Ryszard Warsinski - Soli Brug Galleri
Markus Brendmoe og hans mentor Ryszard Warsinski Åpning 18. april kl. 12.00 Markus Brendmoe | MALERI OG TEGNING Ryszard Warsinski | MALERI OG TEGNING Varer til og med 10. mai. Åpent alle dager kl. 12-19 Markus Brendmoe "Etter E. Munch, Selvportrett med sigarett" "Selvportrett" Tekst: Claus A. Hagen: To betydelige kunstnere To betydelige kunstnere blir stilt ut sammen for første gang på Soli Brug Galleri: Markus Brendmoe «møter» sin avdøde mentor og læremester Ryszard Warsinski. Den kjente Warsinski-entusiasten Jahn Otto Johansen karakteriserer utstillingen som unik og meget interessant. -‐ Ryszard Warsinski var en nær venn av Ludvig Eikaas og meg. Warsinski utviklet seg stadig som billedkunstner, men døde alt for tidlig. Selv om han likte en god fest, var han en meget seriøs og hardt arbeidende kunstner. Under den kalde krigen kom det mange fantastiske kulturelle impulser østfra, særlig fra Polen. Warsinski er det beste eksempelet på dette. Han beriket norsk kunstliv. Ryszard Warsinski var en klassisk og tragisk kunstnerskjebne, men det gjør ham ikke mindre som billedkunstner, sier Jahn Otto Johansen. Gjensyn med avdød mentor Markus Brendmoe (f. 1961) møtte Warsinski (f. 1937 i Gdynia, Polen- d. 1996 i Oslo) for første gang i 1983. Det var i forbindelse med Brendmoes debut på Høstutstillingen. En felles bekjent ønsket at Warsinski skulle vurdere Brendmoes bilde. Den polskfødte kunstneren likte det han fikk se, og et mentor-forhold ble innledet. -‐ Jeg gikk da på Kunstakademiet, hvor jeg ikke trivdes. Jeg syntes stemningen var angstbitersk og trykkende. Studentene var redde for å snakke sammen, av frykt for å få ideer stjålet. Det var lite kreativitet. Warsinski var det stikk motsatte: en generøs mann som bød på seg selv. En elegant, sjarmerende type. Burlesk og lystig. Alltid med en latter, minnes Markus Brendmoe. Den unge kunstneren ble raskt trukket inn i et fargerikt kunstnerisk miljø med base i Warsinskis leilighet og atelier på Frogner i Oslo. Her vanket mange kulturpersonligheter. Gunnar S. Gundersen var en fast gjest i begynnelsen av 80 tallet, men døde allerede i 1983. Ludvig Eikaas forble den nærmeste norske kunstnerkollegaen til Warsinski. Sammen ble de spillemenn og livskunstnere. Det var også et internasjonalt atelier Markus Brendmoe kom til. Han var elev sammen med bla. a. Ellen Rishovd (gift Karlowicz) og Andrej Nebb Dziubek. Tegning er grunnlaget Samarbeidet med Ryszard Warsinski fikk stor betydning for den kunstneriske utviklingen til Markus Brendmoe. Han lærte tegning, farge og komposisjon av den polske kunstneren med klassisk utdanning fra kunstakademiet i Warszawa. -‐ Jeg lærte at man ikke kan male uten å kunne tegne. Warsinski hevdet at fornuften er ubrukelig i tegning og maling. Det å lære å se, innebærer å koble ut fornuften. Øyet har ingen begreper, det er bare en linse. Warsinski var avgjort en figurativ kunstner. Han mente at abstrakt maleri alltid bare ville være dekor, sier Markus Brendmoe. Tidlig suksess Markus Brendmoe opplevde stor suksess fra tidlig 1990 tall. Han var den første unge norske kunstneren som fikk separatutstilling på Astrup Fearnley Museet (1995). Han etablerte solide galleri-forbindelser hos Galleri Brandstrup og Galleri Dobloug, og solgte meget godt. En tidligere Soli Brug-utstiller, dronning Sonja, var blant kundene. Markus Brendmoe henger på Slottet. Etter hvert ville Brendmoe utvikle seg videre, og han følte at de etablerte galleriene ble en hemsko, en hindring på veien. Det ble for mye kremmervirksomhet og butikk. -‐ Galleristen kunne spørre meg om jeg hadde et bilde på 1,40 med noe gult i. Da ble det litt galt for meg, sier Markus Brendmoe. Sterke farger Når vi besøker Brendmoe i hans atelier i et fabrikk-liknende lokale i Groruddalen, møter vi en ekspressiv kunstner som kjemper intenst med sitt materiale. Gulv og vegger er dekket av maling-søl i sterke farger. Selv ikke det slitne skrivebordet og den nedsittede sofaen har sluppet unna kampen med farger og pensler. Store lerreter vitner om en arbeidskrevende og intens prosess med nedbryting og gjenskaping, leking, prøving og feiling, gjentatt bearbeiding av variasjoner over noen få motiver. Nå er det Edvard Munchs selvportrett med sigarett (1895) som har fått gjennomgå en brutal utforskning i Markus Brendmoes kunst-laboratorium. Gradvis er Munchs kjente ansikt blitt forenklet. Detaljer som panne, mustasje, sløyfe, sigarett og slagskygge er tatt fra hverandre og montert sammen på nytt, nærmest som i et mystisk ritual. Som jazz-musiker -‐ Jeg gjør egentlig som jazz-musikerne, jeg utbroderer et tema. Jeg undersøker om jeg kan strekke motivet til glad, angstfylt, deprimert og så videre. Hvor mange emosjonelle tilstander kan jeg få ut av selvportrettet? Edvard Munch er et takknemlig utgangspunkt. Jeg ville bruke hans malerier til å nå en ny erkjennelse. Jeg dykket inn i mitt eget maleri, og fant ut at det var en mer fruktbar vei å gå enn å prøve å male et bilde som liknet et bilde av Edvard Munch. Jeg har hatt et oppriktig ønske om å klare å se, sier Brendmoe. Han mener at et kunstverk må bedømmes ut fra kunstnerens intensjon. Har maleren greid å bære frem tanken og intensjonen som lå bak verket? Hvis meningen med å male skulle være å skape noe som ingen har gjort før, ville det være håpløst. Spennende rom -‐ Det er ikke noe poeng i seg selv å være original eller nyskapende. Jeg vil bare prøve å formidle hva jeg har sett. Avstanden mellom det jeg ser og det jeg får til på lerretet, er eggende. Det er et spennende rom å være i, sier Markus Brendmoe. Utvalgte resultater av Markus Brendmoes kunstneriske prosesser kan sees på Soli Brug. Publikum får muligheten til å undre seg over hva et kunstverk egentlig er. De besøkende kan for eksempel diskutere om de Munch-baserte bildene til Markus Brendmoe er mer eller mindre «originale» enn de særpregede figurkomposisjonene til læremesteren Ryszard Warsinski, eller stille spørsmålet: Hva er kunst? Claus A. Hagen, mars 2015 Ryszard Warsinski "Blå filosofer" Tekst: Olga Schmedling: Ryszard Warsinski - In memoriam ”mellom intet og noe” (Ryszard Warsinski) Er det noen kunstner som kan mane frem det filosofen Theodor Adorno kalte det ”ikke- identiske”, kunstneriske uttrykk som ikke lar seg fange i noe konvensjonelt språk, men som har sin styrke i det særegne og motsetningsfylte, så er det nettopp Ryszard Warsinski (1937-1996). I sitt uidentifiserbare mangfold, kan Warsinskis billedmasse derfor arte seg som et mareritt for kunsthistorikere og forskere på jakt etter kronologi og kategori. Her er bilder uten dato, uten tittel, med ulike signaturer og i ulike teknikker. Hans interesse for anagrammer – setninger som kan leses forlengs og baklengs, men med samme betydning, kan sies å svare til hans bevisste ønske om en horisontal lesning. Hva tilskueren får ut av bildets ” Her og nå” er det avgjørende – uavhengig av om arbeidene er blitt til på 1960-tallet eller 1980-tallet. Kunsten kan utgjøre et tilfluktssted, et fristed, det stedet man nettopp søker sin identitet, for folk fra land med en usikker og truet nasjonalstat, slik den ble for Ryszard Warsinski som selv skrev ”kunst er mellom intet og noe”. Han refererte ofte til teaterstykket Kong Ubu av franskmannen Alfred Jarry som før visningen i 1896, proklamerte at stykkets handling skulle foregå ”i Polen, dvs. Ingensteder.” Når Ryszard Warsinski signerte med ”kong Richard” eller ”R” + en tegnet krone, var det for å markere at han var konge i eget rike, sitt rike, kunstens rike. Han var på sett og vis en fredløs, en kunstens Robin Hood. Politisk utsatt og inneklemt, til tider uten fast opptrukne geografiske grenser, er Polen i en forstand et ”ingenmannsland”, ”ingensteder”, ”nullepart” ifølge Jarry. Men territoriet for krigen, kampen og lidelsen eksisterer. Slik også med kunstneren Ryszard Warsinski, som er vanskelig å kartlegge kunsthistorisk og dermed forblir – i en forstand – grenseløs, men Warsinskis faktiske eksistens var et territorium for opprivende erfaringer – fysisk og mentalt. Den doble betydningen av ordet lidenskap var for ham en realitet – han skapte i smerte, et magisk billedunivers forløst med en eruptiv skaperkraft. ”vær heller ingenting, da får du alt” (Ryszard Warsinski) I 1937, samme år som Picasso stilte ut Guernica på verdensutstillingen i Paris, skildringen av ofrene for bombingen av landsbyen Guernica under den spanske borgerkrigen, ble Ryszard Warsinski forløst i Gdynia av en tysk lege. Hele livet igjennom kom Warsinski til å forløse kunstnerisk hva han var vitne til som barn – fragmentariske erindringer om krigens herjinger og korporlig lemlestelse. Å fødes inn i en faretruende tid til et utsatt liv, men i en særdeles rik kultur, var samtidig også forutsetningen for Warsinskis kunstneriske forløsning. Forutsetninger også utløst av kunstgymnasiet i Gdynia, Kunstakademiet i Warszawa og i arbeidet med magistergraden i 1964. Slik den internasjonale kunstmetropolen Paris i 1937 under oppseilingen av den annen verdenskrig, ble et tilfluktssted – et fristed - for kunstnere som rømte fra totalitære regimer i Sovjet ,Tyskland og Italia, slik kunne nok Norge også fortone seg som et politisk og kunstnerisk fristed på 60-tallet under Berlinmurens jerngrep der Øst-Europas kunst var underlagt streng sensur. Mens noen kunstnere her til lands holdt seg til modernisme på norsk i et nonfigurativt formspråk i behørig avstand til sosial-realismens figurative svøpe, begynte andre, gjerne de yngste, å eksperimentere med nye materialer og medier i et politisk uttrykksregister med kritikk av USA og Vietnamkrigen. Uansett hvor kunstnerisk fritt Norge kan ha fortonet seg for en ung polsk kunstner, så fikk Warsinski raskt erfare på kroppen andre utelukkelsesmekanismer enn dem han var vant til - ofte mer subtile, men like effektive. Hans talent ble erkjent i rykk og napp, ikke uten motsetninger, men etter hvert har Ryszard Warsinski oppnådd en viss anerkjennelse om enn ikke i en større offentlighet. Det var i 1964, året etter at Kennedy ble tatt av dage, at Ryszard Warsinski entret Norge med sin kunstnerhustru Brit Fuglevaag, som senere bidro til å revolusjonere norsk tekstilkunst. Tiden jobbet for ham med sneglefart. Til å begynne med støtte hans arbeider flere fra seg enn de trakk til seg. Hans verk var – og er – utfordrende å fortolke – med min egen kritikk i Arbeiderbladet av hans utstilling i Kunstnerforbundet i 1984 friskt i minne. Allerede tidlig på 1970-tallet fikk Warsinski imidlertid en god fortolker og moralsk støtte i kunsthistorikeren Hans-Jacob Brun. Også galleristen Haaken Christensen stilte tidlig opp for Warsinski. Ellers ble det kunstnernes egne arenaer som åpnet for hans kunst mens han ennå levde: Unge Kunstneres Samfund, Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus. Post mortem åpnet også andre dørene: Nasjonalgalleriet, Galleri F 15 med Tor Andreas Gitlesen og Henie Onstad, og hans oevre ble fortolket av Øyvind Storm Bjerke, Sidsel Helliesen, Gavin Jantes og Harald Flor. Flere til skaffet seg verk av ham – også norske samlere, som Rolf Hoff. Lite vet vi hva som hadde skjedd om Ryszard Warsinski hadde fått professoratet han søkte på Statens Kunstakademi. Uansett – av hans tidlige allierte kunstnere var landsmannen, musikeren og artisten Andrej Nebb, og kunstnerparet Ulf Valde Jensen og Bente Tønnessen. De ble fulgt av yngre, som jazzmusikeren og kunstneren Jon Larsen ikke minst billedkunstneren Markus Brendmoe. Datteren Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi, (f. 1965), filmregissør, journalist, fotograf og menneskerettighetsaktivist, har nedlagt en formidabel innsats for å hegne om farens ettermæle. ”du blir til når du blir borte” (Ryszard Warsinski) Når nå kunstneren som menneske er gått bort, er det opp til oss, ettertidens betraktere å holde liv i kunstnerskapet til Ryszard Warsinski som selv skrev ”du blir til når du blir borte”. Hans burleske fabulerende billedunivers er både forførende og frastøtende, ”unheimlich” (Freud). Det dreier seg om den tvetydige bevegelsen som Warsinski makter å vekke hos tilskueren så blikket aldri faller til ro. Ergo lar et bilde av Warsinski seg aldri avferdige med et kjapt blikk, men stiller krav til betrakteren, samtidig som anstrengelsen blir belønnet med raushet og rom for egen fantasi. En øvelse i persepsjon og resepsjon både formalt og innholdsmessig. Den som gir seg i kast med bilder av denne kunstneren, blir nemlig utfordret av måten Warsinski komponerer billedflaten på. Tilsynelatende gjenkjennelige elementer går aldri opp i en høyere enhet så blikket kan hvile, men bringes fra skanse til skanse fordi elementer fra ulike sfærer blandes. Her blandes flytende masse og metalliske partikler, deler av makrokosmos parres med elementer av mikrokosmos som igjen føyes sammen med menneskelignende skikkelser i ”umulige” kombinasjoner av planter, dyr og folk, som minner om den gamle Groteske-tradisjonen. Her øses av ulike kilder fra fabel og eventyrtradisjonen, fra folkelig overtro og religiøse riter, fra moderne vitenskap og samtidshistorie, ispedd billedlige kommentarer til andre kunstneres verk – parafraser med ironisk snert – enten det henvises til Munch eller Picasso, til Wilfredo Lam eller Roberto Matta. Først og sist holdt sammen i flaten med en eminent mestring av formale virkemidler, styrt av ”disegno”, tegningens sammenbindende evne med klar henvisning til Leonardo da Vinci. Hos Warsinski får den dobbelte betydningen av ordet tegning fritt spillerom, ”tegn-ing, som hhv. ”strek” og ”tegn”. ”Hender, de er som stjerner og planeter, de stråler ut voldsomme krefter , og de er ansvarsløse og vanvittige, de er sterkere enn atomkraftverker, og de er avgrenset av uskyld” (Ryszard Warsinski) Àpropos tegn og betydning, har alle og enhver noe å hente i Warsinskis billedunivers uavhengig av kulturell kapital. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at jo mer en kjenner til av litteratur, film, teater og kunst, jo mer vil en kunne få ut av Warsinskis kunst, og jo flere referanser vil en oppdage i et edderkopplignende nettverk av uendelig mangfold. Og Warsinski engasjerte seg for det syn-estetiske – hvordan en tone kan anslå et billedmotiv, eller en filmsnutt vekke til live en litterær skikkelse – en duft fremkalle et barndomsminne - i det hele tatt hvorledes kryssreferanser fra ulike sanser og kunstdisipliner virker inn på hverandre. Ergo kan skikkelser som minner om kjempene Gargantua og Pantagruel dukke opp, udødeliggjort av Francois Rabelais (1483-1553), legen, munken og dikteren. Eller også kan eventyreren Sancho Panza fra Cervantes´ Don Quixote plutselig vise seg, eller katolske paver med eller uten henvisning til Velázquez og Francis Bacon, men alltid med en kombinasjon av humoristisk harselas og respektfull hyllest. I sitt engasjement for kunst mellom ”Intet og noe”, kommer det ikke som noen overraskelse at Ryszard Warsinski var opptatt av både Heidegger Væren og tid og Sartre Væren og Intet, samt Robert Musil´s Mannen uten egenskaper. Av landsmenn næret Warsinski en særlig interesse for multitalentet Stanisław Ignacy Witkiewicz (1885-939) kalt, "Witkacy", filosof, poet, maler og fotograf i tillegg til forfatteren Witold Marian Gombrowicz (1904 –1969). Jeg synes nok vi kan få øye på situasjoner fra Ferdydurke, denne mangefasetterte romanen fra Warsinskis fødselsår 1937, som omhandler den tornefulle dannelsen av identitet i et klassedelt Polen, der psykologiske relasjoner til andre skildres på paradoksalt og absurd vis. Ryszard Warsinski var opptatt av mange billedkunstnere, men, utover de allerede nevnte: Leonardo, Vélazquez, Edvard Munch, Witkacy og Francis Bacon, skal to særlig fremheves. Den chilenske surrealisten Roberto Matta (1911-2002) av baskisk, fransk og spansk herkomst, som ble oppmuntret av André Breton til å bidra til tidsskriftet Minotaur i Paris. Ikke minst WIfredo Lam (1902-1982), kinesisk-kubansk billedkunstner, skulptør og keramiker som Warsinski kjente slektskap med på grunn av Lam´s karakteristiske hybridfigurasjoner. Warsinski arbeidet ofte til komposisjoner av Frédéric Chopin (1810-1849). Felles for de fleste forfattere, komponister og kunstnere som Warsinski refererer til, er nettopp det ikke- identiske i deres motsetningsfylte og mangfoldige uttrykk. I tillegg har flere av dem også noe annet felles, nemlig at de har blandet etnisk og nasjonal herkomst, og at de i perioder har levd i eksil, gjerne på flere kontinenter og med en innsikt i internasjonal, for ikke å si global kultur, som de med ydmyk respekt for sprikende mangfold vitebegjærlig oppsøker og fortolker. Slik Diotima i Platons Symposisum (Drikkegildet) gir Sokrates en leksjon i EROS, er det intet mindre enn kjærlighet i vid forstand – ikke kun den erotiske – men den grenseløse og betingelsesløse kjærligheten til alt levende og til sine neste, som Ryszard Warsinski med sin kunst har skjenket verden. Den som velger å nærme seg Warsinskis (for)underlige kunstneriske univers, vil verken bli skuffet eller kjede seg. Som betraktere kan vi holde liv i Ryszard Warsinskis kunstnerskap her og nå. Olga Schmedling, mars 2015 Utstillingen åpnes lørdag 18. april kl. 12.00 av Markus Brendmoe og kulturattaché ved Polens ambassade Aureliusz Wlaź Vennlig hilsen Ole Dørje Soli Brug, tidligere Nord-Europas største sagbruk, ca. 50 min. syd for Oslo. Kjør E6, ta avkjøring nr. 9 (grense Sarpsborg/Råde). Tlf. 91 63 55 60 / 97 07 55 20. Nærmeste togstasjon er Råde, ca. 10 min med taxi fra Soli Brug • NSB: 815 00 888 • Råde taxi: 95 01 05 00 Mail: ole@soli-brug.no www.soli-brug.no
© Copyright 2024