herfra - DIS-Vestfold - DIS
DIZ MEDLEMSBLAD FOR DIS-VESTFOLD Nr 04 - 2011 16. ÅRGANG I DETTE NUMMER: • Pilgrimsveier • Nettverksmøte • Med robåt til Alaska • En slektsforskers mareritts • Slektsforsking og sosiale medier DIZ Medlemsblad for DIS-Vestfold Innhold Redaktøren 3 Nye digitaliserte kilder fra Vestfold 4 Leder i DIS-Vestfold 5 Med robåt til Alaska 6 Nettverksmøte i Drammen 8 Digitalarkivets bok samling 10 Referat fra medlemsmøte 11 Svensknorskt släktforskarmöte 12 Slektsforsking og sosiale medier 16 Pilgrimsvandringer 18 En slektsforskers mareritt 19 Nyheter og rariteter 20 Møtekalender 24 DIS-Vestfold ble stiftet 2. mars 1995, og er et lokallag av DIS-Norge. URL: http://vf.disnorge.no/ Facebook gruppe: DIS-Vestfold Styret: Leder: John Ludvigsen epost: john.ludvigsen@gmail.com Tlf: 92 43 32 83 Nestleder Willy Fredriksen epost: willy.fredriksen@gmail.com Tlf: 92 80 17 53 Kasserer Harald Lind Epost: lind.harald@gmail.com Tlf: 33 47 92 28 Sekretær Hege Karina Frebergsvik Epost: hegekarina.frebergsvik@gmail.com Tlf: 93 03 37 25 Styremedlem Nina Hestem Berggren Epost: nhberggren@gmail.com Tlf: 33 52 20 46 Varamedlem Hanne Marie Daleng Epost: hdaleng@yahoo.no Lokale DIS grupper i Vestfold: Sandefjord. Møtested: Sandefjord Bibliotek Leder: Osvald Rydjord Tlf: 33 47 73 12 Forsiden: Høyjord stavkirke Høyjord stavkirke er en enskipet midtmastkirke. Det har vært vanlig å datere denne kirken til ca. år 1300, men den antas å ha blitt bygd i to faser. Koret er trolig reist i siste halvdel av 1100-tallet, mens selve skipet er fra ca. 1275. Foto: W. Fredriksen DIZ-04-2011, SIDE: 2 Sande Møtested: Sande vidregående skole Leder: Anne-Grethe Syvertsen Tlf: 95 92 34 56 Larvik Møtested: Langestrand Seniorsenter Leder: Thor Willy Hansen Tlf: 90 63 48 04 Redaktøren Dette nummeret av DIS-Vestfolds medlemsblad kommer rett før årets Slektsforsker dag. Men vi skriver ikke mye om det i dette nummeret. Derfor vil jeg opplyse at vi her i Vestfold for første gang vil markere dagen på hele fire forskjellige steder i fylket! Vi har i de siste årene holdt oss på to steder i fylket, Sandefjord og Tønsberg. I år blir det også arrangement ved biblioteket i Larvik og i Sande. Det er meget hyggelig at DIS-gruppene våre i Larvik og Sande tar utfordringen og arrangerer SFD i sine regioner. DIZ-redaksjonen håper på referat og fine bilder fra alle fire arrangementene Før slektsforskerdagen skal vi ha medlemsmøte i DIS-Vestfold. Som vanlig holdes møtet på Stokke Bygdetun. Vi får besøk av Toril Johnsen, leder av DIS-Norge. Toril vil holde foredrag om hvordan finne aner i Amerika. Toril har lang erfaring med Amerika. Hun har vært på flere turer rundt om i midt-vesten og vil dele sine erfrainger derfra med oss. Dette vil være et verdifullt foredrag for de av oss som ønsker å lete etter slekt i Amerika. Desembermøtet ser også spennende ut. Arkivar og Seniorkonsulent fra Statens Kartverk, Sidsel Kvarteig kommer på besøk. Hun vil fortelle om Kartverkets kartsamling og hvordan vi kan bruke disse i vår slektsforsking. Willy Fredriksen Redaktør DIZ Medlemsblad for DIS-Vestfold 16 årgang. Utgitt av DIS-Vestfold Facebook gruppe: DIZ-Vestfold r Åpningstide Larvik: Sande: : Sandefjord Tønsberg: 10-14 12-15 Redaktør: Willy Fredriksen epost: red@vf.disnorge.no Tlf: 92 80 17 53 10-14 Redaksjonen avsluttet 10-15 15 oktober 2011 DIZ-04-2011, SIDE: 3 Nye digitaliserte kilder fra Vestfold DIS-Vestfold har inngått et samarbeid med Tønsberg kommune og Tønsberg bibliotek om et prosjekt hvor man tar sikte på å digitalisere ulike kommunale kilder som telefonregistre, valgmanntall, skattelikningsprotokoller, adressebøker i sær for perioden 1900 til 1950. Kilder nyere enn 1936 vil ikke bli lagt ut i søkbar form, men kun som ebøker i pdf-format. På dette vis vil det bli tilgjengeliggjort en rekke nye kilder for allmennheten som kan lette arbeidet med å søke etter slekt på vidvanke. Laurvigs Borgerchor 1801-1890 Ikke søkbar Protocol over Fattig-Lægderne i Sandeherreds Præstegield fra 1800 Protokoll over Konfirmerte i Larvik prosti, mest Sandar herred 17721798 Fra Tønsberg og omegns næringsliv Helge Gjessing Tunsbergs historie i middelalderen til 1536 http://vf.disnorge.no/digitaliserte-kilder-i-vestfold http://vf.disnorge.no/digitale-boker DIZ-04-2011, SIDE: 4 Leder i DIS-Vestfold Hei alle medlemmer av DIS-Vestfold Dette er i grunnen andre gang jeg begynner å skrive en leder for kommende nummer av bladet vårt DIZ. Første gange begynte jeg med noen betraktninger rundt sosiale medier, litt om nykommeren Google+, og jeg kunne sikkert lagt til noe om all tiden vi bruker ved pc-en på grunn av disse mediene også. Uansett så ble det litt for lang tekst, sikkert fordi det engasjerte og er spennende. Den teksten vil du derfor finne igjen et annet sted i bladet. Men det er mange andre spennende ting som skjer i laget vårt om dagen, og mange hyggelig ting. Vi har tre lokale grupper som fungerer bra og som gir folk et godt tilbud nærme der de bor. Og det går framover med prosjektene vi jobber med, både kirkeboksregistreringen, Gravminner, Slektsfoto og nå de siste månedene med nye kilder. Det jobbes på veldig mange hold, men framdriften kunne sikkert vært litt bedre på en del av det vi driver med. Kanskje kunne for eksempel koordinator for Gravminner vært mer aktiv, men han holder sikkert på med mange andre ting også. Det samme gjelder vel koordinatoren for kirkeboksregistreingen. Men det går framover, og følger du med på nyhetene som legges ut på nettsiden får du en ide om litt av det som gjøres. Jeg vil få rette en stor takk til alle som bidrar til vårt felles mål. Det nærmer seg årets Slektsforskerdag, og i år er temaet kilder. Dette passer jo ypperlig med den aktiviteten som gjøres om dagen med å fotografere og skanne nyere og gamle kilder. Dersom du har fulgt med på websidene til DIS-Vesfold har du sikkert sett at det stadig dukker opp nye ting her, og antallet kommuner som er representert blir også fler og fler. Dette er i hovedsak kommunale kilder som er innlevert til Interkommunalt arkiv på Kongsberg, IKA, som vi nå har fått lov til å avfotografere. Vi har en god dialog med Tønsberg kommune og etter hvert flere av de andre i Vestfold. Og på IKA er det bare velvilje og service å møte. De kildene vi legger ut dekker alt fra skoleprotokoller til lister for fattigvesen og manntall. I mange tilfeller vil man her finne kilder som dekker opp for de hull som måtte være i kirkebøker og folketellinger. I det siste har jeg faktisk tatt meg tid til å jobbe med å forske på egen slekt, og jammen kan det være moro. Nå om dagen er det primært slekt i USA som jeg jobber med. Noe som fort ble åpenbart var min mangel på kunnskap om geografi, og mye av tiden har gått med til å rydde opp i stedsnavn og sjekke flere kilder for å luke bort misforståelser. Mange av registreringene var gamle og basert på innspill jeg har fått fra slekt i USA. Med så mange forskjellige måter å notere ting på så blir det fort noe som bør ryddes opp i. Det tar sikkert langt tid fortsatt før denne ryddejobben blir klar, men jeg er godt i gang, her også. Da jeg først begynte å jobbe med stedene så jeg fort nytteverdien i å legge inn kartkoordinater. Nå sitter jeg med en rekke websider åpne samtidig, blant annet Findagrave, Wikipedia og Histopolis. Sistnevnte er utrolig nyttig side for slektsforskere som vil finne fram til byer, counties og gravplasser rundt om i USA. Her fant jeg som regel raskt kartkoordinatene jeg ville legge inn i slektsprogrammet. Men en gang i mellom må jeg sette min lit til Wikipedia dersom jeg bare vet stedet og staten. Da er det alt for mange counties å lete seg gjennom på Histopolis. En sjelden gang må man benytte Google og søke litt mer kreativt og fritt for å komme til målet. Her blir jeg nok sittende noen kvelder til. Men først må jeg legge ut nye 100 bilder for slektsfotoprosjektet, sende noen mailer til DIS-kontoret, gjøre unne noen oppgaver før Slektsforskerdagen, lage en annonse, forberede en tur til DIS-Larvik med mer. Men etter det er jeg i gang igjen. John Ludvigsen Leder i DIS-Vestfold John DIZ-04-2011, SIDE: 5 Med robåt til Alaska “Alaska alien arrivals” Søker man i databasen for ”Alaska Alien Arrivals”, eller Fremmede innvandrere til Alaska, finner man en artig sak. Det viser seg at 65 personer har ankommet Alaska med robåt. Dette høres jo ganske fantastisk ut når man tenker på hvor Alaska er plassert på kartet. En av de 65 personene som ankom Alaska var en nordmann. Charles Anderson var om lag 41 år gammel da han 30 juni 1917 ankom Alaska med robåt. Han var ført i Bergen omkring 1876. Men det er faktisk ikke så galt som det kan høres ut. For de aller fleste av de 65 personene er ankomsthavnen Eagle i Alaska. Går man inn på kartet vil man se at Eagle ligger langt fra kysten. Nærmeste havn ved kysten er Anchorage, som ligger 780 kilometer unna Eagle. Men stedet ligger bare noen kilometer fra grensen til Canada. DIZ-04-2011, SIDE: 6 Port of Departure, eller havnen hvor man reiste fra er for en del av de reisende oppgitt til å være Dawson, Yukon, Canada. Nok en titt på kartet viser at heller ikke Dawson er en utpreget havneby, men et lite sted langt fra kysten, langt vest i Canada og ganske nær grensen til Alaska. Enda mer interessant er det at elven Yukon renner mellom disse to stedene, og at menneskene som rodde til Alaska har kommet nedover elven fra Canada inn i Alaska. Ser man på kartet er det 230km kjøre vei mellom Eagle i Alaska og Dawson i Canada. Veien følger ikke elven som trass i mange kroker og kriker er noe kortere. I dag er Eagel et lite sted. Ved folketellingen i 2000 ble det registrert 129 mennesker fordelt på 58 husholdninger og 37 familier. Det var nok ikke mange av de som kom nedover elven som slo seg ned i Eagle, men reiste videre til None og Fairbanks. DIZ-04-2011, SIDE: 7 Nettverksmøte i Drammen Referat fra nettverksmøtet i regi av Vestfoldarkivet (Vestfold Fylkes arkiv). Når Vestfoldarkivet holder sine nettverksmøter er det som tittelen sier et møte mellom alle som jobber med, eller har interesse av kilder og arbeid med dem. Så også denne gangen. Det er et svært viktig arrangement, som gir både museer og arkiver anledning til å fortelle om sitt arbeid og vise hva man driver med. Ikke minst er det viktig for foreninger som DIS-Vestfold. Det er nettopp kilder og arbeidet med dem som gjør at man greier å klargjøre livet og historien til sine forfedre. Leder av Vestfoldarkivet Karianne Schmidt Vindenes innledet og fortalte litt om hvordan sosiale medier kunne brukes. Hun snakket også om Fylkesarkivets nybygg i Sandefjord, som etter hvert blir innflyttningsklart. Førstemann ut med mer arkivfaglig stoff var det konservator Einar Sørensen som sto for. Han snakket om kilder til den tapte bys historie. Sørensen arbeider med kildemateriale til herregårder, bygårder og monumentale bygg. Kilder til bygging av disse bygg var ikke tatt vare på. Det gjaldt svenske og norske herregårder, særlig de norske gårdene som ble svensk etter 1658. for eks. ble Åby Herregård svensk i 1680. Etter overgangen til den svenske staten ble det langt bedre. Man tok vare på kildene etter at bygningene var bygd. Svenskene hadde en annen holdning til slike kilder. I Norge har det vært kaos og uorden helt opp til vår tid. Den klassemobilitet vi har hatt i Norge har bidratt til mye kasting. Myndighetene syntes ikke kilder var viktige. Man kastet det meste. Ting ble kastet, selv tingbøker kastet man. Sørensen viste bilder fra Drammen før man kunne kalle det en by, men det finnes heller ikke mye bildemateriale, derfor kunne skrevne kilder vært nyttig for dagens innbyggere, for å vise hvordan historien kan ha vært og hvordan den så ut. Nøstetangen DIZ-04-2011, SIDE: 8 glassverk har bidratt positivt med sine glassfigurer av butikker på 1700 tallet. Hus ble revet og fjernet uten grunn og kastet. Bybrannen i 1866 og 1870 bidro til bygging av murbygninger, men de er ikke dokumenterte. Man kan lure på hvorfor det ikke ble tatt vare på. Arkivar Sidsel Kvarteig fra Statens Kartverk snakket om kart. Etter militært ønske ble Statens Kartverk etablert i 1773. Det finnes omkring 10000 kart i samlingene, håndtegnede og kolorerte. Lokalt ble det brukt rektangler og grader når man utarbeidet kart. Norgesavd. Består av portofølgekart til militært bruk. 1130 kart både trykte og tegnede viser Norge som Russland og Sverige. Man var ikke enige om hvor grensene gikk. Topografien var ikke så nøye, men ellers var kartene gode. Amtskartserien i fylkesavdelingen har 43 blad fra 1826 til 1917 i kobberstikk, noen av dem produsert for salg. Kart over Hønefoss viser hvordan det var tidligere. Historiske kart viser forandringer i topografien, viser hvor elvene kan ha gått, og hvor det har vært flom. Karttegnere var som kunstnere, de skrev under på sine kart. På slutten av 1800 tallet hadde man kart som viser soldatplasseringer, eller mennesker. Prestenkeboliger er med og selvfølgelig andre ting. Kart viser gammel kommunikasjon for eks. sommerveier, vinterveier og stedsnavn. P.A. Munch skrev ned mange stedsnavn, dette kan være en god stedsnavnskilde. Ca 1860 kom kart med stavkirker. Slike Rolf Dahl DIS-Vestfold kart er viktige å sammenligne med andre kilder. Det finnes topografiske kilder som er viktige. Etter hvert som historiske kart legges ut kan de finnes under ”Arkivportalen” . Arrangementet kan stille med flere gode foredragsholdere, og neste er Arkivar Marit Slyngstad fra Vestfoldarkivet. Hun gir oss et godt innblikk i fattigstellet i Christiania 1741 til 1762. Hun snakket om fattiglemmer ved Christiania Tukthus. Et sted med næringsfattig kost, streng disiplin og menneskelig fornedring. Tukthuset var i utgangspunktet en stor fabrikk. Det finnes et godt personalarkiv, som gir oss mye informasjon. 1500 tallet var tiden man i Europa begynte å bygge tukthus, man ville samle og ta vare på late personer. I Amsterdam hadde man bygget tukthus. Man brukte disse anstaltene for å lære folk å bli skikkelige og ordentlige mennesker ved hjelp av tukt, arbeid og undervisning. Man hadde dessverre en del kriger på den tiden som ga mye løsgjengeri, selv om arbeid var en moralsk plikt. På 1730 tallet var pietismen på topp man hadde til alt overmål en konge som ble kalt pietistkongen Christian den 6. På den tiden ble også forsorgen etablert. Gjennom en kongelig forordning hadde man militær tjenesteplikt. Legdsystemet ble satt i verk. Alle typer tiggere ble ”tatt vare på”. Det var 56 forskjellige bransjer representert i Christiania Tukthus. Til slutt ble det revet, men det var først i 1939. I tukthuset jobbet man fra kl. 04 om morgenen til kl.20. innimellom var det bønn, og man hadde dødsstraff, men den ble sjelden brukt, det var mye benådning. Fattigdommen er relatert til tukthus. Det var fattige folk som stjal. Man stjal dyr, slaktet de og solgte slaktet. Det kunne også være uår som tvang folk til å risikere tukthusstraff. Bøter ble også brukt, de kunne være på for eks 12 riksdaler som i den tider tilsvarer 2 til 3 kuer, altså meget dyrt å forbryte seg. Av og til ble barn satt bort til fostring av bedrestilte foreldre. Selv presten kunne gjøre det. Det var mye fyll på den tiden. Etter hvert innså man at tukthus ikke var noen løsning. Man har fangeprotokoller fra Christiania Tukthus. Byarkivar Tom Oddby bidro med foredrag om Drammen Byarkiv, hvor de dessverre har hatt brann. I 2005 kom ny byarkivar. Fra 2007 arkiverer Drammen kommune inn og utpost, og de tar vare på interessante ting. De har lesesal og magasin som er åpent 1 dag i uka. Formidling er prioritert og de prøver å dokumentere Drammensamfunnet med 17 deltidsansatte og 2 faste medarbeidere. Man savner også her privatarkiver fra mange av Drammens store bedrifter. Noen finnes på museene, men man har ikke oversikt. Strategiplan skal utarbeides idet man ikke har noen strategi . det finnes likevel interessante ting, som Det Nederlandske Visekonsulat. De har avlevert sine ting til byarkivet. Norsk Kulturråd har bidratt med midler til privatarkivene og Riksarkiv- MILEKART: Disse kartene ble produsert fra ca 1773 og frem til ca. 1813. Denne serien i målestokk 1:10 000 dekker det meste av Østfold, deler Akershus og Hedmark helt opp til grensa mot Sør-Trøndelag. et har også ytt hjelp til arkivprosjekter. Da man også har multikulturelle arkiv som må tas vare på, så er samfunnsdokumentasjon viktig. Man har tatt vare på privatarkivet etter surealismelyrikeren Trizdan Vintorn, og arkivet etter både Strømsgodset idrettslag og bedriften Osram. Siden Drammen har stor innvandring (22,5%) så kan fylkesmannen også gi midler. En problemstilling som kommer opp er hvilket syn på samfunnet som skal tas vare på, norsk eller utenlandsk språk. Arkivspråk er for innvandrere svært byråkratisk. Arkivet er kun åpent en dag i uka, og lever i stor grad på idealisme. I institusjoner sier man ofte at ting må kastes. Dette arkivet tar vare på alt som kan stables inn på de små kvadratmeterne, men som leder fortalte at når bøndene i Eiker kommune vil ha avlevert 15 treskeverk, må selv de si nei. Derimot hadde de plass til et gårdsregnskap. Det kunne komme opptil 300 henvendelser på en dag, så populariteten var det ikke noe å si på. Arkivet jobbet mye med barn og ungdom, for å gi dem et eierforhold til deres egen historie. Arbeidet ungdommene gjorde kunne være for eks. å registrere egen Dagens siste foredrag var med bolig, eller ta del i prosjekter som det Gjermund Glittfjell fra Eiker Arkiv. kunne søkes om midler til. Arkivets Eiker arkiv startet opp sin virksomhet damegruppe jobbet med gamle med å lage et bygdearkiv for å ta vare bilder der de tok for seg hvert enkelt på kilder, som var i ferd med å fors- bilde og skrev ned hva de så i det. vinne. Man har et registreringspros- Mange flotte beskrivelser og historier jekt i samarbeid med historielaget. kom ut av det arbeidet. Det har tatt 3 år og man har forankret det med politikere og rådmann, det Til slutt avrundet kulturhistoriker Ann er også forankret i kulturstyret i kom- Tove Manshaus arrangementet med å ønske alle vel hjem. munen. Dette er et lite arkiv med kun noen få Rolf Dahl kvadratmeter lokale, der arkivskaper, utstillingsobjekter og kontormøbler konkurerer om plassen. DIZ-04-2011, SIDE: 9 Digitalarkivets bok samling Skannede bøker Digitalarkivet har mye i sine databaser. Som oftest bruker man skannede kirkebøker eller skiftemateriale, men det finnes svært mye mer. Da tenker jeg på basen de har med skannede bøker. Når man ser på registeret over disse bøkene kan det se ut som det er litt både her og derfra, fragmentert og lite å søke i, hvis man ikke har aner som nettopp er fra stedene som bøkene har innhold fra. Imidlertid kan man finne bøker og registre over lange perioder, eller mange år. Her vil jeg berømme Digitalarkivet for jobben de gjør, de har passet på å legge ut svært aktuelt materiale som også gjelder nyere ting. Det kan være slik at når alt annet er sperret for innsyn, kan man likevel løse flokene ved hjelp av Digitalarkivet. Min onkel, som ingen i familien visste helt hvordan hadde mistet livet tilbake i 1947, står naturligvis ikke i kirkebøkene som er lagt ut. Siden han var krigsseiler var livet hans, og døden, et stort mysterium. Tenk å finne ut hvordan han levde gjennom alle krigsårene og årene frem til dødsbudskapet kom. Dette var ulidelig spennende. DIZ-04-2011, SIDE: 10 For å finne fram til riktig database, går man til Digitalarkivet og til digitale bøker, som står i menyen til venstre i vinduet. Der kommer man til en lenke som viser videre til listen: Følgjande bøker er tilgjengelege. Se liste på neste side. I denne basen ligger det 501stk. forskjellige skannede bøker, hefter og registre. Min bok har nr 348 og står under Industri håndverk og skipsfartsdepartementet. Fortegnelse over norske sjømenn som døde i utenriksfart 1940 – 1960. Videre kommer man til innholdssiden, og så til første register som går fra 1940 til 1947. Her fant jeg det jeg trang. Ikke historien om hans liv i utlendighet, men en henvisning til departementet arkiv og dets nummer. Det er imidlertid en annen historie som er både lang og spennede, og som jeg vil komme tilbake til. Rolf Dahl Rolf Dahl DIS-Vestfold Referat fra medlemsmøte Stokke Bygdetun 15 september 2011 Dis-Vestfold startet høstsesongen med et godt besøkt møte, der leder i Norsk Slektshistorisk Forening, Rune Nedrud, holdt et meget interessant foredrag om bumerker og segltegninger. Bakgrunnen for foredraget var det store arbeidet som NSF har gjort ved innsamling, redigering og utgivelse av Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610. Arbeidet startet allerede i 2001 som en ide til 75årsjubileet til NSF. Men som alle gode ideer må det en modning til før man ser resultatene. Arbeidet inneholder fagartiklker, registre og aktstykker fra riksarkivet (brevtekster er rettet opp og skrevet på ny). Man påbegynte arbeidet med identifisering av gårder og personer. Mye er gjort som frivillig arbeid, og en del har man leid hjelp til. En kunstner har tegnet om alle segl som tidligere var konservert med en lakk som gulnet og ikke kunne avfotograferes. Materialet består av 4800 segltegninger, så det er en stor jobb. En testamentarisk gave på 35000,- kr gjorde arbeidet svært mye lettere og ga foreningen et løft. Av kongehyllingene for 1648 (Fredrik III) og 1656 (Christian V) er den eldste skannet. Man kan lure på hva en hylling var og hvorfor. Svaret ligger i navnet. Det var en seremoni som kongen brukte for å binde sammen kongemakt og folk. Folket var representert ved adel og lagmenn. Lagmenn var i Oslo 1852 ansett som adel. Adel, geistlige og bønder var stendere, men bønder hadde en langt lavere status. Bønder hadde altså også segl. Foredragsholderen viste bilder av flere forskjellige, der noen var gravert Borgerskapet i Tønsberg speilvendt. Den tekniske kunnskapen i den tiden var ikke helt på høy”wi Wnderdanigste Borgerre och den. Det ble vist brev fra 1610 på ToMenige Allmuffue wdi ten, med segl hengende på. For oss i Thunnssberrig” Vestfold var det artig å se eksempler fra Stokke og Andebu. *SIGILLVM*VRBIS*TONSBERGENSIS* Når man sendte brev var det viktig at det var nok segl. Hadde man ikke selv kunne man låne. Det var ikke mer en 2 til 3 % av innbyggerne i hver bygd som var med Bumerker kan i enkelte tilfeller være på hyllingene, men segl og bumeren nøkkel i slektsforskningen der ker var utbredt i hele nordeuropa og den kan antyde et slektsforhold til i middelhavslandene. personer som ellers er vanskelig å finne. Figurene man brukte var gjer- Foredraget ble en flott visning av ne kors, sirkler, firetall og andre tegn hvordan boken var blitt til, og hvori forskjellige varianter. Bakgrunnen dan innbyggere og kongemakt greipå bumerket kunne for eks. være ru- de å holde sammen. I dette systemet ner. Da var det slik at deler av tegne- var jo bumerker den tids identitetne fulgte eiendommen og ikke per- smerke. En kveld som ga oss mye sonen. Alle bønder på gårder hadde historisk kunnskap. bumerker som ble brukt til å merke eiendeler som for eks. tømmer, eller ROLF DAHL dyr. DIS-Vestfold Man merket også hus med bumerke. Rune Nedrud Leder i Norsk Slektshistorisk Forening. DIZ-04-2011, SIDE: 11 Svensknorskt släktforskarmöte Jeg har akkurat kommet hjem fra Svensknorsk släktforskarmöte i Karlstad, den første i sitt slag. Til sammen var vi ca 50 personer fra begge sider av grensen, fra en rekke foreninger, arkiver og prosjekter. Og, sjelden kan man vel si å ha vært på et slikt matnyttig treff, med et så vidt spekter av dyktige slektforskere, historikere og arkivarer. Møtet ble holdt hos Sverige-Amerika Centret, som også har eget bibliotek og utstillingslokaler. Nedenfor har jeg skrevet et resyme om hva som kom frem i foredragene og påfølgende diskusjoner i helgen. En av foredragsholderne var Odd Marthinsen fra DIS-Østfold, som holdt et meget interessant foredrag om svenskeinnvandringen til Østfold på 1800-tallet. Utredning om vandringen mellom Sverige og Norge kom i kjølvannet av et annet prosjekt om arbeidsinnvandring mellom Danmark og Sverige (Nordisk Forbund for lokalhistorie). Resultatet av dette arbeidet kan man i dag finne på digitalpensjonatet under Østfold fylke og Kyrkjebøker; Innflytta svenskar til Østfold 1812-1920, takket være Østfold Historielag. Kirkebøkenes innflyttingslister har flere registrerte svensker enn det som går frem av folketellingen. Noe av dette kan skyldes at det ikke alltid står Sverige i fødested rubrikken i folketellingen. Det finnes mer enn 77 måter å skrive Sverige på i en telling, og da har jeg ikke tatt med de som skrev Sverige med C – eller oppgav fødested som Arvika, Skee el. Det må også sies at mange svensker flyttet på seg, til andre kommuner eller fylker eller returnerte til Sverige – og som dermed kan ha falt ut i folketellingene. Hvem var så disse svenskene som emigrererte/migrerte til Norge? De var hovedsakelig hardtarbeidende og nøysomme menn som søkte arbeid, mens det var dårlige kår og større klasseskiller i Sverige. De ble bl.a. kalt lersvenser eller grågjess, og kom ofte Nina Hestem Berggren Styremedlem DIS-Vestfold vandrende med skreppa fra Bohuslän, Dalane eller Dalslands traktene i mars måned for å få sesongsarbeid i Østfold og Hedmarken. Det var også mange som tok med seg hele familien og flyttet mer permanent til disse områdene, men også til Oslo og Vestfold for å nevne de største innflyttingsområdene. Nå må det også sies at det nok også var nordmenn som reiste til Sverige, men de tok sjeldnere med seg familien. Arbeidet var oftest å finne som tømmerfløtere, på sagbruk, i teglverksindustrien og i steinbrudd. Per-Øivind Sandberg, tidliger arkivar i Statsarkivet i Oslo og Hamar holdt et informativt foredrag om ulike kilder til svensk norsk familieforskning. Han har også skrevet en bok om temaet i ”Våre røtter”. Kirkebøkene og klokkerbøkene er godt kjent av de fleste, og er en av våres primær kilder til opplysninger om dåp, vigsel, konfirmasjon, død og begravninger, i tillegg til opplysninger om innflyttede og utflyttede personer i sognet. DIZ-04-2011, SIDE: 12 Det må nevnes at svensker som bodde ved grensen, i særtilfeller kunne søke nøddåp av barn i norske kirkehus, samt at folk oftere enn man tror flyttet til slekt og familie over grensen for noen år av gangen. Dessverre brant mange kirker ned i grenseområdene pga av krigenes herjinger, man bør derfor også huske å sjekke nærliggende kirker for å lete etter sine aner. Andre informative registre i forbindelse med forflyttninger kan være Landpistalens/lensmannens papirer som inneholder flytteprotokoller i forbindelse med arbeidsvandring (1890-1943), politiarkivene hvor man kan finne flytting mellom byene/ stedene, Fogdenes pass protokoller som inneholder informasjon om alle som forflyttet seg på lovlig måte i perioden mellom 1805 og 1860, eller Skysstasjonsprotokollene som man skrev seg inn i ved overnatting i losjier langs reiseveien. De svenske husforhørene i Sverige, kan ofte vise seg nyttige i tillegg til folketellinger og manntallslister. I tillegg finnes det mye materiale om svensker, ofte med personlige opplysninger og slektstavler, i norske domsstolspapirer - rett og slett fordi de ofte ble rettsfulgt av Norske myndigheter. Disse protokollene finnes i Tingbøker /Justisprotokoller helt fra 1600-tallet og fremover. Ulempen er at de ikke har registre, og at man bør kunne lese gammel gotisk håndskrift. Prestenes attest-samlinger kan også være svært informative, da alle som skulle gifte seg i Norge måtte ha gyldig attest med fødsels og dåpssted. Dessverre er mye av disse papirene gått tapt, da prester hadde lov til å ødelegge papirer de ikke lenger hadde brukt for. Andre kilder er dødsbo og offentlige skifteprotokoller, da skifte var påbudt dersom det gjaldt arv over landegrensene. I kommunearkivene kan man finne info om mer sosiale forhold og om skolene, i tillegg finnes utallige Sverige-America Centret i Karlstad, Sverige private arkiver som kan gi mer informasjon om grensehandelen. Thomas Kvarnbratt, fra Värmlandsarkivet, holdt et utfyllende foredrag om hvordan man kan forske på samhandel på tvers av grensene rundt 1900-tallet. Värmlandsarkivet har gitt ut en bok ”Naboliv” som kan være en nyttig håndbok for de som søker slekt på tvers av grensen i Hedmark og Varmland. For nærmere opplysninger henvises det til www.regionvarmland.se. Det finnes og mange gode kilder i Hedmarks og i Varmlands arkiver, som kanskje ikke er så godt kjent av alle – slik som databaser over løsdrivare, og sågar en over ”Från Norge hemsande svenskar” (1860-1916), som finnes gratis på i Sverige (Nasjonal arkivet, www.nad.ra.se) kan man søke på foretag, personer etc. Det nevnes også at det ikke var uvanlig at ansatte flyttet mellom bruk av samme eier, selv over store avstander. En slik kopling er Oslo, Varmland og Stockholm. ://varmlandsarkiv.regionvarmland.se En alternativ kilde til grensevandring kan være Föreningen EmIWEB (www.emiweb.se), som er det første webbaserte arkivet med materiale om inn- og utvandring til og fra Sverige, Norge og Danmark. Mathias Nilsson fra Sverige-America Centret viste oss et utvalg av alternative kilder, som finnes enten digitalisert eller som avskrifter i permer, som bl.a. dødsnotiser fra svenskamerikanske aviser, personlige brev og ulike militærlinker. Absolutt et sted man bør sjekke ut. Andre kilder som enda ikke er nevnt er tollarkivene, Konungens Befalande 5 års planer, militære kilder og andre offentlige etaters arkiver. Av private arkiver må det nevnes foretaksarkivene (företagsarkiv) som ofte kan inneholde kundelister, ordrebøker og liste over ansatte. I NAD-arkivet Dersom man ønsket å dra over til Amerika, var det mange som sendte brev til agenter om spørsmål vedrørende reisen. En brevsamling fra agenturet Brødrene Larson i Sverige holder på å bli digitalisert, samtidig nevnes det at det og finnes et slikt brev samling fra Ringsaker på Hamar. Dersom man http under biblioteket. DIZ-04-2011, SIDE: 13 Toril Johnsen og Metter Gunnari fra DIS-Norge, Viktoria Jonasson og Anna-Lena Andersson fra Sveriges Släktforskarforbünd ville unngå militærtjeneste eller av en annen grunn ønsket å forlate moderlandet Sverige, var det mange som kjøpte seg en ”Amerika veste” i Norge, Danmark eller Tyskland. Pakken inneholdt alle handlinger som trengtes for å dra over. Det var mange svensker som dro over fra Fredrikstad og Oslo, og noen kom ikke videre men bosatte seg i Norge i stedet. Dersom du ikke finner en svensk ane som angivelig skulle til Amerika, så kan det hende at du finner ham i Norge, Danmark eller Tyskland. Man bør også sjekke om de kan ha dødd på gjennomreisen eller til sjøs. Et annet land som mange reiste til var Argentina. Knut Djupedal fra Norsk Utvandrermuseum holdt et interessant foredrag om dette temaet. På begynnelsen av 1900-tallet var det daglig over 50 norske båter i havnene deres, med flere hundre norske seilere om bord og i land. Djupedal informerte om at prosjektet ”Norge i Latin-Amerika” forventes i 2013. Nå var det ikke bare Norge og Sverige som reiste over grensene, det gjorde Finnene også. Jan Myhrvold (jan@fennia.nu), fra Norsk slekthistorisk forening og Skogfinsk Genealogi (www.fennia.nu) holdt et foredrag om Finsk emigrasDIZ-04-2011, SIDE: 14 jon til Norge og Sverige. Finnene har ofte et arvelig slektsnavn, som kan gi en god genealogisk oversikt. Det finnes unike kilder på begge sider av grensen, som bl.a. Inhyseranskning Fryksdalen 1674, som er en oversikt over folk som ikke hadde arbeid eller jord. Finnemanntallet 1688 og i 1706, samt Svensk- og Finnemantall 1700 i tillegg til Dalby husförhör 1716, og Carl Axel Gottlunds dagbøker for å nevne noen. Myhrvold har også vært medforfatter til en forskningsrapport fra universitetet i Karlstad, ”Skogsfinska släktnamn i Skandinavien”. I tillegg finnes det flere mantalsländer, Tiodelängde, rettsprotokoller og husforhørsregistre. Når man snakker om folk som reiser, er det naturlig å tenke på Romanifolket, eller de Resande som de kaller dem i Sverige. De har vært i Skandinavia siden 1500-tallet, og har ofte vært/er håndverkere og musikanter. Kristina Lindholm fra Bohuslän museum holdt et flott foredrag om en arkeologisk utgraving av Snarsmoen, en by på nordkysten av Gøteborg, som var bebodd av resande fastboende i minst 50 år (1860-1907). Bodil Andersson fra Østfoldmuseene holdt et utfyllende foredrag om de resande, og hvordan man kan søke deres kulturminner. Selv om vi her snakker om nesten nåtid, er det enda en ukjent historie for de fleste. Materialet er ofte magert, med en ensidig historieskrivning - da Romanifolket ikke selv har skrevet ned noe. Aviser kan være en viktig informasjonskilde, andre er flyttningsbevis, dødsprotokoller, folketellinger og manntall, samt dialekt-, ortnams, och folkminnesarkivet i Gøteborg. De resande var ofte handelsfolk, med hest og kjerre eller båt – og var både en reisende og stedfast folkegruppe på en gang, som holdt seg for seg selv. De har ofte blitt beskrevet som Tater, Skojar eller Sotan for å nevne noen. Snarsmoen var ikke en unik by, tettsted – det finnes mange plasser hvor de har bosatt seg for kortere og lengre perioder. Ofte ligger de i utkanten av andre steder, og ikke langt fra vannkilder. For mer informasjon henvises det til http://reisandekartet.no. Det nevnes at det i 2012 vil bli lansert et kart som viser oversikten over mulige bosettningsteder, og den 23. mars vil det holdes et seminar i Uddevalla med tema slekt. Uansett hvem som dro hvor, så var det ikke uvanlig at man endret navnet for å ”passe” inn i normen hvor man kom. Norske navn kan derfor ha blitt forsvensket, og motsatt. I Sverige beholdt man ofte slektsnavnet i flere generasjoner, mens de i Norge som regel skiftet etternavn etter gården man bodde på. Dersom de flyttet på seg, medførte dette ofte et navnebytte. I Sverige har de også tatt soldatnavn som etternavn, noe som egentlig er litt rart i og med at de ofte var ironisk ment. En kort person kunne f. eks få tilnavnet rask. En annen artig ting jeg lærte var at bakere ofte kunne ta nytt navn når de ble mestere. Det gleder meg at DIS-Norge inviterer til Norsk-Svensk slektsforskermøte i 2012. Faksmile fra Värmlands Folkblad DIZ-04-2011, SIDE: 15 Slektsforsking og sosiale medier .......... Vi DIS-medlemmer har lenge benyttet oss av flere sosiale medier. Nesten før begrepet ble påtenkt brukte vi både DIS-chat og ikke minst Slektsforum som i dag har over 12.000 brukere. Nå i dag er det nok først og fremst andre ting vi tenker på med sosiale medier som Facebook og Twitter, men rekken er lang og det er mange små og store forskjeller på dem. Jeg har nå prøvd flere av dem og er fast bruker av flere, men har også kommet så langt at jeg ser at det er noen jeg ganske sikkert vil slutte å bruke. Jeg har gjort meg flere betraktninger rundt en del av disse, men er fullt klar over at alle kan bruke dem forskjellig og selvsagt ha sine preferanser. Litt av grunnen til at jeg ville sette noen ord ned på papiret om mine erfaringer er introduksjonen Google+ som er siste tilskudd på fronten av sosiale medier. Samtidig som denne ble lansert begynte det å bli hektisk aktivitet hos Facebook som kom med mange endringer i hvordan deres løsning virket. Åpenbart var dette et resultat av den nye konkurrenten. Og samtidig ble jeg mer oppmerksom på hva som er forskjellen på de to som jeg vil fokusere mest på her, altså Facebook og Google+. Den typen sosiale media jeg føler at jeg har minst nytte av er Twitter og tilsvarende Buzz fra Google. DIZ-04-2011, SIDE: 16 Grunnen er rett og slett formen. Twitter er laget for å gi en strøm av veldig korte meldinger som henviser til websider, blogger eller er korte kommentarer til andre brukere. Men meldingene renner over skjermen og blir borte. De er ikke satt i noe system på en måte hvor man kan søke etter innhold og er slett ikke egnet til å følge slekt eller søke etter nye slektninger. Helt annerledes er det med medier som Facebook og nykommeren Google+ som har veldig mange likhetstrekk. En annen relativt ny aktør som har mange av de samme funksjonene som de nevnte to er Netlog. Men Netlog har en del sider ved seg som gjør at jeg kommer til å avslutte bruken av den i nær framtid. Egentlig har jeg aldri brukt den, kun registrert meg og fått noen venner der og lagt til noen bilder. Nettopp muligheten til å dele bilder var det som fenget litt i starten. Men snart viste det seg at det begynte å komme kommentarer fra helt ukjente personer, og jeg har fått flere meldinger på diverse språk som det lukter tvilsomt av. Tjenesten Netlog virker for meg som et sjekkested, og det er langt fra det jeg er ute etter som slektsgransker. Et raskt overblikk over annonsering på sidene til Netlog viser at det fokuseres på alder og kjønn på de som John Ludvigsen Leder i DIS-Vestfold sjekker brukernes profil. Dette nettstedet kommer jeg til å kutte ut i nær framtid. Jeg ønsker meg et sosialt medie hvor jeg kan dele bilder med fjerne slektninger over hele verden uten å få frierbrev som vi oftest forbinder med spam og søppelpost. Nok om de jeg ikke er så stor tilhenger av, og over på Facebook og ferskingen på området Google+. Etter å ha benyttet disse to en tid ser jeg noen betydelig forskjeller. Noen raske søk på stikkord som ”Minnesota genealogy” gjorde at jeg fant mye spennende om kilder der som noen har omtalt. Og slike søk kan lagres og blir da liggende som et punkt i menyen på venstre side. Selvsagt kan man legge til den som skrev om saken som en venn eller en du vil følge. Det vi legger ut på Facebook blir borte etter hvert som nye innlegg dukker opp og det gjør jo at det likner litt på Twitter hvor ting også forsvinner ut av skjermen ganske fort. De aller færreste av oss blar oss langt bakover i tid på Facebook for å se på eldre innlegg, og uansett blir det svært upraktisk og tidkrevende. Min konklusjon er at jeg opplever nytteverdien av Google+ som mye større enn Facebook. Det betyr ikke at jeg kommer til å slutte å bruke Facebook, blant annet fordi jeg opp gjennom årene har funnet mange slektninger der, men jeg velger å legge ut mer og mer av seriøse ting på Google+. Jeg bruker begge mediene til å markedsføre Slektsforskerdagen og andre arrangementer fordi jeg da treffer mye flere potensielt interesserte personer på den måten. Det første som var åpenbart var at Google+ er laget for å dele informasjon med forskjellige grupper av mennesker. Facebook derimot hadde som filosofi at alle dine venner og ofte venners venner, skulle få se alt du skrev og delte. Noen ganger ønsker man å legge ut noe offentlig for alle, for eksempel når man vil markedsføre et medlemsmøte, andre ganger ønsker man å si noe til alle som driver med slektsforskning, og en annen gang ønsker man for eksempel å dele bilder og informasjon på engelsk til sine amerikanske slektninger. Filosofien bak Google+ og mulighetene er altså mange, og man kan legge inn personer i flere grupper, både i en gruppe venner og i en gruppe for slektsgranskere om man vil det. Denne differensieringen på hvem man deler hva med kan medføre at det kan se ut som at en bruker ikke har sagt noe på flere dager, mens han i virkeligheten har lagt ut masse bilder til sine venner som er opptatt av fotografering. Dette er noe som Facebook har adoptert for ikke å miste brukere til sin konkurrent. Men opplevelsen av faktisk å kunne bruke et sosialt medie til noe nyttig i tillegg til det sosiale er oppløftende. En av de mer betydelige forskjellene er at man kan søke i strømmen på Google+ etter ord og temaer, og dette er noe som er utrolig nyttig. Ikke bare kan man søke etter tekst som man selv eller egne venner har skrevet, men man finner også det som andre har lagt ut som offentlige ting. DIZ-04-2011, SIDE: 17 Pilgrimsvandringer Jakobsweg I forrige nummer av DIZ hadde vi et referat fra DIS-Vestfolds medlemsmøte i Stokke hvor religionshistoriker Eivind Luthen holdt et engasjerende foredrag om pilgrimsvandring. Skjellet, Pilgrims symbolet Han kunne fortelle at mange pilgrims leder er merket rundt om i Europa. Det var nok dette ustrukturerte som fikk meg til å bli litt nysgjerrig og dermed se litt nærmere på dette skiltet. Det viste seg at det aldeles ikke var noen tilfeldig plasserte streker, men det stiliserte skjellet som jeg hadde hørt Eivind Luthen prate om på medlemsmøtet i våres. Vi hørete også om Skjellet, et av flere pilgrims-symboler. Jeg gikk faktisk tur på en av de gamle pilgrimmsledene i Europa. I september hadde jeg en flott helgetur til Rothenburg ob der Tauber som ligger nord i Bayern, Tyskland. På skiltet kan vi lese avstander og retning til det som antagligvis er viktige steder langs pilgrimsleden. Willy Rothenburg ob der Tauber er en middelalderby som er utrolig godt bevart og hele byen er på Unescos verdensarvliste. Foto: Willy Fredriksen På en spasertur utenfor byen, i frodig landskap så jeg plutselig et skilt med noen gule streker som ved første øyekast så noe ustrukturerte ut. DIZ-04-2011, SIDE: 18 En slektsforskers mareritt Vonde drømmer Slektsforskere har vel ikke vonde drømmer? Eller har de det? I hvert fall har jeg hatt det. Det var dengang min tante Pernhild skulle finne seg en mann. Kirkeboka viste at hun var 9 år eldre enn min onkel, hun hadde vært på ”barnerov”. Etter nitidig leting hadde jeg funnet hennes fødsel og konfirmasjon. Det lille stedet hun kom fra, langt inne i Hardangerfjorden var ikke stort. Laupsa, hadde ikke så mange innbyggere heller, så ta feil av navn og personer var ikke mulig, trodde jeg. Hun er født i 1915. Alle data stemmer. Kirkeboka er, som man vet alltid riktig. Selv om prestene som skrev i den var både rotete og glemsomme. I den senere tid er det likevel noe som liksom ikke stemmer. Min tante og onkel som lever i beste velgående, på en annen kant av landet, har nådd en anselig alder. De er blitt svært gamle begge to, men hvis tante skulle være enda 9 år eldre enn sin mann, som er skilnaden mellom dem i kirkeboka. Ja, da er hun ”utgammel”. Jeg ante at det lå en feil et sted, så kontakt med en kusine og datter av onkelen ble redningen. Hun forteller at både onkel og tante er like gamle. Hun skulle hilse fra dem begge, og ønske meg lykke til videre med forskningen. I et sånt tilfelle er det bare en ting å gjøre. Sette seg ned med de data man har, og rett og slett starte på nytt igjen. Kirkebøkene hvor jeg etter hvert fant feilen, måtte leses fra ”perm til perm”. I gårdsgrenda som min Pernhild hører hjemme, levde det to personer til med samme navn. En svært gammel Pernil og en Pernhild Jacobsdtr. som jeg altså tok feil av. Ingen av dem var i slekt, og den eldste av dem skrev jo navnet sitt helt annerledes. Dessuten var min Pernhild datter av Jørgen Sjurson Laupsa og Sigrid Arnesdatter. Men i min iver etter å fylle opp slektsdatabasen var jeg ikke nøye nok med kvalitetskontrollen, den bør være basert på mer enn magefølelse. Rolf Dahl. Laupsa kirkebok for 1924, Side 102 og 103. Laupsa kirkebok for 1915, Side 47 og 48. DIZ-04-2011, SIDE: 19 Nyheter og rariteter Strømm kommune og litt til Denne uken kom jeg over noe interessant når jeg gikk gjennom en byggesaksmappe i Svelvik, nemlig at området utenfor selve byen tidligere var Strømm kommune. Nå er jo ikke dette så merkverdig, men visste dere at begge kommunene også tidligere hadde vært en og samme kommune? På 1800-tallet var Strømmen herred (Strømm kommune før 1918) en selvstendig enhet som omsluttet og inkluderte Svelvik sentrum. Det var det nest minste herredet i det minste, men tettest befolkede fylket i Norge. Den lå i Vestfolds nordøstre hjørne og hadde et areal på omkring 54 km2. Strømmen strakte seg ut langs utløpet av Drammensfjorden, fra Tørkop i nord til Berger i syd, og hadde en kystlinje på ca 21 km. Den var smal med den største bredden på kun litt over 4 km. Foruten byen bestod Strømmen herred av noe dyrket mark, snaufjell, skogsvann og myr, men mest av skog og åser. I 1801 skal det ha vært 1067 personer fordelt på 37 forskjellige gårder i Strømmen sokn i Jarlsberg og Larvik Amt. Det står i folketellingen at de lå under Strømmen Prestegjeld, men dette kan neppe stemme da de i 1837 lå under Hurum prestegjeld (se nedenfor). I den digitaliserte folketellingen er det nok gjort en endring for lettere å finne frem geografisk ut fra dagens situasjon, prestegjeldsnr var imidlertid 0628 (både for Hurum og Strømmen). I boken ”Herred, prestegjeld og sogn i Norge” står det at Strømmen ble overført fra Hurum (Buskerud fylke) til Jarlsberg/Larvik prestegjeld (Vestfold fylke) i 1838 (kfr. s. 53), samtidig står det litt senere ut i boken at den skal ha blitt utskilt fra Hurum Prestegjeld i 1861, og at første kirkebok var fra 1816 (kfr. s. 64). Litt forvirrende? Nå ja, Strømmen herred var i hvertfall frem til 1837 et annekssogn fraskilt hovedsognet Hurum av en fylkesgrense. I 1837 fikk hvert prestegjeld et eget Formannskapsdistrikt for å Nina Hestem Berggren Styremedlem DIS-Vestfold fordele det verdslige, adminstrative Norge (Formannskapsloven), Strømmen ble da en av de 337 første distriktene (senere har det blitt flere). Selv med eget Formannskapsdistrikt så var det samme prest som forrettet i både Hurum og Strømmen, i hvert fall frem til 1816, og Strømmen skal ikke ha blitt fraskilt Hurum før 2. mars i 1861. Den elste kirkeboken for Strømmen er fra 1715, og ligger på Digitalarkivet under Buskerud fylke og Hurum sogn. Helt frem t.o.m. 1815 er kirkeboken delt opp i to kolonner for hhv. Hurum og Strømmen. Fra 1861 og fremover finner vi kirkebøkene for Strømmen under Vestfold fylke og Strømm (endret navn fra bestemt til ubestemt pronomen i 1918). Men hvor er kirkebøkene for Strømmen (Strømm) fra 1816 til 1860? Er de bevart og ligger under et annet sogn, eller er de tapt? Vennligst gi meg eller redaksjonen beskjed dersom du vet svaret, slik at vi kan trykke det i neste nummer. Håndkolorert prospektkort fra Berger (Utlånt til Svelviksposten av Tore Nerdrum). DIZ-04-2011, SIDE: 20 I 1845 ble Strømmen, som da bestod av ca 1800 innbyggere, delt i to. Svelvik by ble avskilt fra resten av Utskrift av første sidene i Ministrealbok 1 for Hurum og Strømmen i 1715 (Kildeinformasjon: Buskerud fylke, Hurum, Ministerialbok nr. 1 (1715-1732), Kronologisk liste 1715, side 2.) herredet, og Ladestedet Svelvik ble opprettet med eget formannskapsdistrikt og 1201 innbyggere. De resterende 794 personene ble igjen i Strømmen herred. Det nevnes også at i 1853 ble betegnelsen herred forandret til kommune (Matrikkelloven). I løpet av 20 år (år 1865) var innbyggertallet i Strømmen økt til 1226 personer, fordelt på 216 gårder. I 1900 var innbyggerantallet på 1642, fordelt på 242 gårder/boliger inkl arbeiderboliger for Berger Fabrik, Skoger fabrikker (Tørkop) og Fossekleven. Jeg må her nevne at Berger Fabrikker ble oppkjøpt i 2010, og omgjort til Berger Museum Som en kuriositet vil jeg også nevne at gården Strømmen som det bodde 333 personer på i 1801 er borte fra folketellingen i 1865. Derimot er gårdsnavnet Ulfbjørnsknem nevnt på hele 30 garder i 1865, Arbeidere på Berger og Fossekleven fabrikker i 1898 Berger Fabrik ble kjøpt i 2010 og omgjort til Berger Museum DIZ-04-2011, SIDE: 21 mens den kun er navngitt på en i 1801 (Knem Ulbiørns). I 1900 er det igjen bare 6/7 garder med navn Ulfbjørns Knem. Det må legges til at det i 1865 kun finnes 4 andre Knem gårder i området, mot 24 stk. i 1801 og 16 stk. i 1900. Så det er mulig at noen Knem gårder kan ha skiftet navn ut i fra om det er en Ulfbjørn som har eid dem eller ikke? I Svelvik (Svelvig) var det i 1865 tellingen 1567 personer i byen fordelt på 248 forskjellige hus. I 1900 var antallet innbyggere i Svelvik (Svelviken) sunket til 1254 personer fordelt på 298 hus, i 16 ulike gater. De fleste husholdene var i Storgaden (Stor Gade/Stor Gade/Stor (Brønna) Gade). I 1964 ble Svelvik og Strømm slått sammen igjen til en kommune, hvor de tok navnet Svelvik. Strømm sogn ble imidlertid ikke endret til Svelvik sogn før i 1977. Tettstedet Svelvik fikk bystatus i 1998. Nå vet jeg ikke om det var byen eller landsbygda som kom først i dette området, så derfor lurer jeg på om det var avkommet (Svelvik) som åt opp opphavet (Strømmen) eller opphavet (Svelvik) som fortrengte avkommet (Strømmen? Svelvik og Strømm kommune lå kanskje enda mer avsides til på begynnelsen av 1900-tallet enn i dag? KILDER: Berger Museum http://bergermuseum.blogspot.com/2010_05_01_archive.html Norum Klettum. Herred, prestegjeld og sogn i Norge Interkommunalt Arkiv Ikakongsberg.itumkunde.no DIZ-04-2011, SIDE: 22 DIS-Norges leder Til DIZ Slektsforsking en ensom hobby? Slekta mi den er min og det er min interesse. Hvordan kan de ha seg at det er nyttig å være sammen med andre for å lete etter slekt? Jo det er vel greit at det fins noen fettere og kusiner som er interesserte eller kanskje i hvert fall har noe informasjon, men utover det, nei neppe. Lurer på om det er mange som tenker slik. Eller som synes at det å drive med slekt det er en isolert og ensom beskjeftigelse. For det første tror jeg mange oppfatter at det å spørre andre, lære av andre, det kan være nyttig også for ens egen forsking. For etter noen første nølende steg er det greit å få litt bistand til å lete, til å tolke, til å søke, eller rett og slett få utløp for ”jeg finner ham ikke!”. Det at nye hoder ser på de ”uløselige” oppgavene, det kan for det første føre til løsning, men ikke minst viktig kan det også føre til lærdom. Hvis noen finner din umulige person, da vil de fleste bli veldig glade og ofte glemme å stille spørsmålet ”Hvordan gjorde du det?”. Dette er et viktig spørsmål og svaret kan gi deg ideer om hvordan du selv kan lete etter andre umuligheter. Så har vi dette med skrift, få mennesker er i dag fullt og helt oppegående med gotisk, mange yngre sliter faktisk også med vår egen løkkeskrift. Det er klart man kan ta kurs, lese bøker og selv bli flinkere i disse ferdighetene. Men ofte vil det være til uvurderlig hjelp å studere teksten sammen med andre eller kanskje spørre i Tydeforumet på Slektsforum for å få hjelp. En annen innfallsvinkel er å se på hvor mange etterkommere en stamfar eller stammor kan ha i dag. Dette vil avhenge av veldig mange faktorer, men går du tilbakefor eksempel 200 år, da vil de aller fleste oppleve at det fins mange personer i dagens samfunn som kommer fra det samme knutepunktet. Kanskje en av dem også deler din interesse for slektsforsking? Med forskjellige verktøy som DIStreff kan du få mer bakgrunn for dette og kanskje være så heldig at du kan fortsette arbeidet med slekta sammen med andre som faktisk er like interessert som deg i enkelte personer. Toril Johnsen Leder DIS-Norge Etter hvert blir du kanskje også en som ”kan” noe og kan bistå andre med deres slektssøk. Deling er viktig. Det fins mange andre eksempler, men konklusjonen min blir at slektsforsking er ingen ensom hobby. Ikke minst viser mange av sammenkomstene våre at slektsforskere trives i lag. De trives ikke bare med å dele og hjelpe, de trives også med å finne nye venner, dele slektshumor og mye annet. for Åpningstider agen 2011 rd ke rs fo ts slek 10-14 12-15 Larvik: 10-14 Sande: 10-15 Sandefjord: Tønsberg: DIZ-04-2011, SIDE: 23 Møtekalender DIS-Vestfold 20. oktober 2011, 18:30 Medlemsmøte DIS-Vestfold Sted: Stokke bygdetun Leder av DIS-Norge Torill Johnsen vil holde foredrag om ” Hvordan finne aner i Amerika” -oDIS-Vestfold 29. oktober 2011, 10:00 Slektsforskerdagen 2011 Larvik Bibliotek Sande Bibliotek Sandefjord Bibliotek Tønsberg bibliotek -oDIS-Sandefjord 7. november 2011, 18:30 -oDIS-Vestfold 16. november 2011, 18:30 Medlemsmøte DIS-Vestfold sted: Stokke bygdetun -oDIS-Sande 21. november 2011, 18:30 -oDIS-Sandefjord 5. desember 2011, 18:30 -oDIS-Vestfold 8. desember 2011, 18:30 Medlemsmøte DIS-Vestfold sted: Stokke bygdetun -o- SANDEFJORD KIRKE
© Copyright 2024