Misjonsbladet nr 2 - 2015
2-2015 • ÅRGANG 112 MENIGHETEN: Lyngdal misjonsmenighet HOVEDSAK: HVERDAGSDIAKONI AKTUELT: PORTRETTET: Vera Kittelsen Misjonærbarn tilbake til Kongoskolen Organ for Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG. Utgitt siden 1904. I 2014 utgis fire nummer. KONTAKTINFO E-post: post@misjonsbladet.no Chr. Krohgs g 36, 0186 Oslo Telefon: 23 32 57 50 FUNG. ANSVARLIG REDAKTØR: Trond Filberg tfilberg@misjonsforbundet.no Telefon: 41 22 88 88 Ansvarlig redaktør, Anne Margrethe Mandt-Anfindsen, har studiepermisjon til september 2015. REDAKSJONSMEDARBEIDER: Jorunn Sørlie Hagen jshagen@misjonsforbundet.no GRAFISK FORM: Ravnbø design, ravnbo.com TRYKK: Reklamehuset Wera, Porsgrunn wera.no Svanemerket trykkeri Bladet er trykket med 100 g G-Print og 170 g Multiart silk for omslaget. OPPLAG: 4.500 stk. ABONNEMENT: Misjonsbladet er et gratisblad for hele Misjonsforbundet og andre som er interessert. Registrering av adresse skjer til bladet. Hver utgave er dessuten tilgjengelig som pdf fil på hjemmesiden misjonsforbundet. no/misjonsbladet ANNONSER: Annonsepriser er avhengig av størrelser og antall innrykk. Ta kontakt med redaktør eller til post@ misjonsbladet.no REDAKSJONELL PLATTFORM: Misjonsbladet arbeider etter Værvarsom-plakatens regler for god presseskikk og redaktørplakaten. FORSIDEFOTO: Vera Kittelsen (foto: Privat) NESTE NUMMER: Misjonsbladet nummer 3-15 har planlagt utgivelse 30. september. Frist for innsending av stoff er 16. august. Tips og artikler kan sendes til post@misjonsbladet.no. www.misjonsbladet.no Stagedive hadde påskeleirer i både sør og vest. Nærmere 400 unge deltakere og ledere deltok til sammen i Haugesund og Vegårshei. Les mer om leirsjefenes inspirerende rapporter på side 38. Foto: Andreas Rønningen 38 16 INNHOLD 2-15 HOVEDSAK: HVERDAGSDIAKONI 29 22 Vår diakonitenkning 24Gordon Johnsen Abildsø gård 26 FASTE POSTER: 46 4 Kommentarer Leder – Generalt – Ord&Bønn 8 Menigheten Lyngdal misjonsmenighet 16 29 36 Vekst 2020 37 48 51 VI MØTER www.misjonsforbundet.no Saker fra hjemmesidene Speiderkonsulenten FOLK Punktum AKTUELT: 50 18 Misjonærbarn reiste tilbake 30Prosjektkatalogen 46 Ingulf Diesen til minne 49 Nye pastorer 50 Nytt om navn GENERALT LEDER ET VASKEEKTE EKSEMPEL Han reiste seg uten å si noe til de andre ved bordet. Måltidet var over, men han fant fram vannet, fatet og håndkleet. Tok av seg de fine klærne og bøyde seg ned for å vaske føttene til alle. Støvet, lukten og den harde huden fikk merke vannet og hendene. Foran hver enkelt av dem lå han på kne. Tjenende. Han som var lederen. Han som hadde invitert dem til bords. Han som var ren. Når alle kjente friskheten fra egne føtter, satte han seg ned og forklarte. Et forbilde. Å være stor i tanken og ydmyk i møtet med sin neste. Å vite det rette og sanne, men samtidig vise respekten og nærheten. En tjener er ikke større enn sin herre, den utsendte er ikke større enn den som har sendt deg. Det var Jesu egen forklaring på fotvasken. Ikke bare vasket han sine favoritters føtter, men Jesus rengjorde også føttene til mannen som forrådte ham, slik apostelen Johannes beskriver det. Diakoni er å tjene med Guds hjertelag uansett hvem det er som trenger hjelpen. Tjene uten karrieremål, bare kjærlighet på kne. For akkurat der trives Den hellige ånd. Noen ganger skjer det uforklarlige midt i handlingene og vi ser Guds inngripen, Åndens ledelse og Jesu helbredelse. Diakonien forandrer umuligheter og gjenoppretter det ødelagte. Noen ler dette bort med forklaringer om tilfeldigheter, men historiene er for mange og erfaringene for håndfaste for å avvise Mesterens signatur. Misjonsbladet har denne gangen møtt mennesker som står utrettelige i diakoniens kall fra Mesteren. Les med takknemlighet om Guds helter som betyr en avgjørende forskjell for de svakeste blant oss, for barn som savner omsorg og sliter i livet, og for dem som vi så fort kan glemme i fellesskapet. Diakoni er hovedsaken i denne utgaven fordi vi i Misjonsforbundet vil peke på diakoniens kall og følge Mesterens eksempel også i dette. La meg derfor minne oss om at vår tjeneste ikke er usynlig for Ham. Vårt kall til å gå etter de forlatte og glemte rører ved selve Guds vesen. For Faderen er kjærlighet, og i Kristus er hele vår velsignelse. Det er trolig på tide å reise oss fra bordet? FUNGERENDE ANSVARLIG REDAKTØR OG KOMMUNIKASJONSLEDER 4 M I SJONS bladet 2-15 I det siste er jeg blitt minnet om viktigheten av den ene. Det ene barnet, den ene ungdommen, den ene som alltid sitter på benken i parken. De har alle sine historier som vi aldri kjenner fullt ut. Både lokalt og sentralt jobber vi med å lage planer og sette dem ut i livet. Disse planene retter seg som oftest mot enkelte grupper og alderssegment. En dag hadde Jesus en plan. Han skulle dra fra Judea til Galilea. På veien måtte han innom Samaria, der han møtte ei samaritansk kvinne ved en brønn. Måtte? For en jøde å dra innom Samaria var uhørt. Jesus var lydig. Han fulgte Guds ledelse. Han måtte innom Samaria. Omveiene og avbrytelsene er ofte de viktigste hendelsene i livene våre. Jesu avstikker til Samaria førte til at kvinnen ved brønnen ble samaritanenes apostel. Hun gikk straks og fortalte landsbyen hva hun hadde sett og hørt, og hun førte folket til Jesus. En liten omvei og en avbrytelse av den opprinnelige planen var det som skulle til for at det kom vekkelse til samaritanerne. Veien til massene gikk via den ene. Foto: Trond Filberg Den ene er viktig Foto: Arkiv fra boken "Min kinesiske dagbok" av søster Annie, Ansgar Forlag. ORD & BØNN Godhet i hverdagen Jeg har en god nabo som jeg ofte prater med i gangen. En dag ble vi sittende ved siden av hverandre på T-banen inn til sentrum i Oslo. Han fortalte at han var på vei til en legekontroll for å få en endelig avgjørelse på om han skulle bli uføretrygdet. I mange år hadde han vekslet mellom å være sykemeldt og jobbe litt som murer. Nå var ryggen utslitt. Vi hadde en god prat, og han fikk delt sin smerte. I samtalen feiga jeg ut. Jeg tilbød ham ikke å be for ryggen. Hva kunne skjedd om jeg hadde vært mer frimodig? Vi vet aldri hva det ene møtet kan føre til. Framfor noen er det kanskje barn og ungdom som trenger at noen tar en omvei. Barn og ungdom lengter etter å møte voksne som tar seg tid til dem, lytte til dem og få dele av Guds hjerte for dem. Kanskje er de ikke midt i din plan. Du kan likevel stadig ta omveier. Den ene praten kan være det som snur alt. SVEIN AKSEL G. NAKKESTAD, DAGLIG LEDER I UNG Markus 12, 28-34: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: Hvilket bud er det første av alle? Jesus svarte: Det første budet er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe annet bud er større enn disse. Den skriftlærde sa til ham: Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer. Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Å elske Gud og å elske vår neste som oss selv, det er det største budet. Når den skriftlærde gjentar Jesu ord og legger til at dette budet er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer, bekrefter Jesus dette og legger til: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Hva var det som trakk mennesker til Jesus? Det var hans godhet i møte med mange ulike mennesker. En kveld for kort tid siden var jeg med på en lederfest i en menighet som har visjonen «Med Jesus i hverdagen». Det er en visjon om å leve med Jesus, og gjøre ham synlig i vår hverdag. Godhet er kjærlighet i bevegelse, det er små ting gjort i kjærlighet. Å elske er et verb. Det er handling, ikke først og fremst en holdning. Godhet handler ikke bare om de store prosjektene. Godhet handler om vår hverdag. Det kan være en vennlig gjerning, det kan være et smil, et godt ord, en anerkjennelse til noen. Bønn: Gud, vis meg hvordan jeg kan vise din godhet mot de mennesker jeg møter i min hverdag. KJELL BIRKELAND M I S J O NS bladet 2-1 5 5 NYHET Elevene var med å la et nytt kunstgress for barna på Jakobs hus. Misjonssekretær Eilif Tveit var med tidligere et år da kjærlighetsbrigaden delte ut nye klær etter at uteliggere og rusavhengige hadde fått vasket og stelt seg. Skoleelever og rektor Myriam ved skolen La Central i Barranquilla synes det er kult med besøk fra Norge. Kjærligheten redder - Vi sitter igjen med mange sterke opplevelser, tanker og følelser. Denne turen er virkelig ett av høydepunktene i bibelskoleåret og et minne for livet, forteller elevene i disippelklassen ved Ansgar Bibelskole. I februar var de i Colombia og fikk erfare misjon i praksis. – DET VAR EN SPENT gjeng ankom Barranquilla etter 40 lange timer på reise. I forkant av turen hadde vi forberedt vitnesbyrd, drama og andakter som skulle 6 M I SJONS bladet 2-15 brukes i menighetene, og et opplegg for barn bestående av sang, dans, drama, andakt og lek. Nå var vi klare for to spennende uker. Dette forteller Jon-Arne Hoppestad som var reiseleder for det tiende kullet med Ansgarelever som reiste til Colombia. Mye av tiden ble brukt sammen med barn. Både i kystbyen Barranquilla og i hovedstaden Bogotá besøkte de skoler som drives av misjonsmenighetene i Colombia. De var blant annet innom skolefritidsordningen Esperanza og barnekirken i Bogotá. Kjærlighet er fellesnevner – Noe av det som har gjort mest inntrykk på mange i klassen, er besøket på Jakobs hus som er en rehabiliteringsgård for barn som ligger i La Vega cirka en times kjø- ring fra hovedstaden. De tilbrakte to dager på stedet med mye lek og praktisk hjelp. Elevene var med å la en liten kunstgressbane mellom beboerhusene. – Vi fikk høre om barn som hadde blitt sviktet av foreldrene, barn som hadde levd på gata fra de var små, og barn som hadde vært foreldre for sine egne småsøsken. På Jakobs hus får de være barn og erfare gode omsorgspersoner med mye kjærlighet. Barna får skolegang, blir kjent med Jesus og et håp om en bedre framtid. Fellesnevneren for både skolene, Esperanza, barnekirken og Jakobs hus er kjærlighet, omsorg og sterkt fokus på Jesus. Jesu hender og føtter Dagen før selveste Valentinsdagen, fikk Ansgarelevene spre mye kjærlighet gjen- I flere år har en av misjonsmenighetene arrangert en kjærlighetsaksjon blant byens innbyggere som har det aller verst. Alle på gata som vil, får samtale og forbønn. barna nom kjærlighetsbrigaden. I El Bronx, som er en av de verste gatene i Bogotá, bor uteliggere og narkomane tett oppå hverandre, midt i søppel, rus og elendighet. En av menighetene i byen står ansvarlige for kjærlighetsbrigaden. Da rigger de så alle som bor i gaten kan få en dusj, nye klær, hår- og neglklipp, førstehjelp og et varmt måltid. I tillegg er det samtaler om Jesus og forbønn, og noen tar imot tilbudet om rehabilitering. – Vi hadde i forkant blitt fortalt om hva som møtte oss, men inntrykkene som sitter igjen fra denne dagen er mange og sterke. Kjærlighet i praksis – Om jeg skulle oppsummere denne dagen med et ord, ville det være takknem- Ansgarelevene besøkte Jakobs hus, La Vega. Dette var en dag der vi fikk erfare å være Jesu hender og føtter her på jorda. Odd Inge Elemy lighet, sier Odd Inge Elemy som er linjeleder på «Bibel & Disippel». – Det er helt spesielt å se takknemligheten blant de som kommer inn her. Ting vi i Norge tar som en selvfølge, er for dem helt fantastisk. Det er vondt og trist, men samtidig fint og rørende. Dette var en dag der vi fikk erfare å være Jesu hender og føtter her på jorda, sier Odd Inge. Sammen med de andre ungdommene var de glade for å ha vært med på å gi kjærlighet på en slik praktisk måte, midt i en hverdag med fattigdom, rus, prostitusjon og kriminalitet. Latter og tårer I løpet av oppholdet deltok elevene på gudstjenester og ungdomsmøter flere menigheter. Noen av elevene talte, mens andre bidro med sang og drama. En av dagene var de med på et evangeliseringsmøte i en av parkene i Bogotá. – Vi fikk se mye forskjellig av Misjonsforbundets arbeid, og elevene ble veldig inspirert av å se hvor mye de ansatte og frivillige i menighetene arbeidet for å utgjøre en forskjell, sier Jon-Arne som selv har vært misjonær i landet. – Vi hadde to fantastiske uker med latter, tårer og alt imellom, mens vi erfarte at misjon er langt mer enn det vi lærer om på skolen. Vi er utrolig takknemlige for det vi har fått lov til å være med på å gi og alt vi har fått. Dette er en tur ingen av oss noen gang vil glemme, kommer det samstemt fra elevene. TEKST: JON-ARNE HOPPESTAD OG TROND FILBERG FOTO: ANSGAR BIBELSKOLE, NAOMI CURWEN, MISJONSBLADETS ARKIV M I S J O NS bladet 2-1 5 7 MENIGHETEN I Lyngdal misjonskirke er aktivitetene mange og frivilligheten stor. – Vi har mye å glede oss over og mye å takke for. Det er mye rundt oss som gir god grunn til å brette opp armene og gi seg med kjærlighet til oppgaven, sier pastor Jim Foss. LYNGDAL MISJONSMENIGHET Levende og inkluderende 8 M I SJONS bladet 2-15 Barnekoret Solstrålan opptrer på gudstjeneste i Misjonskirken. M I S J O NS bladet 2-1 5 9 MENIGHETEN Lovsangsteamet bidrar med sang og musikk på gudstjenesten. F.v: Tore Halvorsen Ellingsgaard, Camilla Telefsen og Marit Omestad. >> 10 DET ER HYGGELIG å komme inn døra i misjonskirken i Lyngdal en søndag i mars. Imøtekommende og smilende mennesker tar sine gjester godt imot. I en så stor menighet som Lyngdal kan man fort forsvinne i mengden. Men møteverter, ansatte og også vanlige kirkegjengere har et øye for dem som er nye, står alene eller ser ut som trenger en prat. – Hva slags type menighet vil du si at Lyngdal er, pastor Jim Foss? – Lyngdal misjonskirke er en menighet for alle generasjoner, og for hver generasjon så ønsker pastor og lederskap å spørre seg selv: hvorfor vi gjør det vi gjør og når vi misjonskallet vi har fått? Pastor Foss forteller at menigheten har 538 medlemmer totalt, dette er inkludert både barn og voksne. På gudstjenesten en søndag i mars, er det mange mennesker i alle aldre, og stemningen virker forventningsfull og god. – Hvilke områder og aktiviteter satser M I SJONS bladet 2-15 Hyggelig kirkemiddag etter gudstjenesten. F.v: Kari og Arnold Møll, Arlin og Olav Naglestad. Olav Naglestad var en av initiativtakerne til menigheten i 1972/1975, da var det 16 medlemmer i menigheten. De eldste barna på søndagsskolen pynter og dekker på til middag for 200 personer etter gudstjenesten. dere på nå? – Gudstjenestene med søndagsskole er og blir sentrum for alle våre aktiviteter. De skal være ekte og relevant gode slik at en faktisk ønsker å invitere med seg familie og venner, forklarer pastor Jim Foss. Han forteller om Connect-grupper (husgrupper), som de satser stort på. Litt over 200 personer er med i slike grupper. – Å være med i en tjeneste har vi stor tro på. Det å få være med i og å gi til en tjeneste kan være disippelgjørende og skape gode relasjoner. Vi ønsker å bygge videre på en sterk og god kultur der lederne kjenner seg sett, utfordret, inkludert og erfarer vekst i eget liv, utdyper pastor Foss. Populær gymsal Mandag er menighetens store ukedag. Det starter med mandagsmiddag, som samler 100-130 personer. Etter middagen er det flere aktiviteter for barn. Barnekorene Solstrålan og Glad sang har korøvelse. Hobbygruppa er ei gruppe der barna får lage ting. Maxi er ei gruppe som gjerne prøver endel forskjellige ting, som kanotur, besøk til brannstasjonen, klatrevegg og gymsalaktiviteter. Hver gang er det andakt og bønn. Maxi finner sted annenhver tirsdag og er for 5., 6. og 7. klassinger Storsatsingen for ungdom foregår på fredager. – Da har vi UK Glorious, som er vårt Lapskaus, rundstykker og saft serveres til 200 personer etter gudstjenesten. F.v: Anette Seland, Kalle Mersland og Veronica Omestad. ungdomskor. De er kjent for et fantastisk liv og trøkk. Etter korøvelsen er det ungdomsmøte som heter Åpent hus. Lovsang og god undervisning er hovedingrediensene. Etter møtene er det åpen gymsal, biljard, spill og kafe, forklarer Jim Foss. Pastoren forteller at de for tre år siden bygget en gymsal i kirka. Den brukes nesten hver eneste dag i uka og er til stor glede og velsignelse. – Flere voksne har tatt sine første steg i menigheten med innebandy. De er så blitt invitert på gudstjeneste og er i dag med i husgruppe og tjeneste fordi noen valgte å invitere dem. Det er sånn noenlunde bra for kroppen og bra sosialt å være med på en aktivitet i gymsalen, sier Foss med et smil. Det årlige julespillet Veien til Betlehem er en stor begivenhet i menigheten. – Hele den siste uka i november er det julespill ute på markene i Lyngdal. I fjor gikk over 200 mennesker under åpen himmel 2000 år tilbake i tid da de fulgte Juleevangeliet. Det er rundt 200 barn, unge og voksne som er med synlig og i kulissene for å skape dette spillet. Vi har julemarked, misjonslotteri og middag som serveres disse dagene, forteller pastoren. I flere år har menigheten hatt Alphakurs. Det har vært en velsignelse og en styrke for menigheten. – Sist år prøvde vi et nytt kurs: Betakurs. Vi ønsket å gjøre noe i samme ånd som Alpha, men med et sterkere fokus på hva Bibelen sier om en troendes liv og hvordan vi møter mennesker i dag med evangeliet. Det ble sju kvelder med så og si fullt oppmøte hver kveld, sier Jim Foss. >> – For meg er det viktig å føre generasjonene nærmere hverandre. Det er mye glede og styrke å hente om vi våger å tenke at dette ikke handler om meg selv først. Pastor Jim Foss M I S J O NS bladet 2-1 5 11 MENIGHETEN – Mulighetene er store og Vekst 2020 er noe vi virkelig brenner for og forplikter oss til. Organisasjon og struktur er viktige nøkler som stadig evalueres og jobbes med. Pastor Jim Foss >> 12 Hvorfor er vi menighet? Han har vært pastor for menigheten i to og et halvt år nå. Han synes det er viktig å føre generasjonene nærmere hverandre. – Det er mye glede og styrke å hente om vi våger å tenke at dette ikke handler om meg selv først. Det handler ikke om meg! Men om Jesus og Guds rike i dag. Og å være raus med hverandre slik at vi slipper hverandre fri til å tjene med gavene vi har fått. Han spør seg selv hvordan vi kan være med i dette spennende oppdraget som Jesus gav oss. Finne ut hvor Gud beveger seg og hekte oss på, slik at vi gir og tjener på en slik måte slik at vi selv får vokse og se Gud får legge nye til menigheten. – For meg er retning og tydelig kjær- M I SJONS bladet 2-15 Søndagsskolebamsen Noa og Veronica Omestad på podiet under gudstjenesten. lighet viktig. Hvorfor er vi menighet? Hvorfor gjør vi det vi gjør? Hvor vil vi hen med det vi gjør? Det er en ting å snakke godt og en ting å gjøre det gode. Vi ønsker å jobbe med praktiske uttrykk og praktisk godhet, satt i system. Disippelskap og samfunn er fundamentet som kommer før aktivitetene. Det er også viktig for pastor Foss å ha en sunn invitasjonskultur. – Jesus lever og vår fantastiske oppgave er å invitere dem rundt oss, slik at de også for oppleve den levende Jesus. Han synes det er viktig å bygge en bevisst kultur i forhold til strategi og det å være beredt. – Mulighetene er store og vekst 2020 er noe vi virkelig brenner for og forplikter Jim Foss har vært pastor i menigh ten i to og et halvt år. Her taler ha på ungdomsmøtet Åpent hus. Foto: Lyngdal misjonsmenighet. oss til. Organisasjon og struktur er viktige nøkler som stadig evalueres og jobbes med. Til slutt vil han løfte fram livet med Jesus: Det enkle livet der den første kjærligheten får leve og finne liv, er noe som vi ikke må ta for gitt, men hjelpe hverandre til å bevare. Menigheten legger vekt på verdiene: Ekte, relevant og inkluderende. Og de lever etter dette: «Vi vil gjøre det som skal til slik at mennesker blir kjent med Jesus – blir en del av disippelkulturen – og finner gode relasjoner ". - Utrolig meningsfylt Markus Kvavik har gått i menigheten hele God stemning på gudstjeneste i Lyngdal misjonsmenighet. Jenny Lande Røssland, Anna Zoe Foss og Therese Frøitland er klare for å gå en marsj på en kilometer fra Kvavik, for å gi penger til Lyngdal misjonsmenighet. Det er Sparebanken Sør som fordeler kr 70 000,- til dem som går marsjen. Mange har møtt opp, både fra Misjonskirken og fra andre menigheter og foreninger. hean >> Markus Kvavik spiller trommer i lovsangsteamet under gudstjenesten. Han er ansatt som ungdomsleder (pastor) i menigheten. Ungdomsmøtet Åpent hus samler mange ungdommer på fredagskveldene. Foto: Lyngdal misjonsmenighet. M I S J O NS bladet 2-1 5 13 MENIGHETEN Pre-party før Touchpoint starter søndag kveld: En god kopp kaffe og en hyggelig prat før møtet begynner. F.v: John Olav Ulsted, Eilif Hystad, Runar Johnsen, Jan Kristian Løland og Petter Marius Omland. >> livet, og høsten 2011 ble han ansatt som ungdomsarbeider. – Da jobbet jeg med lovsang og ungdomskoret i menigheten. Høsten 2014 fikk jeg ny jobb som ungdomsleder (pastor) i menigheten, forteller han. Nå jobber han med konfirmantene (26 i år) og smågruppene Connect, der han lager opplegget og har egen lederundervisning og trening av lederne. – Og ikke minst Åpent hus, vårt ungdomsarbeid som samler 130 i gjennomsnitt hver fredag. Han forteller at han elsker Jesus og menigheten. – Jeg elsker å få lov å se ungdom som er på vandring sammen med Jesus, og som tar valget om å følge ham. Å få lov å bruke så mye tid med så mange flotte ungdommer, og å få lov til å være med som en liten del av det Gud gjør i og gjennom arbeidet vårt, det oppleves for meg som utrolig meningsfylt og spennende, sier Markus Kvavik engasjert. Pastor Foss taler denne søndagen om forsoning. Under talen dekker de eldste barna på søndagsskolen langbord til 200 personer med lys og blomster. Og når gudstjenesten er ferdig inntas lapskaus, rundstykker og saft og praten går livlig rundt de pyntede bordene. Olav Naglestad var en av initiativtakerne til menigheten i 1972. Han spiser kirkemiddag sammen med andre i menigheten og forteller at de i starten i 1972/1975 var 16 personer i menigheten. Kirkebygget er det sammen som da, men har blitt bygget ut flere ganger og består blant annet av en stor møtesal, kjøkken, en mindre møtesal, kontorer, gymsal og en stor foajé. Touchpoint Søndag ettermiddag er det studenter og unge voksne som kommer til kirken. 14 M I SJONS bladet 2-15 Roy Elling Foss (t.v.) er ansatt i Misjonsforbundet UNG for å jobbe med Touchpoint, og André Martinsen er leder for guttas Connectgruppe i Touchpoint Lyngdal. – De som går på Touchpoint er for de fra 3. klasse på videregående skole og fram til de får barn. Det skjer noe når livet endrer seg. Får du barn er du fortsatt velkommen, men barnefamilier velger ofte formiddagsgudstjenesten, sier Roy Elling Foss. Han er drivkraften bak Touchpoint, som nå har blitt en realitet i Lyngdal, Kristiansand og på Jæren. Han er nå ansatt hos Misjonsforbundet UNG i en 60 prosents stilling for å jobbe med Touchpoint. Han jobber også på Ansgarskolen i Kristiansand. Touchpoint starter halv seks med pre-party, der en kan slå av en prat med kjente, drikke kaffe, spille bordtennis eller ta en selfie i fotoveggen. Møtet klokka seks varer i en time og består av lovsang og tale. Connectgruppene er delt inn i jente- og guttegrupper. Touchpoint arrangerer også sosiale eventer. Mellom 60 og 85 personer er med på Touchpoint annenhver søndag. Noen reiser til Kristiansand, der de studerer, etter møtet. De har mål om at 20 personer bli frelst på Touchpoint i år. I fjor var det ti som tok – Jeg elsker Jesus og menigheten. Jeg elsker å få lov å se ungdom som er på vandring sammen med Jesus, og som tar valget om å følge ham. Markus Kvavik, ungdomsleder (pastor) Åse Marie Galteland er leder og koordinator for alt barnearbeid i menigheten. Foto: Privat. derne en spesifikk oppgave. Foss og Martinsen forteller at de fortsatt er i pionérfasen. – Det beste er de som ikke har en menighet, men som har funnet veien hit, sier Roy Elling. De ønsker ikke at Touchpoint skal være den kule plassen, men at folk skal følge Jesus. Og de vil at det skal handle om disippelgjøring. – Oppdraget gjelder meg imot Jesus på Touchpoint. André Martinsen er leder i guttegruppa. De møtes annenhver torsdag for å spise, spille, være sosiale og gå igjennom temaet for forrige søndags Touchpointsamling. De ber også. – En kosedel og en bibel- og bønnedel, sier André Martinsen. Målet er å nå folk som er borte fra Gud og menighet, de som mangler et åndelig hjem. Touchpoint har 30 medarbeidere. Dette imponerer også Roy Elling Foss. – Vårparten 2014 var det 15-20 stk totalt på samlingene. Nå har alle medarbei- Åse Marie Harsten Galteland er leder og koordinator for alt barnearbeid i menigheten. Hun har spesielt ansvar for søndagsskolen, og jobber ellers med å skape en felles retning for alt arbeidet med barn i menigheten. – Det er fint å få være med å sette fokus på hvorfor vi driver barnearbeid. Jeg blir selv bevisst på at oppdraget gjelder meg, og at det viktigste i alt vi gjør er at barna skal få bli kjent med Jesus og vokse i troen! Det er selvfølgelig også givende å oppleve at lederne blir inspirerte, og at barna trives, forteller 34-åringen som selv er mor til tre og opprinnelig kommer fra Vennesla. – Jeg har sammen med familien vært med i menigheten siden vi flyttet til Lyngdal for seks og et halvt år siden. Det bor i overkant av 8000 mennesker i Lyngdal kommune. Det er mange kirkesamfunn å velge mellom for dem som ønsker å bli del av et kristent fellesskap. Lyngdal misjonskirke har over 300 medlemmer og det dekkes på til 200 personer på etter gudstjeneste-middag. Dette er en stor og vital menighet med mye ressurser, som evner å se enkeltmennesket i den store mengden. TEKST OG FOTO: JORUNN SØRLIE HAGEN FAKTA LYNGDAL MISJONSMENIGHET Lokaler: Nygård, 4580 Lyngdal Hjemmeside: www.mkirken.net Medlemmer: 330 (inkludert barn: mer enn 500) Historie: Stiftet i 1972/1975 Menighetens visjon: «En menighet som ærer Gud, gjør Jesus kjent og vokser i et åpent og levende felleskap». Faste aktiviteter: Mandag: Mandagsmiddag, hobbygruppe, Glad sang-øvelse, Solstrålan-øvelse Tirsdag: Maxiklubb, Konfirmanttimen Tentro Onsdag: Lovprisning og bønn Fredag: UK Glorious øver, Åpent hus for ungdom Søndag: Gudstjeneste med søndagsskole og kirkekaffe/middag, Touchpoint Noen av aktivitetene foregår annenhver uke Ansatte: Pastor Jim Foss, adm.medarbeider Per Chr. Paus, omsorgspastor Thore Tellefsen, ungdomsleder Markus Kvavik, ungdomsarbeiderne André Martinsen og Morten Mersland, barnearbeider Åse Marie Harsten Galteland M I S J O NS bladet 2-1 5 15 Vekst 2020 er en satsning med målsetting om å doble Misjonsforbundet i perioden 2010 til 2020. Planter menighet i Lillesand Ifølge DAWN-undersøkelsen har byen Lillesand relativt lav kirkeaktivitet. Byen har til nå ikke hatt en misjonskirke, men et nytt planteprosjekt er godt i gang. I tett samarbeid med Grimstad misjonskirke har familien Astri Seljåsen og Lars Martin Torp etablert en ny menighetsplanting i Lillesand. Astri ble ansatt i en stilling som leder for menighetsplantingen da dette ble etablert som et prosjekt i Grimstad misjonskirke. Froland misjonskirke er støttepartnere som investerer med betydelige støttebeløp. Flyttet for å starte kirke Ekteparet Astri og Lars Torp, som har vært pastorpar i Tromsø, flyttet i 2013 til Lillesand for å plante menighet. Arbeidet i Lillesand ble startet opp høsten 2013 og er fortsatt i startfasen. Samtidig er det allerede etablert mange nye vennskap og relasjoner. I september 2014 ble menighetsplantingen i Lillesand godkjent som nasjonalt prosjekt av Misjonsforbundets hovedstyret. Nyplantingen er bygd på Misjonsforbundets verdier: rotfestet, raus og relevant. De har som mål å være en sunn og misjonal 16 M I SJONS bladet 2-15 Pastor Astri Seljåsen Torp er ansatt i Grimstad misjonskirke for å lede planteprosjektet i Lillesand sammen med sin mann Lars Martin Torp. kirke som helhjertet møter mennesker der de er og inviterer til å bli med oss å følge Jesus. Selv om plantearbeidet under utvikling, er de godt i gang med faste møtepunkter. Denne våren samles de i smågrupper, har møter med startteamet og en månedlig storsamling hjemme hos familien Torp. For at flere skal se Jesus Storsamlingen er åpen for alle, men den blir ikke vidt annonsert. Samlingen er viktigst for dem som er med i smågruppene og deres familier. Tidsrammen er en time og inneholder sang, informasjon om hvem vi er, kreativt innslag, bibelrefleksjon, velsignelse og samtale over en kaffekopp. Barna er med de voksne under sang og kreativt innslag og har deretter egen barnekirke. På sikt vil gudstjenesten også være en sentral del av menigheten. Vi vil være med på det Gud gjør rundt oss og være en kirke for dem som ikke har en kirke i dag. Vi ønsker å se Jesus forvandle liv, er slik de beskriver sine drømmer for nyplantingen. TEKST OG FOTO: TROND FILBERG «Om vi skaper miljøer med mye skyldfølelse, gir folk opp og menigheten vokser ikke.» Rich Atkinson På lag med Gud Hvilke fellesskap bygger vi? På PMFs Man blir kjent med hverandre, men ikke passivt rundt et bord. I stedet brukes fellesskapet vintermøte i mars deltok britiske til aktive handlinger, for eksempel godhetsRich Atkinson med undervisning om handlinger i lokalsamfunnet. arenaene der menighetens ledere bør Den tredje er det private fellesskapet med fem til tolv personer. Dette er stedet der vi utnytte styrken i fellesskapenes kan ha gode samtaler om emner, likesom størrelser. Jesus underviste sine tolv disipler. I kirken kaller vi dette for smågrupper. Mange menig– Vi begynte å snakke om de gode nyhetene heter er blitt gode til denne type fellesskap. og trodde at Gud vil bevege seg i våre na Det fjerde området kalte Rich for det intime felleskapet med to til fire personer. Dette er bolag. Det påvirket hva vi bad Gud om, og stedet der maskene faller og hvor vi fullt ut kan det forandret vår menighet, forteller Rich være oss selv. Dette fellesskapet er det beste stesom stod i spissen for et ungdomsarbeid som vokste fra 60 til 600 på om lag fire år. det der vi kan endre oss som menneske. I dag har han overlatt ungdomsarbeidet til Fellesskap nummer en og tre er den vestandre og er selv ansvarlig for lederskapsutlige kirke mest opptatt av. Vi har tonnevis av viklingen i Network Church Sheffield (NCS) god undervisning. Vi snakker og lytter, men nesten ingen vekst skjer. Derimot gjør vi lite i England. og endrer oss sjelden. Ser vi på den forfulgte På PMF-samlingen underviste han om arenaene der vi må møte mennesker på for- kirke, er de langt oftere samlet i fellesskap skjellige måter. Han delte fellesskapene inn i nummer to og fire. De opplever at det skjer massive endringer og sterk kirkevekst. fire hovedområder. – Som menighetsledere må vi slippe tan Den offentlige samlingen, som vi kaller gudstjenesten, er fellesskap med mer enn 75 ken om å skulle kontrollere alt og i stedet mennesker. Dette er kirken ganske gode på. fasilitere fellesskap så menighetens folk går Det er taleren som er i fokus, men denne vet ut og er på lag med det Gud holder på med, lite om hvordan lytterne egentlig responderer. utfordret Rich. Det andre felleskapet som kirken oftere TEKST OG FOTO: TROND FILBERG undervurderer, er grupper mellom 12 til 75 personer, der man har et sosialt fellesskap. I Vesten snakker og lytter vi, men nesten ingen vekst skjer, sa Rich Atkinson. AKTUELT GLS til høsten The Global Leadership Summit (GLS) skjer i Chicago 6.-7. august 2015, mens det blir i Kristiansand 30.-31. oktober 2015, samt i Sandnes og Oslo 6.-7. november 2015. Boken «Gud? Kristen tro møter moderne skepsis» av Timothy Keller, Lunde Forlag. Web-ressursen www.familymissionculture.com Fem lederspørsmål Bruk disse fem spørsmålene som utgangspunkt til en samtale eller flere samtaler i menighetens styre, i et lederteam eller i en livsnær gruppe. Du kan også jobbe med dette selv for refleksjon og utvikling som leder. A Les Apostlenes gjerninger kapittel 10 og legg merke til hvordan Peter reagerer på nye hendelser som skjer ham. Når i handlingene er det Peter blir overrasket og forundret? B Hvordan takler du forandringer som du ikke var forberedt på? Hva er din første, spontane reaksjon? Tenk etter når det skjedde sist gang. Tror du andre reagerer annerledes, og hva kan grunnen være? C Ledere lanserer nye ideer og handlinger som de ønsker at andre skal følge med på. Hvordan introduserer du nye ting overfor personer som du ønsker skal delta? Hva bør du legge vekt på for å skape trygghet og engasjement for en endring? D Når nøkkelpersoner eller nære medarbeidere ikke vil følge deg eller lederskapet i endringer som er planlagt, hvordan håndterer du dette? Hva er avgjørende for at endringen likevel skal gjennomføres? E Hvilke andre ledere og forbilder vet du om som behersker og lykkes i endringsledelse? Hva gjør de rett og hva kan du lære av dem? M I S J O NS bladet 2-1 5 17 AKTUELT Sterke gjensyn med barndommen Det ble en reise i tid og rom for tidligere misjonærbarn da de i februar reiste tilbake til internatskolen i Kongo. I løpet av to uker reiste to grupper på til sammen 40 personer til Pointe Noire for å se igjen barndommens oppvekststed. P ersonene som reiste til Kongo var tidligere misjonærbarn fra Norge og Sverige som hadde gått på internatskolen. Ektefeller var også med samt reiseledere og omsorgspersoner. Misjonssekretær Eilif Tveit deltok sammen med Ingrid Eskilt fra Norge. Maurits og Margareta Petterson fra Sverige, og sammen var de til stede som omsorgspersoner og tilgjengelige på heltid for samtale og deling av opplevelser og minner. Og det ble noen sterke og noe smertefulle opplevelser for enkelte, mens andre fikk gode gjensyn. Samtlige uttrykte takknemlighet for at de fikk anledning til å komme tilbake til skolen der de hadde tilbragt flere år av sine første leveår og «smake» på deler av sin barndom. Mange fikk bo på «sine» rom på skolen. ET UTSAGN SOM TYDELIG GIKK IGJEN var at som gruppe opplevde de alt mye sterkere enn om de skulle ha besøkt stedet hver for seg. De bidro på hver sin måte til å sette sammen bilder fra sine opplevelser her. Sammensetningen av lukter, synsinntrykk og smak ble sterkt og virkningsfullt. Sammen fikk de fram helheten og felles opplevelser de hver for seg hadde glemt eller gjemt. Noen hadde ikke «pakket opp» den delen av livet sitt de hadde hatt på skolen. Savn av foreldre og nærhet til resten av familien hadde preget mange. Dette ble vekket til live og mange tårer kom fram igjen. Etter oppholdet til hver av gruppene i Pointe Noire var de samlet en halv dag i Brazzaville og gjennomgikk dagene de hadde hatt på misjonærbarn-skolen. Her kom det fram mange tanker og sterke følelser mens tårene rant. MANGE UTTRYKTE AT FOR DEM begynte hele prosessen med samlingen på Vägsjøfors for 5 ½ år siden. Der var tidligere norske og svenske misjonærbarn samlet for å ta opp prosessen med å forsone seg med sin fortid i Kongo – som for en del hadde vært belastende. Problematikken med å være avskilt fra foreldrene så mange måneder i løpet av et skoleår var tøft for mange. Andre taklet det tydeligvis bedre. På Vägsjøfors var det fagpersonell fra Norge og Sverige til stede som underviste og var tilgjengelig for samtaler. Noen har i ettertid benyttet seg av muligheten for terapi ved hjelp fra fagpersonell på området. Særlig handler dette om tilknytning og adskillelses-problematikk. En «tommelfingerregel» ble nevnt: et barns alder kan angi hvor mange dager i strekk som er ok å være borte fra sine foreldre/fore- Gjensyn med Kongo. Foto: Eilif Tveit. 18 M I SJONS bladet 2-15 Det ble et sterkt gjensyn med skolen de gikk som barn. satte. Et sju år gammelt barn har altså nok med å være borte en uke fra foreldre. Hvis man tenker på første-klassinger som var sju år og som da ofte skulle være borte fra sine foreldre i et par måneder av gangen gjentagende ganger – da er dette barnet i faresonen for å kunne få svært negative langtidsvirkninger. Dette er kunnskap som har kommet fram i løpet av de siste 20-25 år, men som likevel var en tydelig vanskelig opplevelse for foreldre og barn allerede da det skjedde. Det er spesielt i voksen alder når en kanskje selv har fått barn at disse følelsene kommer sterkt fram igjen. Uten å vite hvordan en skal ta tak i disse traumene famler mange i blinde også fordi det er så smertefullt. Mange spørsmål kommer opp. Hvordan kunne mine foreldre sette meg som et lite barn igjen her? Hvordan kunne misjonen/Misjonsforbundet sende barnefamilier ut når skolebarna måtte «plasseres bort»? Hvordan ble lærere og hus-foreldre ved skolen forberedt på denne problematikken? Spørsmålene er mange, men svarene er få. • I dag ville vi aldri gjøre dette om igjen. • I dag ville vi sørge for at familier med skolebarn får tilgang til skolegang i nærheten slik at barna kommer hjem hver dag. • I dag ber vi om tilgivelse for at vi var med på å etablere et slikt system som førte til store belastninger for flere. • I dag tilbyr vi dekning av terapi-utgifter som har sitt utgangspunkt i denne belastningen misjonærbarna ble utsatt Brødrene Røyland med sine ektefeller snakker om opplevelsene i Kongo. for en gang. • I dag bruker vi all tilgjengelig kunnskap og kompetanse for å unngå belastninger for barnefamilier spesielt og misjons-arbeidere generelt. En del av de tidligere «misjonærbarninternatskole-elever» uttrykker samtidig at det har gitt de en tilleggskompetanse i livet som kan være verdifull. Selv med en følelse av tilhørighet «et annet sted» så gir dette også en verdi som de ikke ønsker å miste. Fra kongolesisk side ble det stilt opp med erfarne folk på kultur og historie under disse dagene i Pointe Noire. De uttrykker at denne «misjonærbarn-gruppa» sitt besøk i Kongo nå betyr mye for kirken og for landet. De uttrykker stor glede over dem som har våget å komme tilbake for å se og oppleve. Noen av de tidligere elevene uttrykker seg slik: •Jeg er veldig takknemlig over å få være her nå selv om jeg på den tida lengtet veldig etter mine foreldre. •Det er flott å se skolen i en ny funksjon i dag. •Det har vært som å åpne en «godtepose» •Jeg ble 12 år igjen. •Jeg må bruke tid på å bearbeide dette – et minne for livet. Vi har kommet nærmere hverandre nå. Det blir VÅR historie nå. •Jeg ville ikke vært foruten min oppvekst her, men det har hatt sin pris. Adskillelse er fortsatt litt vanskelig. •Den store overraskelsen var at jeg fant «familien min» igjen der. Etter dager med opplevelser, samtaler, tårer, klemmer, minner og bare det å være sammen – reiste mange videre til de stedene og tidligere misjonsstasjonene der foreldre hadde arbeidet. Noen fikk også sterke opplevelser der. De ektefellene som var med på reisen til Kongo for første gang i sitt liv ble viktige støttespillere her. De fikk også muligheten til å oppleve landet, folket, smakene, luktene og skolen deres ektefelle hadde gått på en gang. Noen kunne nå mer forstå hvorfor man reagerer som man gjør og tenker som man tenker. Det ble for noen et viktig og positivt bidrag til ekteskapet og framtida. Nå kunne det snakkes om og forstås på en ny måte enn før. Misjonærbarna – denne sårbare gruppen som ikke har valgt å reise noe sted, men blitt med sine foreldre i deres valg – det var denne gruppa som stod i fokus 2 uker i februar i år. Det ble 2 viktige uker. For noen ble de kanskje svært viktige for livet framover. For andre var det tid og sted for å lande en lengre reise i følelser og spørsmål. Noen spørsmål fikk sine svar. Andre spørsmål kan en leve med ubesvart. For alle ble disse dagene viktige dager med viktige impulser som vil leve i den enkelte på sin måte – kanskje gjennom hele livet videre. EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR Les mer om Vera Kittelsens opplevelser på reisen i portrettet side 40. > HOVEDSAKEN – I Strategiplanen for Misjonsforbundet beskrives diakoni som kirkens omsorgstjeneste og inneholder mer enn humanitære handlinger. Hverdagsdia for m 20 M I SJONS bladet 2-15 akoni Bibelskoleelevene fra Ansgar deltar årlig sammen med kjærlighetsbrigaden i Colombia der de møter samfunnets fattigste for å vaske føtter, gi nye klær og mat. Foto: Morten Mersland. Kjærlighet, omsorg, medmenneskelighet og å være en neste. Hvordan påvirker slike ord våre hverdagsliv? Hva er diakoni i våre menigheter og fellesskap, nærmiljø og land langt borte? I hovedsaken viser vi forskjellige sider av hvordan vi kan bety en forskjell for våre medmennesker. mennesker vi ser M I S J O NS bladet 2-1 5 21 HOVEDSAKEN --Diakonien skal ikke ytes på vilkår eller blandes med proklamasjon, mener Viggo Koch som her sitter sammen med Prosper Massamba som er leder for prosjektkontoret i søsterkirken EEC i Kongo. I Misjonsforbundets nye strategiplan for perioden fra 2015 til og med året 2018 er diakoni ett av fem satsingsområder der både nasjonale og internasjonale mål og tiltak er beskrevet. Men hva er egentlig diakoni? Hva er diakoni i Misjonsforbundet? N ylig utlyste Drammen misjonskirke en stilling som diakon, men diakonibegrepet er tradisjonelt benyttet i mindre grad i våre sammenhenger. Selve ordet kan for mange høres både litt fremmed og akademisk ut, og vi kopler det gjerne til institusjoner eller fagtermer. I stedet er vi mer kjent med uttrykk som sosial innsats, barmhjertighetsarbeid, omsorgstjeneste, nestekjærlighet og hjelpeaksjoner. Dette er gode beskrivelser på hva vi gjør i lokalsamfunnet nært våre misjonsmenigheter eller hva vi støtter gjennom misjonsarbeid i andre land. Ingen av beskrivelsene forklarer hvorfor vi gjør dette, og uttrykkene kan passe like godt til Røde Kors, Flyktningehjelpen og Redd Barna. Vi finner begrepet diakoni i Bibelen, men det er da oversatt fra gresk til «tjeneste» eller «tjener». Diakonibegrepet er mer presist for å få fram motivet for kristnes sosiale engasjement. Kristne er barmhjertige fordi den treenige Gud har bedt oss om å gjøre det. Gud er tilstede Samtidig vet vi at vår Gud kan utføre under midt i handlingene. I bønn og med åndens stemme erfarer vi øyeblikk med gudfeldige anledninger og uforklarlige mirakler og helbredelser mens vi utfører helt vanlige gjerninger til hjelp for naboer, 22 M I SJONS bladet 2-15 fattige, undertrykte og rammede av katastrofer og kriser. I Strategiplanen for Misjonsforbundet beskrives diakoni som kirkens omsorgstjeneste og inneholder mer enn humanitære handlinger. Vi tror at diakoni for medmennesker innebærer at Gud er tilstede og kan gjøre mer enn det et menneske kan utføre. Grunnlaget er nestekjærlighet og viser evangeliet i handling. I strategien sies det at Misjonsforbundet ønsker at diakonien skal stå sentralt i vårt nasjonale og internasjonale arbeid, og vi vil særlig legge vekt på den langsiktige virkningen av diakonien. Himmel og jord – For meg gir begrepet diakoni en berøring av himmel midt i en ofte prosaisk tjeneste, uttrykker Viggo Koch som er misjonskonsulent i Misjonsforbundet. Han forklarer dette med at den horisontale tjenestedimensjonen og den vertikale dimensjonen der Gud kan gripe inn, må sammenholdes uten at de sammenblandes. – Diakonien skal ikke ytes på vilkår eller blandes med proklamasjon. Den står på egne bein, og trolig bør vi tolke diakonien viere enn vi er vant til, ikke bare legge barmhjertighet inn i begrepet, sier Viggo som har lang erfaring med både å fremme diakoniprosjekter med våre søsterkirker, og han har beskrevet tenkningen bak be- grepet i vår kirkes dokumentasjon og planarbeid for utviklingsprosjektene. – Hvordan kan vi forstå diakonien i vår sammenheng? – Hvordan diakonien ser ut varierer avhengig av lokale forhold både i vårt eget land og der vi har samarbeid i andre land. Men barmhjertighet og langsiktighet må stå i sentrum, svarer han og mener vi bør være opptatt av å oppfylle konkrete kriterier i diakonien. Viggo nevner menneskelivets ukrenkelighet fra unnfangelse til død, at menneskers verdighet bekreftes og forsvares og at alles rettigheter fokuseres og fremmes. Han mener det også handler om å bemyndige mennesker i gode prosesser, bygge bevissthet om likeverd mellom kjønnene og at vi legger grunnlaget for fremtidige sosiale endringer. – Dette betyr ikke at vi ikke skal være opptatt av umiddelbare tiltak som møter menneskers lidelser. Det må vi prioritere samtidig som vi ser framover, forklarer nestoren som har skrevet mye om temaet for internasjonale fellesskap. TEKST: TROND FILBERG FOTO: MISJONSBLADETS ARKIV DIAKONI Diakoni kommer av det greske ordet «diakonia», som direkte oversatt betyr «å tjene». Misjonsforbundets nasjonale mål i diakonien: n Tydelig se at vårt arbeid i større grad utøver og viser Guds omsorg for hele menneske i ånd, sjel og kropp. n Styrke menighetenes bevissthet om diakonale utfordringer i vårt internasjonale engasjement. Misjonsforbundets internasjonale mål i diakonien: n n n Sørge for at minst én ansatt i staben har erfaring og er oppdatert på internasjonal diakoni. Ha diakoni jevnlig i fokus på det vi informerer om som en viktig og selvstendig del av Misjonsforbundets oppdrag. Fattigdomsbekjempelse og rettighetsarbeid løftes fram som en viktig del av diakonien. HVOR GÅR BLIKKET VÅRT? Det er både spennende og utfordrende om vi i menighetene og i lederskap starter med å spørre oss: Hva kan vi bidra med overfor personer og grupper som har tøffe hverdager? Det kan være alenemoren med små barn, som i tidsklemma er utslitt av jobb både ute og hjemme og har det vanskelig økonomisk. Eller mannen i 40-års alderen, som fortsatt er singel og kjenner på ensomhet med mange rundt seg. Eller det eldre ekteparet der den ene er syk og den andre blir både hjemmehjelper, sykepleier, nattevakt og ressursperson. Hva med ektefellen som har mistet sin kjæreste samtaleparter på grunn av hørsel eller demens, eller innflytterfamilien som ikke kjenner noen i bygda. Eller våre søsken i andre land som kjemper kamper mot urett, fattigdom og undertrykking? Vi kan tenke at det er krevende å bry seg. Men er det ikke akkurat i smerten og gleden selve livet lever? Er det ikke i møtet mellom mennesker vi som medvandrere ikke bør stå med profesjonelle ansikter, men med egen sårbarhet og medfølelse? Ikke alltid er det selve hjelpen som betyr mest for den som sliter, men at vi ser og bryr oss. Og hvem er det egentlig som ikke trenger en utstrakt hånd i sine liv på et eller annet tidspunkt? TROND FILBERG M I S J O NS bladet 2-1 5 23 HOVEDSAKEN Hvor søker du råd når livet blir vanskelig, når tankene blir for tunge eller krisen tar bort fotfestet? Som kristne søker vi Gud, men vi trenger samtidig å snakke ut med gode veiledere og personer med faglig og åndelig innsikt i menneskets indre liv. Gordon Johnsen gjorde dette til et livskall. Lærte mennesker å tro på kjærligheten Gordon Johnsen fikk mange brev og satte sin ære i å besvare dem alle, om han så måtte ta kvelden til hjelp. – KJÆRLIGHETEN GROR ALDRI vakrere enn i et sinn som virkelig har lidd. Ordene stammer fra psykiateren Gordon Johnsen. Sammen med legen og sjelesørgeren Einar Lundby bygget han opp sykehuset som i dag heter Modum Bad, Gordon Johnsens stiftelse. Senere ble Institutt for sjelesorg, Einar Lundbys stiftelse, etablert som en enhet under Modum Bad. Modum Bad beskrives som en foregangsinstitusjon innenfor behandlingen av psykiske lidelser og samlivsproblemer. Gordon Johnsen ble derfor en av de viktigste pionérene i Norge for å hjelpe mennesker med psykiske problemer. Hans faglige psykiatriske arbeid kombinert med kristne tro og kjærlighet, ble banebrytende. Pastorsønnen og overlegen virkeliggjorde visjonen og kallet om å hjelpe mennesker i skjæringspunktet mellom sjelesorg og psykiatri. En drøm og en nabo Fra venstre, Einar Lundby, Gordon Johnsen og Peder Olsen. 24 M I SJONS bladet 2-15 Tidlig i medisinstudiet hadde Gordon møtt H. I. Schou, en kjent kristen psykiater i Danmark. Han drev Dianalund nervesanatorium. Alt da ble tanken om en tilsvarende institusjon i Norge født. Som nyutdannet lege opprettet Gordon privat praksis i Ringsaker. Nabolegen het Einar Lundby. Vennskapet mellom de to skulle vare livet ut og være grunnleggende for utviklingen av Modum Bad og Institutt for sjelesorg. – Det var knapt en dag uten at vi på en eller annen måte kontaktet hverandre og ba sammen, fortalte Gordon til Alfred Hauge som skrev hans biografi. Gordon var opptatt av å tenke tverrfaglig. Han arrangerte jevnlig seminar for psykiatere, sjelesørgere og familierådgivere sammen. – Det gjelder å redde sjeler for himmelen, men også å redde mennesker i dette livet, understreket overlegen som i 1966 ble æret med utmerkelsen Ridder av St. Olavs Orden. Hjalp pastorene Mange av Misjonsforbundets pastorer og misjonærer har fått støtte og hjelp av Gordon. De søkte hans personlige råd og fikk hjelp med visdom og varme. En av dem som uttrykte takknemlighet for dette var Frank Mangs. Ved Gordons begravelse sender Mangs en hilsen der han forteller at hans tjeneste ville tatt slutt over tjue år tidligere om ikke Gordon Lidelse kan være slik at man for all del ikke ville ha unnvært den, sa psykiater og grunnlegger av Modum Bad, Gordon Johnsen. Det gjelder å redde sjeler for himmelen, men også å redde mennesker i dette livet. hadde blitt ham til hjelp. Gordon ble født i USA, der foreldrene Marthe og Ludvig Johnsen var prestefolk i en dansk-norsk frikirke. Faren Ludvig, var preget av de store vekkelsene anført av Dwight L. Moody, A. B. Simpson og Fredrik Franson. I 1928 var det nettopp Ludvig Johnsen som inviterte Frank Mangs til å holde de store vekkelsesmøtene i Oslo fra 1932. Ludvig var den gang hovedpastor i Oslo misjonskirke Betlehem. Gjennom sin far kjente den unge Gordon dermed godt til kristentroens kraft til liv og arbeid. – De fineste egenskapene har jeg sett hos lidende mennesker. De er bærere av verdier som ikke helse kan gi. Lidelse kan nemlig være av en slik art at man for all del ikke ville ha unnvært den, sa pionerpsykiateren. Foruten å lede sykehuset brukte han mye tid på foredrag og forkynnelse. Folkeopplysning om sjelslivets sunnhetstegn og sykdomstrekk, om ekteskapskriser og seksuelle problem var de vanligste temaene. Opptil 40 av årets søndager talte og foredro han utenfor Modum. Han reiste mye i utlandet og skrev ti bøker. Tro på kjærligheten Slitesterk tro For Gordon fantes det ingen håpløse tilfeller. Han så kjærligheten til mennesket som felles fundament for psykiatri, psykoterapi og sjelesorg. – Hans liv var et hundre prosent engasjement for å lære mennesker å tro på kjærligheten, stod det på festskriftet i anledning hans 70-årsdag. Gordon så sin legegjerning båret av en kjærlighet som ikke kunne annet enn å hjelpe. Den medlidende Kristus var et forbilde for ham. Det hjalp han til å møte grensen der han selv ikke kunne hjelpe mer. I fem år etter krigen var han styreleder i Misjonsforbundet. I 1983, samme år som han døde, var han med i årskonferansen for Misjonsforbundet og brakte et budskap om kreativitet og skapermuligheter. – Modum Bad er ikke min fortjeneste. Jeg gjorde bare det Gud ba meg om, har Gordon sagt. – Han etterlot seg en arv av styrken i en slitesterk tro. Det sentrale i denne troen var vissheten om Guds nåde og tilgivelsens realitet. Dette ga tro på at det alltid var en ny mulighet og at dette tilbu- – Det hender folk spør om hemmeligheten bak min store arbeidskapasitet. Hun heter Inga, var Gordon Johnsens svar. det var åpent for alle. Han ville at Modum Bad skulle være gjennomsyret av tro, håp og kjærlighet, forteller Gordons sønn, Einar Johnsen, som selv er psykiater. Modum Bad i Vikersund har i dag slagordet «En kilde til liv». Les mer om Gordon Johnsen på misjonsforbundet.no/gordonjohnsen TEKST: INGUNN RUI FOTO: MODUM BAD, PRIVAT OG MISJONSBLADETS ARKIV GORDON H. JOHNSEN (1905-1983) n Psykiater og overlege. n Stifter av Modum Bad, etablert i 1957. n Sønn av Marthe Marie og Ludvig Johnsen, pastor i Oslo misjonskirke. n Gift med Inga Nilsen, og de fikk sju barn. n Misjonsforbunder, styreleder i Misjonsforbundet i fem år etter krigen og medlem i skolestyret. M I S J O NS bladet 2-1 5 25 HOVEDSAKEN Tone og Asgeir Føyen gir av sin tid for ungdommene. ABILDSØ GÅRD: –Møt me ute – Vi ønsker å se mennesker som enkeltindivider og ikke som prosjekter. Ekteparet Asgeir og Tone Føyen ved Abildsø gård i Oslo etterlyser flere mennesker som er villig til å vie tid og krefter på andre. A bildsø gård er en historisk gård bare få minutter utenfor Oslo sentrum. Her har Asgeir og Tone i over ti år tatt imot barn og unge som sliter i skolen, gjennom arbeidet «Skolegård». Hver onsdag og torsdag kommer rundt 40 elever fra 15 av grunnskolene i distriktet til gården. Barna får omgi seg med husdyr og natur i rolige omgivelser og delta i praktiske oppgaver som gir mestring og ny motivasjon til resten av skoleuken. De har også daglig besøk av ti elever fra første året på videregående. Her får de får være i ett miljø hvor de i stor grad mestrer og hvor det er nok voksne så de blir sett og oppmuntret, forteller Tone. gården bety noe for lokalsamfunnet? Vi kontaktet lokale myn-digheter, skoler, menigheter og andre som er opptatt av samfunnsutvikling, for å høre hva de mente var hovedutfordringene, forteller Asgeir. En gjennomgående tilbakemelding var behovet for å gi barn og ungdom som stod i fare for å droppe ut av skolen et annerledes opplæringstilbud. Vi bestemte oss for å være med å forebygge dette. Vi ser at det er mange ungdommer som ikke har det så lett, enten det er med venner, hjemmeforhold eller på skolen. Dette kan resultere i at deres livskvalitet ikke blir så god, forteller Asgeir. Etterlyste behov Relasjoner, ikke prosjekter Den eldgamle gården ble fredet i 1997 og var da under stort forfall. Da ekteparet tok over året etter, hadde de et klart ønske om å gjøre noe mer enn bare å sette gården i stand. Vi spurte oss selv, hvordan kunne 26 M I SJONS bladet 2-15 Marcus går i 7. klasse og har nylig startet på «Skolegård». Han forteller at han liker aller best å væ-re med hestene, men trives også godt sammen med de andre dyrene. Han viser ivrig frem geitene og hønene som tusler rundt på gården. – Vi spurte oss selv, hvordan kunne gården bety noe for lokalsamfunnet? Tone og Asgeir Føyen ennesker ten en agenda – Det å være her en dag i uken gjør at de andre skoledagene blir litt bedre, forteller han fornøyd. Gjennom arbeidet med «Skolegård» og andre tilbud de har på gården, har ekteparet erfart hvor vik-tig det er å møte mennesker som den de er. Uten å ha en bakenforliggende agenda, annet enn å være et positivt møte for nettopp det mennesket. Ekteparet Føyen har tilhørighet i Oslo misjonskirke Betlehem. Her har de nå funnet ungdommer som ønsker å bruke noe av sin fritid på å være en venn for noen av elevene tilknyttet gården. Asgeir og Tone savner at flere mennesker tar et selvstendig ansvar for å hjelpe andre. – Vi har endt opp med et samfunn hvor man i stor grad forventer at det er kommune, stat eller me-nighet som skal drive å rydde opp. Mens det vi egentlig trenger er rett og slett Hans, Ole og Kari, mener Asgeir som selv hoppet av en lovende karriere for å bygge opp gården. Gården forebygger at flere ungdommer dropper ut av skolen. For barna på gården handler det om å få treffe et menneske som har lyst til å være sammen med dem og som ikke gjør dem til et prosjekt. Så kan man gjerne trenge støtte og hjelp fra menighetene eller andre når vanskelige ting oppstår. Bærer noe i oss – Vi vet at ensomhet er et stort problem blant unge og gamle, så vi trengs jo der ute, forteller Tone engasjert. Det er noe med at vi som kristne må jo tro at vi bærer noe i oss og ikke tenke at man må forkynne gjennom ord hele tiden. Jeg tror det gjør noe med oss, når vi frir oss litt fra tanken om at man må være en del av noe større for å kunne bidra, legger Asgeir til. Det trenger ikke være så voldsomt, for vi vet at små møter kan gjøre en stor forskjell. Og det er kanskje det mest givende og trostyrkende man kan gjøre. TEKST OG FOTO: RACHEL E. OLSEN – De andre skoledagene blir bedre med å være her, sier Marcus. M I S J O NS bladet 2-1 5 27 HOVEDSAKEN Sangboka har blitt borte i kirkene våre, men er de svaksynte fortsatt tilstede? Misjonsbladet besøkte Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte for å få vite mer. KABB har sine lokaler i Askim. En av KABBs medarbeidere er i studio og leser inn bøker til lydfiler. Ser vi de svaksynte? – VELKOMMEN INN, SMILER Jon Ivar Dypedal. Han står i døra og viser oss inn til et bord vi kan sitte ned ved. Han er informasjonsarbeider i KABB, men også sterkt svaksynt. Han ser oss som sorte skygger, men beveger seg lettbent i kjente lokaler. Rundt oss er det hyllemeter med innspilt lyd som sendes til svaksynte. – Hvordan ivaretar dere blinde og svaksynte som fullverdige deltagere i gudstjenesten? Jon Ivar setter fingeren på et ømt punkt for mange menigheter. – Vi ønsker å gjøre det lettere for synshemmede å delta i sin lokale menighet. Vi besøker derfor menigheter, tilrettelegger trosopplæring og konfirmasjonsundervisning for synshemmede, sier Bjørn Hanssen som også setter seg ned sammen med oss. Bjørn er organisasjonsdiakon og opptatt av bindeleddet fra KABB til menighetene. Legge til rette – I gudstjenestene gjør vi mange ting som forutsetter at folk ser, men med små tiltak som måten man forteller hva som skal skje, vil synshemmede være langt tryggere, forklarer Bjørn. Han tenker på korte opplysninger om når man reiser og setter seg, ved nattverden og at møtelederen beskriver stedene framfor ord som «her» og «der». Sangboka som svaksynte bruker, er nesten helt på vei bort fra møtelokalene, og tekstene vises nå på storskjerm. Plutselig er svaksynte satt utenfor fellessangen hvis de ikke kan alle versene utenat. – Om man lager noen særtrykk i stor skrift og gir til svaksynte ville det vært veldig stor hjelp, forteller Bjørn. Med stort skrift mener han minst skrift i 16 punkt og uthevet fet. At svaksynte ikke selv kan lese Guds ord har KABB virkelig tatt på alvor. Hele Bibelen er på lydfiler i flere tekniske varianter og oversettelser. – Det er om lag 130 000 svaksynte i landet vårt, og de er tilstede i alle typer menigheter. Blant hundre mennesker er det minst tre personer som ikke er fullt seende, opplyser Jon Ivar. Bakerst i køen Mennesker med synshemming er oftest svært tålmodige personer. De er vant med å havne bakerst i alle køer og venter bestandig. – Mennesker som mister synet, må reorientere hele livet sitt. Mange opplever at de er til bryderi. Dermed blir de også borte fra fellesskapet. Dette gjelder ofte eldre med synshemminger som gjerne er oppdratt til å være tilbakeholdne, utdyper diakonen. – Hvordan skal vi hjelpe svaksynte i hverdagen? – Vær naturlig og bruk normale ord. Si for eksempel «Jeg ser deg», forklarer Jon Ivar og forteller at KABB har utarbeidet en egen veiledning i ledsagerteknikk som er grei å lese gjennom. – Om menighetene ønsker å gjøre noe konkret men er usikre, er vi jo her for å hjelpe. Ta kontakt med oss så har vi ofte både hjelpemidler og gode råd, inviterer Jon Ivar. KABB leser ikke bare inn bøker, men menighetsblader og aktuelt stoff kan man få tilsendt på jevnlig basis. Det er mye nytt og lettere hjelpemidler på gang, både på grunn av digitaliseringen men også nytt materiell. TEKST OG FOTO: TROND OG HANNA H. FILBERG FAKTA Jon Ivar Dypedal og Bjørn Hanssen i KABB. 28 M I SJONS bladet 2-15 n KABB er en felleskristen organisasjon som jobber for blinde og svaksynte. De har kontorer i Askim og har 11 ansatte. KABB arrangerer leirer for medlemmer i alle aldre, for eksempel for ungdommer over 15 år. n Hvis du er synshemmet er du enten blind eller svaksynt. I Norge klassifiseres blinde og svaksynte i fire grupper: totalt blinde, praktisk blinde, sosialt blinde og svaksynte. VI MØTER Han leder Nasjonalt råd i Misjonsforbundet. Pastoren i Bryne misjonsmenighet er 34 år, gift og hekta på Liverpool. THOMAS AAS PEDERSEN – Hører gjerne Groucshel og Stanley forkynne –Hva i oppveksten har preget deg mest som menneske? – En trygg og god familie, hvor vi kunne prate om alt! Ekte og ærlig. Dessuten gode venner, og ungdomsmiljøet i Gjerpen misjonskirke. Jesus var sentralt i dette, på en naturlig og relevant måte. Jeg tror summen av dette har preget meg mest i oppveksten. –Driver du med noen idrett og kunne du blitt skikkelig god? – Nå er det lite idrett, dessverre. Men fram til jeg var 19 år satset jeg alt på å bli profesjonell fotballspiller. Jeg fikk prøve meg på Strømsgodset sitt rekruttlag, men der sa det stopp. Jeg var vel litt god, men nådde kanskje toppen av mitt potensial. Skulle kanskje sagt ja da Brann ringte? –Har du noen hobbyer? – Fotball. Ivrig supporter av Liverpool og Brann. –Hvis du måtte være medlem i et annet kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor ville du havne? – Baptistsamfunnet tror jeg. Var innom baptistkirka i Kristiansand og ungdomsarbeidet der da jeg gikk på Ansgar. Trivdes godt der. –Hvilken bok utenom Bibelen har gjort størst inntrykk på deg? – «Gud i Kirkeasyl» av Truls Åkerlund. andre steder. Pastorer og andre som inspirerer meg til liv og tjeneste. –Hvilke bøker har du på nattbordet nå? – Det ligger en andaktsbok for ektepar der. Men vi er ikke så flinke til å bruke den. Skal ta den frem igjen nå! (Takk for påminnelsen) –Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke uten? – Kaffe, sport, mobilen, internett og Ford Mondeo`en, som er en trofast bil som henter og bringer. –Hvis du skulle bo i et land utenom Norge, hvor ble det da? – Liverpool i England. –Hva tror du preger livet ditt om ti år? – Jeg håper det vil være en enda større brann for å nå mennesker for Jesus. Et misjonalt, ekte og transparent liv. Engasjert i menighet og Misjonsforbundet. –Hva betyr fotball for deg? – Det er vel en som har sagt: "Av alle uviktige ting er fotball det viktigste". Jeg støtter meg til den. –Hvilke inspirasjonskilder har du for liv og arbeid? – Jeg henter mye inspirasjon gjennom Bibelen og tid med Jesus på morgenen. Ellers så liker jeg å høre forkynnelse av Craig Groucshel og Andy Stanley. For uten det finner jeg inspirasjon i å være sammen med mennesker som familien min, venner, kollegaer og naboer. –Hvilken nålevende person ser du mest opp til? – Den syntes jeg er vanskelig. Tror ikke bare jeg har en. Jeg ser opp til mange personer. Ledere både i Misjonsforbundet og –Hvordan opplever du arbeidet i Nasjonalt råd? – Det er et privilegium å få være med i nasjonalt råd og arbeide tett med gode folk i Misjonsforbundet sentralt. Spennende å arbeide med prosesser i Vekst 2020, og jeg er spesielt interessert i Misjonsforbundets fem satsningsområder som skal være retningsgivende frem mot 2018. Av de fem finner jeg menighetsutvikling som nummer en, slik det står i Misjonsforbundets strateginotat. Meget bra arbeid! TEKST OG FOTO: TROND FILBERG M I S J O NS bladet 2-1 5 29 Prosjektkatalogen - om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt Velkom Viggo Klausen har i mange år besøkt menigheter i hele Norge. Nå vil han møte mennesker som ikke kommer til kirkelokalet. 30 M I SJONS bladet www.prosjektkatalogen.org mmen hjem, alle sammen! Det rykker i evangelistfoten når Viggo Klausen nå planlegger å ta Alle sammen-konseptet ut til kirkefremmede. Kommende høst vil tre steder i Norge få besøk, og det er kirkefremmede som inviteres inn i kampanjeteltet. Ut til folket – På forunderlig måte har vi fått til disposisjon et stort møtetelt, en trailer med sjåfør og mye utstyr som vi kan benytte. I tillegg vil vi ha skoleteam og godhetsteam som skal møte lokalbefolkningen, forteller Viggo som er barne- og familieforkynner i Misjonsforbundet UNG. – Drømmen med Velkommen hjemturnéen er å lage et konsept som har som hovedmål å nå kirke- og evangeliefremmede barnefamilier på en slik måte at de vil invitere Jesus til å bo i deres eget hjem! Hvilke tre steder de skal til på denne første turnéen er ikke helt bestemt ennå, men småsteder med liten kristen virksomhet vil bli prioritert. Det vil ganske sikkert bli et par steder i Nord-Norge og muligens et sted på indre Østlandet, røper Viggo som fortsatt er åpen for innspill på aktuelle steder. Selve tittelen på turnéen, Velkommen hjem, fikk han også en helt spesiell bekreftelse på. Nære forbedere som bad høyt for turnéen i et bønnemøte, gjentok flere ganger i bønn at mennesker skulle få komme hjem til fellesskapet med Jesus, uten at de visste om Viggos tanke om denne tittelen. Flere team i aksjon Det er Misjonsforbundet UNG som i samarbeid med Ungdom i Oppdrag (UiO), satser på turnéen. Viggo som er initiativtager, vil ha med seg et familieteam fra Sørlandet og et ungdomsteam fra UiO. For å komme i kontakt med lokalbefolkningen på stedene vil UiO-teamet besøke den lokale skolen på stedet og vise godhet i lokalmiljøet med forefallende arbeid og samtale med dem man treffer. Lokale kristne inviteres til å være med både før og etter arrangementet. Samlingene i det store teltet som vil bli slått opp på lokalstedet vil i stor grad ligne på Alle sammen-samlingene man har sett på sommerfestivalen Liv & Vekst, men tilrettelagt for målgruppa. Vi trenger hjelp – Vi trenger hjelp fra misjonsmenighetene og misjonsforbundere. Det er behov for flere mennesker som kan delta i selve turneen, og vi trenger forbedere i et konkret forbønnsopplegg. Dessuten håper vi på økonomisk støtte som kan være med å dekke utgiftene i dette trosprosjektet. Selv om vi har fått utrolig mye gratis allerede, vil det være reise- og oppholdskostnader for team og medarbeidere, forklarer Viggo frimodig. M I S J O NS bladet 31 Prosjektkatalogen - om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt Appell av Svein Aksel G. Nakkestad, daglig leder i Misjonsforbundet UNG: Nye hjem med Jesus Å vinne mennesker for Jesus er midt i Misjonsforbundet UNGs visjon og satsing. Vi erfarer at å gjøre disipler mange ganger handler om å nå inn i familiene med evangeliet. Barna og de unge som hører om og tar imot Jesus, skaper store innvirkninger både på deres eget og familiens liv. Vi ber om at Jesus skal komme hjem til enda flere mennesker i Norge. Derfor tror vi at vi må våge å bringe Jesus til mennesker også der vi i dag ikke har menigheter eller hvor det er mange kirkefremmede. Teltturneen med Viggo Klausen er dermed med å bryte noen grenser og skaper ny og levende tro. Kanskje blir dette utgangspunktet for enda en ny menighetsplanting i Vekst 2020? Med det flotte Alle sammen-konseptet som vi er trygge på og vet fungerer, vil denne turneen gå midt inn i våre grunnverdier om å skape nærhet til bibelhistoriene. Vår visjon er å se barn og unge for Kristus og menigheten. Derfor våger vi sammen med lokale menigheter og kristne, å satse på nå nye mennesker på nye måter. Vi trenger din støtte i forbønn og gaver. Du utfordres herved til å investere i Jesu befaling om å gå ut og gjøre disipler. Nå gjør vi det. Vær med oss på turneen! Takk for din gave! Hvordan skal mennesker tro når de ikke har hørt? Bli bønnepartner for turnéen Teltturneen «Velkommen hjem» trenger bønnepartnere, både enkeltpersoner, familier og menigheter. Registrer deg for å få tilsendt bønneemner per e-post. Se mer informasjon og registrer deg på hjemmesiden www.misjonsforbundet.no/ beforallesammen Se mer informasjon på hjemmesiden www. misjonsforbundet.no/velkommenhjem 32 M I SJONS bladet – Flere mennesker trenger å høre om Jesus på en forståelig måte slik Alle sammen-møtene er, sier Svein Aksel Nakkestad. Foto: Trond Filberg. Gi en gave! Innsamlingsaksjonen i mai og juni 2015 går til teltturnéen med Viggo Klausen. Misjonsforbundet UNG har dette som ett av sine satsingsprosjekter dette året. Din gave gir mennesker som ikke går i kirken muligheten til å høre evangeliet og møte teamene som viser godhet og besøker skolene på steder med få menigheter i området. > www.prosjektkatalogen.org Prosjekt nummer 3031 Innsamlingskonto: 3000 15 09000 Merk gaven: «Velkommenhjem» kniftrygghet.no Foto: Dreamstime.com Når du sikrer verdier, skaper du verdier. Det kan vi forsikre. Vi er skapt av Kristen–Norge for å verne og sikre verdier gjennom gunstige avtaler for både kirker, organisasjoner og privatpersoner. Overskuddet gir vi tilbake til fellesskapet. Som forsikringskunde hos oss bidrar du derfor til å skape nye, varige verdier for deg og den mangfoldige kristne virksomheten. Vi kan forsikre alt du eller ditt kristne fellesskap eier og har. SIKRER VERDIER. SKAPER VERDIER. Mer informasjon, gode råd og tilbud på kniftrygghet.no, eller ring 23 68 39 00 M I S J ONS bladet 33 Disippelkorset Er du vår nye ungdomsarbeider/ ungdomspastor? (eventuelt i kombinasjon med musikkarbeidertjeneste?) Adr: Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo Da vår nåværende ungdomspastor skal over i andre arbeidsoppgaver i menigheten, så søker vi hans erstatter i en 50 % stilling. ARBEIDSOPPGAVER: • • • • DU: www.misjonsforbundet.no • • • • • • • • Hovedansvarlig for «Loftet» på fredager, ungdommenes hovedsamling Ledertrening og lederutvikling av ungdommer Kontakt og oppfølgingsansvar for frivillige ledere tilknyttet ungdomsarbeidet Medansvarlig for menighetens helhetlige trosopplæringsplan («Levende Tro»), med spesielt ansvar for aldersgruppen 13-19 år Har en levende tro på Jesus og er trygg på deg selv og din tro Kommuniserer godt med ungdom Leder og arbeider godt alene og gjennom andre Er initiativrik, kreativ og selvstendig Strukturert, nøyaktig og pålitelig Tør å prøve nye ting Ønsker å se ungdommer komme til tro på Jesus Er opptatt av at ungdom som individ og gruppe skal finne sin plass i menigheten Disippelkorset © Edin Løvås. Forvaltes av Misjonsforbundet UNG - et felleskristent symbol NY NETTBUTIKK! Disippelkorsene bestilles nå hos www.hermon.no Se under Misjonsforbundet UNG Les mer på www.disippelkors.no Misjonsforbundet UNG tilbyr Levende troressurspakken Bestill ressurspakken på nettsiden www.misjonsforbundet.no/ungressurser VI: • Har et positivt og godt stabsmiljø med 6 ansatte. Ungdomsarbeider/-pastorstillingen vil inngå i menighetens pastorteam • Har et oppegående, stabilt og voksende ungdomsmiljø • Legger til rette for at ungdom skal trives og vokse i menigheten vår • Sørger for god oppfølging • Tilbyr lønn etter avtale • Pensjon- og forsikringsavtaler gjennom Misjonsforbundets avtaler Dersom du i tillegg har musikalske evner og kvaliteter, kan stillingen kombineres med en 30 % musikkarbeiderstilling for hele menigheten. Alle som arbeider med barn og ungdom i Skien misjons kirke, både ansatte og frivillige, må legge frem politiattest. Søknadsfrist: 6. mai 2015. Hele pakken koster kun kr 400,- Ønsket tiltredelse: Ca 15. august For spørsmål om stillingen, ta kontakt med Pastor Martin Daland (97549390 og martin@skienmisjonskirke.no) Kriminelt gode Reklamebyrå med egne trykkemaskiner 34 M I SJONS bladet Feriehus på Lista Longhammarveien 23 • 5536 Haugesund • Tlf.: 52 71 72 90 Fax: 52 71 69 98 • Mobil: 982 35 295 • E-mail: iboragla@online.no Raglamyr AS FinnWenche ro – opplev natur i fantastiske Rossebø omgivelser like ved Lista fyr! Longhammarveien 23 • 5536 Haugesund • Tlf.: 52 71 72 90 Fax: 52 71 69 98 • Strender E-mail: iboragla@online.no Fiske Turer i fjæra Gårdsliv Raglamyr AS Haugesund www.iboraglamyr.no Therese Pedersen Vi leier ut en nyoppført, liten bolig med ett soverom og ekstra soveplasser på hemsen. Ferdig oppreide senger og ferskeHaugesund gårdsegg til • frokost, Longhammarveien 23 • 5536 Tlf.: 52 71 72 90 målrettet engasjement om du vil ha det! Fax: 52 71 69 98 • E-mail: iboragla@online.no Ring oss om dere ønsker å besøke oss eller få mer mer informasjon. orgsys.no medlems- og fundraisingssystem Telefon: 975 96 431 Wenke og Kåre Heimvoll M I S J ONS bladet 35 www.misjonsforbundet.no Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet. Hundre års pastorspor etter Gerda I 2015 er det hundre år siden Gerda Karijord startet som forstander i Narvik misjonsmenighet. I dag er Ingrid Lindberg pastor i denne misjonskirka. Misjonsforbundet har i dag en betydelig andel kvinnelige pastorer i misjonsmenighetene. Gerda Karijord var Misjonsforbundets første kvinnelige forstander. GERDA VAR FØDT på Brønnøy det året Misjonsforbundet ble stiftet, i 1884. Som 17-åring reiste hun som evangelist i Telemark og opplevde vekkelse i Porsgrunn. Så stod Nord-Norge for tur som evangelist på Helgeland og i Bodø, før hun i 1915 ble innsatt som forstander i Narvik misjonsmenighet. Hun tjente hele sitt yrkesliv som forkynner og ansatt i Misjonsforbundet, og hun fikk kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats. Hundre år har gått siden Gerda Karijord ble Misjonsforbundets første kvinnelige forstander, og helt fra starten var det Fredrik Fransons forsvar for at kvinner skal forkynne evangeliet som fikk råde i Misjonsforbundet. I Gerdas fotspor – Jeg er glad for å være kvinnelig pastor i Misjonsforbundet! Her er vi flere damer, og jeg opplever at vi blir sett og brukt på lik linje med mennene. Men det er fortsatt for mye mannsdominans i sentrale styrer og råd, sier Ingrid Lindberg som har vært pastor i Narvik misjonskirke siden 2008. – De mest positive reaksjonene på det å være kvinnelig pastor har jeg fått fra kirkefremmede, som synes det er annerledes og flott med en 36 M I SJONS bladet 2-15 ung kvinne som pastor. En mannlig lærer som var på studiebesøk med klassen sin i kirka en tid tilbake utbrøt midt i forelesningen: «Legg merke til at denne presten har neglelakk og går med vanlige, moderne klær!». Det sier noe om de forutinntatte meningene folk har om pastorrollen, forteller Ingrid som var ansatt i to år som ungdomspastor og i fem år jobbet med menighetsplanting, forkynnelse og misjon i Sverige før hun kom til Narvik. Savnet kvinnelige mentorer – Fra jeg som tenåring opplevde kallet til tjeneste har jeg alltid hatt ledere rundt meg som har heiet meg frem som forkynner og leder, de fleste av dem menn, sier hun. Da hun som 20-åring begynte med teologiske studier kjempet hun likevel med bildet av den tradisjonelle «pastortypen». – De få kvinnelige pastorene og lederne jeg kjente til var enten hjemvendte single misjonærer, sjelesørgere eller pastorkoner som spilte piano og passet barn. Som ung i tjeneste hadde det vært fint å hatt kvinnelige mentorer rundt meg som representerte et bredere spekter av ledere og som kombinerte tjeneste og familieliv, utfordrer Narvik-pastoren som i dag er en av mange kvinnelige pastorer som jobber i Misjonsforbundets menigheter. TEKST: TROND FILBERG FOTO AV INGRID LINDBERG: DANIEL LINDBERG FOTO AV GERDA KARIJORD: MISJONSBLADETS ARKIV Les mer om Gerda: www.misjonsforbundet. no/gerdakarijord Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv Tildelt æreskniv Rune Midbøe har i mange år vært troppsleder i 1. Bråstad MSK og har nå fått tildelt Norges Speiderforbunds æreskniv for arbeidet han har gjort. Rune Midbøe med diplom og æreskniv fra Norges Speiderforbund. GJENNOM MANGE ÅR har Midbøe gjort en enestående innsats for å gi speiderne gode opplevelser og kunnskap. Som et synlig resultat av dette har patruljer i hans tropp vunnet kretsbannerkonkurransen i Aust-Agder krets to ganger og vært de beste som har kvalifisert patruljer til deltagelse i NM for speidere. Han stiller alltid opp for speiderne på de ukentlige møtene, helgeturene og leirene. Han har vært en ildsjel for å få satt i stand en speiderhytte. I Aust-Agder krets har han også bidratt betydelig som styremedlem gjennom mange år, de siste årene som visekretsleder. NSFs æreskniv er en spesielt designet kniv i slire med forbundets merke. Kriteriene for å få kniven er at vedkommende speider har vist mot og utholdenhet i spesielle situasjoner eller har gjort en spesiell innsats. TEKST: KJELL AABERG (GRUPPELEDER I 1. BRÅSTAD MSK)/JORUNN SØRLIE HAGEN Kretsleder i Aust-Agder krets, Jan Fredrik Steine. Troppsleder i 1. Bråstad MSK, Rune Midbøe og Gruppeleder i 1. Bråstad MSK, Kjell Aaberg. Gresshoppe eller overvinner? «ALDRI UNDERVURDER DEG selv eller noen andre, vi har det som trengs» sang vi i leirsangen til forrige landsleir. Wow- litt av en statement, men her er noe vi speidere har å fortelle dere. Hvordan du ser på deg selv og andre vil ha betydning for ditt og andres liv omkring deg. Josva og Kaleb er to speidere som vi møter i Bibelen, de er speidere, i en litt annen utgaven en Misjonsforbundets speidere, men like fullt speidere. Disse to ble sammen med en stor «Speidergruppe» sendt ut for å se på det landet som Gud hadde lovet Israelsfolket. Historien forteller oss at det landet de kom til var fullt av utfordringer, men også en overflod av muligheter. Når speideren kom tilbake så de på seg selv som gresshopper i møte med de mektige fiendene i landet. Josva og Kaleb så også utfordringene, men deres respons var at de hadde det som skulle til. Josva og Kaleb var overvinnere. Noen hadde gitt dem opplæring og erfaring som tilsa at Gud var til å stole på. Noen hadde sette potensiale i dem som unge og hadde heiet dem fram i livet og troen. Trofaste speiderledere har gjennom år etter år investert inn i barn og unge, sett en verdi, delt sin tro og sett dem vokse til å bli mennesker som tar ansvar i menighet og samfunn. Du tenker kanskje – «så bra at disse ledere gjør dette», men dette handler jo om deg selv. Du kan, de som du har rundt deg i din menighet kan. Gud kaller mennesker i dag til å se muligheter i barn og unge. Vi i speideren har drevet med dette lenge, og vi trenger flere leder i våre lokale grupper. Anita D. Isaksen Speiderkonsulent i MSK M I S J O NS bladet 2-1 5 37 www.misjonsforbundet.no Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene. Stoffet er forkortet. Det blir ingen påske uten Stagedive, og i år var 293 deltakere og ledere på leirene i Haugesund misjonskirke og på Vegårtun. – Stor raushet og høy «haus-kultur» Ingrid Annette Aas Pedersen var leirsjef for til sammen 225 Stagedivere på Vegårtun, inkludert ledere. – Det var utrolig gøy å være leirsjef, og det er så givende når man lager leir med så mange flinke og dedikerte ledere, forteller hun. – Flere sa ja til Jesus Hun forteller at lederne har fått mange gode tilbakemeldinger og at stemninga var akkurat slik det pleier å være på Stagedive: – Det vil si fantastiske imøtekommende deltagere og ledere, stor raushet og høy «haus-kultur». Og det absolutt beste med leiren var at flere mennesker sa ja til Jesus, forklarer hun. Ingrid Annette har vært leirsjef for PåskeStagedive Vestlandet én gang før, men det var første gang hun var leirsjef på 38 M I SJONS bladet 2-15 Vegårtun. – Jeg kan nok tenke meg det igjen hvis jeg har muligheten til det, sier hun. Fantastisk lovsangsteam Ingrid Hartwig Larsen var leirsjef på Påskestagedive Vestlandet i år, sammen med 67 andre ledere og deltakere. – Å være leirsjef på Vestlandet var veldig spennende! Det er en leir hvor man får mulighet til å bli kjent med mange av deltakerne uansett hvilket ansvar man har, så det er veldig kjekt, sier hun. Ingrid har ikke vært leirsjef før og fikk en ny og lærerik erfaring. – Jeg har fått utfordret meg selv med et sånt ansvar. Stemningen på leiren var veldig bra. Spesielt givende når deltakerne forteller at de har blitt bedre kjent med Gud på leir! Hun synes det er mye kult som skjer på Stagedive hver gang det er leir og mener kombinasjonen av aktiviteter og møter er bra. – I år synes jeg møtene var veldig gode, med dyktige talere og et fantastisk lovsangsteam, avslutter Ingrid Hartwedt Larsen. Mer Stagedive i år 22.-25.mai er det Stagedive Soltun, samtidig med Liv & Vekst i nord. Dette er for tenåringer fra 13 år og på menyen står blant annet Powerstation – som er selve hjertet av Stagedive – i tillegg til aktiviteter og underholdning. Camp Stagedive 2015 foregår på Liv & Vekst i Stavern 7.-12. juli. TEKST: JORUNN SØRLIE HAGEN FOTO: ANDREAS RØNNINGEN, INGVIL H. ØSTERHUS Du kan me lde deg på Sta gedive Soltun 2015 og på Camp Stag edive 2015 på www.ch eckin.no Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv Tommel opp fra leirsjef på Vegårtun, Ingrid Annette Aas Pedersen. M I S J O NS bladet 2-1 5 39 PORTRETTET Gjensyn med bestevenninnen Denise (t.h) 30 år etter. Til venstre korvenninnen Agnes. 40 M I SJONS bladet 2-15 REISEN TILBAKE til Kongo Å være misjonærbarn har sin pris. Vera Eriksrød (43) har gått fire år i terapi for å bearbeide barneår i Kongo Brazzaville. Nylig kom hun tilbake fra Kongo – fullstendig fri. -J eg reiste for å avslutte Kongo-kapitlet i livshistorien min. Etter å ha opplevd landet og folket på ny, kjenner jeg meg som et nytt menneske. Jeg forstår at Kongo alltid vil være en viktig del av meg og familie-krøniken vår. Vera var tre år da hun kom til Kongo første gang, sammen med foreldrene og misjonærene Eldbjørg og Karl Fredrik Kittilsen fra Skien. De var utsendt fra Misjonsforbundet og bodde i den vesle savannebyen Ngo, 25 mil fra hovedstaden Brazzaville og 80 mil fra kystbyen Pointe Noire (forkortet PN). I PN lå internatskolen dit både Vera og lillebroren Alexander ble sendt. Vera var åtte år da hun dro dit første gang. I fem år bodde hun på internatskolen, som misjonsforbundene i Norge og Sverige drev sammen. Barna kom hjem til foreldrene til jul, påske og i sommerferien. – Vi smilte alltid når vi vinket farvel i flytrappa. Tårene kom først når vi var inne i flyet som fraktet oss fra Brazzaville til PN, minnes Vera. Atskillelsen fra mor og far i barneårene skapte sår som for mange ble ekstra merkbare da de selv ble foreldre. – Da var da jeg selv ble mor at de vonde tingene i min egen barndom for alvor satte inn. Da begynte en prosess som ble avsluttet med reisen til Kongo i februar, forteller Vera. ”Mitt folk” Det er seks år siden de nå voksne misjonærbarna med felles bakgrunn fra internatlivet i PN møttes til misjonærbarn-treff i Sverige. – Vi snakket mye sammen, fikk faglig input, opprettet en Facebook-side og begynte å drømme om å reise tilbake. Vera Eriksrød var den som formulerte brevet til de nåværende misjonsledelsene i Norge og Sverige. Forslaget ble godt mottatt og Den evangeliske kirken i Kongo ønsket dem varmt velkommen. Blant de 40 deltagerne på turen var fem norske misjonærbarn med ektefeller samt Ingrid Eskilt, tidligere lærer. – Det var da jeg så de første bølgeblikktakene under flyets nedstigning til Brazzaville ar den underlige og gode prosessen begynte. Jeg kjente det i magen: ”Dette er mitt folk”. På flyplassen ble jeg møtt av bestevenninen min fra barneårene, Denise og ”storebroren” min, Faustin. Fantastisk! >> – Vi smilte alltid når vi vinket farvel i flytrappa. Tårene kom først når vi var inne i flyet som fraktet oss fra Brazzaville til Pointe Noire. M I S J O NS bladet 2-1 5 41 Vera på jakt med kongolesiske venner før julefesten på Ngo, der familien Kittilsen bodde. >> – Vel framme i PN mimret vi i fire dager. Internatskolen var nå et kurs-senter, men bolig- og klasserommene våre var der selv om møblene var fjernet. På loftet fant vi lekene våre, de gamle liksomgitarene, Lucia-stjernene, ja, til og med dokumentmapper med navn. I min mappe lå støvete reisedokument som jeg har tatt med hjem. Sorg og glede Synet av skolen med omgivelser fikk fart på hukommelsen. – Det den ene hadde glemt, husket en annen. Mange sterke følelser fikk utløp, både sorg og glede. Det var jo begge deler og det er det viktig å få fram. Vi hadde fantastiske lærere, men de kunne ikke erstatte foreldrene mine. Vi hadde et unikt fellesskap, hvor de eldste elevene tok seg av de yngre. Dessuten lekte vi mye. Ikke minst har jeg gode minner fra de flotte strendene i PN. Vera bodde først på skolen fra hun var åtte til elleve. Etter et opphold i Norge var hun tilbake som 13-14-åring. – De første årene satte dypest spor. Savnet og opplevelsen av å være langt hjemmefra var sterkest når jeg hadde lagt meg og når jeg var syk. Den eneste kontakten vi hadde med mamma og pappa var via brev, og det kunne ta opptil tre uker før det nådde 42 M I SJONS bladet 2-15 Vera på overnattingsbesøk hos bestevenninnen Denise i barndommens Kongo. PORTRETTET – Da kirkeklokka slo kom tårene. Folk kom løpende ut fra alle hyttene og ropte navnet mitt. fram. Å få brev var et høydepunkt. Jeg kan ennå høre lyden av små føtter som løper i korridorene idet posten ankom. Lørdag var brevskrivings-dag. Da satt vi klasserommet og skrev til familie og venner. Lærerne leste gjennom brevene for å rette skrivefeil. Derfor ble det vanskelig å skrive om hjemlengsel og andre personlige ting. relevant i det norske samfunnet. En av misjonslederne sa det så godt: Misjonærbarn kom hjem med store rikdommer, alt man hadde fått med seg fra Kongo. Vel hjemme oppdaget man at denne rikdommen sto i en fremmed valuta. Den hadde ikke den samme verdien som i Kongo og mange valgte til slutt å legge den bort. Selvsensur Fest for Vera Mange misjonærbarn påla seg en form for selvsensur, minnes Vera. – Vi snakket ikke om savnet når vi var på ferieopphold hos foreldrene våre heller. Da ville vi bare ha det hyggelig. – Kunne skolegangen vært løst på en annen måte, slik du ser det i dag? – Jeg tror både misjonsledelsen og foreldrene våre gjorde det beste de kunne ut fra forutsetningene den gangen. Det fantes ingen alternativ. De hadde ikke samme kunnskap om hva som setter seg i et barnesinn som vi har i dag. I Norge ble det vanskelig å snakke om årene i Kongo. – Vi kom hjem med opplevelser og kunnskap som ikke var Ole Jacob, Veras ektemann, var med på Kongoreisen. – Det var viktig. Han har fått en helt annen forståelse av livet jeg og vi levde. Ole Jacob fulgte også med til Ngo, der Kittilsen-familien bodde under alle sine Kongo-perioder. Noe løsnet straks hun så kirken og misjonærboligen, forteller Vera. – Da kirkeklokka slo i kirken som pappa bygde kom tårene. Folk kom løpende ut fra alle hyttene og ropte navnet mitt. Om kvelden var det fest i kirken. Mellom 400 og 500 mennesker møtte fram for å hilse Vera og Ole Jacob velkommen. Fire og en halv time varte samlingen der blant annet tre kor deltok. – I korene sto bantuer og urfolk sammen og sang. Da vi >> ”The struggle is part of the story” står det på plakaten i familien Eriksrøds stue. Det kan misjonærbarnet Vera skrive under på. M I S J O NS bladet 2-1 5 43 PORTRETTET – Reisen forandret meg. Jeg fant tilbake til den kongolesiske identiteten min. Vera Eriksrød har mange gode minner fra internatlivet – blant annet fra de vakre strendene i Pointe Noire. >> bodde der var det en nesten umulig tanke. Urfolket – den gang kalte vi dem pygmeer – var nederst på rangstigen. Men det var nettopp dette mamma og pappa brant for: Integrering. – Da jeg så barna i trappene foran prekestolen husket jeg hvordan jeg selv satt der og var en del av barneflokken på Ngo. Om de var bantuer eller pygmeer spilte ingen rolle. Vera var så integrert at hun som fire-femåring fungerte som tolk for foreldrene. Hun snakket tre stammespråk pluss fransk. Stolt av foreldrene – Etter tre dager på Ngo forsto jeg hvorfor mamma og pappa reiste og storheten i det de gjorde. Det var som om noe slapp taket og jeg kjente en enorm stolthet og takknemlighet over å være en del av det, smiler Vera. Som i barndommen ble hun invitert inn i landsbyhyttene. Fortsatt var de opplyst av parafinlamper og nasjonalrettene fou fou og zaka zaka ble servert slik som før. – Veien til Ngo er asfaltert, men ellers er det ikke store forandringer på landsbygda. De jakter, arbeider på markene og lever etter de gamle tradisjonene. De bekymrer seg ikke over lån og oljepriser slik som oss, men er fornøyd om de har klær på kroppen og mat i magen. Vi har mye å lære av dem, fastslår hun. 44 M I SJONS bladet 2-15 Vil ikke bytte Etter gjensynet med barndommens rike er hun glad for oppveksten i Afrika. – Selv om den bød på utfordringer, ville jeg ikke byttet med en vanlig oppvekst i Norge. Reisen forandret meg. Jeg fant tilbake til den kongolesiske identiteten min. Økt tilskudd fra Norad – Hva husker du best fra gjensynsreisen? – Fra Pointe Noire var det nok hvordan vi sammen kunne gråte over en sår fortid og samtidig glede oss over de gode minnene. Det betød også mye at kirken takket oss, anerkjente jobben foreldrene våre gjorde og åpenbart forsto at det kostet både voksne og barn mye. – På Ngo ble jeg overveldet av takknemligheten innbyggerne la for dagen. Mye kan repareres ved å bli sett og verdsatt. Det er en almen lærdom å ta med seg i livet, konkluderer Vera Eriksrød. TEKST: INGUNN RUI FOTO: INGUNN RUI, OLE JACOB ERIKSRØD OG PRIVAT – Misjonsforbundet har fått sin høyeste tildeling av offentlige prosjektmidler i nyere tid, forteller misjonskonsulent Øyvind Slåtta som har ansvar for prosjektene. Vera Eriksrød er langt mer stolt av foreldrenes innsats i Kongo nå enn før hun besøkte landet i februar. På bildet holder hun og faren Karl Fredrik Kittilsen et brev fra Kongos president til fem Skiens-skoler. Elevene skrev brev til begge parter under borgerkrigen i 1997. Kort tid etter fikk de svar. For 2015 er det tildelt rett i underkant av 4,4, millioner kroner til seks prosjekter i Colombia, Kongo og Sentral-Asia. Norad-midlene fordeles gjennom Digni før Misjonsforbundet får tilskuddet. – Reisen forandret meg. Brikkene falt på plass, forteller Vera Eriksrød. Vera var ett av 35 tidligere misjonærbarn som var tilbake i barndommens Kongo i februar. VERA ERIKSRØD • 43 år • Bor i Skien • Gift med Ole Jacob • Tre barn – 15, 12 og 9 år • Tidligere flyvertinne. Nå boligstylist og butikkmedarbeider • Aktiv i Hauges Minde (Normisjon) Les mer på Veras reiseblogg: www.tilbaketilcongo.no Digni og de 19 medlemsorganisasjoner som står bak, fikk i år tildelt 168,6 millioner kroner. Økningen for Digni skyldes i stor grad tildeling av 8,3 millioner øremerkede kroner som Norad fordelte fra om lag 400 millioner kroner som stod igjen etter at bundne tilskudd for løpende avtaler var trukket fra. Misjonsforbundet fikk ikke noe av disse midlene. Digni har fått tilslag på en søknad om ekstra støtte og får nå tildelt 8.3 millioner ekstra for 2015. En oversikt publisert av Bistandsaktuelt 7. april viser at Digni dermed er den frivillige organisasjonen i Norge med løpende avtale som har fått størst økning i sitt tilskudd for 2015. -De ekstra midlene vi har fått er øremerket til utdanningsprosjekter, noe generalsekretær Jørn Lemvik mener Dignis medlemsorganisasjoner har en unik kompetanse på. TEKST: JORUNN SØRLIE HAGEN FOTO: TROND FILBERG M I S J O NS bladet 2-1 5 45 TIL MINNE (26.11.1928-03.03.2015) Etter et kort sykeleie døde Tor Ingulf Diesen 86 år gammel den 3. mars. Ingulf ble født 26. november 1928 i Ullensaker og Notodden ble hans siste hjemsted. 46 M I SJONS bladet 2-15 Han startet 18 år som predikant i Det Norske Misjonsforbund, og 19 år gammel ble han forstander i Kongsberg Misjonsmenighet. Senere var han pastor i flere misjonsmenigheter i Norge og USA. Ingulf studerte til Master og Divinity ved Trinity Evangelical Divinity School i Chicago, der han i 1970 ble utnevnt til æresdoktor. Sin cand. theol. har han fra Universitetet i Oslo og var forskningsstipendiat ved Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd. I elleve år var Ingulf rektor ved Ansgarskolen der han ledet utviklingen til det som i dag er Ansgar Teologiske Høgskole og Ansgar Bibelskole i Kristiansand. I perioden 1971-81 var Ingulf misjonsforstander som tilsvarer dagens stilling som generalsekretær i Misjonsforbundet. Deretter var han landssekretær i 14 år, og han var en usedvanlig aktiv og kjær bibellærer langt utover Misjonsforbundet. Fra 1957 var han medarbeider for Billy Graham-organisasjonen. Ingulf ledet den norske gruppen som startet den norske Lausannebevegelsen i 1974. Fra 1992 til år 2000 var Ingulf leder for Den Evangeliske Allianse. I 1997 var han en av oversetterne bak Bibelforlagets «Bibelen, Guds ord», og han har skrevet flere bøker. Ingulf engasjerte seg sterkt for å løslate kirkeledere og yte bistand til Øst-Europa, og under World Evangelical Alliance verdenskongress i Kuala Lumpur i 2001 mottok han økumenikkprisen for 30 års engasjement. Kongens fortjenestemedalje i gull mottok han 80 år gammel for sin innsats i norsk kristenliv. Ingulf har satt minnerike spor etter seg og vært en meget betydningsfull kirkeleder. Våre tanker går til konen Astrid og øvrige familie. Vi lyser fred over Tor Ingulf Diesens kjære minne. ØYVIND HARALDSEID, GENERALSEKRETÆR Ingulf Diesen ble begravet fra Notodden kirke. Pastor Jan Danielsen forrettet i kirken og her ved graven. En verdig begravelse Torsdag 12. mars ble Tor Ingulf Diesen begravet i Notodden kirke og stedt til hvile med gravplass på Notodden gravlund. Det ble en nær og verdig begravelse der familien delte sine kjære minner. Pastor i Kongsberg misjonskirke, Jan Danielsen, forrettet begravelsen. I minneordene belyste han Ingulfs familiebakgrunn og varme personlighet. Han beskrev Ingulfs store omsorg for alle, glede for mennesker han alltid måtte håndhilse på og hans forkjærlighet til vedhogst og natur. I sin tale la Danielsen vekt på skriftordet om å fullføre løpet, med referanse til kapittel 4 i det andre brevet til Timoteus. Ingulfs kone, Astrid Diesen, uttrykte takknemlighet for livet og tjenesten de fikk ha sammen gjennom nesten 58 års ekteskap. Han var en snill og god mann, uttrykte hun. De fikk fire barn. Sønnen og et av de tolv barnabarna delte personlige og varme ord om far og bestefar. Ingulfs søster, Kari Diesen-Dahl, som er bosatt i Chigago, delte minner og et skriftord. Deretter fulgte minneord om Ingulfs rike tjeneste ved generalsekretær i Misjonsforbundet, Øyvind Haraldseid, og rektor ved Ansgarskolen, Harald Nygaard. Barnebarnet Martine J. Diesen sang «Now we take this feeble body», mens Gunnstein Draugedalen framførte san- – Ingulfs forkynnelse åpnet påskeevangeliet for meg og mine tenåringsvenner slik at Jesu lidelse, død og oppstandelse ble vårt faste referansepunkt resten av livet. Bjørn Øyvind Fjeld gene «Var jag går i skogar, berg och dalar», «Jag har hört om en stad» og «Doggdråpen». Fellessangene i kirken var «Navnet Jesus blekner aldri» og «Jeg går til himlen», mens ved graven ble det sunget to vers av «Deilig er jorden» ved båren. Minnestunden ble ledet personlig og varmt av Sven Øverland. Mange hilsninger ble gitt, blant annet av tidligere generalsekretær Sveinung Lorentsen, tidligere misjonsforstander Bjørn Øyvind Fjeld og representanter for menigheter og nære venner. LES MER: www.misjonsforbundet.no/ingulfdiesen TEKST: TROND FILBERG FOTO: TROND FILBERG, SVEIN TYBAKKEN OG ARKIV. M I S J O NS bladet 2-1 5 47 FOLK Jubilanter Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider. 75 ÅR TOR EGIL RØYLAND 60 ÅR TERJE BREIVIK Den 25. juni fyller bergenseren og pastor i Arna misjonsmenighet, Terje Breivik, 60 år. Etter 26 år i Posten, kjente Terje et fornyet kall til tjeneste og begynte på Ansgarskolen i 1999. Etter to år åpnet det seg en mulighet i relasjon til Ichtusbevegelsen og sammen med Edith ble det hele tre år i London. Mange erfaringer rikere returnerte de til Bergen. Terje vokste opp i Bergen misjonsmenighet, og det var der han og Edith fant sin plass etter at de giftet seg i 1977. Men helt siden tidlig på 1980-tallet har de også vært engasjert i Arna bydel og vært med oppbyggingen av misjonsmenigheten der. Etter oppholdet i England ble Terje kalt til pastor både i Bergen og Arna. I flere år tjente han i halvtidsstilling begge steder. De siste årene har det kun vært Arna. Mange kjenner Terje som en av flere ildsjeler for bønne- og fastedagene på Hermon. Noe av det som kjennetegner Terje er hans menneskelige varme, hans smittende Jesus-engasjement og utrettelige arbeid for å utbre Guds menighet. Misjonsforbundet vil takke og gratulere Terje Breivik med 60-års dagen og i takknemlighet ønske Guds velsignelse over liv og tjeneste. ØYVIND HARALDSEID, GENERALSEKRETÆR 48 M I SJONS bladet 2-15 Vi vil gratulere Tor Egil Røyland med 75 årsdagen den 23.mai. Tor Egil er fra Moi i Rogaland. Etter teologistudier i Oslo og giftemål med Elsa ble det språkstudier i Frankrike før reisen gikk til Kongo og misjonærtjeneste der. Det ble i alt tre perioder i Kongo mellom 1975 og 1986 der hovedfokuset var undervisning for evangelister og pastorer og menighetsbyggende arbeid i Nord-Kongo. Etter endt misjonstjeneste slo Tor Egil og Elsa seg ned i Skotselv. Han ble forstander i Modum Misjonsmenighet og var han med å stifte Skotselv Misjonsmenighet, hvor han i åtte år var forstander. Siden ble det oppstart av Senterkirken i Hokksund. De som kjenner Tor Egil best, karakteriserer ham som trofast, sindig og klok. Han er raus og omgjengelig, elsket og verdsatt. Misjonsforbundet gratulerer jubilanten, samtidig som vi takker for arbeidsinnsats og trofasthet gjennom mange år. Må Gud får velsigne dagene som måtte komme! EILIF TVEIT, MISJONSSEKRETÆR Nye Pas Innsettelse med Det ble en fest da Martin Daland ble innsatt som pastor i Skien misjonskirke søndag 22. mars. Generalsekretær Øyvind Haraldseid stod for innsettelsen, og rundt 250 mennesker var til stede. I gudstjenesten ble tonen slått an da menighetens voksenkor «SaligBlaning» dro i gang en musikalsk versjon av trosbekjennelsen, og de fortsatte med god hjelp av barna fra KorBeam i sangen "Shackles". Det var generalsekretær i Misjonsforbundet, Øyvind Haraldseid, som foretok innsettelsen, og menigheten svarte et rungende ja på hans spørsmål om de ville ha nettopp Martin Daland som sin nye pastor. Det var Helge Galdal som ledet gudstjenesten, og Martin Daland talte siste del av serien «Egentlig» med overskriften «Hva betyr det egentlig å følge Jesus i 2015?». Martin (34 år) som er gift med Maria, har vært ansatt og engasjert i menigheten en tid. Siden januar gikk han fra å være daglig leder til også å inneha pastorfunksjoner. Martin er medlem av nasjonalt råd i Misjonsforbundet, og han har studier fra Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo, Høgskolen i Staffeldtsgate og Diakonhjemmet Høgskole. TEKST: LINDA A. JOHANNESEN Ledige stillinger i Misjonsforbundet. Se hjemmesiden misjonsforbundet. no/om-oss/ledige-stillinger FOLK storer i Misjonsforbundet fest i Skien Søndag 22. mars ble Allan Neset innsatt som pastor i Frimisjonen, Tromsø Frie Misjonsmenighet. Mange hadde møtt opp til gudstjenesten for å ønske ekteparet Åse og Allan Neset velkommen. – Gleden og takknemligheten er stor etter at menigheten har jobbet intenst i ett og et halvt år med å få pastor til menigheten, forteller menighetsrådgiver Karstein Morfjord som ledet innsettelsen av den nye pastoren. Allan (56 år) skal jobbe i 50 prosent stilling i menigheten sammen Ellisiv Yttervik og Guro Nordhassel. Han er fra Ny pastor i Fevik – Jeg har lyst til å videreutvikle møtepunkter som gjør det enkelt for kirkefremmede å komme i kontakt med Gud og menighetsfamilien, sier Torbjørg Oline Nyli som er ansatt som pastor i Fevik misjonskirke. Hun begynner i 20 prosent stilling til høsten og øker stillingen til 50 prosent over jul. – Jeg har så tro på lokalmenigheten og syns det er kjempespennende å få lov å være med å bygge menighet på Fevik, forteller Nyli. Den nybakte moren gleder seg til å bli kjent med menigheten og til å være med på det Gud vil gjøre i og gjennom henne og de andre i menigheten. – Jeg håper vi kan bli et nytt hjem for mange på Fevik, og at de vil oppleve varme relasjoner og et tiltrekkende Gudsnærvær. Torbjørg Oline Nyli og mannen Stein Erik flyttet til Fevik rett før jul og trives godt på sitt nye bosted. Hun starter pastorjobben i august. Nyli har tidligere vikariert som daglig leder i Misjonsforbundet UNG og har tatt et masterstudium ved Ansgarskolen. Hun har skrevet boka «Åndelige foreldre» som blir utgitt i løpet av året. Kristiansand, har studert ved Angskar Teologiske Høyskole og har bakgrunn som pastor, generalsekretær i Orientmisjonen og kirkeverge i Vennesla. TEKST: TROND FILBERG FOTO: BJØRN STARK OG REGINE BJØRNSTAD Foto: Trond Filberg Foto: Trond Filberg Pastorinnsettelse i Frimisjonen TEKST: JORUNN SØRLIE HAGEN J O NS bladet2-12-1 MM I SIJSONS bladet 5 5 49 49 FOLK Nytt om navn Jorunn Sørlie Hagen (bildet) som er kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet og i redaksjonen for Misjonsbladet, har sagt opp sin stilling og slutter 31. mai. Stillingen ble utlyst i mars, og nå arbeides det med søkerne for ansettelse i stillingen etter Jorunn. og landet som står i fokus. På bildet står de utenfor sitt nye hjem i hovedstaden Bogotá. Du kan følge med på deres hendelser i bloggen http://hjerteforcolombia. wix.com/therese Fra høsten 2015 er det to nye ettårin- ger som skal reise til Colombia som Misjonsforbundets utsendte. Det er Bellanita Norris Sætre Tingvatn (bildet) fra Bergen og John Øyvind Lossius Skogrand fra Sauherad. TEKST: TROND FILBERG FOTO: ANNE MARGRETHE MANDT-ANFINDSEN, TROND FILBERG Trond Filberg har siden september 2013, vikariert som leder for Kommunikasjonsavdelingen (KA) i Misjonsforbundet, inkludert redaktørjobben i Misjonsbladet. Anne Margrethe MandtAnfindsen som har hatt studiepermisjon fra stillingen for arbeide med masteroppgave, slutter 31. juli som KA-leder og redaktør. Trond Filberg er tilbudt fast stilling som KA-leder fra 1. august, og han har takket ja til dette. Anne Margrethe Mandt-Anfindsen fortsetter som ansatt i Misjonsforbundet, og hun tiltrer en ny, toårig halvtidsstilling fra 1. august, der hun skal følge opp Misjonsforbundets satsingsområde «disippelliv» som er beskrevet i strategiplanen. Therese D. og Halvard Lende Olsen (bildet over) er i gang med tjenesten i Colombia som Misjonsforbundets utsendte misjonærer. Foreløpig er det språklære og å bli kjent med medarbeidere, menigheter 50 M I SJONS bladet 2-15 Les mer om påmelding og program: www.livogvekst.no KALENDER Arrangement og konferanser 22.-25. mai 2015 Liv & Vekst i nord 2015 Evenskjer, Soltun Folkehøyskole 15.-18. juni 2015 Joining Hands for Mission in Europe, Ansgarskolen 7.-12. juli 2015 Liv & Vekst sommerfestival, Camp Stagedive og Across, Stavern www.livogvekst.no 25. juli 2015 Falkeleir på Vegårtun, Misjonsforbundet Speiderkorps 18.-20. sept 2015 Kombikurset, Misjonsforbundet Speiderkorps, Hovden Misjonsforbundets dag 30.-31. okt 2015 The Global Leadership Summit (GLS) i Kristiansand 6.-7. nov 2015 The Global Leadership Summit (GLS) i Sandnes og Oslo 29.-31. jan 2016 Kvinnefestivalen i Misjonsforbundet Se mer om hvert arrangement og oppdateringer på www.misjonsforbundet.no/kalender Påmeldinger til våre større arrangement, se www.checkin.no Stiftet 1884 Stiftet 1912 VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse. Misjonsforbundets verdier er knyttet til ordene: Rotfestet – Raus – Relevant. VISJON: Vi vil se barn og unge for Kristus og menigheten. NASJONALT ARBEID: Vi er et frikirkesamfunn med over 9 500 medlemmer (pr 31.12.2013) i om lag 100 frie og selvstendige menigheter som ivrer for enhet og fellesskap, misjon og diakoni både lokalt, nasjonalt og globalt. Satsningen Vekst 2020 fokuserer på menighetsplanting, menighetsutvikling og lederutvikling. Misjonsforbundet har to skoler i Kristiansand: Ansgar teologiske høgskole og Ansgar bibelskole. INTERNASJONALT ARBEID: Colombia, Kina, Hong Kong, KongoBrazzaville, Sentral-Asia, Romania, Polen. Tilknyttet IFFEC. NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG er en demokratisk og selvstendig barne- og ungdomsorganisasjon som er tilknyttet Misjonsforbundet. Vi har over 6 000 medlemmer og er organisert i 140 lokale UNG-grupper over hele landet. En del av dette er Misjonsforbundets Speiderkorps (MSK). INTERNASJONALT ARBEID: Colombia BANK: 3000 15 09000 ORG.NR.: 970 545 204 Velkommen til min 50-års dag. Vær så snill å ikke ta med deg en gave, men jeg setter stor pris på om du kan komme. Når du forlater festen så ta med deg noe fra mitt hjem som du setter stor pris på. Slik skrev en mann på innbydelsen til sin 50-års fest. Kanskje hadde han levd et liv med knyttede hender og funnet ut at nå var det på tide med et taktskifte. Han ville gi! Man kan leve med åpne hender eller lukkede hender. Å leve med lukkede hender er å leve for seg selv. Det er et liv som handler om hva jeg kan få, hva jeg vil ha. Hva jeg kan gripe fatt i og holde fast i. Hva som tjener meg og mitt. Mennesker som lever med knyttede hender sprer frykt. De tar tak i andre mennesker og holder dem fast. Lukkede hender skaper ikke nærhet, men avstand og ensomhet. Å leve med åpne hender er å leve for andre mennesker og lete etter muligheter for å gi. Å møte dagen på en positiv og åpen måte. Man krever ikke et svar, men strekker hendene åpne ut og venter på svar. Man begir seg ut i livet på samme måte som da man ble født. Ingen fødes med lukkede hender. Jesus levde sitt liv med helt åpne hender. Han gav omsorg. Han gav trøst, han gav hvile, gode råd og legedom. Men mest av alt: han gav seg selv for oss da han døde på korset. «Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh. 15, 9-13). Jesus kaller oss til å leve med åpne hender og ta imot alt det han gir oss. Og han utfordrer oss til å leve som ham, leve med åpne hender og gi videre det gode vi har fått. P U N K TU M 25. okt 2015 HENDER www.misjonsforbundet.no/ung UNG@misjonsforbundet.no BANK: 3000 15 10300 ORG.NR.: 960 474 708 www.misjonsforbundet.no post@misjonsforbundet.no BIBELSKOLE OG HØGSKOLE Tlf: 38 10 65 00 www.ansgarskolen.no ØYVIND HARALDSEID, GENERALSEKRETÆR M I S J O NS bladet 2-1 5 51 Få bladet tilsendt i postkassen? Send navn og adresse til post@misjonsbladet.no og merk med "MB abon". Hvordan skal mennesker tro når de ikke har hørt? Familieteam og ungdommer deltar høsten 2015 sammen med Viggo Klausen i teltturnéen «Velkommen hjem!». Målet er at alle sammen skal få lytte til evangeliet og oppleve godhetsteam som hjelper dem. Din gave gir muligheten for kirkefremmede til å høre om Jesus. GI EN GAVE! Innsamlingskonto: 3000 15 09000 Merk gaven: Velkommen hjem Misjonsforbundet UNG, Chr. Krohgs g 34, 0186 Oslo misjonsforbundet.no/velkommenhjem Prosjektnavn: Teltturnéen «Velkommen hjem» Prosjektnummer: 3031 Foto: Trond Filberg Frivillig abonnement kan innbetales på konto for Misjonsforbundet. Konto 3000 15 10300.
© Copyright 2024