RISS nr 1 2011 - Universitetet i Bergen
SPESIALNUMMER RISS Et arkeologisk tidsskrift Nr. 1 - 2011 Arkeologiutdannelse i Norge Leiar Etter initiativ frå to Masterstudentar ved UiB, Magnus Haaland og Nikolai Rypdal Tallaksen, kjem RISS no ut med eit ekstranummer. Her tar vi opp utfordringar og problem ved arkeologiutdanninga i dag med hovudvekt på UiB. Bladet er ikkje ein del av årets abonnentutgåver. Det blir fyrst og fremst publisert elektronisk, men kan kjøpast i papirutgåve om ein ynskjer det. RISSredaksjonen består av arkeologistudentar, difor var dette prosjektet aktuelt for oss å vere med på. I bladet finn du artiklar om arkeologiutdanninga i dag og intervju med ulike aktørar som kan vere aktuelle arbeidsgivarar for arkeologar. Det er også kome bidrag frå ansatte ved UiO, UiB og MAARK . Målet med dette nummeret er å sette fokus på arkeologiutdanninga i Noreg. Kva er bra, og kva kan gjerast betre? God lesing! RISS utgis av studenter med tilknytning til arkeologimiljøet i Bergen. Tidsskriftet utgis med to nummer per år. ISSN 1503-7436. Årgang 9. Årsabonnement på Nkr. 130,- kan tegnes ved skriftlig henvendelse til: rissred@gmail.com eller RISS - Et arkeologisk tidsskrift v/Universitetet i Bergen, AHKR Øysteins gate 3 5007 Bergen Kontonummer: 5210 0533111 Hjemmeside: http://riss.uib.no Redaksjonen består av: Karoline Hareide Breivik, Martha Kristine Lillestøl, Ann-Kristin Dahlberg, Anna Skaar og Per Christian Burhol. Gjesteredaktørar nr. 1 2011: Magnus M. Haaland og Nikolai Rypdal Tallaksen. Copyright tilhører artikkelforfatterne og RISS. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar. Forside laget av Magnus M. Haaland 3 Innhold RISS Nr. 1 2011 Forord - Arkeologiutdanningen under lupen Magnus M. Haaland Arkeologiutdanning i Norge anno 2010 Magnus M. Haaland Kort og mangelfull utdanning Intervju med Søren Diinhoff, SFYK Våg mer! - Om arkeologien og de uutforskede mulighetene. Hilde Sofie Frydenberg, MAARK 4 6 22 32 Åpne for mer samarbeid40 Intervju med byantikvar Siri Myrvoll Dagens arkeologiutdanning alene gir ikke den nødvendige kompetansen 44 Intervju med Rory Dunlop og Katarina Lorvik, NIKU Vær innstilt på å jobbe litt rundt i landet E-post intervju med Øystein Skår, Hordaland fylkeskommune 49 Praksis og fleksibilitet ved Universitetet i Bergen Nikolai Rypdal Tallaksen 52 Arkeologiutdanning 2010 - et perspektiv fra Oslo Christopher Prescott 58 Arkeologiutdannelsen i Bergen: Balanse mellom flere hensyn Knut Andreas Bergsvik 66 Presiseringer: Kommentarer til Knut Andreas Bergsvik Magnus M. Haaland og Nikolai Rypdal Tallaksen 72 Evaluering - hvorfor ting er som de er Per Christian Burhol 74 4 RISS Nr. 1 2011 FORORD Arkeologiutdanningen under lupen Hva er arkeologi? Hva kjennetegner arkeologisk praksis? Grunnleggende spørsmål om arkeologiens vesen, definisjon og avgrensing har alltid vært gjenstand for debatt – både i fagmiljøet og samfunnet forøvrig. Noen vil gå så langt som å hevde at ’arkeologisk konsensus’ er en grunnleggende selvmotsigelse. Andre vil si at fag som ikke evner å problematisere sitt eget eksistensgrunnlag er statiske og ikke spesielt interessante. Hva som nå enn er tilfelle; i dette spesialnummeret av RISS ønsker vi å sette søkelyset på arkeologiutdannelse i Norge generelt og i Bergen spesielt. Målet vårt er å sette arkeologistudenters hverdag på dagsorden, og legge til rette for en åpen dialog og diskusjon med de viktigste arkeologiaktørene om hva de tenker om dagens utdannelse av framtidens arkeologer. Vi spør: • Hva bør en arkeologiutdannelse omfatte? • Hvilken kompetanse bør master- studenter i arkeologi besitte ved fullført grad? • Hvilken hverdag møter nyutdannede arkeologer og hvilke krav og kvaliteter er det at framtidige arbeidsgivere ser etter? Til nå har dette vært et tema som i liten grad har blitt problematisert eller blitt diskutert av studenter, til tross for at det stadig blir viktigere å kunne vise til relevant og kvalitets-sikret utdannelse. Det er nå flere arkeologistudenter ved UiB som mener at det er helt nødvendig å stille kritiske spørsmål ved utdanningspraksisen til undervisningsinstitusjonen vi selv er en vesentlig del av. Dette gjelder særlig omfanget og kvaliteten på studietilbudet knyttet til arkeologisk praksis og grunnleggende opplæring i arkeologisk feltarbeid. I dette nummeret ønsker vi å diskutere disse problemstillingene fra et studentperspektiv: 5 RISS Nr. 1 2011 • Hvilket utdanningstilbud har arkeologistudenter i Bergen sammenlignet med de øvrige utdannelsesinstitusjonene i Norge? • Hvilke rammebetingelser (administrative, økonomiske og politiske) har arkeologiutdannelsen i Bergen? Hvilken betydning har dette for kvaliteten på det nåværende studietilbudet? • Har arkeologiutdannelsen i Bergen et forbedringspotensial? Arkeologifaget er komplekst og unikt og stiller helst spesielle kompetansekrav til de som praktiserer det. Følgelig må arkeologiutdannelsen ha et omfang og en form som krever fleksible løsninger og tilfredsstillende finansieringsrammer. Vi håper at vårt studentinitiativ kan være med på å synliggjøre de spesielle behov arkeologi har som universitetsfag, og være et bidrag til å styrke rammebetingelsene faget opererer under. Vår målsetning er ikke først og fremst å polemisere, men heller belyse problemstillinger og utfordringer knyttet til arkeologiutdannelse, studiekvalitet og framtidsutsikter. Vi søker en bred dialog mellom fagmiljø og studenter hvor vi åpent kan diskutere spørsmål rundt den nåværende utdannings- praksis. Målet er ikke enighet om alt, men vi håper å kunne komme med konstruktive innspill til hvordan vi mener kvaliteten på arkeologiutdannelsen i Bergen kan heves. Vi er klar over at noen av de forholdene vi tar opp er knyttet til tunge fagteoretiske og samfunnspolitiske spørsmål, som arkeologifaget ikke er alene om å stille. Norsk akademia står i øyeblikket overfor store utfordringer. Dette gjør systemkritikk til en vrien kunst og man kan fort ende opp med ”å rette baker for smed”. Kompliserte og uoversiktlige problemstillinger fratar oss likevel ikke vår rett og plikt til å være nysgjerrige og engasjerte på egne vegne, men vi erkjenner at dette stiller høye krav til etterrettelig og saklig argumentasjon. Til sist handler det om at utdanning av høy kvalitet stiller krav til både studenter og til universitetsledelse. Vi tror at kravstore studenter bidrar til økt studiekvalitet. Magnus M. Haaland 6 RISS Nr. 1 2011 ARKEOLOGIUTDANNELSE I NORGE ANNO 2010 -En komparativ undersøkelse av norske arkeologiutdannelser Magnus M. Haaland Hva bør en arkeologiutdannelse omfatte? Hvilken kunnskap og kompetanse bør masterstudenter i arkeologi besitte ved fullført grad? Et naturlig utgangspunkt for en slik debatt, rundt norsk arkeologiutdannelse, er å belyse og kartlegge den nåværende arkeologiske utdannelsespraksis. I denne artikkelen vil jeg derfor prøve å kartlegge studietilbudet arkeologistudenter har i Norge anno 2010. I Norge undervises det i arkeologi ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hvilke studietilbud får arkeologistudentene ved disse utdannelsesinstitusjonene? Er det mulig å identifisere en felles nasjonal arkeologisk utdannelsespolitikk? Hva skiller de ulike universitetene og hva er årsaken til forskjellene? For å prøve å besvare noen av disse spørsmålene har jeg valgt tre innfallsvinkler; først har jeg gjort en sammenligning av viktige studieparametere på tvers av utdannelsesinstitusjonene. Deretter har jeg gjennomgått opptakstalls av mastergradsstudenter i arkeologi de siste fem årene (perioden 2005-2009), og til sist har jeg kartlagt og jamført hva de ulike institusjonene selv oppgir som læringsutbytte ved å ta mastergrad i arkeologi. En slik framgangsmåte, med fokus på studietilbud, studentopptak og læringsutbytte vil forhåpentligvis danne et visst sammenligningsgrunnlag hvor generelle trender og forskjeller i norsk arkeologiutdannelse tydeliggjøres. 7 RISS Nr. 1 2011 Viktige studieparametre i norsk arkeologiutdannelse Arkeologi er et lite fag i forhold til mange andre akademiske disipliner. Samtidig favner de arkeologiske problemstillingene vidt: fra filosofiske og samfunnsteoretiske på den ene siden til praktiske og metodiske på den andre. For å bli en dyktig arkeolog er det åpenbart viktig å få opplæring i og kjennskap til alle disse aspektene. Det virker derfor ukontroversielt å hevde at arkeologistudenter i utgangspunktet vil tjene på å være på et universitet som har et bredt og relevant studietilbud. Dette forutsetter naturligvis at breddetilbudet ikke går på bekostning av kvaliteten på studiets og emnenes faglige innhold. Antall tilgjengelige arkeologiemner er en av studieparametrene jeg har valgt å vektlegge i en nasjonal sammenligning. Faglig bredde er viktig, men minst like viktig – særlig for studenter på høyere grad – er muligheten til å kunne spisse sin utdannelse. I dagens samfunn blir det stadig viktigere å kunne vise til faktiske kompetanse på spesialiserte områder. Innenfor arkeologien blir dette synlig i blant annet stillingsannonser. (Les også intervju med de ulike arkeologiaktører.) Arbeidsgivere er ofte ute etter person- er med ”gode kunnskapar om bruk av IKT og GIS” (Hordaland Fylkeskommune), “god kunnskap om IT-baserte innmålings- og dataløsninger” (UiS/ AMS) eller ”bred erfaring fra arkeologisk registreringsarbeid og saksbehandling etter kulturminneloven og plan- og bygningsloven” (Buskerud fylkeskommune). På alle universitetene er det slik at arkeologistudiet er bygget opp rundt hele grader: bachelor- og mastergrad. For å fullføre disse gradene må man ta et visst antall obligatoriske og valgfrie emner. Hvordan fordelingen er, mellom emner man er nødt å ta og emner man kan velge selv, sier noe om hvilke muligheter man som student har til å påvirke sitt eget studieløp og egne framtidige jobbmuligheter. Derfor har jeg valgt å ikke bare fokusere på antallet arkeologiemner som blir tilbudt, men også se nærmere på hvor mange av disse som er obligatoriske, og hvor mange tilgjengelige faglig relevante alternativer det finnes. Dette vil forhåpentligvis gi en indikasjon på hvor fleksibel arkeologiutdannelsen er ved de ulike utdannelsesinstitusjonene. I Norge er det flest arkeologiske stillinger knyttet opp mot kultur minneforvaltning,registreringsarbeid, dispensasjonsundersøkelser (redningsutgravning). Dette er forvaltningsarkeologi som gjerne blir initiert og 8 RISS Nr. 1 2011 finansiert av eksterne aktører, ofte av entreprenører og utbyggere, og som et resultat av generell samfunnsutvikling og utbygging. Det er i stor grad fylkeskommunen, NIKU og museenes oppgave å utføre denne typen arkeologiske undersøkelser. De totalt budsjetterte kostnadene for arkeologiske utgravninger, basert på Riksantikvarens vedtak i dispensasjonssaker, har de siste 5 årene nesten firedoblet seg – fra nærmere 85 millioner kroner i 2005 til over 280 millioner kroner i 2009 (Norendal 2010). Forvaltningsarkeologien er derfor den delen av arkeologisektoren som har flest midler til rådighet i Norge, og følgelig er det også her de aller fleste nyutdannede arkeologer starter sin karriere. I arkeologiprosjekter av denne typen stilles det svært ofte krav til tidligere felterfaring og kjennskap til forskjellige arkeologiske metoder. En arbeidsgiver ser etter kvalifisert arbeidskraft som kan jobbe selvstendig og uten at for mye tid går med til opplæring. En viktig forutsetning for å få seg jobb er derfor kvalitetssikret og relevant praksisutdannelse. På bakgrunn av dette har jeg valgt å se på tre konkrete studieparametre jeg tror er relevante; omfanget av arkeologisk feltutdanning, muligheten for opplæring i arkeologisk databehandling og anled- ningen til å velge hospitantordning. Å kartlegge antallet studenter som tar eller har tatt arkeologiutdannelse av høyere grad ved de UiO, UiB, UiT og NTNU de siste årene er også en viktig studieparameter. Antall studenter vil si noe om omfanget av norsk arkeologiutdannelse totalt sett, og vil gi en indikasjon på hvor mange nyutdannede arkeologer det er som hvert år trer inn i et hardt presset arbeidsmarked. I dette henseende har jeg valgt å fokusere på hvor mange mastergradsstudenter som hvert år tas opp, og hvilke karakterkrav som stilles ved masteropptaket. Arkeologiutdannelse i Norge - en tabelloversikt Tabell 1 er ment å skulle gi en indikasjon på studietilbudet i arkeologi i Norge, og er basert på informasjon tilgjengelig på utdannelsesinstitusjonenes egne nettsider. Noe av informasjonen kan derfor være utdatert eller ikke oppdatert. Tabellen tar ikke hensyn til oppbygning av fullstendige grader og gir ikke et godt bilde på emnenes kvalitative innhold. Det har kun blitt registrert emner som har arkeologisk fagkode eller som er arkeologisk rettet. Ikke alle emnene blir tilbudt til enhver tid (høst/vår) og en del emner er avhengig av interesse og tilgjenge- 9 RISS Nr. 1 2011 lige ressurser. Tall for uteksaminerte masterstudenter er hentet fra ’Data- base for statistikk om høgre utdanning’ (DBH)- http://dbh.nsd.uib.no/ UiB UiO NTNU UiT Obligatoriske Bachelor-emner1 5 (75 ECTS) 5 (50 ECTS) 5 (67,5 ECTS) 10 (100 ECTS) Valgemner arkeologi Bachelor 2 (30 ECTS)3 104 (165 ECTS) 2 (30 ECTS) 5 (50 ECTS) Obligatorisk bacheloroppgave 15 ECTS Nei5 Nei 20 ECTS Obligatoriske arkeologiske studiepoeng6 90 ECTS 80 ECTS7 82,5 ECTS8 100 ECTS Karakterkrav ved masteropptak 2 C C C B Obligatoriske arkeologimasteremner9 4 (45 ECTS) 3 (4) (40 ECTS) 10 2 (30 ECTS) 1 (10 ECTS) Valgemner arkeologi master 1 (15 ECTS) 12 (120 ECTS) 511 (52,5 ECTS) 5 (50 ECTS) Feltkurs på Bachelornivå NEI12 NEI JA ARK-1120 ARK-2220 (30 ECTS) JA ARK-1004 (10 ECTS) Feltkurs på masternivå JA ARK-30113 (15 ECTS) JA ARK4310/20 (10 ECTS) JA ARK-3320 (15 ECTS) NEI Arkeologisk databehandling NEI JA ARK-4300 NEI NEI Uteksaminerte mastergradsstudenter 2006-2009 7614 21715 45 1516 Hospitering16 NEI NEI JA NEI Tabell 1: Komparativ tabell som gir en oversikt over viktige studieparametere på tvers av utdannelsesinstitusjonene UiO, UiB, UiT og NTNU. 10 RISS Nr. 1 2011 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. Ikke medregnet bacheloroppgave Fire obligatoriske innføringsemner på 1000-nivå og et obligatorisk emne på 2000- nivå. Har noen år hatt ARK-212 Inkluderer alle fordypningsemner, uavhengig av spesialisering (Klassisk, nordisk og konservering) ARK3090 - Bacheloroppgave i arkeologi (10 ECTS) blir obligatorisk for Bachelorkullet som starter høst 2011. Minimum antall studiepoeng av bachelorgraden i arkeologi (180 ECTS) som må være tatt gjennom arkeologiemner. Må velge minst 40 studiepoeng fra en såkalt 40-gruppe eller støttegruppe. Støtteemnene skal bestå av en emnekombinasjon som utgjør en faglig enhet godkjent av fakultetet Må velge minst 45 studiepoeng fra godkjente “støttefagspakker” innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ved NTNU Ikke medregnet masteroppgave Må velge enten ARK4310 eller ARK4320 Avhenger av A) om man tar masterprogram i arkeologi med eller uten hospitering eller B) om man gjennomfører eller får fritak fra emnet Eksperter i Team (EiT). Har noen år hatt ARK-211 Har noen år hatt ARK-311 Inkludert 16 hovedfagsstudenter Samlet tall for de tre retningene Arkeologi, kunsthistorie og konservering, inkludert hovedfagsstudenter for arkeologi Tall hentet fra ’UiT: Kvalitetssikringsrapport for bachelor- og masterprogram i arkeologi – studieåret 2009 / 2010’ Studieopphold som legges til et museum, forvaltnings- eller forskningsinstitusjon i Norge eller utlandet. Emner og valgemner på bacelorog mastergrad I følge tabellen er UiO er det universitetet som i særklasse utmerker seg med flest valgemner på både bachelor- og mastergradsnivå (22 emner og 285 studiepoeng totalt). UiO er også blant universitetene som har færrest obligatoriske emner, og dermed ligger landet åpent for å utrope arkeologiutdannelsen i Oslo til den med størst faglig bredde og fleksibilitet. Som landets største universitet er ikke dette særlig forbausende. Det som derimot er oppsiktsvekkende er hvor få valgemner UiB tilbyr sine studenter på, særlig på mastergrad, sammenlignet med NTNU og UiT. Når UiB samtidig er det universitet som har flest obligatoriske masteremner er det nærliggende å hevde at UiBs masterprogram i arkeologi er landets smaleste og minst fleksible. Både UiB og UiT inkluderer ganske omfattende, obligatoriske bachlor-oppgaver i sine arkeologiprogram. UiO har til nå hatt bacheloroppgave som valgemne (10 ECTS), men 11 RISS Nr. 1 2011 emnet vil bli obligatorisk for bachelorkullet som starter høsten 2011. NTNU gir ikke sine arkeologistudenter muligheten til å skrive en bacheloroppgave. UiB skriver på sine nettsider om bacheloroppgave i arkeologi (ARK-250): “Røynsle i å arbeide sjølvstendig med arkeologiske problemstillingar: formulere problem, avgrense stoff, finne fram relevant litteratur og diskutere og vurdere litteratur i høve til oppsette problemstillingar og relevante metodiske og teoretiske perspektiv.” En bacheloroppgave avviker fra et vanlig essay i både arbeidsmåte og omfang. Ved UiB blir studentene veiledet gjennom skriveprosessen, og gjennom arbeidet med bacheloroppgaven blir man godt rustet til å ta fatt på en eventuell masteroppgave seinere. Universiteter som tilbyr veiledet bacheloroppgave i arkeologi gir dermed sine studenter et klart akademisk fortrinn. Man kan helt sikkert på trekke fram andre interessante mønstre i tabellen, og det er sannsynligvis andre forhold som tabellen ikke fanger opp, men som også kunne og burde vært diskutert. Det som tabellen i alle fall sterkt antyder er at arkeologiutdannelsen i Norge varierer stort i både form og innhold. Mangfold er uten tvil en god ting; at man i Norge har et mangfold av arkeologiutdannelser er en styrke, ikke en svakhet. Min påstand er imidlertid at forskjellene mellom de dårligste og beste universitetene i tabellen ikke nødvendigvis et produkt av et kreativt og intensjonelt ønske om faglig mangfold, men heller en konsekvens av politiske og økonomiske prioriteringer. Det er i så fall disse prioriteringene man må diskutere og kartlegge, for å forklare hvorfor forskjellen mellom universitetene i enkelte tilfeller er svært stor. Til nå har dette vært en diskusjon som de fleste universiteter tar internt, og uten å involvere eller informere sine studenter i særlig grad om. Fra et studentpolitisk ståsted er dette høyst problematisk, da universitetets og studentenes interesser ikke alltid er sammenfallende. Slik situasjonen er i dag er det derfor vrient for arkeologistudenter å kunne ta opplyste valg om studiested og studieløp. Opptak av mastergradsstudenter En enkel og samlet nasjonal statistikk med oversikt over hvor mange uteksaminerte hoved- og mastergradsstudenter i arkeologi som hvert år utdannes i Norge finnes ikke. Det nærmeste man kommer er kanskje 12 RISS Nr. 1 2011 Tabell 2: Tall hentet fra: UIB: Fagdimensjonering og fagstrategi ved Det Humanistiske Fakultet. Rapport fra arbeidsgruppe, 16. mars 2010 UiT: Studieprogramrapport for studieåret 2008/2009. Institutt for Arkeologi. UiO: Program for arkeologi og konservering. Årlig rapport om studiekvalitet i semestrene H08-V09-H09. NTNU: Database for statistikk om høgre utdanning (DBH)- http://dbh.nsd.uib.no ”Database for statistikk om høgre utdanning”(http://dbh.nsd.uib. no/). Denne databasen er dessverre mangelfull. Tallene i tabellen må ses i lys av dette. Særlig problematisk er statistikken for UiO, hvor under- tegnede ikke klarte å få tak i tall kun for arkeologi. Likevel kan det nok trygt slås fast minst 50 hovedfags- og masterstudenter hvert år de siste 5 årene, har fullført sin arkeologiutdannelse. 13 RISS Nr. 1 2011 Tallene for opptak av mastergradsstudenter er sikrere enn tallene for uteksaminerte kandidater. Her har jeg brukt tall fra universitetenes egne instituttrapporter, som ligger fritt tilgjengelig på utdannelsesinstitusjonenes respektive hjemmesider. Unntaket her er NTNU, som utmerker seg ved å være det eneste av de fire universitetene som ikke opererer med offentlige evalueringsrapporter. Statistikken viser at man de siste fem årene har tatt opp 288 masterstudenter i arkeologi på nasjonalt plan. I gjennomsnitt ble det tatt opp rundt 60 nye arkeologikandidater hvert år. De største opptakene finner man Oslo og Bergen. Opptaksøkning i 2006 og 2008 skyldtes i hovedsak at UiO har masteropptak annethvert år i arkeologi, gjenstands- og malerikonservering. Det derfor rimelig å konkludere med at opptaket av mastergradsstudenter i arkeologi de siste 5 år har vært høyt og stabilt. Sammenlignet med de øvrige utdannelsesinstitusjonene viser statistikken at UiT de siste fem årene har opplevd en nedgang i antall opptak av mastergradsstudenter i arkeologi. Dette kulminerer i 2009-opptaket. Nedgangen i 2009 skyldes at man ved UiT for første gang innførte B som karakterkrav, med den konsekvens at de bare fikk inn en ny masterstudent. Bakgrunnen for å innføre et så strengt karakterkrav, og som er unik i norsk arkeologiutdannelse, var å sikre at: “de studentene som kom inn på masterprogrammet skulle ha gode forutsetninger for å fullføre programmet. ” (UiT, Kvalitetssikringsrapport for bachelor- og masterprogram i arkeologi – studieåret 2009 / 2010). Ordningen er fortsatt under evaluering, og det er helt sikkert flere grunner til at man ved UiT har valgt en slik løsning. Ikke desto mindre er det utvilsomt et positivt tiltak, og ikke så rent lite oppsiktsvekkende – at et institutt velger å høyne inntakskravene og studiekvaliteten til fordel for økt studentgjennomstrømning. Denne beslutningen vitner om en sunn utdannelsespraksis hvor studentenes interesser prioriteres høyt. I 2001 skrev Gørill Nilsen om ”Framtidsutsikter på det arkeologiske arbeidsmarkedet” i Primitive Tider. Her fant Nilsen ut fant ut at omtrent 300 personer hadde utdannet seg til arkeologer i perioden 1971-2000. Det har med andre ord blitt utdannet nesten like mange arkeologer de siste fem årene, som det ble de foregående tretti årene. Nilsen estimerte i 2001 at ca. 600 arkeologer måtte konkurrere om ca. 300 arkeologirelaterte permanente 14 RISS Nr. 1 2011 heltidsstillinger, og at omtrent 4-500 personer ble sysselsatt som sesongarbeidere i felt. Min statistikk viser at det de siste årene har vært et stabilt høyt opptak av mastergradsstudenter i arkeologi, og at det hvert år de siste årene har blitt over 50 nye ferdigutdannede arkeologer. I historisk sammenheng er dette en skyhøy økning, og selv det arkeologiske arbeidsmarkedet i samme tidsrom også har blitt større, er det ingenting som tyder på at nye jobber har økt i takt med antall nyutdannede arkeologer. I lys av denne utviklingen bør det være verdt å se nærmere på de tiltak UiT har iverksatt i forhold til opptakskrav. Slike grep kan bidra til å regulere opptakstallene på en bærekraftig og fornuftig måte for alle involverte. Arkeologisk praksis feltkurs, data og hospitering Blant universitetene som tilbyr arkeologiutdannelse utmerker NTNU seg nasjonalt ved å tilby hele tre feltkurs; to på bachelornivå og et på mastergradsnivå (som går også går over to semestre). Ingen av de andre tre utdannelsesinstitusjonene er i nærheten av å ha et lignende tilbud, og tilbyr alle kun et feltkurs gjennom et 5-årig utdannelsesløp. (Det må nevnes at studentene selv må betale en egenan- del for deltakelse i feltøvingene som inngår i ARK3320 Feltarkeologisk metode III.) UiT utmerker seg noe i negativ retning ved å kun tilby feltkurs på bachelornivå, og da bare som et sommertilbud verdt 10 studiepoeng. UiO er videre det eneste universitetet som kan tilby et tilrettelagt emne som i sin helhet som tar sikte på å gi arkeologistudenter kjennskap og praktisk kunnskap om de digitale verktøy arkeologer oftest bruker (GIS, ACCESS). Det er mulig at arkeologisk databehandling er et studietilbud som i større grad er inkorporert i mer generelle metodeemne hos de øvrige utdannelsesinstitusjonene, men ved å skille en slik satsning ut som et eget selvstendig fag gir UiO sine arkeologistudenter et klart fortrinn. Hospitering er et studietilbud for arkeologistudenter NTNU er alene i Norge om å kunne tilby. Dette er en ordning hvor studentene for en periode blir utplassert ved arkeologiske institusjoner eller virksomheter, og på den måten får førstehåndserfaring med hvordan arkeologifaget utøves i praksis. Gjennom hospiteringen får studenten samtidig opprettet direkte kontakt med det arkeologimiljøet, og ordninger fungerer som en nettverksbygger mellom studenten, universitetet og profesjonelle arkeologiak- 15 RISS Nr. 1 2011 tører. I “Studiehåndboka for Det humanistiske fakultet 2010-2011” utarbeidet av Det humanistiske fakultet ved NTNU opplyses det om at: “Deler av utgiftene i hospiteringsperioden dekkes gjennom stipend, men studentene må påberegne at de selv må dekke noen kostnader.” Arkeologiutdannelse og læringsutbytte De fleste som tar høyere utdannelse har som regel et mål om å få relevant arbeid ved studieslutt. Gjennom studiene skal vi som studenter erverve kunnskaper, ferdigheter og kompetanse som gjør oss kvalifiserte og attraktive på arbeidsmarkedet. Nøyaktig hva er læringsutbytte ved å ta master i arkeologi? Hva er det de ulike emnebeskrivelsene innen masterprogrammene konkret informerer om? Slik informasjon er gjerne utslagsgivende når nye studenter som skal velge studiested og fagretning. Dette er gjerne beskrivelser man som uerfaren, ekstern informasjonssøker først blir møtt med, og det vil være interessant vurdere hvor eksakt og substansiell den egentlig er – og om det er forskjeller mellom utdannelsesinstitusjonene. Alle utdannelsesinstitusjonene, som tilbyr arkeologisk utdannelse, har program- og emnebeskrivelser tilgjengelig på sine nettsteder. Det er denne informasjonen jeg baserer meg på, når jeg under har sammenlignet hva universitetene selv oppgir som læringsutbytte ved høyere utdannelse (mastergrad) i arkeologi. Hvorvidt denne typen informasjon fullstendig harmonerer med realitetene på hvert enkelt institutt er et godt spørsmål, men vanskelig å bedømme uten inngående kjennskap til de ulike fagmiljøene. Tekstene inngår også i en konkret retorisk kontekst; de er rettet mot både nye og erfarne studenter, og de skal være informative, attraktive samt vekke nysgjerrighet og lyst. Å sammenligne hva alle universiteter skriver om hvert enkelt fag ville vært en ideell men formidabel oppgave. Derfor har jeg heller valgt å trekke fram den generelle, overordnede informasjonen – den som i korte trekk forteller om hva arkeologifaget innbærer og hva spesielt en mastergrad i arkeologi fører med seg. Kunnskap (Tabell 3) Med hensyn til kunnskap vektelegger alle utdannelsesinstitusjonene grunnleggende innføring i arkeologisk teori og metode. UiT er mest konkret av de 16 RISS Nr. 1 2011 Tabell 3: Kunnskap UiB -Gi innføring i utviklingslinjer i forhistorisk og tidlig historisk tid, fordelt på periodene steinalder, bronsealder, jernalder og middelalder. -Få solid faglig og metodisk innsikt, samt kunnskap om og forståing for aktuelle og sentrale problemstillinger, teoridanninger og debatter i faget. UiO NTNU UiT - Gir førstehåndserfaring i bruk av metoder og teorier som benyttes i utgravning og studium av arkeologisk materiale. -Få kjennskap til kildematerialet og til de teorier og metoder som ligger til grunn for arkeologisk kunnskapsproduksjon. Få kunnskap om den arkeologiske forskningsprosessen: -Få kunnskap om de viktigste felt- og analysemetoder som benyttes i arkeologiske studier -Skape innsikt i og forståelse av fortidens atferds- og handlingsmønstre. -Problemformulering - Gi studentene en forståelse av fagets egenart og muligheter til å yte et selvstendig bidrag til forståelsen av fortidens kultur- og samfunnsutvikling. -Analyse og fortolkning -Få kunnskap om de viktigste hjelpevitenskaper som benyttes og deres forutsetninger og anvendelighet i ulike situasjoner -Tematisk og empirisk avgrensning -Etablering av teoretisk og metodisk rammeverk Tabell 4: Ferdighet UiB UiO NTNU -Praktisk og teoretisk arkeologi er integrert i studiet, som tar sikte på å øve opp studentenes evne til å tenke tverrfaglig, systematisk og kritisk. -Trening i å arbeide i grupper. -Finne emner, formulere problemstillinger og gjennomføre en undersøkelse som vitner om god faglig vurdering og praktisk mestring av metoder og teori. -Utvikle analytiske og framstillingsmessige ferdigheter -Benytte prinsippene for selvstendig, kritisk forskning. -Selvstendig formulere nye faglige problemstillinger -Utøve kritisk holdning til hevdvunnen kunnskap -Analysere større informasjonsmengder gjennom anvendelse av vitenskapelige metoder -Planlegge å gjennomføre arkeologiske undersøkelser og formidlingstiltak i felt. -Bruke av de arkeologiske regionmuseenes arkiver og magasiner i forvaltnings- og formidlingssaker. -Påvise kulturspor og framskaffe viten om fortidens kultur og samfunn ut fra fysiske levninger. -Behandle et arkeologisk materiale med utgangspunkt i en eller flere problemstillinger ved hjelp av en vitenskapelig akseptert metode. UiT -Evne til å orientere seg i faglitteraturen med særlig vekt på arkeologisk teoridannelse, forskningsmetode og tidligere relevant forskning. -Ferdigheter i akademisk tekstproduksjon og analytisk behandling og fortolkning av et arkeologisk materiale, av kulturhistoriske problemstillinger og/ eller problemer knyttet til arkeologisk teori og metode 17 RISS Nr. 1 2011 Tabell 5: Yrkesvei UiB -Kvalifiserer for arbeid som arkeolog. -Særlig tre steder der arkeologer arbeider: i fylkeskommunen, på museum og på universiteter. -Også: offentlig forvalting, innen media og journalistikk, kulturarbeid i videre forstand og undervisning. UiO NTNU -Kultur: faglig arbeid som konservator eller arkeolog i offentlig sektor, kommunesektoren, ved museer, arkiver og andre kulturinstitusjoner. -Undervisning og forskning: innen utdanningssektoren og ved kulturhistoriske forsknings-institusjoner. -Offentlig administrasjon: som saksbehandling, serviceog publikumsarbeid, rådgivning, dokumentasjon, analyse og utredningsarbeid. -Kvalifiserer for arkeologisk yrkesvirksomhet for eksempel innenfor museumssektoren og kulturminnevernet/forvaltning, samt forskning og undervisning ved ulike forskningsinstitusjoner. -Også: feltarbeid, offentlig forvaltning og saksbehandling, prosjektledelse og forskning/undervisning. UiO NTNU UiT Faget gir kompetanse: -til å arbeide innen kulturminnevern, museumsvirksomhet og generelt kulturfaglig arbeid - til selvstendig yrkesutøvelse i sammenhenger der en avansert innsikt i faget er nødvendig for videre forskning innen arkeologi. Tabell 6: Faglig profil UiB Sterk nordisk og internasjonal profil: er engasjert i prosjekter i Vest-Norge, Nordre Fennoskandia, Nordvest Russland, Midtøsten, Egypt, Sudan, SørAfrika, Hellas og Italia. Fokus på at lokale prosesser og hendelser studeres i regionale og overregionale perspektiv og at samfunn og regioner undersøkes i et langtidsperspektiv. Instituttet (IAKH) har et internasjonalt orientert miljø i arkeologi, landets eneste utdanning i konservering og Nordens største historikermiljø. Undervisningen omfatter arkeologi fra steinalder til middelalder, gjenstands- og malerikonservering, og historie fra antikken til vår tid. Fokus på arkeologiens plass og rolle i samfunnet, og på grunnlaget for vurderinger av vern av kulturminner og formidling. Mulighet til spesialisering mot forskning eller forvaltning samt innenfor ett av områdene historisk arkeologi, teknologisk arkeologi, sørsamisk arkeologi, bergkunst eller annen spesialisering som utarbeides i samråd med faglærer. UiT Fokus på perioden etter siste istid og på de nordlige områder av Skandinavia og tilstøtende deler av Finland og Russland. Fokus på det på ulike teoretiske perspektiver på forholdet mellom materiell kultur og samfunn, samt på sentrale metoder for analyse av det arkeologiske datamateriale. Viktige temaer er flerkulturelle forhold, samisk fortid, kjønnsperspektiver, historisk arkeologi, materialitet og etnisitet. 18 RISS Nr. 1 2011 fire og sikter kanskje først og fremst til den kunnskapservervelsen en får gjennom masteroppgaveskriving. Både UiO og NTNU vektlegger nærhet til det arkeologiske kildemateriale, mens UiB ekspliserer sitt kulturhistoriske fokus. Ferdighet (Tabell 4) Når der gjelder hvilke ferdigheter de fire universitetene oppgir som resultat av en arkeologisk utdannelse fokuserer UiB og UiO først og fremst på tradisjonelle og generelle kompetansetrekk som går igjen innenfor humaniora: analytiske ferdigheter, selvstendig kritisk tekning, tverrfaglighet, gruppearbeid, oppgaveløsning og faglig mestring. NTNU går langt mer fagspesifikt til verks når de trekker fram gjennomføring av arkeologiske feltundersøkelser, påvisning av fysiske levninger, og opplæring i arkeologisk forvaltning og formidling som viktige ferdigheter man oppnår ved deres arkeologiutdanning. UiT utmerker noe ved å framstå som særlig teoretisk orientert, med fokus på faglitteratur, teoridannelse, akademisk tekstproduksjon og fortolkning. Yrkesveis (Tabell 5) Ikke overraskende er samtlige universiteter svært klare på, med mulig unntak av UiT, at man kvalifiserer for arbeid som arkeolog ved å ha fullført en arkeologiutdannelse. UiT nøyer seg med å stadfeste at en arkeologiutdannelse gi kompetanse til å arbeide innenfor kulturminnevern og museumsvirksomhet. Samtidig erkjenner de fleste, med unntak av NTNU, at arkeologiutdannelse (høyere humaniorautdannelse) også kvalifiserer til en rekke ikke-arkeologirelaterte jobber. Faglig profil (Tabell 6) Man skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner når man slik som i dette tilfellet sammenligner faglig profil basert på bare et par generelle tekstavsnitt. Det kan likevel virke som om universitetene har valgt å fokusere på litt ulike sider ved arkeologifaget, og slik framstår som unike og med hver sine satsningsområder. Hvis dette er reelle profilforskjeller burde kanskje universitetene bli flinkere til å eksemplifisere hva slike forskjeller innebærer i praksis, og i større grad konkretisere hvilke konsekvenser og muligheter dette gir studentene. Læringsutbytte - oppsummering En slik generell sammenligning, som den jeg har foretatt over – av mer eller 19 RISS Nr. 1 2011 mindre tilfeldig informasjonen fra nettet – vil aldri kunne bli en eksakt vitenskap med hardtslående konklusjoner. Til det er tekstgrunnlaget for vagt og undertegnedes kjennskap til hver enkelt institusjon for liten. Det jeg kan håpe er at min sammenligning kan føre til økt karrierebevissthet og større fokus på utdanningsløp og faglige muligheter blant nåværende og framtidige arkeologistudenter. De fleste som velger en arkeologiutdannelse gjør det på tross av sine framtidsmuligheter. Det kan virke som om det er en stilletiende og allmenn aksept blant studenter og fagmiljø om at langt på vei de færreste en gang vil ende opp i arkeologirelaterte yrker. Har man valgt arkeologiutdannelse virker det nesten som om man har gjort karrieremessig selvmord før man i det hele tatt har startet utdannelsen. Dette blir en altfor lettvint måte å imøtegå de utfordringer arkeologistudenter og nyutdannede arkeologer står overfor. De fleste humanistiske fag sliter med å gjøre seg relevante på arbeidsmarkedet. Man skulle kanskje tro at arkeologi, som nærmest er en profesjonsutdannelse, skulle komme bedre ut av det enn de aller fleste. Slik er det ikke, og jeg etterlyser derfor en større ansvarlighet blant utdannelsesinstitusjonene på dette området, og en større vilje til å sikre at studentene får muligheten til å ta opplyste valg basert på en fagbeskrivelse som er praktisk, presis og i tråd med realitetene. Her finnes et stort forbedringspotensial. Avsluttende kommentar Å studere koster penger. De aller fleste studenter finansierer studiene sine med lån fra Lånekassen. Over halvparten av den økonomiskes støtten studenter får fra Lånekassen må imidlertid tilbakebetales ved endt utdannelse. Gjennom en 5-årig master opparbeider en gjennomsnittsstudent en gjeld til Lånekassen på ca. 225 000 kroner (lanekassen.no). For en slik sum forventer man som student å få en konkurransedyktig utdannelse av høy kvalitet. Denne artikkelen viser imidlertid at det arkeologiske studietilbudet i Norge varier stort. Det er åpenbart at det mangler en nasjonal minstestandard som sier hva en arkeologiutdannelse bør omfatte. Dette er en situasjon som hverken gagner studenter, utdannelsesinstitusjon eller arbeidsgiver. Men når vi diskuterer arkeologi og utdannelse handler det ikke bare om studentenes penger - men også i høyeste grad om de økonomiske rammevilkårene for instituttetene og universitetene. De aller fleste er enige om at det er rom for mer prak- 20 RISS Nr. 1 2011 sis i dagens arkeologiutdannelse. Det later imidlertid til at at man fort blir hentet inn av de økonomiske realitetene, og at praksisdelen i arkeologiutdannelsen er det første man kutter i, når budsjettene ikke går opp. NTNU har landets beste praksisutdannelse i arkeologi. Der må studentene selv finansiere deler av feltkurs og hospitantordning, gjennom lån og stipend. En slik spleiseordning burde kanskje interessere flere universiteter? Dagens arbeidsmarked stiller større og større krav til relevant og kvalitetssikret arkeologiutdannelse. Samtidig utdannes det flere arkeologer enn det er behov for, og det er stor rift om de få arkeologirelaterte stillingene som blir ledige. For at nyutdannede arkeologer skal være konkurransedyktige på arbeidsmarkedet er det derfor helt avgjørende å kunne vise til attraktiv og etterspurt kompetanse og kunnskap. Dette betyr imidlertid ikke jeg mener en universitetsutdannelse blindt skal tilpasse seg markedskreftene alene. For eksempel er det nærliggende å tro at NTNUs feltkurs-satsning på lavere grad går på bekostning av essensiell akademisk skolering, som f.eks. det å skrive en bacheloroppgave. NTNUs modell har altså sine baksider, og man kan derfor ikke uten videre oppfordre alle nye studenter å dra til Trondheim. Men når det viser seg at det studietilbudet arkeologistudenter får Norge varierer så mye som det gjør er det grunn til å stikke fingeren i jorda å stille kritiske spørsmål hvilke konsekvenser har dette for studentene og hvorfor er situasjonen slik som den er? Disse problemstillingene blir satt på dagsorden i de følgende artiklene i dette RISS-nummeret. Jeg vil gjerne takke mine medstudenter i Øisteinsgate 1 for fruktbare diskusjoner. Uten disse ville denne artikkelen neppe blitt skrevet. Særlig vil jeg nevne Henriette Hop for et særlig viktig bidrag, samt Christine Tøssebro og Tina Jensen Granados for gjennomlesning av tidligere utkast. Alle feil og unøyaktigheter tar jeg naturligvis på min kappe. 21 RISS Nr. 1 2011 Litteratur: Nilsen, Gørill (2001) Framtidsutsikter på det arkeologiske arbeidsmarkedet. I: Primitive tider. Arkeologisk tidsskrift, 2001 – nr. 4, s. 91-100. Norendal, Signy (2010): Utrygge løsarbeidere i feltarkeologien. I: Museumsnytt. 4/2010 (URL: http://www.museumsnytt.no/articles/view/6752/564) Institutt- og evalueringsrapporter, samt program- og emnebeskrivelser hentet fra: UIB - http://www.uib.no/ - Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap NTNU - http://www.ntnu.no/ - Institutt for arkeologi og religionsvitenskap UiO - http://www.uio.no/ Institutt for arkeologi, konservering og historie UiT – www.uit.no/ - Institutt for arkeologi og sosialantropologi Talldata hentet fra: Database for statistikk om høgre utdanning’ (DBH)- http://dbh.nsd.uib.no/ 22 RISS Nr. 1 2011 KORT OG MANGELFULL UTDANNING Intervju og transkripsjon: Magnus M. Haaland og Nikolai Rypdal Tallaksen Redigering: Ann-Kristin Dahlberg Søren Diinhoff, forsker ved Seksjon for Ytre Kulturminnevern (SFYK) i Bergen Museum, ser på dagens arkeologiutdanning hos UiB som mangelfull, men frykter også at større vekt på praktisk opplæring kan komme til å gå på bekostning av den stadig mindre tilfredsstillende faglige teoriutdanningen. Felterfaring, kjennskap til administrativt arbeid og datakunnskaper er i dag viktig for å være attraktiv på arbeidsmarkedet. Når SFYK ansetter feltledere, gjør de økonomiske rammene det nødvendig å sortere ut de kandidatene som i tillegg til å ha erfaring, viser evne til å lære fort og ta ansvar. ”Vi har simpelthen ikke råd til å eksperimentere for mye”, sier Diinhoff. Hva er SFYKs hovedoppgaver? Universitetet (Bergen Museum) har en lovpålagt arbeidsoppgave i å ivareta kultminnevernet i samarbeid med Riksantikvaren og Fylkeskommunen. Vi er to avdelinger; DKS (De Kulturhistoriske Samlinger) har ansvar for konservering og samlinger, mens primæroppgaven til SFYK (Seksjon for Ytre Kulturminnevern) er å utføre arkeologiske utgravninger og feltarbeid, og vi har et nasjonalt ansvar innenfor sikring av bergkunst. Vi er også den faglige instans som kommer med uttalelser, museet er det faglige organet i hele forvaltningsarkeologien. Vi er involvert i en rekke ulike prosjekter, med for eksempel Norsk Forskningsråd og Riksantikvaren. 23 RISS Nr. 1 2011 Hvor mange ansatte er det ved SFYK? Vi har fem faste, og én midlertidig ansatt arkeolog, som blir fast. Av midlertidige feltledere har vi syv, med noe variasjon. Vi forsøker å gi feltledere så mye og så langvarig arbeid som mulig, og i perioder ved behov, blir det ansatt feltassistenter. Hvilken utdanning, kompetanse og egenskaper er viktig for å bli en feltleder? Vi har ingen sosiale forpliktelser, men museet er en akademisk institusjon, og ønsker å styrke de som har brukt tid og ressurser på å ta en akademisk utdannelse. Den nyutdannede ideelle feltleder eller arkeolog eksisterer ikke, men den typiske feltleder må ha en arkeologisk relevant utdannelse, minst en mastergrad. Doktorgradsbakgrunn er ikke nødvendig. Arkeologisk erfaring kan ta mange former, og det å fullføre en doktorgrad trenger i utgangspunktet ikke å være ideelt innenfor forvaltningsarkeologi. Er man en stipendiat i 30-årene, uten særlig felt- eller forvaltningserfaring, så kan man heller ikke forvente at det er hos oss arbeidsmulighetene ligger. Stipendiater diskvalifiserer seg dog ikke ved å ha tatt lengre utdanning, så lenge de er skikket til å ivareta arbeidsoppgavene de blir satt til på en god måte. Men erfaringsmessig er min oppfatning at man fort kan utelukke seg selv fra en del arbeid, for eksempel i fylkeskommunen, som i utgangspunktet ikke prioriterer folk med doktorgradsutdanning. Det kan være fordi slike personer potensielt kan ta mye plass i landskapet, og fordi stillingene krever et litt annet erfaringsgrunnlag. Det er opp til hver enkelt hva man vil gjøre, men den veien man velger får konsekvenser for hva man gjør senere. En feltleder må også være en dyktig arbeidsleder, en person med en viss sosial intelligens. De fleste av oss er ”voksne mennesker”, men skal en utgravningsgruppe fungere bra faglig og sosialt kreves noen personlige egenskaper; det kommer man ikke utenom. Men de tingene jeg etterlyser i en god feltleder er det få eller ingen som har i utgangspunktet, og da blir det min oppgave å se om de har potensialet til å erverve seg disse egenskapene, og prøve å trene dem opp til å bli selvstendige prosjektledere i samspill med resten av fagmiljøet. Feltledererfaring kan være det første skritt i retning fast ansettelse, oftest i fylkeskommune eller ved universitetene. 24 RISS Nr. 1 2011 Hvordan foregår ansettelsesprosessen? Det finnes ingen automatikk mellom kunnskapsnivå, egenskaper og ansettelse. Den arkeologiske verden kan være dypt urettferdig, og mange dyktige studenter får aldri tilbudet om en arkeologistilling. Det er ikke snakk om noen demokratisk ansettelsesprosess. Vi er en profesjonell institusjon som arbeider på økonomiske vilkår og krav om effektivitet, og har simpelthen ikke råd til å eksperimentere for mye. Det vi i museet gjør, er å legge merke til folk som er dyktige, som lærer fort og som kan ta ansvar. Vi prøver å sortere ut de kandidatene som vi tror har størst potensiale, og disse blir fulgt tett opp gjennom assistent- og feltlederstillinger til å bli mer og mer selvstendige. Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for ansatte ved SFYK? For meg selv; kontinuerlig arbeid med hele dispensasjonsbehandlingen, herunder arbeid med budsjetter, prosjektstyring og feltadministrasjon. Vår avdeling er involvert i diverse prosjekter blant annet i regi av Forskningsrådet, noe som må brukes en del tid på. Undervisning, utstillinger, formidling, film- og bokproduksjon kan nevnes. Det er et bredt arbeid, og mye opp til ens eget initiativ. Mye forskning må skje på fritiden og i helgene. Hva mener SFYK om dagens arkeologiutdanning generelt, og den i Bergen spesielt? Utdanningene er korte, og noen nyutdannede arkeologer går gjennom et utdanningsløp uten tilstrekkelig relevant kunnskap. En feltleder kan for eksempel ha spesialisert seg på en etnografisk steinalderkontekst, men bli satt til å grave jernalder uten å kunne nok om dette. Det er et problem, men dette er den verden vi engang lever i. Vi kan derfor ikke gå ut og si at nyutdannede studenter skal besitte fullstendig kjennskap til alt her og nå, men ser etter potensialet i kandidatene og at de ønsker å dyktiggjøre seg. Siden de som studerer i dag ikke får den utdanningen de burde ha, må vi ha et system som legger til rette for å etterutdanne folk. I den sammenheng kan vi ikke spille krefter og ressurser på noen vi ser ikke egner seg for jobben. Da blir det gjerne et definisjonsspørsmål: Hva vil det si å være dyktig? Hvis man ikke evner å forbedre seg eller vi ikke ser en progresjon, er det ikke kandidater museet har råd til å ansette. Man må ha vilje og evne – og det er det jo også mange som har. 25 RISS Nr. 1 2011 Hva mener SFYK en arkeologiutdanning bør omfatte? Det er ikke realistisk at man skal kunne lære alt på fem år. Skal man spesialisere seg selv til ingenting, eller skal man sikre en faglig basis man kan bygge videre på? Det viktigste må være at man uansett arbeider for å høyne nivået på utdanning. Selv om en femårig utdanning ikke er nok til å dekke alle felter, er det likevel helt avgjørende at denne sikrer en bred faglig basis. De siste årene ser vi at utdanningsnivået både i Norge og hele Skandinavia blir dårligere og dårligere. Folk blir i større grad pumpet gjennom et system uten å besitte grunnleggende arkeologikunnskaper. Før var arkeologiutdanningen mer omfattende, og man hadde i større grad tid til å sette seg dypere inn i hele emnet. Når det kommer til økonomiske prioriteringer ved en utdanningsinstitusjon kan man ikke legge til grunn en cost/benefit-tankegang; man kan for eksempel ikke få økonomisk avkastning på å investere i et feltkurs. Man må heller basere seg på prinsippet om offeromkostning (opportunity/cost). Dette innebærer at man vurderer de midler man har til rådighet opp mot ulike, ønskede, men gjensidig utelukkende valg. Offeromkostning tar ikke bare høyde for økonomisk vinning, men tar også hensyn til helhetlige fordeler, som tidsbruk og praktiske konsekvenser (red. anm.). Hva vektlegges i jobbutlysninger? Ser man noen trender i hva som etterlyses? I dag må man ha en hel del datakunnskap. Man kan godt understreke at jo mer man tar arkeologisk databehandling, som GIS og databasekunnskap, alvorlig, jo bedre rustet står man. De neste to-tre år går vi over til en fulldigital arkeologi, og da vil vi ha behov for folk som kan data. Hvis man ikke har erfaring med administrativt arbeid, er nok dette det største problemet. Det er relativt enkelt å skaffe seg feltarbeid, og det kan man jobbe med i mange år til man er sliten og ikke orker mer. De fleste som har vært feltarbeider i kanskje ti år, begynner gjerne å etablere familie og hjem og ønsker seg en mer stabil tilværelse med fast stilling. Og da kommer problemet: hvis man ikke har doktorgrad kan man ikke søke universitetsstillinger, og uten administrativ erfaring kan man heller ikke søke stillinger i fylkeskommunen. Samtidig begynner man på dette tidspunktet å bli såpass gammel at fylkeskommunen kanskje gjerne favoriserer andre, yngre kandidater framfor halvgamle nybegynnere. 26 RISS Nr. 1 2011 Når man er ferdigutdannet må man med andre ord ta noen beslutninger om hvilken vei man ønsker å gå. Underveis i utdanningen er det fullstendig umulig å forutsi hvilke konkrete grep man bør gjøre for å få sikre seg en fast stilling. Man bør gjøre det man er god på, og være ærlig og dyktig. Gjør man dette har man en sjanse for å skille seg ut og bli oppdaget, uavhengig av hvilken spesifikk del av arkeologien man spesialiserer seg på. Men når man så er ferdig med sin utdanning bør man sette seg ned og tenke seg godt om, for eksempel om hvilke mangler man har, og prøve å forbedre seg på disse områdene. Ellers har man ikke de helt store sjansene i dagens system. Men universitetsutdanningene i Norge er jo svært ulike. NTNU tilbyr tre feltkurs og hospitantordning, UiO tilbyr arkeologisk databehandling. Hvordan spiller dette inn på mulighetene for jobb seinere? Sånne ting gjør jo at man får en bredere erfaring, og det er viktig. Hospitantordningen trenger ikke nødvendigvis gi kandidaten enorm faglig tyngde, men der de har vært utplassert har studenten fått innblikk i hvordan arkeologi fungerer i praksis. Ordningen minner studentene om at arke- ologi ikke bare er et faglig, teoretisk studium. Bøker og teori vil alltid være viktig, men det er også mange andre sider ved arkeologien man må få erfaring med. Langt på vei de fleste som utdanner seg vil ende i forvaltningsarbeid hvor det ikke er det mest avgjørende hvor mange bøker man har lest, men hvor det er viktigere å vite litt om prosjektstyring, databehandling og ha klart for seg hvordan offentlig forvaltning fungerer. Det er en fordel at dette er noe studentene kan lære seg under studiet, men det må ikke skje på bekostning av den faglige teoriopplæringen, som i dag knapt holder en tilfredsstillende kvalitet. Arkeologi er nå engang et akademisk fag, og er vi ikke faglig dyktige blir vi bare håndverkere. Hvis hvem som helst kan bli arkeolog vil det være døden for norsk arkeologi. For meg er det på mange måter likegyldig om man har spesialisert seg på etnoarkeologi eller middelalderarkeologi – studentene kan i utgangspunktet ikke det vi har bruk for uansett. Men har de lært å lære, så kommer all den matnyttige kunnskapen også. Noen ganger får man folk i posisjoner som skal utføre arbeidsoppgaver de ikke har faglige forutsetninger for å utføre. I lengden er dette et problem, men det kan løses av gode etterutdanningssystemer. 27 RISS Nr. 1 2011 Markedets etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft VS universitetenes kunnskapsproduksjon. Ligger det her en potensiell interessekonflikt? Det gjør det, men da må man huske på hvem man diskuterer med. Jeg representerer et universitetsmuseum, og er naturligvis opptatt av forskning. Uansett hva vi gjør, må forskning og den faglige basisen være på plass først. Men spørsmålet er om forskning og forvaltning egentlig utelukker hverandre. Vi har vært i dialog med universitetet (UiB) om samarbeid om feltkurs og datakurs, men man kommer ikke utenom det faktum at et slikt samarbeid hviler på noen økonomiske forutsetninger. Vi er nødt å bli frikjøpt fra det arbeidet vi i utgangspunktet er satt til, og dette er noe instituttet ikke har råd til, eller har valgt ikke å prioritere. Det finnes en faglig samarbeidsvilje, men økonomisk er det vanskelig å gjennomføre slike prosjekter. Det er heller ikke til å komme bort fra at man på Vestlandet ikke har hatt prosjekter av de største dimensjonene på mange år; prosjekter av en størrelse som kunne konsumert mange studenter over flere år. De siste årene har prosjektene vært små, med lav bemanning. Hadde vi hatt slike større prosjekter kunne museet i større grad involvere studenter mer, slik de gjør det i andre deler av landet. Dette ville gitt mer verdifull erfaring enn bare et feltkurs. Man lærer nemlig enormt mye av å delta på en stor steinaldereller middelalderundersøkelse. Det er litt synd at studenter i Bergen ikke får en slik sjanse, for da kan man risikere å gå gjennom en hel utdanning uten noen som helst form for reell erfaring, en situasjon som er diskvalifiserende i jobbsammenheng. Når vi på museet er på jakt etter folk som kan jobbe selvstendig og effektivt, er det en umulig oppgave å legge merke til studenter som ikke kan vise til noen form for erfaring. Hvem har et ansvar for at studenter skal sitte igjen med en kompetanse og erfaring som blir etterspurt i arbeidsmarkedet? Er det studentenes individuelle ansvar, arbeidsgiverne eller universitetenes ansvar? Etter at undervisningen og museet ble splittet, er det ikke lenger museets ansvar. Vår politikk er likevel, at så fremt det er mulig, forsøker vi å bruke folk fra bergensområdet. Man kan diskutere hvorvidt dette egentlig er riktig å gjøre, vi ser jo at andre museer gjør dette annerledes og tar inn folk fra hele landet. Men så har de fleste av disse også større utgravningsprosjek- 28 RISS Nr. 1 2011 ter enn vi har hatt de siste årene. Da er det studentene selv, og universitetene, som sitter igjen med ansvaret. Men jeg vil hevde at Instituttet har et ansvar i å utdanne og lære opp studenter, og til en viss grad innen feltarkeologi. Feltarbeid bør være en naturlig del av arkeologisk utdanning. Hvordan dette rent konkret bør administreres vet jeg ikke, men har man dårlig økonomi bør man muligens vurdere å inngå samarbeid med andre aktører, for eksempel oss, og gjennomføre felles prosjekter. Det er imidlertid ikke rom for at dette kan koste museet noe ekstra, da vi ikke kan pålegge oppdragsgiver ekstra avgifter fordi vi har studenter tilknyttet prosjektet. Frivillig deltakelse fra studenter – en billig arbeidskraft - kan heller ikke utkonkurrere lønnede stillinger. Så her er det flere problemstillinger som ikke er helt enkle å løse. Men skal man ha en sjanse til å få seg en arkeologistilling må det skje en endring. På det nåværende tidspunkt er det en enorm kandidatproduksjon, og det er ikke gitt at man i framtiden vil ha like mange store prosjekter knyttet til for eksempel veiprosjekter og utbygging av olje- og gassinstallasjoner. Man kan fort ende opp i en situasjon hvor det vil være en enorm mengde ferdigutdannede arkeologer som må slåss med hverandre om de få stillin- gene som finnes. Universitetene ser ikke alle de arbeidsløse arkeologene, men de er der. Og i dag er det mange arkeologer som kun ender opp med midlertidig arbeid. Det er en farse uten like; det er ikke mange som til slutt ender opp i faste stillinger – og hva gjør man da? De fleste som har tilsvarende lang utdanning og er like gamle har som regel fått seg fast jobb for lenge siden. Slik universitetssystemet synes å fungere, har instituttene et økonomisk incentiv til å ha stor studentproduksjon, samtidig som samfunnet ikke har et reelt behov for så mange nye arkeologer. Er dette et problem? Dette er et aspekt jeg ikke kan uttale særlig meg om. Det er veldig enkelt å ha en bestemt mening om disse tingene, men situasjonen er mer komplisert enn som så. Det jeg kan si, er at jeg er veldig glad for at jeg sitter i en fast stilling og kan si at ‘dette er ikke mitt problem’. Det har alltid vært slik i norsk arkeologi at noen studenter uteksamineres med et godt resultat, og noen med dårlig. Selv om utdanningen burde ha vært mer omfangsrik, vil de gode uansett ha tilstrekkelig kunnskap for å klare seg videre. I tider som nå, hvor mange kandidater pumpes gjennom universitetssystem- 29 RISS Nr. 1 2011 et av økonomiske årsaker, vil det også være flere kandidater med utilstrekkelige eksamener, og for dem kan arkeologistudiet med tiden vise seg å ha vært bortkastet tid. Hvis man ikke har de kvalifikasjoner det er nødvendig å ha, vil man bli valgt bort. Dette er likevel på sidelinjen av hva jeg kan uttale meg om, men det jeg kan si er at om man har gjort en oppriktig innsats på å forbedre seg på en rekke punkter, vil dette bli lagt merke til. Og det må igjen poengteres at ingen noen gang er helt utlært. Det må også understrekes at det er vanskelig å forutsi hvordan arkeologien kommer til utvikle seg i framtiden. På forunderlig vis er det ofte slik at mange som i utgangspunktet hadde dårlige forutsetninger for å få seg fast jobb innenfor arkeologien, etter en stund får sine muligheter her eller andre steder. Kreativitet og personlig initiativ spiller her en helt avgjørende rolle. Hvis man ikke er i stand til å påvirke sin egen framtid og ha tro på seg selv – hvem skal da gjøre det? Jeg gjør det i alle fall ikke! Vi er ikke er barnehage, men et universitet, og derfor er det noen vilkår og forutsetninger for hvem som ender opp hvor. Slik jeg ser det er arkeologi en rå verden – og man må være villig til å satse mye. Men gevinsten kan være å få en unik jobb som langt overgår den vanlige ”syv til fire”-jobben. Hvilke støttefag, utover rene arkeologifag, anser dere som nyttig? Når det kommer til forvaltningsarkeologi, hadde det vært en fordel om utdanningen hadde vært bredere, og kunne tilby mer basiskunnskap innenfor de arkeologiske perioder. En forvaltningsarkeolog har ofte bruk for botanikk, biologi, geologi, zoologi og så videre – dette er ofte noe man er nødt til å lære seg på et eller annet tidspunkt. Men jeg vil si at man i utgangspunktet stiller sterkere med bred kulturhistorisk kunnskap enn om man kun besitter spisskompetanse innenfor eksempelvis jernalder. Men jeg vil igjen understreke viktigheten av å erverve seg datakunnskaper, da dette er noe som er et satsningsområde både på museer og i fylkeskommune. I framtiden vil vi foretrekke kandidater som har erfaring med arkeologisk databehandling, for det vil gjøre arbeidet mer effektivt. Men ren datautdanning er heller ikke nok. Samarbeider SFYK med dagens utdannelsesinstitusjoner? Vi har mastergradsstudenter fra UiB som arbeider med utgravningsdokumentasjon og materialet på magasinet. Vi har også diskutert mulighetene om mer samarbeid om undervisning om forvaltning, feltarbeid og data. 30 RISS Nr. 1 2011 Viljen er der fra vår side, men det er i stor grad et spørsmål om økonomi. Og da er det opp til AHKR å vurdere hvordan de vil anvende sine ressurser; om det er på oss eller på sine andre timelærere. Det er veldig synd å se hvor stram økonomi alle de arkeologiske instituttene har, og forhåpentligvis vil de økonomiske vilkårene forbedres. Er det andre spørsmål rundt arkeologi og utdannelse SFYK ønsker å få belyst? En bekymring jeg har er at man i norsk arkeologi bruker for mye penger på feltarbeid, og at materialet man graver fram ikke blir publisert eller forsket på. Tempoet er høyt innenfor forvaltningsarkeologien og oppdragsgiver skal ifølge lovverket ikke finansiere forskning. Et annet problem er at selv om våre feltledere er dyktige, så har de hatt en kort og rask utdannelse hvor de gitt ikke har kunnet spesialisere seg i alt. De kan være spesialisert innen steinalder, men må så lede en jernalderundersøkelse, noe de ikke vil ha inngående kunnskap om. Det begrenser det faglige nivået. En slik utvikling er ikke bærekraftig. Dette er noe blant annet Forskningsrådet har lagt merke til, og det er et generelt ønske om å øke det generelle faglige nivået på utgravningene. Jeg er litt redd for at om man nå endrer dagens arkeologiutdanning, som i utgangspunktet er altfor kort, og legger mer vekt på administrasjon og felterfaring, vil man ende opp som håndverkere uten forutsetning for å bruke de arkeologiske dataene til noe fornuftig. Vi må ikke glemme hva arkeologi til syvende og sist handler om: nemlig kunnskapsproduksjon. Man kan godt prøve å forbedre dagens arkeologiutdanning, men det må skje uten å gjøre dagens faglige utdanningsnivå enda verre. Å ha kjennskap til det materialet man arbeider med er helt essensielt; kvaliteten på arbeidet blir større, og produktet man sitter igjen med vil ha langt større verdi. Dette gjelder også innenfor forvaltningsarkeologi med registreringer, rapportskriving og administrasjon. Jeg vil heller ansette en person som er faglig dyktig, men som trenger opplæring i håndverket – enn en ren håndverker som mangler faglig kompetanse. Det store problemet er etterutdanning. Det er ikke realistisk at man etter fem år er helt utlært. Erkjenner man dette, må man jobbe for at folk fanges opp av et etterutdanningssystem. Dette ville blitt en garanti for at man ikke bare blindt utdanner folk som man så skyver ut på gaten, overlatt til seg selv. Samfunnsøkonomisk er det helt 31 RISS Nr. 1 2011 vanvittig å utdanne folk man ikke har behov for; det er en altfor dyr ordning og helt bortkastede ressurser. Da kan man like gjerne si at man bare trenger halvparten av dem. Men jeg vet ikke helt om dette blir riktig å si heller. Mange har funnet ansettelse utenfor arkeologien i stillinger ved for eksempel veivesenet, offentlig administrasjon og landskapsforvaltning, i stillinger hvor arkeologi nettopp har vist seg å være en berikelse. Ofte kreves en spisskompetanse som man må prøve å få i etterkant av mastergradsutdanningen. Her er det viktig å tenke på hva man er interessert i, og hvor man ønsker å jobbe. Noen siste råd til studenter og nyutdannede som ønsker arkeologirelaterte jobber? Man må først og fremst være oppriktig ærlig overfor seg selv og følge hjertet sitt når man treffer sine valg. Man må være aktiv og engasjert og delta i faglig sammenheng, slik at man blir lagt merke til som en potensiell arkeolog vi vil satse på. SFYK – Seksjon for Ytre Kulturminnevern • Del av Bergen Museum • ”Seksjonen har ansvar for saksbehandling og faglige undersøkelser av arkeologiske kulturminner” (uib.no/sfyk) • Har per i dag fem fast ansatte arkeologer Søren Diinhoff • Diinhoff tok sin magistergrad i 1989 ved Institutt for Forhistorisk Arkæologi Moesgård, Århus Universitet. • Han har hovedsaklig siden jobbet ved Universitetet i Bergen. I begynnelsen var han ansatt i korttidsengasjement som feltleder, vitenskaplig assistent og lektorvikariat. • Frå 2000 har Diinhoff vært fast ansatt ved SFYK, Bergen Museum. • I 1996–1997 var han i en periode ansatt ved Statens Forskningsråd i Danmark under et tværfaglig forskningsprosjekt. 32 RISS Nr. 1 2011 VÅG MER! - Om arkeologien og de uutforskede mulighetene. Hilde Sofie Frydenberg I løpet av min relativt korte karriere som arkeolog har jeg, både i kraft av personlige erfaringer, men også i forbindelse med mitt arbeid i MAARK (Fagpolitisk forening for midlertidig ansatte arkeologer i Forskerforbundet), gjort meg en del tanker om arkeologer og arkeologifaget i tilknytning til samfunn og arbeidsmarkedet, innenfor og utenfor vår lille arkeologiske boble. Arkeologi og idealisme De aller fleste som velger å utdanne seg til arkeolog, ønsker å arbeide som arkeolog, enten det er som forsker eller feltarkeolog – mange med en stor porsjon lidenskap og idealisme for faget. Samtidig er det ingen hemmelighet at arbeidsforholdene for arkeologer ikke er optimale. Det er nemlig ingen selvfølge at en mastergrad i arkeologi vil gi til fast jobb som arkeolog, selv ikke et stykke inn i fremtiden. Ferdig utdannede arkeologer med og uten erfaring og studenter, konkurrerer i stor grad om de samme jobbene og søknadene står i kø. Den arkeologiske lidenskapen og idealismen har på mange måter blitt pervertert til en form for individets selvutslettelse til fordel for kulturminner og tiltakshavere, og en tilretteleggelse av faget for de vel bemidlede som ikke trenger bekymre seg om usikker inntekt eller også de som klarer å tilpasse seg det eksisterende – uavhengig av kompetanse, dyktighet og erfaring som videre fører til en reprodusering av det eksisterende og lite fremtidsrettede systemet. Så hvordan er situasjonen i dag? 33 RISS Nr. 1 2011 Norsk arkeologi møte, Bergen 2010). Hilde Sofie Frydenberg Tallenes tale Tallene fra Magnus Haalands artikkel viser at det i perioden 2005-2009 ble uteksaminert omlag 350 nye arkeologer i Norge - med andre ord snaut 100 arkeologer i året. Til sammenligning viser tall fra Kulturhistorisk museum i Oslo (KHM) at museet i løpet av en feltsesong (2010) totalt hadde omlag 40 årsverk med midlertidig ansatte feltarkeologer. Det ble produsert 315 arbeidskontrakter for totalt 110 ansatte feltarkeologer hvor av 12 var ansatt på flerårige prosjekter og åtte var ansatt på 10-måneders kontrakter, de øvrige var prosjektrelaterte kontrakter av begrenset lengde fra noen dager opp til sammenhengende måneder (Karl Kallhovd, avdelingsleder ved Fornminneseksjonen, KHM - Innlegg på Grovt anslått kan man altså si at det ville vært plass til omlag 40 arkeologer ved KHM dersom dette hadde vært faste heltidsstillinger. Uavhengig av om det er praktisk gjennomførbart eller ikke, sier dette noe om grunnlaget for det vi tenker på som relevant arbeid blant arkeologer. Det mye som taler for at det utdannes for mange arkeologer, spesielt med tanke på at KHM er den største arbeidsgiveren innen for denne sektoren i Norge. Vi må også kunne regne med at majoriteten av de som allerede er i arbeid som arkeologer vil ønske å fortsette med dette ut sin aktive yrkeskarriere, eller i hvertfall i mange år til. Velger man en forskerkarriere, vil man etterhvert møte de samme utfordringene. Antallet forskerstillinger innenfor arkeologien er få og en doktorgrad er ingen garanti for «relevant» arbeid. Etterhvert vil vi kanskje oppleve at doktorander vil måtte arbeide som feltarkeologer. Kan man basere et helt yrkesliv på korte, midlertidige kontrakter? Hva skjer da med de nyutdannede? Hvordan er forholdet mellom utdannelse og arbeidslivet. Hvordan er fremtidsutsiktene innenfor og utenfor den arkeologiske yrkesfæren, og hvilke muligheter finnes med en mastergrad i arkeologi? 34 RISS Nr. 1 2011 Hilde Sofie Frydenberg Arkeologi - en akademisk utdannelse for et erfaringsbasert arbeidsliv? Forholdet mellom utdanning og arbeidsliv for arkeologer kan være vanskelig å forstå og forholde seg til. Med svært få praktisk rettede kurs i løpet av utdannelsen, kan det virke umulig å få en fot innenfor arbeidslivet. Vi sitter på mange måter igjen med et akademisk vitnemål til et arbeidsmarked hvor praktisk felterfaring teller mest. Skulle du slippe gjennom nåløyet er det likevel vanskelig å ut fra dette planlegge og/eller bygge en karriere. Som mange allerede har erfart, er det vanskelig å planlegge noe som helst med alt fra null til fire eller fem måneder arbeid i løpet av et år. Fra tilskuerplass til tildelingsprosessen virker tilsettingen av feltpersonalet svært tilfeldig. Kontraktene knyttes til prosjekter, ikke nødvendigvis til en sesong eller institusjonen som sådan, og overstiger derfor sjelden den lovfestede grensen for pålagt utlysning og gjennomføring av en «normal» tilsettingsprosedyre. Dermed finnes det heller ingen kontroll med hvilke krav og forutsetninger som legges til grunn for tildeling av arbeid eller begrunnelse for hvorfor man ikke får arbeid. Utfordringene med dette systemet er blant annet det å påvise såkalt «lufting» - en pålagt pause før arbeidstaker har fire års sammenhengende ansettelse. Systemet legger også tilrette for dumpinglignende tilstander da det alltid er andre som gjerne tar din jobb dersom du stiller vanskelige spørsmål og krav om lønn, ansiennitet, arbeidstid og brakkevilkår etc. Ønsket om å få jobbe som arkeolog og den «idealismen» mange er villige til å tåle for nettopp dette, er med på å 35 RISS Nr. 1 2011 videreføre de uakseptable forholdene innenfor vår sektor. Til tross for enkelte lokale forbedringer har landsdelsmuseene tilsynelatende en praksis med å spre et tynt lag med feltarbeid ut til flest mulig feltarkeologer, for at så mange som mulig skal få erfaring. Personlig mener jeg dette er å gjøre arkeologer og kulturminneforvaltningen en bjørnetjeneste, både for enkeltindividets livssituasjon og for videreføring av kunnskap og erfaring som i mange tilfeller vil forsvinne ut av bedriften etter endt prosjekt. Enkelte ansatte ved utdanningsinstitusjonene gir også uttrykk for at de mener det er museenes ansvar å gi både studenter og ny-utdannede felterfaring. Dette er jeg fullstendig uenig i i hvert fall i sin nåværende form. Innenfor hvilken annen bransje har den utøvende forvaltningsinstitusjonen ansvaret for opplæring av studenter og ny-utdannede innenfor sin sektor? – ingen! Forvaltningsinstitusjonen er ikke utdanningens forlengede arm selv om begge ligger under det samme universitetet. Jeg kan være enig i at utdanningen bør inkludere mer felterfaring, men det skal ikke gå utover de som allerede er ferdig utdannet – ei heller kvaliteten på de lovpålagte forvaltningsoppgavene. Det er av flere grunner ønskelig at det legges til rett for mer felt- og arbeidserfaring i løpet av utdanningen – både for å lette overgangen til arbeidslivet samt økt attraktivitet på arbeidsmarkedet, men også slik at de som ønsker en mer forskningsrettet arkeologisk karriere får et økt minimumsantall uker felterfaring - nødvendig for tilstrekkelig kritisk holdning til kildematerialet, dokumentasjon og innsamlingsmetoder. Det store spørsmålet er imidlertid hvordan dette skal tilrettelegges. Jeg sitter ikke med noen fasitsvar, men det må være mulig å finne en ordning som fungerer for alle parter. Livet i arkeologi-boblen For mange av de som i dag jobber som arkeologer innebærer dette korte midlertidige ansettelser på eksternfinansierte prosjekter og fast jobb er nesten umulig å oppdrive. Med en mastergrad i arkeolog har det for meg personlig vært naturlig å søke arbeid innenfor arkeologien generelt og feltarkeologien spesielt. Men, etter å ha jobbet som feltarkeolog fra jeg var ferdig med utdannelsen i 2005 til høsten 2009, bestemte jeg meg for at nok var nok og begynte å utforske mulighetene for å få andre type jobber. Til tross for engasjementet for arkeologien som fag ble det å alltid være midlertidig ansatt med usikker lønn, sammen med det faktum at du som feltarkeolog ofte 36 RISS Nr. 1 2011 blir sett på som en uønsket og utskiftbar grunnarbeider, for slitsomt. Lidenskapen og «idealismen» for faget var ikke lenger nok til å rettferdiggjøre den konstante personlige unntakstilstanden – spesielt ikke når det heller ikke kunne skimtes noe fastere, selv ikke et stykke bort i horisonten. Men, hvordan arter det seg når en arkeolog prøver å krysse fag-grensene? vitere» også. Det er selvfølgelig ingen grunn til å hevde at arkeologi er akkurat, som for eksempel statsvitenskap, eller at vi kan erstatte den kunnskapen som samfunnsvitere sitter med. Men, jeg vil hevde at vi kan bidra med komplimenterende kunnskap som sammen med andre fagområder vil gi et bedre sluttresultat. Men, hva kan en arkeolog? Det har vist seg vanskelig å få aksept for en akademisk utdannelse utenfor samfunnsvitenskapene. I neste alle stillingsutlysninger gis det uttrykk for et ønske om utdanning innen statsvitenskap, samfunnsøkonomi eller andre samfunnsvitenskaper. I tilfeller hvor jeg har valgt å kontakte oppgitt referanseperson for å argumentere for at min utdannelse - arkeologi - burde være høyaktuell for den type stilling fordi vi har en utdanning og arbeidserfaring som klarer å kombinere det akademiske med det praktiske, møter jeg alltid skepsis. Jeg blir likevel alltid like overrasket over holdningene og den manglende kunnskapen jeg møter om arkeologi som fag. Tror de med samfunnsvitenskapelig bakgrunn at en arkeolog bare graver i jorden? At vi har en mastergrad som grunnarbeider? Det er da vitterlig store forskjeller innenfor den store og uspesifiserte gruppen «samfunns- Arkeologi som fag har et bredt akademisk grunnlag med tilknytning til både historiske, naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag. Mye av den teorien vi bruker for analyse av fortidige samfunn er basert på nettopp de samme grunntanker og filosofier som brukes av statsvitere og sosiologer for å forså og analysere menneskers handlinger/ samhandlinger, samfunnsstrukturer og samfunnsdannelse som sådan. I løpet av arbeidet med arkeologiske undersøkelser, enten det er registreringer eller arkeologiske forvaltningsgravinger, får man som arkeolog variert erfaring – fra det å forholde seg til forskningsrelaterte problemstillinger, kjennskap til forvaltningen og utøvelsen av plansaker, forholdet til kulturminneloven, samt praktisk tilrettelegging og koordinering av av undersøkelsene/prosjektene gjennom kontakt med tiltakshavere og grun- 37 RISS Nr. 1 2011 neiere. En stor del av arbeidet er også å dokumentere selve prosessen i tillegg til analysen og dokumentasjonen av kildetilfanget for rapportskriving, hvor tverrvitenskapelig samarbeid skal koordineres og samkjøres til et resultat basert på de forskningsrettede problemstillingene som ble stilt i forkant av undersøkelsen (Frydenberg [online]). Med slike forutsetninger skulle en tro at en arkeologi-bakgrunn kunne brukes til det meste. Noe mangler, men hva? Vi må begynne å se utover vår egen nese og stille spørsmål som; hva kan arkeologi som fag bidra med? Hva kan vi som ikke andre kan og hvordan kan vi utfylle andre fagfelt som for eksempel statsvitere, jurister og sosialøkonomer? Og, hvem sitt ansvar er det å opplyse alle ikkearkeologer? Ut av boblen – inn i solen? Til tross for at det utdannes for mange arkeologer i Norge, vil det kanskje være like galt å kreve endringer i opptaket, samtidig som utdanningsinstitusjonene får kritikk for å kreve at museene som forvaltningsorganer skal gi feltarbeid til flest mulig studenter og ny-utdannede. Kanskje bør det stå for den enkeltes regning å sette seg inn i mulighetene på arbeidsmarkedet? Til sammenligning stagges ikke opptakene til statsvitenskap og historie av at det allerede er en rekke arbeidsledige og/eller mange som jobber utenfor «relevant» sektor. Helt sikkert er det imidlertid at vi som fag må bli flinkere til å posisjonere oss i samfunnet og på den måten skape flere muligheter til å gjøre faget synlig, som videre også vil øke attraktiviteten til arkeologer på arbeidsmarkedet utenfor vår lille boble (jf. Aftenposten [online]). Dette gjelder både arkeologer som jobber innenfor faget og de som ikke har såkalt fag-relevante jobber. Jeg tror at arkeologifaget også ville blitt beriket dersom fler med vår bakgrunn fikk mulighet til å opparbeide seg erfaring fra andre sektorer, så vel som det å kunne påvirke arkeologiens og kulturminnevernets stilling i samfunnet fra andre vinklinger. For å nå dit, for å skape muligheter for arkeologer utenfor vår egen sektor, må vi være åpne for og akseptere at det ikke bare er feltarkeologi som er «hipt og kult». At mange etterhvert vil velge andre løsninger er positivt og innebærer ikke nødvendigvis å ekskluderer arkeologien for alltid, men at bred erfaring utenfor boblen bør være attraktivt også for arkeologifaglig arbeid. 38 RISS Nr. 1 2011 Referanser: Aftenposten [online]. Fagene som former oss. (Lesedato: 27.12.2010) URL:http:// www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3963687.ece Frydenberg [online]. Prosjekt Arkeolog. (Lesedato: 09.01.2011) URL:http://hildefrydenberg.blogspot.com/ Anbefalt litteratur: Frydenberg, Hilde (2009): «Arkeologen en fagspesialist og profesjonell yrkesutøver» i Nicolay Nr. 108, 2009, s69-75. Landsverk, Johanne (2010). «Arkeologar får ikkje fast tilsetting» i Forskerforum 7/10: (URL: http://www.forskerforum.no/articles.asp?frm=index&aid=2172) Madsen, Ole Jacob og Simen Andersen Øyen (2010): «Humanistene må på banen» i Morgenbladet 11.06.2010. (URL:http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article ?AID%2F20100611%2FODEBATT%2F706119955) Nussbaum, Martha C. (2010): «Lære for livet. Hvorfor nedskjæringer i humanistiske fag utgjør en trussel mot selve demokratiet.» i Morgenbladet 25.06.2010. (URL:http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100625/ OIDEER/706259979 Norendal, Signy (2010): «Utrygge løsarbeidere i feltarkeologien» i Museumsnytt 4/2010 (URL: http://www.museumsnytt.no/articles/view/6752/564) Hilde Sofie Frydenberg Alder: 32 Utdanning: Master i Arkeologi, UiO Cand.Mag i middelalderhistorie, UiO Arbeidserfaring: Kulturhistorisk museum i Oslo 2004-2009. Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, juli 2008 - mars2009. Akershus fylkeskommune, september-desember 2005. Byantikvaren i Oslo, februar 2006. Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo, juli - august 2003, juni 2004, april 2009. Posisjon/Verv: Leder av Fagutvalget for arkeologi ved UiO 2004. Startet MAARK sammen med Mari A. Østmo 2007. Nestleder og fungerende leder av MAARK 2010. Styremedlem i MAARK 2011. Medlem av NAMs fagpolitiske gruppe fra høsten 2010. 39 RISS Nr. 1 2011 40 RISS Nr. 1 2011 ÅPNE FOR MER SAMARBEID Intervju og transkripsjon: Karoline Hareide Breivik Redigering: Ann-Kristin Dahlberg Siri Myrvoll, Byantikvar i Bergen, kunne tenke seg mer samarbeid med udanningsinstitusjonene, gjerne i form av en hospiteringsordning. Hun mener studentene ville hatt godt av kursing i hvordan organiseringen og lovgivningene i arbeidslivet er, og understreker også viktigheten av å ha en vid praksis knyttet til den teoretiske utdanningen. ”Før var det veldig få som gikk gjennom hovedfag uten å ha en solid feltbakgrunn”, sier Myrvoll. Hvor mange ansatte er det hos Byantikvaren? Det er åtte ansatte her: Tre arkeologer, én historiker, tre kunsthistorikere og én geograf. Er det behov for midlertidig ansatte og/eller sesongarbeidere? Det er vel begrenset hvor mange en i det hele tatt har behov for samtidig, om det er fra arkeologi eller andre fag, i en virksomhet som denne. En må ha muligheten til å kunne engasjere, og det er et problem i kommunen. Du kan jo sette det ut til konsulenter, men det er ingen konsulenter i våre fag. Å kunne ansette folk for kortvarige engasjement, som har en begynnelse og en avslutning, vil det være behov for, det er ikke mulig å ha alle du trenger i fast ansettelse i denne virksomheten. Hvilke egenskaper og kompetanse er avgjørende for å kunne gjøre Byantikvaren sine kjerneoppgaver på en god måte? Basisen for kontoret er kunsthistorikere som jobber innenfor bygningsvern, én arkitekt, én på planavdeling, en historiker som har jobbet mye med 41 RISS Nr. 1 2011 også. Det som er spennende er jo at du hele tiden er på pulsen med det som skjer i byen, du sitter midt i sentrum av det. Samarbeider Byantikvaren med dagens utdannelsesinstitusjoner? Nei, svært lite. Det er litt synd, synes kanskje de burde trekke mer på oss. Vi er i alle fall veldig åpne for det. Jeg kunne ønsket å få til en slags praksisordning for studenter. Hvordan stiller Byantikvaren seg til mulig framtidig samarbeid, som for eksempel hospiteringsordning? Byantikvar Siri Myrvoll arkeologi og kulturlandskap og en geograf som har jobbet med planlegging og kulturlandskap. Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for ansatte ved Byantikvaren? Jeg vet egentlig ikke hva en vanlig arbeidsdag er. Det er mye møter og telefoner, og mye ut og inn. Man må hele tiden være tilgjengelig for de andre på kontoret hvis det er spørsmål eller problemer angående for eksempel saksbehandling. Det er liksom ingen standard arbeidsdag, men veldig mange uforutsigbare dager her, og det er jo noe av det som gjør det morsomt Jeg kunne gjerne tenkt meg å ha med studenter her. Kanskje i to-tre uker, bare for å få vist hvordan for eksempel saksbehandling foregår. Kommunal saksbehandling er jo noe helt annet enn det man er klar over, og de fleste som kommer fra Universitetet, uansett fag, får lettere sjokk - det er mye mer som foregår her enn det folk vet. Så en hospiteringsordning synes jeg det hadde vært morsomt å få til. Hva mener Byantikvaren om dagens arkeologiutdannelse generelt, og den i Bergen spesielt? Arkeologiutdannelsen er den eneste utdannelsen som kvalifiserer deg til å improvisere, gjennom praksis. En ting 42 RISS Nr. 1 2011 er den teoretiske siden, den må du ha med deg, for det er grammatikken i alt du driver med, men man må også ha praksisen inne for å vite hva dette egentlig er. Jeg begynte i Oslo, og så dro jeg til Bergen. Der måtte jeg begynne på grunnfag på nytt på grunn av et helt annet pensum, og da var det stor forskjell og det var uendelig mye bedre i Bergen enn det var i Oslo den gangen. I Oslo jobbet man bare med objekter, mens i Bergen hadde man mye mer faglig teoretiske diskusjoner; dette var midt oppi alle teoridiskusjonene i 70-årene. Men hvordan det har utviklet seg, det vet jeg ikke, jeg har ikke hatt noe kontakt med universitetene etter at de innførte ordningen med bachelor og master. Da jeg tok eksamen, hadde jeg to sesonger fra Borgund bak meg, og én sesong på Bryggen, én liten utgraving på Hunn og én på Opstad. Til sammen ble dette oppimot ett år med feltarbeid. Ingenting av dette var i regi av magistergraden, alt var opp til en selv, men jeg tror det stod i studieplanen at man skulle ha i hvert fall rundt tre måneder. Det var veldig få som gikk gjennom hovedfag uten å ha en solid feltbakgrunn. Hva bør endres? Hvorfor? Forslag? Jeg tror at de fleste arkeologer hadde hatt veldig godt av å få orientering eller kurs i hvordan organiseringen i arbeidslivet er. Det man kommer borti her er budsjettering, regnskapsrutiner, ulike lover som Arbeidsmiljøloven, Kulturminneloven og Plan- og bygningsloven, og Forvaltningsloven ikke minst, og mer kontakt med næringslivet. Man skal vite hvor man er, og lære hvor langt man kan gå. De tingene burde det vært et kurs i. Å lære grensesnittet mellom Kulturminneloven og Plan- og bygningsloven ville være nyttig. Man burde helst ha litt av hvert av teori og praksis, om man skal bruke utdanningen videre. Hvis ikke, ender man opp med en bachelor som ingen kan bruke, og en master som man bare knapt nok kan bruke. Skal du videre, må du ta en doktorgrad om du i det hele tatt skal gjøre noe med utdanningen, og det kan jo ikke være intensjonen. Noen siste råd til studenter og nyutdannede som ønsker arkeologirelaterte jobber? Man må lære å markedsføre seg selv og de verdiene en sitter med. Ikke fokuser bare på at du er arkeolog - du 43 RISS Nr. 1 2011 har en basisutdannelse i arkeologi, men det å markedsføre de kvalitetene som ligger i den utdannelsen er veldig viktig. Ikke vær redd for å ta oppdrag rundt omkring, si aldri nei til en ut- fordring. Det å få en vid praksis som likevel er relevant for faget er veldig viktig. Bygg et skikkelig nettverk, og gjerne utenfor landets grenser. Det er også en fordel å publisere mye. Byantikvaren: • Byantikvaren er kommunens antikvariske faginstans, og står faglig ansvarlig for kommunens kulturminneforvaltning. • Byantikvaren skal som Bergen kommunes faginstans i antikvariske spørsmål, bidra til at Bergens historiske kulturlandskap og egenart ivaretas, og at byen opprettholder sin status som historisk bykjerne Siri Myrvoll Jobb: Byantikvar i Bergen Utdanning: Magistregrad (mag.art.) i nordisk arkeologi (støttefag: klassisk arkeologi og religionshistorie), hovedvekt middelalder og en dr. philos innefor middelaler-byarkeologi. Ferdig utdanna med Magistergrad i 1976. Utgravninger: Skien, Tønsberg og Oslo, Bergen (bryggen). Riksantikvarisk utgravningskontor i Bergen – bygget og ledet fra 1980-1993. Byantikvar siden 1993. Myrvoll har vært med på å bygge opp norsk kulturminnefond og har vært nestleder fra starten av (8 år). 44 RISS Nr. 1 2011 DAGENS ARKEOLOGIUTDANNING ALENE GIR IKKE DEN NØDVENDIGE KOMPETANSEN Intervju og transkripsjon: Magnus Haaland og Nikolai Rypdal Tallaksen Redigering: Ann-Kristin Dahlberg ”Universitetene har på en måte glemt at det er deres jobb å gjøre arkeologistudentene attraktive på arbeidsmarkedet. De er flinke til å utdanne mange studenter per år, og ser kanskje ikke så mye på sluttproduktet”, sier Rory Dunlop, arkeolog ved Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) i Bergen. Felterfaring er noe av det som ofte blir lagt vekt på når NIKU ansetter arkeologer, siden det av økonomiske årsaker og på grunn av hyppig utskiftning av midlertidig ansatte er vanskelig å få til en kontinuitet i opplæring av nyutdannede. Kunnskaper om digitale oppmålingsmetoder og databehandling blir også stadig viktigere. Hva er NIKU?/Hva er arkeologiavdelingen av NIKUs hovedoppgave? Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) er et forsknings- og kompetansemiljø for kulturminner. NIKU har fem avdelinger: Bygning, landskap, konservering, nordområder og arkeologi. Vi har i overkant av 80 fast ansatte på landsbasis, og to her på arkeologiavdelingen i Bergen. Ved arkeologiavdelingen jobber vi i stor grad med kulturminner. Noen av kjerneoppgavene våre er oppdrags- 45 RISS Nr. 1 2011 og konsulentvirksomhet både for det private og det offentlige, blant annet arkeologisk arbeid i form av registreringer, overvåking av anleggsarbeid og gjennomføring av arkeologiske utgravinger. Vi arbeider både i og utenfor Bergen, ofte i samarbeid med andre avdelinger av NIKU og andre arkeologiaktører som fylkeskommunen. NIKU har et lovpålagt ansvar for å utføre arkeologiske undersøkelser i middelalderbyene og ved middelalderske anlegg som kirker/ kirkegårder, borger, klostre og bygningsruiner eldre enn 1660. Hvordan fungerer for eksempel overvåkning av anleggsarbeid? Når Riksantikvaren har gitt sin tillatelse til graving, følger arkeologen maskinarbeidet, og stopper arbeidet ved mistanke om at uforstyrret arkeologisk materiale er til stede. Dette blir så dokumentert før det fjernes, eller bevart på stedet. Her er en god dialog med entreprenøren viktig, slik at vi kan være tilstede ved behov. Vår oppgave er også å vurdere om Riksantikvaren må kontaktes hvis noe uventet dukker opp. Bruker NIKU midlertidig ansatte arkeologer? Mange avdelinger har korttidsansatte, antallet avhenger av oppdragsstør- relse og -mengde. Region Vestlandet har to ansatte på arkeologiavdelingen, men vi benytter oss i stor grad av korttidsansatte for å utføre en del utgravings- og registreringsarbeid. De korttidsansatte er stort sett ferdigutdannede arkeologer, men det hender at vi tar inn studenter. Dette avhenger litt av hvor mange vi trenger i forhold til tilgang på arbeidskraft. Hvilke kvalifikasjoner ser dere etter hos deres korttidsansatte? De kandidatene vi ser etter for midlertidige stillinger har ofte bakgrunn fra middelalderarkeologi, men det finnes ofte kulturlag og gjenstandsmateriale fra forhistorisk tid og andre historiske epoker der vi jobber, så bredde er viktig. På den annen side er også spisskompetanse ettertraktet. Dette kan være i form av kunnskap om et spesielt materiale, eller kjennskap til digitale oppmålingsmetoder, dokumentasjonsmetoder og databehandling. En ser en stadig økning i bruk av teknologi som digitalt oppmålingsutstyr og databehandlingsprogrammer som GIS hos alle som jobber med arkeologi, også NIKU satser stort på dette. De fleste har forståelse for stratigrafi og de generelle metodene for utgraving, men felterfaring er ofte en mangelvare hos nyutdannede. Det er 46 RISS Nr. 1 2011 ikke nødvendigvis avgjørende siden en del opplæring må gis i alle fall, men det er likevel ikke tvil om at erfaring er viktig. Hyppig utskifting av midlertidig personell er vanlig, noe som gjør kontinuitet i opplæring vanskelig. Vi ønsker derfor selvsagt å ansette de med mest erfaring og kompetanse. Slik arbeidsmarkedet er i dag må arkeologer ta de jobbene de får, og NIKU må stadig ta inn nye som igjen eventuelt må opplæres. Hvordan ser hverdagen til en ansatt hos dere ut? Den består av en rekke ulike typer arbeidsoppdrag, som vi har vært inne på. Cirka 40 % består av feltarbeid, mens 60 % er etterarbeid, planlegging, rapportskriving, datahåndtering og så videre. Våre korttidsansatte brukes ofte i alle disse leddene, utenom planlegging av prosjekter. Jobber NIKU først og fremst med forvaltningsrelaterte oppgaver fremfor forskning? Arkeologien i Norge er i stor grad forvaltningsstyrt. NIKU er imidlertid et forskningsinstitutt som i tillegg til å levere oppdragsrelaterte data til forvaltningen, også leverer forskningsbaserte resultater. Fordi NIKU som forskningsinstitutt har som oppgave å bedrive såkalt anvendt forskning, er mye av NIKUs forskning styrt av forvaltningens kunnskapsbehov. NIKUs arkeologiavdeling er også involvert i en del konkrete forskningsprosjekter, blant annet et flerårig prosjekt på verdi og forvaltning av etterreformatoriske arkeologiske kulturminner i samarbeid med Riksantikvaren og NTNU (Miljø 2015). Vi deltar også i et europeisk forskningsprosjekt om bruk av ny teknologi for dokumentasjon av kulturminner. Det går blant annet på bruk av laserscanning, og geofysikk i arkeologi (LBI). Vi er også involvert i miljøovervåkningsprosjekter for å begrense skadevirkningene av inngrep i arkeologiske kulturlag, da spesielt de organiske. Dette gjøres for eksempel ved å installere miljøbrønner hvor en kan ta opp jord- og vannprøver og kontrollere kjemiske sammensetninger i grunnvannet. Dette kan si mye om bevaringsforholdene for og bevaringstilstanden til de underjordiske kulturminnene. Så en kan si at NIKU er en tverrfaglig organisasjon som samarbeider med andre? Ja, NIKU er i høyeste grad en tverrfaglig organisasjon, og arkeologiavdelingen jobber tett med flere av de andre avdelingene i NIKU, samt med 47 RISS Nr. 1 2011 andre nasjonale og internasjonale arkeologiaktører. Hva tenker dere om arkeologiutdannelsen i dag? Hvilken kompetanse og kvalifikasjoner er det dere savner? Det har jo vært store endringer de siste årene med overgangen til bokstavkarakterer og innføringen av bachelor- og mastersystem. Dagens nyutdannede har, som vi har vært inne på, generelt lite felterfaring, og masteroppgavene reflekterer at man kanskje har hatt litt lite tid til å fordype seg. Universitetene har på en måte glemt at det er deres jobb å gjøre studentene attraktive på arbeidsmarkedet, de er flinke til å utdanne mange studenter per år, og ser kanskje ikke så mye på sluttproduktet. Hvor viktig er felterfaring når dere vurderer søknader til feltassistenter? Felterfaring er selvsagt viktig, men et relevant prosjekt er også av betydning, samt kjennskap til metoder for digital oppmåling. Hvis du har alle disse stiller du nokså sterkt. Oppdragsgiver ønsker jo selvsagt at jobben skal gjøres mest mulig effektivt siden de betaler for denne, vi er derfor nødt til å ansette folk som trenger minst mulig oppfølging. Opparbeiding av felterfaring utover utdannelsen som gis virker som den eneste muligheten til å skaffe seg den nødvendige kompetansen. Det er ikke avgjørende at man kun har gravd middelalder, men kjenner prinsippene og metodene. Erfaring med nordisk kontekst er allikevel greit å ha. Hvordan stiller NIKU seg til en eventuell hospiteringsordning? Det er et spørsmål som må rettes til ledelsen, men en forutsetning måtte jo være at det ikke koster oppdragsgiver noe ekstra, med mindre det er juridisk grunnlag for det. Det ville derfor være noe universitetet måtte dekke, NIKU kan ikke betale for utdanning av studenter. Men i prinsippet er NIKU positiv til ideen. Eventuelt måtte en hospitant belage seg mer på kontorarbeid enn feltarbeid, da ville de være lettere å følge opp. Finnes det andre mulige samarbeidsordninger som kunne styrket kontakten mellom NIKU og universitetet? NIKU bidrar med veiledning av enkelte studenter. Og forelesningsaktivitet kunne jo vært mulig, og har av og til blitt gjort. NIKU har mye kompetanse som kunne vært nyttig for studenter ved universitetet. 48 RISS Nr. 1 2011 NIKU – Norsk Institutt for Kulturminneforskning • ”Et uavhengig nasjonalt og internasjonalt forsknings- og kompetansemiljø for kulturminner (…)blant annet [innen] kunsthistorie, konservering, etnologi, arkeologi, arkitekt- og ingeniørfag. (niku.no) • ”Har et lovpålagt ansvar for å utføre arkeologiske undersøkelser i middelalderbyer, samt i andre middelalderske anlegg som kirker/ kirkegårder, klostre, borger og bygningsruiner (eldre enn 1660) både i og utenfor byene”. (niku.no) • Har 80 medarbeidere, to fast ansatte i arkeologiavdelingen i Bergen. Katarina Lorvik • Katharina Lorvik er arkeolog og osteoarkeolog, og har vært ansatt ved NIKU’s distriktskontor i Bergen siden 2008. • Hennes hovedarbeidsområder er prosjektering og gjennomføring av arkeologiske undersøkelser, skjelettanalyser og kulturminneregistreringer. Hun har erfaring med arkeologiske undersøkelser og registreringer i forhistorisk og middelalder-kontekst , bygravinger, grunnboringer i forbindelse med miljøovervåking, kirkegårdsundersøkelser og bruk av digitale verktøy (GIS). Hun har vært tilknyttet prosjekter i Norge og utlandet. Lorvik er Master i arkeologi v/ Universitetet i Bergen, med fagkombinasjonen arkeologi, kulturvern og kulturformidling, og sosialantropologi. Hun har fagspesialisering i osteologi og rettsarkeologi fra universiteter i Sverige og England. • • Rory Dunlop • • Rory Dunlop er fagkonsulent/arkeolog, og har vært i NIKU siden 1994. Han er ansatt ved instituttets distriktskontor i Bergen og hovedarbeidsområdet omfatter middelalderarkeologiske undersøkelser, først og fremst i Bergen by. Siden 2000 har en god del av arbeidet vært tilknyttet miljøovervåking av kulturlag på verdensarvstedet Bryggen. Dunlop er utdannet arkeolog ved Sheffield University, England, hvor han avla eksamen i 1980, men bortimot all feltpraksisen sin er fra Norge. Fra 1980 til 1994 arbeidet han som prosjektengasjert arkeolog hos Riksantikvarens utgravningskontor for Bergen. 49 RISS Nr. 1 2011 VÆR INNSTILT PÅ Å JOBBE LITT RUNDT I LANDET Intervju: Per Christian Burhol Redigering: Ann-Kristin Dahlberg - En saksbehandler hos oss må ha en god del felterfaring fra både utgravinger og registrering, og gjerne innsikt i lovgivningene rundt kulturminneforvaltning, samt være ryddig, ha evnen til å samarbeide med andre og jobbe når det stormer som verst, sier Øystein Skår fra Hordaland Fylkeskommune. Sammen med AHKR jobber fylkeskommunen nå for å få i gang en hospiteringsordning for arkeologistudenter. Hva er arkeologene som er ansatt i fylkeskommunen sin hovedoppgave? Hovedoppgavene våre er primært forvaltningsarbeidet, det vil si de lovpålagte oppgavene i alle byggesaker, dispensasjonssaker, reguleringsplaner og så videre. Vi må se til at alle utbyggere retter seg etter kulturminneloven. Har områder i en reguleringsplan potensial for arkeologiske funn så krever, og utfører, vi en arkeologisk registrering, en såkalt § 9 undersøkelse. I tillegg driver vi med skjøtsel av kulturminner som rydding, skilting, sikring og tilrettelegging. Vi prøver også å få tid til mer vanlig formidling. Hvor mange arkeologer er ansatt hos fylkeskommunen i Hordaland? Vi er åtte fast ansatte. Er det behov for midlertidig ansatte og/eller sesongarbeidere? I sommerhalvåret har vi alltid bruk for feltarkeologer. Vi har mest lyst til bare å være ute og grave selv, men vi drukner som regel i saksbehandling. 50 RISS Nr. 1 2011 I sesongen 2010 hadde vi til sammen åtte midlertidig ansatte feltarkeologer i cirka ni måneder, det vil si over fire årsverk. Hvilke egenskaper og kompetanse er avgjørende for å kunne gjøre fylkeskommunens oppgaver på en god måte? Man må være ryddig, kunne samarbeide og kunne jobbe når det stormer som verst. Vi er jo heldigvis flere, slik at vi kan diskutere de vanskelige sakene. Minstekravet er å være utdannet arkeolog. Man bør ha en god del felterfaring, både fra registrering og utgraving før en begynner som saksbehandler. I tillegg er det greit med innsikt i Kulturminneloven, Plan- og bygningsloven og Forvaltningsloven, selv om dette er ting som kommer etter hvert. Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for arkeologer ansatt hos fylkeskommunen? Kommer på jobb mellom åtte og halv ni. Åpner e-post og dokulive (elektronisk saksbehandlingsarkiv). Henter kaffe. River seg i håret for det er kommet inn 15 nye saker siden i går og ti e-poster. Fornekter de nye sakene. Svarer på noen e-poster. Vurderer noen reguleringsplaner, skriver brev om befaring slik at vi eventuelt kan utarbeide et budsjett for registrering. Mer kaffe. Prøver å skrive litt tekst til et kulturminneskilt. Leser gjennom en rapport fra registrering som nettopp er ferdig. Diskuterer med feltleder. Mer kaffe. Så kommer gjerne et møte med utbygger/tiltakshaver i en plan der planen er i konflikt med nye arkeologiske lokaliteter. De vil allikevel bygge helt inn til sikringssonen. Vi er ikke enige og fylket går til innsigelse på planen, det vil si mer arbeid. Lunsj (den har kanskje kommet litt tidligere). Skriver litt på en rapport der vi har vært i felt selv. Diskuterer (les: krangler) med en av de andre arkeologene om en bagatell. Begge tar feil. Ser på noen av de nye sakene som har ramlet inn i dokulive siden klokken åtte. Kaffe. Skriver brev til ti grunneiere der vi varsler om at vi skal grave på eiendommen deres. Lager noen kart i arc.map til rapporten som skulle vært ferdig for åtte uker siden. Planlegger morgendagen og lager kart til fem-seks befaringer spredt i de ulike Nordhordlandskommunene. Går hjem. 51 RISS Nr. 1 2011 Hvilke støttefag, utover rene arkeologifag, anser dere som nyttige for studenter som kunne tenkt seg å jobbe i fylkeskommunen? Hvordan stiller fylkeskommunen seg til mulig framtidig samarbeid, som f.eks. hospiteringsordning? Med tanke på jobb i fylkeskommunen så er ulike GIS-fag veldig nyttig. Også geografi, planfaglige kurs/fag. Fylkeskommunen er positiv til en eventuell hospiteringsordning, og vi jobber med instituttet nå for å få i gang et samarbeid. Hvor viktig er realkompetanse, felterfaring og arbeidserfaring når man søker jobb hos fylkeskommunen? Hva mener dere om dagens arkeologiutdannelse generelt, og den i Bergen spesielt? Minstekravet for jobb er master eller hovedfag i arkeologi. Som regel er erfaring viktig for i mange av jobbene må man ta alle faglige avgjørelser i felt selv. På den annen side vet vi at folk må begynne et sted og vi prøver å ta inn noen med mindre erfaring også. Stort sett så lærer folk veldig raskt. Har diskutert dette med de andre arkeologene her. Vi vet ikke. Det er litt for lenge siden vi var en del av det selv, og man mister oversikten altfor fort. Samarbeider fylkeskommunen med dagens utdannelsesinstitusjoner? Send mange søknader. Vær innstilt på å jobbe litt rundt i landet, flytt på deg mens du kan. Noen av arkeologene på fylket har hatt noen forelesninger på instituttet om ulike forvaltningsoppgaver. Noen siste råd til studenter og nyutdannede som ønsker arkeologirelaterte jobber? 52 RISS Nr. 1 2011 Vil du abonnere på RISS? RISS er et arkeologisk tidsskrift som drives av arkeologistudenter ved Universitetet i Bergen. Et årsabonnement (2 utgaver) koster 130 kr. Interessert?? Ta kontakt med rissred@gmail.com Se også vår hjemmeside: www.riss.uib.no 53 RISS Nr. 1 2011 PRAKSIS OG FLEKSIBILITET VED UNIVERSITETET I BERGEN Nikolai Rypdal Tallaksen Denne artikkelen har som mål å sette fokus på hvilket faglig tilbud UiB gir studenter i arkeologi, med særlig fokus på praksis. Det er i den anledning også nødvendig å se nærmere på hvilke rammebetingelser som er styrende for gjennomføringen av det faglige tilbudet ved Universitetet i Bergen. Jeg ønsker også å belyse sider ved arkeologifaget som gjør at det ikke kan operere under samme rammevilkår som en del andre humanistiske fag. Begrepet ”arkeologisk praksis” kan ha flere betydninger, hvorav erfaring med utgraving vil være det mest opplagte. Det er allikevel viktig å understreke at jeg i denne artikkelen også sikter til registreringspraksis, databehandling, erfaring med forvaltningsproblematikk og kjennskap til bruk av moderne redskaper og programvare knyttet til arkeologisk arbeid. Arkeologi er et fag som i stor grad er rettet mot en konkret profesjon hvor samspillet mellom et fysisk materiale og teoretiske problemstillinger står i sentrum. I de innledende artiklene kommer det fram at det utdannes stadig flere arkeologer i Norge samtidig som arbeids- og stillingsmengden ikke øker i samme takt. Det blir dermed viktig for nyutdannede arkeologer å gjøre seg attraktive på arbeidsmarkedet, enten de søker seg til tradisjonelle arkeologistillinger innen forvaltning og forskning, eller om de vil gjøre seg synlige i helt andre sektorer. Felterfaring, databehandling og kjennskap til administrasjon, nevnes av flere arkeologiaktører i dette heftet som es- 54 RISS Nr. 1 2011 sensielt innenfor de tradisjonelle arkeologiyrkene. Praksis i arkeologiutdannelsen Høsten 2010 var første gang UiB kunne tilby et bachelorprogram i arkeologi. Tidligere har arkeologi vært tilgjengelig som spesialisering innen antikke studier, middelalderstudier, eller historie og kulturfag, som kvalifiserte studentene til en master i arkeologi. Programmet er et treårig studium bygd opp av 180 studiepoeng, hvorav 90 må være fordypningsemner i arkeologi. UiB kan i år tilby fire emner på 100- nivå, hvorav alle er obligatoriske, det er dermed ingen valgfrie emner innefor arkeologi på 100- nivå. Av de to fagene som tilbys på 200nivå, må en velge ett. Av disse kan studenten velge mellom teori og metode (ARK201), eller klassisk arkeologi (ARK202). Det tilbys ikke noen form for feltkurs på bachelornivå, men alle emnene på 100-nivå inkluderer et obligatorisk materialkurs hvor studentene skal få kjennskap til et arkeologisk materiale tilknyttet emnets studieområde. Det blir vanligvis arrangert to årlige ekskursjoner. Masterprogrammet I Bergen består av 120 studiepoeng fordelt over to år slik som ellers i landet. Det er i løpet av første semester lagt opp til et tre uker langt feltkurs (ARK301) med påføl- gende rapportskriving. Her skal studentene få kjennskap til arkeologisk praksis gjennom utgraving, katalogisering og i behandling av data for bruk i en feltrapport. Rapporten skrives etter en fremlagt mal og studentene må få denne godkjent for å kunne gå opp til eksamen. Som hovedvurderingsform på dette faget har UiB valgt å bruke en seks timers skoleeksamen med essayoppgaver knyttet til arkeologisk praksis. I løpet av det første semesteret arrangeres også et annet kurs som kan knyttes til arkeologisk praksis(ARK 302). På dette kurset skal studentene få innblikk i kulturminnevern, forvaltningspraksis og formidling av kulturminner og landskap. Faget består av ekskursjoner og gruppearbeid, hvor studentene som vurderingsform holder en muntlig presentasjon. ARK 302 er beskrevet som et valgfritt emne. Om man ikke ønsker å ta dette kurset kan studenten erstatte det med et annet emne på 300-nivå. Dette tilbys vanligvis ikke innenfor arkeologi. På kurset ARK 305 får studentene mulighet til å jobbe med øvelser knyttet til bruk av GIS, klassifikasjon og distribusjon i grupper, faget gir 10 studiepoeng. Ved denne raske gjennomgangen av arkeologiutdannelsen ved UiB kommer det fram at praksis ikke er tungt 55 RISS Nr. 1 2011 nok vektlagt. At det ikke tilbys noen form for undervisning utenfor en klasseromssetting på lavere grad forekommer meg uheldig. Det er viktig at studenter får en følelse av hva arkeologi er, før de velger å gå videre til masterprogrammet. Forståelse av de praktiske sidene ved arkeologi kan ha mye å si for valg av tema og kvaliteten på masterprosjektet. Mengden feltundervisning på masterprogrammet begrenser seg til 15 studiepoeng, og GIS, klassifikasjon og distribusjon til 10 studiepoeng i løpet av en toårig grad. I tillegg til dette tilbys det en ekskursjon hver høst. Kvantitet fremfor kvalitet? Det er kanskje mye å forlange at studenter som uteksamineres fra universitetet skal ha all den teoretiske og praktiske erfaringen en fast stilling i arkeologi krever, men som vi kort har vært inne på er det mange som etterspør en grundigere opplæring i arkeologisk praksis. I evalueringsrapporten fra feltkurset ARK301 i 2009 skriver faglærer: ”Kurset burde ideelt sett strukket seg over noe lengre tid, muligens fem uker. Dette er for mange av studentene den eneste praktiske erfaringen de får med arkeologi, og to uker ekstra ville ha ført til at treningen ”satt” bedre”. Hva er bakgrunnen for at et bedre tilbud om praktisk opplæring ikke kan tilbys? I følge fagansvarlig for arkeologi ved AHKR i Bergen; Knut Andreas Bergsvik, er mangel på penger bakgrunnen for at en mer omfattende feltopplæring mangler på masternivå. ”Slik rammene er i dag har ikke arkeologi mer tilgang på ressurser enn andre humanistiske fag ved UiB, og for å gjennomføre selv et minimum av kursing i felt er arrangørene nødt til å søke om særskilte midler hvert år”. Bergsvik sier videre at på grunn av ressursmangelen er det heller ikke mulig å tilby en grundigere praksisopplæring på lavere grad: ”Slik situasjonen er i dag velger vi heller å bruke de ressursene vi har til rådighet på masterstudentenes feltopplæring”. Bergsvik konstaterer at det å investere for mye penger i studenters praksisopplæring på lavere grad ikke er hensiktsmessig, siden mange ikke velger å gå videre med arkeologi. Mangelen på midler ved UiB kommer også til syne i forholdet mellom lærekrefter og studentmengde. For å kunne gjennomføre en god oppfølging i felt er det viktig å ha nok lærekrefter pr. 56 RISS Nr. 1 2011 student. I evalueringsrapporten for ARK301 fra 2009 kommer det fram at det ikke var nok lærekrefter til å følge studentene opp. Til tross for dette valgte instituttet å doble studentmengden til tyve studenter i 2010. Hva var bakgrunnen for dette? I en slik situasjon kan en spørre seg om emnets kvalitet ofres på bakgrunn av økonomiske prioriteringer? Gjennomstrømning av studenter har blitt nødvendig for å sikre utdannelsesinstitusjonene penger og for universitetspolitisk posisjonering. Dette er ikke bare tilfellet på arkeologi, men ser ut til å være et generelt problem innen høyere utdanning (Hagtvedt i Dagens Næringsliv 15.9.2010, og Studvest 12.01.2011). Målet med denne artikkelen er ikke å bygge ned den teoretiske tyngden arkeologifaget har, men heller å synliggjøre sidene ved arkeologien som gjør at det kan være mer ressurskrevende enn andre humanistiske fag. Det sier seg selv at et fag som arkeologi ikke kun kan undervises i et klasserom med en tidsramme på halvannen time om dagen. Det som skiller arkeologien fra andre humanistiske fag er nettopp den direkte kontakten med et fysisk materiale. En av arkeologiens kjerneoppgaver er å avdekke dette materialet, og kursing i feltmetodikk bør derfor være en essensiell del av utdannelsen. Undervisning i felt blir nødvendigvis en nokså kostbar affære med det høye timeantallet som kreves til oppfølging. I tillegg til dette kommer ekstrakostnader til transport, utstyr og etterarbeid. Jeg mener det er viktig at studentene får erfaring med dette gjennom hele studieløpet, både for å være konkurransedyktige med studenter fra andre universitet, og for å kunne opparbeide seg den kompetansen som etterspørres av arbeidsmarkedet. En teoretisering av arkeologiutdannelsen blir en lettvint måte å spare penger på, men fører ikke nødvendigvis til å styrke arkeologifaget som helhet. Det kan for øvrig se ut som det kan bli en endring i den strømlinjeformede pengetildelingen på Humanistisk fakultet. I Fagdimensjoneringsrapporten for 2010 sies det at: ”Med grunnlag i de indikatorene som er lagt til grunn i denne utredningen, er arkeologi blant de sterkeste fagene ved fakultetet. Det er arbeidsgruppens oppfatning at faget bør styrkes noe bemanningsmessig i årene som kommer, da miljøet har vært for lavt dimensjonert i forhold til primæraktivitene i en årrekke.” Med en større tildeling til arkeologi er det vårt håp at noe av dette kan kom- 57 RISS Nr. 1 2011 me studentene til gode i form av et forlenget og utbedret feltkurstilbud. Større fleksibilitet - mer praksis. Som det kommer fram av statistikken i Magnus Haaland sin artikkel i denne utgaven av RISS, er UiB det universitetet som kommer dårligst ut når det gjelder utdanningsfleksibilitet. De kan tilby færrest emner i arkeologi, samtidig som de har det høyeste antallet obligatoriske emner. Dette gir studentene få eller ingen muligheter til å forme sin egen utdanning, eller å styre den i ønsket retning. Det er fare for at uteksaminerte studenter blir en strømlinjeformet gruppe hvor det blir vanskelig å skille seg ut. Jeg er klar over at et bredere fagtilbud nødvendigvis krever mer midler, og at det er vanskelig for instituttet å gi et bredere fagtilbud innenfor dagens rammer. Praksis i form av GIS, klassifikasjon og databehandling er omfattende og tidkrevende emner som kan kreve undervisning utover et 10 poengs fag(ARK 305), hvis studentene skal få fullverdig utbytte. Ved Universitetet i Oslo kan de tilby et eget fag i databehandling. Dette er et valgfritt emne, men gir studenter mulighet til å fordype seg etter eget initiativ og ønske. Flere emner og mer fleksibilitet ville også gitt den enkelte student mulighet til å ”skreddersy” sin egen kom- petanse opp mot arbeidsmarked, eller egne interesser. Hvis det ikke er mulig å tilby flere og mer spesialiserte emner ved arkeologisk institutt hadde det vært ønskelig om studentene i større grad kunne gå utover instituttet. Spesialkompetanse på GIS og en rekke andre relevante emner finnes blant annet på Samfunnsvitenskaplig og Matematisk – Naturvitenskaplig fakultet. Dette er mulig for studenter å gjøre på 100- nivå. Det hadde vært ønskelig om studenter på masternivå i større grad kunne gjøre dette. Muligheten for midlertidig studieopphold ved de andre universitetene i Norge eller Norden kunne også gitt studentene en unik mulighet til å styre sin egen kompetansebygging. Det eneste universitetet som tilbyr feltkurs både på master- og bachelornivå i Norge er NTNU. Som tidligere nevnt later det til at fraværet av feltkurs i stor grad er en konsekvens av mangelen på resurser. I Trondheim er dette problemet ikke til stede da den praktiske utdanningen er universitetsmuseets ansvar. Museet bidrar med nødvendige resurser både i form av lærekrefter og økonomiske midler. Det har også vært mulig for studentene ved NTNU å hospitere ved andre universiteter eller arkeologiaktører. Ved å la studentene jobbe innenfor ar- 58 RISS Nr. 1 2011 beidsrelevante institusjoner og få oppholdet godkjent som del av studiet, legger man til rette for at studenter kan skaffe seg praksiserfaring på eget initiativ. Samtidig vil studentene kunne få ”en fot innenfor” hos potensielle arbeidsgivere, og styrke samarbeidet mellom Universitetet og arkeologiaktørene. Kanskje dette kunne vært en løsning for UiB også? Det virker til tider temmelig absurd å sitte 100 meter fra sitt eget universitetesmuseum, betrakte hospiterende NTNU-studenter og samtidig vite at man selv ikke har en slik mulighet. Vi har sett hvordan ulike aktører etterlyser praksiserfaring i form av utgraving og registreringspraksis, databehandling, erfaring med forvaltningsproblematikk og kjennskap til bruk av moderne redskaper og programvare knyttet til arkeologisk arbeid. UiB har i liten grad mulighet til å imøtekomme disse ønskene med et tilfredsstillende praksistilbud. De økonomiske rammebetingelsene arkeologi jobber under er for strømlinjeformet, og gir ikke nok rom for undervisning utover tradisjonell klasseromsundervisning. Det er derfor viktig å belyse arkeologiens særstilling i forhold til delingen mellom det praktiske og teoretiske. Større tildeling av midler er nødvendig for å gi studentene et godt tilbud. Det er først og fremst studentenes eget ansvar å tilegne seg kunnskap, men det bør også i større grad legges til rette for at studenter kan skaffe seg nødvendig kompetanse. Enten ved å utvide fagtilbudet ved UIB, eller gi studentene mulighet til å skaffe seg kompetanse ved andre universitet og institusjoner. 59 RISS Nr. 1 2011 ARKEOLOGIUTDANNING 2010 – et perspektiv fra Oslo Christopher Prescott Professor ved IAKH, Universitetet i Oslo I denne artikkelen formulerer jeg, på oppfordring fra RISS-redaksjonen, noen synspunkter på utfordringer i arkeologisk utdanning og kompetansetilegnelse. Utgangspunktet er i stor grad sett fra UiO, og slik jeg som lærer i faget opplever sider ved utdanningen og arbeidsmarkedet. Kanskje er noe av dette også relevant for studenter i Bergen. Uansett hvilken yrkesvei man velger innen arkeologi, er det nødvendig med en ballast bestående av kulturhistorisk oversikt, faghistorie, metodologisk og teoretisk innsikt. All arkeologisk virksomhet – formidling, forvaltning, utgraving og utdanning – kan føres tilbake til arkeologisk forskning og kunnskapsproduksjon. Selv om masteravhandlingen blir den eneste helhetlige erfaring med forskningsprosessen mange får i løpet av sitt arkeologiske liv, er det riktig at innsikten i forskning forblir en sentral del av utdanning. Det er kanskje et heldig sammentreff at det nettopp er denne siden ved arkeologiutdannelsen som kan best tilpasses de siste årenes økende vektlegging av normerte kursstandard og økonomiske vektorer i universitetsutdanning. Forelesninger, seminarer og veiledete oppgaver er antakelig momentene som enklest innpasses tidens utdanningsregime på humanistiske fakulteter. Andre viktige momenter i en arkeologs erfarings- og utdanningsbagasje er kanskje vanskeligere å få fullgod plass til på en tilfredsstillende måte? Tradisjonelt er det også nettopp tanken på forskning som har stått sen- 60 RISS Nr. 1 2011 tralt i utdannelsen. Tilbudene i ”praktisk arkeologi” (feltundersøkelser, analyser, gjenstandsbehandling, formidling, forvaltning osv.) har variert noe over tid, men har sjeldent vært fremtredende i den formelle utdanningen. Inntil noen år siden var mangelen på praktiske kurs i utdanningsforløpet ikke et stort problem. De fleste studenter fikk varierte erfaringer med yrkeslivet og praktisk arkeologi gjennom ulike oppdrag for landsdelsmuseene og Riksantikvaren. Dette ”systemet” hadde sine fordeler, men også åpenbare ulemper. Det var vanlig at studenter brukte meget lang tid på å gjennomføre studiene – mange falt helt ut av utdanningen eller ble fristet til å legge planer for en mer ambisiøs akademisk karriere på hyllen. En del unoter i feltarbeidet ble reprodusert fra generasjon til generasjon. Vektingen av arkeologiens helt sentrale akademiske sider – å holde seg oppdatert i litteraturen, delta i debatter og å skrive - var i perioder for liten. Det er nødvendig å opprettholde masterutdanningens forskningskomponent – ikke minst med tanke på oppdragsarkeologien og forvaltningens legitimering gjennom og betydning for forskning og forskningsformidling. Det er også viktig at alle arkeologer har en god kulturhistorisk og faghistorisk oversikt, så vel som metodologisk og teoretisk innsikt. Men mye har forandret seg omkring arkeologien, og nye behov melder seg. I spørsmål om ferdighet og praksis versus ”akademisk arkeologi” følger en del forventninger og forestillinger. Blant disse er at autentisk arkeologi dreier seg om graving og feltarbeid. Arkeologi har alltid vært mye mer enn det: skriving, lesing, debatt, forvaltning, konservering, undervisning, formidling, konsekvensutredning og arealplanlegging. På den annen side: feltundersøkelser er viktig for faget, og en viss forståelse av fagets feltsider er nyttig uansett hva man tar seg til. For eksempel vil arbeidet med masterprosjektet – valg av tema, prosjektdesign og vurdering av metode og materiale – antakelig tjene på at studenter har noe hands-on erfaring med datainnsamling i felt før de begynner på prosjektbeskrivelsen. Og ikke minst: mange studenter har et sterkt ønske om å oppleve denne siden av faget. Er det behov for et mer systematisk grep om opplæring i fagets praktiske og ferdighetsaspekter? Demografi i endring: fortere ferdig – flere kandidater I løpet av de siste 10 årene har det vært endringer i rammebetingelsene for høyere utdanning, også arkeologiutdannelsen. Disse prosesser har betydning for nyutdannete arkeologers 61 RISS Nr. 1 2011 inntreden i arbeidslivet. Normeringen av studietiden frem til høyere grad er flere ganger redusert siden slutten av 1980-tallet, sist ved innføringen av kvalitetsreformen med en reduksjon av studietiden på lavere grad med ett år og kortere normering av tiden til selve masteravhandlingen (maksimum 2 semester). Utdanningssektoren følger opp normeringen mer konsekvent enn før, og ved HF/UiO innskjerper man nå krav til gjennomføring med mindre adgang til forlengelse av studietiden, og raskere inndragelse av studieretten. Denne utviklingen har mange positive sider for studenter, lærere og samfunnet. Studiene blir mer forpliktende og intensive, og studieløpet er mer forutsigbare for studentene - flere lykkes i å gjennomføre. Avklarte rettigheter og plikter mellom studenter og institusjoner gjør det mulig å bedre forvalte undervisningsressurser (penger og de ansattes tid). Ulempen er at studenter har begrenset anledning til å opparbeide arbeidserfaring og nettverke med fremtidige arbeidsgivere i løpet av studietiden. Parallelt med intensivering av studieoppleggene er det blitt flere studenter - og flere ferdige kandidater. Arkeologistudiet i Oslo har i mange år hatt strenge adgangsbegrensninger, men ca. 120 arkeologer har tatt en høyere grad i arkeologi ved UiO de siste fem årene. Dette betyr at det er flere som konkurrerer om å få arbeidserfaring og, noe avhengig av konjunkturer, kravene til ansiennitet og erfaring for å få tildelt feltarbeid er antakelig skjerpet. I dag er det uvanlig at en bachelorstudent får tilbud om feltarbeid, og i perioder med få prosjekter kan også masterstudenter gjennomføre studiene med minimal praktisk erfaring. Etter avlagt mastergrad konkurrerer nyutdannete arkeologer om midlertidige jobber. Det har for så vidt lenge vært tilfelle at man sjelden går fra avsluttende eksamen til fast jobb, og det er uklart om det er færre som får fast jobb, eller om det går lengre tid før man får fast jobb. Men den viktige kvalifiseringspraksisen forskyves i hvert fall til senere i karriereløpet. Arbeidsmarkedet i endring – flere jobber, varierte kompetansekrav Om det blir flere arkeologer, har arkeologene nytt godt av et disiplinspesifikt arbeidsmarked som de fleste humanister kan misunne oss. Dette arbeidsmarkedet har ekspandert gjennom to tiår. Det er en fordel at det nå er flere ulike arbeidsgivere som sysselsetter arkeologer, og der universitetenes institutter og landsdelsmuseer og Riksantikvaren tidligere var enerådende, finnes det nå faste og midlertidige jobber hos NIKU, 62 RISS Nr. 1 2011 fylkene, private firma, departement og ulike museer. Arkeologene er også blitt en mer heterogen gruppe når det gjelder forutsetninger, interesser og yrkesmessig ambisjoner. Parallelt med ekspansjonen i det arkeologiske arbeidsmarkedet og heterogeniseringen av arkeologstanden, har det foregått en profesjonalisering og spesialisering i arbeidslivet. I tillegg til arkeologisk og forskningsmessig kompetanse, er det etterspørsel for spesialisert kompetanse innen IT, GIS, ulike teknologier, flateavdekking, naturvitenskap, jus, konservering, formidling, offentlig forvaltning, ledelse og økonomi. Studieveiene for hvordan man tilegner seg disse spesialkompetanser er ikke alltid like formaliserte. Profesjonaliseringen i forvaltningsundersøkelsene har drevet frem et kostnadsnivå innen arkeologiske feltundersøkelser som ikke finner gjenklang i bevilgninger innen forsknings- og utdanningssektoren. Byråkratiseringen, kompartmentaliseringen og profesjonalisering innen utdannings-, forsknings og forvaltningssektorene gjør det også mer krevende å få til samarbeid omkring opplæringstiltak på tvers av institusjonsgrenser. Det blir derfor vanskeligere å skape tidligere tiders uformelle fora der kompetanse kan tilegnes. De ideelle rammene i dag er enten studiepoeng-givende kurs innpasset i et utdanningsprogram eller et formalisert arbeidsforhold. For mange av aktørene i utdanning og forvaltning er dette en fordel, men for studenten eller den nyutdannete kandidaten er terskelen for å komme inn i arbeidsmarkedet kanskje blitt høyere? Arkeologi i endring Om rammebetingelsene for kompetansetilegnelsen er i endring, så er også fagets egenutvikling viktig for hvordan vi tenker arkeologikompetanse. I dag innebærer en typisk feltundersøkelse storskala flateavdekking, bearbeiding av store datamengder fra mange kildekategorier, omfattende bruk av digitale hjelpemidler, bruk av ulike fysiske og kjemiske metoder, og rutinemessig samarbeid med naturvitere. Utviklingen innen teknologi og naturvitenskapene – biokjemi, fysikk, kjemi, geologi, IT, metallurgi – er i ferd med å skape en fornyet kunnskapsplattform i arkeologi. Denne utviklingen påvirker arkeologisk praksis, enten det dreier seg om innsamling av materiale i felt, lagring og bearbeiding av materiale, analyser eller kulturhistoriske synteser. Et vellykket tverrfaglig kompaniskap - enten man driver en feltundersøkelse eller skriver en doktorgradsavhandling - fordrer innsikt 63 RISS Nr. 1 2011 i de aktuelle samarbeidsdisipliners ulike språk, kultur, metoder, teorier og forutsetninger. Det er mitt inntrykk at parallelt med en økende betydning av science, så avtar mengden arkeologikandidater med utdanning innen relevante science fag. Denne paradoksale utviklingen kan delvis skyldes en teoretisk holdning innen arkeologi, men sett fra UiO synes en sterkere årsak å være knyttet til strukturer innen utdanningen og akademiske institusjoner. Tiltross for intensjonene i kvalitetsreformen, er det i dag vanskeligere å krysse fakultetsgrenser, det er lite tid for humanister å tilegne seg forutsetningene for å studere mat.nat.-fag på BA-nivå, og det er begrensede muligheter til å utvikle arkeologispesifikke science-tilbud innenfor humanistiske institutter og fakulteter. Det er ellers min oppfatning at kvalitetsreformen, som skulle skape dynamiske utdanningstilbud, har skapt en fasttømret struktur og et byråkrati omkring studieutvikling som snarere generer status quo. Universitetene i stagnasjon – et stadig rop om innsparing Universitetet i Oslo ønsker å være blant de fremste universitetene. Det koster å ha mange studenter som tilbys faglig og yrkesmessig oppdatert undervisning innenfor Bologna-prosessens strukturelle rammer. Et av de fremste kjennetegn ved verdens gode utdanningsinstitusjoner er et forholdsvis høyt og stadig økende kostnadsnivå: ”…in industries like education, medicine and the law, where advances in technology lead to a demand for ever-more-highly-educated personnel and mechanization is frowned upon because of a concern with quality, technological advances will raise costs rather than reduce them. If you understand the “increase in the intensity of equipment use and in the skill requirements for those who work” in the academy, you will also understand why “these changes have increased higher education costs more than the cost of most [but not all] goods and services.” (Stanley Fish, There Is No College Cost Crisis, NYT 15. november 2010. http://opinionator. blogs.nytimes.com/2010/11/15/thereis-no-college-cost-crisis/#more-69653). Tanken om at utdanningen i et fag som arkeologi koster mer anno 2011 er altså ikke resultat av luksustenking, men gjenspeiler kravene samfunnet og faget stiller - må stille - til kompetanse og kunnskapsproduksjon. Det er derfor paradoksalt at i en situasjon der samfunnsutviklingen og arbeidsmarkedet tilsier økt investering i utdanningene, for å sikre relevans for arbeidsmarkedet og faglig kapasitet, 64 RISS Nr. 1 2011 så er det beste vi kan håpe på marginale ressursjusteringer sammenlignet med 10-15 år siden. For å økonomisere utdannelsen i Oslo er, for eksempel, feltkurset flyttet fra grunnfag til mellomfag til mastergradsnivå. Senest 2007-08 opplevde arkeologiseksjonen spørsmål om kostnadsnivået på feltkurset, og ønsker om å ytterligere beskjære felttilbudet til masterstudentene. Kjernen i argumentasjonen har vært at slike tilbud ikke passer med normeringen av ressursbruk og kursomfang for HF-fag. Det kan således synes vanskelig for felt- og laboratoriefag som arkeologi å være organisert på et fakultet som HF. HF er blant de med lavest finansieringsuttelling på UiO, og innenfor HF har arkeologi laveste faktor for godtgjøring av studiepoeng. Nå har avdeling for arkeologi og ledelsen ved IAKH tatt et løft for å sikre feltkurset på masternivået. Hva skjer ved neste økonomiske innstramning? Vil feltkurset igjen komme under press – eller bør det ligge en prinsipiell, faglig begrunnet prioritering av at feltpraksis er en sentral del av utdanningen? Det skjer mye positivt – men trengs det et løft? Arkeologiseksjonen ved UiO har innenfor sine rammer forsøkt å møte en del av utfordringene, og det skjer mye positivt på UiO. Mange aktuelle tiltak er helt avhengig av samarbeid og støtte fra søsterinstitusjoner innenfor museumssektoren og forvaltningen, ikke minst KHM. Feltkurset i Norge er opprettholdt, og en egen middelhavsvariant er opprettet f.o.m. 2010. Kursene i miljøarkeologi, museumsarbeid for arkeologer og arkeologisk kulturminneforvaltning har vært en suksess gjennom fem år. Samarbeidet med konserveringsfaget gir arkeologistudenter et i norsk sammenheng unikt tverrfaglig tilbud. På søsterinstituttet IKOS tilbys en omfattende kursgruppe i museologi. Et hospiteringsopplegg måtte derimot legges på is p.g.a. mangel på lærerressurser. For fremtiden er en del av svaret på kompetansekrav å følge i det sporet f.eks. IAKH (og andre) allerede har gitt seg ut på: tettere samarbeide med aktører i arbeidslivet som har interesse av kompetanseutvikling hos arkeologer. Men noe av ansvaret ligger også hos studentene selv. Ser man Norden under ett, er det tilbud kurs innen svært mange spesialfelt og varierte tilbud om utdanning som utnyttes i for liten grad. Arkeologistudenter må i større grad bruke muligheten til å flytte mellom institusjoner for å benytte seg av de utdanningstilbud som møter deres interesser og er etterspurt i arbeidsmarkedet. 65 RISS Nr. 1 2011 Uansett hvilke tilbud IAKH utvikler vil arkeologiutdanningen aldri kunne produsere kandidater med alle kompetanser og ferdigheter arbeidsmarkedet ønsker. Til det er studiet for kort, ressursene for knappe og behovene for varierte. Parallelt med utvikling av tilbud på utdanningsinstitusjoner er det derfor viktig at tiltakene for å gi oppgavespesifikk kompetanse til nyansatte bygges ut og formaliseres. Det ligger også en fare i at utviklingen i arbeidslivet øker avstanden mellom de som er innenfor og de som prøver å få fotfeste. Midlertidige feltansettelser på utgravingsprosjekter, registreringer og forskningsprosjekter utgjør den viktigste inngangsporten til det arkeologiske arbeidslivet. Uten slike midlertidige stillinger vil antakelig døren inn til arbeidslivet stenges for mange studenter og nyutdannete kandidater. Til tross for mange positive tiltak de siste årene, er det likevel behov for et løft i det arkeologiske utdanningstilbudet som kan bidra til å møte mangfoldet i arbeidslivet, fagets eget kompetansebehov og studentenes ambisjoner. Noen konklusjoner Situasjonen er altså slik at den faglige utviklingen, arbeidsmarkedet og studentene stiller større krav til variasjon i utdanningstilbudet, faglig spe- sialisering, yrkesrelevans og kvalitet. Dette kan leses som et ønske om å gi kandidatene mer målrettet opplæring både med tanke på forskerkarrierer og arbeidsliv. I motsatt retning virker arkeologifagets plassering på HF, HFs prioritering av andre fagområder og motstridende krav til styring og finansiering innen høyere utdanning. En del problemer stammer fra strukturelle rammer innen høyere utdanning som det for øyeblikket synes vanskelig å få gjort noe med. Men noen tiltak burde kunne realiseres i nær fremtid: • Styrking av den praktiske og obligatoriske opplæringen på BA-nivået, f.eks. feltopplæring. • Tilbud om flere spesialiserte feltkurs på masternivå: GIS, registrering, flateavdekking, naturvitenskaplig prøvetaking, teknologiske metoder osv. • Tilbud om flere kurs rettet mot aktuelle arbeidsfelt innen forvaltning og formidling. • Investering i tverrfaglige kompetanseheving, spesielt naturvitenskaparkeologi. • Flere EVU-tilbud. Om slike tiltak representerer en viss dreiing mot det praktiske, tekniske og behovene i arbeidslivet utenfor forskningen (i snever forstand), er det viktig at arkeologiutdannelsens sterke innretning mot forskning og kultur- 66 RISS Nr. 1 2011 historiske sammenhenger opprettholdes. Forskning er og forblir nøkkelen til arkeologiens eksistensberettigelse på alle områder. Men en større variasjon i tilbudene til kandidatene, og større evne til å komme behov i arbeidslivet i møte, er nødvendig. Det er ulike forventninger til arkeologiutdannelsen. Studenter er, naturlig nok, opptatt av deres muligheter til å komme inn på arbeidsmarkedet og få relevante jobber (jfr. et oppslag i Studvest nylig, http://studvest.no/nyhet/utdannar-seg-til-uvisse). En mer arbeidslivsrelevant arkeologiutdannelse vil neppe lede til flere jobber for arkeologer. Det vil forhåpentligvis lede til bedre kvalifiserte arkeologer i jobbene, en og en god generell faglig utvikling. 67 RISS Nr. 1 2011 ARKEOLOGIUTDANNELSEN I BERGEN: BALANSE MELLOM FLERE HENSYN Knut Andreas Bergsvik Førsteamanuensis ved AHKR, Universitetet i Bergen To av masterstudentene ved AHKR, Nikolai Rypdal Tallaksen og Magnus Haaland retter i dette nummeret av RISS kritisk søkelys mot arkeologiutdannelsen i Norge generelt og i Bergen spesielt. Som fagkoordinator for arkeologi i Bergen er jeg blitt bedt om å komme med innspill på deres artikler. De tar opp mange ulike forhold, men jeg ønsker her bare å kommentere på tre av dem: Feltutdannelsen, den faglige bredden og antall studenter som blir tatt opp. Før jeg diskuterer disse tingene vil jeg likevel uttrykke undring over at Tallaksen og Haaland publiserer konkret kritikk av arkeologistudiet ved AHKR først i et intervju i studentavisen Studvest og deretter her i RISS uten at problemene først er tatt opp i relevante fora, slik som fagmøtet for arkeologi eller instituttrådet. Dessuten, er ikke dette typiske tema for fagkritisk dag? Når det er sagt er det er positivt at studenter engasjerer seg og at de forsøker å reise debatt om faget. Først til feltkurset, som Tallaksen og Haaland mener har for lite omfang på de fleste arkeologiske lærestedene i dag. Her er det nødvendig å rekapitulere litt. Før utskillingen av egne institutt og reorganiseringen av studietilbudet med kvalitetsreformen i 2002 fikk de fleste hovedfagsstudentene mye praksis i form av lønnet feltarbeid i løpet av studietiden. Feltkurs var ikke vanlig. I løpet av de siste 10–15 årene er dette endret. Med unntak av NTNU i Trondheim ligger arkeologiutdannelsen i dag på 68 RISS Nr. 1 2011 instituttsektoren ved universitetene i Bergen, Tromsø og Oslo. Samtidig har det i samme periode skjedd en sterk økning i antall studenter, noe som har ført til at mange ikke får arbeidspraksis fra feltarbeid før de er ferdige med mastergraden. Dette betyr at det er instituttene som har hele oppgaven med å gi både utdannelse og praksis på dette feltet. Dette er et stort ansvar, fordi dagens krav til både registrerings- utgravnings- og dokumentasjonsmetoder er høye. Som det går fram av Haalands innlegg, varierer tilbudet og organiseringen av feltutdannelsen en del mellom lærestedene, men med unntak av NTNU er den dimensjonert omtrent likt ved at de er på 10 eller 15 studiepoeng. I lys av situasjonen for bare få år siden er lett å forstå studentenes frustrasjon over ikke å få nok praksis i løpet av studietiden. Men dette er et problem som instituttene ikke kan løse alene og det er heller ikke instituttenes oppgave å uteksaminere fullbefarne feltarkeologer, like lite som et fag som biologi har som viktigste oppgave å utdanne feltbiologer selv om de også har feltkurs. Arkeologistudiet er et akademisk studium som stiller brede kunnskapskrav og feltopplæring er bare et av dem. Ved AHKR er vi opptatt av å gi et bredt fagtilbud og en solid faglig plattform, der kunnskap om arkeolo- gisk materiale fra ulike perioder og regioner står sentralt. Det gjelder også metoder som brukes for å systematisere og teorier som anvendes for å tolke materialet. Vi legger stor vekt på analyse og tekstproduksjon. Etter min mening er et feltkurs på 15 studiepoeng på masternivå tilstrekkelig til å gi en grunnleggende opplæring i feltmetodikk og gir også en viss øvelse. I dag er vårt feltkurs på i alt tre uker, der teoretisk undervisning også ligger inne. Som et obligatorisk ledd skriver studentene en rapport etterpå. Hvorvidt omfanget på dette kurset er i knappeste laget kan diskuteres, men ved instituttet er vi uansett innstilt på å styrke dette tilbudet. Direkte relevant for feltutdannelsen er vårt arbeid for å få opprettet en ny stilling i arkeologisk metode. Denne er dessverre enda ikke kommet inn i bemanningsplanene ved humanistisk fakultet. Nylig har vi for øvrig etablert et viderekommende kurs i feltmetode for masterstudenter som tar Afrikansk arkeologi. Allerede fra høsten 2011 planlegger vi – i samarbeide med Bergen Museum – å utvide feltkurset til fem uker der studentene får bedre innsikt i både planprosesser, selve feltarbeidet, laboratoriearbeid og rapportering. Kurset ”Landskap, kulturminner og forvalting” følger umiddelbart etter feltkurset. Dette er også tydelig arbeidslivsrettet ved at 69 RISS Nr. 1 2011 studentene får innsikt i vernepolitikk og øvelse i formidling, samtidig som det settes inn i en overordnet teoretisk og metodisk sammenheng knyttet til videre perspektiv. Samlet får masterstudentene dermed i løpet av ett semester god innsikt i de praktiske sidene ved faget, samt i arkeologiens rolle i samfunnet. Det andre punktet er forholdet mellom valgfrie og obligatoriske emner. Haalands oversikt viser interessante forskjeller mellom lærestedene der Bergen ser ut til å ha minst emneportefølje. Dette er et bevisst valg fra instituttets side vurdert ut fra ressurser og basiskrav som vi mener studentene bør ha av kunnskap. Samtidig skjuler oversikten den fleksibiliteten og de spesialiseringsmulighetene som faktisk finnes. På 200-nivå er bacheloroppgaven hos oss på 15 studiepoeng. Her skriver studentene veiledede oppgaver i et av seks ulike emner, der hvert emne har sitt separate pensum knyttet til de ulike lærernes spesialfelt. Spesialiseringen på bachelornivå danner grunnlaget for det de enkelte studentene gjør på masternivå, der det også er en videre individuell spesialisering i andre semester i kursdelen knyttet til metodekurset, som før øvrig også er praktisk rettet, prosjektbeskrivelsen og til et essay – hver av disse på 10 studiepoeng. I likhet med på bacheloroppgaven foregår undervisningen også her som individuell veiledning av oppgaver. Individuellså vel som gruppeveiledning er også undervisningsformen for masteroppgavene, som selvsagt også er spesialiserte prosjekter. Selv om antall emner som tilbys er begrenset, er det altså omfattende spesialisering innenfor de emnene vi har. Når Tallaksen sier at mastere fra Bergen framstår som en ”…strømlinjeformet gruppe hvor det er vanskelig å skille seg ut” snakker han vel derfor mot bedre vitende. Det betyr ikke at det er uinteressant å se på hva en masterutdannelse bør inneholde av obligatoriske i forhold til valgfrie emner. Er det slik at et studiested er ”bedre” fordi det er mange valgfrie emner? I Bergen har vi gjennom årene og ikke minst etter innføringen av kvalitetsreformen hatt en grundig diskusjon på dette. Vi mener at vi har funnet fram til en balansert fordeling ut fra breddekrav og progresjon mot en spesialisering på masternivå. Med god basiskunnskap vil studentene stå på tryggere grunn når de spesialiserer seg og når de kommer ut i arbeidslivet vil de også være bedre rustet til å ta fatt i ulike typer oppgaver. Det tredje punktet jeg vil ta opp, dreier seg om antall uteksaminerte stu- 70 RISS Nr. 1 2011 denter. Dette er et generelt fenomen, som ikke gjelder Bergen spesielt. Her møter Haaland og Tallaksen seg selv i døren under sin argumentasjon, for på den ene siden mener de åpenbart at fleksibilitet er bra. På den annen side ønsker de å redusere antall studenter. Her må jeg minne om hvordan dagens universitetssystem fungerer. Dersom vi skal tilby mange valgfrie emner må det også være mange studenter. Det er kun gjennom såkalt høy produksjon at vi kan argumentere for flere stillinger i vårt fag – noe som igjen er nødvendig for å tilby mange emner. Dette systemet kan en si mye om, men vi på arkeologi er også underlagt disse spillereglene; konsekvensen av å redusere opptaket av studenter er faktisk et redusert studietilbud. Dette er en problemstilling som altså ikke bare er relevant i Bergen. Det jobbes da også med det på nasjonalt plan. Nasjonalt fagråd søkt Kunnskapsdepartementet – foreløpig uten å få gjennomslag – om at kostnadskriteriene for arkeologi bør bli justert opp. Begrunnelsen er at i forhold til de fleste andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene – som stort sett har teoretisk undervisning – har arkeologi behov for langt mer intensiv undervisning i felt og i laboratorier. Vi har her langt på vei de samme behovene som mange realfag eller for eksempel utøvende musikk, der det gis mer ressurser per student med bakgrunn i spesielle undervisningsforhold. Dette er et argument instituttene også kontinuerlig presenterer for sine respektive fakulteter. Uansett om vi når fram med dette er likevel spørsmålet: Tar vi for mange studenter opp på masterprogrammene i arkeologi i Norge? Dersom vi kun ser på antall ”rene” arkeologjobber i Norge innenfor forskning eller kulturminnevern er det helt klart en overproduksjon av kandidater. Dette skaper forståelig nok en god del frustrasjon fordi økt konkurranse selvsagt minsker sjansene for at den enkelte kan jobbe direkte med faget. Dette er ikke særegent for arkeologi. Som akademisk studium er ikke arkeologi bare en profesjonsutdannelse, men et generelt humanistisk fag. Dette betyr at ferdige arkeologer i tillegg til sin spesialisering i arkeologi også kan jobbe kritisk og systematisk med kilder, de har trening i å jobbe i grupper, de er i stand til å avgrense prosjekter og de kan levere et komplisert forskningsbasert analysearbeide til en fastsatt frist. Dette er kompetanse som har stor overføringsverdi. De bør derfor med stor selvtillit kunne gå inn i mange ulike typer jobber ikke bare i den generelle museumssektoren, men også i offentlig forvaltning, i næring- 71 RISS Nr. 1 2011 slivet, i pressen eller i skoleverket. Det er derfor igjen viktig å understreke at arkeologistudenter bør har bredde og ikke bli for spesialiserte. Ferdige mastere bør heller ikke fiksere for mye på at deltagelse på utgravninger en forutsetning for et lykkelig yrkesliv. Det kan fort vise seg å være en karrieremessig blindgate ettersom det ikke er særlig mange faste jobber innenfor feltarkeologien i Norge. 72 RISS Nr. 1 2011 PRESISERINGER: Kommentar til Knut Andreas Bergsvik Først vil vi takke Bergsvik for nyttige saksopplysninger og ærlige innspill. Vi tar til etterretning at vi åpenbart ikke er helt enige om alt; men vi tror Bergsvik har misforstått noe av vår kritikk, og dette ønsker vi kort å kommentere. Vårt mål med denne RISSpublikasjonen har aldri vært å kritisere AHKR, UiB eller humaniora spesifikt. Vi har stilt oss selv og andre fagkritiske spørsmål, men har aldri hevdet å besitte fasiten til disse. Vårt utgangspunkt var at vi og våre medstudenter manglet grunnleggende innsikt i utdannelsesprosesser vi selv er en del av. Dette ønsket vi å gjøre noe med, og vi valgte fora som kunne nå frem til så mange studenter som mulig. Vi har gjennom hele arbeidet med denne publikasjonen vært i dialog med både fagkoordinator Bergsvik og samarbeidet nært med representanter i fagutvalget. Vi håper vårt studentinitiativ kan bidra til diskusjon både i fagutvalget, instituttrådet, fagkritisk dag og på nasjonalt fagrådsmøte. Vårt inntrykk, etter å ha snakket med medstudenter, tidligere studenter, stipendiater, arkeologer og arkeologiaktører, er at det var på høy tid at noen rettet søkelyset mot problemstillinger rundt arkeologiutdannelse. Og fra et studentperspektiv mener vi at det er helt essensielt å motivere til lavterskeldiskusjoner utenfor de etablerte politiske organer. Det har vært, og er fortsatt, et stort problem at alt for få studenter engasjerer seg i sin egen hverdag. Derfor mener vi studentavisen Studvest og arkeologistudentenes eget fagblad RISS er helt naturlige kanaler å ta i bruk. Vi tolker Bergsviks uttalelser om styrking av feltkurs og mer lærekrefter rettet mot arkeologisk metode som en erkjennelse av at det finnes et forbedringspotensiale. Dette er steg i riktig retning. Det later til at Bergsvik mener vi bommer kraftig på deler av vår kritikk av fagtilbudet ved AHKR. Dette kan vi for så vidt gi ham rett i, hadde det ikke vært for at store deler av vår kri- 73 RISS Nr. 1 2011 tikk er ikke rettet mot instituttet. Vi kritiserer først og fremst rammebetingelsene instituttet opererer under, og i vår argumentasjon ligger en overordnet kritikk av universitetssystemet som helhet. Det er med andre ord ikke bare instituttets bruk av tilgjengelige midler vi ønsker å kritisere, men heller omfanget og måten tildelingene skjer på i utgangspunktet. Vi mener det må gå an å diskutere den ideelle arkeologiutdannelse, for arkeologifagets egen del, uten å fullstendig la seg kneble av byråkratiske begrensninger. Kan hende dette er en øvelse mer egnet for idealistiske studenter enn for instituttet? Mvh., Magnus M. Haaland & Nikolai Rypdal Tallaksen 74 RISS Nr. 1 2011 EVALUERING - hvorfor ting er som de er Ut fra intervjuene gjort, artiklene skrevet av Nikolai Tallaksen samt Magnus Haaland og Knut Andreas Bergsviks innlegg, er det klart at arkeologi har mange utfordringer som fag. Det er tydelig at universitetene alene ikke kan ansvarliggjøres for at arkeologistudenter på masternivå ikke får alle ferdighetene de trenger for å kunne utføre arkeologirelaterte jobber rett etter fullført utdannelse. Situasjonen er for komplisert til å dele ut noe ensidig ansvar. Studenter i dag må kunne planlegge hvordan de vil bygge opp arkeologiutdannelsen sin. Det er fire universiteter som tilbyr arkeologi på mastergradsnivå i Norge, og disse tilbyr til dels forskjellige retninger innenfor fagområdet. Studenter bør med dette, i tillegg til å skaffe kunnskap om hvilke støttefag de bør ta, ha god mulighet til å velge hvilket av universitetene de vil studere arkeologi ved ut fra deres framtidige karriere-ønsker eller planer. Det kan være vanskelig å skaffe seg informasjon om dette, og det er derfor ønskelig at universitetene informerer godt om de forskjellige mulighetene man har ved de forskjellige lærestedene. Studenter bør heller ikke være fremmed for å ta bachelorgraden og mastergraden ved forskjellige universiteter om dette skulle passe ens karriereønsker bedre. Masterstudenter er voksne mennesker, og som en voksen person har man selv et ansvar for å være oppdatert på hvilke krav de forskjellige aktørene i arbeidslivet stiller og ut fra dette velge de optimale fagkombinasjonene for sine ønsker om fremtiden, i tillegg til å være fleksibel på hvor man bor og arbeider. 75 RISS Nr. 1 2011 At det utdannes flere arkeologer enn det er behov for i henhold til arbeidsmarkedet, er uheldig i samme grad som det er uheldig at fakultetene er avhengig av større studentmengder for å få nødvendig finansiell støtte for å opprettholde en bred arkeologiutdannelse. Det er vanskelig å si hva som kan gjøres med akkurat denne situasjonen utenom at man må være åpen for å søke seg til andre humaniora-baserte stillinger. I denne konteksten belyses en del problemer ved nettopp disse stillingene av Hilde Sofie Frydenberg. Hun påpeker at aktører uten direkte tilknytning til arkeologi har lav kjennskap til faget og kan ved viste tilfeller være blinde for mulighetene en arkeolog besitter i lys av utdannelsen sin. Her bør man prøve å formidle til relevante aktører hvor nyttig en arkeologiutdannelse er, skjønt det er vanskelig å si hvordan dette kan gjøres effektivt. Haaland og Tallaksen har ved å ta opp problematikken rundt arkeologiutdannelsen i Norge skapt en god debatt hvor alle aktører har fått fremlagt sine ønsker om ferdigheter de vil ha hos nyutdannete arkeologer, og redaksjonen vil med dette berømme dem for innsatsen de har gjort. Til slutt vil vi takke Hilde Sofie Frydenberg, Christoffer Prescott og Knut Andreas Bergsvik for deres bidrag. Samt Søren Diinhoff, Siri Myrvoll, Rory Dunlop, Katarina Lorvik og Øystein Skår som var villige til å stille til intervju. Per Christian Burhol 76 RISS Nr. 1 2011 Forfatterveiledning En artikkel til RISS leveres til redaksjonen innen deadline, fortrinnsvis via e-post eller på en minnepinne eller cd. Rettigheten til artikkelen deles av artikkelforfatter og RISS. RISS har et redaksjonelt ansvar, men artikkelforfatter er ansvarlig for personlige ytringer. Her er noen ting som er lurt å huske på for at det trykte resultatet skal bli så likt det du hadde tenkt deg som mulig: Lengde: Et normalt oppslag i RISS skal ha omtrent 1500 til 2500 ord, ca. fire til seks sider. Vær oppmerksom på at dette ikke er mye, det gjelder å gå rett på sak og disponere godt. Dersom artikkelen er for lang, kan redaksjonen komme til å kutte i den. Husk å dele teksten opp ved hjelp av underoverskrifter. Bilder: Et firesiders oppslag skal helst ha tre illustrasjoner, som forfatter skal levere digitalt. Innlever bildene nummerert, (Fig. 1, Fig. 2, osv), og hvis du leverer bildetekster, skal de stå etter artikkelen merket som bildene (”bildetekst fig 1: blablabla”). Dersom du skanner bildene selv, bruk høyest mulig oppløsning. Velg ut bilder som sier noe i forhold til artikkelen, og fortrinnsvis som også kan stå seg i svart-hvitt. Dette kan du sjekke på forhånd i et bildebehandlingsprogram, for eksempel Photoshop. Mange landskapsbilder kan for eksempel fort bli for mørke slik at detaljer ikke synes, eller de kan virke intetsigende dersom de ikke har en bildetekst som forteller hva det er leseren skal bite seg merke i. I tilfeller hvor du skal skanne selv, eventuelt hvis du sender inn en fil fra digitalkamera ønskes denne minst mulig viderebehandlet (beskjæring er ok, men helst ikke endringer av kontrast eller oppskjerping). Bildene må være skarpe og klare med god kontrast. Det sist er viktig siden de trolig skal gjøres om til svart-hvitt. Papirkopier leveres enten som papir eller som en digital fil. Dersom du skal skanne må bilde ha en oppløsning på minimum 300 ppi (gjerne mer, f. eks. 600 ppi) og være skannet i 100 prosent. Farge og svart-hvitt bilder bør lagres i TIFF format. Strektegninger o.l. bør også lagres i TIFF, men kan også lagres i JPG. Filer fra digitalkamera går også greit. Disse kan leveres i TIFF eller JPG og ha en bredde på minimum 1500 ppi. NB: Du må ikke putte bildene dine inn i Word, disse bildene blir dårlige! 77 RISS Nr. 1 2011 Henvisninger: RISS er et populærvitenskapelig organ, og kjører ikke ordinær litteraturliste. Vi opererer med anbefalt litteratur for folk som skulle ønske å fordype seg mer i emnet du har skrevet om. Der kan du anbefale noen få titler; ideelt sett ikke mer enn tre-fire stykk. Dermed er det heller ikke behov for henvisninger inne i teksten med mindre du bruker direkte sitat. Formateringer: Det er ikke nødvendig å bruke ulike typer skriftstørrelser eller uthevinger og så videre, for dette forsvinner uansett når dokumentet konverteres inn i trykksaksbehandlingsprogrammet. Språk generelt: Titler på bøker, artikler og liknende settes i kursiv. Tankestreker ser slik ut – og ikke slik -. Husk mellomrom før og etter tankestrek. Pass på orddelingsregler. På norsk brukes sjeldent bindestrek. Eks: riktig er orddeling, ikke ord-deling eller ord deling. Sjekk kommaregler. Tall til og med ti skrives med bokstaver. Tusentall med mellomrom over 10 000: 10 000 og 1500. Vi bruker ingen forkortelser i teksten. Skriv ut cirka, prosent (ikke %), på grunn av, og så videre. Eventuelle utenlandske ord og uttrykk, navn på organisasjoner eller fremmedord som er så fremmede at leseren kanskje ikke forstår dem, settes første gang i kursiv (med norsk forklaring eller oversettelse i parentes), siden i teksten vanlig. Redaksjonen forbeholder seg retten til korrekturlesing før artikkelen publiseres. Vi ser fram til ditt bidrag! Høstens RISSnummer vil ha temaet nordisk arkeologi, deadline er 1. oktober. Har du lyst å skrive en artikkel for oss innen dette temaet ta kontakt med rissred@gmail.com B Blad i postabonnement Returadresse: RISS - Et arkeologisk tidsskrift v/Universitetet i Bergen, AHKR Øysteins gate 3 5007 Bergen Skålgropa Arkeologisk Forening, en forening drevet av arkeologistudenter med det formål å skape et uformelt, sosialt møtepunkt mellom studenter på forskjellige nivå og mellom studenter og ansatte ved institusjonene som befatter seg med arkeologi i Hordaland. Skålgropa ønsker også å knytte kontakter på tvers av faggrenser og inviterer alle til å delta på foredragene, uansett fagretning eller utdanning. Har DU lyst å holde et innlegg, eller på annen måte presentere det du jobber med? Eller kanskje du har forslag til personer det kunne være interessant å høre fra? Ta kontakt med oss på vår e-postadresse skaalgropa@hotmail.com Bli gjerne medlem i vår Facebook gruppe SkålgropaArkeologisk Forening, og send oss din e-mail adresse om du ønsker å stå på vår kontaktliste.
© Copyright 2024