1. No category

Lapprosen
MEDLEMSBLAD FOR DEN NORSKE RHODODENDRONFORENING
Nr. 3 - NOVEMBER 2014
Årgang 17
L ederen har ordet
Kjære hagevenner!
Snart banker vinteren på døren, men om noen
måneder er det atter klart for et nytt rhodoår. I
mellomtiden kan vi planlegge nye beplantninger
og gjøre klar plasser for nye planter. Eller er det
muligens noe vi bør flytte på, eller må de få et bedre
sted?
I år har vi hatt den fineste sommeren i manns minne!
Plantene har tydelig satt pris på varmen og belønnet
oss med ekstra god vekst. Spesielt kan vi se det
igjen på de varmekjære vekstene. Magnoliaplantene
har for eksempel skutt godt i været. Rhodoene ser
fine ut og med god knoppsetting for neste år.
Selv har jeg nettopp vært på hagetur til Irland
sammen med Jan Valle og Håkon Vangsnes. I ni
dager reiste vi rundt og besøkte hager og arboreter
på "Den grønne øya". Litt misunnelige ble vi på
det milde klimaet og store plantemangfoldet. Vi så
mange kjempestore Rh. sinogrande, en plante som
viser seg svært vanskelig å få til i Norge.
Jeg driver litt som anleggsgartner, og somrene blir
derfor ganske hektiske. I vår ble jeg kontaktet av
en som ville ha litt hagehjelp til sin gamle mor. Det
viste seg at damen var 95 år! Hun ville ha hjelp til
plenklipping og litt annet. Selv var hun svært aktiv
i hagen og gikk i tillegg lange turer. Så det er ikke
snakk om å bli for gammel som hageelsker. Ifølge
sønnen så har hun nå fått en ny vår og går løs på
det hverdagslige med ny giv.
Vi må få takke Rhodo Sør for et godt gjennomført
årsmøte i Arendal. I år fristet Gudrun, Audun og deres
medhjelpere også med en båttur i skjærgården med
reker og tilbehør. De som valgte å være med på
årsmøtet, fikk en fin helg sammen.
24.–30. mai neste år er det klart for medlemstur
til Skottland. Mange spennende hager er valgt ut,
i tillegg til "Skotsk aften" og et lite besøk på et
whiskydestilleri. Det håper jeg mange av dere har
lyst til å være med på.
Til slutt vil jeg igjen etterlyse personer med interesse
og lyst til å være med i redaksjonen. Fra 1.1 gir
Ebba og Jens seg. Jan Rune har sagt seg villig til
å være med ett år til. Fra nyttår vil også Tor Jan
Ropeid gå inn som medarbeider i bladet. Kunne du
tenke deg å være med? Ta kontakt!
Ha en fortsatt fin høst!
­­­Styrets sammensetning
Leder:
Harald Kårtveit
Vestsidevegen 796
5363 ÅGOTNES
tlf 56 33 47 88 / 977 76 050
haraldkartveit@hotmail.com
Nestleder:
Mona Yvonne Lothe
Stølshaugen 3 B
5414 STORD
tlf 482 01 982
mona.lothe@sklbb.no
Sekretær:
Lin Didriksen
Slettebakksveien 44, 5093 BERGEN
tlf 990 27 272
ldidrik@gmail.com
2
- Lapprosen 3 - 2014 -
Kasserer:
Terhi Pousi
Mildevegen 116, 5259 HJELLESTAD
tlf 55 22 95 08 / 416 49 302
terhi.pousi@um.uib.no
Leder Rhodo Sør-Vest:
Reidar Vigrestad
Rundvegen 17, 4362 VIGRESTAD
tlf 950 36 058
reidar.vigrestad@lyse.net
Medlemsregister:
Ebba Holmboe
Grusveien 20 B, 1430 ÅS
tlf 950 43 279
ebbaholmboe@online.no
Styremedlem:
Ebba Holmboe
Grusveien 20 B, 1430 ÅS
tlf 950 43 279
ebbaholmboe@online.no
Leder Rhodo Sør:
Audun Arne
Eikeveien 3, 4824 BJORBEKK
tlf 37 09 49 40 / 975 40 021
auduarne@frisurf.no
Frøforvalter:
Jan Valle
Krokjen 68
5912 SEIM
tlf 955 25 596
jankvalle@yahoo.no
Varamedlemmer:
Leder Rhodo Vest
Tor Jan Ropeid
Løtveitveien 2,
5151 STRAUMSGREND
tlf 416 20 125
tor-jan.ropeid@if.uib.no
Leder Rhodo Øst:
Haavard Østhagen
Stordamveien 21 B, 0671 OSLO
tlf 917 46 923
haavard.godlia@gmail.com
Internettredaktør:
Vidar Winsnes
viwins@online.no
­I N N H O L D
Per M. Jørgensen: Norske rhododendronsorter.......................................................4–6
Ole Jonny Larsen: Bent Ernebjerg – en moderne plantejeger....................................... 7
Bent Ernebjerg: På jakt etter rhododendron i Nordvest-Myanmar
– en av de hvite flekkene på rhododendronkartet................................................... 8–15
Lin Didriksen: På siden – Besøk i botaniske hager på Island.................................... 16–17
Ole Jonny Larsen: Gunnar Hiorth – en norsk plantepioner.................................... 18–21
Jan Rune Hesjedal og Terhi Pousi: Arendal 23.–25. mai – Årsmøte DnR............... 22–23
Kristian Theqvist: Korsningar av härdiga rododendron.......................................... 24–27
Informasjon fra DnR
Protokoll fra årsmøtet 2014............................................................................... 28–29
Nye medlemmer................................................................................................... 29
Skottlandstur 2015................................................................................................ 30
Kontingent, medlemsregister og medlemskapstype....................................................31
FORSIDEFOTO:
Rh. degronianum ssp. yakushimanum x Rh. rex Foto: Ebba Holmboe
BAKSIDEFOTO:
Rh. ‘Daviesii’ Foto: Ebba Holmboe
Lapprosen
utgis av Den norske
Rhododendronforening
Postboks 1325, 5811 BERGEN
Redaksjon
Neste nummer
Jan Rune Hesjedal
tlf 56 30 61 19
jan.rune.hesjedal@online.no
av Lapprosen kommer i februar 2015.
Stoff til bladet må være redaksjonen i
hende innen 10. januar.
www.rhododendron.no
Ebba og Jens Holmboe
tlf 950 43 279 / 995 85 954
ebbaholmboe@online.no
Bankkontonummer: 3411 26 52622
IBAN: NO93 3411 2652 622
BIC/SWIFT: DNBANOKK
Fra 1. januar 2015:
Jan Rune Hesjedal
tlf 56 30 61 19
jan.rune.hesjedal@online.no
Trykk: ERAtrykk as – tlf 55 94 00 05
Tor Jan Ropeid
tlf 416 20 125
tor-jan.ropeid@if.uib.no
Stoff og bilder – i så høy oppløsning
som mulig – sendes til redaksjonen,
se adressene til venstre.
- Lapprosen 3 - 2014 -
3
Norske rhododendronsorter
Tekst: Per M. Jørgensen
I motsetning til i flere andre land som klimatisk ligger i
randsonen av dyrkingsområdet for rhododendron, virker
det ikke som om noen her i landet har forsøkt å ”forbedre”
sortene slik at de skal kunne trives bedre under våre
klimatiske forhold.
Den første norske rhododendron som er registrert i det
internasjonale registeret, er ’Madam Felle’ (fig.1) som
Fig.2 – ’Fritz Rieber’ Foto: Terhi Pousi
Litt annerledes forholder det seg med de tre sortene
som nylig ble registrert fra Kari Eskeland Grovs hage på
Stord (fig.3) , ’Blanzeflor’, ’Kari’s Surprise’ og ’Stordagull’
Fig.1 – ’Madam Felle’, den første registrerte ”norske”
rhododendronsort Foto: Terhi Pousi
ble lansert av Det norske Arboret i 1989. Dette var en
seleksjon av en ”humlehybrid” av Rh. rubiginosum og
Rh. concinnum. Den var kommet som frø samlet på en
morplante med førstnevnte navn, men en humle hadde
brakt pollen av den andre som således ble sortens far. Det
samme skjedde med den sorten som ble registrert som
’Fritz Rieber’ (fig.2), og der var moren Rh. adenophorum
og faren Rh. oreodoxa. Med andre ord var ingen av disse
bevisst avlet for våre forhold, men viste seg velegnete
og ble derfor registrert. Det samme gjelder de to sortene
som kom til oss som planter med feil navn (som arter,
henholdsvis Rh. orbiculare og Rh. myrtifolium) og viste
seg som gode hageplanter, de som ble kalt ’Hilario Lund’
og ’Milderubin’ (Jørgensen 2011).
4
- Lapprosen 3 - 2014 -
Fig.3 – Kari Eskeland Grov (i bakgrunnen) i sin hage, med
den enestående doble ’Blanzeflor’ i forgrunnen.
Foto: Gerd Jørgensen
(Jørgensen 2012). De kom opp av frø fra planlagte
krysninger, men ingen var laget her i landet (to i USA, den
første i Sverige). Det samme gjelder for ’Sanderling’ som
jeg registrerte etter at den hadde vist seg så velegnet
i våre samlinger på Milde. Den er laget av Peter Cox i
Skottland som bevisst krysset den hardføre, hvite Rh.
dauricum ’Hokkaido’ med Rh. leucaspis (Jørgensen
2005).
De to pionerene
Skjervolds krysninger
Den første som bevisst satte i gang foredlingsarbeid
planter med blomster fra lyserødt til mørkfiolett. Ingen
ser imidlertid ut til å være bedre enn velkjente sorter vi
tradisjonelt har brukt på Vestlandet, og hvor meget
hardførere de er, vet vi ingenting om, fordi oss bekjent
så rakk han ikke å teste disse utenfor sin hage på Ås.
De er derfor bare sikkert velegnet for forhold som ligner
dem man har der. Dessverre er det ingen som produserer
disse, og det vil bli vanskelig, men ikke umulig, å få dem
registrert siden opphavet er ukjent.
Fig.4 – Harald Skjervold i sin hage på Ås
Foto: Sigbjørn Skjervold
for å få frem hardførere sorter for østnorske forhold,
var professor Harald Skjervold (1917–1995, fig.4). Han
var professor i dyregenetikk på Ås og drev faglig med å
forbedre våre husdyrraser. Men i ungdommen hadde han
tenkt å slå inn på gartneri (Bruflot 2003). Da han etter et
hjerteattakk fikk råd om å ta opp en hobby, begynte han
å foredle rhododendron. Dette hadde også sin bakgrunn
i at han straks før hadde beundret disse plantene i hagen
hos en kollega i Irland og mente at man måtte kunne
krysse frem sorter som var hardføre nok for det norske
Østlandet. Dessverre ser krysningsprotokollene hans
ut til å være forsvunnet, så vi vet ikke sikkert hva hans
utgangspunkt har vært, men av sluttproduktene ser det ut
til å ha vært de hardføreste sortene av Rh. ponticum-type.
Heldigvis arvet Det norske Arboret på Milde en samling av
de beste sortene (fig.5). Dette er riktblomstrende, trivelige
Fig.5 – Harald Skjervolds beste krysninger på Milde
Foto: Terhi Pousi
Fig.6 – Arnulf Ringstad i sin hage på Gjøvik Foto: Ebba Holmboe
Ringstad og hans ’Arnulf’
Også planteskoleeier Arnulf Ringstad (1925–2012, fig.6)
i Gjøvik undret på om det ikke kunne gå å få til
rhododendron i den regionen han bodde i. Han skrev
til oss på 1980-tallet og ba om råd. Jeg er redd for at
mitt svar ikke var særlig oppmuntrende, men jeg regnet
opp de mest hardføre sorter som var kjent. Men dette
avskrekket ham ikke. Han håndterte det største hinderet,
den kalkrike berggrunnen, elegant ved å bygge opp
torvbed, og så fant han til sin glede at antakelsen om
at snøen beskyttet plantene, stort sett var korrekt. Han
satset derfor stort sett på lave sorter som sjelden ble
høyere enn snødekket, og han klarte å få til utrolig mange
som ifølge ekspertene og lærebøkene ikke burde kunne
klare seg på Østlandet! Dette skrev han heldigvis en bok
om (Lønø & Ringstad 1994).
Han nevnte aldri for meg muligheten for å krysse for å
forbedre herdighet, så det kom som en stor overraskelse
for meg da Ole Jonny (Larsen 2012) publiserte at han
faktisk hadde krysset en, og i følge Remi A. Nielsen,
hans eneste. Den var kommet i salg under navn av
’Arnulf’ (fig.7), et navn som nå i år er blitt registrert i det
internasjonale registeret (Jørgensen 2014). Den har med
hell vært dyrket på hele Østlandet og trives fortreffelig i
den botaniske hagen i Tromsø, så det er åpenbart en sort
å satse på her i landet. Her kommer en nærmere omtale
av denne første norske rhododendronsorten som er
laget for våre forhold: ’Arnulf’ er en krysning av den lave,
gulblomstrende Rh. aureum som var en av Ringstads
favoritter. Han prøvde flere kloner og fant at den sibirske
formen til og med klarte seg uten snødekke. Det var
denne han valgte til morplante. Pollenet kom fra den
spesielle gulblomstrende Rh. caucasicum som klarte seg
bra hos ham (avbildet på s.43 i hans bok). Hvorfor han
gjorde dette, vet jeg ikke, men jeg antar at han ønsket å
- Lapprosen 3 - 2014 -
5
Fig.7 – ’Arnulf’ i knopp Foto: Remi A. Nielsen
få til en relativt rik- og storblomstret gul, hardfør sort som
ikke blomstret for tidlig (blomstene til morplanten fryser
ofte og ødelegges). Dette lyktes perfekt, og selv om
blomstene er nokså bleikt gule (med grønlige ganeflekker,
fig.8), så produseres de rikelig i begynnelsen av mai, og
å kartlegge disse og sørge for at de beste blir behørig
registrert og kommer i produksjon. Det er nemlig ingen
rasjonell grunn til at vi ikke kan ha stedegne sorter her
i landet! Disse vil også kunne bli aktuelle i utlandet, for
eksempel våre naboland, der ’Arnulf’ allerede har vakt
oppmerksomhet.
Takksigelser
Takk til de som har bidradd med bilder og til Beate Helle
som klargjorde dem for artikkelen. En særlig takk til Remi
A. Nielsen for opplysninger om Arnulf Ringstad og hans
krysning.
Fig.8 – Riktblomstrende ’Arnulf’ på Kongsberg
Foto: Remi A. Nielsen
selve planten er trivelig og temmelig tett og lav (ikke mer
enn 50 cm og blir bredere enn høy). Dertil kommer at den
er lett å stikke, så det burde ikke være noe problem å få
den i produksjon igjen.
Sluttbetraktninger
Naturligvis vet jeg at det finnes og er laget flere krysninger
i Norge. Dette ses tydelig i den nye boken om norske
rhododendronhager (Larsen 2014), men ingen av disse er
offisielt registrert og er heller ikke nærmere utprøvd utenfor
den regionen de er oppstått i. Det vil være en passende
nyttig oppgave for Den norske Rhododendronforening
6
- Lapprosen 3 - 2014 -
Kilder
Bruflot, R. 2003 Harald Skjervold – husdyrforskar som
laga nye krysningar av Rhododendron.
Årringen 2003: 12–14.
Jørgensen, P. M. 2005 ‘Sanderling’, en ny hardfør,
hvitblomstrende rhododendronsort
Årringen 2005: 21–23.
Jørgensen, P. M. 2011 ‘Milderubin’, nytt navn på
gammel kjenning. Lapprosen 14 (3): 4.
Jørgensen, P. M. 2012 Meir frå Kari si rhodoskattkiste
på Stord. Lapprosen 15 (2):4–6.
Jørgensen, P. M. 2014 ’Arnulf’: a new Norwegian
rhododendron cultivar for northern gardens, and its
breeder. Rhododendrons, Camellias & Magnolias
Yearbook 2014: 104–107.
Larsen, O. J. 2012 Arnulf Ringstad til minne. Lapprosen
3: 16.
Larsen, O. J. (red.) 2014 Min rhododendronhage.
Licentia Forlag.
Lønø, K. & Ringstad, A. 1994 Rhododendron
– Dyrking av lave og hardføre sorter. Tun Forlag.
Bent Ernebjerg -
en moderne plantejeger
Tekst og foto: Ole Jonny Larsen
Artikkelen om planteekspedisjoner til Myanmar (Burma)
som står i dette nummeret av Lapprosen, er skrevet av
dansken Bent Ernebjerg. Bent har over mange år deltatt
på ekspedisjoner til områder i Kina og andre land i
Himalaya-regionen for å studere rhododendron i naturen
og samle inn frø. Han har selv planlagt og ledet flere av
ekspedisjonene, mye ut fra det han har lest om de gamle
klassiske plantejegernes innsamlinger i første halvdel
av det forrige århundret. Han har en stor samling av
bøkene de ga ut som han har studert grundig, og målet
for mange av reisene har vært å besøke områder der de
store plantejegerne ikke hadde vært, for på den måten
å kunne oppdage nye ting. Dette gjelder særlig Burmaekspedisjonene.
Her følger en oversikt over Bents planteekspedisjoner:
2005 Sikkim Autumn. Lachen, Zemu Valley,
Green Lake, Thompyak Valley (5300 m)
2007 China Autumn Yunnan/Tibet. Chora,
Kawa Karpo, Dokar la, Sho la (4800 m)
2008 China Spring Yunnan. Hpimaw/Pianma,
Nanmowag, Heipopoluo La, Zhiben Shan (3600 m),
Cangshan (4000m)
2009 Burma, West Burmese Himalaya, høst (3700 m)
2010 China Yunnan Biluoxuéshan & Beimashan, vår.
Paidi, Balagong, Selalaka, Cika pass (4450 m)
2011 Burma, North Burmese Himalaya, vår
2012 Burma, North Burmese Himalaya, høst
2013 China Yunnan Beimashan & Biluoxueshan.
Cika and Paidi pass, vår (4450 m)
Frøene han har samlet inn, har han dels sådd selv for å
skaffe nye planter til sin egen rikholdige samling, og dels
har han donert mye til gode venner og ulike frølister, særlig
da den listen som den danske Rhododendronforeningen
presenterer hvert år. Etter siste Myanmar-tur la han
også en stor mengde frø ut for salg til samlere over hele
verden. Mange norske rhododendronentusiaster benyttet
seg av dette tilbudet, og det er ennå mulig å få kjøpe frø
fra denne ekspedisjonen.
Bents tre ekspedisjoner til Myanmar, og særlig de to
siste, står i en særstilling blant nyere skandinaviske
innsamlinger og viser til fulle hans evne og sterke vilje til
å gjennomføre det han har bestemt seg for. Myanmar har
vært et lukket land i mange tiår, og plantejakt i fjellene i
nord har vært helt uaktuelt siden starten på 1950-tallet.
Bent har imidlertid knyttet kontakter med lokale guider og
klart å komme seg inn i de aktuelle områdene.
Som det fremgår av artikkelen hans, var dette svært
krevende turer. Veier finnes knapt i området der han
Bent Ernebjerg
dro, og han måtte gå i dagevis i sterk varme i lavlandet
for i det hele tatt å begynne å ta seg opp i fjellene der
rhododendronplantene vokser. Han hadde tatt mål av
seg til å nå fram til et område som mest sannsynlig ikke
hadde vært besøkt av vestlige innsamlere tidligere, men
den første ekspedisjonen mislyktes pga sykdom under
vegs og ekstreme værforhold. De fleste ville nok latt det
bli med det, men Bent prøvde på nytt året etter og nådde
til slutt opp i de høytliggende områdene der han kunne
regne med å finne arter som har interesse for hagene i
Norden. At området ikke akkurat var gjestfritt, går tydelig
frem av artikkelen. Hvor mange ville ha gjort enda et
forsøk etter uker med slit og sykdom første gang?
Jeg har vært så heldig å få være med på to av Bent
Ernebjergs ekspedisjoner til Yunnan i Kina. Jeg ble
invitert med på en tre ukers tur i 2010 og var igjen med
i juni 2013. Dette har vært min veg inn i plantejakten, og
jeg har allerede lagt nye planer for fremtiden. Uten Bents
initiativ i starten er det ikke sikkert at jeg hadde kommet
i gang i hele tatt.
Bent fyller 70 år i år og sier at han nå har avsluttet
plantejegerkarrieren, i alle fall som ekspedisjonsleder.
Jeg har likevel et håp om at han lar seg lure med
ved en senere anledning. Les artikkelen om Myanmarekspedisjonene og få et innblikk i hva en slik plantejakt
innebærer. Vær imidlertid obs på at de turene Bent
gjorde i Myanmar, ligger klart i overkant når det gjelder
vanskelighetsgrad, slik at eventuelle kandidater ikke lar
seg skremme. Alle med god helse og normal fysikk kan
klare å delta på en vanlig plantejegerekspedisjon.
Jeg har sådd mye frø fra Bents siste ekspedisjon
til Myanmar. Disse plantene vil være tilgjengelig for
interesserte fra 2015. Dette er første gang nyintroduserte
rhododendron fra Myanmar er i salg på over 50 år.
- Lapprosen 3 - 2014 -
7
P
å jakt etter rhododendron i Nordvest-Myanmar
– en av de få hvite flekkene på rhododendronkartet
Tekst og foto: Bent Ernebjerg
Oversatt fra engelsk av Jens Holmboe
En av de mer spektakulære broene
Innledning
Etter flere ekspedisjoner til Kina ønsket jeg å se andre
rhododendronområder. Fra ulike kilder hadde jeg fått
vite at det var mulig å vandre i Myanmar (Burma), og jeg
ble spesielt interessert i landets nordlige områder, der
elven Ayeyarwaddy (Irrawaddy) har sine to kilder høyt
oppe i fjellene nær grensen mot både India (Arunachal
Pradesh) og Kina. Den vestlige grenen av Ayeyarwaddy
er elven Mali Kha, mens elven Nmai Kha er den østlige,
og hele området vi vandret i, ligger i delstaten Kachin. Det
var svært interessant, for det var ingen fra Vesten som
hadde vært der på lang tid, og de tidligere plantejegerne
8
- Lapprosen 3 - 2014 -
hadde for det meste bare utforsket områder i NordøstMyanmar. Elven Nmai Khas kilder (Adung, Seingkhu,
Dulong/Taron og andre elver) og Nmai Hka-dalen var blitt
utforsket av Farrer, Kingdon-Ward og Forrest, men Mali
Khas kilder i Nordvest-Myanmar var ikke blitt utforsket av
plantejegere tidligere. Kingdon-Ward lette etter Mali Khas
utspring i 1919, men måtte snu på grunn av feber, og så
vidt jeg vet, vendte han aldri tilbake.
Jeg fant et firma i Myanmar som arrangerer turer i den
myanmarske delen av Himalaya og hadde flere fotturer
i Nordvest-Myanmar på listen. I 2009 fikk jeg dem til
å arrangere en høsttur til Phungan Razi i 3600 meters
høyde for meg og tre andre rhodoholikere, Jesper
Holck Andersen, Oddbjørn Fosse og Torstein Borg.
Phungan Razi ligger ved Myanmars vestgrense mot India
(Arunachal Pradesh).
Forholdene for utforsking i den myanmarske delen av
Himalaya
Alle fotturer i Nord-Myanmar – både vestover og østover
– starter i Putao, tidligere Fort Hertz, som har den
eneste flyplassen i Nord-Myanmar. Putao ligger på en
stor slette som elven Mali Kha og dens sideelver renner
over. Høyden er ikke mer enn 500 moh. Det går noen
grusveier fra Putao til landsbyene i nærheten, men fra
der veien slutter, må du gå hele veien til fjellene. Du
begynner å gå på sletten og senere langs elvene, og det
tar tre til fem dager før du kommer til der den egentlige
oppstigningen begynner. Inn dit stiger ikke terrenget
mer enn 200–300 meter, og den lave høyden betyr at
det er svært høy temperatur mens du går i tett, fuktig
jungel. I disse omgivelsene finnes de fleste sykdommer
og parasitter du kan tenke deg: malariamygg, sandfluer,
flått, bier, dreperbier, igler og giftige slanger. Terrenget er
til dels svært vanskelig når man etter to dager passerer
den siste landsbyen og fortsetter på jaktstier med ingen
eller dårlig vedlikeholdte broer. Vi opplevde hengebroer,
stokkebroer og noen få taubroer, og mange ganger ble
vi tvunget til rett og slett å vasse over elvene. Når du går
langs en elv, betyr det at du må krysse alle sideelvene på
din side av elven!
Etter den siste landsbyen var det urskog og fjell uten
fastboende mennesker, så bortsett fra vann måtte vi
bære alt vi trengte. Vi hadde bærere til å frakte alle
forsyningene våre, for å gå på en jaktsti betyr å gå
på elvebredder med store kampesteiner, og å gå i en
fjellbekk, som er korteste vei opp en fjellside, betyr å
gå opp og ned svært bratte skråninger. Det er ingen
redningsmuligheter hvis det skulle skje et alvorlig uhell,
for det finnes ingen helikoptere her, og det er ikke mulig
å transportere en syk eller skadet person på de bratte og
gjørmete stiene, så det er viktig å unngå ulykker, og du
må ikke bli syk! Det vil si at det er nøyaktig de samme
forholdene som de gamle plantejegerne hadde for nesten
hundre år siden, bortsett fra at vi naturligvis har bedre
campingutstyr i dag.
• Oktober 2012, igjen til den laveste av de to toppene i
MaDoi-fjellene, og denne gangen lyktes jeg. Det var en
19 dagers vandring i svært vanskelig terreng og med
forferdelig vær. På de to MaDoi-ekspedisjonene reiste
jeg alene med mitt myanmarske følge, for jeg torde ikke
invitere andre til å være med til dette veldig vanskelige og
farlige terrenget.
Denne artikkelen er i hovedsak fokusert på den
vellykte siste ekspedisjonen til MaDoi-fjellene. Begge
ekspedisjonene jeg skriver om, var høstekspedisjoner,
noe som betyr ingen eller veldig få blomster. Jeg er
ikke ekspert på taksonomi (klassifisering), så mange
av rhododendronene ble identifisert senere basert på
fotografiene jeg tok. Rhodoeksperter har hjulpet med
disse identifiseringene, ikke alltid med samme resultat,
for det er noen ganger vanskelig å identifisere en rhodo
primært fra bladene. I denne artikkelen benytter jeg
identifiseringene til Steve Hootman fra Rhododendron
Species Botanical Garden i Federal Way i delstaten
Washington i USA.
Oktober 2009-ekspedisjonen til Phungan Razi
På denne ekspedisjonen var jeg sammen med tre andre
rhodoholikere. Turen til Phungan Razi er den enkleste
fotturen i Nordvest-Myanmar, men det er noen elver å
vasse over og noen dårlig vedlikeholdte broer (se bilde
på side 8). Etter to dagers vandring og over et 1400
meter høyt pass i et ubebodd område, og med privat
overnatting i landsbyer, begynte vi å gå oppover en
fjellrygg som vi fulgte til toppen på 3650 meter. Så gikk vi
vestover til grensen mot India og slo leir for to netter ved
en tørrlagt innsjø. Derfra gikk vi langs grensen oppover
en fjellrygg til 3700 meter, der vi fikk flott utsikt inn i
Arunachal Pradesh.
Rhododendroner vi fant på denne turen, var R. kasoense
(selv om den er en høstblomstrende art, så vi bare én
plante med nydelige, små, gule blomster), R. edgeworthii,
R. tephropeplum, R. arizelum, R. pocophorum var.
pocophorum, R. forrestii (en bærer fant en enkelt forrestii-
Ekspedisjonene
Jeg har foreløpig gjennomført tre ekspedisjoner i
Nordvest-Myanmar:
• Oktober 2009 til fjellet Phungan Razi på Myanmars
vestgrense nær Arunachal Pradesh. En 14-dagers
ekspedisjon der jeg var sammen med tre andre
rhodoholikere.
• Mai/juni 2011 til MaDoi-fjellene nord for Putao, nær
nordgrensen mot Arunachal Pradesh. Her er det en topp
på 4600 meter og en på 4400 meter. Jeg dro mot den
laveste toppen, men på denne ekspedisjonen måtte jeg
på grunn av sykdom og svært vanskelige forhold snu
og dra tilbake en dagsmarsj før rhododedronområdet
begynte. Det var en slik ekspedisjon der alt gikk galt.
Et sjeldent syn – en R. forrestii om høsten
blomst), R. sanguineum, R. charitopes, R. luteiflorum, R.
mekongense, R. trichocladum og R. callimorphum var.
myiagrum.
- Lapprosen 3 - 2014 -
9
Vi startet med det siste monsunregnet og hadde
oppholdsvær minst tre firedeler av ekspedisjonen. I
Phungan Razi-området er tregrensen på rundt 3600
meters høyde, og det er relativt tørt. Det var løvfellende
trær på fjellryggen, som også var temmelig tørr, unntatt i
de lavere områdene.
2012-ekspedisjon til MaDoi-fjellene
Reisen til Putao
Jeg dro fra København 27. september og fløy til Yangon
(tidligere Rangoon) via Singapore. Ved ankomst neste
morgen ble internettvisumet mitt raskt endret til et
stempel i passet, og drosjesjåføren min ventet på meg
utenfor flyplassen, så jeg var på hotellet én og en halv
time etter landing – slett ikke dårlig!
Neste morgen reiste jeg til Putao og møtte guiden min
på flyplassen der. Guiden fortalte at på grunn av militære
bestemmelser kunne jeg ikke bo på det hyggelige hotellet
jeg hadde gjort før. Utlendinger i byen kunne da bare bo
på militærhotellet, så i stedet bodde vi i en landsby utenfor
byen. Etter en lunsj i Putao kjørte vi i en firehjulsdrevet bil
til en annen landsby omtrent en times kjøretur nord for
Putao. Der bodde vi i et lokalt hus sammen med kokken
og noen av bærerne.
Fotturen til fjellene
Neste morgen kom det flere bærere, og vi kjørte nordover
i en tuk-tuk (motorisert rickshaw) til det var umulig å
kjøre lenger. Derfra startet vi vandringen på Putaosletten. Vi gikk til sent på ettermiddagen og overnattet
hos lisu-sognepresten i en landsby. Innbyggerne i den
myanmarske delen av Himalaya tilhører de to minoritetene
lisu og rawang, som begge er kristne. Neste morgen
fortsatte vi på sletten og gikk for det meste gjennom
et veldig vått gressområde til den siste landsbyen før
fjellene. Der spiste vi lunsj i et lokalt rawang-hus. Da vi
fortsatte, hadde det begynt å regne, og vi gikk gjennom
et jordbruksområde til en ganske stor elv vi måtte krysse.
Regnet tiltok, og da vi kom frem til broen, var det styrtregn.
Taubroen besto av en stålwire med rottingringer. Jeg
satt under ponchoen min mens bærerne fikk et tau over
elven så de kunne trekke meg og utstyret vårt over. På
den andre siden fortsatte vi i øsregnet gjennom det våte
gressområdet til en kvegstasjon som var det absolutt
siste huset før jungelen og fjellene. Dette huset er
vanligvis tomt, men kvegoppdretteren var tilfeldigvis der
for å se til dyrene, så vi fikk mulighet til å bli varme og
tørre rundt bålet hans. Det kraftige regnværet fortsatte
hele natten og neste formiddag, så vi ventet der til regnet
sluttet sent på ettermiddagen.
Neste morgen gikk vi i lett regn langs vestsiden av elven
Mali Kha. På grunn av regnet var vannstanden høy og
strømmen sterk. To lisu-jegere vi møtte i skogen, fortalte
at broen som folkene mine hadde bygd på forhånd over
en sideelv nær ved, var blitt skylt vekk. Heldigvis hadde
de felt et stort tre halvannen kilometer lenger oppover
langs elven for å komme over selv, så de hadde løst
problemet med å krysse elven for oss også. Sent på
ettermiddagen begynte det igjen å regne kraftig, så vi slo
leir i skogen. Neste morgen fortsatte vi nordover, og så
fulgte vi elven MaDoi fra der den renner sammen med
10
- Lapprosen 3 - 2014 -
Elven for dyp til å vasse over? Hugg et stort tre med macheten
elven Mali Kha. Igjen fikk vi kraftig regn, og etter mørkets
frembrudd slo vi leir på bredden av MaDoi etter en lang
og anstrengende dag.
Oppover fjellryggen
Neste dag fikk vi heldigvis pent vær og til og med litt sol.
Vi krysset MaDoi på en ny taubro. Denne var laget av
rottinglianer som var snodd sammen. På østsiden ventet
tre nye bærere med rissekker som var blitt fraktet inn
på forhånd, og endelig kunne vi begynne å komme oss
oppover en fjellrygg. Vi skulle klatre 1000 meter, og vi
begynte å gå i en stri bekk som fosset nedover fjellsiden.
Den fulgte vi til den gradvis forsvant, og så fortsatte
vi oppover på en bratt sti. Vi slo leir i skogen på 1800
meters høyde og opplevde vår første tørre dag
Ekspedisjonsgruppen – guiden mangler siden han tok bildet
Vi fulgte åsryggen mellom elvene MaDoi og Pa nesten
rett nordover. Åsryggen var dekket av løvtrær og
bambus, men bare en art om gangen, og de vekslet med
høyden. Det var faktisk mulig å bruke bambusartene
som høydeindikator. Neste dag fortsatte vi i pent vær
på åsryggen, først 200 meter ned og så opp igjen. Om
ettermiddagen begynte regnet igjen, så vi slo leir på
åsryggen i øsende regn i 2300 meters høyde. Det var fra
denne leiren jeg hadde måttet gjøre vendereis i 2011, så
det var fra neste dag opplevelsen med å utforske nye
områder virkelig begynte.
R. martinianum
Rhododendronområdet
Kort etter at vi forlot leiren, passerte vi et område med
høstblomstrende orkideer, en pleione og fire andre
orkidéarter. Jeg så også noen storbladede rhododendron
nede i en bratt fjellside, men de var utenfor rekkevidde.
Etter lunsj traff vi på den første rhododendronen langs
stien, en nydelig R. edgeworthii som vokste i den tykke
mosen på en trestamme. Litt høyere oppe, der ryggen
ikke var mer enn én meter bred og helt åpen, vokste det
R. martinianum, til og med noen med høstblomster. Vi
slo leir i 2800 meters høyde omgitt av R. edgeworthii og
R. maddenii ssp. crassum. Fra leirplassen var det vakker
utsikt over MaDoi-dalen.
våt, hengende mose, og i trærne vokste det en
mengde orkideer og andre epifyttiske planter.
MaDoi-fjellet er det våteste fjellet jeg noensinne
har sett, og helt forskjellig fra Phungan Razi.
Neste morgen fortsatte vi oppover fjellryggen
med noen veldig bratte og glatte opp- og
nedturer på veien. Etter én tørr dag fikk vi
igjen kraftig regn, men snart så vi den første R.
arizelum, og etter hvert som vi kom høyere, gikk
vi i en arizelumskog med tykke stammer. Det
var også Neriiflora-arter med nydelig indument:
R. beanianum med sitt vakre, mørkebrune
indument og hår, og sannsynligvis også R.
piercei. Langs stien fant jeg også en plante av
R. meddianum var. atrokermesinum. Litt senere
på ettermiddagen var vi kommet til et flatere
område der vi slo leir i en arizelumskog i 3400
meters høyde. Jeg var gjennomvåt fra ytterst
til innerst, så jeg var glad jeg stadig hadde en
liter Underberg (sterk tysk bitter) til å holde
meg varm mens folkene mine satte opp leiren.
Her oppe var det ikke noe vann, men med alt regnet var
det enkelt å samle opp vann med plastdukene våre. Det
kraftige regnværet fortsatte hele natten.
Skogen på åsryggen var nå mørk og dyster. Trestammer,
greiner, steiner og klipper var dekket med et tykt lag mørk,
Brobygging over elven MaDoi
Fjellrygg på MaDoi-fjellet
Vi hadde på dette tidspunktet spist mye av risen vår,
så neste morgen ble tre bærere sendt tilbake til elven
MaDoi for å bygge en bro, fange noen fisker og tilberede
dem til vi kom tilbake. I kraftig regn fortsatte resten av
oss nordover i et mer åpent landskap og med en treløs
fjellside øst for oss. Etter hvert som vi kom høyere, var
åpne plasser dekket av en liten (30 cm) bambus. I et
område med store, mosekledde kampesteiner vokste
det en liten Cassiope-art (lyng). Det var mange områder
med rhododendron, og jeg så R. citriniflorum, R. forrestii
ssp. forrestii og også her R. beanianum. Det var også
småbladede rhodoer: R. megeratum, R. trichocladum og
R. saluenense ssp. saluenense. Det ville ha vært praktfull
utsikt i klart vær, men regnværet gjorde det umulig å se
mer enn rundt 100 meter. Vi nådde vår neste leir på 3500
meters høyde rundt klokken to om ettermiddagen og
- Lapprosen 3 - 2014 -
11
Rhodohabitat i 3500 meters høyde
spiste lunsj. Senere gikk jeg på oppdagelsesferd rundt
leiren og fant flere R. trichocladum og R. citriniflorum. Da
vi gikk oppover, hadde jeg lagt merke til at det bare var
noen få blomsterknopper på rhododendronene, og selv
her oppe i de mer åpne områdene var det det samme,
antakelig på grunn av for lite solskinn.
Bærerne var redde for at det kraftige regnet kunne føre til
at temperaturen sank så mye at nedbøren ville gå over til
snø, men heldigvis gikk den ikke under ni grader. Guiden
fortalte at stien til neste leir var ekstremt vanskelig, og at
det ville bli en veldig lang dag for å nå frem til leiren med
den farten jeg gikk i, så det ville ikke bli tid til å se etter
rhodoer. Derfor bestemte jeg meg for å bli i den samme
leiren neste dag og bare gå så langt jeg klarte, og så
vende tilbake, også fordi tiden begynte å løpe fra meg så
jeg var nødt til å begynne på tilbaketuren ned fra fjellet.
Regnværet fortsatte like kraftig gjennom natten, og jeg
kommer aldri til å glemme den intense lyden av voldsomt
regn på en plastduk.
Neste morgen fortsatte vi nordover på stien, og ikke langt
fra leiren fant jeg R. campylocarpum ssp. caloxanthum,
og senere fant jeg igjen R. megeratum, R. trichocladum
og R. saluenense ssp. saluenense. Vi gikk for det meste
blant lav bambus i en fjellside, men etter et par timer kom
12
- Lapprosen 3 - 2014 -
Guiden Mr. AhYin
om morgenen, nå var blitt til styrtregn. Vi fant litt ly under
en klippe og spiste lunsj før vi gikk tilbake igjen, men nå
hadde landskapet igjen endret seg. Det var vann overalt!
Da vi kom tilbake til bambusområdet, var stien forvandlet
til en bekk med ankeldypt vann, og fjellsiden hadde hvite
striper av vann som styrtet nedover. Tilbake i leiren var
jeg fullstendig gjennomvåt og temmelig utslitt. Guiden
min fortalte at fra der vi hadde snudd, fortsatte det
samme steinete landskapet opp til neste leir og videre til
toppen av fjellet (4450 meter), så jeg hadde ingen grunn
til å være lei meg for at jeg ikke hadde tid til å prøve å gå
opp til toppen.
Rhodohabitat på tregrensen i 3600 meters høyde
vi til et steinete område. Dette var et landskap jeg aldri
hadde sett maken til tidligere: store, nakne kampesteiner
som lå som om de hadde falt ned fra himmelen, med
skarpe kanter og fullstendig uten tegn på naturlig erosjon.
Det var ekstremt vanskelig å bevege seg rundt i dette
miljøet, og farlig også. Mellom steinene skjulte det seg
små rhodoer, men vi fant dem bare når vi tilfeldigvis
snublet over dem. En bærer som jeg hadde lært opp til å
oppdage rhodoer, fant en liten R. anthopogon, og det var
den eneste rhodoen vi fant etter å ha gått i rundt to timer i
dette landskapet. På 3800 meters høyde bestemte vi oss
for å snu, delvis også fordi det lette regnet vi hadde hatt
Turen tilbake
Neste morgen startet vi på tilbaketuren, igjen i det vanlige
kraftige regnværet. Etter en stund tok vi en annen sti enn
den vi brukte på veien opp, så jeg fant noen interessante
nye rhodoer. Det beste funnet var en nydelig liten rhodo
med rund (ikke øreformet) bladform og tykt, lysebrunt
indument. Det kunne enten være en spesialform av R.
coelicum med rund bladform, eller en ny art. Jeg så
bare to små planter, den ene bare 10 cm høy. Jeg fant
også R. stewartianum og R. catacosmum, som jeg ikke
hadde sett på turen oppover. Vi passerte leirstedet vårt
i arizelumskogen og begynte å gå nedover fjellryggen
til 3100 meters høyde. På veien nedover fant jeg R.
stewartianum, R. dichroanthum og R. campylocarpum
ssp. caloxanthum. Like ovenfor leiren var det en svært
spesiell rhododendron. Den vokste epifyttisk på en
trestamme og hadde skinnende grønne blader og veldig
Rhodohabitat i åpen skog i 3400 meters høyde
- Lapprosen 3 - 2014 -
13
pene, blålige knopper. Den kan ha vært en rhododendron
i en av underseksjonene Glauca eller Boothia, eller
kanskje til og med en ny art.
Den kvelden var det en hyggelig overraskelse til kveldsmat
– ferskt kjøtt! Bærerne hadde satt opp fuglefeller da
vi gikk oppover, og fangsten var en vaktel og en
stor, fasanlignende fugl. Det var en svært velkommen
avveksling fra den vanlige middagen med suppe og
ris. Neste morgen var det oppholdsvær, og senere
kom til og med solen frem. Vi fortsatte nedover, og i
et åpent område var det både R. tephropeplum og R.
martinianum, begge med litt høstblomstring. Det er en
god idé å gå tilbake igjen på samme stien, for du vil se
tingene på en annen måte enn på vei opp. Lavere nede
så jeg igjen R. megeratum og R. maddenii ssp. crassum.
Jeg fant også en annen Maddenia-art med omvendt
eggformede og litt nyreformete blader med hår langs
bladkanten. Bladene var 7–10 cm lange og 3–4 cm brede.
Frøkapslene var relativt små, 4x6 mm. Både Kenneth Cox
og Steve Hootman har kommet frem til at det er en ny art.
Spennende! Det blir veldig spennende å se blomstene
når de en gang kommer. Jeg fant også R. sidereum og
en Irrorata, sannsynligvis R. tanastylum. Vi så også en
kamelia med små, hvite blomster, sannsynligvis Camellia
sinensis. Etter å ha sagt farvel til rhododendronene kom
vi klokken fire om ettermiddagen til leiren der jeg måtte
snu i 2011.
Bærerne vasser over en elv
14
- Lapprosen 3 - 2014 -
Vi hadde gått langt i to dager i trekk, så neste dag trengte
jeg en kortere tur. Derfor stoppet vi tidlig for å spise lunsj
og hadde tid til å nyte solen og få tørket klærne. Litt
senere på ettermiddagen kom to tibetanske jegere forbi
leiren og stoppet for en prat, en kopp te og litt snacks. De
hadde hjemmelagde geværer, for de militære tillater ikke
at lokalbefolkningen har skytevåpen, så det var umulig for
dem å kjøpe noen. De hadde startet samme morgen og
hadde gått helt fra vår fjellrygg og skulle fortsette videre
til elven MaDoi. Jeg skulle ønske jeg var like sterk! De ga
oss litt vilt til middagsmat, en fasan og en stykke av en
kinesisk korallgeit (Naemorhedus baileyi), så igjen fikk vi
en deilig middag.
Tilbake til sivilisasjonen
Neste morgen skinte solen igjen, og vi gikk tilbake til elven
MaDoi, denne gangen en lang tur nedover i fjellbekken.
De tre bærerne ved elven hadde fersk fisk til oss til lunsj
og en mengde røkt fisk vi kunne bære med oss. De
hadde også bygd en bambusbro over elven, så vi sparte
tid og krefter fordi vi slapp å bruke taubroen. Vi fortsatte
langs elven og slo leir på elvebredden. Neste morgen
fortsatte vi sørover langs MaDoi og senere langs elven
Mali Kha, der vi slo leir etter en lang og varm dag – mer
fersk og røkt fisk til middag, noe som var aldeles deilig!
Neste dag var siste dag i jungelen, og det var varmt
og fuktig. Ved sideelven der vi hadde krysset på en
trestamme lenger oppe, reparerte folkene mine den
ødelagte broen slik at vi sparte vel tre kilometer. Deretter
krysset vi den siste store elven, jeg over en taubro mens
bærerne vasset, og vi kom frem til den siste landsbyen
etter mørkets frembrudd. Jeg hadde gnagsår fordi jeg
hadde fått litt sand i sokkene da jeg kledde på meg
på sandstranden ved elven. Det er noe du gjør bare
én gang! Det var herlig å overnatte i et lokalt gårdshus,
og vi fikk frisk, søt grapefrukt til dessert. Guiden min
fortalte at grapefrukttreet hadde kommet til Kachin
mange år tidligere med noen amerikanske misjonærer fra
California. Neste morgen var det overskyet. Det var deilig
siden vi skulle gå over åpne gressletter, og det kan være
ekstremt varmt i solskinn. Området hadde tørket opp, så
da vi etter et par timer kom til en større landsby, klarte jeg
å leie en mann til å kjøre meg på en motorsykkel. Det var
bra, for jeg hadde fått feber og var utslitt etter den lange
vandringen. Dette gjorde at jeg kom tidlig til landsbyen
Sandam, der jeg hvilte i landsbylederens hus til bærerne
mine kom og kunne vise meg hvor vi skulle bo. Etter at
vi hadde sittet på bakken og spist alle måltidene, var det
deilig å sitte på en stol og spise ved et bord!
Neste morgen tilbakela jeg også den siste strekningen av
veien på motorsykkel. Vi bodde i det samme huset som
vi startet fra for 19 dager siden. Guiden min dro til Putao
for å kjøpe forsyninger til farvelfesten med bærerne, og
vi fikk oss en fin fest med god mat og godt øl. Jeg var
så absolutt klar for øl, og det smakte himmelsk selv
om den ikke var kald. Tidlig neste morgen kjørte vi bil
til Putao, der jeg fikk barbert meg og klippet håret før
flyturen tilbake til Yangon. På flyplassen fikk guiden min
vite at hele Putao-området nettopp var blitt stengt for alle
utlendinger (jeg har akkurat hørt at det ble åpnet igjen i
mars 2013), og at jeg kom til å være den eneste fra Vesten
i den myanmarske delen av Himalaya denne høsten. Det
var trist å se at mens situasjonen i Myanmar totalt sett var
blitt bedre, hadde situasjonen i Putao blitt verre på grunn
av kampene mellom Myanmars hær og kachin-folkets
frigjøringshær som kjemper for selvstendighet rundt
delstatshovedstaden Myitkyina i Kachin.
og jeg er sikker på at det er mulig å finne flere nye arter der.
MaDoi-fjellområdet har svært anstrengende klimatiske
forhold. Det er vått og kaldt, så i 4000 meters høyde
kan det snø selv midt på sommeren. Dette gir imidlertid
svært spesielle naturmiljøer for rhododendron. Det er en
opplevelse for livstid å vandre i fjellene sammen med de
lokale rawangene. De kan lage nesten alt de trenger av
det naturen har å by på: ly mot været, "senger", broer,
tau, etc. De kan tenne bål i øsende regnvær, for det indre
av død bambus er alltid tørr, og deres kunnskaper om å
klare seg er forbløffende. Hvis du spør om en bestemt
plante, vil de fortelle deg om den er giftig eller ikke, om
den kan brukes som medisin, og i så fall hvordan, om
deler av den er spiselig, og hva den ellers kan brukes til.
Et eksempel: I områder som er plaget av igler, vokser det
en begoniaart, og rawang-folket vet at saften fra bladene
til denne arten dreper en igle på kroppen din i løpet av
30 sekunder!
Etter hvert som den politiske situasjonen i Myanmar blir
bedre, burde det bli enklere å reise til Nord-Myanmar i
fremtiden, men det vil fremdeles være svært utfordrende
å begi seg inn i fjellene.
Bent Ernebjerg er medlem av både den danske og den
norske rhododendronforeningen og en ivrig plantejeger.
Ekspedisjonsfakta
Adgangen til Nord-Myanmar blir kontrollert av de
militære, og du må ha tillatelse og betale en avgift på
18 dollar per dag. For å dra inn i fjellene må du ha en
egen vandretillatelse. På ekspedisjonen i 2012 besto min
gruppe av en guide, en kokk/bærer og syv bærere. Det
var blitt bygd en bro og laget bedre ringer for taubroene,
og det var båret mat til fjellet før jeg ankom. Fotturen
varte i 19 dager, og jeg var borte fra København fra 27.
september til 23. oktober. Utgiftene til ekspedisjonen,
inklusiv gebyrer, tips og flybillett fra Yangon, men
eksklusiv flyreisen til Yangon og hotell, mat etc. i Yangon,
var på 7000 US dollar.
Konklusjon
Nordvest-Myanmar har et stort antall rhododendronarter,
Møtested for hagefolk
Godt u
tvalg
og god
service
for hag
eplante
r.
- Lapprosen 3 - 2014 -
15
å
P
n
e
is d
Rhododendron for
begynnere
ved Lin Didriksen
Besøk i
botaniske hager
på Island
Det er høst. En tid der vemodet blander seg inn i hagegleden. Høstblomstringen står på sitt vakreste, men mange
av de flotteste plantene tåler ikke frostbitt, så nå må de slaktes eller settes inn for vinteren. Island er kjent for sitt
forblåste og kjølige klima. Kan det være noe som gror der oppe da? Slike tanker lå på lur da Roy og jeg vandret til
en botanisk hage i byen Akureyri nord på Island.
Akureyri ligger på 65° 41' nord, og du befinner deg da på
høyde med Snåsa i Nord-Trøndelag. Akureyri er den nest
største byen på Island. Mest som et tettsted med sine
18 000 innbyggere. Hovedgaten er unnagjort på noen
minutter, men byen har mye sjarm. Der lokker de med sin
helt ferske og lokale mat. La deg lokke!
Vi spiste mye god og særdeles fersk mat overalt på
Island, og mitt beste måltid var på restaurant Noa i
Akureyri. Det mest inntrykkvekkende spisestedet var
derimot et lokalt gatekjøkken i Höfn – der man kunne nyte
nylaget hummersuppe eller annen vidunderlig fersk mat
som ikke var spesielt snarkokt, men desto mer vellaget.
Forblåst er det generelt på øyen, og de få trærne som
står igjen, ligner mest på vindskjeve busker. Slik er det
Vakre Island
16
- Lapprosen 3 - 2014 -
ikke i Lystigarður Akureyrar (www.lystigardur.akureyri.
is) – den botaniske hagen i Akureyri. Dette er en del
av et parkområde som ble åpnet i 1912 og senere er
utvidet i flere omganger. Den botaniske delen ble åpnet
i 1957. Her kan du vandre blant et vell av flotte modne
og stolte trær, beundre de rundt 6600 plantearter fra hele
verden og 430 arter samlet på Island. Mange av de lokale
plantene som vi observerte i naturen, er vekster vi kjenner
godt her i Norge, men planter som strandnellik fant vi ikke
i fjæren, men langt oppe på høyfjellet. Et hovedmål for
denne botaniske hagen er å avle vakre og hardføre trær,
busker og stauder for Nord-Island. Den fungerer også
som genbank for vinterherdige planter som tåler klimaet
på Island, og vil være til hygge og glede for folket.
Vi var heldige med været, ruslet rundt der en solrik
Roy liker orden, og om ikke presentasjonen er blant de
vakreste jeg har opplevd, er den meget oversiktlig og
vel oppbygget. Min kjære falt også for noen kjemper av
Trollius ledebourii (med blomster på størrelse med min
åpne hånd), som han siden har prøvd hardt uten å lykkes
i å få tak i frø til for å så selv.
Vi opplevde flotte botaniske hager på Island – vel verdt
å besøke!
Lewisia trives i steinhaugen i Akureyris botaniske hage.
ettermiddag i juli, og var langt fra alene. Området er i god
bruk. Det var anlagt små kunstige vanndammer, vakkert
malte og fliselagte. Der var flotte små vannskulpturer,
som viste seg å være drikkefontener. Heldigvis (det var
barna som viste vei) vrimlet det av barnefamilier som
hygget seg i solskinnet og til fulle viste hvordan et slikt
anlegg kan nytes.
Blant plantesamlingene var det særlig to som gjorde
inntrykk på meg. Det ene var en flott haug tettplantet med
Lewisia, en vanskelig plante å få til å trives, synes jeg.
Den andre var en imponerende samling med Delphinium
(riddersporer) i fargesterke kulører.
God trivsel og bruk av hagene
I Reykjavik var det en ny botanisk hage å besøke:
Grasagarður Reykjavíkur (www.grasagardur.is). Den ligger
pent plassert i utkanten av byen og er også knyttet til et
større park- og rekreasjonsområde. Den ble stiftet i 1961
og innehar rundt 5000 arter fordelt i åtte plantesamlinger,
et arboretum med dammer og et rikt fugleliv.
Igjen var vi heldige med været, og det vrimler av barn
og voksne som koste seg i området. Først måtte vi
besøke stedets kafé. Vi var nå ”erfarne” islandsfarere.
De er flinke til å lage kaker på Island, kanskje er det de
lange vintermånedene og sterke familiebåndene som gir
rom og inspirerer til denne aktiviteten? Dette er et sterkt
element, som er med og trekker folk til de populære
botaniske hagene. Café Flora er berømt for sine herlige
retter servert i vakre omgivelser og bruker ingredienser i
sine retter som dyrkes i den botaniske hagen. De gode
kafeene opplevde vi både i nord og i sør. Et himmelrike,
særlig for kakemomser. (”Tenk alt vi kunne gjort ut av
dette her hjemme….”)
I hagen ruslet vi metodisk fra samlingen med islandske
planter, via steinhagen, en liten rhododendronsamling
(Lyngrósir), en svipp bortom arboretet, kikket på damanlegg og rosehagen for så å ende opp i staudesamlingen.
Her falt min kjære helt i staver. ”Det er slik en plantesamling
bør bygges opp og presenteres,” kom det i et henrykt
utbrudd. Her står plantene på snorrett geledd i hvert sitt
lille steinomkransede felt. Alle er vel merket, og mange
blomstrer nå på sitt vakreste. Det er ingen tvil om at
- Lapprosen 3 - 2014 -
17
Gunnar Hiorth – en norsk plantepioner
Tekst: Ole Jonny Larsen
av Gunnar Hiorths bok All verdens
trær i norsk jord i hendene. Boka
kom ut i 1956 og er svært ettertrakta
blant innvidde plantenerder. Den må
ha kommet i et lite opplag, for den
er så godt som umulig å oppdrive.
Mye tyder på at han ga den ut selv,
for den er ikke utgitt på noe vanlig
forlag, men trykt hos et lokalt trykkeri
i Flekkefjord.
Jeg hadde hatt Hiorths bok på
ønskelista i mange år, og nå endelig,
mellom høye reoler fulle av gamle
bøker i Fjærland, bladde jeg i den
for første gang. Det var nesten
Gunnar Hiorths planteskole i Håskog ved Åna Sira fotografert før krigen. Legg merke til den høytidelig, og med litt hjertebank
store produksjonen på friland.
nærma jeg meg disken for å spørre
om prisen. Jeg stålsatte meg, denne
Fjærland, juli 2011
boka
skulle
jeg
ha
–
uansett pris!
Jeg hadde endelig bestemt meg for å besøke bokbyen
Fjærland, dette merkelig fenomenet innerst i en fjordarm
i Sogn. Bygda, som bare huser 300 innbyggere, har hver
sommer 10–12 åpne bokhandler, for det meste med salg
av brukte bøker. Og nå sto jeg der med et eksemplar
k
Gunnar Hiorths bo
18
- Lapprosen 3 - 2014 -
Ekspeditøren så opp fra dataskjermen, kasta et kort blikk
på boka og ba om 60 kroner. Seksti!!!! Jeg hadde smilt
om han hadde sagt 600 og godtatt enda mer. Jeg prøvde
å holde pokerfjeset mens jeg betalte, men etterpå kunne
jeg ikke dy meg og fortalte mannen at han nettopp hadde
solgt en skikkelig godbit for en slikk og ingenting. Han
var imidlertid ikke særlig imponert, mente at det var da
kjekt for meg og at boka hadde stått der i flere år. Han var
tydeligvis fornøyd med å bli kvitt den, og jeg var selvsagt
kjempefornøyd med å endelig eie klenodiet.
Hvem var han?
Hvem var så Gunnar Hiorth (1894–1965), og hvem var
han ikke? Det siste skal jeg komme tilbake til i slutten
av artikkelen. Hans fulle navn var Gunnar James Møhlen
Hiorth, men selv brukte han bare Gunnar Hiorth. Han
drev i flere tiår en planteskole ved Håskog nær Åna Sira,
ca. 16 kilometer vest for Flekkefjord. Boka All verdens
trær i norsk jord ga han ut i 1956 og hadde da drevet
planteskolen siden 1920. Boka er en slags oppsummering
av hans erfaringer med et stort utvalg busker og trær
gjennom alle disse åra, og med særlig vekt på formering.
Det er spennende å lese om tidligere tiders metoder for
formering, mye av det gjort på friland, og hvordan de
beskyttet plantene mot vinteren for å få gode produkt
for salg. Alt virker i dag veldig arbeidskrevende der hver
plantesort får behandling tilpassa sine behov. Det er
åpenbart at arbeidskraft var langt billigere enn i vår tid
og at de ansatte hadde store kunnskaper om de ulike
plantenes vilkår og krav.
Gunnar Hiort da han fylte 60 år og
ble omtalt i lokalavisa.
Gunnar Hiorth var
først
og
fremst
opptatt av skogbruk
og ble utdannet fra
Statens
skogskole
i 1914. Senere gikk
han skogbrukslinjen
ved
Norges
Landbrukshøyskole
og begynte i 1921
som forstmester i
Jøssingfjord.
Her
ledet
han
store
skogplantingsarbeid,
og han anla også
en planteskole for å
skaffe skogplanter til
selskapet han arbeidet
for, og andre som drev
med det samme.
Da selskapet ble
oppløst 1927, kjøpte han hele plantebeholdningen og
flytta til Håskog der han drev planteskole resten av livet
i tett samarbeid med sønnen Gunnar Jr. Området var
i utgangspunktet ikke egna for planteskoledrift, men
ukuelig pågangsmot, kilometervis med grøfter og langvarig
innsats ga resultat, og anlegget ble til slutt svært flott
etter datidens standarder. I starten utgjorde skogplanter
den største delen av produksjonen, men etter hvert gikk
han gradvis over til prydplanter og frukttrær, og sjeldne
planter og planter som var uvanlige i Norge, opptok mer
og mer av interessen. Dette bekreftes av Per T. Ellingsen
som var lærling der tidlig på 1950-tallet. Gunnar senior
drev etter hvert mest med frøinnkjøp og utprøving mens
junior sto for den daglige planteskoledrifta.
Et utrolig utvalg
Gunnar Hiorth var dog først og fremst en praktiker,
det presiserer han i boka, og han ber nærmest om
unnskyldning for at han tør å gi seg i kast med å skrive
ned sine erfaringer. Det trenger han slett ikke å gjøre!
Selv med dagens øyne fremstår han som langt forut
for sin tid når det gjelder hva han prøvde ut av planter.
Før jeg ble rhodoman, samla jeg på alle slags sjeldne
busker og trær og trodde ofte at jeg og mine likesinna
var veldig tidlig ute med enkelte ting. Men nå er det
nesten flaut å lese at Hiorth hadde prøvd det meste av
dette og mer til et halvt århundre før. Han ramser for
eksempel opp 53 arter av edelgran (Abies), 57 arter og
sorter av sypresser (Chamaecyparis), 14 arter av lerk
(Larix), 42 typer av gran (Picea), 58 typer av furu (Pinus)
og 79 typer av einer (Juniperus). Alle har han prøvd å
dyrke og formere i planteskolen på Sørvestlandet, og
han skriver en vurdering av hver eneste en. Jeg tør se
den konifersamler som er i nærheten av noe lignende i
dag. Planteskoler vil jeg ikke nevne en gang, for norske
produsenter av nåletrær er nærmest utrydda. I tillegg
hadde planteskolen i følge Per T. Ellingsen ambisjon om
å ha et mer og mindre fast utvalg på 200 roser! Og dette
er bare noen få utvalgte slekter, boka er full av vanlige og
ikke minst uvanlige planter som Gunnar Hiorth har sporet
Den første
av fire sid
er av pris
listen fra
1952
opp og prøvd. Det
meste produserte han fra frø, men han
hadde også et godt kontaktnett til planteskoler i Europa
der han kjøpte inn morplanter for stikking og poding. Han
behersket visstnok både tysk og engelsk.
Gunnar Hiorth til venstre og sønnen Gunnar jr. til høyre
fotografert på femtitallet.
Hva med Rhododendron?
Hiorth var opptatt av Rhododendron og irriterte seg over
at andre norske planteskoleiere mente at det ikke ville
lønne seg å formere disse i stor stil i vårt land, men at det
burde overlates til hollenderne. Han hadde ikke suksess
med frøformering, men satte stiklinger i mengder både
av arter og hybrider, vintergrønne og løvfellende. Han
ramser opp hele 133 ulike Rhododendronhybrider som
han har prøvd og for en stor del også produsert for salg.
Noen gamle travere kjenner vi igjen, men like mange er
ukjente i dag med vår tids smale utvalg i hagesentrene.
- Lapprosen 3 - 2014 -
19
44 Rhododendronarter har også blitt prøvd ut hos
Hiorth. Flere av artene har i dag et annet navn enn det
han bruker, så det krever litt litteraturstudier å finne ut
hvilke han egentlig hadde. Kjente arter som catawbiense,
degronianum, campanulatum, williamsianum og ponticum
er nevnt, samt litt sjeldnere ting som barbatum, makinoi
og augustinii. Mest imponerende fra et samlersynspunkt
er at han også hadde arter som R. camelliiflorum, R.
lutescens, R. cinnabarinum og R. triflorum. Alle disse er
sjeldne i hager også i dag, og særlig den førstnevnte.
Hiorth beskriver den som middels vanskelig, og det
er meget overraskende, for den er sannelig ikke lett
å få til. Han hadde ellers prøvd ut og formert hele 34
Azaleasorter (inklusiv tre arter), men her klager han over
dårlig interesse fra kundene. Jeg undres om noen seriøs
planteskole i Norge noen gang i åra etter har vært i
nærheten av å ha et lignende utvalg av egenproduserte
Det var ellers få planteskoler i samme området på den
tida, så de hadde et visst fast kundegrunnlag i omegnen,
og de var berømt for kvaliteten på varene. Ellingsen
bekrefter likevel at mye av det sjeldne ble stående igjen
usolgt og til slutt måtte destrueres. Han nevner spesielt at
Hiorth introduserte amerikanske blåbærbusker allerede
på 1930-tallet, men det ble ingen suksess, og det meste
måtte til slutt brennes.
En alvorlig sammenblanding
Hiorths familie har i flere år beklaget en sammenblanding
mellom forstkandidat og planteskoleeier Gunnar Hiorth
som er omtalt her, og genetikeren Gunnar E. Hiorth.
Sistnevnte var NS-medlem og nazist og emigrerte etter
krigen til Argentina der han fikk et professorat og ga ut ei
berømt bok om genetikk.
Forfatteren Kjartan Fløgstad ga i 1999 ut boka Eld og vatn
som omhandler norsk emigrasjon til Sør-Amerika. Der
blander han pga navnelikheten sammen de to personene
og omtaler derfor feilaktig Gunnar Hiorth som nazist. Han
nevner både at han var planteskolemann og tittelen på
boka han ga ut. Jeg har kontaktet Kjartan Fløgstad om
denne saken og fått følgende svar fra han:
Gode Ole Jonny Larsen,
Takk for brevet ditt, dagsett 21. oktober.
Bygningene står ennå på stedet, men plantebedene er overgrodd.
Rhododendron.
Hvem var kundene?
En kan virkelig undre seg over hvem som kjøpte alle
plantene fra Gunnar Hiorths planteskole. Selv om utvalget
for salg nok var mindre enn det han omtaler i boka,
han hadde jo skilt ut alle som han etter egne forsøk
fant uaktuelle, er det likevel lett å anta at det ikke var
kundegrunnlag for et så stort utvalg av busker og trær på
et relativt lite sted. Kunnskapsnivået om uvanlige planter
var langt mindre før 1956 enn det er i dag, og de færreste
hadde vel plantebøker hjemme (og om de hadde, så var
bilda i svart-hvitt!).
I følge Per T. Ellingsen og Gunnar Hiorths barnebarn,
Aagot Hiorth, var det meste av salget engrossalg, og
da særlig til skogplanteskoler. Mye ble også solgt
til kunder som kom innom. Planteskolen lå tett inntil
datidens sørlandske hovedvei, og særlig om våren da
roser og annet sto i blomst, var det mange som stoppa
for å handle. De blomstrende plantene som var synlig fra
vegen, var tydeligvis reklame god nok.
20
- Lapprosen 3 - 2014 -
Når det gjeld Gunnar Hiorth i ”Eld og vatn”, har du heilt
rett i at eg har blanda saman to personar med same,
og litt sjeldne namn. Det er fortensfullt at du har tatt
bryet med å spørja, slik at du ikkje klebar den feilaktige
etiketten NS-medlem på planteskuleeigar G. Hiorth.
Eg har blitt gjort merksam på feilen tidlegare, og håpar
framleis på ny utgåve av utvandrarboka, slik at eg kan
få retta opp samanblandinga, i grunnteksten også. I
mellomtida seier eg meg lei for det som står, takkar for
du gir meg høve til denne korrigeringa, og sender dei
beste helsingar,
frå
Kjartan Fløgstad
For tidlig ute?
Gunnar Hiorth døde i 1965, han var da 71 år gammel.
Planteskolen ble drevet videre av sønnen i fire år, men
ble så avvikla, og fra 2006 er eiendommen ikke lenger i
familien Hiorths eie.
Området er ikke blitt bygd ut, og bygningene sto for få
år siden mer og mindre til nedfalls, men en del store
eksemplar av uvanlige nåletrær vitner ennå om tidligere
tider da planteskolen på Håskog var i første rekke i Norge
for å prøve ut nettopp all verdens trær i norsk jord. Et og
annet eksemplar av sjeldne trær kan en som sagt finne
på området, men det meste har blitt stående for tett og
er overvokst. En stor og flott skjermgran (Sciadopitys
verticillata) får stå som representant for alle sjeldenhetene
Gunnar Hiorth plantet i norsk jord lenge før alle andre.
Når jeg leser Hiorths bok, føler jeg at han var langt forut
for sin tid, en pioner på et litt for lite sted og i ei tid da
kunnskapen blant folk var dårlig og det var vanligere å
få planter hos venner enn å kjøpe dem. Like fullt har han
gjort et utprøvingsarbeid det står svært stor respekt av
og som det dessverre er lite tilgjengelig kunnskap om i
dag. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk tak i boka, og jeg
blar stadig i den. Dessverre får altfor få muligheten til det.
En stor skjermgran (Sciadopitys verticillata) står klemt inne mellom andre store nåletrær fra glansdagene til planteskolen.
Oddvin Reisæter ved Norges Landbrukshøyskole hadde
ambisjon om å katalogisere alle de sjeldne plantene som
var igjen i Hiorths prøvefelt, uten at det lyktes i særlig
grad. Hiorth selv hadde planlagt å anlegge en slags
botanisk hage i området, men dette ble dessverre aldri
realisert.
Ta turen innom oss
på BoGrønt Sotra
Hagesenter
Her finner du et godt utvalg av:
-
Rhododendron
Surjordsplanter
Stauder
Roser
Sommerblomster
Granitt
m.m
GJERTRUDVEGEN 3
5353 STRAUME
Gunnar Hiorth (1894–1965)
Aagot Hiorth, Gunnar Hiorths barnebarn, har stilt private
bilder og faktainformasjon til rådighet for artikkelen. Jeg
vil takke henne på det varmeste! Jeg vil også takke Per T.
Ellingsen som var ansatt som lærling hos Hiorth noen år på
1950-tallet, samt Olav Kalleberg som har besøkt området
og tatt bilder av bygninger og planter slik de står i dag.
God nytte har jeg også hatt av Per Magnus Jørgensens
bok Botanikkens historie i Norge samt tilbakemelding på
artikkelen og diskusjon undervegs.
Stort utval i planter for hagen
Spesialområde:
Rhododendron og surjordsplanter
Kontaktinformasjon:
Gimle Planteskule
Vikøy,
5600 Norheimsund
Tlf.: 56 55 04 80
Faks: 56 55 04 87
gimle@vestplant.no
www.vestplant.no
TLF. 5 6 3 2 1 2 5 2
bogront.no/sotra
- Lapprosen 3 - 2014 -
21
A
rendal 23.–25. mai 2014 – Årsmøte DnR
Tekst: Jan Rune Hesjedal og Terhi Pousi
En trivelig grillfest hos Anne Britt og Per Evensen
Foto: Terhi Pousi
En stor takk til en liten og fin gjeng fra det blide Sørlandet,
de lagde en minnerik og festlig helg for oss alle. Som
leder for Rhodo Sør loset Audun Arne, godt støttet av sin
frue Gudrun, oss gjennom et rikt og koselig program for
helgen.
Fra hagen til Anne Britt og Per Evensen Foto: Terhi Pousi
sørlandske dugnadsånden som har satt dype spor etter
seg. For lokalavdelingen i sør har som mål å sette i gang
med litt dugnadsarbeid hos medlemmer, og da spesielt
nye, og iblant eldre, som trenger en hjelpende hånd i
hagen. Dette gjør at nye medlemmer får en god start
og noen gode råd om hvordan dyrke rhodoer. Denne
De fleste tilreisende var innkvartert på Arendal Maritime
Hotel, her ble også årsmøtet og festmiddag avholdt,
dette skapte en fin ramme og gode muligheter for kontakt
mellom deltakere.
Fredagen var vi samlet ca. 50 mennesker til grillfest og
hyggelig prat i hagen til Anne Britt og Per Evensen. Det
var mat på alle fat, god drikke og hjemmebakt brød fra
Per sin lokale bakerovn. Det var gjort et stort arbeid
med planleggingen, rigget til med telt og sitteplass
til alle gjestene, salater
og brød, kaker og kaffe.
Trubaduren Magne Berg
underholdt med musikk
og visesang, noe han
også gjorde hele helgen
igjennom. Og til min store
overraskelse var det
ikke papp og plast, men
ordentlige tallerkener og
bestikk, bedre kan det
ikke gjøres.
Trubaduren Magne Berg
sammen med Gudrun Arne
Foto: Ebba Holmboe
22
- Lapprosen 3 - 2014 -
Anne Britt og Per har
en stor hage som helt
tydelig har blitt utvidet
med flere innholdsrike
rhododendronbed
i
senere år. Her er det den
46 deltakere på årsmøtet og foredrag Foto: Terhi Pousi
dugnadsånden viser seg godt i denne hagen, her var det
opphøyde bed med gode vekstforhold for rhododendron,
og mange spennende planter i god vekst.
Harald Kårtveit takker Bjørg Rasmussen for kassererjobben
gjennom 8 år. Foto: Ebba Holmboe
Årsmøtet startet lørdag kl 11.30, og ble raskt og effektivt
gjennomført, godt ledet av Knut Gjermundsen. Nye
personer i styret ble Ebba Holmboe og Terhi Pousi.
Avtroppende styremedlemmer Gunnar Breivik og Bjørg
Rasmussen ble takket for sin innsats i styret med et
gavekort til nærmeste hagesenter. Her må nevnes Bjørg
Rasmussen som har virket i 8 år som kasserer i styret,
at hun en gang kom til å takke nei til gjenvalg, var noe vi
håpet å utsette, men hun fortjener en spesiell takk for en
fremragende innsats i alle år.
Nyanlagte bed hos Kathrine og Lasse Lyngstad
Foto: Terhi Pousi
Skjærgårstur med seilskuta Solrik Foto: Terhi Pousi
Etter årsmøtet var det foredrag ved gartner Karl Fredrik
Lundberg, med mange gullkorn underveis og quiz med
premier på slutten. Så bar det til sjøs med den gamle, men
nyoppussete seilskuten Solrik fra 1929. En tretimers tur
rundt den nærmeste skjærgård med sørlandsk servering
ombord; reker, krabber og ditto tilbehør, allsang, frisk luft
og blide mennesker.
Alvestemning i hagen hos Inger Lise Fonneland og Dag
Pettersen Foto: Terhi Pousi
Inger Lise Fonneland og Dag Pettersen (Mellomveien
11, Fevik) har nydelig inngangsparti med roser og
pelargonium. Lenger inn i hagen ble det enda mer
alveaktig. Stort mangfold av trær og busker, stauder
og bregner i tilsynelatende tilfeldig samplanting. En
usedvanlig harmonisk samlerhage.
Audun og Gudrun Arne (Eikeveien 3, Bjorbekk) er
drivkreftene i Rhodo Sør. En fantastisk hage hvor bedene
øker og plenen minker hele tiden. I motsetning til de
forrige grenser hagen til skogen, og med naboenes
samtykke kan man tøye grensene litt. Alltid like hyggelig
å besøke Audun og Gudrun.
Tusen takk for en uforglemmelig helg til alle dere på det
blide Sørlandet!
God stemning under festmiddagen Foto: Terhi Pousi
Dagen ble avsluttet med festmiddag. God mat og drikke,
mange flotte taler, og vår faste trubadur underholdt med
gitarspill, viser – og egenskrevet rhodosang om Herr
Rhodo og den vakre frøken Dendron.
På søndag var vi invitert til hagebesøk.
Kathrine og Lasse Lyngstad (Barlinda 11, Fevik) var vertskap
på grillfesten 4 år tilbake. Plenen hadde fått vike for enda
mer sammenhengende plantebed med bueform, tråkkheller
og fine rullesteinkanter. Den grønne hekken var erstattet
med hvitt stakittgjære. Velstelt – ikke ett ugras å se.
Den rikholdige bakhagen hos Audun og Gudrun Arne
Foto: Terhi Pousi
- Lapprosen 3 - 2014 -
23
Korsningar av härdiga rododendron
Teks og foto: Kristian Theqvist
Översättning av artikel i Rhododenronlehti
3/2013 Rainer Svartström
Zonangivelserna i texten gäller Finland
Jag deltog våren 2013 i ARS konferens i Seattle där
jag representerade vår Rhododendronklubb och vår
nybildade ARS Finnish Chapter. Konferensen blev
en oförglömlig upplevelse med sina många besök i
trädgårdar och parker, som jag relaterade i ord och
bild på klubbens vårmöte. På konferensen höll jag
två föredrag om hybridisering av härdiga rododendron
och azaleor. Osmo Jussila (klubbens informatör, övers.
anm.) uppskattade att klubbens medlemmar kunde
vara intresserade av föredragen och här följer vad
jag berättade om. Båda mina föredrag hade samma
stomme och innehåll, men enligt uppdraget hade jag
delat upp berättelsen om azaleor och skvattram på de
två föredragen – en del åhörare var mera intresserade av
azaleor och andra av skvattram.
Tillräckligt härdig i Finland? – klimatologiska
förhållanden
Finland är ett av Europas nordligaste land och finns
mellan latituderna 60° och 70°, som motsvarar Alaskas
nordliga läge. Men klimatet i Finland avviker betydligt
från klimatet i Alaska. På vårt klimat verkar de varma
maritima luftströmmarna från Atlanten samt å andra
sidan fastlandsluftströmmarna från öster. Vårarna är
vanligen svala och vintrarna milda. Men ibland för
vindarna från norr och öster med sig sträng vinterköld
och då kan temperaturen även i Södra Finland sjunka till
under -35°C.
På grund av det nordliga läget varierar dagslängden
mycket under olika årstider. Under sommaren är dagarna
långa och ljusa, 15 till 24 timmar, och under vintern är det
mest ganska mörkt.
Nederbörden fördelar sig rätt jämt under året och är i
medeltal kring 600 mm, men redan någon vecka med
torr väderlek under växtperioden kan begränsa tillväxten.
Under vintern är snötäcket mellan en halv och en meter
tjockt, men i kusttrakterna har vintrarna ibland varit
så snöfattiga att inte ens låga växter fått ett ordentligt
snötäcke.
Allmänt taget är växtperioden i Finland kort och sval, men
den klimatologiska variationen är mycket stor. Speciellt
vintrarna kan variera och utgör en stor utmaning för vad
som kan odlas. Många växter kan klara sig väl under flera
år tills det blir en svår vinter med endera svår köld, stora
temperaturvariationer eller tunt snötäcke då växter som
inte är vana med sådant klimat skadas eller dör.
24
- Lapprosen 3 - 2014 -
Finland USDA zones
Temperaturstegringen under de två senaste decennierna
har möjliggjort odling av många ömtåliga växter. Vintern
1984/85 var temperaturen i min trädgård i Åbolands
skärgård -30,5°C och vintern 1986/87 -32,7°C, men
efter det har temperaturen som lägst varit 26,5°C.
Minimitemperaturen under vintern har i medeltal blivit
cirka 4 grader högre (medeltalet för minimitemperaturen
under 15 år var 1986 -24,5°C och 2013 -20,5°C).
Det här betyder inte att det ånyo inte kan komma en
dödande vinter från Sibirien som i ett slag kan kullkasta
trädgårdsamatörens odlingsplaner.
Den växtzonsindelning som används i Finland baserar sig
på växtperiodens längd, den effektiva värmesumman och
vinterförhållandena. Den i USA använda zonindelningen
USDA använder endast långtidsmedeltalet av vintrarnas
minimitemperaturer som bas. USDA-zonernas användning
för finska förhållanden är minst sagt ifrågasatt. Men
USDA-zonerna är i alla fall riktningsgivande vid försöken
att bedöma växternas härdighet.
Jag har skisserat upp USDA-zonerna på Finlands
karta baserat på vinterns minimitemperaturer enligt
långtidsmedeltalet. Det är ett grovhugget försök att tillämpa
den för vårt land ofullständiga USDA zonindelningen som
är endast riktningsgivande.
’Kuutamo’ x ’Belkanto’, Reijo Hahkalas korsning
Mustilarododendron – R. brachycarpum var. tigerstedtii
’Kullervo’ x ’Böhmen’, Kristian Theqvists korsning
Kort historisk översikt (källa Peter M.A. Tigerstedt 2008)
• 1902: Första planteringarna på Arboretum Mustila
• 1915: Rododendron Regel & Kesselring (Ryssland)
• 1930-talet: Sorter från Seidel, Tyskland och frön från Korea (R. brachycarpum var. tigerstedtii)
• 1940-talet: Extremt kalla vintrar gallrade ut Seidel
hybrider; brachycarpum var. tigerstedtii och de
härdigaste klarade sig
• 1950-talet: Besök av W. Kesselring och D. Hobbie;
nytt plantmaterial
• 1960-talet: Observationer angående härdighet
och växters anpassning till Finlands klimat
• 1970-talet: Förädlingsprogram för rododendron
– Helsingfors universitet i samarbete med Arboretum
Mustila, ledare prof. Peter M.A. Tigerstedt
• 1980-talet: De bästa och härdigaste sorterna väljs ur försöksodlingarna
• 1990-talet: De första härdiga finska sorterna namngavs och salufördes
• 2000-talet: Rododendronen blir populära
– Rhododendronklubben spelar betydande roll
– andra generationens korsningar görs av aktiva
klubbmedlemmar.
skydd av snön till och med bättre än i Södra Finlands
kusttrakter. Amatörer har gjort flera korsningar med
svavelrododendron som verkar lovande.
Härdigaste arterna bas för korsningarna
Mustilarododendron (R. brachycarpum var. tigerstedtii) har
varit den absolut mest betydande arten vid korsningarna
för att få fram härdiga rodor. De allra härdigaste finska
sorterna är avkommor till mustilarododendron. Den
nästviktigaste arten har varit vresrododendron (R.
smirnowii) och sedan några Seidel sorter i Mustila som
har vresrododendronen som grund.
Svavelrododendron (R. aureum) är även en potentiell
bra moder. Den är inte så köldhärdig som ofta påstås,
men är lågvuxen och trivs därför i Norra Finland i
De härdigaste sorterna har R. brachycarpum var.
tigerstedtii som moderplanta. Sådana är bland annat
’Mikkeli’ (’St. Michel’), ’Haaga’, ’Helsinki University’
(’Helsingin Yliopisto’), ’Pekka’ och ’P.M.A. Tigerstedt’
(Peter Tigerstedt’).
Catawbarododendron
(R.
catawbiense)
och
sommarrododendron (R. maximum) har i Nordamerika
rykte om sig att vara härdiga rododendron och de har
traditionellt använts mycket för korsning av härdiga
rodor. Varför har inte dessa arter använts i Finland
för korsningar? Arternas härdighet räcker endast till
II-zonen och rododendronodlarna tycks av någon orsak
inte speciellt gilla åtminstone catawbarododendronen
som ser rätt ordinär ut och mycket påminner om
den mycket sålda sorten ’Catawbiense Grandiflorum’.
Sommarrododendronen med sina vackra skott och sena
blomning kunde mycket väl användas för korsningar,
men man borde få härdighet från mer tåliga arter eller
sorter.
Första generationens finska rododendronsorter
De finska sorterna är bekanta för klubbens medlemmar
och därför presenterar jag inte dem här desto noggrannare.
Sorterna kan grupperas till exempel enligt moderplantorna,
arvsmassan eller växtsättet.
Vresrosens gener ger härdighet i bland annat ’Mikkeli’
(’St. Michel’), ’Pekka’, ’Hellikki’, ’Eino’ och ’Marketta’.
En del lågvuxna sorter får skydd av snön. Bland annat
’Elviira’, ’Mauritz’, ’Kullervo’ och ’Pohjola´s Daughter’
(’Pohjolan Tytär’).
- Lapprosen 3 - 2014 -
25
’Elviira’ x ’Blue Bell’, Kristian Theqvists korsning
’Helsinki University’ x ’Blue Bell’, Kristian Theqvists korsning
Andra generationens korsningar gjorda av finska
hybridisörer
I Finland finns ett tiotal aktiva amatörhybridisörer som
korsar rododendron och/eller azaleor. De flesta korsar
elepidoter, några även lepidoter och azaleor. Den absolut
viktigaste egenskapen som eftersträvats med beaktande
av vårt klimat är härdighet. Dessutom försöker man få
fram gula, röda, vita, orangea, fläckiga eller doftande
blommor. Bladen önskas ha olika former, möjligen
indument och vacker nyväxt. Växtsättet önskas vara tätt,
dessutom lågt eller trädformat.
Amatörerna har under de senaste tjugo åren gjort
flera hundra korsningar, ofta med plantor som verkar
lovande som resultat. En del är namngivna (inofficiellt),
plantor testas på olika håll i Finland och några är i tidigt
förökningsstadium. Förhoppningsvis ser vi de närmaste
åren nya intressanta sorter i plantbutikerna.
På föredraget i Seattle visade jag som exempel bilder
på tre korsningsresultat som tilltalar mig: Osmo Jussilas
’P.M.A. Tigerstedt’ x ’Humbolt’ rosa med röda fläckar,
Reijo Hahkalas ’Rotkäppchen’ x (brachycarpum x
aureum) med vitt centrum och röda kanter samt Hahkalas
(brachycarpum x aureum) x ’Belkanto’ persikogul med
vågig kant.
Mina korsningar med elepidoter
Jag har presenterat min korsningsstrategi i Finska
Rhododendrionsällskapets tidning 1/2013 i artikeln
Kristianin risteytykset keltaisilla (Kristians gula korsningar),
och noterar endast huvudpunkterna här.
• De finska rododendronsorterna utgör en bra bas för nästa generations korsningar
• Jag använder finska sorter för att överföra härdighet,
och andra arter och sorter för att få variation i
blomfärg, blad och växtsätt.
• Favoriter som moderplantor har varit sorterna 26
- Lapprosen 3 - 2014 -
•
•
•
•
•
•
•
•
’Mikkeli’, ’P.M.A. Tigerstedt’, ’Pekka’, ’Kullervo’ och ’Helsinki University’.
Jag har gjort cirka 400 korsningar under 10 år.
Tusentals plantor växer i plantlådorna, växtbäddarna
och utplanterade i arboretet.
Jag sår endast 30 frön från varje korsning för att
begränsa plantornas antal.
En tredjedel av fröna gror inte eller plantorna klarar sig
inte till första skolningen.
En tredjedel av plantorna dör under de tre första
vintrarna (i kallbäddar, ute oskyddade).
De härdigaste, ungefär en tredjedel, lever ännu
efter sex vintrar. I en del partier lever flera plantor,
medan nästan alla kan ha dött i andra. Härdigheten i
plantstadiet spelar en avgörande roll.
0-2 plantor per korsning verkar så lovande att jag
förökar dem från sticklingar.
Av de mest lovande buskarna har jag gett sticklingsplantor åt trädgårdsamatörer på olika orter
i Finland för att ta reda på om de har kvaliteter att bli
namngivna sorter.
Det finns planer att mikroföröka de bästa sorterna.
De härdigaste azaleaarterna och -sorterna
Många av de sommargröna azaleaarterna är härdiga
i zon I eller II, men ända till zon III rekommenderas
vanligen endast guldazalean (R. luteum), utom naturligtvis
vårazalean (R. canadense) som klarar sig till och med i
zon VI. Ett tjockt snötäcke hjälper låga azaleor att klara
sig längre norrut än rekommenderat.
Azaleor för zon I och II är albrechtii (kejsarazalea),
arborescens (doftazalea), molle ssp. japonicum
(japanazalea),
periclymenoides
(kaprifolazalea),
prinophyllum (rosenazalea), schlippenbachii (koreansk
azalea), vaseyi (fjärilsazalea) och viscosum (sen azalea).
De klart härdigaste azaleasorterna är de som bär på
arvsavlag av × fraseri (fraserazalea) och den mycket
liknande ’Orchid Lights’. De är härdiga åtminstone till
zon V.
Ghentazaleorna (bl.a. ’Coccinea Speciosa’, ’Dr Christian
Baumann’, ‘Nancy Waterer’, ’Pallas’ och ’Unique’) samt
Rustica Flore Pleno azaleorna (bl.a. ’Aida’ och ’Norma’)
är härdiga till zon II.
Knap Hill och Exbury azaleorna är allmänt taget mindre
härdiga och klarar sig främst i zon I, men med reservation
även i zon II under gynnsamma förhållanden. Sådana
azaleor är bl.a. ’Cecile’, ’Homebush’, ’Jack A. Sand’,
’Gibraltar’, ’Persil’, ’Royal Command’ och ’Sunte
Nectarine’.
De i Minnesota korsade azaleorna är härdiga till zon III,
men man spekulerar huruvida de lider av att växtperioden
i Finland är för kort för dem. Finns det bevis? Jag vet inte.
Det gäller bland annat följande sorter: ’ Mandarin Lights’,
’Golden Lights’, ’Rosy Lights’, ’Spicy Lights’, ’Northern
Hi-Lights’, ’White Lights’,’ Lemon Lights’ och Tri-Lights’.
Marjatta Uosukainen har utvalt och namngett några
härdiga azaleor att förökas. Azaleorna ’Aamurusko’,
’Kullannuppu’ och ’Ruususen Uni’ pryder många finska
trädgårdar.
Finska azaleakorsningar
I Finland började förädlingen av azaleor redan år 1988
i Helsingfors Universitets växtbiologiska inrättning.
Målsättningen var att få fram ett antal azaleor som klarar
Finlands klimat. De första förädlade parkazaleorna blev
tillgängliga för plantbutikernas kunder för ett par år sedan
och nu finns det fyra härdiga och vackra azaleor på
marknaden. De har valts och namngetts av Anu Väinölä.
Sorterna ’Adalmina’, ’Illusia’, ’Onnimanni’ och Tarleena’
är härdiga åtminstone till zon IV.
- http://blogs.helsinki.fi/avainola/category/atsalea/
- Satumaiset puistoazaleat ’Adalmina’, ’Illusia’,
’Onnimanni’ ja ’Tarleena’. – Sorbifolia 1/2012: 34-38.
(Anu Väinölä & Terttu Parkkari)
Reijo Hahkala har under åren utfört tiotals azaleakorsningar.
Många av dem är intressanta som möjliga kommersiella
sorter. De har testats längre norrut och några har förökats.
Vårazaleans arvsanlag i härdiga azaleors korsningar
Skulle det inte vara åtråvärt att få vårazaleans härdighet
överförd på storblommiga doftande sommargröna
azaleor? Tyvärr blir avkomman av korsningar med
vårazalean steril och därför har kända sorter av × fraseri
och ’Orchid Lights’ inte kunnat användas för korsningar
av följande generation. Men nu har två tillfälligheter
eventuellt möjliggjort ett genombrott.
Genombrott 1
En av buskarna i Anu Väinöläs korsningsgrupp, canadense
x molle ssp. japonicum, bildade en höst grobara frön.
Det skedde endast en gång och jag har inte senare sett
frökapslar på någon av dessa buskar.
Jag har använt canjapo-1 azalean både som frömjölsgivare
och -mottagare i korsningar med flera tetraploida azaleor.
Det är intressant att studera hur vårazaleans arvsanlag
syns i hybrider, bland annat med sorterna ’Feuerwerk’,
’Gibraltar’, ’Homebush’, ’Royal Command’, ’Golden
Lights’, ’Mandarin Lights’ och ’Tri-Lights’. Ärvs formen
på vårazaleans blomma i större format i orangea, gula
eller violetta blommor? Vad sker med härdigheten?
Jag har nu välväxande plantor från två år. Ännu måste
man vänta några år på blomningen. Jag har planerat att
låta testa småplantornas ploiditet i höst för att få mera
information för framtiden.
Genombrott 2
Olli Wuokko observerade hösten 2011 vid avlägsnandet
av fröhus från rododendron och azaleor att bland ’Orchid
Lights’ azaleorna fanns en buske som bar fröhus.
’Orchid Lights’ borde vara steril liksom fraserazalean
och de fröhus som bildades var vanligen minimala och
hopknycklade. Kanske hade det uppstått en mutation
vid mikroförökningen och kromosomantalet hade
fördubblats? Då saken undersöktes kunde man notera
att det fanns flera sådana fröbildande ’Orchid Lights’ i
plantbutikerna, kanske ett helt produktionsparti.
Jag sände prover av den fertila ’Orchid Lights’ azalean
till Portugal för ploidiseringstest och resultatet var
överraskande: den visade sig vara en mixoploid och
proverna innehöll förutom de vanliga diploida cellerna
även tetraploida celler. Det betydde att ’Orchid Lights’
inte bara var fertil utan även kunde korsas med både
diploida och tetraploida azaleor. Som en liten detalj kan
nämnas att blommorna hos den mixoploida ’Orchid
Lights’ har 10 ståndare, medan den vanliga ’Orchid
Lights’ har 8.
Både Olli Wuokko och undertecknad har gjort korsningar
med den mixoploida ’Orchid Lights’ azalean, och plantor
av korsningar med bl.a. prinophyllum, ’Adalmina’ och
’Golden Lights’ azaleor. Den av en tillfällighet uppkomna
mixoploida ’Orchid Lights’ ger nya möjligheter att överföra
den härdiga vårazaleans arvsanlag på azaleahybrider.
Canjapo-01 med vårazaleans arvsanlag, fraserazaleans (× fraseri)
blomma till vänster som jämförelse
Fröna grodde och jag fick flera plantor av dem. Den första
blomningen gav förtjusande stora rosa blommor, och det
viktigaste var att de var fertila i vardera riktningen. För
den första blommande busken har jag använt kodnamnet
canjapo-01.
Jag lät testa canjapo-1 och dess syskonplantor hos
Coimbra universitetet i Portugal, och alla avkommor
visade sig vara tetraploider, som i sig är överraskande
eftersom alla canadense x molle ssp. japonicum
korsningar är som regel vanliga diploider. Observeras bör
även att canjapo-1 blommorna har 10 ståndare medan x
fraseri har endast 8 ståndare.
Korsningar med skvattram (Ledum)
I slutet av mitt andra föredrag i Seattle gjorde jag
en översikt över skvattramsarterna och berättade om
mina korsningar med dem. Jag har skrivit en artikel
om skvattram i Finska Rhododronsällkapets nummer
2/2013 och lovat återkomma senare med berättelsen om
korsningarna.
Framtiden?
Jag har för avsikt att fortsätta med hybridisering för
att få fram härdiga och vackra rododendron. Som
moderplantor använder jag fortfarande finska sorter, men
även allt mera egna sorter som verkar lovande.
I fråga om korsnig av azaleor koncentrerar jag mig
på användningen av canjapo-01, dess syskon och
avkommor för att få vårazaleans arvanlag, blommans
form och färg samt härdighet i stora vackra azaleor. Även
mixoploiden ’Orchid Lights’ kommer allt fortfarande att
ingå i mitt korsningsprogram.
Tiden flyger iväg och du hinner inte göra allt du önskar
under en livstid – njut av det du kan göra!
- Lapprosen 3 - 2014 -
27
Den norske Rhododendronforening
Informasjon fra
Protokoll fra årsmøte 2014
Tid:
Sted: Til stede: 24.05.2014
Arendal Maritime Hotell, Vestregate 11, 4836 ARENDAL
46 frammøtte, hvorav 43 stemmeberettigede
Sør: Audun Arne, Gudrun Arne, Anne Brit G. Evensen, Per Evensen, Anne Marie Falck, Finn Falck, Inger Lise
Fonneland, Tove Ekeli Hansén, Frode Harnes, Lis Herlofsen, Knut Gjermundsen, Nina Gjermundsen, Mona
Klemmetsen, Kathrine A. Lyngstad, Inga Olsen, Merete Risholt, Vigdis Slettevold.
Sør-Vest: Aslaug Haugland, Jan Henrik Haugland, Lillian Killerud, Kai Killerud, Kjell Knudsen, Guri Vigrestad,
Reidar Vigrestad.
Vest: Anna-Karin Breivik, Gunnar Breivik, Knut Geelmuyden, Britt Hammersland, Olaf Hammersland, Jan Rune
Hesjedal, Hjørdis Juvik, Torolf Juvik, Harald Kårtveit, Terhi Pousi, Bjørg S. Rasmussen, Sylvi Spjeld, Anne Grethe
Synnevåg, Bjarte Synnevåg.
Øst: Liv Borgen, Johnny Engen, Ebba Holmboe, Jens Holmboe, Haavard Østhagen, Øyvind Aasheim.
Utland: Conny Assarsson, Marianne Assarsson fra Sverige.
Årets årsmøtearrangør, leder i Rhododendron Sør, Audun Arne ønsket velkommen.
Leder i Den norske Rhododendronforening, Harald Kårtveit, åpnet årsmøtet.
Det var ingen kommentarer til innkallingen og sakslisten.
Sak 1: Valg av dirigent Knut Gjermundsen ble valgt til møteleder.
Sak 2: Valg av referent og valg av 2 medlemmer til å underskrive protokoll Terhi Pousi ble valgt til referent.
Olaf Hammersland og Torolf Juvik ble valgt til å underskrive protokollen.
Sak 3: Årsberetning 2013 Harald Kårtveit leste årsberetningen (se Lapprosen 2/2014).
Årsberetningen for 2013 ble godkjent. Vedlegg 1.
Sak 4: Regnskap 2013 Regnskapet for 2013 (se Lapprosen 2/2014), med revisorenes godkjenning, ble gjennomgått av kasserer Bjørg S. Rasmussen. Regnskapet for 2013 ble enstemmig godkjent. Vedlegg 2. + Vedlegg 3.
Sak 5: Innkomne saker Ingen innkomne saker.
Sak 6: Fastsettelse for kontingentene for 2015 Styret foreslo en økning på kr 25, begrunnet med økte utgifter til
redaksjonen i Lapprosen, internettredaktør, samt økt reisetilskudd til fellesstyremøte og årsmøte. Kontingenten kr
300 for enkeltmedlem og kr 425 for familiemedlemskap ble enstemmig godkjent.
Sak 7: Budsjettforslag 2014 Bjørg S. Rasmussen gjennomgikk styrets forslag til budsjett for 2014.
Budsjettforslaget ble enstemmig godkjent. Vedlegg 4.
Sak 8: Fastsettelse av andel årskontingent til lokallagene for 2015
Styrets forslag: Potten (antall medlemmer x 50 kr) deles slik at halvparten av det som skal tilbakeføres, deles likt
mellom lagene, og resten fordeles som før i henhold til antall medlemmer i hvert lokallag. Styrets forslag, uforandret kr 50 per medlem, ble enstemmig godkjent.
Sak 9: Valg av leder, styremedlemmer og varamedlemmer Terhi Pousi leste opp valgkomiteens forslag, men det
manglet fortsatt ett styremedlem. Knut Gjermundsen foreslo Terhi Pousi.
Årsmøtet tok følgende valg:
Styret for Den norske Rhododendronforening 2014–2015:
Harald Kårtveit1 år
leder– gjenvalg
Mona Yvonne Espeland Lothe 1 år
styremedlem
– ikke på valg
Lin Didriksen
1 år
styremedlem
– ikke på valg
Ebba Holmboe
2 år
styremedlem
– ny
Terhi Pousi
2 år
styremedlem
– ny
Audun Arne
1 år
varamedlem – gjenvalg
Reidar Vigrestad
1 år
varamedlem – gjenvalg
Tor Jan Ropeid
1 år
varamedlem – ny
28
- Lapprosen 3 - 2014 -
Haavard Østhagen
1 år
varamedlem
– ny
Sak 10: Valg av revisor Valgkomiteens forslag ble enstemmig godkjent. Revisor for år 2014:
Olaf Hammersland– ny
Sak 11: Valg av valgkomité
Årsmøtets valg av valgkomité for 2014:
Frode Harnes– gjenvalg
Gunnar Breivik– ny
Torolf Juvik– ny
Sak 12: Fastsettelse av tid og sted for neste årsmøte
Neste årsmøtearrangør er Rhododendron Sør-Vest. Det ble ønsket at årsmøtet arrangeres direkte tilknyttet
utenlandsturen til Skottland (med avgang fra Stavanger).
Årsmøtedato ble bestemt til lørdag 23.05.2015.
Arendal, 24. mai 2014
Terhi Pousi
Olaf Hammersland
Torolf Juvik
referentunderskriverunderskriver
Vedlegg:
1.
Årsberetning 2013
2.
Regnskap 2013
3.
Revisjonsmelding 2013
4.
Budsjett 2014
Nye medlemmer
Styret ønsker følgende nye medlemmer og de som har endret fra enkeltmedlemskap til familiemedlemskap, velkommen i foreningen:
Hanne Margrete Myhre og Geir Tveit
Svanhild Monstad
Arne Haagensen og Margareth Haagensen
Tommy Bjønnes
Are Uppheim
Halvor Johnsen
Håvard Uhlen
Lilly Primstad Eskeland
Gunvor Øverås
Judith Henriksen
Nils Buverud
Odd Hermann Rønningsveen
Haavar Simon Nilsen
Svein Minge
Ivar Ørbeck
Alf Martin Waage
Anne Merete Koppang og Birger Eriksen
Sigurdur Bjarnason og Hilde Stoltz
Huiveien 44
Holmåsvegen 34
Morviksanden 21
Belglii 23
Raudsteinsvegen 45
Vøyen terrasse 33
M Jul Halvorsens veg 11 B
Eskeland
Steinbekkåsen 18
Kroveien 147
Åsenvegen 15
Nesgutua 8
Neuberggata 15
Østliveien 15
Dampsagveien 17
Brandasundvegen 483
Margrethe Schweigaards gate 8
Løbergsalleen 1
3133
5955
5124
4755
5460
1384
2053
4308
1472
4335
3825
2860
0367
1743
2004
5423
1778
5073
DUKEN
LINDÅS
MORVIK
HOVDEN I SETESDAL
HUSNES
ASKER
JESSHEIM
SANDNES
FJELLHAMAR
DIRDAL
LUNDE
HOV
OSLO
KLAVESTADHAUGEN
LILLESTRØM
BRANDASUND
HALDEN
BERGEN
- Lapprosen 3 - 2014 -
29
Den norske Rhododendronforening
Informasjon fra
medlemstur til Skottland 24.5.–30.5.2015
Turen blir arrangert i samarbeid med Autoreiser og med Tore Bergheim som sjåfør.
Søndag 24.5. Reise med fly fra Stavanger til Glasgow via Amsterdam, busstur (ca. 2 timer) videre til Stranraer på sørvestkysten. Premier Inn Ayr Hotel.
Mandag 25.5. På formiddagen besøk i Broughton House i Kirkcudbright. En fascinerende hage på 6 mål med både japanske og skotske særpreg. Designet av landskapsmaler E.A. Hornel, som bodde der i tiden mellom 1901 og 1933.
Etter lunsj besøker vi Logan Botanic Garden i Stranraer. En eksotisk hage på 100 mål som inneholder en imponerende plantesamling fra store deler av verden, samt en stor mengde planter hjemmehørende i Skottland. Har blant annet en samling på over 50 arter eukalyptus.
Tirsdag 26.5.
Først et besøk i Glenwhan Gardens i Stranraer. En hage på 48 mål påbegynt i 1980.
Planter fra store deler av verden, en fin kunstig innsjø med stier rundt, forskjellige
skulpturer integrert blant plantene og et fargeflor av rhododendron og primula.
Etter lunsj besøker vi Culzean Castle, flaggskipeiendommen til The National Trust of Scotland. En stor landskapspark med mange turstier, der selve hagen er på 160 mål. Stedet blir fortløpende restaurert. Et besøk i slottet er inkludert.
Reise videre til Edinburgh og Premier Inn Haymarket Hotel.
Onsdag 27.5. Besøk i Edinburgh Botanic Garden om formiddagen. Er kjent som en av verdens fineste botaniske hager og strekker seg over 300 mål. Nevnes må også den flotte fjellhagen. Etter lunsj er dagen til egen disposisjon.
Om kvelden Skotsk aften på Prestonfield.
Torsdag 28.5. Om formiddagen besøker vi Stobo Castle Water Gardens i Preebles. En japansk-
inspirert hage på 20 mål. En stor kunstig dam med tilhørende vannfall og japanske broer.
Etterpå går turen til Dawyck Botanic Garden, et arboret på 240 mål som er blitt
tilplantet gjennom de siste 300 årene. Store samlinger av trær og busker som kan sees fra flere fine utsiktpunkter rundt om i parken. Nevnes må den kjente Dawyck-bøken.
Fredag 29.5.
Om formiddagen besøker vi Glendoick Gardens i Perth, en av Europas fineste hager med en imponerende rhododendronsamling.
Deretter besøker vi Drummond Castle Gardens, et imponerende hageanlegg fra det 17. århundre. Beplantningen er supplert med statuer, urner og fontener.
Til slutt besøker vi Glenturret Distillery der vi også blir servert smaksprøver på de edle dråper.
Lørdag 30.5.
30
Hjemreise via Amsterdam.
- Lapprosen 3 - 2014 -
• De ulike hagene kan søkes opp på nettet for den som vil vite mer.
• Det er lagt opp til korte reiseavstander mellom hagene.
• Frokost og middag er inkludert hver dag. Det samme er inngangspenger til alle hagene.
• Lunsj kan kjøpes av den enkelte når det passer rundt om på besøksstedene.
• Turen kan også påbegynnes og avsluttes i Kristiansand, Oslo og Bergen til samme pris.
• Maks antall deltakere er satt til 50 og vil bli prioritert i den rekkefølge de melder seg på.
• Pris per person ved minst 40 deltakere – ca. kr 12 500
(er ikke endelig på grunn av flyprisen)
• Enkeltromstillegg kr 2580
• Påmelding til Harald Kårtveit
tlf 56 33 47 88 / 977 76 050 eller
haraldkartveit@gmail.com
• Påmeldingsfrist 1.12.2014
Kontingent, medlemsregister og medlemskapstype
Årsmøtet 2014 vedtok en forhøyelse av kontingenten for 2015.
Enkeltmedlemmer kr 300 og familiemedlemmer kr 425.
Fra 2015 sender vi ut kontingentkrav på e-post, SMS og brev – du får altså ikke lenger giro.
De medlemmene vi har e-postadresse på, får en e-post som gjenspeiler deres medlemskapstype og beløp, til resten
av medlemmene sender vi SMS eller brev med samme informasjon. Derfor ønsker medlemsregisteransvarlig – som
også sender ut kontingentkrav – at så mange som mulig husker å oppgi sin e-postadresse og også eventuelle
endringer i e-postadressen og endringer i mobilnummer og postadresse.
Ved betaling av kontingenten ber vi om at det skrives navn/navnene på medlemmet/medlemmene i meldingsfeltet,
det gjør arbeidet med å registrere innbetalingene mye lettere for kassereren.
Vi oppdaterer vårt medlemregister hele tiden og ber våre medlemmer om å melde fra om adresseendringer til medlemsregisteransvarlig så raskt som mulig for å unngå at Lapprosen kommer i retur. Posten er blitt mye strengere nå
som de innfører gateadresser over hele landet. Vi opplever at Lapprosen kommer i retur hvis den gamle adressen er
brukt i stedet for den nye gateadressen.
Ennå en gang tusen takk til våre medlemmer for hyggelig kontakt og hjelp angående medlemsregisteret.
Ebba Holmboe
Grusveien 20 B
1430 ÅS
tlf 950 43 279
ebbaholmboe@online.no
- Lapprosen 3 - 2014 -
31
ISSN 1504-6702