1. No category

Et utenriksmagasin fra Flyktninghjelpen 02/2009 kr. 79,-
Krigen mot
taliban
Krigen i Afghanistan har satt
sikkerheten i Pakistan på spill.
Nå trappes konflikten opp.
ISSN 1891-2230
land
Profilen
fotoreportasje
Nord-Korea
– mer enn
raketter
Thorvald
Stoltenberg
– fredskrigeren
Hellas
– et tøft møte
med Europa
Innhold 0209
PERSPEKTIV – ET utenriksMAGASIN FRA fLYKTNINGHJELPen
06 KRONIKK
John Holmes, som leder og
koordinerer FNs nødhjelpsoperasjoner, fordømmer blokaden av Gaza og advarer mot
at nødhjelp bli et forhandlingskort i en konflikt.
26
DE GLEMTE KONFLIKTENE
28
FREDSBARNA
38
PROFILEN:
THORVALD STOLTENBERG
Mange konflikter i verden
kommer aldri i medienes og
det internasjonale samfunnets søkelys. Her er listen
over de ti mest neglisjerte
konfliktene.
I Liberia har mange unge kvinner fått barn med FN-soldater.
PERSPEKTIV har truffet noen av
barna, som går en ukjent framtid i møte.
Den tidligere diplomaten,
politikeren og fredsmegleren har invitert PERSPEKTIV på frokost. Han serverer
spennende og for noen av oss
ukjente historier.
46 nord-korea
Foto: UNHCR/H. Caux
LOS&CO / GETTY IMAGES
www.nrcfadder.no
Nord-Korea rasler med atomvåpen og hisser på seg verdenssamfunnet, men NordKorea er mer enn raketter?
54
intervju:
BILJANA PLAVSIC
Hun er dømt til elleve års
fengsel for krigsforbrytelser under krigen på Balkan i
90-årene, men innrømmer
ikke at hun har gjort noe feil.
10 KAMPEN MOT TALIBAN
Kampen mot Taliban har drevet millioner på flukt i Pakistan,
skriver Perspektiv-redaktør Roald Høvring. Nå trappes kampen
opp for å stoppe Taliban, som har vunnet stadig større terreng de
siste årene – både i Pakistan og Afghanistan.
Perspektiv
NR. 02.2009
3
Vi vil gjøre en forskjell
Leder
Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med 135 000 medarbeidere
i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres
globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur.
Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen.
Flyktninghjelpen ble stiftet i
1946 og er i dag Norges største
humanitære organisasjon med
2600 ansatte i over 20 land.
Regnskapet
Utgiver
Flyktninghjelpen
Postboks 6758 St. Olavs Plass
0130 Oslo
www.flyktninghjelpen.no
n I Pakistan opplever vi den største
strømmen av mennesker på flukt fra krig
og konflikt siden 2. verdenskrig med over
2,5 millioner på flukt. På Filippinene ble
mer enn 600 000 mennesker fordrevet
som følge av kamphandlingene i fjor, og
i Afghanistan er over tre millioner fremdeles flyktninger eller internt fordrevne.
Slike tall er en forutsetning for å forstå
omfanget av vår tids konflikter.
Ansvarlig redaktør
Erik Giercksky
n Hvert år gjør FN og Flyktninghjelpen
opp status på verdens flyktningsituasjon
og i Norge publiseres rapporten Flyktningregnskapet. I år som i fjor et dette nedslående lesning. Ved inngangen av dette året
ser vi at det totale antallet mennesker på
flukt i verden ikke er nevneverdig mindre
enn året før: Mer enn 41 millioner mennesker er på flukt fra krig og konflikt – de
aller fleste, 26 millioner, på flukt i eget
land.
Mange befinner seg i en ekstremt vanskelig situasjon. Bare i Somalia trenger
nesten halvparten av befolkningen nødhjelp. Graden av overgrep og villigheten
til å begå dem er et slående trekk ved flere konflikter.
Vi ser også at overgrep mot sivile er en
stadig vanligere del av krigsstrategien.
Denne situasjonen er både et politisk og
moralsk nederlag for nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet.
n Vi ser også at hjelpeorganisasjonenes
tilgang til ofre for krig og konflikt blir vanskeligere. I 2008 var tallet på drepte og
skadede hjelpearbeidere nesten fire ganger høyere enn for ti år siden. I mange
tilfeller erklærer de stridende partene
offentlig at de ser på hjelpeorganisasjoner som legitime militære mål. Dette har
redusert det humanitære rom FN og or-
4
Perspektiv
NR. 02.2009
ganisasjonene opererer i. På Sri Lanka
og i Gaza er hjelpeorganisasjoner bevisst
holdt utenfor krigssonene og borte fra
den trengende sivilbefolkningen. Ressursene, utstyret og kapasiteten er der, men
tilgang er blokkert.
n I sin kronikk på side 6 fordømmer John
Holmes, FNs nødhjelpskoordinator, blokaden av Gaza. Han viser til at livsviktig
hjelp og grunnleggende gjenoppbyggingsbehov må skilles fra sikkerhetsmessige og
politiske agendaer, og at nødhjelp aldri
må bli et forhandlingskort i en konflikt.
Humanitære aktører kan ikke akseptere at politiske og militære mål overskygger og styrer de humanitære. Det er
et internasjonalt akseptert prinsipp at
humanitær hjelp skal være nøytral, uavhengig og upartisk. Nødhjelpen skal utelukkende være styrt av de behov og rettigheter som sivile i krig har.
Skal sivilbefolkningens lidelser i konfliktområder reduseres, må FNs rolle
styrkes. Det er FNs mandat å fremme
fred, utvikling og sikkerhet på verdenssamfunnets vegne. Derfor er det avgjørende at reformarbeidet skyter fart og
løftes for å sikre et relevant og handlekraftig FN.
■ ■ Humanitære
aktører kan ikke
akseptere at politiske
og militære mål overskygger og styrer de
humanitære.
Redaktør
Roald Høvring
roald.hovring@nrc.no
Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår
virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet
er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot
hva samfunnet trenger.
På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer
tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial —
både på kort og lang sikt.
Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og
rådgivning. Våre 135 000 ansatte verden over — 1 400 i Norge — har et sterkt fellesskap bygget
på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder
og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se www.ey.no
Redaksjonssjef
Erik Tresse
Redaksjon
Eirik Christophersen
Richard Skretteberg
Siri Elverland
Truls Brekke
Patrik Ekløf
Rolf A. Vestvik
Terese Aalborg
Distribusjonsansvarlig:
Naweed Ahmed
naweed.ahmed@nrc.no
Annonsesalg
Solfrid Granaas
Tlf.nr. 22 60 46 51
Mob: 918 34 449
Design
Teft Design as
Trykk
Gamlebyen Grafiske
Opplag
20 000
Forsidebilde
Scanpix
For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt
kommunikasjonssjef Rolf A.
Vestvik rolf.vestvik@nrc.no
Perspektiv
NR. 02.2009
5
Kronikk
John Holmes,
leder av OCHA, FNs kontor for
koordinering av humanitær nødhjelp
Et halvt år etter at bombingen av Gaza stanset, blir det
mer tydelig for hver dag at innbyggernes enorme behov ikke
blir møtt, og ­g jenoppbyggingen står på stedet hvil.
Hjelp uten betingelser
Mange donorer, blant annet EU som var
den største giveren til det okkuperte palestinske området i 2008 og til gjenoppbyggingen av Gaza, har lovet penger til humanitær hjelp. Men på bakken er vareflyten
helt utilstrekkelig i forhold til behovene,
og gjenoppbygging er i praksis umulig.
Rundt 75 prosent av de 1,5 millioner
innbyggerne i Gaza trenger en eller annen
form for hjelp. Men selv import av livsviktige varer blir strengt begrenset av de israelske myndighetene. Kun mat og noen få
andre varer er lov å ta inn til Gaza. Byggematerialer og viktige reservedeler av alle
mulige slag er forbudt. Et totalt eksportforbud, bortsett fra på noen få lastebiler
med blomster, har også forverret situasjonen og knust næringslivets muligheter
i Gaza.
Kollektiv straff
Jeg ble selv øyenvitne til sivilbefolkningens lidelser i Gaza i februar 2008, og
igjen da jeg besøkte området noen få dager etter at militæroperasjonen tok slutt i
januar 2009. Det kan virke som om Israel
ser på ødeleggelsen av livet og livsgrunnlaget for hundre tusener som den kollektive prisen Gazas sivilbefolkning må betale for handlinger utført av noen svært
få av dem.
Mens Israel har det primære ansvaret
for denne forferdelige krisen i Gaza, må
Hamas også ta sin del av skylden på grunn
av de meningsløse rakettangrepene de
gjennomførte, og tillot, fra Gaza over så
lang tid. Hamas var fullstendig klar over
de mulige konsekvensene, både av disse
6
Perspektiv
NR. 02.2009
handlingene og av den tre år lange stillheten om skjebnen til den israelske soldaten
Gilad Shalit. Men de fortsatte uansett. Dermed ble deres påstand om kun å handle i
interesse av det palestinske folk svekket.
Ofre til evig tid
Virkeligheten på bakken er at Gazas innbyggere, som sårbare folk ellers i verden,
mye heller vil kjøpe det de trenger enn å
være avhengige av veldedighet. Men ettersom jobbtilbudet er spinkelt, har mange familier ingen inntekt. Dette varsler
om et sammenbrudd hvor nesten et helt
samfunn ender opp med å bli avhengig
av bistand. I dag har antall mennesker
som har behov for matvarehjelp steget til
et rekordhøyt nivå, til tross for at mat er
tilgjengelig på markedene. På grunn av
ødeleggelsene på vann- og sanitæranlegg,
der mye ikke kan bli reparert under nåværende forhold, har både tilgang til og
kvaliteten på vannet blitt forverret. Dette
resulterer igjen i en økning av vannbårne
sykdommer og behov for flere vann­
tanker.
For at den humanitære situasjonen på
Gaza skal bli bedre, må livsviktig hjelp og
grunnleggende gjenoppbyggingsbehov
skilles fra sikkerhetsmessige og politiske
agendaer. Hvis den israelsk-palestinske
freden man har etterspurt i mer enn 60
år, og mer nylig den inter-palestinske forsoningen, fortsetter å være forutsetninger
for å forbedre levestandarden, risikerer
Gaza-stripen å være avhengig av hjelp i
årevis – med alt det medfører for palestinerne i Gaza og deres fremtidshåp.
Grensene må åpnes
Et godt utgangspunkt vil være å gjenåpne
grenseovergangene for alle essensielle humanitære varer og byggematerialer. Dette
bør skje, ikke fordi Hamas ønsker det eller
kan dra fordel av det eller fordi enkelte politiske mål er nådd, men helt enkelt fordi
Gazas befolkning desperat trenger det.
Hjelpearbeidere som nå søker om tillatelse
for å arbeide i Gaza må også bli anerkjent
og respektert av Hamas og Israel som selvstendige og uavhengige aktører. Humanitær hjelp er nøytral og upartisk, og Gazas
givere bør forsterke dette budskapet ved
enhver anledning. Dette vil være forberedende steg som vil bringe dagliglivet i Gaza
til et minstemål av verdighet, uten verken
å fremskynde eller forhindre de politiske
målene til noen av sidene i konflikten.
I dag har menneskeligheten i Gaza kommet helt i bakgrunnen av politikken. En
miserabel liten vareforsyning er alt verden
makter å gi en sivilbefolkning som har blitt
fanget i en politisk stillstand de selv ikke
har makt over. Arbeidet med å gjenoppbygge den ødelagte infrastrukturen, etter
invasjonen og nesten to år med isolasjon,
i tillegg til å sørge for Gazas mest sårbare –
barn og eldre – må løftes opp fra ettertanke
til å bli høyeste prioritet.
Beskyttelse, mat, vann, tilgang til helsetjenester og husly er grunnleggende menneskelige behov, ikke forhandlingskort.
Det er på høy tid at disse kjensgjerningene blir anerkjent av alle partene som er
ansvarlige for den menneskelige lidelsen i
Gaza i dag. n
Oversatt av: Terese Aalborg og Erik Tresse
Perspektiv
NR. 02.2009
7
Brennpunkt
2
1
Filippinene:
Muslimsk opprør
2
Iran: Valgopptøyer
3
Peru: Indianernes krav
4Jemen: Separatister
4
1
2003:
36
29
3
2004:
32
land har væpnede konflikter.
Etter et bunnivå i 2003 har antallet land med væpnede
konflikter økt sakte men sikkert viser tall fra Universitetet i Uppsala og Institutt for fredsforskning (PRIO).
2005:
32
2006:
33
2007:
35
ØKER
fra 29 til 36
på 5 år
2008:
36
PERU
Harde kamper på
Mindanao
Kjemper for
regnskogen
Rundt 50 000 mennesker har måttet
flykte på grunn av harde kamper mellom militæret og muslimske opprørere. Landets største muslimske opprørsgruppe, Moro Islamic Liberation
Front (MILF), blir beskyldt for angrep
mot flere katolskdominerte byer på
øya Mindanao. Filippinske soldater tok
nylig kontroll over en opprørbase, og
skal ha drept over 30 opprørere.
MILF har slåss for eget landområde
i flere tiår. I fjor ble det skissert en avtale som kunne ha sikret en muslimsk
region på øya. Men parlamentet blokkerte avtalen, da den kristne majoriteten ikke var godt nok konsultert.
Flere hundre har blitt drept og mange har måttet flykte etter at fredssamtaler mislyktes i august i fjor.
Indianere har den siste tiden demonstrert mot regjeringens planer om å
slippe til olje- og gasselskaper i regnskogen i Amazonas. Over hele landet
har det vært flere sammenstøt mellom
indianere og politi. I tillegg har myndighetene åpnet opp for tømmerdrift,
som av indianerne blir sett på som et
angrep på deres rettigheter som urfolk. Menneskerettighetsforkjempere
og fagforeninger har i mange byer slått
seg sammen i støttedemonstrasjoner
for indianernes krav. Et titalls politimenn og indianere er blitt drept i sammenstøtene.
Foto: Scanpix
filippinene
IRAN
8
Perspektiv
NR. 02.2009
jemen
Separatister
demonstrerer
Demonstranter deltar i begravelsen til to mennesker
som ble drept i sammenstøt med sikkerhetsstyrker i
Sør-Jemen 8. juni. Demonstrantene ønsker å løsrive
seg fra Nord-Jemen. Økonomisk krise og høye matvarepriser har ført til økt støtte til separatistene, som
også får støtte fra al-Qaida sympatisører i Saudi-Arabia. Jemen importerer 90 prosent av maten fra utlandet. Landets 21 millioner innbyggere er blant de fattigste i verden. Sør- og Nord-Jemen ble slått sammen
til ett land i 1990.
Foto: Scanpix
Foto: Scanpix
Situasjonen i Iran er eksplosiv
etter at president Mahmoud
Ahmadinejad vant valget 12.
juni. Teherans gater var i dagene etter preget av kraftige
opptøyer hvor motkandidaten Mir Hossein Mousavis tilhengere protesterte mot det
de kaller valgfusk. Demonstrantene satte fyr på bildekk
og busser for å uttrykke sinne over at Ahmadinejad skal
styre landet i ytterligere fire
år. Iranske sikkerhetsstyrker
ble mobilisert og skal ha skutt
flere demonstranter. Mousavi
krever at valget blir annullert.
Foto: Scanpix
Masseopptøyer
etter valget
Perspektiv
NR. 02.2009
9
■ tema Kampen mot Taliban – Pakistan
millioner PÅ FLUKT: Den pakistanske regjeringshærens offensiv i Swat-dalen har så langt drevet 2,5 millioner mennesker på flukt. Om lag 200 000 har endt opp i leirer
Felles front
mot Taliban
USA, NATO og Pakistan setter nå inn alt de har av styrker for å knuse Taliban,
som har vunnet stadig større terreng på begge sider av grensen mellom
Afghanistan og Pakistan. Pakistans offensiv har så langt drevet om lag 2,5
millioner mennesker på flukt.
Tekst: Roald Høvring
10
Perspektiv
NR. 02.2009
hvor de er avhengig av hjelp for å overleve. 26. april satte den pakistanske hæren i
gang omfattende militæroperasjoner mot
Taliban-styrkene i Swat-dalen i grenseområdene nordvest i Pakistan. Så langt ser
det ut som om regjeringshæren, som er en
av verdens største, i stor grad har lykkes.
Prisen betaler nå mer enn 2,5 millioner sivile som har flyktet fra kamphandlingene.
Pakistanske myndigheter har så langt ikke
kommet med tall på hvor mange sivile som
er drept eller såret.
Regjeringen ga lillefingeren
I forkant av den militære offensiven hadde landets svake regjering, som ledes av
president Asif Ali Zardari, gitt etter for
Taliban, som hadde vunnet stadig større
terreng. Taliban-milits hadde i lengre tid
brukt sine friområder på pakistansk side
til å rette angrep mot de NATO-ledede styrkene i Afghanistan og deres våpenlagre og
transporter i Pakistan. Da regjeringen ble
tvunget til å inngå en våpenhvile med Taliban i februar, og tillot at de talibanstyrte
områdene innførte sharialover, var dette
dråpen som fikk begeret til å flyte over for
Washington, som ikke lenger kunne sitte
stille og se på at USAs hovedfiende nummer én tok seg til rette på denne måten.
President Obama nærmest krevde at regjeringen i Islamabad ryddet opp i eget hus.
– Dette var helt i tråd med strategien
som Obama lanserte i mars: Al-Qaida og
Taliban kan ikke knuses uten at en styrket
pakistansk regjering stiller seg hundre prosent bak og stopper Talibans ekspansjon,
Foto: Reuters/Adrees Latif/AlertNet
PAKISTAN
FOLKETALL:
167 mill.
FORVENTET
LEVEALDER:
64,6 ÅR
AREAL:
803 940 km2
FLYKTNINGER FRA
PAKISTAN:
32 249
INTERNT FORDREVNE:
Nærmere 3 millioner
FLYKTNINGER
I PAKISTAN
FRA ANDRE LAND:
1 780 935
Perspektiv
NR. 02.2009
11
■ tema Kampen mot Taliban – Pakistan
samtidig som NATOs innsats i Afghanistan
trappes opp, sier forsker Laila Bokhari ved
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).
En vaklende stat og atomvåpen er heller ingen god kombinasjon. Tanken om
at Pakistans atomvåpen skulle komme
i hendene på islamistiske terrorister
skremte de aller fleste.
«Kamp for landets eksistens»
Etter press fra USA opphevet regjeringen
til slutt våpenhvilen da Taliban hadde gått
inn med væpnede grupper i Bunerområdet, bare knappe hundre kilometer fra
hovedstaden Islamabad. Regjeringen gikk
så til et massivt motangrep.
Regjeringen i Islamabad har lagt vekt
på å framstille de militære operasjoner
som «vår krig» for å vise at offensiven
ikke er igangsatt av USA, som tradisjonelt
har svært liten tillit i den pakistanske befolkningen. En fersk meningsmåling viser
imidlertid at over 60 prosent av pakistanerne nå ønsker å samarbeide med USA
for å bekjempe terrorisme.
President Asif Ali Zardari har kalt offensiven mot Taliban en kamp for Pakistans eksistens. «Kommende generasjoner
vil aldri tilgi oss om vi mislykkes. Vi har
ikke råd til å tape. Nederlag er ikke et alternativ for oss», uttalte han til Financial
Times 5. juni i år.
Store deler av opinionen og mediene
vender nå ryggen til Taliban, som hadde
opparbeidet seg en viss sympati. En rekke
selvmordsaksjoner, som i stor grad har
rammet uskyldige pakistanere og andre
grusomheter fra Talibans side, har snudd
sympatien til harme. Folk ble også skremt
da Taliban hevdet at Pakisitans grunnlov,
lovgivning, sivilsamfunn, demokrati, valgsystem og personlige- og institusjonelle
frihet er anti-islamsk, og måtte fjernes.
Majoriteten av befolkningen i det sekulære Pakistan vil ikke lenger sitte stille og se
på at staten forvitrer og splittes.
Langvarig kamp
Regjeringshæren har nå i stor grad nedkjempet Taliban i Swat-dalen og tatt kontroll over byen Mingora, som var Talibans
hovedbase. Men regjeringen vil ikke erklære operasjonene for avsluttet før de
sentrale Taliban-lederne er drept.
En regjeringshær på offensiven med
USA i ryggen vil trolig utvide operasjonene til andre deler av grenseområdene
mot Afghanistan og Sør-Waziristan, der
både al-Qaida og Taliban fremdeles regje-
12
Perspektiv
NR. 02.2009
TALIBAN i pakistan
■■ De fleste pakistanske talibansoldatene er
etniske pashtunere fra de nordvestre regionene
mot grensen til Afghanistan. De støtter afghanske
Taliban, som også er pashtuner og som flyktet i tusentall etter den USA-ledede invasjonen i 2001.
■■ Tretten ulike fraksjoner med tilhold nordvest
i Pakistan har gått sammen i en løs allianse kalt
Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP) eller Paksitans
talibanbevegelse. Bevegelsens leder heter Mehsud og har sitt tilhold i Sør-Waziristan nær den
afganske grensen. Mehsud anklages for å være
i allianse med al-Qaida og for å skjule ettersøkte al-Qaida-ledere.
■■ USA har lovet en dusør på fem millioner dollar for den som kan gi opplysninger som fører til
at Mehsud blir arrestert eller drept. Mehsud har
blitt anklaget for å stå bak en rekke selvmordsangrep i tillegg til mordet på tidligere statsminister Benasir Bhutto. Nå er det enkemannen hennes og nåværende president, Asif Ali Zardari,
som leder an i jakten på Mehsud.
■■ Taliban i Swat, som ledes av en kommandant
kalt Fazlullah og som har sloss med regjeringsstyrkene de siste månedene, er en del av TTP.
Fazlullah er svigersønn til en kjent militsleder
som etter 2001 ledet tusenvis av pakistanske
talibankrigere til Afghanistan for å sloss mot de
USA-ledede styrkene.
■■ En stor del av de pakistanske talibansolda-
tene har erfaring fra Afghanistan. De har klart å
rekruttere nye tilhengere ved å utnytte den misnøyen som råder på grunn av fattigdom, sinne
mot lokale ledere og antiamerikanske følelser.
De blir også anklaget for å presse familier til å
sende sine sønner i krigen.
■■ TTP sverger troskap til Mullah Omar, som
leder Taliban i Afghanistan, og sender soldater over grensen for å sloss sammen med sine
afghanske brødre. Afghanske Taliban kjemper
mot det de kaller vestlige okkupasjonsstyrker.
Pakistanske Taliban støtter denne kampen, men
ønsker i tillegg å innføre et islamistisk styre i
Pakistan. Det har vært ulikt syn på hvorvidt man
skulle konsentrere kampen om motstanden i
Afghanistan, men ledere som Meshud og Fazlullah har argumentert med at det er legitimt å
kjempe mot pakistanske regjeringsstyrker, så
lenge Pakistan støtter USAs kampanje mot alQaida og afghansk Taliban.
■■ Flere hevder at Taliban har lykkes med å
forene flere islamistiske militante grupper i Pakistan, som ikke kun er begrenset til områdene nordvest i landet. En av disse er Lashkar-eJhangvi, en sunnimuslimsk militant gruppe som
regnes for å være en av al-Qaida sterkeste allierte i Pakistan.
på dagtid stiger over 40 grader, forteller
seksjonsleder Mads Almaas i Flyktninghjelpen, som besøkte området i mai.
de NATO-ledede styrkene i Afghanistan.
Mange av disse gruppene har sitt tilhold
på den pakistanske siden av grensen.
Taliban-støtte
Spørsmålet mange stiller seg er hvordan
Taliban har klart å styrke seg militært og
politisk.
– Skal man forstå det som nå skjer i Pakistan, må vi gjøre oss kjent med både
historien og de menneskene som befolker dette området på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan, forklarer Bokhari.
De siste årene har hun studert hvordan Taliban-bevegelsen vokste fram fra
å være en religiøs studentbevegelse i Pakistan på begynnelsen av 1990-tallet, til å
utgjøre en politisk og militær enhet som
kontrollerte 90 prosent av Afghanistan
fra 1996 til 2001. Etter at Taliban-regimet
ble styrtet i oktober 2001, har Taliban, i
samarbeid med al-Qaida og andre militante islamistgrupper, ført geriljakrig mot
Maktvakum
– Det finnes mange årsaker til at Taliban ble, og fremdeles utgjør, en så viktig
maktfaktor i denne regionen. Da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene trakk seg ut
av Afghanistan i 1989 sloss mange afghanske fraksjoner seg imellom for å sikre seg
kontrollen over landet. Taliban vokste
fram i dette maktvakumet og styrket seg
også på pakistansk side av grensen. I disse grenseområdene har sentralmyndighetene i hovedstaden Islamabad aldri hatt
full kontroll, forteller Bokhari.
Hun viser også til at general Muhammad Zia-ul-Haq, som kom til makten etter et kupp i 1977, var med på å legge
grunnlaget for framveksten av Taliban
– og andre militante grupper i Pakistan –
gjennom sin islamiseringspolitikk og innføring av religiøse lover.
Kilde: Reuters/AlertNet
får tøffere motstand: Verken USA eller den pakistanske regjeringen vil lenger sitte stille og se på at Taliban vinner stadig større oppslutning og terreng i Pakistan. Foto: Scanpix
n n Da de sovjetiske
okkupasjonsstyrkene
trakk seg ut av Afghanistan i 1989 sloss
mange afghanske fraksjoner seg imellom for
å sikre seg kontrollen
over landet. Taliban
vokste fram i dette
maktvakumet og styrket seg også på pakistansk side av grensen.
L aila Bokhari, forsker ved Norsk
Utenrikspolitisk
Institutt (NUPI)
rer. Om lag 30 000 sivile har allerede flyktet fra Sør-Waziristan.
Mange regner med at dette vil bli en
langt vanskeligere oppgave, som det vil
ta lang tid å løse. Sør-Waziristans om lag
430 000 innbyggere lever fremdeles etter
gamle tradisjoner og lover, der blodhevn
fremdeles praktiseres. Dette er stammer
med stolte krigstradisjoner som aldri vil
godta at en fremmed makt trenger seg inn.
De ulike stammene har nå lagt bak seg
gamle stridigheter og utgjør en felles front.
– Regjeringshæren vil møte langt kraftigere motstand her. Vi snakker nå om hovedsetet til Taliban-lederne. Hæren har
prøvd gjentatte ganger å få kontroll over
dette området, men uten hell, understreker Bokhari.
2,5 millioner på flukt
Dette kan i så fall utløse enda større flyktningstrømmer. Til nå er om lag 2,5 millioner på flukt etter den siste militære offensiven. Den humanitære krisen krever
en stor innsats fra regjeringen og hæren,
men internflyktningene utgjør også en
politisk risiko. De aller fleste pakistanere
er glad for at regjeringen fjerner Talibanstyret i Swat-dalen og andre steder, men
stemningen kan lett snu seg til Talibans
fordel igjen om regjeringen ikke klarer
å ta vare på de sivile og gi de som har
flyktet muligheten til å vende hjem før
vinteren. Mange har også anklaget myndighetene, fordi planen om å sette i verk
militæroperasjoner burde ha inneholdt
detaljerte planer om hvordan man skulle
ta seg av flyktningene.
– De aller fleste er tatt imot og bor hos
familie eller gjestfrie landsmenn. Noen
har også penger til å leie seg et rom
mens andre er innlosjert på skoler og offentlige bygninger. Om lag ti prosent, eller 200 000, er likevel henvist til leirer.
Våre om lag 50 ansatte jobber på spreng
med å skaffe folk tak over hodet og nødhjelpsartikler. Det største problemet for
de som bor i telt er heten. Temperaturen
Perspektiv
NR. 02.2009
13
■ tema Kampen mot Taliban – Afghanistan
Pakistan er «arkitekten»
Pakistan kan sees på som arkitekten av
Talibanbevegelsen. Mange av de afghanerne som sluttet seg til Taliban ble utdannet på de religiøse skolene, madrasaene, i Pakistan.
– Pakistan var også ett av kun tre land,
sammen med Saudi Arabia og De forente
arabiske emirater, som anerkjente Taliban-regimet i Afghanistan. Pakistan var
også det siste landet som brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban, etter
kraftig press fra USA. Et Pakistan-vennlig
regime i Kabul har alltid vært viktig for
det pakistanske lederskapet, understreker Bokhari.
– Vi må huske på at Taliban i all hovedsak er pashthunere. I Afghanistan utgjør
denne folkegruppen flertallet av befolkningen og pashtunerne utgjør også flertallet av innbyggerne i grenseområdene
på pakistansk side, forklarer hun.
Tradisjonelt er det klare og sterke bånd
mellom Taliban på afghansk og pakistansk side, men de siste årene har det utviklet seg et skille.
– Det afghanske Taliban utkjemper først
og fremst en motstandskamp mot NATOstyrkene og regjeringen i Kabul. På pakistansk side har Taliban flere og andre
kampsaker. Her er Taliban en paraplyorganisasjon over en rekke ulike lokale og
til dels rivaliserende grupper som kan ha
ulike mål. I tillegg driver Taliban en motstandskamp mot pakistanske styresmakter, sier Bokhari.
Parallelle samfunn
– En annen årsak er at den pakistanske
identiteten er svært uklar. Den vingler
mellom det moderate og det sterkt religiøse. Vi må huske på at Pakistan alltid har
levd med parallelle samfunn.
En svak statsmakt med manglende
evne og vilje til å prioritere velstand og
økonomisk vekst i de utsatte områdene
har også bidratt til å styrke religiøse autoriteter og grupper.
– Hele den pakistanske staten er basert
på et fiendebilde der naboen India utgjør
enhver trussel. Verken militære eller andre er lært opp til at trusselen også kan
komme innenfra, poengter hun.
Bokhari minner også om at talibanerne
er pakistanere.
– Det er lett å forstå at det er vanskelig å
sloss mot sine egne brødre og søstre. Og
dette har vært et stort dilemma for myndighetene og de pakistanske styrkene. n
14
Perspektiv
NR. 02.2009
Snart åtte år etter at USA og NATO bombet
Taliban-regimet ut av regjeringslokalene
i Kabul har Taliban reorganisert seg og
truer med å påføre USA et nytt Vietnam.
Et nytt
Vietnam?
Tekst: Roald Høvring
AFGHANISTAN
FOLKETALL:
28,2 mill.
FORVENTET LEVEALDER:
42,9 år
AREAL:
647 500 km2
FLYKTNINGER FRA
AFGHANISTAN:
2 831 951
INTERNT FORDREVNE:
Minst 235 000
ETNISKE GRUPPER:
Pashtunere (42 %),
tadsjiker (27 %), hazarer (9 %), usbekere (9
%) og mindre etniske
grupper (13 %).
RELIGION:
Sunnimuslimer (80
%), shiamuslimer (19
%) og andre (1 %).
SPRÅK:
Dari (50 %), pashtu
(35 %), tyrkiske språk
(11 %) pluss om lag
30 forskjellige minoritetsspråk (4 %).
Da Obama overtok som USAs nye president i vår var noe av det første han gjorde
å love flere amerikanske soldater og økt
støtte til kampen mot al-Qaida og Taliban
i Afghanistan. Taliban truet umiddelbart
med å påføre USA et nytt Vietnam.
Hittil i år skal 125 utenlandske soldater
være drept og om lag 2000 siden invasjonen i 2001. Om lag halvparten av disse er
amerikanere. Så langt er fire norske soldater drept i tjeneste. De sivile tapene er
større.
Regjeringsstyrkene til president Hamid
Karzai kontrollerer i dag mindre enn en
tredel av Afghanistan, som er om lag dobbelt så stort som Norge, og Taliban er operative så å si over hele landet.
Nytt Vietnam?
Påtroppende direktør Kristian Berg Harpviken ved fredsforskningsinstituttet PRIO,
tror at det er langt fram til at Afghanistan
skal bli et nytt Vietnam.
– For det første er dette en krig de fleste
amerikanere støtter. I den grad det finnes
en hjemmelig opposisjon, er den svært liten. Holdningen er at USA må kjempe for
sin sikkerhet, sier Berg Harpviken
– For det andre kan man ikke sammenligne konsekvensene av krigen. Kostnadene ved Vietnamkrigen var formidable,
både med hensyn til bruk av penger og
tap av egne soldater.
Berg Harpviken tror imidlertid at krigen
mot al-Qaida og Taliban på afghansk jord
vil bli langvarig.
– NATOs lederskap har snakket om både
ti og 30 år. Vi vil nok se en viss nedtrapping om tiårs tid eller før det. Alt avhenger
HISTORIKK
må kjenne forholdene: Norske soldater forsøker å kombinere en
væpnet kamp mot Taliban, samtidig som de skal ivareta et godt og
vennskaplig forhold til sivilbefolkningen.
Foto: Arild Nilsen
1973: Republikansk kupp,
kongedømmet
avskaffes.
1978: Kommunistene
til makten.
1979: Sovjetisk invasjon.
1989: Sovjetisk tilbaketog
1992: Kommunistregimet
faller.
1993: Geriljafraksjoner i
innbyrdes maktkamp.
1996: Taliban-militsen tar
makten. Strenge
sharialover
2001: USA fjerner Taliban fra
makten og innsetter en
midlertidig
regjering med Hamid
Karzai som regjeringssjef.
2002: ISAF etablerer seg
2004: Første demokratiske
valg og Hamid Karzai
innsettes som president. Får ny grunnlov.
2005: Første lovgivende
regjering siden 1973
blir valgt.
Perspektiv
NR. 02.2009
15
■ tema Kampen mot Taliban – Afghanistan
MILITÆRE
OPERASJONER
ISAF
(International Security Assistance
Force) ble opprettet 6. desember 2001
etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd og er
i dag under NATO-kommando. ISAF er i
Afghanistan etter anmodning fra afghanske myndigheter. Til sammen deltar 41 nasjoner med i overkant av 56 000 soldater. Norge har 600 soldater i Afghanistan.
De norske soldatenes hovedoppgave er å
bidra til å stabilisere området. Dette skal
oppnås ved å bekjempe narkotika, lære
opp afghanske hær- og politistyrker og
avvæpne uønskede grupper.
OEF
(Operation Enduring Freedom) er det
offisielle navnet på USAs krig i Afghanistan og har blant annet som mål å ødelegge
Al Qaida og Taliban. Norge støttet operasjonen frem til 2005. Da den nåværende
Stoltenberg-regjeringen overtok, trakk man
soldatene ut. OEF er blitt kritisert for å ha
forsårsaket store sivile tap. I oktober 2006
tok NATO offisielt over kontrollen av OEF.
jobber på grasrota: ISAF og de norske soldatene skal vinne «hearts and minds». Da må de også ut av forlegningen og forsøke og holde en lav profil.
Foto: Arild Nilsen
brutalt: De internasjonale styrkene og især OEF blir beskyldt for å ta for lite hensyn til sivile liv, mens de tar i bruk det som er av høyteknologisk materiell
for å unngå tap av egne soldater.
Foto: Aril Nilsen
av hva som skjer på bakken og hvordan
den pakistanske staten lykkes med å bekjempe de samme kreftene på sitt territorium, poengterer han.
En annen viktig faktor er hvorvidt NATO
klarer å opptre samlet eller om alliansen
vil slå sprekker.
– Jeg blir ikke overrasket om enkelte
medlemsland velger å trekke ut sine soldater, mens Storbritannia og USA vil utgjøre ryggraden i en fremtidig styrke, sier
Berg Harpviken. Han har ingen tro på at
FN vil kunne ivareta sikkerheten med militær makt i uoverskuelig framtid.
– Karzai vinner valget
20. august er det valg i Afghanistan. Det
knytter seg stor spenning til selve gjennomføringen, men resultatet er så godt som
gitt på forhånd: Hamid Karzai blir etter all
sannsynlighet sittende som president.
Taliban har advart velgerne mot å delta
i valget og at de vil bli sett på som Quislinger og drept. Sikkerheten er skjerpet, men Organisasjonen for sikkerhet
og samarbeid i Europa (OSSE), som skal
overvåke valget, vil ha permanent tilstedeværelse i hovedstaden Kabul. En fersk
OSSE-rapport fastslår at sikkerheten er
betydelig forverret siden valgene i 2005.
– Det er liten tvil om at Karzai vil gå av
med seieren. Gjennom utstrakt hestehandel og splitt og hersk har han i stor grad
lykkes med å passivisere sine motstandere. I dag finnes det ingen reell utfordrer
til presidentembedet, fastslår Berg Harpviken.
Berg Harpviken tviler på at valget vil gi
en ny regjering som er i stand til å bringe
landet nærmere fred, demokrati og utvikling.
Dystre utsikter
– Sikkerhetssituasjonen blir verre og verre. Vi har sett en midlertidig bedring i helt
begrensede områder, men ingen tror den
vil vare. Det er ingen tvil om at Taliban
har forberedt seg godt på den amerikanske opptrappingen, sier han.
Berg Harpviken var selv i Afghanistan i vår, der han konstaterte at Talibanopprøret har spredt seg til områder som
tidligere var relativt trygge. Han tror at
16
Perspektiv
NR. 02.2009
NATO-styrkene, inkludert de norske, vil
møte hardere motstand.
– Det er svært sannsynlig at også de
norske soldatene vil få det langt tøffere
framover. Generelt er Taliban i større
grad i stand til å gjennomføre militære
angrep. I tillegg er de norske styrkenes
operasjonsområde utvidet til også å gjelde Ghwormach-distriktet. Her er det et
betydelig nærvær av Taliban-styrker. Området grenser opp til Faryab-provinsen,
som så langt har vært kjerneområdet til
de norske styrkene.
ISAF møter motstand
– Til tross for en betydelig sivil innsats,
som bygging av skoler og brønner, er
ISAF i større grad sett på som en okkupasjonsmakt, og situasjonen har forverret
seg betraktelig etter 2005. Motstandskraften fra Taliban har økt og angrepene
på ISAF har skutt i været, sier en norsk
ISAF-veteran til Perspektiv. Han ønsket
ikke å oppgi navnet sitt. Han forteller
også at Taliban forsøker å ramme ISAFs
sivile innsats.
– Vi prøver å skape og opprettholde et
positivt forhold til sivilbefolkningen, men
dette forsøker Taliban å sabotere. I ett tilfelle hadde vi nettopp bygget en ny skole
for både gutter og jenter. Like etter åpningen ble skolen brent ned.
Farlige områder
Situasjonen er også blitt farligere for hjelpeorganisasjonene.
Ifølge FN ble 2100 sivile drept i Afghanistan i 2008, en økning på 40 prosent
fra 2007. I tilegg ble 1100 afghanske politifolk og 530 afghanske soldater drept.
Også det humanitære miljøet ble hardt
angrepet i 2008; 33 hjelpearbeidere ble
drept i fjor. I tillegg er tilgang til dem som
trenger beskyttelse og nødhjelp svært
vanskelig. Nesten halve landet er utilgjengelig for hjelpearbeid.
Folk er lei av at det ikke blir noen bedring i Afghanistan, som er blant de fattigste landene i verden. Over halve landet
lider under en humanitær krise, i tillegg
er det omfattende behov for utviklingshjelp.
– Den nye regjeringen vil trolig inneholde flere av de gamle krigsherrene enn det
som er tilfelle i dag. Dette er klart negativt, fastslår han.
Han viser også til Obama, som i mars
sa at man måtte nedjustere ambisjonene
og slutte å tro at man kan bygge et demokratisk paradis i Afghanistan. Den viktigste målsettingen var ifølge ham å hindre
at landet blir utgangspunkt for nye terrorangrep mot USA og dets allierte.
Korrupsjon
FNs spesialutsending, nordmannen Kai
Eide, har ingen lett oppgave foran seg.
Han mener imidlertid at både amerikanerne og europeerne selv må ta på seg
mye av skylden for elendigheten. Han
har også advart mot en for sterk amerikanisering av innsatsen i det krigsherjede landet. Han viser til at USA kanaliserer halvparten av sin bistand gjennom
de fem største amerikanske kontraktørene.
FN-sjefen i Afghanistan retter også
kraftig kritikk mot det internasjonale
samfunnet for å se mellom fingrene med
korrupsjon. I et intervju med Dagsavisen
26. mai gikk han langt i å antyde at det
internasjonale samfunnet ikke bare unnlater å ta et oppgjør med korrupsjonen,
men også er en del av den.
Laila Bokhari stiller spørsmål ved om
Vesten har urealistiske forventninger.
– Antallet internasjonale militærstyrker har økt fra år til år. FN har vokst, bistandsbudsjettene har økt. Men spørsmålene og frustrasjonen har også økt i takt
med innsatsen. Tapstallene likeså. Mange
spørsmål stilles, deriblant: Er det sentraliserte og institusjonelt moderne styresettet man har forsøkt å opprette i Afghanistan overhodet realistisk, spør Bokhari.
– Å drive Taliban fra makten var et middel for å bekjempe al-Qaida. I dag er det
lett å være etterpåklok, men Vesten synes å ha malt seg opp i et hjørne. Styrter
man ett regime, har man også ansvar for
stabilitet og gjenopprettelsen av et alternativt og akseptabelt styresett. Dette ansvaret har vi i vesten gradvis akseptert,
sier Bokhari. n
Perspektiv
NR. 02.2009
17
■ fotodokumentar Venterom
Løper for livet
Tusenvis av unge menn fra alle verdenshjørner bruker
Hellas som en inngangsport til Europa. Men i tråd med
Dublin II-avtalen blir de sendt tilbake til Hellas når de søker
asyl i andre europeiske land. For mange ender drømmen
om et bedre liv i den provisoriske flyktningleiren i Patra.
Håpløse forsøk
Deres eneste håp om å slippe ut av Hellas er å
reise som blindpassasjerer på trailere som skal
med fergen til Italia. De løper etter bilene, åpner
bagasjedøren og gjemmer seg der de kan. De
fleste blir tatt av politiet før de kommer om bord
i fergen. For mange venter juling, fengsel eller
deportasjon.
Patra, Hellas, januar 2009
18
Perspektiv
NR. 02.2009
Perspektiv
NR. 02.2009
19
■ fotodokumentar Venterom
Den norske fotografen Linda Bournane
Engelberth har dokumentert livet til
noen av disse unge mennene. Bildene er
også å finne på Nobel Fredssenter i Oslo.
Med utstillingen «Venterom» ønsker
fotografen, Nobels Fredssenter og Den
norske Helsingforskomité å skape
større bevissthet om forholdene for asylsøkere i Norge og Europa.
DUBLIN II
■■ Dublin II-forordningen er en del av EUs prosess for å etablere et felles europeisk asylsystem. Forordningen har som hensikt å få på plass
en praktisk og rettferdig metode for å fordele ansvaret for asylsaksbehandlingen mellom de ulike
landene. Dersom en person søker beskyttelse i
flere europeiske land, vil det landet som asylsøkeren først kom til være ansvarlig for behandlingen av søknaden.
■■ I tillegg til alle EU-land , har Norge Island og
Sveits sluttet seg til regulativet som kalles Dublin II, og som har som hensikt å forbedre viktige
punkter i Dublin avtalen fra 1990.
■■ I begynnelsen av 2008 stanset Norge tilbakesending av asylsøkere til Hellas. Grunnen var
at det forelå ulike rapporter om mangelfulle asylprosedyrer, i tillegg til informasjon om at greske
myndigheter sendte søkere ut av landet uten å
forsikre seg om at livene deres ikke var i fare.
■■ Norge har i år gjenopptatt retur til Hellas. For
noen grupper, som enslige mindreårige asylsøker og familier, opprettsholdes stansen, først og
fremst på grunn av utilfredsstillende forhold på
mottakene i landet.
12 år og alene
Gutten i leiren er ett av mange barn som er på
flukt uten voksent reisefølge. Den yngste som var
på reise i Europa på egen hånd, var åtte år. Før
Leger uten grenser kom, fantes ingen mulighet
for legehjelp i denne leiren.
Patra, Hellas, januar 2009
NR. 02.2009
20 Perspektiv
Perspektiv
NR. 02.2009
21
■ fotodokumentar Venterom
verden i dag ■
NY AMNESTY RAPPORT
å verdensbasis sto G20-landene for 78 prosent
av alle registrerte henrettelser i 2008. - Verdens
ledere er i dag opptatt av å revitalisere verdensøkonomien, men neglisjerer blodige konflikter som
forårsaker massive menneskerettighetsbrudd.
Dette er et av hovedbudskapene i den ferske
årsrapporten fra Amnesty.
Disse landene
bidrar med flest
styrker til FNs
fredsbevarende
operasjoner
Pakistan 10 626
Bangladesh 9 220
India 8 617
Nigeria 5 792
Nepal 3 856
SRI LANKA
278 000 bor
fortsatt i leirer
Skjebnen er fortsatt usikker for
de mange tusen sivil som fortsatt
befinner seg i regjeringskontrollerte leirer i Sri Lanka.
Resignert
Etter mange forsøk gjennom flere måneder gir
de fleste opp å komme seg til andre europeiske
land. Deres eneste mulighet er å bli i leiren. De
kan prøve å søke om asyl, men nesten ingen
får innvilget asyl i Hellas. Noen av dem som
returneres fra andre europeiske land, blant annet
Norge, havner her.
Patra, Hellas, januar 2009
18. mai kunne regjeringen i Colombo, etter 25 års borgerkrig, erklære seier over
den tamilske frigjøringshæren LTTE. I
den siste fasen av krigen ble tusenvis av
sivile internert i leirer kontrollert av regjeringssoldater. I følge FN befinner det
seg fortsatt om lag 278 000 i 40 ulike leirer nord i landet.
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Right Watch hevder at mange av beboerne holdes i leirene mot sin vilje og
krever at regjeringen gir de sivile tamilene
den samme friheten som landets øvrige
befolkning, slik at de som ønsker det kan
forlate leirene.
Etter internasjonalt press har myndighetene lovet å gjenbosette 80 prosent av
de fordrevne innen utganget av året. Human Right Watch stoler ikke på myndighetenes lovnader og frykter at mange vil bli
boende i leirene i årevis.
PAKISTAN
Perspektiv
NR. 02.2009
FN-soldater
EU tilbyr hjelp
EU har tilbudt Pakistan
hjelp til å ta hånd om de
over to millioner flyktninger fra krigshandlingene nordvest i landet.
EU avviser imidlertid å gi
Pakistan mer fordelaktige handelsavtaler slik regjeringen i
Islamabad har bedt om.
EU-parlamentet vedtok 16.
juni å bevilge 20 millioner
22
internert: Sivile tamiler bak piggtråden som omgir flyktningleiren Manik Farm i utkanten av byen
Vavuniya nord på øya.
Foto: Reuters/ David Gray/AlertNet
Vil øke kvinneandelen
Euro i første omgang. I tillegg
ber EU-parlamentet om at EUlandene gir ytterligere 45 millioner Euro fra EUs reservefond.
De 27 EU-landene og USA
ønsker å styrke båndene til
atommakten Pakistan, som
er blitt ytterligere destabilisert av sosial og politisk uro,
kampen mot Taliban og store
flyktningstrømmer.
Det er i dag 113 000
fredsbevarende FN-soldater i 18 FN-operasjoner på
fire kontinenter.
Dette inkluderer også 90 000
militære og politifolk. Kvinner utgjør imidlertid kun 8
prosent av politistyrken og 2
prosent av soldatene. Andelen
kvinner i den sivile deltagelsen i fredsbevarende operasjo-
ner er høyere, 30 prosent.
FNs generalsekretær Ban
Ki-moon ønsker å øke kvinneandelen. 29. mai oppfordret
han medlemslandene til å rekruttere flere kvinner i FNs
fredsbevarende styrker.
I fjor ble totalt 132 personer
drept mens de tjenestegjorde i
FNs fredsbevarende operasjoner, av disse var 10 kvinner.
Perspektiv
NR. 02.2009
23
■ verden i dag
n n Jeg er kommet hit fordi jeg ønsker
en ny start mellom USA og muslimer i hele
verden, basert på gjensidig respekt.
FOTO: Scanpix
Antall mennesker på flukt i verden i 2008
USAs president Barack Obama i sin tale 4. juni på universitetet i Kairo. Han hilste de frammøtte,
de fleste muslimer med ordene «SALAAM ’ALAYKUM» – Gud velsigne deg på arabisk.
KLIMA
SOMALIA
Norge besluttet å øke bistanden til
det kriserammete landet 42 millioner kroner til totalt 200 millioner
kroner i år.
I begynnelsen av mai blusset Somalias langvarige konflikt opp på
ny. Harde kamper mellom islamistiske opprørere og regjeringsstyrker, har drevet ytterligere 60 000
mennesker på flukt.
Men så lenge gjennomgripende sosiale
og økonomiske reformer fra den nye
samlingsregjeringen uteblir, vil den norske støtten ikke gå via den zimbabwiske
statens finanssystemer. Isteden vil midlene bli kanalisert gjennom frivillige organisasjoner, FN-systemet og Verdensbanken.
- Når de som har risikert livet for demokrati i Zimbabwe ber om hjelp, har vi en
forpliktelse til å gi det. Hvis vi ikke støtter
de som kjemper for endring nå, kan Zimbabwe blir et nytt Somalia. Den sjansen
kan verken Zimbabwe eller resten av verden ta. Hvis den nye regjeringen klarer å
fungere, kan Zimbabwe bli et eksempel
på ett unngått statssammenbrudd, sa Erik
Solheim da den økte norske støtten ble annonsert i mai.
Brorparten av de nye midlene skal gå til
to nøkkelfunksjoner innenfor sosial sektor
- utdanning og helse.
– Det er stor utrygghet og frykt blant befolkningen, og den humanitære situasjonen har forverret seg betraktelig etter at
partene igjen har rustet seg til krig, forteller Hassan A. Khaire, Flyktninghjelpens
landdirektør for Somalia og Kenya.
– Vi regner med at antallet internt fordrevne vil øke med enda titusener i løpet
av kort tid. Vi ser også en økning i antall
flyktninger som kommer over grensen til
leiren i Dadaab i Kenya, fortsetter han.
Etter 20 år med krig og ødeleggelser er
situasjonen i Somalia akutt. 3,2 millioner
mennesker – over 40 prosent av befolkningen – trenger nødhjelp, og rundt 1,3 millioner er på flukt internt. Rundt 500 000 somaliere har flyktet til andre land.
– Vi har lenge arbeidet med å dele ut
nødhjelpsutstyr i Mogadishu og områdene
rundt, forteller Khaire. Flyktninghjelpen
har som mål å utvide hjelpen til én million
mennesker i Somalia og Kenya.
400 naturkatastrofer i 2008
Over 20 millioner mennesker ble drevet på flukt
av klimarelaterte naturkatastrofer i 2008.
Det viser en studie fra Flyktninghjelpens Internal Displacement Monitoring Centre
(IDMC) og FNs koordinator for
humanitære saker (OCHA).
For eksempel ble opp mot
800 000 mennesker hjemløse
24
Perspektiv
NR. 01.2009
da syklonen Nargis rammet
Myanmar. Mange av dem kan
fortsatt ikke vende hjem.
De siste 20 årene er antallet
registrerte naturkatastrofer
fordoblet, til over 400 per år.
Millioner av mennesker som
drives på flukt av langvarig
tørke, stadige oversvømmelser og ekstremvær er spesielt
sårbare og trenger hjelp.
Finanskrisen rammer
U-landene bruker mest
Finanskrisen har stanset
den økonomiske veksten i
afrikanske land.
For første gang i historien bruker utviklingslandene mer energi enn
industrilandene.
Den afrikanske handelsorganisasjonen COMESAs medlemsland har derfor besluttet å ha
de samme tollsatsene på varer
utenfra. Det skal bidra til å øke
antall investeringer og styrke
de økonomiske båndene mellom ulike afrikanske land.
COMESAs leder, Swazilands
konge Mswati, uttalte nylig
at dersom landene ikke samarbeider kan det komme til å
knuse Afrika.
Afrikanske land regner med
færre direkte investeringer fra
utenlandske selskaper framover, samtidig som kontinentet rammes hardt av synkende
råvarepriser.
800 000
fra 2007
sudan 5 319 000
palestina 5 128 000
irak 4 747 000
afghanistan 4 734 000
Akutt krise
VAKTHOLD: Somaliske opprørere vokter en buss med sivile i hovedstaden Mogadishu.
Foto: Reuters/AlertNet
ENERGI
afrika
NED
Det rekordhøye antallet holder seg noenlunde
konstant viser Flyktninghjelpens årlige rapport.
ZIMBABWE
Norge gjenopptar bistand
Bærer vann: En gutt har nettopp hentet matrasjonen sin i Chirumanzi, 250 km sør-vest for hovedstaden Harare. Om lag hver fjerde innbygger er avhengig av matvarehjelp.
Foto: Reuters/AlertNet
41 200 000
VERSTINGlisten
De industrialiserte landene i
OECD, som i dag består i av
30 land som kjennetegnes
ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et
relativt høyt inntektsnivå, ble
i fjor forbigått av land utenfor
OECD i forbruk av primærenergi, inkludert olje, naturgass, kull, atom- og vannkraft.
Samtidig er energiforbruket
per innbygger fortsatt langt lavere i utviklingslandene enn i
industrilandene.
Verdens totale energiforbruk økte med 1,4 prosent i
fjor. Det viser en fersk rapport
fra oljeselskapet BP.
who
FNs matvareprogram
FNs matvareprogram
(FAO) sier at mennesker i
utviklingsland nå er mindre sårbare for svingninger i matvareprisene.
Våren 2008 opplevde man
enorme prisøkninger på basisvarer som førte til matmangel
og opptøyer. FAO mener at
matvarehandelen nå har stabilisert seg og at kun uforutsette
katastrofer vil rokke ved dette
i nærmeste fremtid. Dagens
priser er likevel høye nok for
mange fattige land.
Fjorårets rekordpriser ble
begrunnet med blant annet
uforutsett etterspørsel fra biodiesel-industrien, spekulasjon i markedet og eksportbegrensninger fra enkelte
produsentland.
Perspektiv
NR. 01.2009
25
■ FLYKTNNINGREGNSKAPET 2009
De glemte konfliktene
FLYKTNING
REGNSKAPET
2009
ALT om mENNESKER På FLuKT ovER hELE vERdEN
Mange konflikter i verden når
aldri frem i medienes og det internasjonale samfunnets søkelys. Her er listen over de 10 mest
neglisjerte konfliktene i 2008.
Relativt få av verdens internt fordrevne og flyktninger kommer fra godt kjente konfliktområder
der verdenssamfunnet setter inn store ressurser
på å løse de humanitære utfordringene. De fleste
er jaget på flukt uten at de får den oppmerksomheten de har krav på. Og uten oppmerksomhet får
de sjelden den beskyttelsen eller assistansen de er
avhengig av.
DE 10 «GLEMTE»
Det finnes flere kriterier som definerer neglisjering av mennesker på flukt. Noen av disse er manglende tilgang til informasjon, manglende registrering og finansielle ressurser, politisk sensitive
situasjoner, samt situasjoner der folk har måttet
flykte på nytt.
Flyktninghjelpens oppgave er å sette søkelyset
på de hvite flekkene på kartet.
1 FILIPPINENE
Filippinene er det
landet som hadde
det største antallet
nye internflyktninger i
2008. 600 000 mennesker ble drevet på
flukt i fjor. Bakgrunnen
er konflikten mellom
regjeringsstyrkene og
muslimske opprørere
sør på øya Mindanao,
som har pågått i over
40 år. Siden 2000 har
over to millioner filippinere blitt drevet på
flukt.
26
Perspektiv
NR. 02.2009
2 INDIA
India er godt
kjent som «verdens
største demokrati»,
men få vet at landet
huser mange hundre
tusen internt fordrevne.
Det er minst 500 000
mennesker på flukt.
Internt fordrevne muslimer i Gujrat har svært
dårlige levekår, kristne
i Orissa blir tvunget til
å konvertere til hinduismen om de returnerer
hjem, fordrevne kvinner
i Assam og Manipur
må ofte ty til prostitusjon for å få penger til
mat og klær til familiene sine.
5
2
8
4
10
6
1
7
9
Flyktningregnskapet 2009:
■■ Temaartikler
■■ 81 landprofiler
■■ Analyse av globale og regionale trender
■■ Statistikk over verdens flyktningsituasjon
■■ Oversikt over begreper, konvensjoner og regelverk
3
For bestilling ring 23 10 98 00 eller les rapporten på www.flyktninghjelpen.no
3 ZIMBABWE
Zimbabwe har
nå mellom 570 000
og én million internt
fordrevne. I tillegg er
hundretusener på flukt
utenfor landets grenser. Den største gruppen av internt fordrevne flyktet i forbindelse
med en regjeringskampanje i 2005, da
hus og hytter i slumstrøkene i de større
byene ble jevnet med
jorden. Over 500 000
av de fattigste ble
hjemløse. En landreform i 2000 og politisk
vold, har også drevet
mange på flukt.
4 ETIOPIA
I Etiopia er 200
- 300 000 på flukt i
eget land på grunn av
mangeårige konflikter. I de senere årene
er det grensestriden
med Eritrea, stridigheter mellom utlike etniske grupper og konflikter knyttet til den
nomadiske befolkningen som har drevet
mennesker på flukt. I
2008 ble det rapportert om fordrivelser i
Somali- og Oromiyaregionene sørøst i landet, på grensen mot
Somalia og Kenya.
5 IRAK
Ved utgangen
av 2008 hadde Irak
over 2,8 millioner internflyktninger. Dette
er nesten ti prosent
av landets befolkning
og den tredje største gruppen internt
fordrevne i verden. I
tillegg har rundt 1,9
millioner mennesker
flyktet ut av landet.
Ulike minoritetsgrupper er utsatt for trusler
og overgrep. Barn og
kvinner utsettes for rekruttering til væpnede
grupper, kjønnsbaserte overgrep og utnyttelse av deres arbeidskraft.
6 JEMEN
Flyktningene i
Jemen er hovedsakelig somaliere som har
tatt seg over Adenbukta. Men antallet
internt fordrevne på
grunn av konflikter og
naturkatastrofer er
enda høyere. I 2008
ble mellom 70 000
og 100 000 drevet
på flukt på grunn av
den væpnede konflikten i nordområdene.
Omtrent halvparten
har trolig søkt tilflukt i
hovedstaden Sana’a,
men bare et mindretall
har fått noen form for
assistanse eller beskyttelse.
7 SOMALIA
Somalia er ett av
landene som hadde
den største veksten
i antall internflyktninger i forhold til befolkningstall i 2008. Over
1,3 millioner mennesker - 13 prosent av
befolkningen - er på
flukt i eget land. I tillegg har over en halv
million flyktet ut av landet. Hovedårsaken er
den meget vanskelige
sikkerhetssituasjonen
der væpnede grupper holder landet i en
jernhånd. Mogadishu
er i dag verdens farligste by.
8 SØR-SUDAN
Sudan er det
landet i verden med
flest internt fordrevene, totalt 4,9 millioner. Darfur får mye
oppmerksomhet, fordi
over halvparten av landets internflyktninger
befinner seg i denne
regionen. Situasjonen
for internt fordrevne
i Sør- og Øst-Sudan,
samt for de rundt 1,2
millionene som har
søkt tilflukt i Khartoum,
får mindre oppmerksomhet. I Sør-Sudan
ble 187 000 drevet på
flukt i 2008 på grunn
av konflikter mellom
ulike grupper.
9 COLOMBIA
Tallet på internt
fordrevne i Colombia
har nå steget til over
4,3 millioner mennesker. Det at antallet internt fordrevne igjen
stiger viser at overgrepene mot sivilbefolkningen fortsetter, og
at myndighetenes militære strategi - som
var ment å forebygge
- i stedet fører til økt
fordrivelse. Brudd på
menneskerettighetene
og internasjonal humanitær rett begås av
de paramilitære gruppene, geriljabevegelsene og den colombianske hæren.
10 SAR
Den sentralafrikanske republikk
Situasjonen for mennesker på flukt i SAR
har vært neglisjert
siden konflikten startet i 2005. Etter flere
år med politisk uro,
statskupp og kamper
mellom regjeringsstyrker og opprørere er
det nå over 100 000
internt fordrevne, og
omtrent like mange
har flyktet ut av landet.
Levekårene er blant de
dårligste i verden. 67
prosent lever på mindre enn én amerikansk
dollar om dagen.
Perspektiv
NR. 02.2009
27
■ tett på FN-barna
Hun heter Peace, fordi
hun er barn av en FN-soldat.
I Liberia finnes det et ukjent
antall fredsbarn som går en
usikker framtid i møte.
Fredsbarnet
Tekst: Hanne Eide Andersen Foto: Ken Opprann
Liberia, mars 2004: Den unge enken og tobarnsmoren Nana selger appelsiner ved
en av FNs militærbaser, nær grenseområdene til Sierra Leone. En dag står han
plutselig foran henne. Tomas. FN-soldaten fra Namibia. Han flørter åpenlyst.
Snart spør han:
– Kan jeg komme hjem til deg i morgen?
Nana sier nei.
I august året før, etter 14 år med nesten
sammenhengende borgerkrig, ble det endelig fred i Liberia. En skjør fred, som Tomas og flere tusen andre utenlandske FNsoldater har kommet for å bevare.
Nana og ungene har nylig kommet tilbake til landsbyen, etter å ha tilbrakt
krigens siste år i en flyktningleir i nabolandet Sierra Leone. De unnslapp krigs-
28
Perspektiv
NR. 02.2009
handlingene. Men Haji, Nanas ektemann
og pappaen til lille Isaac og Musu, tapte
kampen mot malariaen. Han døde i flyktningleiren, bare 38 år gammel.
Tapet er ennå ferskt, og Nana vil ikke
involvere seg med en mann som vil forlate henne når tjenestetiden er over.
Men Tomas kommer tilbake. Hver dag
den neste uken står han ved Nanas appelsinbod. Kameratene hans stikker også
innom og legger inn et godt ord for ham.
Og Nana liker ham bedre og bedre. Etter
to uker inviterer hun ham hjem.
To måneder senere blir Nana gravid.
Tomas sier han er glad for barnet, og vil
støtte dem økonomisk. Nana er tre måneder på vei da tjenestetiden til Tomas er
over, og han må dra tilbake til Namibia.
I februar 2005 føder Nana en liten jente.
Tomas står ved løftet sitt. Men verken
utviklingslandet Namibia eller krigsherjede Liberia har banksystemer som kan
overføre penger mellom privatpersoner. Så Tomas sender penger med søsteren sin og noen kamerater som drar til
Liberia som FN-soldater like etter ham.
For pengene kjøper de 25 kilo matvarer
til Nana og barna. De gir henne også litt
penger.
I mange vestafrikanske samfunn er det
tradisjon at faren navngir barnet. I Tomas fravær gir søsteren og kameratene
hans den lille jenta et navn. De vil at navnet skal minne om hvorfor faren hennes
kom til Liberia. Tomas’ datter skal hete
Peace Maker. Fredsskaper.
PAPPA HAR REIST HJEM: Nana fikk datteren Peace med en namibisk FN-soldat i Liberia. Det siste året har FN innrømmet sitt ansvar for de såkalte «FN-barna».
Perspektiv
NR. 02.2009
29
■ tett på FN-barna
FN-barna
■ SIERRA LEONE
■ LIBERIA
Namibia ■
Liberia
FOLKETALL:
3,9 mill.
FORVENTET
LEVEALDER:
44,7 år
AREAL:
111 370 km2
FLYKTNINGER
FRA LIBERIA
I 2O08:
75 194
INTERNT FORDREVNE:
Ukjent
FLYKTNINGER I LIBERIA
FRA ANDRE LAND:
Om lag 10 224
KVINNEFAMILIE: Nana og Peace bor sammen med Nanas mor, søstre, og deres barn. De er én av mange rene kvinne familier i Liberia. Bestem oren mater spedbarnet Musu, som har fått navnet etter moren som døde under fødselen.
De nye soldatbarna
– Vi kaller henne bare Peace.
Nana (32) nikker mot datteren som sitter i en kurvstol i den lille stuen. Peace er
blitt to år og ni måneder gammel når vi
møter henne. En liten trekk fra vinduet
svaler rommet i varmen. Ute leker storebror Isaac (8) og storesøster Musu (9)
med søskenbarn og nabounger.
– Vi møttes alltid her, sier Nana.
– Jeg kunne ikke besøke ham på militærbasen. Sånn er reglene.
Historien er gammel: Utenlandske soldater innleder forhold til lokale kvinner,
og forlater både kvinnene og eventuelle
barn etter at tjenestetiden i landet er over.
– Jeg er helt åpen om hvem faren hennes er. Det er ingen skam å ha barn med
en FN-soldat hos oss, sier Nana.
For pappaen til Peace var velkommen i
NR. 02.2009
30 Perspektiv
Liberia. Tomas representerte FN. Fredsbevareren. Men hele verdens gode hjelper har også skapt en helt ny generasjon
farløse barn, FN-babyer, født som resultat av flyktige forhold mellom lokale kvinner og utenlandsk FN-personell i internasjonale, fredsbevarende operasjoner.
UNMIL
FNs fredsbevarende operasjon i Liberia
(UNMIL), er blant de største i FNs historie, og består i april 2009 av 11 242 uniformert personell, hvorav rundt 9890 er militære tropper, 1212 politi og 140 militære
observatører. I tillegg kommer 1200 sivile
personell. Blant UNMILs personell i dag,
er også en politistyrke på ni norske politifolk, som blant annet jobber med å lage
egne mottakssentre for kvinner og barn.
Flyktninghjelpen jobber med å sikre
beskyttelsen til kvinner i det krigsherjede landet, og ble tidlig klar over problemet med de etterlatte soldatbarna. I
november 2007 rapporterte Flyktninghjelpens Liberia-kontor fire FN-baby-saker til UNMIL, via Unit for Child Protection. I disse sakene oppgav kvinnene fullt
navn på de påståtte fedrene. Tilsammen
har Flyktninghjelpen utredet 20 barnesaker.
– Antall barn er sannsynligvis mye høyere, sier Monika Olsen, som ledet Flyktninghjelpens beskyttelsesprogram i den
aktuelle perioden.
Alle de påståtte fedrene, skal ha tjenestegjort i kontingenter fra de namibiske
UNMIL-styrkene i perioden 2003 til 2007.
– Vi vet ikke hva som har skjedd med sakene vi rapporterte. Helt fra begynnelsen
har det vært vanskelig å få informasjon
fra UNMIL om barnetematikken. Etter det
jeg vet, har ikke UNMIL etterforsket noen
av de fire konkrete sakene, sier Monika
Olsen, og UNMILs manglende respons
svekker tilliten til FN i lokalbefolkningen.
Ved UNMILs hovedkvarter i Monrovia,
er Roselyn Odera leder for avdeling for
adferd og disiplin (CDU). Odera vet ikke
nøyaktig hvor mange farskapssaker som
er rapportert det siste året.
– Kanskje tre eller fire, sier Odera.
Og etter gjentatte henvendelser med
spørsmål om nøyaktig antall, svarer UNMILs pressetalsmann Ben Malor i mail:
– I 2007 mottak UNMIL ingen formelle
rapporter eller anklager om barn som
skal ha bli født som et resultat av forhold
mellom lokale kvinner og UNMILs fredsbevarende personell.
Flyktninghjelpen har skriftlig doku-
mentasjon på sin henvendelse til Child
Protection Unit.
– Jeg har ikke hørt fra ham på over ett
år nå, sier Nana.
Nanas yngre søster, Musu (29), døde
av komplikasjoner da hun fødte en liten
jente for to uker siden. Nå tar Nana seg av
søsterens fire barn, i tillegg til sine egne
tre. Den nyfødte gråter og gråter.
– Vi har ikke penger til morsmelkerstatning. Hun har bare fått vann siden fødselen. Ved den lokale helsestasjonen sa de
at hun må på sykehus. Men jeg kan ikke
bare dra fra alle barna, sier Nana.
■■ Ingen vet hvor mange de er,
hvordan de lever og hva de selv
tenker om opphavet sitt. Snart er
den første generasjonen FN-barn,
født på 80- og 90-tallet, voksne.
■■ FN leder og støtter i dag 18
fredsbevarende operasjoner, med
totalt 113 000 militære og sivile
personell.
■■ Problemene rundt såkalte «FNbarn» og SEA-tematikk har vært
omtalte i FN og offentligheten siden midten av 1990-tallet. Først de
siste årene har FN satt problemene
på dagsorden i organisasjonen.
■■ – Det skjer etter en rekke rapporter om omfattende utnytting og
overgrep mot kvinner og barn begått av FN-personell i land som;
Den demokratiske republikken
Kongo, Liberia, Sierra Leone og
Haiti. Disse sakene har vært en stor
belastning på FNs omdømme og
integritet, sier PRIO-forsker Torunn
Tryggestad.
■■ På nyåret 2008 offentliggjorde
FN en ny strategi for støtte og assistanse til SEA-ofre og FN-barn,
som innebærer:
■■ Det skal ikke skilles mellom
barn født etter voldtekt og utnytting, og barn født i såkalte gjensidige forhold. Alle barn av innbyggere i et FN-operasjonsland
og FN-personell får nå samme
status.
■■ FN forplikter seg til å utarbeide retningslinjer og avsette
ressurser for å assistere mødre
og barn som vil oppspore en påstått far.
■■ FN kan avkreve DNA-test
fra personell mens de er i tjeneste. Dersom personellet har
forlatt landet da farskapssaken
rapporteres, skal FN aktivt bidra
til at myndighetene i vedkommendes hjemland behandler saken etter landets gjeldende lovverk og rutiner.
■■ Tryggestad er kritisk til det hun
mener er FNs begrensning av sin
egen rolle:
– FN påtar seg her en rolle som
formidler, tilrettelegger og koordinator, men vil ikke innføre noen
form for økonomisk bistand eller kompensasjon. Dette ansvaret
overlates til den enkelte ansatt og
hans hjemlands myndigheter, sier
hun, og etterlyser også tiltak for å
kartlegge omfanget av barn av FNpersonell og deres levekår.
Uklare grenser
FNs reglement innebærer totaltforbud
mot å tilby gaver og tjenester mot sex, og
å ha sex med mindreårige etter FNs definisjon på 18 år, og med prostituerte. SeksuelPerspektiv
NR. 02.2009
31
■ tett på FN-barna
n n Han sa han het
Ousman. Jeg vet ikke mer.
Kula (18)
le forhold til lokale voksne er ikke forbudt,
men frarådes på det sterkeste. Norsk politi
i Liberia har, som norske militære i utenrikstjeneste, også forbud mot å inngå personlige forhold med lokale voksne.
– Norge arbeider for at det samme skal
gjelde FN-personell og vil fortsette å støtte arbeidet i FN også sentralt i New York,
sier Solheim, men understreker:
– Det er en vesentlig forskjell på seksuelt overgrep og et frivillig forhold. Vi kan
vanskelig kriminalisere sistnevnte.
Monika Olsen påpeker at det i en postkonfliktsituasjon, er vanskelig å trekke
klare grenser mellom utnytting og et likeverdig, frivillig forhold når det oppstår
seksuelle relasjoner mellom fattige, traumatiserte kvinner og militært eller sivilt
hjelpepersonell.
– Det er utelukkende den ressurssterke
parten, i dette tilfellet FN-soldater, som
har ansvaret for å unngå at slike forhold
innledes, sier Olsen.
Barnefond nedstemt
I 2004 nedsatte daværende generalsekretær Kofi Annan, et utvalg ledet av prins
Zeid av Jordan. Året etter la utvalget frem
en omfattende rapport om problemer knyttet til seksuelle overgrep og utnytting (SEA)
i FNs rekker. Flere av Zeid-rapportens forslag ble vedtatt i FNs generalforsamling,
som nulltoleranse for kjøp av sex og sex
med mindreårige under 18 år. Men forslaget
om et fond for «FN-barna» ble nedstemt.
– Innvendingene går på praktiske utfordringer rundt administrering og organisering. Støtteordninger kan også føre
til at flere fattige kvinner vil prøve å bli
gravide med FN-personell, eller flere falske anklager om overgrep, sier leder for
UNMILs avdeling for adferd og disiplin
(CDU), Roselyn Odera.
Moralsk ansvar
PRIO-forsker Torunn Lise Tryggestad mener at motstanden også styres av andre
faktorer:
– Det blir fort en kostbar affære om
32
Perspektiv
NR. 02.2009
barna skal følges opp til de blir voksne,
sier hun.
De landene som bidrar med mest personell til FNs fredsoperasjoner, er fattige
nasjoner der deltakelse i FN-operasjoner
er en viktig inntektskilde – både for militære myndigheter og for den enkelte soldat og offiser.
– Disse landene er også de som har
størst problemer med SEA og barnetematikken. Dersom de selv ikke evner å betale, vil de rike landene bli presentert for
regningen, og velstående og innflytelsesrike medlemsland som USA hevder at de
allerede betaler mer enn nok av FNs utgifter, sier Tryggestad.
– Diskusjonene rundt ordninger for
barna, bunnet i en erkjennelse av at man
hadde et visst moralsk ansvar for skjebnen deres. Men jeg er redd hensynet til
eget omdømme og integritet var mer utløsende, enn bekymringen for disse kvinnene og barnas rettigheter og skjebner,
sier PRIO-forskeren.
Fikk penger hver måned
Våren 2004: Musu er på vei til markedet,
da FN-soldaten tar kontakt. Han forteller at han heter Kamantee, og nylig har
ankommet Liberia. Han følger henne
til boden og kjøper flere av varene hennes. Så spør han om de kan møtes igjen.
Musu syns han er kjekk og sjarmerende,
og inviterer ham hjem til huset hun bor i
sammen med faren sin.
– Vi møttes alltid i huset vårt, for kvinner
får ikke gå til militærbasen, sier Musu (34).
Etter to måneder ble hun gravid.
– Det virket som om han ble glad. Jeg
fikk et telefonnummer å kontakte ham på
i Namibia. Siste gangen jeg så ham, kom
han til huset vårt mens jeg stod i bakgården og dusjet. Jeg bad ham komme tilbake senere. Etter det har jeg ikke sett ham.
Jeg fikk aldri svar på det telefonnummeret han gav meg.
Musu kjenner ikke soldatens etternavn.
Men sønnen har fått farens fornavn.
– Ga han deg noen gang penger?
– Han gav meg litt penger hver måned
da han fikk lønn. Nå har jeg ingen penger
og ingen jobb. Vi bor hos søsteren min.
Jeg elsker sønnen min, og tenker bare på
å ta meg av ham. Men alt er vanskelig.
Huset Musu og sønnen bor i, har bare ett
rom og taket lekker. Det ligger rett bak kiosken som søsteren hennes driver.
– Hun pleier å passe Kamantee når jeg
er ved elven og vasker klær. Hun forsørger oss begge, sier Musu. Varsomt klemmer hun den lille, trette sønnen som
klamrer seg til hoften hennes. Han er tett
i brystet og hoster stygt. Musus tre andre
barn på 5, 10 og 12 år bor hos faren sin i
Monrovia.
– Kamantee har konstant diaré. Han er
veldig svak, jeg aldri har kjøtt og grønnsaker å gi ham. Bare ris.
– Kvinnene driver utpressing
Ifølge CDU-leder Roselyn Odera, er de fleste SEA-anklagene mot UNMIL-personell
gjensidige forhold som avbrytes da den
UNMIL-ansatte skal til å forlate landet.
– Vi er mennesker, og noen gifter seg
mens de er i FN-operasjoner. Men når et
forhold til en lokal kvinne tar slutt, eller
det nærmer seg avreisetid for FN-personellet, kan kvinnen hevde at det var utnytting. Da har du gjort deg selv sårbar
for utpressing.
– Men er det ikke vanskelig å definere
dette skillet mellom forhold og utnytting
under disse omstendighetene?
– Jo, og derfor er det bedre å unngå det.
Mindreårig og mor
– Han fortalte meg ikke at han skulle dra.
Plutselig var han bare borte, sier 18 år
gamle Kula. Ved brystet hennes ligger den
tre måneder gamle datteren, Vivian.
Høsten 2006 er Kula på besøk hos sin
eldre søster, som bor med mann og barn
i grenseområdene mot Sierra Leone. Hun
går langs veien da han kommer bort til
henne.
– Jeg vil gjerne komme hjem til deg,
sier han.
KJENNER IKKE FAR: Musu og sønnen Kamantee bor hos Musus søster. De lever på søsterens inntekter fra en kiosk. Musu vet bare fornavnet på Kamantees far.
Kula har aldri hatt kjæreste før. Hun
nøler. Men den sjarmerende FN-soldaten
gir seg ikke, og den unge jenta går til slutt
med på å ta imot ham hjemme hos søsteren hennes. I mars 2007 er Kula tre måneder på vei da han drar.
– Han sa han het Ousman. Jeg vet ikke
mer, sier Kula.
Kula og Vivian bor sammen med Kulas
søsken, bestemor og flere andre slektninger i et stort langhus like utenfor hovedstaden Monrovia.
– Vi møttes alltid i huset til søsteren
min. Noen ganger overnattet han. Han
ville aldri gå ut sammen med meg. Jeg
ville egentlig ikke ha dette forholdet.
Jeg gikk inn i det på grunn av måten han
snakket på, hva han sa, og hvordan han
oppførte seg. Han var veldig kjekk.
Kula var mindreårig da forholdet fant
sted. Da er det i henhold til FNs definisjoner et overgrep og klart brudd på FNs
atferdsreglement. Og i liberiansk lovgivning er sex med mindreårige nå definertsom voldtekt, så fremt det ikke skjer i ekteskap. Men så langt er heller ikke Kulas
sak etterforsket av UNMIL.
Måtte slutte på skolen
Kulas bestemor, Yatta (59), slår seg på låret og utbryter:
– Jeg ble så sint da hun ble gravid! Hun
måtte jo slutte på skolen, og jeg hadde allerede betalt skolepenger for henne, sier
hun bestemt, men legger mildere til:
– Jeg liker ikke det som har skjedd med
Kula. Men når barnet er født, må jeg bare
akseptere det.
– Jeg vil tilbake til skolen for å bli i stand
til å ta vare på Vivian, sier Kula. Drømmen er å bli lege eller sykepleier.
– Jeg er glad for datteren min. Jeg vil
ikke ha flere forhold nå. Jeg vil bare ta
meg av Vivian. Hun er frisk og utvikler
seg normalt foreløpig.
Kula smiler stolt.
– Men jeg har nesten ikke melk til henne selv, og må snart kjøpe morsmelkerstatning.
Som majoriteten av befolkningen,
lever de fremdeles på et eksistensminimum. Kula tjener mellom 70 og 140
kroner i måneden på å selge mat til skolebarn i nabolaget. Yatta selger kull, og kan
tjene 90–180 kroner i måneden. Sammen
med flere slektninger, leier de fire rom i
dette brakkelignende huset. Til sammen
Perspektiv
NR. 02.2009
33
■ tett på FN-barna
NY KUNNSKAP: Flyktningehjelpens medarbeider
i monitoreringsprogrammet, Austin (t.h.) har samlet
informasjon om flere mulige FN-barnesaker.
n n Det virket som
om han ble glad. Jeg
fikk aldri svar på det
telefonnummeret
han gav meg.
Musu (34)
betaler de 400 kroner i månedsleie. Taket lekker, veggene er fulle av kulehull.
– Ga Vivians far deg penger?
– Av og til, men ikke regelmessig.
Kula har ikke noe bilde av Ousman.
– Men jeg kunne ha identifisert ham om
jeg fikk se et bilde av ham, sier hun bestemt.
– Har du tenkt på at de få opplysningene gjør det vanskelig å bevise at du snakker sant?
– Jeg finner ikke på dette. Jeg hadde aldri vært sammen med noen før jeg møtte
Ousman.
OVERGREP: Kula var mindreårig da hun skal ha blitt gravid og fikk datteren Vivian med en FN-soldat. Da er det brudd på FNs adferdsreglement, men UNMIL har så langt
34
Perspektiv
NR. 02.2009
ikke etterforsket saken. Til høyre bestemor Yatta, som mater et annet barnebarn.
Kristen oppdragelse
På trammen utenfor Nanas mintgrønne
hus sitter Nanas mor omringet av barnebarn, inkludert Peace. Inne i huset fikler
Nana med dåpsregisteringsskjemaet.
– Tomas er kristen, og ville at Peace
skulle døpes, forklarer hun.
Hver søndag kler Nana datteren i en
pen kjole, og tar henne med til den lokale
kirken. Der overlater hun Peace til menigheten under gudstjenesten. Selv venter
hun utenfor.
– Som muslim kan jeg ikke delta i en
kristen gudstjeneste. Men Peace skal få
lære om sin fars tro. n
Perspektiv
NR. 02.2009
35
■ NORGE I VERDEN 4,2
n n Norge er per definisjon i krig
med Taliban. Da er det skremmende
at så mange får opphold her i landet.
FrPs innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen til Aftenposten 11. juni,
etter at det ble avslørt at 33 tidligere Taliban-aktivister hadde fått opphold i Norge.
milliarder
I fjor solgte Norge våpen for 4,2 milliarder kroner.
Det er nesten dobbelt så mye som for fire år siden.
Kilde: Eksportmeldingen
NY STORTINGSMELDING:
Tekst: Terese Aalborg
36
Perspektiv
NR. 01.2009
NÆRMERE
100%
økning på
4 år
2007: 3,6 mrd kr 2006: 3,5 mrd kr
2005: 2,9 mrd kr
2004: 2,3 mrd kr
LIBANON:
Hizbollah tapte valget
Vil styrke
Norges
humanitære
innsats
I slutten av mai la regjeringen
frem en ny stortingsmelding
om norsk humanitær politikk,
der det slås fast at Norge skal
være en ledende og finansiell
partner for å sikre at humanitær bistand når fram til de
nødlidende. I flere konflikter
den siste tiden, som i Gaza og
på Sri Lanka, har hjelpearbeidere blitt nektet adgang til
sivile.
– De sivile betaler den høyeste prisen i væpnede konflikter når humanitærretten settes til side. Vi ønsker å styrke
beskyttelsen av sivile og respekten for humanitærretten,
sier utenriksminister Jonas
Gahr Støre.
– Det er viktig at Norge i internasjonale sammenhenger
fremholder at humanitære
hjelpearbeidere får adgang, at
de sikres beskyttelse og deres
rett til ikke å bli angrepet blir
respektert. Dette er viktige
prinsipper vi vil fortsette å
hevde, sier Gahr Støre.
Regjeringen ønsker også
å ta ansvar i forebyggingen
av humanitære kriser. Norge
skal være en pådriver internasjonalt for å styrke rammede land og humanitære
aktører i å møte fremtidens
utfordringer.
Meldingen skal behandles i
Stortinget til høsten.
2008: 4,2 mrd kr Den vestligorienterte koalisjonen
vant den 7. juni valget mot Hizbollah og deres allierte.
forbruk: I juni 2008 demonstrerte Changemaker utenfor Regjeringskvartalet i Oslo for økt kontroll av norsk
våpeneksport.
Foto: Scanpix
libanon: Tilhengerene til Saad Hariri feirer valgseieren. Hariri selv ønsket å dempeseiersrusen. Han
ønsker ikke å provosere Hizbollah og han vet at det gjenstår harde forhandlinger om hvem som skal
styre de neste årene.
Foto: Scanpix
Den anti-syriske koalisjonen vant et klart
flertall av de 128 plassene i nasjonalforsamlingen. Koalisjonen, som ledes av
Saad Hariri, har fått 71 plasser. Hizbollah
og deres allierte har fått til sammen 57
plasser.
Hizbollah ble stiftet i 1982 for å bekjempe Israel i Libanon. Den sjiamuslimske
gruppen, med en politisk og en militær
gren, sier de respekterer valget, men advarer mot de som vil avvæpne dem.
Midt i seiersrusen ba valgvinner Saad
Hariri tilhengerne om å feire med måte.
Veien fram til en styringsdyktig regjering
i Libanon er fortsatt lang. Nå venter tøffe
forhandlinger både vinnerne og taperne.
Libanon var herjet av en femten år lang
borgerkrig som brøt ut i 1975. I mai i fjor
var det regulære gatekamper i Beirut. I
dag hersker en skjør våpenhvileavtale.
våpeneksport:
Norsk våpeneksport doblet
FNs MENNESKERETTIGHETSRÅD:
I fjor solgte Norge våpen
for 4,2 milliarder kroner.
Det er nesten dobbelt så
mye som for fire år siden.
Den 12. mai ble Norge
valgt inn som medlem
i FNs menneskerettighetsråd.
Tallene som viser at norsk våpeneksport har mer enn fordoblet seg i løpet av de fire
siste årene.
Det er i hovedsak medlemsland i forsvarsalliansen Nato,
de nordiske landene og andre
samarbeidsland Norge selger
til, viser Stortingsmeldingen
om eksport av forsvarsmateriell
som ble offentliggjort 6. juni.
USA er den største kunden,
men også Egypt, Luxembourg,
Malaysia og Saudi-Arabia
handlet mer våpen fra Norge i
2008 enn året før.
En stor del av eksporten hele 72 prosent - er deler og
del-systemer. 15 prosent er
elektronisk utstyr og sju prosent er ammunisjon og sprengstoff. Missilsystem, bomber og
raketter utgjør en liten del av
den samlede eksporten.
Bare 25 håndvåpen ble eksportert i fjor. Norske bedrifter produserer ikke militære
håndvåpen. Det er derfor konkurransevåpen, jaktvåpen og
historiske våpen som eksporteres.
Bedrifter som vil selge våpen og utstyr må ha lisens.
Utenriksdepartementet tildelte 1602 lisenser fjor, men ti
bedrifter fikk avslag på søknad
om eksportlisens.
Avslagene gjaldt salg til Algerie, Colombia, Georgia,
Guinea Ecuatorial, Indonesia, Israel, Libya, Kasakhstan
og Syria. Disse landene ville
kjøpe elektroniske sensorer,
styringssystemer for våpen,
kommunikasjonssystemer og
skuddsikre plater.
Norge blir nytt medlem
I Menneskerettighetsrådet er
det i alt 47 plasser, og denne
gang sto 18 av dem på valg i
FNs hovedforsamling i New
York. Av de 18 plassene var tre
avsatt til vestlige land, og Belgia og USA kapret de to andre
plassene. Andre medlemsland i
rådet er blant annet Saudi-Arabia, Kina, Russland og Cuba.
Medlemmene velges av FNs
hovedforsamling for tre år av
gangen, fordelt på geografiske
regioner etter en bestemt fordelingsnøkkel, og kan bare sitte i rådet i to perioder på rad.
Menneskerettighetsrådet
har som oppgave å vurdere
menneskerettighetssituasjonen i FNs medlemsland, og
har sete i Genève.
- Vi vil bruke vår stemme i
rådet til å påtale grove brudd
på menneskerettighetene i undertrykkende regimer som ikke
viser vilje til samarbeid eller
forbedring, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre like etter
at det var klart at Norge var tatt
opp som medlem.
NRK TV-aksjonen:
Flyktninghjelpen får
NRK TV-aksjonen 2010
Flyktninghjelpen er tildelt NRKs TV-aksjon i
2010. Inntektene vil gå
til nødhjelpsarbeid i
områder med humanitære kriser.
– Dette er en enorm anerkjennelse av det arbeidet Flyktninghjelpen gjør for mennesker på flukt fra krig og konflikt
over hele verden, sier Elisabeth
Rasmusson, generalsekretær i
Flyktninghjelpen.
De innsamlede midlene vil
gå til nødhjelp til mennesker
på flukt i områder hvor det er
akutt krise.
– Gjennom TV-aksjonen gjør
det norske folk hvert år en
unik innsats for medmennesker verden over. I 2010 blir det
dugnad for mennesker på flukt
i noen av verdens verste kriseområder. Vi er takknemlige
for muligheten til å vise frem
Flyktninghjelpens arbeid, sier
Rasmusson.
Flyktninghjelpen har hatt TVaksjonen fire ganger tidligere, i
1974, 1979, 1988 og 1998.
Perspektiv
NR. 01.2009
37
■ Profilen Thorvald Stoltenberg
Først blir han rød i nakken. Så i ansiktet.
Så blir han stille, før håndflaten smeller i bordet.
Joda, også fredsmannen Thorvald Stoltenberg kan
bli forbannet. Skikkelig forbannet.
Thorvald
Fredskrigeren
Tekst: Marianne Alfsen Foto: Fredrik Naumann
Du har ikke smakt på julekaken, nøder Thorvald Stoltenberg og
gestikulerer mot fatet på bordet.
– Jeg har funnet verdens beste.
Kaffekrusene står i kontrast til det sirlige serviset og det varme
interiøret i stuen på Frogner forøvrig: De er av kontortypen. Med
Røde Kors-logo på. Det er syv måneder siden Stoltenberg gikk av
som president i organisasjonen – som hans hjerte har banket for
helt siden Røde Kors ga guttungen Thorvald en livlinje til faren i
tysk fangenskap. Men tro ikke det er vemod og nostalgi som har
brakt krusene ut.
– Om jeg savner Røde Kors? Nei. Jeg går ikke rundt og savner
ting. Men det var en fantastisk tid. Det gikk ikke en dag uten at
jeg var med på noe som var viktig for mennesker, sier Thorvald.
– Jeg sa nei til gjenvalg. Noen ganger tenker jeg at jeg burde
sagt ja, for jeg trivdes jo så voldsomt. Men jeg har en ambisjon
om å slutte mens noen mennesker er lei for at jeg slutter, og
ikke vente til at alle blir glade for det, fortsetter han.
Pensjonisten
Skjønt «slutter» er et relativt begrep. Kanskje er han for første
gang uten formell tittel siden han var russepresident i 1950 – men
siden 78-åringen forlot Røde Kors i oktober, har han på oppdrag
fra de fem nordiske regjeringene skrevet rapport om mulighetene
for tettere nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk –
så kort og konsis at «ingen har noen unnskyldning for ikke å lese
den». I mars ble han oppnevnt som leder av et utvalg som skal
utrede tiltak for rusmisbrukerne. Og i september kommer dokumentarbiografien Fredskrigeren – ført i pennen av NRK-journalist
38
Perspektiv
NR. 02.2009
Kjell Erik Møgster Moen. Så ble han også noe ironisk omtalt som
pensjonist – i gåseøyne – i mediene da han gikk av i Røde Kors.
Riktig nok er han i ferd med å redusere sitt engasjement i internasjonale styrer og råd. Han har rett og slett ikke tid.
– Jeg håper ikke det, svarer han spontant på spørsmålet om
han noen gang blir pensjonist uten gåseøyne.
– Jeg har lyst til å bli gammel, jeg, men jeg håper jeg alltid kan ha
noe å pusle med.
Det er en opplevelse å se en mann på snart 80 år, trampe
rundt på stuegulvet, med påtatt lut rygg – i en gjengivelse av
hvordan eldre mennesker med Bekhterev ser ut – for å forklare
journalisten hvorfor han er så glad for at sønnen Jens, statsministeren vår, denne maidagen er på sykkeltur i marka.
– Du visste kanskje ikke at han hadde Bekhterevs? Han må holde
seg i form. Det har han skjønt, sier Thorvald, før han dumper den
lange, ranke kroppen ned i den sennepsgule lenestolen, og slenger beinet over armlenet på hengslete tenåringsvis.
Men noe mer enn det vil han ikke snakke om Jens. Ingen gode
råd fra gubbestolen.
– Nei, jeg holder kjeft. Jeg husker selv da jeg var midt oppi regjeringsarbeid og gamlinger ringte meg med gode råd, som var
godt ment, men litt på siden. Når man står midt oppi noe, er
det mange sider av saken de på utsiden ikke er klar over.
Motvillig megler
Han har drag på mennesker, skrev en journalist for noen år siden om Thorvald Stoltenberg. I møtet med ham er det lett å
skjønne hvorfor. Han samtaler på likeverdig nivå. Med alle.
MENNESKEKJENNEREN: – Jeg har i grunn ikke følt meg som en spesielt talentfull megler. Men jeg er glad i mennesker. Det gjør at jeg blir kjent med folk
fort, og det er en viktig egenskap, sier Thorvald Stoltenberg.
Perspektiv
NR. 02.2009
39
■ Profilen Thorvald Stoltenberg
Thorvald Stoltenberg
Født: 8. juli 1931
Gift: Med Karin
Tre barn:
Camilla, Jens og Nini.
Utdanning: Jurist
Karriere:
■■ Har tjenestegjort
ved ambassadene i
Nigeria og det tidligere
Jugoslavia, vært ambassadør i København,
statssekretær i tre
departementer, samt
forsvarminister og
utenriksminister.
■■ Han har også vært
internasjonal sekretær
i LO, medlem av Oslos
Bystyre og Formannskap og president i
Røde Kors.
■■ Han har vært
FN-ambassadør,
FNs høykommissær
for flyktninger og FNs
fredsmegler på Balkan.
FREDSMEGLEREN: FNs fredsmegler Thorvald Stoltenberg i samtale med den
serbiske presidenten Slobodan Milosevic i Beograd i 1995. Foto: Scanpix
UTENRIKSMINISTEREN: Thorvald Stoltenberg, her som norsk utenriksminister, i samtale med PLOs formann Yassir Arafat i 1989.
Foto: Scanpix
KJØKKENDIPLOMATEN: Da Sør-Afrikas nye president Nelson Mandela kom på statsbesøk til Norge i 1992, ba han selv om å få komme på frokost til
Thorvald Stoltenberg. Foto: Scanpix
Der enkelte maktmennesker tyr til name-dropping og starter
annenhver setning med «som-du-sikkert-vet» – i et forsøk på å
markere sin viten i kontrast til din uvitenhet – kjører Stoltenberg
motsatt taktikk. Ethvert navn som kommer opp i samtalen, plasserer han diskret på kartet. Et par konsonanttunge navn fra Balkan staver han sågar. Han avvæpner. Både seg selv og samtalepartneren. Den fødte diplomat og megler – i
evner, kanskje, men ikke alltid i vilje. Jobben
som FNs fredsmegler på Balkan – der han for
alvor plantet sine fotspor i historien – ville
han ikke ha.
– Jeg jobbet med Oslo-prosessen (fredsprosessen mellom Israel og Palestina, red.
anm.), og ville være med den til slutten. Derfor sa jeg nei til meglerjobben. To ganger, forteller Stoltenberg.
FNs generalsekretær Boutros Boutros Ghali
ba ham komme til New York for å snakke om
det. Ansikt til ansikt var svaret fortsatt nei.
– Journalistene som dekker FN la merke
til at jeg hadde en lang samtale med Ghali. Da jeg landet på Fornebu var overskriftene i franske Le Monde og i norske aviser, at
jeg hadde overtatt som fredsmegler. Da kom jeg mer på defensiven. Jeg måtte forklare hvorfor jeg ikke ville. Og spørsmålet
kom med en gang: Hvis både FNs generalsekretær og partene
på Balkan vil ha deg, er det da moralsk riktig å si nei? Jeg responderte på det moralske. Jeg har dyp følelse av moralsk forpliktelse, men må ofte ha hjelp av andre for å bli klar over det.
– Men la meg ikke gi inntrykk av at det er sånn jeg forhandler,
korrigerer han.
For enten det er blitzere som skremmer livskiten ut av Oslopolitikerne ved å fire seg ned fra galleriet i bystyresalen, eller
det er krigsherrene Milosevic i Bosnia, Tudjman i Kroatia og
Izetbegovic i Bosnia som herjer Balkan – Stoltenberg tror på
«det stille diplomati» og samtaler mellom
mennesker.
Mens kollegene i bystyresalen ropte på
politiet, prøvde Stoltenberg å finne ut hva
blitzerne med blodrødt hår ville. Etter litt
forhandling, fikk de holde appell fra talerstolen – til en tom sal.
Krigsherrene med blodrøde hender samlet han i et rom og sa: «Jeg vil gjøre mitt ytterste for å bidra til at vi får en fred som resultat av forhandlinger, ikke som følge av
seire på slagmarken».
Da klappet de. Men da Stoltenberg fortsatte: «Jeg vil gjøre alt som står i min makt for å
være upartisk», fikk han intet bifall. Verken fra krigsherrene eller NATOs ledelse. Det kostet ham sannsynligvis sjansen til å bli
NATOs generalsekretær.
– Holdningen var at man skulle være for bosnierne uansett, så
skulle du lukke øynene for det kroatene gjorde og være mot ser-
En dialogens mann
Han har beskrevet meglerjobben som «en eneste lang motbakke»,
«utvilsomt den tyngste oppgaven jeg har tatt på
meg» og «den vanskeligste perioden i mitt liv».
– Angret? Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg angrer sjelden på ting jeg har gjort. Jeg går aldri tilbake, svarer han, i et ekko av avgjørelsen om å tre ut av Røde Kors.
Men det er på Balkan Stoltenberg er blitt
mest forbannet.
– Slobodan Milosevic var grei å snakke
med, til dels hyggelig. Problemet var at du
følte han alltid hadde en agenda som vi måtte finne ut av. Det gjorde forhandlingene
vanskelige. Og så ville han aldri snakke om
Kosovo. Da sprakk han. Da ble jeg ganske
forbannet også, forteller Stoltenberg, og beskriver det typiske
sinneforløp for en ellers sindig fredsmegler:
– Først blir jeg rød i nakken. Så blir jeg rød i hele ansiktet. Så
blir jeg stille. Så kan jeg slå i bordet. Det gjorde jeg med Milosevic, forteller han.
n n Slobodan
Milosevic var grei
å snakke med, til
dels hyggelig. Men
han ville aldri
snakke om Kosovo.
Da sprakk han.
NR. 02.2009
40 Perspektiv
berne. Det greide jeg ikke å følge. Det ble jeg upopulær på, både
internasjonalt og i Norge, forteller Stoltenberg.
Mislykket avtale
Som FNs fredsmegler la Stoltenberg hele sin prestisje i å få på
plass en fredsavtale – sammen med EUs utsending, Lord Owen.
Allerede i 1993 var en avtale klar.
– Først gikk partene med på avtalen. Så
ringte bosnierne og sa at de trakk seg, etter
råd fra amerikanerne, forteller Stoltenberg.
– Begrunnelsen var at avtalen var umoralsk, fordi den godtok land erobret med
makt. Og det gjorde den. Fordi den delte
opp Bosnia. Og det gjorde den. Og fordi bosnierne fikk et for lite landområde, 33,3 prosent, forteller Stoltenberg.
Nå rykket amerikanerne inn og tok over
hovedforhandlingene. To år senere var Dayton-avtalen på plass.
– Forskjellen mellom Lord Owens og mitt
fredsforslag og Dayton-avtalen finner du på kirkegårdene i Bosnia og blant de 150 til 200 000 nye flyktningene, sier Stoltenberg:
– Dayton-avtalen godtok land erobret med makt, den delte
Bosnia i to og den ga bosnierne kontroll over mindre landområder, mellom 26 og 28 prosent.
n n Forskjellen
mellom Lord
Owens og mitt
fredsforslag og
Dayton-avtalen
finner du på kirkegårdene i Bosnia.
Perspektiv
NR. 02.2009
41
■ Profilen Thorvald Stoltenberg
– Jeg spurte amerikanerne hvorfor de ikke gikk for vår. De var
ærlige og svarte at det var først da de selv satt ved bordet at de
skjønte at det viktigste var å få slutt på at de drepte hverandre.
De sa at en perfekt avtale betyr lang krig, og det er jeg helt enig
i. Det triste var at de trengte to år på den voksenopplæringen,
bemerker Stoltenberg.
Et eventuelt personlig nederlag skjuler han godt. Han lener
den høye, ranke kroppen fremover, hviler albuene på knærne
og gestikulerer engasjert med hendene:
– Jeg støtter Dayton-avtalen fullt ut. Den fungerer ikke, det er
ikke slik at kroater, serbere og bosniere har kommet hverandre
nærmere. Men den fikk stanset dem i å drepe hverandre.
Stoltenberg og verstingene
I tomrommet mellom de to avtalene fikk Stoltenberg og Owen
gjennomgå for at de snakket fred med krigsforbrytere.
– Det er avgjørende å snakke med alle parter. Jeg er opptatt av
å få til avtaler som kan spare menneskeliv og
bidra til fred, ikke av å gjøre en moralsk vurdering av dem på andre siden av bordet, sier
Stoltenberg.
– Men jeg vet for mye om dem til å greie å
like dem. Det betyr ikke at jeg ikke kan være
hyggelige mot dem. Milosevic var jo hyggelig, med sans for humor. Han hadde ikke
hoggtenner. Tudjman var også hyggelig.
Izetbegovic var meget hyggelig, en bestefarstype. Det var ikke vanskelig å være i samme
rom som dem, påpeker han.
Men det er ikke krigsherrene på Balkan
som får æren for å være den mest utilnærmelige lederen Stoltenberg har stått overfor:
– Det var den tidligere statsministeren i
Malaysia, Mahathir Bin Mohamad, som jeg
møtte da jeg var FNs høykommissær for
flyktninger i 1990, sier han uten å nøle.
– Da jeg sa han måtte slutte å skyve båtflyktninger ut på havet
igjen, fordi det var den sanne død for dem, sa han at flyktninger
ikke fortjente noe annet. Han var meget opphisset og arrogant,
forteller Stoltenberg. Men han klarte å besinne seg, og smalt
ikke håndflaten i bordet.
– Jeg blir helt hengt opp i det jeg driver med. Det å gi opp ligger fjernt for meg. Og så er jeg født med innebygget håp om at
dette skal vi få til, sier Stoltenberg om hvordan han forholder
seg til tilsynelatende umuliuser. Enten det er statsledere – eller
kona Karin.
For da kvinnen han elsket dro til Canada, tok han hyre på båt
over dammen for å få henne tilbake. Med freidig mot hadde han
på forhånd ordnet hyre til dem begge hjem igjen. Han ankom
dagen før Karin skulle gifte seg. Med en annen. Tre år senere
kom hun til Norge igjen. Og Thorvald fikk det som han ville. I
1956 stod bryllupet.
Oslo. Så ble han president og var gjest hos kongen. Da ringte UD
og sa at Mandela hadde spurt om jeg hadde sluttet med frokostene mine. Det er nok den største triumfen jeg har hatt som
frokostvert, humrer Stoltenberg.
Hans kjøkkendiplomati er for lengst blitt legendarisk.
– Å sitte ved et bord med skilt der det står «Norway, The Netherlands, Luxembourg», med en stab rundt deg, inviterer ikke til fortrolighet og nærhet, forklarer Stoltenberg om hvorfor han første
gang på 70-tallet slapp verdens ledere inn i kjøkkenet sitt.
– Det er vanskelig å si om jeg har oppnådd resultater ved kjøkkenbordet jeg ellers ikke ville oppnådd. Men i en formell setting
ville det vært vanskeligere og tatt lengre tid, mener han.
– Du får tid til å forklare, gå igjennom problemstillingene, forklarer Stoltenberg om kjøkkendiplomatiet.
– Men én ting vil jeg ha sagt: Noen skrev at Karin laget frokosten før hun selv gikk på jobb. Det stemmer ikke! Jeg laget frokosten selv. Det var en prestisjesak, det, at de så meg koke kaffe og
sette frem makrell i tomat, geitost og syltetøy. Det var bare da Mandela kom at hun laget frokost. Og det skjønner jeg at hun ville,
sier Stoltenberg – som aldri har fått nei til en
frokostinvitasjon.
n n Alle snakker
om behov for en
ny verdensorden,
det er fint. Men
det ubehagelige
er at alle ordener
vi har hatt i verden har vært resultat av en krig.
Frokostdiplomati
– Nå må jeg fortelle deg noe jeg er stolt av: Jeg traff Nelson Mandela da jeg var høykommissær for flyktninger. Han kom til frokost i Geneve. Da jeg var utenriksminister kom han til frokost i
42
Perspektiv
NR. 02.2009
Verdensdiktator
– Milosevic sa en gang at han beundret amerikanske bankfolk. Han hadde vært bankmann
i USA selv, og snakket flytende engelsk. Jeg
lurer på hvordan han ville opplevd amerikansk «banking» anno 2009, humrer Stoltenberg.
– Alle snakker om behov for en ny verdensorden, det er fint. Men det ubehagelige er at alle ordener vi har hatt i verden har
vært resultat av en krig, sier han, og henviser til 30-årskrigen, Napoelonskrigene, 1. og
2. verdenskrig.
– Siden den kalde krigen har vi ikke hatt noen orden i verden.
Men stille og udramatisk vokser det frem en ny – basert på to pilarer: Integrasjon, ikke bare i EU, men i Sentral- og Sør-Amerika
og i Afrika. Den andre pilaren er regionalt samarbeid. Det som
ligger nærmest oss er samarbeidet i Barentsregionen, Baltikum
og på Balkan. Jeg tror vi i øyeblikket kan skimte en ny orden,
som må til for å forhindre nye kriger, sier Stoltenberg.
Han mener det opprinnelige FN ikke passer inn i denne nye
verdensordenen.
– FN greide ikke det stifterne håpet på, å være den store sterke verdensorganisasjonen. FN kan bli mer virksom gjennom
delegering av myndighet. Det viser seg at det er mer effektivt å
arbeide lokalt enn globalt, men legger hastig til:
– Men FN har ikke spilt fallitt, er du gæern! Vi er alle avhengige av FN. Hvis FN faller fra hverandre, da ville jeg blitt pessimist. Men jeg skulle gjerne sett at FN var mer effektiv og
sterkere. Hvis jeg var verdensdiktator, ville jeg nedlagt FN og
gjenoppbygget det neste dag. I ny form.
Kilder: Perspektivs intervju med Thorvald Stoltenberg i hans hjem,
30. mai 2009, erindringsboken Det handler om mennesker og artikler
fra Aftenposten, Dagbladet og Bergens Tidende.
PRATMAKEREN: Thorvald Stoltenberg høstet storm da han i 1995, under et seminar i Flyktninghjelpen (den gang Flyktningrådet), sa om de krigførende på Balkan
at: «De er alle serbere». Hadde Thorvald slått krøll på tunga? – Det var ikke en glipp. Det jeg mente var at de er mye likere enn de selv ønsker å gi inntrykk av.
Perspektiv
NR. 02.2009
43
fredsfotografen ■
Slugger’n
Harald Henden er Norges mest erfarne utenriksfotograf. Etter at han besøkte Afghanistan første gang for 20 år siden har
han reist verden rundt og dekket konflikter og naturkatastrofer. Han er også en av Norges mest prisbelønte fotografer med
flere førstepriser i World Press Photo, to ganger vinner av Årets bilde og den første fotograf er tildelt Den store journalistprisen, den mest prestisjetunge utmerkelse for norske journalister. Han er knyttet til byrået Black Star i New York, og hans bilder fra krig og konflikter har vært publisert i de mest prestisjeunge amerikanske og europeiske magasiner.
Jahn Otto Johansen var i mange år korrespondent for NRK. Han har også vært
sjefredaktør i Dagbladet. Han har utgitt en
rekke bøker og er fremdeles en svært aktiv
skribent og debattant. Han har særlig engasjert seg for Europas roma-befolkning.
Vi møter stadig primitive holdninger overfor utlendinger – også fra de politisk
korrekte. Slike motsetninger og problemer blir ikke borte, selv om mennesker
fra ulike kulturer lærer hverandre å kjenne, men det hjelper.
Respekt for andre kulturer
Jeg og hele min store familie har i mange år opplevd en multikulturell virkelighet, selv om vi er
skeptiske til teoretiserende allvitere som skal påtvinge oss «multikulturalitet». Det multikulturelle er ikke noe som akademikere kan konstruere
for oss, ei heller noe politikere kan diktere. Vår
familie er et religiøst og kulturelt mangfold – fra
romersk-katolsk og evangelisk-luthersk via humanetikere og agnostikere til russiskortodoks og
zen-budhisme. Dette, pluss det forhold at vi har
levd og reist i forskjellige land, har skapt en helt
naturlig innstilling til det multikulturelle.
I Moskva ble barna fortrolig med russernes empati, blant annet deres skikker med å gå til kirkegården på påskedag med vodka, saltagurker, sort
surbrød og røkt fisk og flesk. Etter å ha nytt det
medbrakte og samtalt med hverandre og den som
ligger under torva, går de hver til sitt. Det gjorde
så sterkt inntrykk på vår lille datter at hun gråt da
vi kom hjem: «Jeg vil ikke hjem til Norge, for der
kommer ikke mine venner til min grav med vodka, saltagurker og zakuski (fingermat)!»
Hun hadde opplevd nærkontakt med det russiske og fikk en livslang motvekt til de primitive
antirussiske holdninger som ble dyrket under den
kalde krig og som vi ser på nytt når den russiske
fanden skal males på veggen. I vår familie reagerer
alle, ikke bare min russiske svigerdatter, på tendensen til å fremstille russerinner som prostituerte og
lykkejegere som er ute etter å kapre en ektemann.
asylsøkere. Selv blant ellers opplyste nordmenn
har jeg registrert store fordommer overfor både
jøder og muslimer, to grupper som i Europa er
blitt møtte med større mistro etter 9/11. Terrorangrepene i New York førte til større fremmedfrykt
enn vi hadde selv under den kalde krigen. Slik holdninger er ikke bare begrenset til populister i Frp og Arbeiderpartiet. Jeg har også møtt
det på den intellektuelle venstresiden, blant de
såkalte politisk korrekte. Norske palestinavenner
oppsøkte i sin tid mine arabiske samtalepartnere
og venner i bare sandaler, skitne t-skjorter og hullete jeans, uten å skjønne at det kunne bli oppfattet som en fornærmelse. Mer eller mindre berusede nordmenn omfavner og kysser på japanere og
asiater som har helt andre skikker. Alle motsetninger og problemer blir ikke borte
selv om mennesker fra ulike kulturer lærer hverandre å kjenne, men det hjelper. Det gjorde inntrykk på meg da jeg hørte om hvordan en ung
jente, et barnebarn i den kjente pinsevennfamilien Kornmo, fikk både kristen og muslimsk undervisning til sin konfirmasjon; hun hadde kristen
far og muslimsk mor. Pastor Morgan Kornmo og
den muslimske pater familias hadde ingen problemer med å møtes i gjensidig respekt og kjærlighet.
Slikt gir meg håp. ■■
Selv blant
ellers opplyste nordmenn har
jeg registrert
store fordommer overfor
både jøder og
muslimer
Sierra Leone 1999
«Kjærtegn»
I hele første halvdel av 1999 var verdens øyne rettet mot konflikten i Kosovo. Sammen med resten av den lille tette gruppen av krigsfotografer jeg vanligvis arbeider med tilbrakte jeg mesteparten av vinteren og våren på Balkan. De fleste andre konflikter i verden fikk
ingen oppmerksomhet. En av de aller blodigste borgerkrigene foregikk denne vinteren i det Vest-Afrikanske landet Sierra Leone.
Sivilbefolkningen ble utsatt for de mest brutale overgrep uten at uavhengige øyevitner var tilstede. Opprørernes «spesialitet» var
amputering av hender og føtter. Vinteren 2000 fikk jeg anledning til å reise med Flyktningehjelpen til Sierra Leone. Allerede før vi
reiste visste jeg at det var EN oppgave som var viktigere enn noen annen. Å formidle skjebnen til de over 3000 menneskene som var
blitt rammet av denne bestialiteten. Jeg tilbrakte mange og lange dager i en leir for disse menneskene i utkanten av hovedstaden
Freetown. En dag så jeg en liten jente søke mot en mann med to stålproteser. Kjærlig la hun armene rundt bena hans, mens mannen
kjærtegnet håret hennes med protesene. Det er en av de mest rørende scener jeg noen gang har opplevd under mine mange år i konfliktområder. For meg ble bildet «Kjærtegn» symbolet på uforbeholden kjærlighet, helt uavhengig av ytre omstendigheter. Et bilde på
at det kanskje likevel kan være håp i en brutal mørk verden. Og derved en inspirasjon til å videreføre mitt arbeid i konfliktområder.
Slike primitive holdninger møter vi stadig i forhold til utlendinger, enten de er innvandrere eller
NR. 02.2009
44 Perspektiv
Perspektiv
NR. 02.2009
45
■ NORD-KOREA
Mens myndighetene
i Pyongyang rasler
med atomvåpen og
hisser på seg resten
av verden, går fire
av ti nordkoreanere
sultne til sengs.
Tekst: Richard Skretteberg Foto: Tomas van Houtryve/Panos Pictures /Felix Features
NR. 02.2009
46 Perspektiv
Perspektiv
NR. 02.2009
47
■ NORD-KOREA
NORD-KOREA
FOLKETALL:23,9 MILL
AREAL:120 540 KM2
FORVENTET LEVEALDER: 66,8
FLYKTNINGER FRA
NORD-KOREA I 2O08:886
Styresett: Kommunistisk
ettpartistat
■■ Landets autoritære leder
Kim Jong-il er sønn av den
forrige lederen Kim Il-Sung
som styrte landet fra 1948.
n n Sommeren og høsten
2008 delte WFP ut mat til
4,2 millioner nordkoreanere
I desember 2008 meldte Verdens matvareprogram (WFP) at 40 prosent av befolkningen i Nord- Korea, det vil si 8,7 millioner
mennesker, ville trenge matforsyninger de
nærmeste månedene. I mars i år fikk likevel kun to millioner nordkoreanere assistanse, og WFP hadde bare mottatt penger
tilsvarende fem prosent av det de hadde
bedt om. Igjen er den nordkoreanske sivilbefolkning ofre for neglisjering, både av
egne myndigheter og resten av verden.
Sommeren har endelig kommet til
Nord-Korea. Varmen siver inn i iskalde
hus etter nok en hard vinter. Men selv om
sola får tankene på den akutte energibristen noe på avstand, er matmangelen kritisk på denne årstiden. Rasjonene er siden
i fjor sommer kuttet fra 500 gram til 150
gram per person. Landet er ute av stand
til å produsere nok mat til egen befolkning. Hjelpen fra det internasjonale samfunn er svært begrenset og det er mange
måneder til bøndene kan høste nye avlinger. Situasjonen blir heller ikke bedre av
økte matvarepriser internasjonalt, noe
som har påvirket matimporten fra Kina.
Sulter i hjel
Nord-Koreas humanitære krise har vært
smertefull og langvarig. Det begynte med
en feilslått økonomisk politikk og en serie
naturkatastrofer på 1990-tallet, da det anNR. 02.2009
48 Perspektiv
■■ Koreakrigen mellom
kommunistene i Nord-Korea
og det vestligstøttede SørKorea kostet i årene 1950 til
53 rundt 2,5 millioner menneskeliv.
■■ Krigen endte med våpenhvile, men ingen fredsavtale.
Lavtlønnet: På fabrikkene får de dårligst betalte kun 30 USD i måneden.
slås at over én million mennesker døde av
sult. Oppløsningen av Sovjetunionen bidro også betydelig til å svekke Nord-Koreas økonomi, og landet er i dag ett av verdens mest isolerte.
Jordbruket er svekket på grunn av foreldet teknologi, utslitt utstyr og stor mangel
på kunstgjødsel. Dessuten har landet lite
matjord, og bare 16 prosent av landarealet egner seg for oppdyrking. I Nord-Korea
drives jordbruket etter to modeller: Noen
bønder må levere alt de produserer til staten og får deretter sin rasjon på lik linje
med alle andre. Bønder som driver kollektivt jordbruk må produsere en gitt kvote
til staten. Det man eventuelt produserer i
tillegg kan gå til eget forbruk.
Mat fra FN
Årsakene til den nye krisen er ettervirkningene av en svært ødeleggende flom i
2007 og høyere priser på olje og matvarer. Sommeren og høsten 2008 delte WFP
ut mat til 4,2 millioner nordkoreanere
– den største operasjonen i FN-organisasjonens historie, hvis man ser på antallet
mottakere. De mest sårbare gruppene er
barn, eldre og gravide. Et alvorlig resultat
av den langvarige krisen er vekstforstyrrelser blant barn.
Også medisiner og medisinsk utstyr er
stor mangelvare. For å kompensere dette,
er helsearbeidere pålagt å samle 20 kilo
urter til alternativ medisin, og bare for et
par år tilbake var nesten tre firedeler av
medisinene egenproduserte. Paradokset er at legene er velutdannet og oppofrende - så de menneskelige ressursene er
der. Problemet er at hjelpemidler og moderne utstyr er nesten fraværende.
Billig arbeidskraft som eksportartikkel
Det er lett å få sympati for den nordkoreanske sivilbefolkningen. De er vant til
hardt fysisk arbeid og er disiplinerte. Men
de mangler nesten alt. Likevel er det deres beinharde slit som holder landet på
fote. Få vet noe om historien til de nordkoreanske tømmerhoggerne som i flere
tiår har slitt på den russiske taiga i ØstRussland. Russerne ønsket raske, billige
og disiplinerte arbeidere som avbetaling
på gammel gjeld. Etter at nordkoreansk
arbeidskraft hadde blitt rekruttert til russiske fiskeforedlingsfabrikker på 1950-tallet, ble tømmerhoggere den viktigste
arbeidskraften på 1960-tallet. Denne
praksisen fortsatte også etter Sovjetunionens fall. President Putin avviste i møter
med sin nordkoreanske kollega Kim Jongil å slette den nordkoreanske gjelden. 10
000 nordkoreanere reiser derfor hvert år
inn i Russland for å bidra til å nedbetale
landets gjeld gjennom tungt fysisk arbeid.
■■ Nord-Korea erklærte
seg som atomvåpenmakt i
2005 og hevdet året etter å
ha gjennomført en vellykket
atomprøvesprengning.
■■ Gjennom de såkalte
sekslandssamtalene med
Sør-Korea, Japan, Kina, USA
og Russland har landet har
fått tilbud om omfattende bistand og sikkerhetsgarantier
mot å skrinlegge sitt atomprogram.
propaganda: Propagandamosaikk av Kim Jong il and Kim Il-Sung pryder
utkanten av Pyongyang.
Tømmerhoggerne lever i nærmest lukkede arbeidsleire og utnyttes kynisk som
billig arbeidskraft. De har ferie én uke i
året, inkludert nyttår og bursdagene til
Kim il-Sung og Kim Jong-il.
Flykter
Å forlate landet uten statens godkjenning, er ifølge nordkoreansk lov forræderi. Likevel bor det nordkoreanske flyktninger langs hele den kinesiske
grensen mot Nord-Korea. Ved siden av
den kritiske matmangelen er den politiske undertrykkingen hovedgrunnen til
at folk flykter. Det finnes ikke organisert
politisk opposisjon i Nord-Korea. Innbyggernes dagligliv er strengt regulert,
og de får ikke ha kontakt med verden
utenfor. Såkalt anti-statlig virksomhet,
herunder å stjele mat, medfører svært
strenge staffer, inkludert dødsstraff.
Ifølge øyenvitner som har rømt landet,
foregår avstraffelsene til offentlig skue
for å gi en preventiv effekt.
Antallet som har krysset grensen til Kina
er høyst usikkert, blant annet fordi FN ikke
har tillatelse til å overvåke situasjonen. Anslagene varierer mellom 30 000 og 300
000. De lever i konstant frykt for å bli oppdaget av kinesiske myndigheter. Mange
skjuler seg i de kinesiske grensebyene og
livnærer seg som billig arbeidskraft. Andre
forsøker å ta seg videre til Mongolia, Russland eller til land i Sørøst-Asia.
Tvangsretur fra Kina
Flyktninger i utlandet blir forsøkt sporet
opp, og det er harde straffer for å ha hatt
kontakt med folk fra vestlige land eller
sørkoreanere, spesielt misjonærer. Kina
har undertegnet FNs flyktningkonvensjon
som forbyr tvangsretur av personer som
risikerer forfølgelse i hjemlandet. Men kinesiske myndigheter tar ikke slike hensyn
i praksis. De referer konsekvent til nordkoreanerne som økonomiske migranter,
og tvangsreturnerer dem uten å gi sjanse
til å søke om asyl. I Nord-Korea risikerer
flyktningene fengsel, isolasjon i arbeidsleire eller dødsstraff.
Høsten 2007 startet kineserne å bygge
et gjerde langs grensen, og i 2008 ble det
satt i gang omfattende sikkerhetstiltak i
forbindelse med avviklingen av de olympiske leker i Kina. Nord-Korea økte også
straffene for dem som ble tatt i å forsøke
å flykte etter at lederen Kim Jong-il ble
rammet av slag i august i fjor. Alle rykter
om et eventuelt maktvakuum i Nord-Korea skulle stanses. Når så mange likevel
krysser grensen til Kina, er det fordi den
er lang og vanskelig å kontrollere fullt ut.
Grenseområdet mot Sør- Korea, som ironisk nok går under navnet den demilita-
riserte sone, er verdens mest militariserte og overvåkede grenseområde og det er
svært sjelden at noen klarer å ta seg over.
Den kalde krigen lever
Korea ble i 1910 annektert av Japan, men
ble så frigjort av allierte styrker under den
andre verdenskrig. Landet ble delt i to okkupasjonssoner. Sovjetunionen tok kontroll over den nordlige delen og USA over
den sørlige. Denne delingen befestet seg
senere, og de to koreanske statene ble etablert i 1948. Spørsmålet om en samling
av landet til én stat har siden stått på den
nasjonale og internasjonale dagsorden.
Korea-krigen endte i juli 1953, men noen
fred er aldri formelt blitt sluttet. Bortsett
fra en kort periode med tøvær i 2000 da
den sørkoreanske presidenten, Kim Dae
Jung, besøkte Nord-Korea, må konflikten
på den koreanske halvøya kunne betegnes som den kalde krigens siste skanse. Da
New York-filharmonikerne for en tid tilbake holdt en historisk konsert i Pyongyang,
uttalte CNN i forkant – «nordkoreanerne
liker ikke våre ord, men vi får håpe de liker
vår musikk.» Den svært negative, politiske
utviklingen i etterkant tyder ikke på det.
Men Korea har en 2000 år gammel lang
historie bak seg forut for de siste 56 årenes
splittelse – og koreanere flest håper på forsoning og - på lenger sikt – gjenforening. n
Perspektiv
NR. 02.2009
49
■ NORD-KOREA
HISTORIKK
sparebluss: Kampen for tilværelsen har hard i Nord-Korea. Generasjoner med nøysomhet har lært
folk å overleve til tross for nøden.
Tomme matvarelagre
- Situasjonen var svært alvorlig da jeg kom ned. Matvarelagrene hadde
vært tomme i flere måneder, og det var mange tilfeller av underernærte
barn. Folk manglet alt av mat, og mange var avhengige av slektninger for
å overleve, forteller Karen Elisabeth Heskja.
Fra juli til oktober i fjor, jobbet
Heskja for Verdens
matvareprogram
(WFP) med distribusjon av mat
til 4,2 millioner
mennesker i Nord- Karen Elisabeth
Heskja
Korea, den største operasjonen i
WFPs historie.
I følge Heskja kunne det ikke garanteres for at maten kom fram til de som virkelig trengte den. WFPs hjelpearbeidere
fikk tillatelse til å være tilstede ved overleveringen, som myndighetene selv ville
ha ansvaret for.
– Det var vanskelig å si noe om omfanget av hungersnøden, hvilke områder
som var hardest rammet og eventuelle
endringer. Vi hadde også begrenset tilgang til markedet, for å sjekke eventuelle
prisjusteringer på mais og hvete, som vi
NR. 02.2009
50 Perspektiv
vanligvis bruker som indikator på matutdelingen, forteller hun.
Mangel på mat sees først hos de mest
sårbare som barn, eldre og gravide. Et alvorlig resultat av hungersnøden er vekstforstyrrelser hos barn som følge av underernæring. Heskja besøkte flere klinikker
hvor underernærte barn var innlagt.
– Vi observerte mange underernærte
barn, men de verste tilfellene antar vi ble
skjult for oss. Vi så ikke barn som døde.
Vi snakket med sykepleiere og leger, og
på bakgrunn av informasjonen vi fikk
forstod vi at antallet underernærte barn
hadde økt.
Ifølge Heskja var folk desperate og spiste det de kunne få tak i eller dyrke selv,
som grønnsaker, urter og gress. De som
bodde ved kysten eller i nærheten av innsjøer og elver, fanget fisk. Fugler og innsekter stod også på menyen. n
Tekst: Terese Aalborg
1945 Slutten av andre verdenskrig betyr slutten
på japansk okkupasjon. Sovjetiske tropper rykker inn i nord mens amerikanske
tropper besetter sør.
1946 Nord-Koreas kommunistparti innstiftes
(Koreas Arbeiderparti). Kim il-sung (som
har erfaring fra Den røde arme) kommer
til makten med støtte fra Sovjetunionen.
1948 Koreas demokratiske folkerepublikk proklameres og sovjetiske styrker trekker seg ut.
1950 Sør-Korea erklærer selvstendighet og utløser krig med Nord-Korea.
1953 En våpenhvile avslutter Korea-krigen som
koster to millioner mennesker livet.
1960 Sterk industriell vekst
1972 Innleder hemmelige samtaler der begge
parter søker dialog for gjenforening.
1991 Både Nord- og Sør-Korea blir medlemmer av FN.
1992 Nord-Korea tillater inspeksjon fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA),
men nekter de neste to årene inspeksjon
av mulig atomvåpenproduksjon.
1994 Kim il-sung dør. Sønnen Kim Jong-il overtar
som landets leder, men tar ikke presidenttittel. Nord-Korea går med på å fryse sitt
atomprogram i bytte for olje og to atomreaktorer til en verdi av 5 milliarder USD.
1995 USA går formelt med på å forsyne landet
med to moderne atomreaktorer som ikke
utgjør noen våpentrussel.
1996 Hungerskatastrofe som følge av utstrakt
flom. Pyongyang opphever våpenhvileavtalen fra 1953 og sender soldater til den
demilitariserte sonen.
1998 Avdøde Kim Il-song blir erklært som «president for all evighet», mens sønnen Kim
Jong-il utropes til landets øverste leder. FN
sender mat for å avhjelpe hungersnøden.
2000 Kim Jong-il og Sør-Koreas president Kim
Dae-jung møtes for samtaler i Pyongyang.
Forholdet mellom de to landene bedres og
kontakten gjenopptas på flere områder.
2001 Sveriges statsminister Goran Persson avlegger et besøk for å sette igang en forsoningsprosess. Nord-Korea rammes av
historiens verste tørke.
2002 USAs president George W. Bush stempler
Nord-Korea som en del av ”axis of evil” og
anklager landet for å ha et hemmelig atomvåpenprogram. Pyongyang svarer med å
kaste ut alle internasjonale inspektører.
2003 Seks-parts-samtalene mellan begge de
koreanska statene, USA, Kina, Japan og
Russland innledes i Peking.
2005 Nord-Korea sier at landet har kjernevåpen og ønsker å trekke seg fra Seksparts-samtalene. Vender tilbake til forhandlingsbordet igjen i juli og ønsker en
fredsavtale om Koreakrigen fra 1959-53.
2006 Nord-Korea gjennomfører i juli sju prøveoppskytinger. FNs sikkerhetsråd vedtar
sanksjoner. I oktober gjennomfører NordKorea sin første prøvesprengning.
2007 Nord-Korea inngår formellt avtale om å
legge ned sine plutoniumsfabrikker. Samme år prøveskyter Nord-Korea kortdistanseraketter.
2008 Hungersnød rammer 40 prosent av befolkningen. Matvarehjelp fra FN. NordKorea kastar ut IAEAs våpeninspektører.
2009 Ny test av Taepodong-2 i mars. Ny kjernevåpentest i mai.
Analyse
Gunnar Westberg er styremedlem og
tidligere president for den internasjonale legeorganisasjonen mot atomvåpen, IPPNW
Under Korea-krigen, for et halvt århundre siden, ble Nord-Korea truet av USAs
sjefsgeneral MacArtur med kjernevåpen. Siden den gang har regjeringen i Den
demokratiske folkerepublikken Korea hatt planer om utvikling av atomvåpen.
Den gode fiende
Denne våren har Nord-Korea igjen lykkes med å hisse
på seg sine tradisjonelle fiender og naboer. Forsøk
med utskytning av raketter og sprengning av kjernevåpen har igjen skapt frykt og debatt. Mange spør seg
hvor stor og hvor overhengende trusselen fra Pyongyang er: For øyeblikket har ikke Nord-Korea en kjernevåpenbærende rakett som kan nå USA eller Japan.
Hva vil Nord-Korea?
Hva er det da Nord-Korea bråker for hele tiden? Jo,
fordi det lønner seg. Nord-Korea, og først og fremst
deres eiendommelige diktator, kommer igjen på
verdens førstesider. Det styrker Kim Jong-il blant
befolkningen og internt i den styrende gruppen.
At han trosser Sikkerhetsrådet og stormaktene gir
ham ytterligere status. Videre har kjernevåpenprogrammet blitt brukt som utpressingsmetode for å
skaffe leveranser av olje og ris.
Er ikke da Nord-Korea en særdeles stor skurk i det
internasjonale samfunnet? Jo, hvis man ser på den
forferdelige undertrykkingen i landet, er de det.
Men når det gjelder brudd på internasjonale avtaler, er ikke Nord-Korea verre enn mange andre land.
Hva Nord-Korea gjør, er ikke på langt nær så alvorlig
som hva Israel, India og Pakistan gjør eller har gjort
når det gjelder atomvåpen. Israel har dessuten trosset et stort antall resolusjoner fra Sikkerhetsrådet.
Forskjellen ligger i holdningen fra stormaktene. Israel blir ikke utsatt for sanksjoner. Om Nord-Korea
virkelig vil ha fred med USA, som landet per dags
dato rent tekninsk er i krig med, burde dette tas opp
i seriøse forhandlinger mellom partene. Har begge
landene behov for hverandre som fiender?
Den virkelige trusselen
De fem «gamle» atomvåpenmaktene Russland, USA,
Frankrike, Kina og Storbritannia bryter i virkeligheten mye mer med inngåtte avtaler enn hva NordKorea gjør. De har alle inngått avtaler om å ruste ned
sine atomvåpenlagre, noe de nekter å etterfølge.
Tvert i mot holder disse landene, i alle fall de tre
førstnevnte, hardt på sin «rett» til å holde hele menneskeheten som gisler ved å ha sine atomvåpen i
konstant avfyringsberedskap. Er ikke det den største
trusselen mot den internasjonale sikkerheten i dag?
Nord-Korea er et brutalt diktatur med få motstykker i verden. Det er vi alle enige om. Militært
representerer landet en mulig trussel mot Sør-Korea. Nord-Koreas artilleri antas å kunne ødelegge
hovedstaden Seoul ved å beskyte byen fra eget område. Den store armeen, med over en million soldater, er visstnok dårlig utrustet, men ville kanskje ha
kommet langt inn i Sør-Korea før den ville bli stoppet av sørkoreanske og amerikanske fly – som ikke
behøver atomvåpen til det oppdraget. Men hvorfor
skulle Nord-Korea begå et slikt selvmord?
n n Millitæret,
har virkelig en
sterk tiltro
til sine
egne ressurser.
Demonstrerer styrke
Her har man den virkelig store faren når det gjelder Nord-Korea: Vi vet så lite om den politiske situasjonen i landet. Man kan tolke den senere tids utvikling som at «haukene» har vunnet over «duene».
Det viser den dramatiske opptrappingen den siste
tiden, der Nord-Korea har sagt opp våpenhvileavtalen. Militæret, som lever isolert fra omverdenen,
har virkelig en sterk tiltro til sine egne ressurser.
Man tror ikke at raslingen med kjernevåpen utgjør
en reell trussel mot USA og Sør-Korea, men kanskje
ikke alle innser faren for feil eller hva opptrappingen kan medføre på sikt. Slik det ser ut i dag, kan
det virke som om det er Kim Jong-il sitt behov for å
demonstrere egen styrke overfor omverdenen og
sitt eget folk som teller mest.
Det finnes imidlertid mange gode grunner for
USA, Japan og Kina til å opptre med forsiktighet.
For egentlig forstår vi ikke hva som pågår i Den demokratiske folkerepublikken Korea. ■
Perspektiv
NR. 02.2009
51
■ afghanistan
fra utsiden ■
Hjelpeorganisasjonene i Afghanistan har i lang tid kritisert NATO for
å blande sammen militær og humanitær innsats. Nå har de vunnet
fram med sine krav om at NATOs ISAF-styrke ikke lenger får lov til å
bruke hvite biler.
I denne lederartikkelen bringer The Sunday Leader kritiske
perspektiver på alle sider av konflikten på Sri Lanka, så vel som
vestlige lands rolle. Lederen sto på trykk 24. mai, få dager etter
at regjeringen hadde erklært seier over LTTE.
Nei til hvite NATO-biler
Dagen etter
Tekst: Bente Bakken
Etter påtrykk fra Flyktninghjelpen og
andre hjelpeorganisasjoner, ga NATO instruks om at ISAF-styrken fra juni måtte
slutte med å bruke hvite biler. At ISAF benyttet hvite kjøretøy, bidro til at hjelpearbeidere lett kunne forveksles med militært personell. Hele 33 hjelpearbeidere
ble drept i Afghanistan i fjor.
– Vi er veldig fornøyde med at NATO
velger å lakkere sine kjøretøy i andre
farger. Det er et viktig skritt mot å skille
tydeligere mellom militær og humanitær identitet, sier Elisabeth Rasmusson,
generalsekretær i Flyktninghjelpen, som
mener at det fortsatt er en vei å gå før det
er ryddet opp i den militære-humanitære
sammenblandingen.
Hun forteller at Flykninghjelpen har
fått innskrenket sitt operasjonsrom i Afghanistan med førti prosent det siste året.
– Hovedårsaken er at sikkerhetssituasjonen er blitt forverret. Men sammenblandingen av militære operasjoner og humanitære aktiviteter er også et element som
har gjort arbeidet vårt vanskeligere, sier
hun, og påpeker at det finnes retningslinjer for hvordan man skal skille mellom militære aksjoner og humanitært arbeid.
– I fjor var vi gjennom en prosess hvor
NATO, FN og de frivillige organisasjonene ble enige om regler for militært-sivilt
samarbeid i Afghanistan. De ble vedtatt av
afghanske myndigheter. Det slås også fast
i NATOs note til PRT-ene (Provincial Reconstruction Teams) hva disse skal og ikke
skal gjøre. I tillegg har EU-landene vedtatt
en egen avtale: European Consensus on
Humanitarian Aid. Her beskrives det i klartekst hvordan humanitær hjelp skal gis.
Likevel driver ISAF fortsatt en sammenblanding av roller, ved å tilby humanitær hjelp parallelt med militære operasjoner. Ofte fører det til sløsing med
52
Perspektiv
NR. 02.2009
Et tretti år langt mareritt er over. Akkurat
som da de slo ned opprøret fra JVP (det
marxistiske partiet Folkets frigjøringsfront, red. anm.) på slutten av 80-tallet,
viste ikke Sri Lankas regjeringshær noen
nåde, men utraderte hele ledelsen i LTTE.
Hærens plan var tydeligvis ikke bare å
drepe Prabakharan og hans nestkommanderende, men hele ledersjiktet, for å være
sikre på at LTTE ikke gjenoppsto med en
ny leder. I praksis er LTTE tilintetgjort.
Omlakkering: Den Norske ISAF-styrken må endre fargen på sine ombygde Landcruisere.
Foto: Scanpix
ressurser, siden hjelpen ikke koordineres og sjelden gis på langsiktig basis, og i
tillegg setter den lokalbefolkningen i fare.
– Anti-regjeringsstyrker kan fort oppfatte sivile som en part i konflikten dersom de benytter seg av humanitære tilbud fra ISAF, sier Rasmusson.
Røde Kors og kommunikasjonssjef Bernt
G. Apeland påpeker også at den manglende rolleavklaringen i Afghanistan gjør det
vanskelig å drive humanitært arbeid.
– Samtidig skjer det positive ting. I fjor
la regjeringen frem en humanitær strategi. Den er nå blitt en stortingsmelding.
Forhåpentligvis bidrar det til en vektlegging av rolleavklaring heller enn samvirke, sier han.
Ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen i
Utenriksdepartementets avdeling for FN,
fred og humanitære spørsmål, opplyser
at stortingsmeldingen inneholder klare
prinsipper for et tydelig skille mellom militære og humanitære aktører.
– De militære er ikke i konfliktområder
for å drive med humanitær bistand. Deres jobb er å skape sikkerhet og stabilitet,
sier Pedersen.
På spørsmål om de humanitære prinsippene eller forsvars- og NATO-politikken skal veie tyngst når den humanitære
strategien blir offentlig norsk politikk,
svarer Pedersen:
– Vi erkjenner at det er dilemmaer og
gråsoner her, men det er ikke slik at det
ene må gå på bekostning av det andre. Vi
jobber med disse spørsmålene hver dag,
gjennom god dialog med Forsvarsdepartementet og det militære, og har sett at
det er mulig å utvikle prinsipper og praksis som er i alles interesse. n
LEvende skjold
Akkurat som da JVP ble knust, vil metodenes legitimitet bli debattert i årevis. Og
igjen vil debatten forbli akademisk. Både
JVP og LTTE mistet all sympati for sin
sak på grunn av de blodige metodene de
brukte for å oppnå sine mål. For alle som
likevel fortsatt trodde at LTTE kjempet
for tamilenes rettigheter, burde synet av
250 000 sivile gisler i krigssonen overbevise om det motsatte.
I krigens siste fase la noen få vestlige
land press på regjeringen for å få en stans
i krigshandlingene. Hensikten var ikke,
som noen hardnakket påstår, å redde
Prabakharan, men å demme opp for det
gryende raseriet i de tamilske miljøene i
hjemlandet. Selv om myndighetene i disse
landene offentlig hevdet at deres bekymring var for sivilbefolkningen i krigssonen,
var deres egentlige motivasjon den tamilske diasporaens politiske innflytelse - altså
deres stemmer - særlig i land som Storbritannia, Canada, Frankrike og Norge.
indisk valg
Ironisk nok var det likevel dette økende
presset utenfra - og valget i India - som
tvang regjeringen til å drive frem det avgjørende slaget. Forventningen om et indisk parlament hvor de to alliansene fra
Tamil Nadu (delstat sør i India hvor majoriteten av befolkningen er tamiler, red.
anm.) ville få enorm innflytelse på regjeringsdannelsen, skapte en nesten kunstig tidsfrist for å avslutte krigen. Ingen vil
noen sinne få vite hvor mange sivile som
ble drept i krigens siste fase, og hvor mange som ville blitt drept hvis en slik tidsfrist
ikke hadde eksistert.
Krigen som tappet dette landet for blod i
tre tiår er over. Alle deler av samfunnet har
betalt en kolossal pris – 100 000 mennesker drept, tusenvis lemlestet, og nærmere
en halv million mennesker i flyktningleirer.
THE SUNDAY LEADER er en uavhengig ukeavis og ett av de mest frittalende og maktkritiske
medier i Sri Lanka. I januar ble redaktøren, Lasantha Wickrematunge, drept, trolig på grunn av
sin uredde journalistikk. Han mottok UNESCO/
Guillermo Cano World Press Freedom prize posthumt. Ifølge ytringsfrihetsorganisasjoner er Sri
Lanka ett av verdens farligste land for journalister.
■ ■ For alle som likevel
fortsatt trodde at LTTE
kjempet for tamilenes
rettigheter, burde synet
av 250 000 sivile gisler
i krigssonen overbevise
om det motsatte.
Må se fremover
Utfordringen nå er å se fremover. Det er
forståelig at det vil ta tid for tamilene å
forsone seg med den nye virkeligheten. Vi
må huske at LTTE har hatt et jerngrep på
tamilsk politikk i lang tid. Vakuumet som
oppstår med deres nederlag vil ikke bli
fylt umiddelbart. Men jo før tamilene formulerer sine forventninger til et troverdig, fremtidsrettet og moderat lederskap,
jo bedre for Sri Lanka. Singaleserne trenger på sin side ikke lenger være redde for
at LTTE vil bruke et begrenset lokalt selvstyre som springbrett til å danne en selvstendig stat. President Rajapakse har autoritet til å overføre akkurat så mye makt
fra sentralregjeringen til lokale myndigheter som han ønsker. Den singalesiske
befolkningen vil uansett stole på at han
tar den riktige beslutningen.
Det finnes nå en enestående mulighet
til å skape et mer rettferdig samfunn, et
forent land og et sterkt demokrati. Men
muligheten må gripes nå. n
Artikkelen er noe forkortet. Oversatt til norsk av
Erik Tresse og Siri Elverland.
Perspektiv
NR. 02.2009
53
■ Biljana Plavsic
SONER HER: I 2003 ble Biljana Plavsic dømt til 11 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Hun soner sin straff på denne cella i kvinnefengslet
Hinseberg utenfor Örebro i Sverige. Foto:AP
FUNNET SKYLDIG: Den tidligere bosniske presidenten Biljana Plavsic i rettslokalet i Haag før fengslingen i krigsforbryterrettsaken mot det tidligere Jugoslavia.
72-årigen ble dømt til 11 år i fengsel for forbrytelser begått mot menneskeheten i krigen i Bosnia fra 1992 til 1995.
Foto: ANP/Reuters
– Jeg har ikke gjort noe galt
Biljana Plavsic (79) var president i Bosnia. I dag er hun straffedømt krig sforbryter, og soner en dom på 11 år i Sverige. Men hun angrer ingenting.
Tekst: Margaretha Nordgren 54
Perspektiv
NR. 02.2009
Perspektiv
NR. 02.2009
55
■ Biljana Plavsic
Kvinnefengselet Hinseberg utenfor Örebro, Sverige: – Nå kommer den snart. Fornedringen. Biljana Plavsic lar først den
grå V-genseren falle. Så går T-skjorten og
anstaltens svarte joggebukser, BH og truser. Snart 79 år gammel står hun naken i
skinnet fra lysrørene. Alle kroppsåpninger visiteres. Dette, forteller hun, er prisen hun må betale for mitt besøk.
Biljana Plavsic? De fleste her i Skandinavia har glemt hvem hun er, men i det tidligere Jugoslavia vekker hun fortsatt voldsomme følelser. Hva de mener om henne
kommer an på om de er bosniske muslimer, serbere eller kroater.
Biljana Plavasic er utdannet biolog.
Hun er professor emeritus og internasjonalt anerkjent forsker. Men det er de tre
årene som bosnisk-serbisk president som
forseglet hennes plass i historien.
11 års fengsel
Radovan Karadzic var hennes forgjenger
som president. De stod sammen på tiltalebenken, anklaget blant annet for Srebrenica-massakren i 1995 – der 8000 gutter og menn ble ofre for etnisk rensning.
Selv hevdet den bosnisk-serbiske «jernkvinnen» at hun ikke kjente til hva kollegene, de serbiske krigsherrene, hadde
foretatt seg. FNs krigsforbryterdomstol
i Haag trodde henne ikke. Hun ble dømt
til 11 års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten.
Krigsforbryterdomstolen bestemte at
straffen skulle sones utenfor det tidligere
Jugoslavia, i ett av landene som hadde
sagt seg villige til å ta imot dømte krigsforbrytere. Plavsic valgte Sverige.
I dag hater hun det meste som er
svensk. Kriminalomsorgen, likestillingssynet, offentlighetsprinsippet. To ganger
har hun søkt om benådning, men den
svenske regjeringen har avslått søknadene.
I seks år har svenske journalister forsøkt å få henne i tale. Uten hell. Journalist
Margaretha Nordgren i magasinet Vi er
den første som har sluppet til.
– Jeg har det verre her på Hinseberg enn
nazisten Albert Speer hadde det i Spandaufengselet. Han hadde i det minste
egen hage, sier Plavsic.
Vi sitter i hver vår turkise lenestol i ett
av Hinsebergs besøksrom. Jeg hadde fundert på hva åpningsreplikken ville bli.
«Nice to meet you»? Men det ble det spontane følelsesutbruddet om Hinseberg.
Persiennene er dratt ned. Vannkoke-
56
Perspektiv
NR. 02.2009
n n Jeg har
det verre her på
Hinseberg enn
nazisten Albert
Speer hadde det i
Spandaufengselet.
Han hadde i det
minste egen hage.
TETTE BÅND: Den tidligere bosnisk-serbiske
lederen Radovan Karadzic og tidligere president
Plavsic til stede sammen på et møte i parlamentet i Bosanski Samac i 1995. Foto: Reuters
ren bobler. Hun gir meg en te-pose og byr
på kjeks.
– Ingen av de andre fangene har lest en
eneste bok. Likevel behandles vi likt. Landet deres har virkelig ingenting å slå seg
på brystet for, sier Plavsic.
Det ble bråk fra første dag
På kriminalomsorgens hjemmesider kan
vi fortsatt lese hva Karl-Anders Lönnberg,
mannen som forberedte Plavsics soning
på Hinseberg, mente om henne etter deres første møte: – Mitt inntrykk er at dette
er en lavmælt kvinne, som ikke kommer
til å forårsake noen problemer.
Så feil kan man ta. Det ble bråk fra første dag.
«Det finnes mange fanger av islamsk
herkomst, men de er født i Sverige», skriver hun i sin første benådningssøknad til
svenske myndigheter.
«To (truet meg) konstant med al-Qaida,
som skulle drepe meg, ettersom ‘Allah var
stor’. De fikk instruksjoner utenfra, og de
forpestet livet mitt også på andre måter.
Da jeg meldte fra til min kontaktvakt (en
muslim, og ytterligere to vakter var muslimer fra mitt land) sa han att de var unge,
noe som var riktig, og at de ikke visste hva
de sa, noe som ikke var riktig. Den 4. oktober 2004 meldte jeg skriftelig fra til forstanderen Herr Lönnberg, men fikk ikke
noe svar. Trakasseringen fortsatte. Den
25. november skjedde det igjen utenfor
bygningen. Foruten trusler om al-Qaida,
skrek de, nå på arabisk, og gestikulerte
slik man gjør i islamske land. Og alt dette
var rettet mot meg, med et ønske om at
jeg skulle fjerne meg, rømme. Jeg falt og
brakk armen.»
Frivillig isolasjon
Siden den gang har Biljana Plavsic frivillig
isolert seg. Hun lager og spiser mat alene.
– Jeg er et gammelt menneske. Jeg lever
med mine minner. Jeg er konstant innestengt i en verden som var for 15-20 år siden. Jeg har mine nedtegnelser og dagbøker. Nuet kommer bare til meg når jeg må
gå ut i korridoren, der muslimene er, svarer hun da jeg spør om det ikke blir mye
tid alene på cellen.
Hun har også hatt konflikter med personalet. Hun forventet seg en human kriminalomsorg i Sverige. Problemet er at
hennes fortolkning av human er en annen. Parolen «lik for alle, uansett alder og
bakgrunn» var ikke det hun forventet seg.
«(...) Hvordan har jeg havnet i fengsel
(...) blant prostituerte, mordere, narkotikalangere, narkomane, ranere, tyver,
bedragere. (...) Alle metoder som på Hinseberg benyttes mot dette klientellet,
benyttes også mot meg. (...) Selv om vi
ikke er like. Jeg har avlagt lisenseksamen,
doktorert, spesialisert meg ved kjente
institutter ute i verden. Jeg har vært Fullbright-stipendiat, universitetsprofessor
og dekanus ved fakultetet for naturvitenskap. (...) Rett før ankomsten til Hinseberg
skrev svenske medier at Biljana Plavsic,
krigsforbryter, skulle avtjene sin straff på
Hinseberg. (...) Jeg skiller meg altså fra de
øvrige på minst to punkter: Bakgrunn og
utdannelse, samt kunngjøringen av min
forbrytelse før min ankomst (...). Man har
fornedret meg, samt fornedrer meg i dette
svenske fengselet. Det er det verste som
kunne skje meg. Derfor er min straff ikke
11 år, men mye, mye lengre», skriver Plavsic videre i benådningssøknaden.
20 år er gått siden Berlinmuren falt, og
med den kommunismen i Øst-Europa.
Det tidligere Jugoslavia er et av de tydelig-
ste eksemplene på hva som skjedde med
en del land som skulle utnytte demokratiske friheter og rettigheter. Den nye tiden
førte med seg krig mellom serbere, kroater, muslimer. Alle mot alle – med massehenrettelser, fordrivelse, tortur og voldtekt som følge. De verste overgrepene i
Europa siden andre verdenskrig.
Biljana Plavsic var en av de mest hardbarkede serbiske politikerne. I sin nasjonalistiske retorikk beskrev hun muslimene i Bosnia, bosniakkene, som en
«genetisk defekt» i den serbiske kroppen.
Ingen nedbrutt kvinne
Seks år i fengsel har satt sine spor, men det
er ingen synlig nedbrutt kvinne som sitter
ved siden av meg i besøksrommet. Biljana
Plavsic tar fortsatt vare på sitt ytre – leppestift i varm rustrød tone, velfrissert, Cartierklokke i gull, sølvfargede briller. Hun
ser ut som den professoren i Sarajevo hun
en gang var. Som politiker var hun alltid
uklanderlig kledd – mønstret Chanel-jakke,
beige trenchcoat, en bluse i sterke farger.
Nå er ytterplagget jeansjakke.
Plavsic har skrevet to memoarer i fengselet – dedikert til det serbiske folket, som
bøker de kan «lære fra». Høsten 2008 landet del én av «My Testimony» – «Mitt vitnesbyrd» – på mitt bord. Trykket i 2000
eksemplarer, oversatt fra serbokroatisk
til engelsk av en venn av den serbisk-ortodokse presten Vladisav Rafailovic.
Biljana Plavsic sukker.
– Fader Rafailovic ville vel, men mye av
oversettelsen er ikke korrekt. Jeg har ikke
kunnet kontrollere arbeidet. Dessuten
mangler et kapittel. Kanskje er det gjort
med vilje, sier hun.
Den som leter etter anger i boken, om
krigens konsekvenser og Plavsics egne
handlinger, leter forgjeves. Til tross for at
hun foran krigsforbryterdomstolen i Haag
uttrykte skyld og anger. I løpet av de tre
timene intervjuet varer, viser hun heller
ingen medfølelse for dem som ble ofre for
etnisk rensing.
Men hendene dirrer og stemmen brister da vi kommer inn på hennes egen familie. Den eldre broren i Beograd, som
har besøkt henne én gang. Hans syke
kone. Nevøen med familie i Canada. Ektemannen hun giftet seg med på 1960-tallet. Hun tørker raskt tårene.
Tre serbiske aviser hver dag
Følger hun med på hva som skjer i politikken, eller har hun sluttet å bry seg?
– Min bror kjøper tre serbiske dagsaviser til meg hver dag. Blant annet Nezavisne Novine, som har publisert begge mine
bøker som føljetong. Etter en uke bunter han sammen avisene og sender dem.
Dessuten ser jeg på tv, mest CNN. Fra serbiske venner i både Sverige og hjemme
får jeg bøker. Jeg har omlag 50, et helt lite
bibliotek, forteller hun.
Det er også til broren hun ringer for å få
hjelp når hun opplever at hun blir motarbeidet eller oversett av så vel personalet
som ledelsen ved Hinseberg. Så kontakter
hun pressen i Serbia.
– En eller to dager etter at de har skrevet om min situasjon, pleier det å bli bedre her. Da er personalet mer imøtekommende og jeg får det som jeg vil.
Arkan var en av Balkan-konfliktens
mest notoriske krigsforbrytere. Han ledet den paramilitære gruppen Arkans Tigre. Plavsics kontakt med ham var med
å forsegle hennes skjebne i krigsforbry-
FØRSTE MØTE: Plavic sammen med den tidligere
britiske statsministeren Tony Blair i Banja Luka
november 1997. Dette var Blairs første besøk til
Bosnia etter at han i mai samme år ble valgt som
statsminister. Foto: AP
n n De anklaget
meg for å kjenne
Arkan fra før, bare
fordi jeg kysset
ham. Jeg kysset
ham fordi han
hadde sluppet løs
tre fanger.
terdomstolen i Haag. Et avgjørende bevis
mot henne var et bilde der hun skritter
over en død muslims kropp for å gi Arkan
et kyss – bare timer etter at hans gruppe
drepte 48 mennesker.
– De anklaget meg for å kjenne Arkan
fra før, bare fordi jeg kysset ham. Men jeg
hadde aldri hørt om ham engang. Han var
en fremmed mann. Jeg kysset ham fordi
han hadde sluppet løs tre fanger. Det var
det jeg takket ham for når jeg sa «That’s
our man», sier Plavsic selv.
Plavsic vurderte først å be om å få sone
i Spania, men valgte Sverige fordi hun
ikke tåler varmen så godt.
– Jeg ville til et fengsel som lå på landsbygden, ikke i byen. Jeg liker naturen.
Ofte titter jeg på måkene som flyr nede
ved sjøen utenfor vinduet mitt.
Mannen døde i fjor
Hun vrir på sine smale gifteringer i hvitt
gull. I ett av brevene til meg fortalte hun
at mannen døde i fjor sommer. Til personalet sa hun ingenting om dødsfallet.
I stedet søkte hun trøst i religionen. Hun
har alltid vært dypt troende.
– Jeg bærer alltid dette trekorset med
meg, sier hun, og trekker frem et mørkebrunt, utskåret kors som henger innenfor
T-skjorten.
– Under rettssaken i Haag bar jeg ett i
gull. Det kommer fra Jerusalem og går an
å åpne. Inni ligger en liten trebit fra korset Jesus ble spikret opp på.
– Når jeg blir fri skal jeg vende tilbake
til leiligheten min i Serbia, i Beograd der
jeg bor. Den står og venter på meg, sier
Plvasic.
Beograd er byen der hun satt i husarrest mens hun ventet på å komme til
Haag. Er det trygt for henne å returnere?
– Absolutt, svarer hun,
Ikke før en måned etter intervjuet – da
jeg treffer en kilde med stor innsikt i Plavsics sak – innser jeg hvor feil det spørsmålet er.
Men først en passasje fra hennes første
benådningssøknad; en passasje jeg tidligere ikke hadde forstått betydningen av:
«I følge fengselsforskriftene (har jeg),
etter å ha tilbrakt to år i dette fengselet,
rett til, under oppsyn, å være fire timer
utenfor fengselsområdet. (...) Min søknad
ble avslått. Det opplyste jeg om muntlig,
med henvisning til årsaken, nemlig at det
finnes mange muslimer i Örebro. (...) Jeg
ble overrasket, ikke over at jeg fikk avslag,
men over årsaken til avslaget.»
Perspektiv
NR. 02.2009
57
■ Biljana Plavsic
n n Vi kristne skulle
myrdes til en minoritet. Det var sånn
krigen startet, det
var planlagt av muslimene.
TALER TIL TILHENGERE: Den bosnisk-serbiske lederen Biljana Plavsic holder tale for rundt 5000 tilhengere i Banja Luka, 20 mil nord for Sarajevo, 4. juli 1997 Foto: EPA
Hvorfor fikk ikke Plavsic permisjon, slik
de andre innsatte fikk? For at hun skulle
straffes hardere enn sine medfanger? Nei.
For at det var risiko for at hun ville rømme? Nei. Jeg gikk, helt feilaktig, ut fra at
hennes tilværelse i Sverige var tryggere
enn i Serbia. Men sannheten er at det finnes et trusselbilde mot henne også i Sverige. Folk som er ute etter hevn.
Sverige har påtatt seg å beskytte Plavsic,
og det vil skade landets anseelse om noe
skjer med henne, ifølge min kilde. Derfor
er hun heller ikke flyttet til en mer åpen
anstalt – til tross for hennes høye alder.
Erklærte seg skyldig
Plavsic meldte seg selv for krigsforbryterdomstolen i Haag i 2001. Tiltalen var
på åtte punkter, blant annet folkemord,
forbrytelser mot menneskeheten og
krigsforbrytelser. Hun erkjente seg ikke
skyldig. Mot slutten av 2002 tok saken en
sensasjonell vending. Plutselig sa Plavsic seg skyldig i tiltalen om forbrytelser
mot menneskeheten. I sitt korte innlegg
ga hun et oppriktig, ydmykt og angrende
inntrykk. Serberne stemplet henne umiddelbart som forræder.
Det blir spekulert mye i hvorfor Biljana
Plavsic gjorde helomvending.
– Jeg ofret meg selv, skriver hun i et brev
til meg. Hva betyr det? Hvem ofret hun
seg for?
I boken «Ikke en flue fortred», som
handler om rettssaken i Haag, spekulerer
den kroatiske forfatteren og journalisten
Slavenka Drakulic i om det var Plavsics religiøse tro eller hennes forskerbakgrunn
som fikk henne til å endre seg. Drakulic
mener Plavsic gjorde helomvending fordi
hun ble forelagt uomtvistelige bevis.
«Jeg mener Madame Plavsic er anner-
58
Perspektiv
NR. 02.2009
ledes enn andre krigsforbrytere, siden
hun angret seg. Hun har sagt at hun er
lei for det hun har gjort, for de beslutningene hun fattet og den hatfulle polemikken som preget politikken hennes.
Anger betyr innsikt om at man har begått feil. Det er ikke mange forbrytere
fra Balkan som har vist anger. (...) Ikke
mange krigsforbrytere har fulgt hennes
eksempel. Det kreves mot av en person
å se tilbake og erkjenne feil. Vi må ihvertfall anerkjenne det», har Drakulic uttalt
til Expressen.
– Jeg ofret meg
Men hva skjedde egentlig?
– Jeg ville at min mann skulle forsvare
meg i Haag. Han var strafferettsadvokat,
men var nesten blind, så det gikk ikke. I
stedet hadde jeg en serbisk advokat, Krstan Simic fra Canada. Han var forretningsadvokat, noe jeg ikke visste fra starten. I motsetning til ham, ville min mann
absolutt ha lykkes i å bevise min uskyld,
sier Plavsic.
Anser hun seg fortsatt som uskyldig?
– Ja, jeg ofret meg. Jeg har ikke gjort noe
feil, men advokaten min rådet meg til å
erkjenne tiltalepunktet om forbrytelser
mot menneskeheten, for å kunne hestehandle om de andre tiltalepunktene. Hvis
ikke hadde rettssaken pågått i tre, tre og
et halvt år. Det var for lang tid, med tanke
på hvor gammel jeg er.
Aktoratet svarte akkurat som forsvaret
hadde håpet. De sju andre tiltalepunktene ble strøket, blant annet folkemord. Resultat: 11 år istedenfor anslagsvis 20 – 25
års fengsel.
Hun lovet også å vitne mot Slobodan
Milosevic. Da den tid kom, holdt hun ikke
sitt løfte – til sjefanklager Carla Del Pontes
høylytte sinne.
Hater muslimer
I dag hater Biljana Plavsic fortsatt muslimene. Åpent og tydelig. I en grønn apotekposen har Plavsic to bøker. Den ene er
en engelsk oversettelse av sin selvbiografi.
Den andre er Unholy Terror av den amerikanske professoren John R. Schindler.
I den hevder han at det var al-Qaida som
stod bak krigen i det tidligere Jugoslavia.
At Bosnia fungerte som base for terroristangrep over hele verden, til og med 11.
september 2001.
I brevene hun skrev til meg før intervjuet, oppfordret hun meg flere ganger til
å lese Schindlers bok. Nok en gang understreker hun hvor viktig den er.
Det var Alija Izetbegovic, president og
medpresident i Bosnia-Hercegovina fra
1990 til 2000, som på begynnelsen av
1990-tallet fyret opp under Biljana Plavsics raseri. Før hevder hun at hun i det
flerkulturelle Sarajevo behandlet både
kroatiske og muslimske naboer og kolleger vennlig og med respekt. Men nå forstod hun at Izetbegovic hadde en plan:
Når muslimene utgjorde 51 prosent av
Bosnia-Hercegovina, skulle republikken
bli muslimsk.
– 20 000 mujahediner, al-Qaida, skulle
sørge for at det ble virkelighet. Ytterligere 80 000 soldater stod klare. Vi kristne
skulle myrdes til en minoritet. Det var
sånn krigen startet, det var planlagt av
muslimene, hevder Plavsic.
Jernkvinnen
Hvordan kom hun med i storpolitikken?
Hun elsket jobben ved universitetet. Kollegene kalte henne “jernkvinnen”, fordi
hun aldri ga opp.
Etter kommunismens fall, ble de fleste
posisjoner i de nye partiene besatt av jurister, professorer og gamle, ofte uutdannede, kommunistpamper.
Da en av Biljana Plavsics venner begynte å engasjere seg, fulgte hun med på politiske møter. Med sin erfaringsbakgrunn
ble hun snart en ledende skikkelse i det
serbiske nasjonalistpartiet SDS.
I Haag sa Plavsic at hun ikke visste hva
de andre serbiske lederne gjorde i felt –
blant dem Radovan Karadzic, som ble tatt
først i juli 2008.
– Karadzic er en feiging. Han og hans likemenn var røverpakk. De benyttet rene
gangstermetodene. Det kommer til å
komme frem, sier hun under vårt møte.
I sin bok beskriver hun Radovan Karadzic – at han var fascinert av mennesker
som ikke bryr seg om lover, som brukte
krigen og folkets tragedie til å smugle humanitær hjelp og bli millionærer. Hun
skriver at hun selv lurte på om han var
klar over hva som skjedde at mennesker
døde. Hvorfor samarbeidet hun da med
ham?
– Jeg var så naiv, så naiv, sier hun og rister på hodet.
Kun gallionsfigur?
Hvor mye makt hadde egentelig Biljana
Plavsic? I hvor stor grad manipulerte hun
Slobodan Milosevic og Radovan Karadzic
– som var president i Republika Srpska
før henne? Var hun bare en slags gallionsfigur, som ble farlig først mot slutten
av krigen, da hun begynte å samarbeide
med FN? Da Karadzic hadde satt en pris
på hennes hode?
Sveriges tidligere utenriksminister Carl
Bildt, som var FNs sendebud til Bosnia,
tror det:
«Hun fikk aldri delta i de forhandlinger, beslutninger eller noen av møtene
som hadde med avgjørende spørsmål om
krig, fred og makt», sa han i sitt vitnemål
i Haag. Bildt mente at hennes arbeid for
å muliggjøre Dayton-avtalen, som lå til
grunn for freden, var modig.
«Plavsic ble fremstilt som en eldre, grånende fredsdue og ikke en krigsforbryter», kommenterte to journalister i nyhetsbyrået TT, i forbindelse med hennes
første benådningssøknad i 2006. Bildt hilste på Plavsic da hun satt to uker i Kronoberg-fengselet i Stockholm i 2003, før hun
ble overført til Hinseberg. Han sørget for
at hun fikk tilgang til dagsaviser, en særbehandling de ansatte reagerte på. Da jeg
ba Bildt om en kommentar, er svaret at
han ikke har noen.
Ber igjen om benådning
I fjor sommer søkte Plavsic igjen om benådning – bare ett år etter den første.
Denne gang hovedsakelig på helsemessig
grunnlag. Hvorfor så tett?
– Det er som å springe maraton, sier
hun om straffen.
– Det blir verre og verre for hvert år. Jeg
er på grensen til å ikke orke å leve mer.
I benådningssøknaden skriver hennes
advokat Peter Althin: «at hun har uttrykt
en tiltagende depresjon over sin situasjon
og har beskrevet fortvilelse over og redsel for at hun ikke skal klare den gjenstående straffetiden». Han skriver at hennes
dødsangst må tas på alvor og at «hun føler
en stadig mer uutholdelig og tærende ensomhet».
Men den mest tungtveiende årsaken til
å søke om nåde var at tiden var inne, fordi to tredeler av straffen var avtjent.
Hva er din kommentar til at også den
andre benådningssøknaden ble avslått?
– Det er dystert og overraskende, sier
Peter Althin.
– Legger man sammen den tiden min
klient har sittet i husarrest med tiden
i fengslet, har hun sonet to tredeler av
straffen. Da skal man i følge svensk lov
prøveløslates, påpeker Althin.
Men allerede da regjeringen kunngjorde at Plavsic skulle sone i Sverige, skrev
Justisdepartementet at soningen kunne
bli lengre enn normalt, fordi regjeringen
kan fravike reglene om prøveløslatelse.
– Vi kommer til å gå videre med saken.
Hvordan vil jeg ikke oppgi nå, sier Althin.
Mitt møte med Biljana Plavsic er over.
Teen og kaffen er drukket, og det er nesten tomt for vaniljekjeks. Det rasler i nøkler. Vakten tar meg med til garderoben,
der jeg får tilbake håndvesken, skoene og
ytterklærne. Jeg legger tilbake innetøflene
merket «kriminalomsorgen» i en plastboks og går ut i den friske luften.
Biljana Plavsic vil ha sonet hele straffen
10. januar 2012. Da er hun 82 år gammel.
Nå skriver en av Sveriges eldste fanger på
del tre av sine memoarer – som skal handle om tiden i Haag og Hinseberg.
Straks skal hun stå foran vakten og
igjen la plagg etter plagg falle. n
Fakta om
Balkan-krigene
■■ Sterke indre motsetninger førte
til oppløsning av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet.
■■ I 1991 erklærte republikkene
Slovenia og Kroatia seg som uavhengige stater, og i 1992 ble Bosnia-Hercegovina uavhengig.
■■ Rundt 100 000 mennesker ble
drept i løpet av krigen i Bosnia-Hercegovina, inkludert de savnede.
■■ Den største og mest kjente
massakren fant sted mellom 11. –
28. juli 1995, da bosnisk-serbiske
styrker drepte nær 8 000 bosniskmuslimske gutter og menn etter å
ha inntatt byen Srebrenica.
■■ Over 2 millioner mennesker ble
ofre for etnisk rensing, halvparten
som flyktninger, halvparten som internt fordrevne.
■■ I november 1995 inngikk Serbia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina
Dayton-fredsavtalen etter forhandlinger i den amerikanske delstaten Ohio.
Margaretha Nordgren er redaksjonssekretær i
det svenske magasinet Vi.
Oversettelse og bearbeidelse:
Marianne Alfsen/Felix Features
n n Jeg ville til et
fengsel som lå på
landsbygden. Ofte
titter jeg på måkene
som flyr nede ved
sjøen utenfor vinduet mitt.
HAAG, NEDERLAND: Biljana Plavsic blir sjekket av FNs sikkerhetsvakt i forbindelse med krigsforbrytersaken mot det tidligere Jugoslavia den 11. januar 2000. Plavsic sa seg ikke skyldig i krigsforbrytelser
og folkemord. FOTO: AP
Perspektiv
NR. 02.2009
59
■ Etterspillet Berlin
■ Hva kan Norge bidra med i FNs menneskerettighetsråd? Duellen ■
Foto: Scanpix
Norge og USA skal som nybakte medlemmer av FNs menneskerettighetsråd bidra til
å fremme og styrke menneskerettighetene.
Blant rådets 47 medlemsland finner man også
land som Egypt, Kina, Cuba og Saudi-Arabia,
som i stor grad har brukt rådet til å trenere
rådets formål. Mange er usikre på hva Norge
kan bidra med i rådet. Utenriksminister
Jonas Gahr Støre møter FrPs
utenrikspolitiske talsmann
Morten Høglund til duell.
Vi bidrar best ved å engasjere oss og dermed
ta den globale menneskerettighetsarenaen på
alvor. Ved å delta kan vi sammen med likesinnede land dreie menneskerettighetsrådet i den
retning vi ønsker. Ved å stå utenfor har vi ingen
innflytelse på rådets arbeid og kan følgelig heller ikke påvirke.
Hvordan kan
Norge gjøre en
forskjell i FNs
menneskerettighetsråd?
Norge må være de grunnleggende menneskerettighetenes siste skanse og benytte enhver anledning til å ta opp brudd på disse rettighetene.
Det er sentralt at eventuelle politiske kompromisser som Norge inngår ikke går på akkord
med disse rettighetene. Norge må gjennom aktiv alliansebygging sørge for at rådet retter et
rettmessig søkelys på verdens glemte konflikter,
samtidig som det må arbeides aktivt for å stanse
det urettmessige fokuset på Israel.
Nei. Jeg vil ikke la vårt engasjement for menneskerettighetsarbeid styres av redsel for å møte
holdninger vi tar avstand fra.
Risikerer Norge
å bli et gissel for
de landene som
bruker rådet til å
trenere menneskerettighetsarbeidet og fremme
egne interesser?
Det er en stor utfordring for Norge at flertallet
av medlemslandene i rådet ikke er demokratier. Erfaringene fra FNs diskrediterte menneskerettighetskommisjon og det faktum at det nye
rådets struktur inneholder mange av de samme
svakhetene, tilsier at dette ofte kan skje. Det er
ikke galt at land fremmer egne interesser, men
i den grad disse bidrar til å undergrave arbeidet
for menneskerettighetene, må Norge kommunisere våre grenser for dialog og unnfallenhet ved
aktivt å påtale disse bruddene.
Menneskerettighetene er universelle. De gjelder
alle mennesker. Overalt. Det er ikke regler som
er påtvunget andre land, men rettigheter vedtatt i FN. Kjernen i de sivile og politiske internasjonalt anerkjente menneskerettighetene, som
er nedfelt i FNs konvensjon, er med andre ord
ufravikelige. Samtidig er det slik at ulike kulturer og samfunn har ulike tradisjoner. Det må vi
respektere, men det er ikke å gå på akkord med
menneskerettighetene.
Norge og vestlige
land er blitt anklaget for å ha en
dobbel standard
på menneskerettigheter. Burde
ikke Norge akseptere at andre land
har et annet syn?
De grunnleggende menneskerettighetene er og
burde være universelle. Forslag fra Organisasjonen av islamske stater om å gjøre det ulovlig
å kritisere religion vil først og fremst gå utover
religiøse og etniske minoriteter i disse landene.
Universal Periodic Review bidrar til at alle land
blir undersøkt, men systemet inneholder alvorlige institusjonelle svakheter. Alle forhandlingene og revideringene må offentliggjøres og publiseres på internett. Dette vil kunne bidra til et
sterkere søkelys på menneskerettighetene i land
som tidligere har kunne skjule sin virksomhet.
øst møter vest: 10. november i år er det 20 år siden Berlinmurens fall. Tusenvis av mennesker tok seg over muren ved Brandenburger Tor i Vest-Berlin. Foto: SCANPIX
Berlinmuren: Gjennom sommeren og
høsten 1989 var det økende flukt fra
Øst-Tyskland og omfattende massedemonstrasjoner. 9. november åpnet
myndighetene for fri utreise med øye­
blikkelig virkning. Natt til 10. november
ble grenseovergangene i Berlin åpnet, og
hundretusener av østberlinere besøkte
Vest-Berlin i dagene som fulgte.
NR. 02.2009
60 Perspektiv
Berlinmurens fall i 1989 markerte starten på en ny æra i historien. Den kalde krigen ble avsluttet, Europa ble gjenforent
– murens fall ble et symbol på at forandring lar seg gjennomføre på en fredelig vis, selv i en tid og på et sted hvor nettopp
dét kunne virke nesten utenkelig. I løpet av 1990 ble muren
fjernet, bortsett fra noen få deler som skulle bevares som historiske minner.
Samlingen av Tyskland og Berlin markerte den endelige avslutningen på den andre verdenskrigen. I alt 77 mennesker ble
drept på eller ved muren i forbindelse med fluktforsøk. I dag er
det knapt mulig å finne rester av muren i Berlin. Enkelte steder
er det lagt ned brosteiner for å markere hvor muren gikk. n
Perspektiv
NR. 02.2009
61
KULTUR OG MEDIA ■
20 spørsmål
n n «Med ham kan Amerika føle seg «normal» igjen, etter åtte
Henrik Thune statsviter og
forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
lange år med et katastrofalt lederskap, både hjemme og ute. Med
Bush bak roret er utrolig mange unødvendige liv gått tapt».
Rockestjernen Bruce Springsteen (59) kommenterte president Obama under sin konsert i Bergen 8. juni.
FILM OG LITTERATUR
innlegg
NORD-KOREA Hva heter TV-serien fra Korea-krigen?
Mennesker på flukt
1. Hvor mange mennesker var på flukt i verden i 2008?
2. Hvor mange av dem var på flukt i eget land?
3. Hvilket land har flest fordrevne?
4. Hvilket FN-organ har mandat for beskyttelse av flyktninger?
5. Hva heter Høykommissæren?
Europas grenser
6. 26 land er med i Schengen-samarbeidet. Men i hvilket land ligger byen avtalen er oppkalt etter?
7. Hvor mange asylsøkere kom det til Europa i 2008?
8. Hvor mange av dem kom til Norge?
9. Asylsøkere som søker asyl i et annet land enn det første de kom til i Europa, må sendes tilbake for å behandle søknaden der. Hva heter avtalen?
10. I fjor stanset Norge retur av asylsøkere til et europeisk land pga man-
gelfull asylprosess. Retur ble gjenopptatt i år, til tross for at situasjo-
nen fremdeles er uavklart. Hvilket land snakker vi om?
Nord-Korea
11. Hva heter hovedstaden i Nord-Korea?
12. Hva heter diktatoren i Nord-Korea?
13. Hva heter sønnen som skal overta makten?
14. Hvilken breddegrad deler Korea i to?
15. Hva heter TV-serien fra Korea-krigen?
Torvald Stoltenberg
16. Stoltenberg har en lang karriere i diplomatiet, men hvor var han ­
ambassadør?
17. Han har vært statsråd tre ganger. Hvilke departement?
18. I 1993 fremforhandlet han en fredsavtale for det tidligere Jugoslavia. Hvem arbeidet han sammen med?
19. I 1990 ledet han for en kort periode en av FNs organisasjoner.
Hvilken?
20.Han var president for en norsk humanitær organisasjon i tre perioder. Hvilken?
Mennesker på flukt 1. 41,2 millioner mennesker 2. 26 millioner mennesker
3. Sudan (5,3 millioner) 4. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)
5. Antonio Guterrez
Europas grenser 6. Luxembourg 7. 289 790 8. 14 431 9. Dubin 2 10. Hellas
Nord-Korea 11. Pyongyang 12. Kim Jong-il 13. Kim Jong-un (hans tredje sønn)
14. 38. breddegrad 15. M.A.S.H.
Torvald Stoltenberg 16. Danmark (1996-99) 17. Forsvarsminister (1979-81) og
utenriksminister (1987–89 og 1990-93) 18. Lord Owen 19. FNs Høykommissær
for flyktninger 20. Norges Røde Kors (1993-2008)
62
Perspektiv
NR. 02.2009
Hvem kan redde
utenriksjournalistikken?
Barnesoldater
forteller
En bekymringsmelding: Utenriksjournalistikken er det norske samfunnets lyttepost i
verden. Nå er denne lytteposten truet.
I forrige nummer av Perspektiv kunne du lese den rystende
historien om tre unge jenter
som ble rekruttert som barnesoldater i Uganda. Her er
to historier til som kan være
verdt å få med seg, fortalt av
barnesoldatene selv.
Den norske utenriksjournalistiske tradisjonen, der sentrale norske nyhetsmedier, uten avgjørende hensyn til
inntjening, lar en gruppe journalister få fordype seg og
bli betydelige fagpersoner på sine utenrikspolitiske områder, er truet. Midt i en tid da livene våre leves mer og
mer globalt, akkurat da, er det at mange viktige norske
mediebedrifter er i ferd med å vinke sitt utenriksjournalistiske mandat farvel. I stedet gjør man det man gjør
når penger skal spares i media. Man ber journalistene
sitte hjemme i redaksjonen og klippe saker fra internasjonale nyhetsbyråer. Man kutter reiser og korrespondenter. Og man kjøper hele nyhetssaker av Washington
Post eller El Pais, og nedbemanner utenriksredaksjonene. I grunnen er det ganske oppsiktsvekkende: I Norge
har vi i dag i praksis bare to brede, selvstendige utenriksredaksjoner igjen, NRK og Aftenposten.
I forbindelse med et forskningsprosjekt har jeg intervjuet flere tiltalls utenriksjournalister. De fleste
sier det samme; at det er vanskeligere å gjøre en tilfredsstillende jobb, og at rommet for fordypning og
faglig spesialisering, for den neste generasjonen, er
minimalt. I Utenriksdepartementet opplever man en
liknende utvikling: Knapt noen journalister følger
forvaltningen av norsk utenrikspolitikk systematisk.
Avdøde dagbladjournalist Carsten Thomassen gjorde
det, og også noen få andre. Men det var før. Nå er det
ingen i de store mediene. Ingen norske journalister
som jobber fulltid med å dekke (og etterprøve) Norges politiske forhold til omverdenen. Dét må da være
et demokratisk problem? Utenriksjournalistikken ser
ut til å ha blitt Medie-Norges stebarn, akkurat når vi
trenger den som mest. Dessverre. n
n n I Norge har vi i dag
i praksis bare to brede,
selvstendige utenriksredaksjoner igjen, NRK
og Aftenposten.
DVD
WAR Child
VAKTHOLD: Internasjonale medier ble stengt ute fra Gaza under Israels militæroffensiv i januar og
journalistene måtte rapportere fra avstand og gjengi hva andre øyenvitner og kilder meldte.
Foto: Reuters/AlertNet
Gaza og Sri Lanka
Media i konflikt
Journalister ble utestengt og
media drev selvsensur under
krigen på Gaza og Sri Lanka.
– Kritiske medier på Sri Lanka kan miste
både lesere og annonseinntekter hvis de
blir oppfattet som «upatriotiske». Det
fører til en meget effektiv selvsensur, sa
Raknish Sava Wijewardene fra ukeavisen
The Sunday Leader (se også sak side 53)
under Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo tidligere i juni. Han påpekte
at krigen og regjeringshærens seier over
LTTE er svært populær blant store deler
av befolkningen.
Uavhengige journalister ble utestengt
fra krigssonen nord på Sri Lanka. Det
samme skjedde under Israels invasjon av
Gaza i vinter. Ingeborg Eliassen fra Stavanger Aftenblad var en av mange utenlandske journalister som måtte dekke
krigen fra utsiden. Hun mener Israel hadde tre hovedbudskap som journalister i
svært liten grad etterprøvde: For det første, at det var Hamas som brøt våpenhvilen; for det andre, at Israels mål var å beskytte egen befolkning; og for det tredje,
at Hamas er en terrororganisasjon.
– Israel vant propagandakrigen. Målet var ikke å få verdens sympati, men
en form for aksept, sa Eliassen, som har
skrevet rapporten «Getting away with
murder» om Israels mediestrategi i Gazaoffensiven. – Folk satt igjen med inntrykket: «Det er ikke fint det israelerne gjør
mot palestinerne i Gaza. Men de har ikke
mange alternativer».
The Global Forum on Freedom of Expression: www.expressionforum.org
Tekst: Siri Elverland
mmanuel Jal var
E
7 år da han ble soldat i den sør-sudan­
esiske frigjøringsbevegelsen SPLA.
Under borgerkrigen
i Sudan i 1983 ble
to millioner drept og
nærmere 4 millioner
mennesker drevet
på flukt. Over 10
000 barn ble brukt
som barnesoldater.
Emmanuel Jal var en
av dem. Fire år senere ble han reddet av en hjelpearbeider. I dag
er Emmanuel Jal en hip-hop artist som forteller sin historie gjennom musikken. War-Child
vant prisen for beste dokumentar i Bergen
­internasjonale filmfestival og Film fra Sør.
BOK
En bedre dag i morgen
En barnesoldat forteller
I shmael Beah ble
født i 1980 i Sierra
Leone. Dette er hans
historie. I 1993 blir
landsbyen hans angrepet av opprørere,
og Ishmael blir tvunget til å leve i skjul
i jungelen. Til slutt
kommer han til en by
som er beskyttet av
regjeringshæren. Her
får han beskjed om
å bli soldat på deres
side, eller komme seg
ut i jungelen igjen. Valget er enkelt. Han får utdelt en AK-47 og kraftige doser kokain. Han er
13 år. I denne boken, som kom på Spartacus
forlag i 2007, kan du lese hans historie.
Perspektiv
NR. 02.2009
63
URIX FOR DUMMIES
– saker du lurer på, men ikke tør spørre om
Persona non grata betyr «uønsket person» og er et diplo-
Skuespillere: Johannes Joner utveksler erfaringer med ­kongolesiske
teater­folk. Foto: Kirkens Nødhjelp.
KONGO
Norsk teater i Kongo
Nylig gikk Kirkens Nødhjelp og Oslo Nye Teater
sammen for å starte opp
med teatervirksomhet i
Den demokratiske republikken Kongo.
Flere av Kirkens Nødhjelps
partnere i Øst-Kongo bruker
teater i sitt psykososiale arbeid, både blant kvinner som
har overlevd seksualisert vold,
og blant barn som har vært utnyttet som soldater.
– Vi ønsker å skape entusiasme blant spirende regissører og skuespillere blant våre
partnere i Øst-Kongo. Det vil
bety mye for dem å få samarbeide med et profesjonelt
teatermiljø fra Norge, sier utlandssjef Anne Kristin Sydnes
i Kirkens Nødhjelp.
Fra og med neste år og tre
UTSTILLING
år framover skal teateret stille
med avlagt utstyr for enkel teaterdrift, bistå med ekspertise
og inspirere til teaterdrift blant
Kirkens Nødhjelps partnere.
Skuespiller og regissør Johannes Joner ved Oslo Nye Teater besøkte Øst-Kongo sammen
med Kirkens Nødhjelp i slutten
av april. Her fikk han en møte
kongolesiske teatertalenter og
ikke minst se hvordan teater er
med på å skape forandring for
folk i Kongo.
– Det gjorde inntrykk å se
tidligere barnesoldatene spille
skuespill om det å være barnesoldat. Jeg møtte dessuten
en meget dyktig kvinnelig regissør. Forholdene teaterarbeiderne jobber under er
svært enkle. Det er så lite som
skal til for å løfte nivået, sier
Joner.
Drømmen om Europa
Du har fremdeles mulighet til
å oppleve Rune Erakers gripende svart-hvit-fotografier om
ungdommers drøm om et bedre liv. Utstillingen tar for seg
livene til unge mennesker i ulike deler av verden. Motivasjonen, konsekvensene og handlingene deres er forskjellige,
men drømmen er den samme.
Utstillingen kan sees på Nobels Fredssenter frem til 6.
september.
NR. 02.2009
64 Perspektiv
matisk uttrykk som benyttes når en ansatt ved en ambassade
eller konsulat blir nektet opphold i landet av myndighetene.
Dette er en rett vertslandet har i henhold til Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner, og må sees i sammenheng
med at en diplomat ikke kan straffeforfølges i det landet han
tjenestegjør. Det er imidlertid mange eksempler på at diplomater blir erklært ‘persona non grata’ uten at det foreligger
noen kriminell handling, og at det i stedet brukes som en måte
å protestere overfor landet diplomaten kommer fra.
Overføringsflyktninger er personer som er valgt ut av
FNs høykommissær for flyktninger for å gjenbosettes i et annet land enn det de har flyktet til. Grunnen er at det anses som
umulig å vende tilbake til hjemlandet og at det landet de flyktet til har mottatt så mange flyktninger at de har vanskeligheter
med å integrere alle i sitt eget land. Norge var en av 13 industriland som tok imot overføringsflyktninger i 2008. Norge har for
tiden en kvote på 1200 overføringsflyktninger per år.
Afrikas horn er halvøyen helt øst i Afrika som består av
landene Eritrea, Djibouti, Etiopia og Somalia. Regionen har
over lang tid vært et av verdens mest konfliktfylte med både
borgerkriger og konflikter mellom landene. I tillegg er området ekstremt utsatt for tørke, noe som har resultert i gjen­
tagende hungerskatastrofer.
Jingoisme betyr ekstrem patriotisme i form av aggressiv utenrikspolitikk. Uttrykket stammer fra Storbritannia på
1870-tallet da landet hadde et anstrengt forhold til Russland.
En jingoist mener at hans eget land har en høyere status enn
alle andre og derfor har rett til å bruke makt for å forsvare
sine interesser.
Den demokratiske republikken Kongo er landet
som het Zaire fram til 1997. For ikke å forveksle med nabolandet
Republikken Kongo, blir landene også omtalt som henholdsvis
Kongo-Kinshasa og Kongo-Brazzaville etter hovedstedene.
FNs menneskerettighetsråd er et FN-organ som har
som oppgave å ta opp spørsmål om brudd på menneskerettighetene i medlemsland. Rådet ble opprettet i 2006 og erstattet
FNs menneskerettighetskommisjon. I mai i år ble Norge valgt
inn som ett av 19 medlemmer (sjekk antall) i rådet for de neste
tre årene.
Ban Ki-moon er du ikke alene om ikke å vite hvem er. Til
tross for at han har sittet i sjefsstolen i FN siden januar 2007 har
han ikke rukket å markere seg på samme måte som forgjengeren, Kofi Annan. Ban (som er «etternavnet» selv om det skrives
først, i koreansk tradisjon) er født i 1947 og var utenriksminister i Sør-Korea før han fikk den prestisjefylte jobben i FN.
Stemmen utenfra
Anne Sender er forstander
i Det Mosaiske
Trossamfund i Oslo.
Seks måneder etter Gaza-kampene undres jeg fremdeles
over hvordan vi forholder oss til Israel i dette landet.
Hva er det som
egentlig forventes?
De voldsomme følelsene og råskapen som ble
vist under demonstrasjonene her i Oslo ble en
vekker. De mange debattene om hva antisemittisme og antisionisme er eller ikke er, fikk en uventet vri da Jerusalem Post skrev kritikk av Norge på
akkurat samme måte mediene i Norge har pleid å
skrive om Israel: svart-hvitt, bare halve historien
og blytungt av følelser.
Men det er ikke vi her i Norge som er ofrene, det
er palestinske og israelske barn. Barnas erfaringer
under Gaza-krigen rokket ved alt vi som enkeltmennesker og samfunn ønsker å stå for. Uskyldige
barn ble mål, skjold, unnskyldning og begrunnelse i en krig der alt vi ellers tror på ble avkledd.
Den humanitære konsekvensen er fullstendig ødeleggende og ikke minst uforutsigbar. Reaksjonen
ble en tsunami av følelser i det norske folk som i
all hovedsak gikk i én retning.
Kravet om at vi som norske jøder måtte fordømme, mene, analysere, ta avstand fra og forene oss i
den retningen bølgen gikk, var formidabel. Det er
forståelig at mediene søker mot oss, men krevende for dem å forstå når vi ønsker å fronte norskheten, jødiskheten eller Israel-solidariteten.
Jeg har lenge forsøkt å akseptere at for mange
nordmenn er en konflikt der Israel er involvert
verre enn andre. Lidelsen og ondskapen større.
Empatien mindre. Konspirasjonene sannere, både
for motstanderne og forsvarerne. Som om krig er
bedre andre steder. Det kan være tankevekkende å sammenligne Gaza-krigen med krigen på Sri
Lanka, som var vel så grusom og hvor langt flere
ble drept: Den ene vekker reaksjoner det nesten
er umulig å fatte, den andre forbigås i total stillhet
av nordmenn flest.
I Israel-Palestina-konflikten har man valgt side så
konsekvent over lang tid, at det er først de siste fem
årene det gis aksept for å si: «Jeg vet faktisk ikke nok
til å ta bastant stilling, jeg vil lære mer uten å måtte
peke ut en helt eller fiende. Jeg ønsker å debattere
uten å føle at jeg svikter menneskerettigheter, internasjonal folkerett eller fagforeningen min».
I dag bør samvittigheten gå i mange retninger, til
et palestinsk folk som først ble neglisjert, deretter misbrukt – så valgte feil strategi og tilslutt igjen
brukt som skjold. Dårlig samvittighet har da også
mange jøder rundt i verden for den retningen politikken har tatt mot høyre i Israel. Vi er mange
som døyver vår uro med taushet for at gamle jødiske verdier drukner i maktspråk og intoleranse. Når årsak, virkning, frykt og skam sprenger på
med forvirrende virkelighetsbilder er det også lett å velge seg ett forståelsesfilter som vi så
tviholder på. Det er vi selvsagt ikke alene om.
I Europa og Norge, ble det mye oppdemmet hat
som fant sitt «legitime» utspring disse ukene gjennom gamle velbrukte filtre av aggressiv jødekonspirasjoner – spesielt blant unge muslimer.
Fredsaktivisten Fredrik Heffermehl satt kanskje
fingeren rett på det mange faktisk mener da han
skrev i Aftenposten at «i den grad jøder over hele
verden unnlater å protestere mot Israels politikk
bidrar de til å skape motvilje mot jøder». Mener
han at all verdens jøder er ansvarlig for jødehatet,
hvis de unnlater å kritisere Israels politikk?
Neida, jødehaterne har greid seg selv alltid – de
trenger ikke engang jøder for å hate og bruke som
syndebukker.
Hvis fokuset på jødene ble mindre og engasjementet for å finne løsninger større – kanskje resultatet kom fortere. n
■■
Vi er mange
som døyver
vår uro med
taushet for
at gamle
jødiske verdier drukner
i maktspråk
og intoleranse.
Perspektiv
NR. 02.2009
65
Jentesoldater i Uganda tema ■
Vi støtter flyktninghjelpen
Flyktninghjelpens overordnede mål er å jobbe for
bedre internasjonal beskyttelse og gi humanitær
hjelp til flyktninger og mennesker på flukt i eget land.
Flyktninghjelpen er den eneste norske humitære
organisasjon som har spesialisert seg på beskyttelse
og hjelp til mennesker på flukt.
Ved å kjøpe lodd i
Flyktninghjelpens Reiselotteri
støtter du vårt viktige arbeid!
Thon Hotel Terminus
virksomhet flyktning
Reiselivsutvikling AS
Vinn drømmereisen til
kr. 100.000
HURTIGSVARSPREMIE 56.379 gevinster med en samlet verdi kr 6.250.000
JA TAKK, jeg ønsker å motta velkomstpakken med 3 lodd fra
Vinsett
i børstet
aluminium,
4 deler
Verdi
kr.
248,-
Reiselotteriet (verdi kr 150,-). Jeg betaler kr 0,-. I tillegg mottar jeg
hurtigsvarspremien som avkrysset under til en verdi á kr. 248,-.
Deretter starter mitt prøveabonnement som har en varighet på
3 måneder. Hver måned i denne perioden vil jeg portofritt motta
3 lodd á kr 50,- pr lodd. Etter prøveperioden kan jeg stoppe de
månedlige forsendelsene når jeg selv måtte ønske.
Jeg ønsker å motta smykkesett som hurtigsvarspremie.
Jeg ønsker å motta vinsett som hurtigsvarspremie.
BRUK BLOKKBOKSTAV ER
ADR: ............................................................................................................................................................................................................................................................................
Elegant smykkesett
bestående av halskjede,
armbånd og to sett
øredobber (nikkelfritt).
POSTNR:/STED: ................................................................................................................................................................................................................................
TLF: ................................................................................................. E-post: ...............................................................................................................................................
Signatur av person over 18 år*
Gyldig frem til 31.12.2009
NAVN: .....................................................................................................................................................................................................................................................................
Flyktninghjelpens
Reiselotteri
Postboks 92 Alnabru,
0614 Oslo
Svarsending 3070
Landsorganisasjonen
i Norge støtter
Flyktningehjelpens arbeid
Perspektiv
NR. 01.2009
67
Audi A4-allroad_4f_1-1s Ensjø:Audi A4-Avant_4f_1/1s Skøyen
29-04-09
09:49
Side 1
Nye Audi A4 allroad quattro® er her.
Se den hos Møller Bil Ensjø nå!
Nye Audi A4 allroad quattro® er en verdensnyhet. Dette er en bil som vil overbevise like mye på veien som
utenfor veien. Den er romslig og praktisk, samtidig som den er elegant og uttrykksfull. Nye Audi A4 allroad
quattro® ser du hos oss nå.
Nye Audi A4 allroad quattro® fra kr. 504.300,-*
Ensjø
Grenseveien 65, 0663 Oslo
Tlf. 24 03 22 00
mollerbil.no/ensjo
Forspranget ligger i teknikken www.audi.no
* Veiledende pris levert forhandler, inkl. frakt og leveringssomkostninger. Årsavgift kommer i tillegg. Drivstofforbruk 0,62-0,81 l/mil ved blandet kjøring.
CO2-utslipp 169-189 g/km. Tallene gjelder samtlige motorer som tilbys. Finansiering ved Møller BilFinans AS. Bildene kan avvike fra tilbudet.