklart: Her
var et vanvittig
holografisk rom
av den storslagne typen som
samtidig var forbløffende presist.
Her var en mye
fyldigere klangbalanse enn de
"originale"
Virgo, samtidig
var bassen ikke
fullt så presis som tidligere. Her var også en hittil ukjent detaljering av mikrodetaljer og en
imponerende transientpresisjon i både diskant
og mellomtone.
Samtidig var her også en smule råhet i lydbildet som jeg antok hvert fall delvis skyldtes
mangel på innspilling.
Det siste viste seg å være riktig; høyttalerne
ble hele tiden glattere i lyden under testen. Den
lille "kanten" av resonanser jeg med skrekk og
gru hørte i begynnelsen i øvre mellomtone/
nedre diskantområdet, forvant etter et par dager
med ulike forsøk med kabler og plasseringer. Så
glatt og jevn i frekvensgangen som mine velinnspilte Respons Artist Grande ble de likevel ikke.
Men så koster altså mine egne referanser også
2 1/2 ganger så mye og har spilt flere timer
hver dag i mange måneder...
1/2005
65
Stor lyd
Det som gjør disse høyttalerne interessante for
mange, er den store lyden over et bredt frekvensområde med god bass og en generelt homogen og relativt "nøytral" frekvensgang uten flising i toppen. På mange måter er dette en
enklere høyttaler å få til i både bass og diskant
enn de originale Virgo’er. Bassen går bra dypt
og med en forsiktig festkul som gir et bra fundament uten å forlange for mye av rom og bakvegg.
Mange har innvendinger mot sidemonterte
basser da disse ofte har
litt problemer med å
overgi lyden sømløst til
den frontmonterte
mellomtonen. De doble
8 tommerne er forøvrig
montert i en push-pull
konfigurasjon som nøytraliserer hverandres
påvirkning av kabinettet. Overgangen er likevel helt utmerket i diverse oppstillinger i mitt
rom.
Likevel opplever jeg
ikke bassen så lynrask
og stram som tidligere
Virgo-modeller eller
andre dyrere high-end
høyttalere. Her er litt av
attakket og stramheten i
særlig mellombassen
ofret ved hjelp av litt
enklere og rimeligere
elementer og/eller for å
lage en litt mer forsonende og kamuflerende
klangbalanse. Dette stiller ikke like store krav til
elektronikken og finjusteringer nærmest i grenselandet av katastrofen;
en grei nok avveiing i
dette prisleiet.
Med en god forsterker, vil de fleste uansett
bli sjokkert over hvor
vanvittig høyt man kan
spille med dise 8-tommerne, og hvor dypt det
går. Ikke minst på elektronisk musikk med heftig dypbass, er det så
man ser etter den raske og hardtslående subwooferen som da må være gjemt et eller annet
sted?
Diskanten er helt fri for hardhet i presensområdet, og skaper heller ikke noe fuss oppover i
frekvensgangen. Den er simpelthen glatt, nøktern og passe tilstedeværende uten hverken å
sukre pillen eller å fremprovosere sibilanter.
Mellomtone
Det er derfor i mellomtonen de fleste av oss vil
oppleve ekte "high-end" lyd med utsøkt opp66
1/2005
løsning, fenomenal holografi, men også med
store krav til signalkilde og elektronikk. For her
slipper det meste igjennom, selv om en litt frodig mellombass demper antydningen til et svært
avslørende element. For denne mellomtonen er
et noe tveegget sverd, selv om potensialet
burde være langt mer spennende for seriøse
musikkelskere enn den smule hår på brøstet
dette "problemet" måtte kreve.
For oppløsningen er fenomenal sammen med
utsøkt transientbearbeiding. Her er også en still-
vanlig i min stue. Bassehøyttalere på sidevangene blir selvsagt litt mer påvirket av sideveggen
som vanligvis er ganske tett på i mitt standard
oppsett.
Klassevinner?
De original "Virgo" fra Audio Physic var i sin tid
på midten av 90-tallet etter min mening markedsledere og klassevinnere i det som dengang
var skikkelig "high-end". Husk at selv
Stereophile hadde den rimelige Virgo i høyeste
klasse A med et lite fratrekk for manglende dypbass ned til 20 Hz. Idag
når ikke engang den mye
dyrere "Virgo III" opp i
denne supergruppen med
stadig dyrere produkter.
Det må en 3 ganger så dyr
Avanti til for å oppnå
samme status idag!
Heller ikke her hjemme
er dagens "Padua" en like
selvfølgelig klassevinner
som den var dengang.
Konkurransen er hardere
og produktene langt jevnere. Til glede for deg!
Med samtidig får du med
Padua masse mer for
pengene enn for 4-5 år
siden. Til omtrent samme
pris som den gamle Virgo
II, får du en langt flottere
utseende høyttaler som
også spiller bedre på de
fleste områder. Men som
sin forgjenger, kreves det
fremdeles litt omtanke for
å få fram det beste i
denne konstruksjonen. Det
er kjent at Audio Physic er
glad i å teste ut høyttalerene med rørforsterkere
(AR?), noe som opplagt vil
gi denne ekstra roen og
harmonien i en høyttaler
som har et overskudd av
transienter og dynamikk.
Krell KAV 400 xi
het mellom transientene som gir deg en særdeles nøyaktig informasjon om romakustikken.
Dette, sammen med den generelle holografiske
gjengivelsen med stor presisjon i både bredde
og dybde, gir et fantastisk nærvær på gode
akustiske opptak.
Jeg har tidligere berømmet de kjappe og
nakne transientene på elektronisk dansemusikk
hvor det svinger skikkelig! Selv med en forsiktig
kritikk av mellombassen i forhold til dyrere høyttalere ( selvfølgelig), så går dette ikke utover
den rytmiske fremdriften. Men jeg måtte eksperimentere litt mer med nøyaktig plassering enn
Selv prøvde vi med Håkons
nye Krell 400 for å sjekke
om dette kunne være en
god match? Igjen måpte vi over denne lille 200
watteren med så utrolig styrke og presisjon nedover. Det var som denne integrerte forsterkeren
rappet elementene over fingrene og simpelthen
forlangte kadaverdisiplin. Den generelt mørke
klangbalansen var også ellers en god match.
Jeg vil tro at importøren OHC neppe kommer
til å protestere på disse betraktninger, da de
fører begge produktene.
Forøvrig var vi på heftig jakt etter en balansert rørCD for å skape akkurat den ultimate
match til dette oppsettet. Vi planla å teste den
nye Cayin til ca. kr.17.000 som et teoretisk
interessant alternativ, da vi på impuls prøvde
min gamle Sony SACD 777 sammen med
Electrocompaniets DAC. Når dette skrives, vet
ingen av oss hvordan det går med EC produktene. Men får du tak i EC DAC’en , så er denne
en særdeles flott kombinasjon med en god
multispiller og Krell KAV 400!
For en holografi!
For et bånndrag!
Og for et flott musikkanlegg som også kan
være ypperlig til film!
Musikk
Padua’en spiller, såvidt jeg kan oppfatte, like bra
på all slags musikk fra store operaer og kirkekonserter til gamle herrers rustne whiskeystemmer i blått og sexy småpikers forførende hvisking; "Come with me". Jeg har tidligere nevnt
at gjengivelsen ikke er fullt så homogen og
organisk som på mine mye dyrere (og langt mer
innspilte?) Respons. Her er litt småtterier som
kan stikke seg litt ut. Skal du ha enda mer pusete frekvensgang i dette prisleiet, tror jeg du må
kjøpe en minimonitor som B&W 805 Signature,
Sonus faber Cremona Auditor eller JM Lab
Utopia Be. Og samtidig miste bass og trøkk,
selvfølgelig.
Igjen er det litt interessant at forløperen Virgo I
og II for 5-10 år siden var nesten på toppen av
kransekaka, mens den på de fleste måter bedre
Pauda’en nå befinner seg mer på midten av pyramiden. Dette selv om den alene koster mer enn
hva informasjonssjefen i Elektronikkforbundet
mener er grensen for hva "vanlige folk" bør
bruke på et komplett musikkanlegg. High-end er
blitt mye bedre- og mye dyrere! Det blir også
stadig vanskeligere å "beat the system". Ting
koster stort sett hva det er verd, også i vår bransje. Likevel vil et godt trimmet anlegg med et
par innspilte Padua’er komme svært nær ekte
high-endere i 100 tusen kroners klassen. Men
uansett hva Expertkjeden og Elkjøp hevder, så
vil en B&W 802, Revel G 50, Respons Artist og
storebror Audio Physic Avanti gå litt dypere, spille uanstrengt noe høyere og med litt mer homogenitet og detaljrik fylde. Som en Cognac med
enda flere år på baken. Og ALLE vil høre disse
forskjellen, ikke bare disse mystiske "gullørene".
Og de fleste vilogså synes at Padua’en er et
kjempeflott kompromiss...
Konklusjon
I sin storhetstid for 5-10 år siden, var den opprinnelige Virgo en selvfølgelig klassevinner for
høyttalere i grenselandet til ekte high-end.
Riktignok var de krevende, og trengte gjerne
noen "fetere" lydende kabler enn en typisk
Flatline. Den nye Padua virker som den egentlige etterfølger av dette suksesskonseptet, men er
mye flottere å se på samtidig som lyden generelt er blitt enda større både i klang, dynamikk
og romopplevelse. Og man skal ikke lenger utelukke Nordost Flatline som et interessant kabelalternativ.
Men nettopp på grunn av glimrende oppløsning hvor man ikke har noe å gjemme seg bak,
må man fremdeles være veldig bevisst for å få
det beste ut av denne flotte høyttaleren.
Personlig ville jeg gjerne hjulpet en litt tørr
mellomtone med strålende oppløsning med litt
varme fra mellomtonen på en bra rørforsterker,
eller simpelthen prøvd den elegant matchende
Krell KAV 400 som låter forbløffende varmt,
stramt og homogent. Krell’en fungerer aller best
på en ekte balansert CD-spiller eller RIAA, men
en EC DAC med balanserte utganger til ditt
eksisterende drivverk kan være en forrykende
løsning; om du får tak i den.
Jeg har små innvendinger på at mellombassen ikke er tilstrekkelig stram i forhold til dyrere
referansehøyttalere og tidligere Virgo modeller
som imidlertid ikke gikk så dypt eller spilte
såpass høyt. Det sier mer om mine skyhøye forventninger enn realiteten i et marked hvor konkurransen er større enn noengang. Du får nå
bedre lyd for pengene enn noensinne. Og den
nye Padua fra tyske Audio Physic er et flott
eksempel på nettopp dette.
Pris: kr. 35.000 (tilbudspris jfr. 30 års jubileet)
Importør/forhandler: Oslo Hi-Fi Center
Hi-Fi messe i Horten
Vel blåst!
Arrangørene Jørgen
Gustavsen og Terje
Nilsen foran
Norlandia Hotell i
Horten som for
andre år på rad
huset landets hyggeligste hi-fi messe.
Denne gangen var
det nærmere tusen
betalende entusiaster fra hele landet
som plasserte
Horten som Norges
hi-fi hovedstad midt
i den ellers trøstesløse og regnfulle
høstmåned oktober. .
Fidelity stilte stolt med nr. 11 og like mange forsider på messene både i Horten og på Plaza. Her er det Gunnar Brekke som
får snakke med en av de mange leserne som stakk innom oss.
Det er virkelig en vitaminsinnsprøytning for hele redaksjonen
å møte så mange entusiastiske lesere som også kommer med
gode tips for videreutvikling av bladet.
Peter Noerback fra USA var en av mange kostruktører som kom langveisfra for å møte norske hi-fi
entusiaster. Her med sine nyeste Montana kreasjon med utrolig bass og en klangbalanse mye
"snillere" enn det Fidelity forsiktig har påpekt i
tidligere Montana- tester i bladet.
68
1/2005
Xavian stilte med stativhøyttaler som Fidelity tok
med seg for test i dette bladet, men vi syntes
også den gulvstående med den rådyre superdiskanten til Scanspeak virket meget interessant,
selv uten medfølgende italienske konstruktør.
Usher stilte med et monster med doble 15 tommere og horndiskant. Det låt imponerende bra,
men kanskje ikke helt som på Arken hvor den av
mange norske ble kåret som "beste lyd"?
Willy Tangen hos
Ljudtema har solgt
flere Project
rørRIAA’er i Norge
enn i resten av
NordEuropa tilsammen. Dette skyldes
ifølge Tangen utelukkende en Rognlientest i Fidelity! Og
selvsagt at produktet
er akkurat så bra
som Håkon beskriver
det!
Hi-Fi guiden stilte
som vanlig med topp
lyd fra ujålete utstyr.
Sjokk for redaktøren
å finne sine gamle
Sequerra bånddiskanter som prikken over
ellers gode stativhøyttalere.
Pilgrimsreisen
Jeg hadde ikke lang, hvit kjortel. Jeg hadde ikke
bønneteppe. Jeg ante ikke om det fantes noen profet, langt mindre noen gud. Men at jeg var på pilgrimsreise, var hevet over tvil.
En gang i livet skal alle muslimer reise til profeten
Muhammeds by Mekka. Det står skrevet i Koranen,
og er ikke noe muslimer kan velge å gjøre. De må.
Jeg hadde for så vidt valget, men følelsen av
å«måtte»dra var likevel sterk.
For her satt jeg i en bil lengst nord i landet på vei til
flyet som skulle frakte meg langt sørover. Og slik
satt sikkert mange av de med den rette tro på
andre steder i landet. Alle på vei til det samme stedet. Til vårt eget Mekka.
Men det var ingen svart stein med navn Kaba å gå
rundt. Og ingen stod I tårnet og messet vers fra
Koranen.
Yppersteprester var det derimot mange av, og samtlige prediket den rette tro til alle som ville høre.
Også vår venn
Forsman gleder seg
tydelig over responsen fra et velvillig
publikum tross håpløst rom. Men den
nye bånddiskanten er
nok et stort pluss for
en spennende høyttalerkonstruksjon.
I de to templene gikk vi fra rom til rom. Vi troende.
I hvert eneste av dem stod det hellige graler som vi
flokket oss rundt. Noen bare for å se, andre for å ta
på. Noen svarte, noen i tre, de fleste skinte i gull og
sølv.
Men alle var kommet for å høre.
Og det glade budskap ble formidlet på alle tenkelige måter. Noen til stor glede, andre til forergrelse
og irritasjon.
Noe på gammeldags vis. Noe på nymotens.
Hi-Fi Center Kjeden
nå også med butikk i
Mandal, fikk bra lyd
med Hegel og
Audiovector. Men
aner vi litt vinyl i
bakrgunnen?
Samtlige hadde sine tilhengere, og smilene som
bredde seg ut over ansiktene til de troende da de
endelig fikk høre det de håpte de ville få høre, fortalte om samhørighet og styrke.
For ikke å snakke om nyvunnet innsikt, for de som
var åpne for det.
Alt mens yppersteprestene forklarte om sine hellige
graler, mens vi troende nikket som om vi var fylt av
en ny viten, med innsikt til å forandre både eget og
andres liv.
En innsikt man lykkelig kunne ta med seg, når man
etter en dag i Mekka, dro hjem til hverdagens
arbeid og plikter.
Damer og unger er
det altfor lite av i hifi miljøet. Vi avslutter
fra Horten med en
nydelig kombinasjon.
Låt det fint?
Forhåpentligvis med åndelig påfyll nok til et helt år.
For min pilgrimsreise gjøres ikke bare en gang i
livet, men en gang i året.
For i oktober neste år, vil jeg nok en gang besøke
templene med sine rom, yppersteprester og hellige
graler i mitt eget Mekka.
Er det rart jeg gleder meg til neste års hifi-messe i
Horten?
av Roy Ervin Solstad
1/2005
69
Musikalsk oase
PM Audio, Gradient, Jorma Salmi
og masse akustisk musikk var lyspunktet i et hav av mer eller mindre interessante utstyrsdemonstrasjoner.
esselyd har utviklet seg til å bli noe
bortimot et skjellsord. Oddsene er håpløse. De utstillerne som gjerne greier seg
best er de som begrenser ambisjonene både
med høyttalerstørrelse og lydtrykk.
M
Hummer og kanari
Messen i Horten ga som vanlig mange eksempler på hummer og kanari.
Undertegnede hadde bare
noen timer til rådighet. Jeg
hadde en plan om å skumme
meg uforpliktende gjennom
alle rommene.
For å gjøre en lang historie
litt kortere var det PM Audio,
Jorma Salmi og Gradient som
sørget for at undertegnede
bare kom gjennom omtrent
halvparten av det planlagte
programmet. PM Audio
utmerker seg bestandig med
ekstraordinært gjennomarbeidede oppsett.
Stort oppsett,
naturlig lyd
Denne gangen var det heller
ikke særlig beskjedenhet over
den største av PMs to utstillinger. I et stort konferanserom (dog med svært lav takhøyde) hadde de satt opp et stort anlegg basert
på den aktive utgaven av Revolution, toppmodellen til Gradient, med to ekstra bassmoduler
og tilhørende aktivt delefilter bygget for
Gradient av GamuT. Dette ble drevet av to
effekttrinn fra engelske Audio Synthesis.
Resten av anlegget var i hovedsak bygget
opp omkring Audio Synthesis DAX Discrete, en
nykonstruert DAC i superklassen som tar alle
formater og har innebygd volumstyring.
Digitalstrømmen ble levert av en Pioneer-spiller,
lettere modifisert for å kunne levere SACD og
DVD-Audio via en spesialdesignet ledning.
Nå ble det ikke spilt annet enn vanlig CD de
nesten to timene jeg var innom sammen med
Gradient-konstruktøren Jorma Salmi. Vi ser ut til
å dele en litt mindre mainstreamaktig sans for
rendyrket akustisk musikk av type klassisk og
jazz. Lydkvaliteten var helt bemerkelsesverdig
åpen, homogen, avslappet og naturlig i grunntoneområdet. Ingenting annet jeg hørte på messen var engang i nærheten av Gradient-systemet i disse disiplinene. Med to ganger seks tolvtommers dipolmonterte basselementer til rådighet bød anlegget på en likeartet og overlegen
70
1/2005
gjengivelse av dynamikk fra øverst i grunntoneområdet til ned mot dypbassområdet.
Responsen gikk rett ned til 20Hz, men en for
meg litt uventet tendens til oppsvulming ødela
for den helt dypeste bassen. Dette ble sagt å ha
sin årsak i rommet, selv om dipolbasser i så
måte er langt mindre følsomme enn andre høyttalerprinsipper.
Dipole (helt åpne) basskasser sender lyden i
stor grad retningsbestemt forover og bakover i
en tenkt langstrakt åttetallsfasong. Sammen
med en mellomtone- og diskantmodul som er
konstruert for å være noe á la en mest mulig
retningsstrålende minimonitorhøyttaler, ga et
absolutt enormt lydbilde, relativt uanfektet av
av Tore Dag Nilsen
enorm dynamikk der også, men det var i en slik
grad fri for billige triks og øretrettende tendenser at den fullstendig siviliserte, uanstrengte og
naturlige gjengivelsen rett og slett var uvant.
Det eneste jeg hadde å utsette på dette oppsettet, foruten det nevnte problemet med dypbassen, var et lite ønske om enda mer forfinet
og oppløst gjengivelse fra midten av diskantområdet og oppover. (Overtoneområdet, med andre
ord.) Det fins i dag toppklasses diskantelementer som fikser dette enda bedre enn koaksialelementer, som anvendes i Revolution. En liten
mangel som ikke ødelegger det ellers gode inntrykket fra et enormt musikalsk og naturlig gjengivende høyttalersystem, vil jeg si.
Fordel
å være aktiv
Den aktive utgaven av
Gradient Revolution har
beholdt alt disse høyttalerne gjør godt fra før av,
og gir enda større klarhet, dynamikk og åpenhet i tillegg. Forskjellen
mellom aktivt og passivt
drevne Revolution er
minst like stor som forskjellen mellom de opprinnelige Revolution og
de nåværende mk2modellene
En fordel med aktiv
drift av slike høyttalere er
at man kan tyne mer følsomhet ut av systemet,
Jormi Salmi og Paul Mortensen med
Hortens beste lyd, ifølge Tore Dag Nilsen.
og slippe å rette ut den
naturlige tendensen til
de dipole basselementenes svake nivåfall med hjelp av de passive filden lave takhøyden i det ellers store demoromterkomponentene. De eneste passive kompomet. Liten takhøyde pleier ellers å begrense
nentene som anvendes i aktive Revolution, er
utbyttet mye for de fleste andre høyttalertyper,
de som deler mellom diskant og mellomtone.
men her ga den intelligente og innovative
Takket være justeringsmuligheter i det aktive
Gradient-konstruksjonen stor uttelling.
delefilteret slipper man også passive motstanMusikk, ikke billige effekter
dere som demper nivået i diskant- og mellomtoÅ treffe Jorma Salmi på hi-fi messer må være
ne-elementene.
som å komme til en oase for ørkenvandrere.
I moderate rom trenger man sikkert ikke eksHan er fullstendig blottet for agitasjon og
tra bassmoduler (det er mulig å tilkoble så
demagogi. I stedet for å prate spiller denne lune mange bassmoduler som helst, de koster
finnen CD etter CD, slik at tilhørerne selv får
22 700 per par), men uansett har aktiv drift sin
mene hva de vil. Jeg overhørte enkelte som syn- pris. Heldigvis kun i kroner. Delefilteret koster
tes Gradient-systemet låt litt vel prektig og
22 000 kroner. Dessuten trenger man to effekttamt, noe jeg klart vil arkivere som uvitende
trinn, men her er det for eksempel mulig å
eller forhastet.
anvende et litt eldre, muskuløst transistortrinn
Siden Jorma og undertegnede i lange periofor bassmodulene. Systemimpedansen med tre
der fikk rommet helt for oss selv (avspilling av
bassmoduler er så udramatisk som 12 ohm,
seriøs akustisk musikk er en effektiv måte å
men Gradient anbefaler likevel transistorforsterrydde demorommene for underholdningssøkere siden de har overlegen evne til å kontrolkere…), fikk jeg muligheter under mer avslaplere store bassmembraner. Egenskapene i dispede og støyfrie forhold å høre hva dette systekanten spiller jo ingen rolle til slikt bruk.
met kunne prestere. En liten mistanke om minToppene kan drives greit selv av middels store
dre dynamikk i mellomtonen viste seg da faktisk rørforsterkere.
å være det motsatte. Gradient-systemet hadde
Den ultimate musikk og hjemmekino-opplevelsen!
Tannoy Eyris iDP er verdens mest avanserte aktive høyttalersystem med innebygget digitalforsterker
kombinert med total romkorreksjon og optimering. For de som simpelthen vil ha det BESTE!
Digital høyttalerteknologi for musikk og film
Tannoy Eyris iDP kan oppleves hos SteReoFil i Oslo.
www.stereofil.no
Importør:
Nord Teledistribusjon AS
SteReoFil, Grensen 9, 0159 Oslo, Tlf: 22 41 13 20
Tlf: 74 83 40 30
Oslo Plaza:
Høy lyd
og
stort
bilde!
Brasilianske Audiopax
fikk med sin oppsiktsvekkende forforsterker
med "klangkontroll"
verdenspremiere i
Fidelity nr.10. Her også
med rørforsterkerne
som Ken Kessler nektet
å skrive om, men som
andre har gitt topp
tester!
Erling Neby-også kjent
som italiensk mafioso
på norsk pizzareklame i mer sedvanlig hi-fi
positur sammen med
sine high-end produkter
fra JBL og MCIntosh.
Hi-Fi butikken Stereofil
(Oslo) hadde messas
høyeste lyd med aktive
Tannoy høyttalere.
Pussig nok låt det også
fint de korte øyeblikk
musikken spilte en
smule pianissimo. Men
det var ikke for ofte!
Den lekreste standen på Plaza hadde B&W med sine Classéforsterkere. Dette er høystatus produkter som med sin kombinasjon av flott design og god lyd kan nå langt utover hi-fi
menigheten. Håper vi!
Geir Fredriksen fra
Trondheim har konstruert
dynamiske dipolhøyttalere i linje i en
mannsalder. Når har
han lukket kassa og
åpnet lydbildet i en
imponerende linjehøyttaler med 18
fullrange høyttalere,
en enkelt bånd superdiskant pluss sub.
Det låt imponerende
flott på Oslo HiCenter sin "filial" i
Dronning Mauds
gate.
Robbie Willams
besøkte
Plazamessa med
storslagent show
flere ganger i
timen. Både lyd og
bilde var utrolig
bra! En fjær i
hatten til Hi-Fi
Center kjeden og
InFocus som stilte
med sin helt nye 3
chip DLP projektor.
For de som ikke
har skjønt det; film
er beste hjemme
hos deg selv!
Leif Ernstsen med sine "nye" DP A-1s og prototype av helt ny aktiv
forforsterker med valgbar innebygget EQ for stativhøyttalere!
Snake oil? Niks. Den utrettelig Lars Christensen
fra Nordost med tre strømkabler; hvem skal ut?
Designanlegg fra engelske Chord og Hi-Fi Huset i Bærum.
Hi-Fi Klubben hadde flere rom på Plaza. Også verstingrommet med Cerwin Vega og bilsimulator med
stor plasma. Musikalsk? Neppe! Men moro....
1/2005
73
Xavian XN185II stativhøyttalere:
Bedre enn virkeligheten?
Hvis du er riktig ærlig med deg selv; ønsker du nøytral lyd fra
stereoanlegget ditt? Mange ender faktisk opp med å velge en
høyttaler som fargelegger lyden slik at det hele låter litt flottere
og mer imponerende eller litt "bedre enn virkeligheten".
Er Xavian XV185II en slik høyttaler?
avian er vel et nytt bekjentskap for de
aller fleste, men firmaet har faktisk holdt
på med produksjon av høyttalere siden
1996. Høyttalerne bruker eksklusivt
skandinaviske elementer fra Seas, Vifa og
ScanSpeak. Høyttalerne konstrueres av en italiensk herremann med navn Roberto Bartella
men produseres i Den Tsjekkiske Republikk.
Svært så internasjonalt med andre ord.
X
Konstruksjon
Høyttaleren med det velklingende navnet
74
1/2005
XN185II er en massiv stativhøyttaler med 3/4"
diskant og 7" bass/mellomtone. Begge elementene er gamle kjenninger produsert av
ScanSpeak. Vi snakker om noen virkelig høykvalitets elementer med pris deretter. Det deles
mellom mellomtone og diskant ved 2.600 Hz.
Baffelen er tiltet for å gi optimal faserespons.
Baffelen er faset av i kantene for å redusere
kantrefleksjoner.
Høyttaleren er refleksladet og har munningen
på bassrefleksrøret plassert på baksiden av
kabinettet. Selve kabinettet er såpass solid at
av Gunnar
Brekke
knoketest frarådes, veier 12,5 kg og dekket med
ekte trefiner. Finishen er upåklagelig – all ære til
de tsjekkiske håndverkerne.
Høyttalerne har biwireingsterminaler.
Lyd
Lydmessig byr ikke Xavian XN185II på noen
store overraskelser. Som selvbygger kjenner jeg
godt til elementene som er benyttet (eller i hvert
fall noen nære slektninger av dem), og den ferdige høyttalerens lyd bærer tydelig preg av elementene som er benyttet. Roberto Bartella har
fått det meste og beste ut av potensialet til
disse førsteklasses elementene. Med gode
råvarer (elementer) og godt håndverk også på
lydsiden (delefilter) er det derfor ingen stor
overraskelse at XN185II spiller bra. Riktig bra.
For dere som ikke er like vel bevandret i
jungelen av høyttalerelementer der ute må jeg
vel allikevel beskrive det lydmessige resultatet
fra høyttaleren.
Bass/mellomtoneelementet er en nær slektning av bassene i Sonus Faber "Extrema" og
Wilson "Watt". Dette elementet strekker seg
lenger ned i bassen enn det man vanligvis forventer av et element på denne størrelsen og
også montert i XN185II får vi glede av dette.
Xavian oppgir en rett frekvensgang ned til
48 Hz, og jeg ser ingen grunn til å tvile på
disse tallene (noe jeg ofte gjør hos en del
andre produsenter). 48 Hz er virkelig imponerende av en stativhøyttaler, men gjør også at
man må ta reelle hensyn til plassering av høyttalerne og forsterkeren som brukes til å drive
den. Dette er høyttalere som er avhengig av et
gode stativ, god plassering og en god potent
forsterker. Med disse kriteriene på plass gir
høyttalerne deg dyp voluminøs bass som er
akkurat så stram som forsterkeren tillater den
å være. Aller helst bør nok XN185II matches
med en kraftig forsterker basert på transistorer
eller kanskje klasse D.
Med XN185IIs evne til å rekke dypt i bassen
bør den være en av de få stativhøyttalere som
glatt kan matches med Yamaha YST SW-1500
som er testet annensteds i bladet. Jeg har ikke
prøvd dette i praksis, men er ganske sikker på
at dette bør fungere bra.
Diskant
Diskanten er i toppklasse. Som de fleste andre
3/4" diskantelemeneter er ScanSpeaken svært
åpen og utstrakt helt opp til 20 kHz (og kanskje enda litt lenger), men i motsetning til alle
de andre 3/4 tommerne fungerer dette elementet også ned mot en stor bassmellomtone
som her. Selv med en såpass lav delefrekvens
som 2.500 Hz gir diskanten god effekttålighet
og tåler masse guffe før det begynner å låte
presset.
Mellomtonegjengivelsen er også preget av
valgte elementer. Vi har her mer nivå i nedre
mellomtone enn i øvre, noe som mange anser
som positivt. Høyttaleren fokuserer derfor mer
på helheten av lydbildet enn på detaljer. Mer
på gitarens kasse enn strenger. Mer på sangernes brystkasse og mave enn på stemmebåndene. Mer på musikk enn på hifi. Dette betyr
ikke at det mangler detaljer i gjengivelsen,
men at denne delen av gjengivelsen er tonet
ned – helt sikkert med vilje.
Litt hengekøye?
Den totale klangkarakteren i XN185II er preget av en svak "loudnesseffekt". Den noe
tilbaketrukne øvre mellomtone sammen med
litt elevert nivå i bass og diskant gir en svak
tendens til "hengekøye". Dette må for all del
ikke sammenlignes med dedikerte "morohøyt-
talere" som Cervin Vega, men heller at
XN185II kan betraktes som en nøytral høyttaler med en liten tendens. Jeg er helt overbevist
om at også dette er gjort med vilje. Her har
tydeligvis målet vært å lage en høyttaler som
er "bedre enn virkeligheten". En høyttaler som
ikke bare spiller godt på de aller beste innspillingene men også kan få mer middelmådige
innspillinger til å spille allright.
Xavianhøyttaleren er i så måte i godt selskap.
Klangkarakteren Roberto Bartella har gitt
XN185II minner en god del om den vi finner
igjen i andre gode merker, blant annet i en
annen italiener; Sonus Faber.
Ellers er det vel verdt å nevne at XN185II –
som de fleste andre stativhøyttalere – tegner
et stort, dypt og troverdig lydbilde – et lydbilde
man nesten kan gå inn i. En liten hellende baffel som gir faseoptimalisering og lite kantrefleksjoner vil som regel fungere bedre enn en
stor gulvstående høyttaler med loddrett baffel.
Så også med denne.
Konklusjon
For knapt kr. 14.000,- må XN185II utgjøre et
godt kjøp. Med tanke på kvaliteten man får på
elementer, delefilterkomponenter og kabinett –
og vissheten om hva disse delene må koste i
løs vekt kan umulig dette være en upris. Legg
til at det er gjort en god jobb med delefilteret
og du sitter igjen med en høyttaler som bør
være interessant for mange. Den må liksom
alle andre høyttalere vi tester - også prøves ut
i din stue, med ditt anlegg og ikke minst i henhold til din smak. Ønsker du en høyttaler som
er bedre enn virkeligheten kan Xavian XN185II
meget vel være høyttaleren for deg.
Alt i alt fremstår Xavian XN185II som et
meget hyggelig nytt høyttalerbekjenskap.
Takk for oppmerksomheten.
Xavian XN185II.
Toveis bassrefleks stativhøyttaler.
Mellomtone/bass: ScanSpeak 18 cm
med karbonfiber/papir membran.
Diskant:
ScanSpeak 19 mm
hånddopet tøydome.
Frekvensgang:
47-20.000 Hz.
Kontakter:
Forgylte terminaler
for biwiring.
Impedanse:
8 ohm.
Delefrekvens:
2600 Hz.
Følsomhet:
85 dB (2.83V/1m).
Anbefalt forst:
50 - 150 W.
Dimensjoner:
325x218x330mm
(HxBxD).
Vekt:
12,5 kg.
Importør:
Pris:
Audiofoni.
Kr. 13.990,- pr. par.
4 s t a t i v h ø y t t a l e r r u n d t k r. 1 5 0 0 0 :
Testpanelet!
Vi har i dette bladet vurdert 4 til dels ganske
ukjente stativhøyttalere i prisklassen rundt
15 tusen kroner. Utgangspunktet for de
opprinnelige testene har vært noe forskjellige
og med ulike forventninger og tilpasninger til
76
hva høyttalerne gjør best. Men hvordan låter
de under identiske forhold på høykvalitets
referanseutstyr? Et ubarmhjertig møte med
noen av landets mest forvente hi-fi kritikere;
helt uten noe å gjemme seg bak!
av Knut Vadseth
• Aurum Cantus Leisure 3S
Testpanel:
Vidar Mørch,
Gunnar Brekke,
Håkon Rognlien,
Anders Rosness
og Jan Myrvold.
• Amphion Argon2
1/2005
• Xavian XN185II
• PSB Platinium M2
Aurum Cantus Leisure 3S
Den rimeligste av høyttalerne i denne gruppetesten ser ut til å være den dyreste! Kabinettet
er grunnsolid og rålekkert. Den lange bånddiskanten er en delikatesse som kunne stått i høyttalere til mange ganger prisen av denne kineseren. Men pust ut, alle nervøse konkurrenter med
europeiske konstruksjoner: Kineserne har enda
et stykke igjen! I dette tilfelle er det bassmembranet som knapt nok holder mål i forhold til
kabinett og bånddiskant. Frekvensgangen blir
litt ujevn og det mangler litt naturlig "kropp" i
nedre mellomtoneområdet. Samt her er selvfølgelig snaut med dypbass som man uansett ikke
kan forvente særlig mye av. Men litt mer enn tilfelle her?
Testpanelet:
Gunnar Brekke: Henger ikke skikkelig sammen! Slank bass kunne avhjelpes av solid bakvegg. Og diskanten er gnistrende kjapp og flott
med masser av luft uten problematiske sibilanter.
Anders Rosness: Stram, tilbakelent, rent og
veldig snilt. Men hvor er bassen? Nasal mellomtone med tydelig dårligere oppløsning enn den
flotte toppen.
Testprosedyre:
Plassert på solide stativer midt på gulvet i "vanlig" testposisjon uten drahjelp av bak eller
sidevegg og med stort rom med betydelig takhøyde. Dypt vann for små høyttaler, altså.
Derimot er elektronikken Krell KPS 25sc CD/pre og med Transparent Referance kabler hele
veien via Dynamic Precision A-1 effektforsterker. Realistisk testprosedyre? Nix! Men likevel en
testprosedyre som garantert kan skille snørr og barter og som SAMMEN med de originale
testene vil kunne gi nyttig informasjon.
Vidar Mørch: Ren og pen lyd, men ingen
grunntone. Null skyv og noe nasal grunnet
manglende kropp. Grei på kontraster, men klarer
ikke fylle det store testrommet med en homogen
klangbalanse.
Håkon Rognlien: En kjapp høyttaler, men litt
nasal og en noe uorganisk klangstruktur med
åpenbare mangler nedover. Brukbar på mannsstemmer, men uegnet for kompleks musikk i
større rom.
Jan Myrvold: Mangler bånndrag i den store
(for store) stua, men raske transienter og bra
dynamikk. Flott oppløsning oppover, men åpner
seg ikke helt nedover.
Pris kr. 11495,Importør: Golden Age Music, Sverige
Forhandler: Norsk Audio Teknikk
Amphion Argon2
Håkon hadde jobbet mye for å finne rett plassering til disse særpregede finske kreasjonene
med norske råelementer fra SEAS og en uvanlig
utfreset hornkonstruksjon til metalldomen. Her var det klart mer skyv og
høyere morofaktor hele veien, men
igjen en litt slank tonalbalanse som
kan avhjelpes med tett plassering på
bakvegg. Diskanten var uvanlig ren og
klar, men hadde en viss tendens til å
stikke av helt i toppen. Lekker design
og eksklusive, men single, høyttalerterminaler.
den minste Xavian høyttaleren, og også den
minste i denne testen. Likevel veier den solide
12.5 kg og gir et usedvanlig flott inntrykk med
sin tilbakelente front og signalet om god lyd fra
det etterhvert svært så berømte 7 tommers kullfibermembranet fra ScanSpeak. Fidelity har
lenge berømmet små høyttalere og store forsterkere, men det må innrømmes at det denne
gang ikke har tatt helt av når det gjelder størrelsen på lydbildet. Før nå med den minste høyttaleren i denne testen! Til gjengjeld er prisen
jekket opp et par/tre tusen!
Jan Myrvold: Litt mer kropp enn på
kinseren, også mer kontante anslag og
litt varmere og mer organisk gjengivelse, ikke minst av kvinnestemmer.
Men på grensen til å flise litt med sibilanter oppover i diskanten. Går dypere
enn Aurum Cantus.
Håkon Rognlien: Mer opplevelse av
musikk som virkelig svinger og med litt
varmere klang enn Cantus. Flott
attakk, men fremdeles noe nasal og
med noe hardhet i toppen.
Gunnar Brekke: Noe varmere og dypere bass
enn Aurum, men kunne ønske litt mer luft i toppen. Her er klare begrensninger ved høyt volum,
og den sliter hørbart i det store testrommet.
Anders Rosness: Nær, distinkt og tydelig, men
en smule ringing fra metallmembranet? Bedre
bass enn Aurum og både åpen og ganske usynlig i lydbildet. Generelt god klangbalanse om
man ekstrapolerer hørselinntrykket med en
mulig bakvegg.
Pris: kr.11.000 i svart/sølv+ kr.1400
for levert finer.
Leverandør: Audio Aktøren
Xavian XN185II
Italieneren Roberta Bartella presenterte sine
meget solid bygde Xavian-høyttalere på Hortenmessa. For å holde prisene nede tross
dansk/norske råelementer og håndlagde kabinetter av det helt gedigne slaget, produseres
høyttalerne i lavkostlandet Tsjekkia. Dette er
78
1/2005
Jan Myrvold: Harmonisk og kropplig mellomtone med flotte damevokaler uten stress og
med meget brukbar bass. Likevel litt hissige i
toppen, men generelt varm og god lyd som likevel mangler litt av den store romfølelsen med
Amphion.
Pris: 13.990,Importør: Audiofoni
PSB Platinium M2
Testpanelet
Vidar Mørch: Mer homogen og stram enn
Aurum , men knapt med baller nedover. Livlig,
kjapp og en smule framfusende, men blir samtidig mer borte i lydbildet.
gekøye som viker unna den sedvanlige lyddritten i øvre mellomtone.
Men endelig får vi tyngden nedover sammen
med flott kropp og et generelt ryddig lydbilde.
Testpanelet:
Anders Rosness: Mer kropp og mer substans
med flott sammenheng i lydbildet. Her er simpelthen mye mer musikk for bare litt mer penger! Selv bassen er godkjent i forhold til størrelse
og realistiske forventninger og her er en utmerket mellomtone. Diskanten gjør ingen egentlig
feil, er ikke superdetaljert, men gir god
sammenheng med resten. Bra allrounder uten
alvorlige unoter.
Gunnar Brekke: Synes diskanten ikke henger
helt sammen med mellomtone og bass, men
uansett en deilig høyttaler som ikke provoserer
noen eller noe.
Vidar Mørch: Endelig litt fundament, men ikke
like mye lyd som på Amphion som fylte rommet
bedre. Konstruktøren kjører safe med skikkelige
komponenter, men det blir ørlite grann presset i
toppen.
Håkon Rognlien: Fin og varm klang med nærhet og naturtro mellomtone. Men skarpe s’er
der oppe selv om klangfargen generelt er veldig
bra. Litt for safe lydmessig med en smule hen-
Nå blir det bråk igjen! Mange lesere
hater det når det – dessverre – ofte
viser seg at det er en tett sammenheng
mellom pris og kvalitet. Alle ønsker å
"beat the system" slik at man kan lure
den harde virkeligheten der ute. Men
også i denne gruppetest finner vi en forbløffende sammenheng mellom pris og
kvalitet. Ikke særlig spennende og originalt, men til gjengjeld ganske så korrekt. Men vi hadde faktisk forventet at
Aurum skulle stikke avgårde med en
opplagt "best buy" anbefaling også
etter ilddåpen i et større rom.
Istedet blir det den gamle ringreven
Paul Barton som etter vår mening er det
beste kjøpet; tross høyeste pris! For her
er det meste på plass helt etter forventningene. Lyden er stor, åpen, heftig, rytmisk, homogen, utmerket detaljert og
sånn passe stram og nøyaktig-også
nedover. En flott attest også til de gode
SEAS elementene som er spesiallagd til
kanadieren.
Testpanelet
Håkon Rognlien: Levende, lett og samtidig fyldig og glatt, finkornet lyd som swinger med rytmisk begeistring og imponerende dynamisk
kontrast! Og som fyller rommet med troverdig
klangstruktur og utmerket holografi!
Vidar Mørch: Det eneste negative er etter min
mening det stygge utseendet! Lyden er av en
helt annen klasse enn de 3 første; her er kropp,
rom, homogenitet. Ikke noe som stikker ut eller
stikker av.
Gunnar Brekke: Fin sammenheng i lydbildet,
men opplever at noe ringer et eller annet sted i
toppen? Mener også at denne høyttaleren uorginalt foretrekker enkel musikk. Forøvrig renner
lyden gjennom hele konstruksjonen som smør!
Anders Rosness: Detaljert og sammenhengende lyd med god bass og flott oppløsning oppover. Med både vilje og evne til å gjengi et stort
symfoniorkester i en stor stue. Også orgel låter
uventet bra på såpass små høyttalere.
Pris; kr. 17.000
Importør: Interconnect A/S
NY
og
spennende
spesialbutikk for high-end
Hi-Fi • hjemmekino • kabler
Apollo
Audio Pro
Elac
Nagra
Parasound
Pass Labs
Tivoli Audio
mm.
man-lør
10.00-17.00
tors
10.00-19.00
4 demorom - demonstrasjon etter avtale
Fredensborgveien 24 (inng. F, 1. etg.), 0177 Oslo
tlf. 22 20 22 04 / 22 20 22 05 • Mobil 47 60 92 36
Strømkabler:
Knute på tråden?
Det var en elektrisk ladet
stemning i stua, da 4 par hørerør
ble rettet mot Responshøyttalerne.
Den vanlige gratiskabelen ble byttet ut
mot en kostbar Kimber. Den siste
meteren med 50 Hz vekselstrøm fikk
topp sercvice etter en 500 km langt
mareritt gjennom vanlig irra kobber!
Tekst og foto: Knut Vadseth
Testpanel: Vidar Mørch,
Håkon Rognlien og Jan Myrvold
i har gjort spredte forsøk på å evaluere
høyttaler- og signalkabler med vår vanlige
prosedyre for gruppetester. Disse er ikke
lansert som annet en forsiktige forpostfektninger for å sjekke relevansen av våre resultater, men har i det minste gitt testpanelet brukbar selvtillit. Vi har likevel vært ydmyke nok til å
advare om at resultatene ikke behøver å være
gyldige i andre kombinasjoner med annet elektronisk utstyr, andre rom og andre kvaliteter på
strømnettet. Det viktigste er at redaksjonen i
Fidelity er fullstendig samstemte i at det er
enkelt å oppfatte lydforskjeller på kabler med
vårt referanseanlegg midt i Oslo sentrum! Vi er
uansett glade for alle tilbakemeldinger som
eventuelt nyanserer og hjelper oss til å treffe
enda sikrere.
Når vi tidligere har fremhevet et par kabler
som særlig interessante (Audience AU 24,
Kimber Monocle og vår gamle Transparent
Reference tross høy pris når det gjelder høyttalerkabler. Duelund og Synergistic med aktiv
V
80
1/2005
strøm når det gjelder signalkabler), så er det
ikke vanskelig å innrømme at kabler som vi
opplevde som lydmessig uinteressante, får litt
mager omtale. Vi prøver jo å finne frem til det
eksepsjonelle!
Strømkabler
Vi håper selv disse mindre omfattende prøverundene også er av interesse for leseren, og
kaster oss nå over det tilsynelatende mest tvilsomme av alle oppgraderingsforsøk; Vi vil skifte
den siste meteren med tvinnet kobber før vekselstrømmen entrer spiller eller forsterkeri for å
forvandle buktende riller eller nuller og ett-tall
til vakker musikk. Vi vil simpelthen teste et mer
eller mindre tilfeldig knippe av strømkabler!
En frisk diskusjon om vi skulle prøve på
effektforsterker eller CD og/eller pre, endte opp
med at vi bestemte oss for å teste ut kablene
på en Krell KPS 25sc som er både CD og forforsterker. Om dette produktet er mer eller mindre
sårbar for kabler enn andre, vet vi ingenting om.
Vi vil heller ikke påta oss så fortelle deg om den
dyreste kabelen er verd pengene. Men vi kan i
det minste fortelle deg at forskjellen på lydkvaliteten var "signifikant".
Vi kan forsikre at den vanlige medfølgende
strømkabelen, tross et tillitvekkende utseende,
konsekvent var dårligere enn alle de spesialkablene vi prøvde! Men husk at vi er relativt uerfarne med alle fallgruper rundt disse kabeltestene og vet ikke om de dyreste kabelene kunne
komme enda bedre ut med annen kvalitet av
strømforsyningen. Forskjellen mellom de to
dyreste kabelene KAN altså være større enn det
vi opplevde. Det vi er helt sikre på, er at svenske
Supra med sin utrolig lave pris burde være en
selvfølge "for sikkerhet skyld" i et fornuftig
anlegg. I det minste! Har du råd vil du se at
Kimber var entydig enda en god del bedre. Men
også mye dyrere. Uansett så må man være
ganske så døv for ikke å oppleve betydelige lydforskjeller (temmelig sikkert også forbedringer)
ved å prøve en spesialkabel på hjemlån...
Kimber PowerKord Gold
Siden det selvfølgelig er umulig
å beskrive "lyden" fra en
strømkabel uten ved direkte
sammenlikning, sammenlignet
vi en Kimber PowerKord Modell
10 Gold mot en solid “gratis”
kabel.
i håpet at Kimberen skulle være tilstrekkelig bra til å gi oss et nok skille i kvalitet til
at det også kunne bli plass til andre kabler
både i kvalitetsrommet mellom disse, og eventuelt enda litt over.
Å beskrive lyden av "gratis" kabelen, blir
uansett vanskelig selv om vi benyttet denne
både før og etter Kimber. I første omgang ble
jeg da også en smule bekymret da denne faktisk låt helt O.K. og tett opptil det jeg er vant til
med den gamle orange EC-kabelen og andre
spesialkabler av ulik opprinnelse. Jeg vil bemerke at jeg er veldig vant til at anlegget kan låte
litt ulikt både på grunn av humør og dagsform(!) pluss selvfølgelig litt forskjellig belastning og renhet på nettet.
V
Lyden av gull?
Det mest oppsiktvekkende med lydforandringene med Kimber, var ikke mindre støy i øvre
mellomtone. Dette var uansett som forventet
etter generell erfaring fra andre spesialkabler.
Antydningen til hakeslepp var den betydelig
økte finkornetheten i lydbildet nedover, noe som
gjorde at øvre bass og nedre mellomtone liksom
skinte med større glans i forhold til et mer rufsete lydbilde med standardkabelen. Det var som
om notene var nypolert med en deilig blank og
glatt overflate og med betydelig større vekt og
tyngde. Jeg må legge til at dette ikke låt teknisk
eller mekanisk, men heller var et resultat av at
mye støy og skitt på lyden var betydelig redusert. Kimber hadde simpelthen tørket støv av
pianoet!
"Ingen grunn til å drite ut standard strømkabel som slett ikke var så verst i forhold til for
eksempel "standard" signalkabler (skikkelig
Python!), men den egner seg vel likevel best til
vannkokeren på kjøkkenet", mener Jan Myrvold
som mener at Kimber var en klar forbedring på
samtlige parametre: "Glattere og
mer finkornet lydbilde gir også
mer varme i lydbildet med bedre
rombeskrivelse,
flere detaljer og
renere transienter."
Håkon:
"Silkeglatt lydbilde, varmt og elegant og med ekstra dybde og rom
til nesten det
ubegripelige.
Mangler helt de
litt rufsete kantene vi kan oppleve på standard
kabelen. Denne
virker også betydelig mer klemt oppover enn Kimber.
Vidar bemerker den betydelig renere og mer
ustrakte toppen med Kimber samtidig som finkornetheten og glattheten i lydbildet ble fremhevet. Den økte dynamiske kontrasten gav
også større utklinging. "Nå forsvant litt av elegansen og den luftige klangbalansen på
Kimber", bemerket Vidar da vi gikk tilbake til
gratiskabelen.
Konklusjon
Vi krangler fremdeles om den påfølgende forandring var "dramatisk" eller relativt beskjeden,
og det blir enda verre å påstå om kabelen er
verd prisen (drøye 3 tusen) eller om det er bedre
å bruke pengene på litt bedre komponenter. For
egen del vil jeg heretter jobbe mer seriøst med
å finne fram til den relativt "beste" kabelen for
de enkelte komponenter både på referanseanlegget i storstua, og på kinoloftet. Den slappe
praksisen med å hive inn en "grei" spesialkabel, krysse fingrene – og håpe det beste, holder ikke etter dette! På den annen side er jeg
skeptisk når en kabelstump skal koste tusenvis
av kroner. Selv om en kabel er bra i USA, behøver jo ikke bety at den fungerer like bra på det
norske strømnettet? Men Kimber Modell 10
Gold gjorde det så avgjort!
Pris kr. 3.298,Importør: NCMS
Annonse:
Kjære kunde,
I forbindelse med oppstart av nytt Electrocompaniet,
har vi valgt å ikke være en del av dette selskapet.
ECS Holding AS
Tlf: 67 97 81 90
Fax: 67 97 81 91
service@ecsholding.com
www.ecsholding.com
Selv om vi er veldig opptatt med utvikling og design av nye og
spennende konsepter, har vi opprettet en egen avdeling for å
kunne tilby service og oppgraderinger til våre gamle kunder.
Vi holder fortsatt til i lokalene på Skårer, Solheimsveien 36, 1470 Lørenskog.
Med vennlig hilsen
Kai, Thomas og Per Abrahamsen
Rimelig Supra!
Når vi nå først hadde etablert
at vi faktisk kunne høre klare
forskjeller på kabler, var vi
raske til å velge den svenske
Supra som neste testobjekt.
enne koster femteparten av Kimber. Man
kan få den enda rimeligere ved å kjøpe de
respektive delene og skru det hele sammen selv.
Dette er fysisk en av de mykeste kablene på
markedet, og firmaet levere også en "padde"
som ser ut til å fungere bra. Selv benytter jeg
Supra på kinoloftet hvor jeg opplever at både
bass og transienter er blitt klart forbedret i forhold til tidligere mer tilfeldige løsninger. Andre
har testet kabelen her i Fidelity med bra resultat, men selv har jeg ikke gjort noe nærmere
vurderinger enn at den opplagt låter bedre enn
padda fra Elkjøp og Maxbo sammen med gratiskabelen. Og altså at den både er billig, er lett
å jobbe med i tillegg til at den fysisk virker veldig solid og skikkelig.
D
Lyden av Supra
Her var mye som var
ganske likt lyden fra
Kimber, men ikke fullt i
samme omfang. Den
fremdeles varme nedre
halvdel av lydbildet var
glattere og mer finkornet; langt på vei mot
Kimbernivå, men tyngden og fastheten i dette
området var en smule
"feitere" med litt mindre dynamiske kontraster. Også den elektriske
støyen i øvre mellomtone var betydelig bedre
enn på gratiskabelen, men Supra hadde fremdeles en slag hørbar "kant" et eller annet sted i
nærheten av 2-3 kHz, selv om også denne var
betydelig redusert i forhold til gratiskabelen. I
det store og hele likevel temmelig nær Kimber .
Det må altså være noe disse kabelprodusentene
skjønner!
Men hva sier testpanelet?
på samtlige punkter og noterer "Røverkjøp!!" i
notatene sine.
Håkon skriver at også Supra tar bort mye av
den harde "kanten" vi opplevde på gratiskabelen og gir betydelig mer ro og orden i lydbildet.
"Likevel noe mer "fuzz" i lydbildet enn med
Kimber," avslutter han.
Pris: kr. 590,Importør: Eltek
Jan bekrefter at også denne kabelen er bedre
Powersnakes: Python? DBL Audio
Dette var den tykkeste
kabelen i denne runden
(det sier ikke lite) og
det raslet underlig i den
når vi tok i den.
r det en typisk hageslange konstruksjon med et plastrør fylt
med ferritpulver og viklet rundt
med kopperkordeller? Konstruksjonen
er lett bevegelig, men trenger minst
15-20 cm plass bak strøminntaket på
hi-fi apparatet. Det tok forøvrig ikke mange sekundene før vi opplevde at
lyden var langt fra
"Python". Men hvor bra
var den i forhold til Kimber
og Supra? Var den til og
med "bedre" enn Kimber?
"Ryddig og ganske
pent", skriver Håkon. "Men
denne er uansett noe heftigere og noe mer aggressiv
i klangbalansen enn både
Supra og Kimber med en
smule slankende effekt.
Også øvre mellomtone en
smule hard. Kabelen for
eldre EC og Classe-konstruksjoner som trenger en
E
82
1/2005
smule mer liv og moro?", avslutter
han.
Vidar er mer opptatt av hvor lik
Python er på Kimber , men aner noe
mer kontrast og litt mindre pusing
med lyden. Men hvem er mest korrekt, undres han.
Jan er udelt positiv til Python synes
at det her er ryddet skikkelig opp i
grums og elektronisk skitt. "Flott ro
og orden på lyden", mener han.
Denne norske kabelen er den fysisk
slankeste i denne testen, bestående av to
tvinnede kopperkordeller med strømpe over.
Pris: kr. 11.300,Importør: Audioaktøren.
kke særlig fysisk imponerende, men den er rimelig og har en solid
menighet her hjemme. Som alle de andre er den lett hørbart
"bedre" enn gratiskabelen. Blant annet var her hørbart bedre
stillhet og ro mellom trabnsientene enn på denne. Men samtidig
var lyden slankere og hardere enn på de beste.
"Fast og ryddig og med god dybde og tredimensjonalitet",
mener Jan Myrvold men beklager samtidig at her var litt lite
"kropp". "Her er rene og raske transienter, men lyden blir en smule
hissig oppover mot toppen", avslutter Jan.
Håkon Rognlien mener også at det er bra ro og stillhet mellom
instrumentene, men synes også at det kan bli litt agressive s’er og
en smule hardhet oppover i lydbildet.
I
Pris: ca. kr. 1500,Forhandler: Helge Løken, Olsvik.
R I A A Fo n o t r i n n :
Vinyl!
I "gamle dager" hadde alle
radioer, forsterkere og forforsterkere fono-inngang
innebygget i apparatet. Denne
er nødvendig for å forsterke
pickup-signalet og dernest for
å korrigere frekvensgangen.
Tekst: Stig Arne Skilbrei
Medlytter: Dag Helleve
tter CD-mediets inntog (1982) Forsvant
dette trinnet fra flere og flere radioer og
forsterkere og må nå ofte kjøpes separat
– ingen dårlig nyhet, egentlig, for den ivrige audiofile som er besatt på å få best mulig lyd
kan nå velge fonotrinn på øverste hylle.
Platen er nemlig spilt inn slik at diskantrillene
er sterkt forstørret, mens bassrillene er tilsvarande forminsket. Elles hadde utsvingene i bassen laget kjemperiller, mens
diskantrillene var nesten usynlige.
Fonotrinnet demper diskanten og forsterker bassen for å gjenskape balansen i lyden, og dette må gjøres nøyaktig. Det blir ofte hevdet at det er
vanskeligere å lage vellydende fonotrinn og linjetrinn enn effektforsterkere.
Årsaken er visstnok at svake signaler er
mer utsatt for forvrengning enn sterke
– og fonosignalet er det aller svakeste.
I virkelig gamle dager spilte de forskjellige plateselskapene inn med ulike
korreksjoner, men i dag sikrer
Recording Industry Association of
America (RIAA) at alle plater er spilt
inn etter samme standard. Fonotrinnet
bør ha to innganger, en for den vanlige
typen av pickuper (Moving Magnet), som krever
ca. 40dB forsterkning (pluss korreksjon). Mc-pickuper krever ytterligere ca. 20dB forsterkning.
E
Holfi Vitalus
Ellipse er et nytt fonotrinn fra danske Holfi til en
særdeles sympatisk pris; rundt 2000 kroner. For
dette får du en mellomstor boks med inngang
for både mm og mc, og separat strømforsyning
av typen "batterieliminator". Både gain og
impedans kan justeres, så her kan optimal tilpassing til enhver pickup sikres. Dette er både
morsomt og lærerikt for eieren, og en flott
finesse på et såpass rimelig trinn.
Holfi har en "huslyd", en type lyd som du
kjenner igjen på alt Holfi-utstyr. Dette kan være
båden positivt og negativt. I tilfellet Holfi snakker vi om en utrolig lettflytende lyd helt uten
hardhet. En musikalsk, ikke-elektronisk og ikkemekanisk lyd som er svært behageleg å lytte til.
84
1/2005
En absolutt attraktiv egenskap, som vitner om
at forvrengningen er forholdsvis lav, og oppløsningen tilsvarende høy. Her er god detaljeformidling, og en generelt lineær og nøytral lyd.
Men fremdeles er det et stykke igjen til den
skarpheten og dybden i lydbildet som
Electrocompaniet presterer. Trinnet er heller ikke
blant de som går dypest i bassen, men det KAN
skyldes at det er renere i dette området enn
mange andre. Lyden er ganske lik på mm som
på mc. Alt i alt er dette et bra trinn til en attraktiv pris.
Import: Audioaktøren, pris 2.200 kroner
Hofi Ellipse
Vitalus er et litt større, smalt og dypt fonotrinn
med trefront, og en større "batterieliminator"
med mulighet for å variere spenningen. Mye av
tyngden og størrelsen har sin årsak i at trinnet
er batteridrevet, med en strømforsyning som
kun har som oppgave å lade batteriene. Dette
for å sikre en ren og stabil spenning uavhengig
av eventuell forurensning på nettet. Trinnet har
ingen av/på bryter og er permanent på når
støpselet står i stikkontakten. Man trenger likevel ikke bekymre seg for strømregningen, strømforbruket er mindre enn 2 Watt og batteriene
oppgis å holde i 10 år. Som standard er trinnet
satt til mc-følsomhet. Har du mm-pickup og
ønsker lavere følsomhet må du av med lokket
og forandre gain (S1=off). I følge bruksanvisningen ser det ut for at man kun har 2 valgmuligheter, mm- og mc-følsomhet, samt en bryter
for å senke impedansen til 100 Ohm ved mc
(S2=on). Dette siste blir i følge manualen kun
anbefalt til pu med for kraftig diskantnivå. Jeg
mener denne muligheten bør benyttes til alle
mc.
Lyden har klare likhetstrekk med Ellipse (se
denne), og det er betryggende. Det viser at de
vet hva de vil og får det til. Alt er imidlertid litt
bedre. Lyden er litt ryddigere, litt roligere, litt reinere, med litt større og dypere lydbilde, og derfor verdt det ekstra utlegget. Et bra fonotrinn
først og fremst takket være den lettflytende og
uanstrengte Holfi-lyden. Prisen er heller ikke
avskrekkende.
Import: Audioaktøren, pris 3.900 kroner.
Electrocompaniet ECP1
Uansett hvilket fonotrinn jeg prøver, med dette
trinnet oppleves lyden alltid mer analytisk.
Lydbildet renskes opp, og instrumentene fremstår renere og mer "plassert". Lydbildet blir
større og dypere, som om tåken har lettet. På
live-plater merkes dette særskilt godt, du er ikke
i tvil om at opptaket er live. Dette trinnet gjør
tilsynelatende akkurat det samme som andre
virkelig gode komponenter makter: Å ta vare på
illusjonen. Det er nemlig det første som forsvinner ut med badevannet om komponenten
forvrenger bare aldri så lite. Da høres alle opptakene like ut, uansett om de er gjort live eller i
studio. Og uansett hvilket studio, for den saks
skyld. Og da er man liksom i mål. Da har det
ikke så stor hensikt å diskutere bassen for seg,
mellomtonen for seg og diskanten for seg, og
om dynamikken eller hva det nå skal være er
slik eller slik. Det høres ut som musikk.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at trinnet
ikke er helt standard. Utgangskondensatorene,
type brun plastkondensator uten påskrift, er
skiftet ut med blå ERO/Roederstein polypropylene. Jeg innbiller meg at dette rensket en del
opp, slik det alltid gjør når jeg skifter over til
min favorittkondensator, selv om dette var en
sammenlignende test med flere uker mellom.
"Modifikasjonen" er utført av
produsenten selv, etter at trinnet så allikevel måtte repareres
pga brum (noe med diodene)
og en omskifter som ikke skiftet (mellom mm og mc). Jeg
gjør denne typen endringer
normalt selv, men her kan
bunnplaten ikke skrues ut, så
loddingen må gjøres fra oversiden. Da blir det straks vanskeligere å komme til.
Ellers er trinnet som de fleste
andre: en svart boks som er
relativt liten og derfor grei å
plassere, med utvendig strømforsyning (batterieliminator). To
fonoplugger inn, og to ut, et
jordingspunkt middt i mellom
og en omskifter mellom mm og mc. Akkurat det
du trenger, ikke mer. Følsomheter og impedanser kan ikke varieres men følger standarden;
inngangsimpedansen for mc er satt til 100
Ohm. Man ser ofte avvik fra denne verdien, f.
eks. fordi produsenten ønsker å tilpasse trinnet
til en bestemt pu. Ulike mc-pickuper har nemlig
ulik utgangsimpedans, fonotrinnets inngangsimpedans skal ideellt sett settes lik din pickups
utgangsimpedans. Produsenten eller en tekniker
kan ofte ordne dette, men om du ønsker å
prøve ut flere pu uten å favorisere noen kan det
være lurt å holde seg rundt standarden.
5000 kroner er litt penger, men dette er en
god investering. Finishen er høy, utseendet
sobert og lyden som et relativt åpent vindu mot
virkeligheten.
Tilgjengelighet og pris:
Utvalgte forretninger, ca kr 5000,-
Ya m a h a YS T S W - 1 5 0 0 :
Dr. Jekyll and Mr. Hyde
At Yamaha YST SW-1500 med
sitt massive chassis, sin 12"
basselement og sin 1000 Watts
forsterker takler oppgaven den
stilles ovenfor i et hjemmekinooppsett kommer vel ikke som
noen stor overraskelse. Denne
subben er et monster og selvfølgelig takler den rollen som
Mr. Hyde til bortimot perfeksjon. Men hvordan takler den
rollen som Dr. Jekyll? Hvordan
fungerer den på musikk?
av Gunnar Brekke
il et hjemmekinooppsett anbefaler høyttalerprodusentene deg å bruke forskjellige
høyttalere til de forskjellige oppgavene i
oppsettet. Et par store gulvstående høyttalere til bruk i høyre og venstre frontkanal, en
mindre liggende høyttaler etter de Appolito
prinsippet til senter (front) kanalen, et par små
"bokhyllehøyttalere" til høyre og venstre bakkanal og sist men ikke minst en (eller flere) subwoofer(e).
Personlig vil jeg anbefale fem like (store eller
små) høyttalere sammen med subwoofer(e).
Grunnen til dette er å sikre lik gjengivelse i alle
kanalene - les mer om dette i Fidelity #4. Men
kanskje ikke alltid?
T
Teknikk Yamaha YST SW-1500
Dette er den største – og dyreste - subwooferen
i Yamahas sortiment. Ingen andre enn ihuga
hifi- eller hjemmekino-entusiaster ville påstå at
den med sine 420 x 511 x 448 mm og matchvekt på 29 kg er en liten sub. Men i forhold til
tekniske data og
ytelse er den faktisk overraskende
liten.
Subwooferen
leveres i svart eller
kirsebær utførelse.
Selve bassele-
86
1/2005
mentet er en hightech 12" med stor slaglengde,
stor (10 cm) svingspole og et kraftig magnetsystem. Membranmaterialet er ikke spesifisert
men kan ligne på en hybridløsning med både
papir og kunstmateriale. Elementet er nedadrettet og omgitt av fire kraftige ben. Under bassen
er det montert en "spredelinse" som skal spre
basslyden i de fire himmelretninger. I tillegg har
subben et bassrefleksrør med munning i fronten.
For å drive elementet har Yamaha montert en
1.000 Watt (!) høyeffektiv (Klasse D?) effektforsterker. Dette må jo gi både futt og fart.
SW-1500 kan kobles før eller etter effektforsterkeren din med enten småsignaler via phonoplugger inn/ut, eller med effektsignaler via høyttalerterminaler.
spillere og forsterkere kan dette omdefineres til
en annen verdi.
SW-1500 har i tillegg til en normal småsignalinngang også en LFE-inngang som i praksis
er en fulltoneinngang som er avhengig av at slik
filtrering er foretatt i DVD-spiller eller forsterker.
Det kan i oppsett som inkluderer SW-1500
lønne seg å definere en lavere delefrekvens enn
85 Hz dersom dette er mulig.
Til slutt kan det nevnes at SW-1500 har fjernkontroll. Dette er en funksjon, som jeg etter å
ha prøvd det, mener alle subwoofere burde
utstyres med. Muligheten til å stille volum, fase,
film/musikk mode og highcut frekvens fra lytteposisjon er helt fantastisk. I tillegg kan man
lagre sine innstillinger i en av tre forhåndsettinger. Utrolig praktisk.
LFE- (Low frequency Effect)
kanalen
Lyd Yamaha YST SW-1500.
I utgangspunktet er LFE-kanalen som navnet tilsier den kanalen på DVD-platen der de lavfrekvente effektene i lydsporet ligger, mao 0,1
kanalen i et 5,1 kanals oppsett. Dette signalet
blir som regel blandet med den dypeste bassen
som blir til overs når man på DVD-spilleren eller
hjemmekinoforstekeren definerer en eller flere
av høyttalerne som små (Small). Dette signalet
er i de fleste tilfellene standardisert som frekvensene under 85 Hz men i noen avanserte
Som subwoofer i et hjemmekinooppsett er SW1500 bortimot perfekt. Koblet til hjemmekinoforsterkerens LFE-kanalen gjør SW-1500 kinoopplevelsen komplett. Du (og naboene) kan
glede deg over en rystende opplevelse som er
med på å forsterke handlingen på skjermen til
et høyere nivå. God (og mye?) bass gjør opplevelsen av lydeffektene i filmen til en ren fysisk
opplevelse. Forsterker spenningen.
At SW-1500 med sitt massive chassis, sin 12"
basselement og sin 1000 Watts forsterker takler
denne oppgaven kommer vel ikke som noen
overraskelse. Denne subben er et monster og
selvfølgelig takler den rollen som Mr. Hyde til
bortimot perfeksjon. Men hvordan takler den
rollen som Dr. Jekyll? Hvordan fungerer den på
musikk?
Jo takk, bare bra. Med visse forbehold er SW1500 en utmerket musikkformidler. Mine forbehold ligger i hvordan subwooferen kobles til
anlegget. Koblet etter "vanlig" metode blir
utsignalet fra forforsterkeren koblet gjennom
subben og videre til effektforsterker og satellitter. Med SW-1500 kan man velge highpass frekvens til 80 eller 100 Hz, og dette er etter min
mening for høyt. Det nedadrettede kjempeelementet i SW-1500 gjør en kjempejobb med de
dypeste frekvensene men henger dessverre ikke
riktig med opp til 80 Hz og i hvert fall ikke 100
Hz. Satellitter og sub henger ikke skikkelig sammen. I en eventuell SW-1500 Mk. 2 ønsker jeg
å se en trinnløs (fjernstyrt) justering også av
highpass frekvensen for satellittene.
Heldigvis kan dette problemet lett forbigåes
eller rettere sagt forbikobles. Jeg anbefaler å la
satellittene spille ufiltrert og rulle av naturlig i
bunnen, for deretter å justere SW-1500 highcut
frekvens opp for å møte disse. Jo dypere satellittene går, jo bedre jobb vil SW-1500 gjøre. Dette
påvirker dessverre også effekttåligheten på oppsettet der satellittene vil sette grensene for hvor
høyt man kan spille. Den ideelle høyttaleren
som makker for
SW-1500 blir
derfor en relativt
stor høyttaler,
allerhelst en
gulvstående
modell. I dette
tilfellet er kanskje høyttalerfabrikantenes
generelle anbefaling av høyttalere
i et surroundoppsett å anbefale?
Matchet med de rette høyttalerne fungerer
SW-1500 utmerket også som musikkformidler.
Subben gjør det den skal gjøre; legge til en
oktav eller to i bunnen. Med fundamentet på
plass opplever en at ting faller på plass i lydbildet. En god subwoofer gir ikke bare dypere
bass, den balanserer også klangbalansen på en
slik måte at mellomtonen og diskanten fra sattelittene framstår som mer riktig. SW-1500 klarer dette på en overbevisende måte.
Konklusjon
Yamaha YST SW-1500 er en hei dundrende subwoofer ved bruk i hjemmekinoen. Koblet til forsterkerens LFE kanal er det vanskelig å finne en
bedre sub til formålet, selv om man legger langt
flere penger på bordet. Aldri tidligere har jeg
opplevd en subwoofer som til de grader setter
luften, rommet, veggene, møblene og meg selv i
bevegelse. Romskip, fly, flodbølger og dinosauruser er mer fysisk tilstede i rommet ditt med en
subwoofer av dette kaliberet. En sterk opplevelse.
Også til musikk kan SW-1500 gjøre en god
jobb, men det er da viktig å matche subben
med de rette sidehøyttalerne. De "rette" høyttalerne i dette tilfelle er større høyttalere som i
seg selv går relativt dypt i bassen. SW-1500
gjør en god jobb med å supplere slike høyttalere med den siste oktaven i bunn.
Alt i alt må Yamaha YST SW-1500 betegnes
som et svært godt kjøp til prisen.
Takk for oppmerksomheten.
Yamaha YST SW-1500 Aktiv subwoofer.
Uteffekt:
1000 W
Basselement:
12" (30 cm)
Lavpassfilter:
40 Hz - 140 Hz
Frekvensomfang: 16 Hz - 140 Hz
Farge:
Svart
eller kirsebær
Mål (BxHxD):
420x511x448mm
Vekt:
29 kg
Annet:
Fjernkontroll
Importør:
Yamaha
Pris:
Kr. 9.990,-
Analog multikanalmed null senterkanal:
Spøkelset i midten?
eg må med det samme innrømme at de nye
SACD utgivelsene fra RCA og Mercury med
klassisk musikk i praktfulle 3-kanals opptak,
ødelegger litt av den påfølgende argumentasjon: “Senterkanalen i et multikanal anlegg for
musikk, blir enten for dyr eller for dårlig!” På
J
88
1/2005
den annen side dreier det seg om noen få plater
med 3 kanals lyd. Også disse kan fungere bedre
enn normale 2 kanals opptak med en regulerbar
"senterkanal" som kan justeres både i styrke og
avstandsopplevelse, men som altså er en "spøkelse" kanal uten egen forsterker eller høyttaler.
Og dette vil for de fleste av oss også være den
"beste" senterkanalen for både musikk og film.
Men aller først: Jeg mener faktisk IKKE at senterkanalen pr. definisjon er et onde. Jeg mener bare
at senterkanalen spiser urimelig mye av totalbusjettet – om den skal bli god nok.
Med sine spesialkonstruerte høyttalere og
minst 6 kanaler inkludert subwoofer og
senterkanal, tok filmgutta effektivt rotta
på oss to-kanalister da videre oppgradering
med tilvant kvalitet nærmest ble umulig.
Men langsomt og sikkert kan musikkelskere
slå tilbake med løsninger som gir deg bedre
lyd for kronasjene. Først tar vi senterkanalen...
er den helt sedvanlige konstruksjonen med en
liggende høyttaler (gjerne på elendig underlag
som skaper mye uro og resonnaser) med to 6,5
tommere basser/mellomtone som flankerer en
diskantdome.
Denne konstruksjonen gir en svært ujevn
spredningskrakteristikk som i betydelig grad
reduserer evnen til å holde fokus på lyden fra
senterkanalen, først og fremst for de som sitter
langt ut på sidelinjen. For deg og andre kritiske
lyttere/seere som sitter i midten, fungerer den
greit. Men i de aller fleste tilfelle vil null senterkanal fungere enda bedre! Og så mye billigere.
Men prøv selv; juster surround prosessoren eller
DVD-spilleren slik at du kobler ut senterkanalen. Plutselig vil lydbildet for langt de fleste bli
bredere og romopplevelsen-helt motsatt av hva
de fleste ville tro- mye bedre og med dypere og
vesentlige bedre tredimensjonalitet! Og for de
som sitter langt ut på siden, vil det hele erfaringemessig være et akademisk spørsmål. De
fleste naboer og bekjente gir simpelthen blaffen! Det er forøvrig interessant at musikkformatet SACD ofte er mikset i bare 4 kanaler slik at
senterkanalen uansett er stum!
Kinaputt
Dårlig konstruksjon
En korrekt plassert senterkanal, identisk eller
hvertfall svært lik hovedhøyttalerne, kan selvfølgelig gi lyttere utenom "sweetspot" en noe
bedre opplevelse av flerkanals lyd. Problemet er
at 99% av alle senterhøyttalere IKKE er noen-
lunde identisk med hovedhøyttalerne, selv om
de bærer samme merkenavn. Enda verre, minst
90% av alle senterhøyttalere som lages og
langt høyerer prosentdel av de som faktisk selges, er fullstendig feilskonstruert for å gjøre en
tilfredstillende jobb. Den typen jeg snakker om
Da DVD Audio og SACD slo ned som en kinaputt i musikkmarkedet, lagde dette også full
forvirring med hensyn til det mye oppskrytte
digitalformatet. For å unngå at de høyoppløselige digitalsignalene fra 6 kanaler kunne tappes
av piratmarkedet, forlangte platebransjen at
disse signalene måtte føres ut av spilleren i 6
analoge utganger. Dette er en nesten ufattelig
teknisk nedtur med grove begrensninger da det
erfaringemessig er de gode analoge lydkretsene
som vanskelig lar seg masseprodusere. Når et
høyoppløselig signal BÅDE skal ut gjennom
masseproduserte spillere og så nivåreguleres i
hurtig konstruerte analoginnganger på surrounddekoderen-en esktra fidus som produsenten i dagens konkurranse knapt kan ta seg
betalt for-så MÅ det blir dårlig. Dessuten vil 6
ekstra kabler også koste en liten formue om
man har litt kvalitetssans.
Den opplagte løsningen på dette sedvanlige
problemet med komplekse og til dels motstridende tekniske krav, er å implementere stadig
rimeligere digitalkonvertere i DVD spilleren som
allerede har 6 analoge utganger på grunn av
musikkformatene DVD Audio og SACD.Dette
har da også skjedd i stor utsrekning. Likevel forble denne opplagte løsningen utilgjengelig for
de fleste. Riktignok laget Sony en meget bra
analog 6 kanals forforsterker. Men de nektet å
selge den til vanlige konsumenter da de ikke
tjente nok penger på den!
Danske Holfi har på en glimrende måte løst
begge disse dilemmaene i et enkelt produkt: En
analog 6 kanals pre med high-end lyd og nedmixing av hovedkanalene til en “spøkelsekanal”
som kan reguleres både med nivå og dybdeperspektiv.
1/2005
89
Holfi NB1.5.1 pre og modifisert Pioneer 575 multispiller:
Bondevett!
Danskene var de første til å
lage hjemmekinoprodukter mer
musikalske. Og Holfi har ledet
an i kampen mot dårlig lyd i
flest mulig kanaler!
eldigvis tok den danske hi-fi industrien
til vettet! 3 danske hi-fi produsenter har
alle kommet med flotte analoge multikanal løsninger; Thule, Copland og Holfi.
Thule med sin mer tradisjonelle dekoder Space
350 med alle digitale formater, men med en
meget god stereo analogdel i 2 kanal stereo
balansert pluss 6-8 ubalanserte innganger. Enda
fiksere; de har en effektforsterker på 5 ganger
125 watt som med et tastetrykk kan fungere
som 2x350 watt med glitrende bra resultat.
Denne har også justering av de enkelte innganger slik at du ikke behøver ekstra pre! (Se
Fidelity nr. 3)
Copland (som produserer i Sverige) markeds-
H
90
1/2005
fører en rålekker og meget god 6 kanals RØRforforsterker (se Fidelity nr. 8), mens Holfi med
utrettelige Peter Holstein og Jacob Magnussen
har laget en hel rekke smarte 6 kanals analog
pre med og uten innebygde effektforsterkere i 3
eller 5 kanaler.
Dette er alle uhyre smarte løsninger for hi-fi
entusiaster som vil utvide til multikanal. Holfis
siste kreasjon topper likevel alle våre forventninger. Dette er en 6 kanals high-end forforsterker-dyrere og bedre enn deres tidligere modeller. I tillegg har den altså en verdensnyhet som
vi enda ikke helt kan overskue betydningen av.
Den lille fidusen er en mikser-funksjon som fordeler lyden fra senterekanalen til hovedkanalene.
Men det kan da også gjøres i de digitale programmene på de fleste multispillere og dekodere? Yepp! Men ved å gjøre det i det analoge
domene får man en enklere digitalvei. Holstein
og Magnussen hevder at lyden simpelthen blir
bedre. Viktigere er det at man nå kan regulere
både nivå og tidsforsinkelse- altså dybdeplassering- av denne senterkanalen som altså ikke
eksisterer, men oppstår oppe i ditt eget hode.
Spooky?
Bedre SACD?
Men Holfi gir seg ikke med dette. De mener
begge at SACD er mye bedre enn sitt rykte simpelthen fordi mange ellers brukbare multispillere jukser med analogutgangene mens grunnskonstruksjonen forøvrig er forbløffende bra.
Gutta har for å bevise dette tatt den rimeligste
multispilleren fra Pioneer (Ca. kr. 2000,-) og
bygget denne om med regulerbare analogutganger som de hevder trekker lydkvaliteten på
denne spilleren opp i high-end land. Senere er
planen å bygge dette sammen i en tilnærmet
"high-end" multispiller til en antatt pris av ca.
kr.30.000. For de få som har vært heldige å få
kjøpt eksperimentmodellen, har prisen kun vært
kr. 12500!
Høye forventninger
Før jeg fortsetter denne omtalen av to meget
bra produkter, må jeg først fortelle en liten historie fra min barndom. Jeg kunne ikke ha vært
digitalkretsene kan kjøres direkte inn i den nye
forforsterkeren som også har batteridrift, men
ikke muligheter for justering av hver enkelt inngang. Til gjengjeld kan du også få innstilt denne
spilleren til å kjøre 4 kanal med full kontroll av
nivå og tidsforsinkelse av spøkelseskanalen i
midten!
Pioneer 575 med batteri og analog utgang
Pris: 12.500,Importør: AudioAktøren.
Holfi 6 kanals analogpre NB 1.5.1
så helt liten heller, tipper rundt 10 år. Dette var
like før fjernsynet ble lansert i Norge, og det var
et enormt hysteri for disse nye kostbare greiene.
Bare et fåtall av de rikeste i nabolaget var i det
hele tatt inne på tanken av å kjøpe en slik titteboks. Det var en drøm! Da kom favorittbladet
Donald Duck og lovet GRATIS Donald TV i neste
nummer!
Dagene slepte seg avgårde før bladdagen
omsider opprant. Jeg samlet mine ti-ører og
sprang hele kilometeren til Sandvika hvor den
lille aviskiosken var målet. Men hvilken vanvittig
skuffelse! Donald TV’en var en tegning som
man langsomt skulle dra ut av sin hylse slik at
Pris: 36.000,Importør: AudioAktøren.
den passerte en gjennomsiktig plastskjerm med
loddrette streker som gjorde at bildet beveget
seg ørlite grann.
Hva hadde jeg egentlig ventet å få som gratisbilag i et blad til 80 øre? Og hva hadde jeg
egentlig forventet av en ombygd multispiller til
to tusen kroner. Riktignok mente Jacob
Magnussen at problemet med SACD var altfor
dårlige spillere med altfor dårlige analogutganger. Men jeg hadde selv tross alt en dedikert
SACD spiller til tredve tusen (Sony 777) og Linn
Unidisc multispiller til kr.80.000. Hva trodde jeg
egentlig: At jeg skulle oppleve en fantastisk ny
side av SACD mediet på grunn av en liten analogboks og et strømbatteri? Vel, det var vel nærmest det jeg hadde. 50 år etter...
Realistisk
Spørsmålet er simpelthen hvor enkelt det er å
lage vin av vann. Riktig nok er den rimelige
Pioneer spilleren 575 svært avansert og med
forbløffende kostbare dac’er og drivverk, men
samtlige masseproduserte spillere denne testeren har lyttet til, har store problemer med tilstrekkelig trøkk i øvre bassområde, mest på
grunn av mekanisk svikt i et spinkelt kabinett.
Per Abrahamsen fra Electrocompaniet har fortalt
hvordan de forbedret lyden fra et billig drivverk
helt dramatstisk ved å ta det ut av metallkassa
og sette det på et stykke hardved.
Og det er akkurat det
også Holfi har gjort med
Pioneer 575! Deretter
har de skippet hele den
billige analogutgangen
etter de forbausende
gode DAC’ene og laget
en egen analogkrets
med nivåregulering for
senterkanal og surroundkanalene. Denne
er til og med drevet
med egen strømforsyning fra batteri! Meget
avansert og meget
smart med betydelig
smittereduskjson av
digitalstøy. Og en spiller
som uten å forringe
lyden ved å gå inn i
Vi har tidligere skrvet om flere versjoner av Holfi
multikanal analogpre. Alle leveres kun med ubalanserte RCA kontakter og alle har en litt stram,
men varm klangbalanse med meget detaljert og
finkornet lyd. Testeksemplaret koster litt mer,
gjør litt mindre – og låter klart bedre! Her er
større dynamisk kontrast og mer muskler enn
tidligere, men fremdeles mangler litt av det
trøkket nedover som vi kan oppleve fra Krell og
Linn Klimax. Urettferdig sammenlikning, selvfølgelig, men husk at Jacob Magnussen lovet en
hittil nærmest ukjent og helt fantastisk SACD
lyd!
For å gjøre en lang historie kortere; begge
deler låt meget bra- i forhold til pris. Enkelte
parametre låt også himmelsk bra uansett prisvurdereing. Når det gjalt mangel på vanlig jitterog annen støy , evne til troverdig utklinging,
evnen til å suge deg inn i opptaksrommet i
både to, fire og fem kanaler og mye annet livsbejaende greier, så er begge deler hver for segog ikke minst samlet – av fremragende høy kvalitet. Når det gjelder detaljering, er denne kombinasjonen etter min mening bedre enn Linn
Unidisc sc, men har ikke helt den samme homogene, men mye "snillere" klangbalanse som
denne har. Mens Holfianlegget går nok enda litt
dypere, men med en noe slankere klangbalanse
enn Linn. Jeg opplever også noe mer dynamisk
kontrast hos dansken. Begge anlegg er eksempler på fremragende kombinertanlegg for både
film og musikk, med lekkert utseende og om
mulig enda enklere betjnening med Unidisc sc.
De mer dristige velger like sikkert Holfi med
modda DVD-spiller – om de får tak i den til den
gunstige prisen.
OG BEGGE ANLEGG SPILLER SOM EN DRØM
MED SPØKELSESKANALEN I MIDTEN!
1/2005
91
Linn Unidisc SC:
Maks multi mini!
Den lille, elegante multispilleren fra Linn, er ikke bare en av de beste.
Den er også den enkleste high-enderen med innebygde dekodere og
fjernbetjent volumkontroll for både stereo og multikanal.
ultikanal med bilde til er ikke bare
kostbart om du skal ha bra kvalitet,
det er også teknisk komplisert med
masser av stæsj inklusive en hel
ormegård med kabler. Også oppsetting og
betjening utføres best av de av oss som daglig
jobber i cockpiten på en jumbojet.
Den skotske Linn fabrikken har tidligere vist
oss at de kan lage en glimrende alt-i-ett hjemmekino løsning med særdeles enkel betjening
og som er forbløffende god i forhold til størrelsen (se Fidelity nr.3). Nå har de utviklet en
nye multispiller i high-end kvalitet som har innebygde dekodere og dac’er med alle tenkelige
reguleringsmusligheter, pluss fjernbetjent volumstyring for både stereo og multikanal inntil 6
kanaler.
M
Det gode liv?
Skotske Linn er tradisjonelt mest kjent for sine
platespillere, men har viderutviklet produksjonslinjer med CD-spillere, forsterkere og høyttalere
92
1/2005
av meget høy kvalitet. Produktene er alle temmelig livsstilorientert og tydelig beregnet på
velsituerte musikkelskere. Linn er da også flinke
på design og funksjonalitet. Blant annet har de
med sine Klimax hi-fi produkter, etter vår
mening skapt noe av den lekreste mixen av
design og lydkvalitet som kan kjøpes for penger
(Fidelity nr.2). Dessverre snakker vi om ganske
mye penger...
Firmaets første CD/SACD/DVD-A multispiller
Unidisc 1,1 var også en kostbar affære, men
såpass mye bedre enn de fleste konkurrentene
både når det gjelder bilde og lyd, at Fidelity
valgte å kjøpe et eksemplar som referanse. Den
høye prisen skyldtes utvilsomt at Linn hadde
valgt å utvikle maskinen fra grunn av, mens de
fleste andre high-end produsenter bygger om
eksisterende maskiner masseprodusert i Østen.
Store utviklingsomkostninger som skal fordeles på relativt få produkter, gir dessverre høye
priser uavhengig av delepriser og produksjonsomkostninger. Heldigvis for Linn ble Unidisc 1,1
Tekst og foto: Knut Vadseth
akkurat så bra at den kunne forsvare den høye
prisen. I tillegg har fabrikken et egenutviklet
grunnkonsept som de er alene om. Og som de
kan markedsføre til ulike kjøpegrupper.
Den nye Unidisc sc er et typisk eksempel på
dette. Den treffer midt i det velsituerte livsstilmarkedet (Bonytt/B&O kundene), men vil utvilsom også tiltale mange lesere av Fidelity som
forlanger god lydkvalitet i to og flere kanaler, og
som også ser poenget med at mor og barn kan
glede seg over utstyret som er diskret plassert i
finstua.
Linn Unidisc sc
Utvendig er det knapt nok mulig å registrere
forskjell på denne maskinen og den dobbelt så
dyre Unidisc 1.1. Også vekten er omtrent den
samme, skremmende lett som den er. Vanligvis
vil en slik lettvekter bokstavelig talt mangle
tyngde også i lydbildet, noe som langt fra skjedde med Unidisc 1.1.
Fjernkontrollen for sc er likevel noe annerle-
des enn på denne, blandt annet med volumkontroll av samtlige kanaler. Pluss oppsett via meny
på TV-skjermen av ulike parametere slik som vi
etterhvert kjenner det fra andre surroundprosessorer. Fra fjernkontrollen er det også enkelt å
veksle mellom stereo, stereo pluss sub, 3 kanal ,
4 kanal (surround uten senterkanal) og 5 kanal
med og uten sub. Vær klar over at innstilling
med subwoofer kutter bass under ca. 80 Hz om
en slik ikke er montert. Her har du uansett
muligheten til å benytte stativhøyttalere uten å
å risikerer at disse bunner om du velger å benytte en dypbasshøyttaler av bra kvalitet.
Det er også lett å skifte mellom ulike "lag"
av SACD-plata. Og det er usedvanlig enkelt å
stille inn nivå på de enkelte kanaler enten du
bruker øret eller en rimelig lydmåler. Selvfølgelig
finnes Dolby ProLogic i ulike versjoner, men for
de fleste av oss vil hovedinnstillingen " as
mixed" gi den beste lyden uten fasetriks da prosessoren da velger 2 kanal på stereo CD innspillinger og 2,3,4,5 eller 6 kanaler ifølge informasjon fra plata og innspillingsteknikeren.
Røverkjøp?
Det mest spennede med denne maskinen, er at
du kan kjøpe den som en stereo CD/SACD spiller med innebygget pre uten å betale så veldig
mye mer enn for en tilsvarende god CD-spiller
pluss en brukbar forforsterker. Vær klar over at
noen av de rimeligere CD-spillere med innebygget volum, ikke har ekstra innganger for eksterne lydkilder i tillegg til at lydkvaliteten blir betydelig dårligere enn en mer påkostet forforsterker. Med Linn Unidisc sc er disse tingene i en
fornuftig balanse selv om Linn blir et virkelig
godt kjøp først når du også utnytter bildemulighetene på DVD og etter hvert surroundkanalene
i alle formater.
Selv om
flere utenlandske blader hevder at denne
spilleren er et
"røverkjøp" i
forhold til lyd
og billedkvaliteten, vil jeg
personlig anta
at det er mulig
å få til minst
like bra lyd ogt
bilde med en
mer vanlig
kombinasjon
av multispiller
og surround
dekoder. Dette
selv om man tar hensyn til en liten formue til
signalkabler mellom spiller og dekoder! Og selv
om både lyd- og billedkvalitet er høyst tilfredsstillende i forhold til den relativt høye prisen, så
er det jo ikke sikkert at du liker denne polerte
og siviliserte klangbalansen som passer best for
litt viderekommende hi-fi entusiaster. Men sett
på 1812 ouvertyren, og kruttrøyken vil rive deg i
nesen...
Lyden av Unidsisc sc
Klangbalansen og homogenitetet av frekvensgangen med solid bass/mellombass og snaut
noen hørbare frekvensmessige avvik selv i øvre
mellomtone, kan forlede noen til å tro at her
finnes beskjedent med pang og tjohei. Dette
låter absolutt ikke "hi-fi" hi-fi med skarpe kanter som mange vil påstå er knivskarpe transienter, men heller litt uventet mykt og varmt på
mange innspillinger. Men overtoneraspet er
tydelig sammen med plenty detaljer mens den
ofte litt metalliske øvre mellomtone er forbausende tyst. Og her finnes ikke noe slapt daukjøtt; lydbildet er passe stramt og kontant i hele
frekvensgangen.
Musikken låter forbløffende fyldig og fint på
lavt volum. Noen vil likevel sikkert etterlyse mer
"diskant" da en viss form for klangmessig
"hengekøye" med overdrevet mellombass og
en noe aggressiv øvre mellomtone er svært alminnelig på rimeligere utstyr. Likevel gir denne
mangelen på klirr og andre ubehagelige forvrengningsformer ønske om å oppleve sangere
og orkester i all sin prakt ved full utblåsing. Da
hører man lett at her mangler hverken dynamikk
eller bass/diskant. Og dypbassen som slipper ut
av denne lettevekteren er absolutt naturstridig;
stram, fyldig, viril og usedvanlig dyp uten den
sedvanlige juksebassen hos mange andre.
Holografien er utmerket selv i stereo. I surround
opplever man en helt ny verden!
Konklusjon
Linn Unidisc sc er ikke billig og knapt nok det
"røverkjøpet" noen utenlandske blader synes å
mene. På den annen side er denne siviliserte
high-end lyden slett ikke hverdagskost, og slett
ingen selvfølge selv med en vellykket kombinasjon av multispiller og forforsterker/dekoder til
omtrent samme samlede pris inkludert optimale
signalkabler. Linn Unidisc leverer varene i den
minste allformats pakken i ekte high-end land,
og med betydelig besparing av kabler og annet
stæsj som lett omgjør stua til et elektronisk
laboratorium.
Likevel finner du i denne minimalistiske spilleren de viktigste ingrediensene til å lage et førsteklasses kombinert anlegg for musikk og film.
Gjerne med en myk overgang fra stereo til surround på et litt senere tidspunkt. Og det aller
viktigste er at også familien din vil elske denne
spilleren fordi den er så lett å betjene.
Så mens du jobber overtid for å klare det
neste avdraget, vet du at mor og ungene har
det toppers med det fine anlegget ditt!
Pris: kr. 41.000,Importør: Linn Norge / Kontrapunkt.
1/2005
93
Pa r a s o u n d 5 x 2 5 0 w a t t e r A 5 1 :
5 for prisen av 4!
Fidelity har allerede testet en stereoforsterker fra Parasound på
2x250 ekte watt som låter fremragende. Nå har vi også lyttet på
den samme elektronikken i 5 kanaler i et blytungt men kompakt
kabinett. Lyden er identisk og den femte kanalen får du på kjøpet!
tereoforsterkeren Parasound A-21 på ærlige 2x250watt, var en av de store overraskelsene da vi testet den i Fidelity nr. 10.
Til en pris av 12 tusen kroner pr. kanal, låt
denne særdeles tett på noen av de aller beste
inkludert en stor og stram bass, og masser av
frivol moro i øvre mellomtone. Her var altså
musikalske gleder i massevis og med tilstrekkelig med krefter til å drive det meste til realistiske
stuenivåer.
S
Parasound A51
Jeg visste at Parasound også hadde en 5 kanals
variant som selvfølgelig veide noe mer, men
med alle kanaler plassert i et kabinett som hvert
fall ikke så særlig annerledes ut. Men de 5 blå
94
1/2005
lysene på frontpanelet mener alvor, og tross
betydelig skepsis var jeg ikke istand til å høre
noe som helst forskjell på lyden når jeg skiftet
fra stereoforsterkeren til 5 kanaleren.
Dette betyr ikke at det ikke skulle være mulig
å måle eller på annen måte registrere mindre
kompromisser ved at man med en enkelt trafo
(men stoor) skal forsyne 5 kanaler som er bygget opp noenlunde likt med stereoforsterkeren.
Jeg vil faktisk tro at her ville bli en smule problemer om man kjører alle 5 kanalen like hardt
samtidig, men i praksis klarte jeg ikke å registrere den minste nedtur ved at alle kanalene var
pakket tettere sammen med felles strømforsyning.
Dette er simpelthen en av de kraftigste multi-
Tekst og foto: Knut Vadseth
kanalforsterkere på markedet, og det til snaut
dobble prisen av stereovarianten. Kanal nummer
5 får du på kjøpet sammen med litt mindre
omfattende dippedutter –og en strømkabel eller
to mindre. Så der røyk hvert fall noe av mine
sterke argumenter mot senterkanal. Men du kan
jo bruke den femte Parasoundkanalen til en
hjemmebygd sub av den passive typen? Den
femte forsterkeren er utvilsomt mye bedre enn
svært mange av de noe tvilsomme D-forsterkeren med oppblåste reklamewatt som sitter i selv
ganske dyre sub’er.
Litt teit
På samme måte som stereoversjonen, har 5
kanaleren både balansert og ubalanserte inn-
ganger. Litt teit virker det når en felles bryter
må slåes over for å velge enten det ene eller
det andre. Litt større forståelse har jeg for at
det blir ganske trangt på baksiden på grunn av
behovet for helt nødvendige kjøleribber også
der. Men høyttalerterminalene er plassert
skremmende tett på hverandre. Her kreves litt
andakt og mye følelse!
Forøvrig er her en rekke kontakter, brytere og
sikringer som gjør dette produktet spesielt
egnet for avansert hjemmekino. Selvfølgelig er
den THX godkjent i høyeste klasse.
Konklusjon
Dette er en av de kraftigste 5 kanals forsterkerne på markedet. Med sine 5x250 seriøse watt i
8 ohm, er den ikke bare et godt kjøp på papiret
tmed sin lave pris av drøye 9 tusen kroner pr.
kanal. Lydkvaliteten er også fremragende med
en flott blanding av kropp og tyngde nedover
blandet med en frodig musikalsk livsglede i
mellomtone og diskant. De færreste vil ha noe
å utsette på denne flotte multikanaleren basert
på skikkelige hi-fi kriterier. Det finnes muligens
enda bedre greier der ute fra for eksempel Krell
og Theta, men disse har vi enda ikke tauet inn
og er i alle tilfelle mye dyrere.
Sammen med Cayin effektforsterker med
innebygget volum til ca kr. 12.000 for 5x125
watt, den enda bedre Thule Space IA 350B på
5x120 watter som med et tastetrykk kan benyttes som 2x350 watt (til den dobbelte pris av
dette), så blir Parasound A-51 inngangsbiletten
til noe av det aller beste. Kr. 48.000 for
5x250 watt i tilnærmet high-end lydkvalitet må
sies å være gunstig. Selv om du må ha en
dekoder eller pre i tillegg. Husk også at de ekstra gode forsterkerne til bakkanal kan gjøre det
mulig å kjøre med små og relativt rimelige stativhøyttaler med full kontroll, også langt ned i
bassområdet.
Pris kr. 48.000,Importør: NCMS.
Neste nummer!
kommer i slutten av februar
Conrad-Johnson mot DP! Romkorreksjon
Petter Lyngdorf er vel mest kjent som stifteren og hovedaksjonær i Hi-Fi Klubben. Men som alle grundere, så kjeder han
vettet av seg om det ikke er noen utfordringer å sette tenna
i. Nå er han mest opptatt av digitalteknikk til forsterkere og
romkorreksjon via merkvaren TacT. Da han ba om å få demonstrerer dette i mitt kronisk problematiske kinoloft, tenkte jeg
hjeeeelp! Hvor mange ganger i mitt liv har jeg prøvd forskjellige equalisere for å temme rommet, bare for å finne ut at
kuren er verre enn problemet! Men hvis Skandinavias mest
kjente hi-fi guru ville prøve seg på mitt vanskelig rom-vel
bekomme!
Kruttrøyken etter duellen mellom amerikanske ConradJohnson og norske Dynamic Precisison, river enda i neseborene etter messa i Horten. Desverre har vi ikke fått testet den
kraftige 350 watts transistormodellen til CJ slik det ble lovet
på Hi-Fi Sentralen og på nettsidene til importøren. Vi har enda
ikke har fått ny versjon etter at den ene kanalen ble urimelig
storforlangende på sikringer. (Det gikk varmt for seg i
Horten!) Men nå ligger CJ 350 visstnok på Gardermoen, og
Fidelity setter hele sin prestisje på å lage en pinlig balansert
evaluering av begge produktene i Fidelity nr. 13.
Foreløpig er jeg så imponert at krigen om rør og transistor
virker fullstendig sinnsvak. Vi får se hva noen ukers intens lytting med og uten romkorreksjon kan avstedkomme av hi-fi
religiøse anfektelser....
CD, SACD eller DVD-A?
Multikanal
Vi hadde en stor artikkel om multikanal klar til dette bladet,
men av ulike grunner måtte vi omprioritere for å få til en mer
balansert stoffmix. Historien om hvordan filmbransjen kuppet
multikanal, og om redaktøren som jobbet med Star Wars
"The Empire Strikes Back "uten å begripe at han var med på
en lydteknisk revolusjon (Dolby Digital!), får du derfor i neste
Fidelity. Men du skal få slippe å høre om festen på hotellrommet med Carry Fisher, Matt Hamill og en viss Mr. Ford.
Amerikanske McIntosh er de siste på markedet med en dedikret 16 bits digitalavtaster med en hittill uovertruffen høy
oppsampling. Prisen er minst like høy som oppsamplingen,
noe som heldigvis er hørbart. Dette til tross for at Stereohile
nylig har antydet at dyre CD-spillere ofte gir tvilsomme gevinster i forhold til de masseproduserte versjonene. Jeg vil uansett påstå at selve drivverket på denne McIntosh comboen er
det beste jeg har hørt. Skal vi kalle inn Petter Dale for å se
om hans sterkt ombygde Forsell har fått virkelig konkurranse?
Vi planlegger videre å ta en titt på multimaskiner kontra mer
spesialiserte maskiner og har flere spillere, blant annet fra
Marantz, i kikkerten. Er mer mindre?
96
1/2005
Diamanthøyttalere fra
B&W
Vi håper at vi i neste
nummer kan presentere
den nyeste B&W 802
med sin diamant diskant
og en rekke andre forbedringer. Om vi da ikke
går rett på redaktørens
personlige favoritt; den
nyeste 801 med sitt
utrolige "slam" i bånn?
Selv om prisene – som
fryktet – er steget
ca. 30 % på den nye
800 serien, er dette
neppe bare påfunn av
bokholderen. Vi vil tro at
de nye prisene reflekterer viktige generelle forbedringer også utenom diamantdomen på de dyrere modellene. Men hvor lett hørbare er
disse nyvinningene i forhold til de gamle modellene? Det
kan du forhåpentligvis lese om i neste Fidelity!
Budsjett referanse
I dette bladet har vi testet et "referanse" budsjettanlegg
som ble plukket ut etter grundig vurdering med redaksjonens samlede erfaring pluss tips fra blader og "innsidere",
akkurat som vi ville ha gjort om vi skulle ha kjøpt det selv.
Heldigvis var testeren Anders Rosness strålende fornøyd
med dette valget, så fornøyd at han lurte på om vi ikke
kunne gjøre det enda bedre! I hvert nummer fremover vil vi
derfor plukke ut et nytt anlegg som blir sammenliknet med
"referansen". Deretter vil Anders eventuelt plukke ut en
eller flere komponenter fra utfordreren å lage en ny og
"forbedret" referanse. Til neste jul vil vi så kåre "Årets budsjettanlegg" samtidig som vi har fått testet ut minst 20-30
av markedetes presumtivt beste budsjettkomponenter,
inkludert kabler. På bildet ser vi Odd Inge fra Neby Hi-Fi
Concept som viser utfordreren til Patos i neste blad; en helt
ny modell fra Audio Pro, mistenkelig lik de berømte
Carlsson modellene fra 70-80 tallet. Audio Pro låt uansett
veldig fint på Plaza-messa.