PÅ TOMANNSHÅND NILLE LAUVÅS (48) Kommer med boken «Etter sjokket – Traumatisk stress og PTSD». Konstant alarm Personalsjef Nille Lauvås (48) var på jobb i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Fem måneder senere kom kollapsen. Nå har hun skrevet bok for å hjelpe andre med posttraumatisk stresslidelse Tekst: Anders Fjellberg Foto: Jørn H. Moen ÅRSAKEN TIL AT HJERNEN SLÅR ALARM kan være så mangt. Det kan være en bil som dukker opp rundt en sving i ditt kjørefelt. En pistolmunning i køen foran minibanken, soveromsvinduet ditt som knuses midt på natten. Kanskje du blunker. Når du åpner øynene igjen har nucleus amygdalae, to mandelformede ansamlinger av nerveceller i hjernens tinninglapp, sørget for at hjertet ditt slår kraftigere og pulsen har økt. Du puster raskt og dypt slik at muskelvevet får mer oksygen og blir sterkere. Hørselen er skjerpet, synet forbedret, og blodet transporteres vekk fra hud, fingre og tær til steder det gjør større nytte. Du er satt i overlevelsesmodus før du i det hele tatt har rukket å tenke noe som helst. «Her var det tåkete», var Nille Lauvås, personalsjef i Kunnskapsdepartementet, første og eneste tanke da hun kikket nedover korridoren i Y-blokka i regjeringskvartalet litt over fem på halv fire 22. juli for fire år siden. Hun hadde hørt et øredøvende smell, og kjent en usynlig bølge slå gjennom kroppen. Nå sto hun oppreist ved siden av kontorpulten med en bunke papirer i hånda. Inne på kopirommet dit hun var på vei, var taket rast sammen. Inne fra et annet kontor hørte hun en kollega rope om hjelp. Ei bokhylle hadde ramlet ned og sperret henne inne. Lauvås husker det ikke selv, men til tross for at hun aldri har vært noen atlet fikk hun kollegaen fri. UTE I GANGEN så Lauvås at takplatene var falt ned. «Det er noe veldig galt her, vi må ut.» Ned fra taket dinglet strømledninger og lysarmatur. «Strøm er farlig, unngå ledninger». Som personalsjef var Lauvås ansvarlig for evakueringsrutinger og branninstruksen, hun var lommekjent i bygget, til tross for at det nå av en eller annen grunn virket helt fremmed. Om det var en meteoritt, helikopterstyrt eller noe annet som hadde forårsaket det, var i øyeblikket fullstendig irrelevant. Hun kastet et blikk på hendene sine. «Er de mine? Hvorfor skjelver de?». Hun følte ikke frykt i det hele tatt. Hun gjorde bare iskalde vurderinger av risiko og raskeste vei ut. «Kan vi ta gangene gjennom kjelleren? Nei, hvis det brenner blir vi bli fanget der nede». Nede i første etasje fikk hun for første gang utsikt til Høyblokka og forsto at det var et terrorangrep. De to vaktene som alltid satt i 14 MAGASINET 17. JANUAR 2015 «Hjernen er instinktivt på vakt og reagerer på minner om hendelsen som om du igjen er i akutt livsfare.» resepsjonen i Y-blokka var borte. De er skutt, tenkte hun. Helt siden hun ble født har hun hatt problemer med balansen. Hun kan ikke løpe, hun går sakte og har problemer med å bøye seg ned. Hvis det virkelig sto noen og skjøt folk der ute i det som så ut som en krigssone, ville hun være et åpenbart og hjelpeløst offer. Hun forsøkte å høre etter skuddsalver, men det var vanskelig å høre noe som helst gjennom alle brannalarmene. «Er det noen der ute som kommer til å drepe meg nå», tenkte hun og tok sammen med kollegaen de første forsiktige skrittene i retning Akersgata. Boka «Etter sjokket – Traumatisk stress og PTSD» som Lauvås har skrevet sammen med psykolog Rolf Lindgren, kommer ut neste uke. – JEG HAR SKREVET DEN BOKA jeg selv skulle ønske jeg hadde da jeg var syk, sier hun. – Den hadde vært kjekk å ha som personalsjef også. Boka er ment både for personer som har PTSD eller har vært gjennom hendelser som gjør dem utsatte, og pårørende, arbeidsgivere og andre som er i kontakt med folk som har vært utsatt for traumatiske hendelser. Hun beskriver også sitt eget sykdomsforløp i ukene, månedene og årene etter 22. juli. – Tenk på den mest stressende situasjonen du har opplevd, begynner Lauvås. Vi sitter på en restaurant i Oslo, like ved utgangsdøra. Ikke at det er en nødvendighet, hun kunne godt sittet lenger inn i rommet, men hun er fortsatt var og bor konsekvent på hotellrom i første etasje nær en nødutgang når hun er ute og reiser. – Ta for eksempel en gang du skulle noe viktig og holdt på å miste flyet til London eller noe. Du stresser som bare det. Gang det med ti, minst. Det er den følelsen du har i kroppen når livet ditt er truet, og det er den følelsen jeg gikk med natt og dag i lang tid. Jeg hadde en slags sitrende gåsehudfølelse, det føltes som jeg skalv over hele kroppen. Jeg sov veldig lite, ofte bare et par-tre timer hver natt, men var likevel aldri trøtt. Det var som om jeg hele tiden hadde tatt en seksdobbel espresso. UMIDDELBART ETTER Å HA KOMMET seg i sikkerhet 22. juli, gikk Nille Lauvås inn i kriseledelsen i Kunnskapsdepartementet. Den første oppgaven var å få oversikt over mulige skadde og omkomne i departementet. De var heldige og mistet ingen kolleger. I ukene etterpå fortsatte hun på jobb som vanlig, til tross for at en undersøkelse gjennom bedriftshelsetjenesten viste at hun lå i grenseland til diagnosen PTSD. – Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få all mulig bistand, men jeg opplevde ikke at det var relevant. Jeg var jo ikke syk. Jeg sov lite, men siden jeg ikke var trøtt var ikke det noe problem . Når noen spurte, svarte jeg helt ærlig at jeg hadde det fint. Nettopp det er veldig vanlig for personer med PTSD. Du blir dårligere ,mer og mer utslitt, men skjønner det ikke selv, sier hun. PTSD blir i Store medisinsk leksikon beskrevet som an «angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende og redselsfulle opplevelser». Det kan gå måneder og år etter hendelsen uten av kroppens alarmsystem skrus ordentlig av. Man regner med at rundt en prosent av befolkningen, altså 50 000 nordmenn, til en hver tid har PTSD. Fem prosent av overlevende etter alvorlige bilulykker og ti prosent av folk som har vært vitne til alvorlige krigseller terrorhandlinger, får PTSD. For voldtektsofre er andelen opp mot 40 prosent. – Selv om hendelsene som fører til PTSD er forskjellige, er det som kommer ut i andre enden mye av det samme, sier Lauvås. – Noen får flashbacks, andre har skremmende mareritt, søvnproblemer, dårlig konsentrasjon og hukommelse, eller veldig kort lunte , og noen får litt av alt. De aller fleste som har opplevd noe voldsomt skremmende vil ha symptomer som er forenelig med PTSD de første dagene, og så forsvinner de når stressnivået i kroppen går tilbake til normalen. Men hos noen skjer ikke det. Hjernen er instinktivt på vakt og reagerer på minner om hendelsen som om du igjen er i livsfare. Med boka håper hun å bidra til å normalisere og ufarliggjøre PTSD og andre lettere psykiske lidelser. – Det er viktig at vi blir kvitt skammen forbundet med psykiske lidelser og behandling. Du må ikke være alvorlig syk for å ha utbytte av terapi, sier hun. I FEM MÅNEDER etter terrorangrepet jobbet Lauvås for fullt. Først i kriseledelsen, så begynte hverdagen i departementet. Blant Lauvås arbeidsoppgaver var å ivareta i de ansatte og sørge for at hverdagen deres gikk greit i en situasjon der alle var preget av terroren og hele departementet var flyttet til nye kontorer. – Jeg følte jeg fikset jobben min, men det kostet mye mer enn før. Jeg brukte mye lenger tid på hver epost og hvert notat, og jeg ble lett distrahert. – Men du tok ikke det som et tegn på at noe var galt? – Nei. Arbeidshverdagen var totalt forandret fordi vi hadde flyttet hele departementet, så at jeg syntes ikke det var rart at jeg ble sliten. KOLLAPSEN KOM I DESEMBER 2011. En brannøvelse, til tross for den var varslet, satte henne helt ut av spill. Hun sto ved nærmeste nødutgang og ventet med hånden på dørklinka to minutter før, men da den intense metalliske ringingen tok til, var hjernen med ett tilbake på flukt gjennom en rasert korridor i Y-blokka. – Kroppen ble livredd. Fordøyelsen var i opprør, jeg fikk problemer med ryggen og var helt ute av balanse. Hun ble sykemeldt i kort periode, og sier hun på sitt verste var nærmest senil. Som toppbyråkrat var hun ekspert på å håndtere store mengder dokumenter. Nå kunne hun ikke huske mer enn et siffer av gangen når hun skulle taste inn KID-nummer i nettbanken. Tilbake på jobb etter jul, begynte hun i 50 prosentstilling uten lederansvar, og fikk gjøre de oppgavene hun hadde lyst til. Gradvis trappet hun opp, til hun var tilbake i full lederstilling september 2012. – Da hadde jeg kanskje 90 prosent av den arbeidskapasiteten jeg hadde før. Det var som om jeg tenkte med håndbrekket på, og jeg lurte på om det var sånn det skulle bli. Etter noen måneder fikk jeg kontakt med en terapeut som var ekspert på traumer, forteller hun. Der fikk hun for første gang forklart hvordan hjernen reagerer på frykt, og hvordan mekanismene som regulerer frykt og stress ikke blir skrudd av når du har PTSD. Etter fire behandlinger hos terapeuten ble de enige om at hun var frisk, og tanken om å skrive en lettlest bok om traumatisk stress og PTSD meldte seg. – Det hjalp så utrolig mye å få vite hvordan alt dette fungerte, og at det var en helt rasjonell biologisk forklaring. Jeg fikk lyst til å lære mer, men litteraturen om traumer og PTSD er veldig lite tilgjengelig. Det meste er skrevet av psykologer for psykologer, sier hun. – Har du kolleger som også har slitt med PTSD etter 22. juli? – Ja. Jeg vet om folk som sliter fremdeles. Nå vil jeg ikke at dette skal komme feil ut, for det er både riktig og forståelig at Utøya har fått så mye oppmerksomhet. Jeg tror likevel det er mange i regjeringskvartalet som føler de har en historie som er havnet litt i skyggen. Mange av oss som var i regjeringskvartalet er kraftig preget og sliter den dag i dag. – Ser du på deg selv som helt frisk igjen? – Ja. Hundre prosent. Et tegn på det er at jeg har klart å skrive denne boka ved siden av jobben som personalsjef, og jeg synes det har vært veldig givende. Samarbeidet med psykolog Rolf Lindgren har vært fantastisk, og har lært meg mye. Men om livet har blitt det samme, er et annet spørsmål. – Hvordan er det endret? – Jeg har fått større balanseproblemer og har gått opp mye opp i vekt. Begge deler er stressrelatert. Jeg tror ikke noen kan gå gjennom traumer uten å bli preget. Kanskje har jeg også blitt en litt bedre sjef. Jeg har fått en erfaring jeg bruker i jobben. Jeg har også skrevet boka for å forstå hva som skjedde med med meg, og det har hjulpet meg til å erkjenne at jeg er et annet sted enn før 22. juli. i anf@dagbladet.no FAMILIE KJØRER SISTE KULTUROPPLEVELSE FAVORITTORD Gift, mor til Håkon (18) og Sigurd (12). — En gammel Toyota Yaris. — Den siste «Hobbiten»-filmen. Styr unna! — Kjærlighet. 16 MAGASINET 17. JANUAR 2015 Mange sliter: – Det er både riktig og forståelig at Utøya har fått så mye oppmerksomhet. Jeg tror likevel det er mange i regjeringskvartalet som føler de har en historie som er havnet litt i skyggen. Mange sliter den dag i dag, sier Nille Lauvås. 17. JANUAR 2015 MAGASINET 17