Krimmannen: Frode Granhus (50) skriver bøker med merkelappen «Lofotkrim» fra Reine og omegn. KULTUR Tekst: Rannveig Korneliussen Foto: Anita Arntzen ÅSTED LOFOTEN Barn innesperret i kister og lik frosset ned i blodrød is. Velkommen til Frode Granhus’ krimunivers. Tullingøya: Den lille holmen uti havet har Granhus gitt nytt navn og gjort til stedet der de sendte tuberkulosesmittede. I virkeligheten er det måkenes domene. «Jeg liker å skrive om utskuddene, de som blir utstøtt, ofte ufortjent, det finnes alltid en av dem i mine bøker.» RORBUENE SPEILER SEG i mørkt, blått hav. Kritthvite skydotter hviler på fjelltoppene. Fiskeværet Reine er en turistmagnet, og et ungt, fransk par iført fjellsko og enorme sekker, tørker svetten, og foreviger nok et fjell som styrter i havet. Enda en måke på svaberget blir fanget inn av kameralinsa. Det var på et svaberg ikke langt unna den ble funnet, videoen av kista. Gjennom tunnelen, rundt en sving, videre mot Å. Kista lå på en jordvoll med glimt av havet i bakgrunn, og med noe som liknet forvokste meitemark stikkende ut av hull i treverket. Det var ikke meitemark. Det var spinkle jentefingre. Og dermed var den fjerde krimromanen om politi- 44 MAGASINET 22. AUGUST 2015 etterforsker Rino Carlsen i gang. Signert forfatter Frode Granhus. Tittel: «Kistemakeren». Åsted: Reine og omegn. – Reine er et lite sted med få innbyggere, så de får ha meg unnskyldt at jeg plasserer så mange tvilsomme folk der. Men at det på sikt kan skje en del drap på Reine, det får de tåle. FRODE GRANHUS (50) HAR PLASSERT sine 186 centimeter og en kranglete rygg i bilsetet. Han har sine aner fra Reine, besteforeldrene kommer derfra. Selv bor han på Leknes, en times kjøretur unna. Dette er mannen som har fått merkelappen Lofot- krim satt på forfatterskapet sitt. Han debuterte i 2003 med «Hevneren». Den gangen var åstedet fiktivt. I 2010 kom «Malstrømmen», Rino Carlsen var født, handlingen ble lagt til Bodø, Dagbladets anmelder mente dette var en av høstens mest spennende bøker og BA ga den en 6’er. I «Stormen», to år seinere, flyttet forfatteren Rino Carlsen til Reine, der skjebnesvangre hendelser innkasserte nominasjoner til både Rivertonprisen og Bokhandlerprisen. Nominasjoner som gjorde at et langt større publikum ble oppmerksomme på Frode Granhus. – Jeg vil heller bevege enn imponere. Jeg liker historier som berører. Leseren må gjerne sitte og heie litt FAKTA FRODE GRANHUS i Krimforfatter fra Leknes i Lofoten. i Kom med sin første bok «Hevneren» i 2003. i Første bok om Rino Carlsen var «Malstrømmen» fra 2010, den ble solgt til ni land. Oppfølgeren «Stormen» ble nominert til både Riverton- og Bokhandlerprisen. i «Kistemakeren» er hans fjerde krim med Rino Carlsen som etterforsker. Den lanseres til uka. i Granhus jobber som rådgiver i NAV, og bor på Leknes med samboer og datter. på en av personene. Jeg liker å skrive om utskuddene, de som blir utstøtt, ofte ufortjent, det finnes alltid en av dem i mine bøker. Og jeg er opptatt av ondskapen på små plasser, sier Granhus. EI UNG JENTE HEVDET at hun var blitt stengt inne i ei kiste og mens hun lå der, ble hun stukket med nåler. Først etter et døgn ble hun sluppet fri. Rino Carlsen får historien servert sammen med innholdet på videokassetten. Jenta har siden den gang gått ut og inn av psykiatriske institusjoner, og folk flest mener historien var noe hun diktet opp. Men hva er da dette på videofilmen? Tyder ikke den på at hun snakket sant? Kan det 22. AUGUST 2015 MAGASINET 45 Hjemmekontor: Granhus mener det ville vært et ensomt liv å være forfatter på heltid. Nå jobber han ni til fire på NAV, og skriver i stua, gjerne om morgenen. Fisk til tørk: Reine har vært handelssted siden 1743, og hovednæringen er fiske og reiseliv. «Ofte blir historiene til mens jeg går og spekulerer.» Kriminelt bra: Frode Granhus mener Lofoten er særdeles egnet for kriminelle handlinger. I bokform. ha skjedd flere barn? Var det ikke en gutt i Sørvågen som også hadde en liknende historie? Og som om ikke det var nok, får Rino Carlsen beskjed om at et lik er funnet oppe ved Hermannsdalstinden. Støpt inn i rødfarget is. – Her blir det dramatikk, sier Frode Granhus i det bilen forsvinner ned i Nappstraumtunnelen. En av Norges 33 undersjøiske tunneler, 1776 meter vei som binder Vestvågøya sammen med Flakstadøya, og har gjort den tidligere fergen uvirksom. – Når vi først har en undersjøisk tunnel i Lofoten, må jeg jo bruke den i boka, smiler han, mens eksoslukta siver inn i bilen og en syklist med en imponerende oppakning kreker seg sakte oppover langs fjellveggen. GRANHUS HAR HATT FORFATTERDRØMMEN i magen i mange, mange år. Han så seg selv sitte på et mørkt loft, bøyd under skrivelampa, og hamre ut historier. Virkeligheten var – og er – en annen. Hver morgen går han til NAV. På jobb. Med arbeidsområde arbeidsavklaringspenger og veien videre for rundt hundre brukere. Før NAV var det Trygdeetaten som nøt godt av ham. For nærmere femten år siden så han et tv-program om å gripe dagen og leve ut drømmene før det var for seint. Den kvelden begynte han å skrive «Hevneren». Nå skriver han krim grytidlig om morgenen, mens samboer og datter fortsatt sover, eller han skriver i helgene. Sittende i den grå lenestolen med laptopen på fanget, og den ganske masete hunden Kera liggende 46 MAGASINET 22. AUGUST 2015 ved siden av, med håp om at matfar snart har behov for å lufte kropp og tanker. – Når jeg og Kera er på fjelltur, snakker jeg med henne hele tida, om alt. Ikke bare bøker. Ofte blir historiene til mens jeg går og spekulerer. For Frode Granhus er Lofoten fjellene. Rå og brutale. Havet har han ingen dragning mot. Han har pekt på stien rett før Nappstraumtunnelen, den som fører opp til Offersøykammen, 436 meter over havet. Tusen turer ble det opp dit i hans spreke periode, og målet var å gå fortest mulig. Personlig rekord ble på 17 minutter og 18 sekunder. Men det var før ryggen begynte å lage trøbbel. Smertene kom i fjor, og har vedvart til tross for behandlinger og trening. – Jeg har oppdaget hvor kjedelig det er å være sykmeldt, men siden jeg bare har vært det i tre måneder, har jeg ikke måttet nave, jeg har fått mine vanlige lønn. Mine plager er dessuten en bagatell i forhold til det mange av mine brukere sliter med. Folk som virkelig er syke. Men man er seg selv nærmest, så det er i grunnen en liten trøst. Der ute ligger Tullingøya. Han peker på en liten holme uti havet like ved Hamnøy. I «Kistemakeren» har han gjort holmen større, bygd noen rorbuer der, laget en bro inn til fastlandet. Diktet inn at man i gamle dager sendte tuberkulosesmittede dit. Egentlig er det måkenes domene. En fiskebåt forsvinner forbi, og på veien ruller bobilene, gjerne med tyske registreringsskilt. Rino Carlsen er innom Tullingøya i «Kistemakeren», Fiksjon og virkelighet: Litt innover til venstre her, skjedde det noe kriminelt. I «Kistemakeren». Granhus bruker alltid fiktive hus, så ingen skal føle seg tråkket på. 22. AUGUST 2015 MAGASINET 47 Hobbyskriveren: Frode Granhus bruker gjerne et år på språkflikking. Han kaller forfatterskapet for hobby. «Jeg vil slå et slag for eventyret.» Idyllen: Reine i Lofoten er turistenes mekka, og krimforfatteren mener innbyggerne må tåle at det kommer til å skje en del drap i omegnen. mens han leter etter et barn som er forsvunnet. Som kanskje ligger i ei kiste. DA FRODE GRANHUS SKAPTE Rino Carlsen, ville han ha en politimann på sin egen alder. En litt keitete fyr med et rikt indre liv. En type som vet han har et visst drag på damene, men ikke utnytter seg av det. Han skulle verken ha hang til alkohol eller en forsoffen livsstil, men derimot ha problemer med å gi slipp på 80-tallet. Både når det gjelder hockeysveis, Volvo, tresko, olajakke og musikksmak. Redaktøren til Granhus mener de to har visse likheter. Granhus mener det bare er 80-tallets musikksmak de har til felles. Og de ti tommeltottene. – Jeg liker Rino, han har en sårbar side. Han hadde en periode i «Stormen», han var nyskilt, og bestemte seg for å kvitte seg med kulemagen. Men det varte bare ei uke. Jeg har ellers ikke registrert noen treningsiver hos den mannen. Det er litt tilfeldig at han har fulgt meg videre, men da «Malstrømmen» ble solgt til Tyskland, mente agenten det var enklere å selge inn bøker til utlandet hvis det var snakk om en serie med én etterforsker. Det tyske forlaget falt også for det eksotiske ved Lofoten, og har konsekvent rorbuer på cover, og jeg tenkte at jeg har de perfekte krimkulissene rett ved der jeg bor. Stupbratte fjell. Skodden som henger nedover fjellsidene. Voldsomt vær. Den klaustrofobiske følelsen som passer perfekt til krim, jeg må bare passe på at ikke alt blir en klisjé. Det er lite dramatikk over Reine denne dagen. Tørrfisken vingler i tørkestativ. Allværsjakker på jakt etter det autentiske. Hos Bringen Blomster selges både roser og kaffe, og bakom ruver Reinebringen, 442 meter høy. Et av de mest populære turmålene. Og et av de mest utrygge. Servitøren rister på hodet når nye prikker viser seg på toppen. Det er overhengende fare for steinras, og i fjor ble det satt opp skilt som fraråder turen. Rundt 4000 har trosset advarselen denne sommeren. Frode Granhus har snakket om hvor han ser for seg at Rino bor, hvor det nyopprettede lensmannskontoret skal ligge. Han har gjort Rino til en ensom ulv så han slipper å skrive om det indre livet på politistasjonen, det som består av møter og kaffedrikking og nye møter. Seinere skal han røpe hvor kistemakeren holder hus også. Sånn omtrentlig. – Jeg kan ikke plassere mine fiktive personer i hus der vanlige folk faktisk bor, vil ikke tråkke noen på tærne. Bortsett fra tidligere etterforsker Berger Falch, han har jeg latt bo i huset til søskenbarnet mitt, det som tidligere var eid av bestefaren min. BLANT UTEBORD OG STOLER surrer spyfluene og småspurven har skjønt at skal man få en smule, er trikset å hoppe opp på bordet og forsyne seg selv. – Jeg vil slå et slag for eventyret, sier Granhus. – Det som fikk oss til å begynne å fortelle historier. Virkelighetsflukten. Da Granhus begynte å skrive, fortalte han det bare til samboeren. Da den første boka kom ut, syns venner og kollegaer det var artig. – Og så var det noen som ikke syns det var så stas. Kanskje var det misunnelse, jeg fikk kjenne på følelsen i hvert fall. Men nå er ikke folk særlig opptatt av det. Jeg er han som skriver bøker, ferdig med det. Han tror det ville vært et ensomt liv å være forfatter på heltid. I fjor skrev han sin tjukkeste bok noensinne. Og vraket manuset. – JEG HAR EN HANG TIL det melankolske, og kjente underveis at dette ikke blir bra nok. Og det ble det ikke. Så jeg la det fra meg og tenkte at nå trenger jeg en lang pause. Så kom sommeren, og det var fotball-VM og Frode Granhus fikk en ny idé, og så ble «Kistemakeren» til. – Sansevar. Det er et ord jeg håper beskriver bøkene mine. Det skal handle om ekte følelser. Leseren skal kjenne det ubehagelige på kroppen når de sitter trygt i sofaen. Kjenne på det gufne. Det som kunne ha skjedd dem også. i rak@dagbladet.no 22. AUGUST 2015 MAGASINET 49
© Copyright 2024