Fulltekst - Cicero - Universitetet i Oslo
KLIMA 2 14 Norsk magasin for klimaforskning FNs klimapanel har sagt sitt: Hva nå? Kristin Halvorsen ny CICERO-direktør ■ Virkeligheten på en varmere klode ■ Hva gjør politikerne nå? ■ Helse og klima ■ Arktis og Antarktis Innhold 4 12 Postadresse Postboks 1129 Blindern Leder: Hva nå, Pachauri? 3 Utan ein grad 4 Kronikk: Viktig gass for Europa 9 Virkeligheten på en varmere klode 10 Hva gjør politikerne nå? 12 Kronikk: Grønn etterspørsel gir grønnere tilbud 14 – Vi følger klimakunnskapen 16 Aktuell kommentar: Forskning og politikk 18 Ungdom for klima: En latent kraft? 19 Utfordrende tilpasning i nord 22 Konsekvensene av politikk 24 Kronikk/Kommentar: Forskning eller politikk? 25 Feltdata viktig for antarktiske snømodeller 26 Isobservasjoner – hva er nytt? 28 Temperaturutviklingen i nord og sør 31 Den usikre følsomheten 33 Helsegevinst og klimaeffekt i en smekk 34 0318 Oslo Besøksadresse CICEP Ciens/Forskningsparken Gaustadalleen 21, 0349 Oslo Telefon 22 EU mot 2030 15 Veiviseren 36 22 85 87 50 Telefaks TEMPO 22 85 87 51 E-post Ulik organisering av bypakker 38 post@cicero.oslo.no Søte, lavthengende klimafrukter – eller sure og høye? 39 KLIMA 2 14 Norsk magasin for klimaforskning FNs klimapanel har sagt sitt: Hva nå? Kristin Halvorsen ny CICERO-direktør ■ Virkeligheten på en varmere klode ■ Hva gjør politikerne nå? ■ Helse og klima ■ Arktis og Antarktis FNs klimapanel har nå lansert de tre delrapportene i sin femte hovedrapport. Hvordan rapporten blir brukt, gjenstår å se. Foto: IISD 36 Leder Klima | 2 – 2014 REDAKSJON Christian Bjørnæs (redaktør) Monica Bjermeland Eilif Ursin Reed Anne Therese Gullberg Knut H. Alfsen Lan Marie Nguyen Berg Magasinet Klima gis ut med støtte fra Miljøverndepartementet. Prosjektene TEMPO og CICEP har egne sider i Klima. Formgivning Melkeveien Designkontor Susan Stephens Redaksjonen avsluttet: 09.05.2014 Bidrag til Klima Redaksjonen mottar gjerne artikler, kronikker og debattinnlegg om klima forskning og klimapolitikk. Artikler og kronikker skal maksimalt være 6000 tegn inkludert mellomrom og debattinnlegg maksimalt 1500 tegn. Artikler og innlegg står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til CICERO. Bidrag til Klima kan sendes med e-post til post@cicero.oslo.no. www.cicero.uio.no/klima Telefon: 22 85 87 50 Telefaks: 22 85 87 51 Dette er siste regulære utgave av KLIMA på papir. Vi blir nå en nettutgivelse. Arkiv www.cicero.uio.no/klima Trykk 07 Gruppen AS Opplag 9.600 Papirversjon: ISSN 1504-8136 Nettversjon: ISSN 1504-8594 Bladet er trykt på G-print 115 gram miljøvennlig papir. Hva nå, Pachauri? FNs klimapanel har lenge blitt kritisert for at det lar seg styre av politiske interesser, ettersom myndighetsrepresentanter fra de 195 medlemslandene er med å bestemme innholdet i sammendraget for beslutningstakere. Kritikken har stort sett kommet fra miljøer som av ulike årsaker ønsker å så tvil om integriteten til panelet og gyldigheten til konklusjonene. Den tredje delen av Klimapanelets femte hovedrapport handler om hvor klimagassene slippes ut og hva som kan gjøres for å redusere utslippene. Problemstillingene har åpenbar politikkrelevans. Sammendraget av denne rapporten ble presentert i Berlin den 13. april i år etter en uke med overraskende harde forhandlinger. Forskerne ønsket å inkludere tekst og figurer som viser sammenhengen mellom landenes inntektsvekst og klimagassutslipp, men blant andre Kina og Saudi-Arabia satte seg på bakbeina. De ville ikke godta innhold som senere kunne bli brukt mot dem i forhandlingene om en ny global klimaavtale. Forhandlingene om sammendraget er basert på konsensus, hvilket betyr at ethvert land i prinsippet kan forkaste enhver konklusjon. Slikt har forekommet, men aldri i samme omfang som i Berlin. Der ble det strøket fem figurer og en god del tekst som forskerne mente var viktig og relevant kunnskap for beslutningstakere. Informasjonen finnes fremdeles i den underliggende rapporten, men den er det langt færre som leser. Se også kommentar på side 25. Det finnes gode grunner for å involvere myndighetene når sammendraget skrives. Det skaper forankring og myndighetene kan se til at innholdet er relevant for beslutningstakerne hjemme. Men fordelene veier neppe opp for at land, ut fra klare politiske interesser, i praksis får blokkere for innhold de ikke liker. Det hjelper ikke å være politikkrelevant når relevant informasjon må utelates nettopp fordi den er relevant. Hendelsen i Berlin bør få konsekvenser for hvordan fremtidige sammendrag produseres. Det bør lages strengere regler for hva myndighetene får legge seg opp i, og forskerne må selv bli flinkere til å skrive sammendrag som er relevante for beslutningstakerne. FNs klimapanel kan ikke leve med at viktig kunnskap ikke formidles, uansett hvem som forsøker seg. KLIMA blir digitalt Denne utgaven av KLIMA er historisk. Det er den siste på papir. Nå skal vi bli digitale. KLIMA har kommet ut siden oktober 1992. Først under navnet Cicerone og siden KLIMA. KLIMA skal fortsette å være en bærebjelke i formidling av klimaforskning i Norge. For å ivareta samfunnsoppdraget vårt på en best mulig måte må vi tilpasse oss den nye digitale mediehverdagen. Stadig mer innhold blir visuelt og interaktivt, og stadig oftere deles artikler og grafikk i sosiale medier. Siden vi startet med formidling av klimaforskning i 1992, har interessen for forskningen og tempoet i klimadebatten økt. Med en digital utgave kan vi raskere nå ut til flere lesere med bedre og mer relevant innhold. Vi ses til høsten på www.cicero.uio.no C H R I S T I A N B J Ø R NÆ S konstituert kommunikasjonsdirektør i CICERO Senter for klimaforskning Utan ein grad Ho har flytta Noreg eit par hakk fram. No slenger ho heile verda oppi veska og går på med same faste stega ho inntok stortingssalen med, i 1989. – Hadde mannfolk hatt strømper som rakna midt i ein debatt, hadde ein fått kjøpt nye utanfor døra inn til stortingssalen! MONICA BJERMELAND kommunikasjonsrådgjevar, CICERO Senter for klimaforsking (monica.bjermeland@cicero.oslo.no) Om strømper og gamle menn Jau, det er vanskeleg å kome utanom Løvebakken når ein har Kristin Halvorsen som borddame. Nett no fortel ho historier om korleis det var å kome inn på Stortinget for 25 år sidan, då det budde ein kultur i veggane frå tida alle politikarar var godt vaksne menn. – Stortingsmøta varte frå ti til tre. Så var det pause frå tre til seks, der desse mennene skulle ete middag i kantina, sove middag, drikke kaffi og ta seg ein røyk. Dernest var det kveldsmøte i komiteane, og dei gjekk gjerne langt utover kvelden og natta. Der kom Kristin feiande inn til Finanskomiteen og Per-Kristian Foss. Ho var mor til ein eittåring og snart på veg med ein til, og tenkte: «Korleis skal eg gjere dette, arbeide to skift kvar dag og samstundes ta meg av barn?» Men ho rakk å sykle heim til Grünerløkka i ettermiddagspausen, hente i barnehagen, lage middag og sykle ned att. – Eg hugsar då eg høggravid skulle lose oss gjennom votering av eit budsjett. Vi skulle reise oss for å stemme imot og sitje for å stemme for. Eg hadde på meg ein raud kjole og reiste meg … ja, eg er sikker på det var fire hundre gonger i løpet av kvelden. Alle andre SV-arar følgde nøye med, og desse strømpebuksene. Achh! – Du krevde sal av strømper på Stortingets postkontor? – Ha ha! Eg gjorde vel det, utan at det hadde nokon effekt då. Men i dag trur eg du får kjøpt dei der. Og no er Kristin klimaforskingsdirektør, utan så mykje som ein mastergrad. Ikkje heilt grøn Oslo, sein april. Ute byr Slottsparken på strålande sommar, men i kjellaren på Litteraturhuset er stem- 4 KLIMA 2-2014 ninga nøktern. Klimaforskarar og energibransjen diskuterer EU sin klimapolitikk mot 2030. Iveren frå 2007 er som viska vekk, finanskrisa krev sitt. Føregangslandet Tyskland er blitt like tvitydig som Noreg på energisida, og Polen strener av garde på sin kolsvarte veg. Forskarane endar opp med å dissekere ein modell, slik dei har for vane, denne gongen ein økonomisk ein. I lyset frå kjellarvindaugo sit den ferske direktøren og noterer. – Eg har alltid sagt når vi har tilsett nye folk, at vi må utnytte det friske blikket dei har i starten, for brått er dagane fulle av møte ein ikkje hugsar kvifor ein deltek i. Dei første vekene skal eg difor bruke KLIMA 2-2014 til å saumfare CICERO med mine ferske augo og notere tankane slik at dei ikkje forsvinn, seier Kristin etter seminaret. – Først vil eg bli kjend med folka og kompetansen vår, dernest skal vi – saman – diskutere kva rolle instituttet skal spele i norsk samfunnsliv framover og på kva område det kan vere behov for å forsterke forskingsinnsatsen, nasjonalt og internasjonalt. Eg har med meg mange idear altså! Med åra har eg fått ei viss oversikt over vedtaksprosessar og norsk samfunnsliv og forvaltning, så eg har nokre tankar om moglege, nye koplingar. GOD STEMNING. SV-Kristin er blitt KlimaKristin. Her møter ho klima- og energiforskarane Jørgen Wettestad (t.v), Steffen Kallbekken og Elin Lerum Boasson på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Monica Bjermeland 5 Kristin-skepsis Ho snakkar frå ein om lag 45 graders framoverlent posisjon, nyklipt, hakket blondare enn før og svartkledd frå topp til tå. Men ikkje alle har gløymd dei raude kjolane. Då det vart klårt at den tidlegare SV-leiaren skulle bli klimadirektør, nikka folk anerkjennande både inne og ute, let det til. Samstundes vart det kviskra med ei viss uro i gangane. Og éin mann, ein politisk kommentator, sa det høgt. Skal CICERO og klimaforskinga få eit SV-stempel? – Veit du, den problemstillinga har gått ut på dato. Det er ei fornærming mot høgresida å seie at det skulle vere noko spesielt med meg, at klima- — Eg ser den same nyfikna i forskarar som eg gjer i barnehageungar forskinga generelt og det arbeidet Klimapanelet gjer, er eit slags venstreradikalt prosjekt. For 15 år sidan kunne kanskje nokon drista seg til å påstå dette og fått eit visst gehør for det, men den tida er forbi. Ikkje for det, Kristin har blitt møtt med skepsis før ho, på terskelen til ein ny jobb. Mange miljø hadde alle piggar ute då ho blei finansminister. – Kva gjer ein? – Ein må sette seg inn i sakene, sørgje for at ein har den kunnskapen i botn som skal til, forstå miljøet kring seg og vere etterretteleg. Det kan overførast til den jobben eg skal gjere for CICERO også, det er eg heilt sikker på. – Kvifor valde du deg klima? – Å få jobbe med forsking og forskingsformidling på det området som kjem til å vere mest avgjerande for alle menneske på jorda, uansett kor dei bur, det er meiningsfullt. Eg vil ha ein jobb som får meg til å plystre på veg til kontoret kvar dag. Alt har ei løysing Klima- og forskingsinteressa vakna lenge etter både interessa for kvinnekampen og for Nelson Mandela, men då ho kom, kom ho sterkt. Ein SVleiar har sjølvsagt måtta jobba mykje med miljø- og klimaspørsmål, og dei fleste harde kampane i det raudgrøne regjeringssamarbeidet handla om nettopp slike spørsmål. Mongstad-saka blei den store skuffelsen frå regjeringstida. Saka viste dessutan at Kristin Halvorsen, ho er ein sann teknologioptimist. Klart karbonfangst og -lagring ville tenne gneistar i petroleumsingeniørane! Trudde ho. – Teknologitrua har eg med meg frå industribakgrunnen min i Porsgrunn. Eg såg jo den entusi6 asmen Hydro sine fabrikkar blei bygd med! Mange av dei eg vaks opp med, inkludert meg sjølv, hadde tilknyting til dette miljøet, og der var det ingen problem som ikkje kunne løysast. Ingeniørane i Hydro visste at dei bygde landet. Det var veldig konkret. – Drivkrafta mi i planlegginga av reinseanlegget på Mongstad, var at dersom vi får dei mest høgkompetente teknologimiljøa i Noreg til å brenne for fangst og lagring av CO2, dersom vi får dei til å brenne for at vi skal vere verdas spydspiss på dette området, då kan vi få det til! Ho vippar nesten av stolen no. Måtte drivkrafta bestå. – Men der blei skuffelsen min størst. Vi brukte ikkje vindauga vi hadde, til å gjere Statoil til eit grønt olje- og gasselskap. Det kunne vi faktisk gjort. Omstilling handlar om meir enn tilgjengeleg teknologi. Vel så viktig er det å vite korleis ein får folk til å ta han i bruk. Summen av dei heile Praktiske menneske, det er slike ho har vakse opp med, også dei som var tettast på. Mora er lærar og faren sivilingeniør. – Praktiske løysingar er nettopp summen av KLIMA 2-2014 I BALANSE. Det skal meir til for å få Kristin Halvorsen ut av likevekt enn økonomar som dekonstruerer ein likevektsmodell som ser på effekten av EU sin nye klimapolitikk. Foto: Monica Bjermeland forsking, handverk og erfaring, påpeiker ho. Det var først som vaksen og ei god stund etter dioksinfunna frå Porsgrunn sine fabrikkpiper at Kristin verkeleg blei fascinert av forsking og meir medviten å søke ny kunnskap for å finne nye, gode løysingar. I dag er ho overtydd om at all god forsking blir relevant før eller seinare. Og om at alle som fattar vedtak, politikarar og andre, er avhengige av god forsking. – Du legg til dømes ikkje fram eit statsbudsjett, ei stortingsmelding eller ei perspektivmelding utan at det ligg solid forsking i botnen. – Men det skal vel meir enn forsking til for ein politikar? – Til sjuande og sist ligg det også ei verdivurdering bak eitkvart politisk vedtak, vi har jo eit demokrati som skal fungere – forsking av høg vitskapleg kvalitet er likevel eit must for alle som fattar vedtak. Og på klimaområdet er det mange som har ei eigeninteresse av at det finst forsking av høg kvalitet. Det finst knapt ein krok i samfunnet som ikkje vert ramma av klimaendringar! seier ho. – Summen av vedtaka som vert tekne, anten i privat sektor eller på politisk nivå, vil avgjere klimaframtida vår, og her kan CICERO spele ei nøkkelrolle. Instituttet kan, med si tverrfaglege KLIMA 2-2014 tilnærming til klimasaka, føre dialog med dei fleste, og det skal vi. Instituttsektoren har eit suverent utgangspunkt til å kombinere grunnforsking, anvendt forsking og forskingsformidling. Dette gler eg meg til å jobbe med frå ein annan vinkel enn eg har gjort før. Og den viktigaste måten å spreie god forsking på? Gjennom god kvalitet på utdanningane og i forskingsformidlinga. Romslegheit og nyfikne Men formidling kan by på trøbbel. I si tid sette Kristin Helen Bjørnøy inn i miljøministerposten med det mål for auga å gje klimapolitikken eit verdianker. Klima- og miljøsakene skulle kome nærare folks kvardag, men politisk maktkamp kom i vegen for den bodskapen. – Korleis prøve igjen no? – Kritikken Helen fekk, var veldig urimeleg. Ein toneangjevande del av miljørørsla har ei teknokratisk tilnærming til miljøpolitikken, noko mange ikkje kjenner seg att i. Det gav heller ikkje Helene armslag til å utvikle ein verdibasert miljøpolitikk slik vi såg det for oss, og som heilt opplagt var hennar styrke. – CICERO skal sjølvsagt legge premiss for den 7 Kristin fagfellevurdert Nils Christian Stenseth, professor, Universitetet i Oslo: Eg er overtydd om at Kristin vil gjere ein glimrande jobb i denne stillinga. Ho har eit enormt kontaktnett, og ho har, med bakgrunn som kunnskapsminister, god erfaring i å lytte til forskarar, forskarar som ofte ikkje er einige. Mest av alt vil ho kunne vere ein svært god strateg i denne stillinga, til fordel for CICERO og for klimaforskinga meir generelt. Magnhild Meltveit Kleppa, fylkesmann i Rogaland: Kristin blir ein veldig inspirerande leiar for CICERO! Ho har eit sjeldan godt humør og ein eigen evne til å få folk med seg. Ho er fagleg sterk, kjenner samfunnslivets ulike sider og har eit breitt nettverk. Dette vil bety mykje internt for CICERO. Dessutan er ho uvanleg flink til å profilere det ho brenn for! Eg trur mange vil lytte til det ho seier. CICERO har gjort eit veldig klokt val! Sissel Rogne, professor og direktør, Bioteknologinemnda: Eg kjenner Kristin som ein seriøs, engasjert og inspirerande leiar. Ho har i tillegg omfattande politisk erfaring. Denne kombinasjonen er fantastisk, ikkje berre for CICERO, men for heile klimaforskinga. Helen Bjørnøy, fylkesmann i Buskerud: Kristin er ein veldig engasjert og målmedviten person. Ho utstrålar stor rausheit og har eit usedvanleg godt humør. De kan glede dykk. Ho har stor arbeidskapasitet, så dette blir ikkje nokon kvileheim. Tord Lien, olje- og energiminister: Som tidlegare kunnskapspolitikar for FrP har eg hatt gleda av å jobbe med og mot Kristin. Eg håpar nettopp Kristin si fortid som kunnskapsminister er noko vi vil sjå spor av i virket som toppsjef i CICERO. Debatten om klimautfordringane og ikkje minst klimaløysinga fortener færre kjensler og meir kunnskap. Det siste bidrar CICERO allereie til, og vonleg vil Kristin løfte CICERO si røyst høgare opp på agendaen. Audun Lysbakken, SV-leiar: Kristin er ein ambisiøs sjef med hjarte for medarbeidarane sine, ho er lojal og gir seg ikkje før ho får til det ho er sett til å gjere. 8 politiske klimadebatten og verdidebatten kring klima. Desse debattane må vere kunnskapsbaserte. Ein har alltid med seg eit verdistandpunkt – også inn i forsking og kunnskap. Likevel er det viktig at forskinga viser fram nokre retningar, viser fram kva som verkar, kva ein faktisk kan gjere. Korleis kan politikarar, næringslivsfolk, finanstoppar og vanlege forbrukarar ta val som bidrar og drar i riktig retning? Her er klimaforskingsmiljøa ekstremt viktige premissleverandørar. Interessene er mange og til dels sprikande, både mellom klimaforskingsmiljø og fagdisiplinar, men — Ein har alltid med seg eit verdistandpunkt – også inn i forsking og kunnskap – likevel er det viktig at forskinga viser fram nokre retningar Kristin er ikkje framand for konflikt. I 1999 støtta SVs stortingsgruppe truslar om militære sanksjonar mot Serbia, til tross for at fleirtalet i partiet protesterte. Saka ga henne ei dyrekjøpt erfaring som leiar. – Ein av dei feila eg gjorde då, var å ikkje oppsøkje dei eg visste var imot. Dette har seinare prega min måte å leie på: Oppsøk dei du veit kan vere kritiske eller kome med motførestellingar. Dei kan vere viktige korrektiv til kva verkelegheitsoppfatning du sjølv har. – Det er viktig for meg å halde fast på måla, men vi skal vere meir fleksible, rause og romslege på vegen dit. – Er forskarar romslege? – Dei er i alle fall nyfikne! Eg ser den same nyfikna i forskarar som eg gjer i barnehageungar. Dessverre finst lite av ho midt imellom, så det er ei utfordring for grunnskulen og vidaregåande: Nyfikna må haldast i hevd, for ho er ei så ekstrem drivkraft! Det å vere intenst interessert i noko gir ei enorm kraft til å stå på. – Veldig mange forskarar har mykje kunnskap på eit lite område. Det er først når dei samarbeider, når ein sett saman brikkene, at ein får heile biletet, og der synest eg CICERO har eit spanande utgangspunkt, fordi instituttet har så ulike fagmiljø. Å få til eit godt og reelt samarbeid på tvers av disiplinane er ei kjempemoglegheit. Ho snur seg og byrjar å fikle langs eine leggen. – Veit du, eg trur strømpa mi rakna, ha ha! Og eg som skal i møte med Bioteknologinemnda. – Ja, ja, det får dei tole. KLIMA 2-2014 Viktig gass for Europa Norsk gass kan få en viktig rolle i omstillingen i det europeiske kraftmarkedet, GURI BANG forskningsleder, CICERO Senter for klimaforskning (guri.bang@cicero.oslo.no) Kronikken stod først på trykk i Dagens Næringsliv 22. april 2014 Strømproduksjonen må bli grønnere. Det er en viktig komponent i arbeidet med å kutte klimagassutslippene. Å erstatte kullkraftverk med høyeffektive gasskraftverk er på kort sikt en viktig del av klimaløsningen. Dette kommer frem i siste rapport fra FNs klimapanel, som ble lansert palmesøndag. Norsk gass kan under de rette betingelsene få en viktig rolle i omstillingen av det europeiske kraftmarkedet. I EU er politikerne midt i en prosess for å utvikle og implementere ny energipolitikk og reguleringer. Samtidig gjør ettervirkningene av finanskrisen med høy arbeidsløshet og lav økonomisk vekst det politisk vanskelig å gjennomføre den ambisiøse klima- og fornybarpolitikken EU har vedtatt. To kriterier er spesielt viktige i denne sammenhengen: Forsyningssikkerhet og pris på energi. Under de rette betingelsene kan norsk gass oppfylle disse to kriteriene. Dersom gass erstatter kull som i dag blir brukt i strømproduksjon i Europa, bidrar det til en overgangsløsning som raskt får ned klimagassutslippene. Det finnes dermed et potensial for norsk gass i energiomstillingen som er på gang i EU. Betingelsene om forsyningssikkerhet og konkurransedyktig pris favoriserer norsk gass som en del av løsningen, fordi forvaltningen av og konkurransesituasjonen for den norske petroleumsnæringen blir påvirket av pågående endringer i energipolitikk og energimarked i EU, Russland og USA. Sterke teknologiske, økonomiske og politiske drivkrefter er i sving i energipolitiske beslutningsprosesser, som setter rammer for i hvilken grad norsk gass kan bidra som en overgangsløsning. Verdens gassmarked er i rask endring som et resultat av flere faktorer: Økende etterspørsel av gass fra Asia, gjentatte trusler fra Russland om å skru av forsyningen vestover, en begynnende integrering av regionale gassmarkeder, og ikke minst ny boreteknologi, som har gjort enorme felt av skifergass tilgjengelig for lønnsom produksjon i USA. Amerikanerne planlegger eksport av gass, men dette er politisk KLIMA 2-2014 uavklart. Enn så lenge er altså gassleveransen fra øst og vest upålitelig, mens den er stabil fra nord. Skifergassrevolusjonen i USA har ført til en halvering av gassprisen og dermed til en markedsstyrt overgang fra kull til gasskraft i strømproduksjonen. USAs kullindustri har respondert på det endrede nasjonale markedet med en kraftig økning i sin eksport til EU og andre land siden 2011. På grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen de siste årene har flere EU-land valgt å beholde eksisterende kapasitet for kullkraft heller enn å legge om til mer klima- KRONIKK skriver Guri Bang, forskningsleder ved CICERO. – Å erstatte kullkraftverk med høyeffektive gasskraftverk er på kort sikt en viktig del av klimaløsningen vennlig kraftproduksjon. Billig kull importert fra USA har i denne situasjonen blitt stadig mer brukt i elektrisitetsproduksjonen, særlig i Tyskland, fordi forsyningssikkerhet og lav pris prioriteres foran utslippskutt. Norsk gass er ansett som en stabil energikilde, og vi kan levere bedre på betingelsen om forsyningssikkerhet enn Russland. Fornybar energi trenger – i perioder hvor vinden ikke blåser og sola ikke skinner – støtte fra stabile energikilder for å gi en pålitelig forsyning til kraftnettet. Når det gjelder pris, kan norsk gass komme i konkurranse med billig amerikansk skifergass. Amerikanske myndigheter vurderer riktignok å åpne for fri eksport av gass, en avgjørelse som er forventet å komme i nær fremtid. Likevel, den amerikanske gassen må gjøres om til LNG og transporteres på skip, noe som reduserer prisforskjellen til norsk gass. På lengre sikt er det likevel viktig å gå helt bort fra fossil energi. Tre fjerdedeler av verdens kull- og oljereserver må bli liggende i bakken dersom målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader skal nås. Økt satsing på gass er en kortsiktig løsning for raskt å kutte kullbruken. 9 Virkeligheten på en varmere klode Klimapanelet viser hvordan en verden som er fire grader varmere enn den var før den industrielle revolusjon, ser ut. Og den ser ikke pen ut. Kronikken stod først på trykk i Aftenposten 31. mars ASUNCION LERA S T.C L A I R tidligere forsker ved CICERO Senter for klimaforskning (asun.lera.st.clair@dnvgl.com) K A R E N O’ B R I E N professor, Universitetet i Oslo (karen.obrien@sosgeo.uio.no) Klimaendringer skjer over hele kloden, men i en ny rapport fra FNs klimapanel er forskerne forsiktige med å fastslå hvor alvorlig situasjonen er. Vi forskere har sett dem. Bøndene i Malawi og Himalaya, fiskerne i Bengalbukta og Vesterålen, helsearbeiderne i El Salvador og Kina, markedsfolkene i Rift Valley. Vi har hørt historiene deres. Byplanleggerne i Amsterdam, turistnæringen i Alpene, de samiske lokalsamfunnene i NordNorge, bedriftslederne i Australia. Alle forteller den samme historien: Naturen er ikke som den pleide å være. Verden, og særlig de fattige, står overfor en risiko vi ikke helt vet omfanget av. Nabolag ødelegges Vi har grunn til å være bekymret. Observasjoner og fremtidsscenarioer i Delrapport II om virkninger, tilpasninger og sårbarhet i FNs klimapanels femte hovedrapport om klima, viser at klimaendringer utgjør en stor risiko for grunnleggende ressurser som vann og matproduksjon. Klimaendringer skjer allerede, og skadene er omfattende. Sammenlignet med tidligere rapporter vier femte hovedrapport mer oppmerksomhet til hva klimaendringer betyr for folk, steder og fattigdom. Rapporten viser blant annet hvordan klimaendringene vil påvirke klodens hydrologiske systemer og dermed landbruket. For mye vann, som flom, og for lite vann, som tørke, er ventede effekter. Ikke bare blir livet uforutsigbart for bønder verden over, vannsituasjonen vil ødelegge hele nabolag i Europa, forårsake store bedriftstap og ødelegge infrastruktur i Asia og Amerika. Matsikkerhet på spill Klimaendringene er både et lokalt og et globalt problem. Rapporten viser hvilke globale omdisponeringer vi kan forvente oss i fangstpotensialet 10 for fisk og marine arter. Matsikkerheten står på spill for oss alle, fordi prisene er globale. Dette til tross for at konsekvensene ikke vil påvirke landbruksproduksjonen i Norge eller ødelegge avlinger i Mosambik, Russland og USA. Klimaeffektene er systemiske; alt henger sammen med alt. Rapporten fastslår at klimarisiko er en viktig del av andre samfunnsproblemer. Sårbarheten for klimaendringer er ujevnt fordelt. De som har dårlige boliger eller ikke får dekt andre grunnleggende behov, og de som er diskriminert på grunn av kjønn, etnisitet eller funksjonsevne, kommer til å lide mer. Havnivåstigningen vil ramme veldig forskjellig i Nederland og Bangladesh. Teknologi, velfungerende skadeforebyggende systemer og god sosial beskyttelse utgjør et spørsmål om liv eller død. Strender og snø forsvinner Klimaendringene vil øke migrasjon og endre migrasjonsmønstre. Klimaendringer kan indirekte bidra til voldelig konflikt ved å forsterke veletablerte konfliktdrivere. Følgene av klimaendringer kan ikke oversettes til kroner og øre alene. Vi mister også ting som betyr noe for oss, som strender, snø, kulturminner og arter. Selv om migrasjon kan være en tilpasningsstrategi, kommer de mest sårbare til å bli der de er, og i det faktum ligger det største sosiale og humanitære problemet. Klimaendringer er dårlig nytt for de fattige. For dem er enhver klimarelatert fare en ekstra belastning. Ujevne utviklingsprosesser og eksisterende ulikheter fører til en dobbel urettferdighet når klimaendringer inntreffer. Tilpasningsplanlegging, rettferdige utviklingsprosesser og nødvendige ressurser er grunnleggende for å beskytte natur, mennesker og eiendeler fra klimaeffekter. Jo flere klimaendringer, desto flere tilpasningstiltak. Dette inkluderer transformative tilpasninger som å omplassere millioner av mennesker ved kysten. Selv med aggressive klimatiltak KLIMA 2-2014 — Klimasaken krever en offentlig og demokratisk debatt som vi alle må delta i, dersom vi skal skape et bærekraftig velferdssamfunn for barnebarna våre Foto: John K / Flickr nå, vil samfunnet måtte tilpasse seg endringer i løpet av de neste tiårene. De sosiale og økonomiske konsekvensene av slike klimatilpasningsprosesser er knapt vurdert. Vi har fortsatt litt tid Men rapporten peker også på hva du og jeg kan gjøre for å redusere risikoen for de mest katastrofale konsekvensene. Et fundamentalt konsept i rapporten er risikohåndtering. For ifølge Klimapanelet har vi litt tid til å unngå de verste utfallene: Mulighetsvinduet for lavutslippsfremtiden står ennå åpent. Vi er i gang, men langt fra i mål. Smørbrødlisten for å sikre en lavkarbonframtid er lang: Insentiver. Skatter. Teknologi. Forskrifter. Kreativitet. Grønne arbeidsplasser. Investeringer i bærekraftig utvikling. Bedre bruk av ressurser. Endrede spisevaner. Avfallsbegrensninger. Kunnskap om påvirkningskraft. Og sist, men ikke minst, vi må se på sosiale dimensjoner av endring: Hva endrer meg? Deg? Byene våre? Nasjonen vår? Engasjementet vårt i verden? Klimasaken krever en offentlig og demokratisk debatt som vi alle må delta i, dersom vi skal skape et bærekraftig velferdssamfunn for barnebarna våre. Denne delrapporten er svært opptatt av KLIMA 2-2014 hvordan samfunn kan gjøre seg robuste. Tiltakene ble pakket ut i tredje delrapport fra Klimapanelet 13. april (se neste side). Begge skribentene er hovedforfattere i FNs klimapanel. Sagt på Twitter Erna Solberg _@erna_solberg Mar 31 Ny rapport fra FNs #klimapanel med konkrete eksempler på hva klimaendringene fører til. Vi må følge opp med utslippskutt og klimatilpasning. Chris Field _@cfieldciwedu Apr 13 Ambitious mitigation means we might wait until 2051 or 2052 to get the total growth we’d get by 2050 in a world without climate change. Mohamed Nasheed _@MohamedNasheed Mar 31 The IPCC WGII report confirms that climate change is borderless. We need to be resolute in our actions for the sake of future generations. 11 Hva gjør politikerne nå? Togradersmålet kan være utenfor rekkevidde. Hvordan vil Norge som olje- og gassnasjon kutte utslippene? Kronikken stod først på trykk i Aftenposten 14. april JA N F U G L E S T V E DT forskningsleder, CICERO Senter for klimaforskning (j.s.fuglestvedt@cicero.oslo.no) E D G A R H E RT W I C H professor, NTNU (edgar.hertwich@ntnu.no) SNORRE KV E R N D O K K seniorforsker, Frischsenteret og CREE (snorre.kverndokk@frisch.uio.no) Politiske løfter om å begrense oppvarmingen gjennom utslippsreduksjoner står i sterk kontrast til den utviklingen i utslipp vi ser i dag. Utslippsveksten har økt fra 1,3 prosent pr. år i perioden 1970–2000 til 2,2 prosent pr. år i tiåret frem til 2010. For første gang siden tidlig på 1970-tallet vokser nå utslippene raskere enn befolkningen, viser den siste delrapporten fra FNs klimapanel. Økonomisk vekst og befolkningsvekst er de viktigste driverne for utslippsvekst. På 2000-tallet skyldes utslippsveksten en eventyrlig økonomisk utvikling i såkalte mellominntektsland som Kina og Brasil, noe som har økt kullbruken. Høyinntektsland har ikke klart å redusere egne utslipp, mens utslipp i lavinntektsland har fulgt befolkningsveksten. Industrien og energisektoren står for tre fjerdedeler av veksten. Den industrielle veksten i mellominntektsland har to hovedårsaker: oppbygging av infrastruktur – veier, broer, bygninger, jernbaner og fabrikker – og økt produksjon av konsumvarer for eksport til høyinntektsland. Utslippene er fremdeles skjevt Sagt på Twitter Miljødirektoratet _@miljodir Apr 13 Ny rapport fra FNs #klimapanel i dag. «Togradersmålet krever umiddelbar snuoperasjon»: http://miljodirektoratet.no/15332 #miljø Matt McGrath _@MattMcGrathBBC Apr 14 A little less conversation a little more action please! BBC News The IPCC, Elvis and the elephant in the room Andy Revkin _@Revkin Apr 27 Summary *by* Policymakers, not Summary for Policymakers, writes Robert Stavins of IPCC WGIII endgame 12 fordelt. I gjennomsnitt slipper en innbygger i et høyinntektsland ut ca. ni ganger mer enn en innbygger i et lavinntektsland. Ti land er ansvarlig for hele 70 prosent av utslippene. Klimapolitikk i støpeskjeen Paradoksalt nok har det skjedd mye klimapolitisk samtidig som utslippene har økt: • Utslippstak med handel av utslippskvoter er iverksatt i en rekke byer, land og regioner • Energieffektivitetskrav til hvitevarer og lignende utstyr er utbredt og har ført til generell forbedring av disse • Flere land har implementert nasjonale målsettinger og virkemidler for å fremme fornybar energi • Internasjonale klimaforhandlinger foregår for å komme frem til en bindende avtale, som i 2015 skal avløse Kyoto-protokollen Paradokset kommer av at klimapolitikken på 2000-tallet var fokusert på høyinntektsland. Den hadde ikke som målsetning å dempe den kullbaserte industrialiseringen i mellominntektslandene som har bidratt mest til utslippsøkning. Og utviklingen er ikke bare negativ; den har brakt mange mennesker raskt ut av fattigdom. Dette reiser også et spørsmål om hvem som skal ta byrden ved utslippsreduksjoner. Rettferdighetsspørsmål som dette er fremhevet i den nye rapporten. Stor tiltaksmeny Utslippsveksten ligger nå an til å flate ut, men det er ikke nok. Dyptgripende utslippsreduksjoner må til om vi ønsker å stoppe den globale oppvarmingen og nå FNs togradersmål. Rapporten går derfor gjennom en rekke muligheter for å redusere utslipp. Dette vil koste, og kostnadene blir høyere jo lenger vi venter. Ett viktig tiltak er elproduksjon uten å brenne olje og gass, kull eller ved. Samfunnet må skifte KLIMA 2-2014 til fornybar energi eller atomenergi, en prosess som går fortere om vi reduserer fossile subsidier. Infrastrukturinvesteringer som ikke låser oss fast til utslippsintensiv teknologi, er spesielt viktig nå som det foregår en sterk global urbanisering. Videre vurderer Klimapanelet tiltak som et skifte til eldrevne transportmidler, radikal energieffektivisering innen bygg og transport, økt levetid for produkter og infrastruktur og gjenbruk av komponenter og materialer. Andre tiltak er å redusere kjøttforbruket og å lagre mer karbon i planter og jord ved skogplanting og miljøvennlig jordbruk. Nødvendig med negative utslipp? Likevel kan negative utslipp bli nødvendig for å holde oppvarmingen under to grader, med mindre vi begynner en radikal omlegging nå. Togradersmålet kan altså være utenfor rekkevidde. Negative utslipp får vi ved å fjerne CO2 fra atmosfæren, for eksempel gjennom bioenergikraftverk som tar ut og lagrer karbonet, eller ved direkte fangst av karbon fra atmosfæren. Sterkere virkemidler har også vært foreslått, som klimamanipulering ved å øke refleksjonen av solstrålingen. Kunnskapen om dette er begrenset, og Klimapanelet peker på betydelige problemer og usikkerheter ved slike tiltak, både teknologisk, vitenskapelig, etisk og politisk. Tiltaket er svært dristig, men kan bli aktuelt å vurdere i en krisesituasjon. Større vekt på verdier En internasjonal respons på klimautfordringene krever samarbeid. Vanskelige spørsmål om fordeling av kostnader og risiko – både geografisk og KLIMA 2-2014 mellom generasjoner – må besvares. Løsningene på klimautfordringene dreier seg derfor mye om rettferdighet og etikk. Rettferdighet er en forutsetning for å få stor oppslutning om en klimaavtale. Etiske vurderinger gjennomsyrer nesten all klimapolitikk. Hva som er farlige klimaendringer, kan ikke besvares av naturvitenskap alene, men avhenger av verdisyn. Togradersmålet er derfor også et resultat av etiske vurderinger. Legger vi liten vekt på hvilke klimaendringer som venter barnebarna våre, vil vi i større grad utsette tiltak. I tillegg er det viktig å bygge institusjoner som gjør klimapolitikk mulig å gjennomføre, både nasjonalt og internasjonalt. REKKER IKKE. Målet om å begrense oppvarmingen til to grader ryker sannsynligvis. Foto: Miljødirektoratet — Utslippsveksten ligger nå an til å flate ut, men det er ikke nok Nå som alle tre delrapportene fra FNs klimapanel er tilgjengelig, er det opp til beslutningstagere å lese og vurdere hva de vil gjøre. Hvor store utslippskutt skal de enkelte landene gjøre selv? Hvordan bør vår internasjonale klimainnsats være? Hva betyr togradersmålet for Norge som olje- og gassnasjon? Klimapanelet trekker ikke konklusjoner om hva som bør gjøres. Det er opp til politikerne, også de norske. Forfatterne er bidragsytere til FNs klimapanel. 13 Grønn etterspørsel gir grønnere tilbud Norske forbrukere kan påvirke klimaet ved å velge mer bevisst. Industrien i India KRONIKK og Brasil er følsom for valgene våre. S O LV E I G A A M O DT doktorgradsstipendiat, CICERO Senter for klimaforskning (solveig.aamodt@cicero.oslo.no) Kronikken ble først publisert på NRK Ytring 13. april 2014 Da vi var små, pleide broren min å ønske seg radiostyrt bil til jul og bursdager. Det tok lang tid før han fikk det. Radiostyrte biler var dyre og langt fra allemannseie. I dag kan vi kjøpe dem på Clas Ohlson til samme pris som en fredagsmiddag for to på Kiwi. Nesten alt av forbruksvarer og elektronikk produseres nå i raskt voksende mellominntektsland med høy produktivitet og lave lønnskostnader. Derfor har prisen på disse produktene her hjemme stupt i forhold til kjøpekraften til norske forbrukere. Bare unntaksvis kjøper vi noe som ikke er «Made in China». Vekst versus klima i mellominntektsland FNs klimapanels femte hovedrapports tredje delrapport, som ble offentliggjort i dag, viser at nettopp mellominntektsland er ansvarlig for en økende del av verdens klimagassutslipp. Utslippene fra disse landene er også forventet å øke betydelig i årene framover hvis ikke tiltak for å kutte utslippene iverksettes. Skal vi klare å omstille oss til en lavkarbonøkonomi, må vi gjøre noe med disse utslippene. I den politiske debatten får store mellominntektsland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika ofte skylden for at verdens ledere ikke blir enige om en ambisiøs internasjonal klimaavtale. I forskningen min ser jeg på hva som påvirker disse landenes vilje til å kutte sine utslipp. Mine funn viser at lederne i disse landene er svært bekymret for de negative virkningene klimaendringene vil ha for deres befolkninger. De har likevel problemer med å vedta en klimapolitikk som vil gå utover de politiske hovedmålene – økonomisk vekst og utvikling. «Folk flest bor i Kina» Minst halvparten av verdens befolkning bor i mellominntektsland. Tallene for utvikling og klimagassutslipp i disse landene kan derfor fort bli overveldende for oss her i lille Norge. Like fullt finnes det en del vi kan gjøre her hjemme for at store mellominntektsland skal klare å kutte mer i 14 Foto: Martin Abegglen / Flickr utslippene sine. Spesielt tre områder er relevante for Norge. For det første er fattigdomsreduksjon og velstandsøkning for befolkningen et hovedmål for disse landene. Dette er de allerede i full gang med, og den videre utviklingen vil kreve mangedoblinger i energikapasiteten i flere land. Ifølge FN-rapporten vil den nye energikapasiteten hovedsakelig komme fra kull og olje, med mindre en større omlegging av energisystemene igangsettes. Bare i India bor det 400 millioner mennesker som ikke har tilgang til grunnleggende energitjenester. Fattigdomsreduksjonen vil være katastrofal for klimaet hvis vi ikke tenker på utslippsreduksjon i de energiløsningene som velges. Oljefondet Gjennom Statens pensjonsfond utland har Norge en unik mulighet til å påvirke framtidens energiløsninger. Klimapanelet understreker at overgangen til en lavkarbonøkonomi vil bety store vridninger i investeringsmønstrene. Vi skal bort fra investeringer i utvinning og produksjon av fossilt brensel og over på investeringer i energieffektivitet og fornybar energi. Dette betyr at investeringer i fossilt vil bli mindre lønnsomme på sikt. Pensjonsfondet har muligheten til å være tidlig ute med å flytte pengene som fører til mer kull i Kina og mer olje i Brasil, over til investeringer i fornybar energi, systemer for gjenbruk og resirkulering av avfall og effektive, lavutslipps energitjenester som gir velstandsøkning for fattige i mellom- og lavinntektsland. KLIMA 2-2014 For det andre er det vanskelig for miljøvernorganisasjoner og andre å overbevise politikere og befolkningen i mellominntektsland om at de må bruke penger på å kutte sine hjemlige utslipp før vi i de rike landene kutter våre. At vi bruker litt av oljeoverskuddet på å redde regnskog i andre land, overbeviser ikke Kina og India om at de må gjøre utslippskutt som er økonomisk smertefulle for egen industri. Hvis vi ønsker at Norge skal bli tatt på alvor som et konstruktivt foregangsland i klimasammenheng, må vi kutte utslipp her hjemme – Vi er kundene deres, og har altså muligheten til å påvirke vår egen klimaframtid først. Spesielt vil vi kunne påvirke positivt hvis våre beslutninger i petroleumsforvaltningen har utslippskutt i Norge som prioritet. Forbruksvarer til rike land Begge sakene over handler om store politiske beslutninger som hver og en av oss kan påvirke gjennom budskapet vi sender til våre politiske ledere, men de er likevel fjerne fra beslutninger vi tar i hverdagen vår. Det bringer meg tilbake til de radiostyrte bilene. Ett av delrapportens viktigste funn er at store deler av utslippene i mellominntektsland kommer fra produksjon av forbruksvarer som eksporteres til rike land. Denne utslippsoverføringen kan hver og en av oss ta ansvar for. Hver gang vi kjøper billige produkter som vi vet har kort levetid, er vi med på å øke globale klimagassutslipp. Som forbrukere kan vi ta bevisste valg om å gjøre færre kortsiktige kjøp og heller investere i gode produkter med lang varighet. Vi kan bruke stemmen vår og pengene våre på å påvirke hva som tilbys og på hvor mye informasjon vi vil ha om hvordan varer er produsert. Selv om det er snakk om lange avstander, er produsenter i mellominntektsland vare for etterspørselsendringer i rike land. Forskningen min viser at industrien i disse landene er omstillingsvillig og åpen for investeringer i produksjonsmetoder med lavere utslipp hvis dette kreves av kundene. Vi er kundene deres. Vi har altså muligheten til å påvirke vår egen klimaframtid. POPULÆRT. Kjelleren på Litteraturhuset var full da CICEP og CREE arrangerte brukerkonferanse torsdag 24. april. Foto: Monica Bjermeland EU mot 2030 EU-kommisjonen tar sikte på 40 prosent utslippskutt. I januar i år la Europakommisjonen fram et forslag for EUs energi- og klimapolitikk for 2030. Her økes målet for utslippskutt til 40 prosent fra 1990-nivået. Dette målet er i tråd med en 80 prosent utslippsreduksjon innen 2050. I tillegg har kommisjonen satt et mål om at andelen fornybar energi skal opp til 27 prosent innen 2030, men dette skal ikke deles opp i bindende nasjonale målsettinger, slik EU har fram til 2020. Forslaget skal etter planen behandles av EUs statsledere i Det europeiske råd til høsten. – Dette er en bred pakke som videreutvikler eksisterende politikk. Det handler om EUs konkurranseevne, energisikkerhet og bærekraft, sier seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt Per-Ove Eikeland, som deltok på CICEP og CREEs brukerkonferanse i april. – Det legges opp til betydelig høyere krav til utslippskutt fra sektorer som ikke er regulert gjennom kvotemarkedet, slik som transport. Mens kvotesektorene i inneværende periode er pålagt langt høyere kutt, vil de to sektorgruppene bli mer likestilt i krav fra 2020, sier Eikeland. Videre forteller han at kommisjonen foreslår at en markedsstabilitetsreserve erstatter ordningen med «backloading» som en mer permanent mekanisme for å motvirke kollaps i kvoteprisen, der overskytende kvoter vil bli dratt tilbake fra markedet. Selve fokuset i forslaget skiller seg også fra tidligere. – Før var det klima som stod i sentrum. EU skulle endre verden. Nå er det konkurranseevne i sentrum, sier CICEROforsker Elin Lerum Boasson. Om kommisjonens forslag går gjennom i Det europeiske råd, mener hun det er vanskelig å forutsi. Rådet baserer seg ikke bare på konsensus mellom medlemslandene, men Europaparlamentet i seg selv har også vetorett. – Parlamentet forventes å spille en viktig rolle, men det er en uforutsigbar joker. AV L A N M A R I E N G U Y E N B E R G KLIMA 2-2014 15 – Vi følger klimakunnskapen Hvilken påvirkning har FNs klimapanels rapporter på politikken? Det har ingen forsket på, før nå. LAN MARIE NGUYEN BERG kommunikasjonsassistent, CICERO Senter for klimaforskning (lan.marie.berg@cicero.oslo.no) FNs klimapanels oppgave er å være såkalt «politisk relevant, men ikke førende». Eller med andre ord, å produsere klimakunnskap som skal hjelpe politikerne i å ta gode beslutninger, uten å fortelle dem akkurat hvordan. Men i hvilken grad når panelet fram til beslutningstakerne og hva gjør disse med kunnskapen de får? Det skal et knippe forskere og kommunikasjonseksperter fra Polen, Storbritannia, Nederland, Spania og Norge finne ut av i et nytt europeisk forskningsprosjekt. – Vi «følger kunnskapen» fra publiseringen av den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel til politiske beslutninger og ser på hvordan enkelte nøkkelbudskap fra rapportene påvirker politiske beslutninger i ulike europeiske land, sier Asuncion St. Clair, prosjektleder og klimapanelforfatter. Liten kunnskap om nytteverdien Siden 1995 har tusenvis av forskere bidratt til en enestående dugnad, der verdens nyeste forskning på klimafeltet er blitt sammenstilt og sammenfattet i til sammen fem store hovedrapporter. FNs klimapanel er unikt. Aldri før har det foregått en slik storstilt sammenstilling av forskningen innenfor et så omfattende felt. Rapportene lages på oppdrag av verdens ledere og er ment å gi dem grunnlag for å ta ansvarlige og kunnskapsbaserte beslutninger på klimafeltet. FNs klimapanel FNs klimapanel eller Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) er en internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988. Formålet er å sammenstille eksisterende kunnskap om eventuelle endringer i jordens klima. Panelet er i ferd med å avslutte lanseringen av sin femte hovedrapport nå i 2014. Panelet kommer ikke med konkrete politiske forslag. Politikkutforming basert på panelets vurderinger er overlatt til FNs klimakonferanser og enkeltlandene. Klimapanelet ble tildelt Nobels fredspris for 2007. Kilde: Wikipedia 16 – Likevel vet vi veldig lite om den faktiske påvirkningen dette arbeidet har på beslutningsprosesser, og nå haster det å finne ut hvordan vi skal få myndighetene, så vel som sivilsamfunn og næringslivet på alle nivåer til å forstå og handle basert på den kunnskapen vi har, sier St. Clair. Store forskjeller mellom land Det er store forskjeller i hvordan Klimapanelet og dets konklusjoner oppfattes i ulike sosiale og kulturelle kontekster. For eksempel førte det såkalte Climategate, hackingen av britiske klimaforskeres e-poster, til større mistro til klimaforskningen i USA enn i Tyskland, viser forskning. – I Norge kan fortellingen om det norske «oljeeventyret», men også en kultur for miljøengasjement, velferdsstaten og selvbildet som en global velgjører, påvirke hvordan vi oppfatter og vektlegger resultater fra klimaforskningen. Grunnen til at klimaforskningen står spesielt svakt i kullstaten Polen kan være at en omstilling vil være spesielt kostbar der, dette kombinert med en relativt liten risiko for konsekvenser av klima-endringene, forklarer Erlend Hermansen, forsker i prosjektet og doktorgradsstipendiat ved CICERO. KLIMA 2-2014 Kommunikasjon er sentralt Forskningsprosjektet ser på hvordan utvalgte politisk relevante funn fra FNs klimapanel blir presentert og oppfattet, og hvordan fortellingene om framtidens verden blir konstruert i ulike europeiske land. – Vi undersøker hvordan kunnskapen endrer seg fra hovedrapportene til sammendragene, hvilke temaer som løftes fram, hvordan og hvorfor. I tillegg ser vi på hva slags bevisste og ubevisste valg de som arbeider med å kommunisere rapporten, tar i denne prosessen, sier Hermansen. Kommunikasjonsaspektet er sentralt, og blant de norske samarbeidspartnerne er både forskere fra CICERO og professor i medievitenskap, Elisabeth Eide fra Høgskolen i Oslo og Akershus. – Folk flest henter informasjon om Klimapanelets femte hovedrapport gjennom mediene. Derfor mener vi det er viktig for panelet å vite hva mediene er opptatt av i dekningen av rapporten. Får Klimapanelet «hjelp» av pressen til å komme gjennom med det de selv synes er viktig, samsvarer interessene til forskerne og journalistene, og i hvilken grad forenkles budskapet av journalistene? Dette ser vi på i kartleggingen, sier Elisabeth Eide. – Vi ser blant annet på hvilke sjangre rapporten presenteres i – om det skjer som nyheter eller på KLIMA 2-2014 kommentarplass – hvilke konkrete årstall journalistene nevner i sakene, hvem som får komme til orde og i hvilken grad mediene relaterer rapporten til andre samfunnsforhold, sier hun. PÅ KRYSS OG TVERS. – Kunstig skille St. Clair forklarer at skillet mellom såkalt «politisk relevant og politisk førende» legger til grunn en lineær forståelse av forholdet mellom forskning og politikk, der forskningen skjer separat fra beslutningsprosessene. – Dette er sjelden tilfellet. Klimaforskningen er generelt mer førende enn den påstår at den er, og det er ikke noe feil ved det. FNs klimapanel har skapt dette kunstige skillet for å bevare forskningens legitimitet og gir dermed ansvaret for «hva som faktisk skal gjøres» helt og holdent til beslutningstakerne, sier hun. Hun mener dette er paradoksalt, fordi det som må gjøres er klart dokumentert i forskningsresultatene – i alle fall «kombinert med en liten dose sunn fornuft og medmenneskelighet». – For eksempel: dersom konsekvensene av klimaendringene vil ramme de fattigste, så må vi selvfølgelig gjøre noe for å beskytte dem, poengterer St. Clair. hva som egentlig skjer Klimakunnskap blir ikke til i en rett linje og kan heller ikke formidles i en. Nå studerer forskere når rapportene til FNs klimapanel kommuniseres. Foto: Vironevaeh / Flickr 17 GURI BANG forsker, CICERO Senter for klimaforskning (guri.bang@cicero.uio.no) 18 Asbjørn Aaheim Guri Bang Forskerens samfunnsrolle handler om å produsere kunnskap som skal være samfunnsnyttig, og dermed komme til nytte for beslutningstakere, forvaltningen, næringslivet og i den offentlige debatten generelt. Forskere skal levere saksspesifikk ekspertise og kunnskapsbaserte forslag til løsninger på samfunnsproblemer. Det er imidlertid viktig å ha en klar grensegang mellom å levere kunnskap og ekspertuttalelser, og å dyrke den potensielle påvirkningen forskningen kan ha på beslutninger. Faglig troverdighet og legitimitet må holdes i hevd. I Berlin i starten av april diskuterte representanter for verdens beslutningstakere delrapport tre av Klimapanelets femte hovedrapport. Diskusjonene rundt framstillingen av årsaker og drivere av utslipp og klimaendringer var hard. Det var stor uenighet om hvilke konklusjoner fra forskningen som skulle tas med i sammendraget for beslutningstakere. Årsaken til den harde diskusjonen er nettopp forskningens potensial for å legge føringer på hvilke beslutninger som er akseptable. Strategien for mange land i Berlin var å framheve de delene av rapporten som passer best for å fremme ønsket nasjonal politikk og egne posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene. I denne sammenhengen ble forskningens legitimitet satt på prøve, fordi viktige funn sto i fare for å bli kuttet ut fra sammendraget for å få det til å passe bedre til politikernes beslutningskontekst. Også i den nasjonale konteksten blir forskernes rolle som kunnskapsleverandør ofte utfordret av kryssende forventninger. På den ene siden er det en del av samfunnsoppdraget for forskerne å delta i den offentlige debatten for å dele sine funn og konklusjoner fra forskningen med flest mulig. Men Kristin Aunan A K T U E L L K O M M E N TA R Forskning og politikk på den andre siden: Ved å drive aktiv formidling risikerer forskerne å bli oppfattet som påvirkere i den offentlige debatten. Slik blir faglig troverdighet og legitimitet satt på prøve. Dette skjer typisk når forskere formidler kunnskap som ikke passer inn med tilhørerens/leserens forventninger. I USA har forskningsformidling som en markedsføringsstrategi for særskilte politiske synspunkt blitt mer vanlig de siste 30 årene. Effekten av slike strategier har vært stor, fordi den amerikanske politiske beslutningsprosessen er fragmentert og med mange deltakere som har behov for ekspertkunnskap for å kunne ta velfunderte beslutninger. En annen effekt er at tenketanker i større grad har blitt talerør for ideologiske standpunkt. Forskning fra disse tenketankene blir ikke lenger oppfattet som uavhengig. Dermed risikerer de på sikt å få mindre legitimitet i beslutningsprosessen. Men så har det vist seg at amerikanske politikere ofte ønsker å kunne støtte seg på ekspertuttalelser som støtter opp om egne standpunkter. Tenketankene har fått en rolle som leverandører av slike partsinnlegg. Denne trenden har utviklet seg i takt med at amerikansk politikk har blitt mer polarisert mellom demokrater og republikanere. Tenketankenes rolle som partsaktører er en trend som kan føre til at eksperters rolle i amerikansk politikk generelt blir svekket, fordi de får mindre legitimitet og troverdighet. Idealet for forskningen er at den skal være samfunnsnyttig og bidra til å løse utfordringene verden står overfor. Hvordan vi formidler forskningsresultater er ikke fritt for utfordringer. Forskere, politikere og andre samfunnsaktører må være seg bevisst hvilken rolle forskningen helst skal spille i samfunnsdebatten. Vitenskapelig troverdighet og legitimitet må opprettholdes. Svekkes disse, svekkes også over tid ekspertenes rolle i beslutningsprosessen. Beslutningstakere trenger kunnskapsbasert informasjon for å kunne ta veloverveide beslutninger. I denne spalten kommenterer medarbeidere i CICERO aktuelle spørsmål i klimadebatten. KLIMA 2-2014 Ungdom for klima: En latent kraft? Klima- og miljøminister Tine Sundtoft etterspør mer ungdomsengasjement i klimasaken. Forskningsprosjektet Voices of the Future viser at mange ungdommer trenger informasjon, praktisk erfaring og støtte for å engasjere seg. MILDA JONUSAITE NORDBØ forskningsassistent, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO (m.j.nordbo@sosgeo.uio.no) – Ungdom i dag er ikke så engasjert i miljøspørsmål, som jeg følte at de var sent på 80-tallet, sa klima- og miljøminister Tine Sundtoft 11. november, 2013. Ungdom på sin side ønsker reelle påvirkningsmuligheter og inkludering i beslutningsprosesser, viser foreløpige funn fra forskningsprosjektet Voices of the Future ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo. Engasjement for framtiden? Sundtoft har rett i at ungdomsengasjementet for klimasaken har sunket i Norge. Spesielt siden 2009, da klimatoppmøtet var i København, har prioriteringen av klima blant ungdom gått ned. Ungdom plasserte klima som nest viktigste sak på en prioriteringsliste i 2009, men prioriterte klima som nr. 11 i 2011, ifølge TNS Gallups klimabarometer. – Klimaendringer er ikke en del av hverdagsbekymringene til ungdommene vi har snakket med. De føler at klimaproblemene ikke påvirker deres liv, men har kunnskap om dem og hvordan de manifestes andre steder i verden, sier Elin Selboe, postdoktor og deltaker i prosjektet. Guro Ødegård og Frode Berglund (2008) hevder at ungdommer har lettere for å engasjere seg i Forsker på ungdommens engasjement Prosjektet Voices of the Future ved Universitetet i Oslo studerer norsk ungdoms visjoner for framtiden i en tid med klimaendringer. Prosjektet vil finne ut av hva ungdom tenker om framtiden, om de kjenner til og blir engasjert av klimaendringene, og hvordan de eventuelt handler, føler medansvar og forsøker å påvirke framtiden og sin samtid. Professor Karen O’Brien ved Universitetet i Oslo, prosjektleder. Postdoktor Elin Selboe ved Universitetet i Oslo. Professor Brownyn Hayward ved Canterbury University, New Zealand. Foreløpig datagrunnlag: 19 fokusgrupper i Oslo, Bodø, Ålesund, Trondheim, Kristiansand og Bergen, hvor de har snakket med 123 ungdom i alderen 13–19 år. 21 individuelle intervjuer med medlemmer og ledere i politiske organisasjoner og miljøorganisasjoner. Ungdommene er mellom 15 og 30 år. KLIMA 2-2014 konkrete saker som de kan relatere til egne liv. Ifølge Ketil Skogen (2001) beskriver mange ungdommer at de opplever et stort gap mellom den globale klimatrusselen og deres lokale hverdag. Eivind Trædal har tidligere vært aktiv i Natur og Ungdom og mener det er viktig for miljøorganisasjoner å plassere klima lokalt, gjøre det håndgripelig og synlig for unge folk. – Det er vanskelig å engasjere seg i noe du ikke ser eller ikke forstår godt der du bor, sier Trædal. Derfor anbefaler Ann Nilsen (1999) at klimaendringene framstilles som noe relevant for unges hverdagsliv og framtid. Dette er det lurt å kombinere med løsningsorienterte framtidsutsikter, slik at det utvikles en viss optimisme som motiverer handlekraft, viser en forskningsartikkel av Maria Ojala i Environmental Education Research (2012). Tre kriterier for engasjement Ungdomsengasjement oppstår ikke i et vakuum. Ungdom behøver en viss struktur som muliggjør et potensielt engasjement. Resultatene fra Voices of the Future viser at ungdom behøver læring, erfaring og støtte for å utvikle og opprettholde engasjement. Trenger informasjon Tilgang til kunnskap formidlet på en forståelig måte, er første steget for mulig engasjement. Ungdom trenger teoretisk kunnskap om deltakelse, politikk og klimaendringer fra både skole og organisasjoner. De trenger også informasjon om hvor og hvordan de kan være aktive. – Mange ungdommer vi har snakket med, etterspør informasjon om hvordan de kan engasjere seg og bidra i saker som interesserer dem, sier Selboe. Erfaring fostrer engasjement Muligheten til å prøve ut et engasjement fører ofte til en interesse for å delta videre. Å se hvordan andre i ungdommenes liv deltar og er aktive, gir også viktig læring. Erfaringer og opplevelser er derfor et viktig ledd i å gi ungdom praktisk kunnskap om naturen, samfunnet og politikk. 19 UNDERSKRIFTSKAMPANJE. Fra høyre, Ingrid Verne fra Changemaker og Ingrid Næss-Holm fra Kirkens Nødhjelp overrekker 2221 underskrifter til Tine Sundtoft for at hun skal legge penger på bordet til tilpasningsfondet Warszawa 2013. Underskriftsaksjonen førte til at Sundtoft ga 15 millioner kroner til fondet. Foto: Vilde Blix Huseby – Her er det viktig at ungdom får prøve ut deltakelse i samfunnet både gjennom formelle kanaler som skole, organisasjoner og lokaldemokratiet, men også gjennom familie, venner og andre i lokalmiljøet som er en del av deres hverdag, sier Selboe. Ungdom som engasjerer seg, har gjennom barndommen hatt mange naturopplevelser med familien og deltatt i diskusjoner om politikk og tidsaktuelle saker hjemme. Selboe forteller videre at den aktive ungdommen gjennom politisk arbeid og organisasjonsarbeid og deres sosiale nettverk, har opplevd at deres innsats og engasjement har blitt satt pris på og ført til endring. De mener derfor at de har mulighet til å påvirke. – De aktive ungdommene hadde dermed en positiv erfaring, der deres engasjement resulterte i følelsen av at deres innsats nytter, påpeker Elin Selboe. Støtte og motivasjon Å få støtte og motivasjon er svært viktig, ikke bare for at ungdom skal tørre å engasjere seg, men for at engasjementet skal vedvare. Ungdommene ønsker at politikere skal ta ansvar og handle for å redusere klimaproblemene. De ønsker å få flere muligheter til deltakelse, støtte for sitt engasjement og reell innflytelse ved å bli inkludert i beslutningsprosesser. Det betyr at deres syn og interesser bør tas på alvor, utvikles og støttes i lokaldemokratiet, skoler og nabolag. Familier og vennenetteverk er også viktige for ungdom. Disse aktørene har alle ansvar for å støtte unge når de forsøker å skape endring. – Våre funn viser at ungdommens engasjement er avhengig av både sosial, organisatorisk og politisk respons på innsatsen, sier Selboe. 20 Ingrid Verne leder ungdomsorganisasjonen Changemakers politiske utvalg for klima og miljø og representerer norsk ungdom i FNs klimaforhandlinger som delegat for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). Hun kjemper blant annet for at ungdom skal få reell påvirkning i beslutningsprosesser. – For at flere ungdommer skal engasjere seg i klima- og miljøspørsmål, er det viktig at vi blir inkludert i alle beslutningsprosesser, slik at vi får en reell mulighet til å påvirke beslutninger der de blir tatt. Når ungdom ikke blir inkludert, kan det føre til at mange føler at det ikke nytter å engasjere seg, påpeker Verne. Voices of the Future viser til et bredt engasjement blant norske ungdommer i miljøbevegelsen. – De jobber ikke bare for klima, men også for å bli tatt på alvor, ofte grunnet statusen som «ung». Aktiv ungdom gjør en innsats for å få lov til å komme med innspill, for å være den ressursen de faktisk er, i prosesser der vedtak tas. De bruker mye av sin tid på å kjempe for å få lov til å skape endring, heller enn faktisk å skape endring, sier Selboe. Stort potensial Hvis det er et politisk ønske om å se mer ungdomsengasjement, viser tidlige funn fra Voices of the Future at det er nødvendig at ungdom lærer, erfarer og får den støtten de trenger. Dette krever at det aktivt skapes muligheter for å forvandle det som ligger latent i dagens unge, til en ressurs for både ungdommen selv, samfunnet og for klimaet. KLIMA 2-2014 Følg oss på nett Dette er siste regulære nummer av KLIMA du leser på papir. Nå blir vi digitale. På nett når vi raskere ut til flere lesere med bedre og mer relevant innhold. I høst lanserer CICERO nye nettsider, der magasinet KLIMA får en framtredende plass. Samtidig slutter vi å sende ut bladet med posten. Registrer deg på www.cicero.uio.no/klima og hold deg oppdatert om klimaforskning. CICERO Senter for klimaforskning @CICERO_klima Utfordrende tilpasning i nord Lengre vekstsesong, kortere skisesong og ambisiøse klimapolitiske tiltak er noe av det befolkningen i Nord-Norge kan vente seg i framtiden. EILIF URSIN REED kommunikasjonsrådgiver, CICERO Senter for klimaforskning (e.u.reed@cicero.uio.no) – Tilpasningsevne er den kapasiteten samfunn eller enkeltpersoner har til å håndtere endring, sier Ingrid Bay-Larsen, forsker ved Nordlandsforskning. – Denne tilpasningskapasiteten skapes på det enkelte stedet, i samspill mellom kunnskap, kreativitet, sosiale nettverk, penger og naturressurser, sier hun, mens hun manøvrerer oss ned Europavei 10 i Lofoten. Utenfor bilen suser et landskap bestående av steile fjell, mørke fjorder, fiskevær og bondegårder forbi. Ingrid Bay-Larsen er på feltarbeid med forskningsprosjektet CAVIAR II for å intervjue representanter for ulike utmarksnæringer: – Vi kartlegger hvilke økosystemtjenester folk i utmarksnæringen benytter seg av. Vi vil finne ut om de har opplevd endringer i økosystemet i de siste tiår, hvordan de tilpasser seg endringer nå eller i framtiden, hva som hindrer og hva som muliggjør tilpasning, samt hva de tenker om endringer i klima og rammebetingelser, sier hun. Lever av naturen I Lofoten har folk levd av naturen i tusenvis av år. Vi passerer vikingsetet Lofotr i Borg, med det iøynefallende høvdinghuset på toppen av en åskam. Høvdinghuset er en rekonstruksjon og en populær turistdestinasjon. Vi passerer rorbuer, med varme i gulvet og inkludert bredbånd. Også disse er kopier, som tjener et annet formål enn hva originalene var ment til. – Økosystemtjenester er tjenester og goder vi får fra naturen. Flere av disse er i utgangspunktet gratis tilgjengelige, men de utgjør samtidig en viktig del av det økonomiske grunnlaget for flere næringer. Vi vil finne ut hva som er konsekvensene for samfunn i Nord-Norge når det skjer endringer i disse økosystemtjenestene, sier Bay-Larsen. Vi ankommer fiskeværet Ballstad, hvor all tranen i de grønne flaskene til Møllers kommer fra. 22 Her tar vi inn for natta på Hattvika Lodge – Ski and Fishing, et konsept som henvender seg til folk som ønsker en aktiv ferie, med ski- og fisketurer. Akkurat nå er imidlertid huset befolket av forskere på feltarbeid. Deriblant Halvor Dannevig, doktorgradsstipendiat, geograf og forsker ved Vestlandsforskning i Sogndal. I løpet av de siste dagene har han intervjuet bønder, turistguider og lokalpolitikere, som alle på forskjellige måter benytter seg av og baserer sin virksomhet på det som økosystemet tilbyr dem. – Blant de økosystemtjenestene som benyttes i Lofoten, er beitemark den desidert viktigste, men landskapet her er også viktig for friluftsliv og turisme, og lokalbefolkningen driver jakt, plukker bær og driver skogbruk, sier Dannevig. Endringer i økosystemet medfører endringer i hvilke tjenester systemet kan levere. Sagt litt enkelt kan ikke fjellene levere skiturer dersom snøen forsvinner, og havet kan ikke levere fisketurer hvis fisken forsvinner. Da måtte Hattvika Lodge funnet på noe annet å friste kundene sine med. – Ved å kartlegge hvilke økosystemtjenester forskjellige næringer benytter seg av, kan vi også gjøre oss et inntrykk av hvilke deler av driften som er mest utsatt for endringer, og hvor godt rustet de er til å tilpasse seg disse, sier Dannevig. Mildere og våtere På kontorene til CICERO Senter for klimaforskning i Oslo sitter biolog og klimaforsker Bob van Oort. Mens kollegaene hans er i felt i Lofoten, sitter han foran en datamaskin og puncher inn tall. – Vi vet etter hvert mye om hvordan klimaet vil endre seg i framtiden. Avhengig av hvilket utslippsscenario vi kommer til å følge, vil vi i Arktis forvente opptil en måned lengre vekstsesong og inntil tre måneders reduksjon i snødekke, sier van Oort. Klimamodeller gir noen svar på hvilke endringer i nedbør og temperatur vi kan forvente oss KLIMA 2-2014 VARM VELKOMST. En bonde på den værbitte Sørøya i Finnmark tar imot CAVIAR-II forskere på feltarbeid. Foto: Halvor Dannevig de neste femti til hundre år. Generelt kan vi si at Nord-Norge blir våtere og varmere. For bønder kan klimaendringene gi konsekvenser i form av lengre innhøstingssesong, samtidig som mer nedbør betyr at veier og annen infrastruktur som bøndene er avhengige av, blir mer utsatt for erosjon. Økt ising kan gi skader på planter og jord og gjør det vanskeligere for reinsdyr å grave seg ned i snøen til beite. Høyere temperaturer kan også føre til at utmarka gror igjen, noe som gjør den til vanskelig beite for sau og reinsdyr. Gjengroing av utmarka kan også få konsekvenser for dem som livnærer seg KLIMA 2-2014 av turisme, ettersom busker og trær stjeler utsikten og hindrer framkommelighet for fotturister. – Hvilke konsekvenser endringene får for dem som bor og lever i Arktis, avhenger av hvilken tilknytning de har til naturen. Modeller kan beregne sannsynligheten for hvordan temperaturendringer vil påvirke vekstsesong, bærvekst, nedbørsmønstre og fiskebestandsstørrelse, men for å forstå hvordan folk forholder seg til sine omgivelser, hva som er viktig for dem og hvor rustet de er for endring, må vi ut og snakke med folk, sier van Oort. 23 Konsekvensene av politikk Det er ikke bare konsekvensene av klimaendringer som kan føre til endringer i tjenestene økosystemet leverer. Endringer i arealbruk og ikke minst politiske vedtak har også konsekvenser. Foto: Eilif Ursin Reed H A LV O R D A N N EV I G geograf, Vestlandsforskning (hda@vestforsk.no) EILIF URSIN REED kommunikasjonsrådgiver, CICERO Senter for klimaforskning. (e.u.reed@cicero.uio.no) – Bønder føler seg mer sårbare for politikk enn for klimaendringer, sier forsker ved Nordlandsforskning i Bodø, Grete Hovelsrud, prosjektleder for CAVIAR II. Hun forklarer at klimaendringene oppfattes å ligge langt fram i tid, mens politikk utformes fra dag til dag og har mer umiddelbare konsekvenser for folks hverdag. Men skal Norge oppfylle sine klimaforpliktelser og kutte i klimagassutslipp, trengs det også en offensiv klimapolitikk. – Derfor ønsker vi å finne ut hvor tilpasningsdyktige folk er til slik politikk, og hvorvidt politikken som utformes, gjør lokalsamfunn i Arktis mer eller mindre i stand til å tilpasse seg de endringene som kommer, sier Hovelsrud. Rekruttering og subsidier På Uttakleiv i Lofoten treffer forskerne sauebonden Ivar Andersen. Han har registrert at klimaet har endret seg: – Før var det slik at snøen trakk seg langsomt tilbake oppover i fjellsidene gjennom hele sommeren. Det ga hele tiden ferske skudd og nytt gress der snøen forsvant, sier Andersen. Sauene hans beiter i fjellsidene bak gården hans på Lofotens ytterside. Her er det et mildt klima 24 som er blitt enda mildere de siste årene, uten at han anser det som et stort problem foreløpig. – Rekruttering og nedleggelser er det store problemet i næringen, sier han. Lenger nord treffer de en belgier som ser lyst på framtiden. I Hammerfest kommune er antallet gårdsbruk redusert fra 36 til fem siden 1986. Hit har Adrian Smies kommet for å etablere seg som sauebonde på den forblåste Sørøya. Han har 170 sauer og utvider nå med nytt fjøs. Det er stor variasjon i været gjennom året og mellom årene på Sørøya. Mest avgjørende er hvor mye gress de får dyrket som fôr til sauene. Klimaendringene kan gi varmere somre, mer nedbør og lengre vekstsesong, og alt kan bidra positivt til gressproduksjonen. Men for mye nedbør er ikke bra, da får de problemer med innhøstingen. – Vi ser lyst på framtiden, bare vi beholder dagens landbrukssubsidier, sier Smies. KLIMA 2-2014 Forskning eller politikk? De fleste oppfatter Klimapanelets sammendrag for beslutningstakere som en vitenskapelig sammenfatning av den underliggende rapporten, men få er klar over hvilken innflytelse myndighetene har over framstillingen av dokumentet. Er sammendraget for G L E N P ET E R S forsker, CICERO Senter for klimaforskning (glen.peters@cicero.oslo.no) FNs klimapanel offentliggjorde nylig den tredje delrapporten av sin femte hovedrapport om tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp. Rapporten er et omfattende stykke arbeid gjennomført av 235 forfattere. Den strekker seg over 2000 sider med 10 000 referanser. Den favner bredt, selv om den på ingen måte er dekkende. Likevel, den gir et utmerket overblikk over litteraturen på feltet. Det to tusen sider lange hoveddokumentet er for tettpakket med informasjon for de aller fleste lesere, hvilket gjør det tretti sider lange sammendraget for politikere og beslutningstakere, «Summary for Policymakers» (SPM), til den mest tilgjengelige og innflytelsesrike delen av rapporten. Sammendraget for politikere utarbeides av forskerne og inkorporerer kommentarene som kom inn fra andre forskere og beslutningstakere under den åpne høringsprosessen. Deretter diskuterer forskere og beslutningstakere dokumentet bak lukkede dører, setning for setning. Dette er en diskusjon som forskerne ikke alltid kommer seirende ut av. Klimaforhandlingene har nå blitt synlig i SPM-prosessen. Under årets diskusjon mellom beslutningstakere og forskere i Berlin ble flere figurer og store deler av teksten fjernet. Dette skjedde ikke av vitenskapelige hensyn, men fordi enkelte land fryktet at teksten kunne påvirke klimaforhandlingene. Å fjerne konklusjoner om forskjeller i utslippsveksten mellom ulike regioner kan utvilsomt påvirke klimaforhandlingene. Deltakere i det offentlige ordskiftet leser sjelden hele rapporten, og mange forholder seg kun til sammendraget, i den tro at dette inneholder de viktigste poengene. Og forhandlere kan nå henvise til sammendraget og argumentere for at det ikke er konsensus rundt deler av forskningen. Dette kan til sjuende og sist resultere en i svakere avtale. Alt som står i sammendraget, har dekning i den underliggende rapporten. Men hva som ikke blir tatt med, er også viktig. Ettersom SPM-prosessen er basert på konsensus, kan enkeltland trenere prosessen fram til krav om å stryke tekst blir akseptert – i praksis et veto. En god del land bruker sin innflytelse til å gjøre sammendraget tydeligere og mer relevant. Men i Berlin utnyttet enkelte land denne innflytelsen til å beskytte nasjonale interesser. Dette har fått enkelte til å påpeke at SPM-prosessen skaper en uløselig interessekonflikt. I Berlin minnet noen av delegatene om at «vi er her for å lage et sammendrag for – ikke av – beslutningstakere». Heldigvis er ikke det tekniske sammendraget gjenstand for samme forhandlingsprosess, og stadig flere påpeker at dette dokumentet gir et riktigere bilde av forskningen på utslippsreduserende tiltak. K O M M E N TA R beslutningstakere i ferd med å bli et sammendrag av beslutningstakere? REDIGERING. Kampen om formuleringene i sammendraget for beslutningstakere kan gå hardt for seg. Saudi Arabia, Quatar, Egypt og Venezuela ville slette setningen til venstre i sin helhet. Tyskland, Storbritannia, Norge, Nederland, Belgia, Luxembourg og Canada protesterte, mens USA syntes det var fair å henvise til forskningen. Kompromisset ble å fjerne ordene «significant» og «at negative social cost». Illustrasjon: CICERO KLIMA 2-2014 25 Feltdata viktig for antarktiske snømodeller I den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel er det stor usikkerhet rundt hvordan den antarktiske innlandsisen påvirker den globale havnivåstigningen. En del av usikkerheten skyldes mangelfull kunnskap om isens totale massebalanse på hele Antarktiskontinentet, altså isen både på innlandet og langs kysten. A N NA S I N I S A L O glasiolog, Universitetet i Oslo, Institutt for geofag (a.k.sinisalo@geo.uio.no) K I R S T Y L A N G L EY glasiolog, Universitetet i Oslo, Institutt for geofag (kirsty.langley@geo.uio.no) E L I S A B ET H ISAKSSON glasiolog, Norsk Polarinstitutt, Tromsø (elisabeth.isaksson@npolar.no) Mangler bakkemålinger Grunnen til at det finnes lite kunnskap om isens totale massebalanse, er at det finnes relativt få studier av isen i disse enorme og ofte utilgjengelige områdene i Antarktis. I store deler av Antarktis er det aldri foretatt glasiologiske undersøkelser, og derfor er det fortsatt stor usikkerhet rundt estimatene av istapet. En viktig parameter for å estimere den totale ismassebalansen er å regne ut isoverflatens massebalanse (SMB). Antarktis er per definisjon en ørken: Det snør veldig lite, bare noen få centimeter per år, og luften er kald med begrenset fuktighet. Langs kysten er temperaturen høyere og det snør mer, gjerne mer enn en meter hvert år. Is «transporteres» fra innlandet til kysten Klimatiske endringer som skjer i kystområdene, har stor innvirkning på den totale ismassens «budsjett». I et varmere klima vil trolig et økende snøfall på innlandsisen i Antarktis dempe den globale havnivåstigningen. I Antarktis skjer det nesten ingen issmelting på overflaten, men områdene tappes likevel for store mengder av is ved at isen transporteres ut til kysten, hvor den kalves til havet. Slik oppstår et istap, og jo raskere istransporten foregår, jo mer is forsvinner ut i havet. Samspillet mellom isen og havet I en ny studie, som bygger på SMB-data hele 26 år tilbake i tid, fra 1983 til 2009, og med årlig variabilitet siden 2010, har glasiologer studert ismassen på Fimbulisen, en av de største isbremmene i Øst-Antarktis. I studien ble det benyttet en kombinasjon av forskjellige feltmetoder, både radar, iskjerne- og stakemålinger. Studien har som mål å forstå samspillet mellom innlandsisen i Antarktis og havet under og rundt Fimbulisen. Figur 1. Kart over Fimbulisen. Overflatemassebalanse (SMB) målt med radar (linjer) og fra firnkjerner (prikker). Figur 2. Radarmålinger fra beltevogn i Antarktis. Foto: Tore Hattermann/ Norsk Polarinstitutt 26 KLIMA 2-2014 Figur 3. Typisk radarprofil mellom to iskjerner. Den grønne linjen viser et snølag som er 26 år gammelt, bestemt utifra iskjernedata. Variasjon i lagets dybde viser langtids SMB langs profilen. Isbremmens nøkkelrolle Isbremmer flyter på havet, og de bidrar ikke direkte til havnivåstigningen, men deres rolle i stigningen er likevel sentral på grunn av den stabiliserende effekten de har på innlandsisen. Reduksjon av en isbrem fører til at mindre is bremser isbevegelsen mot havet, noe som resulterer i at breene glir raskere utover. Denne dynamiske reaksjonen gir en reduksjon av istykkelsen på nærliggende isbreer oppstrøms, og dette er svært aktuelt, fordi mange av isbremmene i Antarktis de siste årene er betraktelig redusert i tykkelse og har kollapset. En kollaps av isbremmer kan altså føre til økt transport av ismasse fra land og ut i havet, og resultere i økning av det globale havnivået. Trenger kombinerte målemetoder I vår studie fant vi at variasjonen i gjennomsnittlig årlig SMB kan være opp til 90 prosent, og av den grunn kan kortsiktige målinger være misvisende som klimaindikator. De største forskjellene mellom tidligere modellresultater og våre målte SMB-verdier vises i området der isen renner ut i havet, der det er store topografiske gradienter og sterk katabatisk vind (fallvind). Det knyttes store utfordringer til å beskrive de fysiske prosessene til SMB i nærheten av fjell og bratte hellinger med lavoppløselige modeller, og det igjen kan gi en underestimering av SMB over store områder med høye topografiske gradienter, som for eksempel på kantene av Øst-Antarktis-platået. Resultatene av vår forskning understreker vikKLIMA 2-2014 tigheten av å bruke en kombinasjon av bakkebasert validering av data med regionale klimamodeller og fjernmåling over en relevant tidsperiode for å fylle hullene i dette puslespillet og for å oppnå et pålitelig estimat av SMB for hele Antarktis. — I Antarktis skjer det nesten ingen issmelting på overflaten, men områdene tappes likevel for store mengder av is Mer om studiet • Sinisalo, A., H. Anschütz, A. T. Aasen, K. Langley, A. von Deschwanden, J. Kohler, K. Matsuoka, S.-E. Hamran, M.-J. Øyan, E. Schlosser, J. O. Hagen, O. A. Nøst and E. Isaksson, 2013. Surface mass balance on Fimbul ice shelf, East Antarctica: comparison of field measurements and large-scale studies. Journal of Geophysical Research: Atmospheres, vol. 118, 1–11. 27 Isobservasjoner – hva er nytt? Kapittel 4 i den nye IPCC-utredningen i arbeidsgruppe 1, sett med norske øyne. SEBASTIAN GERL AND Norsk Polarinstitutt, Framsenteret, Tromsø (sebastian.gerland@npolar.no) J O N - O V E H AG E N Institutt for geofag, Universitetet i Oslo (j.o.m.hagen@geo.uio.no) JA N - G U N NA R WINTHER Norsk Polarinstitutt, Framsenteret, Tromsø (jan.gunnar.winther@npolar.no) G E I R M O H O L DT Norsk Polarinstitutt, Framsenteret, Tromsø, Institute of Geophysics and Planetary Physics, Scripps Institution of Oceanography, La Jolla, USA (moholdt@npolar.no) Isobservasjoner er en nøkkel for å øke forståelsen av klimasystemet. Observasjonsdata anvendes for å registrere endringer i klimasystemet på ulike skalaer i tid og rom og for å forstå klimaprosesser bedre, blant annet gjennom å teste hypoteser. Endringer i kryosfæren (områder på kloden hvor snø, is og frostprosesser dominerer landskapet) påvirker også andre deler av klimasystemet, økosystemet og samfunnet. Den nye, femte rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) gir en bred oversikt over det vitenskapelige grunnlaget (arbeidsgruppe 1), klimakonsekvenser (arbeidsgruppe 2) og tiltak (arbeidsgruppe 3). Det fjerde kapittelet i delrapporten fra arbeidsgruppe 1 handler om snø- og isobservasjoner på land og til havs, det vil si observasjoner av isbreer, innlandsis (Grønland og Antarktis), snødekke, permafrost, is på innsjøer og elver og havis. Det er et spesielt — Endringene beskrevet i forrige rapport har blitt forsterket fokus på nye funn siden den forrige, fjerde IPCCrapporten, som kom ut i 2007. Det som er skrevet i rapporten, er basert på fagfellevurderte artikler i vitenskapelige tidsskrifter. De nyeste funn som er tatt med er fra tidlig 2013. Hovedfunnene finnes også i mer komprimerte versjoner, blant annet i sammendragskapitler og i en egen delrapport som heter «Summary for Policymakers». Her skal vi se spesielt på isobservasjonskapittelet i lys av norsk klimaforskning. Hva er nytt? Med første øyekast ser resultatene kanskje ikke så annerledes ut enn i den forrige IPCC-rapporten. 28 Men ser man nærmere på det, blir det tydelig at endringene beskrevet i forrige rapport har blitt forsterket, og at det statistiske grunnlaget for funn og konklusjoner er sterkere. Mange av hovedkonklusjonene i IPCC-rapporten er formulert med ordene «very likely» (svært sannsynlig) og «very high confidence» (svært høy tillit). Et eksempel på det er de nyeste konklusjonene om nedgangen av havisutbredelse og andel flerårshavis i Arktis. Lengre tidsserier og ny teknologi (for eksempel de nye satellittene ICESat og CryoSat-2 for måling av høydeendringer) gir et bedre grunnlag for å si noe om endringene, spesielt i polarområder som er vanskelig tilgjengelige. Det internasjonale polaråret KLIMA 2-2014 (IPY) 2007–2008 har også medført en betydelig økning i feltobservasjoner, og mange nye publikasjoner kom ut takket være IPY. Havis Det har blitt observert en fortsatt sterk reduksjon av isutbredelse i Arktis siden den forrige hovedrapporten, og i somrene 2007 og 2012 ble det satt nye rekordminima. Det er svært sannsynlig at isutbredelsen (årsmiddel) har gått ned mellom 3,5 og 4,1prosent per tiår mellom 1979 og 2012. Også tykkelsen og alderen på havisen i Arktis har blitt redusert. Med ulike målemetoder kom man fram til at den gjennomsnittlige tykkelsen av KLIMA 2-2014 vinterhavisen i Arktis minket med 1,3 til 2,3 meter mellom 1980 og 2008. Det er framvist positive trender med høyere isdrifthastighet og økt lengde av smeltesesongen. I Antarktis derimot ser man en svakt stigende trend (1,2–1,8 % per tiår) i den totale havisutbredelsen mellom 1979 og 2012. Det forskes på å finne ut mer om mekanismene bak det. Fordeling av land og hav er helt forskjellig i Arktis og Antarktis, og i tillegg kan landismassene og isbremmer påvirke havisen. Det er også regionale forskjeller i havisutviklingen i Antarktis, noe som kan forklares med endringer i atmosfæresirkulasjonen rundt kontinentet. NØKKEL. Observasjoner av ulike deler av kryosfæren, her isfjell fra Grønland og havis i Framstredet, er en nøkkel for å øke forståelsen av det globale klimasystemet. Foto: Angelika Renner, Norsk Polarinstitutt 29 Innlandsis, breer, snø, havnivå Man har observert at vintersnødekket på den nordlige halvkule har blitt redusert, og at temperaturen i permafrosten har økt. Langtidsmålinger av lokale isbreer viser økte massetap i de fleste deler av verden, men det har inntil nylig vært svært usikkert hvor mye breene som helhet har bidratt til havnivåendringer, siden det er en undervekt av målinger fra de største breene i Arktis og sentral-Asia, samtidig som de ikke har vært fullstendig kartlagt. Ved hjelp av en global kartlegging og analyse av satellittaltimetri (høydeendringer) og gravimetri (masseendringer) har det blitt fastslått at minkende breer bidro med nesten en tredjedel (cirka 0,7 mm/år) av den observerte stigningen i havnivå mellom 2003 og 2009. Det er omtrent likt med det totale bidraget fra de mye større innlandsisene — Det har vært en klar akselerasjon i massetapet fra Grønland i Grønland og Antarktis, hvor lignende satellittmålinger har gjort det mulig å si at Antarktis har hatt et signifikant massetap (hovedsakelig fra vestAntarktis) og at det har vært en klar akselerasjon i massetapet fra Grønland, spesielt i de siste årene. Alle disse observasjonene er viktige for å kalibrere og forbedre de numeriske modellene som brukes til å estimere framtidige havnivåendringer etter gitte klima- og utslippsscenarioer. Hvordan er norsk forskning representert? Ulike resultater fra norsk forskning er gjengitt i dette kapittelet, både for is på land og til havs. Ett eksempel er nye resultater fra norsk breforskning på Svalbard. Her har årlige målekampanjer på bakken og fra fly blitt brukt til å validere høydedata fra altimetrisatellitter. Man har klart å beregne hvor mye Svalbards breer som helhet har Fakta IPCC AR5 er en utredning fra FNs klimapanel om den nyeste forskningen (fagfellevurderte publikasjoner, frist tidl. 2013) innenfor fagfeltet. Se http://www.ipcc.ch og artikler i Klima 5-2013. Alle delrapporter som er kommet ut, kan lastes ned som pdf-filer. J.-G. Winther er en av hovedforfatterne i innledningskapittelet til delrapport WG1 av IPCC AR5. S. Gerland, J.O. Hagen og G. Moholt er bidragsytere i kapittel 4 av samme delrapporten. 30 bidratt til havnivåendringer over de siste tiårene. Metodikken har senere blitt anvendt over større breområder andre steder i verden, og sammen med gravitasjonsdata fra GRACE-satellitten har dette gitt et mye bedre grunnlag til å bestemme breers bidrag til havnivåendringer. Et annet eksempel på norske bidrag er observasjoner av havisendringer i Barentshavet og i Framstredet: Reduksjon av havistykkelse i Barentshavet ved Hopen og omfanget av iseksport fra Polhavet gjennom Framstredet er viktige temaer, der nye data fra lange tidsserier og moderne observasjonsverktøy gir oss ny innsikt. Det siteres også norsk forskning på albedo tilbakekoblingsmekanismen, og på havisendringer lenger tilbake i tid, basert på iskjernemålinger fra isbreer på Svalbard. Større satsinger som Det internasjonale polaråret 2007–08 med prosjekter fra EU og Norges forskningsråd bidro sterkt til at norsk forskning ble lagt merke til også internasjonalt. Det er viktig å nevne at norsk forskning også har bidratt betydelig til andre kapitler i arbeidsgruppe 1, blant annet innenfor rekonstruksjon av paleoklima fra naturlige arkiver, havforsuring og effekten av sot på energibalansen. I flere av disse bidragene inngår også observasjoner av jordens kryosfære. Veien videre Ny teknologi og kunnskap gjør oss bokstavelig talt i stand til å se med flere øyne på jordas klimasystem. Slik kan observasjonsgrunnlaget for polarområdene økes, noe som er viktig, fordi det fortsatt er store «hull» i observasjonsnettet sammenlignet med andre områder på jorden. Et annet viktig moment er at flere observasjonstidsserier begynner å få en lengde på flere tiår, noe som gjør det lettere å detektere og tallfeste klimarelaterte trender. Mer tverrfaglig arbeid utvikles, der prosessene og endringene ses i større sammenheng. Bedre og tettere observasjoner bidrar også til forbedring av prosessforståelse og forbedring av klimamodeller, globalt og regionalt. Referanser • Vaughan, D.G., J.C. Comiso, I. Allison, J. Carrasco, G. Kaser, R. Kwok, P. Mote, T. Murray, F. Paul, J. Ren, E. Rignot, O. Solomina, K. Steffen and T. Zhang, 2013: Observations: Cryosphere. In: Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Stocker, T.F., D. Qin, G.-K. Plattner, M. Tignor, S.K. Allen, J. Boschung, A. Nauels, Y. Xia, V. Bex and P.M. Midgley (eds.)]. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA. • Gran, J. (2013): IPCCs femte hovedrapport: Viktige funn fra første delrapport. Klima 5-2013, s. 10–15. • Samset, B.H. (2013): FNs klimapanel for nybegynnere. Klima 5-2013, s. 6–9. KLIMA 2-2014 Temperaturutviklingen i nord og sør Bedre rekonstruksjon av temperaturutviklingen, særlig på den sørlige halvkule, fra år 1000 bekrefter at temperaturutviklingen de siste 40 år er helt spesiell. Samtidig tyder rekonstruksjonene på at det fortsatt er betydelige svakheter i klimamodellene når det gjelder å reprodusere variasjoner i temperaturen fra tiår til tiår. H A N S M A RT I N S E I P professor emeritus (h.m.seip@kjemi.uio.no) En har bare noenlunde pålitelige instrumentelle målinger av temperaturen siden siste halvdel av 1800-tallet. Temperaturutviklingen tidligere enn dette har vært et viktig forsknings- og diskusjonstema i mange år. Nye rekonstruksjoner Allerede i 1999 publiserte Michael E. Mann og medarbeidere en rekonstruksjon av temperaturen på nordlige halvkule fra år 1000. Denne viste en nokså jevnt, svakt avtakende temperatur fram til begynnelsen av det 20. århundre, fulgt av en rask stigning. På grunn av formen er denne temperaturkurven senere blitt omtalt som hockeykølla. Den er blitt sterkt kritisert, særlig fordi den ikke viste en forventet høyere temperatur i middelalderen og heller ikke noen typisk liten istid. En rekke nye rekonstruksjoner er utført senere. I mange av disse er periodene med høyere og lavere temperaturer tydeligere, så hockeykølla ble noe krokete etter hvert, uten at hovedbudskapet ble vesentlig endret: Det har vært en uvanlig varm periode i senere tid; spesielt var det rask oppvarming i perioden 1970–2000. Ingen sammenfallende varm periode i middelalderen i nord og sør Til tross for det betydelige antallet rekonstruksjoner har det vært svært usikre resultater for den sørlige halvkule. Dette har Raphael Neukom og medarbeidere rettet opp i et nytt arbeid. De benytter data blant annet fra årringer i trær, iskjerner og koraller. Antall dataserier øker utover i perioden. De finner interessante likheter og forskjeller mellom temperaturutviklingen på de to halvkulene (se figur på neste side). Det første hundreåret (1000–1100) var temperaturen på nordlige halvkule høyere enn på den sørlige, der temperaturen avvek lite fra den globale middelen for hele perioden (1000–2000). KLIMA 2-2014 ÅRRINGER. Forskere benytter data blant annet fra årringer i trær, iskjerner og koraller for å rekonstruere temperaturutvikling. Foto: Wikimedia Fra omkring 1200 følger en omtrent 150 års periode der den sørlige halvkule er varmere enn den globale middelen for hele perioden, mens temperaturen på nordlige ligger omtrent på middelen eller litt lavere. Mens det altså ikke er noen sammenfallende varm periode på begge halvkulene i middel31 alderen, finner vi den lille istid på begge kurvene. Temperaturen mellom omkring 1570 og 1720 er lav både i nord og i sør, noe tydeligere på nordlige enn på sørlige halvkule. Begge kurvene stiger kraftig i det tjuende århundret, men stigningen starter noe tidligere på den nordlige halvkule. Det er også verdt å merke seg at store vulkanutbrudd resulterer i avkjøling på nordlige halvkule. Dette ser en lite til på den sørlige. Artikkelen gir også resultater av simuleringer. Basert på beregninger med en rekke modeller er det vist både midler og spredning for temperaturkurvene (se figur). Simulerte verdier for de to halvkulene viser mye mindre forskjeller enn de rekonstruerte kurvene. Riktignok viser simuleringene – som observasjonene – tidligere og sterkere oppvarming på nordlige halvkule i det 20. århundret, men det kan se ut som modellene ikke fanger opp den naturlige klimavariabiliteten på den sørlige halvkule. Simuleringene viser en varm periode i middelalderen, hovedsakelig på 1100-tal- let, mens den varme perioden kommer tidligere på den nordlige og senere på den sørlige halvkule ifølge rekonstruksjonene. Vi må vente overraskelser Kim M. Cobb skriver i en kommentarartikkel at de nye rekonstruksjonene gir sterk støtte til uttrykket «menneskeskapt global oppvarming». Samtidig klargjør de begrensningene i vår forståelse av og mulighetene for å varsle globale temperaturvariasjoner fra tiår til tiår. Med andre ord, skriver han, den globale temperaturen vil stige betydelig innen 2100, men veien dit vil være humpete og full av overraskelser. Referanser • K. M. Cobb, 2014. A southern misfit. Nature Climate Change, 4, 328 – 329. • Raphael Neukom og medarbeidere, 2014. Inter-hemispheric temperature variability over the past millennium. Nature Climate Change, 4, 362 – 367. TEMPERATURVARIASJONER over de siste 1000 år. a. Temperaturrekonstruksjoner for den sørlige halvkule (blå) og nordlige halvkule (rød) relativt til den globale middelen for 1000 – 2000. Blå skygge angir usikkerheten i rekonstruksjonen for sørlige halvkule. Tynne oransje kurver representerer ni individuelle rekonstruksjoner for nordlige halvkule. b. Tilsvarende som a, men for simulerte verdier. For at figuren skal være mest mulig i overensstemmelse med figur a, er individuelle beregninger gitt for nordlige halvkule, mens spredningen i resultatene er angitt for sørlige halvkule. 32 KLIMA 2-2014 Den usikre følsomheten Aerosoler skjuler deler av oppvarmingen som klimagassene har forårsaket siden førindustriell tid. Spørsmålet er bare hvor stor del. Forskning fra CICERO viser at det kan være mer enn vi først trodde. EILIF URSIN REED kommunikasjonsrådgiver, CICERO Senter for klimaforskning (e.u.reed@cicero.uio.no) – Vi kan ha undervurdert hvor godt vi kjenner aerosolenes klimapåvirkning, sier CICEROforsker Bjørn Hallvard Samset. Utallige klimagasser bidrar til at klimaet blir varmere. Dominerende blant disse er CO2. I motsetning til CO2 er imidlertid aerosoler nedkjølende. Men nøyaktig hvor nedkjølende de er, hersker det stor usikkerhet omkring. I kommentarartikkelen Upward adjustment needed for aerosol radiative forcing uncertainty i Nature Climate Change, har Samset bidratt til at usikkerheten nå er enda større. – Det hele handler om å finne ut hvor følsomt klimasystemet er for klimagasser. For å finne ut dette må vi beregne hvor mye aerosolene har bremset oppvarmingen fram til nå. Dette vil igjen gi svar på hvordan vi kan forvente at klimagassutslipp påvirker temperaturen i framtiden, sier Samset. I praksis betyr dette at jo større andel av opp- varmingen som er maskert av aerosolene, jo mer følsomt er klimasystemet for utslipp av klimagasser. I den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel «skjuler» aerosolene omtrent halvparten av oppvarmingen fra CO2. Dette har de kommet fram til ved å sammenstille data fra observasjoner og fra — Vi kan ikke se bort i fra muligheten for at klimaet kan være svært følsomt for CO2 modellkjøringer. Imidlertid viser modellkjøringene som ble benyttet i den siste hovedrapporten, langt mindre usikkerhet enn observasjonene. – Modeller samarbeider om å gjøre et antall beregninger av for eksempel effekten av aerosoler. Hvor disse beregningene plasserer seg på en skala, utgjør intervallet. Dette intervallet illustrerer usikkerheten, sier Samset. Samset utsatte femten modeller for en «test», hvor de plukket 10.000 tilfeldige beregninger innenfor usikkerhetsintervallet i alle klimamodellene etter den såkalte Monte Carlo-metoden. – I prinsippet skulle de tilfeldige tallene samlet seg omtrent innenfor det samme intervallet som i de rådende klimamodellene, men det gjorde de ikke. De spredte seg ut over et større intervall, som lå nærmere observasjonene. Med andre ord er usikkerheten større, og vi kan ikke se bort i fra muligheten for at klimaet kan være svært følsomt for CO2, sier Samset. NEDKJØLENDE. Utslipp fra skip består av blant annet aerosoler, som virker nedkjølende og slik bidrar til å skjule oppvarmingen fra CO2. Foto: Wikimedia KLIMA 2-2014 33 Helsegevinst og klimaeffekt i en smekk Redusert partikkelforurensning er et av de mest effektive helsetiltakene i utviklingsland. Redusert forurensning bidrar også til å begrense global oppvarming. – En slags midlertidig nødbrems for klimaendringer, sier CICERO-forsker Kristin Aunan. LAN MARIE NGUYEN BERG kommunikasjonsassistent CICERO Senter for klimaforskning (lan.marie.berg@cicero.oslo.no) Over 7 millioner mennesker døde som følge av luftforurensning i 2012, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon, som ble offentliggjort tirsdag 25. mars. Flere dør av luftforurensning enn av røyking og tobakk. På verdensbasis knyttes hvert åttende dødsfall til luftforurensning. De høye tallene skyldes at folk utsettes for luftforurensning både i ute- og innemiljø. I motsetning til det mange tror, er ikke eksponeringen alltid høyest i byer, men på landsbygda, der vedfyring er eneste alternativ for matlaging og oppvarming. – Med utgangspunkt i nivåer av forurensning utendørs og innendørs, har vi beregnet at på landsbygda i Kina er innendørsklimaet så dårlig at folk faktisk vil eksponeres for lavere nivåer av luftforurensning totalt sett om de flytter inn til en av de store kinesiske byene, til tross for de store problemene med utendørs luftforurensning som finnes der, sier CICERO-forsker Kristin Aunan. —Folk flest i utviklingsland vet ikke hvor forurenset lufta er – Dette illustrerer hvor ille situasjonen er for folk som ikke har tilgang på ren energi til koking og oppvarming, sier hun. Luftforurensning består av ulike typer partikler og gasser som kan ha en rekke effekter på folks helse. Luftforurensning kan også bidra til global oppvarming og regionale effekter på klimaet, som for eksempel på nedbørsmønstre. På grunn av den korte levetiden i atmosfæren brukes ofte begrepet kortlevde klimautslipp eller klimaforurensere. En reduksjon av disse kan gi både store helsegevinster og redusert klimaeffekt. 34 – Å få fram sammenhengen mellom utslippsreduksjon og helse er ekstremt viktig, fordi dette kan fungere som drivkraft for å få redusert klimautslippene, sa Maria Neira, avdelingsdirektør i Verdens helseorganisasjon på seminaret «Dirty Air», som ble arrangert av Utenriksdepartementet, Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken og Climate and Clean Air Coalition i mars. En nødbrems for klimautslipp Kyotoprotokollen og utslippsreduksjonsscenarioer har tradisjonelt fokusert på klimagasser med lang levetid i atmosfæren, slik som CO2. Å redusere klimagasser med lang levetid er det viktigste for å begrense global oppvarming. Men det blir vanskelig å nå målet om å begrense oppvarmingen til to grader, om vi ikke også reduserer kortlevde oppvarmende klimautslipp som metan og sot, ifølge en studie gjennomført av FNs miljøprogram (UNEP). – Noen refererer til tiltak som reduserer luftforurensning, eller kortlevde klimaforurensninger, som en slags midlertidig nødbrems for klimaendringer, sier Aunan. Sotutslipp – et utviklingsproblem – 70 prosent av alle sotutslipp kommer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Ved og annet brensel brenner dårligere i dårlige ovner og ildsteder, og av alle energirelaterte sotutslipp skyldes 40–50 prosent ufullstendig forbrenning. Dermed kan man si at denne formen for luftforurensning i stor grad er en konsekvens av underutvikling, sier Aunan. Nesten tre milliarder mennesker i verden er avhengige av kull, ved eller andre tradisjonelle brensler for å lage mat. De eksponeres dermed for høye nivåer av luftforurensninger, som gir helseproblemer som lungebetennelse, hjerte- og karsykdommer, kols og lungekreft. Overgang til ren energi som solcelledrevne lys KLIMA 2-2014 og kokeplater kan dermed ikke bare ha en positiv klimaeffekt, men også bidra til en radikal forbedring av levestandarden i mange utviklingsland som Kina, Chile, Vietnam og land i sørlige Afrika. Dette har kinesiske myndigheter forstått, og de arbeider nå målrettet for å redusere luftforurensningen i landet. Vinn-vinn-muligheter – I Kina er tiltakene for å redusere utslipp i stor grad motivert av myndighetenes arbeid for å redusere luftforurensning, sier CICERO-forsker Knut Alfsen, som har inngående kjennskap til kinesisk Manglende oversikt Jostein Nygard, miljøspesialist i Verdensbanken forteller at myndighetene i mange utviklingsland ofte ikke er klar over de store kostnadene og helseproblemene som luftforurensning fører med seg. – Som regel må vi starte med å kartlegge situasjonen, fordi det ikke finnes noen oversikt. Deretter tar det tid å få fram koblingen mellom forskning og politisk handling. Vi kommer ingen vei med å snakke om kilder til forurensning eller forurensningskonsentrasjon. Vi må fortelle hvor mange folk som dør, hvor mange som blir syke, og så vise beslutningstakerne hvorfor det er økonoSKADELIG. En dame på landsbygda i Nepal lager mat over åpent ildsted. Foto: Nina Holmelin klimapolitikk fra sin posisjon som rådgiver for det kinesiske rådet for internasjonalt samarbeid om miljø og utvikling. Kristin Aunan påpeker at det hjelper når landene innser at utslippskutt har nytteverdi utover det globale. – Vi må få disse vinn-vinn-mulighetene ut til beslutningstakere i utviklingsland. Mange av disse landene har ikke villet engasjere seg så mye i utslippsreduserende tiltak tidligere. Det er viktig å få fram at disse tiltakene fører med seg mange helsegevinster fordi det viser at det ikke nødvendigvis er en stor netto kostnad å redusere utslippene verken av klimagasser eller luftforurensninger. Det er faktisk ganske smart, sier hun. KLIMA 2-2014 misk gunstig å forbedre situasjonen og hvordan de kan gjøre det, sier han. Han forteller også at Verdensbanken har drevet mye med folkeopplysning for å framskynde nødvendig politisk prioritering og handling. – Det er viktig å nå ut til folk flest. Politikerne vil ofte ikke handle dersom det ikke er sterk etterspørsel etter endring. Vi opplever at folk flest i utviklingsland ikke vet hvor forurenset lufta er, eller hva det gjør med barna deres. Bare når de vet det, kan de kreve handling, sier han. FORBEDRET. En lukket og bedre komfyr på landsbygda i Nepal. Foto: Nina Holmelin 35 CICEP Veiviseren Forskningssenteret CICEP viser vei i den klimapolitiske jungelen. Senteret forsøker å besvare tre kjernespørsmål om nasjonal og internasjonal klima- og energipolitikk. Til nytte for både politikerne og næringslivet. STEFFEN KALLBEKKEN forsker I ved CICERO Senter for klimaforskning (steffen.kallbekken@cicero.oslo.no) Klimaforskeren er omgitt av 60 oppildnede Statoilansatte. De stiller kritiske spørsmål til hans antakelser og konklusjoner. To timer på overtid er diskusjonen fortsatt intens. Har du tatt hensyn til alle faktorene? Er dette virkelig det mest sannsynlige utfallet? Situasjonsbeskrivelsen leder kanskje tankene dine til et fiendtlig forhold mellom klimaforskere og oljebransjen. Slik fungerer ikke forskningen i dag. Dette var et møte mellom vitebegjærlige Statoil-ansatte, som ønsket et best mulig bilde av hva slags klimapolitiske virkemidler og tiltak de kan forvente at bedriften vil stå overfor de nærmeste årene – som grunnlag for sine analyser og beslutninger. Forskeren på sin side ønsket å teste sine fakta og sin virkelighetsforståelse mot fagfolk på et annet felt som besitter komplementær kunnskap. Dialogen er et eksempel på hvordan CICEP knytter sammen de som forsker på klimapolitikk med brukerne av denne kunnskapen. Tre kjernespørsmål CICEP er ett av de tre samfunnsvitenskapelige forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME), som ble opprettet av Forskningsrådet i 2011 som en direkte oppfølging av klimaforliket fra 2008. CICEP er en forkortelse for Strategic Challenges in International Climate and Energy Policy. Tre brede forskningsspørsmål utgjør kjernen i CICEPs virksomhet: • Hvilken klima- og energipolitikk er politisk gjennomførbar nå og i nær framtid hos nøkkelaktørene USA, EU, Russland, Kina, India, Brasil og Japan? • Hva slags typer internasjonale klimaavtaler kan vi se for oss på bakgrunn av dette? FN-baserte avtaler, sektoravtaler, regionale avtaler eller teknologibaserte avtaler? • Hvilke konsekvenser vil de ulike avtalene ha for norsk næringsliv og ulike land? CICERO er vertskap for CICEP. De to nasjonale 36 forskningspartnerne er Fridtjof Nansens Institutt (FNI) og Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. I tillegg har CICEP flere internasjonale forskningspartnere med ulik grad av formell tilknytning til senteret. Et nøye gjennomtenkt aspekt ved CICEP, og de andre FME-sentrene, er den sentrale rollen til de såkalte brukerpartnerne. Dette er aktører som har nytte av kunnskapen som skapes, og som bidrar til sentrene både økonomisk og faglig. CICEPs brukerpartnere er DNV GL, Hydro, Miljødirektoratet, NHO (med bransjeorganisasjonene Energi Norge, Norsk Industri og Norsk Olje og Gass), NVE, Statnett og Statoil. Nytten av CICEP CICEP forsker på spørsmål som har stor betydning for mange aktører i både privat og offentlig sektor, og som vekker allmenn interesse. Forskningen på utviklingen i klima- og energipolitikken i nøkkelland som USA, EU og Kina er spesielt nyttig for dem som har en særskilt interesse for utviklingen, for eksempel bedrifter som vurderer å investere i energisektoren i disse landene. Kunnskapen er også nyttig for dem som ønsker å gjøre sine egne vurderinger av hvordan internasjonal klimapolitikk kan komme til å utvikle seg de nærmeste årene. Det er stor allmenn interesse for hva som skjer i de internasjonale klimaforhandlingene, og derfor har CICEP hatt avtaler med blant andre VG Nett og NRK Ytring om å rapportere fra forhandlingene. Utfallet av forhandlingene er av stor interesse for alle virksomheter som har betydelige direkte eller indirekte utslipp av klimagasser, inkludert alle virksomheter i energibransjen. Det har vært dårlig framdrift i klimaforhandlingene i regi av FN de siste årene, og en styrke ved CICEP er fokuset på andre tilnærminger til internasjonalt klimasamarbeid: Hvordan går arbeidet med å regulere utslipp fra skip gjennom den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO? KLIMA 2-2014 Hvordan går arbeidet med å koble sammen kvotehandelssystemet i EU og i California? Gjennom økonomiske analyser av ulike vedtatte og mulige klimapolitiske avtaler kan CICEP si noe om hvordan viktige rammevilkår kan endre seg for norske bedrifter i årene som kommer: Hva skjer med gassprisen og oljeprisen dersom EU og Kina innleder et samarbeid om kvotehandel? Hva skjer med fornybarsektoren dersom kullkraften fases ut? CICEP skiller seg ut ved å fokusere sterkt på initiativer som er både effektive og politisk gjennomførbare. Dette står i kontrast til et faglig fokus på hva som er de mest effektive initiativene eller virkemidlene. CICEP som veiviser For 10–15 år siden var det mange som så for seg at det internasjonale klimasamarbeidet ville bli forholdsvis effektivt og oversiktlig. Kyotoprotokollen skulle erstattes av en bredere avtale som omfattet utslippskutt i flere land. Gradvis skulle alle land inkluderes og globale utslipp reduseres. Helst ved hjelp av en global pris på utslipp. Slik gikk det ikke. De mest effektive og best koordinerte løsningene har – i hvert fall hittil – vist seg ikke å være politisk gjennomførbare. I stedet har vi sett et lappeteppe av ulike internasjonale initiativer vokse fram: EUs energi- og klimapakke, avtaler om energieffekti- KLIMA 2-2014 vitet på nye skip i regi av IMO, bilaterale avtaler mellom Norge og en rekke land om tiltak for å redusere avskogingen, initiativer for å redusere utslippene av kortlevde klimagasser, initiativer for å promotere karbonfangst og -lagring og for å koble sammen kvotehandelsmarkeder. Hva blir summen av alt dette? Den dårlige nyheten er at de ulike initiativene så langt har vært dårlig koordinert og at de totale utslippskuttene ikke på langt nær strekker til i forhold til å nå togradersmålet. Den gode nyheten er at det finnes mye vilje og evne til handling, og at det er et stort potensial for å få til en mer effektiv politikk gjennom samordning av ulike tiltak. Den enkleste illustrasjonen på dette er mulighetene som ligger i å koble sammen ulike kvotehandelsmarkeder. CICEP er godt posisjonert for å bli en veiviser i et stadig mer uoversiktlig klima- og energipolitisk landskap. I samarbeid med våre forskningspartnere og brukerpartnere har vi et unikt nettverk som kan innhente og analysere kunnskap om hva som rører seg i klima- og energipolitikken i ulike land og internasjonalt. Du kan følge med på hva som skjer på www.cicep.uio.no. Arild Underdal har ledet CICEP siden oppstarten i 2011. 1. juli tar Steffen Kallbekken over som leder. PÅ TALEFOT. Klimaforskerne og energibransjen snakker stadig sammen om framtidens klimaløsninger. Er for eksempel elektrifisering av sokkelen gjennomførbart, og i så fall hvor effektivt? Foto: Sten Dueland 37 TEMPO Ulik organisering av bypakker To norske bypakker, Miljøpakken i Trondheim-regionen og Buskerudbyen i Buskerud, gir på hver sin måte viktige innspill til utfordringen med å redusere utslipp fra transport, fastslår artikkelforfatteren. Myndighetene har gjennom flere år vektlagt bypakker i areal- og transportutvikling i større norske byregioner. Bypakkene kan beskrives ved tre karakteristika: A N D E R S TØ N N E S E N forsker, Transportøkonomisk institutt (ato@toi.no) • Hvilke typer tiltak som inngår • Hvilke finansieringskilder som inngår • Hvilke aktører som er involvert Sistnevnte illustrerer nettverksdimensjonen knyttet til bypakker. Måten offentlige myndigheter og private aktører er involvert på, varierer imidlertid, og dette gjør sammenligning av bypakker relevant. Nettverksorganisering I et pågående doktorgradsprosjekt har en studie av bypakkene i Buskerud og i Trondheim-regionen avdekket klare forskjeller i nettverksorganisering. Prosjektet retter søkelyset mot reduksjon av klimagassutslipp fra transport, som er ett av målene for bypakkene. I Miljøpakken vektlegges samarbeid mellom et lite antall svært koordinerte nettverksdeltakere. Trondheim er eneste kommune, mens Statens vegvesen og Sør-Trøndelag fylkeskommune er de to andre kjernedeltakerne. Til sammenligning involverer bypakken kalt Buskerudbyen langt flere aktører, deriblant næringslivsrepresentanter og fem kommuner. I intervjuer vektlegger representanter fra begge bypakkene egen organisering som formålstjenlig for å redusere klimagassutslipp fra transport. 38 Vurdering av effekter av nettverkssamarbeid kompliseres av at denne typen samarbeid produserer svært forskjellige typer resultater, hvorav ikke alle er like lette å måle. Sammenligning og vurdering av Miljøpakken og Buskerudbyen kompliseres også av at de er i forskjellige faser hva gjennomføring angår, og av at effektene av en del tiltak først gjør seg gjeldende på lengre sikt. Noen tanker knyttet til organisering og langsiktig måloppnåelse kan likevel gjøres. Ulike styrker En tydelig forskjell mellom bypakkene er deres ulike styrker. Miljøpakkens styrke knytter seg til rask implementering, en god finansiell grunnmur, samt vilje til også å innføre bilrestriktive virkemidler. Buskerudbyens styrke, på den annen side, knytter seg til samordningen av et spekter av kommuner og statlige etater. Dens styrke ligger også i involveringen av aktører utenfor offentlig sektor, blant disse næringslivsrepresentanter. Dette er en viktig kobling, da sentrumsnæringens vitalitet er en grunnleggende forutsetning for kompakte og klimavennlige byer. Både Miljøpakken og Buskerudbyen gir viktige innspill til spørsmålet om hvordan utslipp fra transport skal reduseres. Dermed blir den langsiktige utfordringen for begge bypakkene en speiling av hva den andre har fått til: Vil Miljøpakken ha en bred nok tilslutning lokalt og i regionen til å redusere utslippene i et lengre perspektiv? Vil Buskerudbyen på lang sikt ha en effektiv nok organisering, og vil viljen til å gjennomføre vanskelige tiltak være stor nok? Sist, men ikke minst, siden begge bypakkene inneholder store veiprosjekter, vil framtidige transportmønstre også avhenge av hvordan tiltak for vei, kollektiv, gange og sykkel vektlegges og balanseres mot hverandre. KLIMA 2-2014 Søte, lavthengende klimafrukter – eller sure og høye? TEMPO nærmer seg sin avslutning, og det begynner å tegne seg et klarere bilde av hva som er gode og dårlige virkemidler i klimapolitikken på transportområdet. – Jeg tror resultatene kommer til å overraske mange. Noen vil bli skuffet, andre vil bli oppmuntret, sier Lasse Fridstrøm, prosjektleder for TEMPO. På sluttkonferansen 17. og 18. juni er tiden kommet til den store finalen, hvor TEMPOs forskere vil legge fram sine funn. I løpet av disse to dagene vil det finne sted ikke mindre enn 25 foredrag og innslag, i tillegg til en paneldebatt og en hyggelig sammenkomst med forfriskninger og middag. – På konferansens andre dag skal vi gå beyond the border. Hvordan ser bildet ut, sett utenfra? Hva kan EUs klimapolitikk bety for oss? Har vi noe å lære av svenskene? Eller av britene, nordamerikanerne og latinamerikanerne? Hva er den viktigste kunnskapen vi fortsatt ikke har? spør Fridstrøm. Storbritannias Lord Deben, alias John Gummer, som mange kanskje husker fra den gang han var miljøvernminister – og ikke ble helt enig med vår miljøvern- minister Thorbjørn Berntsen, har etter hvert markert seg som en svært tydelig forkjemper for effektive klimatiltak. – Vi som har hørt ham tale før, ser her fram til ett av konferansens høydepunkt. Han skal fortelle oss hvordan en konservativ regjering kan føre en kraftfull klimapolitikk, sier Fridstrøm. Påmelding kan skje via TEMPOs nettside www.transportmiljo.no. SLUTTKONFERANSE. Hvilke tiltak er nødvendige for å få ned klimagassutslipp i transportsektoren? Foto: Eilif Ursin Reed KLIMA 2-2014 39 Returadresse: CICERO Senter for klimaforskning postboks 1129 Blindern N-0318 OSLO Ettersendes ikke ved varig adresseendring 0,6 Avvik fra global middeltemperatur OC 0,5 0,4 Navn: Stilling:Klimarådgiver for Jens Stoltenberg i 2013 0,62 0,3 hans arbeid som FNs spesialutsending C 0,2 0,1 Inspirert av:Næringslivsledere som satser på 0,0 -0,1 -0,2 -0,3 -0,4 1880 1900 1920 1940 1960 1980 2013 •Kilde: NOAA. Avvik fra gjennomsnitt 1901–2013 50 Norske utslipp 2012 44,1Mt Foto: Finansdepartementet O Kjetil Lund lavkarbon økonomisk utvikling På baksiden «It’s better to tax pollution heavily than to tax labor heavily». Nei, dette er ikke et Al Gore-sitat. Det er bare en av Kjetil Lunds daglige Mt CO2 40 karbonpris-promoer på Twitter. 30 20 1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 2012 •Kilde: Statistisk sentralbyrå 35 Globale utslipp 1959–2012 30 2012 34,5 Gt CO2 25 20 15 10 5 1959 1970 1980 1990 2000 2012 •Kilde: PBL Netherlands Environmental Assessment Agency Temperaturavvik i Norge 6 2013–2014 5 3 O C 4 2 1 0 4 5 6 7 8 9 10 11 12 1 Måned 2 3 4 •Kilde: Meteorologisk institutt Avvik fra gjennomsnitt 1961–1990 Ni måneder som Stoltenbergs klimasherpa – hva får man til? Jeg håper vi bidrar til at politiske ledere verden rundt engasjerer seg sterkere i det internasjonale klimaarbeidet. Så håper jeg vi får fram at det er i mange lands økonomiske egeninteresse å avvikle fossile subsidier og i stedet skattlegge CO2-utslipp. Når ble du opptatt av klima? Gjennom jobb, i 2007. Den daværende regjeringen la da fram sin første klimamelding, og statsminister Jens Stoltenberg lanserte regnskogsatsingen vår på klimamøtet i Bali. Jeg jobbet ved Statsministerens kontor og hadde klima- og energipolitikk som ett av mine ansvarsområder. Hvem er ansvarlig for klimaendringene? Tradisjonelt de gamle industrilandene. Men de tider er omme da vi bare kan dele verden inn i «fattige» og «rike» land, og så skylde på oss selv. Verden er et mer komplekst sted nå. Om få år passerer Kina USA også i akkumulerte utslipp. Alle land må bidra, skal vi klare å omstille verdensøkonomien fra høykarbon til lavkarbon. Hvem skal løse problemet? Vi skal alle bidra gjennom å ta klimariktige valg. En effektiv klimapolitikk handler i stor grad om å skape samsvar mellom økonomisk egeninteresse og klodens interesse. Vi trenger entusiastene, men skal vi oppnå kutt som monner, må klimapolitikken også nå ut til dem som ikke gjør sine valg ut fra idealisme. Da snakker vi om prising av CO2-utslipp. Er du bekymret for framtiden? Ja og nei. Jeg tror klimaendringene kan få svært alvorlige følger. Samtidig har jeg en sterk tro på menneskenes evne til å løse problemer. Jeg tror at politikk nytter, og jeg tror på næringslivets evne til å finne gode løsninger når bare rammevilkårene er gode. Ditt klimaråd til folk flest? Aksepter og støtt høye skatter og avgifter på varer og tjenester som medfører høye CO2-utslipp. Det vil muliggjøre en effektiv klimapolitikk. AV M O N I C A B J E R M E L A N D
© Copyright 2024