1. No category

Nr. 3 - 2012 / Årgang 57
UTGITT AV OSLO MUSEUM
FROGNERVEIEN 67
POSTBOKS 3078
ELISENBERG
0207 OSLO
TLF: 23 28 41 70
E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no
Hjemmeside: www.oslomuseum.no
REDAKTØR:
Anne Birgit Gran Lindaas
I REDAKSJONEN:
Lars Emil Hansen, Lars Roede,
Vegard Skuseth, Knut Sprauten,
Hans Philip Einarsen
FOTOBEHANDLING:
Rune Aakvik, Fredrik Birkelund
UTFORMING:
Terje Abrahamsen, Rune Aakvik
I år er det 200 år siden Peter Christen
Asbjørnsen ble født. Han var en matglad
mann og utga i 1864, under psevdonymet
Clemens Bonifacius, en av de første kokebøkene utgitt i Norge. Både oppskrifter og
Asbjørnsens kontroversielle meninger om
mat og matstell i Norge på den tiden har
Lars Roede oppsummert i sin artikkel om
Asbjørnsen og kokeboken.
Da dronning Maud uventet døde i
London 20. november 1938, sto Norge
overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle
hun og andre medlemmer av den nye
kongefamilien begraves? Trondheim og
nasjonalhelligdommen Nidarosdomen
framsto for mange som det selvfølgelige
svaret, men valget falt likevel på Oslo og
Akershus slott. Trond Norén Isaksen har
INNHOLD:
Lars Roede
Fornuftig matstell
Side 2
Trond Norén Isaksen
Nidarosdomen eller Akershus?
Side 12
Øyvind Gaukstad
Det Kristiania som forsvant – om maleren
og tegneren Hans Henrik Sartz Backer
Side 28
Anne Herresthal
Anna Schulstock, Bokken Lassons
støttespiller
Side 34
Tove Solbakken
«En motvekt mot tidens slappe moral og
dens overfladiske væsen, til sand lykke for
individets fremtid» – Privatskoletiden i
Kristiania del II
Side 38
sett nærmere på diskusjonen rundt valg
av gravsted.
Oslo Museum har 97 arbeider av maleren
og tegneren Hans Henrik Sartz Backer
med motiver fra «Det Christiania som
forsvinder». Øyvind Gaukstad tar for seg
kunstneren og bildene hans.
I forbindelse med vårt arbeid med
utstillingen om Bokken Lasson, dukket
navnet Anna Schulstock opp. Hvem var
hun og hvordan foregikk detektivarbeidet
med å finne opplysninger om henne?
Prosjektmedarbeider Anne Herresthal
forteller den spennende historien.
Tove Solbakken går til slutt videre med sin
presentasjon av privatskoler i Kristiania.
God sommer!
1
Fornuftig matstell
Lars Roede
Polemiske kokebøker er sjelden vare. Clemens Bonifacius sparte ikke på
kraftsalvene i sin kokebok fra 1864, en av de første som ble utgitt i Norge.
Den skiller seg fra de fleste kokebøker ved å være skrevet med høyt løftet
moralsk pekefinger, og mange steder blir målgruppen kraftig refset for å
sløse både med samfunnets og sine egne midler. Her er to smakebiter:
Det er altfor almindeligt i vort Land, at Folket ringeagter, hvad det ikke
kjender, og slaar Vrag paa det, som er godt og gavnligt, fordi det nu ikke
saaledes er Skik og Brug i Bygderne. Saaledes hører man ofte at Grønt
og Rødder kaldes «Græs», «Ku- og Grisemad», og den, som nyder det, «et
Naut». (Side 17)
Tankeløst, uordentligt og urigtigt Stel eller Kogning skjæmmer
mangfoldige Fødemidler, gjør dem uskikkede til Næring for Mennesker,
og paa saadan Maade spildes der baade Tid, Kræfter og Penge, og det i
Tusindvis. (Side 31)
Den dårlig skjulte forfatteren bak pseudonymet Clemens Bonifacius var ingen ringere enn eventyrfortelleren Peter Christen
Asbjørnsen, som i 2012 ville ha fylt 200
år. Vi kjenner ham best for folkeventyrene
som han ga ut sammen med vennen og
presten Jørgen Moe. Takket være Norske
Folkeeventyr, som kom i samlet utgave i
1845, ble forfatterne i folks bevissthet til
begrepet Asbjørnsen og Moe, og det er også
det vi kaller verket til daglig.
2
Mindre kjent for de f leste er
Asbjørnsens virke som vitenskapsmann,
journalist og folkeopplyser. Men i
samtiden var det kanskje i disse rollene
han gjorde seg mest bemerket. Målt i
tellekanter har den allsidige og flittige
skribenten etterlatt seg en haug så høy
som få andre har oppnådd. Det var som
folkeopplyser og samfunnsreformator
han skrev sin kokebok.
Tittelsiden til Asbjørnsens kokebok, utgitt i
1864 under pseudonymet Clemens Bonifacius
– den milde velgjører.
En ekte Christianiagutt
Mange blir overrasket når de hører at
eventyrformidleren ikke var en bygdegutt
som vokste opp med folkeeventyrene som
barnelærdom. Peter Christen Asbjørnsen
var tvert imot en bygutt. Kirkeboken for
Vår Frelsers sogn forteller at han ble født
i Christiania 15. januar 1812 og døpt den
21. februar samme år. Foreldrene var
borger og glassmester Andreas Asbjørnsen og hans hustru Thorine Elisabeth
Bruun. Gutten vokste opp i farens gård i
Dronningens gate 26.1 Faren var i tillegg
til glassmester også instrumentmaker og
inspektør for byens vannverk. Han var en
aktiv samfunnsborger som blant annet
var med på å stifte Det kgl. Selskab for
Norges Vel, og han var den største private
bidragsyter da Universitetet skulle finansieres i 1811. Men han ble som mange
andre rammet av krisen etter Napoleonskrigene og måtte selge gården og begynne
på nytt i «Asylet», Grønland 28.2
Peter Christen var en urolig sjel, men
en ivrig observatør av livet i byen og
omegnen, hvor han tidlig begynte å ferdes. Han var hele sitt liv et friluftsmenneske og en ivrig jeger og fisker, og ifølge
professor Olav Bø en folkesæl mann som
lett kom i kontakt med andre. Men han
hadde dårlig helse og led hele sitt liv av
diabetes. Disse plagene førte til at han
med alderen ble temmelig overvektig, og
desto mer imponerende er hans aktive friluftsliv og hans enorme arbeidskapasitet.3
Noe skolelys var han ikke, så han ble
sendt på landet til et artiumskurs hos
kapellan Christopher Støren i Norderhov.
Der traff han Jørgen Moe, og sammen
fikk de ideen til å samle inn folkeeventyr
for å gi landet et motstykke til brødrene
Grimms tyske eventyr. Deres Norske
Folkeeventyr utkom heftevis i årene
1841-44. Etterpå utga Asbjørnsen alene
Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i to
bind i 1845 og 1848. Men innsamlingen
av eventyr var bare en bigeskjeft.
Hans egentlige livsgjerning var naturvitenskapsmannens. Han studerte først
medisin, men gikk etter 1840 over til
biologi og zoologi. Lærerkreftene i disse
fagene var dårlige på den tiden, særlig i
3
Foto: Væring, ca. 1880 / oslo museum
Asbjørnsen foran løkkehuset i Rosenborggaten 2 på Hegdehaugen, der han bodde i senere år.
zoologi, så Asbjørnsen drev for det meste
selvstudier og fikk ingen regulær eksamen. Men han fikk snart ry for å være en
stor kapasitet. I disse fagene har han etterlatt seg et forfatterskap av imponerende
omfang. Det var mest mindre artikler,
men også en seksbinds lærebok i naturhistorie for ungdom, utgitt i 1849. Etter
hvert gikk interessene mest i retning av
havdyr, og til disse studiene fikk han en
rekke stipendier.
Det viktigste resultatet av Asbjørnsens
forskning var funnet i 1853 av en til da
ukjent kjempesjøstjerne på 200 favners
dyp i Hardangerfjorden. Den nye arten
kalte han Brisinga, etter Frøyas brystsmykke. Men æren for funnet var det
4
forskere i Bergen som urettmessig ble
tilkjent.
Den lovende forskeren gikk glipp av en
stipendiatstilling i zoologi som han burde
ha fått ved Universitetet.4
I stedet reiste han med statsstipendium til Tyskland for å studere moderne
forstvitenskap. Der ble han også interessert i nasjonaløkonomi og andre vitenskaper. Senere reiste han til Nederland
for å studere torvproduksjon, og disse
studiene ga ham stillinger som forstmester og torvmester. Takket være sin brede
vitenskapelige orientering var Asbjørnsen
den første i Norge som leste Charles Darwins revolusjonerende verk On the Origin
of Species fra 1860. Allerede året etter for-
Selv om Asbjørnsen ville skrive en kokebok for folk flest, var han selv alt for matglad til å sløyfe
matretter som aldri kom på allmuens bord, slik som vilt. Siden hans egen kokebok ikke hadde
illustrasjoner, har vi lånt denne fasanen fra Hagdahls svenske kokebok, den danske utgaven fra
1883.
midlet han «Darwin’s nye Skabningslære»
i tidsskriftet Budstikken.
En vitenskapelig fundert
kokebok for allmuen
Blant venner var Asbjørnsen kjent som
en matglad herre. Han interesserte seg
også for ernæringsfysiologi og for matens
betydning for folkehelsen og den enkeltes helse. Derfor skaffet han seg et stort
kulinarisk bibliotek, antagelig det største
i landet på den tid.5 Særlig samlet han
mange tyske kokebøker, og han fordypet
seg i skriftene til Justus von Liebig, den
tyske kjemikeren som ville bruke tidens
vitenskapelige oppdagelser til å øke matproduksjon og gi folk bedre ernæring og
levekår. Professor Liebig er kjent blant
annet for å ha oppfunnet både bakepulver og kjøttekstrakt, forløperen for våre
buljongterninger. Asbjørnsen kjente også
Hermann Klenckes «Chemisches Kochund Wirtschaftsbuch», som han fikk utgitt
i Norge i 1859.6
Som naturvitenskapsmann kjente
Asbjørnsen de seneste landevinninger
innen biokjemi og ernæringsfysiologi.
Når dertil kom en sann matglede – som
hans etterhvert omfangsrike korpus vitner om – sto han godt rustet til å skrive en
folkeoppdragende kokebok. På reiser og
vandringer som naturforsker og eventyrsamler hadde han i omgang med folk fra
alle samfunnslag blitt fortrolig med deres
levemåte. Uten alltid å oppgi sine kilder
lånte han oppskrifter fra allverdens kokebøker, men tilpasset dem til norske forhold og unnlot ikke å formidle resultatene
av sine vitenskapelige studier. Mange av
Liebigs teorier om tilberedning av mat finner vi igjen i Asbjørnsens kokebok, som
troen på at man bør svi kjøttet før steking
for å holde på kjøttsaftene. Teorien er
senere motbevist, men den svidde skorpen gjør at kjøttet smaker bedre.7
P i o n e r e n b l a n t n o r s ke ko ke bokforfattere var prestefruen Hanna
Winsnes, som utga sin Lærebog i de
5
forskjellige Grene af Husholdningen
i 1845. Hennes kokebok var ment
for de velnærte klasser, som i likhet
med henne bodde i store hus under
romslige økonomiske rammer. Garborg
ironiserte over det han oppfattet som
hennes bevisstløse samfunnsforståelse
i artikkelen «Hanna Winsnes Kogebog»
fra 1890: «Leilighedsvis ser man indom
drengestuen, hvor folkene æder grød og
sild uden at misunde herskabet hverken
laksen eller oksestegen. Der leves nemlig
godt inde hos herskabet. Der vades i
eg, sukker og smør; lader og kjeldere er
fulde; man tager ... tager ... tager ... og
plages ikke af spørgsmålet om, hvor man
skal tage det fra. Thi verden er i orden.»8
Asbjørnsen var også en kritiker av
Hanna Winsnes. Han mente at man ikke
kunne lære matlagning av henne og andre
kokebokforfattere, og at deres bøker
bare var nyttige som huskelapper for de
erfarne. Likevel har Henry Notaker påvist
at Asbjørnsen lånte flere oppskrifter fra
henne enn fra noen annen.9 Han skrev
imidlertid for en bredere leserkrets, og
ikke minst ønsket han å bli lest av den
sild- og grøtetende allmuen, som han
unnet en sunnere og mer velsmakende
spiseseddel. Vi skal se litt nærmere på
noen av hans oppskrifter og formaninger.
Noen gode råd
I kapittel II Om Næringsmidlernes Valg
formaner han folk i trange kår om å tenke
over tre ting:
• Hva slags føde er best skikket til å
holde helse og krefter ved like?
• Hvorledes skal jeg få mest ut av sådan
føde for pengene eller arbeidet jeg kan
gi i bytte?
6
• Hvordan skal jeg få i stand en så
smakelig endring eller veksling i den
føden jeg skaffer eller kjøper, som
kroppen trenger? (S. 5)
Men folk vet ikke sitt eget beste, i alle
samfunnsklasser er de mer eller mindre
uvitende om riktig valg og riktig stell av
matvarer. Derfor er det slik at det årlig,
ja daglig, «ikke alene ødes bort mangen
surt fortjent Skilling, men Hundreder, ja
Tusinder af Dalere». (S. 6) Folk vil ha fett
flesk og de feteste stykkene av kjøttet, i
stedet for de magrere, som ofte er billigere. Fett er riktignok både nødvendig
og sunt, men ikke i store mengder, fordi
det inneholder for lite næring i forhold til
prisen. Kraftig næring er nødvendig for å
holde arbeidsmannens muskler, sener og
ben ved like. Det får han ikke av fett alene.
Asbjørnsen går hardt i rette med
fordommene som gjør at folk flest ikke
vil spise så verdifull kost som harekjøtt
eller østers. Langs kysten har folk rikelig
tilgang på næringsrik mat som fisk,
hummer, østers og muslinger, og den
bør de bruke mer av. Det mest verdifulle
av alle næringsmidler er melken. Den
inneholder alt det et spebarn trenger, men
voksne trenger også noe mer. Grønnsaker
kan han ikke anbefale sterkt nok, særlig
erter og bønner. Alle kornprodukter er
også verdifull føde, og folk bør særlig ta i
bruk «det amerikanske Korn, som kaldes
Mais». Det er ikke bare godt dyrefor, men
også «overmaade billig, sund og nærende
Føde for Mennesker». (S. 15) Hagebruk
er bra, og alle som har mulighet bør skaffe
seg noe grønt og røtter, som kål, neper,
kålrot, gulrøtter, bønner, rødløk, purre
eller gressløk.
Kaffen er bedre enn sitt rykte, synes
Asbjørnsen. Den blir ofte fordømt som
overflødig luksus og sløseri med penger
som kunne ha vært brukt til noe nyttigere.
«Mange Steder, og især i Byerne, er det
vist saa, at Kvindfolkene til deres egen
Skade sløse formeget baade Tid og
Penge paa Kaffe og Kaffeslaberas; men
derfor skal den maadelige Brug af Kaffe
ikke fordømmes […] det er meget bedre,
at de drikke Kaffe til Snakket, end at
de drikke sig paa en Pisk i stærk Vin og
Sukkerbrændevin». (S. 19)
Bordskikk
Asbjørnsen går sterkt i rette med alle som
ikke anretter og inntar maten «høveligt»
(appetittligt). Legg merke til at han
her, som gjennom hele boken, gjerne
bruker særnorske ord og vendinger
i en ellers gjennomført dansk-norsk
språkdrakt. Som i eventyrene var han en
språkreformator som gjorde mye for å
fremme et norskere skriftspråk. Vi merker
oss at han alltid skriver om å lage mat, og
aldri bruker datidens vanlige ord, «lave».
Han syntes kanskje at han gikk vel langt
da han skrev høvelig, slik at han fant det
nødvendig med en forklaring.
I kapitlet om renslighet og bordskikk
er han særlig kritisk til norsk adferd, både
blant «Menigmand og selv mange af saakaldt bedre Folk». Han har dette å si om
borddekning:
Vi ville ikke snakke om at det mangler
Dug, eller at Kjærringen er saa troskyldig,
at hun lægger Plag, som man ikke pleier
vise frem, til Dug paa Bordet for den fremmede Reisende; vi ville ikke snakke om, at
der mangler Knive og Gafler, saa at hver
Mand maa hjælpe sig med Tollekniven;
Urenligheden og Svineriet ville vi tale om,
om den stygge, skidne Dug, og det fedtede.
urenslige Bord, om de halvskurede Knive
og Gafler og Skeer og Tallerkener, som ikke
alene vanke i Hytten, men ogsaa paa mange
andre Steder, hvor man mindst skulde vente
det. Og saa er det næsten det uhyggeligste af
alt, at Maden ikke sættes frem med Orden
og Pyntelighed, men slænges paa Bordet,
hvor det kan falde sig, som for halvvilde
Dyr, og mangestedes ere de, som skulle nyde
Maalet, heller ikke ligere; thi de fare i Fadet
og falde over Maden og tænke kun paa at
hjælpe sig og sørge for at de selv faa Nok,
uden Tanke om sine Bordfeller og uden Tak
og Ære til Ham, fra hvem alt Godt kommer.
(S. 80–81)
Videre skriver han varmt om velskurte
bord og rene kopper og kar. Ikke bare
fordi urenslighet er motbydelig; det er
også opphav til at maten tar skade, taper i
næringsverdi eller må kastes. Asbjørnsen
fryktet parasitter og ante kanskje
eksistensen av bakterier når han skriver
at uren mat kan inneholde «en Mængde
Dyr; disse ere vel som oftest saa smaa, at
man ikke kan se dem, uden ved Hjælp af
stærke Forstørrelsesglas». (S. 81-82)
Han anbefaler at familiene samler
seg til måltider med «muntert Prat og
Moro, som vækker Latter og Gammen».
Det er bra for fordøyelsen. Og så er det
viktig, at om «Konen har noget til overs
for Mandens Helse og Hygge, da skal
hun gjøre det til en Regel, saa sikker som
Amen i Kirken, at Maden altid er færdig
til rette Tid, og at han aldrig maa vente
paa den. Ingen Ting, hverken Prat eller
Slagtning eller Storvask, hverken Bagst
eller Bryg burde hindre dette.» (S. 83)
7
Grautstriden. Asbjørnsens kokebok ble årsak til den berømte «grautstriden» med Eilert Sundt.
Denne karikaturen av August Schneider fra Vikingen 1865 viser Eilert Sundt som forsvarer en
stakkars bondekone mot angrepet fra den rasende Asbjørnsen.
Graut og grautstrid
Mest berømt i samtiden ble Asbjørnsen
for kritikken av norske bondekoner som
etter hans mening, ikke forsto seg på å
koke grøt. «Men ser man til, hvorledes
Grøden almindelig lages, saa gaar det paa
flere Kanter af Landet saaledes til, at en
hel Del af Melet røres i Gryden, uden at
det bliver rigtig gjennemkogt og kommer
til at svelle; Maden bliver saaledes ikke
alene raa og usmagelig, men den største
Del af Melet gaar ufordøiet gjennem
Menneskets Fordøiningsveie». (S. 26)
Mange steder, særlig på Vestlandet,
var det vanlig å stampe en mengde rått
mel i grøten etter at gryten var tatt av
8
ilden. Dette var etter Asbjørnsens mening
en uskikk og en sløsing med verdifull
næring som på denne måten gikk til
spille. Han kalkulerte tapet til 1/6 av
alt det grøtmel som ble brukt, og «det
bliver ingen ringe Pengesum hverken for
Landet eller for den enkelte Familie eller
Husflok». (S. 26-27) Ernæringseksperter
har i ettertid konstatert at han tok feil
på dette punkt; rått mel er ikke så mye
mindre fordøyelig enn kokt.
A n g r e p et p å b o n d e ko n e r o g
folketradisjon utfordret en samtidig
folkeopplyser og nasjonsbygger, presten
Eilert Sundt, som blir regnet som landets
første etnolog og sosiolog. I likhet med
Ristet spekesild etter Hagdahls kokebok 1883.
Asbjørnsen hadde han reist mye rundt
i landet under sine studier av folkelivet,
og han hadde fått stor respekt for
folkelige tradisjoner og skikker som
ofte var tuftet på rasjonell grunn og
som gjennom erfaring, hadde vist seg
levedyktige. I Folkevennen skrev han
artikkelen «Kvindens Stilling», hvor han
tok bondekonene i forsvar. Han mente at
de hadde kokt grøt i tusener av år, og da
måtte erfaringene ha lært dem at deres
måte holdt mål. I en oppfølgende artikkel
hevdet han også at folkets bordskikk
var god nok. Som eksempel brukte han
flatbrødet, som gjorde at folk kunne
unnvære gaffelen.
Konfrontasjonen mellom vitenskap og
tradisjon ga opphav til den voldsomme
offentlige debatten som i samtiden ble
kalt «grautstriden». Det ble holdt debattmøter og skrevet avisartikler. De fleste
fremskrittsvennlige holdt med Asbjørnsen og vitenskapen, mens Sundt fikk gjennomgå for sin naive tiltro til folkevettet.
Selv om han faktisk hadde rett, ble han
så hardt såret i striden at han trakk seg
fra stillingen som redaktør i Folkevennen
og ikke lenger fikk forskningsstipendier.
Asbjørnsen tok seg ikke nær av Sundts
angrep, men kunne spøke med den i vittighetsbladet Vikingen, i «Grautsagaen
om Kong Romala og hans Kjæmper, som
Rise Viking kogte Kveldsværden til».
I visen ble det «Kornkrig og Mjølkrig,
Kværnkrig og Grautkrig, Nautkrig og
Rautkrig, Sværtekrig og Trykkekrig, og
mere end Blod flød der af Blæk og Sværte,
der Slagene stod».10
Østers, spekesild og skinnbuksebiff.
Til slutt skal vi smake på noen av Asbjørnsens oppskrifter. Han var kjent for å være
særlig glad i sjømat, og østers var livretten. Blant flere østersretter kan vi jo prøve
nr. 349,
Østersstappe.
Paa flere Steder af Kysten, hvor det er
vanskelig at afsætte Østers, har den en
meget ringe Værdi. Raa spises den ikke af
Folket, og kommer saaledes ikke til Nytte,
men paa følgende Maade kan baade den
og Skjællen eller Muslingen uden nogen
Møie omgjøres til en nærende og velsmag9
Beafsteak etter Hagdahls kokebok 1883.
ende Ret; 2 Dusin lægges i en Potte eller
fortinnet Pande tilligemed Saften, som
er i Skallerne, lidt Smør, Fedt eller Lever
og en Taar Vand, og røres over Ilden vel
om med lidt Salt og Peber, Bedre bliver
denne Ret ved Tilsætning af Laurbærblad,
lidt Mynte og Løg.
Spekesild er ikke lenger vanlig kost,
men kunne kanskje bli det igjen, hvis vi
følger Asbjørnsens oppkrift 309,
Ristet Spegesild.
Den vandes, flaaes, skylles, tørkes samt
meles eller vikles ind i Papir. Tages
Indmaden ud, hvilket ikke bør gjøres med
Fedsild, fyldes den med hakket Løg eller
Persille og Smør, i modsat fald kan det
stryges udenpaa. Den lægges paa Risten
et Kvarter fra en frisk Ild, vendes ofte og
er færdig paa en 5 – 6 Minutter.
Fårikål finner vi ikke hos Asbjørnsen,
men noe som ligner veldig er oppskrift
396,
Kjødretter med Kaal.
Et eller flere Hvidkaalshoveder kløves i 4
Dele, og det haardeste af Stilken skjæres
væk; Kaalen forvælles eller gives et Opkog
paa 10 Minutter og lægges i et Dørslag,
10
saa vandet rinder af. Hver Fjerdedel
skjæres atter i fire Dele, og nogle af disse
lægges paa Bunden i en Laagpande samt
der ovenpaa fedt Faarekjød, Kalvekjød,
Flæsk, Pølse eller Tunge, det saltes og
pebres eftersom Kjødmaden er salt eller
færsk, og er det ikke fedt nok, tilsættes
Smør eller Fedt, hvori enten udgnides
lidt Mel, eller ogsaa strøes dette tyndt og
jævnt over Kaalen. Vil man ikke have Mel
i, koges den sammen med raa skrællede,
opskaarne Poteter. Kogende Vand tilsættes eftersom man vil have Saucen.
Asbjørnsen tar ikke med oppskrifter
på desserter og søtt bakverk, så vi må
avslutte prøvesmakingen med enda en
kjøttrett. Mesteren er meget lite tilfreds
med den biffen han vanligvis får servert,
så han blir særlig polemisk i oppskrift nr.
428,
Almindelig norsk Beaf.
Er Smørret eller Fedtet ikke hedt nok,
og man følgelig koger Kjødet i Smør,
istedenfor at stege det, eller man efterat
det først er stegt, sætter det hen og lader
det smaakoge i Fedt, saa faar man saadanne Produkter, som de, der ere altfor
vel bekjendte fra Dampskibsfrokosten,
Litteratur
Asbjørnsen, Peter Christen (Pseudonym Clemens
Bonifacius) 1864: «Fornuftigt Madstel. En
tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog». Christiania, P. F. Steensballe.
Bø, Olav 1997. «Peter Christen Asbjørnsen». Oslo,
Norges Banks Seddeltrykkeri.
Edvardsen, Erik Henning 2012. «Motytelsen – en
fødselsdagsgave fra Ibsenmuseet til P. Chr.
Asbjørnsen». Museumsbulletinen nr. 1, Norsk
Folkemuseum.
Garborg, Arne 1890. «Hanna Winsnes’s Kogebog».
Samtiden.
Gjefsen, Truls 2001. «Peter Christen Asbjørnsen –
diger og folkesæl». Oslo, Andresen &
Butenschøn.
Foto: Frederik Klem/Oslo Museum
Peter Christen Asbjørnsen, 1870-årene.
Spiseværten og Familien, og som baade
i Næringsværd, Fordøielighed og Smag
synes at staa Skindbuxer nærmere end
menneskelig Næring. Da beafsteg er en af
de almindeligste Retter i det daglige Liv,
faar den ligesaa almindelige Mishandling
af denne Guds Gave tjene til Undskyldning for den Udførlighed, hvormed den
her Omhandles.
Noter
1 Bø 1997, s. 14.
2 Edvardsen 2012.
3 Bø 1997, s. 14 og 53.
4 Bø 1997. s. 43-45.
5 Bø 1997, s. 45.
6 Gjefsen 2001, s. 341.
7 McGee, Harold: «The Searing Question», I On
Food and Cooking, 2004, s. 16. Fra Wikipediaen: Justus von Liebig. 8 Garborg 1890.
9 Gjefsen 2001, s. 341-345.
10 Gjefsen 2001, s. 345-350.
Bon appétit!
Lars Roede er arkitekt og tidligere seniorrådgiver ved Oslo Museum.
11
Nidarosdomen eller Akershus?
Dronning Mauds død og spørsmålet om kongehusets gravplass
Trond Norén Isaksen
Da dronning Maud uventet døde i London 20. november 1938, sto Norge
overfor et ubesvart spørsmål: Hvor skulle hun og andre medlemmer av
den nye kongefamilien begraves? Trondheim og nasjonalhelligdommen
Nidarosdomen framsto for mange som det selvfølgelige svaret, men valget
falt allikevel på Oslo og Akershus slott.
Dronning Mauds død av akutt hjertesvikt
etter en operasjon kom uventet for de
fleste, i og med at kreftdiagnosen var
blitt holdt hemmelig.1 Kong Haakon var
i London, men ikke hos henne da hun
døde, mens kronprins Olav fortsatt var i
Oslo og reiste over først etter dødsfallet.
Åpenbart var ingenting forberedt for en
kongelig gravferd, og spørsmålet om hvor
kongehusets medlemmer skulle gravlegges hadde man tydeligvis heller ikke tatt
stilling til.
«De f leste vil vel straks svare:
Nidaros Domkirke, – den er jo
nasjonalhelligdommen. Den blev etablert
som kroningskirke [i Grunnloven av
1814] og den gjenreises idag som
den norske kirkes centrale helligdom.
Dessuten var den fra Olav den helliges
12
død gravkirken for norske konger»,
skrev Aftenposten allerede dagen etter
dronningens død.2
Mot slutten av middelalderen ble
de norske kongene som regel gravlagt i
Bergen eller i Oslo, men fram til begynnelsen av 1200-tallet var flere konger
blitt gravlagt i de tjukke veggene i Nidarosdomens kor. I dag finnes det ei minnetavle i Nidarosdomen med navnene på
de kongene som ble gravlagt der: Olav
den hellige (ca. 995-1030), Magnus den
gode (1024-1047), Olav Kyrre (ca. 10501093), Håkon Toresfostre (1069-1095),
Olav Magnusson (1098-1115), Øystein
Magnusson (ca. 1088-1123), Håkon Herdebrei (1147-1162), Guttorm Sigurdsson
(1200-1204) og Inge Bårdsson (ca. 11851217).
Dronning Mauds båre ankommer fra England.
Etter flere hundre års forfall hadde
man i 1869 tatt fatt på den omfattende
gjenreisinga av Nidarosdomen. Vestskipet hadde vært ferdig gjenreist til
900-årsdagen for Olav den helliges død
i 1930, men arbeidet i sin helhet ble
erklært fullført først i 2001. Gjenreisinga
styrket bevisstheten om katedralen som
nasjonalhelligdom og førte til ei rekke
forslag om hvordan den kunne benyttes.
Tanken om Nidarosdomen som et
slags nasjonalt panteon ble framsatt i
flere aviser ved Henrik Ibsens død i mai
1906, men den hadde visstnok også
vært framme da Alexander Kielland og
tidlig-ere statsminister Johannes Steen
Ukjent fotograf / Oslo Museum
døde i begynnelsen av april samme år.
«Kirkegaardsfreden har hidtil ikke været
særlig uforstyrret hertillands», konstaterte
bergenske Morgenavisen, og viste til den
ublide skjebnen som hadde rammet så vel
kongers som eidsvollsmenns hvilesteder.
Derfor var det nå på tide «at der bør
tages Forholdsregler» i form av «et fælles
Bisættelsessted for Landets første og mest
fortjente Mænd», og til dette formålet
ville Nidarosdomen «være selvskreven».3
Trondheimsavisa Dagsposten fant en
slik tanke «baade smuk og naturlig» og
påpekte at Nidarosdomen var «noget
andet og mere end et Menighedshus for
Domkirkesognet, den er en Nationalhel13
ligdom, der tilhører hele det norske Folk».
Avisa fant det mest naturlig at vestskipet
ble brukt av menigheten når gjenreisinga
av domkirka en gang ble ferdig, og dermed
kunne «Koret og Tværskibet […] finde
Anvendelse som Mausoleum».4Nidaros
så for seg at domkirka kunne bli en norsk
Westminster Abbey, men fryktet at tanken
«vil rimeligvis møde motstand fra bygdeaanden i andre landsdele, som muligens
vil mislike at deres store mænd skal jordes
andetsteds end hos dem selv».5
Tanken dukket opp igjen da arkitekt
Christian Christie, som hadde jobbet med
gjenreisingsarbeidet i flere tiår, gikk bort
i september 1906.6 Man var imidlertid på
det rene med at slike planer ikke kunne
gjennomføres før domkirka var ferdig
gjenreist (og innen det skjedde hadde
tanken bortfalt). Men i 1938 vant ideen
om Nidarosdomen som kongehusets
gravkirke bred tilslutning. Det ville, slik
domprost Arne Fjellbu så det, «være et
vakkert uttrykk for det nasjonale ved
vårt kongedømme om de kongelige blev
stedt til hvile i nasjonalhelligdommen,
hvor så mange norske konger tidligere er
begravet».7
Kroningskatedralen
Da nyheten om dronning Mauds død
kom om morgenen 20. november, ble det
i både dansk og svensk radio rapportert
at hun sannsynligvis ville bli gravlagt i
fødelandet Storbritannia. Dette ble raskt
imøtegått av norske medier, hvor det ble
påpekt at man gikk ut fra at «dronningens
siste hvilested blir der hvor kongens en
gang blir, nemlig i Norge, og der er da
bare to steder som er under diskusjon –
Oslo og Trondhjems domkirke».8
14
Foto: Hans R. Bruun / Oslo Museum
Nidarosdomen fotografert i 1912.
Allerede om kvelden på dronningens
dødsdag fikk Morgenposten huket
tak i domkirkearkitekt Helge Thiis på
Østbanen idet han skulle til å gå på
toget til Trondheim. Thiis ga uttrykk
for at ideen om en kongelig gravplass i
Nidarosdomen var ny for ham, men at
den hadde hans «fulle sympati». I og med
at den var kroningskirke, ville det «være
rett og riktig at medlemmer av det norske
kongehus fikk sitt verdige gravkammer i
Nidarosdomen».9
Tilbake i Trondheim kunne Thiis neste
dag fortelle at han hadde konferert med
biskop Johan Støren og domprost Arne
Fjellbu, «og begge er stemt for et slikt
arrangement».10 Overfor Adresseavisen
skisserte Thiis noen mer konkrete tanker
om hvordan et kongelig gravkapell kunne
innrettes. Han så for seg at for eksempel
Mariakapellet (nå Kvinnenes minnekapell) kunne gjøre nytten. «Her vilde det
kunne bli et vakkert såkalt ‘kenotaphium’,
det vil si at man anordner en tom kiste
midt i kapellet og legger det virkelige
gravkapell med sarkofagene under kirkens gulv. En slik æreshall måtte naturligvis være avstengt, f. eks. med et vakkert
gitter», refererte avisa.11
Blant de andre mulighetene var den
mest fornemme av dem alle: «Et verdig
og vakkert kongelig gravkapell var
det også mulighet for å innrette midt
i koret under gulvet, og så kunde man
la trappenedgangen dekke av en stor
bronseplate i flukt med gulvet».12 En
krypt under koret ville imidlertid kreve
en endring i bygningsplanen, og dessuten
var det mange pilarer og lavt under taket
der, minnet Thiis om overfor Tidens Tegn
og Nidaros. «Under alle omstendigheter
er det muligheter tilstede for et verdig
kongelig gravsted i Nidarosdomen», sa
han, «og for alle i Trondheim vilde det
være gledelig om Domkirken kunde
gjenopstå som kroningskirke, som kirke
for fyrstebryllup og som det sted hvor de
kongelige fant den siste hvile».13
Adresseavisen mente å oppfatte at det
var «almindelig interesse og sympati for
tanken om at vår avholdte dronning bør
stedes til hvile i nasjonalhelligdommen
som ligger midt i landets hjerte».14
Dagbladet var øyeblikkelig også
begeistret for tanken. «Geistligheten er i
all fall av den mening at Nidarosdomens
gamle tradisjon fra Hellig Olavs tid bør
fortsette. I Norge har vi intet verdigere
hvilested for en norsk dronning enn
Domkirken i Trondheim. […] Det er
visstnok enstemmighet om domen som
mausoleum for den norske kongefamilie»,
konstaterte avisa uten større forbehold.15
Også Oslos domprost, Johannes
Hygen, mente at det «ikke skulde by på
noen vanskelighet å få innredet et verdig
kapell i Domkirken [i Trondheim]», og
at dronningens kiste i mellomtida kunne
stå i et av sidekapellene. Riktignok
forutsatte det en lovendring, i og med at
det siden 1805 ikke var tillatt å begrave
mennesker inne i kirker, men domprosten
mente at en dispensasjon bare var «en
bagatell for regjeringen å ordne ved
provisorisk anordning».16 Hygens egen
kirke, Vår Frelsers kirke, forekom ikke
i diskusjonene, noe Nordenfjeldske
Kunstindustrimuseums direktør Fredrik
B. Wallem forklarte med at den «har
ingen tilknytning til vår eldre historie».17
Professor i kirkehistorie, Oluf Kolsrud,
var mer forbeholden da han ble intervjuet
i Aftenposten dagen etter dronningens
død. Kolsrud, som i mange år hadde vært
konsulent i kirkehistoriske og liturgiske
spørsmål for gjenreisingsarbeidet ved
Nidarosdomen, problematiserte hva
begrepet «nasjonalhelligdom» egentlig
innebar. «I planen for kirkens utsmykking
e r d et ove r e n s s te m m e n d e m e d
Stortingets beslutning fulgt en linje, som
i k k e fører inn i kirken særlige nasjonale
symboler», sa han, før også han minnet
om at det faktisk ikke var tillatt å begrave
mennesker i kirker som var i bruk.
Nidarosdomen var ikke bare i bruk,
fortsatte han, men ved store anledninger
var den fullsatt, og «[d]et vilde ikke være
15
uten ulemper å belemre dette interiøret
med gravanlegg som vilde beslaglegge
adskillig av interiørplassen». Kolsrud
mente at man også måtte «legge vekt på
det rent personlige moment at de [kongefamilien] får ha sine kjæres graver i sin
nærhet». Kolsrud foreslo i stedet Akershus
slottskirke.18
Aftenposten ga uttrykk for forståelse
for argumentet for geografisk nærhet for
de etterlatte, men ville allikevel nødig
slippe tanken på Nidarosdomen, «som
for de fleste almindelige mennesker
står som den mest nærliggende
løsning», het det neste dag. «Den er jo
nasjonalhelligdommen, og har allerede
fått så sterkt preg av r i k s k i r k e at det
faller naturlig å tenke på denne katedralen
også som gravsted for kongehuset.
Dessuten er den den eneste vi har igjen
av kirkene hvor de norske kongene i
middelalderen blev begravet».19
Arkitekt Magnus Poulsson, som var
formann for tilsynskomiteen for gjenreisinga av domkirka, minnet om at
Mariakapellet var «gjemt bak orglet[,]
men det skal snart flyttes[,] så det skulde
ikke forhindre at man benyttet det eller
Johanneskapellet». Men Poulsson syntes
ikke det var passende at «man benytter
en brukskirke som domkirken til kongelig gravkapell», i og med at kirkelivet ville
innebære at det ikke ble særlig rolig rundt
gravstedet.20
Tilsynskomiteens protokoll i Nidaros
Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv
inneholder ikke noe som tyder på at det
ble utarbeidet mer konkrete planer for et
kongelig gravkapell i Nidarosdomen.21
Poulssons personlige oppfatning var
at «det bør bygges et eget kongelig
16
gravkapell ved kirken, et kapell som vår
tid bygger for vårt nye kongehus. Det bør
løses i sammenheng med kirken, men
ikke som nogen stilkopi. Kapellet skulle
ligge der som en juvel for sig ved den
gamle kirke, bygget så vakkert som vår
tid makter det og slik at det harmoniserte
med hele kirkeanlegget».22
Poulssons forgjenger som formann for
tilsynskomiteen, arkitekt Johan Meyer,
ville nødig ta stilling til spørsmålet Oslo
eller Trondheim. Hvis valget falt på Nidarosdomen, var han enig i at det burde
bygges et separat gravkapell, men han
delte ikke Poulssons tiltro til samtidsarkitekturens egnethet. «Jeg er skeptisk til
den nøkterne moderne arkitekturs evne
til rent kunstnerisk skapen i den form som
et slikt kapell krever», sa han. «Det vilde
vel være sikrere om man ved løsningen av
dette kapellet søkte tilknytning til kirkens
stilform. Ellers kunde jeg jo også tenke
mig at et av domkirkens mange kapeller
blev tatt i bruk til formålet».23 Domprost
Arne Fjellbu, som nettopp i disse dagene
hadde publisert en artikkel om hva man
skulle gjøre med domkirkas mange
tomme sidekapeller,24 ga nå uttrykk for at
de godt kunne brukes til gravkamre, slik
man hadde gjort i Uppsala domkyrka og
andre utenlandske katedraler. Gjennom å
bli kongelig gravkirke ville Nidarosdomen
«jo bli mere til det som den skal være – en
nasjonalhelligdom», sa han, men la til at
kongefamiliens ønsker måtte være det
man først og fremst rettet seg etter.25
Biskop Støren la seg på samme linje.
Han konstaterte at dersom kongen skulle
velge katedralen, «vil sikkert alle i Trondheim og Nidaros bispedømme føle det
som en ære at Nidarosdomen blev konge-
familiens siste hvilested, – at de fant det
i hjertet av Norge», men det avgjørende
måtte «selvsagt» være «kongefamiliens
følelser».26
Tidens Tegn og Nidaros konsulterte
ei rekke fagfolk, hvorav Oluf Kolsrud var
alene om å holde på Akershus. Anton
Wilhelm Brøgger, professor i nordisk
arkeologi ved Det Kongelige Frederiks
Universitet og bestyrer for Universitetets oldsakssamling, mente at i og med
at middelalderens kongelig gravkirke i
Oslo ikke lenger fantes, «skulde da vel
[Nidarosdomen] synes å være det rette
sted nå». «Ingenting kan være verdigere
og riktigere enn at Hennes Majestet bisettes i Trondheims Domkirke», svarte Jens
Thiis, direktør for Nasjonalgalleriet og far
til domkirkearkitekten. Utenriksminister
Halvdan Koht, som også var professor i
historie, avslo å uttale seg med henvisning
til at det var «riktigst at vi avventer Hans
Majestet Kongens avgjørelse med hensyn
til bisettelsen».27
At avisene i Trondheim gikk inn for
Nidarosdomen, virker kanskje ikke overraskende, men som Adresseavisen påpekte, «noen Trondheimssak er dette ikke».28
Man vet det finnes gode argumenter for
Trondheim når de framføres av bergensere, og også Bergens Aftenavis pekte på
Nidarosdomen som det mest naturlige
stedet for kongefamilien å bli gravlagt.
«Denne kirke er vårt lands største helligdom, til den knytter sig vårt lands
historie, da Norge stod i sin storhetstid,
og det gjenreisningsarbeide som nu i
mange år har vært utført, er et utslag av
vårt ønske om atter å reise Nidarosdomen i dens tidligere glans, ikke bare som
et symbol på svunnen tids storhet, men
Ukjent fotograf / Oslo Museum
Vår Frelsers kirke. Dronning Mauds båre med
prester som holdt vakt om natten.
også som et tegn på det nyreiste norske
kongedømme», skrev avisa, som betegnet
seg som landets eldste.29
Flere osloaviser støttet også det
trønderske alternativet, og av dem
argumenterte Tidens Tegn særlig kraftig
for Nidarosdomen: «Det er naturligvis
Kongen som treffer bestemmelsen med
hensyn til Dronningens siste hvilested.
Men hvis det må være oss tillatt å gjøre oss
til talsmenn for en utbredt opfatning vil vi
peke på at vi i dag har en stor nasjonal
helligdom fremfor alle andre, nemlig
Trondheims Domkirke, hvor mangfoldige
norske konger og dronninger er blit
bisatt, og hvor det vilde falle naturlig at
17
Dronning Maud også blev stedt til hvile.
På den måten vil ikke bare nye tradisjoner
knyttes til gamle, men Domkirken også
gjøres til det stedet hvor alle store høitider
for stat, nasjon og kongehus finner sted.
Her skjedde kroningen i 1906, her blev
hundreårsjubileet [for selvstendigheten]
feiret i 1914, og her blev 900-årsjubileet
[for slaget ved Stiklestad] feiret i 1930».
Også behovet for statlig desentralisering talte til fordel for Nidarosdomen,
mente Tidens Tegn. «Der er på forhånd
så meget som er centralisert i Oslo. I et
vidstrakt land som vårt, er dette ikke bare
av det gode». Dessuten var ikke Nidarosdomen en hvilken som helst kirke, men
«mere enn et almindelig Gudshus, mere
enn en almindelig domkirke. Den er en
nasjonalhelligdom som gjenspeiler vår
histories drama og som vår egen tid er
iferd med å gjenopbygge som et stort
nasjonalt og religiøst symbol, slik som
den en gang har vært. Det er derfor i beste
forstand å knytte tradisjonene tilbake til
fortiden ved å gjøre Trondheims Domkirke til det sted hvor ikke bare nasjonens
høitider feires, men hvor også folkets
konger og dronninger stedes tilhvile».30
Den velkjente metaforen om Nidarosdomens vekst, fall og gjenreising som et
bilde av nasjonens historie, ble trukket
fram av sorenskriver Asbjørn Lindboe i et
innlegg i Adresseavisen. «Nidarosdomen
er blitt et monument over arbeidet for
Norge og i Norge gjennem hele det siste
hundreåret og frem til i dag», fortsatte
han. «Det er intet vanlig byggverk. Heller
intet vanlig gudshus. Det tilhører ikke
noen enkelt menighet eller noen enkelt
landsdel. Det er blitt Norges Hus fremfor
noe annet». Nidarosdomen var blitt et
18
nasjonalt samlingspunkt, framholdt
sorenskriveren. «Her bør Kongsætten
hvile. Midt i folket. Midt i riket. Midt i
sagaen. Da vil den, selv efter at døden
har nådd den enkelte, øve sin kongelige
gjerning: Å gå i brodden for alt byggende
og samlende arbeid i Norge».31
I debatten ble det også nevnt at noen
av de eldre svenske kongene var gravlagt
i Uppsala domkyrka, mens det danske
kongehuset fortsatt benyttet Roskilde
domkirke som gravplass. Dermed ville
det ikke være noe særsyn om det norske
kongehuset ble gravlagt i domkirka i
Trondheim. Men domkirkene i Uppsala
og Roskilde «har ikke slik plass i folks
bevissthet som Nidarosdomen», påpekte
Fredrik B. Wallem.32 Magnus Poulsson
uttalte at «vi har en virkelig katedral i
Norge», som dessuten lå midt i landet
og var kroningskirke, «så jeg mener det
helligste og verdigste sted vilde være
Nidarosdomen […]».33
Også diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg,
som nå var minister (dvs. ambassdør) i
Paris og hadde vært en av forhandlerne
i kongespørsmålet i 1905, kastet seg inn
i debatten til fordel for Nidarosdomen.
Det skjedde i form av et telegram til statsminister Johan Nygaardsvold, som han ba
statsministeren offentliggjøre i landets
aviser. Der kom Wedel med noen heller
tvilsomme påstander om det heltemot
dronningen skulle ha gitt uttrykk for i
1905 og konkluderte: «Således talte dronning Maud, og disse ord bør følge henne
gjennem tidene til hennes siste hvilested,
som det norske folk sikkerlig vil kreve skal
være i Trondhjems domkirke».34
Støtten til tanken om Nidarosdomen
som kongehusets gravkirke var altså stor,
Ukjent fotograf / Oslo Museum
Dronningens båre føres til hvilestedet på Akershus festning
19
Ukjent fotograf/Oslo Museum
Garnisonskirken ved dronningens begravelse.
20
men allikevel falt avgjørelsen ut til Oslos
fordel.
Kongeborgen
Akershus slottskirke ble raskt nevnt som
det beste alternativet til Nidarosdomen. «Den gamle borg er jo rikets mest
representative sted i Norges hovedstad»,
konstaterte Tidens Tegn med en ganske
klønete formulering.35 Dagbladet mente
riktignok å vite at en slik tanke «avvises av
alle som har nærmere kjennskap til lokalitetene»,36 men fullt så enkelt var det ikke.
Professor Oluf Kolsrud mente som
tidligere nevnt at kongehusets gravplass
burde bli i slottskirka på Akershus (tidligere også kjent som Garnisonskirken).
Han påpekte at den siste kongen som
var blitt begravd i Norge, Håkon VI
Magnusson, var gravlagt i Mariakirka i
Gamlebyen, som den gang hadde vært
kongefamiliens private kapell. Slottskirka
på Akershus hadde etter hvert overtatt
Mariakirkas funksjon, og Kolsrud mente
det ville være naturlig å knytte an til tradisjonen fra middelalderen.
«Akershus var rikets centrale sted i
siste delen av selvstendighetstiden, og
bør ha sin plass på linje med Nidarosdomen[,] som har andre oppgaver å fylle i
statens og nasjonens liv», sa Kolsrud. «De
kirkelige tradisjoner på Akershus fører oss
ni hundre år tilbake i tiden, og det vilde
være naturlig, mener jeg, å fortsette
tradisjonen fra Haakon den sjettes tid
til Haakon den syvendes – Haakon den
sjette og hans dronning som blev bisatt
i Oslo».37 38
Tidligere samme år hadde slottskirka
mistet sin menighet og blitt nedlagt som
sognekirke. Fredrik B. Wallem mente
derfor at «den kirkelig forbindelse er noe
svak» og at dette talte mot slottskirka.39
Dagspostens oslokorrespondent rapporterte hjem til Trondheim at «projektet om
Akershus slottskirke bare har slått måtelig an. Kirken er i sin nuværende relativt
moderne skikkelse alt annet enn innstemt
som gravkapell, og synderlig smakelig vil
det jo heller ikke være nu når Akershus ,og
særlig Riddersalen over kirken, innredes
til festlig bruk, at der festes og pokuleres
ovenpå, mens kongesarkofagene har sin
plass nedenunder».40
Også Arnstein Arneberg, arkitekten
som var ansvarlig for restaureringa av
Akershus, mente at selve slottskirka på
grunn av beliggenheten under en av festsalene var dårlig egnet til gravplass. «Men
vi har noen store buede kjellere under
kirken, hvor det kunde tenkes å legge
en slags krypt. Det kunde også tenkes
at man kunde bygge op et mausoleum i
forbindelse med slottskirken», sa han til
Morgenposten. Med forbehold om at han
ikke hadde tenkt så nøye gjennom saken,
nevnte han slottskirkas sørside som en
mulighet for plassering av et mausoleum.
Plass var det uansett nok av, poengterte
han. Videre mente han at det «vilde være
en tilvekst til borgens verdi om kongegravene kom dit».41
Dagbladet utfordret Arneberg på om
«to så forskjellige ting» som et mausoleum
og et festivitetslokale kunne forenes i en
og samme bygning. Arkitekten mente
at det fantes tilsvarende eksempler fra
utlandet og la til: «Personlig synes jeg
forresten at en påbygging av slottskirken
i forbindelse med et gravkapell vil være
aller best. Da undgår man i hvert fall å
forstyrre gravfreden. Jeg synes nettopp
21
Foto: Trond Norén Isaksen / p.e.
Akershus med gravkapellet
at her hvor de gamle kongene hersket
og levet, nettopp her på historisk grunn
burde også de kongelige begraves».42
Overfor både Dagbladet og Morgenposten
ga Arneberg dessuten uttrykk for
synspunktet at det ville være naturlig «at
de kongelige som bor her i Oslo, får ha
sine avdøde i noenlunde nærhet»,43 men
la til at «på den annen side vil ingen være
mer lojal mot nasjonens ønske enn kong
Haakon».44
Morgenbladet deltok ikke i debatten
om dronningens hvilested, men kunne
se argumenter mot både Nidarosdomen
og Akershus. Kanskje ville man til
22
slutt ende med «at man velger at opføre
et eget byggverk, på Bygdø f. eks. eller
annetsteds».45 Også Dagbladet og Nidaros
nevnte muligheten av å bygge et kapell på
Bygdøy.46 Adresseavisen hørte rykter om
at det var «adskillig diskusjon om å gjøre
Oscarshall om til kongelig gravsted», og at
Gamle Aker kirke også var blitt nevnt som en
mulighet.47 Morgenbladet passet dessuten
på å belære sine konkurrenter om at det var
«ingen grunn til å reise en pressediskusjon
om spørsmålet […]. Derom må jo selvsagt
de kongelige selv si det avgjørende ord, og
de kan – for alt hvad almenheten vet – ha
bestemte planer i saken».48
Den velinformerte Tidens Tegn mente
neste dag å vite at selv om begravelsen
ville finne sted i Oslo, ville dronningens
sarkofag antakelig få sin plass «i det
angellske kapell i Nidarosdomen».49 Det
dreier seg om Johanneskapellet, et sidekapell til søndre tverrskip, som var blitt
oppført av erkebiskop Øystein Erlendsson og innviet i 1161. Seinere var det
blitt gravkapell for den store velgjøreren
Thomas Angell (1692-1767) og hans
familie. Da de mange levningene som var
gravlagt under domkirkas gulv, ble fjernet
og begravd på Domkirkegården, var familien Angell de eneste som fikk bli inne i
kirka, men kistene ble i 1870 flyttet til et
underjordisk kapell. Dermed var kapellet
for så vidt ledig for kongelig bruk.
Samme dag (23. november) ble det
kjent gjennom NTB at kong Haakon
hadde uttalt: «Personlig ser jeg helst at
Dronningen blir begravet i Oslo, men hvis
det er det norske folks ønske at det skal
skje i Trondheim, så bøier jeg mig for dette
ønske».50 Oslos geskjeftige biskop Eivind
Berggrav, som på eget initiativ var reist
over til London, opplyste at spørsmålet
først ville bli avgjort «når Kongen kommer
tilbake fra London og drøfter spørsmålet
med statsråd. Men Dronningens begravelse vil finne sted i Oslo om noen tid. Det
er spørsmålet om hvor Dronning Mauds
sarkofag vil plaseres som vil få sin endelige avgjørelse av Kongen i statsråd».51
Dagsposten framholdt at kongens
uttalelse «ingenlunde utelukker at spørsmålet om den endelige plassering holdes
åpent. Dels vet jo ikke kongen eller noen
annen på det nuværende tidspunkt hvad
nasjonens store flertall helst vilde ønske
i denne sak, og dels har jo spørsmålet
også betydning en gang i fremtiden når
det blir flere kongelige bårer, at Trondhjems Domkirke, efter som tiden går,
mer og mer vil vise sig å være det sted
som befolkningen i alle landsdeler helst
så som siste hvilested for medlemmene
av vårt gjenreiste nasjonale kongehus».52
«Efter den tillitsfullhet Kongen her
viste, tør det være nokså innlysende at
Kongens ønske vil bli folkets ønske. Og
at den meddelelse som sendes ut efter
førstkommende statsråd vil gå ut på
at Dronningen bisettes fra Vår Frelsers
kirke til et siste hvilested innenfor byens
grenser», mente Morgenbladet.53 Også
Adresseavisen konstaterte at det neppe
«vil bli gitt noe ytterligere uttrykk for
folkets ønske, efter at kongen har gitt
uttrykk for s i t t – at dronningens siste
hvilested bør bli i Oslo».54
26. november – på hennes 69-årsdag –
ankom dronning Mauds kiste Oslo på et
britisk krigsskip og ble ført til Akershus
slottskirke, hvor tusener defilerte forbi
kista i dagene som fulgte. I statsråd 2.
desember ble gravferden fastsatt til torsdag 8. desember fra Vår Frelsers kirke (nå
Oslo domkirke). Samtidig ble det bestemt
at «[j]ordfestelsen skal finne sted i familiekretsen i Garnisonskirken på Akershus,
som også vil bli det endelige begravelsessted».55 Kongens ønsker og argumentet
om geografisk nærhet for de gjenlevende
ser altså ut til å ha vært hva som avgjorde
spørsmålet til fordel for Akershus.
Tidens Tegn ga på lederplass uttrykk
for forståelse både for kongefamiliens
ønsker og for de historiske og praktiske
argumentene som talte for slottskirka.
Allikevel kunne avisa ikke la være å
påpeke at «det var mange og vektige
23
grunner som talte for at Dronningen
burde hvile i Nidarosdomen. Og at en stor
del av vårt folk hadde innstillet sig på det.
Denne kirke er ikke noen lokalkirke i en by
som tilfeldigvis i lengst hensvunne dager
har vært landets hovedstad en kortere
tid. Den er nasjonalhelligdom, gjenreist
av hele folket. Også den har historiske
tradisjoner, like store som Akershus, både
som kongelig begravelsessted og som
nasjonalt samlingstegn. Og også her gjør
det sig praktiske hensyn gjeldende. Det er
allerede klaget meget fra andre landsdeler
over den altfor store centralisering i
Oslo, klager som kanskje på mange vis
er overdrevne og unødvendige, men som
iallfall er et faktum».56
Dagsposten nektet for sin del ganske
enkelt å innse nederlaget og fastholdt
sin fromme tro på at tida ville virke til
Nidarosdomens fordel. «De meddelelser
som nu foreligger om dronningens hvilested på Akershus opfattes ikke overalt her
som absolutte og endelige», het det på
avisas førsteside. Avisa trakk igjen fram
at Akershus var ment å være festlokale, og
at det stemte dårlig overens med et gravkammer. «Der tør derfor fremdeles være
grunn til å anta at om saken foreløbig har
fått sin avgjørelse ut fra vår konges meget
naturlige ønske som alle vilde respektere,
så tør spørsmålet om nasjonalhelligdommen Trondhjems domkirke nok allikevel
engang melde sig som det mausoleum
hele nasjonen finner naturligst».57
Også Fritz Wedel Jarlsberg beklaget
avgjørelsen. I et brev til historikeren Jacob
S. Worm-Müller skrev han: «Den maate
hvorpaa det norske folk har vist sine
følelser for deres dronning ved hendes
død har mer end nogensinde git mig ret i
24
den kamp jeg førte for fortsættelsen av det
gamle norske kongedømme i 1905. […]
Jeg ser at man har fundet en plads for den
kongelige begravelse paa Akershus. Men
jeg vedblir at føle at det for kongstanken
hadde vært bedre om kongegraven var
blit i Nidaros Domkirke».58
Biskop Eivind Berggrav var derimot
ekstatisk over valget av Akerhus. «For mig
virket det så sterkt lørdag ved Dronningens
hjemkomst, hvordan Akershus da likesom
da blev vigslet for oss», sa han til NTB.
«Og når nu Akershus slottskirke får bli
Norges Mausoleum så vil hele folket
kjenne det som om Akershus igjen får
mening og sjel. Jeg kan ikke tenke mig en
heldigere løsning enn denne, hverken sett
fra kirkelig, nasjonalt eller fremfor alt fra
familiens synspunkt. Jeg tror at hele vårt
folk vil stå sammen med den kongelige
familie i å være takknemlig over at en slik
løsning har kunnet finnes».59
Adresseavisen konstaterte tørt at
«biskop Berggrav vilde gjort klokt i om
han i dette spørsmål hadde innskrenket
sig til å gi uttrykk for sin egen oppfatning
og takknemlighet».60
Gravkapellet
Om kvelden 7. desember ble dronning
Mauds kiste ført fra Akershus til Vår
Frelsers kirke, hvor begravelsen ble holdt
neste dag. Deretter ble kista igjen ført til
Akershus, der den etter jordpåkastelsen
i slottskirka ble stående i påvente av en
mer permanent løsning.
Når alt kom til alt, ble det akkurat slik
Arnstein Arneberg hadde skissert i avisene allerede noen dager etter dronningens
død. Det kongelige gravkammeret ble
oppført i tilknytning til Akershus slotts-
kirke, men som et tilbygg ut i den såkalte
Jomfruhagen. Arneberg var selv arkitekt,
og tegningene til kapellets utforming og
plassering er datert april 1939.61
Krigen kom imidlertid i veien, og med
tanke på Akershus’ utsatthet som militært
mål, ble kista 19. april 1940 på initiativ
av biskop Berggrav flyttet til Gamle
Aker kirke.62 Der skal dronningens lik
visstnok ha blitt skjendet av okkupantene
i deres jakt på bevis for den gamle
sladderhistorien om at kronprins Olav
ikke var kongeparets legitime sønn.63
Først i 1948 sto gravkammeret ferdig.
Arneberg skapte et tønnehvelvet rom av
askerkalkstein, hvor de innvendige veggene er kledd med gjellebekksmarmor
og gulvet, som har et innfelt kronet korsmotiv, med slipte kalksteinfliser. I en nisje
står et alter dekorert av Henrik Sørensen.
Dronning Maud ble stedt til hvile i en
dobbeltsarkofag av hvit nordlandsmarmor midt foran alteret, hvor også kong
Haakon ble gravlagt i 1957. Til høyre for
den står en sarkofag i grønn marmor som
ble skapt for kronprinsesse Märtha etter
hennes død i 1954, og hvor kong Olav
også fikk sitt siste hvilested i 1991. Begge
sarkofagene er tegnet av Arneberg.
«Jeg tror ikke noe kongehus har fått
en mere diskret og verdig gravkrypt enn
den Arnstein Arneberg har reist på Akershus», vurderte Harry Fett. «Det er blitt et
symbol i den borg som minner og maner,
og hvor Haakon V og Haakon VI engang
residerte».64
Seinere har forbindelsen mellom
middelalderens og vår tids konger blitt
styrket gjennom at Sigurd Jorsalfars
hodeskalle fra St. Hallvardskatedralen ble
gravlagt i krypten utenfor det kongelige
gravkammeret i 1957. I 1982 ble også det
som har blitt identifisert som levninger
etter kong Håkon V Magnusson og
dronning Eufemia, opprinnelig begravd
i Mariakirka, gravlagt i krypten.
Trond Norén Isaksen er historiker og
har skrevet biografier om kronprinsesse
Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid,
en avhandling om kongevalget i 1905
og omtrent sytti artikler for norske og
utenlandske publikasjoner. Han har
også jobbet som omviser på Slottet og
Oscarshall.
Liste over siterte avisartikler
Adresseavisen
«Domkirken som Dronningens siste hvilested. ‘Det
vilde være et vakkert uttrykk for det nasjonale
ved vårt kongedømme’» (21.11.1938)
«Domkirken som Dronningens siste hvilested.
Mange muligheter for vakker og verdig kongelig
gravplass. Almindelig interesse og sympati for
tanken om at Dronningen bør stedes til hvile
i Nasjonalhelligdommen som ligger i landets
hjerte» (22.11.1938)
«Dronningens siste hvilested» (25.11.1938)
Asbjørn Lindboe: «Dronningens siste hvilested»
(28.11.1938)
«Oscarshall kongelig gravsted?» (1.12.1938)
«Dronning Mauds siste hvilested blir Akershus.
Et kongelig gravkapell tilbygg til slottskirken.
Bisettelse torsdag i neste uke» (3.12.1938)
«Biskop Berggrav» (5.12.1938)
Aftenposten
«Hvor får Norge sitt kongelige gravsted?»
(21.11.1938, kveldsutgave)
«Nidarosdomen eller Akershus slottskirke?»
(22.11.1938, morgenutgave)
«Dronning Maud i 1905 – En meddelelse fra minister
Wedel» (22.11.1938, kveldsutgave)
Bergens Aftenblad
«Det bør være Trondheims domkirke» (22.11.1938).
25
Dagbladet
«Dronning Mauds båre hjem på britisk krigsskib.
Hun skal bisettes fra Akershus. Kisten blir
antagelig efterpå ført til Nidarosdomen»
(21.11.1938)
«Gravkapell på Bygdøy eller mausoleum ved
Domkirken? Norske kongebegravelser tidligere»
(21.11.1938)
«Dronning Mauds ukjente innsats for Norge.
Arkitekt Arneberg foreslår et gravkapell i
forbindelse med garnisonskirken på Akershus.
Vakre minneord av Høiesteretts justitiarius i
dag» (22.11.1938)
«Kong Håkon [sic] ønsker helst at dronningen
begraves i Oslo. Dronning Mauds siste ferd
gjennem Oslos gater. Blir avreisen utsatt på
grunn av storm?» (23.11.1938)
Dagsposten
«Domkirken som Mausoleum» (25.5.1906)
«Bisettes dronningen i Trondhjem?» (21.11.1938)
«Kongelig gravkapell i Domkirkens Johanneskapell?
Ingen norske kongegraver bevart. Domkirken er
fremdeles kroningskirke. Dr. Wallem uttaler seg
til Dagsposten» (22.11.1938)
«Har kongen sine egne planer om hvor dronningen
skal bisettes?» (22.11.1938)
«Et kongelig gravkapell bør bygges. I forbindelse
med domkirken. Arkitekt Magnus Poulsson
uttaler sig til ‘Dagsposten’»(23.11.1938)
«Hvor skal dronningen stedes til hvile? Spørsmålet
er fremdeles åpent» (24.11.1938)
«Nasjonalhelligdommens om plass for de kongelige
sarkofager. Noen endelig avgjørelse er ennu ikke
tatt» (3.12.1938)
Morgenavisen
«Henrik Ibsen» (25.5.1906)
Morgenbladet
«Den kongelige begravelsesplass» (22.11.1938).
«Dronningens troskap mot Norge – Historien fra
1905 gjemmer ennu meget» (23.11.1938)
«Dronningens bisettelse. Fra Vår Frelsers kirke en av
de siste dager i næste uke»(30.11.1938)
Morgenposten
«Gravsted i Nidarosdomen for det norske
kongehus?» (21.11.1938)
«Kongelig g ravkapell i Nidaros-domen?»
(22.11.1938)
26
«Kongelig mausoleum i tilknytning til Akershus
slottskirke? Der er god plass for et tilbygg,
utt aler arkitekt Ar neberg. Domprost
Fjellbu om gravplass i Nidarosdomens
kapeller»(23.11.1938)
«Kongen ser helst at dronningen får sitt siste
hvilested i Oslo. Men bøyer sig for folkets ønske»
(24.11.1938)
Nidaros
«Domkirken som Mausoleum» (26.5.1906)
«Dronningen blir bisatt i Domkirken? Det antydes
bygging av mausoleum i forbindelse med
domen. Kongen skal selv ta avgjørelsen.
Autoriteter uttaler sig om den mest høvelige
plass for dronningens siste hvilested»
(22.11.1938)
«Uttalelse av biskop Støren»(22.11.1938)
«Dronningen blir bisatt i Trondheim?» (24.11.1938)
Tidens Tegn
«Dronningens båre vil bli ført til Norge. Skal
Dronningen bisettes i Oslo eller i Trondheim?
Et mausoleum ved Akershus slottskirke?»
(21.11.1938)
«Hvor skal Dronningen bisettes? Den siste bisettelse
av en norsk dronning foregikk i Oslo. Men kirken
er ikke mer. Isteden har vi Nidarosdomen.
Kjente videnskabsmenn om tradisjonene for
norske kongers og dronningers bisettelse»
(22.11.1938)
«Dronningens siste hvilested» (22.11.1938)
«Dronningen blir begravet i Oslo. Men sarkofagens
anbringelse vil bli besluttet av Kongen i statsråd»
(23.11.1938)
«Kongens ønske: Helst begravelse i Oslo. Men hvis
det norske folk ønsker Nidarosdomen, bøier jeg
mig» (24.11.1938)
«Dronningen skal begraves på Akershus. Kongelig
gravkapell i krypten under slottskirken.
Bisettelsen finner sted torsdag fra Vår Frelsers
kirke»(3.12.1938)
«Akershus» (3.12.1938)
Noter
1 Dagbladets sensasjonsoppslag 28. oktober 2011
om at dronning Maud skal ha blitt hjulpet på
vei med aktiv dødshjelp er grepet ut av løse
lufta og har ingenting for seg. Se Trond Norén
Isaksen: «Dronning Mauds ikke så mystiske
død» (Dagbladet, 7. november 2011).
2
3
4
5
6
Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave.
Morgenavisen, 25. mai 1906.
Dagsposten, 25. mai 1906.
Nidaros, 26. mai 1906.
Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker
ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider,
i e-post 22. november 2011.
7 Adresseavisen, 21. november 1938.
8 Dagsposten, 21. november 1938.
9 Morgenposten, 21. november 1938.
10 Morgenposten, 22. november 1938.
11 Adresseavisen, 22. november 1938.
12 Adresseavisen, 22. november 1938.
13 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22.
november 1938.
14 Adresseavisen, 22. november 1938.
15 Dagbladet, 21. november 1938.
16 Dagbladet, 21. november 1938.
17 Dagsposten, 22. november 1938.
18 Aftenposten, 21. november 1938, kveldsutgave.
19A f t e n p o s t e n , 2 2 . n o v e m b e r 1 9 3 8 ,
morgenutgave.
20 Dagsposten, 23. november 1938.
21 Opplyst av Øystein Ekroll, arkeolog og forsker
ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider,
i e-post 22. november 2011.
22 Aftenposten, 22. november
1938, morgenutgave.
23 Aftenposten, 22. november
1938, morgenutgave.
24 Arne Fjellbu: «En levende domkirke», i Arne
Fjellbu (red.): Nidarosdomens julebok 1938
(Trondheim: Tres Forlag A/S 1938), ss. 5-10.
25 Morgenposten, 23. november 1938.
26 Nidaros, 22. november 1938.
27 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros, 22.
november 1938.
28 Adresseavisen, 25. november 1938.
29 Bergens Aftenblad, 22. november 1938.
30 Tidens Tegn, 22. november 1938.
31 Adresseavisen, 28. november 1938.
32 Dagsposten, 22. november 1938.
33 Dagsposten, 23. november 1938.
34 Morgenbladet, 23. november 1938; Aftenposten,
22. november 1938, kveldsutgave.
35 Tidens Tegn, 21. november 1938.
36 Dagbladet, 21. november 1938.
37 Tidens Tegn, 22. november 1938; Nidaros,
22. november 1938. Se også Dagbladet, 22.
november 1938.
38 Det siste var riktignok feil, ettersom Håkon
VIs enke, Margareta Valdemarsdatter, som ble
Kalmarunionens grunnlegger og hersker over
hele Norden, ved sin død i 1412 ble gravlagt i
Sorø klosterkirke i Danmark og elleve år seinere
flyttet til Roskilde domkirke.
39 Dagsposten, 22. november 1938.
40 Dagsposten, 22. november 1938.
41 Morgenposten, 23. november 1938.
42 Dagbladet, 22. november 1938.
43 Morgenposten, 23. november 1938.
44 Dagbladet, 22. november 1938.
45 Morgenbladet, 22. november 1938.
46 Dagbladet, 21. november 1938); Nidaros, 22.
november 1938.
47 Adresseavisen, 1. desember 1938.
48 Morgenbladet, 22. november 1938.
49 Tidens Tegn, 23. november 1938.
50 Tidens Tegn, 24. november 1938; Dagbladet, 23.
november 1938; Morgenposten, 24. november
1938; Nidaros, 24. november 1938.
51 Tidens Tegn, 23. november 1938.
52 Dagsposten, 24. november 1938.
53 Morgenbladet, 30. november 1938.
54 Adresseavisen, 25. november 1938.
55 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen,
3. desember 1938.
56 Tidens Tegn, 3. desember 1938.
57 Dagsposten, 3. desember 1938.
58 Brev fra Fritz Wedel Jarlsberg til Jacob S. WormMüller, 7. desember 1938 (Nasjonalbiblioteket,
Håndskriftsamlingen, Brevs. nr. 428).
59 Tidens Tegn, 3. desember 1938; Adresseavisen,
3. desember 1938.
60 Adresseavisen, 5. desember 1938.
61Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og
designs samling av arkitekturtegninger,
Arkitekturmuseet, museumsnummer 314 (2).
Tegningene til kapellets interiør har ikke latt seg
lokalisere.
62 Tor Bomann-Larsen: Haakon & Maud, bind V:
Æresordet (Oslo: Cappelen Damm 2011), ss.
459-460.
63 Ulf André Andersen og Hans Fredrik Dahl:
«Ryktet som svertet kongehuset» (Dagbladet,
Magasinet, 26. mai 2001).
64 Harry Fett: «En generasjon og en vennehilsen»,
i Georg Eliassen, Arne Pedersen og Olav Platou
(red.): Arnstein Arneberg (Oslo: Gyldendal
Norsk Forlag 1952), s. 29.
27
«Det Kristiania som forsvant»
Om maleren og tegneren Hans
Henrik Sartz Backer
Øyvind Gaukstad
I 1924 utgav Backer en liten serie med
10 akvareller laget i perioden 1910-1923
under tittelen «Det Christiania som forsvinder». Motivene var i hovedsak hentet
fra et område i hovedstaden som i dag er
helt forandret – forstaden Pipervika, eller
bare Vika, som den ble kalt. Over Ruseløkkbakken i vest kneiset Victoria Terrasse
med Ruseløkkbasarene som sokkel for det
store leiegårdskomplekset med fasjonable leiligheter fra 1880-årene. Nærmere
fjorden lå Vestbanestasjonen fra 1872.
Ved krysset mellom Klingenberggaten og
Bakkegaten lå den store Cirkusbygningen
fra 1895. Bakenfor lå høydedraget Klinchenberg, som ga navn til Klingenberg
teater og til hele fornøyelsesstrøket som
vokste frem her. Fra slutten av 1870årene ble det kalt Tivoli og fikk sin kjente
portbygning ut mot Stortingsgaten, avløst
av Høyres hus i 1935. I 1899 kom den nye
hovedscenen Nationaltheatret i Studenterlunden som avslutning på aksen fra
28
Stortinget til Abelhaugen. I øst grenset
strøket mot Piperviksbakken, dominert
av Akershus festning ute på Akersneset.
På Piperviksberget midt i området
lå forstadens gamle trerønner og triste
leiegårder langs krokete gater og trange
smug. Bare de 3-4 etasjer høye leiegårdene fra 1850-årene i Sjøgaten var pene
og borgerlige og avrundet området ned
mot bryggene. I 1930-årene forsvant
alt sammen. I 1936 begynte rivingen av
husene i Sjøgaten, og dermed var alt det
gamle borte. Det nye Rådhuset midt i Vika
krevde god plass. Men hvordan var det før
alt forsvant? Hans Henrik Sartz Backer
har laget tegninger og skisser, akvareller
og malerier fra dette forsvunne Kristiania.
Navnet røper at han tilhørte en kunstnerfamilie. Slekten stammer fra Holland,
og de første Backerne kom til Norge allerede i 1643. Malerinnen Harriet Backer
var hans tremenning, og andre nære
slektninger var arkitektene Herman M. og
Fra Strandbakken mot Strandgata i Pipervika, 1924.
29
Lars Backer (far og sønn) og komponisten
Agathe Backer Grøndahl. I Norsk Kunstnerleksikon presenteres Hans Henrik Sartz
Backer som maler og utstillingsarrangør.
Han ble født på Lillestrøm i Skedsmo 20.
september 1865 og døde i Vestre Aker 21.
januar 1948. Foreldrene var fiskeribestyrer
Johan Fredrik Backer og Josefine Mathilde
Thrane.
Han gikk på Aars og Voss skole, som
lå i St. Olavs gate der Scandinavia Hotel
ligger i dag. I 1880-1884 gikk han på Den
kongelige tegneskole, som i 1911 ble Statens Håndverks- og kunstindustriskole.
Fra 1890 hadde han Wilhelm Peters som
lærer i maleri og Mathias Skeibrok i tegning. Tidligere hadde Backer vært elev av
marinemaleren Hjalmar Johnsen i Stavern.
Så malte han også et halvt års tid med sin
slektning Harriet Backer i begynnelsen
av 1890-årene. Han malte dessuten i to
år med Eyolf Soot og i flere år med Otto
Sinding, som var den av lærerne han følte
seg mest knyttet til.
I sine unge år var Backer en jevnt dyktig
naturalistisk landskapsmaler. Hans spesialitet var vinterbilder, ofte fra Nordland.
Han hadde selv bodd seks år i Bodø, der
hans far startet og drev verdens første fiskerifagskole. Han malte flere bilder, bl. a.
ett med motiv fra gården Hernes, som lå
der flyplassen i Bodø ligger i dag.
Backer medvirket til å lage ikke mindre
enn 26 forskjellige større utstillinger innenlands og utenlands. Allerede i 1889 assisterte han ved monteringen av den norske
avdelingen på Verdensutstillingen i Paris.
Senere deltok han i jubileumsutstillingen
i Kristiania i 1914 som kunstnerisk leder
for skogbruksavdelingen, arrangert av Det
Kongelige Selskap for Norges Vel.
30
Backer var mangesidig begavet og
utfoldet sitt talent på svært mange områder. Han stilte ut første gang på Statens
Høstutstilling i 1894. Deretter deltok
han med ujevne mellomrom fra 1898 til
få år før sin død i 1948. Hos kunsthandler
Blomqvist deltok han i en rekke kollektivutstillinger i 1890-årene og senere.
Han virket som teatermaler, først
sammen med Otto Sinding ved Centraltheatret fra 1899 til 1900. Senere
arbeidet han ved Det Norske Teatret og
Chat Noir. Han tegnet også møbler og
arbeidet for smakfull og rimelig hjeminnredning. I tillegg laget han en god del
plakater, bl.a. for Studentersamfundet.
Etter hvert viet han seg mer til dekorasjonsmaleri og utførte flere større dekorative oppdrag. Han laget en frise med
motiver fra innseilingen til Kristiania i
Christiania Roklubs festlokaler på Kongen, utført ca. 1901-1902. Hans kanskje
mest kjente arbeid er utsmykningen av
Rosenborg Kino fra 1937 med motiver fra
det gamle Hegdehaugen. De er avbildet
i «Oslo Kinematografer gjennom 25 år»,
utgitt ved Oslo Kinematografers jubileum
i januar 1951. Andre kjente dekorasjoner
er ni store oljemalerier med motiver fra
Grønland og Enerhaugen på 1920-tallet
i restaurant Olympen i Grønlandsleiret.
Backers kunstneriske virksomhet var
etter 1. verdenskrig preget av interessen
for det Kristiania som var i ferd med å
forsvinne. Han malte en lang rekke bilder
fra hovedstadens gamle bydeler, spesielt
fra Vika. Mange av bildene er utført i
akvarell i en bred og noe uvøren teknikk.
Han har laget en skisse av Mor Sæthers
hus på hjørnet av Vinkelgaten og Filosofgangen, hvor Henrik Ibsen bodde som
Fritzners Pavillon i Studenterlunden, 1889.
ung student. Johan Svendsen skal også
ha bodd der. Mor Sæther, som egentlig
het Anne Wiger, ble etter hvert en ganske
omdiskutert størrelse i Vika. Det skyldtes
i hovedsak hennes evner og kunnskaper
når det gjaldt folkemedisinens kunst og
kunster.
Bac ker er representer t i Oslo
Museums (tidligere Oslo Bymuseums)
samlinger med flere akvareller og en del
fargelitografier fra hovedstadens eldste
bebyggelse. Han laget i tillegg et stort
antall tegninger og skisser. Til sammen
har Oslo Museum 97 av hans arbeider i
samlingene, alle signert og datert med
stedsbetegnelser. Mange er forsynt
med interessante små opplysninger av
historisk og topografisk art.
På flere av dem har han notert hvilke
farger det var på de forskjellige delene
av husene. På tegningen av Mor Sæthers
hus har f. eks. husveggen på den ene
siden fått påtegnelsen: mørk gråblårød!
På motsatt side av gårdsrommet står det
på husveggen at den hadde grønt/rødlig
panel. Deler av taket var henholdsvis litt
31
Vognmannsgata fra nr. 17 mot Jernbanetorget, 1939.
brunlig, gråhvitt og rødlig. Det var altså
et utall av farger og fargekombinasjoner,
som gir et bilde av et broket og fargerikt
Vika.
Backer vandret også omkring med sin
skisseblokk andre steder i Kristiania. Det
finnes mange tegninger fra Vaterland,
Grønland, Enerhaugen, Tøyen og videre
opp forbi Bjølsen, Sagene og opp til
Grefsen og ned igjen til Hammersborg
og Majorstuen.
I nærområdet til Pipervika fant han
også mange spennende motiver. Fra 1883
til 1892 drev Caroline og Hans Andresen
kafé i et stort gammelt trehus fra 1840årene i Stortingsgaten 28. De var spesielt
hyggelige mennesker, og gjestene kalte
dem derfor Bestemor og Bestefar. De
32
hadde god mat til lave priser, og fattige
studenter kunne få et gratis måltid når
det knep. Da huset ble revet i 1899,
ble «Bestefarstomten» liggende urørt i
mange år, inntil Carl Norbeck slo opp sitt
sirkustelt der hvert år fra 1905 til 1930.
Like bak lå Christiania Bad. I 1934 ble
Odd Fellow-bygningen oppført, tegnet
av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas.
På denne strekningen av Stortingsgaten, fra Klingenberggaten til Munkedamsveien, lå på slutten av 1800-tallet
en rekke eiendommer som Backer har
avbildet. Østfra først familien Irgens’ hus,
deretter Stortingsgaten 26 med Brødrene
Hals’ Pianofortefabrik og Brødrene Hals’
konsertlokale i 2. etasje. Så fulgte nr. 28
med «Bestefars kafé» på Bestefarstomten,
deretter «Horngårdens» have og helt opp
mot Ruseløkkveien, restauratør Horns
gård. På nedsiden lå det gamle Vika som
en klar kontrast til disse flotte og staselige eiendommene.
På motsatt side av Stortingsgaten lå
Fritzners Pavillon der Nationaltheatret
stasjon ligger nå. Pavillonen i to
etasjer var åttekantet og ble drevet av
konditormester Julius Fritzner fra 1864
til 1881. I 1899 ble den revet. Tegningen
av Fritzners Pavillon er laget etter skisse
som Backer laget allerede i 1889.
Nederst har han skrevet om paviljongen:
«Her drak vi kaffe for 20 øre og spiste
7 øres kaker, for 10 øre brus og selters,
og så til Bedstefar efter en seidel øl og
muligens låne en krone meden man
spilte billiard for 25 timen.»
Å bla igjennom Backers mange
mapper med tegninger og skisser er en
stor fornøyelse. Gjennom hans raske
og uvørne skisseteknikk møter vi et
mangfoldig konglomerat av eldgammel
bebyggelse. Forstadens krokete gater
og trange smug eksisterer ikke lenger.
Holmens gate, Skolegaten og Engen
var regulerte gater i Vestre Vika, ved
Vestbanestasjonen. I selve Vika gikk
Strandgaten parallelt med Sjøgaten,
som var havnefronten. Innenfor
denne lå Mellemgaten, Bakkegaten,
Strandbakken, Vinkelgaten,
Bryggegangen og den allerede nevnte
Filosofgangen. Alle disse forsvant da
rivingen av strøket begynte for alvor
omkring 1930. Men heldigvis fantes
det kunstnere som Hans Henrik Sartz
Backer som så det som sin oppgave å
få festet på tegnearket sine inntrykk fra
denne særegne ravnekroken.
I 1931 skrev Backer om en nær forestående auksjon i Strandgaten 14 A og B:
To av Vikas eldste gårde, Strandgaten 14
A og B, skal selges ved Auksjon i morgen kl.
10. Ville gjerne ha en tegning før rivningen
– . Slik lød parolen fra Aftenposten. Well!
Jeg var der ved 9-tiden, en liten slump av
stedets invånere var samlet på den lille
plassen foran de dødsdømte småhus som
lå der så øde og forladt. Snart kommer
vel auksjonarius og med ham det store
publikum. – Er De kjendt her? – spurte jeg
en gammel rakrygget mann. «Skulle mene
det» svarte han, «jeg er kommen tilverden i
den vesle grå stua der, og både bestemora og
mora og kjæringa mi var Jordemødre – det
er ikke mange hernede som ikke er gåt gjennem demses hender». – Har disse husene
noengang vært slike hus som De vet var hernede? «Å nei da! Her bodde bare hederlige
mennesker, jeg var fisker og naboen smidde
fine veirhaner, han».
Dagen efter lestes i Morgenposten
lørdag 30 mai 1931:
«Atter er to av Vikas gamle gårder gåt
under auksjonarius Prestaasens hammer.
Strandgt. 14 A og B blev solgt av det
kommunale for tilsm. Kr. 31.00 – dessuten
en del ovner for kr. 52.00. Alt til fordel for
Rådhusreguleringen.»
Henrik Backer
Øyvind Gaukstad er pensjonert lektor fra
videregående skole i Oslo. Han har vært
opptatt av lokalhistorie i mange år.
33
Anna Schulstock, Bokken Lassons
støttespiller
Anne Herresthal
I anledning Chat Noirs hundreårsjubileum
åpnet Bymuseet 1. mars utstillingen «
Bokken Lasson-Svart katt i Kristiania».
I forbindelse med utstillingsarbeidet
dukket navnet Anna Schulstock opp.
Det skulle vise seg at hun hadde vært
en viktig person i Bokken Lassons
liv. Men den beskjedne kvinnen
bak den store kunstneren holdt seg
diskret i bakgrunnen. Da vi søkte etter
slektninger av Bokken Lasson for å finne
gjenstander til utstillingen, kom det
frem at Anna Schulstock hadde arvet
en del etter Bokken Lasson. Derfor ble
Anna et interessant spor for oss tilbake
til fortiden. Men hvem var hun, og
hvordan kunne vi finne arvinger etter
henne? For undertegnede ble dette av
ren nysgjerrighet et detektivarbeid som
skulle vise seg å gi resultater. Fotoarkivar
Vegard Skuseth og bibliotekar Anne Birgit
Gran Lindaas på museet kastet seg over
oppdraget for å finne flere opplysninger
om Anna Schulstock. I Aftenpostens
34
arkiv fant de Annas dødsannonse fra
23. november 1988. Den ga viktige
opplysninger om alder, pikenavn og
slektninger. Via Oslo Adressebok fant
vi flere adresser Anna hadde bodd på
i Oslo i løpet av livet sitt. Gjennom
gravferdsetaten fikk vi opplysninger
om gravstedet. Graven ble slettet i
2006, men vi fikk navnet på familiens
kontaktperson. Og dermed begynte
jakten på slektningene. I dødsannonsen
sto det at Annas pikenavn var Lødøen,
og håpet var nå at noen i hennes familie
kunne være i besittelse av gjenstander
Anna hadde arvet etter Bokken.
I museets eget klipparkiv fant vi en
avisomtale på familiesiden i Aftenposten
fra onsdag aften 5. januar 1966. I et
intervju med Bokken under overskriften:
« Jovisst kan jeg opptre fremdeles, sier
95-åringen Bokken Lasson» er Bokken
og Anna fotografert i Annas leilighet i
Linderngaten 2. Av intervjuet kommer
det frem at de har vært venninner i 40 år.
Ukjent fotograf/p.e.
Fra Annas stue med maleriet av Bokken over sofaen, Anna som nummer to fra venstre.
Nå hygger de seg med å gå på premierer
i teatre og i Operaen, eller hygger seg
hjemme når Anna leser høyt for sin gamle
venninne. Bokken gir uttrykk for at hun er
så takknemlig for alt Anna gjør for henne.
Ja, så takknemlig var hun at Anna ble en
av hennes hovedarvinger.
Vi oppsporet Annas slektninger på
Sunnmøre via kontaktpersonen for
gravstedet. De kontaktet igjen flere av
sine slektninger og ble svært engasjert
i oppdraget fra oss. De sendte bilder av
gjenstander og viste stor velvilje når det
gjaldt å låne ut materiale som kunne
være av interesse for utstillingen. Flere
av gjenstandene vises nå i montere i
utstillingen.
På et foto vi fikk tilsendt fra Annas stue
hang det over sofaen et stort maleri av
Bokken med lutten. Vi fikk vite at maleriet
var hos noen i Oslo og fikk etternavn og
tittel. Etter noen telefonrunder uten hell
til personer med dette etternavnet, traff
vi en dame som sa at bildet hang i deres
35
Ukjent maler/p.e. Foto: Rune Aakvik/OM
Maleriet av Bokken i utstillingen på Bymuseet.
stue, og det kunne vi gjerne få låne! De
hadde også en stol og andre gjenstander
som hadde tilhørt Lasson-familien. På
utstillingsåpningen satt ekteparet som
eier maleriet stolte på kaféstolene i
utstillingen og beundret sitt eget bilde.
I ett år må de greie seg uten portrettet
hjemme i stua.
Slik ble historien om hushjelpen
Anna viktig for en utstillingsprosess på
Bymuseet. En beskjeden person i skyggen
av Bokken Lasson var Anna Petrine
Lødøen, født 13. jan 1904 i Sykkylven
på Sunnmøre. Hun tok handelsskolen,
antagelig i Ålesund, og reiste ca 18 år
gammel til Oslo hvor hun fikk arbeid
som sekretær for Wilhelm Dybwad på
36
hans advokatkontor. Etter hvert ble hun
engasjert for å hjelpe til ved selskapelige
anledninger for ekteparet Dybwad. Hun
kunne ikke lage mat, knapt koke poteter,
sa hun selv, men Bokken lærte henne opp
til å lage eksklusiv selskapsmat. Bokken
og Anna innledet et vennskap som varte
livet ut. De var som mor og datter for
hverandre. Anna giftet seg med postbud
Einar Schulstock i 1930; men de fikk
ingen barn. Han døde i 1960, og etter
at hun ble enke tok hun seg enda mer
av Bokken. Anna var med Bokken på
reiser i utlandet, og de to damene fulgte
med på alt som skjedde i kulturlivet i
hovedstaden. Anna delte også Bokkens
antroposofiske livssyn.
Ukjent fotograf/p.e.
Ukjent fotograf/p.e.
Bokken og Anna på spasertur på Lindern.
På Røde Kors sykehjem på Ullern, Anna til
venstre og Bokken i midten.
På sine eldre dager bodde Bokken
delvis hjemme hos Anna Schulstock i
Linderngaten 2 før hun kom til Røde
Kors sykehjem på Ullern. Da tok Anna
seg like godt arbeid der for å være nær
sin venninne. Da Bokken døde i 1970
fortsatte Anna å arbeide på Røde Kors selv
etter at hun ble pensjonist. I hennes egen
gjestebok ligger attester fra Røde Kors
som viser at hun var svært godt likt både
av de eldre og ansatte. Anna Schulstock
døde 17. november 1988, 84 år gammel,
på Furuset alders-og sykehjem.
Anna blir beskrevet av de som traff
henne som stor og kraftig med rundt
ansikt. Hun var en svært elskverdig person som snakket sunnmørsdialekt. Hun
tok alltid vennlig i mot, men holdt seg
beskjedent i bakgrunnen.
Denne lille artikkelen er skrevet
for å fortelle litt om hvordan vi
museumsarbeidere leter og finner! Vi
oppsporer fortiden ikke bare for de
som besøker oss, men også i vårt eget
møysommelige arbeid. Vi drar veksler
på hverandres kompetanse og utfyller
hverandre mot felles mål. Det tar tid, men
gir resultater når vi lykkes. Ofte er dette
prosesser som de museumsbesøkende
ikke kjenner til. Så når dere besøker
utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt
i Kristiania» vet dere litt mer om den
bakenforliggende historien om jakten
på gjenstander og hushjelpen Anna.
Flere enn hennes familie har bidratt
med gjenstander, men det var miljøer og
mennesker vi kjente til på forhånd. Stor
takk til alle private utlånere for deres
velvillighet! Dere har alle bidratt til at
utstillingen «Bokken Lasson-Svart katt i
Kristiania» er blitt slik den er.
Anne Herresthal, museumslektor og
prosjektmedarbeider på Bokken Lasson
utstillingen på Oslo Museum
37
«En motvekt mot tidens slappe
moral og dens overfladiske væsen, til
sand lykke for individets fremtid» –
Privatskoletiden i Kristiania del II
Tove Solbakken
I forrige nummer av Byminner møtte vi noen av de gamle bestyrere, deres
privatskoler og deres elever. De levde og virket i et Kristiania i vekst og
blomstring, fra 1850 og fram mot første verdenskrig. Her fortsetter
historien om den korte, men intense privatskoletiden, som brått tok slutt,
men som betydde så mye for utviklingen av byen vår.
Aars & Voss, Frogner, Nissen og Berle
var store skoler som fikk et relativt langt
liv. Det fascinerende er det voldsomme
mangfoldet av skoler byen har hatt, og
viljen og motet til å satse stort, selv når
tidene egentlig tilsa noe helt annet. For
noen gikk det godt, andre virket bare noen
år. Nissens latin- og realskole ble stiftet så
tidlig som i 1843, av Ole Hartvig Nissen
og Ole Jacob Broch. Den var planlagt som
et linjedelt treårig latin- eller realgymnas,
som førte fram mot universitet og ble
en av byens fremste skoler, med gode
38
eksamensresultater, men bygget aldri sitt
eget skolehus. Den holdt til i Maltheby, på
hjørnet av Teatergata/Akersgata, før den
flyttet til Rosenkrantz’ gate 7. Her ble den
inntil nedleggelsen i 1874. Nissen hadde
for lengst gått fullstendig opp i arbeidet
med pikeskolen, og elevene ble overført
til Gjertsens skole.
Litt senere, i 1866, ble Olaf Bergs
skole grunnlagt. Den var en av byens
største pikeskoler og het opprinnelig
Frk. Falsens pikeskole, etter Elise Falsen,
Christian Magnus Falsens datter. Etter
Foto: Gustav Borgen / Oslo Museum
Olaf Bergs pikeskole, ca 1915. Lærer Birger Brinck-Lund i spissen for elever og to lærerinner.
Elises død i 1876 ble den drevet videre av
Fredrikke Maurer. Det var under hennes
bestyrertid at skolebygningen i St. Olavs
gate 29 ble oppført. Tidligere hadde de
holdt til i nr.7. Først i 1891 overtok Olaf
Berg og ga skolen sitt navn. Den fikk etter
hvert gymnas og samarbeidet med de
andre pikegymnasene, Nissen og Berle,
og også med Aars & Voss, som var en
gutteskole. Slik kunne søsken av motsatt
kjønn få moderasjon i skolepengene.
Da første verdenskrig kom, og de fleste
privatskolene fikk store økonomiske
problemer, hadde man to valg: legge
ned, eller overdra skolen til kommunen.
Olaf Berg gikk mot strømmen og valgte å
innstille driften av skolen. Den opphørte i
1918, og bygningen ble solgt, for å bygges
om til forretningsgård «efter de mest
moderne principer».
En annen skole som ikke var i
drift så lenge, men likevel hadde sin
egen, imponerende skolebygning, var
Nickelsens pikeskole. Den ble drevet
av cand.theol. Niels Nickelsen. Hans
store skole i Tordenskiolds gate 9 ble
oppført i tre etasjer i1874 og ruvet
imponerende i det den gang så åpne
landskapet. Nå er bygningen revet og
erstattet av Rådhuskvartalene. Nøyaktig
når Nickelsens pikeskole opphørte, er for
øvrig uklart, bygningen var i bruk til ulike
formål etterpå, bl.a. som gardekaserne.
Pikeskoler var det for øvrig mange av.
Ett eksempel var Conradis pikeskole, som
ble overtatt av Otto Andersen, og senere
39
Foto: Ole Tobias Olsen / Oslo Museum
Foto: Ole Tobias Olsen / Oslo Museum
av Sigurd Halling. Frk. Christianie Bonnevie var også en driftig dame og startet
sin skole i 1889. Hun hadde tilnavnet
«den strenge Bonnevie», men i hennes
pedagogikk lå også arbeidsglede og en
fyldig og god undervisning, i små klasser.
Det ideelle var maksimum tolv elever på
hvert trinn, det skulle være rikelig med tid
40
Nickelsens pikeskole i
Tordenskiolds gate 9,
ca 1875.
Interiør fra Nickelsens
pikeskole, ca 1875.
til å ta seg av den enkelte. Språkundervisning var særlig viktig hos Bonnevie,
og det ble undervist i fransk fra 4. kl.,
tysk fra 5. kl. og engelsk fra 7. kl. Vi skal
se at hennes undervisningsplan i språk
var bygget opp motsatt av for eksempel
Elise Roll, en annen samtidig kvinnelig
pedagog.
Første under visningsdag var 2.
september 1889 i leide lokaler i Oscars
gate 16. Frogner var jo det store
privatskolestrøket. Det hadde meldt seg
tolv elever i 1.kl., en i 3.kl., tre i 4.kl. og 6
i 5.kl., men ingen i 2. klasse. Etter hvert
ble elevtilstrømningen bedre, og skolen
trengte større lokaler. Bonnevie flyttet
virksomheten til Oscars gate 42 i 1895.
I 1914 feiret skolen sitt 25-årsjubileum
med ca. 200 elever. Det varte likevel ikke
lenge før skolen havnet i økonomiske
vanskeligheter. Frk. Bonnevie forsøkte
å organisere skolen som et rullerende
aksjeselskap, der foreldrene kjøpte aksjer
i skolen og overdro disse til nye foreldre
etter hvert som barna sluttet. Dessverre
gikk det allikevel ikke. Bonnevies skole
ble slått konkurs i 1924 og nedlagt i
skoleåret 1924/25.
St. Hanshaugen skole
Opp til venstre, midt blant bygårdene
i den litt unnselige Schwensens gate,
ligger en bygning som skiller seg ut.
Kanskje undrer forbipasserende seg på
hva som engang foregikk bak de røde
teglsteinsmurene og de imponerende
vinduene? Det er ingen ringere enn gamle
St.Hanshaugen skole som ruver der, bare
noen steinkast fra Ullevålsveien. I 1898,
bare ett år før det store krakket, sto den
ferdig, under bestyrer cand.theol. Halvard Alf Gjønnæs’ ledelse. Man kan kanskje
si at han var dristig? Gjønnæs hadde overtatt Gundersens skole i 1896, og nå skiftet
altså skolen navn til «St. Hanshaugens
skole for den høiere almendannelse». Den
nye skolebygningen var tegnet av arkitekt
Ove Ekman og var i tre etasjer. Foruten
«ytre bekvemmeligheter» inneholdt den
femten klasserom, alle med ettermiddagssol. Loftsetasjen fikk overlys fra store
takvinduer. I tillegg fantes en 16 meter
lang gymnastikksal, påkledningsrom,
sløydsal, håndarbeidsrom, tegnesal og
fysikkværelse. Det var også satt av plass
til et skolekjøkken, kontorer og en liten
leilighet til vaktmesteren.
Gjønnæs drev etter hvert skolen
sammen med cand.mag. Nils Vartdal
og hadde planlagt sin skole for
fellesundervisning. Den var også fra
starten fullt utbygget, med forskole,
middelskole og latin- og realgymnas,
5+4+2 år. Barna i forskolen var mellom 6
og 11 år, i middelskolen mellom 11 og 15.
Ser man på skolens årsberetning fra 1898,
finnes flere opplysninger om det faglige
tilbudet. Gjønnæs hellet for eksempel
mot den moderne språkundervisningen.
Språk skulle være levende. Elevene skulle
kunne gjennomgå, oversette og forklare
et utvalg lesestykker. I tillegg kom lesning
og oversettelse av ukjente stykker, muntlig
gjenfortelling og skriftlige arbeider.
Det er også sjarmerende å studere
oversikten over skolens undervisningsmateriell. I fysikk fantes dette: Fjær af
staal til paavisning af jordens fladtrykning
ved polerne. To sammenslebne glassplader
til paavisning af adhæsion mellem faste
legemer. Ballon til veining af luft.
Og videre: hver elev har sin egen bibel. I
zoologi finnes bl.a. et kranium af det mennesklige skjelett. Fugler: hønsehøk, katugle,
hubro, et par raphøns, et par stokænder.
Froskens udvikling i fem størrelser. En
tørret pigrokke. En krokodilleunge. En
blæksprut.
Som på alle privatskoler ble det på St.
Hanshaugen krevet skolepenger; kr 5 pr
41
år i 1.klasse, kr 15 pr. år i 1.middel og kr
24 pr. år i gymnaset.
I noen år gikk det godt for Gjønnæs og
St. Hanshaugen. Skolen hadde rundt 350
elever årlig og var en middels stor skole.
Likevel lå det i kortene at skolen ikke
kunne få noe langt liv. Allerede i 1917 fikk
Gjønnæs store økonomiske problemer og
ble tvunget til å legge ned både forskolen
og middelskolen. Bygningen ble kjøpt
opp av kommunen, som brukte den til
kontorer. Det to-årige gymnaset fortsatte,
men levde en omskiftelig tilværelse. Fra
1920 til 1935 holdt elevene til i Kunst
& Håndverksskolen i Ullevålsveien, og
fra 1935 til 1955 i Hammersborg skole,
Akersgata 73a. Skolens russemerke var
en trekant over en firkant, tegnet for
utrygt vær, som ble vist av Meteorologisk
Institutt i tårnet på Damvokterobligen
på St. Hanshaugen. Den var ikke en av
byens viktigste privatskoler, og en av de
som drev kortest, men bygningen til St.
Hanshaugen skole står der ennå. OBOS
har innredet 28 små leiligheter i de gamle
klasserommene, man kan trygt kalle dem
hjem med historisk sus.
Otto Andersens skole /Halling skole
En langt mer berømt privatskole lå i
Oscars gate 30. Sigurd Halling (18661938) drev faktisk både pikeskole og
gutteskole, riktignok i to forskjellige
bygninger, på to ulike steder. Gutteskolens
bakgrunn kan virke noe forvirrende.
Otto Andersen grunnla sin skole i 1880.
Fra 1884 holdt den til i en nyoppført
bygning i Uranienborgveien 7, tegnet av
arkitekt Holm Munthe. I mellomtiden
drev Peter Qvam skole i Mariboes gate,
men han røk uklar med en av bestyrerne
42
og fikk etter hvert oppført en egen
skolebygning i Oscars gate 30. Hit flyttet
Otto Andersens skole, etter en brann i
bygningen i Uranienborgveien. Halling
var allerede ansatt hos Otto Andersen, og
i 1909 overtok han både skolen og bygget.
Hallings skole var et faktum. Pikeskolen
holdt til i Josefines gate 34, og var den
tidligere Conradis pikeskole.
Forvirret? La oss starte med Otto
Andersen. Hans skolebygning i Uranienborgveien er nemlig verdt å se nærmere
på. Den var nok et eksempel på den store
optimismen og ekspansjonen av privatskoler mot slutten av 1800-tallet. Det ble
satset friskt. Arkitekt var Holm Munthe
som selv hadde vært lærer ved skolen.
Bygget var meget moderne, med sentralvarme og ventilasjon, og viste seg å være
«meget hensiktsmessig og et behagelig
lokale for skolens arbeide, med sunn
og god beliggenhet». At Slottet lå like i
nærheten var heller ingen ulempe. Otto
Andersen la særlig vekt på gymnastikk og
praktiske fag, og idrett og friluftsliv sto
sterkt. Skolen var velsignet med «fremtredende lærere på dette området». Man
gikk på ski og spilte fotball, fektet og arrangerte øvelser i skyting, dels med salonggeværer, dels med armeens geværer. Sløyd
og musikk var også viktig, ikke minst
sangen. Det ble holdt mange konserter
og musikalske fremføringer av elevene på
høyt nivå. Skolen var organisert 5+4+3
(forskole+middelsskole+gymnas), og
noen piker fantes også, både i middelskolen og gymnaset. Søkningen til skolen
ble faktisk så stor at ikke alle kunne få
plass. Kanskje hang dette sammen med
de mange sosiale aktivitetene ved skolen?
Hva sies om et foredrag om månen, med
Foto: Knut Eng / Oslo Museum
lysbilder, av observator Schroeter i oktober 1883? Eller foredrag om Napoleon,
også med lysbilder, i mars året etter?
Fester var det også nok av. Til en historisk
minnefest om Eidsvoll 1814 hadde man
virkelig gjort seg flid. En tidligere elev,
kunstmaler Gudbrand Mellbye, hadde
utsmykket festlokalet med portretter av
fremtredende Eidsvollsmenn.
Uf lukter og turer skulle være til
«elevernes fornøielse, belærelse eller
udvikling». Man dro til «naturskjønne
steder i Kristianias nærmeste omegne»
eller også gikk turene «til fjerne maal og
har strukket sig over flere dage». Tirsdag
6. juni dro en stor gruppe gymnasiaster
til Ullensaker allmenning for å plante
skog. «Omkring 6000 planter udsattes.
Arbeidet gikk med liv og lyst, og almenningsstyret modtog skolen paa den mest
gjæstfrie maade og beværtede lærere og
elever rigelig. Det ble holdt tale om skog-
Hallings skole i
Oscars gate 30, 1969.
plantningens betydning for vort land og
fedrelandssalmen blev afsunget».
Da Sigurd Halling overtok, fortsatte
framgangen. Halling var en fremragende
skolemann, det var ikke uten grunn han
ble valgt til å overvåke undervisningen
til selveste kronprins Olav, som var elev
gjennom hele middelskolen og gymnaset.
Pikeskolen ble drevet etter 5+5 oppbygning, mens gutteskolen i Oscars gate
også hadde gymnas; 5+4+3, der pikene
hadde adgang. Det fantes ekstra fag for de
kvinnelige gymnasiaster: sundhetslære,
sygepleie og spesielle foredrag i musikk,
kunsthistorie og «græsk kultur». For guttene ble det gitt egne skomakerkurs, og
høsten 1916 hadde alle deltagerne halvsålt to par støvler hver.
På skoleplassen sørget man for elevens
trivsel med beplantning av trær, fjellflora,
blomsterbed og nytteplanter. I 1911 fikk
man lagt inn elektrisk lys i skolebygning43
Ukjent fotograf / Oslo Museum
en, og man anskaffet grammofon med
tilhørende plater til språkundervisningen
«med samtaler og recitationer utført av
fagmænd». Skolen mottok også mange
gaver, det være seg utstoppet flyvefisk,
hvepsebol, tenner av kaskelot og en eske
russiske insekter. I 1911 ble også skolens
nye fane innviet. Utført i gul silke, med
silkesøm av frk. Falkenborg, viste den «et
snefjeld, hvorover en ørn svæver, det hele
omgit av et løvetandornament».
Det kan virke som det bare var lykke
og velstand på byens privatskoler. Da
er det befriende å finne en frustrert
middelskoleelevs skriblerier i skolens
årberetning fra 1910-13. Det meste
får gjennomgå, gjennom blyantkluss
og overstrykninger. «Hallings skole
for den høiere lavere almendannelse».
«Eksamensrett», ja vel – «hvis de ikke
dumper». Når det gjelder lærerpersonalet,
44
17. mai i skolegården
på Hallings skole,
ca 1935
var det ingen nåde «de jeg foragter
overstrækes» og karakteristikker som
«en hu i to sko», «en jentefut» og «en
halvfysak» dukker opp. For øvrig er heller
ikke undervisningen underlatt kritikk.
«Hjemmestil anden hver uke - aldrig!»
«Høytopplesning i engelsk – det er ikke
tilfelle!», «Lette skriveøvelser hjemme
– det er en løgn». «Modellering av kart
i leire – det har jeg ikke set noget til».
Skyteøvelsene hadde heller ikke gått som
planlagt. «III middels elever har ikke faat et
eneste skud!».
Vi f år håpe de f leste likevel
hadde en god skoletid hos Halling.
Gymnasiesamfunnet Brage ble viktig
for mange av guttene. Stiftet i øverste
etasje, i et lite klasserom i Rosenkrantz’
gate 7 i februar 1884. På kateteret sto
en firskåren, freidig, flammende taler.
Det var uro i luften. Seks kamerater på
benkeradene. Det var alvor. I Brage ble
det meste diskutert, fra flaggsaken til
kvinners stemmerett og kampen for egen
utenriksminister. «En merkelig periode
av vort samfundsliv» kalte den senere
riksantikvar Harry Fett tiden i Brage.
Kronprins Olav husket møtene i Brage
som de beste og lykkeligste timene i hans
skoletid. Kameratskapet blir beskrevet
som varmt, «en instinktiv samfølelse
mellom unge mennesker», men også med
usannsynlige diskusjoner og regelretter
krangler. Heldigvis endte de alltid i
fordragelighet dagen etter.
Hallings skole overlevde de harde
krigsårene og fortsatte sin virksomhet
helt til 1936. Sigurd Halling gikk bort
bare to år senere, og skolen ble drevet
som kommunal høyere skole fra 1937 til
1941. Deretter overtok Universitetet bygningen. I 1969 ble den revet, tomten var
attraktiv, og Aftenposten kunne 15.oktober melde: «den tradisjonsrike Halling
skole er falt i grus med bulldozer-kraft».
Det var solide doser Oslo-historie som
gikk opp i støv den dagen, men heldigvis
finnes fortellingene fremdeles, levende
fortalt i Brages memoarer. Den beste har
kanskje tegneren Ragnvald Blix.
Det hadde seg slik at Blix og noen
kamerater hadde brutt ut fra gymnasiesamfunnet og dannet sin egen forening;
«Unge revolutionæres klub». For mye
snakk og for lite handling, var deres
mening om Brage. Det skulle jo helst
skje noe! Og handling ble det. Da det ble
kjent at den svenske kronprinsen hadde
holdt den norske utenriksminister Blehr
utenfor et møte som angikk norsk utenrikspolitikk, vakte det harme og bestyrtelse i Norge. Blix og kameratene benyttet
anledningen til å vise sitt standpunkt da
kronprinsen kort tid senere kom på besøk
til Kristiania. Unge Revolutionæres Klub
troppet opp utenfor ministerboligen og
ropte «Leve Blehr» opp i kronprinsens
ansikt. Den høyeste i flokken var blitt
valgt til leder så han riktig kunne nå opp,
men det varte ikke lenge før hele klubben
ble anholdt av sivilt politi. Dagen etter slo
avisene hendelsen stort opp. Andre medlemmer av Brage dannet sporenstreks en
konservativ klubb, som ville overrekke
kronprinsen blomster etter et besøk i teateret. Det ble med forsøket. «En konstabel
rev imidlertid i det avgjørende moment
blomsterne ud av guttens haand, kastet
dem langt væk og vræste: Skal det være
harcelas!» Den Konservative Klub gikk
selv straks til avisen, og da Otto Andersen
leste at flere av hans elever hadde overrakt kronprinsen blomster, bestemte han
seg for å komme til bunns i hva dette var
for noe. Hele hendelsesforløpet kom for
en dag. Verst var det for guttene som var
blitt arrestert, de skulle straffes for gateuorden, og den minste, som var under 15
år, med ris. Det hele ble avverget av en
av deltagernes far, som kjente politimesteren fra skoledagene. Ro og fred var atter
gjenopprettet, men som Ragnvald Blix
skriver: «Vi vendte aldrig mer tilbake til
Brage. Livet der var blit os for ufarlig….»
Ragna Nielsens skole
Pedagog, skolebestyrer, kvinnesaksforkjemper og publisist – Ragna Vilhelmine
Nielsen (1854-1924) var en mangesidig
kvinne. Hun arbeidet utrettelig for sitt
kjønns muligheter og for pikenes posisjon i samfunnet, og hennes skole ble ikke
bare startet med pedagogiske prinsipper
45
Foto: L. Szacinski / Oslo Museum
Ragna Nielsen med sitt første artiumskull. Bak fra venstre Ragnhild Quam, Aasta Kjølseth,
Gudrun Broch, Ella Anker. Foran fra venstre: Regine Haug, fru Nielsen og Marie Lundquist.
for øye. Ragna Nielsen ønsket å gi unge
kvinner rett til en utdannelse, på lik linje
med guttene, og også gi kvinnelige lærere
mulighet til lønninger som nærmet seg
mennene og til å undervise på samme
høye nivå.
Sammen med sin mor og bestemor
dannet Ragna Nielsen en usedvanlig tidlig kjede av yrkeskvinner. Allerede som
15-åring begynte hun å undervise på sin
mors pikeskole, senere tok hun lærerutdanning hos Hartvig Nissen og begynte så
å undervise i den offentlige skolen. Hun
tok til og med vikartimer i bl.a. fransk,
norsk og tysk i latinskolen for gutter, noe
som var meget uvanlig for en kvinne.
46
Etter et mislykket ekteskap i Tromsø
flyttet Ragna tilbake til Oslo. Nå la hun
planene om å starte en egen skole. Hun
hadde talt glødende i gymsalen på Aars &
Voss foran 300 tilskuere og snakket varmt
om fellesundervisning. Pikene måtte ikke
overbeskyttes. De hadde aldeles ikke
godt av å aldri komme seg ut, de trengte
kunnskap, ikke ball, fester og fjas. Bare på
denne måten kunne man få mer likeverd
i ekteskap, og samfunnet kunne få større
respekt for kvinnen. Jonas Lie støttet
henne. Det var for øvrig på den samme
Aars & Voss Ragna var blitt nektet å ta en
vikartime i engelsk, da sykdom oppsto.
Ragna befant seg på skolen, likevel ble
en vilkårlig engelskmann hentet inn
fra gaten. Han var så dårlig i norsk at
han ikke kunne oversette stykket det
ble arbeidet med, og Ragna ble selvsagt
dødelig fornærmet.
Hennes egen skole måtte komme i
gang. Fødselen var økonomisk vanskelig,
hun tok opp flere lån med sin bror som
garantist, og sendte tiggerbrev rundt til
familier med barn i passende alder, for
å få dem innskrevet hos henne. I 1885
kunne Ragna Nielsens skole endelig
så smått starte opp, med ti elever i leid
lokale. «Mine elever er riktig søde, unge
piger, synes jeg, ivrige og energiske»,
fortalte Ragna begeistret. Det var viktig
å oppnå gode resultater slik at skolen
fikk et godt rykte på seg. Allerede året
etter steg elevtallet, de første guttene ble
skrevet inn, og høsten 1889 gikk det 23
gutter på skolen. Lokalene den leide i
Peder Claussøns gate 1 ble snart for små,
og Ragna Nielsen kjøpte to leiegårder i
Nordahl Bruns gate, nr. 22 og 24. Disse
ble innredet til skolebruk, med leilighet til
bestyreren. Alt gikk godt. Elevtallet økte,
og resultatene fra den første middelsskoleeksamenen, som ble avholdt 1887,
var utmerket. Etter hvert ble skolen fullt
utbygget, med forskole, middelsskole og
gymnas 3+6+2. Klassene var blandet,
og de kvinnelige lærerne fikk undervise
i gymnaset. En kvinne som underviste
en mannlig gymnasiast – nesten uhørt,
og noe helt nytt. Men Ragna Nielsen sto
på sitt, og skolen fikk rykte på seg for å
ha svært gode lærere og et inspirerende
miljø. Ragna selv underviste selvsagt
også. Thekla Resvoll, som senere ble
amanuensis i botanikk, husker henne
ved kateteret med «et klart og rolig blikk.
Lette rynker om munnen og smilet, som
hurtig lyste op det vakre ansikt saa snart
vi henvendte os til hende». Hun husker
også bestyrerinnenes «varme, inderlige
stemme og skjønne form».
Ragna likte også å sirkulere rundt og
følge med på hva elevene foretok seg. I
friminuttene kunne hun komme inn i
klasserommet, sette seg på en pult og
følge elevenes diskusjoner, av og til med
en kommentar. «Vor følelse for hende var
altid ærbødighet og beundring, og mange
var de som holdt inderlig av hende. Men
kanske var vi allermest stolte af hende»
forteller Thekla Resvoll.
Ragna Nielsens skole var kjent som
en venstreskole, hun var jo radikal i
sin samtid, og elevene kom fra alle
samfunnslag. Mange fikk friplasser,
mange kom til og med fra helt andre
kanter av landet, kun for å gå på Ragna
Nielsen. Ved skoleårets slutt i 1896
hadde skolen 496 elever. Et friskt og godt
miljø hersket, og det ble ikke praktisert
korporlig straff. Ragna ønsket seg glade,
freidige og tillitsfulle elever, og ikke
minst vaiet det alltid rene, norske flagg i
barnetoget bak Ragna Nielsens fane. Det
ble sagt at Bjørnsons og Wergelands ånd
hvilte over skolen. Ragna bidro til å styrke
barnas nasjonalfølelse med sine taler i
skolegården etter togets slutt. Det sies at
elevene sto bergtatt og med lysende øyne,
mens de hørte Ragna Nielsen glødende
innprente dem hvor høyt de skulle elske
sitt land.
I 1891 ble gymnasiesamfunnet
Vinátta stiftet. Det hadde faste møter
hver lørdag i gymsalen, med foredrag
over dagsaktuelle temaer og påfølgende
høylytte diskusjoner. Både gutter
47
Ukjent fotograf / Oslo Museum
Fru Nielsens skole i 17. mai-toget – med rene
norske flagg, ca 1900.
og jenter var engasjert som talere,
debattanter, og i tillitsverv. Etterpå var
det dans med grammofon, men ettersom
Ragna jo bodde i en leilighet i den samme
gården, var det slutt da mørket falt på.
Formannen reiste seg og erklærte «Nu
skal Ragna sove». Derpå gikk alle pent
hjem og la seg.
Skoleavisen kalte Ragna Nielsens
skole en forlovelsesanstalt, og redaktøren
kunne melde om strålende resultater: 20
par hadde allerede funnet hverandre,
30 til var på vei. Klasserommene sto jo
til elevenes disposisjon i friminuttene,
og «endelig lar man hver lørdag de
unge damene, more sig, kokettere og
kurtisere av hjertens lyst uden læreres
48
opsyn. Systemet har vist sig udmerket og
fortjener at efterlignes».
På det meste hadde Ragna Nilsen ca.
550 elever og to linjer ved gymnaset; den
sproglig-historiske og reallinjen. Årsaken
til suksessen var nok Ragnas evner som
pedagog, hennes engasjement og varme
personlighet. «En oplevelse» kaller en
tidligere elev hennes undervisning.
«En fin aandsaristokrat…alltid et
opmuntrende ord, hun gav sig altid noget
naar hun underholdt sig med elevene.
Hun underviste nemlig ikke – hun
konverserte med os. Og vi var alle lutter
øre».
Dessverre var det dårlige tider i vente
for Ragna Nielsen, som for de andre
privatskolene. Ragna hadde trukket seg
tilbake, og hennes nevø Halfdan Ullman
overtok som bestyrer 1919. Samtidig
ble det økonomisk umulig å konkurrere
med den offentlige skolen, elevtallet
sank drastisk, og det ble drevet flere
år med betydelig tap. Ragna Nielsen
holdt ut lenge sammenlignet med
andre privatskoler, men i 1927 var det
slutt. Siste eksamensfest ble holdt 24.
juni, og skolens porter stengte for godt.
Blant berømte elever som har satt spor
etter seg, finner vi bl.a. Sigrid Undset,
Kristine Bonnevie og Francis Bull. Ragna
Nielsen selv hadde gått bort 1924 og
slapp å oppleve nedleggelsen. «Vår
ungdoms lykkeligste tid» ble skoletiden
på Ragna Nielsen karakterisert som av en
tidligere elev, i et innlegg i Aftenposten
i forbindelse med nedleggelsen. Han
minnes også Fru Nielsens medhjelper
gjennom tretti år, frk. Anna Scherden. Et
lite vers hadde han laget til hennes minne.
«Frøken Scherden, blid for alverden».
Ukjent fotograf / Oslo Museum
Vestheim skole i Skovveien 9, ca 1900.
Vestheim skole
«To røde murstensgårder, så asfaltgrå en
plass
Med larm fra ferdselsårer, med lukt av støv
og gass.
Slik ligger Vestheim, skolen vår, og skinner
likevel,
Fordi den er vår egen, et stykke av oss selv»
Midt i skolestrøket på Frogner, i Skovveien 9, lå Vestheim skole. Den begynte
sin virksomhet 1. september 1893, etter
at fem lærere fra Aars & Voss hadde
sluttet, med det mål for øye å starte sin
egen skole. Den sentrale var Ole Jakob
Skattum, med seg hadde han Wilhelm
Myhre, Nils Grøterud, Fredrik Fredriksen
og Hans H.K. Haugen. En god del elever
fikk de også med seg fra Aars & Voss, og
deres største mål var å skape en skole der
elevene skulle trives. Det manglet ikke på
kunnskaper og allsidig akademisk utdannelse, men først og fremst sto det levende
mennesket i sentrum. Skolen skulle ikke
bare være en anstalt der elevene var brikker i et system. Med Ibsen som forbilde
ville man utdanne «frie, glade adelsmennesker», og det ble lagt vekt på vennskap
og hengivenhet mellom de voksne og de
unge. Omtrent fra første stund var skolen en suksess. Fredrik Fredriksen satt
som bestyrer, men de fem stifterne drev
Vestheim i felleskap. En flunkende ny og
moderne skolebygning ble tatt i bruk i
1893 (ark. Ove Ekman). Den inneholdt
15 vanlige klasserom, spesialrom og
kontorer, og hadde sentraloppvarming og
49
rikelig med sollys. Elevene strømmet til,
og allerede i 1895-96 ble enda en skolebygning oppført, også denne fra Ekmans
hånd. Vestheim fikk ord på seg for å være
en moderne skole, og tonen ble sagt å
være elskverdig og human. Den var ikke
en embetsmannsskole i samme grad som
Katedralskolen, Gjertsen og Aars & Voss.
Mange fra forretningsstanden sendte
barna hit, og skolen fylte kanskje således
et behov stifterne ikke hadde tenkt på.
Etterhvert fikk skolen også gymnas, det
første artiumskullet gikk ut i 1905, med
strålende resultater. Rundt 1914 hadde
Vestheim ca. 600 elever og ble drevet
etter modell 3+6+3.
«Vestheim-ånden» nevnes stadig av
tidligere elever. Den var med på å gi
skolen særpreg, den ble et begrep og ga
samhørighet og glede. Johan Grundt
Tanum, elev 1897-1909, minnes:
«Skolen var ung, ledelsen var unge, det
var et tempo i undervisningen og nye
strømninger, men ingen friksjon. Vi
var i en god steam, med arbeidsglede,
entusiasme og fordomsfrihet». Det
blir hevdet at samholdet på Vestheim
var bedre enn på andre skoler. I 1902
ble gymnasiesamfunnet «Heimdal»
stiftet. Navnet ble valgt etter skolens
fane, som viste billedhugger Sindings
statue «Heimdal» brodert i bronsefarge
på rød silkeduk. I begynnelsen var det
medlemmene selv som sto for innlegg og
foredrag, så begynte man å tigge, eller
true, foredragsholdere og skuespillere
til å komme, som regel gratis. En L.B.
Backe minnes: «Heimdal – hva innebar
ikke dette navn av fortettet spenning for
den ærgjerrige nykomlingen fra første
gymnasium!»
50
Suksessen til tross, privatskoletiden
på Vestheim ble kortvarig. Til gjengjeld
fortsatte skolen som kommunalt gymnas
i flere tiår, selv om den faktisk var nedlagt
en kort periode på 1930-tallet. I 1917
måtte de fire stifterne innse at det økonomisk ikke var liv laga, og kommunen
overtok fra 1919. Skattum ble rektor
og satt i stillingen til sin død i 1930, og
Vestheim fortsatte på mange måter som
før. Pikene hadde lenge hatt adgang til
gymnaset, de hadde forlengst vist at de
var overlegne guttene når det kom til
språkfag, men først i 1940 kom de også
inn i realskolen. Det ble spilt skoleteater,
i samarbeid med Nissens pikeskole, som
hadde scene og utstyr, og det ble gitt ut
skoleavis. «Gjallarhorn» var navnet, og
redaktør Odd Tillier uttalte «det var like
vanskelig den gang som nå å få brukbare
innlegg». Ofte besto avisen bare av utklipp
fra «Intelligenssedlernes Søndagsnummer». På 1960-tallet skiftet avisen navn
til «Vill Vest», ble spritduplikert opp og
solgt, med et helt annet innhold.
Idrettslaget «Sleipner» satte også sitt
preg på Vestheim. Selveste Otto von
Porat, olympisk mester i boksing, var
gymlærer ved skolen, og idrettsmiljøet
var stort og aktivt. Sleipner vant premier
og vandreskjold, utga sin egen avis,
Sleipner-posten, og hadde sitt eget
merke, tegnet av en elev. «Et nydelig
jakkemerke i sølv og emalje, bestilt hos en
gullsmed». Som en kuriositet kan nevnes
en artikkel fra Sleipner-posten 1947:
«Vekk med banningen på idrettsbanen!
Særlig fotballspillere gir lite for å sende
ut eder i øst og vest. Det hører med til
en gentlemans opptreden at han kan
styre seg, også å ha kontroll over hva han
Ukjent fotograf / Oslo Museum
Linjegymnastikk i skolegården på Vestheim skole, ca 1900.
sier». Skolen hadde for øvrig også tilgang
på det ypperste av moderne teknologi:
lydbånd, lysbildeapparat, flanellograf,
skrivemaskin og duplikator.
Under krigen ble det tungt å drive
skole. Undervisningen levde en omflakkende tilværelse, og tyskerne brukte
skolegården som bensinlager. Dette ble
sprengt av Milorg i 1944, og alle skolens
vinduer gikk. Lærerne ble stadig utkalt
til tjeneste. Gunnar Johansen, elev, skrev
i sin dagbok 17.januar 1944: «Fikk fri
lektor Selands time fordi han går kabelvakt». «25. januar. Seland går fremdeles
kabelvakt».
Etter krigen hang mentaliteten lenge
igjen, og flere av guttene kom på skolen
med ladd revolver i skolevesken, for å
vise seg for kameratene. Selvsagt hendte
det at fristelsen ble for stor, våpenet ble
avfyrt, stor ståhei. En gutt presterte å
skyte seg selv i låret, en annen ble livstruende skadet etter lek i kjelleren. En
paragraf måtte føyes til i reglementet:
Elevene skal møte ubevæpnet på skolen.
Vestheim fikk altså et langt og godt
liv som kommunalt gymnas, men i 1969
feide nedlegningsvinden over Frogner og
tok med seg både Berle, Frogner, Elisenberg, Aars & Voss og Vestheim. Det ble
kjempet med nebb og klør for skolen, men
verken aksjoner eller sangskriving nyttet,
og 22. juni 1969 var siste skoledag for det
tradisjonsrike etablissementet. Planen
var at pedagogisk senter skulle overta
bygningene, men nå er det i stedet Den
franske skole i Oslo, Lycée Francais René
Cassin, som holder til i gamle Vestheim.
51
Vet barna at skolen deres engang hadde
den finest utstyrte tegnesal i landet? Da
Vestheim var ny, var den slående moderne. Klasseværelsene var lyse, med eikemalte pulter. Til da hadde alle pultlokk
vært deprimerende sorte. Skolen hadde
elektrisk ringeklokke, noe helt nytt i
Norge. Den ringte automatisk hele dagen,
til den ble slått av. Trofaste vaktmester
Andresen på Aars & Voss var betatt:«Å
hvor jeg misunner den som er vaktmester
ved denne skolen». Han hadde manuelt
ringt ut og inn i alle år, hver dag, hele
dagen, med aldri sviktende nøyaktighet.
På skolens kontor var det opphengt seks
store gasslamper med elektrisk tenning.
Seks trykknapper på panelet – tre til å
tenne, tre til å slukke. Dette vakte oppsikt,
og en av de besøkende journalister utbrøt
begeistret: «Her ved denne skole foregår i
det hele allting ved å trykke på knapper!».
Det var den gang.
Frøken Rolls pikeinstitutt/
Vestheim pikeskole
«Jeg gaar ud fra, at en god klasseforstanderinde med længsel speider efter fremdskridt i det gode, og da aldrig sparer paa et
oppmuntrende ord».
Slik lyder Elisa Rolls egne ord i årsberetningen fra 1903. Hun hadde da drevet
sitt pikeinstitutt i åtte år, og på hjørnet av
Elisenbergveien/Frognerveien sto hennes
flunkende nye moderne skolebygning.
Tidligere hadde hun drevet Hofgaard og
Rolls privatpartier, sammen med frk. A.
Hofgaard i leide lokaler, men etter hvert
som Hofgaard trakk seg ut og virksomheten vokste, ble det nødvendig med egne
lokaler. Elisa Roll hadde klare planer
for sin skole. Hun ville først og fremst
52
«bibringe elevene best mulig almendannelse og samtidig duelighet for det praktiske liv». Det var et tungt arbeide, men
«skolen har slått rot i hjemmets tillit og
dette har fremmet dens vekst».
For å skaffe kapital til nybygget lånte
Elisa Roll penger av sin bror. Hjalmar Welhaven tegnet skolen, med barnas sunnhet
og trivsel i tankene, og i 1898 sto den
ferdig. Her var sentraloppvarming ved
damp, elektrisk lys, oppvarmede og godt
ventilerte, tre meter brede korridorer,
som fikk lys fra to kanter og hadde tørkeskap for vått yttertøy. Klasserommene var
usedvanlig lyse og romslige, og gymsalen
hadde varme omkledningsrom. Det fantes også et eget frokostværelse, bibliotek,
tegnesal, det mest moderne skolekjøkken
i Kristiania og leilighet for bestyrerinnen
selv. En barnehage var det også plass til,
og skolen ble dermed drevet etter følgende modell:2+8+2+1. (Barnehage,
forskole, middelskole, etterkurs).
Frøken Roll ønsket å forme den unge
pike til å bli «et godt og ædelt menneske».
Barna skulle behandles med vennlighet
og bestemthet. Kroppslig avstraffelse
måtte ikke forekomme, og «gjensitting
må aldri finde sted som straf!» I stedet
skulle man samtale og veilede barna.
Likevel var det ingen fri og utflytende
barneoppdragelse man bedrev. «Støi
eller leg i gange og trapper tillades aldrig.
Heller ikke hyl og skraal eller voldsom,
utøilet leg ude paa pladsen». Også de
unge damer på fortsettelseskurset måtte
passe seg: «Støi, høirøstet latter og tale
og ukvindeligt væsen tillades ikke inden
skolens fire vægge».
Videre sier reglementet klart: «Klasseforstanderinden maa vaage over en
Ukjent fotograf / Oslo Museum
god kameratsaand blant børnene og
udrydde alt klikkevæsen, tilsidesættelse
og underkuelse». Småpikene hadde like
skoleforklæder, og en «ukemor» sørget
for å tørke av tavlen, hente kritt, blekk og
lignende.
Pedagogisk ønsket Elisa Roll egentlig en skole fri for eksamenspress. Hun
syntes middelskoleeksamen «lå som et
rep rundt halsen» på de unge pikene,
men måtte etter hvert krype til korset og
innse at en slik eksamen var nødvendig
for å få arbeid senere. Likevel var gleden
over skolearbeidet viktigst. Elisa Roll blir
beskrevet som «intellektuell» og «pedagogisk begavet». Det blir sagt at sannhet, åpenhet og kjærlighet preget hele
hennes personlighet. Hun vant elevenes
tillit og hengivenhet, samtidig som hun
opprettholdt disiplinen. Når hun til slutt
søkte om eksamensrett, til tross for at hun
Annenklasse ved
Vestheim pikeskole,
1922.
hadde liten sans for eksamens «tørre, forverrede læsning», var det også for å slippe
å sende pikene fra seg når arbeidet nesten
var fullført. Skulle hun berøves gleden av
å legge siste hånd på verket? Nei!
Undervisningen hos frk. Roll var på
flere punkt ganske revolusjonerende.
Bl.a. startet språkundervisningen allerede i 4.klasse, i motsetning til på de
fleste andre skoler, som ventet til høyere
opp i klassene. Elisa Roll lot barna leke
og pludre med språket, lese eventyr og
fortelle om bilder de ble vist. Å snakke var
viktigst, grammatikken kom av seg selv
etter hvert. En særdeles moderne metode,
og ikke minst virkningsfull. Elevene fikk
svært gode resultater. De begynte med
engelsk, deretter tysk fra 5.klasse og til
slutt fransk, det vanskeligste, fra 7.klasse.
Andre viktige fag var norsk, bl.a. med
veltalenhetsøvelser. «At kunne deklamere
53
Ukjent fotograf / Oslo Museum
Vestheim pikeskole i Løvenskiolds gate 1, ca 1940.
med følelse og læse smukt høit er, om ikke
just nogen nødvendighed, saa dog en stor
behagelighed, som kan sprede glæde og
hygge baade i familiekredsen og i det
selvskabelige liv. I religion måtte læreren være «gjennomtrengt af de religiøse
sandheder og søge at leve derefter». Dans
og plastikk var viktig på pikeskolene,
men ball og selskapelighet var ikke noe
Elisa Roll oppfordret til. Hun mente slike
tilstelninger, og ikke minst danseskolene
på ettermiddagstid, stjal verdifull tid,
som kunne brukes til lek utendørs, eller
skolearbeid. Hun løste problemet ved
54
å tilby danseopplæring i skoletiden. Da
slapp de unge piker dårlig påvirkning –
«de unge pigers tankeliv og interesser,
netop i den alder da man skulde vaage
mest over dem, og med fast og kjærlig
haand lede de mange gjærende kræfter i
en bestemt og god retning». Det sto til og
med i skolens reglement at «Hjemmene er
vist enige med mig i det meget uheldige i,
at de større smaapiger driver paa gaden
med eller uden guttefølge i mørkningen.
Dette forbydes altsaa».
Frk. Rolls pikeskole var ikke bare en
skole, den var en oppdragelsesanstalt
som ga småpikene gode verdier de skulle
ta med seg gjennom livet. Dessverre fikk
ikke Elisa Roll gjennomføre sitt program
særlig lenge. Allerede i 1907 fikk skolen
vanskeligheter, og Elisa Roll måtte selge
sitt livsverk til to av bestyrerne på Vestheim, Myhre og Skattum. De drev videre
som Vestheim pikeskole, selvsagt i samarbeid med gutteskolen. Elisa Roll dro
utenlands og kom aldri tilbake til Norge.
Hun døde i Roma 1925.
Vestheim pikeskole fortsatte, selv
etter den økonomisk tunge tiden etter
1.verdenskrig. Kommunen var ikke
interessert i å kjøpe pikeskolen, kun gutteskolen, og det endte med at skolen ble
organisert som rullende aksjeselskap.
Hver aksje kostet kr 1000, og i 1932 var
skolens aksjekapital på kr 170 000. Det
samme systemet som ikke fungerte på
frk. Bonnevies skole, ble redningen for
Vestheim pikeskole. Barnehagen gikk inn,
men skolen levde i beste velgående. Flere
rom fikk vakre veggmalerier, bl.a. var
rommet, som ble kalt «paradisværelset»,
dekket av dyr og planteliv fra alle jordens
kanter, inkludert havdypet. Fremdeles var
det viktigste at «livet måtte trekkes inn».
Pikene var ikke tjent med en pugge- og
eksamensskole.
Kuriøst nok var medbestyrerinnen frk.
Dannevig 1911-12 på jordomseiling (!)
«over Egypten, Ceylon, Australia og USA».
Kvinnene på Vestheim sto sannelig ikke
tilbake for mannen!
Vestheim pikeskole holdt ut usedvanlig
lenge som privatskole. Først i 1958 ble den
kjøpt av kommunen. Oslo Husflidsskole
overtok bygningen. Da hadde pikene
på Vestheim i årtier spart inn penger til
vanskeligstilte, samlet inn brukte klær,
leker og frimerker. Alt gikk til «fattige
og syke». De hadde holdt konserter med
skolens musikkforening «Orpheus»,
sunget i de flerstemmige kor, ledet av
Fru Dekke, og skolen hadde utdannet
tannleger, journalister, sykepleiersker,
kunstnere, lærerinner, kontorarbeidere
og mange universitetsstuderende. Mer
enn 50% tok artium, og nesten alle pikene
hadde lønnet arbeide etter skoletiden, om
enn bare for en kortere periode. Nå bruker
Bjørknes privatskole lokalene, og kanskje
er Elisa Roll evig aktuell. Hun ville skape
«en motvekt mot tidens slappe moral og
dens overfladiske væsen, til sand lykke for
individets fremtid».
Tove Solbakken er kulturhistoriker og
arbeider i formidlingen på Oslo Museum
og Norsk Folkemuseum. Hun skriver for
Arkitektnytt og andre publikasjoner.
Litteratur:
De Høiere Skolers Historie. Redaksjonskomité: K.
Koppang, B. Brinck Lund, Hans Mohr. Utgitt av
Filologenes og Realistenes landsforening, Oslo,
Eget forlag 1931
Storaas, Thorleif: Oslo-skolens historie på 1900-tallet. Nasjonale føringer og kommunale initiativ.
Oslo, Cappelen Damm Akademisk 2011.
Ness, Einar: Det var en gang: Norsk skole gjennom
tidene, Oslo 1989.
Jonassen, Mari: Livet er et pust : Ragna Nielsen – en
biografi. Oslo, Aschehoug 2011.
Oslo Byleksikon
Et utall beretninger og utgivelser fra den enkelte
skole
Aftenpostens arkiv
55
B ok en Fj es fø
r Fa ce bo ok .
Oslopor tretter
er til salgs i
bokhandlere og
vår
museumsbutikk
for kr 375.
Portretthistorien i Jorunn Sanstøls nye bok «Fjes før Facebook. Osloportretter», strekker
seg fra 1500-tallet og frem til vår tid. Hvem lot seg portrettere? Hvilke stilarter kom
til uttrykk? Hva representerte et portrett i samtiden, og hva betyr det for ettertiden?
Portrettene gir oss også en unik innfallsvinkel til Oslos historie. Maleriene forteller
om trender og moter, mentalitet og makt, kjønnsroller og familiestrukturer, samtidig
som de gir ansikt til mennesker som har satt sitt preg på byen. Boken handler om alle
disse aspektene ved de malte portrettene, og Jorunn Sanstøl setter dem inn i samtidens
kulturelle kontekst.
I Fjes før Facebook tar forfatteren utgangspunkt i portrettutstillingen med samme navn
ved Oslo Museum høsten 2011.
Jorunn Sanstøl er konservator ved Oslo Museum. Hun har tidligere skrevet boken
Christiania-bilder og en rekke kulturhistoriske artikler.
56