1. No category

INNHOLDSFORTEGNELSE
BØN
Olav Aukeust
3
Mennesket i sin indre streben (forts)
Friedrich Rittelmeyer. Oversatt av Truls Johannessen
Jeg er (forts.)
Dorothee Jacobi. Oversatt av Siri Schultze-Florey
Alfred Heidenreich
Rolf Rolfsen
4
8
11
Sommerbrev fra Olsby
Maj-Len Sundin
17
Vensakpsbånd knyttes på Olsby
Mette Weinhard
22
Olsby Youth nordic summer camp 2015
Daniel Rudklint
Pilegrimsvandring
Siri Schultze-Florey
27
Åndshistorien i Rafaels billedverden. Harald Falch-Ytter
John Baum.
29
31
BØN
Olav H. Hauge
36
Gravferder
Våre døde
Ragna Ledsaak
38
Siri Schultze-Florey
39
Mette Bjerke
44
Siri Schultze-Florey
Korte Notiser
Stevner og leirer
Menigheter
Aftenbønn for barn
48
49
51
Henrik Wergeland
Omslaget: Eli Raa Nilsen, Bergen, er kunstneren bak forsidebildet,
et glassmaleri.
Asbjørn Nilsen, Vardø, er ansvarlig for baksidebildet.
Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet.
Bidrag for neste utgave – før 8. november 2015.
Redaksjon fra 2015: Siri Schultze-Florey. Layout: Inger Risholm.
2
BØN
av
Olav Aukrust
(1930)
Gud, lat mi næring på denne jord
vera det ævlege livsens ord,
lat meg få vekse i heilagt vé,
kjenne meg grein på det ljuve tre
og som di utstråling trengje
beint gjenom myrkret og sprengje
skuggar og dimme og dødsens mein, lat meg få eige den kvite stein,
større og større forklåring nå,
del i den fyrste uppstoda få glad gjenom klovnande eimar
skode dei heilage heimar.
Tidi må breste der æva gror, Gud, skal eg fødast på nytt på jord
og finne at striden kvesser seg til
endå meir frøsande nifs og vill,
endå meir berrsynt og naken
millom Mikael og draken,
lat meg då trugen, i heilag gir,
tene deg fullnøgd, rein og skir:
lat meg få vera i flokken den
som enn for ditt namns skuld i trengsel stend,
og då for det sann-fagert gode
ut alle krefterne bjode!
Gud, lat ditt rike få vekse fram!
Jordi du lyfte frå ham til ham løys ved ditt Ord både den og oss:
blodet som stråla frå Kristi kross
jordlivet gjenomgløde,
frelse og atterføde.
All skapningen sukkar, og synlegt kjem
eingong det nye Jerusalem, høyr tusundtal ufødde kvæde syng
at stjernur og hjarto og gras og lyng,
eingong når sløri mun falle,
sannar deg alt i alle.
Friedrich Rittelmeyer:
Mennesket i sin indre streben
(forts.)
Religion som personlig erfaring
I religionen kommer det ikke an på at man har klarhet om
meget, men på at man har visshet om ett.
Det gjør slett ikke inntrykk på meg når man priser det religiøse
liv som menneskets høyeste gode, som dets sanne salighet. Hos
meg vekker det bare dyp mistro at min salighet skulle være så
avgjørende.
Først når jeg hører: I det religiøse liv ligger din bestemmelse
og din tilværelses sannhet, virkeliggjørelsen og opplysningen av
alt det som skal bli til i deg, den guddommelige verdens vilje
over deg, først da begynner alle mine lengslers pulser å slå.
Hvis du i minst en dag kunne leve slik at all din gjerning helt og
holdent strømmet ut fra Gud og helt ut var Guds vilje i deg og
gjennom deg, ja, om så bare i en time, da skulle du fra den
timen av vite hva det virkelig er å leve. Og fra den timen av
ville det bli tilbake i din hukommelse en lengsel som først da
lærer deg hva virkelig lengsel er.
Den tid er forbi da man speidet etter all slags viten og alle
slags bekjennelser i religiøs sammenheng. I dag spør man: Hva
fremtrer i ditt liv? Alt annet kan du spare deg!Hvis religionen
forstår å tilføre menneskets tilværelse krefter som ellers ikke står
4
til dets disposisjon, hvis den innenfra kan opphøye og løfte
menneskets hele liv gjennom å tilføre mektige hendelser og
høye, store mål, da vil det også mer og mer vokse frem en
innsikt om at religion ikke er slaveri under forskjellige lærer og
plikter, men menneskets sanne, frie adelskap. Jo mere det blir
åpenbart, ikke gjennom beviser, men gjennom eksempler, at
den sanne religion alt i alt er «det levende liv», desto klarere blir
det, at det sanne livet er det som tvers igjennom er blitt til en
«religion». Heri ligger religionens fremtid.
Vi trenger
en religiøsitet
som til den
mektige ytre
verden knytter
en enda
mektigere
indre verden
og innenfra
fyller oss med
levende,
skapende
krefter. Vi
mennesker er
nå engang
vesener sammensatt av kropp og sjel, og bare når vårt indre liv
blir like sterkt og rikt som vårt ytre vesen, kan vi atter bli sunne,
glade og livskraftige. Vi trenger religionen som en levende kraft
der vokser frem av det indre og mestrer det ytre. Og vi trenger
5
samtidig denne kraften helt i vår tids ånd, som noe helt eget og
helt personlig i oss selv.
Har religionen noe å tilby det tenkende menneske? Det som
religionen og bare den kan gi menneskets åndelige vesen, er:
Enhet og storhet i hele dets åndelige liv. Et svar på spørsmålet
om livets mening, kan bare religionen gi.
Først når et menneske lar hele sitt åndelige liv bli behersket av
livets store betydning, som det har funnet, slik at den lyser opp
alt rundt det og råder over hele dets åndelige eksistens, først da
har mennesket oppnådd livets høydepunkt og først da kan det
være en hel personlighet. Uten religion kan ingen nå sin
personlige fullendelse som åndelig vesen; dette er vår
nødvendige og vår ubønnhørlige konklusjon.
Og hva kan
religionen tilby det
følende menneske?
Gransker vi alle
folks og alle tiders
religiøse litteratur,
hører vi alltid to
grunntoner: Ro og
glede. Våger vi å
sammenligne
menneskets personlighet med et frø, kan vi si at et frø trenger
to faktorer for å kunne vokse: Et trygt sted til beskyttelse mot
alle hendelser og farer, og en varmende sol. På samme måte
trengerden menneskelige personlighet ro og glede. Først når
6
man, i det minste i det indre, har skapt ro overfor livets
skiftende forstyrrelser, kan personligheten virkelig vokse. Og desto
herligere blomstrer den opp, jo mere glede i sant gledessolskinn som
blir den til del. Først da begynner overhodet det sanne liv. Hvor
ellers kan den menneskelige personlighet finne så mye ro og glede
som den kan i religionen? Har den noen gang i historien funnet like
meget på annet hold?
Nå gjenstår bare spørsmålet om hva religionen har å tilby
menneskets viljesliv. Luther bekjenner for oss: Min religion har
gitt meg styrke til den høyeste gjerning og til den største lidelse.
Den er den største kraft til verdens overvinnelse og til verdens
forsagelse, begge deler på en gang. Et slikt menneske vandrer
på en svimlende høyde, i bevissthet om sin sjels uendelige verdi
og samtidig beredt til når som helst å ofre sitt liv, seg selv, ja,
alt, i visshet om at ikke noe vesentlig kan tas fra det.
Dette er det høyeste et menneske kan nå: Å høyakte sin
personlighet og samtidig holde den for ingenting; å være fullt
ut besluttsom, og på en gang villig til å gi sin personlighet hen.
Slike mennesker bringer verden merkbart fremover. Slike
mennesker, slike helter har religionen gitt oss.
Fra: Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre.
Oversatt av Truls Johannessen
(forts.)
Jeg er den som taler med deg (del 3).
Jeg er verden lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i
mørket, men ha livets lys. (Johannes 8,12).
Vi kjenner det som et av våre dypeste behov i livet, behovet
for lys. Vi trenger dagslyset, vi kan ikke leve uten. Vi blir belivet
og ernært av lyset. Vi benytter oss av bilder om lyset når vi vil
formidle sjelelige stemninger - lys, skygge, mørke. Å vandre i
mørket betyr som regel ikke nattevandring, men en sjelelig
tilstand. Lyset kan også være ubarmhjertig - stekende sollys
over stepper og ørken, hvor livet knapt kan overleve - i de
store byene hvor kunstig lys gjør natt og dag like, og ikke gir
rom til den ro som mørket gir. Lyset kan være tortur fangeleire som alltid er opplyst gir ingen ro og dårlig med søvn.
Det finnes også en trang, en indre trang, etter å gjennomskue
og rydde til side alle uklarheter. Vår forstand er viktig, men kan
være nådeløs, når den er besatt av angst, eller er fylt av
herskesyke og misunnelse. «Hvor har du vært?», spør vi. «Jeg vil
vite alt, du kan ikke holde noe hemmelig for meg».
I årstidene kan vi følge lysets foranderlige fargespill. Solens
gang over himmelen gir oss stadig nye overganger, og i det
opplever vi det milde lysets vesen. Morgen- og kveldslyset
farger himmelen, middagslyset, når solen står høyt, blir flatere.
Vår og høst er demringslyset sterkere og rikere enn om
sommeren. I lyset kaster hver gjenstand skygge, denne
forandrer seg alt etter hvor solen står. Inne, ved peisen og
stearinlys, gir det milde lyset mere enn det grelle, alle
menneskeansikter blir vakrere.
Lyset som stråler fra Kristus, det stråler uten å engste seg for
mørke kroker, heller ikke skyver det dem bort. Kristuslyset kan
være vevende, som en bevegelse. Vi kan merke humor når vi
oppsøker dette forvandlende lyset. Som om en sa til oss: » Å,
8
du mener at der i kroken, der er det mørkt, der slipper du meg
ikke til? Å se hen dit selv vil du heller ikke.» I det lysets
bevegende spill begynner, er slik som lyset ute i naturen; når
lyset treffer mørket, kommer nye sider fram. Mørket vil
egentlig være farge. Det gir oss de sterkeste fargene. Det vil
helst skinne i hvert mørke dette Kristuslyset, og lokke fargene
fram når vi åpner opp for det.
I Johannesevangeliet kommer dette Jeg er-ordet etter
kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. Menneskelig mørke
er tydelig, som lidenskap mellom enkelte. Enda mørkere er
hatet og brutaliteten som fellesskapet, styrt av nådeløs forstand,
er villige til å begå. Kristus befrir fellesskapet for den
tvangsmessige fordømmelsen. Han dømmer henne heller ikke,
men oppfordrer henne til å selv å endre sitt liv. Kraften i
hennes eget Jeg skal begynne å lyse og virke.
På to andre steder taler Johannes om verdens lys. Etter
helbredelsen av den blinde (Joh. 9), taler Kristus: «Så lenge jeg
er i verden - lys er jeg for verden». I den greske teksten står ikke
Jeg(egò) uttrykkelig uttalt i setningen, men Lyset står på en
9
framskjøvet plass. Det andre stedet, som et ekko, er i 12.
kapittel. Det er en diskusjon med folkets ledere. Her blir Jeget
og dets bevegelse betont. Ordrett heter det: "Jeg-Lys er
kommet inn i verden».
Lysets bevegelse inn i mørket kommer tydeligst fram i
Johannes- Prologen. Lyset kommer som det tredje i en rekke:
Ord- Liv- Lys. I denne rekken går det ene fram av det andre, og
lyset er ikke bare der, eller var der for lengst. For det kommer
inn i verden og skinner i mørket - aldri uten bevegelse, aldri
uten motstand. Som om verdens mørke er lysets egentlige mål.
For ordet 'verden' står det på gresk kosmos, som i seg selv
har en hel verden av betydninger. Det kan bety menneskehet.
(Emil Bock oversetter det med «menneskeverden»). Når Kristus
kommer som lys inn i verden, så kommer han også til verden
av menneskelige fellesskap. Og i sjelen til den enkelte kan han
søkes som det kommende lys.
Mørket tok ikke imot lyset. Slik blir det vanligvis oversatt. På
gresk kan det å ta imot, oppfattes som å overvinne eller
beseire. (Muntlig henvisning fra Elsebeth Weymann, Berlin). Da
kan vi lese dette stedet på en ny måte: Og lyset skinner i
mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Lysets vei inn i mørket er begynt, men er på langt nær til ende.
Lyset som skinner inn i sjelene fra Kristi Jeg Er, og som mørket
ikke overvinner, det taler. Det taler med oss, vandrer med oss.
Det forvandler mørket og lokker fram farger. Det er en stadig
ny begynnelse. Når og hvordan vi forbinder oss med ham, det
forandrer vårt indre, og blir til liv i oss.
Artikkelen er skrevet av Dorothee Jacobi, trykket i Die
Christengemeinschaft, 2006. Oversatt av Siri Schultze-Florey
10
Alfred
Heidenreich
– pioneren i
England
Av Rolf Rolfsen
Alfred Heidenreich (1898 - 1969)
Celebreringen av Menneskevielsens handling har stor betydning
for den enkelte deltaker, men også i en langt større
sammenheng. Den sakrale handlingen bidrar til intet mindre
enn å belive jordens eterlegeme. Derfor er det så viktig at den
finner sted hver dag – året rundt.
Dette var et hovedpoeng i foredraget som Alfred
Heidenreich holdt for engelske antroposofer i London i 1942.
Tyskeren Heidenreich hadde da vært prest i Kristensamfunnet i
20 år, og virket nå som pioner for den nye kirken i England.
Han var en av de 45 første personene som ble viet til tjeneste i
den nystartede bevegelsen til fornyelse av kristendommen. Den
høytidelige handlingen skjedde i Goetheanum i Sveits i nærvær
av Rudolf Steiner som hadde gitt impulser til utformingen av
Kristensamfunnets sakramenter og gudstjeneste.
I det nevnte foredraget blir det foretatt en sammenligning
11
mellom en soloppgang og det eteriske lys som oppstår av
Menneskevielsens handling. Ifølge Steiner er lyset fra alteret
lysere enn sollyset. Det eteriske lyset danner grunnlaget for den
fremtidige planetariske utviklingen mot en Jupiter-tilværelse
som skal etterfølge jordtilværelsen. Brødet og vinen som i
nattverden forvandles til Jesu legeme og blod, er frøet og
surdeigen i denne langsiktige prosessen.
Heidenreich påpeker videre at Menneskevielsens handling
kan gjennomføres av presten uten en synlig menighet i rommet.
Det vil alltid være døde til stede som medvirker i handlingen,
og det dreier seg ikke nødvendigvis bare om avdøde
medlemmer av menigheten, fremholder han.
Foredragsholderen er også opptatt av den åndelige
oppdragelse som skjer med hver enkelt som deltar i
Menneskevielsens handling. Dette har form av en øvelse i
hengivenhet, som må oppfattes som noe langt mer enn
fromhet i tradisjonell forstand. Heidenreich siterer her Rudolf
Steiners beskrivelse av meditasjonens natur: «Meditation ist ins
Unermesslich egesteigerte Hingabe» (Meditasjon er hengivenhet
hevet til umålbare høyder). Sannheten og erkjennelsen som
hengivenheten retter seg imot, blir i Menneskevielsens handling
fokusert på den kosmiske Kristus. På et bestemt tidspunkt under
gudstjenesten er han selv til stede ved alteret.
Heidenreich belyser dette med nok et Steiner-sitat – denne
gangen fra foredraget «Andaktens misjon»:
«Hender som vil forsøke å velsigne og trøste uten først å ha
blitt foldet i ærefrykt og hengivenhet, kan ikke gi mye
kjærlighet og velsignelse. (…) Gjennom religiøs hengivelse vil
sympatiens og antipatiens mørke krefter som faller for
feiltakelser, bli opplyst av sjelens lys og forvandlet til fornuft,
12
estetisk smak og riktig moral.»
Menneskevielsens handling har også en virkning som
Heidenreich kaller spirituell-medisinsk. Det kommer til uttrykk
ved at den hellige ånd i liturgien blir kalt «den helende ånd»,
mens de sakramentale elementene omtales som legemiddel.
Virkningen er todelt, forklarer Heidenreich. Brødets
alkymistiske kvalitet forbinder det med det sensoriske
nervesystemet, som er det fysiologiske grunnlag for tenkningen.
Vinens alkymistiske kvalitet forbinder den med
varmeprosessene i fordøyelsessystemet som er viljens
fysiologiske grunnlag.
Transsubstansiasjonen henger også sammen med hvordan
karma virker inn i den enkeltes eksistens. Dette er kanskje en av
sakramentets dypeste hemmeligheter, antyder Heidenreich.
Ifølge Steiner har celebreringen av Menneskevielsens handling
en virkning på karmas eksistens og er et forsvar mot ahrimansk
13
og luciferisk innflytelse. Ahrimans mål er å stille seg i veien for
de karmiske virkningene, slik at mennesket ville begynne hvert
nytt liv med blanke ark. Oppnår Ahriman dette, ville det bli et
våpen han kunne bruke til å avspore hele den kosmiske orden.
Derfor er det en viktig oppgave for Kristus og hans himmelske
medhjelpere å opprettholde karma, noe som kan skje ved hjelp
av nattverdens sakrament, fremholder foredragsholderen. På
denne måten blir Kristensamfunnets virke en integrert del av
den kosmiske utviklingen.
Heidenreich minner sine tilhørere om at det var i den sydlige
tverrgangen av det første Goetheanum at den første
Menneskevielsens handling fant sted. Det skjedde 16. september
1922, som regnes som Kristensamfunnets grunnleggelsesdag.
Han omtaler begivenheten som en handling av universell
kosmisk betydning. Derfor er det ingen tilfeldighet at
ildspåsetteren som ødela det første Goetheanum året etter,
valgte akkurat dette rommet som utgangspunkt for den tragiske
brannen.
-Innstiftelsen av de nye kristne mysterier traff motstanderens
livsnerve, sa Heidenreich til sine engelske tilhørere.
Heidenreich var bare 24 år da han startet Kristensamfunnets
virke i Frankfurt am Main. Etter noen år fikk han Marta
Heimeran som kollega, og da de hadde arbeidet sammen i syv
år, giftet de seg og flyttet til London, hvor de på slutten av
1930-tallet begynte å celebrere Menneskevielsens handling på
engelsk.
Marta Heimeran var en av tre kvinner i gruppen som ble
viet til prester i 1922. I boken «Spire i vekst» skriver Heidenreich
at dermed var kvinnens fulle likestilling et faktum i kirkelig
sammenheng. Aldri før i kristendommens historie hadde man
14
hatt kvinnelige prester som var fullt presteviet og bemyndiget
til å forrette alle sakramenter. Steiner håpet at de tre ville tilføre
prestegjerningen noen av sine kvinnelige kvaliteter, og at de
ikke bare ville gå inn i det tradisjonelle maskuline
prestemønster.
Heidenreich var født i Regensburg, hvor han vokste opp i en
embedsmannsfamilie. Om sin egen bakgrunn skriver han at han
tilhørte en yngre generasjon som mente at de ikke lenger hadde
bruk for kristendommen slik de møtte den i de etablerte
kirkene.
«Jeg kan ikke huske at jeg selv gikk til kirken av religiøse
grunner etter mitt femtende år. (…) Hvis det ikke hadde vært
for Rudolf Steiner, ville slike som jeg aldri ha funnet noen vei til
Kristus. Han viste oss Kristus som et kosmisk, åndelig vesen, som
ved å ta bolig i den menneskelige sjel, kunne gjøre det mulig
for mennesket å finne sin selvbevissthet og selverkjennelse i
harmoni med Gud», betror han leseren av den nevnte boken
som forelå på norsk i 1987 i forbindelse med at det var 60 år
siden Kristensamfunnet startet sin virksomhet i Norge.
I et forord av Michael Tapp blir Heidenreich omtalt som en
pioner i etableringen av Kristensamfunnet i den engelsktalende
verden. Under krigen levde han alene i England, mens hans
kone og sønn ble igjen i Tyskland, og da freden kom, ble ikke
samlivet gjenopptatt. Heidenreich fikk nå store oppgaver på
internasjonal basis. Ved siden av å arbeide for
Kristensamfunnets utbredelse i England var han aktiv i
etablering av kirker i USA, Sør-Amerika og Sør-Afrika. Fra 1938
og frem til sin død i 1969 var han Oberlenker.
Ifølge Tapp hadde Heidenreich en imponerende evne til som
tysker å tilpasse seg engelsk levesett. Det skyldtes et mesterlig
15
tak på det engelske språket, men også hans kjærlighet til sitt nye
fedreland. Fra å starte fra ingenting før krigen bygget han
Kristensamfunnet opp på sikker grunn. Tapp har særlig festet
seg ved hans evne til å kombinere idealismen i sin
sentraleuropeiske bakgrunn med britisk pragmatisme.
Heidenreich var dessuten i besittelse av en moden og original
teologisk holdning som kom til uttrykk både i forelesninger og
artikler han skrev i «The Christian Community Journal» som han
var redaktør av i en årrekke.
Også sønnen Michael ble prest i Kristensamfunnet i 1962.
Han ble Lenker i 1978 med Sydvest-Tyskland og Sør-Afrika som
ansvarsområde.
Sitatene fra Heidenreich-foredraget i London har jeg hentet fra
en oversettelse til norsk av Hanne og Einar Aas.
Sommerbrev fra Stiftelsen Olsby
26. juli 2015
Kjære venner av Olsby!
Nyhetsbrevene går ut til alle bidragsytere, støtteforeningens
medlemmer og medlemmer av Kristensamfunnet. Hva har
skjedd på Olsby siden forrige nyhetsbrev i oktober 2014 og
hvilke planer vi har fremover.
Vårens og sommerens aktiviteter
Vårens konfirmantstevne ble gjennomført 12.-15. mars med
fornøyde konfirmanter. Styret var spente på om det var mulig å
komme ned til Olsby gård grunnet værforholdene og veien,
siden Olsby er vinterstengt fra slutten av oktober og til slutten
av mars. Det gikk heldigvis bra, og konfirmantene var tilfreds,
og fra styrets side var vi godt fornøyde med hvordan stevnet
ble gjennomført og hvor rent og pent det var etter
gjennomføringen. Takk til ungdomslederne, konfirmantene og
de ansvarlige prestene Siri Schultze-Florey (KiT), Daniel
Rudklint og Kristine Høiland (KiO), Daan Ente (KiB).
Ungdomslederne er kjernetroppene og representerer
ungdomsbevegelsen og fremtiden for Kristensamfunnet, og
ikke bare på Olsby. Både på barneleiren og ungdomsleiren er
ungdomslederne de store entusiastene som gjør en meget
viktig innsats.. Barneleiren, med ansvarlig prest Carl van der
Weyden, ble avviklet med stor deltakelse både av barn og
17
foreldre i overgangen juni/juli. Et foreldrepar fra Danmark har
ønsket om å komme til Olsby i september en uke, for å bidra til
hverdagsvedlikeholdet. Vi tar imot all faglig hjelp med stor
takknemlighet. Det har vi også medelt dem.
Prestesynoden for Norden vil bli avholdt på Olsby 24.-28.
august. Styret i Olsby er så takknemlige for den gleden de
nordiske prestene inklusive deres leder Gisela Thriemer, viser
for Olsby.
Gisela Thriemer, med deltakere fra sin menighet fra
Darmstadt i Tyskland, var på Olsby over St. Hanshelgen. Tusen
takk besøket!
Høsten 2015
Steinerskolen på Hedmarken bruker Olsby til
skogsbrukspraksis for 6. og 9. klasse i september. Elevenes gjør
en stor innsats og skal i år rydde i skogen ved veien opp fra
Olsby, i tillegg til å hogge og stable ved.
I slutten av oktober blir det samling for konfirmanter fra hele
Norge, og etter det stenges Olsby for vinteren.
Kort om den økonomiske situasjonen for Olsby
Styret hadde sitt årsmøte på Olsby i juni 2015. Årsresultatet
for 2014 ble et overskudd på kr. 460.000, mot underskudd de
to foregående årene. Vi fikk et overskudd til tross for at vi
nedbetalte gjeld på vårt lån med kr. 370.000. Overskuddet
har derfor også sammenheng med stram økonomistyring og
gavene som Olsby fikk i 2014. Under driftsåret 2014 fikk ikke
18
gjennomført vedlikehold som var påkrevd grunnet blant annet
mangel på tilgjengelige blikkenslagere og problemene med
utbedring av veien.
Renteutgiftene på vårt lån på ca 1,9 millioner kr. er også
redusert fire ganger i takt med rentenedgangen i Norges Bank.
Målet er å få nedbetalt mere gjeld hvilket hadde gitt oss et
større økonomisk handlingsrom.
19
Takk til alle givere som trofast setter inn penger på
gavekonto: 1822 .37.07218. I 2014 fikk vi inn kr. 31.70.0
Pengene brukes utelukkende til vedlikehold og ble overført til
driftsåret 2015. I 2015 har de gått til utbedring av kjøkkenet i
Blåhuset, riving og montering av ny varmtvannsbereder og
kjøkkenbenk. Det er Thomas Arthur, som er utdannet snekker
og hatt hjelp av rørlegger, som har utført arbeidet til styrets
tilfredshet. Mange kjenner ham som "gammel" Olsbyaner. Han
er bosatt på Hedmarken med sin familie og kjenner mange
dyktige fagfolk som han samarbeider med.
Kultiske handlinger på Olsby utenom stevner og leire
Takket være at Hamar menighet og Olsby har sin faste prest,
legges også Handlinger til Olsby for Hamar menighet. I
tilknytting til handlinger på Olsby har det under
våren/sommeren også vært avholdt dåp på Olsby med
etterfølgende dåpsfest.
Fremtiden
Ideen med å bruke Olsby til annen pedagogisk virksomhet
for elever som trenger håndverksmessig tilknytning til
skolehverdagen er en meget god ide og den arbeides det
videre med.
Vi vet at Olsby, etter ytterligere oppgraderinger er ideell til
flere formål; som en skatt som vil elske å bli brukt og pleiet av
mennesker i alle aldre, som ser på menneskets samspill og
kultur som en kilde for jordens fremtidige liv.
Så kjære foreldre, besteforeldre, voksne, unge og venner av
20
Olsby: Hjelp oss å beholde Olsby som møteplass for barn- og
unge ved å gi testamentariske gaver eller andre bidrag til
Olsby! Bidragene kan settes in på Sparebanken Hedmark,
Stiftelsen Olsby, gavekonto 1822.37.07218.
Fra utlandet: IBAN: N086 1822.37.07218. BIC/SWIFT -adresse
SHEDNO 22
Beste Olsbyhilsener til alle lesere!
Maj-Len Sundin
På vegne av styret i Stiftelsen Olsby
maj-len.sundin@meritum.no
tel: 62 81 48 66 mobil: 92 69 52 59
21
Venskapsbånd knyttes på Olsby
Det er den sidste aften på dette års børnelejer og vi er alle sammen,
samlede i samlingssalen. Der er et stort hjerte på gulvet, lavet af lige
så mange lys, som der er mennesker samlet på lejeren - 90. og lysene
brænder medens alle sidder i kreds rundt om på gulvet og synger de
bedste sange fra sommerens lejer, der er en stemning af afsked i
luften, og alle er sørgmodige over, at endnu en fin sommer lejer er
slut, mange af børnene græder stille, og holder om hinanden medens
de synger sange, der sætter ord på oplevelsen af sammenhørighed og
fællesskab. Jeg sidder på en stol ved udgangen og folder papir til at
tørre næse i, og af og til kommer der et barn eller en leder og henter
et forråd af papir til fugtige øjne og næser. Og hver gang ser jeg ind i
to små lysende sørgmodige stjerner, det varmer mig, og hvis jeg ikke
vidste det før så ved jeg det nu ”hvorfor jeg er her som præst i
Kristensamfundet, et sted langt ude på landet i Norge”.
For hvis man ser nøje efter, og mest med hjertet, så kan man se at
her, hvor nogle af lederne bare er to år ældre end de sørgende børn,
som de sidder og holder om og trøster med sit nærvær. Her skinner
guldet fra fremtiden ind i vores nutid, og nornernes skæbnetråde
spindes fra en fremtid hvor det er vigtigt at disse mennesker kender
til hinandens eksistens.
”De vil søge ham”.
Årets Fortælletema, var den sande beretning fra nutidens London.
Historien om sælgeren af hjemløseavisen James, og hans venskab
med vildkatten Bob, hvor hans vilje til at tage svar for katten
reddede ham fra undergang i det hårde stof miljø, fordi han måtte
tage ansvar for sig selv, for at tage ansvar for katten. Det var
historien om lyset midt i mørket, lige her i nutiden, og det var
22
tydeligt at det gjorde børnene godt … historien indeholdt også
børnevenlige sjove episoder, så alvor og glæde var i det rigtige
forhold til hinanden.
65 børn var der hos os, 7 af dem var norske og 1 dansk (en glad
dreng på 10 år der kunne svensk) der var 25 ledere hvor af de fleste
var under 18 år. I køkkenet var der 4 ”rigtige” voksne, og også
ledergruppen havde flere ”rigtige” voksne. Til slut var vi tre præster:
Felix, Calle og jeg.
To gange under lejeren var det muligt at fejre søndagshandlingen
for børn, og med så mange børn var det nødvendigt at dele gruppen
op i to hold. Der var overraskende stille ude omkring i området
medens respektive den ene gruppe var til søndagshandlingen, og den
anden måtte vente. Og at så mange meget livlige og glade børn dog
var i stand til at være stille sammen, og vende blikket fremad var en
glædelig overraskelse. Beredskabet til at være ministranter, til
23
søndagshandlingen, hos de unge ledere var glædeligt, og skaber jo
gode forbilleder, når dem der spiller sjove sange til morgen og
aftensamlingerne, også har denne inderlige side i sig som de åbent
står ved.
Om aftenen når solen var gået ned, og dagen var forbi på Olsby,
sluttede lejerledernes dag med kultisk afslutning. Et stille åndehul som
også de helt unge, 15-årige ledere, gerne ministrerer til. Tro nu ikke at
vore børn sov … nætterne er noget for sig på Olsby, og der er
”voksne” nattevagter på pladsen mellem husene, for at sikre at dem
der skal ud på toa, også kommer tilbage til sengene … men det er
ikke let, og der er mange ”børneforelskelser” … og nogle børnehjerter kan have svært ved at falde til ro og få søvn nok.
Men det er om dagen at venskabsbåndene knyttes, i helt konkret
forstand. Der bliver brugt mange hundrede meter, ja nok flere
kilometer farvet bomulds garn, til at flette venskabsbånd som børn
og voksne bære om håndleddene.
Børnene Kom lørdag d. 27 juni
og rejste igen mandag d. 6 juli.
Så var det pludseligt blevet mandag
og vi ledere stod, og sang farvelsange hver gang der kørte en bil til
Tangen station med børn der skulle
rejse … lidt mere tomt for hver
gang der rejste nogen. Til sidst var
der bare en norsk pige, der havde
fødselsdag, og blev 12 år den dag
tilbage. Pigen havde ønsket sig at
blive hentet, så hun fik
fødselsdagskagen, og afskeden med
alle de andre med. Jeg stod stille og
holdt hendes mor lidt i hånden … vi havde set hinanden igen, efter
24
mange år, for to år siden da jeg var med på Olsby som student fra
præsteseminariet. Hun sagde ”så blev du endelig præst”. ”Ja, det tog
jo sin tid” sagde jeg … Kerstin og jeg mødte hinanden første gang i
sommeren 1979 på en ungdomslejer i Kristensamfundet, i syd-Norge
på Langø, nær ved Kragerø, det var Britt Anderson og Asbjørn
Clausen der var præster på den lejer, og Kerstin der var et par år
ældre end jeg, og var min leder, senere var vi ledere sammen på
andre lejre andre steder, også en gang på Davide på Gotland. Så står
vi nu sammen på Olsby, medens hendes datter tager afsked med de
andre ledere, og mærker efter .. ja Kristensamfundets ungdomslejre
og børnelejre spinder de gyldne skæbnetråde som former hvilke
mennesker vi i fremtiden gerne vil blive til … og på sjældne dage
som disse stråler der en gylden fremtidssol over området som viser os
hvordan verden kan blive, hvis vi vil..
Så er der så stille når børnene er rejst …. Jeg vasker brugt sengetøj i 2
dage, og til sidst gulvklude, indimellem, at vi som ledergruppe ser
tilbage på lejeren, der nu er levet. Hvad var godt, hvad kan vi gøre
bedre. Fra de ældre ledere flyder der en strøm af ros og
anerkendelse, til de helt unge for deres utrolige indsats.
Tirsdag morgen holder vi Menneskevigelsens handling, det bliver
internt for præsterne, for der er ikke nogle af de tilbageværende unge
der kan ministrere, og alle er for trætte til at lære det nu. Men det
bliver tydeligt for os alle, at det er vores svage punkt, og vi præster
tilbyder gruppen at holde et ministrantkursus på næste majmøde. De
unge får også en opfordring til at lære det hjemme i deres egen
menighed, med på vejen … jeg høster et smil … jeg ved jo godt, at
det er fremmed for dem, uden for lejersammenhængen men …. Man
kan jo altid prøve med lidt humor.
Børnelejeren 2015 er forbi og vi rejser fra Olsby, for 30. gang …..
ganske vist var det andre, der var her før os, og der kommer andre
senere … men denne sommer var det os på Olsby. Mange andre
25
steder i hele verden, hvor Kristensamfundet har børne- og ungdomsarbejde, bliver der spundet guldskæbnetråde til venskabsbånd, der
spreder sit gyldne skæbnenetværk ud over hele jorden.
Mange varme sensommer tanker og hilsner
Mette Weinhard
Præst i København.
Olsby Nordic youth summercamp 2015
Årets läger började med regn, rusk och en temperatur på 12
grader och en ihjälslagen gigantisk svart huggorm. Men det
påverkade inte humöret nämnvärt, varken hos de tillresta och
förväntansfulla deltagarna, ungdomsledarna eller de två
prästerna. Vädret stabiliserade sig efter hand och vi hade även
flera riktigt fina soldagar. Men jag undrar om det har eldats så
mycket någon gång under Olsbys lägerhistoria. De nio dagarna
fylldes likväl med sång, musik, teater, dans, göra tidning,
praktiskt arbete, städ och disk, matlagning, sport, rebuslöp,
nattcafé, grand prix, små betraktelser och mycket annat. Helt
klart pågick det någon form av aktivitet under dygnets alla
timmar. Varje kväll avslutades med en kultisk avslutning med
deltagare som ministranter och två gånger firade vi
Människovigningens handling.
Det var svårt att hålla reda på vilket språk som egentligen i
huvudsak talades. Det var finska, norska, svenska, tyska (!?) och
engelska om vartannat. Som väl var talade den estniska
deltagaren flytande engelska. Detta finsk-svensk-norska
samarbete kommer även detta år att rendera i ett
ungdomsmöte i Finland över nyår.
Mjölk och grönsaker hämtar vi till dels från de båda
biodynamiska gårdarna Alm Östre och Fokhol gård i Stange och
vi bjöds på rikligt med god, vällagad och nyttig mat. Likaså
bakades det bröd från tidig morgon till sen kväll. Det knyts
27
många (vänskaps)band på Olsby, det upplevs mycket och alla
gör vi där erfarenheter inom många av livets områden. Även all
denna rörelse och yttre aktivitet gör helt enkelt gott.
Ett stort tack till alla er som gör det möjligt!
Daniel Rudklint
Pilegrimsvandring fra Hjerkinn til Trondheim.
Legg merke til de spor du skal følge, hold hele tiden stø
kurs. Ordspråkene 4, 26.
Pilegrimsleden fra Oslo gjennom Gudbrandsdalen er godt
merket - ved veikryssene, langs stiene, på grindene, røde og
hvite med Olavsmerket på. Ja, det var lett å følge den rette
veien til Trondheim. Vi valgte Hjerkinn som utgangspunkt, det
ligger på Dovrefjell - vi passerte en merkestein: 208 km til
Nidaros. 11 dager var vi på vandring, i sol, regn og vind.
Dagsetapper på 20-25 km var akkurat passe for vårt tempo.
Langs leden er det herberger, noen til selvhushold og andre
med hjemmelaget mat. Sjelden har rømmegrøt smakt så godt
som hos Audhild i Meldal. Mange steder har ildsjeler arbeidet
for at Leden ble merket og herberger satt i stand. Heverstølen i
Oppdal har et sælehus fra 1700-tallet, nydelig restaurert og et
anbefalt herberge.
Hvem går pilegrimsleden? Gjestebøkene underveis vitnet
om mennesker fra Tyskland, Nederland, USA, Danmark og
Norge. Mange unge mennesker går Oslo - Trondheim. Noen
kjenner pilegrimsveiene i Spania og Italia, og Norge står så for
tur. Men slettes ikke bare unge mennesker, også godt voksne.
Det er ikke bare unge ben som bærer, men også gamle.
Kreftene sitter i hode og sinn.
Hvorfor gå pilegrimsvandring? Enhver vi spurte underveis
hadde sitt svar på hvorfor. Noen gikk alene for å ha tid og ro
til å se naturen og til å tenke. En gikk denne vandringen i
29
takknemlighet for at livet var gitt ham i gave nok en gang. En
gruppe ungdommer i et kor gikk en uke, og det som en del av
opplæring til å bli ledere for yngre barn på korleir. Vi fikk høre
deres aftensang i Skaun kirke. En rutinert mann mente at enhver
vandring er en vandring og noen vandringer er en
pilegrimsvandring. Vi møtte han på Oppdal, han var på vei fra
Stiklestad til Göteborg. Alle hadde samme mål, men
opplevelsen av veien var likevel individuell.
Trondheim feirer Olsok en uke til ende. Her er det ikke bare
pilegrimer som møtes, men byen er fulle av tilreisende fra inn
og utland. Her er det gudstjenester, konserter, teater og
markedsboder i byens kirker og torg.
Et spørsmål jeg hadde, var om det er noen forskjell på å gå
etter turistforeningens røde Teller og Olavsmerket. Tja, enhver
vandring er en vandring. Men å gå inn i Nidarosdomen med
sekk på ryggen, stav i hånden, tursko på bena - og gå opp til
høyalteret - ja, da ble jeg vel en pilegrim da.
Må din vei komme deg i møte,
vinden alltid være bak din rygg,
solen lys leke på ditt kinn,
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd verne om deg
til vi møtes igjen.
- keltisk velsignelse Siri Schultze-Florey
Harald Falck-Ytter:
Åndshistorien i Rafaels billedverden.
Freskomaleriene Disputa del Sacramento, Skolen i Athen og det
kristne mysterium
Boken er oversatt fra tysk av Terje Christensen og Christina
Falck-Ytter.
Antropos Forlag 2015. Innb., 128 sider, i stort format. Rikt
illustrert.
31
Da Harald Falck-Ytter skrev denne boken i 1983 som en 500års markering av kunstneren Rafaels (1483-1520) fødsel,
langfredag 1483, anså han emnet så viktig at han dediserte
boken til sine prestekollegaer i Kristensamfunnet. Rafael var en
gudbenådet kunstner. I de to freskomaleriene, som paven ga
ham i oppdrag å lage for Vatikanpalasset, maler han utviklingen
av religion og filosofi. Disputa del Sacramento og Skolen i
Athen ble malt mellom 1509 og 1511. Rafael døde ung,
langfredag 1520. Utgivelsen av boken i 2015 kan oppleves som
en verdig 500 års feiringav Rafaelsliv.
Lukk øynene og forestill deg den Sixtinske Madonna: «På
dette bildet skrider Maria med barnet henimot betrakteren som
den som bringer en himmelsk nådegave til menneskeheten»
(side 10).Med disse ordene beskriver Harald Falck-Ytter det som
kanskje er Rafaels mest kjente verk. Å bringe en himmelsk
nådegave til menneskeheten, kan også oppsummere hva
Rafaelgjorde i de 37 årene han levde.
I den første delen av boken har Terje Christensen oversatt et
foredrag Harald Falck-Ytter holdt om Rafaels liv og skjebne.
Dette tillegget til boken i den norske utgaven, fører leseren inn i
verden til et individ som, gjennom maleriets uttrykksform,
synes å ha kommet til jorden for å åpenbare åndelig virkelighet.
Som det er påpekt, ‘begynte Rafael å male’ allerede i sin mors
skjød, idet farens malerier antok en helt ny karakter da Rafael
var ventet. «Rafaels liv ble imidlertid sterkt preget av
dramatiske hendelser. Allerede da han var liten, døde nesten
alle hans slektninger i løpet av ganske kort tid. Hans bestemor
og bestefar falt bort før han var åtte år, og ikke lenge etter
32
døde hans mor. Likeså mistet han sin bror og søster, og da han
var omkring elleve år, døde også faren» (side 13).De dramatiske
tidlige årene synes ikke å ha påvirket Rafael på en negativ
måte. For å makte det, måtte Rafael ha hatt en spesiell
forbindelse både til den jordiske og den himmelske verden:
«Om Rafael ble det senere sagt at selv om han ikke hadde hatt
hender, ville han ha vært den største maleren. Det var åpenbart
hva som her forelå: En individualitet som hadde bragt med seg
til jorden et billedkosmos» (side 13)
Harald Falck-Ytter betrakter «Gåten Rafael»: «Vi ser altså det
utrolige at denne genius sammen med alle jordiske forpliktelser
også maktet, som fullstendig menneske, samtidig å leve
virksomt i det oversanselige. Hans maleriske komposisjoner
viser jo alltid en bakgrunn som er uuttømmelig, f.eks.
himmelkomposisjonen i den Sixtinske Madonna»(side 22).
Harald Falck-Ytter avsluttet den første delen av boken med å
beskrive Rafaels malerier som imaginasjoner: «Det innebærer at
i disse bildene er det oversanselige så vel som det sansbare fullt
ut tilstede» (side 23).
Hoveddelen av boken omhandler de to freskomaleriene,
Disputa og Skolen i Athen. Det han ble bedt å male, ville ha
vært en utfordring for enhver kunstner: «For å utføre sitt
oppdrag måtte Rafael skildre rent åndelige fenomener:
nattverdssakramentets vesen i Disputadel Sacramento og
tenkningens vesen i Skolen i Athen»(Side 25).
«Rafael skulle i maleriets form anskueliggjøre det sentrale i det
vesterlandske åndsliv gjennom tidene, teologiens, filosofiens og
diktningens historie og rettferdighetens vesen. Bare i disse to
33
verkene . . . er det gjengitt over 100 menneskeskikkelser. Hver
av dem er dannet ut fra den åndsstrømning eller vesensart som
vedkommende individualitet representerer» (Side 30).
Med et mesterlig blikk for det vesentlige, beskriver Harald
Falck-Ytter hver av skikkelsene. Han begynner med en enkel
beskrivelse av skikkelsen, dens plassering i forhold til hele
fresken, bevegelsene vi alle kan se, og bringer således individet
til live for vårt indre øye. Deretter forbinder han hvert individ
med de andre personene, og så til hele fresken. I boken er det
mange illustrasjoner der leseren kan følge Harald Falck-Ytters
tankegang. Vi kan ta et eksempel fra Disputa, bare med tekst:
«En yngling i en blå-gul kledning skrider i retning av alteret og
peker samtidig hen mot det. Han ser tilbake mot en
menneskegruppe, hvis midtpunkt er en mann som støtter seg
tungt på en marmorbalustrade. På denne balustraden er det
plassert en bok som mannen holder i høyre hånd. Hans venstre
hånd viser uttrykkelig og med autoritet på bokens innhold.
Mellom begge disse bevegende skikkelser oppstår et
spenningsfelt fordi deres bevegelser sikter i motsatte retninger.
Derved er de to freskenes dramatiske grunnmotiv antydet: Det
nåtidig-fremadskridende åndslivs oppgjør med fortidenes
visdomsmakt som åpenbarer seg i boken. I selve menneskelivet
oppstår denne polariteten tidlig, som viten og dannelse på en
side, på den andre siden som fri idédannelse og fantasi. Denne
motsetningen fører til spenninger og oppgjør i det enkelte
menneske og menneskene imellom. Som tilværelsens polaritet
søker denne spenningen i livet en formidlende utligning
gjennom en høyere syntese. Ved slutten av billedmotivenes
34
gjennomføring blir denne syntesen i verdensformat påvist av
Rafael» (Side 44).
Disputa fremstiller kristendommens utvikling, med
sakramentet på alteret i fokus, mens faren ved dogmatisk
tenkning, fører enkelte vekk fra den levende realiteten som
finner sted på alteret.
Skolen i Athen fremstiller filosofiens utvikling, med Platon og
Aristoteles i sentrum. Harald Falck-Ytter viser gjennom sin
grundige observasjon av hver skikkelse, at også tenkningen blir
gjennomtrengt av en ur-kristen impuls.
Harald Falck-Ytter studerte musikk før han ble ordinert til
prest i Kristensamfunnet i 1953.Et orkester er sammensatt av
individuelle instrumenter som bidrar til musikkopplevelsen,
alene og sammen. Harald Falck-Ytter har klart å lytte til det
enkelte menneske som er malt, og samtidig høre harmonien
som oppstår ved mangfoldet. Med mange års erfaring som
prest, ser Harald Falck-Ytter den kristne impuls komme til syne.
Det er en spesiell anledning at den utvidete utgaven av boken
gis ut i Norge.
Trondheim
John Baum
Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann
35
Bøn
Nysnøen legg si kåpe
yver den svarte tind.
Natthimmelen opnar skåpet
tusund av blånar inn.
Vintersnaud bjørki loggar,
spirone bryt or mold.
Mognande klårhaust voggar
åkrar, tunge av foll.
Opn mine augo, Herre,
so eg kan betre sjå
underet, ikkje berre
avglansen utanpå.
Fyll til den siste kvelden
hjarta med song og sut,
anden og altarelden
loge i einskap ut!
Olav H. Hauge
Matthias Grünewald:
Eldre kvinne med foldede hender
GRAVFERDER
Ragna Ledsaak
11.08.1919-16.05.2015
Siste olje 04.05.2015 Trondheim
Utsigning 18.05.2015 Trondheim
Bisettelse 21.05.2015 Trondheim
Minnehandling 05.09.2015 Trondheim
Mette Bjerke
08.05.1923- 23.06.2015
Utsigning 26.06.2015 Oslo
Bisettelse 03.07.2015 Oslo
Eirik Halftan Vasdal
04.03.1953-21.07.2015
Utsigning 24.07.2015 Granly, Kapp
VÅRE DØDE
Ragna Ledsaak
*11.8.1919 i Sandnessjøen.  16.5.2015 i Trondheim.
Kveldssolen sender sine lange stråler og legger en gylden glans
over landskapet. Havet og himmelen lyser i sterke farger.
Ragna så tilbake på sitt lange liv, og det lå der i en gylden glans
av takknemlighet.
39
Ragna vokste opp som nummer to i en søskenflokk på fem.
En trygg og god barndom i et øysamfunn på Helgeland. Far var
sjømann, skipper og kaptein på skuter som gikk langs kysten.
Han var for det meste ute på arbeid og sjelden hjemme. Mor
hadde ansvaret for hus og gård. Heimro, det var navnet de ga
til huset, et stort fint skipperhus som far og mor bygget på
gården der mor hadde vokst opp.
Alle barna fikk tidlig lære alt som skulle gjøres i huset og ute.
Koke og bake, strikke og veve. Stell av dyrene: kuer, høner og
geiter. Gresset ble slått med ljå, kuene melket for hånd.
Sommerstid beitet kuene på andre øyer, og Ragna var med og
rodde til sommerfjøset og melket. Ragna kunne strikke før hun
begynte på skolen. Ragna var glad i skolen, og flink i alle fag,
og hun bevarte gleden over å lære hele livet.
Å ha en far som var sjømann, i passasjerruten langs kysten,
med gullrenner på jakken, var stort. De to store døtrene fikk en
gang være med far helt til storbyen Trondheim. Onkel ror dem
ut til skipsleia, båten kommer, sakker farten, ligger stille. Det
kastes ned en fortøyningsleider, og barna blir tatt imot og løftet
opp av stuerten. Ragna er nyfiken på alt det nye. I salongen er
det fin mat og gode stoler med plysjtrekk. De er fine de to
pikene også, i nysydde kjoler. Far tar dem rundt i Trondheim.
Møtet med storbyen er overveldende, og tenk, selv måkene
skriker annerledes der enn hjemme!
Barneflokken vokste opp i gode, trygge omgivelser, de tok
del i alt arbeid som skulle gjøres. Alle bidro, hver på sin måte. I
dette øysamfunnet kjente alle hverandre. Den lyse, lykkelige
40
barndommen tok brått slutt. Ragna er 15 år når mor dør. Mor
hadde hatt blindtarmbetennelse og var operert og skulle hjem.
Hun dør plutselig og så uventet. Istedenfor en frisk mor som de
ventet på, kommer mor hjem i en kiste. Barneflokken måtte nå
klare seg uten mor. Det var andre omsorgspersoner der, som
hushjelpen og tante og bestefar og storfamilien.
Ragna ble voksen. Hun blir kjæreste med Kristen, han var
lærer på øya. De gifter seg og bor i skolehuset, og Frode blir
født. En lykke som ikke varer lenge. Kristen blir syk og blir
innlagt på sykehus. Ragna må overlate Frode til storfamilien for
å være med Kristen på sykehuset. Det er krig, og sykehuset er
fylt av sårede og skadde mennesker. Kristen dør. Ragna må ta
livet i egne hender; hva skal det bli av henne og Frode?
Straks etter krigens slutt bestemmer Ragna seg for å reise til
hovedstaden. Kristen hadde tanter som drev restaurant. Hun er
velkommen til å bo og jobbe der. På veien sørover tar hun og
Frode inn hos slektninger av Kristen i Trondheim. I det huset
bor Sam. Der treffes de første gang.
Ragna søker arbeid og bosted. Det er ikke lett, hun har et lite
barn og hun kommer nordfra. Ragna begynner på
Kunstindustriskolen. Etter endt utdanning får hun arbeid som
vever i Frimansgaten hos en finsk veverske. Alt av innredningsstoffer produseres, gulvtepper, møbelstoffer og gardiner. Hun
kan forsørge seg og Frode. Sam kommer også til Oslo for å
fortsette studiene, og Ragna og Sam blir et par. Frode og Sam
blir gode venner, og Sam er en god far for Frode.
Sam kjente til Rudolf Steiner og antroposofien fra
41
skoledagene i Trondheim. I Oslo ble både Ragna og Sam lærere
på Steinerskolen som holdt til i brakker på Smestad. Det var
pionertid, fylt av mye arbeid, mange elever og stor begeistring.
Ragna er hjemmeværende mens barna David og Kristin er små.
Hun fører huset med god hånd. Det er satt opp vever i flere
rom, og hendene er alltid opptatt med arbeid.
Ragna er en god støtte for Sam. Han er utadrettet, fører
ordet i forsamlinger, holder foredrag. Ragna er mere stille og
lyttende, men Sams høyre hånd.
På hjemmebane har Ragna styringen med det praktiske
arbeidet som skulle gjøres. Ragna er hele livet knyttet til
hjemstedet, og familien reiser til Helgelandskysten, til
midtnattssolens land, hver sommer og er der hele skoleferien.
Det kom sending med fisk hvert år, til Oslo, nordfra, en stor
kasse, fylt av havets delikatesser.
Etter hvert begynner Ragna å arbeide på skolen igjen. Den
var nå flyttet til Hovseter. Ragna er en pådriver for
håndverksfaget. Hun utvider og utvikler faget, og gir elevene
en solid undervisning. Skolen er Sam og Ragnas felles
livsprosjekt.
Da Steinerskolen Trondheim var startet med Ingar Hegli som
den første læreren, flyttet Ragna og Sam tilbake til Trøndelag.
Enda en ny skole og en ny pionertid.
Ragna bevarer i seg opplevelsen av det å være et barn. Hun
forstår hvordan barn opplever seg selv og hvordan de ser
42
verden rundt seg. Hun gleder seg hver dag til en ny skoledag og
møte med elevene. Hun lærer dem å bruke hendene ved å
bruke sine egne. Hun behøver ikke å snakke og forklare, hun
gjør! Ragna har et stort hjerte og en sans for rampegutter. De
møter i Ragna en forsvarer og forståelsesfull beskytter. «Jeg
kjeftet aldri på elevene». Nei, det var ikke hennes stil.
Sam blir syk og etter hvert pleietrengende. Ragna steller og
støtter Sam helt til han dør. Nå er Ragna 77 år. En godt voksen
dame. Nå kommer hennes tid. Nå er hun hovedpersonen i sitt
eget liv. Nå tar hun fatt på livet på nytt. Hun er med på byens
kulturliv, teater, konserter og utstillinger. Hun får nye venner
og bekjentskaper. Ragna fører et aktivt liv til bena ikke lenger
kan bære henne. Livet leves nå i stuen, med telefonen og
lokalavisen "Helgelands blad", innenfor rekkevidde.
Ragna gledet seg over barnebarna, i Oslo, på Ørlandet og i
Bergen. Hun var så heldig at de som gikk videregående i
Trondheim, bodde på hybel i hennes hus. Ragna var en flink
forteller og formidler til barnebarna; historier fra sin barndom,
og om dyrene på gården.
Ragnas livsaften ga et gyllent lys over et langt og flittig liv. Hun
var takknemlig og glad for alt livet hadde lært henne.
Siri Schultze-Florey
Mette Bjerke
*8.5.1923 i Kristiansand.  23.6.2015 i Oslo.
Mette og storebror Lyder vokser opp i Horten, på den tiden en
travel kystby. Deres far var marineoffiser på Karljohansvern. En
stolt mann i uniform. Mor og far skaper et godt hjem for de to
barna sine. Mette og Lyder er svært god venner i barndommen.
Mette beundrer og elsker sin far. En gang kom hun til å knuse
en vase, en kostbar vase. Lille Mette løper så fort hun kan til far
på Karljohansvern, Å far, jeg har knust det kjæreste du eier. Far
tar sin lille datter på armen, å nei, du er det kjæreste jeg eier!
Hendelser som likevel preger Mette, er at hun som lite barn
snubler og faller over en hermetikkboks, og må sy mange sting i
underkjeven. Og en betennelse i bihulen må opereres, så hun
får to skjemmende arr i ansiktet. Pikebarnet Mette er ikke et
vakkert barn. Først som 18-åring får hun plastisk operasjon, og
44
arrene blir borte. Mette utvikler sjarm og livlighet for kanskje
på den måten å kompensere for manglede skjønnhet.
Mette er meget flink på skolen, og hun får beste karakter til
artium. Mange muligheter står åpne. Hun har en drøm om å bli
malerinne, og hun studerer ved Statens Kunstakademi. Er
Mettes trang til å male sterk nok, har hun malerier som må bli
malt? Det er vel ikke det. Mette velger en annen vei; hun lærer
kjemi og maleriteknikker og blir konservator. Hun har bred
kunnskap og stor kjærlighet til kunsthistorie og tar vare på
bilder som allerede er mal.
Mette er 22 år den 8. mai 1945. I denne festtid, i disse
maidagene, treffer hun André Bjerke. Det tar ikke langt tid før
de gifter seg. Et sterkt og varig bånd mellom de to, et bånd av
humor. André og Mette er med i kultureliten i Norge.
Mette er dikterens kone; hans skarpe kritiker, og hans høyre
hånd. Hun tar ansvar for hus og hjem. André lar sjelden noe
arbeid gå fra seg før Mette har godkjent det. Barna Espen og
Tone kommer til verden. Mette setter sin karriere på vent, det
er mere enn nok å holde hånd om. Livet med André byr på
store gleder og store utfordringer. Det kan ikke vare, og Mette
må ta hensyn til barna og seg selv. Men selv om ekteskapet
oppløses, holder de kontakt, hun passer på ham likevel, til
André dør i 1985.
Når Mette nå er fri, tar hun fatt på konservatorutdannelsen i
Danmark. Espen bor hos venner i Oslo, mens Tone blir med.
Tilbake i Oslo får hun en stilling som teknisk malerikonservator
på Nasjonalgalleriet. Et stort arbeide som norske konservatorer
45
var med på, var den gang Arno, elven i Firenze, gikk over sine
bredder, og Mette var med på restaurering av fresker.
Mette elsket Italia. Hun var lommekjent i Roma og Firenze.
Hun kjørte bil i Romas hektiske trafikk med stor glede. Hun tok
med seg venner og barnebarn, og viste og formidlet opplevelse
og kunnskap om arkitektur, bilder og skulpturer. At det er
varmere i Italia enn i Norge gjør ekstra godt for Mette som er
plaget av astma.
Skaperevnen, gleden over skjønnheten, og estetisk sans viser
Mette i alt hun gjør og omgir seg med. Hun broderer duker
med vakre blomster, og dekker bord som et kunstverk. Alltid
kledd i avstemte farger. Det var alltid vakkert rundt henne.
Men Mette bærer en sårhet i sjelen, en lengsel etter å være
med, etter å være midtpunkt. Hun kan være dominerende i
sine omgivelser. Det var ikke alltid enkelt å være ved hennes
side. Det var ikke bare lett for dem som sto henne nær eller var
hennes kollegaer. Hun var flink til alt, kunnskapsrik, kjapp i
replikken, var det noe hun ikke kunne? Neppe. Men hun forsto
ikke at de andre også måtte ha rom og tid for seg.
Mette har en stor krets mennesker rundt seg, mange venner
og bekjente. Hun inviterer til god mat og gode samtaler. Hun
er aktiv og vil forstå tiden og vil alltid lære mer. Mette har en
dyp interesse for antroposofi. Hun leser for seg selv og har
oppigjennom tiden mange studiegrupper, og hun behersker
tysk. Hun er med på en oversettelse av Steiners foredrag og
særlig Landbrukskurset til norsk.
Barnebarna blir tatt med inn i Mettes interesser, og i den
46
grad de vil være med, lærer hun dem alt hun selv er glad i.
Mona forteller at Mol planla middagsbesøkene nøye.» I dag
skal vi lese Wergeland, og da begynner vi med et besøk i
Grotten». Hun overlot ingen ting til tilfeldighetene.
Et moderne menneske, uredd for nye oppgaver, viser hun i
det at da Pc-alderen er ganske ung, tar Mette på seg oppgaven
med å føre over Kristensamfunnets medlemsregister til data. Da
var hun en godt voksen dame.
Mette blir gammel og mister hukommelsen, og de siste årene
tilbringer hun på Uranienborghjemmet. Hun smiler blidt og
deler ut komplimenter, for det glemmer hun ikke. Et langt og
fargerikt liv, 92år, finner sin avslutning St.Hansaften. Solen er
på sin høyeste, naturen er grønn og vakker.
Siri Schultze-Florey
VINTERUKE 21. - 27. FEBRUAR 2016,
FOR HELE LANDET.
Daniel Rudklint og Kristine Høiland inviterer til
vinteruke på Nordseter ved Lillehammer, med
studietema og skigåing.
Studietema: Pasjonen med utgangspunkt i evangeliene.
Dagsprogram: Felles frokost, studietema, skigåing,
felles middag, studietema.
God tid til både å være mye ute i naturen og til å
være sosial. Oppkjørte løyper rett utenfor døra, og
man kan gå mil på mil innover i vennlig fjellterreng.
Boforhold: Vi leier hytte sentralt på Nordseter. Felles
kjøkken, felles stue. Ingen enkeltrom finnes.
Ukespris: kr. 3300.-, som dekker opphold og mat. Vi
ordner matlagingen i fellesskap. Ta kontakt med en av
de to prestene for mer info, og for påmelding innen
20. desember. Max. 20 deltakere.
Kristine Høiland
Mobil 90104937
krishoei@online.no
Daniel Rudklint
Mobil 40600616
drudklint@gmail.com
MENIGHETER
KRISTENSAMFUNNET I BERGEN
John Lunds plass 1, 5007 Bergen
tlf. 55 31 90 11
Prester
Daan Ente
John Rawcliffe
Lundhaugvegen 42,
tlf. 56 90 22 29 (Bergen)
5221 Nestun
52 76 15 51 (Hogganvik)
tlf. 62 57 79 94/484 43 975
Mobiltlf. 905 53 065
ente.daan@gmail.com
john.rawcliffe@online.no
KRISTENSAMFUNNET I OSLO
Kirken: Oscars gate 84
Postadresse og kontor: Inkognito terrasse 9, 0256 Oslo.
Kontoret er betjent tirsdag og torsdag 9-15. tlf. 22 55 37 20
post.kio@kristensamfunnet.no
PRESTER:
Daniel Rudklint
Inkognito Terrasse 9,
0256 Oslo
tlf.: 22 55 36 16/406 00 616
drudklint@hotmail.com
Kristine Høiland
Odins gate 15
0266 Oslo
tlf.: 90 10 49 37
krishoei@online.no
49
KRISTENSAMFUNNET I TRØNDELAG
Prinsens gate 53, 7011, Trondheim
Prester
Markus Schultze-Florey
Siri Schultze-Florey
Hasselbakkvegen 3B,
Hasselbakkvegen 3B,
7053 Ranheim
7053 Ranheim
tlf. 73 91 91 81/909 84 725
tlf. 73 91 91 81/476 00 635
markussf@frisurf.no
siris-f@hotmail.com
KRISTENSAMFUNNET I HAMAR OG MJØSOMRÅDENE
Prester
Markus Schultze-Florey
Siri Schultze-Florey
KRISTENSAMFUNNET I STAVANGER
Prester
Siri Schultze-Florey
Markus Schultze-Florey
KRIST forENSAMFUNNET I NORGE
www.kristensamfunnet.no
*****
50
AFTENBØNN for barn
Naar jeg lægger mig til Hvile,
Tretten Engle om mig staae:
Tvende ved min Højre smile,
Tvende til min Venstre gaae,
To paa Vagt ved Hovedpuden,
To ved Foden desforuden,
To mig dække,
To mig vække,
En mig viser
alle Himlens Paradiser.
Henrik Wergeland