1. No category

LAV RENTE ØKER BEHOV FOR
SKATTEREFORM I NORGE
5. oktober 2015
Som vi ventet kuttet Norges Bank renten i september, og varslet at det kan komme
et rentekutt til. Norges Banks eget regionale nettverk viste bråbrems i norsk
økonomi. Detaljhandelen peker mot et svakt privatkonsum, og dermed er det risiko
for at norsk økonomi vil oppleve resesjon de kommende kvartaler. Rentekuttet kom
overraskende på mange, og kronen svekket seg markert etter rentebeslutningen.
Vi tror Norges Bank vil kutte renten minst en gang til å løpet av året. Høyere
risikopremie i finansmarkedet vil dempe rentefallet for bedriftskunder, mens
boliglånsrenten har falt under 2% i noen få banker. Boligmarkedet har fått en ny
oppsving i særlig Oslo, noe som burde styrke motivasjonen for å få på plass en
skattereform.
Onsdag legger regjeringen frem statsbudsjettet og forslag til skattereform. Med
svake utsikter for norsk økonomi vil det helt sikkert bli brukt mer oljepenger for å
stimulere til aktivitet. Men, svak vekst er et strukturelt problem, som følge av
aldrende befolkning, for høy gjeldsgrad og svak produktivitetsvekst. Å kun stimulere
ved å øke offentlig forbruk og sysselsetning vil være å skyve problemene foran seg,
og svekke velferdsstatens bærekraft. Det beste og raskeste hjelpemiddelet til å
omstille norsk økonomi er en svak kronekurs. Å holde igjen på pengebruken over
statsbudsjettet og tillate arbeidsledigheten å stige litt, vil hjelpe Norges Bank til å
kutte renten videre og dermed sikre svak kronekurs. I tillegg er det et skrikende
behov for skattereform, slik at mer av kapitalen i Norge blir brukt til å investere i
næringslivet og mindre i eiendom. Tidspunktet burde være ideelt for å fjerne
skattefradrag for gjeldsrenter og for å fjerne formuesskatt for arbeidende kapital.
Vi får håpe vi slipper å gå gjennom en bolig- og bankkrise før vi får politisk samling
om en fornuftig skattereform, slik resultatet ble i perioden fra første skatteutvalg
ble nedsatt i 1980, til neste utvalg i 1988 og endelig skattereform vedtatt i
Stortinget i 1992. Skattereformen bør støtter opp om produktiv investering i Norge.
Formuesskatten treffer i dag bare eiere som bor i Norge, noe som over tid fører til
at norskeide private bedrifter taper i konkurranse med utenlandskeide, og statlig
eide selskaper. Over tid vil det føre til at vi får færre norskeide bedrifter og dermed
lokalt norskeide arbeidsplasser. Det er Norge som nasjon ikke tjent med.
Behov for å stimulere til investeringer i fastlandsindustrien
Elisabeth Holvik
Sjeføkonom
SpareBank 1 Gruppen
+47 95 12 64 61
elisabeth.holvik@sparebank1.no
www.sparebank1.no
Kilde: SpareBank 1 og Macrobonds
INGEN RENTEØKNING I USA I ÅR
Svake arbeidsmarkedstall i USA skuffet markedet på fredag, og skyver forventningen om renteheving i USA
ut til neste år. Det ble kun skapt 142 000 jobber i september, langt under de vel 200 000 som var ventet. I
tillegg ble sysselsetningsveksten i august nedjustert fra 173 000 til 136 000. Arbeidsledigheten var uendret
på 5,1%, men det skyldes at stadig flere trekker seg ut av arbeidsmarkedet. Yrkesdeltagelsen er nå på det
laveste nivå siden 1977, og andelen falt fra 62,6 til 62,4 bare i september. Det mest skuffende var at
lønnsveksten i september var null, og dermed ligger årsveksten i lønninger fast på 2,2%. Det er såpass lavt
at det indikerer at det fortsatt er ikke er behov for å by opp lønninger for å tiltrekke seg ansatte. Markedet
priser nå inn en sannsynligheten for en renteheving innen mars neste år til kun å være 51%.
Svakere utsikter for amerikansk vekst har lagt en demper på aksjemarkedet, og S&P 500 indeksen har falt
5% så langt i år, og vel 8% siden toppen fra i sommer. Det er usikkerhet rundt hvor stor effekt Kina får på
verdensøkonomien, og hvor negativt den svake veksten vil slå ut for amerikansk økonomi. I tillegg har den
sterke USD ført til lavere eksport for amerikanske selskaper, noe som legger en demper på forventet inntjening
fremover. Renten på en 10 års statsobligasjon i USA har falt til 1,99%.
De fleste venter nå at veksten i Kina blir på under 5% i år, og at det er risiko for betydelig lavere vekst enn
det. Kinas devaluering i sommer har skapt et deflatorisk sjokk for andre fremvoksende økonomier, og samlet
sett vil fremvoksende økonomier oppleve en netto kapitalutgangen for første gang siden 1980-tallet. Institutt
for Internasjonal Finans (IIF) anslår at kapitalinngangen til fremvoksende økonomier vil bli på kun USD
548mrd i år, det laveste nivået siden 2008. I tillegg har flere fremvoksende økonomier opplevd en
akselererende kapitalutgang fra egne innbyggere som søker å investere i modne økonomier. Den største
kapitalutgangen fra fremvoksende økonomier er selskaper i disse landene som betaler ned på lån i utenlands
valuta, typisk USD lån. Med sterkere USD har denne gjeldsbyrden blitt tyngre og tyngre. Bare det siste tiåret
har gjelden til ikke-finansielle selskaper i fremvoksende økonomier femdoblet seg.
De svakere vekstutsiktene har bidratt til at oljeprisen har falt videre til USD 48 pr fat. Oslo børs er opp kun
1% så langt i år, og ned hele 14% siden toppen i april i år. Kronekursen fikk seg en ny runde svakere etter
at Norges Bank på nytt overrasket mange i markedet med et rentekutt. Kronen er nå på rekordsvake nivåer.
Det meldes om stor skepsis til å investere i Norge og i råvareøkonomier for tiden, og det er derfor stor
sannsynlighet for at kronen kan svekke seg videre fremover. Renten på en 10 år statsobligasjon har falt til
1,45% i Norge, og til 0,5% i Tyskland.
Norge, USA og Euro: lavere inflasjonsforventninger
EM: Valutakurssvekkelse siden 2013
Kilde: SpareBank1, PPR 3/15 og Macrobonds
Side 2 av 11 ● 5. oktober 2015
STATSBUDSJETTET
& SKATTEREFORM
Som vi ventet så satte Norges Bank ned renten på rentemøte 24. september som respons til den markerte
oppbremsingen i norsk økonomi. I pressemeldingen fra rentemøtet peker Norges Bank på økt usikkerhet rundt
Kina, og at renten i andre land har falt. De peker på at den lave renten har bidratt til høyere kredittvekst og
høyere boligpriser, men valgte å kutte renten for å sikre en svak kronekurs. Norges Bank vil kutte renten
videre med minst ett rentekutt til fremover, og vi tror det vil komme enten 5. november eller 17. desember.
Onsdag denne uken legges statsbudsjettet for neste år frem, samtidig som regjeringen legger frem sitt forslag
til skattereform. Vi tror regjeringen vil bruke mer oljepenger over statsbudsjettet for å stimulere til aktivitet
og omstilling. Den viktigste kortsiktige hjelp til omstilling av norsk økonomi er en svak kronekurs, så det tilsier
at pengebruken ikke øker så mye at den går ut over Norges Banks mulighet til å kutte renten videre. Den
desidert viktigste hjelp til omstilling av norsk økonomi er en skattereform som kan bidra til å kanalisere mer
kapital til investeringer i næringslivet, og ikke som i dag oppmuntre ensidig til gjeldsfinansiert
eiendomsinvesteringer. En slik skattereform vil og være et viktig bidrag til finansiell stabilitet over tid. I dag
øker gjelden raskere enn inntektene i husholdningene, mye takket være at skattesystemet oppmuntrer til
gjeldsfinansierte boliginvesteringer.
Utsikter for norsk økonomi som Norges Bank ser det
I sin strategirapport anslår Norges Bank at norsk fastlandsøkonomi vil vokse med 1,25% i år og neste år, og
øke til 2% i 2017. Det er privatkonsumet som skal holde veksten oppe, og Norges Bank anslår en økning i
privatkonsumet på 2,5% i år, 1,75% neste år og hele 3% i 2017. Det til tross for 0 reallønnsvekst de neste
årene siden både lønnsveksten og prisstigningen blir på rundt 2,75%. Arbeidsledigheten vil stige til en topp
på 4,5%, en for optimistisk forventning etter vår vurdering. Oljeinvesteringene er ventet å falle 12,5% i år,
10% neste år og 5% i 2017. Den svake kronekursen vil øke eksporten av tradisjonelle varer med vel 5% i år,
3% neste år og 4% i 2017. Bare siden forrige strategirapport i juni har forventningene om fremtidig oljepris
blitt redusert med USD 10 - 15 pr fat de neste årene. Tilsvarende er renteforventningene blant våre
handelspartnere blitt betydelig justert ned, og anslaget for pengemarkedsrenten i 2018 har falt med rundt 0,5
%-poeng siden juni. Det er betydelige nedjusterte anslag, og var nok medvirkende til at Norges Bank kuttet
renten.
Norge: lavere forventninger til oljeprisen
Norge: renteforventninger blant handelspartnere
Kilde: SpareBank1, PPR 3/15 og Macrobonds
Risiko for resesjon i norsk økonomi øker
Det er stor usikkerhet om utsiktene for den globale økonomi, og ikke minst Kina. Det er og stor usikkerhet
om hvor store negative ringvirkninger nedgangen i oljeinvesteringene vil få for resten av norsk økonomi. Vi
ser at mange lokalsamfunn er berørt, særlig gjelder dette vestlandskysten. Men, med svakere vekst og høyere
prisvekst vil også en del handelsbedrifter og virksomheter med høy importandel bli berørt. Detaljhandelen i
august falt med 0,4%, mens den brede varekonsumindeksen steg med kun 0,1% siden august i fjor. Fortsatt
holder bilsalget seg høyt, men det kan være at mange velger å fremskynde kjøp av bil i påvente av at prisene
vil stige fremover som følge av den svake kronekursen. Hvis privatkonsumet blir så svakt som
varekonsumindeksen viser, så vil det kunne føre norsk økonomi inn i resesjon. En resesjon er definert som to
Side 3 av 11 ● 5. oktober 2015
kvartaler på rad med negativ vekst i BNP. Vi håper og tror at veksten vil bli høyere, men risikoen for resesjon
er økende. Norges Banks eget regionale nettverk antyder den samme dystre utsikten. Som figuren under til
venstre viser, så antyder nettverket en svakere utvikling, og et nivå som tidligere har indikert rundt nullvekst
i BNP for fastlandsøkonomien. Skulle det regionale nettverket vise en enda svakere utvikling, vil det og være
et argument for videre rentekutt.
Norge: BNP vekst og regionalt nettverk
Norge: husholdningene er pessimistiske
Kilde: SpareBank1, PPR 3/15 og Macrobonds
Hva kan gjøres for å hindre resesjon?
Den økonomiske politikken er tredelt; pengepolitikk, finanspolitikk og strukturpolitikk. Innretningen av finansog pengepolitikk har lenge stimulert norsk økonomi. Målt ved økningen i strukturelt oljekorrigert
budsjettunderskudd, var finanspolitikken svært ekspansiv i 2014 og 2015, med et underskudd i statsbudsjettet
før overføringer fra oljefondet på hele 169 milliarder kroner. Det tilsvarer 2,6% av oljefondet, og det er altså
et betydelig rom for å øke oljepengebruken fremover siden en kan benytte opp mot 4% i en
nedgangskonjunktur. Ser en på hvor stimulerende statsbudsjettet virker på økonomien, kan en måle det ved
endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge fra år
til år. Fra 2014 til 2015 økte denne indikatoren med 0,6 %-poeng. Norges Bank legger som en teknisk
forutsetning i sin rapport til grunn at oljepengebruken vil øke i samme takt som den har gjort siden innføringen
av handlingsregelen i 2001. Det har vært en gjennomsnittlig økning på 0,3 %-poeng, noe som vil gi en
oljepengebruk neste år på 174 mrd. Vi tror regjeringen vil øke pengebruken noe mer enn dette, til rundt 180
mrd.
Norge: Oljepengbruk over statsbudsjettet
Norge:
Kilde: SpareBank1, PPR 3/15 og Macrobonds
Side 4 av 11 ● 5. oktober 2015
Hva er rett medisin for norsk økonomi nå?
Norsk økonomi sakker farten. Det som nå rammer norsk økonomi er en lenge varslet strukturell endring i
økonomien. Det er 4 forhold som nå bremser veksten;
1.
Oljealderen på hell
2.
Eldrebølgen
3.
Lavere produktivtetsvekst
4.
Lavere kredittvekst, etter mange år med kraftig gjeldsdrevet opptur i boligmarkedet
Det er altså ikke snakk om et midlertidig tilbakeslag for norsk økonomi, men vedvarende endringer som vil
påvirke norsk, og internasjonal, økonomi på lang sikt. Å kun møte strukturelle endringer med å øke
pengebruken over statsbudsjettet vil være meget risikabelt. Det norsk økonomi trenger er tiltak for å
hjelpe omstillingen av norsk økonomi bort fra oljeavhengigheten og gjeld, reformer for å dempe
fremtidige utgifter til eldrebølgen, og stimulere til økt produktivitetsvekst.
1.
Oljeproduksjon på vei ned
Siden 2004 har oljeproduksjonen falt gradvis hvert år. Etterspørselen inn i fastlandsøkonomien har falt
tilsvarende, men med etterslep siden oljeinvesteringene økte til rekordnivåer i perioden fra 2004 til 2014.
Fallet i oljeprisen vil føre til lavere leteaktivitet og enkelte utbyggingsprosjekter vil bli utsatt. Samlet anslår
Norges Bank i sin siste strategirapport at utgiftene til feltutbygging vil falle med 15 milliarder kroner i år og
med ytterligere 10 milliarder fra 2015 til 2018. Nedgangen i oljeprisen vil bidra til å redusere leteaktiviteten
betydelig fra 2014 til 2016. Etterspørselen fra oljesektoren inn til fastlandsøkonomien vil derfor gradvis bli
mindre og mindre i årene fremover, målt som % av BNP for fastlandsøkonomien. Lavere oljeproduksjon og
lavere oljepris gir lavere inntekter til staten fra oljesektoren fremover. Med en forventet oljepengebruk over
statsbudsjettet neste år på rundt 180 mrd. vil det si at det ikke blir rare netto overføringene til oljefondet i
årene fremover. Neste år kan bli første år regjeringen må ta av selve fondet, og ikke bare i realiteten overfør
mindre til oljefondet. Statens inntekter fra oljevirksomheten er vist i figuren til høyre under. Fremover blir vi
altså langt mer avhengig av å lykkes som kapitalforvalter for å øke fondet.
Norge: etterspørselen fra oljesektoren
Norge: statens inntekter fra oljesektoren
Kilde: SpareBank1, Macrobonds, RNB 2015
2.
Eldrebølgen på vei, rammer Norge hardt først om 10 år
Hva skjer når befolkningen eldes? Fra økonomisk teori så drives økonomisk vekst av vekst i arbeidskraft og
vekst i kapital, samt hvor produktivt vi greier å utnytte de to innsatsfaktorene. Gitt at en ikke endrer på
pensjonsalderen så vil andelen av befolkningen i yrkesfør alder gå ned, og andelen av befolkningen som
trenger å få overføringer fra det offentlige vil øke. I 1982 utgjorde de over 65 år kun 12% av befolkningen i
den industrialiserte verden. I dag utgjør denne gruppen 16%, og den er ventet å stige til 25% i 2040. Grove
anslag tyder på at to tredjedeler av alle finansaktivaer (aksjer og obligasjoner) er eid av folk over 50 år. Ser
en på Japan, som har den høyeste andelen eldre i befolkningen, vil andelen av befolkningen over 80 år øke
fra dagens 2,5% til 18% i 2060, samtidig som befolkningen vil falle fra dagens 127 millioner til kun vel 100
Side 5 av 11 ● 5. oktober 2015
millioner rundt 2060. I Europa er fødselsratene fallende fra lave nivåer i de kriserammede landene i sør.
Fødselsratene i flere land i Europa ligger rundt 1,2 – 1,4. Det trengs en fødselsrate på 2,2 for å reprodusere
befolkningen. Bare siden 2008 har fødselsratene falt merkbart i Hellas, Spania og Irland. De lave fødselsratene
i Europa kommer på toppen av en raskt aldrende befolkningssammensetning. Frem til 2007 steg andelen av
befolkningen i yrkesaktiv alder med 3% i Irland, 2% i Spania og 1% i Italia. I 2012 falt den tilsvarende med
1 til 2% på grunn av utvandring og aldring av befolkningen. En flytting internt i euroområdet er et godt tegn
på at fri flyt av arbeidskraft fungerer, og det kan tenkes at om det bedres i hjemlandet så vil folk flytte hjem
igjen, og at kvinner får barna de hadde tenkt på et senere tidspunkt. Men, om dette ikke skjer vil den
demografiske trenden gjøre gjeldssituasjonen tyngre å bære for de som blir igjen. Tenk bare på Detroit i USA,
som nå har gått konkurs. Når de ressurssterke flytter ut, reduseres muligheten for å skattlegge de som blir
igjen. Kvaliteten på offentlige tjenester forvitrer, og utgiftene til kommunens utgifter til pensjon, trygd og
helse stiger. Bare siden 2010 har Detroit hatt en nedgang på rundt 25% av de som er i yrkesfør alder. Selvsagt
kan en til en viss grad kompensere for en aldrende befolkning ved å øke pensjonsalderen og yrkesdeltagelsen,
men det skal mye til for å kompensere for fødselsrater på knappe 1% når det kreves 2,2% for å holde
befolkningen stabil.
I Norge har fødselsratene falt kraftig de siste 5 årene, fra nesten 2% til kun 1,76% i dag. Som følge
av høy arbeidsinnvandring de siste ti årene har Norge hatt en positiv demografi. De største utgiftene knyttet
til eldrebølgen kommer i Norge først om 10 år, når de store barnekullene fra etterkrigsårene passerer 80 år.
Norge: Eldrebølgen gir langsiktige utfordringer for statsfinansene
Kilde: SpareBank1, RNB 2015
Siden eldrebølgen kommer samtidig med at oljeinntektene blir mindre, vil det si at utgiftene til staten øker
kraftig, samtidig som skatteinngangen blir lavere som følge av færre i arbeidsfør alder og lavere oljeaktivitet.
For å illustrere at om en ikke begynner å begrense utgiftsveksten og iverksetter reformer, så vil det bli et
betydelig underskudd på statsbudsjettet i 2060, illustrert i figuren under til venstre. Figuren viser at det vil bli
et underskudd på rundt 5% av BNP for fastlands-Norge i 2060, altså tilsvarende 126 mrd. kroner. Tallet
fremkommer med svært urealistiske forutsetninger om at standarden i eldreomsorgen skal ha nøyaktig
samme standard som i dag, og at vi skal jobbe like mange timer pr år frem til 2060. Trenden frem til i dag
har vært at standarden i eldreomsorgen har økt år for år, og antall timer vi faktisk jobber pr år i snitt har blitt
redusert år for år. Fremskriver en den gjennomsnittlige årlige reduksjon i antall arbeidstimer frem til 2060 vil
vi i stedet for å jobbe i gjennomsnitt 665 timer pr år kun jobbe 585 timer pr år. Det tilsvarer en reduksjon fra
37,5 timer til 33 timer pr uke. Legger en til grunn at de to trendene vil fortsette, om enn i mer beskjeden grad
enn det som har vært tilfelle frem til nå (ressursbruken innen aldersomsorg og helse har de siste tiårene økt
med 1,5% årlig, utover det som følger av demografiske endringer), så øker inndekkingsbehovet til 15% av
BNP for fastlandsøkonomien, altså rundt 380 mrd. pr år! Det som kan redusere inndekkingsbehovet vil være
å øke sysselsetningen. Det må altså skapes flere jobber, og det må motiveres til øke yrkesdeltagelse.
Side 6 av 11 ● 5. oktober 2015
Norge: Underskudd for statsfinansene
Norge: andel på helserelaterte ytelser
Kilde: SpareBank1, RNB 2015, Produktivitetskommisjonen
Den beste medisinen for å øke arbeidslinja og sysselsetningen er å få flere til å stå lenger i arbeid. I dag er
den effektive pensjonsalderen så vidt over 63 år. Pensjonsreformen hadde som mål at en kunne ta ut
tidligpensjon og samtidig jobbe ved siden av uten at det førte til avkorting i pensjonen. Motsatsen er at de
som tar ut tidligpensjon får noe mindre pensjon de resterende årene. Tanken var at det skulle motivere til å
stå lenger i arbeid. Men, i 2014 tok over 50% ut tidligpensjon, og av de som tok ut tidligpensjon var 63% i
arbeid. Dermed får disse både pensjon, og full lønn uten avkortning. For staten koster det ca. 15 mrd. ekstra
pr år. Mange tidligpensjonister tenker trolig at det er best å ta ut maks når en er relativt ung og sprek.
Ordningen med AFP og mulighet til å ta ut full tidligpensjon samtidig som en er i arbeid er en meget generøs
ordning for en ressurssterk gruppe arbeidstakere. At kostnaden faller på fremtidens skattebetalere forklarer
vel hvorfor det ikke er noen motstand mot ordningen. Å heve pensjonsalderen til 70 år og avvikle AFP hadde
vært fornuftig, men er nok politisk umulig å få til før vi er i en dyp økonomisk krise ala 1990-2.
Norge: utgifter til trygd og sykefravær i OECD
Norge: høyeste sykefravær i OECD
Kilde: SpareBank1, IMF rapport om Norge: https://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2015/cr15250.pdf
I en rapport fra SSB fra 2014 gikk det frem at blant personer i alderen 15-66 år var 842 500 trygdemottakere
i 2010, men antallet reduseres til 793 200 når vi justerer for at en person kan motta mer enn én ytelse. Dette
svarer til 23,6% av befolkningen i alderen 15-66 år. Når vi trekker fra de som var sysselsatt, ender vi opp
med 519 700 personer (15-66 år) som mottok ytelser og som var uten jobb. Det svarer til 15,5% av
befolkningen i samme alder. Av disse var 76 400 innvandrere, slik at 17,6% av innvandrerne mottok
velferdsytelser uten å være sysselsatt. Med økt innvandring av ikke-vestlige innvandrere, vil det bli økt behov
for å innføre generelle strengere regler for å oppmuntre flere til å velge jobb fremfor trygd, noe som også ble
fremhevet av Brochmannutvalget i 2011. Hvis ikke vil økt innvandring føre til et enda større inndekkingsbehov
i fremtiden. Jo tidligere en starter å justere velferdsgoder for å øke arbeidslinjen, jo mindre kraftig vil
omstillingen bli i fremtiden. IMF anbefaler i en rapport fra september i år at det bør gjennomføres flere
reformer i arbeidsmarkedet for å bedre arbeidslinjen, og for å sikre at ikke flere faller ut av arbeidsmarkedet.
Se hele rapporten her: https://www.imf.org/external/pubs/ft/scr/2015/cr15250.pdf. Som de påpeker i
Side 7 av 11 ● 5. oktober 2015
rapporten så er det en høy skjult arbeidsledighet i Norge, i form av trygdeytelser og sykefravær. Som figuren
over viser så har det gitt Norge de høyeste utgiftene til trygd og sykefravær i hele OECD området.
3.
Lavere produktivitetsvekst
Produktivitetsveksten i norsk økonomi har falt betydelig etter 2006, som vist i figuren under. Svakere
produktivitetsvekst er et globalt fenomen. Det viktigste argumentet ifølge Robert Gordon, en amerikansk
professor med produktivitet som spesialtema, er at den industrielle revolusjon var så eksepsjonell, og hadde
så vidtrekkende ringvirkninger at det er utenkelig at det kan skje en tilsvarende teknologisk forbedring igjen.
Den fulle effekt av den industrielle revolusjon tok nesten 100 år. Ringvirkningene har muliggjort at flere har
kunnet flytte til byer og ta høyere utdanning. Ikke minst har det at en har fått en rekke tekniske hjelpemidler
gjort det mulig for kvinner i økende grad å delta i arbeidslivet. Men, når kvinner først har gått ut i lønnet
arbeid, så kan en ikke ta ut denne effekten en gang til. Dette poenget er noe som er svært aktuelt for Norge,
siden vi allerede har en svært høy yrkesdeltagelse blant kvinner. Det er begrenset hvor stor effekt en kan få
av å øke yrkesdeltagelsen ytterligere, og byene er allerede overfylte som det er. Den marginale nytten av at
stadig flere skal ta høyere utdanning er avtagende. Et viktig matematisk argument er at verdens befolkning
er mye større i dag enn den var for 100 eller 50 år siden, og vi er rikere enn vi var. Det innebærer at
teknologiske innovasjoner i dag må gi langt større gevinster for å gi en vesentlig bedring i velferd pr.
innbygger. Som vi har skrevet om i flere rapporter så er det langt lettere å få til produktivitetsforbedringer
innen industri enn i service og i helse og omsorg. En gradvis dreining i forholdet mellom arbeidsplasser i
industrien over mot service og helse og omsorg forklarer hvorfor produktivitetsveksten har dabbet av i de
fleste modne økonomier de siste årene. Regjeringen har fått svar fra en egen produktivitetskommisjon, og
både IMF og OECD har kommet med en rekke forslag som vil bedre norske økonomis virkemåte. Et viktig
virkemiddel for å bedre produktivitetsveksten vil være å få på plass en skattereform som motiverer til at
kapital går til produktive investeringer i næringslivet, og ikke som i dag motiveres av skattesystemet til
investering i eiendom. Sammenlignet med andre OECD land ligger Norge på bunn når det gjelder investeringer
i teknologi, forskning og utvikling i bedrifter, patenter etc. som vist i figuren under til høyre.
Norge: svak produktivitetsvekst etter 2006
Norge: lave investeringer i næringslivet
Kilde: SpareBank1, Macrobonds, RNB 2015, produktivitetskommisjonen
4.
Mindre mulighet for kredittdrevet vekst
Erfaringene fra 2008, og fra vår egen bolig og bankkrise på 1980- og 1990 tallet, viser problemet med for
sterk gjeldsdrevet vekst. En rente som er kunstig lav vil stimulere til en for kraftig gjeldsvekst, og
overinvesteringer i enkelte typer spareaktivaer, slik vi så i forkant av 2008. Nye bankreguleringer er innført
for nettopp å forhindre denne typen kraftig gjeldsvekst. Når bankene må holde mer egenkapital bak hvert
utlån, reduserer det muligheten for bankene til å øke utlånsveksten. I Norge har strengere bankreguleringene
samlet sett bidratt til lavere kredittvekst, men utformingen av vektene i kapitalreglene gjør at kredittveksten
til bolig fortsatt er høy, mens den er blitt redusert til bedrifter. Dermed opprettholdes i Norge det uheldige
Side 8 av 11 ● 5. oktober 2015
fenomen at kredittveksten i husholdningssektoren fortsatt stiger raskere enn inntektsveksten. Dermed stiger
gjeldsgraden fortsatt jevnt og trutt i Norge, og bidrar til å drive opp boligprisene enda høyere.
Hva vi kan lære fra historien - Politikkfeil på 1970-tallet!
Fra tidlig på 1970-tallet opplevde de vestlige økonomier en lang periode med svak vekst. Den årlige veksten
i BNP i Vest-Europa ble nesten halvert sammenlignet med tiårsperioden før. I ettertid ser vi tydelig at det
skyldtes et negativt skifte i produktivitetsvekst. På toppen ble det et kostnadssjokk som følge av oljekrisen i
1973.
Konjunkturnedgangen på 70-tallet ble i mange land møtt av en kraftig motkonjunkturpolitikk. Til tross for
prisregulering og stigende arbeidsledighet steg prisveksten sterkt. Dette var et tegn på at det hadde skjedd
strukturelle skift i økonomien på 70 tallet. Dette var strukturelle skift som ikke ble oppdaget av datidens
politiske og økonomiske miljø. Den økonomiske politikken var meget stimulerende, og bidro til en kraftig
stigende inflasjon.
Når en ble klar over at trendveksten var lavere?
Det tok mange år før en forsto at det var produktivitetsveksten som hadde sviktet, og ikke bare etterspørselen.
Resultatet var en kraftig stigning i inflasjonen.
I USA endret sentralbanken politikk i 1979, og etter det ble renten holdt høyt for å få kontroll med inflasjonen.
USA fikk gradvis kontroll med inflasjonen ved hjelp av høye renter. I Norge på 1980-tallet ble renten fortsatt
bestemt av regjeringen. Og den ble satt lavt. Den renten som betyr noe for våre beslutninger om å investere,
spare eller kjøpe bolig er realrenten etter skatt. Det er den renten vi må betale for boliglånet, minus
skattefordel og minus prisstigning. Helt frem til 1984 var realrenten negativ etter skatt. Med så lav rente var
det fristende å ta opp stadig nye lån. Bankene kunne øke sine utlån etter at den detaljregulerte
kredittpolitikken på 1970-tallet ble forlatt. Og de kunne øke sine innlån fra utlandet. Siden oljeeventyret også
hadde startet var det stor vilje til å låne ut til norske banker. Bankene fikk også lov til å benytte ansvarlig
lånekapital i beregningen av egenkapital. Dermed kunne bankene øke utlånene ytterligere.
Hovedproblemet var fri tilgang på kapital til en unormalt lav rente, der rente var bestemt av regjeringen.
Norges Bank på sin side var pålagt å holde valutakursen stabil mot Europa, og å holde pengemarkedsrenten
stabil. Ut over 1980-tallet steg optimismen, og utlånene fra bankene vokste kraftig. Utlånsveksten var på hele
27 % i 1984, 31 % i 1985 og 33 % i 1986. Ingen tok ansvar for å dempe veksten i kreditt. Tvert imot førte
et kraftig fall i oljeprisen i 1986 til spekulasjon mot den norske kronen. For å holde valutakursen stabil måtte
Norges Bank bruke valutareservene aktivt. I et normalt marked ville da renten ha steget. Men, siden Norges
Bank var pålagt å holde en bestemt pengemarkedsrente, måtte Norges Bank stille penger til
disposisjon for bankene. Som sentralbanksjefen på den tid, Hermod Skånland, forklarte i Sosialøkonomen
i 1990: ”Bare ved å stille nødvendig likviditet til disposisjon til bankene, kunne man fastholde nivået på
pengemarkedsrenten, slik det var politisk ønske om”. Oppturen kulminerte i en solid nedtur, med kraftig fall
i boligpriser og bankkonkurser. Renten ble på begynnelsen av 1990-tallet holdt høy til tross for den
dype nedturen. Årsaken var at Norges Bank skulle forsvare valutakursen. Pengepolitikken forsterket
dermed både oppturen på 1980-tallet og nedturen på begynnelsen av 1990-tallet.
Strukturelle problemer må møtes med strukturelle tiltak
Som historien fra 1970 og 1980 tallet viser så er det avgjørende å møte en strukturell endring i økonomien
med strukturelle virkemidler. Det er også det råd Norge får fra fagmiljøer i IMF og OECD, Finanstilsynet og
Norges Bank. Det viktigste på kort sikt er å få på plass en skattereform som er omfattende nok til å hjelpe til
med å øke investeringene i norsk næringsliv, og til å øke forskning og utvikling. Med økt innvandring haster
det også å gjøre endringer i ulike arbeidsmarkedstiltak og velferdsordninger for å hindre at flere fallet utenfor
arbeidslivet.
Side 9 av 11 ● 5. oktober 2015
Behov for skattereform
Et svært viktig virkemiddel for å hjelpe norsk økonomi å omstille seg er å få på plass en skattereform.
En skattereform bør gjøre det mer attraktivt for de som har sparekapital i Norge å bruke den til produktive
investeringer i næringslivet. Ikke som i dag, der skattereglene motiverer til å investere i eiendom. Aller helst
burde en fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Dette er tidligere blitt avvist av Finansdepartementet
som vanskelig i praksis. Men, fordi om noe er vanskelig, så bør ikke det stoppe oss fra å gjøre det som er
riktig. Forslaget er ikke avvist fordi det ikke er riktig å gjøre, men fordi en ikke har klart å finne praktiske
måter å definere arbeidende kapital på. Da blir vårt svar at for å gjøre det riktige, må en da enten gjøre et
forsøk på å definere arbeidende kapital og prøve seg frem med. Eller så må en fjerne hele formuesskatten.
Den rammer norske bedriftseiere slik at de over tid må ta kapital ut av selskapet i gode tider for å betale
formuesskatten. En utenlandsk eier slipper dette. Særlig i nedgangstider svekker formuesskatten mulighetene
til å investere. Formuesskatten vil derfor forsterke nedturen vi når står foran. Skatten stimulerer til at det
private norske eierskapet av bedrifter blir mindre over tid, og til at det lønner seg mer å investere i eiendom
heller enn i bedrifter.
Som følge av økt skattekonkurranse i andre land, så er det behov for å justere ned selskapsskatten (som er
skatt på selskapers overskudd) noe i Norge. Scheel-utvalget ble satt ned for å isolert se på nettopp
selskapsskatten. De forslår at selskapsskatten bør senkes fra dagens 27% helt til 20%, og at det bør være
symmetri med personskatten. Det er etter vår mening ikke behov for verken å senke selskapsskatten så lavt,
eller å ha full symmetri med personskatten. Av våre naboland er det få som har full symmetri.
Det er etter vår vurdering bedre å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital, eller øke bunnfradraget i
formuesskatten kraftig, eller fjerne den helt. Formuesskatten må betales også i år med underskudd. Skatten
på overskudd er lettere å bære fordi den bare betales når bedriften går med overskudd. Derfor er det viktigere
å fjerne formuesskatten på bedrifter nå når mange bedrifter vil gå tøffere tider i møte. Vi trenger nye
investeringer, og kan i tillegg justere skattesystemet for å spesielt fremme det grønne skiftet i næringslivet.
Det er trukket frem at selskapsskatten vil være et viktigere virkemiddel for å øke investeringene i norsk
økonomi. Det er fordi vi allerede har et stort utenlandsk og statlig eierskap og et beskjedent norsk privat
eierskap. Kutt i selskapsskatten kommer alle til gode og dermed øker investeringene mer. Men her gjelder
det å ha to tanker i hodet. Den lojale kapitalen i Distrikts-Norge er norsk. Derfor er lavere formuesskatt særlig
viktig for distriktene. Det er også velkjent fra forskning at investorer har et «home bias», det vil si at de
investerer lokalt der de er kjent. Derfor er det svært uheldig at vi har et skattesystem som motiverer de med
store formuer til å flytte ut av Norge. Over tid vil det føre til at kapital som er bygget opp i Norge kan forsvinne
til prosjekter i andre land. Det er et tankekors at en har en skatt som rammer kun en type bedrifter – de som
er eid av nordmenn bosatt i Norge. Disse eierne blir tvunget til å ta ut midler av bedriften for å betale
formuesskatten, noe verken statlige eller utenlandskeide bedrifter må. Statlige og utenlandskeide bedrifter
kan derfor betale mer for en bedrift i Norge enn en norskeid bedrift kan. En norskeid bedrift kunne som et
alternativ til å betale utbytte for å dekke formuesskatten, ha behold kapitalen i bedriften og investering i ny
teknologi og forskning for å gjøre bedriften mer konkurransedyktig mot utenlandskeide bedrifter. Dagens
formuesskatt vil gjøre at en over tid vil redusere antallet norske privateide bedrifter ytterligere. Selv om det
har vært lett å tiltrekke seg investorer til oljesektoren i de årene vi har hatt bak oss, betyr ikke at det vil være
like lett å tiltrekke seg kapital fremover. Da burde det være lurer å ta godt vare på den kapitalen vi har lokalt,
og gi kapitaleiere incentiver til å invester i næringslivet og sikre arbeidsplasser, heller enn i eiendom. Å sikre
fordelingsprofilen i skattesystemet bør komme i andre rekke. Det er fullt mulig å finne andre måter å beskatte
de rikeste på, uten at en samtidig rammer hele underskogen av norskeide små og mellomstore bedrifter. Med
de enorme utfordringene vi står foran med tanke på velferdsstatens bærekraft, er det å sakte men sikker sage
over den greinen som etablerer arbeidsplasser og skatteinntekter rundt om i hele Norge.
Side 10 av 11 ● 5. oktober 2015
Utviklingen i ulike markeder
Norge – Oslo børs siden 2005
Norge – Oslo børs siden årsskiftet
10 års statsrente – Norge, Euro, USA
10 års statsrente siden årsskifte
3 måneders interbankrente (NIBOR)
3 m NIBOR siden årsskifte
Oljeprisen siden 2005
Oljeprisen siden årsskifte
Kilde: SpareBank 1, Macrobonds
Side 11 av 11 ● 5. oktober 2015